av Harriet Rudd

Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt ikke har forslagsrett. I Norge vedtar Stortinget lover, men utøver dem ikke.

Den nye Grunnloven skal erstatte alle de tidligere EU-traktatene. Formålet er å gjøre regelverket mer oversiktlig. Dessuten var EUs traktater tilpasset et mindre EU. For å opprettholde et effektivt beslutningssystem også i et EU med 25 – eller flere medlemmer – måtte EU bli mer overnasjonalt og sammensetning og stemmevekt i EUs organer måtte endres. Fordi Grunnloven går så langt i å gi EU lovgivende og lovtolkende myndighet, kan det hevdes at EU-grunnloven er en forfatning mer enn en traktat.

Viktigste endringer

De to kanskje viktigste endringene i forhold til tidligere er at EU får omfattende myndighet til å inngå traktater med andre land, og at EU får så å si selvstendig myndighet til å gi og tolke lover.

Internasjonale traktater

Grunnlovens artikkel 1-12 gir EU enekompetanse til å inngå internasjonale avtaler når inngåelsen er nevnt i en EU-rettsakt, eller når det er nødvendig for å gi unionen mulighet til å utøve sin kompetanse på internt plan, eller for så vidt det kan berøre felles regler eller endre deres rekkevidde. Med andre ord, på alle områder der EU har myndighet. Samtidig oppheves EUs søylesystem. EUs politikkområder har vært delt i tre søyler. Det var overnasjonalitet bare i søyle en, mens søyle to og tre i utgangspunktet var mellomstatlige. Også i søyle to og tre kunne EU gjøre vedtak ved flertallsbeslutninger, men EF-domstolen har ikke hatt myndighet til å dømme på områder innenfor disse to søylene.

Opphevelsen av søylesystemet betyr at EU-samarbeidet i praksis blir overnasjonalt på alle felt. Man skal lete lenge i grunnlovsforslaget for å finne et område hvor det spesifikt står at EU ikke har kompetanse. I tillegg baserer lovtolkning i EU seg utelukkende på selve traktatteksten og avgjørelser i domstolen. Det har i praksis betydd at alle hovedregler har blitt tolket utvidende og alle unntak fra felles regelverk tolket innskrenkende. Summen av alt dette er at det ikke gjenstår noen, eller eventuelt svært få, områder hvor Norge selv vil kunne inngå internasjonale avtaler.

EU og nasjonalstatene

I den nye Grunnloven blir EUs myndighet delt mellom områder hvor EU får enekompetanse, delt kompetanse og områder hvor EU kan vedta understøttende, koordinerende og supplerende handlinger. Dette erstatter det tidligere søylesystemet. EU skal ha enekompetanse på områdene:

• konkurransereglene for det indre marked
• penge- og valutapolitikken til de land som har innført euroen
• handelspolitikken
• tollunionen
• bevaring av fiskeressursene
• internasjonale avtaler

Delt kompetanse

EU har delt kompetanse på de områdene som omfatter det indre marked, politi og justis, landbruk, fiske, transport, energi, sosial- og arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk og annen utjevningspolitikk, miljø, forbrukerbeskyttelse og felles folkehelseproblemer.

I tillegg har EU fått delt kompetanse på alle områder hvor Grunnloven ikke spesifikt slår fast at EU har enekompetanse eller kan vedta understøttende handlinger. Uttrykket delt kompetanse er misvisende. Nasjonalstatene kan bare utøve myndighet hvis EU ikke har vedtatt regler på området. Med andre ord kan medlemslandene bare vedta ting som ikke kommer i konflikt med lover og vedtak i EU.

Gummiparagrafen

Allerede i Romatraktaten ble det tatt inn en såkalt gummiparagraf. Paragrafen er videreført i den nye Grunnlovens artikkel 1-17. Hvis forfatningen ikke gir EU hjemmel til å vedta lover på ett område, kan Ministerrådet med enstemmighet likevel innføre rett til å vedta lover.

Men man nøyer seg ikke med det. Etter artikkel IV-7A kan EUs ministerråd på eget initiativ med enstemmighet vedta at Ministerrådet kan gjøre vedtak med kvalifisert flertall på områder hvor de ikke får denne retten etter Grunnloven. De får fullmakt til å gi seg selv større makt enn det som man har blitt enige om i forhandlingene om Grunnloven, og som har blitt ratifisert av de nasjonale parlamentene. Disse artiklene gir EU både myndighet til å utvide områdene der EU kan vedta lover og hvordan lover skal vedtas.

EU-retten styrkes

Grunnlovens artikkel 1-9.2 kan ved første gjennomlesing høres ut som en paragraf som begrenser EUs myndighet, men i virkeligheten kan denne bestemmelsen gi EU mer makt enn tidligere. Artikkelen lyder: «I medfør af princippet om kompetencetildeling handler Unionen inden for rammerne af de beføjelser, som medlemsstaterne har tildelt den i forfatningen, med henblikk på at opfylde de mål, der er fastsat heri. Beføjelser, der ikke er tildelt Unionen i forfatningen, forbliver hos medlemsstaterne.» Poenget er at dette kan gi EU kompetanse til å tolke hvor langt EUs makt strekker seg. Det vil for eksempel gå foran avgjørelsene i dansk og tysk høyesterett som slo fast at det er opp til dem å tolke de internasjonale traktater som henholdsvis Danmark og Tyskland har inngått.

Det er allerede gjeldende rett i EU at EUs lover har forrang framfor nasjonale lover, men det har vært basert på rettspraksis. Nå blir regelen også slått fast i lovform (artikkel 1-5a). EUs rettslige stillinger blir også styrket gjennom å få status som juridisk person (artikkel 1-6).

Institusjonelle endringer

Vi har sett at EUs myndighetsområde blir sterkt utvidet med den nye Grunnloven. Men det blir også vesentlig endringer som berører EU-institusjonene. Det har vært relativt lite diskusjon om økt overnasjonalitet og politikk i forbindelse med grunnlovsarbeidet, men det har vært store uenigheter om sammensetningen av Kommisjonen og medlemslandene stemmevekt i Ministerrådet. Kommisjonen skal fra 2014 bestå av en representant fra 2/3 av medlemslandene. Representasjon skal rotere mellom medlemslandene. De fleste vedtak i EU skal etter den nye Grunnloven vedtas med kvalifisert flertall i Ministerrådet. Kvalifisert flertall betyr i vanlige tilfeller 55 prosent av medlemslandene som utgjør minst 15 land og representerer 65 prosent av unionens befolkningstall. Et blokkerende mindretall må bestå av minst 4 land.

EU skal også få en utenriksminister. Stillingen skal omfatte det som nå er kommisjonæren for eksterne forbindelser og EUs høye representant. Den nye utenriksministeren skal sitte i EU-kommisjonen, men står til ansvar for medlemsstatene. Et annet nytt element er en permanent president for rådet. I dag roterer presidentskapet hver sjette måned. Presidenten vil ha vervet i fem år og ha som mandat å «drive» unionens arbeid og representere EU utad. Dette styrker EU både internt og ekstern som statsdannelse.

Ny konstruksjon

Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt ikke har forslagsrett. I Norge vedtar Stortinget lover, men utøver dem ikke. Regjeringen utøver lover, men kan ikke vedta dem. Det gir et vern mot maktmisbruk. EU har tre utøvende organer: Kommisjonen, Det europeiske råd og Ministerrådet. Det europeiske råd består av statslederne, mens Ministerrådet er sammensatt av nasjonale ministre med samme ansvarsområder. Ministerrådet er viktigste lovgivende organ, mens Kommisjonen har monopol på å foreslå lover. I Norge har regjeringen ansvaret for å styre landet. Men for å gjøre noe som forplikter borgerne, må de ha en lovhjemmel. For å få en lovhjemmel, må de ha flertall i Stortinget. Det vil si at de må ha støtte fra flere for å utøve makt. I EU vedtar statsrådene selv de lovene de skal utføre i sine respektive hjem, slik undergraves prinsippet om at de må søke legitimering fra andre enn seg selv.

Politikken skal ensrettes

Den sterkeste pådriveren for et sterkt og integrert EU er Kommisjonen, som har monopol på å framme lovforslag. De har brukt initiativretten til «gradvis å skape den integrasjonen vi har i dag», heter det på EUs nettsider. Kommisjonen skal ivareta interesser som går på tvers av nasjonalstatene, blant annet næringslivet og hensynet til unionens tyngde som internasjonal aktør. Kommisjonærene skal heve seg over nasjonale interesser.

Noen hevder at Ministerrådet fungerer som motvekt mot Kommisjon. Irak-krigen blir ofte brukt som eksempel på at EU ikke er en monolittisk blokk. Men det er et grunnlovsfestet mål å utjevne de politiske ulikhetene. For eksempel sier Grunnloven at utformingen av forsvarspolitikken skal være «progressiv» og «kan føre til et felles forsvar». Medlemslandene skal støtte unionens felles utenrikspolitikk «aktivt og uforbeholdent» og «i en ånd av lojalitet og gjensidig solidaritet». Videre skal nasjonalstatene «avstå fra handlinger som strider mot Unionens interesse eller som med sannsynlighet vil hemme dens effektivitet». EUs motto «forenet i mangfold» handler i hvert fall ikke om politisk mangfold!

Mange hevder at Grunnloven gjør EU mer demokratisk. Det er en påstand som ikke holder vann. EU-parlamentet får delt lovgivende myndighet på alle områder som krever kvalifisert flertall i Ministerrådet, men har fortsatt ikke forslagsrett og Grunnloven skaper heller ikke tydeligere skiller mellom utøvende og lovgivende makt.

Grunnleggende udemokratisk

I tillegg grunnlovsfestes mye av EUs politikk. Dermed blir det ikke mulig gjennom valg, verken på nasjonalt eller EU-nivå å endre politikken EU skal føre. Artikkel 1-3, som skisserer Unionens mål, lyder: «Unionen gir borgerne et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet uten indre grenser og et indre marked med fri og lik konkurranse.» «Unionen arbeider for et Europa med bærekraftig utvikling basert på en balansert økonomisk vekst og prisstabilitet, en sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne, der det tilstrebes full sysselsetting og sosiale framskritt, og et høyt nivå for beskyttelse og forbedring av miljøkvaliteten.» Grunnloven slår altså fast at grunnlaget for velferd er fri og uhemmet konkurranse, prisstabilitet og en konkurransestyrt markedsøkonomi.

Et forsøk på å involvere borgerne

Det har blitt argumentert med at prosessen frem mot en ny EU-grunnlov i hvert fall var et (godt) forsøk på å trekke borgerne med i prosessen. Forslaget ble utarbeidet av et Konvent bestående av 105 representanter fra kommisjonen, EU-parlamentet, regjeringene og de nasjonale parlamentene. Da Giscard, som ledet Konventet la fram forslaget, sa han at Konventet var «praktisk talt enstemmig». I realiteten hadde ikke utkastet vært stemt over én gang. Konventets medlemmer la fram rundt 5.000 endringsforslag som aldri ble stemt over. Den britiske EU-parlamentarikeren Gisela Stuart satt i konventet og i konventets «arbeidsutvalg» og var sterkt kritisk til måten grunnlovsarbeidet foregikk på. I etterkant har hun skrevet pamfletten The Making of Europe’s Constitution om sine erfaringer med grunnlovsarbeidet. «Ikke én gang i løpet av de 16 månedene jeg satt i konventet, ble det stilt spørsmålstegn ved om dypere integrasjon er det folk i Europa ønsker seg,» skriver Stuart.

EUs demokratiske dilemma

I tillegg til de demokratiske problemene skissert ovenfor, sliter EU med et uoverstigelig demokratisk dilemma. Et demokrati slik vi kjenner det, må bety at EU-parlamentet får mer makt. Da må EU gå i mer overnasjonal retning. Et sterkt parlament som forholder seg til problemstillinger som går utover enkeltlandene interesser krever at partier stiller lister i alle land. Det må skapes en europeisk offentlighet, men det finnes ikke noe felles språk eller felles offentlig debatt i EU. Dermed blir avstanden mellom de som styrer og de som styres, større. Et mer overnasjonalt EU betyr samtidig at borgernes vei til makthaverne blir lengre.

Folkeavstemninger om EU-grunnloven

I følge grunnlovsforslaget må alle land ratifisere EU-grunnloven før den trer i kraft. Det betyr at den må godkjennes av EU-landenes nasjonale parlamenter. Diskusjonen om EU-grunnloven skal legges ut til folkeavstemning, går nå høyt i flere EU-land. Til nå har Danmark, Storbritannia, Irland, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania og Tsjekkia varslet at de kommer til å gjennomføre folkeavstemninger. Folkeavstemninger gjør det mer sannsynlig at ett eller flere land vil forkaste EU-grunnloven fordi folk i EU-landene er mer skeptiske til økt integrasjon enn politikerne.

Men selv om Grunnloven skulle bli forkastet vil hovedpunktene sannsynligvis bli iverksatt – enten gradvis, eller ved at Ministerrådet likevel ratifiserer Grunnloven etter to år. Grunnloven gir nemlig Det europeisk råd mandat til å vurdere hva som skal skje videre dersom Grunnloven etter to år ikke er ratifisert i alle medlemslandene (Artikkel IV-7, pkt. 4).

av Jan Myrdal

Eg er nett tilbake frå Kina. Det var åttande besøket mitt; i alt har eg vore rundt 3 år i Kina på desse førti åra, og Kina har vore i sentrum for verdsbildet mitt i rundt seksti år. Eg er imponert. Eg er djupt uroleg.

Imponert av resultata frå den ekstremt raske og uavbrotne økonomiske utviklinga, og uroleg for at landet kan bli delt opp i ei sosial endring så rask at det nesten er revolusjon, der noen blir rikare enn noen eg har hørt om i Europa, og mange millionar på same tid mistar all tryggleik, fotfestet i livet.

Men ennå meir uroleg er eg når eg hører Voice of America. Retorikken frå USA er nok ein gong – som i 1845 eller 1890 – den frå Manifest Destiny (sjå fotnote 1 og 2). Men i Kina – etter den traumatiske katastrofen opiumskrigen var – har det politiske målet til alle nasjonale leiarar, frå reformistane på slutten av keisartida til regjeringa i dag, vore at Kina må gjøre ende på den nasjonale og økonomiske nedgangen gjennom 1800-tallet og nok ein gong – som under Han-dynastiet (206 f.Kr-220), Tang (618-907), Ming (1368-1644) og tidleg Qing (1644-ca 1810) – ta sin tradisjonelle og rettmessige plass i verda. Eit sterkt og sameint Kina, ein økonomisk, kulturelt og teknologisk leiande nasjon. Nå går Kina fram år for år. På den sekstande nasjonale partikongressen i november 2002 kunne Jiang Zemin stolt peike på at vekstraten i Kinas BNP hadde vore 9,3 % i snitt årleg sidan den femtande kongressen fem år tidlegare (8 % meldt for 2002) og at:

«Kina nå var oppe på sjetteplass i verda når det galdt økonomisk makt.»

Men Jiang Zemin var litt for forsiktig. Om du reknar i BNP målt mot kjøpekraft er Kina alt på andreplass i verda. Bare USA er føre. Og Kina vil snart passere USA.

Likevel treng Kina framleis femti år til med varig økonomisk utvikling før landet når det Deng Xiaoping omtalte som tredje stadium, og blir «eit velståande samfunn» og har vunne tilbake sin normale historiske posisjon. Men vegen landet tar, er lada med store indre farar, og vil Washington sjå roleg på at Kina – pga storleik, store historiske tradisjonar og ressursane til den enorme befolkninga – på eit par tiår blir ei makt som uunngåeleg gjør USA til ein dverg, om landet får lov til å halde fram den nåverande utviklinga? Ganske visst treng Kina leiarar som er vidsynte, listige – og omsynslause – som Zhuge Liang (181-234, strateg og statsmann, kjent av alle kinesarar frå Romance of Three Kingdoms (note 3)) – om landet skal vere i stand til halde fram utviklinga utan å bli riven i bitar som Sovjetunionen eller Jugoslavia, eller bli utsett for kjernefysisk holocaust. Men eg minner stadig meg sjølv om kva Mao Zedong sa til «den gamle sekretæren» i Liu Lin, Li Yuhua, og dei andre arbeidarheltane frå grenseregionen i Shensi-Kansu-Ningsia på konferansen dei vanskelege dagane i november 1943:

«I røyndommen er det tusenvis av Zhuge Liangar blant det kinesiske folket; kvar landsby har sin eigen.»

Som eg kjem attende frå det som har vore Liu Lin, håper eg han har rett.

Så hugsar eg at den verkelege, heroiske og klarsynte machiavellianske patrioten Zhuge Liang (streng med tjenestemennene, kravde dei skulle la folket i fred) døydde utan å ha oppnådd hovudmålet som var samling av Kina att. I røynda skulle det ta nye tri hundre år før Kina igjen var samla under Sui (580-618). Mao Zedong og forsamlinga hans i det vanskelege året 1943 kjente godt både historiene og skuespilla og dikta om Zhuge Liang og realitetane frå Kinas historie gjennom dei turbulente åra frå slutten av Han-tida til byrjinga av Sui-tida.

At Kina på lang sikt vil vinne attende posisjonen sin verkar bestemt; landet har gjort det før, og er godt på veg til målet. Men korleis vil den nåverande supermakta på andre sida av Stillehavet reagere?

For førti år sidan, i august 1962, kom eg til produksjonsbrigaden Liu Lin sør for Yenan i Shaanxi-provinsen saman med Gun Kessle og Pei Kuangli. Derifrå rapporterte me om livet og arbeidet til kinesiske bønder i det nordvestlege løsslandet som streid for å ta eit sprang frå elende til fattigdom. Michel Leiris valte ut rapporten – Rapport fra en kinesisk landsby (Gyldendal, 1965) – til serien L’espéce humaine (Gallimard, 1964).

Me var ikkje sinologar. Men me vaks opp under andre verdskrigen i den antifascistiske rørsla som let seg inspirere av det kinesiske folkets kamp – beskrive av Edgar Snow og Agnes Smedley, Nym Wales og andre. Etter å ha brukt fire etterkrigsår i hovudsakleg fattige landsbygdområde, såkalla tilbakeståande regionar i Afghanistan, India og det som den gongen var sovjetisk sentral-Asia; det hadde endra perspektivet vårt – og verdiane våre. Det var ikkje for ingenting eg, mens eg jobba med ein film på Cuba i 1967, skreiv ein roman på engelsk, på fransk kalla Confessions d’un Européen Déloyal (En illojal europeers bekjennelser, Pax 1970).

Sju år etter første opphaldet vårt i Liu Lin, i oktober 1969, i den mest turbulente tida under kulturrevolusjonen, var Gun Kessle og eg tilbake i Liu Lin. I utlandet var omveltingane i Kina på den tida i hovudsak sett ovanfrå, frå synsstaden til byane og dei intellektuelle. Me ønska derfor i staden å gå tilbake til produksjonsbrigaden Liu Lin for å sjå og høyre kva som hende i baklandet. På den tida var det uvanleg å få innvilga eit slikt ønske. Edgar Snow kjente til Liu Lin både frå den første tida i Kina og frå reisa i 1960. Så hadde han lese Rapport fra en kinesisk landsby og skreiv nå til Beijing og fortalde meg at han venta på å få vite kva me kunne rapportere. Den andre rapporten vart så utgitt i Frankrike som Liou-Lin aprés la révolution culturelle (Kina: Revolutionen går vidare, Bokförlaget Pan/Norstedts 1970) i serien Témoins saman med den første rapporten (Gallimard, 1970).

Eg skriv detta fordi eg framleis held desse rapportane gyldige, og au fordi dei er gyldige i den forstand at folka eg skildrar, sa seg samde i det eg skreiv. Kapitla både i den første og den andre rapporten vart lesne høgt for bøndene i Liu Lin, som diskuterte dei og heldt dei for korrekte, og informerte meg om det. Då eg vitja Liu Lin for tredje gong i 1975 skreiv eg eit lite hefte som vart utgitt i Tyskland i 1976: Dritter Bericht aus Liu Lin. (Hvad sker der i Kina?: 1975 – et gensyn med folkekommunen Liu Ling. 1976 – Kina efter formand Maos død, Mellemfolkeligt Samvirke, 1977.) Eit år seinare fekk eg eit brev frå Kina datert 19. april 1977. «Me har fått og lese gjennom den kinesiske omsettinga av den tredje rapporten din … Dei fattige og lågare mellomklassebøndene frå produksjonsbrigaden Liu Lin har derfor gitt revolusjonskomiteen i oppgåve å skrive for å takke deg …»

Mange vestlege skribentar har lojalitetar som får dei til å sjå det i eit anna lys, men for meg er eit slikt brev viktig, slik det er viktig at den på mange vis kritiske boka mi om India – Indien väntar (Norstedt 1980) – blir utgitt i India – på ulike språk (som i Tyskland og USA) – men ikkje i England.

Nå er det 2002 og me tri, eg, Gun Kessle og Pei Kuangli er tilbake i Liu Lin. Me står utanfor døra til Li Yangqin og ser på Naopanshan, bydelen som klatrar i åssida på andre sida av dalen. Li Yangqin er enke nå og har flytta frå dei gamle hulene i åssida der til eit nytt hus på denna sida av dalen.

Det finst sjølvsagt ingen produksjonsbrigade meir; kollektivet er historie i Liu Lin som i Kina elles. Jamvel om det har tatt nesten ti år og noen konfliktar etter vedtaket i Beijing om endring i politikken til det kunne settast ut i livet i Liu Lin og kollektivet vart oppløyst. Men ikkje bare er kollektivet oppløyst nå i 2002, det er ikkje ein einaste åker tilbake. Li Yangqin serverte oss maiskolbar til middag. Ho visste kor glad me var i det. I 1962 hadde ho delt nyplukka maiskolbar med oss. Men denna gongen kom maiskolbane frå marknaden i Yenan. Ingenting blir dyrka i Liu Lin lenger. Korfor?

Svaret blir gitt av det lange godstoget trekt av eit stort diesellokomotiv som passerer sørover i dalen under åssida me står. Jernbanen har leigd rett til bane gjennom dalen, og sporet går over det som var den gode jordbruksjorda i landsbyen. Men dei nåverande 163 familiane i den tidlegare produksjonsbrigaden Liu Lin eig framleis marka. I 1999 betalte jernbaneselskapet 1 million Yuan for å bruke marka, i 2000 hadde leiga auka til 1,5 millionar Yuan, og i 2001 betalte selskapet landsbybuarane 2,1 millionar Yuan.

Inntekta blir delvis fordelt på dei 163 familiane – og til dei gamle, sjuke og trengande – men i hovudsak brukt til investeringar. Kontorblokkar og utleigehus langs hovudvegen til Yenan. Det er lagt planar – vakkert teikna ut av arkitektar – for den nye forstaden som nå blir bygd.

Om det hadde vore ei typisk endring på den kinesiske landsbygda, ville Kina vore idealet til småborgarlege franske rentenistar på 1800-tallet. Men endringa er ikkje typisk, bare symbolsk.

Men det er ikkje symbolsk at dei nye og utvendig sett moderne husa erstattar dei tidlegare steinhulene i skråninga i Naopanshan, og at dei falleferdige gamle jordhulene høgt oppe i dalsida dei siste ti åra er leigde ut av dei nå meir velståande landsbybuarane til den nye og svært fattige underklassen av omreisande folk utan legale bustadrettar.

Detta må ein sjå i perspektiv.

Romalderen

På veg til Liu Lin i 1962 kikka eg gjennom hyllene med fremmendspråklege bøker i bokhandelen Hsinhua i Loyang, 3. august. Det var ein studentbokhandel og hadde i hovudsak bøker om språk og vitskap. Eg fann og kjøpte (for 3 yuan) eit kinesisk opptrykk av bindet Space Flight. 1. Environment and Celestial Mechanics av Krafft A Ehricke i serien Principles of Guided Missile Design. I 1969 vart me, noe forundra, tatt med til ein satelittsporingsstasjon i Nanking.

Nå, 2. september 2002, som me førebur oss til turen til Liu Lin, drikk me te og diskuterer romteknologi på Kinas Romforskingssenter i Beijing med to av dei legendariske kinesiske romvitskapsfolka, professor Liang Sili og dr. Zhuang Fenggan. På same vis som kollegaer og venner på kjernefysikk var dei blant dei mange patriotiske vitskapsfolka som reiste frå lønnsame akademiske og industrielle karrierar i USA etter 1949, for å reise attende til Kina.

«I 1956 godkjente formann Mao Zedong og statsminister Zhou Enlai langtidsplanen for vitskapleg og teknologisk utvikling. Framdrifta låg under forsvarsdepartementet, og frå starten fekk me hjelp frå Sovjetunionen med tri typar rakettar. Det var starten på rakettprosjektet vårt. Men under konflikten med Sovjetunionen reiste ekspertane deira og tok med seg både dokumentasjon og delar. Me hadde eit dilemma. Kva skulle me gjøre? Men formann Mao Zedong, statsminister Zhou Enlai og marsjall Nie Rongzhen, som var leiar i komiteen for vitskap og teknologi, sa me måtte lite på eigne krefter; utvikle vårt eige opplegg og våre eigne elektroniske komponentar. I 1962 vart den første rakettesten mislykka. Systema våre virka ikkje.

16. oktober 1964 gjennomførte Kina første atombombeprøva. Me hadde kula, men ingen pistol! Men nederlag er mora til framgang. 27. oktober 1966 kunne me offentleggjøre at Kina hadde testa ei kjernefysisk sprengladning i ein rakett og hadde blitt den femte atommakta.

Frå 1965 arbeidde me på eit langsiktig prosjekt. I løpet av åtte år skulle me ha fire rakettypar med dobbelt rekkevidde. Kulturrevolusjonen førte til noen forsinkingar, men i 1980 kunne me teste den første interkontinentale ballistiske raketten.

Etter det har Kina som kjent utvikla teknologien og skote opp mange kommersielle satelittar.

Det er mange romforskingsprogram, ikkje minst på biologi. Å halde spirande frø vektlaust i ti eller fjorten dagar kan til dømes auke avkastinga med 10 til 20 %, og me samarbeider med ulike departement om det. I rommet kan ein produsere perfekte krystall utan feil. Ja, det er mange fascinerande prosjekt.

I januar 1962 vart programmet for utprøving av bemanna romferder godkjent. Den 20. november 2000 gjennomførte me første vellykka prøveturen med romskipet Shenzhou. Det gjennomførte alle planlagte oppgaver før det på vellykka vis snudde og landa på planlagt stad. Etter det har me helde fram med å prøve ubemanna romturar og returnert skipet til jorda. Ubemanna fordi mest alle prøver, men ikkje alle, kan utførast utan menneske i rommet. Men framleis er det nødvendig med bemanna ferder. Me planlegg første bemanna turen i 2003 eller seinast 2004.

Akkurat nå gjennomfører me forstudiar for ein planlagt bemanna romstasjon. Det er eit langsiktig prosjekt. USA, Russland og 14 andre land samarbeider om ein slik romstasjon. Men me vil ha vår eigen. Det er ulike problem som må løysast.

Sjølvsagt har alt det her både sivil og militær betydning. Noen departement vurderer noen av prosjekta som interessante, men for kostbare. Det er ikkje merkeleg. Me må diskutere og håpe dei vil bli overtydde!»

Kva med det nye bildet av Kina?

Det er ikkje bare statistikken som syner ei rask, svært rask, økonomisk utvikling i Kina. Utviklinga endrar sjølvet utsjånaden på Kina. Alle som kjem til Beijing – for ikkje å snakke om dei som kjem til Shanghai – kan sjå det. Dei gamle smale gatene i Beijing der me sykla for førti år sidan, forsvinn raskt. Beijing har vorte ein by med høgreiste kontorbygningar og seksfelts motorvegar.

Nyplantinga av skog i nordlege Shaanxi som vart diskutert ein generasjon tilbake, har blitt vellykka. Eg kunne sjå endringa då me kjørte nordover. Og byane og småbyane i provinsen endrar seg. Jamvel den tunge forureininga som kjenneteikna byar som Xian i nittiåra er mindre.

I Yenan er det au lettare å puste nå. For ti år sidan, i 1993, var tåka så tjukk at eg ikkje kunne sjå til enden av hotellkorridoren.

«Ja, me gir fordelar til dei hushalda som går frå kol til gass,» sa Wang Zhixiao i Xian. «Det er grunnen til at lufta er så mykje reinare nå enn då me møttest for tjue år sidan.»

«Men kokken som er van med kol har problem med å få same kvalitet på maten med gass eller elektrisitet,» sa Gun. «Eg veit det fordi eg diskuterte problemet med kokkane i Shandong i 1976.»

«Sant nok, det er grunnen til at me justerer prisen på kol og gass så dei kan løyse desse problema.»

Sjølv med globalisering og åpning ut er det framleis sosial kontroll på marknaden, i det minste på noen vis.

Det er generelle problem knytt til den nåverande høge byggetakten i Kina. Reinare luft og fjerning av slum er positivt. Men det nye kinesiske bylandskapet er problematisk. Nedre Manhattan er ikkje eit ideelt miljø for menneske.

Det moderne Beijing som førebur seg til olympiske leiker, minner meg om ein diskusjon eg hadde i 1974 med kinesiske venner som jobba med kulturutveksling. På den tida var ikkje slik utveksling så fri som nå, men kontrollert og overvaka. Sverige hadde då gått gjennom ein periode på fire tiår der byane og infrastrukturen, vegane og trafikksystema var moderniserte og radikalt endra. Svenske arkitektar og byplanleggarar forsto – då det var for seint – mistaka som var gjort. Dei faglege organisasjonane deira og avdelinga for byplanlegging på Chalmers Tekniska Högskola i Göteborg førebudde eit seminar for kinesiske arkitektar og byplanleggarar om våre mistak.

«Men dere forstår ikkje,» sa den ansvarlege kinesiske tjenestemannen, «eit slikt seminar vil verke mot sin hensikt. Våre yngre arkitektar vil ikkje sjå det som mistak, bare som modernisering. Dei vil ut av slum og fattigdom. Dei kjem bare til å etterlikne det dere har gjort!»

Det som uroa – og fascinerte – meg i attreisinga og urbaniseringa av Sverige frå midt i trettiåra til nittiåra i førre hundreåret, var at me gjorde alle planleggingsfeila som alt var gjort i andre land. Trass i at byplanleggarane og arkitektane våre hadde studert nøye korleis ein skulle unngå feila. Eg har framleis rapportane frå før andre verdskrigen om kva ein skulle gjøre for å unngå det ein då kalla «eit amerikansk trafikkbilde».

Kina gjør i dag det me gjorde den gongen i mykje, mykje større skala. Så langt eg kan sjå, har dei ikkje lært noe frå erfaringane og diskusjonane i våre land, på same vis som me ikkje lærte noe. Kanskje det er grunnleggande menneskeleg, ein kan ikkje unngå det!

Om steinhuler

Eller kan ein det? Då me sto og kikka på Naopanshan på den andre sida av dalen, kunne me sjå dei nye og moderne husa som var bygde i åssida der produksjonsbrigaden for ein generasjon sidan hadde planlagt nye steinhuler. Dei er omtalt i litteraturen som steinhuler, men dei er ikkje huler. Dei er ikkje jordhuler jamvel om dei frå utsida gir eit slikt inntrykk. Dei er hus med bua steintak med seks fot tjukke stampa jordveggar, ein byggetradisjon i nordlege Shaanxi og nordvestover. Dei er framifrå hus som høver til klimaet. Kjølege om sommaren, varme om vinteren. Eg veit det ettersom eg har budd i dei både ein varm sommar og ein kald vinter.

«Og dei kan stå i fem hundre år utan behov for reparasjon,» sa Mao Keye i 1962.

Han var ein meister til å bygge, og beskreiv i detalj og viste meg korleis dei vart teikna og bygd. Den framstillinga gav meg ei utmerking som eg er meir enn stolt av – det vart ein fotnote i Joseph Needhams store verk om vitskap og teknologi i Kina.

I den siste fasen av kulturrevolusjonen, då produksjonsbrigaden Liu Lin hadde nådd eit visst velstandsnivå, skulle heile landsbyen bli bygd opp att med steinhuler – som skulle stå i 500 år. Planane for den nye landsbyen vart diskutert av bøndene. Byggemateriala – stein og løss – kom frå landsbyen sjølv. Bøndene skulle sjølve bygge. Det vakre gitterverket vart laga av snikkaren på staden; det enkelte individuelt forma for å passe familien som bygde hula. Hausten 1977 var store delar av planen gjennomført og folk flytta til nye steinhuler. Det var ein godt planlagt ny landsby. Godt planlagt fordi han vart planlagt og bygd på staden av folk som sjølv skulle bu der.

Den konstruksjonen var langt betre og rasjonell enn dei nye, såkalla moderne, husa som er kalde om vinteren og varme om sommaren, som bulldosarane hadde rydda åssida til! Men så er det ikkje lenger økonomisk grunnlag for den tidlegare landsbyen av steinhuler.

Eg veit ikkje om det i dag er noen verkeleg diskusjon om detta i Kina. Skal eg dømme etter stoda i mitt eige land, Sverige, vil det ta minst ein generasjon til før ungdommen vil byrje undre seg over om mykje av det som kallast moderne er fornuftig.

To linjer

I vesten oppfatta og oppførte mange seg den gongen som om politikken som kom til uttrykk i Kina frå 1962 – då formann Mao Zedong oppmoda folk til «ikkje å glømme klassekampen» opp gjennom kulturrevolusjonen – var uverkeleg. Som dei var diskusjonar frå middelalderen om kva kjønn englane hadde, og bare skjulte maktkampen som gjekk føre seg. Andre, på ytste venstre, brukte uttrykka som dei skulle vere trylleformlar. Professor Bo Gustafsson i Uppsala vart angripe av unge studentar som ropte: «Knus den kinesiske Krustsjov frå Sverige!»

Men den politiske kampen i Kina var ein verkeleg kamp mellom ulike grupper som sto for ulik politikk. Orda samsvarte med realitetar. Det eksisterte ein svært verkeleg «kamp mellom to linjer». Det er viktig å sjå klart kva dei ulike linjene var.

Den tredje plenumssesjonen til den ellevte sentralkomiteen i KKP fatta det strategiske vedtaket at fokus i partiets arbeid frå 1979 skulle skifte til sosialistisk modernisering og slik «løyse spørsmålet som hadde vore uløyst sidan 1957». Det var – for å seie det enkelt – ein siger for «dei som gjekk den kapitalistiske vegen».

Det var ikkje – jamvel om noen sa det i den politiske kampens hete – ein kamp mellom dei som ønska at Kina skulle utvikle seg og dei som ikkje ønska det. At det fanst grupper («firerbanden») som var irrasjonelle og ønska korrekte tog framfor tog som gjekk etter planen, var ikkje hovudspørsmålet. Dei var sosialt uviktige, ei mellombels plage. Det verkelege spørsmålet, som hadde vore diskutert i «kampen mellom dei to linjene», var ikkje OM, men KORLEIS ein skulle utvikle seg.

Ein må hugse at frå 1949 har Kina hatt kontinuerleg økonomisk utvikling. I dei førti åra frå 1953 – då Nasjonalkonferansen om finansielt og økonomisk arbeid drøfta hovudlinja for økonomisk utvikling – til 1993 steig Kinas BNP med 7 % årleg. Det er den tredje høgaste utviklingsraten i verda. (Bare Singapore (8,4 %) og republikken Korea (8,1 %) passerte Kinas utviklingsrate.)

Når ein ser tilbake på dei siste meir enn hundre åra med kinesisk politikk, er det tydeleg at alle nasjonale politikarar (unntatt dei som synte seg som forrædarar og kriminelle i tjeneste for Japan eller andre imperialistar) vore samde i to krav:

• å forsvare eit uavhengig og sameina Kina.
• Kina må ta tilbake den normale posisjonen sin som leiande økonomisk, vitskapleg og kulturell verdsmakt.

For å seie det enkelt: Dei er alle samde om det, dei ærlege patriotiske tjenestemennene til keisarriket, Sun Yat-sen, Chang Kai-shek, Mao Zedong, Deng Xiaoping.

Det er ingen skilnad i standpunkta til Deng Xiaoping på møtet i sentralkomiteen i desember 1978 og det Mao Zedong sto for under kulturrevolusjonen.

Eg har til gode å møte ein kinesar som ikkje kjenner til at dei såkalla mørke åra i Europa fell saman med Tang-dynastiet i Kina og at – slik Mao Zedong skal ha sagt om USA – det er skilnad på tenkinga til politikarane i ein stat som har eksistert i to hundre år, og dei i ein stat med ei fire tusen år gammal historie.

Det kjem to millionar besøkande til Yenan i året nå. Med svært få unnatak er dei alle kinesarar. Dei fleste er unge og utdanna. Dei kjem til Yenan for å sjå dei revolusjonære stadene. Dei kjem for å vise respekt for Mao Zedong. Men dei må gjennom Huangling for å komme dit. Der har dei besøkt kista til den gule keisaren, Huangdi Ling, kista til den mytiske stamfaren og den første herskaren over Han-folket. Huangdi skal ha regjert midt i tredje tusenåret f.Kr. Han gav folket hjulet, kunsten å lage metall, rustningar, skip, keramikk og kunsten å lage vin.

Me har tatt turen til denna kista kvar gong me har reist gjennom Huangling. Slik au i 1969, under kulturrevolusjonen, kom folk for å vise respekt for «Han-folkets far» som i kalligrafien til Guo Morou (1892 – 1978, som la grunnlaget for moderne kinesisk poesi i 1921; og som var leiar i Vitskapsakademiet etter 1949) som er skriven i minnesteinen som er reist ved grava. Denna gongen er templet nedanfor kista bygd om. Det krydde med besøkande.

Men kor hadde desse kinesiske besøkande starta reisa for å vise respekt? I Xian! Der ligg den første keisaren, han som samla Kina, Qin Shihuangdi, gravlagt og vakta av ein underjordisk hær. I det nye museet i Xian står dei menneskestore soldatane i terrakotta bak ei høg glassplate …, men dei besøkande har klart å kaste papirpengar over glassplata som eit offer; figurane står i ei dyne av papirpengar.

Ja, detta er ei nasjonal treeinighet! Den gule keisaren. Den første keisaren. Formann Mao. Han-folkets far; grunnleggaren av den kinesiske staten og gjenoppstoda til Kina. Dei besøkande er for det meste unge.

I ein styrt marknadsøkonomi, i ein sosialisme med kinesisk preg slik det offisielt blir kalla, har Kina verkeleg tatt gigantiske steg sidan 1978. Om Deng Xiaoping kunne sjå ned på det som er utført, hadde han all grunn til å vere stolt. Trass i reklameplakatane for MacDonalds og Kentucky Fried Chicken og alle dei overflatiske teikna på Cocacolonisering er folket umåteleg stolte av den kinesiske arven.

Fare lurer

Ja, Kina er godt på veg til å ta den tradisjonelle plassen ho fortjener i verda, som – fordi ho er den mest folkerike staten i verda – den økonomisk, kulturelt, vitskapleg leiande makta. Om, det er eit om. OM ho ikkje blir splitta opp og riven sund av sosiale konfliktar. Det har hendt før i kinesisk historie. Nå er det ikkje hestefolket frå nord som truar eit Kina som svekkast. Nå er faren at haukane i USA, den nåverande leiande verdsmakta, vil nytte høvet til å stoppe eit mellombels svekka Kina.

Men korleis skulle det gå til? Kommunesystemet, ulikt som det var i detta enorme landet, gav i prinsipp majoriteten av den fattige bondebefolkninga grunnleggande tryggleik, eit uutvikla men eksisterande helsestell og starten på eit allmennt skolestell for barna. Jamvel Verdsbanken meldte det. I industrien kunne risen vere sparsam, men vart servert i «jernbollen»; det var tryggleik sjølv om han var reint grunnleggande.

Nå som dei politiske endringane etter desember 1978 er udiskutable realitetar, er ikkje ei slik historisk vurdering av kommunesystemet lenger kontroversiell. Men i dag er det bare historie, jernbollen er knust, helsestellet for massane avskaffa og privatisert, utdanninga slett ikkje lenger obligatorisk og ikkje ein gong teoretisk gratis. Det flytande folket, tidlegare kommunemedlemmer som vandrar på leiting etter arbeid til byane, og som manglar bustadsrettar, skal vere rundt 150 millionar.

Den nåverande økonomiske utviklinga er ekstremt rask, men i den nye økonomien finst det ikkje oppsamla midlar til altomfattande, allmenne velferdsordningar. Når tretti millionar statleg tilsette blir fjerna frå trygge jobbar, trygge husvære, trygge helsetrygdsystem og omgjort til kontraktarbeidarar og utsett for fullskala forsøk – alt for å auke den raske økonomiske utviklinga – vil noen millionar sjølvsagt bli frigjorte til å stige opp i det marknadsregulerte systemet, mens andre blir taparar.

På same tid undergrev kriminalitet og korrupsjon samfunnet. Partiet og staten grip inn mot dei korrupte, men går dei verkeleg etter store kriminelle? Kor høgt vågar dei gå?

«Alle veit at undersøkingar stoppar på eit visst nivå,» sa ein gammal venn til meg. «Du veit at narkotika blir spreidd i landet. Nok ein gong er Kina heimsøkt av opiumsseljarane. Men korleis trur du det kjem inn i landet? Huskar du kor reint Kina var for førti år sidan? Trur du stoff kan komme inn i landet frå det gylne trianglet utan hjelp av korrupte tjenestemenn på grensa? Og trur du tollbetjentane kan gjøre noe utan vern ovanfrå? Frå provinsregjeringa og jamvel høgare opp. Det må finnast personar heilt på toppnivå som er korrupte. Det er det alle i Kina trur.»

Eg møtte herr Wang Wenyuan. Som viseformann i Folkets Høgsterett frå 1992 til 1998 hadde han det overordna ansvaret for antikorrupsjonsarbeidet. Nå viseformann i Det kinesiske folkets rådgivande politiske konferanse. Han snakka om denna faren.

«Korrupsjon et opp staten. Me er budd på å ta alle som er skuldige. Uansett kor høg og viktig.»

Eg vonar han har rett. Eg ønsker å tru det. Korrupsjonen er djupt hata i Kina – men likevel finst det korrupsjon og kriminalitet på alle nivå.

«Veit du, Jan,» sa ein gammal venn, «det er visse kadrar, ansvarlege slike, som ser prostitusjon som eit døme på ny økonomisk fridom. Og sjølvsagt finn du prostituerte på alle store turisthotell.»

Vennen min hadde rett. Jamvel eg blei vekka klokka eitt på natta på det store hotellet i Beijing av ei ung jente som baud seg fram. Vakker, sexy kledd. Med ein mobiltelefon i handa. Ho orsaka seg. Ho var tilkalla av ein kunde, men hadde banka på feil dør.

Den økonomiske utviklinga har vore følgt av eit visst sosialt forfall. Denna utviklinga ber med seg store farar. Samfunnet er blitt djupt splitta. Noen individ og familiar er blitt umåteleg rike. Mange hundre millionar er blitt velståande. Men noen millionar er kasta tilbake i forferdeleg elende. Det flytande folket, bønder utan sjanse til å leve av jordbruket sitt, er tvungne å freiste levebrødet i byar og landsbyar. Men dei har ingen rettar. Ikkje legal burett.

Alle veit, eller burde vite, at detta er farleg. Det er alt nå sosial uro på landsbygda ulike stader i Kina, og millionar blir kasta ut i arbeidsløyse i ein globalisert marknad som krev omstrukturering av dei gamle industriane. Dei utgjør ein potensiell kraft som kan destabilisere heile staten. Potensiell fordi dei har verken ideologi eller organisasjon.

Om det ikkje finst medvite ideologi som kan tjene interessene til desse millionane som blir taparar i den nye økonomien, så er vegen åpen for sekter. Falun Gong eller islamistiske fornyarar i fjerne Nordvest er bare symptom. Det er svært urovekkande. Eg spørte ein leiande kader på den sentrale partiskolen til KKP korleis partiet organiserte og arbeidde blant det flytande folket. Eg fekk ikkje noe klart svar. Det såg ut til hovudarbeidet var å organisere hjelpetiltak for dei fattige. Noe som er himmelropande langt frå organiseringa av fattigbøndene i tidlegare tider.

Og jamvel om det er millionar av besøkande ved grava til den gule keisaren og dei revolusjonære stadene i Yenan, er det ei verkeleg kulturell forvirring blant mange utdanna frå den yngre generasjonen. Ei jente i tjueåra, student som såg etter arbeid, sa til Gun:

«Eg likar ikkje gamle romanar som Romance of Three Kingdoms eller framsyningar av gammal Beijing-opera. Eg forstår dei ikkje. Eg føretrekk Madonna.»

Mangelen er ikkje bare kulturell. Eg spørte ein student i Xian om kva han visste om Korea-krigen og korleis den så verkelege trusselen mot Kina hadde blitt avverga for femti år sidan. Han var ein hyggeleg ung mann som hadde fått eit stipend av mormonarane for å studere engelsk, og som nå jobba som reiseførar og tolk. «Eg tenker aldri på slike ting. Eg har hørt svært lite om det.»

Alt i 1993 hørte eg synspunkt i Kina om farane ved velferdsstaten. Synspunkt som fekk Margaret Thatcher til å framstå som venstreorientert.

I Beijing får ikkje barna til det flytande folket – dei utgjør millionar – lov til å gå på skolen av kommunestyret, ettersom det flytande folket ikkje har noen rettar i Beijing (eller andre byar dei flyttar til). Så når det flytande folket prøvar starte eigne skolar for ungane, blir dei stengt og rivne ned av kommunestyret fordi dei er ulovlege.

Farane ved detta er ikkje ukjente. Dr Ding Ningning, direktøren i Departementet for forsking på sosial utvikling under regjeringa arbeidde med det og hadde skrive om det.

Når alt kom til alt var det ein svært enkel økonomisk grunn til dei ulike lovene om obligatorisk og gratis utdanning i Tyskland, Frankrike, Sverige og andre land der kapitalismen utvikla seg på 1800-tallet.

Men på underleg vis ser det ut til at dei nåverande leiarane i Kina ikkje ser det; eller au trur dei at det ikkje stemmer i Kina …

«Eg er glad eg gjekk ut av universitetet for ti år sidan,» sa ei ung kvinne. «I dag ville ikkje ei ung jente frå ein familie på landsbygda som eg ha sjanse til å få høgare utdanning. Men på andre sida er eg frå landet og eg har ingen forbindelsar, så jamvel med min eksamen har eg problem med å finne jobb. Alt ser ut til å avhenge av forbindelsar nå.»

At høgare utdanning har blitt eit vern for dei som tjener på det nåverande systemet er alt blitt så farleg.

Men eg kom over noe ennå meir farleg i Yenan.

Daddelhagen, Yang jia ling, er ein av dei heilage stadene til den kinesiske revolusjonen. Formann Mao budde der, på same vis som Zhou Enlai og Zhu De og andre leiarar. Der ligg au forsamlingshallen der partiet heldt sin sjuande nasjonale kongress i 1945. Kongressen der Mao Zedong trakk opp politikken etter det kommande nederlaget til Japan, og der partiet formelt tok opp Mao Zedongs tankar i vedtektene sine. Hallen er rehabilitert og malt for å framstå som i april 1945.

Ein kan leige ei uniformsjakke og lue med stjerne, kle seg opp som raudegardist frå den tida og bli fotografert. Det kostar 4 yuan. Jenta som leiger ut uniforma er atten år. Men ho kan verken lese eller skrive: «Familien vår er alt for fattig. Dei hadde ikkje råd til å sende meg på skole.»

Hadde ho vore ti år eldre, ville ho i det minste fått ei grunnleggande utdanning på skolane som vart drivne av produksjonsbrigadane i folkekommunane! Utdanning er ikkje lenger gratis, og om ho er obligatorisk for dei sosiale sjikta som nå blir velståande, gjeld det ikkje dei fattige på landsbygda eller det flytande folket i byane.

Det er ein lurande klassekonflikt her. Ein verken dr Ding Ningning eller noen andre snakka om denna gongen. Eg hugsar det min gamle venn Liu Hualan sa i 1978 – sjølv om eg ikkje likar å minnest det. Då me første gongen møttest og arbeidde saman i 1952, var ho ei svært streng intellektuell og revolusjonær kader. Ho vart svært opprørt då eg kritiserte det ulne og firkanta propagandaspråket. «Det er ein småborgarleg måte å sjå på verda på!»

Ho vart ikkje utsett for noe særleg under kulturrevolusjonen, faren var ein respektert gammal framstegsmann som hadde kjent Lenin og tjenestegjort i kinesiske ambassaden i Sovjetunionen under andre verdskrigen, og hadde fått spesielt vern av statsminister Zhou Enlai. Men nevøen hennar som var teknikar på flyplassen, var blitt sendt til Indre Mongolia. Der hadde han passa kyr.

«Kan du tenke deg,» sa ho, «arbeide med kyr!»
«Kva med det,» sa eg, «det gjorde eg som gutt. Å passe kyr og griser og vite kor maten din kjem frå er bra.»

Ho snøfta. Så byrja ho snakke om arbeidar-bondestudentane som under kulturrevolusjonen hadde fått høve til å studere på universitetet:

«Me vil hive dei ut,» sa ho, «me vil sende dei tilbake der dei hører til.»

Hatet i røysta hennar gjorde meg uvel.

Eg er redd at måten kommunestyret i Beijing handterer spørsmålet om utdanning for ungane frå det flytande folket, ungane til dei fattige, ikkje blir avgjort bare av kommuneøkonomien, men au av djup indignasjon frå kulturrevolusjonens tid då kader vart sendt ut for å lære av dei fattige og lågare mellombøndene.

Den klare og nåverande faren

Kina tar tilbake plassen sin i verda. Det er noe eg har håpa på heilt sidan eg las slike rapportar som dei frå Edgar Snow, Nym Wales og Agnes Smedley i eit Sverige omringa av tyske styrkar under andre verdskrigen. Den krigen var – slik me i min generasjon såg det – ikkje bare ein frigjøringskrig frå fasciststatane, aksen med Hitler-Tyskland, Mussolinis Italia og Hirohitos militaristiske Japan, det var au ein krig der tidlegare koloniar og avhengige land ville bli fri og uavhengige. Først blant dei sjølvsagt India og Kina.

Den vegen Deng Xiaoping symboliserer inneber store farar, men au store maulegheter. Eg møtte mange leiande personar som verka ha stor innsikt i både farane og mauleghetene.

Eg har aldri før hatt så åpne og frie diskusjonar i Kina som denna gongen. Ein kan seie at hendingar byrjar få rette namn – zheng ming, retting av namn kunne ein seie slik Konfusius sa. I ein fjernsynsserie som Tri avgjørande slag om siste fasen i borgarkrigen blir Lin Biao framstilt som ein strålande general og strateg. Som han var. Chiang Kai-shek blir ikkje karikert, han blir framstilt som ein som har tapt, og at det var grunnar til det. Men han tapte.

I bokhandelen finn eg igjen engelske utgaver av den store moderne kinesiske filosofen Fung Yulan og av kinesiske klassikarar som Å skape gudar (som Mao – som Lu Xun og dei fleste kritikarane – ville funne for full av overtru og litterært den minst viktige av romanane frå det store Ming-dynastiet), men eg finn au dei samla revolusjonære operaane frå kulturrevolusjonen på DVD, og ei sekstibinds utgave med tekstane til Karl Marx og Friedrich Engels, basert på den nye Marx Engels Gesamtausgabe, og omsett frå dei originale tekstane under oppsyn av professor Wei Jianhua, medlem av redaksjonsrådet i Internationalen Marx-Engels Stiftung.

Det er håp i mykje

Men det er som eg har skrive, store indre farar i utviklinga i dag. Sjølv om det er sant at store – og aukande – mengder folk opplever velstand, eller i det minste moderat velstand, er det verkeleg fattigdom og verkeleg nød for mange millionar som har tatt eit hopp bakover frå fattigdom til elende. Det kan true den indre stabiliteten i Kina.

Den raske økonomiske utviklinga dei siste tiåra med åpning og globalisering har skjedd, mens staten har hatt ein absolutt sosial kontroll over marknaden. Utan den kontrollen ville ikkje den stabile økonomiske utviklinga vore mauleg. Men med medlemskap i WTO vil ikkje Kina lenger ha høve til å kontrollere marknadskreftene. Det er ein medviten politikk. Farane er kjente. Den maulege vinsten skal vere stor. Men det er eit spill der innsatsen er høg.

Det er vel kjent at det eksisterer ein trussel mot einskapen i Kina frå etniske og religiøse grupper i Tibet og Xinjiang. Men det finst andre truslar som stammar direkte frå den nåverande oppåpningspolitikken. I ein tidleg periode prøvde ein å motstå marknadskreftene for å prøve å utlikne skilnaden i økonomisk utvikling mellom dei ulike regionane i Kina (sjå til dømes om Gansu i kapittelet «La ville de l’acier» i boka mi La route de la soie, Gallimard 1980) (Sidenvägen: en resa från Höga Pamir och Ili genom Sinkiang och Kansu, Norstedt, 1977). Akselerert ulik utvikling mellom regionar på WTO-vilkår kan føre til ein situasjon der sterke lokalleiarar – særleg i sør – lagar verkeleg uavhengige regionar med støtte frå utanlandsk kapital, jamvel mens dei – iallfall i dag – opprettheld formelle band til sentralregjeringa i Beijing.

Farane innebygd i den nåverande utviklinga er store. Ikkje rart at Kina held ein mykje lågare profil enn for tretti år sidan, og ser seg nøydd til å trø svært varsamt på den internasjonale scenen. Så låg profil at Kina – trass i sine langsiktige interesser – let USA etablere ei ny verdsordning.

Noen seier at detta er naudsynt ettersom den nåverande økonomiske utviklinga er grunnlagt på eksport. Eksporten er retta mot marknaden i USA. All verkeleg konflikt med politikken til USA kan føre til nedgang i eksporten som ikkje bare vil hindre vidare økonomisk utvikling, men jamvel tilbakeslag og krise. Men ikkje alle mine kinesiske venner var overtydde om at denna politikken var den beste valet for Kina.

Den nåverande utviklinga kan au sette i fare sjølve eksistensen av Kina på anna vis. Eg hugsar kommunane frå seksti- og syttitallet. Dei følgde rådet frå Mao og førebudde seg på krig. Ved å lagre korn, organisere folkemilts og utvikle lokal industri. Mao Zedong såg det naudsynt å gå på begge beina. Han var svært klar på behovet for å bu seg på krig både med høgteknologi – rakettar og atombombar – og ved å stole på kommunane som base for å kunne føre ein langvarig folkekrig. Som han sa i april 1969 på første plenum i den niande sentralkomiteen:

«Om dei kjem eller ikkje, må me vere budd. Ikkje vent at senteret skal sende materiell, ikkje ein gong til produksjon av handgranatar. Handgranatar kan lagast over alt, i alle provinsar. Alle provinsar kan til og med lage riflar og lette våpen. (…) Eg seier at me ikkje vil la oss provosere. Jamvel om dere inviterer oss ut, vil me ikkje komme ut, men om dere skulle gå til åtak på oss, vil me ta oss av dykk. Det avheng av om dere går til åtak i liten eller i stor skala. Om det er i liten skala, vil me kjempe ved grensa. Om det er i stor skala, går eg inn for å gi slepp på noe territorium. Kina er ikkje eit lite land. Om det ikkje er noe å hente for dei der, trur eg ikkje dei vil komme.»

Hausten 1969 i Beijing snakka ein kinesisk venn til meg om detta, det var etter kampane ved grensa.

«Om Moskva går til krig, kan russarane sjølvsagt sende pansertroppane sine for å okkupere Beijing. Me ville slåst. Det ville ikkje bli ei militær promenade, men dei kunne okkupere Beijing.

Men det ville bare vere starten. Dei kan ikkje vinne. Dei ville i det lange løp drukne i folkekrigen. Kommunane gjør det mauleg for oss å forsvare oss mot kva fiende som helst. Panservognene og flya deira kan nedkjempast, det veit me, og dei kjernefysiske våpna kan ikkje gi dei siger i ein slik krig. Dei veit det. Det er grunnen til at me ikkje trur dei vil prøve seg på krig.»

I dag har ikkje Kina ein slik mauleghet lenger. Det finst ikkje lenger kommunar på landsbygda som kan tjene som basar for ein planlagt folkekrig. Jamvel om Kina har rakettar og kjernefysiske våpen, er landet sårbart og i noen tiår til relativt svakare enn ei verkeleg supermakt som USA.

I røynda er landet like sårbart som ein hummar som skiftar skall!

Ikkje at det kinesiske folket ikkje veit det. Lu Xun peika i 1923 på at alle kinesarar kjenner og set pris på The Romance of the Three Kingdoms. Det er framleis slik. Dei forstår godt den nåverande farlege situasjonen, og kor viktig åpningsorda i historia er:

«Parlons maintenant de la situation générale du monde. Ce qui fut longtemps divisé doit assurément, un jour, retrouver son unité. Et ce qui, longtemps fut uni, doit un jour, fatalement, se diviser à noveau.» (Les Trois Royaumes, Nghiêm Toan et Louis Ricaud. Tome I, p.6, Saigon 1960.)

(Den engelskspråklege utgava ved C H Brewitt-Taylor omsett det til: «Imperium veks og går attende; statar splittrast sund og inngår alliansar.»)

Notar

(1) Manifest Destiny – uttrykk brukt av leiarar og politikarar på 1840-tallet for å forklare/forsvare USAs ekspansjon – ei «oppgave» eller nasjonal skjebne for USA. [Tilbake]

(2) Manifest Destiny (vår skjebnebestemte oppgave) er ein frase som vart skapt av John L O’Sullivan i avisa han eigde, United States Magazine and Democratic Review, i 1845, og skulle forsvare den historiske oppgava, og dermed moralske plikta USA hadde til å legge under seg territorium, framfor alt i sør og vest. Manifest Destiny har etter det til og frå vore brukt av ekspansjonistar i USA til å rettferdiggjøre anneksjonar av til dømes Texas, Oregon, New Mexico og California, og seinare USAs innblanding i Alaska, Hawaii og Filippinane. (Fotnote i den svenske omsettinga av Hans Isaksson i Clarté.) [Tilbake]

(3) Romance of the Three Kingdoms, skriven for 650 år sidan av Luo Guanzhong, om Han-dyanstiet i det andre og tredje hundreåret. Har gitt opphav til ma film og dataspill. [Tilbake]

av Daniel Ducrocq

Det finnes tre likhetstrekk mellom Norge og Algerie. Begge landene er unge nasjoner, de har store olje- og gassressurser, de har sterke bånd til EU – men USA passer på.

Utover dette er Norge og Algerie stort sett forskjellige – enten det dreier seg om økonomiske, sosiale, geografiske, klimatiske eller kulturelle og religiøse forhold. Dessuten er Algerie en voksende makt med ambisjoner om å bli hørt i verden. Algerie er i dag medlem av FNs sikkerhetsråd, har stor innflytelse i Afrika og kan på sikt bli Nato-medlem. Siden 2000 har den algirske presidenten blitt invitert som gjest på hvert møte i G8-gruppen.

Også på den diplomatiske arenaen spiller landet en voksende rolle. Det er for eksempel den tidligere algirske utenriksministeren, Lakhdar Brahimi, som ble håndplukket for å være FNs representant i Kabul fra 2001 til 2003 og i Baghdad i 2004.

En sterk oljenasjon

Det er selvfølgelig olje og gass som gir landet en betydelig posisjon i verden. Den daglige produksjonen har steget fra 850.000 fat i 2000 til 1,25 millioner i år. Med olje- og gassinntekter på 24 milliarder dollar i fjor, og en valutareserve på 33 milliarder dollar på slutten av 2003, er algirske finanser sterke og sunne. Høye oljepriser som følge av krigen i Irak gjøre situasjonen enda bedre. Men, som de fleste oljenasjoner, er Algerie sårbar økonomisk. Olje og gass står for 90 % av eksporten, og et betydelig fall i oljeprisene på verdensmarkedet vil få katastrofale konsekvenser.

Algerie er for eksempel Afrikas største importør av matvarer: 80 % av kornet, 33 % av melken, 95 % av matoljen og nærmest 100 % av sukkeret som trengs, er importert. Landbruksproduksjonen i landet dekker kun 20 % av den totale etterspørselen. Da landet ble selvstendig i 1962, var den katolske kirken den største eieren av landbrukseiendommer. Disse ble nasjonaliserte, og paven fikk økonomisk kompensasjon av den unge staten. Seinere har landets myndigheter gjort hederlige forsøk på å øke landbruksproduksjonen, også ved hjelp av privatisering av jordeiendommer. Og produksjonen har økt med 4 % årlig mellom 1990 og 2000, og med 7 % i 2001 og i 2002. Men produksjonskapasiteten har flere begrensninger: tilgang på vann og avfolking av distriktet. Som overalt i verden flytter algirere til de store byene, som konsekvens av industrialisering og som konsekvens av borgekrigen som har rammet først og fremst folk på landsbygda.

Borgerkrigen

Borgekrigen er mer eller mindre det vi hører om når det ved en sjeldenhet skrives om Algerie i norske media. Men hva er bakgrunnen for konflikten?

Da landet ble selvstendig i 1962, gjaldt det for den unge staten å kvitte seg med 130 år kolonistyring. En måte å gjøre det på, var å dyrke frem en sterk arabisk identitet. På skolen skulle en ikke lære fransk lenger, men arabisk. Siden de fleste lærere hadde fransk bakgrunn og hadde forlatt landet, ble det mangel på lærere. Derfor så en seg nødt til å importere arbeidskraft fra andre arabiske land og det var spesielt egyptiske lærere som etablerte seg i Algerie. De var mer eller mindre uønsket i landet sitt på grunn av deres religiøs overbevisning gjennom medlemskap i organisasjon Muslimske brødre. De var politisk brysomme, og Nasser ønsket å kvitte seg med dem. De fikk stillinger i det algirske skolesystemet, og selvfølgelig var undervisningen deres sterk religiøst preget. På denne måten ble det skapte religiøse strømninger som forklarer oppslutningen til de muslimske partiene ved valget i 1991.

Men dette er ikke hele forklaringen. Allerede på 1980-tallet ble moskeer samlingssteder hvor den sosiale misnøyen kom til uttrykk. For selv om det pumpes opp mye olje, er det ikke mye som drypper på folket. Arbeidsledigheten er sannsynligvis 10 % høyere enn de offisielle 30 %. (80 % av de arbeidsledige er under 30 år.)

Gjennomsnittsinntekt per innbygger sank fra 3.524 dollar i 1990 til 1.600 dollar i 2000. Boligsituasjonen er heller ikke god: Det bor i gjennomsnitt syv mennesker per rom i dagens Algerie.

Det har oppstått et gap mellom en mer og mer frustrert befolkning og Front National de Libération (FLN). FLN er det partiet som alene har regjert i Algerie fra 1962 omtrent til våre dager. Den første presidenten, Ahmed Ben Bella, ble fjernet fra første stund av et militær kupp ledet av Houari Boumedienne. Boumedienne regjerte fra 1965 til 1979. Det var han som skapte en sterk og sammensveiset algirsk stat. Grunnpilarer for denne staten har vært det nasjonale oljeselskapet, Sonatrach, med en stivbeint administrasjon og et mektig militært apparat. Som de fleste unge stater, nylig frigjorte fra kolonimakten, søkte Algerie støtte i Sovjetunionen. Det er verdt å merke seg at den sosiale uroen, kanalisert av muslimske partier og organisasjoner, vokste frem på det tidspunktet hvor Sovjetunionen gikk mot slutten. FLN mistet sin støttespiller utad, samtidig som protester innad ble mer og mer høylytte. Rammet av indre generasjonsmotsetninger, klarte ikke FLN å foreta de nødvendige tiltak for å rette opp situasjonen (som for eksempel bekjempe korrupsjon i administrasjonen). Valget i 1991 ble en seier for Front Islamique de Salut (FIS) som fikk oppslutning fra alle som ønsket en forandring, enten de var fattige troende muslimer eller middelklassens liberaler. Regjeringen stanset valgprosessen, muslimske ledere ble arrestert, og en borgekrig som skulle ta livet av over 100.000 mennesker på 10 år begynte.

Etter borgerkrigen

I terrenget vant de militære. I dag er muslimske geriljagrupper mer eller mindre utradert. Men krisen i det algirske samfunnet er ikke løst av den grunn, og det er ingen som lenger fanger opp og kanaliserer misnøyen. Den kommende generasjonen (50 % av befolkning er under 30 år) klamrer seg til håpet om et bedre liv ved å emigrere. Vi har sett nok en reportasje om overfulle båter som forsøker å nå den spanske eller den italienske kysten. Spanske myndigheter antar at så mange som 8.000 mennesker kan ha druknet mellom 1999 og 2003 utenfor Spania. De som velger å ikke emigrere klarer seg, takket være den voksende uformelle økonomien, det vil si svart arbeid, privatkopiering av data- og videoprodukter og trabendo (privat import og salg av varer på det uformelle markedet). Man antar at trabendo står for 60 til 70 % av den private sektorens handelsaktiviteter og ansetter 100.000 personer. Regjeringen lukker øyene velvitende at det ulmer under overflaten. Ethvert forsøk på å kvele den uformelle økonomien ville fort føre til sosialt opprør.

FLN er ikke kommet styrket ut av borgekrigen. I forkant av presidentvalget 19. april i år, så splittelsen dagslyset. Den sittende presidenten Abdelaziz Boutlefika klarte ikke å få flertall i FLN for sitt kandidatur. Det var en annen kandidat som fikk flertall i partiet, den tidligere statsministeren Ali Benflis. Som alle konflikter internt i partier gikk striden mellom Boutlefika og Benflis hardt for seg. Bouteflika gikk rettens vei: Høyesteretten bestemte at flertallet i FLN ikke fikk lov til å bruke FLNs navn, apparat og penger for å drive kampanje for Benflis. Med støtte fra mindretallet i FLN og fra RND (Rassemblement national démocratique) vant Bouteflika presidentvalget.

Mens Benflis er kjent for å være mannen som ønsker å modernisere FLN og landet, anses Bouteflika for å være konservativ i ordets rette forstand. Dette illustreres godt med at Bouteflika i sin forrige presidentperiode valgte Abdelaziz Belkhadem som utenriksminister. Belkhadem ønsker ikke sterke bånd til Frankrike og EU og er tilhenger av en aktiv arabisering av det algirske samfunnet.

Fremtiden

Abdelaziz Bouteflika er gjenvalgt som president. Hva innebærer dette for fremtiden?

I forhold til islamistiske bevegelser, kommer Bouteflika til å satse på forsoning. Har han ikke allerede i september 1999 sørget for å få vedtatt en lov som ga amnesti til geriljasoldatene som la ned våpnene? Denne loven ble svært kritisert av borgerkrigens ofre som krever et skikkelig oppgjør med fortiden. Men et slik oppgjør vil også ramme de militære. En konfrontasjon med generalene er for risikabelt for Bouteflika og hans regjering.

I forhold til kvinners rettigheter forsøker Bouteflika å reformere noe. Men kvinnenes rettigheter er en meget følsom sak i Algerie. Ethvert reformforsøk på dette området krever en ekstrem forsiktighet fra presidenten, og han har små politiske marginer å gå på. For det er slik at kvinnenes kår i Algerie reguleres av to sett lovverk: Selve grunnloven som regulerer kvinnenes rettigheter i den offentlige sfæren, og Familiekodeksen som regulerer kvinnenes rettigheter i den private sfæren. Grunnloven sikrer kvinnene de samme formelle rettighetene som menn: stemmeretten, retten til å bli politisk valgt, retten til utdanning (56 % av de som tok artium i 2002 og 52 % av dagens studenter er kvinner), retten til høyere administrative eller juridiske stillinger, osv. Familiekodeksen som ble satt ut i livet av FLN i 1984 med sjariaen som utgangspunkt, begrenser sterkt kvinnenes rettigheter. En algirsk kvinne kan ikke gifte seg uten verge, kan ikke gifte seg med en mann som ikke er muslim, og kan bli skilt (bli bortstøtt) fra sin mann på stedet (en fraskilt kvinne er mer eller mindre rettsløs). Polygamiet er ubetinget mannens rettighet.

Sterke reaksjonære krefter krever at Familiekodeksen ikke skal røres, mens kvinnebevegelser krever at denne oppheves, enkelt og greit. I oktober 2003 utnevnte Bouteflika en kommisjon på 52 medlemmer (parlamentarikere, jurister, teologer, sosiologer osv) som hadde som oppgave å fremlegge et reformforslag av kodeksen. Forslaget ble vedtatt i regjeringsrådet 19. august 2004 og står på den parlamentariske dagsorden denne høsten. Blir det vedtatt, vil algirske kvinner kunne gifte seg uten verge, polygamiet vil kunne tillates kun med samtykke fra de involverte kvinnene, en skillsmisse vil kunne bli en juridisk prosedyre. Det er langt fra kravet om monogami, like rettigheter for begge parter ved skillsmisse, ubetinget rett til arbeid for kvinner, osv.

Reformen av Familiekodeksen er ikke den eneste saken hvor Bouteflika balanserer på en line. Også i forhold til EU og USA utfordres de diplomatiske evnene til presidenten og hans regjering. EU er fortsatt den viktigste handelspartneren, med Frankrike som hovedleverandør (23 % av importmarkedet) og Italia som hovedkunde. Sistenevnte er uten atomkraft og derfor avhengig av olje- og gass fra Algerie. Men bildet kan være på vei til å endre seg. Importen fra Frankrike har sunket fra 3,5 milliarder dollar i 2001 til 2,5 milliarder dollar i 2002. Alt tyder på at algirere forsøker å importere fra forskjellige kanter av verden: fra USA (1 milliard dollar i 2002), fra Russland (1,2 milliard dollar for innkjøp av femti Mig-29 i år) og fra Kina som forsyner Algerie med det meste innen basis infrastruktur.

Eksporten går fortsatt hovedsakelig til EU-land, mens eksporten til USA nå er på samme nivået til Frankrike (2,5 milliarder dollar i 2002). Skeptisismen til EU har vokst i Algerie. Utvidelsen østover har tatt Brussels oppmerksomhet (og de økonomiske midlene som hører til) fra Middelhavsbassenget til de nye medlemslandene. Dessuten gir den voksende motstanden i EU mot å innlemme Tyrkia i Unionen, av religiøse og kulturelle grunner, dårlige signal til Nord-Afrika.

Derfor er forholdet til USA på sitt beste. To ganger har Bouteflika gjestet Bush i Det hvite hus. Han gjentok han ikke den diplomatiske feilen som den første algirske presidenten Ben Bella gjorde i 1962: å besøke Cuba på veien hjem fra et offentlig besøk i USA!

Ellevte september har bidratt til enda tettere forhold mellom Alger og Washington. Både CIA og FBI har nå kontor i flere store byer. I desember 2002 leverte amerikanere helikopter og annet militært utstyr. Amerikanske og algirske anti-terrorpoliti samarbeider nært. Slikt skaper politiske bånd. Derfor ser algirere gjennom fingrene med den amerikanske støtten til rivalen Marokko i Vest-Sahara-konflikten. Og derfor velger USA å ikke blande seg i algireres planer om å bli en atommakt: Det finnes uran i landet og det finnes atomteknikere. Algerie har ikke ratifisert den internasjonale avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.

Etter å ha vært en del av det franske imperiet fra 1830 til 1962 er Algerie dratt med i rivaliseringen mellom stormaktene. De enorme naturressursene gjør landet attraktivt for den internasjonale kapitalen. Går algirere en ny kolonitid i møte uten sterke progressive og mobiliserende politiske krefter?

Kilder:

• Jean Jolly: L’Algérie de Bouteflika, 2004
• Tidsskriftet Jeune Afrique

av Tina Wikstrøm Moen

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom, når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene.

Jeg jobber til daglig med narkotika som arbeidsfelt. Da under kategorien «forebygging» og narkotikapolitikk i en ungdomsorganisasjon. Når hverdagen min består i å ha på Ungdom Mot Narkotika-briller, er det lett å ta som en selvfølge at de aller fleste skjønner tankemåten og prinsippene bak en god og human narkotikapolitikk.

Men dette stemmer kanskje ikke helt. Jeg oppdager at alle ryggmargsreflekser jeg har, ikke er allmenne. UMN, organisasjonen jeg har vokst opp i, har en politikk som ikke alle har hørt om. Jeg trodde, i mitt møte med politisk venstreside, at UMN hadde arva tankegangen sin fra venstresida? Jeg ser nå at politikken vi fører i UMN er unik. Det er slettes ikke noe folk på venstresida tar selvfølgelig, og den narkotikapolitikken som føres på norsk venstreside er dessverre nesten like tilfeldig som i resten av landet. Jeg skal derfor skrive litt om ungdom og narkotika, sett med UMN-aktivist-øyne.

«Vi er de typene våre foreldre advarte oss mot, og vi har grunner til å gråte uten tåregass. Hver stein dere river ned kaster vi tilbake, for hva er vel en knust rute mot et knust liv? Uansett er det mer realitet i en times handling enn år med snakk, og dessuten må vi lære oss å drømme fremover!» (Slå tilbake, 2/86)

Ungdomspolitikk

UMNs politikk hviler på to bein: ungdomspolitikk og narkotikapolitikk.

Skal man tro avisene, er det slik at snart alle ungdommer i Norge har prøvd dop. Slik er det heldigvis ikke. Faktum er at det er over 80 % av norsk ungdom som aldri har prøvd dop!

Motkraft til liberalisering og stempling av unge

I utgangspunktet er narkotikaproblemet i Norge lite, om vi sammenligner oss med andre land som oss. Likevel får liberaliseringstanken og narkotikabruken stor plass i offentligheten. Til tross for at bare i overkant av 12-14 prosent av ungdom i Norge en eller annen gang prøver narkotika (Statens institutt for rusmiddelforsking, SIRUS), er det lett å sitte igjen med inntrykket av at det er langt flere. Mediene har særlig en tendens til ikke å avspeile den sosiale virkeligheten, men konstruerer en virkelighet som er tilpasset deres økonomiske situasjon. Slik manipulerer de det virkelige livet i stykker. Dette kan ha en lite heldig effekt på utviklingen av bruk. Ungdom kan lett føle at det er bare de selv som ikke prøver.

9 av 10 er mot dop

Problemet som vi ønsker å komme til livs, er det generelle inntrykket av at narkotika er en vanlig og naturlig del av ungdomskulturen. Dette må vi gjøre noe med ved å la ungdom selv danne stammen av narkotikamotstand i sine egne miljøer, og ved å skolere ungdom slik at de får rede på hvordan virkeligheten faktisk ser ut.

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene. Når avisene skriver at ungdommene i byen knuser ruter, doper seg på fester, raner gamle damer og drikker og slåss, og ingen sier avisa i mot, så blir folk redde for at all ungdom gjør disse tingene.

Kriminalisering av ungdom

Ungdom og ungdomstiden har til alltid vært betraktet med skepsis. Sokrates talte om forfallet i sin tid som begynte med ungdommen. Ungdommer var late og hadde beina på bordet. De svarte voksne frekt og hadde liten respekt. I dag kan vi lese og høre det samme fra aviser og politikere. Kriminalitet og vold. Narkotika og ulykker. Enhver ungdom kjenner at dette blir feil. Man kjenner seg ikke igjen, men tror at det bare er en selv som er annerledes fra «normen».

Tidligere sjefsredaktør i Dagbladet og nå talsmann for Pressens faglige utvalg (PFU) sa i et radiointervju i forbindelse med Aksjonsuka mot narkotika, at etter hans mening er pressen objektiv i beskrivelsen av ungdom og narkotika. Han forsikret at han var klar over at ikke alle ungdommer bruker narkotika, men la til at i HANS område, Bærum, var det helt normalt at ungdommer bruker narkotika, det kunne han selv se i gatebildet.

Dette er beskrivende for snøblindheten til voksensamfunnet når det gjelder ungdom.

Men hva skjer videre med disse ungdomma som hører om sin egen gruppe og deres ugagn hver dag? At de slåss, bruker dop og stjeler. Det klinger meg i øret et lite begrep: «selvoppfyllende profeti». Er det ikke sånn, at når du får høre ti tusener av ganger at du er dum, så tror du at du er det? Det er som når det står i avisa «ti måter å sjekke om ungdommen bruker dop», og dette resulterer i at øya blir sjekka av foreldra hver gang en kommer hjem fra fest. Hvis en aldri har prøvd dop før, er dette kanskje måten å provosere frem lyst! Hvis det forventes av ungdom at de er kriminelle og at de bruker dop, hvor lenge skal de være nødt til å motbevise? Hva skal de leve opp til? Det er som med å ta på seg russedress, det forventes en viss oppførsel med den drakta. Eller når du setter foten om bord i danskebåten. Hva med det sekundet du konfirmeres?

Ungdom forebygges i hjel

For å motvirke ungdoms tilsynelatende naturlige utvikling, er det satt sammen mange forebyggingsprogrammer som formidles gjennom skole og fritidstilbud. Vi snakker om at ungdom forebygges i hjel. Ethvert tiltak som settes i gang for innbyggere mellom 13 og 20 år blir budsjettert som forebyggende tiltak. Tiltak som gis for å unngå at de blir narkomane, prostituerte, kriminelle.

Likevel er de eneste tiltakene for ungdom som ikke har annen hensikt enn å være et fritidstilbud, idrett. Store ressurser fra frivillige foreldre, lokale klubber, og kommuner legges til dem som spiller fotball. De som ikke spiller fotball, får ikke slike midler.

Kampen for fritidsklubber var en stor sak på 1980-tallet. Da man brukte begrunnelsen «forbygging», ble mange klubber opprettet. De fleste av disse klubbene har i løpet av siste halvdel av 90-tallet forsvunnet. Bare nå, høsten 2004, har 5 klubber blitt lagt ned i Oslo, og langt flere står for tur.

Jeg leser på Ungdom og fritids hjemmeside: «Nå er det kommunene som bestemmer selv, og det stilles ingen krav. Ikke om innhold. Ikke om de ansatte. Ikke om lokaler. Ikke om hva tilbudet skal være. Ikke om hva det bør være av tilgjengelige midler. Klubbene sloss om den slunkne pengesekken i hver kommune. Sammen med de eldre, skolene, barnehagene, og alt det andre det stilles krav til at kommunene har som tilbud. Krav som staten stiller. Barn og ungdom er da det første som strykes fra budsjettene.»

Siden ungdom er sosiale, er det naturlig å møtes. Når tilbud nedlegges, finner ungdom andre møtesteder. Når oppholdsstedet flyttes utendørs, blir de et naturlig mål for kartlegging fra politiet. Gjengkriminalitet er en selvfølgelig slutning når ungdom sees i flokk. Nok en gang kan dette virke selvoppfyllende. Vil all ungdoms samvær uten voksne til stede ende med kriminalitet og vold? Hvor er tilliten til ungdom?

Det er viktig at ungdom får tilbud om kulturelle aktiviteter, men det er galt at alt ungdom skal få gjøre, skal gjøres i forebyggende ånd. Ungdomstiden er en tid som er preget av mye konflikter. Det er en viktig periode i livet mot voksentilværelsen og den har sin verdi i seg selv. Hva om voksne fikk opera for å holde seg unna puben, slik ungdom får fritidsklubb for å holde seg unna narkotikaen? Hva med dilemmaet det ofte kan være når gruppen på fem skatere ønsker seg et skateanlegg, og må bruke forebyggingsargumentet om seg selv? Ungdomstiden er verdifull. Ungdommer er ressurser for samfunnet, seg selv og sine omgivelser. Ungdom som får ansvar blir ansvarlige. Ungdom er ressurser – ikke klienter.

Ung til ung

Ung-til-ung-formidlingen er den viktigste kommunikasjonsformen i arbeidet mot narkotika.

«Vi tror at vi fortsatt kan forandre på verden, og at vi gjør mye mer ved å faktisk prøve enn å snakke om hva som gjøres. Vi har en drøm om hvordan verden bør være, og vi tror den kan gjennomføres. Vi drømmer om et samfunn der rusgifter ikke brukes til å flykte fra virkeligheten, der alle har et ålreit liv, der du slipper å følge strømmen for å bli godtatt.» (Slå tilbake, 2004)

Det er brukerne selv som vet best hva slags tilbud de vil ha. Medbestemmelsesrett eller brukerdemokrati betyr innflytelse over egen fritid. Det er i det hele tatt min mening at ungdom ikke alltid trenger voksne til stede i sine tilbud. Selvstyrte ungdomshus som for eksempel Blitz, har overlevd 20 år med suksess. Ungdom Mot Narkotika er også en organisasjon som bare styres av ungdom, og har gjort det i over 23 år.

Narkotikapolitikk

Det er jo slik at det er lovverket som regulerer hva som er lov og ikke lov. I Norge er det ikke lov å besitte, bruke eller omsette narkotika. Dette er det pågående diskusjoner om, fordi man i enkelte andre land liberaliserer og avkriminaliserer bruk av narkotika. Det er mange som jobber for at dette skal skje også i Norge, men det er heldigvis ikke flertall for dette, og det skal vi sørge for at det heller ikke skal bli! England har nå avkriminalisert bruk, og i Nederland har man jo hatt såkalte coffee shops lenge. Det er ingen ting som tyder på at dette gir mindre bruk, snarer tvert imot. Bruken av narkotika ligger der på det tredobbelte av hva vi har i Norge, samtidig som alkoholkonsumet ikke har sunket. Det er en del land som ser opp til Norden og den restriktive narkotikapolitikken vi har drevet, og for eksempel Italia har nå gått fra å ha en liberal holdning til å stramme inn regelverket og jobbe for en mer restriktiv narkotikapolitikk.

Norge har, gjennom FN, forpliktet seg til å jobbe mot narkotika. FN har narkotikakonvensjoner fra 1961, 1971 og 1988 som sier at narkotika ikke skal være lov, og at landene må jobbe mot narkotikaindustrien og mot tiltak som legitimerer bruk av narkotika. Samtidig slås det fast i FN-konvensjonen om barns rettigheter at barn har rett på trygge oppvekstmiljøer uten narkotika.

På bakgrunn av dette har det vært diskusjoner om tiltak som sprøyterom og coffee shops er i strid med de internasjonale reglene.

Legaliseringsbevegelsen

Det er viktig å være klar over at det står mange store og mektige mennesker bak i kulissene og jobber for å få liberalisert holdningene til narkotika og for å få legalisert bruken av dette. Dette er en kynisk industri det ligger enorme penger i, og de vil gjerne tjene enda mer penger. Det er faktisk sånn at enkelte tobakksfirmaer har tatt patent på maskiner som kan produsere ferdige hasj-sigaretter. Dette for å kunne masseprodusere i det øyeblikket cannabis eventuelt blir lovlig.

Vi må være klar over at narkotika er avkriminalisert i de fleste EU-land. Det vil si at man ikke får straff for å bruke eller bære narkotika opp til en viss mengde som varierer fra land til land. I Frankfurt og Amsterdam opp til 15 gram hasj til daglig(!) bruk. Lovene mot narkotika blir stadig mildere og mildere i EU. I et område der narkotika får flyte fritt, setter det landet med den mest liberale lovgivningen standarden for hva du finner av narkotika i resten av EU.

Harm reduction

Legaliseringsbevegelsen jobber også for narkotikapolitiske tiltak som kalles harm reduction eller skadebegrensende på norsk. Harm reduction dreier seg om hvordan vi skal lære å leve med narkotika, ikke om begrensing av bruk og etterspørsel. Det dreier seg ikke om å bli kvitt narkotikaen, men å begrense skadene narkotika gjør. «Narkotika er kommet for å bli – og nå er det på vår jobb å gjøre det beste ut av det.» Her kan vi nevne sprøyterom (som ikke har vist entydig nedgang i antall overdoser), sprøyteutdeling, medisinsk bruk av marihuana, vann og pilletesting på disco osv. I Sveits kan heroinmisbrukere også få heroin over disk. En slik tilnærming har fått et stadig større fotfeste i flere vestlige land (også Norge, her har Stortinget gått inn for en prøveordning med sprøyterom). Dette er en tilnærming hvor man har gått bort fra å jobbe for et narkotikafritt samfunn, man innfinner seg med at dette er et problem som alltid vil være der, og vil heller prøve å «begrense skadene». Dette er mot prinsippet om å tro på handling og forandring, og i mot grunntanken om at vi skal jobbe for det samfunnet vi ønsker å ta del i – et samfunn fritt for narkotika.

Handel og utnytting

Narkotikaindustrien er verdens tredje største industri, etter våpen og menneskehandel/prostitusjon. Dette betyr at det er mer penger involvert i handel med narkotika enn det er med de fleste andre varer. Klær og mat kommer langt ned på lista. Hvem er det så som tjener på dette?

En ting er sikkert: det er ikke de som produserer det! Narkotika dyrkes i fattige land preget av krig og konflikter. Tar man marihuana som eksempel er noen av de viktigste dyrkeområdene for dette land som Afghanistan og Marokko, land som tydelig sliter med uro. Kokainens påvirkning på Colombia er et annet eksempel på at narkotikaproduksjon er ødeleggende for samfunnstrukturene. Fordi det ligger så enorme penger i disse varene blir fattige bønder utnyttet til å produsere for krigsherrer og geriljagrupper, som igjen bruker pengene på våpen og krigføring. Bøndene som burde produsere mat, ender derfor heller opp som slaver for folk i vestlige land sine luksusbehov. Det at det produseres store mengder narkotika i disse landene gjør at problemene med avhengighet eksploderer også i produksjonslandet.

Vi må rette søkelyset mot industrien rundt narkotikahandelen. Det er en industri som må tas på alvor. Det er et apparat som får konsekvenser både for oss i vestlige land som forbrukere og for land i sør som uten spesiell stor egeninntjening produserer og opplever konsekvenser av dårlige arbeidskår, fattigdom og stort misbruk. I følge FN mangedobles misbruket av for eksempel heroin i India i takt med omsetningen her i vesten. Samtidig vet vi at misbrukere i India har langt mindre mulighet til å få hjelp enn vi tross alt har her i nord.

Industrien får ofte også fotfeste der de sosiale ressursene er minst. Det er en industri som utnytter de økonomiske og samfunnsmessige svakhetene i sør, og som samtidig utnytter mennesker med rusbehov i nord.

Norsk narkotikapolitikk

Norge har, i forhold til sørligere europeiske land, en veldig helhetlig narkotikapolitikk. Likevel må det påpekes at ikke alle delene i kjeden nedenfor prioriteres i like stor grad.

Vi må ha gode tiltak når det gjelder:

• Forebygging
• Lavterskeltiltak til rusgiftsmisbrukere
• Behandling
• Lovhåndhevelse
• Forskning og dokumentasjon

Dette innebærer at man må ha gode tiltak og satse offensivt på alle sider som berøres av narkotikaproblemet. Det må legges til rette for at ungdom har gode steder å være, hvor de kan drive med spennende ting slik at man skaper reelle alternativer til rusgifter. Man må også støtte opp organisasjoner som UMN slik at vi kan nå ut til ungdom i alle landets hjørner, og fortelle hvem vi er og hva vi mener. UMN mener at vi er forebyggende bare ved å være til! Om vi kommer til en skole og holder foredrag, og klarer å starte opp et lokallag på denne skolen, vil dette ha ringvirkninger ut i mange miljøer på en helt annen måte enn offentlige kampanjer klarer. Det er mer forebyggende å få den tøffeste jenta på skolen til å gå med antinarkotikabudskap på genseren sin i skolegården, enn at en helsesøster holder foredrag for hele skolen om farene ved narkotikabruk.

Lenger sør i Europa sees problemet med helt andre briller. En trend er å ikke se sammenheng mellom alkohol og narkotika, ungdomstilbud og narkotika, mediapåvirking og narkotika. Da blir vi stående med et helt annet utgangspunkt, og med helt andre løsninger på problemer. Her kommer vi tilbake til for eksempel harm reduction.

Ungdom er ressurser, ikke klienter!

UMN mener at man ikke kan være for ungdom, uten å være mot narkotika. Noen mener at narkotika er en naturlig del av ungdomskulturen, men det er like lite saklig som å si at alle voksne liker å høre på Elvis.

Ungdom Mot Narkotika syns det er på tide at ungdom blir respektert som nettopp: UNGDOM! Ungdom skal bli sett, hørt og få aksept for akkurat det de er! Ungdom må få lov til å være ungdommer på egen premisser. Det får være slutt på at voksensamfunnet alltid skal vite hva som er best «for ungdommen nå til dags».

UMN mener ungdom skal brukes som ressurs i samfunnet, for det er jo nettopp ungdom som er fremtiden! Hør på ungdom, se på ungdom, ta med ungdommer i beslutninger! Ungdom er ikke potensielle kriminelle eller mindreverdige!

Ungdom må være en del av ryggraden i arbeidet mot narkotika. Derfor må ungdom være med i ekspertpanelet og i arbeidet mot narkotika. Ungdom er ressurser!

Årsrapporten om narkotikasituasjonen i Norge 2003 er utarbeidet for Det europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk – EMCDDA. IRUS er norsk kontaktpunkt for EMCDDA-samarbeidet. De grafiske framstillingene som illustrerer denne artikkelen, er hentet fra denne rapporten og bekrefter ellers tendensen vi har sett i de senere år om at andelen som uttrykker en positiv holdning til narkotika, ikke lenger øker. De siste to-tre år har omkring 10 prosent av 15-20 åringer på landsbasis og 13 prosent i Oslo gitt uttrykk for at de synes at cannabis bør kunne selges fritt her i landet.

(Artikkelforfatteren takker for god hjelp til denne artikkelen fra Ungdom Mot Narkotika.)

Oppdaterte grafer fra årsrapporten 2004

http://www.sirus.no/scripts/cgiip.exe/WService=forebygging/d_emneside.html?hPKey=8605&hParent=75&hDKey=8

(1) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder 1986-2004.

(2) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder, 1968-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

(3) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer, 1986-2004.

(4) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer 1970-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

av Kvinneutvalget i AKP
ved Turid Kjernlie og Astri Melheim

Vi snakker om patriarkatet, ikke bare om kapitalismen, for å gjøre kvinnebevegelsen, kvinner i fagforeningene, alle jenter og kvinner bedre forberedt på å kunne slåss mot det som venter.

Med patriarkat mener vi mannsherredømme, mannsrett, mannens førsterett, eller samfunnsstrukturer med mannsdominans. Vi kommer ikke til å gå inn på ulike teorier om patriarkatet. Vårt ståsted er at kvinner undertrykkes både av det kapitalistiske systemet og det patriarkalske systemet. Vi vil prøve å identifisere det patriarkalske systemet i Norge i dag.

• I arbeidsløshetstider pleier menn å gå foran kvinner i jobbkøen. Ser vi det i dag?
• Tradisjonelt har menn slåss mot kvinners rett til lønnsarbeid i slike tider. Ser vi det i dag? Eller ser vi andre måter hvor kvinner «går først» – ut av arbeidslivet?
• Er «engasjementsstillingene» et av redskapene for det?
• Er det riktig at det ikke er «in» å snakke om kvinners stilling i arbeidslivet?
• Blir mannens makt styrka i lovverket – på bekostning av kvinnene?
• Ser vi ei kampanje for ekteskap, hvite bruder og «den gode mor», og i tilfelle hvorfor?
• Hvorfor blir unge jenter så sterkt utsatt for et skjønnhetstyranni?
• Vil noen styrke forsørgerpremisset?
• Hvorfor er det så mye vold mot kvinner – så mange som hater dem?

Vi spør, og har ikke alle svar. Men vi er ivrige etter å få en diskusjon.

Det kan hende kvinner har fordel av å se at det er både kapitalismen og mannsretten de slåss mot, ved å sette navn på begge, kjenne dem igjen og snakke om de felles erfaringene med dem. Fordi det har vært lite snakk i den revolusjonære bevegelsen om patriarkatet i flere år, vil vi snakke om det.

Historisk utvikling eller forandringsarbeid er ikke prega av ei rett linje som peker fram og opp. Gang på gang har historia vist oss at kvinners kamp har ført til viktige delseire, men at mange av disse seirene undergraves gjennom at makta iverksetter mottiltak. Vi velger å kalle denne makta mannsmakta eller patriarkatet. For at dette skal være nyttige begreper, må vi prøve å identifisere nærmere hvordan denne mannsmakta eller patriarkatet ser ut i dag. Hva slags innflytelse har den, hvor ser vi den, og hvem utøver den?

Vi skal ta for oss fem områder:

• 1. Økonomisk sjølstendighet for kvinner
• 2. Familien
• 3. Farsmakt
• 4. Skjønnhetstyranni – med vold som følgesvenn
• 5. Volden mot kvinner

Eller sagt på en annen måte: Vi skal gå inn i forskjellige skap:

• Pengeskapet
• Ekteskapet og moderskapet
• Farskapet
• Toalettskapet og klesskapet
• Redselskabinettet

Menn har fordeler. I AKPs partiprogram står det (punkt 1.5.8):

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir undertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket ei rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirkning på sjøloppfatningen og verdensbildet deres. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot si rolle som undertrykkende kjønn for å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

Vi er enig i det som sies her. Menn gis en rekke materielle fordeler, en rekke sosiale fordeler, og en rekke psykologiske fordeler. Derfor tenker de annerledes om seg sjøl, om verden og ikke minst om seg sjøl i verden. Dette er en annen måte å omtale patriarkatet på.

1. Økonomisk sjølstendighet for kvinner
– eller pengeskapet

I tematittelen til denne innledninga heter det: «Inn i skapet?» Det er ett skap vi som kvinner gjerne skulle hatt større tilgang til, og det er pengeskapet. Det forventes at kvinner skal sette pris på mange typer skap, – ekteskap, moderskap, klesskap, toalettskap, men pengeskapet hører liksom ikke til den kvinnelige sfæren. Vi syns dette er det viktigste skapet for kvinner. Økonomisk sjølstendighet er en forutsetning for både likestilling og kvinnefrigjøring.

De siste 20 åra har kvinners yrkesaktivitet økt fra å ligge 23 prosentpoeng under menns yrkesaktivitet til i dag ligge 7 prosentpoeng under.

Den økte yrkesaktiviteten blant kvinner har ført til at det for unge jenter er sjølsagt å tenke seg ei framtid der yrkesaktivitet og sjølforsørging naturlig hører med. De aller fleste unge jenter i dag tenker at de skal ha arbeid, og ikke bare arbeide mens de venter på å gifte seg og få barn, slik en vanlig holdning på 1950- og 1960-tallet var. Likevel er mange kvinner mer eller mindre forsørget av menn.

I gjennomsnitt tjener menn kr 88.300 mer enn kvinner, og gapet har økt med kr 4.900 siden 1998. En viktig grunn til at kvinners inntekt er mye mindre enn menns, er kvinners deltidsarbeid. Men dette er ikke hele forklaringa på inntektsforskjellen mellom kjønnene. (Heltidsarbeidende kvinner har i snitt ca. 85 prosent av menns lønn.) Deltid gir mindre penger, så et viktig mål for oss må være at kvinner ser på heltidsjobb som like sjølsagt som det å skulle være yrkesaktiv. Her får vi lite hjelp fra makthaverne i Norge. Regjering, Storting og kapitalmakta trekker den motsatte veien. Vi drister oss også til å identifisere disse kreftene som patriarkatet.

Angrep på kvinners rett til arbeid

At kvinnene har gått ut i lønna arbeid, og at unge jenter ser det som sjølsagt å skulle ha en jobb og være sjølforsørga, er en stor seier for kvinnekampen. Tåles denne seieren, eller vil noen/patriarkatet ha revansj? Vi syns vi ser tydelig tegn på det siste. Vi ser:

• Gravide kvinner som mister jobben.
• Innføringa av kontantstøtta.
• Nye bidragsregler som gjør kvinner (og barn) fattigere.
• Forslag om en pensjonsreform som gjør kvinner fattigere.
• Offentlige meningsytringer som hevder at skolen favoriserer jenter.
• Undergraving av normalarbeidsdagen.
• At gapet mellom kvinners og menns lønn øker.
• Angrep på offentlig sektor: Kvinnearbeidsplasser forsvinner eller får dårligere arbeidsvilkår.
• At fagforeningene ikke snakker om kvinnelønn i samme grad som før.
• At menn kvoteres inn i skole og barnehage («barn trenger menn»).

Noen av disse punktene handler om svekking av kvinners stilling i arbeidslivet. Andre handler om en tydeligere mannsprofil på velferdsstatens ytelser. Men de fører til det samme: å gjøre kvinner fattigere og dermed mer avhengig av menns forsørging.

Barn skaper kvinner som tilpasser seg

Å få barn for menn og å få barn for kvinner tror vi får helt forskjellige konsekvenser og helt forskjellig betydning. For kvinner betyr det at du plutselig har fått helt andre rammer som styrer livet ditt. Alt det synlige og usynlige hus- og omsorgsarbeidet tar på et slags vis styringa over hverdagen din alt må snos rundt det. Det forventes av andre og av deg sjøl at dette er ditt ansvar – det er din skam om du ikke klarer det, eller gjør det dårlig. Og du kan sole deg i glansen av suksess hvis du lykkes.

Ingen mann får sitt liv målt opp mot hvordan barn og hushold skjøttes.

Han kan delta mye eller lite, han kan være snill og flink mann som får mye ros og åtgaum fordi han hjelper til hjemme, eller han kan være en som ikke gjør noe særlig med husets sysler – og da får han verken det ene eller andre – han er vel i grunnen helt vanlig.

Arbeidsdelinga utvikles fort

I dag har vi 42 ukers svangerskapspermisjon med full lønn (52 uker hvis du vil/kan velge 80 prosent lønn) som i all hovedsak tas ut av kvinner. Fedrepermisjon er på 4 uker. At kvinner tar ut så mye lenger permisjon enn menn, fører til at kjønnsdelinga av arbeidet lett blir slik at mor tar hovedansvaret for hjem og barn, og far tar hovedansvar for penger og forsørging. Kjønnsrollene forsterkes på denne måten fra dag 1 etter at barnet er født. Lengre svangerskapspermisjoner for kvinner mener vi vil sementere ei slik arbeidsdeling mellom kvinner og menn.

Kontantstøtta

Kontantstøtta forsterker denne utviklinga. Kontantstøtte (3.657 kroner per måned) er ikke noe å leve av. Regjeringa sier at hensikten med kontantstøtta er at den skal gi avlastning til en stressa småbarnsfamilie og mulighet for familien til å være mer hjemme med barna når de er små. Med dagens lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er det ikke noen overraskelse at av de som velger å bruke kontantstøtta og være hjemme, er det mor som gjør det. Men langt de fleste velger å ha dagmamma for barnet og kanskje jobbe redusert.

Kampen for gode vilkår

Når kvinnebevegelsen og kvinnefagforeninger har slåss, og en del fortsatt slåss for sekstimers normalarbeidsdag, heving av kvinnelønna og gode barnehagetilbud til alle unger, er det fordi dette er vilkår for kvinners deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

Det handler ikke bare om et bedre liv for den enkelte kvinne med små barn, men det handler om store samfunnsmessige endringer av kvinners rolle.

En slik endring vil få konsekvenser for mannsherredømmet, og er en trussel for patriarkatet. I så fall vil denne kampen ha motkrefter som strekker seg langt utafor det kapitalistiske maktapparatet.

Hvordan ser det ut i fagbevegelsen? Mange fagforeninger har droppet sekstimersdagskravet, unge medlemmer i for eksempel Norsk Sykepleierforbund sier de er mot å snakke om kvinnelønn, kvinnekrav, kvinneperspektiv osv. Det er som vi ser det en motoffensiv mot nødvendige krav som vil styrke kvinners stilling også der.

2. Familien – eller ekteskapet og moderskapet

Antall inngåtte ekteskap var færre i 2001 enn i 2000 og 1999, og det kan derfor synes som et paradoks at media en stund har beskrevet ekteskap, store bryllup og barnefødsler som en ny trend blant unge. Det er krefter som forsøker å relansere ekteskapet og kjernefamilien, og det er deres propaganda vi nå utsettes for. Både kapitalismen og patriarkatet er tjent med en styrking av familien, og den primære målgruppa for propagandaen deres er kvinner. Brud med stor B blir forsøkt gjort til noe attraktivt for jenter/kvinner. Hvorfor?

Hva er familien?

Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige. Familien har også ansvaret for det private arbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta. Mat, hvile, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.

Opp mot denne forståelsen av familien kan vi i regjeringas familiemelding lese: «Familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet – den viktigste arena for tilhørighet, nærhet og fellesskap og den beste ramme rundt barns oppvekst.» (Stortingsmelding nr 29, 2002-2003, side 5.)

Familien romantiseres

At regjeringa og vi, Kvinneutvalget i AKP, ser ulikt på hva familien er, er ikke overraskende, men vi møter den samme ideologien fra mange hold. Familien forsøkes fremstilt som en frivillig valgt samlivsform. En samlivsform som velges av så mange fordi den er den beste til å ivareta kjærlighetsbehov, omsorgsbehov, trygghet og stabilitet. Dette er en form for sukkerspinn rundt det faktum at familien er et hinder for kvinnefrigjøring. Familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. For bare med en slik ideologi og romantisering av familien kan den framstå som attraktiv for jenter og kvinner.

Kvinners arbeid i familien

Hvis ikke kvinnene tok ansvar for omsorgsoppgavene helt frivillig og gratis, måtte enten det offentlige ta det ansvaret, eller vi måtte ha lønn som kunne dekke kjøp av disse oppgavene.

Tidsnyttingsstudier viser at kvinner bruker noe mindre tid på husholdsarbeid (husarbeid, vedlikeholdsarbeid, omsorgsarbeid, kjøp av varer/tjenester, annet husholdsarbeid og reiser i samband med husholdsarbeid) i dag enn for tretti år siden, men menn bruker ikke tilsvarende mer.

Familien gir kjærligheten trange kår

Vi ønsker oss et samfunn der hvert individ er økonomisk sjølstendig, der hus- og omsorgsarbeidet er organisert kollektivt, og der relasjoner mellom mennesker ikke er knytta til økonomisk forsørging. Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige vilkår. Hvis ikke familien var en økonomisk grunnenhet, hva slags samlivsformer ville vi da velge, hva slags kjærlighetsforhold ville vi utvikle, – og til hvem?

Menn har mange personlige privilegier å miste ved oppløsning av familien som forsørgersystem. Menn er vant med fra de er små at de er hovedpersoner ikke bare i eget liv, men i alles liv. De får omsorg, noen ordner de sosiale relasjonene, noen er limet som holder familie og venner sammen og skaper trivsel og hygge. Disse noen er damer. Menn har kort og godt koner og mødre som tilrettelegger for dem.

I følge en MMI-undersøkelse om lykke, som var førstesideoppslag i slutten av juni i år, så var skilte menn de mest misfornøyde. Det må vel være fordi de får mye i familien som de ikke klarer å ordne på egen hånd. De er jo vant til at noen (mor – kone) ordner det meste. Er det da i menns interesser å oppløse familien? Vi mener sjølsagt ja, men samtidig understreker vi at oppløsning av familien som økonomisk grunnenhet i samfunnet er en trussel mot patriarkatet. Derfor ser vi nå en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rollen familien spiller.

Forsørgerpremisset er nå lagt tungt inn i tenkninga om kvinner med utenlandsk bakgrunn. Fra før har vi den kvinneundertrykkende regelen som sier at kvinner ikke har sjølstendig status ved skilsmisse (hvis skilsmissen skjer før de tre årene er gått før de har permanent oppholdstillatelse.) Nå er det flere, både SV og FrP, som går inn for å sette aldersgrenser og strengere krav til forsørgelsesplikt ved ekteskap, hvis det er snakk om å gifte seg med utlending. Dette er virkelig patriarkalske holdninger satt i system.

Familiens sosiale rolle har blitt et viktig område for propaganda. I april i år kom regjeringas familiemelding der det uttrykkes bekymring over at utviklingstendensen er at færre gifter seg. I september 2003 skriver Aftenposten: «En romantisk bryllupsvind feier friskt over Norge.» Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at antall inngåtte ekteskap har økt i 2002, og ikke siden midten av 1970-tallet har tallet vært høyere. Er det propagandaen som har virket? Samtidig viser statistikken en økning i antall skilsmisser og samlivsbrudd. Mens skilsmissetallene stabiliserte seg på 1990-tallet, øker antallet nå. I familiemeldinga stiller man dermed spørsmålet «Er det for enkelt å skille seg?»

Vi tror det er helt andre spørsmål man burde stille seg!

Er lykken avhengig av mann og barn?

Mange lever uten fast kjæreste deler eller hele livet, men det blir sett på som litt mindreverdig. Du har ikke lyktes, sjøl om du sjøl syns du har det fint. Sex og singelliv er en tv-serie som handler om jenter som har gode jobber og hverandre som venner. Men fokuset er på jakten etter «mannen i livet». Sterke jenter som burde kunne leve gode liv, men mannen mangler. Budskapet til unge jenter er tydelig i denne og liknende serier. Lykken er knytta til mann, barn og familie.

3. Farsmakt – eller farskap

Forslaget om tvungen delt omsorg, eller kalt ved dets rette navn «boplikt for barn» var kanskje det første forslaget som her i landet satte fokus på farsmakta i betydningen å gi rettigheter til far som samtidig fratar mor (og barn) rettigheter. Senere har det blitt flere. Den nye barneloven med de nye bidragsreglene og utvida fokus på biologisk farskap er et eksempel. Regjeringas familiemelding som er gjennomsyret av holdningen om mer makt til far, er et annet.

Vi er for en endring av farsrollen, og vi er for et lovverk som ivaretar mødre og fedres rettigheter. Men vi vil slåss mot den ideologien som vil øke farsmakta og samtidig svekke kvinners innflytelse og rettigheter. Dette er en kvinnefiendtlig ideologi som når den får fritt utløp, viser sin iboende kvinneforakt.

For tida kommer det mange ytringer av mindre seriøs art som fremstiller kvinner som hinderet for menns kontakt med barn, ja for menns utfoldelse i det hele tatt, – derfor må kvinnene nå settes på plass. Noen som kaller seg «Familievern for menn» krever for eksempel abortveto for menn innafor ekteskapet. Den mer kjente Foreningen 2 foreldre har konsekvent tatt rollen som en organisasjon som vil styrke farsmakta.

Menn ser seg ikke som menn

Daglig leder (Per Christian Dotterud) i Reform Ressurssenter for menn uttaler til Dagbladet: «Menn definerer seg ikke ut fra kjønn, slik mange kvinner gjør. Menn er mer opptatt av egen situasjon og sine egne personlige problemer. Som at dagens kvinner kan velge bort menn i livene sine. Kvinner er ikke avhengig av oss på samme måte som før. Det er noe som skremmer. Klart dette er vanskelig for menn.» (Dagbladet 1. juni 2003.)

Vi tror det er rett at menn ikke definerer seg ut fra kjønn. I patriarkatet er menn mennesket, og kvinner er kjønn. Vi ser det allerede i barnehagen. Jentelus er noe helt annerledes forferdelig enn guttelus. For jenter å få guttekopp er i grunnen helt greit, for gutter å få jentekopp er en katastrofe. For gutter smitter det annenrangs ved jenter over, for jenter smitter det førsterangs over – og det er jo ikke farlig.

Kvinner tar alle mannsjobber, det gir status. Menn tar ikke kvinnejobber, det trekker dem ned.

Kampen for mer makt til menn

Internasjonalt snakker man om en Fatherhood Movement eller Dads movement. Det er ikke en progressiv bevegelse som slåss for en ny farsrolle, men en bevegelse som vil øke og utvide menns makt over kvinner. Organisasjonene innafor denne bevegelsen har som utgangspunkt at kvinner har for stor makt over familie og barn, og at lovverket diskriminerer menn ved et samlivsbrudd. Som Fathers-4-justice i England sier på sitt nettsted: «If we tolerate this, then our children will be next.»

Million Dads March, som har sitt utspring i USA, men med forgreininger i Europa sier at bevegelsen har tre store fiender: 1) skilsmisseindustrien, 2) militante feminister, 3) oss selv (på grunn av uvirksomhet og innbyrdes strid). Som mange andre organisasjoner innafor «farsbevegelsen» påberoper de seg å handle i Guds navn.

Sjøl om mye av den internasjonale farsbevegelsen er langt mer ultrakonservativ enn de norske organisasjonene som slåss for økt farsmakt, så syns vi det er nødvendig å ha det internasjonale perspektivet klart for oss når vi vurderer utspillene fra for eksempel Foreningen 2 foreldre.

Far kan nå velge vekk barnet sitt

Den nye barneloven som trådte i kraft 1. april i år gir rett til å kreve farskap fastslått gjennom DNA-testing. Dette gjelder også gamle saker der det har vært avsagt dom tidligere. Likeså kan menn som mener de er far til et barn, kreve å få dette testet. Aftenposten 6. juli 2003 skriver: «I forskningen hevdes det at for mellom tre til ti prosent av barn som fødes i norske ekteskap, er «far» neppe den biologiske far.» Hva så, spør vi. For hvem og på hvilken måte er dette et problem?

Vektlegginga av biologisk foreldreskap slik det kommer til uttrykk gjennom barneloven, stiller krav til barn om at de skal måtte leve med et bytte av far. Fra barnets perspektiv vil en DNA-test som viser en annen biologisk far enn den faren man har hatt i kanskje 10-12 år, oppleves som et stort svik. Du velges vekk som datteren/sønnen til faren din. I alt snakket om «barns beste» og at kvinnene nå må sette barna foran kvinnekampen, er det i dette tilfelle lite snakk om hva som er best for barnet.

I vinter skreiv AKPs avis, akp.no, om dette. Vi sakser:

«I noen land skal ikke kvinner ha kontakt med andre menn enn sin nære familie og etter hvert sin ektemann. Kvinnen låses inne, for å si det enkelt. Det skal ikke være tvil om hvem som er far til barna. Patriarkatet rår.

I Norge brukes teknologi og staten for å sørge for det samme. Samfunnet går inn på vegne av mennene for å overprøve kvinnens rett til å si hvem som er far til barnet. I ettertid. Patriarkatet rår.

Barnet får jo en ny far …

Men hvis barnet mister den han trodde var far, så får han jo en ny far – en biologisk! Slik er det forklart så fint i Odelstingsproposisjon nr. 93, 2001-2002:

«Dersom en endringssak fører til at barnet får en annen juridisk far, vil dette kunne få store praktiske konsekvenser for barnets daglige liv. En juridisk far kan gå til sak for å få del i foreldrebeføyelser over barnet. Dette betyr at han vil kunne få fastsatt samvær og eventuelt få del i foreldreansvaret. Den tidligere juridiske far mister alle rettigheter i forhold til barnet, samtidig som barnet mister alle rettigheter i forhold til ham. Dersom farskapssaken fører til et samlivsbrudd mellom mor og den som har vært barnets juridiske far, kan barnet miste kontakten med den mannen som har vært juridisk og sosial far for barnet. Barnet vil imidlertid kunne få opprettet kontakt med den som er barnets biologiske far.»

Det er moderne å mene at biologi betyr alt. En mann hvis sæd viser seg å ha bidratt til et barn, har rettigheter over alle menneskelige hensyn.» (Slutt sitat akp.no.)

Bidragsreglene

Det siste vi skal ta opp under overskriften farsmakt er de nye bidragsreglene som trådte i kraft i oktober 2003. Disse reglene slår svært urettferdig ut for den som barnet bor fast hos. De aller fleste bidragsmottakere (kvinner) får mindre bidrag, og de aller fleste bidragsytere (menn) skal betale mindre. Reduksjonene i bidrag gjelder også i de tilfellene der far ikke har samvær med barnet. Bidragsytere med høy inntekt kommer best ut med de nye bidragsreglene, og mange kvinners økonomiske situasjon forverres. Dette rammer også ungene, men igjen er fokuset på «barns beste» fraværende. Vi ser igjen at barnas beste ikke er så relevant når menn slåss for fordeler/privilegier.

4. Skjønnhetstyranniet
– eller klesskapet og toalettskapet

I økonomiske nedgangstider forsøker kapitalismen og patriarkatet å uthule kvinners rettigheter og muligheter til å jobbe for å bli økonomisk sjølberga og uavhengige. I kjølvannet av dette propaganderes den avhengige kvinnen. Motene forandrer seg, kvinner kles hjelpeløse og små. Kvinner skal bry seg maksimalt om utseendet som veien til lykken.

Vi mener at patriarkatet slår tilbake mot 1970- og særlig 1980-tallets mer uavhengige kvinner.

Vi skal nå se på moten, skjønnhetstyranniet. Naomi Wolf sier i boka Skønnhetsmyten som kom ut i USA i 1991: «»Skjønnhet» er et verdimål på lik linje med gullstandarden. Den er som all økonomi politisk bestemt, og er i moderne tid den ideologi som best bevarer og opprettholder menns makt.» «Skjønnhetsmyten handler ikke om kvinner idet hele tatt. Den handler om menns institusjoner og om institusjonell makt.»

Kvinner gjøres små

Moten er stort sett slik at kvinner skal kle seg for å behage menn, ikke henne sjøl. Kvinners klær og sko skal gjøre kvinner tiltrekkende for heteroseksuelle menn, de skal gjøre kvinnene små eller få dem til å virke små, slik at de fleste menn kan virke større enn dem. Sjøl om det kan bety at kvinner skades, at de fryser, at de ikke kan løpe.

«Behag menn og bli forsørga»

I korsettets tid hadde ikke gifte kvinner rett til å eie penger. (I 1888 fikk gifte kvinner rett til særeie.) Tjente hun penger, hadde mannen rett til dem. Hun hadde ikke stemmerett. Hun fikk ikke utdanne seg. Skulle hun leve sammen med andre enn foreldrene sine, måtte hun gifte seg.

På 1950- og utover 1960-tallet, var det ikke vanlig at kvinnene forsørga seg sjøl. Kvinnene ble jaga fra lønnsarbeidet de hadde hatt før og under krigen, mennene skulle ha det når de kom tilbake. Men før og under krigen begynte kvinner å gå i langbukser og sko de kunne arbeide i. Da kvinnene ble fratatt arbeidet, oppstod atter en feminin mote, kvinnene skulle igjen leve for å behage menn mot å bli forsørga.

Så kom 1970-tallet med ny epoke med kvinner i lønnsarbeid. Den kapitalistiske produksjonen og administrasjonen trengte flere arbeidere. Denne situasjonen førte til at en ny kvinnebevegelse oppstod, med kamp for kvinners rettigheter på mange områder. Moten endra seg igjen, som under krigen. Bort med stiletthæler og andre upraktiske plagg. Langbukser, skjorter og gåsko blei vanlig.

I dag øker arbeidsløsheten. I dag ser vi igjen resultatet av at mannsmakta slår tilbake. Kvinnen som skal leve for å behage mannen er ikke fullt ut på plass, men en slik kvinne som ideal vokser fram. Hun som er behagende hustru for mannen, mor til hans barn og som er pen for alle menn. Når det viktigste er å få seg en mann, er vi på’n igjen med å kle oss for å behage. Nå tripper jenter igjen med bittesmå, høyhæla sko ved siden av gutten som går som et menneske i vanlige sko. Hun fryser i alt for lite klær. Han har t-skjorte, jakke og langbukser. Hun går med liten babyveske, han har klær med lommer. Hun kler seg for å virke liten i forhold til han som ser større ut.

Kvinnekroppen er alltid feil – operer!

Forandringa av kvinner kan nå gjøres enda mer grundig. Den teknologiske utviklinga har skapt kosmetiske operasjoner som markedsføres aggressivt. Ansikt, øyne, nese, panne, kinn, lepper, hake, hals, pupper, mage, lår, knær, ankler, alt har prislapper på operasjonslegenes lister. De opererer friske kvinner for å tjene seg styrtrike på skjønnhetstyranniet. Og jentene kommer, for vi lærer hver dag hvor stygge og fulle av feil vi er. Naomi Wolf sier at det er et resultat av fysisk diskriminering. Markedsføringa begrunner operasjonene som «kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp», altså som et framskritt. Men naturlige kvinnekropper er tydeligvis mindreverdige og må opereres. «Kvinner er kandidater til operasjonsbordet fordi vi på linje med andre tilsidesatte folkegrupper betraktes som mindreverdige», sier Wolf i Skjønnhetsmyten. Det er tilstrekkelig å være kvinne for å bli operert!

Sjølforakt

Hva gjør det med unge jenter når de fra alle husvegger, aviser, blader, filmer, musikkvideoer, får det samme budskapet om hvordan de «egentlig» skal være, og at de ikke har det rette utseendet? At mange blir lei seg, alt for sjølkritiske og misfornøyde, er helt sikkert. Det er veldig trist at flott unge jenter utvikler en ekstremt negativt syn på sin egen kropp. I tillegg utvikler mange jenter sjølforakt. Når egen verdi blir så sterkt knytta til hvordan en mener en ser ut, synker også egenverdien i egne øyne. En blir lite verdt, rett og slett. Hvor lett er det å slåss for en viktig plass i forholdet til andre mennesker hvis en synes en er så verdt det? Vi tror konsekvensen av skjønnhetstyranniet er mye større enn at noen jenter er litt misfornøyd og kjøper litt for mye klær .

Det er vanskelig å påvise, men lett å tenke seg, at kvinnebildet i pornoen også påvirker hvordan jenter vil gjøre seg tiltrekkende for gutter. Pornoen har i dag kanaler for massespredning, og trenger inn til alle mennesker. Det obligatoriske pornoutstyret dermed likeså. Alle gutter lærer hvordan sexy kvinner skal være. Jenter også. Pornoen er altså et sterkt virkemiddel for å få jenter til å kle seg slik at de behager alle (hetero) menn.

Jenter er sterke!

Så kan det innvendes: Svartmaler vi? Jenter utdanner seg, kvinner jobber, driver organisasjoner, skriver bøker, er over alt. Jenter er sterke, og viser det!

Vi svarer: Ja, jenter kan alt og er sterke. Det er mannsmaktas problem. Derfor får vi de samme fortellingene om og om igjen om kvinner som utdanna seg, har gode jobber, men som forstår hvor de virkelige verdiene ligger, og det er hos familien. Både litt jobb og mye familie. Alle disse kvinnene er pene og lykkelige.

Ideologien passer sammen med dagens kapitalisme som sørger for stadig høyere arbeidsløshet, omgjøring av offentlig sektor til profittindustri, barnehager for den som kan betale. Motstanden mot dette blir mindre hvis kvinnene mørnes med propaganda om familielivets lykke. Mannsmakta sørger for at mennene får jobbene med mindre motstand fra kvinnene, hvis kvinnene er mørnet. Mannsmakta og kapitalismen holder i hverandre som to foldete hender.

Kvinner skal ta seg av mennene og deres barn, kvinner skal være pene for menn, men ikke et sjølstendig individ på likefot med menn. Økonomisk ulikhet og ulikhet i makt setter kvinnene i en situasjon som er farlig for dem. Vi skal vise hvordan det gir seg utslag i vold mot kvinner.

5. Vold mot jenter og kvinner
– eller redselskabinettet

Vold er et alvorlig helseproblem for jenter/kvinner, og fører også til mye redsel. Det er ikke kapitalismen som slår og voldtar, det er gutter og menn som gjør det. Det er i hovedsak menn som har laget lovene, som er politiet og som er dommere. Det er i hovedsak kvinner som er ofrene, både for voldsmennene, politiet, lovene og dommerne.

Vold er svært utbredt

Organisasjonen Menn mot vold gjorde en spørreundersøkelse i Trondheim i 2002. De delte ut skjemaer til 2.000 kvinner utafor butikkene på samme dag og klokkeslett. De fant:

• Minst hver niende norsk kvinne i alderen 20-49 år har vært utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk, trolig flere.
• Bare ett av 19 overgrep blir anmeldt, sannsynligvis færre.
• Fire av fem overgripere er norske.
• Flere enn fem av seks overgrep foregår i Norge.
• I flere enn fire av fem tilfeller har offer og overgriper kjennskap til hverandre.
• Ett av tre ofre for voldtekt eller voldtektsforsøk blir offer to eller flere ganger i livet.
• Antall voldtekter/voldtektsforsøk har økt på 1990-tallet.

(Populasjon: 1.997 skjemaer. Svar: 973 (48,7 %). Ofre: 215. Antall ofre sett på hele populasjonen: 10,8 %.)

Av de anmeldte voldtektene fører bare en av ti anmeldelser til at mannen blir dømt (Kvinnefrontens hefte Vold mot kvinner, 2002). Kvinnen må nemlig bevise at hun ble voldtatt. FN har kritisert Norge for dette.

På krisesentrene rundt om i landet var det 2.654 kvinner i år 2000 som overnattet, og det var ca 25.000 kvinner som tok kontakt med krisesentre (Krisesentersekretariatet 2001).

Mishandling og drap

Alternativ til vold har gått ut med tall som sier at 100.000 kvinner blir mishandlet i løpet av et år. Dette er usikre tall, men vi velger likevel å presentere dem for å vise at omfanget av kvinnemishandling er stort, og mørketallene er enorme.

Tall fra Kripos viser at i 2000 ble 11 kvinner drept av sin ektemann/tidligere ektemann eller samboer/tidligere samboer. Det utgjorde 28,9 % av alle drapene begått i 2000. I alt ble 21 kvinner drept dette året (Kripos, drapsstatistikk). Halvparten av de kvinnene som ble drept i fjor, ble drept av en mann de sto eller hadde stått meget nært (Ellestad 2000).

Volden er akseptert

Menns vold mot kvinner, og samfunnets neglisjering av den, er det tydeligste tegnet på mannsmakta i samfunnet. Mannlig overmakt kommer ikke først og fremst av at mannen er fysisk sterkere, men først og fremst er sterkere økonomisk, sosialt og politisk i samfunnet. Det er derfor menn kan kjøpe seg adgang til kvinners kroppsdeler via prostituerte, eller kjøpe seg koner fra Øst-Europa eller Sørøst-Asia. Det er nesten ingen som reagerer på det, nettopp fordi det er en mannsrett. Et uttrykk for patriarkatet kan godt kalles mannsretten.

Når det er lov for menn å kjøpe kvinner for å tilfredsstille seg sjøl seksuelt, slik det gjøres i prostitusjonen, er det bare et uttrykk for at menn har rett til å utøve voldelige handlinger mot kvinner. Dette er så allment akseptert, nesten ingen reagerer.

Vold er akseptert i lek

Vold mot kvinner er en innarbeida og akseptert del av vår kultur. I barnehagen må gutter lære å ikke slå, og det er nødvendig å bekjempe de voksnes aksepterende holdning om at «gutter er gutter» når de gjør det.

På skolen blir jenter systematisk opplært til å tåle gutters vold, og i stedet for at lærerne nedkjemper den voldelige sida ved guttekulturen, plasserer de jenter som fysiske hindre mellom voldelige gutter.

På ungdomsskolen blir gutters trakassering og vold mot jenter forklart av voksne som at han bare flørter, eller at gutter har så mange hormoner og derfor ikke kan noe for det.

Drepte kvinner er underholdning

I underholdningsfilmene og TV-seriene er stadig vekk kvinner ofrene for menn, de er voldtatt og drept, vi får nærmest inntrykk av at det er et slikt liv kvinner naturlig må vente seg.

I ukebladene får vi historiene om den stakkars mannen som har det fælt og derfor slår. Vi kvinner forstår mannen, og forsøker å oppføre oss slik at han endrer seg – i det lange løpet. Det veldig lange løpet etter hvert …

Det er ikke tvil om at porno forteller budskapet om at kvinner liker vold. Det forteller også den omvendte historia om vold: Nemlig at kvinner skal få vold om de ikke liker det. For de fortjener ikke noe annet, de er nemlig noen fordømte luddere og tisper.

Hele tida, makt, makt, makt, mannlig makt.

Både skjønnhetskravet, pornoen og familiepremisset er farlig for kvinner. Alle tre tinga blir aktivt fremmet i dag. Vi må møte det med kamp mot skjønnhetsreklamen, mot porno og med kamp for at jenter går inn for å forsørge seg sjøl.

Avslutning

Vi har i denne teksten satt fokus på det vi ser av de viktigste offensivene mot kvinners tilkjempa rettigheter. Vi har prøvd å synliggjøre patriarkatets rolle i denne motoffensiven. Usynliggjøring, – ikke bare av kvinner, men av kvinneundertrykkinga er et trekk ved det kapitalistiske patriarkatet som skiller det fra andre epokers patriarkat. Harriet Holter (1976) skriver at dette henger sammen med overgangen fra fysisk/personlig herredømme til indirekte upersonlig herredømmeformer som kjennetegner utviklinga fra føydalisme til kapitalisme. Vi vil legge til at den formelle likestillinga også bidrar til en slik usynliggjøring. Hvordan kan man snakke om kvinneundertrykking i et land med likestillingslov? Vi tror derfor det er nødvendig å være årvåkne for patriarkatets revansjelyst, og at en slik årvåkenhet vil tjene den videre kampen mot kvinneundertrykking og fram mot kvinnefrigjøringas tid.

av Peter M Johansen

Gjennom glipen i den stengte porten kan en se den stille sjakten og inn i Indias moderne fortid og moderne nåtid. Kolar Gold Fields var ledende innen den indiske industrireisningen da den utenlandske moderniseringen kom til landet i første runde. I dag, under den siste runden, ligger feltet bom stille.

Kolar Gold Fields ligger på strake veien fra Bangalore til Chennei (Madras), nær grensa til nabodelstaten Tamil Nadu. Gullfeltet er så kjent gjennom lang tid at selskapets navn er avmerket som stedsnavn på kartet, på engelsk, ikke på delstatspråket kannada. Skjønt tamilsk er på mange måter lokalspråket. I tiår har selskapet hentet inn arbeidskraft fra Tamil Nadu. Tamil Nadu er en kuli-stat. Det har kommet mange kristne dalits (lavkaster) til KGF.

Kolar og nabobyen Bangarbete lever av to bokstavkombinasjoner, KGF og BEML (Bharat Earthmovers Ltd). Selskapene har ofte gått hånd i hånd. Bangar betyr gull på kannada. Gullalderen er forbi. Hver dag tar 20.000 unge mennesker turen til Bangalore for å søke arbeid. I tidligere tider rømte folk til KGF fra Tamil Nadu og Kerala fra fengselstraff, fordi Kolar hadde falt mellom alle instanser: Mysore, Hyderabad, Kerala. Myndighet, politi, alt lå under britisk kontroll.

Selskapet har dumpet sine ansatte i de tre årene som gruvene har vært stengt. Landsbyen Orgaum gisper etter vann, og offentlige myndigheter har måttet ta over vannforsyningen som selskapet tidligere sto for. Men tankbilene kommer sjelden. Det fins en latrine for 2.500 mennesker. Den har ikke vært reingjort på tre år. Det var også en av de sosiale tjenestene som KGF sto for tidligere.

Gamle R M Anthony er født i KGF. Faren og mora kom fra Ranipet i Tamil Nadu lenge før Frigjøringen i 1947. Anthony er 80 år. Han står foran foreldrehjemmet. To generasjoner har ikke gitt mye. Anthony kan i hvert fall ikke skryte av at «min bestefar hadde en elefant».

«Jeg begynte i gruvene i 1942,» forteller Anthony. «Jeg hadde ansvaret for telefonene, for signalene og for belysningen. Jeg jobbet i alle sjaktene, ikke bare i en. Det var et slit. Vi hadde ingen heis på den tida. Vi måtte klatre opp og ned av sjaktene, ned til 6.200 fot, til det 78. nivået.»

R M gikk av i 1982 og ble boende i landsbyen. KGF hadde solide velferdsgoder i sine velmaktsdager. Men Anthony er alene. Han giftet seg aldri og har dermed ingen barn. Naturligvis er ikke lenger far og mor i live, men han har heller ingen søsken. Gruva ble livet, og han ble sperret inne da den raste sammen.

I 1880 kom John Taylor til området. Den britiske kolonimakten likte seg i Bangalore. Byen var grønnere og lå høyere enn garnisonsbyene på de støvete slettene i nord. John Taylor & Co hadde 22.500 ansatte. Kolar ble et indisk Klondyke, men innenfor ordnede rammer, som lært på militærakademiet Sandhurst. KGF ble den første byen i India som fikk elektrisitet, i 1902. Gruva ga fra seg 6.200 kilo gull i 1880, og i tida fra 1881 til 1900 ble det hentet ut rundt 7.800 kilo i året. I 1910 hadde KGF levert 170.800 kilo. Det var gull alt som glimret. I 1940 var arbeidsstokken redusert til 18.000 ansatte, mest av alt på grunn av rasjonaliseringer og bedre produksjonsmetoder. KGF lå fortsatt i spiss. Selskapet ble nasjonalisert etter Frigjøringen.

Det går 900 kilometer med tunneler under KGF og 200 kilometer med sidetunneler. Åtte kilometer av dette er produksjonstunneler, eller med en mer klangfull betegnelse: gullårer. Gullet ligger langt nede, ikke bare på verdensmarkedet, men fysisk. KGF er den dypeste gullgruva i verden etter Kimberley i Sør-Afrika. Det krever nyinvesteringer.

Sjefingeniør K M Divakaran er tredje generasjon. Han er nå formann for de nedlagte gruvene. Hans besteforeldre kom fra Kerala for over 70 år siden. Alt har stanset opp. Selskapsbussene går ikke lenger; selskapets sjukehus minner om en herregård hvor «familien» forsøker å holde på den gamle tida uten å vite hva som skjer rundt den. En drar kjenning på en stemning fra litt eldre latinamerikanske filmer eller forsøket på balansekunst.

«Vi var det siste i teknologiske nyvinninger til britene dro. Hele den sosiale infrastrukturen med skoler, sjukehus, busser, kino (…) alt ble bygd ut mellom 1920 og 1956,» forteller Divakaran som nå er formann for stillstanden. Kolar lå lenger fram enn Mysore, maharajaens residensby, og var samtidig en isolert plass.

«KGF ble kalt Little England,» minnes Divarakaran. I 1956 ble gruvene tilbakeført til Mysore som delstaten het før den skiftet navn til Karnataka. Men de lokale myndighetene klarte ikke driften, og i 1961 tok den indiske staten over. I fem år lå KGF under finansdepartementet før det ble overført til gruvedepartementet i 1966. Divakaran raser mot regjeringens politikk, da som nå, og mot en stivbeint fagbevegelse som er knytte til Kongresspartiet. Han hevder at siden 1972 er gullet fra KGF solgt for en tredel av markedspris fordi selskapet ikke selv fikk stå bak salget.

«Det er mange som har satt tennene i KGF og fylt sine plomber. Selskapet solgte med tap og ble tynget med gjeld uten at verken regjeringen, delstatsregjeringen eller fagbevegelsen brøy seg,» kritiserer Divakaran, hele tida avbrutt av mobiltelefonen i den pløsete oksehudstolen. «Og har du fått stemplet som tapsbringende selskap, kommer det ikke penger inn,» slår han ironisk fast når han kommer til 1989 i sin beretning, da selskapet gikk ut på det åpne markedet. Utenlandske og private interesser ble invitert inn, men etter tre år med tap, ble selskapet satt under administrasjon i henghold til loven.

«Fagbevegelsen spurte aldri hvorfor? Hvordan kunne det ha seg at selskapet som hadde større verdier enn gjeld, ble satt under administrasjon? Hvorfor ble selskapet underpriset? Ledelsen i forbundet sa bare «vi vet ingen ting, vi vet ingen ting»,» aper formannen.

«I 1992 hadde vi sakket akterut teknologisk, og ingen tok ansvar. I 1995 ble det sørafrikansk-australske selskapet New Anglo-American møtt med streik i stedet for å bli møtt med en rød løper,» mener han. «I 2000 kom myndighetene i stedet for å stenge, det som var resultatet av en totalt feilslått politikk av en inkompetent ledelse med feilaktige intensjoner,» mener Divakaran.

«Det var regjeringen som gjorde de groveste bruddene på våre menneskelige rettigheter. Det fins gullreserver: 3.000 tonn, minst, ifølge gruvedepartementet. Innenfor en område på 100 til 200 meter. Vi har en rettslig kjennelse på at myndighetenes granskning ikke har vært god nok, at analysene ikke stemmer, at det ikke var rett å stenge gruvene.»

«Men det er ingen politiker eller fagbevegelse som presser på,» fortviler Divakaran. Karnataka er styrt av Congress; Congress har den største fagbevegelsen i KGF. Men opposisjonen styrker seg.

Nå vaker utenlandske interesser i regjeringskontorene, mens de venter på at prisene går ned. I april kan det være snakk om en overtakelse fra selskapet IMC. Divakaran ser et lys i enden av tunnelen for de noe over 2.000 ansatte som er igjen.

KGF vil uansett ikke bli som før. Det er et monument over industrialderen.

Tuberkulosen har spredt seg, og det har ikke blitt sprøytet mot malaria på tre år. Tidligere ble arbeiderne undersøkt regelmessig for silikose. Ettersom det var mest lønnsomt å jobbe under jorda, ville arbeiderne med støvlunger helst ikke ut av sjakta. Tidligere fikk de KGF-ansatte både andre jobber og kompensasjon når de fikk annet arbeid på bakken.

I dag får ingen på hospitalet lønn, men de forsøker likevel å opprettholde en viss primærbehandling mot diaré og annet. De kommer likevel, personalet og folkene i Orgaum.

Porten er stengt. «Utenfor» raser globaliseringen.

av Ingrid Baltzersen

Utopi betyr idealsamfunn eller draumesamfunn, i framtida. Denne artikkelen handlar om bøker om draumesamfunn, og ikkje om dystopiar, som er marerittsamfunn.

For å vera kommunist må ein vera ein draumar. Kommunismen er eit vitskapleg, realistisk prosjekt, men hovudgrunnen til at eg fortset å jobba politisk, er at eg har draumar om ei anna verd for oss sjølv eller etterkommarane våre, draumar så sterke at sjølv ikkje all motgong det daglege knekk kamplysta.

Dei første sosialistane var utopistar. Engels kritiserte dei for dette i boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, men samtidig sa han at drauminga deira er inspirerande. Han oppfordra oss til å gledja oss «over de geniale tankekimene og tankene som overalt bryter gjennom det fantastiske hylsteret».

Science fiction gjev oss muligheit til slike tankeeksperiment. Science fictionen gjev ikkje inntrykk av å vera politiske verk, slik som verka til dei første sosialistane Engels prata om. Likevel ser eg på det på same måten, eg vil bli inspirert av dei gode ideane og tankane som ein kan finna på når ein brukar fantasien, og ikkje bry meg med at det ikkje er særleg sannsynleg eller vitskapleg.

Ordet utopi kjem frå Thomas More si bok Utopia som han skreiv i 1515-16. Her skreiv han om eit framtidssamfunn. Hans samfunn er ikkje akkurat vårt ideal, men ordet utopi har blitt verande, og betyr idealsamfunn eller draumesamfunn, ofte i framtida. Eg vil i denne artikkelen halda meg til å skriva om bøker om draumesamfunn og ikkje skriva om dystopiar, altså marerittsamfunn, sjølv om det også kan vera spanande på same måte. Det er mange kjente dystopiar, til dømes George Orwell: 1984 og Aldous Huxley: Brave new world.

Muligheitene i Science fiction

Science fiction, eller fabelprosa som det ofte blir oversatt til norsk, er litteratur om framtida, ofte med innslag av stjernereiser, aliens osv. Det kan bli veldig teknisk eller eventyraktig for min smak, men det eg likar er muligheitane for å leika med verda. Den vanlegaste måten ein får fram dette med, er å la to ulike typar verder møta kvarandre, til dømes ei kapitalistisk verd og ei kommunistisk eller anarkistisk eller likestilt verd. Ofte lar ein eit samfunn som liknar det noverande møta framtida, gjennom tidsreiser eller gjennom stjernereiser. På den måten får ein vist fram begge samfunna godt, og ein kan visa kulturskilnader mellom folk som er sosialisert til å vera likestilte, og folk som er sosialisert til å vera over- og underordna. Ein kan få mange morosamme møter ut av dette.

Kultursjokk

I Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy møter Connie, ei fattig kvinne av mexikansk oprinning, eit framtidssamfunn der kvinner og menn er likestilte. I dette samfunnet er folk saman fordi dei er glade i kvarandre, ikkje av økonomiske grunner. Barn blir mødra av ei gruppe menneske som alle kan amme, både menn og kvinner. Connie blir forbausa når ho oppdagar at den første framtidspersonen ho møter, er ei kvinne, fordi denne kvinna har ein ubevisst autoritet som Connie forbinder med menn. Samtidig er ho omtenksam, noko ho forbinder med kvinner. Folk i denne verda ser på kvarandre som menneske, ikkje kjønn. Folk kan ha preferansar på partnaren sitt kjønn når det kjem til seksuelle forhold, men dei har ikkje legning.

Same type kultursjokk får ein andre vegen i The Disposessed av Ursula Le Guin. Her møter me Shevek, ein mann frå ein planet som er befolka av etterkommarane av folk som gjennomførte ein anarkistisk revolusjon og flytta frå ein kapitalistisk planet. Shevek reiser tilbake og møter kapitalistane, men klarer ikkje å setja seg inn i tankemåten deira. Til dømes møter han ei kvinne som er gift med ein rik mann, og ho flørtar med han. Shevek lurer på om ho er prostituert, sidan ho ikkje har nokon jobb, og får pengane sine frå ektemannen og ellers frå menn som spanderer på ho. Han synest ho oppfører seg rart når ho speler dum og flørtar med han, og synest det er pent, men rart og upraktisk med alle dei tinga ho brukar for å pynta seg. Denne boka viser samtidig problem på den anarkistiske planeten. Dei lever eit tøft liv på ein ugjestmild planet, og må oftare og oftare gjera kompromiss med sin eigen fridom for å få ting til å fungera. Folk må ofra familieliv og yrkesynskje for å få produsert mat, og når situasjonen normaliserer seg, heng dette igjen. Kampen for at revolusjonen er kontinuerleg er viktig. Samfunnet må ikkje stagnera, ein skal alltid stilla spørsmålsteikn, og ikkje godta dogme.

Barneoppdragelse og utdanning

Noko begge desse forfattarane fokuserer på, er barneoppdragelse. Barna i desse samfunna blir oppdratt av fleire enn to personar, og dei brukar mykje tid i fellesskap med andre ungar. I The Disposessed søv alle barn åleine etter dei blir eit par år, samtidig som foreldra kan ha mykje kontakt med dei. Dei vert både samfunnsmenneske og har samtidig nære band med foreldra (som ikkje er berre to), og foreldra ser fordeler og ulemper med begge typer band. Også i ei anna bok, James P. Hogan si Voyage from Yesteryear, er utdanning viktig. Her har planeten blitt befolka av menneske som er dyrka fram frå celler, og oppdregne av robotar. Dei eldste er blitt 40 år, og dei har både barn og barnebarn. Alle er aktive i samfunnslivet. Ungane jobbar saman med dei vaksne, og utvikler evnene sine slik dei sjølv ynskjer. I dette framtidssamfunnet har dei også utvikla ein økonomi som ikkje er kapitalistisk, fordi det er mest effektivt. Argumentasjonen er at folk likar å gjera det dei er god i, og at folk etter kvart slutter å samla ting dei ikkje treng viss alt er gratis.

Straff

Det å ikkje følgja samfunnsnormene får ganske lik reaksjon i desse bøkene. Vald og seksuelle overgrep vert reagert på med terapi, viss det gjentek seg vert den som har gjort noko gale utestengt frå samfunnet – eller drepen. Det kan virka brutalt, men samtidig er dette samfunn som ikkje har juss og domstolar. Lokalsamfunna bestemmer korleis dei skal styra. Så lenge ein ikkje skader andre, kan ein gjera som ein vil (omtrent som i Kardemomme by). Synet på straff er viktig i dagens debattar også. Virkar straff? Skal folk få lov til å vera antisosiale eller å øydeleggja for andre?

Nye typar menneske

Det som er morosamt med science fiction-litteratur, er at forfatterane kan leika med nye typar menneske som er fysisk annleis frå oss. I Kvinne ved tidens rand kunne alle amme, fordi dei var modifiserte. Barna var også dyrka kunstig. Dette er for å ha kontroll over at banda mellom born og vaksen er sosiale, dei som ammer er mødre til ungen, men ingen føder.

Ursula Le Guin har skrive ei bok som heiter The left hand of darkness der alle er inkjekjønna unntatt ein gang i månaden når dei vert kjønna, anten menn eller kvinner. Det betyr at statsministeren kan vera både mor og far til ungar, og at den seksuelle gnisten kun eksisterer ein gong i månaden. Til gjengjeld er han då ganske sterk. Det eg likte med denne ideen, er at Le Guin kan då forsøka å beskriva kva ho trur bestemmer forholdet mellom folk. Kva deler av forholdet mellom folk er seksuelt, kva gjer ein til ei mor eller ein far og så vidare. Ved å endra på korleis menneska er fysisk, endrar ein også på forholdet mellom folk.

Egalias døtre

Det som også kan vera morosamt, er å snu opp ned på verda. Gerd Brantenberg si bok Egalias døtre er eit eksempel på det. I Egalia er alle like, men kvinner er jo likare. Det at Petronius vil bli ei mannleg froskekvinne, er jo berre morosamt, og vert ikkje tatt seriøst. Alle menn må bruka ph, penishaldar, for at penisen deira skal sjå stiv ut. Språket er også gjort om, slik at dei «kvinner» seg opp, yrker har skifta kjønn osv. På denne måten får ein fram det absurde i vårt patriarkalske samfunn, når ein ser kor absurd det er i eit matriarkalsk.

Bolo ‘Bolo

Bolo ‘Bolo er ei skildring, laga på midten av åttitalet, som fortel om korleis ein skal gjennomføra ein overgang til eit anarkistisk verdssamfunn. Tidsplanen er at dette skal vera gjennomført i 1987, noko som altså ikkje slo til. Skildringa av samfunnet er veldig detaljert, med plansjar og det heile. Samfunnet er bygd opp av grupper på om lag 300 personar som vert kalla boloar. Dette er anten nabolag i byar eller bygder. Desse boloane er samanknytta anten laust eller fast med naboboloar, og kan knytta seg saman i regionale samanslutningar. Dei skal vera sjølvforsynte på basisgoder, men må slutta seg saman for å få organisert bytte av større goder. Kulturelt er boloane svært ulike, du har alko-bolo, les-bolo, marx-bolo, anarko-bolo, jesu-bolo og mange fleire.

Min utopi?

Eg meiner ikkje at alle desse ideane er ein del av min utopi. Men det er morosamt å leika med tankar om korleis framtida skal vera, og då ser ein ofte kor usemje ligg i notida også. Eg meiner til dømes at kjønn og legning er veldig sosialt bestemt, og at det kjem til å endra seg i framtida. Eg trur at viss menneska er frie, vil dei også bli fri frå slike kategoriar. Når eg fortel om korleis eg vil at framtida skal vera, kanskje nokon ikkje er einig i dette, og så kan me få ein spanande diskusjon om feminisme i notida?

av Mikael Nyberg

Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme, skriver forfatteren i denne artikkelen fra september 2003, før ØMU-avstemningen i Sverige.

Direktørklubben European Round Table of Industrialists klaget etter den forrige krigen mot Irak over at den økonomiske kjempen EU opptrådte som en politisk dverg på den internasjonale arenaen. Umberto Agnelli, en av de sentrale personene i kretsen, har siden uttalt at ØMU-prosjektet burde følges av en samordning av medlemslandenes utenriks- og forsvarspolitikk. Innskrenkning av den nasjonale suvereniteten ville være en pris «verdt å betale for å sikre vår stilling i verden de neste 50 årene.» (1)

Eurovenstre argumenterer nå i samme spor. Jürgen Habermas, Jacques Derrida og andre intellektuelle har alle uttrykt sin tro på EU som en redning fra USAs globale hegemoni. Unionen må «hevde seg som en tredje pol mellom De forente stater og Orienten,» skriver Umberto Eco. Den nye valutaen bør følges av en «felles utenrikspolitikk og et eget forsvarsvesen». Å «invadere Kina eller slåss mot De forente stater» er riktignok ikke aktuelt, men Europa må «være klar for intervensjoner» uten Natos deltakelse. (2) Hvor disse militære inngrep skal finne sted og med hvilken hensikt presiseres ikke nærmere.

For Jan Guillou er EU «den eneste tenkbare motvekten til amerikansk verdensherredømme. (3) Lasse Berg (4) er av samme oppfatning: «Det er ikke behov for kapprustning, men kanskje likevel en troverdig europeisk militærstyrke.» (5) Anders Ehnmark (6) etterlyser et «europeisk sverd». Derfor bør venstresida stemme ja til euroen.

Denne støtten til EU og valutaunionen er et typisk uttrykk for den europeiske venstresidas resignasjon.

I følge Bush-doktrinen, som ble proklamert høsten 2002, mener USA å ha en egenmektig rett til å iverksette militært angrep på en hvilken som helst stat landet har utpekt til å være en trussel mot sin sikkerhet. USA evner også med sin overlegne militære styrke å avskrekke potensielle utfordrere blant de mektigste statene fra å lage problemer. FN-traktaten og andre institusjoner som har regulert forholdet mellom stormaktene er skjøvet til side. USA trenger allierte, heter det, men landet skal ikke la seg binde opp av allianser. Til og med Nato settes på sidelinjen.

Bush-doktrinen er en «up yours» mot de vesteuropeiske stormaktene og deres drømmer om å være jevnbyrdig med USA. Det var derfor det ble bråk før krigen mot Irak. Britene valgte det sporet de har fulgt siden Suez-krisen i 1956, å følge trofast etter. De styrende i Frankrike og Tyskland tok kampen i FN.

Det handlet ikke om noe prinsipielt forsvar for Folkeretten og FN-traktaten. Under bombingen av Jugoslavia i 1999 nølte ikke Frankrike og Tyskland før de satte seg over FN sammen med de andre Nato-landene. Nå insisterte de på et vedtak i Sikkerhetsrådet. Ved å jobbe gjennom FN forsøkte de å tvinge et allerede krigsklart USA til samråd.

25.000 franske soldater sto klare til å slutte seg til marsjen mot Bagdad bare vilkårene var de riktige. (7) Kravet fra den franske regjeringen og deres allierte var at USA skulle oppgi sin unilaterale holdning. Krigsministeriet i Washington ble oppfordret til å lytte til «verdenssamfunnet», det vil si de andre stormaktene.

Den tidligere britiske utenriksministeren Douglas Hurd advarte mot amerikanernes visjoner om en omfattende omveltning av Midtøsten. (8) I dag frykter han at en allmenn motstand skal utvikle seg i Irak. «Vi har ikke råd til å mislykkes.» Landet har strategisk betydning for vesten. «Følgelig må også de som var mot krigen støtte anstrengelsene for å vinne freden …» (9)

Igjen foregår det forhandlinger om å gjøre okkupasjonen til en fellesrisikooperasjon. I bytte mot en viss økonomisk ettergivenhet har de øvrige stormaktene gjennom FN gitt Paul Bremers styre en viss legitimitet, men så lenge Washington nekter å gi dem medinnflytelse holder de tilbake de soldatene USA stadig sterkere etterspør.

I Sveriges ØMU-debatt lever eurovenstres drømmer videre. Göran Persson gjentar reglen deres: «Så vidt jeg vet finnes det bare en kraft i min levetid som kan sørge for balanse mot USA, og det er EU.» Men for å presisere: «Ikke en antagonistisk kraft, men en partner som man hører på.» (10)

Bestrebelsene på å gjenopprette forbindelsene over Atlanteren betinger forsiktighet. Innbyggere i sju av EUs 15 medlemsland er fengslet av den amerikanske krigsmakten og plassert hinsides lov og rett på Guantánamobasen på Cuba. EU har ennå ikke gjort noe forsøk på å samle seg bak et felles fremstøt i saken. Den franske regjeringen forteller at man ikke vil «helle olje på bålet» nå etter bråket om Irak. En svensk talsperson sier til Financial Times at det er «alt for følelsesladet siden det handler om 11. september». (11)

Motvekten er taus i slike henseende, men under toppmøtet i Thessaloniki hørtes andre signaler: EU skal bli mer «proaktivt» for sammen med USA å håndtere uregjerlige utkantsstater. Formuleringene vil skjerpes under toppmøtet i Roma, forsikrer diplomater Financial Times. Det skal bli snakk om «regimeskifter» og «forebyggende angrep». Der er ord som krigsministeriet i Washington lytter til. (12)

ØMU og stabilitetspakten presser regjeringene til å minske de offentlige utgiftene. Det har hemmet de militære ambisjonene. I forslaget til ny grunnlov for unionen foreslås det derfor at EU-landene skal oppmuntres til å forsterke sine krigsstyrker. Et særskilt byrå opprettes for å få fart på våpenproduksjonen. (13) Tyskland, Frankrike og Italia krever dessuten at slike utgifter skal unntas valutaunionens budsjettregler. (14) Tak på de sosiale utgiftene, minstekrav for de militære – slik fordypes det europeiske samarbeidet.

De sterkeste statene får i forslaget til grunnlov en særstilling. De får rett til å på egen hånd gå foran i utviklingen av EU til en militærmakt. Småstater som vil delta må overbevise de ledende statene om at de passer inn. (15)

Regjeringen innordner som best den kan det svenske forsvaret i disse planene. Den vil bidra til motvekten. «For første gang på 40 år har Sverige snart en tungt bevæpnet flystyrke som er klar til å sendes til andre land,» melder Dagens Nyheter entusiastisk 8. august. 280 soldater og åtte kampfly står klare: «Vingene er forsterket, speedometrene er endret fra kilometer til knop, flyene er utrustet for lufttanking etter Natos fly og ny kommunikasjonsutrustning som passer Natos kampledelse. Samtidig pågår det for tiden utprøving av bombefester med Nato-standard.»

Det er nok ikke Washington som skal bombes.

Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme. Rivaliseringen mellom de to store skapte virkelig rom for svakere stater og fortrykte folk til å manøvrere i, men de bevegelsene som lot seg underordne stormaktsspillet gikk under i svik og harde nederlag.

En selvstendig kraft svekket både USAs og Sovjetunionens styrke. Det var folkenes streben etter frigjøring. Eurovenstre drømmer seg langt vekk fra den.

Noter:

• 1) Financial Times (FT) 19.03.97.
• 2) Dagens Nyheter (DN) 15.06.03.
• 3) Aftonbladet (AB) 04.05.03.
• 4) Svensk venstreorientert forfatter, journalist og filmskaper.
• 5) DN 09.02.03.
• 6) Svensk venstreorientert forfatter og journalist.
• 7) FT 06.08.03.
• 8) FT 03.01.03.
• 9) FT 04.07.03.
• 10) DN 04.08.03.
• 11) FT 17.07.03.
• 12) FT 21.06.03.
• 13) Utkast til beretning om en europeisk grunnlov, vedtatt med konsensus av det Europeiske Konventet 13. juni og 10. juli 2003, artikkel I-40.
• 14) FT 20.05.03.
• 15) Utkast til beretning om en europeisk grunnlov, vedtatt med konsensus av det Europeiske Konventet 13. juni og 10. juli 2003, artikkel III-213.

av Jan Myrdal

Om den uunngåelege klassekampen som utviklar seg i Kina skreiv eg ganske utførleg i Ein fest i Liu Lin i 1994. At klassekampen formar Kina au, er ei sak, men det blir ein skeiv diskusjon, ein teologisk ein, når venstreorienterte ofte diskuterer abstrakt om ein kan definere Kina som sosialistisk.

Ein europeisk kommunist som vil ha ei meir teoretisk belysning av KKPs nåverande perspektiv og samfunnssystemet i Kina, ut frå historia til dei sosialistiske statane, bør sjå nærare på NEP-perioden i Sovjetunionen, men framfor alt undersøke Walter Ulbrichts «Nye økonomiske system for planlegging og styring» (NÖSPL) etter 1963.

Skilnadene mellom Kina og DDR er svært store. Det avgjørande var at DDR aldri kunne bli sjølvstendig; den nye herskande klassen i Moskva heldt landet i eit jerngrep. Men likt Deng Xiaoping var Walter Ulbricht ein kommunist med lang erfaring. Etter at kampen mellom to linjer i Kina vart avgjort for lang tid ved partiets kursomlegging til Deng Xiaopings linje i desember 1978, svarer Kina til det perspektivet Walter Ulbricht formulerte åpent, i kjettersk strid med Moskva i 1967:

«Sosialismen er ikkje ein kortvarig overgangsfase, men ein relativt sjølvstendig samfunnsøkonomisk formasjon i den historiske epoken då kapitalismen går over til kommunisme i verdsmålestokk.»

Detta perspektivet gjør mauleg – naudsynt – ein annan økonomisk politikk enn den som kjenneteikna sovjetstaten. Som Walter Ulbricht formulerte det ved 150-årsfeiringa av fødselen til Karl Marx i mai 1968:

«Sosialismens økonomiske system i DDR er, historisk sett, den fullstendige tilpassinga eit høgindustrialisert samfunn gjør til fordelane og drivkreftene i den vitskaplege og tekniske revolusjonen.»

Dermed får au den nye tekniske og vitskaplege eliten, intelligentsiaen, ei ny rolle. Strukturen og klassebasisen til partiet blir endra. Om Kina kan ein seie, slik eg på pervers måte let Zweiling seie om DDR i romanen Karriere i 1975, at «den vitskapleg-tekniske revolusjonen blir bore fram av personar innan vitskap og teknikk og organisasjon, kjenneteikna av at dei er evnerike, og at sosialismen som sjølvstendig samfunnsøkonomisk formasjon inneber frigjøringa av evnerikdommen».

I kampen mellom to linjer i Kina – som eigentleg ikkje var det mange (deriblant eg) den gongen oppfatta som ein direkte kamp mellom sosialismen og kapitalismen – blei det den linja som sigra med Deng Xiaopings politikk i desember 1978, og som hadde massiv støtte i kadrane i partiet, staten og økonomien på mellomnivå.

Det styrer ikkje bare Kinas åpning mot vest, men det styrte au Walter Ulbrichts freistnader på å åpne så vel dei kulturelle som politiske sambanda med vest. Det var Bonn som nekta gå med på Walter Ulbrichts framlegg om at vesttysk presse kunne seljast i DDR om DDRs presse kunne seljast i forbundsrepublikken. Det var Moskva som hand i hanske med dei mest reaksjonære kreftene i forbundsrepublikken Tyskland heile tida stengte for DDRs freistnader på å åpne mot Bonn.

På same vis som den herskande klassen i Moskva blokkerte all naudsynt ny økonomisk politikk i DDR, gjennom militær og økonomisk dominans, bremsa og avgrensa han DDRs høve til å åpne samfunnet for slikt økonomisk og politisk utbytte med vest som ville fremme den vitskaplege og tekniske revolusjonen.

Den 21. august 1970 var Walter Ulbricht i Moskva og snakka åpent med Bresjnev. Han gjorde framlegg om økonomisk samarbeid, men sa au:

«Gjennom samarbeidet ønsker me utvikle oss til ein ekte tysk stat. Me er ikkje Kviterussland, me er ingen sovjetrepublikk. Altså eit ekte samarbeid.»

Bresjnev svarte på den uhørte utfordringa med å inspirere den Moskva-tru fraksjonen i SED til handling, til å be Bresjnev om at Walter Ulbricht blei fjerna. Det skjedde. DDR tapte med det sitt eige eksistensgrunnlag.

At Deng Xiaoping lykkast der Walter Ulbricht mislykkast, er svært enkelt forklart. DDRs geopolitiske situasjon var umauleg. Moskvas dominans altfor stor. Kina kunne ikkje – som DDR – beherskast frå Moskva då den nye klassen tok makta der som klasse for seg. Kina var altfor sterkt og Mao Zedong altfor medviten.

At Kina nå tar tilbake sin plass i verda, er bra. Det retter opp ubalansen som kolonialismen og imperialismen har skapt. Korleis klassekampen seinare vil utvikle seg i Kina, er ei anna sak. Noen motsats til den nye klassen i den gamle sovjetstaten – som kom fram som resultat av partiposisjonar, utan å representere gaverikdommen og den teknisk vitskaplege revolusjonen, som blei ein klasse for seg og seinare grenselaust griske og korrupte stal sovjetfolkets rikdommar og styrta landet i elende – har eg ikkje sett i Kina. Partiet har vist seg på vakt mot slike tendensar; talsmenn for slikt blir skotne. Eit reinhald i folkets interesse som opprører vestlege humanistar langt meir enn den fattigdommen og den synkande livslengda som er resultatet av at dei gamle partifunksjonærane frå Sovjetunionen har forandra seg til ein ny klasse av oligarkar.

Sjølv meiner eg at Mao Zedong såg au den framtidige utviklinga klart.

av Eli Aaby

15 år etter murens fall eter EU seg østover, og folk i «østblokken» må slåss nye kamper.

Utgangspunktet mitt er at det jo allerede er noen som har erfaring med «østutvidelse», nemlig folk i tidligere Øst-Tyskland. Mange føler seg som annenrangs borgere, i en spørreundersøkelse fra i sommer svarte hver fjerde at de ønska muren tilbake!! Arbeidsledigheten er dobbelt så høy og lønningene lavere enn i «vest», og en av tre sier de ikke er bedre økonomisk stilt enn før muren falt.

Da lovgivinga skulle samordnes i de to landene, var det mest kamp om abortloven. I vest var abort regulert i straffeloven, og det er tvungen rådgiving før abortbegjæring fremmes. Sånn er det i hele Tyskland nå. De fleste rådgivingskontorene drives av katolske organisasjoner. Det er erfaringer med at rådgiving til etnisk tyske kvinner legger vekt på å beskytte det ufødte livet, mens kvinner med ikke-vestlig bakgrunn får innvilga abort med et pennestrøk. Muren falt, og kvinnene i øst mista retten til sjølbestemt abort.

Det er store ulikheter når det gjelder abortlovgiving i EU. Estland, Latvia og Litauen, Hellas, Finland, Sverige og Danmark er de eneste EU landa med sjølbestemt abort, uten tvungen rådgiving. Til og med i liberale Nederland må kvinnene til en lege som attesterer på at hun veit hva hun velger. I Portugal, Irland og Polen er abort forbudt under alle omstendigheter, også hvis den gravides liv er i fare. For oss som ser på sjølbestemt abort som en grunnleggende rettighet og viktig for kvinnehelse, er det all grunn til å følge med hvis det kommer forslag om å samordne abortlovgivinga i EU. Vi har sett hvordan valgresultatet i USA er en oppmuntring for abortmotstandere i Norge, det brukes for alt det er verdt i resten av Europa også.

Det er mest fokus rundt østutvidelsen er arbeidsvandring og sosial dumping. Enkelte forskere snakker om «care drain», dvs at når kvinnene forsvinner, forsvinner omsorgen ut av landsbyene i øst. Kvinner beskrives som «mødre, koner og tanter». Når kvinnene med utdanning arbeidsvandrer, er det «brain drain». Jeg mener at disse begrepene hindrer kvinnebevegelsen og fagbevegelsen i å se at det er problemene med sosial dumping vi står overfor, som når fagarbeidere og håndverkere arbeidsvandrer. Arbeidsvandring i seg sjøl er ikke problemet, men hvordan arbeiderne blir utnyttet.

Den kvinnelige arbeiderklassen får jobber som hushjelp, vaskehjelp og au-pair. Hvordan ser vi på hushjelparbeid? Er det arbeid som er helt ok bare de som gjør det, har ordentlige arbeidsvilkår? Jeg er helt uenig med dem som sier «alle skal ta sin egen møkk og sitt eget rot». Jeg mener dette er en form for moralisme som hindrer en kampanje for bedre arbeidsforhold for vaskehjelpene som jobber svart, uten rettigheter av noe slag.

Vi trenger en holdningskampanje for at de som får vaska huset sitt, ser på seg sjøl som arbeidsgivere, som har ansvar for arbeidsforholda til hun som vasker.

Kvinnene som arbeider som hus- og vaskehjelper, au-pair har krav på ordna lønns- og arbeidsforhold. Sentralt er: Lønn, definert arbeidstid og fritid, avgrensa oppgaver og kontrakter som gir oppsigelsesvern og sosiale rettigheter. Vi er «heldige» her i landet, fordi reglene for «hvitt arbeid» er relativt enkle pga det som er gjort før for å få bort det «svarte» dagmammamarkedet.

Sannsynligvis vil det bedre arbeidsforholdene dersom vaske- og hushjelpene tar arbeid i firmaer, istedenfor å inngå avtaler med en og en familie.

Det finnes organisasjoner som jobber for å organisere hushjelper, au-pairer og lignende som jobber i andre land enn sitt eget opprinnelsesland. En av dem er filippinske Migrante (www.migrante.org) Vi har mye å hente på å lære av og å samarbeide med dem. En særegen utfordring er at det ikke er tradisjon for organisering av hushjelper i Norge.

I Kvinnefrontens handlingsprogram om familiepolitikk ønsker vi oss reingjøringspatruljer, billige kantiner, døgnåpne barnehager og boligbygging som åpner for mer kollektive løsninger enn boenheter for kjernefamilier. Vi ser på det å tømme familien for sånne oppgaver som en vei for frigjøring av kvinner (og menn og barn), ikke som et problem i videre likestillingsarbeid.

En enda større trussel mot kvinners rettssikkerhet, liv og helse er den økende handelen med kvinner til prostitusjon. Større trussel fordi det er brutal utnyttelse og svært skadelig med utsatthet for dødelige sykdommer og vold.

Det er allerede oppretta et Nettverk mot prostitusjon av norske kvinneorganisasjoner, og etablert et eget nordisk-baltisk samarbeid mot kvinnehandel. (Se www.kvinnefronten.no.)

Bokomtale ved Kjersti Ericsson

Forfatteren av det fyldige heftet med denne tittelen er Siri Jensen. Hun er sjøl en på-tvers-person: Hun har lang erfaring, både som kvinnepolitisk og faglig aktiv (det siste i privat så vel som i offentlig sektor). Dessuten er hun både aktivist og teoretiker, og vel bevandret i andre teoretikeres og kvinneforskeres arbeid. Det foreliggende heftet bærer preg av alle sidene ved på-tvers-personen Siri Jensen.

Hvordan utløse kampkrafta til den kvinnelige delen av arbeiderklassen og deres nærmeste allierte? Dette er spørsmålet som ligger under det meste av Siri Jensens arbeid. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen må kjempe på grunnlag av sin egen plattform, sin egen situasjon, der det å være undertrykt som klasse og som kjønn er vevd i hverandre. Kvinner trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet for å kunne slåss framgangsrikt for sine interesser.

Det finnes imidlertid ikke noe fiks ferdig organisatorisk uttrykk for denne dobbeltheten klasse/kjønn. Fagbevegelsen har bygd, og bygger i hovedsak fortsatt, på mannen som mønster. Det betyr at kvinnesaker lett blir utdefinert som særspørsmål – de passer ikke inn i organisasjonens tenke- og arbeidsmåte og i bildet av hvem det «typiske» medlemmet er.

Kvinnebevegelsen på sin side fanger ikke nødvendigvis opp klassespørsmålene. Ofte er det kvinner fra mellomlagene som har vært toneangivende i kvinnebevegelsen og satt dagsorden der.

Organisasjonen Kvinner på tvers var et forsøk på å skape et forum der kvinnebevegelse og kvinnebevissthet kunne møte fagbevegelse og klassebevissthet, og gjensidig befrukte hverandre. Dessuten var det et mål å gi kvinner i ulike deler av fagbevegelsen, på tvers av hovedorganisasjon, bransje og skillet privat/offentlig en mulighet til å møtes og diskutere ting av felles interesse i et kvinneperspektiv. Ut av disse møtene kunne det kanskje også vokse noen nye handlingsmuligheter.

Kvinner på tvers har nå eksistert i 10 år. Det er disse 10 årene organisasjonens mor, Siri Jensen, oppsummerer i det foreliggende heftet. Men dette er blitt noe langt mer enn historien om en organisasjon. Heftet består av artikler som langt på vei kan leses uavhengig av hverandre. Noen er nært knyttet til erfaringene med Kvinner på tvers. Andre benytter disse erfaringene som avspark for en drøfting av mer generelle temaer, som kjønn og klasse og særegen kvinneorganisering.

Heftet åpner med en artikkel om de ti årene og hva de har betydd for dem som har deltatt. Hovedaktiviteten har vært de årlige konferansene. Disse har delvis vært brukt til å drøfte aktuelle spørsmål, som strategien i kampen for å heve kvinners lønn. Sjøl om Kvinner på tvers aldri har tatt mål av seg til å bli verken generalstab eller resolusjonskvern, har nok disse diskusjonene hatt betydning for den økte militansen kvinnedominerte fagforeninger har vist i lønnskampen. I tillegg har konferansene tatt opp en rekke andre temaer av kvinnepolitisk betydning, som ellers sjelden finner veien til fagbevegelsens dagsorden. Heftets undertittel «Pustehull og handlingsrom» oppsummerer noen viktige funksjoner Kvinner på tvers har hatt for mange travle fagforeningskvinner. «Pustehull»-metaforen synliggjør at i det daglige fagforeningsarbeidet står kvinneperspektivet hele tida i fare for å dø av oksygenmangel. Det gjelder også i foreninger der flertallet av medlemmene er kvinner. «Handlingsrom» viser at diskusjoner på tvers også kan åpne for nye måter å gjøre tingene på.

To artikler tar for seg viktige kampspørsmål: kvinnelønna og sekstimersdagen. Hvordan disse kampene er blitt ført, stridigheter og fellesskap, resultater og tilbakeslag, oppsummeres og diskuteres i lys av samarbeidet i Kvinner på tvers. Mye har skjedd i det norske samfunnet på disse 10 årene, rammebetingelsene for både kvinnelønnskampen og kampen for sekstimersdagen er endret. Hvor skal veien gå videre? Er det mulig å finne fram til en plattform som de kvinnedominerte fagforeningene kan enes om og slik utnytte felles styrke, samtidig som det gis rom for hver enkelt organisasjons særegne taktikk? Disse spørsmålene burde stå høyt oppe på dagsordenen til alle som er interessert i hverdagen for kvinner flest i dette landet. Heftets to artikler er et godt utgangspunkt for en slik diskusjon. De kombinerer gjennomgangen av konkrete erfaringer hittil med å skissere mer prinsipielle spørsmål og dilemma kampen reiser.

Tre artikler bruker erfaringene fra Kvinner på tvers til å diskutere spørsmål som vil være aktuelle i svært mange sammenhenger. I disse artiklene trekker Siri Jensen også inn norsk og internasjonal kvinneforskning. Mange (også undertegnede) har næret en viss bekymring for at avstanden mellom kvinneforskningen og kvinnebevegelsen er økende. Derfor er det spennende å se hvordan kvinneforskningens resultater og tanker gjøres praktisk relevante i disse artiklene.

Den første av de tre nevnte artiklene har tittelen «Mangfold som grunnlag for fellesskap». I denne tittelen uttrykkes nettopp den motsetningen som er en utfordring for alle interesseorganisasjoner i dag: Det er slutt (eller burde være slutt) på den tida da fellesskapet kunne basere seg på at alle underordnet seg ett dominerende mønster, på den måten at «mannen med hjelm» definerte hva som var klassens «felles» interesser, og at den hvite, heterofile kvinnen definerte hva som var kvinners «felles» interesser. Mangfold, motsetninger og undertrykkingsforhold synliggjøres, også innad i de organisasjonene som skal være uttrykk for «fellesskapet». Samtidig er lite vunnet dersom fellesskapet faller fra hverandre i grupper, eller til og med individer (til sjuende og sist finnes det jo ikke to mennesker som er like!). Utfordringen blir å etablere fellesskapet på et nytt grunnlag, som ikke innebærer at ei gruppe får hegemoni, mens de andre blir usynliggjort og marginalisert. Dette er ingen enkel oppgave, det viser erfaringene til Kvinner på tvers, som virkelig har prøvd. Men det er ingen vei utenom, og det er verdifullt at denne utfordringen tematiseres så tydelig i heftet.

Den andre artikkelen heter «Kvinneorganisering på tvers» og tar for seg særorganisering av kvinner. Her reises også en rekke spørsmål som er relevante langt utenfor den konkrete sammenhengen de drøftes i her: Risikerer kvinner som organiserer seg sammen å forsterke de rådende kjønnsmønstrene de egentlig ønsker å bryte? Men hva er alternativet? Det finnes nok av nedslående erfaringer for at såkalt «mainstreaming» – det å prøve å innarbeide kvinneperspektivet og kvinnesakene i en organisasjons vanlige virksomhet – bare betyr at de forsvinner. I dag er det påfallende lite kvinneorganisering i norsk fagbevegelse, påpeker Siri Jensen. Dette kan kanskje skyldes at kvinner som organiserer seg på grunnlag av kjønn, både ses på som farlige og foraktelige: Kvinner som organiserer seg kan true organisasjonens «business as usual», samtidig som det lett betraktes som litt foraktelig å ikke delta på «like fot», men påberope seg behovet for en særegen kjønnsorganisering.

Den tredje artikkelen tar for seg kjønn og klasse. Her siteres den engelske feministen Beatrix Campbell, som i 1984 skrev: «Vi har ennå til gode å skape en arbeiderbevegelse i kvinners bilde, hvor klassekamp utformes i et symbiotisk forhold til kvinners interesser som kvinner.» 20 år etter står denne oppgaven fortsatt uløst. Arbeidet med dette er vanskelig og motsetningsfylt, som Siri Jensen blant annet viser gjennom sin kloke drøfting av forholdet mellom kvinner i privat og offentlig sektor i Kvinner på tvers-samarbeidet. Kulturen, identiteten og handlingsbetingelsene er annerledes i transport og industri enn i helse- og sosialsektoren. Dette krever ulik strategi. Det er viktig at kvinner gjensidig anerkjenner hverandres ulike handlingsbetingelser. Ellers kan det, som Siri Jensen peker på, ende med «mistillit og gjensidige beskyldninger om ikke å være nok arbeiderklasse, men borgerlige feminister, eller ikke være nok kvinne, men manipulert av menn».

Sjølsagt kan det også reises kritiske innvendinger mot det som sies i dette heftet. I denne omgang overlater jeg dette til heftets forhåpentligvis mange lesere. Det viktigste er å feire denne usedvanlige utgivelsen: En praktisk teoretiker, stinn av allsidige erfaringer, setter seg ned og oppsummerer et spennende faglig- og kvinnepolitisk eksperiment, et skikkelig motstrømsinitiativ, som hittil har overlevd i ti år. Gå ikke glipp av de lærdommene som her tilbys!

av Arnljot Ask

En tredel av arbeidsstyrken i India regnes å være undersysselsatte. Det tilsvarer rundt 120 millioner mennesker!

Enda flere adjektiver enn de som brukes i tittelen på denne artikkelen, trengs for å beskrive situasjonen til den indiske arbeideren. Sammen med sine kinesiske søstre og brødre utgjør de rundt en tredel av verdens arbeidere. Økende arbeidsløshet har vært et trekk det siste tiåret, i takt med «globaliseringspolitikkens» inntog, til tross for at arbeidsstokken ifølge offisielle tall har økt med ca. 16 millioner fra 1993-94 til 1999-2000. Folketallet har økt raskere og den markedsliberale politikken har ikke skapt nok arbeidsplasser. Nå er det snart 1,1 milliard indere, mens den offisielle arbeidsstyrken har passert 400 millioner. Men utenfor statistikken er det nok over hundre millioner indere til som må finne en eller annen geskjeft for å overleve, som gateselger eller gjennom å by fram sine tjenester for en billig penge. Mange av de flere titalls millioner barnearbeiderne finner vi her.

Som i andre land har sjølsagt noen blitt mye rikere, også noen arbeidere, mens mange, mange flere er blitt fattigere. Bildet av hva som skjer i India, er farget av hvem som komponerer det. Det samme statistiske materialet kan også brukes til å få fram nærmest motsatte trender. Om jeg ikke oppgir annet, så er de talla jeg bruker for sammensetning og utviklingstrekk i arbeiderklassen henta fra den offisielle National Sample Survey (NSS), den 55. oversikten som ble gjort i 1999-2000 (note 1).

Artikkelen av Kjersti Ericsson er skrevet for 8 år siden mot en bakgrunn skapt av de fem første åra av den nye markedsliberalistiske politikken. Det er slående at de trekka som da var framtredende, har vokst seg sterkere fram til i dag. Ellers illustrerer, og utdyper, reportasjeartiklene seinere i dette bladet mange av de forholda det pekes på her i denne artikkelen.

Landarbeideren dominerer fortsatt

Det som dominerer nyhetsbildet hos oss, er at India stormer fram på high tech-fronten og er i ferd med å bli et av de nye store vekstområdene i verdensøkonomien. Men fortsatt er det slik at det er arbeiderne knytta til jordbruket, som utgjør flertallet i den indiske arbeiderklassen. NSS-oversikten fra hundreårskiftet viser ca 60 % i denne gruppa. Fra 1921 til 1971 var andelen så og si stabil på 73 %, til den gradvis gikk ned til 64 % i den 54. NSS-oversikten fra 1993-94. Vi ser nå en raskere nedgang, og for første gang siden uavhengigheten i 1947 har det absolutte tallet arbeidere som jobber i jordbruket og tilhørende sektorer sunket, fra 239 millioner i 1993-94 til 236 millioner i 1999-2000. Som jeg kommer tilbake til, er ikke denne utviklingen kompensert av tilsvarende økning i andre sektorer, slik at arbeidsløsheten er sterkt økende i India nå.

Sammensetningen av arbeidsstyrken og de klassemessige forholda på landsbygda er bakgrunnen for at det er riktig å si at India fortsatt er et halvføydalt samfunn. herskerklassen er kapitalister i allianse med godseiere og føydalherrer på landsbygda. Vi finner sjølsagt også dobbeltroller som industri/handels/ finanskapitalist og jordadel.

Undertrykkinga av landarbeiderne er spesielt hard. De kasteløse, dalitene, er ekstra utsatte. Ca 75 % av de 138 millioner dalitene er knytta til jordbruket. Som jordløse landarbeidere (note 2).

Flere titalls millioner indere er såkalte «tribals» eller «adhivasi» på hindi. De er urfolk som lever i stammesamfunn spredd over store deler av India, men med en konsentrasjon rundt den indre Decan-høysletta og skogsområdene fra indre Maharastra opp mot Bengalen og Bihar. Mange av disse fordrives fra sine opprinnelige områder som følge av jakten etter naturressurser og annen inngripen i deres boområder. Det mest kjente er kanskje i tilknytning til damprosjektet i Narmada. En egen artikkel om Coca Colas overgrep mot urfolket i Plachimada-distriktet i Kerala finner du lenger bak i heftet. Norsk Hydro var tidligere engasjert i et gruveprosjekt i Orissa som gikk ut over urbefolkninga der. Fortsatt presser Unocal, konsortiet bak utbyggingen, på for å få fortsette utbygginga, i ledtog med lokale myndigheter.

Mange adhivasi er i dag blitt tvunget ut som arbeidsnomader, på reise fra sted til sted. De er blant de dårligst lønna og behandla av arbeiderne. Tidlig død som følge av sult og sjukdommer som normalt burde kureres, er vanlig.

Kvinnene utgjør i følge den offisielle statistikken bare 1/3 av arbeiderne på landsbygda (alle sektorer). Men bak dette tallet skjuler det seg at mange av dem jobber for null i ordinær lønn, ofte knytta til den jordlappen familien har bruksrett til når de jobber for jordeieren. Antallet kvinner som jobber på landsbygda, har sunket også i absolutte tall fra 1993-94 til 1999-2000, mens antallet menn har sunket relativt i forhold til folketallet. Dette reflekterer at mulighetene for å overleve på landsbygda er blitt forverra. Det fører til en drastisk økning av antallet migrasjonsarbeidere; ikke bare noen familiemedlemmer som drar til byen for å søke arbeid, som også er vanskelig å finne der, men til at hele familier tar landeveien fatt med de nødtørftige eiendeler og et nyanskaffet telt. Langs innfartsveiene til Bangalore, Mumbai og andre vekstsentra finner vi rekker av grønne plasttelt hvor de nye arbeidsnomadene holder til.

Arbeiderklassen omformes

Til tross for massive nedleggelser innenfor bransjer i den tradisjonelle industrien, er industriarbeidere knytta til fabrikkproduksjon (manufaktur), unntatt reparasjonstjenester, fortsatt den nest – eller tredje? – største gruppen av arbeidere i India. Ca 44 millioner i 1999-2000-tellingen til NSS. Fra 1993-94 var dette også en relativ økning fra 10,7 % til 11,1 % av arbeidsstyrken, men i en utvikling som sannsynligvis har gått over i en reduksjon nå. Dette til tross for at tunge sektorer som bilindustrien har hatt en markert vekst i India det siste tiåret. Automatiseringen er så sterk at den ikke oppveier tidligere arbeidsintensiv industri.

Den sektoren som økte sterkest i omfang i den samme perioden, var handel pluss hotell og restaurant: fra 28,5 millioner til 41 millioner. I dag har denne sektoren ganske sikkert passert manufaktursektoren.

Finans- og forretningstjenestesektoren har hatt den største relative veksten, men i antall utgjorde den ved hundreårskiftet bare litt under 5 millioner (ca 1,3 %). Som artikkelen «Flukten til India?» viser, vil heller ikke den såkalte it-sektoren bidra med så stor andel til den nye arbeiderklassen i India.

En slående endring er en betydelig reduksjon av arbeidstyrken innenfor sektoren «den offentlig fellestjeneste, sosialtjeneste og annen personlig tjeneste, inkludert reparasjonstjenester». Den er redusert fra 36 til 33 millioner i perioden, og utgjorde bare 8,4 % ved hundreårskiftet. Vi må se på dette som et utslag av den privatiseringsbølgen og nedskjæringer av offentlige tjenestetilbud som også har skyllet over India. Den offentlige sektoren utgjorde bare 19,3 millioner arbeidere i 2001 i følge The Economic Times (note 3). En nedgang på 420.000 de fire åra før dette.

Hvem som skal regnes som arbeider, småborger eller borger innenfor de ulike sektorene, gir ikke statistikken grunnlag for å bestemme. Men det store flertallet er arbeidere.

Arbeidsløshet

Den arbeidsløse arbeideren utgjør en større og større gruppe i India. Enten hun/han tilhører kategorien som har mista jobben og ikke får noen ny, er «førtidspensjonert» gjennom det såkalte Voluntary Retirement Scheme (VRS), eller er en ungdom som kommer ut på arbeidsmarkedet uten å få noen jobb.

Arbeidsløsheten har vokst betydelig på 1990-tallet og inn i det nye hundreåret, særlig på landsbygda. De offisielle NSS-tallene opererer med vel 7 % rundt hundreårskiftet. Times of India 18. januar 2004 (note 4) bruker ledighetstall på 35 millioner, vel 8 %, og legger fram prognoser på offisiell ledighet på 9,79 % i 2007. Bakgrunnen er alle de nye millionene som vil entre arbeidslivet de neste åra, samtidig som sysselsettingsgraden minker i de fleste arbeidsintensive sektorene. Et av de største problemene er at det er 212 millioner mellom 14-24 år, mens bare 107 millioner av disse har jobb, ifølge tall fra den statlige plankommisjonen.

Men de offisielle ledighetstalla viser bare en del av virkeligheten. «Alle må jo prøve å finne noe å gjøre for å overleve,» sa Srinivasan på Research Unit for Political Economy (RUPE). «Sosiale ytelser er det jo lite av. Ca 1/3 av arbeidsstyrken regnes å være undersysselsatte,» fulgte han opp. Det tilsvarer rundt 120 millioner. Det samsvarer med tall brukt i Globalisation-boka til Arvind, som opererer med ca 150 millioner undersysselsatte (note 5).

Den underliggende faktoren som presser fram arbeidsledighet, og også forverring av arbeidsvilkår og levekår for arbeiderne og deres familier, er at det store flertallet av Indias arbeidere jobber i den såkalte uorganiserte – eller uformelle – sektoren. Det innebærer ikke bare manglende fagorganisering, men også at bedrifta hun/han jobber i, ofte ikke er registrert og underlagt lovene for arbeidslivet. I NSS-tellinga for 1999-2000 jobbet bare 28 millioner av de knapt 400 millionene i den organiserte/formelle sektoren. Dvs 7 %! Dette er først og fremst de som jobber i det offentlige (ca 70 %, eller drøye 19 millioner). Bare 8-9 millioner innenfor den privateide økonomien jobber i den formelle sektoren.

I den uformelle sektoren har arbeiderne få rettigheter. Stillingsvernet er svakt og svekkes ytterligere av at mange er såkalt «tilfeldig arbeidskraft», dvs har jobb bare for en periode. «Hire and fire»-prinsippet brer seg. Du blir sagt opp på et visst tidspunkt allerede når du får jobben. I 1999-2000 var over 37 % i denne kategorien «tilfeldig arbeidskraft», en økning fra vel 27 % i 1977-78.

Arbeidsløsheten er størst blant eldre arbeidere som har mista jobbene på grunn av innskrenkningene i den tradisjonelle fabrikkindustrien, og blant ungdommer som søker etter arbeid.

Mumbai gir et grelt bilde av den første typen arbeidsledighet. De siste tiårene har tekstilindustrien nesten forsvunnet i byen, mens kjemisk, farmasøytisk og entreprenørvirksomhet flytter ut til steder med skatteletter og andre fordeler for bedriftene. Den nye bank- og finans-, «call senter»-virksomheten osv. er mye mindre arbeidsintensiv. Det var 250.000 tekstilarbeider i Mumbai 1981. I dag er det igjen ca. 30.000. I 2000 og 2001 mista 150.000 industriarbeidere jobben i staten Maharastra, flesteparten av disse i Mumbai-Pune-området. Det tilsvarte en minking på ca 13 % av jobbene i de registrerte industribedriftene i staten (note 6). Som en følge av denne utraderingen av den tradisjonelle bedriftsstrukturen, så minker også den formelle sektoren i arbeidslivet. De nye bedriftene motarbeider fagorganisering og de arbeiderne som klarer å få seg nye jobber etter nedleggelser havner stort sett i den uformelle sektoren.

Hindustan Times 20. januar 2004 (note 7) kritiserer regjeringen for å ha skapt 5 millioner arbeidsløse blant utdanna ungdom de siste seks årene. De viser til at hvert år har rundt 750.000 av de ungdommene som kommer ut av skolene på jakt etter jobb, ikke funnet noen.

Utenlandsarbeidere

Tidligere søkte flere faglærte indiere til Nord-Amerika og Europa, særskilt England, for å få jobber. Dette var ikke i hovedsak som følge av mangel på jobbmuligheter i hjemlandet. I dag er bildet forandret. Flere av de velutdannede søker hjem igjen. De som nå drar ut, gjør det fordi de ikke finner jobb i India, og det er nå helt andre jobbkategorier det er snakk om. Grensene i Vesten er stengte for vanlige arbeidssøkere uten særlig utdanning. Men i Golfen og Saudi-Arabia er dørene åpne for indere, filippinere og andre som vil jobbe i tjenesteyrker der. I de fem årene fra 1998-2002 dro ca 1/3 av de 1,4 millioner indere, som da dro ut av landet for å finne arbeid, dit. Denne arbeidsutvandringen må antas å øke på, så lenge mottakerlandene har bruk for deres tjenester.

Middelklassen

I følge Arvind (note 8) er den såkalte middelklassen i India, som skaper grunnlaget for en blomstrende framtidsøkonomi, en misvisende betegnelse. Det vanlige er å si at middelklassen utgjør ca 20 % av befolkningen, dvs ca 200 millioner.

Offisielle tall viser, ifølge han, at 52,3 % lever på under 1 dollar per dag, og 88,8 % under 2 dollar per dag. Videre trekker han fram at den økonomiske veksten stimulerer først og fremst forbruket til de rikeste, og at det bare er det øverste sjiktet av det som regnes som middelklassen, de som tjener over ca 5 dollar per dag, som kan kjøpe forbruksvarer utenom det nødvendigste i noe særlig omfang. Han viser til at Kina har 70 millioner mobiltelefoner, mot Indias 2,5 millioner; Kinas ca 20 millioner farge-tv mot Indias vel 1 million osv. (Tallene er fra 2001.) Thailand, Singapore og Malaysia har et marked i forhold til befolkningen som er 50-60 ganger Indias. Han konkluderer med at uten en økning av hjemmemarkedet, så vil det ikke bli snakk om noen betydelig utvikling av industrien og landet som helhet – og middelklassen vil snarere skrumpe og proletariseres.

Rik og fattig

NSS-statistikken (note 1) viser at lønnsnivået i gjennomsnitt økte litt mer enn prisstigninga de siste 6 åra på 1990-tallet. Ser vi på faktorinntektene for eiere og arbeidere, er det imidlertid den samme trenden vi har i Norge som viser seg, men i enda sterkere grad. Lønnsandelen har falt fra ca 30 % i 1988/89 til 20 % i 1997/98, mens avkastningsgraden for kapitalistene har økt fra 54,5 % til 67 % i samme periode. Også godtgjørelser utenom direkte lønn, som i hovedsak innebærer godtgjørelser til middelklassesjiktet, har minket tilsvarende som lønnsandelen (note 9).

Disse faktaene understreker tendensen med at markedsliberalismen polariserer samfunnet: arbeiderne og store deler av middelklassen blir relativt dårligere stilt, mens et mindre sjikt blir rikere. Øverst kommer en styrtrik gruppe. Forholdene for den overveldende majoriteten av arbeidere som er i den uformelle sektoren, er uutholdelig for mange. Sjølmord brer seg. Rundt 100.000 dør hvert år av arbeidsulykker, og 2,2 millioner av arbeidsrelaterte sjukdommer (note 10). Det anslås at India bidrar med 37 % av alle arbeidsskadene i verden og 32 % av alle dødsfall på grunn av dem.

Kvinnene ekstra ramma

Artikkelen til Kjersti Ericsson tar opp den spesielle undertrykkinga av kvinnene i den indiske arbeiderklassen. Disse trekka er ikke mindre graverende i dag. Levealderen er litt høyere for kvinner enn menn. Allikevel har India et kvinneunderskudd (927-1000). Jentebarn settes fortsatt ut for å dø, fordi de ses på som en økonomisk byrde for familien (medgift og mindre arbeidsinntekt m.m.). Dowry (brudemord) likeså, fordi brudgommen er misfornøyd med medgifta.

Fire femdeler av de kvinnelige arbeiderne er landarbeidere eller fattigbønder. Mulighetene for arbeid i byene forverres som følge av arbeidsløsheten, og kvinnene sparkes først. Bare i den uorganiserte sektoren med verst arbeidsforhold, som i deler av den eksportretta klesindustrien, er kvinner etterspurt.

Den kulturelle og sosiale undertrykkinga av kvinner er også forsterket det siste tiåret, i kjølvannet av inntoget av vestlig skjønnhetsindustri og markedsføring av kvinner som seksualobjekter. Kosmetikkindustrien har vært en av de raskest voksende på 1990-tallet, med en åttedobling av omsetninga (note 11).

Vilkåra for klassekampen

Det at 93 % av arbeidsstyrken er innenfor den uformelle sektoren, uten fagforeninger, hvor eierne av arbeidsplassene i stor grad unndrar seg lovverket i arbdeidslivet, gjør sjølsagt vilkåra for å føre kamp for interessene til arbeidsfolk vanskelige.

En annen faktor som svekker kampkrafta, er at fagorganiseringa er splitta opp etter partigrenser. Sjøl om erfaringene viser at det er mulig med felles aksjoner og streiker, og det sikrer at revolusjonære linjer blir propagandert, gjør dette at det blir vanskeligere å utnytte det som er det store aktivumet for arbeiderklassen: at den utgjør det store flertallet.

Det som kan dempe disse negative faktorene, og som revolusjonære prøver å bidra til, er å utnytte at utbyttinga og undertrykkinga av arbeidsfolk i seg sjøl samler arbeiderne. Angrepa på arbeidsvilkår og lønninger er så råe og altomfattende at det er mulig å samle mange bak krav og aksjoner. Et eksempel er den landsomfattende streiken 25. mai i fjor, som ble fulgt opp av en ny streik nå 24. februar.

Bakgrunnen for disse streikene er forsøka fra kapitalistene på å avskaffe/endre arbeidslivslovene. Gjennom en hundreårsperiode er rundt 100 ulike lover for regulering av arbeidslivet vedtatt. Flere av disse er sjølsagt mest til fordel for kapitalistene, men revolusjonære i India regner at mange av disse lovene i hovedsak tjener arbeiderne. Og det er sjølsagt disse som nå er utsatt for angrep. Slik som lover som gir et visst stillingsvern, begrenser bruk av kontraktørvirksomhet og regulering av arbeidstida, og sikring av pensjonsrettigheter for offentlig ansatte.

Mange av disse lovene omgås i praksis av kapitalister, uten at det er vedtatt noen formelle endringer i lovverket. Men at det er reist et slikt omfattende lovendringsforslag, har samla de fleste partiavhengige fagorganisasjonene til felles dyst. En landsomfattende streik 25. mai i fjor, hvor ca 40 millioner deltok, førte til at lovvedtaket ble utsatt. At Supreme Court sist september vedtok at det ikke lenger skal være streikerett for statsansatte, bidro til at nettopp arbeiderne i offentlig sektor støtta mest resolutt opp om den nye streiken nå 24. februar. Ca 50 millioner deltok nå, sjøl om det denne gangen bare var fagorganisasjonene på venstresida og sentrum som støtta opp.

Streiken demonstrerte også alliansen mellom arbeiderne i industrien, jordbrukssektoren og de offentlige tjenesteyrkene. Både gruvearbeidere, transportarbeidere, bankansatte, jordbruksarbeidere og universitetsansatte og andre deltok. Utfordringa rettes også mot oss, mot arbeidere og antiimperialister i vår del av verden; om i det minste å sende solidaritetshilsener og bygge ut kontaktnettet mellom fagbevegelsen i våre land og i landet med verdens nest største arbeiderklasse.

Noter:

• 1) National Sample Survey (NSS), den 55. oversikten som ble gjort i 1999-2000
• 2) Globalisation – an attack on Indias sovereignty, av Arvind, New Vistas Publications 2002, side 226
• 3) The Economic Times, New Delhi
• 4) Times of India 18. januar 2004
• 5) Globalisation – an attack, side 149
• 6) Times News Network 25. oktober 2002
• 7) Hindustan Times 20. januar 2004
• 8) Globalisation – an attack, side 157
• 9) Globalisation – an attack, side 158
• 10) Frontline 22. juni 2001
• 11) Globalisation – an attack, side 225

av Jan Erik Skretteberg

Putins tilstrammingar og splitting i den tsjetsjenske opposisjonen har endra situasjonen i det vesle fjellandet som kjempar for lausriving midt i vegen for den planlagte oljeleidningen mellom Baku og Svartehavet.

Det eksisterer stor forvirring kring Vladimir Vladimirovitsj Putin, Russlands president. Gjennom eit enormt propagandaapparat og kveling av den frie pressa i fødelandet har mannen for mange klart å byggja eit bilete av seg som Russlands frelsar, ein president som kan få Russland attende mellom verdas leiande makter, både økonomisk og militært. Dei ser den velfriserte og veltrente kampsporteksperten (Putin har faktisk svart belte i judo), som med alt sitt overtydande snakk om å bringa orden i russisk økonomi har fått vener i heile Vesten, til dels mektige investorar og leiarane i mange vesteuropeiske land. Han har til og med klart å gravleggja den russiske motstanden mot Nato-utvidinga austover. For mange vanlege russarar er han mannen som er i stand til å hjelpa Russland ut av bakrusen etter «kommunismens» fall og Sovjetunionens oppløysing. Men det er også andre som meiner det stikk motsette om den tidlegare KGB-agenten: han er langt frå Russlands redningsmann, men tvert om den siste spikeren i kista til draumen om eit liberaldemokratisk styresett av vestleg modell. Og desse motsetnadene i det russiske folket vekte Putin så fort han erstatta Jeltsin i presidentstolen i Kreml i 1999. Men trass i dei store ulikskapane i Jeltsin og etterkomaren hans sitt styresett, er det éin ting frå forgjengaren som Putin er fastsett på å føra vidare: krigen i Tsjetsjenia.

Dei fleste meiner uroa starta som eit framstøyt frå Jeltsin på å snu merksemda vekk frå dei sosiale problema i eige land føre presidentvalet i 1996, eit val Jeltsin forresten mest sannsynleg vann gjennom omfattande valfusk (note 1). Ikkje berre hadde politikken hans ført til ein gigantisk lumpenizatsija (filleproletarisering) mellom vanlege folk, og sytt for at dei såkalla oligarkane uforstyrra kunna rana til seg statlege verdiar for fleire billionar rublar, men også hadde han fullstendig ignorert korrupsjonen som veks fram etter sovjettida. Motstanden mot Jeltsin byrja vakse også i maktapparatet, noko som kort oppsummert enda med at stridsvognar skaut mot Det øvste sovjet 4.oktober 1993. Deretter sytte Jeltsin for ei revidering av grunnlova, i regi av den populære St. Petersburg-borgarmeisteren Anatolij Sobtsjak. Denne grunnlova tryggja nesten all makt hjå presidenten. Dette var heilt naudsynt for Jeltsin, Dumaen vart nemleg dominert av motstandarane hans (gamalkommunistane og Zjirinovskijs fascistar) etter valet til denne forsamlinga i desember same året. Men éin ting kunne dei folkevalde enno gjera: velja ut statsministaren. Denne vart Viktor Tsjernomyrdin. For å få kontroll over inflasjonen, sette statsministaren i gong med eit økonomisk reformarbeid som hadde som mål å minka utanlandsgjelda og budsjettunderskotet, som båe var enorme etter hendingane tidleg på 1990-talet. Konsekvensen vart eit offentleg pyramidespel. Dei sju såkalla oligarkane veks fram som fylgje av dette. Samstundes festa mafiaen eit stadig kraftigare grep om kvardagen, det økonomiske kaoset fortvila folk stadig meir, og presidenten hadde lite støtte. Då høvde det bra at det var uro i republikken Itsjkerija, ein av dei sydlegaste republikkane innanfor Den russiske føderasjonen. Ein liten, rask og suksessfull krig var det styresmaktene trong for å attreisa respekta i folket.

Eigentleg startar konfliktane mellom russarane og tsjetsjenarane lengje før. Leo Tolstoj (1828-1910) skriv om dette i Hadzjij Mura, romanen som kom ut i 1911, eit år etter hans død. Under andre verdskrigen, nærare bestemt i februar 1944, vart heile den tsjetsjenske folkesetnaden i lag med sju andre kaukasiske og tyrkiske folkeslag kollektivt deportert over Kaspihavet til Kasakhstan, skulda for å ha samarbeida med tyskarane. Ein går ut frå at om lag ein tredel av tsjetsjenarane døydde under deportasjonen. Attende fekk desse sju folka fyrst koma utpå femtitalet. Tala i tabell 1 kan gje oss ein indikasjon om dette. Årsakene var mange; dei svake døydde under sjølve transporten, det var sult i dei karrige, golde sentralasiatiske områda under krigen (ein prioriterte å fø soldatane), og mest sannsynleg vart også ein del teke av dage av sovjetiske styresmakter. Etter at mesteparten av (note 2) tsjetsjenarane fekk lov til å venda attende til sine opprinnelege område, hadde motstanden mot russarane og styresmaktene vokse endå meir. Om ein ser vekk frå eit litt høgare kriminalitetsnivå og eit noko lågare utdanningsgjennomsnitt, var likevel ikkje skilnadene på levekåra mellom etniske russarar og tsjetsjenarar innafor området som ein i dag strir om. Språkproblema fantast ikkje meir (så godt som alle tsjetsjenarar er (minst) tospråklege og fleire talar russisk kanskje betre enn tsjetsjensk) og det var vanlege med blanda ekteskap. Oljeindustrien rundt Groznyj sytte for ein relativt rask vekst i velstanden, og den tsjetsjenske folkesetnaden klarte ganske raskt å henta seg att etter at Khrustsjov lot dei kaukasiske folka venda heim mot slutten av 1950-talet. Fleire tsjetsjenarar kom seg også opp i sovjetsystemet. Kjente namn som Akhmed Zakajev, Ruslan Khasbulatov og Dzjokhar Dudajev var høgt oppe i det sovjetiske forsvaret. Likevel er det vanskeleg å seia noko veldig sikkert om tilhøva mellom russarar og tsjetsjenarar frå den sistnemnde gruppa fekk, da dei venda attende til sine opprinnelege område til unionen vart oppløyst. Til det er statistikk og andre opplysingar overflatiske og også «glatta ut» for å passa betre inn i biletet styresmaktene ynskja gje av regionen. Når ein ser på kva som har hendt etterpå, må det vera lov å seia at tsjetsjenarane neppe var heilt integrert i det sovjetiske industrisamfunnet, om ein kan nytta eit slikt omgrep om Sovjet.

Den «nasjonale revolusjonen» til Dzjokhar Dudajev

Men etter samanbrotet av Sovjetunionen såg tsjetsjenarane eit høve til å koma seg ut or den klamme russiske omfamninga. Dette var tankar som nok hadde byrja spreia seg som eit resultat av Gorbatsjevs perestrojka-politikk. I kaoset etter gamalkommunistanes kuppframstøyt hausten 1991, organiserte tsjetsjenarane eit etter borgarlegdemokratiske spelereglar tvilsamt val i oktober som gjorde tidlegare flygeneral i det sovjetiske luftforsvaret, Dzjokhar Dudajev (note 3), til president. Han erklærte Tsjetsjenia som sjølvstendig republikk 2. november, etter allereie å ha oppløyst det sitjande tsjetsjenske parlamentet. Dette skjedde under eitt år etter at den moskvalojale Doku Zavgajev (note 4), leiaren for den tsjetsjenske avdelinga av kommunistpartiet, hadde underteikna ei ny avtale med Moskva som berre stadfesta banda mellom Den tsjetsjeno-ingutsjetiske autonome sosialistiske sovjetrepublikken og Kreml. Styresmaktene godkjente også, som ein del av denne avtalen erstatning for deportasjonane, og styrking av forsvaret for det tsjetsjenske språket. Men mange tykte ikkje dette var nok, og Dudajev framstod som ein samlande leiar for dei som var misnøgde med tilhøva. Dette kan seia litt om situasjonen, Tsjetsjenia har tradisjonelt alltid vore eit stamme-/klansamfunn kor ein har stått samla kun mot ytre fiendar. Elles stridde ein seg i mellom internt. Her opplevde ein altså ein situasjon kor det tsjetsjenske folket stod samla. På den andre nasjonalkongressen for det tsjetsjenske folket i juli 1991 stod Dudajev bak erklæringa om at Tsjetsjenia ikkje lenger var ein del av Sovjetunionen. Denne erklæringa vann støtte mellom systemkritikarane i Moskva, og Zavgajevs maktapparat klarte ikkje stå i mot demonstrantane i lengda, kraftig svekkja av kuppframstøytet i august same år. Dei mange militærlagra i republikken som sovjetiske styrker hadde forlete, gjorde det rimeleg enkelt for opprørarane å få tak i våpen, slik at dei 6. september klarte å overta bygningen som Det øvste sovjet heldt til i Groznyj. Difor blir denne datoen rekna som tsjetsjensk nasjonaldag. I månadsskiftet september/oktober vart Dudajev som nemnd valt som president. Fyrst då byrja den framleis eksisterande Sovjetunionen å merka at dei hadde missa kontrollen over Tsjetsjenia. Tidleg november erklærte Kreml valet og sjølvstendeerklæringa ugyldig. Men trass i trugsmål om å senda inn troppar, gjorde ikkje Moskva dette. Dudajev nekta å gå med på noko anna enn fullt sjølvstende.

Hendingane i august-november 1991 blir av einskilde historikarar og forskarar kalla ein tsjetsjensk nasjonalrevolusjon. Det kan ein diskutera. Valet av Dudajev som president hadde låg oppslutnad, somme undersøkingar seier berre 10-12 %, og ein heldt val berre i 70 av 360 valdistrikt. Forklara dette kan ein på mange vis. Ikkje har ein tradisjon for slikt, korkje i Sovjet og endå mindre mellom tsjetsjenarane, for den saka si skuld. Men Ingutsjenia ville ikkje vera med på sjølvstendeprosjektet, brøyt laus frå Den tsjetsjeno-ingusjetiske republikken og danna sin eigen autonome republikk innanfor Sovjetunionen.

Problema byrjar

No byrja lovlausa å spreia seg i Tsjetsjenia. Tog vart overfalte og plyndra langt inne på russisk territorium, kriminelle bandar kapra bussar og krevde løysepengar for å sleppa gisla frie. Tilhengjarane av ei reell lausriving frå Sovjet (som gjekk over i soga 1. januar 1992) og seinare Russland væpna seg grunna dei enorme lagra som låg att på tsjetsjensk territorium. Ein har to teoriar på korleis dette gjekk føre seg. Den eine er at Dudajev regelrett truga restane av Den raude hær ut av territoriet sitt. Den andre, som dåverande visepresident Aleksandr Rutskoj hevda seinare (i 1995), at korrupte offiserar rett og slett solgte våpen til tsjetsjenske opprørarar. I alle høve væpna tsjetsjenarane seg og kunne dimed forsvara seg i geriljakrig med russiske troppar om president Jeltsin skulle setja hardt mot hard for å tvinga dei inn i Den russiske føderasjonen, som landet heitte no, att. Samstundes klarte Dudajev berre i liten grad å halda kontrollen internt i Tsjetsjenia. Økonomien i Russland generelt var skakkøyrd, og heile landet, inkludert Tsjetsjenia, opplevde vanskelege tidar. Arbeidsløysa og sosiale problem veks. Styresmaktene klarte ikkje halda orden, og lovløyse vart resultatet av dette. Lengje kunne det sjå ut til at Kreml venta at Dudajevs republikk ville rakna av seg sjølv.

Ruslan Khasbulatov, tidlegare talsperson for Det øvste sovjet og sjølv tsjetsjenar, stilte seg steilt mot Dudajev utover sommaren 1994. Khasbulatov var mot ein russisk militær intervensjon, men agiterte for at styresmaktene skulle hjelpa til med å væpna det tsjetsjenske folket, slik at dei sjølv kunne styrta Dudajev og overta makta. På fleire folkemøte i Groznyjs forstadar vart det tydeleg at Khasbulatov hadde rett i at Dudajev var upopulær, jamvel om at Khasbulatov seinare hevda at opp mot ein million menneske var til stede på eit av møta. Talet er heilt utopisk, så mange menneske var det likevel ikkje i heile Tsjetsjenia. Men at det seier ein del om Khasbulatovs sjølvbilete og oppblåste ego er heilt klart. Likevel var nok Khasbulatov (umedvite eller ikkje) ein brikke i Moskvas spel for å setja tsjetsjenarane opp mot kvarandre, slik at «problemet» kunna løysa seg sjølv. Dudajev-fiendtlege grupper fekk både våpen og støtte frå «frivillige» (med andre ord spesialtrena russiske elitesoldatar) for å ta over styringa i republikken. Men desse framstøyta slo feil. Det siste enda med at ei gruppe spesialtroppar vart kringsette av Dudajev-tilhengjarar, tekne til fange som gislar og synt fram på fjernsyn. Dette var audmjukande for Kreml.

Jeltsin hadde missa tålmodet. Trass i kraftig motstand i Dumaen gjekk russiske troppar inn i Tsjetsjenia for å invadera 11. desember 1994. Målet var offisielt å oppløysa dei lovlause tilstandane i landet. Nokre veker tidlegare hadde presidenten fått melding om at eit internasjonalt oljeselskap ynskja å byrja pumpa opp olje og gass frå Det kaspiske havet. Olja skulle førast i røyrleidningar gjennom Kaukasus ut til havnene i Svartehavet. Å vinna att kontrollen for å halda på ei viktig kjelde til inntekt var nok også viktig for Kreml. Men invasjonen møtte uventa stor motstand frå somme av dei andre delrepublikkane i Russland. Rett etter nyttår, den viktigaste høgtida i russisk-ortodoks tradisjon utanom påska, møttest leiarane for Volga-republikkane i tillegg til Karelia og kom fram til ei erklæring kor dei summerte opp at:

• Demokratiske prinsipp og tanken om ein rettsstat måtte vera fundamentet Russland skulle byggja på etter Sovjets fall.
• Representantar for delrepublikkane måtte ha meir å seia.
• Krigen i Tsjetsjenia måtte bli stogga.
• Målet for utviklinga av Russland må vera å tryggja alle ein ålreit levestandard og å forsvara rettane og interessene også til sivilfolkesetnaden.
• Ei av dei viktigaste oppgåvene til styresmaktene må vera at ein tek i bruk fredelege middel for å løysa også dei vanskelege nasjonale spørsmåla som hadde komne til overflata etter Sovjets fall.

Også folk i toppleiinga av det russiske forsvaret protesterte mot krigen. Generalen som Jeltsin gav ordre om å leia innmarsjen i Tsjetsjenia, Eduard Vorobjov, trekte seg i protest mot ein plan han meinte var galimatias. Invasjonen var lite gjennomtenkt og dårleg førebudd, hevda Vorobjov og fekk fleire militære med seg på protesten. Men forsvarsministar Pavel Gratsjov meinte dette ville vera fort unnagjort; han forsikra at han trong berre «to fallskjermjegarar og 24 timar» for å få kontroll over Groznyj. Slik gjekk det ikkje. Tsjetsjenske geriljasoldatar kjende bygningane ut og inn. Dei russiske troppane, som ofte var samansett av 19-årige vernepliktige utan naudsynt kamptrening, røynsle eller for den saka si skuld: utan kart over området. Bladfykar strauma til frå heile verda og rapporterte om krigshandlingane for opne kamera. Dette påverka sjølvsagt opinionen som fekk sjå utskotne bustadshus, dei flyktande lokale innbyggjarane og døydde russiske soldatar. Også den internasjonale kritikken mot krigen veks ettersom ein fekk kjennskap til det som gjekk føre seg, også i Vesten. Styresmaktene hadde ikkje lenger eit enormt sensurapparat å gøyma seg bak. Ikkje var strida kort heller, slik russiske styresmakter hadde lova då dei gjekk til åtak.

Det var framstøyt på å få slutt på krigen, mest frå tsjetsjensk side. Russarane ville ikkje godta noko anna enn fullt truskap om lojalitet frå tsjetsjenarane. Men juni 1995 klarte ei gruppe tsjetsjenske opprørarar, tungt bevæpna, å ta seg djupt inn på russisk territorium. Sjamil Basajev var leiaren for gruppa, som tok omtrent tusen menneske som gissel ved å kringsetja eit heilt sjukehus i Budjonnovsk, ein by eit godt stykke sør i Russland (note 6). Etter eit par døger, då ein til og med hadde byrja å skyta nokre gislar, gjekk den russiske statsministaren, Viktor Tsjernomyrdin, med på å gje opprørarane fritt leide attende til Tsjetsjenia og å gje ut ordre om våpenkvile. Deretter mekla ein om ei fredeleg løysing på den blodige konflikta, noko som tok brått slutt då ein av sjefsforhandlarane på russisk side, general Anatolij Romanov, vart drepen i ein bilbombeaksjon midt i Groznyj sentrum. Likevel såg det ikkje ut til at krigen hadde vorte særlig meir populær mellom jamne russarar, jamvel om propagandaen mot kaukasarar hadde auka. Dette synte seg i parlamentsvalet i desember 1995 då partia og politikarane som støtta lina til presidenten i Tsjetsjenia-konflikta, gjorde det svært dårleg. Oppslutnaden om presidenten sjølv sank også kraftig, jamvel om russarane fekk ein liten militær framgang då dei klarte å oppspora og drepa Dudajev i april 1996. Jandarbijev, som tok over for Dudajev, forhandla fram ein avtale om våpenkvile med Kreml. Parodisk nok drog då Jeltsin for fyrste og einaste gongen til troppane sine i Tsjetsjenia og forsikra dei om at dei hadde vunne krigen, ein krig som for russarane si side ikkje hadde leia til noko anna enn store øydeleggjingar på militært utstyr, døydde soldatar i mengdevis og eit område som neppe ville kunne roa seg ned med det fyrste.

Presidentvalet i 1996 gjekk gjennom utan oppsiktsvekkjande hendingar i Tsjetsjenia, men 6. august, dagen for innsetjinga av Jeltsin, slo opprørarar til og kringsatte dei russiske troppane som framleis var i Groznyj. Ein hadde ikkje høve til å senda forsterkingar dit og eit par døger etter hadde nær 500 russiske soldatar stupt for tsjetsjenske kuler. Situasjonen for russarane var vonlaus, og styresmaktene såg ingen annan veg ut av uføret enn å gå inn i forhandlingar om våpenkvile. 28. august gjekk russarane med på ubetinga attendetrekkjing frå Tsjetsjenia. Opprørarane hadde vunne krigen, jamvel om russiske styresmakter sa noko anna.

Men jamvel om tsjetsjenarane klarte å driva ut russarane, vart dei ikkje erkjende som eigen stat. Dei hadde heller inga samlande statsmakt eller sentralleiing. Under krigen hadde dei underordna seg Maskhadov, men no splitta dei seg att. Mykje av bakgrunnen for dette kan nok bli sett i kaukasiske tradisjonar og tsjetsjenarane si soge. Alltid hadde dei vore eit stamme-/klanssamfunn som til vanleg hadde kjempa mot kvarandre, men drege i same retninga og kjempa saman om ein stod mot ein ytre fiende. No, når ein hadde jaga ut russarane, vart resultatet tilnærma anarki. Kriminaliteten veks og kidnappingar, gjerne av utanlandske statsborgarar, vart ein populær metode mellom bandittar for å tena pengar. I 1996 og 1997 går ein ut frå at omtrent 1.000 menneske vart kidnappa for løysepengar i Tsjetsjenia og nærliggjande russiske område. Etter kvart gjorde dette det nærast umogeleg for internasjonale hjelpeorganisasjonar å arbeida i landet, noko som sjølvsagt påverka den sosiale situasjonen for mange, særleg i avsidesliggjande strøk. På grunn av desse problema vart Tsjetsjenia ein svart flekk på kartet få utlendingar reiste inn i. Maskhadov freista stort sett å skulda på FSB (note 7) for sjølv å stå bak desse aksjonane, han våga ikkje (eller ville ikkje?) gjera eit framstøyt sjølv på å ordna opp.

Etter avslutninga av krigen greidde tsjetsjenarane å organisera eit slags presidentval. Maskhadov vart vald på grunn av den samlande rolla han hadde hatt under krigen. Som nemnd fungerte han ikkje lenger samlande. Kan henda var Maskhadov for veik, men den viktigaste årsaka er nok den indre splittinga han stod ovanfor. Presidenten vart drege mellom islamistar (dei hadde som mål å lausriva heile Kaukasus og danna ein islamsk republikk der), til dømes Zelimkhan Jandarbijev (note 8) og krigsherrane som hadde leia geriljakrigen mot russarane, til dømes Sjamil Basajev. Islamistane hadde rimeleg stor oppslutning, mellom anna fekk ein i laupet av 1997 innført sharia-lovgjeving og dette sytte for at det internasjonale omdømet til Russland sank. Ein einskildepisode sytte spesielt for dette: som ein konsekvens av sharia vart avrettingar gjort offentlege og ved eit høve også overført i fjernsyn. Russland vart teke opp som medlem av Europarådet dette året under lovnader om ikkje å gjennomføra fleire avrettingar. Fleire stader i området herska meir eller mindre lovlause tilstandar. Mange av russarane som var busette i Tsjetsjenia, flytta, gjerne folk med utdanning som gjerne hadde knowhow som var naudsynt innanfor oljeindustrien. At ein ikkje klarte å utnytta oljeressursane i same mon som tidlegare berre forverra den økonomiske situasjonen. Det same galdt mange velutdanna tsjetsjenarar som etter kvart fann tilhøva så dårlege at dei ikkje såg noko framtid i republikken lenger.

Den fyrste krigen mot russarane var opprinneleg ein nasjonal frigjeringskamp. Men øydeleggjingane, oppløysinga av gamle samfunnsstrukturar, arbeidsløyse, indre splitting og stadig forverring av dei sosiale levekåra gjorde at fleire tsjetsjenarar i staden brukte religion som ein grunn til at dei ynskja lausriving. Men på den andre sida ville også mange tsjetsjenarar samla seg kring den graden av sjølvstende dei faktisk klarte å oppnå etter den fyrste krigen. I dag er dei hissigaste på den tsjetsjenske «sjølvstendegrauten» i stor grad islamistar. Dette er også ein av faktorane til at ein ser annleis på den andre krigen i den russiske opinionen, enn korleis ein såg på den fyrste. Den fyrste vart sett på som meiningslaus og som eit totalt nederlag for dei russiske styresmaktene. No ser ein langt annleis på krigen. Årsakene til dette er mange. Det byrja med at tsjetsjenske bandittar etter avslutninga av den fyrste stadig oftare tok seg til rette på russisk territorium og spreidde frykt gjennom kapringar av bussar og tog for lausepengar. Sympatien ein hadde for det kollektive motet til tsjetsjenarane vart kort sagt forandra til frykt for at det som no hadde meir og meir som nemnd vorte eit islamskdominert opprør skulle spreia seg til andre delar av Kaukasus og at ein til slutt ville bli nøydd til å gje opp kontrollen over det strategisk viktige og oljerike området.

Terror i Moskva og ny krig

Sommaren 1999 vart det tydelegare at ei ny, ålvorleg krise var under oppsegling. Sjamil Basajev, som opprinneleg var krigsherre, og bandane hans tok seg over grensa til grannerepublikken Dagestan og hærtok eit par landsbyar. Målet var å få med seg grannane i Dagestan på opprør for nettopp å oppretta ein islamsk republikk i Kaukasus. Kreml satte inn russiske troppar, men det gjekk fleire veker før ein klarte å pressa bandittane over grensa att. Hovudansvaret for at russiske troppar ikkje klarte å gjennomføra dette fortare, meinte Jeltsin, var hjå Sergej Stepasjin, den dåverande statsministaren, jamvel om Stepasjin hadde vore ved posten berre i 82 dagar. Han vart den siste statsministaren han rakk å sparka, etterfølgjaren vart sjefen for FSB, Vladimir Vladimirovitsj Putin. Førebels tok ikkje Putin nokre andre grep ovanfor tsjetsjenarane, jamvel om det var klart at situasjonen var kraftig tilspissa. Då nokre bustadsblokkar i Moskva og Volgodonsk (sør-Russland) gjekk i lufta i september 1999, vekte det frykt mellom vanlege russarar. No kunne ein bli utsatt for terror, også i område som låg langt unna dei opprørske fjellfolka i syd. Men svaret på spørsmålet om kven som stod bak bombeeksplosjonane som tok livet av nærare 300 menneske, er omstridt. Dei russiske styresmaktene var raske med å peika ut «tsjetsjenske terroristar» som skuldige for aksjonen. Då hadde ein ein grunn til å kunne gå inn militært i området endå ein gong. For å dokumentera at det var tsjetsjenarar som stod bak, fengsla ein fleire og stempla dei som ansvarlege, men desse var ikkje ein gong av tsjetsjensk herkomst. Heller ikkje kunne ein finna prov nok til å få sikta nokon for ugjerninga. Mange meiner, og det finst også ein del «dokumentasjon» av ulik kvalitet på at det eigentleg var russiske styresmakter sjølv som stod bak. Ein av dei mange som har hevda dette, er den russiske mediemogulen og mangemilliardæren Boris Berezovskij.

Det kan ha vore eit trekk for styresmaktene for å få i gong ein ny krig, kan hende av di ein meinte at ein no var klar for det, noko ein ikkje hadde vore i 1994. Men kan hende var det også tsjetsjenske ekstremistar som stod bak. Eg vel å ikkje spekulera i dette her. Til det har tilhengjarar av båe sider komne med dei mest utrulege konspirasjonsteoriar og rykte. Mange argumenterer sakleg for at andre krefter enn tsjetsjenarar stod bak, men diverre har desse teoriane drukna i andre, useriøse, ja, ofte heilt ville konspirasjonsteoriar som verkar til å vera teke rett ut av lause lufta. Men i alle høve gjekk russiske troppar inn att i Tsjetsjenia, slik opinionen krevde. Og denne gongen nytta ein ein ny strategi som hadde synt seg svært suksessrik for Nato tidlegare under krigen i Jugoslavia: ikkje gå inn med bakketroppar og slik mista mange mann den fyrste tida, noko som verkar både demotiverande på dei militære styrkene og som aukar motstanden mellom vanlege folk. Etter ei stund kunne russiske troppar gå inn i Groznyj og seia at dei for så vidt hadde klart å vinna ein slags kontroll over byen. Problemet var at dei gjekk inn i noko som meir eller mindre var ein spøkjelsesby.

Sivile var drive på flukt, fyrst og fremst til grannerepublikkane Ingutsjenia og Dagestan, men ein god del var også drive på flukt internt i eige land. Mykje av infrastrukturen var øydelagt, mange byar stort sett bomba i fillebitar og krigen var langt frå over. Kringom i Tsjetsjenia heldt nemleg opprørarar fram med krigen i utilgjengelege fjellterreng, noko som sytte for russiske tap i bakhaldsåtak og bombeeksplosjonar. Dei russiske framgangane kom stort sett som fylgje av åtak frå lufta. Bakkekampar gjekk det verre med; mesteparten av soldatane i dei russiske styrkene var vernepliktige unggutar. Fleire foreldrar som mista borna sine i krigen, byrja på nytt å protestera mot krigen. Dette hadde ikkje store verknaden på opinionen, men for å vera på den sikre sida sytte Moskva for å meir eller mindre stengje Tsjetsjenia for media, i alle høve om dei våga å kritisera regjeringa si harde line i Tsjetsjenia. Etter årsskiftet skulle situasjonen berre bli verre; ved årsskiftet 1999/2000 tok Vladimir Putin over presidentposten frå Boris Jeltsin. Noko av det fyrste Putin klarte å oppnå, var å skaffa seg tilnærma full kontroll over etermedia, og delvis også avisene, i Russland. Det finst ikkje lenger riksdekkjande fjernsynskanalar i Russland som er kritiske til presidentens liner, spesielt ikkje i Tsjetsjenia-spørsmålet. I tillegg er det vanskeleg å få sleppa inn i Tsjetsjenia, ikkje berre for utlendingar, men også for russiske journalistar, jamvel om ein i prinsippet ikkje lenger treng å ha staten si for å reisa innanfor den russiske staten, slik ein trong i sovjet-tida. Ein kan av og til lesa kritiske reportasjar i russiske aviser om situasjonen i Tsjetsjenia, men aviser tyder ikkje mykje i Russland. Komsomolskaja Pravda (note 9) (ei avis som i alle høve ikkje er kritisk til krigen, men som tvert i mot er vorte kan hende den mest tabloidiserte av russiske aviser) har eit opplag på omtrent 500.000. Det er lite i eit land med bortimot 140 millionar. Avisa som er eit heiderleg unnatak og som har ei gjennomført kritisk line i den russiske avis-«floraen», er Novaja Gazeta, som kjem ut to gonger i månaden. Spesielt Anna Politkovskaja (note 10), som har lang fartstid i denne avisa, har vore flink til å syne også den tsjetsjenske sida av saka.

I alle høve vart det etter kvart vanskeleg for russiske styresmakter å halda løynd store russiske attendeslag. Menneskerettsorganisasjonar reagerte kraftig mot russarane si handsaming av «problemet» sitt. Også statsleiarar byrja kritisera Putin og den harde lina. Sambandsstatane stod mellom anna for mykje kritikk. Russarane nekta heile tida å gå til forhandlingsbordet med Maskhadov, som Putin peika ut som ansvarleg for heile krigen og kostnadene av den.

Den internasjonale kritikken stilna brått 11. september 2001. Plutseleg hadde Vesten og Russland den same interessa i å kjempa ned «muslimske terroristar». Trass i den tidlegare så krasse kritikken frå organ som OSSE og Europarådet gjekk konflikta meir eller mindre i gløymeboka. Samstundes vart situasjonen i Kaukasus berre verre. Dette endra den tsjetsjenske motstanden. Som nemnd var den tsjetsjenske sida annleis no enn under den fyrste krigen. Dette sytte også for ei endring i viset ein kjempa mot russarane på. Tsjetsjenarar som budde i russiske kjerneområde som Moskva og St.Petersburg byrja, som fylgje av den økonomiske oppgangen i heile Russland, å ta del i kampen ved å tilføra tsjetsjenske opprørarar reint finansielle ressursar, noko som gjorde at ein kunne driva meir effektivt. Dette gjorde at tsjetsjenarane kunne påføra russarane større sår enn tidlegare. Mellom anna vart eit helikopter med russiske troppar skote ned i september 2002, ein aksjon som sytte for 121 døde soldatar.

Det som nok ein gong fekk verdssamfunnet til å venda nesa mot Kaukasus, byrja med eit teaterstykke på Dubrovka-teateret. Nord-Ost-operaen var eit populært stykke som jamne russarar og utlendingar busette i den russiske hovudstaden vitja i hopetal, kveld etter kveld på dette teateret som låg lokalisert sydaust i byen på den lysegrøne metrolina. Aksjonen var genial, eit førtital tsjetsjenarar med sprengstoff festa til kroppen og viljuge til å døy for saka, kringsette publikum og holdt rundt 800 menneske som gissel medan verda følgte dramaet på fjernsyn. Gisseltakarane krevde at styresmaktene utan å venta skulle trekkja alle troppar ut av Tsjetsjenia. Det heile likna ein vond draum for alle partar. Zakajev tok raskt avstand frå heile aksjonen, medan Putin, som fekk mykje kritikk for å reagera for seint då undervatnsbåten Kursk gjekk ned 12. august 2000 (kan hende var det rett; Putin viste seg ikkje på fleire dagar, og ingen veit vel eigentleg kva han gjorde i mellomtida), stod ovanfor å få ein liknande reaksjon om ein ikkje klarte å løysa situasjonen fort og utan å missa andlete. Dessutan la han skulda på Maskhadov, same kva Maskhadov sa. Somme framstøyt på å forhandla førte ikkje fram, mellom anna med Anna Politkovskaja som meklar, og gislar som greidde å rømma fortalde om dei dårlege tilhøva der inne, utan vatn og annan mat enn det som fantast i dei ulike godteriautomatane i tillegg til ei orkestergrav som vart nytta som toalett. Heile situasjonen sytte for at mange att ein gong gjekk på gatene for å syne motstand mot krigen i Tsjetsjenia. No tok også verdssamfunnet opp kritikken av krigen i Tsjetsjenia. Grytidleg om morgonen 26. oktober slepte russiske spesialtroppar gass inn i teateret (kva slags er framleis uklart), gjekk inn, skaut alle gisseltakarane og byrja bæra ut medvitslause gislar. 117 gislar døydde til saman, nokre få vart skotne medan over hundre omkom på grunn av den «mystiske» gassen.

Aksjonen kan mest sannsynleg bli sett på som delvis vellukka frå båe sider. Tsjetsjenarane (kven det no enn var som stod bak i den splitta tsjetsjenske fronten) fekk merksemd rundt folkemordet, medan Putin synte seg som ein handlingas mann, trass i at eit hundretals menneske måtte bøta med livet. Med aksjonen vart det klart at einskilde på den tsjetsjenske sida ville gå stadig lenger i kampen for lausriving frå Russland, nemleg ved å ta sitt eige liv. Etter kvart vart det stadig meir tydeleg at ein ville få sjå meir til dette i tida som kom. Rett før nyttår opplevde ein i Groznyj at to lastebilar fylte med sprengstoff køyrde rett inn i bygningen til den russiskoppretta byforvaltinga, fleire tog gjekk i lufta i 2003 og tidleg i 2004 på grunn av sjølvmordbombarar i Sør-Russland. Mange døydde, til dømes 45 i eksplosjonen 5. desember. Dette har ikkje vekt så mykje merksemd i vestlege media. Noko merksemd klarte ein fyrst å vekkja da ein flytta terroren (det er snakk om terror, det må ein innsjå anten ein stør tsjetsjensk lausriving eller ikkje, dette er åtak mot uskuldige sivile) til hjartet av Russland, hovudstaden Moskva.

Fyrst smalt det under ein rockefestival i Tusjino 5. juli 2003, så gjekk ei bombe av nær Den raude plass 9. desember og drap eit lite tal menneske, nærare bestemt seks, før den store smellen kom i morgontrafikken 6. februar 2004. Ei kraftig bombe smalt i morgonrushet rett ved Avtozavodskaja-stasjonen. Dette er metrostasjonen for alle dei tilsette ved dei store bilfabrikkane i Moskva og også fleire andre fabrikkar i Moskva. Det offisielle talet på omkomne er 39, og det var også fleire hundre skadde. Men mange meiner (nokså velgrunna, spør ein meg) at talet omkomne må vera langt høgare enn 39. Vogna det smalt i, var stappfull. Stappfull i russisk målestokk går ikkje å samanlikna med ei «full» norsk t-banevogn. Sild i tønne får ei anna tyding om ein har vore i ei russisk t-banevogn i rushtida. Hugs at Moskva og omegn har ein 12-15 millionar innbyggjarar. Ein kilo TNT som eksploderer får store konsekvensar, og når ein samanliknar med bileta av den øydelagte vogna (og for så vidt også dei næraste vognane, kor det også var store øydeleggjingar) verkar det sannsynleg at langt fleire måtte betala med livet i ein slik aksjon. Det kan vera mange grunnar til at russiske styresmakter mest sannsynleg har vald å lyga om slikt eit tal, om dei har gjort det. I byrjinga var det vrient å få den heile og fulle oversikta, men etter kvart som ein fekk det, auka ikkje talet på omkomne, noko som er merkeleg. Men ei samanlikning med kor mange dei næraste sjukehusa tok i mot, og kor mange som er melde sakna i det området akkurat den dagen, kunne vore ganske interessant. Ein annan grunn er mogelegvis at russiske styresmakter ikkje vil skapa panikk. Metroen er det som får heile byen til å fungera. I rushtida er dei som nemnd heilt overfylte (og resten av døgeret også ganske fulle), og metroen tek mange passasjerar heilkontinuerleg mellom klokka 5 om morgonen og klokka 1 om natta. I tillegg til metroen har Moskva (og også St.Petersburg) eit enormt nett lokaltog (elektritsjka), trolleybussar, trikkar, vanlege bussar og minibussar som fraktar folk rundt, i tillegg til eit stort tal privatbilar. Om folk skulle bli redde for å reisa med kollektive transportmiddel, vil desse to byane gå heilt i stå. Biltrafikken vil auka kraftig, noko som heilt ville lamma byane og ikkje minst kvela dei ytterlegare med forureining. BNP i Russland vil gå kraftig ned. Eit godt døme er då metroen i Moskva stoppa heilt opp ein dag i oktober 2003 og 900.000 menneske kom forseinka på jobb. Det har innverknad på nasjonaløkonomien. Ein tredje teori som verserer, er at det var FSB sjølv som stod bak åtaket, men at det verka litt for «godt», slik at fleire enn det ein rekna med, døydde. Det siste verkar lite truleg. Ein har mange ulike konspirasjonsteoriar som verserer mellom folk som er opptekne av denne konflikta. Nokre av dei er heilt vanvittige, som det at FSB har betald pengar til familiane til dei som tok livet av seg eller at Putin er leiar for eit kolombiansk narkotikakartell. Min personlege favoritt er at kona til Putin, Ljudmila, er djevelen i inkarnasjon, men nok om det.

Om FSB faktisk står bak (ei kraftig skulding, men kan hende ikkje heilt usannsynleg?), så har dei heller manipulert folk til å tru dei jobbar for noko som dei eigentleg jobbar mot, altså eit klassisk agentromanplott. Og om ein har i minne at dette er KGBs etterfylgjar, er dette kan henda ikkje så vanvittig. Dette kan jo også vera ein teori (som det vel og merke sikkert er rimeleg fårleg å hevda om ein er russisk statsborgar) som ein kan tenkja på når det gjeld andre terroraksjonar folk hevdar FSB står bak, om enn ikkje i direkte forstand. Spesielt gjeld dette bustadsblokkane som gjekk i lufta på slutten av 1990-talet. Svaret vil vi mest sannsynleg aldri få, men kun spekulera i. Men fleire russiske journalistar har skrive at dei synest det er rart at russisk etterretning ikkje har klart å avsløra meir av det ein driv med.

At terroren, same kven som står bak, ikkje lenger tek plass berre i Tsjetsjenia, men at ein óg har «utvida» til å sprenga bomber også andre stadar, kan vera eit teikn på at tsjetsjenske islamistar tek meir og meir frå Hamas ved å leggja meir (ja, kanskje utelukkande?) vekt på blind terror som råmar sivile. Framstøyta på å «demokratisera» Tsjetsjenia med å ha presidentval blir applaudert frå Vesten, som sjølv brukar denne metoden for å skapa ro i sine «problemland» (jamfør Irak). Dette fører ikkje fram til noko ting, berre meir misnøye, då Akhmed Kadyrov, den nye tsjetsjenske presidenten, er Moskvas mann, og så lite populær mellom tsjetsjenarane at det skal godt lata seg gjerast å finna nokon som i det heile teke røysta på han. Valet var mest sannsynleg eit spel som vart sett i hop av Kreml, for at Vesten skulle slutta å masa om utviklinga i Tsjetsjenia og mangelen på «demokrati» i Russland. For det var val i Tsjetsjenia, og det har det vore regelmessig sidan Sovjetunionen braut i hop. Men styresmaktene tok i bruk all kunnskapen dei har frå gamle dagar og fiksa valet slik at det passa best med Kremls idear for regionen. Men kvifor vil dei halda på denne lille flekken av eit landområde som ikkje er stort større enn Buskerud og Vestfold til saman, og som opp gjennom historia berre har hatt problem med?

Det fyrste som blir nemnd, og gjerne av folk på venstresida, er olje. Det kan nok vera noko i det, men berre ei delforklaring. Det finst ikkje lenger særlig mykje olje i Tsjetsjenia, og det er lite von om å finna nye oljekjelder. Olja var det som bygde det tsjetsjenske samfunnet til å bli det det var på slutten av Sovjet-tida, nemleg eit av dei absolutt rikaste og mest velutvikla områda i heile det veldige landet, berre overgått av dei største byane og gamle sivilasjonsvugger som Tbilisi i Georgia og Jerevan i Armenia. No er det nesten ingenting att. Og ikkje berre vart Tsjetsjenia eit rikt område på grunn av si eiga olje, det var også sentrum for raffinering av olja frå andre delar av Sovjet, slik som Aserbajdsjan. Ein bygde ein lang oljeleidning frå Baku gjennom Groznyj til Novorossijsk, og derfrå kunne ein skipa ut olja året rundt til verdsmarknaden, noko som sytte for store pengar i den sovjetiske statskassa. Andre isfrie havner hadde ein knapt nok. Men denne oljeleidninga slutta internasjonale oljeselskap å nytta under våpenkvila 1996-99. Ikkje av di ein var redd for stridshandlingane rett i nærleiken og fåra for at dei skulle blussa opp att, men rett og slett av di sivile stal så mykje at det ikkje lenger var lønsamt å senda olja den vegen. Ein hadde alltid stole til «husbruk» frå denne leidninga, men no hadde stelinga gått over til å bli rein kommersiell verksemd. At ein har planar om å byggja ei ny oljeleidning i nærleiken, får helst vera den rolla olja spelar no.

Ein bør kika på andre ting om ein vil finna hovudårsaka for krigen i Tsjetsjenia. Tsjetsjenia har ei viktig strategisk tyding, særleg med omsyn til infrastruktur. Men ikkje minst er det viktig for Russland (og også for grannelandet Georgia) at opprøret ikkje spreier seg til andre delar av Kaukasus kor andre kan tenkjast å få lyst til å lausriva seg. Det vil vera skummelt for heile Russland om ikkje-ortodokse skulle krevja sjølvstende. Heile det russiske imperiet vil då rakna. Ikkje er det heller bra for grannane om porjadok, orden, ikkje blir attoppretta. Fåra for at tsjetsjenske bandar som ser ein utveg til store pengar, vil ta seg over grensa til Russland og delvis også Georgia og ta opp att kidnappingar for løysepengar, er langt frå ikkje-eksisterande. Det tsjetsjenske samfunnet slik det var under sovjettida, er heilt øydelagt og framtidsutsiktene er små om ein vil koma seg framover. Mange ungdomar ser at det er vonlaust og flyttar frå regionen så fort dei får høvet.

Og vidare? Kva no?

Det er lettast å svara med eit kort «tja» på det spørsmålet. Krigane har stort sett berre resultert i store tap på kvar side og ein spiral kor vald avlar meir vald. Putin vart vald som president i 2000 (og attvald 14. mars i år) av eit folk som meiner Putin er mannen som kan oppretta den tidlegare nemnde porjadok i Russland, eit land som var fullstendig i kaos etter at Jeltsin satte korken på presidentflaska. For dei er det ikkje så viktig om det finst ei fri, kritisk mediaverd så lengje Putins økonomireformar gjev konkrete resultat som lav inflasjon, regelmessige lønsutbetalingar og brød på bordet. Men situasjonen i Tsjetsjenia er fastlåst, enno meir fastlåst enn i 1996, då russarane trekte seg attende. Maskhadov hadde då i det minste ei samlande kraft og kunne stå fram som ein leiande figur, jamvel om det raskt gjekk attende med populariteten hans. Samstundes kan ikkje Putin, utan å tapa kraftig andlete, trekkja dei russiske troppane attende. Då vil ettermælet hans vera at han utelukkande sytte for at tusenvis av russiske unggutar kom heim i trekister etter å ha vorte skrive ut til militæret.

Stalin skreiv om nasjonen at nasjonen er eit visst fellesskap av menneske som har vakse fram i historia, og denne definisjonen har fire naudsynte kriteri (note 11):

• eit språkfellesskap
• samla territorium
• eit sams næringsliv
• eit kulturfellesskap

Russland og Tsjetsjenia kan ikkje seiast å oppfylla desse kriteria, som etter mi meining er ein objektiv definisjon på nasjonen. Dei historiske banda finst, men då av di tsjetsjenarane og russarane har strida seg i mellom om landområdet. Ikkje er dei språklege banda sterke heller. Jamvel om dei fleste tsjetsjenarar pratar utmerka russisk, meiner nesten 100 % at tsjetsjensk er morsmålet deira. Tsjetsjensk er for øvreg eit tyrkisk språk (og dimed ikkje indoeuropeisk), medan russisk tilhøyrer den slaviske greina av indoeuropeisk. Oljeindustrien var i mange år berebjelka i næringslivet i Tsjetsjenia, men sysselsette stort sett russiske innflyttarar og berre den russifiserte tsjetsjenske overklassa. Elles var Tsjetsjenia eit jordbrukssamfunn basert på sauehald. Når ein i tillegg tenkjer på at tsjetsjenarane er for ein stor del (sunni-)muslimar, står dette i sterk opposisjon til dei ortodokse russarane som har prøvd å herska i området.

Alle nasjonar har rett til sjølvbestemming. Difor må ein stø tsjetsjenarane sin retterdige frigjeringskamp og jobba for at russiske troppar trekk seg ut av Tsjetsjenia, men samstundes må ein kritisera og ta avstand frå terror frå båe sider. Det er vanskeleg å sjå at dette kan bli realitet i framtida.

Noter:

• 1. På alle meiningsmålingar heil til tett opp til valdagen leia gamalkommunistane sin kandidat, Gennadij Zjuganov, til dels overlegent over Jeltsin. Under fjernsynssendinga på valnatta leia Zjuganov så vidt, og berre dei tradisjonelt mest kommunistbundne krinsane lengst syd i Russland stod att då straumen i studio plutseleg gjekk. Då ein fekk «orden» på teknikken att, hadde Jeltsin mirakuløst «snudd» nederlaget til siger. [Tilbake]
• 2. Nokre valde å bli att i dei landa som i dag heiter Kasakhstan og Kirigsistan. Dette var etter Tishkov stort sett folk som klarte å tilpassa seg dei nye tilhøva og betrestilte. Dessutan legg han til at flesteparten lever i etnisk blanda familiar (side193). [Tilbake]
• 3. Mellom anna tenestegjorde Dudajev som flygar under den sovjetiske krigen i Afghanistan. [Tilbake]
• 4. Ulike kjelder opererer med både «Doka» og «Doku» som førenamn. Det er vanskeleg å avgjera kva som er riktig så lengje ein ikkje kan sjekka det med tsjetsjenarar sjølve. Ein kan gå ut frå at «Doka» er ei russifisering (berre slik kan namnet bli bøygd i kasus), men dette er berre gissing. [Tilbake]
• 5. Sjå Tishkov, side 202.
• 6. På sett og vis kan dette ha vore starten på den propagandaen russiske styresmakter har ført mot tsjetsjenarar (og for så vidt også andre kaukasiar), det hevdar i alle høve Tishkov, side 222. [Tilbake]
• 7. FSB = Federaljnaja Sluzjba Bezopasnosti (norsk: Den føderale tryggleikstenesta) er den russiske etterretninga, KGBs etterfølgjar. [Tilbake]
• 8. Zelimkhan Jandarbijev drog seinare frå Tsjetsjenia og vart drepen av ei bilbombe i Qatar i år. [Tilbake]
• 9. Komsomolskaja Pravda er for øvrig den tidlegare avisa til kommunistpartiets ungdomsorgansisasjon, Kommunistitsjeskij Sojuz Molodjozji (Komsomol = Den kommunistiske ungdomsunionen). [Tilbake]
• 10. Eg vil på det varmaste tilrå boka til Politkovskaja, A dirty war (på engelsk blir for øvrig Politkovskaja til Politkovskaya) som kom i 1999-2001 og omsett til engelsk i 2001. [Tilbake]
• 11. Sjå Marxismen og det koloniale spørsmålet, kapittel 1, s.15-21. [Tilbake]

Kjelder

Bøker:

• Grannes, Alf og Heradstveit, Daniel: Etnisk nasjonalisme, folkegrupper og konflikter i Kaukasia og Sentral-Asia, Tano 1994
• Politkovskaya, Anna: A dirty war, Harvill Press 2001
• Smith, Sebastian: Allah’s mountain, the battle for Chechnya, I B Tauris publishers 1998
• Stalin, Josef: Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, artiklar og talar i utval 1913-34, Oktober forlag 1978
• Tishkov, Valery: Ethnicity, nationalism and conflict in and after the Soviet Union, PRIO 1997
• White, Stephen: Russia’s new politics, the management of a postcommunist society, Cambridge University Press 2000

Artiklar:

• Ezjenedelnyj Zjurnal nr 5, 2004; «Tsjetsjenskij terror ostanovit ne udajotsja» (Tsjetsjensk terror let seg ikkje stoppa), av Aleksandr Tsjerkasov, side 13-14
• Ezjenedelnyj Zjurnal nr 6, 2004; «Fantomnye boli: Segodnjasjij Groznyj smotrit na mir skvoz vitriny i ambrazury» (Fantomsmerter: Dagens Groznyj ser på verda gjennom utstillingsvindauge og skyteskår), av Aleksandr Tsjerkasov, side 30-32
• Kva må gjerast? nr 1, 2002; «Den første krigen mot «terror»», anonym artikkel, side 2-5
• New Times, januar 2004; «The «pacification» of Chechnya», av Vladimir Voronov, side 16-19

av Olav Randen

Viss ein ny EU-kamp blir utløyst i neste stortingsperiode, blir det ein kamp utan sidestykke i nyare norsk historie når det gjeld råskap.

Dei har ikkje argumenta på si side, Erna Solberg, Jens Stolbenberg og Thorbjørn Jagland og dei andre EU-tilhengjarane. Det finst nesten ingen som brenn for unionen, det finst nesten ingen som trur at det inntil sjølvutsletting lydige Norge innanfor vil påvirke EU i den eine eller den andre retninga, skremslane frå 1994 ligg så nær i tid at ei gjentaking ikkje vil fungere, og oppegåande menneske i dag vil berre riste på hovudet om politikarane seier det same som Gro Harlem Brundtland gjorde først på 1990-talet, at EU med union meiner noko a la ei fagforeining og langt ifrå ein politisk union. Ikkje vil vi få varige særordningar heller, rett og slett fordi EU er tilfreds med dagens forhold til Norge, at vi lystrar, betaler til EU-kassa og stiller våre natturressursar til disposisjon for fellesskapet.

Det er altså minst like vanskeleg å få fleirtalet av det norske folket til å bli EU-tilhengjarar som det var å få svenskane til å stemme for euro.

Men finst andre metodar? For den som har makta og er villig til å ta i bruk dei metodane som er tilgjengelege for makthavarar, gjer det det. For å skjøne det må vi tenkje gjennom at den norske eliten ikkje legg opp den komande ja-kampanjen åleine. Reklamebyrå og ekspertar som kan dette, som har planlagt presidentval i USA, kampanjar for å selje helseskadeleg tobakk og genmanipulerte matvarer og for å glatte over miljøskandalar, vil få sine rause konsulenthonorar for å hjelpe den norske eliten til eit ja-fleirtal.

Det første er at dei må føre ein kort og hektisk EU-kamp. For ein massiv ja-propaganda kan førebuast i det stille og køyrast ut på veker. Det å byggje opp ei folkerørsle nedanfrå tek derimot månader og år.

Det andre er at debatten må haldast mellom dei profesjonelle politikarane. For der er ja-folka flest og mest rutinerte. I massekampen derimot er nei-sida sterkast. Difor må direkte debatt med vanlege folk unngåast. Konkret betyr dette: Ikkje still på debattmøte anna i politikarpanel, ignorer lesarinnlegg i avisene, slepp aldri til andre enn dei etablerte i eter-media, press grasrota til tagnad. Vanlege folk må lærast opp til å forstå at deira oppgåve ikkje er å meine og argumentere sjølve. Deira oppgåve er å heie på leiarar.

Det tredje er at maktutøvinga og dominansen må vere absolutt. Om lag som i ei amerikansk krigsmobilisering altså, utan rom for tvil, utan å lytte det aller minste på andre synsmåtar og med sluggerar, ikkje minst i pressa, som skal ta opponentane. Det er uråd å tenkje seg føreåt alle enkelttrekka. Men mykje vil liggje svært langt frå demokratiets spelereglar. Det blir ei tid som får førre EU-kamp til å framstå som ein idyll og Gro Harlem Brundtland som ein demokratisk statsleiar. Viss det kan føre fram, blir sentrale EU-motstandararar hengde ut som nasjonalististar, rasistar, stalinistar, intrigemakarar, pedofile, narkomane, karrieristiske og reaksjonære bygderomantikarar. Dei vil spreie falske lekkasjar.

Dei vil infiltrere og splitte. Dei vil kjøpe opp tvilarar og nei-folk. Sjølvsagt vil dei sensurere, og sjølvsagt vil dei bruke nitti prosent av statspengane til å spreie ja-synet.

Det det framom alt gjeld, er å fremje folks avmaktskjensle. Det er ikkje rett, det kommentatorar i alle aviser skreiv i dagane etter parlamentsvalet i EU, at det vart ein blåmåndag fordi berre 45 prosent røysta og berre 28 prosent i dei nye medlemslanda. Sjølvsagt er den regjeringa lykkeleg som har eit engasjert folk bak seg. Men kven har det? Dei reelle alternativa er eit apatisk folk og eit opponerande folk. Og av desse alternativa er eit apatisk folk å føretrekkje. For det gir dei styrande handlerom.

Dette vil ekspertane frå Burson-Marsteller eller liknande firma dvele lenge ved. Problemet med Norge, vil dei seie etter å ha gått det norske samfunnet grundig etter i saumane, er ikkje at Stolten- og Solberg er dårlegare leiarar enn kollegaer i land som har vorte unionsmedlemmer. Deira mindreverdskjensle er eigentleg grunnlaus. Problemet med Norge ligg djupare. Det er at tradisjonen med å tenkje sjølv enno ikkje er rydda ut. Norske kvinner og menn kjenner seg ikkje like avmektige og hjelpelause overfor makthavarar som innbyggjarar i mange land.

Dette er nøkkelpunktet for å snu nei til ja. Ingen er i stand til å få det norske folket til å gløde for EU. Ikkje noko folk gløder for EU. Viss det blir 90 prosent frammøte ved røystinga som sist, blir det nei. Men folk kan gjerast apatiske. Viss den fjerdedelen som er for EU, røystar ja og fleirtalet held seg heime, kan det gå bra. Slik det gjorde i dei ti landa som vart medlemmer 1. mai. 26 prosent ja, 24 prosent nei og 50 prosent heimesitjarar er den realistiske målsetjinga.

For å få til dette må politikken leggjast om. Frå ja-sida må det denne gongen ikkje vere noko nordisk og respektfullt på den eine og på den andre sida eller kanskje og kanskje ikkje eller at det positive veg tyngre enn det negative. Folk må overkøyrast. EU må framstillast som den udiskutable, nådelause Utviklinga. Dette må gjerast med slik tyngde at alternativa for folk ikkje blir ja eller nei. Alternativa må bli om Norge skal bli med no medan samarbeidet i unionen enno går seg til, eller seinare, etter at det har funne si form og Norge er dømt til å få ein plass ved døra. Slik blir det rådet Stolten- og Solberg får på dei hemmelege konferansane med verdas fremste ekspertar på opinionsstyring.

Framleis er sosialdemokratiet mest effektivt når det gjeld å styre folkemassane i upopulær retning. Difor kan den situasjonen vi no kanskje går inn i, med ei samlingsregjering med DNA i topp, vere gunstig for ja-folket. Den første tida kan DNA-delen av regjeringa Stoltenberg førebu offensiven meir i det skjulte, og samarbeidspartnarane i SV og kanskje Sp vil vere så ivrige etter å behalde taburettar at dei ikkje lest gå. Når tida er inne, kanskje hausten 2006, bryt DNA samarbeidet, dannar ei mindretalsregjering med saksstøtte frå Høgre, Venstre og dei EU-vennlege eller styringsivrige i SV, Kr.F og Fr.p og driv gjennom ei folkerøysting med stuttast mogeleg tidsfrist.

Dette siste, regjeringskonstellasjonar, må bli spekulasjonar. Men det som er så sannsynleg at det ikkje er spekulasjonar, er at viss ein ny EU-kamp blir utløyst i neste stortingsperiode, blir det ein kamp utan sidestykke i nyare norsk historie når det gjeld råskap. Ikkje fordi norske unionstilhengjarar eigentleg ønskjer å fare slik fram, men fordi hensikta i deira tenking helgar midlet. Dei må vinne, og brutalitet og umyndiggjering av folk er dei metodane som kan gi dei siger.

Bokomtale

av Lars Akerhaug

Beskyldningene mot Krekar har ikke vært få. Når boken Med egne ord ble sluppet, ble den møtt med «mullaløft» fra Norges rikspakistaner Shabana Rehman og allmenn latterliggjøring. Få tok seg bryet med å undersøke hva boken kan lære oss om Krekars person, prosessen mot ham, islam eller hans syn på kurdernes historie.

Men boken er full av informasjon de fleste med et snev av interesse for området bør kunne finne verdifullt. I korte trekk er boken en sammenvevd gjennomgang av Krekars islamsyn, kurdisk historie i Irak og hans personlige historie. For å begynne med islamsynet er det helt klart at forfatteren plasserer seg innenfor en streng tolkning av Koranen og den islamske tradisjonen. Men bildet av Krekar som «fundamentalist» eller særlig ekstrem, passer dårlig. En ting er beskyldningene om Osama Bin Laden. Krekar «avslører» at han møtte Bin Laden i Pakistan og ba om økonomisk hjelp, men at det ble avslått fordi Bin Ladens saudiarabiske sponsorer mente det var viktigere å kjempe mot Iran enn Barth-regimet. Forbindelsene var nærere med den avdøde Abdullah Azzam, men heller ikke han var i stand til å hjelpe de kurdiske islamistene (side 77).

Krekars teoretiske tolkning av Islam er streng i den forstand at han ser shari’a som et altomfattende system for lovgivning som skal omfatte alle muslimer og innbyggere i en islamsk stat. Men Krekars referanser til den radikale islamisten Sayid Qutb og særlig hans referanser til broren Mohammed Qutb viser at forfatteren ikke tilhører den tradisjonen som tolker begrepet jihad (kamp for det hellige, hellig krig) som en rettferdiggjøring av angrep på alle som ikke følger Islams bud eller avviser Koranen. Slik står han fjernt fra de som bomber shiamuslimske helligsteder i Pakistan, eller snakker om å utrydde kristne og jøder. Utover disse avklaringene inneholder boken mange viktige tolkninger som ellers aldri kommer til orde i Vesten uten å filtreres gjennom islamforskere, uansett hvor negative eller positive de er, eller fordummende «terrorforskning» eller tabloidjournalistikk. Krekars bok er herlig fri for den vestlige prismen, samtidig som han henvender seg til en vestlig publikum.

Krekars utlegning av kurdernes historie skiller seg fra versjonene venstresiden i Norge er vant til å forholde seg til. Der kurdernes historie blant oss og våre kamerater fra PKK-tradisjonen blir satt i sammenheng med avkoloniseringen og opprøret mot imperialismen under den kalde krigen, begynner Krekars historie med kalifatets fall. I Krekars historiefortelling blir kurderne framstilt som islamske patrioter som kjempet mot sekulariseringen og nedrivingen av tradisjonelle verdier. Linjene blir ført videre til kampen mot Baath-regimet i Irak. Krekar legger vekt på at kurderne i Irak ikke bare ble undertrykt som et folk, men også som muslimer.

Videre gir boken et interessant innsyn i konfliktene mellom PUK og KDP. Disse to partiene, som i dag er under beskyttelse av de amerikanske okkupantene, sloss mot både PKK (som det ikke refereres til i Krekars bok) og de islamistiske kreftene rundt Krekars hjemby Halabja, på grensen mellom Irak og Iran. Krekar blir ofte beskyldt for å være en radikal utbryter av den islamske bevegelsen i Kurdistan (Jama’at Islamiyya fi Kurdistan). I egen versjon er dette annerledes. Krekar beskriver utbrytergruppen som et ungdommelig opprør mot et pro-iransk og servilt lederskap av den islamske bevegelsen. Der trådde han selv inn for å føre kursen vekk fra et selvdestruktivt spor, samtidig som han ønsket å holde klar av en iransk innflytelse. Dermed brister også framstillingen av Krekar som «i lommene på Iran».

Avslutningsvis bør boken også være et lærestykke for antiimperialister som ønsker et innblikk i hvordan muslimer som gjør motstand mot det amerikanske imperiet etter 11. september, er gjort rettsløse. Krekar er et levende eksempel på hvordan deler av befolkningen i Vest-Europa befinner seg i en krigstilstand. Vanlige sivile og juridiske rettigheter blir frarøvet mennesker som gjør motstand mot USAs verdensherredømme.

Denne omtalen er ikke noe forsøk på å vurdere sannhetsgehalten i Krekars framstillinger. Men det er klart at anklagene fra USA ikke bunner i fakta, men i at Krekar står sammen med motstandsbevegelsen og mot de nord-irakiske lederne som befinner seg trygt i USAs lomme. Derfor er det nødvendig også for antiimperialister å bry seg med saken til Krekar, og ikke avvise ham som en «klovn» eller marginalisert ekstremist.

av Erling Folkvord

Mange kurdarar ventar spent på vedtaket som Det europeiske rådet skal gjere 17. desember. Då skal EU-toppane seie JA eller NEI til å godta Tyrkia som søkjarland. Denne avgjerda er viktig sjølv om eventuelt tyrkisk medlemskap i Europaunionen kan liggje 10 år eller lenger inn i framtida.

I slutten av november vil mange kurdarar markere 26-årsdagen for stiftinga av PKK – Kurdistans arbeidarparti. PKK finst ikkje lenger, men frigjeringskampen går vidare innafor Kongra Gel – Kurdistans folkekongress – som vart oppretta i november 2003. Kongra Gel har ikkje deltatt i aksjonar mot den amerikanske okkupasjonshæren i Irak.

20 år sia den første væpna PKK-aksjonen

I august var det 20 år sia det framleis uerfarne PKK gjennomførte den første militære aksjonen sin. Aksjonen hadde størst verdi symbolsk og politisk: Den kurdiske rørsla tok i 1984 opp igjen den kampen som vart knust gjennom massakreringa av titusenar i Dersim i 1938. Då sa den tyrkiske innanriksministeren: «Det finst ingen kurdarar i Tyrkia, berre tyrkarar som bur oppe i fjella. Desse røvarane må siviliserast med vald.»

Kurdayetî – kurdisk sjølbevissthet – er det viktigaste resultatet av 20 års kamp, ei sjølbevissthet som ikkje er nasjonalistisk og ikkje ser ned på dei som ikkje er kurdarar.

Splitting i Kongra Gel

Ved siste årsskiftet vart det kjend at ei gruppe rundt Osman Öcalan hadde bryti med Kongra Gel. Dei reiste frå dei kurdiske fjella og ned til Mosul i grenseområdet mellom arabisk og kurdisk del av Irak. Tyrkisk presse boltra seg i meldingar om splitting i Kongra Gel. Etter ei sterk oppfordring frå Abdullah Öcalan – den tidlegare PKK-leiaren som sit med livstidsdom på fengselsøya Imrali – reiste gruppa rundt Osman i mars tilbake til fjella for å diskutere dei politiske stridsspørsmåla med leiinga i Kongra Gel. Då eg besøkte Kongra Gel i april, var desse diskusjonane så vidt komi i gang. Som vi no veit, vart ikkje usemja løyst. Osman Öcalan har no bryti endeleg med Kongra Gel, og gjer ein del for å sverte organisasjonen. Dei satsar på å byggje eit legalt parti innafor dei USA-dikterte rammene som gjeld i den kurdiske delen av Irak.

Kurdisk opprør i Syria

I den syriske delen av Kurdistan vart mars månad prega av eit omfattande opprør som var annsleis enn tidlegare. Like etter opprøret var knust, møtte eg Shilan Baghi som er med i styret i PYD (Demokratisk unionsparti) i Syria. Ho oppsummerte slik:

«Det var ein reaksjon på Syrias langvarige politikk mot kurdarane. Men det som utløyste det heile, var at nokre arabiske ungdomar på ein fotballkamp i Qamishlo ropte slagord mot kurdarane og skulda dei for å vere medhjelparar for USA. Dette utvikla seg til slagsmål. Tre unggutar mista livet i dette slagsmålet. Så reagerte folk på dette og det utvikla seg nærmast til krig mellom kurdarar og arabarar. Det spreidde seg til andre stader i byen og. Og politiet gjekk til åtak på demonstrantane mange stader. I fleire tilfelle klarte sivilbefolkninga å avvæpne nokre av politifolka. Dei tok våpna frå dei, men brukte dei ikkje til å skyte tilbake.

Politiet støtta òg paramilitære arabiske ekstremistar som gjekk til åtak på kurdiske bygningar og privathus. Nokre av dei køyrde rundt på motorsykkel og kasta brannbomber inn i butikkar og private heimar. Ved fleire gravferder vart det ropt slagord og det utvikla seg til nye trefningar. Trefningane i Qamishlo vara i tre dagar, men spreidde seg og til andre byar. I sjølve Qamishlo har omlag 50 vorti drepne.

I byen Amud vart oppstanden så kraftig at staten stort sett trekte seg frå dei offentlege bygningane i byen. Dette vara ved i eit par dagar. Så sende staten militære styrker og andre forsterkningar for å ta kontrollen tilbake, både i Amud, i Qamishlo og i dei andre kurdiske områda.»

– Var det eit organisert opprør?

«Det starta jo heilt spontant. Men etter kvart som det utvikla seg, såg vi at den organisasjonen og strukturen som har vorti etablert, betydde mykje. Utan den styrken den organiserte strukturen har oppnådd, hadde det ikkje vorti slik.»

Tyrkisk militær opptrapping

Ei tid etter at CIA i februar 1999 kidnappa Abdullah Öcalan utafor den greske ambassaden i Kenya og utleverte han til Tyrkia, kunngjorde PKK at dei ville trekke alle geriljastyrkene sine vekk frå tyrkisk landområde. Dette vart gjennomført hausten 1999. Håper var å oppnå resultat gjennom legalt politisk arbeid i Tyrkia. Etter fleire år utan vesentlege politiske endringar, starta ei forsiktig gjenoppbyggjing av geriljastyrker i den kurdiske delen av Tyrkia.

Innafor Kongra Gel er dei militære styrkene organisert i HPG – Folkets forsvarsstyrker. HPG har eit visst sjølvstende i forhold til leiinga i Kongra Gel. Ei geriljagruppe kan forsvare seg mot åtak utan godkjenning frå øvste hald. Men eventuelle større aksjonar krev godkjenning frå den valde politiske leiinga i Kongra Gel. Tidleg på våren 2004 var om lag ein tredjedel av HPG-geriljaen spreidd i den tyrkiske delen av Kurdistan. Storparten av dei andre var i dei kurdiske fjella lengst nord i Irak. Sannsynlegvis var det og mindre grupper i kurdisk del av Iran. Geriljaen som igjen var på plass i Tyrkia, følgte ei defensiv linje. Dei var pålagt å halde fast på våpenkvila frå 1999 og kunne berre forsvare seg mot direkte åtak.

Utover seinvinteren og våren trappa den tyrkiske regjeringa opp dei militære åtaka på kurdisk gerilja og på kurdarar som dei meinte var gerilja. 1. juni kom svaret frå Kongra Gel: Dei oppheva den einsidige våpenkvila dei hadde handheva i nesten fem år. Samtidig understreka talsmenn for organisasjonen at dei ikkje ønskjer ny krig.

Irak – skjerpa kurdisk-arabisk konflikt

Sett frå amerikansk synsvinkel er den kurdiske delen av Irak (Sør-Kurdistan) ein suksess. Samanlikna med resten av Irak er det ordna samfunnsforhold der. USA får inn til vidare utteljing for den økonomiske og politiske støtta som sia 1991 er gitt til dei kurdiske leiarane Mesûd Barzanî (KDP – Kurdistans demokratiske parti) og Celal Talebanî (PUK – Kurdistans patriotiske union).

Men fordi Barzanî og Talebanî har gått så heilt og fullt i amerikansk teneste, har konflikten mellom kurdarar og arabarar vorti skjerpa. Det historiske skiljet mellom arabisk og kurdisk busetjing er Dei raude fjella, ei fjellkjede på tvers av Irak litt sør for Mosul. Sett med arabiske augo har Barzanî og Talebanîs tedd seg som quislingar. Det har gitt ny næring til arabisk sjåvinisme. «Alle kurdarar» blir likestilt med det USA-lojale leiarsjiktet. Enkelte arabiske motstandsfolk i Irak ser bort frå at Baath-regimet i Irak gjennom tiår tedde seg som eit brutalt okkupasjonsregime i den kurdiske delen av staten Irak.

Den verste enkelthendinga i Sør-Kurdistan hittil i 2004 var dei samordna sjølvmordsattentata i februar mot hovudkvartera til PUK og KDP i Hewler (Erbil på arabisk). Mange av leiarsjiktet i dei to partia og mange andre vart drepne. Aksjonane hadde eit omfang og vart utført med slik presisjon at førebuinga må ha kravt store ressursar, høg kompetanse og god organisasjon. Mistanken vart derfor retta mot dei hemmelege tenestene i Tyrkia som er dyktige og har lang erfaring i organisering av attentat utanlands, gjerne med innleigde drapsmenn.

Aust-Kurdistan

Dette året har det vori færre nyhetsmeldingar frå den kurdiske delen av Iran. Men det betyr ikkje at presteregimet i Teheran har letta på undertrykkjinga. Dei kurdiske partia er framleis ulovlege. Dei som arbeider politisk for KDP-I (Kurdistans demokratiske parti – Iran) eller for Komala blir forfølgt, fengsla og mishandla med ein brutalitet som likner på det som er vanleg i Tyrkia.

I april møtte eg 60 år gamle Haci Ahmadi, ein av veteranane i den politiske frigjeringskampen i kurdisk del av Iran. Han vaks opp i ein landsby ikkje langt frå Mehabad, men har ikkje vori i Iran sia 1979. Han var tidlegare Europarepresentant for KDP-I, men var no med i leiinga av eit nystifta parti som har slutta seg til Kongra Gel. Førebuinga til partistiftinga starta i 1998/99, og den første kongressen vart avvikla tidleg i 2004.

Ahmadi meiner det trengst ei einhetleg, allkurdisk rørsle og seier at demokratisk føderalisme er den beste løysinga for folka i Kurdistan og Midtausten. Han legg vekt på arbeidet for felles forståing mellom dei ulike kurdiske partia.

Han meiner at tida med nasjonalstatar av europeisk type er forbi. Det er bruk for å skape ei samfunnsordning bygd på demokratisk føderalisme. Dette tar utgangspunkt i dei historiske erfaringane i Midtausten. Ahmadi seier det ikkje er ei vidareføring av politisk teori frå Europa, men dei vil bruke erfaringar frå Europa og.

Eg veit ikkje kor stor oppslutning desse ideane har på grasrota i heimlandet.

Det nye amerikanske hundreåret

Det er nok å kaste eit blikk på kartet. Når du ser korleis Kurdistan er plassert, forstår du at eit fritt og samla kurdisk folk vil vere eit hinder for dei amerikanske strategane som fører krig for å skape det dei kallar det nye amerikanske hundreåret.

Vi bør heller ikkje gløyme at dei norske regjeringane og Stortinget har støtta desse amerikanske krigane – med unntak for dei 4-5 første månadene av den krigen mot Irak som enno ikkje er slutt. Det starta med eit nærmast symbolsk norsk kystvaktskip som sjukehus under Golfkrigen i 1990. Den første norske offiseren som fall i kamp på amerikansk side, kom heim frå Afghanistan i mai 2004.

Fordi Kurdistan er plassert der det er, fører USA ein dobbel politikk. Amerikanske politikarar – og i endå større grad diplomatar og agentar – uttrykker sympati med kurdarane sin sak. Samtidig var USA gjennom 1980- og 90-åra støttespelar og våpenleverandør for dei regima som førte krig mot kurdarane.

Saddam Hussein hadde USA i ryggen då han øydela den kurdiske byen Halabja i 1988, og då han systematisk utsletta tusentals kurdiske landsbyar.

Generalene i Ankara hadde full støtte frå USA i krigen mot PKK og den kurdiske befolkninga. CIAs kidnapping av Abdullah Öcalan utafor den greske ambassaden i Kenya i februar 1999, var så viktig for USA at president Bill Clinton vart orientert om utviklinga frå minutt til minutt. Presidentrådgiver Antony Blinken fortalde dette i et intervju på tyrkisk CNN to år etterpå.

Tyrkisk CNN omtalte ein annan USA-inspirert plan sommaren 2003. Viss den kurdiske geriljaen var villig til å gi opp all væpna kamp, skulle dei fleste få vende tilbake til sivilt liv. Mens dei fremste leiarane skulle få politisk asyl utanlands. 100 av dei skulle få opphald i Norge. Erna Solberg eller Jan Petersen har aldri kommentert den planen som tyrkisk CNN hevda å ha frå pålitelege kjelder. Men sjefen for tyrkisk CNN er kjend for å ha svært gode kontaktar i dei innerste miljøa i den politiske eliten i Tyrkia. Ettersom ingen på tyrkisk eller amerikansk regjeringshald har stadfesta opplysningane offisielt, kan vi ikkje vite sikkert om ein slik plan verkeleg var utarbeidd eller om lanseringa gjennom tyrkisk CNN berre var eit ledd i det psykologiske og diplomatiske arbeidet for å splitte den kurdiske frigjeringsrørsla.

Om vi ser litt stort på korleis USA og EU agerer overfor kurdarane, synst eg situasjonen no i 2004 liknar på situasjonen rundt 1920. Frankrike og England kunngjorde då at målet dei hadde hatt med den første verdskrigen, for Midtausten sin del, var «den fulle og hele frigjøring av de folkene som så lenge har vært undertrykt av tyrkerne, og å bygge opp nasjonale regjeringer og administrasjoner som skal hente sin makt fra den innfødte befolknings frie utøvelse av initiativ og valg.» (1)

Norge var og med på sin måte. USA-president Woodrow Wilson fekk i 1919 Nobels fredspris, fordi han tok så sterkt til orde for nasjonane sin sjølvråderett. Han sa at alle folka som hadde vori under tyrkisk styre, skulle ha rett til å avgjere si eiga utvikling.

Men den retten skulle ikkje gjelde for kurdarane. For Kurdistan låg slik til, da som no, at imperialiststatane ikkje kunne godta eit fritt og samla Kurdistan.

Ein britisk offiser som underviste troppar som skulle til Irak og sørlege Kurdistan, var ærlegare da han i 1923 forklarte sakas kjerne:

«For det første er vi alle sammen imperialister, og vi ønsker å se imperiet forsvart så sikkert som mulig. For det andre er vi alle skattebetalere, og vi ønsker derfor at forsvaret skal være så sparsommelig som mulig.» (2)

Han forklarte korfor koloniminister Churchill og fleire andre hadde utvikla den nye metoden med å kontrollere befolkninga i Irak med flybombing istadenfor med kostbare infanteristyrkar.

I dag ser både George Bush og John Kerry at eit samla og sjølvstyrt kurdisk folk er eit trugsmål mot planane om det presidentens menn kallar «eit nytt amerikansk århundre». Derfor prøver USA på ulike måtar å skape splid i det kurdiske folket. Dei legg særleg stor vekt på å splitte eller nedkjempe Kongra Gel, som dei ikkje utan grunn, ser på som ei fortsetjinga av den kampen PKK stod i spissen for. «Tilbodet» som vart lansert på tyrkisk CNN, og Osman Öcalans brot med Kongra Gel må vurderast mot denne bakgrunnen.

USA har samtidig satsa mykje på å kjøpe seg lojalitet frå Mesûd Barzani (i KDP-Irak) og Celal Talebanî (i PUK).

EU – alliert med kurdarane eller med kurdarane sine fiendar?

To vener av meg besøkte i mars i år ein av dei øydelagte landsbyene i Cewlik-provinsen (på tyrkisk: Bingöl). Dei reiste sammen med Necla, ein kurdisk arbeidskamerat som vaks opp i denne landsbyen som hæren øydela for drygt 10 år sia. Der Necla og familien hadde budd, var det ikkje anna igjen enn stein på stein.

Framfor 17. desember er det mange kurdarar som spør seg om leiarane i EU har gløymt at EU-toppmøtet i København i 1993 – det året landsbyen til Necla vart øydelagt – vedtok politiske krav som ein stat må oppfylle for å bli godkjend som søkjarland: Eitt av desse såkalla Københavnkriteria for nye søkjarland er:

«Kandidatlandet må ha utviklet stabile institusjoner som garanterer demokrati, rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter samt respekt for og beskyttelse av minoriteter.»

Derfor har Tyrkia gjort fleire lovendringar dei siste to åra. Unntakstilstanden er oppheva og dødsstraffen er avskaffa. Ei lov om totalt forbod mot kurdisk språk i radio og fjernsyn er oppheva.

Men sjølv EU-kommisær Verheugen som i fleire år hadde styringa av arbeidet med EU-utvidinga, seier at dette først og fremst er endringar på papiret. Både årsrapportane frå Amnesty og IHD (Menneskerettsføderasjonen i Tyrkia) og samtalar med aktivistar og lokalpolitikarar i tyrkisk del av Kurdistan, fortel at tortur framleis er vanleg. Politiet og dei militære utviklar nye torturformer som ikkje gir synlege spor. Kvardagen er framleis prega av undertrykkjing av alt som er kurdisk.

EU har ikkje stilt seg bak kravet om at den tyrkiske staten skal betale erstatning til dei som budde i dei 4.000 øydelagte landsbyane og la dei som vil, få flytte tilbake.

Eg forstår at mange kurdarar likevel håper på eit JA frå EU-toppmøtet 17. desember. Dei reknar med at det skal blir lettare å slåst for kurdiske rettar i eit Tyrkia som forhandlar om medlemsskap i EU, enn i eit Tyrkia som endå ein gong har fått NEI frå Brussel. Og dei tar lett på at Tyrkia som EU-medlem betyr at Schengen-grensa vil dele Kurdistan på midten.

Sakleg sett er det liten grunn til å forvente anna enn at EU framleis vil alliere seg med Ankara-regimet mot kurdarane. Da EU 3. april i år førte opp Kongra Gel på lista over terrororganisasjonar, var det ei godkjenning av den linja Ankara-regimet har stått for og står for.

«EUs terrorstempling av Kongra Gel (Kurdistans folkekongress) er rettsleg like uhaldbar som ein dødsdom avsagt utan rettargang,» sa partileiar Zubeyr Aydar (43) da eg møtte han eit par veker etter EU-vedtaket.

«EU si grunngiving for å setje meg og Kongra Gel på terrorlista er tatt ut av tomme lufta. Det finst jo inga vurdering bygd på lov eller på eit rettsleg grunnlag. Det har ikkje vori reist ei einaste rettssak mot Kongra Gel nokon stad i verda. Kongra Gel har ikkje ein gang knust ei vindusrute.»

– Korleis vurderer du EUs vedtak om å likestille deg og Kongra Gel med Osama bin Laden i forhold til folkeretten?

«Folkeretten har ingen eintydig definisjon av terror. Alle definerer terror på sin eigen måte. Likevel: Det er det som går ut over sivile som bør reknast som terror. Viss slike åtak på sivile er systematisk utført av ein organisasjon, er det ein terrororganisasjon. Om åtak på sivile er utført ein gong eller to, er det snakk om terrorhandlingar. Er det ein stat som systematisk utfører åtak på sivile, er det og terrorisme. Det er statsterrorisme.

Ein må vurdere heilt konkret om den kurdiske frigjeringsrørsla er ein terroristorganisasjon eller ikkje. Tidlegare – da rørsla vart styrt av PKK – var det 15 år med krig i full skala i tyrkisk del av Kurdistan. PKK hadde aldri åtak på sivile som eit mål. Måla var alltid militære. Men trass dette vart målet nokre gonger krenka, og sivile mista livet. Slikt hender i alle krigar. Vi ser det og i dei pågående krigane i Irak og Afghanistan. For eksempel vart gjestene i eit bryllup i Afghanistan drepne.

Den kurdiske frigjeringsrørsla har eitt mål: Språk og kulturelle rettar, folket sine behov. Det at du tar våpen i handa for å kunne forsvare deg mot undertrykkjing, betyr ikkje at du er terrorist.»

Aydar meiner kurdarane er det folket som har vori mest utsett for terror, og at dette er årsaka til at dei så sterkt avviser terrorisme som kampmetode:

«Om vi ser på Irak, Syria, Tyrkia og Iran, har kurdarane i alle desse statene vori utsett for statsterrorisme. Eg har sjølv opplevd det i Tyrkia. Ein av venene mine, Vedet Aydin, var leiar for eit lovleg parti i Diyarbakir. Han gjekk heim etter å ha følgt meg til bussen då eg 4. juli 1991 skulle reise til Ankara. Ved midnatt banka politiet på døra hans og tok han med til stasjonen. Seinare fann vi liket hans i ei veggrøft langs vegen mot Elazig. Det er tusentals slike tilfelle i Tyrkia.»

I kampen om kontroll i Midtausten og i Kurdistan vil dei nærmaste åra bli prega av både rivalisering og samarbeid mellom USA og EU. Begge vil vite at ideen om at demokratisk føderalisme er den beste løysinga for folka i Kurdistan og Midtausten, står i vegen for framtidig imperialistisk kontroll og utnytting. Å splitte Kongra Gel og liknande organisasjonar vil derfor vere eit høgt prioritert mål for leiarane både i Washington og Brussel.

Noter:

1) Felleserklæring i oktober 1918 like etter våpenkvileavtalen med Det osmanske riket. [Tilbake]

2) Forelesning av Wing-Commander C. Edmonds 12. desember 1923 ved The Royal United Services Institution. [Tilbake]

Noen fakta om Kurdistan

Kurderne utgjør folkeflertallet i et område som siden 1. verdenskrig er blitt delt mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Dette området – Kurdistan – er litt større enn Spania. Folketelling av kurdere er forbudt, men antallet anslås å være mellom 30 og 40 millioner. Halvparten bor i Tyrkia. I Irak bor det trolig ca 5 millioner kurdere, de aller fleste i den nordlige landsdelen. Antall kurdere i Iran er anslagsvis 8-9 millioner. I Syria bor det rundt 1,5 millioner kurdere.

Mange kurdiske organisasjoner har i løpet av de siste 40 årene ført væpnet frigjøringskamp mot statene Irak, Iran og Tyrkia. Tapene av menneskeliv har vært størst i Irak. I årene 1984-99 drev PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet) geriljakrig mot den tyrkiske staten. PKK oppløste seg selv i april 2002. En flerleddet omdanningsprosess la grunnlaget for danning av det allkurdiske Kongra Gel (Kurdistans folkekongress) høsten 2003. Flere av lederne har bakgrunn fra andre partier.

I det sørlige Kurdistan – som er en del av Irak – har de kurdiske partiene PUK (Patriotisk union Kurdistan) og KDP (Kurdistans demokratiske parti) – med støtte fra USA – hatt et slags selvstyre siden et regionalt parlamentsvalg i mai 1992. Lederne i disse to partiene var med i det USA-opprettede administrasjonsrådet i Irak fram til den nåværende regjeringen ble utpekt av USA. Sammenlignet med det øvrige Irak er det i dag stabile forhold i det kurdiske området lengst nord i Irak, men mange konflikter ulmer under overflata.

Kurdistans folkekongress (Kongra Gel) har sitt hovedkvarter i Candilfjellene i kurdisk del av Irak. Kongra Gel kan beskrives som en paraplyorganisasjon hvor partier, kvinne- og ungdomsorganisasjoner i hver av de fire statene er tilsluttet. Den militære greina av bevegelsen er Folkets forsvarsstyrker (HPG), en geriljahær som er bygd opp av små enheter og som har en stor grad av uavhengighet, samtidig som den godtar politisk ledelse fra Kongra Gel. Geriljahæren kan ikke iverksette større aksjoner uten at det er politisk vedtatt av Kongra Gel. Geriljagruppene er i dag i det vesentlige fordelt mellom irakisk og tyrkisk område.

I dag er Kongra Gel trolig den sterkeste politiske bevegelsen i regionen som ikke er alliert med USA eller andre utenforstående makter. Kongra Gel deltar ikke i motstanden mot den amerikanske okkupasjonen av Irak, men har heller ikke støttet USAs krigføring slik PUK og KDP har gjort.

Fra militærdommer i Tyrkia
til kurdisk frigjøringsleder

Zubeyr Aydar

ble født i 1961 i landsbyen Dêrawat, i Siirt-provinsen lengst øst i Tyrkia, og noen få mil fra grensa mot Irak. Uteksaminert fra juridisk fakultet ved Istanbul universitet i 1983. Utførte militærtjeneste i årene 1985/86 og var da også militær dommer i ett år. Etter militærtjenesten i 1986, reiste han til Siirt og åpnet advokatpraksis. Som advokat ble han snart engasjert i menneskerettsspørsmål og ble også med i SHP (Sosialdemokratisk folkeparti). Først som sekretær i Siirt-avdelinga.

På grunn av menneskerettsarbeidet han drev, ble den unge advokaten i 1989 forvist av spesialguvernøren som administrerte unntakstilstanden for 11 kurdiske provinser. Han ble tvinga til å oppholde seg utenfor området med unntakstilstand. Etter 3 måneder i Ankara og Istanbul var det reist så sterke protester at vedtaket ble omgjort. Han husker enda dagen da han kom tilbake til Siirt: 10. desember 1989, dvs den internasjonale menneskerettsdagen. Siden har han arbeidet med menneskerettsspørsmål og var i en periode president i Siirt-avdelinga av Menneskerettsføderasjonen i Tyrkia (IHD). I 1990 ble han valgt til visepresident i IHD.

På denne tida engasjert han seg og i det kurdiskvennlige partiet HEP (Folkepartiet) og ble valgt inn i det nye partiets ledelse. I 1991 ble han valgt inn i nasjonalforsamlinga fra Siirt. HEP ble forbudt 13. juli 1993. Omtrent samtidig ble landsbyen hvor Aydars familie bodde, helt ødelagt. De militære kom flere ganger i tida før den fullstendige ødelegginga ble gjennomført sommeren 1993.

Da var Demokratipartiet (DEP) allerede stiftet og Zubeyr Aydar var med i DEPs første sentralstyre. Staten åpnet sak også mot DEP for at partiet skulle forbys.

DEP ble forbudt med en rettslig kjennelse 16. juni 1994. Leyla Zana og halvparten av parlamentsgruppa ble arrestert samme dag. Zubeyr Aydar klarte sammen med noen andre fra parlamentsmedlemmene å komme seg ut av Tyrkia. Han fikk politisk asyl i Sveits. Leyla Zana og de andre som ble arrestert, ble i desember 1994 idømt fengselsstraffer opp til 15 år. De fire siste av dem ble løslatt i juni 2004.

Siden han kom til Europa for 10 år siden har Zubeyr Aydar vært engasjert i politisk og diplomatisk arbeid for kurdernes sak. I sitt diplomatiske arbeid har han besøkt samtlige parlamenter i Europa for å legge fram kurdernes sak. Da Det kurdiske eksilparlamentet ble åpna 12. april 1995, ble han valgt til president i arbeidsutvalget. Men han var ikke med da Eksilparlamentet hadde en av sine sesjoner i Oslo høsten 1996. Da deltok Aydar i meklingsarbeide i den irakiske delen av Kurdistan, for å prøve å få slutt på innbyrdeskrigen mellom de to kurdiske partiene der. KDP hentet da militær støtte fra Saddam Hussein, mens PUK fikk våpenhjelp fra Iran til en blodig kurdisk innbyrdeskrig.

Seinere var han med i det forberedende arbeidet som førte fram til opprettinga av Kurdistans nasjonalkongress 24. april 1999. Denne institusjonens arbeid kan sammenlignes med den rollen PLOs nasjonalråd hadde i perioden før PLO kunne vende tilbake til Vestbredden og Gaza.

Den kurdiske bevegelsen i Kurdistan har gjennomgått store endringer de siste årene. Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) oppløste seg selv våren 2002. En ny organisasjon, Kadek, ble oppretta. Den eksisterte bare i drøyt halvannet år og ble nedlagt i oktober 2003. Dette la grunnlaget for oppretting av en flere nye organisasjoner, der Kongra Gel, Den kurdiske folkekongressen, er den viktigste.

Høsten 2003 tok Zubeyr Aydar en ny beslutning. Den tidligere militærdommeren og eksparlamentariken sa seg villig til å bli øverste leder av Kurdistans folkekongress som hadde sitt stiftelsesmøte med 300 delegater i sørlige del av Kurdistan fra 27. oktober til 6. november.

Bokomtale ved Rolv Rynning Hanssen

Når helse blir en vare heter boka til den tidligere hjelpepleieren, nå dr.polit ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø, Olaug S Lian. Tittelen inneholder ikke noe spørsmålstegn, og derfor forventet jeg ei bok som analyserte varen helse og hvordan helse var blitt en vare. I så måte ble jeg skuffet.

Hun definerer selv varens karakter ved «at den for selgeren har liten eller ingen verdi utover sin bytteverdi, og at varen kan erstattes av en hvilken som helst lignende vare, forutsatt at kvaliteten og prisen er den samme. Produsenten eier varen og byr den fram for salg. For en omforent pris overføres eierforholdet til en kjøper, som konsumerer produktet etter eget forgodtbefinnende. Prisen er et tegn på at varens verdi er ensbetydende med dens økonomiske verdi, og at denne lar seg fastsette.»

I marxistisk forstand er en vare et produkt som selges på et marked. Til sin verdi som er den gjennomsnittlige, samfunnsmessige tida det tar å produsere varen. Det betyr at det offentlige helsevesenet i Norge ikke produserer varer i marxistisk forstand, og derfor heller ikke produserer merverdi og profitt.

Dette systemet – ikke-kapitalistiske – er nå truet av privatisering fordi kapitalistene vil at helse skal bli vare, dvs. produsere merverdi og profitt til dem.

Lian mener at det faktisk finnes et sett profesjonsbaserte verdier og idealer som tidvis går utenpå og overstyrer de økonomiske aktørmodellene som legges til grunn for de nye helsereformene. Dersom disse verdisettene systematisk overkjøres (av politiske vedtak) vil de forvitre og forsvinne.

Oversikt over nyere norsk helsepolitikk

Boka er skrevet for studenter i medisin og helsefag, men kan, som Steinar Westin sier i sitt forord, godt leses som en oppdatering av aktuelle tema og reformer i norsk helsetjeneste.

Som en oversikt over nyere norsk helsepolitikk, er boka god, kortfattet og oversiktlig. Den burde slik sett være en nyttig huskelapp for alle som engasjerer seg i helsepolitikk. Ved å lese om systematikken i omlegginga av helsepolitikken de seineste to tiåra, får jeg en uhyggelig følelse av å være seint ute. Det er mange som ikke har gjort leksa si skikkelig på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 90-tallet da de første stegene mot markedsrettinga av helsevesenet i Norge begynte.

Allerede i Lønning-utvalget i 1987 endrer man radikalt på den gamle velferdsstatstenkningen omkring helsepolitikk. Ved å prioritere hvem som skal behandles, heter det at man skal ta hensyn til tre kriterier: tilstandens alvorlighet, tiltakets nytte og tiltakets kostnadseffektivitet.

Ti år senere leverte Lønning II-utvalget grunnlaget for pasientrettighetsloven som gir pasienter rett til nødvendige helsetjenester fra spesialisthelsetjenesten dersom de er alvorlig syke, dersom det ventes at behandlingen har effekt og dersom kostnadene står i rimelig forhold til effekten.

I 1987 leverte også Eilertsen-utvalget en utredning, Sykehustjenester i Norge, som foreslo å innføre stykkprisfinansiering av norske somatiske sykehus. Dette ble grunnlaget for forsøksordningen med DRG (diagnose relaterte grupper) med poeng for ulike diagnoser som en viktig del av inntektene for sykehusene.

Etter prøveprosjektet vedtok Stortinget i 1995 å ikke innføre stykkprisbetaling. Men da Gudmund Hernes overtok helseministerposten etter interne rokeringer i DNA-regjeringa, foreslo han etter sine berømte 100 tenkedager å innføre ordningen. På mindre enn et år hadde da Stortinget snudd og innført stykkprisfinansiering, nå kalt innsatsstyrt finansiering (ISF).

Forfatteren forklarer hvordan såkalt DRG-kryp var et problem fra første stund, dvs. at sykehusopphold plasseres i en DRG med høyere pris enn det er medisinsk grunnlag for. I utgangspunktet var det ordninger som skulle hindre denne spekulasjonen, men disse ordningene ble fjernet av Stortinget i 2002.

Ullent om helsereformen

Lian tar også for seg Tønne-reformen, hvor de fylkeskommunale sykehusene ble organisert som foretak, eid av staten. Dette var en meget omstridt reform med høy temperatur omkring, men det virker som om foretaksorganisering i forfatterens øyne ikke er problematisk. At man da kommer bort fra politisk styring, gir forfatteren inntrykk av er positivt. Men som så ofte ellers i boka, er det vanskelig å se at forfatteren mener noe, hun mener mest gjennom å presentere et bevisst utvalg av andres meninger, utredninger og undersøkelser.

Gjennomgangen av sykepengeprosjektet, dvs der trygdeetaten kjøper helsetjenester til yrkesaktive sykemeldte, er instruktiv når det gjelder å se hvordan man beveger seg bort fra gamle idealer om like rettigheter for alle. Innbyggere med og uten jobb står nå helt ulikt når det gjelder muligheten til helsebehandling. Lian avslører grelt hvordan det helt fra oppstarten i 1988 kun har vært utsikten til økonomisk gevinst og produktivitet for arbeidslivet som har vært drivkraft.

Heller ikke fastlegeordningen slipper unna Lians gjennomgang. Her målbærer hun frykten for at man gjennom økonomiske insentiver og mulighet for kjøp og salg av pasientlister, kan tappe distriktene for leger. Hun legger også vekt på at kvinner, som er hyppigere brukere av legetjenester, er mindre attraktive for fastlegene, da de har betalt per pasient, uansett om pasienten bruker legen eller ikke.

Hvordan prioriterer helsevesenet

Et sentralt kapittel i boka er forfatterens egne undersøkelser om hvilke pasienter som bør få behandling på offentlige sykehus, og hvem som bør komme først i køen. Gjennom å spørre overleger og sykepleiere med ansvar for å rangere pasienter på ventelister, har hun kommet til at 99 % av disse benytter behovsrelaterte kriterier. Det virker som om norsk helsevesen fremdeles sverger til den velferdsstatlige tankegangen. Men i dybdeintervju som hun har gjennomført, og i vurdering av effekten av behandlingen, er resultatet at man allikevel tenker på hva som lønner seg. Selvsagt er det i Norge i dag ikke sosialt akseptabelt å si at man bruker økonomisk lønnsomhet som prioriteringskriterium for å få helsetjenester. Men man blir påvirket gjennom rammebetingelsene. Disse strukturelle rammebetingelsene medvirker til at aktørene i helsevesenet handler på tvers av sine idealer.

Et viktig element i boka, som man knapt tenker på uten å arbeide i helsevesenet, er tillit. Det er sjelden tillit betyr så mye som i møtet mellom en pasient og for eksempel en lege.

En høy grad av tillit erstatter tungvinte og lite effektive tilsyns- og kontrollordninger. Men tilliten til helsesystemet kan svekkes sterkt dersom pasientene får en følelse av at man ikke har felles mål, dvs. en så god helsetjeneste som mulig, men i stedet føler at legen har egen økonomisk vinning som et like viktig mål, dvs. legens mål endres fra andres velferd til egen nytte.

Boka inneholder også erfaringer fra markedsbaserte helsesystemer i USA, Storbritannia og New Zeeland. Dette er interessante erfaringer, som i stor grad var framme i debatten omkring sykehusreformen som ble innført i 2002.

Varifisering

Forfatterens konklusjon, om jeg greier å utlede den riktig, er at helse i Norge er i ferd med å få en vareaktig framtoning, og at «hovedslaget» omkring helse som vare blir internt blant helsepersonell. Vil man her endre sin rolle og begynne å tenke mer økonomi enn fag og fagetikk? Det er et aktuelt spørsmål å stille, særlig når boka er beregnet for studenter i medisin og helsefag, men jeg tror forfatteren totalt undervurderer det presset som langvarig politisk press gjennom regler, lover, markeder og nedskjæring innebærer. Hovedkampen omkring vårt helsesystem er politisk og det er her engasjementet må komme. Rustet med blant annet sin faglighet og fagetikk, må helsepersonell også ut på den politiske arena for å påvirke.

Forfatteren lar sin tro på helsepersonellets moral skinne gjennom, men hun er åpen for at man kan påvirkes, eller bli tvunget inn i en annen mer økonomisk innrettet rolle, dersom man lenge nok blir utsatt for andre verdisett enn hennes ideelle helseverdier.

Mangler profittperspektivet

Det jeg savner dypest i boka, er noen ord om det som følger av vareproduksjonen, merverdien og profitten. Hvilke drivkrefter ligger bak helsetjenestenes stadig mer vare-aktige karakter? Hvem tjener på dette? Er det bare staten som vil spare? Er de private sykehusene og legemiddelindustrien passive tilskuere til kampen mellom helse-Norge og staten?

Det er en åpenbar svakhet ved boka at den ikke forsøker å analysere hva som kan skje om man fortsetter, hvilke økonomiske drivkrefter som finnes og hvem som vil få profitt om helse er en vare, slik tittelen antyder. Å skrive en bok om helse som vare i det kapitalistiske Norge uten en gang å nevne ordet kapitalisme, uten å analysere de mektige kapitalistene som ønsker seg inn på den (relativt) skjerma helsesektoren, blir svært mangelfullt og direkte feilaktig.

Medikaliseringa

På et område tas denne problemstillinga opp, men da som et kapittel i boka som henger «utafor» mesteparten av den norske helse-/vareproblematikken. Med henvisning til den enorme teknologiske utviklingen innen helsesektoren, massiv forskning og muligheten til å behandle alt (for eksempel naturlige prosesser som aldring), understrekes det at det ligger mye penger i å fortelle friske mennesker at de er syke. Naturlige prosesser og mindre alvorlige plager defineres som sykdom, milde symptomer defineres som varsel om alvorlig sykdom, personlige og sosiale problemer defineres som medisinske, en risiko defineres som sykdom, og medisinske problemer skal virke mest mulig utbredt.

Forfatteren kaller dette medikalisering. Her vises til at man for å forebygge at arvelige disposisjoner utvikler seg til sykdom, fjerner organ hos personer med risiko for forhøyet sykdom. Derfor fjernes bryst, eggstokker eller livmor hos fullstendig friske personer. Kunnskapen om arvelige disposisjoner har man fått gjennom genforskning, avkastning får legemiddelindustrien gjennom behandling av friske personer for å forebygge.

Under medikaliseringskapittelet navngis også bokas eneste profitør på helse, nemlig legemiddelfirmaet Pfizer (produsent av blant annet Viagra) som via finansiering av pasientorganisasjoner skaper et inntrykk av at impotens er langt vanligere enn det i virkeligheten er – dvs. flere bør bruke Viagra.

Les boka

Boka er ingen avsløring av kapitalens innmarsj i helse-Norge. Den har store mangler ved at den utelater analysen av profitørene, hvem ønsker at helse skal bli vare, og den undervurderer den politiske kampen om det som kanskje er den viktigste grunnsteinen i velferdsstaten: retten til en god og likeverdig helsebehandling. Men boka anbefales for de som ønsker mer kunnskap om historien til dagens helseregime og som ønsker et innblikk i hvordan helsepersonell presses i retning av å bli mer økonomisk orientert.

av Peter M Johansen

Kommer du hit til Daman & Diu med fagforeningene dine, så dreper vi deg!

Trusselen er alvorlig ment, men var ikke årsaken til at Toyota-cruiseren med fagforeningsledere tok av til høyre og ikke til venstre etter å ha kjørt over grensa til delstaten i Gujarat. I Silvassa i Dadra & Nagar Haveli ventet nemlig tusenvis av arbeidere i den nye frihandelssonen tålmodig på representantene fra Mumbai – under avmålt bevoktning av væpnet politi.

Veien nordover langs kysten bærer preg av å være på sporet etter noe nytt. Etter å ha stanget seg opp gjennom hele Mumbai-halvøya langs Western Express Highway og over broa til fastlandet i delstaten Maharashtra, smalner veien igjen slik en forventer at den ville gjøre utenfor storbyene i India. Men etter et par kilometer ligger de to, vekslesvis tre, feltene der i hver kjøreretning med kurs for grensebyen Vapi i Gujarat.

Veien er en økonomisk hovedåre. Men blodstrømmen går ikke lenger bare inn til Mumbai hvor millioner av mennesker har søkt tilflukt i trøstesløs slum i håp om å unnslippe den fengslende fattigdommen på landsbygda. Rett innenfor grensa til Gujarat, etter de lange køene med lastebiler som skal tollklareres, ligger det to områder på hver sin side av hovedveien mellom Mumbai og Ahmadabad.

Det er to såkalte føderasjonsområder, «Union Territories», som trekker til seg utenlandske og hjemlige investeringer. Til venstre ligger Daman, med øya Diu på den andre siden av Cambey-bukta; til høyre Dadra & Nagar Haveli. Daman er stengt for Franklin Francis Dibuza som har jobbet i storselskapet Hindustan Lever siden 1965 og som nå er en markant fagforeningsleder i Mumbai.

«Jeg ble fortalt at jeg ikke ville holde i ett år. Så ble det fem år, og nå 38 år i arbeid og fagforeningen,» forteller Franklin. Familien trakk oppover fra den tidligere portugisiske kolonien Goa til Mumbai. Nå ser han hvordan arbeidsplassene blir flyttet ut av megabyen etter at den gammel tekstilindustrien mer eller mindre er knust, til de eksportorienterte frihandelssonen.

Franklin er kjent med veien, og med truslene. Meldingen kommer i forveien om at politiet har møtt opp på jernbanestasjonen i Vapi som mottakelseskomite. Men fagforeningen tar bokstavelig talt innersvingen på dem og ruller gjennom den klassiske indiske portalen som forkynner et velkommen til Dadar & Nagar Haveli sammen med en skog av reklameskilt.

De forkynner like tydelig at her er det alkohol å få, i motsetning til det offisielt tørrlagte Gujarat. Det vansker seks måneder i fengsel dersom en blir tatt med brennevin på seg eller innabords etter en snartur til de to føderale områdene med skjenkerett.

Franklin og delegasjonen har fritt leide til Silvassa på grunn av Mohan S Delkar, uavhengig parlamentsmedlem i nasjonalforsamlingen Lok Sabha i New Delhi. Han vil ta opp truslene og legge inn klager på politiets falske anklager.

«But we will fight!» hamrer han i glassplaten på et skrivebord som reflekterer innflytelse. Praten går på hindi, ispedd lett gjenkjennelige engelske gloser som offer og maximum profits, maximum benefits.

– Dette er et tilbakeliggende området, et adivasi-område, presenterer han. Adivasi er urfolk, oversatt med tribes, stammer.

– Myndighetene gir skattelette for investeringer og inntekter i frihandelssonen i Silvassa. Det er lave strømpriser for å utvikle området og gir sysselsetting til de som bor her, forteller han, uten snev av kritiske randmerknader.

Frihandelssonen ble opprettet allerede i 1992 og har trukket til seg nær 2.000 små og halvstore selskap som sysselsetter rundt 15-20.000 ansatte. Den lokale sysselsettingen er på under 50 prosent, viser det seg ved nærmere etterspørsel, ikke 80 prosent, slik de statlige garantiene lover.

I stedet trekkes det inn arbeidskraft fra Maharashtra og Gujarat og delstater lenger vekk som Andhra Pradesh og Tamil Nadu som sprer arbeidskraft over hele Sør-India. Hver morgen blir det hentet inn dagsarbeidere som trenger seg sammen ved jernbanestasjonen i Dadar; Badra, Khar, Santa Cruz og Goregaon i håp om å bli pekt ut for dagens dont.

Hittil har 6-7 transnasjonale selskap benyttet seg av sonen, opplyser Delkar. Gulf, Pfizer, Hindustan Lever. Resten er indiske, ofte underleverandører.

I Silvassa, som framtrer som en edensk hage, gror det opp postmodernistiske bygg i glinsende industristein og sotfarget glass, mens gumlende vannbøfler lunker langs veiene og adivasiene driver sine langt fra hellige kuene gjennom den nye verden.

Hindustan Lever er eid av den britisk-nederlandske giganten Unilever. Det er ledelsen i selskap i Silvassa som har gitt ordren om at Franklin og hans stab ikke får komme; det er Delkar som likevel har fått i stand møtet på et lite jorde mellom et dike og veien hvor det er rullet ut matter. Hindustan Lever er ute etter Franklin. Han ble kidnappet i Daman; han ble arrestert på jernbanen i Kolkata (Calcutta).

– Hindustan Lever er over hele India og betaler spioner for å overvåker fagforeningsleder, og de betaler politiet, sier en i delegasjonen.

Det var foreningen Hindustan Lever Employees Federation som tok kontakt med Delkar. Han arvet mandatet etter sin far og ved eget arbeid blant de lokale adivasiene, med tilbud om å organisere og Delkars beskyttelse, er det samtidig en illustrasjon på hvordan parlamentsmedlemmer står over det lokale politiet, over loven, over lokale myndigheter. Han har temperament som en hissig, hvitløkstinn Silvassa-kebab.

I Daman sitter et parlamentsmedlem for Kongresspartiet med samme makt og innflytelse. Derfra kommer dødstruslene mot Franklin. Ryktene går om at Congress-representanten samtidig er Damans smuglerkonge. Han vil ikke ha innsyn.

Khakiuniformene står oppmarsjert i god tid før møtet. På den andre siden av diket, knappe femti meter fra talerstolen, og ned ved den lille broa. Politisoldatene hviler seg på sine karabiner eller vipper rundt på sine lathis, de lange bambuskjeppene.

Etterhvert forsvinner politifolkene i veikanten når folk stimler til. Offiserene bak mørke solbriller pisker ut sine lavmælte ordre og holder seg i bakgrunnen når Delkar svinger inn på jordet i sin hvite Ambassador og skrider ut av bilen i sin hvite tradisjonelle drakt og mottar hyllesten.

De ansatte ved Hindustan Lever og andre bedrifter har toget inn fra sine arbeidsplasser. Noen har bånd med slagord rundt pannen. Slagordene for fagorganisering gjaller tett med mild militanse. Møtet er i seg selv en seier, et skritt. Røslige Franklin buldrer mot politiet som kapitalens lakeier. Peker på riflene, slår seg på brystet.

«Hindustan Lever følger deg hele dagen,» roper han. «Fra dere står opp til dere legger dere. Når dere pusser tenner, Pepsodent eller Signal. Når dere tar den første koppen med te. Brødet, appelsin- eller mangojuice, kakene, kjeksen, suppen. Fra morgen til kveld bruker dere Hindustan Lever. Matolje, krydder, ris, grønnsaker, ketchup, parfyme. Hindustan Lever.»

Dagligvarenes Royal Dutch Shell, men bare enda sterkere i det indiske markedet. Størst i privat sektor; større enn de indiske Birla og Tata. 35.000 ansatte bare i India etter å ha kuttet 50.000.

Hindustan Lever holder lav profil, no logo. De framstår bare med varemerkene, ikke selskapet. En hører knapt om Hindustan Lever, bare reklameerklæringen «jeg liker Lux». Hindustan Lever har trukket til Silvassa og etterlatt seg fagforeningen i Mumbai som en del av «den globaliserte pakken». Franklin har kommet etter og får knyttnevene i været. Det er et løft som hever forsamlingen. De vil ha sin organisasjon; de hører til den indiske arbeiderklassen.

Intervju

ved Johan Petter Andresen

Bring Them Home Now! (BTHN!) er en kampanje som samler ulike krefter. Den er viktig i antikrigsbevegelsen i USA, sier Dennis O’Neil i dette intervjuet.

Vietnam Veterans Against the War (VVW) spilte en svært viktig rolle i USA i kampen for å få slutt på Vietnam-krigen. Mange veteraner fra den gangen er fortsatt med i VVW, og enda flere er med i Veterans for Peace, som omfatter veteraner fra flere ulike kriger, invasjoner og okkupasjoner. Men det nye med Irak-okkupasjonen er Military Families Speak Out, som blei danna på slutten av 2002, mens invasjonen av Irak blei forberedt.

Det begynte med to familier som tilfeldig traff hverandre i en demonstrasjon og vokste slik at det var flere hundre medlemmer da invasjonen starta. Etter hvert som okkupasjonen har utvikla seg fra den ene katastrofen til den neste, har organisasjonen nå over 1.500 medlemmer. Alle disse har kjære i det amerikanske militæret i Irak eller risikerer i nær framtid å få sine kjære sendt dit.

Soldatenes vilkår gir kritiske soldater

BTHN! ble dratt sammen av en gruppe aktivister som kjente hverandre fra antikrigsaktiviteter, fagforeningsarbeid og generelt arbeid på venstresida. Det som utløste det hele, var en artikkel skrivi av en veteran som hadde 26 års tjeneste bak seg i de amerikanske spesialstyrkene Rangers og Delta Force. Han heter Stan Goff. Da G W Bush hånte den irakiske motstanden i juli 2003 med uttalelsen Bring ’em on!, blei Goff veldig sint og skrev et essay på 750 ord der han brukte sine erfaringer for å sympatisere med troppene viss leder nettopp hadde oppfordra fienden til angrep. Dette essayet spredte seg over internettet som ild i tørt gras. Dette igjen fikk en gjeng til å komme sammen og stille spørsmålet: Her skjer det noe, hvordan skal vi forstå det? Vi fant ut at det som måtte være konklusjonen var: Hvis Bush sier Bring ’em on!, så sier vi Bring them home – Now!

Misnøyen svekker den militære styrken

– Hvordan påvirker disse soldatene sjølve militæret?

Dennis O’Neil: Et annet element som har påvirka vår kampanje, er de stadige meldingene i pressen om den lave moralen blant troppene i Irak. Invasjonen var slett planlagt. Soldatene hadde ikke nok forsyninger, og hensikten med aktivitetene deres var i beste fall uklar. Samtidig ble de brukt til oppdrag som de overhodet ikke var trent for. Marinesoldater som er trent for militær kamp med lette våpen, ble brukt til politiarbeid, til å male skoler og å hamle opp med en hevngjerrig sivilbefolkning. Med for lite forsyninger og med utstyr som var nedslitt av ørkensand og kamp, begynte den tredje infanteridivisjonen i hæren å kreve å bli sendt tilbake til USA. Underskriftskampanjer sirkulerte, folk ringte og det ble sendte epost og brev til kongressrepresentanter. Pentagon trakk disse troppene tidligere enn planlagt ut av Irak og skynda 32. airborne inn for å erstatte dem.

BTHN!s dobbelte funksjon

Vår forståelse av BTHN! er at det er en kampanje med to avdelinger: En retta mot offentligheten generelt. Denne delen valgte vi å holde litt på avstand fra resten av antikrigsbevegelsen, fordi vi ønska å forsterke stemmene til familiene til de militære og veteranene. Vi ville at det skulle høres godt at det å støtte troppene i Irak, ikke er ensbetydende med å støtte krigen. Den eneste virkelige støtten til troppene i Irak er å kreve at de bringes hjem uskadd. Noe annet vil føre til flere døde og skadde og bety fortsettelsen av en urettferdig okkupasjon. Når vi forsterker denne stemmen blir det mye vanskeligere for regjeringa å framstille motstanden som en gjeng marginaliserte venstrefolk og «peacenics» fra 1960-tallet.

Den andre avdelinga til kampanja er retta mot troppene. Soldatenes familier kan kommunisere i mye større grad enn tidligere med sine kjære gjennom telefon, epost osv. På den måten blir mange informert om motstandens internettsider og særlig om BTHN!. Dette har i sin tur ført til at vi får brev fra soldater som forteller om forholda i Irak, og at de ønsker å avslutte oppholdet der så snart som mulig.

Boikott militæret?

– Oppfordrer du unge progressive til å verve seg?

Dennis O’Neil: Dette er ikke et spørsmål om abstrakte prinsipper, men et spørsmål om konkret analyse av den konkrete situasjonen. I dag er det i USA over 10.000 færre soldater enn normalt som vil fornye sine kontrakter. Dette skyldes det som de og deres familier blir utsatt for under krigen i Irak. Denne tendensen, at erfarne soldater trekker seg fra de væpna styrkene, gjør det atskillig vanskeligere å fortsette krigen i Irak, og å sette i gang nye ekspedisjoner andre steder. Så nå er det arbeidet vi gjør blant skoleelever og studenter og særlig blant farga, innretta på å nekte å la seg lokke av tilbudene om fast inntekt, gratis utdanning og så videre som rekrutteringsoffiserene bruker i sin desperasjon etter å erstatte troppene som ikke fornyer sine kontrakter. Kombinasjonen av massive krav som stilles i forbindelse med okkupasjonen av Irak og «iveren» til «koalisjonspartnerne» som Spania, Portugal, Sør-Korea osv, som trekker ut sine tropper eller holder dem tilbake før avreise til Irak, og problemet med å rekruttere nye soldater, gjør det mer sannsynlig at regjeringa må vurdere å gjeninnføre verneplikten. Naturligvis vil verneplikt flerdoble intensiteten og størrelsen på antiokkupasjonsbevegelsen.

Akkurat nå gjelder det å organisere mot at folk lar seg verve og så, hvis vi får verneplikt, må vi organisere kampen mot å godta verneplikten. Prinsipielt synes vi at det er en god ting for unge kommunister å ta imot tilbudet om militær trening fra borgerskapet og å arbeide politisk blant soldater.

I dag er progressive veteraner som nylig har forlatt militæret, svært viktige, da de kan snakke soldatenes språk og forstår deres følelser. Stan Goff, som var i militæret helt fram til 1996, ble radikalisert da han deltok i invasjonen av Haiti i 1996. Han har skrivi et kraftfullt brev med tittelen Hold on to your humanity (Hold fast ved din menneskelighet), som beskriver hvordan man uunngåelig blir brutalisert ved å delta i krig og særlig ved å delta i aggresjonskriger og okkupasjoner.

Kanoner for brød

– Den amerikanske økonomien er i ulage og samtidig har USA over 500.000 verva soldater. Hvordan påvirkes militæret av den økonomiske utviklinga?

Dennis O’Neil: De enorme utgiftene til krigen er en av hovedfaktorene som gir næring til motstanden blant vanlige amerikanere. Utgiftene for okkupasjonene av Irak og Afghanistan vil beløpe seg til over 200 milliarder US dollar når dette året er omme. Den siste bevilgningsdebatten i Kongressen der man vedtok å bevilge 87 milliarder US dollar, ble fulgt med stor interesse på gulvet. For eksempel, jobben min er i postvesenet der de ansattes pensjoner stadig trues av nedskjæringer på grunn av det føderale budsjettet. Når det kommer negative forslag, blir årsaken «de 87 milliardene til Irak» brukt som et begrep av de ansatte.

Fordi regjeringa har gitt utrolig store skattelettelser til de rike, er underskuddet på statsbudsjettet større enn noensinne. En måte som regjeringa har prøvd å bøte på underskuddet som den sjøl har skapt, er å foreslå kutt i utgiftene til familier av militærpersonell og til krigsveteraner. De prøvde å kutte ut stridsbonusene til troppene i Irak etter at Bush hadde erklært hovedkampen for vinni i mai 2003. Familier som gjennomlever dager der de lever i stadig angst for sine kjære i Irak, som i like store angst leser artikler om stadige angrep på amerikanske tropper ble særlig ille berørt av denne foraktfulle gesten.

En annen sak er at militæret har privatisert mange funksjoner som brevforsendelser, måltidsforberedelser osv. Disse blei tidligere tatt hånd om av militæret sjøl. Dette fungerte både som innsparinger og som store gavepakker til Halliburton, Bechtel og liknende kjempekonsern. Denne endringa har vært med på å fremmedgjøre soldatene og undergravd logistikkjeden som skal forsyne dem. En soldat kan beordres til å kjøre en lastebil med forsyninger i en konvoi gjennom et område som er svært utsatt for overfall, og hun MÅ gjøre det. En sjåfør ansatt hos en privat kontraktør derimot …

Til slutt vil jeg nevne de mange kuttene som veteranene blir utsatt for: Man stenger sjukehus for veteraner, man krever egenandeler for medisinsk behandling som de var lova skulle være gratis da de ble rekruttert osv.

Motsigelsene skjerpes

Fanget i motsigelsen mellom å føre en dyr krig og samtidig belønne de rike og mektige, har Bush-regjeringa undergravd støtten i en sektor som tradisjonelt har vært en republikansk bastion. Dette viser på sitt vis at krigen i Irak er, som formann Mao sier, å løfte opp en stein, for så å slippe den på sine egne føtter!

av Ole Krarup

EU’s voksende magt over vores arbejdsmarkeder drejer sig om så vigtige spørgsmål som EU’s innflytelse på norsk og europeisk fagbevegelse, EUs arbeidsmarkedsmodell kontra vår forhandlingsmodell, altså direktivenes og lovgivningens innflytelse på våre overenskomster og vårt arbeidsrettslige system, De problemer EU’s direktiver, beslutninger og harmoniseringer gir for norsk og europeisk fagbevegelse og den nordiske arbeidsmarkeds- og samfunnsmodell, og endelig EUs nye grunnlov – hva med arbeidsrettslige forhold og sosial dumping?

Der er (mindst) to politisk vigtige perspektiver i disse spørgsmål. For det første er der tale om problemer, som er afgørende for hele den nordiske fagbevægelse, ja, mere end det: for de nordiske velfærdsdemokratier. For det andet er EU’s mere og mere omfattende regulering af arbejdsmarkedet – og den heri liggende tendens til at uskadeliggøre vore hævdvundne faglige rettigheder – et afgørende udtryk for EU’s samlede magtekspansion. Med andre ord: EU’s gradvise magtudvidelse inden for arbejdsmarkedet er udtryk for en tendens, der afspejler EU’s samlede politiske aktiviteter. Og det er værd at understrege, at arbejdsmarkedspolitikken spiller en central rolle, eftersom rådigheden over arbejdsmarkedet er en af de afgørende politiske nøgler til politisk ensretning (på EU-sprog kaldes «harmonisering») af medlemslandenes retssystemer.

Mit indlæg angår derfor flere politiske niveauer («etager»). Nemlig dels (og mest udførligt) 1. etage, der rummer beskrivelse/diskussion af EU’s aktiviteter inden for arbejdsmarkedspolitikken, dels overetagen, der omhandler EU-systemets voksende herredømme over medlemslandenes almene politiske liv. Herudover er der grund til at sige et par ord om mulighederne for at de nordiske befolkninger kan opbygge et forsvar ved at indrette en slags «loft-etage» gennem et tættere nordisk samvirke over for EU. Herom nærmere i slutningen.

Disse emner er mine hovedtemaer.

1. Præsentation

Men jeg begynder lidt længere nede. I kælderetagen, så at sige. Jeg vil sige lidt om min baggrund og mit syn på EU’s aktiviteter. At præsentere sig selv er ikke blot en del af almindelig høflighed; det er også nødvendigt for at tilhørerne skal kunne forholde sig til og bedømme de mange meninger, der kommer til udtryk. Jeg skal derfor kort nævne min baggrund for de – stærkt EU-kritiske – holdninger jeg fremfører.

Jeg har tre «kasketter» (hatter) (som jeg har lidt svært ved at skelne fra hinanden): Jeg har i mange år fungeret som juridisk lærer ved Københavns Universitet. Jeg har undervist i og studeret offentlig ret, forfatningsret, arbejdsret og samfundsjura (retssociologi). I alle disse sammenhænge har jeg samarbejdet tæt med norske kolleger, særlig Torstein Eckhoff og Thomas Mathiesen.

Desuden er jeg juridisk praktiker. Som advokat har jeg ført en række retssager, herunder et stort antal fagretlige og arbejdsretlige sager for venstrefløjen af dansk fagbevægelse, men også almindelige civile retssager, blandt andet den danske Højesteretssag om Maastricht-traktaten i forhold til den danske grundlov, en 5-årig sag som blev endeligt afgjort af Højesteret i april 1998.

Endelig er jeg medlem af EU-parlamentet. Det har jeg været siden 1994, valgt for Folkebevægelsen mod EU (som oprindelig blev stiftet mod EF) efter norsk forbillede. Dette er mit aktuelle udgangspunkt for deltagelsen i den politiske og faglige kamp der i disse år foregår i Danmark.

Som sagt kan jeg ikke skelne skarpt mellem de tre forskellige kasketter. Min politiske og juridiske praksis udspringer af et engagement – indignation, om man vil – som har fået betydelig næring af min universitetsvirksomhed. Engagementet har to hovedretninger: modstand mod EU og kamp for danske lønarbejderes faglige rettigheder. Det drejer sig i vidt omfang om 2 sider af samme sag.

2. Om EU’s ideologi

Jeg lægger altså ikke skjul på, at jeg har en særdeles kritisk holdning til EU og til det danske medlemskab – og den tilsvarende den norske afhængighed, der har sit grundlag i EØS-aftalen. Jeg hører ikke til dem, der tager EU’s mange pæne ord bogstaveligt. Et langt juridisk og politisk liv har lært mig, at juristers og politikeres ideologiske billeder af virkeligheden stort set alle sammen er forfalskninger. Dette gælder i udpræget grad for EU-ideologerne. Kig for eksempel på EU’s aktuelle udkast til forfatning, som netop nu står foran sin sidste afpudsning. Hvad vil EU med sin arbejdsmarkedspolitik? I forfatningsudkastet Del III artikel 103 får vi at vide, at:

«EU har som mål: fremme af beskæftigelsen, forbedring af leve- og arbejdsvilkårene for herigennem at muliggøre en stadig stigende udjævning af disse vilkår, passende social beskyttelse, dialog på arbejdsmarkedet, udvikling af de menneskelige ressourcer, der skal muliggøre et varigt højt beskæftigelsesniveau, og bekæmpelse af social udstødelse.»

Det er svært at sige Nej til målsætninger der er så almene og socialt afbalancerede. Når nogen alligevel gør det, er det fordi EU’s ideologi netop er en voldsom forfalskning. EU’s afgørende mål – som de fremgår af EU’s praksis – er ikke at skabe social retfærdighed, men at skabe bedst mulige udviklingsbetingelser for den europæiske storkapital.

Et aktuelt eksempel: Den forestående udvidelse af EU med 8 tidligere østlande er blevet hyldet med sprogets mest højstemte gloser. I det dokument, der udgør grundlaget for den danske forberedelse af øst-landenes medlemskab af EU (Aftale af 2. december 2003 mellem 6 politiske partier), udtrykkes sagen på følgende måde:

«EU’s udvidelse udgør en historisk mulighed for at fremme fred, udvikling, velstand og velfærd i Europa (…). Danmark vil åbne arbejdsmarkedet for de nye EU-borgere i forbindelse med EU-udvidelsen på. 1. maj 2004 (…).»

Men hvad betyder denne «åbning» af arbejdsmarkedet? Den barske virkelighed bag de fine ord er, at østeuropæiske arbejdere kun kan komme til Danmark, når de har opholdstilladelse, og det kræver en ansættelseskontrakt. De udenlandske arbejdere kan fyres efter arbejdsgiverens forgodtbefindende. Om fyringen er usaglig, spiller ingen rolle. En fyreseddel betyder øjeblikkelig udvisning. Uden dagpenge. Desuden: Med EU’s udstationeringsdirektiv og den danske implementeringslov fra 1999/2003 i hånden kan smarte entreprenører skaffe frit slag for underbetaling – uden praktiske muligheder for at fagbevægelse eller myndigheder kan skride ind.

Endelig afskærer ordningen enhver form for faglig solidaritet. En dansk fagforenings kampskridt på en arbejdsplads for at kræve overenskomsten overholdt for østeuropæiske arbejde, medfører automatisk udvisning.

Mere alment: De ideologiske forfalskninger af den aktuelle udvidelse («genforening, fred og velstand») fremgår af de klare kendsgerninger, der demonstrerer, (1) at de nuværende rige EU-lande vil opnå enorme økonomiske fordele, mens (2) de sociale og arbejdsmæssige betingelser i de nye medlemslande vil blive afgørende forringet. Det danske økonomiministerium beregnede i 1999, at den danske gevinst ved øst-udvidelsen ville beløbe sig til ca. 30 milliarder kr. over en kort periode. Desuden vil industri- og landbrugsvirksomheder fra de gamle EU-landes overtage væsentlige dele af østlandenes produktionsapparat. Den efterfølgende – tiltrængte – modernisering af landbruget (for eksempel i Polen) vil forøge arbejdsløshedstallene dramatisk (ud over de nuværende ca. 20 %).

Det afgørende budskab er, at EU-ideologernes selvforståelse ikke rummer noget sandfærdigt grundlag for debatten. Det er handlingerne der tæller, ikke ordene.

3. EU’s overtagelse af arbejdsmarkedspolitikken

(I) Hovedpunkter i EU’s regulering

Før vedtagelsen af Maastricht-traktaten havde EF ikke nogen traktatfæstet adgang til at regulere arbejdsmarkedets retsforhold. Ikke des mindre vedtog EF’s ministerråd allerede i 1970-erne forskellige retsakter af betydning for arbejdsmarkedet, herunder direktiverne om ligeløn og ligebehandling, samt regler om kollektive afskedigelser og om lønmodtageres retsstilling i forbindelse med virksomhedsoverdragelser.

Først med Maastricht-traktatens protokol om arbejdsmarkedspolitikken (1993) fik EU et retsgrundlag for at udfærdige regler på en lang række områder, som senere er blevet gentaget og udbygget i Amsterdam-traktaten (1997) og Nice-traktaten (1999). Ud over arbejdsmiljøkrav (som allerede blev indført med Fællesakten, 1986) drejer det sig om arbejdsvilkår, social sikring, afskedigelsesbeskyttelse og en række andre centrale arbejdsretlige emner. Disse bestemmelser udgør hovedgrundlaget for den kommende forfatnings arbejdsmarkedsdel (Afsnit III, 2. afdeling).

I overensstemmelse med de vedtagne handlingsplaner er det lykkedes EU’s institutioner at vedtage en række retsakter, der griber afgørende ind i arbejdslivet; hertil kommer en række vedtagelser på basis af den såkaldte «åbne koordinationsmetode», der sigter på at ensrette medlemslandenes arbejdsmarkeder på grundlag af andre virkemidler end forpligtende direktiver.

Jeg har medbragt et par plancher til illustration af EU’s retsakter.

Som det ses, er der tale om EU-direktiver, altså retsakter, der kræver en særlig gennemførelse i de nationale retssystemer. Selve kravet om at de nationale myndigheder medvirker til at gennemføre («implementere») EU-institutionernes beslutninger udgør et nøgleproblem, som jeg skal anskueliggøre nærmere.

(II) Konflikter mellem EU og de nordiske retssystemer.

Et af hovedproblemerne for det nordiske arbejdsmarked i forhold til EU er, at EU’s system ikke tager højde for den særlige nordiske model. I de nordiske lande er det afgørende retsgrundlag overenskomsten og de hertil knyttede faglige rettigheder. I EU (og de kontinentale EU-lande) bestemmes arbejdsvilkårene derimod gennem lovgivning, der bygger på individuelle rettigheder.

Skematisk kan forholdet mellem den nordiske (danske) model og EU’s reguleringspraksis gengives som følger:

Konflikten mellem systemerne gør sig – stadig stærkere – gældende på alle planer:

Når det drejer sig om skemaets øverste punkt – retsgrundlaget – er det uacceptabelt for os nordboere, at lønarbejder-rettigheder skal kunne bestemmes ved lovgivning frem for overenskomster. Løn og arbejdsvilkår er overenskomsttemaer, ikke emner for lovgivning. Denne modsigelse har senest givet anledning til problemer i forbindelse med EU’s arbejdstidsdirektiv, eftersom spørgsmålet om arbejdstiden hos os er aftale-stof, ikke noget emne, der afgøres ved lovgivning. Dansk LO har forsøgt at fastholde aftalemodellen ved at insistere på, at EU’s direktiv skulle opfyldes gennem overenskomsterne, således som det er muliggjort i den gældende traktat artikel 137 (3) (forfatningsudkastet artikel III-104 (4)). Men det har ikke ført frem. For det første anser EU’s institutioner «overenskomst-implementering» for utilstrækkelig, eftersom EU kræver 100 % opfyldelse, som det bestemmes i slutningen af de nævnte artikler – og det kan hverken regeringen eller LO garantere. Det har derfor vist sig nødvendigt at lovgive – med den virkning at mange LO-medlemmer har sat spørgsmålstegn ved medlemskabet af den faglige organisation, eftersom ikke-medlemmer har samme rettigheder som medlemmer. Desuden er en indskrivning af direktivet i overenskomsten problematisk, eftersom overenskomster skal kunne opsiges; men her drejer det sig om uopsigelige regler: arbejdsmarkedets parter kan ikke opsige et direktiv.

På skemaets næste punkt – de kollektive rettigheder – møder vi et tilsvarende dilemma: EU’s system er baseret på individuelle rettigheder. Efter traditionel kontinental (fransk) retsopfattelse er alle rettigheder knyttet til enkeltpersoner, selv strejkeretten. Modsætningen mellem EU og den nordiske model har særlig vist sig i EF’s såkaldte Sociale Charter («Fællesskabspagten om arbejdstagernes grundlæggende arbejdsmarkedsmæssige og sociale rettigheder», 1989). Charterets artikel 11 bygger på, at individuelle rettigheder fortrænger de kollektive. Hos os er det – i et vist omfang – omvendt, nemlig af den gode grund, at det ikke er muligt at føre faglig kamp uden at prioritere organisationernes ret over den enkelte lønarbejders. Heraf følger blant annet den (omstridte) ret for organisationerne til at kræve at alle, der er beskæftiget inden for overenskomstens område, er medlemmer af fagforeningen. Men charterets artikel 11 benægter den kollektive ret; artikel 11 giver tværtimod den enkelte lønarbejder ret til at være uorganiseret.

Det er svært at sige, hvordan sagen vil stille sig på grundlag af det aktuelle forslag til EU-forfatning. (Grunnloven ble vedtatt etter at denne innledningen ble skrevet. Red.) I forslagets del II artikel 12 fastslås det, at «enhver har ret til sammen med andre at oprette fagforeninger og slutte sig hertil for at beskytte sine interesser». Om det er nok til at beskytte de kollektive (frem for de individuelle) rettigheder, kan man ikke vide, før EF-domstolen har udtalt sig.

Også på det tredje punkt i skemaet er der bevægelse. Der ligger for øjeblikket en række forslag om at ensrette konfliktløsningen, senest fra EF’s kongres i Prag sidste år. Blant annet har dansk LO tilsluttet sig et forslag om etablering af en særlig EU-arbejdsret. Efter min bedømmelse er det nordiske overenskomstsystem – i hvert fald det danske, som jeg kender bedst – et «integreret» retsområde med en nøje sammenhæng mellem den kollektive aftalefrihed og den fagretlige proces, som bygger på en vidtstrakt partsmedvirken. At overføre konfliktløsningen til EU’s institutioner vil skabe langt flere problemer end løsninger.

Endelig finder vi i skemaets bund den afgørende forklaring på de centrale forskelle mellem de nordiske og de kontinentale retsordninger. Forklaringen er simpelthen den faglige organiserings forskellige styrke. Effektive faglige rettigheder er ikke opstået som følge af statsmagtens velvilje; de er blevet til gennem mange årtiers kamp og mobilisering. Ingen faglige rettigheder uden organisering. I de syd-europæiske lande har kampen antaget andre former end hos os, blant annet som følge af betydelig splittelse, politisk såvel som religiøst. Resulatet er en opsplittet fagbevægelse (kommunistiske, socialdemokratiske, katolske fagforeninger, etc.) og en lav organiserings-%. Dette betyder at de kontinentale EU-lande har savnet den motor der har drevet den nordiske fagbevægelse frem.

Dette er en fuldt tilstrækkelig forklaring på, at det ikke er lykkedes – og næppe vil lykkes – for EU’s teknokrater og ideologer at opbygge reguleringen af arbejdsmarkedet på basis af overenskomster. I særdeleshed vil de overenskomstparter, som kaldes «arbejdsmarkedets parter på EU-plan» (forfatningsudkast artikel 106, og den gældende traktat artikel 139) savne såvel repræsentativitet som den styrke, der har gjort de nordiske overenskomster levedygtige.

(III) Det kommende Tjenesteydelses-direktiv

Disse pointer har en aktuel dimension: For ganske nylig har kommissionen fremsat et forslag til direktiv om fri udveksling af tjenesteydelser i det indre marked. Det drejer sig om et forslag, som kan få meget betydelige negative virkninger for vore faglige rettigheder. Direktivforslaget bygger på det såkaldte «oprindelseslandsprincip», som indebærer, at det er hjemlandets – ikke værtslandets – regler der gælder for arbejdsforholdene. Selvom princippet ikke fastholdes fuldt ud i de (mange) tilfælde hvor der er tale om «udstationering» af udenlandske medarbejdere, vil en vedtagelse af forslaget være i dyb konflikt med vores overenskomstsystem.

Den nugældende retsstilling er slem (ille) nok. Den bygger på EU’s udstationeringsdirektiv fra 1996 og den hertil svarende danske udstationeringslov fra 1999 (ændret i 2003). Ifølge den gældende lovgivning er den udenlandske arbejdsgiver ikke bundet af danske overenskomster; i praksis arbejder udenlandske arbejdere under – ofte langt under – den gældende tarif.

Mulighederne for at fagbevægelsen i dag kan kræve overenskomstdækning og sikre overholdelse af de gældende overenskomster er ikke store. Men efter tjenesteydelsesdirektivet vil de helt forsvinde, eftersom direktivet simpelthen forbyder danske myndigheder at kræve de relevante oplysninger. De danske myndigheder må således ikke kræve oplysninger af den udenlandske lønarbejder om «arbejdsretlige dokumenter» om de «betingelser, der gælder på dens område». Den danske stat – og den pågældende fagforening – må heller ikke kræve nogen form for registrering af de udenlandske medarbejdere.

I praksis vil dette medføre en betydelig retsløshed på arbejdsmarkedet. I kombination med de forestående ændringer af udlændingeloven, der er planlagt i aftalen af 2. december 2003 (ovenfor pkt. 2 – bremsen på østeuropæiske arbejdstageres adgang til Danmark) er det kommende direktiv slet og ret en bombe under det danske/nordiske overenskomst-system.

4. EU’s udvikling

På baggrund af de her omtalte trusler mod overenskomsterne og de udfordringer til fagbevægelsen der ligger i EU-systemet vil jeg runde af med det tema, jeg har kaldt «over-etagen», dvs. EU’s overordnede politiske aktiviteter.

Det er velbekendt, at EU’s nuværende traktatgrundlag planlægges afløst af en egentlig forfatning, der umiddelbart binder medlemslandenes borgere («unionsborgerne»). Hvad dette kommer til at betyde, er svært at sige. Et af de afgørende punkter i det aktuelle forfatningsudkast er Del II, der omhandler Unionsborgernes rettigheder. Det nye vil være, at spørgsmålet om borgernes rettigheder – som hidtil har skullet afgøres af de nationale retsinstanser – fremover afgøres af EF-domstolen; og at denne instans får særdeles frie hænder til at udvikle de kommende ordninger, for eksempel begrænse konfliktretten (artikel 28).

Hvor langt EF-domstolen vil gå i retning af at omforme «unionsborgernes» rettigheder, kan vi ikke sige noget sikkert om i dag. Derimod kan der siges noget temmelig præcist om EU’s samlede politiske system, og jeg skal derfor gøre nogle korte tilføjelser til belysning af denne sammenhæng.

Den første pointe er, at hele det indre markeds dynamik på afgørende punkter afhænger af EU’s muligheder for at styre arbejdsmarkedet. Og til denne styring hører først og fremmest en samarbejdsvillig fagbevægelse, der ikke gør alt for ivrig brug af faglige rettigheder. Kravet om central styring af arbejdsmarkedet gælder ikke mindst i lyset af Den Økonomiske og Monetære Union, som bygger på en ambition om at harmonisere den økonomiske politik. At dette EU-projekt i dag er i store vanskeligheder, fremgår af kommissionens aktuelle beslutning om at indbringe Ministerrådets håndtering af de tyske og franske budgetunderskud for EF-domstolen.

En fri og selvstændig fagbevægelse er også en torn i øjet på EU’s magthavere i lyset af den økonomiske politik, der udgør det bærende – traktat- og snart forfatnings-bestemte – grundlag for EU’s virksomhed: den ultra-liberalistiske praksis og den monetaristiske teori. Også af den grund er den nordiske fagbevægelse truet.

Endelig må enhver debat om EU’s fremtid medinddrage den politiske/socialpsykologiske realitet, at EU’s egen praksis afføder et permanent integrationspres. Den bestandige vækst i EU’s magt, som kan aflæses gennem EF’s og EU’s samlede udviklingshistorie, har sin forklaring i at «det ene skridt trækker det næste med sig»: Hvis denne proces går i stå, vil systemet falde sammen, som en cykel der vælter, når fremdriften bremses.

I disse år forstærkes processen af den – militært inspirerede – tvangstanke, at en styrkelse af EU’s centrale institutioner skulle være et middel til at skabe øget sikkerhed, internt såvel som udenrigs. I «kampen mod terrorisme» har EU (efter USA’s forbillede) fundet et alibi for – principielt ubegrænset – politiovervågning og kontrol, der (også) vil ramme den frie og kritiske fagbevægelse.

5. Udveje?

Som afslutning skal jeg sige et par ord om mulige alternativer til fortsat EU-styring, som rummer elementer, der på afgørende punkter undergraver værdifulde elementer i de nordiske velfærdsdemokratier.

Den herskende politiske elite benægter kategorisk, at «vi» kan klare os uden for EU. For Danmarks og Sveriges vedkommende betyder det, at eliten ignorerer de klare folkelige tilkendegivelser fra folkeafstemningerne i 2000 og 2003. Og i Norge fornemmer jeg et permanent pres for at få udskiftet EØS-aftalen med fuldt medlemskab.

Det politiske alternativ, der bygger på et nordisk – i første omgang – politisk samarbejde vil den politiske elite ikke høre tale om. Men jeg er ikke i tvivl om, at et tæt nordisk samarbejde som alternativ til EU-styringen ville opnå bred folkelig opbakning. Som led i den forestående EU-valgkamp har Folkebevægelsen i Danmark i samarbejde med tilsvarende norske og svenske organisationer forberedt en meningsmåling, som vil blive gennemført i løbet af de kommende måneder*. Selv er jeg i færd med at udarbejde en politisk tekst, der nærmere analyserer de politiske muligheder for at realisere et nordisk politisk samarbejde uden for EU. En af pointerne er, at de samarbejdsresultater, man har opnået gennem årtiers nordisk samarbejde – ikke mindst etableringen af et nordisk arbejdsmarked og fri bevægelighed uden noget bureaukrati af EU-typen – peger i retning af et meningsfyldt nordisk samvirke, der blive stadig mere påtrængende som forudsætning for at bevare og videreudvikle den nordiske velfærds- og demokratimodel.**

Det anser jeg for fremtidens vigtigste politiske opgave.

Noter:

* I april måned blev resultaterne offentliggjort i den skandinaviske presse. Undersøgelsen viste – i alle tre lande – et flertal for et nordisk samarbejde uden for EU.

** Skriftet foreligger nu under titlen Et frit Norden?. Det kan hentes på min hjemmeside: www.olekrarup.dk eller erhverves ved henvendelse til Folkebevægelsen i Danmark. Telefon 0045-35821800.

Noen tanker omkring Jan Myrdals 19. skriftställning

av Morten Falck

Den svenske forfatteren Jan Myrdal er en av vår tids store intellektuelle, både i skandinavisk målestokk og på den internasjonale arenaen. En av de få som spiller en rolle for kjempende folk over hele kloden, som deltar med tyngde i store internasjonale diskusjoner, og som blir utgitt – og nyutgitt – på flere kontinenter. Han er også en av de ytterst få forfattere i Skandinavia som har opplevd å bli forbudt. Han er på mange måter en institusjon – et fyrtårn det alltid stormer rundt.

I 1968 kom første bind av hans enmanns-tidsskrift Skriftställning. Nå ligger det nittende bindet foran meg på skrivebordet, med tittelen Det odelbara ordet. Boka bærer undertittelen «Texter om yttrande- och tryckfrihet och rasism». Jeg sier det med én gang: Les den! Det er som å trekke fra gardinene på en solbakt studenthybel etter en lang natts håpløs fyllefest, slå opp vinduet, puste inn frisk luft og få utsyn og perspektiv.

Det blir lett noe snevert blodfattig over offentlig diskusjon i Norge. Se på Bernt Hagtvets store felttog forrige sommer for å lyse marxismen utlæg. Den debatten kan vanskelig oppsummeres som noen seier for herr professoren. Han startet sitt korstog med felt lanse, utropt av herolden (Dagbladet) som menneskerettighetenes hvite ridder. Da høsten kom og debatten ebbet ut, var det lite igjen av ridderen. Aldri før har norske aviser vært så fulle av kronikker, debattinnlegg og leserbrev som forsvarte marxismen, m-l-bevegelsen og AKP. Og da han prøvde et nytt korstog i år, minnet han mer om de rustne restene av en blikkboks som en gang er blitt båret gjennom et bibliotek og siden har innbilt seg at den var Don Quijote.

Med store fakter og trompetfanfarer annonserte professoren at han skulle samle debatten i bokform, og Cappelen skulle gi den ut i fjor høst. Har noen sett noe til den boka?

I en viss forstand må det likevel sies at Hagtvets taktikk var vellykket. Knepet med å sette fokus på Kampuchea og Røde Khmer var riktignok så forslitt at mange tenkte «å nei, ikke enda en gang! Nok er nok!». Og riktig nok ble han knust av solide kunnskaper, analytisk klarhet og prinsipielle holdninger fra debattanter som Sigurd Allern, Jorun Gulbrandsen, Pål Steigan og mange andre. Ikke minst sto han ynkelig ribbet tilbake etter konfrontasjonen med Jan Myrdal. Men nettopp denne innretninga på debatten hindret at noen satte spydet ettertrykkelig i dyrets bløte buk. For selv om flere påviste at professorens forsøk på å kriminalisere marxismen var et angrep på ytringsfriheten, gikk ingen inn i en prinsippdiskusjon om menneskerettighetene og demokratiet – hva er det, og for hvem? Hvorfor er dette begrepet så vanskelig, hvilke motsigelser inneholder det og hvor kommer det fra? Debatten ble provinsiell, med like mye utsyn og perspektiv som i bunnen av en av Vestlandets trangeste fjordarmer når havskodda har lagt seg til.

Møtet med Jan Myrdals bok Det odelbara ordet er en befrielse etter en sånn debatt. Myrdal serverer klare tanker, logikk og analyse, intellektuell redelighet, kunnskaper om historie og fakta. Og han uttrykker seg klart og skarpt. Boka er en samling av tekster om temaer som ytringsfrihet, trykkefrihet og rasisme, med stor vekt på debattene rundt Rushdie-saka og debatten i den svenske PEN-klubben, men også et tyngdepunkt rundt tidsskriftet Folket i Bild/kulturfront og politisk overvåking.

Demokratiet er konkret

Bernt Hagtvet påsto at marxismen er udemokratisk og fører til vold, altså bør marxismen utryddes. Rent umiddelbart minner det om Tom Lehrers kommentar fra 1965:

I’m sure we all agree that we ought to love one another. I know there are people in the world who do not love their fellow human beings, and I hate people like that.

I 1965 var dette tydelig ironi. Forunderlig nok blir Hagtvet ikke druknet i offentlig latter. Etter 40 år er satiren blitt seriøs, professoral tenkning på Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo. Og professoren fikk følge av andre dannede herrer, som også behandlet «demokratiet» som synonymt med parlamentarisme, og nærmest en allmentilstand, gitt av Gud/ naturen /vår vestlige sivilisasjon /den kristne kultur/ skjebnen/ genetikken (stryk det som ikke passer), et absolutt gode – og naturligvis abstrakt.

Men Jan Myrdal er ingen fin og dannet herre. Han er marxist. Ikke en sånn som smykker seg med Marx for statusens skyld, eller jager kommaer og rir på formuleringene for karrièren, men en som diskuterer i den marxistiske tradisjonen, han forholder seg til marxismen som intellektuell. Han forakter slikt alment svammel, ordgyteri som bare har til hensikt å tilsløre. Mens Hagtvet ikke siterer Marx, men viser til sekundærkilder, går Myrdal til kildene. Det er ikke underlig at han siterer det brevet Marx skrev til sin venn Joseph Weydemeyer den 5. mars 1852, der han bl.a karakteriserer folk av typen Hagtvet:

Okunniga tölpar som Herzen, som förnekar såväl klasskampens som själva klassernas existens, visar bara att de trots alt sitt humanitära svammel betraktar det borgerliga samhällets förhållanden som tecken på ett idealtillstånd: den historiska utvecklingens absoluta höjdpunkt. Dessa tölpar fungerar som lakejer åt bourgeoisien, och deras kryperi blir så mycket mera motbjudande eftersom de ofta inte ens har ett hum om det borgerliga systemets tilfälliga nödvändighet.

Myrdal siterer Mao, som kalte dette for å «vifte med røde flagg for å bekjempe det røde flagget». Den stadige viftingen med et abstrakt demokrati er en velprøvd taktikk.

Men abstrakte menneskerettigheter er ingenting verdt. Menneskerettigheter er alltid konkrete. Det handler for eksempel om den grunnleggende retten til arbeid. Den demokratiske retten til å kunne forsørge seg ved eget arbeid virker så innlysende selvsagt at man skulle tro den var allmenn. Men hva skjer når den stilles mot andre rettigheter? Hvis du eier produksjonsmidler, f.eks et smelteverk – som utgjør livsgrunnlaget for et blomstrende samfunn i en norsk fjordbygd – og profittene ikke er høye nok for deg, kan du legge det ned og ta arbeidet og utkommet fra tusenvis av mennesker ut fra den «demokratiske retten til eiendom». Retten til arbeid og retten til eiendom er uforenlige, men det er ikke de tusens rett til arbeid som begrenser din personlige eiendomsrett. Det er omvendt.

I disse dager får folk mappa si fra overvåkingspolitiet. De dokumenterer blant annet at retten til arbeid ikke gjelder for folk med bestemte meninger. Overvåkingspolitiet og arbeidsgiverne samarbeidet (og det er ingen grunn til å tro at de ikke fortsatt samarbeider) om å hindre at medlemmer av SUF og AKP fikk jobb i industrien. Skulle du ha noe å leve av, måtte du ha meninger som Arbeidsgiverforeningen kunne akseptere.

Dette er det demokratiet Hagtvet bejubler. En gang hvert annet år får vi bestemme hvem som skal administrere undrtrykkelsen. Men selve politikken bestemmer vi ikke. To ganger har folket i Norge sagt klart NEI til medlemskap i EU. Men stortingspolitikerne har lirket oss nesten helt inn i folden allikevel, og leter med lys og lykte etter en anledning til å presse oss helt inn.

Demokrati er konkret, i virkelighetens verden er det alltid demokrati for en klasse og ikke for andre. Er det demokrati for overvåkerne, så er det ikke demokrati for de overvåkede, er det demokrati for dem som nedlegger arbeidsplasser, er det ikke demokrati for de arbeidsløse, og demokrati for toppbyråkrater, politikere og direktører som vil ut i verden og slåss om imperieprofitt, er ikke demokrati for oss som bor her mellom knausene og søker vårt utkomme ved vårt eget arbeid.

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper,» heter det i Det kommunistiske manifest (side 48). Men at samfunnet er delt i klasser er ingen marxistisk oppdagelse. Myrdal siterer også de foregående linjene fra samme brev til Weydemeyer, der Marx skriver:

Själv kan jag på intet sätt räkna mig till förtjänst att ha upptäckt det moderna sammhällets klassbildning eller kampen mellan dessa klasser. Långt före min tid har klasskampens utveckling beskrivits av borgerliga historiker och klassernas ekonomiska anatomi av borgerliga ekonomer. Det nya som jag framlade var bevisen för 1) att klassernas existens endast hänger samman med vissa historiska faser i produktionsutvecklingen, 2) att klasskampen nödvändigt måste leda fram till en proletariatets diktatur, 3) att denna diktatur endast präglar det övergångsstadium där alla klasser avskaffas och det klasslösa samhället skapas.

Vanskeligere er det ikke. Marx analyserte den konkrete virkeligheten, og så at det «demokratiske» borgerlige samfunnet, kapitalismen, er borgerskapets klasseherredømme eller diktatur over de andre klassene. Demokrati for de få, diktatur for de mange. Det må erstattes med en periode der arbeiderklassen «oppkaster seg til herskende klasse (og) kjemper igjennom demokratiet», for å komme fram til et samfunn der det ikke eksisterer klasser og utbytting: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling,» som han hadde formulert det bare fire år tidligere (Manifestet, side 68, side 70). Sannelig en trussel mot menneskerettighetene!

Klasser i teselskap

I Bernt Hagtvets verden vokser demokrati og menneskerettigheter fram av seg selv, uten videre. Han opererer ikke med klasser og klassekamp. Men det er den konkrete kampen mellom klassene som driver den historiske utviklingen og bestemmer hvordan menneskerettighetene skal utformes til enhver tid og fra sted til sted.

Menneskerettserklæringene som formuleres på 1700-tallet, er ikke noe annet enn det ideologiske uttrykket for borgerskapets behov for å samle alle de andre klassene av undertrykte i en enhetsfront mot føydaladelen for å få tilstrekkelig styrke til å erobre makta.

Ved siden av motsigelsen mellom føydaladel og borgerskap fantes også den grunnleggende motsigelsen mellom utsugere og de utsugde, mellom rike dagdrivere og arbeidende fattige. I virkeligheten var det akkurat denne motsigelsen som gjorde det mulig for borgerskapets talsmenn å stå fram som representanter ikke for en bestemt klasse, men for hele den lidende menneskeheten. Og ikke nok med det: denne indre motsigelsen er helt fra begynnelsen av typisk for borgerskapet. Kapitalisten kan ikke eksistere uten lønnsarbeideren, og i samme utstrekning som den middelalderske laugshåndverkeren utviklet seg til en moderne borger, utviklet også svennen og den lønnsarbeideren som sto utenfor hele laugsvesenet, seg til proletar. Og selv om borgerskapet i det store og hele kunne gjøre krav på å representere de ulike arbeidende klassenes interesser i kampen mot adelen på denne tida, så oppstår det ikke desto mindre ved hver stor, borgerlig bevegelse også selvstendige bevegelser hos den klasse, som var den mer eller mindre utviklede forgjengeren til proletariatet. (Engels i Anti-Dühring)

Det såkalte «vestlige demokratiet» er en historisk utviklet form for borgerskapets klasseherredømme, den kan byttes ut i en håndvending om det er nødvendig for å sikre profittene. Selve ideen om allmenne menneskelige rettigheter har lange røtter, men får fast form med humanismen og forfattere som Erasmus, Thomas More og John Milton. Den første systematiske formuleringa av menneskerettighetene kommer med den amerikanske Bill of Rights. Men når disse rettighetene formuleres, blir det avgjørende hvem som formulerer – og hvilken styrke de forskjellige klassene har i klassekampen der og da. Derfor er – som Myrdal påviser – den franske menneskerettserklæringa fra 1793 annerledes enn den fra 1789.

Når Bernt Hagtvet går til krig under menneskerettighetenes fane, er det herrenes menneskerett fra 1789 han mener, der retten til eiendom er ukrenkelig og hellig og står over andre rettigheter. FNs erklæring om menneskerettigheter fra 1948 bygger på denne.

Erklæringa fra 1793 er venstredemokratisk, den setter grenser for eiendomsretten («Eiendomsretten begrenses i likhet med alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter», § 7) og inneholder til og med en paragraf som utgjør det ideologiske fundamentet for velferdsstaten: «Samfunnet plikter å sørge for alle sine medlemmers livsopphold, enten ved å skaffe dem arbeid eller ved å garantere eksistensmidler for dem som ikke er i stand til å arbeide.» (§10) Og denne paragrafen er overordnet retten til eiendom.

I 1793 var det rettferdig å gjøre opprør. § 29 lyder: «Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige plikt for folket og for hver del av folket.»

Myrdal påpeker at begge disse erklæringene ble kritisert fra venstre allerede fra starten. Mot borgerskapets menneskerettigheter erklærte den tidlige kommunisten François Boissel i 1789 at den såkalte retten til eiendom «helgade rofferi och ränker; skapade falhetens, mordiskhetens och asocialitetens institutioner», og innebar «ett befästande av förtryck och ojämlikhet».

I april 1793 formulerte Boissel «de bukseløses rettigheter»: «Rätten att föröka sig, klä sig, få näring. Deras rätt är att dra nytta av och njuta av allt jordens goda och sätta sig till motvärn mot förtryck …»

Menneskerettserklæringa fra 1793 er ikke formulert av kommunisten Boissel, men av jakobineren Robespierre, og retten til eiendom viste seg snart å ha for sterke forsvarere. Det var borgerskapets revolusjon, og den omformet Europa for borgerskapets formål. Forskjellige europeiske stater har hatt forskjellige styreskikker. Noen av dem har hatt grader av demokrati, mens andre har vært despotiske – men bortsett fra noen viktige unntak har de alle hatt til felles at eiendomsretten har vært hellig og ukrenkelig og stått over alle de andre rettighetene.

Nøkkelen til å avsløre hykleriet om de allmenne menneskerettighetene ligger i de forskjellige variasjonene av menneskerettserklæringer. Men ingen spurte Hagtvet om hvilken av dem han sikter til. Dermed ble det ikke tydelig at eiendomsretten for ham er viktigere enn retten til arbeid og velferd, politiske meninger og ytring. Hagtvet er for 1789, og mot 1793. Sånn sett er det helt logisk at han ønsker å bli kvitt marxismen.

Klassekamp i overbygningen. Vold eller argumenter?

Jan Myrdal er ingen lettvint og enkel debattant, han er aldri «politisk korrekt». Han er en utmerket illustrasjon av Mao Zedongs påstand om at «marxismen er en krangle-isme». Myrdal er jo – som Marx – en virkelig demokrat. Han er for reell frihet, ikke bare formaldemokrati. Og som Voltaire skal ha sagt – ytringsfriheten kan bare måles på hvor stor frihet man innrømmer sine motstandere til å ytre sine meninger, om de er aldri så avskyelige.

Myrdal er ikke redd for å innta kontroversielle standpunkter. Han har forsvart historierevisjonisten Faurissons ytringsfrihet, og gått inn for å gi ut Mein Kampf på svensk, han går inn for ytringsfrihet for nazister og diskuterer energisk og kunnskapsrikt mot forbud mot nazistiske organisasjoner. Det gjør han fordi han innser at ideer ikke kan bekjempes med tvang. Forbud mot rasisme er ikke mer effektivt enn forbud mot religion. Hva som foregår i hodene er hemmelig, og ingen kan lese tanker. Det eneste som hjelper er argumenter og diskusjon, og da må man kjenne motstanderens argumenter. Hvordan kan man det hvis ikke motstanderen har frihet til å argumentere åpent?

I bunnen for dette synet ligger en tillit til vanlige folk – folket er ålreit. (Myrdal siterer «de sköna orden» fra Robespierres hånd: «Enhver institusjon som ikke forutsetter at folket er godt og embetsmannen bestikkelig, er skadelig.») Eller som Mao sa det:. Ha tillit til folket.

Argumenter og fornuft vinner fram i åpen debatt. Rasismen kan bekjempes, men bare med overbevisning. Og dersom det legges bånd på debatten, hindrer det utviklingen av riktige ideer.

Man kan forby diskriminering på grunnlag av rase, kjønn, seksuell legning, tro osv, men ideene bak lar seg ikke utrydde med forbud. Den norske straffelovens § 135 (og tilsvarende bestemelser i andre land) kan gi signaler om hva som er akseptabelt, og sikkert virke normativt, men kan ikke hindre rasistisk tankegods i å spre seg. Det er det bare argumenter og åpen diskusjon som kan.

Men den rasistiske volden? Den trenger ikke noe eget forbud, sier Myrdal, vold er allerede omfattet av straffelovens bestemmelser. Det er nok til at politiet må gripe inn mot den.

Forbud mot nazistiske organisasjoner er farlig, fordi det rundt neste hjørne i historien, når klassekampen skjerpes og styrkeforholdene endrer seg, vil bli bruk til å begrunne forbud mot organisasjoner på venstresida. Og Myrdal kan – som vanlig – vise til historiske eksempler. Det er jo ikke folket som har makta i denne skjendige verden. Retten til ytring, organisering og fri diskusjon må forsvares fremfor alt, i en verden av imperialistisk krig og blodige rase- og religionskonflikter. Folkets ytringsfrihet er ikke selvsagt, men under kontinuerlig angrep.

Man behøver ikke være enig med Jan Myrdal – det går for eksempel an å innvende at styrkeforholdet mellom klassene og den daglige klassekampen til enhver tid er avgjørende for folkets rett til å organisere seg, om det så gjelder kommunistiske partier eller religiøse sekter, akkurat som retten til å utgi trykt skrift, og at forsvaret av ytringsfriheten og organisasjonsfriheten må gå hånd i hånd med krav om forbud mot de kriminelle nynazistiske organisasjonene. Politiet er også en del av statens voldsapparat, ikke noen nøytral ordensmakt som er der for å forsvare folket. Uten en sterk opinion vil nazistene få fritt spillerom, og kommunistpartier bli forbudt uansett. Men Myrdal lar seg ikke avvise på noen lettvint måte, og enig eller uenig, så bør man lese ham for å se om ens egne argumenter holder. Det er sunn skjerping av tenkeevnen.

For Myrdal er en sentral debattant i den folkelige tradisjonen, den store kampen for frihet som går fra John Milton via Marx til Mao Zedong, der også Henrik Wergeland og Nordahl Grieg hører hjemme. Myrdal er klarsynt og prinsipiell. Han peker på at frihetene aldri har vært noen gave fra herrene, men er kjempet fram av folket, vristet fra herrene, bit for bit. Kampen for frihet vil aldri bli unødvendig. Det går en linje fra Milton til Marx og Mao, og vi nålevende marxister må føre den videre. For også under sosialismen vil det være nødvendig å gjøre opprør:

Hård kritikk och avslöjanden … även sådana som bryter gällande lag har varit nödvändiga, är nödvändiga och kommer såvitt jag förstår alltid att vara nödvändiga … Detta gäller också i en framtida socialistisk värld. Motsättningarna upphör nog aldrig, och det blir aldrig någon konfliktfri harmoni. (Även om de blodiga klassmotsättningar vi känner försvinner med klassamhället.) Det kommer nog heller aldrig en tid när det bestående upplever kritik från det nya och växande som angenäm och älsklig. (Side 38-39.)

Ulv og lam ham i ham?

Myrdals forsvar for de store prinsippene er ikke tilfeldig. Gjennom et langt liv som politisk aktiv intellektuell på folkets side har han kunnskaper om hva det har kostet å oppnå den friheten vi har i dag, og hva det kan koste om vi glemmer prinsippene. Hans forsvar for Kampuchea under Røde Khmer dreier seg om små folk og nasjoners rett til å være herrer i eget land, mot imperialistisk vold og undertrykking. Mot slike argumenter sprekker Hagtvets moraliserende svovelpreken som et troll i morgensola. Professorens ryggesløse prinsippløshet er farlig, fordi den baner veien for nye imperiaistiske overgrep, og er dessuten bare overflatisk ordgyteri, uten grep om virkeligheten. Det betyr ikke at det ikke forekom overgrep under Røde Khmer. Men det dreier seg om bondekrig, og må sammenlignes med bondekrig, ikke med parlamentariske debatter i vår tids Skandinavia. Det har aldri vært noe samfunn der de arbeidende klassene har kunnet nyte samme frihet som de eiende.

Også de europeiske frihetene er kjempet fram gjennom blodige opprør og kriger, der volden var rikelig på begge sider. De tyske herrenes massakrering av de opprørske bondearmeene på 1500-tallet er vel kjent, ikke minst på grunn av at Martin Luther så ivrig applauderte blodbadet. Men også bondehærene gikk brutalt til verks: «Thomas Münzer skrev att de herrar som inte släppte sin jord till folket skulle man enligt Guds vilja «koppe abschlagen oder hengen».»

Myrdal har ikke bare kjennskap til bondekrig som historisk fenomen, han har sett den på nært hold, bl.a i India. Revolusjonen er virkelig ikke noe teselskap. Men kjernespørsmålet er til sjuende og sist hvilken klasse man støtter. Historien er hinsides moralisering, det har ingen hensikt å være «skuffet» eller «rystet» over brutalitet og mangel på dannelse. Det viktige er å forstå hvorfor ting utvikler seg som de gjør, dersom vi noen gang skal ha håp om å unngå gjentakelser.

I 1851 gjorde samene i Kautokeino opprør mot den norske undertrykkelsen. Læstadius hadde gitt dem Bibelen på samisk, og der sto det at de skulle utdrive den onde. Med Bibelen i hånd slo de i hjel handelsmannen og lensmannen, og myndighetene undertrykte opprøret brutalt, med fengsling og henrettelser. Men sameopprøret var rettferdig, og nederlaget førte med seg mer enn et århundre av rå og brutal undertrykkelse. Så hvem støtter vi? Støtter vi lojalt den norske staten, rygger for voldsbruken og sier «det er skrekkelig!» – eller er vi illojale og støtter opprøret og samene og sier «det er rettferdig»?

Norge fikk en av verdens mest demokratiske grunnlover i 1814. Men det var et demokrati for dem som hadde eiendom eller embete. Da arbeiderbevegelsen begynte å utvikle seg, ble den møtt med hard hånd. Thranitterbevegelsen ble knust, og streiker møtt med våpenmakt ved flere anledninger. Så seint som under den langvarige typgrafstreiken i Kristiania i 1889, var herrene forberedt å å bruke rå makt mot de streikendes rett til å ytre seg gjennom et offentlig møte.

31. mars oppfordret Arbeiderpartiet til protestmøte på Tullinløkka, med Oscar Nissen, Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen som talere. Politiet forbød møtet, men tillot en demonstrasjon fra Arbeidersamfunnet til Tullinløkka og tilbake. Ved avmarsj var det ca ett tusen deltakere, men mange sluttet seg til underveis. Da toget kom tilbake til Arbeidersamfunnet, møtte det en ny politisperring. Gunnar Ousland skriver i første bind av Fagorganisasjonen i Norge:

Jeppesen ba politifullmektigen om å få si noen ord, så toget kunne bli oppløst. Det nektet han. Men Jeppesen sprang da opp på trappa og sa: «Arbeidere, Politiet har i dag forhindret fredelige Arbeidere fra at kome sammen paa offentlig Plads for at drøfte en for dem vigtig Sag. Lad os fortsætte som vi har begyndt og gaa fredelig hjem igjen! Lad Politiet repræsentere den raa Magt i Samfundet.» Men nå begynte politiet å rydde gatene, og både Dagbladet og Social-Demokraten påtalte at det gikk hardhendt for seg. Myndighetene må ha vært svært oppskaket, for det ble opplyst i avisene dagen etter at Garden var holdt rede til utrykning, og det var utdelt ti skarpe patroner til hver mann. På Kontraskjæret ble Artilleribrigadens underoffiserskole og en del av den gevorbne eskadron holdt ferdig til å rykke ut med hestene oppsalt. Hele Konstabelkorpset var mønstret.

Myndighetene hadde altså forberedt seg til å drepe. Borgerskapet var splittet, og Venstre-opposisjonen i Stortinget protesterte kraftig og reiste mistillitsforslag. Senere samme år rykket Bjørnson ut med støtte til fyrstikkpikenes streik på Bryn og Grønvold. De moderne industrikapitalistene hadde trukket lærdommer av Pariskommunen – les Kielland! Hadde de gammeldagse herrene med Arbeidsgiverforeningens grunnlegger Carl Grøndahl i spissen fått rå grunnen, kunne det gått verre.

Myten om «det vestlige demokratiet» som skal ha vokst naturlig fram av seg sjøl, er ikke bare en løgn, men en farlig og undertrykkende løgn. Den skal blinde oss, så vi ikke skal se at de demokratiske rettighetene vi har er kjempet fram under harde kamper og til en høy pris.

Men historien har hatt ulike forløp i ulike land. Bondehærene i Tyskland led nederlag. De svenske bøndene seiret. Derfor er det svenske folket friere enn det tyske, med større menneskelige rettigheter. Sverige har en sterk ytringsfrihtstradisjon, med tryckfrihetsförordningen – som er svensk grunnlov, kjempet igjennom av det svenske folket. Den er mye klarere enn den norske grunnlovens bestemmelse om at «trykkefrihed bør finne sted».

Hytter og hus, men ingen borge …

I Norge kom det aldri til noe bondeopprør – og heller ikke til noen fullt utviklet føydal statsmakt. Myrdal skriver om det særegne ved det norske småborgerskapet:

Någon rikedom var Norge inte känt för efter medeltiden, därmed heller ingen riktig adelsklass. Att de högre danska – sedermera svenska – ämbetsmän som hade med Norge att göra fann detta folk vara såväl griskt och grådigt som efterblivet och sturigt konservativt är begripligt. De var från högreståndsmiljö … De blev ille berörda när de sökte styra och (…) möttes av böndernas sura motstånd … Det var en folklig styrka som inte uppskattades i København eller Stockholm – eller i Kristiania. Den uppskattas där fortfarande inte.» (Side 158.)

Han henviser til Friedrich Engels’ brev til Paul Ernst den 5. juni 1890, som er forunderlig lite kjent i Norge. Det er der Engels påpeker at det norske småborgerskapet skiller seg drastisk fra det tyske ved å være heroisk. Og at denne heroismen har sin grunn i at den norske bonden aldri var livegen, aldri led nederlag i noen revolusjon, og at den norske konservatismen er resultat av de naturlige vilkårene og isolasjonen her oppe i det høye nord. Dette er nødvendig å forstå hvis man skal skjønne hvorfor det norske folket to ganger har motstått maktas rabiate press for å drive oss inn i EU.

Men den er også en begrensning. For som Myrdal oppsummerer: Den har også gitt den norske kulturradikalismen, med sin sørgelige mangel på evne til å slutte seg sammen med det arbeidende norske folket. Norske intellektuelle er mer opptatt av retten til å håne Gud enn av å stoppe kapitalismen og imperialismen. De kjenner det norske folket dårlig, og innbiller seg at alt det spennende fins hos småborgerskapet. Norske intellektuelle er «radikale», opptatt av å sikre sine små privilegier og speile seg i hverandres navler.

De intellektuelles manglende evne til å forene seg med folket, deres forkjærlighet for sine små mandarinprivilegier, er nok en del av forklaringen på de stadige korstogene mot ml-bevegelsen. For den var grunnlegende illojal, som Jan Myrdal, og gikk til folket, som ham:

… i en vänster som omfattar föreställningen att de borgerliga friheterna är blott borgerliga och formella inngår vi inte … Det är inte herrarna som delar ut friheter till folket; det är det svenska folket som under århundraden av kamp erövrat friheter … Den intellektuella vänsterismen må vara aldrig så revolutionär i ord; den hamnar endå på herrarnas sida.

Her er vi ved et kjernepunkt. Bare tanken på det kan utgjøre en trussel, som må stigmatiseres og fjernes fra den offentlige historien. Og det er vellykket. Se hvordan Klassekampen under det nåværende regimet er blitt «radikal» i stedet for «revolusjonær», hvordan sjelsfin idealisme griper ungdommen, hvordan prinsippløsheten og historieløsheten blir satt i høysetet. Ufolkelig «urbant» klassehovmot får fritt spillerom, mens avisas egen historie forkjetres. Unge journalister tror klasser er noe som skyldes vår ustoppelige trang til å klassifisere omverdenen, og at «folket» bare er et uhåndgripelig og ufruktbart begrep, som vi kan avskaffe. Legg merke til hvordan mellomkrigstidas angrep på kristendommen nå gjentar seg i form av forsøk på å forby hijab og jubel over krenkende «mullaløft»! Sannelig, friheten er ikke det samme for de intellektuelle som for folket.

Ett moment overser Myrdal i sin analyse av det særegent norske: Nasjonalismen som del av den småborgerlige ideologien. Den er det limet som i krisetider binder de intellektuelle og folket sammen, som flammer opp når nasjonen angripes, med tyske støveltramp og kanonskudd eller med JA-maskineriets betalte løgnpropaganda. Det er interessant at de politisk konservative studentene Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som sto på Welhavens side mot Wergeland, ble de som skulle forme vår norske bevissthet gjennom folkeeventyrene. Fortsatt er det sånn at Nordahl Grieg er et særsyn blant norske intellektuelle.

Bernt Hagtvet er en av borgerskapets lojale intellektuelle – «fehundar», som Myrdal kaller dem. Professor Hagtvet kjemper en hard kamp for at menneskerettighetene skal begrenses, styves, og forkrøples av eiendomsretten. Han vil ha fulle rettigheter bare for den besittende klasse, bare for dem som eier kapital, og deres lojale medløpere. Altså: Borgerrettighetene av 1789.

Men den himmelen er ikke stor nok. Vi må kunne gå lenger, sette oss større mål. Borgerrettighetene av 1793 var større, men også de hemmer utsyn og åndedrett i våre dager. Vi vil ha frihet, og like rettigheter for alle. Da må vi avskaffe eiendomsretten til produksjonsmidler. Det krever at vi deltar frivillig, på like fot. At vi lærer oss organisering, at vi respekterer hverandres meninger og kjenner prinsippene. Da først kan vi skape et samfunn som lar oss virkeliggjøre våre sanne evner, og enhver erobre et liv som fullverdig menneske. Som deltakere i samfunnsdebatten, som skapende, som nytere av livets goder på like fot. Vi kan ønske oss at vi kan komme dit uten bruk av vold. Men ingenting i historien tyder på at det er mulig.

Bevisstheten om at sosialismen er nødvendig må opprettholdes av intellektuelle som er illojale mot de herskende, intellektuelle som velger å stille seg på folkets side, som tar kampen for prinsippene. Vi trenger Jan Myrdal.

Jan Myrdal er en så sentral skikkelse at han ikke kan viskes ut. Men han kan holdes ute av norsk offentlighet. (Ikke en eneste norsk avis har omtalt Det odelbara ordet.) Det er vår tragedie. Vi har ikke mange intellektuelle av hans type, illojale mot makta, lojale mot folket. Vi har ingen av hans kaliber. Men vi kan lese ham. 19 bind med Skriftställningar – hittil.

Jag skriver ord för att de skall läsas

Jan Myrdal kaller seg «skriftställare», akkurat som Bertolt Brecht kalte seg Schriftsteller. Det tyske ordet betyr forfatter av skjønnlitterære eller kritiske tekster eller tekster om de forskjelligste saker, skrevet for offentliggjøring.

Myrdal skriver: «Skrivare låter bättre men är dubbeltydigt, skribent har fått en alltför trång betydelse; författare leder associationerna enbart till böcker; skald, diktare och liknande smaker illa. Striftställare blir rätt även om det är tyskeri.»

Skriftställning er et slags enmannstidsskrift, samlinger av artikler, debattinnlegg, taler og andre kortere prosatekster om de forskjelligste emner, gjerne redigert rundt et tema. De utgjør ikke «JMs Samlade småstycken», men viktige deler av hans dagsaktuelle engasjement. De er en løpende kommentar til tiden, og en viktig del av et omfattende og allsidig forfatterskap som teller mer enn 75 bind.

Jan Myrdals 19 bind Skriftställningar:

• Skriftställning, PAN/Nordstedts 1968
• Skriftställning 2, PAN/Nordstedts 1969
• Skriftställning 3, PAN/Nordtedts 1971
• Skriftställning 4, PAN/Norstedts 1973
• Skriftställning 5, PAN/Norstedts 1975
• Lag och ordning, Skriftställning 6, Gidlunds 1975
• Tyska frågor, Skriftställning 7, Oktoberförlaget 1976
• Avgörande år, Skriftställning 8, Oktoberförlaget 1977
• Klartexter, Skriftställning 9, Oktoberförlaget 1978
• Skriftställning 10, PAN/Norstedts 1978
• Kampuchea och kriget, Skriftställning 11, Oktoberförlaget 1978
• Dussinet fullt, Skriftställning 12, Norstedts 1982
• Den trettonde, Skriftställning 13, Askelin & Hägglund 1983
• 14! Skriftställning 14, Kulturfront 1987
• En annan ordning, Skriftställning 15. Norstedts 1988
• Tidens ålder, Skriftställning 16, Hägglunds förlag 1992
• Det nya Stor-Tyskland, Skriftställning 17, Hägglunds 1993
• I de svartare fanornas tid, Skriftställning 18, Print on demand 1997, Hägglunds 1998
• Det odelbara ordet, Skriftställning 19, Hägglunds 2002

Andre bøker av Myrdal, se Bibsys.

av Frode Bygdnes

Jeg tror utviklingen i fagbevegelsen blant annet skyldes intellektuell latskap fra fagbevegelsens fremste representanter.

Denne artikkelen holdt jeg opprinnelig som et foredrag på Hålogaland Journalistlags medlemsmøte 16. oktober 2004. Det var nødvendig først å si litt om meg selv:

• På 1970-tallet:
  • proletarisering og kamp mot yrkesforbud.
• På 1980-tallet:
  • sekretær, kasserer og leder i Harstad Jern & Metall.
  • aktiv i å bygge MMV-klubben (Mathiassen Mek Verksted, Harstad) på 1990-tallet.
  • faglig leder i AKP, og RV-politiker.
• I 2004:
  • frustrert, desillusjonert, mimre tilbake – og medlem av sentralstyret i AKP.

Så det er helt naturlig for meg å gå i gang med å skrive Harstad Jern & Metall sin 100-årige ærerike historie siden 1. april 1906.

Frustrert fordi jeg har i 30 år arbeidet med å bygge opp fagbevegelsen, men resultatet er at fagbevegelsen står svakere enn noen gang. Samtidig har det aldri vært større behov for en fagbevegelse. Kanskje skulle jeg ha tatt det dilemmaet personlig, men det gjør jeg ikke. Så betydningsfull er jeg nemlig ikke.

Men hva har skjedd? Vi kan konstatere at kapitalen er på offensiven, mens arbeidsfolk er på defensiven. Vi lever i liberalismens tidsalder. Filosofer som Adam Smith m.fl sin tenkning om enkeltindividenes fulle økonomiske handlefrihet er først blitt gjeldende i vår tid. Kollektivet og samfunnsmessig planlegging er kastet på båten til fordel for kapitalens fire friheter. Vi skal spare, og all virksomhet skal gi avkastning.

Men penger er ikke mål, penger er middel for å oppnå noe. Penger er et byttemiddel, det er et måleverktøy, det er ikke målet. Målet bør ikke være å få noen få megarike personer og selskaper, men få bort nød og elendighet i samfunnet. Menneskeverdet skades fordi vi ikke innrømmer alle enkeltindividers likeverd. Faktum er at de gamle liberalistfilosofene la stor vekt på enkeltindividets egenverdi. Disse verdiene er ikke ivaretatt av ny-liberalistene. Derfor tegner klassesamfunnet seg tydeligere nå enn da jeg begynte min faglig/politiske aktivitet.

Det er et paradoks. Jeg er revolusjonær, men arbeider mest med å bremse utviklinga. Få er så mot omstilling og modernisering som oss på ytterste venstre side i politikken. Det kan virke som ting er snudd på hodet. De konservative er for endring, mens de radikale er mot. Men dette paradokset er bare tilsynelatende. En må definere endring, modernisering og omstilling til hva. Hvem tjener på endringa? Det er et klassespørsmål.

I markedsliberalismens tidsalder hører vi bare om fortjeneste og sparing. Kapitalens misjonærer har klart å vri debatten over på sine premisser. Jakta på maksimalprofitt underslåes, våre kollektive samfunnsmessige interesser underslåes. Og dette skjer på våre nære områder som skolebudsjett, eldreomsorg eller sykehustilbud. Dette er områder hvor vanlige folk skulle kunne melde seg på med å stille konkrete krav ut fra egne behov. Og så møtes vi med at det er ikke mer penger, «kaka er oppspist». Det er jo tøv. Vi har aldri vært rikere enn hva vi er nå. Oljefond, omsetting på børs, privat avkastning. Det viser seg til og med i nærmiljøet. Aldri har småbåthavna hatt flere luksusbåter, bilomsettinga vært større eller Harstad hatt flere millionærer. Samtidig har vi aldri hatt så mange fattige, så mye sykdom særlig av psykiske lidelser, omsorgsvikt m.m.

Allikevel blir denne avstanden i velferd liten i forhold til de store ranene. Et av de større ranene er at våre fellesverdier som fisken i havet, vannet i elvene og de opparbeidede verdier gjennom generasjoner som har sikra oss velferdsgoder, privatiseres slik at noen kan gjøre seg rike. Klassekampen skjerpes.

Vi har to måter å organisere oss mot en slik utvikling. Det er politisk og det er gjennom fagbevegelse. Disse to linjene har stått sentralt så lenge vi har hatt en arbeiderklasse. Marcus Thrane for eksempel ville ha arbeiderne i en arbeiderforening. Han tenkte først og fremst på politikk, på statsmakt, ikke så mye på innflytelse på den enkelte arbeidsplass. Han ville unngå oppstykking av arbeidere i forskjellige yrker, det kunne svekke den politiske samlinga.

Relativt tidlig ble det fra min bransje argumentert med at en smedsvenn kan ikke forhandle med en skomakermester om lønn og arbeidsforhold for bakerne. Fagforeningenes kamp var først og fremst en profesjonskamp innenfor et fag for lønn, egne arbeidsbetingelser og beskyttelse.

Den første fagforeninga i Harstad sto maskinistene for, da de organiserte seg under navnet Nordland Maskinistforening i 1902, samme år som forbundet deres ble stiftet. De organiserte seg fordi rederiene, særlig Hålogaland Dampskipsselskap, brukte fyrbøtere som maskinister fordi de var billigere. Fagforeninga skulle regulere tilgangen på arbeidskraft for slik å kunne presse opp lønnsvilkårene. Det samme skjedde i Jern & Metall. Fagbladet var fullt av meldinger om hvor mange ledige det nå var på Kirkenes, i Harstad, i Sulis osv. Dette for at medlemmene ikke skulle reise til det området det var ledighet, for det ville styrke kjøpers marked på varen arbeidskraft.

Tilgangen på arbeidskraft er igjen blitt helt sentralt i norsk fagforeningspolitikk.

Den politiske bevisstheta kom ved fagopposisjonen av 1911. Martin Tranmæl er den mest kjente. Men Halvard Olsen fra Tennvassåsen sammen med Sigurd Simensen som bosatte seg her i Harstad, var de som skal ha æra av at Fagopposisjonen av 1911 vant frem i fagbevegelsen. Seieren ble konfirmert ved landsmøtet i Norsk Jern- og Metallarbeiderforund i 1918. Og det er i kjølvannet av denne kampen at fagbevegelsen begynner å bygge opp egen avis, egen kooperasjon og egne lokalpartier. Fagopposisjon ideologiserte fagbevegelsen og fikk den på offensiven, også i Harstad. Fortsatt er det Harstad-folk som husker plakatene, blant annet de to brolagte stiene som går sammen i en veg fram mot sola. Det var foreninger og parti som forente seg i en bevegelse. Og det er en del av historia at arbeidsvernlovene kom i denne tida – som skulle være en oppdemning mot revolusjon. Å stille offensive krav, komme på offensiven, er en måte å vinne faglige innrømmelser i klassekampen.

I dag preges fagbevegelsen av mangel på ideologi, mangel på bevisstgjøring, og den preges av frustrasjon. Jeg tror dette er en utvikling som blant annet skyldes intellektuell latskap fra fagbevegelsens fremste representanter og objektiv interesse i å glemme gamle mål fordi fagbevegelsen i dag er styrt av AP-politikere.

Tilbake til latskapen. En gikk over til prosent-kontingenttrekk med trekk over lønna gjennomført av arbeidsgiver. Dermed ser vi ikke så direkte lenger hva vi betaler og med det forsvant argumentasjonen, diskusjonen og motiveringa for kontingent. Og kontingentforhøyelse blir uproblematisk når en har prosenttrekk. Debatt om hvorfor en skulle være fagorganisert, forsvant. Automatikk gikk ut over bevisstgjøringa.

Annet eksempel. Vi har hatt en frigjøring av avisene fra partiene. Frigjøringa har vært argumentert med hensynet til det frie ord. Avisene skulle være formidlere som ikke var bundet opp i partiske prosjekt. Resultatet har vært en avideologisering til fordel for salgbare nyheter. Og fagbevegelsens pilarer med oppbygging av avis, parti og kooperasjon forsvant til fordel for kapitalens kommersielle ideologi. Vi har fått overflatiske nyheter på bekostning av bakgrunnsstoff, vi har fått tabloid(idiot)isering av meninger.

La oss stille et kontrollspørsmål: Hvem tjener på denne avideologiseringa? Er det dere som frittstående kulturarbeidere, likestilt med blant annet andre skribenter? Joda, det er nok betydelig verre både for journalister og meg som fagforeningsmann og opposisjonspolitiker om vi hadde levd i et diktatur. Men både for dere og for meg har rammebetingelsene aldri vært så snevre de siste 30 årene som de er nå. Smith sin usynlige hånd, regjerer mer enn noen gang. Hvis en ikke skriver en salgbar artikkel, må en bare finne seg en annen arbeidsplass. Da tror jeg det var større rom for kreativitet i de gamle ideologiske redaksjonene. Men det er bare gjetning fra min side, ut fra at slik er det nå ellers i arbeidslivet. Yrkesfaglige normer lider under effektiviseringskrav.

Vårt samfunn har sluttet å se på helheten, vi ser på fristilling av delene. Enkeltindividet kan tjene på denne utviklinga, men bare fåtallet av enkeltindivider. Kollektivet taper i hvert fall.

Hva er situasjonen nå?

Vi fikk en arbeidsmiljølov på 1970-tallet som var bedre enn arbeidsvernlovene. Det hadde vært en enorm vekst, vi hadde en konsensustanke om likhet og menneskeverd, og ikke minst vi hadde en voksende radikalisering i samfunnet. Den gang var det viktig å fremstille arbeidslivet som en vinn-vinn-situasjon bare vi samarbeidet. Da var det (arbeids-)miljø som sto i fokus, ikke (arbeids-)vern.

Nå får vi arbeidslivslovene. De er tilpasset markedskreftene, ikke verken helse, miljø eller sikkerheten på arbeidsplassene. Tvert om. Navnet passer de nyliberale visjonene der vern må vike for den fleksible arbeidskraft.

Arbeiderklassen er på defensiven, derfor er vi i ferd med å få en lov som ikke verner oss lenger, men som bare verner produksjonen og kapitaleierne. Lengre arbeidstid, mer fleksibilitet og mindre grenser. Den store striden står ikke om giftige stoffer o.l. men om bruksretten til arbeidskraft. Derfor er striden først og fremst om oppsigelsevern og normalarbeidsdagen. Regjeringa fikk igjennom endring av overtidsbestemmelsene. «Den enkelte arbeidstaker skal ha frihet til å avtale egen overtid.» Dette er ikke frihet, men økt tvang. Til og med partisekretæren til SV snakket om forskjellige behov som må åpne for et mangfold av løsninger. Liberalistene hyller individets frihet, dette er tidas herskende tanker. Husk at valgfrihet for ulven er ufrihet for lammet. Dette er frihet for de få. Den friheten de skaper seg ved å rasere vernelovene og fagforeningene, blir i virkeligheten en frihet for de få og større ufrihet for arbeiderne. Vi er ikke like aktører på lik linje i markedet. Regjeringens visjon om å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig selvregulerende, er ødeleggende for alt offentlig vern.

Det er ikke snakk om å velge frihet fremfor fellesløsninger. Tvert om, det er snakk om å vinne frihet gjennom fellesløsninger.

Fysak (kampanjen som står for fysisk aktivitet) og antirøykekampanjer er bra. Den enkelte har ansvar for egen helse, men den viktigste forutsetningen for helse ligger utenfor individets kontroll og må derfor være et samfunnsansvar. Det viktigste tiltaket for folkehelsa, er sosial rettferdighet. Helse for alle har med likhet å gjøre. Fjern ulikhetene. Større sosial rettferdighet gir bedre folkehelse. Det ville være oppgaven til en medmenneskelig regjering.

Høybråten som helseminister sa at han ville vektlegge mestring mer enn sykelighet. Og så strammer han inn sykemeldingene. Restarbeidskraften skal frem. Dette minner mer om moralisering, ta deg sammen. For et inkluderende arbeidsliv der en kan få ta ut restarbeidskrafta, må tilrettelegges med lettere arbeid, lavere tempo og kortere arbeidsdag slik at folk kan leve med jobben, leve med sine skavanker på arbeid. I stedet preges arbeidslivet med omstilling, fleksibilitet og midlertidige ansettelser. Presset fører til at blant annet jeg tier om slitasjeskader. Det er skadelig.

Kapitalen respekterer ikke menneskets rammebetingelser. Kapitalen spør ikke etter arbeidskraftas levetid. Det den interesserer seg for, er utelukkende i det maksimum av arbeidskraft som kan aktiviseres når det er arbeid. Det oppnår den på samme måte som trålerne rovfisker i Barentshavet. En ødelegger gjerne havets fruktbarhet for kortsiktig profitt.

Lovverket må tilpasses et arbeidsliv i endring sier NHO. Det er som å høre en spritsmugler som krever at loven må tilpasses praksis.

Vi må fremtvinge en statslov som kan hindre arbeiderne gjennom frivillige kontrakter med kapitalen å selge seg og sin slekt til død og slaveri, sa Marx for 150 år siden. Arbeidsmiljøloven er et slikt vern. Arbeidslivsloven er rasering av dette vernet.

Fremtidsscenarioet for kapitalen er en løs jobbtilknytting, stadig jobbskifte, nye arbeidstider, kjernearbeidskraft og periferiarbeidskraft, sosial dumping med slavekontrakter, slik det var på 1800-tallet i Europa.

Vi har arbeidere som går kontinuerlig i en permitteringssituasjon. De sendes hjem når det er lite arbeid, og kalles inn når det er noe å gjøre. Det er begrensninger hvor lenge bedriften kan gjøre det med hver enkel, men da skifter bedriften bare arbeider. Og signalene er at bedriftene skal få større fleksibilitetsrammer.

I fjor på denne tida skulle vi på MMV få Bulk Viking. Det ville sikre oss arbeid vinteren igjennom slik at vi unngikk permitteringer. Vi skulle bare godta at båten stilte med arbeidskraft fra Litauen. Klubben godtok betingelsene, men krevde at norsk lov skulle følges, og håpet at myndighetene ville stille en del betingelser som at norske lønninger skulle gjelde, at de skulle arbeide på like vilkår som vi m.m. Og Forbundet svarte oss at vi ville ikke ha noen muligheter til å kontrollere lønna deres. For det kunne være slike avtaler at de fikk norske lønninger i Norge, men for å komme til Norge, så måtte de jobbe gratis ei plikttid hjemme i Litauen.

Rederiet og bedriften var et halvt år for tidlig. For først 1. mai i år kunne en slik ordning ha blitt godkjent. I dag kunne de fått det igjennom. Og vi har dessverre en elendig oppdemning for å hindre at våre utenlandske kollegaer ikke blir underbetalt. Det er bare å la et utenlandsk firma stå for ansettelsen.

Erfaringene fra MMV

Vi har et minstelønnssystem. Det betyr at vi må forhandle på den enkelte bedrift for å få lokale tillegg. Vi må derfor også ha en klubb som er oppegående, vi må ha en kollektiv strategi, og vi må ha klubbmøter, en organisasjon som fungerer. Ellers vil vi sakke akterut i lokale lønnsforhandlinger.

Vårt lønnssystem er med på å skape en kontinuerlig klubb som sloss kollektivt. Og dette sveiser oss arbeidere sammen. At vår overenskomst, Verkstedsoverenskomsten, også har rutiner på å gjøre reelle streikeforberedelser ved hvert sentralt oppgjør, gjør og at vi beholder en kontinuitet og skolerer oss.

Vi har sett at ved hver konflikt så har det vist seg at det er kampkraft i Harstad Jern & Metall sjøl om det har bare vært så som så med oppslutning på møter. Men jeg tror allikevel at vi står ovenfor en svekkelse nå.

Klubbene er på defensiven i de lokale forhandlingene. Det er lite grunnlag for å stille krav. Verkstedene har knapt til å overleve. De som opponerer som meg, blir først permittert. Men permitteringsreglene gjør det heller slik at den enkelte mer frykter oppsigelser enn permitteringer. Problemene blir da individualisert. Den enkelte tenker ikke kollektiv i en slik situasjon, men på seg sjøl. De beste arbeiderne får seg annet arbeid. Forbundet er ineffektivt i å hjelpe den enkelte. Det blir da fort de som er tryggest og kanskje mest medgjørlige som vil påta seg verv.

Slik er det blitt på MMV. Hadde jeg valgt i denne innledningen å gi et referat fra Verkstedklubben MMV, så hadde jeg fått kritikk for å henge ut klubben. Jeg har ikke mye positivt å melde fra en av byens sterkeste klubber. Da måtte jeg ha sett bare bakover. For nå glir det ut, normer forfaller, moralen er mest akking og vegring. Møter om permitteringer holdes på tomta, ikke lenger reelle forhandlinger med protokoll osv. Den skrives i ettertid. Det holdes ikke klubbmøter. Og vi er ikke den verste klubben. Vi stiller da på informasjonsmøtene til Harstad Jern & Metall, det er det mange klubber som heller ikke gjør. Men jeg kjenner dette miljøet så godt at jeg veit at det er styrke, det er potensialet til å føre kamp når det trengs.

De første fagforeningene sloss for lønn. Og som tilleggsoppgave tok de for seg kollektiv ansvar for de som falt fra, sykekasse, ledighetskasse m.m. Men forhandling for lønn var det primære.

Nå er vi ikke trygge på de lokale lønnsforhandlingene heller. LO arbeider for forbundsløst LO. Det er måten å møte organisasjonsstrid mellom forbundene på arbeidsplassene. Den kan svekke vår lokale forhandlingsrett, derfor er det et faremoment, men ikke nødvendigvis. For vi MÅ beholde overenskomstene. I Fellesforbundet har de gamle forbundene bevart sine overenskomstområder også der det var mange overenskomstområder. Derfor er forbundssammenslåing betenkelig, men ikke nødvendigvis ødeleggende for forhandlingsretten innenfor de enkelte fag. Det viktigste er overenskomstområdet, det er den som gir identitet. Vær på vakt mot forenkling av avtaleverket og sammenslåing av overenskomstområdene.

Arbeidslivet brutaliseres. Arbeidsmiljøloven svekkes

Myndighetene åpner for 78 timers arbeidsuke. Dette er en lissepasning til de useriøse arbeidsgiverne som ønsker sosial dumping. Vi skal konkurrere med en lønn på 27 kroner per time og 14 timers arbeidsdag.

Folketrygden er under angrep og velferdsstaten skal rigges ned. Det er på tide at vi arbeidstakere sier stopp. Fagbevegelsen må sette ned foten og forlange en annen utvikling, en utvikling som gir et arbeidsliv med plass til alle. Livskvalitet må settes i fokus fremfor større og større fortjeneste til eierne.

Norsk lønn for alle som arbeider i Norge og tiltak mot sosial dumping, er de to mest sentrale krav nå. Dommen i arbeidsretten i denne uka gikk vår veg. Denne kampen vinnes allikevel ikke der. Den vinnes med mobilisering. OFS og Heismontørene med El & IT-Forbundet har begynt denne kampen mot sosial dumping. Det er oppsiktsvekkende at NHO ikke vil forsvare de seriøse firmaer i Norge som presses ut. Og det er avslørende at NHO ikke tar arbeidsrettsdommen til etterretning.

Den grunnplansmobiliseringa som jeg etterlyser, kan ha begynt 12. oktober 2004, faktisk uten at LO-lederen er klar over det. Mobiliseres grunnplanet foran LO-kongressen, så er det ikke først og fremst et partivalg, men et grunnplanskrav for å vinne tilbake sosiale rettigheter på arbeidsplassene. LO sitt brudd med samarbeidet med regjeringa i ALLU (arbeidslivslovutvalget) er både en forutsetting og en nødvendighet for at fagbevegelsen skal kunne forsvare våre rettigheter. Jeg tror Markedsliberalistenes iver i å skvise fagbevegelsen har gått for langt og for fort, derfor må det komme en reaksjon. En reaksjon fra arbeidsfolk er det som vi trenger nå. Og denne protestbevegelsen vil ikke gi seg med stemmeprotest.

LO i Trondheim definerte fagbevegelsens egen kamp ved siste valg. En fikk med alle deler av fagbevegelsen og en stilte konkrete krav som en ville sloss for. Det ble Trondheimsmanifestet. Mot konkrete privatiseringsfremstøt, konkret vern og konkrete offensive reverseringskrav mot as-ifiseringa i kommunen. Fagorganiserte ble mobilisert på at faglige krav kunne vinnes ikke bare gjennom fagforeningskamp, men også på den politiske arenaen. Trondheim opplevde den mest politiserte valgkamp noen gang. Og LO sin grunnplanskampanje har hentet sin modell fra denne vellykkede aksjonen. Vi kan merke enkelte ivrige AP-ledere er blitt engstelig for at de mister grepet om denne kampanja. Grunnplanet kan mobiliseres.

Det spørres etter alternativer

Sosialistiske tanker kan fort komme på moten igjen, sjøl om mange av de som opplever trøkket hardest, bare ser fortvilelse.

Sosialistiske tanker har aldri vært mer etterspurt og passet bedre inn i den tida vi har nå. Og da snakker jeg om de siste 50 årene jeg har vært aktiv. Og det er slike kollektive tanker som kan bringe fagforeninger og klubber på offensiven igjen.

av Samir Amin

Diskusjon om fattigdom, og nødvendigheten av å redusere omfanget av den, er nå kommet på mote. Det er en diskusjon om veldedighet, i nittenhundretalls-stil, som ikke søker å forstå de økonomiske og sosiale mekanismene som skaper fattigdommen, selv om de vitenskaplige og teknologiske midlene for å utrydde den nå er tilgjengelige.

Kapitalismen og det nye jordbruksspørsmålet

Alle samfunn før moderne (kapitalistisk) tid var bondesamfunn. Produksjonen ble regulert av forskjellige bestemte systemer og årsakssammenhenger – men ikke av dem som styrer kapitalismen i et markedssystem, så som maksimering av kapitalutbytte.

Moderne kapitalistisk jordbruk – som omfatter både rike familiejordbruk i stor skala, og kooperative landbruksvirksomheter – er nå engasjert i et massivt angrep på den tredje verdens småbruksproduksjon. Grønt lys for dette ble gitt av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) under WTOs sesjon i Doha, Qatar i november 2001. I dette angrepet er det mange ofre, og de fleste er småbrukere i den tredje verden, som stadig utgjør halvparten av menneskeheten.

Kapitalistisk landbruk, styrt av prinsippet om utbytte på kapital, lokalisert nesten utelukkende i Nord-Amerika, Europa, Australia og i det sørlige Latin-Amerika, sysselsetter bare noen få titalls millioner bønder, som ikke lenger er småbrukere. På grunn av mekaniseringsgraden og utstrekningen av gårder drevet av én bonde, er disses produktivitet mellom 1 og 2 millioner kilo korn per bonde.

I skarp kontrast til dette står tre milliarder sysselsatte i småbruksproduksjon. Deres gårder kan grupperes i to atskilte sektorer med svært forskjellige produksjonsmåter, økonomiske og sosiale kjennetegn og effektivitetsgrad. Den ene sektoren har klart å tjene på den grønne revolusjonen, de har skaffet seg kunstgjødsel, plantevernmidler og forbedrede frøsorter, og en viss grad av mekanisering. Produktiviteten til disse småbøndene ligger mellom 10 og 15.000 kilogram korn pr. år, mens den årlige produktiviteten til småbønder som er utelukket fra ny teknologi er anslått til ca 1.000 kilogram korn per bonde.

Forholdet mellom produktiviteten i det mest avansert kapitalistiske segmentet av verdens landbruk og det fattigste, som var ca. 10 til 1 før 1940, nærmer seg nå 2000 til 1! Det betyr at ulikheten i produktiviteten er blitt mye større innenfor feltet landbruk og matproduksjon enn innenfor noe annet felt. Samtidig har denne utviklingen ført til relativt prisfall på matvarer (sammenliknet med andre industri- og serviceprodukter) ned til en femdel av hva de var for 50 år siden. Den nye landbrukssituasjonen er et resultat av denne ulikheten i utvikling.

Modernisering har alltid kombinert konstruktive sider, så som akkumulering av kapital og økt produktivitet, med destruktive sider, – som at arbeid reduseres til samme status som varer solgt på markedet, og ofte ført til ødeleggelse av den naturlige økologiske basis som er nødvendig for liv og reproduksjon, og også polarisering av verdifordelingen globalt. Modernisering har alltid, samtidig, integrert noen, og ekskludert andre som ikke ble med i den nye arbeidsstyrken etter å ha mistet de posisjonene de hadde i det tidligere systemet. I sin framvekst har kapitalistisk global ekspansjon hele tiden integrert mange samtidig med sine ekskluderende prosesser. Men nå ekskluderer den et massivt antall mennesker i den tredje verdens småbrukersamfunn mens den bare inkluderer relativt få.

Spørsmålet som reises her er hvorvidt denne trenden vil fortsette å gjøre seg gjeldende overfor tre milliarder mennesker som stadig lever og produserer i småbrukssamfunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Hva vil skje dersom landbruk og matproduksjon skal behandles likt med annen produksjon, underlagt reglene om fri konkurranse i et åpent og deregulert marked, slik det i prinsippet ble bestemt av WTO på møtet i Doha i 2001. Vil slike prinsipper føre til økt produksjon?

En kan tenke seg at den maten som blir brakt til torgs av dagens tre milliarder småbønder, etter at de har sørget for sitt eget livsopphold, i stedet var blitt produsert av 20 millioner nye, moderne bønder. Betingelsen for at dette skulle bli vellykket ville være: 1) overføring av viktige deler god dyrkingsjord til kapitalistfarmerne (Og denne jorda måtte tas ut av hendene på småbøndene) ; 2) Kapital (til forsyninger og utstyr); og 3) adgang til konsumentmarkedene. Slike bønder kunne utvilsomt konkurrere effektivt med milliarder av småbrukere. Men hva ville skje med disse milliarder av mennesker?

Under disse forholdene vil det å gå med på et generelt prinsipp om fri konkurranse på jordbruksprodukter og matvarer, slik WTO har bestemt, bety å akseptere at milliarder av ikke konkurransedyktige produsenter elimineres i løpet av få tiår. Hvordan vil det gå med disse milliarder av mennesker? De fleste av dem er allerede fattige blant fattige som bare vanskelig kan brødfø seg. I løpet av femti år kan ikke den industrielle utviklingen, selv med en fantasifull hypotese om 7 % årlig vekstrate, engang sysselsette en tredel av denne arbeidskraftreserven.

Hovedargumentet som ble presentert for å legitimere WTOs konkurransedoktrine er at en slik utvikling virkelig fant sted i det nittende og tjuende århundre i Europa og USA hvor resultatet ble et moderne, rikt, urban-industrielt og post-industrielt samfunn med et moderne jordbruk som var i stand til å brødfø nasjonene og eksportere mat. Hvorfor skulle ikke dette mønsteret kunne gjentas i dagens tredje verdens land?

Dette argumentet tar ikke hensyn til to hovedfaktorer som gjør dette nesten umulig i land i den tredje verden. For det første ble den europeiske modellen utviklet i løpet av halvannet århundre med arbeidsintensiv teknologi. Moderne teknologi bruker mye mindre arbeidskraft, og nykommere i den tredje verden må ta den i bruk hvis deres industrieksport skal kunne konkurrere på verdensmarkedet. For det andre hadde Europa fordelen av en massiv utvandring til Amerika av sitt overskudd av arbeidskraft.

Overbevisningen om at kapitalismen virkelig har løst jordbruksspørsmålet i sitt utviklede sentrum har alltid blitt godtatt av store deler av venstresida, for eksempel i Karl Kautskys berømte bok The agrarian question (Jordbrukspørsmålet), som ble skrevet før første verdenkrig. Sovjetideologien arvet dette synet og tok fatt på moderniseringen av jordbruket sitt med dette som basis gjennom den stalinistiske kollektiviseringen, med dårlig resultat. Det man hele tiden har oversett, var at kapitalismen, selv om den løste spørsmålet i sine sentre, samtidig har skapt et gigantisk jordbruksproblem i periferiene, som bare kan løses gjennom folkemord på halve menneskeheten. Innenfor marxismen var det bare maoismen som forsto denne utfordringens omfang. De som anklaget maoismen for «jordbruks-avvik», viser derfor med denne kritikken at de mangler den analytiske evnen til å forstå imperialistisk kapitalisme, som de reduserer til en abstrakt diskusjon om kapitalisme generelt.

Modernisering gjennom kapitalistisk markedsliberalisme, slik det er foreslått av WTO og deres tilhengere, stiller til syvende og sist to komponenter opp side om side, uten at de nødvendigvis virker sammen; matproduksjon i global skala av moderne, konkurrerende jordbruk, i hovedsak i nord, men også muligvis i fremtiden i noen avgrensede områder i sør, og marginalisering, utestenging og ytterligere utarming av flertallet av de tre milliarder småbønder i dagens tredje verden, inntil de ender opp i en form for reservater. Forslaget kombinerer derfor en moderniseringsvennlig, effektivitetsdominert diskusjon med et sett av økologisk-kultur-reservat strategier som gir ofrene mulighet til å overleve i en tilstand av materiell (og økologisk) fattigdom. Det er derfor disse to komponentene kan komme til å komplettere snarere enn komme i konflikt med hverandre.

Kan vi tenke oss andre alternativer og få til en bred debatt om dem? Alternativer der småbruksvirksomhet kan opprettholdes i overskuelig framtid i det tjueførste århundre, men som samtidig gir denne virksomheten del i en kontinuerlig teknologisk og sosial utviklingsprosess? Slik kunne forandringer finne sted på en måte som tillot en gradvis omstilling av småbrukere til virksomhet i andre sektorer enn jordbruk. Et slikt sett av strategiske mål innebærer komplekse kombinasjoner av fremgangsmåter på nasjonalt, regionalt og globalt plan.

På det nasjonale plan betyr det makrostrategier som beskytter småbønders matproduksjon fra den ulike konkurransen fra modernisert landbruk og kooperativer av matvareprodusenter, lokalt og internasjonalt. Dette vil også bidra til å garantere akseptable innenlandske matpriser, løsrevet fra internasjonale markedspriser, som i tillegg blir subsidiert av det rike nord.

Slike strategiske mål stiller også spørsmål ved mønstrene i utviklingen av industrialisering og urbanisering, som bør være mindre fokusert på eksportorienterte hensyn (som å holde lønningene nede, blant annet ved lave matpriser), og mer oppmerksomhet på sosialt balansert ekspansjon på det nasjonale markedet.

Samtidig innebærer dette et helhetlig sett av strategier for å sikre nasjonal sjølberging – et ufravikelig vilkår for at et land kan fungere som aktivt medlem i det globale fellesskapet og nyte godt av en uunnværlig grad av selvstendighet og forhandlingsstyrke.

På det regionale og globale plan innebærer det internasjonale avtaler og strategier som beveger seg bort fra den doktrinære markedsliberalismen som rår i WTO – og erstatter den med visjonære og konkrete løsninger for forskjellige områder, løsninger som tar hensyn til de enkelte særforhold og reelle historiske og sosiale forhold.

Spørsmålet om den nye arbeidskraften

Klodens urbane befolkning representerer nå omtrent halvparten av menneskeheten, minst tre milliarder mennesker, mens småbønder utgjør alt bortsett fra en statistisk sett uvesentlig del av den andre halvparten. De data vi har om denne befolkningen gir oss mulighet til å skille mellom det vi kan kalle middelklassen og underklassen.

I det nåværende stadium av den kapitalistiske utvikling representerer de dominerende klasser, dvs. formelle eiere av de viktigste produksjonsmidlene, og konsernledere som styrer dem, bare en svært liten del av klodens befolkning, selv om inntektene de tar ut av sine samfunns disponible inntekt er betydelig. I tillegg til disse kommer de vi fra gammelt av betegner som middelklassen, dvs. ikke lønnstakere, eiere av småbedrifter og mellomledere. Deres antall er ikke nødvendigvis i tilbakegang.

Det store flertallet av arbeidere i de moderne segmentene av produksjonen består av lønnstakere som nå utgjør mer enn fire femdeler av befolkningen i de utviklede sentrene. Denne massen er delt i minst to kategorier, der skillelinjene både er synlige for utenforstående og oppleves som reelle i de berørtes bevissthet.

Det er dem vi kan betegne som den stabile arbeiderklassen i den forstand at de er relativt sikre i sine jobber, blant annet takket være faglige kvalifikasjoner som gir dem forhandlingsstyrke overfor arbeidsgiverne, og følgelig er de ofte organisert, i det minste i noen land, i sterke fagforeninger. I alle fall har disse massene politisk makt som styrker deres forhandlingsevne.

De andre utgjør den usikre arbeiderklassen, som innbefatter arbeidere som er svekket av sin svake forhandlingsstyrke (som følge av sine lave faglige kvalifikasjoner, sin status som gjestearbeidere, eller rase eller kjønn), i likhet med ikke-lønnstakere (de formelt arbeidsløse og de fattige som arbeider i uformell sektor). Vi kan kalle denne andre kategorien av underklassen for de usikre, snarere enn uintegrerte eller marginaliserte. For disse arbeiderne er helt integrert i den systemlogikken som styrer kapitalkonsentrasjonen.

Ut fra tilgjengelig informasjon for utviklede land og enkelte sørlige land (som vi trekker ut data fra) får vi vite hvilken relativ størrelse hver av de ovenfor definerte kategorier utgjør av klodens befolkning.

Selv om sentrene bare står for 18 prosent av klodens befolkning, er de hjemsted for en tredel av verdens urbane befolkning, siden befolkningen deres er 90 % urban. (Se tabellen.)

Underklassen utgjør tre firedeler av verdens urbane befolkning, mens kategorien usikre representerer to tredeler av verdens underklasse. (Om lag 40 % av underklassen i sentrene og 80 % i utkantene er i den usikre kategorien.) Med andre ord representerer de usikre minst halvparten av verdens urbane befolkning, og mye mer i utkantene.

Et blikk på sammensetningen av den urbane underklassen for femti år siden, like etter annen verdenskrig, viser at strukturene i underklassen da var svært forskjellig fra det de er blitt til nå.

Den gang oversteg ikke den tredje verdens del halvparten av klodens urbane befolkning (om lag en milliard mennesker den gang), mot to tredeler i dag. Enorme storbyer, slik vi kjenner dem i dag i praktisk talt alle land i sør, eksisterte ennå ikke. Det var bare få virkelig store byer, i Kina, India og Latin-Amerika. I etterkrigstiden hadde den urbane underklassen fordelen av det spesielle historiske kompromisset som ble påført kapitalen av arbeiderklassen. Dette kompromisset gjorde det mulig for flertallet av arbeiderne å skaffe seg stabile forhold under den formen for organisering av arbeidet som kalles «Fordist» fabrikksystem. I utkantene var andelen fattige, som alltid, større enn sentrene, men antallet oversteg ikke halvparten av den urbane arbeiderklassen, (mot mer enn 70 % i dag). Den andre halvparten besto ennå delvis av stabile lønnstakere i form av ny koloniøkonomi og av moderne samfunn, og delvis av gamle former for handverk.

Den viktigste sosiale forandringen som kjennetegner andre halvdel av det tjuende århundre kan oppsummeres i en eneste statistikk: Andelen fattige økte fra under en firedel til mer enn halvparten av verdens urbane befolkning, og dette utarmingsfenomenet har gjenoppstått i stor skala i selve de utviklede sentrene. Denne usikre urbane befolkningen har øket fra under en kvart milliard til mer enn halvannen milliard mennesker på femti år. Vekstraten overstiger den økonomiske veksten, og selve urbaniseringsprosessen.

Utarming – det finnes ingen bedre betegnelse for utviklingstrenden i andre halvdel av det tjuende århundre. I og for seg er dette faktum innrømmet og anerkjent i den nye terminologien. «Fattigdomsreduksjon» er blitt et tilbakevendende tema for de målene regjeringsstrategier påstår seg å ha. Men den fattigdommen det er snakk om, blir bare presentert som statistikk, enten svært grovt beregnet som inntektsutjevning, (fattigdomslinjer), eller ikke fullt så grovt, av sammenlignende prognoser (som FNs utviklingsprograms prognoser for menneskelig utvikling), uten engang å stille spørsmål ved hvilke sammenhenger og mekanismer som forårsaker denne fattigdommen.

Vår presentasjon av de samme fakta går lenger fordi den lar oss begynne å forklare fenomenet og utviklingen av det nøyaktig. De brede lag, stabile arbeiderklasselag og fattige underklasselag er alle integrert i det samme system av sosial produksjon, men de har forskjellige funksjoner i det. Noen er til og med ekskludert fra vekstgodene. De ekskluderte er i høyeste grad delaktige i systemet og er ikke marginalisert på den måten at de ikke er integrert – funksjonelt – i systemet.

Utarming er et moderne fenomen som slett ikke kan reduseres til bare å dreie seg om å mangle tilstrekkelig inntekt til å overleve. Det er i virkeligheten en moderne versjon av fattigdom og har ødeleggende effekt på alle sider av det sosiale liv. Innvandrere fra utkantene ble ganske bra integrert i den stabile arbeiderklassen i gullalderen (1945-1975) – de ble ofte fabrikkarbeidere. Nå står de nyankomne i utkanten av produksjonssystemene. De skaper gunstige vilkår for å bytte ut samfunnets solidaritet og klassebevissthet. Samtidig er kvinnene enda mer fange av økonomisk fattigdom enn menn, og resultatet er forverring av deres materielle og sosiale kår. Og selv om feministiske bevegelser utvilsomt har oppnådd viktige fremskritt både med ideer og praksis, er det nesten bare middelklassekvinner som har hatt fordel av dette, og i hvert fall ikke verdens fattige underklassekvinner. Når det gjelder demokrati, blir demokratiets troverdighet – og dermed dets legitimitet – stadig svekket av manglende evne til å bremse utarmingen av en stadig voksende del av underklassen.

Utarmingen henger uløselig sammen med polariseringen på verdensbasis – et arveprodukt av reell eksisterende kapitalisme, som vi derfor må kalle imperialistisk av natur.

Utarming av den utbane arbeiderklassen henger nøye sammen med den utviklingen den tredje verdens småbrukersamfunn er offer for. At disse samfunnene underlegges kapitalistisk markedsekspansjon, fremmer nye former for polarisering som utelukker en stadig større andel bønder fra adgang til dyrkingsjord. Utarmede småbønder og jordløse stimulerer – mer enn befolkningsveksten – økningen i tilstrømming til brakkebyene. Men alle disse fenomenene er dømt til å forverre seg så lenge som kapitalistiske dogmer ikke utfordres, og ingen korrigerende tiltak innenfor dette liberale rammeverket kan hindre at de brer om seg.

Utarming stiller spørsmålstegn ved både økonomisk teori og strategier for sosial kamp.

Konvensjonell økonomisk vulgærteori unngår de virkelige spørsmålene som reises ved kapitalismens ekspansjon. Dette fordi den bytter ut analyse av reell – eksisterende kapitalisme med teorier om en innbilt kapitalisme, unnfanget som en enkel og vedvarende forlengelse av byttehandelen (markedet), mens systemet fungerer og ekspanderer på basis av kapitalistisk produksjon og handel (ikke enkle markedsrelasjoner). Denne ombyttingen kan lett koples til den forestilling, som verken historien eller den rasjonelle tenkning bekrefter, at markedet regulerer seg selv og produserer sosialt optimale forhold. Fattigdom kan da bare forklares med årsaker som ligger utenfor den økonomiske logikken, så som befolkningsvekst og feilslåtte strategier. Forholdet mellom fattigdom og selve akkumuleringsprosessen blir avvist av konvensjonell økonomisk teori. Det resulterende sosiale virus, som forurenser samtidens sosiale tenkning og tilintetgjør evnen til å forstå verden, for ikke å snakke om å forandre den, har trengt dypt inn i de forskjellige venstrebevegelsene som har oppstått etter annen verdenskrig. De bevegelsene som i dag er engasjert i sosial kamp for «en annen verden», og alternativ globalisering vil bare kunne produsere synbar sosial fremgang hvis de blir kvitt dette viruset for så å konstruere en autentisk teoretisk debatt. Så lenge de ikke er blitt kvitt viruset, vil sosiale bevegelser, selv de mest velmenende blant dem, forbli lenket fast i konvensjonell tenkning, og derfor gisler for ineffektive korrigeringsforslag – som næres av retorikken om fattigdomsbekjempelse.

Ovenstående analyse skal bidra til å åpne opp denne debatten. Dette fordi den gjenoppretter relevansen av forbindelsen mellom akkumulering av kapital på den ene siden og fenomenet utarming på den andre. For et hundre og femti år siden innledet Marx en analyse av mekanismene bak denne forbindelsen, en analyse som nesten ikke har blitt fulgt opp siden da, og knapt nok overhodet i global skala.

av Peter M Johansen

«Pengene i husholdningene blir redusert når kvinner mister arbeid, subsidiene faller bort og utgiftene øker. Det betyr at barn dropper ut av skolen, det gjelder i første rekke jenter. Dette er vår side av den imperialistiske globaliseringen.»

«Om en skal frigjøre kvinner, må en ta fått i spørsmålene som har med fattigdom å gjøre. Dette er den viktigste delen av opplysningsarbeidet vårt,» fortsetter Pavana fra Hyderabad, fellessekretær i Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS), Kvinneopplysningsforeningen i Indias fjerde største og femte folkerikeste delstat, Andhra Pradesh. Den ligger i kultursonen mellom nord og sør og krysser religiøse skillelinjer og språkgrenser. Det gjør Andhra Pradesh til et dirrende spenningsfelt hvor delstatsministeren Chandrababa Naidu gjennomføre en storstilt «globaliseringskampanje» i konkurranse med delstatene Karnataka (Bangalore) og West Bengal (Kolkata) med den ene handa og en blodig utryddingspolitikk mot naxalitter på landsbygda og revolusjonære arbeidere og fagforeningsleder, intellektuelle og kunstnere med den andre.

Pavana er truet, som hennes far, den revolusjonære forfatteren Varavara Rao.

APCMS har begrenset sitt arbeid til byene, med hovedtyngden i Hyderabad og tvillingen Secunderabad. Byene har nok av slumstrøk å ta fatt i, der hvor fattigdommen har rot.

«I Andhra (Pradesh) står det en hard kamp for å beholde de sosiale subsidiene. Chandrababu Naidu er en av kjæledeggene til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Han aksepterte opprinnelige ikke kravene utad, men handler som beskrevet i IMF-programmene, sier Pavana. Andhra Pradesh har inngått en direkte avtale med Verdensbanken, uten å gå veien om sentralregjeringen i New Delhi, hvor Naidus parti, Telugu Desam Party (TDP), sitter i koalisjonen til Bharatiya Janata Party (BJP).»

«Det er full stans i offentlig sektor i Andhra. Dette rammer naturligvis kvinnearbeidsplasser. De er tapsbringende, hevder regjeringen,» forteller Pavana.

«Kvinner er «ufaglærte», selv om det slett ikke er tilfellet. Familieinntektene blir redusert, og de knappe pengene blir brukt på guttene, blant annet til skolegang. Dette øker problemene i familien og for kvinnene. Spesielt når det blir nedskjæringer i subsidiene på basismat og egenandeler på sjukehusene hvor en må kjøpe medisiner selv fordi de ikke fins på hospitalene som blir sultefôret på offentlige bevilgninger.»

«Tidligere var dette gratis, men nå er det ingen offentlige investeringer. Alt går over til privat sektor. Mye har endret seg,» konstaterer Pavana. Det hun sier, bekreftes i statistikkene som India har rikelige med, og det India ikke selv har, kommer fra internasjonale organisasjoner hvor India så godt som alltid inngår som bakgrunnlands. Slik også i rapporten Unesco Education For All (EFA) Global Monitoring Report som Christopher Colclough la fram i november. Det viser at India befinner seg i bånnsjiktet når det gjelder utdanning for jenter, og årsaken er interne problemer i India, ikke redusert bistand, konkluderer Colclough overfor avisa Times of India.

Nær halvparten av verdens analfabeter befinner seg i India, Pakistan og Bangladesh, og det skyldes ikke bare de store talls lov. India og Pakistan ligger nederst på Unesco-lista sammen med Etiopia og Papua Ny-Guinea, og vil ikke oppnå paritet – like mange gutter og jenter i inntak i grunnskolen – i 2015 om trenden holder seg. Unesco-målene for 2015 ble satt i Dakar i Senegal i april 2000.

Bangladesh har oppnådd kjønnslikhet i grunnskolen, men frafallsraten er høy etter femte klasse, akkurat som i India. Kina, Malaysia, Thailand og Filippinene har høyt inntak.

30 idealminutter fra Delhi, i Sør-Haryana, er de offentlige skolene i ferd med å bli jenteskoler med stagnerende elevtall, konstaterer avisa Indian Express. Foreldre sparer penger for at gutter skal gå på privatskoler, hvor de blant annet lærer engelsk, middelklassekvalifikasjonen for it-økonomien. Men samtidig blir flere jenter tatt ut av skolene.

I Faridabad var nedgangen på ti prosent i offentlige skoler i fjor, og den blir ikke veid opp av økningen i privatskoler. Jentene forsvinner ut av skolene, melder India Exkspress fra felten med Unesco-rapporten i handa. Jentene forsvinner ikke bare fra skolen. De forsvinner fra livet. Millioner av jenter mangler i befolkningsstatistikkene, ikke på grunn av en ettbarnspolitikk som i Kina, men på grunn av fattigdom.

«Medgiften koster minst 50.000 rupis, vel 8.400 kroner. En vanlig familie tjener 4.000-5.000 rupis i måneden. Nesten en årslønn. Med to-tre døtre vil det sette familien i gjeld for resten av livet. Familiene ber ikke bare om penger, men om kjøleskap, fjernsyn, gull og annet,» forteller Pavana. Dette leder til drap på jentefostre, også i Andhra Pradesh, slår hun fast.

«Menn og mennenes familier er den sterke kraften, men også kvinner «velger» abort fordi de selv lider, og ser hvordan døtre lider. De føler at det er bedre å ikke få jenter. «That’s the logic,» ikke å la jentungene lide,» sier hun.

Fattigdom er ikke det eneste svaret; for mange heller ikke det viktigste. Folketellingen fra 2000 som ble offentlig i oktober, viser at i 16 delstater og i 23 byer har fødselsforholdet mellom gutt og gutt forandret seg ekstremt unormalt fra 1991 til 2001. Både i Mumbai og Delhi er kjønnsforskjellen langt under den nasjonale raten, 927 jenter på 1.000 gutter. Statistikken avdekker at ulikhetene i aldersgruppen 0-6 år er størst i Delhi, Punjab, Haryana og Gujarat, de økonomisk fremste delstatene i landet, og i de bedrestilte strøkene i flere av storbyene. «I 56 distrikt i Harjana, Punjab, Himashald Pradesh og Gujarat er forholdstallet under 800, helt ned til 754. Det er dette kvinner opplever når den økonomiske politikken river grunnen under dem,» sier Pavana. «Kjønn er en del av fattigdommen, en del av byrden om den også viser seg av å være en del av rikdommen med hensyn til å velge bort jenter.»

Kvinneopplysningsforeningen

Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS) har komiteer i slummen og bydeler, på distriktsnivå og delstatsnivå. De gir ut kvartalstidsskriftet Mahila Maargam (Kvinners vei). Adresse: 52, CIEFL Quarters, CIEFL, OU Campus, Tarnaka Hyderabad – 7 Andhra Pradesh. Leder: Jyothi (40-7625245). Sekretær: Vishnu Priya (8574-80056).

Egenpresentasjon

Kvinneføderasjon, ble opprettet den 24. september 1995 da ti kvinneorganisasjoner i AP slo seg sammen.

Det rådende halvføydale og -koloniale samfunnet er hovedårsak til all utbytting og trakassering av kvinner. I dag er India styrt av føydalherrer og kompradorborgere med ubegrenset makt. Det ved siden av at de imperialistiske kreftene utbytter folk, holder kvinner nede og samler seg rikdommer. Ingen kvinnefrigjøring uten frigjøringen av de undertrykte folkene. Det betyr å bygge en kvinnebevegelse som en del av den nydemokratiske revolusjonen som veien til kvinnefrigjøring. APCMS organiserer kampen mot medgift, obscenity, sosial velferd, trakasseringer på arbeidsplassen og statlig undertrykking. Deltok i masseorganiseringen mot statsundertykkingen i 1996, mot opphevingen av alkoholforbudet, mot nedskjæringene i subsidiene på elektrisitet til bøndene og kuttet i programmet med 2 rupis for en kilo ris for de fattige. Tusener ble arrestert under protestene, men de førte fram og regjeringen måtte trekke tilbake mange av vedtakene sine. Deltok i protestene mot Miss Universe i Bangalore i 1996. Flere aktivister arrestert. 8. mars-arrangementer hvert år.

Mål

• Kjemper for sosial, økonomisk og politisk likhet mellom kvinner og menn.
• Kjemper for slutt på patriarkalsk undertrykking og mot det patriarkalske familiesystemet.
• Kjemper mot den skadelig imperialistiske og føydale kulturen.
• Deltar i den anti-føydale og anti-imperialistiske kampen.
• Støtter kvinnefrigjøring verden over.
• Bygger en kvinnebevegelse for den nydemokratiske revolusjonen.

av Lars Akerhaug

Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake.

Yossi Sarid, medlem av Knesset og tidligere leder av Meretz (note 1), skriver i Haaretz 21. januar om hvorfor de støttet muren: «Jeg skrev, for klargjøringens skyld, at muren burde følge langs grensene fra 1967. Jeg innrømmer at selv i mine verste mareritt ville jeg noensinne trodd at Ariel Sharon ville gå så langt som han har gjort i sine inngjerende bestrebelser.»

De første som snakket om apartheidmuren som hver dag spiser opp nye dunum (mål) av palestinsk jord, var Ehud Barak, tidligere statsminister for det israelske Arbeiderpartiet. Argumentasjonen omkring muren gikk på tradisjonelle argumenter om at «det må være en grense» kombinert med et forsøk på å tilfredsstille den israelske opinionens behov for «sikkerhet». For Arbeiderpartiet har en slik tilnærmingsmåte vært sentral for å kunne rettferdiggjøre en ny fredsprosess i den israelske opinionen.

Dette ser vi blir reflektert i Geneve-planen, som kan forstås dithen at murens foreløpig utbygde trase anses som en realitet, og med det at disse områdene blir innlemmet i det som regnes som det «egentlige Israel». I sammenheng med dette blir palestinerne tilbudt land, eller rettere sagt: en utviding av Gaza inn i Negev. (Kanskje i tråd med det opprinnelige delingsforslaget fra 1948?) Avtalen er for upresis til at det er mulig å spekulere mer om dette, men logikken er klar: land for fred, sikkerhet for fred. De israelske sosialdemokratenes viktigste mål er å oppnå en permanent fred, eller i det minste effektiv våpenstillstand.

Høyresiden har lenge strittet mot dette. Det var slett ikke åpenbart at Sharon ville gå inn for denne muren, som strider med Herut og Begins ide om «Eretz Israel» (sjøen til elven, Eufrat til havet). Mulighetene for israelsk ekspansjonisme blir kraftig redusert med en slik mur, og begrenser seg effektivt til nordområdene. I tillegg betyr muren oppgivelse av noen få utposter som i det store bildet ikke er svært viktige, men som symbolsk betyr mye for den nasjonalreligiøse og sekulær-fascistiske høyresiden i Israel.

Men ettersom Israel er et demokrati for sine jødiske innbyggere, har et kompromiss tvunget seg fram, og dermed en løsning ingen egentlig ønsker. Både høyresiden og venstresiden ville foretrukket andre alternativer, også støttespilleren USA er svært kritisk til dette prosjektet. Realpolitikeren Sharon ser imidlertid sitt snitt til å gjøre det beste ut av situasjonen, og bygge «fakta på bakken» før en fredsavtale alle ser, kommer og innhenter ham. Resultatene av dette kan det i midlertidig være vanskelig å forstå rammene av.

Sara Roy, en amerikansk midtøstenekspert, har beskrevet Israels kolonipolitikk i Gaza som helt særegen. Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, rett nok en utvikling basert på et avhengighetsforhold til kolonimakten, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake. Formålet med okkupasjonen av Gaza er ikke økonomisk utbytte, men en langsiktig ødeleggelse av hele det palestinske samfunnet og eksistensgrunnlaget. Når muren nå bygges omkring og inn i selve Vestbredden er dette en del av Israels destruksjonspolitikk, som vil ødelegge livsgrunnlaget i det vakre, kuperte landbrukslandskapet. Bønder blir avsondret tilgang på dyrket mark, og befolkningen blir presset inn i store byer. Når dette kombineres med at Israel nekter palestinske arbeidere å jobbe i selve Israel, er det en stor fare for at dette vil få uante konsekvenser selv for det israelske etablissementet.

En av de kortsiktige konsekvensene er internasjonal isolasjon av Israel. Dette virker å være godt kjent og kalkulert i Israel. Fasaden utad ser ut til å være at så lenge Sharons forhold til Bush er godt, er det ikke så farlig med resten av verden. Det er to brister i denne framstillingen. Den ene er stadige rapporter om dårligere klima mellom Tel Aviv og Washington. Uttalelsene fra Condoleezza Rice og USAs godkjenning av at veikartet nå skal gjennomføres av FN sitt sikkerhetsråd, er begge skjær i sjøen for Israels forhold til USA, som nettopp baserer seg på å være bistatlig. Det er lett å se de to tiltakene i sammenheng, og som et symptom på at USA ønsker å engasjere seg mindre direkte i forhold til USA. Den andre bristen er de økende utfallene mot antisemittisme i Europa og resten av verden.

Sharon har forsøkt å bruke en undersøkelse som viser at et overveldende flertall av EUs innbyggere er kritiske til Israels okkupasjonspolitikk, som et bevis på «antisemittisme». Her i Norge har vi sett at Israels ambassadør har fristet å anklage norsk media for ensidig støtte til palestinerne, og igjen: antisemittisme. Denne tendensen er først og fremst et symptom på at Israel ser med økende uro på at opinionen i Europa er sterkt pro-palestinsk og at dette på sikt kan påvirke europeiske regjeringer. Når Sharon spiller «antisemittismekortet», er det et tegn på at Israel ikke klarer å møte logikk med motargumentasjon.

Men den virkelige sprengladningen bak muren ligger bokstavelig talt i det palestinske samfunnet. Desperasjonen og håpløsheten er det viktigste trekket ved den andre palestinske intifadaen. Alternativene til det daglige slitet er enten å flykte, slik noen, men foreløpig ikke veldig mange palestinere har gjort, eller å yte motstand. Og i den situasjonen palestinerne som nå gjennom over tre år har måttet henge opp nye bilder av døde familiemedlemmer og venner, er selvmordsbomber og militær motstand det mest åpenbare våpenet å gripe til.

Alt dette er resultatet av en politikk «duene» i Israel, politikere fra Arbeiderpartiet og Meretz, satte igang for over et år siden. For disse politikerne har målet vært en kontrollert fred, eller i det minste våpenstillstand. Denne freden henger også godt sammen med Geneve-planen, som nettopp åpner for en fredsløsning der de bosettingene muren inkluderer, også inkluderes i en israelsk stat i bytte for at deler av Negev-ørkenen blir en del av Gaza.

Men det virkelige resultatet kan fort bli det motsatte, fortsatt motstand og fortsatte angrep på Israel. For vanlige israelere kan dette bety nye år med ødeleggelse og terror. Men for høyresiden, der ideen om fordrivelse av den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene lenge har eksistert, kan muren bli begynnelsen på fullbyrdelsen av en slik tankegang.

For å forstå dette må man analysere motsetningene i det israelske borgerskapet:

• På den ene siden: De vestlige jødene i Arbeiderpartiet som ønsker en kontrollert «fred», der de kan etablere frihandelssoner i Jordan og utvikle Tel Aviv som en regional stormakt, et nytt «Singapore». Naturligvis er dette helt avhengig av normalisering.
• På den andre siden: Det lavere borgerskapet og småborgerskapet, som ikke har det samme behovet for arbeidskraft. Derimot har de interesse av militær ekspansjon som vil åpne nye markeder i entreprenørbransjen, landbruksutvikling og andre småskalasektorer. Byggingen av muren sperrer delvis for en slik utvikling.

Sharon, som tilhører sentrum og ikke høyresiden i israelsk politikk, balanserer mellom fløyene i borgerskapet. Derfor er muren en konstruksjon som i den formen den tar, ikke er ønsket av noen av fløyene, men som heller ikke er kontroversiell nok til å skape noen virkelig israelsk opposisjon. En realitet som skaper reaksjoner få kan forutse.

Fordrivelse, transfer i amerikansk-israelsk sjargong, må ikke først og fremst forstås som en ensidig militær aksjon slik de åpne fascistene propaganderer. Derimot er fordrivelse en mulig løsning på en situasjon der gjentatte militære aksjoner og håpløse fredsinitiativ mislykkes. Dette er ikke en uttalt politikk verken fra Arbeiderpartiet eller Likud. Men i den virkelige verden kan det fort bli resultatet.

Note:

1) Meretz = Sosialistisk og venstresionistisk parti. For bygging av muren tettest opp mot Israels grenser fra 1948. For fredsforhandlinger med palestinerne, ledende folk fra Meretz var med å foreslå høstens «Geneve-plan». [Tilbake]

av Reidun Heiene

Europa kan bli tvunget til å godta fritt salg av mat fra genmodifiserte organismer (GMO).

USA har sammen med flere land anlagt sak mot EU i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) for å få åpnet EU-markedet for GMO-mat. Saken blir antakelig avgjort i 2004.

EU har ikke godkjent nye matvarer med GMO etter 1998, ut fra et økologisk føre-var-prinsipp. USAs hovedforhandler Robert Zoellick sa i en pressemelding: «EUs forbud bryter WTOs regelverk. Folk omkring i verden har spist genmat i årevis uten at helseskader er påvist.» Landbrukssekretær Ann M Veneman sa videre: «Med denne saken kjemper vi for interessene til amerikansk jordbruk. Denne saken handler om å følge de reglene vi har forhandlet fram i god tro.»

Spørreundersøkelser viser at europeiske forbrukere ikke ønsker GMO. I et Eurobarometer fra 2001 viser at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei.

Mange europeiske politikere er positive til handel med GMO-mat, men frivillige organisasjoner og forbrukere i en rekke EU-land har presset hardt for å beholde føre-var-prinsippet. EU-kommisjonen har nettopp gitt tillatelse til import av den første GMO-matvaren siden 1998 (Syngenta Bt 11 GM mais).

Kronologisk bakgrunn

• April 1990: Et EU-direktiv om regulering og godkjenning av GMO ble vedtatt.
• 1994-1998: 18 GMO-produkter ble godkjent i EU på grunnlag av dette direktivet.
• I 1997 begynte noen medlemsstater å nekte å ta inn EU-godkjente produkter på sine markeder.
• 1998: Ingen flere tillatelser til markedsføring av GMO ble gitt. På flere nivåer uttrykte politikere støtte til «føre-var-prinsippet» i disse sakene. 6 land forbød EU-godkjente GM-produkter (Frankrike, Østerrike, Hellas Tyskland, Italia og Luxemburg), og Den europeiske kommisjonen gikk ikke ut med fordømmelse av disse forbudene.
• 1999: Danmark, Frankrike, Hellas, Italia og Luxemburg sa i en fellesuttalelse at de ikke ville gi nye tillatelser før regelverket om merking og sporbarhet var på plass. Østerrike, Belgia, Finland, Tyskland, Nederland og Sverige sa i en fellesuttalelse at det trengs en grundig «føre-var-prinsipp»-basert tilnærming i disse sakene. Disse uttalelsene ligger til grunn for på det som er blitt kalt «de facto» moratorium (i realiteten stans) for godkjenning av GMO-matvarer i EU, selv om det ikke formelt er vedtatt.
• 2002: Regelverket om merking og sporbarhet kom på plass
• Mai 2003: USA, Canada, Argentina og Egypt anklaget EU inn for WTOs tvisteløsningsmekanisme. De ble støttet av Australia, Chile, Colombia, El Salvador, Honduras, Mexico, New Zealand, Peru og Uruguay.
• EU anklages for å ha brutt regler under flere WTO-avtaler, både GATT (General Agreement on Tariffs and Trade), SPS (Sanitary and Phytosanitary Measures) og TBT (Technical Barriers to Trade).
• Våren 2004: Etter at partene ikke ble enige i løpet av de første meklingsforsøk, ble et tvisteløsningspanel ble satt ned i mars 2004.
• I løpet av våren har et GM-produkt (en mais-sort produsert av et sveitsisk firma: Sygenta BT 11GM mais) blitt godkjent for salg på EU-markedet.

Tvilsteløsningspanelet på tre personer tok i mot innspill fram til slutten av mai, men har nå lukkede møter om saken. Krav om offentlig innsikt i prosessen er blitt reist og avvist. En avgjørelse er ventet i løpet av året.

De facto moratorium

En rekke europeiske politikere ønsker å åpne markedet for GMO. Eksempelvis ledes EUs sentrale Food Standards Authority (FSA) av en overbevist GM-forkjemper, John Krebs. EU-kommisjonen ønsker også liberalisering.

I lang tid var det de opprinnelige 6 enkeltland som stadig blokkerte disse sakene. Bildet er blitt mer uoversiktlig med nye medlemsland og endrede konstellasjoner etter for eksempel valget i Spania.

EU-kommisjonen anbefalte å godkjenne Sygentas GM mais i januar i år, og forsøkte deretter å argumentere med at det ikke eksisterer noe «de facto» moratorium. Dette ble avvist av anklagerne, som opprettholdt saken.

At motstanden er stor blant mange medlemsland, er uansett klart.

Aktivisme og lokalt engasjement

Et Eurobarometer fra 2001 viste at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei. (Kilde: Eurobarometer 55.2.) Dette er en spørreundersøkelse i 15 EU-land med en rekke spørsmål om befolkningens holdning til forholdet mellom vitenskap, biologi, politisk handlingsrom med mer, trykt i en 62 siders rapport.

George Monbiot skrev i Klassekampen våren 2004 at det ville aldri blitt stans i GMO i Europa uten alle de «direkte aksjonene». Aktivister har marsjert i gatene, lobbyert i korridorene, hengt fra vegger, brent avlinger og gått i frankenstein-kostymer. Media fanget opp debatten, som i land etter land har ført til kraftige reaksjoner og lokalpolitisk handling. I Storbritannia måtte Tony Blair gi opp forsøk på å tillate dyrking av GM-avlinger, og i stedet gå inn for miljøtesting av disse for å vurdere miljøeffekter. I Italia nådde aktivister avisenes forsider omkring et «hemmelig» møte hvor EU-politikere møtte næringslivsledere for å drøfte liberalisering. I Frankrike har 1.200 kommuner og i Italia har over 500 byer erklært seg som GMO-frie soner. En email-kampanje med blant annet Friends of the Earth, Public Citizen, Greenpeace og Action Aid har fått mer enn 110.000 underskrifter våren 2004: www.bite-back.org/

Prosedyrer i WTO og i EU

En tvisteløsningssak pågår som regel i ca 18 måneder. Det begynner med 60 dager konsultasjoner hvor partene skal søke å unngå at det blir sak. Videre kommer meklinger over noen måneder, hvor partene og andre («third parties») kan gi innspill. Hvis det da likevel blir sak, går panelet inn i lukkede drøftinger og avgir sin kjennelse. En kjennelse forventes i denne saken mot slutten av året.

Anklagerne regner med å ha tapt enorme summer på manglende tilgang til EU-markedet. Dersom EU taper, vil EU bli idømt straffetoll på andre produkter, som vil bli beregnet slik at det skal svi økonomisk.

En rekke saksdokumenter er lagt inn på internettstedet www.ictsd.org/issarea/environment/biotech_case.htm.

Når disse sakene skal behandler i EU, gir Den europeiske kommisjonen først sin anbefaling, før sakene går ut til medlemslandene til behandling i 90 dager. Dersom de når kvalifisert flertall, går saken gjennom. Hvis ikke, blir kommisjonen den endelige avgjørende myndighet. Det var slik Sygentas mais ble anbefalt i januar 2004 og endelig godkjent i mai 2004. Monsanto har også en maissort (Monsanto NK 603 GM maize) som er underveis i denne prosedyren nå, og forventes å få en liknende avgjørelse.

Sygenta skal ha signalisert at de ikke vil markedsføre produktet i Europa, på grunn av forbrukerreaksjoner.

Liknende saker i WTO

EU har tidligere tapt sakene i tvisteløsningspaneler om «hormonkjøtt» og bananer.

Siden saken dreier seg om retten til å bruke føre-var-prinsippet, kan den derfor bety mye for muligheten for ethvert land å si nei til import på grunnlag av et økologisk føre-var-prinsipp.

av Unni Nielsen og Erik Ness

Vi var på musikalen (m-l) – en med et utenfrablikk og en med et innenfrablikk. Det ble en samtale over flere eposter. Nedskrevet ble det to tilbakeblikk: på forestillingen og på tida og hendelsene den handler om, SUF(m-l) fra 1967 til AKP 2003.

Politisk CV:

Unni: Vi sitter på Papirhuset i Tønsberg og skal se musikalen (m-l), og mens vi venter, spør jeg meg: Er det ikke litt stusselig at det er blitt kultur, alt sammen nå? Den gamle papirfabrikken i Tønsberg er blitt teatersal, og m-l er altså blitt musikal, og det er noe med drømmer og virkelighet, noe med at vi var unge i -67, og da var det virkelighet, drømmer ingen andre hadde drømt før, ikke bare musikal, liksom. Men på den gamle papirfabrikken som er blitt kultur, mens vi venter på (m-l) som er blitt musikal, spiller de gamle arbeidersanger, i det minste; Rudolf Nilsen: «Gi meg de rene og ranke …»

Musikalen starter med den turbulente tida fra 1967 til -69, demonstrasjoner mot seksdagerskrigen og Israels okkupasjon av Vestbredden, SUF blir til SUF(m-l). I musikalen er det sommerleirsamba og borgerpressetango, og m-l-paret Aksel og Erla som blir kjærester og hovedpersoner, i tillegg til andre, mer kjente, typefiguren Partisekretær og paret Steigan og Øgrim, for eksempel.

På den tida var jeg virkelig utafor. Jeg stemte AP og visste knapt hva SUF var for noe. I -67 seilte jeg til sjøs som telegrafist om bord i en norsk båt som var chartret av United Fruit Company. Vi gikk i fast rute mellom kaianleggene deres på Manhattan og bananrepublikkene deres i Latin-Amerika. Vi demonstrerte, vi også, ja, jøss, mot Vietnamkrigen og alle andre imperialistiske kriger foran FN-bygningen på Manhattan. Vi marsjerte mot kongressen i Washington for borgerrettigheter. Men i USA var det ikke noe særlig snakk om seksdagerskrigen i Israel og slett ikke om m-l. Det spesielle med akkurat den tida, føler jeg, var at vi trodde alt var mulig, alle sammen. Jeg mener, det var ikke bare m-l.

Erik: Noe av det jeg synes musikalen fikk fram best, var holdninga til m-l-bevegelsen, og det virkelig spesielle i det politiske Norge å støtte palestinernes kamp. Det var jo en av årsakene til at SUF(m-l) brøt med SF. Jeg har lest ungdomsboka di Toccata Fuge som med utgangspunkt i New York blant annet handler om motstanden mot Vietnamkrigen. Det var ikke enkelt å være motstander av krigen i USA, men det var ikke akkurat Olaf Palme-tilstander i Det Norske Arbeiderpartiet, mens du demonstrerte utenfor FN-bygningen. Eller tar jeg feil, var spenningene større i AP om Israel og Vietnam enn det jeg tror? Du var jo innafor.

Unni: Hvis vi rykker fram til neste tidsepoke i musikalen (m-l), 1970-åra, så kan du si at jeg var innafor. I Norge var sympatien for Israel enorm, i den grad folk brydde seg i det hele tatt, da. Jeg mente nok på den tida at Israel kjempet med ryggen mot veggen, og klappet nærmest da de «vant» seksdagerskrigen. Mediakjøret for Israel var massivt. Da jeg mønstret av den siste båten min, i Saudi, mellomlandet flyet hjem i Beirut. Der hadde Israel sveipa inn en tid i forveien og bomba alle Libanons kampfly sønder og sammen, på bakken, en liten rakett mot hvert fly. Vi satt i flyterminalen og så kratrene. Og jeg beundret Israel som hadde «klart det». Men så gikk flyet videre til Fornebu, da, og her hjemme var folk opptatt av en eneste ting: Ja eller nei til EF. Resten av verden var bare et annet sted, opplevde jeg.

Erik: Jeg meldte meg inn i SUF(m-l) i 1972 etter å ha tenkt meg lenge om og lest mye Mao og NKPeren Regi Enerstvedts gode bok, Dialektikk og samfunnsvitenskap. SUF(m-l) var en befrielse, det var mange som trodde det var mulig å skape en verden uten sult og krig. Talekorene i begynnelsen av musikalen reagerte jeg kraftig på, og framtoninga av partisekretæren. Jeg fikk assosiasjoner til Hitlerjugend av måten partisekretæren stirret på. Selvsagt var det noe galskap over trøkket vårt på den tida, selvsagt var det enkeltpersoner som ble med og som like etterpå meldte seg inn i Maranata. Men jeg oppfattet oss ikke som fanatiske, mest som befriende – og ganske humoristisk. De blikkene fra han partisekretæren synes jeg var veldig ubehagelige.

Unni: Vi hadde da sannelig nok med vår egen partisekretær, Håkon Lie. Han er også fundamentalist, på sine premisser. Forresten har jeg ett m-l-minne, det må ha vært i -68, om bord i MS Ada av Haugesund, på vei fra Singapore til Kobe. En del av jobben min var å ta værmeldinger hver fjerde time. Det var et nettverk av kystradiostasjoner som sendte værmeldinger på engelsk til alle skip. Radio Singapore dekket området fram til Filippinene, der overtok radio Manila, og da vi kom gjennom Luzonstredet  og inn i Sørkinahavet, overtok Radio Beijing, skjønner du. Og de sendte en helt strøken værmelding til alle skip, på engelsk, de også, bare at den begynte sånn: «Denne værmelding er tilegnet formann Mao, den rødeste sol som skinner i våre hjerter …»

Erik: Jeg tror du syntes Mao-værmeldinga var litt komisk, men hva med partisekretæren?

Unni: Jeg synes Mao-værmeldingen var rørende, ikke komisk. Og for folk i Kina betydde Mao helt åpenbart mange slags store sprang framover. Mao dukker opp i (m-l)-musikalen også. Vi er kommet fram til 1975, til sentralismen og de sosialistiske «fyrtårna» Kina og Albania, og 1976 med Maos død og Albanias brudd og ideologisk krise i m-l-bevegelsen. Dette blir ei vanskelig tid for m-l-erne Erla og Aksel i musikalen også. De er ektepar nå med to barn og store diskusjoner om likestilling og barnepass og «saka» som er viktigere enn alt. For meg betydde den perioden likestilling, kvinneår og alt det derre der, husker jeg. I 1975 og -76 var jeg tilbake i Larvik og jobbet for den lokale AP-avisa, Nybrott. Jeg hadde småbarn og sjonglerte som best jeg kunne med arbeidsfordeling i hjemmet. Du skjønner, jeg hadde seilt til sjøs siden jeg var atten og hatt menn til å lage maten min og gjøre reint rundt meg og ta oppvasken og skjønte veldig godt dem som gjerne ville ha det sånn hele livet. Det skulle jeg også gjerne hatt.

Men for m-l, i virkeligheten, og i musikalen (m-l) var det gudene som falt, da, den rødeste sol som skinte i våre hjerter, og hjelpe og trøste så mye kritikk m-l-erne har fått for den tiden der! Jeg husker at jeg startet en avisdebatt i Nybrott mot ei bok Håkon Lie skrev på den tida, kommunisthets, skrev jeg. Boka, eller pamfletten, het Hvem kan vi stole på?. Han gadd aldri svare, men noen andre ihuga partifeller tok agnet, og det ble da en liten debatt av det. Nå, i tilbakeblikk, kan vi vel bare riste på hodet og spørre oss hvor troverdige Håkon Lie og hans venner i Amerika var. Det var det jeg stilte spørsmål ved den gangen. Og det er jeg litt stolt av, da.

Erik: I 1972 hadde jeg bilde på veggen av Mao og Lenin. Husker fars blikk da han åpnet døra og Vladimir i helfigur slo mot han. Og jeg tenker fortsatt at takk og pris for revolusjonen i Russland og at de turte å prøve å bygge sosialisme til tross for at de som skulle ha blitt maktas herskere ikke kunne lese og strøm bare var forbeholdt rikfolk. Hvordan ville det vært i Kina i dag uten kommunistene og revolusjonen i 1949? Kanskje som i India der folk dør som fluer?

Unni: I musikalen synger reisesekretæren Angrearie tilegnet professor Hagtvet og alle andre lunkne demokrater, går jeg ut ifra. Hva tror du Rudolf Nilsen ville ha sagt om angrekravene fra herrene Helskog og Hagtvet? – «Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil …»

Erik: Jeg likte Rudolf Nilsen bedre før enn nå. Tror ikke vi behøver å være så veldig «rene og ranke», og definitivt bør vi tvile, dvs. stille spørsmålstegn hele tida. Men Rulle hadde rett at vi ikke må gi opp. Jeg tror det er sånn at de mest firkanta holder kortest, for de kommer ikke til å kjenne seg igjen i verden lenge, og en verden som er ukjent er vanskelig å forandre. Marxisme er ikke leveregler eller oppskrifter, men en kritisk teori med utgangspunkt i et klassegrunnlag. Det er en teori i utvikling, men målet er frihet.

Unni: Jeg er hjertens enig i at det er de mest firkanta som først slutter å kjenne seg igjen i verden. Se bare på Håkon Lie. Han skjønte aldri at AP kunne «tape» EU-kampene. Han mener at man må beskytte demokratiet mot menneskene som bor i det.

Men hvorfor føler m-l-erne at de må unnskylde seg hvert eneste valgår for at de har brent for noe? Vi blir så fort historieløse. Jeg husker så tydelig at solidaritet betydde noe helt annet i 70-åra enn i dag, for alle oss andre også, ikke bare for dere i m-l-bevegelsen. Det er bare det at vi må tenke oss om og tenke riktig godt etter for å virkelig legge merke den gradvise egotrippen vi har vært med på alle sammen de siste tretti åra. Hos oss i Arbeiderpartiet for tretti år siden kunne vi ikke ha hatt den stygge kritikken av Jagland for åpen mikrofon som vi hadde før siste valg.

Ja, vi var autoritetstro, vi også. Og ukritiske. Jeg var på Arbeiderpartiets landsmøte i 1977. Der markerte vi Einar Gerhardsens 80-årsdag. Og da 250 delegater sang Internasjonalen, var det høy stemning, fellesskap, solidaritetstripp. Ingen av oss tenkte på at vi skulle ha femretters  jubileumssupé om kvelden da vi sang «De stjeler vårt arbeid, beskjærer vårt brød, til arbeide, liv eller død»… . Og vi tenkte ikke over det da vi sang Sleggene synger neste morgen heller. Jeg mener, det var tross alt gått over tretti år siden krigen og – «Enige skarer i trampende takt, styrker vår sak, øker vår makt», sang vi.

Erik: Jeg husker at det i et eller annet skriv i 1972 sto at SUF(m-l) ledet arbeiderklassen. Jeg trodde de mente noen annet enn det som sto der, bokstavelig talt. For det var sjølsagt bare tull. Men vi prøvde, og på noen områder etter noen år spilte vi en stor rolle i fagbevegelsen.

Unni: Ja, det derre der syntes jeg var ganske patetisk, husker jeg. Ærlig talt. Vi var arbeiderklasse, og trengte vi noen til å tenke for oss? Spurte vi.

Skjønt bevares. Vi var lojale og solidariske i syttiåra, vi også. Det var ikke bare dere. Jeg husker for eksempel at jeg intervjuet en gammel AP-veteran og spurte:

– Var du tilhenger eller motstander av Nato?
– Tilhenger, så klart, det var vi, nesten alle sammen.
– Okei, men hvorfor var DU det?
– Jo, du skjønner, Einar sa det var best, og så tenkte jeg at så var det vel best, da.

Og det var ikke bare Einar. Rundt omkring i kommunene satt det ordførere som ganske mektige bygdehøvdinger i år etter år etter år, akkurat som Einar satt og satt, mange små og store soler rundt omkring, ikke bare i Kina. Og DET var IKKE bare bra.

Erik: Den delen av kritikken av m-l-bevegelsen for å ha vært udemokratisk i sin ungdom, har jeg vanskelig for å forholde meg til. Saklig sett har jeg mange argumenter for at dette var en bevegelse som bygde på et demokrati nedenfra. Jeg husker det første utkastet til partiprogram for AKP. Det delte jeg ut i garderobene på skipsverftet i Tønsberg, Kaldnes Mek. Det var i hvert fall en intensjon om at vi ikke bare skulle lære bort, men være i dialog. Andre forteller at det var hardt å nå fram med synspunkter som var avvikende. Mulig jeg var for nær makta (var leder i Vestfold AKP de første åra), mulig jeg ikke ble herja med, mulig jeg lukker øynene. For etter som tida har gått, er jeg mer åpen for at det var et skeivt forhold mellom demokrati og sentralisme. Kanskje var det kvinneopprøret på midten av 1980-tallet, med en uavbrudt rekke med partiledere fram til Jorun Gulbrandsen i dag som var «oppgjøret» som ble gjort i praksis.

Min erfaring med AP er veldig knyttet til de femten åra jeg var platearbeider. Lars Skytøen var leder av Jern og Metall og Kaldnes-klubben var ledet av Jernlaget. Jeg tror jeg ble valgt til nestleder i klubben på grunn av behovet for å reise kamp mot nedleggingstruslene – men kanskje også som et frisk, og jeg tror demokratisk, pust. Håkon Lie var ikke bare en person, men et begrep, selv om han hadde forlatt APs partikontorer på det tidspunktet.

Du jobbet i Nybrott på den tida. Kjenner du deg igjen, eller må jeg skifte briller?

Unni: På den tida var Håkon Lie blitt en patetisk gammel gubbe, med mine briller. Han var så forbanna på Einar at han reiste seg og forlot landsmøtet da Einars 80-årsdag skulle markeres, og slikt kan en jo bare riste på hodet av. Vi holdt rådslag og studiesirkler om hvert eneste partiprogram, vi også. Men i hvor sterk grad vi ble hørt, er vanskelig å si. Abortsaken som kom inn i programmet etter et benkeforslag på landsmøtet var i hvert fall ei rein arbeidsulykke.

Jeg er enig i at sentralstyringa var udemokratisk. Men solidaritetssamfunnet skulle vi gjerne ha beholdt. Ingen av oss er jo rike og unge og sterke hele livet. Og hvor langt må det gå før folk flest begynner å skjønne det igjen?

Musikalen (m-l) ruller videre til perioden 1999 til 2003. Nå er det Erla og Aksels voksne barn, Runa og Georg som spiller hovedrollen. Runa er blitt med i Rød Ungdom, og Georg har vervet seg til beredskapsstyrken og drar til Kosovo. Og så slutter musikalen der den begynte, ringen sluttes med Runa og kjæresten i Rød Ungdom i demonstrasjon mot Israels aggresjon i Palestina. – «Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil» …

Bokomtale

ved Gunnar Rutle

Kunnskapssenteret De Facto har i mange år forsynt interesserte med argumenter mot nyliberalismen. Boka Privatisering – en kritikk er nylig kommet ut. Boka kan på mange måter ses på som en oppfølger av Den nyliberale revolusjonen – om angrepet på velferdsstaten som Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen skrev for fire år siden.

Eilertsen og Bjerke sin bok har dessverre ikke vakt samme interesse i pressen som Tredje venstre-boka til Marsdal og Wold. Særlig syns jeg det er trist at Klassekampen ikke bryr seg, for etter min mening er De Factos nye bok – og forløperen – viktigere for de som ønsker å bidra til å snu utviklinga i Norge.

Boka gir også en mer materialistisk analyse av de økonomiske drivkreftene bak utviklinga enn det vi finner i Marsdal/Wolds bok.

Moderne – eller tilbake til forrige århundreskifte?

Boka starter med litt historikk i kapitlet «Markedet slår tilbake». Hvis du er blant dem som ikke tror på Erna Solberg og hennes venners prat om at dette er modernisering, så finner du argumenter her.

Noen tiår med ekstrem markedsøkonomi rundt forrige århundreskifte var en medvirkende årsak til at sosial(istisk)e bevegelser vokste seg sterke. De ble i stand til dels å trekke noen områder ut av markedet og over på offentlige (og demokratisk kontrollerte) hender, og dels å vinne oppslutning om at det offentlige bygde ut fellesområder som privat kapital ikke hadde økonomiske muskler nok til å klare.

Fra 70-tallet av har en fallende veksttakt i de kapitalistiske landene presset fram dagens utvikling med privatisering. Kapitalen er på desperat jakt etter nye markeder og nye felt der de kan gjøre profitable investeringer.

Men kampen mellom plan og marked er ikke ny. Den pågikk gjennom hele nittenhundretallet. Ingen av dagens argumenter er nye eller moderne. Ingen av resultatene heller. Tvert imot: Det vi ser nå, er en tilbakevending til den ekstreme markedsøkonomien vi hadde for omtrent 100 år siden.

Eneste dokumenterte resultat: ekstrem forskjell mellom rik og fattig

Fellesoppgaver som post, tele, kraft, samferdsel m.m krevde store fellesløft fra samfunnet – staten – for å kunne bygges ut. Det offentlige tok ansvaret i oppbyggingsfasen. Nå er vi over i høstingsfasen. Ikke rart at Erna Solbergs moderne venner ønsker å overta nå. Og hvorfor skal det ikke være mulig å gjøre profitt på skole og helse?

Boka dokumenterer grundig at privatisering og skatteletter ikke er noe vidundermiddel for vekst. Undersøkelser viser at verdiskapningen ikke er større i land med liten offentlig sektor enn i land med stor. FrPs og Høyres yndlingsargument for skattelette – at det skulle føre til at folk jobber mer – kan heller ikke dokumenteres. Det eneste åpenbare resultat av ekstrem markedsorientering er grotesk polarisering mellom rik og fattig – i USA tjener for eksempel lederne i de største selskapene 1.000 ganger gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Og vi er på god vei også her til lands.

Ansgar Gabrielsen tappet statskassen for hundrevis av millioner uten å bli straffet for det. Historien om det finner du i slutten av kapittel 1. Der, og i kapittel 2: «Kunsten å selge arvesølv», finner du en omfattende gjennomgang av hvordan skiftende norske regjeringer har gått fram for å privatisere de viktigste statsforetakene, og hvem som tjener på det. Du får også beskrivelsen av hvordan boligsektoren ble snudd fra å være offentlig styrt og subsidiert til å bli et lukrativt område for profitt og spekulasjon.

Anbud og konkurranseutsetting funker ikke – la pengene følge pasienten.

I kapittel 3, 4 og 5 går forfatterne inn på metodene som brukes for å slippe profittinteressene inn på de områdene vi tradisjonelt har forbundet med velferdsstaten. Visste du at det meste av konkurranseutsetting i Norge hittil har vært temmelig mislykket, også sett fra kapitalistenes synsvinkel? Problemet har vært at skal du gjøre profitt på skole og helse, må du enten få folk til å arbeide mer eller tjene mindre.

I England klarte Thatcher og etterfølgere å få til det: svake fagforeningene og stor arbeidsledighet gjorde det mulig å presse arbeiderne over på dårligere avtaler. I Norge står fagbevegelsen fortsatt sterkt, og arbeidsledigheten er ganske liten. Dermed har det til nå vært lite å hente.

Gjennom 1990-tallet argumenterte privatiseringstilhengerne helst som voktere av den offentlige pengesekken: Ved å sette offentlige oppgaver ut på anbud skulle de offentlige utgiftene reduseres. Slagordene var av typen «mer helse for pengene». Men siden resultatene har vært dårlige, ser det ut til at privatiseringstilhengerne nå mer og mer satser på en annen vei: «pengene følger brukerne». (Se også artikkelen til Rolv Rynning Hanssen i dette nummeret av Røde Fane, red.) Dette har også den fordelen at de kan bruke argumentet «større frihet for den enkelte», et argument som har stor gjennomslagskraft.

Forfatterne argumenterer godt for hvordan systemet med «pengene følger brukeren» vil drive fram et todelt velferdssystem: Et dårlig – og stadig dårligere – offentlig tilbud for de fattige som ikke har råd til å betale ekstra for tilleggsgoder, og et langt bedre profittbasert tilbud for dem som kan betale ekstra.

Hvordan Oslo kommune tapte 10 millioner på konkurranseutsetting

Kapitlet «Bestemor på anbud» gjennomgår det som har vært prøvd av anbud og konkurranseutsetting av sjukehjem. Dette kapitlet burde være obligatorisk lesestoff for alle kommunestyrerepresentanter som skal ta stilling til slike saker. Ikke minst bør historien om hvordan det svenske (men Orkla-eide) omsorgskonsernet Carema stakk av fra en tapskontrakt på Vinderen sjukehjem i Oslo, være en tankevekker. Kontraktsbruddet påførte Oslo kommune 10 millioner i ekstrautgifter (her snakker vi altså virkelig om å spare penger på konkurranseutsetting). Likevel har Carema gjennom dyktige finansmanipulasjoner (et datterselskap uten verdier og egenkapital) gjort det umulig for Oslo kommune å få erstatning, sjøl om kommunen etter all sannsynlighet vil vinne i en rettssak.

I de neste kapitlene tar forfatterne for seg utviklinga på ytterligere tre områder:

• Privatisering av renovasjonen og de dramatiske følgene av den siste endringen av forurensingsloven.
• Kvalitetsreformen i høyere utdanning, der de blant annet ser på konsekvensene av at universitetene får betalt etter hvor mange studenter de får gjennom studiene uten stryk.
• Og sist, men ikke minst: de gjennomgår og kritiserer forslaget til pensjonsreform.

Det vil føre for langt å gå inn på alle disse feltene i denne anmeldelsen. Les sjøl, og bli vis!

Boka avslutter med et oppsummerende kapittel, som blant annet går inn på konsekvensene for fagbevegelsen.

Jeg syns ikke boka er helt klar i strukturen. Boka skjemmes litt av at enkelte ting gjentas i flere kapitler. Men slike feil er likevel underordnet. Det viktigste nå er å få argumentene og analysene ut til folket. Og det er ikke tvil om at Roar Eilertsen og Paul Bjerke har laget en bruksbok med masse ammunisjon for privatiseringsmotstanderne. Løp og kjøp!

Hva jeg savner – eller en oppfordring til forfatterne

Jeg savner behandling av to saker:

Det ene er en kritikk og analyse av nyorganiseringa av kommune-Norge, der KPMG (og andre konsulentselskap?) gjør seg dobbelt rike:

• Først ved å selge blåkopier av konsulentutredninger om to-nivå-kommuner til et utall kommuner – en kommunemodell som legger til rette for anbud og konkurranseutsetting.
• Deretter på selge konsulenttjenester til de private selskapene skal inn i det nyåpnete kommunemarkedet.

Det andre området jeg savner er en analyse av Clemets stille revolusjon i skolen.

Men det er kanskje emne for en eller flere nye bøker? Ikke vent fire år med dem!

av Siri Jensen

Finanskapitalen i EU har helt siden opprettelsen av det indre markedet ønsket tilgang til de enorme pensjonsmidlene som ligger i de offentlige pensjonsordningene i hele området. Offensiven for privatisering av offentlig sektor har ikke bare handlet om et økt marked for private tjenester, men i like stor grad om økt tilgang til kapital.

Det europeiske rundebord av industriherrer (ERT) (note 1) har derfor lenge vært pådrivere for omlegging av pensjonsordningene, fra systemer bygd på løpende utbetalinger over statsbudsjettet, eller i noen land fra arbeidsgivere, til ordninger basert på oppbygging av fond. Utviklingen har likevel gått for langsomt for kapitalinteressene, og ulike nasjonale regler for plassering av pensjonsmidler hindrer den frie flyten av kapital. I 1999 var den samlede verdien av pensjonsfond i EU anslått til å være på 2.000 milliarder euro. Kommissæren for det indre markedet, Fritz Bolkenstein, uttalte i 2000 at om alle land hadde hatt relativt sett like store fond som Nederland, ville det skaffet 3-5 tusen milliarder euro til EUs kapitalmarked (note 2).

Samtidig har gjennomføring av den økonomiske unionen (ØMU) og innføring av euro ført til at spørsmålet om økende pensjonsutgifter har blitt mer akutt. Stabilitetspakten har ført til at store pensjonsforpliktelser i ett land ikke lenger bare er et nasjonalt anliggende. Det kan føre til underskudd på statsbudsjettene som er i strid med stabilitetskravene, og til at de økonomiske byrdene ved felles valuta veltes over på andre land, dvs. at euroen trues. Det er i dag sterk strid på grunn av at EUs ministerråd lot være å gripe inn i forhold til underskuddene i Frankrike og Tyskland, slik de har gjort i forhold til mindre land.

For det tredje prioriterer EU nå stadig høyere å sikre fri flyt av arbeidskraft. Det er for eksempel noe av hensikten med Østutvidelsen at økt bevegelse av arbeidskraft skal bidra til å bryte ned rettigheter og fagforeninger i de gamle EU-landa. Ulike pensjonsrettigheter i EU-landa hindrer en slik fri flyt, fordi de ikke nødvendigvis er sammenliknbare og lette å ta med seg over grensene.

Dette er bakgrunnen for at pensjon er blitt et sentralt spørsmål innafor EU. ERT legger som vanlig premissene, i et eget notat om pensjon fra 1999, publisert i 2000: «Europeiske pensjoner – en appell om reform. Pensjonssystemer som Europa virkelig har råd til». Her beskriver de situasjonen og trekker opp linjene framover, og kommer med anbefalinger både til EU og til medlemslanda.

Beskrivelsen kjenner vi fra vår hjemlige arena: Det blir for få yrkesaktive til å betale for såkalt generøse pensjoner til den raskt økende andel pensjonister. Resultatet vil være at det trengs høyere skatter og større bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette står i motsetning til forbedringer av konkurranseevne og økt økonomisk vekst. Økt gjeld vil true euroen, økte bidrag fra arbeidstakere kan føre til høyere lønnskrav og til økt arbeidsløshet.

ERT understreker at reformene ikke vil være de samme i alle medlemsland, men slår fast at det trengs felles prinsipper til grunn for reformene hvis de skal bidra til å oppnå felles mål.

Oppfordringer til EU-systemet

ERTs oppfordringer til EU-systemet konsentrerer seg om fri bevegelighet av arbeidskraft og kapital. De fire frihetene er en del av det indre markedet, og nye regler vil derfor kunne bli en del av EØS-avtalen selv om det handler om skattepolitikk og sosiale rettigheter.

ERT mener at retten til å overføre pensjonsrettigheter over grensene bør inkluderes i selve begrepet om unionsborgerskap. Det er nødvendig å gradvis redusere nasjonale regler som gjør dette vanskelig. De nevner særlig regler om ulike former for opptjeningsperioder for å oppnå fulle rettigheter. Hos oss vil dette dreie seg både om regelen om 40 års opptjeningstid for å få full tilleggspensjon (*) og besteårsregelen som sier at størrelsen på pensjonen regnes ut fra de 20 beste år. Dette er nettopp regler som Pensjonskommisjonen (PK) nå ønsker å endre.

Det andre hovedpunktet dreier seg om fri flyt av kapital. Det trengs skatteregler som ikke hindrer fri bevegelse av pensjoner, og det er viktig å hindre at det settes nasjonale begrensninger på hvordan private pensjonsfond skal investeres.

Oppfordringer til medlemslandene

ERT har mange direkte oppfordringer til medlemslandene. De bør prioritere offentlige pensjonsutgifter til det som ikke det private marked kan gjøre, for eksempel å garantere de eldre en grunnleggende levestandard. Dette er tenkningen som ligger til grunn i FrPs pensjonsforslag: felles garantipensjon til alle finansiert av skatten. Utover dette overlates alt til tjenestepensjoner og private forsikringer.

Landa bør sikte seg inn på en riktig balanse mellom offentlige og private pensjonssystemer, dvs. si redusere offentlige systemer, og sørge for at en betydelig andel av pensjonsordningen bygger på fond. De bør åpne et marked for private pensjoner og sørge for konkurranse mellom pensjonstilbydere. Enkeltpersoner skal oppfordres til å spare til pensjonsalderen. PKs forslag imøtekommer disse ønskene, gjennom å redusere nivået på Folketrygden vil de i praksis bidra til økning i private pensjonsforsikringer. Allerede forslaget fra PK har ført til økt marked for forsikringsselskapene. Fondering av deler av pensjonene i Statens Pensjonsfond skal sikre at oljepengene reserveres for investeringer i utlandet, og ikke brukes til utvikling av industri, infrastruktur eller offentlig virksomhet i Norge.

ERT anbefaler en heving av pensjonsalderen, slik det allerede er gjort i flere EU-land, og å sørge for at eldre arbeidstakere har økonomiske fordeler av å jobbe utover pensjonsalderen dersom de ønsker det. PKs modell erstatter dagens mulighet til å gå av med AFP med rett til å gå av ved 62 år med lavere pensjon resten av livet. Lavtlønte skal ikke engang ha den retten, de vil ikke ha tilstrekkelig opptjening.

De mektige industriherrer fraråder at pensjonsutgiftene skal økes gjennom at de knyttes opp til lønnsutviklingen. Gamle, fattige kvinner er langt fra deres virkelighet. PK går inn for at pensjonene ikke lenger skal reguleres etter lønnsutviklingen. Dette har vært en målsetting til nå, og selv om pensjonene i perioder har vært underregulert, har det gitt pensjonistene en plattform å slåss på. Nå skal pensjonene reguleres etter gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen.

ERT mener det er viktig å fremme et sosialt partnerskap mellom arbeidstakere og industrien når det gjelder å framskaffe pensjonsinntekt, dvs. øke betydningen av tjenestepensjoner. Samt sørge for skattefordeler der arbeidstakere bidrar til tjenestepensjonssystemer.

Til slutt går ERT inn for at medlemslanda skal overvåke mer presist utviklingen av framtidige offentlige pensjonskostnader. PK foreslår at det årlig skal lages et regnskap der det framgår hvor mye av de framtidige pensjonsutgiftene som er fondert i Statens Pensjonsfond, og hvor mye som ikke er dekket opp. De vil også legge inn et kontinuerlig press for kutt i pensjonene. Dersom de ufonderte pensjonsforpliktelsene, altså de som ikke er dekket opp i fondet, overstiger en viss prosent av BNP, skal regjeringen være pålagt å foreslå endringer i finanspolitikken eller ytterligere innstramminger i pensjonene. Dette har først og fremst en pedagogisk hensikt, for utbetaling av pensjoner avhenger uansett fond av realøkonomien på tidspunktet pensjonene skal betales ut, ikke hvor mye det er i fond. Pensjonsfondet er et opplegg for at oljepengene aldri skal brukes. Og dette er ikke nok, hver innbygger skal årlig få et brev der det går fram hvor mye av vedkommendes opptjente rettigheter som har dekning i fondet. Slik at alle skal løpe til private forsikringsselskaper.

Oppfølging i EU-systemet

ERT legger normalt premissene for mye av det EUs organer vedtar. Lisboa-strategien (2000) slår fast at EU skal bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi i 2010(!). Som et ledd i dette vedtok rådsmøtet i Stockholm i 2001 en målsetting for gjennomsnittlig yrkesaktivitet blant eldre arbeidere (55-64 år) på 50 % i 2010. EU-toppmøtet i Barcelona mars 2002 vedtok en målsetting om 5 års økning i effektiv pensjonsalder innen 2010. EU-kommisjonen slår fast at dette betyr at landene skal nå et mål om at folk flest skal stå i arbeid til de er 65 år.

Dette er fulgt opp med en serie rapporter og anbefalinger fra EUs økonomiske råd (note 4):

• Øke yrkesaktiviteten hos eldre arbeidere og heve effektiv pensjonsalder.
• Øke sammenhengen mellom det folk betaler inn og hva de får ut, blant annet ved at pensjonene reguleres ned ved økende levealder (det PK kaller delingstall).
• Hindre vekst i utgifter gjennom å fjerne besteårsregler og indeksere pensjonene etter prisutvikling istedenfor etter lønnsutvikling.
• Økt fondering.

Det er også vedtatt et direktiv om tjenestepensjonsordninger (note 5) som et første skritt på veien mot et indre marked for tjenestepensjoner. Direktivet åpner for at institusjoner som tilbyr tjenestepensjoner skal kunne drive virksomhet over landegrensene. Hva som har skjedd med dette direktivet i EØS-sammenheng, har jeg ikke oversikt over.

Hvem bestemmer?

Pensjon ligger i skjæringspunktet mellom de fire friheter og nasjonal kontroll med velferdspolitikken. EU forholder seg til pensjonsreformer på tre nivåer. Stabilitetspakten trekker opp de overordnete rammene for den økonomiske politikken, med sine begrensninger på underskudd.

For det andre er reformer i pensjonssystemene en del av det som heter Broad Economic Policy Guidelines. Dette er sentrale styringsverktøy for koordinering av den økonomiske politikken, og vedtas årlig av finansministrenes råd og godkjennes av Ministerrådet. I 2001 ble EU enige om en tredelt strategi (note 6) for å sikre bærekraftige offentlige finanser og håndtere problemene med flere eldre:

• Øke yrkesaktiviteten.
• Reformere pensjons- og omsorgssystemene for å gi dem et sunt økonomisk grunnlag, inkludert større grad av fondering av offentlige pensjoner.
• Raskere nedbetaling av offentlig gjeld.

På det tredje nivået understrekes det at spørsmål om sosial trygghet ligger innenfor medlemslandenes eksklusive kompetanse. Derfor er det den «åpne metoden med koordinering» som er måten en samkjører diskusjonen av konkret strategi i det enkelte land. I 2002 laget alle medlemslandene en rapport som beskrev deres eget arbeid med å sikre bærekraftige pensjonssystemer. Disse ble diskutert og la grunnlag for en rapport til rådsmøtet våren 2003 som oppsummerer utfordringene og legger grunnlag for felles politikk (note 7). Presset på det enkelte medlemsland er stort.

Det haster

Pensjonssystemene er en integrert del av den offentlige økonomien og av samfunnskontrakten i de enkelte land. Selv om det har skjedd og skjer endringer, går dette ikke så fort som ERT – og EU-kommisjonen ønsker seg. Motstanden er stor og nedskjæringspolitikk har store politiske omkostninger. EU anbefaler metoden med nasjonal konsensus både mellom partier og med fagbevegelsen for å få endringene gjennom, men ser at dette i praksis er vanskelig.

Problemet er at de faktisk har dårlig tid. ERT er i sitt notat opptatt av det de kaller et «mulighetens vindu»: «Det tidsrommet, ‘window of opportunity’, da det er mulig å gjennomføre reformer er veldig begrenset. I de neste 10 til 15 år vil den store etterkrigsgenerasjonen begynne å gå av med pensjon og de politiske omkostningene ved betydelige pensjonsreformer vil bli mye høyere.»

Noter:

• 1) Egil Myklebust, Norsk Hydro, deltar i ERT [Tilbake]
• 2) Sitert etter Andreas Holm Bakke, i Arena Report 4/2000 [Tilbake]
• Note 3 er tatt inn som peker i teksten
• 4) EPC/ECFIN/275 final, Brussel 5. juli 2002 [Tilbake]
• 5) Direktiv 2003/41/EG (svensk utgave) [Tilbake]
• 6) EPC/ECFIN/237/02 final, 5. juli 2002 [Tilbake]
• 7) http://europa.eu.int/comm/employment_social/soc-prot/pensions/index_en.htm#1 [Tilbake]

Stabilitetspakten krever at de nasjonale statsbudsjettene aldri må ha større underskudd enn 3 % av nasjonalproduktet. For hver prosent underskuddet overstiger de 3 prosentene, skal en kvart prosent av nasjonalproduktet betales som depositum til Brussel og først fås tilbake når underskuddet er under 3 %. [Tilbake]

Retting:
I papirutgaven av bladet står det her «full tjenestepensjon». Det skal altså være «full tilleggspensjon». [Tilbake]

av Kjersti Ericsson

Hvordan ser Indias arbeiderklasse ut? Det spørs hvor du leter.

Arbeidsmarkedet i India kan deles i en formell (eller organisert) og uformell (eller uorganisert) sektor. Ifølge en samtale med en Delhi-representant for den sterkt venstreorienterte fagforeninga AICCTU (All India Central Council of Trade Unions), arbeider ca 20 % av Indias arbeiderklasse i den formelle sektoren. Av disse er rundt 50 % i offentlig sektor, 50 % i privat sektor. Den formelle sektoren utgjøres av større bedrifter og firmaer der lønnstakerne har et ordnet ansattelsesforhold, der virksomheten er lovregulert og organisasjonsprosenten høy.

Men flertallet av Indias arbeiderklasse befinner seg i den uformelle sektoren, som består av hele variasjonsbredden fra små bedrifter til arbeidere som jobber på kontrakt i sitt eget hjem. Innimellom er det alle slags overganger. Det finnes boligområder i Delhi der det er en fabrikk nesten i hvert hus. Denne delen av arbeidsmarkedet er utenfor all slags regulering. Mange av småfabrikkene er overhodet ikke registrert, og driver illegalt. Arbeidsforholdene er elendige, faglige rettigheter finnes ikke og organisasjonsprosenten er svært lav. Hittil har ikke de etablerte fagforbundene brydd seg stort om denne delen av arbeidsmarkedet, sjøl om dette er i ferd med å endres nå. Men det er i denne sektoren AICCTU driver virksomheten sin.

Et kjønnsdelt arbeidsmarked

Indias delte arbeidsmarked er også kjønnsdelt. Mennene er i flertall i den formelle sektoren, kvinnene i den uformelle. Raj (1988, side 68) mener dette er en følge av den indiske statens økonomiske strategi: Statens linje var å konsentrere offentlige investeringer om en planlagt oppbygging av tungindustrien. Forbruksvarer måtte dermed produseres i det Raj kaller den «uorganiserte» sektoren. Det dreier seg blant annet om småbedrifter litt i «utkanten» av produksjonslivet. Disse småbedriftene unngår fagorganisering og berøres lite av arbeidervernlovgivning. De unndrar seg en del skatter og trenger ikke konsesjon. Disse småbedriftene ansetter blant annet kvinner som produserer varer hjemme, for stykkpris, i stil med manufakturen i kapitalismens barndom. Slike produksjonsformer er bevisst tatt i bruk for å kunne konsentrere de store midlene på den tungindustrielle satsinga. Kvinnenes skjebne er uløselig knyttet til denne utviklingsmodellen, sier Raj. Deres samfunnsmessige stilling gjør at de har små muligheter i den «organiserte» sektoren, for eksempel i storindustrien. Kvinners behov for inntekt, og for å dekke reine livsnødvendigheter driver dem inn i den eneste sektoren som tar imot dem. Den valgte strategien har skapt to økonomiske sektorer, med radikalt forskjellige lønns- og arbeidsforhold. Kvinnene er blitt et ekstrautbytta underproletariat uten rettigheter.

Den indiske staten satset tidligere på en strategi der en skulle bygge opp egen produksjon for å erstatte import. Fra midten av 1980-tallet er denne strategien blitt lagt om. Nå er det «eksport-ledet vekst» som er i skuddet. I alle havner og kystområder i Delhi finnes det nå spesielle eksportsoner. Og arbeiderne der er ofte unge kvinner. I tillegg til elendige arbeidsforhold og manglende faglige rettigheter hører seksuell trakassering til dagens orden.

En kunne tenke seg at den formelle økonomiske sektoren utgjorde den moderne og «utviklete» delen av indisk økonomi, mens den uformelle delen var et slags tilbakeliggende etterslep, som ville forsvinne etterhvert. Men i dag er det den uformelle sektoren som vokser. Den nye økonomiske politikken har gjort frihandel, privatisering og deregulering til honnørord i det indiske borgerskapet. Mange av småbedriftene ble opprettet for å være underleverandører til store offentlige virksomheter. Men nå bygges offentlig sektor ned, regjeringa privatiserer, og fremmed kapital kommer inn. Ofte er det imidlertid vanskelig å skille mellom utenlandsk og indisk kapital. Lange kjeder av underleverandører gjør det umulig å spore virksomheten tilbake til den virkelige kapitalen bak. Industrislakt er vanlig, kapitalen trekkes ut og brukes til spekulasjon i stedet for produktiv virksomhet. Hovedtendensen nå er at den uformelle sektoren «invaderer» den formelle, blant annet i form av ulike typer kontraktarbeid.

Arbeiderklassen i den formelle sektoren var helt uforberedt på den utviklinga som kom med den nye økonomiske politikken. Nå står de i en defensiv posisjon. Men situasjonen har tvunget de tradisjonelle fagforbundene til å revurdere synet på den uformelle sektoren. De kan ikke lenger ignorere det som skjer der. AICCTU jobber da også systematisk for å bygge allianser mellom arbeidere i formell og uformell sektor – blant annet gjennom gjensidige støtteaksjoner til hverandres kamper. Også i India er det å oppnå enhet mellom den mannlige og kvinnelige delen av arbeiderklassen helt avgjørende for hele klassens framtid.

Men arbeidet med å organisere de som jobber i uformell sektor, støter på mange hindringer. Aller vanskeligst er det kanskje å organisere de hjemmebaserte arbeiderne. Ofte jobber én enkelt arbeider i forhold til én oppdragsgiver. De er svært spredt, har ingen kontakt med hverandre og ser derfor ikke muligheten for kollektiv kamp. I andre tilfelle er det et omfattende hierarki av underkontraktører mellom arbeideren og den som til slutt selger produktene (blant annet som vakre kunsthåndverksouvenirer til turistene). En underleverandør holder arbeideren med utstyr og råmaterialer. Utbyttinga er uhyre grov, men det er ikke lett å organisere folk til å slåss under slike forhold.

En del arbeidere i uformell sektor står dessuten i en slags overgangsposisjon mellom jordbruk og industri. De har fortsatt en viss tilknytning til landsbygda, de sjøl eller familien har kanskje en liten jordlapp. Ved permisjoner, oppsigelser eller nedleggelser trekker de seg tilbake til jordlappen for å prøve å overleve som best de kan i stedet for å slåss på organisert vis. Andre er «fremmedarbeidere» i sitt eget land. De utvandrer fra de fattigste og mest nødstilte områdene. Hvis de får seg jobb i en eksportsone, er de fornøyd med det de får, og lite interessert i å organisere seg. Det er heller ikke så lett å få dem til å kreve arbeidervernloven overholdt: I perioder med store ordrer kan de jobbe masse overtid og tjene ekstra, før permisjonene og oppsigelsene kommer.

Trass i alle disse problemene jobber titusenvis av aktivister utrettelig med organisasjonsarbeid i uformell sektor. Pionerene må imidlertid være forberedt på oppsigelser og ulike former for trakassering. For kvinnenes del inkluderer dette seksuell trakassering. AICCTU jobber med å gjøre kampen mot seksuell trakassering, ikke først og fremst til et kvinnespørsmål, men til en sak for både fagforeningene og andre organisasjoner i lokalsamfunnet, en folkelig kampsak.

«Mann med hjelm» eller lita jente?

Dersom vi forestiller vi oss den indiske arbeideren som en «mann med hjelm», er dette et lite dekkende bilde av hvordan arbeiderklassen i dette veldige landet faktisk ser ut. Vi må også ha med den unge jenta i eksportsonen, kvinnen som jobber i den illegale småbedriften i nabolaget og kvinnen sitter i sitt eget hjem og produserer for en underleverandør. Men heller ikke dette gir et dekkende bilde. Skal bildet av Indias arbeiderklasse bli fullstendig, må vi også ha med den vesle jenta.

Millioner av indiske barn arbeider. Hvor mange millioner, er vanskelig å si. Ifølge Vidyasagar (1995) varierer anslagene fra 13,8 millioner (folketellinga i 1981) til 100 millioner. Det anslaget som aksepteres som mest pålitelig av de fleste, stammer fra en undersøkelse utført av Operations Research Group, Baroda, i 1980. Denne gruppa kom fram til et tall på 44 millioner arbeidende barn, basert på en survey-undersøkelse som dekket 40.000 hushold i hele landet, spredt på 238 bysentra og 805 landsbygdsentra i 77 distrikter. Blant hovedfunnene var følgende:

• Nesten 35 % av alle hushold i India har barn som arbeider.
• I landdistriktene er andelen hushold med arbeidende barn 79 %.
• Hvert fjerde indiske barn mellom 5 og 15 år arbeider.
• Litt over en femtedel av Indias arbeidende barn bor i byer.
• Både i byer og på landsbygda er det flere jenter enn gutter blant de arbeidende barna. For hver 1.000 arbeidende gutter er det 1.198 arbeidende jenter, i byene er det hele 1.267.

Dette er det generelle bildet. Noen industrigreiner er imidlertid særlig beryktet for bruken av barnearbeidere. Dette gjelder teppeveverier, glassverk og keramikkindustrien i delstaten Uttar Pradesh, diamantindustrien i Rajasthan og Guajarat, grafittgruvene i Madhya Pradesh og Andra Pradesh, fabrikker som produserer fyrstikker, fyrverkeri, strømper og lokale sigaretter i Tamil Nadu. I de fleste av industriene i Tamil Nadu er det ikke bare snakk om barnearbeid, men om barns slavearbeid. Og det dreier seg ofte om virksomheter i den uformelle sektoren, hinsides arbeidervernlovgivningens rekkevidde.

Operation Research Groups undersøkelse er altså fra 1980. Vidgyasar mener situasjonen neppe er blitt bedre siden den gang, antakelig snarere tvert imot. Slik han ser det, vil videre liberalisering av verdenshandelen under GATT/WTO-regimet bety intensivert internasjonal konkurranse. Faren er at kapitalistene i ulike land vil forsøke å skaffe seg komparative fordeler i konkurransen på arbeidernes bekostning. I India kan dette bety økt bruk av barnearbeid og underbetalte kvinner, fagforeningsknusing og angrep på kollektive forhandlinger, og avvikling av arbeidervernlovgivningen. Med dagens globaliseringstendens og verdensomspennende frihandel er det all grunn til å tro at barnearbeiderne vil utgjøre en økende andel av Indias arbeiderklasse.Vidyasagar oppsummerer det slik:

«Barnearbeid blir naturlig i en sammenheng der arbeidsmarkedet stadig blir mer uformelt. En slik utvikling mot et stadig mer uformelt arbeidsmarked er det viktigste resultatet av av den liberaliserings- globaliserings- og strukturelle tilpasningspolitikken som følges, både av den indiske regjeringa etter påtrykk fra imperialistene, og av imperialistenes egne institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Kampen for å redde barna våre er derfor en uatskillelig del av en anti-imperialistisk dagsorden.»

Barnearbeidet i India er på den ene sida et tradisjonelt innslag i det indiske samfunnet: Barn er nødvendig arbeidskraft, som må gjøre sin del av oppgavene for at familien skal overleve. Slik var det også i Norge før i tida (se Sogner 1990), og rester av dette finnes fortsatt, som for eksempel når det ventes av barn at de skal bemanne egnestampene under fisket nordpå, slik Solberg (1994) beskriver. Men det som nå utvikler seg, er noe annet. Kapitalisme og imperialisme betyr modernisering. Det innebærer imidlertid ikke at alle tradisjonelle trekk ved samfunnet forsvinner. Snarere er det slik at kapitalismen og imperialismen ofte viser en frapperende evne til å inkorporere og utnytte tradisjonelle trekk ved samfunnet til å øke profitten (se Ericsson 1987). De små jentene og guttene i Indias arbeiderklasse er et dystert eksempel.

Dilemma i kampen mot barnearbeid

Hvordan skal så kampen mot barnearbeidet føres? Vidyasagar mener at fagbevegelsen må stille disse kravene til regjeringa:

• En tidsfrist for når totalforbud mot ansettelse av barnearbeidere skal innføres.
• Straffeaksjoner mot bedrifter som bruker barnearbeid i form av å frata dem lisensen.
• Samling og spredning av fullstendig statistikk over barnearbeidet.
• En faseplan for å erstatte barnearbeidere med voksne arbeidere på anstendig lønn, og passende rehabilitering av de tidligere barnearbeiderne.
• Innføring av obligatorisk skolegang av god kvalitet for alle barn.

Men venstresida i India står overfor noen vanskelige dilemma i kampen mot barnearbeidet. Ett av dem handler om de såkalte «sosiale betingelsene» (social clauses) som imperialistlanda forsøker å få innført som en del av handelsavtalene i WTOs regi. USA og andre rike land ønsker å knytte multilaterale handelsavtaler sammen med minimumskrav til arbeidsforholdene på en slik måte at land som ikke tilfredsstiller disse krava, utsettes for straffereaksjoner gjennom WTO. Det er ingen tvil om at indiske fagforeningsaktivister og andre som slåss mot utbytting og undertrykking er mot barnearbeid. Men de har ikke mye tiltro til de rike landas edle intensjoner. Det kan være svært nyttig for oss i i vår del av verden å bli konfrontert med hvordan vestens humanisme tar seg ut fra deres perspektiv. Slik oppsummerer for eksempel Vidyasagar en del av historia: I 1891 innførte den britiske koloniregjeringa en lov som hevet minimumsalderen for arbeidere i Indias tekstilfabrikker. Grunnen var at de indiske tekstilfabrikkene kunne produsere for lave kostnader på grunn av den store tilgangen på billig barnearbeidskraft. Dette reduserte profitten til de britiske tekstilfabrikkene. Enda tidligere hadde engelske kompanier problemer med å få nok arbeidskraft til plantasjene sine i Sri Lanka, Mauritius, Malaysia, Fiji-øyene osv. De ikke kunne ikke skaffe seg arbeidskraft fra India, for de indiske landarbeiderne var knyttet til jorda som livegne. I 1844 brukte kolonimakta derfor anti-slaveri-loven til å fri landarbeiderne fra bindinga til jorda, slik at de kunne eksportere dem til fjerne plantasjer, der de ble holdt som gjeldsslaver i en ny form for livegenskap. For å legalisere dette nye livegenskapet ble «Loven mot kontraktbrudd i arbeidet» innført i 1859.

Konteksten kan ha forandret seg, men innholdet er det samme også i dag, mener Vidyasagar: «Hver gang imperialistene snakker om et «menneskelig ansikt» er det et ulveansikt bak det «menneskelige ansiktets» maske.» Han peker på at imperialistlanda bryr seg fint lite om barnearbeid i andre sektorer enn de eksportorienterte. Og han siterer første utkast til «Loven for å avskrekke mot barnearbeid» i USA, fremmet av senator Tom Harkin i 1993:

«Voksne arbeidere i USA og andre utviklete land må ikke utsettes for faren for arbeidsløshet på grunn av importvarer produsert av barnearbeid i utviklingsland.»

Så rett fram sies det riktignok ikke i den ferdige lovteksten. Men hykleriet er åpenbart, mener Vidyasagar. USA har sjøl ikke ratifisert FN-konvensjonen om barns rettigheter!

På den ene sida presser altså imperialistlanda på India en økonomisk utvikling som gjør barnearbeidet mer og mer lønnsomt. På den andre sida vil de beskytte sin egen industri mot konkurranse. «Uansett hva de sier, er det ingen som lar seg lure til å tro at de handler ut fra omtanke for de millioner av fattige i den tredje verden,» skriver kvinneaktivisten Srilata Swaninadhan. «Det er helt klart at de håper å bruke disse sosiale betingelsene som en ikke-toll-barriere for å begrense eksporten fra den tredje verden, og som en måte å øke kostnadene i den tredje verdens eksportproduksjon slik at de ikke skal ha en konkurransefordel i forhold til vestlige selskaper.» Men hykleri er ikke noe enestående for imperialistlanda. Like ille, og like viktig å avsløre, er det indiske borgerskapets hykleri, mener Swaminadhan. I 1992, 1993 og 1994 gikk arbeidsfolk i India i hundrevis av demonstrasjoner mot at regjeringa skulle binde landet til GATT/WTO, noe som var mot interessene til 80 % av befolkninga. Demonstrantenes hovedargumenter var følgende:

1. En slik tilknytning ville føre til neo-imperialisme og til at gigantiske transnasjonale selskaper tok kontroll over indisk økonomi.
2. Det ville bety at indisk økonomi og indiske ressurser ville bli utviklet, ikke med sikte på behovene til flertallet av befolkninga, men for å tjene innenlandsk og utenlandsk overklasse. Resultatet ville også bli større økologiske ødeleggelser og plyndring av naturressurser.
3. Det ville øke kløfta mellom fattig og rik og føre til en ytterligere konsentrasjon av all rikdom i hendene på et bittelite mindretall, det ville bety massiv arbeidsløshet, prisstigning, inflasjon og skeivutvikling av jordbruk og industri.
4. Det ville bety enda sterkere angrep på menneskerettighetene, særlig rettighetene til kvinner, barn og andre svake grupper i samfunnet.

Men disse argumentene ble overhodet ikke tatt hensyn til, fortsetter Swaminadhan. GATT/TWO ble en realitet, sammen med strukturtilpasninger, i «nasjonens interesse». Gjennom hver eneste handling viser den indiske regjeringa at den setter likhetstegn mellom «nasjonale interesser» og interessene til det rike mindretallet som styrer landet og kontrollerer alle ressursene, mener hun:

«Nedbygging av offentlig sektor, lønnsstopp, stans i alle jordreformer, liberalisering av økonomien, avskaffing av hardt tilkjempete rettigheter osv. osv er riktignok mot interessene til det overveldende flertallet, men blir likevel ansett for å være i «nasjonens interesse» fordi det er til fordel for en liten elite. Det samme gjelder sosiale betingelser knyttet til handel. Disse vil gå ut over de rike kapitalistene og blir dermed automatisk stemplet som anti-nasjonale! Er det ikke toppen av hykleri når regjeringa ser på det å knytte likelønn for kvinner til handel som et angrep på nasjonens interesser? Er det ikke avslørende at den anser det å garantere stans i barnearbeid som skadelig for landet vårt?»

Verken Vidyasagar eller Swaminadhan har noen illusjoner om imperialistlandas motiver for å kreve sosiale betingelser knyttet til handelsavtaler. Ingen av dem har heller noen illusjoner om den indiske kapitalistklassens motiver for å yte motstand mot slike betingelser. Men de trekker likevel litt ulike konklusjoner. AICCU, som Vidyasagar er knyttet til, støtter motstanden mot sosiale betingelser i handelsavtaler. De krever i stedet en indisk, statlig arbeidskommisjon som skal overvåke at arbeidervernlovgivninga overholdes. Kampen mot barnearbeidet er, for dem, et indre, indisk anliggende. Swaminadhan mener derimot at det arbeidende folket skal gå inn for, ja slåss for, sosiale betingelser i handelsavtalene, som et ledd i kampen mot sitt eget borgerskap. Samtidig må det startes det hun kaller «en ny uavhengighetskamp mot globalt slaveri, ikke-bærekraftig og ødeleggende utvikling.»

De indiske barnearbeiderne gnures mellom to møllesteiner: imperialistisk markedsliberalisme og sitt eget borgerskaps profitthunger. Til sjuende og sist kan barna bare sette sin lit til den indiske arbeiderklassens og det indiske folkets egen kamp. Her hjemme kan vi gjøre vårt ved å solidarisere oss med den kampen, og ved å ta vår tørn når det gjelder å slåss mot den globale markedsliberalismen som truer flertallet, både i India og i Norge.

Litteratur:

• Ericsson, Kjersti: Søstre, kamerater! Oktober forlag, Oslo 1987
• Raj, Maithreyi Krishna: Women and Development. The Indian Experience. Bombay 1988
• Sogner, Sølvi: Han far sjøl i stua og familien hans. Universitetsforlaget, Oslo 1990
• Solberg, Anne: Negotiating Childhood. Nordic Institute for Studies in Urban and Regional Planning. Dissertation 12, Nordplan, Stockholm 1994
• Swaminadhan, Srilata: Social Clauses and Multilateral Trade Agreements. Udatert manus.
• Vidyasagar, R.: Child labour in India: All Work, No Play. AICCTU’s 3rd All-India Conference, Patna, 20.-22. september 1995