av Tobias Pflüger

EU sin militærstrategi snakkar om at i «ei verd med globale trugsmål, globale marknader og globale media (…) er tryggleiken og velstanden vår stadig meir bunden til eit verksamt multilateralt system (…) Ein aktiv og handlingsdyktig Europeisk union kan utøve påverking globalt. Slik vil EU medverke i eit fungerande multilateralt system, noko som vil leie mot ei verd som er meir rettferdig, meir trygg og meir sameint.» Her er verdsmaktambisjonane til EU formulert. Alt ved framlegginga av EU sin militærstrategi hadde Javier Solana i Berlin den 12.11.2003 framheva: «EU skal bli ein global aktør.» Den gongen slo han likeeins fast at EU og Nato ville spele tett saman: «Innafor rammene til dette nettet er og blir Nato ein grunnleggande garantist for tryggleiken vår, og då ikkje som konkurrent, men som strategisk partnar.» Innafor EU skal det bli innført ei «bistandsplikt». For dei til no (framleis formelt) nøytrale EU-statane Austerrike, Finland, Irland og Sverige ville det innebere den endelege oppgivinga av nøytraliteten.

Militarisering av EU

På fire område er militariseringa av EU kome svært langt:

• For det første ved danninga av ein EU-intervensjonsstyrke på 60.000 soldatar som skal vere operativ dette året.
• For det andre – og det blir ofte oversett i diskusjonen – i form av ulike bi- og multinasjonale korps som alt har eksistert lenge.
• For det tredje gjennom oligopolisering og styrking av den europeiske krigsvåpenindustrien.
• For det fjerde – og det er nytt – gjennom danninga av såkalla «Battle Groups». Tyskland, Storbritannia og Frankrike vil opprette frå sju til ni kampgrupper (Battle Groups), kvar på omtrent 1.500 mann. Desse skal kunne bli mobiliserte på innan 15 dagar til militær innsats i frå 30 til 120 dagar kor som helst i verda. Desse «Battle Groups» skal bli «utvikla i full innpassing med yteevna til Nato».

EU-intervensjonsstyrken

EU-statane har lenge vore einige om å danne ein EU-intervensjonsstyrke. Til saman har EU-regjeringane og EU-kandidatane «meldt inn» ca. 100.000 soldatar. 60.000 av desse skal kor som helst i verda kunne bli sett inn permanent i eitt år. (Einaste unntaket er Danmark som ikkje deltar i EU sin militære «komponent».) Desse intervensjonsstyrkane skal vere innsatsklare innan 60 dagar. Den bindande intervensjonsradiusen på 4.000 km ut frå Brussel vart til og med overskriden i samband med den første «prøveinnsatsen» i Kongo. EU-intervensjonsstyrken er ikkje ein «ståande styrke». Han skal til kvar tid kunne bli sett saman frå ståande troppekontingentar. Denne styrken skal vere innsatsdyktig i løpet av 2004.

Samansettinga av styrken er politisk interessant: Austerrike 3.500, Belgia 1.000, Storbritannia 12.500, Finland 2.000, Frankrike 12.000, Hellas 3.500, Irland 1.000, Italia 6.000, Luxemburg 100, Nederland 5.000, Portugal 1.000, Sverige 1.500. Tyskland stiller med 18.000, klart den største kontingenten – nesten ein tredjedel av heile EU-intervensjonsstyrken.

For å kunne mønstre 18.000 innsatsdyktige soldatar, er det nødvendig å utdanne 32.000 ekstra til dette formålet. Desse har då også forbundsregjeringa gitt lovnad om. I tillegg er det lova 93 kampfly, 35 transportfly og 3 overvakingsfly, fire kamphelikopter og marinestyrkar.

Den tyske hæren sin dugleik gjeld framom alt strategisk oppklaring, leiingsevne og evne til strategisk forflytting. Den tyske generalen Rainer Schuwirth skal vere øvstkommanderande for EU-styrken. Innsatsleiingskommandoen i Potsdam-Geltow er den sannsynlege kjernen i eit «operativt hovudkvarter» for den Europeiske Unionen. Frankfurter Algemeine Zeitung (FAZ) (10.07.2001) skreiv dette om kommandosentralen i Potsdam: «Med innsatsleiingskommandoen rår den tyske hæren over ein operativ leiingsstab på arménivå, ei leiing som i funksjon tar vare på oppgåver som før vart tatt vare på av generalstaben til den tyske armeen.»

EU-planlegginga siktar på å etablere ein intervensjonsstyrke som kan handle med eller utan ryggdekking frå Nato, som kan handle ubunde av Nato og dermed også ubunde av USA. På heimesida til forbundsregjeringa lyder dette slik: «Kreftene i form av ein europeisk inngrepstropp skal stå til rådvelde for felles EU-innsats, ubunde av Nato.» (www.bundesregierung.de) Trass i at Solana ikkje ser Nato «som konkurrent, men som strategisk partnar», kan EU sine militærintervensjonar gjelde forhold som USA-regjeringa ikkje har interesse i eller til og med forhold der USA har andre interesser. Innebygd i dette ligg faren for at det kan kome til tydelege tilspissingar i forholdet mellom EU og USA.

Dei multinasjonale korpsa

Dei ulike multinasjonale korps som alt har eksistert lenge, er sentrale element i EU sin militærpolitikk.

Her finst:

• Europakorpset med tyske, belgiske, spanske, franske og luxemburgske troppar
• Eurofor med troppar frå Spania, Frankrike, Italia og Portugal
• Euromarfor med troppar frå dei same landa
• den europeiske luftfartsgruppa med tyske, belgiske, spanske, franske
• italienske og britiske avdelingar
• den multinasjonale divisjonen under britisk kommando som er lagt til Tyskland med tyske, belgiske og nederlandske troppar
• og det tysk-nederlandske korpset som skal bli sett inn i Afghanistan, og som tidvis skal ha «lead-nation-function» der.

Frå september 2002 er Eurokorpset godkjent av Nato som «Rapid Reaction Corps». EU sin framvisingstropp skal bli overdratt leiinga av Afghanistan-vernetroppen ISAF. «Seinare er siktemålet å overdra den operative leiinga» av den krigen som framleis går føre seg i Afghanistan «til Nato». (FAZ 04.02.2004) I følgje FAZ blir den nødvendige troppeforsterkinga i Nato vurdert til mellom 5.000 og 14.000 mann. Dette er resultatet av ei samanslåing av dei to operasjonane Enduring Freedom og ISAF, operasjonar som av gode grunnar har vore skilde frå kvarandre fram til no. Innafor ramma til Enduring Freedom var og blir krigs- og kampinnsatsen i Afghanistan gjennomført. I desse deltar også tidvis soldatar frå den tyske spesialkommandoen. ISAF var til no «berre» tilgjengeleg for dei såkalla stabilseringstiltaka. Med Forbundsdagen sitt vedtak om å sette inn soldatar i Kundusregionen vart ei første oppmjuking av dette skarpe skiljet utan tvil sett i verk.

EU-troppar i Irak?

Det er innlysande at USA ønskjer at Nato skal ha ei offisiell rolle i okkupasjonen av Irak. Slik det vart uttalt ved samlinga av Nato sine militærministrar i «Tryggleikskonferansen» i München i februar 2004, skal ei Nato-operasjonsplanlegging for Irak bli vedtatt i det neste ministermøtet i Istanbul i juni 2004. Til innsats mot enden av året eller ved starten av neste år blir det diskutert 30.000 til 45.000 soldatar. Som hovudkvarter snakkar ein om Allied Rapid Reaction Corps (ARRC) i Mönchengladbach og det tysk-nederlandske korpset. «I begge leiingsstabane stiller den tyske hæren i følgje FAZ (04.02.2004) med storparten av personellet. Tyske soldatar vil då bli konkret bunde til okkupasjonspolitikken i Irak gjennom å delta i leiingsstabane. Bildet av den tyske regjeringa som motstandar av Irakkrigen vil for godt bryte saman. Dette bildet er elles for lengst svekka gjennom den indirekte støtta til USA sine militæroperasjonar frå tysk jord gjennom hjelp til den amerikanske armeen i nærområdet til krigshandlingane.

Utsyn

For den franske militærministeren, Michele Alliot-Marie, er det militære samarbeidet vorte til nøkkelelementet i den europeiske prosessen mot å bli einige. I eit intervju med FAZ (05.02.2004) slo ho fast: «Irak-krisa har ikkje vore eit tilbakeslag for forsvarssamarbeidet i EU. Det motsette er tilfellet. Forsvaret har vorte eit nøkkelelement i den europeiske prosessen mot semje. Forsvaret kjem raskare på plass enn pengeunionen gjorde i si tid.

I opningstalen sin til Hannovermessa i 2003 påviste forbundskanslar Gerhard Schröder samanhengen mellom opprustingspolitikken og den sosiale innstramminga i landet vårt. Han grunngav det nødvendige ved Agenda 2010 med at «Tyskland må og skal (…) spele si rolle i Europa slik at Europa kan spele si rolle i verda.» Ein må «sette landet økonomisk i stand til både å ha den krafta og stille ho til rådvelde for Europa for å kunne realisere denne rolla.» (www.bundesregierung.de, sett inn 07.04.2003)

Forståinga er gammal: Pengar kan ein berre bruke ein gong, enten til høgrusting eller til utdanning og sosialtenester. Det nye er at ein sosialdemokratisk kanslar går så ope og absolutt inn for å prioritere militariseringa framom behova til befolkninga. I talrike europeiske land er det danna ei rørsle «Mot denne EU-grunnlova – for eit Europa som seier nei til krigen.» Denne rørsla går ikkje berre til angrep på «tvangen til opprusting» i grunnlovsutkastet, ho går også til angrep på grunnlovsutkastet si demokrati- og utviklingspolitiske innretting. Dette er ei rørsle der globaliseringskritikarar av begge kjønn og aktive freds- og utviklingspolitiske grupper samarbeider.

av Ronny Kjelsberg

Det vi har vært igjennom så langt, har kun vært forberedende stadier til kommersialisering av høyere utdanning.

I dag er vi inne i en periode med mange omveltninger innen høyere utdanning. Disse omveltningene vil få direkte konsekvenser for alle ansatte og studenter ved høgskoler og universiteter i Norge, og mange aspekter ved disse fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn de kanskje får. Dersom vi setter disse reformene inn i en historisk og politisk sammenheng, kan vi se ganske klart hva som er det egentlige formålet, eller i det minste den reelle konsekvensen av de endringene vi nå står overfor.

Det klassiske universitetet

Universitetet har historisk sett vært en arena hvor kun borgerskapets, overklassens barn gikk. Dette satte også sitt preg på de idealene som preget universitetet, og tenkningen omkring hva som er universitetets mål og funksjon i samfunnet. Studentene ble opplært til selvstendig, kritisk tenkning, og forskning og kunnskap som mål i seg selv stod i fokus. De som da gikk på universitetet var barn av de som kontrollerte og ledet samfunnet, og universitetet var slik en viktig institusjon for å gi disse studentene den kulturelle kapitalen og evne til selvstendighet som gjorde at de kunne lykkes i samfunnet og ta over styringen etter sine foreldre.

Arbeiderklassens inntog på universitetet

I takt med utviklingen av samfunnet og de kapitalistiske produktivkreftene ble studentene etter hvert i stadig større grad hentet fra andre lag av folket. Først gjorde bondesønnene sitt inntog, deretter fulgte også arbeiderklassens barn. Dette endrer universitetets natur grunnleggende. Nå skal ikke alle som tar høyere utdanning lenger utdannes til selvstendig tenkende ledere som skal tre inn i overklassen. I stadig større grad blir studenter utdannet for å fylle den voksende industriens økende behov for kvalifisert arbeidskraft. Dette gjør at vi i Vesten på 1960- og 70-tallet får et skille. I Norge skjer dette gjennom den såkalte Ottosen-komiteen som i 1965 foreslo opprettelsen av det distriktshøgskolesystemet vi har hatt i dag. (1,2) Nye kortvarige og yrkesrettede studier ble etablert for å skaffe til veie billig kvalifisert arbeidskraft til industrien, mens universitetene for en stor del beholdt de idealene det tidligere hadde hatt. Slik fikk vi nå et skille i høyere utdanning i Norge med en klar arbeidsdeling, som man kan knytte opp både til næringslivets behov for billig kvalifisert arbeidskraft, og til arbeiderklassens inntog på universitetene. Universitetene tok seg av de lange utdanningene, og hadde et fokus på selvstendighet, og utdanning gjennom forskning. Høgskolene tok seg av de korte yrkesrettede utdanningene, og det ble rekruttert fra det distriktet som hørte høgskolen til. Det var altså et slags nasjonalt samarbeid med liten eller ingen konkurranse om studenter mellom institusjonene, og et visst klasseskille ble bevart ved at mesteparten av arbeiderklassen ble kjørt inn i høgskolesystemet.

Endringene på universitetene skapte i denne perioden store studentopprør både i USA og Europa. I Norge var det Ottosen-komiteen som ble utsatt for denne kritikken. Studentene protesterte blant annet mot effektivisering av universitetsstudiene og en umyndiggjøring av studentene. (3) (Dette er også elementer som kommer tilbake i forsterket form nå gjennom den kvalitetsreformen som blir gjennomført innen høyere utdanning.) Studentmassen hadde endret seg, og da studentene oppdaget at de ikke hadde noen innflytelse på de endringene som ble gjort, gjorde de opprør. Når studentene nå ikke lenger bare var borgerskapets barn, hadde vi fått en kraftig radikalisering av studentmassen som også kunne sette protestene mot universitetsreformene inn i en mer helhetlig samfunnskritikk.

Skillet mellom universitet og høgskole utviskes

Den før nevnte situasjonen med arbeidsdeling er det som nå endrer seg. Vi er nå i en nasjonal situasjon hvor alle som vil stort sett har en mulighet til å ta høyere utdanning, og skillet mellom universitet og høgskole utviskes samtidig. Skillet utviskes på den ene siden gjennom at utdanningene blir formelt like. Både høgskoler og universitet kan nå tilby bachelor-, master- og PhD-grader, og høgskoler som tilbyr utdanning innen et stort og bredt nok spekter, kan få status som universitet.

På den andre siden har den såkalte kvalitetsreformen gjort at utdanningsmetodene også blir mer like, ved at universiteter og høgskoler nå kjører undervisningsmetoder som ligner hverandre mye mer. Innføring av store mengder obligatoriske øvinger og innleveringer i tillegg til sterkere programmering av studiet fratar studenten friheten til selv å velge den beste måten å tilnærme seg stoffet på. Sammenslåingen av sivilingeniørstudiet og det gamle AVH ved universitetet i Trondheim, til det nye NTNU, har gjort at vi nå også ved universitetet har «skoleklasser» av en type vi ellers bare kjenner fra høgskolesystemet. Det som skjer med denne nye omleggingen, er altså at studenter som ikke er komfortable med et slikt studieopplegg vil miste sin mulighet til å ta et annet valg. Valgfriheten, som man i dagens samfunn ellers snakker så mye om, forsvinner for studentene med slike obligatoriske, strømlinjeformede utdanningsmetoder. En ytterligere umyndiggjøring kommer gjennom at studielånet nå blir utbetalt hver måned, og at stipendandelen blir gjort avhengig av fullførte vekttall. Dette gir studentene en økt økonomisk ufrihet som forsterkes ved lengre semester og sterkere intensitet i studiet, noe som begrenser mulighetene til jobb ved siden av. (4) Vi ser nå at det selvstendighetsidealet som tradisjonelt har preget universitetet, er i ferd med å forsvinne. Den rasjonaliseringen og effektiviseringen som ble startet på 1960- og 70-tallet er nå i ferd med å fullføres.

Internasjonal liberalisering

Det vi har vært igjennom så langt, har kun vært forberedende stadier til kommersialisering av høyere utdanning. Det som nå følger er derimot direkte tilrettelegging. Den samme loven som gjør det mulig for distriktshøgskolene å bli universiteter, gjør det nå også mulig for private aktører som BI å få universitetsstatus. (5) Videre har vi det nå beryktede Ryssdalsutvalget (6), som foreslo at statlige høyere utdanningsinstitusjoner skulle organiseres som selveiende institusjoner.

Under WTO (World Trade Organisation) er det en «General Agreement on Trade in Services» (Gats), som også omfatter handel med undervisningstjenester. Gats-avtalen har som mål å øke tjenestehandelen på tvers av grensene, så utdanning er nå blitt et element i verdenshandelen. I praksis gjelder dette høyere utdanning. Selv om Gats ikke gjelder for områder som er myndighetsansvar, kan det være uklart hvor grensene går for myndighetenes ansvar for høyere utdanning. Med en økende likestilling mellom statlige og private utdanningsinstitusjoner, blir denne uklarheten større. (1) Dersom Ryssdalsutvalgets flertallsinnstilling nevnt over hadde gått igjennom, hadde det ikke vært hjemmel i Gats for å forskjellsbehandle norske utdanningsinstitusjoner og store multinasjonale konsern som jobber mot utdanningsmarkedet.

Nå blir det ikke flertall på Stortinget for flertallsinnstillingen fra Ryssdalsutvalget, men det er naivt å tro at slike tanker ikke dukker opp på ny i nær framtid. Selv mindretallets innstilling innebærer likevel en liberalisering. Man bryter ned de demokratiske strukturene som tradisjonelt har stått sterkt på universitetene med valg av rektor og ledere på fakultets- og instituttnivå. Dette er en prosess som allerede har startet på universitetene, hvor styrene nå har begynt å ansette ledere, men den blir befestet med den nye loven. All makt på universitetet/høgskolen vil ligge hos et styre man etter hvert kan frykte vil få et flertall av eksterne representanter, noe som i praksis betyr representanter fra næringslivet. Vi kan da få en situasjon hvor næringslivsinteresser i praksis styrer høyere utdanning i Norge. Dette vil rettferdiggjøres i et behov for å være konkurransedyktige i et stadig mer liberalisert globalt marked, og dette vil i sin tur i tråd med den nyliberale ideologien brukes til å presse fram et mer liberalt samfunn i Norge, også innen høyere utdanning. Konkurransesamfunnet presser fram en konkurransesituasjon også innen utdanning.

Norge som pådriver

Norge har vært en pådriver innen den internasjonale liberaliseringen av utdanningstjenester. I Gats-forhandlingene krevde den høyredominerte Bondevik II-regjeringen blant annet fri tilgang til utdanningssektoren i en rekke u-land: Brasil, Chile, Colombia, Egypt, Filippinene, India, Kina, Pakistan og Sør-Afrika. (7) Norge krevde full tilgang innenfor alle Gats-avtalens såkalte «modes of supply», dvs full tilgang til å opprette utdanningsinstitusjoner eid av norske selskaper, potensielt også med utenlandsk personell, som så skal konkurrere på like vilkår som lokale universiteter. (8) Norge er slik en aktiv pådriver som jobber for liberalisering av utdanning i andre land. Gats-forhandlingene er noe som normalt blir forbigått i stillhet, men dette kom fram i medias søkelys da den daværende sørafrikanske utdanningsministeren Kader Asmal, tok kraftig til motmæle under et seminar i Bergen (9), noe som igjen førte til at en noe mer defensiv norsk regjering trakk kravet mot Sør-Afrika (men kravene mot de andre landene ble stående). (10)

For den regionale utviklingen innen kommersialisering av høyere utdanning er de prosessene EU nå kjører fram, svært sentrale. Norge er en pådriver også her. Bolognaprosessen har som formål å skape en felles europeisk utdanningsarena innen 2010. En slik regional strømlinjeforming trenger naturligvis ikke i seg selv være en fare, men den er en klar forutsetning for en kommersialisering, og dersom vi går til kilden, Bolognadeklarasjonen fra 1999, ser vi at også her kommer argumentet om at man «… i særdeleshet (må) se på målet om å øke den internasjonale konkurranseevnen til det europeiske systemet for høgre utdanning». (11) Kommersialisering er altså her et utgangspunkt for hele prosessen. Lisboatraktaten er sluttdokumentet i Bolognaprosessen, og har som sitt sentrale politiske mål å gjøre EU til den mest «konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien» i verden innen 2010.

Norge har arbeidet for en tettere tilknytning til Lisboatraktaten og til deltakelse i prosjekter og initiativer som helt eller delvis faller utenfor EØS-avtalen, og regjeringen har spilt en såpass aktiv rolle at Norge skal arrangere den neste store ministerkonferansen i denne prosessen i Bergen 19.-20. mai 2005. Som neste vertskapsland har Norge sekretariatsfunksjonen frem mot ministermøtet, og i den anledningen har man også laget en egen nettside. (12)

I den såkalte Globaliseringsmeldingen (13) nevnes Gats, Bolognaprosessen, Lisboatraktaten og Kvalitetsreformen i samme åndedrag når det redegjøres for regjeringens visjoner om utviklingen av norske utdanningstjenester. Til og med den norske regjeringen ser altså at disse prosessene har det samme målet, og er en del av den samme utviklingen, og de jobber hardt for å presse denne utviklingen videre på alle fronter.

Konkurranseskolen

Vi har nå sett at skillet mellom universitet og høyskole viskes ut. Dette gjør at den gamle arbeidsdelingen faller bort. I stedet for samarbeid om studentene, blir det nå en konkurranse om studentene både nasjonalt og internasjonalt. Den lokale konkurransen blir ytterligere skjerpet når institusjonene finansieres etter antall studenter og gjennomføringsgrad. Universitetet er ikke lenger et sted for utvikling og selvstendighet. Det har blitt en bedrift; en bedrift som produserer vekttall. Som for alle bedrifter vil det da handle om å maksimere inntektene, og minimere utgiftene.

I tillegg kommer regjeringen nå med et krav om at 25 % av budsjettet skal komme fra eksternfinansiert virksomhet, og at 25 % av arbeidstiden skal brukes til FOU-virksomhet. For å tilfredsstille kravet om ekstern finansiering tvinges institusjonene til å drive en næringsrettet forskning, noe som selvsagt vil måtte gå ut over grunnforskningen. I tillegg må høgskoler og universitet tilby andre tjenester til et marked hvor etterspørselen per i dag er liten. Dette vil etter hvert presse fram spørsmålet om skolepenger, et ord ingen norsk politiker i dag tør si høyt, men som utvilsomt ligger i bakhodet hos mange. Innføring av skolepenger og økte studieavgifter er en internasjonal trend i dag, og kommer i land etter land etter hvert som nyliberalismens krav om nedskjæring av offentlige utgifter når høyere utdanning, senest skjedde dette i England, og det argumenteres for det også i Norge. (14, 15)

Oppsummering

At vi med en regjering fra høyresiden i politikken får en høyere utdanning som blir stadig mer skreddersydd næringslivet, burde ikke overraske noen. At det gamle dannelsesidealet ved det tradisjonelle universitetet fjernes, er derimot et klart tegn på at nyliberalismen har tatt over for verdikonservatismen i å være den førende ideologien på høyresiden i politikken, både i Norge og internasjonalt.

Hva vil denne liberaliseringen så føre til? Konkurranse om studentene og innføring av skolepenger vil gi en type samfunn vi ser for eksempel i USA. Et samfunn med dyre A-skoler og billigere men dårligere B-skoler. Skillet mellom de med velstående foreldre og de med en mindre privilegert bakgrunn gjenopprettes, og vi får igjen noen skoler som utdanner samfunnets ledere, og noen som utdanner billig kvalifisert arbeidskraft til næringslivet. Det er grunn til å tro at dette vil føre til at statusen til enkelte yrker vil svekkes, blant annet enkelte tekniske yrker vil gi mindre status når de er resultat av en strømlinjeformet utdanning som ikke har selvstendig tenkning, og utdanning gjennom forskning i fokus.

Vi ser altså at de endringene vi ser i høyere utdanning i dag, ikke nødvendigvis er noe nytt eller fremtidsrettet, de tar oss tvert imot tilbake til samfunnsstrukturer vi hadde for 100 år siden, og som de aller fleste av oss antagelig er glade vi er kvitt.

Noter/kilder:

• 1. Nyborg, Per; Sentrale utviklingstrekk i UH-sektoren, nasjonalt og internasjonalt, Universitets- og høyskolerådets lederutviklingsprogram, 10.-12. juni 2003.
• 2. Hansen, Jan Erik Ebbestad (red.); Norsk tro og tanke bind 3, Universitetsforlaget, 2001.
• 3. Berntsen, Harald; Universitetet i samfunnet, Dagbladet 25. og 26. april 1968, Studenter og byråkrati, 1969.
• 4. Kjelsberg, Ronny; En umyndiggjøring av studenten, Adresseavisen 15. mars 2001, Friheten 16. mars 2001.
• 5. Magnus, Gunnar; BI vil bli universitet, Aftenposten 11. august 2003.
• 6. NOU 2003: 25, Ny lov om universiteter og høyskoler, Statens forvaltningstjeneste Informasjonsforvaltning, Oslo 2003.
• 7. Vermes, Thomas; Norge vil åpne u-land for skoleeksport, Nationen 1. august 2002.
• 8. South-African Council for Higher Education, www.che.org.za/documents/d000041/index.php
• 9. Naido, Sharda; Asmal shuns WTO deal on education, Business Day 7. oktober 2003.
• 10. Vermes, Thomas; Trekker Gats-krav om utdanning, Nationen 11. oktober 2003.
• 11. De europeiske utdanningsministrenes felleserklæring, Bologna, 19. juni 1999.
• 12. http://www.bologna-bergen2005.no/
• 13. St.meld. nr. 19 (2002-2003), En verden av muligheter – globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, godkjent i statsråd 28. mars 2003.
• 14. Salvanes, Kjell G; Tony Blair og høgare utdanning, Bergens tidende 25. januar 2004.
• 15. Blair vant viktig avstemning, Bergens tidende 27. januar 2004.

av Jarl Hellesvik

I boka Statsforfatningen i Norge som kom ut i 1962 skriver jussprofessor Johs Andenæs, som nylig døde, at av de alminnelige ideer som den norske grunnloven bygger på, vil han nevne tre: Det er folkesuverenitetsideen, maktfordelingsprinsippet og læren om de ukrenkelige menneskerettigheter (individuelle rettigheter).

Andenæs skriver at «folkesuvereniteten går ut på at folket har rett til å rå selv. Det gjelder både med hensyn til det indre styre og det gjelder utad i forhold til andre stater. Folkeviljen er den øverste norm for statens styre …» Han skriver videre at: «Folkesuvereniteten, folkets selvbestemmelsesrett, det er selve kjernepunktet i den demokratiske ideologi.»

Maktfordelingsprinsippet

Maktfordelingsprinsippet skriver seg fra den franske statsrettfilosofen Montesquieu. I hans verk Lovens ånd, som kom ut i 1748, hevder Montesquieu at «den som har makt har en tilbøyelighet til å misbruke den». For å hindre maktmisbruk, må det skapes en ordning slik at «makt stanser makt». Ut fra dette ble det utledet at statens organer måtte bestå av en lovgivende makt utgått av folket i valg, en utøvende makt og en dømmende makt.

Disse to elementer, sammen med læren om de ukrenkelige menneskerettigheter, er det nok først og fremst det siktes til, når det i § 112 i Grunnloven, som bestemmer hvordan grunnlovsendringer skal skje, heter at grunnlovsendringer ikke må bryte med Grunnlovens ånd og prinsipper.

Den norske Grunnloven var en av de første grunnlover som ble skrevet ut fra denne ånd og disse prinsipper. De andre grunnlover som ble skrevet over samme lest på denne tiden, ble etter hvert styrtet. Den norske var den eneste som ble stående.

Gustav Sieg Sørensen i Folkebevægelsen mod EU i Danmark skriver i sitt notat «De europeiske folks kamp for folkestyre» at:

«I modsætning til den franske revolutions blodige årti har Norge været et fredeligt og stabilt samfund nu i næsten 200 år. Derfor har den norske grundlov – direkte eller indirekte præget alle de grundlove, der siden er skrevet i Europa.»

Hver og en kan jo tenke igjennom følgende spørsmål: Hvilke stater i Europa har hatt og har en grunnlov og et styresett tuftet på disse ideer og hvor lenge har de hatt det? Jeg tror jo at de fleste som gjør en slik gjennomgang, vil innse at det ikke er noen selvfølge at Europa skal være demokratisk styrt.

Hva er en grunnlov?

Konventet (som laget forslaget til EU-grunnlov) har valgt å kalle forslaget for forfatning. Tidligere har alle avtaler som har lagt grunnlaget for utviklingen av EU, blitt kalt for traktater: Roma-traktaten osv. Hva er så en forfatning eller grunnlov for noe?

Ifølge Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1999) er en grunnlov: «det sett av bestemmelser som konstituerer et lands politiske system og regulerer særlig viktige sider ved dets funksjonsmåte. Disse bestemmelser kalles også forfatning eller konstitusjon». I Damms store leksikon (1986) heter det at en grunnlov er: «en statsforfatning eller en konstitusjon. Inneholder de grunnleggende regler om forfatningen, dvs om statens organisasjon og om forholdet mellom stat og individ».

EU-grunnloven

Litt om forslaget til EU-grunnlov (heretter omtalt som «EU-grunnloven, grunnloven eller forfatningen») som er blitt utarbeidet. Forslagstillerne gir det sjøl betegnelsen EU-forfatningen. Det heter i grunnlovsforslaget at EU-grunnloven kun kan endres ved enstemmighet.

For ikke lenge siden ble det avviklet en debatt i EU-parlamentet om dette forslaget. Der argumenterte føderalistene (de som vil ha en forbundsstat; dette betyr at medlemslandene blir delstater) at det ikke var noen grunn til å være imot forslaget, fordi det jo stort sett er en formalisering av de gjeldende traktater og ordninger som allerede finnes i EU. Det er jo mye sant i det, men der er en del sentrale elementer som gå ut over dagens ordninger. Bare det at de velger å omtale forslaget som en forfatning, viser at de mener at dersom dette blir vedtatt, må EU være for en stat å betrakte. I det minste uttrykker dette at det er det som er ambisjonen.

La oss så kikke litt på innholdet i dette grunnlovsforslaget. Grunnloven bestemmer at de sentrale institusjonene i EU vil være: Det europeiske råd, Ministerrådet/Rådet, Kommisjonen, Parlamentet, Domstolen og Sentralbanken

Det europeiske råd

Det europeiske råd består av statslederne/regjeringssjefene i medlemslandene/delstatene. Det europeiske råd fastlegger overordnete politiske retningslinjer og de viktigste politiske prioriteringer. Det har ingen lovgivende funksjon. Det heter i grunnloven at beslutninger vedtas med konsensus, dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen. Om ordet konsensus betyr det samme som enstemmighet, er uklart, fordi ordet enstemmighet er brukt andre steder i forfatningen. Om forslaget til EU-forfatning, heter det at Konventet (gruppen som laget forslaget) vedtok alle beslutninger med konsensus. I det tilfellet betydde det i hvert fall ikke enstemmighet, men derimot overveiende enighet, da det var et mindretall i opposisjon til alle konsensusbeslutningene. Det står ikke noe i bestemmelsene om Det europeiske råd at møtene og forhandlingene skal være åpne, i motsetning til om Rådet, hvor det uttrykkelig står at forhandlingene og avstemningene skal være åpne. Jeg tolker dette slik at forhandlingene og eventuelle avstemninger i Det europeiske råd vil være lukket. Dette innebærer i så tilfelle at det blir helt håpløst for befolkningen i de enkelte delstatene å få vite hva vedkommende statsleder har forfektet og eventuelt stemt på møtene i Det europeiske råd.

Det europeiske råd skal ledes av en formann som velges for to og et halvt år av gangen.

Ministerrådet/Rådet

Ministerrådet består av fagministrene fra delstatene for gjeldende område, for eksempel landbruksministrene, som behandler saker som gjelder landbruket. Det er i Ministerrådet den sektorpolitiske lovgivningen endelig vedtas med kvalifisert flertall, dersom ikke annet er bestemt i grunnloven (artikkel I-22, avsnitt 2 og 3).

Europakommisjonen

Kommisjonen består av en rekke generaldirektorater, som kan sammenlignes med de norske departementer. Kommisjonens formann foreslås av Det europeiske råd og godkjennes av Parlamentet. Delstatenes regjeringer foreslår tre kandidater fra hver delstat som kommisjonærer/kommissærer. Kommisjonens formann plukker da ut blant disse, en fra hver delstat og fremmer forslag til kommisjonærer (en fra hvert land). Forslaget fra Kommisjonens formann forkastes eller godkjennes i sin helhet av EU-parlamentet. Kommisjonen sitter i en periode på 5 år.

Forfatningen slår fast at Kommisjonen skal ha initiativretten til ny lovgivning. Det fastslås også at dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen, er det kun Kommisjonen som kan komme med forslag til EU-lover (artikkel I-25 avsnitt 2). I tillegg skal Kommisjonen kontrollere gjennomføringen av lovene og holde øye med at forfatningen overholdes. Ifølge forfatningen er det forbudt for kommisjonærene å ta nasjonale hensyn i sitt virke. Kommisjonen har også ansvaret for EU-budsjettene.

Kommisjonen er regnet for å være EUs mektigste organ. Den betraktes som EUs regjering og representerer derfor den utøvende makt i EU.

Europaparlamentet

Nå er det 732 medlemmer i Parlamentet. 14 av dem er valgt fra Danmark. Valgperioden er på 5 år. Hver delstat gis anledning til å velge et visst antall representanter. Parlamentet godkjenner eller forkaster lovforslagene fra Kommisjonen, sammen med Ministerrådet. Ut over dette har Parlamentet noen politiske kontrollfunksjoner og rådgivende funksjoner.

Den europeiske unions domstol

Domstolen består av en dommer fra hver av delstatene. Dommerne utpekes av delstatenes regjeringer. De sitter for 6 år av gangen.

I EU-grunnloven heter det om domstolen (blant annet i artikkel III-274) at «Såfremt et slikt spørsmål (fortolkningen av forfatningen/grunnloven og rettsakter utstedt av unionens institusjoner, organer, kontorer og agenturer) reises i en rettssak ved en nasjonal rett, hvis avgjørelse ifølge nasjonale rettsregler ikke kan påankes, har retten plikt til å bringe saken inn for Domstolen». Dette betyr at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv kompetanse eller bestemmende myndighet, er det EU-domstolen som skal dømme i siste instans.

Lovgivningen i EU

Kort forklart foregår lovgivningen i EU ved at Kommisjonen fremmer lovforslag. Kommisjonen er forpliktet til å fremme lovforslag i tråd med grunnloven og de politiske prioriteringer som er gitt av Det europeiske råd. Forslagene går så til Parlamentet som kan vedta eller forkaste forslagene ved simpelt flertall. Deretter går forslagene til Ministerrådet som vedtar eller forkaster lovforslagene med dobbelt kvalifisert flertall.

Statsoppbyggingen i EU bryter med maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsideen.

Som vi ser, bryter oppbyggingen av EU med maktfordelingsprinsippet. Skillet mellom den lovgivende og utøvende makt brytes ned, ved at den utøvende makt i EU (Kommisjonen) får enerett til å fremme lovforslag. Ministerrådet, som består av representanter for den utøvende makten i delstatene, blir en del av den lovgivende makten. Alt dette betyr igjen at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivende myndighet, er de folkevalgte lovgivende myndigheter i delstatene fratatt lovgivningsmyndighet. Det samme gjelder den utøvende myndighet. På alle områder hvor EU har tildelt seg selv denne myndighet, mister delstaten denne utøvende myndighet.

Dermed er befolkningen i EU fratatt nærmest all innflytelse på lovgivningen i EU. Den har så godt som ingen mulighet til å kaste de lovgivende organer. Dermed foretas et brudd med folkesuverenitetsideen. Denne går som tidligere nevnt ut på at det er folket i allmenne valg som skal bestemme hvem som vedtar lovene i staten og hvem som utøver lovene. Befolkningen i EU kan heller ikke ved allmenne valg få Kommisjonen/EU-regjeringen kastet.

Det er direkte skremmende å se hvor lett de dominerende politiske kreftene i Europa (Norge medregnet her) tar på at disse sentrale ideer i statsrettsfilosofien avskaffes gjennom utviklingen av EU. Det er direkte skremmende å registrere hvor villige EU-tilhengerne i Norge er til å avgi disse grunnleggende prinsipper og ideer som ble nedfelt i den norske grunnloven av 1814 og som vi har forfektet siden da. Derfor har jeg da også over lang tid hevdet at EU-tilhengerne er lørvete i kantene når det gjelder grunnleggende demokratiske prinsipper – eller det som verre er.

Hva er demokrati?

Ordet demokrati eller folkestyre er blitt brukt og misbrukt og brukes og misbrukes fortsatt, som et honnørord for mange slags regimer som jeg langt fra vil karakterisere som demokratiske. Det virker i dag som om nesten alle er for «demokrati». Men ordet er også nøyaktig definert. En av dem som har gjort det er professor Philippe Schmitter ved EUs tenketank i Firenze som sammen med Terry Karl har foreslått følgende definisjon som burde utelukke misbruk: «Et demokrati er et styringssystem der borgerne – gjennom sine valgte representanter, gjennom konkurranse og samarbeide om velgerne – gjør makthaverne ansvarlige for sine handlinger i den offentlige sfære.»

EU er grunnleggende udemokratisk

Fra EU-tilhengernes side innrømmes det motvillig at EU har et demokratisk underskudd. Dette er en sterk underdrivelse. Det som er selve prøvesteinen på om en stat er demokratisk eller ikke, er om befolkningen har muligheter til å stille sine makthavere til ansvar gjennom demokratiske prosesser. EU-borgerne har ingen mulighet til å få avsatt verken den utøvende makt (Kommisjonen) eller den lovgivende makt, sjøl om et flertall av befolkningen skulle være sterkt misfornøyd med den politikk som føres. Altså er EUs statsoppbygging grunnleggende udemokratisk. Den tidligere nevnte professor Phillippe Schmitter, som for øvrig er tilhenger av EU-prosjektet, skriver i sin bok Hvordan demokratisere EU og hvorfor at statsvitere som både er eksperter på og tilhengere av unionene, er enige om at dersom EU søkte om å bli medlem av unionen, måtte svaret bli nei, for det er bare demokratier som kan bli medlemmer!

Det jeg har beskrevet ovenfor, betyr at i samme grad som EU er blitt utviklet, i samme grad har folkestyrene rundt omkring i EU-landene blitt avviklet. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, betyr dette et endelig farvel til opp til 150 års demokrati i enkelte av medlemslandene. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, vil dette medføre at det vil være omtrent likeså få demokratier igjen i Europa som det var i perioden 1940-45. Sammenlignet med EU-grunnloven er den norske grunnloven for et lysende demokratisk fyrtårn å regne.

Allikevel ser vi at for eksempel representanter for partiet Høyre uten forbehold hyller forslaget til EU-grunnlov som et demokratisk framskritt. Jeg synes at det er tankevekkende på en nifs måte.

EU-grunnloven er av en kvalitativt ny type

I EU-grunnloven er det nedfelt at det skal føres en bestemt økonomisk politikk. Denne økonomiske politikken blir omtalt som markedsliberalistisk eller nyliberalistisk. I artikkel I-4,2 heter det: «Unionene sikrer at det i EU er fri bevegelighet for personer, tjenesteytelser, varer og kapital, samt etableringsfrihet i overensstemmelse med denne forfatnings bestemmelser.» Dette gjør den til en grunnlov av kvalitativ ny type. Slikt er aldri før blitt nedfelt i noen grunnlov. Også dette er med på å gjøre EU til et udemokratisk prosjekt. Befolkningen vil ikke lenger kunne være med å bestemme hvilken økonomisk politikk som staten fører, når de avgir sin stemme ved allmenne valg.

Den norske Grunnloven og EU

Jeg har tidligere laget et notat hvor jeg påviser at en rekke paragrafer i den norske Grunnloven som regulerer de mest sentrale funksjoner i den norske staten, må fjernes eller endres før Norge kan bli medlem i EU. Dette notatet er tidligere blitt trykket i avisa Klassekampen. Dette gjelder minst 10 grunnlovsparagrafer. Jeg skal ta et eksempel på dette.

I § 49 i den norske Grunnloven heter det at: «Folket utøver den lovgivende Magt ved Stortinget …». I § 75 i Grunnloven heter et at «Det tilkommer Stortinget: a) at give og ophæve Love, …»

I EU-grunnloven står det i artikkel I-5a at: «Forfatningen og de lover som er vedtatt av Unionens institusjoner under utøvelsen av de bestemmelser, som er tildelt denne, går foran medlemsstatenes lover.»

Dette betyr at den norske Grunnloven, alle norske lover, forskrifter, vedtekter og vedtak, er underordnet EU sine rettsakter på alle de områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivningskompetanse eller bestemmende myndighet. Og det er på de aller fleste områder.

Ser man litt grovt på EU-grunnloven, ser man at den tildeler EU enekompetanse (bestemmende myndighet) på en rekke områder som for eksempel i fiskeriforvaltningen. Den tildeler EU «delt kompetanse» på en rekke andre områder. For eksempel tekniske bestemmelser knyttet til fiskeriene. Men bestemmelsen her gir ikke delstatene rett til å bestemme, dersom EU allerede har vedtatt lover eller når EU vedtar lover på disse områder. Da må delstatenes lover vike dersom de kolliderer med EUs lovgivning. Man skal lete lenge etter i EU-grunnloven for å finne områder hvor det eksplisitt står at EU ikke har noen kompetanse eller myndighet.

Kort oppsummert så fører et norsk EU-medlemskap til at den utøvende myndighet overgis til EU, den lovgivende myndighet overgis til EU og den dømmende myndighet overgis til EU. Alt dette er soleklare brudd med den norske Grunnloven.

Meget sentrale paragrafer som regulerer den norske statens virke, må altså fjernes eller endres før Norge kan bli EU-medlem. Dersom man ikke fjerner § 75 i Grunnloven, kan den jo endres til for eksempel: «Det tilkommer Storthinget at gi og oppheve lover på de områder hvor Den europeiske Union ikke er tildelt lovgivningskompetanse.» Jo – EU-tilhengerne får noe å bale med.

§ 93 kan ikke benyttes

Fristen for å levere inn grunnlovsforslag gikk ut for det nåværende valgte storting 30. september i år. Der ble det fremmet tre grunnlovsforslag som det blir hevdet er relevant for EU-saken. Alle gjelder § 93 i den norske Grunnloven. Steinar Bastesen foreslår at § 93 fjernes. Marit Arnstad forslår at § 93 ikke skal kunne brukes før det er avholdt rådgivende folkeavstemning, og Inge Lønning foreslår at man etter en rådgivende folkeavstemning skal kunne avgi suverenitet med 2/3 flertall.

Etter min mening er det soleklart at § 93 ikke kan brukes til å melde Norge inn i EU.

For det første fordi et medlemskap ikke innebærer avgivelse av suverenitet på et saklig begrenset område. For det andre fordi EU ikke kan betraktes som en internasjonal sammenslutning, men en union eller statsdannelse. For det tredje fordi det slås utrykkelig fast i § 93 at slik suverenitetsavståelse ikke gis rett til å forandre Grunnloven. Et medlemskap i EU medfører jo at den norske Grunnloven blir forandret eller opphevet, helt eller delvis.

Nå er det ikke bare amatøren Hellesvik (som Høyres stortingsrepresentant Raymond Robertsen så treffende kalte meg for i avisa Finnmarken, da han forsøkte å bagatellisere mitt lille notat om den norske grunnloven og EU) som mener at § 93 i Grunnloven ikke kan benyttes til å melde Norge inn i EU. Professor og EU-tilhenger Hans Petter Graver, som ifølge Aftenposten er en av Norges fremste eksperter i statsrett og EU-rett, mener det samme.

Aftenposten skriver 29. mai i år at Graver «mener de omfattende endringene som har skjedd i EU, gjør Grunnlovens paragraf 93 uegnet til å melde Norge inn i EU. Paragraf 93 tillater overføring av suverenitet på et saklig begrenset område. Ifølge Graver kan ikke EU-samarbeidet lenger defineres som et saklig begrenset område. Innføringen av ØMU er et av flere områder der dagens EU er langt mer omfattende enn gårsdagens EU. En innmeldelse på et saklig begrenset område vil være i strid med de forpliktelser som Norge inngår med EU om et medlemskap.»

Nødvendige grunnlovsforslag er ikke blitt fremmet

Hvorfor har så ikke de nødvendige forslag til grunnlovsendringer, som kreves for å kunne melde Norge inn i EU, blitt fremmet av EU-tilhengere på Stortinget i inneværende periode? Ja, det kan man jo kun spekulere i. Har de gitt opp? Neppe.

En mulighet er at en del av EU-tilhengerne ikke vil ta inn over seg realitetene i saken. De er rett og slett ikke villige til å innrømme ovenfor seg selv at et norsk EU-medlemskap vil medføre omfattende grunnlovsbrudd og brudd med de demokratiske idealer og prinsipper vår konstitusjon bygger på.

En annen mulighet er at andre EU-tilhengere, har forstått alt det jeg her har snakket om, men allikevel satser på at § 93 skal kunne brukes, fordi de håper at befolkningen ikke vil fatte hva som skjer. To av disse er nok Høyres stortingsrepresentanter Inge Lønning og Julie Christiansen som har et debattinnlegg i Aftenposten 29. oktober 2004, hvor det tydelig går fram av innholdet at de mener at § 93 kan benyttes til å melde Norge inn i EU.

Et argument de da kanskje vil benytte seg av, er det som jussprofessor og EU-tilhenger Eivind Smith så arrogant foreslo: At vi kan velge å ha en sovende grunnlov. Men den som sover, våkner vanligvis opp igjen. Den som ikke våkner opp igjen, dør. Smith burde heller sagt at vi kan velge å ha en dau grunnlov!

Dersom EU-tilhengerne kommer til å prøve seg å på å melde Norge inn i EU ved hjelp av § 93. Hva skal vi da kalle det for? Det kan jo hver og en selv gjøre seg opp en mening om.

Nominasjoner og valg

Vi er nå inne i en nominasjonsprosess i partiene i forbindelse med kommende stortingsvalg, snart er det valgkamp og stortingsvalg. Min oppfordring til alle de partimedlemmer som er EU-motstandere er: Bring disse spørsmålene inn i nominasjonsprosessene. Det vil styrke vårt folkestyre. De som ønsker å sitte på Stortinget, er etter min mening forpliktet til å ha oppfatninger om disse grunnleggende problemstillinger knyttet til vår statsforfatning. Ellers har de intet på Stortinget å gjøre!

I nominasjonsprosessene som nå pågår i alle partier, er det to spørsmål som det er naturlig og nødvendig å stille de som ønsker å være kandidater:

• 1. Mener du at Norge bør/må bli medlem i EU?
• 2. Mener du at § 93 gir juridisk hjemmel til å melde Norge inn i EU?

Jeg oppfordrer i tillegg alle EU-motstandere til å reise disse problemstillingene i valgkampen. Konfrontere EU-tilhengerne med dette. Dere har allerede sikkert lagt merke til at akkurat disse spørsmålene skyr de som pesten. Og det er ikke uten grunn. Øker forståelsen i befolkningen og blant de folkevalgte, omkring disse kjernespørsmålene knyttet til folkestyret, slik at befolkningen forstår bedre hva som står på spill også på dette området, vil dette gjøre det svært vanskelig for EU-tilhengerne å få Norge innmeldt i EU.

Bokomtale ved Victor Brevik

Antony Beevor har gjort det til sin spesialitet å skrive bøker omkring den andre verdenskrig. De mest kjente bøkene for dagens norske lesere er de om Stalingrad og Berlin. Sammen med Artemis Cooper har han imidlertid tidligere skrevet om Paris, som omhandler Frankrike og Paris under krigen og i etterkrigstiden. Undertittelen er noe misvisende «After the liberation: 1944-1949», da boka trekker trådene helt tilbake til 1940.

Andre verdenskrig i Frankrike var først og fremst preget av Vichy-regimet og motstandsbevegelsen. Men general Charles de Gaulle i utlendighet spilte også en viss rolle.

Begrunnet med å skulle redde det resterende Frankrike, det som i første omgang ikke var okkupert av Tyskland, bestemte nasjonalforsamlingen å etablere seg i byen Vichy. Og å samarbeide med tyskerne. Forræderne i Vichy-regjeringen, med Marshal Pátain og Pierre Laval i spissen, var spesielt ivrige kollaboratører. Jødelover ble innført, jøder og andre ble deportert til de tyske nazistene og franske soldater ble tvangsutskrevet til den tyske fronten. I forfølgelsen av jødiske barn gikk Vichy-regimet lengre enn nazi-tyskerne hadde foreskrevet. Pátains angivelige linje for å holde rest-Frankrike fritt mistet en hver troverdighet da Tyskland inntok den sørlige franske sone og koloniene i Nord-Afrika, uten at Vichy-regjeringen protesterte.

Mens England og de Gaulle i eksil holdt en konsekvent avstand til Vichy, forteller boken at USA derimot hadde en åpen dør til deler av Vichy-regjeringen.

Motstandsbevegelsen skulle etter hvert vokse seg sterk. Denne var i stor grad dominert av kommunistene, som var orientert mot Moskva. Av kommunistene ble unge oberst Fabien en legendarisk skikkelse. Forventningene til kommunistene og deres leder i russisk eksil, Maurice Thorez (som hadde desertert), ble meget store. Men Sovjetunionens egeninteresse ble også de franske kommunistenes linje. Sovjet hadde interesse av fortsatt forsyning fra vest-maktene og av å sikre egne nærområder, som nå var under kontroll av den røde arme.

I stedet for at motstanden gikk over i en revolusjonær fase i krigsavslutningen, oppfordret Thorez til samhold i arbeidslivet og til økt produksjon. Dette ble en stor skuffelse for mange i den franske arbeiderklassen.

Den intellektuelle elite i delte seg også i to leire under krigen. Spesielt Paris besto av et mangslungent; politiske flyktinger fra andre land, som representerte politisk høyre og venstre, bohemer, franske kulturpersonligheter osv. I motstandsbevegelsen i Paris finner man kjente navn som Ernest Hemingway og Simone Beauvoir.

Frankrike ble ikke fritt ved egen hjelp. Frankrike ble okkupert av amerikanske soldater. I utgangspunktet ble soldatene jublende mottatt av den franske befolkning som befriere, selv om både de Gaulle og motstandsbevegelsen hadde mer blandede følelser. I tillegg til USAs frynsete forhold til Vichy-regimet, hadde det faktum at stormaktene hadde latt være inviterte Frankrike til Jalta-konferansen, der framtidens Europa-kart skulle tegnes, vært en bitter pille å svelge for Charles de Gaulle. Og okkupasjon har sin egen logikk. Amerikansk arroganse kombinert med omfattende svartebørs gjorde de kakikledde amerikanske soldatene mer og mer upopulær. Frankrike var etter krigen en splittet og ydmyket nasjon, der unnfallenheten overfor nazi-Tyskland hadde vært stor. I hvert fall blant makteliten og iden intellektuelle elite.

Etter krigen var den kulturelle avantgarde sterk. Kjente navn som Pablo Picasso og Jean Paul Sartre preget venstresiden. Det var sterke spenninger mellom de som hadde vært på tyskernes og Vichy-regimets side under krigen og de som hadde vært motstandsfolk. Ifølge forfatterne var deler av rettsoppgjøret en ren farse og kravet om hevn hadde av og til andre motiver enn bare behovet for et rettferdig rettsoppgjør.

Men kommunistene var sterke og var i medvind. Selv surrealisten Pablo Picasso ble partimedlem, medlem i en bevegelse som tradisjonelt hadde hyllet sosialrealismen. Partiet fikk ved valget i oktober 1945 26 prosent av stemmene og var det største enkeltpartiet i nasjonalforsamlingen og fikk fire ministerposter i regjeringen. Selv om dette var langt fra de tyngste postene i regjeringen, fikk dette innvirkning på partiet og resulterte i opportunistisk politikk. I praksis hadde partiet ledelsen i fagbevegelsen, CGT, stor innflytelse i politi- og militærvesen og stor støtte blant kultureliten. Frankrike og Italia hadde etterkrigstidens sterkeste kommunistpartier i Vest-Europa. Å representere både posisjon og opposisjon samtidig var likevel ikke lett. Og nedgangen fulgte. Eksempelvis ble regjeringens vedtak om lønnsfrys støttet av partilederen Thorez, som nå var regjeringens visepresident. Når Renault-arbeiderne gikk til ulovlig streik for høyere lønn gikk først partiet ut mot arbeiderne med anklager om trotskisme. Streiken ble så populær at partiledelsen måtte skifte standpunkt.

Kommunisten og forsvarsministeren Francois Billoux, hadde demonstrativt blitt sittende i nasjonalforsamlingen under en sermoni for drepte tjenestemenn i krigen i Indo-Kina. Å ikke støtte fransk kolonistyre i Sørøst-Asia førte til anklager om upatriotisme.

Samtidig som kommunistene var blind i sin hyllet til Sovjet, kom avsløringer av Stalintidens mørkere sider fram i pressen. Avsløringene ble utnyttet for det dette var verdt. Avhopperen Viktor Kravchenkos memoarer I Choose Freedom ble bestseller, Margrete Buber-Neumann, som hadde flyktet til Russland fra Hitler, berettet fra fangenskap i sovjetiske fangeleire. Anti-kommunisten Arthur Koestler var aktiv i forfatterkretser. Sartre snudde seg mot kommunismen i 1947 og ville etablere en politisk tredje kraft.

I 1947 var Frankrike i økonomisk krise og uten pengereserver. Så ble den amerikanske økonomiske hjelpen lansert i form av Marshall-planen. Planen forutsatte tilslutning til den amerikanske modell for kapitalisme. Fra 1948 og i løpet av 5 år, ble 17 milliarder dollar på gitte vilkår pumpet inn i Vest-Europa. Venstresiden i Frankrike (og deler av høyresiden) protesterte mot planen. Men fra 1949 stilnet protestene av, parallelt med oppløsning av brødkøene, fri omsetning av meieriprodukter og økt bilproduksjonen.

I kjølvannet av forsøk på et militærkupp fra ytterste høyre, så Charles de Gaulle sitt snitt til å etablere sin egen politiske bevegelse og gjøre comeback i fransk politikk. Høyresiden arbeidet systematisk for å redusere kommunistenes posisjoner i statsapparatet. Etter noen få år var kommunistene manøvrert ut av regjeringen.

Fransk politisk venstreside fikk en ny oppblomstring i maidagene 1968. Jean-Paul Sartre var svært aktivt med. Reaksjonen mobiliserte og bestod blant annet av Marshal Pétains gamle supportere, – ironisk nok nå på de Gaulle sin side. Etter en stund kuliminerte opprøret og den vanlige franskmann gikk lei av streiker og kaos. Forfatterne av boken konkluderer lakonisk: Sartres vei til frihet hadde stoppet opp og radikale ideer hadde feilet i forsøket på å erobre borgerskapet.

Time will show.

Boka er stappfull av opplysninger, historier og persongalleri, og er ei skikkelig politisk bok.

De tradisjonelle jobbene forsvinner i India. Også de som bærer tradisjon. Nå forsøker slangetemmerne å verne om sitt yrke.

Mer enn 10.000 slangetemmere kom sammen i det 700-år gamle templet i Charkhi Dadri i delstaten Haryana som kveiler seg rundt Delhi i vest. De var samlet til det årlige panchayat (rådet) for slangetemmere. Menn i flytende kurtas, krageløse lange kjortler, og turbaner i alle farger, med kulefløyter og små messingsymbaler, hyllet sin guru, Baba Gulabghir, og ba om hjelp for de vanskelige tidene de står overfor. Et av de mest kjente symbolene for alle som tenker seg en eventyrlig reise til India, står i fare for å forsvinner. For slangetemming er stengt tatt forbudt i henhold til Wildlife Act av 1972.

Forbudet har bare ikke blitt like strengt håndhevet. Men nå har en annen guru, Baba Thade Shri, blåst i sin been (slangetemmerfløyta) for å hindre at tradisjoner som er nedarvet gjennom femten generasjoner og mer går tapt.

– Dette er hva mine forfedre gjorde, og dette er hva mine sønner vil gjøre, sier slangetemmeren Sheeshanath fra Delhi til tidsskriftet India Today. Men mange har innsett at de ikke har noen arvtakere. Ifølge Wildlife Trust of India (WTI) har mer enn 40 prosent av slangetemmerne gått med på å finne seg andre sysler. Noen har kvittet seg med slangene og i stedet tatt med seg instrumentene sine til brylluper og andre seremonier for å lokke fram de rette følelsene. Likevel er arbeidsløsheten stor.

Slangetemmerkonferansen i Charkhi Dadra besluttet derfor å forsøke å komme myndighetene i møte på tre områder som blir berørt av loven fra 1972. De vil ikke flå slangene sine, som de hevder likevel er mot deres normer. De vil skaffe seg slanger utelukkende fra slangefarmer og ikke ute i naturen, og de vil ikke fange de truede pytonslangene.

– Slutten på slangetemming er langt mer enn at en tradisjon går tapt. Det går tapt kunnskap om hvordan skogen lever, om medisinske planter og urter, sier Thade Shri til tidsskriftet. Det har vært vanlig at slangetemmerne, som gjerne er nomadefamilier, tar med seg urter fra landsby til landsby. En slangetemmerfamilie legger ikke alle ormeggene i kurven og har aldri én inntektskilde.

av Tore Sivertsen

EU-kampen er i gang igjen. Som de to forrige gangene er en av påstandene fra ja-sida at styrking av EU bidrar til å fremme freden i verden.

Den klassiske versjonen fra 1972 var at EF, som det het da, hadde bundet opp de gamle stormaktene i Vest-Europa i forpliktende samarbeid i stedet for rivalisering. Siden motsetninger mellom europeiske stormakter hadde ført til så mange kriger gjennom århundrene, måtte dette være av stor betydning for freden i verden. For en del av de mest overbeviste tilhengerne var dette argumentet viktigere enn de økonomiske argumentene. Særlig gjaldt det deler av den gamle garden i DNA. De trodde virkelig på det. Men de fikk heldigvis verken venstresida eller folkeflertallet med seg.

I dag har EU utviklet seg til en union, med overstatlig styring på flere og flere områder. Ikke bare med eget flagg, men med euro, grunnlov og EU-hymne. Målet er åpenbart å utvikle EU til en ny stat. For kapitalen og byråkratene går dette tilsynelatende veldig bra, så langt. For folk i Europa betyr det at avstanden opp til maktens sentra blir stadig større. EU-organene lever sitt eget liv, kommisjonen og dens byråkrati i Brussel styrer, mens EU-parlamentet prater, og oppslutningen om valgene til parlamentet er elendig. Folk flest aksepterer EU på et vis, med mer og mindre motstand, men uten entusiasme. EU har utviklet seg akkurat slik nei-sida spådde, i 1972 og i 1994.

Det er derfor ikke så rart at fredsretorikken kjøres fram på nytt. Det nye er at den synes å slå igjennom hos flere enn før. Ikke minst blant mange som ellers regner seg til venstresida, inkludert deler av SV. Det er trist, og det er forunderlig. Det er særlig to forhold ja-sida spiller på: Utvidelsen av EU med ti nye stater fra første mai, hvorav sju lå på den andre siden av jernteppet under den kalde krigen. Og USAs supermaktsarroganse og stadig mer hensynsløse bruk av militær makt for å fremme sine egne interesser, med krigen i Irak som foreløpig klimaks. Utvidelsen framstilles som en stor seier for freden, som et uttrykk for forbrødring over gamle skillelinjer i Europa. Og Irak-krigen brukes som argument for at vi må ha et sterkt EU som motvekt mot USA.

EU er en imperialistisk allianse

Det er på tide å minne om noen gamle og grunnleggende sannheter. Den moderne imperialismen er et produkt av kapitalens behov for ekspansjon, for å underlegge seg stadig nye områder, nye råvarekilder og nye markeder. Imperialismen startet i Europa. I sin rivalisering la europeiske imperialistmakter flertallet av verdens folk under seg, utførte de mest bestialske forbrytelser på andre kontinenter, og førte både Europa og store deler av kloden ut i to verdenskriger.

Men etter krigen lå de europeiske imperialistene nede for telling. De var blitt for svake til å ta opp konkurransen med USA og Japan enkeltvis, for svake til å møte Sovjet militært. Drivkraften bak utviklingen av EU har aldri vært noen fredsdrøm, men kapitalens behov for et større og friere indre marked. Målet er å bygge et stort, samlet europeisk imperium, med de gamle vest- og sentraleuropeiske imperialistmaktene som kjerne.

Ekspansjon mot øst

Hva er det som skjer 1. mai? Det er EU-imperiet som ekspanderer til en ny, stor del av Europa. En del som Russland mistet kontrollen over da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Grensene rykkes østover. I norske aviser blir EU-utvidelsen nærmest framstilt som filantropi, som en solidarisk gest fra EU til folk i de nye medlemslandene. De bitre erfaringene med Sovjets undertrykkelse og drømmen om vesteuropeisk velstand gjør at EU-utvidelsen har en viss folkelig oppslutning i de fleste av dem. Men for kapitalen i EU dreier dette seg om nye markeder, nye investeringsmuligheter, ny og billig arbeidskraft. Og en framrykning av strategiske posisjoner. Parallelt med EUs utvidelse skjer det en militær ekspansjon, via utvidelsen av Nato. Her må EU-maktene foreløpig finne seg i at USA sitter i førersetet, men sammenhengen med EU-utvidelsen er åpenbar. Også dette blir i norske aviser framstilt som et fredsprosjekt, til tross for at Russland åpent fordømmer det som en fiendtlig handling.

Snille imperialister

USAs angrep på Irak møtte kraftige reaksjoner i opinionen, både i Europa og i andre deler av verden. De tyske og franske regjeringenes motstand mot USAs linje var derfor populær. For noen har dette blitt tatt som bevis på at sentrale EU-stater i dag kan danne en motpol til USA, til støtte for fred og fornuft og til fordel for folkene i Midtøsten og den tredje verden.

Det er sannelig verdt å friske litt på hukommelsen. Når Midtøsten i dag ser ut som det gjør, er det fordi Frankrike og Storbritannia i sin tid delte opp området etter egne ønsker. Det var de som skapte den kurdiske tragedien. Det var Storbritannia som ga sionistene frie hender i Palestina. Og det var Storbritannia og Frankrike som sammen med Israel angrep Egypt da Suez-kanalen ble nasjonalisert i 1956. De ble stanset av FN – og av USA.

I Afrika er det ikke mer enn 30 år siden europeiske tropper tapte den siste åpne kolonikrigen. Siden har franske tropper og europeiske leiesoldater vært innblandet i flere av de tragiske og blodige konfliktene på kontinentet. De fleste afrikanske land er knyttet økonomisk opp til EU gjennom Lomé-avtalen, og europeisk kapital er fortsatt en hovedaktør i afrikanske land. Afrika er på mange måter EUs bakgård, slik Latin-Amerika er en bakgård for USA. Og det er i den afrikanske bakgården levestandarden de siste tiårene faktisk har gått tilbake, fra et allerede elendig utgangspunkt. Dette dreier seg ikke bare om borgerkriger, tørke og aids. Det dreier seg også om utbytting.

Under krigen i det tidligere Jugoslavia så mange at USA forfulgte sine egne interesser, og var ute etter makt og militærbaser. Men i innledningen til hele tragedien var det Tyskland og EU som spilte den mest kyniske rollen, ved å nekte å høre på FNs bønn om å vente med anerkjennelse av Slovenia og Kroatia til FN fikk i gang forhandlinger. Hensynet til EUs innflytelse i området gikk foran alt annet.

EU-hæren kommer!

EU er i dag større enn USA i samlet brutto nasjonalprodukt. EU er en nesten like tung aktør som USA i Verdensbanken, IMF og WTO. Og fører stort sett samme politikk. Og det er ikke bare i Afrika EU-imperialistene er sterke økonomisk. Både i Øst-Europa og i Iran ligger de langt foran USA.

Men militært er USA helt overlegent. Det bruker Bush for alt det er verdt, for å sikre USAs posisjoner, også i forhold til EU. Til en viss grad har han lykkes i å splitte EU, slik vi så det under Irak-krigen. Men hovedlinja står EU-lederne sammen om: Foreløpig rykke fram under USAs paraply, ved å satse på Nato. I Øst-Europa, på Balkan og i Sentral-Asia. Og samtidig jobbe systematisk med oppbyggingen av egen våpenproduksjon, egne kommandosystemer, egne EU-avdelinger. Slik at de en dag kan ha en virkelig EU-hær, og kan «forsvare sine interesser» med egen militærmakt, over hele verden. Tyske, franske, britiske og italienske ledere drømmer om den dagen. Men det blir ikke noen god dag for vanlige mennesker, verken i Europa eller i resten av verden.

Med EU for fred? Det blir som å ansette bjørnen i Lierne som sauegjeter.

av Tobias Pflüger

På toppmøtet i Brussel (desember 2003, reds. anm.) klarte ikkje regjeringssjefane i Den europeiske unionen (EU) samle seg om det grunnlovsutkastet som låg føre. I etterkant vart det ein forsterka diskusjon om eit Europa med ulik fart, eit Europa der nokre land i samarbeidet «går framom» – og då først og fremst på det militære området. På denne bakgrunnen er det særleg interessant at Den europeiske unionen i Roma la til sides spørsmålet om ein bindande militærstrategi.

Avrøystingsreglane innafor EU var hovudstridspørsmålet i diskusjonen om den nye EU-grunnlova. Etter forslaget frå grunnlovskonventet skulle dei fleste avgjerdene i ministerrådet frå 2009 av bli vedtatt med eit «dobbelt fleirtal»: minst 13 regjeringar som representerte minst 60 prosent av innbyggarane. Polen og Spania var imot å knyte røysteretten til innbyggartalet sidan dei ved ei slik ordning, samanlikna med den som har vore gyldig til no (Nice-avtalen), heilt tydeleg ville miste innverknad. På den andre sida ville Tyskland som det folkerikaste landet like tydeleg vinne maktmessig.

I media vart framfor alt Spania og Polen gitt ansvaret for «havariet til EU-toppmøtet». Iblant vart det sikkert også ytra mistanke om at den tyske og den franske regjeringa kanskje heller ikkje var så leie seg for dette forliset. Slik gjekk Neue Züricher Zeitung (15.12.2003) ut frå at «Chirac og Schröder i Brussel med overlegg let kjerra renne mot veggen for på den måten rydde vegen for ei gjenoppliving av den gamle ideen om eit «Kjerneeuropa»». Klaus Dieter Frankenberger (FAZ 16.12.2003) tolka hastverket med mistru «i og med at tanken om eit Kjerneeuropa vart plukka ut av møllposen. Dermed tok ein ikkje utan baktanke Brussel-forliset» på kjøpet.» (FAZ = Frankfurter Algemeine Zeitung. Oversettaren sin merknad.) Og Wolfgang Münchau snakkar i Financial Times Deutschland (16.12.2003) om at «utan det tyske olbogediplomatiet i debatten om stabilitetspakta og dei stadige trugsmåla om Kjerneeuropa», ville eit kompromiss med Polen og Spania ha vore muleg.

Gjenopplivinga av den tysk-franske aksen

Reelt aukar kravet om eit «kjerne-Europa» etter at EU-grunnlova ikkje vart parkert. Den franske europaministeren Noëlle Lenoir snakkar om at det burde vere muleg for nokre EU-statar «som fortropp» å gå raskare fram enn andre i europeisk integrasjonen.

Den franske utanriksministeren Dominique de Villepin nemner alt konkrete mål: Europa må skaffe seg dei midla som trengst «for i morgon å kunne fylle plassen sin i verda. For denne nye unionen må det bli sett ærgjerrige mål enten dei blir alle sine mål eller om dei berre blir følgd av nokon. Når det gjeld den ærgjerrige integrasjonen, vil han heilt naturleg falle på plass – slik Frankrike, Tyskland og Storbritannia har praktisert eit svært nyttig samarbeid overfor Iran i spørsmålet om ikkjespreiing. Ein slikt presedens kan vi skape på ny i tida som kjem, for eksempel gjennom at vi styrkar partnarskapet mellom konserna våre innafor forsvarsindustrien eller gjennom at vi i Afrika eller ein annan stad grip politisk initiativ eller gjennomfører operasjonar.» (FAZ 19.12.2003.) Og den franske presidenten, Jacques Chirac, tar også fram det tysk-franske kortet. Han er for å danne «pionergrupper» i Den europeiske unionen, der «Tyskland og Frankrike naturleg … hører til kjernen.» (AP 08.01.2004.)

Den tyske forbundsregjeringa gjer det klart at diskusjonen om kjerne-Europa «ikkje er ein rein taktisk debatt» for å auke trykket i retning semje. Ved eit muleg slutthavari i forhandlingane må ein vere i ei stilling der ein kan gje «skisser» til svar. (FAZ 21.12.2003.) Korleis desse skissene kunne sjå ut, forklarte utanriksminister Joseph Fischer i Spiegel (20.12.2003): «Dei som vil gå vidare – i tryggings- og forsvarspolitikken, i samarbeidet om innanrikspolitikk, om justis og rettsvesen – dei vil gå vidare når grunnlova havarerer. Dei vil gjere det meir målretta dess mindre dei trur på at Europa som heile vil få handlingsdyktige strukturar.

Kjerne-Europa blir framfor alt konkretisert på det militære området. Til det seier Sabine Herre: «Prosjektet Kjerneeuropa har forlate teoristadiet. No gjeld det klare reglar for korleis dette «strukturerte samarbeidet» mellom særleg integrasjonsvillige statar skal fungere. Krigen i Irak og EU-utvidinga er årsakene til at Kjerne-Europa blir konkret på det militære området. (taz 01.12.2003.)

EU sin militærstrategi – eit opplegg for preventivkrig?

Mens forhandlingane om ei ny EU-forfatning havarerte, vart ein bindande militærstrategi lagt til sides i Roma. Alt før dette hadde den tyske forbundskanslaren undra seg over at framlegget, som langt på veg gjenspegla synet til den tyske og den franske regjeringa, vart akseptert av alle EU-statane: «I forhold til skilnadene innafor Europa i Irak-spørsmålet er det pussig at Javier Solana sitt utkast til ein europeisk tryggingsstrategi har vorte tatt i mot positivt av alle EU-partnarane.» (Internationale Politik nr 9, 2003.) I realiteten vart framlegga frå Javier Solana i det alt vesentlege lagt til sides uendra. Det peika ut tre strategiske mål:

• for det første kampen mot terrorisme,
• for det andre kampen mot spreiing av masseøydeleggingsvåpen, og
• for det tredje hjelp til «samanbrotne statar» som middel mot organisert kriminalitet.

Strategidokumentet nemner og korleis EU vil handle militært: «Som ein union med 25 medlemsstatar som bruker meir enn 160 milliardar euro på forsvar, skal vi samtidig kunne gjennomføre fleire operasjonar.» Og på ein annan stad: «Det tradisjonelle konseptet vårt for sjølvforsvar, som gjaldt fram til slutten på den kalde krigen, tok utgangspunkt i faren for ein invasjon. Med dei nye trugsmåla vil den første forsvarslinja ofte ligge i utlandet. Dei nye trugsmåla er dynamiske.»

«Forsvarslinjer» som ligg i utlandet minner om det såkalla «Preemptive War Concept» frå USA-regjeringa sin «National Security Strategy». Omgrepa «preemptiv krig» eller «preventiv krig» brukar ein helst ikkje i EU. På heimesida til forbundsregjeringa heiter det: «Det omstridde omgrepet «preemptive engagement» vart bytta ut med «preventive engagement». Offisielle erklæringar gir inntrykk av at ein med det andre omgrepet berre meiner konfliktførebygging eller «prevensjon». Avisa Neue Züricher Zeitung (15.12.03) trur derimot at omgrepet «preemptivt» vart unngått fordi det var eit «oppeldingsord» eller «pirreord». Og for International Herald Tribune (09.12.2003) vart omgrepet bytta ut berre fordi det ikkje finst ord for «preemptivt» i ein del av EU-språka. Men ubunde av dette: Forsvarslinjer i utlandet er ei omskriving for «angrep», og angrep før motparten går til åttak, det er folkerettsstridig aggresjon.

EU og Nato, hand i hand

EU sin militærstrategi snakkar om at i «ei verd med globale trugsmål, globale marknader og globale media (…) er tryggleiken og velstanden vår stadig meir bunden til eit verksamt multilateralt system (…) Ein aktiv og handlingsdyktig Europeisk union kan utøve påverking globalt. Slik vil EU medverke i eit fungerande multilateralt system, noko som vil leie mot ei verd som er meir rettferdig, meir trygg og meir sameint.» Her er verdsmaktambisjonane til EU formulert. Alt ved framlegginga av EU sin militærstrategi hadde Javier Solana i Berlin 12.11.2003 framheva: «EU skal bli ein global aktør.» Den gongen slo han likeeins fast at EU og Nato ville spele tett saman: «Innafor rammene til dette nettet er og blir Nato ein grunnleggande garantist for tryggleiken vår, og då ikkje som konkurrent, men som strategisk partnar.» Innafor EU skal det bli innført ei «bistandsplikt». For dei til no (framleis formelt) nøytrale EU-statane Austerrike, Finland, Irland og Sverige ville det innebere den endelege oppgivinga av nøytraliteten.

Opprustingsplikt også utan EU-grunnlov

EU har vedtatt å opprette ein «Europeisk instans for forsvarsmateriell, forsking og militær dugleik». Arbeidet skal ta til i 2004 og det skal bli forankra i EU-grunnlova. Rettnok vart dette komplekset alt før toppmøtet i Roma kopla frå og skrive inn i EU sin militærstrategi, ubunde av EU-grunnlova: Dei opprustingspliktene som EU-grunnlova føreset – «Medlemsstatane forpliktar seg til skrittvis å betre sin militære dugleik» (Artikkel I-40, avsnitt 3). Dette blir no regulert slik i EU sitt militære strategidokument: «For å gjere stridskreftene våre meir fleksible, for å omdanne mobile innsatskrefter og gjere dei i stand til å møte dei nye trugsmåla, må forsvarsløyvingane både bli auka og brukt meir effektivt.» Dei regjeringane som innafor EU ønskjer ei styrka vidareutvikling av den militære komponenten har gjennom EU sin militærstrategi fått mykje av det som dei ville nå med det eksisterande utkastet til EU-grunnlov. Den avgjerande skilnaden er: Det er meir sannsynleg at utviklinga på det militære området vil skje med «ulik fart». Eit «militært kjerne-Europa» rundt Tyskland og Frankrike rykker nærmare!

Militarisering av EU

På fire område er militariseringa av EU kome svært langt:

• For det første ved danninga av ein EU-intervensjonsstyrke på 60.000 soldatar som skal vere operativ dette året.
• For det andre – og det blir ofte oversett i diskusjonen – i form av ulike bi- og multinasjonale korps som alt har eksistert lenge.
• For det tredje gjennom oligopolisering og styrking av den europeiske krigsvåpenindustrien.
• For det fjerde – og det er nytt – gjennom danninga av såkalla «Battle Groups». Tyskland, Storbritannia og Frankrike vil opprette frå sju til ni kampgrupper (Battle Groups), kvar på omtrent 1.500 mann. Desse skal kunne bli mobiliserte på innan 15 dagar til militær innsats i frå 30 til 120 dagar kor som helst i verda. Desse «Battle Groups» skal bli «utvikla i full innpassing med yteevna til Nato».

EU-intervensjonsstyrken

EU-statane har lenge vore einige om å danne ein EU-intervensjonsstyrke. Til saman har EU-regjeringane og EU-kandidatane «meldt inn» ca. 100.000 soldatar. 60.000 av desse skal kor som helst i verda kunne bli sett inn permanent i eitt år. (Einaste unntaket er Danmark som ikkje deltar i EU sin militære «komponent».) Desse intervensjonsstyrkane skal vere innsatsklare innan 60 dagar. Den bindande intervensjonsradiusen på 4.000 km ut frå Brussel vart til og med overskriden i samband med den første «prøveinnsatsen» i Kongo. EU-intervensjonsstyrken er ikkje ein «ståande styrke». Han skal til kvar tid kunne bli sett saman frå ståande troppekontingentar. Denne styrken skal vere innsatsdyktig i løpet av 2004.

Samansettinga av styrken er politisk interessant: Austerrike 3.500, Belgia 1.000, Storbritannia 12.500, Finland 2.000, Frankrike 12.000, Hellas 3.500, Irland 1.000, Italia 6.000, Luxemburg 100, Nederland 5.000, Portugal 1.000, Sverige 1.500. Tyskland stiller med 18.000, klart den største kontingenten – nesten ein tredjedel av heile EU-intervensjonsstyrken.

For å kunne mønstre 18.000 innsatsdyktige soldatar, er det nødvendig å utdanne 32.000 ekstra til dette formålet. Desse har då også forbundsregjeringa gitt lovnad om. I tillegg er det lova 93 kampfly, 35 transportfly og 3 overvakingsfly, fire kamphelikopter og marinestyrkar.

Den tyske hæren sin dugleik gjeld framom alt strategisk oppklaring, leiingsevne og evne til strategisk forflytting. Den tyske generalen Rainer Schuwirth skal vere øvstkommanderande for EU-styrken. Innsatsleiingskommandoen i Potsdam-Geltow er den sannsynlege kjernen i eit «operativt hovudkvarter» for Den europeiske unionen. Frankfurter Algemeine Zeitung (FAZ) (10.07.2001) skreiv dette om kommandosentralen i Potsdam: «Med innsatsleiingskommandoen rår den tyske hæren over ein operativ leiingsstab på arménivå, ei leiing som i funksjon tar vare på oppgåver som før vart tatt vare på av generalstaben til den tyske armeen.»

EU-planlegginga siktar på å etablere ein intervensjonsstyrke som kan handle med eller utan ryggdekking frå Nato, som kan handle ubunde av Nato og dermed også ubunde av USA. På heimesida til forbundsregjeringa lyder dette slik: «Kreftene i form av ein europeisk inngrepstropp skal stå til rådvelde for felles EU-innsats, ubunde av Nato.» (www.bundesregierung.de) Trass i at Solana ikkje ser Nato «som konkurrent, men som strategisk partnar», kan EU sine militærintervensjonar gjelde forhold som USA-regjeringa ikkje har interesse i eller til og med forhold der USA har andre interesser. Innebygd i dette ligg faren for at det kan kome til tydelege tilspissingar i forholdet mellom EU og USA.

Dei multinasjonale korpsa

Dei ulike multinasjonale korps som alt har eksistert lenge, er sentrale element i EU sin militærpolitikk.

Her finst:

• Europakorpset med tyske, belgiske, spanske, franske og luxemburgske troppar
• Eurofor med troppar frå Spania, Frankrike, Italia og Portugal
• Euromarfor med troppar frå dei same landa
• den europeiske luftfartsgruppa med tyske, belgiske, spanske, franske
• italienske og britiske avdelingar
• den multinasjonale divisjonen under britisk kommando som er lagt til Tyskland med tyske, belgiske og nederlandske troppar
• og det tysk-nederlandske korpset som skal bli sett inn i Afghanistan, og som tidvis skal ha «lead-nation-function» der.

Frå september 2002 er Eurokorpset godkjent av Nato som «Rapid Reaction Corps». EU sin framvisingstropp skal bli overdratt leiinga av Afghanistan-vernetroppen ISAF. «Seinare er siktemålet å overdra den operative leiinga» av den krigen som framleis går føre seg i Afghanistan «til NATO». (FAZ 04.02.2004.) I følgje FAZ blir den nødvendige troppeforsterkinga i Nato vurdert til mellom 5.000 og 14.000 mann. Dette er resultatet av ei samanslåing av dei to operasjonane Enduring Freedom og ISAF, operasjonar som av gode grunnar har vore skilde frå kvarandre fram til no. Innafor ramma til Enduring Freedom var og blir krigs- og kampinnsatsen i Afghanistan gjennomført. I desse deltar også tidvis soldatar frå den tyske spesialkommandoen. ISAF var til no «berre» tilgjengeleg for dei såkalla stabilseringstiltaka. Med Forbundsdagen sitt vedtak om å sette inn soldatar i Kundusregionen vart ei første oppmjuking av dette skarpe skiljet utan tvil sett i verk.

EU-troppar i Irak?

Det er innlysande at USA ønskjer at Nato skal ha ei offisiell rolle i okkupasjonen av Irak. Slik det vart uttalt ved samlinga av Nato sine militærministrar i «Tryggleikskonferansen» i München i februar 2004, skal ei Nato-operasjonsplanlegging for Irak bli vedtatt i det neste ministermøtet i Istanbul i juni 2004. Til innsats mot enden av året eller ved starten av neste år blir det diskutert 30.000 til 45.000 soldatar. Som hovudkvarter snakkar ein om Allied Rapid Reaction Corps (ARRC) i Mönchengladbach og det tysk-nederlandske korpset. «I begge leiingsstabane stiller den tyske hæren i følgje FAZ (04.02.2004) med storparten av personellet. Tyske soldatar vil då bli konkret bunde til okkupasjonspolitikken i Irak gjennom å delta i leiingsstabane. Bildet av den tyske regjeringa som motstandar av Irakkrigen vil for godt bryte saman. Dette bildet er elles for lengst svekka gjennom den indirekte støtta til USA sine militæroperasjonar frå tysk jord gjennom hjelp til den amerikanske armeen i nærområdet til krigshandlingane.

Utsyn

For den franske militærministeren, Michele Alliot-Marie, er det militære samarbeidet vorte til nøkkelelementet i den europeiske prosessen mot å bli einige. I eit intervju med FAZ (05.02.2004) slo ho fast: «Irak-krisa har ikkje vore eit tilbakeslag for forsvarssamarbeidet i EU. Det motsette er tilfellet. Forsvaret har vorte eit nøkkelelement i den europeiske prosessen mot semje. Forsvaret kjem raskare på plass enn pengeunionen gjorde i si tid.

I opningstalen sin til Hannovermessa i 2003 påviste forbundskanslar Gerhard Schröder samanhengen mellom opprustingspolitikken og den sosiale innstramminga i landet vårt. Han grunngav det nødvendige ved Agenda 2010 med at «Tyskland må og skal (…) spele si rolle i Europa slik at Europa kan spele si rolle i verda.» Ein må «sette landet økonomisk i stand til både å ha den krafta og stille ho til rådvelde for Europa for å kunne realisere denne rolla.» (www.bundesregierung.de, sett inn 07.04.2003)

Forståinga er gammal: Pengar kan ein berre bruke ein gong, enten til høgrusting eller til utdanning og sosialtenester. Det nye er at ein sosialdemokratisk kanslar går så ope og absolutt inn for å prioritere militariseringa framom behova til befolkninga. I talrike europeiske land er det danna ei rørsle «Mot denne EU-grunnlova – for eit Europa som seier nei til krigen». Denne rørsla går ikkje berre til angrep på «tvangen til opprusting» i grunnlovsutkastet, ho går også til angrep på grunnlovsutkastet si demokrati- og utviklingspolitiske innretting. Dette er ei rørsle der globaliseringskritikarar av begge kjønn og aktive freds- og utviklingspolitiske grupper samarbeider.

av Siri Jensen

Sommer betyr bøker. Hyttesommer betyr enda flere bøker, i solvegg, i dårlig vær, i senga eller på trappa med morgenteen. Krim – for å gire ned, fag og politiske bøker når energien kommer tilbake, skjønnlitteratur når du har fått tilstrekkelig ro. Tid til sammenhengende lesning, uten å skulle bruke det til noe som «må gjøres». Etter hvert kommer lysten til å dele det en har lest – diskutere det, bruke det.

Jeg har i mange år vært opptatt av vanlige kvinners liv og rolle i kampen for et annet samfunn, kvinnene i arbeiderklassen, både kvinnepolitisk og fagligpolitisk. Likevel har jeg de siste åra skygget unna diskusjonen om klasseanalyse, som alltid har sett ut til å måtte ende med diskusjonen om sykepleiere og lærere, med konkret analyse, moralisme og kjønnsmotsetninger i en uskjønn blanding.

I sommer har to bøker gitt meg ny inspirasjon. Sosiologen Erik Olin Wright har skrevet boka Class counts, som innbyr til andre diskusjoner. Wright og Goldthorpe er de to mest refererte klasseteoretikerne i engelskspråklig litteratur, Wright i en marxistisk tradisjon med utgangspunkt i utbyttinga, Goldthorpe i en weberiansk tradisjon med lagdelingsteori.

Wright bygger opp sin klasseanalyse på tre kriterier, eiendomsretten til produksjonsmidlene (som den grunnleggende), makt/ledelse (authority) og fagkunnskap/ekspertise (skills/expertise). Han begrunner de to siste kriteriene blant annet med at de gir privilegerte posisjoner i forhold til utbyttinga og i forhold til mulighetene for å dominere eller å bli dominert.

Med 3 dimensjoner på hver av de to siste kriteriene får han en matrise med 9 ulike plasseringer, fra rendyrket arbeiderklasseposisjoner uten fagkunnskaper eller formell autoritet i den ene enden til ledere som også er eksperter i den andre. Mellomposisjonene betegner han som motsetningsfylte klasseplasseringer. I arbeiderklassen regner han inn faglærte arbeidere og arbeidsledere/mellomledere uten fagkunnskaper/ekspertise, men ikke mellomledere med fagekspertise, men modellen er ikke avhengig av å følge ham i dette.

Wright går også inn på ulike måter kjønn og klasse virker inn på hverandre, uten at han serverer noen ferdig teori. Han argumenter mot Goldthorpe som klasseplasserer familier etter «hovedperson», ikke individer. I stedet innfører han begrepet formidlede klasseplasseringer (mediated class locations), som en måte å beskrive og forstå de som ikke tar direkte del i samfunnsmessig produksjon. Dette bruker han også til å diskutere gifte kvinners klasseplassering som dels bestemt av eget arbeid, dels av ektefellens gjennom familiens posisjon/økonomi og vice versa. Igjen brukes begrepet motsetningsfylte klasseplasseringer. Wright ser ikke klasseplasseringer som et rom i et hus, men som en knute i et nettverk av relasjoner.

Boka bygger på en omfattende spørreundersøkelse utført i mange land, blant annet i Norge, men han legger mest vekt på resultatene fra USA og Sverige og sammenlikningen mellom dem. Utfra marxistisk tenkning stiller han så opp en rekke hypoteser som han bruker det empiriske materialet til å teste ut. Han ser på hvor lett det er å krysse klassegrenser, på forholdet mellom klasser og deling av husarbeidet, på kjønnsgapet når det gjelder lederposisjoner, og på forholdet mellom klasseplassering og klassebevissthet.

Han finner blant annet ingen forskjell på arbeidsdelingen i hjemmet etter klasse, noe som gjør at han overrasket må konkludere at resultatet støtter dem som hevder at kjønn er en sjølstendig faktor som ikke kan reduseres til klassespørsmål. Han finner også at yrkesaktive kvinner i Sverige i større grad får sin klasseidentitet bestemt av eget yrke enn kvinner i USA.

Boka finnes i en studentversjon som jeg leste – og det var nok lurt å starte der – og i en mer omfattende versjon som inneholder grundigere metodebeskrivelser og to ekstra kapitler. Her diskuterer han forholdet mellom en marxistisk strukturtilnærming til klasseanalyse og en prosesstilnærming som ser på hvordan klasseidentitet skapes gjennom levde erfaringer. Han ser dette som ulike dimensjoner, selv om han legger strukturen i bånn. Han ser empirisk på betydningen av klassebakgrunn i forhold til nåværende klasseplassering, og tar også opp forholdet mellom klassebevissthet i offentlig og privat sektor. For meg åpnet Wright for en rekke spennende problemstillinger, uavhengig av om man er enig med ham i de konkrete vurderingene.

Wright konkluderer med at det store flertallet i den amerikanske arbeiderklassen er kvinner eller svarte. Og han viser hvordan den antikapitalistiske bevisstheten er større blant svarte enn hvite. For øvrig går han ikke mye inn på det økte innslaget av innvandrere i arbeiderklassen i andre land enn USA.

Dette påpekes av Diana Mullinari og Anders Neergaard i boka Den nya svenska arbetarklassen. Denne boka tar utgangspunkt i studiet av et nettverk av faglig aktive innvandrere som arbeider for å løfte fram spørsmål som gjelder diskriminering, underordning og rasisme innenfor de faglige organisasjonene.

For meg var det umiddelbart viktigste ved boka at den gjorde meg kjent med begrepet rasifisering. «Med dette menes prosesser der grupper av mennesker, flertallet – men ikke alle – innvandrere eller barn av innvandrere skapes som annerledes og underordnede gjennom antakelsen om deres biologiske eller etniske/kulturelle forskjeller. Gjennom rasifisering skapes et «dem» og samtidig et «vi» der blant annet nasjonstilhørighet er det sentrale.»

På samme måte som kvinner kjønnes, dvs det at de er kvinner gjøres til det sentrale som bestemmer plassering og oppfatninger, blir innvandrere rasifiserte – det at de er innvandrere bestemmer i svært mange sammenhenger deres plassering og hvordan de sees og møtes.

Sentral i rasifiseringsprosesser er den herskende klassen og staten. Rasifiseringen fører blant annet til at innvandreres plass i de dårligst betalte jobbene framstår som naturlig.

Boka knytter an både til klasseteori, antirasistisk postkolonial teori og feministisk teori, og drøfter teoretisk både forholdet til arbeidsmarkedet og synet på ideologi. Dette kan gjøre deler av den litt vanskelig for oss som ikke er inne området, men det gir et viktig innblikk i aktuelle diskusjoner.

Samtidig gjør den en konkret analyse av LO-tidningen i Sverige og hvordan framstillingen bidrar til å rasifisere innvandrere, og den formidler erfaringene fra nettverket for faglig aktive innvandrere (FAI). Her kommer det fram momenter som det er lett å kjenne seg igjen i. Det tydeligste bildet i bladet er innvandreren som problem. Innvandrere koples opp mot arbeidsløshet, arbeidsmarkedspolitiske tiltak og sosialhjelp. Og de framstilles som vanskelige å rekruttere og passive. Det framheves at de ikke forstår og møtes med en blanding av oppdragelse og hjelp, som barn. Språkundervisning løftes fram som en sentral strategi som alle er enige om, mens antidiskrimineringslovgivning er et kontroversielt tema. En tråd som løper mange av artiklene er at innvandrere ofte beskrives med en avstand som innebærer at de koples bort fra fagforeningene, problemene de har som gruppe behandles bare delvis som noe som angår fagbevegelsen. Det er hele tiden tydeligere at de er innvandrere enn at vi har felles klasseinteresser.

FAI forteller om hvordan tillitsvalgte unngår å ta opp rasismen, gjennom typiske, men ikke nødvendigvis bevisste strategier. De møter konkrete episoder med at innvandrere tolker feil, de kjenner ikke til de faktiske forholdene innvandrere arbeider under og de legger ansvaret for å ta opp rasismen på innvandrerne sjøl. FAI er også opptatt av at fagbevegelsen framstiller rasismen som noe som bare er knytta til de mest ytterliggående åpne rasistene. Dette gjør det lettere å fornekte at rasisme og rasifisering finnes i egen organisasjon.

Boka løfter også fram unntakene som bryter med det dominerende synet og drøfter FAIs betydning og strategi. Den drøfter også særskilt rasifiseringen av innvandrerkvinner. Både drøftingen av rasifiseringsbegrepet, analysen av LO-tidningen og erfaringene fra FAI legger et godt grunnlag for en kritisk diskusjon av hva det er å drive antirasistisk kamp i fagbevegelsen.

Erik Olin Wright: Class Counts. Comparative Studies in Class Analysis
Cambridge University Press 1996
Forlagsomtale av boka her – Wrights hjemmeside her

Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, viser til Wrights tall for ulike klasseplasseringer i Norge, etter kjønn, i artikkelen «Kjønn og makt i arbeidslivet – klasseanalytiske perspektiv» i Ellingsæter og Solheim: Den usynlige hånd? i serien fra Maktutredningen.

Diana Mulinari & Anders Neergaard: Den nya svenska arbetarklassen. Facket och de rasifierade arbetarna
Borea bokförlag 2004

av Joseph Ferraro

Nødvendighet og frihet

Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv, skriver Joseph Ferraro i dette forordet.

En av de kanskje største manglene innen marxismen er mangelen på en klar presentasjon av den dialektiske metoden fra enten Karl Marx eller Friedrich Engels. Selv om det er en beskrivelse av dette i Den Europeiske Budbringeren, som er sitert av Marx i etterordet til den andre tyske utgaven av Kapitalen, er denne langt fra komplett. Det virker som om Marx selv merket et behov for å klargjøre metoden sin, siden han i et brev til Joseph Dietzgen 9. mai 1868 skrev at han skulle skrive et arbeid om dialektikken så snart han fikk tid. Dessverre døde han uten en gang å ha ferdigstilt andre og tredje bok av Kapitalen for utgivelse.

I etterordet forteller Den Europeiske Budbringeren oss at «Marx betrakter samfunnsutviklingen som en naturhistorisk prosess, styrt av lover som ikke bare er uavhengige av viljen, bevisstheten og intellektet, men tvert om, snarere bestemmer deres vilje, bevissthet og intellekt». Det virker som om dette innebærer en streng historisk determinisme, men den samme beskrivelsen sier også at «de gamle økonomene misforsto de økonomiske lovenes natur når de sammenlignet dem med fysiske og kjemiske lover». Ikke bare betyr dette at «økonomene» ikke anerkjente den kjensgjerningen at lover som gjør seg gjeldende innen den økonomiske sfæren er historisk betinget og gjelder bare i forhold til tilsvarende økonomiske former, men det betyr også at økonomene ikke skiller mellom dialektisk og mekanisk nødvendighet. Dersom en mekanisk determinisme virker i historien er det ikke plass til menneskelig frihet. På den annen side, dersom en dialektisk determinisme virker slik, da er historien nødvendigvis frihetens grunnlag.

Denne forståelsen, at kapitalens historiske lover eksisterer uavhengig av viljen og er bestemmende for den, ble formulert tidligere i forordet til Kritikken av den politiske økonomi (1859), og den mekaniske fortolkningen hos mange markante marxister er, i stor grad, ansvarlig for Den Annen Internasjonales fallitt. For eksempel forsøkte Georgi V Plekhanov og, etter Den Annen Internasjonale, Nikolai Bukharin, å forme den historiske materialismen i henhold til forståelsen sin av sin tids naturvitenskap – de gikk i den fella Den Europeiske Budbringeren hadde advart mot. Dersom historisk materialisme skal være en sann vitenskap, mente de, må den forklare utviklingen av samfunnsforhold i henhold til faktiske årsaker, årsaker som i stedet for å være utledet på en dialektisk måte var utledet på en tradisjonell materialistisk måte. Med utgangspunkt i at forordet fra 1859 representerte et greit uttrykk for Marx’ tenking mente de at Marx i dette verket formet vitenskapen sin i henhold til naturlovene. Plekhanov, som verken skjønte hva Marx forsøkte å gjøre eller den generelle metodologien hans, mente at Marx reduserte «hele spørsmålet om utviklingen av økonomien til spørsmålet om bestemmende årsaker for utviklingen av de produktivkreftene som er tilgjengelige for samfunnet». (1) For Plekhanov finnes disse årsakene i de geografiske omgivelsenes natur. Disse bestemmer utviklingen av produktivkreftene, som i sin tur bestemmer alle samfunnsforholdene.

Med andre ord utvikler, i følge Plekhanov, det økonomiske livet seg med utviklingen av produktivkreftene. Dette forklarer hvorfor forhold mellom mennesker endres og, med dem, vår psyke. Kvantitative endringer i produktivkreftene fører etter hvert til en kvalitativ transformasjon, den gamle produksjonsmåten, eller samfunnsformen, erstattes av en ny produksjonsmåte. I følge Plekhanov og Bukharin skaper menneskene historien sin for å stille behovene sine. Resultatet er at samtlige historiske kjensgjerninger er betinget av samfunnets økonomi eller utviklingen av produktivkreftene.

Derfor nektet Plekhanov og Bukharin for at det eksisterte fri vilje. De mente at selv om menneskelig streben er en faktor i samfunnsutviklingen, må vi innse at menneskene nødvendigvis skaper historien sin på en heller enn en annen måte. (2)

I stedet for å ta disse begrepene fra Marx og Engels, som «uunngåelig», «jernnødvendighet» etc i sin dialektiske kontekst, tolker disse mennene dem på en mekanisk måte, der den økonomiske faktoren spiller den dominerende rollen. Vi kan faktisk gå et steg videre; disse to mennene har konstruert en marxistisk inspirert doktrine, der Hegels idealistiske historiske determinisme er erstattet av en materialistisk determinisme. Eller, for å si det samme på en annen måte, læren til marxismens grunnleggere er blitt tolket slik at Hegels idealistiske ontologi i praksis er erstattet av en materialistisk ontologi.

Karl Kautsky, Engels’ etterfølger som leder for det tyske sosialdemokratiet, misforsto likedan hva Marx og Engels ville si og gjøre, med det samme resultatet – den frie viljens negasjon. Kautsky forteller oss med bakgrunn i sin oppfatning av hvordan utviklingen av produktivkreftene bestemmer menneskets vilje at menneskets vilje tar en annen form enn hos dyrene. Hos dyrene eksisterer kun viljen til å leve, men hos menneskene finnes det, takket være utviklingen av teknologien, en vilje til å leve bedre. Under kapitalismen antar kapitalistenes vilje til å leve bedre form av en ustoppelig søken etter profitt, en konstant jakt på kapital å akkumulere. For proletaren, som lever under andre forhold enn kapitalisten, fører viljen til å leve bedre til en søken etter en bedre pris for arbeidskraften. På den ene siden har vi altså kapitalistenes ønske om å berike seg selv, som tvinger dem til å underlegge andre sin vilje, til å få andre til å arbeide for sin fortjeneste. På den andre siden har vi arbeidernes vilje, som presser dem til å slåss mot kapitalistenes vilje. Klassekamp er dermed et resultat av de motsetningene som nødvendigvis oppstår av motsatte viljer, og siden det, mer eller mindre åpenbart, ikke finnes noen viljesfrihet, kan det ikke være tvil om proletarenes uunngåelige seier over kapitalistene som et resultat av de økonomiske lovenes jernhånd.

Alt dette har viktige følger, ikke bare i forhold til Den Annen Internasjonales fallitt, men også i forhold til den offisielle teorien under det stalinistiske diktaturet. For Stalin finnes også Marx’ forståelse av historisk materialisme i forordet fra 1859, og den består av å benytte seg av disse dialektisk materialistiske lovene. Som ventet forstås disse lovene, så vel som lovene for samfunnsutviklingen på samme måte som hos Plekhanov og Bukharin, med samme bestemthet og nødvendighet som innen naturvitenskapene.

På motsatt side finnes imidlertid de som har gjort opprør mot den deterministiske fortolkningen av Marx’ doktrine og som legger vekt på humanismen hans heller enn den økonomiske vitenskapen. Blant disse er Frederick L Bender, George Lichtheim, Shlomo Avineri, Z A Jordan, Robert C Tucker, Jean-Paul Sartre osv, hvorav noen vil bli behandlet i denne boka. For Bender, Lichtheim og Avineri kommer de deterministiske fortolkningene av Marx i stor grad av den eldre Engels og hans interesse i sin tids vitenskap, særlig etter Marx’ død i 1883. I følge disse havnet Engels på en eller annen måte på den tradisjonelle materialismens standpunkt, og hans forståelse av naturdialektikken reduserte alt til et deterministisk forstyrret positivistisk speilbilde av den hegelianske dialektikken.

Selv om Engels’ interesser på ingen måte innebar en deterministisk doktrine i ordets vanlige betydning, det vil si en lære som benekter eksistensen av fri vilje, har hans senere arbeider (hovedsakelig Anti-Dühring og Naturdialektikken) blitt fortolket slik. I følge disse forfatterne avvek den eldre Engels fra Marx’ autentiske doktriner i forhold til viktigheten av «materialisme» og dialektikken, og i forhold til eksistensen av determinisme og frihet i historien. Dette opprøret mot determinisme innebærer også at «den unge Marx» settes opp mot den eldre.

Som jeg imidlertid skal vise er historien, selv om en viss «determinisme» (hvis vi kan benytte oss av det begrepet) visst eksisterte i historien for Marx og Engels, i like stor grad en arena for frihet, og den historiske utviklingen av mennesket er et bevis på dette. Virkelige, konkrete mennesker har ikke en biogenetisk, forutbestemt arbeidsaktivitet slik bier, maur osv er det. De har heller ikke en oppførsel som er fullstendig forutbestemt av omgivelsene de lever i eller av utviklingsnivået for produktivkreftene. De kan betinge oppførselen, men de bestemmer bare et begrenset område for valg, ikke selve valget. Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv. Aktivitetene deres er betinget av fortiden. Resultatet av tidligere generasjoner av individers valg, særlig på det økonomiske området, fremstår for senere generasjoner som nødvendighet, som «determinisme», som noe som dominerer dem, særlig når medlemmene av den nye generasjonen befinner seg blant de utbyttede klassene. Men, som det er skrevet i Teser om Feuerbach, skaper ikke bare mennesker omgivelsene, mennesker forandrer også sine omgivelser. I den moderne epoken betyr dette at proletariatet er slavebundet på grunn av en tidligere historisk prosess, slavebundet av en «determinisme», hvis vi skal benytte oss av det begrepet, påtvunget det av kapitalismen. Det er imidlertid ikke, som det hevdes i de mekaniske fortolkningene av den marxistiske doktrinen, slik at den sosialistiske revolusjonen er det «nødvendige» resultatet av utviklingen av objektive økonomiske og politiske forhold, den har å gjøre med en frihetshandling som knuser kapitalismens «determinisme». Og, i motsetning til rent humanistiske fortolkninger av Marx, frigjør ikke proletariatet seg fra kapitalistisk «determinisme» i det abstrakte, men i samsvar med objektivt eksisterende lover.

I de følgende kapitlene vil jeg, etter å ha presentert posisjonene til samtidige forfattere som fornekter determinisme hos Marx og til G A Choen, som går tilbake til Plekhanovs klassiske historiske materialisme, vise at, i stedet for at historien styres av en jernhard nødvendighet og i stedet for at den sosialistiske revolusjonen finner sted på den samme måten, består nødvendigheten i at man forutsetter menneskelig frihet. Det er en betinget nødvendighet. Dersom kapitalistene velger å holde seg til rollen som kapitalist, som består i å akkumulere, vil de bli tvunget av de samme samfunnskreftene de har satt i gang, til brutalt å utbytte arbeiderne sine. Dersom proletariatet ønsker å frigjøre seg fra degraderingen og armodet kapitalistene og det økonomiske systemet deres påfører det, må det gjennomføre en revolusjon. Valget av premisset – dersom kapitalistene velger osv osv, dersom proletariatet vil være fritt osv – avhenger av menneskelig frihet. Men med en gang premisset er lagt må både kapitalistene og proletariatet velge det tilsvarende – må drive brutal utbytting for å overleve eller må gjennomføre en revolusjon.

Men det er også en annen ting som må tas med i betraktning. Som vi vil se i det følgende, mente både Marx og Engels at dersom omstendighetene endres, endres også lovene. Dette gjelder ikke bare muligheten for revolusjon, men også til den kjensgjerningen at den eneste veien til sosialismen ikke går gjennom vold. Både Marx og Engels så muligheten av å ende opp med sosialisme gjennom demokratiske metoder. I denne boka vil vi se at Marx og Engels verken holdt seg ensidig til determinisme eller frihet (vitenskap eller humanisme), men så en dialektisk forening av disse elementene i selve den historiske prosessen.

Noter

1) The Development of the Monist View of History, hevder Plekhanov at Marx og Engels «så samfunnsutviklingen som en nødvendig prosess, bestemt av lover, og her hadde de rett». [Tilbake]

2) Likt Plekhanov slår Bukharin fast at «sosialismen vil uunngåelig bli realisert fordi det er uunngåelig at menneskene, bestemte klasser av mennesker, slåss for å realisere den og at de gjør det under forhold som vil sikre dem seier. Marxismen fornekter ikke viljen, marxismen forklarer den. Når marxister organiserer seg og leder kommunistpartiet i kamp er dette også et uttrykk for historisk nødvendighet, som realiseres nettopp gjennom menneskenes vilje og handlinger.» Verken hos Bukharin eller Plekhanov må samfunnsdeterminisme forveksles med passiv fatalisme eller nihilisme. Der determinismen ser mennesket som aktivt, ser fatalismen, ikke i den forstand Plekhanov bruker begrepet, menneskets rolle som passivt og «benekter den menneskelige viljes betydning som faktor» i den historiske utviklingen. [Tilbake]

To definisjoner

Arne Næss definerer ontologi som «læren om det som eksisterer/er». Vi kan også kalle det naturfilosofi – læren om hvordan naturen er og utvikler seg. Her kan vi ha underavdelinger som biologi og psykologi. Dette i motsetning til epistemologi som er «læren om hvordan menneskene oppfatter det som eksisterer/er».

av Peter M Johansen

Mange bønder befinner seg i en ond sirkel av teknologi for moderne jordbruk. Det gjør dem ytterst sårbare, inntil døden, fastslår V S Sreedhara fra People’s Democratic Forum (PDF).

Gruppen rundt ham på University Law College har akkurat foretatt den siste granskningen av de mange selvmordene på landsbygda som har hjemsøkt delstaten Karnataka, i alt 478 registrerte tilfeller mellom 1. april til 10. november 2003.

Den selvoppnevnte, uavhengige granskningskommisjonen på rundt 30 personer med ulike profesjoner har tidligere tatt for seg Hassan-distriktet hvor det var 54 selvmord i den nevnte perioden. På siste runde tok Sreedhara for seg 11 familier i Kolar-distriktet på grensa til nabodelstaten Tamil Nadu som Karnataka ligger i strid med om det dyrbare vannet.

Til Arisikere kommer det en vannbil én gang i uka. Bøndene har ingen forsikring på avlingene, og markedet er for tida dårlig. Det tvinger bøndene til Bangalore med sine poteter. Det gir lavere pris og høyere utgifter til transport. Dessuten har potetavlingene sviktet.

Sreedhara gir et knippe av årsaker:

• Tørken. Kolar er kjent for sine vanndammer. Nå er ikke én av dem fulle.
• Grunnvannet har sunket. Mange bønder har ruinert seg på å bore tre-fire ganger uten resultat. De har pantsatt eiendeler, og har tatt opp store lån.
• Markedet er så uberegnelig, blant annet fordi det kommer inn poteter fra Punjab. Prisspennet er på 200 til 2.000 rupis per quintal (100 kg). Det gjør den onde sirkelen til en nedadgående spiral.
• Bøndene kjøper såkorn. Tidligere ble dette satt til side og fordelt i landsbyene. De er blitt avhengige kunstgjødsel og sprøytemidler, en hel kjemisk meny. Totalt avhengige i et spill med langt flere aktører.

«Dessuten splittes jorda opp på sønnene i en familie, og byrden med medgifte er tung. Det er mange ting som trekker folk ned og inn i døden,» sier Sreedhara.

Årsakene bak selvmordene er komplekse, fastslår rapporten. Men fokus har i sterkere grad gått over på myndighetenes byråkratiske normer for ikke å betale ut kompensasjonen som bøndene har krav på.

I Kolar oppdaget gruppa et mønster der en sønn tar over ansvaret for jorda i farens navn. Dersom det går galt, er det ofte sønnen som begår selvmord. Det fører til at myndighetene nekter å utbetale kompensasjon fordi jorda fortsatt står i farens navn – og han er ikke offeret.

Sreedhara trekker fram ekteparet Agthathota Appayappa (60) og Muniyamma i landsbyen Nakkaladinna. De inngikk en pakt om å drikke sprøytemidler ute på åkeren. Hun døde; han overlevde. Dermed ingen kompensasjon.

Mange har tatt opp private lån, enten hos naboen eller lånehaier, for å bore etter vann. Det gjør presset om tilbakebetaling hardere. Men «uformelle» lån kvalifiserer ikke til kompensasjon ved selvmord. Det er et trekk som går igjen i Mandya-distriktet som ikke er irrigert. Her har 38 tatt livet av seg i perioden, nest høyest i Karnataka.

«Vi har etter nøye gjennomgang avvist 299 av de 478 innrapporterte tilfellene som usikket for kompensasjon,» uttaler utviklingskommissær Vijay Gore i delstatsregjeringen til guvernør S M Krishna (Congress), en av Karnatakas tebaroner, til tidsskriftet Frontline.

«Umenneskelig og byråkratisk,» sier Sreddhara.

av Peter M Johansen

Vekstraten i Indias økonomi har allerede begynt å falle etter den første boomen på 1990-tallet. Medisinen er IMF sine krav, globaliseringens anabole stereoider.

Den indiske regjeringen innledet året med å haste gjennom en pakke med reformer før statsminister Atal Bihari Vajpayee oppløste nasjonalforsamlingen og skrev ut nyvalg. Reformene dekker Det internasjonale pengefondets (IMF) krav tiltak for å få opp vekstratene igjen i Indias økonomi.

Det er slett ikke samsvar mellom de prospektene som blir tegnet på glanset papir av Indias økonomiske utvikling, og de mer avmålte analysene av de faktiske forholdene, selv om de ofte kommer fra samme hold, enten indiske myndigheter eller investeringsbankene eller Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

De siste månedene har den indiske regjeringen fulgt opp flere av anbefalingene fra IMF og de utenlandske investeringsbankene med å bygge ned restriksjoner og åpne opp større sektorer av økonomien for utenlandsk kapital og privatisering. I midten av januar la regjeringen fram ikke mindre enn tre reformpakker i løpet av en uke.

Myndighetene har fjernet taket på utenlandske investeringer på de fleste områdene av landets olje- og bensinsektor. Prosjekter kan settes i gang med 100 prosent utenlandsk kapital, og investorene trenger ikke lenger gå veien om regjeringens godkjenning for å sette prosjektene i kraft. Taket på direkte utenlandsinvesteringer (FDI) i private banker er blitt hevet fra 40 til 74 prosent. Derimot har regjeringen foreløpig holdt tilbake å heve taket fra 49 til 74 prosent innen telekommunikasjonen.

Åpningen for at utenlandsinvestorer kan krype enda høyere opp på kommandohøydene i indisk økonomi, kom uka etter at finansminister Jaswant Singh, kanskje ikke overraskende tidligere utenriksminister, senket tollsatsene på varer med unntak av landbruksprodukter, fra 25 til 20 prosent.

«Liberalisering har ikke lenger en dårlig klang i valgkampanjen,» konstaterte en av BJPs valgstrateger Pramod Mahajan overfor Financial Times.Det vil i stedet bli et sentralt tema i BJPs valg, slår han fast, og lederen for industriforbundet Confederation of Indian Industry (CII), Tarun Das, gjør seg de samme betraktningene:

«BJP kvitter seg en gang for alle med sin gamle filosofi om «swadeshi» (lukket økonomi).»

Framstøtene kom på bakgrunn av framgangen ved delstatsvalgene og resultatene fra annen halvdel av regnskapsåret som viste en vekst på 8,4 prosent. Det sporet BJP til å legge fram sitt nye markedsliberalistiske program som går hånd i hånd med å rive ned Indias omfattende, om ikke i praksis, arbeiderlovgivning for det kommende valget. BJP tør nå åpent stå inne på Kongresspartiets banehalvdel fordi Congress likevel ikke vil kunne hente inn stemmene på økonomisk politikk, verken ut fra rettmessige anklager om at veksten ikke skaper arbeidsplasser og at inntektsforskjellene har blitt større.

En knapp måned etter at reformpakkene ble klubbet gjennom, satte regjeringen den 12. februar en frist på en måned til å skaffe tre milliarder dollar på salget av seks statlige selskap. Tidsrammen er den korteste siden «globaliseringen» for alvor tok til for 13 år siden under statsminister Narashima Rao (Congress) og hans finansminister Manmohan Singh. Ute til salg ligger 10 prosent av Oil and Natural Gas Corporation (ONGC), med en prisantydning på 2,5 milliarder dollar. Med på kjøpet følger andeler i teknologiselskapet CMC, den petrokjemiske gruppen IPCL som Reliance Industry har hånd om, oljekjempen IBP og gasselskapet Gail og Dredging Corporation of India hvor regjeringen vil redusere statens andel fra 97 til 77 prosent.

Hurtigsalget skyldes at BJP vil nå sitt mål om privatiseringer for 120 milliarder rupis (2,65 milliarder dollar) innen utløpet av mars. Det er en del av BJPs politikk som i media blir beskrevet som the feel good factor (godfølelse-faktoren), med indisk krøllet l og betoning.

Regjeringen kaster på mer køl for å holde farten oppe for å henge med på det internasjonale finansmarkedet i konkurransen om utenlandsinvesteringene med Kina og Sørøst-Asia. Siden finanskrisa i 1991 var veksten på 6, 1 prosent i året det neste for de to femårsplanene fram til 2002. BNP per innbygger steg med vel halvparten på 1990-tallet. Veksten var til sammenlikning på 1 prosent i året på 1970-tallet og på 3,4 prosent på 1980-tallet.

Det var en ikke bærekraftig vekstrate, verken for 1970-, 80- eller 90-tallet, fastslår Financial Times. Etter tre feite år på midten av 1990-tallet med 7 prosent i året, falt den til 5,5 prosent i finansåret 2001/02 og til 5 prosent etter det, ifølge IMF. Myndighetene satte dermed høye mål for inneværende femårsperiode (2002-07), den tiende siden Friheten: 8 prosent i året, på nivå med Kina, slett ikke tilfeldig.

Investeringenes andel av BNP falt fra toppunktet 27 prosent i 1995/96 til 24 prosent i 2000/01. Private selskapers investeringer falt fra 11 til 6,75 prosent av BNP i samme periode.

IMF peker på et fall i produktivitetsveksten, og IMF hamrer på at svakhetene i økonomien skyldes restriksjonene i økonomien. Vel ti prosent avIndias arbeidsstokk på 350 millioner er sysselsatt i formell sektor (note 1) Det er de som vil bære tyngden av den nye reformene som BJP nå pumper gjennom.

Note:

1) Indias National Sample Surveys tall viser at tallet rundet 400 millioner rundt 2001, og at den formelle sektoren bare utgjør ca. 7 % i dag og er stadig synkende.

av Trude Malte Thomassen

Planen fra myndighetenes side er ikke umiddelbar privatisering av drikkevannet. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert.

Det foregår en storstilt kommersialisering av drikkevannet verden over. Og utviklingen går fort. Både GATT-avtalen av 1986 (grunnlaget for opprettelsen av WTO) og EUs ene søyle – fri flyt av tjenester – bærer bud om at drikkevannet, like lite som strømforsyningen, er unntatt fra markedsliberalismens prosjekt om å redusere absolutt alt til vare. Innen WTO og EU er det ikke spørsmål om drikkevannet skal kommersialiseres, bare når tiden er moden.

I Norge har vi i løpet av de to siste årene erfart konsekvensene av en liberalisering av energisektoren. Strømprisene har økt kraftig grunnet en enorm eksport til kontinentet. Eksporten har til tider vært tre [merknad] ganger så stor som forbruket innenlands. Europa er blitt ett energimarked, og strømmen selges til dem som er villig til å betale mest. Norge anses for å være et foregangsland på dette området.

Kommunal- og regionaldepartementet har bebudet et finansieringssystem for vannforsyningen, som tilsvarer det vi har for energiforsyningen. Reaksjonene på strømprisen har imidlertid vært nokså kraftige, så ifølge en Sintef-rapport (desember 2003), «… vil en måtte argumentere med at det samfunnsøkonomiske effektiviseringspotensialet vil kunne øke betalingsvilligheten …» Det er altså heller ikke innen vann (og avløp) snakk om reduserte priser grunnet såkalt fri konkurranse, men å finne argumentene som øker betalingsvilligheten. Sant nok sier ikke slagordet «mer igjen for pengene» noe om at prisene reduseres, og heller ikke hvem det er som får mer igjen for pengene. Det synes i alle fall ikke å være forbrukerne. (Slagordet «mer igjen for pengene» er ikke noe Høyre har funnet på selv. Det er hentet fra EUs egen argumentasjon for konkurranseutsetting og kommersialisering av tjenestesektoren.)

Over store deler av kloden organiserer befolkningen seg mot de flernasjonale selskapenes overtakelse av drikkevannsforsyningen. Det gjør vi også i Norge. I Norge er vi imidlertid i den heldige situasjon at vi ligger noe etter i utvikling, slik at vi har muligheten til å komme utviklingen i forkjøpet. Riktignok er vi underlagt EUs direktiver på dette området, som på de fleste andre. Men EUs strategi for vannforsyningen er noe annerledes enn for de øvrige tjenesteområdene. Man legger nemlig opp til en utstrakt bruk av forskjellige regionale strategier. Det innebærer for Norges del en omvei om offentlig eierskap, før de flernasjonale selskapene overtar. Strategien er til dels sammenlignbar med utviklingen innen energisektoren. Energiforsyningen er hovedsakelig offentlig eiet (staten), men nå (januar 2004) oppfordrer Energibedriftenes Landsforening (EBL) til økt utenlandsk deltakelse.

Vannbevegelsen i Norge

Vannbevegelsen startet 11. april 2003 under navnet Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode. 3. desember ble bevegelsen reorganisert, det ble valgt et styre, fastsatt vedtekter og organisasjonen ble registrert i Brønnøysundregistrene. Jeg tror det kan være hensiktsmessig å gi en nokså detaljert fremstilling av Vannbevegelsens første skritt, fordi de kan gi en forståelse av hvordan myndighetene går frem. Det gir også en pekepinn om den langsiktige strategien og planleggingen.

Den umiddelbare foranledning til dannelsen av Vannbevegelsen var at man ble oppmerksom på at noe var i ferd med å skje med vannverket som forsyner over halvparten av Vestfolds befolkning. På bakgrunn av hva som skjer andre steder i verden, ble det foretatt noen nærmere undersøkelser. Det førte frem til en tre år gammel lovendring som innebar at kommunale og interkommunale tjenester, som var egne rettssubjekter, måtte omorganiseres til egne foretak innen 1. januar i år.

Det ante oss at dette var et ledd i en strategi for kommersialisering av offentlige tjenester, deriblant drikkevannet. Lovendringen førte oss videre til den utredningen som ligger til grunn for de nye foretakslovene (NOU 17/1995). Her fant vi referanser til EU-direktiver og EØS-avtalen, og det gjorde oss ikke mindre sikre på at det som foregikk under dekke av vedtektsendringer, ville kunne få alvorlige konsekvenser.

På den tiden hadde FN sin internasjonale vanndag i det som også var FNs ferskvannsår. Det var artikler i avisene om Verdensbanken som krevde privatisering av vannforsyningen for å yte lån, og kommunalminister Erna Solberg gikk ut med et ønske om nytt finansieringssystem for drikkevannet, noe à la det vi har for energiforsyningen.

Vannbevegelsen ser det som sin oppgave å arbeide for at norske vannressurser, både drikkevann og energi, skal bevares som fellesgoder. Vi valgte i første omgang å konsentrere arbeidsinnsatsen om Vestfold interkommunale vannverk, samtidig som vi via epost-nettverk informerte om konsekvensene av å organisere vannforsyningen i egne foretak, i tillegg til de større perspektivene. Historien om Vestfold interkommunale vannverk er ennå ikke avsluttet (per januar). Vi har utarbeidet en klage til Fylkesmannen over vedtaket om omorganisering.

Underveis i konsentrasjonen om dette ene vannverket, er vi blitt en del klokere med hensyn til forskjellige instanser som arbeider for at vannforsyningen til slutt skal overtas av noen få store og spesialiserte transnasjonale selskaper. Vi er også blitt litt klokere med hensyn til midlene som settes inn. Og ikke minst har vi ervervet oss en større forståelse for hvordan man greier å få både befolkningen, venstresiden og miljøvernorganisasjoner til å arbeide for den samme målsettingen – selvsagt uten at de er klar over det. Dette har underveis ført oss til en endring i valg av ord: Til å begynne med gikk vi ut mot privatisering. Det har vi nå endret til kommersialisering.

Det har følgende årsak, som det er svært viktig å være klar over:

Planen fra myndighetenes side er nemlig ikke umiddelbar privatisering. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert. Veien gikk derimot om organisering i store offentlige vannforsyningsanlegg, som senere fikk ettergitt all gjeld før de ble overlatt til private selskaper. De multinasjonale selskapene er ikke interessert i Askers vannforsyning. Den er for liten. Derimot har de vist interesse for Vestfold interkommunale vannverk som forsyner ca. 140.000 mennesker. Planen er at all vannforsyning overtas av det offentlige, eller på annen måte slås sammen i større enheter. Norge er i den spesielle situasjon at vi har ca. 5.000 vannforsyningsanlegg, og bare et fåtall av dem er offentlige. Langt de fleste er eiet av abonnentene. Et flertall på 3.400 er også så små at de hittil ikke har vært registrert.

FN forlanger imidlertid at hver minste brønn nå skal registreres.

Hvordan får man miljøorganisasjonene – og befolkningen med seg i arbeidet for de flernasjonale selskapenes overtagelse av vannforsyningen i Norge?

EU

EUs drikkevannsdirektiv fremstilles som et miljødirektiv. Det stiller krav til rensing mot bakterier og mot misfarging. Det siste har kun kosmetisk betydning, men krever ikke desto mindre store investeringer.

Hvis det skal ha noen mening å rense norsk drikkevann og investere i enormt kostbar teknologi, er det en forutsetning at vannet har en jevnt dårlig kvalitet. Enhver som har reist lengre syd enn Tyskland, vet at norsk drikkevann er svært bra sammenlignet med andre lands.

For å kunne få gjennomført drikkevannsdirektivet og presse vannforsyningsanleggene til sammenslåinger og store investeringer, er det en absolutt fordel om man kan få drahjelp fra miljøvernorganisasjonene – og ikke minst befolkningen i sin helhet. Men da trengs det rapporter om dårlig drikkevann.

Dårlig drikkevann?

4. desember slo flere riksmedier opp konklusjonene fra en rapport utarbeidet av Norsk folkehelseinstitutt. Overskriften var ikke overraskende «Dårlig drikkevann». Den skremte opp befolkningen og alarmerte miljøvernorganisasjoner, som Bellona.

Miljøvernorganisasjonene er for så vidt allerede oppmerksomme på vanndirektivet, og World Wildlife Fund (WWF) er blant dem som ser det som sin oppgave å overvåke at myndighetene faktisk følger opp kravene i direktivet.

Men hva sier rapporten om det dårlige drikkevannet? Og hva bygger den sine konklusjoner på? Det empiriske grunnlaget er svært svakt. Det er registrert et visst antall tilfeller av magesjau per år de siste 15 årene. Man vet ikke om disse skyldes mat eller vann, eller om de har andre årsaker. Men man trekker allikevel følgende konklusjon:

«Den vanligste årsaken til vannbårne utbrudd i Norge er forurensning av råvannet og manglende desinfeksjon», med andre ord: Den vanligste årsaken til at noen blir syke av forurenset vann, er at vannet er forurenset og ikke renset. Dette kalles en tautologisk slutning, ikke et forskningsresultat. Forskerne fortsetter imidlertid ufortrødent med nok en konklusjon: «Oppgradering spesielt av mindre og private vannforsyningssystemer, er nødvendig for å forebygge utbrudd.»

Små private vannforsyningsanlegg drives ofte som andelslag eid av abonnentene. Rapporten ser en fare i at disse ikke har tilstrekkelig desinfiseringsanlegg og heller ikke sikker beredskap i en alternativ drikkevannskilde. Skulle det inntreffe en forurensning som tilsier at drikkevannet må kokes i en periode, mener forskerne det er av betydning at folk kan bli skåldet når de koker vannet (!).

Man unnlater imidlertid å nevne den fordel de mindre vannforsyningsanleggene helt åpenbart har, nettopp i det at de er små. Faren for sykdomsutbrudd vil nødvendigvis være tilsvarende liten i og med at man forsyner et begrenset antall mennesker. Man skal tåle infeksjoner i mange små anlegg før de er i nærheten av å tilsvare et utbrudd i et av de største.

Konklusjonene i rapporten stemmer imidlertid overraskende godt med kravene i EUs vanndirektiv og den politikken regjeringen legger opp til når det gjelder fremtidig vannforsyning.

Fra 5.000 vannforsyningsanlegg til …

Vanndirektivet krever også beredskap i krisetilfeller. Krisetilfeller er terrorangrep eller når vannet er forurenset og må kokes. Det tolkes slik at et vannforsyningsområde bør ha to hovedvannkilder. For å kunne tilfredsstille dette kravet må vannforsyningsområdet nødvendigvis være av en viss størrelse. Flere vannforsyningsanlegg er allerede forbundet med naboforsyningsområdet. En konsekvens av å innføre vanndirektivet er at Norge foreslås inndelt i 14 såkalte nedbørsfeltdistrikter, der noen av distriktene vil bestå av flere fylker eller deler av flere fylker, alt etter hvor vannressursene befinner seg. Det skal utarbeides distriktsvise forvaltningsplaner som igjen vil være underlagt en overordnet forvaltning. Inndelingen skulle vært gjennomført innen utgangen av fjoråret. De 14 nedbørsfeltdistriktene, ville uten dagens nytale ha hett «vannforsyningsområder». Disse er nok også en av årsakene til kommunalministerens utspill om sammenslåing av kommuner. Samtidig går hun ut mot interkommunalt samarbeid, fordi det er byråkratisk, ikke gir nok igjen for pengene og er udemokratisk. Hun sier derimot ingen ting om det udemokratiske i opprettelsen av egne foretak for de tjenester som tidligere var kommunale eller interkommunale. Drikkevannsdirektivet er ett pressmiddel for å koble vannforsyningsanlegg sammen til større enheter.

Det neste pressmiddelet fremkommer i en Sintef-rapport bestilt av Kommunal- og regionaldepartementet. Der foreslås det at man innfører et system med «benchmarking». Benchmarking innebærer at vannforsyningsanleggene skal konkurrere seg imellom på effektivitet og kostnadsreduksjon. Det foreslås at konkurransen deles i to; en obligatorisk og en frivillig del. Det vil si at alle vannforsyningsanlegg må innrapportere en del opplysninger som blant annet krever investering i datautstyr, i tillegg til at det krever ekstra arbeidsinnsats. Kostnadene forventes å bli inntjent gjennom den effektiviteten man oppnår. Her er det tale om å innføre mer byråkrati, og mindre tid til det man egentlig skulle beskjeftige seg med. Men man forventer samme effektivitetspotensial, som den man har oppnådd i energisektoren!

Når dette benchmarking-systemet har fungert noen år, er det neste skrittet å innføre et finansieringssystem som tilsvarer det vi har for energiforsyningen.

Nok et moment bør nevnes i denne sammenheng: Det er innført nye regler for beregning av selvkost for offentlige tjenester. En alminnelig oppfatning av begrepet «selvkost» er at inntekten dekker utgiftene, verken mer eller mindre – ingen fare for underskudd, men heller ingen muligheter for gevinst. Med de nye regler for beregning av selvkost, er ikke selvkost lenger selvkost. De nye reglene gjør det mulig å beregne fortjeneste. Ja, det kalles selvfølgelig ikke fortjeneste. Men hva annet er det?

Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at man forestiller seg at alle anleggsmidlene (vannledninger, høydebasseng, vannverk, renseanlegg m.m) selges. Man ville ha innkassert en viss sum penger for salget. Disse tenkte pengene tenker man seg videre, at man investerer på børsen. Da ville man fått en avkastning, mener de kloke hjerner bak de nye reglene. (I det virkelig liv, tjener man ikke alltid på sine investeringer. Man risikerer også tap. Men i denne tenkte verdenen av forestilte investeringer behøver man ikke bekymre seg om det. Her tjener man alltid på investeringene.) Men, siden det er slik at man faktisk ikke selger anleggsmidlene og heller ikke investerer de pengene man derfor ikke har, bokføres den fortjenesten man ikke har fått, som et tap. Det kalles «kapitalkostnad». På denne måten økes kostnadene, og for å få dekket dem inn, må naturlig nok også inntektene øke. Når balansen går i null, kalles det selvkost. Det er denne prisen vi betaler. Slik gjør man non-profit-virksomhet til god profitt. Den profitten man har lov til å beregne seg går alltid i pluss, fordi den skal tilsvare gjennomsnittlig avkastning i kapitalmarkedet. Det vil si – ingen risiko – bare mulighet for fortjeneste.

Tenker man privatkapitalistisk, er det en selvfølge at kapitalen skal gi avkastning. Men nå forholder det seg faktisk slik at statlige energiverk og kommunaleide vannforsyningsanlegg allerede er betalt av abonnentene. Det er vi som eier anleggsmidlene (kapitalen). Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at vi må betale for at stat og kommune ikke selger det som er vårt. Det er flere grunner til at det er blitt slik. En konsekvens er imidlertid at vannforsyningen blir interessant for private investorer. Selvkostberegningene gjør at man ikke risikerer tap, men er garantert fortjeneste. Dette gir en enda høyere verdi på anleggene, enn den de allerede har i kraft av å være absolutte goder. Når de eventuelt selges, må abonnentene på toppen av den tenkte «kapitalkostnaden» også betale reelle kapitalkostnader. Det kommune eller stat tjener, må vi betale for med renter.

Drikkevann har tradisjonelt vært et fellesgode i Norge, ikke bare gjennom offentlig forsyning eller private andelslag eid av abonnentene, men også som ressurs. Ingen har kunnet eie vannressursene. Grunneiere eier grunnen under vannet, men ikke selve vannet. Det tilhører fellesskapet. I dag er dette imidlertid i ferd med å endre seg. Drikkevannet er blitt objekt for en global vannindustri. Vannverkene er for flere år siden blitt gjort oppmerksomme på den konkurransen de vil bli utsatt for fra de multinasjonale vanngigantene. Det eneste våpenet de tilsynelatende har, er å posisjonere seg i markedet. Et informasjonsskriv fra 2000 som vi kom over i arkivene til Vestfold interkommunale vannverk uttaler:

«Fra myndighetshold reises nå krav om økt konkurranse innen sektoren, for eksempel gjennom obligatorisk konkurranseutsetting av tjenestene. EU drøfter også en rekke tiltak for å sikre konkurranse; (så som) anbudsplikt for konsesjoner … (og) sammenligning av tjenester og priser … I Norge og Norden ser vi en rekke eksempler på at bransjen er kommet under press. Dette i form av … reorganisering, anbudskonkurranser, salg eller delsalg av vann og avløpsnett. Store internasjonale selskap har kommet på banen og ser åpenbart stor gevinstmulighet i å gå inn i drift eller eierskap på VAR-sektoren. … I en konkurransesituasjon må vi kunne bruke virkemidler som tilsvarer de våre konkurrenter har. Sannsynligvis vil en inntektsmulighet basert på effektivitet slik det er gjort for nettselskapene i elektrisitetsbransjen, kunne fungere godt også i VAR-bransjen.»

Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000 at ferskvann kommer til å få den samme betydning i inneværende århundre, som oljen har hatt i det 20. Det betyr at drikkevann vil kunne bli gjenstand for kriger, og at det vil være et lønnsomt investeringsobjekt. Flere multinasjonale selskaper har forstått dette. De to franskbaserte selskapene Vivendi og Suez eier allerede 70 % av all privat vannforsyning i verden. De har en mengde datterselskaper og er derfor ikke alltid så lett å gjenkjenne. I Norge er Vivendi nærværende gjennom blant annet Norsk Gjenvinning AS, Connex og Onyx Industriservice AS.

FNs medvirkning

Norges vassdrags- og energidirektorat har på oppfordring fra FN kartlagt alle Norges drikkevannsressurser. Norge er så rikt på ferskvann, at vi kan forsyne hele verden med drikkevann, ifølge NVE. Hvorfor skal Norge kartlegge drikkevannsressursene sine? Kan det skyldes at det hjelper kapitalkreftene til å få en oversikt over hvor de skal satse? FN benytter et begrep for «drikkevann», som det også kan være grunn til å være oppmerksom på, nemlig «rent vann». For de fleste vil det være innlysende at det som kan kalles drikkevann også er rent. Hvorfor da fremheve det? Svaret befinner seg muligens i en rapport, Om fastleggelse av en ramme for fellesskapets vannpolitikk. Den dreier seg om implementeringen av EUs vanndirektiv og angår også Norge. Her kommer det frem at:

Det er «mange bestemmelser i direktivet som må konkretiseres nærmere for å kunne være operasjonelle. (…) landene må utvikle felles forståelse og et felles begrepsapparat (…) (for) klassifisering av vann (…). Totalt sett vil det kreve betydelig innsats å komme fram til slike standarder og definisjoner som er nyttbare for de ulike landene, og som muliggjør sammenlikning landene i mellom. Som noe helt nytt (!) på miljøområdet er det derfor etablert et uformelt (sic!) samarbeid mellom landene, Kommisjonen og ulike interesseparter (hvilke?) (note 1) for å utvikle en felles strategi for implementering av et direktiv. I alt elleve arbeidsgrupper samt en egen koordineringsgruppe er etablert for å utvikle felles strategier innen ulike deler av direktivet. Et land, eller Kommisjonen har lederansvar for hver av gruppene. Det forventes at den felles implementeringsstrategien vil avklare mange av de tolkningsmuligheter (…) som ligger i direktivet. En rekke spørsmål vil det derfor være naturlig at stilles i bero i påvente av strategiarbeidet, framfor at det enkelte land etablerer en egen praksis eller fastsetter egne tolkninger. Norge, ved de ulike involverte direktorater, er representert i alle relevante grupper i strategiarbeidet.»

Det er ikke urimelig å tenke seg at den definisjonen for «rent vann», som etter hvert vil utfelle seg i disse uformelle arbeidsgruppene, kommer til å stemme godt overens med bestemte ønsker.

Venstresiden må tenke nytt

Fremtidens vannforsyning er ikke beskyttet mot kommersialisering ved at vannverkene er eller blir offentlige. I dag drives offentlige virksomheter etter bedriftsøkonomiske kriterier, ikke samfunnsøkonomiske. Utfordringen ligger derfor i planene om å danne store vannforsyningsområder. Disse bidrar til å legge sektoren til rette for interesse fra de multinasjonale selskapene.

Ønsker vi å bevare vannet som et fellesgode, er det viktig å være klar over den langsiktige strategien som benyttes av kommersialiseringskreftene. La oss oppsummere:

Drikkevannsdirektivet stiller miljøkrav, som gjør driften av små vannforsyningsanlegg vanskelig. Det vil føre til sammenslåinger og overtakelse av det offentlige. Miljøorganisasjonene støtter drikkevannsdirektivet.

For å begrunne drikkevannsdirektivet, er det nødvendig at befolkningen tror at drikkevannet er dårlig. Rapporter om dårlig drikkevann og faren for sykdom gjør befolkningen positiv til kravene i direktivet. – Og øker betalingsvilligheten.

Rapporter om dårlig drikkevann viser at dårlig vann er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Øker myndighetenes interesse for tiltak.

Definisjonen på «rent vann» tilsier tiltak som bare kan tilfredsstilles med mye kapital og innenfor store forsyningsområder.

Venstresiden vil være positiv til offentlig overtakelse av vannforsyningsanleggene.

Offentlig virksomhet drives som egne foretak og etter bedriftsøkonomiske kriterier.

Det nye selvkostbegrepet gjør det mulig å beregne kapitalavkastning for de tjenester som skal leveres til selvkost. Etter at benchmarking har fungert 3-5 år, innføres nytt finansieringssystem etter mønster av energiforsyningen. Så inviteres utenlandsk kapital inn – om ikke tidligere.

Note:

1) Interesseorganisasjoner, NGOer, eksperter. Bemerk at NHO regnes som non-governmental organization (NGO). [Tilbake]

Vannbevegelsens svar

på disse utfordringene er opplysningsvirksomhet, massemobilisering (vi ønsker oss en million medlemmer, hvorav tusen aktive) og forsvar av de mange abonnenteide vannforsyningsanleggene. EU forsøker etter sigende å bekjempe de tradisjonelle andelslagene. I praksis gjør man det også gjennom «miljø»kravene. En type er allerede forbudt med virkning fra 1.1.2004 (det tidligere A/L), men fremdeles er det tillatt å organisere seg som BA, det vil si samvirke med begrenset ansvar. Vannbevegelsen er av den oppfatning at den eneste måten å bevare drikkevannet (og energiforsyningen) som fellesgoder, er at den organiseres som samvirker eid av abonnentene.

Vannbevegelsen: www.drikkevannet.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode, Buerstranda 6, 3234 Sandefjord

Merknad

I den trykte versjonen av artikkelen står det: «Eksporten har til tider vært ti ganger så stor som forbruket innenlands.» Dette er feil. Det dreier seg om den totale eksporten og forbruket av energi, det vil si vannkraft, olje, gass og vindkraft. Statistikken til Nordel viser at vi i 2002 eksporterte tre ganger så mye som vi importerte av strøm.

av Unni Hembre

Skal rike, vestlige land som Norge hente sykepleiere og hushjelper fra fattige land slik at begge foreldre kan arbeide utenfor hjemmet?

Sykepleiere er et lærevillig og nysgjerrig slag. Til alle tider har vi reist rundt i verden og lært sykepleie i andre land. Og sykepleiere fra andre land har arbeidet eller gått på skole noen år her for å lære sykepleiemetoder man bruker i Norge. Mange velger også å ta deler av sin grunnutdannelse i andre land. Det er en stor og naturlig utveksling av erfaring og kompetanse som har vært nyttig for enkeltpersoner og landets samlede sykepleiekompetanse. Den utvekslingen av arbeidskraft er vi glad for og håper vil fortsette.

Det jeg vil rette søkelyset mot er hvordan rekruttering nå foregår, og det som skjer i landene sykepleierne reiser fra og hvilke arbeidsbetingelser sykepleierne som kommer hit til landet, tilbys.

Jeg vil først fortelle en historie om Rosalee – en flott filippinsk sykepleier, tillitsvalgt hos oss, en av de første som kom hit til landet i de store rekrutteringssveipene Norge gjorde i 1970-åra. Rosalee, som etter at hun kom hit, strevde med å få anerkjennelse for den jobben hun gjorde som sykepleier, som strevde med å få utdannelsen sin godkjent her. Rosalee som ikke kjente norsk arbeidsliv og som strevde med å beherske et for henne, usedvanlig fremmed språk.

Rosalee lengtet hjem. Rosalee hadde for å avhjelpe familiens økonomi reist til Norge fra mann og to små gutter. Hun skrev brev og ringte så ofte hun syntes hun hadde råd, men hun kunne ikke reise hjem på besøk. Det gikk lang tid før Rosalee så igjen guttene sine, og det tok henne flere år å få mann og barn hit til Norge. Opplevelsene har preget henne, og det har preget familien hennes. Rosalee er et eksempel, men forskere ser nå på konsekvensene det gir at vi, de rike vestlige landene, henter kvinnene fra fattige land hit enten som sykepleiere eller som hushjelper for oss slik at vi skal kunne opprettholde våre hardt tilkjempede arbeidsliv med begge foreldre i arbeid utenfor hjemmet. To-inntektsfamilien har blitt økonomisk nødvendig for oss. Norge har imidlertid ikke spørsmålet om hvordan det skal være mulig å kombinere omsorg for barn med full jobb for begge foreldre.

Det er ikke slik at de oppgavene som kvinnene ivaretar i sitt hjemland, automatisk blir overtatt av menn/fedre eller andre. Omsorgsoppgavene blir ikke gjort. Det rammer barna. Forskere bruker begrepet care-drain.

Det er også slik at vi ikke henter de vanlige ordinære arbeidstakerne, vi henter de flinkeste, de som er initiativrike, arbeidsvillige og modige. De som tør å prøve noe nytt. For modig må du være når du, som Rosalee gjorde i 1976, reiste til et helt fremmed land vekk fra familien, kulturen og språket. Vi henter arbeidskraft som et fattig land har brukt mye ressurser på å utdanne. Forskere bruker begrepet brain-drain.

Begge begrepene, brain-drain og care-drain, er det naturlig å bruke i forbindelse med migrasjon av sykepleiere. De aller fleste av oss er kvinner, også på verdensbasis.

Årsaken til at kvinner – og menn – må flykte fra sine hjemland, henger sammen med de store spørsmålene, som Verdensbanken og WTO, og de betingelsene de rike landene dikterer, det skal ikke jeg gå nærmere inn på.

Sykepleierforbundet har et bredt internasjonalt engasjement i dette spørsmålet. Vi har gjennom mange år vært med på å bygge opp sykepleierorganisasjoner både i Asia, Afrika og Øst-Europa. Det har kommet godt med i de siste årene å ha de gode kontaktene, spesielt i landene Norge har rekruttert fra.

Latvia

I 2000 var vi spesielt glad for våre nære kontakt med den latviske sykepleierorganisasjonen. Helt tilfeldig, under et besøk i Latvia fra oss, fikk organisasjonen informasjon om et ferskt fremstøt for rekruttering av sykepleiere fra Latvia til Norge. Et privat firma i Trondheim kontaktet de seks utdanningsinstitusjonene for sykepleiere i Latvia og helsedepartementet der med en intensjonsavtale om å gi norskundervisning ved sykepleierskolene. Dette med tanke på rekruttering av sykepleiere til Norge – i første omgang ca 200 per år. I Latvia utdannes det ca 700 latviske sykepleiere per år. De hadde en ny treårig utdanning og sykepleiere med denne utdanningen var de eneste som kunne gå direkte ut i det nye primær-helsetjenestetilbudet i landet. (Sykepleiere med tidligere utdanning må først ta tilleggsutdanning. Dette handler altså om oppbygging av en kommunehelsetjeneste i et land som ikke hadde det fra før).

Selvsagt ble styret i fagforeningen sterkt bekymret over dette tiltaket, og organisasjonen tok kontakt med lederne ved alle sykepleierutdanningene, landets helseminister og landets president. Forsøket fra Trondheimsfirmaet endte med en busslast sykepleiere i Norge fra både Latvia, Estland og Litauen. De stod her uten norskkunnskaper og uten jobb. Firmaet hadde ikke gjort jobben sin, og ingenting av det sykepleierne var blitt forespeilet, så som potensielle arbeidsgivere, norsk autorisasjon og bolig var tilstede. Rett og slett en masse problemer for de som kom. Vi hadde et møte med dem. Byrået hadde for de fleste ikke betalt avgiften for å få autorisasjon og dermed ble ikke deres søknad behandlet. De få som ble behandlet, fikk avslag fordi de ikke oppfylte kravene. De manglet både kvalifikasjoner som sykepleiere og språkkunnskaper nok til å kunne ansettes her.

Vi ser at i mange land er det en økende tendens til at sykepleiere formidles gjennom vikarbyråer, det skjer også i Norge. De fleste av disse blir værende kort tid på den enkelte arbeidsplass, med den kontinuitetsbrist det medfører for tilbudet til pasientene. Samme tendens gjør seg gjeldende for sykepleiere som rekrutteres fra utlandet. Begge løsninger er derfor etter vårt syn av kortsiktig karakter.

Regjeringer og de enkelte arbeidsgivere har ofte mangelfull kunnskap om hvilket utdanningsnivå og faglig kompetanse utenlandsk rekrutterte sykepleiere egentlig innehar.

Vi er alle enige om at det faktisk foreligger en del språkproblemer ved utenlandsrekruttering, som ikke må undervurderes. Det er viktig for pasientenes liv og helse at de blir forstått når de snakker med helsepersonell. Vi mener vi må skille mellom den utenlandsrekruttering som finner sted i form av utvekslingsprogrammer og at den individuelle sykepleier søker seg arbeid i andre land – og utenlandsrekruttering i form av mer eller mindre aggressive fremstøt fra regjeringers og de enkelte arbeidsgiveres side som eksemplet med Radmann A/S.

Sykepleierne har samlet seg i Standing Committee of Nurses of the European Union (PCN), hvor også NSF deltar. Vi har i tillegg en internasjonal organisasjon, International Council of Nurses (ICN) hvor de aller fleste av verdens sykepleierorganisasjoner er med. Både gjennom PCN og ICN har vi jobbet med migrasjon av sykepleiere og ikke minst prøver vi å forberede oss på det som skjer med østutvidelsen av EU.

I disse organisasjonene er det diskutert etiske retningslinjer og forsvarlig praksis innen internasjonal rekruttering av sykepleiere og det er arbeidet med å utvikle retningslinjer for akseptabel rekruttering av sykepleiere over landegrensene.

ICN har laget et policydokument på det samme området. Det er mangel på sykepleiere over hele verden, med noen få unntak. Og derfor må rekruttering skje skånsomt.

Ønsker velkommen

Sykepleierforbundet er skeptisk til import av sykepleiere til Norge fra andre land. Dessverre har det gjort at noen av de som kommer, har følt seg motarbeidet og lite velkomne. Men NSF er IKKE skeptisk til utenlandske kolleger. Tvert imot: Vi ønsker dem velkommen, vi ønsker sterkt at de skal være medlemmer av NSF, og vi forsvarer den individuelle sykepleiers rett til å ta seg arbeid hvor hun eller han vil. Vi har også åpnet vedtektene våre slik at de kan være medlemmer hos oss mens de venter på autorisasjonen sin, såkalt jobber på lisens. Vi ser nemlig at de blir tilbudt dårligere arbeidsbetingelser enn sine «urnorske» kolleger. Det bekymrer oss. Ikke minst med den utstrakte bruken av konkurranseutsetting i helsetjenesten i Oslo. Vi ser at der de private overtar, mangler vi tariffavtaler og det er et press på den enkelte arbeidstaker for å redusere lønns- og arbeidsbetingelser.

Vi er imidlertid skeptiske til aktive rekrutteringsfremstøt overfor sykepleiere i andre land, hva enten dette skjer i våre egne myndigheters eller private firmaers regi. Det er vi fordi vi faktisk har en veldig stor reserve av sykepleiere i Norge – mange nok til å fylle alle stillinger, hvis lønns- og arbeidsforholdene ble bedre. Vi mener rett og slett at alle land primært må løse sine egne mangelproblemer før man rekrutterer fra andre land, som ofte ikke bør miste den kompetansen de har. Dette er et prinsipielt syn, som vi deler med våre søsterorganisasjoner både i Europa og i International Council of Nurses. Det dreier seg imidlertid om arbeidsmarkedspolitikk og analyse av egne ressursbehov og muligheter for å løse dem – ikke om motstand mot våre individuelle kolleger, som av en eller annen grunn ønsker å flytte på seg.

Vi vet at det foregår mye uetisk fremferd i forhold til rekruttering av sykepleiere fra andre land, spesielt fra utviklingsland og andre land med svak økonomi til den rike del av verden. Vi protesterer mot utnytting av andre og fattigere lands ressurser, og vi protesterer mot at sykepleiere som rekrutteres derfra, ikke tilbys akseptable bolig- og arbeidsvilkår.

Til tross for vår skepsis har vi valgt å delta i myndighetenes ulike prosjekter for rekruttering av helsepersonell fra andre land. Først og fremst for å sikre at denne rekrutteringen foregår i betryggende former. Den er basert på avtaler med de aktuelle lands myndigheter, tar sikte på å gi best mulig språkopplæring på forhånd, og å sikre akseptable kontrakter med aktuelle arbeidsgivere.

Det siste prosjektet vi i Oslo nå har gått inn i, er en «utveksling» av sykepleiere fra Vilnius kommune til Oslo kommune. Det gjør vi fordi Litauen utdanner sykepleiere til arbeidsledighet. Oslo har sykepleiermangel. Vilnius og Oslo er vennskapsbyer. Prosjektet har også et «humant2 tilsnitt i forhold til å gi erfaring og kompetanse til sykepleiere fra Vilnius.

Det skjer på den måten at Oslo kommune inngår en avtale med Vilnius kommune om å tilby 15-20 sykepleiere fra Vilnius arbeid i Oslo kommune i to år (i tråd med regelverk for arbeids- og oppholdstillatelse) før de så «tilbakeføres» til Vilnius. Disse sykepleierne vil bli spesielt utvalgt, ett kriterie er at de er reelle arbeidssøkere i eget land og de skal få 16 ukers norskopplæring før de kommer til Norge. Oslo kommune vil så samarbeide med Aetat om videre norskopplæring etter at sykepleierne kommer hit. Vi stilte krav blant annet om at bolig måtte skaffes. Det fikk de.

Hva skal vi gjøre videre?

Mange sykepleiere i de landene som nå blir en del av EU har helt urealistiske forventninger til hvordan det er å jobbe som sykepleier i Norge.

Vi må:

• Gi sykepleierne et realistisk bilde av hvordan det er å jobbe her.
• Sørge for like arbeidsbetingelser og andre rettigheter for dem når de kommer.
• Kvalitetssikre faglig forsvarlighet i tjenesten vår så sykepleierne vet hva som forventes av kunnskap.
• Sørge for at arbeidsgiver/myndigheter gir dem mulighet til å forsørge seg mens de tar den tilleggsutdanningen de må ha i vårt helsevesen.
• Sørge for at agenter og byråer ikke gis mulighet for å rekruttere på kommersielt vis.
• Opprettholde kontakten med våre søsterorganisasjoner slik at vi kjenner konsekvensene ved rekrutteringen.

Det er en vanskelig balanse å støtte den enkelte sykepleier som søker arbeid, og å være kritisk til myndighetenes rekrutteringspolitikk.

Norsk Sykepleierforbund (NSF), og kanskje spesielt NSF Oslo, har lang erfaring med rekruttering av sykepleiere fra utlandet. Det er både fra østeuropeiske og asiatiske land.

Bokomtale

av Viktor Brevik

Er det rasjonelle beveggrunner for krigen mot Irak? Dette kan man ikke utelukke. Men dette gjelder for sterke særinteresser med sterk politisk innflytelse og ikke det amerikanske samfunn som helhet. Professor ved BI, Øystein Noreng, drøfter dette i boka Olje på bålet.

Hva var de egentlige motivene for at USA gikk til krig mot Irak, okkuperte landet og fengslet landets president?

Den amerikanske administrasjonen har argumentert vekslende mellom å begrunne krigen med Saddam Hussein og Iraks manglende demokrati, angivelige terroristforbindelser og landets besittelse av påståtte mengder av masseødeleggelsesvåpen. De stadig skiftende begrunnelsene kan tyde på at ingen av disse var ærlige. Hva var de egentlige motivene? Ifølge forfatteren var disse behovet for å kontrollere oljen og dermed dollarens stilling og forholdet til Israel. Med andre ord en skjult dagsorden.

11. september 2001 var katalysatoren som gjorde krigen mulig, men allerede flere år i forveien gikk det to parallelle løp for et sterkere amerikansk engasjement i Golfen og Irak: Det ene av en pro-israelsk høyrefløy og det andre av planleggerne i forsvarsdepartement, understøttet av rustningsindustrien andre som leverte varer og tjenester til Pentagon.

Videre drøfter boka: Hvis da det egentlige målet var kontroll med landets oljeressurser, hvorvidt har da okkupanten oppnådd sitt mål? Umiddelbart ser dette ikke ut til å være tilfellet. Oljeutvinningen er betydelig lavere enn før krigen. USAs okkupasjonskostnad er minst 4 milliarder US-dollar i måneden, mens oljeinntektene anslås til 1 milliard US-dollar i måneden (2003). Men finnes det mer objektive, langsiktige interesser og mål enn de kortsiktige gevinster? Noreng etablerer en modellmatrise for motivasjonen langs den ene aksen som skiller mellom egennyttige og idealistiske motiv, og langs den andre aksen skiller han mellom rasjonell og irrasjonell beslutning.

Hvem er så aktørene bak krigen? USAs oljeindustri var ikke begeistret for krigen, noe derimot landets største entreprenører og krigsindustrifirmaer var, eksempelvis Lockheed Martin. Likeså firmaet Halliburton, som er en stor leverandør av varer og tjenester til oljeindustrien og som i etterkant av krigen har blitt tildelt store kontrakter i Irak av okkupanten, – uten konkurranse. Det hører med til sammenhengen at den amerikanske visepresidenten i sin tid var sjef i Halliburton.

Allerede før krigen la rustningsindustrien planer om en omfattende eksport av våpen til et USA-vennlig Irak. At Irak i 2002 hadde begynt å selge sin olje i euro kan også ha vært et ytterligere motiv for krigen.

Hvor viktig er konkurransen med Kina (og Europa)? Kina er på lang sikt en potensiell farlig motstander i konkurransen til Midtøstens olje og markeder. Anslagene tilsier at Kinas oljeimport vil øke fra 1,7 millioner fat per dag i 2000 til 9,9 millioner fat per dag i 2030. (Tilsvarende tall for Vest-Europa er 7,4 og 13,9.) Den sterke konkurransen gjør at USA ikke er i stand til å sette dagsorden i internasjonale fora slik som tidligere. Et uttrykk for dette er at Sikkerhetsrådet ikke sanksjonerte Irak-okkupasjonen. De fleste land betakket seg for å bistå med soldater og penger.

Hvor sterk faktor er den jødiske lobbyen som støtter staten Israel?

Både forhenværende leder av Defense Policy Board, Richard Perle, og nåværende statssekretær i forsvarsdepartementet, Douglas Feith, uttrykte forsommeren 1996 i en tenketank sterk motstand mot Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Tenketanken var finansiert av den daværende høyreorienterte israelske statsministeren Netanyahu.

Forfatteren går også inn på den positive betydningen sammenbruddet av Sovjetunionen har hatt for Israels manøvreringsmuligheter.

De jødiske velgerne i USA utgjør 2 % av befolkningen. Disse velgernes geografiske konsentrasjon gir imidlertid 4 % politisk vekt ved valgene. 78 % av jødene stemte demokratisk i 2000. Det er begrenset sympati for de ytterliggående kreftene som regjerer i Israel og trolig ønsker et velgerflertall en fredelig løsning og en egen palestinsk stat.

Sjøl om Bush frir til den sionistiske del av jødene, sitter det ingen med jødisk bakgrunn i regjeringen. President Bush og justisminister Ashcroft er kristne fundamentalister, mens visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld er vanlige amerikanske kristne. Felles for alle disse er at de har nære bånd til Israels høyrefløy.

Viseforsvarsminister Wolfowitz, statssekretær Feith, rådgiver Perle og rådgiver Abrams er jøder og nøkkelpersoner i kretsen rundt Bush. Abrams er dømt for å ha løyet i Iran Contras-affæren, hvor man smuglet våpen for styrte sandinistene i Nicaragua. Perle har nære forbindelser med blant annet israelsk våpenindustri og har stadig blitt anklaget for inhabilitet og interessekonflikter, noe som gjorde at han trakk seg fra Det forsvarspolitiske råd. Feith er tidligere partner i et israelsk advokatselskap og tidligere konsulent for israelsk rustningsindustri.

Tradisjonelt står kristendom og jødedom langt fra hverandre og historisk er religionene ganske antagonistisk overfor hverandre. Hvis det nå er slik at deler av den jødiske befolkningen lar seg bruke som støttespillere for USAs økonomiske ambisjoner i Irak, hva vil da skje hvis USA lider nederlag? Vil da jødene bli syndebukken og jødehatet blusse opp blant USA konservative kristne? Alliansen kan med andre ord slå om til sin motsetning. Det er i dag en økende kritikk fra høyreorienterte kristne, eksempelvis Pat Buchanan, som mener at jødiske interesser har trukket USA ut i en gal krig. I verste fall kan et mislykket amerikansk engasjement i Midtøsten føre til en bølge av antisemittisme.

I boken blir Lenins imperialismeteori utfordret. Tidligere tiders imperialistmakter som har hatt store overskudd. Like før første verdenskrig hadde Storbritannia 7 % overskudd på betalingsbalansen av BNP og store fordringer. USA har i dag et tilsvarende stort underskudd og tre ganger så stor utenlandsgjeld. Og situasjonen vil sannsynligvis forverres. I 1914 hadde både Tyskland og Storbritannia høy sparing, mens amerikanerne sparer lite nå. Dette setter USA i en særstilling sammenlignet med andre tiders imperialistmakter, slik Lenin beskrev disse, ifølge forfatteren. USA kan ikke beskrives som en klassisk imperialistmakt som underlegger seg andre land for oppnå investeringsmuligheter og nye markeder.

I dagens nyhetsbilde refereres det til hovedsakelig tre grupper av irakere: Sunni-muslimer (Saddam-positive), sjia-muslimene i sør (Saddam-motstandere og fundamentalistiske) og kurderne (som er nasjonalistiske og for øyeblikket de mest USA-positive). Noreng gir derimot et annet bilde av sjia-området. Den samfunnskritiske og intellektuelt mer åpne tradisjonen i dette området førte til at kommunistene i perioder har stått sterkt. Kommunistene har også vært viktige støttespillere for den kurdiske bevegelsen. Kommunistpartiet deltok i revolusjonen i 1958, hvor kongedømmet ble avskaffet, noe som førte til at partiet fikk en begrenset innflytelse på regjeringen: Partiet stod sentralt i fagbevegelse og massebevegelser og i det kurdiske partiet KDP. I februar 1963 gjennomførte imidlertid det nasjonalistiske Baath-partiet et kupp hvor tusener ble henrettet uten lov og dom. Spesielt gikk det hardt utover kommunistpartiet. På dette tidspunktet bestod Baath-partiet av kun ca 3.000 medlemmer og troverdige påstander er kommet fram i om CIA-kupp. En bemerkelseverdig demokratisk og fri periode i Irak var dermed avsluttet.

På kort sikt har USA med krigen oppnådd mange negative effekter. Oljeprisen har økt, noe som gir dyrere olje for USA. Landet er avhengig av oljeimport. Krigen har kostet landet formidabelt. Og så langt har ikke Iraks oljeproduksjon nådd det nivået landet hadde før okkupasjonen og er dermed langt fra nok til å finansiere USAs utgifter. Okkupasjonen har slått en kile inn i forholdet mellom USA og Europa, først og fremst Tyskland og Frankrike.

USA kan ha håpet realpolitisk med okkupasjonen å svekke Saudi-Arabias posisjon i oljemarkedet. USA kan ha håpet å sprenge alliansen av oljeproduserende land og gjennom kontroll over irakisk oljeproduksjon og reserver å influere på prisnivået.

I siste kapittel drøfter boka hvorvidt Irak-krigen har gitt oss en farligere verden. USA som eneste supermakt kan nå ture fram på verdensarenaen. Noreng gir imidlertid leseren noen trøstens ord:

«En viktig hindring er at det amerikanske folk neppe er villig til å påta seg de umiddelbare kostnadene, mens den langsiktige gevinsten i beste fall er uviss.»

Det er sjelden jeg leser en så resonnerende politisk bok som denne, og kombinert med den solide detaljkunnskapen og de mange kildene oljeøkonomen bruker, er dette bra håndverk.

Bokomtale

ved Lars Akerhaug

Nirmal Brachmachari begynte å skrive tidlig. Allerede som ti-tolv-åring ble han oppmuntret til å skrive av lærerne, og han ga ut sin første bok i 1967 i India.

Men Nirmal er ikke en tilfeldig forfatter, som vi skriver om uten noen spesiell grunn. Som han skriver selv: «Jeg skriver slik en revolusjonær dikter skal. Å skrive er å kjempe på linje med andre frihetsforkjempere.»

Nirmal var en del av den revolusjonære bevegelsens oppvåkning i India ved slutten av 1960-tallet. Den første boka hans var en av mange populære litterære stemmer for naxalittbevegelsen som reiste seg på landsbygda i landet. Og som en av mange fikk han og oppleve den indiske statens undertrykking og kuing av frihetsstemmene, og satt blant annet til sammen tre år i fengsel før han kom til Norge i 1974.

For Nirmal er ikke den litterære situasjonen i landet han kom til, altfor mye å skryte av. Selv sier han at «det kapitalistiske Norge ser ut til å ha glemt sin egen fortid. Jeg ble skuffet da jeg oppdaget at selv ikke progressive folk skriver revolusjonær litteratur. Mens du i Bengal finner en sterk revolusjonær litterær situasjon, finner du ikke noe slikt i Norge. Ifølge Nirmal henger det og sammen med styrken til den revolusjonære bevegelsen i Norge. «Det er ikke mulig å skrive revolusjonær litteratur, som noe annet enn understrømninger og motrøster.»

Med dette som bakteppe kan det være godt å oppleve Nirmals nye dikt i boka Dikt fra eksil, trykt i engelsk-norsk utgave. Nirmals dikt forteller om en stolt revolusjonær tradisjon som fortsatt lever i store deler av verden, og ikke minst hans eget India. Han forklarer hvordan volden, som gjerne blir framstilt som irrasjonell, og ikke minst volden i tredje verden, som preges av «kaos» og «hat». Slik skriver også Nirmal tilbake, mot et vestlig mediebilde og konstrukt av India som bare ser fattigdom, kaos og hat. Han viser fram det motsatte, men tar og med de personlige pennestrøkene fra den militære kampen, som moren som fortviler over at sønnen har reist av gårde med geriljaen.

Og boka er også en motvekt til dette: «Jeg tror at selv om det dreier seg om et land mange ikke har kunnskap om, vil de kunne forstå,» sier Nirmal. «Jeg skriver ikke abstrakt, men med et enkelt språk alle kan lese.» Og selv om Nirmal i det store og hele ikke har noe godt inntrykk av norsk presse, er det ikke bare svart: «Både artikler i Klassekampen og Røde Fane forteller godt og riktig om situasjonen i India, og utgjør en god motvekt til vestlig-borgerlig media.»

Men diktene bærer også med seg en annen bruddlinje, situasjonen for en revolusjonær forfatter som samtidig er avskåret fra kampen. Spenningen eksilet skaper går gjennom i flere av diktene. «Jeg ønsker å fortelle om denne motsetningen,» sier Nirmal. «På den ene siden har jeg en sterk kjærlighet til mitt hjemland, på den andre siden er jeg preget av livssituasjonen her. I boka skriver jeg om hvordan vi er sperret inne, i et bur av gull. Og gull gir meg ikke fred,» sier Nirmal i boka:

jeg vil ut
til en virkelig frihet
jeg kan glede meg over

Men det er også en annen spenning, mottakelsen i Norge og rasismen, eller «forurenset luft» som forfatteren også kaller det. Nirmal utdyper at «Selv om jeg altså er en respektert forfatter som har gitt ut mange bøker i mitt eget hjemland, er det ingen som ville gi ut boken her i Norge. De sier vi alle blir behandlet likt, men faktisk får vi ikke muligheten til å være med å konkurrere, på grunn av språklige og andre segresjoner.»

Derfor valgte Nirmal også å gi ut bøkene på eget forlag. Diktene hans er slik et brudd med kontinuiteten av det kulturelle hegemoniet i Norge, der innvandrerstemmer og andre som ikke sklir inn i det medieskapte bildet av hva som er ‘god kultur’ passer inn. Men ifølge Nirmal er alt her heller ikke svart, og han legger vekt på at uten AKP og RV og støtten derfra ville det vært vanskelig å få publisert boka.

Men takken bør kanskje og gjengjeldes. Nirmal gir oss i boka en sjelden inngangsport til virkeligheten. Kanskje vi bør følge oppfordringen hans, og høre etter:

Du, du en av de rikeste
får lov il å snakke
når han ikke lenger er sulten!

av Peter M Johansen

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), blant annet for å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger.

Revolusjonen innen it banker på døra. Det er noe bankene vil få merke. India har verdens største jernbanesystem i verden. Men det er flere banker enn det er jernbanestasjoner i India. Landet har verdens største nettverk av banker.

«Vi er store forbund, en enorm kraft. Men hvor sterke vi er, vet vi ikke og får ikke svar før kampen kommer,» sier generalsekretær V Krishnamurthy ved All India Bank Employers Association (AIBEA) i Bangalore.

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Det handler ikke bare om tilgang til store verdier, 14 lakhs crore rupis, vel 215 milliarder kroner av vanlige folks sparepenger, men også om å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger. Det er en strategi i den imperialistiske globaliseringen.

«Vi deltar i andres kamp; det inngår i vår besluttsomhet. Vi mener at bankene må være på statens hender for å kunne brukes i utviklingen av landet. Det er en viktig kamp som nå pågår.»

AIBEA opptrer også som vaktbikkje i kampen mot korrupsjonen. De siste årene har de bankansattes forening i Karnataka Pradesh Bank offentliggjort de feite kontiene i delstaten, med navn og beløp. De falt ikke i like god jord hos alle.

Kampen står likevel på andre områder. 1 lakh bankansatte, 100.000, er allerede sendt hjem på «frivillig førtidspensjonering» i løpet av de siste to årene som følge av rasjonaliseringer, automatisering og teknologisering. Samtidig har det gått med 300.000 jobber i offentlig sektor og 270.000 småbedrifter har stengt, med fra fem til ti og opptil 200 til 300 ansatte.

Jobbene forsvinner raskere enn «den nye økonomien» skaper dem. Det er den ene delen av «globaliseringen» hvor banksektoren ikke skiller seg vesentlig fra andre deler av offentlig virksomhet, bortsett fra av fagforeningene jevnt over står sterkere i kraft av sin størrelse og erfaring.

Målene med å bryte opp banksektoren er derimot langt mer vidtrekkende enn bare å effektivisere bransjen ved hjelp av informasjonsteknologien. Bankene har spilt en betydelig rolle i Indias økonomiske utvikling helt siden Friheten i 1947, både med hensyn til samrøret mellom Nehru/Gandhi-dynastiet og de ledende industrikonglomeratene rundt familiene Tata og Birla og med hensyn til utbyggingen av landsbygda.

AIBEA ble dannet i 1946, før britene forlot landet. I dag fins det rundt 500.000 ansatte i de offentlige, kooperative, private og utenlandske bankene. 300-350.000 er ansatte i de offentlige bankene. Forbundet bevarte enheten fram til 1964, da det ble splittet i ni ulike forbund. AIBEA er fortsatt det største.

Før Friheten fantes det knapt banker på landsbygda, og før nasjonaliseringen av banksektoren i 1969 var det rundt 4.000 filialer. I dag er tallet 65.000 filialer. Det har skapt en nærhet til pengene som har kommet landsbygda til gode.

«Vi vil fortsatt at penger skal brukes til å utvikle landet, men det er et hardt press fra utenlandske banker for å kjøpe opp de private bankene i India for deretter å gå aggressivt til verks i markedet,» sier Krishnamurthy. De kjøper aksjer når kursen er lav. Han ramser opp: ING fra Storbritannia, ABN Ambo fra Nederland, Allianz og Deutsche Bank fra Tyskland, britiske HSBC (Hongkong Shanghai Bank Corporation) som er stinn med kinesisk kapital, Bank of Tokyo og Nova Scotia.

Men dette er ikke Sørøst-Asia, verken før eller etter krakket i 1997. Dette er Sør-Asia hvor markedet er mindre, med færre lån, og hvor det ikke virker slik den utenlandske kapitalen hadde tenkt seg. Det private markedet som flyter rundt, er lite. Det er ikke mye penger å hente inn.

«Det gir ingen reell og solid vekst. Vi har et eksempel på hvordan Bank of Tokyo stengte om kvelden i Kolkata (Calcutta) og åpnet igjen dagen etter i New Delhi. De utenlandske investeringene har i stedet gått ned fra 11 til 7 prosent. Profitten det siste året var ikke mer enn seks milliarder rupi.»

Banksektoren har vært en hjørnestein i oppbyggingen av India, i går og i dag. Banksektoren har vært en hjørnestein i organiseringen av arbeiderklassen og oppbyggingen av fagbevegelsen. Det som skjer med banksektoren i India, vil prege hele landet og den videre utviklingen.

De bankansattes foreninger var viktige i generalstreiken 24. februar som protesterte mot at streikeretten er fjernet i offentlig sektor. Hele finanssektoren, bank og forsikring, sluttet opp over hele landet. I Karantaka var oppslutningen i offentlig sektor total.

Om streikeretten forsvinner i bankene, blir det lettere for kapitalen å fjerne ordningen om at bankene må prioritere lån til bestemte samfunnsmessige sektorer, og lettere å si opp ansatte og investere i ny teknologi i tråd med anbefalingen til Det internasjonale pengefondet (IMF).

av Peter M Johansen

Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse.

«Det som skjedde i Cancún var en delseier selv om Verdens handelsorganisasjon (WTO) ikke brøt sammen. Men de store slagene står foran oss, og med det lokale presset vil ikke utviklingslandene la seg knekke.»

Det strømmer en motstrebende optimisme fra bondelederen med professortittel når han tar i mot i sitt hjem i utkanten av Bangalore, Indias høyteknologiske senter som har gitt byen oppnavnet «Indias Silicon Valley». Smilet sitter løst og ledsager ofte de underfundige vendingene og anekdotene som følger med nåtidige og historiske betraktninger.

Professor M D Nanjundaswamy (67) er president for Karnatakas statlige bønders forening (KRRS). Foreningen har stått på barrikadene i lokale kamper som har grodd fram av utviklingene innen landbruket i India, og Nanjundaswamy er en størrelse innen den internasjonale bondebevegelsen som deltar i kampen mot den nyliberalistiske og imperialistiske globaliseringen.

«Han er ansiktet utad i kampen mot Monsanto i India,» sier en student om bondelederen. Professoren brakte militansen inn i KRRS. De svidde av testavlingene til Monsanto, og politiet tok beslag i eiendeler. Fordi bøndene nektet å betale avgifter, organiserte KRRS protester hvor de gikk inn på politistasjonene og hentet tilbake de beslaglagte tingene.

Delstaten Karnataka har det siste halvannet året vært hjemsøkt av en selvmordsbølge på landsbygda. Bønder som tar livet av seg, og urovekkende ofte flere familiemedlemmer sammen.

«Disse selvmordene startet rundt 1995 da India åpnet for WTOs liberalisme innen landbruket. Nå forsøker regjeringen å skjule denne forbindelsen og hevder at den ikke fins, at det er andre årsaker som ligger bak selvmordene.

Bharatiya Janata Party (BJP), regjeringspartiet, og statsminister Atal Bihari Vajpayee snakker om såkalt avlingsforsikringer. Men bøndene ser ikke noe til utbetalingene.

Myndighetene har ingen jordbrukspolitikk. Jordbruksproduksjonen har gått opp fire ganger siden Friheten i 1947. Bøndene har sett lite til det, og nå har det gått tilbake. Derfor kommer selvmordene.»

Mat for arbeid

KRRS krever at landsbyene blir gjort til «regnskapsførende enheter» for beregninger av landbruksstøtte og nødhjelp, ikke den større enheten taluk, et distrikt med opptil 130 landsbyer. Slik vil en komme tettere inn på problemene.

De såkalte «mat for arbeid»-programmene når ikke ut. Korrupsjonen er ikke bare gjennomgripende; den er også høyst synlig på veiene. Lastebil på lastebil går over delstatsgrensa til Kerala med ris fra Karnataka. Samtidig har liberaliseringen åpnet for salg av korn på tvers av delstatsgrensene uten å gå veien om statlige oppkjøp som tidligere. Det har ført til ruin for mange bønder i utsatte områder.

«Det er ikke bøndene som er skyld i de fallende prisene og at kostnadene har gått opp. Det er ikke bøndene som er skyld i den utenlandske importen og at gjelda stiger. Bøndene blir lurt,» sier Nanjundaswamy og trekker opp de internasjonale perspektivene.

«Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse. Da jeg traff lederen for WTO fram til 2002, Michael Moore, i Genève i 1998, ønsket han seg mobiltelefoner til alle indiske bønder. Nanjundaswamy oppfatter det åpenbart lettere å forholde seg til dette dersom utsagnet hadde kommet fra den amerikanske regissøren ved samme navn.

«Jeg kom dit fra Mumbai; det var som å komme til en annen planet. I Andhra Pradesh selger bøndene nyrene sine til private sjukehus for å få penger til å overleve og forsørge familien.»

Annen verden mulig?

Nanjundaswamy mener at mange av de indiske landbruksorganisasjonene har vært for opptatt av små saker og har vært preget av klientisme. De har alltid bare nådd et fåtall, og de lokale representantene opptrer ofte som mellommennenes mellommenn.

Likevel er realitetene på bakken slik at han ikke tror utviklingslandene lar seg splitte, og at WTO vil bli sittende igjen med bare regionale avtaler. Så hva er vel WTO da? spør bondeprofessoren som var med World Social Forum (WSF) fra starten.

«Jeg spør meg selv med WSFs slagord, er en annen verden er mulig? Med WSFs agenda? Nei, WSF er ikke mot imperialismen eller kapitalismen, bare mot globaliseringen og nyliberalismen. KRRS var en av initiativtakerne til den parallelle konferansen til WSF i Mumbai, Mumbai Resistance 2004, med undertittelen against imperialism and war.

Brudd med WSF

Nanjundaswamy brøt med WSF og lot seg ikke lokke til Pôrto Alegre med tilbud om å stille opp sammen med «de store navnene».

«Og jeg som trodde at jeg hadde det største navnet,» smiler han. Han trenger ikke viser fram visittkort.

Bruddet kom da den franske Attac-lederen Bernard Cassen nedla veto mot å invitere Cubas statssjef Fidel Castro. Cassen hevdet det vil splitte bevegelsen, forteller Nanjundaswamy. Men da var den allerede splittet, konstaterer Nanjundaswamy. Han selv var ute, sammen med de ledende, militante landbruksorganisasjonene i India. Scenen er overlatt til de ikke-statlige organisasjonene.

Det er vanskelig å beskylde Nanjundaswamy for å være maoist, og det er enda vanskeligere å koble KRRS til den såkalte maoistiske naxalittbevegelsen som oppsto i slutten av 1960-tallet etter et væpnet opprør i landsbyen Naxalbari i West Bengal.

Nanjundaswamy tilhører en indisk retning av Fabian Society som kan beskrives som «verken kapitalisme eller kommunisme». Han trekker paralleller mellom Nehru-regimets industrialisering på bekostning av bøndene og Sovjetunionens planøkonomi.

Bokomtale

av Turid Horgen

Hvorfor gjør ikke kvinnene i omsorgsyrkene opprør når de opplever å ikke kunne utføre jobben slik de ønsker? Fordi de er kvinner, sier maktutrederne.

Forskerteamet bak boka Maktens samvittighet tar utgangspunkt i at den norske velferdsstaten er et særdeles vellykket eksempel på organisert humanisme etter de fleste målestokker. Og de avslutter arbeidet sitt med følgende forsiktige kraftsats: «Å gjøre dette (vellykkede eksemplet) til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.»

Gjennom de 228 sidene i boka behandler og belyser de denne påstanden grundig. De avdekker som sentralt noen konsekvenser av det de kaller en historisk betinget kjønnskonstruksjon, som ressurs og verdi i bygginga av velferdsstaten. Hvordan denne kjønnskonstruksjonen, slik den arter seg i kvinners forståelse og utøvelse av seg selv i arbeidsliv og omsorgsforpliktelser, er underkjent, utnyttet og mistenkeliggjort. Og samtidig er den et premiss i å forstå hvorfor ikke all effektivisering i offentlig sektor har ført til større tap av de godene velferdsstaten skal yte.

De avdekker hvordan kvinneundertrykkinga fungerer i å opprettholde et visst nivå på ytelsene i velferdsstaten til menneskene som trenger dem, samtidig som den opprettholder troen på at modernisering, effektivisering og målstyring av ulik typer kan føre fram. Kvinneundertrykking er riktignok et begrep knyttet til et forgangent 1970-tall, men forskerteamets resultater viser allikevel nettopp det, en avdekking av dagens kvinneundertrykking. I dagens språk. De setter ord på forhold som enten ikke er moderne å trekke fram i dag eller antas å være tilbakelagt.

Makt i velferdsstaten

Maktens samvittighet er et delprosjekt under Makt- og demokratiutredningen. Forskerne har gjennomført en rekke feltarbeid i to ulike kommuner og i et sjukehus.

De åpner med å slå fast velferdsstaten som en anerkjent betegnelse på det norske samfunnet. Det omfatter et statlig engasjement for å skape og sikre befolkningen en god livsstandard som det er stor oppslutning om. Forfatterne belyser det utviklingsstrekket de kaller desentraliseringen av velferdsstaten. I korttekst at staten gir rammevilkårene, kommunene yter tjenestene og forvalter ressursene. Makt i velferdsstaten dreier seg ikke minst om evnen og muligheten til å desentralisere dilemmaer.

Videre vil de belyse det de kaller eksplosjonen i behovene for statlig velferdsassistanse. De siste to tiårene er det et kjennetegn ved kommunenes virksomhet som overskygger alt annet, det er hvordan kommunene skal kunne gjøre alt det de er satt til gjøre. Forfatterne har lagt vekt på å samle erfaringen fra fagfolk på grasrotnivå; lokalpolitikere, administrativt ansatte i kommunene / sjukehus samt dem som forsøker å yte velferd i praksis; sjukepleiere, hjelpepleiere, sosionomer, leger osv.

Opplevd utilstrekkelighet

Erfaringene fra bakkenivå har et klart kjennetegn. De er preget av en svært sterk opplevelse av å ikke kunne imøtekomme overveldende forventninger og krav fra dem som etterspør deres tjenester – så vel fra dem som spesifiserer betingelsen tjenestene skal gis under, skriver forfatterne. Dette er en permanent utilstrekkelighetsfølelse, til tross for at det kontinuerlig arbeides med effektiviseringstiltak, omorganisering og til dels bedre økonomiske rammer.

Med eksempel fra sjukepleieren i hjemmetjenesten skisserer forfatterne at antallet eldre brukere svært ofte er større enn det sykepleieren og hennes kolleger makter å hjelpe på en måte de opplever som etisk og faglig forsvarlig. For å unngå at situasjonen blir kritisk, er det nødvendig å ta noen innersvinger; de løper raskere, bruker kortere tid hos hver enkelt, reduserer eller kutter ut hjelpen til enkelte, eller omgår reglene for medisinering. Uansett betyr det intensivering av egen arbeidsinnsats og opplevd utilstrekkelighet over for mennesker som trenger hjelp. Det er en beskrivelse og opplevelse av situasjonen som til fulle bekreftes av den nylig publiserte undersøkelsen blant sykepleier og hjelpepleier i eldreomsorgen.

Forfatterne stiller det de kaller det praktiske og trivielle spørsmålet: Hvorfor setter ikke sjukepleierne og hennes kolleger i kommuner og sjukehusets førstelinje en stopper for dette? Hvorfor gjør ikke ansvarlige politiske organer og administrative det?

De svarer også at de ikke finner noe enkelt svar. Men etter den langvarige observasjonen tror de at svaret på spørsmålet gir innsikt i vesentlige sider ved velferdsstatens særegne organisasjonsdynamikk.

Det dreier seg ikke bare om rollekonflikter i enkeltpersoner, men også om konflikter mellom organisatoriske nivå som skaper brudd i aktørenes erfaringsverdener – og dessuten dreier det seg om konflikter mellom kvinner og menn.

Kjønn i velferdsstaten

Offentlige organisasjoner er interessante arenaer for brytninger mellom ulike institusjonaliserte verdisystemer, hevder forfatterne. Den tradisjonelle velferdsambisjon eksisterer side om side med en stadig økende vekt på effektiv styring. Her gjør kjønn seg gjeldende på nye måter. Fra 1950 til 1980 bidro troen på og oppbyggingen av velferdsstaten til en viss grad å sikre kvinner likeverd og innflytelse. Innsatsen og inntreden i førstelinja i velferdsstaten var symbolet på den gode framtid og det gode samfunn. I dag framstår sosial- og omsorgspolitikken som et gjenstridig styringsobjekt. Det har stor konsekvenser for de som jobber der. Det er vanskelig å legitimere å jobbe der, fordi de økonomiske kostnaden er gjort til en så viktig kilde for bekymring for lokale og sentrale beslutningstakere.

Det er kvinner som dominerer fullstendig i jobbene hvor lønna er lav og innflytelsen liten. Det er ikke overraskende, skriver forfatterne: «det (er) slående at fordelingen av makt, innflytelse og karrieremuligheter i de systemene som sikrer dette, i så ekstrem grad er kjønnsbestemt».

Forfatterne trekker fram et interessant fenomen: Det har slått oss, skriver de, er at kjønn i bare liten grad gjøres til gjenstand til diskusjon på arenaer hvor lokalpolitikere, administrativt ansatte og fagfolk diskuterer forhold som har med beslutningsprosesser å gjøre. Aktørene selv snaker mest om «ledere og ansatte», og i den grad kjønn gjøres eksplisitt relevant, er det – blant menn så vel som blant kvinner – svært ofte gjennom omtale av problematiske forhold ved kvinner. Menn kritiseres i kraft av sitt lederskap og sin måte å praktisere sin rolle. Kvinner blir omtalt negativt på grunn av en antatt egenskap; som lite konstruktive deltaker i beslutningsprosesser og endringsarbeid.

Kulturell kapital

Forfatterne forsikrer om at det er ingen tvil om at kvinnene målbærer erfaringer i møtet med brukerne, pasienter, klienter og andre bistandsmottaker, som har overveldende krav de ikke kan tilfredstille. Men det som målbæres som erfaringer i møtet med brukerne blir forstått som noe annet, en kvinnelig og lite konstruktiv egenskap, når det er snakk om å diskutere beslutningsprosesser internt i for eksempel sykehuset. Forfatterne slår også fast at det er svært få menn som arbeider i tilsvarende posisjoner. De forlater slike poster etter kort tid.

Forfatterne undersøker antakelsen om at velferdsstaten er i ferd med å forbruke en type kulturell kapital – en kvinnelig omsorgsorientering som tradisjonelt gjenskaper seg selv ved å stille sitt liv til rådighet for de(n) andre. De slår fast at det ikke er noen tvil om at velferdsstatens viktigste kapital er kvinnelig arbeidskraft. Og at denne kapitalen i liten grad gjør seg gjeldende som premissleverandør for håndteringen av innflytelse, ressurser og organisasjonsutforming i offentlig sektor. De skriver at det er sentrale deler av den historiske konstituerte formen for identitets- og arbeidsutforming som på en særegen måte gjør seg tilgjengelig ikke bare for dem som har behov for offentlig omsorg, men også for det styringsapparatet som forvalter dem. Denne kjønnskonstruksjonen har vist seg svært tilpasningsdyktig, og er trolig den viktigste grunnen til at den norske velferdsstaten har lykkes med å realisere ambisjonen om universell omsorg.

De bekrefter og utdyper denne antakelsen gjennom de resterende sidene i boka. Det gjøres gjennom spennende sammenstilling av materialet de har fra observasjonene og intervjuene i møtet med fotfolket i velferdsstaten, sammen med teori som gir innsikt.

Forbrukes

I materialet til forskerne er det et forhold til som tegner seg klart. Aktørene som krever effektivisering, rasjonalisering og målstyring, er i ferd med å forbruke den kvinnelige kapitalen. I materialet til forskerne er det kvinner som er født før 1955 som strekker seg selv og arbeidsinnsatsen sin utover arbeidstida og som knuges av dårlig samvittighet overfor brukere som har krav de ikke får innfridd i forhold til de behovene, rettighetene og forventningene de har. Kvinner født seinere har ikke konstituert sin forståelse av seg selv på samme måte.

Det er en del av bakgrunnen for konklusjonen; Å gjøre den vellykkede velferdsstaten til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.

av Vladimir Lenin

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendig seieren for kommunismen avskaffer staten fullt og helt, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig,» skrev Lenin i 1915.

I nr 40 av Sotsial-Demokrat (1) la vi fram at en konferanse for partigruppene våre i utlandet hadde vedtatt å utsette spørsmålet om parolen «Europas forente stater», i påvente av en diskusjon i pressa om den økonomiske sida ved saka. (Lenin, «Konferansen til RSDAP-gruppene i utlandet» (1915) i Samla verk, engelsk utgave, 1974, bind 21, side 158-164.)

På konferansen vår fikk debatten omkring dette spørsmålet en reint politisk karakter. Noe av årsakene til dette var at oppropet fra sentralkomiteen hadde formulert denne parolen som en direkte politisk parole (den «øyeblikkelige politiske parolen …» som det står der). Oppropet satte ikke bare fram parolen om et republikansk Europas forente stater, men understreka uttrykkelig at denne parolen er meningsløs og feilaktig «uten at de tyske, østerrikske og russiske monarkiene blir styrta på revolusjonært vis.»

Det ville være helt feilaktig å polemisere mot ei slik framlegging av spørsmålet innafor grensene for ei politisk vurdering av denne parolen – dvs å hevde at den tilslører eller svekker osv. parolen om en sosialistisk revolusjon. Politiske endringer som er av en ekte demokratisk type, og særlig politiske revolusjoner, kan ikke under noen omstendigheter tilsløre eller svekke parolen om en sosialistisk revolusjon. Tvert om bringer alltid slike endringer den nærmere, utvider grunnlaget for den og trekker nye deler av småborgerskapet og de halvproletariske massene med i den sosialistiske kampen. På den andre sida er politiske revolusjoner uunngåelige i løpet av den sosialistiske revolusjonen, som ikke må bli sett på som ei enkelt handling, men som en periode med stormende politiske og økonomiske omveltninger, med svært skjerpa klassekamp, borgerkrig, revolusjoner og kontrarevolusjoner.

Men mens parolen om et republikansk Europas forente stater er helt uangripelig som en politisk parole – hvis den blir fulgt av at de tre mest reaksjonære monarkiene i Europa med russerne i spissen blir styrta på revolusjonært vis, så gjenstår ennå det svært viktige spørsmålet om det økonomiske innholdet i og betydninga av parolen sett ut fra de økonomiske vilkåra til imperialismen, dvs kapitaleksporten oppdelinga av verden mellom de «framskredne» og «siviliserte» kolonimaktene, så er et Europas forente stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.

Kapitalen er blitt internasjonal og monopolistisk. Verden er blitt skåret i biter av en handfull stormakter, dvs makter som har hatt lykken med seg i den store plyndringa og undertrykkinga av nasjonene. De fire stormaktene i Europa – Storbritannia, Frankrike, Russland og Tyskland, med ei samla befolkning på mellom 250 og 300 millioner, og et landområde på omtrent 7 millioner kvadratkilometer – rår over kolonier med ei befolkning på nesten 500 millioner (494.500.000) og et landområde på 64.600.000 kvadratkilometer, dvs nesten halve jordoverflata (133 millioner kvadratkilometer utenom polarområdene). Legg de tre asiatiske statene, Kina, Tyrkia og Persia til dette, de som nå er revet i filler av kjeltringer som fører en «frigjøringskrig», nemlig Japan, Russland, Storbritannia og Frankrike. Disse tre asiatiske statene, som kan bli kalt halvkolonier (nå er de i virkeligheten 90 prosent kolonier), har ei samla befolkning på 360 millioner og et landområde på 14,5 millioner kvadratkilometer (nesten halvannen gang så stort landområde som hele Europa).

Videre har Storbritannia, Frankrike og Tyskland investert kapital i utlandet til en verdi av ikke mindre enn 70 milliarder rubler. Jobben med å sikre «den rettmessige» profitten av denne nette summen, en profitt som overstiger 3 milliarder rubler årlig, blir utført av nasjonalkomiteene til millionærene, kjent som regjeringer. Disse rår over hærer og marineflåter og skaffer sønnene og brødrene til millionærene jobber i koloniene og halvkoloniene som visekonger, konsuler, ambassadører, embetsmenn av alle slag, prester og andre blodsugere.

Slik organiserer ei handfull stormakter plyndringa av nesten en milliard av befolkninga på jorda i epoken med den høyeste utvikla kapitalismen. Noen annen organisering er ikke mulig under kapitalismen. Gi avkall på koloniene, «innflytelsessfærene» og kapitaleksporten? Å tru at det er mulig, er det samme som å ramle ned på nivået til den sutrende prestemannen som hver søndag preker for de rike om de opphøyde prinsippene i kristendommen, og rår over dem til å gi de fattige – nå ja, om ikke millioner, så i hvert fall noen hundre rubler i året.

Et Europas forente stater under kapitalismen er det samme som overenskomster om delinga av koloniene. Men under kapitalismen fins det ikke noe annet grunnlag og ingen andre prinsipper for deling enn makt. En mangemillionær kan ikke dele «nasjonalinntekt» til et kapitalistisk land med noen på annet vis enn «i forhold til den kapitalen som er investert» (med en bonus i tillegg slik at den største kapitalen kan få mer enn sin del). Kapitalisme er privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og anarki i produksjonen. Å slå til lyd for ei «rettferdig» fordeling av inntektene på et slikt grunnlag, er rein proudhonisme (2), tåpelig spissborgerlighet. Ingen fordeling kan gjennomføres på annet vis enn «i forhold i styrke», og styrken endrer seg i løpet av den økonomiske utviklinga. Etter 1871 var tempoet i økninga av Tysklands styrke tre eller fire ganger så raskt som Frankrikes og Storbritannias, og styrken til Japan vokste omlag ti ganger så raskt som styrken til Russland. Det fins ikke, og kan ikke finnes, noen annen måte å prøve den virkelige makta til en kapitalistisk stat på, enn ved krig. Krig strir ikke mot grunnlaget for den private eiendomsretten, tvert om så er den et direkte og uunngåelig resultat av dette grunnlaget. En jamn økonomisk vekst i enkelt foretak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrra med visse mellomrom, enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter. USA og Japan er virkelig blitt forfordelt når det gjelder den nåværende oppdelinga av koloniene, og de har vokst voldsomt mye raskere i styrke de siste femti åra enn det tilbakeliggende og monarkistiske Europa som nå er i ferd med å bli senil. Europa som helhet står for økonomisk stillstand sammenlikna med De forente stater i Amerika. På det nåværende økonomiske grunnlaget, dvs. under kapitalismen, ville et Europas forente stater bety at reaksjonen organiserte seg for å hemme utviklinga til Amerika som er raskere. Den tida da demokratiets og sosialismens sak bare blei knytta til Europa, er forbi for alltid.

Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendig seieren for kommunismen avskaffer staten fullt og helt, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at seier for sosialismen i et enkelt land er umulig, og den kan også skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.

Ujamn økonomisk og politisk utvikling er en absolutt lov under kapitalismen. Derfor er seier for sosialismen mulig først i noen eller til og med i et enkelt kapitalistisk land. Etter å ha ekspropriert kapitalistene og organisert sin egen sosialistiske produksjon, vil det seierrike proletariatet i det landet reise seg mot resten av verden – den kapitalistiske verden. Det vil trekke de undertrykte klassene i andre land til saka si, oppildne til oppstander mot kapitalistene i de landa, og om det er behov for det til og med nytte væpna makt mot de utbyttende klassene og statene deres. Der proletariatet seierrikt har styrta borgerskapet, vil den politiske samfunnsformen være en demokratisk republikk. Den vil i stadig sterkere grad samle kreftene til proletariatet i en bestemt nasjon eller i bestemte nasjoner, i kampen mot de statene som ennå ikke er gått over til sosialismen. Det er umulig å avskaffe klassene uten at den undertrykte klassen, proletariatet, utøver diktatur. Ei fri samling av nasjoner som har sosialisme er umulig uten en mer eller mindre langvarig og hardnakka kamp fra de sosialistiske republikkene mot de tilbakeliggende statene.

Det er av disse grunnene og etter gjentatte diskusjoner på konferansen til RSDAP-gruppene (3) i utlandet, og etter den konferansen at redaktørene for det sentrale organet har kommet fram til at parolen om et Europas forente stater er en feilaktig parole.

Noter:

1. Sotsial-Demokrat – ei illegal avis som blei utgitt av Sentralkomiteen i RSDAP fra februar 1908 til januar 1917. Alt i alt kom det ut femtiåtte nummer. Avisa trykte omtrent åtti artikler og notiser av Lenin.

Sotsial-Demokrat hadde stor betydning under reaksjonsåra (1907-10), og det etterfølgende revolusjonære oppsvinget, da bolsjevikene kjempa imot likvidatorer, trotskister og oztoviser, for å bevare det illegale marxistiske partiet, for å styrke enheten i det og tilknytninga til massene.

Under første verdenskrigen spilte Sotsial-Demokrat, som var hovedorganet til bolsjevikene ei usedvanlig stor rolle når det gjaldt å propagandere parolene om krig, fred og revolusjon.

2. Proudhonisme – etter Proudhon, Pierre Joseph (1809-1865) – Franskmann. En av grunnleggerne av anarkismen. Hans mest kjente verk er Hva er eiendom? (1840), der han kom til den berømte slutninga: eiendom er tjuveri. Under revolusjonen i 1848 drev Proudhon en omfattende agitasjon for «retten til arbeid», som han mente skulle bli virkeliggjort gjennom å opprette en særskilt bank. De økonomiske, filosofiske og politiske oppfatningene hans ga først og fremst uttrykk for det breie franske småborgerskapets reaksjon mot gjennombruddet av kapitalismen. Marx og Engels kritiserte teoriene hans skarpt, og særlig var kritikken mot de økonomiske avhandlingene hans knusende. Se blant annet Marx: Filosofiens elendighet (1847), Marx: Om Proudhon, brev til J.B. Schweitzer (1865) og Engels: Om boligspørsmålet (1872-73).

Tilhengerne av Proudhon fortsatte som en egen politisk strømning i lang tid etter hans død. Den seinere anarko-syndikalismen har ei svært nær tilknytning til Proudhons ideer.

3. RSDAP-gruppene – Gruppene til Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet.

av Kjersti Ericsson

Hvordan skal vi få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag?

Alle snakker om tida, men vi burde heller snakke om strukturer, sa kvinneforskeren Anne-Lise Ellingsæther nylig i et intervju i Klassekampen. Utgangspunktet var den berømmelige «tidsklemma». Men hva er det som klemmer oss? Er det tida, eller er det noe annet? Svaret er: Noe annet. Det handler om samfunnsstrukturer.

I boka Kvinnekamp! Vi eier morgendagen! som kom ut i 1986, fortelles mange historier om kvinners hverdagsliv. En av dem som kommer til orde, er lærer Grete. Hun beretter: «Mannen min tjener godt, og han sa at det var greitt at jeg begynte å jobbe, bare han ikke merker det.» En sånn mann som Gretes var ikke noe ideal for tjue år sida heller, men det fantes nok en god del eksemplarer av ham. Forhåpentligvis er arten sjeldnere i dag, han er ikke akkurat verneverdig. Grete fikk altså lov til å jobbe, så sant mannen ikke merket det. Ingen endringer i servicen i heimen, var hans krav. Vi rister på hodet av en sånn gammeldags gubbe.

Men snu dette eksemplet på hodet, og sett en arbeidsgiver i stedet for Gretes mann. Hva sier arbeidsgiverne? Jo, arbeidsgiverne sier: Det er greitt at du har barn og familie, bare vi ikke merker det. Ingen endringer i innsatsen på jobben, er deres krav. Ja, de sier det ikke en gang, for det er så sjølsagt at det ikke er nødvendig å si det. Premisset i arbeidslivet er fortsatt at det å ha barn og familie er en privatsak som ikke skal virke inn på innsatsen som arbeidstaker.

For menn har det vært mulig å fungere på slike premisser, fordi kvinnene tok ansvaret hjemme. Altså kan en si at arbeidslivet er strukturert med mannen som standardmønster. Kvinnen passer ikke inn i dette mønsteret, og blir skikkelig klemt. I takt med kvinnenes inntog i arbeidslivet er det da også blitt kjempet fram en del rettigheter som skal kompensere for denne manglende passformen, slik som omsorgspermisjon, rett til å være hjemme med sykt barn et visst antall dager osv. Men dette er nettopp kompensasjon. Mønsteret er fortsatt det samme, det er ikke erstattet med et nytt. Derfor opplever kvinner at en gravid arbeidssøker lett blir diskriminert, at en arbeidstaker med ambisjoner helst ikke bør bli gravid, at en omsorgspermittert arbeidstaker ofte kommer tilbake til andre og mindre spennende arbeidsoppgaver. Og siden det for de fleste kvinner er umulig å ha barn og familie uten at det merkes, må de «velge» lønnsnedslag og svekkete pensjonsrettigheter, det vil si deltid.

Det er en del omkostninger knyttet til det å bruke rettigheter en faktisk har. Og noen rettigheter fungerer best når de overhodet ikke brukes, som for eksempel rett til ammepause.

Best når de ikke brukes

Kvinner må betale prisen for den manglende passformen. Menn har riktignok også rettigheter knyttet til barneomsorg. Men de fungerer absolutt best når de ikke brukes. En mann skal virkelig ikke la arbeidsgiver merke at han har barn og familien. Fedrekvoten har riktignok ført til at det store flertall fedre tar ut sine 4 tilmålte uker. I en undersøkelse kvinneforskerne Elin Kvande og Berit Brandth nylig gjorde, gjaldt dette 74 % av de spurte fedrene. Men bare 14 % tok foreldrepermisjon ut over det. Arbeidslivets struktur med mannen som standardmønster er også en skikkelig bremsekloss for en likere fordeling av omsorgsansvar mellom kvinner og menn, noe blant annet mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter har pekt på.

«Kompensasjonsmodellen» – å gi kvinner rettigheter som skal kompensere for at det mønsteret samfunnet er organisert etter, ikke passer for dem, kan aldri bli noen virkelig løsning på dette strukturelle problemet. Mønsteret må forandres.

Ordet «reproduksjon» (gjenskape) brukes i litt ulike betydninger. Det brukes om å gjenskape varen arbeidskraft, og er da knytta til kapitalismen som økonomisk system. Men det brukes også i en videre betydning, om å gjenskape liv, gjenskape arbeidsevne, ta vare på mennesker, også mennesker uten salgbar arbeidskraft. Under kapitalismen foregår reproduksjonen av arbeidskrafta, både den delen som dreier seg om å gjenskape arbeiderens arbeidskraft fra dag til dag, og den delen som dreier seg om å oppdra nye generasjoner arbeidere, i flere ulike sammenhenger. Den foregår i hjemmet, som ubetalt arbeid. Og den foregår på institusjoner som barnehager, skoler og sjukehus.

For kapitalismen er flertallet av menneskene bare interessante som bærere av varen arbeidskraft. De menneskene som er bærere av den arbeidskrafta kapitalen av en eller annen grunn ikke har bruk for, har bare betydning som plagsomme utgiftsposter. Dette bestemmer betingelsene for menneskenes liv. De systemene som deltar i reproduksjonen av arbeidskrafta, som hjem og skole, skal skape den sorten arbeidskraft kapitalen vil ha, og helst billigst mulig. De menneskene kapitalen ikke har bruk for som arbeidskraft, skal oppbevares uten at det koster for mye. For kapitalen er menneskene midler i produksjonen, ikke mål i seg sjøl. Dermed blir de reproduktive oppgavene underordna den kapitalistiske produksjonens krav. Disse underordnede og mindreverdige oppgavene er i hovedsak kvinnearbeid. Og kvinnene blir midler dobbelt opp: De blir midler til å gjøre andre i stand til å fungere i produksjon og samfunnsliv, på kapitalens premisser.

Men de fleste vanlige folk ser både på seg sjøl og hverandre som viktige i sin egen rett, med krav på et godt og verdig liv, der de kan utfolde seg som mennesker. For dem som skal løse de reproduktive oppgavene, enten det er i hjemmet eller i ulike andre institusjoner, blir det en kollisjon mellom deres eget utgangspunkt (mennesker er mål i seg sjøl) og de premissene systemet legger for arbeidet deres (mennesker er midler i den kapitalistiske produksjonprosessen).

I dag forlanges det at oppgavene i helse-, sosial- og utdanningssektoren skal rasjonaliseres, effektiviseres og gjøres billigere. I kjølvannet av dette har vi fått en høyrøstet retorikk om individets og familiens ansvar. Noen må jo ta skylda for følgene når det offentlige trekker seg ut. Og noen må helst overta oppgavene. Gjett hvem!

Det er heller ikke lett å nekte. Når for eksempel skolen utarmes og det forlanges av foreldrene at de skal overta oppgave etter oppgave, er det jo deres egne barn det går ut over dersom foreldrene nekter å stille opp. Så foreldrene stiller opp. Og reproduksjonsoppgavene eser ut:

Gode foreldre stiller opp

Å være foreldre til skolebarn på den måten som det forventes i dag, er blitt en hel liten jobb. Hva er det så som forventes? Penger er én ting. Det er lenge siden grunnskolen var gratis. Lærerlaget i Oslo fant for noen år siden ut at foreldre til barn i grunnskolen i byen betaler 16 millioner i året til skolen. Dette er mye, men ligger likevel 30 % under landsgjennomsnittet. Leirskoleopphold og andre utflukter må betales dersom ikke ungene skal settes utenfor fellesskapet med de andre. Ikke så få foreldre betaler også for skolemateriell og bøker skolen ikke finner plass til på sine magre budsjetter. Dugnadsarbeid er en annen ting. Pusse opp nedslitte klasserom, male og sy gardiner, vaske rundt når det offentlige ikke har råd til skikkelig reinhold. Å være til stede på ulike møter og arrangementer i skolens regi er en tredje ting. Å være klassekontakt og aktivitetsansvarlig er en fjerde. Å følge opp barnas lekser og skolearbeid på foreskrevet vis er en femte. Mange skoler gir foreldrene hjemmelekser for å lære dem den rette måten å delta i barnas leksearbeid på. Å drive for eksempel taletrening med barnet sitt fordi skolen ikke har råd til logopedtimer er en sjette. Å holde rede på «ranselposten» er en sjuende. Å være skoleforelder i dag innebærer blant annet å være litt vaktmester, litt hjelpelærer, litt assisterende spesialpedagog. Og i tillegg til de konkrete tingene jeg har nevnt, er det en mer generell forventning om at familielivet skal være stimulerende og utviklende, innrettet på å investere kulturell kapital i barnet. For barnet skal jo helst bli nyttig og framgangsrikt i et stadig mer konkurransepreget samfunn. Nå skal en helst starte på fosterstadiet, med sang og musikk og bevegelser som skal virke utviklende på den lille.

Gode foreldre stiller opp, i vissheten om at skolegang, skoleresultater og en «utviklende» tilværelse i det som skulle vært fritida er viktige for barnas framtidsutsikter. Barna til de såkalte «dårlige foreldrene» blir tapere i dette racet om en best mulig plattform for et framgangsrikt voksenliv.

Og dette er den andre strukturen som klemmer oss, at det arbeidet vi synes er viktig og ikke bare kan slurve unna, som omsorg for barn, skal gjøres under forhold som signaliserer at det er en samfunnsmessig salderingspost, samtidig som kravene til kvaliteten på dette arbeidet stadig øker. Men det er ikke vi sjøl som bestemmer kvalitetskriteriene. De bestemmes av hvilken type mennesker kapitalen har bruk for. Hvis vi jobber hardt for å skape akkurat den typen, vil det kanskje gå barna våre vel, de vil få de gode jobbene i stedet for å havne som sosialt bunnfall i et stadig mer polarisert samfunn.

Den indirekte utbyttinga av kvinnene

Den tredje strukturen handler om den indirekte utbyttinga av kvinnene gjennom husarbeidet. I marxistisk terminologi pleier vi å dele arbeidsdagen i to: Den nødvendige arbeidstida og merarbeidstida. Den nødvendige arbeid-stida er den tida som går med til å produsere de verdiene arbeideren og hans familie trenger for å leve. Dette er grunnlaget for lønna. De verdiene som blir skapt i merarbeidstida, går i lomma til kapitalisten, og er grunnlaget for profitten.

La oss ta en liten avstikker til gamle dagers arbeiderhusholdninger. I Tistedalen hadde konene til sagbruksarbeiderne gjerne både gris og et lite potetstykke. De måtte spe på mannens pengelønn med potetdyrking og griseoppdrett for å kunne forsørge familien. Alternativet ville være å kreve høyere pengelønn, så arbeiderne kunne kjøpe de matvarene konene deres nå produserte sjøl. Det ville betydd at kapitalistene hadde måttet betale mer for arbeidskrafta.

De færreste kvinner i Norge dyrker poteter og har gris i bakhagen i dag. I fattige land i Sør er det imidlertid annerledes, der er kvinnenes sjølbergingsjordbruk ofte avgjørende for å forsørge familien til den svært lavtlønte arbeideren. Men også kvinner i Norge gjør mye husarbeid. Dersom kvinnene ikke hadde gjort dette nødvendige arbeidet gratis, måtte oppgavene vært løst enten ved at de ble gjort til et offentlig ansvar, betalt over de offentlige budsjettene, eller ved at de arbeidet kvinnene gjør, ble kjøpt på markedet (slik vi kjøper kokkens matlage-arbeid, kjøkkenhjelpas oppvask-arbeid og servitørens servere-ar-beid når vi spiser på restaurant). I det første tilfellet ville de offentlige ut-giftene øke kolossalt. Det betyr at kapitalistklassen totalt, gjennom sin representant staten, måtte brukt en mye større del av overskuddet som skapes, til å betale for offentlige tjenester. Dermed ville det bli mindre igjen som profitt til kapitalistene. I det andre tilfellet, hvis folk skulle kjøpe det arbeidet som kvinnene nå gjør gratis, på markedet, så måtte de sjølsagt hatt mye høyere lønn. Gratisarbeidet i hjemmet er med på å holde både lønna og offentlige utgifter nede, og dermed profitten oppe. Slik står kapitalismen for ei indirekte utbytting av arbeid i hjemmet.

Så kan en si: Pytt, pytt, husarbeidet i våre moderne, høyteknologiske hjem er ingenting å snakke om mot slitet til arbeiderkona i Tistedalen før i tida. Og det er nok sant. Men det er belastende nok til at mange som har råd, og en del som egentlig ikke har det, går til det skritt å leie noen for å gjøre det for seg. Dessuten er det ikke alltid at tidsbruken reduseres i takt med den teknologiske utviklinga. Forskeren Ingun Grimstad Klepp har nylig funnet ut at vi bruker mer tid på klesvasken i dag enn i 1860. Og det er fortsatt kvinnene som sørger for å holde familien ren. Kvinner i dag bruker gjennomsnittlig 15 minutter på vask og stell av klær hver eneste dag. Hvis jeg har regnet riktig, blir det ca. 91 timer i løpet av et år, altså rundt to og ei halv arbeidsuke. Det vanlige i 1860 var å ha storvask et par ganger i året. Menn bruker i følge samme forsker 0,02 minutter per dag på vask og stell av tøy. Forklaringa på økningen er høyere renslighetskrav, flere klær osv. En kvinne av i dag som prøvde å legge seg på 1860-tallsnivå, ville antakelig oppleve at barna hennes ble tatt av barnevernet på grunn av omsorgssvikt.

For å oppsummere: Mannen som mønster i arbeidslivet, reproduksjonen som underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, den indirekte utbyttinga gjennom husarbeidet, det er tre strukturer som henger sammen, og som holder oss i ei beinhard klemme.

En utopi under beleiring

Hvordan skal vi komme ut av klemma? La meg begynne i utopien. Og dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok: Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke «utvikles» på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida, og om hvordan vi skal kunne endre de strukturene som klemmer oss, tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen.

Hvordan skal vi så få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag? Jeg vil ta opp 4 punkter:

1) Vi trenger et samfunn der folk er viktige i seg sjøl, ikke bare viktige som midler i den kapitalistiske produksjonen og for å maksimere profitten. For det første betyr dette noe for målet med produksjonen: Den må være innrettet på å dekke folks behov. Det betyr også at de strukturene som dikterer at familielivet skal få restene når jobben har tatt sitt, og at det vi kaller for reproduktive oppgaver er underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, må endres grunnleggende. Og det må bety at både livet på jobben, og forholdet mellom arbeidslivet og livet ellers blir annerledes. «Det skal bli like fint å jobbe som å dainse,» heter det i Ellinors vise. Å dainse er noe vi gjør for gledens og utfoldelsens skyld. Å jobbe er noe vi gjør for lønnas skyld. Men i alt arbeid, også i dagens samfunn, er det et element av dans. Det er viktig for oss å gjøre arbeidet slik vi synes det bør gjøres, det gir stolthet og glede. I sin doktoravhandling om kvinner i renholdsbransjen skriver May-Len Skilbrei for eksempel om renholdere som insisterer på å vanne blomster, rette på duker og liknende småting som gjør det vakkert og trivelig på de kontorene de skal vaske. Arbeidsgiverne derimot, mener at dette ikke inngår i den tjenesten firmaet selger, og skal renholderne drive med sånt, får de gjøre det gratis, utenom den tida de får betalt for. Arbeidsgiverne vil, i effektiviseringens og fortjenestens navn, fjerne ethvert element av «dans» fra jobben. Tilsvarende skjer på alle slags arbeidsplasser, fabrikker, kontorer, sykehus, universiteter.

Hvis det skal bli like fint å jobbe som å dainse, må også arbeidet, i langt større grad enn i dag, dekke behovet vårt for utfoldelse, for å være skapende, for stolthet over vel utført og viktig arbeid, for kontroll over egen virksomhet, for givende samspill med arbeidskameratene. Dersom arbeidet fyller slike behov, vil det også kunne bety at det blir færre frustrasjoner å ta ut på det vi nå kaller «fritida», og færre savn å dekke. Kanskje blir ikke skillet mellom «arbeidet» og «fritida» så stort som i dag. «Fritida» er jo «fritid» fordi arbeidstida er ufri, den er kjøpt og kontrollert av andre enn oss sjøl. Og hvis det som i dag ses på som «reproduktive oppgaver», som helst skal gjøres så privatisert og billig som mulig, blir tildelt en helt annen betydning og helt andre ressurser, da åpner det kanskje for nye måter å danse på.

Barn – ingen privatsak

2) Vi trenger et samfunn der forsørgelsen av barn ikke er en privatsak. I vårt samfunn er forsørgelsesansvaret for barn til sjuende og sist privat, det ligger på foreldrene. Men sjøl om dette er det grunnleggende prinsippet, er det modifisert gjennom framveksten av velferdsstaten. Det offentlige bidrar til forsørgelsen og til omsorgs- og sosialiseringsarbeidet på forskjellige måter. I dag tilbringer kanskje flertallet av norske barn mer av sin våkne tid i barnehage, skole og fritidsordninger enn sammen med foreldrene. Dette ses på med bekymring av Kristelig Folkeparti, men kanskje ikke av så mange andre. Det som vekker bekymring, er naturligvis utarmingen av de offentlige tilbudene, og at kostnadene for foreldrene, for barnehage og fritidsordning, er høye.

Den verdensberømte velferdsforskeren Gösta Esping-Andersen har gått ut med følgende råd til Europas stater: Sats på den skandinaviske modellen: Å bygge ut barnehager som gjør det mulig for mødrene å jobbe, og å gi økonomisk støtte til enslige mødre, er en investering i forebygging av sosiale kriser. Slike tiltak bidrar til å gjøre fattigdom blant barn mindre utbredt. Fattigdom blant barn avler sosiale problemer blant voksne. Det spørs om regjeringene er villige til å lytte til Esping-Andersen. Heller ikke de skandinaviske regjeringene ser ut til å være særlig opptatt av velsignelsene ved den skandinaviske modellen, snarere tvert imot. Men Esping-Andersen har sjølsagt et godt poeng: Noe av det mest fornuftige en kan gjøre for å få et godt samfunn, og for å minske sosial ulikhet, er å satse på barn og unge. La oss få et samfunn med gode, offentlige og gratis tilbud, som skole, barnehage og alle slags fritidsaktiviteter innenfor idrett og kultur. Resten av kostnadene ved å ha barn kan komme gjennom en utvidet barnetrygd. Dette vil også befri foreldre for å måtte være en utarmet skoles forlengede arm inn i barnas fritid, der alt skolen ikke har råd og krefter til å gi dem, skal kompenseres. I et annet samfunn vil foreldrene dessuten være befridd for stadig å måtte tenke på å forberede barna til en best mulig utgangsposisjon i et stadig hardere konkurransesamfunn. La foreldre og barn rett og slett ha det fint sammen.

3) Vi trenger et samfunn der husarbeidet tas på alvor. I dag tas ikke husarbeidet alvorlig som arbeid, det skal gjøres på fritida. I tradisjonell økonomisk språkbruk er det ikke en gang arbeid, men konsumpsjon, som om potetene vrengte av seg skallet og hoppet opp i gryta sjøl, eller vaskemidlet fylte bøtta og svingte langkosten over golvet straks det var kjøpt i butikken. Husarbeidet er blitt usynliggjort, slik kvinners virksomhet ofte blir.

Lenin uttrykte seg i sin tid slik om husarbeidet: «Trass i alle frigjørende lover som er blitt vedtatt, er kvinnen fortsatt husslave, fordi den huslige småproduksjonen knuser, kveler, hemmer og nedverdiger henne, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, og kaster bort arbeidet hennes på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, forkvaklende, nedbrytende slit.» Lenins løsning var å omdanne husholdsøkonomien til stor-skala sosialistisk økonomi.

Lenin hadde et skarpt øye for det slitet husarbeidet innebar, som sjølsagt var av et helt annet kaliber i hans tid og hans samfunn, enn det er i dagens Norge. Og det finnes vel stunder hvor også vi moderne kvinner føler trang til å tilslutte oss Lenins formuleringer. Det er imidlertid ikke mye av verdighet og verdi over husarbeidet slik Lenin snakker om det. Men er husarbeid bare nedverdigende, forkvaklende slit? Dreier det seg ikke også om en komplisert vev av oppgaver for å ta vare på menneskers fysiske og psykiske velvære, om sosial læring og bekreftelse, om tradisjoner og ritualer, om kulturoverføring i både vid og snever forstand, om estetiske og skapende elementer i hverdagen?

Et samfunn som tar husarbeidet på alvor, må både se omfanget og slitet, men også betydningen og innholdet. La oss et øyeblikk gå tilbake til renholderne som May-Len Skilbrei beskriver i sin doktoravhandling, de som ville vanne blomster, rette på duker og gjøre det trivelig. For dem handlet det ikke bare om å fjerne smuss. Å gjøre det pent og hyggelig var en integrert del av renholdet. Men slik så ikke arbeidsgiverne det. Jeg husker også en ferie i Portugal for mange år siden, da tre barn og veldig mange dokker og bamser kamperte på samme rom. Hver ettermiddag løp barna spent tilbake fra stranda for å se hva stuepikene hadde funnet på denne gangen. For de ryddet nemlig ikke bare rommet. De danderte også bamsene og dokkene i morsomme tablåer, hver dag på en ny måte. Det ble en lek mellom barna og stuepikene, en lek som det neppe ville vært tid til innenfor dagens normer for hvor mange minutter stuepiker skal bruke på å klargjøre et hotellrom. Hva om reinholdsarbeidet ble sosialisert på den måten at reinhold i boliger ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle de ansatte, i effektivitetens navn, tvinges til å gjøre det på den måten dagens arbeidsgivere i renholdsbransjen ønsker? Eller skulle vi heller utvide «dansen» i jobben, gi rom for estetikken og leken? Og hva om matlaging ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle vi spise og de ansatte jobbe, i svære, sterile kantiner med standardmat? Eller skulle vi få mange nabolagskafeer, der de ansatte kunne utvikle sin egen stil etter egen lyst og i samspill med stamgjestene, og der vi kunne velge mellom take-away eller å bli servert på stedet?

Hvis vi nedvurderer husarbeidet, og tar den nedvurderinga med oss når vi gjør dette arbeidet samfunnsmessig, så vil det ikke dekke de behovene husarbeidet tar sikte på å dekke. Da vil vi kanskje fortsette å gjøre det privat likevel. Og jobbene som skapes, vil bli uten det minste spor av dans.

4) Vi trenger et samfunn med samlivsformer som sikrer kollektivt ansvar og individuell frihet. Kjernefamilien, med mor, far og barn, er en historisk betinget institusjon med begrenset bærekraft. Den trenger støttesystemer i form av slekts- og vennenettverk for å fungere. Den gjør medlemmene ytterst sårbare for brudd, fordi all intimitet skal konsentreres i familien. Den er en økonomisk enhet, noe som gjør at økonomiske problemer og konflikter forsterker de følelsesmessige sårene ved samlivsbrudd. Trass i en økende variasjon i faktiske samlivsformer og levemåter, utgjør kjernefamilien en norm som virker undertrykkende i forhold til andre måter å leve på, for eksempel å leve homofilt eller lesbisk.

Kjernefamilien bærer også med seg en patriarkalsk arv, som mest brutalt kommer til uttrykk i menns vold mot sine kvinnelige partnere. Denne patriarkalske arven kommer mer og mer i konflikt med kvinners og barns rettigheter som individer. Far sjøl i stua og familien hans har historikeren Sølvi Sogner (1990) satt som tittel på ei bok om norsk familiehistorie. Den sentrale skikkelsen var «han far sjøl», som regjerte over, og hadde rett til å tukte både ektefelle, barn og tjenerskap. Myndighetene hadde ikke direkte kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som var overlatt ansvaret for å lage og oppdra nye undersåtter.

I dag er maktforholdene i familien ganske annerledes. Kvinnene har fått økte rettigheter, og det samme har barna. Familien forandres fra å være en selvfølgelig enhet under et mannlig overhode til det den svenske kvinneforskeren Ulla Bjørnberg (1992) kaller «forhandlingsfamilien»: De tradisjonelle familiebåndene svekkes, og de endrer karakter. Frivillighet og engasjement erstatter tradisjoner og tvang. Det settes spørsmålstegn ved maktforholdene mellom kjønnene og mellom voksne og barn. Barnet blir mer synlig som et eget individ, med egne behov, krav og rettigheter, som ikke nødvendigvis er sammenfallende med de voksnes. Men også den moderne «forhandlingsfamilien» sleper på en del av arven fra fortida.

En skal være ytterst forsiktig med å prøve å konstruere framtidas samlivsformer. Men en kan jo ha noen tanker, ønsker og ideer. Et godt framtidssamfunn må, slik jeg ser det, utvikle samlivsformer som kombinerer et forpliktende kollektivt ansvar med individuell frihet for både menn, kvinner og barn. Slike samlivsformer må befris for den patriarkalske arven og den økonomiske tvangen.

Fraværet av økonomisk tvang

Hvis mye av husarbeidet gjøres samfunnsmessig, hvis forsørgelsesansvaret for barn overtas av samfunnet, og boliger ikke lenger er en vare, vil det meste av innholdet i familien som økonomisk institusjon forsvinne. Forsvinne vil også kranglene om husarbeidet, og de økonomiske tragediene og konfliktene ved et eventuelt samlivsbrudd. Om dette vil gjøre det lettere å holde sammen eller lettere å gå fra hverandre, er ikke enkelt å spå om. Men fraværet av økonomisk tvang og makt, både i samlivet og etter et eventuelt brudd, er uansett en meget god ting. Menn kan ikke lenger bruke økonomi til å etablere et eiendomsforhold til kvinner, eller foreldre til barn.

Hva skjer med familiens lune rede? spurte jeg i boka Søstre, kamerater! for 17 år siden, og svarte slik:

«Kanskje vil det ikke bli noe helt bestemt samlivsmønster? Kanskje vil noen velge å bo sammen to og to, mann og kvinne, kvinne og kvinne, mann og mann. Kanskje vil noen velge å bo i større grupper, med flere generasjoner? Barn må bo sammen med voksne, ikke i institusjoner. Men kanskje blir ikke det biologiske slektskapet så viktig som nå? Kanskje vil folk bo i nokså stabile samlivsgrupper, store og små, og danne kjæresteforhold på tvers av gruppene? Hvorfor må kjærester absolutt bo sammen? Kanskje er det lettere når kjærligheten dør dersom det ikke betyr at hele livet omkalfatres i tillegg? Kanskje blir det mindre avstand mellom kjærlighet og vennskap enn det er i dag? Kanskje blir vennskapene dypere, varmere og mer forpliktende, og kjærligheten mindre fortvilende, fordi den ikke er det eneste nære forholdet vi har?»

Jeg har ikke noe bedre svar nå. Men kanskje er et åpent svar i denne sammenhengen et godt svar, fordi det peker mot et samfunn der strukturene ikke klemmer oss inn i bestemte former slik som i dag. Et samfunn som gir oss virkelig valgfrihet, ikke fordi vi er vår egen lykkes smeder, men fordi vi tar et kollektivt ansvar for hverandre.

Litteratur

• Bjørnberg, Ulla (1992): «Tvåförsörjarfamiljen i teori och verklighet». I Joan Acker m.fl. Kvinnor och mäns liv och arbete. Stockholm, SNS Förlag
• Brandth, Berit og Elin Kvande (2003): Fleksible fedre. Oslo, Universitetsforlaget
• Ericsson, Kjersti (red.) (1986): Kvinnekamp! Vi eier morgendagen. Oslo, Oktober Forlag
• Ericsson, Kjersti (1987): Søstre, kamerater! Oslo, Oktober Forlag
• Grimstad Klepp, Ingunn (2003): Fra rent til nyvasket: skittent og rent tøy. Oslo, Statens institutt for forbruksforskning
• Horgen, Turid (1995): Når språket berører: språkmiljø for mennesker med multefunksjonshemminger. Oslo, Ad Notam Gyldendal
• Lenin, V.I.: «Woman and Society». Gjengitt i The Woman Question. Selections from the writing of Marx, Engels, Lenin, Stalin. New York 1951
• Skilbrei, May-Len (2003): «Dette er jo bare en husmorjobb.» Ufaglærte kvinner i arbeidslivet. NOVA-rapport 17/03
• Sogner, Sølvi (1990): Far sjøl i stua og familien hans. Trekk fra norsk familiehistorie før og nå. Oslo: Universitetsforlaget

Bokomtale

ved Mathias Bismo

Joseph Ferraros bok Freedom and Determination in History According to Marx & Engels, som vi trykker innledningen fra i dette nummeret av Røde Fane, er en bok med potensielt stor sprengkraft for venstresida.

Ferraro er langt fra den eneste som har tatt for seg «marxismens krise» i kjølvannet av omveltningene i Øst-Europa og Sovjetunionen, men ulikt mange av disse henfaller han ikke til anti-marxisme – han går tvert imot Marx og Engels’ marxisme etter i sømmene med henblikk på å se denne i forhold til senere fortolkninger av denne.

Som tittelen antyder er det først og fremst spørsmålet om handlefrihet og historisk nødvendighet. Det meste av boka er viet en gjennomgang av Marx og Engels sine sentrale verker og deres behandling av dette spørsmålet – fra deres respektive ungdomsskrifter fra før de ble kjent til Engels’ siste artikler. Ferraro argumenterer overbevisende for at det er den samme grunntanken som ligger til grunn for arbeidene deres gjennom hele denne perioden, en grunntanke som på den ene siden er i strid med den deterministiske virkelighetsforståelsen han mener både revolusjonære og reformister allerede før Engels’ død tilla deres arbeider, og på den andre siden nyere «humanistisk marxisme» som stripper marxismen for all vitenskapelighet og retning.

Det som er felles for alle Marx’ og Engels’ skrifter er i følge Ferraro at de er fundamentert på en politisk stillingtaken for arbeiderklassen. Arbeiderklassens nød og armod er utgangspunktet, og marxismen er utviklet som teori med henblikk på å avskaffe dette. Marxismens vitenskapelighet består i at det er den konkrete virkeligheten som analyseres, ikke abstrakte idealer eller visjoner. På den annen side er det ingenting som tilsier at arbeiderklassen med nødvendighet vil seire – når Marx og Engels kommer med sine politiske anbefalinger, er det ikke ut fra at kapitalismen med nødvendighet fører over i sosialismen, men at kapitalismen skaper muligheten for en sosialistisk utvikling og en påfølgende avskaffelse av hele klassesamfunnet.

Det tok ikke lang tid fra Engels’ død til denne samfunnsforståelsen ble forkludret av lederne i den andre internasjonalen. Muligheten ble erstattet av nødvendighet. Denne måten å tenke på ble fullbyrdet med Bernstein og den rene reformismen som etter hvert skulle vinne hegemoniet i de europeiske arbeiderpartiene. Heller ikke den revolusjonære opposisjonen, ledet av de russiske bolsjevikene, maktet å overvinne denne svakheten. Selv om de avviste ideen om at kapitalismen ville vokse inn i sosialismen av seg selv forkastet de en hver annen utviklingsmulighet enn nettopp en sosialistisk utvikling.

Påpekingen av dette gjør imidlertid ikke at Ferraro overser utviklingstendensene innen kapitalismen, «kapitalismens lover». Tvert imot, det er nettopp erkjennelsen av disse som gjør det nødvendig å ta stilling for arbeiderklassen og sosialismen. Kritikken mot de ulike politiske retningene som i større eller mindre grad hevder å basere seg på Marx og Engels’ arbeider, består i at de har en tendens til å undervurdere klassekampen som historiens drivkraft og erstatte den med utviklingen i den materielle «basis». Mot dette hevder Ferraro at den materielle «basisens» viktighet kun består i at det er den som fremmer klassekampen. Den avgjør på ingen måte resultatet av denne.

Forståelsen av dette har på den andre siden fått andre til å forkaste hele det revolusjonære potensialet som ligger i marxistisk teori. «Humanistiske marxister» fjerner hele Marx’ og Engels’ samfunnsanalyse og blir stående igjen med en samfunnskritikk uten retning. Og for Ferraro er ikke dette det hakk bedre.

For revolusjonære marxister blir dermed oppgaven Ferraro stiller oss overfor, å klare å kombinere disse elementene. På den ene siden er marxismen et vitenskapelig redskap idet den peker på en vei ut av uføret kapitalismen har satt oss i. Men på den andre siden kan dette bare bli en realitet dersom man opptrer bevisst i klassekampen – uten noen illusjoner om automatikk og «sosialismens historiske nødvendighet».

av Ana Isabel López Taylor

Min konklusjon etter å ha kjempet med meg selv for å lese hele boka til Hege Storhaug, er: Mange av hennes meninger forurenser det menneskelig miljøet hvor kampen om frigjøringen av (innvandrer-) kvinner skal utkjempes. Boka bidrar til å gjøre avstanden mellom majoritet og minioritetssamfunnet lenger.

Hege Storhaug (HS), informasjonsleder i Human Rights Service (HRS), har kommet med boka Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn. Boka er muliggjort takket direkte økonomisk støtte fra en Kristelig Høyre Bondevik regjering via revidert nasjonalbudsjett i 2002. Forfatteren fikk også stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), og HRS har bidratt selv med penger.

Boka tar opp temaer om familiegjenforening, tvangsekteskap, skilsmisse og kjønnslemslettelse.

Forurensingen av det menneskelige miljøet

I siste delen av Årsberetningen for 2002 i HRS leser vi under «Miljørapportering: Stiftelsen forurenser ikke det ytre miljø». Etter min mening, hvis dette viser til det fysiske miljø, kan påstanden godtas, men når vi tar hensyn til det menneskelige miljøet, er min konklusjon etter å ha kjempet med meg selv for å lese hele boka, en helt annet: Mange av HS’ meninger forurenser det menneskelig miljøet hvor kampen om frigjøringen av (innvandrer-) kvinner skal utkjempes. Boka bidra til å gjøre avstand lengre mellom majoritet og minoritetssamfunnet.

Det menneskelige miljøet forurenses av å skape et klima med antidialog i motsetningen til en kritisk og frigjørende dialog. Jeg mener at vi innvandrerkvinner har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller og her er både vi og de norske nødt til å ha tillit for hverandre. «Den som mangler denne tilliten vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire (Paulo Freire: De undertryktes pedagogikk, Ad Notam Gyldendal). Å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner er akkurat det HS gjør i mange av de 313 nummererte sidene boka har. På ulike steder (blant annet sidene 13, 220 og 228) appellerer HS til «det politiske lederskapet» til å støtte tiltakene hun har tenkt. De kommer med «konkrete forslag til det politiske lederskapet om hva som kan gjøres for å løse de kritikkverdige forholdene». Ja, boka appellerer sikkert til det politiske lederskap og de «brune» kreftene i Norge som vil høre bare det negative sidene om innvandrere. Mange at de forslagene HRS kommer med i boka, stemmer overens (eller omvendt?) med FrPs Dokument nr 8:50 (2001-2002): «Tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelser i utsatte familiemiljøer». Selv om HRS sier at de er partipolitisk uavhengige, finner jeg store likheter. (Info på siden av bokanmeldelsen: Trykking og distribuering av HRSs brosjyre mot tvangsekteskap, første opplag, er betalt av FrPU.)

Vestlige faderlige og «bederevitende» argumenter

Boka plasserer jeg i et «prosjekt» som Øystein Gaasholt, foreleser ved HiBU i Flerkulturellforståelse, karakteriserte «som en europeisering av menneskeheten, med krav om at alle skal bli «moderne» som oss. Men saken er at vi ikke er moderne slik vi forestiller oss det, og «de andre» er ikke tradisjonelle slik vi forestiller oss det!»

Boka snakker om en «feminin» integrering, men etter min mening, maner den ikke til bevisstgjøring og politisk kamp. Den forsterker/sementerer kvinnediskriminerende tendenser i vårt samfunn: innvandrer kvinner er et objekt, et levende visum, de tenker ikke selv, et produkt av et patriarkalsk samfunn, ergo er vi vestlige som gjennom lover, regler og forskrifter skal forandre innvandrernes anti- menneskelige rettigheter og handlinger. HS viser medlidenhet men ikke empati med de som er undertrykt og på denne måte skaper hun avstand mellom grupper som egentlige har felles interesser for å forandre situasjonen. Lesingen gir et inntrykk av disse utvalgte gruppene er usiviliserte, grusomme og til og med jeg har tenkt noen ganger: helvetes pakkiser! Sendt alle svartinger hjem, Erna!!!!!!!!!! OK, dama har gjort at jeg har konfrontert meg med mine små intolerante, dårlige sider. Der har hun lykkes. Men trenger vi en sånn bok og HS vestlige, faderlige, «bedrevitende» argumenter for å ruste oss i kampen mot ulovlig og skadelig praksis? Reiser boka en kritikk av et undertrykkende system? Nei, HS reiser kritikk ovenfor noen «utvalgte» grupper (ikke tilfeldig at de er også muslimer), og med dette skaper hun det brune magiske «VI-» og «DE»-splittelsen, hvor «VI» vet best og skal redde «DE» fra det brennende huset. Når «VI» redder «DE», har vi gjort vårt, og hele systemet er bedre å leve med og i.

Integreringskriterier

I boka fokuseres på manglende/feil integrering ved bare å se på familiegjenforening, tvangsekteskap, skilsmisse, kjønnslemslestelse. HS fokuserer akkurat på det som det kapitalistiske samfunn fokuserer på, når de ser på oss kvinner: de reproduktive evnene som skal beskyttes, og de tradisjonelle familierollene som skal videreføres. Motto til HRS, side 12, sier mye om deres kvinnesyn: «Integrer mor, og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna.» Kvinnen sees som MOR, som skal oppdra BARNA. Min mening er at kjønnsrollene og holdningene må endres for begge kjønn gjennom gjensidige solidariske handlinger, gjennom å skape flere møteplasser mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen, gjennom læring og dialog.

Mitt spørsmål til refleksjon er om integrering av innvandrerkvinner ikke går dypere enn ekteskap, rett til skilsmisser og kjønnslemslestelse. Handler ikke integrering også om økonomisk selvstendighet, rett til utdanning, mulighet til å bruke de samme offentlige rommene, de samme tjenestene som andre kvinner, om muligheter til å være «dronningen på haugen»? Hviler integreringen av innvandrerkvinner bare på «det politiske lederskapet» i Norge som skal vedta «kloke» lover og regler?

Integrering er det motsatte av fragmentering som oppnås nettopp, etter min mening, ved å ha spesielle lover, regler og retningslinjer for innvandrere. Integrering er som om flere skal gå samtidig over dørterskelen, man kan snuble eller man kan gå lett bare med løfte foten. For å motvirke snillisme eller intoleranse, som kan gjøre at vi snubler trenger vi empati, opplysninger og dialog. Vi trenger smidighet og gjensidighet i integreringsprosessen og nordmenn også skal forandre seg.

Har aldri HS reflektert over hvorfor innvandrerne gifter seg med hverandre? Ligger årsakene bare i at de kommer fra en svært patriarkalske tradisjon? HS beskriver dette på sidene 118-119. Jeg påstår også at årsakene til at innvandrerne gifter seg med hverandre, ligger i «den norske overlegenhet», en manglende vilje, evne eller muligheter til å kontakte folk fra andre himmelstrøk. Jeg har møtt dette, selv om jeg ikke bruker hijab eller er mørk i huden: «I Norge gjør vi sånn» eller «I Norge er vi sånn eller sånn». Det er utrolig mange nordmenn som hele tiden føler en overdreven «opplysningsplikt» over for oss innvandrere.

Vi vet også at Norge har en streng inhuman innvandrings/flyktningspolitikk som lukker dører for mange. Og vi vet at når mennesker er desperate, finner de på mange rare ting og løsninger. Ja, til og med å bruke sine egne barn som visum. Trist! Men så lenge Norge er streng på innvandring kommer dette fortsatt til å eksistere. Tvangekteskap og «Festung Europa» passer sammen som hånd i hanske!

Tallene og ordene

HS kommer med mange tall og mye statistisk. Det vises til mange statistiske undersøkelser både i Norge og utlandet. HRS har til og med bestilt (og sikkert betalt for) tall fra SSB som vi kan lese i kapittel 2: «Hvem gifter seg med hvem – ekteskapsmønster blant innvandrere». Det er OK å bruke en del av skattebetalerens penger til en ikke så liten «dyneløfting» i noen av innvandrergruppene i Norge! OK, dama har kommet med interessante tall, det skal hun ha!

Når HS har utelukket noen innvandrergrupper, for eksempel latinamerikanere, har hun også brukt «splitt og herske»-teknikk. Tallene taler selv på side 25: «For de 12 utvalgte befolkningsgruppene ble det i perioden fra og med 1996 til og med 2001 inngått til sammen 8.478 ekteskap blant førstegenerasjon kvinner og menn. Stort sett de fleste ekteskapene ble inngått med partner fra opprinnelseslandet, enten hentet fra opprinnelseslandet (familiegjenforening) eller at begge parter var bosatt i Norge. Det ble inngått få ekteskap med partner av etnisk norsk opprinnelse, og nesten ingen ekteskap med partner med annen utenlandsk bakgrunn enn seg selv. «

Jeg mener at selv om tallene taler for seg, må vi ikke gjøre oss enige og gå i fellene, de tiltakene som HS kommer med presenterer.

Det som jeg reagerer på når jeg leser boka og det som forundrer meg, er hvordan ordene kan brukes i tolking av data for å beskrive situasjonen slik at man oppfatter disse utvalgte grupper av befolkning som umenneskelige. Noe eksempler:

a) Kapittel 7.3 forteller en historie om en muslimsk kvinne som kalles Mina. Forfatteren spør selv på side 141 om erfaringer fra denne storfamilien er enestående:

«Svaret er definitivt nei …» Til dette vil vi også understreke at «alle» storfamilier i ulike innvandrermiljøer i Norge ikke er dysfunksjonelle og nærmeste konsekvent opprettholde negative medbrakt verdimessig praksis. Ei heller er det slik at «alle» storfamilier har en utstrakt rettsstridig adferd. Men dessverre har alt for mange storfamilier (og andre mindre familier) liknende erfaringer.»

Bare i disse få setningene har jeg understreket 5 negative ladete ord.

b) Side 32:

«Menn fra Irak: dramatiske økning ekteskap med etniske norske kvinner».

Ja, folk var desperate på denne tiden, 2001, fordi Erna skulle sende alle MUFere (Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenforening) ut av Norge, det var trygt i Nord-Irak. (Stille før krigens storm?)

c) Side 120, «Dystre fremtidsutsikter»:

«I Norge er det i dag over 6.000 ugifte unge kvinner i gifteklar alder, dvs. i alderen 16-25, med opprinnelse fra land som praktiserer arrangerte ekteskap. Om ca. 20 år kan denne gruppen være syvdoblet til rundt 40.000. (Da lagt til grunn at de fremskrivninger som er gjort i Danmark kan overføres til Norge.)»

Ordet «dramatisk» brukes også når befolkningsprognoser i Pakistan og Tyrkia presenteres: «Innen 2050 vil f.eks. den tyrkiske befolkning øke med 50 millioner og Pakistan befolkning øke med 120 millioner personer. Gjennom de tette familiebåndene til Norge, er derfor naturlig at mange vil prøve å søke seg hit.»

Forbered dere kamerater: Det kan være en invasjon på gang!

c) Kapitel 5: «England: sikhenes suksess, pakistansk fiasko.»

Hva føler du når du leser «suksess» eller «fiasko», når dette knyttes til folkegruppe?

Kjønnslemslestelser

Også på dette alvorlige temaet kommer HS med flere tiltak som inneholder mer kontroll og straff. Jeg jobber selv i en tverretatlig gruppe som tar for seg denne skadelige, tradisjonsbestemte praksisen. Våre erfaringer tilsier at informasjon og dialog er veldig viktig, og det er klart at denne jobben tar tid. Den største utfordringen her er å ta vare på de kvinner og jenter som er involvert: de som er tradisjonsbærer, de som allerede er omskjært eller er i risikosone. Det er disse jentene som selv, etter min mening, skal bli fyrtårn i dette arbeidet. Her vi jeg sitere Paulo Freire som snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen, er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»

HS ønsker mer kontroll og straff, dette koster penger og skaper byråkrati. Har for eksempel dødsstraff i USA bidratt til mindre alvorlig kriminalitet?

Jeg er for å skape åpninger mot de gruppene som er involverte. Opplysning og dialog koster også penger, og det er det vi trenger for å få: et mer kompetent personale der disse jentene/damer ferdes; mer lovpålagte fritidsklubber, hvor ungdommene møter hverandre; et kompetent personale i trygge omgivelser; en voksenopplæring som er opptatt av kultur og ikke bare jobb, jobb, jobb og norsken, norsken, norsken; mer miljøarbeidere på skolen som jobber på grasrot nivå; flere skolerte utenlandske ansatte på skolene og i helseomsorgen. Noe av dette trenger Norge, ikke «fittepoliti» og fengsler.

Konklusjon

Du trenger ikke å lese denne boka for å ruste deg opp til kamp for kvinnefrigjøringen! Vi trenger ikke å følge HS i sin begeistring for det som hun kaller Europas bjelleku, Danmark.

For det første: Vi må fortsatt kjempe for en bedre økonomi for offentlige tjenester. Det er der vi treffer og fanger opp behovene de vanlige kvinner og menn har.

For det andre: Vår oppgave framover på området integrering er også, kamerater, å gå ut i dag og begynne å snakke med innvandrere. Selv om de går med hijab og du tror at dette er undertrykkende. Snakk med DEM! Kontakt flyktningkontoret der du bor, eller Røde Kors og bli flyktningeguide for en jente med hijab eller en hel familie. Besøk Voksenopplæringen. Kjemp mot din egen «norsk overlegenhet» Gå også du, kamerat, i fellesskap over alle dørterskler i integreringsprosessen!

Dette er utfordringen til alle.

av Arnljot Ask

Den indiske veksten er ikke forankra i det indiske fellesskapet. Snarere stripper den India for kapital og ressurser som framtida for landets befolkning skulle bygges på.

En fersk Goldman Sachs-analyse sier at India og Kina vil ha de høyeste økonomiske vekstratene i verden rundt 2050, og at de to da vil ha den tredje og største økonomien, med USA mellom seg. Dette danner bakgrunnen for et større oppslag i 1. desember nummeret av magasinet India Today i 2003, hvor de digger disse vyene og viser fram den voksende muskelkraften til det de kaller indiske «global champs» (note 1).

Det er ingen tvil om at India er inne i en rivende økonomisk utvikling med store tall for BNP-vekst, investeringer og også økende innenlandsk konsum. Et land med over en milliard innbyggere vil klare dette over en viss periode, dersom de internasjonale betingelsene ligger til rette for det, sjøl om over tre fjerdedeler av befolkningen måtte sakke akterut og marginaliseres. Men er prognosene fra Goldman Sachs noe bevis for de framtidsutsiktene de skisserer?

Går vi under overflata, finne vi at den indiske veksten ikke er forankra i det indiske fellesskapet. Snarere stripper den India for kapital og ressurser som framtida for landets befolkning skulle bygges på. Det er også viktige forskjeller mellom India og Kina når det gjelder startbetingelsene for den økonomiske boomen. Kina kunne, og kan ennå, utnytte den egenbasisen som sosialismen i landet bygde opp tidligere.

«Global champs»?

India Today-artikkelen tegner glansbilder av vellykkede indiske bedriftsledere som Anil Ambani, nestsjefen i Indias største selskap målt i forhold til omsetning, Reliance Industries, og Ratan Tata, den over 60-årige «pensjonerte» daglige leder i Indias største konglomerat, Tata Son, som fortsatt holder 14 timers arbeidsdag.

Reliance er et direkte produkt av globaliseringa og vokste fram fra «ingenting» i løpet av 1990-tallet til i 2001 å stå for ca 30 % av profitten til hele den private sektoren i India. De hadde samme året en omsetning på ca 14 milliarder dollar, eller 3 % av BNP for India (note 2). Det ruver godt i det indiske landskapet, men selskapets totale virksomhet forteller at det i hovedsak må betraktes som et av de internasjonale monopolenes brohoder i India framfor et indisk storselskap med internasjonal virksomhet, sjøl om det har tette bånd også til det indiske statsapparatet og aksjemajoriteten (60 %) er på familiens og den indiske statens hender. Anil Ambani og hans bror Mukesh, som er toppsjefen, er sentralt plassert i det indiske kompradorborgerskapet (note 3).

Av de 18 selskapene i Reliance-konsernet er sju joint-ventures (fellesselskaper med internasjonale konserner). Raffineriet og det petrokjemiske komplekset i Gujarat, som er kjernen i imperiet, hviler på samarbeid med den amerikanske giganten Bechtel, i tillegg til å være avhengig av flere andre internasjonale storselskaper når det gjelder teknologi og lisenser.

Ved siden av sin kjernevirksomhet, har Ambani-familien joint-ventures med sørafrikanske DeBeer i diamantbransjen. Reliance Infocom og Reliance Life Science Project er de siste store prosjektene, innenfor bioteknologisektoren. Disse er basert på 50-50 samarbeid med britiske World Tel og flere, med oppdrag blant annet på stamcelleforskning for amerikanske forskningsinstitutt.

Tata er det nest største industrielle selskapet i India, også et familieselskap. Det er om mulig enda mer bundet opp til utenlandsk kapital, spesielt amerikansk, men også med betydelige rester av den britiske innflytelsen. Noen eksempler er Tata-Honeywell i Pune, Titan urfabrikk sammen med amerikanske Titan Timeproducts, Tata Engineering med det USA-baserte Cummings Engine Company, Tata Industries og Bell Canada International i samarbeid på telekommunikasjon, amerikanske Innland International med Tata Steel, og sist, men ikke minst, samarbeidet på mobiltelefonifronten med AT & T som ble innledet i 2000. Denne siste joint-venturen inkluderer også det tredje største selskapet i India, familiehuset Birla. Den illustrerer også at disse omfattende samarbeidsforetaka med de store utenlandske monopolene fullbyrder en regelrett «take over» av den indiske nøkkelindustrien. Mens hele Tata-konsernets omsetning i 2001 var på 7,5 milliarder dollar og Birlas på 4,3 milliarder, hadde AT & T hele 63 milliarder. I tillegg til den styrkeoverlegenhet dette gir de utenlandske kjempene, så letter myndighetene også deres «take over» gjennom fjerning av alle restriksjoner på oppkjøp, skattelettelser osv. (Jfr artikkelen «Globaliseringens anabole stereoider«.)

Sjøl om India Today kan liste opp lange lister over varer som er «Made in India», som selges verden rundt fra merkevarene til Gap, Tommy Hilfinger og Polo innenfor tekstiler, til lærvarer for Wal-Mart, bildeler til Daimler, Chrysler, Volvo osv og indisk produserte joint venture-biler som Spirite og Scorpio, er ikke dette et uttrykk for en styrking av den indiske økonomien i første rekke. Det reflekterer at vestlig kapital utskiller produksjon til den gamle kolonien og tjener gode penger på det ved å selge til kjøpekraftige konsumenter i den rike del av verden. Samtidig betyr det lite for den indiske handelsbalansen som akkumulerer utenlandsgjeld (97 milliarder dollar i 2000). Indias andel av verdenseksporten er ikke større enn før 1990, under 1 %, og fortsatt er det tradisjonelle varer som dominerer (se faktaboksen); varer med liten verdiøkning gjennom produksjonen og derfor lite overskudd for eksportlandet. Globaliseringa har ikke forandret noe på dette!

Kunnskapsindustrien?

Denne sektoren framstilles som Indias store pre og grunnlag for framtidig styrke. India har en betydelig ekspertise og faglært arbeidskraft på dette området. Men går vi sektoren nærmere etter i sømmene, finner vi at dette er den mest imperialistavhengige av alle! It-sektoren er først og fremst «billighandel i software og agenturer for utenlandske selskaper i hardware» (note 2). Eksport av software er hovedsaka og sto for 76 % av fortjenesten i sektoren i 2001/2002. Det nye er at selskapene, spesielt i USA og Europa, i tillegg utskiller deler av virksomheten til blant annet India og tjener grovt på den billigere arbeidskrafta der, i samarbeid med sin indiske partner. (Jfr artikkelen «Flukten til India?«). Tata Consultancy Service (TCS) er blant de største indiske partnerne. De dro inn en profitt på ca 300 millioner dollar i 2001/2002, som tilsvarte nesten den samla profitten i alle de andre 80 Tata-selskapene.

I tillegg til denne avhengigheten av samarbeid med utenlandske storselskaper, er info-teknologien også en favoritt for utenlandske investeringsspekulanter, de såkalte portfolio-investeringene. Både Infosys og Wipro, de to andre «topp 3» på denne sektoren sammen med TCS, har sterke innslag av slike investeringer. De indiske selskapene som driver hardwaresalg, er sterkt bundet opp til utenlandske produsenter. Wipro har en strategisk allianse med Hewlett Packard, i tillegg til avhengighet av flere andre for salg av ulike produkter. Infosys er i kompaniskap med mektige Intel.

Fra halvkoloni til nykoloni?

Den type «utvikling» som globaliseringa fremmer, sjøl med en høy vekstrate, vil ikke føre til en utvikling av landet som tjener folket, hevder Arvind (note 2). Snarere ser vi en avindustrialisering og økonomisk tilbakegang for den indiske økonomien, hevder han. Riktignok skjult av mektige media som fokuserer på livet til eliten, info-teknologi, data og kommunikasjonsrevolusjon, sport og livsstil til det øverste sjiktet osv. Mens det store flertallet, ikke en gang flertallet i middelklassen, har en plass i denne kunstige verden. Den virkelige verden finnes andre steder – i de store tilbakeliggende områdene på landsbygda og i slummen og ettroms-losjiene i byghettoene, ifølge hans bilde av den indiske hverdagen.

Til grunn for dette ligger en analyse om at:

• Dagens globalisering innebærer en tilbakevending til tida før reformperioden under Nehru.
• Imperialismen prøver å løse sin egen krise blant annet gjennom en ny offensiv mot den tredje verden.
• Den halvkoloniale stillinga India har vært i siden frigjøringa, nå er i ferd med å gå over i en rein nykolonial fase.

Den økonomiske utviklinga sløser med de menneskelige ressursene; arbeidsløsheten øker, også blant faglærte. Indias naturressurser eksporteres til gi bort-priser til de imperialistiske sentraene, og det økonomiske overskuddet dreneres ut av landet. Et regnestykke over inn- og utgang av kapital for India, som Arvind gjør på sidene 140-143 (note 2), gir en sluttsum på røft 65 milliarder dollar mer ut enn inn per år. Det tilsvarer 20 % av landets nasjonalinntekt.

Glimtene vi har vist av toppsjiktet i landets borgerskap, viser at dette ikke er noen utvikling som de bekymrer seg over. Deres posisjon hviler på samarbeid med de magnatene som utbytter landet og folket. Derfor er deres bekymring hvordan de skal klare og hindre at arbeidsfolk gjør opprør. Eufori-artikkelen i India Today (note 1) avrundes derfor med å peke ut modernisering av arbeidslivslovene som en av de viktigste oppgavene framover. De 40-50 millionene som gikk ut i streik nettopp, mot blant annet dette forsøket på å vingeklippe fagbevegelsen ytterligere, var et lovende varsel om at tiden med å se på markedsliberalismen som en naturnødvendighet, er på hell.

Veier ut av uføret?

Den industrialiseringa og kapitaliseringa som India gjennomfører, har andre rammevilkår enn den som skjedde i Europa og Nord-Amerika for hundre år siden. Til tross for den formelle avkoloniseringa i 1947, er landet i den globaliserte kapitalismens jerngrep uten rett til å beskytte sin egenutvikling med de midlene dagens imperialistiske sentra hadde i sin oppbyggingstid. Hvordan skal et land som er innelåst i et system som årlig raner det for 20 % av nasjonalinntekta, kunne ivareta sine egne innbyggeres behov?

Slik som den borgerlig demokratiske revolusjonen i Vesten også var en agrarrevolusjon, med støtte fra fattigbønder og eiendomsløse på landsbygda, må også den indiske nydemokratiske revolusjonen inneholde dette trekket. Det grunnleggende problemet på landsbygda er den manglende eiendomsretten til jorda for de som dyrker den. Uten å endre samfunnsstrukturene på landsbygda, vil ikke et land som India skape frihet og velstand for det store flertallet.

Men som reportasjer andre steder i dette bladet viser, er det heller ikke nok å bli sjøleiende bonde i den makroøkonomien som dominerer India som helhet. Derfor ble slike forbedringer av produktiviteten som den grønne revolusjon førte med seg i jordbruket, ikke til de indiske jordbruksarbeideres fordel. Den åpnet India for vestlig agrarkapitalisme, og har i dag gjort India avhengig av særskilt USA når det gjelder matproduksjon. Mens de imperialistiske landa dumper overskuddsproduksjon i India, begår bomulls- og hvetedyrkere i India sjølmord fordi de ikke får solgt varene sine. De som sulter i hjel, har jo ingen kjøpekraft til å kjøpe verken den indiske bondens produkter eller den importerte. I stedet vokser lagrene!

Den marginaliseringa av arbeidskrafta som nedbrytinga av den formelle sektoren innebærer, undergraver ikke bare levekåra til arbeiderne, men er en trussel mot hele samfunnsutviklinga i India. Det befester føydal tilbakeliggenhet og svekker motstandskrafta mot utenlandsk dominans og mafiaøkonomi. Midt oppe i high tech-reservater og finanssentre er det mangel på en sjølstendig, regulert industrialisering av India som er det store problemet for det store flertallet av befolkningen. Det gjør det umulig å absorbere den arbeidskrafta som frigjøres fra jordbruket, pluss å sysselsette de nye generasjonene som vokser opp i byene.

Utsiktene framover for å endre på denne utviklinga med det nåværende systemet er dessverre mørke. Trenden har vært negativ i rundt 20 år allerede. (I 1980 utgjorde den formelle sektoren 10 % mot 7 % ved hundreårsskiftet.) De fire siste åra av forrige århundre, fra 1997 til 2000, absorberte den formelle sektoren bare 28.000 nye arbeidere, mens arbeidsstyrken økte med 20 millioner i samme periode (note 2). Ser vi framover, så er utsiktene dystre for ungdommen som skal ut i jobb etter endt skolegang. Ca 200 millioner skal ha jobb det nærmeste tiåret. Flertallet har ingen sjanser, heller ikke i den uformelle sektoren, uten en dramatisk fjerning av titalls millioner av nåværende arbeidere.

Skal den indiske arbeiderklassen på landsbygda og i byene få levelige kår, må den derfor bryte med den utviklinga som dagens globalisering innebærer. Den nydemokratiske revolusjonen dette vil kreve, må fjerne den imperialistiske styringa av den indiske økonomien, som det første skrittet på veien videre til en sosialistisk revolusjon.

Kilder og noter:

• 1) India Today 1. desember 2003.
• 2) Globalisation – an attack on Indias sovereignty, av Arvind, New Vistas Publications 2002. Andre faktaopplysninger om Reliance, Tata osv. er også hentet fra denne boka.
• 3) Kompradorborgerskap: Borgerskap (her indisk) som er bastet og bundet til et tett samarbeid med utenlandsk borgerskap, som dominerer økonomien i landet.

av Arne Byrkjeflot

En stat har kun to måter å styre den økonomiske politikken på, gjennom finanspolitikk og gjennom pengepolitikken. Finanspolitikk er gjennom de offentlige budsjettene, nasjonalbudsjett og statsbudsjett. Pengepolitikken er gjennom rentefastsettelse og dermed valutakurs. I EU har jo nasjonalstatene gitt fra seg begge styringsverktøyene.

I den økonomiske unionen skal landene ikke ha mer enn 3 % underskudd på statsbudsjettet, statsgjelda skal ikke være på mer enn 60 % av brutto nasjonalprodukt. Renta og valutapolitikken er helt og fullt overgitt til Den europeiske sentralbanken, som styrer etter målet om at inflasjonen skal være på 2 %.

Norge er ikke medlem av EU og har i tillegg en svært sterk økonomi, som gir landet en helt usedvanlig handlefrihet. Når landet ikke er bundet til EU-masta, så innfører Norge sine egne selvpålagte rammer. Dette er bakgrunnen for den tragedien som kalles norsk pengepolitikk.

På begynnelsen av 1990-tallet var den norske krona bundet til ecu, den daværende euro. Da oljeprisfallet kom og norsk økonomi svekket seg, prøvde Norges Bank desperat å holde kronekursen. Renta gikk opp i 30 %. På samme tid fikk Sverige rente på flere hundre prosent. Så sprakk det hele og over natta raste rentenivået i Norge ned til et normalt nivå. Fra 1992 til 2001 hadde Norge en flytende kronekurs, men målet var en stabil valutakurs. Dette fungerte helt utmerket i nesten 10 år.

Helt til mars 2001. Utgangspunktet var innføring av den såkalte handlingsregelen: Norge skulle aldri bruke mer enn 4 % av oljefondet. Samtidig innførte regjeringa Stoltenberg 29. mars 2001 det operative målet for pengepolitikken på 2,5 % inflasjon. En beholdt de tidligere så vakre formuleringer om stabil valutakurs og hensyn til sysselsetting, men det operative målet var 2,5 % inflasjon. Allerede dagen før, 28. mars, gjorde Norges Bank ved sentralbanksjef Gjedrem det klart hvordan de tolket dette. Nemlig slik at deres eneste mål var å holde inflasjonen om 2 år rundt 2,5 %. Siden har Gjedrem og hans nestleder Bergo gjentatt dette i alle foredrag. Denne omlegginga av pengepolitikken var drøftet med LO, som gikk med på det da de greidde å presse målet opp fra EU-målet på 2 % til 2,5 %. Men ikke med særlig entusiasme, siden det jo tross alt var slik at Fremskrittspartiet inntil da hadde vært alene om å fremme kravet om inflasjonsmål for norsk pengepolitikk.

Så kommer våren 2002. Norsk økonomi er god, mens internasjonal økonomi er langt nede. Spesielt i Japan og etter hvert EU. Renta i Japan er 0,25 %, i USA 2,5 %, i EU 2,75 %, i Norge 6,5 %. Utsiktene ved lønnsoppgjøret er gode. Så gode at Gjedrem frykter inflasjon over 2,5 % i 2004 og setter opp renta til 7 %. Det gikk som det måtte gå, i et fallende og usikkert aksjemarked så internasjonal kapital en nødhavn i Norge, her kunne de være sikret en brukbar avkastning på 8 %. Kapitalen flommet til Norge og den norske krona økte i verdi. Kroneverdien økte fra 8,30 på en euro til 7,20 på en euro. Med 13 %. For Fesil der jeg jobbet, som omsatte for 1,2 milliarder i EU, kjøpte inn for 420 millioner i EU, så betydde dette et tap på 780 x 13 % = 100 millioner eller 8 % av omsetninga. Over natta var Fesil og andre eksportbedrifter tapsbedrifter. Og ikke bare eksportbedrifter, en utenlandsk bedrift kunne sette ned prisene med 10 % i Norge og ha akkurat samme fortjeneste.

Dette kunne rett og slett ikke gå bra, og gjorde det heller ikke. 17.200 industriarbeidsplasser gikk offisielt tapt og de fleste er uopprettelige. Mens disse nedleggelsene skjedde, benektet Gabrielsen og regjeringa fakta. Hva så med LO? I et felles brev fra Fellesforbundet, Norsk Kjemisk, NITO, Teknologibedriftenes Landsforening og Prosessindustriens Landsforening til regjeringen foran statsbudsjettet høsten 2002 beskrev de riktignok den dramatiske situasjonen, men konkluderte med at de ikke ønsket noen endring i norsk pengepolitikk. I selve streikegrunnlaget mot statsbudsjettet i 2002 fastslo LO at regjeringa var på rett vei. Det tok oss mye strev og aksjoner før LO snudde våren 2003 og ba om endring i Norges Banks operative mål. Men Arbeiderpartiet har aldri snudd, de forsvarer fortsatt Stoltenbergs kuvending i 2001.

Pliktskyldigst måtte Per Kristian Foss be Gjedrem om en forklaring når det var klart at 20.000 industriarbeidsplasser var tapt og prisstigninga i tillegg var nærmere 1 % enn 2,5 %. Og forklaringa fikk han, Gjedrem hadde ikke gjort noen feil, det operative mål var riktig, det var verdenskonjunkturene som hadde spilt banken et puss. 20.000 arbeidsledige totalt unødvendig, men alle hadde handlet riktig.

Nå er krona sunket i verdi helt ned mot 8,70 mot euro og renta er på EU-nivå 2,25 % og alle er tilsynelatende fornøyde. Unntatt Gjedrem, for han får ikke inflasjonen opp på 2,5 %. Men aldri har det vel vært enklere å se den totale galskap i den norske pengepolitikken. Logikken bak er jo omtrent slik: Dersom renta settes ned med 1 %, øker prisstiginga med 0,2 % om to år, dersom statsbudsjettet øker med 10 milliarder, øker prisstiginga med 0,2 % om to år, dersom lønna øker med 1 % ekstra øker prisstiginga med 0,2 % om to år.

Så derfor kan Gjedrem og Foss og Stoltenberg si at nei vi må holde igjen på statsbudsjettet. Bruker vi 10 milliarder for mye, så må vi øke renta med 1 % og da ødelegger vi for konkurranseevne og industri. Vi må ha et moderat lønnsoppgjør. Blir det gitt 1 % ekstra, da må vi øke renta med 1 % og ødelegger for konkurranseevne og industriarbeidsplasser.

Men hva sier de nå da? Jo, de sier nøyaktig det samme. Tilsynelatende har de ikke oppdaget at alt er snudd på hodet. Nå kunne de jo brukt 20 milliarder ekstra i statsbudsjettet og hjulpet Gjedrem til å nå sitt inflasjonsmål. Nå kan jo alle gode mål oppnås ved tariffoppgjøret, alt fra likelønn, løse lavtlønnsproblemet og pensjon og vi hjelper samtidig Gjedrem til å oppnå sitt inflasjonsmål. I stedet presses Gjedrem til sine ufattelig dumme rentenedsettelser. Sjølsagt burde renta vært stanset på 2,5-3 %. Krona var jo allerede ned på sitt gamle nivå. Sjølsagt burde vi, når vi endelig hadde handlingsrommet, brukt 20 milliarder ekstra til å rette opp den vanskelige kommuneøkonomien, satt i gang ekstraordinær oppussing av skoler og andre offentlige bygg. Sjølsagt burde vi endret det operative mål fra inflasjon til stabil valuta og sysselsetting.

Men i stedet tviholder de på sitt operative mål, de inviterer til kjøpefest, de ber folk om å forlåne seg og vet de får ei ny gjeldskrise når økonomien forandrer seg. Alt for å beholde Norges Bank som et våpen mot lønnskrav og budsjettkrav og for det totalt ydmykende foran ei ny EU-avstemning: Å måtte innrømme at EUs økonomiske union rett og slett er feil medisin for vår økonomiske politikk.

Bokomtale

av Viktor Brevik

Vasco da Gama reiste rundt med et åpent sinn. Abraham fra Ur reiste rundt med et lukket sinn og betraktet området han kom til som sitt. Kristiansen har et åpent sinn og en grunnleggende sympati for de mennesker og de kulturer han møter.

Det hele begynner i myrraens hjemland.

Jemen

Tomm Kristiansens reiseskildring begynner i Jemen. Jemen er et fascinerende, men fattig land. Skjønt det har ikke alltid vært et fattig land. Her hersket tidligere i historien dronningen av Saba. Denne herskeren er kjent i bibelen for sitt historiske besøk hos kong Salomo. Handelsruten med blant annet myrrasalven gikk fra Saba-riket og til Gaza. Spesielt vakker var denne kvinnen etter sigende ikke, men desto mer rik. Den salige kong Salomo hadde som hersker mange unge kvinner i sitt harem. Om han også gikk til sengs med dronningen av Saba vites ikke, men det er ikke usannsynlig. Her bodde også de tre vise menn og Abrahams sønn Sem. Under dekke av sand og støv finnes høye bygninger og store rikdommer fra fordums tid nedgravd. Jemen, eller riktigere, det sørlige delen av landet er den eneste stat i den arabiske verden som i navnet har vært erklært kommunistisk. Noe som varte fra 1967 til dets allierte, Sovjetunionen, ble oppløst. Fra dette landet kom utvandreren og entreprenøren Mohammed bin Laden, som i Jeddah 10. mars 1957 fikk sin syttende barn, med navnet Osama, hvilket betyr den unge løve. Moren var syrisk. At rikmannsgutten og verdens mest kjente terrorist skulle bli assosiert med Jemen er ikke bare populært hos gamle naboer og nære slektninger av entreprenøren.

Sri Lanka

Fra Jemen beveger Kristiansen til Sri Lanka, hvor han treffer nordmannen og saudabuen Arne Fjørtoft. Tidligere NRK-mann og Venstre-politiker Fjørtoft som nå står i spissen for et sponset utviklingsprosjekt. Skal dataverdenen spres til den fattige verden eller skal Fjørtoft skape et marked for data-finansfyrstene? Eller lar dette seg fint kombinere? Fjørtoft er involvert i jordbruk og folkeopplysning. Forfatteren er tydeligvis i tvil. Ennå mer i tvil er revisoren fra Norad som fotfølger Fjørtofts virksomhet. Her prøver også SV-veteranen Erik Solheim seg på diplomatkarriere. Målet er å mekle fram en fredsavtale mellom tamil-tigrene og den singalesiske regjeringen. I den britiske kolonitiden ble tamilene gitt privilegier foran singaleserne, men da landet fikk sin sjølstendighet i 1948, ble makta gitt til singaleserne. Slik var britenes splitt-og-hersk-taktikk. At dette har påført landet en årelang borgerkrig, hvor 68.0000 mennesker har mistet livet, skaper ingen bondeanger i London. Singaleserne spør hvorfor lille, rike Norge er så interessert i freden på Sri Lanka. Er Norge styrt av tamilske flyktinger i Norge, av eksportinteresser eller lignende? Når forfatteren forsøker overfor singaleserne å vise til vår fredskompetanse og gode velvilje blir han møtt med spørsmål om Norge ikke har en egen utenrikspolitikk? Et relevant spørsmål, spør du meg. Sri Lanka har imidlertid blitt besøkt av større personligheter enn Fjørtoft og Solheim. Buddha har etterlatt seg en jeksel i landet og den salige Adam et fotavtrykk da Vårherre kastet ham ut av paradiset. Riktignok er både jeksel og fot i unormalt store format, men er man guddommelig så er man guddommelig.

Arne Fjørtoft er Kristiansens gjennomgangsperson i en stor del av boka. Jeg tror boka hadde blitt bedre ved å redusere omfanget av Fjørtoft i boka.

Thailand

Deretter går ferden til Thailand. I Graham Greene og Rudyard Kipling sine fotefar, men også i den amerikanske sivilisasjonens spor. Amerikanerne drepte kvinnene på rismarkene og voldtok nabolandets døtre. Deretter slappet de av i Bangkok, betalte tjue dollar for ei hore og bidro til å befeste byens posisjon som prostitusjonssted. Og Kristiansen forteller om kvinnene med giraffhalsene, om Karen-folket og om nabolandet Burma hvor den vakre Aung San Suu Kyi sitter i husarrest.

Bangla Desh

Boken tar leseren med til tidligere Øst-Pakistan, hvor løsrivelsen på syttitallet førte til en nedslakting av tre millioner mennesker. I dag plages landet i Bengal-bukta av flommer, korrupsjon, tiggere og en ufattelig fattigdom. Der det er industri å skape tiggere, noe som fører til at mange blir lemlestet med henblikk på sitt framtidige tiggeryrke allerede som småbarn. Samtidig forteller Kristiansen om blomstene rundt hovedstaden Dhaka. Et vakkert land med andre ord, hvis samfunnsforholdene hadde vært annerledes.

Nepal

I Katmandu er kua hellig, men geita ofres til guden Kali. Kali er Shivas gemalinne. Her går buddhister og hinduister om hverandre, og religionene er vanskelig å skille fra hverandre. I denne verdens siste hindustat. Mange norske fjellklatrere har prøvd seg på Mount Everest, godt hjulpet av sherpaenes sterke hender og rygger. Flertallet i Nepal er fattige og analfabeter. Uten barnearbeidet stopper Nepal, sies det. Fjørtoft bygger ut fjernsyn i folkeopplysningens navn. Landet bortfører unge jenter til prostitusjonsslaveri i indiske Mumbai. Korrupsjonen er stor. Ikke rart dette landet har blant verdens mest aktive maoister. Bevegelsen ledes av barna til det intellektuelle aristokrati. Hovedmålet er å fjerne monarkiet.

Cecil Rhodes drøm

I siste delen av boka forsøker forfatteren sammen med to andre jevnaldrende femtiåringer å reise med tog fra Kapp til Kairo. Denne toglinjen var den britiske kolonialisten Cecil John Rhodes drøm. Borgerkrigen i Sudan stopper forfatterens reise. I mellomtiden besøker vi Sør-Afrika. Vi besøker Mugabes Zimbabwe. Vi lærer en grasrotarbeider i Zanu-pf å kjenne, som har en mer tjen-folket-agenda enn sin partileder. Det fortelles om den kritiske og berømte universitetsprofessoren som parodisk blir diktatorens informasjonsminister. Videre føres leseren gjennom Zambia og Tanzania. Det berettes om aidsens forbannelse. Her er det strikkhopping over Viktoria-fallene i Zambesi-elven. I Zanzibar bor forfatteren på Tembo House, hotellet som huset Henry Morten Stanley før hans ekspedisjon for å finne Livingstone. David Livingstone som da han døde hadde blitt mer afrikaner enn brite.

Avslutning

Boken er fragmentert og springende, som reiseinntrykk gjerne er.

I innledningen til boka skriver Tomm Kristiansen at vandringsmenn i området har hatt ulike attityder. Vasco da Gama reiste rundt med et åpent sinn som besøkende, mens Abraham fra Ur reiste rundt med et lukket sinn og betraktet området han kom til som sitt. Kristiansen har et åpent sinn og en grunnleggende sympati for de mennesker og de kulturer han møter. Hvor han kommer, faller de vestlige fordommer han ofte først inn, men har korrigerer raskt med motforestillinger til våre tradisjonelle oppfatninger.

Derfor er dette en åpen og interessant bok.

av Dr Gupta

Da den kalde krigen ble intensivert på 1950-tallet og den brutale mccarthyismen i USA begynte å bli en trussel, leverte Sweezy og Huberman en så veltalende og bitende kritikk gjennom Monthly Review at justisministeren i New Hampshire stevnet Sweezy og fikk ham endog fengslet for forakt for retten.

En av de fremste marxistiske politiske økonomer Paul M Sweezy trakk sitt siste åndedrag i Larchmont, New York 27. februar 2004. Sweezys liv strakk seg over ni tiår. Han var sønn av en rik bankier og begynte sin akademiske tilværelse som student ved Harvard 1931-32, siden ved den prestisjefylte London School of Economics der han ble kjent med marxismen. Da han døde over 70 år senere var han fortsatt marxist. For mange er fortsatt Monthly Review, som han grunnla sammen med Leo Huberman i 1949 og redigerte til sin død, ved siden av en rekke bøker han skrev alene eller i samarbeid med andre, en viktig kilde for forståelse av de marxistiske synspunktene på den kapitalistiske økonomien, imperialistisk utbytting i den tredje verden, sosialisme osv. Sweezys skrifter om politisk økonomi gjenspeiler at han ikke bare behersket marxistisk økonomi, men også andre økonomiske tankeretninger. Det som fremfor alt preger det lange livet hans er en urokkelig tillit til marxismen og sosialismens uunngåelighet som erstatning for det eksisterende kapitalistiske systemet. Det er levert fornuftig kritikk av Sweezys økonomiske analyser, men det undergraver på ingen måte hans rolle som en av verdens ledende radikale økonomiske og politiske analytikere.

Allerede i 1938 skrev Sweezy det viktige verket The Theory of Capitalist Development: Principles of Marxian Political Economy. Det var en nyskapende lærebok i de marxistiske økonomiske prinsippene. Her begynte Sweezy sin omfattende debatt mot Joseph Schumpeter og de synspunktene han fremmet i Capitalism, Socialism and Democracy. Det bør påpekes at Schumpeter, en fremstående ikke-marxistisk økonom, var en nær venn av Sweezy og holdt ham høyt. Med utgangspunkt i en sammensausing av elementer fra Marx og Keynes, uten noen egen modell, måtte også Schumpeter erkjenne at sosialismen måtte være en konsekvens av en økonomisk utvikling der «samfunnets økonomiske anliggender tilhører den offentlige og ikke den private sfæren».

Schumpeter mente at det kapitalistiske systemets stagnasjon var forårsaket av politisk kontroll, mens Sweezy viste til de motsetningene som er innebygd i selve utviklingen av det kapitalistiske systemet. For Sweezy er kapitalen et hinder for seg selv. Dette er særlig fremtredende i analysen hans av tendensene i retning av underforbruk i det kapitalistiske systemet.

Sweezy underviste en periode ved Harvard, jobbet for flere New Deal-institusjoner og sluttet seg til den amerikanske hæren når andre verdenskrig var i gang. Han var medlem av League Against Fascism og andre folkefrontbevegelser sent på 1930-tallet. Mens han arbeidet hos Hærens forskningsavdeling i London i 1943, redigerte han også det månedlige magasinet European Political Report, som hadde et klart antifascistisk, venstreorientert ståsted. Etter sitt korte virke i hæren ble han nektet nyansettelse ved Harvard, og han konkluderte med at han som marxist ikke hadde mulighet til ansettelse. Den politisk bevisste Sweezy avsverget seg ikke sitt marxistiske ståsted og slo seg heller sammen med Leo Huberman for å utgi et av verdens fremste marxistiske tidsskrifter, Monthly Review: An Independent Socialist magazine, i mai 1949 med økonomisk hjelp fra litteraturprofessor ved Harvard F O Matheissen. I det første nummeret var det en artikkel skrevet av Albert Einstein om «Hvorfor sosialisme?» (1). Monthly Review har forblitt et nødvendig og uvurderlig magasin for å forstå kapitalismen og bevegelser gjennom tiår.

Da den kalde krigen ble intensivert på 1950-tallet og den brutale mccarthyismen i USA begynte å bli en trussel, leverte Sweezy og Huberman en så veltalende og bitende kritikk gjennom Monthly Review at justisministeren i New Hampshire stevnet Sweezy og fikk ham endog fengslet for forakt for retten. Som marxist nektet Sweezy å svare på spørsmålene i retten og senere, i 1957, tok også amerikansk høyesterett opp fengslingen. Sweezy fremsto som en seierherre som symboliserte mot og intellektuell ærlighet. På denne tiden var antikommunismen også den amerikanske imperialismens krigsrop. Den amerikanske hæren invaderte Korea og USA-imperialismen gjorde mye for å spre sin oppkonstruerte versjon av Korea-krigen. Monthly Review Press ble etablert gjennom utgivelsen av I F Stones bok som tilbakeviste den offisielle versjonen av krigen.

Etter den andre verdenskrig førte spørsmålet om overgangen fra føydalisme til kapitalisme til en omfattende debatt ved utgivelsen av Maurice Dobbs bok Studies in the Development of Capitalism i 1946. Dobb la vekt på de indre motsigelsene i det føydale systemet og fremveksten av nye produktivkrefter i England som de grunnleggende årsakene til kapitalismens fremvekst. Noen år senere utfordret Paul Sweezy dette synet med sitt «bytteforholdperspektiv» der han definerte kapitalismen i form av produksjon for profitt gjennom bytte i markedet i motsetning til føydalismens tilnærmede subsistensøkonomi. Med styrke fremmet Sweezy sitt syn at kapitalismen oppsto ved hjelp av krefter som handel og internasjonal arbeidsdeling. Han mente at særlig aspekter knyttet til utbredelsen av utenriks- og innenrikshandel, inkludert ulik kolonihandel, var den viktigste faktor bak oppløsningen av føydalismen. Etter at denne viktige debatten har gått i et halvt århundre, synes det imidlertid som om de interne eller eksterne forklaringene – vektlagt av henholdsvis Dobb og Sweezy – ikke passer til utviklingen av kapitalismen i alle ulike land. I alle tilfelle er det her på plass å legge til at både Dobb og Sweezy hovedsakelig fokuserte på økonomiske endringer eller samspillet av økonomiske faktorer mot den rådende borgerlige sosiologien til Max Weber, som mente at katalysatoren i overgangen fra føydalisme lå i den «protestantiske etikken», en kulturell forklaring.

Sweezy fikk sin akademiske opplæring i klassisk og nyklassisk økonomi, og han innrømte at han måtte streve for å forstå den marxistiske teorien og å forkaste marginalnytteteorien. I Theory of Capitalist Development var den viktigste konklusjonen at langvarig kapitalstagnasjon utvikles som en følge av kapitalens tendens til overakkumulasjon. Sweezy var negativt påvirket av John Manyard Keynes, den fremste representanten for reformert kapitalisme, som likevel var kommet mye lenger enn klassiske økonomer som Ricardo og andre. I diskusjonen rundt verdifastsettelse og inntektsfordeling startet de tidligere økonomene fra det utgangspunktet at alle faktorer er fullstendig integrert i det kapitalistiske systemet og at det, gitt dette, aldri finnes noen mangel på aktiv etterspørsel. I sin General Theory forkastet Keynes dette rådende synet om konstant samspill mellom alle faktorer som ren gjetning. Keynes ville bevise at det eksisterer ufrivillig arbeidsløshet i et kapitalistisk system, at produksjonsnivået ligger langt under fullt sysselsettingsnivå og at full sysselsetting ikke er en uunngåelig realitet her. Han hevdet at en nedgang i lønningene også ville redusere etterspørselen etter varer og at en reduksjon i etterspørselen ville føre til stagnasjon. Keynes anbefalte at staten, i perioder med fallende privat forbruk, ubenyttet kapasitet i ulike sektorer og akutt arbeidsløshet, burde gå inn for økt utbud av papirpenger til å finansiere jobbskapende prosjekter. Keynes snakket også om «omfattende sosialisering av investeringer» – et synspunkt som imidlertid forble vagt. I virkeligheten er keynesiansk teori viet til å overvinne den omfattende krisen på 1930-tallet. Paul Sweezy beundret Keynes som en autentisk representant for den nyklassiske skolen «hvis fremste bedrift var å redde den fra noen av sine groveste feil». I likhet med Marx forkastet også Keynes Says lov om markeder (som benektet muligheten for manglende etterspørsel i forhold til produksjonen) og for Sweezy var Keynes fremste bidrag at han frigjorde angloamerikansk økonomi fra et tyrannisk dogme. Sweezy fant imidlertid at denne forkastelsen forble «umatchet av positive oppdagelser». Av Keynes lærte Sweezy den «omfattende analysen av den kapitalistiske økonomien som viser at depresjon og arbeidsløshet heller enn å være umulig er normen økonomien tenderer mot og som sprenger myten om at harmoni mellom private og offentlige interesser var hjørnesteinen i 1800-tallets liberalisme. Men her stoppet Keynes i sin kritikk av det eksisterende samfunnet …» (2). Sweezy så et kritisk utgangspunkt i noen av analysene av det kapitalistiske systemet, men her sluttet overlappingen, siden Sweezy mente at Keynes ikke klarte å se «økonomien som en integrert del av et sosialt system» og siden Sweezy selv var tilhenger av «en grunnleggende endring i samfunnsforholdenes struktur» til fordel for en fremgang i «menneskerasens materielle og kulturelle forhold».

I Marx’ Kapitalen er spørsmål om kapitalakkumulasjon, tendensen til kapitalkonsentrasjon osv viktige, og innen den marxistiske tradisjonen har Lenin og andre argumentert for at monopolisering betyr at konkurransen øker, ikke avvikles. De baserte seg på Marx’ teori om profittratens fall. I sitt innflytelsesrike verk Monopoly Capital poengterte Paul Sweezy og Paul Baran, i tråd med underforbrukssynet, tendensen til stagnasjon og anså at monopolet erstattet konkurransen og nødvendigheten av å investere. I keynesiansk teori er også mangler i etterspørselsnivået i markedet prominent. Sweezy og Baran argumenterte feilaktig for at monopolistiske selskaper har en voksende profitt, i motsetning til Marx’ lov om den fallende profittraten. I henhold til deres syn er profitten tilnærmet samfunnets økonomiske overskudd og tenderer til å vokse både absolutt og relativt med systemets utvikling. Her, mente de, ligger den strukturelle overgangen fra «konkurranse- til monopolkapitalisme». Det voksende «økonomiske overskuddet» i nasjonalinntekten er forskjellen mellom det samfunnet produserer, og utgiftene ved å produsere det. Denne forståelsen av «økonomisk overskudd» er åpenbart noe ganske annerledes enn Marx’ begrep om merverdi. Den regnes ut fra markedspriser i stedet for verdi og den avhenger av de samfunnsmessig nødvendige kostnadene. Når videre et slik «økonomisk overskudd», en del av bytteprosessen, dominerer markedet, står dette i motsetning til Marx’ oppdagelse av merarbeid som en del av selve arbeidsprosessen. Sweezy og Baran var inspirerte av Michal Kalecki når de konkluderte med at dersom den voksende stagnasjonen ikke gjøres noe med, må den på grunn av systemets innebygde manglende evne til å benytte seg av overskuddet, føre til underforbruk. Med dette driver de vekk fra den marxistiske forståelsen.

De refererte også til «sløsing» som en grunnleggende del av monopolkapitalismen, i langt større grad enn under konkurransekapitalisme. Slik sløsing er en sentral del av alle salgsfremstøt fra store selskaper, salgsfremmende utlegg i forskningen, jevnlige rettsutgifter, underholdning av kunder og klienter, lobbyisme osv. Slike fenomener er alt for vanlige i dagens kapitalistiske verden. I flere senere skrifter viste Sweezy og Magdoff til disse nye tendensene. Sweezy la særlig vekt på «en økning i samfunnets gjeldsstrukturer med et parallelt fall i bedriftenes og privatpersoners likviditet. Dermed ble økonomien stadig mer sårbar for den typen sjokk som i tidligere tider pleide å skape panikk; og for å demme opp for denne trusselen blir behovet for enda større inflasjon stadig mer akutt …»

Monthly Review og Monthly Review Press måtte arbeide i kraftig motgang. Allerede fra 1950-tallet leverte både Sweezy og Huberman jevnlig knusende kritikk av Vietnamkrigen i det de skrev. Etter den cubanske revolusjonen i 1959, bare 15 mil fra USA, ikke bare støttet Paul Sweezy og Leo Huberman hendelsen, de ble personlig kjent med Fidel Castro og Che Guevara, ettersom de fikk det privilegiet å reise rundt øya med dem. I kjølvannet av revolusjonen så Sweezy og Huberman at det var grunnleggende for Cuba å gå i mer sosialistisk retning for at den skulle overleve. Monthly Review Press ga ut to bøker om Cuba som fokuserte på landets økonomiske transformasjon.

Paul Barans The Political Economy of Growth representerte en nyvinning ved at avhengighetsteorien med denne boka ble brakt til første rekke og etablerte Monthly Review som en dedikert støttespiller for revolusjoner i den tredje verden. Nesten et tiår senere, da Sweezy og Baran skrev Monopoly Capital: An Essay on the American Economic and Social Order, var den dedikert til Che Guevara. Blant de andre bemerkelsesverdige bøkene som ble utgitt av Monthly Review Press på 1950- og 60-tallet var William Hiltons Fanshen – en levende beskrivelse av landreformene i Maos Kina. I 1967 hevdet Sweezy at ledelsen av kampene gjennom hele 1900-tallet hadde blitt flyttet til den tredje verden og at opprørene mot kapitalismen og oppbyggingen av sosialismen først og fremst ville finne sted i periferien av den kapitalistiske verden. I denne sammenhengen er det nødvendig å nevne Allendes marxistiske regjering som kom til makten gjennom parlamentariske valg og dens fall gjennom det CIA-støttede kuppet i 1973. Sweezy var selv en æresgjest ved Allende-regjeringens innsettelsesseremoni. Selv om han fullt og helt støttet denne regjeringen, lot han ikke være å advare om at uten støtte av en væpnet styrke og omringet på alle kanter av kapitalistiske stater, ville regjeringen forbli svak. I Monthly Review analyserte Sweezy på en briljant måte den tragiske erfaringen fra Chile med den klare konklusjonen at i land omgitt av den kapitalistiske verden kan revolusjonen bare vinne gjennom væpnet kamp. Fra slutten av 1980-tallet begynte Monthly Review å støtte radikale arbeiderklassebevegelser for sosiale endringer. Ikke bare var Sweezy en trofast tilhenger av det anti-amerikanske opprøret i El Salvador. Under ledelse av Paul Sweezy og Harry Magdoff trakk Monthly Review frem naxalittbevegelsen, studentbevegelsen i Frankrike, Tyskland, Italia osv i 1968, maoistbevegelsen i Nepal, Chiapas-opprøret i Mexico osv. Paul Sweezy slo seg sammen med andre intellektuelle tidlig på 1970-tallet for å protestere mot den statlige undertrykkelsen av hovedsakelig naxalittiske styrker i India. I 1974 var han underskriver av et memorandum i protest mot indisk statlig undertrykking.

Sweezy huskes også for sin berømmelige debatt (1970) med Charles Bettelheim som var enig med Sweezy om Monthly Reviews syn på Kina og Kulturrevolusjonen. Mens Bettelheim karakteriserte herskerklassen i Sovjetunionen som «statlig borgerskap», som KKP, mente Sweezy feilaktig at Sovjetunionen var et «post-revolusjonært samfunn», verken sosialistisk eller kapitalistisk, men med potensial til å utvikle seg til et genuint sosialistisk samfunn. Sweezy kunne ikke, på tross av erkjennelsen av den nye herskerklassen i Sovjetunionen, forlate den gamle troen på at det ikke eksisterte privatkapitalister under planøkonomi, og at det ikke kunne finne sted noen deling av det totale samfunnets kapital inn i konkurrerende eller potensielt konkurrerende enheter. Man kan vise til kamerat Charu Mazumdars motsatte påstand i 1968, der han viste til fremveksten av kapitalisme i Sovjetunionen der den klassiske kapitalistklassen ikke fantes. Likevel, det som skal slås fast her, er at Sweezy i Monthly Review i desember 1970 klart påpekte at den byråkratkontrollerte økonomien i Sovjetunionen enten måtte gå fremover ved å svekke byråkratiet gjennom å politisere folket eller gå tilbake til en profittgenererende kurs som pekte mot kapitalistisk styre. Sweezy innrømte også at de nye post-revolusjonære samfunnene utviklet «en militærlignende kløft mellom lederne og folket som med tiden … hardnet og utviklet seg til et selvreproduserende system av antagonistiske klasser …» (3).

Sweezy var aldri medlem av Communist Party of USA, som han kritiserte for sin feilaktige politikk. Men han var dessverre heller aldri medlem av noe annet kommunistisk parti og forble bare en mektig revolusjonær intellektuell tenker. Han var også kritisk til SUKP og de andre kommunistpartiene som var tro mot sovjetlinja fra Khrustsjov-perioden og fremover. Samtidig var han optimistisk med henblikk på den kinesiske sosialismen, og han satte Mao høyt. Da Kulturrevolusjonen ble iverksatt under Maos ledelse støttet Sweezy den. I en av sine glimrende artikler, «Hundred Years After Marx» i Monthly Review fra mars 1983 slo Sweezy fast at Mao etter sin død hadde blitt forkastet av KKP og at «marxismen», som i Sovjetunionen, i det minste i en overgangsperiode, hadde blitt den kinesiske herskerklassens ideologi. Men som den optimisten han var, la Sweezy til at Marx, Engels, Lenin og Maos marxisme levde, og ville fortsette å gjøre det, som en ledesnor for menneskets frigjøring.

På tross av en slik robust optimisme og skarp analytisk tenking ble både Sweezy og Magdoff midlertidig slått av et falskt håp da perestrojka og glasnost ble presentert som en demokratisk tilbakevending til sosialistiske prinsipper av Gorbatsjov. Den raske historiske endringen og Sovjetunionens og andre tidligere sosialistiske land i Øst-Europas fall gjorde brutalt slutt på disse forhåpningene. Likevel kom han i utgaven av Post-Revolutionary Society fra 1990 den merkverdige kommentaren at «… krisen i Sovjetunionen og kollapsen hos deres østeuropeiske allierte hadde ikke å gjøre med at sosialismen feilet. Kampen for sosialisme i Sovjetunionen … var tapt lenge før da et klassesystem ble konsolidert, og det var dette systemet som, på tross av sine ubestridte prestasjoner, til slutt mislyktes.» Det bør legges til at Sweezy på mange måter bidro til forståelsen av problemene i en sosialistisk økonomi. Han sto støtt på sin forståelse av at markedsreformer i Sovjetunionen og Øst-Europa var uforenelige med en sosialistisk transformasjon.

I september 1997 skrev Sweezy at globaliseringen verken var en hendelse eller en tilstand; det var en prosess som hadde pågått siden kapitalismens begynnelse. Sweezy reagerte kraftig på USAs aggresjon mot Irak i 1991 og anskueliggjorde den påtrengende trusselen USA-imperialismen representerer for verden. Han var ingen sofakritiker av imperialismen. Han var heller ingen eklektisk tenker. Den kreative analytiske tenkemåten hans er godt uttrykt i hans skrifter. Monthly Review har ikke bare fremvist et antiimperialistisk og antikapitalistisk standpunkt, det har generelt fremmet sosialismens sak. Sweezy leverte også sammen med kollegene en skarp kritikk av markedsbasert sosialisme. Tilsvarende ga artikler i Monthly Review passende svar til antimarxistiske postmodernistiske synspunkter. Samtidig ble det gitt stort rom for å fremme marxistiske syn på miljø- og kjønnsproblemer. Sweezy vil bli husket som en marxist som mente at «ulikt mennesker dør ikke samfunnssystemer av seg selv. De må styrtes av mennesker som ikke lenger tolererer all elendigheten …»

Noter:

• 1. Denne artikkelen sto i Røde Fane nr 4, 2002. [Tilbake]
• 2. Paul Sweezy, Essays on Keynesian Economics and The Crisis of Capitalism, Cornerstone Publications, India, 2002, side 13. [Tilbake]
• 3. Paul Sweezy, Preface For A New (Japanese) Edition of Post-Revolutionary Society, July-August 1990. [Tilbake]

av Tina Wikstrøm Moen

Jeg skal bli en engel, ikke i dag, men om lenge, fly opp i skyene for å se jorda ovenfra.

Når jeg ser på tv, leser avisa og hører på radio, ser jeg hvordan kvinner blir møtt med nye angrep.

Kvinner som er ansatt på prosjektstillinger og som har midlertidige ansettelser, blir skjøvet ut av arbeidslivet på grunn av at de skal føde barn.

Kvinner må jobbe halve stillinger eller enda mindre deltidsstillinger. Mange kvinner får ikke annet, selv om de vil jobbe mer. Andre klarer ikke å jobbe heltid på grunn av helsa eller store omsorgsoppgaver.

Kvinner har i gjennomsnitt 100.000 kroner mindre i inntekt enn menn. De økonomiske forskjellene øker.

Porno blir mer utbredt. På tv, via mobiltelefonene, Internettet, reklame, bladene. Før måtte vi oppsøke pornoen, nå må vi slåss for å unngå. I dag må jeg skjerme datra mi mot porno som står ved siden av prinsessebladene i hyllehøyden hennes på Narvesen. Dette er et ledd i å opprettholde og videreutvikle holdninga til kvinner som blikkfang og bruksgjenstander, og ikke som individer og mennesker.

Tilvenninga av at kvinner er til pynt, er i dag kommet så langt at vi ikke en gang reagerer når fantastiske musikere og sportsutøvere må vise fram kroppen sin i tillegg til å være flinke, for å få oppslutning og bli sett.

Det ergrer meg når Liv Grete Skjelbreid Poiree, mester i skiskyting, blir referert som «supermamma» som om det er rart at hun kan skyte, hun som er mor. Når det gjelder mannen Raphael, er det helt naturlig at han skyter.

Vi blir fra morgen til kveld påminnet om at vi er «det annet kjønn», slik Simone de Beauvoir formulerte det. Barn gjøres til et yrkesmessig problem for kvinner, vi får mindre lønn, og det blir forventet at vi skal være både sexy, dyktig og reinslig.

Samfunnet motarbeider kvinner

Jeg synes jenter i Norge i dag er for lite politiske.

Vi må se på situasjonen vi er i:

I Oslo i dag lever 40.000 mennesker under FNs fattigdomsgrense. Det er ikke narkomane, alle sammen. Det hadde vært interessant å vite hvor mange av disse som er enslige mødre med barn.

Er disse dumme? Har de satt seg i denne situasjonen og kan takke seg selv? Har de kasta pengene sine i Akerselva? Jeg tror ikke noen av delene. Samfunnet vi lever i i dag er bygd på strukturer som gjør det så vanskelig å være enslig med barn!

Fordi:

• Barnehageprisene er skyhøye.
• Bolig: Det er egentlig billigere i det lange løp å eie enn å leie. Men når en tjener lite, får en ikke lån. Kommunalt kriselån blir ikke gitt. De som har lite fra før, må leve dyrere enn de som har mye.
• Enslige mødre: Mindre attraktive på arbeidsmarkedet.
• Avhengighet: Mange kvinner er avhengige av en mann med bedre lønn.

Jeg vil ikke ha et slikt samfunn. Jeg kan ikke forholde meg til en slik hverdag. Derfor vil jeg endre den. Derfor er jeg organisert.

Mine tanker om feminisme

Hva betyr feminisme for meg, og hva kreves for meg?

Vi må ha mange aksjoner. På forskjellig plan og over hele linja. Vi må være der det skjer, vi må jobbe på forskjellige måter. Kvinnekampen føres alle steder.

Noen var aktive for å få Rosemari Køhn som biskop da hun søkte den jobben. Motstanden var stor i kirkelige kretser. En kvinne som biskop? Hei, det ville nok ikke Gud like. Men både religiøse og ikke-religiøse kvinner støttet henne – ut fra et ønske om likhet for loven. Hun vant.

Noen reagerer og roper opp om en kvinnefiendtlig film og får debatt. Noen går i åttendemarstog og viser fram kvinners krav og kampvilje. Noen aksjonerer fordi en kvinnelig politibetjent blir sjikanert og tråkka på. Noen aksjonerer for at jenter skal få hoppe i Vikersundbakken og delta i de største mesterskapene. Noen arrangerer studiesirkler, de sitter sammen og leser og diskuterer for å forstå bedre hvorfor ting skjer. Andre skriver artikler og fortellinger. Noen vil arrangere festival og vise fram kvinners kunnskap og mangfoldige liv.

Jenter slåss for å bestemme over sin egen kropp og kle seg som de vil. Noen får beskjed om å skjule magen på skolen. Andre blir kritisert fordi de går med skaut på hodet. Alltid skal mannssamfunnet bry seg med jenter.

Noen slåss for at jenter med innvandrerbakgrunn skal bestemme over sitt eget liv. Noen bryr seg med diskrimineringen som innvandrerkvinner møter i arbeidslivet. Noen slåss for at vi får en sekstimers normalarbeidsdag, slik at langt flere kvinner kan ha full jobb og full lønn. Noen organiserer ly for kvinner som er utsatt for vold.

Det er så mye kvinner vil endre! Vi må samle oss i små grupper der vi bor og si i fra om urettferdigheten. Vi må også være mange, synlige og jobbe kontinuerlig. Da må vi organisere oss og tenke et stykke framover!

Feministisk organisering

Noen må ta på seg jobben og organisere på lang sikt. Menge kvinner over hele landet som går sammen, diskuterer hva som skal gjøres, samler inn penger for å få noe av dette til, det er organisering.

En organisasjon, altså mennesker sammen, utretter mye mer og helt andre ting enn hva et enkeltmenneske kan klare. Jeg med mitt liv, med mann, barn, jobb og mange oppgaver, kan likevel klare å dukke opp på et møte å bidra med mitt. Jeg gjør en oppgave til neste gang. Alle gjør litt, og vi får til en hel masse! Vi skal ikke organisere oss for organisasjonens skyld. Men med mange samla under samme tak kan 2 + 2 bli 5.

Organisasjonen trenger vi for å samle erfaringer på makt og styrke og videreføre den fra det ene leddet til det andre. En aksjon i Kongsvinger er kjempebra og kjempeviktig, men hvem sprer kunnskapen videre og sier i fra til jentene i Bergen så de kan gjøre det samme der?

Hvem tar ansvar for penga? Vi har ikke Orkla i ryggen. Penger må komme fra et sted. Hver og en må bidrar med sitt.

Mange år

Vi må ha organisasjoner bygd på demokrati, som kan bidra til å opprettholde kontinuiteten og arbeidet over mange år. Kampen for å forandre verden og for å oppnå kvinnefrigjøring er langt der framme et sted. Kampen for selvbestemt abort var et blodslit som varte i over åtti år. Det trengtes organisering for å få det til. Det samme gjaldt stemmeretten. Hundrevis av aksjoner over hele landet, i alle byene, over mange år. Det var det som trengtes. Fordi jeg tenker slik er jeg med i Kvinnefronten og sitter i Oslo-styret. Vi må ha landsomfattende kvinneorganisasjoner som jobber langsiktig.

Kapitalismen hindrer kvinnefrigjøring

Jeg tror likevel ikke vi kan oppnå full likestilling og kvinnefrigjøring i det samfunnet vi har i dag. Kapitalismen hindrer det. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismen på tusen måter. Og undertrykking av kvinner er en av mange former for undertrykking. Samfunnet er bygd på at noen har avmakt, for at andre skal ha makt. Det er kapitaleierne som har den reelle makta i Norge. Derfor er jeg også med i AKP, fordi jeg vil forandre disse strukturene.

Vi må tenke på flere enn naboen og dem vi kjenner. Vi må også tenke på vaskerne på skolen, på sentralbordama på kontoret til mamma, og også utenfor Norges grenser.

Det er ikke likegyldig for meg hva folk tenker rundt meg. Det er ikke likegyldig hva folk mener, hvis du vil endre den verden du lever i.

Jeg har tre punkter til en plan:

• 1. Se på virkeligheten. Den skal vi betrakte, snakke om, skrive om og pille fra hverandre.
• 2. Sette mål! Jeg er litt misunnelig på gutter, for mange av dem er gode på det. («Jeg har en gitar – jeg skal bli rocke stjerne.») Vi må også lage konkrete mål, og organisere oss for å oppnå akkurat det.
• 3. Gjennomføre!! Vi må komme med krav! Det er ikke å syte, men å vise styrke! Vi skal ikke ta bort kvinnekampen fra feminismen, men komme med krava vi har i feminismens navn!!

Mindretall kan bli flertall

Det jeg ønsker meg er at folk med hjertet på venstresida skal kunne organisere seg sammen. Sjøl om vi på noen områder er forskjellige, må vi likevel kunne enes om enkeltsaker og stille samme krav. Det skjer jo også. For eksempel mot pensjonsreformen, for gratis barnehager og for kriminalisering av horekunder.

Vi er mange mindretall som samles og blir til flertallet!

Se verden som engel

Jeg skal bli en engel. Ikke i dag, men om lenge. Men om jeg hadde blitt det i dag, ville jeg flydd opp i skyene for å se jorda ovenfra. Som Kjersti Ericsson har sagt, vi kan ikke klare å se hvilket lappeteppe vi sitter i, og hva slags mønster dette har, når vi sitter midt oppi det. Vi må se det ovenfra, og det er dette jeg som engel nå prøver å gjøre.

Jeg ser at det er sammenheng mellom mønstrene i høyre hjørne og nederst til venstre.

Jeg kan se at den røde tråden jeg trodde gikk igjen gjennom det hele, slettes ikke er rød, men helt blå. Kanskje må vi rekke opp hele greia for å få det riktig.

Jeg ser også at mønsteret er bygd på kvadrater, jeg vil ha rundinger.

Jeg ser store hull og brennemerker, som er kamuflert med falske diamanter. Jeg vil reparere hullene.

Dette er det vi som feminister framover må gjøre. Jobbe for å klare å se sammenhengene og strukturene. For å sammenfatte det vi klarer å se, må vi organisere oss, og danne forum der vi kan lære hverandre det vi finner ut.

Vi må samarbeide med andre organisasjoner, som fagbevegelsen, og vi trenger støtte og hjelp fra vanlige menn. Vi trenger langsiktige planer. Vi vil se store resultater og nå målet vårt!!

av Peter M Johansen

Yasser Arafat var Palestinas ansikt; hans kaffiyeh, hodeplagget, ble frigjøringssymbolet og den palestinske identiteten. Hans livslange rettesnor var å lede frigjøringsbevegelsen, holde den mest mulig samlet og ikke tape synet av al-Quds, Jerusalem. Arafat ga aldri fra seg det palestinske kortet til andre arabiske ledere. Han var dermed den ubestridte palestinske lederen som samlet på seg kritikk fra mange hold.

Portrettene av Arafat er mange. Vi har fulgt ham fra Jerusalem til Kairo, til Kuwait og geriljabasen Karameh, fra Amman til Beirut og via Tripoli til Tunisia, før han kunne vende tilbake til de fortsatt okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza i den landflyktiges triumf, men med en forræderisk avtale i bagasjen. Men sviket var ikke Arafats.

Den samme Oslo-avtalen som førte til en de facto anerkjenning av Arafat, PLO og selvstyremyndigheten som det palestinske folkets legitime politiske uttrykk, inneholdt samtidig USAs, Vestens og den norske regjeringas fortsatte svik overfor det samme palestinske folkets rettmessige krav nedfelt i FN-resolusjon 242 og 338 om de okkuperte områdene og FN-resolusjon 194 om flyktningenes folkerett til å vende tilbake.

Oslo-avtalen illustrerer Arafats dilemma som leder for en frigjøringskamp med politiske, militære og ikke-voldelige midler og som statssjef for en palestinsk «stat» som ble utropt av Palestinas nasjonalkongress i Tunis i 1988 i et forsøk på å bygge bro mellom PLOs utefront og intifadaen på hjemmefronten. Oslo-avtalen ble fordømt av den sekulære opposisjonen, Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP), av den islamistiske opposisjonen, Hamas og Islamsk Jihad, og av palestinske intellektuelle og politikere som Edward Said.

Etter Golfkrigen i 1991 var USA nødt til å gripe fatt i den nye situasjonen i Midtøsten etter Murens fall og USAs nye strategi for en ny verdensorden som ble utformet under president George H Bush. USA benyttet anledningen at PLO lå nede, avsagd fra finansielle støtte fra Kuwait og Saudi-Arabia fordi Arafat angivelig gikk i allianse med Iraks Saddam Hussein.

Arafat var ute i Palestinas ærend. Han ville koble Iraks invasjon av Kuwait til andre uløste spørsmål i Midtøsten, ikke ulikt det franske forslaget som kom opp et døgn før USAs tidsfrist løp ut 17. januar 1991. Arafat svarte på kritikken mot å ha omfavnet Saddam Hussein med at han aldri ville slutte å lytte til de palestinske stemmene på Vestbredden og i Gaza. For det fikk han svi mer enn Jordans kong Hussein som ble brent av USA fordi han hevdet å ha en «arabisk løsning» på Kuwait-konflikten på plass inntil Washington presset og lokket Egypt inn i «alliansen» ved blant annet å halvere landets gjeld.

Oslo-avtalen, som var Midtøstens utgave av García Márquez-romanen Beretningen om et varslet mord, danner derfor rammene for Arafats politiske testament. Avtalen var en kynisk kalkulert undergraving av FN-resolusjonen og åpnet for en politisk prosess på Israels premisser, styrt ut fra kravet om at ethvert palestinsk kompromiss blir møtt med kravet om et nytt – uten reaksjoner eller sanksjoner overfor Israels systematiske utbygging av bosettingene på okkupert område og smygende innhegning av det palestinske folket.

Arafat ble aldri det redskapet mot det palestinske folket som USA og Israel la opp til i tillempningen av Oslo-avtalen. Han fortsatte å styre som en frigjøringsleder i krigssonen, med sitt sikkerhetsapparat og korrupsjonen som det nasjonale borgerskapet og eksilledelsen plantet i de palestinske institusjonene. Men Arafat legger etter seg en kamp om legitimitet som ikke utelukkende handler om arverekkefølger og valgprosedyrer i de ulike palestinske organene, men som står forankret på de bærebjelkene som frigjøringskampen er tuftet på.

Arafat var i Camp David i juli 2000 villig til å ta neste skritt for så å kreve mer. Men hans nei til å selge ut grunnprinsippene i kampen, er hans siste politiske ettermæle som kommer til å stå i sentrum for etableringen av en palestinsk ledelse, nå uten Arafat til å håndtere en ruinert Oslo-avtale og et uoversiktlig «Veikart for fred». I kanskje det siste intervjuet sier Arafat til den engelskspråklige Kairo-avisa:

«Vi har gjort Palestina-saken til det største problemet i verden. Se på Haag-domstolens kjennelse om muren. 130 land støttet oss i FNs hovedforsamling. 107 år etter Basel-konferansen, 90 år etter Sykes/Picot-avtalen, har Israel ikke lykkes med å utslette oss. Vi er her, i Palestina, ansikt til ansikt med dem.»

av Birger Thurn-Paulsen

«En kvinne må erobres. Uten dette vil han hverken få ømhet, varme, lidenskap eller sensualitet fra henne. Hun vil at han med stil, eleganse og riktig timing, skal overmanne, nedlegge og penetrere henne, og riste på eggene.» (Espen Anker)

Menn har det visstnok vanskelig for tida. Det er jo noe alle skjønner, bare vi ser litt på virkeligheten:

• Lønn etter kjønn er stadig like tydelig – menn tjener fortsatt betydelig mer enn kvinner, og forskjellen har økt igjen de sist årene.
• Forholdet at kvinner er reservearbeidskraften i arbeidslivet, er ikke endret – blant annet tydeliggjort ved at kvinner i stor grad har deltidsjobber.
• Det er fortsatt menn, med skrikende få unntak, som herjer med, slår og dreper kvinner – familien, eller familiære omgivelser er fortsatt det farligste stedet for kvinner.
• Kvinner har fortsatt hovedansvaret for arbeid i hjemmet, for barn og for omsorg og det vi kan kalle det sosiale nettverket rundt kjernefamilien.
• Kjøp og salg av kvinners kropp i forskjellige varianter er et stadig like blomstrende marked.

Det er jo noe alle burde forstå at det ikke er lett å leve med slike byrder.

Noen har forstått det på sin måte og trekker klare konklusjoner.

Wonderboys og Pornopung

I løpet av høsten har det versert forskjellige debatter om kjønn, kjønnskrig og hvem som har makt, eller ikke makt. Medienes Wonderboys er ett begrep. Det er liten tvil om at menn har makta i de fleste redaksjoner, at flest menn skriver mest og lengst, er de mest synlige i mediabildet, og brøler mest. Jeg velger å ta utgangspunkt i en kronikk og en bok av samme mann, en som er journalist i Dagbladet, forfatter av en ganske medieomtalt bok, og som i sin tur knytter kampen på kjønnsmarkedet til kampen i media og det offentlige rommet, og til kvinnekampen. Det er en ung mann ved navn Mads Larsen. Han har skrevet boka Pornopung, og 12. desember hadde han en kronikk i Dagbladet under tittelen «Jul i feministgata».

Før jeg bryner meg på det, har jeg imidlertid lyst til å trekke fram noe jeg synes er viktig i forhold til mediene som helhet. Markedsliberalismen setter sine tydelige spor, også i medieverden. Kamp om markedet, oppkjøp, fusjoner og monopolisering skyter fart. Markedsandeler, opplagstall og inntjening styrer, med påfølgende beinhard kamp for å finne det som selger, kamp om karrierer, om å bli sett og ikke minst hørt. Det blir det veldig mye synsing ut av, og mye skrik og skrål og tomme tønner. Det forsterker kampen mellom folk, og kjønnskampen og fører med seg et race mellom unge fremadstormende med mye på hjertet, men ikke alltid så mye å melde. Det er vanskelig å tenke seg at dette er en utvikling som vil styrke kvinners plass i media.

Et annet trekk er at kvinner, likestilling og kvinnespørsmål gjøres til et spørsmål om markedsandeler. Selv om det helt sikkert er hederlige unntak, både når det gjelder ansettelser av kvinner og valg av stoff, mistenker jeg ikke mediene som sådan for å være spesielt opptatt av kvinneperspektiv og kvinnefrigjøring. De skal selge. Kvinner leser mer enn menn, blant annet, og er tross alt blitt økonomisk sterkere. Samtidig som det på sitt vis er stor oppmerksomhet om kvinnestoff, forteller media nå om mannsdominansen, i media, og innenfor kulturen. På film- og teatersektoren, for eksempel, er det menn som totalt dominerer som styreledere, som sjefer og som instruktører. Disse refleksjonene er, slik jeg ser det, nyttige å ha i bakhodet.

Tilbake til Mads Larsen, hans kronikk og boka Pornopung.

Makt og avmakt på kjønnsmarkedet

Som kommentar til årets undertøyskampanje, signert H&M, skriver Larsen i kronikken: «Hvis det er noen som har grunn til å føle seg nedvurdert, er det menn, som gjennom plakatene blir minnet på hvor lite verd de er på dagens kjønnsmarked – redusert til kikkere som kun slipper til på kvinners nåde.»

Kanskje å snu ting litt på hodet? Rent bortsett fra at dette ikke akkurat er noe nytt fenomen: Mer eller mindre påkledde kvinner som pyntegjenstander, objekter, gjerne i salgsøyemed, til «glede» for all verden og for kikkende menn. Nok om det, det er koplingen her til likestillingsspørsmål som virkelig er interessant.

Larsen hevder videre i kronikken: «Hundre års likestillingskamp har gjort at unge norske kvinner har gått forbi menn på nesten alle felt. Jenter under 35 år har bedre utdanning, høyere karakterer, lettere for å få attraktive jobber, høyere sosial status, sterkere forbrukermakt og, som jeg peker på i romanen Pornopung, en makt på kjønnsmarkedet som gir enorme fordeler.» Han referer til forsker Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo, som etter en undersøkelse konkluderer med at: «Guttene sitter igjen på gutterommet og onanerer mens de unge kvinnene går ut i verden og lever ut sin nye, frigjorte seksualitet.»

Et siste sitat fra Larsens kronikk: «Fordi menns seksualitet er så lett tilgjengelig og kvinners så vanskelig å oppnå, er en manns evne til å nedlegge kvinner den måten å oppnå status på som er mest universell. Så lenge det er slik, kommer vi aldri til å oppnå virkelig likestilling. Jeg skisserer noen mulige måter å løse dette på i Pornopung, men har langt fra funnet fasiten. Først må kvinner innse at de ikke lenger er undertrykte ofre. Så må de begynne å gi slipp på makta på kjønnsmarkedet. Deretter kan vi sammen klyve over det siste likestillingshinderet.»

For min del har jeg fryktelig vanskelig for å se hva slags løsninger han skisserer i boka. De unge mennene der er ganske enkle vesener, stort sett med én ting i hodet: Nedlegge damer. Å få pult betyr at du ikke blir avvist. Han om det. Jeg bruker bare en del påstander fra hans penn som utgangspunkt. Samtidig som det er viktig å spørre: Er han viktig, er han representativ? Ja og nei. Han er ikke helt aleine. En historiker ved navn Nils Rune Langeland skriver at den norske mannen «er meir framandgjort i høve til det norske samfunnet enn sin søsterlige medpart». Det er heller ikke uvanlig å finne påstanden om at vi egentlig har likestilling her i landet, at likestillingen til og med har gått for langt. En litt annen variant er en retning som i og for seg støtter kvinnekampen, men sier samtidig at kvinnene i alt vesentlig har oppnådd det de har kjempet for – nå er det mannen som sliter. Nå må vi ta fatt i den moderne mannens problemer. Mads Larsen hevder altså at «unge norske kvinner har gått forbi menn på nesten alle felt». De har også makta på kjønnsmarkedet, over seksualiteten.

Avvisningen som makt?

Jeg tror jeg yter Larsen og boka hans rettferdighet, når jeg sier at et kjernepunkt er spørsmålet om avvisning, og hvem som avviser hvem, eller hvem som har makta der kjønnskampen beveger seg inn på det seksuelle området.

Et par små, illustrerende sitater til, fra en liten bok som heter Lærebok for menn, skrevet av en mann ved navn Espen Anker, utgitt på et lite forlag i 2002. Den er ment å være «En bok om hvordan å være en bra mann, og om hans forhold til kvinner». Ambisiøs tittel, kan man si. Uansett, han beveger seg langs den samme aksen som Larsen, for eksempel: Erobring – avvisning.

Fra innholdet i boka: «Menn trenger sosialisering. Sosialisering er å ta ansvar for sin sæd, summen av seg selv på alle nivåer. Å lage barn er å ta skrittet inn i evigheten. Det ypperste i mannens natur er å ta ansvar for sine barn.» Og: «En kvinne må erobres. Uten dette vil han hverken få ømhet, varme, lidenskap eller sensualitet fra henne. Hun vil at han med stil, eleganse og riktig timing, skal overmanne, nedlegge og penetrere henne, og riste på eggene.»

Husk bokas tittel her – «Lærebok for menn»!

La oss hoppe tilbake til femtitallet, for eksempel, da mange barn og unge gikk på danseskoler av det klassiske slaget – en ganske typisk arena. Gutter og jenter på hver sin side av lokalet, guttene skal krysse rommet og engasjere. Absolutt en ganske svett opplevelse. Vil han få ja fra den utvalgte. Nå var det kanskje mer usikkerhet enn erobringsinstinkt som preget den unge mannen på det stadiet, men mønsteret er lagt, treningen er i gang. Enda svettere for jentene. Hvem vil velge meg – og, vil jeg bli valgt i det hele tatt, eller vil jeg bli sittende som veggpryd?

Påstanden nå er altså at kvinnene har erobret så mange skanser, og også har, på selvbevisst og frigjort vis, makta i det seksuelle spillet. I boka Pornopung driver de unge mennene en hesblesende jakt på nye erobringer og seksuelle erfaringer. Men avvisningen – de unge kvinnene kan sitte der og velge og vrake – avvisningen får til dels traumatiske følger. De unge, frustrerte mennene strever med å få tilgang til disse frigjorte, selvbevisste og sterke unge kvinnene – men de kan velge å sprike, eller la være. De har nøkkelen, de kan avvise.

Jeg tror at denne påstanden om at det er kvinnene som har erobret makta, som har makta på kjønnsmarkedet, den angivelig siste arenaen i kjønnskampen, ligger og plasker i den grøfta hvor menn er enkle seksuelle vesener. Den fortrenger at det stadig er mannen som er initiativakeren, erobreren. Mens kvinners seksualitet altså er vanskelig oppnåelig. Men slipper du inn, får pult, altså, betyr det aksept. I følge boka er det ikke bare selve avvisningen som er skremmende og vanskelig her. Det handler også om misunnelsen – misunnelsen i forhold til kvinners multiorgasmiske evner, mot mannens ene sprut. Og, for å gjøre det enda vanskeligere, må vi ta med erfaringen til en av de unge mennene i Pornopung, der han tenker tilbake på et knull med en litt eldre dame på hele 32 år. Tenk, 32 år! Det fysiske forfallet var allerede i gang, hun holdt altså egentlig ikke mål Og, i tillegg var hun erfaren og krevende i senga. Hun var krevende i senga! Skummelt! Aner vi frykt for kvinner?

Det blir fristende å spørre om løsningen når det gjelder seksuallivet, blir at kvinnene må slutte å være så kostbare, og ikke si nei så ofte til kåte menn. Gjøre seg like enkle som menn?

Verden står heldigvis ikke helt stille, kampen for kvinnefrigjøring har flyttet på noe. Norske kvinner kan gå ut i verden med større grad av selvsikkerhet og tyngde, både materielt og seksuelt. I hvilken grad kan vi snakke om seksuell frigjøring? Det er nå et temmelig åpent spørsmål, men jeg tror, i alle fall, at undertrykte som kjemper for å erobre seg selv og nye områder, gjennom kampen også vil oppnå erfaring og selvinnsikt. I kjølvannet av kvinnekampen tenkes det mye, det diskuteres, forskes og skrives. Det betyr innsikt og styrke. Hvis den undertrykkende delen, mennene, betrakter dette, uten å gå seriøst inn i årsaker, uten å søke egen innsikt, men først og fremst står som vitner til virkelighetens gang, da blir det problemer, særlig hvis kvinnekampen i en eller annen grad lykkes i å riste i hegemoniet, i kontrollen. Menn skjønner at det er noe som treffer, men skjønner ikke hva. Da klamrer man seg heller til hegemoniet og tyr, i verste fall til ekstreme mottiltak for å gjenopprette kontrollen.

I den grad kvinnene faktisk tilkjemper seg større makt over egen kropp og seksualitet, og større innsikt og selvbevissthet, mens menn rygger, holder på erobringsrefleksen og lar være å se på seg selv og hvem og hva vi er, ja, da får kanskje avvisningsproblematikken større tyngde enn på danseskolen på femtitallet. Men hvis dette i sin tur omskrives til at vi nærmest har oppnådd likestilling i dette samfunnet – da har vi virkelig et problem. Og problemet forfølger oss hvis vi tviholder på klassiske stereotypier av hva kvinner og menn er som seksuelle vesener.

Er vi vitne til en seksuell revolusjon? Stort sett ikke, etter mitt syn. Vi er vitne til en utvendig forflytning, seksualiteten lagt ut som vare i kampen om markeder, ikke minst i mediene. Dermed får vi en tilsynelatende frigjøring. Uten dermed å si at det er skadelig med større åpenhet om seksualitet i det offentlige rommet, at det skrives, diskuteres og forskes. Det er bra det, forutsatt at vi tør, og prøver å gjennomskue det falske, og tar inn over oss noe av problematikken og innsikten. Kvinner som kjemper evner det i langt større grad enn menn som er på defensiven.

Arbeid, forsørging og hegemoni

Ja, det er sant at jentene framstår som sterkere, for eksempel når det gjelder skole og utdanning. Alle undersøkelser tyder på at jentene er hvassere, får høyere karakterer og kommer sterkere ut. Kanskje de rett og slett tar det alvorligere? Gutta har en tendens til å falle gjennom, gi opp, falle utenfor, kanskje bli tapere ut fra samfunnsnormen.

Jeg tror at vi, til en viss grad, i alle fall, har å gjøre med hvordan vi som kjønn takler et samfunn som i turbofart river opp strukturer, privatiserer og indivualiserer. Ledsaget av en kanonade av propaganda og drømmespinn. På den ene sida er vi selv ansvarlige for livet vårt – og for hvor langt vi kan nå, og hvor fort vi kan nå det. I den andre enden lokkes vi med hysterisk dyrking av rike halvguder. Og det kan du også bli – hvis du bare står på nok.

Kvinner er fortsatt, i hovedsak, reservearbeidskraft på arbeidsmarkedet. Samtidig skjer det noe. Arbeidsløsheten i et rikt land som Norge svinger forholdsvis dramatisk i løpet av få år. Strukturer og mønstre rives opp. Tariffavtaler skal mest mulig ned på lokalnivået, lønn gjøres gradvis til et individuelt spørsmål. Privatisering og anbudsutsetting gjør at grupper kastes fra en eier til en annen, fra en avtale til en annen. Dette bryter også opp tradisjonelle forsvarsverker. Det vi kan kalle arbeiderkollektiver, forvitrer. Fagbevegelsen som kollektiv henger og dingler etter denne utviklingen. Forskjellige fora som kan kalles mannlige forsvarkollektiver i arbeidslivet sliter, eller går i verste fall i oppløsning. Menneskene tvinges, i stadig større grad, til å se på sine liv som et prosjekt som du er mer eller mindre eneansvarlig for.

Et ganske typisk fenomen blant menn, som kanskje ikke er riktig så tydelig i dag, er det forholdet at ganske mange går i sterkt forfall, i verste fall i graven, nokså fort etter at de har gått av med pensjon. Som om selve gulvet er revet vekk under dem. Tilværelsen blir tom uten arbeidsplassen. Og du skjønner ikke helt hva som skjer.

Jeg tror at det herskende kjønnet mannen, individet, som i sin tur er mer avhengig av kollektiver rundt seg enn han kanskje vet, nå får følelsen av å bli kastet rundt på arbeidsmarkedet, ut av arbeidsmarkedet, får følelsen av at dette skjer med DEG. Gulvet forsvinner, noe i likhet med den følelsen som kommer når arbeidslivet er slutt. Arbeidsmarkedet blir mer uforutsigbart, de klassiske mannekollektivene knyttet til arbeidsplassen brytes opp. Lønnsforskjellene er der, men kvinner er blitt noe mer økonomisk selvstendige. Mannen er ikke i like stor grad eneforsørgeren. Klippen, forsørgeren vakler. Forsørgerrollen er i sin tur knyttet til spørsmålet om eiendomsrett – det elementet av eiendomsrett som eksisterer i kjernefamiliemønsteret, i forholdet mellom menn og kvinner, så lenge mannen er den økonomisk dominerende, og tilhørende det herskende kjønnet. Eiendomsretten får i en del tilfelle så groteske utslag at mannen dreper. Hvis ikke jeg får deg, skal heller ingen andre få deg!

Kvinnene kjemper. Vinner noe terreng i frigjøringskampen, og vinner samtidig innsikt i seg selv og omgivelsene – og i undertrykkelsesmekanismene. Og har i langt større grad nære venner og sosiale nettverk som ikke går i knas bare fordi en arbeidsplass forsvinner.

Mennene har så avgjort hegemoniet, men rygger når noe eller noen risper i det, tror at de mister det, tror at det skyldes at kvinnene tar noe fra dem, skjønner ikke helt hva som skjer: Hverken i arbeidslivet eller i seksuallivet.

Kan det hende at den moderne mannens problem, eller dilemma, er at han på en ene siden faktisk har det økonomiske herredømmet, og er, på forskjellig vis fortsatt subjektet i samfunnet, mens samfunnsutviklingen, på den andre siden, gjennom privatiseringen og individualiseringen i større grad gjør ham til objekt? At individualiseringen gjør at mannen, individet, kastes rundt, rives løs fra velkjente strukturer og kollektiver, slik at han føler seg sårbar. Mannen er Konge på haugen sin, men er helt avhengig av å føle tilhørighet til det herskende kjønnets store enhet. Det herskende kjønnet blir kanskje dårligere til håndtere virkeligheten når han blir – individet.

De Store Gutta – de rikeste blant de rike – løser problemene ved å gå sammen og etablere organisasjonen «Civita». En av flere mer eller mindre uformelle herresammenslutninger som tar sikte på å sikre hegemoniet – og eiendomsretten. Og så har de rike damer rundt seg. Når Stein Erik og Mille-Marie, Kremmer Hagen og Godseier Treschow forsegler forholdet sitt med giftermål i juni, er det ikke bare kjærligheten som får ring rundt seg. Det er samtidig en storfusjon av verdier. De rike gifter seg stadig med de rike. Det er fortsatt viktig å sikre eiendom, verdier og arverekkefølge. Et sidesprang dette? Kanskje, men ikke uten interesse i sammenhengen.

Kjernefamilie er hipt

Apropos giftermål. Vi kan runde av med et sprang tilbake til parringen, forholdene, kjærligheten og dens vilkår. Det er for tida en aldeles hysterisk fokusering på kjærester, hvordan bli kjærester, bli par. For å sitere en artikkel i Dagbladet søndag 11. januar. En gruppe er samlet. De har betalt tre hundre kroner til et byrå, som har sørget for å samle de betalende single til en bedre middag der forbindelser kan oppstå. Byrået arrangerer. Resten må de ordne selv. Tenk det!

En av dem sier: «Før var det hipt å være singel. Nå er det hipt å være på dater’n. Jeg betaler gjerne for en tjeneste som setter meg sammen med nye, spennende mennesker.» Dette henger på en måte sammen med tidsklemma, forstår dere. En dame fra Statens institutt for forbruksforskning (merk det!) sier: «Vi lever i et samfunn der tida er en knapp ressurs. Mange vil ikke sløse bort tida på turer på byen som ikke fører noe sted. Kjøper man en tjeneste er man litt sikrere på å møte mennesker med like interesser. Man kjøper en date, på samme måte som man lenge har kunnet kjøpe en livsstil, eller omsorg.» Herlig? Oppmuntrende? Det er en kontaktformidlingsflora av en annen verden. Og en bølge av «reality-tv»-serier som, på mer eller mindre perverst vis, skal kople opp folk til den store kjærligheten. En annen vri er konene som skal bytte hjem i et par uker – Konebyttet. Og det er alltid konebytte, er det ikke det? Aldri mannebytte!

Nettet av drømmespinn slynges ut. Drømmespinn om den evige kjærligheten og det gode parforholdet – kjernefamilien. Og så skader det ikke hvis mannen dessuten er rik! Dette er ikke særlig sunt, hverken for menn eller kvinner, men det er verst for kvinner. Det bidrar godt til å sementere forholdene mellom kjønnene.

Det er langt igjen! Langt igjen til et samfunn av frigjorte kvinner, og frigjorte mennesker. Jeg tror vi ganske enkelt avviser påstanden om at likestillinga nærmest er gjennomført, uten her og nå å gå inn på begrepene likestilling og frigjøring. Men diskusjonene går, ført an av kvinnene – og de høyrøstede mennene som mener damene har kommet langt nok, eller mer enn langt nok.

Er det hardt å være mann i dag? Det vil si, det er bedre å stille spørsmålet litt annnerledes: Hva vil det si å være mann i dag?

Skal mannen våge å se på hva som skjer, skal vi delta i diskusjonene, tror jeg vi skal inn i sammenhengen mellom økonomisk makt, forsørgerstatusen, familieforhold, spørsmålet om eiendom, gevinst og erobring, og at vi ikke er så enkle som mange vil ha det til som seksuelle vesener, hvis vi tør å se på oss selv. Og det bør vi gjøre. Se på oss selv, mener jeg.

av Peter M Johansen

Det var David mot Goliat. Hindustan Coca-Cola tappet 600.000 liter vann om dagen fra urbefolkningen i Plachimada i delstaten Kerala. Nå er bedriften stengt og flyttet, og landsbyen har blitt symbol i kampen mot «de multinasjonale».

Urbefolkningen i Plachimada og andre landsbyer i Palakkad-distriktet i den sørvestlige delstaten Kerala kalte Coca-Cola ennå for «den bitre drikken». Coke var ikke noe man bevilget seg ofte heller; den var som Pepsi alltid dyrere enn den indiske varianten, Thumbs Up. Kerala er kokosnøtter, næringsrikt og så reint at det kan brukes intravenøst ved nødtilfeller.

«Ingen fortalte oss om konsekvensene,» sier en av kvinneaktivistene bak aksjonene som satte en stopper for Hindustan Coca-Cola i en video om konflikten som blir spredt mellom de antiimperialistiske masseorganisasjonene over hele India i opptakten til Mumbai Resistance 2004, en parallellkonferanse til World Social Forum i Mumbai i midten av januar.

18. juli bestemte det lokale selvstyredepartementet i Keralas hovedstad, Tiruvananthapuram eller Trivandrum i kortversjonen, seg for å opprettholde beslutningen til de lokale myndighetene om ikke å fornye lisensen for Cola-anlegget. Da hadde pumpene gått tørre i Plachimada og landsbyene rundt.

De ble lovet jobber da representantene for Hindustan Coca-Cola og myndighetene kom på befaring til Palakkad-distriktet, ikke langt fra grensa til delstaten Tamil Nadu. Myndighetene brøt landloven fra 1967 og innvilget byggestart i 1999. Året etter sto fabrikken ferdig.

Fabrikken hentet inn arbeidskraft fra andre steder, fra byene Cheruthuruty, Shoram og Malappuram i nærheten og fra Coimbatore rett over på den andre siden av grensa til Tamil Nadu. Fabrikken stakk sugerørene sine dypt ned i grunnvannet og sugde til seg. 600.000 liter om dagen forsvant, og Coca-Cola begynte snart å ta vann fra andre steder. Når de kokte ris, ble den akkurat som kumøkk og luktet deretter, forteller kvinnene fra Plachimada. Vannet ble udrikkelig. Saltgehalten steg, og folk ble syke. De fikk blodforstyrrelser. Det verket i bein og øyne når det kom i berøring med vannet.

De tre innhøstningene om året som de til da hadde hatt, tørket inn. Da brønnen i Vijayanagaram tørket inn, måtte kvinnene gå fem kilometer fram og tilbake hver morgen får å hente vann. Det statlige grunnvannsdepartementet i Kerala hevdet at den synkende vannstanden i brønnene fall ikke skyldes Coca-Cola, men nedbørsmengdensom sank fra 2.137 mm i 2000, til 1.147 mm i 2001 og bare var 670 mm i 2002. Desto større grunn for selskapet til ikke å tappe vann, mente Plachimdas panchayat, landsbyrådet.

Plachimada gikk til streik. De er adivasi, stammefolk, og det tok hele 52 dager før de fikk støtte fra andre. Da hadde Indian National Trades Union Congress (INTUC), landsorganisasjonen som er tilknyttet Kongresspartiet, vendt dem ryggen. Congress sitter med regjeringen i delstaten som lenge ble styrt av det tidligere Moskva-orienterte Communist Party of India (Marxist) som også har hatt makten i West Bengal, delstaten med byen Kolkata (Calcutta). Begge partiene gikk inn for å gi Hindustan Coca-Cola kontrakten. Det rullet ut 16.000 kasser med Cola og Kinley-vann om dagen. Coca-Cola pøste ut millioner i reklame, og media overså fullstendig kampen. Fjernsynskanalene og avisene er så avhengige av reklamen til Coca-Cola og andre multinasjonale selskap at de ikke har råd til å være foruten, mener aktivistorganisasjonen Coca-Cola Virudha Samara Samithi (Anti-Coca-Cola agitasjonsråd).

Dermed hadde de heller ikke råd til å støtte kampen i Plachimada, mener representantene fra aksjonskomiteen i landsbyen. «Etter at Coca-Cola kom til Plachimada ble det verre enn under britene,» hevder en gammel mann på videoen. Colaen er søt; vannet i Plachimada er skjærende bittert.

Aktivistene stilte Hindustan Coca-Cola overfor alternativet på et språk de ikke kunne misforstå: «Close down or break down.» Det var virkelig David mot Goliat. Første samuelsbok 17:41: «Imens kom filisteren stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham.» Selskapet hadde mange skjoldbærere. Politiet sto på Coca-Colas lønningsliste, hevdet aksjonistene. 17:43: «»Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David.» Kampanjen til Malasar-folket fikk solidarisk støtte fra en skog av masseorganisasjoner i Kerala, fra nabodelstatene Karnataka og Tamil Nadu, fra treklemmere og dammotstandere over hele India, fra adivasi-organisasjoner og revolusjonære grupper av ulik art i villniset av forkortelser.

Medha Patkar som står sentralt i kampen mot Narmada-dammen kom til Plachimada for å reise de samme spørsmålene som i den lokale kampen: «Hvem eier vårt land, vår luft og vårt vann? Hvem bestemmer hvilke bedrifter og hvor?» Ikke de marginaliserte: adivasis, fiskerne, kvinner, fattige i byene.

Den politiske temperaturen i Kerala steg med kraften i protestene. CPM-omlandet var ille berørt. Slagordene spisset seg, på engelsk, på lokalspråket i Kerala, malayalam, og på de lokale variantene:

• Mot den amerikanske gribben: Destroy US Vulture Coca-Cola!
• Mot «de multinasjonale»: Down with MNCs!
• Mot imperialismen: Down with imperialism!

I fjor måtte plutselig Coca-Cola stenge, angivelig på grunn av tekniske problemer. Selskapet hadde allerede da planer om å flytte over grensa til Tamil Nadu. Mulighetene er store for at Coca-Cola selv hadde fått problemer med vanninntaket og ville komme seg ut for ikke å bli stilt til ansvar for miljøødeleggelsene som likevel er synlige i de berørte områdene i Palakka-distriktet.

I det lokale vedtaket om å stenge kranene heter det at lisensen ikke blir fornyet for å «beskytte offentlige interesser» fordi Hindustan Coca-Cola «skapte mangel på drikkevann i områder ved å overutnytte grunnvannsressursene». Helsedepartementet i Kerala kunne samtidig legge fram bekreftende opplysninger om utørkingen og forurensingen av brønner. Kampen mot Coca-Cola flyter videre, til det hellige Varanasi (tidligere Benars) i Uttar Pradesh, til Thrane, nord for Mumbai i Maharashtra og til Sivganga i Tamil Nadu.