av Tobias Pflüger

På toppmøtet i Brussel (desember 2003, reds. anm.) klarte ikkje regjeringssjefane i Den europeiske unionen (EU) samle seg om det grunnlovsutkastet som låg føre. I etterkant vart det ein forsterka diskusjon om eit Europa med ulik fart, eit Europa der nokre land i samarbeidet «går framom» – og då først og fremst på det militære området. På denne bakgrunnen er det særleg interessant at Den europeiske unionen i Roma la til sides spørsmålet om ein bindande militærstrategi.

Avrøystingsreglane innafor EU var hovudstridspørsmålet i diskusjonen om den nye EU-grunnlova. Etter forslaget frå grunnlovskonventet skulle dei fleste avgjerdene i ministerrådet frå 2009 av bli vedtatt med eit «dobbelt fleirtal»: minst 13 regjeringar som representerte minst 60 prosent av innbyggarane. Polen og Spania var imot å knyte røysteretten til innbyggartalet sidan dei ved ei slik ordning, samanlikna med den som har vore gyldig til no (Nice-avtalen), heilt tydeleg ville miste innverknad. På den andre sida ville Tyskland som det folkerikaste landet like tydeleg vinne maktmessig.

I media vart framfor alt Spania og Polen gitt ansvaret for «havariet til EU-toppmøtet». Iblant vart det sikkert også ytra mistanke om at den tyske og den franske regjeringa kanskje heller ikkje var så leie seg for dette forliset. Slik gjekk Neue Züricher Zeitung (15.12.2003) ut frå at «Chirac og Schröder i Brussel med overlegg let kjerra renne mot veggen for på den måten rydde vegen for ei gjenoppliving av den gamle ideen om eit «Kjerneeuropa»». Klaus Dieter Frankenberger (FAZ 16.12.2003) tolka hastverket med mistru «i og med at tanken om eit Kjerneeuropa vart plukka ut av møllposen. Dermed tok ein ikkje utan baktanke Brussel-forliset» på kjøpet.» (FAZ = Frankfurter Algemeine Zeitung. Oversettaren sin merknad.) Og Wolfgang Münchau snakkar i Financial Times Deutschland (16.12.2003) om at «utan det tyske olbogediplomatiet i debatten om stabilitetspakta og dei stadige trugsmåla om Kjerneeuropa», ville eit kompromiss med Polen og Spania ha vore muleg.

Gjenopplivinga av den tysk-franske aksen

Reelt aukar kravet om eit «kjerne-Europa» etter at EU-grunnlova ikkje vart parkert. Den franske europaministeren Noëlle Lenoir snakkar om at det burde vere muleg for nokre EU-statar «som fortropp» å gå raskare fram enn andre i europeisk integrasjonen.

Den franske utanriksministeren Dominique de Villepin nemner alt konkrete mål: Europa må skaffe seg dei midla som trengst «for i morgon å kunne fylle plassen sin i verda. For denne nye unionen må det bli sett ærgjerrige mål enten dei blir alle sine mål eller om dei berre blir følgd av nokon. Når det gjeld den ærgjerrige integrasjonen, vil han heilt naturleg falle på plass – slik Frankrike, Tyskland og Storbritannia har praktisert eit svært nyttig samarbeid overfor Iran i spørsmålet om ikkjespreiing. Ein slikt presedens kan vi skape på ny i tida som kjem, for eksempel gjennom at vi styrkar partnarskapet mellom konserna våre innafor forsvarsindustrien eller gjennom at vi i Afrika eller ein annan stad grip politisk initiativ eller gjennomfører operasjonar.» (FAZ 19.12.2003.) Og den franske presidenten, Jacques Chirac, tar også fram det tysk-franske kortet. Han er for å danne «pionergrupper» i Den europeiske unionen, der «Tyskland og Frankrike naturleg … hører til kjernen.» (AP 08.01.2004.)

Den tyske forbundsregjeringa gjer det klart at diskusjonen om kjerne-Europa «ikkje er ein rein taktisk debatt» for å auke trykket i retning semje. Ved eit muleg slutthavari i forhandlingane må ein vere i ei stilling der ein kan gje «skisser» til svar. (FAZ 21.12.2003.) Korleis desse skissene kunne sjå ut, forklarte utanriksminister Joseph Fischer i Spiegel (20.12.2003): «Dei som vil gå vidare – i tryggings- og forsvarspolitikken, i samarbeidet om innanrikspolitikk, om justis og rettsvesen – dei vil gå vidare når grunnlova havarerer. Dei vil gjere det meir målretta dess mindre dei trur på at Europa som heile vil få handlingsdyktige strukturar.

Kjerne-Europa blir framfor alt konkretisert på det militære området. Til det seier Sabine Herre: «Prosjektet Kjerneeuropa har forlate teoristadiet. No gjeld det klare reglar for korleis dette «strukturerte samarbeidet» mellom særleg integrasjonsvillige statar skal fungere. Krigen i Irak og EU-utvidinga er årsakene til at Kjerne-Europa blir konkret på det militære området. (taz 01.12.2003.)

EU sin militærstrategi – eit opplegg for preventivkrig?

Mens forhandlingane om ei ny EU-forfatning havarerte, vart ein bindande militærstrategi lagt til sides i Roma. Alt før dette hadde den tyske forbundskanslaren undra seg over at framlegget, som langt på veg gjenspegla synet til den tyske og den franske regjeringa, vart akseptert av alle EU-statane: «I forhold til skilnadene innafor Europa i Irak-spørsmålet er det pussig at Javier Solana sitt utkast til ein europeisk tryggingsstrategi har vorte tatt i mot positivt av alle EU-partnarane.» (Internationale Politik nr 9, 2003.) I realiteten vart framlegga frå Javier Solana i det alt vesentlege lagt til sides uendra. Det peika ut tre strategiske mål:

• for det første kampen mot terrorisme,
• for det andre kampen mot spreiing av masseøydeleggingsvåpen, og
• for det tredje hjelp til «samanbrotne statar» som middel mot organisert kriminalitet.

Strategidokumentet nemner og korleis EU vil handle militært: «Som ein union med 25 medlemsstatar som bruker meir enn 160 milliardar euro på forsvar, skal vi samtidig kunne gjennomføre fleire operasjonar.» Og på ein annan stad: «Det tradisjonelle konseptet vårt for sjølvforsvar, som gjaldt fram til slutten på den kalde krigen, tok utgangspunkt i faren for ein invasjon. Med dei nye trugsmåla vil den første forsvarslinja ofte ligge i utlandet. Dei nye trugsmåla er dynamiske.»

«Forsvarslinjer» som ligg i utlandet minner om det såkalla «Preemptive War Concept» frå USA-regjeringa sin «National Security Strategy». Omgrepa «preemptiv krig» eller «preventiv krig» brukar ein helst ikkje i EU. På heimesida til forbundsregjeringa heiter det: «Det omstridde omgrepet «preemptive engagement» vart bytta ut med «preventive engagement». Offisielle erklæringar gir inntrykk av at ein med det andre omgrepet berre meiner konfliktførebygging eller «prevensjon». Avisa Neue Züricher Zeitung (15.12.03) trur derimot at omgrepet «preemptivt» vart unngått fordi det var eit «oppeldingsord» eller «pirreord». Og for International Herald Tribune (09.12.2003) vart omgrepet bytta ut berre fordi det ikkje finst ord for «preemptivt» i ein del av EU-språka. Men ubunde av dette: Forsvarslinjer i utlandet er ei omskriving for «angrep», og angrep før motparten går til åttak, det er folkerettsstridig aggresjon.

EU og Nato, hand i hand

EU sin militærstrategi snakkar om at i «ei verd med globale trugsmål, globale marknader og globale media (…) er tryggleiken og velstanden vår stadig meir bunden til eit verksamt multilateralt system (…) Ein aktiv og handlingsdyktig Europeisk union kan utøve påverking globalt. Slik vil EU medverke i eit fungerande multilateralt system, noko som vil leie mot ei verd som er meir rettferdig, meir trygg og meir sameint.» Her er verdsmaktambisjonane til EU formulert. Alt ved framlegginga av EU sin militærstrategi hadde Javier Solana i Berlin 12.11.2003 framheva: «EU skal bli ein global aktør.» Den gongen slo han likeeins fast at EU og Nato ville spele tett saman: «Innafor rammene til dette nettet er og blir Nato ein grunnleggande garantist for tryggleiken vår, og då ikkje som konkurrent, men som strategisk partnar.» Innafor EU skal det bli innført ei «bistandsplikt». For dei til no (framleis formelt) nøytrale EU-statane Austerrike, Finland, Irland og Sverige ville det innebere den endelege oppgivinga av nøytraliteten.

Opprustingsplikt også utan EU-grunnlov

EU har vedtatt å opprette ein «Europeisk instans for forsvarsmateriell, forsking og militær dugleik». Arbeidet skal ta til i 2004 og det skal bli forankra i EU-grunnlova. Rettnok vart dette komplekset alt før toppmøtet i Roma kopla frå og skrive inn i EU sin militærstrategi, ubunde av EU-grunnlova: Dei opprustingspliktene som EU-grunnlova føreset – «Medlemsstatane forpliktar seg til skrittvis å betre sin militære dugleik» (Artikkel I-40, avsnitt 3). Dette blir no regulert slik i EU sitt militære strategidokument: «For å gjere stridskreftene våre meir fleksible, for å omdanne mobile innsatskrefter og gjere dei i stand til å møte dei nye trugsmåla, må forsvarsløyvingane både bli auka og brukt meir effektivt.» Dei regjeringane som innafor EU ønskjer ei styrka vidareutvikling av den militære komponenten har gjennom EU sin militærstrategi fått mykje av det som dei ville nå med det eksisterande utkastet til EU-grunnlov. Den avgjerande skilnaden er: Det er meir sannsynleg at utviklinga på det militære området vil skje med «ulik fart». Eit «militært kjerne-Europa» rundt Tyskland og Frankrike rykker nærmare!

Militarisering av EU

På fire område er militariseringa av EU kome svært langt:

• For det første ved danninga av ein EU-intervensjonsstyrke på 60.000 soldatar som skal vere operativ dette året.
• For det andre – og det blir ofte oversett i diskusjonen – i form av ulike bi- og multinasjonale korps som alt har eksistert lenge.
• For det tredje gjennom oligopolisering og styrking av den europeiske krigsvåpenindustrien.
• For det fjerde – og det er nytt – gjennom danninga av såkalla «Battle Groups». Tyskland, Storbritannia og Frankrike vil opprette frå sju til ni kampgrupper (Battle Groups), kvar på omtrent 1.500 mann. Desse skal kunne bli mobiliserte på innan 15 dagar til militær innsats i frå 30 til 120 dagar kor som helst i verda. Desse «Battle Groups» skal bli «utvikla i full innpassing med yteevna til Nato».

EU-intervensjonsstyrken

EU-statane har lenge vore einige om å danne ein EU-intervensjonsstyrke. Til saman har EU-regjeringane og EU-kandidatane «meldt inn» ca. 100.000 soldatar. 60.000 av desse skal kor som helst i verda kunne bli sett inn permanent i eitt år. (Einaste unntaket er Danmark som ikkje deltar i EU sin militære «komponent».) Desse intervensjonsstyrkane skal vere innsatsklare innan 60 dagar. Den bindande intervensjonsradiusen på 4.000 km ut frå Brussel vart til og med overskriden i samband med den første «prøveinnsatsen» i Kongo. EU-intervensjonsstyrken er ikkje ein «ståande styrke». Han skal til kvar tid kunne bli sett saman frå ståande troppekontingentar. Denne styrken skal vere innsatsdyktig i løpet av 2004.

Samansettinga av styrken er politisk interessant: Austerrike 3.500, Belgia 1.000, Storbritannia 12.500, Finland 2.000, Frankrike 12.000, Hellas 3.500, Irland 1.000, Italia 6.000, Luxemburg 100, Nederland 5.000, Portugal 1.000, Sverige 1.500. Tyskland stiller med 18.000, klart den største kontingenten – nesten ein tredjedel av heile EU-intervensjonsstyrken.

For å kunne mønstre 18.000 innsatsdyktige soldatar, er det nødvendig å utdanne 32.000 ekstra til dette formålet. Desse har då også forbundsregjeringa gitt lovnad om. I tillegg er det lova 93 kampfly, 35 transportfly og 3 overvakingsfly, fire kamphelikopter og marinestyrkar.

Den tyske hæren sin dugleik gjeld framom alt strategisk oppklaring, leiingsevne og evne til strategisk forflytting. Den tyske generalen Rainer Schuwirth skal vere øvstkommanderande for EU-styrken. Innsatsleiingskommandoen i Potsdam-Geltow er den sannsynlege kjernen i eit «operativt hovudkvarter» for Den europeiske unionen. Frankfurter Algemeine Zeitung (FAZ) (10.07.2001) skreiv dette om kommandosentralen i Potsdam: «Med innsatsleiingskommandoen rår den tyske hæren over ein operativ leiingsstab på arménivå, ei leiing som i funksjon tar vare på oppgåver som før vart tatt vare på av generalstaben til den tyske armeen.»

EU-planlegginga siktar på å etablere ein intervensjonsstyrke som kan handle med eller utan ryggdekking frå Nato, som kan handle ubunde av Nato og dermed også ubunde av USA. På heimesida til forbundsregjeringa lyder dette slik: «Kreftene i form av ein europeisk inngrepstropp skal stå til rådvelde for felles EU-innsats, ubunde av Nato.» (www.bundesregierung.de) Trass i at Solana ikkje ser Nato «som konkurrent, men som strategisk partnar», kan EU sine militærintervensjonar gjelde forhold som USA-regjeringa ikkje har interesse i eller til og med forhold der USA har andre interesser. Innebygd i dette ligg faren for at det kan kome til tydelege tilspissingar i forholdet mellom EU og USA.

Dei multinasjonale korpsa

Dei ulike multinasjonale korps som alt har eksistert lenge, er sentrale element i EU sin militærpolitikk.

Her finst:

• Europakorpset med tyske, belgiske, spanske, franske og luxemburgske troppar
• Eurofor med troppar frå Spania, Frankrike, Italia og Portugal
• Euromarfor med troppar frå dei same landa
• den europeiske luftfartsgruppa med tyske, belgiske, spanske, franske
• italienske og britiske avdelingar
• den multinasjonale divisjonen under britisk kommando som er lagt til Tyskland med tyske, belgiske og nederlandske troppar
• og det tysk-nederlandske korpset som skal bli sett inn i Afghanistan, og som tidvis skal ha «lead-nation-function» der.

Frå september 2002 er Eurokorpset godkjent av Nato som «Rapid Reaction Corps». EU sin framvisingstropp skal bli overdratt leiinga av Afghanistan-vernetroppen ISAF. «Seinare er siktemålet å overdra den operative leiinga» av den krigen som framleis går føre seg i Afghanistan «til NATO». (FAZ 04.02.2004.) I følgje FAZ blir den nødvendige troppeforsterkinga i Nato vurdert til mellom 5.000 og 14.000 mann. Dette er resultatet av ei samanslåing av dei to operasjonane Enduring Freedom og ISAF, operasjonar som av gode grunnar har vore skilde frå kvarandre fram til no. Innafor ramma til Enduring Freedom var og blir krigs- og kampinnsatsen i Afghanistan gjennomført. I desse deltar også tidvis soldatar frå den tyske spesialkommandoen. ISAF var til no «berre» tilgjengeleg for dei såkalla stabilseringstiltaka. Med Forbundsdagen sitt vedtak om å sette inn soldatar i Kundusregionen vart ei første oppmjuking av dette skarpe skiljet utan tvil sett i verk.

EU-troppar i Irak?

Det er innlysande at USA ønskjer at Nato skal ha ei offisiell rolle i okkupasjonen av Irak. Slik det vart uttalt ved samlinga av Nato sine militærministrar i «Tryggleikskonferansen» i München i februar 2004, skal ei Nato-operasjonsplanlegging for Irak bli vedtatt i det neste ministermøtet i Istanbul i juni 2004. Til innsats mot enden av året eller ved starten av neste år blir det diskutert 30.000 til 45.000 soldatar. Som hovudkvarter snakkar ein om Allied Rapid Reaction Corps (ARRC) i Mönchengladbach og det tysk-nederlandske korpset. «I begge leiingsstabane stiller den tyske hæren i følgje FAZ (04.02.2004) med storparten av personellet. Tyske soldatar vil då bli konkret bunde til okkupasjonspolitikken i Irak gjennom å delta i leiingsstabane. Bildet av den tyske regjeringa som motstandar av Irakkrigen vil for godt bryte saman. Dette bildet er elles for lengst svekka gjennom den indirekte støtta til USA sine militæroperasjonar frå tysk jord gjennom hjelp til den amerikanske armeen i nærområdet til krigshandlingane.

Utsyn

For den franske militærministeren, Michele Alliot-Marie, er det militære samarbeidet vorte til nøkkelelementet i den europeiske prosessen mot å bli einige. I eit intervju med FAZ (05.02.2004) slo ho fast: «Irak-krisa har ikkje vore eit tilbakeslag for forsvarssamarbeidet i EU. Det motsette er tilfellet. Forsvaret har vorte eit nøkkelelement i den europeiske prosessen mot semje. Forsvaret kjem raskare på plass enn pengeunionen gjorde i si tid.

I opningstalen sin til Hannovermessa i 2003 påviste forbundskanslar Gerhard Schröder samanhengen mellom opprustingspolitikken og den sosiale innstramminga i landet vårt. Han grunngav det nødvendige ved Agenda 2010 med at «Tyskland må og skal (…) spele si rolle i Europa slik at Europa kan spele si rolle i verda.» Ein må «sette landet økonomisk i stand til både å ha den krafta og stille ho til rådvelde for Europa for å kunne realisere denne rolla.» (www.bundesregierung.de, sett inn 07.04.2003)

Forståinga er gammal: Pengar kan ein berre bruke ein gong, enten til høgrusting eller til utdanning og sosialtenester. Det nye er at ein sosialdemokratisk kanslar går så ope og absolutt inn for å prioritere militariseringa framom behova til befolkninga. I talrike europeiske land er det danna ei rørsle «Mot denne EU-grunnlova – for eit Europa som seier nei til krigen». Denne rørsla går ikkje berre til angrep på «tvangen til opprusting» i grunnlovsutkastet, ho går også til angrep på grunnlovsutkastet si demokrati- og utviklingspolitiske innretting. Dette er ei rørsle der globaliseringskritikarar av begge kjønn og aktive freds- og utviklingspolitiske grupper samarbeider.

av Siri Jensen

Sommer betyr bøker. Hyttesommer betyr enda flere bøker, i solvegg, i dårlig vær, i senga eller på trappa med morgenteen. Krim – for å gire ned, fag og politiske bøker når energien kommer tilbake, skjønnlitteratur når du har fått tilstrekkelig ro. Tid til sammenhengende lesning, uten å skulle bruke det til noe som «må gjøres». Etter hvert kommer lysten til å dele det en har lest – diskutere det, bruke det.

Jeg har i mange år vært opptatt av vanlige kvinners liv og rolle i kampen for et annet samfunn, kvinnene i arbeiderklassen, både kvinnepolitisk og fagligpolitisk. Likevel har jeg de siste åra skygget unna diskusjonen om klasseanalyse, som alltid har sett ut til å måtte ende med diskusjonen om sykepleiere og lærere, med konkret analyse, moralisme og kjønnsmotsetninger i en uskjønn blanding.

I sommer har to bøker gitt meg ny inspirasjon. Sosiologen Erik Olin Wright har skrevet boka Class counts, som innbyr til andre diskusjoner. Wright og Goldthorpe er de to mest refererte klasseteoretikerne i engelskspråklig litteratur, Wright i en marxistisk tradisjon med utgangspunkt i utbyttinga, Goldthorpe i en weberiansk tradisjon med lagdelingsteori.

Wright bygger opp sin klasseanalyse på tre kriterier, eiendomsretten til produksjonsmidlene (som den grunnleggende), makt/ledelse (authority) og fagkunnskap/ekspertise (skills/expertise). Han begrunner de to siste kriteriene blant annet med at de gir privilegerte posisjoner i forhold til utbyttinga og i forhold til mulighetene for å dominere eller å bli dominert.

Med 3 dimensjoner på hver av de to siste kriteriene får han en matrise med 9 ulike plasseringer, fra rendyrket arbeiderklasseposisjoner uten fagkunnskaper eller formell autoritet i den ene enden til ledere som også er eksperter i den andre. Mellomposisjonene betegner han som motsetningsfylte klasseplasseringer. I arbeiderklassen regner han inn faglærte arbeidere og arbeidsledere/mellomledere uten fagkunnskaper/ekspertise, men ikke mellomledere med fagekspertise, men modellen er ikke avhengig av å følge ham i dette.

Wright går også inn på ulike måter kjønn og klasse virker inn på hverandre, uten at han serverer noen ferdig teori. Han argumenter mot Goldthorpe som klasseplasserer familier etter «hovedperson», ikke individer. I stedet innfører han begrepet formidlede klasseplasseringer (mediated class locations), som en måte å beskrive og forstå de som ikke tar direkte del i samfunnsmessig produksjon. Dette bruker han også til å diskutere gifte kvinners klasseplassering som dels bestemt av eget arbeid, dels av ektefellens gjennom familiens posisjon/økonomi og vice versa. Igjen brukes begrepet motsetningsfylte klasseplasseringer. Wright ser ikke klasseplasseringer som et rom i et hus, men som en knute i et nettverk av relasjoner.

Boka bygger på en omfattende spørreundersøkelse utført i mange land, blant annet i Norge, men han legger mest vekt på resultatene fra USA og Sverige og sammenlikningen mellom dem. Utfra marxistisk tenkning stiller han så opp en rekke hypoteser som han bruker det empiriske materialet til å teste ut. Han ser på hvor lett det er å krysse klassegrenser, på forholdet mellom klasser og deling av husarbeidet, på kjønnsgapet når det gjelder lederposisjoner, og på forholdet mellom klasseplassering og klassebevissthet.

Han finner blant annet ingen forskjell på arbeidsdelingen i hjemmet etter klasse, noe som gjør at han overrasket må konkludere at resultatet støtter dem som hevder at kjønn er en sjølstendig faktor som ikke kan reduseres til klassespørsmål. Han finner også at yrkesaktive kvinner i Sverige i større grad får sin klasseidentitet bestemt av eget yrke enn kvinner i USA.

Boka finnes i en studentversjon som jeg leste – og det var nok lurt å starte der – og i en mer omfattende versjon som inneholder grundigere metodebeskrivelser og to ekstra kapitler. Her diskuterer han forholdet mellom en marxistisk strukturtilnærming til klasseanalyse og en prosesstilnærming som ser på hvordan klasseidentitet skapes gjennom levde erfaringer. Han ser dette som ulike dimensjoner, selv om han legger strukturen i bånn. Han ser empirisk på betydningen av klassebakgrunn i forhold til nåværende klasseplassering, og tar også opp forholdet mellom klassebevissthet i offentlig og privat sektor. For meg åpnet Wright for en rekke spennende problemstillinger, uavhengig av om man er enig med ham i de konkrete vurderingene.

Wright konkluderer med at det store flertallet i den amerikanske arbeiderklassen er kvinner eller svarte. Og han viser hvordan den antikapitalistiske bevisstheten er større blant svarte enn hvite. For øvrig går han ikke mye inn på det økte innslaget av innvandrere i arbeiderklassen i andre land enn USA.

Dette påpekes av Diana Mullinari og Anders Neergaard i boka Den nya svenska arbetarklassen. Denne boka tar utgangspunkt i studiet av et nettverk av faglig aktive innvandrere som arbeider for å løfte fram spørsmål som gjelder diskriminering, underordning og rasisme innenfor de faglige organisasjonene.

For meg var det umiddelbart viktigste ved boka at den gjorde meg kjent med begrepet rasifisering. «Med dette menes prosesser der grupper av mennesker, flertallet – men ikke alle – innvandrere eller barn av innvandrere skapes som annerledes og underordnede gjennom antakelsen om deres biologiske eller etniske/kulturelle forskjeller. Gjennom rasifisering skapes et «dem» og samtidig et «vi» der blant annet nasjonstilhørighet er det sentrale.»

På samme måte som kvinner kjønnes, dvs det at de er kvinner gjøres til det sentrale som bestemmer plassering og oppfatninger, blir innvandrere rasifiserte – det at de er innvandrere bestemmer i svært mange sammenhenger deres plassering og hvordan de sees og møtes.

Sentral i rasifiseringsprosesser er den herskende klassen og staten. Rasifiseringen fører blant annet til at innvandreres plass i de dårligst betalte jobbene framstår som naturlig.

Boka knytter an både til klasseteori, antirasistisk postkolonial teori og feministisk teori, og drøfter teoretisk både forholdet til arbeidsmarkedet og synet på ideologi. Dette kan gjøre deler av den litt vanskelig for oss som ikke er inne området, men det gir et viktig innblikk i aktuelle diskusjoner.

Samtidig gjør den en konkret analyse av LO-tidningen i Sverige og hvordan framstillingen bidrar til å rasifisere innvandrere, og den formidler erfaringene fra nettverket for faglig aktive innvandrere (FAI). Her kommer det fram momenter som det er lett å kjenne seg igjen i. Det tydeligste bildet i bladet er innvandreren som problem. Innvandrere koples opp mot arbeidsløshet, arbeidsmarkedspolitiske tiltak og sosialhjelp. Og de framstilles som vanskelige å rekruttere og passive. Det framheves at de ikke forstår og møtes med en blanding av oppdragelse og hjelp, som barn. Språkundervisning løftes fram som en sentral strategi som alle er enige om, mens antidiskrimineringslovgivning er et kontroversielt tema. En tråd som løper mange av artiklene er at innvandrere ofte beskrives med en avstand som innebærer at de koples bort fra fagforeningene, problemene de har som gruppe behandles bare delvis som noe som angår fagbevegelsen. Det er hele tiden tydeligere at de er innvandrere enn at vi har felles klasseinteresser.

FAI forteller om hvordan tillitsvalgte unngår å ta opp rasismen, gjennom typiske, men ikke nødvendigvis bevisste strategier. De møter konkrete episoder med at innvandrere tolker feil, de kjenner ikke til de faktiske forholdene innvandrere arbeider under og de legger ansvaret for å ta opp rasismen på innvandrerne sjøl. FAI er også opptatt av at fagbevegelsen framstiller rasismen som noe som bare er knytta til de mest ytterliggående åpne rasistene. Dette gjør det lettere å fornekte at rasisme og rasifisering finnes i egen organisasjon.

Boka løfter også fram unntakene som bryter med det dominerende synet og drøfter FAIs betydning og strategi. Den drøfter også særskilt rasifiseringen av innvandrerkvinner. Både drøftingen av rasifiseringsbegrepet, analysen av LO-tidningen og erfaringene fra FAI legger et godt grunnlag for en kritisk diskusjon av hva det er å drive antirasistisk kamp i fagbevegelsen.

Erik Olin Wright: Class Counts. Comparative Studies in Class Analysis
Cambridge University Press 1996
Forlagsomtale av boka her – Wrights hjemmeside her

Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, viser til Wrights tall for ulike klasseplasseringer i Norge, etter kjønn, i artikkelen «Kjønn og makt i arbeidslivet – klasseanalytiske perspektiv» i Ellingsæter og Solheim: Den usynlige hånd? i serien fra Maktutredningen.

Diana Mulinari & Anders Neergaard: Den nya svenska arbetarklassen. Facket och de rasifierade arbetarna
Borea bokförlag 2004

av Joseph Ferraro

Nødvendighet og frihet

Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv, skriver Joseph Ferraro i dette forordet.

En av de kanskje største manglene innen marxismen er mangelen på en klar presentasjon av den dialektiske metoden fra enten Karl Marx eller Friedrich Engels. Selv om det er en beskrivelse av dette i Den Europeiske Budbringeren, som er sitert av Marx i etterordet til den andre tyske utgaven av Kapitalen, er denne langt fra komplett. Det virker som om Marx selv merket et behov for å klargjøre metoden sin, siden han i et brev til Joseph Dietzgen 9. mai 1868 skrev at han skulle skrive et arbeid om dialektikken så snart han fikk tid. Dessverre døde han uten en gang å ha ferdigstilt andre og tredje bok av Kapitalen for utgivelse.

I etterordet forteller Den Europeiske Budbringeren oss at «Marx betrakter samfunnsutviklingen som en naturhistorisk prosess, styrt av lover som ikke bare er uavhengige av viljen, bevisstheten og intellektet, men tvert om, snarere bestemmer deres vilje, bevissthet og intellekt». Det virker som om dette innebærer en streng historisk determinisme, men den samme beskrivelsen sier også at «de gamle økonomene misforsto de økonomiske lovenes natur når de sammenlignet dem med fysiske og kjemiske lover». Ikke bare betyr dette at «økonomene» ikke anerkjente den kjensgjerningen at lover som gjør seg gjeldende innen den økonomiske sfæren er historisk betinget og gjelder bare i forhold til tilsvarende økonomiske former, men det betyr også at økonomene ikke skiller mellom dialektisk og mekanisk nødvendighet. Dersom en mekanisk determinisme virker i historien er det ikke plass til menneskelig frihet. På den annen side, dersom en dialektisk determinisme virker slik, da er historien nødvendigvis frihetens grunnlag.

Denne forståelsen, at kapitalens historiske lover eksisterer uavhengig av viljen og er bestemmende for den, ble formulert tidligere i forordet til Kritikken av den politiske økonomi (1859), og den mekaniske fortolkningen hos mange markante marxister er, i stor grad, ansvarlig for Den Annen Internasjonales fallitt. For eksempel forsøkte Georgi V Plekhanov og, etter Den Annen Internasjonale, Nikolai Bukharin, å forme den historiske materialismen i henhold til forståelsen sin av sin tids naturvitenskap – de gikk i den fella Den Europeiske Budbringeren hadde advart mot. Dersom historisk materialisme skal være en sann vitenskap, mente de, må den forklare utviklingen av samfunnsforhold i henhold til faktiske årsaker, årsaker som i stedet for å være utledet på en dialektisk måte var utledet på en tradisjonell materialistisk måte. Med utgangspunkt i at forordet fra 1859 representerte et greit uttrykk for Marx’ tenking mente de at Marx i dette verket formet vitenskapen sin i henhold til naturlovene. Plekhanov, som verken skjønte hva Marx forsøkte å gjøre eller den generelle metodologien hans, mente at Marx reduserte «hele spørsmålet om utviklingen av økonomien til spørsmålet om bestemmende årsaker for utviklingen av de produktivkreftene som er tilgjengelige for samfunnet». (1) For Plekhanov finnes disse årsakene i de geografiske omgivelsenes natur. Disse bestemmer utviklingen av produktivkreftene, som i sin tur bestemmer alle samfunnsforholdene.

Med andre ord utvikler, i følge Plekhanov, det økonomiske livet seg med utviklingen av produktivkreftene. Dette forklarer hvorfor forhold mellom mennesker endres og, med dem, vår psyke. Kvantitative endringer i produktivkreftene fører etter hvert til en kvalitativ transformasjon, den gamle produksjonsmåten, eller samfunnsformen, erstattes av en ny produksjonsmåte. I følge Plekhanov og Bukharin skaper menneskene historien sin for å stille behovene sine. Resultatet er at samtlige historiske kjensgjerninger er betinget av samfunnets økonomi eller utviklingen av produktivkreftene.

Derfor nektet Plekhanov og Bukharin for at det eksisterte fri vilje. De mente at selv om menneskelig streben er en faktor i samfunnsutviklingen, må vi innse at menneskene nødvendigvis skaper historien sin på en heller enn en annen måte. (2)

I stedet for å ta disse begrepene fra Marx og Engels, som «uunngåelig», «jernnødvendighet» etc i sin dialektiske kontekst, tolker disse mennene dem på en mekanisk måte, der den økonomiske faktoren spiller den dominerende rollen. Vi kan faktisk gå et steg videre; disse to mennene har konstruert en marxistisk inspirert doktrine, der Hegels idealistiske historiske determinisme er erstattet av en materialistisk determinisme. Eller, for å si det samme på en annen måte, læren til marxismens grunnleggere er blitt tolket slik at Hegels idealistiske ontologi i praksis er erstattet av en materialistisk ontologi.

Karl Kautsky, Engels’ etterfølger som leder for det tyske sosialdemokratiet, misforsto likedan hva Marx og Engels ville si og gjøre, med det samme resultatet – den frie viljens negasjon. Kautsky forteller oss med bakgrunn i sin oppfatning av hvordan utviklingen av produktivkreftene bestemmer menneskets vilje at menneskets vilje tar en annen form enn hos dyrene. Hos dyrene eksisterer kun viljen til å leve, men hos menneskene finnes det, takket være utviklingen av teknologien, en vilje til å leve bedre. Under kapitalismen antar kapitalistenes vilje til å leve bedre form av en ustoppelig søken etter profitt, en konstant jakt på kapital å akkumulere. For proletaren, som lever under andre forhold enn kapitalisten, fører viljen til å leve bedre til en søken etter en bedre pris for arbeidskraften. På den ene siden har vi altså kapitalistenes ønske om å berike seg selv, som tvinger dem til å underlegge andre sin vilje, til å få andre til å arbeide for sin fortjeneste. På den andre siden har vi arbeidernes vilje, som presser dem til å slåss mot kapitalistenes vilje. Klassekamp er dermed et resultat av de motsetningene som nødvendigvis oppstår av motsatte viljer, og siden det, mer eller mindre åpenbart, ikke finnes noen viljesfrihet, kan det ikke være tvil om proletarenes uunngåelige seier over kapitalistene som et resultat av de økonomiske lovenes jernhånd.

Alt dette har viktige følger, ikke bare i forhold til Den Annen Internasjonales fallitt, men også i forhold til den offisielle teorien under det stalinistiske diktaturet. For Stalin finnes også Marx’ forståelse av historisk materialisme i forordet fra 1859, og den består av å benytte seg av disse dialektisk materialistiske lovene. Som ventet forstås disse lovene, så vel som lovene for samfunnsutviklingen på samme måte som hos Plekhanov og Bukharin, med samme bestemthet og nødvendighet som innen naturvitenskapene.

På motsatt side finnes imidlertid de som har gjort opprør mot den deterministiske fortolkningen av Marx’ doktrine og som legger vekt på humanismen hans heller enn den økonomiske vitenskapen. Blant disse er Frederick L Bender, George Lichtheim, Shlomo Avineri, Z A Jordan, Robert C Tucker, Jean-Paul Sartre osv, hvorav noen vil bli behandlet i denne boka. For Bender, Lichtheim og Avineri kommer de deterministiske fortolkningene av Marx i stor grad av den eldre Engels og hans interesse i sin tids vitenskap, særlig etter Marx’ død i 1883. I følge disse havnet Engels på en eller annen måte på den tradisjonelle materialismens standpunkt, og hans forståelse av naturdialektikken reduserte alt til et deterministisk forstyrret positivistisk speilbilde av den hegelianske dialektikken.

Selv om Engels’ interesser på ingen måte innebar en deterministisk doktrine i ordets vanlige betydning, det vil si en lære som benekter eksistensen av fri vilje, har hans senere arbeider (hovedsakelig Anti-Dühring og Naturdialektikken) blitt fortolket slik. I følge disse forfatterne avvek den eldre Engels fra Marx’ autentiske doktriner i forhold til viktigheten av «materialisme» og dialektikken, og i forhold til eksistensen av determinisme og frihet i historien. Dette opprøret mot determinisme innebærer også at «den unge Marx» settes opp mot den eldre.

Som jeg imidlertid skal vise er historien, selv om en viss «determinisme» (hvis vi kan benytte oss av det begrepet) visst eksisterte i historien for Marx og Engels, i like stor grad en arena for frihet, og den historiske utviklingen av mennesket er et bevis på dette. Virkelige, konkrete mennesker har ikke en biogenetisk, forutbestemt arbeidsaktivitet slik bier, maur osv er det. De har heller ikke en oppførsel som er fullstendig forutbestemt av omgivelsene de lever i eller av utviklingsnivået for produktivkreftene. De kan betinge oppførselen, men de bestemmer bare et begrenset område for valg, ikke selve valget. Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv. Aktivitetene deres er betinget av fortiden. Resultatet av tidligere generasjoner av individers valg, særlig på det økonomiske området, fremstår for senere generasjoner som nødvendighet, som «determinisme», som noe som dominerer dem, særlig når medlemmene av den nye generasjonen befinner seg blant de utbyttede klassene. Men, som det er skrevet i Teser om Feuerbach, skaper ikke bare mennesker omgivelsene, mennesker forandrer også sine omgivelser. I den moderne epoken betyr dette at proletariatet er slavebundet på grunn av en tidligere historisk prosess, slavebundet av en «determinisme», hvis vi skal benytte oss av det begrepet, påtvunget det av kapitalismen. Det er imidlertid ikke, som det hevdes i de mekaniske fortolkningene av den marxistiske doktrinen, slik at den sosialistiske revolusjonen er det «nødvendige» resultatet av utviklingen av objektive økonomiske og politiske forhold, den har å gjøre med en frihetshandling som knuser kapitalismens «determinisme». Og, i motsetning til rent humanistiske fortolkninger av Marx, frigjør ikke proletariatet seg fra kapitalistisk «determinisme» i det abstrakte, men i samsvar med objektivt eksisterende lover.

I de følgende kapitlene vil jeg, etter å ha presentert posisjonene til samtidige forfattere som fornekter determinisme hos Marx og til G A Choen, som går tilbake til Plekhanovs klassiske historiske materialisme, vise at, i stedet for at historien styres av en jernhard nødvendighet og i stedet for at den sosialistiske revolusjonen finner sted på den samme måten, består nødvendigheten i at man forutsetter menneskelig frihet. Det er en betinget nødvendighet. Dersom kapitalistene velger å holde seg til rollen som kapitalist, som består i å akkumulere, vil de bli tvunget av de samme samfunnskreftene de har satt i gang, til brutalt å utbytte arbeiderne sine. Dersom proletariatet ønsker å frigjøre seg fra degraderingen og armodet kapitalistene og det økonomiske systemet deres påfører det, må det gjennomføre en revolusjon. Valget av premisset – dersom kapitalistene velger osv osv, dersom proletariatet vil være fritt osv – avhenger av menneskelig frihet. Men med en gang premisset er lagt må både kapitalistene og proletariatet velge det tilsvarende – må drive brutal utbytting for å overleve eller må gjennomføre en revolusjon.

Men det er også en annen ting som må tas med i betraktning. Som vi vil se i det følgende, mente både Marx og Engels at dersom omstendighetene endres, endres også lovene. Dette gjelder ikke bare muligheten for revolusjon, men også til den kjensgjerningen at den eneste veien til sosialismen ikke går gjennom vold. Både Marx og Engels så muligheten av å ende opp med sosialisme gjennom demokratiske metoder. I denne boka vil vi se at Marx og Engels verken holdt seg ensidig til determinisme eller frihet (vitenskap eller humanisme), men så en dialektisk forening av disse elementene i selve den historiske prosessen.

Noter

1) The Development of the Monist View of History, hevder Plekhanov at Marx og Engels «så samfunnsutviklingen som en nødvendig prosess, bestemt av lover, og her hadde de rett». [Tilbake]

2) Likt Plekhanov slår Bukharin fast at «sosialismen vil uunngåelig bli realisert fordi det er uunngåelig at menneskene, bestemte klasser av mennesker, slåss for å realisere den og at de gjør det under forhold som vil sikre dem seier. Marxismen fornekter ikke viljen, marxismen forklarer den. Når marxister organiserer seg og leder kommunistpartiet i kamp er dette også et uttrykk for historisk nødvendighet, som realiseres nettopp gjennom menneskenes vilje og handlinger.» Verken hos Bukharin eller Plekhanov må samfunnsdeterminisme forveksles med passiv fatalisme eller nihilisme. Der determinismen ser mennesket som aktivt, ser fatalismen, ikke i den forstand Plekhanov bruker begrepet, menneskets rolle som passivt og «benekter den menneskelige viljes betydning som faktor» i den historiske utviklingen. [Tilbake]

To definisjoner

Arne Næss definerer ontologi som «læren om det som eksisterer/er». Vi kan også kalle det naturfilosofi – læren om hvordan naturen er og utvikler seg. Her kan vi ha underavdelinger som biologi og psykologi. Dette i motsetning til epistemologi som er «læren om hvordan menneskene oppfatter det som eksisterer/er».

av Peter M Johansen

Mange bønder befinner seg i en ond sirkel av teknologi for moderne jordbruk. Det gjør dem ytterst sårbare, inntil døden, fastslår V S Sreedhara fra People’s Democratic Forum (PDF).

Gruppen rundt ham på University Law College har akkurat foretatt den siste granskningen av de mange selvmordene på landsbygda som har hjemsøkt delstaten Karnataka, i alt 478 registrerte tilfeller mellom 1. april til 10. november 2003.

Den selvoppnevnte, uavhengige granskningskommisjonen på rundt 30 personer med ulike profesjoner har tidligere tatt for seg Hassan-distriktet hvor det var 54 selvmord i den nevnte perioden. På siste runde tok Sreedhara for seg 11 familier i Kolar-distriktet på grensa til nabodelstaten Tamil Nadu som Karnataka ligger i strid med om det dyrbare vannet.

Til Arisikere kommer det en vannbil én gang i uka. Bøndene har ingen forsikring på avlingene, og markedet er for tida dårlig. Det tvinger bøndene til Bangalore med sine poteter. Det gir lavere pris og høyere utgifter til transport. Dessuten har potetavlingene sviktet.

Sreedhara gir et knippe av årsaker:

• Tørken. Kolar er kjent for sine vanndammer. Nå er ikke én av dem fulle.
• Grunnvannet har sunket. Mange bønder har ruinert seg på å bore tre-fire ganger uten resultat. De har pantsatt eiendeler, og har tatt opp store lån.
• Markedet er så uberegnelig, blant annet fordi det kommer inn poteter fra Punjab. Prisspennet er på 200 til 2.000 rupis per quintal (100 kg). Det gjør den onde sirkelen til en nedadgående spiral.
• Bøndene kjøper såkorn. Tidligere ble dette satt til side og fordelt i landsbyene. De er blitt avhengige kunstgjødsel og sprøytemidler, en hel kjemisk meny. Totalt avhengige i et spill med langt flere aktører.

«Dessuten splittes jorda opp på sønnene i en familie, og byrden med medgifte er tung. Det er mange ting som trekker folk ned og inn i døden,» sier Sreedhara.

Årsakene bak selvmordene er komplekse, fastslår rapporten. Men fokus har i sterkere grad gått over på myndighetenes byråkratiske normer for ikke å betale ut kompensasjonen som bøndene har krav på.

I Kolar oppdaget gruppa et mønster der en sønn tar over ansvaret for jorda i farens navn. Dersom det går galt, er det ofte sønnen som begår selvmord. Det fører til at myndighetene nekter å utbetale kompensasjon fordi jorda fortsatt står i farens navn – og han er ikke offeret.

Sreedhara trekker fram ekteparet Agthathota Appayappa (60) og Muniyamma i landsbyen Nakkaladinna. De inngikk en pakt om å drikke sprøytemidler ute på åkeren. Hun døde; han overlevde. Dermed ingen kompensasjon.

Mange har tatt opp private lån, enten hos naboen eller lånehaier, for å bore etter vann. Det gjør presset om tilbakebetaling hardere. Men «uformelle» lån kvalifiserer ikke til kompensasjon ved selvmord. Det er et trekk som går igjen i Mandya-distriktet som ikke er irrigert. Her har 38 tatt livet av seg i perioden, nest høyest i Karnataka.

«Vi har etter nøye gjennomgang avvist 299 av de 478 innrapporterte tilfellene som usikket for kompensasjon,» uttaler utviklingskommissær Vijay Gore i delstatsregjeringen til guvernør S M Krishna (Congress), en av Karnatakas tebaroner, til tidsskriftet Frontline.

«Umenneskelig og byråkratisk,» sier Sreddhara.

av Peter M Johansen

Vekstraten i Indias økonomi har allerede begynt å falle etter den første boomen på 1990-tallet. Medisinen er IMF sine krav, globaliseringens anabole stereoider.

Den indiske regjeringen innledet året med å haste gjennom en pakke med reformer før statsminister Atal Bihari Vajpayee oppløste nasjonalforsamlingen og skrev ut nyvalg. Reformene dekker Det internasjonale pengefondets (IMF) krav tiltak for å få opp vekstratene igjen i Indias økonomi.

Det er slett ikke samsvar mellom de prospektene som blir tegnet på glanset papir av Indias økonomiske utvikling, og de mer avmålte analysene av de faktiske forholdene, selv om de ofte kommer fra samme hold, enten indiske myndigheter eller investeringsbankene eller Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

De siste månedene har den indiske regjeringen fulgt opp flere av anbefalingene fra IMF og de utenlandske investeringsbankene med å bygge ned restriksjoner og åpne opp større sektorer av økonomien for utenlandsk kapital og privatisering. I midten av januar la regjeringen fram ikke mindre enn tre reformpakker i løpet av en uke.

Myndighetene har fjernet taket på utenlandske investeringer på de fleste områdene av landets olje- og bensinsektor. Prosjekter kan settes i gang med 100 prosent utenlandsk kapital, og investorene trenger ikke lenger gå veien om regjeringens godkjenning for å sette prosjektene i kraft. Taket på direkte utenlandsinvesteringer (FDI) i private banker er blitt hevet fra 40 til 74 prosent. Derimot har regjeringen foreløpig holdt tilbake å heve taket fra 49 til 74 prosent innen telekommunikasjonen.

Åpningen for at utenlandsinvestorer kan krype enda høyere opp på kommandohøydene i indisk økonomi, kom uka etter at finansminister Jaswant Singh, kanskje ikke overraskende tidligere utenriksminister, senket tollsatsene på varer med unntak av landbruksprodukter, fra 25 til 20 prosent.

«Liberalisering har ikke lenger en dårlig klang i valgkampanjen,» konstaterte en av BJPs valgstrateger Pramod Mahajan overfor Financial Times.Det vil i stedet bli et sentralt tema i BJPs valg, slår han fast, og lederen for industriforbundet Confederation of Indian Industry (CII), Tarun Das, gjør seg de samme betraktningene:

«BJP kvitter seg en gang for alle med sin gamle filosofi om «swadeshi» (lukket økonomi).»

Framstøtene kom på bakgrunn av framgangen ved delstatsvalgene og resultatene fra annen halvdel av regnskapsåret som viste en vekst på 8,4 prosent. Det sporet BJP til å legge fram sitt nye markedsliberalistiske program som går hånd i hånd med å rive ned Indias omfattende, om ikke i praksis, arbeiderlovgivning for det kommende valget. BJP tør nå åpent stå inne på Kongresspartiets banehalvdel fordi Congress likevel ikke vil kunne hente inn stemmene på økonomisk politikk, verken ut fra rettmessige anklager om at veksten ikke skaper arbeidsplasser og at inntektsforskjellene har blitt større.

En knapp måned etter at reformpakkene ble klubbet gjennom, satte regjeringen den 12. februar en frist på en måned til å skaffe tre milliarder dollar på salget av seks statlige selskap. Tidsrammen er den korteste siden «globaliseringen» for alvor tok til for 13 år siden under statsminister Narashima Rao (Congress) og hans finansminister Manmohan Singh. Ute til salg ligger 10 prosent av Oil and Natural Gas Corporation (ONGC), med en prisantydning på 2,5 milliarder dollar. Med på kjøpet følger andeler i teknologiselskapet CMC, den petrokjemiske gruppen IPCL som Reliance Industry har hånd om, oljekjempen IBP og gasselskapet Gail og Dredging Corporation of India hvor regjeringen vil redusere statens andel fra 97 til 77 prosent.

Hurtigsalget skyldes at BJP vil nå sitt mål om privatiseringer for 120 milliarder rupis (2,65 milliarder dollar) innen utløpet av mars. Det er en del av BJPs politikk som i media blir beskrevet som the feel good factor (godfølelse-faktoren), med indisk krøllet l og betoning.

Regjeringen kaster på mer køl for å holde farten oppe for å henge med på det internasjonale finansmarkedet i konkurransen om utenlandsinvesteringene med Kina og Sørøst-Asia. Siden finanskrisa i 1991 var veksten på 6, 1 prosent i året det neste for de to femårsplanene fram til 2002. BNP per innbygger steg med vel halvparten på 1990-tallet. Veksten var til sammenlikning på 1 prosent i året på 1970-tallet og på 3,4 prosent på 1980-tallet.

Det var en ikke bærekraftig vekstrate, verken for 1970-, 80- eller 90-tallet, fastslår Financial Times. Etter tre feite år på midten av 1990-tallet med 7 prosent i året, falt den til 5,5 prosent i finansåret 2001/02 og til 5 prosent etter det, ifølge IMF. Myndighetene satte dermed høye mål for inneværende femårsperiode (2002-07), den tiende siden Friheten: 8 prosent i året, på nivå med Kina, slett ikke tilfeldig.

Investeringenes andel av BNP falt fra toppunktet 27 prosent i 1995/96 til 24 prosent i 2000/01. Private selskapers investeringer falt fra 11 til 6,75 prosent av BNP i samme periode.

IMF peker på et fall i produktivitetsveksten, og IMF hamrer på at svakhetene i økonomien skyldes restriksjonene i økonomien. Vel ti prosent avIndias arbeidsstokk på 350 millioner er sysselsatt i formell sektor (note 1) Det er de som vil bære tyngden av den nye reformene som BJP nå pumper gjennom.

Note:

1) Indias National Sample Surveys tall viser at tallet rundet 400 millioner rundt 2001, og at den formelle sektoren bare utgjør ca. 7 % i dag og er stadig synkende.

av Trude Malte Thomassen

Planen fra myndighetenes side er ikke umiddelbar privatisering av drikkevannet. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert.

Det foregår en storstilt kommersialisering av drikkevannet verden over. Og utviklingen går fort. Både GATT-avtalen av 1986 (grunnlaget for opprettelsen av WTO) og EUs ene søyle – fri flyt av tjenester – bærer bud om at drikkevannet, like lite som strømforsyningen, er unntatt fra markedsliberalismens prosjekt om å redusere absolutt alt til vare. Innen WTO og EU er det ikke spørsmål om drikkevannet skal kommersialiseres, bare når tiden er moden.

I Norge har vi i løpet av de to siste årene erfart konsekvensene av en liberalisering av energisektoren. Strømprisene har økt kraftig grunnet en enorm eksport til kontinentet. Eksporten har til tider vært tre [merknad] ganger så stor som forbruket innenlands. Europa er blitt ett energimarked, og strømmen selges til dem som er villig til å betale mest. Norge anses for å være et foregangsland på dette området.

Kommunal- og regionaldepartementet har bebudet et finansieringssystem for vannforsyningen, som tilsvarer det vi har for energiforsyningen. Reaksjonene på strømprisen har imidlertid vært nokså kraftige, så ifølge en Sintef-rapport (desember 2003), «… vil en måtte argumentere med at det samfunnsøkonomiske effektiviseringspotensialet vil kunne øke betalingsvilligheten …» Det er altså heller ikke innen vann (og avløp) snakk om reduserte priser grunnet såkalt fri konkurranse, men å finne argumentene som øker betalingsvilligheten. Sant nok sier ikke slagordet «mer igjen for pengene» noe om at prisene reduseres, og heller ikke hvem det er som får mer igjen for pengene. Det synes i alle fall ikke å være forbrukerne. (Slagordet «mer igjen for pengene» er ikke noe Høyre har funnet på selv. Det er hentet fra EUs egen argumentasjon for konkurranseutsetting og kommersialisering av tjenestesektoren.)

Over store deler av kloden organiserer befolkningen seg mot de flernasjonale selskapenes overtakelse av drikkevannsforsyningen. Det gjør vi også i Norge. I Norge er vi imidlertid i den heldige situasjon at vi ligger noe etter i utvikling, slik at vi har muligheten til å komme utviklingen i forkjøpet. Riktignok er vi underlagt EUs direktiver på dette området, som på de fleste andre. Men EUs strategi for vannforsyningen er noe annerledes enn for de øvrige tjenesteområdene. Man legger nemlig opp til en utstrakt bruk av forskjellige regionale strategier. Det innebærer for Norges del en omvei om offentlig eierskap, før de flernasjonale selskapene overtar. Strategien er til dels sammenlignbar med utviklingen innen energisektoren. Energiforsyningen er hovedsakelig offentlig eiet (staten), men nå (januar 2004) oppfordrer Energibedriftenes Landsforening (EBL) til økt utenlandsk deltakelse.

Vannbevegelsen i Norge

Vannbevegelsen startet 11. april 2003 under navnet Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode. 3. desember ble bevegelsen reorganisert, det ble valgt et styre, fastsatt vedtekter og organisasjonen ble registrert i Brønnøysundregistrene. Jeg tror det kan være hensiktsmessig å gi en nokså detaljert fremstilling av Vannbevegelsens første skritt, fordi de kan gi en forståelse av hvordan myndighetene går frem. Det gir også en pekepinn om den langsiktige strategien og planleggingen.

Den umiddelbare foranledning til dannelsen av Vannbevegelsen var at man ble oppmerksom på at noe var i ferd med å skje med vannverket som forsyner over halvparten av Vestfolds befolkning. På bakgrunn av hva som skjer andre steder i verden, ble det foretatt noen nærmere undersøkelser. Det førte frem til en tre år gammel lovendring som innebar at kommunale og interkommunale tjenester, som var egne rettssubjekter, måtte omorganiseres til egne foretak innen 1. januar i år.

Det ante oss at dette var et ledd i en strategi for kommersialisering av offentlige tjenester, deriblant drikkevannet. Lovendringen førte oss videre til den utredningen som ligger til grunn for de nye foretakslovene (NOU 17/1995). Her fant vi referanser til EU-direktiver og EØS-avtalen, og det gjorde oss ikke mindre sikre på at det som foregikk under dekke av vedtektsendringer, ville kunne få alvorlige konsekvenser.

På den tiden hadde FN sin internasjonale vanndag i det som også var FNs ferskvannsår. Det var artikler i avisene om Verdensbanken som krevde privatisering av vannforsyningen for å yte lån, og kommunalminister Erna Solberg gikk ut med et ønske om nytt finansieringssystem for drikkevannet, noe à la det vi har for energiforsyningen.

Vannbevegelsen ser det som sin oppgave å arbeide for at norske vannressurser, både drikkevann og energi, skal bevares som fellesgoder. Vi valgte i første omgang å konsentrere arbeidsinnsatsen om Vestfold interkommunale vannverk, samtidig som vi via epost-nettverk informerte om konsekvensene av å organisere vannforsyningen i egne foretak, i tillegg til de større perspektivene. Historien om Vestfold interkommunale vannverk er ennå ikke avsluttet (per januar). Vi har utarbeidet en klage til Fylkesmannen over vedtaket om omorganisering.

Underveis i konsentrasjonen om dette ene vannverket, er vi blitt en del klokere med hensyn til forskjellige instanser som arbeider for at vannforsyningen til slutt skal overtas av noen få store og spesialiserte transnasjonale selskaper. Vi er også blitt litt klokere med hensyn til midlene som settes inn. Og ikke minst har vi ervervet oss en større forståelse for hvordan man greier å få både befolkningen, venstresiden og miljøvernorganisasjoner til å arbeide for den samme målsettingen – selvsagt uten at de er klar over det. Dette har underveis ført oss til en endring i valg av ord: Til å begynne med gikk vi ut mot privatisering. Det har vi nå endret til kommersialisering.

Det har følgende årsak, som det er svært viktig å være klar over:

Planen fra myndighetenes side er nemlig ikke umiddelbar privatisering. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert. Veien gikk derimot om organisering i store offentlige vannforsyningsanlegg, som senere fikk ettergitt all gjeld før de ble overlatt til private selskaper. De multinasjonale selskapene er ikke interessert i Askers vannforsyning. Den er for liten. Derimot har de vist interesse for Vestfold interkommunale vannverk som forsyner ca. 140.000 mennesker. Planen er at all vannforsyning overtas av det offentlige, eller på annen måte slås sammen i større enheter. Norge er i den spesielle situasjon at vi har ca. 5.000 vannforsyningsanlegg, og bare et fåtall av dem er offentlige. Langt de fleste er eiet av abonnentene. Et flertall på 3.400 er også så små at de hittil ikke har vært registrert.

FN forlanger imidlertid at hver minste brønn nå skal registreres.

Hvordan får man miljøorganisasjonene – og befolkningen med seg i arbeidet for de flernasjonale selskapenes overtagelse av vannforsyningen i Norge?

EU

EUs drikkevannsdirektiv fremstilles som et miljødirektiv. Det stiller krav til rensing mot bakterier og mot misfarging. Det siste har kun kosmetisk betydning, men krever ikke desto mindre store investeringer.

Hvis det skal ha noen mening å rense norsk drikkevann og investere i enormt kostbar teknologi, er det en forutsetning at vannet har en jevnt dårlig kvalitet. Enhver som har reist lengre syd enn Tyskland, vet at norsk drikkevann er svært bra sammenlignet med andre lands.

For å kunne få gjennomført drikkevannsdirektivet og presse vannforsyningsanleggene til sammenslåinger og store investeringer, er det en absolutt fordel om man kan få drahjelp fra miljøvernorganisasjonene – og ikke minst befolkningen i sin helhet. Men da trengs det rapporter om dårlig drikkevann.

Dårlig drikkevann?

4. desember slo flere riksmedier opp konklusjonene fra en rapport utarbeidet av Norsk folkehelseinstitutt. Overskriften var ikke overraskende «Dårlig drikkevann». Den skremte opp befolkningen og alarmerte miljøvernorganisasjoner, som Bellona.

Miljøvernorganisasjonene er for så vidt allerede oppmerksomme på vanndirektivet, og World Wildlife Fund (WWF) er blant dem som ser det som sin oppgave å overvåke at myndighetene faktisk følger opp kravene i direktivet.

Men hva sier rapporten om det dårlige drikkevannet? Og hva bygger den sine konklusjoner på? Det empiriske grunnlaget er svært svakt. Det er registrert et visst antall tilfeller av magesjau per år de siste 15 årene. Man vet ikke om disse skyldes mat eller vann, eller om de har andre årsaker. Men man trekker allikevel følgende konklusjon:

«Den vanligste årsaken til vannbårne utbrudd i Norge er forurensning av råvannet og manglende desinfeksjon», med andre ord: Den vanligste årsaken til at noen blir syke av forurenset vann, er at vannet er forurenset og ikke renset. Dette kalles en tautologisk slutning, ikke et forskningsresultat. Forskerne fortsetter imidlertid ufortrødent med nok en konklusjon: «Oppgradering spesielt av mindre og private vannforsyningssystemer, er nødvendig for å forebygge utbrudd.»

Små private vannforsyningsanlegg drives ofte som andelslag eid av abonnentene. Rapporten ser en fare i at disse ikke har tilstrekkelig desinfiseringsanlegg og heller ikke sikker beredskap i en alternativ drikkevannskilde. Skulle det inntreffe en forurensning som tilsier at drikkevannet må kokes i en periode, mener forskerne det er av betydning at folk kan bli skåldet når de koker vannet (!).

Man unnlater imidlertid å nevne den fordel de mindre vannforsyningsanleggene helt åpenbart har, nettopp i det at de er små. Faren for sykdomsutbrudd vil nødvendigvis være tilsvarende liten i og med at man forsyner et begrenset antall mennesker. Man skal tåle infeksjoner i mange små anlegg før de er i nærheten av å tilsvare et utbrudd i et av de største.

Konklusjonene i rapporten stemmer imidlertid overraskende godt med kravene i EUs vanndirektiv og den politikken regjeringen legger opp til når det gjelder fremtidig vannforsyning.

Fra 5.000 vannforsyningsanlegg til …

Vanndirektivet krever også beredskap i krisetilfeller. Krisetilfeller er terrorangrep eller når vannet er forurenset og må kokes. Det tolkes slik at et vannforsyningsområde bør ha to hovedvannkilder. For å kunne tilfredsstille dette kravet må vannforsyningsområdet nødvendigvis være av en viss størrelse. Flere vannforsyningsanlegg er allerede forbundet med naboforsyningsområdet. En konsekvens av å innføre vanndirektivet er at Norge foreslås inndelt i 14 såkalte nedbørsfeltdistrikter, der noen av distriktene vil bestå av flere fylker eller deler av flere fylker, alt etter hvor vannressursene befinner seg. Det skal utarbeides distriktsvise forvaltningsplaner som igjen vil være underlagt en overordnet forvaltning. Inndelingen skulle vært gjennomført innen utgangen av fjoråret. De 14 nedbørsfeltdistriktene, ville uten dagens nytale ha hett «vannforsyningsområder». Disse er nok også en av årsakene til kommunalministerens utspill om sammenslåing av kommuner. Samtidig går hun ut mot interkommunalt samarbeid, fordi det er byråkratisk, ikke gir nok igjen for pengene og er udemokratisk. Hun sier derimot ingen ting om det udemokratiske i opprettelsen av egne foretak for de tjenester som tidligere var kommunale eller interkommunale. Drikkevannsdirektivet er ett pressmiddel for å koble vannforsyningsanlegg sammen til større enheter.

Det neste pressmiddelet fremkommer i en Sintef-rapport bestilt av Kommunal- og regionaldepartementet. Der foreslås det at man innfører et system med «benchmarking». Benchmarking innebærer at vannforsyningsanleggene skal konkurrere seg imellom på effektivitet og kostnadsreduksjon. Det foreslås at konkurransen deles i to; en obligatorisk og en frivillig del. Det vil si at alle vannforsyningsanlegg må innrapportere en del opplysninger som blant annet krever investering i datautstyr, i tillegg til at det krever ekstra arbeidsinnsats. Kostnadene forventes å bli inntjent gjennom den effektiviteten man oppnår. Her er det tale om å innføre mer byråkrati, og mindre tid til det man egentlig skulle beskjeftige seg med. Men man forventer samme effektivitetspotensial, som den man har oppnådd i energisektoren!

Når dette benchmarking-systemet har fungert noen år, er det neste skrittet å innføre et finansieringssystem som tilsvarer det vi har for energiforsyningen.

Nok et moment bør nevnes i denne sammenheng: Det er innført nye regler for beregning av selvkost for offentlige tjenester. En alminnelig oppfatning av begrepet «selvkost» er at inntekten dekker utgiftene, verken mer eller mindre – ingen fare for underskudd, men heller ingen muligheter for gevinst. Med de nye regler for beregning av selvkost, er ikke selvkost lenger selvkost. De nye reglene gjør det mulig å beregne fortjeneste. Ja, det kalles selvfølgelig ikke fortjeneste. Men hva annet er det?

Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at man forestiller seg at alle anleggsmidlene (vannledninger, høydebasseng, vannverk, renseanlegg m.m) selges. Man ville ha innkassert en viss sum penger for salget. Disse tenkte pengene tenker man seg videre, at man investerer på børsen. Da ville man fått en avkastning, mener de kloke hjerner bak de nye reglene. (I det virkelig liv, tjener man ikke alltid på sine investeringer. Man risikerer også tap. Men i denne tenkte verdenen av forestilte investeringer behøver man ikke bekymre seg om det. Her tjener man alltid på investeringene.) Men, siden det er slik at man faktisk ikke selger anleggsmidlene og heller ikke investerer de pengene man derfor ikke har, bokføres den fortjenesten man ikke har fått, som et tap. Det kalles «kapitalkostnad». På denne måten økes kostnadene, og for å få dekket dem inn, må naturlig nok også inntektene øke. Når balansen går i null, kalles det selvkost. Det er denne prisen vi betaler. Slik gjør man non-profit-virksomhet til god profitt. Den profitten man har lov til å beregne seg går alltid i pluss, fordi den skal tilsvare gjennomsnittlig avkastning i kapitalmarkedet. Det vil si – ingen risiko – bare mulighet for fortjeneste.

Tenker man privatkapitalistisk, er det en selvfølge at kapitalen skal gi avkastning. Men nå forholder det seg faktisk slik at statlige energiverk og kommunaleide vannforsyningsanlegg allerede er betalt av abonnentene. Det er vi som eier anleggsmidlene (kapitalen). Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at vi må betale for at stat og kommune ikke selger det som er vårt. Det er flere grunner til at det er blitt slik. En konsekvens er imidlertid at vannforsyningen blir interessant for private investorer. Selvkostberegningene gjør at man ikke risikerer tap, men er garantert fortjeneste. Dette gir en enda høyere verdi på anleggene, enn den de allerede har i kraft av å være absolutte goder. Når de eventuelt selges, må abonnentene på toppen av den tenkte «kapitalkostnaden» også betale reelle kapitalkostnader. Det kommune eller stat tjener, må vi betale for med renter.

Drikkevann har tradisjonelt vært et fellesgode i Norge, ikke bare gjennom offentlig forsyning eller private andelslag eid av abonnentene, men også som ressurs. Ingen har kunnet eie vannressursene. Grunneiere eier grunnen under vannet, men ikke selve vannet. Det tilhører fellesskapet. I dag er dette imidlertid i ferd med å endre seg. Drikkevannet er blitt objekt for en global vannindustri. Vannverkene er for flere år siden blitt gjort oppmerksomme på den konkurransen de vil bli utsatt for fra de multinasjonale vanngigantene. Det eneste våpenet de tilsynelatende har, er å posisjonere seg i markedet. Et informasjonsskriv fra 2000 som vi kom over i arkivene til Vestfold interkommunale vannverk uttaler:

«Fra myndighetshold reises nå krav om økt konkurranse innen sektoren, for eksempel gjennom obligatorisk konkurranseutsetting av tjenestene. EU drøfter også en rekke tiltak for å sikre konkurranse; (så som) anbudsplikt for konsesjoner … (og) sammenligning av tjenester og priser … I Norge og Norden ser vi en rekke eksempler på at bransjen er kommet under press. Dette i form av … reorganisering, anbudskonkurranser, salg eller delsalg av vann og avløpsnett. Store internasjonale selskap har kommet på banen og ser åpenbart stor gevinstmulighet i å gå inn i drift eller eierskap på VAR-sektoren. … I en konkurransesituasjon må vi kunne bruke virkemidler som tilsvarer de våre konkurrenter har. Sannsynligvis vil en inntektsmulighet basert på effektivitet slik det er gjort for nettselskapene i elektrisitetsbransjen, kunne fungere godt også i VAR-bransjen.»

Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000 at ferskvann kommer til å få den samme betydning i inneværende århundre, som oljen har hatt i det 20. Det betyr at drikkevann vil kunne bli gjenstand for kriger, og at det vil være et lønnsomt investeringsobjekt. Flere multinasjonale selskaper har forstått dette. De to franskbaserte selskapene Vivendi og Suez eier allerede 70 % av all privat vannforsyning i verden. De har en mengde datterselskaper og er derfor ikke alltid så lett å gjenkjenne. I Norge er Vivendi nærværende gjennom blant annet Norsk Gjenvinning AS, Connex og Onyx Industriservice AS.

FNs medvirkning

Norges vassdrags- og energidirektorat har på oppfordring fra FN kartlagt alle Norges drikkevannsressurser. Norge er så rikt på ferskvann, at vi kan forsyne hele verden med drikkevann, ifølge NVE. Hvorfor skal Norge kartlegge drikkevannsressursene sine? Kan det skyldes at det hjelper kapitalkreftene til å få en oversikt over hvor de skal satse? FN benytter et begrep for «drikkevann», som det også kan være grunn til å være oppmerksom på, nemlig «rent vann». For de fleste vil det være innlysende at det som kan kalles drikkevann også er rent. Hvorfor da fremheve det? Svaret befinner seg muligens i en rapport, Om fastleggelse av en ramme for fellesskapets vannpolitikk. Den dreier seg om implementeringen av EUs vanndirektiv og angår også Norge. Her kommer det frem at:

Det er «mange bestemmelser i direktivet som må konkretiseres nærmere for å kunne være operasjonelle. (…) landene må utvikle felles forståelse og et felles begrepsapparat (…) (for) klassifisering av vann (…). Totalt sett vil det kreve betydelig innsats å komme fram til slike standarder og definisjoner som er nyttbare for de ulike landene, og som muliggjør sammenlikning landene i mellom. Som noe helt nytt (!) på miljøområdet er det derfor etablert et uformelt (sic!) samarbeid mellom landene, Kommisjonen og ulike interesseparter (hvilke?) (note 1) for å utvikle en felles strategi for implementering av et direktiv. I alt elleve arbeidsgrupper samt en egen koordineringsgruppe er etablert for å utvikle felles strategier innen ulike deler av direktivet. Et land, eller Kommisjonen har lederansvar for hver av gruppene. Det forventes at den felles implementeringsstrategien vil avklare mange av de tolkningsmuligheter (…) som ligger i direktivet. En rekke spørsmål vil det derfor være naturlig at stilles i bero i påvente av strategiarbeidet, framfor at det enkelte land etablerer en egen praksis eller fastsetter egne tolkninger. Norge, ved de ulike involverte direktorater, er representert i alle relevante grupper i strategiarbeidet.»

Det er ikke urimelig å tenke seg at den definisjonen for «rent vann», som etter hvert vil utfelle seg i disse uformelle arbeidsgruppene, kommer til å stemme godt overens med bestemte ønsker.

Venstresiden må tenke nytt

Fremtidens vannforsyning er ikke beskyttet mot kommersialisering ved at vannverkene er eller blir offentlige. I dag drives offentlige virksomheter etter bedriftsøkonomiske kriterier, ikke samfunnsøkonomiske. Utfordringen ligger derfor i planene om å danne store vannforsyningsområder. Disse bidrar til å legge sektoren til rette for interesse fra de multinasjonale selskapene.

Ønsker vi å bevare vannet som et fellesgode, er det viktig å være klar over den langsiktige strategien som benyttes av kommersialiseringskreftene. La oss oppsummere:

Drikkevannsdirektivet stiller miljøkrav, som gjør driften av små vannforsyningsanlegg vanskelig. Det vil føre til sammenslåinger og overtakelse av det offentlige. Miljøorganisasjonene støtter drikkevannsdirektivet.

For å begrunne drikkevannsdirektivet, er det nødvendig at befolkningen tror at drikkevannet er dårlig. Rapporter om dårlig drikkevann og faren for sykdom gjør befolkningen positiv til kravene i direktivet. – Og øker betalingsvilligheten.

Rapporter om dårlig drikkevann viser at dårlig vann er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Øker myndighetenes interesse for tiltak.

Definisjonen på «rent vann» tilsier tiltak som bare kan tilfredsstilles med mye kapital og innenfor store forsyningsområder.

Venstresiden vil være positiv til offentlig overtakelse av vannforsyningsanleggene.

Offentlig virksomhet drives som egne foretak og etter bedriftsøkonomiske kriterier.

Det nye selvkostbegrepet gjør det mulig å beregne kapitalavkastning for de tjenester som skal leveres til selvkost. Etter at benchmarking har fungert 3-5 år, innføres nytt finansieringssystem etter mønster av energiforsyningen. Så inviteres utenlandsk kapital inn – om ikke tidligere.

Note:

1) Interesseorganisasjoner, NGOer, eksperter. Bemerk at NHO regnes som non-governmental organization (NGO). [Tilbake]

Vannbevegelsens svar

på disse utfordringene er opplysningsvirksomhet, massemobilisering (vi ønsker oss en million medlemmer, hvorav tusen aktive) og forsvar av de mange abonnenteide vannforsyningsanleggene. EU forsøker etter sigende å bekjempe de tradisjonelle andelslagene. I praksis gjør man det også gjennom «miljø»kravene. En type er allerede forbudt med virkning fra 1.1.2004 (det tidligere A/L), men fremdeles er det tillatt å organisere seg som BA, det vil si samvirke med begrenset ansvar. Vannbevegelsen er av den oppfatning at den eneste måten å bevare drikkevannet (og energiforsyningen) som fellesgoder, er at den organiseres som samvirker eid av abonnentene.

Vannbevegelsen: www.drikkevannet.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode, Buerstranda 6, 3234 Sandefjord

Merknad

I den trykte versjonen av artikkelen står det: «Eksporten har til tider vært ti ganger så stor som forbruket innenlands.» Dette er feil. Det dreier seg om den totale eksporten og forbruket av energi, det vil si vannkraft, olje, gass og vindkraft. Statistikken til Nordel viser at vi i 2002 eksporterte tre ganger så mye som vi importerte av strøm.

av Unni Hembre

Skal rike, vestlige land som Norge hente sykepleiere og hushjelper fra fattige land slik at begge foreldre kan arbeide utenfor hjemmet?

Sykepleiere er et lærevillig og nysgjerrig slag. Til alle tider har vi reist rundt i verden og lært sykepleie i andre land. Og sykepleiere fra andre land har arbeidet eller gått på skole noen år her for å lære sykepleiemetoder man bruker i Norge. Mange velger også å ta deler av sin grunnutdannelse i andre land. Det er en stor og naturlig utveksling av erfaring og kompetanse som har vært nyttig for enkeltpersoner og landets samlede sykepleiekompetanse. Den utvekslingen av arbeidskraft er vi glad for og håper vil fortsette.

Det jeg vil rette søkelyset mot er hvordan rekruttering nå foregår, og det som skjer i landene sykepleierne reiser fra og hvilke arbeidsbetingelser sykepleierne som kommer hit til landet, tilbys.

Jeg vil først fortelle en historie om Rosalee – en flott filippinsk sykepleier, tillitsvalgt hos oss, en av de første som kom hit til landet i de store rekrutteringssveipene Norge gjorde i 1970-åra. Rosalee, som etter at hun kom hit, strevde med å få anerkjennelse for den jobben hun gjorde som sykepleier, som strevde med å få utdannelsen sin godkjent her. Rosalee som ikke kjente norsk arbeidsliv og som strevde med å beherske et for henne, usedvanlig fremmed språk.

Rosalee lengtet hjem. Rosalee hadde for å avhjelpe familiens økonomi reist til Norge fra mann og to små gutter. Hun skrev brev og ringte så ofte hun syntes hun hadde råd, men hun kunne ikke reise hjem på besøk. Det gikk lang tid før Rosalee så igjen guttene sine, og det tok henne flere år å få mann og barn hit til Norge. Opplevelsene har preget henne, og det har preget familien hennes. Rosalee er et eksempel, men forskere ser nå på konsekvensene det gir at vi, de rike vestlige landene, henter kvinnene fra fattige land hit enten som sykepleiere eller som hushjelper for oss slik at vi skal kunne opprettholde våre hardt tilkjempede arbeidsliv med begge foreldre i arbeid utenfor hjemmet. To-inntektsfamilien har blitt økonomisk nødvendig for oss. Norge har imidlertid ikke spørsmålet om hvordan det skal være mulig å kombinere omsorg for barn med full jobb for begge foreldre.

Det er ikke slik at de oppgavene som kvinnene ivaretar i sitt hjemland, automatisk blir overtatt av menn/fedre eller andre. Omsorgsoppgavene blir ikke gjort. Det rammer barna. Forskere bruker begrepet care-drain.

Det er også slik at vi ikke henter de vanlige ordinære arbeidstakerne, vi henter de flinkeste, de som er initiativrike, arbeidsvillige og modige. De som tør å prøve noe nytt. For modig må du være når du, som Rosalee gjorde i 1976, reiste til et helt fremmed land vekk fra familien, kulturen og språket. Vi henter arbeidskraft som et fattig land har brukt mye ressurser på å utdanne. Forskere bruker begrepet brain-drain.

Begge begrepene, brain-drain og care-drain, er det naturlig å bruke i forbindelse med migrasjon av sykepleiere. De aller fleste av oss er kvinner, også på verdensbasis.

Årsaken til at kvinner – og menn – må flykte fra sine hjemland, henger sammen med de store spørsmålene, som Verdensbanken og WTO, og de betingelsene de rike landene dikterer, det skal ikke jeg gå nærmere inn på.

Sykepleierforbundet har et bredt internasjonalt engasjement i dette spørsmålet. Vi har gjennom mange år vært med på å bygge opp sykepleierorganisasjoner både i Asia, Afrika og Øst-Europa. Det har kommet godt med i de siste årene å ha de gode kontaktene, spesielt i landene Norge har rekruttert fra.

Latvia

I 2000 var vi spesielt glad for våre nære kontakt med den latviske sykepleierorganisasjonen. Helt tilfeldig, under et besøk i Latvia fra oss, fikk organisasjonen informasjon om et ferskt fremstøt for rekruttering av sykepleiere fra Latvia til Norge. Et privat firma i Trondheim kontaktet de seks utdanningsinstitusjonene for sykepleiere i Latvia og helsedepartementet der med en intensjonsavtale om å gi norskundervisning ved sykepleierskolene. Dette med tanke på rekruttering av sykepleiere til Norge – i første omgang ca 200 per år. I Latvia utdannes det ca 700 latviske sykepleiere per år. De hadde en ny treårig utdanning og sykepleiere med denne utdanningen var de eneste som kunne gå direkte ut i det nye primær-helsetjenestetilbudet i landet. (Sykepleiere med tidligere utdanning må først ta tilleggsutdanning. Dette handler altså om oppbygging av en kommunehelsetjeneste i et land som ikke hadde det fra før).

Selvsagt ble styret i fagforeningen sterkt bekymret over dette tiltaket, og organisasjonen tok kontakt med lederne ved alle sykepleierutdanningene, landets helseminister og landets president. Forsøket fra Trondheimsfirmaet endte med en busslast sykepleiere i Norge fra både Latvia, Estland og Litauen. De stod her uten norskkunnskaper og uten jobb. Firmaet hadde ikke gjort jobben sin, og ingenting av det sykepleierne var blitt forespeilet, så som potensielle arbeidsgivere, norsk autorisasjon og bolig var tilstede. Rett og slett en masse problemer for de som kom. Vi hadde et møte med dem. Byrået hadde for de fleste ikke betalt avgiften for å få autorisasjon og dermed ble ikke deres søknad behandlet. De få som ble behandlet, fikk avslag fordi de ikke oppfylte kravene. De manglet både kvalifikasjoner som sykepleiere og språkkunnskaper nok til å kunne ansettes her.

Vi ser at i mange land er det en økende tendens til at sykepleiere formidles gjennom vikarbyråer, det skjer også i Norge. De fleste av disse blir værende kort tid på den enkelte arbeidsplass, med den kontinuitetsbrist det medfører for tilbudet til pasientene. Samme tendens gjør seg gjeldende for sykepleiere som rekrutteres fra utlandet. Begge løsninger er derfor etter vårt syn av kortsiktig karakter.

Regjeringer og de enkelte arbeidsgivere har ofte mangelfull kunnskap om hvilket utdanningsnivå og faglig kompetanse utenlandsk rekrutterte sykepleiere egentlig innehar.

Vi er alle enige om at det faktisk foreligger en del språkproblemer ved utenlandsrekruttering, som ikke må undervurderes. Det er viktig for pasientenes liv og helse at de blir forstått når de snakker med helsepersonell. Vi mener vi må skille mellom den utenlandsrekruttering som finner sted i form av utvekslingsprogrammer og at den individuelle sykepleier søker seg arbeid i andre land – og utenlandsrekruttering i form av mer eller mindre aggressive fremstøt fra regjeringers og de enkelte arbeidsgiveres side som eksemplet med Radmann A/S.

Sykepleierne har samlet seg i Standing Committee of Nurses of the European Union (PCN), hvor også NSF deltar. Vi har i tillegg en internasjonal organisasjon, International Council of Nurses (ICN) hvor de aller fleste av verdens sykepleierorganisasjoner er med. Både gjennom PCN og ICN har vi jobbet med migrasjon av sykepleiere og ikke minst prøver vi å forberede oss på det som skjer med østutvidelsen av EU.

I disse organisasjonene er det diskutert etiske retningslinjer og forsvarlig praksis innen internasjonal rekruttering av sykepleiere og det er arbeidet med å utvikle retningslinjer for akseptabel rekruttering av sykepleiere over landegrensene.

ICN har laget et policydokument på det samme området. Det er mangel på sykepleiere over hele verden, med noen få unntak. Og derfor må rekruttering skje skånsomt.

Ønsker velkommen

Sykepleierforbundet er skeptisk til import av sykepleiere til Norge fra andre land. Dessverre har det gjort at noen av de som kommer, har følt seg motarbeidet og lite velkomne. Men NSF er IKKE skeptisk til utenlandske kolleger. Tvert imot: Vi ønsker dem velkommen, vi ønsker sterkt at de skal være medlemmer av NSF, og vi forsvarer den individuelle sykepleiers rett til å ta seg arbeid hvor hun eller han vil. Vi har også åpnet vedtektene våre slik at de kan være medlemmer hos oss mens de venter på autorisasjonen sin, såkalt jobber på lisens. Vi ser nemlig at de blir tilbudt dårligere arbeidsbetingelser enn sine «urnorske» kolleger. Det bekymrer oss. Ikke minst med den utstrakte bruken av konkurranseutsetting i helsetjenesten i Oslo. Vi ser at der de private overtar, mangler vi tariffavtaler og det er et press på den enkelte arbeidstaker for å redusere lønns- og arbeidsbetingelser.

Vi er imidlertid skeptiske til aktive rekrutteringsfremstøt overfor sykepleiere i andre land, hva enten dette skjer i våre egne myndigheters eller private firmaers regi. Det er vi fordi vi faktisk har en veldig stor reserve av sykepleiere i Norge – mange nok til å fylle alle stillinger, hvis lønns- og arbeidsforholdene ble bedre. Vi mener rett og slett at alle land primært må løse sine egne mangelproblemer før man rekrutterer fra andre land, som ofte ikke bør miste den kompetansen de har. Dette er et prinsipielt syn, som vi deler med våre søsterorganisasjoner både i Europa og i International Council of Nurses. Det dreier seg imidlertid om arbeidsmarkedspolitikk og analyse av egne ressursbehov og muligheter for å løse dem – ikke om motstand mot våre individuelle kolleger, som av en eller annen grunn ønsker å flytte på seg.

Vi vet at det foregår mye uetisk fremferd i forhold til rekruttering av sykepleiere fra andre land, spesielt fra utviklingsland og andre land med svak økonomi til den rike del av verden. Vi protesterer mot utnytting av andre og fattigere lands ressurser, og vi protesterer mot at sykepleiere som rekrutteres derfra, ikke tilbys akseptable bolig- og arbeidsvilkår.

Til tross for vår skepsis har vi valgt å delta i myndighetenes ulike prosjekter for rekruttering av helsepersonell fra andre land. Først og fremst for å sikre at denne rekrutteringen foregår i betryggende former. Den er basert på avtaler med de aktuelle lands myndigheter, tar sikte på å gi best mulig språkopplæring på forhånd, og å sikre akseptable kontrakter med aktuelle arbeidsgivere.

Det siste prosjektet vi i Oslo nå har gått inn i, er en «utveksling» av sykepleiere fra Vilnius kommune til Oslo kommune. Det gjør vi fordi Litauen utdanner sykepleiere til arbeidsledighet. Oslo har sykepleiermangel. Vilnius og Oslo er vennskapsbyer. Prosjektet har også et «humant2 tilsnitt i forhold til å gi erfaring og kompetanse til sykepleiere fra Vilnius.

Det skjer på den måten at Oslo kommune inngår en avtale med Vilnius kommune om å tilby 15-20 sykepleiere fra Vilnius arbeid i Oslo kommune i to år (i tråd med regelverk for arbeids- og oppholdstillatelse) før de så «tilbakeføres» til Vilnius. Disse sykepleierne vil bli spesielt utvalgt, ett kriterie er at de er reelle arbeidssøkere i eget land og de skal få 16 ukers norskopplæring før de kommer til Norge. Oslo kommune vil så samarbeide med Aetat om videre norskopplæring etter at sykepleierne kommer hit. Vi stilte krav blant annet om at bolig måtte skaffes. Det fikk de.

Hva skal vi gjøre videre?

Mange sykepleiere i de landene som nå blir en del av EU har helt urealistiske forventninger til hvordan det er å jobbe som sykepleier i Norge.

Vi må:

• Gi sykepleierne et realistisk bilde av hvordan det er å jobbe her.
• Sørge for like arbeidsbetingelser og andre rettigheter for dem når de kommer.
• Kvalitetssikre faglig forsvarlighet i tjenesten vår så sykepleierne vet hva som forventes av kunnskap.
• Sørge for at arbeidsgiver/myndigheter gir dem mulighet til å forsørge seg mens de tar den tilleggsutdanningen de må ha i vårt helsevesen.
• Sørge for at agenter og byråer ikke gis mulighet for å rekruttere på kommersielt vis.
• Opprettholde kontakten med våre søsterorganisasjoner slik at vi kjenner konsekvensene ved rekrutteringen.

Det er en vanskelig balanse å støtte den enkelte sykepleier som søker arbeid, og å være kritisk til myndighetenes rekrutteringspolitikk.

Norsk Sykepleierforbund (NSF), og kanskje spesielt NSF Oslo, har lang erfaring med rekruttering av sykepleiere fra utlandet. Det er både fra østeuropeiske og asiatiske land.

Bokomtale

av Viktor Brevik

Er det rasjonelle beveggrunner for krigen mot Irak? Dette kan man ikke utelukke. Men dette gjelder for sterke særinteresser med sterk politisk innflytelse og ikke det amerikanske samfunn som helhet. Professor ved BI, Øystein Noreng, drøfter dette i boka Olje på bålet.

Hva var de egentlige motivene for at USA gikk til krig mot Irak, okkuperte landet og fengslet landets president?

Den amerikanske administrasjonen har argumentert vekslende mellom å begrunne krigen med Saddam Hussein og Iraks manglende demokrati, angivelige terroristforbindelser og landets besittelse av påståtte mengder av masseødeleggelsesvåpen. De stadig skiftende begrunnelsene kan tyde på at ingen av disse var ærlige. Hva var de egentlige motivene? Ifølge forfatteren var disse behovet for å kontrollere oljen og dermed dollarens stilling og forholdet til Israel. Med andre ord en skjult dagsorden.

11. september 2001 var katalysatoren som gjorde krigen mulig, men allerede flere år i forveien gikk det to parallelle løp for et sterkere amerikansk engasjement i Golfen og Irak: Det ene av en pro-israelsk høyrefløy og det andre av planleggerne i forsvarsdepartement, understøttet av rustningsindustrien andre som leverte varer og tjenester til Pentagon.

Videre drøfter boka: Hvis da det egentlige målet var kontroll med landets oljeressurser, hvorvidt har da okkupanten oppnådd sitt mål? Umiddelbart ser dette ikke ut til å være tilfellet. Oljeutvinningen er betydelig lavere enn før krigen. USAs okkupasjonskostnad er minst 4 milliarder US-dollar i måneden, mens oljeinntektene anslås til 1 milliard US-dollar i måneden (2003). Men finnes det mer objektive, langsiktige interesser og mål enn de kortsiktige gevinster? Noreng etablerer en modellmatrise for motivasjonen langs den ene aksen som skiller mellom egennyttige og idealistiske motiv, og langs den andre aksen skiller han mellom rasjonell og irrasjonell beslutning.

Hvem er så aktørene bak krigen? USAs oljeindustri var ikke begeistret for krigen, noe derimot landets største entreprenører og krigsindustrifirmaer var, eksempelvis Lockheed Martin. Likeså firmaet Halliburton, som er en stor leverandør av varer og tjenester til oljeindustrien og som i etterkant av krigen har blitt tildelt store kontrakter i Irak av okkupanten, – uten konkurranse. Det hører med til sammenhengen at den amerikanske visepresidenten i sin tid var sjef i Halliburton.

Allerede før krigen la rustningsindustrien planer om en omfattende eksport av våpen til et USA-vennlig Irak. At Irak i 2002 hadde begynt å selge sin olje i euro kan også ha vært et ytterligere motiv for krigen.

Hvor viktig er konkurransen med Kina (og Europa)? Kina er på lang sikt en potensiell farlig motstander i konkurransen til Midtøstens olje og markeder. Anslagene tilsier at Kinas oljeimport vil øke fra 1,7 millioner fat per dag i 2000 til 9,9 millioner fat per dag i 2030. (Tilsvarende tall for Vest-Europa er 7,4 og 13,9.) Den sterke konkurransen gjør at USA ikke er i stand til å sette dagsorden i internasjonale fora slik som tidligere. Et uttrykk for dette er at Sikkerhetsrådet ikke sanksjonerte Irak-okkupasjonen. De fleste land betakket seg for å bistå med soldater og penger.

Hvor sterk faktor er den jødiske lobbyen som støtter staten Israel?

Både forhenværende leder av Defense Policy Board, Richard Perle, og nåværende statssekretær i forsvarsdepartementet, Douglas Feith, uttrykte forsommeren 1996 i en tenketank sterk motstand mot Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Tenketanken var finansiert av den daværende høyreorienterte israelske statsministeren Netanyahu.

Forfatteren går også inn på den positive betydningen sammenbruddet av Sovjetunionen har hatt for Israels manøvreringsmuligheter.

De jødiske velgerne i USA utgjør 2 % av befolkningen. Disse velgernes geografiske konsentrasjon gir imidlertid 4 % politisk vekt ved valgene. 78 % av jødene stemte demokratisk i 2000. Det er begrenset sympati for de ytterliggående kreftene som regjerer i Israel og trolig ønsker et velgerflertall en fredelig løsning og en egen palestinsk stat.

Sjøl om Bush frir til den sionistiske del av jødene, sitter det ingen med jødisk bakgrunn i regjeringen. President Bush og justisminister Ashcroft er kristne fundamentalister, mens visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld er vanlige amerikanske kristne. Felles for alle disse er at de har nære bånd til Israels høyrefløy.

Viseforsvarsminister Wolfowitz, statssekretær Feith, rådgiver Perle og rådgiver Abrams er jøder og nøkkelpersoner i kretsen rundt Bush. Abrams er dømt for å ha løyet i Iran Contras-affæren, hvor man smuglet våpen for styrte sandinistene i Nicaragua. Perle har nære forbindelser med blant annet israelsk våpenindustri og har stadig blitt anklaget for inhabilitet og interessekonflikter, noe som gjorde at han trakk seg fra Det forsvarspolitiske råd. Feith er tidligere partner i et israelsk advokatselskap og tidligere konsulent for israelsk rustningsindustri.

Tradisjonelt står kristendom og jødedom langt fra hverandre og historisk er religionene ganske antagonistisk overfor hverandre. Hvis det nå er slik at deler av den jødiske befolkningen lar seg bruke som støttespillere for USAs økonomiske ambisjoner i Irak, hva vil da skje hvis USA lider nederlag? Vil da jødene bli syndebukken og jødehatet blusse opp blant USA konservative kristne? Alliansen kan med andre ord slå om til sin motsetning. Det er i dag en økende kritikk fra høyreorienterte kristne, eksempelvis Pat Buchanan, som mener at jødiske interesser har trukket USA ut i en gal krig. I verste fall kan et mislykket amerikansk engasjement i Midtøsten føre til en bølge av antisemittisme.

I boken blir Lenins imperialismeteori utfordret. Tidligere tiders imperialistmakter som har hatt store overskudd. Like før første verdenskrig hadde Storbritannia 7 % overskudd på betalingsbalansen av BNP og store fordringer. USA har i dag et tilsvarende stort underskudd og tre ganger så stor utenlandsgjeld. Og situasjonen vil sannsynligvis forverres. I 1914 hadde både Tyskland og Storbritannia høy sparing, mens amerikanerne sparer lite nå. Dette setter USA i en særstilling sammenlignet med andre tiders imperialistmakter, slik Lenin beskrev disse, ifølge forfatteren. USA kan ikke beskrives som en klassisk imperialistmakt som underlegger seg andre land for oppnå investeringsmuligheter og nye markeder.

I dagens nyhetsbilde refereres det til hovedsakelig tre grupper av irakere: Sunni-muslimer (Saddam-positive), sjia-muslimene i sør (Saddam-motstandere og fundamentalistiske) og kurderne (som er nasjonalistiske og for øyeblikket de mest USA-positive). Noreng gir derimot et annet bilde av sjia-området. Den samfunnskritiske og intellektuelt mer åpne tradisjonen i dette området førte til at kommunistene i perioder har stått sterkt. Kommunistene har også vært viktige støttespillere for den kurdiske bevegelsen. Kommunistpartiet deltok i revolusjonen i 1958, hvor kongedømmet ble avskaffet, noe som førte til at partiet fikk en begrenset innflytelse på regjeringen: Partiet stod sentralt i fagbevegelse og massebevegelser og i det kurdiske partiet KDP. I februar 1963 gjennomførte imidlertid det nasjonalistiske Baath-partiet et kupp hvor tusener ble henrettet uten lov og dom. Spesielt gikk det hardt utover kommunistpartiet. På dette tidspunktet bestod Baath-partiet av kun ca 3.000 medlemmer og troverdige påstander er kommet fram i om CIA-kupp. En bemerkelseverdig demokratisk og fri periode i Irak var dermed avsluttet.

På kort sikt har USA med krigen oppnådd mange negative effekter. Oljeprisen har økt, noe som gir dyrere olje for USA. Landet er avhengig av oljeimport. Krigen har kostet landet formidabelt. Og så langt har ikke Iraks oljeproduksjon nådd det nivået landet hadde før okkupasjonen og er dermed langt fra nok til å finansiere USAs utgifter. Okkupasjonen har slått en kile inn i forholdet mellom USA og Europa, først og fremst Tyskland og Frankrike.

USA kan ha håpet realpolitisk med okkupasjonen å svekke Saudi-Arabias posisjon i oljemarkedet. USA kan ha håpet å sprenge alliansen av oljeproduserende land og gjennom kontroll over irakisk oljeproduksjon og reserver å influere på prisnivået.

I siste kapittel drøfter boka hvorvidt Irak-krigen har gitt oss en farligere verden. USA som eneste supermakt kan nå ture fram på verdensarenaen. Noreng gir imidlertid leseren noen trøstens ord:

«En viktig hindring er at det amerikanske folk neppe er villig til å påta seg de umiddelbare kostnadene, mens den langsiktige gevinsten i beste fall er uviss.»

Det er sjelden jeg leser en så resonnerende politisk bok som denne, og kombinert med den solide detaljkunnskapen og de mange kildene oljeøkonomen bruker, er dette bra håndverk.

Bokomtale

ved Lars Akerhaug

Nirmal Brachmachari begynte å skrive tidlig. Allerede som ti-tolv-åring ble han oppmuntret til å skrive av lærerne, og han ga ut sin første bok i 1967 i India.

Men Nirmal er ikke en tilfeldig forfatter, som vi skriver om uten noen spesiell grunn. Som han skriver selv: «Jeg skriver slik en revolusjonær dikter skal. Å skrive er å kjempe på linje med andre frihetsforkjempere.»

Nirmal var en del av den revolusjonære bevegelsens oppvåkning i India ved slutten av 1960-tallet. Den første boka hans var en av mange populære litterære stemmer for naxalittbevegelsen som reiste seg på landsbygda i landet. Og som en av mange fikk han og oppleve den indiske statens undertrykking og kuing av frihetsstemmene, og satt blant annet til sammen tre år i fengsel før han kom til Norge i 1974.

For Nirmal er ikke den litterære situasjonen i landet han kom til, altfor mye å skryte av. Selv sier han at «det kapitalistiske Norge ser ut til å ha glemt sin egen fortid. Jeg ble skuffet da jeg oppdaget at selv ikke progressive folk skriver revolusjonær litteratur. Mens du i Bengal finner en sterk revolusjonær litterær situasjon, finner du ikke noe slikt i Norge. Ifølge Nirmal henger det og sammen med styrken til den revolusjonære bevegelsen i Norge. «Det er ikke mulig å skrive revolusjonær litteratur, som noe annet enn understrømninger og motrøster.»

Med dette som bakteppe kan det være godt å oppleve Nirmals nye dikt i boka Dikt fra eksil, trykt i engelsk-norsk utgave. Nirmals dikt forteller om en stolt revolusjonær tradisjon som fortsatt lever i store deler av verden, og ikke minst hans eget India. Han forklarer hvordan volden, som gjerne blir framstilt som irrasjonell, og ikke minst volden i tredje verden, som preges av «kaos» og «hat». Slik skriver også Nirmal tilbake, mot et vestlig mediebilde og konstrukt av India som bare ser fattigdom, kaos og hat. Han viser fram det motsatte, men tar og med de personlige pennestrøkene fra den militære kampen, som moren som fortviler over at sønnen har reist av gårde med geriljaen.

Og boka er også en motvekt til dette: «Jeg tror at selv om det dreier seg om et land mange ikke har kunnskap om, vil de kunne forstå,» sier Nirmal. «Jeg skriver ikke abstrakt, men med et enkelt språk alle kan lese.» Og selv om Nirmal i det store og hele ikke har noe godt inntrykk av norsk presse, er det ikke bare svart: «Både artikler i Klassekampen og Røde Fane forteller godt og riktig om situasjonen i India, og utgjør en god motvekt til vestlig-borgerlig media.»

Men diktene bærer også med seg en annen bruddlinje, situasjonen for en revolusjonær forfatter som samtidig er avskåret fra kampen. Spenningen eksilet skaper går gjennom i flere av diktene. «Jeg ønsker å fortelle om denne motsetningen,» sier Nirmal. «På den ene siden har jeg en sterk kjærlighet til mitt hjemland, på den andre siden er jeg preget av livssituasjonen her. I boka skriver jeg om hvordan vi er sperret inne, i et bur av gull. Og gull gir meg ikke fred,» sier Nirmal i boka:

jeg vil ut
til en virkelig frihet
jeg kan glede meg over

Men det er også en annen spenning, mottakelsen i Norge og rasismen, eller «forurenset luft» som forfatteren også kaller det. Nirmal utdyper at «Selv om jeg altså er en respektert forfatter som har gitt ut mange bøker i mitt eget hjemland, er det ingen som ville gi ut boken her i Norge. De sier vi alle blir behandlet likt, men faktisk får vi ikke muligheten til å være med å konkurrere, på grunn av språklige og andre segresjoner.»

Derfor valgte Nirmal også å gi ut bøkene på eget forlag. Diktene hans er slik et brudd med kontinuiteten av det kulturelle hegemoniet i Norge, der innvandrerstemmer og andre som ikke sklir inn i det medieskapte bildet av hva som er ‘god kultur’ passer inn. Men ifølge Nirmal er alt her heller ikke svart, og han legger vekt på at uten AKP og RV og støtten derfra ville det vært vanskelig å få publisert boka.

Men takken bør kanskje og gjengjeldes. Nirmal gir oss i boka en sjelden inngangsport til virkeligheten. Kanskje vi bør følge oppfordringen hans, og høre etter:

Du, du en av de rikeste
får lov il å snakke
når han ikke lenger er sulten!

Av Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og
studieansvarlig for Rødt i Agder.

---

Terje Halvorsen:
Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i
Norge 1940–1945
Bergen: Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes
motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur
jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen,
som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og
er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.

Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved
krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på
tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at
motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske
imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren
1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og
regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye,
rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom
aldri riktig til å gjøre det.

NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele
krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse
angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de
andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på
kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær
erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10
000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista
livet som følge av sitt engasjement.

Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene
dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og
aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter,

Et ledemotiv i Andreas Malms forfatterskap om klima er at siden klimakrisa er både prekær og systemisk, må også løsningene være av samme art. De må komme nå, og de må endre den sosiale organiseringen av vår interaksjon med naturen fundamentalt. Det er eneste sjanse vi har for å endre “stormens” – Malms metafor for klimakrisa – utvikling.

Av Daniell Vernegg, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem i Gnist-redaksjonen.

Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt. I september ventes det som blir Malms tredje bok om klima, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century. I følge forfatteren selv kommer han i boka med et forsvar for en “økologisk leninisme” og i den vil han argumentere for hvorfor vi bør trekke lærdommer fra bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen. Og ikke nok med det: Allerede i januar 2021 utkommer neste bok, How to Blow Up a Pipeline, hvor Malm fra et klimabevegelsesperspektiv vil ta for seg politiske og etiske spørsmål rundt vold og pasifisme; demokrati og sosial endring; og strategi og taktikk. Her vil han argumentere for at sabotasje og ødeleggelse av privat eiendom bør utgjøre del av klimabevegelsens taktiske reportoar. Tidligere har Malm blant annet utgitt boka Hatet mot muslimer (2009) og arbeidet som journalist i den syndikalistiske ukeavisa Arbetaren.

Teori som politisk veikart 

I tråd med Marx sin berømte læresetning om at poenget med filosofi ikke simpelthen er å fortolke verden, men derimot å forandre den, tilskriver Malm teorikonstruksjon en sekundær rolle i kampen mot klimaendringene. Det avgjørende er handling, og i den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan det for Malm ofte føles som at “den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene [og] invadere gruvene.”

Likevel har han altså valgt å sette seg ned og bruke år på å produsere flere hundretalls sider med tekst, hvorav en god del attpåtil er på et nokså abstrakt nivå. Hva er rasjonalet bak det? Jo, fremfor at strategiske og taktiske avgjørelser tas på bakgrunn av “utydelige grafer og tåkete tenking”, er bevegelsens mål best tjent med at en makter å utvikle “konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere”. Det er nettopp det Malm gjør i historieverket Fossil Capital og den mer teoretiske The Progress of This Storm. Gjennom disse verkene gir han sitt bidrag til hvordan vi best kan spore stormens utvikling på en måte som kan generere nøyaktige konseptuelle kart for en vei ut av krisa.

Primitiv akkumulasjon og industriell kapital 

“De døde generasjonenes tradisjon tynger som et mareritt ned på sinnene til de levende”, skrev Karl Marx […] [I] en varmende verden tynger den ned tyngre og tyngre på de levendes kropper og deres omgivelser, i en nådeløs konsolidering av fortidens tyranni.

skriver Malm i introduksjonskapittelet i Fossil Capital. Karbondioksiden som ble sluppet løs i atmosfæren i går, kommer til å bli liggende og generere oppvarming i morgen. På godt norsk kan en si at klimakrisa er fortidens utskeielser som biter fremtidens generasjoner i ræva. Følgelig vil et naturlig utgangspunkt for å bygge en klar teoretisk forståelse av situasjonen vi står overfor kunne være å dykke ned i historien for å søke å forstå hvordan og hvorfor den globale økonomien kom til å bli så til de grader basert på klimagassproduserende energikilder. For å gjøre det, vil den industrielle revolusjons Storbritannia være både den naturlige tiden og stedet å rette oppmerksomheten mot.

Fossilkapitalens historiske vugge lokaliserer Malm i den industrielle revolusjonens Storbritannia. Det var her en så historiens første tilfelle av at brorparten av en nasjonal økonomis energigrunnlag ble utgjort av fossile brensler, og det var også her den industrielle kapitalismen for første gang ble etablert som den samfunnsmessig dominerende produksjonsmåten. Inntil dette punktet i historien hadde den samfunnsmessige produksjonen i all hovedsak foregått uten at kapital var involvert, basert på energikildene vann-, vind- og muskelkraft.

I populærhistoriske fremstillinger presenteres den industrielle revolusjonen ofte som et resultat av James Watts dampmaskin, som ble tatt i industriell bruk for første gang i 1776. Med Watts patent ble det mulig å erstatte energiformene som til da hadde drevet produksjonen til fordel for  damp produsert gjennom forbrenning av kull, og det ble økonomisk rasjonelt å samle lønnsarbeidere i fabrikker, fremfor at disse arbeidet på hver sin tue, slik praksis hadde vært tidligere. I denne typen historiefremstilling blir industrialismen og kapitalismen forstått som følger av en rekke teknologiske innovasjoner sentrert rundt dampmaskinen, mens sosiale relasjoner mottar mindre fokus. Ofte kan slike fremstillinger helle i retning av det som gjerne kalles teknologisk determinisme, eller troen på at teknologiske nyvinninger er det primære i å avgjøre historiens gang.

I Malms historielesning, som i stor grad tar utgangspunkt i historietilnærmingene til de marxistiske historikerne Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood, er det derimot de sosiale relasjonene som inntar den mest fremtredende rollen i å forklare den industrielle kapitalismens fremvekst. Inspirert av Marx sitt kapittel om primitiv akkumulasjon i Kapitalen, finner nemlig Brenner og Wood de primære forutsetningene for den industrielle kapitalismen i hvordan det vokste frem nye og unike eiendomsrelasjoner på den britiske landsbygda i århundrene forut for den. Fra om med siste halvdel av 1500-tallet ble stadig større deler av jordeiendommen i landet – som hadde tilhørt kongehuset og kirken – gradvis underlagt privat eiendomsrett, og bøndene som i århundrer hadde hatt bruksrett til dennes allmenninger fordrevet. Denne prosessen skilte de direkte produsentene (bøndene) fra produksjonsmidlene (jorda) og skapte en klasse mennesker (arbeiderklassen) uten andre muligheter for å fø seg selv (reproduksjon) enn å selge egen arbeidskraft. Samtidig konsentrerte den såkalte “enclosure”-prosessen eierskapet til eiendommen og produksjonsmidlene på et fåtall private hender, noe som dannet utgangspunktet både for konkurranse disse imellom, samt for at dette fåtallet kunne erverve seg ytterligere verdier gjennom å få flertallet til å arbeide for seg i bytte mot lønn. Kapitalismen var således en forutsetning for adopsjonen av dampmaskinen, heller enn en konsekvens av denne.

Fossil kapital som våpen i klassekampen

Denne tilnærmingen til industrialiseringens opphav understøttes av det faktum at fabrikksystemets fremvekst for stor del skjedde før dampmaskinen i noen særlig utstrakt grad ble tatt i bruk. I motsetning til hva som kan synes å være gjengs oppfatning blant folk flest, ble de tidlige fabrikkene ofte drevet av vannkraft. Til tross for at Watts patent for første gang ble tatt i bruk så tidlig som 1776, var det vannkraft og muskelkraft som var de dominerende kraftkildene i den britiske industrien så lenge som til midten av 1830-tallet.

Hva var det da som gjorde at den kulldrevne dampmaskinen overtok som primær energikilde fra og med 1838? Mens tradisjonelle forklaringsmodeller blant annet har hevdet at skiftet skyldtes at kullkraft ble billigere enn vannkraft og/eller at tilgangen på uutnyttet vannkraft ble dårligere, tilbakeviser Malm dette: Vannkraft var nemlig både billigere enn kullkraft og lett tilgjengelig gjennom hele skiftet. Malm fremsetter derfor en helt annen forklaring på overgangen: Kullkraft ble kapitalens foretrukne energikilde fordi den i større grad enn vannkraft svarte til enkeltkapitalisters behov for å utkonkurrere hverandre gjennom å disiplinere arbeiderklassen.

Der vannkraft forutsatte at arbeidskraften ble brakt til energikilden, muliggjorde kullkraft at energikilden ble brakt til arbeidskraften. Med kullkraft var derfor ikke kapitalen tvunget til å rekruttere arbeidere til avsidesliggende steder hvor den selv måtte stå for kostnadene ved all infrastruktur, men kunne i stedet nyte godt av fiks ferdig infrastruktur i allerede eksisterende og voksende byer. På slike steder var en ytterligere faktor tilgangen på det Marx kalte “en reservearme av arbeidskraft” som kunne benyttes for å presse prisene på arbeidskraften ned; om en motsatte seg kapitalens krav, sto det nok av arbeidere med lua i hånda utenfor fabrikkporten klare til å ta ens plass. Lokaliseringen hadde dermed en disiplinerende effekt. I tillegg til å være fordelaktig for kapitalen av disse romlige årsakene, brakte kullkraften også med seg fordeler i form av tid. Mens vannkraftens styrke var underlagt naturens lover gjennom blant annet sesongvariasjoner, og derfor var variabel, muliggjorde kullkraft en kontinuerlig strøm av energi underlagt menneskelig kontroll. Slik kunne maskineriet utnyttes til sin fulle kapasitet døgnet rundt, året rundt.

Når Malm forstår overgangen til kullkraft som et resultat av kapitalens behov for å temme arbeiderklassen, legger han seg tett opp mot en marxistisk retning som ofte kalles operaismo. Operaismo, som på norsk kan oversettes til arbeiderisme, oppstod i Italia på 1960- og 70-tallet, og er internasjonalt særlig blitt utbredt gjennom arbeidene til Mario Tronti og Antonio Negri. For arbeideristene kan arbeidskraft skilles fra andre varer ved at den aldri kan bli fullstendig underlagt kapitalens kontroll. Arbeideren besitter en potenza – en kraft – som denne kan velge å anvende for å å nå egne målsetninger, også når disse går på tvers av kapitalens behov. Mens teknologideterministiske tilnærminger setter teknologisk utvikling i førersetet på historiens lokomotiv, snur arbeideristene det hele på hodet, og forstår den teknologiske utviklingens form som resultat av det de forstår som arbeiderklassens autonome egenaktivitet.

Den motsetningsfylte enheten mellom samfunn og natur

For Malm kan konseptet om en autonom potenza også anvendes for å teoretisere naturens uregjerlighet. Idet vi formelt trer inn i den geologiske perioden antroposcenen, som defineres av at menneskelig aktivitet er det som i størst grad former klodens geologi og økosystemer, hevder samtidig naturen på brutalt vis sin autonomi gjennom den globale oppvarmingen. Slik arbeideren, samme hvor hardt kapitalen måtte streve etter det, aldri kan underlegges fullstendig kontroll, kan til syvende og sist heller ikke naturen det.

En konseptualisering av denne motsetningen mellom samfunn og natur må for Malm være en sentral del av enhver teoretisering som kan ligge til grunn for et veikart verdt å følge. I The Progress of This Storm går han derfor til frontalangrep på et utvalg innflytelsesrike teoretiske tradisjoners måte å tilnærme seg klimakrisa på. Konstruktivistiske tilnærminger representert ved Noel Castree og Neil Smith får det glatte lag for å fornekte naturens autonomi, mens forsvarere av det Malm kaller hybridistiske tilnærminger, representert ved Donna Haraway og Bruno Latour, kritiseres for motsatt å avskaffe det sosiale som noe distinkt fra naturen som helhet. «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem», påpeker Malm. For ham må både det sosiale og naturen forstås som autonome, men samtidig internt relaterte kategorier. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den oppvarmende tilstanden som en historisk naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.

Hvordan ser Malms politiske veikart ut? 

Hvordan ser så Malms veikart ut på et mer konkret politisk nivå? Som jeg var inne på i innledningen, er et gjennomgående tema i Malms bøker klimakrisas prekære karakter. “Hadde nedbyggingen av den fossile økonomien begynt […] i 1992”, skriver Malm, “når CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var på 355 deler per million heller enn dagens 400, kunne trikset i hvert fall hypotetisk vært gjort med […] litt skatter her, noe toll der, [og] noe rabatt på elektriske biler – men jo lenger utsettelse, jo mer dramatisk må nedbyggingen bli når den starter”. I og med at dette ikke er skjedd, må det ifølge Malm sterkere lut til enn “litt forsiktig pirking borti markedet”. Tiden er nå overmoden for politiske tiltak av en langt mer inngripende art.

Hva er det så Malm ser for seg? Sosialistisk revolusjon? I følge Malm er forestillinger om at revolusjon som strategi for å stanse oppvarmingen kan lykkes ønsketenkning. Slik han ser det, har erfaringen fra de siste to århundrenes kamp for sosalisme vist at det “ikke bare er latterlig, men uansvarlig” å gå inn for at en i løpet av en håndfull år – som er det som må til om en skal kunne bremse utslippene tidsnok – skal kunne makte å relegere privateiendommen og kapitalismen til historiens skraphaug. I stedet bør bevegelsens agitasjon og aksjonisme settes inn mot å presse staten til umiddelbart å stanse all ekspansjon av infrastruktur for fossil energi og stenge den som allerede eksisterer.

Med Malms ord bør veien videre for klimabevegelsen være at den intet mindre enn “rekonstituere[r] seg som en rivningsgjeng” for fossilkapitalens infrastruktur. I det avsluttende kapittelet av Fossil Capital antyder han mer eller mindre eksplisitt at den britiske generalstreiken i 1842 kan være en passende historisk hendelse å se til for inspirasjon. Ikke ulikt hvordan de streikende arbeiderne i 1842 demonstrerte sin potenza ved å sabotere produksjonen gjennom å trekke pluggene ut av dampkokerne i fabrikkene, bør klimabevegelsen i dag fysisk sabotere den fossile infrastrukturen gjennom for eksempel masseblokader. Sistnevnte strategi har allerede i en årrekke vært adoptert av blant andre tusenvis av aktivister i den tyske bevegelsen Ende Gelände, som ved flere anledninger har lyktes i å midlertidig stanse produksjonen i tyske kullverk, aksjoner som Malm ved flere anledninger personlig har tatt del i. Dersom denne typen aksjoner ikke “multipliserer seg til aksjon i hver eneste region av den fossile økonomien”, skriver han, “forblir det usannsynlig at nullutslipp[s-samfunnet] vil skje”.

Selv om Malm legger stor vekt på massemobiliseringer og direkte aksjon, er han ingen anarkist. I stedet går han så langt som å hevde at “[D]ersom enkelte tendenser tror at direkte aksjon er nok, lider de av vrangforestillinger”. Slik Malm ser det, er staten helt nødvendig for å koordinere det massive prosjektet som en omstilling bort fra fossil kapital er. Ikke bare stiller han seg positiv til initiativer for statlig dirigert, grønn omstilling av økonomien – slik som de mange ulike New Deal-inspirerte kampanjene for en “Green New Deal”, men han argumenterer på nokså provokativt vis for at en bør gå enda lenger: I stedet for å se etter historiske analogier for hva som i dag behøves i mellom- og etterkrigstidens statlige intervensjoner i økonomien, gjør krisas alvorlighetsgrad og det at enhver løsning på den er inkompatibel med fossilkapitalens behov, at vi er kommet dit at den mest nærliggende analogien for hva som bør gjøres er bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Blant aktuelle tiltak skissert opp av Malm, og som uten tvil er ment å ha en provokativ brodd, er forbud mot import av kjøtt fra utlandet og statlig pålagt veganisme (sic!).

Disse problemstillingene er blant temaene for Malms kommende bok Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, som kommer fra Verso i september. Forhåpentligvis vil utgivelsen supplere analysen i Fossil Capital og The Progress of This Storm og bidra til enda klarere konseptuelle veikart for klimabevegelsen. I Andreas Malm sine analyser finner venstresiden i Norge en solid marxistisk analyse som ikke bare forklarer hvordan vi havnet her, men også bruker de historiske erfaringene arbeiderbevegelsen har gjort seg i kampen mot (fossil)kapitalen som utgangspunkt for å utarbeide realistiske strategier for hvordan vi kommer oss ut. Det er noe det fossile Norge virkelig trenger.

av Erling Folkvord

Erling Folkvord og Veronica Melå utga seinhøstes boka om Kurdistan på Tapir Forlag. Det er et praktverk med historie, politikk og skildringer av mennesker og deres liv. Når vi nå trykker kapittel 8 fra boka, har det bare en hensikt: Overbevise Røde Fanes lesere om at de må skaffe seg hele boka. Red. [Les ellers omtale av boka her.]

Hun ble født i Erzincan, en by langt øst i Tyrkia, det året Norge hadde sin første folkeavstemning om medlemsskap i Europaunionen. Da generalene gjorde militærkupp i 1980, var hun åtte år gammel. Faren arbeidet i tekstilindustrien. Familien flytta vestover til Istanbul da han ble pensjonist. Da var Diren ferdig med det andre året i barneskolen.

26 år gamle Diren Can, er en erfaren geriljasoldat når vi førjulsvinteren 1998 møter henne i en vinterforlegning som enda ikke er ferdigbygd. Hun er gruppeleder, eller «manga commander», som er det ordet den engelsktalende tolken vår bruker. Uttrykket «commander» kan gi feil assosiasjoner til en tradisjonell hær. De mellommenneskelige forholdene i geriljahæren er helt annerledes enn det en møter i en norsk militæravdeling. «Manga» (note 1) er både namnet på grunnenheten i kurdernes frigjøringshær og namnet på den jordhytta som hver gruppe bygger for den 2-3 måneders perioden de ligger i vinterforlegning. Det er sju, ni eller elleve soldatar i hver manga. Antallet er viktig. Det skal være ulikt tall slik at stemmelikhet ikke hindrer eller forsinker avgjørelser.

To eller tre mangaer utgjør til sammen et «takim» som kan bestå av inntil 33 soldater. Hvert takim består enten av menn eller kvinner. Vanligvis ville to-tre takim til sammen utgjøre en «bölük». Vinterleiren der vi møtte Diren var en bölük som bestod av et takim med kvinner og et takim med menn. Sammen med andre bölüker i regionen, utgjorde de et «tabur». Et tabur kunne på denne tida bestå av 2-300 soldater.

Vi møter Diren og de seks andre jentene i mangaen i et fjellområde i Sør-Kurdistan. Avstanden fra vinterleiren deres og til de nærmeste landsbyene er så kort at vi hører både hanegal og andre av dagliglivets lyder derfra. Saueflokkene beiter like ved leiren. Statsgrensa mellom Irak og Iran er en dagsmarsj unna, om vi følger den tollfrie muldyrstien som lokalkjente handelsmenn har brukt til alle tider.

«Når en mann er der, blir kvinnen annerledes»

Vanligvis oppholder geriljasoldatene seg ikke mer enn et døgn eller to på samme sted. De hviler om dagen og forflytter seg om natta. Men nå har de vært på dette stedet i et par uker og er nesten ferdig med å rigge opp vinterleiren som består av fem mangaer.

Kvinnene som i denne leiren utgjør to mangaer, er organisert i YAJK, «Unionen av frie kurdiske kvinner». Dette var i 1998 navnet både på en egen kvinnehær innafor hæren og på den sivile kvinneorganiseringa som har tilknytning til PKK: «Vi kvinner må også føre vår egen frihetskamp innenfor PKK, sier Diren. Vi må sjøl bygge opp vår egen makt. Viss kvinnene ikke gjør det, kan vi heller ikke frigjøre oss fra det nåværende systemets mannsdominans. Vi kvinner må finne igjen vår egen identitet. Vi skal ta tilbake den friheten og viljestyrken som er fratatt oss. Dette er både kjønnskamp og klassekamp.»

Hun framhever hvor viktig det er at kvinnene er organisert i egne kampenheter og dermed fra første dag også skaffer seg sine egne krigserfaringer. «Når en mann er der, blir kvinnen annerledes, sier Diren. Det skyldes svakheter som stammer fra kvinnens sjel, svakheter forårsaket av det sosiale systemet kvinner lever i. Ved å binde seg til mannen mister kvinnen sin egen identitet. For å frigjøre seg må kvinnen også kunne «krige» med sin egen makt.

Her lærer hver enkelt noe om krigens detaljer hver eneste dag. Det er ikke bare våpenbruk. Den viktigste siden av krigføringa er planlegging og samordning. Vi lærer det også. Vi får det til. Dette har gitt oss veldig styrke og sjøltillit, og dermed kan hver enkelt av oss uttrykke seg lettere om alt mulig, både om politiske og militære spørsmål. Når vi har sjøltillit, ser vi også vår egen styrke. Hun legger vekt på at soldatene utvikler personlig kjennskap, vennskap og tillit til hverandre når de lever og arbeider så tett og i så små enheter. Vi må kunne forstå hverandre lynraskt og med få ord. I en trefning må jeg stole helt på henne som slåss ved siden av meg. En uklar beskjed eller en misforståelse kan være skillet mellom liv og død.»

På vinteren bruker frigjøringshæren tida til undervisning. Det er nødvendig for å fremme den enkeltes personlige og ideologiske utvikling. I desember 1998 var de i starten på en slik periode: Åtte timer undervisning hver dag. De skulle fortsette slik i drøyt to måneder. Diren forklarer at de driver særskilt undervisning av og for kvinner:

«Et av YAJKs viktigste formål er å lære kvinnene deres egen historie. Et samfunn som ikke kjenner historien er glemsk. I en slik sammenheng er kurdiske kvinner svært glemsk, fordi de ikke kan sin egen historie. Å spre slik kunnskap er en viktig del av kampen mot det mannsdominerte systemet.»

Tyrkiske og kurdiske venner i Istanbul

Mange av geriljasoldatene fortalte om en oppvekst der det bare var heime de hadde lov å snakke kurdisk. Jeg ble derfor forvirra da Diren Can fortalte at foreldrene hennes alltid snakka tyrkisk heime. Til forskjell fra de andre soldatene, hadde hun jo heller ikke sagt et ord om kulturell eller språklig diskriminering verken i Erzincan eller i Istanbul. Goran, tolken vår måtte gripe inn for å forklare: «Sjølsagt snakka de tyrkisk heime. Diren er jo tyrker!»

Den erfarne kommandanten i den kurdiske frigjøringshæren har altså tyrkiske foreldre, har gått på tyrkisk skole i Istanbul og har tyrkisk morsmål. Likevel møter vi henne her i ei jordhytte i de sørkurdiske fjella etter sju års innsats i frigjøringskrigen. Mens vi snakker videre, minnes jeg mitt første møte PKK-lederen Abdullah Öcalan i august 1995. Han understreka at PKK ser på tyrkere og kurdere som brødre og søstre. Da trodde jeg ikke at det fikk så handfaste utslag.

«Jeg vokste opp med både tyrkiske og kurdiske venner i Istanbul og så statens forfølgelse av kurderne på nært hold. Noen av vennene mine sympatiserte med PKK mens andre var med i tyrkiske venstregrupper. Diren mener at selve grunnholdningene hos det meste av tyrkisk venstre er så påvirket av kemalismen (note 2) at organisasjonene er verdiløse for folket.

Det er så mange grupper og partier som kaller seg marxist-leninistiske at jeg ikke kan huske antallet. Hun sier de fleste av disse gruppene er blitt grunnleggende prega av den tyrkiske statens ideologi og politikk. Opprøret eller nytenkinga deres går ikke dypt nok. Selve grunnlaget er dermed ødelagt, selv om det er mange i disse organisasjonene som ønsker å gjøre noe for revolusjonen.»

Hun nevner særskilt at noen ser på den tyrkiske revolusjonen som en slags storebror og revolusjonen i Kurdistan som en lillebror. «Ut fra dette skulle jo våre store brødre, de tyrkiske revolusjonære, gi oss støtte i kampen i Kurdistan. Men fram til nå er det lillebroren som har gitt hjelp og støtte. Fordi vi har et felles formål og en felles fiende er all aktivitet mot den tyrkiske staten i Kurdistan med på å gi styrke til de tyrkiske revolusjonære. PKKs ideologi skiller ikke dette fra hverandre. Men lillebror må hjelpe den store broren, ettersom storebror er nesten død. Vår ideologi omfatter ikke bare kurdernes frihet. Det handler også om de tyrkiske folkenes frihet (note 3).»

Diren Can tok sin beslutning da hun var 18 år og ferdig med videregående. Hun ba om å få bli soldat i den kurdiske frigjøringshæren og forteller at PKK-organisasjonen i Istanbul vurderte henne grundig før de sa ja. Men da hun først var godtatt, gikk det strake vegen østover. Etter en høst og vinter med skolering og trening, fikk hun ansvar som leder av en manga, geriljahærens grunnenhet.

I nærkamp med Barzanîs menn

Siden har hun hatt oppgaver i ulike avdelinger. Våren 1995 deltok hun i en større trefning. Gruppa hennes skulle forsvare et høydedrag mot soldater fra Kurdistans demokratiske parti (KDP) (note 4) som er alliert med Tyrkia. Kampene utvikla seg slik at Diren kom vekk fra gruppa si uten å få gitt beskjed. Hun ble sittende fast, litt for høyt oppe i skråninga, alene ved en stor steinblokk. Derfra fikk hun bare løst noen få skudd mot KDP-styrkene, før de satte i gang en voldsom beskytning mot henne med grovt artilleri fra flere kanter.

«Jeg kasta meg ned bak steinblokken og kunne ikke reise meg. Da sa jeg til meg selv: Diren Can, enten blir du nå tatt av KDP-ere eller så må du regne med ei kule. Jeg foretrakk kula. Ingenting kan være verre enn å bli tatt av KDP-ere, særlig når man er kvinne.»

Hun ville ta med seg flest mulig fiender i døden. Med en handgranat i neven og fingrene på sikringsmekanismen rulla hun seg nedover skråningen mot en av de fiendtlige stillingene. Hun var klar til utløse eksplosjonen i det riktige øyeblikket. 23-åringen forteller at hun havna rett foran fire tjukke og gamle KDP-soldater.

«De ble helt forfjamsa da de så meg og ropte: PKK-kvinne! PKK-kvinne! De var visst helt uforberedt på å møte en kvinne. Jeg øyna en mulighet til å stikke av før de fikk summa seg. KDP-kommandantene sier til sine soldater at den som fanger en PKK-kvinne, kan gjøre akkurat hva han vil med henne. Derfor skjøt de ikke etter meg. Hver enkelt av dem ville ta meg levende. De kom løpende og pesende etter meg, fire motbydelige, feite mannfolk. Heldigvis oppdaga noen av vennene mine hva som skjedde og åpna ild mot de fire. Dermed kom jeg unna.»

Jentene i mangaen ler godt av skildringa av de fire KDP-mennene som fortapte seg i innbyrdes konkurranse om hvem som skulle fange henne.

Omorganisering

Frigjøringshæren omorganiserer ofte. En god geriljasoldat skal være lommekjent i området der hun slåss. Detaljert kunnskap om landskapet, god kontakt med befolkninga og grundig kartlegging av fiendens styrker og ressurser, er nødvendig for at en hvilken som helst aksjon kan lykkes. Men hun skal ikke bli så husvarm noe sted at hun stivner i tilvante tenkemåter. Nye omgivelser og nye utfordringer må til for hele tiden å utvikle hver persons kreativitet og evne til å tenke nytt. Diren Can og de fleste andre i leiren har kjempet både i Nord- og Sør-Kurdistan.

Noen år tidligere var hun i et kvinne-takim av bare tyrkere. Siden er de drøyt 30 kvinnene blitt omgruppert flere ganger. Disse tyrkiske kvinnene fortsetter kampen sammen med kurdiske brødre og søstre.

Noter:

1) Manga, takim, bölük og tabur er tyrkiske ord for militære enheter. ARGK har lånt flere betegnelser fra den tyrkiske hæren. [Tilbake]

2) Nærmere forklart i kapittel 6. [Tilbake]

3) Her kan oversettelsen være uklar. Kanskje mer riktig å si frihet for folkene i Tyrkia. Hun presiserte at Tyrkias befolkning består av flere folk med hver sine likestilte språklige og kulturelle rettigheter. [Tilbake]

4) KDPs allianser er omtalt i kapittel 16 og 18. [Tilbake]

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Argentinas utenlandsgjeld beregnes å være om lag 150 milliarder dollar, dvs ca 1.400 milliarder norske kroner. Med en befolkning på ca 37,5 millioner innbyggere, tilsvarer dette ei gjeld til utlandet på over 37.000 kroner per innbygger. Til sammenlikning: Norges nettofordringer på utlandet var ved utgangen av 2001 anslått til om lag 485 milliarder kroner, dvs tilgodehavende på ca 107.000 kroner per innbygger .

Argentina er i dag et land med en arbeidsløshet på om lag 30 % av arbeidskrafta. Staten skulle i 2001 ha betalt 26,5 milliarder dollar i utenlandsgjeld: 15 milliarder i avdrag og 11,5 milliarder i renter. Statens ressurser holdt i 2001 til å betale 5 milliarder, de resterende 16,5 milliardene måtte finansieres via nye lån, til tross for en sterk innstramming av offentlige budsjettene: På grunn av oppsigelser sparte staten 600 millioner dollar i lønn. Overføringene til provinsene ble ytterligere skåret ned, til tross for den katastrofale situasjonen de befant seg i.

De spanske røttene

Allerede i 1515 kom spanjolene til nåværende Argentina. I perioder kjempet de med portugiserne om de områdene som blant annet omfatter dagens Argentina. I 1536 ble Nuestra Señora Santa Maria del Buen Aire, senere bedre kjent som Buenos Aires opprettet. I 1776 opprettes Vicekongedømmet Rio de La Plata, noe som ga området mer status.

Som andre steder på det amerikanske kontinentet betydde koloniseringen et folkemord. Beregninger viser at antallet urinnvånere i området til dagens Argentina sank fra 300.000-500.000 i 1515 til ca 1/7 av dette i 1776.

Det Spania som koloniserer Amerika, er et Spania som hadde kastet ut araberne som drev med jordbruk og begynnende manufaktur, samt jøder som drev med handel. Spania tok etter sin frigjøring fra araberne et skritt tilbake til en tidligere fase i føydalismen, der vanlig jordbruksproduksjon ble erstattet med dyrehold. I 1534 hadde all tekstil manufaktur i Toledo blitt borte.

Dette gjenspeiler seg også i Spanias kolonier. Her går utryddingen av indianerne og fordelinga av jord til koloniherrene hånd i hånd. Encomiendas, systemet der en får råderett over jord, dyr i området og etter hvert også menneskene som bor der, var i utgangspunktet ikke synonymt med eierskap. Systemet utviklet seg slik at råderetten ble eierrett og en fikk haciendas og estancias der urbefolkninga og andre jordløse måtte utføre tvangsarbeide for eierne og ble holdt nede i ytterste fattigdom.

Argentina hadde ikke noen betydelig forekomst av metaller som gull og sølv. Den viktigste leveveien ble jordbruk og fedrift. Men både koloniherredømmet fra Spania og føydalregimet stod i veien for utviklinga av produktivkreftene og etter hvert av en utvikling i retning av kapitalismens manufaktur og industriproduksjon. Spania bestemte på den ene sida at urbefolkningen måtte undertrykkes for å overta deres landområder, om nødvendig ved å tilintetgjøre dem. På den andre sida bestemte Spania fordelingen av diverse privilegier som retten til å drive handel, og ved landfordelingen hvem som skulle få lov til å ha rett til landområder.

Pga. hierarkiet i de spanske koloniene måtte handelen med Spania foregå via Lima, som ligger i nærheten av Stillehavskysten, ettersom Lima var visekongedømmets hovedstad som Argentina var underlagt.

Når jordbruk ble mindre prioritert, ble fedriften og dyrehold prioritert. Buenos Aires styrker seg pga. sterk satsing på både jordbruk og fedrift. Mye av produksjonen eksporteres og overskuddet av handelen brukes til import av varer til føydalfamiliene.

I løpet av 1776-80 opprettes visekongedømmet etter en del press fra overklassen i Argentina.

I perioden som kommer, øker jordbruket i viktighet når byene øker i størrelse. Eksporten av huder øker, og pga. vansker med eksporten til Spania som nevnt foran, etablerer engelskmennene seg i Las Malvinas (kalt Falklandsøyene av England) og driver en del smugling av engelske varer til Argentina.

Det er nå at estancieros (store jordeiere) begynner å etablere seg og driver vekk de mindre selveiende bøndene. Som arbeidet i kollektiv form (chacareros).

Argentina utsettes for engelsk aggresjon i 1806. Det blir oppstand i Buenos Aires, en oppstand som viser folkets styrke. I 1810 starter kampen for frigjøring fra Spania, og England stiller seg som argentinernes allierte, naturlig nok for å få økonomisk innpass etterpå.

Den rike overklassen i Argentina turte ikke å bruke de undertrykte klassene i landet til å få til en virkelig borgerlig revolusjon i Argentina. De fattige fikk ikke sin borgerlige revolusjon en gang og føydalismen beholdes.

Den britiske forbindelsen

Argentina løsrev seg fra den spanske kolonialismen i begynnelse av 1800-tallet. Lederen for denne kampen var frihetshelten general San Martin som også leda frigjøringskampen i Chile. Britene støtta en del av frigjøringskampen mot spanjolene, delvis for å kunne overta deres økonomiske rolle etter hvert.

Fra 1860- til 1950-årene var Argentina økonomisk svært knytta til britenes økonomi. Den argentinske økonomien var såkalt komplementær (utfyllende) med britenes. Det ble etter hvert en stor produksjonen av korn, storfe og sauekjøtt. I 1920-årene var Argentina verdens nest største eksportør av kjøtt og hvete.

I 1942 var 60 % av alle utenlandske investeringer i Argentina britiske og 20 % fra USA. Argentina var for øvrig, etter USA, det landet i Amerika som hadde størst immigrasjon fra Europa: 1 million flere europeiske enn til Canada og dobbelt så mange som til Australia.

I 1910 var over 30 % av befolkninga i Argentina født i utlandet mot over 14 % i USA.

Den økonomiske utviklinga i Argentina fram mot 1930-40-årene var mer lik Australia og New Zealand, enn resten av Latin-Amerika. Midt i 1920 årene var Argentinas økonomiske produksjon like stor som resten av Latin-Amerikas, med bare 1/5 av befolkninga til resten av Latin-Amerika.

Industrialiseringen av Argentina var verken britene eller amerikanerne interessert i. Britene fikk solgt britiske industrivarer til Argentina. Dessuten kontrollerte engelsk kapital argentinsk transport. Landet prøvde å utvikle noe konserveringsmiddelindustri for kjøttprodukter. De hadde fram til midt i 1920-årene en forholdsvis stor eksport til Cuba og Brasil. USA gikk inn og stengte markedet på Cuba til fordel for Uruguay, og det samme skjedde i Brasil mot at brasiliansk kjøtt ble sikret markeder i Italia. Dette var mulig fordi USA kontrollerte over 60 % av Argentinas kjøtteksportmarkeder, mot Storbritannias 26 %.

USAs rolle

I hele perioden var det en sterk rivalisering mellom Storbritannia og USA om Latin-Amerika. Selv om USA økte sin tilstedeværelse i Argentina i alle disse årene, var landet ikke så sterkt innblandet i Argentina som britene fram til 1950-årene. I de to verdenskrigene var britene interessert i å holde Argentina nøytralt, nettopp for å få dekket kjøttforbruket og kornbehovet. USA ønsket fra 1942 at Argentina skulle bli med i krigen, etter at de tidligere hadde bedt landet om ikke å gå med på de alliertes side etter Pearl Harbor. Dette ønsket imidlertid ikke Storbritannia, og Churchill sendte brev om dette til Roosevelt.

Under og særlig etter krigen utsatte USA Argentina for restriksjoner i handelen, restriksjoner som etter krigen var hardere mot Argentina enn mot de tidligere fascistfiendene. Etter krigen satt Argentina med tilgodehavender i Storbritannia på 150 millioner pund. Med USAs medvirkning, tvang Storbritannia Argentina til å kjøpe de britiske jernbanene i landet til samme pris som argentinernes tilgodehavende. Dette skjedde på et tidspunkt da den argentinske regjeringa slett ikke ønsket å nasjonalisere det dårlige vedlikeholdte jernbaneanlegget, men ønsket å bruke disse 150 millionene pund til en industrialisering.

Perón gjennomførte en helt nødvendig industrialisering for å erstatte frafallet av importmuligheter som boikotten førte til. Perón var med i et militærkupp i 1943, og bygde seg opp som arbeidsminister. Der støttet han de fagorganiserte og fikk vedtatt ferielov, pensjonsordninger og ulykkesforsikring osv. Perón vant valget i 1946 og ble gjenvalgt i 1951 med 65 % av stemmene. Det er fra denne tiden at peronismen som argentinsk bevegelse etablerer seg og har hatt sin kraft fram til våre dager.

Perón ble kastet av proamerikanske militære i 1955 og måtte dra i eksil, etterfulgt av flere sivile og militære regjeringer som ikke ga rom på den politiske scenen til peronistene. I den urolige tida i begynnelsen av 1970-årene fikk han komme tilbake og ble valgt som president i 1972. Den argentinske utenlandsgjelda lå i 1972 på 4,890 milliarder dollar. Den viktigste årsaken til at gjelda økte med i underkant av 3 milliarder dollar i peronist-presidentperioden fra 1973-76 (Perón dødde i 1974 og hans ektefelle Isabel som var visepresident overtok), var det store fallet i Argentinas eksport til Europa på grunn av oljekrisa og at oljeprisene gikk høyt opp.

Militærjuntaene 1976-83

I 1976 fant det sted et militærkupp ledet av General Videla, og denne sektoren av det militære apparatet holdt makta til 1983. Dette diktaturet er kjent for å ha drept 8.000 mennesker og er mistenkt for forsvinninger (drap) av 30.000 mennesker. Pinochet i Chile var en smågutt i forhold til dette regimet.

Denne juntaen hadde støtten fra Sovjet, og ga russerne større rom i den argentinske økonomien via stråmenn og firmaer som tok seg av handelen med Sovjet, østblokklandene og Cuba. Samtidig var USA interessert i å gjøre business med landet, og å delta i handelen med Sovjet og de andre landene for å tjene penger.

Ved siden av at det var en del korrupsjon, tilpasset regimet seg en begynnende nyliberalistisk modell. Mange private firmaer tok opp store lån med staten som garantist. Mange av disse erklærte seg konkurs, etter å ha ført selskapets midler ut av landet. Staten tok over gjelda. Med nye penger i utlandet kunne disse private ta opp nye lån osv. I tillegg til alt dette kjøpte militæret for 10 milliarder dollar i våpen i utlandet.

Oppsummeringsvis: I tillegg til all død og forfølgelse som militærjuntaene førte med seg, så var de årsaken til at Argentinas utenlandsgjeld økte fra 7,8 milliarder dollar i 1976 til 45,1 milliarder dollar i 1983 dvs. en økning på 364 % i løpet av 7 år.

Det har vært diskusjon i Argentina angående denne gjelda. Det er ført en rettssak der en fant alvorlige uregelmessigheter ved statens opptak av lån, den statlige overtakelsen av den private gjelda og ved den måten de private bedriftenes opptak av lån i utenlandske banker skjedde på. Særlig påtakelig var mangelen på dokumentasjon på hvor statens lån hadde tatt veien eller hva de var brukt til.

Domstolens konklusjon ble at gjelda ikke var legal, og at kreditorene burde visst det. Saken ble oversendt Kongressen i 2000 til politisk behandling, og der ligger den. Mange av folka bak denne økonomiske politikken, som også hadde stor egennytte av den, er fortsatt blant aktørene i argentinsk politikk, uansett regjering. Mange av disse står bak den nåværende regjering.

Sosialdemokratiet og Alfonsin

Raúl Alfonsin fra Det radikale parti (UCR) vant valget etter at militæret måtte trekke seg i 1983, og det rådde en stor optimisme for landets nye demokratiske framtid. Arbeidsledighet og fattigdom skulle bekjempes, og landets tapte velstand skulle gjenvinnes. Men Alfonsins regjeringstid ble i stor grad betinget av den arvede gjelda og av at den økonomiske makten var samlet hos noen få innflytelsesrike grupper. Den nye demokratiske regjeringa disponerte ikke store nok finansielle ressurser til å betjene renter og avdrag, og Alfonsin ble tvunget til å søke IMF om refinansiering av gjelda. Det la sterke føringer på regjeringas handlefrihet. Alfonsin bekjempet fagbevegelsen hardt for å kunne følge IMFs pålegg. I løpet av hans seks år ved makta økte gjelda fra 45 til 65 milliarder. Han ble mot slutten av sin periode tvunget til å gå av, etter en hyperinflasjon som ved utgangen av 1989 lå på 3.000 prosent.

Høyreperonisten Carlos Menem

Inn kom Peronistpartiet og den nyvalgte president Carlos Menem. Den nyutnevnte økonomiministeren Domingo Cavallo (for øvrig sentralbanksjef i 1981, da staten overtok den private gjelda, og som dukker opp med De La Rua, og etter dennes fall!!!) med sin stab av ultraliberale økonomer, greide etter hvert å begrense inflasjonen og snu den økonomiske nedgangen til en periode med vekst. Mirakelkuren innebar blant annet å binde pesoen til US-dollaren, i forholdet 1 dollar for 1 peso, samt massesalg av alle store statlige selskaper.

Samtidig fulgte en total liberalisering, alle reguleringer og restriksjoner når det gjaldt import, kapitaltransaksjoner og investeringer ble fjernet i løpet av de fem første årene på 1990-tallet. De utenlandske multinasjonale selskapers oppkjøp av statlige og private bedrifter ga Argentina tilførsel av utenlandsk kapital.

Dette ga rentenedgang i lånemarkedet i årene 1991-95, noe som genererte en vekst også i innenlandsk økonomisk aktivitet.

Men veksten i BNP fikk sin motsats i en ustoppelige vekst i så vel offentlig som privat gjeld. Til tross for den økonomiske veksten eksporterte nemlig ikke Argentina nok til å få et handelsoverskudd og på denne måten skaffe staten valuta. I tillegg produserte de utenlandske multinasjonale selskapene i Argentina stort sett bare for det innenlandske markedet, og skaffet i liten grad valutainntekter. I tillegg ble omkring 70 prosent av inntektene deres og kapital overført i form av royalties for bruk av teknologi til moderselskapene i utlandet.

Offisielle tall fra det argentinske statistiske sentralbyrået viser at de multinasjonale selskapene importerer mesteparten av innsatsfaktorene sine fra moderselskapets hjemland. Den industrien av betydning som Argentina fortsatt hadde så sent som på 1970-tallet, ble borte. Den tidligere importerstatningstrategien blant annet under Perón, hadde skaffet landet en relativt variert industri. Til tross for problemer med konkurransedyktigheten internasjonalt dekket denne industrien etterspørselen i hjemmemarkedet og eksporterte noe til det latinamerikanske markedet. Militærdiktaturets omlegging av økonomien (1976-83) og de etterfølgende regjeringenes manglende industrialiseringspolitikk har forvandlet Argentina til en i hovedsak eksportør av råvarer og enkelte lite, bearbeidede industriprodukter. Landet er i virkeligheten tilbake til tida med ensidig råvareeksport til utlandet, og fullstendig avhengig av situasjonen i utlandet. Dette er en viktig forklaring for hvorfor en har fått det store underskuddet på handelsbalansen med utlandet. Bindingen av peso til dollar gjorde at den argentinske sentralbanken var avhengig av å alltid ha en stor tilgjengelig valutareserve, slik at alle til enhver tid kunne veksle inn pesos mot dollar. På grunn av handelsunderskuddet, og dermed mangel på ny valuta, måtte regjeringen fylle valutareservene ved hjelp av nye lån fra utenlandske banker.

Utviklingen på 1990-tallet er altså mye av forklaringen på hvorfor Argentina kunne gå fra å være «best i IMF-klassen», til å synke ned i et katastrofalt økonomisk uføre. Veksten de første årene på 1990-tallet ble hovedsakelig skapt gjennom salg av statlige bedrifter og var dermed ikke resultat av en reell økning i produktivitet eller i investeringer i ny teknologi og produktive bedrifter. Mot slutten av 1995, da det var slutt på kapitaltilførselen som salget av statlige og private bedrifter genererte, måtte den argentinske staten dekke de offentlige budsjettunderskuddene med opptak av nye lån.

Resultatet var katastrofalt. Gjelda økte med 123 prosent og var i 1999 oppe i ufattelige 150 milliarder dollar. De nye lånene tatt opp under Menems regjeringstid gikk for det første til å dekke budsjettunderskuddet, for det andre til å skaffe sentralbanken valutareserver, for det tredje til betale renter og avdrag på lån og for det fjerde til å finansiere korrupsjonen.

Slik situasjonen er i dag, er den argentinske utenlandsgjelda i praksis ubetalelig. Som nevnt i begynnelsen måtte altså landet betale totalt 26,5 milliarder dollar i 2001, 15 milliarder i avdrag og 11,5 i renter. Statens ressurser holdt kun til å betale deler av rentene på gjelda og resten, det vil si 15 milliarder i avdrag og 6,5 milliarder i renter, må overføres inn i framtida og refinansieres med nye lån.

Hvis ikke Argentina er i stand til å betale rentene og avdragene i tide, vil Argentina i praksis bli erklært konkurs. Det samme skjedde i Mexico i 1982 og 1995, Thailand i 1997 og Russland i 1998. For Argentinas store antall fattige og marginaliserte gjør det liten forskjell. Landets myndigheter, enten de har vært militære eller demokratisk valgt, har sammen med de internasjonale finansinstitusjonene ruinert landet økonomisk i løpet av de siste 30 år.

Den største feilen Argentina har gjort, har vært å følge diktatene (kalles råd) fra USA via IMF.

Borgerskapet og imperialismen

Borgerskapet i Argentina har kontakter med forskjellige imperialistiske land – noen har samarbeid med USA, andre med diverse europeiske land og atter andre med Russland (tidligere med Sovjet). Disse delene av det argentinske borgerskapet er representert ved forskjellige politiske personer og delvis partier og utenlandske økonomiske interesser.

På den ene sida står borgerskapet samlet om å få massene til å betale den økonomiske krisa og gjelda. Men måten dette skal gjøres på, er viktig for hvilke av disse sektorene i borgerskapet og imperialismen skal komme gunstigst ut. Den kastede valgte presidenten De La Rua hadde en regjering som gjorde det som USA og IMF forlangte, nemlig å prøve å betale gjelda og at dette må gjøres med edruelige budsjett med store kutt på offentlig forbruk og derved offentlig sektor. Dette har den nåværende etterfølgeren Duhalde også gjort.

Hovedskillet i borgerskapet i dag går mellom på den ene sida de som er tilknytta finanssektoren og apparatet for nedbetaling av gjelda, importsektoren, de privatiserte bedriftene som tok seg betalt i dollar og ikke ønsket å tape på sine investeringer, de som har stor gjeld i utlandet, de store jord/godseierne. Alle disse ønsket å gå i dybden langs linja med fortsatt dollarisering samt balansert budsjett (dvs. null underskudd). Denne sektoren har gjort kjempeforretninger med president Menem fra 1989-99 og De La Rua fra 2000-01. De har tømt landets internasjonale valutareserver, 30 milliarder dollar bare fra den nye økonomiministeren Cavallo overtok i midten av 2001.

På den andre sida finns en annen sektor tilknytta eksportnæringene, den nasjonale industrien, som nesten er konkurs på grunn av ukontrollert import (fri markedsøkonomi!!) og smuglings-«industrien», små/mellomstore jordeiere som er blitt fattige fordi Mercosur har falt sammen og fordi det var umulig å eksportere til 1 peso = 1 dollar. Denne sektoren foreslo forskjellige former for devaluering (enten direkte devaluering, eller en tredje mynt).

Politiske og faglige organisasjoner

Det finnes flere politiske partier i Argentina og flere fagorganisasjoner. Peronismen har som nevnt vært en viktig kraft i Argentina fra slutten av 40-årene og fram til i dag.

Fagbevegelsen fikk en stor rolle under Perón, og det ble bygd opp en slags velferdsstat. Perón stod i sin periode 1972-74 for kamp mot både USA og Sovjet. Peronismen har forblitt et sterkt parti, og selv om Menem og de andre av dagens peronister står for en helt markedsliberalistisk politikk, er fortsatt en stor del av massene knyttet til peronistpartiet Partido Justicialista.

UCR (Union Civica Radical) er et sosialdemokratisk parti der Alfonsin var president etter diktaturet. UCR har ført en ettergivende politikk overfor det internasjonale pengefondet, ført en hard politikk mot fagbevegelsen og var under Alfonsin økonomisk/politisk tilknyttet europeisk imperialisme i land styrt av sosialdemokrati samt Sovjet.

Frepaso (Frente del Pais Solidario) er gruppe av peronister i allianse med andre fra definert venstreside som går mer mot markedsliberalisme. Frepaso ble danna i 1994 som en allianse av den venstredefinerte breifronten med diverse venstrepartier, kristelig demokratiske partier og andre grupper.

UCD (Union del Centro Democratico) som er et mer tradisjonelt liberalt parti, har vært utenfor allianser og ikke hatt parlamentarisk maktposisjoner.

I 1997 dannet Frepaso en allianse med UCR og De la Rua ble alliansens kandidat til presidentvalget i 1999 og vant valget. Under De la Rua har Argentina fulgte en tilknytting til særlig spanske monopoler som under hans (og Menems) regjering har gjennomført den andre spanske erobringen av Argentina, og via Spanias statsminister Aznar ført press overfor USA så en kunne gi en henstand eller bedre sagt nye milliarder i lån til Argentina.

I det siste valget til parlamentet i oktober 2001 stemte under halvparten av de stemmeberettigede, etter en kampanje som en del av massebevegelsen førte for at folk ikke skulle stemme. Begge de store blokkene mistet millioner av stemmer, også den parlamentariske venstresida.

Fagbevegelsen

Fagbevegelsen har i prinsippet sluttet opp om peronistenes hovedsammenslutning CGT som under Perón tiden hadde 2 millioner medlemmer. I realiteten er det blitt mange splittelser, og mange som ønsker å være ledere.

Den andre store hovedsammenslutningen oppstår i slutten av 1990-årene som en splitt fra CGT av folk som ønsker en fri og partiuavhengig fagbevegelse. I tillegg er det en del lokale, provinsielle fagforeninger med eller uten et slags nasjonalt tilsnitt.

Massebevegelsen

Viktigere de siste ti årene har vært oppblomstringen av diverse massebevegelser. Kampen som genererte i desember, var ikke en anarkistisk kamp som er oppstått av det store intet. Det ble først forsøkt malt et bilde av latinske brushoder som uten mål og mening gikk ut i gatene, eller at det bare er mellomklassene som slåss.

Det har i lang tid vært organisering av de arbeidsløse, av aktivister som stenger veier/gater (piqueteros), kvinner i kamp (for å slåss mot at folk mistet sine boliger ved personlige konkurser av vanlige folk), av pensjonister som sloss for å beholde sine pensjoner, arbeideres okkupasjon av fabrikker, befolkningens okkupasjon av myndighetenes bygninger. En av Menems guvernører ble for eksempel kastet i begynnelsen av 1998, lenge før perioden var slutt, av store massemobiliseringer.

En pådriver i alt dette har vært den såkalte Corriente Clasista y Combativa, CCC, den kjempende klassestrømningen, som har organisert arbeidet blant pensjonister, fagorganiserte og arbeidsløse. Med sin karismatiske leder, Santillan, i spissen sluttet mange seg til en organisering som folk har oppfatta, har stått i spissen for kampene mot korrupsjon, for ærlighet og for økonomisk rettferdighet.

Hva skjedde i desember 2001?

3. desember 2001 lanserte De La Rua-regjeringa, valgt i desember 1999, den såkalte Plan Freezer. Planen innebar en frysing av alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten fikk ikke folk ta ut sin lønn (de som hadde lønn), ta ut penger av lønnskontoen (de som hadde bankkonto) eller sine pensjoner (de som hadde pensjoner).

Denne planen gikk ut over 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 % av befolkninga (utenlandske kreditorer kom i tillegg til finanssektoren som låna som staten og provinsene hadde, de privatiserte bedriftene og store jordeierne på landsbygda).

Samtidig med at dette skjedde, startet skoleferien, og derved mistet hundretusener av skolelever det ene eller begge måltidene de vanligvis får der fra mandag til fredag. Regjeringa reduserte tiltaksarbeidets omfang, mange som var i tiltaksarbeid ble ikke betalt, og den sluttet å gi mat til organisasjonene for arbeidsløse. Mange bedrifter stengte: tekstil-, metallurgisk-, sko-, nærings og nytelsesindustri, byggebransjen osv. Dermed ble tusenvis av nye arbeidsløse satt på gata.

De internasjonale organenes (som IMF) krav om å stramme befolkningas livreim gjorde at situasjonen rett og slett ble desperat for store deler av den argentinske befolkninga. Dette rammet de over 100.000 familiene som bor i slummen i Stor Buenos Aires, mest.

Den nasjonale «piquetera«-forsamlingen (aktivistene som stopper trafikken i vitale veier og gater) kalte til kampdag 12. desember. Dette ble starten på ti kampdager med to heroiske kampdager 19. og 20. desember. Massene ble møtt av hard undertrykking og mange fler enn det offisielle tallet på 31 ble drept. 13. desember var det nasjonal streikedag fra de tre største landsorganisasjonene, streik som ble styrket og garantert av mobiliseringa til «trafikkstopp-aktivistene» og masseorganisasjonen, CCT, sammen med andre kampinnstilte organisasjoner. Disse stoppet trafikken, gater og jernbanelinjer samt okkuperte offentlige bygninger over hele landet. Denne nasjonale streiken omfatta industriarbeidere, også de som var arbeidsløse og pensjonistene, stats- og kommuneansatte, bønder og landarbeidere, håndverkere, små og mellomstore sjølstendige næringsdrivende, ungdom, lærere og studenter. Dette skjedde over hele landet – fra Ildlandet i sør til Jujuy i nord, fra vindistriktet Mendoza i vest til østkysten.

Etter 13. desember 2001 gikk president De la Rua inn for unntakstilstand, og ble støttet av peronistene Duhalde (som tapte presidentvalget da De La Rua vant) og Menem samt representantene for de andre delene av borgerskapet. Svaret fra massene var klart: 20. desember gikk hundretusener av mennesker igjen ut i gatene. Politiet ble innkalt for å rydde opp. (De militære nektet i denne omgangen å delta i undertrykkinga.) Undertrykkinga fra politiet i slumområdene i La Matanza var nærmest fascistisk. Men befolkninga der, i en bydel på Oslos størrelse, nektet politiet adgang og organiserte kvartalsvis sjølforsvar med alle de våpnene de kunne finne. Opprøret var så sterkt at De la Rua gikk av som president 21. desember.

Da De la Rua gikk av, ble Ramon Puerta innsatt. Han la ikke skjul på å være en kontinuitet for den forrige presidenten og hadde i sin regjering diverse korrupte figurer fra forskjellige peronistretninger. Nok en oppstand 28. desember gjorde at deler av denne regjeringa gikk av, og Rodriguez Saa kom som ny president.

For å roe ned massene erklærer den nye Rodriguez-regjeringa at den ville stoppe betalingen av gjelda, starte mange nye arbeidsplasser, gi en lønnsøkning og innføre minimumspensjoner samt endre De la Ruas reaksjonære arbeidslovgivning. Dette medførte et sterkt angrep fra bankene, privatiserte selskap, media og de pro-amerikanske og pro-europeiske gruppene i borgerskapet. Borgerskapet trakk tilbake sin politiske støtte til Rodriguez som måtte gå av og Camaño, den nye presidenten i deputerkammeret, ble valgt som president, mens en ventet på å sette inn Duhalde.

Camaño var tidligere tiltalt for å ha vært korrupt og for å forårsake en stor gjeldsøkning for det statlige oljeselskapet YPF. Uansett ble han kun en overgangsfigur.

Duhalde er som peronistpartiets presidentkandidat til valgene i 1999, helt enig med den politikken Menem har ført: fri markedsøkonomi. Duhaldes regjering bygger på parlamentsflertallet, et parlament som har mindre enn 50 % av stemmene bak seg ettersom over 50 % enten ikke deltok, annullerte sin egen stemme eller stemte blankt. Duhaldes regjering har tenkt å føre samme politikk som den De la Rua førte, og som resulterte i de store massedemonstrasjonene som gjorde at han måtte gå av. Samtidig er situasjonen i Argentina slik i dag at en ikke kan løse krisa bare ved å straffe vanlige folk, det må også gå ut over deler av borgerskapet.

Duhaldes regjering har fått støtte av flesteparten av lederne i partiene, både innenfor peronistene (PJ), sosialdemokratene i UCR og noen venstre i Frepaso. Duhaldes regjering representerer også deler av borgerskapet (monopoler og mellommenn) som er pro-russiske, monopoler og jordeiere som er pro-europeiske og kontrollerer banker, industri og bygningsnæringen og finansherrer i hovedstadsområdet. Disse gruppene har ikke hatt så gode venner i regjeringsposisjon siden Videlas militærdiktatur og den første delen av Alfonsins regjering.

De som står bak Duhalde, mener at dette er en politisk enhetlig regjering. Det skal kun være små uenigheter om hvordan de kan styre den økonomiske og finansielle krisa til sitt eget beste. Dette innebærer imidlertid mer arbeidsløshet og sult for folket, mer ettergivenhet overfor utlandet (imperialismen) i tillegg til at deler av borgerskapet blir nødt til å tape noe framover.

Samtidig er det et problem overfor USA imperialismen: Duhalde har en linje med å akkumulere krefter og manøvrere for å forhandle. Noe en kunne se ved utnevnelsen av Mario Blejer som president i Sentralbanken – en mann som har 20 år bak seg i Det internasjonale pengefondet. USA har understreket at istedenfor å gi konkret støtte til kontinentets nasjoner, er det nødvendig at de fortsetter å støtte reformene for fri markedsøkonomi og advarer mot konsekvensene av proteksjonisme.

Situasjonen i dag

I dag har Argentina ca 8 millioner arbeidsløse i tillegg til de uregistrerte arbeidsløse på landsbygda, en økning på i underkant av 1 million siden Duhalde ble president. Produksjonen er gått tilbake og det har vært sterk motstand mot myndighetens ettergivenhet overfor pengefondet og USA og den ytterligere tilpassinga til en markedsliberalistisk politikk.

Regjeringa har arbeidet for å få til en avtale med Pengefondet når det gjelder gjelda. Det ble gjort en avtale med en del for befolkninga ukjente premisser. Det kan nevnes to eksempler:

• Innen 14. mars 2003 må den argentinske kongressen vedta de lovene Pengefondet krever for å gi «syndenes tilgivelse». Blant slike lover er privatisering av de statlige bankene, som har ganske mye av de argentinske jordbruksområdene pantsatt. Hvis ikke lovene vedtas, vil avtalen med Pengefondet oppheves og landets gjeld ville falle forfalle til kreditorene (Pengefondet, Verdensbanken, Den interamerikanske utviklingsbanken osv).
• Pengefondet og USA forlangte å bestemme når valgene skal finne sted. Kandidatene må foreligge 8. mars, og 14. mars er fristen som Pengefondet har satt for at kravene skal gjennomføres: Enten fullføres de hemmelige og offentlige kravene, eller så blir avtalen opphevet.

av Peter M Johansen

Dersom en leter etter skjeia for å spise sopa paraguaya, leter en i unøde. For denne nasjonalretten har slett intet med suppe å gjøre, selv om navnet skulle tilsi det. Skjønt i utgangspunktet var det meninga å lage en suppe av det. Men Paraguays historie ville det annerledes.

I 1842, etter at frigjøringshelten Francia var død, valgte Brasil å anerkjenne Paraguay. Brasil hadde kronet sin nye keiser, Dom Pedro 2, i 1841. Landets nye utsending ble tatt imot av Paraguays president Carlos Antonio López. Men under banketten gikk det skeis for kokken som fikk beskjed av presidenten om å røre sammen det han hadde og la det stå til en suppe. Det sto mye prestisje på spill overfor den mektige naboen i øst som mest av alt hadde lyst til å sluke Paraguay, og for Paraguay gjaldt det å vise sin egenart og sine framganger fra det isolerte perioden under Francia.

Kokken tok moset mais, ost, melk og egg og rørte rundt til alt var stivt som en kake. Det er vanskelig å finne en sammenlikning til dette skaperverket, men det har konsistens av en fuktig og tung kake som smaker som en ostesufflé og blir enten blir servert varm eller kald som en forrett.

Men presidenten hadde satt opp suppe på menyen for sin gjest, den brasilianske utsendingen. Dermed ble det sopa paraguaya, den nye stolte nasjonalretten som er tjukk på historie fra den vanskelig tida i forhodet til Brasil og Argentina.

Debatt

av Hans Olav Brendberg

I Raude Fane nr 4, 2002 gjekk eg gjennom bakgrunnen for Balfour-erklæringa, og tok til orde for ei revurdering av synet vårt på tilhøvet mellom sionismen/Israel og stormaktene. Lars Akerhaug svarar i Raude Fane nr 1, 2003.

Eller – det er i grunnen det han ikkje gjer. Akerhaug konkluderer utan argumentasjon. «Det kan være liten tvil om at uansett stormaktenes daværende intensjoner har sionistbevegelsen og den senere staten Israel, blitt stormaktenes redskap.»

Eg meiner biletet av Israel som ein reidskap for imperialistiske ambisjonar i området, er så forenkla at det er villeiande. Det politiske spelet til sionismen/Israel har alltid hatt eit element av å «gjera jobben for imperialismen». Dette har ikkje vore avgrensa til Midt-Austen; dei mest grisete oppdraga i Latin-Amerika har vorte utført av israelske tenester på vegne av USA. Israel er ei stormakt i torturbransjen, ikkje berre lokalt. Men rolla som reidskap eller lakei er berre ei side av tilhøvet mellom sionismen og stormaktene. Sionismen og Israel har i tillegg forfølgt eigne mål – om naudsynt på tvers av stormaktsinteressene (som til dømes Pollard-saka i USA syner). Storbritannia fekk aldri noko att for rolla som tilretteleggjarar for sionismen. Den eine gongen britane brukte Israel som alliert, under Suez-krisa, førte dette til at London mista venene sine i området. To år etter at israelske soldatar slost side om side med britane kom revolusjonen i Irak, og den britiske stormaktsposisjonen i området gjekk i oppløysing. Israel tente på alliansen med britane – men britane tapte stort. Ein parallell til det som er i ferd med å skje no.

Medan eg skriv dette, sit eg med J J Goldbergs bok Jewish Power framfor meg. Goldberg og andre sionistiske, amerikanske jødar fører ope den diskusjonen som norsk venstreside er livredd for. Goldberg syner greitt samanhengen mellom den førre George Bush sitt forsøk på å leggja press på Israel og reaksjonen i det jødiske samfunnet i USA som bidro sterkt til at han tapte neste presidentval. Det er ingenting mystisk ved jødisk makt i USA – når ein først vedgår at ho finst. Det dreier seg ikkje om ein hemmeleg konspirasjon: Alle organisasjonane, frå ADL og AJC til JINSA og ZOA opererer heilt ope, med ein kjent dagsorden. Men når mylderet av amerikansk-jødiske organisasjonar dreg i same retning utgjer dei ei formidabel makt. Papa Bush sitt framlegg om å halda tilbake lån til Israel i 120 dagar i 1991 for å leggja press på Shamir før Madrid-tingingane, førte til ein invasjon av 1.300 lobbyistar på Capitol Hill. Og denne politiske strukturen er langt eldre enn den israelsk-amerikanske alliansen som først og fremst tok form i Nixon-perioden. «Israel-lobbyen» er berre ein liten del av eit større bilete.

Kunnskap er makt. Mangelen på røynleg, konkret og detaljert kunnskap om korleis den jødiske diasporaen, først og fremst den amerikanske, verkar inn på hendingane i Midt-Austen er i røynda ein garanti for maktesløyse. Så lenge omgrep som «neokonservatisme» stort sett er eit framandord på norsk venstreside, så lenge det er tabu å diskutera samanhengen mellom jødisk religion og kastefunksjonen til det jødiske samfunnet dei siste 2.000 åra, og så lenge Israels geopolitiske ambisjonar og grunnleggjande statsideologi ikkje blir diskutert – endar ein opp med overflatisk fordøming av staten Israel, ikkje forståing av korleis ein effektivt kan motarbeida sionismen.

Den jødiske kasten dyrka eit mytisk sjølvbilete som evige offer for grunnlaus vald – Satan sitt hat mot Gud. I dette verdsbiletet gjekk det grunnleggjande skiljet mellom jøde og goyim, slik ein møter det i til dømes påskeliturgien sine ord: «I kvar generasjon reiser dei seg mot oss for å øydeleggja oss, men Den Heilage, velsigna vere Han, reddar oss frå hendene deira.» Denne ideologien formar ikkje berre israelsk politikk og verdsbiletet til det jødiske samfunnet i USA. Venstresida har i stor grad ukritisk overteke biletet av jødane som «evige offer», og er livredde for å gje Satan veslefingeren ved å opna opp for røynlege diskusjonar kring desse problema. Om ein elles ikkje trur på Satan, er den irrasjonelle redsla for djevlemakt svært sterk nett her.

I grunnen er det lite eg kan gjera med dette. Redaksjonen i Raude Fane har gjort det klårt at dei ikkje ønskjer denne diskusjonen, og vil ikkje trykka mine tekstar om jødedomen som politisk struktur. Og utan ein open diskusjon der ein kan prøva ut argumenta endar ein opp som Lars Akerhaug: Ein har konklusjonane klåre, men manglar argument.

av Susan Rakhsh

I begynnelsen ble innvandrerkvinner og deres kamp ignorert av den norske kvinnebevegelsen. Senere ble den kapret av norske kvinneaktivister.

I begynnelsen av tjuende århundre kom antropolog Franz Boas med en interessant teori som ble kalt kulturrelativisme. Kort sagt går teorien ut på at kulturer og samfunn må forstås ut fra sin egen logikk, og derfor er det ikke mulig å rangere dem på en evolusjonsmessig stige.

Boas prøvde å argumentere mot evolusjonismen som mente at menneskelige samfunn utviklet seg i en bestemt retning, og at de europiske samfunnene stod på toppen av en utviklingskjede. Denne teorien var og er grunnlaget for rasismen. Den delte verden i to deler. Et mindretall hvite som har makt, og et stort flertall ikke-hvite som er avmaktet og blir kalt usiviliserte og uutviklede mennesker.

Evolusjonismen mener at ikke-hvite ikke kan overleve uten overvåking og kontroll av siviliserte samfunn. De trenger noen til å bestemme for dem og vise dem veien til et sivilisert liv. De trenger med andre ord en «godfather», og ingen er mer kvalifisert for denne rollen enn de vestlige intelligente supermaktene. For å klare å kontrollere de usiviliserte er det noen ganger nødvendig å fengsle dem, drepe dem, lage krig mellom dem, okkupere deres hjem og bruke dem som billige arbeidskrafter osv.

Denne holdningen eksisterer også i den europeiske kvinnebevegelsen. De ser på asiatiske og afrikanske kvinner som uutviklede og usiviliserte kvinner, kvinner som kommer fra patriarkalske samfunn og godtar patriarkalismen uten å sette spørsmålstegn. De trenger noen for å fortelle dem hva er best for dem og bestemme for dem. Denne oppgaven er et ansvar for intelligente og siviliserte, vestlige kvinner. Det som er ironisk, er at det er stor forskjell mellom det som er best for østlige kvinner og det som er best for vestlige kvinner.

For ikke-vestlige kvinner bosatt i Europa (immigranter), særlig i Norge (som har veldig lite erfaring og kunnskap om et flerkulturelt samfunn i forhold til rest av Europa), er situasjonen verre fordi vi er et lite mindretall som lever blant det siviliserte flertallet. Vi bor i deres territorium, og må godta deres normer og regler. Hvis vi nekter å godta de reglene og normene som de skaper for oss, blir vi kalt ressurssvake og undertrykte og kompetanseløse kvinner som ikke forstår noenting.

I de siste årene har vi sett hvordan våre problemer og vår livssituasjon er blitt et marked for norske journalister, forskere og politikere. En del norske kvinner har fått «gudmor»-rollen. Når vi innvandrerkvinner tar opp saker og problemer som berører oss og krever hjelp og støtte, stiller ingen reiser. Det finnes ikke ører som kan høre på oss. Men hvis en norsk kvinne eller norske media tar den saken opp, er alle på banen dagen etter med løsninger, lovforslag, handlingsplaner og søknad om økonomisk støtte, uten å spørre oss hva vi synes og hva vi ønsker. Igjen blir selve innvandrerkvinners kompetanse og ressurs neglisjert. Så lenge våre «gudmødre» er på banen, finnes ingen plass for oss. Det eneste ting de krever fra oss, er å være de stakkars kompetanseløse som trenger hjelp. Innvandrerkvinner blir ikke hørt, hvis de ikke har en tragisk historie å fortelle, eller hvis det ikke står en norsk kvinne bak. I dag ser vi hvordan media og en del norske politikere bruker unge, uskyldige innvandrerjenter for å skape seg posisjon og marked. De bruker alle midler uten å tenke på etikk. De er, som sagt, våre «gudmødre» og vi kan ikke overleve uten deres ledelse og overvåkning.

Asiatiske og afrikanske kvinnebevegelser har mye lenger historie enn den vestlige kvinnebevegelsen. Men deres kamp for frihet og likestilling blir bestandig besvart med fengsel, tortur og henrettelser. Deres grunnleggende rettigheter blir nektet fordi religion og patriarkalske tradisjoner har fortsatt stor makt i disse delene av verden. Deres kamp er en blodlig kamp. Hittil har mange mistet livet i denne kampen

Boas sier kulturer og samfunn må forstås ut fra sin egen logikk. Denne teorien gjelder for kvinnebevegelsen i på samme måte som for andre bevegelser og hendelser i ethvert samfunn. Den betyr at når europeiske kvinner kjemper for lovliggjøring av homoseksualitet, kjemper afrikanske kvinner mot omkjæring og asiatiske kvinner mot tvangekteskap. Det betyr at vår kamp har ulike egenskaper, strategier. Men den har felles mål. Vi kjemper for frihet og våre grunnlegende rettigheter. Ingen av oss har lavere verdi enn den andre og ingen av oss kan lede den andre gruppen i sin kamp.

Blant oss innvandrerkvinner i Norge finnes også mange ressurssterke og målrettete kvinner som kjemper mot tradisjoner og verdier som er grunnlaget for undertrykkelse og forskjellsbehandling. Samtidig som de kjemper mot den offentlige forskjellsbehandlingen, slåss de for synliggjøring av sin egen virkelige identitet. Innvandrerkvinners kamp går tilbake til 1970-tallet. I begynnelsen ble innvandrerkvinner og deres kamp ignorert av den norske kvinnebevegelsen. Senere ble den kapret av norske kvinneaktivister. Vi ble betraktet som objekter. Og i dag er den et marked for mange i Norge. Vi blir fortsatt objektivert og marginalisert.

Det er ingen tvil om at kampen har vært og skal være hard. Ikke-vestlige kvinner trenger ikke «gudmødre». De trenger medsøstre som støtter dem i deres kamp for frihet og likestilling. Kamp for likestilling, ikke bare med motsatt kjønn, men også med hvite kvinner. Det er på tide at den feministiske bevegelsen utvides tvers over geografiske og kulturelle grenser.

av Frode Bygdnes

Det største ranet fra kystbefolkninga skjer nå innen fiskeriene våre sjøl om det i media kommer i skyggen av økte strømpriser og økte levekostnader.

Kapitalismen raner fellesskapets verdier. Alle ser det når det gjelder vannkraftressursene og når det gjelder privatisering av helsetjenester. Færre ser det når det gjelder fiskeressursene. For det berører ikke like mange, men det er store verdier i den maritime sektoren.

Verdiene

Norges forskningsråd har anslått at den marine sektor har et utviklingspotensiale som tilsier en samlet verdi for innenlands omsetning og eksport på 150 milliarder kroner årlig i 2020. Denne prognosen er nok vel optimistisk, men det dreier seg om en fornybar ressurs som bør kunne være evigvarende.

Torskekvoten for 2003 vil være på 195.435 tonn til en pris på 15-16 kroner kiloet sløyd og hodekappet. 70 % av dette tilfaller de konvensjonelle fartøyene. Kystflåten vil ta opp en fangstverdi bare for torsk på over 1 milliard kroner i 2003. Dette er bare førstehåndsverdien for ett fiskeslag. I tillegg kommer et 20-talls fiskesorter som det drives kommersielt fiske på til forskjellige priser fra 6 til 60 kroner kiloet. Sildefiske og oppdrett kommer også i tillegg.

Kupp

Denne ressursen er grunnlaget for bosettinga langs kysten vår. Allikevel er det disse verdiene fiskeriministeren ønsker å samle på få kapitalistiske hender. Et av mange tiltak er nye forskrifter for kvoteordninger for fartøy under 28 meter eller forskrifter for strukturavgift og kondemneringstilskudd. Departementet sendte ut disse to høringsnotatene samtidig og med bare to måneders høringsfrist. Å behandle så store spørsmål som fangstkapasitet, lønnsomhet og fordeling i løpet av to måneder, stinker av kupp. Det lar seg ikke gjøre å behandle så viktige prinsipielle spørsmål som omlegging av rammebetingelser for kystflåten uten en grundigere debatt, bedre utredninger og konsekvensanalyser for kystbosettinga. Så var da også en av de viktigste innvendingene at spørsmålene ikke var utredet. Resultatet ble bare at høringsfristen for det ene notatet, kvoteordninger, ble utvidet med en måned. Med noen nye innfløkte og uoversiktlige forskrifter kan regjeringa ha ranet ressursene fra folket på kysten.

Kvoteordninger og strukturfond

Strukturordninga har som målsetting å redusere fangstkapasiteten i de ulike fartøygruppene. Offisielt heter det at kapasiteten skal tilpasses ressursgrunnlaget. Uoffisielt går det på å samle rettighetene på færre hender. En overlater til markedet å fordele rettigheter og kvoter. Effekten av ordninga skulle være lønnsomhet og økt verdiskaping for den enkelte næringsaktør. Men er det noen som tror at fangstevnen går ned når det investeres i bedre utstyr? Tvert om, vi får en flåte som må fange alt den kan for å betale innvesteringene. Det er den tradisjonelle kystflåten som høster den største fisken, som fisker optimalt ut fra hva naturen evner, det er denne som skvises. Slik får vi heller et galt beskatningsmønster. Når bestanden er truet, var det bedre om de som sist kom til med sine investeringer og utryddingsmaskiner, var de første som ble trukket ut.

En av innvendingene som er kommet mot de foreslåtte strukturendringene, er de regionale konsekvenser. Det foreslås riktignok begrensninger på salg og utleie av kvoter i fisket etter torsk på tvers av fylkesgrenser, men ikke på begrensninger på salg internt i fylkene. Dermed åpnes det for sentralisering av kvoter i fylkene. Det blir lettere for båter fra Senja å forlate sitt lokale ansvar og heller levere til fryselagre i Tromsø. Ei slik utvikling vil tjene de store tettstedene. Det vil kunne være de store fiskekjøperne som dermed kan samle fiskekvoter. Det neste blir nok at også trålernes leveringsplikt for eksempel til Myre, oppheves.

For andre fiskerier enn torsk, åpnes det for salg eller utleie av kvoter mellom fylkene. Her er det riktignok en størrelsesbegrensning, men konsekvensen er allikevel dramatisk. Et fartøy med stor betydning for et lokalsamfunn kan benytte muligheten til å leie ut, eventuelt også selge kvoten. Lokalsamfunnet mister da sin tilgang på råstoff, med de følger dette kan få for samfunnet uavhengig om kvoten er borte i en treårs periode (driftsordning) eller på permanent basis (strukturordning).

Forslaget legaliserer den tvilsomme praksis som har utviklet seg ved salg av kvoter. I lengre tid har en kunnet selge kvoter om en solgte båten samtidig. Kvotene fulgte fartøyet. Dermed har en måttet kjøpe og drifte flere fartøy om en skal ha flere kvoter. Denne juksinga med kvoteomsetting gir grunn til å stille spørsmål hvorfor myndighetene ikke har grepet inn og etterforsket dette jukset på lik linje med annet juks i næringa. Salgene har vært annonsert i lokalaviser og fagblad nærmest daglig i lang tid. Sannsynligvis er det fordi myndighetene ønsker denne utviklinga. Med Fiskeridepartementets nye forskrifter har en heller fått økt mulighet til å bruke slike kvotekjøp. En får nå fiske flere kvoter med det samme fartøyet. Dette er å samle fiskeressursene på få kapitalsterke hender.

Trussel mot lokalsamfunn

Lokalsamfunn vil bli prisgitt den enkelte rettighetshaver sitt forgodtbefinnende. De individuelle interessene er ikke sammenfallende med de kollektive interessene til et lokalsamfunn. Å endre kystflåtens landingsmønster, vil kunne gi dødsstøtet til mangt et lokalt fiskemottak og slik forlater vi målsettinga med en sprett bosetting.

Gjennomføring av reguleringene

Fiskeriministeren forskjellsbehandler trålerflåten og kystflåten. Fiskeriministeren har fjernet periodisering av kvotene for ferskfisktrålerne og autolinerne. Dermed kan disse båtene ta hele årsinntekta på første halvår. Den industrieide trålerflåten slipper periodisering, mens den fiskereide kystflåte som er helt avhengig av sesongene, ikke gjør det.

Eksempelvis vil den kystflåten som har rettigheter på både torsk og sild, bli pålagt en periodisering av torskefisket i sin gruppe. 25 % av torsken skal fiskes om høsten, med andre ord midt i sildesesongen. Noen av kystfiskerne vil ikke ha tid til å ta torskekvota da og om de gjør det, så vil de kunne tape rettigheter på silda. Den samme kystflåten vil så vidt slippe til på norsk vårgytende sild på grunn av manglende enighet med EU. Når de så er pålagt å fange 70 % av silda til høsten hvor den mest er samla i Nordland, vil det føre til nytt kollaps i mottaksapparatet. Fordi det er gruppekvoten på torsk som er periodisert, vil det fremskynde et konkurransefiske mellom båtene i gruppa. Hvem vil være den båten som har mye igjen av kvota når fisket stoppes fordi 75 % av gruppekvoten er fisket opp?

Oppbygginga av trålerflåten skjedde under argumentasjon at den skulle sikre råstoff til industrien også utenom sesongene. Ved å fjerne pålegget om at 20 % av kvantumet skal være levert etter 1. september, har fiskeriministeren overlatt dette ansvaret til kystflåten. Når så trålerflåten får større handlefrihet, så vil det bli intens drift i sesongen for kystfisket (med arbeidsledighetstrygd for trålermannskapet om høsten). Mottaksapparatet for torsk vil da bli sprengt på våren med blant annet lavere priser for kystflåtens lofotfiske. Fiskeriministerens agenda er å la markedskreftene rå med den følge at kystflåten og de små fiskemottak taper i konkurransen.

Med denne reguleringa mister kystflåten sine naturlige fortrinn som ligger i å høste stor fisk når den er tilgjengelig nær kysten. Fiskeriministeren ønsker altså en regulering som står i kontrast til den tradisjonelle næringsdynamikken til kystflåten. Når fartøykvotene er store, er fangstevnen på det laveste og når kystflåtens fangstevne blir god, vil de individuelle fartøykvotene bli små.

Samfunnsmessig hadde det vært mer hensiktsmessig å la kystflåten få ta sin torskekvote i vårsesongen og brukt trålerne i Barentshavet om høsten. Vi kunne da markedsført skreien som et kvalitetsprodukt levert fersk av en kystflåte. Nå vil det bli et kappfiske som både går ut over kvalitet og ressursforvaltning.

Underslår kunnskap om kystfisket

Kystfisket er det mest lønnsomme fiske. Dens fortrinn har vært aktivt underslått av departementet og de styrende myndigheter. Det er forsker Ragnar Nilsen ved Universitetet i Tromsø som hevder det. Med begrensede innvesteringer, nedbetalte båter og en kjennskap til naturen som gir evnen til å utnytte sesongene, er kystfiske mye mer fleksibelt og dermed mer lønnsomt. Ved en meget begrenset innsats, billigere driftsutgifter for båt, bruk og drivstoff, høstes ressursene på en meget mer lønnsom måte. Det at de er små gjør at de er tilpasningsdyktige noe de større ikke evner. Nilsen konkluderer med at kystfisket ikke bare er seigliva, men utgjør en motmakt. Denne kunnskapen kommer bevisst ikke frem i den offentlige debatt nettopp fordi den offentlige politikken går ut på å bygge større og større enheter.

Jarl Hellesvik, Hammerfest har og satt opp regnestykker som viser at en kystbåt gir 5 ganger flere arbeidsplasser på havet, at en 40 fots kystbåt gir 7,5 ganger så mange sysselsette per investert krone enn for ferskfisktrålerne. Han konkluderer med «at dess større og dyrere fiskebåtene er, desto større andel av inntekten i fiskeriene havner hos bank, finans og storkapital i de store byene. Dermed havner en desto mindre andel av inntekten som kjøpekraft i distriktene.»

Historie

Fiskeresursene tilhører folket som bor og arbeider langs vår langstrakte kyst. Alt fra Magnus Lagabøters lover, som ga fisken i havet her utenfor til «alle Hålogalendinger», til Grunnloven, som setter forbud mot store konsentrasjoner av rettigheter, støtter opp om dette synet. Til og med EU sitt nærhetsprinsipp sier at nærhet til ressursene gir rett til disse. Så seint som i 2001 vedtok Stortinget at «… fiskeressursene tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner som kan gies evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket.»

For over 100 år siden kom det første privatiseringsforsøket. Det var dampbåtene som stengte av Trollfjorden i 1890. Seieren i Trollfjordslaget sikra den fiskende allmuen sine hevdvunne retter. Vi fikk en lov som samsvarte med fiskarbondens interesser. Symboleffekten av Trollfjordslaget var så sterkt at holdningene har holdt seg helt opp til våre dager.

Allmenningen

Fiskeressursene er samfunnets felleseie. Alle skal ha adgang til havet og alle skal ha adgang til yrket. Og rettighetene til å fiske skal ikke være gjenstand for handel. Dersom en fisker får overført en rettighet til sitt fartøy for alltid, er ikke lenger fiskeressursene fellesskapets eiendom.

På 1990-tallet ble det innført midlertidige begrensninger i den åpne allmenningen på havet ved innføringen av fartøykvoter. Dette ble begrunna med nødvendigheten av å bygge opp torskebestanden igjen. Denne midlertidige begrensninga ble fort permanent og utvida til utestenging av kystens folk fra fiske. Særlig synbart ble det når blant annet pensjonistenes fiskebåter ble kastet ut av merkeregisteret. Å begrense kystbefolkninga sine rettigheter er altså felles politikk for samtlige regjeringer de siste 13 årene. Men dagens regjering forankrer rettighetene for de få til den private eiendomsretten. Dagens regjering har åpnet for omsetting av rettigheter selv om de ikke vil bruke det ordet. I handling derimot er de opptatt av å avgiftsbelegge rettigheten. Det er det samme som å innføre en grunnrente.

Grunnrente

Grunnrente, jordrente eller ressursrente er det samme. Det er nettoinntekten eieren har når alle omkostninger som arbeidslønn, driftsutgifter og kapitalutgifter er trukket fra. Ottar Brox har bl.a. i Aftenposten (12. august 2002) forklart grunnrenta slik: «Om du leverer fisk for 5.000 kroner etter 20 timer på havet, og beregner 100 kr timen for arbeidet ditt, har du 3.000 kroner igjen til å dekke driftsutgifter, renter og avskrivinger på kapitalen. Om vi beregner disse kostnadene til 1.000 kroner, blir det likevel 2.000 kroner igjen.» I følge Brox er grunnrenten av fisket anslått til 4-5 milliarder for den norske nasjonaløkonomien som helhet.

Jeg velger å kalle grunnrenta for ressursrenta. Kampen står nå om fordelinga av denne renta. Tidligere har dette vært fiskerens ekstralønn som har gitt seg forskjellige utslag. Noe er pløyd tilbake i næringa ved fornying av båt med mer. Andre har brukt denne til ekstra sysselsetting eller redusert innsatsen på havet til fordel for hjemmet. Ressursrenta har vært ganske usynlig fordi den har kommet deltagende fiskerne til gode og dermed tilfalt kystsamfunnene.

I kapitalistisk drift er det viktig å få tak i denne ressursrenta. I første omgang er det å få den synliggjort. En lanserer denne ressursrenta som en kilde til kapitalisering av næringa. Slik sett skal vi ikke være overrasket over at fiskerne blir fortrengt på samme måte som småkårsfolk ble jaget fra gård og grunn på 17-hundretallets Europa. De ble drevet fra gård og grunn med vold for å oppnå den første kapitalakkumulasjonen. De som ble fordrevet, ble så de eiendomsløse proletarene. Vi fikk den kapitalistiske produksjonsmåten. Egentlig er det mest rart at denne historiske utviklinga ikke har skjedd tidligere her utenfor vår kyst. Den har nylig skjedd på Island hvor de aktive fiskerne nå betaler ressursrenta som leie for å kunne fiske. Der er det fiskekjøper som stikker av med ressursrenta.

Myndigheten har tildelt en del rettigheter til fiskere allerede, men de rettighetene har vært gratis. For å kunne verdifastsette og beregne denne ressursrenta, gjør myndighetene forskjellige tiltak. Det kan være ligningsmyndighetene som ved Ytterstad-dommen ikke tillater rederen å skrive av konsesjonen i takt med nedskrivinga av båten. Eller det kan være ved direkte salg av rettigheter. Ei stund var en konsesjon for oppdrett prissatt til 30 millioner. Dette ble det et ramaskrik av, derfor ville Arbeiderpartiet sin siste fiskeriminister at rettighetene skulle auksjoneres ut. Det vil alltid være lettere å innføre noe nytt i ei ny næring, men målet er å få denne ressursrenta verdisatt og gjeldende for både oppdrett, fiske og fangst. Myndighetene kan enten selge denne retten i form av konsesjoner, eller de kan avgiftsbelegge en tillatelse, det vil si en form for å leie ut rettigheten. Det er staten sin måte å innkassere gevinsten på og tappe lokalsamfunnene for ressursrenta. Næringskomiteen sin tekst i Innst.O.nr 55 (1998-99), at fiskeressursene tilhører det norske folk og ikke kan gies vederlagsfritt, er formulert nettopp for å åpne for at retten til å fiske skal kunne beskattes.

Bankmannen, som er blitt Høyres fiskeriminister, er heller ikke fremmed for at enkeltpersoner skal kunne berike seg på dette. Han er fullt klar over at de personene som har en eksklusiv rett til fiske eller drive oppdrett, vil kunne bli gode bankkunder med store innskudd. Rettigheten vil berike denne generasjonen, men ikke senere generasjoner. For senere generasjoner som må kjøpe seg rettigheter, vil kapitalbehovet i næringa øke. De vil nødvendigvis bli viktige lånekunder i banken slik at ressursrenta kan tilfalle finanskapitalen.

Lønnsomhet eller ressursbevaring

Lønnsomheten i fiskerinæringa er kommet mer og mer i fokus fra myndighetene samtidig som hensyn til naturens bæreevne er tilsvarende redusert. Fangstkapasiteten bygges ned først og fremst for at lønnsevnen for de som er igjen skal bli bedre, ikke fordi ressursgrunnlaget krever det. Enhetskvote- og fartøykvoterordningene viser tydelig at fangstbehovet har økt ved at flåtens samlede gjeld har økt. Reguleringene har bevisst ført til at flåtens behov for umiddelbar inntjening øker. Samtidig har flåtens evne og mulighet til å redusere uttaket i perioder for å få mer igjen, blitt redusert. Flåten har blitt mindre fleksibel og mindre egnet til å tilpasse seg naturlige og menneskeskapte svingninger. Den strategien myndighetene har valgt, er å øke kostnadene, kostnader som må taes inn ved økt fangst.

Strategier, motmakt

Reguleringsmodell må ta utgangspunkt i at fiskeriallmenningen skal være åpen for alle. Og løyve der fisket må reguleres, må være gratis. Rettigheter til fiske kan reguleres ved gratis utlån disponert av folkevalgte organ som for eksempel fylkesting og sameting.

Å gjeninnføre en åpen allmenning er ikke problemfritt. Men det er mindre problematisk enn å fortsette dagens kurs med privatisering av rettighetene. Å gjeninnføre allmenningen betyr at en hver som ønsker å etablere seg som fisker med egen båt, skal likebehandles angående kvoterettigheter, også med de som er der fra før.

Til det kommer to innvendinger. Det ene er at det ikke er fisk nok. Det lar seg lett løse ved å overføre kvoter fra trålerflåten til kystflåten. Åpning av allmenningen skaper bare et økt press fra antall småbåter. Disse utgjør ingen trussel for bestanden. Disse er viktige for kysten. De som vil tape på dette, vil være de dyre og kostnadsdrivende båtene. De vil bli enda mindre lønnsomme og dermed skvises fra næringa. Det vil derfor føre til en faktisk kapasitetsreduksjon. Og formålene med nye forskrifter har jo nettopp vært å tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget. Det gjøres best ved å fjerne de dyreste fangstmaskinene, ikke de mange små kystbåtene.

Den andre innvendingen er at eiendomsretten står sterkere enn allmenningsretten. Ja, dessverre så er eiendomsretten forankra i Grunnlovens § 105. Derfor haster det å inndra den private tilegnelsen av en rettighet. Å inndra rettighetene som allerede er gitt, vil være ganske umulig. Å kjøpe den tilbake til staten, vil være urealistisk allerede og politisk galt. Noen antyder at en kan innhente rettigheten over år. Det tar tid og ordninga «setter» seg fortere. Det enkleste tiltaket er å åpne allmenningen for så å sette verdien av en rettighet til kroner null. Dermed vil verdien av de kvoter som i dag faktisk er privatisert, bli undergravd og heller ikke omsettbare.

Å åpne allmenningen, undergraver den private eiendomsretten og er dermed det mest effektive mottiltak mot privatiseringen av fiskerettighetene. Ulempene ved en slik åpning må vi se på som overgangsproblem som lar seg løse. Det er fult mulig å beholde reguleringsordninger som fiskestopp og kvoter, uavhengig av verdien på rettighetene.

Det må skapes en offentlig aksept og tillit til slik gratis utlån av rettigheter for at det skal ha legitimitet. Derfor er det viktig at denne tildelinga gjøres av folkevalgte organ som eksempel fylkesting. Først en slik lokal forankring kan sikre en ballanse mellom ressurs og kapasitet og sikre regionale hensyn til fortsatt aktivitet i kystsamfunnene. Denne styringsmodellen vil og passe planene for struktur- og kondemneringsordningene når konsesjoner skal retildeles. Fra Nordland fylkeskommune kom forslaget om regional kvotebank som skal forvaltes på fylkesnivå. Alle fartøy og kvotetransaksjoner må godkjennes av en kvotebank. En slik ordning er interessant fordi den vil kunne ivareta de lokale fiskeriaktørene sine interesser og hensynet til offentlig styring.

Gjeninnføre råfiskloven av 1938?

Råfiskloven har vært et vern for fiskerne. Det var ei kollektiv løsning på en ødeleggende konkurranse fiskere imellom. Fiskerne fikk hånd om omsetning av egen fisk. Førstehåndsomsetninga ble organisert ved lov; all fisk skulle selges gjennom godkjente fiskesalgslag. Samtidig ble det innført konsesjonsplikt for trålerne. Som vern for kystfiskerne ble det gitt få trålerkonsesjoner og disse fikk bare levere til salting og tørking. Det var ilandføringsforbud for utenlandske trålere. Disse offentlige reguleringene kom samtidig med en gryende velferdsstat som blant annet skulle sikre et minimum utkomme og sosiale reformer kom på løpende bånd. At også råfiskloven angripes i disse tider hvor en bygger ned velferdsstaten, er derfor historisk forståelig.

Å forsvare råfiskloven av 1938 og sloss for å få den gjenreist, er derfor nærliggende å lansere. Men da må en huske på at råfiskloven først og fremst var et vern for utøvende fiskere. Det er blitt atskillig færre fiskere nå. Fra å være ei åpen næring, er det nå dessverre blitt et lukka yrke. Når en har mista retten til dette yrke, er en lovfesta privilegie for noen få, atskillig mer tvilsomt. Råfiskloven må vi gjerne få tilbake, men først må vi sikre allmenningens rett til fiske. Ellers vil råfiskloven bare tjene noen få. Først når allmenningen er åpna vil råfiskloven kunne beskytte den vanlige kystbeboer som ønsker å drive fiske.

Fisken i havet tilhører folket!

av Peter M Johansen

Analfabetismen ble nesten utryddet gjennom et avansert skolesystem før soktor Francia døde i 1840.

Nærmere 60 medlemmer av bondebevegelsen Federación Nacional Campesinas (FNC) har mistet livet i kampen for jord siden Stroessnes-diktaturet abdiserte i 1989. Det er langt flere enn blant Movimento Rurais Sem Terra (MST), De jordløses bevegelse, i Brasil. Jorda i Paraguay har lenge vært et krigsbytte, og det er fortsatt i hendene på oligarkiet og dets ministere.

De første jordokkupasjonene i moderne tid fant sted på 60-tallet og ble ledet av La Liga Agraria.

Paraguays frigjøringshelt, doktor José Gaspar Rodríguez de Francia, blir gjerne framstilt som en forskrudd diktator, ikke minst i disse globaliserte tider. El Supremo sperret Paraguay inne etter å ha erklært seg uavhengig av Spania og av visekongedømmet Río de la Plata som til da hadde administrert området, i 1811. På en folkekongress med 1.100 delegater i 1813 ble uavhengigheten stadfestet, og kongressen knyttet seg politisk til den franske revolusjonen.

I tre påfølgende valg – 1813,1814 og 1816 – ble Dr. Francia valgt til landets statssjef, i spissen for den revolusjonære prosessen som tok sikte på å bryte opp oligarkiets storgods og bryte ned den spanske dominansen. Godseierne og kirka ble fratatt sine eiendommer, og med støtte fra bondemassene ble det opprettet statlige gods som ga bøndene trygghet og førte til at Paraguays økonomi vokste med en rivende utvikling som var helt ulik resten av Latin-Amerika. Det skjedde helt uten investeringer utenfra. Grensene ble stengt; det var forbudt å ta seg ut og inn av landet. Paraguay ble selvforsynt med matvarer. Levestandarden blomstret og ble vesentlig høyere enn i resten av Sør-Amerika. Jordbruket og mineralressursene ga opphav til den første industrialiseringa, ingen utenlandske kapitalinteresser. Analfabetismen ble nesten utryddet gjennom et avansert skolesystem innen Francia døde i 1840.

Paraguay la grunnlaget for en moderne stat under Francia. Den radikale linja ble til dels ført videre av Carlos Antonio López (1841-62) som anla Latin-Amerikas første jernbane, skipsverft og telegraf. López lempet på Paraguays isolasjon, men ble raskt møtt av Storbritannias imperialistiske framstøt som tok sikte på sprenge landet åpent. Britene rigget til Trippelalliansen mellom Argentina, Brasil og Uruguay som angrep Paraguay i 1865, med politisk, økonomisk og materiell støtte fra Storbritannia. Det skulle være en lett kamp, men Paraguay holdt stand i fem år inntil over to tredeler av befolkningen på omlag en million var slaktet ned, 90 prosent av landets menn og 50 prosent av kvinnene. Leiesoldatenes drapsordre gjaldt alle fra 11 år og oppover.

Den radikale, nasjonale revolusjonen var rykket opp med rota, og jorda ble delt ut som krigsbytte da den utenlandske kapitalen tok over styringa av Paraguay som ikke ble totalt radert ut som land på grunn av motsetningene mellom oligarkiet i Argentina og Brasil som likevel forsynte seg med hver sin store del av landet. Et anglo-argentinsk selskap la beslag på fem million hektar i Chacó. Men motstandskraften var ikke brutt. Den første jordokkupasjonen fant sted i 1900. Men et nytt jordeiende oligarkiet, de fleste innvandrere, befestet sin makt – og rivaliserte seg imellom: De liberale var knyttet til det argentinske oligarkiet; Colorado-partiet til brasilianske interesser. Det ga militæret en enorm makt, og militærkuppene avløste hverandre på bestilling fra ulike interessegrupper i oligarkiet.

På 1960-tallet vokste bondebevegelsen La Liga Agraria fram, mens den maoistiske delen av Partido Comunista Paraguayo (PCP) innledet sin geriljavirksomhet i fjellene mot det brutale, blodstenkte diktaturet til general Alfred Stroessner som ranet til seg makta i mai 1954. Ved midten av 70-tallet var den væpna kampen knust, og under offensiven sveipet myndigheten alle lovlige organisasjoner med seg, inkludert La Liga Agraria. Da Colorado-partiet gjorde et internt kupp og fjernet Stroessner i juni 1989, åpnet det seg nye muligheter for bondebevegelsene. 6. juli ble FNC dannet.

Over 150.000 hektar har blitt okkupert, men fortsatt er 80 prosent av jord i hendene på bare én prosent av befolkninga og 300.000 bønder står uten jord, mens en stor andel andre står til knes i knugende gjeld som det er umulig å komme ut av uten drastiske tiltak som okkupasjon. Caaguazú, San Pedro og Canindeyu er det tre mest strategiske provinsene for FNCs videre kamp, med å bygge ut folkeråd (assemblea popular) og parallelle organisasjonen for folkemakt.

av Peter M Johansen

I Paraguay og Uruguay vokser uroen over Brasils dominans over frihandelsavtalen Mercosur. På bordet på det lille, hverdagslige spisestedet i utkanten av Paraguays hovedstad Asunción står den lille flasken med illsint rødpeppersaus. Langs veien dundrer lastebilene inn i byen med ny last av varer merket «brasileira».

Jordbrukslandet Paraguay har snart ikke lenger noen hjemlig næringsmiddelindustri å skilte med. Den er blitt malt sønder og sammen av jordbruksgigantene i de to nabolandene Brasil og Argentina. Brasil forsyner seg grovt av Mercosur, frihandelsavtalen som også omfatter Argentina, Uruguay og Paraguay og med Bolivia og Chile som assosierte medlemmer. Den nåværende brasilianske presidenten, Fernando Henrique Cardoso, har vist stor motvilje overfor planen om å opprette Free Trade Areas of the Americas (FTAA, på spansk Alca) fra 2005. Luiz Inácio «Lula» da Silva, som ifølge den siste meningsmålinga blir valgt til ny president på søndag (oktober 2002, red.s anm.), vil trolig videreføre denne politikken. Men han har samtidig forsikret børsen i São Paulo og brasilianske industriledere at han vil satse mer på Mercosur.

Ruiner

«Ingenting!» svarte lederen for industriforbundet i Paraguay, Néstor Méndez Nuñez for tre år siden, da Klassekampen spurte hva Mercosur hadde ført med seg av godt for landet. Den nye lederen for Unión Industrial Paraguay, Guillermo Stanley, er ikke mindre kategorisk.

«Mercosur har vært en ruin for Paraguay,» fastslår han overfor Asunción-avisa ABC Color. Han vil at Paraguay skal vende seg mer mot vest, mot landene i den såkalte Andino-pakten: Bolivia, Peru og Ecuador. Krisa i Argentina og Uruguay har slått hardt inn over grensa; Paraguay har hatt vansker med at Argentina og Brasil har devaluert siden 1999. Det har skapt ubalanse i regnskapet.

Økonomisk monster

«Situasjonen kan endre seg med Lula. Han er mer Europas enn USAs mann. Det kan endre den politiske situasjonen i Paraguay fordi økt rivalisering mellom USA og Europa vil ha innvirkning på forholdet mellom ulike grupper,» sier lederen for det maoistiske Movimiento Popular Revolucionario Paraguay Pyahurá (MPRPP), Eladio Flecha. Flecha er mest kjent som leder for bondebevegelsen, Federación Nacional Campesinas (FNC), som står bak omfattende jordokkupasjoner. Han deler vurderingene av den økonomiske effekten av Mercosur med Industriforbundets leder.

«Brasil og Argentina er to store økonomiske monstre i vårt land. Hver gang det er politiske aksjoner her i landet, sender Brasil styrker til grenseområdene hvor de store kraftverkene ligger. Det fins krefter i Paraguay som ønsker å støtte EU-imperialismen framfor USA, slik som på venstresida i Brasil. Disse vil styrke seg under Lula fordi europeisk imperialisme angivelig skal være bedre. Kampen mot privatiseringa har stått om televerket, men øynene er rettet mot kraftverkene. Det er her den store profitten ligger i Paraguay for utenlandske interesser,» sier Flecha til Klassekampen.

Lula pluss minus

«Lula kan gi et nytt oppsving i Uruguay etter argentinazo, opprøret i Argentina,» mener lederen for Partido Comunista Revolucionario (PCR), Ricardo Cohen, under en strandpromenade gjennom det søkkrike Carrasco i Montevideo, Uruguay.

«Folk ser at de trenger flere paroler til å slåss mot IMF, et program. Uruguay kan ikke betale gjelda si; den utgjør ti prosent av BNP. Det nytter ikke å samle underskrifter lenger; det trengs nye kampformer,» sier Cohen. Uttalelsen er et spark til den breie venstrefronten, Frente Amplio, som i likhet med Lula og PT har tonet ned den radikale profilen i opptakten til neste års valgkamp.

«Lula er mer mot FTAA enn Cardoso. Men han er en pragmatiker. Til sjuende og sist blir det et spørsmål om hvordan Brasil blir integrert i globaliseringa. Krefter innen Partido dos Trabalahadores (PT) sier nei til FTAA, men vil forsterke Mercosur. Cardoso har balansert sin motvilje mot FTAA ved å kreve økt tilgang til USAs marked. Det kommer Lula også til å gjøre.»

Ingen konsesjoner

«Samtidig gir ikke Brasil konsesjoner i Mercosur til verken Argentina, Paraguay eller Uruguay. At Lula vil styrke Mercosur, lover ikke bra for Uruguay. Vi trenger i stedet å bygge opp vår hjemlige produksjon; å gjenreise industrien, utvikle jordbruket og å forsvare det interne markedet. Tidligere hadde vi et internt marked på tre millioner. Vi ble lovet et marked på over 200 millioner. I dag sitter vi igjen med intet.»

«FTAA ligger fram i tid, 2005 eller seinere. FTAA er ikke et virkelig problem ennå; det er abstrakt, en hvit flekk. FTAA kan derfor bli en avledning for kampen mot IMF og oligarkiet dersom en politisk følger etter Lula,» advarer Cohen overfor Klassekampen.

Rolig i Brasils finanskvartaler

I finanskvartalene langs Avenida Paulista i São Paulo har investorene igjen fattet mot foran valget av Lula til president og den vanskelige parlamentariske situasjonen PT sitter med i Brasília. Landets valuta, real, steg 1,48 prosent overfor en stigende dollar og børsindeksen Bovespa hentet seg to prosent tirsdag. Årsaken er at en rask nedgang ikke lenger er et sikkert kort, fordi PT nok en gang har forsikret markedet at Lulas administrasjon vil føre en finanspolitikk i tråd med retningslinjene fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Disse innebærer blant annet 3,75 prosent i budsjettoverskudd for å kunne betjene Brasils gjeld. PT vil dessuten gi sentralbanken friere tøyler.

av Jon Børge Hansen

31. mars satt jeg ved skrivebordet mitt hjemme i Tromsø og skreiv forord til den norske utgaven av Behind the invasion of Iraq. De indiske forfatterne, Research Unit for Political Economy – eller RUPE, hadde avslutta arbeidet sitt med boka tre måneder tidligere, altså ei god stund før det store angrepet på Irak starta. Men de historiske, politiske og økonomiske analysene deres var fortsatt brennende aktuelle.

Kunnskapene og argumentene i boka var nødvendige for å utvikle den store antikrigsbevegelsen som hadde vokst fram. I mars ga forlaget Monthly Review Press boka ut i billigutgave i USA. Røde Fane så det som sin oppgave å få gitt den ut og få den spredt så kjapt som mulig i Norge. Og 22. april var boka på gata, med den norske tittelen Krigen mot Irak – motivene bak.

Men da var krigen – eller i alle fall første fase av den – allerede over. I forordet til den norske utgaven hadde jeg skrevet dette: «Kan irakerne klare det umulige: stanse den amerikanske krigsmaskinen? Svært få trur det. Diskusjonen går i stedet om hvor lenge den irakiske motstanden kan vare, og hva skal til for å knekke den? Radioen står på mens jeg skriver. NRKs knappe nyhetsbulletiner melder om 20.000 bombetokter mot irakiske mål hittil. En tilkalt militærekspert får 45 sekunder til å presentere ei analyse av krigens gang: bombeangrepene vil sannsynligvis trappes ytterligere opp nå, og innen ei uke kan forsøket på å erobre Bagdad starte. Et varsel om blod, lidelser, traumer i nye, enorme mengder. Du som leser det jeg skriver nå, kan se tilbake på skjebnemåneden april 2003. Du vil vite mer om hvordan denne krigen utviklet seg, om forløpet av kamphandlingene videre.»

Vel, irakerne klarte ikke det umulige. USA har invadert og okkuperer nå Irak. Etter noen ukers motstandskamp slutta den irakiske hæren og militsen å slåss. Amerikanske tanks kunne nesten uhindra rulle inn i Bagdad, og amerikanske, britiske og kurdiske styrker kunne raskt ta over kontrollen i hele landet. Det er tid for å oppsummere: hva skjedde – og hva er status nå, to måneder etter at den amerikansk/britiske invasjonen starta?

Irak, krigen og okkupasjonen
– 12 punkter til ei oppsummering

1.

9. april rulla de amerikanske tanksene inn i Bagdad. Irak var erobra. Den irakiske armeen hadde gitt opp.

Om den militære motstanden hadde vært overraskende sterk de første ukene etter invasjonen starta, kom sammenbruddet like overraskende raskt. Årsakene til at forsvaret rakna så brått finnes det flere teorier og spekulasjoner om – noen av kildene i Midtøsten opererer med detaljerte framstillinger av hvordan nesten hele ledersjiktet under Saddam blei kjøpt opp, garantert ei trygg framtid og muligheter for innflytelse i et Irak under amerikansk ledelse. Disse folkene i kommandoposisjoner skal ha gitt ordre til de væpnede styrkene om at strategien var lagt om, kampen skulle trappes ned nå for å kunne komme igjen sterkere på sikt. Om det er noe i disse ryktene får tida vise.

Andre forklaringer er mer prosaiske: de vektlegger kombinasjonen av amerikansk militær overlegenhet og mangel på motivasjon hos de irakiske soldatene og offiserene, og hevder at sammenbruddet kom da de irakiske kommandolinjene var tilstrekkelig smadra.

Uansett var resultatet at USA med noen få tusen mann var i stand til å rykke inn og ta Iraks hovedstat i løpet av et par dager i april.

2.

De første ukene etterpå brukte USA til å ta kontrollen over Mosul, Kirkut, Tikrit og andre viktige byer. Og til å skaffe seg kontroll over oljen.

I presserapportene fra første fase av okkupasjonen var stikkordene: organiserte og spontane plyndringer, organisert nedbrenning av offentlige bygg, mangel på vann og elektrisitet, ei avventende befolkning. Og en okkupasjonshær som verken ville eller kunne gjøre stort mer enn å sikre grepet om oljedepartement og oljebrønner. Irak under amerikansk herredømme var ingen umiddelbar suksess.

3.

Etter en måned var stikkordene i rapportene fortsatt de samme: kaoset fortsatte, meldinger om kolera dukket opp, flertallet av befolkninga sto uten arbeid og inntekter, misnøyen med okkupasjonsmakta var åpen og voksende.

I denne tida har USA jobba målbevisst for å få etablert en administrasjon i landet. Men det skal være styringsorganer de kan bruke fullt ut til sine egne formål, med lojale irakere og amerikansk ekspertise i en passe blanding. «Antiterror»-spesialisten Paul Brenner er sendt inn som øverste sjef i den nye kolonien.

4.

Amerikanerne har tidsnød. Med utgangspunkt i moskeene kom irakere raskt i gang med å bygge opp sine egne lokale styringsorganer i flere byer i sør og i deler av Bagdad. De har prøvd å opprette en viss grad av lov og orden, og forsøkt å få i gang et så normalt samfunnsliv som mulig der de har innflytelse. Og fra første stund har budskapet vært: irakerne godtar ingen okkupasjon. USA skal ut, Iraks framtid tilhører irakerne.

Denne holdninga er også dominerende blant kurderne, USA allierte i angrepet på Saddams styre. De har utvida sitt territorium og sin innflytelse i den nordlige delen av Irak, og har sine ambisjoner og sine planer. Og de etniske konfliktene i nord, de mellom kurdere, arabere og turkomaner, har begynt å vise seg. Mens Tyrkia vokter fra grensene, klare til å rykke inn om det kurdiske sjølstyret blir for livskraftig.

5.

USA har sine ambisjoner i regionen. Syria og Iran blir utsatt for militære trusler og politisk press. Palestinerne blir pressa inn på et «veikart»-prosjekt – nok et forsøk på å avvæpne både den palestinske motstanden og den politiske støtten denne har rundt om i verden.

6.

Men fortsatt har USA mer enn nok å stå i med i Irak. Amerikanerne har utarbeidd en plan for omlegging av den irakiske økonomien. Planen har fokus på kontroll med oljen, privatisering av Iraks statseide industri og å åpne opp for utenlandske investorer. På lengre sikt, det vil si innen 10 år, er målet en frihandelssone som skal omfatte USA og Midtøsten. Men på kort sikt er målet å få i gang oljeeksporten og komme i gang med den enorme – og enormt lukrative – gjenoppbygginga av Irak.

7.

Store amerikanske selskaper er allerede begynt å sko seg i Irak. Kontrakter for alt fra havnebygging til oppbygging av helse- og skolevesenet går systematisk til Bush-administrasjonens bekjente. Og kapitalgrupper i Bush-vennlige stater får sin lille del av kaka.

8.

For disse amerikanske (og noen europeiske) storkonsernene betyr Irak profitt uansett hvordan det går for landet som sådant, bare USA beholder den militære og politiske kontrollen i åra framover. Men de er nødt til å ta noen grep for å hindre at opp til 50 prosent av Iraks forventa, framtidige oljeinntekter i årevis skal strømme ut av landet for og havne i andres lommer. Iraks utenlandsgjeld er jo anslått til 326 milliarder dollar. 127 milliarder av disse er lånegjeld, og 199 milliarder er ubetalte krigserstatninger fra forrige Golf-krig. USA presser på nå for å få kreditorer til å ettergi gjeld. For det er ikke USA eller Storbritannia Irak skylder de store beløpene; det er land som Kuwait, Saudi-Arabia, Russland, Tyskland og Frankrike som har mest utestående i Irak. Så denne gangen er det USA som lufter parola «slett ulandsgjelda».

9.

En stor del av utgiftene den amerikanske staten til nå har hatt i krigen mot Irak kan bokføres som inntekter for amerikanske konserner (våpen, ammunisjon, drivstoff etc etc). Slik omfordeles verdier internt i USA via statsbudsjettet fra skattebetalerne til deler av storkapitalen. Men det er grenser for hva Bush-regjeringa kan pøse ut av midler på denne måten. De opererer allerede med underskuddsbudsjetter og voksende statsgjeld. Kontrollen de har etablert over irakisk olje letter presset mot dollaren og kan gi USA et finansielt pusterom. Men da må de enorme utgiftene som vil komme i Irak betales av andre enn den amerikanske staten. Først og fremst skal de betales av irakerne sjøl, ved hjelp av oljeressurser og arbeidsinnsats. De 12 milliarder dollarene som står på Iraks «olje-for-mat»-konto er det også viktig å få hand om. Og så trengs alskens bidrag fra øvrige land i «stabiliseringa» og gjenoppbygginga av Irak. Alle vil være velkomne, så lenge de ikke utfordrer det amerikanske herredømmet i landet.

10.

Diskusjonen om FNs rolle i Irak framover må sees i lys av dette. USA ser gjerne at FN kommer inn som en juniorpartner; det vil gi tilgang både til politisk legitimitet og til økonomiske og administrative resurser. Men FN i stedet for USA? Aldri.

Regjeringer og kapitalgrupper i svært mange land vil utvilsomt være fornøyd med en begrensa FN-rolle i Irak, så lenge det kan gi dem åpningen de trenger for å hive seg med på vinnerlaget, det laget som skal inn og sko seg i Irak. Nykolonialismen vil i så fall bli solgt til opinionen hjemme under overskrifter som «stabiliseringsstyrker» og «bistand». Og i og med at det er mange – også på venstresida – i vestlige land som henger fast i forestillinger om at «vi» har både rett og plikt til å intervenere i andre land for å «utvikle» dem (The white man’s burden), så vil det kunne finnes massestøtte for en slik politikk. En politikk som vil gjøre for eksempel Norge til aktiv deltaker i et amerikansk okkupasjonsregime i Irak. Et FN-fikenblad er alt som skal til for å gjøre en slik intervensjonspolitikk respektabel for mange i Vesten.

11.

Utviklinga av motstandskampen i Irak vil avgjøre hvordan framtida blir for folk i hele Midtøsten. Vi her hjemme har våre oppgaver: vi må jobbe for at freds- og antikrigsbevegelsen holder fast på sitt prinsipielle standpunkt: at krigen mot Irak var en forbrytelse, og okkupasjonen følgelig også er det. Vi må fortsette arbeidet for å holde Norge utafor okkupantenes rekker. Og vi må jobbe for å holde et så skarp søkelys som mulig både på USAs videre krigsplaner og på det som skjer i land der amerikanerne allerede har bitt seg fast, enten det er i Afghanistan, Colombia eller i Irak.

12.

Vi har en også en særegen oppgave innafor den breie fronten mot krig og for fred. For igjen å sitere fra det forordet jeg skreiv til den indiske Irak-boka: «Skal den store antikrigsbevegelsen klare å vokse seg sterk nok til å møte den trusselen den amerikanske krigspolitikken representerer, må den forankres i en djupere forståelse av hva slags krefter vi har med å gjøre. Fredsbevegelsen og antiglobaliseringsbevegelsen må studere sammenhengen mellom økonomi og politikk, mellom «globalisering» og krig, mellom strategisk planlegging og taktisk spill. I Midtøsten, i store deler av Asia, i Sør- og Mellom-Amerika, i en rekke afrikanske land, nærmest over alt i det som har vært omtalt som «den tredje verden», er det ei utbredt oppfatning at krigen mot Irak er et uttrykk for amerikansk imperialisme. Denne indiske boka bringer argumentene for dette synet inn i den norske debatten. For også i vår del av verden, også her i Norge, må massebevegelsen mot krig og påtvunget nød nå begynne å forholde seg til dette begrepet, til imperialisme. Imperialismen er ikke et spøkelse fra 1970-tallets debatter. Imperialismen er en knallhard realitet.»

Det første opplaget på 1.500 av «Irak-boka» Røde Fane ga ut forsvant i løpet av noen uker. Nye 1.000 er trykt opp nå. Har du den liggende ulest i bunken på bordet ditt hjemme, så finn den fram og les den. Har du den ikke: kjøp den. Det er fortsatt ei nødvendig bok.

av Tone Buberg

I januar 2004 skal den store internasjonale kongressen for World Social Forum, «Another world is possible», være i Mumbai, India. Forrige gang var den i Porto Alegre, Brasil. Ved årsskiftet 2002-2003 var jeg i India og Sri Lanka på et fire måneders studieopphold. I håp om å inspirere mange til å reise på konferansen i januar 2004 vil jeg fortelle litt fra Communist Party of India (ML) Liberations 7. kongress som jeg gjestet.

Jeg fikk en strålende velkomst da jeg kom ut av toget fra Varanasi i Patna i staten Bihar. 5-6 kamerater og en kvinnelig leder møtte meg med røde flagg og et banner hvor det sto «Welcome, Norwegian guest», enda toget var over to timer forsinka og klokka var 2330.Utenfor stasjonsbygningen krydde det av folk, mange lå og sov på bakken, på fortauene og på perrongene, hele byen var full av røde flagg og bannere.

Patna i staten Bihar har en spesiell plass i Indias revolusjonære bevegelse. Det var her det store bondeopprøret startet på 1960-tallet (naxalitt-bevegelsen), og det var også her CPI (ML) Liberation omorganiserte partiet i 1974. I Bihar er fattigdommen stor og de har den mest folkerike staten i hele India. Staten Bihar har 100 millioner mennesker, bare i Patna bor det 2 millioner. Bihar er også den mest korrupte delstaten i India. Mine indiske venner og kollegaer i Varanasi i staten Uttar Pradesh, nabostaten til Bihar sa: ikke vi en gang tør reise til Bihar og advarte meg sterkt fra å reise.

I Bihar lever føydalismen fortsatt, trass i regjeringas jordreformer på 1950-tallet. Reformene kom aldri lenger enn til papiret, jordeierne motarbeida dem fra første stund. Innbyggertallet er tre ganger så høyt som på 50-tallet. I de store byene møtte jeg alltid folk fra Bihar som jobba blant annet som taxisjåfører og hotellarbeidere. I Chennai (tidligere Madras) møtte jeg 12-åringer fra Bihar som jobba på hotellet.

Nesten halvparten av Indias mineralressurser ligger i Bihar. Likevel balanserer staten på avgrunnens rand – økonomisk. «Å granske delstatens finanser er som å stirre ned i et bunnløst avløpsrør,» skriver økonomen Subir Roy. (Thorbjørn Færøvik: India. Stevnemøte med skjebnen.) Asias største kullfelt ligger her. Folk fra ulike stammer og urfolk bor her. Kullgruvene er svære dagbrudd som stadig eter seg videre og innebærer en katastrofe for urfolk og de fattige. Arbeiderne får helseskader av forurensing og manglende sikkerhet. Ofte får gruvearbeiderne utbetalt brennevin istedenfor lønn, bokstavelig talt «opium for folket».Alkoholisme og oppløsing av stammekulturen er følger av dette.

Det eneste jeg hadde hørt om Bihar på forhånd var dette: 3. desember 1997 kl. 2130 krysser i ly av tropenatta vel 200 væpnede menn Son elva i Bihar. De lander i en landsby som heter Laxmanpur. De 315 innbyggerne lå og sov. Dagen før hadde noen av de kasteløse, sultne som de var, forsøkt å høste avlingen på et omstridt jordstykke utenfor landsbyen. Høykastene svarte med raseri og løfte om blodig hevn, og før mørket hadde senket seg var det bestemt: De sultne overgriperne måtte straffes! For ikke å vekke folk i landsbyen blir ferjemennenes struper skåret over. Etter en to timers blodig voldsorgie ble 61 mennesker, for det meste kvinner og barn, massakrert. De fleste av landsbyens menn klarte å flykte til skogs. Morderne var en privat hærstyrke organisert av Ranbir Sena, en sammenslutning av storgodseiere av høykaste som nylig hadde «annektert» dette jordstykket fra fattigbønder av lavkaste og stammefolk. De siste hadde søkt støtte fra kommunistpartiet for å forsvare sine rettigheter. Hensikten med massakren var åpenbart å gi de bøndene som organiserte seg for å kreve sin rett, en skikkelig lærepenge. Bare en norsk avis omtalte denne «episoden» på to linjer, enda bilder fra Laxmanpur fløy over hele verden.

Jordeiernes anfører Rabindra Chowdhary sto fram, som ikke angrende synder: «De kasteløse må aldri få inntrykk av at vi er svake. Hvis vi ikke dreper, dreper de oss. Så enkelt er det.»

I Bihar knytter de nevene. For første gang har de kasteløse begynt å organisere seg, de lar seg ikke skremme.Derfor var det naturlig at CPI (ML) Liberation valgte Patna, Bihar som sted for den 7. kongressen deres. Her traff jeg folk som sa: «Vi er en kjempende generasjon. Urettferdigheten skal stoppes nå. Nå har vi gjort det klart for kastefolket at vi ikke lenger gidder å kremere deres døde. La dem gjøre det sjøl. Hvis du tømmer vann lenge nok i et rottehull vil rottene før eller seinere flykte opp i dagen.»

Thorbjørn Færøvik skriver i India-boka si at i Bihar gjorde politiet seg berykta på 80-tallet ved å stikke øynene ut på flere arresterte.

CPI (ML) starta kongressen ved å minnes kamerater som hadde dødd de siste fem åra. Også 15 veteraner ble æret med hedersbevis av lederen Dipankar Bhattacharaya. (lederen kalles Panka). 800 delegater fra hele India var til stede pluss utenlandske gjester fra Australia, Bangladesh, Nepal, Burma, Pakistan, Sri Lanka og Norge. Sistnevnte var den eneste fra Europa og jeg blei intervjuet av flere aviser og TV-kanaler. Solidaritetshilsen blei holdt fra AKP flere ganger under kongressen, og høydepunktet var ikke i bystyresalen i Patna, men for 5.000 folk på stadionen siste dagen. Det jeg framheva i appellen min var at til tross for svært ulike vilkår for den revolusjonære kampen, har revolusjonære partier i hele verden nå mange felles oppgaver: gjøre antikrigsbevegelsen sterk mot den ledende imperialistmakta USA, støtte frigjøringsbevegelser og kvinners kamp. Borgerskapet i Norge bidro i Afghanistan sammen med USA og vil nok gjøre det i den kommende krigen i Irak, men majoriteten av det norske folk protesterer mot denne reaksjonære linja, og det er vårt partis plikt å ta del i denne mobiliseringa for å hindre norsk deltakelse i en sånn krig. Indias stilling i denne kampen er svært viktig, ettersom de er en stormakt i regionen. Jeg uttrykte glede over at partier som CPI (ML) finnes slik at folkelig motstand mot krigsforberedelser kan organiseres. Sjøl om jeg ikke forsto så mye av det som blei sagt under de pakistanske hilsningstalene var det en sterk opplevelse med tanke på det spente forholdet som har vært mellom de to landene siste året, Pakistan og India.

Ellers la jeg vekt på at til tross for at Norge er et rikt land, kutter borgerskapet velferdsgoder og gjør levekåra for arbeidsfolk vanskeligere, og at dette er tegn på den dype krisa kapitalismen befinner seg i i verden i dag. Klassekampen i India er sjølsagt mye tøffere ettersom de kjemper mot borgerskapet og de føydale klassene, samt blir utbytta av nykolonialismen. Ettersom India har ca. 1/6 del av jordas befolkning er det av stor betydning hva som kommer ut av klassekampen der. Jeg uttrykte også glede over å se en del kvinner som aktive delegater og at kvinner var med å organiserte kongressen.

Jeg hadde med noen eksemplarer av Kjersti Erikssons: Sisters, Comrades! som jeg fikk høre de kjente fra før av, men svært gjerne ville ha til de forskjellige statene. Kameraten fra Sri Lanka (New Democratic Party) ville få det oversatt til tamilsk og trykke det opp til 8. mars der. Paraplyorganisasjonen til progressive kvinner i India AIPWA (All India Progressive Women’s Association) fikk et eksemplar og ville bruke det.

Hovedtema på kongressen var: Stopp den imperialistiske krigen i verden. Stopp den fascistiske konspirasjonen i India. Intensiver den kommunistiske bevegelsen.

For å illustrere hva den fascistiske sammensvergelsen blant annet går ut på. vil jeg fortelle om en dokumentarfilm vi fikk se under kongressen. Den het Nothing Official og er laga av Alternative Media, ei gruppe som holder til i Calcutta.

Nothing Official

27. februar 2002 blei ei vogn på toget i Godhora, en liten by i Gujarat (en av de nordlige statene norsk UD frarådet turister og reise til) brent ned. Om bord blei 58 karsawaks (hinduer) drept. I følge regjeringa i India samt ledelsen i Gujarat var det lokale muslimer som sto bak nedbrenningen. (Muslimene er en minoritet i Gujarat. Ellers fikk jeg høre at det er flere muslimer i India enn det er muslimer i Pakistan.) Derfor beslutta de fanatiske hindupartiene BJP, RSS, VHP, Bajrang Dal, Siv Sena og andre at muslimene skulle få seg en lærepenge. Hva besto lærepengen av? Tusener av muslimske hjem ble ødelagt med bulldosere og brent ned. Tusener av muslimske kvinner ble voldtatt og drept. Hundrevis av ufødte barn ble tatt ut av mødrene og kastet på bålet. Blodbadet varte i tre måneder.

Filmen forteller om disse groteske gjerninger. Ruiner av hus, og gater er filmet og de overlevende ofrene er intervjuet om massakrene.

På kongressen fikk jeg også november/desember-nummeret av Women’s Voice som er bladet til AIPWA. Dette nummeret er også fylt av dokumentasjon av massakrene i Gujarat. Ingen er til nå blitt straffet eller saksøkt. Politiet var aktivt med på massakrene, sier øyenvitner.

Kunne dette ha skjedd før 11. september 2001?

En kvinnelig kamerat jeg intervjuet under kongressen fortalte om en nylig undersøkelse som var foretatt på flere universitet i India. Undersøkelsen viser at 60 % av studentene beundrer Hitler. Hun og et par kamerater arbeidet for å drive studiesirkler på universitet, men det var svært tungt arbeid sa hun. Noen grupper hadde de allikevel kommet i gang med.

Hun fortalte videre at det var veldig mange kvinner fra det reaksjonære, fascistiske miljøet som var aktive under massakrene i Gujerat. De kvinnene som satte seg i mot ble ofret av sine hindu-menn og måtte bøte med livet. Ei av dem var 19 år gamle Manjula Maganlal Patel, gravid i 7. måned. Hun ble brent levende av sin manns familie. (The Indian Express 9. mars 2002) Kvinner som ikke lystrer patriarkatet, er det ikke plass til. Antallet kvinner som blir brent ihjel eller forgiftet har vært økende siden 1987. Selvmord er også økende, også blant kvinner og Gujerat ligger høyest her.

Temaer som ellers blei diskutert på kongressen var hvordan styrke partiet, organisasjonssaker, strategier for framtida, den væpna kampen, jordreformer og ikke minst behovet for enhet på venstresida. Partiets tidligere leder Vinod Mishra døde i 1998. I 1999 ga partiet ut hans samlede verk. Nåværende leder, «Panka», viste til tidligere lederes ønsker og spesielt til Vinod Mishras ønske om enhet på venstresida i kampen mot fascifiseringa av India. «Vi må få til et felles minimumsprogram i kampen om demokratiske rettigheter og gå framover mot en brei front som kan forene hele venstresida og til slutt lage et felles parti for alle kommunister i India,» sa Panka. Han la vekt på de mange felles oppgaver kommunistpartiene har og felles ideologi. Han tok også sterk avstand fra ultravenstre: «ML har aldri sympatisert med anarkistenes agenda for ultravenstre. Å drepe politiske ledere eller gjennomføre barbariske handlinger med landminer og eksplosjoner, dette kan ikke lede folkets kamp. Sjølsagt krever vi retten til sjølforsvar, men vi tror ikke på politiske drap. For oss er revolusjonen et storslått epos, den er en genuin og langvarig krig rettet mot de mest brutale og reaksjonære fiender av folket. Den er massenes festival, en hyllest og triumf til livet mot den massakre dødskulturen.»

For meg var det mye å lære av disse kameratene, ikke minst om livsmot og trua på framtida. Det var under et tre ved Patna Buddha så «lyset» for flere tusen år siden. Vi var mange som hentet nytt «lys» (les: mot, inspirasjon) under denne uka i Patna, Bihar.

Bokomtale

av Ivar Hellesnes

Her er to bøker du ikkje kan klare deg utan.

Tromsø-filosofen Jon Hellesnes har sagt at marknadsliberalismen er vår tids førstefilosofi. Den gir argument og refleksjonar som ikkje trengst å argumanterast for av di dei er sjølinnlysande. Sett i eit slikt perspektiv er all skrift og tale mot den same marknadsliberalismen fåfengt – vi skyt på feil blink. Likevel får vi vel tru at, sjøl om denne filosofien er både bibel og katekisme for dei styrande 10 %, er det ein sterk skepsis blant det store fleirtal, dei resterande 90. Og for dei av oss som har sett skrifta på veggen og fanden i Bush er det om å gjera å ha kunnskap og alternativ analyse. Begge dei EF/EU-debattane vi har vore gjennom, har vist at folk flest høyrer på saklege argument og fakta, og dei har eit nasjonalt og demokratisk sinnelag. Sagt endefram: Kampen mot dei regionale og globale liberalismemotorane har eit enormt potensiale, EU/EØS og WTO/Gats kan bli slått tilbake. Og imperiar rasar alltid saman, til slutt.

Det er organisert og planmessig grasrotarbeid som trengst, og kunnskapen finst i bøker og hefte. Dei kjem i stort tal, men vi må skilla klinten frå kveiten. Her er to bøker du ikkje kan klare deg utan.

Først Årbok 2002 frå Nei til EU, denne gongen med Dag Seierstad som eineforfattar: Ut av EØS? Her har Nei til EU sin utredar samla det stoffet som du treng for å sjå prosessane og samanhengane, og argumentera mot husmannsavtalen. Seierstad er truleg den som har best oversikt over dette enorme stoffet i nei-rørsla, noko dei som følger med i hans ukentlige artiklar i Ny Tid må vera samde i. (Eit innsmett her: Seierstad sine artiklar er åleine eit argument for å abonnera på Ny Tid! Eg har ikkje tal på kor mange av dei eg har lagt i arkivet mitt.)

Lesarane av Røde Fane har truleg god kjennskap til at spørsmålet om EU-medlemskap er eit betent tema innan Attac-rørsla her i landet. Likeeins er den store antiglobale rørsla vár for spørsmålet om norsk EU-medlemskap, og mange vil prøva å få fokus bort frå dette og over på korleis vi kan sameina vår kamp med kampen som arbeidarklassen innan EU fører. Årboka seier ikkje noko om mottrekket til dette, folkefronten, men seier viktige ting om korleis WTO/Gats på sikt kan bli ein global mini-EØS-avtale. «Mini» først og fremst fordi ein i WTO-systemet aldri vil kunne få inn noko om fri arbeidsmarknad. Og det fortel oss at dei to systema har ulike siktemål. Der EØS er eit middel (for å driva fram ein union), vil WTO/Gats aldri bli meir enn eit mål – meir makt til dei store konserna i dei store landa.

Dette grenselandet mellom dei to store skremslane mot landas sjølråderett gjer Seierstad kortfatta greie for, og han syner vidare korleis marknadsfilosofien har gjort at norske styresmakter på eiga hand har manøvrert Norge over på den same kursen, uavhengig av avtalar vi er bundne av. Døme på denne sjølpålagte opphevinga av suverenitet, er energilova frå 1991 og endringa av Oppdrettslova same år.

Grenselandet mot WTO gir ein overgang til den andre boka denne meldaren meiner vi ikkje kan klara oss utan, nemleg Helge Christies Makt over maten. Hvordan virker WTO?. Med maten og landbruket som innfallsport drar han lesaren med på ei ferd inn i kvar einaste krok av det uhyrlege WTO-systemet og syner oss korleis den internasjonale kapitalismen, med dei aggressive imperialistmaktene som frontkjemparar, lar marknaden overta og den demokratiske politikken tapa på område etter område. Dette er ikkje lett stoff, det er tungt og krev studiar, studiar og diskusjon. Men eg kan vanskeleg tenka meg ein betre vegvisar i denne jungelen av avtalar og reglar. Det er ikkje ei bok ein bør lesa frå perm til perm, men ei bok som ein tyr til for å oppklara det uklare. Slik sett er det ei bok som står støtt som den til nå siste i Christies store folkeopplysningsprosjekt, han har jo frå før skrive to gode bøker om same emnet. Bøker som mange har brukt nett slik – som oppslagsverk om eit innfløkt tema.

Mens det store fleirtal av folk i den store Nei til EF/EU-fronten kasta seg over EU-relaterte spørsmål, sto Christie og ein liten flokk likeeins-tenkande frå 1990 igjen og la all sin energi i å kjempa mot Gatt som frå 1. januar 1995 gjekk over til å heita WTO. Det er jo eit historisk paradoks at to dagar etter nei-fleirtalet 28. november 1994 blei norsk tilslutnad til WTO nærast samrøystes vedteke av Stortinget. Og Gatt/WTO-kampanjen som Christie var den leiande krafta i, måtte halda fram å skyta mot det bevegelege målet som WTO-systemet er. Dei siste to åra har altså Gatt/WTO-kampanjen fått følge av Attac, men der Attac avstår frå å dra samanlikningar mellom EØS og WTO, gjer Christie det klart at det er mange parallellar og likskapar.

Skal denne lesaren dra fram noko som manglar ved dei to bøkene som her er omtalt, er det nettopp grenseområdet mellom dei. Ein heilskapleg framstilling av korleis den norske varianten av marknadsliberalismen skyv sak etter sak over frå den demokratiske arenaen og til marknaden, er ennå ikkje skrive. Men den trengst.

Introduksjon ved internasjonalt utvalg i AKP

Dette heftet er laget av internasjonalt utvalg i AKP. Det inngår i et informasjonsprosjekt om «arbeiderklassen i sør og globaliseringa», som AKP gjennomførte i 2002, støttet av Norad gjennom Studieforbundet for folkeopplysning. Reportasjeartiklene skriver seg fra et besøk i Argentina, Uruguay og Paraguay i første halvdel av oktober 2002.

Vi har valgt å ha noen artikler som tar for seg fakta om situasjonen i disse landene, mens andre artikler tar for seg hvordan situasjonen fortoner seg for besøkende fra Norge. Noen historiske tilbakeblikk er tatt med. Å ha en historisk forståelse, selv om den er overflatisk, er viktig for å forstå dagens situasjon.

Situasjonen for de tre landene vi besøkte, er på mange måter den samme som i de fleste latinamerikanske land i dag. De er alle land med stor utenlandsgjeld. Presset fra Pengefondet, Verdensbanken og USA om å føre en ultraliberalistisk politikk er sterkt. I neste omgang fører dette til en krymping av offentlig sektor, innskrenkninger i vare- og tjenesteproduksjonen. Økende arbeidsløshet og voksende fattigdom følger i kjølvannet. I de tre landene vi besøkte, er det en økende vilje til å slåss mot denne politikken og resultatene av den:

• I Argentina er det en voksende massebevegelse som særlig kommer til utrykk i samarbeidet mellom masseorganisasjonen Corriente Clasista y Combativa og fagbevegelsen CTA. Det skal holdes valg nå i 2003, samtidig som meningsmålingene viser at under halvparten av de stemmeberettigede har tenkt å stemme.
• I Uruguay er det store muligheter for en valgseier for presidentkandidaten i den brede venstrefronten Frente Amplio i 2004. Frente Amplio styrer nå hovedstaden og har der erfaring med at det ikke er lett å prøve å føre en politikk i arbeiderklassens interesser i et land under globaliseringens åk.
• I Paraguay har kampen primært vært på landsbygda, de jordløses kamp, leda av bondeorganisasjonen Federacîon Nacional Campesina. Men også en allianse mellom fagbevegelsen og forskjellige politiske krefter i kampen for å forsvarer det offentlige «arvesølvet» gror fram. Denne alliansen lover godt for framtida. I 2002 samlet de 150.000 mennesker i den største massemønstringen de hadde.

Lignende situasjoner finner vi i andre land på kontinentet. Vi har nylig sett opprøret i Bolivia, der hundretusener har gått i kjempemessige demonstrasjoner mot regjeringas godkjenning av Pengefondets politikk som innebar en lønnsnedskjæring på 12,5 % og en økning i arbeidsløsheten som allerede er stor. Den tilspissete situasjonen i Venezuela, hvor arbeidere og fattigfolk forsvarer presidenten Hugo Chavez mot forsøka fra den USA-støttete opposisjonen på å fjerne han, og valgseieren for venstrekandidaten Gutiérrez i Ecuador er andre eksempler på at arbeidere, bønder og andre som er misfornøyde med den rådende økonomiske politikken er på offensiven.

Vår beskrivelse av kampene og situasjonen i de tre landene vi besøkte, viser derfor på mange måter et tverrsnitt av situasjonen og kampene i Latin-Amerika, og slikt sett et bilde av situasjonen for arbeiderklassen og folk flest i sør under globaliseringa.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

De politiske konsekvensene av dagens situasjon Uruguay begynner å bli synlige. I 2004 er det president- og parlamentsvalg.

Den nåværende økonomiske krisa i Uruguay startet for ca. 5 år siden. Men, det største slaget som industrien i Uruguay ble utsatt for, var innlemmelsen i Mercosur, frihandelsavtalen med Argentina, Brasil, Uruguay og Paraguay. Det ble på forhånd sagt at Mercosur betydde adgang til et marked på 200 millioner personer for Uruguay. Resultatet er ødeleggelse av hele grener av industrien, for eksempel tekstil, stål, trevirke, gummi, glass.

Resultatet er nedgang i bruttonasjonalproduktet (BNP) på ca 3 % per år fram til 2001, og i 2002 var nedgangen mellom 10-15 %. I totaltall har BNP gått fra 22 milliarder dollar i 1997, og i 2002 var det nede i 12-13 milliarder.

Utenlandsgjelda som var på 700 millioner dollar ved inngangen til militærdiktaturet i 1973 økte til 7 milliarder dollar ved diktaturets avgang i 1985. I slutten av 2002 var utenlandsgjelda 16 milliarder dollar. Uruguay blir vurdert som høyrisikoland, en økning i løpet av 2002 fra 300 poeng i risikovurderingsskala til nærmere 3.100 i juli, og etter Pengefondets «redningsaksjon» i september gikk det ned til 1.800 poeng. Dette gir igjen en svært høy rente på lånene: høy risiko = høy rente. Uruguay er svært nær en situasjon der det er umulig å betale rente og avdrag på gjelda. Eksporten falt med 2 milliarder dollar i 2002.

Alt dette fører naturlig nok til en økning i arbeidsløsheten. Den gikk opp fra ca 8 % i begynnelsen av 1990-årene. I dag er de offisielle tallene 17 % arbeidsløshet, som tilsvarer 300.000 personer. I tillegg er det 300-400.000 som jobber med arbeidstiltak. Den reelle arbeidsløsheten er på ca. 700.000 personer, som tilsvarer halvparten av den arbeidsføre befolkninga. Lønningene har enten gått ned nominelt eller har i beste fall holdt sitt nominelle verdi, men pga. inflasjonen har den reelle verdien uansett gått ned. I juli 2002 avsluttet tiårsperioden med sentralbank styring av valutaens verdi i forhold til dollar Dollaren var da verdt 17 pesos. Fra juli ble dollarprisen overlatt til markedet, og i løpet av høsten var den opp i 32 pesos per dollar. Inflasjonen ble i 2002 om lag 40 % og forventes ifølge Pengefondet å bli 50 % i 2003. Med faste lønninger (eller synkende) merkes dette blant den overveiende delen av befolkningen. Gjennomsnittslønna i Uruguay er 150 dollar per måned.

Uruguay har om lag 800.000 eldre som har gått av for aldersgrensen, med og uten pensjon. 50 % av disse har en pensjon mindre enn 100 dollar per måned. Store deler av befolkningen har inntekter som er langt lavere enn det som trengs for å ha et normalt liv med vanlig ernæringsinntak. Hver sjette uruguayer bor i slumområder, halvparten av barna lever under fattigdomsgrensa. Denne prosessen mot større fattigdom forklarer hvorfor det har vært plyndring av butikker og hvorfor kriminaliteten har økt. Det er det desperate svaret fra de fattigste gruppene i befolkningen.

Men denne utviklingen har også fått hard motstand. I 2002 var det over et dusin store mobiliseringer fra de store landsorganisasjonene i Uruguay. I demonstrasjonene og på møtene har det vært mellom ti og tjue tusen deltakere, tre hadde ca 50.000 deltakere. 16. april var den største mobiliseringen i Enhet for framgang. Da var det tre generalstreiker i løpet av 24 timer. Dette skjedde samtidig som det foregikk alvorlige konflikter innen helsesektoren, kampen på Coca-Cola mot oppsigelser, demonstrasjoner av arbeidsløse osv.

De politiske konsekvensene av dagens situasjon begynner å synliggjøre seg. I 2004 er det president- og parlamentsvalg. De siste meningsmålingene i 2002 ga over 50 % til den brede fronten Frente Amplio. Innenfor Frente Amplio var det interne valg i mai 2002. MLN (Tupamaros) gikk opp fra 17 % til 30 %, som den sterkeste retningen. De sosialdemokratiske retningene og det revisjonistiske Moskva-orienterte kommunistpartiet, Partido Comunista, mistet totalt 20 % av sine stemmer til MLN.

Hovedstaden Montevideo styres i dag av Frente Amplio, som også høsten 2002 fikk problemer med kommuneforbundet i byen som kjørte en streik mot byens politiske ledelse som ikke ville innfri en undertegnet tariffavtale.

Forholdet til fagbevegelsen i Montevideo vil være svært viktig i forbindelse med valgene i 2004.

av Olav Boye

Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad om EU medlemskap først sendes i 2006. En folkeavstemning tidligst i 2007. Da er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.

Det er ingen tvil: Det går mot Europas forente stater. En ny superstat etter modell av USA, med en sentralt valgt president, som vil håndplukke sine regjeringsmedlemmer ut fra hvilke krefter som har gitt presidentkandidaten økonomisk støtte. Vi kjenner igjen situasjonen fra USA, det vil si at de mektige flernasjonale selskapene vil få sine folk inn i maktposisjoner og vanlig folk i Europa vil få enda mindre å si. Mindre folkestyre, mindre solidaritet, mindre velferd, mindre hensyn til miljø og økologi, mer markedsliberalisme, flere rike og flere fattige. Det vil si en utvikling i strid med interessene til de fleste av oss.

Derfor er ja-tilhengerne eliten som slåss for en føderal superstat. Vi i nei-bevegelsen slåss for folkestyre og for det som er i folkets interesser. «Eliten» og «mot folket» er begreper vi må benytte i økende grad. De gir et riktig bilde av hvem vi er og hvem vi representerer. De gir et riktig bilde av hvem som tjener på et EU-medlemskap eller mer riktig i nærmeste framtid: Hvem er tjent med en føderal stat, det vil si overnasjonal europeisk supermakt?

Jo, det er eliten i Europa og eliten i Norge.

Hvordan kan vi være så sikre på at det går mot en europeisk føderal superstat? Det hevdes at 80 % av Konventets medlemmer er føderalister, det vil si tilhengere av et Europas forente stater. Formannen for Konventet for Europas framtid, Valéry Giscard d’Estaing, har lagt fram de første forslagene til en ny grunnlov (se Røde Fane nr 1, 2003, red.s anm). I den første artikkelen sier de klart og tydelig at det dreier seg om intet mindre enn opprettelse av Europas forente stater. I juni 2003 skal Konventet være ferdig med sitt arbeid. Innstillingene vil bli drøftet på en rekke konferanser og endelig vedtak er planlagt til toppmøte i Roma i desember 2003.

Konventet er en forsamling på 105 personer bestående av medlemmer av EU-parlament og medlemslandenes og søkerlandenes politiske myndigheter. De har fått som oppgave å utarbeide en grunnlov, en statsforvaltning, en konstitusjon eller en konstitusjonstraktat, som skal erstatte Roma-traktaten og alle de andre traktatene som Den europeiske unionen har bygd på så langt.

Vi kjenner allerede til Konventets svar på de viktigste spørsmålene for et framtidig Europa. Medlemsstatenes politikk skal koordineres og administreres på et føderalt grunnlag. Vi kjenner igjen begreper som: de fire frihetene, konkurransereglene, unionborgerskap og subsidiaritets- eller nærhetsprinsippet, om hva som skal besluttes på lokalplan innenfor rammen av en felles politikk i de nye superstaten. Det skal selvsagt være en felles handelspolitikk, felles valutapolitikk, felles justispolitikk, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Alle disse prinsippene eller søylene i det såkalte EU-samarbeidet skal videreføres og forsterkes på et overnasjonalt grunnlag.

Det må være et stort nederlag for pave Johannes Paul II og hans folk som har satt alle krefter inn for å få en religiøs plattform i grunnloven til Europas forente stater. Det har de ikke har lykkes med så langt. Katolikker, protestanter, jøder og muslimer har slått seg sammen, så den saken er ennå ikke avklart.

Konventet har opprettet elleve arbeidsgrupper som hvert på sitt område skal utfylle med konkrete forslag om hva man vil med den føderale staten. Det gjenstår derfor mange detaljer, selv om vi hele tiden får noen signaler om felles skatte- og avgiftspolitikk, full økonomisk styring og et sentralt budsjett. Det er de som hevder at den nye europeiske grunnloven vil bli mer sentralisert enn USAs konstitusjon. I løpet av sommeren vil vi ha større visshet om detaljene, men overskriften på prosjektet er Europas forente stater – en europeisk føderal supermakt.

Det er mange motforestillinger og fra flere hold. Vi i Nei til EU og alle som samarbeider i TEAM, vår felles organisasjon i Europa, har klart avvist forslaget om en føderal superstat.

President eller ordförande

Jens-Peter Bonde, den kjente danske motstandsmannen, har påpekt at dette vil gjøre medlemslandene til delstater uten rett til egen lovprosess. Han ber det danske Folketinget om å pålegge sine medlemmer å følge den danske grunnloven, som de høytidelig har undertegnet.

De politiske lederne i Sverige og Danmark forsøker å presentere forslaget med en lav profil, fordi de vet at folk i Norden ikke vil støtte en føderalstat. Den svenske representanten i Konventet kan berolige med at ingenting er flyttet over fra medlemsstatene til EU, og at det ikke blir noen forandring av maktfordelingen. Göran Persson har problemer med president-begrepet og vil heller bruke «ordförande», mens den sosialdemokratiske lederen i Danmark, Mogens Lykketoft, heller vil snakke om formann.

Den britiske regjeringen vil ha et sterkt fellesskap, men forsatt europeiske nasjonalstater. Kanskje det blir litt dumt å ha et monarki i en delstat og det vil være et stort spørsmål om EU-presidenten og EU-parlamentet er villig til å betale for alle disse monarkiene og deres kongelige storfamilier rundt i Europa. De vil gjøre EU mer effektivt, men nasjonalstatene skal bevare styringen.

En del av EU-landene skal ha folkeavstemninger, for eller mot den nye grunnloven. Den svenske folkeavstemningen om euroen vil bli preget av debatten om den europeiske føderale staten, noe som vil styrke nei-siden i Sverige. En mulighet er at noen land går videre med sine føderale planer, mens våre naboland, Sverige og Danmark, kanskje Finland, og kanskje også Storbritannia hopper av og sier at nok er nok. EU-kommisjonens kommentarer til Konventets foreløpige forslag, er meget klar på dette punktet. De som ikke vil ratifisere den kommende grunnloven for den føderale staten, skal ut av EU. Det er ikke aktuelt med noe mellomstatlig samarbeid. Alternativet kan være en EØS-avtale, sier EU-kommisjonen.

Ut fra egne erfaringer kan vi heller anbefale en handelsavtale med den kommende europeiske supermakten. Argumentet om at Norge ikke kan stå alene, blir kraftig redusert i en slik situasjon og vil stille vår motstandskamp og Nei til EUs strategi i en helt ny og positiv situasjon.

Tyskland og Frankrike har tatt styringen med den politiske utviklingen i Europa. Det har ført til at en del mindre EU-stater med Be-Ne-Lux-landene i spissen har tatt opp kampen for å få større innflytelse. Tirsdag 1. april var det et møte mellom Be-Ne-Lux-landene, Finland, Irland, Portugal og Østerrike. De er i tvil om en sentral president og føringer fra Nice-traktaten vil gi disse «syv dvergene» noen innflytelse. De har et ønske om å snakke med en stemme for å sikre sine interesser. Legg merke til at verken Sverige eller Danmark er invitert med. En kan tydeligvis ikke stole på land som ikke engang er i stand til å delta i valutasamarbeidet.

Mens Frankrike gjerne vil spille en dominerende politisk rolle, er tyskerne mer konsentrert om de økonomiske forholdene. Den europeiske sentralbanken er bygd opp etter tyske prinsipper. Styret og sentralbanksjefen bestemmer valuta- og pengepolitikken, uten påvirkning fra de folkevalgte. Det er forøvrig den samme modell som Norge har innført på frivillig basis for å vise hvor tilpasningsdyktige vi er i forhold til EUs politikk.

Det er lagt opp til at de store EU-landene vil få en betydelig større innflytelse på fremtidens beslutninger i Den europeiske sentralbanken (ESB). ESBs styre har sjøl gjort vedtak for å sikre de store landene etter østutvidelsen. Spesielt Tyskland vil få en ennå sterkere kontroll. Det vil føre til at rentepolitikken blir bestemt ut fra interessene til de store EU-landene. ESBs maktstruktur vil ligge på linje med den amerikanske sentralbanken, det vil si totalt utenfor noen form for folkevalgte styring eller kontroll.

Siden det indre markedet ble innført, har EU tatt større og større kontroll over lover og regler i arbeidslivet. Den mektige lobbyorganisasjonen European Round Table of Industrialist (ERT) hvor den tidligere Senterparti-politiker og nå generaldirektør i Hydro Eivind Reiten er medlem, har lagt fram en rekke rapporter som er ødeleggende for miljø, velferd og faglige rettigheter i EU og dermed også i Norge på grunn av EØS-avtalen.

Det blir ikke noe fart på europeisk næringsliv før vi får samme lønns- og arbeidsvilkår som i Indonesia, sa generaldirektør Jørgen Schrempp i Europas største industrikonsern, Daimler-Chrysler. Han er et aktivt medlem av European Round Table of Industrialist. Uttalelsen kom riktig nok i god tid før det totale sammenbruddet for Suharto-diktaturet i Indonesia.

«Making Europe Work» er en rapport om hvordan europeisk lovgivning skal bryte ned den kollektive arbeidsretten. Vi kan allerede se det delvis gjennomført i EUs direktiver, men også i mandat for offentlige utredninger her hjemme. Totalt har ERT lagt fram ca. 30 utredninger eller rapporter som alle har blitt EU-politikk. De er den mest innflytelsesrike og mektige kamporganisasjonen i den europeiske lobbyvirksomheten. ERT er den sterkeste motkrafta til miljøbevegelsen, fagbevegelsen og oss i Nei til EU. ERT har skapt EU i sitt bilde, det vil si markedsliberalismen som politisk rammeverk.

I dag er det presset fra EU og globaliseringsprosessen som fører til offentlige utvalg, som raserer de rettighetene vil har i arbeidslivet. Offentlig utvalg lager blåkopier av EU-direktiver, som igjen er blåkopier av krav fra mektige lobbyorganisasjoner som ERT. Folkestyret er erstattet med pengestyret, kontrollert av de flernasjonale storselskapene og deres nettverk.

Dette er bakgrunnen for den såkalte Lisboa-prosessen om å gjøre Europa til den mest effektive, mest kunnskapsrike og mest konkurransedyktige handelsblokken i den globaliserte verden innen 2010. Det legges fram årlige rapporter som viser at det meste går galt for EUs planer. Det er en meget lav vekstrate, større arbeidsledighet, og de toner ned miljø, velferd og sosiale spørsmål. EU er i ferd med å tape kampen om å bli økonomisk verdensmester. EU skylder på nasjonalstatene og påpeker i tillegg på at målet blir ennå vanskeligere når de ti nye «fattige» medlemslandene er på plass. Allikevel må folket i Europa og i Norge betale prisen med rasering av velferd gjennom konkurranseutsetting.

EU har planer om å ta styringa med skatte- og avgiftspolitikken. Med krav om skattelettelser og en enorm militær opprustning på USAs nivå, behøver man ikke være utdannet økonom for å skjønne at velferd og solidaritet blir satt under ytterligere press. Nei til EU vil synliggjøre sammenhengen mellom dagens konvergenskrav, det vil si krav til medlemsstatenes budsjetter og de økonomiske problemene en finner i norske kommuner og for den slags skyld i alle kommuner i EUs medlemsland. En av de som er verst stilt, er Tysklands hovedstad Berlin. Offentlig sektor skal reduseres og privatiseres, og dermed folks tilbud på undervisning, helse, transport og andre offentlige tjenestene. Vi ser det i Norge, vi ser det i Europa og vi ser det i resten av verden.

En femstjernes USA-general

Enhver stormakt med ambisjoner må ha en sterk militærmakt. EUs forsvarsministere har vedtatt å bygge opp en europeisk militærmakt på høyde med USA. En slik europeisk forsvarsidentitet har fått en kjent politisk kommentator i International Herald Tribune til å skrive at det er bra at europeerne tar et større ansvar og bygger opp en europeisk forsvarsidentitet, så lenge det er en femstjernes USA-general som har kommandoen gjennom Nato-samarbeidet. Føderalistene i Brussel har nok tenkt seg en egen militærmakt for å underbygge egne globale politiske maktambisjoner.

I Nice-traktaten legger EU vekt på at en europeisk supermakt med egne militære styrker, skal være en motvekt til det krigsglade USA. Dette er en problemstilling som kommer opp i disse dager hvor USA og noen av deres allierte fører krig mot Irak. Noen vil ha det til at dette er en av årsakene til at flere de siste månedene går i ja-retning på norske meningsmålinger. Vi kan fastslå at ingen stormakter som bygger sin makt på militær opprustning og samtidig har som mål å bli den sterkeste økonomiske makten, har bidratt positivt til de politiske målene som tjener folk flest. Verden trenger ikke enda en supermakt med supermaktambisjoner og trussel om bruk av militærmakt mot alle som ikke innordner seg markedsliberalismen.

Det paradoksale med utviklingen av EUs militærmakt er at Danmark ikke er med, enda de er EU-medlem. Norge derimot, hvor folket to ganger har sagt nei til medlemskap, stiller sine styrker til disposisjon. Dette er ett av de mange svikene fra en del av vårt politiske lederskap som ikke har evne og vilje til å respektere sitt eget folk. Årsaken til at Danmark ikke er med, er deres nei til Maastricht-traktaten i en folkeavstemning. I demokratiets navn laget de tre unntak, blant annet nei til militær deltakelse. En ny folkeavstemning ga et knapt ja-flertall.

Det er skapt en myte at kapitalens globalisering er et helt nytt fenomen, som umuliggjør nasjonalt folkestyre, offentlig styring med kapitalen, utvikling av velferdsstaten og kontroll med økonomien gjennom pengepolitikk og offentlige budsjetter. Det er en myte vi i Nei til EU må avlive. De politiske partiene på høyresiden har langt på vei fått gjennomført sine grunnleggende politiske mål. EU er ikke alternativet til globaliseringen, det er to sider av samme sak. Vår utmerkede venn Fritz C Holte har nylig gitt ut en bok, En annen verden er mulig – et alternativ til internasjonal markedsliberalisme. Les den og bli klok – og ikke minst skap debatt om alternativene. De er der, og vi kan gjøre våre alternativer til virkelighet.

Vi som slåss for folkestyre, velferd og en bedre økologisk framtid, må slutte å legge oss flate for myten om den maktesløse nasjonalstaten. Vi må påvise at våre folkevalgte har gitt fra seg makt og overlatt styringen til spekulasjon og markedsliberalisme. Et godt lærestykke er våre strømpriser denne vinteren. Vi må forsvare de politiske organer vi har på det nasjonale plan, og utvikle internasjonale politiske strategier, både på det europeiske og det globale plan.

Sentral- og Øst-Europa

Et av argumentene for at noen har byttet over til et ja-standpunkt, er angivelig solidaritet med de fattige landene i Sentral- og Øst-Europa. Vi vet at disse landene er påført store sosiale og økonomisk problemer i prosessen for å tilpasse seg markedsliberalismen. Det er millioner av arbeidsledige og andre millioner på midlertidige jobber, som lever fra hånd til munn. Landeiendommer og virksomheter kjøpes opp av utenlandske spekulanter, spesielt de pengesterke tyskerne. Det er Forbundsrepublikken Tyskland som er drivkraften, og har den økonomiske kontrollen i EU, noe som vil forsterke seg etter at østutvidelsen er fullført. Tyskerne kontrollerer i dag det meste av media i disse nye EU-landene. Frustrasjonene er store, og informasjonene om EU er endimensjonale.

Hva kan disse folkene vente seg fra EU og de rike landene i Vesten? Vi kan ta et lærestykke fra gjenforeningen av Tyskland. I dag tretten år etter er det fortsatt masseledighet i de østlige områdene. Europas økonomiske lokomotiv har ikke maktet å gi sine egne landsmenn en bedre hverdag. Det er mye som tyder på at det blir med drømmene også for vanlig folk i de nye medlemslandene. For eliten vil det bli en annen sak. De vil alltid finne muligheter.

Utviklingen i EU går klart i retning av at de store EU-landene får mer makt, på bekostning av EUs små medlemsland. Søkerlandene fra Sentral- og Øst-Europa vil bli stilt bak i køen, og få enda mindre innflytelse. Flere og flere i søkerlandene stiller i økende grad spørsmål om hvilket EU de skal med i. Er det et samarbeid av nasjonalstater i et indre marked eller som delstat i Europas forente stater? En del husker Sovjetunionen og stiller spørsmålet: Går de nye EU-landa i øst fra den ene unionen til den andre, fra ettpartistat til markedsliberalisme?

EUs strategi ligger klar. Først skal de femten nåværende medlemslandene legge den nye grunnloven eller konstitusjonen på plass, så kan de nye medlemslandene eller delstatene tilpasse seg den nye virkeligheten. Det blir litt for mye mas hvis disse nye B-medlemmene også skal ha et ord med i laget for å forme den nye føderale supermakten. Folkestyre og folkevilje er fortsatt fremmedord i EU-språket og fremmedelementer i EUs politikk.

For oss i motstandsbevegelsen er folkestyre et grunnleggende prinsipp i kampen mot EU, og derfor også i kampen mot EØS-avtalen. En felles europeisk valuta og den økonomiske monetære unionen stiller ennå sterkere krav til medlemslandenes finanspolitikk. Landene blir fratatt evnen til å styre sin egen økonomi. For den enkelte innbygger i EUs medlemsland innebærer dette mindre innflytelse over egen hverdag. Det betyr mer byråkrati og korrupsjon enn det vi allerede i dag erfarer.

EU helt annerledes i 2006

Debatten om utviklingen av EU i retning av en føderal statsdannelse har vært nærmest fraværende i norsk EU-debatt. Makteliten i det norske samfunn vil ha en ny politisk kamp om norsk medlemskap i Den europeiske unionen (EU). En mulig ny folkeavstemning vil ikke være om medlemskap i EU. En folkeavstemning er bare mulig etter stortingsvalget i 2005.

Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad sendes i 2006 og en eventuell folkeavstemning i 2007. På det tidspunkt er den nye grunnloven på plass og vi skal forholde oss til Europas forente stater. Det er en mye mer alvorlig beslutning enn EF i 1972 og EU i 1994. Når en folkeavstemning kan være aktuelt her hjemme, er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.

Se dette forholdet i lys av dagens meningsmålinger som gir et klart flertall for EU-medlemskap.

De som lager meningsmålingen, må stille spørsmål om folk i Norge vil at vi skal opphøre som nasjon og bli en delstat i den europeiske føderalstaten, med alt hva det måtte føre til. En slik meningsmåling er gjennomført i EU-landet Danmark i disse dager, og det danske folket sa nei takk med et knusende flertall på 75 %, mens bare 17 % sa ja til planene om Europas forente stater. Hvis det spørsmålet ble stilt her hjemme, ville vi minst fått de samme knusende tallene.

Vi som sier nei til EU og markedsliberalismen som politisk system, blir ofte beskyldt for å melde oss ut av virkeligheten. Det har vi selvsagt ikke gjort, men vi vil beskrive virkeligheten ut fra våre egne erfaringer og våre egne politiske mål. Vi vil finne balansen mellom vår egen politiske realisme og våre egne visjoner og ikke minst drømmen om et bedre samfunn.

En føderal europeisk stat med mer enn 500 millioner innbyggere styrt fra Brussel, en supermakt som Europas forente stater bygd på Konventets grunnlovsforslag, vil alltid være en fiende av folkestyre og en umulig arena for å realisere våre politiske mål.

Nå er det Konventets forslag som står på dagsorden. En europeisk supermakt er ikke svaret på våre utfordringer. Vi skal ikke være i noen som helst tvil om at folk her hjemme og flere med oss i andre europeiske land, vil si et klart og rungende nei til Europas forente stater.

Websteder om EU-Konventet

• http://european-convention.eu.int/
• http://www.euobserver.com/ eller den danske utgave: http://www.euobserver.dk/
• http://www.bonde.dk/ eller http://www.bonde.com/
• http://europa.eu.int/futurum/
• http://www.teameurope.info/

av Arne Byrkjeflot

Skal vi kreve overgangsordninger for det frie arbeidsmarked når EU fra 1. mai 2004 utvides med inntil 10 land, deriblant Polen og Baltikum? LO hadde ikke tenkt det, heller ikke DNA og SV. Nå vakler de fordi grunnplanet i fagbevegelsen reagerer.

De har sett hvordan dette fungerer på store anlegg. Her gjelder norske regler, de skal ha dispensasjon, heltidsarbeid og tarifflønn. Men fagbevegelsen har ikke innsyn og selv om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker ikke om individuell innvandring, vi snakker om leiearbeidere satt i system, med mellommenn og det hele. Den finske, østerrikske og tyske fagbevegelsen har krevd overgangsbestemmelser fra fri arbeidsinnvandring. Den norske, svenske og danske fagbevegelsen har fulgt Euro-LO som vil behandle alle EU-arbeidere likt. LO har nå satt ned et utvalg som skal komme med ei innstilling. Noen av oss husker LOs ufravikelige 15 krav til EØS-avtalen i sin tid, 14 er brutt og døde. Nummer 15 var ikke så viktig.

For å være helt ærlig, så burde dette være et enkelt spørsmål. Det handler om at det skal bli helt lovlig for firma, mellommenn, mafia å importere arbeidskraft til Norge, tilby «sine» «gode lønninger» på 30 til 80 kroner og tjene store, virkelig store penger. Det er helt umulig for fagbevegelsen å stille opp mot et slikt system. Resultatet er sosial dumping, knekt fagbevegelse og en økning av rasismen vi aldri har sett maken til. Det er vanskelig å forstå at dette skulle være problematisk å gå i mot for fagforeningsledere og politikere fra arbeiderbevegelsen. Vi har jo sett kapitalen flytte og true med å flytte bedrifter ut av landet til lave lønninger og en fraværende fagbevegelse. Nå fins det jo en del bedrifter og arbeidsoppgaver som er vanskelig å flytte på, da importerer de rett og slett lave lønninger og en fraværende fagbevegelse inn i landet.

Det er venstresiden i fagbevegelsen som har stått i spissen for å kreve overgangsordninger og advare mot sosial dumping. Men det er ingen hemmelighet at det er forskjellige syn på dette også innenfor denne faglige venstresiden. I valgkampen greidde ikke Rød Valgallianse å komme ut med et krav om overgangsordninger, SV har nå landet på å ikke kreve overgangsordninger sammen med Arbeiderpartiet. De baserer seg på å kunne gripe inn dersom det oppstår store forstyrrelser i arbeidsmarkedet.

Sammen med Carl I?

Det er vel ingen tvil om at bakgrunnen for dette ligger i redselen for å havne sammen med Carl I Hagen. Skal ikke en polsk familie ha samme rett til å søke lykken i Norge som en norsk familie? AKP og Rød Valgallianse har jo alltid gått inn for å oppheve innvandringsstoppen. Vi husker Jon Michelets 1 million innvandrere.

Men det har aldri vært tanken at vi skulle ha fri innvandring uten noen som helst regler. Det har jo hele tida vært et krav at de som forsøker lykken i Norge, faktisk lykkes i å skaffe seg arbeid slik at de kan overleve i dette landet. Og dette må sjølsagt godkjennes, med arbeidstillatelse som krever arbeid av for eksempel et års varighet, tilnærmet heltid og til tarifflønn. Og dette må sjølsagt være en individuell rett, ikke en rett som et firma eller en mellommann kan disponere på vegne av sine leiearbeidere. EUs frie arbeidsmarked er noe helt annet. Det vi ser på som opplagte regler, det ser EU på som hinder for den frie flyt. Når vi frykter sosial dumping, så ser EU at vårt rigide system med små lønnsforskjeller og faste ansettelser er et hinder for konkurransekraft og jobbskaping. For EU er det frie arbeidsmarkedet et våpen.

EUs fjerde frihet, fri flyt av arbeidskraft, er helt spesiell for EU, arbeidskraft er ikke med i noen andre frihandelsavtaler i hele verden. Den som følger med i EUs indre debatt, ser at nettopp det å øke mobiliteten av arbeidskrafta over dagens landegrenser, ses på som helt sentralt for å ta opp konkurransen med USA og for å skape en EU-borger. Derfor er det kommet en rekke forordninger med denne hensikt, blant annet er endringene i norske pensjonsordninger en direkte følge av dette. For EU er også østutvidelsen et middel til å endre EU. Med utvidelsen som begrunnelse får de store land mer makt, jordbruks- og regionalstøtten fryses i omfang, skal fordeles på flere og legges drastisk om. For eksempel får ikke Nord-Sverige og Nord-Finland lenger arktiske støtteordninger. Det er vel ingen tvil om at EU ser med forventning på møtet mellom lave lønninger, høy arbeidsledighet og en fagbevegelse som best kan beskrives som fraværende i øst og det de ser på som et stivbeint og lite konkurransedyktig system i vest. Større lønnsforskjeller og senket oppsigelsesvern er offisiell politikk.

Nå fikk vi jo ikke de store problemene i Norge da vi gikk inn i EØS. Men helt fraværende har de ikke vært. Vi har hatt fagarbeidere spesielt fra Øst-Tyskland som har gått underbetalt på norske anlegg. Etter at lønn og krona gikk drastisk ned i Sverige, har heller ikke dette vært uproblematisk. Men til å leve med. Men de fleste problem er skapt av gjestearbeidere fra de land som nå kommer inn i EU og EØS. Grunnen til dette er at når arbeidskraft først skal importeres, så er det langt mer å tjene på en polakk til 30 kroner timen enn en østtysker til 80 kroner timen. Fortjenestemulighetene er rett og slett enorme for bakmennene. På et oppdrag på 1 million timer, 500 årsverk, er forskjellen 50 millioner.

Forskjeller på 10 år

Når vi sammenligner situasjonen nå foran utvidelsen med ti nye land med situasjonen da vi kom inn i EØS 1. januar 1994, så er forskjellene svært iøynefallende og kan oppsummeres i fem punkt:

1. Arbeidsledigheten i Norge er en helt annen. Opp fra 60.000 til 110.000.
2. Arbeidsledigheten i de nye landa er formidabel. 20 % i Polen , 14-16 % i Baltikum.
3. Avstanden mellom landa er kortere og bånda til de nye landa er sterkere. Av 20.000 sesongarbeidere i Norge de siste år kommer 14.000 fra Polen og 3.000 fra Litauen. Det er også de samme land som dominerer som innleide på store anlegg i Norge til utrolig lave lønninger. Det betyr at det er bygd opp et nettverk allerede og at mange ser på Norge som en reell mulighet.
4. Disse landa vil ikke bli utviklet, arbeidsledigheten vil øke dramatisk. Utviklingen av Portugal, Helles og Irland er intet glansbilde. Men det er et faktum at det over EUs regionalfond og jordbruksstøtte er gått enorme summer til oppbygging av infrastruktur og annet. Sjøl om arbeidsledigheten fortsatt er høy, så har EU kunnet bruke disse landa, spesielt Irland, som visittkort. Men når vi snakker om de nye landa, så er bildet helt annerledes. De ligger på et helt annet utviklingstrinn. Polen har like mange bønder, 9 millioner, som i hele EU. Industrien har ingen sjanse. Den vil bli kjøpt opp og modernisert eller bli lagt ned. Vi vil få en omstrukturering som Europa ikke har sett maken til. Samtidig har EU brukt østutvidelsen til å legge om hele sin distrikts- og jordbrukspolitikk. Dette vil ramme de nye landa og det vil også ramme de gamle EU-landa hardt. Kort sagt: Der innbyggerne håper på utvikling og vestlig velstand, vil vi se massearbeidsløshet og nød.
5. EU satser på å øke mobiliteten over landegrensene. Det blir sett på som helt avgjørende for å bli verdens ledende økonomi.

Rapportene fra norske anlegg er utvetydige. Fagbevegelsen sliter med å få innsyn, de makter ikke å kontrollere dagens ordninger. Og om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker om et system der arbeiderne vet at om de klager, så får de kanskje ikke jobb. Men det lar seg nesten ikke overvåke. Fagbevegelsen har ikke innsyn og arbeidstilsynet er jo for lenge siden sluttet med kontroller, de satser på internkontrollen. Dette er i dag, da norsk lov gjelder, da gjestearbeiderne kommer på dispensasjon, de må ha arbeidstillatelse, heltidsarbeid og tarifflønn. Denne dispensasjonen kan når som helst trekkes tilbake.

Vi ser nå at sesongarbeidersystemet i jordbruket er kommet helt ut av kontroll, det startet med jordbærplukking. Nå knekker det norske jordarbeidere og gartnernæring, det brer seg ut i et illegalt håndtverker-, maling- og renholdsmiljø. Vi opplevde faktisk nå at en bonde fikk fortsette med denne importen på tross av en samlet henvendelse fra A-etat, politi og arbeidstilsyn. Det er ikke bare EU som ønsker denne utviklinga, det er sterke krefter i vårt eget land.

Allmenngjøre mest mulig

Men det er likevel ikke denne individuelle innvandringa som er problemet. Det er det organiserte gjestearbeidersystemet, med mellommenn og hele pakka. Husk på at forholdene allerede er lagt til rette for dette gjennom endringene i lov om utleie av arbeidskraft og vikarbyrå. Nå diskuterer LO hvilke krav de skal stille for overgangsordninger. Men til nå virker det som det ikke blir så mye av det. Det er uenighet om allmenngjøring av tariffavtaler, siden enkelte mener det vil svekke fagbevegelsen om avtalene omfatter alle. Og innenfor handelsnæring og hotell og restaurant er det sikkert riktig at det vil bli verre å organisere folk dersom alle har lovfesta tarifflønn. Derfor ser det ut til at det blir bare minstelønna som allmenngjøres, ikke arbeidstid, ferie og avtalefestet pensjon. Etter min mening har ikke fagbevegelsen noe valg, vi må slåss for å allmenngjøre mest mulig og vi må kreve kontrollordninger langt ut over det vi har i dag. Men jeg ser ikke at det fins noen krefter i det norske systemet som vil slåss gjennom en slik skjerping av norsk regelverk. De fins ikke en gang i LO, de har jo vært imot helt til det siste. Og kommer de ikke nå, er det for seint. EU har innført «stand still», de nasjonale reglene kan fjernes, men ikke skjerpes. Siste tog går 1. mai 2004, etter det kan ikke reglene strammes inn.

Nå vet vi jo at vi står overfor Arbeidslivslovutvalget, som legger fram sin innstilling til høsten. Dersom de virkelig når fram med å fjerne begrensningene for innleie av arbeidskraft som i dag sier at det ikke er lov innenfor en bedrifts kjernevirksomhet, så fins det jo faktisk ingen begrensning igjen. Da kan en bedrift erstatte hele arbeidsstokken med innleide fra Polen og Baltikum.

Overgangsordninger

Jeg mener vi skal kreve følgende overgangsordninger:

• Tarifflønn i alle bransjer.
• Arbeidskontrakt på heltid i minimum 1 år.
• Innsynsrett for tillitsvalgte i lønns- og arbeidsforhold.
• Forhandlingsrett for tillitsvalgte ved innleie av arbeidskraft.
• At norsk lov gjelder.
• Egen tilsynsmyndighet med rett til å gi bøter og stille krav.

Men la oss si at vi vinner fram og får de best mulige regler og kontrollordninger. Men de gjelder bare i 5 år. Da er det slutt. Deretter må du påvise alvorlige forstyrrelser i en bransje eller region. Etter 5 år er det EU som bestemmer. Jeg har svært liten tro på at særlig mye vil overleve EU-kontrollen. Bare se på erfaringene med de andre frihetene. Hvem hadde trodd at ervervsloven eller at ingen kan eie mer enn 10 % i norske banker eller arbeidsgiveravgift eller hjemfall eller retten til fiske i Finnmark, var en trussel mot fri kapitalbevegelse? Men det er det i følge EU.

Hva vil være i strid med fri flyt av arbeidskraft? La oss se på kontrollen for salmonella. Sjøl om du vet at det er salmonella i 0,1 % av norsk kylling og 10 % fra Nederland, så må du kontrollere like mye norsk kjøtt som nederlandsk. Ellers er det et hinder for den frie vareflyten. EU vil ha fri flyt av arbeidskraft, og det vil de gjennomføre koste hva det koste vil. Det fins ingen varige ordninger. Iallfall ikke av betydning. Derfor er det viktig at de ordninger som nå lages, både lovfestes og tariffestes, da kan de iallfall vare litt lengre.

Den norske velferdsmodellen

Enda verre er trusselen mot den norske velferdsmodellen. I EUs nåværende regler er det flere prinsipper som får direkte virkning for vårt velferdssystem. Det første er at familien til utenlandske arbeidere i Norge, men bosatt utenfor Norge, har krav på samme ordninger som om de var bosatt i Norge. Familien til engelske oljearbeidere som arbeider på norsk sektor, men bosatt i England, får nå norsk barnetrygd og kontantstøtte. Det andre er at det er samlet opptjeningstid i Norge pluss andre EØS-land som gjelder. Eksempelvis så holder det med en arbeidsdag i Norge pluss litt tidligere arbeid i hjemlandet for å få sykepenger og 8 uker i Norge pluss 14 uker foregående år i for eksempel Polen for å få arbeidsledighetstrygd. Det tredje er at samlet utbetaling til for eksempel pensjon fra Norge og det som er opptjent i andre EØS-land, minst skal tilsvare minsteordningene i Norge, for eksempel minstepensjon (garantiordninga). Det er jo ikke vanskelig å se at dersom det frie arbeidsmarked får et visst omfang, så vil dette skape et press på å stramme inn reglene for å få barnetrygd og kontantstøtte, opptjeningstid og kontroll for A-trygd og sykelønnsordning og press på minsteytelsene våre. Departementsgruppa som har utredet dette, sier at dette er naturlig, Per Sandberg fra FrP har allerede foreslått det. Det er bare slik det er.

Nå er jo den norske fagbevegelsen et ektefødt resultat av fri flyt av arbeidskraft. Når fagbevegelsen endelig hadde fått til brukbare avtaler, så ble de underbydd av andre. Svaret var landsomfattende og ufravikelige tariffavtaler. Da var nasjonen den naturlige rammen. Er det ikke rett og slett slik at den historiske utviklingen er kommet dit hen at nå gjelder kampen på tvers av landegrensene, nå gjelder det å bygge opp den europeiske og deretter den globale fagbevegelsen? Dersom vi godtar EUs frie arbeidsmarked er det naturlige svaret europeiske tariffavtaler. Med andre ord å utvikle et system innenfor EØS-landa som gjør at om folk flytter på seg, så gjør de det ikke ved å underby arbeidere i andre land. Tilsvarende må en da utvikle noenlunde like velferdsgoder, slik at ikke velferdsmodellen settes under press. Det er vel også en forutsetning at arbeidsløsheten ikke er dramatisk forskjellig.

Europeiske tariffavtaler?

Jeg tror ikke på denne linja, jeg tror den er dømt til å mislykkes. Se på Øst-Tyskland. Her lå alt til rette, historia, voldsomme pengemidler, entusiasme. Men arbeidsledigheten økte til 20 % i øst, fortsatt er lønningene 15 til 20 % lavere. Tysklands LO gikk nettopp på sitt største nederlag i moderne tid i forsøk på jamne ut lønningene, trolig fordi østtyske arbeidere fryktet at lønnsutjamning truet arbeidsplassene. Se på ti års forsøk med europeiske samarbeidsutvalg, med forhandlinger mellom Euro-LO og Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen med EU-kommisjonen som bisitter? Absolutt ingenting. Selvsagt skal vi sende penger til Baltikum og støtte oppbygginga av en fagbevegelse, men det har faktisk norsk fagbevegelse gjort i mange år, for eksempel Grafisk. Resultater?

Det er en linje for nederlag og tilnærming på bånn. Holtermann Knudtsen og de andre pionerene hadde faktisk ingen andre alternativ, den norske nasjonalstaten var rammene. I tillegg hadde de eksempler som viste at det var mulig, spesielt England og Tyskland. Vi har et alternativ til en håpløs linje med europeiske tariffavtaler og det er å komme seg ut av EØS. Vi har ingen eksempler på at tariffavtaler på tvers av landegrensene er mulig. Det eneste er minstebestemmelsene i ITF (Den internasjonale transportføderasjonen) for skipsfarten. Men så ser vi da også at EU nå vil knekke den eneste muligheten til å håndheve disse, nemlig havneblokade. De fjerner havnearbeidernes enerett til lossing og lasting. Vi får se om den fagbevegelsen som skal skape europeiske tariffavtaler, er i stand til å forsvare den eneste fungerende avtalen som fins.

Men det kan jo sjølsagt være rett å gå inn for den estlandske arbeider og hans families rett til å søke et bedre liv i Norge sjøl om det påfører norsk fagbevegelse et nederlag og truer vår velferdsmodell. Men da må en ikke glemme at dette er en eksklusiv rett. At fritt arbeidsmarked innad krever en mur utad og ekstrem kontroll innad. Vi må ikke glemme at i jakten på den friske arbeider så får vi en umenneskelig politikk for asylsøkere og flyktninger. Dette er eneggede tvillinger, uløselig knyttet sammen. Det fins ikke noe mer rasistisk, undertrykkende og ekskluderende enn EUs forsøk på statsdannelse.

av Johan Petter Andresen

Seinhøstes 2002 deltok jeg i et møte der tema var forståelsen av kapitalismen som samfunnssystem. En uenighet som vi ikke rakk å diskutere, er hvorvidt Marx mente at kapitalismen må gå under og erstattes av kommunisme.

Jeg synes dette er en viktig uenighet som berører en svært sentral side ved Marx sin forståelse av samfunnsutviklinga. I det følgende vil jeg først referere og legge fram det jeg oppfatter som Marx standpunkt og deretter vurdere dette standpunktet i lys av hvordan verden har utvikla seg i tida etterpå.

Det kommunistiske manifest

I Det kommunistiske manifest (som Marx forfatta) heter første kapittel «Borger og proletar». Her legger kommunistene fram sitt syn på samfunnsutviklinga før og under kapitalismen. Her fremmer de også sine synspunkter på hva de mener er sentrale lovmessigheter som gjelder for kapitalismen. Utover i kapitlet beskriver de hvordan kapitalismen må skape kriser og hvordan disse krisene løses på en slik måte at «de forbereder enda mer omfattende og veldige kriser og minsker midlene til å forebygge krisene». Altså at kapitalismens indre motsetninger skjerpes etter hvert. Dernest beskriver de hvordan kapitalismen skaper den klassen som «bringer dem selv i døden» – arbeiderne. Deretter går de inn på utviklinga av arbeiderklassen som sådan og avslutter kapitlet slik: «Med storindustriens utvikling rykkes således selve det grunnlag som borgerskapet produserer og tilegner seg produktene på, vekk under føttene på borgerskapet. Det produserer først og fremst sin egen banemann. Borgerskapets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.» (Et brev til J. Weydemeyer, 5. mars 1852.)

I ovennevnte brev skriver Marx:

«… Og når det gjelder meg skal ikke jeg gis kredit for å ha oppdaga klassenes eksistens i det moderne samfunnet eller kampen mellom dem. Lenge før meg hadde borgerlige historikere beskrivi utviklinga av denne klassekampen. … Det jeg gjorde som var nytt var å bevise:

• at klassenes eksistens kun er knytta til bestemte historiske faser i utviklinga av produksjonen,
• at klassekampen med nødvendighet fører til proletariatets diktatur,
• at dette diktaturet kun utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn.»

Kapitalen

I Kapitalen bok 3, kapittel 15 kan vi lese på slutten av kapitlet: «Utviklinga av det samfunnsmessige arbeidets produktive krefter er den historiske oppgava og berettigelsen til kapitalen. Akkurat derfor skaper den ubevisst de materielle betingelsene for en høyere produksjonsmåte. … Det kommer til overflaten her på en klar økonomisk måte – dvs. sett fra borgerskapets standpunkt, innafor begrensningene for kapitalistisk erkjennelse, fra standpunktet til sjølve den kapitalistiske produksjonen – at den har sin grense, at den er relativ, at den ikke er absolutt, men er kun en historisk produksjonsmåte som samsvarer med en bestemt avgrensa epoke i utviklinga av produksjonens materielle betingelser.»

Jeg kunne ha leita opp flere sitater av Marx. Men håper at dette holder for å overbevise om hans standpunkt. Friedrich Engels har for øvrig skrivi en utmerket artikkel som heter Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Den anbefales i denne sammenheng.

Historiesyn og synet på kapitalismen

Slik jeg ser det er det en klar sammenheng mellom Marx sitt historiesyn og hans økonomiske og politiske analyser. Han ser det slik at kapitalismen må utvikle produktivkreftene. Etter hvert som produktivkreftene utvikles, blir produksjonen og forbruket stadig mer samfunnsmessig og verdensøkonomien stadig mer integrert. Denne samfunnsmessiggjøringa av økonomien står i stadig sterkere motstrid til at produksjonen og distribusjonen drives for å skaffe mest mulig profitt til kapitaleierne. Altså at produktivkreftene står i stadig sterkere motsetning til eiendomsforholdene (produksjonsforholdene). Denne motsetningen kan kun løses ved at de eiendomsløse tar makta og etablerer en økonomi der utgangspunktet og målet er å sikre behovene i samfunnet gjennom et kollektivt samarbeid, – altså samfunnsmessig eie av de samfunnsmessiggjorte produktivkreftene.

Fikk Marx rett?

Vel, inntil videre kan vi ikke si det – vi har ikke en kommunistisk verden ennå. Han fikk rett i at det ville bli sosialistiske revolusjoner. Men disse har skjedd i de mindre utvikla (kapitalistisk sett) deler av verden og har alle endt med reetablering av kapitalistiske produksjonsforhold.

Men Marx mente ikke å sitte på en tidstabell, og han skrev heller aldri at revolusjoner alltid må lykkes. Han mente at kapitalismens egen utvikling ville skjerpe dens indre motsigelser og derved tvinge fram revolusjoner fra de eiendomsløses side. Vi må derfor se om hans beskrivelse av hvordan kapitalismen utvikler seg stemmer.

Har kapitalismen fortsatt å skape sykliske kriser? Ja. Har disse blitt løst på en slik måte at de har ført til enda dypere kriser og en skjerping av kapitalismens indre motsigelser? Her velger jeg å dele svaret i to:

Måten som de sykliske krisene ble løst på fram til og med annen verdenskrig, førte uten tvil til at de indre motsetningene ble ytterligere skjerpa, og både den første og den andre verdenskrigen må sees både som resultater av og løsninger på disse motsetningene.

Tendensene etter 1945

Men etter annen verdenskrig har en enda mer monopolistisk og enda mer internasjonalisert kapitalisme utvikla seg. Denne har de samme sykliske krisene, og disse har blitt løst på en slik måte at de indre motsetningene har blitt stadig skjerpa. Dette kan vi se på mange måter: Nedgangen i den alminnelige økonomiske veksten (nedgang i BNP-veksten) tiår for tiår etter krigen. De stadig tilbakevendende finansielle krisene i imperialismens periferi (Mexico på 80-tallet, Asia-krisa i 1997, Brasil, Russland i 1998, Argentina osv). De økende klasseskillene i hele verden og den økende arbeidsløsheten i hele verden.

Skaper kapitalismen sine banemenn?

Så blir spørsmålet om kapitalismen også skaper sine banemenn og -kvinner. På verdensbasis kan det ikke herske tvil om at arbeiderklassen øker både i antall og i organisatorisk styrke og klassebevissthet. Men det er likevel opplagt et stort nederlag for både arbeiderklassen og særlig kommunistene at de sosialistiske revolusjonene har lidd nederlag. Dette vil kanskje forlenge den perioden det arbeidende folket vil prøve å kjempe for å forbedre sine betingelser innafor kapitalismen. Men likevel kan det ikke herske tvil om at arbeiderklassen vokser og reiser kamp mot undertrykking og utbytting.

Etter min mening vokser også arbeiderklassen i imperialismens senter. I Norge er antallet mennesker som er avhengig av lønnsarbeid og som ikke har en framtredende maktstilling i produksjonen av varer og tjenester større nå enn for 10, 20, 30 eller femti år siden.

Det nytter å kjempe – også under kapitalismen

Manifestet og annet Marx har skrivi kan forstås slik at han mener at kapitalistene ikke bare prøver å senke arbeiderklassens levestandard, men at systemet er slik at deres levestandard må senkes. I kriser, depresjoner og kriger stemmer nok dette. Men jeg leser ikke Marx slik at denne «tendensen» til å senke levestandarden ikke har motkrefter. Et eksempel på motkraft er at arbeiderne evner å organisere seg og slåss for sine vilkår. For de som lurer på om det er andre enn meg som har forstått Marx på denne måten, kan jeg vise til Lenin som behandler dette spørsmålet i forbindelse med forberedelsene til det russiske kommunistpartiets kongress i 1903.

Kvinnenes lønnsarbeid og arbeiderklassens levestandard

En måte som arbeiderklassen kan øke sin levestandard på uten at den enkeltes reallønn øker, er at flere utfører lønnsarbeid. De enkelte familier og husholdninger vil få økt inntekt da ikke bare far men også mor jobber. Dette har vært en sentral trend i hvert fall de siste 30 åra.

Det kan nå stilles spørsmål om tendensen til at det blir flere lønnsarbeidere motvirkes av at arbeidsløsheten øker (både som andel av de yrkesaktive og i antall). Det kan se ut som om «gevinsten» arbeiderklassen har kunnet hente ut av den økte yrkesaktiviteten til kvinnene, holder på å nå sin topp samtidig som verden er i ferd med å gå inn i en depresjon på linje med eller dypere enn den vi opplevde på 1930-tallet. Dette kan vi ikke vite helt sikkert, og svaret rokker heller ikke ved det spørsmålet vi behandler: om verden har utvikla seg slik at de indre motsetningene innebygd i kapitalismen skjerpes.

Kapitalismen dør ikke av seg sjøl

Andre igjen har forstått Marx slik at han skulle mene at kapitalismens indre motsigelser vil gjøre at kapitalismen så å si vil dø av seg sjøl. Men slik skriver han heller ikke. Han understreker at kapitalismen lager den klassen som av egeninteresse blir tvunget til å kaste kapitalismen på historias skraphaug – arbeiderklassen. Her igjen er det verdt å lese Det kommunistiske manifestets første kapittel. Det er likevel grunn til å understreke at Marx ikke begrensa seg til å skrive at kapitalismen bare åpner opp muligheten for kommunisme, men at arbeiderklassens endelige seier er uunngåelig. På den ene sida er menneskehetens skjebne bestemt av produktivkreftenes nivå og de tilsvarende produksjonsvilkår. På den andre sida er det menneskeheten som bestemmer sin skjebne nettopp fordi samfunnets utvikling dreier seg om hvordan menneskene handler innafor de gitte livsvilkår.

Overgang eller ratata?

Vi lever i imperialismens og den sosialistiske revolusjonens epoke, erklærte den internasjonale kommunistiske bevegelsen en gang på 20- 30-tallet. Og optimismen var stor. Men siden den gang, for over tre kvart århundre siden, har vi altså opplevd at den første bølgen med sosialistiske revolusjoner har gått på ratata. Betyr dette at vi ikke lengre lever i den sosialistiske revolusjonens epoke? Ikke nødvendigvis. Ikke hvis kapitalismens indre motsetninger fortsetter å skjerpes og arbeiderklassen vokser i størrelse, styrke og bevissthet. Noe som jeg mener altså er lett å påvise. Vi lever i den samme epoken som begynte med den sosialistiske revolusjonen i Russland, men denne epoken blir dessverre noe lengre enn hva vi ønsker, hvor lang den blir er umulig å si. Om de kommende store klassekampene, som en depresjon vil utløse, vil føre til nye vellykka sosialistiske revolusjoner som evner å stabilisere seg og få overtaket på imperialismen eller om vi må innom en ny rekke med nederlag, avgjøres ikke av en bok, men av virkelige mennesker i virkelig kamp på liv og død.

av Peter M Johansen

«Lucha, lucha, lucha,» smeller talekoret mellom høyhusene som omkranser partikontorene til Frente Amplio, breifronten på venstresida i Uruguay som har sittet med byregjeringa i hovedstaden Montevideo i tre perioder, helt siden juni 1990.

Det fikk folk til å snakke om sosialisme i en by. Nå blir de møtt av sin egen rytme, den taktfaste klappinga til slagordene, de dumpe indianertrommene. «Lucha, lucha, lucha,» ropet om kamp, etterfulgt av kravet: no deges de luchar por un gobierno obrero, obrero y popular.

De 500-600 demonstrantene fra byadministrasjonen har tatt den korte avstikkeren fra deres kontorer i en voldsom koloss på Avenida de 18. julio. De blir møtt av Frente Amplios egenreklame på partihuset: «Frente Amplio, 5. februar 1971, 30 års forpliktelse overfor folket.» Men demonstrasjonen blir ledet av Anibal Davila, styremedlem i Asociación de empleados y obreros municipales (Adeom), foreninga til de kommunalt ansatte. Han er tupa, det vil si medlem av den tidligere bygeriljaen Tupamaros som nå skilter med partinavnet Movimiento de Liberación Nacional (MLN).

– Hvorfor går de mot sin egen byregjering?

«De ble valgt av arbeiderklassen, men de er ikke arbeiderklassen; vi er arbeiderklassen,» sier han mellom støysalvene som blir kastet fra husveggene og fletter seg inn mellom trærne i den trange Avenida Colonia-gata i den gamle bydelen hvor Frente Amplio har tatt plass. «Og det er ikke arbeiderklassen som har makta i landet, legger han oppildnet til.»

Stafetten av klappsalver går hele runden. Det er ingen lett øvelse med mate-tekoppen i høyre hånd og termosen med det varme vannet under venstre arm. Dette var den første demonstrasjonen fra de kommunalt ansatte mot Frente Amplio. En advarsel fra sine egne, gult kort. Dersom partiet ikke reagerer og innfrir kravene, vil demonstrasjonene rotere før det eventuelt blir streik.

Det regner konfetti av løpesedler med kontrafeien til frigjøringshelten José Gervasio Artígas.

«Situasjonen for arbeiderklassen har ikke blitt særlig bedre enn for tre år sia,» sier Montes som et vid åpent understatement for å beskrive utviklinga siden sist Klassekampen snakket med ham. Folk i Uruguay har hatt et annet grunnlag. Ved folkeavstemninga i 1992 sa flertallet nei til privatiseringer. Salget av televerket Antel ble slått tilbake.

«I stedet har myndighetene lagt deler av Antel ut til konkurranseutsetting. Selvsagt alle de lønnsomme delene slik at bare basisen i Antel er tilbake, det vil si kostnadene. Det skal presse fram en privatisering for å redusere budsjettunderskuddet. Turen har kommet til vannet. Vannforsyninga i provinsen Maldonado er overtatt av franske interesser, General d’Eaux, og spanske interesser, Aquas de Bilbao, som har delt provinsen mellom seg, øst og vest. Andre provinser står for tur. Provinsene langs kysten er de økonomisk sterkeste i landet. Canelones, San José og Colonia forsyner Montevideo med vann.»

Fagbevegelsen stritter imot

«Privatiseringa har møtt hard kamp fra forbundet. Det har økt bevisstheten i hele fagbevegelsen over hva som skjer. Helse, utdanning, boliger, veier på landsbygda blir overlatt til kommunene uten statlige bevilgninger for å fordele ansvaret for den økonomiske modellen som regjeringa fører. Hensikten er både å drive gjennom privatiseringer fordi provinsene ikke har råd, og å omringe Montevideo. Diskrimineringa skjer helt åpenlyst. Regjeringa vedtok i fjor å fjerne den delen av arbeidsgiveravgiften til sosial utgifter til provinsene. For Montevideo utgjør det 19 prosent eller 15 millioner dollar i året. Montevideo betaler moms av alle kommunale oppdrag, noe andre provinser slipper. Å fjerne diskrimineringa av Montevideo er derfor et av kravene som Adeom stiller når de krever at Frente Amplio gjennomfører avtalen fra desember 2001.

Adeom har bedt byadministrasjonen si opp renovasjonsavtalen med Sur, et selskap som driver stort i Latin-Amerika. Den koster og dekker dessuten bare sentrumssonene, vel tre prosent av byens innbyggere.

Gi i stedet jobben til kommunene. Det er bedre, billigere og når alle og uten at pengene forsvinner ut av landet,» sier Montes. «Ta spekulantene og få dem til å betale skatt. En datter av en minister fra diktaturtida sitter på 288 leiligheter i denne byen uten å betale skatt! Montes går igjennom kravene til Frente Amplio som er ledsaget av konkrete forslag til å bedre inntektene og kutte i kostnadene. Det krever bare politisk vilje til styring. «Lucha, lucha, lucha,» lyder det fra Avenida Colonia. Andre provinser har det verre. I Rocha, grenseprovinsen til Brasil som blir oversvømmet av smuglinga, har de offentlige ansatt i perioder ikke fått utbetalt lønninger. De ligger 4-5 måneder på etterskudd. Mange har ikke penger til lys og leie, og da det utenlandske vannverket ville kutte vannforsyninga til 2.000 mennesker, ble kontorene deres okkupert. 70.000 familier står i fare for å få kutte vannforsyningen i hele Uruguay fordi de ikke har råd til de nye satsene. Avisene skriver om folk som blir drept når de forsøker å stjele strøm. 200.000 familier har fått kuttet elektrisiteten de ikke kan betale.

«Det er blitt reist forslag om å privatisere driften av elvene og et av verdens største vannreservoarer som ligger 1.200 meter under Paraguay, Argentina, Brasil og provinsene Artigas, Salto, Tacuarembo og Rivera i Uruguay,» forteller Carlos Sosa, generalsekretær i fagforbundet FFOSE, som organiserer vannverksarbeiderne. «Vi vil forsvare vannet i alle sine aspekter, for konsum, for energi, for fritidssysler,» sier han. 60 prosent av vannforsyninga går til risproduksjonen og andre deler av landbruket. FFOSE slåss for nasjonal kontroll over vannet.

«Vi vil ha nasjonal kontroll over bruken av vannreservoarene og elvene.» Det er det innbyggerne i Cochabamba i Bolivia sloss for i 1998 da det amerikanske selskapet Bechtel, og det var det innbyggerne i Arequipa i Peru sloss for i 2002 da to elektrisitetsverk skulle selges til belgiske interesser.

Og de vant. «Det sier oss at det ikke er nok med en folkeavstemning. Vi må hele tida jobb for å opprettholde vann som nasjonal eiendom og ikke overlate det til de transnasjonale selskapene,» sier Sosa. «Lucha, lucha, lucha,» virvler det fra motstrømmen.

av Peter M Johansen

Industrisonen Maroñas er i dag en «cemeterio de fabricas», en fabrikkenes kirkegård. Dersom Uruguay forestilte seg å være «Sør-Amerikas Sveits», er det i dag en alpedrøm.

Økonomien og arbeidsplassene raser som i Uruguay. Det er noe urokkelig ved skyveporten inn til Funsa-fabrikken. Den er så ugjenkallelig stengt, stålet er kaldt i den gryende sommersola og skyggene fra sprinklene tegner et innestengt mønster på gårdsplassen bakenfor. 3.000 arbeidere er blitt satt på porten, og Camino Corrales har blitt et slitent strøk.

Funsa laget bildekk og ble kjøpt opp av det amerikanske selskapet Titan, mens det ennå var fart i industrisonen Zona Maroñas. Men så gikk porten igjen. Tvers over gaten ligger sosialsenteret El Galpon de Corrales. Her får strøkets fattige barn mat. Barnestemmene er det eneste som splitter stillheten, bortsett fra en og annen bil som husker den gamle trafikkerte veien hvor arbeiderne hastet avsted til lyden av fabrikkpipene og hvor leveransene gikk ustoppelig inn og ut av industrisonen.

Fabrikkene sto skulder ved skulder. Anarkistene León Duarte og Washington Pérez organiserte los syndicatos. Det gikk i tekstiler og lær, og Scania fikk skrudd sammen busser. Fabrikkene er blitt lagerplasser. Det er ikke mye igjen av uruguayansk hjemmeindustri. Veracierto-fabrikken stirrer med knuste vinduer; det er som å stirre inn i fabrikkens sjel som er ute på vandring.

Corrales var en bra barrio. Folk hadde penger og heiet på Danubio (Donau), den lokale fotballklubben. Den sto i skyggen av storklubbene Peñarol og Independiente og helst avleverte spillere til Progresso som opprettet dagsenter for barn og helseklinikker i fattigstrøkene da lederen for venstrefronten Frente Amplio, Tabaré Vásquez, var sjef for klubben. Nå sikter han mot presidentposten med fornyet håp etter Lulas seier i Brasil. Ved forrige korsvei var det så nære at det tvang de bitre rivalene i Uruguays politikk, Partido Colorado og Partido Nacional, til å samle seg bak Colorados kandidat, Jorge Batlle Ibáñez, den sittende presidenten som forsøker å stå av den økonomiske og sosiale stormen på begge sider av Río de la Plata.

Den politiske organiseringa og de sosiale ordningene var sterke i Corrales. Rundt 60 prosent stemte på Frente Amplio sist; vel 25 prosent av dem på den mest radikale lista, MPP, innenfor Frente Amplio (Breifronten). Den første 1. mai som ble feiret under militærdiktaturet, fant sted i Corrales og samlet 30.000-40.000 som siden ble hardt undertrykt. I dag er Zona Maroñas en cementario de fabricas, «fabrikkirkegård», og kriminaliteten har hjemsøkt Corrales. Kafeene har navn som avslører hvor europeisk sammensatt strøket er. Spisestedene som tidligere var åsted for kjøttorgier ved grillen, venter ikke lenger på neste skift.

«Frihandelsavtalen Mercosur har knust arbeidsplassene,» sier veiviseren Ricardo Cohen, leder for det marxist-leninistiske Partido Comunista Revolucionario (PCR), som en gang hadde en bokhandel som han solgte for å få penger til billetter til den gamle ledelsen for at de skulle vende hjem etter diktaturet. Få ble med tilbake, så han tok jobben med å gjenreise maoistpartiet selv.

«Konkurransen fra Brasil er enorm, og det er store prisforskjeller som oppmuntrer til omfattende smugling av brasilianske varer som blir solgt her i Uruguay.»

Pipene på fabrikken Andrés Deus som drev med keramiske fliser, er kalde, og Rufo Hermanos er tom for hvitvarer selv uten det svarte markedet.

«Brasil har en brei industribase og et stort hjemmemarkedet. Vi har bare få varer for eksport igjen og neste ingen hjemmeindustri lenger. Det som ikke kommer inn billig fra Brasil gjennom frihandelsavtalen (mellom Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay og med Chile og Bolivia som assosierte medlemmer), blir smuglet inn, selv Coca-Cola,» forteller Cohen mens han svinger inn i det nye slumstrøket som har vokst fram ved siden av Corrales.

Slumstrøket ser ut som slumstrøk ellers i Sør-Amerika. Arkitekturen og byggematerialene er de samme; det er bare beliggenheten som skiller dette fra favellaenes i Río de Janeiros fjellsider eller plankeskurene ved havet i Guayaqil eller andre steder på kontinentet. Den nye bosettingen har dessuten hentet et bittersøtt navn som latinamerikanere gjerne sette på sine fattigdomsparadis. Den største slummen i San Juan på Puerto Rico heter La Perla, «Perlen», og i Port-au-Prince i Haiti: Cité du Soleile, «Solbyen». Montevideos siste tilskudd blir kalt Cantegrilles og har tatt navn etter en eksklusiv country club i det rike feriestedet Punta del Este sørvest i landet. Det bor 2.000-3.000 her nå og ikke en gang hestene som er plugget til gressvoldene langs veien, gir den minste illusjon av «country club».

I Uruguay bor det mellom 200.000 og 300.000 i slike slumbosettinger som klemmer seg inn mellom villastrøk og kommunale høyblokkfelt. Dessuten lever rundt 100.000 på okkupert utmark, opplyser Cohen. 92 prosent av landets fattige befolkning bor i Montevideo og omegn. Det gjør kontrastene grelle når en tar seg videre til den rike bydelen ved havet, Carrasco, med sitt prangende hotell og kasino, et legendarisk sted i latinamerikansk sosietetsverden. Likevel er det den amerikanske hotellkjeden Marriott som nå har satt sitt varemerke på kasinoet. Fra strandpromenaden foran kasinoet er det klart utsyn til Isla Flores som nå er et fyrtårn i skoddeheim i den strie Río de la Plata, Sølvelva. Men det var tidligere en fangeøy for politiske fanger og harde kriminelle når militærjuntaen spilte rulett med titusener uruguayeres liv. En kule av elfenben, en kule av bly.

Slummen og de arbeidsløses kvarter er merket av kriminalitet og utrygghet. De flotte husene som i sin europeiske imitasjon er det nærmeste en kommer den gamle forestillingen av Uruguay som «Sør-Amerikas Sveits», er merket med Maxima Seguridad 606-2100 eller Conectada. De private vaktselskapene er en vekstnæring. Men ser en nøye etter, ser en sand i plenen i Carrasco.

«Uruguay har store vansker med å betjene gjelda si og må hente inn mer lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som ytterligere forsterker gjeldskrisa framover. Gjelda er nå ti prosent av BNP. Det er ikke nok å samle underskrifter lenger, vi er nødt til å utvikle og bygge ut nye former for kamp mot privatiseringa,» sier en lett oppgitt Cohen.

Frente Amplio har sittet med makta i Montevideo i tre perioder. Den okkuperte glassfabrikken som Klassekampen besøkte for tre år siden, er nå nedlagt fordi Movimiento de Liberación Nacional (MLN), det offisielle navnet på den tidligere bygeriljaorganisasjonen Tupamaros, ikke gikk inn for å holde produksjonen i gang. De forhandlet et sluttvederlag som satt korken i flaska, som så mye annet i Uruguay. En av Frente Amplios paroler var «Ta fra de rike». Men det er Marriott som har tatt kasinoet fra de rike i Carrasco. Det gir ingen gevinst for de fleste av Breifrontens velgere.

av Paul Brosché

Det produceras ständigt mer varor och tjänster än vad folket kan köpa. Detta är enligt Marx orsaken i sista hand till ekonomiska kriser under kapitalismen. Och att ekonomin alltid har en tendens till stagnation.

Paul Sweezy (född 1910) utgår i sina två böcker (1942, 1981) ifrån Marx’ ackumulationsschema: pengar – vara (eller tillverkning) – mer pengar. Dvs. det som förkortas P-V-P’.

Kapitalisterna investerar för att få ut en vinst. Detta är deras enda motiv till att investera. Ju mer man investerar, desto mer varor och tjänster måste säljas. Kapitalistens ackumulationsschema är uppfyllt först när han har en vinst.

Folkets köpkraft är begränsad

Kapitalisterna håller nere lönerna i både rika och fattiga länder. Ur detta uppstår den grundläggande motsättningen i kapitalismen, utsugningen. Det produceras ständigt mer varor och tjänster än vad folket kan köpa. Detta är enligt Marx orsaken i sista hand till ekonomiska kriser under kapitalismen. Och att ekonomin alltid har en tendens till stagnation. Marx skriver i Kapitalet vol. 3 på sidene 438-439:

«Den yttersta grunden till alla verkliga kriser förblir alltid massornas fattigdom och begränsade konsumtion i dess motsättning till den kapitalistiska produktionens drift att utveckla produktivkrafterna som om bara samhällets konsumtionsförmåga bildade dess gräns.»

Detta skulle i princip leda till att kapitalismen som ekonomiskt system på sikt bryter ihop eller kollapsar, till ett sammanbrott. Sweezy har därför ägnat stor möda (1942 och 1966) åt att visa hur olika faktorer stimulerar ekonomin. Så att den åtminstone tillfälligt kan utvecklas bra igen. Under 1900-talet har framför allt militär upprustning såsom under 2:a världskriget, Korea-kriget och Vietnam-kriget inneburit en stark stimulans till ekonomin. Men när denna stimulans har avtagit, har ekonomin gått in i en stagnation igen.

Efter 1970 har ekonomin stimuleras av en alltmer frikostig kreditgivning. Och folk har lånat till bostäder och bilar. Men lånen ska betalas tillbaka, och det hämmar köpkraften.

Militär upprustning och kreditgivning är alltså två exempel på hur monopolkapitalet via staten försöker stimulera ekonomin. Dessa två sätt har bara tillfälliga effekter på ekonomin. Likaså är folkets köpkraft begränsad.

Då återstår som köpkraft betraktad, bara kapitalisternas egen konsumtion, dvs. investeringar och lyxkonsumtion. Lyxkonsumtionen innebär ingen större stimulans på ekonomin. Men investeringar har stor betydelse för ekonomin, om det finns – ja just det – efterfrågan dvs. köpkraft.

När bilfabrikanten ser att folk kommer att köpa fler bilar, så kommer han att investera igen. Men om bilköpen går ner, så skär han ner på produktionen och på nyinvesteringar, och skapar på så sätt arbetslöshet och minskad köpkraft. De totala investeringarna har stor betydelse för ekonomin, och när dessa kommer igång går ekonomin mot högkonjunktur igen. Detta skulle kunna kallas Sweezys investeringsteori, som är mer konkret, än teorin om det råder brist på köpkraft.

Så vitt jag förstår så hävdar Sweezy i boken Monopolkapitalet (MC 1966), att det ekonomiska överskottet (economic surplus) ökar trots kriser och stagnationen i ekonomin. Det ekonomiska överskottet består av:

• A – ett ökande mervärde.
• B – utsugning av arbetarklassen i både rika och fattiga länder.
• C – ökad utsugning av fattiga länder.
• D – omfördelning av det mervärde som produceras inom ett land.
• E – ökande slöseri i den kapitalistiska ekonomin.

A-D ovan innebär alltså att det ekonomiska överskottet ökar, men att köpkraften och möjligheten till investeringar inte ökar lika snabbt. B och C ovan innebär en omfördelning av mervärde (redistribution) från småföretagare till monopolföretag. Detta är bakgrunden till teorin att starkare länder suger ut svagare länder, till teorin om ojämt byte (unequal exchange), som Samir Amin med flera står bakom.

Ett ökande ekonomiskt överskott med dåliga eller minskande möjligheter till investeringar, är i sin tur förklaringen till spekulationsekonomin de senaste 30 åren. När man inte kan investera i produktiv verksamhet, så har man istället investerat i värdepapper, metaller eller i valutor.

Uppgången i ekonomin 1995-2001 var till större delen baserad på spekulation i värdepapper. När det till sist visade sig att vinsterna uteblev, så föll kurserna tillbaka till 1996 års nivå.

Oklarheter hos Sweezy

Dessa uppstod framför allt hur ekonomiskt överskott skulle tolkas i Monopolkapitalet 1966.

• a. Sweezy klargjorde ej skillnaden mellan mervärde och ekonomiskt överskott. Fortfarande använder Sweezy och Magdoff ofta bara termen surplus.
• b. Ekonomiskt överskott användes även i en socialistisk betydelse: Hur skulle en rationell ekonomi eller en planekonomi utnyttja överskottet? Baran och Sweezy såg på den kapitalistiska ekonomin med socialistiska ögon och såg slöseriet i ekonomin. Improduktivt arbete med reklam och nya bilmodeller sågs som slöseri, men var nödvändigt i en kapitalistisk ekonomi, då det stärkte de redan starka företagen.
• c. Marx’ köpkraftsteori och kristeori, försköts över till en investeringsteori, där svårigheten att få alla varor sålda, tonades ner. Detta gjorde Sweezy dels för att kunna visa på hur den moderna ekonomin fungerade, och dels för att bemöta de som hävdade att ekonomin gick mot ett sammanbrott.
• d. Kanske var det så att Sweezy i Monopolkapitalet 1966, som skrevs under de år då USA:s ekonomi var som starkast, att han ville betona de faktorer, som fick ekonomin att stimuleras. När sedan USA:s ekonomi efter 1970 (vinsterna började falla redan 1966) går in i en långvarig stagnation, så betonar Sweezy alltmer att de stimulerande faktorerna bara är tillfälliga och bara verkar på kort sikt. Stagnation respektiva affärscyklerna

P-V-P’ leder till stagnation, men när det gäller orsaker till de kortvarigare ekonomiska cyklerna, så måste man gå ner på en konkretare nivå. (Jmf. med punkt c ovan.) Man måste ta hänsyn till att olika länder agerar olika til exempel genom devalveringar och räntor. Se Brenner, The boom and the bubble, 2002. Företagen agerar också olika. Att bilförsäljningen går ner, innebär inte automatiskt att alla biltillverkare skär ner. Det finns de som expanderar också. Jmf. med Nokias tillverkning av mobiltelefoner. Hela branschen är inte i kris.

Om man skall förklara kortvariga kriser i ekonomin, de som återkommer med 5-10 års mellanrum, så räcker det alltså inte att hänvisa bara till den begränsade köpkraften. Man måste analysera en konkret historisk verklighet.

Detta gör Magdoff i kap. 11 i Imperialismen (1978), när han jämför Lenins och Rosa Luxemburgs olika syn på utvecklingen i slutet på 1800-talet.

Viktigaste litteraturen, som går att låna från svenska universitetsbibliotek, via Libris:

• 1942 = Sweezy, Theory of Capitalist Development
• 1966 = Baran och Sweezy, Monopoly Capital
• 1972 = Sweezy, Modern capitalism
• 1981 = Sweezy, Four lectures on Marxism