av Ole Krarup

EU’s voksende magt over vores arbejdsmarkeder drejer sig om så vigtige spørgsmål som EU’s innflytelse på norsk og europeisk fagbevegelse, EUs arbeidsmarkedsmodell kontra vår forhandlingsmodell, altså direktivenes og lovgivningens innflytelse på våre overenskomster og vårt arbeidsrettslige system, De problemer EU’s direktiver, beslutninger og harmoniseringer gir for norsk og europeisk fagbevegelse og den nordiske arbeidsmarkeds- og samfunnsmodell, og endelig EUs nye grunnlov – hva med arbeidsrettslige forhold og sosial dumping?

Der er (mindst) to politisk vigtige perspektiver i disse spørgsmål. For det første er der tale om problemer, som er afgørende for hele den nordiske fagbevægelse, ja, mere end det: for de nordiske velfærdsdemokratier. For det andet er EU’s mere og mere omfattende regulering af arbejdsmarkedet – og den heri liggende tendens til at uskadeliggøre vore hævdvundne faglige rettigheder – et afgørende udtryk for EU’s samlede magtekspansion. Med andre ord: EU’s gradvise magtudvidelse inden for arbejdsmarkedet er udtryk for en tendens, der afspejler EU’s samlede politiske aktiviteter. Og det er værd at understrege, at arbejdsmarkedspolitikken spiller en central rolle, eftersom rådigheden over arbejdsmarkedet er en af de afgørende politiske nøgler til politisk ensretning (på EU-sprog kaldes «harmonisering») af medlemslandenes retssystemer.

Mit indlæg angår derfor flere politiske niveauer («etager»). Nemlig dels (og mest udførligt) 1. etage, der rummer beskrivelse/diskussion af EU’s aktiviteter inden for arbejdsmarkedspolitikken, dels overetagen, der omhandler EU-systemets voksende herredømme over medlemslandenes almene politiske liv. Herudover er der grund til at sige et par ord om mulighederne for at de nordiske befolkninger kan opbygge et forsvar ved at indrette en slags «loft-etage» gennem et tættere nordisk samvirke over for EU. Herom nærmere i slutningen.

Disse emner er mine hovedtemaer.

1. Præsentation

Men jeg begynder lidt længere nede. I kælderetagen, så at sige. Jeg vil sige lidt om min baggrund og mit syn på EU’s aktiviteter. At præsentere sig selv er ikke blot en del af almindelig høflighed; det er også nødvendigt for at tilhørerne skal kunne forholde sig til og bedømme de mange meninger, der kommer til udtryk. Jeg skal derfor kort nævne min baggrund for de – stærkt EU-kritiske – holdninger jeg fremfører.

Jeg har tre «kasketter» (hatter) (som jeg har lidt svært ved at skelne fra hinanden): Jeg har i mange år fungeret som juridisk lærer ved Københavns Universitet. Jeg har undervist i og studeret offentlig ret, forfatningsret, arbejdsret og samfundsjura (retssociologi). I alle disse sammenhænge har jeg samarbejdet tæt med norske kolleger, særlig Torstein Eckhoff og Thomas Mathiesen.

Desuden er jeg juridisk praktiker. Som advokat har jeg ført en række retssager, herunder et stort antal fagretlige og arbejdsretlige sager for venstrefløjen af dansk fagbevægelse, men også almindelige civile retssager, blandt andet den danske Højesteretssag om Maastricht-traktaten i forhold til den danske grundlov, en 5-årig sag som blev endeligt afgjort af Højesteret i april 1998.

Endelig er jeg medlem af EU-parlamentet. Det har jeg været siden 1994, valgt for Folkebevægelsen mod EU (som oprindelig blev stiftet mod EF) efter norsk forbillede. Dette er mit aktuelle udgangspunkt for deltagelsen i den politiske og faglige kamp der i disse år foregår i Danmark.

Som sagt kan jeg ikke skelne skarpt mellem de tre forskellige kasketter. Min politiske og juridiske praksis udspringer af et engagement – indignation, om man vil – som har fået betydelig næring af min universitetsvirksomhed. Engagementet har to hovedretninger: modstand mod EU og kamp for danske lønarbejderes faglige rettigheder. Det drejer sig i vidt omfang om 2 sider af samme sag.

2. Om EU’s ideologi

Jeg lægger altså ikke skjul på, at jeg har en særdeles kritisk holdning til EU og til det danske medlemskab – og den tilsvarende den norske afhængighed, der har sit grundlag i EØS-aftalen. Jeg hører ikke til dem, der tager EU’s mange pæne ord bogstaveligt. Et langt juridisk og politisk liv har lært mig, at juristers og politikeres ideologiske billeder af virkeligheden stort set alle sammen er forfalskninger. Dette gælder i udpræget grad for EU-ideologerne. Kig for eksempel på EU’s aktuelle udkast til forfatning, som netop nu står foran sin sidste afpudsning. Hvad vil EU med sin arbejdsmarkedspolitik? I forfatningsudkastet Del III artikel 103 får vi at vide, at:

«EU har som mål: fremme af beskæftigelsen, forbedring af leve- og arbejdsvilkårene for herigennem at muliggøre en stadig stigende udjævning af disse vilkår, passende social beskyttelse, dialog på arbejdsmarkedet, udvikling af de menneskelige ressourcer, der skal muliggøre et varigt højt beskæftigelsesniveau, og bekæmpelse af social udstødelse.»

Det er svært at sige Nej til målsætninger der er så almene og socialt afbalancerede. Når nogen alligevel gør det, er det fordi EU’s ideologi netop er en voldsom forfalskning. EU’s afgørende mål – som de fremgår af EU’s praksis – er ikke at skabe social retfærdighed, men at skabe bedst mulige udviklingsbetingelser for den europæiske storkapital.

Et aktuelt eksempel: Den forestående udvidelse af EU med 8 tidligere østlande er blevet hyldet med sprogets mest højstemte gloser. I det dokument, der udgør grundlaget for den danske forberedelse af øst-landenes medlemskab af EU (Aftale af 2. december 2003 mellem 6 politiske partier), udtrykkes sagen på følgende måde:

«EU’s udvidelse udgør en historisk mulighed for at fremme fred, udvikling, velstand og velfærd i Europa (…). Danmark vil åbne arbejdsmarkedet for de nye EU-borgere i forbindelse med EU-udvidelsen på. 1. maj 2004 (…).»

Men hvad betyder denne «åbning» af arbejdsmarkedet? Den barske virkelighed bag de fine ord er, at østeuropæiske arbejdere kun kan komme til Danmark, når de har opholdstilladelse, og det kræver en ansættelseskontrakt. De udenlandske arbejdere kan fyres efter arbejdsgiverens forgodtbefindende. Om fyringen er usaglig, spiller ingen rolle. En fyreseddel betyder øjeblikkelig udvisning. Uden dagpenge. Desuden: Med EU’s udstationeringsdirektiv og den danske implementeringslov fra 1999/2003 i hånden kan smarte entreprenører skaffe frit slag for underbetaling – uden praktiske muligheder for at fagbevægelse eller myndigheder kan skride ind.

Endelig afskærer ordningen enhver form for faglig solidaritet. En dansk fagforenings kampskridt på en arbejdsplads for at kræve overenskomsten overholdt for østeuropæiske arbejde, medfører automatisk udvisning.

Mere alment: De ideologiske forfalskninger af den aktuelle udvidelse («genforening, fred og velstand») fremgår af de klare kendsgerninger, der demonstrerer, (1) at de nuværende rige EU-lande vil opnå enorme økonomiske fordele, mens (2) de sociale og arbejdsmæssige betingelser i de nye medlemslande vil blive afgørende forringet. Det danske økonomiministerium beregnede i 1999, at den danske gevinst ved øst-udvidelsen ville beløbe sig til ca. 30 milliarder kr. over en kort periode. Desuden vil industri- og landbrugsvirksomheder fra de gamle EU-landes overtage væsentlige dele af østlandenes produktionsapparat. Den efterfølgende – tiltrængte – modernisering af landbruget (for eksempel i Polen) vil forøge arbejdsløshedstallene dramatisk (ud over de nuværende ca. 20 %).

Det afgørende budskab er, at EU-ideologernes selvforståelse ikke rummer noget sandfærdigt grundlag for debatten. Det er handlingerne der tæller, ikke ordene.

3. EU’s overtagelse af arbejdsmarkedspolitikken

(I) Hovedpunkter i EU’s regulering

Før vedtagelsen af Maastricht-traktaten havde EF ikke nogen traktatfæstet adgang til at regulere arbejdsmarkedets retsforhold. Ikke des mindre vedtog EF’s ministerråd allerede i 1970-erne forskellige retsakter af betydning for arbejdsmarkedet, herunder direktiverne om ligeløn og ligebehandling, samt regler om kollektive afskedigelser og om lønmodtageres retsstilling i forbindelse med virksomhedsoverdragelser.

Først med Maastricht-traktatens protokol om arbejdsmarkedspolitikken (1993) fik EU et retsgrundlag for at udfærdige regler på en lang række områder, som senere er blevet gentaget og udbygget i Amsterdam-traktaten (1997) og Nice-traktaten (1999). Ud over arbejdsmiljøkrav (som allerede blev indført med Fællesakten, 1986) drejer det sig om arbejdsvilkår, social sikring, afskedigelsesbeskyttelse og en række andre centrale arbejdsretlige emner. Disse bestemmelser udgør hovedgrundlaget for den kommende forfatnings arbejdsmarkedsdel (Afsnit III, 2. afdeling).

I overensstemmelse med de vedtagne handlingsplaner er det lykkedes EU’s institutioner at vedtage en række retsakter, der griber afgørende ind i arbejdslivet; hertil kommer en række vedtagelser på basis af den såkaldte «åbne koordinationsmetode», der sigter på at ensrette medlemslandenes arbejdsmarkeder på grundlag af andre virkemidler end forpligtende direktiver.

Jeg har medbragt et par plancher til illustration af EU’s retsakter.

Som det ses, er der tale om EU-direktiver, altså retsakter, der kræver en særlig gennemførelse i de nationale retssystemer. Selve kravet om at de nationale myndigheder medvirker til at gennemføre («implementere») EU-institutionernes beslutninger udgør et nøgleproblem, som jeg skal anskueliggøre nærmere.

(II) Konflikter mellem EU og de nordiske retssystemer.

Et af hovedproblemerne for det nordiske arbejdsmarked i forhold til EU er, at EU’s system ikke tager højde for den særlige nordiske model. I de nordiske lande er det afgørende retsgrundlag overenskomsten og de hertil knyttede faglige rettigheder. I EU (og de kontinentale EU-lande) bestemmes arbejdsvilkårene derimod gennem lovgivning, der bygger på individuelle rettigheder.

Skematisk kan forholdet mellem den nordiske (danske) model og EU’s reguleringspraksis gengives som følger:

Konflikten mellem systemerne gør sig – stadig stærkere – gældende på alle planer:

Når det drejer sig om skemaets øverste punkt – retsgrundlaget – er det uacceptabelt for os nordboere, at lønarbejder-rettigheder skal kunne bestemmes ved lovgivning frem for overenskomster. Løn og arbejdsvilkår er overenskomsttemaer, ikke emner for lovgivning. Denne modsigelse har senest givet anledning til problemer i forbindelse med EU’s arbejdstidsdirektiv, eftersom spørgsmålet om arbejdstiden hos os er aftale-stof, ikke noget emne, der afgøres ved lovgivning. Dansk LO har forsøgt at fastholde aftalemodellen ved at insistere på, at EU’s direktiv skulle opfyldes gennem overenskomsterne, således som det er muliggjort i den gældende traktat artikel 137 (3) (forfatningsudkastet artikel III-104 (4)). Men det har ikke ført frem. For det første anser EU’s institutioner «overenskomst-implementering» for utilstrækkelig, eftersom EU kræver 100 % opfyldelse, som det bestemmes i slutningen af de nævnte artikler – og det kan hverken regeringen eller LO garantere. Det har derfor vist sig nødvendigt at lovgive – med den virkning at mange LO-medlemmer har sat spørgsmålstegn ved medlemskabet af den faglige organisation, eftersom ikke-medlemmer har samme rettigheder som medlemmer. Desuden er en indskrivning af direktivet i overenskomsten problematisk, eftersom overenskomster skal kunne opsiges; men her drejer det sig om uopsigelige regler: arbejdsmarkedets parter kan ikke opsige et direktiv.

På skemaets næste punkt – de kollektive rettigheder – møder vi et tilsvarende dilemma: EU’s system er baseret på individuelle rettigheder. Efter traditionel kontinental (fransk) retsopfattelse er alle rettigheder knyttet til enkeltpersoner, selv strejkeretten. Modsætningen mellem EU og den nordiske model har særlig vist sig i EF’s såkaldte Sociale Charter («Fællesskabspagten om arbejdstagernes grundlæggende arbejdsmarkedsmæssige og sociale rettigheder», 1989). Charterets artikel 11 bygger på, at individuelle rettigheder fortrænger de kollektive. Hos os er det – i et vist omfang – omvendt, nemlig af den gode grund, at det ikke er muligt at føre faglig kamp uden at prioritere organisationernes ret over den enkelte lønarbejders. Heraf følger blant annet den (omstridte) ret for organisationerne til at kræve at alle, der er beskæftiget inden for overenskomstens område, er medlemmer af fagforeningen. Men charterets artikel 11 benægter den kollektive ret; artikel 11 giver tværtimod den enkelte lønarbejder ret til at være uorganiseret.

Det er svært at sige, hvordan sagen vil stille sig på grundlag af det aktuelle forslag til EU-forfatning. (Grunnloven ble vedtatt etter at denne innledningen ble skrevet. Red.) I forslagets del II artikel 12 fastslås det, at «enhver har ret til sammen med andre at oprette fagforeninger og slutte sig hertil for at beskytte sine interesser». Om det er nok til at beskytte de kollektive (frem for de individuelle) rettigheder, kan man ikke vide, før EF-domstolen har udtalt sig.

Også på det tredje punkt i skemaet er der bevægelse. Der ligger for øjeblikket en række forslag om at ensrette konfliktløsningen, senest fra EF’s kongres i Prag sidste år. Blant annet har dansk LO tilsluttet sig et forslag om etablering af en særlig EU-arbejdsret. Efter min bedømmelse er det nordiske overenskomstsystem – i hvert fald det danske, som jeg kender bedst – et «integreret» retsområde med en nøje sammenhæng mellem den kollektive aftalefrihed og den fagretlige proces, som bygger på en vidtstrakt partsmedvirken. At overføre konfliktløsningen til EU’s institutioner vil skabe langt flere problemer end løsninger.

Endelig finder vi i skemaets bund den afgørende forklaring på de centrale forskelle mellem de nordiske og de kontinentale retsordninger. Forklaringen er simpelthen den faglige organiserings forskellige styrke. Effektive faglige rettigheder er ikke opstået som følge af statsmagtens velvilje; de er blevet til gennem mange årtiers kamp og mobilisering. Ingen faglige rettigheder uden organisering. I de syd-europæiske lande har kampen antaget andre former end hos os, blant annet som følge af betydelig splittelse, politisk såvel som religiøst. Resulatet er en opsplittet fagbevægelse (kommunistiske, socialdemokratiske, katolske fagforeninger, etc.) og en lav organiserings-%. Dette betyder at de kontinentale EU-lande har savnet den motor der har drevet den nordiske fagbevægelse frem.

Dette er en fuldt tilstrækkelig forklaring på, at det ikke er lykkedes – og næppe vil lykkes – for EU’s teknokrater og ideologer at opbygge reguleringen af arbejdsmarkedet på basis af overenskomster. I særdeleshed vil de overenskomstparter, som kaldes «arbejdsmarkedets parter på EU-plan» (forfatningsudkast artikel 106, og den gældende traktat artikel 139) savne såvel repræsentativitet som den styrke, der har gjort de nordiske overenskomster levedygtige.

(III) Det kommende Tjenesteydelses-direktiv

Disse pointer har en aktuel dimension: For ganske nylig har kommissionen fremsat et forslag til direktiv om fri udveksling af tjenesteydelser i det indre marked. Det drejer sig om et forslag, som kan få meget betydelige negative virkninger for vore faglige rettigheder. Direktivforslaget bygger på det såkaldte «oprindelseslandsprincip», som indebærer, at det er hjemlandets – ikke værtslandets – regler der gælder for arbejdsforholdene. Selvom princippet ikke fastholdes fuldt ud i de (mange) tilfælde hvor der er tale om «udstationering» af udenlandske medarbejdere, vil en vedtagelse af forslaget være i dyb konflikt med vores overenskomstsystem.

Den nugældende retsstilling er slem (ille) nok. Den bygger på EU’s udstationeringsdirektiv fra 1996 og den hertil svarende danske udstationeringslov fra 1999 (ændret i 2003). Ifølge den gældende lovgivning er den udenlandske arbejdsgiver ikke bundet af danske overenskomster; i praksis arbejder udenlandske arbejdere under – ofte langt under – den gældende tarif.

Mulighederne for at fagbevægelsen i dag kan kræve overenskomstdækning og sikre overholdelse af de gældende overenskomster er ikke store. Men efter tjenesteydelsesdirektivet vil de helt forsvinde, eftersom direktivet simpelthen forbyder danske myndigheder at kræve de relevante oplysninger. De danske myndigheder må således ikke kræve oplysninger af den udenlandske lønarbejder om «arbejdsretlige dokumenter» om de «betingelser, der gælder på dens område». Den danske stat – og den pågældende fagforening – må heller ikke kræve nogen form for registrering af de udenlandske medarbejdere.

I praksis vil dette medføre en betydelig retsløshed på arbejdsmarkedet. I kombination med de forestående ændringer af udlændingeloven, der er planlagt i aftalen af 2. december 2003 (ovenfor pkt. 2 – bremsen på østeuropæiske arbejdstageres adgang til Danmark) er det kommende direktiv slet og ret en bombe under det danske/nordiske overenskomst-system.

4. EU’s udvikling

På baggrund af de her omtalte trusler mod overenskomsterne og de udfordringer til fagbevægelsen der ligger i EU-systemet vil jeg runde af med det tema, jeg har kaldt «over-etagen», dvs. EU’s overordnede politiske aktiviteter.

Det er velbekendt, at EU’s nuværende traktatgrundlag planlægges afløst af en egentlig forfatning, der umiddelbart binder medlemslandenes borgere («unionsborgerne»). Hvad dette kommer til at betyde, er svært at sige. Et af de afgørende punkter i det aktuelle forfatningsudkast er Del II, der omhandler Unionsborgernes rettigheder. Det nye vil være, at spørgsmålet om borgernes rettigheder – som hidtil har skullet afgøres af de nationale retsinstanser – fremover afgøres af EF-domstolen; og at denne instans får særdeles frie hænder til at udvikle de kommende ordninger, for eksempel begrænse konfliktretten (artikel 28).

Hvor langt EF-domstolen vil gå i retning af at omforme «unionsborgernes» rettigheder, kan vi ikke sige noget sikkert om i dag. Derimod kan der siges noget temmelig præcist om EU’s samlede politiske system, og jeg skal derfor gøre nogle korte tilføjelser til belysning af denne sammenhæng.

Den første pointe er, at hele det indre markeds dynamik på afgørende punkter afhænger af EU’s muligheder for at styre arbejdsmarkedet. Og til denne styring hører først og fremmest en samarbejdsvillig fagbevægelse, der ikke gør alt for ivrig brug af faglige rettigheder. Kravet om central styring af arbejdsmarkedet gælder ikke mindst i lyset af Den Økonomiske og Monetære Union, som bygger på en ambition om at harmonisere den økonomiske politik. At dette EU-projekt i dag er i store vanskeligheder, fremgår af kommissionens aktuelle beslutning om at indbringe Ministerrådets håndtering af de tyske og franske budgetunderskud for EF-domstolen.

En fri og selvstændig fagbevægelse er også en torn i øjet på EU’s magthavere i lyset af den økonomiske politik, der udgør det bærende – traktat- og snart forfatnings-bestemte – grundlag for EU’s virksomhed: den ultra-liberalistiske praksis og den monetaristiske teori. Også af den grund er den nordiske fagbevægelse truet.

Endelig må enhver debat om EU’s fremtid medinddrage den politiske/socialpsykologiske realitet, at EU’s egen praksis afføder et permanent integrationspres. Den bestandige vækst i EU’s magt, som kan aflæses gennem EF’s og EU’s samlede udviklingshistorie, har sin forklaring i at «det ene skridt trækker det næste med sig»: Hvis denne proces går i stå, vil systemet falde sammen, som en cykel der vælter, når fremdriften bremses.

I disse år forstærkes processen af den – militært inspirerede – tvangstanke, at en styrkelse af EU’s centrale institutioner skulle være et middel til at skabe øget sikkerhed, internt såvel som udenrigs. I «kampen mod terrorisme» har EU (efter USA’s forbillede) fundet et alibi for – principielt ubegrænset – politiovervågning og kontrol, der (også) vil ramme den frie og kritiske fagbevægelse.

5. Udveje?

Som afslutning skal jeg sige et par ord om mulige alternativer til fortsat EU-styring, som rummer elementer, der på afgørende punkter undergraver værdifulde elementer i de nordiske velfærdsdemokratier.

Den herskende politiske elite benægter kategorisk, at «vi» kan klare os uden for EU. For Danmarks og Sveriges vedkommende betyder det, at eliten ignorerer de klare folkelige tilkendegivelser fra folkeafstemningerne i 2000 og 2003. Og i Norge fornemmer jeg et permanent pres for at få udskiftet EØS-aftalen med fuldt medlemskab.

Det politiske alternativ, der bygger på et nordisk – i første omgang – politisk samarbejde vil den politiske elite ikke høre tale om. Men jeg er ikke i tvivl om, at et tæt nordisk samarbejde som alternativ til EU-styringen ville opnå bred folkelig opbakning. Som led i den forestående EU-valgkamp har Folkebevægelsen i Danmark i samarbejde med tilsvarende norske og svenske organisationer forberedt en meningsmåling, som vil blive gennemført i løbet af de kommende måneder*. Selv er jeg i færd med at udarbejde en politisk tekst, der nærmere analyserer de politiske muligheder for at realisere et nordisk politisk samarbejde uden for EU. En af pointerne er, at de samarbejdsresultater, man har opnået gennem årtiers nordisk samarbejde – ikke mindst etableringen af et nordisk arbejdsmarked og fri bevægelighed uden noget bureaukrati af EU-typen – peger i retning af et meningsfyldt nordisk samvirke, der blive stadig mere påtrængende som forudsætning for at bevare og videreudvikle den nordiske velfærds- og demokratimodel.**

Det anser jeg for fremtidens vigtigste politiske opgave.

Noter:

* I april måned blev resultaterne offentliggjort i den skandinaviske presse. Undersøgelsen viste – i alle tre lande – et flertal for et nordisk samarbejde uden for EU.

** Skriftet foreligger nu under titlen Et frit Norden?. Det kan hentes på min hjemmeside: www.olekrarup.dk eller erhverves ved henvendelse til Folkebevægelsen i Danmark. Telefon 0045-35821800.

Noen tanker omkring Jan Myrdals 19. skriftställning

av Morten Falck

Den svenske forfatteren Jan Myrdal er en av vår tids store intellektuelle, både i skandinavisk målestokk og på den internasjonale arenaen. En av de få som spiller en rolle for kjempende folk over hele kloden, som deltar med tyngde i store internasjonale diskusjoner, og som blir utgitt – og nyutgitt – på flere kontinenter. Han er også en av de ytterst få forfattere i Skandinavia som har opplevd å bli forbudt. Han er på mange måter en institusjon – et fyrtårn det alltid stormer rundt.

I 1968 kom første bind av hans enmanns-tidsskrift Skriftställning. Nå ligger det nittende bindet foran meg på skrivebordet, med tittelen Det odelbara ordet. Boka bærer undertittelen «Texter om yttrande- och tryckfrihet och rasism». Jeg sier det med én gang: Les den! Det er som å trekke fra gardinene på en solbakt studenthybel etter en lang natts håpløs fyllefest, slå opp vinduet, puste inn frisk luft og få utsyn og perspektiv.

Det blir lett noe snevert blodfattig over offentlig diskusjon i Norge. Se på Bernt Hagtvets store felttog forrige sommer for å lyse marxismen utlæg. Den debatten kan vanskelig oppsummeres som noen seier for herr professoren. Han startet sitt korstog med felt lanse, utropt av herolden (Dagbladet) som menneskerettighetenes hvite ridder. Da høsten kom og debatten ebbet ut, var det lite igjen av ridderen. Aldri før har norske aviser vært så fulle av kronikker, debattinnlegg og leserbrev som forsvarte marxismen, m-l-bevegelsen og AKP. Og da han prøvde et nytt korstog i år, minnet han mer om de rustne restene av en blikkboks som en gang er blitt båret gjennom et bibliotek og siden har innbilt seg at den var Don Quijote.

Med store fakter og trompetfanfarer annonserte professoren at han skulle samle debatten i bokform, og Cappelen skulle gi den ut i fjor høst. Har noen sett noe til den boka?

I en viss forstand må det likevel sies at Hagtvets taktikk var vellykket. Knepet med å sette fokus på Kampuchea og Røde Khmer var riktignok så forslitt at mange tenkte «å nei, ikke enda en gang! Nok er nok!». Og riktig nok ble han knust av solide kunnskaper, analytisk klarhet og prinsipielle holdninger fra debattanter som Sigurd Allern, Jorun Gulbrandsen, Pål Steigan og mange andre. Ikke minst sto han ynkelig ribbet tilbake etter konfrontasjonen med Jan Myrdal. Men nettopp denne innretninga på debatten hindret at noen satte spydet ettertrykkelig i dyrets bløte buk. For selv om flere påviste at professorens forsøk på å kriminalisere marxismen var et angrep på ytringsfriheten, gikk ingen inn i en prinsippdiskusjon om menneskerettighetene og demokratiet – hva er det, og for hvem? Hvorfor er dette begrepet så vanskelig, hvilke motsigelser inneholder det og hvor kommer det fra? Debatten ble provinsiell, med like mye utsyn og perspektiv som i bunnen av en av Vestlandets trangeste fjordarmer når havskodda har lagt seg til.

Møtet med Jan Myrdals bok Det odelbara ordet er en befrielse etter en sånn debatt. Myrdal serverer klare tanker, logikk og analyse, intellektuell redelighet, kunnskaper om historie og fakta. Og han uttrykker seg klart og skarpt. Boka er en samling av tekster om temaer som ytringsfrihet, trykkefrihet og rasisme, med stor vekt på debattene rundt Rushdie-saka og debatten i den svenske PEN-klubben, men også et tyngdepunkt rundt tidsskriftet Folket i Bild/kulturfront og politisk overvåking.

Demokratiet er konkret

Bernt Hagtvet påsto at marxismen er udemokratisk og fører til vold, altså bør marxismen utryddes. Rent umiddelbart minner det om Tom Lehrers kommentar fra 1965:

I’m sure we all agree that we ought to love one another. I know there are people in the world who do not love their fellow human beings, and I hate people like that.

I 1965 var dette tydelig ironi. Forunderlig nok blir Hagtvet ikke druknet i offentlig latter. Etter 40 år er satiren blitt seriøs, professoral tenkning på Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo. Og professoren fikk følge av andre dannede herrer, som også behandlet «demokratiet» som synonymt med parlamentarisme, og nærmest en allmentilstand, gitt av Gud/ naturen /vår vestlige sivilisasjon /den kristne kultur/ skjebnen/ genetikken (stryk det som ikke passer), et absolutt gode – og naturligvis abstrakt.

Men Jan Myrdal er ingen fin og dannet herre. Han er marxist. Ikke en sånn som smykker seg med Marx for statusens skyld, eller jager kommaer og rir på formuleringene for karrièren, men en som diskuterer i den marxistiske tradisjonen, han forholder seg til marxismen som intellektuell. Han forakter slikt alment svammel, ordgyteri som bare har til hensikt å tilsløre. Mens Hagtvet ikke siterer Marx, men viser til sekundærkilder, går Myrdal til kildene. Det er ikke underlig at han siterer det brevet Marx skrev til sin venn Joseph Weydemeyer den 5. mars 1852, der han bl.a karakteriserer folk av typen Hagtvet:

Okunniga tölpar som Herzen, som förnekar såväl klasskampens som själva klassernas existens, visar bara att de trots alt sitt humanitära svammel betraktar det borgerliga samhällets förhållanden som tecken på ett idealtillstånd: den historiska utvecklingens absoluta höjdpunkt. Dessa tölpar fungerar som lakejer åt bourgeoisien, och deras kryperi blir så mycket mera motbjudande eftersom de ofta inte ens har ett hum om det borgerliga systemets tilfälliga nödvändighet.

Myrdal siterer Mao, som kalte dette for å «vifte med røde flagg for å bekjempe det røde flagget». Den stadige viftingen med et abstrakt demokrati er en velprøvd taktikk.

Men abstrakte menneskerettigheter er ingenting verdt. Menneskerettigheter er alltid konkrete. Det handler for eksempel om den grunnleggende retten til arbeid. Den demokratiske retten til å kunne forsørge seg ved eget arbeid virker så innlysende selvsagt at man skulle tro den var allmenn. Men hva skjer når den stilles mot andre rettigheter? Hvis du eier produksjonsmidler, f.eks et smelteverk – som utgjør livsgrunnlaget for et blomstrende samfunn i en norsk fjordbygd – og profittene ikke er høye nok for deg, kan du legge det ned og ta arbeidet og utkommet fra tusenvis av mennesker ut fra den «demokratiske retten til eiendom». Retten til arbeid og retten til eiendom er uforenlige, men det er ikke de tusens rett til arbeid som begrenser din personlige eiendomsrett. Det er omvendt.

I disse dager får folk mappa si fra overvåkingspolitiet. De dokumenterer blant annet at retten til arbeid ikke gjelder for folk med bestemte meninger. Overvåkingspolitiet og arbeidsgiverne samarbeidet (og det er ingen grunn til å tro at de ikke fortsatt samarbeider) om å hindre at medlemmer av SUF og AKP fikk jobb i industrien. Skulle du ha noe å leve av, måtte du ha meninger som Arbeidsgiverforeningen kunne akseptere.

Dette er det demokratiet Hagtvet bejubler. En gang hvert annet år får vi bestemme hvem som skal administrere undrtrykkelsen. Men selve politikken bestemmer vi ikke. To ganger har folket i Norge sagt klart NEI til medlemskap i EU. Men stortingspolitikerne har lirket oss nesten helt inn i folden allikevel, og leter med lys og lykte etter en anledning til å presse oss helt inn.

Demokrati er konkret, i virkelighetens verden er det alltid demokrati for en klasse og ikke for andre. Er det demokrati for overvåkerne, så er det ikke demokrati for de overvåkede, er det demokrati for dem som nedlegger arbeidsplasser, er det ikke demokrati for de arbeidsløse, og demokrati for toppbyråkrater, politikere og direktører som vil ut i verden og slåss om imperieprofitt, er ikke demokrati for oss som bor her mellom knausene og søker vårt utkomme ved vårt eget arbeid.

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper,» heter det i Det kommunistiske manifest (side 48). Men at samfunnet er delt i klasser er ingen marxistisk oppdagelse. Myrdal siterer også de foregående linjene fra samme brev til Weydemeyer, der Marx skriver:

Själv kan jag på intet sätt räkna mig till förtjänst att ha upptäckt det moderna sammhällets klassbildning eller kampen mellan dessa klasser. Långt före min tid har klasskampens utveckling beskrivits av borgerliga historiker och klassernas ekonomiska anatomi av borgerliga ekonomer. Det nya som jag framlade var bevisen för 1) att klassernas existens endast hänger samman med vissa historiska faser i produktionsutvecklingen, 2) att klasskampen nödvändigt måste leda fram till en proletariatets diktatur, 3) att denna diktatur endast präglar det övergångsstadium där alla klasser avskaffas och det klasslösa samhället skapas.

Vanskeligere er det ikke. Marx analyserte den konkrete virkeligheten, og så at det «demokratiske» borgerlige samfunnet, kapitalismen, er borgerskapets klasseherredømme eller diktatur over de andre klassene. Demokrati for de få, diktatur for de mange. Det må erstattes med en periode der arbeiderklassen «oppkaster seg til herskende klasse (og) kjemper igjennom demokratiet», for å komme fram til et samfunn der det ikke eksisterer klasser og utbytting: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling,» som han hadde formulert det bare fire år tidligere (Manifestet, side 68, side 70). Sannelig en trussel mot menneskerettighetene!

Klasser i teselskap

I Bernt Hagtvets verden vokser demokrati og menneskerettigheter fram av seg selv, uten videre. Han opererer ikke med klasser og klassekamp. Men det er den konkrete kampen mellom klassene som driver den historiske utviklingen og bestemmer hvordan menneskerettighetene skal utformes til enhver tid og fra sted til sted.

Menneskerettserklæringene som formuleres på 1700-tallet, er ikke noe annet enn det ideologiske uttrykket for borgerskapets behov for å samle alle de andre klassene av undertrykte i en enhetsfront mot føydaladelen for å få tilstrekkelig styrke til å erobre makta.

Ved siden av motsigelsen mellom føydaladel og borgerskap fantes også den grunnleggende motsigelsen mellom utsugere og de utsugde, mellom rike dagdrivere og arbeidende fattige. I virkeligheten var det akkurat denne motsigelsen som gjorde det mulig for borgerskapets talsmenn å stå fram som representanter ikke for en bestemt klasse, men for hele den lidende menneskeheten. Og ikke nok med det: denne indre motsigelsen er helt fra begynnelsen av typisk for borgerskapet. Kapitalisten kan ikke eksistere uten lønnsarbeideren, og i samme utstrekning som den middelalderske laugshåndverkeren utviklet seg til en moderne borger, utviklet også svennen og den lønnsarbeideren som sto utenfor hele laugsvesenet, seg til proletar. Og selv om borgerskapet i det store og hele kunne gjøre krav på å representere de ulike arbeidende klassenes interesser i kampen mot adelen på denne tida, så oppstår det ikke desto mindre ved hver stor, borgerlig bevegelse også selvstendige bevegelser hos den klasse, som var den mer eller mindre utviklede forgjengeren til proletariatet. (Engels i Anti-Dühring)

Det såkalte «vestlige demokratiet» er en historisk utviklet form for borgerskapets klasseherredømme, den kan byttes ut i en håndvending om det er nødvendig for å sikre profittene. Selve ideen om allmenne menneskelige rettigheter har lange røtter, men får fast form med humanismen og forfattere som Erasmus, Thomas More og John Milton. Den første systematiske formuleringa av menneskerettighetene kommer med den amerikanske Bill of Rights. Men når disse rettighetene formuleres, blir det avgjørende hvem som formulerer – og hvilken styrke de forskjellige klassene har i klassekampen der og da. Derfor er – som Myrdal påviser – den franske menneskerettserklæringa fra 1793 annerledes enn den fra 1789.

Når Bernt Hagtvet går til krig under menneskerettighetenes fane, er det herrenes menneskerett fra 1789 han mener, der retten til eiendom er ukrenkelig og hellig og står over andre rettigheter. FNs erklæring om menneskerettigheter fra 1948 bygger på denne.

Erklæringa fra 1793 er venstredemokratisk, den setter grenser for eiendomsretten («Eiendomsretten begrenses i likhet med alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter», § 7) og inneholder til og med en paragraf som utgjør det ideologiske fundamentet for velferdsstaten: «Samfunnet plikter å sørge for alle sine medlemmers livsopphold, enten ved å skaffe dem arbeid eller ved å garantere eksistensmidler for dem som ikke er i stand til å arbeide.» (§10) Og denne paragrafen er overordnet retten til eiendom.

I 1793 var det rettferdig å gjøre opprør. § 29 lyder: «Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige plikt for folket og for hver del av folket.»

Myrdal påpeker at begge disse erklæringene ble kritisert fra venstre allerede fra starten. Mot borgerskapets menneskerettigheter erklærte den tidlige kommunisten François Boissel i 1789 at den såkalte retten til eiendom «helgade rofferi och ränker; skapade falhetens, mordiskhetens och asocialitetens institutioner», og innebar «ett befästande av förtryck och ojämlikhet».

I april 1793 formulerte Boissel «de bukseløses rettigheter»: «Rätten att föröka sig, klä sig, få näring. Deras rätt är att dra nytta av och njuta av allt jordens goda och sätta sig till motvärn mot förtryck …»

Menneskerettserklæringa fra 1793 er ikke formulert av kommunisten Boissel, men av jakobineren Robespierre, og retten til eiendom viste seg snart å ha for sterke forsvarere. Det var borgerskapets revolusjon, og den omformet Europa for borgerskapets formål. Forskjellige europeiske stater har hatt forskjellige styreskikker. Noen av dem har hatt grader av demokrati, mens andre har vært despotiske – men bortsett fra noen viktige unntak har de alle hatt til felles at eiendomsretten har vært hellig og ukrenkelig og stått over alle de andre rettighetene.

Nøkkelen til å avsløre hykleriet om de allmenne menneskerettighetene ligger i de forskjellige variasjonene av menneskerettserklæringer. Men ingen spurte Hagtvet om hvilken av dem han sikter til. Dermed ble det ikke tydelig at eiendomsretten for ham er viktigere enn retten til arbeid og velferd, politiske meninger og ytring. Hagtvet er for 1789, og mot 1793. Sånn sett er det helt logisk at han ønsker å bli kvitt marxismen.

Klassekamp i overbygningen. Vold eller argumenter?

Jan Myrdal er ingen lettvint og enkel debattant, han er aldri «politisk korrekt». Han er en utmerket illustrasjon av Mao Zedongs påstand om at «marxismen er en krangle-isme». Myrdal er jo – som Marx – en virkelig demokrat. Han er for reell frihet, ikke bare formaldemokrati. Og som Voltaire skal ha sagt – ytringsfriheten kan bare måles på hvor stor frihet man innrømmer sine motstandere til å ytre sine meninger, om de er aldri så avskyelige.

Myrdal er ikke redd for å innta kontroversielle standpunkter. Han har forsvart historierevisjonisten Faurissons ytringsfrihet, og gått inn for å gi ut Mein Kampf på svensk, han går inn for ytringsfrihet for nazister og diskuterer energisk og kunnskapsrikt mot forbud mot nazistiske organisasjoner. Det gjør han fordi han innser at ideer ikke kan bekjempes med tvang. Forbud mot rasisme er ikke mer effektivt enn forbud mot religion. Hva som foregår i hodene er hemmelig, og ingen kan lese tanker. Det eneste som hjelper er argumenter og diskusjon, og da må man kjenne motstanderens argumenter. Hvordan kan man det hvis ikke motstanderen har frihet til å argumentere åpent?

I bunnen for dette synet ligger en tillit til vanlige folk – folket er ålreit. (Myrdal siterer «de sköna orden» fra Robespierres hånd: «Enhver institusjon som ikke forutsetter at folket er godt og embetsmannen bestikkelig, er skadelig.») Eller som Mao sa det:. Ha tillit til folket.

Argumenter og fornuft vinner fram i åpen debatt. Rasismen kan bekjempes, men bare med overbevisning. Og dersom det legges bånd på debatten, hindrer det utviklingen av riktige ideer.

Man kan forby diskriminering på grunnlag av rase, kjønn, seksuell legning, tro osv, men ideene bak lar seg ikke utrydde med forbud. Den norske straffelovens § 135 (og tilsvarende bestemelser i andre land) kan gi signaler om hva som er akseptabelt, og sikkert virke normativt, men kan ikke hindre rasistisk tankegods i å spre seg. Det er det bare argumenter og åpen diskusjon som kan.

Men den rasistiske volden? Den trenger ikke noe eget forbud, sier Myrdal, vold er allerede omfattet av straffelovens bestemmelser. Det er nok til at politiet må gripe inn mot den.

Forbud mot nazistiske organisasjoner er farlig, fordi det rundt neste hjørne i historien, når klassekampen skjerpes og styrkeforholdene endrer seg, vil bli bruk til å begrunne forbud mot organisasjoner på venstresida. Og Myrdal kan – som vanlig – vise til historiske eksempler. Det er jo ikke folket som har makta i denne skjendige verden. Retten til ytring, organisering og fri diskusjon må forsvares fremfor alt, i en verden av imperialistisk krig og blodige rase- og religionskonflikter. Folkets ytringsfrihet er ikke selvsagt, men under kontinuerlig angrep.

Man behøver ikke være enig med Jan Myrdal – det går for eksempel an å innvende at styrkeforholdet mellom klassene og den daglige klassekampen til enhver tid er avgjørende for folkets rett til å organisere seg, om det så gjelder kommunistiske partier eller religiøse sekter, akkurat som retten til å utgi trykt skrift, og at forsvaret av ytringsfriheten og organisasjonsfriheten må gå hånd i hånd med krav om forbud mot de kriminelle nynazistiske organisasjonene. Politiet er også en del av statens voldsapparat, ikke noen nøytral ordensmakt som er der for å forsvare folket. Uten en sterk opinion vil nazistene få fritt spillerom, og kommunistpartier bli forbudt uansett. Men Myrdal lar seg ikke avvise på noen lettvint måte, og enig eller uenig, så bør man lese ham for å se om ens egne argumenter holder. Det er sunn skjerping av tenkeevnen.

For Myrdal er en sentral debattant i den folkelige tradisjonen, den store kampen for frihet som går fra John Milton via Marx til Mao Zedong, der også Henrik Wergeland og Nordahl Grieg hører hjemme. Myrdal er klarsynt og prinsipiell. Han peker på at frihetene aldri har vært noen gave fra herrene, men er kjempet fram av folket, vristet fra herrene, bit for bit. Kampen for frihet vil aldri bli unødvendig. Det går en linje fra Milton til Marx og Mao, og vi nålevende marxister må føre den videre. For også under sosialismen vil det være nødvendig å gjøre opprør:

Hård kritikk och avslöjanden … även sådana som bryter gällande lag har varit nödvändiga, är nödvändiga och kommer såvitt jag förstår alltid att vara nödvändiga … Detta gäller också i en framtida socialistisk värld. Motsättningarna upphör nog aldrig, och det blir aldrig någon konfliktfri harmoni. (Även om de blodiga klassmotsättningar vi känner försvinner med klassamhället.) Det kommer nog heller aldrig en tid när det bestående upplever kritik från det nya och växande som angenäm och älsklig. (Side 38-39.)

Ulv og lam ham i ham?

Myrdals forsvar for de store prinsippene er ikke tilfeldig. Gjennom et langt liv som politisk aktiv intellektuell på folkets side har han kunnskaper om hva det har kostet å oppnå den friheten vi har i dag, og hva det kan koste om vi glemmer prinsippene. Hans forsvar for Kampuchea under Røde Khmer dreier seg om små folk og nasjoners rett til å være herrer i eget land, mot imperialistisk vold og undertrykking. Mot slike argumenter sprekker Hagtvets moraliserende svovelpreken som et troll i morgensola. Professorens ryggesløse prinsippløshet er farlig, fordi den baner veien for nye imperiaistiske overgrep, og er dessuten bare overflatisk ordgyteri, uten grep om virkeligheten. Det betyr ikke at det ikke forekom overgrep under Røde Khmer. Men det dreier seg om bondekrig, og må sammenlignes med bondekrig, ikke med parlamentariske debatter i vår tids Skandinavia. Det har aldri vært noe samfunn der de arbeidende klassene har kunnet nyte samme frihet som de eiende.

Også de europeiske frihetene er kjempet fram gjennom blodige opprør og kriger, der volden var rikelig på begge sider. De tyske herrenes massakrering av de opprørske bondearmeene på 1500-tallet er vel kjent, ikke minst på grunn av at Martin Luther så ivrig applauderte blodbadet. Men også bondehærene gikk brutalt til verks: «Thomas Münzer skrev att de herrar som inte släppte sin jord till folket skulle man enligt Guds vilja «koppe abschlagen oder hengen».»

Myrdal har ikke bare kjennskap til bondekrig som historisk fenomen, han har sett den på nært hold, bl.a i India. Revolusjonen er virkelig ikke noe teselskap. Men kjernespørsmålet er til sjuende og sist hvilken klasse man støtter. Historien er hinsides moralisering, det har ingen hensikt å være «skuffet» eller «rystet» over brutalitet og mangel på dannelse. Det viktige er å forstå hvorfor ting utvikler seg som de gjør, dersom vi noen gang skal ha håp om å unngå gjentakelser.

I 1851 gjorde samene i Kautokeino opprør mot den norske undertrykkelsen. Læstadius hadde gitt dem Bibelen på samisk, og der sto det at de skulle utdrive den onde. Med Bibelen i hånd slo de i hjel handelsmannen og lensmannen, og myndighetene undertrykte opprøret brutalt, med fengsling og henrettelser. Men sameopprøret var rettferdig, og nederlaget førte med seg mer enn et århundre av rå og brutal undertrykkelse. Så hvem støtter vi? Støtter vi lojalt den norske staten, rygger for voldsbruken og sier «det er skrekkelig!» – eller er vi illojale og støtter opprøret og samene og sier «det er rettferdig»?

Norge fikk en av verdens mest demokratiske grunnlover i 1814. Men det var et demokrati for dem som hadde eiendom eller embete. Da arbeiderbevegelsen begynte å utvikle seg, ble den møtt med hard hånd. Thranitterbevegelsen ble knust, og streiker møtt med våpenmakt ved flere anledninger. Så seint som under den langvarige typgrafstreiken i Kristiania i 1889, var herrene forberedt å å bruke rå makt mot de streikendes rett til å ytre seg gjennom et offentlig møte.

31. mars oppfordret Arbeiderpartiet til protestmøte på Tullinløkka, med Oscar Nissen, Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen som talere. Politiet forbød møtet, men tillot en demonstrasjon fra Arbeidersamfunnet til Tullinløkka og tilbake. Ved avmarsj var det ca ett tusen deltakere, men mange sluttet seg til underveis. Da toget kom tilbake til Arbeidersamfunnet, møtte det en ny politisperring. Gunnar Ousland skriver i første bind av Fagorganisasjonen i Norge:

Jeppesen ba politifullmektigen om å få si noen ord, så toget kunne bli oppløst. Det nektet han. Men Jeppesen sprang da opp på trappa og sa: «Arbeidere, Politiet har i dag forhindret fredelige Arbeidere fra at kome sammen paa offentlig Plads for at drøfte en for dem vigtig Sag. Lad os fortsætte som vi har begyndt og gaa fredelig hjem igjen! Lad Politiet repræsentere den raa Magt i Samfundet.» Men nå begynte politiet å rydde gatene, og både Dagbladet og Social-Demokraten påtalte at det gikk hardhendt for seg. Myndighetene må ha vært svært oppskaket, for det ble opplyst i avisene dagen etter at Garden var holdt rede til utrykning, og det var utdelt ti skarpe patroner til hver mann. På Kontraskjæret ble Artilleribrigadens underoffiserskole og en del av den gevorbne eskadron holdt ferdig til å rykke ut med hestene oppsalt. Hele Konstabelkorpset var mønstret.

Myndighetene hadde altså forberedt seg til å drepe. Borgerskapet var splittet, og Venstre-opposisjonen i Stortinget protesterte kraftig og reiste mistillitsforslag. Senere samme år rykket Bjørnson ut med støtte til fyrstikkpikenes streik på Bryn og Grønvold. De moderne industrikapitalistene hadde trukket lærdommer av Pariskommunen – les Kielland! Hadde de gammeldagse herrene med Arbeidsgiverforeningens grunnlegger Carl Grøndahl i spissen fått rå grunnen, kunne det gått verre.

Myten om «det vestlige demokratiet» som skal ha vokst naturlig fram av seg sjøl, er ikke bare en løgn, men en farlig og undertrykkende løgn. Den skal blinde oss, så vi ikke skal se at de demokratiske rettighetene vi har er kjempet fram under harde kamper og til en høy pris.

Men historien har hatt ulike forløp i ulike land. Bondehærene i Tyskland led nederlag. De svenske bøndene seiret. Derfor er det svenske folket friere enn det tyske, med større menneskelige rettigheter. Sverige har en sterk ytringsfrihtstradisjon, med tryckfrihetsförordningen – som er svensk grunnlov, kjempet igjennom av det svenske folket. Den er mye klarere enn den norske grunnlovens bestemmelse om at «trykkefrihed bør finne sted».

Hytter og hus, men ingen borge …

I Norge kom det aldri til noe bondeopprør – og heller ikke til noen fullt utviklet føydal statsmakt. Myrdal skriver om det særegne ved det norske småborgerskapet:

Någon rikedom var Norge inte känt för efter medeltiden, därmed heller ingen riktig adelsklass. Att de högre danska – sedermera svenska – ämbetsmän som hade med Norge att göra fann detta folk vara såväl griskt och grådigt som efterblivet och sturigt konservativt är begripligt. De var från högreståndsmiljö … De blev ille berörda när de sökte styra och (…) möttes av böndernas sura motstånd … Det var en folklig styrka som inte uppskattades i København eller Stockholm – eller i Kristiania. Den uppskattas där fortfarande inte.» (Side 158.)

Han henviser til Friedrich Engels’ brev til Paul Ernst den 5. juni 1890, som er forunderlig lite kjent i Norge. Det er der Engels påpeker at det norske småborgerskapet skiller seg drastisk fra det tyske ved å være heroisk. Og at denne heroismen har sin grunn i at den norske bonden aldri var livegen, aldri led nederlag i noen revolusjon, og at den norske konservatismen er resultat av de naturlige vilkårene og isolasjonen her oppe i det høye nord. Dette er nødvendig å forstå hvis man skal skjønne hvorfor det norske folket to ganger har motstått maktas rabiate press for å drive oss inn i EU.

Men den er også en begrensning. For som Myrdal oppsummerer: Den har også gitt den norske kulturradikalismen, med sin sørgelige mangel på evne til å slutte seg sammen med det arbeidende norske folket. Norske intellektuelle er mer opptatt av retten til å håne Gud enn av å stoppe kapitalismen og imperialismen. De kjenner det norske folket dårlig, og innbiller seg at alt det spennende fins hos småborgerskapet. Norske intellektuelle er «radikale», opptatt av å sikre sine små privilegier og speile seg i hverandres navler.

De intellektuelles manglende evne til å forene seg med folket, deres forkjærlighet for sine små mandarinprivilegier, er nok en del av forklaringen på de stadige korstogene mot ml-bevegelsen. For den var grunnlegende illojal, som Jan Myrdal, og gikk til folket, som ham:

… i en vänster som omfattar föreställningen att de borgerliga friheterna är blott borgerliga och formella inngår vi inte … Det är inte herrarna som delar ut friheter till folket; det är det svenska folket som under århundraden av kamp erövrat friheter … Den intellektuella vänsterismen må vara aldrig så revolutionär i ord; den hamnar endå på herrarnas sida.

Her er vi ved et kjernepunkt. Bare tanken på det kan utgjøre en trussel, som må stigmatiseres og fjernes fra den offentlige historien. Og det er vellykket. Se hvordan Klassekampen under det nåværende regimet er blitt «radikal» i stedet for «revolusjonær», hvordan sjelsfin idealisme griper ungdommen, hvordan prinsippløsheten og historieløsheten blir satt i høysetet. Ufolkelig «urbant» klassehovmot får fritt spillerom, mens avisas egen historie forkjetres. Unge journalister tror klasser er noe som skyldes vår ustoppelige trang til å klassifisere omverdenen, og at «folket» bare er et uhåndgripelig og ufruktbart begrep, som vi kan avskaffe. Legg merke til hvordan mellomkrigstidas angrep på kristendommen nå gjentar seg i form av forsøk på å forby hijab og jubel over krenkende «mullaløft»! Sannelig, friheten er ikke det samme for de intellektuelle som for folket.

Ett moment overser Myrdal i sin analyse av det særegent norske: Nasjonalismen som del av den småborgerlige ideologien. Den er det limet som i krisetider binder de intellektuelle og folket sammen, som flammer opp når nasjonen angripes, med tyske støveltramp og kanonskudd eller med JA-maskineriets betalte løgnpropaganda. Det er interessant at de politisk konservative studentene Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som sto på Welhavens side mot Wergeland, ble de som skulle forme vår norske bevissthet gjennom folkeeventyrene. Fortsatt er det sånn at Nordahl Grieg er et særsyn blant norske intellektuelle.

Bernt Hagtvet er en av borgerskapets lojale intellektuelle – «fehundar», som Myrdal kaller dem. Professor Hagtvet kjemper en hard kamp for at menneskerettighetene skal begrenses, styves, og forkrøples av eiendomsretten. Han vil ha fulle rettigheter bare for den besittende klasse, bare for dem som eier kapital, og deres lojale medløpere. Altså: Borgerrettighetene av 1789.

Men den himmelen er ikke stor nok. Vi må kunne gå lenger, sette oss større mål. Borgerrettighetene av 1793 var større, men også de hemmer utsyn og åndedrett i våre dager. Vi vil ha frihet, og like rettigheter for alle. Da må vi avskaffe eiendomsretten til produksjonsmidler. Det krever at vi deltar frivillig, på like fot. At vi lærer oss organisering, at vi respekterer hverandres meninger og kjenner prinsippene. Da først kan vi skape et samfunn som lar oss virkeliggjøre våre sanne evner, og enhver erobre et liv som fullverdig menneske. Som deltakere i samfunnsdebatten, som skapende, som nytere av livets goder på like fot. Vi kan ønske oss at vi kan komme dit uten bruk av vold. Men ingenting i historien tyder på at det er mulig.

Bevisstheten om at sosialismen er nødvendig må opprettholdes av intellektuelle som er illojale mot de herskende, intellektuelle som velger å stille seg på folkets side, som tar kampen for prinsippene. Vi trenger Jan Myrdal.

Jan Myrdal er en så sentral skikkelse at han ikke kan viskes ut. Men han kan holdes ute av norsk offentlighet. (Ikke en eneste norsk avis har omtalt Det odelbara ordet.) Det er vår tragedie. Vi har ikke mange intellektuelle av hans type, illojale mot makta, lojale mot folket. Vi har ingen av hans kaliber. Men vi kan lese ham. 19 bind med Skriftställningar – hittil.

Jag skriver ord för att de skall läsas

Jan Myrdal kaller seg «skriftställare», akkurat som Bertolt Brecht kalte seg Schriftsteller. Det tyske ordet betyr forfatter av skjønnlitterære eller kritiske tekster eller tekster om de forskjelligste saker, skrevet for offentliggjøring.

Myrdal skriver: «Skrivare låter bättre men är dubbeltydigt, skribent har fått en alltför trång betydelse; författare leder associationerna enbart till böcker; skald, diktare och liknande smaker illa. Striftställare blir rätt även om det är tyskeri.»

Skriftställning er et slags enmannstidsskrift, samlinger av artikler, debattinnlegg, taler og andre kortere prosatekster om de forskjelligste emner, gjerne redigert rundt et tema. De utgjør ikke «JMs Samlade småstycken», men viktige deler av hans dagsaktuelle engasjement. De er en løpende kommentar til tiden, og en viktig del av et omfattende og allsidig forfatterskap som teller mer enn 75 bind.

Jan Myrdals 19 bind Skriftställningar:

• Skriftställning, PAN/Nordstedts 1968
• Skriftställning 2, PAN/Nordstedts 1969
• Skriftställning 3, PAN/Nordtedts 1971
• Skriftställning 4, PAN/Norstedts 1973
• Skriftställning 5, PAN/Norstedts 1975
• Lag och ordning, Skriftställning 6, Gidlunds 1975
• Tyska frågor, Skriftställning 7, Oktoberförlaget 1976
• Avgörande år, Skriftställning 8, Oktoberförlaget 1977
• Klartexter, Skriftställning 9, Oktoberförlaget 1978
• Skriftställning 10, PAN/Norstedts 1978
• Kampuchea och kriget, Skriftställning 11, Oktoberförlaget 1978
• Dussinet fullt, Skriftställning 12, Norstedts 1982
• Den trettonde, Skriftställning 13, Askelin & Hägglund 1983
• 14! Skriftställning 14, Kulturfront 1987
• En annan ordning, Skriftställning 15. Norstedts 1988
• Tidens ålder, Skriftställning 16, Hägglunds förlag 1992
• Det nya Stor-Tyskland, Skriftställning 17, Hägglunds 1993
• I de svartare fanornas tid, Skriftställning 18, Print on demand 1997, Hägglunds 1998
• Det odelbara ordet, Skriftställning 19, Hägglunds 2002

Andre bøker av Myrdal, se Bibsys.

av Frode Bygdnes

Jeg tror utviklingen i fagbevegelsen blant annet skyldes intellektuell latskap fra fagbevegelsens fremste representanter.

Denne artikkelen holdt jeg opprinnelig som et foredrag på Hålogaland Journalistlags medlemsmøte 16. oktober 2004. Det var nødvendig først å si litt om meg selv:

• På 1970-tallet:
  • proletarisering og kamp mot yrkesforbud.
• På 1980-tallet:
  • sekretær, kasserer og leder i Harstad Jern & Metall.
  • aktiv i å bygge MMV-klubben (Mathiassen Mek Verksted, Harstad) på 1990-tallet.
  • faglig leder i AKP, og RV-politiker.
• I 2004:
  • frustrert, desillusjonert, mimre tilbake – og medlem av sentralstyret i AKP.

Så det er helt naturlig for meg å gå i gang med å skrive Harstad Jern & Metall sin 100-årige ærerike historie siden 1. april 1906.

Frustrert fordi jeg har i 30 år arbeidet med å bygge opp fagbevegelsen, men resultatet er at fagbevegelsen står svakere enn noen gang. Samtidig har det aldri vært større behov for en fagbevegelse. Kanskje skulle jeg ha tatt det dilemmaet personlig, men det gjør jeg ikke. Så betydningsfull er jeg nemlig ikke.

Men hva har skjedd? Vi kan konstatere at kapitalen er på offensiven, mens arbeidsfolk er på defensiven. Vi lever i liberalismens tidsalder. Filosofer som Adam Smith m.fl sin tenkning om enkeltindividenes fulle økonomiske handlefrihet er først blitt gjeldende i vår tid. Kollektivet og samfunnsmessig planlegging er kastet på båten til fordel for kapitalens fire friheter. Vi skal spare, og all virksomhet skal gi avkastning.

Men penger er ikke mål, penger er middel for å oppnå noe. Penger er et byttemiddel, det er et måleverktøy, det er ikke målet. Målet bør ikke være å få noen få megarike personer og selskaper, men få bort nød og elendighet i samfunnet. Menneskeverdet skades fordi vi ikke innrømmer alle enkeltindividers likeverd. Faktum er at de gamle liberalistfilosofene la stor vekt på enkeltindividets egenverdi. Disse verdiene er ikke ivaretatt av ny-liberalistene. Derfor tegner klassesamfunnet seg tydeligere nå enn da jeg begynte min faglig/politiske aktivitet.

Det er et paradoks. Jeg er revolusjonær, men arbeider mest med å bremse utviklinga. Få er så mot omstilling og modernisering som oss på ytterste venstre side i politikken. Det kan virke som ting er snudd på hodet. De konservative er for endring, mens de radikale er mot. Men dette paradokset er bare tilsynelatende. En må definere endring, modernisering og omstilling til hva. Hvem tjener på endringa? Det er et klassespørsmål.

I markedsliberalismens tidsalder hører vi bare om fortjeneste og sparing. Kapitalens misjonærer har klart å vri debatten over på sine premisser. Jakta på maksimalprofitt underslåes, våre kollektive samfunnsmessige interesser underslåes. Og dette skjer på våre nære områder som skolebudsjett, eldreomsorg eller sykehustilbud. Dette er områder hvor vanlige folk skulle kunne melde seg på med å stille konkrete krav ut fra egne behov. Og så møtes vi med at det er ikke mer penger, «kaka er oppspist». Det er jo tøv. Vi har aldri vært rikere enn hva vi er nå. Oljefond, omsetting på børs, privat avkastning. Det viser seg til og med i nærmiljøet. Aldri har småbåthavna hatt flere luksusbåter, bilomsettinga vært større eller Harstad hatt flere millionærer. Samtidig har vi aldri hatt så mange fattige, så mye sykdom særlig av psykiske lidelser, omsorgsvikt m.m.

Allikevel blir denne avstanden i velferd liten i forhold til de store ranene. Et av de større ranene er at våre fellesverdier som fisken i havet, vannet i elvene og de opparbeidede verdier gjennom generasjoner som har sikra oss velferdsgoder, privatiseres slik at noen kan gjøre seg rike. Klassekampen skjerpes.

Vi har to måter å organisere oss mot en slik utvikling. Det er politisk og det er gjennom fagbevegelse. Disse to linjene har stått sentralt så lenge vi har hatt en arbeiderklasse. Marcus Thrane for eksempel ville ha arbeiderne i en arbeiderforening. Han tenkte først og fremst på politikk, på statsmakt, ikke så mye på innflytelse på den enkelte arbeidsplass. Han ville unngå oppstykking av arbeidere i forskjellige yrker, det kunne svekke den politiske samlinga.

Relativt tidlig ble det fra min bransje argumentert med at en smedsvenn kan ikke forhandle med en skomakermester om lønn og arbeidsforhold for bakerne. Fagforeningenes kamp var først og fremst en profesjonskamp innenfor et fag for lønn, egne arbeidsbetingelser og beskyttelse.

Den første fagforeninga i Harstad sto maskinistene for, da de organiserte seg under navnet Nordland Maskinistforening i 1902, samme år som forbundet deres ble stiftet. De organiserte seg fordi rederiene, særlig Hålogaland Dampskipsselskap, brukte fyrbøtere som maskinister fordi de var billigere. Fagforeninga skulle regulere tilgangen på arbeidskraft for slik å kunne presse opp lønnsvilkårene. Det samme skjedde i Jern & Metall. Fagbladet var fullt av meldinger om hvor mange ledige det nå var på Kirkenes, i Harstad, i Sulis osv. Dette for at medlemmene ikke skulle reise til det området det var ledighet, for det ville styrke kjøpers marked på varen arbeidskraft.

Tilgangen på arbeidskraft er igjen blitt helt sentralt i norsk fagforeningspolitikk.

Den politiske bevisstheta kom ved fagopposisjonen av 1911. Martin Tranmæl er den mest kjente. Men Halvard Olsen fra Tennvassåsen sammen med Sigurd Simensen som bosatte seg her i Harstad, var de som skal ha æra av at Fagopposisjonen av 1911 vant frem i fagbevegelsen. Seieren ble konfirmert ved landsmøtet i Norsk Jern- og Metallarbeiderforund i 1918. Og det er i kjølvannet av denne kampen at fagbevegelsen begynner å bygge opp egen avis, egen kooperasjon og egne lokalpartier. Fagopposisjon ideologiserte fagbevegelsen og fikk den på offensiven, også i Harstad. Fortsatt er det Harstad-folk som husker plakatene, blant annet de to brolagte stiene som går sammen i en veg fram mot sola. Det var foreninger og parti som forente seg i en bevegelse. Og det er en del av historia at arbeidsvernlovene kom i denne tida – som skulle være en oppdemning mot revolusjon. Å stille offensive krav, komme på offensiven, er en måte å vinne faglige innrømmelser i klassekampen.

I dag preges fagbevegelsen av mangel på ideologi, mangel på bevisstgjøring, og den preges av frustrasjon. Jeg tror dette er en utvikling som blant annet skyldes intellektuell latskap fra fagbevegelsens fremste representanter og objektiv interesse i å glemme gamle mål fordi fagbevegelsen i dag er styrt av AP-politikere.

Tilbake til latskapen. En gikk over til prosent-kontingenttrekk med trekk over lønna gjennomført av arbeidsgiver. Dermed ser vi ikke så direkte lenger hva vi betaler og med det forsvant argumentasjonen, diskusjonen og motiveringa for kontingent. Og kontingentforhøyelse blir uproblematisk når en har prosenttrekk. Debatt om hvorfor en skulle være fagorganisert, forsvant. Automatikk gikk ut over bevisstgjøringa.

Annet eksempel. Vi har hatt en frigjøring av avisene fra partiene. Frigjøringa har vært argumentert med hensynet til det frie ord. Avisene skulle være formidlere som ikke var bundet opp i partiske prosjekt. Resultatet har vært en avideologisering til fordel for salgbare nyheter. Og fagbevegelsens pilarer med oppbygging av avis, parti og kooperasjon forsvant til fordel for kapitalens kommersielle ideologi. Vi har fått overflatiske nyheter på bekostning av bakgrunnsstoff, vi har fått tabloid(idiot)isering av meninger.

La oss stille et kontrollspørsmål: Hvem tjener på denne avideologiseringa? Er det dere som frittstående kulturarbeidere, likestilt med blant annet andre skribenter? Joda, det er nok betydelig verre både for journalister og meg som fagforeningsmann og opposisjonspolitiker om vi hadde levd i et diktatur. Men både for dere og for meg har rammebetingelsene aldri vært så snevre de siste 30 årene som de er nå. Smith sin usynlige hånd, regjerer mer enn noen gang. Hvis en ikke skriver en salgbar artikkel, må en bare finne seg en annen arbeidsplass. Da tror jeg det var større rom for kreativitet i de gamle ideologiske redaksjonene. Men det er bare gjetning fra min side, ut fra at slik er det nå ellers i arbeidslivet. Yrkesfaglige normer lider under effektiviseringskrav.

Vårt samfunn har sluttet å se på helheten, vi ser på fristilling av delene. Enkeltindividet kan tjene på denne utviklinga, men bare fåtallet av enkeltindivider. Kollektivet taper i hvert fall.

Hva er situasjonen nå?

Vi fikk en arbeidsmiljølov på 1970-tallet som var bedre enn arbeidsvernlovene. Det hadde vært en enorm vekst, vi hadde en konsensustanke om likhet og menneskeverd, og ikke minst vi hadde en voksende radikalisering i samfunnet. Den gang var det viktig å fremstille arbeidslivet som en vinn-vinn-situasjon bare vi samarbeidet. Da var det (arbeids-)miljø som sto i fokus, ikke (arbeids-)vern.

Nå får vi arbeidslivslovene. De er tilpasset markedskreftene, ikke verken helse, miljø eller sikkerheten på arbeidsplassene. Tvert om. Navnet passer de nyliberale visjonene der vern må vike for den fleksible arbeidskraft.

Arbeiderklassen er på defensiven, derfor er vi i ferd med å få en lov som ikke verner oss lenger, men som bare verner produksjonen og kapitaleierne. Lengre arbeidstid, mer fleksibilitet og mindre grenser. Den store striden står ikke om giftige stoffer o.l. men om bruksretten til arbeidskraft. Derfor er striden først og fremst om oppsigelsevern og normalarbeidsdagen. Regjeringa fikk igjennom endring av overtidsbestemmelsene. «Den enkelte arbeidstaker skal ha frihet til å avtale egen overtid.» Dette er ikke frihet, men økt tvang. Til og med partisekretæren til SV snakket om forskjellige behov som må åpne for et mangfold av løsninger. Liberalistene hyller individets frihet, dette er tidas herskende tanker. Husk at valgfrihet for ulven er ufrihet for lammet. Dette er frihet for de få. Den friheten de skaper seg ved å rasere vernelovene og fagforeningene, blir i virkeligheten en frihet for de få og større ufrihet for arbeiderne. Vi er ikke like aktører på lik linje i markedet. Regjeringens visjon om å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig selvregulerende, er ødeleggende for alt offentlig vern.

Det er ikke snakk om å velge frihet fremfor fellesløsninger. Tvert om, det er snakk om å vinne frihet gjennom fellesløsninger.

Fysak (kampanjen som står for fysisk aktivitet) og antirøykekampanjer er bra. Den enkelte har ansvar for egen helse, men den viktigste forutsetningen for helse ligger utenfor individets kontroll og må derfor være et samfunnsansvar. Det viktigste tiltaket for folkehelsa, er sosial rettferdighet. Helse for alle har med likhet å gjøre. Fjern ulikhetene. Større sosial rettferdighet gir bedre folkehelse. Det ville være oppgaven til en medmenneskelig regjering.

Høybråten som helseminister sa at han ville vektlegge mestring mer enn sykelighet. Og så strammer han inn sykemeldingene. Restarbeidskraften skal frem. Dette minner mer om moralisering, ta deg sammen. For et inkluderende arbeidsliv der en kan få ta ut restarbeidskrafta, må tilrettelegges med lettere arbeid, lavere tempo og kortere arbeidsdag slik at folk kan leve med jobben, leve med sine skavanker på arbeid. I stedet preges arbeidslivet med omstilling, fleksibilitet og midlertidige ansettelser. Presset fører til at blant annet jeg tier om slitasjeskader. Det er skadelig.

Kapitalen respekterer ikke menneskets rammebetingelser. Kapitalen spør ikke etter arbeidskraftas levetid. Det den interesserer seg for, er utelukkende i det maksimum av arbeidskraft som kan aktiviseres når det er arbeid. Det oppnår den på samme måte som trålerne rovfisker i Barentshavet. En ødelegger gjerne havets fruktbarhet for kortsiktig profitt.

Lovverket må tilpasses et arbeidsliv i endring sier NHO. Det er som å høre en spritsmugler som krever at loven må tilpasses praksis.

Vi må fremtvinge en statslov som kan hindre arbeiderne gjennom frivillige kontrakter med kapitalen å selge seg og sin slekt til død og slaveri, sa Marx for 150 år siden. Arbeidsmiljøloven er et slikt vern. Arbeidslivsloven er rasering av dette vernet.

Fremtidsscenarioet for kapitalen er en løs jobbtilknytting, stadig jobbskifte, nye arbeidstider, kjernearbeidskraft og periferiarbeidskraft, sosial dumping med slavekontrakter, slik det var på 1800-tallet i Europa.

Vi har arbeidere som går kontinuerlig i en permitteringssituasjon. De sendes hjem når det er lite arbeid, og kalles inn når det er noe å gjøre. Det er begrensninger hvor lenge bedriften kan gjøre det med hver enkel, men da skifter bedriften bare arbeider. Og signalene er at bedriftene skal få større fleksibilitetsrammer.

I fjor på denne tida skulle vi på MMV få Bulk Viking. Det ville sikre oss arbeid vinteren igjennom slik at vi unngikk permitteringer. Vi skulle bare godta at båten stilte med arbeidskraft fra Litauen. Klubben godtok betingelsene, men krevde at norsk lov skulle følges, og håpet at myndighetene ville stille en del betingelser som at norske lønninger skulle gjelde, at de skulle arbeide på like vilkår som vi m.m. Og Forbundet svarte oss at vi ville ikke ha noen muligheter til å kontrollere lønna deres. For det kunne være slike avtaler at de fikk norske lønninger i Norge, men for å komme til Norge, så måtte de jobbe gratis ei plikttid hjemme i Litauen.

Rederiet og bedriften var et halvt år for tidlig. For først 1. mai i år kunne en slik ordning ha blitt godkjent. I dag kunne de fått det igjennom. Og vi har dessverre en elendig oppdemning for å hindre at våre utenlandske kollegaer ikke blir underbetalt. Det er bare å la et utenlandsk firma stå for ansettelsen.

Erfaringene fra MMV

Vi har et minstelønnssystem. Det betyr at vi må forhandle på den enkelte bedrift for å få lokale tillegg. Vi må derfor også ha en klubb som er oppegående, vi må ha en kollektiv strategi, og vi må ha klubbmøter, en organisasjon som fungerer. Ellers vil vi sakke akterut i lokale lønnsforhandlinger.

Vårt lønnssystem er med på å skape en kontinuerlig klubb som sloss kollektivt. Og dette sveiser oss arbeidere sammen. At vår overenskomst, Verkstedsoverenskomsten, også har rutiner på å gjøre reelle streikeforberedelser ved hvert sentralt oppgjør, gjør og at vi beholder en kontinuitet og skolerer oss.

Vi har sett at ved hver konflikt så har det vist seg at det er kampkraft i Harstad Jern & Metall sjøl om det har bare vært så som så med oppslutning på møter. Men jeg tror allikevel at vi står ovenfor en svekkelse nå.

Klubbene er på defensiven i de lokale forhandlingene. Det er lite grunnlag for å stille krav. Verkstedene har knapt til å overleve. De som opponerer som meg, blir først permittert. Men permitteringsreglene gjør det heller slik at den enkelte mer frykter oppsigelser enn permitteringer. Problemene blir da individualisert. Den enkelte tenker ikke kollektiv i en slik situasjon, men på seg sjøl. De beste arbeiderne får seg annet arbeid. Forbundet er ineffektivt i å hjelpe den enkelte. Det blir da fort de som er tryggest og kanskje mest medgjørlige som vil påta seg verv.

Slik er det blitt på MMV. Hadde jeg valgt i denne innledningen å gi et referat fra Verkstedklubben MMV, så hadde jeg fått kritikk for å henge ut klubben. Jeg har ikke mye positivt å melde fra en av byens sterkeste klubber. Da måtte jeg ha sett bare bakover. For nå glir det ut, normer forfaller, moralen er mest akking og vegring. Møter om permitteringer holdes på tomta, ikke lenger reelle forhandlinger med protokoll osv. Den skrives i ettertid. Det holdes ikke klubbmøter. Og vi er ikke den verste klubben. Vi stiller da på informasjonsmøtene til Harstad Jern & Metall, det er det mange klubber som heller ikke gjør. Men jeg kjenner dette miljøet så godt at jeg veit at det er styrke, det er potensialet til å føre kamp når det trengs.

De første fagforeningene sloss for lønn. Og som tilleggsoppgave tok de for seg kollektiv ansvar for de som falt fra, sykekasse, ledighetskasse m.m. Men forhandling for lønn var det primære.

Nå er vi ikke trygge på de lokale lønnsforhandlingene heller. LO arbeider for forbundsløst LO. Det er måten å møte organisasjonsstrid mellom forbundene på arbeidsplassene. Den kan svekke vår lokale forhandlingsrett, derfor er det et faremoment, men ikke nødvendigvis. For vi MÅ beholde overenskomstene. I Fellesforbundet har de gamle forbundene bevart sine overenskomstområder også der det var mange overenskomstområder. Derfor er forbundssammenslåing betenkelig, men ikke nødvendigvis ødeleggende for forhandlingsretten innenfor de enkelte fag. Det viktigste er overenskomstområdet, det er den som gir identitet. Vær på vakt mot forenkling av avtaleverket og sammenslåing av overenskomstområdene.

Arbeidslivet brutaliseres. Arbeidsmiljøloven svekkes

Myndighetene åpner for 78 timers arbeidsuke. Dette er en lissepasning til de useriøse arbeidsgiverne som ønsker sosial dumping. Vi skal konkurrere med en lønn på 27 kroner per time og 14 timers arbeidsdag.

Folketrygden er under angrep og velferdsstaten skal rigges ned. Det er på tide at vi arbeidstakere sier stopp. Fagbevegelsen må sette ned foten og forlange en annen utvikling, en utvikling som gir et arbeidsliv med plass til alle. Livskvalitet må settes i fokus fremfor større og større fortjeneste til eierne.

Norsk lønn for alle som arbeider i Norge og tiltak mot sosial dumping, er de to mest sentrale krav nå. Dommen i arbeidsretten i denne uka gikk vår veg. Denne kampen vinnes allikevel ikke der. Den vinnes med mobilisering. OFS og Heismontørene med El & IT-Forbundet har begynt denne kampen mot sosial dumping. Det er oppsiktsvekkende at NHO ikke vil forsvare de seriøse firmaer i Norge som presses ut. Og det er avslørende at NHO ikke tar arbeidsrettsdommen til etterretning.

Den grunnplansmobiliseringa som jeg etterlyser, kan ha begynt 12. oktober 2004, faktisk uten at LO-lederen er klar over det. Mobiliseres grunnplanet foran LO-kongressen, så er det ikke først og fremst et partivalg, men et grunnplanskrav for å vinne tilbake sosiale rettigheter på arbeidsplassene. LO sitt brudd med samarbeidet med regjeringa i ALLU (arbeidslivslovutvalget) er både en forutsetting og en nødvendighet for at fagbevegelsen skal kunne forsvare våre rettigheter. Jeg tror Markedsliberalistenes iver i å skvise fagbevegelsen har gått for langt og for fort, derfor må det komme en reaksjon. En reaksjon fra arbeidsfolk er det som vi trenger nå. Og denne protestbevegelsen vil ikke gi seg med stemmeprotest.

LO i Trondheim definerte fagbevegelsens egen kamp ved siste valg. En fikk med alle deler av fagbevegelsen og en stilte konkrete krav som en ville sloss for. Det ble Trondheimsmanifestet. Mot konkrete privatiseringsfremstøt, konkret vern og konkrete offensive reverseringskrav mot as-ifiseringa i kommunen. Fagorganiserte ble mobilisert på at faglige krav kunne vinnes ikke bare gjennom fagforeningskamp, men også på den politiske arenaen. Trondheim opplevde den mest politiserte valgkamp noen gang. Og LO sin grunnplanskampanje har hentet sin modell fra denne vellykkede aksjonen. Vi kan merke enkelte ivrige AP-ledere er blitt engstelig for at de mister grepet om denne kampanja. Grunnplanet kan mobiliseres.

Det spørres etter alternativer

Sosialistiske tanker kan fort komme på moten igjen, sjøl om mange av de som opplever trøkket hardest, bare ser fortvilelse.

Sosialistiske tanker har aldri vært mer etterspurt og passet bedre inn i den tida vi har nå. Og da snakker jeg om de siste 50 årene jeg har vært aktiv. Og det er slike kollektive tanker som kan bringe fagforeninger og klubber på offensiven igjen.

av Samir Amin

Diskusjon om fattigdom, og nødvendigheten av å redusere omfanget av den, er nå kommet på mote. Det er en diskusjon om veldedighet, i nittenhundretalls-stil, som ikke søker å forstå de økonomiske og sosiale mekanismene som skaper fattigdommen, selv om de vitenskaplige og teknologiske midlene for å utrydde den nå er tilgjengelige.

Kapitalismen og det nye jordbruksspørsmålet

Alle samfunn før moderne (kapitalistisk) tid var bondesamfunn. Produksjonen ble regulert av forskjellige bestemte systemer og årsakssammenhenger – men ikke av dem som styrer kapitalismen i et markedssystem, så som maksimering av kapitalutbytte.

Moderne kapitalistisk jordbruk – som omfatter både rike familiejordbruk i stor skala, og kooperative landbruksvirksomheter – er nå engasjert i et massivt angrep på den tredje verdens småbruksproduksjon. Grønt lys for dette ble gitt av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) under WTOs sesjon i Doha, Qatar i november 2001. I dette angrepet er det mange ofre, og de fleste er småbrukere i den tredje verden, som stadig utgjør halvparten av menneskeheten.

Kapitalistisk landbruk, styrt av prinsippet om utbytte på kapital, lokalisert nesten utelukkende i Nord-Amerika, Europa, Australia og i det sørlige Latin-Amerika, sysselsetter bare noen få titalls millioner bønder, som ikke lenger er småbrukere. På grunn av mekaniseringsgraden og utstrekningen av gårder drevet av én bonde, er disses produktivitet mellom 1 og 2 millioner kilo korn per bonde.

I skarp kontrast til dette står tre milliarder sysselsatte i småbruksproduksjon. Deres gårder kan grupperes i to atskilte sektorer med svært forskjellige produksjonsmåter, økonomiske og sosiale kjennetegn og effektivitetsgrad. Den ene sektoren har klart å tjene på den grønne revolusjonen, de har skaffet seg kunstgjødsel, plantevernmidler og forbedrede frøsorter, og en viss grad av mekanisering. Produktiviteten til disse småbøndene ligger mellom 10 og 15.000 kilogram korn pr. år, mens den årlige produktiviteten til småbønder som er utelukket fra ny teknologi er anslått til ca 1.000 kilogram korn per bonde.

Forholdet mellom produktiviteten i det mest avansert kapitalistiske segmentet av verdens landbruk og det fattigste, som var ca. 10 til 1 før 1940, nærmer seg nå 2000 til 1! Det betyr at ulikheten i produktiviteten er blitt mye større innenfor feltet landbruk og matproduksjon enn innenfor noe annet felt. Samtidig har denne utviklingen ført til relativt prisfall på matvarer (sammenliknet med andre industri- og serviceprodukter) ned til en femdel av hva de var for 50 år siden. Den nye landbrukssituasjonen er et resultat av denne ulikheten i utvikling.

Modernisering har alltid kombinert konstruktive sider, så som akkumulering av kapital og økt produktivitet, med destruktive sider, – som at arbeid reduseres til samme status som varer solgt på markedet, og ofte ført til ødeleggelse av den naturlige økologiske basis som er nødvendig for liv og reproduksjon, og også polarisering av verdifordelingen globalt. Modernisering har alltid, samtidig, integrert noen, og ekskludert andre som ikke ble med i den nye arbeidsstyrken etter å ha mistet de posisjonene de hadde i det tidligere systemet. I sin framvekst har kapitalistisk global ekspansjon hele tiden integrert mange samtidig med sine ekskluderende prosesser. Men nå ekskluderer den et massivt antall mennesker i den tredje verdens småbrukersamfunn mens den bare inkluderer relativt få.

Spørsmålet som reises her er hvorvidt denne trenden vil fortsette å gjøre seg gjeldende overfor tre milliarder mennesker som stadig lever og produserer i småbrukssamfunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Hva vil skje dersom landbruk og matproduksjon skal behandles likt med annen produksjon, underlagt reglene om fri konkurranse i et åpent og deregulert marked, slik det i prinsippet ble bestemt av WTO på møtet i Doha i 2001. Vil slike prinsipper føre til økt produksjon?

En kan tenke seg at den maten som blir brakt til torgs av dagens tre milliarder småbønder, etter at de har sørget for sitt eget livsopphold, i stedet var blitt produsert av 20 millioner nye, moderne bønder. Betingelsen for at dette skulle bli vellykket ville være: 1) overføring av viktige deler god dyrkingsjord til kapitalistfarmerne (Og denne jorda måtte tas ut av hendene på småbøndene) ; 2) Kapital (til forsyninger og utstyr); og 3) adgang til konsumentmarkedene. Slike bønder kunne utvilsomt konkurrere effektivt med milliarder av småbrukere. Men hva ville skje med disse milliarder av mennesker?

Under disse forholdene vil det å gå med på et generelt prinsipp om fri konkurranse på jordbruksprodukter og matvarer, slik WTO har bestemt, bety å akseptere at milliarder av ikke konkurransedyktige produsenter elimineres i løpet av få tiår. Hvordan vil det gå med disse milliarder av mennesker? De fleste av dem er allerede fattige blant fattige som bare vanskelig kan brødfø seg. I løpet av femti år kan ikke den industrielle utviklingen, selv med en fantasifull hypotese om 7 % årlig vekstrate, engang sysselsette en tredel av denne arbeidskraftreserven.

Hovedargumentet som ble presentert for å legitimere WTOs konkurransedoktrine er at en slik utvikling virkelig fant sted i det nittende og tjuende århundre i Europa og USA hvor resultatet ble et moderne, rikt, urban-industrielt og post-industrielt samfunn med et moderne jordbruk som var i stand til å brødfø nasjonene og eksportere mat. Hvorfor skulle ikke dette mønsteret kunne gjentas i dagens tredje verdens land?

Dette argumentet tar ikke hensyn til to hovedfaktorer som gjør dette nesten umulig i land i den tredje verden. For det første ble den europeiske modellen utviklet i løpet av halvannet århundre med arbeidsintensiv teknologi. Moderne teknologi bruker mye mindre arbeidskraft, og nykommere i den tredje verden må ta den i bruk hvis deres industrieksport skal kunne konkurrere på verdensmarkedet. For det andre hadde Europa fordelen av en massiv utvandring til Amerika av sitt overskudd av arbeidskraft.

Overbevisningen om at kapitalismen virkelig har løst jordbruksspørsmålet i sitt utviklede sentrum har alltid blitt godtatt av store deler av venstresida, for eksempel i Karl Kautskys berømte bok The agrarian question (Jordbrukspørsmålet), som ble skrevet før første verdenkrig. Sovjetideologien arvet dette synet og tok fatt på moderniseringen av jordbruket sitt med dette som basis gjennom den stalinistiske kollektiviseringen, med dårlig resultat. Det man hele tiden har oversett, var at kapitalismen, selv om den løste spørsmålet i sine sentre, samtidig har skapt et gigantisk jordbruksproblem i periferiene, som bare kan løses gjennom folkemord på halve menneskeheten. Innenfor marxismen var det bare maoismen som forsto denne utfordringens omfang. De som anklaget maoismen for «jordbruks-avvik», viser derfor med denne kritikken at de mangler den analytiske evnen til å forstå imperialistisk kapitalisme, som de reduserer til en abstrakt diskusjon om kapitalisme generelt.

Modernisering gjennom kapitalistisk markedsliberalisme, slik det er foreslått av WTO og deres tilhengere, stiller til syvende og sist to komponenter opp side om side, uten at de nødvendigvis virker sammen; matproduksjon i global skala av moderne, konkurrerende jordbruk, i hovedsak i nord, men også muligvis i fremtiden i noen avgrensede områder i sør, og marginalisering, utestenging og ytterligere utarming av flertallet av de tre milliarder småbønder i dagens tredje verden, inntil de ender opp i en form for reservater. Forslaget kombinerer derfor en moderniseringsvennlig, effektivitetsdominert diskusjon med et sett av økologisk-kultur-reservat strategier som gir ofrene mulighet til å overleve i en tilstand av materiell (og økologisk) fattigdom. Det er derfor disse to komponentene kan komme til å komplettere snarere enn komme i konflikt med hverandre.

Kan vi tenke oss andre alternativer og få til en bred debatt om dem? Alternativer der småbruksvirksomhet kan opprettholdes i overskuelig framtid i det tjueførste århundre, men som samtidig gir denne virksomheten del i en kontinuerlig teknologisk og sosial utviklingsprosess? Slik kunne forandringer finne sted på en måte som tillot en gradvis omstilling av småbrukere til virksomhet i andre sektorer enn jordbruk. Et slikt sett av strategiske mål innebærer komplekse kombinasjoner av fremgangsmåter på nasjonalt, regionalt og globalt plan.

På det nasjonale plan betyr det makrostrategier som beskytter småbønders matproduksjon fra den ulike konkurransen fra modernisert landbruk og kooperativer av matvareprodusenter, lokalt og internasjonalt. Dette vil også bidra til å garantere akseptable innenlandske matpriser, løsrevet fra internasjonale markedspriser, som i tillegg blir subsidiert av det rike nord.

Slike strategiske mål stiller også spørsmål ved mønstrene i utviklingen av industrialisering og urbanisering, som bør være mindre fokusert på eksportorienterte hensyn (som å holde lønningene nede, blant annet ved lave matpriser), og mer oppmerksomhet på sosialt balansert ekspansjon på det nasjonale markedet.

Samtidig innebærer dette et helhetlig sett av strategier for å sikre nasjonal sjølberging – et ufravikelig vilkår for at et land kan fungere som aktivt medlem i det globale fellesskapet og nyte godt av en uunnværlig grad av selvstendighet og forhandlingsstyrke.

På det regionale og globale plan innebærer det internasjonale avtaler og strategier som beveger seg bort fra den doktrinære markedsliberalismen som rår i WTO – og erstatter den med visjonære og konkrete løsninger for forskjellige områder, løsninger som tar hensyn til de enkelte særforhold og reelle historiske og sosiale forhold.

Spørsmålet om den nye arbeidskraften

Klodens urbane befolkning representerer nå omtrent halvparten av menneskeheten, minst tre milliarder mennesker, mens småbønder utgjør alt bortsett fra en statistisk sett uvesentlig del av den andre halvparten. De data vi har om denne befolkningen gir oss mulighet til å skille mellom det vi kan kalle middelklassen og underklassen.

I det nåværende stadium av den kapitalistiske utvikling representerer de dominerende klasser, dvs. formelle eiere av de viktigste produksjonsmidlene, og konsernledere som styrer dem, bare en svært liten del av klodens befolkning, selv om inntektene de tar ut av sine samfunns disponible inntekt er betydelig. I tillegg til disse kommer de vi fra gammelt av betegner som middelklassen, dvs. ikke lønnstakere, eiere av småbedrifter og mellomledere. Deres antall er ikke nødvendigvis i tilbakegang.

Det store flertallet av arbeidere i de moderne segmentene av produksjonen består av lønnstakere som nå utgjør mer enn fire femdeler av befolkningen i de utviklede sentrene. Denne massen er delt i minst to kategorier, der skillelinjene både er synlige for utenforstående og oppleves som reelle i de berørtes bevissthet.

Det er dem vi kan betegne som den stabile arbeiderklassen i den forstand at de er relativt sikre i sine jobber, blant annet takket være faglige kvalifikasjoner som gir dem forhandlingsstyrke overfor arbeidsgiverne, og følgelig er de ofte organisert, i det minste i noen land, i sterke fagforeninger. I alle fall har disse massene politisk makt som styrker deres forhandlingsevne.

De andre utgjør den usikre arbeiderklassen, som innbefatter arbeidere som er svekket av sin svake forhandlingsstyrke (som følge av sine lave faglige kvalifikasjoner, sin status som gjestearbeidere, eller rase eller kjønn), i likhet med ikke-lønnstakere (de formelt arbeidsløse og de fattige som arbeider i uformell sektor). Vi kan kalle denne andre kategorien av underklassen for de usikre, snarere enn uintegrerte eller marginaliserte. For disse arbeiderne er helt integrert i den systemlogikken som styrer kapitalkonsentrasjonen.

Ut fra tilgjengelig informasjon for utviklede land og enkelte sørlige land (som vi trekker ut data fra) får vi vite hvilken relativ størrelse hver av de ovenfor definerte kategorier utgjør av klodens befolkning.

Selv om sentrene bare står for 18 prosent av klodens befolkning, er de hjemsted for en tredel av verdens urbane befolkning, siden befolkningen deres er 90 % urban. (Se tabellen.)

Underklassen utgjør tre firedeler av verdens urbane befolkning, mens kategorien usikre representerer to tredeler av verdens underklasse. (Om lag 40 % av underklassen i sentrene og 80 % i utkantene er i den usikre kategorien.) Med andre ord representerer de usikre minst halvparten av verdens urbane befolkning, og mye mer i utkantene.

Et blikk på sammensetningen av den urbane underklassen for femti år siden, like etter annen verdenskrig, viser at strukturene i underklassen da var svært forskjellig fra det de er blitt til nå.

Den gang oversteg ikke den tredje verdens del halvparten av klodens urbane befolkning (om lag en milliard mennesker den gang), mot to tredeler i dag. Enorme storbyer, slik vi kjenner dem i dag i praktisk talt alle land i sør, eksisterte ennå ikke. Det var bare få virkelig store byer, i Kina, India og Latin-Amerika. I etterkrigstiden hadde den urbane underklassen fordelen av det spesielle historiske kompromisset som ble påført kapitalen av arbeiderklassen. Dette kompromisset gjorde det mulig for flertallet av arbeiderne å skaffe seg stabile forhold under den formen for organisering av arbeidet som kalles «Fordist» fabrikksystem. I utkantene var andelen fattige, som alltid, større enn sentrene, men antallet oversteg ikke halvparten av den urbane arbeiderklassen, (mot mer enn 70 % i dag). Den andre halvparten besto ennå delvis av stabile lønnstakere i form av ny koloniøkonomi og av moderne samfunn, og delvis av gamle former for handverk.

Den viktigste sosiale forandringen som kjennetegner andre halvdel av det tjuende århundre kan oppsummeres i en eneste statistikk: Andelen fattige økte fra under en firedel til mer enn halvparten av verdens urbane befolkning, og dette utarmingsfenomenet har gjenoppstått i stor skala i selve de utviklede sentrene. Denne usikre urbane befolkningen har øket fra under en kvart milliard til mer enn halvannen milliard mennesker på femti år. Vekstraten overstiger den økonomiske veksten, og selve urbaniseringsprosessen.

Utarming – det finnes ingen bedre betegnelse for utviklingstrenden i andre halvdel av det tjuende århundre. I og for seg er dette faktum innrømmet og anerkjent i den nye terminologien. «Fattigdomsreduksjon» er blitt et tilbakevendende tema for de målene regjeringsstrategier påstår seg å ha. Men den fattigdommen det er snakk om, blir bare presentert som statistikk, enten svært grovt beregnet som inntektsutjevning, (fattigdomslinjer), eller ikke fullt så grovt, av sammenlignende prognoser (som FNs utviklingsprograms prognoser for menneskelig utvikling), uten engang å stille spørsmål ved hvilke sammenhenger og mekanismer som forårsaker denne fattigdommen.

Vår presentasjon av de samme fakta går lenger fordi den lar oss begynne å forklare fenomenet og utviklingen av det nøyaktig. De brede lag, stabile arbeiderklasselag og fattige underklasselag er alle integrert i det samme system av sosial produksjon, men de har forskjellige funksjoner i det. Noen er til og med ekskludert fra vekstgodene. De ekskluderte er i høyeste grad delaktige i systemet og er ikke marginalisert på den måten at de ikke er integrert – funksjonelt – i systemet.

Utarming er et moderne fenomen som slett ikke kan reduseres til bare å dreie seg om å mangle tilstrekkelig inntekt til å overleve. Det er i virkeligheten en moderne versjon av fattigdom og har ødeleggende effekt på alle sider av det sosiale liv. Innvandrere fra utkantene ble ganske bra integrert i den stabile arbeiderklassen i gullalderen (1945-1975) – de ble ofte fabrikkarbeidere. Nå står de nyankomne i utkanten av produksjonssystemene. De skaper gunstige vilkår for å bytte ut samfunnets solidaritet og klassebevissthet. Samtidig er kvinnene enda mer fange av økonomisk fattigdom enn menn, og resultatet er forverring av deres materielle og sosiale kår. Og selv om feministiske bevegelser utvilsomt har oppnådd viktige fremskritt både med ideer og praksis, er det nesten bare middelklassekvinner som har hatt fordel av dette, og i hvert fall ikke verdens fattige underklassekvinner. Når det gjelder demokrati, blir demokratiets troverdighet – og dermed dets legitimitet – stadig svekket av manglende evne til å bremse utarmingen av en stadig voksende del av underklassen.

Utarmingen henger uløselig sammen med polariseringen på verdensbasis – et arveprodukt av reell eksisterende kapitalisme, som vi derfor må kalle imperialistisk av natur.

Utarming av den utbane arbeiderklassen henger nøye sammen med den utviklingen den tredje verdens småbrukersamfunn er offer for. At disse samfunnene underlegges kapitalistisk markedsekspansjon, fremmer nye former for polarisering som utelukker en stadig større andel bønder fra adgang til dyrkingsjord. Utarmede småbønder og jordløse stimulerer – mer enn befolkningsveksten – økningen i tilstrømming til brakkebyene. Men alle disse fenomenene er dømt til å forverre seg så lenge som kapitalistiske dogmer ikke utfordres, og ingen korrigerende tiltak innenfor dette liberale rammeverket kan hindre at de brer om seg.

Utarming stiller spørsmålstegn ved både økonomisk teori og strategier for sosial kamp.

Konvensjonell økonomisk vulgærteori unngår de virkelige spørsmålene som reises ved kapitalismens ekspansjon. Dette fordi den bytter ut analyse av reell – eksisterende kapitalisme med teorier om en innbilt kapitalisme, unnfanget som en enkel og vedvarende forlengelse av byttehandelen (markedet), mens systemet fungerer og ekspanderer på basis av kapitalistisk produksjon og handel (ikke enkle markedsrelasjoner). Denne ombyttingen kan lett koples til den forestilling, som verken historien eller den rasjonelle tenkning bekrefter, at markedet regulerer seg selv og produserer sosialt optimale forhold. Fattigdom kan da bare forklares med årsaker som ligger utenfor den økonomiske logikken, så som befolkningsvekst og feilslåtte strategier. Forholdet mellom fattigdom og selve akkumuleringsprosessen blir avvist av konvensjonell økonomisk teori. Det resulterende sosiale virus, som forurenser samtidens sosiale tenkning og tilintetgjør evnen til å forstå verden, for ikke å snakke om å forandre den, har trengt dypt inn i de forskjellige venstrebevegelsene som har oppstått etter annen verdenskrig. De bevegelsene som i dag er engasjert i sosial kamp for «en annen verden», og alternativ globalisering vil bare kunne produsere synbar sosial fremgang hvis de blir kvitt dette viruset for så å konstruere en autentisk teoretisk debatt. Så lenge de ikke er blitt kvitt viruset, vil sosiale bevegelser, selv de mest velmenende blant dem, forbli lenket fast i konvensjonell tenkning, og derfor gisler for ineffektive korrigeringsforslag – som næres av retorikken om fattigdomsbekjempelse.

Ovenstående analyse skal bidra til å åpne opp denne debatten. Dette fordi den gjenoppretter relevansen av forbindelsen mellom akkumulering av kapital på den ene siden og fenomenet utarming på den andre. For et hundre og femti år siden innledet Marx en analyse av mekanismene bak denne forbindelsen, en analyse som nesten ikke har blitt fulgt opp siden da, og knapt nok overhodet i global skala.

av Peter M Johansen

«Pengene i husholdningene blir redusert når kvinner mister arbeid, subsidiene faller bort og utgiftene øker. Det betyr at barn dropper ut av skolen, det gjelder i første rekke jenter. Dette er vår side av den imperialistiske globaliseringen.»

«Om en skal frigjøre kvinner, må en ta fått i spørsmålene som har med fattigdom å gjøre. Dette er den viktigste delen av opplysningsarbeidet vårt,» fortsetter Pavana fra Hyderabad, fellessekretær i Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS), Kvinneopplysningsforeningen i Indias fjerde største og femte folkerikeste delstat, Andhra Pradesh. Den ligger i kultursonen mellom nord og sør og krysser religiøse skillelinjer og språkgrenser. Det gjør Andhra Pradesh til et dirrende spenningsfelt hvor delstatsministeren Chandrababa Naidu gjennomføre en storstilt «globaliseringskampanje» i konkurranse med delstatene Karnataka (Bangalore) og West Bengal (Kolkata) med den ene handa og en blodig utryddingspolitikk mot naxalitter på landsbygda og revolusjonære arbeidere og fagforeningsleder, intellektuelle og kunstnere med den andre.

Pavana er truet, som hennes far, den revolusjonære forfatteren Varavara Rao.

APCMS har begrenset sitt arbeid til byene, med hovedtyngden i Hyderabad og tvillingen Secunderabad. Byene har nok av slumstrøk å ta fatt i, der hvor fattigdommen har rot.

«I Andhra (Pradesh) står det en hard kamp for å beholde de sosiale subsidiene. Chandrababu Naidu er en av kjæledeggene til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Han aksepterte opprinnelige ikke kravene utad, men handler som beskrevet i IMF-programmene, sier Pavana. Andhra Pradesh har inngått en direkte avtale med Verdensbanken, uten å gå veien om sentralregjeringen i New Delhi, hvor Naidus parti, Telugu Desam Party (TDP), sitter i koalisjonen til Bharatiya Janata Party (BJP).»

«Det er full stans i offentlig sektor i Andhra. Dette rammer naturligvis kvinnearbeidsplasser. De er tapsbringende, hevder regjeringen,» forteller Pavana.

«Kvinner er «ufaglærte», selv om det slett ikke er tilfellet. Familieinntektene blir redusert, og de knappe pengene blir brukt på guttene, blant annet til skolegang. Dette øker problemene i familien og for kvinnene. Spesielt når det blir nedskjæringer i subsidiene på basismat og egenandeler på sjukehusene hvor en må kjøpe medisiner selv fordi de ikke fins på hospitalene som blir sultefôret på offentlige bevilgninger.»

«Tidligere var dette gratis, men nå er det ingen offentlige investeringer. Alt går over til privat sektor. Mye har endret seg,» konstaterer Pavana. Det hun sier, bekreftes i statistikkene som India har rikelige med, og det India ikke selv har, kommer fra internasjonale organisasjoner hvor India så godt som alltid inngår som bakgrunnlands. Slik også i rapporten Unesco Education For All (EFA) Global Monitoring Report som Christopher Colclough la fram i november. Det viser at India befinner seg i bånnsjiktet når det gjelder utdanning for jenter, og årsaken er interne problemer i India, ikke redusert bistand, konkluderer Colclough overfor avisa Times of India.

Nær halvparten av verdens analfabeter befinner seg i India, Pakistan og Bangladesh, og det skyldes ikke bare de store talls lov. India og Pakistan ligger nederst på Unesco-lista sammen med Etiopia og Papua Ny-Guinea, og vil ikke oppnå paritet – like mange gutter og jenter i inntak i grunnskolen – i 2015 om trenden holder seg. Unesco-målene for 2015 ble satt i Dakar i Senegal i april 2000.

Bangladesh har oppnådd kjønnslikhet i grunnskolen, men frafallsraten er høy etter femte klasse, akkurat som i India. Kina, Malaysia, Thailand og Filippinene har høyt inntak.

30 idealminutter fra Delhi, i Sør-Haryana, er de offentlige skolene i ferd med å bli jenteskoler med stagnerende elevtall, konstaterer avisa Indian Express. Foreldre sparer penger for at gutter skal gå på privatskoler, hvor de blant annet lærer engelsk, middelklassekvalifikasjonen for it-økonomien. Men samtidig blir flere jenter tatt ut av skolene.

I Faridabad var nedgangen på ti prosent i offentlige skoler i fjor, og den blir ikke veid opp av økningen i privatskoler. Jentene forsvinner ut av skolene, melder India Exkspress fra felten med Unesco-rapporten i handa. Jentene forsvinner ikke bare fra skolen. De forsvinner fra livet. Millioner av jenter mangler i befolkningsstatistikkene, ikke på grunn av en ettbarnspolitikk som i Kina, men på grunn av fattigdom.

«Medgiften koster minst 50.000 rupis, vel 8.400 kroner. En vanlig familie tjener 4.000-5.000 rupis i måneden. Nesten en årslønn. Med to-tre døtre vil det sette familien i gjeld for resten av livet. Familiene ber ikke bare om penger, men om kjøleskap, fjernsyn, gull og annet,» forteller Pavana. Dette leder til drap på jentefostre, også i Andhra Pradesh, slår hun fast.

«Menn og mennenes familier er den sterke kraften, men også kvinner «velger» abort fordi de selv lider, og ser hvordan døtre lider. De føler at det er bedre å ikke få jenter. «That’s the logic,» ikke å la jentungene lide,» sier hun.

Fattigdom er ikke det eneste svaret; for mange heller ikke det viktigste. Folketellingen fra 2000 som ble offentlig i oktober, viser at i 16 delstater og i 23 byer har fødselsforholdet mellom gutt og gutt forandret seg ekstremt unormalt fra 1991 til 2001. Både i Mumbai og Delhi er kjønnsforskjellen langt under den nasjonale raten, 927 jenter på 1.000 gutter. Statistikken avdekker at ulikhetene i aldersgruppen 0-6 år er størst i Delhi, Punjab, Haryana og Gujarat, de økonomisk fremste delstatene i landet, og i de bedrestilte strøkene i flere av storbyene. «I 56 distrikt i Harjana, Punjab, Himashald Pradesh og Gujarat er forholdstallet under 800, helt ned til 754. Det er dette kvinner opplever når den økonomiske politikken river grunnen under dem,» sier Pavana. «Kjønn er en del av fattigdommen, en del av byrden om den også viser seg av å være en del av rikdommen med hensyn til å velge bort jenter.»

Kvinneopplysningsforeningen

Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS) har komiteer i slummen og bydeler, på distriktsnivå og delstatsnivå. De gir ut kvartalstidsskriftet Mahila Maargam (Kvinners vei). Adresse: 52, CIEFL Quarters, CIEFL, OU Campus, Tarnaka Hyderabad – 7 Andhra Pradesh. Leder: Jyothi (40-7625245). Sekretær: Vishnu Priya (8574-80056).

Egenpresentasjon

Kvinneføderasjon, ble opprettet den 24. september 1995 da ti kvinneorganisasjoner i AP slo seg sammen.

Det rådende halvføydale og -koloniale samfunnet er hovedårsak til all utbytting og trakassering av kvinner. I dag er India styrt av føydalherrer og kompradorborgere med ubegrenset makt. Det ved siden av at de imperialistiske kreftene utbytter folk, holder kvinner nede og samler seg rikdommer. Ingen kvinnefrigjøring uten frigjøringen av de undertrykte folkene. Det betyr å bygge en kvinnebevegelse som en del av den nydemokratiske revolusjonen som veien til kvinnefrigjøring. APCMS organiserer kampen mot medgift, obscenity, sosial velferd, trakasseringer på arbeidsplassen og statlig undertrykking. Deltok i masseorganiseringen mot statsundertykkingen i 1996, mot opphevingen av alkoholforbudet, mot nedskjæringene i subsidiene på elektrisitet til bøndene og kuttet i programmet med 2 rupis for en kilo ris for de fattige. Tusener ble arrestert under protestene, men de førte fram og regjeringen måtte trekke tilbake mange av vedtakene sine. Deltok i protestene mot Miss Universe i Bangalore i 1996. Flere aktivister arrestert. 8. mars-arrangementer hvert år.

Mål

• Kjemper for sosial, økonomisk og politisk likhet mellom kvinner og menn.
• Kjemper for slutt på patriarkalsk undertrykking og mot det patriarkalske familiesystemet.
• Kjemper mot den skadelig imperialistiske og føydale kulturen.
• Deltar i den anti-føydale og anti-imperialistiske kampen.
• Støtter kvinnefrigjøring verden over.
• Bygger en kvinnebevegelse for den nydemokratiske revolusjonen.

av Lars Akerhaug

Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake.

Yossi Sarid, medlem av Knesset og tidligere leder av Meretz (note 1), skriver i Haaretz 21. januar om hvorfor de støttet muren: «Jeg skrev, for klargjøringens skyld, at muren burde følge langs grensene fra 1967. Jeg innrømmer at selv i mine verste mareritt ville jeg noensinne trodd at Ariel Sharon ville gå så langt som han har gjort i sine inngjerende bestrebelser.»

De første som snakket om apartheidmuren som hver dag spiser opp nye dunum (mål) av palestinsk jord, var Ehud Barak, tidligere statsminister for det israelske Arbeiderpartiet. Argumentasjonen omkring muren gikk på tradisjonelle argumenter om at «det må være en grense» kombinert med et forsøk på å tilfredsstille den israelske opinionens behov for «sikkerhet». For Arbeiderpartiet har en slik tilnærmingsmåte vært sentral for å kunne rettferdiggjøre en ny fredsprosess i den israelske opinionen.

Dette ser vi blir reflektert i Geneve-planen, som kan forstås dithen at murens foreløpig utbygde trase anses som en realitet, og med det at disse områdene blir innlemmet i det som regnes som det «egentlige Israel». I sammenheng med dette blir palestinerne tilbudt land, eller rettere sagt: en utviding av Gaza inn i Negev. (Kanskje i tråd med det opprinnelige delingsforslaget fra 1948?) Avtalen er for upresis til at det er mulig å spekulere mer om dette, men logikken er klar: land for fred, sikkerhet for fred. De israelske sosialdemokratenes viktigste mål er å oppnå en permanent fred, eller i det minste effektiv våpenstillstand.

Høyresiden har lenge strittet mot dette. Det var slett ikke åpenbart at Sharon ville gå inn for denne muren, som strider med Herut og Begins ide om «Eretz Israel» (sjøen til elven, Eufrat til havet). Mulighetene for israelsk ekspansjonisme blir kraftig redusert med en slik mur, og begrenser seg effektivt til nordområdene. I tillegg betyr muren oppgivelse av noen få utposter som i det store bildet ikke er svært viktige, men som symbolsk betyr mye for den nasjonalreligiøse og sekulær-fascistiske høyresiden i Israel.

Men ettersom Israel er et demokrati for sine jødiske innbyggere, har et kompromiss tvunget seg fram, og dermed en løsning ingen egentlig ønsker. Både høyresiden og venstresiden ville foretrukket andre alternativer, også støttespilleren USA er svært kritisk til dette prosjektet. Realpolitikeren Sharon ser imidlertid sitt snitt til å gjøre det beste ut av situasjonen, og bygge «fakta på bakken» før en fredsavtale alle ser, kommer og innhenter ham. Resultatene av dette kan det i midlertidig være vanskelig å forstå rammene av.

Sara Roy, en amerikansk midtøstenekspert, har beskrevet Israels kolonipolitikk i Gaza som helt særegen. Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, rett nok en utvikling basert på et avhengighetsforhold til kolonimakten, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake. Formålet med okkupasjonen av Gaza er ikke økonomisk utbytte, men en langsiktig ødeleggelse av hele det palestinske samfunnet og eksistensgrunnlaget. Når muren nå bygges omkring og inn i selve Vestbredden er dette en del av Israels destruksjonspolitikk, som vil ødelegge livsgrunnlaget i det vakre, kuperte landbrukslandskapet. Bønder blir avsondret tilgang på dyrket mark, og befolkningen blir presset inn i store byer. Når dette kombineres med at Israel nekter palestinske arbeidere å jobbe i selve Israel, er det en stor fare for at dette vil få uante konsekvenser selv for det israelske etablissementet.

En av de kortsiktige konsekvensene er internasjonal isolasjon av Israel. Dette virker å være godt kjent og kalkulert i Israel. Fasaden utad ser ut til å være at så lenge Sharons forhold til Bush er godt, er det ikke så farlig med resten av verden. Det er to brister i denne framstillingen. Den ene er stadige rapporter om dårligere klima mellom Tel Aviv og Washington. Uttalelsene fra Condoleezza Rice og USAs godkjenning av at veikartet nå skal gjennomføres av FN sitt sikkerhetsråd, er begge skjær i sjøen for Israels forhold til USA, som nettopp baserer seg på å være bistatlig. Det er lett å se de to tiltakene i sammenheng, og som et symptom på at USA ønsker å engasjere seg mindre direkte i forhold til USA. Den andre bristen er de økende utfallene mot antisemittisme i Europa og resten av verden.

Sharon har forsøkt å bruke en undersøkelse som viser at et overveldende flertall av EUs innbyggere er kritiske til Israels okkupasjonspolitikk, som et bevis på «antisemittisme». Her i Norge har vi sett at Israels ambassadør har fristet å anklage norsk media for ensidig støtte til palestinerne, og igjen: antisemittisme. Denne tendensen er først og fremst et symptom på at Israel ser med økende uro på at opinionen i Europa er sterkt pro-palestinsk og at dette på sikt kan påvirke europeiske regjeringer. Når Sharon spiller «antisemittismekortet», er det et tegn på at Israel ikke klarer å møte logikk med motargumentasjon.

Men den virkelige sprengladningen bak muren ligger bokstavelig talt i det palestinske samfunnet. Desperasjonen og håpløsheten er det viktigste trekket ved den andre palestinske intifadaen. Alternativene til det daglige slitet er enten å flykte, slik noen, men foreløpig ikke veldig mange palestinere har gjort, eller å yte motstand. Og i den situasjonen palestinerne som nå gjennom over tre år har måttet henge opp nye bilder av døde familiemedlemmer og venner, er selvmordsbomber og militær motstand det mest åpenbare våpenet å gripe til.

Alt dette er resultatet av en politikk «duene» i Israel, politikere fra Arbeiderpartiet og Meretz, satte igang for over et år siden. For disse politikerne har målet vært en kontrollert fred, eller i det minste våpenstillstand. Denne freden henger også godt sammen med Geneve-planen, som nettopp åpner for en fredsløsning der de bosettingene muren inkluderer, også inkluderes i en israelsk stat i bytte for at deler av Negev-ørkenen blir en del av Gaza.

Men det virkelige resultatet kan fort bli det motsatte, fortsatt motstand og fortsatte angrep på Israel. For vanlige israelere kan dette bety nye år med ødeleggelse og terror. Men for høyresiden, der ideen om fordrivelse av den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene lenge har eksistert, kan muren bli begynnelsen på fullbyrdelsen av en slik tankegang.

For å forstå dette må man analysere motsetningene i det israelske borgerskapet:

• På den ene siden: De vestlige jødene i Arbeiderpartiet som ønsker en kontrollert «fred», der de kan etablere frihandelssoner i Jordan og utvikle Tel Aviv som en regional stormakt, et nytt «Singapore». Naturligvis er dette helt avhengig av normalisering.
• På den andre siden: Det lavere borgerskapet og småborgerskapet, som ikke har det samme behovet for arbeidskraft. Derimot har de interesse av militær ekspansjon som vil åpne nye markeder i entreprenørbransjen, landbruksutvikling og andre småskalasektorer. Byggingen av muren sperrer delvis for en slik utvikling.

Sharon, som tilhører sentrum og ikke høyresiden i israelsk politikk, balanserer mellom fløyene i borgerskapet. Derfor er muren en konstruksjon som i den formen den tar, ikke er ønsket av noen av fløyene, men som heller ikke er kontroversiell nok til å skape noen virkelig israelsk opposisjon. En realitet som skaper reaksjoner få kan forutse.

Fordrivelse, transfer i amerikansk-israelsk sjargong, må ikke først og fremst forstås som en ensidig militær aksjon slik de åpne fascistene propaganderer. Derimot er fordrivelse en mulig løsning på en situasjon der gjentatte militære aksjoner og håpløse fredsinitiativ mislykkes. Dette er ikke en uttalt politikk verken fra Arbeiderpartiet eller Likud. Men i den virkelige verden kan det fort bli resultatet.

Note:

1) Meretz = Sosialistisk og venstresionistisk parti. For bygging av muren tettest opp mot Israels grenser fra 1948. For fredsforhandlinger med palestinerne, ledende folk fra Meretz var med å foreslå høstens «Geneve-plan». [Tilbake]

av Reidun Heiene

Europa kan bli tvunget til å godta fritt salg av mat fra genmodifiserte organismer (GMO).

USA har sammen med flere land anlagt sak mot EU i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) for å få åpnet EU-markedet for GMO-mat. Saken blir antakelig avgjort i 2004.

EU har ikke godkjent nye matvarer med GMO etter 1998, ut fra et økologisk føre-var-prinsipp. USAs hovedforhandler Robert Zoellick sa i en pressemelding: «EUs forbud bryter WTOs regelverk. Folk omkring i verden har spist genmat i årevis uten at helseskader er påvist.» Landbrukssekretær Ann M Veneman sa videre: «Med denne saken kjemper vi for interessene til amerikansk jordbruk. Denne saken handler om å følge de reglene vi har forhandlet fram i god tro.»

Spørreundersøkelser viser at europeiske forbrukere ikke ønsker GMO. I et Eurobarometer fra 2001 viser at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei.

Mange europeiske politikere er positive til handel med GMO-mat, men frivillige organisasjoner og forbrukere i en rekke EU-land har presset hardt for å beholde føre-var-prinsippet. EU-kommisjonen har nettopp gitt tillatelse til import av den første GMO-matvaren siden 1998 (Syngenta Bt 11 GM mais).

Kronologisk bakgrunn

• April 1990: Et EU-direktiv om regulering og godkjenning av GMO ble vedtatt.
• 1994-1998: 18 GMO-produkter ble godkjent i EU på grunnlag av dette direktivet.
• I 1997 begynte noen medlemsstater å nekte å ta inn EU-godkjente produkter på sine markeder.
• 1998: Ingen flere tillatelser til markedsføring av GMO ble gitt. På flere nivåer uttrykte politikere støtte til «føre-var-prinsippet» i disse sakene. 6 land forbød EU-godkjente GM-produkter (Frankrike, Østerrike, Hellas Tyskland, Italia og Luxemburg), og Den europeiske kommisjonen gikk ikke ut med fordømmelse av disse forbudene.
• 1999: Danmark, Frankrike, Hellas, Italia og Luxemburg sa i en fellesuttalelse at de ikke ville gi nye tillatelser før regelverket om merking og sporbarhet var på plass. Østerrike, Belgia, Finland, Tyskland, Nederland og Sverige sa i en fellesuttalelse at det trengs en grundig «føre-var-prinsipp»-basert tilnærming i disse sakene. Disse uttalelsene ligger til grunn for på det som er blitt kalt «de facto» moratorium (i realiteten stans) for godkjenning av GMO-matvarer i EU, selv om det ikke formelt er vedtatt.
• 2002: Regelverket om merking og sporbarhet kom på plass
• Mai 2003: USA, Canada, Argentina og Egypt anklaget EU inn for WTOs tvisteløsningsmekanisme. De ble støttet av Australia, Chile, Colombia, El Salvador, Honduras, Mexico, New Zealand, Peru og Uruguay.
• EU anklages for å ha brutt regler under flere WTO-avtaler, både GATT (General Agreement on Tariffs and Trade), SPS (Sanitary and Phytosanitary Measures) og TBT (Technical Barriers to Trade).
• Våren 2004: Etter at partene ikke ble enige i løpet av de første meklingsforsøk, ble et tvisteløsningspanel ble satt ned i mars 2004.
• I løpet av våren har et GM-produkt (en mais-sort produsert av et sveitsisk firma: Sygenta BT 11GM mais) blitt godkjent for salg på EU-markedet.

Tvilsteløsningspanelet på tre personer tok i mot innspill fram til slutten av mai, men har nå lukkede møter om saken. Krav om offentlig innsikt i prosessen er blitt reist og avvist. En avgjørelse er ventet i løpet av året.

De facto moratorium

En rekke europeiske politikere ønsker å åpne markedet for GMO. Eksempelvis ledes EUs sentrale Food Standards Authority (FSA) av en overbevist GM-forkjemper, John Krebs. EU-kommisjonen ønsker også liberalisering.

I lang tid var det de opprinnelige 6 enkeltland som stadig blokkerte disse sakene. Bildet er blitt mer uoversiktlig med nye medlemsland og endrede konstellasjoner etter for eksempel valget i Spania.

EU-kommisjonen anbefalte å godkjenne Sygentas GM mais i januar i år, og forsøkte deretter å argumentere med at det ikke eksisterer noe «de facto» moratorium. Dette ble avvist av anklagerne, som opprettholdt saken.

At motstanden er stor blant mange medlemsland, er uansett klart.

Aktivisme og lokalt engasjement

Et Eurobarometer fra 2001 viste at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei. (Kilde: Eurobarometer 55.2.) Dette er en spørreundersøkelse i 15 EU-land med en rekke spørsmål om befolkningens holdning til forholdet mellom vitenskap, biologi, politisk handlingsrom med mer, trykt i en 62 siders rapport.

George Monbiot skrev i Klassekampen våren 2004 at det ville aldri blitt stans i GMO i Europa uten alle de «direkte aksjonene». Aktivister har marsjert i gatene, lobbyert i korridorene, hengt fra vegger, brent avlinger og gått i frankenstein-kostymer. Media fanget opp debatten, som i land etter land har ført til kraftige reaksjoner og lokalpolitisk handling. I Storbritannia måtte Tony Blair gi opp forsøk på å tillate dyrking av GM-avlinger, og i stedet gå inn for miljøtesting av disse for å vurdere miljøeffekter. I Italia nådde aktivister avisenes forsider omkring et «hemmelig» møte hvor EU-politikere møtte næringslivsledere for å drøfte liberalisering. I Frankrike har 1.200 kommuner og i Italia har over 500 byer erklært seg som GMO-frie soner. En email-kampanje med blant annet Friends of the Earth, Public Citizen, Greenpeace og Action Aid har fått mer enn 110.000 underskrifter våren 2004: www.bite-back.org/

Prosedyrer i WTO og i EU

En tvisteløsningssak pågår som regel i ca 18 måneder. Det begynner med 60 dager konsultasjoner hvor partene skal søke å unngå at det blir sak. Videre kommer meklinger over noen måneder, hvor partene og andre («third parties») kan gi innspill. Hvis det da likevel blir sak, går panelet inn i lukkede drøftinger og avgir sin kjennelse. En kjennelse forventes i denne saken mot slutten av året.

Anklagerne regner med å ha tapt enorme summer på manglende tilgang til EU-markedet. Dersom EU taper, vil EU bli idømt straffetoll på andre produkter, som vil bli beregnet slik at det skal svi økonomisk.

En rekke saksdokumenter er lagt inn på internettstedet www.ictsd.org/issarea/environment/biotech_case.htm.

Når disse sakene skal behandler i EU, gir Den europeiske kommisjonen først sin anbefaling, før sakene går ut til medlemslandene til behandling i 90 dager. Dersom de når kvalifisert flertall, går saken gjennom. Hvis ikke, blir kommisjonen den endelige avgjørende myndighet. Det var slik Sygentas mais ble anbefalt i januar 2004 og endelig godkjent i mai 2004. Monsanto har også en maissort (Monsanto NK 603 GM maize) som er underveis i denne prosedyren nå, og forventes å få en liknende avgjørelse.

Sygenta skal ha signalisert at de ikke vil markedsføre produktet i Europa, på grunn av forbrukerreaksjoner.

Liknende saker i WTO

EU har tidligere tapt sakene i tvisteløsningspaneler om «hormonkjøtt» og bananer.

Siden saken dreier seg om retten til å bruke føre-var-prinsippet, kan den derfor bety mye for muligheten for ethvert land å si nei til import på grunnlag av et økologisk føre-var-prinsipp.

av Unni Nielsen og Erik Ness

Vi var på musikalen (m-l) – en med et utenfrablikk og en med et innenfrablikk. Det ble en samtale over flere eposter. Nedskrevet ble det to tilbakeblikk: på forestillingen og på tida og hendelsene den handler om, SUF(m-l) fra 1967 til AKP 2003.

Politisk CV:

Unni: Vi sitter på Papirhuset i Tønsberg og skal se musikalen (m-l), og mens vi venter, spør jeg meg: Er det ikke litt stusselig at det er blitt kultur, alt sammen nå? Den gamle papirfabrikken i Tønsberg er blitt teatersal, og m-l er altså blitt musikal, og det er noe med drømmer og virkelighet, noe med at vi var unge i -67, og da var det virkelighet, drømmer ingen andre hadde drømt før, ikke bare musikal, liksom. Men på den gamle papirfabrikken som er blitt kultur, mens vi venter på (m-l) som er blitt musikal, spiller de gamle arbeidersanger, i det minste; Rudolf Nilsen: «Gi meg de rene og ranke …»

Musikalen starter med den turbulente tida fra 1967 til -69, demonstrasjoner mot seksdagerskrigen og Israels okkupasjon av Vestbredden, SUF blir til SUF(m-l). I musikalen er det sommerleirsamba og borgerpressetango, og m-l-paret Aksel og Erla som blir kjærester og hovedpersoner, i tillegg til andre, mer kjente, typefiguren Partisekretær og paret Steigan og Øgrim, for eksempel.

På den tida var jeg virkelig utafor. Jeg stemte AP og visste knapt hva SUF var for noe. I -67 seilte jeg til sjøs som telegrafist om bord i en norsk båt som var chartret av United Fruit Company. Vi gikk i fast rute mellom kaianleggene deres på Manhattan og bananrepublikkene deres i Latin-Amerika. Vi demonstrerte, vi også, ja, jøss, mot Vietnamkrigen og alle andre imperialistiske kriger foran FN-bygningen på Manhattan. Vi marsjerte mot kongressen i Washington for borgerrettigheter. Men i USA var det ikke noe særlig snakk om seksdagerskrigen i Israel og slett ikke om m-l. Det spesielle med akkurat den tida, føler jeg, var at vi trodde alt var mulig, alle sammen. Jeg mener, det var ikke bare m-l.

Erik: Noe av det jeg synes musikalen fikk fram best, var holdninga til m-l-bevegelsen, og det virkelig spesielle i det politiske Norge å støtte palestinernes kamp. Det var jo en av årsakene til at SUF(m-l) brøt med SF. Jeg har lest ungdomsboka di Toccata Fuge som med utgangspunkt i New York blant annet handler om motstanden mot Vietnamkrigen. Det var ikke enkelt å være motstander av krigen i USA, men det var ikke akkurat Olaf Palme-tilstander i Det Norske Arbeiderpartiet, mens du demonstrerte utenfor FN-bygningen. Eller tar jeg feil, var spenningene større i AP om Israel og Vietnam enn det jeg tror? Du var jo innafor.

Unni: Hvis vi rykker fram til neste tidsepoke i musikalen (m-l), 1970-åra, så kan du si at jeg var innafor. I Norge var sympatien for Israel enorm, i den grad folk brydde seg i det hele tatt, da. Jeg mente nok på den tida at Israel kjempet med ryggen mot veggen, og klappet nærmest da de «vant» seksdagerskrigen. Mediakjøret for Israel var massivt. Da jeg mønstret av den siste båten min, i Saudi, mellomlandet flyet hjem i Beirut. Der hadde Israel sveipa inn en tid i forveien og bomba alle Libanons kampfly sønder og sammen, på bakken, en liten rakett mot hvert fly. Vi satt i flyterminalen og så kratrene. Og jeg beundret Israel som hadde «klart det». Men så gikk flyet videre til Fornebu, da, og her hjemme var folk opptatt av en eneste ting: Ja eller nei til EF. Resten av verden var bare et annet sted, opplevde jeg.

Erik: Jeg meldte meg inn i SUF(m-l) i 1972 etter å ha tenkt meg lenge om og lest mye Mao og NKPeren Regi Enerstvedts gode bok, Dialektikk og samfunnsvitenskap. SUF(m-l) var en befrielse, det var mange som trodde det var mulig å skape en verden uten sult og krig. Talekorene i begynnelsen av musikalen reagerte jeg kraftig på, og framtoninga av partisekretæren. Jeg fikk assosiasjoner til Hitlerjugend av måten partisekretæren stirret på. Selvsagt var det noe galskap over trøkket vårt på den tida, selvsagt var det enkeltpersoner som ble med og som like etterpå meldte seg inn i Maranata. Men jeg oppfattet oss ikke som fanatiske, mest som befriende – og ganske humoristisk. De blikkene fra han partisekretæren synes jeg var veldig ubehagelige.

Unni: Vi hadde da sannelig nok med vår egen partisekretær, Håkon Lie. Han er også fundamentalist, på sine premisser. Forresten har jeg ett m-l-minne, det må ha vært i -68, om bord i MS Ada av Haugesund, på vei fra Singapore til Kobe. En del av jobben min var å ta værmeldinger hver fjerde time. Det var et nettverk av kystradiostasjoner som sendte værmeldinger på engelsk til alle skip. Radio Singapore dekket området fram til Filippinene, der overtok radio Manila, og da vi kom gjennom Luzonstredet  og inn i Sørkinahavet, overtok Radio Beijing, skjønner du. Og de sendte en helt strøken værmelding til alle skip, på engelsk, de også, bare at den begynte sånn: «Denne værmelding er tilegnet formann Mao, den rødeste sol som skinner i våre hjerter …»

Erik: Jeg tror du syntes Mao-værmeldinga var litt komisk, men hva med partisekretæren?

Unni: Jeg synes Mao-værmeldingen var rørende, ikke komisk. Og for folk i Kina betydde Mao helt åpenbart mange slags store sprang framover. Mao dukker opp i (m-l)-musikalen også. Vi er kommet fram til 1975, til sentralismen og de sosialistiske «fyrtårna» Kina og Albania, og 1976 med Maos død og Albanias brudd og ideologisk krise i m-l-bevegelsen. Dette blir ei vanskelig tid for m-l-erne Erla og Aksel i musikalen også. De er ektepar nå med to barn og store diskusjoner om likestilling og barnepass og «saka» som er viktigere enn alt. For meg betydde den perioden likestilling, kvinneår og alt det derre der, husker jeg. I 1975 og -76 var jeg tilbake i Larvik og jobbet for den lokale AP-avisa, Nybrott. Jeg hadde småbarn og sjonglerte som best jeg kunne med arbeidsfordeling i hjemmet. Du skjønner, jeg hadde seilt til sjøs siden jeg var atten og hatt menn til å lage maten min og gjøre reint rundt meg og ta oppvasken og skjønte veldig godt dem som gjerne ville ha det sånn hele livet. Det skulle jeg også gjerne hatt.

Men for m-l, i virkeligheten, og i musikalen (m-l) var det gudene som falt, da, den rødeste sol som skinte i våre hjerter, og hjelpe og trøste så mye kritikk m-l-erne har fått for den tiden der! Jeg husker at jeg startet en avisdebatt i Nybrott mot ei bok Håkon Lie skrev på den tida, kommunisthets, skrev jeg. Boka, eller pamfletten, het Hvem kan vi stole på?. Han gadd aldri svare, men noen andre ihuga partifeller tok agnet, og det ble da en liten debatt av det. Nå, i tilbakeblikk, kan vi vel bare riste på hodet og spørre oss hvor troverdige Håkon Lie og hans venner i Amerika var. Det var det jeg stilte spørsmål ved den gangen. Og det er jeg litt stolt av, da.

Erik: I 1972 hadde jeg bilde på veggen av Mao og Lenin. Husker fars blikk da han åpnet døra og Vladimir i helfigur slo mot han. Og jeg tenker fortsatt at takk og pris for revolusjonen i Russland og at de turte å prøve å bygge sosialisme til tross for at de som skulle ha blitt maktas herskere ikke kunne lese og strøm bare var forbeholdt rikfolk. Hvordan ville det vært i Kina i dag uten kommunistene og revolusjonen i 1949? Kanskje som i India der folk dør som fluer?

Unni: I musikalen synger reisesekretæren Angrearie tilegnet professor Hagtvet og alle andre lunkne demokrater, går jeg ut ifra. Hva tror du Rudolf Nilsen ville ha sagt om angrekravene fra herrene Helskog og Hagtvet? – «Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil …»

Erik: Jeg likte Rudolf Nilsen bedre før enn nå. Tror ikke vi behøver å være så veldig «rene og ranke», og definitivt bør vi tvile, dvs. stille spørsmålstegn hele tida. Men Rulle hadde rett at vi ikke må gi opp. Jeg tror det er sånn at de mest firkanta holder kortest, for de kommer ikke til å kjenne seg igjen i verden lenge, og en verden som er ukjent er vanskelig å forandre. Marxisme er ikke leveregler eller oppskrifter, men en kritisk teori med utgangspunkt i et klassegrunnlag. Det er en teori i utvikling, men målet er frihet.

Unni: Jeg er hjertens enig i at det er de mest firkanta som først slutter å kjenne seg igjen i verden. Se bare på Håkon Lie. Han skjønte aldri at AP kunne «tape» EU-kampene. Han mener at man må beskytte demokratiet mot menneskene som bor i det.

Men hvorfor føler m-l-erne at de må unnskylde seg hvert eneste valgår for at de har brent for noe? Vi blir så fort historieløse. Jeg husker så tydelig at solidaritet betydde noe helt annet i 70-åra enn i dag, for alle oss andre også, ikke bare for dere i m-l-bevegelsen. Det er bare det at vi må tenke oss om og tenke riktig godt etter for å virkelig legge merke den gradvise egotrippen vi har vært med på alle sammen de siste tretti åra. Hos oss i Arbeiderpartiet for tretti år siden kunne vi ikke ha hatt den stygge kritikken av Jagland for åpen mikrofon som vi hadde før siste valg.

Ja, vi var autoritetstro, vi også. Og ukritiske. Jeg var på Arbeiderpartiets landsmøte i 1977. Der markerte vi Einar Gerhardsens 80-årsdag. Og da 250 delegater sang Internasjonalen, var det høy stemning, fellesskap, solidaritetstripp. Ingen av oss tenkte på at vi skulle ha femretters  jubileumssupé om kvelden da vi sang «De stjeler vårt arbeid, beskjærer vårt brød, til arbeide, liv eller død»… . Og vi tenkte ikke over det da vi sang Sleggene synger neste morgen heller. Jeg mener, det var tross alt gått over tretti år siden krigen og – «Enige skarer i trampende takt, styrker vår sak, øker vår makt», sang vi.

Erik: Jeg husker at det i et eller annet skriv i 1972 sto at SUF(m-l) ledet arbeiderklassen. Jeg trodde de mente noen annet enn det som sto der, bokstavelig talt. For det var sjølsagt bare tull. Men vi prøvde, og på noen områder etter noen år spilte vi en stor rolle i fagbevegelsen.

Unni: Ja, det derre der syntes jeg var ganske patetisk, husker jeg. Ærlig talt. Vi var arbeiderklasse, og trengte vi noen til å tenke for oss? Spurte vi.

Skjønt bevares. Vi var lojale og solidariske i syttiåra, vi også. Det var ikke bare dere. Jeg husker for eksempel at jeg intervjuet en gammel AP-veteran og spurte:

– Var du tilhenger eller motstander av Nato?
– Tilhenger, så klart, det var vi, nesten alle sammen.
– Okei, men hvorfor var DU det?
– Jo, du skjønner, Einar sa det var best, og så tenkte jeg at så var det vel best, da.

Og det var ikke bare Einar. Rundt omkring i kommunene satt det ordførere som ganske mektige bygdehøvdinger i år etter år etter år, akkurat som Einar satt og satt, mange små og store soler rundt omkring, ikke bare i Kina. Og DET var IKKE bare bra.

Erik: Den delen av kritikken av m-l-bevegelsen for å ha vært udemokratisk i sin ungdom, har jeg vanskelig for å forholde meg til. Saklig sett har jeg mange argumenter for at dette var en bevegelse som bygde på et demokrati nedenfra. Jeg husker det første utkastet til partiprogram for AKP. Det delte jeg ut i garderobene på skipsverftet i Tønsberg, Kaldnes Mek. Det var i hvert fall en intensjon om at vi ikke bare skulle lære bort, men være i dialog. Andre forteller at det var hardt å nå fram med synspunkter som var avvikende. Mulig jeg var for nær makta (var leder i Vestfold AKP de første åra), mulig jeg ikke ble herja med, mulig jeg lukker øynene. For etter som tida har gått, er jeg mer åpen for at det var et skeivt forhold mellom demokrati og sentralisme. Kanskje var det kvinneopprøret på midten av 1980-tallet, med en uavbrudt rekke med partiledere fram til Jorun Gulbrandsen i dag som var «oppgjøret» som ble gjort i praksis.

Min erfaring med AP er veldig knyttet til de femten åra jeg var platearbeider. Lars Skytøen var leder av Jern og Metall og Kaldnes-klubben var ledet av Jernlaget. Jeg tror jeg ble valgt til nestleder i klubben på grunn av behovet for å reise kamp mot nedleggingstruslene – men kanskje også som et frisk, og jeg tror demokratisk, pust. Håkon Lie var ikke bare en person, men et begrep, selv om han hadde forlatt APs partikontorer på det tidspunktet.

Du jobbet i Nybrott på den tida. Kjenner du deg igjen, eller må jeg skifte briller?

Unni: På den tida var Håkon Lie blitt en patetisk gammel gubbe, med mine briller. Han var så forbanna på Einar at han reiste seg og forlot landsmøtet da Einars 80-årsdag skulle markeres, og slikt kan en jo bare riste på hodet av. Vi holdt rådslag og studiesirkler om hvert eneste partiprogram, vi også. Men i hvor sterk grad vi ble hørt, er vanskelig å si. Abortsaken som kom inn i programmet etter et benkeforslag på landsmøtet var i hvert fall ei rein arbeidsulykke.

Jeg er enig i at sentralstyringa var udemokratisk. Men solidaritetssamfunnet skulle vi gjerne ha beholdt. Ingen av oss er jo rike og unge og sterke hele livet. Og hvor langt må det gå før folk flest begynner å skjønne det igjen?

Musikalen (m-l) ruller videre til perioden 1999 til 2003. Nå er det Erla og Aksels voksne barn, Runa og Georg som spiller hovedrollen. Runa er blitt med i Rød Ungdom, og Georg har vervet seg til beredskapsstyrken og drar til Kosovo. Og så slutter musikalen der den begynte, ringen sluttes med Runa og kjæresten i Rød Ungdom i demonstrasjon mot Israels aggresjon i Palestina. – «Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil» …

Bokomtale

ved Gunnar Rutle

Kunnskapssenteret De Facto har i mange år forsynt interesserte med argumenter mot nyliberalismen. Boka Privatisering – en kritikk er nylig kommet ut. Boka kan på mange måter ses på som en oppfølger av Den nyliberale revolusjonen – om angrepet på velferdsstaten som Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen skrev for fire år siden.

Eilertsen og Bjerke sin bok har dessverre ikke vakt samme interesse i pressen som Tredje venstre-boka til Marsdal og Wold. Særlig syns jeg det er trist at Klassekampen ikke bryr seg, for etter min mening er De Factos nye bok – og forløperen – viktigere for de som ønsker å bidra til å snu utviklinga i Norge.

Boka gir også en mer materialistisk analyse av de økonomiske drivkreftene bak utviklinga enn det vi finner i Marsdal/Wolds bok.

Moderne – eller tilbake til forrige århundreskifte?

Boka starter med litt historikk i kapitlet «Markedet slår tilbake». Hvis du er blant dem som ikke tror på Erna Solberg og hennes venners prat om at dette er modernisering, så finner du argumenter her.

Noen tiår med ekstrem markedsøkonomi rundt forrige århundreskifte var en medvirkende årsak til at sosial(istisk)e bevegelser vokste seg sterke. De ble i stand til dels å trekke noen områder ut av markedet og over på offentlige (og demokratisk kontrollerte) hender, og dels å vinne oppslutning om at det offentlige bygde ut fellesområder som privat kapital ikke hadde økonomiske muskler nok til å klare.

Fra 70-tallet av har en fallende veksttakt i de kapitalistiske landene presset fram dagens utvikling med privatisering. Kapitalen er på desperat jakt etter nye markeder og nye felt der de kan gjøre profitable investeringer.

Men kampen mellom plan og marked er ikke ny. Den pågikk gjennom hele nittenhundretallet. Ingen av dagens argumenter er nye eller moderne. Ingen av resultatene heller. Tvert imot: Det vi ser nå, er en tilbakevending til den ekstreme markedsøkonomien vi hadde for omtrent 100 år siden.

Eneste dokumenterte resultat: ekstrem forskjell mellom rik og fattig

Fellesoppgaver som post, tele, kraft, samferdsel m.m krevde store fellesløft fra samfunnet – staten – for å kunne bygges ut. Det offentlige tok ansvaret i oppbyggingsfasen. Nå er vi over i høstingsfasen. Ikke rart at Erna Solbergs moderne venner ønsker å overta nå. Og hvorfor skal det ikke være mulig å gjøre profitt på skole og helse?

Boka dokumenterer grundig at privatisering og skatteletter ikke er noe vidundermiddel for vekst. Undersøkelser viser at verdiskapningen ikke er større i land med liten offentlig sektor enn i land med stor. FrPs og Høyres yndlingsargument for skattelette – at det skulle føre til at folk jobber mer – kan heller ikke dokumenteres. Det eneste åpenbare resultat av ekstrem markedsorientering er grotesk polarisering mellom rik og fattig – i USA tjener for eksempel lederne i de største selskapene 1.000 ganger gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Og vi er på god vei også her til lands.

Ansgar Gabrielsen tappet statskassen for hundrevis av millioner uten å bli straffet for det. Historien om det finner du i slutten av kapittel 1. Der, og i kapittel 2: «Kunsten å selge arvesølv», finner du en omfattende gjennomgang av hvordan skiftende norske regjeringer har gått fram for å privatisere de viktigste statsforetakene, og hvem som tjener på det. Du får også beskrivelsen av hvordan boligsektoren ble snudd fra å være offentlig styrt og subsidiert til å bli et lukrativt område for profitt og spekulasjon.

Anbud og konkurranseutsetting funker ikke – la pengene følge pasienten.

I kapittel 3, 4 og 5 går forfatterne inn på metodene som brukes for å slippe profittinteressene inn på de områdene vi tradisjonelt har forbundet med velferdsstaten. Visste du at det meste av konkurranseutsetting i Norge hittil har vært temmelig mislykket, også sett fra kapitalistenes synsvinkel? Problemet har vært at skal du gjøre profitt på skole og helse, må du enten få folk til å arbeide mer eller tjene mindre.

I England klarte Thatcher og etterfølgere å få til det: svake fagforeningene og stor arbeidsledighet gjorde det mulig å presse arbeiderne over på dårligere avtaler. I Norge står fagbevegelsen fortsatt sterkt, og arbeidsledigheten er ganske liten. Dermed har det til nå vært lite å hente.

Gjennom 1990-tallet argumenterte privatiseringstilhengerne helst som voktere av den offentlige pengesekken: Ved å sette offentlige oppgaver ut på anbud skulle de offentlige utgiftene reduseres. Slagordene var av typen «mer helse for pengene». Men siden resultatene har vært dårlige, ser det ut til at privatiseringstilhengerne nå mer og mer satser på en annen vei: «pengene følger brukerne». (Se også artikkelen til Rolv Rynning Hanssen i dette nummeret av Røde Fane, red.) Dette har også den fordelen at de kan bruke argumentet «større frihet for den enkelte», et argument som har stor gjennomslagskraft.

Forfatterne argumenterer godt for hvordan systemet med «pengene følger brukeren» vil drive fram et todelt velferdssystem: Et dårlig – og stadig dårligere – offentlig tilbud for de fattige som ikke har råd til å betale ekstra for tilleggsgoder, og et langt bedre profittbasert tilbud for dem som kan betale ekstra.

Hvordan Oslo kommune tapte 10 millioner på konkurranseutsetting

Kapitlet «Bestemor på anbud» gjennomgår det som har vært prøvd av anbud og konkurranseutsetting av sjukehjem. Dette kapitlet burde være obligatorisk lesestoff for alle kommunestyrerepresentanter som skal ta stilling til slike saker. Ikke minst bør historien om hvordan det svenske (men Orkla-eide) omsorgskonsernet Carema stakk av fra en tapskontrakt på Vinderen sjukehjem i Oslo, være en tankevekker. Kontraktsbruddet påførte Oslo kommune 10 millioner i ekstrautgifter (her snakker vi altså virkelig om å spare penger på konkurranseutsetting). Likevel har Carema gjennom dyktige finansmanipulasjoner (et datterselskap uten verdier og egenkapital) gjort det umulig for Oslo kommune å få erstatning, sjøl om kommunen etter all sannsynlighet vil vinne i en rettssak.

I de neste kapitlene tar forfatterne for seg utviklinga på ytterligere tre områder:

• Privatisering av renovasjonen og de dramatiske følgene av den siste endringen av forurensingsloven.
• Kvalitetsreformen i høyere utdanning, der de blant annet ser på konsekvensene av at universitetene får betalt etter hvor mange studenter de får gjennom studiene uten stryk.
• Og sist, men ikke minst: de gjennomgår og kritiserer forslaget til pensjonsreform.

Det vil føre for langt å gå inn på alle disse feltene i denne anmeldelsen. Les sjøl, og bli vis!

Boka avslutter med et oppsummerende kapittel, som blant annet går inn på konsekvensene for fagbevegelsen.

Jeg syns ikke boka er helt klar i strukturen. Boka skjemmes litt av at enkelte ting gjentas i flere kapitler. Men slike feil er likevel underordnet. Det viktigste nå er å få argumentene og analysene ut til folket. Og det er ikke tvil om at Roar Eilertsen og Paul Bjerke har laget en bruksbok med masse ammunisjon for privatiseringsmotstanderne. Løp og kjøp!

Hva jeg savner – eller en oppfordring til forfatterne

Jeg savner behandling av to saker:

Det ene er en kritikk og analyse av nyorganiseringa av kommune-Norge, der KPMG (og andre konsulentselskap?) gjør seg dobbelt rike:

• Først ved å selge blåkopier av konsulentutredninger om to-nivå-kommuner til et utall kommuner – en kommunemodell som legger til rette for anbud og konkurranseutsetting.
• Deretter på selge konsulenttjenester til de private selskapene skal inn i det nyåpnete kommunemarkedet.

Det andre området jeg savner er en analyse av Clemets stille revolusjon i skolen.

Men det er kanskje emne for en eller flere nye bøker? Ikke vent fire år med dem!

Av Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og
studieansvarlig for Rødt i Agder.

---

Terje Halvorsen:
Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i
Norge 1940–1945
Bergen: Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes
motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur
jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen,
som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og
er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.

Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved
krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på
tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at
motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske
imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren
1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og
regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye,
rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom
aldri riktig til å gjøre det.

NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele
krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse
angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de
andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på
kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær
erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10
000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista
livet som følge av sitt engasjement.

Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene
dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og
aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter,

Et ledemotiv i Andreas Malms forfatterskap om klima er at siden klimakrisa er både prekær og systemisk, må også løsningene være av samme art. De må komme nå, og de må endre den sosiale organiseringen av vår interaksjon med naturen fundamentalt. Det er eneste sjanse vi har for å endre “stormens” – Malms metafor for klimakrisa – utvikling.

Av Daniell Vernegg, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem i Gnist-redaksjonen.

Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt. I september ventes det som blir Malms tredje bok om klima, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century. I følge forfatteren selv kommer han i boka med et forsvar for en “økologisk leninisme” og i den vil han argumentere for hvorfor vi bør trekke lærdommer fra bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen. Og ikke nok med det: Allerede i januar 2021 utkommer neste bok, How to Blow Up a Pipeline, hvor Malm fra et klimabevegelsesperspektiv vil ta for seg politiske og etiske spørsmål rundt vold og pasifisme; demokrati og sosial endring; og strategi og taktikk. Her vil han argumentere for at sabotasje og ødeleggelse av privat eiendom bør utgjøre del av klimabevegelsens taktiske reportoar. Tidligere har Malm blant annet utgitt boka Hatet mot muslimer (2009) og arbeidet som journalist i den syndikalistiske ukeavisa Arbetaren.

Teori som politisk veikart 

I tråd med Marx sin berømte læresetning om at poenget med filosofi ikke simpelthen er å fortolke verden, men derimot å forandre den, tilskriver Malm teorikonstruksjon en sekundær rolle i kampen mot klimaendringene. Det avgjørende er handling, og i den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan det for Malm ofte føles som at “den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene [og] invadere gruvene.”

Likevel har han altså valgt å sette seg ned og bruke år på å produsere flere hundretalls sider med tekst, hvorav en god del attpåtil er på et nokså abstrakt nivå. Hva er rasjonalet bak det? Jo, fremfor at strategiske og taktiske avgjørelser tas på bakgrunn av “utydelige grafer og tåkete tenking”, er bevegelsens mål best tjent med at en makter å utvikle “konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere”. Det er nettopp det Malm gjør i historieverket Fossil Capital og den mer teoretiske The Progress of This Storm. Gjennom disse verkene gir han sitt bidrag til hvordan vi best kan spore stormens utvikling på en måte som kan generere nøyaktige konseptuelle kart for en vei ut av krisa.

Primitiv akkumulasjon og industriell kapital 

“De døde generasjonenes tradisjon tynger som et mareritt ned på sinnene til de levende”, skrev Karl Marx […] [I] en varmende verden tynger den ned tyngre og tyngre på de levendes kropper og deres omgivelser, i en nådeløs konsolidering av fortidens tyranni.

skriver Malm i introduksjonskapittelet i Fossil Capital. Karbondioksiden som ble sluppet løs i atmosfæren i går, kommer til å bli liggende og generere oppvarming i morgen. På godt norsk kan en si at klimakrisa er fortidens utskeielser som biter fremtidens generasjoner i ræva. Følgelig vil et naturlig utgangspunkt for å bygge en klar teoretisk forståelse av situasjonen vi står overfor kunne være å dykke ned i historien for å søke å forstå hvordan og hvorfor den globale økonomien kom til å bli så til de grader basert på klimagassproduserende energikilder. For å gjøre det, vil den industrielle revolusjons Storbritannia være både den naturlige tiden og stedet å rette oppmerksomheten mot.

Fossilkapitalens historiske vugge lokaliserer Malm i den industrielle revolusjonens Storbritannia. Det var her en så historiens første tilfelle av at brorparten av en nasjonal økonomis energigrunnlag ble utgjort av fossile brensler, og det var også her den industrielle kapitalismen for første gang ble etablert som den samfunnsmessig dominerende produksjonsmåten. Inntil dette punktet i historien hadde den samfunnsmessige produksjonen i all hovedsak foregått uten at kapital var involvert, basert på energikildene vann-, vind- og muskelkraft.

I populærhistoriske fremstillinger presenteres den industrielle revolusjonen ofte som et resultat av James Watts dampmaskin, som ble tatt i industriell bruk for første gang i 1776. Med Watts patent ble det mulig å erstatte energiformene som til da hadde drevet produksjonen til fordel for  damp produsert gjennom forbrenning av kull, og det ble økonomisk rasjonelt å samle lønnsarbeidere i fabrikker, fremfor at disse arbeidet på hver sin tue, slik praksis hadde vært tidligere. I denne typen historiefremstilling blir industrialismen og kapitalismen forstått som følger av en rekke teknologiske innovasjoner sentrert rundt dampmaskinen, mens sosiale relasjoner mottar mindre fokus. Ofte kan slike fremstillinger helle i retning av det som gjerne kalles teknologisk determinisme, eller troen på at teknologiske nyvinninger er det primære i å avgjøre historiens gang.

I Malms historielesning, som i stor grad tar utgangspunkt i historietilnærmingene til de marxistiske historikerne Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood, er det derimot de sosiale relasjonene som inntar den mest fremtredende rollen i å forklare den industrielle kapitalismens fremvekst. Inspirert av Marx sitt kapittel om primitiv akkumulasjon i Kapitalen, finner nemlig Brenner og Wood de primære forutsetningene for den industrielle kapitalismen i hvordan det vokste frem nye og unike eiendomsrelasjoner på den britiske landsbygda i århundrene forut for den. Fra om med siste halvdel av 1500-tallet ble stadig større deler av jordeiendommen i landet – som hadde tilhørt kongehuset og kirken – gradvis underlagt privat eiendomsrett, og bøndene som i århundrer hadde hatt bruksrett til dennes allmenninger fordrevet. Denne prosessen skilte de direkte produsentene (bøndene) fra produksjonsmidlene (jorda) og skapte en klasse mennesker (arbeiderklassen) uten andre muligheter for å fø seg selv (reproduksjon) enn å selge egen arbeidskraft. Samtidig konsentrerte den såkalte “enclosure”-prosessen eierskapet til eiendommen og produksjonsmidlene på et fåtall private hender, noe som dannet utgangspunktet både for konkurranse disse imellom, samt for at dette fåtallet kunne erverve seg ytterligere verdier gjennom å få flertallet til å arbeide for seg i bytte mot lønn. Kapitalismen var således en forutsetning for adopsjonen av dampmaskinen, heller enn en konsekvens av denne.

Fossil kapital som våpen i klassekampen

Denne tilnærmingen til industrialiseringens opphav understøttes av det faktum at fabrikksystemets fremvekst for stor del skjedde før dampmaskinen i noen særlig utstrakt grad ble tatt i bruk. I motsetning til hva som kan synes å være gjengs oppfatning blant folk flest, ble de tidlige fabrikkene ofte drevet av vannkraft. Til tross for at Watts patent for første gang ble tatt i bruk så tidlig som 1776, var det vannkraft og muskelkraft som var de dominerende kraftkildene i den britiske industrien så lenge som til midten av 1830-tallet.

Hva var det da som gjorde at den kulldrevne dampmaskinen overtok som primær energikilde fra og med 1838? Mens tradisjonelle forklaringsmodeller blant annet har hevdet at skiftet skyldtes at kullkraft ble billigere enn vannkraft og/eller at tilgangen på uutnyttet vannkraft ble dårligere, tilbakeviser Malm dette: Vannkraft var nemlig både billigere enn kullkraft og lett tilgjengelig gjennom hele skiftet. Malm fremsetter derfor en helt annen forklaring på overgangen: Kullkraft ble kapitalens foretrukne energikilde fordi den i større grad enn vannkraft svarte til enkeltkapitalisters behov for å utkonkurrere hverandre gjennom å disiplinere arbeiderklassen.

Der vannkraft forutsatte at arbeidskraften ble brakt til energikilden, muliggjorde kullkraft at energikilden ble brakt til arbeidskraften. Med kullkraft var derfor ikke kapitalen tvunget til å rekruttere arbeidere til avsidesliggende steder hvor den selv måtte stå for kostnadene ved all infrastruktur, men kunne i stedet nyte godt av fiks ferdig infrastruktur i allerede eksisterende og voksende byer. På slike steder var en ytterligere faktor tilgangen på det Marx kalte “en reservearme av arbeidskraft” som kunne benyttes for å presse prisene på arbeidskraften ned; om en motsatte seg kapitalens krav, sto det nok av arbeidere med lua i hånda utenfor fabrikkporten klare til å ta ens plass. Lokaliseringen hadde dermed en disiplinerende effekt. I tillegg til å være fordelaktig for kapitalen av disse romlige årsakene, brakte kullkraften også med seg fordeler i form av tid. Mens vannkraftens styrke var underlagt naturens lover gjennom blant annet sesongvariasjoner, og derfor var variabel, muliggjorde kullkraft en kontinuerlig strøm av energi underlagt menneskelig kontroll. Slik kunne maskineriet utnyttes til sin fulle kapasitet døgnet rundt, året rundt.

Når Malm forstår overgangen til kullkraft som et resultat av kapitalens behov for å temme arbeiderklassen, legger han seg tett opp mot en marxistisk retning som ofte kalles operaismo. Operaismo, som på norsk kan oversettes til arbeiderisme, oppstod i Italia på 1960- og 70-tallet, og er internasjonalt særlig blitt utbredt gjennom arbeidene til Mario Tronti og Antonio Negri. For arbeideristene kan arbeidskraft skilles fra andre varer ved at den aldri kan bli fullstendig underlagt kapitalens kontroll. Arbeideren besitter en potenza – en kraft – som denne kan velge å anvende for å å nå egne målsetninger, også når disse går på tvers av kapitalens behov. Mens teknologideterministiske tilnærminger setter teknologisk utvikling i førersetet på historiens lokomotiv, snur arbeideristene det hele på hodet, og forstår den teknologiske utviklingens form som resultat av det de forstår som arbeiderklassens autonome egenaktivitet.

Den motsetningsfylte enheten mellom samfunn og natur

For Malm kan konseptet om en autonom potenza også anvendes for å teoretisere naturens uregjerlighet. Idet vi formelt trer inn i den geologiske perioden antroposcenen, som defineres av at menneskelig aktivitet er det som i størst grad former klodens geologi og økosystemer, hevder samtidig naturen på brutalt vis sin autonomi gjennom den globale oppvarmingen. Slik arbeideren, samme hvor hardt kapitalen måtte streve etter det, aldri kan underlegges fullstendig kontroll, kan til syvende og sist heller ikke naturen det.

En konseptualisering av denne motsetningen mellom samfunn og natur må for Malm være en sentral del av enhver teoretisering som kan ligge til grunn for et veikart verdt å følge. I The Progress of This Storm går han derfor til frontalangrep på et utvalg innflytelsesrike teoretiske tradisjoners måte å tilnærme seg klimakrisa på. Konstruktivistiske tilnærminger representert ved Noel Castree og Neil Smith får det glatte lag for å fornekte naturens autonomi, mens forsvarere av det Malm kaller hybridistiske tilnærminger, representert ved Donna Haraway og Bruno Latour, kritiseres for motsatt å avskaffe det sosiale som noe distinkt fra naturen som helhet. «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem», påpeker Malm. For ham må både det sosiale og naturen forstås som autonome, men samtidig internt relaterte kategorier. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den oppvarmende tilstanden som en historisk naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.

Hvordan ser Malms politiske veikart ut? 

Hvordan ser så Malms veikart ut på et mer konkret politisk nivå? Som jeg var inne på i innledningen, er et gjennomgående tema i Malms bøker klimakrisas prekære karakter. “Hadde nedbyggingen av den fossile økonomien begynt […] i 1992”, skriver Malm, “når CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var på 355 deler per million heller enn dagens 400, kunne trikset i hvert fall hypotetisk vært gjort med […] litt skatter her, noe toll der, [og] noe rabatt på elektriske biler – men jo lenger utsettelse, jo mer dramatisk må nedbyggingen bli når den starter”. I og med at dette ikke er skjedd, må det ifølge Malm sterkere lut til enn “litt forsiktig pirking borti markedet”. Tiden er nå overmoden for politiske tiltak av en langt mer inngripende art.

Hva er det så Malm ser for seg? Sosialistisk revolusjon? I følge Malm er forestillinger om at revolusjon som strategi for å stanse oppvarmingen kan lykkes ønsketenkning. Slik han ser det, har erfaringen fra de siste to århundrenes kamp for sosalisme vist at det “ikke bare er latterlig, men uansvarlig” å gå inn for at en i løpet av en håndfull år – som er det som må til om en skal kunne bremse utslippene tidsnok – skal kunne makte å relegere privateiendommen og kapitalismen til historiens skraphaug. I stedet bør bevegelsens agitasjon og aksjonisme settes inn mot å presse staten til umiddelbart å stanse all ekspansjon av infrastruktur for fossil energi og stenge den som allerede eksisterer.

Med Malms ord bør veien videre for klimabevegelsen være at den intet mindre enn “rekonstituere[r] seg som en rivningsgjeng” for fossilkapitalens infrastruktur. I det avsluttende kapittelet av Fossil Capital antyder han mer eller mindre eksplisitt at den britiske generalstreiken i 1842 kan være en passende historisk hendelse å se til for inspirasjon. Ikke ulikt hvordan de streikende arbeiderne i 1842 demonstrerte sin potenza ved å sabotere produksjonen gjennom å trekke pluggene ut av dampkokerne i fabrikkene, bør klimabevegelsen i dag fysisk sabotere den fossile infrastrukturen gjennom for eksempel masseblokader. Sistnevnte strategi har allerede i en årrekke vært adoptert av blant andre tusenvis av aktivister i den tyske bevegelsen Ende Gelände, som ved flere anledninger har lyktes i å midlertidig stanse produksjonen i tyske kullverk, aksjoner som Malm ved flere anledninger personlig har tatt del i. Dersom denne typen aksjoner ikke “multipliserer seg til aksjon i hver eneste region av den fossile økonomien”, skriver han, “forblir det usannsynlig at nullutslipp[s-samfunnet] vil skje”.

Selv om Malm legger stor vekt på massemobiliseringer og direkte aksjon, er han ingen anarkist. I stedet går han så langt som å hevde at “[D]ersom enkelte tendenser tror at direkte aksjon er nok, lider de av vrangforestillinger”. Slik Malm ser det, er staten helt nødvendig for å koordinere det massive prosjektet som en omstilling bort fra fossil kapital er. Ikke bare stiller han seg positiv til initiativer for statlig dirigert, grønn omstilling av økonomien – slik som de mange ulike New Deal-inspirerte kampanjene for en “Green New Deal”, men han argumenterer på nokså provokativt vis for at en bør gå enda lenger: I stedet for å se etter historiske analogier for hva som i dag behøves i mellom- og etterkrigstidens statlige intervensjoner i økonomien, gjør krisas alvorlighetsgrad og det at enhver løsning på den er inkompatibel med fossilkapitalens behov, at vi er kommet dit at den mest nærliggende analogien for hva som bør gjøres er bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Blant aktuelle tiltak skissert opp av Malm, og som uten tvil er ment å ha en provokativ brodd, er forbud mot import av kjøtt fra utlandet og statlig pålagt veganisme (sic!).

Disse problemstillingene er blant temaene for Malms kommende bok Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, som kommer fra Verso i september. Forhåpentligvis vil utgivelsen supplere analysen i Fossil Capital og The Progress of This Storm og bidra til enda klarere konseptuelle veikart for klimabevegelsen. I Andreas Malm sine analyser finner venstresiden i Norge en solid marxistisk analyse som ikke bare forklarer hvordan vi havnet her, men også bruker de historiske erfaringene arbeiderbevegelsen har gjort seg i kampen mot (fossil)kapitalen som utgangspunkt for å utarbeide realistiske strategier for hvordan vi kommer oss ut. Det er noe det fossile Norge virkelig trenger.

Bokomtale

av Mathias Bismo

NRKs utenrikskommentator Jahn Otto Johansen har med sin bok Den brune fare levert en klart leseverdig bok. Mens mye litteratur om rasisme tar for seg ekstremitetene med nynazistiske grupperinger og krypto-fascistiske partier, er Johansen bare interessert i dette i den grad de blir legitimert av samfunnet rundt seg og på den måten fungerer som en indikator på den folkelige rasismen han vil advare mot. Det er i særdeleshet Tyskland som legges under lupen, men også andre, i sær østeuropeiske, land blir behandlet.

Det er skremmende tall Johansen legger frem når det gjelder offisielle holdninger til minoriteter. En undersøkelse fra 2001 viser for eksempel at bortimot halvparten av tyskere mellom 14 og 25 år mener at det er alt for mange utlendinger i landet, og, noe overraskende, er kvinnene overrepresentert. Samme undersøkelse viser også at over 20 % av den tyske befolkningen har forståelse for rasistisk motivert vold. Likevel er ikke tyskerne verst; mens en EU-undersøkelse viser at 16,6 % av tyskerne ikke vil ha personer av annen religion i sin nærhet, gjelder det samme for hver fjerde belgier og hver tredje danske. Boka er også krydret med fortellinger fra ting han selv har opplevd i Tyskland; hvordan han flere steder har blitt avvist av så vel kroverter som lokalpolitikere fra alle partier når han i det hele tatt har tatt opp problematikken.

Johansen er heller ikke blind for årsakene til rasismens vekst. I det tidligere DDR er de forverrede sosiale forholdene helt klart en drivkraft, men han mener også at tyskhetskampanjen som ble satt i verk av Erich Honecker fra tidlig 1970-tall og regimets behandling av fremmedarbeidere, som var langt mer diskriminerende enn tilsvarende i de fleste vestlige land, er viktige faktorer. Og holdningsundersøkelser viser også at det er blant de arbeidsløse og misfornøyde at rasismen står sterkest – men det overraskende er kanskje at forskjellen mellom disse og folk det står bedre til hos, ikke er spesielt stor. Selv om han tar utgangspunkt i at staten i hovedregelen er antirasistisk, går han også inn på ulik innvandrings- og integreringspolitikk som forklaringsfaktorer. Han konkluderer imidlertid med at det ikke er lett å avgjøre hva slags politikk som støtter opp under rasisme, og hva slags politikk som ikke gjør det. Tysklands forholdsvis liberale innvandringspolitikk burde kanskje avhjelpe rasismen noe, men deres desto strengere naturaliseringspolitikk kan peke i motsatt retning. Om man imidlertid ser på Frankrike, der statsborgerskap er mye lettere å få, er også rasismen markant, noe som ikke minst ble synlig ved sist presidentvalg, da Jean Marie le Pen fikk nest størst oppslutning i første valgrunde, på tross av at også andre brune kandidater stilte.

Stor plass vies til Europas to største og historisk mest forfulgte minoritetsgrupper: jøder og sigøynere. Selv om han, på ulike plasser, trekker frem deres høyst forskjellige sosiale posisjoner – mens sigøynere ligger i det absolutte bunnsjiktet, sprer jødene seg jevnt utover de ulike sosiale lagene – forsøker han ikke å problematisere dette, noe som ville vært interessant. Dette kan ha å gjøre med Johansens klare pro-sionistiske standpunkt. Selv om han poengterer at antisionisme ikke er antisemittisme – han kritiserer tvert imot folk som bruker denne sammenligningen for både å ødelegge for jødene og for Israels sak – trekker han paralleller litt vel langt. Selvsagt er det grunn til å kritisere at nynazister ønskes velkommen i markeringer mot Israel, men å gå herfra til å hevde at man i stor grad gjør felles sak, er et kraftig overtramp. Men fortsatt er det grunn til å merke seg det faktum at venstreorienterte antisionister har en tendens til å bagatellisere angrep på europeiske jøder og deres institusjoner.

Jahn Otto Johansen kommer ikke med spesielt mye nytt i forhold til hvordan rasismen skal bekjempes, selv om det helt klart er et friskt pust i en norsk debatt som domineres av folks som Katrine Fangen og Tore Bjørgo. Derfor er det ikke Johansens anbefalinger om at antirasismen må bli mer synlig på kontinuerlig basis på alle samfunnsplan som er det viktigste ved boka, hvor viktig det nå enn er. Det er fortellingene om hvordan rasismen fremtrer i ulike deler av Europa som er det viktige, og her har Johansen utført et godt arbeid. Så får vi heller bære over med at han til tider knytter EU-motstand opp mot rasisme, at han vurderer Natos krigføring mot Jugoslavia som en humanitær inngripen, og at han konsekvent omtaler de tidligere totalitære samfunnene i Øst-Europa som kommunisme.

av Peter M Johansen

Argentina har en årlig matvareproduksjon som kan brødfø over 300 millioner. Hver natt tråler over 100.000 sultne mennesker gjennom Buenos Aires på jakt etter matrester, forteller Jorge Smith.

Tapet for Argentinas feterte favoritter i fotball-VM var vanskelig å svelge for de for lyseblå, og det fins trolig ikke engang mager trøst i at Brasil slo ut England. Men for urovekkende mange argentinere er hverdagen atskillig vanskeligere å svelge. De har ikke mat. Fattigdomssulten har gått over i hunger blant de sju millionene som lever i ekstrem fattigdom, godt under den offisielle fattigdomsgrensa. Hver dag dør over 100 barn av undernæring.

«Hver natt går det 100.000 mennesker rundt om i Buenos Aires og leter etter mat i søpla, og kanskje er de flere,» forteller fagforeningslederen Jorge Smith til Klassekampen. Han deltar på Motkonferansen til Verdensbankens ABCDE-møte i Oslo. Smith kommer fra La Plata, byen der Evert Taubes Fritjof Andersson kom ridende inn fra pampasen med en bøling kyr. Siden begynnelsen av 1990-tallet har slakteriene stått som bleke knokler i solen; ingen hører lenger lyden av den kvasse slipinga av slakterknivene som skulle være en naturlig del av Argentinas enorme kjøttproduksjon.

Bompenger

Da byens skipsverft ved Río Santiago, som dovent glir ut i Río de la Plata, skulle under den økonomiske slakterkniven til president Carlos Menem og hans finansminister Domingo Cavallo i 1992, gikk arbeiderne til aksjon. De fikk hæren til å forlate verftet for å unngå sammenstøt som ville ha kostet liv. Siden har de drevet arbeidsplassen selv, den første som ikke er blitt privatisert, ifølge Smith. Det var 21. september 1992; det fortoner seg utrolig lenge siden. I dag er hovedveien mellom hovedstaden og den internasjonale hovedflyplassen hyret ut til tre forskjellige private selskaper som hver tar for seg av bompenger for hver veistrekning.

I 1992 var peronisten Eduardo Duhalde guvernør i provinsen Buenos Aires; i dag er han president for et land som ikke rikker seg ut av den økonomiske krisa. Duhalde ble satt inn for å dempe misnøyen og den eksplosive stemningen da landet byttet president på løpende bånd. Men Det internasjonale pengefondet (IMF) opererer med en nulltoleranse overfor populister som koster offentlige midler, og kapitalflukten har vært på hele 106 milliarder dollar etter opprøret i desember, vel tre firedeler av Argentinas enorme gjeld på 141 milliarder dollar.

Opprør

«Opprøret 18. og 19. desember gjorde Argetina kjent i verden på en helt annen måte enn Maradona,» sier Smith til Klassekampen. Opprøret førte til president Fernando de la Rúas fall 20. desember.

«Det var en reell folkelig oppstand, og politiet gikk til angrep for å hindre at de arbeidsløses bevegelse i La Matanzas sluttet seg til middelklassens kasserolledemonstrasjoner og tok over regjeringskvartalene og nasjonalforsamlinga.» Konfrontasjonen kostet tretti personer livet, og fikk de la Rúa til å forlate presidentpalasset Casa Rosada på Mai-plassen.

– Hva kan Duhalde egentlig gjøre for å bringe Argentina ut av krisa?

«Duhalde vil forsøke å splitte folket ved å invitere folk fra venstre og slippe dem til for å vinne dem over på regjeringas planer og oppta dem i systemet. Borgerskapet og eliten er delt i to. Den ene fløyen er medløpere for los yanquís. Det er finanssektoren som vil ha en fullstendig dollarisering av økonomien. Den andre er knyttet til europeiske interesser og gikk inn for å devaluere pesoen for å inviterer investorer.

Det fins med andre ord indre motsetninger, men fløyene står sammen mot folket, og de to gruppene er enige om å adlyde Det internasjonale pengefondet (IMF). Det vil bety en enda hardere undertrykking som igjen vil skjerpe konfrontasjonene under ytterligere nedskjæringer og innstramninger. De kommer til å sette inn hæren, ikke bare politiet som til nå,» mener Smith.

Forberedt

Den revolusjonære landsorganisasjonen Corriente Clasista Combativa (CCC), hvor Smith sitter i landsstyret, er forberedt på hva som er i vente. Det var ikke verken Attac eller «antiglobaliseringsbevegelsen» som hjemsøkte Argentina i desember.

Slagene har stått i provinsene mot nedskjæringer, manglende lønns- og pensjonsutbetalinger til offentlige ansatte i provinsene og privatiseringer og nedlegginger opp gjennom hele 1990-tallet under det IMF framholdt som en modell for markedsliberalisme.

«Sosialkontorene har gått tomme; mange står igjen uten noe. Skoler stenger, lærer mister jobbene. Nasjonalbanken har tatt over 12 millioner hektar dyrket mark fordi bøndene ikke har kunnet betale gjelda si. Derfor forsøker nordamerikanske banker nå ta over nasjonalbanken for å komme til jorda. Den sosiale og økonomiske krisa rammer alle sektorer i samfunnet. Selv halvparten av landets offiserer og underoffiserer lever i fattigdom. Det er født en nytt begrep, argentinazo («det argentinske opprøret»). Smith beskriver det som nær en klassisk revolusjonær situasjon, slik Lenin beskrev den: En herskende klasse som knapt er i stand til å styre, og en voksende folkelige bevissthet om egen styrke og manglende vilje til å la seg styre på den gamle måten. Financial Times er inne på det samme, i sin versjon 5. februar: «Nær på anarki».

Folk vender ryggen til de tradisjonelle partiene, med paroler som «Politiker, forsvinn!», og identifiserer seg med de nye, revolusjonære bevegelsene.

I La Matanzas har det lenge vært folkekomiteer som stilte seg i spissen for å blokkere veier. Regjeringa ble tvunget til å sende representanter til å forhandle direkte med folkekomiteene. Det er et eksempel på hvordan folk utøver sin direkte makt. CCC og Partido Comunista Revolucionario (PCR) og andre kommunistpartier arbeider for å fordype den revolusjonære prosessen med sikte på å danne en folkelig regjering, en Unidad Popular-regjering,» avslutter Smith.

AKP 30 år

av Boye Ullmann

Klassekampen satte igang en debatt om AKP (m-l). Det er først og fremst 70-tallet som blir diskutert. Et dristig prosjekt.

Etter min oppfattning var debatten langt fra tilfredsstillende med få unntak. Det var lite politikk og mer følelser.

Internasjonale begivenheter fikk stor betydning for den politiske debatten og for grunnlaget for opprettelsen av m-l-bevegelsen. SV-veteranen, Hans Ebbing, startet ballet med en kronikk. Samtidig skrev to historikere. De sistnevnte tok verken hensyn til nasjonale eller internasjonale begivenheter som var en viktig ramme for å forstå 70-tallet.

AKP var en viktig aktør. For en samlet presse med VG i spissen – sammen med NAF, DNA, LO og ikke minst overvåkingspolitiet – var AKP (m-l) definitivt ingen parentes. Dagbladets Andreas Hompland illustrerte dette godt i et kåseri i NRK. Han sa han hadde brukt veldig mye energi på AKP og ville ha seg frabedt påstander om at han hadde kastet bort tid. Han oppfattet det som meningsfylt å føre kamp mot AKP. En del husker hans giftige kommentarer/ artikler like før første mai der Faglig 1. mai-front fikk det glatte lag.

Hans Ebbing er en viktig politisk aktør som mener veldig mye bra. Men han utelater viktige politiske begivenheter i sin kronikk i KK. SV og AKP var reelt uenige. SF erkjente ikke klasser og klassekamp. Det var ulikt syn på rettferdig krig. Det var uenigheter om Vietnamkrigen, der SF sa fred, mens m-l-bevegelsen sa støtte til FNL. SF støtta Israel mens SUF støtta PLO og målet om et fritt Palestina. SF hadde sin bakgrunn i pasifisme, mens den nye m-l-bevegelsen støtta rettferdige kriger. På 1960- og 70-tallet var det en rekke folkekriger i den tredje verden. FLN i Algerie, Castro og Che på Cuba, FNL i Vietnam, m.v.

Deretter kom valget i Chile med seier til Allende som ble drept og styrta av CIA og fascistjuntaen. Dette viste at fredelig overgang til sosialismen uten folkevæpning var en illusjon. Det er klart at disse begivenhetene måtte prege den politiske debatten i hele verden og dermed Norge.

Mao og Kina

SUF kritiserte Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Sovjet-kritikken økte. Samtidig fascinerte kulturrevolusjonen og Mao en anti-autoritær ungdomsbevegelse i kjølvannet av Beatles og Stones. Det ble sett på som veldig interessant at direktører, professorer, leger og andre i maktapparatet i Maos Kina måtte ned på gølvet. Direktører måtte i produksjonen for å lære av arbeiderne. Overlegene måtte vaske dasser og gulver. Kulturrevolusjonen var selve oppskriften på at ikke et sosialistisk samfunn skulle havne i byråkrati og derfra til et nytt fascistisk styre som i Sovjet. Student- og ungdomsopprøret var ikke bare i Paris og andre vestlige land. Noen av oss kom i kontakt med afghanske maoister (ALO) og albanister (SAMA) som var sentrale i kampen mot Sovjets okkupasjon etter 1979. De fortalte om kampene på Universitetene i Kabul på 1970-tallet. Maoistene stod sterkt og krangla mye med Moskva-partiet og islamistene. De politiske begivenhetene i verden påvirket oss i Norge som Afghanistan som var et av verdens fattigste land.

AKP har fått mye av skylda for idylliseringa av Kina. Det er med rette, men det var mange som hyllet Kina som et fantastisk eksperiment for fattige land. De understrekte parolene sjølberging og Stol på egne krefter!. Disse parolene adopterte AKP, noe som førte til dagsavis. For ungdom som var opptatt av nord/sør, sult og nød, ble Kina et alternativ. Kulturrevolusjonen var også en metode for å unngå stagnasjon. Jeg husker kåseriene til Harald Munthe-Kaas fra Kina på radio i 1970 som framhevet de enormt gode resultatene kulturrevolusjonen ga med massemobilisering for Tjen Folket! og Stol på egne krefter!. Faren min var i Kina i 1975 og ble som sosiallege utrolig imponert av sosialpolitikken i Kina. Hele delegasjonen med KrFere, AP-folk, liberalere etc var nærmest religiøse etter turen. Far min hadde nesten 100 foredrag om Kina etter turen. Professor og rektor på Universitet i Tromsø Yngvar Løchen skrev boka Stol på egne krefter. AKP idylliserte, men det var mange andre som også ble dypt imponert med rette av Maos Kina. Kinas sosialisme ble et alternativ til imperialismen for radikal ungdom. OK, vi bagatelliserte perioden under «Det store spranget» med hungersnød og overgrepene under kulturrevolusjonen. Dette var stygge feil, men ingen kan bortforklare resultatene som ble oppnådd etter 1949.

SV og Sovjet

Etter 1975 og lansering av «kampen mot høyreavviket» ble krigsfaren voldsomt fokusert i flere år. Mye var rett og logisk og en god del ble veldig galt. Hans Ebbing peker helt rett på grove overtramp. I Rød Ungdom mente en del en kort periode at SV fremmet sosialfascisme. Andre skadelige karakteristikker ble brukt. Men analysa var likevel på mange områder rett.

Empirisk så vi at Sovjet støtta kuppet i Etiopia. SV støtta «revolusjonen» til Dergen. Israel og Cuba (!) trente den etiopiske hæren som angrep Eritrea. Sovjet var veldig aktive i Angola og enda mer på Afrikas horn og overfor land i Midtøsten. AKP var sentral i danninga av Afghanistan-komiteen etter invasjonen i 1979. Det var positive holdninger i SV overfor «Saur-revolusjon» og Taraki i 1978. AKP kalte dette korrekt for et Sovjet-kupp. Det var skarpe diskusjoner med både SV og andre aktører i fredsbevegelsen. Vi sa Sovjets okkupasjon var motivert ut fra å flytte sine posisjoner fram i forhold til USA. Kampen dreide seg om innflytelse i Midtøsten og det subindiske kontinent. USA og sjahen hadde nettopp blitt kasta ut av Iran i 1979.

Vi hadde krisa i Polen og Jaruzelski-kuppet. Jeg satt den gangen i AKPs internasjonale utvalg. Jeg husker vi hadde nattevakt på omgang i 1981 for å høre på BBC i tilfelle sovjetisk okkupasjon. I ettertid vet vi at Kreml vurderte dette sterkt. SV og deler av fredsbevegelsen mente Sovjet handlet ut fra svakhet og forsvar overfor USA, mens AKP mente Sovjet hadde ambisjoner om å oppnå hegemoni. Vi hadde mye rett – og en god feil. En klok AKPer skrev en Røde Fane-artikkel som hevdet at den tredje verdenskrig muligens kom før 1985. AKP var forferdelig mekanisk på den tida. Vi sammenliknet situasjonen før første og andre verdenskrig og påpekte likhetene som nødvendigvis ville føre til tredje verdenskrig.

Sovjet var som Tyskland; en oppadstigende supermakt som måtte gå til krig for å oppnå sine imperialistiske mål. Vi studerte erfaringene fra den andre verdenskrig. Gode bøker og til og med romaner ble skrevet. Vi kopierte Lenins tese om at imperialisme betyr krig til ny verdenskrig og lagde den til en dogmatisk lov. Den tredje verdensomspennende omfordelingskrigen måtte komme. Det ble mange overslag.

I Rød Ungdom førte dette til et syn om en enhetsfront kun mot Sovjet. Man skulle støtte Thatcher og Reagan fordi de var datidens Churchill. Mens Carter og Labour var Chamberlain som stod for ettergivenhetspolitikk. Dette synet skulle føre til nedtoning av de som kjempet mot USA-imperialismen. Flere avvik kunne vært nevnt, men hovedsaken var at AKP ble mekanisk og lite dialektisk på dette feltet.

AKP ble kritisert for å nedtone kampen mot USA. I ettertid kan man se at det var mye rett i den kritikken. Samtidig hadde vi mye rett når vi hevda at rivaliseringa mellom USA og Sovjet var en stor fare for verdensfreden. Sovjet trappet opp sin virksomhet i mange land. Dessuten mente vi at solidaritet med Afghanistan var viktig fordi den svekket Sovjet. Der traff vi blink. Afghanistan-krigen var viktig i forhold til at sovjetimperiet gikk i oppløsning og at muren falt. Det var saklige uenigheter mellom AKP og SV ut fra hva som skjedde i verden. Disse ytre begivenheter er fraværende hos Ebbing. At Sovjet og dermed muren ramla sammen, har lagt grunnlag for enighet i mange saker mellom RV og venstresida i SV i dag.

Krigsfare og det interne liv

Krigsanalysa skadet det indre livet i m-l-bevegelsen. Vi hadde så forferdelig dårlig tid fordi krigen nærmet seg. På den ene sida er jeg fortsatt tilhenger av den demokratiske sentralismen, men med en helt anna praktisering. Mange fryser av begrepet. Dette har jeg forståelse for. Men skal man få gjort noe, må man ha demokratiske diskusjoner og vedtak. Man må ha en handlekraftig ledelse på ulike nivåer som setter sakene ut i livet. Der var m-l-bevegelsen veldig gode. Flere tusen var innom m-l-bevegelsen og lærte mye om organisasjon. Maos artikler Om motsigelsen og Om praksis og flere andre om ledelse/arbeidsmetoder var viktige. Men det bar fullstendig galt avsted.

Egil Fossum og ikke minst Finn Sjue har av naturlige grunner fokusert dette i sin oppsummering. De nevner overgrep og skråsikkerheten. Det har vært for få av de gamle lederne som har innrømmet feil fra den gangen.

Motsatt har vært de som har fordømt alt fra fortida. AKP kopierte mekanisk Maos «regel» i sitatboka om at underordna organ skulle bøye seg for overordnete organ. Dette ble en lov. Selv Mao undergravde sin egen regel ved sjølv oppfordre til «bombing av det borgerlige hovedkvarter» i 1963. Regelverket undergravde m-l-bevegelsens demokratiske diskusjoner. Den albanske praksis om monolittisk ledelse ble anvendt. Kort sagt krigskommunisme som hentet grums fra både Stalin, Lenin, Mao og Hoxha. Sentralkomiteen viste aldri delte innstillinger eller motsatte syn til medlemmene. På lokalt nivå førte regelen til absurde situasjoner som vi kan le av i dag. Lenin og Mao lagde regelverk for krig. I krigssituasjoner blir naturligvis demokratiet undergravd.

Sammen med faren for krig, ble partiet organisert som om vi skulle ut i krigen om kort tid. Sikkerhetslinja ble ekstrem og førte til store skader som la grunnlag for masse byråkrati og overgrep. Ledelsen opptrådde samlet i enhver situasjon. Det var umulig med medlemsmøter på grunn av sikkerhetslinja. Byråkratiet florerte med massevis av propper i det interne liv. Vi skulle minst tro at det var provokatører som lagde sikkerhetslinja. På 1970-tallet var det bra med sommerleire der man kunne møte ledelsen i debatt. Men jaggu måtte du være tøff for å opponere. Jeg husker et par som var redde for krigen på sommerleir i 1977. De fikk gjennomgå for sin «defaitisme» i plenum med 700 tilhørere. Tesen om to linjer førte til friske debatter, men lett også til stempling siden svaret var at ei linje var rett og den andre feil. Slikt åpner for religiøse standpunkter som bevegelsen fortsatt sliter med. På begynnelsen av 1980-tallet mente en del i Oslo AKP at 90 % av partiet måtte under jorda. (De meldte seg ut i 1984.) Dette var en veldig gal sikkerhetslinje som stod i motsetning til å være «fisken som svømmer i vannet» for å bruke Maos metafor. OK, mye var logisk. Vi visste at vi ble overvåket. Vi visste at politiet ga lister over NKPere og fagforeningsfolk til Gestapo i 1940, og vi skulle lære av det ved en ny okkupasjon. Vi hadde rett i at det kunne bli krig. Likevel ble det gjort grove feil. Det ble ikke krig. Dermed kan vi i dag si at sikkerhetslinja med dekknavn og hemmelighetskremmeriet skadet AKP på 1970- og 80-tallet. Hvorfor tok ikke dagens ledere i AKP opp noen av disse grove feil fra vår historie i sitt intervju? Det er viktig ikke være lettvinte og overflatiske på dette punkt.

Det var mye bra i vårt internasjonale engasjement. Vi lærte at en liten nasjon kan slå en stor som i Vietnam. Vi organiserte og lagde komiteer. Tsjekkoslovakia, Eritrea, tredjeverdenkomite med støtte til PAC, Filippinene osv. Det var en stor inspirasjon å være med i Palestina-komiteen. Vi ble spytta på i 1975 og så hvor mye opinionen snudde i 1978. Det var mye kreativitet.

Finn Sjue kontaktet Trond Lindstad på Rød Front sommerleir for å sende helseteam til Libanon etter massakren i Tel Al Zataar i 1976. Eldbjørg Holter og Trond reiste til Libanon. De ble stansa i Middelhavet av en israelsk militærbåt. Under dekk lå det palestinske fedayins. Ved et under gikk det bra. Det var viktig fordi etter Trond og Eldbjørg, dro hundrevis av helsearbeidere til Palestina og Libanon i solidaritet med palestinerne. Seinere dro en del til Afghanistan og andre steder.

Pionerer for helseteam i Afghanistan var blant annet Marianne Mjåland, Goggi Sæter, Hans Husum og Eirin Strøm. De to sistnevnte starta for fullt opp i Ghazni i 1985. I dag driver fortsatt Afghanistankomiteen omfattende helsearbeid. Mange kunne vært nevnt. Det ble opprettet 45 lokale Afghanistankomiteer omkring i Norge. AKP hadde en viktig rolle i arbeidet. Komiteen etablerte seg i Peshawar og sendte hjelp og støtte inn i landet.

Evnen til å bygge organisasjoner med engasjement var viktig også under EØS-kampen og EU kampen i 1994. Kristen Nygård understrekte at AKP/RV var en viktig del av nei-bevegelsen. AKP og RVs politiske og organisatoriske erfaring vil pånytt være viktig både i antikrigsarbeidet og i en ny EU-kamp.

Proletariseringskampanja

Mange har et delt forhold til proletariseringskampanja i 1975-76. Det går naturlig nok mange vandrehistorier. Jeg mener at – på tross av feil, med utidig press på enkelte – var dette genialt.

Maos tese om «Tjen folket» betydde mye for m-l-bevegelsen i positiv forstand, men det var tøft i starten. NAF og LO og gikk til kraftig angrep på AKPere der de dukket opp. Det ble mye dramatikk. DNAerne ble virkelig utfordra. Det var over 1.000 på årsmøtet både i Bergen og Oslo Jern & Metall. Vi så hvordan AP-folka som ledet møtene, fullstendig forkastet det meste som stod i Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen. Dagsrevyen ble brukt til å mobilisere folk til årsmøte i Jern & Metall Oslo i 1976. Det var en tøff tid. Mange ble utsatt for suspensjoner, eksklusjoner og til og med oppsigelser, fordi man var med i AKP (m-l). Men mange fikk etter hvert tillit fordi AKPere reiste saker for medlemmene i beste Tjen folket-tradisjon. Folk vant posisjoner ofte i kamp mot AP-tillitsvalgte på store industriarbeidsplasser. Vi vant på sakene og ikke minst på demokrati mot AP-folk som inngikk avtaler med ledelsen uten å ta dette opp med medlemmene. Dette kalte vi klassesamarbeid. På tross av en slitsom arbeidskonflikt i tre og et halvt år, angrer jeg ikke en dag på at jeg forkastet «karriere» framfor å jobbe i industrien. Men det aller viktigste er all faglig engasjement fra begge kjønn som kom ut på arbeidsplassene som utfordret både NAF/NHO og AP-dominansen som forsvant lokalt mange steder på 1980-tallet. For de som følger med, var dette mer enn en parentes dersom man ser utover sin egen navle. Mange som valgte fagbevegelsen på 1970-tallet er også viktige aktører i dag.

Håp for framtida?

Snittalderen både i RV og AKP er for høy. Det er flott at en del Rød Ungdommere vil prioritere RV. En revolusjonær bevegelse trengs fortsatt som setter et anna samfunnssystem istedet for kapitalisme/imperialisme.

Jeg håper de yngre vil prioritere fagbevegelsen slik som vår generasjon gjorde. Før kamp mot politisk overvåking, men lag ikke en lukket organisasjon som hemmer politisk debatt og demokrati.

Nå er det ny USA-krig og ny EU-kamp. Vi er atskillig færre nå enn før. Heldigvis har vi fortsatt en del politisk klokskap kombinert med mye engasjement og rik erfaring, på godt og vondt. Det gjelder å bruke våre krefter rett.

av Jan Erik Skretteberg

Korleis skal ein forstå SSSR og samanbrotet av unionen? Det var sogelaust i 1991 å seie at Russland har teke opp att demokratiet for første gongen sidan 1917.

Tsarveldet før revolusjonen var verre enn det styresettet Russland har no, og ikkje minst verre enn det som var under tida frå 1917 til 1991. Denne tida sytte for den raskaste auken i velstand for eit så stort tal menneske nokon sinne. Det vart òg gjort store feil i denne tida, både under Lenin, Stalin og alle dei andre leiarane. Men framstøytet på å skape eit kommunistisk samfunn leia til forbetra kår for folk flest. Etter SSSRs oppløysing har fallet i levestandard att ein gong vore kraftig, og det spesielt i dei åtte åra Boris Jeltsin var president. Levestandarden har teke seg litt opp att under Vladimir Putin, men ikkje nok til å rette på lengselen etter SSSR-tida i folket. I samband med tiårsmarkeringa for unionens oppløysing var det ei spørjeundersøkjing (1) om dette. Undersøkjinga syner at nesten fire av fem russarar vil ha unionen attende. Det er ei stigning på 10 % sidan 1992, då 69 % av russarane gjekk inn for å gjenopprette SSSR. Motstandarane av SSSR har falle frå 32 % i 1992 til 15 % i 2001. Lat oss kikke på dei siste åra medan SSSR framleis eksisterte.

Dei økonomiske reformene

Med starten på perestrojka og glasnost kom også reformer i det sovjetiske samfunnet. Frå midten av 1970-talet hadde den sovjetiske økonomien gått i stå. Det var bustadskrise og fødselsratene var låge, samstundes som levealderen sank takka vera eit høgt gjennomsnittleg alkoholforbruk, og dette sytte for at veksten i tilgangen på arbeidskraft sank. Etter Brezjnevs død vart denne tida i sovjetisk politikk kalla «stagnasjonstida». Gorbatsjov grunngav sin reformpolitikk på den 27. partikongressen i 1985 med at det å få i gong att den økonomiske veksten var nøkjelen til alle problema i SSSR.

Desse reformene delar til dømes Åsmund Egge (2) inn i tre typar:

• 1. Tiltak innafor råma av det gamle systemet.
• 2. Modifikasjonar av systemet (endringar i organiseringa av plansystemet og verksemdene sin funksjonsmåte).
• 3. Reformer som hadde mål å utvikle økonomien utanfor den statlege sektoren. Noko heilt nytt i SSSR.

Som døme på den første typen reformer, er alkoholpolitikken under Gorbatsjov viktig (også for å forstå korleis russarane ikkje kasta Boris Jeltsin før han gjekk av friviljug). Levealderen byrja stige etter at styresmaktene innførte restriksjonar både på produksjon og omsetnad av alkohol. Men samstundes opna dette også for ein marknad på sida av planøkonomien, ein mafia som tente seg rike på omsetnad av ulovleg alkohol. Dessutan gjorde den frigjorte kjøpekrafta at inflasjonspresset auka, statens innkomer på alkoholavgifter falt bort, noko styresmaktene freista løyse med seddelpressa. Kampanjen mot alkohol svekka også Gorbatsjovs autoritet og popularitet.

Ein annan viktig reform av type ein var innføringa av ein statleg kvalitetskontroll. Vitsane og mytene om kvaliteten på Lada og andre sovjetiske produkt er mange. At nær 20 % av produksjonen i industrien vart forkasta etter kontrollen, var ikkje berre eit nederlag for funksjonærar og byråkratar i partiapparatet, men det sytte òg for at målsetnadene ikkje vart nådde, noko som i sin tur sytte for at arbeidarane mista bonusane sine. Dette opplevde dei som urettvist, då dette faktisk i dei fleste tilfella skuldast dårleg reiskap som forelda maskinpark osb. Til slutt vart det sagt om reformen at han var systemfiendtleg. Dette bidrog også til å gjera Gorbatsjov mindre populær.

Jamvel om ein òg hadde ei reform som i namnet heit «Lov om individuelt arbeid» – som i vestleg terminologi blir «privat verksemd» – så var nok den viktigaste reforma utvidinga av den kooperative verksemda i 1988. I praksis vart no kooperativa private foretak. Dette var eit ledd i Gorbatsjovs perestrojka-politikk, og sytte for misnøye mellom vanlege folk. Denne politikken sytte for at produksjonen vart auka mellom dei mest populære varene, medan ein nærast kutta ut produksjon av mindre lønsame varer og sytte for at folks oppslutnad om partisjefen vart mindre. Berre i Moskva og Leningrad var varetilbodet i stand til å dekkje etterspurdnaden. I motsetnad til måla, vart det framleis krise i sovjetøkonomien ved utgongen av 1980-talet. Grunna dårlege kornhaustar fleire år på rad auka utanlandsgjelda, auka kjøpekraft sytte i sin tur for inflasjon som ikkje vart kompensert med ytterlegare lønsauke. Folk måtte stå i kø for å kjøpe brød, noko som aldri hadde skjedd i SSSRs historie før. Andre varer vart rasjonerte og levestandarden sank kraftig. Særleg råma det pensjonistar, funksjonshemma og store familiar. På toppen av dette kom kostnadene etter Tsjernobyl-ulukka og jordskjelvet i Armenia desember 1988.

Det var ulike syn på korleis ein skulle takle denne krisa. Somme økonomar meinte det skuldast at reformene var for få og for lite omfattande og ville ha heilt overgang til marknadsøkonomien. Innanfor partiet var det naturleg nok stor skepsis til dette framlegget. Men i 1990-91 gjekk ein inn for kriseplanar i økonomien. Den russiske republikken vedtok i september 1990 å gå over til marknadsøkonomi innan 500 dagar var gått, medan ein i Det øvste sovjet gjekk inn for eit kompromiss for dei andre republikkane månaden etter. Våren 1991 gjekk ein inn for eit kriseprogram kor ein auka dei statlege prisane på forbruksvarer og gav fri 30 % av detaljhandelen. Om sommaren vedtok Det øvste sovjet ei kontraktlov, ei antimonopollov, ei konkurslov og ei privatiseringslov. I løpet av 1993 skulle 20 % av russisk økonomi vera privatisert. Sovjet vedtok å søkje fullt medlemskap i IMF, og i Leningrad opna ein børsen att.

Nye organisasjonar veks òg fram. Grunna glasnost-politikken kunne mange organisasjonar som før hadde operert under bakkenivå, stå fram i det offentlege rommet. Som i resten av Warszawapakt-landa, oppstod det mellom anna miljøorganisasjonar (til dømes Molodezj i Priroda), Natur og Ungdoms «syster»-organisasjon), spesielt kring Kola-halvøya. I dei baltiske statane oppstod det sjølvstendeorganisasjonar, og i Russland oppstod rørsla Pamjat’, som i byrjinga var ei rørsle som skulle halde russiske minnesmerke og kulturarven i hevd, men som sidan utvikla seg i sterk sjåvinistisk og ikkje minst antisemittisk retning. Men misnøya med Gorbatsjovs politikk var i alle høve manifestert.

Som nemnd oppstod det i Baltikum nye nasjonalitetsrørsler. I januar 1991 kom det til svære opptøyer i Riga og Vilnius. Bakgrunnen for dette var at i Litauen hadde den litauiske folkefronten Sajudis eit fleirtall av plassane i republikkparlamentet. Veka etter vart Litauen erklært sjølvstendig og tok opp grunnlova føre krigen. I Latvia og Estland hadde ein òg vedteke liknande erklæringar, om enn av ein mildare art. Men i januar 1991 satte Moskva inn militære troppar mot sjølvstendeforkjemparane i Litauen. Dette bidrog til å:

1. Syte for større avsky mot regimet innafor SSSR.
2. Syte for internasjonal merksemd på dei stadig aukande problema i SSSR.
3. Syte for at andre ikkje-russarar/slavarar også sette fokus på undertrykkinga dei hadde opplevd/opplevde, mellom anna i Stalins Georgia, Kaukasus og andre område der strider mellom ulike nasjonalitetar framleis er eit problem.
4. Satelittane i Sentral- og Aust-Europa (så nær som Bulgaria og Tsjekkoslovakia) turte setja seg opp mot Moskva, noko som gjorde at regima fell føre SSSR vart oppløyst.

Dette vart toppa av at mange russarar tok opp nasjonalsjåvinismen frå tsartida, jamfør punktet om Pamjat’ ovanfor. Opprinneleg inneheldt ikkje Gorbatsjovs reformprogram noko om nasjonalitetsspørsmålet. Han stod fullt og heilt på den offisielle lina om at alle nasjonalitetar har dei same rettane og pliktane i eit samfunn som etterkvart skulle bli utgjort av det sovjetiske folket. Men slikt kjente ein det ikkje i utkantane av imperiet, og mange forskarar peiker på dette som årsak til at SSSR etterkvart gjekk i oppløysing.

Unionen løysast opp

Grunna Gorbatsjovs perestrojka-program hadde det oppstått to fløyer i partiet; dei reformvensame, sjølvsagt med Gorbatsjov i spissen, og ei meir konservativ fløy (Jan P. Syse reagerte forresten sterkt på bruken av konservativ i denne samanhengen …) med mellom anna KGB-leiinga i front. Dette splitta partiet, og grunna glasnost-politikken kunne kven som helst sjå at partiet var splitta, noko som aldri hadde vore tilgjengeleg for vanlege folk før. Gorbatsjovs utgangspunkt for reformpolitikken var å forbetre det som ein allereie hadde oppnådd (3). Men reformene levde sitt eige liv og Gorbatsjov måtte la seg rive med. Visjonane hans vart etter kvart å konstruere eit heilt nytt «sosialistisk» samfunn i eit nytt bilete. Endå var det folk i partiet som ville gå endå fortare fram. Folk som den seinare velkjende Boris Jeltsin, Moskvas komande borgarmeister Gavril Popov og leiar av byadministrasjonen i Leningrad, Anatolij Sobtsjak meldte seg ut av partiet i 1990 i protest mot det «låge» tempoet i reformene. Seint på hausten same år gjekk også Eduard Zjevarnadze, utanriksministaren, av i protest mot Gorbatsjovs innstramming av glasnost-lina. Medlemstalet i både partiet og KomSoMol (4) gjekk sterkt ned i perioden 1989-91, og heile rørsla byrja rett og slett å få økonomiske problem. Heile partiapparatet hadde dessutan fått ei enorm mistillit folket. Medan det i 1987 var overveldande oppslutnad om perestrojkaen, synte ei meiningsmåling i 1991 at berre 23 % ville ha støtta politikken i 1985 om dei hadde visst kva han hadde leia til. I lesarbrev klaga folk på tomme butikkhyller, arbeidsløyse, prisauking og voksande kriminalitet. (I slutten av 1970-åra synte internasjonale undersøkjingar at Moskva var den tryggaste hovudstaden i verda.) Boris Jeltsins popularitet auka. Den tidlegare førstesekretæren i kommunistpartiet i Sverdlovsk lova mellom anna studentane ved polyteknisk institutt i Leningrad i 1990 at KGB skulle nedleggjast om han nokon gong vart president. Denne fråsegna skulle Jeltsin bli hugsa lenge for. Jeltsin vart vald inn i Folkekongressen frå Moskva med overveldande fleirtal (89,4 % av røystene) ved det første valet i 1989, altså før han gjekk ut or partiet. Fleire av medlemene i Folkekongressen vart sterkt kritiske til politikken som vart ført. Mellom anna reiste ein kritikk mot miljøpolitikken (slik som i fleire andre Warszawapakt-land), kvinnepolitikken, matvaresituasjonen og det nasjonale spørsmålet.

Krinsen rundt Gorbatsjov fekk innført presidentstyre på den ekstraordinære folkekongressen i mars 1990. Gorbatsjov fekk utvida fullmakter, men i praksis var posisjonen hans sterkt svekkja. Alle republikkane innanfor SSSR erklærte i 1990 republikklovene framfor Unionens lover. Jeltsin vart vald til president i Russland av folket, noko som manifesterte hans posisjon framfor Gorbatsjovs. Gorbatsjov vart nemleg vald av den berre delvis representative Folkekongressen.

August-kuppet

20. august skulle ein ny unionstraktat basert på friviljug tilslutnad til SSSR skrivast under. Initiativet til dette vart teke av Gorbatsjov. Men 19. august 1991 annonserte Tass (5) og Radio Moskva at Gorbatsjov av helsemessige grunnar vart forhindra frå å utøve pliktene sine og at visepresidenten Gennadij Janaev hadde teke over som fungerande president i spissen for «Statskomiteen for unntakstilstand i SSSR». Mellom desse menna var mellom anna forsvarsministaren og KGB-sjefen. Egge beskriv denne komiteen som «representanter for det politiske militær-industrielle komplekset» (side 288). I røynda var det et kupp mot Gorbatsjovs reformpolitikk som var i gong, og presidenten vart halden i husarrest på Krim. Trass i at breie lag av folket ville ha attende ro, orden og den stabiliteten som råda før perestrojkaen, fekk kuppet lite støtte innanfor hæren og KGB. Den støtta dei fekk frå folket, klarte dei ikkje å utnytte i særleg grad. Kuppet var dessutan dårleg førebudd og ikkje gjennomført på ein slik måte at kuppmakarane sette seg i respekt. Makta vart ikkje befesta. Etter to dramatiske dagar, 21. august (same dag som sovjetiske stridsvognar rulla inn i Praha 1968) gav kuppmakarane opp, freista flykte frå Kreml, men vart arresterte. Gorbatsjov vendte attende frå Krim.

Men kuppforsøket vart gjennomført av menn som var handplukka av Gorbatsjov. Gorbatsjovs truverd vart svekka. Partiets truverd vart svekka. Unionens sentralmakt vart svekka. Kort sagt var ingenting som før. Heile kommunistpartiet vart suspendert frå makta, partipressa stansa og partiets eigedom vart nasjonalisert. Gorbatsjov gjekk av som leiar (men heldt fram som president), unionsregjeringa avsett og RSFSRs (6) regjering tok over. I praksis ville dette seie at Boris Jeltsin fekk meir å seie i SSSR enn Mikhail Gorbatsjov. Jeltsin gjekk inn for eit fullstendig økonomisk systemskifte i Russland – (merk Russland, ikkje SSSR) – frå byrjinga av 1992.

Dei baltiske statane erklærte seg uavhengige av unionen i kuppdagane. Ein ekstraordinær folkekongress vedtok rett etter kuppet å oppløyse unionen. All makt vart overført frå sentralstyresmaktene til republikkane i ein overgangsperiode inntil ny traktat og ein ny grunnlov vart vedteke. I Ukraina vart det folkerøysting om sjølvstende 1. desember 1991. Resultatet vart at Ukraina ikkje kom til å skrive under på ein ny unionstraktat. Og 8. desember underteikna Russland, Kviterussland og Ukraina eit dokument kor det vart erklært at SSSR hadde opphøyrt å eksistere som juridisk og geopolitisk realitet. Samstundes oppretta ein Samveldet av uavhengige statar (SUS) som var ein lausare konføderasjon av tidlegare sovjetrepublikkar. Etter mykje om og men stod til slutt berre Georgia og dei baltiske republikkane utanfor SUS. Den 25. desember tok Gorbatsjov konsekvensen av at partiet og unionen hadde vorte politisk makteslause og trakk seg. Gorbatsjov sa:

«Kjære landsmenn! Medborgarar!

Grunna den situasjonen som har oppstått med danninga av SUS, vil eg innstille mitt arbeid som president for SSSR. Eg tek denne avgjerda på prinsipielt grunnlag.

Eg gå frå posten min med uro. Men òg med von og tru på Dykk, på Dykkar klokskap og åndskraft. Vi er arvingar av ein stor sivilisasjon og no avhenger av at alle slik at denne sivilisasjonen at ein gong blir fødde til eit nytt, moderne og verdig liv.» (7)

Kva har skjedd vidare?

På dei drøye ti åra som er gått sidan SSSR vart oppløyst, har levestandarden falt ytterlegare. Rett aust for Kirkenes kjem menneske over grensa til Noreg for å søkje asyl. Det skjedde ikkje tidlegare, og det var ikkje berre på grunn av dei harde grensetiltaka ein sette i gong for å unngå avhopparar at russarar ikkje kom strøymande over grensa under SSSR-tida. Stalin løyste matmangelen på 1920-talet på sin måte (kollektivisering, krig mot kulakkane og konfiskering av matvarelagra), medan Jeltsin ynskja løyse problema Russland stod ovanfor med marknadsliberalisme. Og det var fullt frislepp. Resultatet var ein galloperande inflasjon og ei arbeidsløyse som auka frå omtrent 0 til 20 millionar på nokre få månader. Russlands folkesetnad er redusert med 6 % sidan 1991. I reine tal vil det seie at det finst 9 millionar færre russarar enn ved SSSRs samanbrot. Årsaka til dette er lav fødselshyppigheit, lågare snittalder, særleg for menn, grunna eit stadig aukande alkoholforbruk, auke i sjukdomar som tuberkulose og difteri, færre sjukehusplassar osb. Den rå marknadsliberalismen har ført til dyrare bustadar, lågare løner, dyrare mat og dårlegare vedlikehald av det meste. Lat oss kike litt på Russland (8) etter SSSRs fall:

Boris Jeltsin og tida under honom

Boris Jeltsin (fødd 1. februar 1931) vart vald til president i Russland medan SSSR enno eksisterte (sjå ovanfor). Mannen heldt kva han lova, det skulle verkeleg bli systemskifte frå 1992. Store delar av industri og varehandel vart privatisert, berre samferdsel, skule og helse vart spart. Dei som hadde høve til å grabbe til seg mest mogleg, gjorde det, og desse menneska var gjerne identiske med lokale toppar i partiet/fagforeiningane. Dette sytte for at den gamle elita heldt på posisjonane sine, og at dei i tillegg vart mangemillionærar, ikkje i rubel, men i dollar. Dei mektigaste mellom dei mektige, er dei sju såkalla oligarkane, sju forretningsmenn som sannsynlegvis er Russlands rikaste.

Jeltsins første (av mange) statsministar, Jegor Gajdar, kalla overgangen til marknadsøkonomi for «sjokkterapi». Kortfatta vil denne «sjokkterapien» seie dette: Frå nyttår 1992 rådde monopolistiske eigarstrukturar i russisk økonomi. Gajdar sleppte prisane fri for å få varene ut på marknaden. Prisane skaut i vèret. Folk hadde nemleg pengar å nytte i Russland etter SSSRs samanbrot. Det var som i Noreg rett etter krigen. Folk hadde pengar av di dei hadde fått løn, men ikkje hadde hatt varer å kjøpe. Dei nye reformatorane sa at målet var å skape ein ny middelklasse. Fordelingspolitikk vart tillagd lite tyding. Unge partibyråkratar med utdaning den vegen hadde søkt tilflukt som leiarar i næringslivet då SSSR fell. Dei køyrde produksjonsnivået til botn og kjøpte produksjonsmidla til spottpris. Enkelt, men urettvist. Frå nyttår 1992 og ut 1993 vart volumet for industriproduksjon redusert med 44 %. For å ta ei samanlikning; det var meir drastisk enn ved det tyske åtaket i 1941. Illegal utførdnad av kapital til Vesten dette året går økonomar ut frå var på kring 40 milliardar USD (40.000.000.000 USD var den gongen 360.000.000.000 NOK). Skattenivået på formueskatt vart nemleg halda i hevd etter unionens fall. Folk vart sparka en masse. Rørslene i levestandard må nærast bli beskrive som filleproletarisering (russisk lumpenizatsija). Dette ignorerte styresmaktene. Folk vendte seg mot helten frå tida føre unionens fall. Raseriet over politikken vendte seg mot sigøynarar, kaukasarar og jødar. I dette kjølvannet oppstod Vladimir Zjirinovskijs fascistrørsle Det liberal-demokratiske partiet. Dei nye styresmaktene krangla helst med gamal-«kommunistane», og Zjirinovskij fekk ture fram som han ville. Med fråsegner som at han helst vil at russiske soldatar att ein gong skal vaske støvlane sine i Det indiske havet fekk han 25 % oppslutnad i dumavalet i desember 1993. Før dette hadde Jeltsin gjeve ordre om at stridsvogner skulle skyte mot Det øvste sovjet 4. oktober 1993. Grunnen til dette var Jeltsins totale ignoranse av korrupsjonen som hadde vekse fram dei to siste åra og tempoet i «sjokkterapien». Jeltsin merka motstanden vokse, og tolererte det ikkje då politikarar i protest forskansa seg der inne, derimellom Ruslan Khazbulatov (formann i Det øvste sovjet), Aleksandr Rutskoj (general og visepresident) og Viktor Barannikov (Jeltsins tryggleiksministar), og Jeltsin skulda desse for å ville attreise det gamle styresettet. Det var altså ikkje smågutar som var inne i huset. Ein av dei som var inne i huset, heitte Vladimir Putin.

I etterkant av dette lot Jeltsin den populære St. Petersburg-borgarmeistaren Anatolij Sobtsjak redigere ei ny utgåve av grunnlova. Denne grunnlova tryggja nesten all makt hjå presidenten, og kom i stand føre dumavalet (det første etter oppløysinga) i desember 1993. Dumaen vart nemleg prega av Zjirinovskijs fascistar og Zjuganovs levningar av det tidlegare kommunistpartiet, som båe var svært kritiske til Jeltsin-regjeringa sin politikk. Dette var også årsaka til den nye grunnlova. Parlamentet freista ta frå Jeltsin denne makta, noko som enda med beleiringa av Det kvite huset. Jeltsin gav ordre om at parlamentet skulle bli oppløyst innan 4. oktober, noko fleire gjorde klårt at dei var heilt usamde i, for å seie det mildt. Mot dette sette Jeltsin inn stridsvognene. Nasjonal Redningsfront, ei politisk merkeleg, men temmeleg militant gruppe, freista omringe troppane og åtaka Ostankino (eit fjernsynstårn, som forresten vart sett opp i høve 50-årsjubileet til oktoberrevolusjonen i 1967, og som brann opp 28. august 2000) kor 62 menneske fall i kampane. Jamvel om Jeltsin ikkje hadde stor respekt frå det militære, oppførte dei seg lojalt og storma Det kvite hus 4. oktober. 70 menneske døydde i denne aksjonen. Jeltsin vann ikkje mange vener på denne manøveren.

Valet i 1993

Jeltsin lukkast i å oppløyse parlamentet, og det vart val til «det nye parlamentet» i desember same året. Dette parlamentet vart kalla Duma (9) etter namnet på parlamentet på slutten av tsar-regimet. Zjirinovskijs neo-fascistar i Det liberal-demokratiske partiet vann mange sete i parlamentet, men ikkje nok til å dominere. Dumaen vart nemleg splitta mellom neo-fascistane og reformkommunistane, medan «demokratane», som dei oftast vart kalla i norske media, hamna meir eller mindre på vippen. Det var eigentleg ikkje så farleg for Jeltsin at tilhøva vart sånn. Den nye grunnlova, som folket hadde stilt seg bak i folkerøysting samstundes som parlamentsvalet, gav som nemnd presidenten meir makt og parlamentet mindre. Men parlamentet kunne plukke ut statsministaren, og det vart Viktor Tsjernomyrdin. Sjølv sette han saman regjeringa si utan utpreiga økonomiske reformatorar, men han synte seg å vera ein dugeleg mann på dette området sjølv. Spesielt var Tsjernomyrdin oppteken av å stø dei store byane, noko som gjekk hardt utover Russlands landbruk. Men regjeringa tok kontroll over sentralbanken, og innan 1995 hadde ein fått inflasjonen ned frå 2.500 % i 1992 til 300 % i 1995. Regjeringa måtte lansere planar for å kontrollere budsjettunderskotet og utanlandsgjelda. For å finansiere dette, sette ein i gong eit offentleg pyramidespel. Konsekvensane vart at den attverande industrien vart privatisert og kom på henda til økonomiske spekulantar. Kraftverk og råvarebransjen vart lagde ut som pant mot lån til staten. Når lånetida hadde gått ut, klarte ikkje staten betale, og private hadde teke over heilt gratis. Ut frå dette trådde dei kjende oligarkane fram. Dei slo seg opp på privatiseringsbølgja. Oligarkane var i byrjinga sju: Boris Berezovskij (Sibneft, bilar og media), Vladimir Gusinskij (Mostbank, massemedia), Vladimir Potanin (Oneksim-bank, Norilsk nikkel, massemedia), Mikhail Fridman (Alfa), Mikhail Khodorkovskij (Yukosoil), Aleksandr Smoljanskij (Agrobank), Vladimir Vinogradov (Inkombank). Som ein ser, finst det ikkje nokon uavhengig, objektiv media i Russland per i dag.

Mafiaen

Mafiaen voks heile tida i røvarkapitalens Russland. I 1994 synte ein statistikk at ein av fem tusen russarar vart skotne, dobbelt så mykje som i Sambandsstatane og ti gonger så mykje som i Storbritannia. Mellom dei drepne var rockestjernar, politikarar, skodespelarar og fjernsynskjendisar. Ingen var i stand til eigentleg å gjera noko mot dette, ikkje Jeltsin heller, trass i høgtidelege løfte i (fest)talar.

Krig i Tsjetsjenia

Samstundes ville den kaukasiske delrepublikken Tsjetsjenia bryte laus og danne sin eigen stat. Dette var uakseptabelt for Jeltsin, og 11. desember 1994 marsjerte russiske troppar inn. Men separatistgruppene let seg ikkje knekke. Ein kort, vellukka krig var det Kreml trengte for å attreise respekten for styresmaktene. Men krigen vart ikkje kortvarig. Frå 1994 til fredsavtalen vart underskrive sommaren 1996 missa neste 130.000 menneske livet. Dessutan vart like mange flyktningar i eige land. For årsakene til denne krigen, les artikkelen «Den første krigen mot «terror»» i NKS blad Kva må gjerast? (Bladet kan fåast ved å henvende seg til NKS, postboks 21 Haugerud, 0616 Oslo eller send eit e-brev til ksanks krøllalfa online.no). Men her kan ein jo seie at olje står sentralt.

Presidentval. Økonomiske problem

Opposisjonen mot Jeltsin og hans politikk vart styrka i parlamentsvalet 1995. Reformkommunistane styrka sin posisjon kraftig og fekk 22 %. Jegor Gajdars nyliberale parti rauk heilt ut av parlamentet av di dei ikkje kom over sperregrensa på 5 %. Zjirinovskijs parti gjekk attende, men rauk ikkje ut. Det så stygt ut for Jeltsin føre presidentvalet juli 1996. Hans stadige skandaler på grunn av høyt alkoholforbruk døgnet rundt anten på fjernsynet eller i utlandet gjorde at russarar skamma seg over honom. I tillegg byrja dei bli lei av den økonomiske liberalismen og konsekvensane etter fem år med stadig lægre levestandard, inflasjon og så bortetter. Dessutan var Jeltsin svekka helsemessig. Han trengte ein bypass-operasjon for å koma til hektane att, noko han gjekk gjennom i november same år. Men før det var det altså val. I januar hadde Jeltsin berre 8 % oppslutnad, leiaren av kommunistpartiet, Gennadij Zjuganov fekk 21 %, medan Aleksandr Lebed (10), tidlegare general og motstandar av krigen i Tsjetsjenia, fekk 10 %. Men Jeltsin har mektige vener. Berezovskij bidrog med tre milliardar USD i presidentkampanjen. Media stengte nærast døra for andre enn Jeltsin, og Jeltsin klarte å vinne valet, av di opposisjonen vart splitta av dei to store utfordrarane. Dessutan hadde Jeltsin i mellomtida overtala IMF til å gje drøye 10 milliardar USD til Russland, pengar ein nytta til å betale ut dei alltid forseinka pensjonane og lønene. (Dette er som kjend framleis eit problem i Russland i dag.) I alle høve fekk Jeltsin 35 % i første valomgangen, Zjuganov 32 % og Lebed 14 %. Det vil seie at Jeltsin og Zjuganov gjekk vidare til 2. valomgangen. Her lova Lebed å oppmode veljarane sine om å røyste på Jeltsin mot at Lebed vart sekretær i Det nasjonale tryggleiksrådet. Tsjernomyrdin heldt fram som statsministar.

Etter valet vart semja kring Jeltsin frå finansfyrstene og «demokratar» til usemje. Dette dreide seg om den vesle statlege eigedomen som var att. Børsen i Moskva tredobla verdien sin i åra 1996-97, men i realiteten var dette berre ei boble, som så ofte tidlegare andre stadar. Lønene og pensjonane vart igjen ikkje utbetalt, noko som i sin tur sytte for at staten ikkje hadde skatteinnkomer. Resten av kapitalen strøyma ut or landet. I 1998 vart Russland råma av den same krisa som råma Asia (og land i Vesten, for den saka si skuld, men krisa starta i Asia). Børsen fall dramatisk, heftig inflasjon råka økonomien, og i Sibir streika gruvearbeidarane og okkuperte den kjende transsibirske jarnvegen av di dei ikkje fekk lønene sine.

I byrjinga av 1998 byrja Jeltsin med det mange nok kjem til å hugse honom for, sparkinga av sine eigne statsministrar. Tsjernomyrdin måtte gje plass for Sergej Kirienko. Kirienko var liberal teknokrat. Men Kirienko-regjeringa klarte ikkje, trass i internasjonal hjelp, å ordne opp i økonomirotet. I august gav dei opp, og devaluerte rubelen. Bankane kollapsa, og folk fekk ikkje utbetalt pengane sine. Staten rett og slett stengte sine konti.

Venstreopposisjonen i Dumaen freista stille Jeltsin for riksrett. For å unngå dette, sparka Jeltsin Kirienko og ville ha att Tsjernomyrdin som statsministar. Dette nekta Dumaen, og i staden vart det eit kompromiss med Jevgenij Primakov. Primakov synte seg som ein senterpolitikar og taktikar, og fekk i stand eit kompromiss med reformkommunistane. I byte mot nokre ministarpostar gjekk dei med på eit kraftig nedskjæringsbudsjett. Det vart sett i gong gransking av fleire finanstransaksjonar i samband med siste rest av privatisering og agustkrisa, som enda med Kirienkos avgang.

Gamle vener vart fiendar under den økonomiske krisa. Berezovskij, mest sannsynleg Russlands rikaste (og mektigaste?) mann, vart sett under etterforsking på grunn av skuldingar om korrupsjon. Resultatet var at Primakov vart sparka i mai, som den tredje på 14 månader. Sergej Stepasjin, ein «Kirienko-kopi» (ung byråkrat) tok over. Denne farsen vart avslutta med at den tidlegare KGB-offiseren Vladimir Putin tok over roret etter berre 82 dagar.

Vladimir Putin

Vladimir Putin, vekse opp i Leningrad, jurist av utdaning, hadde tenestegjort som KGB-offiser i Dresden (tidlegare DDR) i fem år. Her hadde han gjort seg lite bemerka, eller vore ein særs dyktig agent. (Det er vanskeleg å seie, KGB-arkivet har berre ein artikkel om mannen og tenesteperioden der. Men ein god agent legg ikkje att spor.) Etter det hadde han vendt attende til Sovjet og gått gradane i systemet. Mellom anna var han etter SSSRs oppløysing «kaffiskjenkar» for Anatolij Sobtsjak i Leningrad/St. Petersburg.

Putin fekk ein «god» start som statsministar. Tsjetsjenske opprørarar gjekk inn i grannerepublikken Dagestan, og russiske soldatar sette i gong ein suksessfull offensiv. Dette gjorde Putin svært populær mellom folket, og han heldt fram med den harde lina i Tsjetsjenia då bustadsblokkar plutseleg vart sprengde i lufta i Moskva. Putin-regjeringa skulda tsjetsjenske opprørarar for dette, men i ettertid har det kome fram opplysingar (11) som gjer at ein kan mistenkje FSB (12) for sjølv å stå bak desse operasjonane. Slik fekk i alle høve Putin ein grunn til med ein gong å syne seg som ein sterk leiar. Elles vil eg nok ein gong syne til Kva må gjerast? for å lesa meir om Tsjetsjenia og konflikten der. Krigen vart også eit middel for å dekkje over dei sosiale problema Russland slit med.

I desember 1999 var det på nytt val i Dumaen. «Einskap», eit nytt parti utan program, vann valet. Partiet stod last og brast attom Jeltsin og Putins line i Tsjetsjenia, og vart slik populære. Å trekkje inn Vladimir Putin må absolutt reknast som ein politisk genistrek frå Boris Jeltsins side. Folket stod igjen bak presidenten. Samstundes var det klart at Jeltsin av helsemessige årsaker snart måtte gje roret til nokon andre. Endeleg hadde han funne ein som verkeleg kunne styre etter gamal russisk oppskrift. Nyttårsaftan kunngjorde Jeltsin sin avgang, og Putin tok over fram mot presidentvalet i mars. Dette var overkomeleg for Putin, og han vann allereie i 1. omgangen av di han fekk klårt fleirtal. Som takk for Jeltsins tillit gav Putin honom immunitet, noko som gjer at Jeltsin aldri kan trekkjast inn for ein russisk domstol for overgrepa som skjedde mot den russiske folkesetnaden i sine drøye åtte år som sjef i verdas største land.

Putin gjekk inn for å styrke det nasjonale medvitet. Dette har naturlegvis samanheng med krigen i Tsjetsjenia. Slik vart mellom anna sovjethymna teke attende som nasjonalsong, om enn med ny tekst (legg merke til at alle syng den gamle teksten!), hæren har teke attende dei gamle gradsnemningane og SSSR-fanene og det blir ikkje fjerna fleire monument frå Sovjet-tida, jamvel om kampanjen for å endre namnet på Volgograd attende til Stalingrad er stogga.

Men Putin fekk snart problem og kritikk. Då atomubåten Kursk søkk i Nordishavet 12. august 2000, med over 160 offer som følgje, fekk regjeringa og det militære kritikk frå dei pårørande for å ha vore for ubesluttsome. Ikkje bad dei om hjelp frå utanlandske farty i området eller den norske kystvakta. Det er i ettertid dessutan diskutert om det var ein eksplosjon om bord som gjorde at Kursk søkk, eller om ubåten vart truffe av eit anna farty/torpedo. Gode argument peiker i båe retningar. Det endelege svaret vil ein neppe få. Uavhengige ekspertar seier at det som kan vera mest sannsynleg, er ein kulloslekkasje om bord på båten.

Krigen i Tsjetsjenia gjekk stadig vidare, og Russland vart stadig skulda for brot på menneskerettane av Amnesty International. Samstundes køyrde dei russiske troppane seg fast i vintersøla i Kaukasus. Folket har ikkje akkurat vendt seg mot styresmaktene i spørsmålet om krig eller ikkje, men mange stilte spørsmål ved at så mange unge gutar kom heim i kister. For levningane av den ein gong så mektige Raude hær er skrale saker. Dårleg utstyrte geriljagrupper klarer halde stand mot soldatane, som er stadig yngre når dei blir skrivne ut. Per i dag har Russland ein vervehær, men mange ungdomar «på skråplanet» blir innrullert i hæren. Desse får ei mager opptrening før dei blir sendt ut for å bli drepne eller å drepe.

Det som verkeleg fekk mange til å stille spørsmål om krigen i Tsjetsjenia, var gisselaksjonen på Dubrovka-teateret i Moskva i slutten av oktober i 2002. Som aksjon heilt genial; korleis overmanne gisseltakarane utan å drepe gissel samstundes? Detaljer vil eg ikkje gå i her, då denne hendinga sikkert sit friskt i minne hjå dei fleste. Men kort gjekk det ut på at opprørarane ville ha russiske troppar ut or Tsjetsjenia – umiddelbart. Putin kunne ikkje etterkoma desse krava, og heile Russland følgte situasjonen spent ei par dagar. På fjernsyn over heile verda kunne ein sjå pårørande og andre krevje stans i russarane si krigføring i Kaukasus. Krigen blir heile tida stadig meir meiningslaus for folk flest. Til slutt fekk det heile si ende ved at russiske styresmaktar grytidleg om morgonen 26. oktober sendte gass inn i lokala, med resultat at alle gisseltakarane og 117 gissel døydde. Frå tsjetsjensk side kan denne aksjonen seiast å vera både vellukka og ikkje vellukka. For det første fekk ein satt fokus på ein krig som held på å bli gløymd grunna alt som har hendt etter 11. september 2001, og ein klarte å syne delar av den russiske opinionen kor ille denne krigen er (hugs «Stockholmssyndromet» (13)). Men samstundes likna denne aksjonen på noko som like gjerne kunne ha skjedd i Al Qu’aida-regi, meinte mange. Dei same meinte så klart at dette berre stadfesta banda mellom Al Qu’aida og den tsjetsjenske frigjeringsrørsla.

Frå Putin si side, kan aksjonen reknast som vellukka politisk, trass i dei 117 uskuldige som måtte bøte med livet. Putin måtte syne seg fram som ein handlingas mann for framleis å ha legitimitet for å halde fram krigen i Tsjetsjenia. Raidet mot teateret kan òg seiast å vera eit prov på Putins vilje og handlekraft, og ikkje minst viljestyrke. No rasar krigen som før, jamvel om opinionen er noko endra.

Kva er eigentleg oppnådd?

Vladimir Putin er framleis landets mest populære politikar, men har han eigentleg oppnådd noko? Det er parlamentsval i haust og presidentval i 2004. Det synast å vera sikkert at Putin blir attvald. I ei spørjeundersøkjing etter Dubrovka-hendinga, sa 83 % at dei var nøgde med Putin, medan berre 40 % var nøgde med utviklinga av levestandarden. I følge opplysingar frå russiske styresmakter, veks BNP med kring 4 % i 2002, inflasjonen var på kring 15 % og arbeidsløysa på 7,1 %. Reallønna veks med 8,5 %. Sett vekk frå inflasjonsraten, er dette imponerande samanlikna med fleire EU-land (til dømes Tyskland, EUs lokomotiv), men ein må ha i mente at Russland har eit mykje lågare utgangspunkt. BNP fell til under 50 % av 1990-nivå det siste året Jeltsin var president. Dessutan trengst auken i løner; 27 % lever under eksistensminimum, fleire av dei pensjonistar, 4 millionar er heimlause, 3,5 millionar er stoffavhengige og eit ukjend tal er alkoholikarar. Ser ein på dette, er det kan hende vanskeleg å skjøne Putins popularitet. Det er mogleg det kan løne seg å sjå på Russland soge; lengselen etter ein sterk mann er kan hende det som er avgjerande. Dessutan vedgår Putin av og til at folk hadde betre levekår under SSSR-tida, noko Jeltsin aldri gjorde offentleg. Og Putin har, som forgjengaren, full kontroll over media.

At Putin vil bli attvald som president, er nærast uomtvisteleg. Det er i så måte meir spanande med parlamentsvalet i haust. Det er her folks misnøye med den sosiale utviklinga syner seg. Eg tør i alle høve ikkje å koma med spekulasjonar. Men det er ikkje overveiande sannsynleg at den jamne russar vil klare å skape seg ei betre framtid. Russland er i større grad turbokapitalistisk enn fleire vestlege land, trass i somme fornuftige løysingar frå SSSR-tida som gratis lokaltelefon, billege husleige og ein bra og billeg kollektivtransport over heile landet. Men arbeidsløyse, fattigdom og sosiale problem er uunngåelege under kapitalismen. Og korleis skal Russland bli rikare enn det er i dag? Landet har ein del olje, særleg i Sibir, men det er dyrt å utvinne ho på grunn av klimatiske tilhøve, permafrost, osb. Industrien er liten, militæret kjøper ikkje opp alt lenger (dei har ikkje pengar å kjøpe for heller), mafiaen kontrollerer det som er av annan næringsverksemd. Det døyr fleire enn det blir født, noko som er typisk for sentral- og austeuropeiske land etter Berlinmurens fall. Dette seier litt om korleis folk trivst. Har du ikkje noko von for framtida, er det i alle høve ikkje noko vits i å setja fleire til verda for å oppleve den same misèren. Russland treng ein moderne, økologisk og demokratisk sosialisme, ikkje den perverse versjonen vi såg der føre 1991. Men det var betre då … I alle høve for breide lag av folket.

Noter

• 1. Undersøkjinga vart utført av Russlands statlege opinionssenter, og eg har henta ho frå Proletarskaja Gazeta sine internettsider http://pgazeta.narod.ru/. [Tilbake]
• 2. I boka si Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget 1993. [Tilbake]
• 3. Egge, side 286. [Tilbake]
• 4. KomSoMol (Kommunistitsjeskij Sojuz Molodjozji), «kommunistisk ungdomsunion» var partiets ungdomsorganisasjon. På slutten av 1980-talet var medlemsskap ikkje lenger obligatorisk. [Tilbake]
• 5. Tass (Telegrafnoe Agenstvo Sovetskovo Sojuza) – Sovjetunionens telegrambyrå. [Tilbake]
• 6. RSFSR = Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. I praksis tyder dette den russiske delen av SSSR. [Tilbake]
• 7. Pravda 26. desember 1991. Mi omsetjing. Seinare har eg funne ut at Hans Wilhelm Steinfeld nyttar den same teksten i si eige omsetjing til bokmål i boka si Frihetens bitre tiår, Cappelen 2001. Merk dessutan at Gorbatsjov her ikkje nytta tiltaleforma «Kamerat». [Tilbake]
• 8. For dei andre republikkane er situasjonen stort sett den same, om enn ikkje verre, enn det han er i Russland. Dei baltiske republikkane kan det hende blir EU-medlem innan kort tid, men levekåra har likevel vortne verre her dei siste åra. Fleire av dei sentralasiatiske republikkane er vortne statar sterkt påverka av styringssetta i landa dei grensar til i sør, og land som Ukraina (president Leonid Kutsjma) og Kviterussland (president Aleksandr Lukatsjenko) kan i ingen grad seiast ein gong å vera borgarlege demokrati. [Tilbake]
• 9. «Duma» er (gamal-/noko arkaisk)russisk for «ord». [Tilbake]
• 10. «Lebed» tyder forresten «svane» på russisk. [Tilbake]
• 11. I august 2001 kom boka FST sprænger Rusland i luften ut. Boka var skrive av Aleksandr Litvinenko (tidlegare etterrettingsoffiser i FSB) og Jurij Felsjtinskij (Historikar). Her beskriv dei korleis FSB planla og gjennomførde attentata. Attentata vart nytta som eit påskot for å gå til krig mot tsjetsjenarane. FST er forresten den danske nemninga på FSB. [Tilbake]
• 12. FSB (Federal’naja Sluzjba Bezopasnosti) – «Den føderale tryggleikstenesten». [Tilbake]
• 13. «Stockholmssyndromet» er ei nemning på det som skjer når gissel set seg inn i situasjonen til gisseltakaren og får sterk sympati for saka. Det kom appellar frå gislane inne i teateret om stans i krigen. Gisla argumenterte på sakleg vis, med stor kunne, ikkje berre med bøn om å få leva. Syndromet er kalla opp etter det som skjedde då den kjende svenske bankranaren Clark Olofsson tok to kvinnelege gissel. Det heile endte med ekteskap mellom det eine gisselet og Olofsson! [Tilbake]

Andre kjelder

• Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget, 4. opplag 2002
• Nogee, Joseph L. & R. Judson Mitchell: Russian Politics, The Struggle For A New Order, Allyn & Bacon 1997
• Kenez, Peter: A History Of The Soviet Union From The Beginning To The End, Cambridge University Press 1999
• Steinfeld, Hans-Wilhelm: Frihetens bitre tiår, Cappelen 2001
• Moynahan, Brian: The Russian Century, A History Of The Last Hundred Years, Random House 1994
• Nordisk Øst-Forum 4-1995, 1-1996, 1-1997, 1-1999, 4-1999, 2-2001

av Sara N Paretsky

Kanskje du alt veit at Patriot Act lar påtalemakta undersøke bibliotek, bokhandlar og jamvel heimane våre utan sakleg grunn. Eller at bibliotekarar som fortel at FBI har vore der, kan risikere fengsel på ubestemt tid. Eg visste ikkje noe om det, slett ikkje at politiet eller FBI hadde sikra seg utlånslister frå nesten tjue prosent av biblioteka våre. Då eg oppdaga det, starta eg med detta foredraget.

John Mortimer (engelsk advokat og forfattar), som skapte Rumpole frå Old Bailey, sa ein gong at «Brukstida for ein moderne … forfattar ligg ein stad mellom mjølk og yoghurt.» Om du vil vite grunnen til at det er slik, kan du spørre den intelligente sosiale kommentatoren Sylvester Stallone. Blakk og på knea skal han ha skrive manus til Rocky på tri dagar. «Ha,» sa han, og la til: «Eg er forundra over folk som brukar 18 år på å skrive noe. Det var så lenge han typen brukte på å skrive Madame Bovary. Og blei den noen gong bestsellar? Nei. Det var ei elendig bok og blei ein elendig film.»

På uforlikneleg vis snakkar Smartingen for bransjen. Jamvel om han ofte gir skapnad til den einsame helten som sigrar mot alle odds, har Stallone blitt ein av dei rikaste stjernene i USA, finansiert av selskapa han kjempar mot på skjermen.

Stallone speglar presist den merkelege blandinga landet vårt er: me trur me er solide individualistar, men stolar på enorme selskap – Weyerhauser, Enron, Disney – som me tiltrur å sjå etter skogane våre, varme heimane våre, eller gi oss grundige og etterrettelege nyheter.

I forlagsverda, som i mest alle delar av økonomien, har det gått mot megaselskap det siste tiåret. Eg feira nyss tjueårsdagen for utgivinga av første romanen min. Agenten min arbeidde nesten eitt år før han fann ein forleggar som tok sjansen på ein kvinneleg detektiv i hjertet av USA, men han sto på fordi han hadde dusinvis av forleggarar å gå til. Dei hadde magiske namn: Knopf, Scribners, Harper og Row. Når du sa namna, tenkte du på bøker. Du tenkte på Wharton eller Hammett eller Faulkner.

I dag er det i hovudsak sju forlag, med namn som Gulf & Western, Disney, Time-Warner. Du seier namna, og tenker på – Mikke Mus. Det tar typen atten år å skrive om kona til ein lege i provinsen? Spark tullingen. Det er nøyaktig det Harper-Collins (ein del av Murdoch-imperiet) gjorde for få år sidan – sa opp kontraktane med hundre forfattarar like lett som du kan seie opp eit bladabonnement, fordi dei brukte for lang tid på å skrive bøkene sine.

Mens det var agenten min som fann eit forlag, var det biblioteka som sette fart i karrieren min. Det vart selt 4.500 eksemplar av første boka mi, Indemnity Only («Ingen forsikring mot mord», Gyldendal 1984); 2.500 av dei gjekk til biblioteka. Salet var nok til at forlaget bad om bok nummer to.

Alt er vanskelegare for nye forfattarar i dag, på mange vis; eit er den stupande nedgangen i salet til biblioteka. På eit eller anna vis har me dei to siste tiåra bestemt – som ein nasjon av solide individualistar – at det er meiningslaust å betale skatt til beste for fellesskapet. Som resultat har me stadig kutta i bibliotekbudsjetta, til biblioteka i dag har om lag tridelen til å kjøpe bøker for samanlikna med tjue år sidan.

På same vis som biblioteka har vore tunge taparar i budsjettkrigen, har dei vore fremst i skotlina i åtaka på våre elska fridommar. I dag vil eg snakke som forfattar, som lesar, og som amerikanar om dei skremmande spørsmåla me står framfor rundt det å snakke og det å teie.

Alle forfattarar må kjempe seg fram frå togn til tale. Me må vere svært private og personlege for å finne ei røyst og ein visjon – og me må få arbeidet vårt til ei omverd der marknaden, eller offentleg harme, eller jamvel statleg sensur kan øydelegge røysta vår.

Det er ikkje eit nytt problem i USA. Då Melville gav ut Moby Dick i 1851, vart boka svært fiendsleg møtt av både ålmenta og kritikarane. Boka me i dag ser som eit hovudverk i amerikansk litteratur vart selt i svært få eksemplar. Mottakinga gjorde Melville forvirra – og fattig. Han tok håplause jobbar for å overleve, og sleit med skrivinga om natta. I nesten tretti år skreiv han bare fragment, småbitar av prosa som han brann ved daggry.

Kate Chopin, einsleg mor som forsørga seks barn med skrivinga si på 1880- og 1890-tallet, fekk ein slik storm av kritikk for romanen The Awakening («En kvinne våkner», Cappelen 1976) at Scribners faktisk stansa neste boka hennar, som då var komme til trykkeriet. Historia om ei kvinne som freista frigjøre seg frå eit undertrykkande ekteskap gjennom eit sidesprang kunne vore godtatt om ho var skriven av ein mann – jamvel ein som hadde brukt 18 år på boka – men det blei for mykje for dei 300 kritikarane som slakta The Awakening i 1899. Chopin sjølv døydde fem år seinare, femtifire år gammal, utan å sjå boka si trykt.

Å teie betyr ikkje å samtykke. Å teie betyr å døy. Når me har noe å seie, og me er redde for å snakke, eller blir nekta å snakke, kjenner me oss stengt inne.

Marknaden kan få oss til å teie, slik han gjorde med Melville. Offentleg hysteri kan gjøre det, som med Kate Chopin. Styresmaktene kan gjøre det ved direkte sensur. I USA i dag er det press for å teie frå alle desse områda.

For om lag eit tiår sidan, vart eg nesten dradd inn i eit Chicago-drama. Det som hendte: to menn – kall dei Ben og Jerry – eigde ei forretning saman på nordsida av byen. Dei hadde ei vanleg forsikring for slikt selskap; om den eine partnaren døydde, ville forsikringa dekke hans del av investeringa i selskapet.

Ben sto i med Lucy, kona til Jerry, og blei grådig: han ville ha Lucy og heile butikken for seg sjølv. Lucy sa seg einig, og hjelpte Ben å finne ein leigemordar til å drepe ektemannen. Når Jerry først var død, kunne dei få forsikringspengane og leve lykkeleg alle sine dagar. Dei fann ein ekte leigemordar, ikkje ein som var politimann i yrkeslivet. (Eg les stadig om uheldige kvinner som leitar på pubar etter leigemordarar som kan drepe ektemannen, bare for å ende opp med ein politimann i sivil som arresterer dei. Det ser ikkje ut som politiet har betre ting å ta seg til enn å henge rundt på pubar for å lure godtruande kvinner, men det er ei anna historie.) Vår historie er om Ben og Jerry og deira ekte leigemordar.

I tolvte time fekk Lucy kalde føter og tysta til politiet, som stoppa leigemordaren rett før han skulle drepe Jerry. Ben vart arrestert, og til sist funne skyldig i samansverjing for drap. Då politiet arresterte leigemordaren, fann dei ei bunke kartotekkort ved sida av han i bilsetet. Kortet på toppen hadde teksten «Killing Orders – Sara Paretsky».

Politiet var oppglødde; dei trudde dei hadde funne hjernen bak leigemordaren. Dei hasta til påtalemakta for å få særleg arrestordre. Og heldig for meg, nattevakta hos påtalemakta las krim. Han forklarte at Killing Orders var tittelen på ein av romanane mine («Ordre til mord», Gyldendal 1987). Leigemordaren hadde ei liste over bøker han ville lese når han låg i skjul etter drapet. Eg vart ikkje arrestert.

I dag kunne ei slik historie endt annleis. Med Patriot Act trong ikkje politiet grunn til arrestordre – dei kunne hevde at dei trudde arbeidet mitt var knytt til ei kriminalsak med mauleg samband til terrorverksemd, utan å seie eitt ord til påtalemakta. Arrestordre krev ikkje sannsynleg grunn: dei treng ikkje legge fram prov av noe slag. Dei kunne hente meg og overlate meg til meg sjølv og nekte meg advokat. Dei kunne holde meg på ubestemt tid utan tiltale. Dei kunne hindre meg å fortelle familien kor eg var.

Dei kan avlytte telefonen min. Dei treng ikkje rettsavgjerd for avlyttinga. Ein overraska student i California oppdaga det nyss: som ivrig videospillar snakka ho med venner om eit spill der bombesymbol var ein viktig del. To timar etter telefonsamtalen dukka FBI opp på døra hennar.

Patriot Act har ikkje avgrensa levetid, eit punkt som seier at tiltaka må bli vurdert på ny av Kongressen, eller går ut på dato, etter ei viss tid (vanlegvis to til fem år). Patriot Act gir politiet og FBI fullmaktene sine på ubestemt tid.

Jamvel om dei ikkje arresterer meg, kan agentar gå inn i huset mitt, leite gjennom og ta med seg arkiva mine, bøkene mine og kopiere filer frå pc-en min, utan å fortelle meg det, utan å vise meg ei rettsavgjerd. Dei kan gjøre det mot dykk personleg. Dei kan gjøre det på biblioteka dykkar.

På pluss-sida, kan dei kreve framlagt salslister frå bokhandlarane og finne fram til alle som kjøper bøkene mine. Eller dei kan finne ut om folk låner Killing Orders frå folke- eller universitetsbibliotek: lova seier dei kan tvinge bibliotekarar til å namngi alle som les ei slik bok. Det er eit pluss, ikkje sant? Den spesielle boka er lesen av om lag fem millionar rundt om i verda. Ville det ikkje vere verd å gå inn i privatlivet til fire millionar ni hundre og nittini tusen lesarar for å stoppe ein leigemordar?

Ganske visst er Patriot Act eit steg i rett retning – burde ikkje styresmaktene overvake alt me les og skriv, om det ville hjelpe lova å ta ein kriminell?

Det fanst ein statsskipnad som gjekk etter eit slikt opplegg i sytti år. I Sovjetunionen kunne du risikere straffearbeid for å lese dei gale bøkene. Eller skrive dei.

Den russiske forfattaren Abram Tertz, som sjølv sat seks år i sovjetisk arbeidsleir, såg faren arrestert mange gonger i Stalin-tida. Når politiet ransaka huset, såg dei alltid gjennom bøker og dokument først: las eller skreiv folk noe undergravande? Ein gong i huset til faren til Tertz fann dei verka til ein russisk poet med namnet «Biely», som er russisk for «kvit». Slik var faren til Tertz dømt alt før saka byrja; slik som me hata og frykta alle «raude», hata og frykta sovjetarane alle «kvite». (Fargen på flagget til det russiske imperiet var kvit, så tsartilhengarane danna den kvite hæren som sto mot dei raude i den russiske borgarkrigen frå 1919-21.)

Me likar å tru at me alle er som Rocky her i landet: urokkelege for individualisme og individuell fridom, og at det bare er i totalitære statar at folk vik unna for truslar. Eg er ikkje så optimistisk. Kanskje grunnen er at eg vaks opp i ein idyllisk by i midtvesten på 1950-tallet, då Amerika var besett av kommunisttrusselen.

I Lawrence, Kansas, var den kalde krigen noe verkeleg og nært for folk. I første klasse drog læraren ned eit kart og peika på ei enorm oransje boble. Det er Russland, forkynte Mrs Postma. Det var større enn oss, og ute etter å øydelegge oss.

Det var ein lidenskap å beskytte Lawrence og Amerika mot kommunismen, for Fridomskomiteane i byen, for John Birch Society og andre høgreorienterte grupper som overvaka alt frå undervisningsplanar i skolen til bøkene i biblioteket; ei viktig sak var å overvake om afroamerikanarane brukte offentlege rom og anlegg.

Dagsavisa peika vakent ut gudlause element i byen, og sette i verk mobbeaksjonar mot slike. Då foreldra mine protesterte mot eit religiøst vekkingsmøte på gymnaset – alle elevane hadde møteplikt – trykte avisa namn og telefonnummer, og oppfordra borgarane til å ringe for å fortelle dei kor lite USA hadde bruk for kommunist-elskande ateistar. I noen veker fekk foreldra mine hattelefonar midt på natta med oppfordring om å dra tilbake dit dei kom frå – det var sørlege Illinois for mors del, far kom frå Brooklyn. (Studentane som ikkje ville vere med på møtet, vart innelåste i eit lite rom dei fire timane vekkingsmøtet varte.)

Hugsar du TV-filmen Dagen etter? Filmen vart spilt inn i og rundt Lawrence. Alle var oppglødde over å ha eit filmmannskap i byen. Ein av vennene våre fekk til og med betalt for at ABC fekk sprenge den gamle løa hans. Men dagen etter at Dagen etter gjekk på lufta, marsjerte rasande borgarar til rådhuset og kravde at borgarmestaren måtte gå. Ved å la ABC lage film i Lawrence som viste korleis det verkeleg ville bli under ein atomkrig – dei enorme øydeleggingane, dei brente og lemlesta kroppane, strålesjuka – skulda fridomskomiteane borgarmestaren for å vise Sovjet at me bøygde unna atomkrig – me var redde for konsekvensane – eit syn som forresten vart delt av mange i staben til dåverande president Reagan, som freista snakke ABC frå å vise Dagen etter.

Jamvel utan Patriot Act var det hardt å uttrykke avvikande synspunkt mot den uttalte antikommunismen i Lawrence. Folk kviskra motstand mot fridomskomiteane, dei var redde for å snakke åpent ut mot dei.

Høyringane mot uamerikansk verksemd gjekk for fullt då eg var barn. Året eg blei fire gjekk Dashiell Hammett i fengsel for to brotsverk: han gav pengar til eit bøtefond for folk frå arbeidarrørsla, oppfatta som kommunistar av kongressen; og han nekta å namngi andre som gav pengar til bøtefondet. Utanriksdepartementet såg til at Hammetts bøker vart fjerna frå alle bibliotek med føderal støtte. Knopf, som hadde vore forleggaren hans i mange år, stoppa utgivinga av Malteserfalken av frykt for svartelista til komiteen. (Hammetts første bok heitte Raud haust, bevis nok for kongressen for Hammetts langvarige kommunistsympatiar. I røynda syner raudfargen til den elva av blod som renn gjennom boka – Blanche Knopf gav den namnet fordi ho mislikte Hammetts opphavlege tittel «Poisonville» («Giftbyen»). Så Hammett gjekk i fengsel i USA for å skrive ei bok med «raud» i tittelen, slik faren til Abram Tertz gjekk i sovjetisk fengsel for å eige ei diktsamling av ein eller annan kalla «kvit».)

I dag tillet me ennå ein gong frykta å få oss til å teie. Kort etter at Patriot Act vart vedtatt, gjekk 61 år gamle Barry Reingold, tidlegare telefonarbeidar i San Francisco, på treningsstudio og sa at «Bush har ingenting å vere stolt av. Han tjener dei store oljeselskapa, og olja er det einaste han er ute etter i Midtausten.» Ein av dei andre likte tydeleg ikkje det som vart sagt og rapporterte han til FBI. Dei sendte to mann for å snakke med han dagen etter. Reingold sa han trudde han hadde ytringsfridom. Det hadde han, sa agentane, men at dei likevel måtte skrive rapport om han.

Sist oktober vart ein mann som kikka på fremmendspråklege sider på internett på eit bibliotek i New Jersey, arrestert då han gjekk frå bygningen. Ein annan besøkande utan nok å lese på eiga hand vart skremt av å sjå ikkje-engelsk tekst på skjermen til naboen og ringte politiet; dei heldt på mannen i to dagar utan tiltale, nekta han å snakke med advokat og å ringe heim. Til slutt sette dei han fri utan kommentarar. FBI gjekk nyleg inn på St Johns College i Baltimore og arresterte ein student i biblioteket: ungdommen var logga inn på ein pratekanal og hadde kritisert presidenten. Skolen har fått pålagt teieplikt: læraren som meldte om hendinga, kan bli arrestert for å ha snakka om det.

Eg er ikkje optimist når det gjeld levekåra for avvikande tale i detta landet nærmaste tida. I dag, når me alle saman er fanga i frykt, når ålmenta lengtar etter handling mot alle våre fiendar, enten desse fiendane er verkelege eller fantasiar i haudet til John Ashcroft, – og når me ikkje bare er ramma av frykt, men ei lov som tillet vidtfamnande hemmelege tiltak frå styresmaktene, så blir mi eiga uro akutt.

Me har ei regjering som blandar løgnar med å teie.

Me har ei regjering som har kunngjort at presidentdokument kan bli heldt unna offentleg innsyn. Me har ei regjering som ikkje vil legge fram namna på dei som utforma energipolitikken i USA – din og min politikk – dei hevdar slik offentleggjøring vil undergrave nasjonal tryggleik. Me har ei regjering som freistar opprette eit sovjetliknande system der borgarane spionerer på og rapporterer einannan – med stenging av motorvegen for å arrestere tre medisinstudentar som første resultat.

Me har ei regjering som sist vinter overvaka heimetelefonane og e-posten til FN-utsendingane frå Chile, Mexico, Pakistan og Kamerun, for å få vite korleis dei ville røyste i FN på spørsmålet om invasjon i Irak.

Me har ei regjering som opprettar kontor kalla Information Operations, skapt for å plante falske historier i utanlandske media, for å bevege verdsopinionen til å stø handlingane sine. Kontoret vart stengt for eit år sidan og Donald Rumsfeld lova at det var borte for godt. Nå er det attende med nytt namn, med løfte om 250 millionar dollar i støtte frå Illinois’ eigen representant Henry Hyde.

Me har ei regjering som sette munnkorg på utanlandske styresmakter som mottar støtte frå USA; dei kan ikkje diskutere abort med eigne borgarar – ei teieplikt som direkte førte til 9.500 døde kvinner og 154.000 barn i tredje verda dei to åra sidan teieplikta vart sett ut i livet. (Sjå http://www.crlp.org/pub_fac_ggrbush.html.)

Me har ei regjering som laga falske dokument for å underbygge påstanden om at Irak hadde kjernefysiske våpen.

Me har ei regjering som beordrar biblioteka til å øydelegge ei rad offentlege dokument som dei ikkje ønskar ålmenta skal lese.

Og me har ei presse i USA som villig bøyer av for ønsket frå regjeringa om å teie på alle desse områda.

Det bles ein kald vind i dag, som truar med å øydelegge dei dyrebare fridommane våre. Noen seier: å – fridommane våre er angripe før, men me har alltid fått dei tilbake. Men me har aldri fått dei tilbake utan å kjempe svært hardt for dei, og det er vanskeleg å kjempe for fridommen når du risikerer fengsel eller utestenging for å vere «upatriotisk» – stempelet John Ashcroft set på alle som stiller spørsmål ved Patriot Act – eller risikerer sparken – som Tom Gutting fekk, journalist frå Texas som mista jobben for å stille spørsmål ved handlingane til presidenten i vekene etter 11. september.

Alle statane i USA har lovverk, skrivne eller gjennom rettspraksis, som skal verne bibliotekbrukarane: det me les, det me låner, det me ser på nettet, er vår eiga sak – jamvel om me les Killing Orders eller dikta til Biely.

Patriot Act set til sides tilliten som ligg i desse lovene. Patriot Act tillet styresmaktene å tvinge biblioteka til å lage utlånslister, internettloggar eller lagre opplysningar av alle slag. Etter rettsavgjerd, kan ikkje biblioteket eller bibliotekarane offentleggjøre at avgjerda finst, eller det faktum at listene finst som resultat av rettsavgjerda. Brukarane må ikkje få vite at listene deira vart gitt til FBI, eller at dei er utsett for granskingar frå FBI. I tillegg treng heller ikkje styresmaktene vise til «sannsynleg grunn» for å få ei rettsavgjerd. I staden treng påtalemakta bare vise til at listene kan vere knytt til ei pågåande gransking som omfattar terrorisme eller spionverksemd.

I følge Connecticut Law Tribune og Library Journal har FBI eller politiet brukt Patriot Act 546 gonger for å få utlevert eller gå gjennom biblioteklister det første året. Det er bare rapporterte tall: noen bibliotek kan ha vore for redde for konsekvensane til å melde frå om åtaka, jamvel anonymt. Me veit ikkje kva for bibliotek som var involverte, fordi bibliotekarane risikerer arrestasjon om dei melder frå om slikt. Dei kan komme årevis i fengsel for å fortelle meg, hennar eller hans brukar, eller ektefellane sine, at politiet har sikra seg utlåns- eller internettlister frå biblioteket dykkar.

Samtidig som han ubarmhjertig fotfølger lesarane i landet, har statsadvokaten stansa alle freistnader på å spore våpeneige. Kanskje kan NRA (National Rifle Association, høgreorientert organisasjon som arbeider mot våpenkontroll i USA) ta i bruk nytt slagord: våpen set ikkje USA i fare, det gjør bøker.

Kva er eit høveleg svar frå ein forfattar i slike tider? På enklaste nivå, trur eg jobben min er å halde fram med å skrive historier som – håper eg – folk ønskar lese. Men sjølvsagt skriv eg ikkje i eit vakuum, og det offentlege klimaet påverkar både det eg ønskar å seie, og det eg kjenner eg kan seie fritt.

Eg avslutta skrivinga på den sist utgitte romanen min – Total Recall («Intet glemt», Aschehoug 2002) – i februar 2001. Det er alltid ein depresjonsperiode når skrivinga er avslutta, og ein periode med intenst arbeid pga kommentarane frå redaktøren, så det var blitt juli 2001 før eg kjente meg klar til å tenke på eit nytt prosjekt. Eg hadde lova ei bok i VI-serien, og prøvde meg fram med idear.

I Total Recall hadde eg sendt Morrell, kjærasten til V I Warshawski, til Afghanistan. Eg gjorde det faktisk for å få han bort frå Chicago – av vegen for etterforskinga til VI. Kjærastar er vanskelege i krimseriar – så sant dei ikkje er direkte blanda inn i plottet øydelegg dei framdrifta i historia.

Eg sendte Morrell til Afghanistan delvis fordi det var langt borte, og delvis fordi eg var interessert i Taliban. Eller uroa av Taliban er nok betre å seie – ikkje som ein trussel mot USA, men som ein trussel mot livet og velferda til kvinnene i Afghanistan. Som ein heller grotesk fotnote: Total Recall vart utgitt 4. september 2001. Den 9. september, fekk eg e-post frå ein lesar som ville vite kva Taliban var, og korfor eg alltid fylte bøkene mine med saker ingen hadde høyrt om.

Eg har notata eg laga i juli 2001 då eg byrja arbeide med tema til den nye boka. Eg hadde lese Ahmed Rashids bok om Taliban. I boka fortel han korleis Unocal og det argentinske oljekartellet bidrog med pengar til mutene Taliban betalte til Mullah Omar – både Unocal og argentinarane ønska seg retten til å bygge ei oljeleidning gjennom Afghanistan, og Mullah Omar flørta med begge. Eg byrja sjå for meg ei historie med store oljeselskap og mutingar, men eg kunne ikkje heilt sjå korleis eg kunne knytte ho til Chicago. Og eg likar at bøkene er knytte til Chicago, der VI kjenner tilhøva.

Neste notat er frå 8. august 2001, og handlar om noen som jobbar for eit stort landbruksselskap, som hemmeleg produserer våpenklassifisert antrax.

Etter 11. september var alle desse ideane ubrukelege. Som alle andre i landet, alle i rommet her, var eg rysta i mitt inste av åtaka. Eg kjente meg sårbar, redd, utrygg. Eg veik tilbake for å bruke noen av hendingane den spente hausten i romanen min.

Eg visste eg måtte komme meg i arbeid, men hjernen var frosen. Til slutt byrja eg på ei bok som ikkje dreidde seg om 11. september eller ettervirkningane anna enn reint indirekte (Blacklist, 2003). Dei siste atten månadene, ettersom hendingane utvikla seg, ettersom uroa mi vart delt mellom frykt for utanlandske ekstremistar og våre eigne ekstremistar i regjeringa her heime, kjente eg meg skilt frå arbeidet mitt, fordi skrivinga mi ikkje var der dei medvitne tankane og uroa mi var. Men dagens hendingar er så ferske i desse tidene – kvar dag kjem med nye spørsmål, ein ny trussel – at det ville vere dumt å skrive ei bok på eit slikt grunnlag. Så tenkar eg au på rådet frå den franske forfattaren Andre Gide: Dårleg litteratur blir skapt av gode meiningar.

Uansett liker eg ikkje sosialpolitiske romanar, bøker skrivne bare for å få fram ein tanke – for å vise at fire bein er betre enn to, eller at alle menn er testosteron-galningar, eller at dei som drikk sjampanje er upatriotiske. Det er ein grunn til at dei forfattarane me kjenner til frå Stalins Sovjet er Pasternak og Akhmatova, ikkje Gribachev, som skreiv Vår på kollektivfarmen Siger. Pasternak kan ha ønska å få fram ein tanke, ein glødande tanke, om fridom, om forvirringa me kjenner midt i sosiale omveltingar, og kor vanskeleg det er å handle rett. Men han ønska å skrive om menneske fanga i hendingane, ikkje idealiserte politiske typar.

På same tid er bøker ei støtte og ei leiesnor: dei syner oss at me ikkje er aleine i trua på fridom og sjølvstende. Den russiske poeten Ratushinskaya, som sat tri år i straffekoloni for skrivinga si, nytta eit lite teaterstykke då ho studerte i Odessa på 1970-tallet. Ho plasserte tjue personar på ein mørk scene. Ettersom lyskastaren vart retta på kvar enkelt person etter tur, sa han «Kva kan eigentleg ein person gjøre aleine?»

Mine eigne historier kjem ut av hendingane rundt meg, men hendingane rundt meg i dag hindrar meg i å omgjøre dei til historier. Eg har ofte skrive om korrupsjon i næringslivet, og den kyniske likesæla store institusjonar syner for velferda til vanlege borgarar. Men Enron og Harken Energy overgår fantasien min.

Etterforskaren min løyser sakene sine med slit og hardt arbeid, men ho kan ikkje stole på at rettsapparatet straffar kriminelle som har gode kontaktar. Og vips, nok ein gong overgår naturen sjølv min eigen kunst, ved å plassere ein insidar frå Enron som ansvarleg for hæren; ein oljelobbyist som statssekretær i innanriksdepartementet; styreformannen i Halliburton Company, som selte mest i verda til Irak frå 1998 til 2000, som visepresident i USA.

Detektiven min vender seg ofte til vennen Murray Ryerson som er journalist, og som kan offentleggjøre sanninga og gjøre det vanskeleg for dei kriminelle å halde fram i jobbane sine, jamvel om dei kan sitte att med aksjane sine. Men over heile USA har aviser som den Murray arbeider i, vorte kjøpte opp av gigantiske medieselskap, som halverer journaliststaben, fordi aksjekursen fyk i veret kvar gong dei tyr til masseoppseiingar. Derfor har ikkje avisene ressursar til å granske skandalar i næringsliv eller styringsverk. Og mange gonger, kanskje oftast, er avisa eller tv-selskapet sjølv del av eit konglomerat som enten deltar aktivt i liknande kriminalitet, eller au ønskar dei ikkje avsløre kriminalitet frå styresmaktene fordi dei er ute etter politiske fordelar.

Presidenten i Fox News er faktisk ein av medierådgivarane til president Bush; etter novembervala, skrøyt han offentleg av at han hadde nytta Fox News til ufordelaktig dekning av demokratar som låg bra an, for å sikre ein republikansk kongress. Clear Channel, der administrerande direktør er nok ein Bush-donor, har brukt sine 1.200 radiostasjonar for å sette i verk opptøyar mot Dixie Chicks.

Eg kjenner det ofte som eg jobbar under ei giftsky i dag, ikkje med bakteriar eller med stråling, men løgnar. Når regjeringa seier me skal kjempe mot aids i Afrika, men nektar noen å dele ut eller nemne kondomar, veit eg at eg er i 1984-verda. Når regjeringa seier me står framfor akutte truslar, at eg må pakke meg inn med plastikk og kraftteip, men at eg må gå for å handle fordi det er godt for økonomien, då blir eg mållaus av den manglande samanhengen mellom sanning, løgnar – og kraftteip.

Eg hatar å vere makteslaus. Eg hatar at detektiven min er makteslaus. Men eg kan ikkje la ho oppføre seg som ein av Robert Ludlums superheltar, som tvingar FBI og Disney på kne og så vandrar vidare, fordi historiene mine kviler for mykje på den verkelege verda. Heltane mine må løyse problema sine slik me alle gjør i den verkelege verda. Eg vil bare ikkje stille VI framfor så store spørsmål som noen andre heltar må takle. Ho vil ikkje døy for det ho trur på, ho vil ikkje teie, ho vil ikkje selje vennene sine. Det er det beste eg kan tilby ho og lesarane mine slik verda er i dag.

Fordi mi eiga største glede kjem frå orda til andre som skriv, håper eg historiene mine au kan gi lesarane noe trøst i natta, gi litt lys på ein formørka veg. For to tusen seks hundre år sidan, skreiv poeten Sapfo (1) – som såg gudinna stige ned frå himmelen i ei vogn trekt av spurvar:

Jamvel om dei
bare er pust, orda
eg styrer
er udøyelege.

Som barn flykta eg til bokverda og dagdraumane frå ei uvennleg verd, og lengta etter magien, lengta etter å finne døra til Narnia eller andre eventyrland. Som vaksen studerer eg nøye spurvane utanfor vindauget mitt: eg lengtar framleis nok etter magien til at eg håper dei skal bringe meg gudinna, men til sjuande og sist må eg godta at dei er hardkokte byfuglar, som freistar halde seg i live i ei verd som er hard mot små kryp, og mot diktarar.

Når eg går inn i eit bibliotek, når eg går inn i bokverda, merkar eg skyggar frå fortida bak meg, dei prøver gi meg mot. Eg høyrer Patrick Henry skrike til Burgess-forsamlinga (2) «Er livet så kjært, og freden så herleg, at dei kan kjøpast for lenkar og slaveri?» Eg høyrer Sojourner Truth (3) fortelle meg at handa som får vogga til å røre seg au kan få båten til å skake, og Horace Greeley (4) seier: «Eg vil absolutt ikkje teie.»

Det er mitt einaste håp, mot desse kreftene som freistar få oss til å teie, som vil ta frå oss røysta vår og dei dyrebare fridommane våre, at mine ord, Sapfos ord, orda til Sojourner Truth, i sanning orda i grunnlova, at alle desse orda som bare er pust ikkje bare vil vare, men sigre.

Notar:

• (1) Gresk kvinneleg poet; gjendiktingar av Svein Jarvoll kjem på Gyldendal i haust. Her omsett frå den engelske teksten i stykket til Paretsky.
• (2) House of Burgesses var den første lovgivande forsamlinga (bare kvite menn som hadde noe eigedom var valbare) i dei amerikanske koloniane. Ho kom saman første gong i 1619. Patrick Henry, eit fridomssymbol i USA, sat i forsamlinga på 1700-tallet.
• (3) Isabella, fødd som slave rundt 1797 og levde under 5 slaveeigarar før ho vart fri 4. juli 1827 då slaveriet vart avskaffa i staten New York. Ho førte sak for å få tilbake sonen som var ulovleg selt vidare, og sigra.
• Omreisande predikant, tok namnet Sojourner Truth (= omreisande sanning; den første mobile roboten som landa på Mars heitte Sojourner etter ST). Ho var sentral i arbeidet mot slaveri. Dama som aldri lærte lese og skrive, var ein stor talar, og er særleg kjent for talen «Ain’t I a woman?» på ein kvinnekonferanse i 1851.
• (4) Son av småbrukar og lausarbeidar, starta fleire aviser og litterære blad på 1800-tallet. Omstridd i samtida.

av Arne Byrkjeflot

Målet er å lage en grunnlov for Den europeiske union eller ESA, Europas forente stater. De kaller det konventet. Navnet skal minne om den framskrittsvennlige amerikanske grunnloven fra 1787.

Historia bak Den europeiske unionen er historien om en maktelite som etter å ha slitt i et par tiår med å få vedtatt en politisk union over bordet, finner ut at de må gå bakveien. Innføre et indre marked, så en økonomisk union og så bruke dette for alt det er verdt for å få den politiske union på plass.

Denne planen har vært fulgt til punkt og prikke med stor suksess, nesten for stor suksess. Nå er den økonomiske unionen på plass, ja den skal til og med utvides med ti land 1. mai 2004.

Nå må den politiske unionen på plass. Nå må det på plass et eget budsjett for EU som kan tåle smeller i den økonomiske union. Det må på plass et styringssystem som gjør at små land ikke kan hindre det de store ønsker. Det må bli slutt på vetoretten som stort sett gjelder utenom det indre marked.

Det må på plass en utenrikspolitikk og en militærpolitikk som er denne økonomiske kolossen verdig. Det må bli større mobilitet over landegrensene. Og sist men ikke minst, på et eller annet vis, må denne staten skaffe seg en legitimitet i sin befolkning, ellers vil ikke denne kolossen holde sammen når det kommer kriser og upopulære beslutninger må tas. EU er som en overlesset sykkel, holder du ikke framdriften oppe, så faller du, tungt.

Alle disse problemene har toppmøtene slitt med lenge. Maastricht og Nice er nyskrivninger av EUs grunnlov, men det er fortsatt en grunnlov som stort sett grunnlovfester kapitalens fire friheter. I Nice ble det vedtatt et charter om innbyggernes grunnleggende rettigheter, slik grunnlover ofte har.

Men den er ikke bindende. Sannheten er at unionsprosessen henger lengre og lengre etter økonomien.

Laeken

Derfor valgte toppmøte i Laeken høsten 2001 å gå utenom bøygen, de satte ned en egen forsamling som skulle utarbeide forslag til ny grunnlov, et EU-konvent. Leder for Europabevegelsen, Valéry Giscard d’Estaing, ble leder for konventet. Han blir assistert av Giuliano Amato, tidligere italiensk statsminister og Jean-Luc Dehaene, tidligere belgisk statsminister.

Konventet startet sitt arbeid 1. mars 2002 og skulle ha et ferdig forslag i mars 2003 som kan vedtas i juni 2003. Dette ser ut til å bli litt forsinket, forslaget kommer i juni og skal vedtas på toppmøte i desember. Arbeidsmåten er fire arbeidsgrupper. Mandatet er et fire siders vedtak fra Laeken.

Laeken-erklæringa bør trykkes i sin helhet i alle nei-aviser, fordi den ikke bare er en forbilledlig framstilling av det radikale ja sin retorikk, men også dens problemer. Her følger noen sitater som en appetittvekker:

«Europas nye rolle i en globalisert verden

Nå, da den kalde krig er forbi, og vi lever i en globalisert og fragmentert verden, er det på tide, at Europa påtar sig sitt ansvar for å styre globaliseringen. Den rolle, som det skal spille, er den rolle, som tilkommer en makt, som resolutt bekjemper alle former for vold, terror og fanatisme, og som heller ikke lukker øynene for opprørende urettferdighet i verden.

Kort sagt en makt, som vil endre balansen i verden, så den ikke kun er til fordel for de rike, men også de fattigste lande. En makt, der etter etiske prinsipper vil sette rammer for globaliseringen, dvs. forankre den i solidaritet og bæredyktig utvikling.

De europeiske borgeres forventninger

Borgerne forventer flere resultater og bedre svar på konkrete spørsmål og ikke en europeisk superstat av institusjoner, som blander sig i alt.

Borgerne krever kort sagt en klar, gjennomsiktig, målrettet og demokratisk styrt strategi fra EUs side. En strategi, som gjør Europa til et forbilde, som kan angi retningen for verdens fremtidige utvikling. En strategi, som gir konkrete resultater i form av flere arbeidsplasser, større livskvalitet, mindre kriminalitet, kvalitet i undervisningen og bedre helsevesen. Der er ingen tvil om, at Europa må skaffe sig nye ressurser og gjennomføre reformer for å nå dette mål.»

Konventets oppgaver

Konventets oppgaver er fastlagt slik:

• Skape en klarere arbeidsdeling mellom det lokale, det regionale, det nasjonale og det europeiske nivået.
• Avklare de nasjonale parlamentenes rolle, både i forhold til Europaparlamentet og Det europeiske råd/Unionsrådet.
• Gjøre EUs charter for grunnleggende rettigheter bindende, som eventuelt kan ses i sammenheng med å:
• Forenkle EU-traktatene, enten ved å etablere en minimumstekst på basis av alle traktatrevisjoner fra 1957, eller på basis av charteret å sikte mot en helt ny europeisk konstitusjon.
• Utvide ordningen med flertallsavgjørelser, blant annet for å kunne håndtere beslutningsprosesser i et EU med over 20 medlemmer.
• Innføre en ordning med en direkte valgt europeisk president, både for å øke EUs legitimitet og innflytelse.
• Oppgradere EUs utenrikspolitikk og innenriks- og justissaker.
• Innføre direkte skattlegging i stedet for at EU som nå hovedsakelig finansieres gjennom bidrag fra medlemslandene.

Det er iallfall ingen overdrivelse å si at dette er et vidt mandat. Alt kan foreslås, alt kan vedtas.

Nå har arbeidsgruppene vært i arbeid noen måneder og har rukket å komme med sine anbefalinger. EU-kommisjonen har kommet med sitt eget forslag og Tyskland har meldt utenriksminister Joschka Fischler inn i konventet og fremmet Tysklands syn. Foreløpig har vi fått følgende konkrete forslag:

• Arbeidsgruppa for forenkling foreslår å kutte ned antallet EU-instrumenter fra 15 til 5. I praksis er dette stort sett navnendringer uten virkelig innhold. Nå skal for eksempel direktiver hete EU-rammelov. Viktigere er det at de foreslår vetoretten opphevet på de fleste områder. I tillegg skal også parlamentet komme inn i lovgivningsprosessen, ikke bare kommisjonen.
• Arbeidsgruppa for frihet og rettferdighet ville legge hele den tredje søyle inn under den første, dvs. felles EU-grensepoliti, hele asyl- og innvandringsområdet ses på som en del av det indre marked og får dermed flertallsavgjørelser. Lovgivning overføres til EU på forbrytelser som er grenseoverskridende, alvorlige, «imot EUs felles interesser» og «nødvendig for EUs handlekraft på rettslige områder». Europeiske arrestordrer brukes som eksempel.
• Arbeidsgruppa for utenrikspolitikk går inn for en slags europeisk president og opprettelse av EU-ambassader, blant annet i FN, og økt bruk av flertallsavgjørelser.
• Arbeidsgruppa for forsvar går inn for et felles «våpenagentur» for å styrke den europeiske våpenindustri, øke militær styrke og mer fleksibel slik at den passer inn i det tysk/franske forslaget om en EU-hær. I følge dette forslag kan noen få EU-land gå foran og rett og slett opprette en EU-hær. Uten vetorett.
• Arbeidsgruppa for økonomi vil ha «den åpne koordinasjonsmetode» inn i forfatningen, dvs. at EU vedtar felles økonomiske mål, mens medlemsstatene må oppfylle dem.

Den eneste gruppa som prøvde seg på å oppfylle noe som helst av det som kunne vært tolket ut av det svulstige mandatet, var gruppa for komplementær kompetanse. Her foreslo gruppa at på områder der både EU og medlemsstatene har myndighet, så kunne EU fortsatt sette i gang program i medlemsstatene på egen hånd, men de var ikke juridisk bindende. Gruppa foreslo at det skulle være enstemmighet ved benyttelse av den berømte gummiparagrafen (artikkel 308), den omstridte paragrafen som EU bruker for å utvide sitt myndighetsområde på bekostning av medlemsstaten. Dette var den eneste gruppa som møtte en nesten unison motbør, de toneangivende ville ikke ha noen innskrenkning i EUs myndighet. Slik gikk det med mandatets vakre ord. Giscard har varslet et forslag om at de nasjonale parlament skal anerkjennes og at det skal opprettes et samarbeide mellom disse. Men det er totalt uklart hva slags rolle denne nyordning skal spille.

I tillegg ble det presset fram en egen gruppe for å se på sosiale spørsmål. DEFS, Den europeiske faglige samorganisasjon (der norsk LO er medlem) har presset på for å få inn den sosiale dimensjon. Deres dokument fra oktober 2002 med overskriften: «En unionsforfatning for et socialt borgernes Europa», er også verdt et studium. EFS går inn for felleseuropeiske overenskomster og felles konfliktrett. Problemet er at dette åpner for at EU-domstolen vil bli arbeidsrett og overdommer i tolkning av avtaler og regulering av konflikter.

Denne gruppa har ikke kommet med noen innstilling enda (kommer i februar) men lekkasjene viser at det blant annet er fremmet forslag om europeisk minimumslønn og retten til sympatistreik på tvers av landegrenser, men med stor motstand , spesielt fra England.

Da EUs charter ble vedtatt i Nice, ble det samtidig vedtatt (artikkel 137.6) at EU ikke kan regulere lønnsforhold, organisasjonsrett og konfliktrett. Denne paragraf vil DEFS og krefter i arbeidsgruppa oppheve.

EU-president

Her står vi nå, om et halvår skal EU altså vedta en ny grunnlov. Den vil gi mer union, vi vil få en slags EU-president som skal representere EU overfor andre land (i dette ligger også at dagens rullerende ordning, der hvert land leder EU i et halvt år oppheves), vi vil få et nytt styringssystem med mer makt til de store, vi vil få en EU-hær trolig styrt av Tyskland og Frankrike men i EUs navn.

Så vil det bli mer flertallsavgjørelser på stadig flere områder. Dette er det viktigste skrittet. Vi vil få en overnasjonal myndighet på asyl og innvandring og på det som kalles grensesprengende kriminalitet. Gjennom Schengen legges først grensene åpne for internasjonale bander og så blir dette brukt som argument for europeiske arrestordre, Europol, overvåkningssystem og vilkårlighet.

Vil de så greie å gjøre noe med det berømte demokratiske underskudd? Svaret er nei, ikke en døyt. Riktig nok vil EU-direktiv få nye navn, men det blir ikke tilbakeført makt til medlemsstatene. Vi ser det hver gang det kommer opp et konkret forslag, så er de der og irettesetter. Parlamentet kan nok få større makt, men i parlamentet har medlemsstatene enda mindre innflytelse enn i kommisjonen.

Det vil bli vedtatt et charter som slår fast borgernes grunnleggende rettigheter. Minimumsretter høres jo fint ut, men problemet er at fortolkning av charteret overføres til EF-domstolen. Dette har to sider:

For det første tas myndighet fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

For det andre betyr dette at EU-domstolen får myndighet til å blande seg inn i lov og avtaleverk i medlemsland på en rekke nye områder. Spesielt når sterke krefter med støtte fra den offisielle europeiske fagbevegelsen ønsker at EU skal vedta sosiale minstestandarder og åpne for EU-overenskomster. I så fall vil EF-domstolens kompetanse bli dramatisk utvidet. Da vil vi få et system der individuelle rettigheter raskt overstyrer både de kollektive avtaler og vårt kollektive velferdssystem.

Tidsinnstilt bombe

Det mest uavklarte spørsmålet er EUs økonomi. I dag finansieres EU av medlemslanda og har et budsjett om lag som et norsk statsbudsjett. Nå foreslås det å gi EU retten til å innføre en direkte skatt fra innbyggerne.

Dette er et omstridd spørsmål, men neppe til å komme utenom dersom unionen skal overleve særlig lenge. For det første finnes det ikke penger til å stå i mot en økonomisk krise i ett eller flere medlemsland. For det andre har problemene med utvidelsen blitt utsatt i to år. De første to åra skal de nye medlemslandene få støtte på om lag 25 % av det dagens medlemsland får. Da skal de inn i støttesystemet, men uten at innbetalingene skal øke. Et helt umulig vedtak som ligger der som en tidsinnstilt bombe.

Det går fort i EU nå. Veldig fort. Grunnlov til jul, utvidelse neste vår, EU-hæren er under etablering. Dette skjer i ei tid da økonomien mest ligner en krisetilstand. I denne prosessen er det verken tid eller plass til demokratiske reformer. Det bare forstyrrer. Tvert imot. Mindre og mindre vil bli avgjort i medlemslanda, mer og mer i kommisjon og parlament som er helt fremmede for folk. Men de har verken politisk vilje eller økonomiske muskler til å møte problemene i de nye EU-landa, de har ikke styrke til å være noe mer enn USAs logrende bikkje med noen sinte bjeff innimellom. Dette må nødvendigvis skjære seg. Det finnes ikke lenger noe tiltak som kan holde tempoet oppe, nå starter forfallet. Det er på dette tidspunktet enkelte sosialister synes det er på tide å gå inn for å påvirke og deretter bruke EU til å skape en bedre verden.

Det er fortsatt uklart hva dette vil bety for EØS-avtalen. EØS-avtalen omfatter i dag stort sett EUs første søyle. Den skal utvides. Jeg frykter at fri bevegelse av arbeidskraft vil bli en kile for å utvide EØS-avtalens omfang. Slik vi nå ser at det norske pensjonssystemet er under angrep fordi det hindrer arbeidskraftens frie bevegelse, så kan dette rakt utvides til store deler av det norske velferdssystemet.

Ordforklaring: Konvent: I følge Gyldendals fremmedordbok betyr «konvent» følgende: «møte, forsamling, sammenkomst; forsamling av alle stemmeberettigede munker eller nonner i et kloster».

av redaktørane i Monthly Review

Hovudmålet med Washingtons Irak-politikk er ikkje mindre enn å fremme verdsherredømme for USA, ved å hevde dominansen sin over heile Midtausten. Det verda står framfor nå, er derfor ei avgjørande ny utvikling i imperialismen si historie.

Offisielt er målet med Washingtons Irak-politikk i dag eit «regimeskifte» – anten ved militærkupp eller gjennom invasjon frå USA, rettferdiggjort som eit «førebyggande åtak» mot ein røvarstat oppsett på å utvikle og spreie masseøydeleggingsvåpen (note 1). Men ein invasjon frå USA, om han skulle komme, vil ikkje avgrense seg bare til regimeskifte i Bagdad. Hovudmålet er ikkje mindre enn å fremme verdsherredømme for USA, ved å hevde dominansen sin over heile Midtausten. Det verda står framfor nå, er derfor ei avgjørande ny utvikling i imperialismen si historie.

Imperialismen i dag er avgjort ikkje slik han var på 1800-tallet. Tidleg i den moderne imperialismen si historie utfordra mange makter det britiske hegemoniet i ulike delar av verda – særleg Tyskland, Japan, og USA. Imperialismen hadde mange særdrag i denna perioden: Dei europeiske maktene som delte Afrika; auka gjensidig konkurranse på markeda i Europa; Tyskland utfordra i aukande grad London som kjerneområdet i det internasjonale pengemarkedet. Samtidig freista USA komme seg inn på dei europeiske markeda, og utvikla sine eigne koloniar og interesseområde i Latin-Amerika og Asia. Hovudårsakene til første verdskrigen omfatta både den bitre kampen mellom stormaktene om koloniar og marked, og den tyske freistnaden på å eliminere Storbritannia som sentrum for internasjonale penge- og varemarked.

Perioden etter første verdskrigen representerte andre fase i den moderne imperialismen. Gjennom Versailles-traktaten delte vinnarane byttet, med eit felles mål – nederlag for bolsjevismen. Thorstein Veblen skreiv at å feie bolsjevismen av kartet ikkje bare var ein hemmeleg del av Versailles-traktaten, det var sjølve fundamentet for avtalen (Essays in Our Changing Order, 1934, side 464). Men planen om å isolere og velte Sovjetunionen vart avbrote av depresjonen og av andre verdskrigen, som kom som resultat av kampen aksemaktene Tyskland, Italia og Japan førte for å skaffe seg ein større bit av verda.

Ein tredje fase i imperialismen utvikla seg etter andre verdskrigen. Under krigen hadde USA, som ein ny hegemonisk stat innanfor den kapitalistiske verda, utvikla ein plan for å vinne kontroll over det dei såg på som dei strategiske sentra i verdsøkonomien – eit mål som på den tida bare vart avgrensa av det sovjetiske interesseområdet. I den samanhengen beskreiv Noam Chomsky i november 1981 korleis USAs geopolitiske strategi vart utvikla i perioden slik:

«Den allmenne tenkemåten som utanrikspolitikken i USA har utvikla seg innanfor sidan andre verdskrigen, er best framstilt i planleggingsdokumenta som vart laga under krigen av Utanriksdepartementet og Rådet for utanlandssaker, som møttest i ein 6-årsperiode i War and Peace Studies Program, 1939-45. Dei visste, iallfall i 1941-42, at USA på slutten av krigen ville sitte med ein kolossal verdsomspennande dominans. Spørsmålet vart: «Korleis organiserer me verda?»

Grand Area

Dei laga eit opplegg kjent som Grand Area Planning, der Grand Area er definert som det området som med deira ord var «strategisk naudsynt for verdskontroll». Den geopolitiske analysen bak freista klarlegge kva område av verda som måtte vere «åpne» – åpne for investeringar, åpne for gjeninnføring av profitt som leiesnor for politikken. Dvs. åpne for å bli dominert av USA.

For at USA-økonomien skulle lykkast utan forandringar innanlands (eit avgjørande punkt som går igjen i alle diskusjonane i denna tida), utan omfordeling av inntekt eller makt, eller politiske reformer, slo War and Peace-programmet fast at minimumsområdet som var strategisk naudsynt for verdskontroll, omfatta heile den vestlege halvkula, det tidlegare britiske imperiet som dei var i ferd med å bygge ned, og Fjerne Austen. Det var minimum, og maksimum var verda.

Ein stad i mellom dei to låg opplegget med Grand Area – og oppgava med korleis det skulle organiserast med finansinstitusjonar og planlegging. Detta rammeverket heldt seg konstant gjennom heile etterkrigstida.»

Frigjøringa av dei europeiske koloniane og nederlaget for Japans ambisjonar i Stillehavsområdet gjorde at USA-kapital, støtta av USAs militærmakt, kunne starte med å trenge seg inn på marked som tidlegare hadde vore utilgjengelege. Mens Bretton Woods-avtalen gav eit nytt økonomisk rammeverk for imperialistmaktene, vart USA-styrkar og skjulte militæroperasjonar sett i verk i aukande tempo rundt om i verda – krigar i Korea og Vietnam, styrtinga av regimet i Iran, Guatemala og Chile, freistnaden på det same på Cuba, og innblanding i tallrike borgarkrigar i Sentral-Amerika og Afrika.

Avgjørande for heile tanken om Grand Area var kontroll over Midtausten, som vart sett på som del av det gamle britiske imperiet, og absolutt naudsynt for å ha økonomisk, militær og politisk kontroll over verda – ikkje minst fordi det var lageret for mesteparten av dei kjente oljereservane i verda. Slik starta USA ein lang serie åpne og hemmelege intervensjonar i regionen på 1950-tallet; den viktigaste her var kuppet i 1953 mot det demokratisk valte Mossadeq-styret i Iran, som hadde nasjonalisert utanlandseigde oljeselskap. USAs innsats ga klar suksess. Mellom 1940 og 1967 auka USA-oljeselskap kontrollen over oljeressursar i Midtausten frå 10 % til nær 60 %, mens ressursar under britisk kontroll minska frå 72 pst i 1940 til 30 % i 1967. (H. Magdoff, Age of Imperialism, side 43.)

Den forseinka integrasjonen av Vest-Europa, dels som resultat av økonomisk stagnasjon, betydde at dei ikkje var i stand til å utgjøre det bolverket mot USA som europeiske leiarar hadde håpa på. Med eit veikt Europa, og eit Japan utan evne til å utfordre USA seriøst i Asia, og nederlaget til den faktisk eksisterande sosialismen i Europa tidleg på 1990-tallet, så var vegen rydda for ein fornya periode med eit USA-hegemoni, som delvis hadde bleikna på 1970- og 80-tallet.

Ser ein på den historiske utviklinga til imperialismen, er det klart at det verkelege motivet bak Washingtons kampanje for å starte krig mot Irak nå, ikkje er noa form for reell militær trussel frå landet, men heller å få demonstrert at USA er i stand til å bruke makta si når dei sjølv vil. Som Jay Bookman, fungerande redaktør i Atlanta-Journal Constitution, såg det («Presidentens verkelege mål i Irak», 29. september 2002):

«Den offisielle framstillinga om Irak har aldri gitt meining … Den (trusselen om invasjon i Irak) dreier seg ikkje om masseøydeleggingsvåpen, eller terrorisme, eller Saddam, eller FN-resolusjonar. Om krigen skulle komme, skal han markere at USA fullt ut er eit verdsimperium, som tar ansvar og makt som verdspoliti aleine. Det vil vere slutten på ein plan som har vakse fram gjennom meir enn 10 år, gjennomført av dei som trur at USA må gripe høvet til å dominere verda, sjølv om det vil bety at me blir dei «amerikanske imperialistane» fiendane våre alltid har hevda me har vore «Romarriket nøyde seg ikkje med å forsvare grensene, men erobra. Og det bør me.»

Forsvar av imperium

Imperialistiske erobringskrigar krev alltid ei slags rettferdiggjøring, same kor urettvise dei måtte vere. Ofte har det vore løyst med doktrinen om forsvarskrig. Joseph Schumpeter (note 2) skreiv om romarriket på den tida det ekspanderte mest, i essayet The Sociology of Imperialisms frå 1919:

«Det fanst ikkje den avkrok av den kjente verda der ei eller anna interesse ikkje var utsett for påståtte åtak eller i fare. Om det ikkje var romerske interesser, var det romarane sine allierte som var utsett, og om dei ikkje hadde allierte, ville allierte bli oppfunnen. Når det var komplett uråd å finne på slike interesser – vel, så var det den nasjonale æra som var fornærma. Kampen var alltid omgitt med ein aura av legalitet. Roma blei alltid utsett for åtak frå vondsinna naboar, slåst alltid for pusterom. Heile verda var gjennomtrengt av ein hær av fiendar, og det var Romas åpenbare plikt å forsvare seg mot deira tvillaust aggressive påfunn.»

Det påståtte behovet for endelause defensive krigar for å kontrollere vondsinna krefter med hang til aggresjon over alt i den kjente verda døydde ikkje med romarriket, men var ein del av forklaringsmodellen for den ekspanderande britiske imperialismen på 1800-tallet og USA-imperialismen på 1900-tallet (note 3). Same mentalitet pregar den nye strategien for nasjonal tryggleik i USA, nyleg oversendt frå regjeringskontora til kongressen (New York Times, 20. september 2002). Dokumentet legg til grunn tre nøkkelprinsipp i den strategiske politikken til USA:

• 1) Framhald av einerådande militær dominans på verdsbasis frå USA si side, slik at ingen nasjon eller stat vil få lov til å utfordre eller true USA.
• 2) USAs vilje til «førebyggande» militære åtak mot statar eller krefter overalt på kloden som ein ser som trugsmål mot tryggleiken til USA, styrkar eller anlegg utanlands, eller mot venner eller allierte.
• 3) Borgarar av USA skal ha immunitet mot rettsforfølging av den internasjonale domstolen. I ein kommentar til den nye strategien for nasjonal tryggleik, sa senator Edward M. Kennedy at «Administrasjonens doktrine er eit krav frå den amerikanske imperialismen i det 21. hundreåret som ingen andre nasjonar kan eller bør godta» (7. oktober 2002).

Washingtons ambisjon om å etablere eit verdsimperium verda aldri før har sett maken til, kan bare målast mot den paranoide frykta for tallause fiendar som lurer i alle avkrokar av verda, klare til å truge tryggleiken til «heimlandet» sjølv. Desse ytre trugsmåla tjener bare til å rettferdiggjøre, i eigne auge, utvidinga av USA si makt. USAs utpeika fiendar i dag er høveleg plasserte i tredje verda, der sjansane til direkte ekspansjon for USA-imperialismen er størst.

Irak under det brutale diktatorstyret til Saddam Hussein blir presentert som den fremste røvarstaten, verdsfiende nr 1. Jamvel om Irak ikkje ennå er utstyrt med dei mest frykta masseøydeleggingsvåpna – kjernevåpen – hevdar Bush-administrasjonen at dei snart kan skaffe seg slike. Og meir, på grunn av den påståtte galskapen til leiaren, blir det sagt at irakarane er så irrasjonelle at dei er immune mot kjernefysisk avskrekking. Derfor finst det ikkje noe anna val, blir me fortalt, enn å slå til mot det vonde regimet raskt, jamvel før dei skaffar seg dei frykta våpna. FNs våpeninspektørar er stort sett nyttelause på det nåverande stadiet, insisterer Bush-administrasjonen (men avvist av dei andre medlemmene i Tryggingsrådet i denna samanhengen). Saddam Hussein, blir det hevda, vil alltid finne ein måte å skjule dei viktigaste våpna sine ein stad i dei omfattande byggverka sett opp for å tjene Saddams personlege tryggleik, og som ikkje vil bli fullt åpna for FN-inspektørane, same kor mykje Irak godtar inspeksjonar utan vilkår. Det finst derfor ingen andre verkelege val enn «regimeskifte» (sette inn eit marionettregime) ved bruk av makt – anten militærkupp eller invasjon.

Ved å pode inn frykt i det amerikanske folket som alt er merka av hendingane 11. september 2001, har regjeringa freista å trekke landet og verda med på krig. Om ein president og administrasjonen hans kan stå fram dag etter dag og insistere på at USA er sårbart for eit umiddelbart åtak med masseøydeleggingsvåpen (eit overraskingsåtak inkluderer ei «soppsky» jamvel om nasjonen det gjeld ikkje har slike våpen), så er ein stor del av folket dømde til å bli rive med. Dei endelause repetisjonane av desse skremmande åtvaringane med noe som liknar den store løgnas prinsipp, para med ekkoet frå media, slit gradvis bort folkeleg skepsis. «Om støtta frå folket er veik i starten,» skreiv forsvarsminister Donald Rumsfeld, om å overtyde folket til å støtte ein upopulær krig, så «må leiarane vere viljuge til å investere nødvendig politisk kapital for å samle støtte nok til å halde oppe kampen den tida det trengst». (New York Times, 14. oktober 2002.)

I strevet etter å finne på den minste flik av rettferdiggjøring for ein invasjon, har straumen av påstandar ut frå det ovale rommet vore så gale at ingen andre enn CIA-sjefen George J. Tenet har sett seg tvunge til å stå fram mot dei falske påstandane til presidenten. Såleis har Tenet åpent gått mot presidentens påstand om at Irak utgjør eit umiddelbart kjernefysisk trugsmål mot USA, og peika på at i beste fall vil Irak først i andre halvdelen av tiåret kunne produsere nok spaltbart materiale til ei einaste atombombe. Regjeringa har freista omgå det svake punktet som gjeld kjernevåpen, ved å legge meir vekt på kjemiske og biologiske våpentrugsmål frå Irak. I ein tale i Cincinnati 7. oktober sa presidenten at Bagdad når som helst kunne freiste å angripe mål i USA med desse våpna, om dei fekk støtte og hjelp av terroristnettverk til å føre dei til måla. Likevel har CIA i eit brev til kongressen underteikna av Tenet same dag, gått mot ein slik påstand, og argumentert med at det ikkje er teikn til at Irak utviklar kjemiske og biologiske avskrekkingsvåpen, og at ein kan vente at dei ikkje vil støtte terroriståtak i overskueleg framtid om ikkje USA går til åtak først. «Bagdad ser i augneblinken ut til å trekkje ei grense ved terroråtak med konvensjonelle eller kjemiske og biologiske våpen mot USA,» seier brevet. Men, «skulle Saddam konkludere med at eit USA-leia åtak ikkje kan unngåast» held brevet fram, «vil han truleg vere mindre mot å nytte terroråtak.» (New York Times, 10. oktober 2002.)

Den trojanske hesten

I dag har Irak truleg ikkje operative kjemiske eller biologiske våpen ettersom dei effektivt vart øydelagde under inspeksjonen til FN frå 1991-1998. Det dei hadde av slike våpen daterer seg tilbake til 1980-åra då Irak under Saddam Hussein var ein av USAs allierte. I åra 1985-1989, samanfallande med Iran-Irak-krigen frå 1980-1988, og etter Iraks bruk av kjemiske våpen mot Iran i 1984, sendte USA-selskap med godkjenning frå Reagan og den første Bush-administrasjonen utallege dødelege biokulturar, medrekna antrax, til Irak. Åtte sendingar med kulturar vart godkjente av Handelsdepartementet, og vart seinare klassifisert som «viktige for biologisk krigføring» av Centers for Disease Control (offentlege sentra i USA som undersøker smittsame sjukdommar, oversettars merknad). Desse åra mottok Irak frå USA alt i alt minst syttito sendingar med klonar, bakteriar og kjemikaliar med potensiale for kjemisk og biologisk krigføring (note 4). USA heldt fram å sende slikt dødeleg materiale til Irak jamvel etter at Irak hadde brukt kjemiske våpen mot kurdarane i Nord-Irak i 1988.

Det er ingen løyndom at USA er det landet som utan samanlikning har flest masseøydeleggingsvåpen, og den mest avanserte teknologien på området. Det kan neppe overraske at mesteparten av verda meiner at Washington syner dobbeltmoral når dei går mot nasjonar som Irak. Som tidlegare sjef for FN-våpeninspektørane i Irak, Richard Butler, har peika på: «Freistnadene mine på å få amerikanarar til å gå inn i diskusjonar om dobbeltmoral har vore ein håplaus flause – sjølv med høgt utdanna og engasjerte menneske. Eg kjente det innimellom som eg snakka Mars-språk, så djupt stikk den manglande evna deira til å forstå.» Etter Butlers syn «manglar USA totalt evna til å forstå at deira masseøydeleggingsvåpen er eit like stort problem som dei i Irak». Det er feil at det finst «gode og dårlege masseøydeleggingsvåpen». Som FN-inspektør møtte Butler denna motseiinga kvar dag:

«Blant dei verste stundene mine i Bagdad var då irakarane kravde at eg skulle forklare korfor dei skulle bli jaga for sine masseøydeleggingsvåpen, mens Israel like nede i gata ikkje blei det, sjølv om det var kjent at dei hadde rundt 200 kjernevåpen … Eg vedgår også at eg steilar når eg hører amerikanske, britiske og franske salver mot masseøydeleggingsvåpen, mens dei ser bort frå at dei er stolte eigarar av enorme mengder av desse våpna, og utan orsaking insisterer på at dei er og vil vere viktige for deira nasjonale tryggleik. … Det er grunnen til at menneske ikkje vil godta slik mangel på rettferd.» (Sydney Morning Herald, 3. oktober 2002.)

Langt frå konsekvent motstand mot auken i masseøydeleggingsvåpen har USA større interesse i slike våpen enn noe anna land, og har stadig stoppa internasjonale freistnader på å avgrense dei. Til dømes i desember 2001, to månader etter 11. september-åtaka sjokkerte president Bush det internasjonale samfunnet ved å legge daudt strevet og kontrollmekanismane for Konvensjonen om gift- og biologiske våpen, med den falske grunngjevinga at slike inspeksjonar utførte i USA, kunne truge dei teknologiske løyndommane og fortjenesta til bioteknikk-selskap i USA.

Washingtons mål i Irak i åra etter Golfkrigen samsvarte ikkje med inspeksjons- og avrustingsprosessen til FN, som hadde reinsking av landet for masseøydeleggingsvåpen som mål. Scott Ritter, tidlegare våpeninspektør for FN i Irak i 1991-1998, meiner det var åpenbart gjennom USAs einsidige undergraving av inspeksjonane (note 5). I 1998 hadde dei oversyn over og øydelagt 90-95 % av dei forbodne våpna i Irak, som eit resultat av våpeninspeksjonane frå FN. Hovudproblemet i inspeksjonane gjekk på dei omfattande byggverka som skulle trygge Saddam Hussein personleg og Ba’ath-partiet. Det vart derfor semje om ein prosedyre, kjent som «Framgangsmåtar for inspeksjon av sensitive anlegg». Ut frå den kunne fire FN-inspektørar straks gå inn i og leite gjennom desse anlegga. Likevel handla USA på eiga hand, under inspeksjonen av Ba’ath-hovudkvarteret i Bagdad i desember 1998. Framfor ganske enkelt å la FN sende inn dei fire inspektørane, insisterte dei på å sende inn etterretningsoffiserar i tillegg. Målet var å kartlegge Saddams tryggingsapparat, utan tilknytting til inspeksjonane av masseøydeleggingsvåpna – og provosere fram ein internasjonal krisesituasjon. Heile operasjonen var etter Ritters syn styrt av Det nasjonale tryggingsrådet i USA, som gav ordrar direkte til Richard Butler, som då leia inspeksjonslaget frå FN.

Irak protesterte mot det grove brotet på «Framgangsmåtar for inspeksjon av sensitive anlegg», og etter Ritter brukte USA det som eit påskot til ei «konstruert krise», beordra FN-inspektørane ut, og to dagar seinare sette dei i verk bombeåtak i 72 timar, kjent som Operasjon Ørkenrev, retta mot den personlege tryggingsapparatet til Saddam Hussein. Etterretningsrapportar om Ba’ath-partiets gjømmestader skaffa gjennom USAs brot på FNs våpeninspeksjonar vart brukt til å styre bombinga. Etter det nekta Irak å godta våpeninspektørar i dei hemmelege anlegga igjen; dei protesterte mot at inspeksjonane vart brukte til å spionere på den irakiske regjeringa, og inspeksjonsprosessen ramla saman.

Slik torpederte Washington effektivt sluttfasen i FN-inspeksjonane, og synte at det verkelege målet var «regimeskifte» framfor avvæpning. Dei hadde brukt inspeksjonsprosessen som ein trojansk hest i freistnadene på å øydelegge det irakiske regimet.

Oljehegemoni

Militære, politiske og økonomiske aspekt er fletta saman på alle stadium i imperialismen, og med kapitalismen generelt. Men olje er den viktigaste strategiske enkeltfaktoren som styrer USAs ambisjonar i Midtausten. I tillegg til profittpotensialet for dei store selskapa på all olja, gir det USA ein ekstra stimulans til å få kontroll over forsyningane at landet med rundt 2 % av kjente reservar i verda bruker 25 % av den årlege produksjonen på verdsbasis. Det kan ikkje vere tvil om at USA ønsker kontrollere den irakiske oljeproduksjonen som er den nest største kjente reserven i verda (etter den i Saudi-Arabia), med 110 milliardar fat, eller 12 % av forsyningane i verda. Midtausten totalt har 65 % av dei kjente reservane i verda (sjå kartet). Av 73 felt oppdaga i Irak så langt er bare rundt ein tridel i produksjon i dag. Overslag frå Energidepartementet i USA seier at Irak i tillegg har så mykje som 220 milliardar fat i «trulege og maulege» reservar, nok til å dekke USAs nåverande årlege oljeimport i 99 år. Det er rekna ut at Irak kan heve oljeproduksjonen sin frå 3 millionar opp til 6 millionar fat om dagen innan sju år etter at sanksjonane blir fjerna. Meir optimistiske overslag meiner oljeproduksjonen til Irak kan gå opp til så mykje som 10 millionar fat om dagen (note 6).

Kilde: Official Energy Statistics from the US government.
Se utfyllende statistikk på: www.eia.doe.gov/emeu/iea/table81.html

Energidepartementet i USA trur oljebehovet på verdsbasis kan vekse frå dagens 77 millionar fat om dagen til så mykje som 120 millionar fat på dei neste 20 åra, med den brattaste auken i etterspørselen i USA og Kina. I dag kjem rundt 24 % av oljeimporten til USA frå Midtausten, og er venta å stige raskt etter som alternative kjelder tørker ut. Men Opec under leiing av Saudiarabia har heldt oljeforsyningane lågt for å halde prisane oppe.

Oljeproduksjonen i Midtausten har stagnert dei siste 20 åra, med ein lågare total produksjonskapasitet i Opec (trass i enorme reservar) i dag enn i 1980 (Edward L. Morse og James Richard, «The Battle for Energy Dominance», Foreign Affairs, mars/april 2002). Av den grunn har trygginga av og tilgangen til oljeforsyningar blitt ein stadig viktigare sak for selskapa i USA og for landets strategiske interesser. Som den høgreorienterte braminen og Yale-professoren Donald Kagan har slått fast: «Når me har økonomiske problem, har årsaka vore brot i oljeforsyningane.» (Sitert i Bookman The President’s Real Goal in Iraq.) Amerikanske oljeselskap posisjonerer seg alt for den dagen dei er i stand til å vende tilbake til Irak og Iran. Robert J Allison, leiar i Anadarko Petroleum Corporation: «Me kjøpte oss inn i Qatar og Oman for å få fotfeste i Midtausten … Me treng å plassere oss i Midtausten for å vere der når Irak og Iran blir ein del av verdssamfunnet igjen.» (New York Times, 22. oktober 2002.)

I dag er den franske oljegiganten TotalFinaElf størst i Irak, med eksklusive forhandlingsrettar til å utvikle felta i Majnoon- og Bin Umar-regionane. Det er venta at dei største delane etter det kjem til å gå til Eni i Italia, og eit russisk konsortium leia av LukOil. Om styrkar frå USA går inn og sett opp anten eit marionettregime eller eit USA-styre, blir alt detta uvisst. Kva for land kan me vente oljeselskapa vil komme frå som då vil forhandle nye kontraktar – så vel som å få brorparten av den olja som i dag er eigd av franske og andre ikkje-amerikanske selskap?

Men direkte tilgang til olja for USA og til profittane for amerikanske oljeselskap er ikkje nok i seg sjølv til å forklare dei overordna interessene til USA i Midtausten. USA ser heller heile regionen som ein avgjørande del i strategien for verdsherredømme. Okkupasjonen av Irak og innsettinga av eit regime under USA-kontroll vil gjøre Iran (sjølv ei oljemakt og del av «vondskapens akse» til Bush) nesten heilt omringa av USA-militærbasar i Sentralasia i nord, Tyrkia og Irak i vest, Kuwait, Saudiarabia, Qatar og Oman i sør, og i aust Pakistan og Afghanistan. Det vil gjøre det lettare for USA å forsvare planlagde oljeleidningar frå Kaspihavet i Sentralasia gjennom Afghanistan og Pakistan til Arabiahavet. Det ville gi Washington eit langt meir solid militært feste i Midtausten, der dei alt har titusentalls soldatar plasserte i ti land. Det ville auke USA si makt overfor Saudiarabia og andre statar i Midtausten. Det ville styrke strevet til supermakta for å tvinge fram fordelaktige vilkår for israelsk ekspansjon og fordriving av palestinarar i heile Midtausten. På dei mest kritiske områda ville den veksande økonomiske makta til Kina, og Europa og Japan, bli stadig meir avhengige av eit USA-dominert oljeregime i Midtausten. Kontroll av olje med militær makt ville slik bli omsett i større økonomisk, politisk og militær makt, på verdsbasis.

Ei einpola verd

Tidleg på 1970-tallet trudde ein at USA mista makta si som leiande kapitalistmakt, som eit resultat av tapte økonomiske område til Europa og Japan dei siste 25 åra, og som resultat av at dollaren vart frikopla frå gullverdien i 1971. Men i 1990-åra vart det avdekka ei anna røynd; samanbrotet til Sovjetunionen gjorde USA til einaste supermakt, med større vekst enn i Europa og Japan. I strategiske miljø i USA voks det fram ein ide om eit amerikansk imperium som overgjekk alt ein hadde sett i historia til kapitalismen eller verda, eit verkeleg Pax Americana. Utanriksanalytikarar i USA kallar det nå framveksten av ei «einpola verd». Konsolideringa av ei slik einpola verd på permanent basis har utvikla seg som eit klart mål for Bush-administrasjonen eit år etter 11. september-åtaka. Med orda til G. John Ikenberry, professor i geopolitikk ved Georgetown University og fast bidragsytar til Foreign Affairs, utgitt av Council on Foreign Relations:

«Den nye store strategien (sett i verk av Bush-administrasjonen) … byrjar med ei grunnleggande forplikting til å oppretthalde ei einpola verd der USA ikkje har likeverdige konkurrentar. Ingen samlingar av stormakter utan USA blir tillatne å få hegemoni. Bush gjorde det til hovudpunktet i amerikansk tryggingspolitikk på talen sin på eksamensfesten til West Point (militærakademi i USA, oversettars merknad) i juni: «Amerika har og vil halde på overlegen militær styrke – og gjør slik dei destabiliserande våpenkappløpa i tidlegare tider meiningslause, og avgrensar rivaliseringa til handel og andre fredelege syslar.» … USA voks raskare enn dei andre store statane i tiåret (1990-åra), dei reduserte militærutgiftene saktare, og dei var fremst i å ta i bruk avansert teknologi på militærområdet. Men i dag er målet å gjøre desse fortrinna permanente – til eit fullbyrda faktum som vil tvinge andre statar til ikkje ein gong å freiste komme etter. Noen tenkarar har kalla det ein «utbrotsstrategi», der USA gjør teknologiske framsteg så fort (robotteknikk, laser, satellittar, presisjonsvåpen osv) at ingen stat eller koalisjon noen gong kan utfordre dei som leiar, forsvarar og eineherskar i verda.» («America’s Imperial Ambition», Foreign Affairs, oktober 2002.)

Eit slikt maktgrep etter uavgrensa keisarleg dominans er dømt til å feile i lengda. Imperialismen under kapitalismen har både sentrifugale og sentripetale tendensar. Militær dominans kan ikkje oppretthaldast utan også å oppretthalde økonomisk dominans, og den siste er grunnleggande ustabil under kapitalismen. Den umiddelbare røynda er likevel at USA aukar kontrollen svært raskt på bekostning av både potensielle rivalar og den 3. verda. Det sannsynlege resultatet er intensivering av utbyttinga på verdsbasis, saman med fornya imperialistisk rivalisering – ettersom andre kapitalistiske land naturleg vil freiste hindre USA i å lykkast med sin «utbrotsstrategi».

Administrasjonen ser ikkje bare eit ekspanderande amerikansk imperium som ein strategi for å opprette USA som overlegen supermakt, men også som ein veg ut av den nasjonale økonomiske krisa ein ikkje ser slutten på i augneblinken. Administrasjonen trur fullt og fast at han kan stimulere økonomien gjennom militære utgifter og auka våpeneksport. Men auka militærutgifter saman med ein krig kan au bidra til økonomiske problem, ettersom det utan tvil vil svekke ytterlegare dei sosiale tiltaka som ikkje bare hjelper folk, men au skaper den etterspørselen etter forbruksvarer som næringslivet desperat treng for å stimulere økonomisk vekst. Historisk har freistnader på å bruke imperiebygging som ein veg utanom nødvendige økonomiske og sosiale endringar heime mest alltid vore mislykka.

Til sjuande og sist er det avgjørande å forstå at USAs nye doktrine for verdsdominans ikkje er eit produkt frå ein spesiell administrasjon (ennå mindre ein slags kabal internt i administrasjonen), men toppen av ei utvikling i den siste fasen i imperialismen. Å snu ferda mot større imperium vil ikkje bli lett. Men folkeviljen kan spele ei avgjørande rolle når det gjeld kor langt Washington kan drive dei imperialistiske ambisjonane sine. Av den grunn er mobilisering av folket både i USA og utanlands til militant kamp mot både krig og imperialisme heilt avgjørande for framtida til menneska.

Notar

1) Nyleg sa Bushadministrasjonen au at «regimeskifte» kunne strekkast til å omfatte ei irakisk regjering under Saddam Hussein som fullt ut samarbeider med FN-inspektørane, og avrusting som kan godkjennast av USA. Men administrasjonen har erklært det for å vere svært usannsynleg, og synet her kan derfor tolkast som del i ein diplomatisk/juridisk strategi for å samle støtte for den invasjonen dei trugar med, i tilfelle Irak blir erklært ikkje å samarbeide med FN-inspektørane. [Tilbake]

2) Joseph Schumpeter, Imperialism and Social Classes, redigert og introdusert av Paul M. Sweezy (New York: Augustus M. Kelley, 1951), side 66. [Tilbake]

3) Det var sjølvsagt lite rom for å framstille noen av dei imperialistiske eventyra på 1800-tallet som defensive. Opiumskrigane vart ikkje ført mot eit aggressivt Kina, men for tvinge fram frihandel på opiumsmarkedet. Kampen mellom dei europeiske maktene for å dele opp Afrika var ikkje retta mot eit krigersk Afrika, men forklart som «the white man’s burden». [Tilbake]

4) Senatets komite for bank, bustad og byspørsmål: USAs eksport av fleirbruksvarer til Irak og verknaden på helsa til veteranane frå Golfkrigen, 103. kongress, 2. sesjon, 25. mai1994, side 264-276; Buffalo News, 23. september 2002. («Dual-Use Exports» – eksport av varer som kan ha både sivil og militær bruk. Oversettars merknad.) (Du finn ei norsk forklaring i artikkelen «Eksportrestriksjoner – hvilke regler gjelder?».) [Tilbake]

5) Sjå William Rivers Pitt og Scott Ritter, War on Iraq (New York: Context Books, 2002); Newsday, 30. juli 2002; The Guardian, 7. oktober 2002. [Tilbake]

6) Iraq – country analysis brief; Middle East Report, hausten 2002; San Francisco Chronicle, 29. september 2002. [Tilbake]

av Peter M Johansen

Søramerikansk historie er full av personer som kun kan beskrives som magisk realisme. Paraguay har bidratt til dette persongalleriet. En av dem er Elisa eller Eliza Lynch – som det interesant nok har kommet ikke bare en, men to bøker om i løpet av de siste månedene, uten at det fins noe jubileumsår som skulle tilsi utgivelsene på forlagene Headline og det mer kjente Heinemann.

Lynch er så lite omtalt at hun omtales som både Elisa og Eliza av de to forfatterne. Hun var datter av en irsk lege som ble en av de mest ettertraktede kurtisanene eller demimondene som slike kvinner ble kalt i salongene i Paris på 1800-tallet. Hun ble forrige århundrets Marie Antoinette, men under andre himmelstrøk og uten den europeiske oppmerksomheten.

Paraguay var fortsatt et rikt land da Francisco López tok over presidentembetet etter sin far, Carlos Antonio López, som hadde brutt Paraguays isolasjon og åpnet landet for utenverden. Landet eksporterte den bitre teen yerba maté til nabolandene som imidlertid hadde helt andre interesser i Paraguay.

Understøttet av Storbritannia trigget Brasil og Argentina, med Uruguay på slep, fram Trippelalliansens krig (1865-70), som skulle koste Paraguay nær tre firedeler av sin befolkning og etterlot Paraguay med krigserstatninger til inn på 1930-tallet.

Eliza Lynch hadde havnet i marskalk López’ favn. Hun hadde forsynt seg godt som landets førstedame, og det arvede presidentskapet hadde gitt det nye regimet preg av et keiserdømme. Eliza oppfattet seg i det minste åpenbart som keiserinne, og da López ble sittende fast helt sør i landet, ble hun utropt til regent. Hun plukket juvelene av Paraguays velstående damer, behandlet statskassen som sin egen portemone og ble etterhvert «verdens største kvinnelige jordeier mer mer enn 22 millioner acres og 26 verdifulle bytomter i sitt navn», bemerket den samtidige skotske eventyreren R B Cunningham, som så at den irske damen og hennes Francisco hadde den samme lysten på «penger og personlig forherligelse».

Cunningham beskrev Elizas karakter med skrekkblandet fryd som «forfengelighet og sensualitet, blandet med et snev av ondskap knyttet sammen med stor hardnakkethet». Francisco hadde i tillegg brutaliteten og innførte cepo uruguayana («uruguyansk stokk») som den vanlige torturformen ved siden av pisking. Sammen ga de Paraguays tragedie et sterkt skjær av skrekk og farse som hadde egnet seg bedre på teater eller operascenen enn i virkeligheten.

Eliza Lynch endte i eksil, og juvelene fra Paraguay ga henne innpass i hoffene rundt omkring i enda noen år.

Nye bøker

• Siân Rees: The Shadows of Elisa Lynch. How a 19th-Century Courtesan Became the Most Powerful Woman in Paraguay, Headline, 344 sider
• Nigel Cawthorne: The Empress of South America, Heinemann, 314 sider

AKP 30 år

av Brigt Kristensen

Dagens unge revolusjonære som vil utfordre den imperialistiske verdsordenen anno 2003, har svært mykje å lære både av det m-l-arane forstod og fikk til, og av korleis og korfor vi tok feil.

M-l-bevegelsen var først og fremst eit oppkomme av demokratisk, politisk aktivitet. Gjennom ein imponerande og allsidig bruk av organisasjons- og ytringsfridommen, organisering av motstand og solidaritet, utvikling og formidling av alternative synspunkt på samfunnet og verda og flytting av grensene for frie ytringar på skolar, universitet, i kunst, på arbeidsplassar, i fagforeningar, lokalsamfunn og folkevalte forsamlingar, bidro bevegelsen til å demokratisere det norske samfunnet og til å avskaffe AP sin «eitt-partistat». Men m-l-byggverket hadde ein brest i berebjelken som svekka den demokratisk innsatsen, og som kunne skapt eit langt meir udemokratisk samfunn om historia hadde opna for ei revolusjonær utvikling.

Det går an å operere med ein trong og ein vid «m-l-periode». Den tronge er tiåret frå 1968 til 1978: Frå m-l-arane fikk hegemoni i SUF til mykje av verdsbildet braut i hop ved kløyvinga mellom Kina og Albania, krigane mellom Kambodsja/Vietnam/Kina og Deng-fløya si maktovertaking i Kina på eit anti-maoistisk grunnlag – uten at AKP (m-l) avgrensa seg.

25-årsperioden frå 1966 til 1991 er tida frå den første m-l-kjerna konsoliderte seg til AKP strauk (m-l) frå namnet, fjerna begrepet proletariatets diktatur frå programmet og avleggaren RV tok over som det landsdekkande partiet til venstre for SV.

M-l-bevegelsen oppsto i den første etterkrigsgenerasjonen, og i den første i norsk historie med breiare tilgang til vidare utdanning også for ungdom utafor borgarskapet og akademiske yrke. Ukeavisa Orientering og Sosialistisk Folkeparti opna i 1961 eit venstrealternativ til DNA og USA-kryperi, samtidig som det var kritisk til Sovjet. USAs massedrap på fattige bønder i Indokina i demokratiets namn og Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i kommunismens namn tvang gjennom ei omvurdering av verdsbildet blant ungdom som tok skolens barnelærdom om demokrati og rettferd på alvor. Ut over 60-talet erfarte vi at demokratane ikkje var demokratar, kommunistane ikkje kommunistar og sosialistane ikkje sosialistar. Det «snille» Norges u-hjelp var «utbyttingshjelp». Etter 30 år med «sosialistisk» styre var Norge framleis eit kapitalistisk klassesamfunn. Makthavarane stod på dei rike si side, i eit imperialistisk verdssystem

Eg blei medlem i SF før partiet sin ungdomsorganisasjon SUF, og opplevde utviklinga frå 1961 til 1969 i Fauske, Oslo og Bergen.

I 1967 begynte det for alvor å svinge. Det året tvang Vietnam-protestane fram eit dramatisk oppgjør på landsmøtet i AP og USA-vennen Einar Gerhardsen braka i hop med USA-agenten Håkon Lie. Men etter seksdagarskrigen, da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza, samla det offisielle Norge seg til Israel-matine i Nationaltheatret. Ei gruppe SUFarar stilte opp utafor med løpesetlar med kritikk av Israel. Skjellsord og spyttklyser hagla mot oss frå dei «dannede» i pels og kjole og kvitt. Blant dei såg vi kjente partifellar frå SF. Skillelinjene som er årsak til at vi per 2003 har to politiske parti – SV og RV – til venstre for AP, trådte offentlig fram etter landsmøtet i SUF. Fråsegner mot samarbeid mellom AP og SF på topplan, for Palestina og ein forsiktig støtte til kulturrevolusjonen i Kina vekte raseri i delar av SF og på leiarplass i Orientering. Det siste mest på grunn av indirekte kritikk av Sovjet. I ein større debatt i Orientering stilte eg i eit innlegg spørsmålet: «Hva kan det komme av at Sosialistisk folkeparti er i ferd med å bli passert av den bevegelsen partiet gav opphav til?» «SF henger fast i Aps venstre brystvorte», sa forfattaren Sigbjørn Hølmebakk, ein av partistiftarane. Da Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia, stadfesta det verdsbildet som hadde vunne fram i SUF, mens SF fikk store problem med oppslutninga i folket.

Om landsmøtet i 1967 er det opplese og vedtatt at Sigurd Allern var høgresida sin kandidat da han blei valt med 38 stemmar mot 37 for m-l-arane sin kandidat. Det er ei halvsanning. Eg grunngav forslaget på Allern for mindretalet i valkomiteen, og la vekt på at Allern som SUF var i rask politisk utvikling. Landsmøtet hadde definitivt plassert SUF som ein anti-imperialistisk og revolusjonær organisasjon. Det var viktig at vi fikk ein leiar som var dyktig til å målbere standpunkta våre. Seinare er det blitt kjent at SF-leiinga arbeidde for Allern. Men fleirtalet bak vedtaka på landsmøtet og det nye sentralstyret var ein allianse mellom dei som rekna seg som m-l-arar med basis i gymnasmiljøet på Oslo aust, og ei gruppe som og kalte seg maoistar, dei fleste frå studentlaget i Oslo. Valet av Allern var ein siger for denne fløya.

Heimavla maoisme

I Det lange friminuttet har Harald Berntsen skildra framveksten av denne politiske tendensen, ein heimavla «maoisme» bygd på Marx, Brox, Mao og Sartre. Med Den store polemikken om generallinja for den kommunistiske verdsbevegelsen i 1963-1964, som det heitte på fint, og seinare kulturrevolusjonen i Kina opna KKP for at delar av den radikaliserte ungdomsgenerasjonen i Vesten orienterte seg i retning kommunismen. Den stivna Sovjet-kommunismen appellerte ikkje. Det gjorde derimot den kinesiske analysen av folkemassene i den tredje verda som hovedkrafta for forandring i verda, kamp mot begge supermakter og kritikken av dei «gamle» kommunistpartia for å ha gitt revolusjon og sosialisme på båten til fordel for samarbeid med USA-imperialismen internasjonalt og sitt eige borgarskap nasjonalt. I studentlaget i Oslo hadde denne politiske kritikken følge av ein filosofisk kritikk av forsteina marxisme av Sovjet-typen, inspirert av den samtidige «positivisme-debatten». Tolkinga av historia som eit mekanisk resultat av ytre historiske lover som hadde ført til avskaffing av klassane i «sosialistiske» land, blei sett på som «herskarmarxisme» i slekt med sosiologiens teoriar om «lagdelinga» og utvisking av klassemotsetningane under kapitalismen. Frigjørande, revolusjonær marxisme bygde på at menneska skapte si eiga historie. Stalins «marxisme» hadde som ideologisk funksjon å tildekke at industrialiseringa og kollektiviseringa i Sovjet skjedde på ein måte som skapte ein ny herskarklasse i Sovjet. Brutaliteten var som under den industrielle revolusjonen i England, men trengt i hop på kortare tid. Slik la ein sterk stemme i miljøet, seinare nestleiar i SUF, Tor Mostue, dette synspunktet ut i eit innlegg i Oppbrudd. Alle «maoistar» var enige om at kulturrevolusjonen, med teorien om framhald av revolusjonen under sosialismen og massemobilisering mot ein ny privilegert herskarklasse, var eit avgjørande svar på problemet med tilstivning og byråkratisering av sosialistiske revolusjonar.

Frå 1966-1968 «kjøpte» altså ikkje «maoistane» i studentmiljøet i Oslo heile «pakken frå Peking». Vi meinte at dei kinesiske maoistane sitt kritiske forsvar for Stalin var taktisk begrunna. I striden med sovjetrevisjonistane i den «gamle» kommunistrørsla overdreiv kinesarane forskjellen mellom Stalin og Khrutsjov/Bresjnev fordi det var nyttig å bruke Stalin mot dei seinare sovjetleiarane på grunn av den posisjonen Stalin enno hadde i den «gamle» kommunistiske verdsrørsla, spesielt i den tredje verda. I januar 1968, på veg i bil frå ein stor Vietnam-demonstrasjon i Berlin, hevda eg dette synet i timelange diskusjonar mot Sverre Knutsen som målbar den offisielle kinesiske versjonen – begge til «tonane» av Barberaren i Sevilla for å korte tida.

På SUF sitt landsmøte hausten 1968 var venstrelinja og kritikken av leiinga i SF om lag einstemmig, men ikkje den ideologiske forståingsramma. Tron Øgrim, som heile tida hadde eit nytt kommunistisk parti på m-l-grunnlag som mål, forstod at prosessen var viktig: Her skulle ingen ting proklameres, sjøl om det hadde vore mulig å få eit stort fleirtal for maksimumslinja. I staden foreslo han at heile organisasjonen i året som kom, skulle studere «marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning» med sikte på ta stilling til denne ideologien. Eg meinte at sjølve formuleringa av ideologien innebar ei forskottering av resultatet og stilte motforslag om å studere Lenin og Maos bidrag til marxismen. Det fikk ikkje mange stemmar. Eg blei ikkje foreslått gjenvalt i sentralstyret (både fulle medlemmer og varamedlemmer møtte i desse to åra kvar veke i sentralstyret), men blei stilt opp mot valkomiteen og valt også mot dei sentrale m-l-arane si tilråding. Eg tolkar dette som at SUF enno ikkje var noen monolittisk m-l-organisasjon. (M-l) blei føyd til hausten 1969. Det dekker realitetane. Men da hadde også folk av min type godtatt heile pakken.

Smidig taktikk i revolusjonsåret

Ka er grunnen til at det lyktes å få heile det revolusjonære SUF med på ei falsk legering av toppstyrt Stalin-prega Komintern-kommunisme og Maos opprørske kulturrevolusjonære linje, slik denne blei oppfatta blant mange i Vesten? Enda det altså fans ein «maoistisk» plattform uten Stalin på laget, som fleire i SUF stod på da dei gikk inn i sentrale verv i organisasjonen.

Ein grunn ligg i SF-leiinga sine rabiate angrep, som bidrog til å sveise dei fleste i hop om dei som hadde det klaraste prosjektet – m-l-arane rundt Tron Øgrim.

Det var året med Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia, men også frigjøringsfrontens tetoffensiv i Vietnam, internasjonalt studentopprør, maiopprøret i Franskrike og dei svarte sitt opprør i USA. Historia opna seg. Ei ny verd blei mulig. I revolusjonsåret 1968 var det ikkje spesielt vanskelig å argumentere for eit revolusjonært klassekamp-parti, eit disiplinert kaderparti dersom ein ville ta kampen for eit sosialistisk samfunn på alvor.

Den taktikken Øgrim valte for den politiske utviklinga i SUF og for partidiskusjonane i SF, var avgjørande. Det var ein taktikk for å få flest mulig med mot høgrefløya i SF. Slik blei det mulig å ta stilling ut frå eigne erfaringar. Internt i SUF blei for eksempel ikkje demokratisk sentralisme vedtatt i 1968, men ein «mjukare» variant «tillempa» i ein overgangsfase – eit utmerka vedtak for ein overgangsfase som aldri burde tatt slutt! I Sverige og Danmark og mange andre land var m-l-organisasjonar oppretta som små sekter av vaksne folk etter teseteologisk strid i dei gamle kommunistpartia. Også i Norge gikk noen av dei unge i SUF inn for å «kvitte seg» med reformistar og revisjonistar og opne «eigen butikk», så raskt som mulig. Dette skjedde ikkje. Med sitt taktiske meisterskap på denne tida utnytta Øgrim til fulle at den norske revolusjonære linja oppstod i eit venstresosialdemokratisk parti. Ved støtte til den forsoningsvillige «Gjessing-linja» blei debatten i SF kjørt så langt som mulig – inntil landsmøtet i SF vedtok å tillate ungdomsgrupper i konkurranse med SUF – det som seinare er blitt til Sosialistisk ungdom. Denne «opne» taktikken blei motverka av mange sekteriske utslag, men bidrog til å sveise dei revolusjonære saman på ein m-l-plattform. Derfor fikk m-l-rørsla tidlig ein landsomfattande karakter, og blei meir enn ei ungdomsrørsle med eit visst feste i viktige industrisamfunn som Odda, Sauda og Rana og ein fiskerikommune som Vågan. Etter mitt syn er denne læreprosessen også noe av grunnen til at samhaldet heldt så lenge blant «kjernemedlemmene», slik at AKP (m-l) ikkje opplevde større kløyvingar før ein betydelig del av dei aktive valte å legge arbeidet sitt til «barnet» RV på 1990-talet. Men da var ikkje (m-l) der lenger. Det paradoksale er at Øgrim og gruppa rundt han hadde det svenske KFML som avgjørande inspirasjon for sitt partiprosjekt, men lyktes ved å velje ein annan taktikk.

I dei første åra etter 1968 var det som den norske historia «tok igjen» den internasjonale, som var avgjørande for at m-l-rørsla blei til. Vi fikk det norske studentopprøret i 1969-70, «ville» streikar i 1970 og ei masserørsle mot EU i 1971-72, alle svært viktige for bygginga av AKP (m-l) og partistiftinga i 1973.

Å slutte seg til generallinja i ein verdsbevegelse gav ei kjensle av å vere del av noe stort, av å delta i ein global historisk frigjøringsprosess. Det slo dårlig an å markere «særstandpunkt» i totalvurderinga av 40 års kommunistisk historie. Modellen vi slutta oss til, ga eit heilheitssyn på 1900-talet, der vårt eige politiske arbeid fikk plass i ein kontinuitet. Det var heller ikkje noen heilt fastlåst modell: Mao Tsetungs tenking tok opp i seg ein del kritikk av det negative ved Komintern-perioden og ved Stalins teori og praksis. Innafor denne ramma var det rom for å diskutere og lære og for nyansar i vurderingane. Omvendt fikk denne retoriske spørsmålsstillinga betydning for min eigen overgang til dette standpunktet: Korleis kan vi lære – også negativt – av 30 års kjempande historie om denne verdsrørsla var leda av ein despot og blodig representant for ein ny herskarklasse? Da var det jo ikkje «vår» sak, og berre å ta avstand, så var vi kvitt problemet.

Kravet om solidaritet var grenselaust både i tid og rom. Det blei oppfatta som lettvint å distansere seg frå dei som gjorde feil i kampen for ei betre verd, særlig frå dei som var først ute, i verdas første sosialistiske land med ekstreme forhold og motkrefter. Støtte til Stalin var uttrykk for ei holdning: Vi ville ikkje vere berre «søndagskommunistar». Ein måtte halde på sosialismen også om vanskane blei store. Det er umulig å endre ei skitten verd uten å få «skitne hender».

Påstanden om at m-l-bevegelsen «hylla» Stalin, eller «fylka seg rundt Stalin» som Jon Hellesnes nylig skreiv, treffer langt på sida. Den positive hovedvurderinga av Stalins rolle var for dei aller fleste eit nokså komplisert «trass i alt»-standpunkt.

Det som appellerte ved den «nye» kommunistiske bevegelsen var tvert om det som verka frigjørande: Fattige bønder i Indokina og andre stader i den tredje verda som slåss for å bli herrar i eige land, ungdom som kritiserte pampar og byråkratar i Kina og ville at arbeidarklassen skulle ta makta tilbake og sette bom for den same utviklinga som til slutt hadde knekt sosialismen i Sovjet. I Staten og revolusjonen av Lenin fann vi beisk kritikk av klassediktaturet som skjulte seg i det borgarlige demokratiet, men og ei framstilling av eit direkte arbeidardemokrati som kjerna i sosialisme og proletariatets diktatur. Tron Øgrim vann mange SF-studentar for m-l-bevegelsen da han talte om proletariatets diktatur i Studentersamfunnet i Oslo i 1970. Det som trakk, var ikkje flørting med despotar og diktatur, men visjonen om eit verkelig demokratisk samfunn, belyst med eksempel på folkemakt og arbeidarmakt frå arbeidarrørsla og den anti-imperialistiske rørsla si historie i inn- og utland, frå Parisarkommunen til Saudastreiken.

SUF og m-l-rørsla som vaks ut av organisasjonen, gjeninnførte omgrep som imperialisme, klassekamp, statens klassekarakter og revolusjon som analytiske reiskapar i debatten om verda, og endring av ho. Det sette merke på samfunnsdebatten i åra etter, og er meir aktuelle i 2003 enn på mange år.

Demokratisk grunnplansorganisering

Eg trur SUF og m-l-arane var dei første i Norge som tok i bruk gruppediskusjonar i stor stil på landsmøte og på sommarleirar. Grasrotorganisering i Norge starta med FNL-grupper på skolane og basisgrupper på institutta på universiteta, og heldt fram med organisering av motstanden mot EEC i bydelar, lokalsamfunn, bedrifter og skolar i 1970-72 i regi av Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, som blei kopiert av Folkebevegelsen. Så ulike fenomen som kamp mot sensur av skoleaviser på ungdomsskolar, bruken av veggaviser på universiteta, utfordring av APs maktmonopol i fagrørsla og organisering av ei ny kvinnerørsle var med på å styrke demokrati og ytringsfridom i landet. Bruk av demonstrasjonar, stands, løpesetlar og ein flora av temahefte og aviser for salg var ikkje nytt, men blei delar av ein ny aktivistisk politisk kultur med brei deltaking frå alle medlemmer og mange rundt. Første mai blei gjenreist og åttande mars innført som kampdagar. Aleine det å reise ei ny dagsavis, eit forlag og eit plateselskap med eit alternativt bodskap, er nok til å stille alvorlig tvil om den utbreidde oppfatninga av m-l-rørsla i den «tronge» perioden som eit slags demokratisk tilbakeslag for landet. Verbal brutalitet i enkelte debattar i eit studentersamfunn endrar ikkje dette.

Eg er heller ikkje med på eit einsidig negativt syn på det indre livet, det omfattande studiearbeidet og dei mange politiske diskusjonane. Til og med kadervurderingane meiner eg var med på å utvikle mange medlemmer.

Påstanden om at m-l-bevegelsen ødela det «antiautoritære» og individualistiske ungdomsopprøret og styrka totalitær trekk i samfunnet, treng gjennomtenking også frå ei anna side: Var det negativt at SUF tok eit oppgjør med utfreaka, antiautoritær hasjliberalisme? Kor mange ungdommar blei redda frå narkotikahelvetet? Blind handlingsdyrking og individuell terror hadde null støtte i Komintern-tradisjonen. M-l-bevegelsens relative styrke er ein viktig grunn til at det ikkje fans tilløp til voldsromantikk og Baader-Meinhof-terrorisme i Norge etter 1968. I studentopprørets første fase florerte det med meir eller mindre sofistikerte idear om «ungdommen» som fortropp i revolusjonen eller om «dei utslåtte» som ei spesiell revolusjonær gruppe. Gjennom tilslutning til «ortodoks» kommunisme avviste m-l-arane slike teoriar. Uten at revolusjonære idear fikk betydning i arbeidarklassen sin kamp, ville ikkje «68-bølga» endre samfunnet grunnleggande. Dette synet bestemte innrettinga på arbeidet. Lesing av Stalin gav teoretisk ballast til å halde fast på klassealliansen mellom arbeidarar, småbønder og fiskarar som var der alt frå støtten til Brox-linja i SF. Denne oppfatninga stod under hardt press frå bokstavtru marxisme som avviste desse gruppene som meir eller mindre upålitelige eller reaksjonære småborgarar. (At Stalin i sin praksis torpederte klassealliansen og dermed sjansane for å bygge sosialisme i Sovjet, er ei anna sak som m-l-arane var blinde for.) Stalins teoriar om det nasjonale spørsmålet spelte ei liknande rolle, og var med på å halde m-l-bevegelsen «norsk» i kamp mot ulike utgaver av eit «radikalt» eller «marxistisk» ja eller «tja» til EU. Mao sin parole om å tene folket var heile tida ei rettesnor og ei uvurderlig motvekt mot tendensar på venstresida til å vende seg vekk frå folks vilkår i dagliglivet til fordel for meir «interessante» politiske spørsmål.

Stalins skygge – bresten blir heila

Mao sine teoriar om organisasjon, leiarskap, massearbeid og alliansebygging gav god veileiing i partibygginga både før og etter partistiftinga i 1973. Desse studiane var med til å gjøre tenkinga i AKP (m-l) demokratisk. Stalin sine teoriar om parti og sosialisme slik dei hadde hevd i Komintern-tradisjonen, slo heilt annleis negativt ut. I Stalin si utlegging av Lenin var det knapt noen forskjell mellom arbeidarklassen si makt og partiet si makt, mellom partiet si leiande rolle og partiet si allmakt og mellom partimedlemmene si rolle og leiinga si allmakt. Den posisjonen denne tenkinga etter kvart fikk, er aleine nok til å grunngi ein påstand om at det er fare for at ein tenkt revolusjonær situasjon i Norge for eksempel i 1976 kunne ført til eit partidiktatur, og ikkje til sosialisme og kommunisme, om AKP (m-l) hadde fått leiarskapet i den revolusjonære rørsla.

Dette året låg «Stalins skygge» mørkare over partiet enn både før og etter. Ein «kverulant» og diskusjonslysten som eg var mektig stolt over partiet da landsmøtet i 1976 – under Sverre Knutsen si faste veileiing – ikkje fann meg (og Kjersti Ericsson m.fl.) verdige til gjenval i sentralkomiteen. Ideane om eit monolittisk parti og ein monolittisk sosialisme stod da så sterkt at eg tolka alle innvendingar mot den politiske linja som utslag av eigen ibuande tendens til høgreavvik!

Overslag og høgretesar

Høgretesane til Tron Øgrim frå 1975 hadde ført partiet til dette nivået. Det var eit sjokk for partileiinga å oppdage at forsøket på å bli med i Sosialistisk valforbund (SV) kunne ha likvidert det nystarta partiet i 1973, om resten av venstresida hadde sleppt m-l-arane inn i varmen. Høgretesane inneheldt mykje skarp analyse og grunnlag for politisk skolering. Problemet var berre at høgrefeila blant annet i forhold til SV og Sovjet (tausheit for å komme inn i varmen) var korrigert alt i 1974. (For eksempel skreiv eg hausten 1973 under dekknamnet «Sverre Knutsen» ein programmatisk artikkel om skillelinjene på venstresida for Sosialistisk Årbok 1974 der den prinsipielle avgrensinga var tydelig.) Men høgretesane krevde handling. Vi skulle korrigere ikkje berre teorien, men også praksis, som alt var korrigert – og da kunne ikkje resultatet bli anna enn sekterisme og «venstrisme» som ødela for mange år framover. Men 1968, 1972 og 1974 var gode år!

M-l-arene sine skarpe linjeskifte og tendens til å kjøre standpunkt ut i det ekstreme slo ut i slike fenomen som vaklinga mellom ytterpunkta i taktikken overfor SV, landsmøtet i 1976 og den ekstreme sikkerheitslinja rundt 1980.

I debatten om overgang til sosialisme hadde m-l-arane vore på offensiven med kritikk av reformistiske sosialistar si naive tru på norsk og internasjonal storkapital sin respekt for demokratiske spellereglar. Samtida og historia var full av eksempel på militærkupp og annan sabotasje av demokratiske val. Dette viktige spørsmålet om behovet for å forsvare ein revolusjon og folkets val med makt, blei katastrofalt forenkla til ein debatt for og mot «væpna revolusjon».

Da Sovjet tok til å utfordre USA på verdsbasis etter USAs nederlag i Indokina, blei ein vettug analyse av aukande krigsfare brukt til å legge om heile partiet sitt arbeid med det mål å «grave ned» det meste av partiet fordi vi hadde analysert oss fram til at krigen uansett ville komme. Denne «fatalistiske» analysen var på overflata marxistisk, men i realiteten ein ahistorisk analyse bygd på analogiar (forløpet til andre verdskrig) uten rom for dei motkreftene som til slutt knekte det sovjetiske imperiet. Men i tillegg til dogmatisme, einsidigheit og subjektivisme (for å sitere Mao) trur eg tendensen til overslag også botna i ein form for opportunisme: Å satse knallhardt på eitt kort skulle gi oss det etterlengta politiske gjennombrottet! Også her kan vi merke Tron Øgrim si kvilelause ånd over vatnet!

Eg har argumentert for at m-l-bevegelsen i «det faktisk eksisterande» kapitalistiske Norge var eit oppkomme av demokratisk aktivitet som styrka motkreftene til dei dominerande maktelitane. Eg meiner og at målet var eit tvers gjennom demokratisk samfunn og ei demokratisk verd, uendelig meir demokratisk enn det «penge-» og Nato-styrte Norge i ei verd dominert av storkonsern og imperialistmakter.

To forklaringar – to lærdommar

Ka slags politiske feil var det så som fikk denne bevegelsen til å gi sin støtte til undertrykkande regime i historia (Stalins Sovjet) og samtida (Pol Pots Kambodsja), og arbeide for ein sosialismemodell som stod i direkte motstrid med det grunnleggande målet for prosjektet?

Mykje kan samanfattes i to forklaringar, som også er to viktige lærdommar.

For det første: Absolutt solidaritet gjør blind. M-l-arane ville med rette vise forpliktande solidaritet med dei som kjempa for ei betre verd, ikkje som verhaner «hoppe av» når det blåste opp. Da verdsbildet blei forma rundt 1968, stod serier av propagandaløgner i antikommunismens og demokratiets namn for fall. Det var nærliggande å tru at det meste om Stalins Sovjet og utviklinga i Kambodsja, etter at USA hadde bomba landet tilbake til «steinalderen», også var propaganda. Tron Øgrims dobbeltartikkel om «Muddervulkanen» i Røde Fane i 1978 kan stå som eit «høgdepunkt» i denne forsvarsreaksjonen. Problemet er at argumentasjonen for «toleranse for feil» på grunn av ubegrensa solidaritet med dei undertrykte, slår knallhardt tilbake om analysen er feil. Da blir det solidaritet med undertrykkarane og støtte til overgrep mot dei undertrykte. Berre sjølstendig analyse og kritisk solidaritet kan berge mot å hamne i denne fella.

For det andre: Det er en farlig og feilaktig tanke at borgarlig-demokratiske rettar så og seie automatisk «følger med» ved overgangen til eit sosialistisk samfunn. Dei må kjempes for, elles blir samfunnet heller ikkje sosialistisk, og fell tilbake til eit mindretalsdiktatur. AKP (m-l) forsvarte heile tida konsekvent borgarlig-demokratiet under kapitalismen, mot grupper som rekna det som underordna ka form borgarskapets herredømme hadde. Men sosialismen ville til forskjell frå det borgarlige vere eit verkelig demokrati, med folkelig kontroll over økonomi og stat. Demokratiske landevinningar frå kampen under kapitalismen ville så å seie per definisjon vere bygd inn i det sosialistiske demokratiet. Det vi veit i dag, er at den sosialistiske revolusjonen med eit meir avansert demokrati berre kan seire om han aktivt bygger på og sikrar verdiane frå opplysningstida, humanismen og den borgarlige revolusjonens rettar som ytringsfridom, organisasjonsfridom og rettstryggleik. Der det borgarlige politiske demokratiet ikkje er innført, slik situasjonen var i halvføydale diktatur som Russland i 1917 og Kina i 1949, må den sosialistiske revolusjonen ikkje berre gjennomføre dei økonomiske oppgavene for den borgarlige revolusjonen, men og dei politiske – som retten til politisk opposisjon. Elles går også alle ambisjonar om ei ny og verkelig folkemakt dukken.

Behovet for eit samanhengande verdsbilde fikk m-l-bevegelsen til å sjå vekk frå kjensgjerningane. I 1968 visste vi nok om Stalins Sovjet til å ta eit anna standpunkt. Da måtte vi ha levd med uløyste teoretiske problem og hol i verdsbildet. Det kunne ha gitt mindre rask framgang, men eit meir solid fundament for eit langvarig politisk arbeid. Det umarxistiske synet om at det fins ei endelig sannheit – og at vi stort sett hadde funne ho – stod sterkt og blokkerte for viktig innsikt. Det er typisk at til og med Antonio Gramsci og Rosa Luxemburg, som begge hadde ei høg stjerne i Komintern-parti, først blei brukt positivt etter at m-l-byggverket brakk på slutten av 70-talet. Vi som var fire-fem år eldre enn dei yngste SUFarane i 1968, og som hadde ein politisk ballast frå før, har eit spesielt ansvar for at viktig politisk innsikt blei kasta på båten ved «konsolideringa» av m-l-bevegelsen i 1969-1970.

Ufullført fornying

I dei viktige og frigjørande diskusjonane om sosialismen fram mot landsmøtet i AKP i 1984 grov Jørn Magdal fram dei kommunistiske teoriane om arbeidarråd og arbeidarmakt, og Gro Hagemann og Kjersti Ericsson prøvde å sameine feminisme og marxisme, med viktige teoretiske nyvinningar som resultat. Teorien om sosialismen som eit overgangssamfunn blei brukt til å gjøre Maos teori om at klassekampen held fram under sosialismen, meir røyndomsnær. I tråd med dette fikk partiet si «leiande rolle» under sosialismen ei heilt ny utforming. Opposisjon, ytringsfridom og organisasjonsfridom under sosialismen blei endelig presisert. Seinare kom Pål Steigan med sitt viktige bidrag om økologi og marxisme.

Noen av desse posisjonane kunne ha komme ti år før, men gjorde det ikkje på grunn av blokkeringa som låg i det fasttømra verdsbildet i den «tronge» m-l-perioden. Da den teoretiske frigjøringa kom, var bevegelsen på retur. Resultatet av feil i partibygginga på 1970-talet var ein sektorisert og byråkratisert partiorganisasjon på 1980-talet. I den «tronge» perioden var taktikk og organisatoriske løysingar bevegelige og dynamiske, mens teoriane stod nokså fastlåste. På 1980-talet var teoriane i sterk bevegelse, mens organisasjonen var ubevegelig. Unntaket var kvinneopprøret i partiet, som kanskje fikk for kortvarig betydning i delar av partiet på grunn av «70-talstendensen» til å satse for mykje på raske resultat. (Kvinner i alle leiarverv, berre kvinner i listetoppar.)

Pål Steigan viste mot da han gikk ut i Klassekampen tidlig på 1980-talet, reiv ned «gudebildet» av Mao og kritiserte kulturrevolusjonen som meir eller mindre unødvendig og feilslått. Men problemet var at kritikken var identisk med Dengs linje. I likheit med Stalin og Bresjnev hevda Deng og Steigan den såkalte «produktivkraftteorien»: Ettersom tilbakeliggande produktivkrefter var problemet for Kina (og tidligare Sovjet), var det prinsipielt umulig at sosialismen var trua frå den meir avansert sosialistiske overbygninga ved at det vaks fram ein ny klasse av parti- og statsbyråkratar. All utvikling av produktivkreftene ville derfor styrke den sosialistiske basisen. Det motsette hadde vore nesten aksiomatisk for m-l-bevegelsen. Til og med i programdiskusjonane om sosialistisk demokrati i det høgt utvikla Norge dukka produktivkraftteorien opp som argument mot «utopisk» demokrati før dei objektive vilkåra var modne. No ville ikkje AKP (m-l)s leiing på heile 1980-talet prioritere ein partidiskusjon om utviklinga i Kina. Det kunne verke splittande, og Kina låg så langt unna. Likskapen med NKP sitt forhold til Sovjet tok til å bli påfallande. Dengs kapitalisme og fascisme fikk ikkje passet påskreve før etter 4. juni 1989, verken på maoistisk eller borgarlig-demokratisk grunnlag. Til da heldt AKP (m-l) oppe vennskapelig samband mellom broderparti!

Det nyskapande 1984-programmet førte aldri til at AKP (m-l) kom på offensiven i spørsmålet om demokrati, revolusjon og sosialisme, som hadde vore konstituerande for partiet, men som etter kvart hadde blitt ein akilleshæl. Ein grunn var at partiet aldri samla seg om dette programmet og betydninga av det. Heller ikkje Kjersti Ericssons programmatiske og originale bok Den flerstemmige revolusjonen fikk denne rolla.

På 1980-talet gikk medlemstalet kraftig tilbake, samtidig som partiet fikk auka oppslutning ved val gjennom RV. Tilbakegangen i medlemstal blei einsidig forklart med ebbe i klassekampen og reaksjonens offensiv. Mens 1970-talet såg ein nesten «voluntaristisk» bevegelse der det nesten ikkje var grenser for ka ei subjektiv kraft kunne greie, blei no det meste forklart med «objektiv nødvendigheit». I viktige delar av partiet, særlig i Oslo, blei det ikkje oppfatta som eit reelt problem at dagskampen, populære saker og direkte kontakt med folk no da dei politiske bevegelsane var i tilbakegang, skjedde gjennom RV, mens dei «tunge» ideologiske «m-l-oppfatningane» blei kjørt fram av AKP (m-l). Var ikkje denne dobbeltorganiseringa blitt eit hinder for rekruttering? Var kanskje ein slik «schizofren» måte å ordne seg på kant med marxistisk partiteori om å knyte i hop kortsiktig og langsiktig, parlamentarisk og utenomparlamentarisk kamp i partiet? Kunne satsing på RV som det viktigaste instrumentet for partibygging gi ei organisatorisk opning for framgang og for ein politisk offensiv på grunnlag av dei ideane som var utvikla i AKP (m-l) på 1980-talet, men som blei blokkert av delar av partiet på grunn av uenigheit?

Dessverre svarte majoriteten i AKP nei på desse spørsmåla. «Vi veit ka vi har, ikkje ka vi får,» var ei utbreidd, men nokså konservativ oppfatning. Slik mista RV-prosjektet verdifull kjerneorganisering som enno fans i AKP, men som ikkje blei tatt vare på etter kvart som fleire og fleire enkeltmedlemmer av AKP ut over på 1990-talet valte å satse på RV. Verst var det at kvinnemiljøet i AKP ikkje såg denne sjansen for å jobbe for eit fornya partiprosjekt i lag med dei mange yngre kvinnene som kom til RV i første halvpart av 1990-talet, sikkert fordi dei var redde for å miste dei posisjonane som var nådd gjennom kvinneopprøret i AKP. Eg gikk ut av AKP midt på 1990-talet da eg fikk sjå ein partiplan med «gjenreising av partiet» som hovedsak, mens arbeid for RV var gruppert blant «andre saker», uten at det hadde samanheng med hovedsaka.

RV er i dag det einaste landsdekkande partialternativet til venstre for eit sterkt høgrevridd SV (med ein meir systemlojal maktstrategi enn SF hadde da SUF i 1967 åtvara morpartiet mot organisert samarbeid på topplan med AP).

I dag er SUF og AKP (m-l)s viktigaste barn først og fremst RV, Rød Ungdom og Klassekampen.

AKP har plassert som seg som den største og viktigaste av fleire smågrupper som støttar RV, uten at det er lett å forstå den politiske grunngivinga for at organisasjonen også står fram som eit (alternativt) partiprosjekt. (m-l) fins berre i eit par av dei minste av desse gruppene.

I så måte er det først og fremst opp til RV å ta vare på og lære av den rike og fleirtydige arven frå m-l-bevegelsen. RV som også blei starta i 1973 som AKP(m-l) sitt parlamentariske uttrykk, som blei ein medlemsorganisasjon etter at det eigentlige m-l-byggverket hadde brote saman i 1979, og som blei eit sjølstendig revolusjonært parti med allsidige politiske oppgaver da også den «vide» m-l-perioden var over, etter 1991.

av Karen Sunds

EU udvider mod øst og det har betydning for EUs økonomi. Hvordan påvirker det igjen styrkeforholdet mellem verdens to imperialistiske poler, EU og USA?

Styrkeforholdet, modsætningerne og de kommende intense kampe mellem USA og EU, vil efter min opfattelse være dét, der i de kommende år sætter den politiske dagsorden i verden.

Året 2003 vil på flere måder sætte skel i historien:

• Bush har for alvor demonstreret, hvordan USAs nye sikkerhedsdoktrin skal forstås: først med besættelsen af Irak, og nu med den hæmningsløse optrapning mod Iran.
• Modsætningen mellem EU og USA som imperialistiske modpoler er slået ud i lys lue.
• EUs udvidelse mod øst bliver en realitet. (Selvom vi stadig kan håbe på, at Estland stemmer nej i september.)

Begivenheder, der tilsammen har givet store overskrifter i aviserne: «EU er handlingslammet af uenigheder om holdningen til USA.» «EUs ambitioner om at blive en politisk og militær magt er strandet for evigt.» «EUs handlingslammelse vil blive total, når de USA-begejstrede østlande kommer med.»

Sådan er billedet af de to imperialistiske poler blevet tegnet. Men det er efter min opfattelse en helt overfladisk betragtning, og slet ikke noget korrekt billede. Vi må grave et spadestik dybere. Vi må se på de to magters økonomiske interesser og magtforhold. Og vi må se på den bevægelse, der er i udviklingen.

Sandheden er, at USA er en supermagt med et kolossalt militært og politisk-diplomatisk potentiale, men med en økonomi, der hærges af dybe indre modsætninger og strukturelle problemer. USA er en såret supermagt, og derfor meget aggressiv.

EU er derimod en imperialistisk magt, der er på vej frem. En supermagt i svøb. Et imperialistisk center, som endnu mangler de afgørende elementer i den politiske struktur, og ikke mindst i den militære. Men som ikke mindst i lyset af USAs seneste provokationer, har sat kurs mod at løse disse mangler med den nye unionsforfatning.

Og frem for alt har EU taget nogle vigtige skridt for at vinde den økonomiske kamp mod USA. Den allervigtigste sejr for EU, er netop udvidelsen mod øst. En begivenhed, som vi næppe forstår den fulde betydning af i øjeblikket.

Da markedet åbnede sig mod øst

I 1989 ændrede de politiske strukturer sig på verdensplan, på ganske kort tid. Årsagen var murens fald, Sovjetunionens og dermed østlandenes sammenbrud som politisk system. Med denne begivenhed var hele fundamentet for en alliance mellem EU-landene og USA mod den fælles fjende, Sovjetunionen, ikke længere til stede.

Det strategiske samarbejde blev afløst af imperialistisk konkurrence. Siden da er modsætningerne mellem USA og EU bestandigt øget. De er akkumuleret kvantitativt. Og med Irak-krigen er kvantitet for alvor slået over i kvalitet: modsætningerne mellem verdens to imperialistiske poler er slået ud i lys lue.

Sovjetunionens fald markerede den største tilgang af nye ekspansionsmuligheder for imperialismen, i årtier. Spørgsmålet om, hvem der vinder kontrollen med disse nye markeder, er vigtig for det langsigtede styrkeforhold.

De europæiske monopoler vejrede straks morgenluft. Ikke mindst de tyske monopoler tog den gamle «Drang nach Osten»-ånd fra 30erne frem igen, og de var særdeles hurtige på aftrækkeren.

Godbidderne var lige til at tage. Produktionsapparatet i de tidligere planøkonomier var billigt til salg. I en sand privatiseringsrus, blev store vigtige statsejede industrier nærmest foræret væk. Som den polske kommunist, Adam Marcin, beskrev det for mig: «I de sidste ti år, har vesteuropæiske monopoler haft frie hænder til at etablere sin dominerende position på det polske marked og overtage polske virksomheder. Privatiseringsprocessen, som allerede er gennemført, har haft en virkelig ødelæggende, røveragtig karakter. De fleste store statslige virksomheder er blevet splittet op til mindre dele. Dets produktion er blevet tømt for teknologi og reduceret til montering af komponenter færdige varer. En del virksomheder blev likvideret umiddelbart efter privatiseringen.»

Polske økonomer har beregnet, at de store statslige virksomheder i gennemsnit er solgt til mellem 5 og 15 procent af deres reelle værdi.

Der er to vigtige grunde til, at Østeuropa er en guldgrube for de europæiske monopoler. Den ene er det enorme markedspotentiale. Den anden er den billige og veluddannede arbejdskraft, som Østeuropa er rig af. Siden murens fald har processen med såkaldt vertikal arbejdsdeling i det enkelte monopol været udtalt:

Indenfor bilindustri, televirksomhed er det en klar tendens, at europæiske monopoler placerer selve den ufaglærte samleproduktion i øst, for at udnytte den billige arbejdskraft, mens administration, forskning og udvikling forbliver i vest.

På den måde er Østeuropa i hastigt tempo ved at udvikle sig til en lavtløns-produktionszone. Det er nøjagtig ligesom USA, efter indgåelsen af den såkaldte Nafta-aftale, bruger Mexico.

EU bakker de europæiske monopoler op

De europæiske monopoler havde ikke kunnet ekspandere så hurtigt i Østeuropa, hvis de ikke var blevet bakket op af EU.

EU har fra første dag forstået den nye dagsorden. Via EU er der blevet stillet de krav til økonomiske reformer, herunder privatiseringer, som banede vejen for den vest-europæiske kapital.

Det politiske trick bestod i at tvinge de østeuropæiske lande til at vende sig til EU og gøre sig klar til EU-medlemsskab.

I dag kan vi synes, at «de havde jo ikke andre muligheder». Men det var i starten af 90erne langt fra givet, at EU-medlemsskab var vejen frem. I mange af landene så man ganske vist EU som et område «med mælk og honning». Men frem for alt ville man gerne handle med EU. Det havde sandsynligvis været optimalt for landene, at forsøge at fastholde deres eget handelssamarbejde, som havde fungeret via Comecon, som et vigtigt fundament for den økonomiske udvikling i landene.

Men den dagsorden skulle EU hurtigt få lavet om på. Fuldstændig kynisk udnyttede EU, at de østeuroæiske lande var i en desperat situation. I flere af landene sank bruttonationalproduktet med 30-50 procent, og massearbejdsløsheden holdt sit indtog.

I denne situation havde østlandene forhåbninger om, at de kunne bygge sig op igen, ved at producere og eksportere til det store marked i EU.

Men fra EUs side var meldingen klar: hvis I vil handle med os, skal I gøre jer klar til at blive EU-medlemmer. I skal gennemføre de politiske, økonomisk og retslige harmoniseringer til EU-regler, som vi opstiller, – eller I får ikke adgang til vores marked. For at illustrere, at det var alvorligt ment, etablerede EU den såkaldte «sølvmur»: EU pålagde handelsrestriktioner på alle de varer, som de østeuropæiske lande kunne konkurrere på. Det drejede sig for eksempel om landbrugsprodukter, tekstil og stål. Arbejderbevægelsens Erhvervsråd i Danmark, der er et forskningsinstitut tilknyttet LO, har beregnet, at disse handelsrestriktioner svarede til at belægge varerne med en told på 100 procent.

Herefter varede det ikke lang tid, før de østeuropæiske lande faldt til patten. Et af de største kolonialiseringsprojekter i nyere tid, tog sin begyndelse.

Også i dag spiller EU de europæiske monopolers spil. Systematisk stilles de østeuropæiske lande overfor miljøkrav og andre krav, der betyder, at deres egen traditionelle industri bliver diskrimineret, og markedet kan overtages af vestlig kapital. Blot et eksempel: Under optagelsesforhandlingerne i København i december sloges EU og østlandene bravt om landbrugsaftalerne: en række af de fødevarer, som har været basale i de østeruopæiske lande, vil EU ikke anerkende. «De lever ikke op til vores høje standard,» forlyder det. For eksempel ville EU ikke godkende, at en stor del af mælkeproduktionen i Polen sælges fra stalddøren, og altså udenom de store mejerier. Det er ikke svært at se, at det er i de store multinationale mejeriers interesse at få lukket for denne handel, for at de ikke skal gå glip af markedet. Det gælder for eksempel den store danske mejerigigant, Arla, der står på spring til at indtage Østeuropa. Det endte med et kompromis på den aktuelle sag om stalddørssalg af mælk. Men eksemplet illustrerer EUs metode.

I Østeuropa er der voksende frygt for, at dette kun er starten. At den østeuropæiske industri, landbrug og andre erhverv vil blive udkonkurreret, når det indre marked for alvor slippes løs. Vestlige firmaer har langt højere produktivitet og konkurrencekraft. Den gamle industri og de gamle virksomheder vil blive slået i konkurrencen, og i stedet vil der komme industri, der er underleverandører til vestlige monopoler. Ikke noget godt bytte for østeuropærerne, hvis man skal se på den nationale selvbestemmelse. Som de polske kommunister udtrykker det: Den nationale kontrol med den industrielle basis i et land, er helt afgørende, også i kampen for socialisme.

EU-monopoler fører an

Her godt ti år efter er der ikke tvivl om, at det er EU, der er rendt med godbidderne i Østeuropa. I dag står EU for næsten 70 procent af handlen med de østeuropæiske lande. Og også de udenlandske investeringer er totalt domineret af EU. Knap 80 procent af den samlede stock af udenlandske investeringer i østlandene, er ejet af EU-kapital.

Her kan USA slet ikke være med. Men det betyder ikke, at den amerikanske kapital har opgivet. Tværtimod rykker USA flere og flere af sine investeringer mod øst. I 2002 faldt de ikke-europæiske investeringer i EU-området med 11 procent, mens de steg 21 procent i Østeuropa. Kampen om de østeuropæiske markeder er mere intens end nogensinde. Men første halvleg blev vundet af EU.

Det er derfor, at vi ser USA spille det militære og det politisk-taktiske kort overfor de østeuropæiske lande. USA har arbejdet intenst for at få landene ind i Nato, før de blev medlemmer af EU. Ligesom USA taler om at flytte amerikanske baser fra det gamle Europa til det nye Europa. Men på sigt vil der ikke være tvivl om, at de østeuropæiske lande i stigende grad er politisk styret af EU, og EUs store lande. Dette forhold bestemmes af de økonomiske bånd i kapitalen.

EU ser mod øst og syd

Knapt er blækket tør på de østeuropæiske landes optagelse i EU, før EU udpeger de nye områder, som skal indlemmes i Unionen. Det skete allerede her i foråret under topmøderne i Athen og Thessaloniki.

EU har her formuleret en såkaldt «naboskabs-politik»: Målsætningen er, at den næste række af randstater rundt om det udvidede EU, skal inddrages i EUs indre marked over en årrække. Det drejer sig om lande som Ukraine, Moldavien, Hviderusland, der skal åbnes for de europæiske monopoler. Årsagen er, at kapitalen i EU allerede er begyndt at trænge ind i disse nye områder. Ikke mindst Ukraine er i virksomhedernes søgelys. Her er lønnen kun en tiendedel af, hvad den er i Danmark.

Også Vest-Balkan skal nu sikres for den europæiske kapital. Vest-Balkan har ikke blot økonomisk interesse. Vigtig er også Vest-Balkans strategiske placering, rent geografisk, i forhold til leverancer af råstoffer og olie til EU. På Thessaloni-topmødet har EU besluttet, at landene på Vest-Balkan skal tages hurtigt ind i EU. Det drejer sig om: Serbien-Montenegro, Kroatien, Albanien, Makedonien og Bosnien-Herzegovinia. De fem lande skal tages ind i EU, «også selvom spørgsmålet om Kosova ikke er løst», som det blev udtrykt efter topmødet af EU-Kommissionens formand, Prodi. Det er et klart forsøg på at presse USA ud af området. USA opererer også på Balkan, og forsøger at udnytte bevægelsen for et selvstændigt Kosova, som spydspids for amerikanske interesser. Men hvis landene først er blevet medlemmer af EU, har USA ingen muligheder for at intervenere. For så er der tale om «interne EU-problemer».

Igen ser vi, at kapløbet mellem EU og USA er i centrum i begivenhederne.

Østudvidelsen og arbejderklassens rettigheder

Efter min opfattelse er det svært at overvurdere betydningen af østudvidelsen for den europæiske kapital. Og det drejer sig ikke kun om kapitalens profitmuligheder i Østeuropa selv. Det handler også om, hvordan de europæiske monopoler planlægger at udnytte østudvidelsen til at få gennemført et dybtgående opgør med arbejderklassens sociale og faglige landvindinger i de gamle EU-lande, selv. Dette aspekt er meget overset i den aktuelle debat.

EU har gennem mange år set misundeligt over til USA. Den amerikanske økonomi har tilsyneladende et større vækstpotentiale end den europæiske. I USA ligger produktiviteten generelt 20 procent højere end i EU. Og i runde tal er vækstraten i den amerikanske økonomi omkring et procentpoint højere end i EU-området. Det er i øvrigt nogle nøgletal for den amerikanske økonomi, som dækker over et langt mere skrøbeligt fundament, for den amerikanske økonomi er alt andet end sund. Men det vil jeg ikke grave dybere i lige nu.

I 1997 vedtog EU den såkaldte Lissabon-strategi. Her formulerer EU den målsætning, at blive verdens mest konkurrencedygtige økonomi i 2010. Det er med andre ord en åben udfordring til USA. Men USA er netop et forbillede for EU. Ikke mindst det amerikanske arbejdsmarked ønsker EU at kopiere. Et meget opsplittet arbejdsmarked, hvor folk rejser tusindvis af mil for at få job, – hvor millioner af amerikanere er så lavtlønnet, at de er fattige, selv med indtil flere deltidsjobs. Fænomenet kaldes the working poor. På det amerikanske arbejdsmarked er der en kolossal lønspredning, og kun meget få minimumsregler. Det er med andre ord «det fleksible arbejdsmarked», som EU drømmer om at få gennemført.

EUs Lissabon-strategi går netop ud på at skabe et helt dereguleret arbejdsmarked med fri løndannelse, og hvad deraf følger i lønspredning og lav mindsteløn. Samme formål har sænkningerne i de sociale sikringer, pensionsreformer m.v., som skal gøre folk mere sultne og dermed villige til at arbejde, selv til en lav løn. Alt dette er opstillet i Lissabon-strategien. Men EU har problemer med at gå gennemført de nødvendige strukturreformer. Modstanden er stor i arbejderklassen, og de nationale politikere viger tilbage for at lave så dramatiske ændringer, som EU ønsker.

I EU er der stor frustration over, at Unionen endnu har for lidt indflydelse på social- og arbejdsmarkedspolitikken ude i landene. Det vil dog blive ændret, med den nye unionsforfatning, hvor social- og arbejdsmarkedspolitikken kommer ind under den såkaldte «delte kompetence». Det vil betyde, at medlemslandene kun kan tage lovgivningsinitiativer på området, hvis EU har afstået fra at gøre det. Hvis den nye unionsforfatning bliver en realitet, vil der således komme mere skub i harmoniseringen fra 2009. Men jeg er ikke i tvivl om, at EU håber, at østudvidelsen kan gøre en stor del af arbejdet, alene med markedskræfterne, inden 2009.

Østudvidelsen giver en indvandring af meget billig arbejdskraft. Den vil dermed være med til at lægge et massivt pres på fagbevægelsen i EU-landene. Dette ser vi allerede i dag, hvor for eksempel brancheorganisationen «Dansk Byggeri» varsler, at de vil bruge billig østeuropæisk arbejdskraft, selvom der danske bygningsarbejdere går ledige. De skal gå til overenskomstens mindsteløn – hvilket svarer til omkring 60 procent af en dansk bygningsarbejders faktiske løn, siger Dansk Byggeri. Der planlægges altså systematisk løntrykkeri.

I brancher som landbrug, gartneri, byggeri, service og rengøring, er der allerede i dag store problemer med billig illegal arbejdskraft fra Østeuropa, der arbejder på slavelignende vilkår i Danmark.

Men østudvidelsen har også andre negative konsekvenser for arbejderklassen, end de lønmæssige. Den lægger samtidig et massivt pres på velfærdsordningerne i de eksisterende EU-lande. Et solidarisk velfærdssystem, som vi kender i de nordiske lande er baseret på, at alle i et samfund betaler til de sociale goder via skatten, og at alle har lige adgang til de sociale ordninger, hvis man har behov for det. Men systemet kræver, at der er overensstemmelse mellem de, der betaler skat, og de, der har adgang til velfærdsgoderne. Denne overensstemmelse forsvinder, når arbejdskraften begynder at vandre. Arbejdskraftens frie bevægelighed lægger en bombe under de solidariske velfærdssystemer. Den fremtvinger et pres for sociale ordninger, som er baseret på individuelle forsikringsordninger. For derigennem har den vandrende arbejdskraft billedligt talt sin pension med i rygsækken, når han vandrer rundt i EU, på jagt efter job.

Arbejdskraftens frie bevægelighed har altså flere klare gevinster for kapitalen. Der er for mig ikke tvivl om, at kapitalen planlægger at lade østudvidelsen og truslen om massiv indvandring fra øst, være en rambuk for nedbrydningen af det solidariske velfærdssamfund.

Problemer for euroen

Mens østudvidelsen således er slaraffenland for de europæiske monopoler, har den til gengæld indbyggede problemer, når det gælder EUs økonomiske og monetære union, ØMUen og den fælles mønt, euroen. For østudvidelsen vil forstærke de sociale og økonomiske uligheder i euro-zonen markant. Disse centrifugalkræfter kan på sigt blive en trussel for selve den fælles mønt.

Derfor ser vi også, at EU bestemt ikke har det travlt med at få de nye østeuropæiske lande ind i euroen. De vil gerne have dem med i den såkaldte ERMII-mekanisme, hvor landene spænder deres valuta fast til euroen. Men EU tøver med at lade dem komme med i selve euroen, hvor der ikke er nogen vej tilbage. Det er således et problem for EU, at Polen og Ungarn arbejder på at være med i euroen allerede fra 2007.

Ligeledes taler EU-Kommissionen om, at EU skal have en permanent struktur, hvor EU er delt i to: euro-zonen og de lande, der står udenfor euroen.

Euro-medlemskab vil helt sikkert også være et problem for østlandene selv, og ikke mindst for arbejderklassen i landene. Med en fastspændt rente og valutakurs, og en finanspolitik i spændetrøje, er der kun arbejdsmarkedet til at tage imod alle stødene, når de kapitalistiske kriser sætter ind. Det betyder stærk øget lønfald, arbejdsløshed og fattigdom.

Dertil kommer de sociale omkostninger ved at skulle indordne sig ØMUens Stabilitetspagt, der stiller strenge krav til landenes statslige budgetter. Det statslige budgetunderskud må maximalt udgøre tre procent af bruttonationalproduktet. Allerede i dag ser vi, hvordan Polens forsøg på at sænke de offentlige budgetunderskud, med fastfrysning af lønningerne i den offentlige sektor, og hårde sociale nedskæringer, har betydet, at efterspørgslen i det polske samfund er gået helt i stå, med efterfølgende nulvækst. Det sker vel at mærke i en situation, hvor den polske arbejdsløshed officielt er på 20 procent, og reelt ligger på godt 40 procent.

Foruden de sociale og økonomiske konsekvenser, kan euroen i høj grad også give stærke politiske reaktioner. Det er før set, at højrepopulistiske og fascistiske kræfter har forstået at udnytte en sådan situation. Og disse kræfter er absolut til stede i Østeuropa i dag, og arbejder intenst.

Denne situation lægger et fornyet stærkt pres på EU for at få etableret en direkte statsdannelse på EU-niveau, en forbundsstat, som kan udligne noget af denne ulighed. En forbundsstat ville kunne kompensere for nogle af de uligheder, som euroen forårsager. Det kræver, at EU-staten får adgang til direkte skatteopkrævning hos den enkelte EU-borger, og at EU får etableret fælleseuropæiske socialordninger. Lykkes det, vil de såkaldte automatiske stabilisatorer begynde at virke i EU. Det vil sige, at uligheder udlignes «automatisk» via statens økonomi: en region, der rammes af arbejdsløshed, vil automatisk modtage flere penge fra statskassen, i form af dagpengeudbetalinger. Tilsvarende vil den indbetale færre penge, i form af skattekroner.

Denne mekanisme findes ikke i EU i dag. Euroen mangler simpelthen den europæiske forbundsstat, som er så vigtig for at sikre dens fremtid. Men den nye unionsforfatning, som skal forhandles færdig i år, går et langt stykke af vejen. Den giver EU mulighed for at udvikle sig til en forbundsstat, uden nye ratificeringer og folkeafstemninger. Den giver nemlig EUs ministerråd ret til selv at afskaffe vetoretten på nye områder, og trække dem ind under flertalsafgørelser. Det gælder således også skattepolitikken. Ligesom tales der i forfatningen om, at EU kan etablere «nye indtægtskilder».

Det er ikke sikkert, at disse formuleringer overlever den kommende regeringskonference. Især Storbritannien holder hårdt på, at de ikke vil afgive vetoretten på skattepolitikken. Det må tiden vise.

Der er altså stadigvæk usikkerhedsfaktorer i forhold til euroens fremtid og overlevelsesevne, som skal tages med i billedet. Vi skal dog ikke tage fejl af, at euroen i sin korte levetid har formået at give den amerikanske dollar betydelig konkurrence på valutamarkederne. I dag ligger omkring 35 procent af verdens valutareserver i euro. Og vigtige lande som Kina og Rusland har for nylig besluttet at rykke dele af deres reserver over i euro. Tidligere har dollaren været enedominerende i verden, når det gjaldt lagring af kapitalreserver og handel med valuta.

Den dybereliggende årsag til, at euroen allerede efter to år kan fremstå som en potentiel trussel for dollarens placering som verdens «parallel-valuta», er de alvorlige strukturelle problemer i den amerikanske økonomi. Jeg vil ikke gå dybere ned i dette emne. Men i korthed kan man sige, at det amerikanske vækstmirakel i 90erne, den såkaldte «new economy», er skabt, ved at stifte gæld. Den amerikanske økonomi hviler i dag på kviksand. Blot for at illustrere det med et par tal:

• Den amerikanske udenlandsgæld er i øjeblikket på omkring 30 procent af bruttonationalproduktet. Med den nuværende udvikling vil den være på 64 procent i 2010. Det er en tikkende bombe.
• Udenlandsgælden skabes i høj grad, fordi USA hvert år genererer et enormt handelsunderskud overfor omverdenen. I øjeblikket er handelsunderskuddet på 5 procent af bruttonationalproduktet, hvert år.
• For at dække dette hul på betalingsbalancen strømmer der hver dag 1000 milliarder dollars ind i USA fra andre lande.
• Hele den amerikanske økonomi er forgældet. Den private sektors forbrug er hvert år seks procent større end dens indkomst. Gabet dækkes af gældsoptagelse.

USA holder sig alene oppe, på grund af dollarens dominerende stilling i verden. Det er dette, der gør at USA får den nødvendige kapitalindstrømning. Men hvis dollarens kurs fortsætter med at falde, vil kapitalen ikke længere opfatte USA, som «den trygge havn», og den vil vende sig mod euroen i stedet. Det er præcist, hvad der er sket de seneste måneder. Kapitalen er begyndt at strømme ind i EU, fra USA. Dette er en selvforstærkende effekt: jo mere kapitalen strømmer ud af USA, jo mere falder dollaren i værdi, som så igen bidrager til kapitalens flugt. Derfor er situationen overordentlig farlig for USA. For går bunden først ud af markedet, vil USA få samme rystetur, som de asiatiske lande fik i 1997-98.

Kampen mellem verdens to imperialistiske centre, EU og USA, er gået ind i en periode, som vil blive dramatisk og barbarisk. De imperialistiske modsætninger og sværdslag vil uundgåeligt føre til nye krige.

Kun en stærk anti-imperialistisk bevægelse kan forhindre dette ragnarok. En bevægelse, der ikke lader sig fange ind af propagandaen om, at «EU er et nødvendigt modstykke til USA», men som i stedet afdækker det spil om profitinteresser, der forårsager krigene.

Som en brasiliansk kommunist for nylig udtrykte det på et 1.maj-møde i Danmark: «Det er valget mellem barbari eller socialisme.» Der er ingen tredje vej.

av Sissel Henriksen

Da USA skulle begrunne sin krig i Afghanistan i fjor, dundret de mot Talibans kvinneundertrykking. Men med George W Bush som president i verdens eneste supermakt har kvinner verden over fått en mektig fiende. Ikke bare krigen og korset, men også kvinneforakten er en integrert bærebjelke i Bush-administrasjonens ideologi.

Med George W. Bush ved roret i Det hvite hus herjer USA-imperialismen stadig mer åpent rått og brutalt. I anti-terrorkampens navn tråkkes land etter land under US-Armys militærstøvler, og demokratiske rettigheter fordamper fortere enn isfjell i Sahara. Alt pakket inn i den samme klamme, glatte kristenretorikken om kampen mot det onde og «God on Our Side».

Spørsmålet om hvor fascistisk USA faktisk er blitt, dukker stadig oftere opp. At Bush & co står for en ideologi som driver det amerikanske samfunnet i fascistisk retning, er det liten tvil om. Men er det fascisme i USA i dag? Og hva betyr dette ideologiske korstoget for kvinnene, i USA og i resten av verden?

Ett av kjennetegnene ved de fleste fascistiske ideologier er et erkekonservativt syn på kvinnerollen. «Kinder, Kirche, Küche», barn, kirke og kjøkken, var det nazistene i Tyskland mente kvinner skulle stulle med, mens gutta tok seg av krigen, politikken og jobbene. I Norge hadde slagordet «Heim, Ætt, Fedreland» hedersplassen på plakatene til Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon.

Hvordan står det til med kvinnesynet til ytre høyre i dag?

1. Fra Wien til Washington

Familiens fanebærere

Til Klassekampens førstemainummer 2000 skreiv jeg en artikkel om kvinnesynet til de nye ultra-høyrebevegelsene i Vest-Europa og Australia. I arbeidet med artikkelen gikk jeg gjennom kvinnepolitikken til Jürg Haiders Frihetsparti i Østerrike, Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti, Jean Marie Le Pens Nasjonal Front i Frankrike, Flamsk Blokk i Belgia og Pauline Hansons En Nasjon i Australia.

At overskriften ble «Familiens fremste fanebærere» ga seg selv. Høystemt hyllest av familien, vel å merke den hvite, heterofile, med vielsesattesten trygt i boks, dominerte. Dessuten anti-abortstandpunkter, anti-feminisme, anti-likestilling, anti-enslige mødre, – og selvsagt også den velkjente innvandrermotstanden. Særlig begeistra for fagforeninger er de så absolutt heller ikke.

Som de gode populistene de er, unnslår høyrepartiene seg likevel ikke for å opptre som kvinnefrigjøringens forsvarere når det passer seg slik. Om ikke støtten til feministiske ideer kan nedkjempes, så kan den i alle fall utnyttes til å samle støtte til egen politikk.

Kvinneundertrykkende trekk i innvandrerkulturer eller overgrep mot kvinner fra innvandrermenn brukes som argument for å stenge grensene for disse fryktelige, svartmuskete, voldelige menn. Hvite, europeiske menn mishandler jo som kjent aldri «sine» kvinner og barn.

I mange land er også et tradisjonelt feministisk kampfelt som pornomotstand forbundet med ytterste høyre. «Mot retten til avvik, narkotikamisbruk og pornografi stiller vi våre nedarvete moralbegrep og de ti Guds bud,» dundrer Le Pen.

Cowboyen fra Texas

På den andre siden av Atlanteren svinger Le Pens åndelige slektning George W Bush ridepisken over Talibans kvinneundertrykking, og går til krig med vaiende faner for å frigjøre Afghanistans kvinner.

Den nye høyrebevegelsen i USA, som har bidratt sterkt til at Bush ble president, har sterke likhetstrekk med ytre høyre i Vest-Europa og Australia. Særegent i Guds eget land er det at religionen og abortspørsmålet spiller en mye større rolle enn i de fleste land i Europa.

Feministen Frances Kissling, leder i Catholics for a Free Choice, understreket i et intervju med undertegnede i høst at det nesten er umulig å forklare for europeere i hvor ekstremt stor grad disse to faktorene preger amerikansk politikk.

Det er ikke bare den «gjenfødt kristne» George W Bush som holder Bibelen høyt i hevd. Av USAs 290 millioner innbyggere er 56 prosent protestanter og 28 prosent romerskkatolske, ifølge CIAs World Fact Book. I tillegg kommer to prosent jøder, fire prosent «andre» og ti prosent «ingen» religion.

Med 77 prosent «hvite» og et utall nasjoner i tillegg, i en stat bygd på folkemordet på indianerne og på arbeidet til slaver hentet fra Afrika, er også rasismen en daglig, levende realitet som preger de fleste spørsmål i «The Land of the Free».

2. USAs kvinner

Hvordan er så forholdene for kvinnene i USA?

Yrkesaktivitet i tall

Først og fremst: I 2000-tallets USA er kvinnelig yrkesdeltakelse en selvfølge i en helt annen grad enn både i 1930-tallets Europa og 1950-tallets husmorglanstid i USA (sjøl om mange jobbet da også).

Ifølge AFL-CIO (amerikansk LO) utgjorde kvinnene i 2001 46,6 prosent av den totale arbeidsstyrken (omtrent som i Norge), mot 18,3 prosent i 1900 og 29,6 prosent i 1950.

I 1997 var 42 prosent av alle fagforeningsmedlemmer kvinner, over dobbelt så stor andel som i 1962.

Kvinnenes deltakelse i yrkeslivet er i liten grad avhengig av ekteskapelig status, og også blant kvinner med barn er yrkesdeltakelsen høy. Det er likevel flest kvinner som havner i «ukurante» jobber: 70 prosent av deltidsarbeiderne og 55 prosent av dem som har midlertidige og usikre jobber, er kvinner.

Den amerikanske forfatteren Louise Ehrenreich skriver i sin bok Kjøpt og underbetalt sjokkerende om levekårene for dem som har de tøffeste jobbene i USA, og som ofte må ty til flere jobber samtidig for å overleve på et vis. Ifølge AFL-CIO utgjør kvinnene nesten halvparten av dem som har flere jobber samtidig.

Og til tross for at 17,8 prosent av alle familier i Guds eget land blir forsørget av en kvinne, er det også der slik at Eva tjener mindre enn Adam. I 2000 tjente kvinner i heltidsarbeid 74,3 cent for hver dollar menn tjente.

Men altså: Kvinner jobber. Det har vært en dramatisk økning i kvinnelig yrkesdeltakelse i løpet av det siste hundreåret, og kvinner har inntatt alle posisjoner i det amerikanske samfunnet. Kvinner er sjefer, leger, deltar sågar i landets væpnede styrker.

Politikk; mest for menn

I politikken står det dårligere til, men kvinnene er der også. USA ligger på 60. plass i verden på lista over kvinneandel i nasjonalforsamlingen, mens Norge holder femteplassen med våre 36,4 prosent. I Kongressen (Representantenes hus + Senatet) er 62 av de 435 representantene kvinner (14,4 prosent), mens 13 av de 100 senatorene er kvinner.

En og annen modig maur prøver seg også på å bli valgt til president, i år konkurrerer svarte Carolyn Moseley Brown med ni menn om å bli Demokratenes presidentkandidat. Få tror hun har en sjanse, mens noen mener Hillary Rodham Clinton kanskje kan klare det i 2008, når hun har skaffet seg et mer konservativt image gjennom jobben som senator i New York og fått folk til å glemme ektemannens krumspring med unge praktikanter i det ovale rom.

Feministiske pionerer

I det feministiske oppsvinget på 1970-tallet spilte amerikanske kvinner en sentral rolle også på verdensbasis, ikke minst ideologisk. Kvinnebevegelsen i USA var sterk, feide unna hindringer for kvinner, kjempet kvinner inn i universitetsstudier og styrerom, kvinner tok nye jobber og utfordringer over en lav sko. De fikk vedtatt likestillingslov (1972) og rett til abort (1973). P-pillen er en amerikansk oppfinnelse, feministiske forfattere som Marilyn French bidro med sitt for å sette dagsorden for en ny epoke.

USA ble slett intet likestillingsparadis, men kvinnene tok mange skritt fram på relativt kort tid.

Noen likte dette svært dårlig.

En ny høyrebevegelse var i siget, og kom betegnende nok i gang i løpet av to år etter at likestillingslov og abortlov – kvinnebevegelsens største formelle seire – var på plass.

3. Tilbake til 1954

Tilbakeslagets menn

En av de første som hørte budskapet fra kristenfundamentalistenes krigstrommer og slo alarm, var journalisten Susan Faludi. I 1991 ga hun ut sin berømte bok Backlash, The Undeclared War Against Women, norsk utgave: Det store tilbakeslaget.

Et kapittel heter «Fiendtlig politikk: Den nye høyrebevegelsens krig mot kvinner». I dag, med Bush solid på plass i det ovale rom og rundt 150.000 amerikanske soldater solid på plass i Irak, er dette skremmende lesning. Den ideologien som begynte som et opprør fra kristenkonservativ grasrot, har i dag herredømmet i verdens mektigste stat.

Sett i forhold til Vest-Europas nye høyrepartier er det en viktig forskjell her: Så langt er det bare kortere perioder i Østerrike og i Italia at ytre høyre har kommet seg i regjeringsposisjon. I USA har ytre høyre fått sin mann inn i Det hvite hus, med en solid, nykonservativ falang som premissleverandører.

Reaksjonær er bare fornavnet på denne ideologien. En av prestene fra Den nye høyrebevegelsen formulerte målsettinga i klartekst på et møte i Washington rundt 1980: «Vi er ikke her for å gå inn i politikken. Vi er her for å stille klokka tilbake til 1954 i dette landet. Så snart vi har klart det, skal vi komme oss ut av denne drittbyen.»

I 1954 puslet husmødre med permanentkrøller og foldeskjørt som kjent fortsatt lydige rundt i sine små forstadshjem og hadde maten på bordet når far kom hjem. Ingen tenkte på abort eller likestillingslov, og senator Joe McCarthy var tidens helt.

Og ikke minst: Kvinnene hørte på prestene og mennene.

«Mannen er hustruens hode»

Faludi oppsummerer:

«I likhet med prestene på slutten av victoriatiden, som ledet datidens fortropp mot det 19. århundres kvinnebevegelse, var presteskapet i Den nye høyrebevegelsen avhengig av en skare stort sett kvinnelige troende for å holde det gående. Denne skaren var ikke bare i tilbakegang, men i ferd med å bli mer og mer ulydig. I en oversikt fra 1989 over rundt atten tusen kvinner i USA som regnet seg som kristne, var det bare tre prosent som sa at de henvendte seg til presten når de søkte moralsk rettledning. De frustrerte pastorene prøvde i det minste å få disse kvinnene til å holde munn» (…)

» I prekenene sine påkalte prestene i Den nye høyrebevegelsen et spesielt bibelsted så ofte at til og med pressen ble oppmerksom på det: Paulus brev til efeserne, 5.23: ‘For mannen er hustruens hode, slik Kristus er kirkens hode».

«Også på hjemmefronten fortsatte feministiske ideer å lure seg inn gjennom sprekkene uansett hvor grundig fundamentalistene forsøkte å forsegle dørene sine. ‘Konemishandling øker fordi mennene ikke lenger er sjefer i sine egne hjem,’ fortalte en evangelisk prest til en sosiolog. ‘Jeg sier til kvinnene at de må gå hjem og bli mer føyelige’.»

«Feministene har skylda»

Kvinnene i USA hadde oppnådd mye, men levde fortsatt i et undertrykkende mannssamfunn. Mange sleit, mange var ulykkelige – og nå kom tilbakeslagets menn med forklaringen: Feministene hadde skylda. Faludi skriver:

«Lederne for Den nye høyrebevegelsen var blant de første til å gi uttrykk for tilbakeslagets hovedargument – at likestillingen mellom kjønnene er årsaken til at kvinner er ulykkelige. De var også blant de første til å hamre løs på kvinnebevegelsen for det som skulle bli dens to mest populære, og mest selvmotsigende, synder, og som var oftest å høre: at den fremmet materialistiske fremfor moralske verdier (dvs gjorde kvinner til grådige japper) og at den rev ned det tradisjonelle støttesystemet som fantes i familien (dvs gjorde kvinner til enslige mødre på trygd).»

Faludi trekker linjene fra tidligere tiders reaksjonære protestbevegelser, som Ku Klux Klan, der misfornøyde og utslåtte grupper finner seg syndebukker å samle seg mot:

«Et hvert tilbakeslag har sin yndlingssyndebukk. For Ku Klux Klan var det selvsagt de sorte. For Den nye høyrebevegelsen skulle den viktigste fienden bli feministiske kvinner.»

Faludi siterer en sentral leder i Den nye høyrebevegelsen, Paul Weyrich, som i 1980 advarte mot feministtrusselen:

«Det er mennesker som ønsker en annen politisk orden, som ikke nødvendigvis er marxister. Symbolisert i kvinnebevegelsen mener de at framtiden for deres politiske makt ligger i å omforme den tradisjonelle familien, og særlig ved å nedgradere manns- eller farsrollen i den tradisjonelle familien.»

Lederen for Moral Majority, «det moralske flertall», Jerry Falwell, fulgte opp samme år med å erklære at «likestillingsloven angriper grunnlaget for hele vår samfunnsstruktur», og mente feministene hadde rettet et «satanisk angrep mot hjemmet».

Feministene fikk skylda for USAs tilbakegang som verdensmakt, og ble stemplet som en livsfarlig kraft. Flere av kritikerne sa i klartekst at hovedproblemet var at feministene var en trussel mot kjønnsmakten; les: Menns makt.

Reaksjonære lover

Da Den nye høyrebevegelsen først på 1980-tallet begynte å vinne fram i Kongressen, laget de sentrale ideologene et lovforslag som de ville bruke som grunnlag for Den nye høyrebevegelsens program. De kalte det Family Protection Act, Loven om familievern.

Det lovforslaget de la fram for Kongressen i 1981 hadde ett mål: Å rive ned hvert eneste juridiske fremskritt kvinnebevegelsen hadde oppnådd. Faludi oppsummerer forslagene i loven:

«Å fjerne føderale lover som støttet lik utdanning, forby ‘blanding av kjønnene i alle idretter eller andre skolerelaterte aktiviteter’; kreve at ekteskap og moderskap ble fremstilt som passende karrierer for piker; nekte føderal finansiering til skoler som brukte lærebøker som skildret kvinner i utradisjonelle roller; avskaffe alle føderale lover som beskyttet mishandlete hustruer mot ektemennene deres, og forby føderalt finanisert juridisk hjelp til enhver kvinne som søkte rådgivning om abort eller skilsmisse.

Lovforslaget var stort sett negativt utformet; i den lange listen over føderale programmer som skulle omstøtes kom loven bare med ett eneste selvstendig initiativ – nye skattefordeler som skulle få gifte kvinner til å få barn, og å holde seg hjemme.»

Andre ‘familiejuridiske’ forslag fra Den nye høyrebevegelsen skulle følge i de neste årene. Nesten alle var innrettet på å slå mot kvinnelige uavhengighet hvor enn den dukket opp: totalforbud mot abort, selv om det betydde at kvinnen døde; sensur av all informasjon om fødselskontroll før ekteskapet; en ‘kyskhetslov’, tilbakekallelse av likelønnsloven, og andre lover om like rettigheter i arbeidslivet, og selvfølgelig avskaffelse av Likestillingsloven.

Faludi oppsummerer at Den nye høyrebevegelsens fanesak i presidentvalgkampen i 1980 var motstanden mot kvinners rettigheter, og at de oppnådde å presse Det republikanske partiet til å sette opp en plattform som gikk mot lovlig abort og Likestillingsloven

Republikaneren Ronald Reagan ble den første presidenten som gikk mot Likestillingsloven etter at Kongressen vedtok den, og den aller første som støttet en lov om menneskerettigheter som forbød abort og til og med enkelte former for prevensjon.

Reagan satt som president fra 1981 til 1989, da George Bush senior overtok. I 1993 måtte pappa Bush gi fra seg presidentjobben til demokraten Bill Clinton. Til tross for hans «kvinnfolkrykte som brunsvidd flesk» sto Clinton-administrasjonen på det kvinnepolitiske området for en klart bedre politikk, både i USA og på den internasjonale arenaen. Blant annet sto Clinton-administrasjonen sammen med EU for progressive vedtak på FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995, mot Vatikanet og de mest konservative islamske landene.

Bush og krigen mot kvinnene

Fra den januardagen i 2001 da George W Bush flytta inn på Det ovale rom har derimot en jevn strøm av kvinnefiendtlige vedtak strømmet ut derfra. Vedtak som er blåkopier av programmet som ideologene i Den nye høyrebevegelsen hamret ut først på 1980-tallet.

Sentralt står korstoget mot abort og prevensjon, men kvinner rammes også på en rekke andre områder. Eksempler er kutt i støtteordninger for enslige mødre, fjerning av kvoteringsregler til fordel for jenter i skolen, nedskjæringer i helsevesenet som rammer kvinner ekstra hardt.

At George W prioriterer kampen mot abort så høyt blir av mange tolket som et uttrykk for at han og hans politiske rådgivere tror pappa George Bush mistet presidenttaburetten fordi han ikke la nok vekt på å holde seg inne med ytterste høyre. Å få fjerna amerikanske kvinners rett til sjølbestemt abort og innskrenke prevensjonsrettigheter ville være en gavepakke til de ekstreme høyrekreftene.

Titusener av abortmotstandere som demonstrerte i Washington 22. januar i år, på 30-årsdagen for høyesterettsdommen som ga amerikanske kvinner rett til abort, kunne glede seg over varm støtte fra Bush. På telefon fra St Louis uttalte presidenten ifølge New York Times at han delte deres engasjement for «å beskytte livene til uskyldige barn som venter på å bli født».

Fremdeles er ikke klokka skrudd helt tilbake til 1954 i USA. Men de som ønsker det har fått sin mann i landets øverste embete, og han skrur som bare det.

4. Kampen om prevensjon og abort

Abortrettigheter

Amerikanske kvinner fikk sjølbestemt abort ved den såkalte Roe vs Wade-dommen, da Høyesterett 22. januar 1973 fastslo at det var grunnlovsstridig å nekte kvinner abort de første tre månedene av svangerskapet. Helt siden da har abortmotstanderne kjempet for å få omstøtt dommen, samt for å gjøre det så vanskelig som mulig å ta abort.

Amerikanske feministorganisasjoner og andre som støtter kvinners rett til sjøl å velge om de skal ta abort («pro choice») frykter at denne retten er i større fare enn på tretti år.

En viktig metode for George W Bush og hans støttespillere er å sørge for å fylle opp domstolene med konservative advokater.

Domstolene har en sentral rolle i amerikansk lovgivning. Særlig gjelder dette Høyesterett, som tolker grunnloven og grunnlovstilleggene. Dommene derfra blir også retningsgivende for delstatenes lovgivning. Så lenge Roe vs Wade gjelder, kan verken delstater eller Kongressen vedta å forby abort, fordi det vil være grunnlovsstridig. Men et flertall av abortmotstandere i Høyesterett vil kunne omgjøre Roe vs Wade, og dermed åpne for at både Kongressen og delstatene kan vedta lover mot abort. I dag sitter det tre dommere i Høyesterett som vil omgjøre Roe vs Wade, tre som forsvarer den, og tre som står på et mellomstandpunkt.

Kampen om dommerne

Til tross for at meningsmålinger stadig viser flertall i folket for sjølbestemt abort, har Republikanerne flertall i både Senatet og Representantenes hus. Dommere nomineres av presidenten og godkjennes av Senatet. George W Bush har dermed gode muligheter til å få satt inn sine kandidater i domstolene.

Siden dommerne sitter på livstid, vil Bush ved å utnevne unge dommere til eventuelle ledige stillinger kunne sikre et flertall mot abort i mange tiår framover. Og ifølge amerikanske abortmotstandere er det nettopp unge dommere Bush puffer framover i systemet og inn i stillinger det vil være naturlig å hente folk fra når det blir ledige stillinger i Høyesterett.

Selv om Republikanerne har flertall i Senatet, finnes det metoder å hindre utnevnelsen av de verste dommerkandidatene. Det må være 60 prosent flertall for å avslutte en debatt, og det har ikke Republikanerne. Opposisjonen kan derfor benytte såkalt filibustertaktikk; de stemmer mot å avslutte debatten når de ikke ønsker vedtak i en sak, og prater i stedet i vei om alt mulig. Den kontroversielle dommerkandidaten Miguel Estrada ga nylig opp å bli utnevnt etter at motstanderne i 18 måneder hadde startet filibusterdebatt hver gang Estrada-saken kom opp til behandling.

Bølge av antiabortlover

Kampen mot abort føres ikke bare på topplan. I mange delstater har det i lang tid vært vedtatt ulike lover og restriksjoner som vanskeliggjør tilgangen til abort, som pålegg om obligatorisk venteperiode før abort, krav om samtykke fra foreldre for unge jenter, utvidet reservasjonsrett for helsepersonell og så videre.

Washington Post meldte i vår at det ligger over 200 lovforslag som tar sikte på å innskrenke abortretten til behandling i 38 delstater.

«Vi har aldri opplevd en slik bølge av anti-abortlovforslag før, sa senator Janet D Howell (Demokratene) til Washington Post etter at delstatsforsamlinga i Virginia i vår behandlet fem slike lovforslag.»

Brutale metoder

Mens de folkevalgte kjemper for å gjøre det vanskeligst mulig for folk å få abort på lovlig vis, tyr de mest rabiate abortmotstanderne til mer direkte metoder. Abortleger er blitt skutt og drept, andre gjør jobben med livet som innsats. Stadig færre leger ønsker å utdanne seg til å utføre abort, stadig færre universiteter gir undervisning i abortmetoder, og gjennomsnittsalderen blant de legene som utfører abort stiger jevnt og trutt. Bomber og skudd mot abortklinikker er ikke uvanlig.

I mange delstater er det også få muligheter til å få utført abort, og kvinnene må reise lange veier til abortklinikker. Utenfor svært mange abortklinikker har abortmotstanderne løpende demonstrasjoner, samt fotografering der bilder av dem som går inn på klinikken fortløpende legges ut på internett.

Et av de mest rabiate nettstedene mot abort, www.nurembergfiles.org, har satt opp webkameraer utenfor abortklinikker landet rundt. Der kan den som vil klikke seg inn og se hvem som går ut og inn av klinikkene. Ifølge nettstedet er ett mål med overvåkningsprosjektet deres å samle informasjon om dem som jobber på klinikkene, i håp om at de en gang skal kunne stille dem for retten for forbrytelser mot menneskeheten.

Nettstedet inneholder groteske bilder av døde foster, oftest svært mye eldre enn vanlig svangerskapslengde for de fostrene som blir abortert. Det er også lagt inn effekter som dryppende blod og bilder av fosterbiter, og slagord som «Sult Satan, stopp abort» og «Se folk gå ut og inn av babyslakteriet i din by».

Færre tar abort

Aborthyppigheten i USA har ifølge CNN falt til sitt laveste nivå siden 1970-tallet, med 21,3 aborter per 1000 kvinner i alderen 15 til 44 år. Dette er fremdeles høyt i forhold til Norge, der ca 12,6 av 1000 kvinner i alderen 15-49 år tok abort i samme periode. Nedgangen i antall aborter kan skyldes bedre prevensjonstilgang, men kan like gjerne være uttrykk for at det er blitt vanskeligere for kvinner å få tilgang til abort. Også antallet abortklinikker som utfører kirurgisk abort synker nemlig.

Etter lang tids kamp fikk amerikanske kvinner i år 2000 tilgang til medisinsk abort ved hjelp av medikamentet Mifepristone (RU-486), etter at Clinton-administrasjonen helt på tampen fikk ut fingeren og godkjente medikamentet. Ifølge CNN blir nå seks prosent av abortene utført medikamentelt (Norge; en drøy tredjedel).

Abortmotstanderne fortsetter imidlertid kampen for å få opphevet godkjenningen av mifepristone igjen. En av Bush’ første handlinger som president var å sparke Jane Henney, lederen for det statlige godkjenningsorganet for mat og medisiner, FDA. Det var hun som hadde godkjent mifepristone, ei beslutning Bush har gjort klinkende klart at han fant «uriktig».

Angriper prevensjonsmetoder

De mest konservative abortmotstanderne ser også en rekke vanlige prevensjonsmetoder som abortmetoder, ut fra et syn om at livet begynner ved unnfangelsen. Særlig retter de skytset mot spiral, som hindrer et befruktet egg i å feste seg i livmorslimhinnen. Dagen-derpå-piller, eller såkalt nødprevensjon, som hindrer svangerskap dersom det tas innen 36 timer etter ubeskyttet samleie, er de absolutt imot. Hos de mest erkekonservative er også p-piller og kondomer satt på fy-lista.

En undersøkelse fra Catholics for a Free Choice viser at bare 28 prosent av katolske sykehus vil gi nødprevensjon til voldtektsofre, og 55 prosent ville ikke gi nødprevensjon under noen omstendighet. Over hele USA kjøres det fram lovforslag som vil gi leger, farmasøyter og andre helsearbeidere rett til å reservere seg mot å dele ut p-piller, dagen-derpå-piller og andre medikamenter som de anser som en form for mord.

Bush-administrasjonen har omdisponert store pengesummer fra seksual- og prevensjonsundervisning for ungdom til organisasjoner som arbeider aktivt for å motivere ungdom til avholdenhet før ekteskapet. Organisasjoner for lesbiske og homofile har også opplevd dramatiske kutt i offentlig støtte til sitt opplysningsarbeid.

Internasjonal offensiv

Også på internasjonalt nivå slår Bush-administrasjonens anti-abortpolitikk hardt ut. Den såkalte Global Gag-Rule, som Bush fikk på plass umiddelbart etter han ble president, nekter amerikansk utviklingshjelp til alle grupper som støtter eller informerer kvinner om retten til abort.

«Forbudet har økt antallet uønskede svangerskap, og forårsaket tusenvis flere illegale og potensielt dødelige aborter,» sier International Planned Parenthood Foundation.

I juli i fjor trakk USA tilbake 34 millioner dollar som USA hadde lovet til FNs befolkningsfond etter å ha beskyldt befolkningsfondet for å fremme tvangsaborter i Kina.

Mens Vatikanet i spørsmålet om krig mot Irak havnet på kollisjonskurs med krigshisserne i Washington, er USA og Paven helt på linje i spørsmålet om prevensjon og abort. I tråd med Vatikanets syn går USA krast mot formuleringer som «reproduktive» rettigheter/helsetjenester, som Vatikanet ser som stikkord for abort- og prevensjonsrettigheter. Bush-administrasjonen går i økende grad også mot prevensjonsmidler, blant annet ved at de spesifikt har markerte seg mot kampanjer for kondom som forebygging mot hiv/aidsspredning.

I alle internasjonale fora forfekter representantene for Bush-administrasjonen synspunkter som avholdenhet som det beste prevensjonsmiddel for ungdom, og sikre perioder for gifte par.

Bush har også trukket tilbake tilsagn om at USA skulle ratifisere FNs konvensjon for eliminering av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW).

Og ja, det er kvinner med i USAs hær. Det tar seg pent ut i kampen mot de kvinneundertrykkende regimene USA kriger mot. Unge, søte GI Jessica Lynch ble nærmest folkeheltinne etter at hun ble «reddet» av amerikanske soldater fra de irakiske legene som tok seg av henne. Men det tikker jevnlig inn meldinger om sexpress og trakasseringer mot kvinner i militæret, og et særegent problem for de kvinnelige soldatene i utlandet er at de ikke har rett til abort hvis de blir gravide. Hvor de mannlige amerikanske soldatene i Irak og Afghanistan drar for å kjøpe sex, har vi hørt lite om så langt, men all tidligere erfaring med US Army viser at et blomstrende prostitusjonsmarked gjerne følger i deres støvlespor.

5. Hvor ille er det?

Farligere enn kommunismen

I kritikken av Bush-administrasjonen og den nykonservative falangen har det blitt lagt stor vekt på de tette båndene til de multinasjonale selskapene og den amerikanske storkapitalen. Den kvinneundertrykkende ideologien som de har brukt til å samle massestøtte har det vært snakket mindre om. Vi vet at tidligere tiders ultrahøyre/fascistiske bevegelser har rettet skytset mot svake grupper eller arbeiderbevegelsen. Verken arabere eller fagorganiserte hører til yndlingene til USAs nye høyrebevegelse, men kvinnebevegelsen har vært en klar hovedfiende for den bevegelsen som står George W Bush så nær.

Det er viktig å reflektere over hvorfor nettopp denne type ideologi brukes så aktivt.

«At Den nye høyrebevegelsen festet seg ved feminismen, ikke ved kommunismen eller rasespørsmålene, var i seg selv et vitnesbyrd om kvinnebevegelsens styrke og posisjon i forrige tiår, påpeker Faludi i Backlash, og siterer forskeren Rosalind Pollack Petchesky:

«Kvinnens frigjøringsbevegelse i 1970-årene var blitt den mest dynamiske kraften for sosial forandring i USA, den mest direkte trusselen ikke bare mot konservative verdier og interesser, men også mot betydelige grupper med en ‘livsstil’ som ble utformet av tankene om seksuell frigjøring.

Faludi peker på at feminismespørsmålet likevel ble betraktet som en sak på sidelinjen blant kommentatorene som analyserte hva den nye høyrebevegelsen ville oppnå i Washington.

«Mens disse kommentatorene bedømte Den nye høyrebevegelsens angrep på kvinnebevegelsen som en mindre betydelig forestilling, visste skuespillerne i høyrefløyens fundamentalistiske drama bedre. For dem var offentlig straff av selvstendige feministiske kvinner intet mindre enn hovedsaken,» oppsummerer Susan Faludi.

Lynavleder

Bush-administrasjonens medisin for det amerikanske samfunn, med krig på bortebane, økende arbeidsløshet, skattelettelser for de rike, offentlige nedskjæringer med derpå følgende rasering av levekårene for enslige mødre og de aller fattigste, er ingen enkel pille å sukre. En hypernasjonalistisk Alt-for-Amerika-ideologi og hysterisk terrorfrykt er noen av ingrediensene som etter 11. september 2000 har blitt brukt til å rettferdiggjøre de groteske angrepene på folks demokratiske rettigheter både i USA og resten av verden som den såkalte anti-terror-lovgivningen i Patriot Act I og II representerer.

En ultrakonservativ kvinnepolitikk som mobiliserer kristenfolket til å kjempe mot abort og prevensjon i stedet for mot krig og undertrykking passer som hånd i hanske inn i dette bildet. Lydige kvinner som lærer at de ikke skal stille krav er også absolutt en fordel for herskerne.

Jeg spurte Frances Kissling fra Catholics for a Free Choice om hun så noen sammenheng mellom krigspolitikken til Bush og angrepene på kvinnerettighetene. Hun tenkte seg om, og svarte:

«Begge deler handler om mannsmakt. I tenkingen til de ultrakonservative kristne er det tett sammenheng mellom familiestrukturen og statsstrukturen. I familien skal mannen herske over kvinne og barn, i staten skal presidenten herske, begge ut fra Bibelens regler. Far vet best, presidenten vet best. Et slikt religiøst syn på familien står svært sentralt i den nykonservative bevegelsen. Derfor er de også rasende på homofile ekteskap, på abort og prevensjon. Det at kvinnen bestemmer i abort- og prevensjonsspørsmål er det som er utålelig, fordi det svekker mannsmakten.»

Fascisme?

Skal vi så kalle de nye høyrebevegelsene, enten det er i USA, Vest-Europa eller Australia fascistiske eller bare ekstremt reaksjonære? Det går lett inflasjon i fascisme-begrepet, slik at det brukes om ethvert despotisk samfunn eller ultrareaksjonær ideologi.

Den bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov beskrev i 1935 fascisme som «det åpne terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske elementer,» mens Elin Gauffin i det svenske tidsskriftet Marxismen i dag formulerte seg slik i 2000:

«Fascismen er den mest ekstreme formen for undertrykking av arbeiderklassen, som kapitalismen tyr til i en kriseperiode. Den militariserer samfunnet, og tillater ingen arbeiderorganisering. Fascismen bygger framfor alt på en sosial masseforankring hos mellomsjiktene.»

Ennå er det bare deler av de nye høyrebevegelsene i Vest-Europa og USA som faktisk står for åpen terror. Hatske mot innvandrere og fagbevegelse er de så absolutt, men i Vest-Europa har de hittil stort sett vært i opposisjon og operert innenfor borgerligdemokratiske rammer, slik at det gjenstår å se i hvor stor grad de vil utvikle korporativisme og terrorvelde i en faktisk maktposisjon. En pekepinn om hva kvinnene kan vente seg med slike folk ved makta, er at da Haider tok over i Østerrike ble likestillingsdepartementet nedlagt, kvinneministeren avskaffa og bevilgningene til kvinneformål (som krisesentre, prevensjonsveiledningssentre, kvinneorganisasjoner) kutta med 60 prosent.

I USA har denne type meninger i større grad erobret statens mektigste posisjoner, med en klar svekking av demokratiske rettigheter og kvinnerettigheter som resultat. Likevel vil det i dag være overslag å si at USA er fascistisk, til tross for at en president med kullsvarte meninger sitter med makta. At Bushs politikk driver landet mot fascisme, ja. At demokratiet er syltynt, og at Bush sitter som president på grunn av fusk og fanteri, ja. At 11. september har blitt brukt til å uthule demokratiske rettigheter i et svimlende tempo både i eget land og i resten av verden, ja. Men ennå følger Bush & co landets lover, og prøver å gi de reaksjonære vedtakene sine et skinn av demokratisk ferniss. Sjøl om republikanerne har flertall i begge kammer i Kongressen, retter de seg etter grunnloven som sier at Roe vs Wade må bli opphevet av Høyesterett før de kan forby abort. Ennå er det rom for opposisjonell virksomhet, ennå er det lov med uavhengige fagforeninger, ennå er det en slags ytringsfrihet.

En annen viktig grunn til at jeg mener at det ennå ikke er fascisme i USA, er at den amerikanske herskerklassen ikke trenger å ty til det rå virkemidlet som åpen fascisme er. Den vanlige marxistiske definisjonen av fascisme er at det er en metode borgerskapet tyr til når de ser makten sin truet, og når det ikke er mulig å herske gjennom vanlig borgerligparlamentarisk demokrati. Det finnes i dag ingen så sterk opposisjonsbevegelse i USA at den er i nærheten av å true det amerikanske borgerskapets makt. Dermed er det heller ikke nødvendig for dem å ty til åpen fascisme på hjemmebane. Hva som derimot skjer i alle landene der US Army tråkker rundt og støtter det ene terrorregimet verre enn det andre, er en annen skål.

Hold motet oppe, søstre!

Uansett merkelapp: Det som er helt klart er at både ytre høyre i Europa og Bush-falangen står for en ideologi som rammer alt både arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet for, ekstremt hardt. Jeg har prøvd å vise her hvordan Bush & co ved sitt anti-abortkorstog representerer en dramatisk trussel mot kvinners mest fundamentale rettigheter til kontroll over egen kropp og eget liv.

Det kommer nå en og annen meningsmåling fra USA som tyder på synkende popularitet for presidenten vi her hjemme elsker å hate. Om amerikanerne klarer å manne seg opp i valget neste høst og ta fra republikanerne Kongress-flertallet, samt kaste Bush ut av Det hvite hus, gjenstår å se.

Det som er spesielt med angrepene på kvinne- og abortrettighetene, er at mye av det som er kjørt gjennom av lover og vedtak under Bush kan vise seg vanskelig å reversere. Og dersom Bush lykkes med å fylle domstolene, særlig Høyesterett, med førtiåringer med svart sjel og god helse, så kan de sitte der i førti år til og tolke lovene på kvinnefiendtlig vis. Da hjelper det ikke om så både Senatet og Republikanernes hus har reint flertall av de mest strålende feminister.

Den ultrakonservative falangen som har fått makta i verdens mektigste land er egnet til å gi hvem som helst dårlig nattesøvn. Til slutt har jeg derfor lyst til å ta med en kommentar fra filippinske Maitet Ledesma. På en konferanse i fjor hadde vi diskuterte den snikende fasciseringen som de nye terrorloven representerte, og vi hadde diskutert viktigheten av at kvinner i Sør og Nord sto sammen og lærte av hverandre. Maitet oppsummerte:

«Det som skjer med USAs antiterrorlover er at de legger opp til den samme rå undertrykkingen i de rike landene som vi i land i sør har levd med hele tiden. I den sammenheng er det én viktig ting dere kvinner i Nord kan lære av kvinner fra Sør. Det er å ikke la seg lamme av frykten, men våge å fortsette å kjempe også under de mest undertrykkende forhold.»

av Arne Byrkjeflot

Det er noe med den elektriske strømmen. Tenk dere gleden da de bygde ut de første kraftverka, fikk lys og varme, fikk smelteverkene i gang og bygde landet!

Norges rike naturressurser lot seg utnytte. Vi lot utenlandsk kapital slippe til, men de fikk bare krafta til låns, etter 60 år falt den vederlagsfritt tilbake til staten. Industrien fikk gunstige stortingsbestemte kraftkontrakter, til gjengjeld bygde de opp industrien, tok ansvar også for velferden i lokalsamfunna. Kommunene fikk konsesjonskraft, som de kunne gi tilbake til innbyggerne billig eller bruke til å skaffe kommunen inntekter.

Kraftlaga var et slags samvirkelag som hadde til oppgave å skaffe kraft til sine innbyggere, med en rimelig fortjeneste. Hvert distrikt var sjølberga og det var restriksjoner på krafteksport. Av og til bommet en og istedenfor å la vannet gå til spille, fikk svenskene kjøpe kraft til spottpris. Til store protester.

Hvert år fastsatte Statkraft en pris som stort sett ble fulgt også lokalt. Men noen steder kunne krafta være dyrere, der det var dyrt å bygge ut. Orkla-Grana-utbygginga kostet kr 3,50/kWh. I fjor solgte Trondheim kommune Trondheim energiverk for om lag 1,70/kWh.

Energiloven av 1991

Denne Kardemomme by varte fram til 1991. Da kom energiloven som gjorde krafta til en vare på det åpne marked. Enstemmig i det norske storting. Og når alle de små litt overoppfylte marked ble slått sammen, så ble det sjølsagt overskudd på kraft og kraftprisen falt dramatisk. Det er rett når de sier at energiloven av 1991 har gitt oss billig kraft i 7 av 10 år. Men det de glemmer er at samtidig stanset all kraftutbygging opp, samtidig stanset opprustinga av kraftverka opp, samtidig stanset all utbygging av alternative energikilder opp, inklusive gasskraft. Noen tror at det er miljøbevegelsen som har stanset gasskraftverka, det er iallfall bare en liten del av sannheten. Gasskraftverka har rett og slett ikke vært lønnsomme med de strømprisene som har vært.

1996: Nordisk kraftmarked

I 1996 utvidet de kraftmarkedet til å bli nordisk. I 1999 fjernet Stortinget de stortingsbestemte kraftkontraktene til industrien. Fra tidenes morgen hadde industrien fått langsiktige kraftkontrakter. Det var en pakt mellom industri og samfunn, de fikk gunstige langsiktige kraftkontrakter mot å skaffe arbeidsplasser, eksportinntekter og levedyktige lokalsamfunn. Men disse kraftkontraktene kunne sjølsagt ikke selges på det åpne marked. Dersom bedriftene stanset, så gikk strømmen tilbake til samfunnet. Sto bedriftene lenge nok, risikerte de å miste hele kontrakten.

Nå står det bedrifter og det står ovner. Arbeidere permitteres. Krafta selges på det åpne marked med rekordfortjeneste. I tillegg til markedet er det nå også været som avgjør om smelteverksarbeidere har jobb eller ikke.

I tillegg har vi fått monopolene. Sjøl om Statkraft ikke eier alt i Norge, så kontrollerer de stort sett magasinene i Norge. Ellers domineres det nordiske kraftmarkedet av elvekraft og atomkraft. Det betyr at Statkrafts disposisjoner har mye større betydning for prisen enn Statkrafts størrelse skulle tilsi. I tillegg så domineres jo det nordiske kraftmarkedet av fire store og de snakker nok sammen. De første 10 år med overskudd på kraft har jo vært en hodepine for de som måles ut i fra overskudd.

Etter 10 år har altså markedet gjort jobben sin, sørget for et underskudd på kraft slik at kraftmonopolene kan tjene penger. De forberedte seg godt, eksporterte kraft så langt remmer og tøy holdt. Nå skulle prisene opp. Så ble høsten tørr og vi fikk dagens katastrofe. Husk at 2002 slett ikke er noe tørrår, tvert imot. Det vi har fått er et marked som ikke en gang tåler litt sesongsvingning.

Noen sier at dette var nødvendig for å få i gang enøk-arbeidet. Men vil det det? Markedet er fortsatt alt for kortsiktig til å forsvare store investeringer i rehabilitering, i store energigjenvinningsprosjekt i industrien, i biobrenselanlegg av noen størrelse. Ikke er konvensjonelle gasskraftverk lønnsomme og slett ikke de som behandler CO₂. I tillegg stanser den kraftkrevende industrien opp, hvem vil investere milliarder når en snart blir overlatt til dagens kraftmarked?

Hva kan en så gjøre? Toprissystem er bra det, det gjør at markedet rammer litt mer rettferdig, men det krever utskifting av alle målere i Norge. Varmepumper og pelletskaminer er også bra, men det har sine begrensninger. Flispellets kan fort bli en mangelvare og dyrt, varmepumper er først og fremst effektive dersom du er en stor forbruker og har et sted å hente varmen fra, jordvarme eller helst vann. Ellers kan det fort bli en dyr fornøyelse.

Et forslag

Uansett må markedet reguleres. Tiltak i Norge vil ha svært liten betydning på et felles nordeuropeisk kraftmarked. Mitt forslag er som følger:

1. Det gjeninnføres kontroll med eksport og import av kraft.
2. De stortingsbestemte kraftkontraktene til industrien gjeninnføres. De går til det enkelte verk og faller tilbake til staten ved driftsstans. Det kreves rett til å slå ut verk ved effektmangel.
3. Det settes i gang en storstilt plan som inneholder både opprusting av eksisterende rørgater og turbiner, mindre tilføringer, storstilt energigjenvinning i industrien, utbygging av nye energikilder, spesielt biobrensel. Dette finansieres av en avgift på produksjon eller forbruk av elektrisk kraft.
4. Toprissystem innføres for å begrense luksusforbruket.
5. Varmepumper og pelletskaminer innarbeides i det ordinære byggesaksarbeidet og kan påbys når forholdene ligger til rette.

Og så må vi for guds skyld få stanset regjeringas forslag om å endre hjemfallsretten etter krav fra EU (EØS-avtalen). Da eier utenlandske selskap snart krafta og all tanke om styring kan glemmes.

Bokomtale

av Øyvin Aamodt

Greg Palast har skrevet en bok som heter The Best Democracy Money Can Buy – det beste demokrati som kan kjøpes. Palast er amerikansk møkkagraver med egen spalte i avisa Observer i England, «Inside Corporate America». Mye av det han skriver får han ikke publisert i USA, og ikke alt i England.

Boka er en samling artikler og kapitler om forskjellige saker han har jobba med og avslørt; svindel og bedrag, juks og fanteri fra makteliten – den politiske og økonomiske. Han beskriver jukset ved det siste presidentvalget i USA, hvor han avslører hvordan republikanerne jukset seg til valgseier, han beskriver hvordan IMF, WTO og Verdensbanken jobber med total liberalisering og kapitalens globalisering som mål, han beskriver bakgrunnen for Exxon Valdez-utslippene i Alaska (hvor han jobba for urbefolkningen i området) og Tony Blairs «Lobbygate», om korrupsjon i den engelske regjeringa. Alt dette er skrevet om på en underholdende og lettlest måte (men kun på engelsk), med ironi og sarkasmer overfor øvrigheta.

Palast slår i alle retninger, men han beskriver på en vidunderlig måte bakgrunnen for at det ikke kan bli noe reelt demokrati i verden før kapitalen inkluderes i hva folk skal kunne styre. Han viser hvordan kapitalen styrer som de vil, enten det er med lovlige eller ulovlige midler. Han beskriver hvor menneskefiendtlig kapitalismen må fungere så lenge det dreier seg om alles kamp for maksimalprofitten.

Palast skriver (kanskje uten sjøl å ville vite det) en god del om hvorfor sosialismen er det eneste som kan endre samfunnet vårt til noe bedre for verdens befolkning.

av Peter M Johansen

Bøndene er på marsj over hele Sør-Amerika, langs Via Campesina. Jord blir okkupert, på flere kontinenter.

Det har rystet oligarkiet som frykter den politiske innhøstningen. De har et maktapparat, enten i statlige uniformer eller egne leiestyrker. Myndighetene forsøker derfor å ta i bruk ikke-statlige bistandsorganisasjoner i sin kamp for å drive et skille mellom den reformistiske og revolusjonære delen av bondebevegelsen, som i Paraguay.

Bondeorganisasjonen Coordinadora Campesina de Cordilla (CCC) springer ut av La Liga Agraria som vokste fram på 60-tallet. CCC er med Mesa Coordinadora Nacional de Organizaciones Campesina (MCNOC), en samling av bonde- og folkelige bevegelser som jobber i samråd med myndighetenes politikk som en motvekt til Federación Nacional Campesina (FNC). CCC har okkupert jord i Cordillera-provinsen, en times kjøretur fra hovedstaden Asunción.

Seks-sju familier eier halvparten av Cordillera-provinsen. Det er en opphoping av jord som selv ikke Colorado-partiet lenger kan stå inne for. Jordokkupasjonene i andre deler av landet har blitt et alvorlig varsku. Støtten til CCC tvang provinsledelsen til å inngå avtaler med CCC. Den smått legendariske bondelederen, Samuel Frutos, har fått et ord med i laget i landbrukspolitikken. Men han innrømmer at avtalene om boligbygging og overdragelse av jord ikke er blitt fulgt opp av myndighetene. CCC har rikelig med penger til disposisjon. Det går traktorer på den okkuperte jord; det er langt fra virkeligheten på stedene der FNC har opprettet sine asentamiento. CCC har knyttet til seg ikke-statlige bistandsorganisasjoner i utlandet, men mottar også statlige bidrag. Det skjer på helt klar vilkår.

«CCC har en meget kompleks struktur, med blant annet handelsvirksomhet, og jobber innenfor den statlige strukturen i samarbeid med Unidad Technica Ejecutora de Proyectos (UTEP) under landbruksdepartementet. UTEP er med på å distribuere fondene fra utlandet. Men avtalen med myndighetene er at det ikke skal okkuperes mer jord. Dersom det skjer, trekker staten tilbake alle midler innen 24 timer,» sier Eladio Flecha, tidligere leder for FNC, til Klassekampen.

CCC havner derfor ofte i et dilemma. De jordløse i Cordillera krever mer jord. CCC må enten okkupere eller stole på myndighetene som kan skru igjen krana når som helst. Men den okkuperte jorda i Apira er eid av en tidligere minister under Stroessner-diktaturet, Carmelo Canbrera, selvsagt fra regjeringspartiet Colorado.

Myndighetene forsøker bevisst å splitte, ved å framstille FNC som en rabiat, uansvarlig bevegelse med forbindelser til «narkoterroristene» Farc i Colombia, og ved å sponse CCC gjennom UTEP. Det er en taktikk som Brasil forrige president Fernándo Henrique Cardoso og hans jordreformansvarlige Raúl Jungman forsøkte overfor MST. «MCNOC har direkte forbindelser med MST som ikke har inngått noen avtale med brasilianske myndigheter,» sa Flecha før valget av president Lula da Silva.

MST har nå unektelig havnet i sitt dilemma: Skal de avvente hva Lula kommer til å gjøre, eller benytte hans valgseier til å flytte fram posisjonene?

Men taktikken for å demme opp for revolusjonære bevegelser ved en bevisst bruk av nasjonale og utenlandske ikke-statlige organisasjoner er langt fra ny, men derimot global. Den blir brukt i Filippinene, India, Nepal og Latin-Amerika.

av Ebba Wergeland

Hvorfor er alle så opptatt av sykefraværet? Det er underlig å høre tillitsvalgte og verneombud beklage seg over «det høye sykefraværet» eller legge ut om det viktige «sykefraværsarbeidet» de endelig har fått arbeidsgiver med på. Før var det bare arbeidsgiver som bekymret seg for sykefraværet. Verneombud og tillitsvalgte snakket om arbeidsmiljø, skadeforebygging og helsefarlig arbeid. Når, hvordan og hvorfor ble de grepet av sykefraværshysteriet?

Jeg har holdt på lenge nok til å huske tida før vanviddet startet. I 1975 laget vi ei håndbok for verneombud. Der er sykefravær så vidt omtalt, først og fremst fordi vi advarte mot den såkalte bedriftslegeinstruksen som LO, NAF og Legeforeningen hadde laget. Der sto det at bedriftslegen, «helst i samarbeid med bedriftsledelsen og de ansattes tillitsmenn (dette var før kvinnene ble oppfunnet, min anm.) skulle søke å bekjempe kamuflert og uberettiget sykefravær». Denne bestemmelsen ble seinere strøket, fordi bedriftslegene fikk vansker med troverdigheten. Den nye arbeidsmiljøloven i 1977 slo fast at de skulle ha en «fri og uavhengig stilling», og da kunne de ikke samtidig være arbeidsgivers kontrolleger.

I 1990 laget vi ei ny bok for verneombud. Det lille som sto om sykefravær handlet om rettigheter ved sykdom, ikke minst om folks rett til å holde årsaken til fraværet for seg selv, og til å velge andre leger enn bedriftslegen.

Hvis jeg nå skulle skrive bok, måtte det bli et helt kapittel bare om sykefravær. Det skulle hete «Den store hjernevasken» og handle om hvordan det norske folk, fagbevegelse, journalister, bedriftshelsetjenester og halvstuderte forskere ble overbevist om at sykefraværet var et samfunnsproblem. Et slående eksempel på hvordan de herskendes tanker blir de herskende tankene i et samfunn.

Den misforståtte fraværsprosenten

Før vi går videre, er det nødvendig å si noe om hva det er, dette sykefraværet som alle er så enige om å forfølge. Ditt eget sykefravær vet du hva er. Det telles i dager, og fraværene dine blir gjerne færre, men lengre med årene. Hvor mange fraværsdager du trenger, avhenger av helsa di og av hva slags jobb du har – hvor god helse jobben krever. Men når det snakkes om fraværet i Norge, i en bedrift eller i en avdeling, handler det om forbruket av fraværsdager i ei gruppe som hele tida forandrer seg. Mennesker kommer og går fra det ene året til det andre. I Norge har vi et standardmål for dette gruppefraværet. Vi oppgir hvor stor andel av totalt avtalte arbeidsdager som går bort i sykefravær. Hvis en bedrift har ti fulltids ansatte, og én av dem er sykmeldt hele året, er sykefraværet 10%. Hvis i stedet to av de ti er borte et halvår hver, blir fraværet også 10%. Men hvis de to ble sagt opp på grunn av dårlig helse og de andre holdt seg friske, ville fraværet dumpe fra ti til null fra det ene året til det andre. Uten at det var blitt bedre arbeidsmiljø og uten at noen var blitt friskere.

Sykefraværet fra år til år forteller mest om hvordan arbeidsstokken forandrer seg, hvem som slutter og hvem som begynner. Og om hvor krevende jobbene er, det vil si hvor frisk du må være for å gjennomføre en arbeidsdag. Fraværet er lavere i en bank enn på et sykehjem, selv om arbeidsmiljøet ofte er dårligere i banken. Sykefraværet i Norge svinger med hvor inkluderende arbeidslivet er, hvor mange folk med helseproblemer som får være i jobb. Når arbeidsløsheten øker, går fraværet ned. Jo mer romslig og inkluderende arbeidslivet er, jo høyere blir sykefraværet. Den som er arbeidsløs eller uføretrygdet, har ikke rett til sykelønn og bidrar ikke lenger til sykefraværet i Norge. Jo flere som støtes ut, jo mindre behov for sykelønnsordningen og jo lavere fravær. Så rart det kan høres, bør vi derfor være fornøyd hvis fraværet i Norge (målt på denne måten) er høyere enn i andre land.

Fraværet i Norge er likevel lavere enn det bør være, så lenge mange fortsatt stenges ute med en eller annen merkelapp om funksjonshemming. Når en slik påstand høres rar ut, er det fordi mange blander dette gruppefraværet vi snakker om, sammen med ditt og mitt individuelle fravær som vi jo vanligvis slett ikke ønsker skal vokse.

Det er vanlig at noen få står for nesten alle fraværsdagene i en bedrift eller avdeling. Bedrifter som tilrettelegger for slike arbeidstakere i stedet for å si dem opp, bremser utstøtingen til arbeidsløshet og trygd. Men de kan få høyere sykefravær enn nabobedriften som løser problemet ved å si opp de svakeste. Et lavt fravær er slett ingen garanti for gode arbeidsforhold, og bør aldri belønnes. Arbeidsgivere i bedrifter med høyt fravær bør ikke straffes økonomisk, slik flertallet i Sandman-utvalget foreslo. (Utvalget ble nedsatt av regjeringen i 1999 for å foreslå tiltak som fikk ned fravær og uføretrygding.) Det viser bare hvor lite de forsto – eller ville forstå – om hva som påvirker sykefraværsprosenten. Godt arbeidsmiljø er inkluderende, og aktiv bedriftsintern attføring bør selvsagt belønnes, uansett fravær.

Begynnelsen

Men nå til historien. I 1990 inngikk LO og NHO en avtale med Brundtland-regjeringen om en kampanje for å få ned fraværet med 10 % fram til 1993. Hvorfor var det så viktig å få ned fraværet at det måtte settes i gang en landsomfattende kampanje? Var det slik at fraværet plutselig var begynt å øke katastrofalt? Nei, fraværet var faktisk på vei nedover (figuren). Selv om alle som hørte politikernes ve-klager trodde det motsatte.

Gjennomsnittsvarigheten per fraværstilfelle (et annet mål for fravær) økte riktignok. Men dette var først og fremst fordi uføretrygdingen økte. Før du får uføretrygd, går du ett år sykmeldt. Når en større andel av sykmeldingene er slike ett-års sykmeldinger, fører det til at gjennomsnittsvarigheten for alle fraværstilfeller øker. Sosialdepartementets egne utredere slo fast at det var uføretrygdingen og dermed den varige utstøtingen som lå bak økningen i fraværsvarighet (Sykelønnsordningen, NOU 1990:23, side 48). Likevel ble kampanjen rettet mot folks sykefravær, ikke mot utstøting.

Kampanjen startet altså merkelig nok mens fraværet var for nedadgående. Men kanskje fraværet i Norge var ekstremt høyt sammenliknet med fraværet i andre land?

Det er vanskelig å sammenlikne på tvers av landegrensene. En sammenlikning av nordiske land på 1990-tallet tydet ikke på noe spesielt med Norge (Selenius L, Ahonen G. Varför varierar sjukfrånvaron i Norden? Förklaringsansatser i empirisk belysning. København: Nordisk Ministerråd; 1995. Nord 1995:6.). Variasjonene i fravær hadde i følge forskerne «naturlige forklaringer», som forskjeller i trygdelovgiving og næringsstruktur. En setning i konklusjonen viser at det er nær sammenheng mellom påstander om «for høyt fravær» og mistenkeliggjøring av de sykmeldte: «Undersökningen visar, att antagandet om en sämre arbetsmoral i Sverige vad beträffar sjukfrånvaron, är en myt.» Utredningen hindret ikke at stat og arbeidsgivere fikk sin vilje i Sverige, men dramatiske kutt i sykelønnsordningen.

Seinere har vi hatt flere slike sammenlikninger. Rapporten fra Sandman-utvalget (NOU 2000:27), gjengir en sammenlikning av EU/EØS land (side 110): «Portugal og Italia har desidert størst sykefravær (…) Norge befinner seg omtrent midt på treet, men over gjennomsnittet, sammen med Nederland, Tyskland, Frankrike og Irland.» Her er sykefraværet målt som «andelen av arbeidsstyrken som er fraværende på grunn av sykdom på en bestemt dag» innen EU/EØS-området. Det er ikke tatt hensyn til nasjonale forskjeller i yrkesdeltakelse (alder, kjønn), arbeidslivsstruktur eller trygdelovgiving.

En svensk sammenlikning har fått tittelen Den svenska sjukan. (Nyman K, Bergendorff S, Palmer E. Den svenska sjukan – sjukfrånvaron i åtta länder. Stockholm: ESO; 2002 (Ds 2002:49)). Tittelen forteller oss at svenskene akkurat som vi, fortsatt tror at det er noe spesielt galt med akkurat deres fravær (eller «arbeidsmoral»). Som mål for fraværet brukte de andelen ansatte i alderen 20-64 år i hvert land som var fraværende fra arbeid på heltid en hel uke. Norge, Sverige og Nederland hadde høyest fravær. I de fleste landene var det sammenheng mellom arbeidsløshet og fravær: Oppgang i arbeidsløshet ga nedgang i fravær og omvendt. Sammenhengen var tydeligst i de tre landene med høyest fravær. Høy sysselsetting av eldre og kvinner bidro til det høye fraværet i Norge og Sverige. En av forfatterne, Sisko Bergendorff fra det svenske trygdeverket (Riksförsäkringsverket), holdt foredrag på Trygdeetatens årskonferanse i Oslo i januar 2003 om «Det norske fraværet i internasjonalt perspektiv», med bakgrunn i resultatene fra rapporten. Hun kunne berolige med at Norge ikke hadde noe påfallende fravær sammenliknet med andre land. Trygdedirektøren har visst ikke spredt den glade nyheten videre.

Hva er passe høyt og passe kostbart?

Noen spør hva som vil være et passe fravær, et fravær som sykefraværsbekjemperne i NHO, LO eller regjeringen ikke synes er «for høyt». I mars 2003 fant Rikstrygdeverket (RTV) plutselig ut at de i tjue år hadde feilberegnet totalfraværet, ved å ta for gitt at det ble brukt like mange sykefraværsdager i arbeidsgiverperioden (som RTV ikke registrerte) som det ble brukt etter arbeidsgiverperioden (som RTV betalte for, og derfor registrerte) (Bjerkedal T, Thune O. «Hva koster sykelønnsordningen?» Tidsskrift for den norske legeforening, 2003; 5662-3). Da fraværet i arbeidsgiverperioden ble registrert på samme måte som resten av fraværet, viste det seg at det bare utgjorde omtrent en tredel av totalfraværet. Det var bare halvparten så stort som de hadde trodd. Totalutgiftene til sykefravær var derfor ikke rundt 40 milliarder kroner, men rundt 30 milliarder. Og totalfraværet i Norge var 25 % lavere enn antatt. IA-avtalens (se nedenfor) sykefraværsmål var overoppfylt takket være bedre beregninger. Det forteller oss at løse gjetninger i årevis er blitt servert som fakta om hva sykelønna koster, og at vi antakelig bør ta flere «fakta» med en klype salt. Flere tunge forbund reagerte selvfølgelig med å si at nå fikk arbeidsgiverne stoppe å syte over den dyre sykelønnsordningen, og regjeringen fikk slutte å skape uro om ordningen.

Men sykefraværsbekjemperne raser videre. For arbeidsgiver er fraværet alltid for høyt og for dyrt. I gamle dager kunne du miste jobben om du ble syk og måtte være borte en dag. I et gammelt arbeidsreglement fra 1872, heter det ganske enkelt: «De ansatte maa holde sig friske. Lønudbetalinger standses øjeblikkelig i Tilfælde Sykdom.» Stortingsflertallet mener at sosial trygghet gir dårlig arbeidsmoral. Også for dem er sykelønnsordningen fortsatt for dyr.

Virkningsløse – eller?

Den første sykefraværskampanjen ble fulgt av nye avtaler om samarbeid. Den ene avløste den andre gjennom 1990-årene. Det virker underlig med de stadige kampanjene og de mange hundre kampanjemillionene som har rullet, når en ser på statistikken (se figuren over). Fraværet har bølget opp og ned uberørt av kampanjene, men speilvendt i forhold til arbeidsløsheten. Sandman-utvalgets rapport oppsummerer ti års kontinuerlige sykefraværskampanjer slik (side 108):

«Sykefraværet gikk ned på begynnelsen av 1990-tallet. Hvorvidt denne nedgangen har sammenheng med partenes engasjement er imidlertid ikke dokumentert. (…) (Sammenhengen med økende arbeidsløshet burde vært nevnt her, min anm.) (…) Det kan ikke dokumenteres noen effekt av trygdeetatens innsats i form av lavere sykefravær på nasjonalt nivå. (…) Det er satset betydelige ressurser på forsøksvirksomhet for å forebygge sykefravær, men en mangler dokumentasjon på at forsøkene har ført til redusert fravær. (…)»

Ser vi på utviklingen i Norge over tid, var fraværet i 2001 fortsatt lavere enn på midten av 80-tallet, og nokså likt nivået i 1971 (figuren). Likevel ble det i 2001 lansert enda en fraværskampanje med brask og bram. Alt som kunne krype og gå av organisasjoner og myndigheter, sto som underskrivere. Overskriften var «inkluderende arbeidsliv». I kampanjeperioden 2001 til 2005 skulle det gis rom for flere eldre og funksjonshemmete samtidig som fraværet skulle ned med 20 %. Alle med praktisk erfaring vet at det er umulig å forene de tre målene. Eldre og funksjonshemmete har et høyere gjennomsnittlig forbruk av fraværsdager enn resten av befolkningen. Likevel hevdet representantene fra LO og NHO med bortimot religiøs fanatisme at det ikke finnes noen «målkonflikt».

I virkelighetens verden er andelen sysselsatte eldre og funksjonshemmete nå i 2003 omtrent den samme som ved kampanjestart i 2001. Fraværet har økt litt. Det peker ikke akkurat mot suksess. Men de ansvarlige forsvarer fortsatt kampanjens mål og virkemidler med nebb og klør. Hvorfor?

Ikke folkehelse og arbeidsmiljø, men arbeidskraftkostnader

Spørsmålet er fortsatt ubesvart: Hvorfor er disse kampanjene så viktige? De har vært bortimot virkningsløse på fraværet, som har fulgt arbeidsløsheten, men som ellers har vært merkelig stabilt over tretti år. Det norske fraværet er ikke merkverdig i forhold til andre land eller tjue år tilbake i tid. Målsettingene for kampanjene, spesielt den foreløpig siste kampanjen, virker komplett urealistiske. Likevel ruller millionene gjennom til nå 13 år.

I Sandman-utvalgets rapport kommer vi på sporet av et svar. De forteller at sykefraværshysteriet ikke er en norsk raptus, men et felleseuropeisk fenomen: «Økt internasjonal konkurranse og ønske om å få ned kostnadene knyttet til arbeidskraft har ført til økt fokus på sykefravær i Europa. For å bremse kostnadsveksten er det foretatt innstramninger i sykelønnsordningene» (side 110). Neste setning forteller hvilke løsninger vi kan vente oss, slik Sandman-utvalgets flertallsforslag også viste: «Det har vært en tendens til å skyve ansvaret (…) fra det offentlige og over på arbeidsgiver og arbeidstaker.» Skyves kostnadene over på arbeidsgiver, rammer det som kjent arbeidstaker til sist likevel, ved at utsilingen av friske jobbsøkere og syke «overtallige» ved nedbemanning blir enda mer brutal. Sandman-utvalget beskriver selv denne mekanismen fra Nederland, der arbeidsgiver står for sykepengene i ett år (side 130). «44 prosent av arbeidsgiverne innrømmer at de foretar helseundersøkelser eller spør helserelaterte spørsmål på intervju før nyansettelser, selv om dette ble ulovlig i 1998.»

Over hele Europa bekymrer nyliberale regjeringer seg over at egne trygdeordninger svekker konkurranseevnen, de er altså «for gode» eller «for dyre». Alle prøver å bygge ned velferdsstaten raskere enn konkurrentlandene. Tanken er at flere bør være disponible for arbeidsmarkedet (stå i arbeidsløshetskø) i stedet for å få trygd. Velferdsmeldingen fra Ap handlet om dette: et trygdesystem som realiserte «arbeidslinja». Arbeid skal gjøres til folks førstevalg, het det. Som om vi alle gikk og lengtet etter trygd. Arbeidskraften må gjøres tilgjengelig, arbeidsløshet virker lønnsdempende som det så vakkert heter. Trygdeutbetalingene er penger som mange av dem som ikke trenger trygdens sikkerhet, heller vil ha som skattelettelser.

I et slik politisk landskap blir det logisk at Sandman-utvalget og andre konsentrerer seg om å redusere utgifter til sykelønn og uføretrygding. Forslagene deres vil ikke redusere sykdom og uførhet. Hvis de syke og uføre ikke har rett til trygd, blir det mindre arbeidskraftkostnader. Om de fortsetter å være syke og uføre teller ikke i denne sammenhengen. Altfor mange tror at reduksjon i uføretrygding og sykefraværsreduksjon er folkehelsetiltak. Men hva hjelper det med færre på uføretrygd eller sykelønn, hvis vi har like mange syke og uføre? Det gjør da bare saken verre, vil de fleste av oss si.

Et spørsmål om kommunikasjon

Enda en bit av svaret på hvor kampanjene og sykefraværshysteriet kommer fra, får vi av økonomene Lysestøl og Eilertsen i boka Den nyliberale revolusjonen (DeFacto, Oslo 2001). De snakker om det spesielle ideologiske forarbeidet som må til for å bygge ned velferdsordningene i Norge. Norsk historisk praksis tilsier at det må skje i forståelse med «partene i arbeidslivet». Derfor må arbeidstakerorganisasjonene overbevises om at nedbygging av velferdsstaten er i deres interesse.

Hvordan få folk og fagbevegelse med på å frasi seg retten til dagens sykelønnsordning? Høyst sannsynlig har man rådført seg med sine kommunikasjonsrådgivere. Vi vet at firma av typen Geelmuyden og Kiese har departementene blant sine kunder. Vi vet at i demokratiets navn må politikken markedsføres slik at vi ikke stemmer mot. Det kalles informasjonsstrategi. Vi vet litt om hva det kan dreie seg om, etter at en lekkasje ga offentligheten innsyn i et internt informasjonsopplegg fra Sosialdepartementet (Arbeiderbladet 13. mars 1995). I 1995 presenterte Arbeiderparti-regjeringen Velferdsmeldingen med den famøse «arbeidslinja» (se over) og et klart forhåndsvarsel om at sykelønnsordningen måtte kuttes om noen år. Det skriftlige opplegget fra departementets informasjonsrådgiver gikk blant annet ut på å lekke deler av meldinga på forhånd for å styre hva kritikerne skulle bli opptatt av. Dessuten skulle de på forhånd sikre seg alliansepartnere som trygdedirektøren og arbeidsdirektøren til å forsvare meldingen.

Så det er slett ikke usannsynlig at Geelmuyden og Kiese eller deres like også er blitt rådspurt denne gangen: Hva skal vi gjøre for å få folk til å forstå at sykelønna er for dyr og må kuttes? Det er heller ikke usannsynlig at kommunikasjonsrådgiverne forklarte oppdragsgiverne at det viktigste var å få med seg LO. Slikt er sikkert ABC for kommunikasjonsekspertisen. Det var ikke snakk om å lure folk. Det er ikke konspirasjonsteorier jeg presenterer. Overklassens interesse som klasse tilsier at de alltid vil anse sykefraværet som for høyt og for dyrt, og sosial trygghet som en fare for arbeidsmoralen, men en nødvendig investering for å unngå sosial uro.

Men for å kutte den populære sykelønna på demokratisk vis, måtte folk oppdras og opplyses så de skjønte at overklassen hadde rett. I nytale kalles det å kommunisere et budskap. De som var med ville kanskje selv beskrevet oppdraget slik: «Kommunikasjonsrådgiverne skal bistå Finansdepartementet med å kommunisere en mer moderne og kontinental forståelse av velferdsordningene til norsk opinion.» Ikke noe vondt i det.

La oss tenke oss at rådgiverne kom tilbake etter ei uke, med følgende forslag: «Hva med et samarbeidsprosjekt mellom NHO og LO om å få ned fraværet? Da vil folk skjønne at fraværet er for høyt – ellers var det ingen mening i å redusere det – og når partene går sammen vil folk innse at det er et samfunnsproblem, ikke bare arbeidsgivernes problem.» Bravo! Kanskje foreslo kommunikasjonsrådgiverne også den gangen trygdedirektøren som alliansepartner: «La Sosialdepartementet instruere trygdedirektøren om å stresse at sykefraværet må ned. Folk har tillit til Rikstrygdeverket som en faginstitusjon som forstår seg på trygd.»

Omtrent slik kan det ha foregått, bak dører der jeg ikke ferdes. Det jeg er blitt fortalt, er at LO sist på 1980-tallet fikk valget av regjeringen: kutt i sykelønnsordningen, eller sykefraværsprosjekt med NHO. I stedet for å mobilisere medlemmene mot kutt, mente LO at sykefraværskampanjen var riktig taktikk.

Legitimeringseffekten

I dette perspektivet blir det lettere å forstå hvorfor vi stadig hjemsøkes av nye sykefraværskampanjer. De har vært uten effekt på fraværet. Men de har vært effektive ideologiske omskoleringskampanjer i fagbevegelsen. LOs ansvarlige vil si at kampanjene har hindret kutt i sykelønnsordningen. Men det er en dyrekjøpt utsettelse. Kampanjene har legitimert arbeidsgivers og nyliberalernes syn på sykefraværet som for høyt og for dyrt, et samfunnsonde som alle må bidra til å få bukt med. Denne legitimeringseffekten kunne allerede slås fast ved evalueringen av den første fraværskampanjen. Slik skrev Rogalandsforskning om LO/NHOs fraværskampanje 1991-93: » … (det synes klart) at prosjektet, sett som en legitimert aksjon i forhold til myndigheter, politiske partier og partene i arbeidslivet, har hatt en viktig direkte virkning på beslutningstakere på mange nivå, helt ned til den enkelte arbeidstaker. (…) Denne effekten synes å ha rokket ved selve normgrunnlaget for vurdering av sykefravær som et samfunnsmessig problem. (…) det (…) er blitt lettere og mer legitimt å ta opp spørsmål om sykefravær på arbeidsplassene.(…) gjør det mulig å håndtere problemstillinger knyttet til sykefravær på en mer åpen måte enn tidligere. Dette er i seg selv et positivt resultat. (…)» (Rogalandsforskning: Sammen om sykefravær. 1994.)

De siste ordene vitner om at forskerne selv var rammet av legitimeringseffekten. Den nye åpenheten ble betegnet som et positivt resultat, og slik må mange tillitsvalgte også ha tenkt. Glemt var plikten til å beskytte folk mot arbeidsgivers snoking i private forhold og helseproblemer. Åpenheten var jo til den sykmeldtes eget beste, tenkte de vel, selv om ikke alle sykmeldte forsto det selv. Vips kom det inn et punkt om å redusere sykefravær i veiledningen til arbeidsmiljølovens forskrift om bedriftshelsetjenesten (Forskrift om verne- og helsepersonale, best.nr. 518). Strøket fra bedriftslegeinstruksen i 1975, gjenoppstått i rundere former på 90-tallet.

En samtale med arbeidsgiver om helseproblemer og fraværsårsaker kommer selvsagt spontant hvis folk har erfaring for at det gir positive resultater. Men nå skal «åpenhet» være normen uansett. Etter hvert ble dette formalisert i lov. Den sykmeldte har plikt til å gi arbeidsgiver opplysninger om sin «funksjonsevne» (folketrygdloven § 8-8). Dette har LO gitt sin tilslutning til for å skape dialog som de kaller det, mellom arbeidsgiver og sykmeldt. Man skaper aldri dialog ved å tvinge den svakeste parten. Heldigvis avviste Legeforeningen departementets forslag om at legen skulle ha en tilsvarende opplysningsplikt til pasientens arbeidsgiver, uten samtykke fra pasienten. Det får være grenser.

Omstilling og nedbemanning utover i 1990-årene har bidratt til forvirringen i fagbevegelsen om fravær som problem. De som er igjen på jobb merker fravær som en betydelig ekstrabelastning, takket være underbemanning og manglende vikarbudsjett. Det er lett å la frustrasjonen gå utover den sykmeldte, lett å tro at det er arbeidskameratens fravær som er hovedproblemet, framfor å kreve en bemanning som dekker opp for forventet fravær. Og veien er kort til sladder om skoft og mobbing av sykmeldte.

Upålitelig storting

Det har vist seg at folks tilslutning til sykelønnsordningen ikke er så lett å snu, kampanjene til tross. Raseringen av velferdsstaten har møtt større hindringer i Norge enn i resten av Europa. Drakampen fortsetter. Det vil komme stadig nye angrep. Ikke bare mot sykelønna, men mot hele trygdesystemet. I den forbindelsen er det grunn til å advare mot tillit til vakre ord fra partiene.

Frp er et nyliberalt parti og legger ikke skjul på det. I Fremskrittspartiets program heter det at de «vil endre sykelønnsordningen slik at arbeidstakerne stimuleres til å raskest mulig komme tilbake i arbeid etter sykdomsfravær, og gjennom bruk av egenandeler ved korttidsfravær for å begrense mulig overforbruk. (…) Intensjonen med tiltakene er å gjøre det mer lønnsomt å arbeide enn å gå sykemeldt (…).» Høyre har historisk alltid vært redd for å undergrave allmuens arbeidsmoral med offentlige trygdeordninger. Arbeiderpartiet er kameleonen i manesjen. De kunngjorde som nevnt i Velferdsmeldingen at det ville bli nødvendig å kutte i sykelønna etter hvert som utgiftene til sykepenger økte med aldringen i arbeidsstyrken. Men i valgkampen 2001 skiftet de som kameleonen farge etter omgivelsene. Mens Stoltenberg i valgkampstudio ga inntrykk av å forsvare sykelønna mot ethvert kutt, satt Kosmo på bakrommet og førte hemmelige samtaler med NHO om sykelønnskutt. Da dette ble kjent, nektet Ap først at det hadde handlet om kutt i møtene. Slik kommenterte NHO-direktør Finn Bergesen Aps oppførsel: «Kutt i sykelønnen var jo nettopp noe av det vi drøftet. Da Ap offentlig gikk tilbake på det, følte vi i NHO at vi enten var blitt holdt for narr ved forhandlingsbordet eller partiet prøvde å pynte på sannheten. Vi falt på den siste forklaringen.» (Ukeavisen Ledelse og næringsliv, 12. oktober 2001.) Avtalen som til slutt kom i havn mellom Kosmo og partene, var det som seinere er blitt kjent som IA-avtalen, avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv.

Partier som SV, Sp og RV forsvarer sykelønnsordningen. Men mange av representantene deres er hjernevasket som de fleste andre når det gjelder sykefraværshysteri, og særlig Sp kan vakle hvis det blir snakk om små kutt og «skjerming av kronisk syke». Slike små skritt kan fort bli skjebnesvangre. Den dagen vi oppgir selve prinsippet om full lønn fra første dag for alle, er også fronten brutt i forhold til videre nedskjæringer.

Inkluderende arbeidsliv – mener de alvor?

Mens partene og trygdeetaten lydig sprer budskapet om et mer inkluderende arbeidsliv, har Regjeringen tatt bort de viktigste begrensingene på overtidsbruk, fjernet lukkevedtektene og varslet kommunene om at deres ansatte, blant annet i eldreomsorg, skole og barnehager, må bli enda mer «effektive» i årene som kommer. Det blir ikke akkurat plass til flere eldre og funksjonshemmete i arbeidslivet på den måten. Mot ekskluderingseffekten av de nevnte vedtakene vil IA-avtalens tiltakspakke monne svært lite. Stadig flere spør da også om regjering og stortingsflertall i det hele tatt mener alvor med de fine orda om inkludering.

Svaret er antakelig at stortingsflertallet mener noe annet enn det vi gjør. Vi ønsker et arbeidsliv med plass for alle, også de eldre og de som har helseproblemer. Slik står det da også i reklamen for IA-avtalen. Å gjøre alvor av en slik målsetting, ville kreve store reformer i arbeidslivet i forhold til dagens situasjon, spesielt i forhold til arbeidstid, grunnbemanning og ansettelsestrygghet.

Men delmålene i avtalen kan også nås på andre måter. Fraværet vil reduseres hvis arbeidsløsheten øker, eller hvis sykelønnsordningen svekkes slik at mange ikke får råd til sykefravær. Ytelsene til alderstrygd og uføretrygd kan reduseres slik at færre har råd til å gå av når helsa tilsier det, eller nåløyet kan gjøres trangere slik at flere havner på sosialhjelp og familieforsorg i stedet. Det gir færre på uføretrygd og førtidspensjon og «høyere reell pensjonsalder» slik IA-avtalen vil ha. Men arbeidslivet blir ikke romsligere. Våren 2003 kom det gladmeldinger om noen desimaler høyere reell pensjonsalder for uførepensjonen. Men forklaringen var trolig bare at kravene til gjennomgått rehabilitering var skjerpet, slik at uførepensjonen for flere ble utsatt eller avslått. Arbeidslivet ble ikke mer inkluderende av det.

I land uten trygdesystem har eldre og funksjonshemmete valget mellom tigging, familieforsorg og de dårligste jobbene. Det er lang vei dit fra dagens Norge, men prinsippet om å inkludere flere i arbeidsstyrken gjennom å svekke den sosiale tryggheten, trygd og oppsigelsesvern, har sterke talsmenn i alle de store partiene. Det er mulig å oppnå en større arbeidsstyrke ved å tvinge folk til å forbli i arbeid lenger enn i dag fordi de ikke har råd til førtidspensjon. Allerede nå blir mange eldre kvinner stående i altfor tungt arbeid, fordi de takket være kvinnelønn og kvinneliv (få opptjeningsår) ikke kan eller har råd til å gå av med uførepensjon eller AFP.

Sykefraværsarbeid

Med lanseringen av fravær som et slags fellesproblem, kom det også et nyord inn i språket: Sykefraværsarbeid. Nå skal det inn i arbeidsmiljøloven (Ot.prp. nr 18, 2002-2003). Det er ganske merkelig. I lovens hundreårige historie er det aldri før falt noen inn at arbeidsgiver må pålegges å gjøre «sykefraværsarbeid». Arbeidsgiver har selvsagt alltid arbeidet for å oppnå lavest mulig fravær. Ved på si opp folk med mye fravær, og ved å bruke bedriftslegen til å «kontrollere» andre legers sykmeldinger.

Ut fra arbeidsgivers interesse er dette selvsagt. Likevel opplever vi nå at tillitsvalgte ser det som et gjennombrudd når de får arbeidsgiver med på å gjøre «sykefraværsarbeid». Forvirringen er total. Folk har glemt arbeidsmiljøet, og tror at lavt sykefravær bør være målet, at det er nesten det samme. Men godt arbeidsmiljø er inkluderende. Det kan gi både høyere fravær, og lavere fravær. Lavt fravær kan godt skyldes at bedriften ansetter friske folk og kvitter seg med de syke, en ekskluderende personalpolitikk. Figur 1 viser at rekordlavt fravær faller sammen med rekordhøy arbeidsløshet – skal det være et mål for fagbevegelsen?

Tillitsvalgte og verneombud som tror de bør arbeide for redusert fravær, er hjernevasket. Det er på høy tid å dyppe hjernen i kaldt vann, overlate fraværsbekymringene til arbeidsgiver, og gå tilbake til det vettuge folk drev med fram til 1990. Fagbevegelsens ansvar er det samme som da, og utfordringene er så visst ikke blitt mindre: Det handler om å forsvare folks lovbestemte rett til et forsvarlig arbeidsmiljø, uten ulykkesrisiko og helsefarlig arbeid. Det handler om å sikre fast og varig jobb, arbeidsforhold som er tilrettelagt etter alder og helse, retten til bedriftsintern attføring for den som blir yrkeshemmet, retten til lønn under sykdom og retten for den sykmeldte til å holde sine helseforhold for seg selv. Farvel til sykefraværskampanjene!

av Rolv Rynning Hanssen

Utfordringsretten vil tvinge den politiske tenkningen fra å bestyre en velferdsinstitusjon, til å bestyre virksomheten AS Kommune.

Det er et problem for servicekapitalen i Norge at så liten del av offentlig sektor er konkurranseutsatt, og at man dermed bremser på de privates mulighet for å hente ut fortjeneste fra velferdstjenester.

Servicebedriftenes Landsforening (SBL) skriver 19.09.02 på sin hjemmeside:

Tall fra EUs statistikkbyrå, Eurostat, viser at Norge ligger på jumboplass i Europa. Bare 2,2 prosent av offentlig virksomhet utsettes for konkurranse. I våre naboland Danmark og Sverige utsettes henholdsvis 6,5 og 6,7 prosent av offentlig sektor for konkurranse. Storbritannia er «flinkest» med hele 9,5 prosent. Gjennomsnittet i EU/EØS-området er 5,2 prosent.

SBL er representanter for det vi kan kalle servicekapitalen i Norge, de store kommersielle bedriftene som lever av å levere servicetjenester til private foretak. Disse servicekonsernene har etter hvert kastet sine øyne på offentlig sektor, og ønsker seg inn for å ta ut fortjeneste innen det som er tradisjonelle velferdsoppgaver som helse, omsorg, undervisning, infrastruktur m.v. Eksempel på medlemmer er ISS, Norlandia, Capio, Eurest, Falken. Alle firma som har vært sterkt engasjert i å fremme privatisering og konkurranseutsetting.

Regjeringa lystrer kapitalen

På en rekke områder er Bondevik-regjeringa i gang med å endre vesentlige deler av norske lover og regler for å fremme konkurranseutsetting. Dessuten strammes kommuneøkonomien sterkt inn, slik at lokalpolitikerne fristes til å spare penger uansett kvalitet. Eksempel på tiltak for å tilrettelegge for konkurranse er sterk satsing på «kundevalg», hvor det etableres et marked slik at kunden kan velge skole, barnehage, hjemmehjelp, sykehjem og få med seg sin «offentlige» finansieringsbit inn til den nye leverandøren.

Et annet område er den kommende momsreformen hvor kommuner skal få refundert moms på innkjøpte tjenester, det vil på flere områder forrykke konkurranseforholdet med 25 % i fordel av private leverandører som tidligere hadde momsplikt.

I tillegg kommer resultatet av budsjettavtalen 2003 mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet hvor regjeringen forplikter seg til i kommuneproposisjonen for 2004 å drøfte tiltak for økt bruk av konkurranseutsetting i kommunesektoren, og at den danske modellen med utfordringsrett er et virkemiddel.

Beskjeden er klar, kommunepolitikere har vært for ivrige til å styre og bekymre seg for tjenesten som de gir innbyggerne, nå skal de gjennom økonomiske virkemidler tvinges til å ta i bruk konkurransen og blir mer forretningsførere i kommunen.

Hva er utfordringsrett?

Det danske Folketinget vedtok 31. mai 2002 en lov som gir private leverandører rett til å utfordre den kommunale oppgaveutførelsen. Loven trådte i kraft fra 1. januar 2003.

Det sentrale med loven er at den først og fremst legger føringer på de rutinene kommunen skal bruke i forhold til effektivisering. Disse rutinene «tvinger» samtidig kommunene til å vurdere konkurranseutsetting som et virkemiddel. Men beslutningen om valg av virkemiddel (konkurranseutsetting eller ikke) overlater loven til lokal avgjørelse. Loven pålegger samtidig kommunen en plikt til å utarbeide en redegjørelse ved valgperiodens slutt for at innbyggerne gis mulighet til å reagere på de beslutninger kommunen har fattet.

Det er også et sentralt element i loven at det er kommunestyret som skal fatte beslutningene, ikke administrasjonen eller politiske utvalg. At det er kommunestyret som skal fatte beslutningene, innebærer at det er de valgte politikerne som direkte skal ansvarliggjøres.

Et utfordringstilbud må realitetsbehandles, og saksutredningen vil måtte gjøre en beregning av de kostnadene kommunen har med å løse den aktuelle oppgaven sammenlignet med tilbudet fra privat utfordrer. Det kreves i utgangspunktet ikke noen detaljert beregning og sammenligning med den private utfordrer på enkeltutgiftsposter. Kommunen kan velge å trekke inn andre momenter enn de kostnadene som er direkte knyttet til den aktuelle tjenesten. Det er ingen innskrenkninger i de saklige hensyn som kommunen kan ta med i kostnadsberegningene.

På bakgrunn av en slik omkostningssammenligning og vurdering for øvrig, kan kommunen velge tre beslutninger:

• a) Avvise tilbudet, men med en begrunnelse.
• b) Sette oppgaven ut på et åpent anbud (et krav dersom oppgavens verdi er høyere enn EUs terskelverdier).
• c) Inngå nærmere forhandlinger med den aktuelle tilbyder (bare dersom oppgavens verdi er under EUs terskelverdier).

Kommunestyret skal i utgangspunktet enten ta imot utfordringen fra privat tilbyder eller avvise den. Dersom kommunen velger å avvise tilbudet, skal dette begrunnes. Det stilles ingen krav til begrunnelsen, bortsett fra at beslutningen er underlagt alminnelig forvaltningsmessige prinsipper om saklig forvaltning. Kommunestyret kan imidlertid ikke treffe en prinsippbeslutning om at den ikke ønsker å ta imot private leverandørers tilbud. Det betyr at loven forplikter kommunestyret til å treffe beslutninger i hvert enkelt tilfelle den mottar en kvalifisert utfordring. Begrunnelsen for å avvise tilbudet skal, foruten at den formidles til utfordrer, også offentliggjøres til innbyggerne.

En forutsetning fra budsjettforliket var at dette ikke skulle føre til mer byråkrati. Det er generelt akseptert at kommunene må skille sin administrasjon i bestiller- og utførerrolle i en prosess hvor dette skal regnes på med jamne mellomrom, slik at man slipper habilitetsproblem. Dette fører til økte kostnader, jfr. for eksempel DeFactos undersøkelse fra Bergen kommune: http://www.nkf.no/nkf/omstilling/prosjekter/bestutfbergen.htm

Konsekvenser av utfordringsretten

En åpenbar konsekvens er at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår blir satt under press. SBL sier på sin hjemmeside 9. mai 2002 i en jublende kommentar til det danske vedtaket om å innføre utfordringsretten: «Tusener av statsansatte skal til å løpe raskere for å konkurrere med private firmaer om oppgavene.»

Kommunikasjonssjef i ISS, Steen Otterstrøm sier: «Vi har det ikke godt med udfordringsretten, sådan den er formulered, hvor det nærmest drejer sig om at bryde døre ned. Vi skal mere bevæge os mod partnerskabslignedne forhold, hvor begge parter tager et ansvar for at oppgaven løses. Det nytter ikke noget at presse udlicitering igjennem, hvis et byråd ikke ønsker det.»

De store på markedet ønsker i Danmark ikke utfordringsretten velkommen (men gjør det i Norge). Formodentlig er det på grunn av at mange små selskap skal kunne utfordre biter av kommunal sektor som er mye mindre enn det som normalt går ut på anbud. De store kapitalistene ser ingen grunn til å slippe de små inn.

De ansatte vet at i de små virksomhetene som ønsker å ta en del av velferdskaka, er ikke bare tariffavtalene dårligere enn i det offentlige. De mangler helt.

Forbud mot en bestemt politikk

Det er viktig å merke seg at loven faktisk setter forbud mot bestemte politiske vedtak. Det vil ikke være mulig å gjøre prinsippvedtak som at kommunestyret ikke ønsker å overlate deler av kommunal virksomhet til private. Loven forplikter kommunestyret til å treffe beslutning i hvert enkelt tilfelle man mottar en kvalifisert utfordring. Dette betyr at en del programformuleringer i flere partier mot privatisering ikke vil være lovlig å praktisere. Og kommunestyret må behandle hvert enkelt tilfelle, i henhold til dansk modell er det forbudt å delegere disse sakene til administrasjonen.

Selskapsdannelser

Dersom den danske loven blir kopiert, vil ikke utfordringsretten omfatte tjenester som allerede er ute på anbud, eller heleide kommunale selskap (aksjeselskap). Dette vil kunne føre til dannelsen av flere kommunale aksjeselskap for å unngå det uforutsigbare som utfordringsretten fører med seg. Og for regjeringen vil dette være en ønsket bieffekt. Dannelsen av aksjeselskap er ofte springbrettet for full privatisering med salg av aksjer til private investorer.

Helhet – del

En stor del av kommunal virksomhet, særlig i små kommuner, er preget av et nøye planlagt system for bakdekning. Dvs. at om man på vannverket normalt har en bemanning på to personer, kan man rekvirere inn det dobbelte fra andre steder på teknisk sektor dersom det oppstår ei krise. Slik sett kan man opprettholde en lav grunnbemanning og allikevel ha høy beredskap for uforutsette situasjoner. Hele dette nettet av kryssorganisering vil rives opp av at små biter blir lagt ut som private entrepriser. Effektiviteten totalt vil ofte blir dårligere, selv om den for den enkelte delen blir bedre.

Fremmer ensporet tenkning

Det er mye som kan, bør og må gjøres i kommunesektoren. Befolkningssammensetningen endrer seg, samtidig som man stadig vekk står overfor større krav fra innbyggerne og ny teknologi gir nye muligheter. Kommunesektoren som velferdsprodusent er nødt til å fornye seg, endre seg og utvikle seg. Til det kreves et samarbeid mellom ansatte og innbyggere, det kreves mange ulike løsninger og ideer. Men regjeringens planer nå går bare i en retning. Tenk (bedrifts-)økonomisk, mest mulig konkurranse. Andre virkemiddel vil få lite fokus lokalt når man uansett blir oppmuntret til å ta i bruk konkurranse som hovedvei.

Konklusjon

Utfordringsretten er ikke mye brukt i Danmark. Hovedhensikten er å tvinge den politiske tenkningen fra å bestyre en velferdsinstitusjon, til å bestyre virksomheten AS Kommune. Det er ikke det enkelte tiltak som blir dramatisk, men summen av alle de små tiltak.

Derfor er det riktig å si at vi i dag har en stor offensiv for å privatisere offentlig sektor. At SBL legger fram tall som viser at vi til nå er de som har kommet kortest, kan fra venstresida bare oppsummeres som at motstanden har vært vellykka. I Norge har fagbevegelsen i offentlig sektor sagt et prinsipielt nei til konkurranseutsetting og privatisering. Lokalt i fagforeningene har også dette vært slagordene. Det har gjort det forferdelig tungt å privatisere. Derfor tas det nå i bruk andre slagord, fritt brukervalg, utfordringsrett, likebehandling med hensyn til moms. Dette er positive ordvalg, her ligger ingen tvang og styring. Men samla sett er landets lokalpolitikere under sterkt press for å privatisere, bare under andre og penere ord og betegnelser.

Aktuelle linker å søke mer informasjon på

Den danske veileder for kommunene når man skal behandle utfordringsretten:
http://www.im.dk/publikationer/vejludf/vejl_udf.pdf

Den danske regjerings moderniseringsprogram – særlig om utfordringsretten:
http://www.moderniseringsprogram.dk/visArtikel.asp?artikelID=5264

Om loven om utfordringsrett og servicestrategi:
http://www.udbudsportalen.dk/240392

Utfordringsrett sett fra de ansattes side:
http://www.medarbejderportalen.dk/index.asp?dok_id=166

Lovens bokstav:
http://www.folketinget.dk/Samling/20012/lovforslag_som_vedtaget/L159.htm

av Terje Skaufjord

I løpet av våren og høsten trakk heldigvis Norge de aktivt stridende styrkene ut av Afghanistan, F16-styrken på 6 fly og spesialstyrkene. Innen 10. desember sender Norge etter all sannsynlighet nye styrker, 180 soldater fra Telemarksbataljonen, til Afghanistan. Er vi så like langt? Skal norske soldater nå igjen delta i USAs krig mot afghanere?

Jeg kan med en gang røpe at jeg ser ganske annerledes på norsk militær deltakelse i de Nato-ledete ISAF-styrkene i forhold til å delta med bombefly og spesialstyrker i USAs Enduring Freedom-krigføring. Kanskje det høres drøyt ut? Er det ikke et faktum at USA rett og slett har «overtalt» FN og Nato til å ta seg av sikkerheten i hovedstaden Kabul, hvor den afghanske regjering og alskens ulike utenlandske organisasjoner og diplomater holder til? På den måten kan USA helt og holdent konsentrere seg om sin skitne krig hvor afghanske sivile og afghansk håp om en fredelig løsning er de største taperne?

Kan en i det hele tatt tenke seg Nato i en nøytral eller positiv rolle? Jeg mente jeg hadde opparbeidet et prinsipielt standpunkt mot at norske soldater skal sendes til noen som helst form for «out of area»-operasjoner i Natos regi. Så hva er eventuelt særegent med situasjonen i Afghanistan?

Det som turde være udiskutabelt er at USAs hovedoperasjon Enduring Freedom som ble innledet 7. oktober 2001 fra første stund har vært et utilslørt angrep på det afghanske folk. Allerede etter få uker var tallet på drepte sivile afghanere høyere enn tapstallene fra 11. september i USA. Drøye to år etter at USAs Varig frihet-kampanje ble lansert, har de amerikanske styrkene havnet mer og mer i et uføre i sine forsøk på å tvinge pashtunere i sør og sørøst til lydighet. Ikke bare blir folk utsatt for feilbombinger, vilkårlige arrestasjoner og overgrep. Den amerikanske støtten til gamle forhatte krigsherrer og kommandanter har gitt Taliban en gylden sjanse til å gjenoppstå med fornyet kraft. Mange afghanere har tålt USAs krigføring fordi de har regnet med at det ville komme mye penger til gjenoppbygging, nye jobber og forbedret infrastruktur.

Men disse pengene har ikke kommet. Slett ikke fra USA, men heller ikke fra FN. USAs samlede humanitære innsats i Afghanistan for kommende år utgjør 4 % av tilsvarende satsing på Irak! FN er milelangt unna å oppfylle sin forpliktelse om 5,4 milliarder.

Så mye om USA. Det er likevel et faktum at etter at USA gikk til krig mot Afghanistan, etter at Taliban ble jaget ut, etter at USA plukket ut en regjeringssjef Hamid Karzai, som seinere ble valgt til president for overgangsregjeringen, så har afghanere flest ønsket å se framover, og ikke dvele med den amerikanske invasjonen og ødeleggelsene.

Krigstrøttheten og – tross alt – fraværet av krig i store deler av landet, gav håp om at nå endelig kan vi komme i gang med noe etter 25 års uroligheter, okkupasjon, borgerkrig og intervensjonskrig. Afghanere som vil ha USA ut og vekk fra landet sitt fortere enn svint, er ikke vanskelig å treffe på. Det er sannsynligvis flertallet. Mange er sterkt misfornøyd med regjeringen Karzai, de alle fleste frykter forsvarsminister general Fahim og hans militære overlegenhet. Men bortimot alle afghanere synes å ønske at den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF skal forbli i Kabul. Og det virker å være et nokså unisont krav at denne styrken må utvides kraftig til andre byer og områder. At ISAF (International Security Assistance Forces) fra 11. august formelt ble underlagt Natos ledelse, har ikke forandret stort på dette sett med afghanske øyne. Selv om ISAF-styrken på i alt cirka 5.500 soldater nå er under Nato-kommando, er de fortsatt i Afghanistan som et ledd i FNs operasjoner, og det er fortsatt formelt en fredsstyrke. Det deltar 33 land i ISAF-styrkene, med andre ord mange land som ikke er Nato-medlemmer.

Med tanke på alternativene er en slik pragmatisk holdning riktig. ISAF må bli en tid framover.

USA gjør uansett sitt beste for å ødelegge for en mulig positiv utvikling i det sønderskutte og ødelagte landet. Norge deltok i disse krigshandlingene inntil nylig. I januar og mars bombet blant annet norske F16-fly områder i sør, og folk ble drept. Det burde skrives en avhandling om den mildt sagt tvilsomme etterretningen og omstendighetene rundt disse krigshandlingene som kostet afghanske liv! Hva de norske spesialstyrkene utrettet, er vanskeligere å finne ut, men noen av dem deltok i hvert fall aktivt med å stille inn bombemål for amerikanerne i Tora Bora-fjellene i 2001/2002.

Norge er under konstant press fra USA og Nato for å bidra til ulike operasjoner hvor USA med eller uten allierte har gått til aksjon. Å delta med militære styrker i en fredsbevarende operasjon som er ønsket av de fleste afghanere, er et utrolig bra alternativ til å bombe og krige for USA. Alternativet, å ikke sende noen norske styrker til Afghanistan, er ikke politisk aktuelt for de norske styresmaktene for tiden. Er det noe Kristin Krohn Devold vil, så er det å sende norske tropper dit hvor USA opererer. I dette tilfelle kan det gjøres uten nevneverdig skade.

De to viktigste kravene til afghanerne nå er avvæpning av gamle krigsherrer og deres leiehærer og få fart på gjenoppbyggingen med jobber, infrastruktur m.m. Få afghanere tror at Fahim og co vil la seg avvæpne uten militære muskler fra utlandet. Få afghanere stoler foreløpig på at den nye afghanske hæren som bygges langsomt opp av USA, kan brukes til noe. I sin oppgitthet over afghanske krigsherrers fortsatte trusler mot utviklingen av et reelt sivilt samfunn, ser de på ISAF som det eneste realistiske alternativet.

USA har, og dermed Nato og FN, vært mot å utvide ISAF-styrkene og etablere seg utenfor Kabul. Nå har USA snudd. En tysk ISAF-enhet er nå på vei til den strategisk viktige byen Kunduz i nord. Snart kan det bli flere. Den norske ISAF-kontingenten skal i første omgang vokte Loja Jirga (afghansk storråd) – forsamlingen som fra 10. desember skal diskutere og vedta en ny afghansk grunnlov.

I 2002 brukte Norge 220 millioner til bistand og 1,2 milliarder til krigføring (noe av det til minerydding) i Afghanistan. Det er dystre tall. Om utgiftene til militær innsats til fordel for USA vil være 5-6 ganger så stor som den humanitære innsatsen i landet for 2003 er ikke kjent. Men det er lov å håpe at hjemsendelsen av F16 og spesialstyrken har redusert utgiftene kraftig. Kanskje redselen for å bruke for lite penger var grunnen til at Forsvaret i august sendte en kirurgisk enhet på 40 personer med containersykehus til Kabul flyplass. Kirurgteamets plassering langt fra den afghanske sivilbefolkning er bevisst valgt. Legene har ordre om å holde seg i forlegningen. Skjer det lite på krigsfronten blir det lite å gjøre. Her er det ikke snakk om å sende ut legeteam til å bistå afghanere som ofte lever uten medisinske tilbud i nærheten. Hvor mange millioner har dette kostet? Hvor mange afghanske leger og sykepleiere kunne vært finansiert med de pengene? Her gjelder parolen «Send dem hjem».

Men jeg vil ikke rette den parolen mot den norske ISAF-styrken. Men den må fortsatt med styrke reises mot operasjon Enduring Freedom, amerikanske, danske og andre lands angrepsstyrker.

av Dag Seierstad

En regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, skal føle seg trygg på at en annen regjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Det er den innerste meningen med Gats, WTO-avtalen om handel med tjenester.

Gats står for General Agreement on Trade in Services og er den WTO-avtalen som regulerer den internasjonale handelen med tjenester. Gats kom inn som del av WTO-regelverket helt fra starten av WTO i 1994.

Som internasjonal avtale har Gats en ekstrem bredde. Den omfatter enhver tenkelig tjeneste, og den har konsekvenser for enhver offentlig myndighet – både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Gats begrenser seg heller ikke til grensekryssende handel med tjenester i noen snever forstand. Den trenger inn i forhold som har vært definert som innenrikspolitikk: hvordan et samfunn vil utforme sine helse- og sosialtjenester, sitt utdanningsvesen, sin kulturpolitikk, sin miljø- og ressurspolitikk.

Gats-avtalen dekker alle offentlige tiltak, virkemidler og regler som «påvirker handel med tjenester». Den dekker alle tjenestesektorer og alle måter å tilby tjenester på, enten det skjer gjennom salg av tjenester i et annet land, ved at forbrukere kjøper tjenester i andre land, ved investering i andre land eller ved at folk tar seg arbeid og yter tjenester i et annet land.

Noen krav gjelder alle …

Gats stiller noen krav som gjelder alle land, alle tjenestesektorer og alle virkemidler, for eksempel den såkalte bestevilkårsregelen: det at de fordeler et land gir et annet når det gjelder handel med tjenester, skal gis samtlige medlemsland i WTO. Norge kan altså ikke inngå særavtaler verken med et naboland eller med et land i den tredje verden som del av et utviklingssamarbeid. Et annet krav er kravet om åpenhet (transparency) som betyr at det skal være innsyn fra utlandet i hvordan handelen med tjenester foregår i alle WTO-land.

På andre områder er Gats en avtale som bare omfatter det som et land har forplikta seg til skal omfattes av avtalen. Det gjelder for eksempel reglene om «nasjonal behandling» og markedsadgang. («Nasjonal behandling» betyr at utenlandske selskap skal behandles på nøyaktig samme måte som innenlandske selskap.)

Bundne og ubundne forpliktelser

Alle land har derfor presentert lister over de tjenesteområdene som de vil la omfatte av Gats-reglene om nasjonal behandling og fri markedsadgang. Det skjedde den gang Gats ble etablert – sammen med WTO – i 1994.

Disse «forpliktelsene» som de kalles (commitments), kan være «bundne» eller «ubundne».

At de er bundne betyr at det må gis kompensasjon til andre WTO-land hvis de endres eller trekkes tilbake. Forpliktelsene er altså ikke helt uopprettelige, men den samlede liberaliseringen som et land har forplikta seg til gjennom lista av «forpliktelser», skal ikke kunne reduseres.

Regjeringene kan også erklære noen forpliktelser som ubundne. Det betyr at på disse tjenesteområdene kan det i framtida innføres nasjonale regler eller tas i bruk nasjonale virkemidler som er i strid med Gats-reglene. Slike tiltak kan gjennomføres uten at det må gis kompensasjon til andre WTO-land.

Begrensninger i forhold til forpliktelsene

Et land kan legge inn to typer begrensninger i forhold til de forpliktelsene landet har påtatt seg.

1. Innen et tjenesteområde kan landet unnta visse tjenester som landet ikke ønsker å utsette for fri markedsadgang og nasjonal behandling.

2. Innen et slikt tjenesteområde kan det presiseres at bestemte lovregler (for eksempel om innvandring, offentlige godkjenningsordninger, o.l.) fortsatt skal gjelde.

Uopprettelig liberalisering

I sum innebærer likevel Gats vedvarende liberalisering av handelen med tjenester. Det et land en gang forplikter seg til, er i praksis en uopprettelig forpliktelse. Den kan i praksis ikke gjøres om. Og en begrensning som er lagt inn, kan aldri utvides eller skjerpes.

En høyreregjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, kan derfor føle seg trygg på at en venstreregjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Det sikrer den seg ved å legge inn dette tjenesteområdet som en «bunden» forpliktelse i Gats.

Tenk på alt i tide!

Et land som åpner et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, gir utenlandske selskap fri adgang til å selge disse tjenestene innenlands, til å etablere selskap som tilbyr disse tjenestene, til å ta med seg det personalet selskapet finner det nødvendig – hvis det ikke er tatt noen forbehold (i Gats-språket: lagt inn noen begrensninger) for noe av dette når landet vedtar å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse.

Et eksempel: India åpna i 1994 reiselivsnæringa si for internasjonal konkurranse innen rammen av Gats. Den indiske regjeringen ønsker i dag å kunne regulere tallet på hoteller i områder med overkapasitet, for eksempel i nærheten av nasjonalparker. Siden India i 1994 ikke tok noe forbehold når det gjelder retten til fri etablering for utenlandske selskap, er dette ønsket om regulering i strid med Gats.

Ingen land kan trekke tilbake forpliktelser som er gitt, eller legge inn nye forbehold (begrensninger) på et seinere tidspunkt. Det er dette som gjør Gats så dramatisk som internasjonal avtale.

Gats skal utvides og utvides

Mer enn det: Det er ikke bare slik at inngåtte forpliktelser skal vare evig. Formålet med Gats er at stadig flere tjenester i stadig flere land skal åpnes for full internasjonal konkurranse. Gjennom Gats forplikter medlemslanda i WTO seg derfor til å utvide Gats-forpliktelsene til stadig flere tjenesteområder og virkemidler.

Alle tjenestesektorer som et land har holdt utafor Gats, er kontinuerlig på forhandlingsbordet. Det samme er alle begrensningene den enkelte regjering har lagt inn – sammen med de forpliktelsene som bare er ubundne.

Lære av erfaring, nei takk!

Den innebygde dynamikken i Gats er å fjerne den handlefriheten offentlige myndigheter har hatt til å la praktiske vurderinger sak for sak avgjøre om bestemte offentlige tjenester bør konkurranseutsettes og eventuelt privatiseres. Det dreier seg i tillegg om å ta vekk den handlefriheten som ligger i at en kan omgjøre vedtak om konkurranseutsetting og privatisering hvis erfaringene tilsier det.

Målet med Gats er at det ikke noe sted på kloden skal være mulig å lære av erfaring når det gjelder konkurranseutsetting og liberalisering. Poenget med Gats er å låse samtlige regjeringer til et prinsipp om at offentlige tjenester gradvis SKAL åpnes for internasjonal konkurranse. For all framtid!

Det er påfallende at en internasjonal avtale med et så dramatisk innhold – etter åtte år – er så lite kjent og så lite debattert.

Gjør som vi sier, ikke som vi har gjort

Gats-logikken innebærer at u-land ikke skal kunne gjøre det som dagens industriland gjorde i mer enn hundre år: dempe eller regulere den frie konkurransen når den hadde uheldige virkninger. Når grensene en gang er åpna for utenlandsk konkurranse, skal det være sånn for all framtid – uansett hvilke virkninger konkurransen får. U-land som åpner seg for utenlandsk konkurranse, får ingen sjanse til å lære av de erfaringene det gir.

Mange u-land er dessuten i tvangssituasjoner der de ikke kan velge fritt: De tvinges stadig til å tenke kortsiktig. Det kan framstå som langt viktigere å selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika – nå og til neste år – enn å skjerme en tjenesteytende næring som nesten ikke har kommet i gang. Kortsiktige fordeler kan telle mer enn det som er mest skjebnesvangert ved Gats: det at et land som har åpna en tjenesteytende næring for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre et slikt vedtak – så lenge landet er medlem av WTO.

Trygg på fasiten – eller tvertimot?

De som har skrudd sammen Gats-reglene hadde en fasit for hvordan verden burde bli. De må ha vært overbevist om at de ikke kunne ta feil.

Eller var det nettopp det de ikke var sikre på? Slik at de måtte sikre seg – for all framtid – at verden utvikler seg slik som de ville da Gats ble til i 1994?

Skjerming av offentlig sektor?

I debatten om Gats hevdes det av og til at offentlig sektor er unntatt. Det vises da til et unntak som er formulert slik: Gats dekker ikke «tjenester som innebærer å utøve offentlig myndighet». På engelsk: services «provided in the exercise of governmental authority». (Art. I.3) Betyr det at offentlig sektor kan skjermes innen rammen av Gats?

Det ville i så fall fullstendig undergrave det som er hensikten med hele Gats-avtalen: å omdanne de enorme offentlige tjenestesektorene til markeder for store internasjonale tjenestekonsern.

Gats-teksten gir sjøl svaret. Der er unntaket avgrensa slik: Den «utøvelse av offentlig myndighet» som Gats ikke kan gripe inn mot er «enhver tjeneste som verken tilbys på kommersiell basis eller i konkurranse med en eller flere tjenestetilbydere». (Art I.3)

Altså: Tjenester som tilbys på kommersiell basis eller som tilbys i konkurranse med andre tjenestetilbydere, er i prinsippet underlagt Gats. Fins det et privat sjukehjem for eldre, gjelder Gats hele den offentlige sjukehjemsektoren. Fins det en privat grunnskole, gjelder Gats hele den offentlige grunnskolen.

Men som ellers er det bare noen Gats-krav som gjelder automatisk, for eksempel kravet om åpenhet og bestevilkårsregelen. De gjelder alle land som er med i WTO, alle tjenestesektorer og alle virkemidler. Andre Gats-forpliktelser, som det å gi utenlandske selskap markedsadgang og «nasjonal behandling» for en bestemt tjeneste gjelder bare de land som har meldt fra til WTO, at de er villig til å gi slike forpliktelser for denne tjenesten.

Tvinger Gats fram privatisering?

Det er ikke slik at regelverket til Gats i seg sjøl tvinger regjeringer til å privatisere offentlige tjenester, heller ikke til å konkurranseutsette dem. Men Gats er å likne med ei skruestikke som skrus én vei, innover. Det kan tas pauser, men heller ikke noe mer enn det. Når en begynner å skru, går det på nytt samme vei.

Gats-avtalen forutsetter stadige forhandlinger om å åpne innenlandske markeder for konkurranse utafra. Aldri om å lukke dem. Privat tjenesteyting skal åpnes for konkurranse, og offentlig tjenesteyting skal åpnes for konkurranse.

Dermed blir det bortimot umulig å bygge opp igjen offentlige tjenester på et område som blitt åpna for konkurranse, og som er privatisert helt eller delvis. Der hvor private tjenesteytere har fått et fotfeste, kommer Gats inn og overprøver politiske vedtak som måtte gå dem i mot. Og der hvor utenlandske tjenesteytere får et fotfeste, der gir Gats dem et vern så effektivt at de ikke vil trekke seg ut igjen så sant profitten er høy nok.

Gats betyr derfor at det blir vanskelig å utvide offentlig tjenesteyting til nye områder for å møte nye sosiale behov – hvis det på forhånd fins private tilbydere av slike tjenester. Det kan også bli vanskelig å tilfredsstille sosiale behov på nye måter – hvis det fins private tilbydere som allerede gjør det.

Det blir ikke lett for regjeringer å opprettholde et system av grunnleggende offentlige tjenester som kan møte nye samfunnsutfordringer, fange opp nye sosiale behov eller utvikle nye måter å jobbe på.

Lokalt og sentralt

Det er regjeringene som legger inn forpliktelser på vegne av landet sitt, ikke lokale eller regionale myndigheter. Men Gats griper inn like mye overfor regionale og lokale tiltak og virkemidler som mot statlige.

EØS og Gats

I Norge har mye av presset for konkurranseutsetting og bruk av anbud kommet via EØS-avtalen. Det gjelder for eksempel forslaget til EU-forordning om anbud på all kollektivtransport. Hvis Gats utvides slik det planlegges, vil det på tjenestefeltet bli en global EØS-avtale.

Hva forhandles det om i Gats nå?

WTO-møtet i Qatar i desember 2001 la en framdriftsplan som forutsetter at alle forhandlingene i denne forhandlingsrunden skal avsluttes i løpet av 2004. De nye avtalene skal tre i kraft 1. januar 2005. Det gjelder også Gats.

I forbindelse med Gats-forhandlingene ble det satt to frister:

• Innen 30. juni 2002 skulle alle medlemsland legge fram lister for WTO om hva en ønsker at andre medlemsland skal liberalisere (åpne for fri markedsadgang og for nasjonal behandling).
• Innen 31. mars 2003 skal alle medlemsland informere andre medlemsland om hva landet vil tilby seg å liberalisere (åpne for fri markedsadgang og for nasjonal behandling).

Foran Cancun

Våren 2003 er vi midt inne i internasjonale forhandlinger som kan føre til en kraftig utvidelse av både rekkevidden og betydningen av Gats. Forhandlingene skal oppsummeres på WTO-møtet i Cancun, Mexico, i september 2003 og skal etter planen sluttføres i løpet 2004.

Det forhandles

• om å utvide forpliktelsene til å gi markedsadgang
• om nye horisontale regler, altså om regler som har generell gyldighet.
• om klassifiseringsregler
• om å begrense offentlige reguleringer
• om å begrense bruken av subsidier
• om å begrense bruken av sikkerhetsklausuler (klausuler som gir adgang til å skjerme noen markeder midlertidig i krisesituasjoner)
• om å øke konkurransen om offentlige innkjøp og anbud

EU vil ha en dramatisk utvidelse av Gats-avtalen med omfattende liberalisering av vannforsyning, energi, transport, posttjenester og finansielle tjenester. USA og en del andre land krever i tillegg at utdanningssektoren åpnes for internasjonal konkurranse. Norge er med på alt dette – etter lista over våre «offensive interesser» å dømme.

I den grensesprengende dragkampen mellom rike og fattige land blir Norge alt for ofte gratispassasjer i dragsuget av det presset som EU og USA utsetter u-land for. Og vi legitimerer presset ved å følge opp med egne krav i samme retning.

Hva krever Norge av andre land i Gats?

Av en pressemelding fra Utenriksdepartementet i juli 2002 framgår det at Norge innen fristen 30. juni la fram sine «forhandlingsforslag» overfor et «femtitalls land». Pressemeldingen nevnte ikke hvilke, men i følge Nationen var Angola, Bangladesh, Elfenbeinskysten, Nigeria og Kirgisistan på lista. Hvilke krav vi stiller til Bangladesh, sto det naturligvis ikke noe om.

Etter press fra mange hold la departementet et halvt år seinere ut ei fullstendig liste over de 51 land som Norge har stilt krav til. Det dreier seg om sju OECD-land (Australia, Canada, Israel, Japan, New Zealand, Sveits og USA), to land fra Øst-Europa (Bulgaria og Romania), fire av de sørøst-asiatiske «tigrene» (Hong Kong, Singapore, Sør-Korea og Taiwan) og 38 land fra den tredje verden (Angola, Argentina, Bahrain, Bangladesh, Brasil, Brunei, Chile, Colombia, Elfenbenskysten, Cuba, Ecuador, Egypt, Gabon, India, Indonesia, Kenya, Kina, Kuwait, Kirgisistan, Malaysia, Mexico, Marokko, Nigeria, Oman, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Qatar, Sør-Afrika, Thailand, Trinidad and Tobago, Tunisia, Tyrkia, Forente Arabiske Emirater, Uruguay og Venezuela).

Til nå har vår egen regjering vært opptatt av det som den kaller «offensive norske interesser»: hvilke norske næringer er tjent med å få operere friest mulig i andre verdensdeler?

Stoltenberg-regjeringen pekte i mars 2001 ut seks områder der Norge har såkalte «offensive interesser», og der den – innen Gats – ønsket åpnere adgang til markedene i andre land. De seks områdene er skipsfart, energitjenester, telekommunikasjon, såkalte yrkesmessige tjenester (særlig arkitekt-, ingeniør- og datatjenester), finanstjenester (bank og forsikring) og lufttransport.

Sommeren 2002 utvida Bondevik-regjeringen lista med to nye områder, miljøtjenester og utdanningstjenester. Sammen med energitjenestene er dette to av de mest følsomme og omstridte områdene i Gats-sammenheng.

Vi kan ennå håpe at regjeringen på utdanningssektoren bare fremmer ønsker overfor andre industriland. Men i motsetning til EU stiller USA krav om at u-land skal åpne deler av utdanningssektoren for utenlandsk konkurranse. Norge kan ende som støttespiller for USA også om de norske krava i utgangspunktet var begrensa til industriland.

Også andre verdier og interesser må fram

Utvidelsen av Gats dreier seg om noe langt mer enn hva som kan tjene norske næringsinteresser. Derfor er det avgjørende at også andre verdier og interesser kommer klart fram i Gats-forhandlingene. Det dreier seg blant annet om hvilke muligheter stater skal ha for å opprettholde og utvikle offentlige velferdsordninger som et offentlig skole- og helsesystem.

Det at offentlige tjenester må nå fattig og rik mest mulig likt, bør bli en «offensiv interesse» fra norsk side i de kommende Gats-forhandlingene.

Debatten om Gats

Til nå har Gats vært diskutert i lukkede rom. Slik var det før 1994 da denne avtalen om handel med tjenester skulle på plass som del av det WTO-systemet som skulle erstatte Gatt (Generalavtalen om toll og handel). Det var ingen offentlig debatt om hvordan den internasjonale handelen med tjenester skulle foregå. Parlamentene ble ikke trukket inn, heller ikke andre departement enn utenriks- og handelsdepartementene. De som overhode visste at det fantes en slik avtale om internasjonal handel med tjenester, var en liten krets av handelspolitiske eksperter.

Slik har det vært også etter 1994. Det generelle regelverket var på plass. Det ga rammen for en stadig mer omfattende handel med tjenester på tvers av grenser. I de lukkede rom var det sterk pågang for å utvide denne handelen til stadig flere områder. Avtaler om telekommunikasjoner og om handel med finanstjenester ble tatt inn i Gats i 1997. Men i store deler av verden var store tjenestesektorer fortsatt skjerma mot utenlandsk konkurranse.

Det var først i 2001 at debatten om Gats ble offentlig – i mange land. Da viste det seg at de som burde ha møttes da Gats-avtalen ble til, er representanter for helse- og utdanningsdepartementene, ikke for handelsdepartementene. Miljøvernministrene og kulturministrene burde ha viktigere roller i Gats-forhandlingene enn utenriksministrene.

Gats legger rammene for hvordan helse- og utdanningstjenester skal utformes rundt om i verden. Er det bare handelsministrene som skal mene noe om det? Gats legger også rammene for ressurs- og miljøpolitikken på så viktige områder som vannforsyning, energiforsyning, avløp og avfallshåndtering. Er det utenriksministrene som har best innsikt i slikt?

Mye av regelverket har ikke vært prøvd ut i praksis. Men de første panelavgjørelsene har systematisk falt ut til fordel for konserninteressene. Disse panelavgjørelsene viser bedre enn noe annet hvilke konsekvenser Gats vil få for hvilken offentlig politikk som kan føres.

Det at avtalen må avklares gjennom panelavgjørelser, er i seg sjøl demokratisk betenkelig. Det betyr at ekstrem makt er lagt i hendene på de panelene som settes ned. Til nå har panelene bestått av handelspolitiske eksperter, ikke eksperter på hvordan helse, utdanning og andre viktige tjenestesektorer best kan tilfredsstille befolkningens behov for slike tjenester.

Hvordan borgerne i et land velger å organisere leveransen av grunnleggende tjenester, er en fundamental del av hvordan de vil styre samfunnet. Så grunnleggende avgjørelser blir i Gats omgjort til bivirkninger av handelspolitiske forhandlinger og panelavgjørelser, bivirkninger som ikke betyr noe verken under forhandlingene eller for panelavgjørelsene.

Noen prinsipielle betrakninger om handel med tjenester

Argumentene for en friest mulig handel av tjenester er at økt handel øker konkurransen som så senker prisene, bedrer kvaliteten og øker den samlede velferden for alle land som deltar i frihandelen. Mange ledd i denne argumentkjeden kan diskuteres. Det får vi gjøre i andre sammenhenger.

Det tyngste argumentet mot en friest mulig handel med tjenester er at den – kombinert med all konkurranse som fins på varemarkedene – i lengden ikke er sosialt bærekraftig. Mange mennesker er – i det minste deler av livet – tjent med at deler av arbeidslivet er skjerma mot alt for hard konkurranse. Gjennom EØS og WTO er vi på vei mot en situasjon der slik skjerming nesten bare kan skje i offentlig sektor, men i en offentlig sektor som det blir stadig vanskeligere å finansiere, som derfor delvis konkurranseutsettes og/eller privatiseres, og der ytelseskravene også generelt stadig presses oppover fordi en må ha mer igjen for pengene.

Kostnadene ved denne situasjonen må dels tas av den enkelte (ved svekka livskvalitet i og utafor jobben og ved utstøting fra arbeidslivet) – og dels av samfunnet gjennom økt press på sosiale ytelser (flere skader på fysisk og psykisk helse, økt press på familie og andre nære personlige relasjoner, økt behov for rehabilitering og trygd).

Det er i Vest-Europa og Nord-Amerika denne gjennomgripende konkurransen nå tøyer samfunnenes sosiale bærekraft lengst. Debatten om Gats må bli del av en grunnleggende debatt om vi virkelig er tjent med dette konkurransesamfunnet.

På mine lange nattskift som prosessoperatør på Hydros klorfabrikk på Rafnes i Telemark på 1980-tallet, fikk jeg god tid til å lese. Mens pumper, vifter og sentrifuger durte og rista utafor vaktbua i inndampingsanlegget for lut, var det særlig to romaner jeg leste med stor interesse. Det var Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land fra 1982 og Roman 1987.

Spørsmålene jeg grubla over, der inni i bua, var: Hvorfor velger gymnaslærer Pedersen ikke å proletarisere seg (han nekter å oppgi grunnen), mens lektor Fjord, hovedpersonen i Roman 1987, proletariserer seg (slik jeg en gang hadde gjort). Hvorfor forblir gymnaslæreren kommunist mens Fjord ender opp som småborger? Jeg kom til at dette hang sammen med at gymnaslæreren insisterer på beskytte sin egen individualitet i møte med AKP – («Jeg ønska ikke å drukne fullstendig i den verden som jeg nå, med åpne øyne, gikk inn i.») – mens Fjord var en person som ikke hadde denne dobbeltbevisstheten, kort sagt, han var et mennesket som tilpassa seg tidsånden.

Andre spørsmål som jeg stilte meg der inne i bua, inne i all støyen, var mer generelle: Kan disse romanene lære oss noe om hvordan kommunister bør se på forholdet mellom individ og kollektiv? Var det ikke slik at det var et behov for å gjenreise mennesket innafor den marxistiske tradisjonen? Var det ikke slik at det innafor den marxistiske tradisjonen var sterke tendenser til å fjerne enkeltmenneskenes viljer og bevisste valg som viktig drivkrefter i den historiske utviklinga? (jfr. Mao: «Det sosialistiske system vil en gang tre i stedet for det kapitalistiske system. Det er en objektiv lov, uavhengig av menneskets vilje.»). Var det ikke slik at kommunismens sammenbrudd i Sovjet, Øst-Europa og Kina også skyldtes at kommunistene hadde undervurdert det subjektive elementet?

Da jeg slutta på fabrikken i 1990 og begynte min klassereise inn i småborgerstanden, begynte jeg på hovedoppgava mi ved Universitetet: Dag Solstad mellom marxisme og eksistensialisme. En analyse av Dag Solstads to jeg-romaner. Jeg prøvde i denne oppgava blant annet å vise hvordan eksistensialistisk filosofi sammen med marxismen utgjorde grunnelementer hos Solstad, og jeg henviste særlig til Jean-Paul Sartre som er den fremste filosofen som har prøvd å forene marxisme og eksistensialisme. Mitt anliggende her er ikke å referere innholdet denne hovedoppgava. Jeg prøver bare å klarlegge mitt personlige engasjement i forhold til Solstads romaner og årsakene til at jeg har fulgt hans videre forfatterskap med interesse. Og jeg mener fremdeles at problemstillinga mellom marxisme og eksistensialisme er en fruktbar innfallsvinkel til å studere hans seinere forfatterskap.

Fem faser i Solstads forfatterskap

Da Solstad sist høst gav ut sin andre sjølbiografiske roman, 16.07.41, uttrykte han at denne romanen innleda den femte fasen i sitt forfatterskap. La oss for oversiktens skyld vise hvilke faser dette dreier seg om:

Første fase innledes med debutsamlingen Spiraler i 1965 og avsluttes med Solstads første sjølbiografi, Arild Asnes, 1970. Denne romanen handler om hvordan forfatteren Arild Asnes (les: Dag Solstad) innser det umulige i det å være en uavhengig opposisjonell intellektuell i et kapitalistisk samfunn og ender med at han tilslutter seg m-l-bevegelsen.

Andre fase fra 1974 til 1980 er Solstads sosialrealistiske fase der han skreiv 25. september-plassen og krigstrilogien. Denne fasen er også uttrykk for et avgrensa litterært prosjekt der Solstad ønska å skrive romaner for arbeiderklassen med en uttrykt målsetning om at disse romanene skulle være et bidrag til i kampen for et sosialistisk Norge. Romanene i denne perioden var også et forsøk på å tolke norgeshistorien i fra 1930 til begynnelsen av 1970-tallet.

Tredje fase er 1980-tallet med blant annet Gymnaslærer Pedersen og Roman 1987. Disse to romanene kan på et plan leses som en sorgreaksjon over at det var umulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i Norge – og som et forsøk på å forklare hvorfor. I 1984 utgav Solstad sin mest undervurderte roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige som er et svivende oppgjør med det moderne sosialdemokratiet. Jeg mener Solstads tre 1980-talls-romaner også kan betraktes som en trilogi, en tolkning av utviklinga i Norge på 1970- og 1980-tallet.

I 1990 kom romanen Medaljens forside, som er en bedriftshistorie om Aker-konsernet, skrevet på bestilling i forbindelse med konsernets 150 års jubileum. Denne boka er enestående i Solstads produksjon, i tid faller den mellom tredje og fjerde fase.

Fjerde fase er Solstads fire 90-talls romaner Ellevte roman, bok atten, Genanse og verdighet, Professor Andersens natt og T. Singer. Mens 1980-tallets hovedpersoner alle har bakgrunn som politiske aktivister, Pedersen og Fjord i AKP og A.G. Larsen i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige i Arbeiderpartiet, er alle 1990-talls «heltene» derimot borgerlige og upolitiske individer. De har en ting felles – og det er interessen for litteratur.

Femte fase innledes altså med romanen som er oppkalt etter datoen da Solstad blei født i Sandefjord. Jeg har ikke tenkt å si så mye om denne romanen bortsett fra at den forsøker å forklare den personlige bevegrunnen til at Solstad blei forfatter i motsetning til hans første sjølbiografi, Arild Asnes, 1970, som forsøkte å klarlegge de politiske bevegrunnene i Solstads liv. Et avsnitt som kommer til å bli sitert i framtidig litteraturhistorier fra 16.07.41 er følgende: «Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid.»

I mesteparten av denne romanen følger vi Solstad på hans vandringer i Berlin der han har vært bosatt de to siste åra. Mens kommunismen var høyst nærværende i hans første sjølbiografi, er den nærmest tabubelagt i hans andre sjølbiografi. Et eksempel på dette er hvordan han i en på bisetning forbigår Tysklands store kommunistiske dramatiker Bertolt Brecht :»Da jeg var ute på gata, Ganymed ligger for øvrig ved siden av Berliner Ensembel, og plassen med bysten av Bertold Brecht, bare for å ha det nevnt, satte jeg kursen» … osv. Mer om Brecht får vi ikke høre. Verket kommenterer ikke politiske spørsmål bortsett fra Solstad åpenbare sympati og identifikasjon med borgerne ifra gamle DDR.

16.07.41 kan også leses som en roman som direkte alluderer på tidligere verk i norsk litteraturhistorie som blant annet Knut Hamsuns Sult og På gjengrodde stier slik Olav Hamran skriver i Dag og tid 7. desember i fjor.

Fellestrekk ved Solstads romaner

Siste delen av Arild Asnes, 1970 heter «I Historien» (med stor H) og et kjennetegn ved samtlige av Solstads romaner fra 1970 er en nøyaktig plassering i tid kombinert med konkret plassering av sted. Stedet er som regel i en østlandsby, gjerne i innlandet, i de fleste tilfeller er denne byen Oslo – som jo mentalt sett er en innlandsby.

For Solstad finnes det intet liv utenfor historien. Et motiv som går igjen hos Solstad er personlighetens forgjengelighet i møte med historien. Som Fjord uttrykker det i Roman 1987: «… sjølve den tid vi lever i preger oss sterkere enn våre individuelle liv, stilling, bakgrunn og oppfatning.»

I 1984 uttalte Solstad til Vinduet: «Å være en fri, uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette dilemmaet.» Dette er like gyldig i dag. Solstads forfatterskap inneholder en utprøving og analyse av forskjellige intellektuelle posisjoner i det norske samfunnet fra slutten av 1960-årene til i dag.

Alle hovedpersonene i Solstads romaner (med unntak av de fire sosialrealistiske kollektivromanene) er dobbeltgjengere, født omkring 1940 med oppvekst i en liten by på Østlandet (antakelig Sandefjord), fra små kår, har fått sin utdannelse på 1960-tallet – og har en type intellektuelle yrker, oftest i det offentlige. (T. Singer er litt yngre.)

Alle er de isolerte, ensomme, spaltede mennesker på leiting etter mening og helhet i tilværelsen – og de uttrykker en sorg over et felleskap som har gått tapt eller som det ikke er mulig å opprette eller opprettholde.

Solstad er ingen postmoderne forfatter

Det må føre galt av sted å tolke Solstad inn i en postmoderne ramme som for eksempel svenske Anne Heith gjør i den første doktoravhandling om Solstads forfatterskap som er skrevet. Den heter Kontrapunktik og ble avlagt i 1997.

I en rekke avhandlinger prøver litteraturvitere å leite etter flere og motstridende stemmer i Solstads forfatterskap. Ofte er disse inspirert av den russiske litteraturteoretikeren Bakthin som utformet teorien om polyfone stemmer i litterære verk. Særlig på 1980-tallet gikk det inflasjon i Bakthin og knapt en litterær analyse fra akademisk hold unngikk å henvise til han.

Jeg mener derimot at Solstad er påfallende monoton, i denne sammenhengen er dette positivt ment. Otto Hageberg skreiv i 1977: «Nesten meir enn hos nokon annan forfattar eg kjenner, varierer han visse grunnsituasjoner, grunnmønster og grunntema på ny og på ny.» Disse ordene er gyldige i dag, 25 år og 11 romaner etter.

Å tolke Solstad ut fra en postmodernistisk vinkel, desavuerer og umyndiggjør Solstad som en politisk forfatter.

Solstad er ingen kulturradikaler

Solstad analyserer og studerer intellektuelle holdninger og posisjoner under gitte historiske og samfunnsmessige betingelser – og han avslører hvor hjelpeløst menneskene er hvis de prøver å bryte seg ut av tidsfengslet. Det er lite fruktbart å anvende psykoanalysen på Solstads romanfigurer. Solstad står fjernt fra 1930-tallets kulturradikalisme, deres livsstilsradikalisme og dyrking av Freud og Reich. Solstad har for eksempel vært lite opptatt av menneskets barndom (inntil siste romanen). Solstad står også fjernt fra kulturradikalernes angrep på kristendom og religion. Dette vil jeg kommentere seinere i artikkelen.

Solstad på 90-tallet: Mellom det eksistensielle og det historiske

Jeg vil påstå at Dag Solstad fire 90-talls-romaner er skrevet i spennet mellom det eksistensielle og det historiske. Alle de fire hovedpersonene, kemner Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten, lektor Elias Rukla i Genanse og verdighet, professor Pål Andersen og bibliotekar T. Singer, stilles overfor fundamentale eksistensielle valg i sine liv. Deres valg er uttrykk for en overlevelsesstrategi i et samfunn der de ikke finner seg til rette eller passer inn. Mens Asnes, Pedersen og Fjord ville forandre Historien aktivt, er 90-talls-heltene ofre for den historiske utviklingen.

I 90-talls-romanene er den kommunistiske utopien helt fraværende. Det som er igjen av Solstads marxisme er at han helt konsekvent plasserer menneskene i en historisk og samfunnsmessige sammenheng. De historiske betingelsene framstilles som en trussel mot individets bevissthet og vilje. Samtidig kommer det en religiøs dimensjon inn i forfatterskapet.

La oss se nærmere på disse fire romanene:

Ellevte roman, bok atten (1992) forteller om hvordan Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg, ender med å spille lam i en alder av ca. 50 år ved å bestikke to leger. Dette er en roman om fortapelse. Det er også om en roman om et mislykket møte mellom far og sønn som ender med at faren ikke nekter å anerkjenne sin sønn fordi han er, i farens perspektiv, er et usympatisk menneske som alle skyr. Om denne boka sier Solstad i et intervju: «Begrepet nåde står veldig sentralt i denne boka. Fordi det er en nådeløs roman.» Videre sier han: «Med Ellevte roman, bok atten innrømmer jeg at jeg lever i en kristen kultur og det er jeg egentlig glad for.» (Kilde: Landro: Jeg er ikke ironisk.)

Genenanse og verdighet (1994) er en mer politisk roman som forteller om hvordan norsklektor Elias Rukla møter veggen i sitt forsøk på å formidle kulturarven til elevene på en videregående skole i Oslo. Etter nok en mislykket time, skal Rukla hjem. Han går ut i skolegården, det regner og han får ikke opp sin sammenleggbare paraply. I frustrasjon smadrer han paraplyen mens han roper obskøne ord til ei skolejente. Hans lærergjerning er over for alltid.

Ruklas skjebne som lærer er uttrykk for at en ny tid er inntrådt i Norge: Det er ikke mulig å formidle kulturarven til den oppvoksende generasjon slik det ble gjort tidligere. For Solstad innebærer dette en krise for det norske samfunnet. Det er de kommersielle kreftene som nå styrer folks liv og som gjør alle til passive konsumenter uten åndelige verdier.

Hovedpersonens navn, Elias Rukla, betegner motsetningen høy/lav. Profeten Elia for til himmelen i en ildvogn, mens Rukla er en kloakkbekk som rant gjennom Sandefjord i Solstads barndom.

Mens Genanse og verdighet uttrykker at det er umulig å formidle kulturarven videre, går Solstad et skritt videre i Professor Andersens natt fra 1996 og antyder at sivilisasjonen er opphevd. For hva er det Andersen gjør? Til tross for sin klassiske dannelse får han seg ikke til å anmelde et mord han er vitne til. Dette gjør han med åpne øyne, og han veit at en sivilisasjon er avhengig av at alle anmelder mord: Selv en far må også anmelde sin sønn hvis han er vitne til at sønnen utfører et mord. Ateisten Andersens konklusjon er: «Ingen kan ha sin egen Gud. Selv ikke den gudløse.»

Bibliotekar T. Singer (1999) er en person som velger å trekke seg vekk fra alle samfunnsmessige og (nesten) alle sosiale forpliktelser. Han er uinteressert i politikk, men han prøver seg i ti år som forfatter. Forfatterskapet hans blir til slutt to setninger: «En vakker dag sto han øye til øye med et minneverdig syn. Sola renner over Byglandsfjord.» Lenger kommer han ikke som forfatter, og heller ikke som ektemann og forsterfar lykkes han. Han tar etter hvert et oppgjør med sin eneste venn – og forskanser seg til slutt med arkivarbeid i kjelleren på Deichmanske bibliotek.

T. Singer har egentlig ikke kraft til å være hovedperson i en roman, men han har evnen til å skamme seg, noe som gjør han til en Solstad-helt.

I et intervju i Klassekampen 24. mai 2002 utdyper Solstad sitt syn på T. Singer: «T. Singer er et Guds barn som jeg vil forsvare. (…) I Norge er vi i ferd med å utvikle en mennesketype som ikke eier skamfølelse. Jeg oppdaget det for første gang da Reisesjekken ble sendt på tv. Jeg fikk sjokk. Selv bestemødrene ønsket sine barnebarn lykke til på dette … bordellet. Og hva med Skavlan – tror du de skammer seg, de som sitter som gjester i tv-programmene til Fredrik Skavlan? Nei. De skvaldrer uten skam. Og det er derfor Norge ikke lenger er en sivilisasjon, skammen er en forutsetning for sivilisasjon, mener Solstad.»

Generelt kan vi si at Solstads 90-talls-romaner uttrykker en sorg over at de klassiske borgerlige verdiene og dydene også har gått tapt.

Forsvar for kristne verdier

Solstads forfatterskap på 1990-tallet kan også leses som et forsvar for tradisjonelle kristne verdier. Legg merke til hvordan han ordlegger seg i sitatet overfor: «T. Singer er et Guds barn som jeg vil forsvare.»

De kristne allusjonene er gjennomløpende i hele Solstads forfatterskap. Vi husker den berømte scenen der gymnaslærer Pedersen sykler på vannet på veg til AKPs sommerleir på Håøya. Det er likevel en klar dreining i 1990-talls romanene mot metafysiske problemstillinger.

Solstad er blitt angrepet for dette, blant annet av litteraturviter Eivind Tjønneland som anklager Solstad, sammen med en rekke yngre norske forfattere, på å være «på lemenmarsj mot Gud». (Se Morgenbladet 19. mai 2000). Torunn Borge har gitt et interessant tilsvar til Tjønneland i pamfletten Gudeskrekk (Pax 2000). Her argumenter hun med at det er et politisk blindspor å gjenoppta den kulturradikale kritikken av kristendommen. Her er hun på linje med Solstad.

Solstad som ironisk og politisk forfatter

Er Solstad fremdeles en politisk forfatter? Jeg mener at han er det og at dette kommer fram ved å studere Solstads ironi. Nå er det slik at Solstad insisterer på at han ikke er ironisk, og at han nærmest er troskyldig. I samband med Solstads 60-årsdag i 2001 publiserte Jan H Landro en intervjusamling med Solstad med den tvetydige tittelen Jeg er ikke ironisk.

Det er umulig å lese Solstad uten å se at han bruker ironi som virkemiddel. Jeg oppfatter heller hans insitering på at han ikke er ironisk som en avgrensning mot den såkalte ironiske generasjon, den gruppa med forfattere og komikere som vokste fram på 80-tallet som retter ironien mot alt og alle og dermed blir holdningsløs. Solstads politiske holdning kommer derimot fram fordi hans ironi har en retning.

Ironien retter seg sjelden mot «dobbeltgjengerne», romanenes hovedpersoner. Disse personene er Solstads helter fordi de ikke klarer å tilpasse seg en gal verden. Ironien retter seg konsekvent mot de som fullt og helt identifiserer seg med tidsånden slik Fjord etter hvert gjør. Jeg skal gi to eksempler fra 90-talls-romanene:

Elias Rukla får en god venn i sin studietid, Johan Corneliussen. Corneliussen er en begava fyr som står foran en strålende karriere som filosof. Han blir i pakt med de politiske konjunkturene, marxist på begynnelsen av 1970-tallet og skriver sin magistergradsavhandling om forholdet mellom Kant og Marx. Han stifter familie, men brått bryter han over tvert og flykter fra kone og barn til USA:

«Slik sett ble ikke Elias Rukla overrasket, da han fem måneder etter at Johan Corneliussen kom hjem fra den internasjonale filosofi-kongressen i Mexico ble oppringt av ham fra Fornebu flyplass rett utafor Oslo og Johan fortalte at han var på vei til New York, for godt. Han fortalte at han skulle gå i kapitalismens tjeneste (en sarkasme, ironi kanskje). Det forbauset han ikke. For Elias tvilte ikke på at Johan Corneliussen var marxist, og hva skulle han gjøre med det faktum? Han satt jo på en enestående innsikt, marxismen, som gav han en overlegen evne til å tolke folkets drømmer, når de engang var der de nå en gang er, altså her, i dette samfunnet. Bare ved å gå i kapitalismens tjeneste kunne han få virkeliggjort disse evnene sine, fordi kapitalismen jo er det eneste som kan nyttiggjøre seg disse drømmene og ikke minst ta i bruk drømmetyderne. Marxismen som sådan, har en moralisme i seg, av oppdragende karakter, som kommer i strid med å kunne ta i bruk denne evnen, Johan Corneliussen fortalte at han hadde fått en drømmejobb i New York. I et stor konsulentbyrå som hadde spesialisert seg på evaluering av kommersielle ideer, konsepter og begreper, og som hadde de store filmselskapene, reklamebyråene, bokforlagene og plateprodusentene som kunder. Han kom til å bli rik, sa han, på en merkelig naiv måte, og idet han sa det så unte Elias Rukla Johan Corneliussen av hele sitt hjerte å bli rik, enda han også kjente seg merkverdig skuffet, ja snytt, over at Johan skulle bli borte for godt.»

Leseren får bedømme sjøl om dette er ironi eller bare en beskrivelse av et fenomen, nemlig at så mange av 70-talls-marxistene har gått i kapitalismens tjeneste. I det hele tatt er Solstad uhyre skarpsindig når det gjelder å beskrive (eller bedre: ironisere over) fenomener i middelklassen. Neste eksempel har jeg henta fra juleselskapet som professor Andersen deltar i sammen med sine venner fra samme generasjon og samfunnssjikt som han sjøl kommer fra. Det er kostelig lesning:

«Hva er det med dem som gjorde at de uttrykte en helt bestemt og tidsmessig lett gjenkjennelig enhet? Hva var med andre ord deres særpreg? Deres individuelle utvikling og deres individuelle liv hadde på mange måter vært lik den man tidligere hadde kunne finne i tilsvarende sjikt som det de tilhørte. Vellykketheten hadde gjort dem tilpasset. God mat, godt drikke, romslige boforhold hytte og landsted, bil og båt unnlater ikke å sette sitt preg på de privilegerte som nyter godt av slike goder, radikal eller ikke radikal. Men hvis denne generasjonen, eller retter sagt, dette lille mindretallet innafor sin egen aldergruppe, som selvbevisst hadde ment å ha rett, og sannsynligvis med rette, til å opphøye sine egne særpreg til selve generasjonens særpreg, hadde noe særpreg, en liten, men viktig detalj som skilte dem ut fra 50-årige professorer, overleger, feterte skuespillere, byråsjefer, sjefspsykologer med radikal ungdomstid anno 1950, 1970, eller for den sak skyld det man kan forutse i 2020, så må det ha ligget i det at de nektet å være samfunnsstøtter. De hadde en sterk motvilje imot å se seg selv som samfunnsstøtter.»

Ironi eller ikke, dette er tatt helt på kornet. (Men en innvending: det gjelder vel også mange av de som var radikale på 1970-tallet?)

En oppsummering og en konklusjon

Dag Solstads 90-talls-romaner representerer en fjerde fase i forfatterskapet hans og utgjør en helhet. Kontinuiteten gjennom hele forfatterskapet fra 1965 til i dag er mye mer påfallende enn bruddene.

Solstads 1980-talls-romaner uttrykker sorg over at det er umulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i Norge – og prøver å forklare hvorfor. Solstads 1990-talls-romaner er et resignert forsvar for de tradisjonelle borgerlige verdiene og idealene som blir tilintetgjort av en aggressiv kapitalisme. Solstads romaner kan også leses som et forsvar av tradisjonelle kristne verdier.

Det betyr selvsagt ikke at Solstad er noen kristen forfatter. Det betyr heller at Solstads siste bøker kan leses som en protest mot at et nytt dominerende evangelium har overtatt kristendommens plass. Dette nye evangeliet er det nyliberalistiske evangeliet med en rekke dogmer, oppsummert i en av denne religionens yppersteprestinner Margareth Thatchers kjente trossetning: «Det finnes ikke noe samfunn, bare individer.» Norge er ikke lenger et kristen samfunn slik det står i Grunnloven, religionen i Norge er nå en nyliberal lære der frelsen vinnes ved å berike seg.

Opp mot dette må vi vurdere Solstads posisjon: Sjøl om Solstad personlig måtte benekte Guds eksistens, er det bedre at nordmenn flest tror på kristendommen enn nyliberalismen. For i vår verden er Guds død identisk med sivilisasjonens død.

Det kan synes paradoksalt at den gamle m-l-forfatteren Solstad har havna i denne posisjonen, men det er bare et uttrykk for at alt han har stått for, er pressa fullstendig på defensiven.