Bokomtale

ved Birger Thurn-Paulsen

World Social Forum er ikke et instrument for kampen mot globalisering. Det er en avledning fra den, skriver RUPE i heftet som det svenske Folket i Bild har utgitt på svensk.

RUPE står for «Research Unit for Political Economy» – Forskningsinstitutt for politisk økonomi. Det ble dannet på slutten av åttitallet, og de beskriver formålet sitt slik: Forklare den indiske økonomien på et vanlig språk, som er forståelig for vanlige folk. De vil knytte problemene som folk opplever til den underliggende politiske økonomien, for å få fram årsakssammenhenger. De henvender seg i første rekke til ledere for ulike folkelige bevegelser som gjerne vil forstå sammenhengen mellom de enkelte kampene og helheten.

De utgir tidsskriftet Aspects of India’s Economy, og forøvrig bøker og hefter om en rekke temaer. Driften er basert på frivillig arbeidskraft, med et magert budsjett. Inntektene er i hovedsak gaver fra individuelle bidragsytere.

Dette er hentet fra forordet i dette heftet, hvor de i korte trekk presenterer seg selv. Dette heftet handler ikke om RUPE og deres virksomhet. Det er først og fremst en polemikk mot World Social Forum (WSF), den internasjonale bevegelsen som mange vil knytte til Porto Alegre i Brasil. Heftet er på mange måter skrevet i avsløringens form. Det tar sikte på å vise at WSF, Attac og NGOene (non-government organisations) som er knyttet til dette forumet, setter søkelyset på å forme en alternativ politikk innenfor det eksisterende systemet, framfor å rette det inn mot en forandring av selve systemet. De hevder at NGOer byråkratiserer folkelige bevegelser, og at hele NGO-sektoren i India ville kollapse øyeblikkelig uten utenlandsk finansiering og regjeringsstøtte.

De spør: Er WSF et verktøy for kampen? Mot globalisering og imperialisme. De konkluderer slik: «En grundig analyse viser at World Social Forum ikke er et instrument for denne kampen. Det er en avledning fra den.»

Er heftet en slik tilfredsstillende analyse? Det må, som sagt, sees først og fremst som et polemisk skrift. Det bygger opp til konklusjonen ved å se på WSF som helhet, dets uttalte målsetninger, hvordan de store arrangementene foregår, og legger stor vekt på hvordan det hele finansieres. Likedan med Attac og NGOene. Det belegger påstandene, ikke minst, med eksempler fra India – blant annet ved å fortelle om den rollen Ford Foundation spiller der. I det hele tatt bygger heftet i stor grad på forhold i India.

Innledningsvis ser de på motstanden mot WTO, hva som skjedde i Seattle og ved seinere WTO møter, og hvordan denne motstanden er blitt møtt – at den er blitt møtt med forsøk på å klippe klørne, i form av utspill som er myntet på å trekke den inn i «varmen», og at den er blitt møtt med økende grad av demonstrasjonsforbud og et stadig mer brutalt politi.

Heftet legger stor vekt spørsmålet om finansieringen av WTO-bevegelsen og dens deltakende organisasjoner. Bevegelsen som sådan, og de store arrangementene, mottar støtte og forskjellige former for sponsing, både fra regjeringer, foretak og institusjoner. NGOer skal ha fått midler, blant annet fra Verdensbanken, Attac skal motta penger fra EU. Heftet gjør altså et poeng av at bevegelsen alt i alt mottar store beløp fra kilder den egentlig har som mål å kjempe mot.

I så måte går det særlig inn på Ford Foundations rolle i India, som bevisst skal ha flyttet oppmerksomheten over fra andre områder, til sponsing av NGOer og andre organisasjoner og bevegelser i India, rett og slett for å mykne kritikken deres og avlede dem. Det vises også til nære bånd mellom Ford og CIA.

I forhold til kritikken som framføres mot WSF, og særlig spørsmålet om finansieringen, bør det da sies at WSF, i forbindelse med møtet i Mumbai i 2004 sa nei til å motta sponsingmidler fra nettopp Ford Foundation.

At Ford Foundation har sine svin på skogen, både de indiske og andre skoger, er neppe noen bombe. Det samme gjelder Verdensbanken og diverse andre. Heftet fra RUPE legger altså stor vekt på det økonomiske grunnlaget til WSF, og forbindelsene til systemet, om man vil. Heftet kan, imidlertid, ikke leses som en analyse som gir full dekning for påstanden om at WSF i bunn og grunn og praksis er en avledningsmanøver i kampen mot markedsliberalistisk globalisering og imperialisme. Det er en polemikk, nærmest formet som avsløring. WSF, med alle sine ledd og former, er nok mer sammensatt enn som så.

På den andre siden bringer det nyttig, faktisk materiale, og diskusjon om mål og mening, innretting og linjer i kampen er uansett nyttig. Og problematikken i seg selv er viktig. Det er nødvendig å ha et årvåkent øye på at brodden kan trekkes på folkelig motstand og folkelige organisasjoner – og i så fall: Hvorfor og hvordan? Og så er det like nødvendig å ha et årvåkent øye i forhold til enkle og bastante konklusjoner.

av Sinan Koont

I 1996 lanserte den nydannede internasjonale paraplyorganisasjonen for landarbeideres grasrotbevegelser, Via Campesina, betegnelsen «matvareselvstendighet»: retten for folk og stater til på demokratisk vis å velge sin egen matvare- og landbrukspolitikk og til å produsere nødvendig mat i sine egne territorier på en måte som styrket folks kulturelle verdier samt beskyttet miljøet.

En beslektet, men annerledes oppfatning av begrepet «matvaresikkerhet» er blitt definert av FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) til blant annet å omfatte 1) produksjon av og tilstrekkelig tilgang på matvarer; 2) stabil flyt av disse varene; og 3) sikker adgang, både fysisk og økonomisk, tilgjengelige varer for dem som trenger det mest. Nylig har Cuba, til forskjell fra de fleste andre land i verden, måttet kjempe med disse spørsmålene under forhold som ville være en prøvelse for de fleste.

I Det karibiske hav har verken historien av kolonidominans, inkludert slaveri og monolandbrukskultur basert på eksportavlinger, eller klimaet, tropisk og uegnet for matkornproduksjon, tillatt enkle metoder for å tilfredsstille matvarebehovet ved lokal produksjon. Dette ble enda vanskeligere med oppløsningen av Sovjetunionen etter 1990, som resulterte i sammenbrudd i den kubanske eksporten og tap av preferansevilkårene for byttehandelen med kubansk sukker mot sovjetisk olje. I tillegg har det i denne perioden vært en strengere blokade og økende fiendtlighet fra USAs side. Dette er il periodo especial, den spesielle perioden Castro erklærte i 1990. I 1993, mens Cubas produksjon og import raste nedover, sank det daglige gjennomsnitts matinntaket for kubanskenske borgere til 1.863 kilokalorier, inkludert 46 gram protein og 26 gram fett. Alle disse tallene er godt under FAOs anbefalte minimum for et sunt kosthold. Det var åpenbart at noe måtte gjøres, og en hurtig økning av matvareimporten var umulig. Nøkkelordet for matvaresikkerhet måtte nødvendigvis bli selvhjelp, og så langt som mulig, selvforsyning, harde bud for en hvilken som helst karibisk økonomi, og dobbelt så hardt for en økonomi under hard blokade fra en mektig nabo.

Cuba måtte gjøre full og effektiv bruk av alle tilgjengelige ressurser relatert til jordbruk for å 1) produsere mat ved direkte bruk av lokale innsatsmidler, 2) tjene fremmed valuta ved å eksportere matvarer og andre eksportvarer (som tobakk, sukker og kaffe), og/eller 3) produsere innsatsvarer til jordbruket som man tidligere hadde importert, (som petroleum) for å kunne importere nødvendige varer som for eksempel tørrmelk, for på den måten å sikre tilgangen på og stabil flyt av mat.

En rekke tiltak er tatt i bruk i løpet av det siste tiåret for å omsette disse overordnede strategiene til praksis. Det første var å kartlegge og ta i bruk dyrkingsjord som lå brakk. Det neste var å utvikle nye måter å organisere arbeidet på, premieringsmekanismer og oppmuntringer for å stimulere økning, både kvantitativt og kvalitativt, (og effektiv bruk) av jordbruksarbeid. Det tredje tiltaket omfattet forskning, innføring og utbredelse av nye arbeidsmetoder og ny teknologi, også det å finne metoder for å minimalisere kostnader i hard valuta, til slike ting som petroleum og proteinrikt dyrefor. Siden disse dollarutgiftene ikke kunne elimineres totalt, økte man også innsatsen for å komme inn på dollarmarkedene med landbruksprodukter (mat og annet), slik at disse dollarene, i hvert fall de av dem som endte opp i regjeringens hender, kunne brukes, delvis, for å støtte matproduksjonen og til å importere varer man ennå trenger i matproduksjonen og for folks direkte behov.

Å skape «nytt land»

Åtti prosent av Cubas befolkning bor i byer. Cubas regjering, representert ved sitt landbruksministerium (opprettet i 1994), og Cubas nasjonale urbane jordbruksgruppe som ble etablert like etterpå, begynte å fremme ideen om å skape «nytt land» for dyrking som en metode for å finne lokale løsninger på matproblemene i Havanna og andre steder.

For dette formålet skapte man tre typer «nytt land». Den første av disse, kalt organoponicos, var hager som besto av overflatecontainere fylt med kompost og gjødselrik jord (ofte hentet fra andre steder) og konstruert på åpne plasser som var asfaltert eller på annen måte gjort ufruktbare.

Den andre metoden for å skape nytt land var å tilbakeføre til matproduksjon eksisterende fruktbart land som nå lå brakk, på ubebygde tomter og i parker eller som tilhørte firmaer eller kollektiver. Slikt land tilhører som regel staten allerede, i så fall blir det tatt i bruk av granjas (bondegårder) og empresas estatales (statsbedrifter) for markedsproduksjon eller for å fylle rasjoner eller andre forpliktelser for staten, eller som hager for autoconsumo, dvs. for å dekke behovene til arbeidsstyrken til forskjellige statsbedrifter, fabrikker, bondegårder, sukkerrørprodusenter, skoler og sykehus.

Den tredje formen for nytt land omfatter nydyrking i folks villahager og bakgårder.

En annen nyskaping har vært huerto intensivo (intensive hagebruk), som anvender intensive dyrkingsmetoder for å maksimere avlinger på små arealer. Grønnsaker plantes tett sammen i grønnsaksenger hevet over bakken og anriket med organisk materiale for å produsere nok næring for plantene.

Disse tiltakene er typiske statstiltak, kollektiver og kooperativer. Men lokale styresmakter gir også landrettigheter til privatpersoner i form av parseller, for så lang tid som disse blir holdt i hevd og benyttet som de skal. Også privat eid land kan overlates til folk som gjerne vil drive hagebruk hvis eieren ikke setter det «i produktiv stand» innen seks måneder.

Og endelig har det også vært en voldsom spredning av bakgårdshagebruk, de såkalte patios, der pådriver har vært en massebasert nabolagsorganisasjon, CDR, Komite til forsvar for revolusjonen. Tiltaket minner om våre villahager under annen verdenskrig. Sommeren 2003 var antallet produktive patios oversteget 300.000. Målet for framtida er å passere en halv million patios, først og fremst med mål om å øke fruktproduksjonen.

På slutten av 2002 var målet om å utstyre hvert nabolag på over femten hus med sin egen produksjonsenhet, det være seg organiponicos, gruppehager, eller enkeltparseller, i alt vesentlig nådd, og over 18.000 hektar var oppdyrket som by-dyrking i og rundt byene.

Målsettingen om full utnytting har også blitt arbeidet for i landdistriktene, hvor brakkland og underutnyttet land er blitt gitt til folk som er villige til å dyrke det. Eksportprodukter som kaffe, kakao og tobakk og matavlinger så som ris blir nå dyrket ved hjelp av slike planer på hundretusenvis av hektar.

Også på en annen, mer uvanlig måte ble «nytt land» tilgjengelig for matproduksjon i 2002: Et regjeringsvedtak om å legge ned omtrent halvparten av sukkermøllene, og omgjøre arealene, (omtrent 1 million hektar) til matproduksjon og nyplanting av skog. Omtrent 246.000 hektar (inkludert omtrent 100.000 hektar i 2003) vil bli avsatt til årlige avlinger utenom ris, og vil representere 73 % økning i arealer brukt til disse avlingene.

Å bruke arbeidskraft mer effektivt

Reorganiseringen av arbeidsprosessen og innføringen av gode oppmuntringer til arbeidere har vært de viktigste måtene å fremme effektivisering av arbeidet. I 1998 begynte bedrifter, både innenfor jordbruk og ellers, å delta i en ny slags ledelsesprosess – la Sistema de Perfeccionamento Empresarial (løselig oversatt: systemet for avansert lederskap). Under dette systemet starter bedriftene med å føre forbedret statistikk. De går gjennom en «diagnostiseringsprosess» for å identifisere eksisterende mangler og potensial for problemløsning. Til slutt foreslår de planer på områdene personal- og lønnspolitikk, ledelsesstrukturer, og eget valg av økonomiske og effektivitetsfremmende indikatorer som bør brukes for å måle framgangen.

Det er en bestemt vilje til å etablere rettferdige sosialistiske normer for distribusjon på områdene kooperativ og kollektiv produksjon i landbruket, hvor over en million kubanere arbeider. Prinsippet som slås fast er pago por los resultades finales – lønn etter endelig resultat – jo mer du produserer, jo mer får du i lønn. På landbrukssektoren har det viktigste framstøtet vært å skape organisasjonsformer som har gjort denne fremgangsmåten mulig. Dette var hovedgrunnen for 1993-programmet Bind folket til jorda, som brøt opp statsgårdene til mindre kooperativgårder.

Oppstykkingen av statsgårdene har gjort enkeltmennesker og små arbeidslag helt ansvarlige for produksjonen på et gitt stykke jord, og på den måten gjort det mulig for dem å knytte inntektene sine direkte til hva som virkelig blir produsert på dette jordstykket. Små gårder drevet av små grupper av arbeidere (for det meste familiebasert) er blitt etablert innenfor jordbruksbedrifter som ennå er statsdrevet. Disse gårdene er direkte underlagt direktøren for den store bedriften, og arbeiderne blir betalt i forhold til resultatene de oppnår.

Etter å ha organisert arbeidet rundt enkeltmenneskers og smågruppers ansvar, gjenstår selvfølgelig spørsmålet: Hvordan skaffe passende materielle oppmuntringer? Lønn etter resultat, så klart, men nøyaktig hvor mye? Prisene som betales for landbruksprodukter utgjør stadig det viktigste materielle oppmuntringen. Siden 1994 har prisene på matvarer solgt til befolkningen, utenfor rasjoneringskanalene, vært frigitt med etableringen av markeder hvor alle leverandører, private gårder, kollektiver og kooperativer, kunne selge produktene sine til den pris markedet betaler ifølge tilbud og etterspørsel til enhver tid. Prisene for leveranser til staten er blitt høynet for utvalgte produkter som melk, bønner, kaffe og tobakk. Skattepolitikken brukes for å stimulere matproduksjonen, og urban markedsføring, innbefattet skattefritak for småbønder og redusert skatt til bondemarkedene i Havanna by på 5 % mot 15 % i resten av landet.

I og med den doble dollar/peso-økonomien på Cuba, får noen arbeidere en del av lønna i dollar, eller de får tilgang til varer som sykler, arbeidsklær, sko og diverse andre varer som ellers bare er tilgjengelige i dollarbutikker. Fordelsoppmuntringer, så som bedre boliger og bruk av hvile- og rekreasjonsfasiliteter, brukes også for å stimulere produksjonen.

Ny teknologi erstatter import

Et resultat av den kubanskenske krisen har vært den påtvungne omleggingen fra konvensjonelle landbruksmetoder til organisk jordbruk. Avskåret fra fordelaktige jordbruksavtaler med Sovjetunionen og deres allierte for et tiår siden, og uten råd til å kjøpe på det internasjonale markedet, har Cuba blitt til et enormt laboratorium for jordbruk uten petroleum og petroleumsprodukter. Fra sprøytemidler til gjødning og jordforbedring, er kjemien ute og biologien inne. Avlingsbeskyttelsesinstituttet driver mer enn 220 sentre som leverer billige og tallrike nytteinsekter og mikroorganismer som angriper plantesykdommer. Ved hundrevis av kompostsentre omdanner mark organisk avfall og produserte i 2003 en million tonn naturlig kompost årlig. Og dette er bare en av mange nye metoder bønder prøver ut for å forbedre jord av dårlig kvalitet, både på landet og i urbane strøk. Produksjonsøkningen av forskjellige typer organisk kompost skjer svært hurtig, mengden ble sjudoblet fra 2001 til 2002 og nådde femten millioner tonn i 2003. Landbruksministeriet har støttet denne prosessen med et nettverk av utbredelsesagenter og utsalg av innsatsvarer. I 1997 var det sekstisju utbredelsesagenter bare i Havanna, og tolv såkalte frøhus. I Havanna er nå denne innsatsen sentrert i tiendas consultario agricola (TCA), jordbruksrådslagshus. Antallet TCAer er planlagt øket til femti, de skal beskjeftige fem hundre profesjonelle utbredelsesagenter og teknikere. TCAene tilbyr både teknisk rådgiving og frø, jordforbedring, biologiske hjelpemidler og teknisk litteratur. Utbredelsesagentene spiller nøkkelrollen som spredere av informasjon om hjelp og service fra TCA, og som formildere av vitenskaplig/teknisk rådgivning til urbane jordbrukere. Over hele Cuba anvender urbane jordbrukere tjenestene til nærmere ti tusen fagpersoner og over førti tusen teknikere.

Det skjer også fremskritt innenfor de viktigste regionene for jordbruksproduksjon på landsbygda. Særlig merkbar produksjonsøkning er oppnådd for poteter og ris. En svært gledelig teknisk utvikling er innføringen av nye dyrkingsmetoder for ris. Dette kalles Systemet for risintensifisering (SRI) og blir fremmet over hele verden av blant annet Cornell International Institute for Food, Agriculture and Development. Selv om utprøvingen er på begynnerstadiet, har det, der det er forsøkt, doblet og tredoblet risavlingene på Cuba, som ellers i den tredje verden, med redusert innsats av såkorn, vann og petroleumsprodukter. Optimistiske riseksperter hevder at Cuba er på vei til å bli sjølforsynt med ris og i framtida vil bli i stand til å benytte overskuddet fra risproduksjonen som dyrefor. Potetproduksjon er en annen suksesshistorie, skjønt ikke et eksempel på organisk jordbruk. Cuba prøver ennå å opprettholde den tilgangen på syntetisk gjødning som trengs til potetdyrking. Avlingene en har oppnådd har vært imponerende for ei tropisk øy: i 1999 var de 23 tonn/hektar, som i Latin-Amerika bare ble slått av Argentinas 25-27 tonn/hektar, og som er høyere enn i Europa hvis Russland regnes med. Til sammenlikning er Canadas avling 27-28 tonn/hektar. Nylig innført teknologi, så som nye vanningsteknikker (89 % av potetavlingen er kunstig vannet), og nye avlingssorter har hjulpet Cuba å forbedre potetproduksjonen vesentlig.

Den generelle dreiningen mot organisk jordbruk og fornyet bruk av dyr som trekkraft (2.400 oksespann i Havanna by!) har gitt enorme innsparinger på importert kraft og andre petroleumsprodukter. I 2003 bruker landbruksministeriet mindre enn 50 % av dieselforbruket, mindre enn 10 % av kunstgjødning og mindre enn 7 % av syntetiske plantevernmidler i forhold til i 1989. Faktisk er alle sider ved matproduksjonen daglige slagmarker i kampen for å spare energi!

Å trenge inn på markeder som betaler med US dollar

Det er minst tre måter landbruksproduksjon utenom sukker kan bidra til de dollarinntektene som trengs for å sikre mat på Cuba, og i den kubanske debatten understrekes det alltid at disse dollarene er nødvendige for å imøtekomme folkets behov for mat.

For det første er det butikkene som selger til turister, så vel som til kubanere, for dollar. kubanere har fått ha og bruke dollar lovlig siden 1993. Kubanere kan skaffe seg dollar enten gjennom bidrag fra slektninger i utlandet (først og fremst i USA), eller ved å tjene dollar på Cuba (som tips fra turister blant annet). Disse butikkene kalles tiendas de recaudacion de divisa (TRD), fritt oversatt til fremmed valuta gjenvinningsbutikker.

Mat og andre landbruksprodukter solgt i TRDene overstiger 200 millioner US dollar årlig. Alle steiner vendes for å prøve å kapre salg. I de to første månedene av år 2000 kom det inn 22.000 US dollar gjennom innsatsen til birøktere i Ciego de Avila fra deres salg av honning og biprodukter, inkludert kosmetikk, i dollarbutikker og butikker i turisthotellene.

For det andre kommer inntektene fra turistsektoren. Et av problemene med Cubas økende turistindustri (ca. 1,7 millioner turister i 2002) har vært å gjenvinne de dollarene som kommer inn med turistene. I starten på turistboomen tidlig i 1990-åra var de fleste innsatsvarene til turistindustrien, inkludert mat, importert. I prinsippet er det ingen ting i veien for at blomsterdekorasjoner, salat og mango som serveres i kubanskenske hoteller ikke kan dyrkes på Cuba. Landbruksministeriet har hatt noe framgang i sine bestrebelser på å øke kvaliteten og stabiliteten på matvareleveranser til turisthotellene, men resultatene er ennå langt lavere enn potensialet. I 2001 hadde bare 61 % av alle innsatsvarer i turistindustrien kubansk opprinnelse.

Den tredje måten å tjene dollar på for staten, er å eksportere landbruksprodukter. I tillegg til tradisjonelle eksportsektorer som tobakk, kaffe, og nå, sitrusfrukter, har andre, så som biavl og skalldyrindustri begynt å yte sine bidrag. Med mindre det synes merkelig for et land under næringsstress å eksportere matvarer i jakten på matvaresikkerhet, er det ganske fornuftig å eksportere dyre matvarer som honning og skalldyr for å øke tilgangen på anen mat. I 2001 var faktisk import og eksport av mat på Cuba nesten nøyaktig like mye verdt i penger.

Tilgang på mat

I det foregående har vi gitt en oversikt over Cubas anstrengelser for, ved hjelp av produksjon og import, å sikre tilgang og stabilitet på mat i tilstrekkelige mengder for å brødfø folk. Nå går vi over til å diskutere hvordan Cuba prøver å oppnå det like viktige, om ikke viktigere, målet å sikre adgang for alle til tilgjengelige matressurser. Det er selvfølgelig ikke nok for et land å produsere gjennomsnittelig nok mat per person. Hver person må også få nok mat. Svikt i tilstrekkelig og rettferdig matfordeling har resultert i mange eksempler på feilernæring og endog hungersnød i samfunn som produserer store nok mengder mat per hode.

Cuba prøver å holde maten innenfor fysisk og økonomisk rekkevidde for befolkningen på flere forskjellige måter. En av de viktigste er forskjellige rettigheter til mat. Den kubanske revolusjonen har helt siden starten brukt rasjonering som en metode for å bringe rettferdighet inn i matfordelingssystemet. I 1998 var garantert rasjon 5 pund ris, 1 pund bønner og 3 pund sukker per person per måned. Kyllinger, egg, fisk, skinke og soyamel, så vel som poteter, tomater og grønnsaker var også tilgjengelig i små mengder, selv om tilgangen var ustabil, men til lave priser. Det må også nevnes her at hver måned leverer staten 28 pund mat per seng av sin produksjon til sykehus, 13 pund per barn til daghjem, og 10 pund per elev til skoler.

Det foregår også frivillig omfordeling av mat, særlig av avlingene fra folkehagene, parcelas. Noe av dette skjer spontant, ved at produktive urbane jordbrukere deler av sin overflod med trengende naboer, særlig eldre, ut fra sosial solidaritet. Noen lokale myndigheter insisterer mer eller mindre på «frivillige» bidrag til lokale skoler og sykehus, som en slags sosial leie de føler de har rett til, siden bruken av folkehagene ble gitt gratis til folk.

For å holde matprisene innenfor rekkevidde for befolkningen har regjeringen tatt i bruk spesielle tiltak. Selv om åpningen og spredningen av bondemarkeder etter 1994 betydde oppmuntringer for produsentene og enorm økning i variasjon av varer til salgs, er prisene på disse markedene høye nok til å utelukke mange, om ikke de fleste kubanere.

En delvis løsning på problemet med høye priser på bondemarkedene har vært etableringen av statsbaserte konkurrenter. I 1998 startet landbruksministeriet et nettverk av markeder med tilførsel fra statsgårder. Prisene på disse placitas topadas (begrenset pris) markedene holdes lavere enn prisene på bondemarkedene, selv om vareutvalget er mer begrenset.

Regjeringen har ført tiltak for å gjøre dollar, som tidligere var begrenset til familier som fikk bidrag fra utlandet og til folk i turistindustrien som fikk tips i dollar, tilgjengelig for flere kubanere. Som oppmuntring til noen arbeidere i sektorer som ikke tjener dollar direkte, betaler regjeringen en del av lønna direkte i dollar. Kontorer er blitt etablert over hele Havanna, der pesos kan veksles til dollar (og omvendt) til en ganske stabil «markedskurs», for tiden tjueseks pesos per dollar. Som et resultat av dette er andelen av befolkningen som har tilgang på dollar og kan kjøpe konsumentvarer (inkludert mat) som ikke er tilgjengelige på pesomarkendene, steget fra 44 % i 1996 til 62 % i 1999.

Til slutt: tilgang på mat er blitt muliggjort gjennom kostnadsfri adgang til den viktigste forutsetningen for matproduksjon, nemlig dyrkingsjord. Dette prinsippet har gjort det mulig for arbeidskollektiver, fra statsgårder og industrianlegg til skoler og sykehus, å ta i bruk nesten all ledig dyrkingsjord og dyrke avlinger og holde husdyr for de ansattes konsum i arbeidsplasskantiner. Det har også gitt mulighet for at enkeltmennesker som ikke er offisielt integrert i jordbruksarbeidsstyrken på statsgårdene, som for eksempel pensjonister, kan be om egne små parseller til dyrking av egen mat.

Hva er resultatet?

Hvilke frukter har alle disse anstrengelsene og strategiene båret på Cuba? Kanskje den mest enestående udiskutable suksessen finnes i produksjonen av grønnsaker, stivelsesrike rotfrukter så som søtpoteter og plantain (en stivelsesrik bananfrukt som brukes omtrent som poteter). I år 2000 passerte landet nivået fra før krisen i 1989.

De beste resultatene på dette området tilhører utvilsomt de kriserelaterte anstrengelsene for urbant jordbruk, som startet forbløffende tidlig i krisen i Havanna, eksploderte dynamisk på nasjonalt nivå i seinere år og har vist seg å være et utmerket bidrag til matproduksjonen, så vel som en verdifull kilde til arbeid og inntekt for den urbane befolkningen. I 2003 var over 200.000 arbeidere sysselsatt i denne sektoren, 35.000 nye jobber var skapt de foregående åra og sto for 22 % av alle nye arbeidsplasser i den kubanskenske økonomien.

Alt i alt er det svært lovende tegn på økt produksjon og effektivitet. I 1999 var det økning i avlingene av seksten av atten viktige matvarer, som omfatter ikke bare grønnsaker, søtpoteter og plantain, men også mais, bønner, ris, frukt og kaffe. Potet-, kål-, malanga-, bønne- og pepperavlingene er bedre enn ellers i Sentral-Amerika og bedre enn verdensgjennomsnittet. Alle Cubas provinser økte sin produksjon av grønnsaker, rotfrukter og plantain, og tretten brøt historiske produksjonsrekorder. Produksjonstallene for grønnsaker taler for seg selv (i millioner tonn): 1997 0,1; 1999 0,9; 2000 1,7 og 2002 over 3. Resultatet for 2003 ventes å overstige dette, 1,7 millioner tonn er høstet i årets første 6 måneder. Som et resultat hadde salget av grønnsaker og friske urter nådd et nivå av 460 gram per dag per hode i 2000. Dette er godt over FAOs anbefalte nivå som er 300 gram per dag. Cienfuegos og Ciego de Avila leder nasjonalt med henholdsvis 867 og 756 gram, mens Havanna nådde 600 gram per dag i november 2000, og Sancti Spiritus, Granma, Piñar del Rio, Las Tunas og Guantanamo alle lå over 500 gram per dag. I mars 2003 produserte provinsen Havanna 953 gram per dag per hode.

Selvsagt gjenstår sentrale problemområder, særlig når det gjelder melk, kjøtt og egg som fortsatt krever importert dyrefor som Cuba ikke har råd til. Ris, som vanligvis dyrkes på store statsgårder, har også stadig kommet til kort i forhold til planlagte produksjonsnivåer.

Også på disse områdene er det noe bedring og håp for framtida. Når det gjelder ris, er det for eksempel, ved siden av forventningene til SRI-teknologien som er nevnt tidligere, lovende forsøk med «folkets ris»-bevegelsen, inspirert av framgangen med urbant jordbruk, som forsøker å kopiere resultatene herfra innenfor risdyrking. I 2003 vil 300.000 tonn ris bli produsert i landet, en stigning fra 172.000 tonn i 1999. Dette har redusert risimporten med mer enn 50 %.

Midt i alle disse forandringene er det viktig å merke seg at i motsetning til den stadig mindre rollen staten spiller i mange land i den tredje verden i den nåværende nyliberale æra, fortsetter staten og andre kollektive former for økonomisk organisering å spille en ledende rolle på Cuba, både i produksjon, tilgjengelighet og support. Det viktigste grunnprinsippet er at ved slutten av år 2000 nådde mattilgangen på Cuba et daglig kaloriinntak per hode på 2.600 kalorier og mer enn 68 gram protein. FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO regner 2.400 kalorier per dag og 72 gram protein for å være tilstrekkelig. Tross de gjenstående problemområdene er den akutte matvarekrisen over. Det kubanskenske samfunnet har, under atskillig press, gjennomført en vellykket heroisk innsats for å skape sin egen versjon av matvaresikkerhet for befolkningen, og har kanskje vist veien for andre samfunn. 31. mai 2003 åpnet president Hugo Chavez i Venezuela, i nærvær av Cubas ambassadør og FAOs representant i Venezuela, landets første organoponico i sentrum av Caracas. Andre land i den tredje verden ville gjøre klokt i å lære av Cubas erfaringer. De fleste land kan produsere tilstrekkelig mat og sikre et tilstrekkelig kosthold for alle sine borgere.

av Maren Sæbø

Etter elleve år vil Cuba kvitte seg med dollarøkonomien for å begrense den amerikanske innflytelsen.

Cubas president Fidel Castro og hans sentralbanksjef Fransisco Soberon har annonsert via øyas statskanal at kubanere har to uker på seg til å veksle inn sine amerikanske dollar til den kubanske pesoen. Fra den 8. november opphører dermed Cubas dollarøkonomi å eksistere, til fordel for et system med konvertible peso.

«Imperiet forsøker å lage flere problemer for oss,» advarer Fidel Castro, opplagt, men med armen i fatle.

I følge den meksikanske avisen La Jornada er sentralbanken klar for en massiv innveksling av det grønne gullet, også på lørdag og søndag i neste uke, da kubanske banker normalt holder stengt.

Reaksjon

I følge BBC følger forsøket på å avskaffe Cubas dollarøkonomi av at USA i juni strammet sanksjonene mot øya. De nye sanksjonene skulle begrense flommen av dollar sørover. Rundt én milliard dollar blir hvert år overført fra enkeltindivider i USA til slektninger i sør. USA har forsøkt å begrense overføringene til 1200 dollar hvert år per familie.

Kubanske myndigheter har heller ikke vært udelt positive til overføringene som har skapt økte klasseforskjeller på Cuba. Myndighetene har liten kontroll med pengene og ser på den liberale handelen som en undergraving av nasjonens suverenitet.

Nå skal altså kubanske butikker ikke lenger godta det som de siste elleve årene har blitt et stadig viktigere betalingsmiddel på øya. Etter at USA varslet nye sanksjoner i mai stengte alle dollarbutikkene, men etter to uker ble de tvunget til å åpne igjen. Denne gangen skal stengingen være bedre planlagt. Banker vil fortsatt ta imot dollar, men med 10 prosents kommisjon. Målet er å få kontroll over valutahandelen og dollarøkonomien.

Turistdollar

Dollaren ble lovlig betalingsmiddel på Cuba i 1993 for å bøte på den økonomiske krisa øya sank ned i etter Sovjetunionens fall. Frislippet av dollar satt fart i Cubas turistindustri, som i løpet av 1990-tallet ble øyas viktigste inntektskilde.

For å unngå at avskaffelsen av dollar som betalingsmiddel rammer turismen, ber Castro utlendinger ta med seg annen valuta, som euro eller sveitsiske franc, for å unngå det høye vekslingsgebyret. Kredittkort har også fått stadig større utbredelse på Cuba. Så fremt de ikke er utstedt av en amerikansk bank kan de nå brukes ved de fleste større turiststedene.

Myndighetene håper at avskaffelsen av dollarøkonomien vil styrke deres grep om turistpengene som til nå har fått flyte mer eller mindre fritt.

av Ingrid Baltzersen

Skilnaden mellom hjelpeorganisasjonar og okkupasjonsstyrker er i ferd med å bli viska ut fordi USA ynsker det. Når bistandsorganisajonar eller FN vert angripne i Afghanistan og Irak er det forferdeleg, men samtidig ein situasjon ein del av organisasjonane har bidratt til sjølv.

Kva er solidaritet?

Først vil eg definera omgrepa solidaritet og bistand. Det første eksempelet på at ordet solidaritet vart bruka i Noreg, er frå ei streik på Akers Mek i 1884 mot eit lønnsnedslag på 10 %. For første gang vart det samla inn til streikestøtte som verkeleg kunne gje understøtting til dei som streika. Poenget var at streika på Aker gjaldt mange fleire. Seira arbeidsgjevarane der, ville Nyland og andre følgja eksempelet. Solidarisk støtte til dei streikande var «hjelp til sjølvhjelp». Revolusjonære meiner jo også at arbeidarklassa har felles interesser på tvers av landegrensene. Difor er solidaritetsarbeid med alle som kjempar mot undertrykking ein viktig del av revolusjonært arbeid.

Kva er bistand?

Bistand er i motsetnad til solidaritet basert på å gjera undertrykkinga mindre brutal, ikkje å endra forutsetningane for han. Bistand kan samanliknast med suppekjøkkenet som fanst samtidig med streikestøtta på slutten av attenhundretalet. Suppekjøkkenet var veldedighet, og delte mellom verdige og ikkje verdige mottakarar. Organiseringa av streikestøtta kom av at ein såg dei streikande kjempa ein viktig kamp som hadde konsekvensar for ein sjølv.

Norsk bistand, Terje Tvedt

Bistand i internasjonal politikk handlar om vidareføring av eit land sin utanrikspolitikk. I fjor kom boka Utviklingshjelp, utanrikspolitikk og makt av Terje Tvedt, som er ein del av makt- og demokratiutreiinga 1998-2003. Her vert den generelle utviklinga til norske organisasjonar sitt bistandsarbeid dokumentert. Boka skapa stor debatt når ho kom, eg kjem til å gå kort inn på denne også.

Eit av hovudpoenga til Tvedt er at bistand er ein del av norsk utanrikspolitikk, og at bistand er blitt eit tabuområde å diskutera. Noreg som humanitær stormakt har vore viktig for fleire parti, både Arbeidarpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti er opptekne av desse verdiane.

Noko som var svært interessant, var auka i organisasjonar som jobba med bistand. I 1963 var det 7 organisasjonar, i 1998 var det 154 organisasjonar, og i realiteten mange fleire fordi mange av desse organisasjonane er paraplyorganisasjonar. Norsk bistand vert kanalisert gjennom organisasjonsnorge. Desse pengane set spor etter seg i organisasjonane, både når det gjeld kva ein jobbar mest med, og når det gjeld politikk.

Ein av konsekvensane gjeld forholdet til samarbeidspartnerar i utlandet: Norske organisasjonar vert regnskapskontrollørar og gjevarar i forhold til samarbeidspartnerane. Dette er vanskeleg å kombinera med godt politisk samarbeid. I tillegg bestemmer staten samarbeidspartnerar. For at prosjekta skal bli støtta av Norad må dei sjølvsagt vera i tråd med retningslinjene deira. Norad-prosjekt skal ikkje vera i strid med norsk utanrikspolitikk. Potensielle samarbeidspartnerar veit jo også at det ligg mykje pengar i samarbeid med norske organisasjonar, noko som kan føra til litt rare situasjonar på politiske møte der ein vert prøvd verva som bidragsytar til ulike prosjekt. Men det som også fører til ein del absurde utslag er at norske organisasjonar finn på prosjekt som ikkje alltid er så veldig nyttige, fordi dei vert lova ekstra pengar og må finna noko å bruka dei på.

Ein annan konsekvens av pengane frå staten er den organisatoriske utviklinga i Noreg. Dei fleste organisasjonane som har prosjekt i utlandet, opplever at det er ingen politisk aktivitet rundt prosjekta lengre. Før dreiv ein og samla inn pengar og jobba for å få støtte, no veit eit fåtal av medlemane om kva organisasjonen har for prosjekt. Ein av grunnane til dette er at eigenandelen på prosjekta omtrent er forsvunnen. I 1962 måtte organisasjonane stilla med 50 % eigenandel, i 2001 måtte ein stilla med 10 %. Det vil seie at før måtte ein bruka mange av aktivistane til å samla inn pengar til eigenandel. Til gjengjeld får mange organisasjonar ikkje driftsstøtte, slik at for å få pengar til drift må ein driva med mange innbringande prosjekt. Og når ein får færre aktivistar vert dei som er igjen, meir og meir opptekne av prosjektarbeidet. Mange organisasjonar glømmer krav og politikk på grunn av alt prosjektarbeidet.

Helsearbeidet til Palestinakomiteen

Eg vil no gå nærare inn på korleis den solidaritetsorganisasjonen eg kjenner best – Palestinakomiteen – har forholdt seg til dette dilemmaet.

Palestinakomiteen vart starta i 1970, og sendte det første helseteamet til Libanon i 1976. Diskusjonen om bistand og solidaritet har altså vore ein del av organisasjonen frå starten, og mykje av AKP sine linjer på dette området er også utvikla av aktivistar i Palestinakomiteen. Fokuset for helsearbeidet var frå starten solidaritet, ikkje bistand. Ein sendte helsearbeidarar, men dei skulle også jobba politisk når dei kom tilbake til Noreg, og skulle fungera som augevitne og støtte i krigssituasjonen i Libanon eller Palestina.

Splittinga mellom Palkom og Norwac

Norwac vart danna i 1982 av pragmatiske grunner. Palkom vart kasta ut av Libanon saman med PLO, og dei laga ein ny organisasjon. Norwac vart laga i samarbeid med UD og ambassaden og fekk økonomisk støtte frå Norad og UD. Palkom jobba under Norwac sin paraply, men når det vart mogleg å vera Palkom igjen, laga dei eigne prosjekt som var basert på solidaritet. Grunnen til det var at prosjekta til Norwac vart for store og profesjonelle. Palkom sakna det politiske solidaritetsarbeidet som var ulønt og ikkje så profesjonelt helsefagleg. På starten av 1990-talet skilte Norwac og Palkom lag, og Palkom hadde sine heilt eigne prosjekt.

Palkom sitt helse- og solidaritetsarbeidet no

Forholdet mellom bistand og solidaritet er framleis ein aktuell debatt i Palkom. No er dei fleste prosjekta våre, det vil seie kriseteam i Palestina og solidaritet i Libanon heilt eigenfinansierte, folk får politisk skolering før dei drar, det er meininga at dei skal jobba politisk når dei kjem tilbake, og dei får ikkje noko særleg lønn. I tillegg har me eit par meir profesjonelle prosjekt, me har eit UD-støtta psykososialt prosjekt uten eigenandel i Palestina, og kanaliserer Fokus-pengestøtte til prosjekt uten eigenandel i Libanon.

Sjølv om me altså har eit par prosjekt som er støtta av staten, er Palkom framleis ein av dei få organisasjonane som finansierer størstedelen av arbeidet, også i utlandet, på medlemspengar og innsamlingar. Ingen får heller pengar for å samla inn, eller verva gjevarar slik som mange av dei store organisasjonane gjer.

Grunngjevinga for at Palkom vil ha færrast mogleg prosjekt som er statleg støtta, er at ein gjennom dei forsøka ein har hatt har sett at dette fører til endringar av politikken som ein ikkje likar. Palkom vil halda fast på å vera solidaritetsorganisasjon, og å bruka arbeidet ute politisk, noko ein ikkje kan gjera i same grad når det skal vera proft og statsstøtta. Samtidig som eg vil berømma Palkom for denne lina, vil eg også sei at dette er eit resultat av kontinuerleg politisk diskusjon og kamp, og utvikling av teori.

Politiske vurderingar

Solidaritetsorganisasjonar som jobber med prosjekt i utlandet, har mange politiske vurderingar dei må ta. Desse prosjekta kan jo ha stor påverknad på makttilhøva mellom organisasjonane i landa ein har prosjekt. Sjølv om det ikkje er så mykje pengar i Noreg, er det mykje der og nok til å skapa endringar ein kanskje ikkje hadde tenkt på. Det som er viktig her, er at valet av legitim leiing ikkje er vår sak. Me stør frigjeringsrørsler fordi me meiner at dei har rett til å bli fri frå ekstern undertrykking. Viss me skal legga oss opp i val av leiing eller metodar og bruka pengestøtte som sanksjonsmiddel, vert dette eit ujamnt maktforhold som ikkje kan kallast solidaritet. Samtidig er det jo ei solidaritetsrørsle sin rett til å slutta å stø rørsler dei ikkje lengre kan stå inne for. Men viss ein går inn og detaljstyrer politikken og prosjekta for å kunna stå inne for dei, er ein inne på ein farleg veg som minner meir om kolonial veldedighet enn solidaritet. Ein del av denne diskusjonen går jo også på aktuelle diskusjonar om ein skal stø borgarskap, islamistar eller andre rørsler som me ikkje er einige i.

Ein annan sak ein må halda fokus på, er at solidaritetsarbeidet me gjer heime er viktigast. Arbeidet me gjer til dømes i Palestina er viktig fordi det viser at folk ikkje har gløymd dei, fordi ein gjer nyttig praktisk arbeid, og fordi ein lærer mykje i kontakt med folka som har undertrykkinga på livet kvar dag. Men arbeidet me gjer i Noreg er det viktigaste, fordi me som regel ikkje kan vera betre enn folk i krigføring, organisering av helsearbeid osv. i utlandet, men er flinkare til å vinne støtte heime enn det dei som kjempar kan. Ein må jobba for å hugsa på dette, fordi arbeidet ein gjer i utlandet kan virka livsviktig, mens det me gjer her heime ikkje er så spanande eller har så enkle og tydelege resultat.

«Send dem hjem»?

Ulike organisasjonar har ulike måter å forholda seg til dette dilemmaet på. Når landa ein skal solidarisera seg med ikkje lengre er i søkelyset, må ein finna nye måtar å jobba på. Fleire av dei tradisjonelle solidaritetsorganisasjonane har blitt media- eller bistandsorganisasjonar. Eit døme er Afghanistankomiteen, som har jobba i forhold til Afghanistan i snart 25 år. Dei har utvikla seg frå solidaritetsorganisasjon til bistandsorganisasjon, noko som dei også skriv om på heimesidene sine. Mykje av fokuset er på arbeidet i Afghanistan, ikkje i Noreg. Under krigen mot Afghanistan som starta hausten 2001 var Afghanistankomiteen aktive i antikrigsrørsla, og dei har teke klart stilling mot argumenta om at USA si bombing er kvinnefrigjerande. Samtidig synest eg det er synd når Terje Skaufjord uttalar i siste Raude Fane (nr 5, 2003) at Noreg skal ha styrker i Afghanistan. Skaufjord argumenterer for at afghanarane ynskjer styrkene, og at den politiske situasjonen i Noreg krev at me sender styrker, så då er det å senda ISAF-styrker (International Security Assistance Forces, underlagt Nato) det minste onde. Eg meiner det er solidaritetsrørsla og kommunistar si oppgåve å halda opp det som er rett, ikkje å pragmatisk gå inn på det minste vonde. Ein må også stå så fritt at ein kan ta andre vurderingar enn samarbeidspartnarane sine, sjølv om det sjølvsagt er viktig å høyra på dei som lever i situasjonen.

«Riv muren» eller «Fritt Palestina»?

Eit anna eksempel på skilnaden i politikk hos bistandsorganisasjonar og solidaritetsorganisasjonar er den nye kampanja Norsk Folkehjelp og Fellesutvalet for Palestina har teke initiativ til: Riv muren-kampanja. Dette er ei veldig bra kampanje, som set søkelys på dei forferdelege konsekvensane av muren israelarane byggjer i Palestina, ein mur dei sjølv kallar «tryggleiksgjerde» (security fence). Samtidig er problemet med denne kampanja at ho set fokus på palestinarane si liding, ikkje på kampen og overlevingsevnene til palestinarane. Det er veldig viktig at det finst store organisasjonar som kan ha slike kampanjer, og det at Norsk Folkehjelp kan ha ei slik kampanje viser at kampen for Palestina har kome langt i Noreg. Men det er viktig å samtidig ha sterke solidaritetsorganisasjonar som kan visa eit alternativ, halda fram retten til kamp, og som ikkje treng å vera pragmatiske.

Boka til Terje Tvedt fortel om avtalar bistandsorganisasjonar hadde inngått, blant anna ein avtale mellom Norsk Folkehjelp og Statoil, der Norsk Folkehjelp fekk økonomisk støtte til minerydding i Angola, mot som avtalen seier «å arbeide for å fremme Statoil og BPs interesser i Angola». Norsk Folkehjelp blei provosert av blant anna dette, og leiar av Norsk Folkehjelp, Eva Bjøreng uttala til Klassekampen (26.08.03) at dei ikkje ville mottatt utstyr frå Statoil viss det vart stilt krav rundt dette som dei ville ha problem med å akseptera. For meg virkar det som om Norsk Folkehjelp faktisk ikkje har skjønt kva som er kontroversielt i saka. Det er vel og bra at dei har teke ei vurdering om dei kan akseptera vilkåra for avtalane sine, men det ein reagerer på er jo faktisk at dei har gått inn på ein avtale som inneber reklame for eit oljeselskap, samtidig som dei skal driva bistand.

Hjelpeorganisasjonar – ein del av okkupasjonsstyrka?

Skilnaden mellom hjelpeorganisasjonar og okkupasjonsstyrker er i ferd med å bli viska ut fordi USA ynsker det. Når bistandsorganisasjonar eller FN vert angripne i Afghanistan og Irak er det forferdeleg, men samtidig ein situasjon ein del av organisasjonane har bidratt til sjølv. Når millitæroperasjonar vert «fredsbevarande», eller «fredsopprettande», når deler av okkupasjonsstyrkane gjer typisk hjelpearbeid samtidig som hjelpearbeidarane får militæreskorte av okkupasjonsstyrkane, vert det lett å oppfatta hjelpearbeidarane som ein del av okkupasjonen. Det er viktig å jobba for å oppretthalda skiljet mellom okkupasjonsstyrkar og hjelpearbeidarar, men dette er også ein kamp bistandsorganisasjonane må kjempa sjølv. Dei må tenkja over kva type samarbeid med okkupasjonsstyrkane som gjer at dei vert ein del av okkupasjonen, og dei må tenkja over konsekvensane meir langsiktig enn at «viss me ikkje samarbeider med USA vert det berre verre for befolkninga no» (eller «viss me ikkje samarbeider med USA er det nokon andre som får oppdraget»).

Kvifor solidaritet?

Det er viktig at det frivillige arbeidet som revolusjonære har i andre land, skal vera solidaritet, ikkje bistand. Om bistand fungerer eller ikkje fungerer i det heile tatt er jo også ein diskusjon, som eg ikkje har gått inn på her. Samtidig som me jobbar for at fronten skal vera breiast mogleg, bør me kjempa for at det skal vera rom i fronten for å retta kritikk mot bistand frå eit venstrestandpunkt, og at det vert ført kontinuerlege diskusjonar om dette spørsmålet i solidaritetsorganisasjonane.

Kjelder:

• Tvedt, Terje: Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen, Gyldendal 2003
• Wergeland, Ebba: «Hva er revolusjonært solidaritetsarbeid», i Studiebok Imperialismen, AKP 1988

av Peter M Johansen

Når Deepti Gopinath snakker om arbeiderrettigheter, snakker hun ofte med anførselstegn. På den internasjonale flyplassen i Mumbai er det et helt sett av forskjellige lover som bestemmer «rettighetene» under de nyeste arbeidsordningene.

I det travle mylderet som på Mumbais Chhatrapati Shivaji internasjonale flyplass, kjent som Sahar, er de knapt synlige. Det passer ledelsen. De nye kategoriene av løsarbeidere skal være usynlige; det er en av betingelsene for å få være der. Ikke først og fremst av hensyn til passasjerene. Det uorganiserte arbeidet som blir hyret inn gjennom private utleiefirmaer, er noe Airport Authority som har ansvaret for bygging, drift og vedlikehold av flyplassene, ikke vil se. Eller rettere sagt, vil skal bli sett.

«Vi har fått alle slag typer av kontraktarbeid som følge at utskillingen av arbeid til private selskap. Vi har fått uorganisert arbeid midt i en tidligere tungt organisert sektor. For hver kategori av løsarbeidere, enten de er hyret inn for en dag, jobber deltid eller har korttidskontrakter, fins det ulike sett av regler som bestemmer hvilke «rettigheter» de ulike har. Alt for å få dem til å tro at de ikke gjør fullverdig eller likeverdig arbeid i forhold til andre som har fast ansettelse og som er organiserte med reelle rettigheter,» forteller Deepti Gopinath. Hun er generalsekretær i Indians Airports Employees Union.

Rå muskelkraft

Hensikten er å passe på at de ulike kategoriene av kontrakt- og løsarbeidere faller utenfor alle andre kategorier. Arbeidsvilkårene er usle, og lønna ligger under minimumslønna for den er ulike mellom de ulike sektorene over hele India. De private firmaene kan bare velge og vrake, og gjør det ofte med rå muskelkraft.

Gopinath beskriver de kriminelle forholdene som rår bakom de smilende innsjekkingsskrankene, billettkontorene, sikkerhets- og passkontrollen og tax free-butikkene. Men hun er forsiktig med hva som kan komme på trykk. Arbeidet er ingen lek; kampen som hennes forening fører er direkte farlig. Det er mafiaforhold mange steder på Indias vel 120 innenlandske og 6 internasjonale flyplasser hvor det internasjonale Air India og det nasjonale Indian Airlines trafikkerer.

«På grunn av mafiaforholdene er det folk som ikke engang får lønn. De inngår i et system, hafta, som er hindi for bestikkelser, kjent fra når en kjøper seg fri fra politiet,» sier hun.

De må leve på tips fra passasjerene som når de låner ut trolleyer og hjelper til med å fylle ut skjemaer og tilby andre tjenester. Det er vanskelig å unngå disse hjelperne, ved skranker, inn- og utganger, ankomst- og avgangshaller. Bak dem står det ofte rå muskelkraft, både for å ha kontrollen med dem eller for å bruke løsarbeiderne til å ramme andre arbeidstakere for å bryte ned ordningene for de organiserte.

«Det har oppstått et nytt hierarki: En kontraktør med ti inspektører, kalle det gjerne muskelmenn, 200 sweepers, uten minstelønn, uten ansettelsesdokumenter, ingen beviser på at de faktisk gjør en jobb,» forteller Gopinath.

De som blir hyret inn, blir aldri kjent med hverandre. De flyttes rundt i grupper og skift. All kontakt blir brutt ned. De blir fratatt identitetskort når de blir inn til flyplassen, og det fins ingen lønnsslipper.

Sorry to say

«De «eksisterer» ikke når vi skal begynne å organisere dem,» sier den erfarne fagforeningslederen. «Sorry to say-økonomien har tatt helt overhånd i fagbevegelsen. Det mangler en forståelse for class brotherhood,» sier hun. Fagbevegelsen er fortsatt et brorskap i engelsk språkdrakt. Den tradisjonelle fagbevegelsen hadde aldri tenkt på å organisere eller hjelpe eller kjempe for disse arbeiderne.

Øverst sitter det statlige Airport Authority, en mektig sektor i det tunge indiske byråkratiet. De opptrer som landlords, som deler ut kontrakter og samler inn penger – og fordi det dreier seg om India betyr det også i egne lommer, selv om Gopinath ikke sier det. Men hun ledet en to år lang kamp mot de føydale forholdene.

«Vi gikk ut med slagordet: «Ta tilbake passene deres!» Dermed fikk vi oppmerksomhet om noe som var ukjent. På den tida var det ennå interessant for pressa; i dag er det nesten umulig å få inn noe, enten fordi det ikke er «interessant» fordi det er blitt så vanlig eller fordi det har blitt offentlig politikk også i media. Hva kaller de det? Selvsensur?

Vi ventet på folk ved bussholdeplassen ved flyplassen og oppfordret kontraktarbeiderne til ikke å gi fra seg id-kortene sine eller betale «avgifter» av lønningen sine. Det ble dannet en solidaritetskomite til støtte for flyplassarbeiderne, og forholdene ble gransket, fra runwayen til oppholdsrommene.

På grunn av de uklare forholdene rettet vi kampen inn mot kontraktørene. Anbudene lå under de faktiske kostnadene, fordi de var oppgitt uten lønnskostnader. Vi gikk til High Court med paragraf 226, om kontraktarbeid. Dersom samme arbeid blir utført av fast ansatte, skal det gjøres permanent. Det står riktignok ikke i loven, men vi ville prøve det og fikk medhold i høyesterett i 1996,» forteller Gopinath.

Det har imidlertid vært mange avganger siden da. I løpet av to år hadde ledelsen i offentlig sektor og mektige industriledere gått sammen for å få kjent domspremissene ugyldige. I 1998 ble kjennelsen omgjort. Derimot har Airport Authority måttet krype til korset og beholde den for de seks internasjonale flyplassene. Med nye private flyselskaper i lufta kan det fort snu seg, frykter Gopinath.

«En del fagforeninger har endret holdning i forhold til denne type kontrakt- og løsarbeid og er villig til å slåss for dem. Flere har dannet et partnerskap for samarbeid og kamp med oss,» sier hun.

Bokomtale

av Frode Bygdnes

Dag Seierstads hefte Kan EU-fisket reddes? er et glimrende skoleringshefte.

Den nystifta organisasjonen «Kysten inn i EU», som blant annet fylkesordføreren i Troms fronter, prøver å fremstille EU med ny og ressursvennlig fiskeripolitikk. For de veit at kystens befolkning ser på EU-medlemskap som avståelse av ressursene våre. Nasjonen Norge må gi fra seg fiskeressursene og all styring med disse utenfor 12 nautiske mil. Det betviles ikke, men det hevdes at det er nødvendig for å få overnasjonale kontrollordninger som kan fungere. EU fremstilles som redningen for å få bedre kontroll med fisket. En av lederne i Kysten inn i EU, Geir-Ove Ystmark, går så langt som å fremstille skotske og shetlandske fiskere som uansvarlige fiskere hvor EU tar affære. De prøver å skape et bilde av at EUs overordna prinsipper skulle være bærekraftig ressursforvaltning. I deres propaganda overser de helt hva kampen dreier seg om; EU-fiskere skal ha lik rett til å fiske på marginale ressurser som kystbefolkninga.

For å møte denne form for EU-propaganda er Nei til EUs skriftserie nr 1, 2003 – Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes? – et glimrende skoleringshefte. Det ministerrådet har klart å samle seg om i 2003, er bare ord. Ord om økosystemet og ønske om skroting av fiskefartøy. Uten å målrette og adressere overkapasiteten, blir dette meningsløst. Derfor er deres reguleringer ikke troverdige. Vi må se på praksisen.

EU nektet Sverige å frede torsken i Østersjøen i fjor. Fiskerikommissær Fischer vågde ikke å gå inn for full stopp, men foreslo en reduksjon til 1/5-del i det nordlige EU-havet. Selv dette ble for mye for de femten fiskeriministrene. Torskekvotene ble bare redusert med 45 % på en sterkt trua torskestamme. Og denne reguleringa skulle bare vare i 6 måneder. Årets kvoter ble satt til samme nivå som i fjor enda havforskerne anbefalte total stans. Da er ikke EU sitt mål om bærekraftig nivå om 5 år troverdig.

Når EU-havet er trua, har EU sendt sin flåte verden rundt. Blant annet utenfor Afrika betaler EU for å fiske. EU betaler for fiskerettigheter uten noen begrensning på uttaket. Reguleringen går bare på antall båter. Skriftseriens hefte med gjennomgang av erfaringene til den enkelte kyststat i Afrika, er skremmende. Bak EU-flåten tømmes havet, og kystbefolkninga er de som rammes. Mens personer som frontfigurene i «Kysten inn i EU» er det som får gode leieinntekter.

Bare ett av landene i Afrika, Namibia, har lagt forvaltningene inn under nasjonal styring. Annerledeslandet har hatt positiv utvikling fordi de har sjøl kontroll over utviklingen basert på økologisk bærekraftig fiskerinæring. Slik blir Afrika et godt eksempel på at nasjonale reguleringer er den beste forvaltningen av ressursene, og særlig en forvaltning som tar høyde for kystbefolkningens behov.

EU har fisket tomt de afrikanske farvann. Nå ser de etter områder i nord. Og da er det ikke så rart at oppdrettsnæringas folk som tror de eier kysten vår innenfor 12 mil, velger å selge havet vårt i den økonomiske sonen. Men da er det viktig at vi skolerer oss på EU sin historikk. Da blir ikke de nye tonene om EU sine kontrollordninger troverdige. Vi skal ha den historia med oss. Da bør det være uaktuelt å overlate fiskerireguleringene til EU i vår økonomiske sone. Da vil det være uaktuelt å la EU bestemme kvoteandelen for norskregistrerte fiskerifartøy.

I dag er et av de større problemene å få stoppet fiskefusk som utkast ute på havet. Ved EU-medlemskap vil det bli utkastpåbud i norsk økonomisk sone. Ved EU-medlemskap vil råfiskloven, som har vernet kystbefolkninga, falle. Minstepris vil ikke eksistere. Og dersom markedsprisen faller under referansepris, vil fisken måtte trekkes tilbake og ødelegges.

Ved EU-medlemskap vil omsettelige kvoter uten restriksjoner bli innført. Dette vil kystbefolkninga tape på. Når rettighetene er solgt, blir vi som kystbefolkning sittende som statister i fjæra og se på den grådige fiskerikapitalismens herjinger til havet er tomt.

EU er nå inne på en fiskeripolitisk veg som likner mer på USA sin forvaltning av ressursene. De langsiktige interessene må vike for de profitable kortsiktige interessene. Dette vil føre til økt press på ressursene i de norske områdene.

Ved hver korsvei har EU krevd å få fiskekvoter i norske farvann. Kampen mellom EU-statene om stadig knappere fiskeressurser har blitt hardere. Konklusjonen i dette siste heftet til NTEU er at det ikke er noen grunn til å tro at vi kan få en bedre fiskeriavtale med EU nå enn hva vi fikk i 1994.

Fisken er vår viktigste nasjonale naturressurs. EU sin forvaltning og EU-flåtens kapasitet, gjør det helt nødvendig å verne om vår suverenitet. Vi må og skal forvalte fisken slik at kystbefolkninga kan leve av den, slik at vi kan bo her langs kysten.

Det som står om forsvars- og sikkerhetspolitikk i den nye grunnloven, er noe av det minst kontroversielle blant EU-landenes ledere.

Det er få og små endringer i det vedtatte forslaget om dette fra det som var forslaget på møtet i Brussel før jul, der det ikke ble oppnådd enighet om ny grunnlov.

Jens Petter Bonde fra den danske Junibevegelsen og medlem av EU-parlamentet var med i Konventet som laget den nye grunnloven. Han har oversatt hele dokumentet til dansk med kommentarer: www.bonde.dk.

Den felles utenriks- og sikkerhedspolitik

Artikel I-15
Den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik

1. Unionens kompetence inden for den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik omfatter alle udenrigspolitiske områder samt alle spørgsmål vedrørende Unionens sikkerhed, herunder gradvis udformning af en fælles forsvarspolitik, der kan føre til et fælles forsvar.

2. Medlemsstaterne støtter aktivt og uforbeholdent Unionens fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik i en ånd af loyalitet og gensidig solidaritet og respekterer, Unionens indsats på dette område. De afstår fra enhver handling, der strider mod Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet.

Artikel I-39
Særlige bestemmelser vedrørende den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik

1. Den Europæiske Union fører en fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik, der bygger på udvikling af gensidig politisk solidaritet mellem medlemsstaterne, fastlæggelse af spørgsmål af almen interesse og opnåelse af en stadig stigende konvergens i medlemsstaternes optræden.

2. Det Europæiske Råd definerer Unionens strategiske interesser og fastlægger målene for den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik. Rådet udformer denne politik inden for rammerne af strategiske retningslinjer fastlagt af Det Europæiske Råd og efter bestemmelserne i forfatningens del III.

3. Det Europæiske Råd og Rådet vedtager de nødvendige afgørelser.

4. Den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik gennemføres af EU-udenrigsministeren og medlemsstaterne under anvendelse af nationale midler og Unionens midler.

5. Medlemsstaterne rådfører sig med hinanden i Det Europæiske Råd og i Rådet om alle udenrigs- og sikkerhedspolitiske spørgsmål, som er af almen interesse, med henblik på at fastlægge en fælles tilgang. Før der træffes foranstaltninger på den internationale scene eller indgås forpligtelser, der kan berøre Unionens interesser, konsulterer den enkelte medlemsstat de øvrige medlemsstater i Det Europæiske Råd eller Rådet. Medlemsstaterne sikrer gennem en konvergent optræden, at Unionen kan gøre sine interesser og værdier gældende på den internationale scene. Medlemsstaterne er indbyrdes solidariske.

6. Europa-Parlamentet høres regelmæssigt om de vigtigste aspekter og grundlæggende valg i forbindelse med den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik. Det holdes underrettet om udviklingen heri.

7. Europæiske afgørelser om den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik vedtages af Det Europæiske Råd og Rådet med enstemmighed, undtagen i de tilfælde, der er omhandlet i del III. De tager stilling på initiativ af en medlemsstat, på forslag af EU-udenrigsministeren eller på forslag af EU-udenrigsministeren med støtte fra Kommissionen. Der kan ikke vedtages europæiske love og europæiske rammelove.

8. Det Europæiske Råd kan med enstemmighed vedtage en europæiske afgørelse om, at Rådet skal træffe afgørelse med kvalificeret flertal i andre tilfælde end dem, der er omhandlet i del III.

Artikel I-40
Særlige bestemmelser i forbindelse med gennemførelsen af den fælles forsvarspolitik

1. Den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik udgør en integrerende del af den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik. Den sikrer Unionen en operationel kapacitet, der gør brug af civile og militære midler. Unionen kan anvende disse i forbindelse med opgaver uden for Unionens område med henblik på fredsbevarelse, konfliktforebyggelse og styrkelse af den internationale sikkerhed i overensstemmelse med principperne i De Forenede Nationers pagt. Udførelsen af disse opgaver bygger på kapaciteter tilvejebragt af medlemsstaterne.

2. Den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik omfatter gradvis udformning af en fælles EU-forsvarspolitik. Denne vil føre til et fælles forsvar, når Det Europæiske Råd med enstemmighed træffer afgørelse herom. Det henstiller i så fald til medlemsstaterne, at de vedtager en sådan afgørelse i overensstemmelse med deres forfatningsmæssige bestemmelser. Unionens politik i henhold til denne artikel berører ikke den særlige karakter af visse medlemsstaters sikkerheds- og forsvarspolitik; den skal overholde de forpligtelser, der følger af den nordatlantiske traktat for visse medlemsstater, der betragter deres fælles forsvar som omfattet af Den Nordatlantiske Traktats Organisation, og skal være forenelig med den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik, der er fastlagt inden for denne ramme.

3. Medlemsstaterne stiller civil og militær kapacitet til rådighed for Unionen til gennemførelse af den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik med henblik på at bidrage til opfyldelsen af de mål, Rådet har opstillet. De medlemsstater, der opretter multinationale styrker i fællesskab, kan ligeledes stille disse styrker til rådighed for den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik. Medlemsstaterne forpligter sig til gradvis at forbedre deres militære kapacitet. Der oprettes et europæisk agentur for forsvarsmateriel, strategisk forskning og militær kapacitet, der skal klarlægge de operationelle behov, fremme foranstaltninger til opfyldelse heraf, bidrage til at påpege og eventuelt iværksætte alle nyttige foranstaltninger til styrkelse af forsvarssektorens industrielle og teknologiske basis, deltage i udformningen af en europæisk kapacitets- og forsvarsmaterielpolitik samt bistå Rådet med at evaluere forbedringen af den militære kapacitet.

4. Europæiske afgørelser om gennemførelse af den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik, herunder afgørelser om iværksættelse af en opgave som omhandlet i denne artikel, vedtages af Rådet, der træffer afgørelse med enstemmighed på forslag af EU-udenrigsministeren eller på initiativ af en medlemsstat. EU-udenrigsministeren kan, eventuelt sammen med Kommissionen, stille forslag om anvendelse af både nationale midler og EU-instrumenter.

5. Rådet kan overdrage gennemførelsen af en opgave på EU-plan til en gruppe af medlemsstater for at bevare Unionens værdier og tjene dens interesser. En sådan opgave gennemføres efter bestemmelserne i artikel III-211.

6. De medlemsstater, der opfylder højere kriterier for militær kapacitet, og som indbyrdes har indgået mere bindende forpligtelser på dette område med henblik på mere krævende opgaver, etablerer et permanent struktureret samarbejde inden for rammerne af Unionen. Dette samarbejde er omfattet af bestemmelserne i forfatningens artikel III-213. Det berører ikke bestemmelserne i artikel III-210.

7. Hvis en medlemsstat udsættes for et væbnet angreb på sit område, skal de øvrige medlemsstater i overensstemmelse med artikel 51 i De Forenede Nationers pagt yde den pågældende medlemsstat al den hjælp og bistand, der ligger inden for deres formåen. Dette berører ikke den særlige karakter af visse medlemsstaters sikkerheds- og forsvarspolitik. Forpligtelserne og samarbejdet på dette område skal være i overensstemmelse med de forpligtelser, der er indgået inden for NATO, som for de stater, der er medlemmer heraf, fortsat udgør grundlaget for deres kollektive forsvar og er organet for iværksættelsen heraf.

8. Europa-Parlamentet høres regelmæssigt om de vigtigste aspekter og grundlæggende valg i forbindelse med den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik. Det holdes underrettet om udviklingen heri.

Retlige og Indre anliggender

Artikel I-41:
Særlige bestemmelser vedrørende området med frihed, sikkerhed og retfærdighed

1. Unionen udgør et område med frihed, sikkerhed og retfærdighed

a) ved at vedtage europæiske love og europæiske rammelove, der om nødvendigt, tager sigte på indbyrdes tilnærmelse af de nationale lovgivninger på de områder, der er angivet i forfatningens del III

b) ved at fremme den gensidige tillid mellem medlemsstaternes kompetente myndigheder, især på grundlag af gensidig anerkendelse af retslige og udenretslige afgørelser

c) gennem operationelt samarbejde mellem medlemsstaternes kompetente myndigheder, herunder politi, toldmyndigheder og andre særlige myndigheder vedrørende forebyggelse og afsløring af strafbare handlinger.

2. De nationale parlamenter kan i forbindelse med området med frihed, sikkerhed og retfærdighed deltage i evalueringsmekanismerne i artikel III-161. De inddrages i den politiske kontrol med Europols aktiviteter og evalueringen af Eurojusts aktiviteter i overensstemmelse med artikel III-177 og III-174.

3. Medlemsstaterne har initiativret på området politisamarbejde og retligt samarbejde i kriminalsager i overensstemmelse med artikel III-165.

Terrorisme-bestemmelsen

Artikel I-42
Solidaritetsbestemmelse

1. Unionen og dens medlemsstater handler i fællesskab på et solidarisk grudlag, hvis en medlemsstat udsættes for et terrorangreb, en naturkatastrofe eller en menneskeskabt katastrofe. Unionen tager alle de instrumenter i brug, der står til dens rådighed, herunder de militære midler, medlemsstaterne stiller til dens rådighed, med henblik på:

a)

• at forebygge terrortruslen på medlemsstaternes område
• at beskytte de demokratiske institutioner og civilbefolkningen mod et eventuelt terrorangreb
• at yde bistand til en medlemsstat på dennes område efter anmodning fra dens politiske myndigheder i tilfælde af et terrorangreb.

b)

• at yde bistand til en medlemsstat på dennes område efter anmodning fra dens politiske myndigheder i tilfælde af en naturkatastrofe eller en menneskeskabt katastrofe.

2. Gennemførelsesbestemmelserne artikel III-231.

av Ingrid Baltzersen

Kvifor bur det to folk på same landområde?

Området Palestina var ein del av det osmanske riket. Då tyrkarane var på den tapande sida under fyrste verdskrigen, delte sigerherrane riket opp, og Palestina vart ein del av det britiske mandatområdet. På denne tida dreiv britane på og forhandla litt på alle kantar om korleis Midtausten skulle sjå ut etter at krigen var ferdig.

Dei laga ein avtale med Sheikh Hussein som leia det arabiske opprøret mot tyrkarane, og som dermed hjelpte britane til å vinna krigen. Dette blir kalla Hussein-MacMahon-korrespondansen. Dei laga også Balfourerklæringa, som seier at det skal bli laga eit jødisk heimland i Palestina. Og sist men ikkje minst, fordi det var denne avtalen som vart mest gjeldande: Dei avtala med Frankrike om korleis dei skulle dela Midtausten i franske og britiske mandatområde. Palestina har altså aldri vore ein eigen stat, sjølv om folket og namnet har eksistert lenge.

Den jødiske innvandringa til Palestina starta på slutten av 1800-talet. Det har alltid budd ein del jødar i Midtausten, dei har budd saman med kristne og muslimske arabarar, og dei har prata arabisk. Innvandrarane som kom, var eit resultat av ei sionistisk kampanje i Europa. Jødane i Europa vart utsette for undertrykking, både økonomisk, politisk og fysisk. Sionistane sa at jødane ikkje kunne leva saman med andre folk, fordi dei alltid kom til å bli undertrykte. Dei haldt også fram negative trekk ved jødane så lenge dei budde hos andre folk, dei vart intellektuelle, veike og utan kontakt med jorda. Dette var i tråd med nasjonalismen på den tida som var veldig basert på blodsbånd til kvarandre og jorda.

Theodor Herzl er kjent som sionismens grunnleggjar. Det er ikkje fordi han tenkte så mange nye tankar, men han var god på å organisera, og fekk laga ein sionistisk kongress som organiserte den sionistiske rørsla. Sionismen hadde ikkje så stor oppslutning blant jødane i Europa. Dei religiøse jødane syntest ideen var blasfemisk, det er berre Gud som kan bringa jødane heim. Dei meir sekulære jødane var ofte like interesserte i å forsøka å bli integrerte i dei landa dei budde i. Sionistane sjølv var for det meste sekulære, men bruka bibelen som historiebok for å grunngje at dei hadde rett på landet.

Antisemittismen og sionismen går hand i hand. Antisemittismen auka, og sionismen fekk meir oppslutning. Dei største innvandringsbølgjene til Palestina før staten Israel vart oppretta, kom når det var innstrammingar av rettar eller progromar i europeiske land. Det var mykje innvandring i mellomkrigstida. Jødane hamna ofte i konflikt med britane, som var mandatmakt, og arabarane, som følte seg trua av innvandringa. Britane innførte etter kvart begrensingar på den jødiske innvandringa til Palestina. Jødane hadde fleire terrorgrupper som utførte aksjonar mot britiske mål, og ein del av høgresionistane såg faktisk på britane, og ikkje tyskarane, som hovudfienden under andre verdskrig.

Når FN laga forslaget til delingsplan i 1947, var sionistane ganske nøgde, mens arabarane såg på det som ei krigserklæring. Sionistane skulle få over halvparten av landet, sjølv om jødane var langt færre enn halvparten. Då britane trakk seg ut 14. mai 1948 og sionistane oppretta staten Israel, gjekk dei arabiske nabolanda til krig. Dei tapte krigen, og staten Israel sat igjen med 78 % av historisk Palestina, og dei beste områda. Dei palestinske områda på Vestbreidda og Gaza var ikkje i kontakt med kvarandre fysisk, og dei var styrt av kvar sine naboland, Egypt og Jordan. Mange palestinarar vart fordrivne, og lever framleis i flyktningleirar i Libanon, Syria, Egypt og Jordan, i resten av Midtausten og i heile verda.

Etter 19 år kom seksdagarskrigen i 1967, då Israel okkuperte Vestbreidda og Gaza. Desse områda vart styrte som okkuperte område, mens dei palestinarane som vart verande innanfor staten Israel sine grenser i 1948, vart statsborgarar i Israel.

Kva er framtida til Palestina?

Ein stat

Palestinarane har gjennom det siste hundreåret utvikla ein sterk palestinsk identitet, og ei sterk kjensle av at dei har blitt urettvist behandla av verda. I starten stolte dei på at dei arabiske naboane kom til å hjelpa dei å hiva ut israelarane, og PLO (Palestine Liberation Organisation) var styrt av dei arabiske landa.

Etter kvart som Fatah og dei ulike kommunistpartia vart oppretta, fekk palestinarane sin eigen politikk på korleis dei ville at Palestina skulle bli frigjort. I 1969 foreslo DFLP, eit kommunistparti, at PLO skulle kjempa for «ein demokratisk stat i Palestina», og dette vart akseptert av det palestinske nasjonalrådet same år. Det er også dette målet palestinarørsla i Noreg har jobba for, ein demokratisk sekulær stat for jødar og arabarar i Palestina.

To statar

I 1974 vedtok det palestinske nasjonalrådet at ein skulle oppretta ei palestinsk myndigheit på eit kvart område av Palestina som vart frigjort. Eg meiner det er ein riktig strategi å gå inn for å ta kontroll og styring over områda ein tar over, samtidig har dette opna for at løysinga kan vera ein stat på Vestbreidda og kanskje Gaza. PLO har gått meir og meir i den retninga. I 1988 aksepterte det palestinske nasjonalrådet formelt at det kan eksistera to statar side om side. Oslo-avtalen gjorde tostatsløysinga til den allment aksepterte løysinga, og ein rekna med at det berre var eit spørsmål om tid før ein palestinsk stat vart erklært på Vestbreidda og Gaza, sjølv om Oslo-avtalen ikkje seier dette eksplisitt. I 1997 annonserte Arafat at PLO skulle erklæra at ein uavhengig palestinsk stat var oppretta 4. mai 1999. Denne datoen vart utsett fleire gonger, og det har aldri blitt gjennomført.

Ahmad Qureia uttaler seg

8. januar i år sa Ahmad Qureia, den palestinske statsministeren, at løysinga kanskje er ein bi-nasjonal stat. Dette var nytt, sidan PLO (eller i alle fall PA) har haldt hardt på tostatsløysinga og Oslo-avtala, vegkartet for fred, og andre forsøk på fredsavtalar. Dette er eit skritt bort frå tostatsløysinga, men det er ikkje sikkert det var så alvorleg meint.

Grunnen til at han uttalte seg kan vera for å pressa Sharon og den israelske regjeringa. Israelarane ynskjer ikkje å vera i ein stat med palestinarane i dei okkuperte områda, dei har nok palestinarar i staten Israel, og i ein slik stat blir jødane i mindretal. Det kan også vera ein måte å beskriva situasjonen den palestinske regjeringa er i, det er ikkje mogleg å laga ein palestinsk stat på Vestbreidda og Gaza så lenge Israel heile tida okkuperer, lagar portforbod, set opp vegsperringar og byggjer mur.

Problemet med tostatsløysing

Sjølv om ein meiner at tostatsløysing er det mest rettvise, eller det som er mest politisk riktig, så kan det vera vanskeleg å gjennomføra. Vestbreidda er i dag full av busetjingar som omringer palestinske byar og skil dei frå kvarandre, ho er skjært opp av busetjarvegar som berre kan brukast av israelarar. Vestbreidda, Jerusalem og Gaza er skilde frå kvarandre.

Viss busetjingane blir, vil det ikkje vera noko meiningsfullt territorium der ein stat kan etablerast. Problemet er også at staten manglar naturressursar. Gjennom 30 år med israelsk okkupasjon har ressursane blitt overflytta frå dei palestinske innbyggarane til busetjarane. Sidan Oslo-avtalen blei skriven under i 1993, har Israel hatt ein politikk med stadige stengingar mellom Israel (inkludert Aust-Jerusalem) og dei okkuperte områda, og dei har bygd opp nettet med militære sjekkpunkt over alt. Økonomien har blitt fullstendig øydelagt av fire år med intifada. Det er kjempehøg arbeidsløyse i dei palestinske områda, spesielt i Gaza. Israel har ført ein politikk for å medvite øydeleggja den palestinske økonomien. Ein palestinsk stat som vert oppretta med desse vilkåra vil berre kunna overleva med massiv bistand. Muren har ført til endå større problem, viss staten skal opprettast innanfor dei grensene muren set, vil han ikkje ha internasjonale grenser. Muren fører også til at endå meir av vassressursane og dei beste jordbruksområda ligg utanfor muren. Ingen israelske planar har enno tilbydd palestinarane nok territorium til å laga ein levedyktig stat. Utan ei total fjerning av busetjingane og ei israelsk tilbaketrekking frå Aust-Jerusalem kan ikkje den tidlegare ideen om ein palestinsk stat på heile Vestbreidda og Gaza med Jerusalem som hovudstad bli realisert. For å gjennomføra denne ideen, må ein anten ha eit Israel som frivillig fjernar busetjingane og trekk seg ut frå Aust-Jerusalem, eller ha ei makt som presser Israel til det. Ingen av desse kriteria er oppfylte i dag.

Ulike einstatsløysingar

Verken palestinarane eller israelarane har tradisjonelt vore for ei einstatsløysing på den måten det vart formulert i 1969. Palestinarane har meint at dei bør få tilbake heile landet sitt, og israelarane er redde for å hamna i minoritet og gje opp ideen om ein jødisk stat.

Det finst to måtar å tenkja einstatsløysing på. Den eine måten er ein binasjonal stat. Denne modellen tar opp i seg at Israel på mange måtar er ein binasjonal stat allereie, dei har ein stor arabisk minoritet som bur i eigne område. Ein kan bruka ulike modellar for ein binasjonal stat, anten bruka kantonmodellen frå Sveits, eller Belgia sin binasjonale modell. Det er ein del problem ein må løysa i forhold til denne måten, for eksempel fordelinga av makt i parlamentet, rett til retur for palestinarar og jødar osv.

Denne ideen kom først opp i 1930-og 40-åra, då europeiske intellektuelle sionistar ynska jødisk sjølvstyre i dei områda dei budde i, og dela resten av landet i kristne og muslimske einingar, men bu saman i samen land. Ein del palestinarar støtta denne ideen fordi dei trudde det kunne vera ein måte å hindra sionistane i å laga ein jødisk stat i Palestina, men dei fleste syntest det var feil og farleg å gje delar av landet til ein utanlandsk minoritet. I dag er det til dømes Azmi Bishara, palestinsk Knesset-medlem, og Edward Said, no avdød palestinsk akademikar, som har støtta denne ideen.

Den andre måten ein kan laga ein einstatsløysing på, er ein sekulær demokratisk stat med ein mann – ein stemme, og ingen inndeling etter etnisitet eller religion. Av israelarar har denne ideen støtte hos antisionistiske jødar som til dømes professor Ilan Pappe ved Universitetet i Haifa, og ein del palestinarar som til dømes Ghada Karmi, palestinsk politikar som bur i London.

Mot og for einstatsløysing

Mange er mot einstatsløysing av ulike grunnar. For det første vert det sagt at jødiske israelarar og palestinarar aldri vil akseptera integrasjon. Valet er difor anten separasjon eller at ei av sidene vert militært overvunne. Separasjon er den mest humane moglegheiten. Men er dette sant? I røynda er det mange eksempel i verdshistoria på integrasjon mellom folk som virka totalt uforeinlege før konflikten vart løyst. Det mest relevante eksemplet er Sør-Afrika, men også til dømes England etter borgarkrigen. Me må ikkje gløyma at meir enn halvparten av den jødiske befolkninga i Israel kjem frå arabiske land, der dei var relativt godt integrerte. Sjølv om flesteparten av desse snakkar hebraisk no, og ser på seg sjølv som israelarar, har dei sterke element av arabisk kultur, og begynnar no å visa desse offentleg.

For det andre vert det sagt at Israel har militær makt til å gjera det dei vil. I denne situasjonen bør palestinarane ta det dei kan få, og leva for å fortsetja kampen seinare. Dette kan vera ein realistisk filosofi, men palestinarane ser ikkje ut som om dei har tenkt å gje opp. Sjølv om dei er militært svake fortset dei å kjempa, fordi dei ser at militær makt ikkje er den einaste formen for makt, og fordi dei ser på det som ei plikt å kjempa mot den uretten dei har blitt påført.

For det tredje vert det argumentert at sjølv om tostatsløysinga ikkje er perfekt, er det ein veg framover som seinare kan bli utvikla til noko som er meir rettvist, til dømes ein føderasjon eller ein økonomisk union. Andre ser på det som eit fyrste skritt på veg til ei einstatsløysing. Mange har dette standpunktet fordi dei meiner at ein vil tapa ein direkte konfrontasjon med sionismen med dei rådande maktforholda. Dei tenkjer at sionismen vil forsvinna etter som dei demografiske og økonomiske forholda utviklar seg. Men dette er ikkje noko godt argument mot einstatsløysing. Asymmetrien i makt mellom ein israelsk og ein palestinsk stat vil føra til at utviklinga alltid vil skje i favør av Israel. Så lenge staten Israel er rasistisk er det vanskeleg å sjå at ein tostatsløysing vil resultera i nokon form for likeverd mellom dei to statane.

For det fjerde vert dei som stør ei einstatsløysing skulda for å dela energien og merksemda frå det som er mogleg å oppnå, altså to statar, til eit mål som er utopistisk, altså ein stat. Dette argumentet er riktig viss ein meiner at ei tostatsløysing er realistisk og ynskjeleg. Eg meiner at Osloprosessen har vist at ei tostatsløysing ikkje er mogleg i dag, så både einstatsløysing og tostatsløysing er like urealistisk. Det som er realistisk er ein aphartaidstat som stenger inne og forsøker å øydeleggja alle moglegheiter for ein sjølvstendig palestinsk stat.

Eit siste argument er at etableringa av ein einskapleg stat møter enorme utfordringar. Korleis skal han etablerast? Skal jødar ha rett til retur på same måte som palestinarane? Kva vil vera karakteren på staten og korleis vil han bli akseptert av nabolanda? Kva skal landet kallast? Said Hamami, ein tidlegare PLO-representant i London pleidde å sei at dei kan kalla han ein agurk viss det er det dei vil.

Ein binasjonal stat er enklare å akseptera for ein del folk enn ei einstatsløysing, sidan ein binasjonal stat kan bli laga slik at han liknar på ei tostatsløysing, og han kan gje mest makt til den sterkaste sida. Men viss ein binasjonal stat skal vera ei akseptabel løysing for palestinarane, og ikkje berre ei gjentaking av uretten gjort mot dei, må dei få gjennomført retten til retur. Staten må også vera ikkje-sionistisk, sidan sionismen er rasistisk.

Kva er framtida?

Den palestinske statsministeren Ahmad Qureia uttalte som tidlegare nemnd, at framtida kanskje var ein binasjonal stat. Den israelske annekteringa av land og ressursar har ført til at det kanskje ikkje er noko anna val. Men israelarane må oppgje noko for å få fred, ein binasjonal stat må gje likeverd til dei to folka, og han må gje rett til retur for dei palestinske flyktningane. Statens sionistiske karakter må opphøra. Og der ligg jo problemet i alle løysingane, eg meiner at det vert ingen løysing utan at Israel slutter å vera sionistisk.

Eit viktig spørsmål å diskutera er om Palestina kan bli frigjort utan væpna kamp. Eg meiner at så lenge sionismen eksisterer, vil staten Israel forsøka å hindra palestinarane å få ein levedyktig stat, sjølv om dei går med på sjølvstyre eller statsdanning på Vestbreidda og Gaza. Dette handlar om vårt syn på staten Israel og sionismen: staten Israel er ein koloni og militær utpost i Midtausten for USA og andre vestlege land. Sionismen underbygger denne rolla. Difor er slagordet «ingen fred uten frihet – ingen frihet uten kamp – støtt intifadaen!» riktig, fordi det vert ingen fridom utan kamp for det palestinske folket.

Difor meiner eg at både ein sekulær stat for alle, ein binasjonal stat eller ei tostatsløysing er like utopisk så lenge sionismen eksisterer. Men det er lettare å selja landet med ei tostatsløysing.

Kvifor meiner me noko om dette?

Eg meiner at frigjeringsrørsler skal definera sine eigne mål. Samtidig er det vår rett som solidaritetsrørsle å ikkje vera einige i dei måla. Eg er mot Oslo-avtalen fordi eg meiner det var ei urealistisk avtale som aldri kom til å gje palestinarane noko. Vegkartet for fred var enno verre. Men eg stør PLO som palestinarane sin representant, og Arafat som palestinarane sin valde president.

Eg meiner det er riktig å oppretta palestinsk sjølvstyre på eitkvart frigjort område. Men eg meiner samtidig at Vestbreidda ikkje lengre er frigjort. Det palestinarane får lov til no er å administrera sin eigen okkupasjon, og det er også det Sharon planegg når han vil trekka seg ut av Gaza. Politikk og frigjeringskamp er ei balanse mellom å oppnå det som er mogleg, samtidig som ein må passa seg for å godta for lite, og for å bli sin eigen fangevaktar.

Kjelde:

Mykje av argumenta mine er bygd på ein artikkel av Ghada Karmi: A Secular Democratic State in Historic Palestine: An Idea Whose Time Has Come? Fleire artiklar av henne og andre artiklar om einstatsløysing finn ein www.one-state.org.

Bokomtale

ved Bjørgulf Claussen

Hvorfor har kapitalismen gjort de fleste i vesten så velstående og virket så bra politisk? Disse to store spørsmålene besvarer den amerikanske finanseksperten og legen William J. Bernstein i en henrivende bestselger, The birth of plenty. Slike store tema skyr gjerne historikere med all sin tvil og grå metodediskusjon.

Her er ingen småtterier. Bernstein skriver godt med stor begeistring. Boka er spennende, klar og nyttig med mye interessante opplysninger. Derfor bør Røde Fanes lesere være oppmerksom på den.

Siste års forskning har vist, sier Bernstein, at helt siden steinalderen har de fleste mennesker produsert nytteverdier til 400-700 dollar per år. I beste fall tredoblet produksjonen per hode seg fra tidenes morgen til moderne tid. Mange steder er det slik fortsatt. Produksjonen per hode begynte først å øke i Nederland og England på 1600-tallet. The birth of plenty skjedde først på alvor i England i 1820 (figuren). Fra 1820 til 1990 tidoblet den seg i England, tjuedoblet i USA. Etter 1820 fulgte de andre vestlige landene, dernest Japan og i de siste årene enkelte deler av den tredje verden. Hvorfor?

Alle disse fire betingelsene må til før økonomien løfter seg:

• Eiendomsrett til produksjonsmidlene og en pålitelig beskyttelse av den.
• Vitenskapelig rasjonalisme for å utforske verden.
• Kapitalmarked for å sette nye oppdagelser i produksjon.
• Kommunikasjon og transportmidler for å sirkulere ideer og varer.

Der hvor ett eller flere av disse vilkårene er svake, går kapitalismen seint eller overhodet ikke. Eksempler er Spania 1500-1975, Tyrkia og den arabiske verden til i dag. Bolsjevismen gikk økonomisk konkurs på sin måte å skape kapitalisme.

Når fattige land fortsatt er fattige, skyldes det de tradisjonelle kulturenes motstand mot forandringer. Imperialismeteorien avvises kort og kontant med svært tynn begrunnelse. Fremtiden diskuteres lite, også dagens stagnerende vekst. Hvis folk bare får frihet, finner vi stadig på mye nytt og får hjulene i gang. Den glade tonen holdes til siste side.

Arbeiderklassen er selvfølgelig uteglemt, likedan alle teorier om merverdi, profittratens fallende tendens og sykliske kriser. Et femte punkt på lista burde vært en arbeiderklasse som har evne og rett til å kjempe. Ellers hadde vi ikke hatt dagens velstand i vesten.

Denne anmeldelsen er ikke ironisk ment, for det er en suksesshistorie som fortelles. Suksessen blir mye tydeligere og bedre behandlet i en annen amerikansk bok som Tronsmo har, om Vesteuropas enorme suksess siden 1945, både økonomisk og politisk. Den gang var alle enige om at det måtte gå dårlig – Europa oppdelt, Østeuropa og Tyskland ødelagt, England konkurs, Italia og Frankrike preget av streiker og sterke kommunistpartier. Forfatteren er en ung statsviter som kan en mengde detaljer, og som framstiller dem helt annerledes enn vi har vært vant til. Han beundrer det europeiske borgerskapet som greidde å inngå allianser med sosialistene om velferdsstat og arbeiderrettigheter så lenge arbeiderklassen var sterk. Stålunionen og senere EU betraktes som et klokt tiltak for å forsone Frankrike med at Vesttyskland skulle bygges opp igjen. Han ser Sovjets behov for selvforsvar og er ingen slitsom anti-kommunist. Raringer som de Gaulle i politikken fascinerer ham stort.

Det viktigste er at han har rett. Vesteuropa har vært en suksess og er det enda. Å mene noe annet er å forveksle den fantastiske helheten med de mindre manglene. Begge forfatterne undervurderer stort røveriene fra den tredje verden, men det kan heller ikke være hovedgrunnen til velstanden vår. Kapitalismen har vært produktiv til nå, og det er et stort gode for svært mange av oss. Det er klokt av sosialister å sette seg mer inn i bakgrunnen for suksessene enn vi har gjort til nå.

Bernstein mangler helt sans for små og store problemer ved kapitalismen. Det er gunstig for å skrive en underholdende bok, men er ikke noe forbilde for borgere flest. Borgerskapet er nok mindre fleksibelt og mer hektisk nå enn det var i 1950- og 60-årene. Kanskje har borgerne likevel ikke stort mer å lære, selvfornøyde som de er?

Bokomtale

ved Thomas Vermes

Mens Ole, Dole og Doffen fant svar på alt mellom himmel og jord i sin hakkespettbok, har EU-interesserte den årvisse årboka fra Nei til EU å ty til.

«Hvis vi må melde oss inn i virkeligheten, så har vi alle en plikt til å undersøke hvordan denne virkeligheten ser ut,» sa Tore Linné Eriksen på Nei til EUs årsmøte i fjor. I år bidrar han til slike undersøkelser, som en av mange bidragsytere i artikkelsamlinga med den underlige tittelen Motvekt til solidaritet.

«Årbok» er ikke en altfor pirrende genrebetegnelse, men de årvisse utgivelsene fra Nei til EU har blitt litt av et bibliotek for folk som trenger å oppdatere seg på hva som skjer i EU, EUs forhold til verden og ikke minst til Norge. Så også med årets utgave, den første med organisasjonens nye utredningssjef Harriet Rudd som redaktør.

Boka inneholder en kavalkade av årets begivenheter som gir effektiv påminnelse om viktige ting som har skjedd, tabeller og andre fakta som er til nytte for så vel EU-motstandere som -tilhengere, bare man altså er interessert i å henge med i svingene på dette feltet. Men her er også meningsytringer og analyser som er egnet til å gi motstanderne ammunisjon og tilhengerne noe å bryne seg på.

At Linné Eriksen leverer en solid pakke om EUs forhold til verdens fattige, der han drøfter om EU fungerer som motvekt eller pådriver for den globaliserte kapitalismen, er ikke overraskende for dem som kjenner hans forskning og forfatterskap.

Usedvanlig heftige forskertanker presenterer imidlertid historieprofessor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo om det lokale, norske demokratiet i historisk perspektiv. Kanskje slår han inn åpne dører ved å påstå at EU er dannet av elitene på toppen. Men hva med påstanden om at de to viktigste politiske drivkreftene for prosjektet, sosialdemokratene og kristeligdemokratene, begge er preget av idealisme, og at baksida av idealismens medalje er fanatismen? En fanatisme som ifølge Rian slår ut i at de reagerer stadig mer angstbitersk på kritikk av EU.

Verdt å tygge på er også Rians ståsted om at EU var et fredsprosjekt, men nå har gått så langt i integrering på topplanet, at faren for uro og europeiske kriger kanskje er mer nærliggende på grunn av EU.

Årboka er denne gang delt i fire bolker: EU og verden, der blant annet handels- og forsvars- (angreps-)politikken er tatt opp, EU og forholdet til Norge, en serie intervjuer med interessante personer og endelig en årskavalkade om EUs turbulente år, det siste skrevet av den høyt respekterte EU-eksperten Dag Seierstad.

Tonje Merete Viken gir en god innføring i EUs såkalte naboskapspolitikk og ambisjoner om å gjøre seg gjeldende på verdensplan, blant annet med militære midler. Her hadde det vært nyttig å få enda klarere dokumentert om EU-toppene har argumentert for militær slagkraft kun til bruk mot trusler, eller om sitatene også dreier seg om ønsker om å bruke fysisk makt til å oppnå innflytelse globalt.

Avsnittet avsluttes med en omfattende oversikt over EUs tallrike internasjonale avtaler og engasjement.

Utviklinga i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og EUs opptreden der blir belyst av Attac-leder Steinar Alsos, men dessverre bare fram til Cancún-toppmøtet i fjor. Årboka burde vært oppdatert fram til det viktige toppmøtet i Geneve i sommer, også denne gang med EU i en rolle som fortjener belysning.

Blant de mange artiklene heftet jeg meg særlig ved tallmateriale som statsviter Elisabeth Bakke legger fram om EUs handel med sine åtte nye medlemsland, i tida fram til de ble medlemmer. Hun redegjør for handelsavtaler og eksportkvoter som førte til et gigantisk eksportoverskudd for EU. Bare tre av landene utenfor EU maktet å få handelssamkvemmet til å gå i pluss for seg.

Fagforbundets første nestleder Tove Stangnes gjennomgår bekymringspunktene for fagbevegelsen, med en rekke av EUs direktiver og direktivutkast som truer lønns- og arbeidsvilkår. I omtalen hennes av EUs grønnbok om «tjenester i allmenhetens interesse» savner jeg opplysning om at Bondevik-regjeringen i sin høringsuttalelse oppsiktsvekkende nok advarer EU-kommisjonen mot å reversere liberaliseringen.

Plassen tillater ikke å yte alle forfatterne rettferdighet. Men får du tak i boka, så se på Harriet Rudds tankevekkende spørsmål om EU gjør norske nei-folk rangen stridig som nasjonalister, og tenk over hva det betyr når sosialøkonom Peder Martin Lysestøl kan opplyse at EUs fire største økonomier står for 68 prosent av EUs samla BNP, mens de åtte landene fra eks-østblokken til sammen presterer 4,3.

Av Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og
studieansvarlig for Rødt i Agder.

---

Terje Halvorsen:
Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i
Norge 1940–1945
Bergen: Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes
motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur
jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen,
som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og
er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.

Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved
krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på
tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at
motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske
imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren
1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og
regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye,
rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom
aldri riktig til å gjøre det.

NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele
krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse
angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de
andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på
kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær
erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10
000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista
livet som følge av sitt engasjement.

Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene
dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og
aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter,

Et ledemotiv i Andreas Malms forfatterskap om klima er at siden klimakrisa er både prekær og systemisk, må også løsningene være av samme art. De må komme nå, og de må endre den sosiale organiseringen av vår interaksjon med naturen fundamentalt. Det er eneste sjanse vi har for å endre “stormens” – Malms metafor for klimakrisa – utvikling.

Av Daniell Vernegg, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem i Gnist-redaksjonen.

Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt. I september ventes det som blir Malms tredje bok om klima, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century. I følge forfatteren selv kommer han i boka med et forsvar for en “økologisk leninisme” og i den vil han argumentere for hvorfor vi bør trekke lærdommer fra bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen. Og ikke nok med det: Allerede i januar 2021 utkommer neste bok, How to Blow Up a Pipeline, hvor Malm fra et klimabevegelsesperspektiv vil ta for seg politiske og etiske spørsmål rundt vold og pasifisme; demokrati og sosial endring; og strategi og taktikk. Her vil han argumentere for at sabotasje og ødeleggelse av privat eiendom bør utgjøre del av klimabevegelsens taktiske reportoar. Tidligere har Malm blant annet utgitt boka Hatet mot muslimer (2009) og arbeidet som journalist i den syndikalistiske ukeavisa Arbetaren.

Teori som politisk veikart 

I tråd med Marx sin berømte læresetning om at poenget med filosofi ikke simpelthen er å fortolke verden, men derimot å forandre den, tilskriver Malm teorikonstruksjon en sekundær rolle i kampen mot klimaendringene. Det avgjørende er handling, og i den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan det for Malm ofte føles som at “den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene [og] invadere gruvene.”

Likevel har han altså valgt å sette seg ned og bruke år på å produsere flere hundretalls sider med tekst, hvorav en god del attpåtil er på et nokså abstrakt nivå. Hva er rasjonalet bak det? Jo, fremfor at strategiske og taktiske avgjørelser tas på bakgrunn av “utydelige grafer og tåkete tenking”, er bevegelsens mål best tjent med at en makter å utvikle “konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere”. Det er nettopp det Malm gjør i historieverket Fossil Capital og den mer teoretiske The Progress of This Storm. Gjennom disse verkene gir han sitt bidrag til hvordan vi best kan spore stormens utvikling på en måte som kan generere nøyaktige konseptuelle kart for en vei ut av krisa.

Primitiv akkumulasjon og industriell kapital 

“De døde generasjonenes tradisjon tynger som et mareritt ned på sinnene til de levende”, skrev Karl Marx […] [I] en varmende verden tynger den ned tyngre og tyngre på de levendes kropper og deres omgivelser, i en nådeløs konsolidering av fortidens tyranni.

skriver Malm i introduksjonskapittelet i Fossil Capital. Karbondioksiden som ble sluppet løs i atmosfæren i går, kommer til å bli liggende og generere oppvarming i morgen. På godt norsk kan en si at klimakrisa er fortidens utskeielser som biter fremtidens generasjoner i ræva. Følgelig vil et naturlig utgangspunkt for å bygge en klar teoretisk forståelse av situasjonen vi står overfor kunne være å dykke ned i historien for å søke å forstå hvordan og hvorfor den globale økonomien kom til å bli så til de grader basert på klimagassproduserende energikilder. For å gjøre det, vil den industrielle revolusjons Storbritannia være både den naturlige tiden og stedet å rette oppmerksomheten mot.

Fossilkapitalens historiske vugge lokaliserer Malm i den industrielle revolusjonens Storbritannia. Det var her en så historiens første tilfelle av at brorparten av en nasjonal økonomis energigrunnlag ble utgjort av fossile brensler, og det var også her den industrielle kapitalismen for første gang ble etablert som den samfunnsmessig dominerende produksjonsmåten. Inntil dette punktet i historien hadde den samfunnsmessige produksjonen i all hovedsak foregått uten at kapital var involvert, basert på energikildene vann-, vind- og muskelkraft.

I populærhistoriske fremstillinger presenteres den industrielle revolusjonen ofte som et resultat av James Watts dampmaskin, som ble tatt i industriell bruk for første gang i 1776. Med Watts patent ble det mulig å erstatte energiformene som til da hadde drevet produksjonen til fordel for  damp produsert gjennom forbrenning av kull, og det ble økonomisk rasjonelt å samle lønnsarbeidere i fabrikker, fremfor at disse arbeidet på hver sin tue, slik praksis hadde vært tidligere. I denne typen historiefremstilling blir industrialismen og kapitalismen forstått som følger av en rekke teknologiske innovasjoner sentrert rundt dampmaskinen, mens sosiale relasjoner mottar mindre fokus. Ofte kan slike fremstillinger helle i retning av det som gjerne kalles teknologisk determinisme, eller troen på at teknologiske nyvinninger er det primære i å avgjøre historiens gang.

I Malms historielesning, som i stor grad tar utgangspunkt i historietilnærmingene til de marxistiske historikerne Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood, er det derimot de sosiale relasjonene som inntar den mest fremtredende rollen i å forklare den industrielle kapitalismens fremvekst. Inspirert av Marx sitt kapittel om primitiv akkumulasjon i Kapitalen, finner nemlig Brenner og Wood de primære forutsetningene for den industrielle kapitalismen i hvordan det vokste frem nye og unike eiendomsrelasjoner på den britiske landsbygda i århundrene forut for den. Fra om med siste halvdel av 1500-tallet ble stadig større deler av jordeiendommen i landet – som hadde tilhørt kongehuset og kirken – gradvis underlagt privat eiendomsrett, og bøndene som i århundrer hadde hatt bruksrett til dennes allmenninger fordrevet. Denne prosessen skilte de direkte produsentene (bøndene) fra produksjonsmidlene (jorda) og skapte en klasse mennesker (arbeiderklassen) uten andre muligheter for å fø seg selv (reproduksjon) enn å selge egen arbeidskraft. Samtidig konsentrerte den såkalte “enclosure”-prosessen eierskapet til eiendommen og produksjonsmidlene på et fåtall private hender, noe som dannet utgangspunktet både for konkurranse disse imellom, samt for at dette fåtallet kunne erverve seg ytterligere verdier gjennom å få flertallet til å arbeide for seg i bytte mot lønn. Kapitalismen var således en forutsetning for adopsjonen av dampmaskinen, heller enn en konsekvens av denne.

Fossil kapital som våpen i klassekampen

Denne tilnærmingen til industrialiseringens opphav understøttes av det faktum at fabrikksystemets fremvekst for stor del skjedde før dampmaskinen i noen særlig utstrakt grad ble tatt i bruk. I motsetning til hva som kan synes å være gjengs oppfatning blant folk flest, ble de tidlige fabrikkene ofte drevet av vannkraft. Til tross for at Watts patent for første gang ble tatt i bruk så tidlig som 1776, var det vannkraft og muskelkraft som var de dominerende kraftkildene i den britiske industrien så lenge som til midten av 1830-tallet.

Hva var det da som gjorde at den kulldrevne dampmaskinen overtok som primær energikilde fra og med 1838? Mens tradisjonelle forklaringsmodeller blant annet har hevdet at skiftet skyldtes at kullkraft ble billigere enn vannkraft og/eller at tilgangen på uutnyttet vannkraft ble dårligere, tilbakeviser Malm dette: Vannkraft var nemlig både billigere enn kullkraft og lett tilgjengelig gjennom hele skiftet. Malm fremsetter derfor en helt annen forklaring på overgangen: Kullkraft ble kapitalens foretrukne energikilde fordi den i større grad enn vannkraft svarte til enkeltkapitalisters behov for å utkonkurrere hverandre gjennom å disiplinere arbeiderklassen.

Der vannkraft forutsatte at arbeidskraften ble brakt til energikilden, muliggjorde kullkraft at energikilden ble brakt til arbeidskraften. Med kullkraft var derfor ikke kapitalen tvunget til å rekruttere arbeidere til avsidesliggende steder hvor den selv måtte stå for kostnadene ved all infrastruktur, men kunne i stedet nyte godt av fiks ferdig infrastruktur i allerede eksisterende og voksende byer. På slike steder var en ytterligere faktor tilgangen på det Marx kalte “en reservearme av arbeidskraft” som kunne benyttes for å presse prisene på arbeidskraften ned; om en motsatte seg kapitalens krav, sto det nok av arbeidere med lua i hånda utenfor fabrikkporten klare til å ta ens plass. Lokaliseringen hadde dermed en disiplinerende effekt. I tillegg til å være fordelaktig for kapitalen av disse romlige årsakene, brakte kullkraften også med seg fordeler i form av tid. Mens vannkraftens styrke var underlagt naturens lover gjennom blant annet sesongvariasjoner, og derfor var variabel, muliggjorde kullkraft en kontinuerlig strøm av energi underlagt menneskelig kontroll. Slik kunne maskineriet utnyttes til sin fulle kapasitet døgnet rundt, året rundt.

Når Malm forstår overgangen til kullkraft som et resultat av kapitalens behov for å temme arbeiderklassen, legger han seg tett opp mot en marxistisk retning som ofte kalles operaismo. Operaismo, som på norsk kan oversettes til arbeiderisme, oppstod i Italia på 1960- og 70-tallet, og er internasjonalt særlig blitt utbredt gjennom arbeidene til Mario Tronti og Antonio Negri. For arbeideristene kan arbeidskraft skilles fra andre varer ved at den aldri kan bli fullstendig underlagt kapitalens kontroll. Arbeideren besitter en potenza – en kraft – som denne kan velge å anvende for å å nå egne målsetninger, også når disse går på tvers av kapitalens behov. Mens teknologideterministiske tilnærminger setter teknologisk utvikling i førersetet på historiens lokomotiv, snur arbeideristene det hele på hodet, og forstår den teknologiske utviklingens form som resultat av det de forstår som arbeiderklassens autonome egenaktivitet.

Den motsetningsfylte enheten mellom samfunn og natur

For Malm kan konseptet om en autonom potenza også anvendes for å teoretisere naturens uregjerlighet. Idet vi formelt trer inn i den geologiske perioden antroposcenen, som defineres av at menneskelig aktivitet er det som i størst grad former klodens geologi og økosystemer, hevder samtidig naturen på brutalt vis sin autonomi gjennom den globale oppvarmingen. Slik arbeideren, samme hvor hardt kapitalen måtte streve etter det, aldri kan underlegges fullstendig kontroll, kan til syvende og sist heller ikke naturen det.

En konseptualisering av denne motsetningen mellom samfunn og natur må for Malm være en sentral del av enhver teoretisering som kan ligge til grunn for et veikart verdt å følge. I The Progress of This Storm går han derfor til frontalangrep på et utvalg innflytelsesrike teoretiske tradisjoners måte å tilnærme seg klimakrisa på. Konstruktivistiske tilnærminger representert ved Noel Castree og Neil Smith får det glatte lag for å fornekte naturens autonomi, mens forsvarere av det Malm kaller hybridistiske tilnærminger, representert ved Donna Haraway og Bruno Latour, kritiseres for motsatt å avskaffe det sosiale som noe distinkt fra naturen som helhet. «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem», påpeker Malm. For ham må både det sosiale og naturen forstås som autonome, men samtidig internt relaterte kategorier. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den oppvarmende tilstanden som en historisk naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.

Hvordan ser Malms politiske veikart ut? 

Hvordan ser så Malms veikart ut på et mer konkret politisk nivå? Som jeg var inne på i innledningen, er et gjennomgående tema i Malms bøker klimakrisas prekære karakter. “Hadde nedbyggingen av den fossile økonomien begynt […] i 1992”, skriver Malm, “når CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var på 355 deler per million heller enn dagens 400, kunne trikset i hvert fall hypotetisk vært gjort med […] litt skatter her, noe toll der, [og] noe rabatt på elektriske biler – men jo lenger utsettelse, jo mer dramatisk må nedbyggingen bli når den starter”. I og med at dette ikke er skjedd, må det ifølge Malm sterkere lut til enn “litt forsiktig pirking borti markedet”. Tiden er nå overmoden for politiske tiltak av en langt mer inngripende art.

Hva er det så Malm ser for seg? Sosialistisk revolusjon? I følge Malm er forestillinger om at revolusjon som strategi for å stanse oppvarmingen kan lykkes ønsketenkning. Slik han ser det, har erfaringen fra de siste to århundrenes kamp for sosalisme vist at det “ikke bare er latterlig, men uansvarlig” å gå inn for at en i løpet av en håndfull år – som er det som må til om en skal kunne bremse utslippene tidsnok – skal kunne makte å relegere privateiendommen og kapitalismen til historiens skraphaug. I stedet bør bevegelsens agitasjon og aksjonisme settes inn mot å presse staten til umiddelbart å stanse all ekspansjon av infrastruktur for fossil energi og stenge den som allerede eksisterer.

Med Malms ord bør veien videre for klimabevegelsen være at den intet mindre enn “rekonstituere[r] seg som en rivningsgjeng” for fossilkapitalens infrastruktur. I det avsluttende kapittelet av Fossil Capital antyder han mer eller mindre eksplisitt at den britiske generalstreiken i 1842 kan være en passende historisk hendelse å se til for inspirasjon. Ikke ulikt hvordan de streikende arbeiderne i 1842 demonstrerte sin potenza ved å sabotere produksjonen gjennom å trekke pluggene ut av dampkokerne i fabrikkene, bør klimabevegelsen i dag fysisk sabotere den fossile infrastrukturen gjennom for eksempel masseblokader. Sistnevnte strategi har allerede i en årrekke vært adoptert av blant andre tusenvis av aktivister i den tyske bevegelsen Ende Gelände, som ved flere anledninger har lyktes i å midlertidig stanse produksjonen i tyske kullverk, aksjoner som Malm ved flere anledninger personlig har tatt del i. Dersom denne typen aksjoner ikke “multipliserer seg til aksjon i hver eneste region av den fossile økonomien”, skriver han, “forblir det usannsynlig at nullutslipp[s-samfunnet] vil skje”.

Selv om Malm legger stor vekt på massemobiliseringer og direkte aksjon, er han ingen anarkist. I stedet går han så langt som å hevde at “[D]ersom enkelte tendenser tror at direkte aksjon er nok, lider de av vrangforestillinger”. Slik Malm ser det, er staten helt nødvendig for å koordinere det massive prosjektet som en omstilling bort fra fossil kapital er. Ikke bare stiller han seg positiv til initiativer for statlig dirigert, grønn omstilling av økonomien – slik som de mange ulike New Deal-inspirerte kampanjene for en “Green New Deal”, men han argumenterer på nokså provokativt vis for at en bør gå enda lenger: I stedet for å se etter historiske analogier for hva som i dag behøves i mellom- og etterkrigstidens statlige intervensjoner i økonomien, gjør krisas alvorlighetsgrad og det at enhver løsning på den er inkompatibel med fossilkapitalens behov, at vi er kommet dit at den mest nærliggende analogien for hva som bør gjøres er bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Blant aktuelle tiltak skissert opp av Malm, og som uten tvil er ment å ha en provokativ brodd, er forbud mot import av kjøtt fra utlandet og statlig pålagt veganisme (sic!).

Disse problemstillingene er blant temaene for Malms kommende bok Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, som kommer fra Verso i september. Forhåpentligvis vil utgivelsen supplere analysen i Fossil Capital og The Progress of This Storm og bidra til enda klarere konseptuelle veikart for klimabevegelsen. I Andreas Malm sine analyser finner venstresiden i Norge en solid marxistisk analyse som ikke bare forklarer hvordan vi havnet her, men også bruker de historiske erfaringene arbeiderbevegelsen har gjort seg i kampen mot (fossil)kapitalen som utgangspunkt for å utarbeide realistiske strategier for hvordan vi kommer oss ut. Det er noe det fossile Norge virkelig trenger.

av Kjell Gjerseth

Kapittel 32

Hva skjedde for eksempel den første gangen helikoptrene kom til en landsby i Kunar?

Ungene løp ut og vinket til dem. Kvinnene lurte på om det skulle komme folk ut av de merkverdige vispene og om de eventuelt også skulle ha mat. Mennene stirret med en blanding av forskrekkelse og nysgjerrighet.

Og så smalt det. Det var den dagen de lærte om helikoptre. De som overlevde ble nye mennesker. De fleste av dem sverget å hevne seg. Hevn er et spørsmål om ære. Æren er en del av en felles bevissthet, og de har laget dikt om den: «Sår fra geværkuler leges hurtig. Skammens sår varer til dommedag.» Dødsforakten er en idé, skapt av tradisjoner, folketro og islam. Blant annet fordi æren er mer betydningsfull enn døden, ble landet uregjerlig. Ingen okkupanter ble lenge.

Men bildet av den stolte og gjenstridige afghaner med skjegg og gevær er også en forfalskning. De som gløttet inn under Hindu Kush og bare så menn, fant aldri mer enn halve forklaringer. Om det ble nevnt at kvinnene var mannens eiendom og levde i skyggen omgitt av husdyr og unger, så var det et bilde som bare kunne forsterke fordommene i det «opplyste» Europa. Bak sløret skjuler det seg en særegen bevissthet – underlig, trassig, opprørsk og kjærlig på samme tid. En europeisk kvinne var ved kildene i Kunar – ved godar. Hun kom bak slørene og lærte medsøstrenes poesi. Landays. Tolinjers vers som kvinnene synger til hverandre. Ord som menn aldri skal høre:

«Er det ikke en eneste modig mann i denne landsbyen?
Mine flammefargede bukser brenner meg på beina.»

Modige menn finnes. Hemmelig kjærlighet finnes. De som blir avslørt, risikerer en grusom straff, men det finnes modige kvinner:

«Jeg elsker. Jeg elsker. Jeg skjuler det ikke. Jeg benekter det ikke.
Selv om man skar mine skjønnhetspletter ut med skarpe kniver.»

Det kan være kostbart å eie en kvinne. Menn blir ofte ensomme av det. Menn som drømmer om kjærlighet kjøper en jomfru som forakter dem. Herskeren utsettes for et taust angrep. Kulde hver natt. Han kan ta, men hun gir aldri noe fra seg. Ved godar synger hun om «den lille skrekkelige»:

«Åh min Gud. Du sender meg på ny din mørke natt. Og
på ny skjelver jeg fra hode til fot
for jeg må meget mot min vilje legge meg i den seng jeg hater.»

Den hemmelige kjærligheten er en utfordring på liv og død. Kvinnene unnslipper «den lille skrekkelige» for en stund og finner en som er verd kjærlighet:

«Kom og omfavn meg, frykt ikke faren. Hvis du blir drept, hva betyr det?
Menn dør alltid på grunn av kjærlighet til en vakker kvinne.»

Bak sløret er æren en del av kjærligheten på samme vis som den for mennene er en del av kampen, av krigen. En mann uten ære fortjener ingenting.

«Min elskede flyktet under kampen.
Nå angrer jeg det kysset jeg ga ham i går.»

Helikoptrene sprenger grenser mellom kvinne og mann. Bombene blåser av slør og sjal. Bondens hustru løper mujahidin i møte og kysser kommandantens høyre hånd. Ungjentene samler patronhylser. De eldre kvinnene snakker menn midt i ansiktet og sier fra om det de synes er nødvendig:

«Min elskede, skynd deg til skyttergraven.
Jeg har veddet om hodet ditt med jentene i landsbyen.»

Fatimah våkner av helikoptrene som skal av sted for å bombe landsbyer. Men nå gjemmer kvinnene barna innunder kjolen og søker tilflukt under store trær. Mennene ligger bak steinene og drømmer om å eie en kanon. Fatimah drømmer om å være sammen med dem. Ut av denne byen som styres av løgnere, og kanskje med ham. Hun ser for seg et blekt ansikt og husker en taus gutt som ble en engstelig mann. Eller hadde hun vært mer engstelig enn ham? Skjelvinger i kroppen. Hun strekker seg i senga og kjenner seg uthvilt og nesten lykkelig. Han kunne ikke være så engstelig som hun trodde. Ingen engstelige menn dro til Kabul uten pass.

Utpå dagen fikk hun en beskjed på sykehuset. En av overlegene ville snakke med henne. Med én gang.

Uvanlig. Hun gikk langsomt bortover korridoren. Det kunne være hva som helst, men hun var redd. Det spøkte mellom de hvite veggene. Hun følte seg ensom og hjelpeløs, og det hadde hun ikke råd til å være. Banker på døra. Hører en stemme. Går inn. Overlegen reiser seg og viser henne en sitteplass. Ingen smil. Kald gufs i hele rommet. En mann sitter der allerede. Hun ser med en gang hva slags fyr det er. En ung glattbarbert Parcham-kader. En KHAD-fyr. Fatimah overser ham med et forsøksvis vennlig nikk.

– Jeg ville gjerne snakke med deg angående en rapport. En pleier hevder at du har vært i medisindepotet etter tjenestetid og tatt med medisiner ut av hospitalet. Er det riktig?

Fatimah er ubevegelig. I et halvt sekund ser hun for seg historien, og de forklaringene hun kan velge mellom. Bestemmer seg og snakker langsomt, men med en voldsom indre spenning som hun forsøker å skjule med sine svarteste øyne.

– Ja, det skjedde vel en gang – jeg har en syk mor, forstår du, og en dag hadde jeg det nokså travelt, det var blitt litt seint. Hun trenger en del beroligende og også sovetabletter, sier Fatimah.

– Men du vet da at det er i strid med reglementet. Du kan kjøpe de medisinene du trenger til privat forbruk. Dette er jo tyveri.

– Jeg ville heller kalt det et lån. Jeg hadde da ærlig talt tenkt å legge disse åtte-ti pillene tilbake igjen, sier Fatimah og later som om hun er ganske oppgitt av overlegens smålighet.

– Var det åtte eller ti? spør KHAD-fyren. Fatimah kjenner at angsten viker unna. Forakten, avskyen vokser i henne og hun retter seg i ryggen og regner etter på fingrene mens hun mumler og ser i taket.

– Det var åtte, sier hun og smiler vennlig til paranoiavirusen fra sikkerhetspolitiet. Overlegen føler seg noe beklemt ser det ut til, men den vesle KHAD-rotta studerer henne med kaldt blikk. Fatimah ser ham inn i øynene med et uttrykk hun vet han ikke begriper.

– Det er like fullt tyveri, sier KHAD-agenten.

– Vel, kall det hva du vil. I såfall må jeg tilstå enda en forbrytelse. For et par måneder siden fikk jeg menstruasjon midt på formiddagen og tok to paralgin samt et sanitetsbind til personlig forbruk. Alternativet ville være å gå hjem og det kunne i verste fall ha kostet menneskeliv, sier Fatimah og presser fram tre rynker i pannen. KHAD vakler. Overlegen ser på sivilsnuten og liker seg ikke.

– Si meg, hvorfor er ikke du medlem i partiet? spør KHAD.

– Fordi jeg ikke interesserer meg for politikk og heller ikke skjønner noe av det. For tida er jeg dessuten mest opptatt av å finne en kjekk ung mann som jeg kan gifte meg med, sier Fatimah og smiler nesten moderlig til fyren. Han gir opp, men hun ser at det bare er rent foreløpig.

– Jeg må rapportere dette, sier han og nikker til overlegen.

– Takk skal du ha, Fatimah. Du kan gå til avdelingen.

– Takk, sier hun og glir ut av rommet.

Noen timer seinere kom fire KHAD-folk i sivil hjem til pensjonatfruen og undersøkte alle rom. Den jamrende gamle kvinnen ble plutselig tørr i øynene og forbausende klar i hodet. Hun hadde møtt dem før, og hun hadde spesialisert seg på å si «vet ikke», «husker ikke», «aner ikke» og også legge til at hun dessverre var gammel og syk og om de ikke kunne være så vennlige å ta litt hensyn til de eldre.

– Fortell oss hvem Fatimah omgås, spurte han som hadde vært på sykehuset.

– Hennes venner har jeg ingenting med. Vi omgås familie og naboer, og om hun skulle ha andre bekjentskaper er det hennes egen sak. Du må huske det, unge mann, at min datter tross alt er over tretti år, og jeg – ja, jeg vet jo ikke hvor gammel du er, men nå for tiden er det da ikke uvanlig at også så unge menn som du har venner som foreldrene ikke har møtt.

KHAD slo retrett og lusket ut med sure miner. Også gamle tanter var i stand til å fornærme dem. Og tanten satt igjen med en forunderlig stolthet. Ikke hadde hun vært redd, ikke hadde hun plumpet ut med uoverveide ord. Hun hadde hatt situasjonen under full kontroll. Dessuten var jo det hele latterlig. Fatimah kunne de jo ikke ha noe å utsette på. Hennes egen datter.

Fatimah spaserer fra sykehuset og skal etter rutinen møte Gulrahim Khan ved et gatekryss et stykke unna. Men hun kjenner allerede da hun går ut av porten at spøkelsene i korridoren forlater de hvite veggene og svever etter henne. Ved første gatekryss ser hun dem. To menn. Typiske. De er så hemmelige at de kan oppdages på fem hundre meters avstand.

Hun ser Gulrahim og vet at han venter. Gulrahim subber langsomt bortover fortauet og ser hjelpeløs ut. Kan hun ta sjansen? Hviske en setning til ham? De er tretti, førti meter bak henne. Hun passerer en halvmeter bak Gulrahim.

– Fatimah kommer ikke, sier hun uten å snu seg. Nesten uten å redusere farten.

Gulrahim stanser opp et lite øyeblikk. Så går han videre til han merker at han står foran krysset. Hører skritt og vender seg mot lyden.

– Unnskyld, kunne du være så elskverdig å hjelpe meg over gata? spør han.

– Beklager, vi har ikke tid, sier en mannsstemme som ikke sakker farten. «Merkelig,» tenker Gulrahim, «Fatimah sier at Fatimah ikke kommer. En mann sier at ‘vi’ ikke har tid. Hva slags folk er det? Er det noen som har det travelt i Kabul for tida?»

Fatimah ser på klokka. Om tre kvarter skal Gulrahim kjøre drosje med iraneren. Hvorfra er hun ikke helt sikker på, men antakelig ved et bestemt veikryss i Karte Char. Kunne hun komme seg dit uten at det virket påfallende? Hun måtte i så fall handle. Og det setter hun i gang med. En kylling her. Tre løk der. En paprika. Et lite kålhode. Fire mango. En avis og et idiotblad. Langsomt gatelangs med brune poser. Grønt sjal over hodet. Halvlangt grått skjørt. Tynn lysebrun jakke. Bortover mot krysset. Der ser hun drosjen. Kan han se henne? Hundre meter unna. Gulrahim er forsinket. Hun går fortere. Femti meter. Hun snur seg ikke. Sjåføren ser opp. Tretti meter. Hun vinker. Drosjen starter opp. Sjåføren ser spørrende på henne. Hun setter seg inn i baksetet og slenger posene fra seg.

– Kjør meg hjem. Sett på taxameteret, sier hun. Ikke spør om noe ennå.

Iraneren kaster sneipen ut av vinduet og brummer av gårde på annetgearet. Han ser forsiktig til høyre og ser to menn som stirrer etter bilen hans. I speilet ser han at de vinker på en annen drosje. Iraneren svinger til venstre i krysset og til høyre igjen i første gate. En underlig vei til Guzargah, men han synes alltid det er hyggeligst å kjøre for seg selv.

– Bare kjør meg rett hjem. Det var to menn som fulgte etter meg fra sykehuset. Jeg fikk ikke snakket med Gulrahim.

– Hvorfor er de etter deg, da?

– Det var en pleier som rapporterte at jeg hadde stjålet medisin. Den gangen vi var ute hos de fire som hadde dysenteri. Men jeg sa at jeg tok åtte piller til mor. Antakelig tror de det, men de er etter meg nå, sier Fatimah og ber iraneren om å gi beskjed videre.

– Skal bli, Fatimah. Ta det kuli. Vi kan da kjøre litt drosje sammen om ikke annet, sier iraneren og fyrer opp en ny røyk.

– Ja, vi ser det an litt. Kan du plukke meg opp utenfor sykehuset om tre dager. Klokka halv seks?

– Jajamen. Grønn Volga venter med full tank og overhalt tenning. Ta det bare helt med ro, sier iraneren og smiler i speilet. Han har sett bakover. «Så lett det er. Og så godt det er at Kabul fortsatt har mange patriotiske taxisjåfører,» tenker iraneren.

For det var det som skjedde: Da KHAD-folkene stupte inn i sin drosje og kommanderte sjåføren til å følge den grønne Volgaen, da satte sjåføren bilen i feil gear, slapp klutsjen altfor fort og somlet så lenge med å få bilen i gang igjen, at det var umulig å innhente noe som helst. Til og med oksekjerrer ville ha forduftet, for drosjesjåførene i Kabul ser an sine passasjerer.

Fatimah kom hjem til en mor som med betydningsfull røst fortalte om KHAD-folkene som hadde tillatt seg å snike inn i deres privatliv. Fatimah var ikke spesielt overrasket, og hun ble snart overbevist om at moren hadde mestret situasjonen langt over sine normale forutsetninger.

– Men som du har handlet. Vi hadde jo alt vi trengte. Du kjøpte jo inn i går også? sier enkefruen og ser fortumlet ut.

– Åh, det hadde jeg glemt, var det eneste Fatimah orket å si, og det var slett ikke godt nok, men hun gikk rolig forbi det aldrende spørsmålstegnet og tenkte at hun muligens hadde kjøpt sin siste kylling i Kabul.

Gulrahim Khan kommer en halvtime for seint hjem. Det er på grunn av dårlige nyheter og en forsinket drosjebil. Iraneren har fortalt det i nokså lettvinte ordelag, og Gulrahim kommenterte ikke historien. Han sa hare at alt fortsetter som før, men tenkte at det kanskje ikke kom til å gjøre det. Folk som blir skygget blir alltid tatt. Før eller siden. Også de uskyldige. Når KHAD-agentene har bestemt seg, ser de ikke forskjell på folk.

av Turid Kjernlie og Eli Aaby

I november i fjor arrangerte den kanadiske kvinneorganisasjonen Grassroots Women med Gabriela fra Filippinene en internasjonal kvinnekonferanse. To av de fire norske deltakerne har skrevet reisebrev.

Konferansen hadde ca. 200 deltakere, fra mange ulike land. En del deltakere, særlig fra land i tredje verden, blei nekta innreise av kanadiske myndigheter. Mange av deltakerne var filippinske kvinner som bor, arbeider og arbeider politisk i Canada og USA.

Kvinnefronten har samarbeidet med Gabriela siden midten av 80 tallet.

Grassroots Women er en aktivistisk kvinneorganisasjon. Fra hjemmesidene deres kan vi se at de har tatt opp spørsmål om barnehager til alle, både for å reise diskusjonene om hva slags ansvar skal det offentlige ha for barnehagene, og for å vise klasseforskjellene i Canada. De er opptatte av nedbygginga av helse- og sosialtjenestene. De peker både på at dette er resultat av IMF sin politikk for Canada og på konsekvensene nedskjæringene får. De arrangerer 8. mars med paroler som ikke er så ulike dem vi går bak i Oslo.

Konferansen var knyttet til ILPS, International League of Peoples Struggle. Denne blei stifta våren 2001 på en stor mønstring i Nederland. Kvinnefronten var representert der. Et av formålene med ILPS er å lage møteplasser for aktivistorganisasjoner, for å utveksle erfaringer og analysere situasjonen i verden. Et annet mål er å bidra til felles aksjoner. Etter at Kvinnefronten kom på ILPS sin mailingliste, får vi flere meldinger i uka med informasjon om aksjoner, streiker, overgrep over hele verden, ofte med oppfordring til aksjon.

Ulike syn

Vi kjente ikke IPLF så godt på forhånd, og blei nok litt overraska over at kvinneperspektivet var så lite framtredende i hilsenen ledelsen sendte til konferansen, og i forslaget til sluttdokument.

Eksempler: Reproduktive rettigheter var utelatt som grunnleggende rettigheter for kvinner. Prostitusjon var nevnt en gang, og da som «forced prostitution». Dette er et nøkkelord i internasjonale fora for dem som ønsker å få oppslutning om synet på prostitusjon som arbeid. Et standpunkt både Gabriela og Kvinnefronten arbeider iherdig imot. Verken patriarkat eller sexisme blei nevnt som hindringer for kvinnefrigjøring, og kvinneorganisasjoner var utelatt i vurderingene av organisasjoner som rammes av USAs antiterrorkampanje. Ingen oppfordring til motstand mot, eller sammenlikning mellom antiterrorkampanja og «global gag rule». I sluttdokumentet prøvde noen også å få støtte til en analyse av verden som innebar støtte til de fem sosialistiske landa i verden i dag. Akkurat dette var ikke nevnt verken i innledninger eller diskusjoner.

Arrangørene la stor vekt på sluttdokumentet, og vi brukte en hel dag i plenum for å få konsensus om den. Vi deltok i debatten og vi fikk gjennomslag for flere standpunkter. Sluttdokumentet fikk et mer feministisk preg, og avsnittet om de sosialistiske landa blei strøket. Allikevel kunne vi ikke slutte oss til /skrive under sluttdokumentet fordi vi ikke er politisk enige i det.

Nye ord

Hvilket utbytte har vi av å reise på konferanser som dette? Vi knytta noen kontakter, og vi lærte noen nye ord:

• Auspices of: Konferansen ble holdt «under the auspices of ILPS». Det betyr under beskyttelse av. Auspicious betyr lykkebringende, og auspice spådom etter fuglenes flukt.
• Plunder: røveri, plyndring, utbytting
• Imperialist globalization, ved å bruke dette uttrykket får de fram at det er imperialisme det handler om, i dagens globaliserte form. På den måten unngår vi alle dustediskusjonene om at det er fint med fremmed mat og kulturutveksling, forteller de oss.

Det var mange innledninger, paneldiskusjoner og workshops. De fleste innledningene blei delt ut under konferansen, og workshop-referatene skal de legge ut på hjemmesidene sine.

Vi trekker fram noen innledninger som vi hadde mest utbytte av:

• Judith Mirkinson, fra Women in Black, USA. Hun snakka om bidrag kvinner har gitt i kampen mot imperialisme og kvinneundertrykking. Hun snakka om antiterror-lovgivinga i USA, og konsekvenser den har i USA. Hun fortalte om konsekvenser av nedskjæringene i offentlig velferd i USA.
• Maria de los Milagros Conti, Amas de Casa del Pais, Argentina. Hun fortalte om bakgrunnen for «kasserolle»-opptøyene. Hvordan kvinnene har bidratt og konsekvensene for kvinner. Hvilke konsekvenser den økonomiske politikken har hatt for kvinner, og at det å delta i opptøyene har styrka kvinneorganisering.
• Liza Largoza-Maza, leder i Gabriela og parlamentsmedlem på Filippinene, snakka om Filippinenes erfaringer med USAs intervensjoner og motstanden mot dem. Hun viste hykleriet i kampanja mot terror og hvordan kommunister blir slått i hardtkorn med muslimer fordi USAs mål er kontroll over land og naturressurser.
• Reem Alnuweiri, palestiner som bor i Canada og hadde vært på besøk hos den palestinske kvinneunionen, holdt en innledning om forskjellige former for motstandsarbeid palestinske kvinner har bidratt med i kampen i ulike tidsperioder. Konferansen vedtok en resolusjon til støtte for en sekulær stat innafor grensene fra før krigen i 1967.
• Emmi DeJesus fra Gabriela holdt en kort og god innledning om imperialistisk globalisering og angrepene på kvinners demokratiske rettigheter. Hun inkluderer da rett til ikke å bli seksuelt trakassert og til ikke å bli handelsvare som billig arbeidskraft, postordrebrud eller prostituert.

Sjølve formen på konferansen ga oss noen opplevelser av å være fremmedkulturelle, særlig måten å vise enighet på: Ett klapp, og så går vi videre hvis ingen protesterer. Metoden kommer fra Sørøst-Asia og var overtatt av Grasroots Women. For oss som er vant til å stemme og vurdere stemmetall og godta å tape en avstemming, var dette veldig uvant. Det var tankevekkende å kjenne på åssen det er å være helt ukjent med premissene.

Konferansen blei avslutta med en militant demonstrasjon mandag kl 12. Det var ikke så mange andre enn konferansedeltakerne der, men arrangørene sa det var et godt tidspunkt, midt i lunsjen til dem som jobber i sentrum. De sa vi ville få mye oppmerksomhet og presse, og det kom flere tv-kameraer og reportere enn vi er vant til i Oslo! Vi utenlandske gjester fikk beskjed om å holde sammen, blei vist hvilke vakter som skulle passe spesielt på oss. Videre fikk vi streng beskjed om ikke å snakke med noen, spesielt ikke politiet. Vi var jo litt spente, men det hele gikk usedvanlig fredelig for seg, i forhold til erfaringene fra Oslo de siste åra.

Sykkelpurk

Politioppbudet var en sykkelpurk, etter hvert to, og en på motorsykkel. Det var masse roping av slagord, og en del oppmuntrende tuting fra biler, og litt sint tuting. Marsjen slutta på trappa til det amerikanske konsulatet, som ikke hadde noen sperringer eller vakter som hindra en halvtimes markering med appeller og slagord.

Reiser gir flere opplevelser, sjøl om vi var kjempe pliktoppfyllende og var tilstede på konferansen hele tida.

Vi spiste megastore frokoster med hash(!) browns (råstekte, revne poteter), massevis av egg og pannekaker med lønnesirup. Virgin Megastore forsynte oss med mange CDer og bøker. Vi opplevde forsmak på røykernes utstøting av det gode selskap, INGEN, sjøl ikke de bruneste pubene, tillot at vi røyka inne. Vi blei henvist under gassbrennere utendørs, og da skjønte vi hvorfor folk satt på uterestaurant i november.

Woodwards okkupert

Turid og Eli prøvde en morgentur inn i slummen, men snudde etter halvannet kvartal. Det var så fattigslig, vi så flere som sov på gata, flere som åpenlyst satte sprøyter, og vi som ikke kjente kodene opplevde det som utrygt. Det var en sterk opplevelse, vi kryssa ei gate vi hadde gått langs flere dager. Det var som å krysse grensa til et annet territorium, det var helt andre folk som bodde der, alle fattige. Tilfeldig kom vi forbi det tidligere varemagasinet Woodwards, som hadde vært okkupert av husløse. Okkupantene hadde blitt brutalt kasta ut av purken tre uker tidligere, og nå bodde om lag 200 i telt på fortauet utafor, tett i tett. Vi snakka med representanter for de husløse, men vi fikk oss ikke til å ta bilder av elendigheten.

Seinere så vi på tv at hjemløse er et økende problem i Canada. I mai i år hadde de telt alle husløse som bodde i herberger (dvs. utelatt de som bor på gata), og det var mer enn 50.000.

Tv-nyhetene er et kapittel for seg! Korte, overflatiske nyhetssendinger, lange reklameinnslag for blant annet livsforsikringer. Toppoppslag: Winona Ryder som har stjælt i butikk. Og interessant: USA som vil kreve visum for Commonwealth-borgere som reiser til USA via Canada, og som åpent sier at Canada ikke er til å stole på i kampen mot terror. Mer interessant: Minstelønningene i Canada har gått ned fra ca 40 kroner timen til ca 30 kroner!

Vi så flere menn som gikk ute i shorts og T-shirt, enda vi gikk med skjerf og lue. Vi gikk i rolige og vakre Stanley Park og så massevis av ekorn. Sissel og Eli var på antropologisk museum og lærte nytt og spennende om indianerkulturen på nordvestkysten.

(Konferansen het Towards our Liberation. An international Women’s Conference Against Imperialist War and Plunder Nov. 1.- 4. 2002. Vancouver Canada. I tillegg til de to forfatterne av reisebrevet deltok også Astri Melheim fra Kvinnefronten. Sissel Henriksen, jornalist i Klassekampen, var der også.)

(Kart fra CIA Fact Book)

Areal: 175.016 km² (nr 89 i verden)

Innbyggere: 3,337 millioner (nr 128 i verden)

Hovedstad: Montevideo

BNP per innbygger (2000): 6000 $

Valuta: Peso = 100 centavos

Forventet levealder: 74 år

Barnedødelighet: 1,7 %

Befolkningstilvekst (1980-2000): 0,6 %

Religion: 78 % katolikker, omlag 75.000 protestanter, 50.000 jøder

Urbanisering: 91 %

Andre byer: Salto, Paysandú, Las Pedras, Rivera, Melo, Tacuarembó

Administrasjon: 19 departementos

Parlament: Asamblea General med 99 representanter og 31 senatorer

President: Jorge Batlle Ibáñez (Partido Colorado)

Næringsstruktur: 6 % landbruk, 27 % industri, 67 % tjenester

Arbeidsløshet (2000): 14,2 %

Import: 19 % maskiner; 15 % kjemiske produkter, 10 % olje, 8 % transport, 7 % kunststoffer og gummi, 7 % nærings- og nytelsesmidler

Importland: Argentina 23 %, Brasil 20 %, USA 9 %, Venezuela 6 %, Frankrike 4 %, Kina 3 %, Spania 3 %

Eksport: 26 % levende dyr og kjøtt, 16 % planteprodukter, 13 % huder og skinn, 12 % tekstiler

Eksportland: Brasil 21 %, Argentina 15 %, USA 8 %, Kina 5 %, Tyskland 5 %, Paraguay 4 %, Spania 4 %

av Paul Eriksen, NKS

Den sokalla Giske-reforma, eller kvalitetsreforma som ho òg har vorte omtala som, skal gradvis innførast ved universitet og høgskular frå hausten 2002, og har vore førebudd av Mjøs-utvalet og Giskes Stortingsmelding nr. 27 (2000-2001): «Gjør din plikt – Krev din rett!».

Alt i 2000 tona Kristin Clemet flagg og uttala i Universitas at sambandet mellom universitet og næringsliv var for dårleg. Arrogansen frå universitetshald sette kjelkar i vegen. Difor kjenner ho seg nok privilegert no som ho har teke over Trond Giskes reform. Det store samsvaret i meiningar om universitetspolitikken mellom DNA-statsråden og Høgre-statsråden, med rett nok eit visst retorisk avvik, stadfester at båe målber interessene til det styrande borgarskapet. Finansfyrstane ekspanderer no endå meir enn tidlegare, og nye jaktmarknader skal gjennomsøkjast. Etter Gats-avtala kan no utdaning gjerast til vare, med fri etableringsrett for nye høgskular og universitet. Kjell Roland ved «Econ senter for økonomisk analyse» spådde i 2000 at Harvard og Oxford vil oppretta filialar i Noreg og tilby nettbasert undervisning innan få år. Utdaningsmarknaden er interessant for kapital på utkikk etter nye investeringsprosjekt. Med Giske-reforma vert det klassiske universitetsidealet ofra på monopolkapitalen sitt altar, til skade for studentar og tilsette.

Ein annan observatør som fører fram synsmåtane til kapitalen, er Hans Geelmuyden, i firmaet «Geelmuyden.Kiese». Kommunikasjonsrådgjevaren meiner universitetet ber merke av «gjensidig navlebeskuing og beundring». Universitetet i Oslo er eit elfenbeinstårn som i altfor liten mon er ute etter å verta det beste i Europa. Vitskapleg tilsette ved norske universitet vinn for få internasjonale prisar, og han viser til resultata frå Harvard i USA med stor rikdom, stor fagleg spreiing og få studentar. Det er for lite resultatorientering i Noreg, og ressursbruken er ikkje streng nok. Den praktiske konsekvensen av oppskrifta til Geelmuyden ser me i USA: Staten ber mindre og mindre av kostnadene med universitetsforsking, støtta frå dei private aktørane aukar. Desse krev representasjon i styre, reklamelogoar på lærestaden, annonsar i lærebøker, einerett til ymse forsking m.m. Knut Kjeldstadli skildrar liknande tilhøve i Australia, der systemkritikarar får problem med å gje ut bøker og misser kontoret sitt av di halvparten av midlane til universitetet der dei arbeider, er finansiert av det private, som då set klåre råmer for kva som burde skrivast og publiserast.

ERT, kapitalen og «globaliseringa»

Den internasjonaliseringa som Geelmuyden tek til orde for, vil no koma i stor stil – det er nærmast som eit motto for tidsalderen me lever i. Som progressive ser me sjølvsagt positivt på tiltak som kan styrkja internasjonal solidaritet og kontakt mellom kulturar og folkeslag. Men internasjonaliseringa til kapitalen tyder straumlineforming og einsretting etter leisten til USA og/eller EU. Akademisk arbeidskraft skal flyta fritt og uhindra på den frie marknaden til liks med anna arbeidskraft, varer, kapital og tenester. Den mektige lobbyistklubben European Roundtable of Industrialists la i 1994 fram ein rapport som understreka kor viktig det var med koplingar, sokalla partnarskap, mellom industri på eine sida og universitet og høgskular på den andre. I omtalene av kvalitetsreforma frå departementet vert mobiliteten av studentar framheva spesielt, og difor lyt utdaninga harmoniserast til anna høgare utdaning i Europa, heiter det. Målet er altso at fleire skal taka ein del av utdaninga si ute, og i den forstand vert òg studium formidla på engelsk vektlagt.

Dekanen ved Mat.nat-fakultetet i Oslo har jamvel sagt at regelen om å halda førelesingane på norsk, er forhistorisk. I same gata er Janne Haaland Matlary som i Zoon Politikon nr 1, 2002 seier om bruk av engelsk: «Da slipper jeg problemet med å oversette de engelske fagtermene til norsk, og når man hele tiden leser faglitteratur på engelsk føles det mer naturlig også å forelese på engelsk.» No er òg universitetslova endra på dette punktet: Norsk treng ikkje lenger vera det vanlege universitetsspråket, endå det høgst sannsynleg vil halda fram å vera det endå ei stund. Engelsken kjem likevel til å vinna terreng fordi morsmålet vårt vantar prestisje, og trenden i tida er å etterlikna utlandet. Norsk husmannsånd er i dette stykket slett ikkje utrydda. Engelsk fossar fram i lag med den forserte kapitalismen – «globalisering» er løyndarnamnet til imperialismen i vår tid. Studiepoeng til avløysing for vekttala er ledd i den same trenden som framveksten av engelsk undervisningsmål. 60 studiepoeng svarar då til 20 vekttal. Endringa heng òg i hop med modulariseringa, som stykkjar opp faga i mindre einingar.

Kva er risikoen me tek ved å innføra fri flyt av akademikarar? Jau, me kan koma til å oppleva større flukt av høgt utdana arbeidskraft. Ein stipendiat i Wien tener like mykje som ein professor i Oslo, viser granskingane til Geir Høgsnes ved Universitetet i Oslo.

Akademikarar fær som regel betre løn på kontinentet enn her, og med dei sterke råvare- og energiressursane våre kan me forsterka den einsidige innrettinga av norsk økonomi og innsnevra spesialkompetansen vår til berre desse felta. Det er òg eit spørsmål i kampen for full sysselsetjing av akademikarar at den frie flyten fritek styresmaktene frå ansvaret sitt. Avstanden mellom akademikarar og folk flest kan auka dersom folk med høgare utdaning fartar på tvers av landegrensene, eit akademisk jetset, medan vanlege arbeidsfolk som oftast er nokso stadbundne. Fagleg utveksling internasjonalt er visseleg eit gode som må halda fram, men utviklinga ber med seg andre aspekt som me òg lyt taka med i reknestykket. Me bør ikkje innretta oss på ei framtid der Noreg vert einsidig energi- og råvareleverandør perifert i eit tyskdominert NEU(ropa).

Kunnskapssamfunnet?

Det har dei siste tiåra vorte skapt ein myte om at me lever i eit kunnskapssamfunn, hinsides industri- og klassesamfunnet. Denne myten er ikkje berre paradoksal på det planet at krøssusane i samtida vår har slege seg opp utan større formell kunnskap (jamfør Kjell Inge Røkke som rømde frå skulen og til sjøs), og at andre vanlege folk som stig til lønstoppen, ikkje gjer det takk vere langvarig kunnskapstileigning, men monopol- og masseforbruksbygginga rundt heilagdomen i vår samtid, fotballen. Over tjue av dei hundre rikaste svenskane er ishockeyspelarar, viser Mikael Nyberg i boka si Kapitalet.se. Desse er utvilsamt dugande handverkarar, men stor dugleik finst det òg mellom gartnarar og reingjeringspersonale utan at dei når inntektstoppen. Dette handlar om merkevarebygginga under kapitalismen.

Gjennom patentar, opphavsrett og ålmenn ressurstilgang syter kapitalen for å halda oppe dei grunnleggjande skilja i verda: Det er framleis pengar, og ikkje kunnskap, som styrer rike og land, og alle dei flinke indiske programmerarane i IT-industrien vert tannhjul i maskineriet til dei vestlege monopola. Det er ikkje slik som den amerikanske nasjonaløkonomen Robert Reich har sagt at dei sokalla symbolanalytikarane, høgt kvalifiserte arbeidarar og føretaksfolk, er dei som stig til himmels i verda i dag. Tvert om utviklar mykje tidlegare intellektuelt arbeid seg i retning av rutinar og faste, nærast mekaniske operasjonar. Unge som høyrer festtalene om kor viktig kunnskap og kompetanse er for framtida og tek høgre utdaning, risikerar å hamna i eit lågtlønt arbeid dei som regel er overkvalifiserte for. Ved eit museum i Oslo vart det kravt historie hovudfag for å kunna tasta inn opplysningar om dei tinga som fanst i gjenstandssamlinga.

Difor er det òg ein tendens i EU-land med klagemål frå styremaktene om at utbygginga av universitet og høgskular har gått for snøgt. Høgare avgifter og lukking av universitet vert planlagt. Det som European Roundtable of Industrialists no etterspør, er store mengder tilpassingsføre individ som er i stand til å hanskast med det meste. Fordjuping av studiet skal fyrst skje på forskarnivå, heilt i samsvar med planane i Giske-reforma. Når næringslivsleiarane vert spurde om kva dei legg mest vekt på hjå ein god arbeidstakar, er det den sosiale kompetansen som flest peikar på. 59 % svarar at arbeidaren skal vera triveleg, glad og open. 57 % svarar at ho eller han må lett kunna tilpassa seg til gjeldande reglar i organisasjonen. Meir kortvarige kurs som øver opp serskilde evner som dosar av IT-kunnskap, framande språk, teknisk kultur, entreprenørskap og sosiale ferdigheiter, framstår som meir aktuelle for næringslivet enn heilskaplege studium.

Det er i ljos av dette me lyt sjå framlegga om modularisering av faga i kvalitetsreforma. Diverre er det ikkje alle studentane som innser dette.

NSU i rolla som klakkør

Mottakinga hjå NSU av reforma har nemleg få element av kritikk i seg: «Dette blir tidenes utdanningsreform. Det blir store og dramatiske endringer, men de er sårt etterlengtede,» seier Kamil Azhar, leiar i Norsk studentunion (NSU) til Dagbladet 14. august 2002.

NSU har hylla den sokalla kvalitetsreforma nesten reservasjonslaust – dette er ikkje tilfeldig. Samrøret mellom departement, sosialdemokrati og studentparlament har utvikla seg frodig dei siste åra. NSU ynskjer seg tettare oppfylgjing av studenten, meir profesjonelt styre av universitetet (les: eksterne næringslivsfolk) og høgre tempo. NSU har òg vore eit tydeleg talerøyr for å oppretta eit eksternt akkrediteringssenter som skal vurdera prestasjonane ved dei ulike lærestadene. I det heile verkar det som om det statsfinansierte studentbyråkratiet i NSU har lovsunge sterkare grad av kontroll og overformynderi, endå det tvert motsette, større fridom og individuelt val, har stått høgt i kurs før. I røynda syner vel ikkje dette noka nemnande haldningsendring hjå borgarskapet, men heller det at ideologien – mytane kring det falske medvitet – pakkar inn og tilslører realitetane. Den månadsvise utbetalinga av lånet fører òg med seg meir oppassing av studentane og framdrifta deira. Datatilsynet gjev no Lånekassa rett til å kontrollera alle likningsoppgåver kvart år for å finna ut om studenten tener meir enn 100.000 kroner i året.

Ytre press og indre disiplin

Mykje tyder på at det vert meir tautrekking om relativt mindre midlar i åra som kjem: «Dess mer vi bruker på virksomheter som gir beskjedne inntekter, dess fattigere blir UiO som helhet,» sa Arild Underdal, rektor ved Universitetet i Oslo, i Universitas 10. april 2002. Underdals syn er typisk for dei som har gjeve opp kampen mot sjølve reforma, og heller prøver etter fattig evne å innretta seg med færre midlar. Det er ikkje lenger berre ei lita klo av marknadstenkjing som er karakteristisk – råmeverket i det store og heile vert lagt av tilbod og etterspurnad. Sviktar studentane eit fag ein periode, set universitetet snart kroken på døra for det breie fagtilbodet. Mindre tilskot frå det offentlege fører til dømes til ei stegvis nedbemanning og nedskjering av faga ved HF, der det serleg er mange språkfag som fær smaka sparekniven.

Rett nok er det få studentar som ville ha teke keltisk målvitskap, som vart lagt ned våren 2000, men det problematiske ligg i sparepolitikken generelt. Då dekan Even Hovdhaugen ved HF i Oslo og avdelingsdirektør Toril Johansson grunngav nedskjeringa av fag i 1998, var det for å tryggja driftsmidlar for forsking. Me kjem tvillaust til å oppleva fleire innhogg i fagtilbod etter kvart som det indre sjølvstyret utviklar seg og styresmaktene kjenner seg mindre bundne til å støtta eit breitt og allsidig universitet. Private aktørar er smått om senn på veg inn, litt svingande med konjunkturkurva. Statoil sponsar faga geologi og geofysikk med minst 2 millionar kr for å granska geologien på Svalbard og utvalde oljefelt. Det er grunn til å rekna med at dette prosjektet ikkje vil stella altfor mange spørjeteikn ved det litt problematiske i å opna for boring i den sårbare naturen på Svalbard.

Oppdragsgjevaren syter vel for å få so nokolunde dei svara han bed om. Då forskarar ved Universitetet i Århus påviste at V6 tyggjegummi ikkje motverkar hol i tennene, fekk dei problem og tyggjegummiprodusenten som hadde sponsa dei, ville gjerne gje dei munnkorg.

Farvel til hovudfagsoppgåva

Media har i denne saka som i mange andre gjort sitt ytste for å gjera makta til lags: «Nå starter Kristin Clemets utdanningsrevolusjon. Studentene skal bli raskere og dyktigere – eller så kan de finne seg noe annet å gjøre,» stod det i Dagbladet 14. august 2002. Men for å seia det med Anders Folkestad: Det er ein underleg logikk at me skal læra meir av å studera mindre. Cand.mag-graden og hovudfaget vert krympa samstundes som dei skifter namn til bachelor og master. Lågare grad, cand.mag, skal vera tre år mot fire i dag. Graden stiller òg nye krav om fagleg breidd – tre år på lågare grad oppfyller ikkje av seg sjølv krava til å få bachelor. Siste sjanse til å fullføra den gamle cand.magen er hausten 2005. Fyrste gongen bachelorgraden vert utdelt, er hausten 2003. Fag som derimot ikkje er naudsynlege for å få graden, vert ikkje godskrivne.

Hovudfagsoppgåva er den prøva på teoretisk fordjuping som studenten får i studiet sitt. Her kan ho eller han trengja lenger ned i materien og forska på eit sjølvvalt emne – dersom noko er utviklande og stimulerande for studentar, må vel det vera nettopp dette. Dei færraste som tek høgre utdaning, vert forskarar seinare i yrkeslivet, men hovudfagsoppgåva er eit einstaka, gylle høve til å gå forbi parafrasane over andre sine verk og seia noko originalt, som utfordrar paradigme og hegemoni i faget. No er det slett ikkje slik at studentane står i kø for å skriva oppgåver som verkar grenseoverskridande og samfunnskritiske. Likevel er det viktig å taka vare på dei verkemidla som har gjeve progressive eit visst armslag til å setja større problem under debatt, t.d. krigsavhandlingane til Terje Valen og Lars Borgersrud alias Ottar Strømme, som båe leverte sine seinare bokmanus på Oktober forlag som hovudfagsoppgåver.

I Uniforum 5. oktober 2000 leverer Arne Melberg, professor i ålmenn litteraturvitskap, eit forsvar for hovudfagsoppgåva. Han åtvarar mot amerikanisering og endring for endringa si skuld. Tilhøva i Sverige, som gjennomførde si Mjøsreform for 30 år sidan, skræmer. Hovudfaget er borte der, og vegen fram til seinare doktorgrad ser ut til å vera blokkert for minst ein generasjon svenskar. Eit studium med hovudfagsoppgåva har høg verdi av di det gjev tid til å tenkja, vera kritisk og øva seg i vitskapleg skriving på rimeleg høgt nivå. Det er ikkje luksus å tilby hovudfag, for denne typen forskarutdaning gjev kompetanse på mange viktige område. So langt Melberg. For oss som meiner ei fullverdig hovudfagsoppgåve høyrer med der det tradisjonelt har vore ein del av studiet, må målet vera å få flest mogeleg til å velja den forskingsbaserte masteroppgåva, som er ein av tre typar det skal vera tilbod om frå hausten 2003. Dei andre er den yrkesretta masteroppgåva og ein master som gjev kompetanse på andre område enn bachelorgraden.

Den gongen borgarskapet var progressivt …

Det humboldtske universitetsidealet rimar dårleg med den utviklinga me ser no, ja på sett og vis er det vel noko av negasjonen til dette som stig fram. Humboldt førde strid mot dei som berre ville ha praktiske utdaningssentra for teknologi og statsadministrasjon. Han ynskte heller å lyfta fram att dei gamle humanistiske ideala frå renessansen: Universitetsstudiet skulle nemleg tilby utvikling av heile personlegdomen. Profesjonaliseringa av forskinga gav betre vilkår for vitskapleg kvalitet. Viktige stikkord var daning (tysk Bildung) og fri forsking. Universiteta skulle systematisk produsera ny kunnskap. Det skulle ikkje byggjast opp noko skilje mellom forsking og undervisning; tvert om burde det vera intim kontakt mellom desse to. Fridomsideane frå Den franske revolusjonen og den tyske motstandskampen mot Napoleon gav inspirasjon til Humboldt for å skipa eit reformuniversitet i Berlin. Den einskapen mellom liv og lære som Humboldt forfekta, stod i kontrast til dei som ville ha ein rein yrkesførebuande skule.

Tanken var at studentane fritt skulle kunna leggja opp sitt eige studium utan for mykje tidspress. Studia skulle òg vera ein refleksjon over dei emna studenten tok føre seg og kva for ein kulturell tradisjon dei stod i. Nytteomsyn såg Humboldt reint bort ifrå. Serskilt var det typiske tekstlesingsfag som gresk og latin som fekk eit oppsving med denne tenkjinga. Humboldt var sjølv språkforskar, og seinare vart han prøyssisk utdaningsminister. Han var kjend for å vera liberal, men han vart pressa til å inngå kompromiss. Gradvis vart universiteta underlagde sterkare statskontroll – staten sat på pengesekken og utnemnde professorar. I eit visst tidsrom hadde likevel universiteta sopass fridom at dei gjorde store vitskaplege framsteg. Då Karl Marx tok doktorgraden sin i antikk filosofi, gjekk han ved eit universitet i Jena i Tyskland som var prega av humboldtske ideal.

No skal det i rettferds namn seiast at det ikkje er motstrid mellom Humboldt og Giske/ Clemet på alle punkt. Til dømes ynskte Humboldt større medverknad frå studentane i undervisninga med framføring av førebudde innlegg. Skilnaden her ligg vel då at dei norske reformatorane vil påby mapper og skriving, medan Humboldt såg det meir som friviljug. Planane til Humboldt er gode vitnemål om ambisjonane til det framstormande borgarskapet då det var progressivt.

Humboldt er historie, men ideala hans bør vera til inspirasjon for oss som ikkje ynskjer at universitetet skal hamna i marknaden si hole hand.

Meir kontroll over studiekvardagen

Tid og tempo er gjorde til avgudar innanfor turbokapitalismen. Management-by-stress- og just-in-time-prinsippa skal gjelda i utdaninga òg. Lever varene utan for mykje daudtid og lagring, investert kapital skal forrentast. Eit meir langvarig og intensivt studieår seiest vera svaret på innvendingar mot nedkorta studielaup, men er det so opplagt at dette løyser problemet? Litt pustehol mellom dei mest intense fasane trengst nok, jamvel om studia heretter jamt over skal vera meir bindande og forpliktande for studenten enn tidlegare.

Obligatorisk frammøte, mappeevaluering og deleksamenar vil knyta studenten fast til ein viss bestemt mal, med lærarkreftene i sentrum. Førelesarane er som regel betre enn ryktet sitt, men det spørst om samanblandinga av rollene som lærar og sensor kan føra til ulike typar smisk, godsnakking og eit karaktersnitt over det gamle for at lærestaden skal få økonomisk utteljing. Gode resultat og stor gjennomstrøyming er kriterium for å skaffa seg offentlege kroner. Som Gjert Vestrheim ved Universitetet i Bergen skreiv i Studvest 13. september 2000: «(Mjøs-)Utvalget ser heller ikke at friheten er en del av utdannelsen, og at lavere vekttallsproduksjon er prisen for å lære å bruke denne friheten.»

Modulariseringa av faga viser at dei herskande kreftene ikkje oppfattar faga som heilskapar med ein indre samanheng. Endringa kan koma av at ein vil tekkjast næringslivet, som kan senda medarbeidarar til påfylling på universitetet og då berre ta føre seg utvalde bolkar av faga. Visa om den livslange læringa, som botnar i den ofte tilbakevendande arbeidsløysa, er ein bakgrunnsmelodi for omforminga av universitetet. Rune Slagstad kalla det serviceuniversitetet i Klassekampen 14. september 2002, der yrkesinnretta kurs skreddarsydde for kundane, dvs. arbeidsgjevarane, vinn fram.

Studiekontrakten er eit kapittel for seg. All tale om fridom og fleksibilitet verkar påfallande hol og meiningslaus i denne samanhengen. Både fagkombinasjon og progresjon skal avtalast mellom student og studiestad på førehand, og avtala er bindande. Ein kan ikkje skjøna anna enn at fridomen vert innskrenka her.

Innvendingane frå studentane om at oppfylgjinga er mangelfull i dag, er sjølvsagt rettkomne. Det er fornuftig å få tilbakemeldingar og rettleiing undervegs i studieåret på det du skriv. Slike mapper kan sjølvsagt vera ei styrkjing her. Samstundes burde ikkje dette nedgradera ei heilskapleg gjennomprøving av pensum når studieåret er omme. Mappene kan verka meir pensumdisiplinerande, og andre sesongavhengige studentaktivitetar innanfor kultur, idrett og politikk kan koma til å lida med det. Fagkritikken kjem vel heller ikkje til å få gode vekstvilkår med dette systemet. Presset mot standardar og timeplanliknande studieopplegg verkar kjøvande på lysta til å prøva ut avstikkarar frå den slegne landevegen. Auka gjennomføringstakt og disiplin skal frigjera ung arbeidskraft der 50- og 60-åringar fell ifrå pga. eit meir brutalt arbeidsliv.

Til sjuande og sist er gjennomføringa av Giske-reforma eit ressursspørsmål der staten sit med jokeren i ermet. I Universitas 14. mars 2001 uttalar sosiologen Gunn Elisabeth Birkelund seg om reforma og seier at reforma vert pressa på ovanfrå. Dersom det ikkje kjem omframme løyvingar, er det uaktuelt med det nye evalueringsopplegget med mapper. Denne typen tettare oppfylgjing av kvar student er 20-25 % dyrare enn ordninga i dag.

Statsbudsjettet frå Bondevik II-regjeringa hausten 2002 gjev 220 millionar kroner; det er 580 millionar for lite i høve til utrekningane til Universitets- og høgskulerådet.

Kritiske røyster

Det finst altso kritiske røyster mot Giske-reforma, men dei er vonlaust trengde i bakgrunnen av høglydte hyllestbrøl frå velsmurde klakkørar. NKS, AKP og Raud Front i Oslo og Rosso i Bergen har flagga kritikk mot reforma, endå han ikkje har lukkast med å breia seg over so mange spaltemeter i universitetspressa. I tillegg ser me at profesjonsstudia stretar imot:

Arkitektstudentane i Oslo var tidleg ute med protestar med nedkorta studielaup. Musikkskulane som Griegakademiet i Bergen er skeptiske til å kutta på studielengda, som i deira tilfelle forringar utdaninga jamført med utlandet. I andre land er nemleg utdaninga på fire år, slik som det har vore til no i Noreg. Med Giske-reforma kjem den norske utdaninga ned i tre. Musikkfaga er mogningsfag som krev tid, og ingen har noka tru på at studiet kan intensiverast noko serleg. Individuell oppfylgjing er det frå før i musikkutdaninga. Rektor ved Musikkhøgskolen i Oslo tek bladet rett frå munnen: «Effektiviseringspresset er antikunstnerisk, antikulturelt og antimenneskeleg.» Ved lærarutdaninga er det slett ikkje alle som er bergfast overtydde om at kortare studielengd er tingen der heller. Jorunn Bjørgum held fram at dersom pedagogane skal undervisa, må dei ikkje berre ha ei god form, men òg eit påliteleg innhald. Dei må kunna stoffet sitt. På jussen, som i Oslo har prøvd ut bokstavkarakterar nokre år alt, er det utbreidd misnøye med skalaen av di han er for unyansert og omtrentleg. Arbeidsgjevarane steller seg undrande til karakterutskrifta og arrangerar i staden eigne opptaksprøver for å finna ut dugleiken til jobbsøkjaren. Fem av seks verksemder som var med i evalueringa av bokstavkarakterane, vende tommelen ned for den nye skalaen. Eit problem er det òg at kombinasjonen av tal- og bokstav-karakterar skaper forvirring og gjer det vanskeleg med utrekning av snittkarakterar. ECTS-systemet (European Credit Transfer System) etter Bologna-fråsegna føreskriv bruk av bokstavkarakterar, og ECTS vert hjelpt fram av integrasjonsprosessen i EU og den indre marknaden.

Karakterar er ein sorteringsmekanisme, og med det nye systemet for interne sensorar er det grunn til å ottast at premiering eller straff kan gjera seg meir gjeldande enn før. Karakterar speglar ofte sosial bakgrunn og politiske oppfatningar, og er slik sett uheldige. På hi sida er det òg etterspurnad mellom massane etter eit mål for fagleg framgang. Same om karakterar fungerar noko subjektivt ut ifrå dei rådande makttilhøva, viser dei òg til måling av resultat som folk er interesserte i. Det er ingen grunn til å tvihalda på den etablerte karakterskalaen, men han er likevel kjend i vide krinsar, fangar opp endringar lettare enn ein grovdelt skala og han hindrar kan henda dobbelprøving av kunnskapen gjennom harde opptaksprøver til jobbar. Illevarslande er det òg at det ikkje er utarbeidd felles retningsliner ved overgangen frå ein karakterskala til ein annan. Same om mange på venstresida med rette er skeptiske til karaktergjeving, er det i dag viktig å forsvara ein innarbeidd skala som vert rydda av vegen for at Noreg skal gli lettare inn i falden av EU- og USA-tilpassa samfunn.

Når skytset vert retta mot lærarkreftene

Eit gjennomgåande serdrag ved studentetablissementet er den sterkt eksponerte uviljen mot lærarkreftene, som ofte vert mistenkjeleggjorde. Sjølvsagt skal me ikkje stikka under stolen at det røynleg er visse motsetnader mellom studentar og førelesarar gjennom slike ting som bakgrunn og tilnærming til stoffet, men saman har dei som kjent ein felles hovudfiende i ein økonomisk meir og meir nøyereknande og påhalden stat. I Universitas 2. oktober 2002 kunne me lesa at studentparlamentsleiaren i Oslo, Torstein Lindstad, var rasande på professorar som skulka pedagogikkurset. For oss er det definitivt ingen grunn til å ta skulkarane i forsvar – dei hadde sikkert hatt godt av ein porsjon med innføring i pedagogikk. Endå det ikkje er noko mål at alle førelesarar skal ha same stil og framferd, er det klårt at ei meir felles forståing for kva ei førelesing går ut på, hadde vore tenleg. Den stendige masinga om den manglande motivasjonen tener likevel til å undergrava eit samhald som må kjempast fram mellom vitskapsfolk og studentar. Dei studenttillitsvalde må ta inn over seg at dersom undervisninga skal fornya seg, må ho vera forskingsbasert og godt underbygd. Det er serleg vanskeleg når det ikkje vert løyvt pengar til å løna fleire tilsette, og når tid som skulle vore nytta til førebuing av undervisning, går bort i å skriva søknader om å få støtte frå det private næringslivet.

Universitetet har aldri vore nokon freda oase der løyndomsfulle og betrevitande akademikarar kan søkja livd i elfenbeinstårna sine. Tvert om. Jarnlovene til kapitalismen har vore gjeldande ved akademia sidan den borgarlege revolusjonen. Likevel har universitetet og i nokon mon høgskulane note godt av ein relativ fridom til forsking, kritisk refleksjon og djupdykk i og utfordring av det herskande hegemoniet. Studentar har nokre gonger teke parti for det arbeidande folket og gjeve stønad til nasjonale frigjeringsrørsler og antiimperalistisk kamp. Både Ottosen-komiteen på slutten av 1960-talet og Mjøs-Giske-Clemet-reformismen i åra kring 2000 er steg på vegen mot å rigga ned denne relative fridomen.

Borgarskapet sviktar no i mange av dei gamle fanesakene det kjempa for då det var revolusjonært og likviderte føydalismen: Fri forsking og utdaning, folkerett, nasjonal suverenitet, ytrings-, prente- og organisasjonsfridom, det borgarlege demokratiet med parlamentarismen (den milde forma for det borgarlege diktaturet): i større og mindre mon vert dei alle trampa på. Kapitalen lyfter på maska si og syner sitt sanne andlet. Det er dei revolusjonære i dag, arbeidarklassa med sine forbundsfellar, som må lyfta desse kampsakene fram att. I einskildsaker kan og bør progressive gjera taktiske alliansar med småborgarlege krefter som tek like eller liknande standpunkt som me, t.d. Rune Slagstad, som med sterk verdikonservativ haldning bryt staven over Mjøs-utvalet. Målet vårt er ikkje å kjempa mot endringar for kvar pris, men å demma opp for den reaksjonære politikken som styresmaktene går i brodden for. Me må òg greia å fanga opp den motstanden mot reforma som finst spreidd og sporadisk innanfor akademia.

Oppsummering

I stutte drag: Kvifor bør progressive vera motstandarar av Giske-reforma?

1. Universitet og høgskular vert knytte nærmare opp til næringsliv og marknadskrefter gjennom sterkare fokus på eksterne (næringslivs-)representantar i styra, t.d. Paul Chaffey, som på stutt tid gjekk frå SV til NHO, gjennom meir vekt på oppdragsforsking, effektivitetsmål og produksjon av studiepoeng.

2. Under honnørordet «internasjonalisering» gøymer det seg i røynda tilmåting til USAs og EUs standardkrav for utdaning. Studielengd, fordjupingsgrad, karakterskala og gradsstruktur vert justerte for å høva med ECTS-systemet, som vart utforma i Bologna i Italia og som EU og ERT er aktive tilhengjarar av. «Kvalitetsreforma» er endå ein lekk i EU-ifiseringa av Noreg, tryggja av EØS-forsvararen Trond Giske. At engelsk no gjer sitt inntog for ålvor med medisin som pionerfag, høyrer med i den same råma.

3. Når lønsemd og økonomi vert lagt til grunn for universitet og høgskular, oppstår det snart ei klappjakt på sektorar som vert kalla «daudkjøt». Små fag, forsking, utforsking av tilvalspensum – saneringa som fylgjer i kjølvatnet av denne strukturasjonaliseringa, vil gripa vidt og djupt.

4. Gymnasliknande arbeidsmåtar med deleksamenar (tentamenar), innleveringsoppgåver og mappeevaluering fører til formynderi mot vaksne ungdomar som sjølve har ansvar for eiga læring. Målet med utdaninga er ikkje å samla opp flest mogeleg avlagde vekttal, men å verta gagns menneske gjennom faktisk kunnskap, kritisk refleksjon og større sannkjenning. Delprøver og mapper stimulerar pugg og smisk og vil ikkje gjeva noko påliteleg bilete av om studenten meistrar læreemnet sitt.

5. Studentøkonomien vert slusa inn i eit nytt system som skaper større skilje mellom vinnarar og taparar. Den som slit med studiet sitt og nyttar lengre tid, vert i tillegg straffa økonomisk på pungen, medan skuleljoset som med trygt økonomisk fundament lagt av ressurssterke overklasseforeldre fær toppkarakterar, vert påskjøna ekstra for det. I dette spursmålet viste dei opne småborgarpartia KrF og V større gangsyn enn SV, som i universitetspolitikken slo seg saman med FrP og DNA seinhausten 2001.

Når krubba er tom, bitst hestane. Det er ynskjedraumen for staten og borgarskapet at studentar og tilsette freistar klora augo ut på einannan og skulda kvarandre for at stoda er so ille ved universitet og høgskular. Staten vil no gradvis skru att kranene og overlata universitet og høgskular meir og meir til seg sjølve. Klassekompromissa frå midten av 1900-talet er no sagde opp, og me står venteleg andsynes ein tidbolk med sterkare konfrontasjon og hardare klassekamp. Progressive i norsk utdaning må velja rett side i den striden som kjem. Det er staten og kapitalkreftene som kampen vår må retta seg mot – det tener berre motstandaren vår at me sparkar sidelengs og nedover.

Framlegg til parolar

• Forsvar eit fullverdig hovudfag!
• Forsvar norsk undervisningsspråk!
• Studentar og tilsette – saman i kamp for akademisk fridom!
• Nei til effektivitetsjag og auka eksamenspress!
• Nei til eit marknadsstyrt universitet!

Bakgrunnskjelder

• Dagbladet
• «Høgre om for norsk utdanning», flygebladet NKS 2001.
• Klassekampen (den revolusjonære dagsavisa)
• Kva må gjerast? (bladet åt Noregs Kommunistiske Studentforbund, NKS)
• Studvest (studentavisa i Bergen)
• Uniforum (universitetsavisa i Oslo)
• Universitas (studentavisa i Oslo)
• Zoon Politikon (bladet til statsvitskapsstudentane i Oslo)
• Mikael Nyberg: kapitalet.se (Ordfront 2001)

av Solveig Aamdal

Mindre enn 10 år etter siste folkeavstemning er diskusjonen om norsk EU-medlemskap i gang igjen. De som tapte er ikke innstilt på å gi seg. Folkets nei blir ikke respektert.

Ja-sida har hatt overtaket i meningsmålingene en tid. Mange nei-folk trekker på skuldrene av det, og regner med at det skal snu bare nei-sida kommer med sin argumentasjon. Men skal vi være sikre på det, må vi se på hvilke forandringer som har skjedd i det norske samfunnet de siste ti åra. Det er disse forandringene som kan ha ført til at flere sier ja til EU. Forandringene i Norge og verden de siste ti åra er store, det betyr at det at ja-sida nå leder over tid, kan være dramatisk. Vi må argumentere ut i fra det som er situasjonen i dag, sjøl om det naturligvis ikke betyr at en skal glemme kampen for sjølråderett og demokrati.

Det virker som om den nye ja-kampanja i stor grad drives at NRK. For Bondevik-regjeringa er det ikke noen fordel å få diskusjonen nå, EU er en sak som regjeringa kan sprekke på. For det mulige regjeringsalternativet med DNA, SV og Senterpartiet er det heller ingen ønska diskusjon. Dette regjeringsalternativet vil ikke engang kunne stable seg på beina viss det er snakk om ei ny folkeavstemning. Dette til tross for regjeringskåthet hos aktørene.

Etter nei-seieren oppsummerte vi hva som hadde ført til neiet, og hva som skulle til for at folk skulle snu. Viktige punkter var:

• Situasjonen i Norge forandrer seg.
• Situasjonen i verden forandrer seg.
• Situasjonen i EU og utviklinga der.
• Partier snur.
• Viktige personer snur.
• LO-kongressen snur.
• Kvinnene snur.
• Ungdommen snur.
• Styrken i nei-fronten blir svakere.
• Viktigheten av å være på det seirende laget.
• Ja-sidas svakheter.

Tar en for seg disse punktene – punkt for punkt – vil en få et blide av forandringer som kan føre til at folks syn på EU forandrer seg.

Situasjonen i Norge forandrer seg

Arbeidsledigheten i Norge er sterkt økende. Hver dag kommer det nye meldinger om nye bedrifter som legges ned. Viktige oppdrag for norsk industri går til utlandet. Kronekursen og renta er høy, noe som fører til problemer for industrien. EØS-avtalen gjør at vi blir mer og mer knytta til EU. Ingen av de regjeringene vi har hatt, har vært villige til å føre en politikk som tar i bruk vetoretten som ligger i avtalen. Privatiseringa av offentlig sektor har hatt en kraftig vekst, områder der det aldri har vært noe marked, blir nå markedstilpassa.

Det at vi er med i EØS, får en del til å mene at vi må inn i EU for å påvirke det, EØS-avtalen er en husmannskontrakt. Dette er argumentasjon vi må ta alvorlig og svare på.

Situasjonen i verden forandrer seg

Slik verdenssituasjonen er i dag, framstår USAs hegemoni som noe en ikke kan gjøre noe med. Det at millioner verden over demonstrerer mot krig mot Irak, er oppløftende, og er også en del av en forandra verden. Folk er fortvila over at USA kan ture fram som de vil, og enkelte ser EU som det eneste som kan stoppe USA. Men på dette området er EU fulle av motsigelser, og vil ikke stå opp som en kraft mot USA.

Norge er med i en krig i Afghanistan, og har for første gang etter krigen bomba en «fiende». Det er store motsigelser innafor Nato, USA gir de andre landa så liten innflytelse at mange protesterer. Ingen stopper Israels mord på Palestina, de får gjøre som de vil. Terrortrusselen, virkelig eller ikke, møter oss til stadighet på TV. Krigstrusselen rykker nærmere.

Situasjonen i EU

EU går stadig lange skritt mot å bli en stat. De har fått felles mynt, felles ytre grenser (med EØS innafor), felles politisamarbeid, felles lover osv osv osv.

EU tar opp i seg nye land, og deler av Øst-Europa blir innlemma i EU. Det at nye land kommer med, fører også til at flere motsigelser kommer med i EU. De uenighetene som finnes i det tidligere Øst-Europa, vil påvirke utviklinga i EU. De arbeidsledige i Polen og andre deler av Øst-Europa vil være med på å presse lønnene i EU nedover. Dette vil igjen føre til økte motsigelser mellom gamle og nye medlemsland.

Partiene snur

SV har allerede varsla at de skal være et parti for både nei- og ja-sida. De ønsker diskusjonen i partiet, og ønsker ja-folk velkommen. Mange ledende SVere står fram som ja-folk. Tidligere sa vi at det var naturlig at folk skifta synspunkt når de skifta klasse. Men dette er folk som forandrer mening ut fra forandringer i EU, verden og Norge.

Venstre har aldri vært til å stole på når det gjelder EU. Sponheim er imot, men hvor lenge? Venstre kan ikke regnes som et sikkert nei-parti dersom det blir en ny folkeavstemning.

KrF var partiet som hele tida forsvarte EØS-avtalen. Nå som de sitter i regjering, godtar de det ene EU-direktivet etter det andre. Vetoretten blir ikke brukt av denne regjeringa heller. I tillegg skal partiet diskutere norsk EU-medlemskap, Kjell Magne Bombevik er nei, men skal diskutere. Partiet kan i neste omgang gå fra tja til ja. Samtidig med den utviklinga som er blant de ledende i partiet, er det viktig å huske at blant de som stemmer KrF, er motstanden mot EU stor. Det kan være med på å holde ledelsen i partiet på nei-sida.

Fremskrittspartiet ønsker ikke diskusjonen nå, de mener at i saker som skal avgjøres gjennom folkeavstemning, behøver ikke partiet ta stilling.

DNA var det største nei-partiet i 1994. Blant de som sto på nei-sida, er det store forandringer, nei-folk går over til ja-sida eller oppholder seg for tida i tenkeboksen. Og det er vel lite sannsynlig at de kommer ut av den med et rungende nei. I tillegg er Stoltenberg en sterk tilhenger av norsk EU-medlemskap.

Senterpartiet står igjen fram som et enhetlig nei-parti. Marit Arnstad gjør en god innsats i TV-debatter. Men også i dette partiet har de fått folk som tviler. Gunnar Stålsett skal gå i tenkeboks, han er ikke en hvem som helst i Senterpartiet som tidligere leder.

I RV og AKP er motstanden fremdeles massiv. Jeg har ikke hørt om noen som verken er i tenkebokser eller vil si ja. Det som er viktig er å skape en enhetlig politikk der en tar vare på alle argumentene mot EU, både de vi brukte sist og de vi må bruke i tillegg fordi situasjonen er annerledes enn i 1994.

Viktige personer snur

Dersom personer som blei sette på som trauste nei-folk, snur kan det føre til at mange stiller spørsmål ved sitt eget nei. Det er derfor viktig å gå inn på de argumentene tidligere nei-folk har for å snu.

Mange har sagt at de er i tenkeboksen. Vi får håpe at ikke alle er i den samme, det måtte i så tilfelle bli trangt. Og en kan jo ha et lite håp om at noen kommer ut igjen og slår fast at de fortsatt er nei-folk.

Gunnar Stålsett er en som mange ser opp til. Han er kjent for å være modig og ikke bøye seg for makta. Han tenker, og dersom han forandrer mening, vil det kunne påvirke mange. Det at han har vært leder av Senterpartiet, kan også føre til at Senterpartiet ikke lenger blir sett på som et trygt nei-parti.

Bjarne Håkon Hansen var en viktig nei-mann i Arbeiderpartiet. Sosialdemokrater mot EU var en bevegelse innafor nei-fronten som gjorde at DNA-folk kunne stå fram med neiet sitt og fremdeles være gode arbeiderpartifolk. Dersom Bjarne Håkon Hansen, Trond Giske, Gerd Liv Valla og flere med dem skifter side, vil det påvirke hele nei-sida, ikke bare innafor DNA. Det vil og kunne føre til at det blir vanskeligere å være motstander mot EU innafor partiet.

Gerd Liv Valla er også i tenkeboks. Før siste folkeavstemning gikk LO-kongressen ut mot norsk EU-medlemskap. Det gjorde de til tross for at Yngve Hågensen var for. En kan derfor si at LO-kongressen ikke nødvendigvis følger det lederen mener. Men Gerd Liv Valla er en helt annen person enn Yngve Hågensen. Hun har tidligere vært klart nei, og hun appellerer til andre enn det den forrige lederen gjorde. Særlig blant kvinnene ha hun stor appell.

Kjell Magne Bondevik har ikke snudd. Likevel uttaler han seg rundere enn tidligere. Når en hører på han, virker det som om han bare trenger et argument som vil slå inn hos velgerne sine, før han skal snu. Og i ledelsen i KrF er det mange som enten sier ja eller tenker seg om.

Blant SVs velgere var det mange som sa ja allerede i 1994. I tillegg har mange skifta side. Den siste ut var tidligere stortingsrepresentant Inge Myrvold. SVere som skifter side, er viktige for ja-sida. Partiet blei tidligere sett på som et sikkert nei-parti på linje med Senterpartiet.

LO-kongressen

Det at LO-kongressen sa nei i 1994 hadde stor betydning. Den sa nei også dersom Sverige og Finland skulle si ja. Dersom saka blir tatt opp igjen, er det ikke sikkert at det vil bli nei. Utviklinga på arbeidsmarkedet gjør at mange mener vi må inn i EU for å redde arbeidsplassene. De mener at vi må inn i EU for å få ned renta, at kapitalen flagger ut på grunn av den høye kronekursen og de høye lønnene. Angrepa på offentlig sektor gjør og at deltakerne på LO-kongressen kan få et anna syn på norsk medlemskap.

Kvinnenes betydning

Dersom kvinner ikke hadde hatt stemmerett, ville vi ha vært medlemmer av EU. Privatiseringa av offentlig sektor vil knuse de faglige kvinnekollektiva her. Det vil føre til en svekking av de store kvinnefagforeningene som sa nei sist. I tillegg blir naturligvis kvinnene også påvirke at de argumentene som ja-sida hamrer på; inn for å påvirke, EU som fredsprosjekt, EU som en makt som kan stå opp mot USA, EU som skal skape trygge arbeidsplassen og rentenedgang.

Ungdommen snur

De som var unge i 1994, er voksne i dag. Hver dag kommer det nye ungdommer. De må vinnes for nei-sida. I tillegg må vi gå inn i den argumentasjonen som virker på ungdom, EU som fredsprosjekt, utvidinga mot øst som EUs måte å ta ansvar for de fattige i Europa på, fordelene med en mynt når en er ute og reiser og framstillinga av nei-sida som kjedelig og reaksjonær. Heldigvis er ungdommen fremdeles massivt imot norsk EU-medlemskap.

Styrken i nei-fronten

Vi må ha ei nei-side som har argumenter og analyser. Sist var det Nei til EU som hadde svara og som kunne svare ut fra grundig kunnskap. Den kunnskapen finnes enda, men den må komme fram i langt større grad enn den gjør i dag. Det er viktig at Nei til EU får flere medlemmer, og at aktiviteten økes, ikke bare sentralt, men lokalt.

I tillegg må andre deler av neifronten aktiviseres, slik som bondeorgansisajoner, fagorganisasjoner og andre.

Ja-sidas svakhet

Sist var den organiserte ja-sida svak. Vi kan ikke være sikre på at den vil bli det igjen. Det er derfor viktig å svare på ja-sidas argumenter, og å vise at norsk medlemskap i EU ikke bare er dårlig for Norge, men at den vil svekke kampen mot kapitalismen også innafor EU.

Være på det seirende laget

Før folkeavstemninga i 1994 blei det klarere og klarere at det gikk mot et nei. De store demonstrasjonene i Oslo og Tromsø var med på å synliggjøre det. Gro Harlem Brundtland blei knust i flere TV-debatter. Nei til EU sto fram med en så stor sjølsikkerhet at alle skjønte at de var sikre på å vinne. Det var med på å få noen av de som tvilte, til å stemme nei. De ville være på det seirende laget. I tillegg gikk Nei til EU i siste fase ut med parola: «Er du i tvil – stem nei.» Alt dette gjorde at mange tvilere kom over på nei-sida.

Argumenter for norsk EU-medlemskap

Vi må ta de argumentene som teller mest for folk, som skifter standpunkt alvorlig. Vi må utarbeide en politikk som har mange konkrete eksempler. I denne artikkelen nevner jeg bare argumentene, svara kommer seinere. Viktige ja-argumenter er:

• Inn for å påvirke
• EØS-avtalen gjør at vi nesten er medlemmer, men uten å ha innflytelse.
• EU sørger for fred i Europa.
• EU tar ansvar for Øst-Europa ved å ta dem med.
• EU er den eneste makta som kan være sterk nok til å stå imot USA.
• Euroen gjør at samarbeidet mellom landa blir bedre.
• EU har bare halvparten av Norges rente.
• Den norske kronekursen er for sterk.
• Norsk næringsliv klarer seg ikke utafor EU.
• Det sosialistiske EU

Ingen av disse argumentene er vanskelige å svare på, her må det lages skikkelige svar som spres i masseomfang.

RV og AKPs muligheter som nei-partier

Vi er det eneste partiet som kan stå fram som reine nei-parti. Og vi ønsker ikke, som SV å bli store ved å vanne ut politikken.

Vi kan utarbeide svært gode svar på det som kalles «et sosialistisk ja».

Vi er gode på å analysere, og kan gi folk analyser om Norge, utviklinga i EU, verdenssituasjonen og hvordan dette påvirker hverandre.

Vi har stor legitimitet innafor Nei til EU, vi må ikke bygge oss opp på nytt.

Vi kan gjøre det klart for folk at EU blir verre jo større det blir. Når EU legger under seg nye land, er det ikke for at folk skal få det bedre, det er for at kapitalen skal få det bedre.

av Mathias Bismo

Oppgjøret med «høyreopposisjonen» i 1928/29 skulle bli den siste betydelige partikampen i SUKP(b) før etter Stalins død.

Samtidig var det også en viktig kamp, fordi det var gjennom denne at både Stalins makt og den bolsjevikiske ideologiske formasjonen ble konsolidert. Det var også en kamp som i sitt innhold reiser langt flere viktige problemstillinger enn den av ettertidens kommunistiske bevegelse(r) er blitt kreditert.

Høyreopposisjonen er uløselig bundet sammen med Nikolai Bukharin (1888-1938). På tross av sin forholdsvis lave alder var Bukharin allerede en erfaren revolusjonær ved revolusjonen i 1917, og han fikk raskt fremtredende tillitsverv. I det som i ettertid er blitt kjent som Lenins testamente, ble han beskrevet som «hele partiets favoritt» og dets «fremste teoretiker», og da Lenin døde var det aldri noen tvil om at han skulle overta plassen hans i politbyrået. I kampen mot Trotskij stilte han seg på linje med Stalin, Kamenev og Sinovjev, og da Stalin røk uklar med de to sistnevnte, ble Bukharin i virkeligheten den eneste sovjetlederen som kunne måle seg med Stalin i styrke og anseelse.

Strategier for sosialisme

De fleste bolsjeviklederne hadde ved revolusjonen vært enige om at den russiske revolusjonen bare var første etappe i en verdensrevolusjon. Det rådet enighet om at det tilbakeliggende jordbrukslandet Russland var dårlig stilt dersom ikke andre, mer fremskredne, land, først og fremst Tyskland, fulgte etter. Imidlertid ble de tyske revolusjonsforsøkene i 1919, 1921 og i 1923 slått tilbake, og det ble snart klart at Sovjetunionen, i hvert fall for en stakket stund, måtte klare å overleve på egenhånd. Man måtte i første omgang sikre sosialismens seier i dette ene landet.

En ting var å slå dette fast, en helt annen ting var å legge strategier for det og gjennomføre disse. I diskusjonene rundt dette skulle det utvikle seg to hovedlinjer. Den ene, teoretisk utlagt av økonomen Evgenii Preobrasjenskij og politisk fremmet av Trotskij, snart også Kamenev og Sinovjev, tok utgangspunkt i den opprinnelige akkumulasjonen som den var foregått i de mest fremskredne landene. Akkurat som den kapitalistiske industrien og økonomien hadde vunnet terreng gjennom intensivert utbytting av bøndene under det føydale regimet, kunne den sosialistiske industrien og økonomien seire bare dersom bøndene, i Preobrasjenskijs ord «en foreldet klasse», ble tilsvarende utbyttet i Sovjetunionen. Prisene på jordbruksvarer måtte settes kunstig lavt og prisene på industriprodukter kunstig høyt. Slik kunne den sosialistiske industrien få de midlene den ville trenge, og slik kunne kollektiviseringsprosessen fremskyndes.

Bukharin var for så vidt ikke uenig i at industrien måtte vokse og at det var nødvendig med en kollektivisering av landbruket, men i motsetning til Preobrasjenskij la Bukharin vekt på de politiske konsekvensene. Bukharin har i ettertiden blitt beskyldt for å være en isolasjonistisk figur, mens i særdeleshet Trotskij har blitt tatt for å være internasjonalist. I denne kampen er det imidlertid vanskelig å se dette. Mens Trotskij og Preobrasjenskij ville forsere utviklingen av økonomien som om man levde i en vennlig innstilt verden, poengterte Bukharin den utsatte stillingen Sovjetunionen befant seg i. Landet var omgitt av fiendtlige land, og internt var det preget av en stor bondebefolkning hvis umiddelbare interesser gjerne gikk på tvers av de mer langsiktige interessene til Sovjetstaten. Å sette den skjøre alliansen mellom industriarbeiderne og landbruksarbeiderne i fare ved å innføre noe som i virkeligheten var en ekstraskatt og ved å tvinge dem inn i ukjente former, var en risiko det ikke var verdt å ta. I dette spørsmålet lå Bukharin langt nærmere Lenin, som i sine siste skrifter hadde påpekt nødvendigheten av en revolusjon på landsbygda – en revolusjon som måtte skje i full forståelse med dem det faktisk direkte angikk, en kulturrevolusjon.

Et flertall blir et mindretall

I 1925-26 formet Trotskij, Sinovjev og Kamenev Den forente opposisjonen. Disse hadde nå alle falt ned på Preobrasjenskijs linjer, dog på ulike tidspunkter. Den direkte foranledningen var den 14. partikongressen i 1925 som hadde vedtatt en uttalelse som åpnet for økt mulighet til utleie av jord, fjernet restriksjoner på lønnsarbeid innen landbruket, reduserte jordbruksskatten og fordømte praksisen med påtvungne gitte priser på jordbruksproduksjon. (1) På tross av at dette, i «god» bolsjevikånd, ble vedtatt mer eller mindre enstemmig, var konfliktene ganske klare. Diskusjonen gikk heftig i spaltene til Pravda og andre partipublikasjoner.

Den 15. partikongressen året etter bekreftet imidlertid linjen fra året før, og førte til opposisjonens sorti fra partiets ledende organer. I følge Stalin klarte ikke trotskistene å «se at mens industrien er nasjonaløkonomiens ledende element, så er jordbruket i sin tur fundamentet for at industrien kan utvikle seg». (2)

Det var like fullt et kraftig dilemma. Et sentralt aspekt ved sosialismen skulle jo være industriens predominans innen økonomien. Produksjonsmålene ble derfor satt høyt, på tross av vedtakene fra de foregående partikongressene. Når samtidig ikke produktiviteten i landbruket bedret seg i særlig grad, førte dette til at det ble slått alarm. Og sakte men sikkert merket man en glidning blant partilederne – blant dem Stalin, hvis sekretariat på dette tidspunktet for alvor begynte å bli en maktfaktor i partiet.

Bukharin, på sin side, holdt fast ved sine standpunkter. Det var ingenting som var grunnleggende annerledes i 1928 enn i 1926. Sovjetunionen var fortsatt alene, det var ingenting som tydet på at de revolusjonære konjunkturene hadde endret seg utenfor landet og den bebudede kulturrevolusjonen overfor landarbeiderne var uteblitt. Sammen med Mikhail Tomskij og Alexei Rykov havnet han snart i et mindretall i partiledelsen, mot Stalin og flertallet som i stadig større grad overtok Den forente opposisjonens synspunkter. I 1928 slo for eksempel Stalin fast at industrien hadde to fundamenter, nemlig industriarbeiderne og landarbeiderne, hvorav de siste måtte avkreves det han kalte en «ekstraskatt» for å bidra til industriens fortsatte vekst. Preobrasjenskij ble for en stakket stund også hentet fra Sibir til Kreml (han ble senere sendt tilbake og døde der i 1936).

Et av hovedargumentene til det nye flertallet var at man nå så en mer revolusjonær situasjon ute i verden. Bukharin, som i 1925 hadde overtatt som formann for Komintern etter Sinovjev, var uenig i dette synet, og ble følgelig fjernet fra stillingen sin. Samtidig med dette ble Kominterns såkalte «tredje periode» innledet, en periode som først og fremst var kjennetegnet av en ny, mer konfrontativ holdning til sosialdemokratiet. Rykov ble fjernet som folkekommissær (statsminister) og Tomskij som leder av fagbevegelsen. I motsetning til under kampen mot Den forente opposisjonen var dette en kamp som foregikk i det skjulte. På tross av at Bukharin fortsatt var redaktør av Pravda, slapp den nye opposisjonen bare i marginal grad frem med sine synspunkter. Etter at Bukharin også ble fjernet fra denne stillingen var opposisjonen mer eller mindre brakt til taushet.

Med høyreopposisjonen ute av veien kunne partiflertallet, med den nå ubestridte lederen Stalin i spissen, sette i verk det som er kjent som tvangskollektivisering. Riktignok var det offisielt ingen tvang inne i bildet, men det er liten grunn til å tro at partiledelsen, med sitt sinnrike nettverk, var ukjent med de overgrepene Stalin over ett år senere kritiserte i artikkelen «Svimmelhet av fremgang». Et annet resultat var den første femårsplanen, med sine velkjente høye produksjonsmål. Mange av disse ble nok nådd, men det var snakk om en vekst som ikke på langt nær tok alle faktorer med i betraktning. Det ble så å si en «ubalansert vekst», en maksimal vekst innen visse sektorer, i stedet for en optimal vekst innen alle sektorer som Bukharin og det gamle flertallet hadde agitert for – mot Preobrasjenskij. Det er for eksempel sterke grunner til å påstå at sultkatastrofen i Ukraina på begynnelsen av 1930-tallet var en følge av partikampene på slutten av 20-tallet og den linjen som gikk seirende ut.

Konsekvenser

Bukharin og Rykov ble drept i 1938, Tomskij hadde tatt livet sitt to år tidligere etter å ha fått vite at NKVD snart ville komme til å arrestere ham. I historiens lys har disse blitt levnet lite ære. Skjellsord som «Sovjetunionens Bernstein» (Bukharin) og høyre-trotskister (siden Bukharin etter nederlaget i 1929 hadde oppsøkt Kamenev med henblikk på å motarbeide det sultanistiske regimet som var i ferd med å utvikle seg) satt løst. Det er imidlertid flere viktige lærdommer å trekke fra høyreopposisjonens kamp.

For det første handler det om et økonomisk-filosofisk syn. Det synet som etter hvert ble gjeldende var at det er ikke klassekampen som utvikler produktivkreftene, men omvendt produktivkreftene som fører klassekampen, og dermed historien, fremover. En slik påstand går grunnleggende mot Marx, men det var like fullt en påstand som ble brukt til å rettferdiggjøre ekspropriasjonen av bøndene og tvangskollektiviseringen. Produktivkreftene på landsbygda måtte utvikles, og så ville bøndene mer eller mindre automatisk følge etter. Den umiddelbare oppgaven ville da bli å fjerne hindringer for dette, dvs. å utbytte den foreldede landarbeiderklassen. Klassekampen blir følgelig underordnet produktivkreftenes utvikling, en mekanisk slave av den teknologiske og organisatoriske utviklingen.

Dette fører mer eller mindre direkte til den andre grunnleggende feilen med den bolsjevikiske ideologiske formasjonen, nemlig at en riktig handling nødvendigvis vil gi det ønskede resultatet. Dersom man bare tvangskollektiviserer for harde livet så vil det uansett gi de samme resultatene som om kollektiviseringen skjer frivillig, bare mye raskere. Det uttrykker en forakt for massene og en tro på et ekspertstyre som, bare det har den riktige teorien, vil være i stand til å forutsi hva som er best for staten.

I sin tur leder dette til en tredje grunnleggende feil, nemlig ideen om at opposisjon er farlig. Dersom det er slik at en parti- eller statsledelse er i stand til å vedta de riktige grepene, gitt at disse faktisk er de riktige, så vil motstand mot disse i realiteten være motstand mot sosialismen. Samtidig så vil disse «motstanderne mot sosialismen» automatisk ekskluderes fra enhver seriøs debatt, men for å få dem til å holde kjeft, så er det enkleste bare å hogge hodet av dem.

Bukharin var oppmerksom på disse farene. Allerede under Lenin hadde han advart mot utviklingen av en ny byråkratklasse, som ikke var en overklasse i materiell forstand, men som var det i kraft av sin rolle i statsstyret. Historien viser hvor rett han hadde i dette. Det blir galt å si at Bukharins kamp var en genuin «demokratisk» kamp – Russland og Sovjetunionen hadde ingen demokratiske tradisjoner å spille på. Men det var en kamp mot den despotismen som fikk utvikle seg. Ingen vet hva som ville skjedd dersom han hadde vunnet – det er mulig at Sovjetunionen ville falt sammen, slik Stalin stadig sterkere insinuerte, og at kanskje Hitler hadde vunnet andre verdenskrig. Slike historiske eventualiteter er imidlertid av mindre interesse for oss. Det kanskje høyreopposisjonens kamp fremst av alt kan gi oss i dag, er alternativer til den bolsjevikiske ideologiske formasjonen, til «stalinismen». Selvsagt kan vi ikke ta det som noen ferdig pakke, men elementer av høyreopposisjonens kritikk av Stalin og partiflertallet kan være viktige korrektiver for venstresida i en situasjon der den stadig vekk blir beskyldt for å ha en mer eller mindre innebygd hang til despoti og folkemord.

Noter

• 1. Charles Bettelheim: Class Struggles in the USSR: 1923-1930, New York (Monthly Review Press 1978), side 370. [Tilbake]
• 2. Ibid side 378. [Tilbake]

Bokomtale

av Lars Akerhaug

Andreas Malm har med Bulldozers mot ett folk gitt ut en bok det har vært et sterkt behov for. Boken er en fersk analyse, skrevet fra våren 2002 i Jenin, Ramallah, Betlehem og Gaza, men forfatteren trekker samtidig veksler på sionismens historie, Oslo-avtalen og svensk utenrikspolitikk (som er et interessant emne i seg selv). Boka er først og fremst en gripende skildring av palestinernes hverdagsliv. Men forfatteren går utover rammene av bare å skildre palestinernes lidelse, han gir samtidig et bilde av hvordan palestinerne har organisert – og organiserer seg. Og han gjengir og problematiserer politiske analyser.

Det er befriende å lese en bok fra Palestina som i så stor grad dreier seg om grasrota, både i Palestina og i det internasjonale solidaritetsarbeidet. I Vesten hører vi ikke for lite om stormaktenes vurderinger, om Arafat eller Sharon. Men vi får sjelden kjennskap til hvordan hverdagen og den daglige motstanden fortoner seg.

Et moment som løfter boka er kapittelet fra Jenin. Historiene Andreas Malm forteller, fra de som var i leiren da den ble angrepet, er unike. Forfatteren beskriver lidelsene og de djupe sårene den israelske okkupasjonen ga. Men samtidig forteller han om et folk som ikke lar seg knekke. Fortellingene fra Mukhayeen Jenin er fortellingen om palestinerne som et lidende – men også et kjempende – folk.

Forfatteren, som til daglig er journalist i syndikalistenes avis i Sverige, Arbetaren, skrev boka med utgangspunkt i at han deltok som aktivist i ISM – International Solidarity Movement. Dette er et nettverk av aktivister som gjennomfører aksjoner og stiller seg opp som menneskelige skjold mot den israelske okkupasjonen. Det var de som gikk inn i hovedkvarteret til Arafat da Sharon satte kniven mot strupen hans, og det var de som gikk inn i fødselskirken da israelske soldater omringet Jesu fødested. ISM som et fenomen er svært interessant, men også problematisk. Aksjonene de gjennomfører, skaper internasjonal oppmerksomhet, og de retter søkelyset mot der det skal rettes, den israelske okkupasjonen. Men samtidig er det slik at ISM har en agenda utover å gripe inn mot Israels okkupasjon, og det er å støtte enkelte politiske retninger blant palestinerne. I korte trekk dreier dette seg om et sjikt av intellektuelle og politikere, særlig fra Palestine Popular Party (Det gamle kommunistpartiet) som har gått inn for en demilitarisering av intifadaen, til fordel for sivil motstand.

Men Andreas Malm faller ikke i fellen som mange andre fra ISM har gått i, med å fordømme all væpnet kamp. Tvert i mot gjengir han og forklarer hvorfor palestinerne mener den væpnede kampen er en nødvendighet, som en følge av brutaliseringen av Israels okkupasjon. Og han trekker et skillelinje mellom angrep på militære og bosettere, og selvmordsbomber mot sivile israelere i Tel Aviv og Jerusalem. Samtidig forklarer han hvordan væpnet kamp aldri kan bli den eneste ingrediensen i kampen mot den militært overlegne israelske staten.

Boka er preget av å være skrevet i Sverige, hvor det er andre tradisjoner i solidaritetsmiljøet. Boka har et fokus på venstresida i Palestina, særlig de tre venstrefraksjonene DFLP, PFLP og PPP (Demokratisk front for frigjøring av Palestina, Folkefronten for frigjøring av Palestina og Palestine’s Popular Party). Dermed får vi i liten grad forklart Fatahs (fortsatt det største palestinske partiet) posisjon og heller ikke islamistene. Dette gjenspeiler seg også i analysene av Arafat og de palestinske myndighetene, som skiller seg fra det som har vært blant annet den norske solidaritetsbevegelsens posisjon. Andreas Malm har en grunnleggende kritikk både av Oslo-avtalen og selvstyremyndighetenes korrupte karakter, som det er lett å være enig i. Men samtidig er det slik at de palestinske myndighetene og Arafat fortsatt er palestinernes rettmessige representant. Et angrep på Arafat er et angrep på palestinerne. Hvis boken har en svakhet, er det kanskje at dette ikke blir problematisert ytterligere.

Men det er likevel et glitrende arbeid Andreas Malm har levert. Forfatteren trekker sterke positive veksler på sin journalistiske innfallsvinkel, samtidig som den historiske bakgrunnskunnskapen og de politiske analysene hele tiden er tilstedeværende. Bulldozers mot ett folk burde være pensum for alle som vil engasjere seg til støtte for palestinerne, samtidig som den har mer enn nok interessante analyser til å være viktig også for de som har mer bakgrunnskunnskap om konflikten.

av Peter M Johansen

Et helt kontinent gir nå markedsliberalisme, dollarisering og tynede frihandelsavtaler svar på tiltale. Det betyr flere røster mot det planlagte Free Trade Area of the Americas (FTTA).

Det tok Partido dos Trabalhadores (PT) 23 år å komme til makta etter at partiet ble stiftet av tidligere bygeriljamedlemmer, militante fagforeningsledere og radikale biskoper og prester innenfor den katolske frigjøringsteologien. Men utgaven som står bak Luiz Inacío «Lula» da Silva er en mindre radikal utgave enn den fra 1979. Likevel er Lulas valgseier og framgangen for PT fra provins til provins resultatet av langvarig arbeid mot den nyliberalistiske markedsmodellen som ble innpodet i Sør-Amerika etter at den første gjeldsbomba smalt i 1982. Det er ikke antiglobaliseringsbevegelsen som nå har kommet til kontinentet, som mange i sin eurosentristiske villfarelse synes å tro.

Det går en radikal strømning sør for Río Grande del Norte til Ushuaia på Ildlandet. Omfattende protester og streiker har foreløpig stanset privatiseringsprogrammet til president Francisco Flores i El Salvador, og i juli måtte Mexicos president Vicente Fox ta til våpen overfor bønder som protesterte mot den nye planlagte flyplassen i Mexico by. Bevegelsen ruller nå videre for å stanse privatiseringa av elektrisiteten.

Samme måned måtte president Luis Ángel Gonzálo Macchi i Paraguay trekker tilbake privatiseringsplanene som var diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF) etter omfattende protester og veiblokader. Det skjedde få dager etter at president Alejandro Toledo i Peru hadde slått retrett med planene om å selge ut landets to største elektrisitetsverk til et belgisk selskap etter at Andes-byen Arequipa gikk til opprør.

Lederen for protestene i Arequipa, Juan Manuel Guillen, er i ferd med å bli en nasjonal politisk størrelse i Peru. Han synes å gå samme vei som Evo Morales, kokabøndenes leder i Bolivia, som smidde båndene til fagbevegelsen og de framgangsrike folkelige protestene mot vannprivatiseringa i Cochabamba.

Ved valget i juni ble Morales og hans Movimiento al Socialismo (MAS) nummer to, under kraftige og direkte advarsler fra Washington om å stanse bistanden til landet. Hadde det ikke vært for Bolivias særegne valglov, hvor parlamentet velger presidenten i andre runde, ville trolig Morales ha fått flere stemmer enn mangemilliardæren González Sánchez.

President Hugo Chávez, som vant den største valgseiren i Venezuelas 40-årige demokratiske historie og smadret elitens partier, det sosialdemokratiske Acción Democrático (AD) og det kristeligdemokratiske Copei, har gjenopplivet den søramerikanske frigjøringshelten Simón Bolívar. Politikken, som ofte har populistisk karakter, retter seg dels mot den nyliberale markedsliberalismen innenfor trange rammer og mot USAs hegemoni.

Argentinas økonomi kollapset i fjor, og i desember ble presidentene feid ut etter tur og orden. Landet har ennå ikke økonomisk eller politisk styrefart foran det annonserte valget i april 2003. Den folkelige og revolusjonære bevegelsen rår gatene. Dersom oberst Lucio Gutiérrez blir valgt har de nye strømningene over Sør-Amerika fått en ny røst, i et land som i for to år siden innførte dollar som valuta.

Latin-Amerika er i ferd med å fargelegges på nytt.

Hvorfor hyller de Giske og hans reformer?

av Tore Sivertsen

Oppbygging og sammensetning

NSU (Norsk studentunion) definerer seg som interesseorganisasjonen til studentene ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Etter eget utsagn representerer NSU nesten 65.000 studenter. Den tilsvarende organisasjonen for studentene ved de øvrige høgskolene (regionale høgskoler etc) heter StL (Studentenes landsforbund). StL er i følge egen hjemmeside landets største studentorganisasjon og representerer 75.000 studenter. NSU og StL er formelt bygd opp på omtrent samme måte.

NSU er organisert med et årlig landsting (med i alt 75 delegater, fordelt etter studenttallet ved hvert lærested), et mindre landsstyre som møtes minst fem ganger i året, og et arbeidsutvalg (AU) på fire personer. AU er valgt for et studieår om gangen. De er heltids studentpolitikere og styrer i praksis organisasjonen. Lederen i NSU 2002-2003 heter Kamil Azhar.

Ved hvert lærested som er medlem i NSU er det etter statuttene «det høyeste studentorgan ved lærestedet» som er «lokallag» i NSU. I praksis er disse «lokallagene» organisert litt forskjellig ved de ulike lærestedene. Ved Universitetet i Oslo (UiO) er det Studentparlamentet som er «lokallag». Ved Universitetet i Bergen er det et eget unionsmøte, ved Universitetet i Tromsø er det Studentstyret. NTNU i Trondheim er for tida ikke medlem i NSU, men er kanskje på vei inn igjen. Både medlemmene i landsstyret og alle delegatene til landstinget skal etter NSUs statutter være medlemmer av «lokallaget». For å forstå hvordan NSU fungerer er det derfor nødvendig å se nøyere på disse organene. Jeg har valgt å se spesielt på Studentparlamentet i Oslo (SPiO). Det er det største og mest dominerende «lokallaget», og etter mitt syn ganske illustrerende for hele systemet.

SPiO presenterer seg sjøl som «det øverste demokratisk valgte organ for studentene ved Universitetet i Oslo og de fem høgskolene som er tilknyttet Samskipnaden i Oslo: Arkitekthøgskolen, Musikkhøgskolen, Veterinærhøgskolen, Norges Idrettshøgskole og Menighetsfakultetet». Det er egentlig bare den delen av SPiO som er valgt fra UiO som er «lokallag» i NSU-sammenheng. Høgskolene har et eget lokallag, men deltar i SpiO i andre saker.

Offisielt har SPiO 65 medlemmer. I praksis har de 62, fordi Arkitekt- og Musikkhøgskolen ikke sender representanter. De andre vitenskapelige høgskolene sender to representanter hver. Av de resterende 56 er 8 representanter for studentutvalgene ved de enkelte fakultetene, mens 48 er valgt ved et eget studentparlamentsvalg. Dette er et urnevalg, med lister, og foregår i oktober. Valgdeltakelsen er meget lav: I 2001 var den på 7,9 %, i 2002 ca 10 %.

SPiO hadde i 2002 følgende sammensetning: Sosialdemokratisk studentforbund (SSF)15, De radikale 9, Moderat gruppe 9, «Upolitiske» fakultetslister (Realistlista , HF-lista, Karl Johanslista, Odontologilista) 14, en tulleliste med navnet «Fyllefis» 1. I tillegg kommer altså 8 SU-representanter og 6 høgskolerepresentanter. Ved valget i oktober 2002 gikk De radikale og fakultetslistene begge tilbake med 3, Moderat gruppe gikk fram med 5, og SSF holdt stillingen.

Parlamentet har ca seks møter i året. Disse møtene er veldig «parlamentarisk» organisert, med mye administrative vedtak, særlig om deler av samskipnadens virksomhet.

Parlamentet har også fire underkomiteer, som driver saksbehandling på hvert sitt felt. Som i NSU er det et AU som er ansatt på heltid og i praksis styrer organisasjonen. AU har seks medlemmer, og velges av SPiO i desember. AU i 2002 hadde to fra SSF, en fra De radikale, en fra Moderat gruppe, en fra HF-lista og en fra Realistlista. I følge pålitelige kilder foregår innstillingen til AU-valgene ved at gruppene fordeler vervene mellom seg i minnelighet, og det var i praksis svært lite uenigheter i AU i 2002. AU 2003 har to fra HF-lista inkludert lederen Ingrid Stranger-Thorsen, to fra SSF og to fra Moderat gruppe.

Politiske standpunkter

Universitetspolitikk

I følge NSUs egenpresentasjon kjemper organisasjonen for at «alle skal ha lik rett til utdannelse» og for at «unge som ønsker det skal få en best mulig utdannelse». I arbeidsprogrammet står det at NSU «ønsker bedrede rammevilkår og økonomi ved norske læresteder», organisasjonen er for at «institusjonene tar i bruk nye undervisningsformer der studenten er deltaker og ikke tilskuer», og den «ønsker utdanningsinstitusjoner som er deltakende i samfunnet».

I praksis hyller lederne både i NSU og i SpiO Giske-reformen («kvalitetsreformen») uten forbehold, og arbeider for at den gjennomføres så fort og fullstendig som mulig. Den blir betegnet som «studentenes egen reform» og det blir gitt uttrykk for at den nærmest er skapt i Villa Eika (Studentparlamentets bygning på Blindern). Det virker som Giske personlig har en høy stjerne i disse studentorganene, blant annet fordi han rådførte seg med lederne i NSU og SPiO i arbeidet med stortingsmelding etc. Noen av formuleringene i NSUs arbeidsprogram er også i tråd med punkter i Giske-reformen og gir dermed lederne en viss ryggdekning for hyllesten.

I argumentasjonen for gjennomføring av Giske-reformen framstiller både NSU og ledelsen i SpiO i ganske stor grad deler av de universitetsansatte som studentenes viktigste motstandere («dårlige og uengasjerte undervisere»; «de som sitter på gjerdet» i forhold til reformen, de som «ikke tenker nytt» etc).

Som grunnlag for krav om økte midler til universitetene (800 millioner ekstra i budsjettet 2002) argumenterte NSU med at en slik økning var nødvendig for å gjennomføre «kvalitetsreformen» skikkelig.

Studentøkonomi

Når det gjelder studentøkonomi presenterer NSU seg med den noe beskjedne målsettingen «Bedre studiefinansiering: Studielånet skal ikke skremme noen fra å ta høyere utdanning». I arbeidsprogrammet presenterer NSU som hovedmål bl.a «økning av kostnadsnormen, heving av stipendandelen, bevare hovedfagsavskrivingen, fjerning av rentepåslaget på studielånet i tilbakebetalingsfasen». Organisasjonen arbeider for at «kostnadsnormen blir knyttet opp til grunnbeløpet i folketrygden og til et nivå som tilsvarer de reelle levekostnader». Våren 2002 i Universitas konkretiserte daværende nestleder Mats Larsen dette til at en student må ha 110.000 for å leve, og bare får 80.000 fra Lånekassa.

Politisk innretting og arbeidsmåte

NSU legger etter eget utsagn vekt på lobbyarbeid og «stille mobilisering» av de politiske partiene. På den elektroniske hjemmesida siterer organisasjonen med stolthet Lars Sponheim: «NSU er kåret til beste lobbyist på Stortinget etter Rederiforbundet.» NSU har sammen med elevorganisasjonene ved de høyere lærestedene gjennomført noen store demonstrasjoner. Forøvrig gjør NSU og SPiO nesten ingen ting for å mobilisere studentene i kampen for bedre levekår.

Generelt framtrer både NSU og SpiO som ganske sosialdemokratisk dominert, selv om det er en viss dreining mot det åpne høyre i 2003. NSU viste litt mer kritisk holdning til Clemet da hun overtok enn til Giske. Kamil Azhar gikk blant annet ganske sterkt ut mot Clemets forslag om å privatisere det «banktekniske» arbeidet og kundekontakten i Lånekassa.

Tilsynelatende har det vært lite reell uenighet om politikken, både i NSU og i SPiO. De radikale har ikke markert seg særlig som opposisjon, verken i Universitas, i løpesedler eller på andre måter. I SpiO har det vært uenighet om flere studier ved UiO skulle lukkes. En anbefaling av lukning «dersom det ikke er kapasitet til å følge opp studentene» ble fremmet av Moderat gruppe og vedtatt med knapt flertall i februar 2003, etter å ha blitt nedstemt i 2002. Det har også vært noe uenighet om hvorvidt en skal slå sammen NSU og StL. Flertallet i begge organisasjoner har gått inn for dette, men Moderat gruppe og noen til har vært skeptiske. På NSUs landsting i 2002 fikk samlingsforslaget 2/3 flertall, men vedtektene krevde 4/5. Så det ble ikke noe av i den omgangen.

Hvordan NSU og SpiO vil stille seg til det nye angrepet fra Clemet; å gjøre universitetene til særlovsselskaper, er ennå ikke helt klart. Foreløpig har de stort sett støttet Giskes linje også i dette spørsmålet, men den nye ledelsen i SPiO er noe mer ulne.

Både SPiO og NSU er for øvrig så «ansvarlige» at de i februar 2003 presterte å ikke ta stilling til en uttalelse mot krig i Irak, «fordi de er valgt for å representere alle studenter, og det kan være at noen har andre synspunkter» (!)

Hvorfor er de så systemlojale?

Både universitetene og studentene er i dag utsatt for hardere angrep fra staten og borgerskapet enn på flere tiår. Kravet om effektivisering, konkurranse, markedstilpasning og «mer vekttall for pengene» går som en rød tråd gjennom Giske-reformen. Nå følges dette opp med ytterligere press i privatiseringsretning, både fra regjeringa ved Clemet og utenfra gjennom Gats. Økonomisk er studentene hardt presset av høye boligpriser og andre levekostnader, og arbeider mer og mer ved siden av studiene.

I denne situasjonen er det nedslående at «studentenes interesseorganisasjoner» er så tannløse og utpreget systemlojale. Det virker også overraskende at de er så sterkt sosialdemokratisk preget, i en periode da DNA allment sliter med oppslutningen.

Jeg tror ikke det nytter å søke forklaringene på denne situasjonen i noen konspiratorisk teori. Det er også for enkelt å bare si at disse studentpolitikerne er pamper som er kjøpt og betalt, og at den lave valgdeltakelsen viser at de ikke representerer studentene. Siden alle studenter faktisk har anledning til og oppfordres til å stemme, et det grunn til å tro at disse organene har større legitimitet blant studentene enn stemmetallene tilsier. Mange kan godt godta dem som studentenes representanter sjøl om de ikke har giddet å stemme på dem.

Jeg tror en del av forklaringen er det generelt lave nivået på politisk diskusjon og politisk bevissthet blant studentene. Dette kan paradoksalt nok delvis komme av at studentene har det verre enn for 30 år siden. Flere må jobbe for å få økonomien til å henge sammen, og har mindre tid og overskudd til å tenke politikk. Men vi ser en viss politisk oppvåkning blant studentene i andre spørsmål, illustrert blant annet i oppslutninga om Attac på Blindern og det store engasjementet mot Irak-krigen. Jeg tror også en del av problemet er at de herskende tanker omkring Universitetet og studentenes situasjon har blitt utfordret så lite fra venstresida. Dette dreier seg naturligvis om venstresidas allmenne svakhet, men det dreier seg også om manglende prioritering av disse spørsmålene.

En annen årsaksfaktor kan være den veldig parlamentariske og byråkratiske karakteren disse «studentorganene» har. De er ikke som fagforeninger interesseorganisasjoner med direkte medlemsskap. SPiO driver med mye administrering av universitetet og samskipnaden, og med mange veldig formelle greier på møtene. Denne typen virksomhet tiltrekker seg folk som synes det er morsomt å drive med sånt. Parlamentene blir en slags studentutvalg i n-te potens. Det er i så måte typisk at en tredjedel av medlemmene i SPiO på en eller annen måte er valgt som «upolitiske» representanter. En slik rekruttering fremmer nesten automatisk systemlojalitet, fordi det ikke faller naturlig for studenter som går inn på dette grunnlaget å stille spørsmål til rammene de møter. Jeg har en mistanke om at rekrutteringa faktisk fremmer en bevissthet som er snevrere enn tradisjonell fagforeningsbevissthet. Man kan kanskje kalle den «elevrådsbevissthet». Typisk for denne er at den først og fremst ser de umiddelbare motsetningene til regler, administratorer og undervisningspersonale som de er lite fornøyd med, i stedet for å rette blikket mot de egentlige fiendene i statsapparatet og profittsulten internasjonal kapital.

Hvordan skal vi ta opp kampen om studentorganiseringen?

Det har undertegnete ikke noe greit svar på.

Et åpenbart startpunkt er å reise debatt blant studentene om den politikken som føres, og utforme paroler som utfordrer NSU og studentparlamentene politisk.

Et annet spørsmål er om en skal prøve å organisere arbeid for studentenes interesser ved siden av og i tillegg til disse organene. Det var det som ble gjort med Faglig studentfront i 1970-årene. Det skjedde i en helt annen politisk situasjon. Men jeg mener likevel det er grunn til å reise diskusjonen. Det kan være behov for en særskilt organisering som er innrettet på å samle fakta, utforme argumenter og reise kamp for studentenes interesser, mot statens nyliberale utdanningspolitikk.

av Arne Byrkjeflot

EØS-avtalen er en husmannskontrakt og et sklibrett inn i EU.

Mens vi var alene om å si at EØS- avtalen er en husmannskontrakt og et sklibrett inn i EU, så opplever vi nå at både Europabevegelsen og sentrale EU-tilhengere som Olav Akselsen bruker samme språk. Fra Europabevegelsen er dette rein taktikk, de har jo alltid vært for statsdannelsen EU på prinsipielt grunnlag og ikke brydd seg så mye om økonomien. Men jeg tror faktisk mange av de mer pragmatiske EU-tilhengerne ser at EØS-avtalen egentlig ikke har noen framtid, den er ydmykende og ivaretar ikke norske interesser og den har virkninger som ingen så da den ble innført.

Innenfor Nei-bevegelsen er det sjølsagt den absolutt vanskeligste saken. Noen, som Hallvard Bakke, er redde for at Nei til EU ved å tviholde på at EØS-avtalen ikke er et alternativ vil miste sin samlende posisjon. Jeg og mange med meg er redde for at folk blir tvunget til å velge mellom EØS-avtale og fullt medlemskap og at mange vil si at dette er et valg mellom pest og kolera. Begge er scenarier for splittelse og tap

EØS er ikke et økonomisk medlemskap i EU

Jeg er enig i at hovedproblemet er at både ja-sida og vi EØS-motstandere undervurderer forskjellene. EU-kampen er i sin basis en kamp for å opprettholde Norge som sjølstendig stat med en reell mulighet for et folkestyre. Grunnleggende for dette er råderetten over våre rike naturressurser, både som økonomisk grunnlag og som et grunnlag for bosetting. Det handler om olje-, gass, vannkraft og landbruk. EØS-avtalen har ikke med landbruk og fisk. Det danner mye av grunnlaget for bosetting og næringsliv, det vi lever av. Det er også en stor forskjell på å stjele nasjonalformuen vår indirekte gjennom gassmarkedsdirektiv og ved å ta bort hjemfallsretten til fossefallene, og bli en del av en stat som etter hvert rett og slett overtar. Alt hav blir EU-hav og forvaltes av EU. Det er ingen grunn til å tro at ikke de norske ressursene på havbunnen etter hvert også blir EUs eiendom, iallfall etter hvert som Englands ressurser brukes opp.

Vi blir automatisk medlem av ØMU ved et EU-medlemskap. På grunn av Norges olje- og gassinntekter vil norsk økonomi rett og slett står i motfase til EU. Den europeiske sentralbankens politikk vil bli en livsfarlig feilmedisinering, når både medisin og mengde skal gis likt til alle pasienter uavhengig av økonomisk tilstand. Som kjent har EU et ufravikelig krav om at inflasjonen skal være under 2 % og er nå tvunget til å sette ned renta til under 2 % for å unngå full stans i økonomien. EU kan nemlig ikke bruke finanspolitikken ved å øke det offentlige forbruk og investeringer, de kan ikke føre en motkonjunkturpolitikk. Det er rett og slett forbudt i følge stabilitetspakten.

Hvis vi tenker oss en situasjon i fjor vår, før sentralbanksjef Gjedrem hadde rukket å ødelegge norsk økonomi. Trolig kunne vi greidd oss bra med en rente på 6 % (Gjedrem økte til 7), mens EU hadde 2,75 %. Men vi ville vært tvunget til å sette ned til 2,75 %. Det fins ikke en økonom i Norge, uansett hvor mye de er for EU, som synes det ville vært riktig. Det presset vi da hadde fått i norsk økonomi ville de tatt inn ved nedskjæringer på statsbudsjettet, trolig måtte det til 30 til 50 milliarder, en ren katastrofe.

Bare det at Norge fortsatt tviholder på EUs prinsipp om inflasjonsmål er jo skadelig nok i seg sjøl. Mens det logiske både ved årets reviderte budsjett og høstens budsjett vill jo vært å øke offentlige investeringer. Men da setter Gjedrem opp renta, for hans instrukser er uendret, det er bare at nå har han fått til lavkonjunktur i Norge også. Jeg tror at den viktigste grunnen til at Arbeiderpartiet har stått og sett på at 20.000 industriarbeidsplasser ble rasert, totalt unødvendig, er at å endre det operative målet bort fra inflasjonsmål hadde vært et altfor tydelig tegn på at dette er skadelig for Norge.

Underlegge seg

Det er også en voldsom forskjell på å bli påvirket av EUs skatte- og avgiftspolitikk gjennom problemer med grensehandel, kapitalflyt og fritt arbeidsmarked og underlegge seg den. Det er en kvalitativ forskjell på å villig stille opp i EUs militærplaner og det å underlegge seg deres kommando. Norges rolle i utenrikspolitikken forsvinner rett og slett med EU-medlemskap.

Torstein Dahle sa på et seminar i Trondheim 18. juli i år at 17 % av direktivene i EU i 2001 gjaldt det indre markedet. Nå er jo ikke dette hele sannheten, siden mer og mer skjer gjennom nytolking av den opprinnelige avtalen og de fire friheter og gjennom at EF-domstolen innfører ny praksis. Men det sier likevel noe om at EUs fokus nå er å gå videre, fra økonomisk ensretting til politisk ensretting.

EUs nye grunnlov skal vedtas i desember, mer makt til de store, EU-president og flertallsvedtak på det meste blir vedtatt. Ja-sida kan ikke lenger si at det ikke er snakk om union, men samarbeid mellom likeverdige. Det er en ren uforfalsket statsdannelse med hele pakka, og de er stolte over den.

Men selv om det aller, aller meste ikke blir bestemt av EØS-avtalen, så er problemet at svært mye av det som angår folks hverdag kommer fra EØS-avtalen. Alt som skjer i post, tele, jernbane, anbudsdirektivene, utrygg mat gjennom veterinæravtale, matsminke og patent på liv, 1000 uforståelige og byråkratiske vedtak som gjør livet surt for folk flest.

Alle våre distriktsordninger settes ut av kraft, først tok de SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond), nå tar de den differensierte arbeidsgiveravgiften. Tidligere har de tatt forskjellen i flyplassavgift, utjamninga på bensinpriser. Det står rett og slett ikke igjen et eneste økonomisk argument for å etablere seg i distriktene i stedet for i storbyene. Tvert i mot, i sentra vil vi få billigere telefon og post. Det er bare her konkurransen kan fungere.

Industripolitikken ødelegges, stortingsbestemte kraftkontrakter for å trygge kraftkrevende industri forbys, oljeselskapene kan ikke lenger presses til å gi en større del av kontraktene til norsk industri, de vil ha bort hjemfallsretten på fossefall slik at utlandet kan kjøpe opp Norges viktigste naturressurs, de nekter oss å sikre norske fiskemottak og fabrikker før fisken kjøpes opp som råstoff til europeisk og kinesisk industri. De nekter oss å bruke våre rike naturressurser til å utvikle landet vårt. Og Norge er kaldt, langstrakt, grisgrendt, har lite jord og ligger langt fra markedene. Dersom vi ikke skal kunne utnytte våre fortrinn, så taper vi rett og slett i den internasjonale konkurransen.

Det er og blir umulig å vinne EU-kampen uten å snakke om folks hverdag.

Hele ordningen er ydmykende og i strid med all demokratisk tradisjon. At EU helt på egen hånd kan komme med nye regler og nytolking av gamle uten muligheter for Norge til å si nei, er rett og slett ikke til å leve med i en suveren stat. At det i tillegg skal sitte en gjeng byråkrater i Brussel som overvåker avtalen og kan irettesette selve kongens råd, er heller ikke spesielt innbydende.

Hun visste hva hun gjorde Gro Harlem Brundtland i 1989.

Det er slik at også EU-tilhengerne nå oppgir EØS-avtalen. Det finns ingen annen forklaring på den direkte ydmykende forhandlingen om EØS-avtalen der Norge betaler 1,8 milliarder for å unngå en mulig toll på maksimalt 150 millioner. En toll som EU var forpliktet til å gi uansett i følge WTO-avtalen. Det har i tillegg dukket opp et alternativ: Sveits sa nei til både EU og EØS og har forhandlet fram en normal frihandelsavtale. Ja, EU har jo faktisk frihandelsavtaler med svært mange land.

Så min konklusjon er: Vi må fortsatt gå mot EØS-avtalen, men må bli mye flinkere til å understreke at EU-medlemskap er noe helt annet, både i omfang og ved at Norge opphører som sjølstendig stat.

I en EU-kamp så gjør vi som sist: vi skiller ikke, vi snakker om EUs politikk. Vi ser jo hver dag hvordan EUs politikk fungerer. Er det denne staten som tar fra oss muligheten til å bestemme de enkleste ting, som noen kvinneprofessorat, hvilken vei skliene i barnehager skal være orientert, muligheten til å foretrekke lokale firma ved anbud, hvem som skal kunne fiske i Finnmark og få konsesjoner på oppdrett? Er det dette systemet som nå skal være demokratiets fyrtårn? Jeg synes det er en svært merkelig ide at det i en EU-kamp skal være et argument for EU-medlemskap at EU allerede tramper på oss og at norske politikere opptrer som hunder, som bjeffer litt mot sin herre, men utfordrer ordre og logrer takknemlig når de får ros for å være flinke.

Vi må få fram at det verken er en katastrofe for norsk handel å stå utenfor EU eller EØS. Det er EU som trenger våre naturressurser, ikke omvendt. Vi hadde full tollfrihet på alle industrivarer før EØS-avtalen og vi vil ha det etter.

Hva må gjøre?

Vi må tenke større. Nei til EU har nå levd i snart ni år som en opplysningsorganisasjon. Dermed har vi 22.000 medlemmer, vi har spredd mye kunnskap og vi har oppegående fylkeslag. Men i motsetning til sist, da organisasjonen hele tiden var i utvikling, så er den nå tilstivnet og det trengs en liten revolusjon skal vi få en organisasjon som tåler en ny kamp. Det handler om å tenke stort, det handler om å ta noen modige skritt, det handler om å se hva som må til.

Kontakten med nei-bevegelsen må gjenopprettes. Nei til EUs autoritet må gjenopprettes. Det er avgjørende at Nei til EU er såpass sterk at det setter begrensninger på hva nei-partiene kan gjøre av partitaktiske hensyn. Det må ikke bli legitimt og allment godtatt at det er greitt å være mot markedsliberalismen, men for EU. Det må ikke være mulig å inngå regjeringssamarbeid med en regjering som søker om EU-medlemskap. Tapet må rett og slett bli for stort til at slike tanker overlever annet enn i tenkeboksen.

Og den viktigste måten å gjenerobre denne posisjonen, denne enestående blandingen av behovet for å stå sammen og det umulige i å bryte samarbeidet, er Nei til EUs styrke som medlemsorganisasjon.

Vi må ruste opp fylkeslaga, der nøkkelen er fylkessekretærer og nær kontakt med nei-bevegelsen forøvrig.

Hele nei-bevegelsen må stå sammen om å lage fungerende lokallag. Dette møysommelige organisasjonsbyggende arbeidet med oppstartmøter og skolering.

Og vi må ha penger

Bondebevegelsen vil også denne gang dra lasset og har sagt seg villig til dette. Men i motsetning til sist har vi nå muligheten for å bygge opp en støttekontingent, bygd på automatisk trekk. Jeg tror året 2004 er det året startskuddet går for forberedelsene til stortingsvalget i 2005 og denne støtteringen.

Det må lages en egen plan for arbeidet i fagbevegelsen. Her har vi dårlig tid. Fra nå og utover velges delegatene på den ekstraordinære LO-kongressen, nå oppsummeres EØS, nå bestilles ja-strategiene, nå starter løpet fram til LO-kongressen i mai 2005. Det er kanskje her vi er mest på etterskudd. I tillegg må vi jo ta oppgjøret med LOs helt uforståelige strategi om å gå inn for full innføring av det frie arbeidsmarked allerede fra 1. mai 2004.

Bokomtale

av Mathias Bismo

Sheldon Rampton og John Stauber har skrevet en interessant bok om slaget om Irak.

De har bakgrunn fra PR Watch, og de har i den forbindelse tidligere skrevet bøker om løgnene og propagandaen som omgir forståelsen av forurensningssituasjonen og matvaresikkerheten i USA. På samme måte som de i disse bøkene viste hva som lå bak og hvordan propagandaen slår gjennom på disse feltene, viser de her hvordan den nye amerikanske kolonialismen har fått full aksept hos flertallet i den amerikanske befolkningen.

Boka gir et godt innblikk i amerikansk massemedia, myndigheter, pressgrupper og pr-industri, samt sammenhengen mellom disse ulike. Et godt eksempel er Iraqi National Congress (INC), som i dag er den fremste partneren i den irakiske quisling-regjeringen. Dette var en gruppe som ble opprettet som en pressgruppe overfor amerikanske myndigheter i 1992 av John W. Rendon, en pr-ekspert som tidligere hadde jobbet for president Jimmy Carter og presidentkandidat Michael Dukakis. Ved hjelp av Rendon og Committee for the Liberation of Iraq, nok en pressgruppe bestående av både demokrater og republikanere, har imidlertid INC fått et ry som en mikstur av et irakisk ANC (derav navnet) og en eksilregjering av den typen som residerte i USA under andre verdenskrig.

Et annet sentralt moment er betydningen av ulike private og halvoffentlige press- og «forsknings»-institusjoner. Project for a New American Century var kanskje den mest kjente pressgruppen for angrepet på Irak. De var og er imidlertid ikke alene. Av andre grupper kan nevnes Committee for the Liberation of Iraq, Center for Strategic and International Studies og The Hudson Institute. Det som kjennetegner disse, er både deres nærhet til den politiske makta med flere senatorer og folk tilknyttet regjeringen blant de sentrale ideologene og til amerikansk corporate media.

Corporate media, på sin side, har sine egne mekanismer for å bringe opposisjonen til taushet. Ett eksempel er flere tv-kanalers konsekvente bruk av «The Liberation of Iraq» som vignett til innslag om krigen. Et annet eksempel er de mest krigshisserske kanalenes, i særdeleshet Fox News, neo-konservative allierte og deres pressgrupper som systematisk brukes mot andre medier som ikke opptrer like ekstremt som Fox News, blant annet CNN, som etter europeisk målestokk neppe kan regnes som en maktkritisk kanal. De senere årenes kraftige monopolisering av media har gjort dette enda enklere. Da radionettverket Clear Channel forbød sine ansatte å spille plater med Dixie Chicks, en countrygruppe som gikk mot krigen, og til og med sa opp folk som overså dette forbudet, var det et kraftig signal fra USAs største radioselskap, som eier omtrent halvparten av landets radiostasjoner, om at det å være mot krigen ikke er akseptabelt.

Flere amerikanske krigsmotstandere har blitt positivt overrasket når de har kommet til Europa og sett hvor åpen debatten er her, sammenlignet med i hjemlandet. I hele Europa var det et flertall mot angrepet i befolkningen. Det var ikke tilfellet i USA. Rampton og Staubers bok er fremfor alt en god forklaring på hvorfor det kunne bli så ulike resultater – svaret er en enormt kraftig og altomfattende maktkonstellasjon som (ennå) ikke finnes i Europa.

Debatt

av Lars Akerhaug

Hans Olav Brendberg utfordrer i Røde Fane nr 4, 2002 vårt tradisjonelle bilde av hva som lå til grunn for Balfour-erklæringa – og opprettelsen av staten Israel.

Det er viktig å forstå hvordan sionistbevegelsen kunne utvikle seg fra å være en marginal gruppe også blant jøder, til å bli en stat med verdens overlegne supermakt i ryggen – USA. Solidaritetsbevegelsens fokus må konsekvent være rettet mot de vestlige regjeringer og deres støtte til Israel, og ikke marginale miljøer av sionister i vestlige land. I Norge er det Jan Petersens holdning om «to parter» det er viktig å angripe – ikke Kåre Kristiansen.

Det er gjennom å studere det historiske resultatet av Balfour-erklæringen og de premissene den la, at vi kan forstå hva erklæringen dreide seg om, og hovedsakelig ikke gjennom å studere datidens konspiratoriske vrangforestillinger om det jødiske folk. Det viktigste vi kan si om erklæringens funksjon i sin samtid, er at den implisitt var antisemittisk – fjern jødene fra Europa. Og det var derfor det eneste jødiske regjeringsmedlemmet, Lord Rotschild, motsatte seg erklæringen.

Det kan være liten tvil om at uansett stormaktenes daværende intensjoner har sionistbevegelsen og den senere staten Israel, blitt stormaktenes redskap. Først for Storbritannia og senere for USA. Peder Martin Lysestøls bok Palestinerne bør fortsatt være anbefalt lesning for de som ønsker å forstå sammenhengene mellom imperialistmaktenes politikk og opprettinga av staten Israel. Brendberg latterliggjør forståelsen av at Israel ble opprettet på grunn av «jakta på (palestinsk?) olje». Men har ikke historien vist at det er nettopp disse interessene Israel har tjent?

Særlig i dag bør det være viktig for anti-imperialister å forstå USAs rolle i Midtøsten og i forhold til Palestina. Brendberg bidrar dessverre ikke til å skape klarhet i forhold til USAs rolle. Tvert i mot snur han problemstillingen på hodet ved å si at: «Det er den klaustrofobiske kjensla av at alle jøder deler lagnad, som gjer at jøden i Brooklyn stør Sharon og pressar på for å få USA til å auka støtten til Israel.»

Utsagnet blir meningsløst. I åtte år før Bush-administrasjonen hadde USA en demokratisk president. USAs jøder har tradisjonelt sognet til demokratene og vært langt mer aktive der enn i republikanerne. I dag har USA en president fra Midtvesten, svært langt fra Brooklyn. Likevel er det denne regjeringens visepresident, Dick Cheney, som uttalte: «For meg kan Sharon like gjerne henge Arafat.» Eksempelet illustrerer at det ikke er jødenes innflytelse i amerikansk politikk som hovedsakelig avgjør hvor langt USA strekker seg i å støtte Israel, men landets utenrikspolitiske behov. Og med dagens situasjon i Midtøsten er det relativt åpenbart at Bush trenger en «trygg havn» i Tel Aviv.

For anti-imperialister og venner av det palestinske folket er det en avgjørende oppgave å bekjempe antisemittismen. Jødeforfølgelsene er tett sammenvevd med sionismens historie og etter hvert oppnådde legitimitet. Så lenge det finnes jødeforfølgelse, jødehat og ikke minst antisemittisk argumentasjon fra palestinere og venner av det palestinske folk, vil det være enkelt for Israels støttespillere å knytte sammen et forsvar for Israel med et forsvar av det jødiske folk.

av Peter M Johansen

Indianerne i det som ble kalt Banda Oriental, ble ubønnhørlig fortrengt og utryddet av argentinske og brasilianske gauchos.

Det er umulig å fange soldatenes øyne. Kanskje går tida fortere slik. Det må være dødsens kjedelig med vakttjeneste i et gravkammer. Mausoleet i Montevideo er til ære for frigjøringshelten José Gervasio Artígas som har stor fortjeneste av at Uruguay ble et selvstendig land, den eneste i Sør-Amerika som helt og holdent ligger i den tempererte sonen. Men om landet mangler ekstreme temperaturer, har historien i perioder vært besto mer brutal, selv om det ikke er særmerket for kontinentet. Snarere tvert om.

Uruguay har nesten ingen tilbake av den nomadiske urbefolkningen som gikk under fellesbetegnelsen Charruas. Indianerne i det som ble kalt Banda Oriental, ble ubønnhørlig fortrengt og utryddet av argentinske og brasilianske gauchos, cowboyer, da kvegbaronene trengte mer mark for sin buskap. Krigen Guerra Guarantíca i 1752 tok knekken på de fleste, og rundt 1830 var urbefolkningen utdødd. Uruguay var da forlengst blitt åsted for dragkampen mellom kolonimaktene Spania og Portugal og seinere sine store naboer, Brasil og Argentina. Selv hovedstaden Montevideo på «østbredden» av Sølvelva, Río de la Plata, ble anlagt som en del av striden. I 1680 anla portugiserne Colonia del Sacramento langs Río de la Plata; i 1726 svarte spanierne med å anlegge Montevideo.

Tanken på selvstendighet sprang ut av kolonial rivalisering. Da en britisk flåte inntok Montevideo i 1806 uten at Spania var i stand til å forsvare byen som da var en del av visekongedømmet La Plata, fikk uavhengighetstanken føtter. José Gervasio Artígas og hans gaucho-styrke i Banda Orientales salet opp. I 1808 ble erklært Uruguay seg uavhengig av Buenos Aires.

Men selvstendigheten falt ikke i smak, verken i Argentina eller Brasil. Artígas hadde som Simón Bolívar drømmen om et føderativt Latin-Amerika med seg i saltaskene, og han gjennomførte de første jordreformene allerede i 1815. Det fikk overklassen i Montevideo til å alliere seg med portugisiske styrker fra Brasil året etter. I 1820 inntok de Montevideo, og Artígas ble tvunget til å gå i eksil med sine gauchos.

Argentina så Uruguay forsvinne inn i Brasil som ble selvstendig i 1822. De rustet opp den legendariske Treinta y Tres (De 33), en styrke av bønder og gauchos som sto under general Juan Lavalleja og som hadde påført de splittede portugisiske styrkene flere sviende nederlag. Brasilianerne var i realiteten slått i 1827, og argentinerne sto klare til å sikre krigsbyttet da Storbritannia som hadde bygd ut sine handelsforbindelser i området, fikk meklet fram et kompromiss som gjorde Uruguay til en bufferstat i 1828, República Oriental de Uruguay. Men det er Artígas som er den store helten fordi han bar Uruguay bokstavlig talt med seg. Da han ble tvunget nordover, fulgte 16.000 uruguaynere, en firedel av landets daværende befolkning, med ham fra Montevideo og omegn, en gedigen folkevandring av tilhengere som Artígas beskriver slik i et brev:

«De beslutter seg til heller å forlate sine dyrebare tilværelse enn å overleve i den skam og skjensel som en hadde tiltenkt dem (…) og gladelig å gå fra de få verdier, som de har tilbake, og å flytte seg med sine familier til en hvilke som helst flekk som de kan være frie på tross av trengsler, nød og enhver slags elendighet. (…) Hver dag ser jeg med beundring deres enestående trekk av heltemot og standhaftighet; noen brenner sine hus og de møbler som de ikke kan ta med seg, andre vandrer milevidt til fots, fordi de mangler hjelpemidler eller fordi de har brukt opp sine ridedyr i tjenesten. Eldre kvinner, gamlinger og uskyldige småbarn følger med i denne marsjen, og alle legger den største energi og nøysomhet for dagen midt i alle disse savn.»

Artígas endte sine dager i landflyktighet i Paraguay, hvor han døde 30 år etter, i landet hvor president Francia gjennomførte mange av Artígas revolusjonerende politikk. I Uruguay, mellom Argentina og Brasil, var det ikke rom for dem.

AKP 30 år

av Arne Byrkjeflot

Alle som vil bygge opp en revolusjonær bevegelse i Norge må bygge på AKPs historie. Derfor er kampen om AKPs historie ikke bare viktig for AKP.

Rød Ungdom (RU) har klokelig nok latt være å blande seg inn alt for mye i RV/AKP-striden. Men når RU begynner å se på seg sjøl som delaktig i på nytt å gjenreise et slagkraftig kommunistisk parti i Norge, da er det ikke lenger mulig å komme utenom.

Gjennom de siste års partikamp er det forsøkt skapt et bilde av et parti av fanatikere som kjøpte ei pakke fra Peking og fulgte ledelsen slavisk. Et parti som dersom det hadde kommet til makta, ville skapt et Gulag (kommunistisk fangeleir for politiske fanger kjent fra Solsjenitsyns Gulag-arkipelet). Resultatet er at partiet med sin partimodell blir den største trussel for sosialismen, ikke borgerskapet. Det skal ikke bli lett å bygge opp en revolusjonær bevegelse med et slikt selvbilde.

Til nå er historia bare skrevet av de som ledet partiet eller de som hatet det. En organisasjon skapes ikke av dekreter fra toppen, det skapes gjennom hva den faktisk driver med. Men hvordan var det virkelige AKP, slik det fungerte til daglig?

Revolusjon

Først: Hva er egentlig en sosialistisk revolusjon? Jeg oppfatter den marxistiske historieoppfatninga omtrent sånn: Et samfunnssystem får lov å råde grunnen så lenge den ikke står i motsetning til å utvikle produksjonen. Slik ble slavesystemet avløst av føydalsystemet som igjen ble avløst av kapitalismen. På et eller annet tidspunkt vil kapitalismen være et hinder for å utvikle produksjonen videre, og sosialismen vil overta.

Jeg mener kapitalismen har nådd det punktet. Hvor vi enn ser, så ser vi at det kapitalistiske systemet er i ferd med å stanse opp all utvikling. Den tredje verden synker stadig dypere ned og har gjort det lenge. Men det virkelig nye er at den vestlige kapitalismen er inne i sin dypeste krise noensinne. Vi er i ferd med å få en «tredje verd-isering» av vesten. Hele det sosiale systemet står for fall, massearbeidsledigheten er der allerede, arbeidsforhold, lønn og fagorganisering presses lengre ned enn vi noen gang spådde i våre verste visjoner om kapitalismens elendighet. I tillegg kommer at systemet nå er så rovgriskt at det truer selve livsgrunnlaget.

Så kommer vel sosialismen av seg sjøl! Nei dessverre, den gjør nok ikke det. Lenins definisjon av en revolusjonær situasjon:

«Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundre, er følgende: For at en revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den gamle måten og krever forandringer. For at en revolusjon skal finne sted, er det nødvendig at utbytterne ikke klarer å leve og herske på den gamle måten lenger. Det må med andre ord oppstå ei djup politisk krise.»

Kommunistpartiet

Det er i en slik situasjon at et lite kommunistparti plutselig kan spille en historisk rolle. Slik det lille bolsjevikpartiet i løpet av noen måneder i 1917 vokste fram. Men grunnlaget var lagt gjennom en rekke ganske viktige avgjørelser. Den viktigste var i 1914 da arbeiderpartier over hele Europa valgte sin egen regjering i første verdenskrig, mens bolsjevikene erklærte krig mot krigen, inklusive sin egen regjering. Det var da kommunistene oppsto, fordi det ikke lenger var mulig å kalle seg sosialdemokrat.

Men om du nå får en revolusjon, så har ikke sosialismen seira. La oss gå tilbake til den kapitalistiske revolusjon. For 10 år siden ble den franske revolusjon feiret over hele Europa, en revolusjon som forresten var et blodbad uten like. Det skulle gå hundre år før kapitalismen var etablert som det herskende samfunnssystem, husk den amerikanske borgerkrigen fra 1856 til 1863 som også var en kamp mellom det føydale sør og det kapitalistiske nord. Forresten enda mer blodig, men like fullt den dag i dag gjenstand for tåredryppende heltefortellinger som Tatt av vinden og Nord-Syd.

I et historisk perspektiv er de tilbakeslag sosialismen har fått, ganske logiske. Alle marxister har sett på sosialismen som en overgangsfase, en lang periode med klassekamp mellom de gamle utbytterne og de som prøver å utvikle sosialismen i retning det klasseløse samfunn, kommunismen. Enda mer logisk er det når revolusjoner hittil har skjedd i tilbakeliggende land, uten en opplyst befolkning og uten demokratiske tradisjoner.

Men det som har gjort at slike tilbakeslag har fått så alvorlige virkninger for den kommunistiske bevegelsen, er måten tilbakeslaga har kommet på. De har ikke skjedd gjennom en motrevolusjon fra de gamle utbytterne, de har skjedd innenfra, det er det kommunistiske partiet sjøl som har forfalt og gjeninnført i første omgang en form for statskapitalisme. Med katastrofale følger.

SUF(m-l)

SUF var SF (SVs forløper) sin ungdomsorganisasjon. Det var ganske tidlig klart at det måtte gå mot et brudd. SF brøt med DNA på utenrikspolitikk, innenriks var det vanskelig å se noen forskjell. Likevel skulle bruddet skje på utenrikspolitikk. SUF tok avstand fra parolen «Fred i Vietnam». De nektet å sidestille angriper og angrepet. De sa «Seier til FNL», frigjøringsbevegelsen i Sør-Vietnam. Da SUF støttet PLO, var bruddet et faktum. SUF ble ekskludert og ble SUF (m-l).

SUF (m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss, tar grundig feil. Jeg begynte på NTH i 1969. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver eneste pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt. (Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.)

Ingen sak var for liten eller stor. Uten oss ville Korsgata vært revet, uten oss ville det gått motorvei gjennom Bakklandet. Vi gjennomførte pornobål. Vi laget svære aksjoner mot boligdyrtida. Vi organiserte kampen for femtimilsgrensa. Slik var det over hele landet. Uten oss ville både Trondheim og landet sett annerledes ut.

Kvinnekamp, kultur og EEC

AKP var helt spesielt blant m-l-partiene i satsinga på kvinnebevegelsen. Vi bygde opp Kvinnefronten. Ikke bare la Kvinnefronten grunnlaget for alt som skjedde på kvinnesida og som i dag er sjølsagt, Kvinnefronten var helt spesiell. Ingen andre steder fins en så altomfattende kvinneorganisasjon. Etter hvert måtte hele AKP fremme det som før var sett på som rene kvinnekrav. Både porno og sekstimersdag ble et tema på mannsarbeidsplassene.

Vi fikk til det utrolige. Det beste eksempel på det er dagsavisa Klassekampen. Vi samlet inn 20 millioner. Vi hadde morgenombæring i Trondheim før vi fikk på jobb. Det fungerte til og med.

En viktig side var kulturen. Vi var ingen gravalvorlig bevegelse. Ikke bare ble hele kulturlivet i Norge politisert, å skape kultur var en del av alle bevegelsen våre. Ingen aksjon uten en egen sang. Plakater og transparenter var kunst. Vømmøl var prikken over i-en. Det ble bygd opp forlag, plateselskap og et nett av bokhandler.

Men den viktigste grunnen til at vi ble noe mer enn bare et overgangsfenomen, var EEC-kampen. Vi organiserte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid – med 27.000 medlemmer. Vi reiste ut i de mest grisgrendte strøk. Vi ble et norsk parti. Det var ikke spesielt vanskelig om Kina den gangen var for EF som en motvekt mot USA og Sovjet. Da vi ble innkalt til møte for å bli fortalt den sørgelige sannhet at Kina var for EU av ledelsen, så var det helt uproblematisk for de vanlige medlemmene i AKP.

Arbeiderklassen

Samtidig vokste vi opp i skarp opposisjon mot den østeuropeiske formen for sosialisme. Vi traff de gamle forstokka NKPerne i fagbevegelsen, som gjerne var skremte og psykisk knekt av mccarthyismen eller støttet DNA i tykt og tynt og var våre verste fiender. Derfor traff maoismen og kulturrevolusjonen i Kina oss hjemme. Bomb hovedkvarteret, sa Mao. Klassefienden er midt blant oss. Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde. Særlig siden alle gikk rundt oss og sa: Det er bare en ungdomssynd, dere blir likedan dere og. Som Dag Solstad sier i Gymnaslærer Pedersen: «Jeg vil ikke bli en hvit mann.» Derfor gjennomførte vi systemet med kadervurderinger, og krevde et flertall av arbeidere i ledelsen. Og vi gikk enda lenger. Vi gjennomførte proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Proletariseringsbevegelsen startet som alle viktige bevegelser i m-l-bevegelsen på sommerleire, i 1975. Men den hadde ikke vært mulig uten at grunnlaget var lagt. Sjøl om vi stort sett var studenter, så var vi levende opptatt av hva som skjedde i arbeiderklassen. Det var ikke en faglig konflikt som vi ikke kunne ut og inn, vi hadde streikestøttekomiteer overalt. Fem bare i Trondheim. Arbeiderklassen var den ledende klassen. Allerede før proletariseringskampanja tok til.

Samtidig kom venstredreiinga av partiet, vi så krigsfaren som overhengende. Vi strammet inn på hemmelige medlemmer. Dette kom samtidig med ei enormt hard kampanje mot oss som jobbet i fagbevegelsen, med yrkesforbud, eksklusjoner og oppsigelser. Mellom 150 og 180 ble oppsagt. Det var ei tid da det gjaldt å ikke bukke under, det var ikke tid for den finslepne taktikk. Hardest var det for kvinnene i industrien.

Dette var vel de årene, et eller to år, da AKP kom lengst i retning av å være fanatisk. Krigsredselen var stor, SV ble plassert ganske langt ute på den blå skalaen. Sikkerhetspolitikken var såpass streng og ledelsen ganske eneveldig. Det er også interessant at dette også var perioden da kvinnene våre fikk gjennomgå mest. Familien som kampenhet, var parolen. Hos oss var det to saker som avgjorde valg til distriktsstyret: Holdning til Hustad-streiken og kvinnenes livsførsel. Det var ikke mange jenter som overlevde i ledelsen, verken hos oss eller sentralt.

Overvåking

Vi ble overvåket. 80 % av politiske saker i Lund-kommisjonen gjelder AKP (delvis pga at mange gamle NKP-saker er makulert). I perioden 1968 til og med 1977 er det registrert 17.900 saker. Lund-kommisjonen legger til grunn at dette stort sett gjaldt AKP. I Trondheim var partikontor og Oktober bokhandel overvåket. Det samme gjaldt sommerleire. Ved mistanke ringte de arbeidsgiver og spurte om vi drev med agitasjon. Rapporten nevner eksempel på svar: «Flink håndverker, ingen kjent agitasjon,» sto det.

Overvåkinga hadde direkte innvirkning på AKP. Det er dokumentert direkte kontakt med både DNA og bedrifter. Vi fikk ikke jobb. Odda er kjent. Her i Trondheim var det umulig å komme inn på havna, i renholdsverket, på de tradisjonelle arbeiderpartibastionene. Da vi mistet jobbene på 1980-tallet, fikk vi aldri jobb i industrien mer. Slik er det fortsatt i dag.

Overvåking var et politisk redskap. For makta, for DNA: Det er denne perioden de snakker om når de sier at AKP ved makten ville ført til Gulag. At vår marxisme var menneskefiendtlig. Altså den samme perioden som vi fikk føle våre hjemlige stalinister i DNA sine metoder på kroppen.

Er dette riktig? Skulle det AKP som nektet å godta noen privilegier, som slåss for demokrati i fagbevegelse, som vurderte nøye om vi kunne bli ødelagt av å ta verv. Som nettopp hadde vært gjennom å puste liv i en fagbevegelse totalt blottet for liv og demokrati. Som gjennom Kvinnefronten gjenreiste kvinnekampen, som slåss for enhet by-land gjennom Hitra-aksjonen, som nektet å underlegge seg Kinas eller Albanias politikk når de stred med våre egne erfaringer. Som nektet å godta statsstøtte til Klassekampen eller beinpenger. Vi var så prinsippfaste at vi nesten la ned vår egen avis. Vi som fryktet å bli en av dem mer enn noe annet på jord.

Nedtur

Det beste beviset på dette er at AKP i løpet av noen år greidde å fornye sin politikk og gjøre opp med det meste. Og det i ei tid, mot slutten av 1970-tallet, da venstrebølgen dabbet av, høyrebølgen kom. På 1980-tallet kom nedleggingsbølgen i industrien. Svært mange av oss mistet jobben og ble tvunget over i mer akademiske yrker. Da var følgene av overvåkinga reell. Vi fikk ikke jobb i industrien. Andre merket presset både fysisk og psykisk, og skiftet jobb. Arbeiderinnrettinga ble satt under press. Jeg er ganske sikker på at dette betydde mye mer for partiet enn det som har vært vanlig, når tilbakegang skal forklares. Klassekampen hadde svære økonomiske problemer og ble truet av konkurs. En liten fløy i partiet gikk inn for å nedlegge avisa. Vi tok imot statsstøtte for å overleve. Vi så at våre søsterparti raste sammen i land etter land.

På ny kom erfaringene fra Sovjet og nå også Kina opp. Fra 1979 til 1984 sto det kamp om sosialismemodellen. Dette er senere framstilt som en kamp der en fløy nedkjempet en motstridende fløy. Slik var det vel også på landsmøtet i 1980. Men likevel er det et faktum at det kom et ganske enig parti ut av dette i 1984. Det endte opp med en ganske bred enighet om flerpartisystem og det viktigste for meg, skille mellom parti og stat.

Kvinneopprøret

Samtidig slo kvinneopprøret inn. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje, ble ikke lenger godtatt. Trolig er det vel rett å si at kvinneopprøret ikke bare kom samtidig. Det var vel det gryende kvinneopprøret som la grunnlaget for at den nye linja vant fram. Deres hovedtese var: Det er ikke bare de store industriarbeidsplassene som går i spissen. Den kvinnelige arbeiderklassen utgjør også en spiss i kampen fordi de er dobbelt undertrykt, både som klasse og kjønn. En politikk som bare ser klasser og ikke kjønn, må slå feil. Kvinneopprøret i partiet var bygd på en virkelig bevegelse utenfor partiet. Sterkere og sterkere år for år. Og kvinneopprøret i partiet fikk direkte virkning på bevegelsen utenfor partiet. Det var i disse årene kvinnelønn ble et begrep og et eget kampavsnitt, det var da treåringene, de med treårig høyskoleutdannelse hevet hodet og sa at vår kamp er riktig og viktig. De siste års tariffoppgjør har sin fødsel her. Og Kvinner på tvers-bevegelsen er stadig limet i denne kampen.

Men høyrebølgen fortsatte. Vi hadde medlemsnedgang. Det så ut som intet var til å endre på. De sosialistiske eksperimenta var borte. Noen ga stille opp. Andre mente noe helt nytt måtte til. Resultatet ble en partisplittelse i 1990 mellom de som ville bygge på AKP, og de som ville lage et helt nytt parti bygd på RV. Der står vi i dag. Mange ble passive i denne prosessen. (Mange av dem så vi igjen i EU-kampen da det hardnet til. Det er ganske mange tusen som er lært opp i eller rundt AKP, og som har det i seg. Nå dukker de på nytt fram når krigsfaren truer. (Dette er skrevet før USAs invasjon av Irak, red.s anm.)) Men det i en ny situasjon, som både minner og ikke minner om 1970-tallet. Det minner fordi det er en venstrevind, krigsfaren og antiglobaliseringsbevegelsen får folk på gatene. Det varsles om en ny EU-kamp som igjen vil vekke Norges største folkebevegelse. Vi har igjen en sterk faglig opposisjon. Tariffoppgjørene er blitt nedstemt tre oppgjør på rad. Kvinnelønnsopprøret lar seg ikke stanse. Kvinner på tvers holder stand. Konferansene i Trondheim har en bredde som tilsvarende konferanser ikke hadde tidligere, sist med 218 tillitsvalgte. Den store streiken 28. februar i år og kronekursaksjonen er grunnplansopprør. Et sterkt grunnplan kan da også trengs, fagbevegelsen forbereder seg på harde tider, til høsten kommer pensjonskommisjon, arbeidslivslovutvalgets innstilling. I 2004 kommer det tariffoppgjøret da arbeidsgiverne skal vinne fram med sin fleksibilitet, da skal de stille krav.

Men 1970-åra var ei reformperiode. Nå er kapitalismen enerådende på jorden og viser sitt klassiske, barbariske ansikt. Den opposisjonen som nå står fram, står med ryggen mot veggen og har færre illusjoner enn tidligere. Samtidig er kapitalens evne til å kjøpe opp en stor del av arbeiderklassen borte. Vi står i en situasjon som står mye nærmere den klassiske marxismen fra Marx sin tid.

Partimodell

Så kommer det avgjørende spørsmålet: Hvilke lærdommer trekker vi av historia? Hva slags parti skal vi møte denne situasjonen med er det første? Konkret så har vi RV-modellen og AKP-modellen som egentlig står mellom organisasjonsprinsipper velkjent fra historia.

AKP bygger på den demokratiske sentralismen, riktignok en utvannet form. Det betyr at en bygger på grunnorganisasjoner. En diskuterer en sak og lar meninger brynes, men når det er fattet et vedtak settes det ut i livet også av de som er uenige. Ja, spesielt når det er en vanskelig sak. Dernest at en ikke ønsker organiserte fløyer i partiet. Dette er ingen liten sak. Jeg har levd med organiserte fløyer i partiet i flere år før splittelsen. Det er totalt ødeleggende for demokratiet. Medlemmene og grunnorganisasjonene blir totalt satt ut av kraft. Vedtak og valg skjer etter pakkeløsningen etter forhandlinger mellom partene. Neste punkt er aktive medlemmer som må delta i grunnorganisasjoner. Det gjelder alle, inklusive partileder. Erling Folkvord måtte delta i sin grunnorganisasjon sjøl når han satt på Stortinget. Det siste punktet er lukkede landsmøter, landsmøter som ikke styres av hva du kan si og ikke si, fordi pressa er til stede eller venter på gangen. Og et aller siste punkt er at du lager program uavhengig av hva som måtte egne seg i en valgkamp.

For meg er organisasjonsformen avhengig av hva du har som mål, en organisasjonsform som RV kan være nyttig, ja trolig bedre enn AKPs hvis formålet er å starte debatter, få ut standpunkt og danne politiske miljø. Men den egner seg ikke for et handlende parti, for å organisere for kamp, og slett ikke om en har som mål å gjøre revolusjon. Bare parti av AKPs type har kommet så langt at de har fått prøvd seg på å lage sosialisme.

Hva er mulig?

Det neste spørsmålet er hva som er mulig? Har revolusjonene til nå vist at det er umulig å lage sosialisme i et land? Etter min mening nei, men de har vist at i tilbakeliggende land er det svært, svært vanskelig. I et land som Norge vil det være mye lettere å lage sosialisme, men ganske mye verre å lage revolusjon. De har vist at gjennom ytre press kan de skape grunnlag for at en ny kapitalistklasse overtar der makta sitter: I partiet. Marx’ hovedtese er at tenkinga bestemmes av det du gjør, ikke omvendt. En organisasjon formes av det den faktisk gjør, ikke av program eller resolusjoner om hva du ønsker å gjøre. Når RV i all hovedsak driver med parlamentarisk arbeid, blir det parlamentarikerne som bestemmer, og ikke det valgte styret. Da blir det umulig å bygge opp handlekraftige grunnorganisasjoner. Dette gjelder uansett om partiet sjøl kaller seg kommunistisk eller et altomfattende parti. Når et kommunistisk parti blir tvunget til å ha ledelsen over statsapparatet, lede bedrifter og bygge økonomien, så er det bare et tidsspørsmål før bedriftslederne overtar partiet. Dette var Sovjet, og det var Kina. Hvis Mao oppdaget hva som foregikk, hadde han ingen organisasjon å spille på, hans appell til folket ble bare et våpen i hendene på en annen fløy i det samme partiet. Slik er det også med AKP. Når noen ønsker at AKP skal nøye seg med å være en fløy i RV og gjøre sitt utadrettede arbeid gjennom RV, så er det å foreskrive en langsom død. Samtidig er dette et dilemma, det er ikke et helstøpt parti som ikke stiller til valg. Alternativet kan være en fusjon, men det vil uvegerlig føre til en kamp om partimodell og mer til, og vinninga kan fort gå opp i spinninga.

Så mine lærdommer er kort sagt slik. Det er ikke enkelt å gjøre revolusjon, og det er slett ikke enkelt å lage sosialisme. Vi må ha en ydmyk holdning til de som har prøvd, og ikke delta i hylekoret verken mot Pol Pot eller Stalin. Spørsmålet er jo ikke om det ble galt, men hvorfor, om og hvordan det kunne vært unngått. Skal vi delta i hylekoret så må vi iallfall gå inn i deres tid og si hvilken linje som burde vært valgt der og da og ikke glemme den virkeligheten de hadde. Vi har andre forutsetninger og kan lære av deres skjebne.

Hovedlærdommer

Men vi trenger et kommunistparti. Forutsetningene er tilstede. Ikke bare fordi situasjonen krever en sterkere organisasjon. Men også fordi vi i dag er en del av den norske virkeligheten. Vi er ikke lenger et fremmedelement. Det er ikke motforestillingene som hindrer oss, det er å vise at vi gjør nytte for oss. Ikke bare som enkeltpersoner, men også som politisk bevegelse. Hva er egentlig hovedlærdommen av det vi har vært gjennom?

1. Parti av AKPs type for å lage revolusjon.
2. Partiet må være en del av og prøve å lede opposisjonen.
3. Vi må skille parti og stat. Partiet må være i opposisjon også under sosialismen.
4. Norsk historie og virkelighet må kunne gjenfinnes i vår sosialismemodell.
5. Kvinneperspektivet må være der.
6. Vi må ta inn over oss den endra virkeligheta for ungdom. Det betyr vel trolig i enda større grad at de sjøl må bygge opp den bevegelsen som skal gå videre. Men de har iallfall en grunnmur som har fått noen trøkk, men fortsatt står. Da er det litt lettere å bygge.

Bokomtale ved Erik Kruse

«… en burner, en masterpiece, en top-to-bottom whole train malt på den vanskeligste yarden. Oi oi!»

I 1984 sto det i VG at Oslo Sporveier ønsket et konstruktivt samarbeid med de som lagde graffiti på deres tog og eiendommer. Dette skulle blant annet gjennomføres ved at taggerne skulle spørre Sporveien om lov før de gikk løs med sprayboksene sine. Mindre enn ti år seinere uttaler en seksjonsleder i Sporveien følgende om graffitimiljøet i Oslo: «Vi kjemper mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafiaen er godt organisert med eget kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrift. Jeg vil kalle det en krig det som pågår mellom Oslo Sporveier og graffitimafiaen.»

I løpet av 90-tallet endret Oslo Sporveier, Oslo kommune og politiets holdninger til graffiti seg drastisk. Fra å ha blitt sett på som litt uskyldige pøbelstreker, blei graffitimiljøet snart beskrevet som et farlig kriminelt miljø som var en trussel mot samfunnets trivsel og felles verdier.

Det er denne overgangen som går som en rød tråd gjennom boka Gategallerier, skrevet av kriminologen Cecilie Høigård. Hva utløste endringen i synet på graffitien? Og hva styrer samfunnets og maktas reaksjoner på «uakseptabel oppførsel»?

I 1994 kjørte byrådet i Oslo en kampanje som satte standarden for de neste ti årene med graffitibekjempelse. Første trinn i kampanjen var å stemple graffitimiljøet som voldelig og destruktivt. Kampanjen blei kalt en innsats mot «hærverk, vold og tilgrising av byen», og byrådet fikk et reklamebyrå til å ramponere en buss med spraymaling, samt skjære opp setene med kniv – for å vise hva taggerne «dreiv med». I tillegg brukte byrådet omtrent 250.000 kroner på en forfilm som blei vist på Oslo-kinoene. Den viste ungdommer som tagget i byen, samtidig som de knuste gatelykter, slo ned en mann på stige og banket opp en gammel dame. Forfilmen inneholdt så mye om grov vold at den blei nektet vist på kinoene som reklame.

Neste skritt var å stemple taggerne som hjernedøde idioter. Det blei produsert plakater med bilde av en tagger, der hjernen var fjernet og erstattet med en kule av samme type som finnes inne i spraybokser. Disse plakatene blei distribuert på alle busser, t-baner og trikker i Oslo-området, samt presentert i kinoreklamer. Denne delen av kampanjen hadde som uttalt mål å degradere graffitiungdommen, og kostet Oslo kommune 800.000 kroner.

Maktas reaksjoner på graffiti og tagging har ikke alltid vært som i dag, med høye straffer, omfattende fordømming og tallrike kampanjer mot fenomenet. Og økt oppmerksomhet rundt fenomenet, har gjort at «alle» har en mening om det. Mange har også spurt seg hvorfor disse taggerne bruker flere timer hver dag med tusj eller sprayboks på andres eiendom. Hva er det som driver dem? Og hva skal man mene om statens og kommunens reaksjoner på taggernes tusjbruk? De fleste har meninger om tagging og graffiti, og debattene har rast både i medier og i politiske miljøer siden begynnelsen av 1990-tallet. Men debattene har vært preget av lite kunnskap, mye synsing og politikere som vil bruke graffitien som politisk virkemiddel til å skape en ytre fiende og å kriminalisere uønskede ungdomskulturer.

Men miljøet i Norge har også overraskende nok vært lite beskrevet av forskere. Inntil kriminologen Cecilie Høigård seint på åttitallet flyttet sammen med en tagger på tolv år. Hun traff hans kamerater som delte den samme interessen og blei gradvis interessert i denne litt utilgjengelige subkulturen, for ikke å snakke om maktas reaksjoner på graffiti og tagging. I løpet av de siste femten årene har hun studert graffitimiljøer i Norge og internasjonalt, kriminalitetsstatistikken i forhold til tagging og graffiti, straffereaksjoner og utstøtingsmekanismer. Hun har intervjuet tallrike taggere, politifolk, ansatte i Oslo Sporveier og vektere. Resultatet er en murstein av en bok, på mer enn 500 sider. Boka omhandler en hel rekke temaer, blant annet viktig basisinformasjon for folk som ikke har så mye kjennskap til problematikken; gjennomgang av graffitiens historie, beskrivelser av miljøets utvikling i Norge, og mange intervjuer med taggere som forklarer forskjellige aspekter ved kulturen.

I tillegg får vi en grundig kriminologisk analyse av maktas reaksjoner på graffiti og tagging. Høigård beskriver hvordan graffitien i begynnelsen blei sett på som ikke særlig alvorlige forseelser med lave straffereaksjoner, til i dag hvor graffiti/tagging blir presentert som en relativt alvorlig forbrytelse med strenge straffereaksjoner. Hun viser utviklingen i mengden graffiti og tagging, hvordan politiet og Sporveien har organisert seg for å jobbe mot fenomenet, hvordan media har omtalt graffitimiljøet og hvordan kontrollpolitikken har vært i Sverige og Danmark.

Det som først og fremst kjennetegner boka er at den presenterer forskning for alle. Sjøl for oss som ikke har studert kriminologi og som har et litt anstrengt forhold til forskningsrapporter med mer enn to tabeller med statistikk, er denne boka interessant og lett tilgjengelig. Og det er befriende deilig med forskere som klarer å ha en mening samtidig som de driver etterrettelig arbeid. Det er ikke på noe tidspunkt tvil om hvor Høigårds sympati ligger, heller ikke at hun er sterkt kritisk til maktas forsøk på å kvele ungdomskulturen. Men det betyr også at hun kommer et skritt lenger enn «nøytrale» forskere hadde klart. Fordi hun tar standpunkt, er boka et godt utgangspunkt for konfrontasjon av egne holdninger og oppfatninger.

Høigård har intervjuet et uhorvelig antall taggere, og deres kommentarer er tatt med gjennom hele boka, noe som gjør den lettlest og morsom. I tillegg er det en omfattende billedseksjon på nesten 80 sider i midten av boka som viser norsk og utenlandsk graffiti fra sin beste side.

Det er mange fallgruver når man skal skrive en slik bok, men Gategallerier og Cecilie Høigård hopper elegant over alle sammen. Gategallerier er et mesterverk og en bok som bør lede an i en diskusjon om vårt forhold til de som reker rundt med sprayboks og tusj i lomma, og maktas reaksjoner på deres streker.

Graffitimaleren Coderock skriver i sin omtale av Gategallerier at boka «er en burner, en masterpiece, en top-to-bottom whole train malt på den vanskeligste yarden. Oi oi! Boka er en massiv øyeåpner, jeg ser graffitiens og storsamfunnets kultur i dens egentlige, fortidde og forvridde perspektiv.»

av Øyvin Aamodt

For tida er det populært å snakke om Mao Zedong som en av de store tyrannene i historia, som ansvarlig for massemord og undertrykking, sultedød og fanatisme. Jeg har nettopp igjen lest to bøker med et annet utgangspunkt.

På 1980- og inn i 1990-tallet ville en slik negativ beskrivelse blitt møtt med hoderisting og oppgitthet ganske langt inn i den borgelige kulturen. Da ble det skrevet bindsterke verk om «Asias syke mann» (Kina) som hadde begynt å friskne til, til et liv med mer verdighet og delvis innflytelse over egen hverdag.

Men ikke lenger. Nå er det ultraliberalismen som gjelder, og det er ganske få som ønsker å huske de positive resultatene av forsøkene på å skape sjølstendige, antiimperialistiske og mer eller mindre sosialistiske samfunn, – å nærme seg frihetens rike for de store folkemassene i noen av de fattigste områdene av verden.

Kina, en gang et altfor stort forbilde for mange, utvikler seg i feil retning. Det endelige symbolet på at det var galt fatt, kom med nedslaktinga på og ved Den himmelske freds plass og andre steder i Beijing i juni 1989. Samtidig leser vi stadig om den økonomiske veksten i Kina, om at landet kanskje er i ferd med å bli et nytt Singapore, et nytt økonomisk mirakel.

Jeg har nettopp igjen lest to bøker om hva som har skjedd i Kina siden Maos død i 1976. Hva som har skjedd med folks hverdag etter at Maos politiske linje tapte og Deng Xiaopengs vant:

Amerikaneren William Hinton, som fulgte Kinas utvikling tett fra før revolusjonen i 1949, skrev The Great Reversal i 1990. Hans amerikanske venn Robert Weil underviste på et universitet i Nordvest-Kina i 1993-94 og ga i 1996 ut boka Red Cat – White Cat.

Begge bøkene gir oss et innblikk i noe av det som skjedde av merkbare endringer for folks hverdag i løpet av 15-20 korte år. Ingen av disse bøkene er nye, men i en tid hvor det blir viktig å studere sosialismens fortjenester, ikke bare dens mørke sider, kan de være med på å tegne en bakgrunn og et grunnlag.

Bøkene beskjeftiger seg blant annet med forholdet mellom fattig og rik (hvor forskjellene øker dramatisk), med velferdsgoder (som forsvinner ettersom kollektivene blir oppløst som følge av privatiseringa på landsbygda), med utbyttinga av arbeiderklassen (hvor de økonomiske sonene langs kysten som blir pumpa fulle av utenlandsk kapital er spydspissene), og markedet som overtar mer og mer av tilbudet (særs tydelig innen helse- og omsorgssektoren).

Dengs gamle postulat om at det ikke spiller noen rolle om katten er hvit eller svart så lenge den fanger mus, blir tolket, og virkningene av tankegangen og det ideologiske grunnlaget blir beskrevet ut fra et klart maoistisk ståsted.

Dette er tankevekkende og lærerikt som en motvekt til dagens diskusjon omkring privatisering her hjemme og sørs økonomiske utviklingsmuligheter framover.

Det neste bør nå bli å studere forsøkene som er gjort på å utvikle grunnplanets innflytelse over økonomi og samfunnsliv. Hva kan vi ta med oss videre av dette når vi skal utvikle våre visjoner om en hjemlig sosialismemodell for det (for tida) steinrike og aggressivt imperialistiske Norge.

Les også:

• Siri Jensen: Rapport fra Beijing (Røde Fane nr 4, 1995)
• Pål Steigan: Kina 1999 – quo vadis? Rapport fra en studiereise desember 1998 (Røde Fane, bilag til nr 1, 1999)

The requested URL was not found on this server.

Additionally, a 404 Not Founderror was encountered while trying to use an ErrorDocument to handle the request.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Globalisering av økonomien og en globalisert kapital blir overalt i verden presentert som et nytt fenomen, og ikke bare det, et nytt fenomen som alle må forholde seg til, ellers vil det gå veldig galt. Det sies ikke så mye om hvem det vil gå bra eller dårlig for under den globaliseringa som råder i dag.

Men la oss gå litt tilbake til i historia:

Allerede i 1916 skrev Lenin sitt verk Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen, der han tar for seg trekk som kjennetegner det han og mange økonomer kalte for imperialisme rundt 1900-tallet:

• Konsentrasjonen av produksjon og monopoler.
• Konsentrasjon av bankene og deres nye rolle.
• Hvordan konsentrasjonen av produksjon og de monopolene som oppstår av dette og det at bankene smelter sammen og/eller vokser sammen med industrien, fører til at finanskapitalen oppstår.
• Kapitaleksporten (også til entydige spekulasjonsformål dvs. uten å gå til produksjonsformål) blir viktigere enn vareeksporten.
• Verden deles opp mellom kapitalistiske sammenslutninger.
• Oppdelinga av verden mellom stormaktene.

Lenin kommer til konklusjonen at imperialismen er et særskilt stadium i kapitalismen, at imperialisme betyr snylting og fører til kapitalismens oppråtning, at imperialisme er ei enorm opphoping av kapital i noen få land. Han skriver: «Kapitaleksporten, som er en av de vesentligste økonomiske vilkåra for imperialismen, isolerer rentenistene (dvs. de som lever av aksjeutbytte. O.S.S.) enda mer fullstendig fra produksjonen og setter snylterstemplet på hele det landet som lever av å utbytte arbeidet i flere oversjøiske land og kolonier.»

Norge har i dag en oljefond på over 600 milliarder kroner som det er meningen først og fremst skal investeres utenfor landet.

I en slik stat påvirker dette alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder, og særskilt virker det inn på de to grunnleggende strømningene i arbeiderbevegelsen, hvordan et lag av proletariatet blir borgerliggjort til å ha samme interesser som sitt borgerskap.

Lenin ser også hvilke forhold de forskjellige klassene har til imperialismen: De eiendomsbesittende klassene går over til imperialismen, borgerlige lærde og skribenter som vanligvis ender opp med å forsvare imperialismen i en noe tilslørt form – ved å se på detaljer som for eksempel nødvendigheten av å overvåke truster og banker istedenfor å innrømme hvor latterlig ideen om å reformere de grunnleggende trekka ved imperialismen er.

Lenin ser også på hvordan imperialisme gjennom nyoppdelingene av verden, fører til krig. Ifølge hans analyse er imperialismen i sin økonomiske kjerne monopolkapitalisme. Som de viktigste utslaga av monopolkapitalismen nevner han:

• Monopolene oppstår på et svært høyt utviklingstrinn av konsentrasjonen av produksjonen.
• Monopolene har framskyndet erobringa av de viktigste råstoffkildene.
• Monopolene har sprunget ut av bankene.
• Monopolene har vokst fram av kolonipolitikken (Jeg vil tilføye: Kan også vokse fram av eksporten av kapital fra et land som ikke har kolonier.)

Konklusjonen min er at det fenomenet som presenteres som «globalisering» av verdensøkonomien og en globalisert kapital, ikke er noe nytt. Det samsvarer med de trekka ved kapitalismen som Lenin, Hobson, Hilferding m.fl. fant for hundre år siden. «Globalisering» er bare en ny måte å beskrive imperialismen i dag på, uten å snakke om utbytting eller klasser eller imperialisme og undertrykte land. Det høres mer teknisk ut, akkurat som kirurgisk bombing: Det høres ut som noe som er bra, i hvert fall for den som utfører inngrepet. Det brukes også for å disiplinere arbeiderklassen og regjeringene i alle land: Globalisering betyr rein markedsøkonomi og at alle tilpasser seg dette for den hellige konkurransens skyld.

På 1800-tallet mente de fleste borgerlige økonomer i Europa at fri konkurranse var en naturlov. Siden vokste nettopp monopolene fram. Den frie konkurransen forsvant, verden ble oppdelt og det ble enda mindre fri konkurranse, og når verden var oppdelt og noen av imperialistmaktene ville ha mer, tvang en ny oppdeling av verden seg fram, og vi fikk den første verdenskrigen.

Utbrudd

Etter denne krigen fikk vi den første sosialistiske staten i verdenshistorien, Sovjetunionen. Samtidig tvang seierherrene tyskerne til å betale umulige summer. Det skapte en økonomisk umulig situasjon og et ønske om revansje som ble brukt av nazismen i mellomkrigstiden. Den monopolstøttete nazismen i Tyskland ønsket seg på nytt en oppdeling av verden.

De fleste økonomier fungerte ut fra prinsippet om minst mulig statlig innblanding, helt til Keynes på 1930-tallet ga en oppskrift for en tredje vei mellom fullstendig fri markedskapitalisme og sosialistiske planøkonomi, for å muliggjøre at kapitalismen kunne styre unna de verste konjunkturutslaga av den kapitalistisk økonomien.

Den andre verdenskrigen førte til en del reguleringsavtaler, gjenoppbygginga i flere land i Europa var mer eller mindre prega av planøkonomi i en eller annen form. USA står som det største imperialistiske landet i verden, og vi har et eget marked blant de landene som definerte seg som sosialistiske. Dvs. at det i verden eksisterer to hovedformer for økonomi: den kapitalistiske og den sosialistiske.

Etter kort tid viste det seg at det var et nytt lag som styrte Sovjet, og at sovjetstaten ble en åpen sosialimperialistisk stat: en statskapitalisme som ble styrt av et lag som hadde den reelle makta og som tenkte på egne interesser. Sovjet ønska seg også en nyoppdeling av verden, og satsa på det militære planet. Sovjet utvikla seg til å bli USAs fremste konkurrent. Vi fikk epoken med de to supermaktene.

Samtidig ønsket kapitalen i Europa å styrke seg, og begynner arbeidet med Kull- og stålunionen, som utviklet seg til Romatraktaten, EF og deretter EU. Utgangspunktet for hele avtalen var å styrke monopolene i Europa for å ta opp konkurransen med de to store. I en periode var kampen mellom USA og Sovjet så skjerpa at en verdenskrig kunne brutt ut.

Imidlertid kollapset Sovjet, blant annet på grunn av ensidig militær satsing og relativt mindre på økonomien.

Samling – til strid

Etter Sovjets kollaps og åpninga av Kina sin økonomi ble verdensøkonomien «ens» igjen. På en måte kan vi si at vi går tilbake til tida før den første verdenskrigen – med det viktige tillegget at den kapitalistiske produksjonsmåten nå når inn i de fleste kriker og kroker på vår jord. I geografisk forstand er globalisering derfor en treffende betegnelse. Men som vi har vært inne på, følger de økonomiske konsekvensene av denne globaliseringa kapitalismens egne lover. Konkurranse og monopolisering øker, klasseskillene blir større så vel innad i landene som mellom de rikeste og fattigste landene. Arbeiderklassen vokser i antall, men den andelen den får av rikdommen den skaper, minker samtidig med at faglige rettigheter angripes. Vårt besøk i Sør-Amerika høsten 2002 ga oss anledning til å se hvordan dette slår ut her. Vi prøver å vise dette i de følgende artiklene og reportasjene.

av Asbjørn Wahl

Det var viktige grunner til at store deler av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk styring, da velferdsstaten ble kjempet fram.

Konkurranseutsetting av offentlige tjenester har blitt et hett stridstema. Det er sterke økonomiske interesser involvert i kampen. Servicebedriftenes Landsforening (SBL) – med støtte fra NHO – driver et kampanjepreget arbeid for å fremme de økonomiske interessene til sine medlemsbedrifter på dette området. Det overrasker oss ikke, etter som det er det de er betalt for, men vi reagerer når de prøver å dekke over disse snevre egeninteressene med at konkurranseutsetting er til beste for samfunnet, brukerne og de ansatte.

Konkrete enkeltsaker er selvfølgelig viktige i denne sammenhengen, men saken har enda større dimensjoner. Hva vil skje med et samfunn der utførelsen av offentlige tjenester i økende grad overtas av private selskaper med høyest mulig avkastning av investert kapital, som sitt fremste mål?

Mange av medlemsbedriftene i SBL, særlig de små og mellomstore, vil nok også oppdage etter hvert at konkurranseutsetting ikke er noen gylden vei til ekspansjon og velstand. All erfaring tyder nemlig på at når et helt område av offentlige tjenester legges ut på anbud i et land, skjer det en usedvanlig rask omstrukturerings- og konsolideringsprosess. Etter 5-7 år kontrolleres hele markedet av 3-5 selskaper – i hovedsak multinasjonale konserner.

Konkurranseutsetting og privatisering

Konkurranseutsetting er ikke privatisering, er et av tilhengernes hovedbudskap. Privatisering skjer hvis det offentlige sier fra seg hele ansvaret for en virksomhet, heter det, mens i tilfellet konkurranseutsetting beholder jo det offentlige ansvaret – så vel for at tjenestene blir utført som at de blir finansiert, og det er jo riktig.

Dette er først og fremst en taktisk kamp. Tilhengerne av konkurranseutsetting vet godt at det ikke er noen entusiasme i det norske folk for privatisering. Det blir derfor viktig å unngå dette belastede begrepet. Slik har også påstanden om at konkurranseutsetting ikke er privatisering blitt fellesideologisk tankegods i den norske konsulentverden – og langt inn i rekken av rådmenn og lokalpolitikere.

Vi har ingen problemer med å se at konkurranseutsetting og det privatiseringsbegrepet SBL opererer med, er to ulike former for privatisering, men det er også det det er. Konkurranseutsetting har blitt den viktigste metoden for å privatisere i våre kommuner og fylker. Utførelsen av tjenesten privatiseres, noe som blant annet innbefatter at de ansatte overføres til privat sektor. Ofte gjelder det også utstyr og bygninger. Og det får store konsekvenser – for brukerne så vel som for de ansatte.

Del av en større kamp

Kampen om konkurranseutsetting gjelder noe langt mer enn om et sykehjem skal legges ut på anbud. Det er heller ikke først og fremst et spørsmål om svakheter i de offentlige tjenesteytelsene. Vi vet alle at slike eksisterer – i form av byråkrati, dårlig organisering og ledelse, samt underfinansiering. Spørsmålet er hvordan vi skal løse slike problemer og videreutvikle de offentlige tjenestene. I siste instans gjelder det hvilket samfunn vi vil ha.

Det var viktige grunner til at store deler av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk styring, da velferdsstaten ble kjempet fram. Den frie markedsøkonomiens opp- og nedturer, kriser og sammenbrudd, skapte utrygghet og nød i store folkegrupper. Det var ønsket om og behovet for større sosial sikkerhet og økonomisk trygghet som lå bak kampen om en velferdsstat og en sterk offentlig sektor. Grunnleggende samfunnsmessige tjenester skulle være en tilgjengelig og lik rettighet for alle – frikoplet fra markedets fluktuasjoner og selskapenes evige jakt etter profitt.

Slik har det da også fungert. Velferdsstaten og den sterke satsingen på at det offentlige skulle stå ansvarlig for så vel finansiering som utførelse av sentrale samfunnsoppgaver, bidro til å øke stabiliteten i hele økonomien. Samtidig skapte den på kort tid en sosial utjevning og økonomisk trygghet for folk som er uten sidestykke i historien. Sånn sett har denne kampen for kollektive løsninger bidratt mer enn noe annet til enkeltindividets frigjøring i moderne tid. Dette skjedde ikke bare fordi velferdsordninger ble bygd ut, men også fordi en omfattende offentlig sektor bidro til å begrense markedskreftenes maktutøvelse i samfunnet.

De siste par tiårene har denne utviklingstrenden snudd. Av grunner det ikke er mulig å komme inn på her, ble etterkrigstidas økonomiske modell med sterk politisk styring og markedsregulering nedkjempet politisk og ideologisk. Det ble satt i gang en massiv nyliberal offensiv. Kapitalkontroll og faste vekslingskurser ble avviklet, en voldsom spekulasjonsøkonomi vokste fram, multinasjonale selskaper fikk grønt lys og velferdsordninger og offentlige tjenester ble satt under et formidabelt press. Kampen for privatisering og konkurranseutsetting er en viktig del av denne markedsliberale offensiven.

Monopolisering

Dette ser vi klarest når vi studerer konsekvensene av konkurranseutsetting i land, som har drevet det lenger enn oss. Der ser vi at når anbudssystemet tas i bruk i stort omfang innenfor et område, skjer det en bemerkelsesverdig rask monopoliseringsprosess på privat side. I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at fem selskaper kontrollerte 60 prosent av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Det tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65 prosent. Konsentrasjonen er enda sterkere i dag. Å tro at «dette vil ikke skje her i landet», er en illusjonspolitikk som mangler grunnlag i virkeligheten.

Da anbud ble innført i kollektivtrafikken i Sverige, tok det 6-7 år å omstrukturere bransjen fra en skog av små, lokale selskaper (mellom 250 og 300) til dagens situasjon med tre dominerende konserner, som kontrollerer over 2/3 av markedet. To av selskapene, Swebus og Linjebuss, ble raskt overtatt av multinasjonale selskaper. I Danmark har vi sett den samme utviklingen de siste få årene, og i Frankrike utenom Paris er kollektivtrafikken for nesten 100 prosents vedkommende i hendene på fire store og pengesterke holdingselskaper.

Også på internasjonalt nivå får vi denne massive konsentrasjonen. Vannforsyning er et godt eksempel. Der dominerer nå seks multinasjonale selskaper hele det markedet som er privatisert og lagt ut på anbud – redusert fra 11 selskaper for bare noen få år siden. De to franske gigantene Vivendi og Suez-Lyonnaise leder an. Innen renovasjon domineres verdensmarkedet av kun fire selskaper – inkludert de to nevnte franske, henholdsvis gjennom datterselskapene Onyx (som også eier Norges største renovasjonsselskap, Norsk Gjenvinning) og Sita. Det var åtte selskaper for noen få år siden, men de fire andre har blitt spist av de gjenværende gigantene. Både innen kollektivtrafikk og energi foregår den samme konsentrasjonen. Resultatet av anbudssystemet er med andre ord ikke økt konkurranse, men økt monopolisering.

På mange områder foregår det en stilltiende fordeling av markedene mellom slike multinasjonale konserner. De er flinke til å redusere konkurransen seg imellom, legge inn underbud for å konkurrere ut de små selskapene – og blir etter hvert mektige motparter til kommuner og fylker som har gjort seg avhengige av disse selskapene fordi de har solgt ut sine egne virksomheter og kvittet seg med egenkompetansen. Dette burde vel være et tankekors også for SBLs små og mellomstore bedrifter.

Lønnsomt for det offentlige?

Fra SBLs side propaganderes det nå landet over – i alle medier – at norske kommuner og fylker kan spare minst 10 prosent på konkurranseutsetting. Sjenerøst regner de ut innsparingspotensialene for kommune etter kommune. Denne lettvinte omgangen med økonomien i anbudsprosjekter minner mer enn noe annet om «tenk på et tall»-leken.

At man i enkelte situasjoner kan spare penger gjennom konkurranseutsetting, er ikke umulig, slik lønns- og arbeidsforholdene settes under press, antall ansatte kuttes ned og arbeidsintensiteten økes. Vi har imidlertid fått svært få dokumenterte eksempler på det. Eksempler på kreativ bokføring, der de politikere og byråkrater som står bak konkurranseutsettingen skal «bevise» sin suksess, har vi imidlertid sett en del av. Alle de kostnader som er bundet til selve anbudsprosessen (transaksjonskostnadene), selve anbudsapparatet (bestillerenheten), omstillingskostnader og det kontrollapparat som det er nødvendig å bygge opp på kommunalt hold etter anbudstildeling, holdes imidlertid konsekvent utenfor regnskapene.

En svensk undersøkelse for noen år siden påviste at dette kunne dreie seg om alt fra 6 til 20 prosent av kontraktsummen. Når det private selskapet i tillegg skal ha minst 5 prosent avkastning på sin kapital, skal det altså en formidabel kostnadsreduksjon til for at det skal bli billigere for det offentlige. Vi bør også reise spørsmål ved hva det koster en kommune å overta virksomheter som private selskaper trekker seg fra i kontraktperioden, slik vi har sett flere eksempler på i inn- og utland – senest når det gjelder Vinderen sykehjem i Oslo.

På helsa løs for arbeidstakerne

At innsparinger på et sted i budsjettet kan komme som økte utgifter et annet sted i samfunnsregnskapet, er en annen konsekvens av at konkurranse innføres på stadig flere områder i arbeidslivet. Tidligere direktør i Oslo kommunes renovasjonsselskap, Miljøtransport, Ole Skytterholm, uttrykte dette slik i bladet Kretsløpet nr 5, 1998: «Jeg tror på konkurranse, men medaljen har en bakside. (…) Mer generelt vil jeg si at innsatskravene nå er blitt slik at husrenovasjon bare er en jobb for yngre mennesker. (…) Det er jo ingen vits i å spare noen kroner på renovasjonen dersom utgiftene kommer dobbelt tilbake på trygdebudsjettet.»

I en evaluering som Econ nylig gjorde for Trondheim kommune etter at store deler av renovasjonen i kommunen ble konkurranseutsatt for noen år siden, konkluderes det med at: «Innføring av kildesortering og anbudskonkurranse innen renovasjon har vært god forretning for Trondheim kommune, men renovatørene har betalt med dårligere arbeidsmiljø og høyere sykefravær.» (Adresseavisen 15. oktober 2002.)

Dette er en helt entydig erfaring fra arbeidstakernes side. Mens politikere og byråkrater har lært seg klisjeen om at det dreier seg om å «jobbe smartere – ikke hardere», er det nettopp intensivering av arbeidet arbeidstakerne rapporterer tilbake. Særlig innenfor renhold, som sannsynligvis er det området i samfunnet som er mest konkurranseutsatt, og som i denne sammenhengen er svært lett å kontrollere, skjer det rutinemessig at folk etter konkurranseutsetting får større areal å holde rent på kortere tid – og oftest til lavere lønn (når pensjonsordninger regnes inn), og det i et yrke hvor uføretrygding allerede på forhånd er den mest vanlige måten å avslutte yrkeskarrieren på.

Så har vi da også fått en brutalisering av arbeidslivet som støter stadig større grupper ut av arbeidsmarkedet og over på uføretrygd og andre ordninger. En slik rå og kynisk bruk-og-kast-holdning til arbeidsfolk møter de ansattes organisasjoner i økende grad – ikke minst etter som konkurranseutsetting brer om seg i kommune-Norge.

Til brukernes beste?

Meningsmålinger har aldri vist noe massivt krav fra befolkningen om privatisering eller konkurranseutsetting – snarere tvert imot. Mange konkrete eksempler underbygger dette. Ved overfor nevnte konkurranseutsetting av renovasjonen i Trondheim var det til og med en omfattende underskriftsaksjon fra brukernes side med krav om å få beholde den gode kommunale tjenesten de hadde. De ble ikke hørt! Etter at storparten av renovasjonen i Oslo ble konkurranseutsatt, økte klagene fra brukerne formidabelt. Det tyder i alle fall ikke på at hovedsiktemålet er å sette brukerne i sentrum.

Eksemplene på dårlige erfaringer fra bruk av konkurranseutsetting – både fra inn- og utland – kunne fylt mange sider, men dette kretsmesterskapet i gode og dårlige erfaringer har i seg selv begrenset betydning. Dessuten har dårlige erfaringer ikke vist seg å ha synderlig innflytelse på tilhengerne av konkurranseutsetting. Det er heller ikke slik at det blir krise og problemer straks anbudssystemet fører til at et privat selskap overtar offentlige tjenester – det skulle nå bare mangle. Det er imidlertid skremmende mange skandaler og negative erfaringer forbundet med konkurranseutsetting av offentlige tjenester – verden over. Vi kan ikke eksperimentere med folks grunnleggende rettigheter og behov på denne måten. Når lønnsomhet er det avgjørende, blir det fort problemer. Det har sine konsekvenser å innføre profittmotivet i de offentlige velferdstjenestene.

Hva skal man så gjøre med de mange svakhetene som finnes i måten de offentlige tjenestene utføres på? Jo, selvfølgelig, man må arbeide systematisk for å fjerne dem, for å gjøre tjenestene bedre, styrke finansieringen, der det er problemet, fjerne unødvendig byråkrati og endre stivnede organisasjonsformer, definere nærmere kvalitet og mål, trekke brukerne av tjenestene sterkere inn i prosessen, utvikle lederkompetanse og engasjere arbeidstakernes kunnskap, innsikt og kreativitet – ikke bare i bordtalene, men også i praksis. Omstilling og utvikling av offentlig sektor er høyst nødvendig.

I vårt samfunn, med et høyt utviklet kunnskapsnivå om organisasjoner, ledelsesmodeller, incitamenter og demokratisk medvirkning kan det umulig skorte på innsikt og kompetanse. Konkurranseutsetting er ikke noe nødvendig alternativ, men resultat av endrede maktforhold i samfunnet. Norsk kommuneforbund har inngått avtaler med tre såkalte «modellkommuner» med sikte på å styrke og forbedre de kommunale tjenestene, bidra til mer effektiv ressursanvendelse og sikre kvalitet og standard på tjenestene gjennom internt utviklings- og omstillingsarbeid. Det er et nedenfra-og-opp prosjekt, der medarbeidernes kunnskap, innsikt og erfaringer mobiliseres.

Foreløpige evalueringer viser entydige, positive resultat – en vinn-vinn-vinn situasjon for kommunen så vel som for brukere og ansatte. Det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende hvordan tilhengerne av konkurranseutsetting og privatisering både avviser og neglisjerer disse erfaringene. Det bekrefter mer enn mye annet at det er et politisk-ideologisk korstog de er ute i – og en økonomisk kamp, selvfølgelig, der gigantiske, multinasjonale selskaper kjemper om å få sugerør inn i de offentlige pengebingene.