Mange har kritisert Vestens syn på araberen som enfoldig, orientalistisk. Men denne artikkelen handler om arabernes syn på de andre, og spesielt skjæringspunktet mellom arabisk nasjonalisme og marxisme. Det nasjonale spørsmålet har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av venstresiden i Midtøsten, med mangfoldige innfallsvinkler og forsøk på svar.

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV og leder av Komiteen for fritt Irak

---

Med "ytterkantene" mener jeg Irak, et av grenseområdene for den arabiske verden. Men som vi skal se, er det kanskje også mulig å se på slike områder som ytterkanter også politisk, i den forstand at det nasjonale spørsmålet og dets "løsning" har hatt en intens betydning for landenes utvikling. Det er interessant at kommunistene har stått sterkt i to forskjellige randstater, Sudan og Irak. Når vi kaster et blikk på Sudan og Irak ser vi kommunistpartier som klarte å prosjektere marxismen som en mulig løsning på det nasjonale spørsmålet – en måte å overkomme de etniske motsetningene. Men i begge landene ser vi også bevegelser som kan karakteriseres som venstreradikale som tok fullstendig motsatte standpunkt fra de ovennevnte.

Panarabismens skrekkammer er Mauritania, som også er en randstat for den arabiske verden og en grense mot det "svarte Afrika". I Mauritania blir tilknytningen til den arabiske verden brukt som en legitimitetsfaktor for et regime som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn apartheid – en av de statene i verden der slavehold fortsatt er lovlig.

Disse ytterkantene kan være et nyttig bakteppe når vi skal se på den marxistiske teorien om det arabiske spørsmålet i Midtøsten og anvendelsen av denne på 1950- og 60-tallets Irak.

Det nasjonale spørsmålet i Midtøsten og Nord-Afrika og de arabiske marxistenes svar

Framveksten av moderne arabisk nasjonalisme og forståelsen av araberne som en nasjon knyttes til oppløsningen av det osmanske imperiet. Selv om det eksisterte tendenser til en økt selvoppfatning av seg selv som arabere, var dette gjennom 1800-tallet mest kulturelle uttrykk. Hvis vi for eksempel ser på kanskje det sterkeste antikoloniale opprøren i Midtøsten, det egyptiske Orabiopprøret (1) i 1882, ser vi at opprøret hovedsaklig har en egyptisk karakter. Hvis vi ser på situasjonen innenfor det osmanske imperiet, vokser de første politiske retningene som ser på den arabiske nasjonen som distinkt fra tyrkiske og andre muslimer først fram som en reaksjon på tidlig tyrkisk nasjonalisme. Hva angår masseoppslutning, får ikke arabisk nasjonalisme virkelig vind i seilene før konfrontasjonene i de britiske mandatområdene skyter fart. Opprøret mot britene i Syria i 1925 og Balfourerklæringen om å opprette et "jødisk nasjonalhjem i Palestina" i 1918 og revolusjonen i Palestina i 1936 var politiske mobiliseringsfaktorer. Men på denne tiden var arabisk nasjonalisme i forståelsen et ønske om å opprette én arabisk stat fortsatt en minoritetsretning. Både i Syria og særlig Egypt fantes det ideer om at folkene der var særskilte nasjoner.

Hvordan defineres den arabiske nasjonen? Blant arabiske ord som betyr "nasjonalist" finner vi watanîyya og qawmîyya. Watanîyya betyr "nasjonalist" og "patriot" og springer ut fra ordet watan. Som et politisk begrep har ordet røtter i osmanismen, en politisk tendens som preget det osmanske imperiet ved midten av 1800-tallet, og som fødte rikets første konstitusjon i 1876. Osmanismen var et forsøk på å definere en felles identitet for alle innbyggerne av riket, uavhengig av konfesjonelle, sekteriske eller språklige kriterier. Innenfor vestlig nasjonalismeteori er det vanlig å sammenlikne denne patriotismen som en variant inspirert av den franske nasjonalismen. Qawmîyya kommer derimot av ordet qawm, som blant annet betyr "folk", "stamme", "nasjon", "slektninger". Her kan parallellene trekkes til oppblomstringen av tyrkisk nasjonalisme tidlig på 1900-tallet og den arabiske nasjonalismen som en motreaksjon til denne. Ut fra dette har den arabiske nasjonalismen gjerne blitt sett på som en "etnisk" eller "germansk" form for nasjonalisme. Det er likevel grunn til å trekke fram at denne "etnisiteten" ikke nødvendigvis er medfødt. For eksempel var ba'athpartiet i Syria og Iraks første leder Michael Aflaq av kristen bakgrunn, det samme med flere av lederne for de panarabiske palestinske venstregrupperingene. For mange var panarabismen også en mulighet å unnslippe sekterismen og den historiske inndelingen av samfunnene i Midtøsten etter religiøse mønstre.

Fra opprøret i Syria mot franskmennene i 1926 var Kominterns linje å støtte arabisk kamp mot imperialismen. (2) Som en følge av dette ble ledelsen for kommunistpartiene arabisert (før dette spilte de jødiske kommunistene i Palestina en viktig rolle), og oppbyggingen av kommunistpartiene ble sett i sammenheng med en nasjonal front mot imperialismen i området, som også skulle omfatte det nasjonale borgerskapet. Denne politiske strategien gjorde at det i den tidlige fasen, og før panarabismen kunne defineres som en distinkt politisk kategori, ikke var noen motsetning mellom panarabisme og kommunisme. Dette forandret seg først gjennom to faktorer: for det første Sovjets anerkjennelse av staten Israel i 1948 som svekket de arabiske kommunistenes posisjon. Men en annen faktor var at kommunismen som et politisk system også hadde potensialet til både å mobilisere fattige lag av samfunnet som ellers ikke deltok i politisk arbeid, men også å overskride de stammemessige og etniske motsetningene som fantes i samfunnet. Den raske veksten til det irakiske kommunistpartiet, et land preget av sterke konflikter både mellom stammer og folkegrupper er et eksempel på dette. Fra 30-tallet til 40-tallet snudde konfliktene i Irak fra å være stammeopprør til klasseopprør, mot jordeierne og stammelederne. (3)

50-tallet fyrte også opp om de innebygde motsetningene mellom de forskjellige politiske begrepene og retningene. Som kjent førte femtitallet til en rekke radikale pan-arabiske regimer. Med Egypts Nasser som inspirasjonskilde kan vi peke på denne glansepoken for tanken om en forent arabisk stat som den sosiale panarabismens fase. Statslederne forsøkte å kombinere et radikalt sosialt politisk program med et forsøk på å forene den arabiske verden og stå opp mot imperialistisk dominans. Men denne utviklingen utgjorde også et problem for kommunistene og andre marxister. Sovjetunionens modell var klassebasert. Midtøstens sosialismemodell var sentrert rundt nasjonen. Den første har sine røtter i marxismen, den andre i arabisk nasjonalisme. Og der den første bygger på universelle postulat er den andre basert på arabisk eksklusivisme. (4)

For Sovjetunionen, som på denne tiden hadde gått over til en utenrikspolitikk som mest tjente staten, hadde denne motsigelsen lite interesse. Men for kommunistpartiene var dette et omfattende problem. Marxismen som ideologi kunne ikke legge det arabiske til grunn.

Den nye utviklingen på 1950- og 60-tallet fødte også en ny motsigelse. På 60-tallet dreide de ideologiske diskusjonene seg om hvorvidt det nasjonale borgerskapet som en sosial klasse var i stand til å spille en nasjonal rolle. Og hvis så, burde de fått støtte? Eller, hvis denne klassen var impotent, burde arbeiderne gjøre som i Oktoberrevolusjonen, å bære både de borgerlig-demokratiske og de sosialistiske pliktene samtidig? (5) Samir Amin (6) hevder at borgerskapet i denne perioden mer er et aspirerende borgerskap, eller et småborgerskap som ønsker å erobre makten fra de gamle overklassene, enn et virkelig nasjonalt borgerskap.

Delvis på bakgrunn av disse problemene utviklet det seg på slutten av 60-tallet en retning som forsøkte å forene motsigelsen mellom panarabisme og kommunisme, og som sto i opposisjon til mange av kommunistpartienes klassesamarbeidpolitikk. Ledere som George Habash og Nayef Hawatmeh brøt med nasserismen og dannet marxist-leninistiske grupper som tok del i den arabiske frigjøringskampen mot Israel. Disse gruppene sto til venstre for de arabiske kommunistpartiene, og hentet inspirasjon fra Cuba, Vietnam og Kina. Men samtidig beholdt de den panarabiske ideologien og manet til kamp mot de "reaksjonære arabiske regimene". Liknende grupper oppsto også mange andre steder i Midtøsten.

Panarabisme i Irak – mellom sosial mobilisering og reaksjon

Etter en periode fram til 1955 der kurdiske medlemmer hadde dominert ledelsen av kommunistpartiet, begynte "arabiseringen" av partiet. Dette skjedde samtidig med at Sovjetunionen begynte en tilnærming til Nasser i Egypt og de nye panarabiske strømningene i regionen. (7)

Det irakiske kommunistpartiet mente i 1955 at det kurdiske folket ikke hadde noen interesse av isolasjon fra de arabiske landene. Partiet besto også av mange kurdiske medlemmer. (8) I september 2006 ble kursen videre staket ut ved at partiet anerkjente den arabiske nasjonale bevegelsen som "progressiv og demokratisk i form og innhold", at "områdene der araberne bodde i Irak var en ukrenkelig del av det arabiske fedrelandet" og at "araberne er en nasjon … i det at de utgjør en stabil historisk gruppe, bor i et felles geografisk område – uavhengig av de nåværende kunstige grensene – snakker et felles språk, innehar forutsetningene til en felles økonomi og har et felles psykologisk mentalitet som reflekteres i folkelig arabisk kultur og felles tradisjoner i deres sterke ønske om enhet." Dette skjedde samtidig med at en "nasjonaldemokratisk regjering" ble stilt opp som et hovedmål for partiet. (9)

Strategien ga resultater. 14. juli 1958 vippet en allianse av "Frie offiserer" i allianse med blant annet kommunistpartiet vekk de skjøre restene av et forhatt monarki. Regimets frontfigurer ble avrettet og et nytt styre ledet av General Abdel-Karim Qassem innsatt. Det som tidligere gjerne har blitt beskrevet som et "kupp", kan like gjerne kalles en revolusjon. Idet tre tusen soldater, mange av dem ubevæpnet stormet palassene, kom hundretusener av Bagdads fattige ut i gatene for å gi dem støtte under slagordet: "Død over forræderne og imperialismens agenter!" (10)

Partiet hadde aldri vært så sterkt. Samtidig ble det raskt dratt inn i nye konfrontasjoner. Qassem viste seg uvillig til å inngå i den nye unionen mellom Egypt (United Arab Republic). Dette drev han inn i en konflikt med en av hans hovedallierte, Abdul-Salam Aref. Qassem sto selv på en vagt definert irakisk nasjonalisme, der han så seg selv hevet over konfliktlinjene i samfunnet (11) og en leder for alle Iraks religiøse og etniske grupper. (12) Men som en politisk ideologi var ikke dette en retning som kunne mobilisere et flertall av folket. Samtidig så de gamle klassene som mistet makten ved revolusjonen i 1958, panarabismen som en mulighet for en politisk tilbakekomst etter at Qassem havnet i konflikt med Nasser. En allianse av sunni-muslimsk middelklasse, fra venstreradikale nasjonalister til den ekstreme høyresiden i allianse med klanslederne og de store landeierne, vokste fram.

Dette førte til at kommunistpartiet nå havnet i en klassekonflikt med nettopp panarabistene som brukte kravet om panarabisk samling som et ledd i en mobilisering for reaksjonen. Partiet samlet seg om Qassem som den "eneste lederen". Det er verdt å huske på at i 1955 hadde nesten halvparten av partiets ledelse bestått av shiamuslimer. For disse utgjorde partiet en basis for politisk representasjon. Denne representasjonen var truet gjennom faren for innlemming i et sunnimuslimsk Stor-Arabia. (13) Motstanden mot panarabisme til at partiet vant enda sterkere oppslutning blant shiamuslimer, kurdere og andre som fryktet innlemmelse i en sunniarabisk flertallstat. (14)

Tilspissingen av konflikten førte til at de gamle klassene, sammen med det voksende ba'athpartiet (som var i ferd med å gripe makten i Syria) og støttet av U.A.R. gjennom en flerårig intensiv konflikt, lyktes i å splitte alliansen med Qassem og kommunistene og velte både ham og kommunistene fra makten i 1963, da en høyrekoalisjon av nasserister ba'athister og andre borgerlige nasjonalister grep makten.

Sterkest til syne kom denne konflikten i Mosul og Kirkuk. Mosul, der kommunistene med støtte fra Qassem slo ned et begynnende kupp i byen der de reaksjonære panarabistene sto sterkt. Dette avverget et forsøkt fra ba'athister, panarabister og U.A.R. på å velte det folkelige regimet. Kamper brøt ut, etter noen dager var kuppet slått ned, med noen hundre drepte på hver side. (15) Selv om konflikten var mellom arabisk middelklasse og gamle landeiere og blant annet fattigere kurdere hadde etniske undertoner, var dette først og fremst en klassekonflikt. Men eskaleringen som fulgte etter Mosul, drev leirene inn i sekteriske mønstre, der kommunistpartiet i økende grad allierte seg med kurdiske grupper. Opprøret som kort tid senere brøt ut i Kirkuk, var et etnisk opprør, der kurdiske grupper gjorde opprør mot turkmenere. Konflikten hadde nå fått etniske overtoner. Kommunistene deltok i nedslaktingen, men som kurdere. Målene deres var ikke kommunistenes, men kurdernes. Deres kommunisme var for det meste skinndyp. Det kan se ut som kurderne lyktes i å snu partiet til et redskap for deres egne behov, altså en deltaker i den dødelige historiefeiden med deres gamle turkmenske fiender.

Hendelsene i Kirkuk ble kraftig fordømt fra partiets ledelse. Men tendensen til en sekterisk mobilisering på alle sider lot seg ikke stoppe. Av også flere andre grunner ble nå Qassem både svekket av en stadig sterkere opposisjon og på grunn av økende konflikt med kommunistene, som også begynte å bli preget av handlingslammelse ovenfor situasjonen. De reaksjonære panarabistene som veltet Qassem og grep makten i 1963 gjorde slutt på den åpne eksistensen til kommunistpartiet i Irak.

Pan-arabisk marxisme?

1950-tallets omskiftelige irakiske hendelsesforløp ble overtatt av et minst like kaotisk 60- og 70-tall, der de politiske skillelinjene raskt graderte. Vender vi tilbake til denne tekstens bærebjelke, det irakiske utgangspunktet, ser vi et kommunistparti som ved slutten av 60-tallet blant annet etter press fra Sovjet allierte seg med panarabistene (slik vi også så i Sudan), samtidig som restene av demokrati i Irak ble enda mer innskrenket. Samtidig førte 60-tallets utgang og ikke minst nederlaget i krigen mot Israel i 1967 til at nasseristenes (panarabistene) leir brøt opp. Mange av Nassers tilhengere forsøkte i stedet å forene marxismen og det nasjonale budskapet, samtidig førte de en kompromissløs linje i kampen mot imperialismen og sionismen. Med andre ord sto nå deler av nasseristbevegelsen som på slutten av 50-tallet mobiliserte for kontrarevolusjonen i Mosul nå et godt stykke til venstre for de offisielle kommunistpartiene.

Både det irakiske kommunistpartiets nederlag, erfaringene fra Sudan og denne utiklingen viser nødvendigheten av å forene kampen for nasjonal selvråderett med et klasseperspektiv. Skrekkeksempelet på "panarabisme" i sin mest brutale og ustøpte form er Mauretania, en stat som godt kan karakteriseres som apartheid ovenfor den etniske minoriteten.

Men erfaringene viser også at det ikke er mulig å legge panarabismen – eller det nasjonale til grunn – det grunnleggende i kommunistenes forståelse av verden må fortsatt være klasseanalysen og det nasjonale spørsmålet kan heller ikke idealiseres eller ses isolert fra klasseforholdene i samfunnet. Dette kan være stikkord til en metodisk analyse av nasjonalitetsspørsmålet i Midtøsten.

Det nasjonale spørsmålet i den irakiske motstandskampen idag

Det er skjedd mye mellom 1950-tallets og dagens Irak. Motstandsbevegelsen som eksisterer i Irak i dag er selvfølgelig et resultat av en rekke ytre faktorer. Men ikke minst også framveksten av ba-athpartiet, som med sin kombinasjon av kapitalistisk "statssosialisme", stamme og sunnisjåvinisme er et fremhold av "Mosulreaksjonen". Det er likevel verdt å peke på at den rudimentære retningen som preger dagens motstandsbevegelse også er et skritt tilbake til før ba'athpartiet og Saddam Husseins stammestyre. Motstandsbevegelsens legitimitet baserer seg ikke på makten til én klan, og faktisk var det slik at den sterkeste motstanden først begynte etter at Hussein var tatt til fange av amerikanerne. Dette er utgangspunktet for blandingen av islamsk legitimitet og nasjonalisme, både irakisk og arabisk, som preger motstandsbevegelsen i Irak. Med noen unntak er det galt å se på motstanden i Irak som islamister, slik begrepet i dag blir brukt i Midtøsten. Snarere er "islamismen", henvisningene til jihad og mujahedin islamske komponenter i en større nasjonalistisk blanding.

Det islamske er også den komponenten som i dag bærer de kurdiske lommene av motstand. De offisielle kurdiske partiene som i dag deltar i amerikanernes politiske spill, PUK og KDP, er fremhold av de gamle stammestrukturene i Nord-Irak. Det er de samme drivkreftene som driver dette partiet som lå til grunn for etnifiseringen av konflikten om Qassem 1958-63. Det er også verdt å huske at der 40-tallet i det arabiske Irak var preget av undersåttenes opprør mot stammene, gjaldt dette i langt mindre grad i de kurdiske områdene. (16) De gamle klassene har fortsatt makten i disse områdene, som historisk har vært et styre av krigerklaner over jordarbeidere også synlig gjennom sterke dialektale skillelinjer (som også forklarer hvorfor det eksisterer to distinkt forskjellige kurdiske dialekter i Irak). Det er også verdt å merke seg at blant jordarbeiderne som disse klassene styrte var det ikke bare kurdere, men også assyrere og nestorianere (kristne minoriteter). (17) Denne gjennomgangen er nødvendig for å forstå hvorfor det er slik at PUK og KDP tilsynelatende møter så lite opposisjon i områdene de kontrollerer (partiene har delt Nord-Irak seg imellom). Det er også nødvendig for å forstå hvorfor de møter så sterk kritikk fra andre grupper som historisk hører hjemme i den nordlige delen av Irak, som de turkmenske gruppene i Kirkuk, som i dag frykter at byen skal bli en del av et "autonomt Kurdistan".

Derfor er det ikke på noen måte mulig å sammenlikne den "nasjonale bevegelsen" i Nord-Irak med den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Tyrkia fra slutten av 1970-tallet. PKK var et marxistisk-inspirert parti som samtidig mobiliserte mot de "gamle" kurdiske klassene (dessverre er et av de mange tegnene på degenerering av PKK at partiets etterfølger i dag støtter KDP og PUK i Nord-Irak). Kravene om "autonomi" eller oppsplintring av Irak til føderasjoner er derfor både en støtte til amerikanernes planer for Irak og Midtøsten og en støtte til en reaksjonær landeierklasse uten virkelige nasjonale aspirasjoner. Dessverre har også de kurdiske kommunistene og PKK-tilhengere latt seg alliere med klanspartiene. Derfor er det i dag bare islamistene, som de som tilhører etterfølgerne av organisasjonen Krekar tidligere var leder av, Ansar-al-Islam, som i dag utgjør en virkelig progressiv bevegelse i de kurdiske områdene.

---

Litteratur:

Som en kort innføring til Iraks historie anbefales Omar Dahirs gjennomgang av Iraks historie i Brennpunkt Irak på Revolusjon forlag, tilgjengelig for bestilling eller nedlasting på www.frittirak.no eller www.revolusjon.no, original utgave på dansk finnes også på www.fritirak.dk .

Noter:

1) Orabiopprøret var et folkeopprør mot den britiske koloniveldets administrasjon av egyptiske finanser.

2) Hanna Batatu: The Old Social Classes and the Revolutionary Movement of Iraq¸ Saqi Books 1978, side 1151

3) Batatu, 1978, side 469

4) A. Jabar (red.): Post-Marxism in the Middle East", Saqi Books 1997, side 95

5) Jabar (red.), side 94

6) Samir Amin: The Arab Nation – Nationalism and Class Struggles, Zed Press Ltd 1978, side 26

7) Batatu, 1978, side 749-757

8) Batatu, 1978, side 749

9) Batatu, 1978, side 750

10) Batatu, 1978, side 805

11) Batatu, side 843

12) Batatu, side 836

13) Yitzhak Nakash: The Shi'is of Iraq, Princeton University Press 1994, side 132-134

14) Batatu, side 851

15) Batatu, side 889

16) Batatu, 1978, side 469

17) Batatu, 1978, side 46-47 og side 70-71

I 2003 blei 17. mai-talen i Narvik holdt av ein samisk sjetteklassing, Inga Marie Nymo Riseth. Tradisjonen tru skal ein i slike talar seie noko om 1814, 1905 og norsk sjølvstende, og da ho kom til unionsoppløysinga, skildra ho denne slik: "Da Norge endelig fikk bestemme selv i 1905, ville de at alle skulle være like, og da ble det ikke lett for alle, bl.a. samene." Så enkelt kan det seiast. Den norske nasjonalismen gikk i stor grad ut på at alle skulle bli like, kulturelt og språklig, med det NORSKE som mal.

Svein Lund er norsk innvandrar i Sápmi, der han bl.a. har vore lærar ved Samisk videregående skole og reindriftsskole og Samisk høgskole.  Arbeider no med samisk skolehistorie, og har gitt ut boka Samisk skole eller Norsk Standard.

---

Frå midten av 1800-talet førte staten ein stadig hardare fornorskingspolitikk overfor samar og andre minoritetar, og denne var på det aller hardaste nettopp rundt unionsoppløysinga. I fornorskingsarbeidet blei dei område i statsapparatet mobilisert: frå forskning i historie og jus ved universitetet til landbruks- og fiskeriforvaltning, kyrkja, forsvaret og helsevesenet.

I denne artikkelen vil eg forsøke å seie litt om 100 års-jubileet for norsk sjølvstende, sett frå den samiske delen av Noreg eller den norske delen av Sápmi. Her er ikkje plass til å gå inn på alle område og mange av dei er også lite dokumentert i tilgjengelig litteratur. Det er store uløyste forskningsoppgåver, for eksempel når det gjeld korleis helsepersonell og agronomar har bidratt til å styrke det norske på kostnad av det samiske. Denne artikkelen har hovudvekta på skolen, som har vore eit hovudsatsingsområde for fornorskarane. Til sist vil eg stille spørsmålet i kva grad norske styresmakter i 2005 virkelig har tatt eit oppgjør med same- og minoritetspolitikken av 1905, eller om politikken framleis langt på veg er at alle skal bli like.

Alltid vore norsk?

Dei fleste nordmenn tenker i dag på Noreg som eit klart definert landområde som alltid har vore norsk. Alle har lest på skolen at Harald Hårfagre samla Noreg til eit rike. Men dette riket omfatta langt frå heile Kongeriket Noreg av i dag. I fleire hundreår var riket avgrensa til Sør-Noreg og kysten oppover til Vesterålen. I hundrevis av år var dei samiske områda på Nordkalotten utsett for skattelegging og kolonisering frå både norske/danske, svenske og russiske styresmakter, og det var store område som to eller til og med tre statar gjorde krav på. Kystområda frå Lyngen til Varanger blei eintydig underlagt dansk/norsk suverenitet først frå 1613. Kommunen der eg bur, Guovdageaidnu, har bare vore ein del av Noreg i 253 år, Sør-Varanger bare i 178 år.

Ved Karlstadforhandlingane om unionsoppløysinga i 1905 sa den norske statsministeren, Christian Michelsen:

"det var for Norge en livssag ikke at paatage sig forpliktelser, som kunne hindre et energisk arbeide for vor nationale politik nordpaa. Flytlappernes trafik i Tromsø og Finmarkens amter gjør det meget vanskeligt for oss at nationalisere disse amter. Alt maa sættes ind paa at skabe en norsk befolkning slige vilkaar, at den kunde faa arbeide under materielt seet bedre betingelser end nu."

Når statsministeren i 1905 så behov for å "nationalisere disse amter", viser dette at Finnmark og Troms enno ikkje var fullt integrert i riket, nesten 600 år etter at den norske kongen fikk bygd ein festning i Vardø som Noregs utpost mot aust.

Samiske rettar skulle bort

For å forstå kvifor denne "nasjonaliseringa" var så viktig rundt 1905, må vi gå nokre år tilbake. Sjølv om nordmenn koloniserte samiske område frå middelalderen, anerkjente dei likevel langt på veg samiske rettar både til bruk av naturressursane og til bruk av eige språk.

Under grensedraginga i 1751 underteikna Sverige og Danmark/Noreg ein eigen "lappekodisill" om samane sine rettar på tvers av grensene, for å sikre "den lappiske Nations Conservation". Fram til 1830 var lokalbefolkninga sin einerett til fiske i fjordane anerkjent. Jorda i Finnmark blei rekna å tilhøre dei som brukte ho. Fogden i Aust-Finnmark slo i 1825 fast at det i distriktet hans ikkje fantest statseigedom. Innafor historieforsking og jus var det fram til midten av 1800-talet alminnelig anerkjent at samane var den opprinnelige befolkninga på Nordkalotten.

Tidlig på 1700-talet fikk samiske barn ofte betre undervisning (på samisk) enn norske barn fikk. På midten av 1800-talet lærte samar i stor grad å lese og skrive samisk på skolen, og nokre samiske kommunar hadde bare samiske lærarar fram til byrjinga av 1900-talet. På den tida var samisk og/eller kvensk dominerande talespråk i store delar av Finnmark og Nord-Troms, og det var samisktalande i dei fleste kommunar i Nord-Noreg og ein god del kommunar i Trøndelag.

På midten av 1800-talet utvikla det seg ein sterk norsk nasjonalisme, innafor kultur, språk, politikk og økonomi. Ein del av denne nasjonalismen var omlegginga av politikken overfor dei ikkje-norske minoritetane: samar og kvenar. På mange område starta denne omlegginga rundt 1850, men dei mest effektive tiltaka blei først satt inn i åra rundt unionsoppløysinga.

Nasjonalisme og fornorsking

Ivar Aasen og Knud Knudsen gikk i spissen for kvar si linje for fornorsking av skriftspråket, ingen av dei nemnde at det fantest andre språk enn norsk i Noreg. I norsk litteratur var samane så godt som fråverande i den nasjonalromantiske perioden. Det er slåande at i den tida da norsk språk styrka seg i forhold til dansk, blei samtidig samisk og kvensk pressa ut av skoleverket. Ei av dei virkelig store satsingane innafor norsk skolehistorie var Finnefondet, som Stortinget oppretta i 1851. Finnefondet blei utelukkande brukt til fornorskingstiltak overfor samar og seinare kvenar, og løyvingane var på det meste oppe i over ein promille av det norske statsbudsjettet. Finnefondet eksisterte i praksis så godt som eit hundreår.

I 1879 vedtok Stortinget at dialekten, ikkje skriftspråket skulle ligge til grunn for undervisninga av norske barn. Omtrent samtidig blei instruksen for språkbruk i språkblandingsområde endra, slik at samiske barn ikkje lenger skulle lære å lese samisk, men bare norsk (dansk).

Det virkar som ingen av dei norske nasjonalistane såg nokon samanheng mellom det å fremme norsk språk og kultur og at samane hadde retten til å fremme sitt språk og sin kultur. Det var det derimot nokre samar som gjorde. Den harde fornorskinga rundt århundreskiftet førte til motstand frå samane, denne kom til uttrykk i samiske aviser, tilløp til organisasjonar og den første samiskspråklige skjønnlitteraturen. Mye av dette var inspirert av den norske nasjonale reisinga. Ein av dei fremste samiske leiarane på den tida og forfattar av den samiske nasjonalsongen, Isak Saba, var elev på Tromsø seminar. Der kom han i kontakt med målsaka, som han omtalte som "åndens frihetskamp i Norge". Deretter kasta han seg inn i kampen for at samane skulle ha samme retten til sitt språk.

Fornorskingspolitikken blei i siste halvdel av 1800-talet stadig hardare, og fortsatte med uforminska kraft etter 1905. For den nye sjølvstendige staten var det viktig å sikre ei befolkning som var norskspråklig og norskkulturell, særlig i grenseområda. Til dette hadde staten to hovudmiddel: Det eine var å tvinge den samiske og finske befolkninga til å skifte språk, det andre å fremme innflytting av heilnorske nordmenn.

Forfattaren Nils Collett Vogt var ein ivrig forkjempar for fornorskingsarbeidet, og formulerte i 1918 målsettinga slik:

"Ett sprog i Finmarken! Det er maalet. I de sidste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet heroppe for alvor tat fart. Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naadd. Under disse forhold at ville indføre lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjerner sydpaa."

Nasjonalisering av historia

Ein sentral del av nasjonalismen er nasjonalisering av historia, for å gi nasjonen røter så langt bakover som mogleg og gjerne litt til. Nasjonale minoritetar blei retusjert bort av historia, gjort til "folk utan fortid".

Midt på 1800-talet skjedde det ei markant omskriving av historia. Samane var ikkje lenger det opprinnelige folket på Nordkalotten, men innvandra i seinare tid. Samar og kvenar blei omtalt som "fremmede raser". Forskarar "beviste" at sørsamane ikkje hadde vore i Trøndelag før på 1700-talet. Denne forskinga blei brukt direkte for å avvise samiske rettar: I ei rettssak om beiterett i sørsamisk område i 1897 uttrykte Høgsterett at ein "… maatte gaa ut fra, at det ikke forholder sig som tidligere ofte har været antaget, at Lapperne i disse strøg skulde være de oprindelige Beboere, som af Nordmændene efterhånden trænges tilbage".

Nordnorsk historie blei bygd opp omkring den norrøne befolkninga i Nordland og Sør-Troms. Seinare har bygdebøker og museer blitt brukt til å bygge opp ein norsk nasjonal identitet i område der større eller mindre del av befolkninga hadde samisk og/eller kvensk bakgrunn. Der det ikkje var mogleg å framstille historia som norsk, kunne det gå som i ei historie frå Sør-Troms:

"En skal ikke grave lenge i slekta før komagtuppen stikker fram, sa bygdeboknemnda – og nedla arbeidet."

I 1848 hevda storting og regjering at jorda i Finnmark hadde vært statseigedom frå gamalt av, trass i at dette faktisk aldri hadde vore påstått før.

Sidan Staten etter eigen definisjon eigde jorda, kunne han og selge ho, og i 1902 vedtok Stortinget ei jordlov som uttrykte at

«Afhændelse maa kun skje til norske Statsborgere og under særligt Hensyn til at fremme Bosettelsen af en for Districtet, dets opdyrkning og øvrige Nyttegjørelse skikket Befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytter dette til daglig bruk.»

I Landbruksdirektøren sine forarbeid til lova kjem målsettinga enno klarare fram:

«Det sikreste og mest hensiktssvarende vil her være uden videre at kreve at Ansøgeren skal være af norsk Herkomst.»

Kultur- og klassemøte

Møtet mellom samar og nordmenn har ikkje bare vore eit møte mellom forskjellige språk, men mellom kulturar; levemåtar, næringar, religions- og trusforestillingar; mellom forskjellige tradisjonar i forhold til matlaging, folkemedisin, byggeskikk, barneoppseding, osv. Dei har påverka kvarandre, men har likevel opplevd kulturmøtet frå kvart sitt perspektiv. Sjølv om mye har blitt endra i vår tid, kan vi framleis sjå større eller mindre forskjellar på alle desse områda.

Møtet mellom samar og nordmenn var dels og eit møte mellom samfunnsklassar, fordi ein stor del av dei norske som kom inn i samiske område var ein økonomisk og sosial overklasse, som direkte representantar for statsapparatet eller med nært samband med dette. I samisk-dominerte bygder blei det derfor den norske over- og middelklassekulturen, og ikkje bonde- og arbeidarkulturen, som samane i første omgang møtte som representant for det norske. Prestane var alltid norske, det samme var lensmenn, legar og anna helsepersonell, dei aller fleste lærarar, handelsmenn og tilsette i jordbruks-, skog- og fiskeriforvaltning. Det var og i regelen norske som hadde posisjonar som ordførar, skolestyreformann osv i kommunane og dei stillingane som etter kvart blei bygd ut i kommuneadministrasjon, som kontorsjef, likningssjef osv. Dette bidro til å lage eit bilete av at samisk = fattig og uopplyst, norsk = rik og utdanna. Dette biletet festa seg i tankegangen til begge sider, og bidro til at mange ønska seg fornorsking som ein veg til eit betre liv for samane.

Språk og innhald i skolen

I norsk offentligheit har det nok vore mest merksemd om samane sin rett til opplæring i og på eige språk. Alle har hørt om fornorskingstida og om at samane frå 1960-talet etter kvart har fått rett til opplæring i og på samisk, i alle fall i ein viss grad. Derimot veit nok dei fleste langt mindre om striden om innhaldet i opplæringa. Instruksen av 1898, som i praksis gjaldt heilt til 1960-talet, sa klart: "Undervisningen foregår i det norske sprog." Derimot kom det aldri nokon instruks som sa "Undervisningen skal baseres på den norske kultur". Det blei rekna som sjølvsagt. Av dei to folka i den norske staten var bare det eine anerkjent som "kulturberande".

Skolen som frå tidlig på 1700-talet blei innført i samiske område, var i innhald heilt og fullt storsamfunnet sin skole, sjølv om samisk i periodar blei nytta som undervisningsspråk. Dei bøkene som før 1900 kom ut på samisk var, ved sida av grammatikk, ordbøker og tospråklig ABC, utelukkande religiøse skrifter. Ingenting som synte samane sin eigen kultur og litteratur blei prenta. På 1850-talet laga Jens A. Friis ei lesebok med samiske fortellingar. Boka var klar til prenting, men departementet sette foten ned. Baard Tvete har kommentert dette slik:

"Friis måtte kjenne sine pappenheimere dårlig når han trodde at han kunne få utgitt og utbredt en lesebok med originale samiske fortellinger i skolen for samebarn. Det var jo så helt i strid med all offentlig tankegang at samene gjennom skolebøker skulle få adgang til å utvikle sitt eget, lese om sine egne sagn og eventyr og tradisjoner."

Ei dobbeltteksta lesebok kom ut nokre år seinare, men denne var prega av belærande og moraliserande tekstar. Her var stykke frå Noregs- og verdshistoria, men ingenting om samefolket si eiga historie.

Heilt sidan 1800-talet har utdanningsdepartementet i Oslo laga læreplanar som regulerer mål og middel i undervisninga i alle fag, både for grunnskole og for forskjellige vidaregåande og høgare skolar. Fram til 1970-talet inneheldt desse planane praktisk talt ikkje eit ord om samane.

Tidlig på 1990-talet uttalte skoleforskaren Anton Hoem at kvar gong styresmaktene har planlagt ei ny skolereform, har dei glømt at det bur samar i Noreg. Etter mi oppfatning er dette er ein ganske presis karakteristikk, som dessverre passar like godt på dei to store læreplanreformene som er satt igang etter at han uttalte desse orda. (Læreplanane har hatt forskjellige namn, som normalplan, mønsterplan og fagplan, her kallar eg alle for læreplan.)

I læreplanen av 1939, som med nokre justeringar gjaldt til 1970-talet, var det verken tatt spesielt omsyn til dei samiske elevane, eller uttrykt at det skulle bli undervist om samiske forhold. Trass i ein svært detaljert plan, er samefolket og reindrifta fullstendig ikkje-eksisterande.

Trass i at ein på 50-60-talet hadde byrja å legge om på skolepolitikken overfor samane, blei dei heilt gløymde i forslaget til ny læreplan for grunnskolen som kom i 1970. Det kom kraftige reaksjonar på dette, utan at det fikk særlig verknad for den midlertidige planen av 1971. Etter nye protestar frå samiske lærarar byrja det å skje noko. Resultatet blei i føreordet til den endelige læreplanen av 1974 uttrykt slik:

"I samsvar med ønsker som er kommet fram i Stortinget og på annet hold, er innslaget om samisk kultur og historie styrket gjennom hele planen."

Før den neste store læreplanreforma var Samisk utdanningsråd blitt oppretta som eit rådgivande organ for utdanningsdepartementet, og rådet passa på at samane fikk sin plass i den nye planen. Planen av 1987 skilde for første gong ut eigne samiske læreplanar for sju fag i grunnskolen. Dei nasjonale læreplanane, som og eit fleirtal av dei samiske elevane fikk undervisning etter, hadde derimot heller mindre innhald om samiske spørsmål etter 1987-planen enn etter 1974-planen.

1980-talet utgjør eit høgdepunkt når det gjeld velvilje hos sentrale skolestyresmakter overfor både samiske ønsker og lokale tilpassingar. Men det skulle ikkje vare lenge før dei som ville ha ein einsretta standardisert skole, igjen kom på offensiven, under leiing av utdanningsminister Gudmund Hernes. Dette kom klart til uttrykk i arbeidet med den første felles læreplanen for grunnskole og vidaregåande opplæring, der samiske forhold hadde ein svært beskjeden plass i det første utkastet. Etter mye kritikk presenterte departementet sitt neste forslag i 1993 med orda: "Samisk er løftet mer fram og språklige minoriteter er synliggjort bedre." Dette fortel mest om kor minimalt det var i det første utkastet.

Ein av kongstankane til Hernes var felles læreplanar for alle, noko som ikkje ga plass for samiske læreplanar. Da arbeidet med utarbeiding av læreplanar starta, blei det derfor ikkje sett igang noko arbeid med samiske læreplanar. Som ein slags kompensasjon skulle dei felles læreplanane ha med nokre punkt om samiske forhold. I høringsutkast til Prinsipper og retningslinjer for den 10-årige grunnskolens oppbygging, organisering og innhold av 1994 er departementet sin tankegang uttrykt slik:

"Det felles nasjonale lærestoffet sikrer elever med samisk som førstespråk en kompetanse likeverdig med elever med norsk som førstespråk etter fullført grunnskole."

Likeverd er altså oppnådd når samisktalande og norsktalande nordmenn har hatt det same nasjonale lærestoffet!

Etter krav frå Samisk utdanningsråd og Sametinget blei det likevel eit eige samisk læreplanverk. Samtidig beholdt ein dei samiske emna i dei nasjonale planane, og seinare blei begge desse prinsippa slått fast i opplæringslova.

Vidaregåande og høgare utdanning

Fram til midt på 1900-talet var det svært få samar som fikk skolegang utover dei 7 obligatoriske åra. På 1800-talet blei det utdanna ein del samiske lærarar på Tromsø seminar, men undervisninga i samisk blei stansa frå 1904 til 1953, og politikken var at ein ønska bare norske lærarar for samiske elevar.

Den samiske folkehøgskolen i Karasjok blei starta i 1936 av Samemisjonen, og var den første skolen som ga nokon plass for samisk kultur. Etter krigen kom det framhaldsskolar i fleire samiske kommunar. Nokre av desse fann plass til samiske emne, særlig i praktiske fag. Statens heimeyrkesskole for samar, som blei oppretta i 1952, hadde i starten i stor grad eit samisk innhald, med kurs i emner som koftesøm og hornsløyd. Men på 60-tallet skulle skolen moderniseras med samfunnet, og innførte nasjonale læreplanar over heile linja. Det samiske innhaldet forsvann nesten totalt, og kom gradvis tilbake først eit par tiår etterpå.

Da styresmaktene på 60-talet motvillig ga etter for krav om eige samisk gymnas, blei dette i all hovudsak ein tru kopi av det norske gymnaset. Ein kunne velge samisk som fag, og etter kvart fikk skolen forhandla seg fram til at i visse fag som historie og religion, kunne inntil ein viss prosent av pensum byttast ut med samiske emne.

For vidaregåande skole, som for grunnskolen, var slutten av 80-talet høgdepunktet i styresmaktene si velvilje overfor samisk opplæring, og rett før innføringa av Reform 94 sto samiske emne sterkare i samisk vidaregåande opplæring enn nokon gong før. Da kom tilbakeslaget, der samiske linjer blei nedlagt og samiske tilbod pressa ut av skolen.

Behovet for opplæring for samar og høgare utdanning i samisk språk og samiske emne har blitt brukt som argument for opprettinga av både Trondenes (seinare Tromsø) seminar i 1826, Alten lærerskole i 1863, Universitetet i Tromsø 1968 og Alta lærerhøgskole (Høgskolen i Finnmark) i 1973. I ettertid må ein vel kunne seie at det samiske har spela ei forholdsvis lita rolle ved alle desse institusjonane. Bare ved Sámi allaskuvla (Samisk høgskole i Kautokeino, oppretta i 1989), har samisk språk og kultur stått sentralt i praksis. Men sjølv denne skolen slit enno i 2005 med politiske og økonomiske rammer som er laga for storsamfunnet, og som gjør det svært vanskelig å oppfylle skolen si målsetting.

Historia gjentar seg anno 2005

Den norske staten sin samepolitikk har endra seg mye sidan 1905, og den opne fornorskingsideologien som dominerte dengang er ikkje lenger like gangbar mynt. Omlag 90 år etter unionsoppløysinga uttalte først høgsterettsjustitiarius og seinare kongen: "Den norske staten er bygd på territoriet til to folk – det norske og det samiske." Det manglar likevel mye på at denne erkjenninga gjennomsyrar den praktiske skoleplanlegging på alle nivå i Noreg. Det pågåande læreplanarbeidet starta med NOU 2003: 16 I første rekke 5. juni 2003, som blei følgt opp av St.meld. nr. 30 (2003-2004), Kultur for læring. Begge desse dokumenta er skreve utan at samiske elevar og det samiske samfunnet sitt opplæringsbehov synest å vere ofra ein tanke.

Da Kristin Clemet innkalte til oppstartmøte for arbeidet med nye læreplanar, sa ho at det skulle gjørast tilpassingar for samiske elevar "i nødvendig omfang". Departementet var tydelig ikkje innstilt på eigne samiske læreplanar. Men i motsetning til førre gongen departementet ville fjerne dei samiske læreplanane, kunne Sametinget no vise til opplæringslova. Vi slapp derfor å få ein ny omkamp om samiske læreplanar. Under leiing av Sametingets opplæringsavdeling blei det så sett igang arbeid med samiske læreplanar og med samiske emne i dei nasjonale læreplanane. Likevel set departementet stramme rammer og overprøvar det meste.

Ved kvar ny reform har ein framleis "glømt at det bur samar i Noreg" og planlegg ein einspråklig og einkulturell norsk skole, anten ut frå ei tru på at alle er like eller eit ønske om at dei skal bli det.

Først i løpet av det siste tiåret har nokre av dei fremste representantane for den norske staten beklaga fornorskingspolitikken, men trass i eit snart 5 1/2 år gamalt løfte frå Bondevik er det enno ikkje betalt ut eit øre i erstatning. Ved 100 års-jubileet for norsk sjølvstende bør vi trekke fram denne historia og samtidig kreve at staten gjør opp for brotsverka mot samar, kvenar og andre nasjonale minoritetar.

At fornorskingsideologien framleis er levande, ser vi av at ein i 2005 langt på veg fører same politikk overfor innvandra minoritetar, som ein førte overfor samane for 100 år sidan. Det er tid for å lære av historia.

---

Litteratur:

• Dahl, Helge: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905, Universitetsforlaget 1957
• Lund, Svein: Samisk skole eller Norsk Standard? Davvi Girji 2003
• Olsen, Bjørnar og Hansen, Lars Ivar: Samenes historie – fram til 1750. Cappelen 2004
• Otnes, Per: Den samiske nasjon. Pax 1970
• Pedersen, Steinar: "Et samisk syn: Arven fra norsk nasjonalisme i Finnmark". Aftenposten 07.05.2004
• Tvete, Bård: Skolebøker for samebarn i Norge. Universitetet i Oslo 1955
• Vogt, Nils Collett: Smaa breve fra Finmarken. Aschehoug 1918

 

I desse dagar vert me utsette for ymse innstrammingar i einskildmenneske sin fridom grunngjeve med krigen mot terror. Ein måte politikarane freistar å legitimera dette på, er ved å syna det beste for landet og innbyggjarane: Dei prøver å mobilisera den nasjonale samkjensla for å godta innstrammingar i demokratiet, i namnet åt landet eller dei felles interessene våre.

Gudrun Kløve Juuhl, 26 år, frå Indre Arna, masterstudent i nordisk litteratur. Redaktør i Mål og Makt, tidsskrift utgjeve av Studentmållaget i Oslo.

---

I denne teksten vil eg syna døme på dette og leita etter nye omgrep som kan vera tenlege for å gripa det som skjer. Eg meiner til dømes at den nasjonale retorikken me no ser frå folk i Høgre og Arbeidarpartiet, ikkje kan skjønast med omgrep som tysk og fransk nasjonalisme, som har vore oppe i nasjonalismeordskiftet i Klassekampen nyleg.

Solberg strammar grepet

Eit døme på desse innstrammingane er Erna Solberg si framferd i Mulla Krekar-saka. Då Erna Solberg vitna i retten for at Mulla Krekar skal utvisast, argumenterte ho i fylgje Bergens Tidende slik:

"Solberg avslutta med ein appell om at retten og andre må stole på henne utan å få innsyn i dei hemmelegstempla opplysningane. I visse saker som gjeld rikets tryggleik, må ein fråvike reglane i norsk rett om å fylgje det kontradiktoriske prinsippet: at den som blir anklaga får høve til innsyn og rett til å imøtegå skuldingane som blir retta mot han, hevda ho."

Med dette seier Solberg at me må godta innskrenkingar i rettsvernet og fridomen til einskildpersonar av omsyn til landets interesser. Både folket og retten vert òg bedne om å godta dette utan å få tilgjenge til informasjon om saka, me vert rett og slett bedne om å lita på Solberg når ho seier at det er i våre interesser å leggja til sides rettstatsprinsippa. Når politikarane, i fredstid, brukar "det nasjonale" som grunngjeving for innstrammingar i demokratiet, skal me vera på vakt.

Utspelet til Erna Solberg om å innføra truskapseid til Noreg for nye statsborgarar av di "det skal bli mer stas å være norsk", må òg sjåast i samanheng med dette. Bodskapen vert då at det skal å verta meir stas å vera norsk, men borgarane skal få mindre å seia.

Ordskiftet om sameflagget på 17. mai i Oslo i år syner ein liknande tendens. Oslo kommune sende ut brev til skulane om å berre bruka norske flagg på 17. mai, og ville ikkje bruka samiske flagg på kommunale flaggstenger. Det var då Rune Gerhardsen kom med utsegna om at Noreg "ikke er ett folk med to flagg, men ett folk med ett flagg". Høgre sin gruppeleiar i bystyret, Bård Folke Fredriksen, sa at det er "unaturlig å markere forskjeller på en dag som Grunnlovsdagen", og at me må samla oss om flagget. Her vert det freista stramma inn på fridomen og mangfaldet folket skal ha på folket i Noreg sin eigen dag – 17. mai.

Den høgrenasjonale toposen

Denne bestemte måten å snakka om det norske og den nasjonale fellesskapen på vil eg kalla "den høgrenasjonale toposen". Då må eg fyrst seia litt om omgrepet topos:

Topos er eit omgrep frå litteraturvitskapen. Ordet kjem frå gresk og tyder stad. Det er altso snakk om ein slags "stad" i språket eller litteraturen. Litteraturvitskapleg leksikon skildrar det slik:

"topos (gr. 'sted', plur. topoi), i den antikke retorikken stedet der taleren kunne hente argumenter for sin spesielle sak. […] I litteraturvitenskapen har topos fått en utvidet betydning som betegnelse på klisjeer, vanlige tanke- og uttrykksformer, formler, velkjente motiver, sitater og andre gjenkjennbare grep."

Ein kan kalla toposar språklege allmenningar. Ein allmenning er ein stad som ingen eig og alle har rett til å gå på. Både ordtak, faste uttrykk og vanlege førestellingar og omgrep er toposar.

Eg vil hevda at Solberg, Gerhardsen og Folke Fredriksen tek i bruk ein høgrenasjonal topos. Med høgrenasjonal meiner eg ein politikk der styresmaktene legg vekt på nasjonal samling og lovpriser fedrelandet, samstundes med at det vert ført ein autoritær politikk og demokratiet vert innsnevra, gjerne med tilvising til "landets interesser". Patriot act-lovene i USA har vore haldne fram som døme på at dette skjer i USA. Dette er ein tendens som er mogleg å sjå også i Noreg, i deler av Høgre og Arbeidarpartiet.

Grunnen til at eg dreg inn topos-omgrepet i snakket om dei høgrenasjonale, er at nasjonen er ein topos eller eit omgrep det går an å knyta språkleg til ulike ideologiar og handlemåtar. I Noreg har det nasjonale tradisjonelt vore – og er det i all hovudsak enno – knytt til eit folkeleg demokratiseringsprosjekt gjennom unionsoppløysing, målsak, utbyggjing av skular over heile landet og EU-motstand.

Nasjonalt og norsk har i all hovudsak hatt ei heilt anna tyding enn det m.a. Solberg legg opp til, når ho brukar omgrepa. Førestellinga om "det nasjonale" i Noreg har hange saman med omgrep som folkestyre og sjølvråderett. På grunn av historia vår, der me har lege under andre statar, har det ikkje vore slik at statsleiinga har vore dei som representerer det norske/nasjonen, det er det folket som gjer. Dette kan me sjå av desse to enkle døma:

1. Då Hardangerbunaden vart populær kring 1900, gjekk han under namnet Nasjonalen. Det som var "nasjonalt" å ha på seg, var altso gamaldagse finklede frå bygda, ikkje uniform eller noko som statsleiinga kunne funne på å bera.

2. Ved at det i nasjonaldagsfeiringa fyrst og fremst er born og vaksne som går i tog i ulike bunader og andre drakter frå ulike landsdeler, er nasjonaldagsfeiringa heilt konkret ei feiring av folket og mangfaldet. Me har ikkje militærparadar på nasjonaldagen.

Når Solberg vil ha truskapseid for at det skal vera meir stas å vera norsk, og samstundes bryt ned ålmenne rettsprinsipp av omsyn til "rikets sikkerhet", er ho inne i ein heilt annan nasjonstopos. På den staden der Solberg snakkar frå, er det slik at "det norske" er noko som vert representert ved staten, og det er i innbyggjarane sine interesser å godta måten statsleiinga administrerer på.

Nasjonstoposen til Solberg minner om den sjølvgode amerikanske nasjonalismen me får høyra frå Bush, der det skal verta vanskelegare å koma inn og innbyggjarane må godta strengare kontroll av omsyn til fedrelandet.

Tysk og fransk nasjonalisme – lite dekkjande omgrep

I ordskifte om nasjonalisme vert nasjonalisme ofte delt inn i tysk og fransk, og den tyske vert "den reaksjonære" og den franske "den progressive". Med omgrepa høgrenasjonal og topos har eg freista finna eit omgrepsapparat som kan skildra stoda i Noreg nett no meir presist. Problemet med idealtypane tysk og fransk nasjonalisme er at den tyske vert sagt å handla om kultur, etnisitet og blodsband, medan den franske vert sagt å handla om stat og demokrati. Dersom ein, som Bjørgulv Braanen og fleire andre på venstresida, erklærer seg som tilhengjar av den franske og motstandar av den tyske, ser ein ikkje at den franske nasjonalismen ikkje berre handla om statsborgarlege rettar, men òg innebar ei knallhard språkleg og kulturell undertrykkjing innanfor grensene til den franske staten. Når det knapt finst baskarar og baskisk i Frankrike i dag, har det med den effektive franske statsnasjonalismen å gjera.

Dersom ein skal skjøna at nasjonen er ein fellesskap som folk kjenner tilhøyrsle til, og som kan definerast av andre enn staten, må ein sjå til andre førebilete enn "den franske nasjonalismen". Ein treng ein teori om nasjonalitet og nasjonalisme som kan seia noko om kultur, tradisjon og identitet, som den sokalla tyske har handla om. Dessutan er ikkje samanhengen statsborgarleg-demokratisk og identitetsorientert-totalitær verken eintydig eller nødvendig, slik ein kan få inntrykk av gjennom ordskiftet om fransk og tysk nasjonalisme i media.

Ser ein på nasjonalisme i nyare norsk soge, ser ein at hovudstraumen, den eg kallar den folkeleg-demokratiske, som har vore knytt til unionsmotstand og tradisjonell folkeleg kultur, har vore både identitetsorientert, statsborgarleg og demokratiserande. Dette kan illustrerast med det tette sambandet mellom norskdomsrørsla, unionskampen og kampen for kvinneleg røysterett. I tida fram mot 1905 brukte Noregs Ungdomslag slagordet "Ut or unionane" som synte til den politiske unionen med Sverige og den kulturelle med Danmark som gjekk ut på at me enno skreiv dansk i Noreg. Sambandet mellom unionsoppløysinga og kampen for kvinneleg røysterett er truleg kjend: at det vart samla inn 280.000 kvinnelege røyster for unionsoppløysinga på tre veker. Dette fungerte både for å syna at kvinnene støtta unionsoppløysinga og som ein aksjon for kvinneleg røysterett. På grunn av denne historia vår, trur eg det gjev meir innsikt å skilja mellom ein folkeleg-demokratisk nasjonal tradisjon og det eg no kallar ein høgrenasjonal, som fyrst og fremst har det kjenneteiknet at han er elitær og ikkje-demokratiserande.

Frametter

Eg meiner at me som ser på venstresida som eit framhald av den folkeleg-demokratiske nasjonale tradisjonen, må arbeida for at Solberg og co sin måte å snakka om nasjonen på, ikkje skal verta oppfatta som ein gyldig skildring av Noreg og det norske folket.

For å greia det, må me fyrst avdekkja at det er ein annan nasjonstopos, eller ei anna nasjonalitetsoppfatting som ligg til grunn når Solberg snakkar enn den tradisjonelle folkeleg-demokratiske.

Me oppnår ikkje å knusa den høgrenasjonale tendensen som Solberg er ein del av, ved å avvisa nasjonen eller den nasjonale fellesskapen. Me må heller insistera på at nasjonen er folket sin eigedom, og at det inneber at det nasjonale er det som gagnar folket og det folket vil. Det kan aldri vera å innskrenka dei demokratiske rettane.

Det som må gjerast, er å halda fram den folkeleg-demokratiske tradisjonen, og skapa breie initiativ som seier at innstrammingane i demokratiet ikkje skjer på vegner av eller tener folk i Noreg, men berre på vegner av dei som administrerer innstramminga og har bruk for eit lydig folk.

 

Klassereise: Hvis man kan reise fra en klasse til en annen, betyr det at klasser finnes. Noen definerer sosiale lag som klasser, og legger vekt på hva du spiser, om du drikker øl eller vin, om du liker ompamusikk eller klassisk, bor i blokk eller rekkehus osv. Marxistene definerer klasse som fellestrekk for store, gjenkjennbare grupper i samfunnet, ut fra deres samfunnsmessige plassering. Menneskene er i ulike samfunnsmessige klasser fordi de er ulikt plassert i den samfunnsmessige produksjonen, har ulik grad av makt, er utbyttet eller utbytter og får ulik stykker av den samfunnsmessige kaka.

Karin Sveen har skrevet boka Klassereise. Et livshistorisk essay (Oktober 2000). Her beskriver hun, filosoferer og teoretiserer rundt sin egen klassereise. Fra industriarbeiderhjemmet på Hamar til studier og universitetsjobb. Fra Arbeiderpartikulturen og inn i det lovede landet der utdanning, kunnskap og sosial trygghet skulle skape likhet også i universitetsmiljøene. Men hun forble en fremmed fugl som alltid måtte forklare seg, på arenaen til borgerskapets sønner og døtre.

På syttitallet kom lovene og løftene om demokrati. Studentene fikk medinnflytelse i styrer og utvalg. Fagbevegelsen fikk stemmerett ved styrebordene og havnet i alle komiteene. Arbeiderpartiet og LO sa de ville bygge ut demokratiet, men kompromisset med kapitalen for å administrere den. Utbyttinga består fortsatt. Staten er borgerskapets stat.

Den sosialdemokratiske bevegelsens toppledere foretok en klassereise, et klassesvik, til 1. klasse – for seg selv. Det store flertallet må foreta den neste, store klassereisen sammen – for å frigjøre menneskene til et samfunn uten klasser.

 

I den siste boka si forteller Per Petterson om da han som ung gutt satt ved kjøkkenbordet i Groruddalen og leste Simone de Beauvoirs sjølbiografi. Hun satte ord på noe i hans egen uro den gang. "Først og fremst skildra hun ei jente født inn i denne klaustrofobiske verdenen som først bare er det de andre gjør henne til, men som sakte men sikkert blir seg sjøl. Hun brøyt ut med en kunnskapstørst som var uten mette, som gjorde opprør. Dette suget etter noe mer, ikke mer penger eller trygghet, men heller mer utrygghet og kunnskap som beviste at det behøvde ikke være som det var nå, ja det var suverent tegna opp og framfor alt bevisst gjort." (Månen over porten, side 102)

Jon Børge Hansen jobber til daglig med globale spørsmål og internasjonal politikk, og er bosatt i Tromsø

---

Det er lett å kjenne seg igjen i dette, i dette suget etter å få være et individ. Ikke et sløvt "livsnytende" eller besteborgerlig trygt, men et aktivt og skapende og søkende menneske.

For de fleste er det ikke mulig å finne utløp for denne trangen i våre kapitalistiske samfunn. Både i arbeid og fritid blir det tvunget inn i baner som vrir og vrenger og tilpasser det profittjaget den veldige kapitalakkumulasjonen er avhengig av. I produksjon og konsum og sosialt liv for øvrig ender det opp som fremmedgjøring.

For høyresida i politikken er dette greit. Det reproduserer det samfunnet de vil ha. For venstresida er det ei utfordring. Både målet med grunnleggende å forandre dette samfunnet og energien til å få gjort nettopp dette ligger innafor det vi kan sirkle inn som menneskelig frigjøring.

Magnus Marsdal og Bendik Wold har grepet fatt i dette. Gjennom boka Tredje venstre forsøker de å rydde plass for en radikal individualisme. Målet deres er å ta fra høyresida hegemoniet når det gjelder fortolkning og forvaltning av hele individualismebegrepet. Og de vil ta et oppgjør ved det de oppfatter som venstresidas teoretiske og politiske fornekting av det individuelle.

Tredje venstre har da også fått mye oppmerksomhet og stort sett positiv mottakelse på den venstresida den er skrevet for. Boka er med på å forme tenkinga til mange aktive radikale nå. Den debatteres fortsatt, et halvt år etter at den kom ut.

Min kommentar til denne boka er som følger: den inneholder masse nyttig og godt stoff – men som utgangspunkt for å fornye og vitalisere venstresida er den ubrukelig. I alle fall dersom det er ei sosialistisk venstreside det er snakk om.

Ei slik venstreside må ta som utgangspunkt ei analyse av den kapitalismen vi lever i. Det gjør ikke denne boka.

Ei slik analyse vil resultere i at klasseinteresser nok en gang må inn som nøkkelord når strategien skal utarbeides. Veien til det frie individet er kollektivets vei. Den store utfordringa for venstresida nå er ikke å utvikle en ny individualisme, men møysommelig å bygge opp en ny solidaritet og en ny arbeiderklassebevissthet. Det materielle grunnlaget for det finnes i dagens samfunn. En bedre forståelse av dette er det vi i første omgang trenger. Tredje venstre peker i gal retning her.

I denne artikkelen skal jeg begrunne disse påstandene nærmere. Og siktemålet mitt er å prøve å gi et konstruktivt innspill i debatten om framtida for venstresida her i landet.

Finnes det rom?

Denne venstresida ser for seg den aller nærmeste framtida omtrent slik: det viktigste som vil skje er sannsynligvis et regjeringsskifte etter valget i høst. Og etter det? Arbeid med å bygge opp en brei bevegelse, med fagforeninger som kjerne, for å presse AP/SV/SP-regjeringa til å holde valgløfter. Bygge videre for å forsvare det som er igjen av velferdsstaten, og kanskje presse fram nye reformer. Bygge opp en opinion for å få denne regjeringa til å trekke Norge ut av rollen som aktiv spiller på Bush sitt krigslag. Med et par RV-ere – gjerne i vippeposisjon! – på Tinget vil alt dette være lettere.

Med forbehold for det med RV på Tinget er dette ei virkelighetsoppfatning de fleste på venstresida deler. Og i et slikt perspektiv er det sjølsagt det reine nonsens å diskutere om det er rom for en ny politikk i dagens kapitalistiske samfunn. Sjølsagt er det det. Faktoren som avgjør hvor mye rom det blir, er hvor sterkt press arbeiderklassen og allierte klarer å bygge opp. Kampsaker er det nok av: pensjoner, sjukehus, fiskekvoter, arbeidsmiljøloven, norske styrker i Irak og i Afghanistan, sekstimersdag, sosial dumping, EØS-regler, friskoler og nasjonale prøver, EU-søknad, nasjonalt forsvar og mer til.

Men om vi endrer perspektiv – hvor mye rom er det da for radikale endringer? Om vi tar inn over oss at Norge er et lite land i verden. At norsk kapitalisme er og vil fortsette å være en integrert del av den reelt eksisterende, globale kapitalismen, uansett regjering. Og at denne kapitalismen har ei århundrelang historie med vekst og ekspansjon – gjennom kriser, ødeleggende rivalisering, barbariske kriger, utplyndring av land i "periferien", massearbeidsløshet og perioder med fascisme i de europeiske kjernelandene. Og nå, i 2005, etter mer enn et kvart århundre med stagnasjon og strukturell krise, lever vi med et system der kjernestaten USA på nytt griper til krig og militarisering som overlevingsstrategi. Ikke som tilfeldig eller desperat valgt utvei, men som ei løsning drevet fram av den indre logikken i motsigelsene som river og røsker i dagens kapitalisme.

Hvor mye rom har borgerskapet for å manøvrere nå? I USA, i Norge, i Kina? Og hvor mye rom har vi, folket?

Dette av nummeret av Rødt! går inn i denne diskusjonen. Fire artikler prøver å legge noen premisser for debatten om hva som bør skje videre – etter valget i høst. Hva slags bevegelse trengs det å bygges opp på venstresida? Hva slags retning bør marxister jobbe for å gi denne bevegelsen? For å kunne gi fornuftige svar på disse spørsmålene må vi i første omgang forsøke å klargjøre hva slags virkelighet vi har å forholde oss til. Hva slags verden er det vi tar sikte på å forandre?

Et innlegg i debatten

Boka Tredje venstre er et bidrag i den norske debatten om disse spørsmålene.

Tredje venstre er ei pussig bok. Det er ikke lett å få tak i hva ambisjonsnivået for boka er. Vil den forferdelig mye, eller vil den vil egentlig ikke det? Vil den skissere en plattform for en ny sosialistisk bevegelse? Vil den levere en skarp, oppdatert kritikk av kapitalismen? Eller er den skrevet for å hive inn noen spredte momenter i diskusjonen om hva venstresida bør legge vekt på når det skal utformes politikk og strategi framover? Basert på en sammenfatning av en del av debatten rundt noen få, men viktige trekk ved dagens kapitalisme: nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien?

Jeg leste boka for noen måneder siden, og sitter og blar i den nå. Og er stadig like forvirra. Problemet er sannsynligvis innpakninga: forfatterne lanserer boka som et slags manifest for en ny epoke, og avslutter med sine mer eller mindre seriøse forslag til "10 bud for den nye venstresiden".

Dette gjør det vanskelig å vurdere prosjektet. Marsdal og Wold har skrevet ei lettlest og nyttig bok om sine tre områder (altså nyliberalismen, postmodernismen og underholdningsindustrien), og de har reist en debatt om individualismen (i del 2 av boka). Boka selger godt, den blir lest og brukt og diskutert. Dette er en bragd god nok i seg sjøl, det; det er ikke mange som har bidratt så offensivt fra venstre i ideologikampen det siste tiåret.

Men som nevnt: på et litt uklart vis blir vi fortalt at pretensjonene er større enn som så. Det er en grunnstein til et helt nytt byggverk vi har fått i hendene – "det tredje venstre", arvtakeren etter de borgerlige revolusjonene fra 1789 og der omkring, og fornyeren etter arbeiderbevegelsen (den sosialdemokratiske så vel som den kommunistiske) sin aktverdige, fåfengte og dessverre historisk akterutseilte kamp for et bedre samfunn. 1789 var første venstre, arbeiderbevegelsen var andre venstre, og tredje venstre – hva er nå det? "Hva slags venstreside er det som skal komme? Ingen kan vite sikkert," sier forfatterne sjøl, på de oppsummerende siste sidene i boka.

Neivel. Det er på mange måter greit nok det. Epoker er slutt, det er oppbruddstider igjen, og det nye har uklare konturer. Forsøk på oppsummeringer, analyser og nytenkning hilses velkommen av meg. Men jeg har innvendinger mot mye av det som legges fram i denne boka. Og jeg stiller spørsmålet: hvor nytt og hvor radikalt er det egentlig, dette "tredje venstre"?

De lange linjene

Det Marsdal og Wold vektlegger ved det de kaller "første venstre" (de borgerlige revolusjonene, for å fokusere på det fortetta uttrykket for dette), er det demokratiske aspektet – det at de la grunnlaget for et slags demokrati. Det er ikke at de la grunnlaget for kapitalismen som samfunnssystem forfatterne holder fram som det vesentlige.

Arbeiderbevegelsen – både den revolusjonære og den reformistiske – blir vurdert etter samme kriterium: utvida de dette demokratiet eller ikke.

Og "det tredje venstre" blir navnet på den bevegelsen som skal videreføre dette historiske prosjektet, utvide demokratiet til "også å omfatte økonomien". "Hva er venstresidens alternativ til den bestående samfunnsorden?" spør forfatterne (side 211). Og svarer: "mer demokrati". De vil innføre det de kaller "sosialistisk folkestyre" gjennom å "underlegge økonomien demokratiets beslutninger".

Marsdal og Wold skriver forunderlig uklart om dette som ser ut til å være ment som det viktigste poenget i bidraget deres til strategisk tenkning for dette "tredje venstre". Det er ikke engang klart om de ser det å avskaffe kapitalismen som ei nødvendig målsetning for en sosialistisk bevegelse. Og hva slags begrep de har om staten, og om politisk makt er det ikke lett å bli klok på. Det er fristende å konkludere med at forfatterne bare har overtatt det liberale borgerskapets virkelighetsoppfatninger.

Og det er fristende å gå til bokhyllene og dra fram stabler med tidligere innlegg i den århundrelange debatten om reform, revolusjon og sosialisme. I reolene bak meg til høyre der jeg sitter og skriver står polemikken mellom Eduard Bernstein og Rosa Luxemburg pent oppstilt. Den er 105 år gammel nå. Men Luxemburgs innsigelser mot Bernsteins reformistiske teorier kunne vært skrevet som kritiske merknader i margen på Tredje venstre-boka.

Så er kanskje ikke idegrunnlaget for det "nye venstre" så aldeles nytt likevel? Kanskje er det mer tradisjonelt sosialdemokrati enn det egentlig ønsker å være? Jeg skal se nærmere på det, men først ei nødvendig presisering, om mitt syn på demokrati og sosialisme. Nødvendig fordi diskusjonen ellers med stor sannsynlighet risikerer å bli ført inn på et blindspor, der "demokrater" og "diktaturtilhengere" først blir stilt opp mot hverandre, og der neste runde er en dum kappestrid om hvem som egentlig er de største demokratene.

Sosialisme uten demokrati?

Altså, i klartekst: sosialisme uten demokrati er en umulighet. Vi kan diskutere erfaringer, negative og positive, fra Pariserkommunen til kinesiske folkekommuner, vi kan vurdere kritisk – slik Marx gjorde i 1871 – politikken som er ført i samfunn der sosialismen er satt på dagsordenen. Vi kan – som Marx – kritisere kommunardene for å være for lite rede til å bruke makt mot motstanderne, og – som Rosa Luxemburg – kritisere bolsjevikene for å satse for mye på nettopp maktbruk. Hun advarte jo, prinsipielt og klokt, mot de langsiktige virkningene innskrenkninger i demokrati, mangfold og ytringsfrihet kunne få for et revolusjonært, sosialistisk samfunn.

Vi kan diskutere hvilke reelle valg de sosialistiske pionerene sto ovenfor; og vi kan trekke inn det konkrete i de historiske situasjonene, krigene, mangelen på ressurser, materielle og menneskelige, vi kan diskutere hva som var uunngåelige feil og hva som ikke var det; og slik prøve å unngå lettvint moralisme i oppsummeringene. Men slik jeg ser det vil vi bli stående igjen med at sosialismen som samfunnsprosjekt må være et demokratiprosjekt. Sosialismen vil verken utvikles eller overleve uten å forankres stadig djupere i folkelig deltakelse og innflytelse. Dette er ikke et taktisk, det er et strukturelt spørsmål. Det vil gjelde i samfunn som det rike norske, der det finnes lange borgerligdemokratiske og folkeligdemokratiske tradisjoner å bygge på. Men erfaringene har vist at dette også er gyldig for land der det sosialistiske prosjektet har vært identisk med et industrialiserings- og moderniseringsprosjekt.

Gi fra seg kontrollen?

Så mye om sosialismen i denne omgang. Men hva med kapitalismen og demokrati? Historisk har kapitalismen eksistert i samfunn med svært varierende grader av demokrati, fra bonapartisme eller totalt fascistisk diktatur til nordisk parlamentarisme. Globalt er variasjonen like stor i dag, et raskt blikk på verdenskartet bør være nok til å minne oss om det.

Det har alltid vært det klassemessige styrkeforholdet som har avgjort hva slags rom og slingringsmonn kapitalen har villet gi – eller vært tvunget til å gi – til innflytelsen fra de folkelige kreftene. Den avgjørende kontrollen over samfunnsutviklinga har kapitalistklassen derimot aldri gitt slipp på. Og er kapitalen pressa, prøver den alltid å ta offensiven og stramme grepet. Bush-administrasjonens hjemlige "antiterror"-tiltak og EU-toppenes nye grunnlov bør sees i lys av dette.

Tidene er blitt hardere igjen. Men drømmen om å redde kapitalismen fra seg sjøl lever stadig. Altså ikke drømmen om å avskaffe, men om å demokratisere imperialismen – den globale kapitalismen. Den engelske liberaleren George Monbiot har for eksempel nylig gitt ut ei svært omtalt bok der han legger fram luftige tanker om hvordan dagens imperialisme skal bringes under demokratisk styring og kontroll. Han ser for seg både et verdensparlament og institusjoner for "demokratisk kontroll av det internasjonale finansmarkedet".

Meningsmaskinen Thomas Hylland Eriksen anmeldte boka i Morgenbladet, og forutsigelig nok erklærte han Monbiots forslag som genialt nyskapende. Aslak Sira Myhre plukka derimot Monbiots utspill fra hverandre i en anmeldelse i Klassekampen. Magnus Marsdal intervjua Monbiot for Klassekampen da boka kom på norsk, og sjøl om han var sparsom med kritiske spørsmål der, tar jeg det for gitt at han oppfatter Monbiots vyer som håpløse banaliteter. Så hvorfor trekke fram dette nå, i denne omtalen av boka Tredje venstre? For å minne om at motstand mot nyliberalismen ikke er det samme som motstand mot kapitalismen. Og at ensidig fokus på "mer demokrati" som problemløsning kan åpne for fordummende tomprat.

Overflatisk

Sjølsagt er det fullt mulig å innta et standpunkt mot nyliberalismen og for en kapitalisme med et menneskelig ansikt. Slik det er mulig å ha et standpunkt mot imperialistiske kriger uten dermed å forkaste hele det økonomiske og politiske systemet som rår på kloden i dag. Dette er ikke bare mulig, det er svært vanlig å ha slike standpunkter.

Og det er i og for seg utmerka, det gjør det mulig å bygge omfattende fronter mot konkrete kriger (som den i Irak nå), og mot konkrete privatiseringsframstøt (som pensjonskampen nå).

Men slike standpunkter er etter mi oppfatning ikke velfunderte. De er overflatiske. De bygger ikke på en historisk forståelse av kapitalismen. Eller på ei analyse av den djupere dynamikken i kapitalismen, den som driver fram disse krigene, og som ligger under den steinharde kampen for profitt borgerskapet som klasse fører nå.

De som har slike ståsteder, folk som Monbiot, vil tendere mot å se forrige århundres kriser, verdenskriger og fascisme som avvik, som forferdelige, men tilfeldige avbrudd fra kapitalismens normale vekst og utvikling. De tenderer mot å redusere problemene til et spørsmål om "feil politikk" og ditto politikere ("den gale Hitler" og "den neokonservative Bush-gjengen" er ekstremvariantene av dette). De vil leite etter løsninger i en annen politikk (keynesianisme, regulere monopolene, overnasjonale organer, utvide demokratiet, osv.) og nye politikere (Kerry som president, Kristin som statsminister).

En god del av alternativene kan være vel verd å slåss for. Og kampen for demokrati er en kontinuerlig og helt nødvendig kamp for arbeiderklassen og folkelige bevegelser.

Men mer enn pustepauser vil det aldri kunne bli – om ikke kampen rettes inn på å avskaffe hele kapitalismen.

Den eneste løsninga

I en annen artikkel i dette nummeret av Rødt! tar John Bellamy Foster, redaktør av det viktige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, opp denne problematikken. I "Slutten på 'rasjonell kapitalisme'" argumenterer han mot ideen om en mulig renessanse for Keynes og klassisk sosialdemokratisk politikk. Foster gir et historisk riss av bakgrunnen for trua på en rasjonelt styrt kapitalisme, og viser hvorfor den hadde, og måtte ha, ei begrensa levetid. Det finnes ikke lenger noe rom for en rasjonell venstrepolitikk som kan harmonere med kapitalens logikk, konkluderer Foster. "Den eneste løsninga, hvor vanskelig det enn må være å tenke seg det nå, er sosialisme," sier han. Leserne får sjøl vurdere argumentasjonen hans.

Jeg har gjennom årene lært mye av kretsen rundt Monthly Review. De to tidligere redaktørene, Paul Sweezy og Harry Magdoff, har jeg også hatt gleden av å møte og samtale med i New York. Respekten for det disse folkene har bidratt med av analyser gjennom årtiene er formidabel, også fra min side. Men det er ett aspekt ved marxistisk teori de ikke legger særlig vekt på, og det er verditeorien til Marx. De klarer seg på sitt vis uten den, som eksplisitt redskap i de løpende teoretiske arbeidene sine i det minste. Men etter mitt syn gir verditeorien en nøkkel til enda djupere forståelse av dynamikken i kapitalismen. Så derfor et delvis overlappende, delvis supplerende resonnement fra meg nå. Det går som følger:

Jag etter produktivitet

Krisa i kapitalismen nå, den som ytrer seg som valutauro (dollarens fall!), amerikanske underskudd, kinesisk frammarsj, rivalisering, kriger og stagnasjon, denne krisa har sjølsagt djupe røtter. De er uttrykk for djupere strukturelle problemer i økonomien, Det handler om globale konflikter knytta til teknologisk konkurranse, produktivitet og verdiskapning. Verken finansspekulasjoner eller overproduksjon er årsaken til krisa, krisa avspeiler mer grunnleggende problemer i produksjonssystemet. Og sjøl om problemene i USAs økonomi må stå sentralt i en hver diskusjon om utviklinga av krisa nå, er det ikke nok å legge USA under mikroskopet. Krisa er global i utgangspunktet. Den springer ut av den globale kampen mellom kapitaler.

Den teknologiske konkurransen er helt sentral i å drive fram utviklinga i økonomien. Ny og effektiv teknologi fører til økt produktivitet – antall produserte enheter per investert kapitalenhet øker. Og i denne prosessen skyves samtidig arbeid ut av produksjonsprosessen – bedre maskiner og færre arbeidere blir sett som veien framover for hver enkelt bedrift. Stadig færre folk skaper stadig flere produkter. (Relativt sett er dette tilfelle også for Kina i dag, sjøl om ny industri basert på enorme mengder billig arbeidskraft der vokser fram i høyt tempo.)

Baksida av denne måten å vokse på er arbeidsløshet. Det begrenser ytterligere det kjøpedyktige markedet produktene skal omsettes på. Med jamne mellomrom fører dette da også til metting av markedet, overproduksjonskriser for større eller mindre deler av næringslivet, konkurser, mer arbeidsløshet, de store skviser ut de små og tar over de mellomstore, og spiralen vokser videre inn i nye sykliske oppganger og vansker.

Det handler om verdier

Men under dette velkjente mønsteret ligger problemer knytta til verdiskapninga. Verdien – et uttrykk for det menneskelige arbeidet som er blitt brukt i produksjonsprosessen, og som har resultert i varer som omsettes i markedet – denne verdimengden synker i takt med nedgangen i mengden menneskelig arbeid som ligger bak produktene. Varemengden øker, mens verdimengden synker. Dette er en tendens i utviklinga av økonomien.

De som skaffer seg et forsprang i produktivitet i forhold til konkurrentene ved å erstatte arbeid med ny teknologi, er i den paradoksale situasjonen at de er med på å presse ned verdimengden som produseres, men samtidig kan de sope til seg en større andel av profitten som blir skapt enn før. Dette kan de gjøre gjennom prisene – de kan senke prisene og erobre større markedsandeler, eller de kan beholde prisnivået og få inn mer netto per enhet de selger. Prismekanismene er altså et middel til å omfordele verdi mellom produsentene.

En slik omfordeling av verdi fra de med lav til de med høy produktivitet skjer også internasjonalt. Vekslingskursene er et redskap for å gjennomføre dette når prisene blir uttrykt i ulike valutaer.

Andre metoder

Konkurransen tvinger de som henger etter teknologisk og produktivitetsmessig, de som blir tapere i kampen om å omfordele verdi mellom produsentene, til å sikre sin egen profitt gjennom å presse desto mer ut av arbeidskrafta i sjølve produksjonen. De vanligste metodene for dette er økt bruk av overtidsarbeid og skiftordninger, større arbeidsintensivitet, mer "fleksibel" arbeidskraft, og ved å presse lønna nedover. Høy arbeidsløshet og svake fagbevegelser gjør alt dette lettere å drive gjennom.

Er det ikke mulig å drive fram høyere effektivitet på denne måten, finnes det andre måter å sikre profitten. Devaluering av landets valuta kan brukes som konkurransemiddel for å hold oppe eksporten og minke importen. Sjøl om devaluering fører til mindre penger i kassa (i utenlandsk valuta) per solgt enhet for eksportørene og færre enheter varer inn per krone for importørene – altså tap av verdiandeler både gjennom eksporten og importen – kan dette likevel komme ut positivt for profittmengden.

Mangelen på høyprofitable investeringsobjekter innafor produksjonssektoren driver mer og mer av den ledige kapitalen over i finans- og spekulasjonssektorene. Den går inn i kampen om den verdimengden som allerede er skapt, eller som vil bli skapt, i den produktive sektoren. Det er blitt blomstringstid for spekulantene, de som investerer for å ta ut enorme og kjappe gevinster på marginale endringer i valutakurser og verdipapirer. En stadig større del av kapitalen prøver å sikre profitten sin på denne måten. Slik slår profittkrisa blant annet over i valutauro.

Mye må ha mer

Rentepolitikk og pengepolitikk kan også brukes for å overføre verdi fra arbeid til kapital hjemme. Inflasjon senker som regel reallønna til folk flest, og øker den delen av verdiskapinga kapitalen kan tilegne seg.

I mange land i den såkalte tredje verden har kombinasjonen av å henge etter teknologisk, voldsom inflasjon og devalueringer ført store deler av befolkninga inn i ei hengemyr av fattigdom. Krisa i 1997 og ettervirkningene av den illustrerer dette.

I de siste åra har inflasjon blitt et tabuord i store deler av verden, fram for alt i Europa. Hardere konkurranse, ikke minst fra Kina, gjør det vanskeligere å sikre profitten ved å øke prisene. Det skapes store verdimengder i Kina nå, verdens største industrinasjon pøser ut varer. Men det skjer under betingelser som akselererer deflasjonstendensene i verdensøkonomien. Ikke inflasjon, men en deflasjonsspiral er blitt det nye spøkelset som truer stabiliteten.

Å få ned sine egne priser gjennom å kutte lønnskostnader er svaret fra de fleste bedriftene i andre land nå. Den kinesiske utfordringa øker presset. Men det er viktig å merke seg at krisa vi snakker om ikke skyldes den nye konkurransen fra lave lønninger og storskalaproduksjon i Asia. Den starta et kvart århundre før dette blei en viktig faktor.

Europeisk kapital strever med å posisjonere seg i dette farvannet. Ved innføringa av euro som felles valuta blei også devaluering fjerna fra det interne EU-vokabularet. De ledende kretsene i EU og EØS ville bort fra en situasjon prega av kamp om omfordeling av verdi mellom land til større produksjon av verdi i hvert enkelt land. Dette betyr at de landene som henger etter, må avstå fra å bruke tradisjonelle metoder som devaluering og inflasjon for å klare seg i den internasjonale konkurransen. De blir tvunget til å satse på å presse fram mer verdi direkte i produksjonsprosessen, og på overføring av verdi fra arbeid til kapital gjennom nedbygging av offentlig sektor og innstramningspolitikk. Medlemsland i ØMU har som kjent måttet forplikte seg til å kutte budsjettunderskudd og holde inflasjonen nede. Hele EU-prosjektet handler jo om å sikre profitten for den største europeiske kapitalen i en situasjon med knallhard global konkurranse.

Militarisering

Innføringa av euro handler både om omfordeling av verdi innafor EU og om kampen om den internasjonale verdien utafor EU.

Valutamarkedet har vært ustabilt siden begynnelsen av 1970-åra., da den langtrukne økonomiske krisa vi fortsatt er inne i, for alvor starta. Det var noenlunde ro i rekkene så lenge USA hadde et teknologisk, og gjennom det et produktivitetsmessig forsprang på resten av verden.

Da USA mista dette konkurransefortrinnet, blei også dollarens stilling som "verdensvaluta" trua. Fortsatt trykker USAs regjering penger for uhemma å kunne kjøpe varer fra andre land – altså bruke dollarens unike posisjon til å overføre store mengder ekstra verdi til USA. Det amerikanske handelsunderskuddet på rundt regna 600 milliarder dollar i året blir jo som kjent finansiert på dette viset. Og de daglige netto verdioverføringene på 2 milliarder dollar om dagen fra omverdenen til USA, overføringene USA i dag er avhengig av for å holde seg oppegående, de kan komme til å opphøre om tilliten til dollaren ramler for langt ned.

Så lenge det går, så går det. Men som mange etter hvert er blitt klar over, har USAs borgerskap vært nødt til å kompensere for svekka hjemlig verdiskaping med å satse som aldri før på å sikre sin posisjon internasjonalt med de midlene det har monopol på: supermaktas seddelpresse og militære slagkraft. Den akutte kampen om kontrollen over den uunnværlige oljen, og mulige utsikter til at vesentlige deler av den internasjonale oljehandelen skal gli i retning euro, har som vi vet vært avgjørende faktorer for å drive fram de imperialistiske krigene vi opplever nå.

Den globale kampen mellom kapitalene har altså nok en gang slått ut i brutal krig. I første omgang med oljelandet Irak som viktigste slagmark. I neste omgang? Krig mellom USA og oppadstigende rival Kina? I en artikkel i dette nummeret av Rødt! tar Tron Øgrim en titt på framtidsperspektivene. Under tittelen "Kapitalismen skifter sjef, verdenshistoriske virkninger av at Kina går forbi USA" legger han fram argumenter for at krig mellom de to store kan bli en realitet i løpet av de neste 20 åra.

Etapper i en stafett?

"Nyliberalismen" er altså bare en del av bildet, den er ett av uttrykkene jakta på profitt og kampen om verdiene får i dag. En beskrivelse av nyliberalismen er sjølsagt ikke en beskrivelse av kapitalismen i dag.

Det har da heller ikke Marsdal og Wold påstått. I boka si drøfter de nyliberalismen som "den politiske og ideologiske retningen som mer enn noen annen er assosiert med privatiseringer, dereguleringer og økende forskjeller". Sammen med "postmodernismen" og "underholdningsindustrien" har "nyliberalismen" vært virksomme for å skape den "borgerlige individualismens ortodoksi", som har erstatta "forestillingen om klassesamfunnet" hos både folk og elite i dagens samfunn, hevder de to forfatterne (side 14).

Og som nevnt innledningsvis, jeg synes de leverer ei nyttig drøfting av disse fenomenene i første del av boka si.

Problemet melder seg i del to. Der tar de fatt på to oppgaver: De vil gi ei kritisk framstilling av individualismen. Og de vil med utgangspunkt i det de har lagt fram av analyser i boka begynne arbeidet med å skissere en plattform for et nytt, et "tredje venstre".

Det er prisverdig at de tar opp til diskusjon et så viktig trekk ved (ikke minst vestlige) kapitalistiske samfunn som individualismen. Målet deres er, som jeg nevnte innledningsvis, å ta fra høyresida hegemoniet når det gjelder fortolkning og forvaltning av dette begrepet. Og de vil ta et oppgjør ved det de oppfatter som venstresida teoretiske og politiske fornekting av det individuelle.

Men framstillinga de gir av historia om individualismen er problematisk. Det blei mange kommentarer i margen fra min side da jeg leste den. Ikke minst i kapitlet om Marx. På samme måte som de i første del presenterte historia om borgerskapets framvekst og revolusjoner som første etappe i en lang og målretta prosess for demokrati, der arbeiderklassens kamper og revolusjoner var mer eller mindre vel- og/eller mislykka etapper i samme stafetten (og "tredje venstre" skal nå målet gjennom å "utvide demokratiet til økonomien") – på samme vis framstiller de Marx som filosofen som mest konsekvent ivaretar og viderefører borgerskapets egentlige verdier og målsetninger (se side 177-178). Borgerskapet kunne ikke virkeliggjøre sine egne idealer, det var arbeiderklassens oppgave å gjøre dette, gjennom å forandre samfunnet, hevder Marsdal og Wold at Marx mente. "Det var gjennom en revolusjonerende utvidelse av demokratiet til å omfavne også økonomien at Marx så for seg at det kunne bli mulig å virkeliggjøre liberalismen og demokratiets idealer," skriver de to (side 180).

Menneskesynet

For å få til dette – borgerlig liberale – bildet av Marx, må de beskrive han slik: "han tok utgangspunkt i de konkrete menneskene, ikke et abstrakt Menneske, som var det eneste den borgerlige filosofi og sosialøkonomi ville se for seg" (side 174-175). Men det Marx kritiserte, var at borgerskapets ideologer manglet et historisk perspektiv. De opererte noen ganger med det abstrakte Mennesket, noen ganger med det konkrete menneske – men alltid med en inkarnasjon av mennesket i det eksisterende borgerlige kapitalistiske samfunnet. De så verken at dette mennesket er historisk frambrakt eller at det daglig skapes av sine livsbetingelser i dette samfunnet. De så det som evig. Marx sitt syn på mennesket, slik vi kan lese det i alt fra manusskriftene fra 1844 til de siste notatene til Kapitalen, er ei dialektisk historisk oppfatning av mennesket som sosialt og kreativt vesen, skapt (ut i fra sine biologiske forutsetninger) av sin egen aktivitet. Den borgerlige individualismen har utspring i det atomiserende borgerlige, kapitalistiske samfunnet. Men grunnleggende ved mennesket er det relasjonelle. Mennesket kan bare eksistere som individ i relasjoner med andre. Og da først og fremst i produktive relasjoner. Mennesket må bokstavelig talt produsere sitt eget liv. Det er den småborgerlige intellektuelles privilegium å tru seg hevet over dette.

Marx overtok ikke borgerskapets idealoppfatninger om mennesket, han kritiserte dem, og så for seg sosialismen som en prosess der det menneskelige potensialet kunne utvikles og frie sosiale individer utfolde seg. (At blant annet sovjetkommunister trudde de kunne erstatte den virkelige historiske prosessen med religiøse proklamasjoner om "det nye mennesket", kan ikke Marx ta ansvar for.) Det er altså vel så mye brudd som kontinuitet mellom for eksempel Rousseau og Marx.

Hva er i fokus?

Det produktive mennesket, i både konkret og vid betydning, er i fokus hos Marx. Og i arbeiderklassen så han de som hadde både virkelig djupe interesser av og potensiell kraft til å styrte kapitalismen.

Arbeiderklassen har ikke en sånn sentral plass i boka til Marsdal og Wold. Og det er på mange måter typisk for boka at når de skriver om Marx' syn på arbeiderklassen, nøyer de seg med å berette om en klasse som er "underlagt tvangen på arbeidsmarkedet" og "utlevert til svingningene på det kapitalistiske verdensmarkedet" (side 175 og 179). Vekta legges ikke på rollen i produksjonen, ikke på verdiskapinga eller på utbyttinga. Problemet blir plassert i markedet, som må kontrolleres – på mest mulig demokratisk vis. Jeg har ikke noe ønske om å trekke dette etter hårene, men vil minne om at hele den reformistiske tradisjonen innafor arbeiderbevegelsen bygger på et slikt fokus: de ser ikke at måten distribusjonen organiseres i et samfunn, bare gjenspeiler måten produksjonen er organisert på. Produksjonssfæren strukturerer sirkulasjonssfæren, for å si det på Marx sitt vis.

Reformistene er først og fremst opptatt av markedet, ikke livet innafor fabrikkportene. "Demokratisk kontroll med markedskreftene" har erstatta visjonen om sosialisme hos dem. Og klassemotsetningene blir omdefinert til forskjeller mellom rike og mindre rike personer (i Norge), og rike og fattige land i verden. Politikk blir et spørsmål om fordeling, ikke om klassekamp. Og det seige organisasjonsarbeidet og mobiliseringa på grunnplanet blir erstatta av moralske appeller, valgsirkus og hestehandel.

Men skal samfunnet endres radikalt, er det måten produksjonen foregår på som må i fokus. Alt annet blir lappverk og sisyfosarbeid. Forskjellene og klassemotsetningene i et samfunn er for eksempel avleda av utbyttinga og undertrykkinga i produksjonssfæren – ikke omvendt. (Reformismens oppfatning som banalitet er uttrykt i SVs slagord "del godene".)

Et nytt fellesskap

Marx sitt prosjekt var verken ei bedre fordeling eller en mer human kapitalisme. Marx' prosjekt var et menneskelig frigjøringsprosjekt, og han så ei total samfunnsomveltning som ei forutsetning for å kunne gå den veien. Borgerskapet måtte fratas statsmakta. Kapitalismen måtte avskaffes, helt og fullstendig. Dette siste kunne bare skje gjennom en lengre prosess, der måten å produsere og måten å leve i samfunn på blei endra. Utvikling av et virkelig demokrati, både på arbeidsplassene og i samfunnet som helhet, var en del av denne prosessen, der mennesket skaper seg sjøl gjennom å ta del i denne kollektive praksisen. Det Marx så for seg, var ikke å virkeliggjøre den borgerlige liberalismens individualistiske idealer, men et nytt, fritt individ i et nytt sosialt fellesskap. Det er mulig dette kan karakteriseres som en visjon om en "livsnytersosialisme" (Marsdal og Wolds visjon). Men da må vi i det minste presisere at sentralt for Marx var erkjennelsen om at for mennesket er det å få utfolde skapertrangen noe som gir mer nytelse enn passivt konsum, og at denne utfoldelsen må skje innafor og på bakgrunn av sosiale relasjoner.

En filosofi for vår tid

Kollektivet har altså en sentral plass innafor Marx' tankeverden, både når det gjelder framtidssamfunnet og når det gjelder kampen for å styrte kapitalismen. Frigjøring av individet og det å bygge gode kollektiv står i et dialektisk forhold til hverandre. En så individfokusert filosof som Sartre forsto etter hvert dette, og forsøkte etter andre verdenskrig (ikke uten et visst hell, etter mitt syn) å inkorporere elementer fra eksistensfilosofien sin i marxismen. Mange i min generasjon har vokst opp intellektuelt med dette, med både Marx og Sarte i hyllene våre. Men Sartre slo etter hvert fast følgende: "epoker med skapende filosofi er sjeldne. Mellom det 17. århundret og det tjuende ser jeg tre slike perioder, som jeg betegner med navnene på de som dominerte dem: der finnes perioden til Descartes og Locke, Kants og Hegels periode, og til slutt Marx'. Disse tre filosofiene blir i tur og orden grunnlaget for enhver tenkning og horisonten for all kultur, det er umulig å komme forbi dem så lenge den historiske perioden de er utrykk for ikke er forbi. Jeg har ofte konstatert at et "antimarxistisk" argument bare er en førmarxistisk ide i ny og yngre drakt. En såkalt "overskridelse" av marxismen vil i verste fall bare være en tilbakevending til en førmarxistisk ide, i beste fall en gjenoppdaging av en tanke som allerede finnes i den filosofien som man trur man har overskredet." (J P Sartre: Til Frågan om metoden. Side 9-10. Arkiv forlag, Lund 1984. Opprinnelig utgitt i 1957. Min overs.)

Utopister?

Nå påberoper ikke Marsdal og Wold seg noen "overskridelse av marxismen", bare en overskridelse av "det andre venstre", arbeiderbevegelsens 150-årige historie er fortid, en ny epoke har begynt. Men de vil gjerne ha med Marx som legitimerende autoritet i det nye prosjektet sitt. Spørsmålet er om de ikke likevel opererer innafor en annen, en førmarxistisk tradisjon – den utopiske sosialismen. Er det ikke et lite ekko av Proudhon & co i bokas siste del? Der de lansere tanker om strategi, litt uhøytidelig presentert som "Ti bud for den nye venstresiden". Der 2. bud lyder: "Venstresidens mål er demokratiet. Er vi i mot kapitalismen, er det fordi den står i veien for demokratiet." Og 10. og siste bud er: "Venstresidens prosjekt må være større valgfrihet og mer fritid for folk flest. Det gode samfunn kommer med livsnytersosialismen, selv for oss pietistiske nordmenn." (Side 229)

Er det ikke om sånne sosialister Marx skreiv i Manifestet, noget sarkastisk, at "man behøver bare å forstå systemet deres for å erkjenne at det er den beste mulige plan for det beste mulige samfunn"? (Det kommunistiske manifest, Røde Fanes utgave, side 81.) Egentyngden i de gode argumentene, appellen om å innse vårt felles beste, ville åpne dørene til det gode samfunn. Visjoner har erstatta analyse. Og den harde og oftest dramatiske klassekampen om statsmakta forsvinner som tema. Utopismen er reformismens nære slektning.

Første bud?

Som 1. bud i sitt plattforminnspill setter Marsdal og Wold dette: "Venstresiden må være individualistisk. Kollektive løsninger er til for å gi individet økt frihet." Som krydder i tilværelsen er dette helt fint, som en påminnelse om behovet for mangfold og kreativitet og dristighet i den store kampen og den ofte grå hverdagen.

Men den store utfordringa for venstresida nå er ikke å utvikle en radikal individualisme. Det er å møysommelig bygge opp et nytt kollektiv og en ny arbeiderklassebevissthet. Sett i den sammenhengen blir en "radikal individualisme" fort bare en variant av tendensen i tida, et slikt prosjekt blir neppe mer enn en medstrøms ferd understøtta av kapitalens atomiserende logikk. I blafrende, studentprega bevegelser med begrensa målsetninger (antiglobalisering, antikrig, for eksempel) vil dette sikkert fungere stimulerende og fint i perioder.

Men for en sosialistisk bevegelse, en bevegelse som må ha som mål å avskaffe hele kapitalismen, finnes ingen vei utenom oppgaven med å bygge opp en ny solidaritet. Det materielle grunnlaget for denne solidariteten finnes i dagens samfunn. En sosialistisk bevegelse er nå som før nødt til å ta utgangspunkt i de sentrale motsigelsene i den norske og den globale kapitalismen. Og den mest sentrale er klassekampen i produksjonen, kampen der verdiene – grunnlaget for både profitt og lønn og sosial velferd – skapes.

En sosialistisk bevegelse må altså – som sine forgjengere i det Marsdal og Wold omtaler som det litt forhistoriske "andre venstre" – bygges opp med arbeiderklassen som kjerne. Er ikke dette mulig, er heller ingen sosialisme mulig.

Hva slags retning?

Jeg trur ikke Marsdal og Wold vil være så uenige i dette, ved ettertanke. Men det er ikke dette de vektlegger i boka si. Ikke det kollektive aspektet. Ikke kapitalismen som globalt produksjonssystem. Ikke de imperialistiske krigene som en integrert del av dette systemet. Ikke engang EU og EØS blir behandla i denne boka der den nyliberalistiske offensiven her hjemme er sentralt tema. De har tatt opp noen få, avgrensa områder. (Og som nevnt innledningsvis: første del av boka er nyttig og bra den.) Men med dette – snevre – utgangspunktet er det ikke lett å si noe fornuftig om strategi for en ny sosialistisk bevegelse.

Dersom det var det de ville med boka.

Men regjeringsskiftet etter høstens valg – hva har det med denne boka og denne diskusjonen å gjøre? For å gjenta meg sjøl nok en gang, fra de innledende avsnitta: Ei såkalt "rød-grønn" regjering vil stille nye og store krav til alt som regner seg som "venstreside" her i landet. Skal det som er av radikale bevegelser legge seg i forsonlig hvile- og ventestilling for å gi "vår" regjering arbeidsro? Hvem skal gi en gryende bevegelse retning?

Sjøl er jeg i alle fall sikker på dette: med et par RV-representanter av Torstein Dahle og Erling Folkvords type på Tinget ville vi i det minste ha et par stykker der som både kan og vil skjære gjennom ull og tull og snakke i klartekst – fra et revolusjonært, sosialistisk perspektiv. Tredje venstre har ikke gjort meg mindre overbevist om at det trengs.

Uten slike røster vil ikke engang det som objektivt sett finnes av manøvreringsrom for "en ny politikk" bli utnytta. Og det trengs noen som sier fra, som tar opp som tema – fra talerstolen på Stortinget, fra tv-ruta, på folkemøter og i avisspalter – at det faktisk finnes grenser for hva det er mulig å få til innafor kapitalismen.

 

Det tjuende århundres dominerende myte var myten om den rasjonelle kapitalismen. De to økonomene som bidro mest til å fremme denne ideen var John Maynard Keynes og Joseph Schumpeter. Arbeidet til begge to var utløst av den store historiske krisa i kapitalismen som kom til uttrykk i første verdenskrig, den store depresjonen (note 1) og andre verdenskrig. Etter de største redslene verden har sett, fulgt av framveksten av et alternativt og konkurrerende system i Sovjetunionen, var det nødvendig for kapitalismen i etterkrigstida å etablere seg på nytt, både ideologisk og materielt.

John Bellamy Foster er redaktør av tidsskriftet Monthly Review.
Artikkelen er oversatt av Harald Minken og trykkes med tillatelse av Monthly Review.

---

De to økonomene som mest effektivt hadde svart på den ideologiske utfordringa, var Keynes og Schumpeter – ikke bare fordi de representerte det beste i borgerlig økonomisk ideologi, men også fordi de var ledende representanter for den borgerlige økonomiske vitenskapen. Det de formulerte i sine økonomiske analyser, var forutsetningene for en rasjonell kapitalisme, og i det minste et håp om at disse forutsetningene kunne oppfylles.

La oss først ta for oss Keynes. Keynes, som virket i Cambridge i England, var sjølve inkarnasjonen av rasjonell kapitalisme. Han så ikke bare motsigelser i systemet, men trodde også at de lot seg styre rasjonelt. Det gjaldt både forholdene mellom kapitalistiske stater og reguleringen av de indre motsigelsene i akkumulasjonsprosessen. I Økonomiske konsekvenser av freden (1919) kritiserte han Versailles-traktaten for de rovgriske krigsskadeerstatningene som den påla Tyskland som tapende part i krigen. De kunne føre til en ny verdenskrig, antydet han. Som svar på den store depresjonen skreiv Keynes sitt hovedverk, Den generelle teorien om sysselsetting, rente og penger (1936), der han tilbakeviste Says lov (den ortodokse oppfatningen til tilbudssideøkonomene om at tilbudet skaper sin egen etterspørsel). For første gang i borgerlig økonomisk vitenskap tok dette verket alvorlig opp spørsmålet om strukturelle økonomiske kriser under kapitalismen og hva statene kunne gjøre med det.

For Keynes var nøkkelen å få staten til å gripe inn og skape tilstrekkelig effektiv etterspørsel (note 2) til å sikre full sysselsetting. Som Paul Sweezy påpekte i et foredrag ved Istanbul-universitetet for ti år sida ("Finanskapitalens triumf", Monthly Review juni 1994), var det også Keynes' oppfatning at framveksten av en dominerende stilling for finanskapitalen, som i 1920-åra, betyr slutten for den rasjonelle kapitalismen, og forvandler produktiv næringsvirksomhet til "en boble på en virvelstrøm av spekulasjon", for å bruke hans ord. Derfor tok han til orde for "barmhjertighetsdrap på rentenisten". Han argumenterte for regulering av frihandelen og en viss grad av nasjonal sjølberging, som svar på globaliseringstendensene i hans tid. Han var en av hovedarkitektene bak Bretton Woods-systemet, som skulle stabilisere verdenshandelen og verdens finanssystem gjennom opprettelsen av GATT (Hovedavtalen om tollsatser og handel), Pengefondet og Verdensbanken. Generelt anser man at keynesianismen pekte framover mot sosialdemokratiet og velferdsstaten som den kapitalistiske rasjonalitetens uttrykksformer. Den så ut til å innvarsle en reformasjon grunnlagt på et politisk kompromiss mellom arbeid og kapital.

Ved starten av den store depresjonen i 1930 skreiv Keynes en artikkel kalt De økonomiske mulighetene for våre barnebarn. Der hevdet han at det økonomiske problemet, dvs problemet med å tilfredsstille basisbehovene til alle i de rike landene, kunne være løst om hundre år. Spørsmålet ville da bli hvordan en skulle takle fritida, når arbeidsuka blei redusert til tre timer om dagen i fem dager. På det tidspunktet ville kanskje en ny moral utvikle seg og bringe samfunnet "ut av den økonomiske nødvendighetens tunnel og inn i dagslyset", hevdet han. Men inntil da ville verden måtte holde seg til en foreldet moralkodeks der "rettferdig er stygt og stygt er rettferdig", dvs en moral bygd på den grådighet og utbytting som driver den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen.

Schumpeter, som virket ved Harvard i USA, var en mer konservativ type, og i opposisjon til Keynes og keynesianismen. Han framholdt begrepet om den rasjonelle entreprenøren som kjerna i kapitalismen, og hevdet konsekvent at framveksten av monopoler og oligopoler, så uunngåelig den enn er, på sikt kunne føre til kapitalismens undergang. Han argumenterte mot forestillinger om strukturelle økonomiske kriser i kapitalismen, og brukte teorien om lange bølger (Kondratieffs femtiårsbølger) for å forklare den lange nedgangsperioden rundt den store depresjonen. Ikke noe var mer feilaktig for Schumpeter enn synspunktet til Alvin Hansen, den ledende keynesianeren i USA, om at kapitalismen tenderte mot økonomisk stagnasjon av økonomiske grunner. Schumpeter mente at kapitalismens problemer var sosiologiske, nemlig på den måten at de nødvendige ytre betingelsene for fri utfoldelse av entreprenørens funksjoner ville komme til å forsvinne. I et kapittel om "murer som styrter sammen" i hovedverket Kapitalisme, sosialisme og demokrati (1942) forklarer han hvordan entreprenørånden og dens vitale rolle nå, i kapitalkonsentrasjonens tidsalder, er undergravd av fraværende, passive eiere uten funksjoner i bedriften og av "mekaniseringen av framskrittet". Dette underminerer det kapitalistiske systemet.

Schumpeter hevdet også at kapitalismen som et rasjonelt økonomisk system står i motsetning til imperialismen, som oppstår, i våre dager som i fortida, når det utvikles en krigsmaskin. Økonomiske faktorer som bidrar er også framveksten av monopolistiske storselskaper. "Kapitalismen er av natur anti-imperialistisk," sier han i Imperialismenes sosiologi (1919). "Vi kan ikke på noen enkel måte avlede de imperialistiske tendensene som faktisk finns, fra kapitalismen, men må åpenbart betrakte dem bare som fremmedelementer, innført i kapitalismens verden fra utsida, og understøttet av ikke-kapitalistiske aktører i den moderne verden."

Verken Keynes eller Schumpeter var så naive at de trodde at kapitalismen kunne utvikle seg utelukkende etter sin egen logikk, uten inngrep utenfra. Dette er et syn som forbindes med myten om det sjølregulerende markedet, som nå har erstattet myten om den rasjonelle kapitalismen i den dominerende ideologien, og som forbindes med navnet Friedrich Hayek og våre dagers nyliberalisme. Med Schumpeters ord: "Ingen samfunnssystemer kan noensinne overleve om de tillates å utvikle seg etter sin egen logikk. Du kan bare se på dagens situasjon. Det finns ikke den bedrift, den bransje eller det land som kunne overleve under de reglene som de sikkert ville leve under hvis de fikk bestemme sjøl." (Note 3.) Det samme gjelder kapitalismen som helhet. Overlatt til seg sjøl ville den så grundig påføre sin logikk på alt annet rundt seg at det ville underminere de sosiologiske og kulturelle elementene som den ikke kunne klare seg uten. Etter Schumpeters pessimistiske syn var kapitalismen skjebnebestemt til å undergrave seg sjøl på denne måten, siden forsøkene på å regulere den og redde den fra seg sjøl ville føre til samme resultat, om ikke raskere. Kapitalismen, konkluderte han, vil ikke overleve. Likevel har Schumpeter, i like stor grad som Keynes, formulert noen av vilkårene for det som blei oppfattet som rasjonell kapitalisme.

Den nye mytologien om en rasjonell kapitalisme sprang naturligvis ikke ut av hodene til to økonomer. Den gjenspeilte ånden i en tid med gjenskapt kapitalisme under USAs ledelse. USA hadde kommet så å si uskadd fra andre verdenskrig, og sto for halvparten av verdensproduksjonen, 60 % av industrien, en valuta som blei betraktet som så god som gull, og monopol på atomvåpen. USA, som økonomisk, politisk og militært var langt den mektigste makta etter andre verdenskrig, så ut til å representere denne nye kapitalistiske rasjonaliteten. Opprettelsen av Bretton Woods-systemet for internasjonal handel og finans og plasseringen av FN i New York, ga løfter om en annen og mer stabil kapitalisme. Den forholdsvis milde behandlingen av det okkuperte Tyskland og Japan og etableringen av Marshall-hjelpa for å hjelpe de europeiske landene i den økonomiske gjenoppbyggingen, tydet på en velvillig politikk fra den nye verdensmakta. USA etablerte Nato og en enda breiere allianse mellom USA, Europa og Japan. I Vest-Europa blomstret sosialdemokratiet i et tilsynelatende komfortabelt og gjensidig nyttig partnerskap med kapitalen. Velferdsstatens framvekst blei det klareste uttrykk for den nye organiserte kapitalismen.

Økonomien i Vest-Europa og Japan blei raskt gjenoppbygd. Rask økonomisk vekst utløste en ny gullalder, som minnet om de beste åra i kapitalismens ungdom. Den europeiske kolonialismen gjorde retrett i møtet med antikoloniale bevegelser og revolusjoner i den tredje verden. USA, som framstilte seg som en motmakt mot kolonialismen, tok initiativet i en ny utviklingsideologi for eksport til periferien.

I USA sjøl gjennomførte man antitrusttiltak for å sikre fortsatt konkurranse. Presis bruk av de finanspolitiske og pengepolitiske virkemidlene blei sett som nøkkelen til å styre økonomien. Drøye to tiår etter krigen proklamerte de ledende amerikanske økonomene, som Paul Samuelson, den første vinneren av Nobelprisen i økonomi, at konjunktursvingningenes tid var forbi. De ledende guruene i USA fant opp uttrykket Pax Americana for å beskrive den nye æraen av framskritt under amerikansk hegemoni. Andre ganger snakket de om "det amerikanske århundret". Samfunnsvitenskapsfolk over hele Vesten feiret den nye rasjonelle og funksjonelle kapitalistiske orden.

Alt dette utspilte seg med den kalde krigen som bakgrunn, inkludert to varme kriger i Asia. I USA blei mccarthyismen, den antikommunistiske heksejakta, brukt til å knuse New Deal-koalisjonen mellom arbeidere, borgerrettsforkjempere og småbønder. I Et essay for vår tid (1951) kalte den kritiske kulturhistorikeren H Stuart Hughes USA for "det nye Bysants". Det syntes han var et mer dekkende uttrykk enn "det nye Rom". Med det ville han framheve den konservative og religiøst-moralistiske karakteren til dette verdensriket, og ideen om at USA hadde blitt siste skanse for en utdøende sivilisasjon. Washington blandet seg inn over hele verden og påførte millioner av mennesker død og ødeleggelse for å understøtte diktaturregimer som den sa var støttespillere for "den frie verden". Men alt dette kunne forklares, ifølge den dominerende ideologien, som et forsvar for en ny rasjonell kapitalistisk sivilisasjon. Det var slett ikke en forlengelse av det gamle kapitalistiske imperiet.

Naturligvis var det ikke alle økonomer som tok opp ideen om en ny rasjonell kapitalisme. Kritikken var særlig sterk i den marxistiske tradisjonen. Et av disse avvikende synspunktene sprang ut av det som ofte har blitt kalt monopolkapital-teorien. Den forbindes med Paul Baran og Paul Sweezy og Monthly Review i USA, men vokste fram fra de kritiske økonomiske teoriene til Michal Kalecki og Josef Steindl i Europa. Midt under gullalderen til etterkrigskapitalismen, i 1966, ga Baran og Sweezy ut Monopolkapitalen. Der framholdt de at velstandsveksten i etterkrigstida så langt fra skyldtes en mer rasjonell og organisert kapitalisme, men var et forbigående produkt av særlige utviklingsfaktorer i den spesielle historiske situasjonen. Kapitalismen i sitt monopolkapitalistiske stadium tenderer normalt mot økonomisk stagnasjon på grunn av manglende mulighet til å absorbere det veldige faktiske og potensielle overskuddet som den disponerer over. Gitt denne tendensen til stagnasjon i monopolkapitalismen var det ikke stagnasjonen som trengte en forklaring, men heller velstandsveksten. Derfor festet de oppmerksomheten på kreftene som motvirket stagnasjonen, og som hadde virket til å holde den kapitalistiske økonomien på beina. Noen av dem var reint forbigående, som for eksempel:

• 1. Oppbyggingen av pengereserver på forbrukernes hender i USA under andre verdenskrig, som rett etter krigen fant utløp i en forbruksfest.
• 2. Den andre store økningen av bilkjøp og bilbruk i USA, knyttet til veksten i forstedene og utbyggingen av det nasjonale hovedvegnettet. Dette stimulerte stål-, glass- og gummiindustrien.
• 3. Gjenoppbyggingen av økonomien i Europa og Japan etter krigen.
• 4. Stabiliteten som fulgte med USAs fullstendige hegemoni over verdensøkonomien, kjennetegnet ved dollarens absolutte dominans.

I tillegg til disse mer forbigående faktorene var det imidlertid også langsiktige strukturendringer i kapitalismens virkemåte, særlig i USA. De omfattet:

• 5. En massiv og varig økning i militærutgiftene i USA, opprinnelig med begrunnelse i den kalde krigens våpenkappløp, men i hovedsak innrettet mot å opprettholde det imperialistiske systemet.
• 6. Utviklinga av moderne reklame og markedsføring, eller med andre ord en økonomi basert på høyt forbruk, understøttet av markedsføring, utviklinga av forbrukskreditt og høy gjeld i husholdningene.
• 7. Framveksten av en kvalitativt ny finansiell overbygning som til en viss grad opererer uavhengig av den produktive basisen i den kapitalistiske økonomien, og finanseksplosjonen i kjølvannet av det.

For Baran og Sweezy representerte dette nye akkumulasjonsregimet et "irrasjonelt system" (det er navnet på siste kapittel i Monopolkapitalen), i motsetning til myten om en ny rasjonell kapitalisme. Få, om noen, av kjennetegnene på den rasjonelle kapitalismen, slik Keynes og Schumpeter oppfattet den, gjelder under monopolkapitalismen. Kapitalismen har ikke blitt mindre imperialistisk. Snarere har imperialismen og militarismen blitt bygd inn i hver fiber av dens daglige operasjoner, og er integrert i dens økonomiske virkemåte som aldri før. Det amerikanske hegemoniet kunne bare opprettholdes gjennom kriger i Asia og andre steder. Stimulering av den effektive etterspørselen gjennom offentlig forbruk og finanspolitisk og pengepolitisk finstyring – kjennemerkene på keynesiansk politikk – var fullstendig utilstrekkelig til å hindre tendensen til stagnasjon under kapitalismen. Velferdsstaten, som blei hyllet av keynesianerne og sosialdemokratene, forblei alltid underutviklet i den mest utviklede, mest stabile kapitalistiske nasjonen, USA. De etablerte interessene sørget for det. Det man oppfattet som suksesshistorier i økonomisk vekst og stabilitet var i virkeligheten produktene av gunstige historiske omstendigheter og kunstige økonomiske stimuli. Veksten under dette systemet var avhengig av markedsføring og lånefinansiering snarere enn produktive investeringer. Schumpeters entreprenør var ikke lenger sentral i systemet, men var erstattet av gigantiske monopolselskaper. Kapitalismens delvise misforståelse – dens idealiserte teori om likt bytte – har brutt nesten fullstendig sammen under monopolistisk prissetting og produksjonsbegrensende avtaler.

Tross manglende etterspørsel holdt man fortjenestemarginene oppe ved å la maskiner og fabrikker stå stille i stedet for å senke prisene. Det førte til konstant høye andeler av ledige kapasitet. Lønnsutbyttinga blei hardere i stedet for å bli redusert og gi økt fritid, slik Keynes hadde tenkt seg. Samtidig blei fritida bare en ny form for utbytting, "lettfordøyelig underholdning", utformet for å styrke et økonomisk system som til tross for den veldige produksjonskapasiteten ikke var i stand til å endre menneskenes vilkår på noen meningsfull måte eller lette byrdene på den enkelte arbeider.

Sentralt i Baran og Sweezys analyse sto synspunktet at det monopolkapitalistiske systemet ikke kunne fortsette uten kriser i framtida, til tross for alle de veldige, irrasjonelle tiltakene som blei brukt for å holde det sammen. Stagnasjonskreftene truet hele tida med å få overhånd. Tidlig i 1970-åra, bare få år etter at boka kom ut, var USA igjen fanget i en alvorlig økonomisk krise. Denne nye krisa blei ekstra komplisert av at den kom samtidig som en energikrise i kjølvannet av Opecs reaksjon på Yom Kippur-krigen, og på grunn av sterkere økonomisk konkurranse fra utlandet, som innvarslet at USAs hegemoni var på retur. Hele det USA-sentrerte økonomiske verdenssystemet viste seg å være ustabilt.

Krisa i begynnelsen av 1970-åra blei ytterligere komplisert av USAs tap i Vietnam. Krigen hadde bidratt til en alvorlig svekkelse av dollaren, og dermed en stor strøm av dollar ut av landet og oppbyggingen av eurodollarmarkedet. Resultatet var slutten på gull-dollar-standarden i 1971, da Nixon lot dollaren flyte fritt i forhold til gull. Imens hadde tapet i Vietnam medført sterke begrensninger på USAs mulighet til å bruke sin krigsmaskin til å løse sine økonomiske problemer ved å øke sitt nærvær utenlands.

Sammen med Harry Magdoff, forfatteren av Imperialismens tidsalder (1969), var Paul Sweezy redaktør av Monthly Review da den økonomiske krisa brøt ut igjen. De to understreket alle de faktorene som tidligere var presentert i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, men insisterte dessuten enda tydeligere på at stagnasjon var monopolkapitalismens normaltilstand, slik at det som trengte forklaring var grunnlaget for den økonomiske veksten som nå var borte, snarere enn stagnasjonen sjøl. Det faktum at stagnasjonen var kommet tilbake til tross for alle de store anstrengelsene for å holde veksten oppe, viste til fulle hvor dyp motsigelsen var. Slik forholdene var, var krisa derfor irreversibel.

Nå, nesten fire årtier etter at Monopolkapitalen kom ut, er det ingen tvil om at den vurderinga i all hovedsak var riktig. Veksten i verdensproduksjonen per innbygger (bruttonasjonalproduktet per innbygger i alle land) var åpenbart langsommere i 1970-åra enn i 1960-åra. Men det var ikke slutten på problemene: Den var langsommere i 80-åra enn i 70-åra, langsommere i 90-åra enn i 80-åra, og så langt langsommere i det nye århundret enn i 1990-åra (se "Stagnasjonen i sysselsettinga", Monthly Review april 2004). Utviklinga i den amerikanske økonomien og økonomien til de andre rike landene følger samme mønster, med tiår av stadig dypere stagnasjon.

Svaret til de kapitalistiske landene på det nye frambruddet av stagnasjon kom ganske raskt og likt over hele linja. Ved slutten av 1970-åra hadde det fått sin faste form både på det nasjonale og globale plan. Hvis rasjonell kapitalisme (i den keynesianske utgava) hadde vært noe annet enn en ideologisk luftspeiling, ville man nå ha forsøkt å iverksette mer radikale keynesianske og sosialdemokratiske programmer som svar på krisa. Formodentlig ville dette ha tatt forma av omfordeling av formue og inntekt fra toppen av samfunnet til de fattigste, utbygging av velferdsstaten og en politikk for full sysselsetting og økonomisk trygghet generelt – og dessuten det som man av og til forestilte seg som en "global Marshall-plan" for å hjelpe den tredje verden. Det faktum at ikke noe av dette blei forsøkt, og at den oppskrytte keynesianismen forsvant øyeblikkelig, uten kamp, så snart kapitalen følte overskuddet sitt truet, er talende nok i seg sjøl.

Som Joyce Kolko bemerket i Omstruktureringa av verdensøkonomien i 1989, så "foretar kapitalen restrukturering gjennom vekst, ikke etter en strategisk plan". Det som raskt dukker opp, var en tilbudssidetenking som gjenspeilte kapitalens forsøk på å få orden på sin akkumulasjonslogikk. Alle tidligere forsøk på å begrense og regulere systemet blei oppgitt. Slik opplevde vi i 1970- og 80-åra at en rekke nye begreper, som nå har blitt dagligdagse, dukket opp: stivheter, omstrukturering, avregulering, privatisering, det frie markedet og (med en mer kritisk klang) nyliberalismen. Målet blei å tvinge lønningene nedover, bryte fagforeningenes makt, fjerne trygdeordninger og forbrukssubsidier, fjerne hindringer for den frie bevegelsen av kapital, omfordele inntekt fra de lavtlønte til de høytlønte, og tilsvarende tiltak i verdensmålestokk. På grunnleggende områder som sysselsetting, helsevesen, utdanning, pensjon, matvaretilgjengelighet, miljøet osv tok prinsippet om den uinnskrenkede kapitalismen over. Den antatte rasjonaliteten, som forbindes med tenkere som Keynes og Schumpeter, og før dem Max Weber, som beskreiv kapitalismen som "fornuftens temming" av en "irrasjonell impuls", var plutselig bare et fjernt minne, retorikk fra en svunnen tidsalder (note 4).

Til tross for at de kapitalistiske økonomiene vokste seinere for hvert tiår, blei ikke markedsfetisjismen svakere, men vokste seg sterkere og sterkere. Etter hvert som kapitalismen oppnådde vekstrater godt under det den oppnådde rett etter krigen, og klasseorganiseringen nederst i samfunnet blei mye svakere enn før, gikk systemet tilbake til en mer direkte utbyttende form. Den gjorde ikke mye for å fremme velferden i nasjonene som helhet, men økte likevel rikdommen på toppen. De herskende ideene, dvs. ideologien til den herskende klassen, endret seg i samsvar med det. Med den nye trua på systemets sjølregulerende evne blei Hayek plutselig betraktet som Keynes' overmann.

Ikke bare kapitalismen kom tilbake. I kjølvannet av Sovjetblokkas sammenbrudd tok den nakne imperialismen seg opp, når USA dro fordel av Sovjets sammenbrudd og forsøkte å reetablere eller endatil utvide sitt verdensherre-dømme. Om imperialismen for Schumpeter var et biprodukt av krigsmaskinen og monopoliseringen, snarere enn en indre egenskap ved kapitalismen, så viser virkeligheten i dag at et slik skille enten er irrelevant eller falskt. USA, den mektigste staten i det kapitalistiske verdenssystemet, og den som ser seg sjøl som den beste representanten for systemets logikk, har åpent valgt en strategi for å beholde sitt økonomiske og politiske herredømme ved militære midler. Man gikk så langt som til å erklære dette for hele verden i Den nasjonale sikkerhetsstrategien for USA, utarbeidet i 2002. Samtidig med denne erklæringen begynte Washington å slå på krigstrommer for en invasjon i Irak – kanskje det landet som har de største uutnyttede oljereservene i verden, og derfor kanskje de største mulighetene til å utvide oljeproduksjonen – under påskudd av forsvar mot de ikke-eksisterende masseutryddelsesvåpnene. I løpet av få måneder var invasjonen et faktum, fulgt av en langvarig okkupasjon og fortsatt krig. I dette tilfellet var maktutøvelsen sjøl begrunnelsen for maktutøvelsen. Imperiet skulle nå æres. Terroristangrepene i 2001 hadde forvandlet resten av verden til røverhuler, som måtte holdes i sjakk på den måten som USA, i koalisjon med de mindre landene som var villige til å underkaste seg USAs interesser, fant det for godt.

På den økonomiske fronten ga stagnasjonen opphav til en verdensomspennende kasinoøkonomi, etter hvert som kapitalen søkte nye plasseringer for overskuddet. Det vi ser er ikke Keynes' "barmhjertighetsdrap på rentenisten", men en relativ reduksjon i produksjonen i de kapitalistiske landene, hvor produksjonen har blitt underordnet en "verdipapiriseringsprosess". Sjøl om dette snarere er en virkning enn en årsak til stagnasjonen, har det frambrakt en virkelig endring av systemet, i form av finanskapitalens dominans og en mer ustabil, ukontrollerbar kapitalisme. Som Sweezy bemerket i Finanskapitalens triumf: "I tidligere tider var det ingen" (heller ikke Keynes) "som drømte om at spekulasjonskapitalen – et fenomen like gammelt som kapitalismen sjøl – skulle vokse til å dominere en hel nasjonaløkonomi, langt mindre en hele verden. Men det har den gjort." En konsekvens av dette, i følge Sweezy, er at makta har blitt flyttet fra styrerommene til storselskapene og over i finansmarkedene (hvor storselskapene sjøl er blant de store aktørene). Stater har også i stigende grad måttet innse at de er fanger av kapitalmarkedene. Derfor, sier Sweezy, "har Adam Smiths usynlige hånd gjort comeback, og med ny kraft". Men resultatet har ikke blitt en mer rasjonell, men en mindre rasjonell kapitalisme. Den usynlige handa er nå handa til finanskapitalen, som jakter jorda rundt, som en utvekst fra den globaliserte monopolkapitalismen.

Disse tiåra med økonomisk stagnasjon og finansiell eksplosjon har også vært tiår hvor kapitalen mer og mer har tæret på miljøet i verden. Akkumulasjonssystemet under den globaliserte monopolkapitalismen undergraver de grunnleggende biokjemiske prosessene på planeten, i det det fremmer prangende avfallsproduksjon og voksende ulikhet. Global oppvarming har stått fram siden 1980-åra som den største trusselen mot biosfæren slik vi kjenner den, og problemet har raskt blitt verre. Det virker nå svært usannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på jorda skal øke så lite at samfunnet enkelt kan tilpasse seg. En økning i gjennomsnittstemperaturen på to grader over nivået fra før den industrielle revolusjonen – den antatte skillelinja mellom katastrofalt og ikke-katastrofalt nivå – vil snart være uunngåelig. I tillegg frykter vitenskapsmennene mer og mer at vi skal få en global oppvarming ute av kontroll på grunn av de kumulative virkningene som forbindes med svekket evne til opptak av CO₂ i verdenshavene og skogene – en sannsynlig effekt av den globale oppvarminga sjøl. I Antarktis smelter isbreene og iskappa blir tynnere, hvilket kan gi stigning i havnivået. Alle økosystemer på jorda er nå i forfall. Artene står overfor utrydding i et tempo som ikke har vært sett på 65 millioner år. Verdensomspennende mangel på ferskvann truer. Giftnivået i jorda øker. Alt dette og mer er bare å vente nå som en fornuftig regulering av miljøet under kapitalismen har vist seg å være en farlig drøm. Hva mer er, i stedet for direkte forsøk på å stoppe denne slags tendenser blir vi nå fortalt at i den nyliberale globaliseringens tidsalder er alle slike forsøk nytteløse – jamfør USAs nekting av å underskrive Kyoto-protokollen. I stedet blir vi bedt om å stole på markedets magi når det gjelder å redde miljøet. Men det er ikke noe i kapitalismen, som ikke har noen annen logikk enn kapitalakkumulasjonens logikk, som skulle tilsi at noe slikt skulle skje.

Alt dette er med på å knuse Keynes' forhåpninger om at det økonomiske problemet (og det materielle problemet generelt) kunne la seg løse på hundre år. På den ene sida blir det økonomiske problemet – eksistensen av sult og ulikhet – forlenget i tid og på mange måter gjort verre av kapitalismen sjøl. På den andre sida resulterer illusjonen om at "stygt er rettferdig", som Keynes var talsmann for, i en rask forverring av de materielle vilkårene for eksistens på jorda. Som Jared Diamond forklarer i boka Kollaps, er det nå fornuftig å regne med muligheten for et økologisk sammenbrudd for det kapitalistiske verdenssamfunnet, på liknende vis som tidligere tiders økologiske sammenbrudd av sivilisasjoner.

Kort sagt, i en verden der alt er overlatt til markedet, dvs kapitalakkumulasjonen, vil de grunnleggende problemene som splitter og truer menneskesamfunnet og planeten, med nødvendighet bli verre.

Den politiske betydningen av alt dette blir klar om vi innser at venstresidas politikk i Vesten etter krigen bygde fra starten på ideen om en rasjonell kapitalisme. Det gjelder både sosialdemokratiet og det som blei kalt eurokommunismen. Det man gikk inn for var radikale reformer på grunnlag av en ny, stabil, organisert, samlende og rasjonell kapitalisme. Som Lucien Goldmann, en ledende europeisk marxistisk intellektuell, uttrykte det: "Med begrepet 'organisert kapitalisme' mener vi den nåværende perioden der nye reguleringsmekanismer bygd på statlige inngrep har gjort det mulig med kontinuerlig økonomisk vekst, og reduksjon, for ikke å si full avskaffelse, av samfunnsskapte sosiale og økonomiske kriser" (note 5). Men den grunnleggende vurderinga bak dette var helt feil, som vi har sett. Om enn Keynes og Schumpeter klarte å pynte de farlige motsigelsene i den kapitalistiske samfunnsordenen med et håp om rasjonell kapitalisme, så var de likevel de farlige motsigelsene som slo igjennom til sist. Når stagnasjonen igjen viste seg, gikk kapitalismen i sitt monopolistiske stadium atter en gang tilbake til sin grunnleggende natur: å skånselsløst fremme akkumulasjonen, uansett hva det koster. Den kutta ut alle meningsfulle løfter om sosial forbedring og tok opp igjen maktas språk: "Det finns ikke noe alternativ."

Resultatet av denne klimaendringen har vært et dramatisk fall for sosialdemokratiet som politisk bevegelse. I 1981 blei Francois Mitterand valgt til den første sosialdemokratiske presidenten i Frankrike. Men hans klassiske sosialdemokratiske strategi med nasjonalisering og stimulering av etterspørselen brøt raskt sammen da kapitalen satte seg imot. På bare noen få år, med Mitterand framleis i presidentstolen, vendte Frankrike tilbake til nyliberalismen. Mitterands nederlag blei i vide kretser framstilt som et nederlag for sosialismen, men det det i stedet avslørte, var grensene for en sosialdemokratisk politikk, nå som etterkrigsboomen var slutt og kapitalismen hadde vendt tilbake til sin grunnform. Venstrepolitikken hadde basert seg på å iverksette rasjonelle reformer som var forenlige med en rasjonell kapitalisme, men uten å mobilisere en massebevegelse og bygge på styrken i folket. Men rommet for meningsfulle reformer som var spiselige for systemet hadde skrumpet inn til nesten ingen ting.

Sovjetblokkas fall gjorde alle ting verre, i den forstand at det nå ikke lenger så ut til å være noen hindringer for kapitalismens universelle utbredelse, og dermed ingen grunn lenger for systemet til å kle seg i fåreklær. Fra 1990-åra av blei verden vitne til en enda mer dramatisk overgang til naken kapitalisme, hjerteløs både i sin behandling av arbeiderne og i sitt herredømme over landene på bunnen av verdenshierarkiet. Både klassekamp fra toppen og imperialismen blei intensivert etter kapitalismens seier i den kalde krigen.

Sjølsagt er enda ikke alt tapt. Europa bevarer enda rester av velferdsstaten og sosialdemokratiet. Men de historiske seirene for arbeiderklassen forsvinner fort for nyliberalismens angrep. Når EU utvides trur framleis de landene som blir med, eller har utsikter til å bli med, som Tyrkia, at de slutter seg til en mer rasjonell kapitalistisk orden, modifisert av sosialdemokratiet. Men EU sjøl beveger seg raskt i en annen retning, mot en mer grunnleggende kapitalisme. Å bygge en strategi på å slutte seg til det europeiske sosialdemokratiet er å plukke opp en lære som er avkledd alle sine attraksjoner, og å strekke seg mot et sett av løfter som ikke lenger kan oppfylles, ikke engang midlertidig. Resultater er nødt til å bli skuffelser. Den vedvarende stagnasjonen har gjort middelvegen (som Storbritannias "tredje veg") umulig, unntatt som en måte å lette framveksten av liberalismen sjøl. Sosialdemokratiet som rasjonell politikk for en rasjonell kapitalisme har forvandlet seg til uhemmet kapitalistisk politikk for en uhemmet kapitalisme.

Den opplagte konklusjonen er at det ikke finns rom for en rasjonell venstrepolitikk i samsvar med kapitalens logikk. Alle forspeilinger om det motsatte har vist seg å være illusjoner. Men like sant er det at kapitalismen ikke lar seg forene med noe som kunne kalles en rasjonell høyrepolitikk. Med stagnasjonen og framveksten av nyliberal global omstrukturering har konservatismen blitt redusert til å få det frie markedet til å fungere ved å fjerne alle hindringer for kapitalakkumulasjonen på alle samfunnsområder. Resultatet er at alle aspekter av samfunnslivet og kulturlivet er redusert til varer og varehandel, noe som har skapt en dyp krise i familien, lokalsamfunnet og samfunnet som helhet. Og systemet fortsetter å stagnere uten noen synlig utveg, hvilket krever stadig større kutt i den sosiale infrastrukturen som holder det oppe, og stadig større menneskelige ofre. Intet økonomisk system, og særlig ikke kapitalismen, kan overleve hvis det overlates til å følge sin egen logikk uhindret, som Schumpeter understrekte. Til slutt vil det underminere seg sjøl. Ideen om det frie markedet er en farlig illusjon i en tid med økende klassemotsetninger, monopolisering, spekulasjon, militarisme og imperialisme. Høyrekreftenes politikk, med sin mangel på substans og rasjonelt grunnlag, har i økende grad dreid i retning av en rovkultur med åpent barbari: på nytt åpen rasisme, krig, imperialisme, sexisme og religiøs fundamentalisme. Til slutt vil et slikt samfunn, fanget i stagnasjonen og overlatt til å følge sin egen nedadgående logikk, ødelegge seg sjøl og alt innen rekkevidde – ikke gjennom økonomisk sammenbrudd, men gjennom økt barbarisme i verdensmålestokk.

Dette bringer oss tilbake til den grunnleggende sannhet at problemet er kapitalismen. Den eneste løsning, så vanskelig det enn måtte være å forestille seg det på det nåværende tidspunkt, er sosialismen, dvs. sosialisme slik bevegelsen alltid har ment den skulle være: revolusjonær, demokratisk, egalitær, miljøvennlig, og basert på massedeltakelse og massemobilisering. Vanskene med å etablere et slikt samfunn er enorme. Men enorm er ikke det samme som umulig, som Daniel Singer engang sa (note 6). Ønsker vi et stabilt, rettferdig, egalitært, bærekraftig samfunn der "den enkeltes frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling", så er det ikke noe annet alternativ enn en lang marsj til sosialismen, drevet framover av en voksende sosialistisk bevegelse. Allerede ser vi tegn til en ny demring – i et bredt spekter som spenner fra antiglobaliseringsbevegelsen til de tapre revolusjonære ungdommene i fjellene i Nepal. Det er dette nye spennet av revolusjonære bevegelser som vi nå må vie oss til og gi vår støtte.

---

Noter:

1. Krisa i trettiåra kalles i USA den store depresjonen. Oversetters anm. [Tilbake]

2. Effektiv etterspørsel er et begrep hos Keynes, og betyr kjøpekraftig etterspørsel. Oversetters anm. [Tilbake]

3. Joseph Schumpeter (1991): The economics and sociology of capitalism. Princeton University Press, Princeton, New Jersey, side 194 og 301. Joseph Schumpeter (1950): Capitalism, socialism and democracy. Harper and Brothers, New York, side 131-142. Schumpeters argument om monopol i Capitalism, socialism and democracy blir ofte misoppfattet som et enkelt og rettfram forsvar for økonomisk konsentrasjon. Schumpeter forsvarte i stor grad det økonomiske grunnlaget for storselskapene, slik han hadde for vane, men så dem samtidig som krefter som undergravde de sosiologiske røttene til det kapitalistiske samfunnet. [Tilbake]

4. Max Weber (1958): The protestant ethic and the spirit of capitalism. Charles Scribner's Sons, New York, side 17. [Tilbake]

5. Sitert fra Istvan Meszaros (1989): The power of ideology. New York University Press, New York, side 63. [Tilbake]

6. Daniel Singer (1988): Is socialism doomed? Oxford University Press, New York, side 277. [Tilbake]

 

 

Vi har sett at Bernsteins sosialisme består i en plan om å la arbeiderne få del i den samfunnsmessige rikdommen, å forvandle de fattige til rike. Hvordan skal det bli virkelighet? I sine artikler om "sosialismens problemer" i Neue Zeit (note 1) lot Bernstein bare noen få knapt forståelige antydninger skinne gjennom, men i boka si gir han fullstendige opplysninger om disse spørsmålene: Hans sosialisme skal bli virkelighet på to måter: Ved hjelp av fagforeningene, eller som Bernstein kaller det: Bedriftsdemokratiet, og ved hjelp av samvirkebevegelsen. Med fagforeningene vil han industriprofitten og med samvirkebevegelsen handelsprofitten til livs (side 118).

 

Dette er et avsnitt av en større artikkel, utgitt i brosjyreform under tittelen Samfunnsreform eller revolusjon? i 1899, og i 2. utgave i 1908.  Opprinnelig trykt som en serie artikler i Leipziger Volkszeitung  nr 219-225, 21.-28. september 1898 og nr 76-80, 4.-8. april 1899.  Dette avsnittet er artikkelen fra 5. april 1899, oversatt av Morten Falck etter den tyske teksten i 2. utgave, som ligger på The Marxist Internet Archive, gjengitt etter Rosa Luxemburg: Gesammelte Werke, Bd. 1, Erster Halbband, Dietz Verlag, Berlin 1982

---

Når det gjelder samvirkebevegelsen, og særlig produsentsamvirket, så utgjør det etter sitt vesen en bastard midt i den kapitalistiske økonomien: en produksjon som er sosialisert i det små, men har beholdt det kapitalistiske varebyttet. Men i den kapitalistiske økonomien behersker varebyttet produksjonen. Og stilt overfor konkurransen gjør den hensynsløs utbytting, det vil si at kapitalens interesser har fullstendig herredømme over produksjonen, til bedriftens eksistensvilkår. I praksis kommer dette til uttrykk i nødvendigheten av å gjøre arbeidet så intensivt som mulig, forlenge det eller forkorte det ettersom markedssituasjonen tilsier, og alt ettersom markedet krever det å tiltrekke seg arbeidskraft eller utstøte den og sette den på gata. For å si det kort: det kommer til uttrykk gjennom praktisering av alle de kjente metodene som gjør en kapitalistisk bedrift konkurransedyktig. I produsentsamvirket oppstår derfor den motsigelsesfulle nødvendigheten av at arbeiderne styrer seg selv med all den absolutismen som kreves, at de må spille rollen som kapitalistisk bedriftsherre overfor seg selv. På denne motsigelsen går også produsentsamvirket til grunne, enten ved å utvikle seg tilbake til kapitalistisk foretak, eller, hvis arbeidernes interesser er sterkere, ved å gå i oppløsning. Det er kjensgjerningene, som Bernstein selv konstaterer, men misforstår, fordi han som fru Potter-Webb (note 2) ser årsaken til produsentsamvirkets undergang i England i manglende "disiplin". Det som her overflatisk og lettvint blir kalt for "disiplin", er ikke annet enn kapitalens naturlige absolutte herredømme, som arbeiderne i hvert fall umulig kan utøve overfor seg selv (note 3).

Av dette følger det at produsentsamvirket bare kan sikre sin eksistens midt i den kapitalistiske økonomien når det via en omvei kan oppheve den skjulte motsigelsen mellom produksjonsmåten og byttemåten, ved kunstig å unndra seg den frie konkurransens lover. Dette kan det bare når det på forhånd sikrer seg et avsetningsmarked, en fast krets av forbrukere. Som et slikt hjelpemiddel tjener forbrukersamvirket. Her, og ikke i skillet mellom innkjøps- og salgssamvirket, eller hvordan Oppenheimers innfall nå lyder, ligger den hemmeligheten Bernstein behandler: årsaken til at selvstendige produksjonskooperativer går til grunne, og først forbrukersamvirket makter å sikre dem en eksistens.

Men hvis produsentsamvirkets eksistensbetingelser i dagens samfunn er knyttet til forbrukersamvirkets eksistensbetingelser på denne måten, så følger det av dette som en ytterligere konsekvens at produsentsamvirket i beste fall er henvist til lokal avsetning i liten skala, og et fåtall produkter som dekker umiddelbare behov, for eksempel levnetsmidler. Forbrukersamvirket, og dermed også produsentsamvirket, er på forhånd utestengt fra alle de viktigste greinene i den kapitalistiske produksjonen: Tekstil-, kull-, metall- og oljeindustrien så vel som maskin-, lokomotiv- og verftsindustrien. Selv om vi ser bort fra deres karakter av mellomform, kan produsentsamvirket ikke ta form av en allmenn samfunnsreform, bare av den grunn at det å gjennomføre den forutsetter avskaffing av verdensmarkedet og at den bestående verdensøkonomien blir oppløst i små, lokale produksjons- og byttegrupper – altså i bunn og grunn en tilbakegang fra storkapitalistisk til middelaldersk vareøkonomi.

Men også innenfor rammene av sin mulige virkeliggjøring, på det nåværende samfunnets grunn, blir produsentsamvirket med nødvendighet redusert til et reint vedheng til forbrukersamvirket, som dermed trer i forgrunnen som hovedbæreren av den tilsiktede sosialistiske reformen. Men dermed blir hele den sosialistiske reformen gjennom samvirkebevegelsen redusert fra å være en kamp mot produktivkapitalen, dvs mot den kapitalistiske økonomiens hovedstamme, til en kamp mot handelskapitalen, ja, til og med mot småhandels- og mellomhandelskapitalen, det vil si bare mot små avgreininger på den kapitalistiske stammen.

Når det gjelder fagforeningene, som ifølge Bernstein på sin side skal utgjøre et middel mot produktivkapitalens utbytting, så har vi allerede vist at fagforeningene ikke er i stand til å sikre arbeiderne innflytelse over produksjonsprosessen, verken når det gjelder produksjonsomfanget eller den tekniske framgangsmåten.

Men når det gjelder den reint økonomiske sida, "Lønnsratens kamp mot profittraten", som Bernstein kaller det, så blir – som vi også allerede har påvist – ikke denne kampen utkjempet i løse lufta, men innenfor lønnslovens fastsatte rammer, slik at den ikke makter å bryte gjennom disse rammene, men bare å virkeliggjøre dem. Dette blir også tydelig, når man griper saken an fra en annen side og spør seg hva som er fagforeningenes egentlige funksjoner.

I arbeiderklassens frigjøringskamp tildeler Bernstein fagforeningene rollen som leder av det egentlige angrepet mot den industrielle profittraten og oppgaven med trinnvis å oppløse den i lønnsraten. Men fagforeningene er slett ikke i stand til å føre noen økonomisk angrepspolitikk mot profitten – nemlig fordi de ikke er noe annet enn arbeidskraftas organiserte defensiv mot profittens angrep, arbeiderklassens forsvar mot den kapitalistiske økonomiens tendens til å presse den stadig nedover. Det er to grunner til dette.

For det første har fagforeningene som oppgave gjennom sin organisasjon å øve innflytelse på markedsposisjonen til varen arbeidskraft. Men organisasjonen blir stadig brutt opp gjennom den proletariseringsprosessen som rammer mellomsjiktene, og som stadig tilfører arbeidsmarkedet nye varer. For det annet har fagforeningene som mål å heve levestandarden, å øke arbeiderklassens andel av den samfunnsmessige rikdommen. Men på grunn av veksten i arbeidets produktivitet blir denne andelen stadig mindre, like uavvendelig som en naturprosess. Man trenger slett ikke være marxist for å innse dette, det er nok at man en gang har hatt i sin hånd Til belysning av det sosiale spørsmålet av Rodbertus (note 4).

I begge sine økonomiske hovedfunksjoner forvandler altså fagforeningenes kamp seg til et slags sisyfosarbeid (note 5), på grunn av objektive prosesser i det kapitalistiske samfunnet. Dette sisyfosarbeidet er riktignok uunnværlig, hvis arbeideren overhodet skal oppnå det lønnsnivået som tilfaller ham etter øyeblikkets markedsposisjon, hvis den kapitalistiske lønnsloven skal settes ut i livet og den lønnssenkende tendensen i den økonomiske utviklinga bli lammet i sin utvikling, eller rettere sagt svekket. Men har man til hensikt å forvandle fagforeningene til et redskap som trinn for trinn kan senke profitten til fordel for arbeidslønna, forutsetter dette framfor alt to sosiale betingelser: for det første en stillstand i proletariseringa av mellomsjiktene og veksten i arbeiderklassen, for det annet en stillstand i veksten av arbeidets produktivitet. Altså i begge tilfeller – akkurat som i realiseringa av samvirkeøkonomien – en tilbakegang til tilstander fra før storkapitalismen.

Begge Bernsteins virkemidler for sosialistisk samfunnsomdanning, både samvirket og fagforeningene, viser seg altså å være helt ute av stand til å omskape den kapitalistiske produksjonsmåten. I bunn og grunn er Bernstein også selv dunkelt klar over dette, og oppfatter dem bare som middel til å svekke den kapitalistiske profitten, og på den måten gjøre arbeiderne rikere. Men dermed gir han selv avkall på kampen mot den kapitalistiske produksjonsmåten, og innretter den sosialdemokratiske bevegelsen på kampen mot den kapitalistiske fordelinga. Bernstein formulerer også gjentatte ganger sin sosialisme som streving etter en "rettferdig", "rettferdigere" (side 51 i boka hans), ja, en "enda rettferdigere" fordeling (Vorwärts 26. mars 1899) (note 6).

Den nærmeste impulsen til en sosialdemokratisk bevegelse, i det minste blant folkemassene, er ganske riktig den "urettferdige" fordelinga i den kapitalistiske samfunnsorden. Og i og med at de kjemper for å gjøre hele økonomien samfunnsmessig, streber sosialdemokratiet dermed selvfølgelig også etter en "rettferdig" fordeling av den samfunnsmessige rikdommen. Men takket være den innsikten Marx vant, om at den til enhver tid eksisterende fordelinga bare er en naturlovmessig følge av den samtidig eksisterende produksjonsmåten, innretter ikke sosialdemokratiet sin kamp mot fordelinga innafor rammene av den kapitalistiske produksjonen, men kjemper for å oppheve selve vareproduksjonen. For å si det kort vil sosialdemokratiet innføre en sosialistisk fordeling ved å avskaffe den kapitalistiske produksjonsmåten, mens Bernsteins måte er den stikk motsatte: han vil bekjempe den kapitalistiske fordelinga, og håper at han på den måten gradvis kan innføre den sosialistiske produksjonsmåten.

Men hvordan kan i så fall den bernsteinske samfunnsomdanninga begrunnes? Gjennom bestemte tendenser i den kapitalistiske produksjonen? Ikke på noen måte, for han fornekter jo disse tendensene, og dessuten betrakter han jo som sagt den ønskede produksjonsformen som en virkning av og ikke en årsak til fordelinga. Grunnlaget for hans sosialisme kan altså ikke være økonomisk. Etter å ha stilt sosialismens hensikt og midler og dermed de økonomiske forholda på hodet, kan han ikke gi noen materialistisk begrunnelse for sitt program, men er nødt til å gripe etter en idealistisk begrunnelse.

"Hvorfor må vi avlede sosialismen av økonomisk nødvendighet?" hører vi ham si. "Hvorfor skal vi degradere innsikten, rettsbevisstheten, menneskenes vilje?" (Vorwärts 26. mars 1899.) Bernsteins enda rettferdigere fordeling skal altså bli virkelighet i kraft av menneskets frie vilje, som ikke styres av den økonomiske nødvendigheten. Eller mer nøyaktig: ettersom viljen selv bare er et instrument, i kraft av innsikten i hva som er rettferdig, kort sagt i kraft av rettferdighetens ide.

Da er vi altså kommet lykkelig fram til rettferdighetsprinsippet, denne gamle traveren som alle verdensforbedrere gjennom tusener av år har ridd i mangel av sikrere historiske befordringsmidler. Vi har nådd fram til den avfeldige Rosinante som alle historiens Don Quijote'r (note 7) har ridd ut på mot den store verdensreformen, for til slutt ikke å komme hjem med annet enn et blått øye.

Forholdet mellom fattig og rik som samfunnsmessig grunnlag for sosialismen, samvirke-"prinsippet" som dens innhold, den "rettferdigere fordeling" som dens mål og ideen om rettferdighet som dens eneste historiske legitimering – med hvor mye mer kraft, med hvor mye mer ånd, med hvor mye mer glans representerte ikke Weitling (note 8) for mer enn femti år siden denne typen sosialisme! Den geniale skredderen kjente i det minste ennå ikke til den vitenskapelige sosialismen. Og når hans oppfatninger, som Marx og Engels rev i stumper og stykker, i dag etter et halvt århundre lykkelig skal flikkes sammen og tilbys det tyske proletariatet som vitenskapens siste ord, trengs det iallfall en skredder … men ikke en genial en.

* * *

På samme måte som fagforeningene og samvirket utgjør de økonomiske støttepunktene, er den viktigste politiske forutsetningen for den revisjonistiske teorien en stadig videreutvikling av demokratiet. Dagens reaksjonære utbrudd er for revisjonismen bare "krampetrekninger", som den betrakter som tilfeldige og forbigående, og som man ikke trenger å regne med når man stiller opp de allmenne retningslinjene for arbeidernes kamp.

Ifølge Bernstein for eksempel oppstår demokratiet som et uunngåelig trinn i utviklinga av det moderne samfunnet. Ja, for ham, akkurat som for liberalismens borgerlige teoretikere, er demokratiet den store grunnloven i samfunnsutviklingen overhodet, et grunnprinsipp som alle virksomme makter i det politiske liv må tjene virkeliggjøringen av. I denne absolutte formen er denne oppfatninga grunnfalsk, og ikke noe annet enn et småborgerlig, og til og med overflatisk sjablongbilde av resultatet av en ørliten forhøyning i den borgerlige utviklinga de siste 25-30 åra. Ser man nærmere på demokratiets utvikling i historien og samtidig på kapitalismens politiske historie, kommer et vesentlig annet resultat til syne.

Når det gjelder Bernsteins første påstand, så finner vi demokrati i de forskjelligste samfunnsformasjoner: i de opprinnelige kommunistiske samfunnene, i de antikke slavestatene, i de middelalderske bykommunene. På samme måte møter vi selvherskerdømmet og det konstitusjonelle monarkiet i de forskjelligste økonomiske sammenhenger. På den andre sida kaller kapitalismen i sin begynnelse – som vareproduksjon – til live en demokratisk forfatning i bykommunene. Seinere, i sin mer utviklete form, som manufaktur, finner den sin tilsvarende politiske form i det absolutte kongedømmet. Endelig som utviklet industriøkonomi frambringer den i Frankrike vekselvis den demokratiske republikken (1793), Napoleon Is absolutte monarki, Restaurasjonstidas adelsmonarki (1815 til 1830), det borgerlig-konstitusjonelle monarkiet til Louis-Philippe, igjen den demokratiske republikken, igjen monarkiet til Napoleon III, endelig for tredje gang republikken. I Tyskland er den eneste virkelig demokratiske institusjonen, den alminnelige stemmeretten, ikke en borgerlig-liberal erobring, men et verktøy for å sveise sammen småstatsvesenet, og bare i den forstand har den noen betydning for utviklinga av det tyske borgerskapet, som for øvrig slår seg til tåls med et halvføydalt konstitusjonelt monarki. I Russland trivdes kapitalismen lenge under det orientalske selvherskerdømmet, uten at borgerskapet gjorde mine til å lengte etter demokrati. I Østerrike har den alminnelige stemmeretten for det meste tjent som livbøye for det smuldrende monarkiet. Og endelig i Belgia står arbeiderbevegelsens demokratiske erobring – den alminnelige stemmeretten – uten tvil i sammenheng med militarismens svakhet, altså med Belgias særegne geografisk-politiske stilling. Og fremfor alt er dette "stykke demokrati" ikke vunnet gjennom borgerskapet, men mot borgerskapet.

Demokratiets uavbrutte framvekst, som for vår revisjonisme så vel som for den borgerlige liberalismen ser ut som den store grunnloven i den menneskelige eller i det minste i den moderne historien, er dermed ved nærmere ettersyn en luftspeiling. Det lar seg ikke gjøre å konstruere noen allmenn, absolutt sammenheng mellom utviklingen av kapitalismen og demokratiet. Den politiske formen er i hvert tilfelle resultatet av den samlede summen av indre og ytre politiske faktorer, og tillater innen sine grenser hele skalaen fra det absolutte kongedømmet til den demokratiske republikken.

Når vi dermed også må gi avkall på en generell historisk lovmessig utvikling av demokratiet innafor rammene av det moderne samfunn og bare vender oss mot den nåværende fasen av den borgerlige historien, oppdager vi også her i den politiske situasjonen faktorer som ikke fører til virkeliggjøring av Bernsteins skjema, men snarere det stikk motsatte, til at det borgerlige samfunnet prisgir de demokratiske erobringene som hittil er vunnet.

På den ene sida har de demokratiske institusjonene, i høy grad utspilt sin rolle for den borgerlige utviklinga, og dette er svært viktig. I den grad de var nødvendige for å sammensveise småstatene og utvikle moderne storstater (Tyskland, Italia), har den økonomiske utviklinga i mellomtida ført til en indre, organisk sammenvoksing.

Det samme gjelder i forbindelse med omdanninga av hele den politisk-administrative statsmaskinen fra en halv- eller helføydal til en kapitalistisk mekanisme. Denne omdanninga, som historisk ikke kunne skilles fra demokratiet, er i dag på samme vis gjennomført i så stor grad, at de reint demokratiske ingrediensene i statsvesenet, den alminnelige stemmeretten, den republikanske statsformen, kan avskaffes, uten at administrasjonen, finansvesenet, forsvaret osv. behøver å falle tilbake til sine førborgerlige* former. [* Rosa Luxemburg bruker uttrykket vormärzlichen Formen, som direkte oversatt betyr "former fra før marsrevolusjonen i 1848". (O. a.)]

Om liberalismen på denne måten hovedsakelig er blitt overflødig for det borgerlige samfunnet som sådan, så er den på den annen side på viktige områder blitt en direkte hindring. Her kommer to faktorer i betraktning som direkte behersker hele det politiske livet i de nåværende statene: verdenspolitikken og arbeiderbevegelsen. Begge er bare to forskjellige sider av den nåværende fasen av kapitalismens utvikling.

Utviklinga av verdensøkonomien og skjerpinga og allmenngjøringa av konkurransekampen på verdensmarkedet har gjort militærapparatet og marinen som verdenspolitiske verktøy til det toneangivende elementet i både det ytre og indre livet til de store statene. Men hvis verdenspolitikken og bruk av militærvesenet er en oppadstigende tendens i den nåværende fasen, så må nødvendigvis det borgerlige demokratiet bevege seg langs en nedadgående line. I Tyskland ble den tunge opprustningas æra, som skriver seg fra 1893, og den verdenspolitikken som ble innledet med Jiaozhou (note 9) øyeblikkelig betalt av det borgerlige demokratiet med to ofre: frisinnets oppløsning og sentrums kuvending fra opposisjonsparti til regjeringsparti (note 10). De nyeste riksdagsvalgene i 1907 (note 11), som ble utkjempet under kolonipolitikkens merke, markerer på samme måte den tyske liberalismens historiske begravelse.

Om utenrikspolitikken slik driver borgerskapet i armene på reaksjonen, så gjør ikke mindre innenrikspolitikken – den oppadstrebende arbeiderklassen – det samme. Bernstein innrømmer dette selv, når han gir den sosialdemokratiske "etelegenden", dvs arbeiderklassens sosialistiske bestrebelser, ansvaret for det liberale borgerskapets faneflukt. I tilknytning til dette råder han proletariatet til å gi avkall på sitt sosialistiske mål, for å lokke den livredde liberalismen ut igjen fra reaksjonens musehull. Men når han gjør bortfallet av den sosialistiske arbeiderbevegelsen til livsbetingelse og den sosiale forutsetninga for det borgerlige demokratiet i dag, beviser han imidlertid selv på den mest slående måte at dette demokratiet står i motsetning til det nåværende samfunnets indre utviklingstendens i samme grad som den sosialistiske arbeiderbevegelsen er et direkte produkt av denne tendensen.

Men dermed beviser han enda en ting. Når han stiller som forutsetning og betingelse for å gjenopplive det borgerlige demokratiet at arbeiderklassen gir avkall på sitt sosialistiske sluttmål, viser han selv i hvor liten grad det borgerlige demokratiet på den andre sida kan være en nødvendig forutsetning og betingelse for den sosialistiske bevegelsen og sosialismens seier. Her lukker Bernsteins resonnement seg til en sirkel av feil, hvor den siste slutninga "eter" sin første forutsetning.

Utveien fra denne sirkelslutninga er meget enkel: Av den kjensgjerning at den borgerlige liberalismen av redsel for den framrykkende arbeiderbevegelsen og dens sluttmål har utåndet sin sjel, følger det bare at den sosialistiske arbeiderbevegelsen allerede i dag er den eneste støtten demokratiet har og kan ha, og at det ikke er den sosialistiske bevegelsens skjebne som er knyttet til det borgerlige demokratiet, men motsatt: den demokratiske utviklingas skjebne er knyttet til den sosialistiske bevegelsen. At demokratiet ikke er levedyktig i samme utstrekning som arbeiderklassen oppgir sin frigjøringskamp, men omvendt, i samme utstrekning som den sosialistiske bevegelsen blir sterk nok til å bekjempe de reaksjonære følgene av verdenspolitikken og borgerskapets faneflukt. At den som ønsker å styrke demokratiet, også må ønske å styrke og ikke svekke den sosialistiske bevegelsen, og at dersom man gir opp kampen for sosialismen gir man også opp arbeiderbevegelsen og demokratiet.

---

Eduard Bernstein (1850-1932)

Revisjonismens hovedteoretiker. Sluttet seg til det tyske sosialdemokratiske partiet i 1872, medforfatter til Gotha-programmet. Levde i eksil i Sveits fra 1878, seinere i London, hvor han ble venn og medarbeider av Engels og en av dennes testamentfullbyrdere. Etter Engels' død i 1895 gikk Bernstein inn for en systematisk revidering av marxismen, først gjennom artikkelserien Probleme des Sozialismus (1896-98), og så i boka Die Voraussetzungen des Sozialismus und die Aufgaben der Sozialdemokratie (1899). Bernstein hevdet selv at hans teorier var i pakt med marxismen, men han forkastet i virkeligheten selve marxismens erkjennelsesteoretiske grunnlag, den dialektiske og historiske materialismen.

Bernsteins revisjonisme ble forkastet av partiet, men fikk likevel stor innflytelse. Bernstein representerte partiet i riksdagen fra 1902. Under 1. verdenskrig stemte han mot krigskredittene, og meldte seg ut av partiet i protest mot partiledelsens unnfallenhet, men gikk inn i partiet igjen etter krigen og var en av hovedmennene bak uforminga av et reint reformistisk partiprogram i 1921. Rosa Luxemburg var hans skarpeste kritiker i det tyske partiet. Skarp kritikk av Bernstein finnes også hos Lenin (Hva må gjøres, Staten og revolusjonen).

---

Noter

1) Neue Zeit: tysk sosialdemokratisk tidsskrift, grunnlagt av Karl Kautsky i 1883. Ble snart marxismens teoretiske hovedorgan, og spilte også internasjonalt en stor rolle. Den store debatten mot revisjonismen ble utkjempet i spaltene til Neue Zeit ved århundreskiftet. Framtredende medarbeidere i tisskriftet var blant annet Plekhanov, Mehring, Rosa Luxemburg og Lenin. Under 1. verdenskrig mistet tidsskriftet mye av sin innflytelse. Det ble nedlagt i 1923. [Tilbake]

2) Beatrice Potter-Webb (1858-1943) skrev sammen med sin mann Sidney en rekke bøker om den engelske arbeiderbevegelsens historie og teori. En av stifterne av The Fabian Society, en viktig teoretiker innafor den evolusjonære reformismen. Under første verdenskrig inntok hun et sosialsjåvinistisk standpunkt, på 1930-tallet ble hun en ivrig tilhenger av Stalin. [Tilbake]

3) "Arbeidernes egne kooperative fabrikker representerer det nyes første spirer innafor den gamle formen, selv om de naturligvis overalt i sin virkelige organisering reproduserer, og må reprodusere, alle manglene i det bestående systemet organisering." Marx: Kapitalen, 3. bind, I, ss. 427 (Karl Marx: Capital, Vol. 3, i Marx/Engels: Collected Works, vol. 37, p. 438, Lawrence & Wishart, London 1998) (fotnote av Rosa Luxemburg). [Tilbake]

4) Johann Carl Rodbertus-Jagetzow (1805-1875): Nasjonaløkonom og politiker, ideolog for det førborgerlige prøyssiske junkerveldet. Som motstander av marxismen sto han for statskapitalistiske ideer. Hans ideer var temmelig innflytelsesrike innafor det tyske sosialdemokratiet. [Tilbake]

5) Sisyfos: mytologisk konge i Theben i det gamle Hellas. Fordi han hadde røpet en av Zevs' hemmeligheter, måtte han etter sin død rulle en stein oppover et fjell i Hades. Hver gang han nesten nådde toppen, rullet steinen ned igjen og han måtte starte på nytt. Uttrykket "sisyfosarbeid" brukes om et tungt arbeid som aldri kan avsluttes, et evighetsarbeid. [Tilbake]

6) Vorwärts: Dagsavis, Det tyske sosialdemokratiske partiets hovedorgan, redigert av Wilhelm Liebknecht fra grunnleggelsen i 1890 til 1900. Avisa ble forbudt av nazistene i 1933. [Tilbake]

7) Don Quijote: Helten i Miguel de Cervantes' satiriske ridderroman, som ble utgitt i 1605-1615. Don Quijote innbiller seg å kjempe mot fryktelige jetter, men i virkeligheten slåss han mot vindmøller. Rosinante er navnet han gir den utmagrede hesten sin. [Tilbake]

8) Wilhelm Weitling (1808-1871): Tidlig tysk sosialist og forfatter, skredder. Kom som vandrende gesell til Paris i 1835. Her sluttet han seg til De rettferdiges forbund, seinere omdøpt til Kommunistenes forbund – den organisasjonen som Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest for. Marx satte ham opprinnelig høyt, men kritiserte etter hvert teoriene hans meget skarpt. Weitling var og forble utopist, og bygget mye på Fourier, Owen og Blanqui. Hans to grunnleggende verker er Garantien der Harmonie und Freiheit (1842) og Evangelium des armen Sünders (1843). [Tilbake]

9) Under påskudd av at to tyske misjonærer var blitt drept, hadde Tyskland 14. november 1897 annektert den store nord-kinesiske havnebyen Qingdao ved Jiaozhou-bukta. 6. mars 1898 ble Kinas regjering tvunget til å la Det tyske rike forepakte Jiaozhou-bukta som flåtebase i 99 år, og gi Tyskland Shandong-provinsen som innflytelsessfære. [Tilbake]

10) Die Freisinnige Partei: Venstreliberalt parti i Tyskland, som sto for en slags statssosialisme. Das Zentrum: romersk-katolsk parti som satt midt i parlamentet, og vaklet mellom å støtte regjeringa og venstresida. [Tilbake]

11) Riksdagsvalgene i 1907: Etter en bitter og sjåvinistisk kampanje sank antallet sosialdemokratiske mandater fra 81 til 43, selv om stemmetallene var omtrent de samme som i 1903. Årsaken var at forskjellige liberale partier som tidligere hadde gitt sine stemmer videre til SPD i annen valgomgang, nå ga dem til nasjonalistiske og sågar til antisemittiske partier. [Tilbake]

Dette er et privat notat "fra meg til meg" – ufæri og ufullstendig. Noteverk fins ikke, korrekte referanser eller riktig sitering garanteres IKKE. En del av talla er resultater av RRH (Rask og Røff Hueregning) fra Tron Øgrim. Dette er bare lett pussa over for å fjerne sånt som vil være HELT uforståelig for andre.

Forklaringer: GDP PPP er på norsk Bruttonasjonalprodukt omregna til kjøpekraft internt i ulike økonomier (brukes bl.a. av FNs utviklingsorganisasjon UNDP.) Det jeg kaller GDP i rådollar er BNP IKKE OMREGNA (noe som gjør fx den kinesiske og en del andre økonomier (India, Russland osv) vesentlig mindre, sammenlikna med en del andre økonomier, fx den norske, som da ser relativt mye større ut.). Viktigste enkeltkilder er www.undp.org og Lenin: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium dessuten en hælvetes masse lesning som jeg ikke gidder å notere.

Les videre på eget ansvar!

Tron Øgrim er revolusjonær og skrivende. Han har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitterære og innenfor ulike sakprosafelt.

Denne artikkelen står i festskriftet til Brigt Kristensen i anledning hans 60-årsdag. Det er ei bok med artikler av andre forfattere – deriblant Tron Øgrim – og jubilanten sjøl. Boka kan bestilles fra Bodø RV.

---

1) KINA går forbi USA

En av de største forandringene i de siste 100 åras kapitalistiske verden er i gang:

For omlag 100 år sida blei ENGLAND (tett fulgt av konkurrenten Frankrike) erstatta av USA som verdens ØKONOMISK sterkeste kapitalistiske land. I de nærmeste åra vil USA bli erstatta som verdens største økonomi (målt i det den engelske verden kaller GDP PPP) bli erstatta av KINA.

Dette er et enormt jordskjelv i verdens økonomi som knapt er forstått, og enda mindre diskutert, både blant politikere og intellektuelle allment og på venstresida særskilt.

2) USAs situasjon NÅ (2004)

USA dominerer verden økonomisk. Størst finanskapital. Dollaren er verdensvaluta. Størst utenlandsinvesteringer. Størst økonomi målt i GDP (PPP el "rådollar"). Ledende på en del teknologiutvikling, bl.a. data hardware og romteknologi. Sterkest og mest internasjonalt slagkraftige hær. Flest internasjonale allierte, sterkeste makt i innflytelse fx i FN.

3) USAs vei til verdenshegemoniet

USA gikk forbi England ca 1900, målt i GDP. Men det er interessant å merke seg at når det gjalt MILITÆR STYRKE og DIPLOMATISK INNFLYTELSE tok det mange år før USA på samme måte gikk forbi de ledende europeiske imperialistiske maktene ENGLAND, FRANKRIKE, TYSKLAND.

I første verdenskrig var USA perifer og kom inn seint. Typisk nok behandler Lenin USA nokså lite i den klassiske boka om Imperialismen (1916 – det viktigste marxistiske verket fra 1900-tallet!). Dette uttrykker at England, Frankrike, Tyskland (og i Asia, Japan) dominerte verdenspolitikken fram til 2. verdenskrig, der USA ÅSSÅ kom inn seint.

Ved inngangen til 2vk hadde USA væpna styrker langt svakere enn de andre stormaktenes, på størrelse med Belgias.

Det var først UNDER 2vk at USAs opprustning gjorde landet til den MILITÆRT dominerende verdensmakta, og USA rykka fram sine posisjoner i Europa, Asia og Afrika sånn at USA åsså blei DIPLOMATISK dominerende. Denne framrykkinga fortsatte under "avkoloniseringa", som åsså kan sees som en prosess der USA pressa ut England, Frankrike og mindre imperialistmakter fra Latin-Amerika, Afrika og Asia og stort sett tok over deres posisjoner – ei utvikling som varte helt til 1970-tallet (Portugals sammenbrudd i Afrika …)

Interessant: USA sto i begynnelsen av denne prosessen ofte fram som "motstander av kolonialismen" (ex: USAs motstand mot England/Frankrike/Israels felttog mot Egypt 1956!)

Det tok altså over 40 år FRA USA var ØKONOMISK sterkest til USA blei MILITÆRT sterkest, og først DA begynte USA med en virkelig OFFENSIV diplomatisk politikk UTAFOR sin "bakgård" (Mellom-Amerika – tilmed Argentina og Brasil var først på 1900-tallet prega sterkere av Engelsk enn USAnsk imperialisme.) USAs virkelige "tigersprang mot verdenshegemoniet" begynner først på 1940-tallet.

4) KINAS situasjon NÅ (2004)

Kina er verdens nest største økonomi målt i GDP PPP (2002) med omlag 6.000 milliarder USD (mot USA 10.000 mrd USD). Ettersom PPP-verdiene mer riktig avspeiler indre produksjon og fx muligheter for militærproduksjon, gir det et riktigere bilde av virkelig styrke enn GDP rådollar – der Kina var nr. 6 (2002 – nr. 4 nå og nr. 3 i 2005)).

Ut fra Kinas nåværende vekst (jeg overser statistiske usikkerheter her) som har holdt seg i omtrent 30 år(!) vil Kina gå forbi USA i GDP PPP innen 10-15 eller 20 år. Noen spåmennesker gjetter tilmed på kortere perioder.

5) Historias største industrinasjon

Kina ER alt blitt verdens største industrinasjon, dominerer masseproduksjon av alleslags industriprodukter fra plastlokk og leker til tekstil og sko, og har ut fra det en enorm eksport som dominerer markedene over hele verden, inklusive Vest-Europa og USA sjøl.

6) Kinesisk import dominerer råvaremarkedet.

Den (nominelt) rekordhøye oljeprisen – og tidligere i år, skrapjernsprisen, som førte til den merkelige verdensomspennende epidemien av tjueri av kumlokk (!) – gjorde verdenspressa oppmerksom på at Kinas enorme industriekspansjon har gjort at Kina nå DOMINERER RÅVAREMARKEDENE SOM IMPORTØR.

(Kina er av to grunner det enkeltlandet som er viktigst for norsk økonomi: a) Oljeprisen og b) Vareimport fra Kina holder norsk prisvekst lav. Dette er sjølsagt helt nytt i norsk økonomi!)

Kina er på ei rekke områder verdens STØRSTE importør (fx mange metaller) og sjøl på de områdene der Kina IKKE er det, som olje (USA fortsatt størst) er den raskt voksende kinesiske importen det som presser PRISENE i været.

Kina har sia 1990 (eller kanskje sia 1980) forvandla seg fra en økonomi som stort sett var sjølberga med råvarer (fx olje) til en stat som i stadig økende grad må importere råvarer – og strategisk åsså MAT. Her kommer Kina på linje med USA (en økonomi som Kina på mange måter likner, bl.a. i det at begge må importere tross store indre ressurser), Japan og Vest-Europa (og kanskje, nå som India industrialiserer raskt, etterhvert India).

7) Kinas transportbehov

Det enorme transportbehovet gjør at Rotterdam (som fra 1962 passerte New York som verdens største havn) i 2004 blir passert av Singapore og i 2005 av Shanghai. 6 av verdens 10 største havner er nå i Kina! (Ingen av verdens 10 største havner er nå i USA.) Den kinesiske vareimporten sprenger nå Europas havner og fører til svære køer. Dette får Kina, som frykter både flaskehalser og fx ei ny stengning av Suezkanalen eller trøbbel i Malakkastredet, til å undersøke prosjekter som den fantastiske ideen om verdens største jernbaneprosjekt Urumchi-Narvik(!) + mer "moderate" saker som jernbane til Tibet, oljeledning gjennom Burma osv.

8) Kina legger om til høyteknologisk eksport

Mens Kina for 20 år sida ikke hadde høyteknologisk eksport, er Kina nå verdens nest største elektronikkprodusent etter Japan. 50 % av alle kameraer og 25 % av alle kjøleskap lages i Kina. Et kinesisk monopol er verdens største produsent av fjernsynsapparater, i Kina og utenlands.

9) Asia og datarevolusjonen

Internasjonalt er det tre sentra for den sosiale datarevolusjonen (definert som stor reorganisering av økonomien ved massebruk av datateknologi, inklusive kommunikasjon)

• Nord-Amerika
• Europa, særlig Skandinavia og Nord-Europa
• De høyt utvikla delene av Øst-Asia (inklusive Singapore og Australia/New Zealand)

Disse tre områdene er ASSYMETRISKE. USA ligger først i hardwareutvikling og utvikling av store datafirmaer. Nord-Europa og Skandinavia har vært et sentrum for utvikling av sosial bruk av datanett, som Internettbank osv, og for mobiltelefoni (inklusive SMS). Øst-Asia har bl.a. størst breibåndstetthet for Internettbruk i hjemmene (Sør-Korea), mest avanserte internett-mobilitelefonsystem (Imode, Japan.), og er blitt de største chips-produsentene i verden. Totalt sett er tallet på Internettbrukere i Verden nå trolig i overkant av 1 milliard, mobb-brukere kanskje over 1,5, kanskje over 2 milliarder.

10) Kina, Internett, Mobiltelefoni

Kina er nå verdens største mobiltelefonland, målt i antallet linjer (kanskje 350 millioner). Bransjen gjetter på ei METNING på 700 – 800 millioner brukere i Kina. (USA har under 200 millioner).

Kina er verdens NEST STØRSTE Internettland, anslagsvis 120 mill brukere (USA kanskje 180 – 200 mill brukere). Kinesisk er verdens nest største Internettspråk, kanskje 15 % av internett (Engelsk er verdens største, 25 % – 30 %). Med den nåværende veksta vil Kina og kinesisk ha passert USA og engelsk som Internetts største land og språk.

11) Kina, USA og forskningskappløpet

Datarevolusjonen, som er den ANDRE store omveltninga innafor kapitalismen for tida (overgangen fra industrikapitalisme – industri er den viktigste forma for konkret kapital – til datakapitalisme – informasjon, programvare osv er den viktigste forma for konkret kapital, og samfunnet reorganiseres i samsvar med det) gjør FORSKNING stadig viktigere for konkurransen mellom de ledende økonomiske maktene.

Ifølge UNDP 2004 RRH passerer USA, Kina og EU seg omtrent LIKT når det gjelder antall som det UNDP definerer som forskere (grovt regna 1 mill i hver) (Andre kilder vil gi USA et mye større forsprang) (Andre store "forskerstater" iflg UNDP: Russland, Japan.)

Men TØ RUFF gir et anslag på PRISEN PR FORSKER til at 1 USAnsk forsker koster noe sånt som 25 kinesiske forskere (noe mindre for Japan). Uansett nøyaktighet her er TENDENSEN sikkert riktig. Store japanske firmaer – og etterhvert åsså USAnske – flytter eller oppretter forskningsavdelinger i Kina.

Kina er blitt hovedkonkurrenten til USA i ROMFORSKNING. (EU har problemet i all forskning med at EU er IKKE en sentralstat og kan ikke styre resursene sentralt som USA og Kina kan det. USA har nekta Kina å komme inn i Samarbeidet om den internasjonale romstasjonen. Kina har svart med å si at de vil bygge sin egen, og at Kina vil dra til månen (et mye fornuftigere prosjekt enn Bush's Mars-prosjekt, som jeg tipper vil strande på de enorme prisene i USA.) Kina importerer romteknologi fra Russland (som har mye tekno men lite penger), samarbeider om satellitter med Brasil, om Europa osv.(USA har til gjengjeld nettopp trua med å skyte ned EU-satellitter der Kina er partner i tilfelle krig …) Dette understreker at Kina nå er blitt USAs HOVEDKONKURRENT i forskningskappløpet, og at USAs nåværende regjering åsså mener det.

12) Yuan og dollar

USA har i de siste åra finansiert sitt forbruk på utenlandske lån. Dette får mange økonomer til å frykte for et sammenbrudd for dollarkursen. USAs regjering klager over at Kinas regjering fastsetter kursen for Yuan-en "kunstig lavt". USA har et enormt handelsunderskudd i forhold til Kina, og vil at Kina skal sette opp kursen for Yuan-en i forhold til dollaren. Kina har til nå stått imot dette presset. Mens Yuan bare utgjør omtrent 10 % av verdien av USD i verdenshandelen (det er mulig dette er for mye åsså) har en del av Kinas viktige handelspartnere i Asia lagt seg på å følge yuan-en mot dollaren – så vidt jeg skjønner, gjelder dette delvis åsså japanske yen? Kina er nå de facto blitt en av de 3-4 viktigste spillera i verdensøkonomien, åsså når det gjelder valuta.

13) "Et kinesisk økonomisk kræsj?"

Da jeg var i Kina for 18 år sida og så de enorme (bl.a. hotell-)investeringene, trodde jeg et krasj kom på kort sikt. Sia har økonomien vokst uten sammenlikning med noen annen i verdenshistoria. Nå snakker mange økonomer om et mulig "kinesisk krasj" igjen. Utenom å gå inn på de mer spesialiserte argumentene, tror jeg veksten i eksporten + råvareprisøkningene peker i retning av et sånt krasj nå må reknes som et sted mellom sannsynlig og sikkert. (Jeg tror ikke regjeringa har virkemidler til å virkelig få gjennom den vedtatte "nedkjølinga av økonomien".)

KINA har nesten aleine DRATT oppgangen i verdensøkonomien i de siste par åra. Kina som STØRSTE handelspartner med både ASEAN, Japan og Sør-Korea har med økende import DRATT oppgangen i disse områdene og bl.a. bidratt til å snu en 10 år gammal tilbakegang i Japan. Kina var ikke med, hverken under det siste "Asia-krasjet" eller i "dot.conk-krasjet" i Vesten etter 2000. Kina har åsså bidratt til at mange fattige råvareeksportører i den 3. verden har hatt gode inntekter de siste åra (sjøl om de på den andre sida har måttet betale, bl.a. for dyrere olje.)

HVA kan altså et sånt "Kina-krasj" BETY for verdensøkonomien?

Forsiktig sagt, ganske mye.

HVEM vil strategisk sett VINNE på et sånt krasj?

Marxismen forteller oss at krasj betyr sanering av kapital, at de største kapitalistene kan kjøpe opp konkurse konkurrenter billig, osv. Jeg tror at blandinga av kinesisk statskapital (provinskapital, militærkapital osv) og privatkapital er godt egna til å bli VINNEREN i et sånt internasjonalt krasj, på grunn av sin konsentrerte karakter og sin sterke direkte sammensmeltning med regjeringa og det sentrale statsapparatet.

Dessuten vil Kina sitte med enorme usolgte lagre av produksjonen fra rett FØR kræsjet når oppgangen kommer igang igjen – av alt fra plastlokk og barbiedokker til chips og mobiltelefoner – som vil kunne realiseres til underpriser når kjøpekrafta tar seg opp etter at bånn er nådd, og effektivt skvise ut andre mindre produsenter som vil forsøke å komme på beina igjen.

JEG TROR ALTSÅ AT KINAS RASKERE ØKONOMISKE VEKST ENN ALLE SINE KONKURRENTER (inklusive USA) VIL FORTSETTE UANSETT OM KINESISK ØKONOMI KRASJER DE NÆRMESTE ÅRA.

14) Det kinesiske økonomiske systemet

Jeg mener at det ikke er noen tvil om at Kina er et imperialistisk land, som Lenin definerte det i boka fra 1916: Et land der økonomien er dominert av store kapitalistiske monopoler, som eksporterer kapital. (Staten, provinsene og hæren dominerer mange monopoler, men samtidig konkurrerer de med verandre, både innenlands og internasjonalt.)

Kinesiske monopoler konkurrerer intenst med bl.a. amerikanske om å få kontroll med råvarer, noe Lenin beskriver som typisk. Fordi "gamle imperialister" alt har etablert seg der det er lettest, går kinesisk kapital inn i mange av de fattigste og mest ustabile landa i verden og i land der USA ikke vil etablere seg. Kina investerer fx i olje i Sudan, bygger fabrikk for å sette sammen kinesiske biler i Iran, osv. Overalt i Afrika kan du nå ta inn på kinesiske hoteller, hvis du vil …

Men Kina gjør åsså svære investeringer fx i Brasil, og et kinesisk monopol kjøpte nettopp et av Kanadas største gruveselskaper i konkurranse med brasilianere.

15) Kinesiske klasseskiller

I følge UNDP 2004 (2002-tall) skal Kina ha GDP PPP per hue på røfft 5000 USD, det vil si omlag som Norge i 1947 … Noe som, HVIS veksta fortsetter som nå – om 10 år kanskje kan bli det dobbelte, dvs. som Norge i 1973 …

Men Kina er et mye mer ulikt samfunn enn Norge var (Norge var langt mer "sosialistisk" enn Kina er i dag) og ulikhetene i Kina øker. TØ RRH basert på UNDP gir et anslag på omlag "et Japan" i Kina (ca 130.000.000) som lever på i snitt rundt 15.000 USD PPP, dvs som Tsjekkia omtrent. Sett nivået ned til 10.000 USD PPP og vi får "et USA" – 260.000.000 – som lever på "polsk" gjennomsnitt.

Et par uttrykk for det: Kina er blitt verdens 3. største bilmarked, og markedet domineres av luksusmodeller. Kina har starta masseturisme utenlands, og sendte 17 millioner turister ut av landet i år. Cuba er bl.a. klargjort for kinesisk masseturisme, og den amerikanske kolonien Nord-Marianene rapporterer om bekymring fordi den åsså er klargjort som kinesisk turistmål …

På den andre sida fins "et Nigeria" (ca 130.000.000) på bånn, som lever på "nigeriansk nivå": 1000 USD PPP i snitt. Den GJENNOMSNITTELIGE sterke økninga av levestandarden – som inkluderer byer der folk lever på "søreuropeisk" nivå, der det dessuten fins arbeidskraftmangel innafor deler av den nye industrien – Har blitt fulgt av sterk økning av FATTIGDOM i deler av landsbygda, svære gamle industriområder der industri med 50talls-teknologi er lagt ned osv. I år oppgir Kina for første gang på mange år OFFISIELT at antallet virkelig fattige ØKER, tross oppgangen i økonomien.

Hvor mange VIRKELIG STEINRIKE som fins er vanskelig å anslå ut fra den info'n jeg har sett. En mann fra Hong Kongs handelskammer som var i Oslo før i år, skrøyt av at det er "over 30 millioner millionærer i Kina, flere enn i USA".

Sammen med omfattende korrupsjon, veldig brutalitet i deler av industrien (den enorme kølgruveindustrien fx.) forklarer dette at Kinas regjering har grunn til å frykte stor uro, kanskje opprør og kaos, i tilfelle fx kraftige økonomiske kriser eller krig.

16) Det kinesiske politiske systemet?

Dette krever en egen undersøkelse som jeg ikke har gjort. Et naturlig spørsmål. ut fra Maos karakteristikk av Sovjet i sin tid, er "er Kina et aggressivt fascistisk diktatur"? Mitt forsiktige svar er nei.

Forsøksvis vil jeg legge meg på en karakteristikk jeg så kom ut av et norsk forskerseminar nylig: En autoritær diktaturstat med konfusianske drag.

Den aggressive fascistiske ideologien, retta mot både intern opposisjon og eksternt verdensherredømme, som prega både Nazi-Tyskland og Breznjevs Sovjet, mangler. Den indre kontrollen er mindre rigid, regjeringa eksperimenterer forsiktig med ikke-kontrollerte lokalvalg osv. Det fins heller ingen aggressiv indre fascistisk BEVEGELSE som søker å dytte systemet i en mer strømlinja diktatorisk retning.

Modellene for en god del av eliten I PARTIET ser ut til å være Singapore, Hongkong – og faktisk Vesten. I kinesisk tapning, der mantraet først og fremst er "stabilitet" –-gjør ikke som i Sovjet, ta ikke sjanser som risikerer å skape sammenbrudd.

17) FRAMTIDA? til KINA …

Til nå har jeg nøyd meg med å beskrive situasjonen TIL IDAG. Men typisk for denne utviklinga er at vi er i en så TIDLIG FASE at DE VIKTIGSTE FORANDRINGENE har enda ikke skjedd. HVA VIL SKJE I NESTE OMGANG? Ei like "grundig" gjennomgang krever et minst like langt notat, sjøl i dette formatet.

Kanskje jeg lager det … men her, bare noen mye kortere punkter:

Kina kan (forutsatt at Kina ikke råker ut i svære kriser) i løpet av et par 10-år ikke bare gå forbi USA, men åsså bli DOMINERENDE i de NYE sektorene i kraft av sitt svære marked, sine lave lønner og sin enorme, billige forskerkapasitet. (Kina bør fx kunne gå forbi USA når det gjelder romfart, ut fra PRIS.) Sml med USA er Kina "i 1900" (den viktigste forskjellen er at USA da var rikere PR CAPITA enn England, Kina er sjølsagt langt fattigere pr hue enn USA og vil fortsette å være det LENGE.)

Kina HAR verdens største militærmakt målt i ANTALL SOLDATER (ulikt USA i 1900). Kina som MODERNE MILITÆRMAKT vil kunne gå forbi USA, om ikke før så når GDP PPP passerer. OM Kina vil oppruste så kraftig eller først vil bli provosert til å gjøre det av en militær konflikt (eller trusselen om det) får historia vite.

DIPLOMATISK influerer Kina "spontant" et hundretalls land i Asia og Afrika som enorm importør. Kina er dessuten de facto blitt den dominerende makta i noen små naboland, som Laos, Kambodsja og Burma.

Kinas SYSTEMATISKE diplomati er utprega økonomisk. Det har bl.a. retta seg mot ASEAN, Sør-Korea og Japan med sikte på å få til et "ASEAN + 3" – verdens største frihandelsblokk! – mot sentral-Asia (Shanghai-pakta) med sikte på bl.a. sikre olje, og mot Russland (olje, tre, metaller, teknologiimport, osv) som Kina nylig har "gitt" 1,5 millioner kvadratkilometer land som Tsar-Russland tok på 1800-tallet, og mot India, som har fått Kinas støtte til en plass i FNs sikkerhetsråd (trolig sammen med Brasil, mens Kina går MOT Japan og trolig åsså mot Tyskland.)

Men samtidig begynner Kina å forlate den politikken som har vært fulgt i de siste 10-åra, som begrenser kinesisk nærvær til Kinas grenseområder. Kina har fx nettopp sendt drøyt 80 politisoldater til FN-styrken i Haiti, til Bush-regjeringas store forskrekkelse.

VIL de store kinesiske utenlandsinvesteringene, transporten, sikringa av råvarene osv føre til en VERDENSOMSPENNENDE kinesisk utenrikspolitikk i de neste 20 åra? Jeg tror det.

Lula i Brasil argumenterer for en "sør-allianse" økonomisk, teknologisk osv mellom land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika osv. (Etter min mening er flere av disse landa åsså "nye imperialister" økonomisk sett, ut fra Lenins 1916-definisjon.)

Kina er mye mer forsiktig med å si sånt og vil ikke blokkere forskjellige muligheter. (Fx legger opposisjonen i Japan opp til å fjerne Japan fra USA og legge landet nærmere Kina, i takt med handelsutviklinga ….) Men at Kina som andre verdensmakter vil bygge opp en "familie" av nære allierte (noe Kina har unngått til nå) virker sannsynlig.

18) Kina og USA – "det nye Sovjet"?

Kinas politikk overfor USA er forsiktig. I motsetning til både Washington og Moskva (før og nå) sier Beijing heller lite. Beijing var mot Irak-krigen, men lot Frankrike, Tyskland og Russland ta støyten mot USA.

Men Kinas KONKURRANSE med USA blir OBJEKTIVT stadig skarpere – i første omgang om råvarer, markeder, valuta osv, i neste omgang – tror jeg – om geopolitisk støtte for å sikre de økonomiske interessene.

Blir Kina "det nye Sovjet" i forholdet til USA? NEI, fordi Kina er ulikt Sovjet på MINST 2 viktige måter:

+ Tsar-Russland var en militærstat bygd opp på stadig militær erobring av land. Sovjet fulgte opp den tradisjonen med å utvide seg, bl.a. under 2vk, og sende soldater til nye land helt opp til 1980-tallet. Kina i de siste 150 åra har derimot ingen tradisjon for å erobre land eller sende soldater utenlands. (Kinas intervensjoner etter 1949 har bare vært i naboland, fra kinesisk synsvinkel defensive, og har ALLTID endt med at soldatene blei trekt tilbake). I kinesisk tradisjon betyr militære eventyr ustabilitet, altså fare.

+ Sovjet fikk ALDRI KINAS NÅVÆRENDE ØKONOMISKE STYRKE! Sovjet, som var Norges NABOLAND, fikk ALDRI den økonomiske betydninga i Norge som Kina nå har! Kinas verdensomspennende ØKONOMISKE betydning gjør Kina til en langt FARLIGERE konkurrent for USA-imperialismen I ØKONOMIEN enn Sovjet noen gang var.

19) Verdenskrig innen 20 år?

Noen kommentatorer hevder at Irak-krigens "egentlige mål" er å "ringe inn Kina" – ut fra de ny-konservative USA-strategenes planer, utarbeida på 1980-tallet, om å "ta Kina før Kina blir sterkere enn USA". Det er interessant å merke seg at FØR 9/11 var Bush-Regjeringa temmelig aggressiv mot Kina.

Det er åsså interessant at i den nåværende kraftige opptrappinga av forholdet mellom Taiwan og Beijing (der Taiwans regjeringssjef bl.a. har sagt at han trenger muligheten til å kunne ødelegge kinesiske storbyer for å "stå imot kinesisk press") ligger USA hardt på og støtter den sida som vil at Taiwan skal kjøpe store amerikanske våpensystemer, i motsetning til ei kraftig fløy av storkapitalister og det gamle Guomindang-partiet(!) som ønsker avspenning med Beijing.

Skjerpinga av krisa mellom Taiwan og Beijing er nå så kraftig at fx Singapores regjering to ganger har advart mot at den kan ende med krig. To muligheter:

+ Visse kretser i USA kan forestille seg en "preventiv" storkrig mot Kina før det er for seint.

Jeg gjetter at på tenkeloftene i USA-imperialismen fins det folk som tukler med sånt. (På den andre sida er det vanskelig å få gjennom, bl.a. ut fra krigsmotstand i USA – både fra vanlige folk og byråkrater, militære og kapitalister som skjønner at det er galskap).

+ USA-regjeringer kan i de kommende åra forsøke å vikle Kina inn i LOKALE konflikter for å "blodtappe" Kina, som Sovjet forblødde i Afghanistan, Etiopia osv.

Det BLEI jo aldri "VARM" verdenskrig mellom USA og Sovjet, sjøl om det så ille ut mange ganger. Men en 40-årig "kald" "3-verdenskrig" blei det. Men vi bør åsså huske på at INGEN av de to "varme" verdenskrigene brøyt ut fordi de var PLANLAGT. Begge brøyt ut fordi stadig skarpere LOKALE konflikter "trakk" de to blokkene inn i dem, i strid med ALLE parters kortsiktige planer. Sånn sett MINNER situasjonen nå stadig mer om utviklinga før FØRSTE verdenskrig, med den "gamle" makta med "imperiet der sola aldri går ned" mot den "nye" makta som stiger opp og trenger råvarer og markeder til eksport. Dette er ikke en "spådom om at det blir verdenskrig mellom Kina og USA i de nærmeste 20 åra". Akkurat der vil jeg slutte meg til Stalin, som sa at IMPERIALISTISKE KRIGER i sin store allmenhet ikke kan unngås så lenge IMPERIALISMEN fins, mens KONKRETE KRIGER alltid kan unngås eller stoppes.

Men det er en "spådom om at KONFLIKTER mellom USA og Kina ikke kan unngås i de nærmeste 20 åra" og at FAREN FOR at noen sånne konflikter, I VERSTE FALL, kan "skli inn i" tilmed en 3. "varm" verdenskrig, ikke kan UTELUKKES.

UHA!

"Og enda var det mange vers" – men de får vente …

20) Kan noe HINDRE at Kina går forbi USA?

Men kanskje Kina aldri GÅR forbi USA?

Jeg har diskutert økonomiske kriser, evt kriger (storkrig eller lokale kriger). Så vidt jeg kan se, kan ikkeno hindre denne utviklinga anna enn at Kina på et eller anna vis katastrofalt faller sammen (indre opprør, oppsplitting i flere stater, Kina taper en storkrig e.l.)

Men mer grunnleggende tror jeg dette spørsmålet er gærent stilt. For egentlig fins det ikke ET historisk punkt i tida der Kina går forbi USA "akkurat da". Når det gjelder Kina som INDUSTRIPRODUSENT har Kina alt gått forbi. Det samme med Kina som mobiltelefonmarked eller internasjonal oppkjøper av mange metaller … Om vi skal rekne Kina som "verdens største økonomi" når Kina går forbi USA i GDP PPP eller i GDP i "rå USD" (begge svært teoretiske størrelser) er egentlig formelle spørsmål. ELLER om vi vil vurdere Kina som «sterkere enn USA» først når Kina er MILITÆRT sterkere i verdensmålestokk, eller åpenbart DIPLOMATISK sterkere (har flere allierte, kan "slå USA i FN" e.l.)

Poenget er at Kina alt HAR gått forbi USA på mange områder, og måned for måned, halvår for halvår går forbi USA på NYE områder. Kina ER den ENESTE VIRKELIGE LIKEVERDIGE RIVALEN til USA i Verdensøkonomien nå. DETTE HAR ALT SKJEDD. Spørsmålet bør altså EGENTLIG stilles: Kan noe hindre Kina å bli MYE STERKERE enn USA?

Mitt personlige svar er at det kan sikkert tenkes, men det ser ikke sannsynlig ut for meg.

– + –

Gratulerer Brigt!

Jeg tror at de som ser tilbake på oss om 20 og 40 år, kommer til å si om sånne som deg og meg at – de levde før nesten alt hadde skjedd!

kammeratslig hilsen

Tøgrim, september 2004

 

Etter at den nye energilova og EØS-avtalen vart vedtatt av Stortinget tidleg på 1990-talet, starta for alvor ein marknadsliberalistisk kraftrevolusjon i Norge. Dette representerer eit historisk brot med ein nasjonal kraft- og konsesjonspolitikk som vart utvikla etter 1905. Kampen om samfunnstyring og nasjonal kontroll over vasskrafta og heimfallsretten bør bli ei sentral sak i den komande valkampen og i markeringa av 100-årsjubileet for unionsoppløysinga.

---

Dei seinare åra har overvakningsorganet for EØS-avtalen, EFTA Surveillance Authority (ESA) i Brussel, kritisert industrikonsesjonslova i Norge for å vere i strid med EØS-avtalen og EU sitt regelverk, spesielt når det gjeld vasskraftsektoren og heimfallsretten. Dette gjeld mellom anna artikkel 31 om fri etableringsrett og artikkel 40 om fri kapitalrørsle. På denne bakgrunnen vedtok regjeringa tidleg i 2003 å setje ned eit breidt samansatt utval for å vurdere korleis den norske heimfallsretten i framtida bør utformas. Utvalet la fram si innstilling 30. november 2004, med ei rekkje lovframlegg for å tilpasse norsk lovgjeving til EØS-avtalen (NOU 2004:26). Fleirtalsinnstillinga har innan høyringsfristen fått inn mange kritiske fråsegner, ikkje minst frå kommunar og fylkeskommunar. Like før påske slo olje- og energiminister Torhild Widvey (H) fast at det ikkje var aktuelt for regjeringa å kome med eit endeleg lovforslag før somaren. Dette vert soleis eit viktig tema i den komande valkampen.

Bakgrunnen for heimfallsretten

På slutten av 1800-talet gjekk fossespekulantar igong med å kjøpe opp utvinnbare fallrettar frå grunneigarar rundt om i landet. I dei fleste landa i Europa var staten eigar av vassdrag. Dei nordiske landa bygde i hovedsak på privat eigedomsrett over vassdraga. I mange høve hadde oppkjøparane i Norge bakmenn i utlandet. Det var dei høge fossefalla og djupe fjordane i Norge som la grunnlag for kraftanlegg for kraftforedlande storindustri, i første omgang i Telemark, på Vestlandet og i Nord-Norge. Denne spekulasjonen i kjøp og sal av fallrettar til private interesser vart sett på med stigande bekymring. I 1891 vart det første kommunale e-verket satt igong i Hammerfest basert på vasskraft. I 1895 vart det løyvd pengar i Stortinget til statlege oppkjøp av fallrettar i regi av Kanalvesenet, forløparen til Norges Vassdrags- og Energidirektorat for å sikre drift av jernbanar og alminneleg forsyning. Rundt 1900 hadde i alt 24 norske byar fått elforsyning.

Men den tidlege fasen av vasskraftutbyggjinga her til lands var prega av privat og utanlandsk kapital, og i 1906 eigde utanlanske selskap over 3/4 av fossane som vart bygd ut.

Kravet om heimfall til staten vart tatt inn i sjølve konsesjonslova (ervervslova) av 1909. Heimfall til staten skulle sikre at private fallrettar med tida (etter 60 år) skulle få offentleg eigarskap. I industrikonsesjonslova av 1917 vart det slått fast at dette gjaldt «vannfallet med alle de innretninger, hvorigjennom vannets løp og leie forandres, så som damanlegg, kanaler, tunneler, bassenger, rørledninger med mer, de til utbyggingen og kraftanlegget tilhørende maskineri og annet tilbehør, samt arbeiderboliger og andre bygninger som hører med til kraftanlegget». Etter konsesjonstida skulle dei private kraftanlegga tilhøre staten. Fleirtalet i Høgsterett avviste at dette var eit inngrep i den private eigedomsretten i strid med Grunnlova §105. Heimfall frå private og utanlanske eigarar skulle heller ikkje løyse ut noen form for erstatning frå staten etter at konsesjonstida var ute. Staten og kommunar var unndratt frå konsesjonsplikt. Vasskrafta si viktige rolle for ålmenta og samfunnet som heilskap vart stadig sterkare understreka. Skjerpa reglar om konsesjonsplikt og strammare vilkår for private eigarar av fallrettar vart utvikla. Etterkvart vart det eit nasjonalt politisk mål å elektrifisere heile landet gjennom offentleg eigde kraftverk. Dette målet vart nådd i løpet av 1960-åra.

I 1969 vart det og innført konsesjonsplikt på ubegrensa tid for norske kommunar og fylkeskommunar. Men det var ingen grunn til å innføre vilkår om heimfall for offentleg eigde kraftverk. Samstundes vart det innført reglar om sokalla foregrepne heimfall. Dei private selskapa som hadde konsesjon for 60 år fekk høve til å leige attende av staten dei utbygde vassfalla med tilhøyrande anlegg og dei ikkje utbygde vassfalla i same vassdrag for ein ny konsesjonsperiode. Då vart det lagt vekt på om den private konsesjonæren hadde forvalta dei samfunnsverdiane som vassfallet representerte på ein forsvarleg måte, og hadde konkrete opprustnings- og utbyggjingsprosjekt.

I dag er vasskrafta grunnlaget for 99 % av norsk energiforsyning. I kraftsektoren er det investert om lag like store verdiar som i olje- og gasssektoren dei siste tiåra, og om lag like mykje som i heile fastlandsindustrien elles. Takka vere strenge konsesjonslover og heimfallsretten er om lag 90 % av norsk kraftforsyning i offentleg eige. Kampen gjeld det norske arvesølvet – vasskrafta.

Den nye energilova

Samstundes som EU-kommisjonen og Ministerrådet i EU tok dei første stega for å marknadsliberalisere energisektoren i den indre EU-marknaden, skjedde det same i Norge på slutten av 1980-talet. Olje- og energiminister Eivind Reiten, statsråd frå Senterpartiet, la på vegne av Syse-regjeringa fram den nye energilova for Stortinget. Denne var skreddersydd til den komande EU-tilpasninga. Den nye energilova (Ot.prp nr 43, 1989-90) definerte energi som ei vare, slik EU gjorde det i 1988 og slik EØS-avtalen seinare gjorde det. Det var ingen prinsippiell motstand i Stortinget, heller ikkje frå SV. Lova vart til slutt samrøystes vedtatt i Odelstinget (det hadde ikkje skjedd om RV då var representert på Stortinget). Etter regjeringsskiftet i november 1990 fekk Senterparti-statsråden direktørjobb i Norsk Hydro, medan ein annan Hydro-direktør, Finn Kristensen, overtok plassen på vegne av AP for å setje lova i kraft frå 1.1.1991. Den nye energilova var heilt ubrukeleg for å styre kraftpolitikken politisk. Marknadsmekanismane skulle jo ta over. AP-regjeringa gjorde ikkje noe for å stramme inn tøylane. Tvert imot heldt dei fram liberaliseringa og EU/EØS-tilpasninga på energiområdet. 20. juni 1991 la AP-regjeringa fram St.prp nr 100 (1990-1991) om omorganisering av Statkraft. Her slo regjeringa klårt fast:

«Markedsorienteringen av norsk kraftforsyning faller sammen med anstrengelsene internasjonalt for en friere omsetning av energi.»

Statkraft skulle etter dette drive reint forretningsmessig, mellom anna i høve til forhandlingane om nye kraftkontraktar med industrien. Rimeleg krafta som industripolitisk virkemedel vart undergravd av AP.

Samstundes vart Statkraft omdana til to statsforetak: eitt for produksjon og sal (Statkraft) og eit nettforetak (Statnett). Som eit svar på denne nye kraftpolitikken frå AP, hadde Landsforening 120 i Norsk Tjenestemannslag (NTL) – LO-organiserte i Statkraft og NVE ei skarp fråsegn i TB – fagbladet for NTL i januar 1993. Her heitte det mellom anna :

«Arbeiderpartiet har med dette lagt til rette for utvikling av en jappekultur i energiomsetningen som en må tilbake til midten av 80-åra for å finne maken til. Vi konstaterer at det måtte en Arbeiderparti-regjering til for å gjennomføre høyrebølgen i norsk kraftforsyning.»

Denne politikken har blitt vidareført under både regjeringane Jagland og Stoltenberg og Bondevik 1 og 2. I regjeringa Bondevik 1 var både EU- og EØS-motstandarane Marit Arnstad og Anne Enger Lahnstein frå Senterpartiet olje- og energiminister. Dei var og lojale både i høve til den nye energilova og EØS-krava på energisektoren.

EØS-avtalen og vasskrafta

I EØS-avtalen –-del 2 om det frie varebytte – er energi definert som ei vare (artikkel 24 og diverse vedlegg 6). Ved EØS-avtalen (og sjølsagt og ved fullt norsk EU-medlemsskap) må Norge måtte rette seg etter EU sin energipolitikk, energidirektiv og felles økonomisk regelverk for den indre marknaden.

I AP-regjeringa sin stortingsproposisjon om EØS-avtalen (St.prp 100 ,1991-1992) heiter det mellom anna:

«Utviklingen av rammevilkårene for energiforsyningen innenfor EU vil være av stor betydning for Norge.» (side 161)

«En rekke bestemmelser i EØS-avtalen som angår markeds- og konkurranseforhold kan komme til anvendelse på energiområdet. Det gjelder i første rekke avtalens artikkel 4 med generelt forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, avtalens artikkel 11 og 12 som forbyr kvantitative begrensinger på import og eksport og alle tiltak med tilsvarende virkning, avtalens artikkel 16 som innebærer at statlige handelsmonopoler ikke skal kunne forskjellsbehandles på grunnlag av nasjonalitet, bestemmelsene om fri etableringsrett og fri kapitalbevegelser, samt prinsippene om ingen restriksjoner ved nasjonal behandling ved selskapsinvesteringer, nedfelt i artiklene 31, 34, 40 og 124, konkurransereglene i artiklene 53-60 og statsstøttebestemmelsene i avtalens artikler 61-64.» (side 164)

«Forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, innebærer at interessenter i andre EØS-land vil stille på linje med norske private interesser ved erhverv av fallrettigheter, bruksrettigheter og utbygde vannfall i Norge.» (side 201)

EU- og EØS-tilhengjarar som framleis hevdar at EØS-avtalen ikkje gjeld på energisektoren, driv anten med løgn for å føre det norske folk bak ljoset – eller dei manglar kunnskap.

Den nye kraftsituasjonen

I dag eig kommunar og fylkeskommunar vel 42 % av produksjonskapasiteten i landet. Gjennom Statkraft eig staten direkte og indirekte ein produksjon på vel 45 %.

Dei private konsesjonspliktige kraftverka har ein kapasitet på ca. 6,5 % og dei konsesjonsfrie private kraftverka utgjer ca. 5,5 %. Dei sistnemnde er knytta til vassfall som vart bygd ut før konsesjonslova av 1909.

Om lag 3/4 av alle offentlege kraftverk er dei siste åra omdanna til aksjeselskap og er forplikta til å drive etter forretningsmessige prinsipp i samsvar med aksjelova. Det har skjedd storstilte oppkjøp og fusjonar og ei sentralisering av makt, styring av produksjon og distribusjon.

Trass i at produksjonskostnadene per kWt har gått ned, har straumprisane og fortenesten gått kraftig opp. Både den kraftforedlande industrien, næringslivet elles, vanlege forbrukarar og offentleg sektor har fått merke dette. Elektrisk kraftproduksjon i Norge er ein del av den nordiske kraftmarknaden. Etterkvart som gigantiske overføringskablar til Danmark, Tyskland, Nederland og England er på plass, vil krafteksporten auke innafor den europeiske kraftmarknaden. Dette vil drive prisen på norsk vasskraft ytterlegare i været. Utanlandske kraftselskap, som svenske Vattenfall, finske Fortum, tyske E.ON og franske EdF, ynskjer å sikre seg eigarskap i norske kraftselskap. Om heimfallsretten blir tilpassa EØS-avtalen, er det all grunn til å tru at det vil bli eit salsras av offentlege eigde norske kraftverk.

Nye lovforslag

Fleirtalet i Heimfallsutvalet har foreslått ei rekkje lovendringar i industrikonsesjonslova og vassdragsreguleringslova av 1917 for å tilpasse norsk lov til EØS-lova. Desse framlegga baserer seg på at norske offentlege og private kraftverk skal bli likestilte i høve til konsesjonslover – herunder konsesjonstid, vilkår og heimfallsrett. Dei foreslår at alle kraftverk får ei ny konsesjonstid tidsavgrensa til 75 år før heimfall til staten. Unntaket er dei private kraftverka som vart etablert før heimfallsretten vart innført i 1909. Dette skal gjelde frå ei slik lovendring er vedtatt. Samstundes skal kraftverkseigarane ha høve til forlenga eigarskap på 1/3 i eit aksjeselskap i lag med staten etter 75 år.

Dette fleirtalsframlegget vil gjere det særs gunstig for private, utanlandske gigantar å kjøpe opp norske kraftverk for 75 nye år, med opsjon på vidare medeigarskap etter denne tida. Norske kommunar og fylkeskommunar med ein anstrengt økonomi vil lett bli frista til å selje ut sine aksjar so snart som råd, ettersom verdien er størst dei første åra av ein tidsavgrensa konsesjonsperiode. Totalt er det snakk om verdiar for fleire hundre milliardar.

Det er gledeleg at mange kommunestyre og fylkesting, inkludert Kommunenes Sentralforbund (KS) og LO har gått imot dette fleirtalsframlegget. Mindretalet i utvalet (frå Kommunenes Sentralforbund, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar og LO) har og akseptert at det må gjerast visse lovendringar tilpassa EØS-avtalen. Men dei foreslår ein meir «skånsom» modell, den sokalla «transaksjonsmodellen». Den går i korte trekk ut på at offentleg eigde kraftverk først blir utsatt for krav om heimfall til staten om dei sel ut aksjar til private eigarar. Då vil heimfall trå i kraft 60 år etter transaksjonen (salet). I motsatt fall har dei offentleg eigde kraftselskapa evigvarade konsesjon som i dag. Men det er eit ope spørsmål om ESA vil akseptere ein slik skilnad i mellom offentleg og privat eigarskap i norsk lovverk i framtida. Spesielt vil dette vere problematisk for alle dei offetleg eigde kraftselskapa som er blitt aksjeselskap. Dette inkluderer og Statkraft.

Det tredje alternativet

Grunnlaget for norsk kraftpolitikk etter 1906 var nasjonal kontroll og politisk styring – ikkje marknadsliberalisme og frikonkurranse. Den nye energilova og EØS-avtalen har endre på dette. Her er noen hovedpunkt til kva som bør vere RV sitt alternativ til alle dei partia som i dag er representert på Stortinget:

• Heile energilova må grunnleggjande endrast til fordel for innbyggjarane og norske arbeidsplassar.
• Norsk kraftpolitikk må atter basere seg på suveren nasjonal råderett.
• Alle krav om EØS-tilpasning på kraftsektoren må avvisast av det nye Stortinget.
• Heimfallsretten må gjelde uinnskrenka i høve til EU-rett og krav frå ESA.
• Krafta må atter bli eit industripolitisk verkemedel for å sikre arbeidsplassar og samfunnsutvikling i Norge basert på rimeleg kraft.
• Forbod mot fri krafteksport frå Norge til andre land.
• Statkraft og dei andre offentleg eigde kraftselskapa må oppløysast som aksjeselskap og istaden tene som forvaltar av ein felles naturressurs til beste for utvikling av samfunnet.
• Dei private kraftselskapa som har konsesjon, får berre vidare konsesjonsrett eller leigeavtalar om dei nyttar krafta til å utvikle industriarbeidsplassane i eigarbedriftane i Norge.
• Rimeleg fornybar vasskraft skal gje grunnlag for satsing på miljøvenleg industriutvikling, jarnbaneutbyggjing og anna kollektivsatsing, produksjon og sal av el-bilar – kombinert med overgang frå elektrisitet til varmeanlegg når det gjeld oppvarming.
• Stopp i utbyggjing av vassdrag som kjem i konflikt med miljø- og naturverninteresser.
• Alle kraftselskap og alle kraftforbrukarar i Norge må bli utfordra til å gjennomføre ein storstilt nasjonal plan og kampanjer for energieffektivisering og energigjenvinning, slik at sløsing med den reine, fornybare vasskrafta tar slutt i elektrisitetslandet Norge.

Dette bør vere ei politikk som kan sameine den radikale delen av fagrørsla, miljørørsla, konsekvente EU/EØS-motstandarar og alle andre som ynskjer ei anna samfunnsutvikling, der natuturressursane i Norge blir nytta til fordel for innbyggjarane og arbeidsplassane – ikkje for profitt og spekulasjon.

---

Kjelder

• RV-rapport 1993: EF/EØS og den nasjonale kampen om vasskrafta og konsesjonslovene
• NOU (Norges offentlige utredninger) 2004:26 Hjemfall

 

Tromsø kommune er landets største fiskerkommune. 694 fiskere i 2002 hadde fiske som hovedyrke, og 238 fiskere hadde det som biyrke. I 2004 hadde kommunen mistet 21 % av fiskerne med hovedyrke, og hele 58 % av de som hadde fiske som biyrke. Dette er hjemkommunen til fiskeriministeren. Tallene fra Tromsø er ikke enestående. I Vesterålen regner en med at 20 % av de mindre båtene er borte i løpet av det siste året. For noen distriktskommuner som Bø er tallet enda mer dramatisk, opp mot 30 %.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

De fiskerikommunene som har hatt økning er kommuner som Austervoll i Hordaland. Det er de større selskapene som har tjent på fiskeriministerens politikk. Svein Ludvigsen er kapitalens mann, ikke distrikts-Norges. Eksempelvis har Røkke sikra seg 30 trålerkonsesjoner, som utgjør en tredel av de totale trålerkonsesjonene i landet vårt. Dette er storstilt privatisering av høstingsretten, det er et gedigent ran av fellesskapets verdier og vil på kort tid kunne rasere bosettinga langs kysten. At fylkesordføreren i Finnmark sammen med vertskommunene for fiskeværene applauderer Røkkes oppkjøp, er nok tidsbetinga bygd på utopiske håp. Tar Røkke opp kvota på én båt, så blir ikke landingene fordelt på landmottakene langs kysten.

At Norges Fiskarlag forsvarer strukturendringa, må være ut fra ledelsens egeninteresse i å gjøre seg sjøl rik på fiskerettighetene. De tjener på at de små i næringa blir kjøpt opp av dem sjøl, de tjener på kvotekannibalismen i sin gruppe. Andre forsøker nok å bremse denne utviklinga. De forskjellige forslagene som nå kommer, vitner heller om en desperat situasjon enn realistiske forslag til å administrere kapitalismens fiskeripolitikk.

Kystfiskarlaget har fått professor Torbjørn Trondsen til å utrede en kystkvotemodell med blant annet fangstlag. Denne modellen skal stoppe privatiseringa, hindre omsetting av kvoter, skape større stabilitet for kvotegrunnlaget i en region m.m. Modellen kunne kanskje ha fungert i et sosialistisk Norge. Vi har et ferskt eksempel fra Harstad. Fiskerne bygde kollektivt ei fiskerihavn i Harstadbotn sammen med kommunen. Fiskerne investerte i infrastruktur som skulle sikre dem gode arbeidsvilkår i fremtida. De fiskerne som ønsket å gå av med pensjon, ønsket å selge seg ut. Kommunen hadde forkjøpsrett, men ville ikke bruke den. Dermed kjøpte et fritidsbåtfirma hele brygga billig og anla butikk og marina. Erfaringen tilsier at så lenge en godtar omsetting av kvoter, så vil ikke et slikt fangslag kunne fungere. Fangstlag stopper ikke markedskreftene.

Finnmark fylkesting har gått inn for ressursselskap som skal forvaltes lokalt. Troms fylkesråd fremma lignende forslag i siste landsdelsutvalgsmøte 17. mars. "… etablering av ett eller flere regionale, offentlige eide ressursselskap, som skal eie og forvalte fiskekvoter i landsdelens interesser." "Slike ressursselskap må ha rett til å kjøpe opp kvoter …"

En skal altså bruke offentlige midler til å kjøpe opp kvoter. Da har politikerne gått inn for at det blir laget et marked for kvoter. Det vil drive prisene på kvotene oppover. Og det blir legalisert at kvoter er omsettbare.

Fylkesrådet i Troms krever ikke at det skal være folkevalgt politisk styring av slike ressursselskap. Tvert om foregår det en hissig argumentasjon om at næringa sjøl skal styre slike ressursselskap, fordi politikerne ikke kan næringspolitikk. Og modellene med sykehusforetak viser hvor enkelt fellesskapets verdier kan unndras folkevalgt kontroll. Modellen med Innovasjon Norge som forvalter offentlige næringsstøtte, der er aktørene i flertall og politikerne gisler. Den rådende ideen her er at styrene skal være kollegiale og de få politikerne som er der, skal ikke representere sitt parti. Det er forretningsinteressene som må råde. Modellen med ressursselskap, er en måte å ta bort folkevalgt styring og kontroll med naturressursene våre. Dette blir et forretningsforetak som heller stimulerer til markedsorientering med fiskerettighetene.

Kvotebanker eller ressursselskap har det til felles at det er avhengig av den fiskeripolitikken som føres. Hvorfor skal en opprettholde gruppeinndeling når en har gjennomført den samme reguleringsmodellen for alle gruppene? Leveringsplikten er mest symbolsk og er allerede så undergravd at rederne ikke bryr seg. Dersom en ville holde i hevd leveringsplikten, ville ressursselskap være overflødig. De fartøy som ikke overholder leveringsplikten, var det bare å inndra konsesjonen til. Da hadde en lokal hånd om ressursene.

En forvaltning av fiskerettigheten i et ressursselskap krever at det innføres forbud mot alt fritids- og mataukfiske. Det er og i tråd med fiskeriministerens ønske om å stenge allmenningen for å innføre nye avgifter på fiskerettighetene, det han kaller for ressursrente.

Jeg er redd for at ressursselskapene vil svekke allmenningsretten. Faktisk vil jeg si at det er bare ett krav som effektivt bremser den markedstilpassa fiskeripolitikken, og det er å kreve gjeninnført fiskeriallmenningen. Fisken i havet er samfunnets felleseie. Kystbefolkninga skal ha adgang til havet, alle skal ha adgang til yrket. Rettigheten må ikke være gjenstand for handel. En gjeninnføring av fiskeriallmenningen vil gi oss en kystflåte av mindre fartøy som vil levere på fiskebrukene i nærmiljøet. Det er en utvikling som strir mot kapitalismen, vi må ha et sosialistisk samfunn for å kunne styre til beste for fellesskapet. Kanskje vi bør starte med å bli like offensive med sosialistisk argumentasjon som fiskerne var da Råfiskloven ble innført. For at vi skal komme på offensiven, må vi synliggjøre at det går an å organisere samfunnet sosialistisk og ikke rote oss inn i forskjellige former for selskapstrukturer.

 

Under fredsforhandlingene i Paris i 1973 mellom Vietnam og USA henvendte en av de amerikanske militære lederne seg til den nord-vietnamesiske forhandlingslederen og sa: "Det er et faktum at dere aldri slo oss i noe slag på bakken." Den nord-vietnamesiske forhandlingslederen tenkte seg om et øyeblikk før han svarte: "Det er korrekt, men det er også fullstendig irrelevant."

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem og forsvarspolitisk talsperson for AKP

---

Når vi 30. april feirer 30-årsjubileet for USAs militære og politiske nederlag i Vietnam, hvor restene av den overveldende amerikanske krigsmaskinen måtte rømme Saigon, skjer det i en situasjon i verden hvor USA har innledet sitt tredje år som okkupantmakt i Irak. Det finnes sterke paralleller til at USA er i ferd med å bli festet til en politisk og militær hengemyr i Irak – ikke ulik det som ble situasjonen i Vietnam.

Det er altså mulig å vinne krigen uten å vinne et eneste slag. De militære tiltakene har politisk virkning, og de politiske kampanjene har militær betydning. En utfordring for oss som i dag støtter den irakiske befrielseskampen, er å forstå hvordan politisk arbeid i Norge kan gi et handslag til motstandskampen ved at den svekker USAs legitimitet i Norge for den okkupasjonen de gjennomfører. Et politisk svekket USA gir et militært svekket USA og vanskeliggjør både USAs militære operasjoner og deres sivile passiviseringsprogram i Irak.

Det er enklere å tidfeste vietnamkrigens slutt enn dens begynnelse. For vietnameserne kulminerte kampen mot USA i en langvarig antikolonial kamp som hadde sin første store seier ved franskmennenes nederlag ved Dienbienphu 7. mai 1954. USA forsøkte å etablere sitt eget hegemoni ved å sabotere Vietnams uavhengighet og samling under Genève-konferansen samme år og lyktes med et delt Vietnam hvor USA fikk vesentlig innflytelse over Sør.

Den USA-støttede Ngo Dinh Diem erklærte seg som president i Sør-Vietnam, en sjølstendig republikk. Nord-Vietnam under sin leder Ho Chi Minh aksepterte ikke et delt Vietnam og fortsatte den politiske og militære kampen for et forent, fritt og uavhengig land.

USA plasserte ut militært personell som rådgivere i landet, og 8. juli 1959 falt to amerikanere i kamp som de første offisielle militære tap USA hadde i landet.

Den vesentligste delen av motstanden mot det amerikanske kolonistyret var geriljatrefninger fra FNL (Front National Liberation) for den nasjonale frigjøringsfronten i Vietnam. FNL ble av det sør-vietnamesiske kolonistyret og amerikanerne betegnet som Vietcong. Det er en nedvurderende betegnelse som i dag er vanlig i de fleste medier – også blant journalister som var aktive i solidaritetsarbeid for Vietnam i FNL-gruppene i Norge og Sverige.

Amerikanske militærhelikoptre ble brukt aktivt i kamp mot de vietnamesiske frigjøringsstyrkene fra januar 1962.

Maddox i Tonkin-bukta

Den politiske og militære framgangen til FNL ble så sterk at USA trengte et påskudd for radikalt å styrke sitt militære nærvær. De påsto at den amerikanske kanonbåten Maddox ble angrepet av Nord-Vietnam i Tonkin-bukta. Med dette som begrunnelse fikk USAs president Lyndon B Johnson vide fullmakter til å trappe opp krigen i august 1964.

I februar 1965 intensiveres teppebombing av Nord-Vietnam og områder i sør hvor frigjøringsbevegelsen sto sterkt. Angrepet på Maddox i Tonkin-bukta ble etter vietnamkrigens slutt avslørt som reint oppspinn fra amerikansk side. Parallellen til begrunnelsen for angrepet på Irak – å finne masseødeleggelsesvåpen – er slående. Store kontingenter amerikanske soldater ankom Vietnam i mars 1965 og nådde nærmere 500.000 i 1967, for å toppe seg til 585.000 soldater på det meste.

USA trodde de hadde kontroll, men så kom Tet-offensiven til FNL og Nord-Vietnam 1968.

Gjennom etablering av baser et utall steder i Sør, aktiv patruljering, bombing og gjennomføring av ulike sivile passiviseringsprogram ble USA fanget inn i en illusjon om at de var i ferd med å oppnå en viss kontroll i perioden 1965-1968.

Da FNL og Nord-Vietnam gikk til en landsomfattende offensiv under høytiden Tet fra 30. januar 1968, kom det som et sjokk for USA og det marionettregimet de etter hvert hadde innsatt i Sør.

Mer enn 100 byer og tettsteder ble angrepet samtidig av den lokale frigjøringsbevegelsen i samarbeid med soldater fra nord som i det skjulte ankom de siste dagene før offensiven. Deler av den amerikanske ambassaden i Saigon ble besatt av FNL. USAs hovedbase mot nord, Khe San, ble angrepet av nord-vietnamesiske styrker, og frigjøringsstyrkene tok kontroll over store deler av den viktige provinshovedstaden Hue (for øvrig ramme for den amerikanske filmen Full Metal Jacket).

Tet-offensiven

Tet-offensiven var en politisk og langsiktig militær suksess for de vietnamesiske frigjøringsstyrkene til tross for at de led tap som var mange ganger større en amerikanerne og deres vietnamesiske marionettstyrker. Og til tross for at de ble drevet ut av alle de byene og tettstedene som de for en periode hadde fått kontroll over. På den andre siden var det et politisk nederlag, men på lenger sikt var det et varsel om det framtidige militære sammenbrudd for USA. Dette til tross for at de gjenerobret alt og med sine 2.500 døde hadde tap rundt 10 % av hva frigjøringsbevegelsen hadde.

Årsaken til at en tilsynelatende militær seier kan være et politisk nederlag og derigjennom bidra til et militære sammenbrudd, ligger i at militære tiltak ikke i hovedsak er et teknisk, men et politisk fenomen. Militæraksjoner trenger en politisk forankring og legitimitet og en politisk begrunnelse. Den oppbyggingen av de amerikanske styrkene som hadde foregått, var omstridt hele veien i USA. Motstanden i den amerikanske befolkningen hadde økt eksponentielt med økningen i de amerikanske bakkestyrkene som ble rekruttert gjennom alminnelig verneplikt – the draft.

Da president Johnson gjentatte ganger gikk til Kongressen for å øke bevilgningene til krigen, var det med begrunnelsen om at man var i ferd med å få kontroll – å vinne. Tet-offensiven viste at man var milevis fra dette målet sett med amerikanske øyne. Det var overhodet ingen i det amerikanske militære etablissement eller i etterretningsorganisasjonene som hadde forventet eller forutsett offensiven. Man ble også overveldet over med hvilket tempo og kraft den kunne gjennomføres.

31. mars samme år varslet president Johnson at han ikke ville stille som kandidat til presidentvalget for en ny periode, og at han gikk inn for forhandlinger angående situasjonen i Vietnam. Dette hindret ikke USA i å intensivere krigføringen i landet i forsøk på og med uttrykt målsetting å bombe landet tilbake til steinalderen. I tiårsperioden 1965-1975 ble det drept tre millioner mennesker i USAs krig mot Indo-Kina (Vietnam, Kambodsja og Laos). Det ble droppet bomber og utløst sprengkraft over Vietnam aleine som tilsvarer 2,5 ganger den sprengkraft som ble brukt av alle krigførende makter under andre verdenskrig. Denne – en av verdens største krigsforbrytelser – har USA så langt ikke betalt en dollar i kompensasjon for. Langt mindre beklaget eller bedt om unnskyldning for.

Nixon

Republikaneren Nixon overtok som president i USA i 1968 og fortsatte den intensive krigføringen. Antall drepte amerikanske soldater passerte 350.000 i mai 1969. Et økende antall offiserer ble drept av sine egne soldater som en del av økende motstand mot krigen i stadig større deler av soldatmassen. Protestene mot krigen og solidaritetsbevegelsen med Vietnam sammenfalt med et ungdomsopprør over store deler av verden. Et ungdomsopprør som ble venstreradikalisert og i varierende grad fikk innenrikspolitisk betydning i den vestlige verden og ikke minst i USA sjøl.

Amerikansk militære åpnet ild mot en fredelig demonstrasjon på Kent State University i mai 1970 og drepte fire studenter. Massedemonstrasjonene økte i USA, og stadig flere amerikanske soldater deserterte eller unnlot å møte ved innkalling. Amerikanske overgrep mot sivilbefolkningen i Vietnam ble synliggjort i media i stadig større grad. Dette skapte en økende distanse mellom den amerikanske befolkning og det amerikanske militærapparatet.

Nixons strategi var å trappe opp krigføringen parallelt med at det ble forhandlet med Nord-Vietnam. Samtidig hadde USA brukt enorme ressurser på oppbygging av sør-vietnamesiske marionettstyrker for å vietnamisere krigen ut fra sine interesser.

I desember 1972 brøt USA forhandlingene med Nord-Vietnam, og Nixon beordret intensiv bombing av store befolkningssentra i Nord som Hanoi og Haiphong. På tolv dager i jule- og nyttårshelga 1972 slapp de amerikanske flyene mer en 20 tusen tonn bomber. Det resulterte i de største demonstrasjonene i den vestlige verden, inklusive USA sjøl, siden andre verdenskrig. Rekorden ble for øvrig slått 15. februar 2003 med protestene mot krig i Irak.

Protestene presset USA tilbake til forhandlingsbordet, og 27. januar 1973 ble fredsavtalen undertegnet i Paris mellom Nord-Vietnam og USA. Den forpliktet USA til å trekke ut alle bakkestyrker. Offisielt skjedde dette i utløpet av mars, men USA opprettholdt flystyrker, marine samt stor støtte til det regime de hadde bygd opp i Sør. I tillegg er det kjent at USA opererte med en mengde spesialstyrker på bakken for infiltrasjons- og likvidasjonsoppdrag.

De sør-vietnamesiske styrkene fikk mindre og mindre legitimitet i den vietnamesiske befolkningen. Den korrupte marionettregjeringa i Sør hadde verken vilje eller evne til å løse noen av befolkningas grunnleggende problemer. Da offensiven fra Nord startet i månedskiftet mars/april i 1975, falt provinsene i tur og orden. De siste dagene av april var det panikk blant amerikanerne og deres vietnamesiske medløpere som strømmet til amerikanske militærinstallasjoner og den amerikanske ambassaden i Saigon. Helikoptre fløy i skytteltrafikk med personell til amerikanske hangarskip i havet utenfor Saigon. Etter hvert som de kom inn for siste gang og landet, ble de veltet i havet for å få plass til nye. Til sammen 45 helikoptre ble styrtet på havet på denne måten.

7 minutter før klokka 8 om morgenen 30. april tok det siste amerikanske helikopteret av fra taket av den amerikanske ambassaden i Saigon. De nord-vietnamesiske frigjøringsstyrkene presset seg da stadig nærmere inn i Saigon, og klokka 12.45 ble frigjøringsbevegelsens flagg plassert på det tidligere presidentpalasset i Saigon. Folket vant og USA tapte sin første krig noen gang.

Kunne USA ha vunnet militært?

Man hører av og til utsagn av typen: "USA kunne ha vunnet militært hvis de hadde brukt alle sine militære ressurser inklusive eventuell bruk av atomvåpen over Nord-Vietnam." Nei, de kunne ikke det. De kunne ikke ha vunnet, og de kunne ikke ha brukt noen flere militære virkemidler i Vietnam enn de allerede hadde brukt. Sagt på en annen måte så hadde ikke USA lenger politisk handlingsrom til å benytte flere militære midler. Det ville i så fall ha gitt politiske tilbakeslag i USA for den herskende eliten og i andre land. Det ville ha overgått hva tapet av Vietnam betydde for den samme eliten. Det er viktig å skjønne dette forholdet mellom politikk og militær teknikk. Særlig med en aggressiv supermakt som USA som kan synes uovervinnelig når det gjelder størrelse og kapasitet kombinert med den teknologiske overlegenheten på sine militære styrker. Det er alltid politiske begrensninger på bruken og legitimeringen av militære virkemidler. Militære virkemidler skal tjene en politisk hensikt, og bruken skal legitimeres politisk både i den staten som bruker militærmakt, og i verdenssamfunnet.

Everybody loves a winner. Og ingen stiller spørsmål hvis seieren ikke er omstridt, sier jeg. En forutsetning for at en serie tilsynelatende militære seire for USA i Vietnam likevel førte til et politisk og militært nederlag, var at USA ble møtt med kontinuerlig og sterk militær motstand fra vietnameserne. Det medførte tap av liv og forbruk av enorme økonomiske ressurser. Disse måtte begrunnes og legitimeres i et politisk system med forventninger om innfrielse av de mål som videre bruk av militærmakt og penger skal nå. Når dette forkludres på grunn av styrket militær motstand som i Vietnam, gir det opphav til politisk motstand i USA som begrenser det militære handlingsrommet videre.

Hvert militært slag i Vietnam hadde karakter av lynkrigstaktikk fra USA, hvor bruk av helikoptre hadde overtatt for stridsvognenes rolle under andre verdenskrig. Strategisk var USA i en situasjon med utmattelseskrig: Dette var frigjøringsstyrkenes strategi og bestemmende for deres taktikk. Det betydde raske anslag for så å trekke seg tilbake. De skulle påføre amerikanske soldater og materiell tap med påfølgende frustrasjon og nederlagsstemning. USA skulle aldri klare å presse fram noen avgjørelse knyttet til enkeltslag. Summen av dette kjenner vi ved oppsummeringa foran: USAs totale politiske og militære nederlag etter 12 år.

1. mai 2003

Når vi feirer 30-årsjubileet for dette nederlaget, sammenfaller det med at det er to år siden president George W Bush 1. mai 2003 bekjentgjorde at landkrigen i Irak var over. Siden den gang har USA vært nødt til å doble sine militære styrker i Irak og får nå drept eller såret flere amerikanske soldater daglig. Det er langt igjen til de 59.000 amerikanerne som ble drept under vietnamkrigen. Samtidig er intensiteten i motstanden mot USA og de tapene de påføres, betraktelig høyere sammenlignet med de første to åra av bakkekrigen i Vietnam.

USA i Vietnam var forblindet av sin teknologiske overlegenhet. Det ga dem en ekstra sårbarhet når de møtte frigjøringsbevegelsen i kamp i jungelen. Overlegenhet under bestemte forhold ble redusert til ingenting under andre forhold. Det ble i stedet en svakhet. De fortsatte å bevege seg med den tro at de hadde en fordel.

Siden vietnamkrigen har den teknologiske utviklingen knyttet til elektronikk og styring av våpensystemer, observasjon, ildledelse, kontroll og kommunikasjon utviklet seg enormt. Dette demonstrerte USA på mange måter gjennom invasjonen og okkupasjonen av Irak i tidsrommet fra 20. mars til 1. mai. I de fleste tilfeller hvor amerikanske styrker gikk i kamp mot konvensjonelle irakiske styrker, var USA fullstendig overlegen. Forsvarsminister Rumsfeld hadde presset igjennom en angrepsstyrke på under 80.000 soldater mot de irakiske styrkene som på papiret kunne utgjøre rundt 350.000 mann. På denne bakgrunn var Iraks "nederlag" på i realiteten tre uker imponerende. Og forblindende. Med i betraktningen må tas med at det lenge før den amerikanske invasjonen var klart for Saddam Hussein og det irakiske lederskapet, at de med nødvendighet ville tape for den amerikanske krigsmaskinen. Store styrker var på forhånd brutt opp til mindre enheter med lokale og regionale depoter med utrustning, våpen og ammunisjon!

Andre av de stående enhetene hadde ordre om en oppholdende strid hvor de ikke skulle søke avgjørelse med fare for egen utslettelse. Tvert imot skulle de trekke seg tilbake og oppløse/reorganisere seg til mindre grupper hvis nederlag syntes uunngåelig. Det var også det som skjedde. Amerikanerne var til en viss grad forundret over mangelen på motstand, men også mangelen på irakiske soldater å ta til fange. De hadde forsvunnet – for eventuelt å komme tilbake for å kjempe en annen dag. Noe de også tydeligvis har vist gjennom intensiveringen av motstandskampen de siste to årene.

Irak har ikke jungel som i Vietnam eller fjell som Afghanistan. Kampen må derfor finne sted der hvor USAs teknologiske overlegenhet kan reduseres. Det vil si i byer og bebygde strøk. Byene blir Iraks jungel, og motstandstaktikken må utvikles ut fra dette.

USAs "venner" i Irak

På sine ulike vilkår er motstanden i Irak mot USA betraktelig breiere en den noe fragmenterte kampen rundt det irakiske valget kunne gi inntrykk av. Poenget med at sjia-muslimene i større grad enn andre (som sunni-muslimene) tok del i valget, er ikke et uttrykk for at de er mer USA-vennlig. Det er et uttrykk for at de ønsker en mer rettmessig plass i dagens og framtidas Irak. En sterkere innflytelse fra sjia-muslimene i organer opprettet som et resultat av de USA-organiserte valgene, vil neppe kunne brukes for å legitimere amerikansk kontroll eller nærvær. Tvert om vil de med stor grad av sannsynlighet bli brukt til å be USA om å pelle seg ut.

Kurderne vil sannsynligvis heller ikke la seg bruke som marionetter eller redskap for USA mot resten av Irak. Sannsynligvis vil kurdernes krav stoppe ved ønsket om autonomi over egne områder. I forbindelse med invasjonen i mars 2003 er det feil å hevde at kurderne ble brukt av USA mot Irak. Det blir mer korrekt å se det som at kurderne brukte de amerikanske ambisjonene om å knekke Saddam Hussein for å oppnå egne mål. Det utløste nesten væpna kamp mellom kurdiske peshmergas og amerikanske spesialstyrker da de siste ville stoppe kurderne i å ta kontroll over sine nordligste byer.

Motstandskreftene knyttes til ulike miljøer og organisasjoner. En grov kategorisering er: Restene av Baath partiets struktur/tidligere militære, sjia-organisasjonene, islamistiske organisasjoner med også internasjonal rekruttering og sekulære organisasjoner med nasjonalistisk og venstreplattform.

Felles for disse er at de sannsynligvis alle har fått tilgang til det våpenarsenalet som fra Saddam Hussein, militæret og Baath-partiet var planlagt for den langvarige kampen mot inntrengeren.

Hvorvidt det etter hvert vil utkrystallisere seg en felles plattform for denne motstanden, er det for tidlig å si noe om. Det er heller ikke nødvendig for å vedlikeholde angrepene på okkupasjonstroppene og de som løper deres ærend.

Utfordringa for oss her i Norge er å øke kunnskapen om motstandskampen, samt organisere støtten til denne. Det innebærer også å gjøre vårt til å svekke de amerikanske sivile passiviseringsprogrammene som Norge støtter opp om gjennom opplæring av politistyrker og annet. Det politiske presset må styrkes for å svekke legitimiteten til den amerikanske okkupasjonen. Lykkes vi med de politiske bidragene, vil det fungere som en begrensende faktor i USAs militære besettelse.

 

Det er et tankevekkende paradoks at nettopp den revolusjonære militære organiseringen, som er helt nødvendig i frigjøringskrigen, gir grunnlag for feilgrep og overgrep når den blir forlenget inn i freden, skriver forfatteren i denne artikkelen om frigjøringskampen i Eritrea (1961-91) – og tida etter.

Tore Sivertsen er veterinær og medlem av AKP

---

Eritrea er et lite, karrig land ved Rødehavskysten i Afrika. I areal en tredel av Norges størrelse, i befolkning under 4 millioner, og meget fattig. Eritrea har likevel en sterk posisjon i bevisstheten til mange nordmenn. Den eritreiske frigjøringskampen vakte bred sympati, særlig på venstresida, sjøl om vi som jobbet aktivt i solidaritetsarbeidet aldri var mange.

Siden har interesserte avislesere fått med seg at det i 1998 brøt ut ny krig mellom Eritrea og Etiopia, en blodig grensekrig som varte i to år. Denne grensekrigen kom til tross for at de gamle frigjøringsfrontene som nå har ledelsen i Eritrea og Etiopia i sin tid var allierte i kampen mot Etiopias tidligere diktator Mengistu. Men der stopper trolig kunnskapen for de fleste, også blant leserne av Rødt!.

Har vi noe vesentlig å lære av dette vesle landets historie? Jeg tror det.

For det første: Hvordan kunne den eritreiske frigjøringsfronten EPLF (Eritrean People's Liberation Front) vinne den seieren de gjorde i 1991? Eritrea er som sagt lite, det var utarmet og ødelagt, hundretusener var drevet på flukt. EPLF hadde heller ingen stormakter i ryggen. Etiopia er 10 ganger så stort, hadde allerede da 50 millioner mennesker, og store naturressurser. Landene har lang felles grense. Hele overklassen i Etiopia så det som et nasjonalt mål å beholde Eritrea. Etiopia hadde hele tida en supermakt (først USA, deretter Sovjet) i ryggen, og OAU og FN så en annen vei. To år før EPLF vant frigjøringskrigen fortalte en Afrika-ekspert i norsk UD meg at en slik seier dessverre var utenkelig. EPLF klarte tilsynelatende det umulige. Hvordan?

For det andre: I dag – 14 år etter seieren – er ikke situasjonen i Eritrea bare preget av den ennå uløste grensekonflikten med Etiopia. Styret til PFDJ (People's Front for Democracy and Justice), som EPLF skiftet navn til i 1994, blir mer og mer diktatorisk og rettsløst. Den gamle frigjøringslederen, nå president Isaias Afwerki og kretsen rundt han regjerer med jernhånd. En gruppe i sentralkomiteen som opponerte, ble arrestert i 2001. De er ikke stilt for retten, og regjeringa vil ikke svare på hvor de er. Siden har mange andre blitt arrestert og forsvunnet på samme måten. Alle uavhengige aviser er stengt. Grunnloven er satt til side. I det siste har den økonomiske situasjonen og folks levekår blitt stadig vanskeligere. I november ble trolig over 20 ungdommer drept etter protester i en leir for tvangsutskrevne rekrutter. I 1991 hadde EPLF-regjeringen massiv støtte i egen befolkning, stor sympati ute i verden og tilsynelatende gode planer for utvikling av landet. Hvordan kunne det gå så galt?

Det er disse to, tilsynelatende ganske forskjellige spørsmålene jeg vil komme med noen tanker om. Jeg lurer nemlig på om det er en sammenheng mellom mulige svar på dem, en sammenheng som bør være tankevekkende, ikke minst for revolusjonære.

Hvordan var seieren mulig?

En del av svaret på det må ligge i oppbyggingen av EPLF som organisasjon, og i den politiske og militære strategien de fulgte. EPLF ble dannet i 1970, som en radikal utbrytergruppe fra den til da enerådende frigjøringsfronten ELF (Eritrean Liberation Front). Fra 1970 til 1982 kjempet EPLF og ELF både mot Etiopia og mot hverandre. EPLF ble stadig sterkere, og fra 1982-83 var de militært enerådende i den eritreiske frigjøringskampen.

To ting var slående ved EPLF under krigen. Det ene var den gode organiseringen. EPLF var effektiv og sentralisert, med en stram disiplin og med engasjerte og offervillige folk fra topp til bunn. De holdt en helt samkjørt linje utad – noen ganger til frustrasjon for oss i solidaritetsarbeidet. Og de organiserte befolkningen rundt seg på alle plan; i arbeiderforeninger, bondeorganisasjoner, ungdomsbevegelse, og – ikke minst – en sterk kvinneorganisasjon. Disse organisasjonene var også meget sterke blant flyktningene her i Norge og i andre land. Pengene som ble samlet inn blant flyktningene var viktige for finansieringen av EPLF.

Det andre var den politiske og militære strategien. Den var faktisk som hentet ut av Mao Zedongs og den vietnamesiske strategen Truong Chinhs bøker om folkekrigen. EPLF bygde opp en helt ny samfunnsstruktur i de frigjorte områdene. De lagde også en effektiv sivil hjelpeorganisasjon (ERA – Eritrean Relief Association) som samarbeidet med internasjonale nødhjelpsorganisasjoner. Militært trakk de seg tilbake fra frigjorte byer når Etiopia satte inn overlegne angrep, men bygde opp og forsvarte et baseområde i utilgjengelige fjellområder. De drev geriljakrig over hele landet, og bygde gradvis opp egen styrke samtidig som de trettet ut den etiopiske hæren. De allierte seg med og støttet opposisjonsbevegelser i sjølve Etiopia; først og fremst TPLF i Tigray, som er den viktigste av de provinsene i Etiopia som grenser til Eritrea. Først da forholdene lå til rette for det – i 1987 – gikk de over til en skrittvis offensiv.

Dette slående samsvaret med folkekrigsteorien er neppe tilfeldig. Sjøl om det ikke ble sagt offentlig under krigen, var det et organisert parti – Revolutionary Labour Party – i kjernen av EPLF. Lederne i fronten var kommunister, og de kunne sin teori. Men Isaias og de andre EPLF-lederne kopierte ikke kineserne og vietnameserne blindt. De var flinke til å tilpasse teorien til eritreisk virkelighet. For å sikre baseområdet i et lite treløst ørkenland der det etiopiske flyvåpenet hadde luftherredømmet, utviklet de for eksempel en kombinasjon av klassiske skyttergraver over 20 mils lengde og en avansert kamuflasje, der alle bygninger var skjult og bokstavelig gravd ned i bakken. For å balansere mellom de to store religionene i landet (koptisk kristendom og sunni-islam) valgte EPLF en nøytral, ikke-religiøs linje for fronten, men førte ingen anti-religiøs politikk. Politisk førte EPLF en dyktig enhetslinje overfor ulike fraksjoner av det gamle ELF, men organisatorisk holdt de hardt på sitt eget apparat. Etter at restene av ELFs hær flyktet til Sudan i 1982, tillot EPLF bare en frigjøringshær i Eritrea. I sluttfasen fra 1987 til 1991 gjennomførte de dristige og nesten geniale aksjoner, der erobringen av garnisonsbyen Afabet i 1988 og av havnebyen Massawa i 1990 var mest imponerende. Alt dette bidro til seieren. Men i bunn lå det åpenbart klassisk revolusjonær teori.

I debatter på venstresida i Norge blir det stadig hevdet at Maos og andre revolusjonæres teorier fra forrige århundre er avleggs og uten relevans i dag. Men folkekrigsteorien er ikke mer avleggs enn at en nasjonal frigjøringskamp ført etter disse prinsippene vant en forbløffende og knusende seier mot en tilsynelatende overlegen fiende for mindre enn 15 år siden.

Hva var det som gikk galt?

I 1991 endte krigen med at den store etiopiske hæren måtte kapitulere, og EPLF inntok Asmara. Kort etter knekket den TPLF-ledete koalisjonen EPRDF (Etiopian People's Revolutionary Democratic Front) i Etiopia restene av Mengistus hær, med god hjelp fra EPLF.

EPLF hadde dermed full kontroll over Eritrea, og folket var i jubel. Den etiopiske koloniadministrasjonen flyktet eller ble kastet ut. Alle eritreiske fraksjoner aksepterte de facto regjeringens legitimitet. Landet hadde fred med alle sine naboer, og en alliert, vennligsinnet regjering i sør. To år etter seieren, i 1993, ble det holdt folkeavstemning om uavhengigheten, med valgobservatører fra FN og OAU. Resultatet var et massivt ja. Eritrea ble anerkjent av hele verden. Fra krigen var EPLF kjent for å ha stor teknisk kunnskap, og vilje til å stole på egne krefter. Mange fagfolk og intellektuelle kom hjem fra flyktningtilværelsen. Og internasjonale hjelpeorganisasjoner sto nærmest i kø for å hjelpe til. Hvordan kunne dette gå galt?

I de første årene gikk det også bra. Det var fred, glede og optimisme. Prosjekter ble satt i gang, økonomien gikk framover. Men det var noen trekk som foruroliget en del av Eritreas venner: Det var fortsatt en uforsonlig linje overfor gamle ELF-fraksjoner og alle andre politiske grupper utenom EPLF. Det gikk seint med å redusere EPLF-hæren. Et vedtak om bare å forlenge soldatenes liv på soldatpenger førte til et mytteri som Isaias personlig fikk stanset. Samarbeidet med FN om å få flyktningene i Sudan hjem, gikk tregt. En unødig stivbeint linje overfor utenlandske hjelpeorganisasjoner svekket den internasjonale hjelpen. I 1995 kom regjeringen i konflikt med Jemen om noen øyer i Rødehavet. Saken ble etter hvert løst ved domstolen i Haag, men førte først til en militær trefning og forsuring av forholdet til Jemen.

Det gikk også veldig sakte med innføring av de demokratiske rettighetene, som var lovet i EPLFs program. En internasjonalt kjent eritreisk jurist, Bereket Habte Selassie, ble kalt hjem for å lede arbeidet med ny grunnlov, og den kom til slutt på plass i 1997. En presselov ble også vedtatt, men den varslete loven om politiske partier og frie valg kom aldri. I administrasjonen var det stadige ommøbleringer. Alt dette pekte mot en ledelse som hadde vansker med å gi fra seg makt og kontroll. Ved å overta tidligere etiopisk statseiendom ble PFDJ også en stor eiendomsbesitter, med liten offentlig innsikt i virksomheten.

Så, i 1998, kom grensekrigen. For omverdenen kom den helt overraskende. Store eritreiske styrker kom i kamp med etiopiske tropper ved landsbyen Badme i sørvest, og drev dem på flukt. Krigen eskalerte raskt; etiopiske fly bombet flyplassen i Asmara, og eritreiske fly angrep Tigrays hovedstad Mekele. Etterpå kom det fram at det hele hadde startet med at styrker fra Tigray hadde gått inn i Badme-området, som ligger på eritreisk side av grensa. Og TPLF hadde begynt å trykke nye kart, der grensa var betydelig revidert. Bak konflikten lå også en strid om handelen over grensa og om vekslingskursen mellom etiopiske birr og den nye eritreiske valutaen nakfa, som var etablert i 1997. Det hører med i dette bildet at det fantes en stor eritreisk befolkning i Addis Abeba og andre etiopiske byer, som trolig hadde hånd om mye av den private handelen mellom landene. Men ingen av disse konfliktene hadde kommet offentlig fram, før den eritreiske hæren slo til.

Etter en første stans i kampene ble konflikten forsøkt løst med utenlandsk mekling, men det mislyktes. En voldsom propaganda og krigsmobilisering utviklet seg. I Etiopia ble det åpent snakket om å "skifte ut" den eritreiske regjeringen. Enorme summer ble brukt til våpenkjøp på begge sider. I de neste to årene satte Etiopia inn flere massive offensiver mot eritreiske skyttergravslinjer. Slagene medførte svære tap, særlig av etiopiske soldater. Så, i mai 2000, brøt den etiopiske hæren til slutt i gjennom, og nådde flere mil inn i Eritrea før den ble stanset. Eter dette ble det forhandlinger om en våpenhvileavtale. FN-tropper rykket inn i en ca 25 km bred demilitarisert sone, som i hovedsak ligger på eritreisk side. De står der ennå.

Etter flere forhandlingsrunder og press fra omverdenen ble fastsetting av grensa overlatt til domstolen i Haag, som kom med sin kjennelse i 2002. Den stemte i all hovedsak med tidligere kart, og gikk dermed i Eritreas favør. I første omgang ble den godtatt av begge parter. Men grensa er ennå ikke gått opp i terrenget. Det siste året har den etiopiske regjeringen delvis trukket tilbake støtten til Haag-vedtaket, og forlangt nye forhandlingsrunder. Begge land har stående en svær, fullt mobilisert hær ved grensa. Og dette er naturligvis tyngst for Eritrea, med sin lille befolkning.

Presseloven i Eritrea sist i 1990-årene førte til en rekke uavhengige aviser på det største språket, tigrinia. Grensekrigen og det militære nederlaget hadde ført til misnøye. 19.000 soldater hadde mistet livet. Økonomien var satt tilbake, folk begynte å bli trøtte, og demokratiet lot vente på seg. Høsten 2000 møttes 13 eritreiske intellektuelle i Berlin og skrev et høflig, men kritisk brev til Afwerki. Brevet etterlyste særlig de demokratiske reformene. Det ble fort offentliggjort i pressa, og vakte stor oppsikt. Gruppa omfattet flere kjente EPLF-kadre; som ERA-lederen Paulos Tesfagiorgis og sjukehuslederen under geriljakrigen, Assafaw Tekeste. Bereket Habte Selassie, som hadde ledet grunnlovsarbeidet, var også med. President Isaias møtte brevskriverne i januar 2001, men bare avviste kritikken.

Våren 2001 kom opposisjonen for alvor i PFDJ, der også demokratiet etter hvert var blitt satt til side. Visepresident Mahmoud Sharifo ble sparket av Isaias rett før han skulle legge fram forslaget til lov om politiske partier. I mai skrev han og 14 andre medlemmer av PFDJs sentralkomite et åpent brev til Isaias, der de kritiserte enmannsveldet og stilte krav om møter i sentralkomiteen og nasjonalforsamlingen. Støtteopprop for opposisjonen samlet flere tusen underskrifter. I august ble en protest på universitetet møtt med midlertidig masseinternering av studentene. Så, i september 2001, ble 11 av de 15 opposisjonslederne plutselig arrestert, og anklaget for undergraving og samarbeid med fienden. Samtidig ble alle uavhengige aviser stanset. Regjeringa lovet en offentlig rettssak mot de 11, men til nå har ingenting skjedd, og omverdenen vet ikke engang om de arresterte er i live.

Alle de tretten brevskriverne fra 2000 er i dag flyktninger. Paulos Tesfagiorgis har internasjonalt blitt kjent som ledende i den demokratiske opposisjonen, og fikk i 2003 den norske Rafto-prisen for arbeidet sitt.

Siden har den politiske undertrykkelsen blitt bare verre, og ingen kan lenger føle seg trygge. Samtidig har dagliglivet forverret seg. Det store antallet som fortsatt er i hæren hemmer hele økonomien. Tørke de siste fire årene har kommet på toppen. Prisene har gått opp, og vanlige folk har problemer med å klare seg. I eksilmiljøene, som i Norge, har den tidligere enheten og nasjonale begeistringen blitt avløst av dyp splittelse, og mange er fortvilet og oppgitt. De som fortsatt er lojale til Isaias legger all skyld på Etiopia og krigen.

Hvorfor gikk det slik?

Mange nordmenn som jeg orienterer om situasjonen, sukker og sier at "det har lett for å gå slik i afrikanske land". Det er en stereotyp forklaring, som lukter av europeisk arroganse.

De av Afwerkis forsvarere som legger vekt på ytre faktorer har derimot mye rett. For det første er Eritrea faktisk et svært fattig land. Det er jordbruksmessig magert, det var ødelagt etter 30 års krig, hadde elendig infrastruktur og nesten ingen industri. Ikke noe godt utgangspunkt for oppbyggingen. For det andre er det sant at den nye krigen med Etiopia var ødeleggende. Det er også sant at de etiopiske lederne, og spesielt de lokale TPLF-lederne i Tigray, var den reelt aggressive part i grensekonflikten, med sin innmarsj på eritreisk side og forsøk på å revidere kartene.

På den andre sida: Eritrea hadde en samlet, entusiastisk og etter forholdene ganske kunnskapsrik befolkning. Samt altså mye velvilje internasjonalt. En liten befolkning betyr også færre munner å mette, og en stor flyktningebefolkning i Europa og Midt-Østen er også en økonomisk ressurs. Mye avhenger av politikken.

Og, sjøl om den etiopiske sida har hovedskylden for grensekonflikten, tyder mye på at Isaias og den eritreiske regjeringen har sin del av ansvaret for at det ble en ødeleggende krig. Hadde de offentliggjort konflikten høsten 1997, klaget Etiopias overtramp inn for OAU og FN og befestet resten av grensa, kunne det vært vanskelig for Etiopia å fortsette aggresjonen. Det kunne kanskje tatt flere år å løse konflikten, men Etiopia sto svakt saklig sett. I stedet gikk Isaias "i fella" og satte inn hæren. Det ga de aggressive kreftene i Etiopia alle muligheter. I ettertid blir det hevdet at den avgjørelsen ble tatt av Isaias og hans aller nærmeste, med lite diskusjon i PFDJ.

Den harde politiske undertrykkelsen fra 2000 og utover har åpenbart gjort alt verre, og ødelagt den enheten i befolkningen som Eritrea sårt trenger for å utvikle seg.

Så vi må igjen spørre: Hvorfor har Isaias og hans nærmeste folk, med sin imponerende fortid, handlet så uklokt? Noen legger skylda på personlige egenskaper hos Isaias, og det er sikkert en del av svaret. Men jo mer jeg har tenkt på det, jo mer ser jeg en sammenheng mellom frigjøringskampens bedrifter og etterkrigstidas feilgrep og overgrep.

Endel av forklaringen kan være en inngrodd tiltro til militære metoder som det avgjørende middel i vanskelige situasjoner. EPLF erobret i sin tid ledelsen i frigjøringskampen fordi de var godt organisert og vant tillit i befolkningen. De gikk inn i forhandlinger med ELF-ledelsen flere ganger. Men når det skar seg, var det ved å slå ELF militært at de fikk avgjort saken. Under frigjøringskrigen så EPLF også at de fikk mye internasjonal sympati for sine fredsforslag, men den konkrete støtten var lite verdt. I siste instans måtte de frigjøre landet sjøl, med rein militær innsats. Slike erfaringer kan sitte dypt.

En annen forklaring kan være en feilvurdering av egen styrke, som også kan bunne i erfaringer fra frigjøringskrigen. EPLF vant over Mengistus krigsmaskin, mot alle odds. De bygde opp en teknisk avansert hær bokstavelig talt fra ingenting. Da de i 1989 gikk i allianse med TPLF, var det EPLF som kunne stille effektive avdelinger for regulære slag, inkludert tanks og artilleri. Dette var avgjørende også i marsjen mot Addis Abeba. Jeg har sjøl truffet EPLF-soldater som var med helt fram. Etter seieren var det lett å tro at EPLF kunne klare alt, både militært og økonomisk. Noen fablet om at Eritrea skulle bli Afrikas nye Japan. Dermed var det kanskje også lett å tro, i 1998, at de bare kunne sette TPLF på plass. Og i farten glemme det vi alle visste, under frigjøringskrigen: Etiopia er og blir nesten 20 ganger større, i folk og ressurser.

Kanskje er et lignende overmot i ledelsen også en forklaring på den triste politiske utviklingen. Isaias og hans folk kan gjennom årene ha fått så stor tro på sin egen betydning at de ser på all opposisjon som en trussel; ikke bare for seg sjøl, men for landets framtid.

Det tragiske er at hvis de hadde fulgt en annen linje; hvis de hadde fått en ny grunnlov på plass raskt, sluppet til en uavhengig presse og opposisjonspartier, gjennomført valg, da hadde de ganske sikkert fått et solid flertall. De hadde nok ikke unngått de økonomiske problemene, kanskje heller ikke konflikten med Etiopia. Men nettopp ved å diskutere problemene i offentlighet kunne den nasjonale enheten ha blitt mer reell, og de verste feilene kunne trolig vært unngått

Hvorfor skjedde ikke dette? Hvorfor slapp ikke demokratiet til? EPLF/PFDJ hadde det i sitt program. De følte seg såpass forpliktet at de – etter hvert – fikk laget en grunnlov i tråd med programmet. Den ble bare aldri gjennomført. Kjernen i dette kan være at EPLF-lederne sjøl aldri hadde reell tiltro til denne delen av programmet. Noen demokratiske paroler kan være greit nok for å mobilisere folket, men sjøl måtte de fortsatt ha ledelsen. Gjennom oppbyggingen av EPLF og mange års frigjøringskamp hadde de en posisjon som gjorde det lett å tenke slik, og et apparat og en makt som gjorde det mulig å handle ut fra det. Og her er det tankevekkende paradokset, for alle revolusjonære. Nettopp den revolusjonære militære organiseringen, som er helt nødvendig i frigjøringskrigen, gir grunnlag for feilgrep og overgrep når den blir forlenget inn i freden.

I de første ti årene av AKPs eksistens var programmene våre preget av tilsvarende ideer som i EPLF; om den lutrete ledelsen som må fortsette å lede også etter en revolusjonær seier. Om det statsbærende partiet. Programmessig er det nå tjue år siden vi ryddet opp i det, både i AKP og RV. Men en lærdom av Eritreas sørgelige etterkrigshistorie er for meg at denne forståelsen må alle revolusjonære bevegelser få inn i margen: De "borgerlige" demokratiske rettighetene, meningsbrytningene og den offentlige debatten er nødvendige. Revolusjonære bevegelser må binde seg så sterkt til dem at folk som en selvfølge vil gripe disse rettighetene etter en seier, og gjøre det helt umulig å undertrykke dem, også for en frigjøringshelt.

Samtidig må vi ikke glemme den første lærdommen fra Eritreas frigjøringskrig: Det er riktig og nødvendig å gjøre opprør mot undertrykking. Det er mulig å vinne utrolige seire mot en tilsynelatende overmektig fiende. Og revolusjonær teori, slik den ble utviklet av de marxistiske bevegelsene i forrige århundre, er fortsatt effektiv i en slik kamp.

På en eller annen måte må vi ha med oss begge disse lærdommene inn i det 21. århundret. Enkelt er det ikke. Men verden er ikke enkel.

 

Aceh var selve senteret for jordskjelvet som utløste tsunamien. Bølgene tok familier, hus og hele landsbyer. Men tv-kameraene og medias oppmerksomhet rettet seg mot de populære turistområdene og den velkjente konflikten mellom Sri Lanka og den tamilske frigjøringsbevegelsen. Først etter noen dager nådde nyhetene fram, folk tok innover seg hvilken katastrofe som hadde rammet Aceh-provinsen, nordvest på Sumatra.

Lars Akerhaug er internasjonalt ansvarlig i RV og medlem i AKP

---

For mange var det første gang de hørte om den historiske konflikten med røtter tilbake til antikoloniseringskampen mot den hollandske ekspansjonen inn i dagens Indonesia. Og nesten like raskt som rapportene om hvordan tsunamien hadde slått til mot fattigbønder og fiskere, kom de forutsigbare rapportene om hvordan indonesiske myndigheter forsøkte å utnytte tragedien for å forsterke sin egen militære posisjon i området.

Det tidligere uavhengige sultanatet ble underkastet det hollandske overherredømmet i området som skulle bli kjent som Indonesia, en stat som dekker over mange religioner og nasjonaliteter. Denne faktoren er viktig for å forstå de tre tiårene med hard kamp som er blitt ført av GAM, den militære delen av den achenesiske frigjøringskampen mot militærdiktaturet. Kampen i Aceh er ikke som mange andre nasjonale frigjøringskamper med utspring i det 20. århundre, et resultat av modernisering, men finner røttene sine i en førmoderne kamp for politisk selvstyre.

Hva er Aceh? Hva er GAM?

GAM, eller Free Aceh Movement som gruppen også heter på engelsk, trekker de historiske linjene tilbake til kalifatet som eksisterte på halvøya siden 1500-tallet. Før den hollandske koloniseringen var Aceh selvstendig, og aldri en del av det javanesiske (1) Indonesia. Den achenesiske frigjøringsbevegelsen trekker sin historiske legitimitet tilbake til rekken av sultaner som styrte Aceh siden 1500-tallet, og fram til 1873, da Holland med hjelp av javanesiske leiesoldater gikk inn i sultanatet og okkuperte landet. Men etter avkoloniseringen av "Indonesia" i 1946 fikk ikke Aceh selvstyre, men ble snarere innlemmet i det nye "Indonesia", et landområde som var et historisk produkt og kontinuitet av de hollandske imperialistenes landplyndring. GAMs historiske krav har vært å gjenopprette sultanatet. Eksilregjeringen, som oppholder seg i Stockholm, trekker også linjene tilbake til arverekkefølgen i sultanatet fra dets opprettelse. I uavhengighetserklæringen fra 1976, som var begynnelsen på den nye fasen av frigjøringskampen i Aceh, heter det at det internasjonale samfunnet må anerkjenne at overføringen av suverenitet over folket i Aceh fra kolonistyret til fremmedstyret i Jakarta var en fornekting av de rettighetene som folket i andre tidligere koloniland og land okkupert av fremmede makter har nytt siden tidlig på attenhundretallet, og de rettighetene som har blitt gitt ofrene for "sjøimperialismen" i etterkant av andre verdenskrig. GAM er på denne måten en tradisjonell bevegelse. Den baserer seg også på en islamsk legitimitet uten å kunne karakteriseres som islamistisk eller med mål om å innføre en islamsk stat, selv om islam har en mer rotfestet og konservativ betydning i Aceh enn ellers i den "indonesiske" staten. Islam spiller en viktigere normativ rolle i folks hverdagslig, og Aceh-provinsen reagerte i hovedsak negativt på Suhartos "sekulære indonesifisering" etter kuppet i 1956. Den islamske tilknytningen kan mer forstås som en identitetsbyggende faktor og tilskrives ønsket om å vende tilbake til tradisjonelle styreformer enn en form for moderne islamisme. Med sine ca 5.000 væpnede styrker (sannsynligvis relativt uendret etter tsunamien, ettersom styrkene har basene i jungelen) har geriljaen fra 1976 vokst seg sterk på grunn av den ekstremt harde represjonen acehneserne har opplevd fra den indonesiske hæren.

Som et resultat av den langvarige militærokkupasjonen har nasjonale følelser vokst seg sterke i Aceh. Det er et land som består av et mangfold av grupper, fra acehnesere til assimilerte befolkningsdeler av portugisisk og arabisk opprinnelse (2). Som et resultat av den langvarige militære okkupasjonen har det oppstått en sterk nasjonal bevissthet blant acehneserne. Kravet om nasjonal uavhengighet er langt fra bare GAMs krav, det er også kravet fra en majoritet av acehneserne. GAM har også sterk sympati fra sivilbefolkningen, særlig på grunn av de kollektive avstraffingsmetodene anvendt av den indonesiske hæren. (Se under.)

Kamp mot indonesisk postkolonialisme

Selv om Aceh-konflikten har røtter tilbake til militærkuppet i 1956, der en progressiv bevegelse av sosialister og kommunistpartier mistet makten til et militærdiktatur (3), har likevel unntakslovene vært avgjørende. Siden disse ble innført i etterkant av uavhengighetserklæringen fra 1976, har utlendinger vanskelig kunnet slippe inn. Samtidig har den indonesiske staten forsøkt å utrydde Acehs tradisjonelle folkekultur. Portforbudene har lagt alvorlige hindringer for sosialt liv og fellesskap, tradisjonell folkedans har blitt forbudt (!). De væpnede styrkene har brukt kollektive straffemetoder, brent landsbyer til grunnen som en reaksjon på væpnede angrep på myndighetenes styrker (4). Samtidig er de industrielle sonene i Aceh hovedsaklig bosatt av javanesiske "innflyttere" som også har trengt acehneserne vekk fra tradisjonelle innhøstingsområder (5). Rapporter om tortur er ikke uvanlig.

Når vi skal analysere fremveksten av den borgerlig-nasjonalistiske frigjøringsbevegelsen, har dette også sammenheng med at Suhartos kupp gjennom slagordet "new order" åpnet døren for at multinasjonale selskaper kunne befeste øyene som har store oljeressurser. Selskaper som Exxon Mobil tømte med Suhartos velsignelse Aceh for naturressurser og la igjen industrialiserte og ødelagte ressursområder (6). Vi ser altså en politikk der det tradisjonelle borgerskapet blir marginalisert, trengt vekk både av internasjonal storkapital og av en bevisst bosettingspolitikk som tar vekk det tradisjonelle næringsgrunnlaget. Det er på bakgrunn av dette vi må forstå den bemerkelsesverdige styrken til GAM.

Som et motsvar til GAM innførte indonesiske myndigheter unntakslover i 1989, og erklærte Aceh som et "Area of Miltiary Operation" (DOM). Målet var å hindre framveksten av en frigjøringsbevegelse, men det var sivilbefolkningen som ble rammet, myrdet, bortført og drept. Ifølge Amnesty International ble det 5.000 uskyldige drept og over 15.-20.000 mennesker utsatt for traumatiske opplevelser i den perioden DOM var i kraft. (7)

Historisk finnes det også mange paralleller til dagens frigjøringskamp i Aceh og kampen for et uavhengig Øst-Timor som ble fullbyrdet i 1999. Men det er også enkelt nok å se forskjellen. Mens kampen på Øst-Timor var støttet opp om pastorer og kristne, er acehneserne er muslimer. Det har vært betraktelig mindre vestlig støtte. Folket på Aceh-halvøya har ingen imperialistiske sponsorer som Øst-Timor og Australia (også fordi Australia ikke ønsker asylsøkere). Tvert imot har USA, Norge og andre vestlige stater strukket ut hendene for å bedre forholdene til øyenes postmilitære diktatur. Selv om disse landene nok har vært under press for ikke å selge våpen, er dette mer et fikenblad som dekker over de gode forholdene mellom det pro-amerikanske regimet i Indonesia (med støtte fra kuppet i 1965) og vestlige land.

Men etter frigjøringen av Øst-Timor ble undertrykkingen av folket i Aceh dreid om enda et hakk, og unntakslovene ble innført igjen i 2000, sammen med en generell oppblomstring av indonesisk sjåvinisme. Mens australske styrker gikk av borde i Øst-Timor ble acehneserne overlatt til seg selv. Og i oppfølgingen av dette gjennomførte myndighetene en større offensiv i 2003 mot den nasjonale frigjøringskampen.

Etter tsunamien

I dag gjør Jakarta knapt noen forsøk på å skjule overgrepene. Rett etter at tsunamien brøt løs, erklærte finansministeren at utbruddet ikke ville ha noen større betydning, fordi Aceh ligger i utkanten av Indonesia. Han bemerket også at gjenoppbyggingen stort sett ville være finansiert utenfra (8). Samtidig kom de første rapportene om sammenstøt mellom GAM og de væpnede styrkene. Bare tretti prosent av hjelpen som kom fram til Aceh, kom fra Jakarta og sammen med dette alvorlige beskyldninger om korrupsjon og tjuveri fra militæret. Her har også det "internasjonale samfunnet" knapt vist interesse for hvordan den indonesiske hæren forholder seg til u-hjelpen som har kommet fra de forskjellige donorlandene.

Enda mer alvorlig er forsøkene på å fordrive tsunamiflyktningene. Media rapporterer at myndighetene forsøker å hindre folk i å vende tilbake til de ødelagte strandlinjene, og humanitære tiltak for å gjenoppbygge hus og infrastruktur i katastrofeområdene. Dette er det endelige beviset på at okkupasjonsmakten ønsker å gjenbygge Aceh "indonesisk". I media har det også vært antydet ideer om å bygge ferieområder i de solrike men krigsherjede strandlinjene (9). Denne politikken henger uten tvil sammen med den allerede nevnte bosettingspolitikken. Den javanesiske staten ønsker å utnytte tsunamien til å viske vekk det acehenesiske folket.

Fredsforhandlinger og USA-baser

GAM har deltatt i historiske fredsforhandlinger med Indonesia. Men man har foreløpig ikke stor grunn til å tro at forhandlingene vil gå lenger enn å prøve og lage et felles rammeverk for humanitære saker (10). I disse forhandlingene har indonesiske myndigheter foreslått "autonomi" som en måte å avslutte frigjøringskampen. I utgangspunktet har representanter fra GAM ønsket å avgjøre spørsmålet i folkeavstemming, en folkeavstemming opprørerne kan være ganske sikre på å vinne. Bakthiar Abdullah sa i forbindelse med de første forhandlingene i Helsinki at bevegelsen "insisterer på en folkeavstemming om uavhengighet for Aceh heller enn en særskilt autonomiavtale. Men spørsmålet må reflektere hva flertallet av folket i Aceh ønsker." I en senere runde har det kommet fram at GAM nå har lagt vekk kravet om folkeavstemning, og vil forhandle frem en avtale om sterkere autonomi, men det er for tidlig å si hva dette vil resultere i.

Det eksisterer også andre politiske grupper som fører motstand mot den javanesiske okkupasjonen, selv om det bare er GAM-geriljaen som har væpnede styrker. Som et radikalt og demokratisk alternativ til de konservative GAM-gruppene eksisterer blant annet "Achenese People's Democratic Resistance Front" som springer ut av studentbevegelsen som bidro til Suhartos fall i 1998. For den indonesiske opposisjonen mot postfascismen er også solidaritet med Aceh en viktig sak, som utfordrer den trangsynte javanesiske nasjonalismen som også preger deler av opposisjonen mot kapitalistisk globalisering og markedsmakt i Indonesia.

Et av faretegnene i etterkant av tsunamien er bander av "islamister" som myndighetene har sendt til Aceh. En av disse gruppene, en bande med navnet "Islamic" Defenders Front består av gateramp og småkriminelle og ble etablert av indonesiske generaler 17. august 1998 som en fortropp mot øyenes demokratiaktivister. Det er tydelig at de har kommet til Aceh på vegne av generaljuntaen. Parallellene til hvordan USA og filippinske myndigheter utplasserte Abu Sayyaf-geriljane på Filippinene for å slåss mot progressive og nasjonaldemokratiske krefter, er klare. Senere ble den samme geriljaen brukt som et påskudd for å utplassere baser på øyene, nå under slagordet "krig mot terror".

USA og det "internasjonale samfunnet" holder tett om hva som skjer i Aceh. En vegg av stillhet har reist seg omkring overgrepene mot sivilbefolkningen. Ikke mange vet at GAM raskt instruerte sine tropper til ikke å angripe fienden om de ikke ble møtt av fiendtlig ild. Vestlige myndigheter forsøker ikke engang å skjule hvordan de handler med våpen til postfascismens Indonesia. USA og mindre aktører i området forsøker å gjenbygge Aceh og hele Sør-Øst Asia i "sitt bilde", med planer om massekommersialisering av strender og feriesteder, og samtidig ta harde slag mot områdets frigjøringsbevegelser.

I mellomtiden følger USA sine egne planer med å kjøpe opp frigjøringskampen med nødhjelp og bygge ut sine baser i Stillehavet. Men det er få tegn på at GAM vil la seg overtale til å legge ned våpnene i bytte for bedre forhold til USA. Som vi har sett, er det ikke noen hemmelighet at forholdene mellom USA og Indonesia er langt bedre. Frigjøringsbevegelsen i Aceh står alene, det er opp til den antiimperialistiske bevegelsen å bygge solidaritet med folket i Aceh.

---

Fakta om Aceh

• Muslimsk fra det 8. århundret.
• Selvstendig sultanat fra 1500-tallet.
• På 1800-tallet så Storbritannia på Aceh som del av "sin interessesfære", men i realiteten øya var uavhengig.
• I 1873 erklærte Holland krig mot Aceh.
• Etter 1945 ble Aceh-provinsen innlemmet i den nye indonesiske staten.
• I 1976 erklærte frigjøringsbevegelsen GAM uavhengighet fra Indonesia og begynte geriljakrigen for frihet fra javanesisk okkupasjon. Den indonesiske hæren blir anklaget for kollektive sanksjoner som nedbrenning av landsbyer og fordriving av sivile.
• Aceh var senteret for utbruddet av tsunamien 28. desember, som visket vekk hele landsbyer og kystsamfunn.

Noter

1) Når vi i denne artikkelen snakker om 'javanesere' og 'acehnesere' bør vi ta forbehold om at dette ikke er etnisk homogene grupper eller "nasjoner", men nasjonaliteter som også defineres geografisk.

2) "Aceh", en.wikipedia.org

3) "Aceh's Agony", i International Socialist Review, July/August 2003, nett

4) Emmy Fitri: The Jakarta Post, Jakarta, 2.2.2005, nett

5) "Aceh's Agony"

6) Yusuf Lakaseng: "The liberation struggle of the Achenese people", www.antiimperialista.com, oversatt av James Balowski, nett

7) ibid

8) Andre Vltchek: "Aceh abandoned, the second tsunami", nett

9) The "Glass house" of Calang Refugee, Reporter: Alfian Hamzah – Calang, 2005-01-31 13:46:13, nett

10) nett

 

Hvis du var syrer, hva ville du trodd? Her har vi Terje Rød-Larsen, en nordmann, som forteller Syrias president at han skal trekke sine styrker ut av Libanon, ellers vil Syria bli møtt med økonomiske sanksjoner (BT 12. mars). På samme tidspunkt, et steinkast lenger ned i gata, finner vi den lovløse staten Israel som daglig bryter FN-resolusjoner, menneskerettighetene og Geneve-konvensjonen. Israel gir blaffen i internasjonale lover når de på det 38. året okkuperer Gaza og Vestbredden, sender regelmessige bomberegn over Syria og Libanon, annekterer Palestina, Golan-høyden og Shebaa-gårdene.

Kristian Kårbø er barnehageassistent og medlem av AKP

---

Historiske lærdommer

Du vil kanskje huske Rød-Larsens kommentar i fjor om "mangelen på lov og orden i de palestinske områdene", en kommentar Israels viseambassadør i FN, Arye Mekel sluttet seg til. Hvis du var palestiner, ville du kanskje blitt forbanna på denne europeiske byråkraten som ber de palestinske selvstyremyndighetene roe ned befolkningen sin, samtidig som israelske settlere og soldater dreper skolebarn, river hus og likviderer politiske ledere.

Hvis du var syrer, ville du kanskje sett dobbeltmoralen. Terje Rød-Larsen har ikke truet Ariel Sharon med "total politisk og økonomisk isolasjon". Hvis du var syrer, ville du kanskje undret deg over hvorfor en europeisk hvit mann truet landet ditt. Du ville sikkert fått assosiasjoner til forrige gang FN truet et arabisk land i lignende ordlag. Resultat: 1,8 millioner døde irakere. Hvis du var syrer, ville du kanskje husket littegranne historie, for eksempel det faktum at Libanon en gang var regna som en del av Syria – helt til franskmennene kom og endret demografien i tråd med sine imperialistiske interesser. Hvis du var araber, ville du kanskje innse at mesteparten av grensene i Midtøsten ble tegnet opp av hvite europeere til deres fordel, og da det arabiske folk sluttet å danse etter europeernes pipe, ble de slaktet i titusentall. Winston Churchill etterlot ingen tvil: opprørske arabere skal gasses. Åtti år seinere brukte USA sennepsgass mot befolkningen i Fallujah. For arabere er det ikke så mye som er forandret det siste århundret.

Ny borgerkrig?

Hvis du var libaneser, ville du uten tvil vært redd for framtiden. "… there are growing signs that the Syrian retreat is reopening the sectarian divisions of the 1975-1990 Lebanese civil war … Have we forgotten 150.000 dead?" spør Robert Fisk. Dette er akkurat hva haukene i Washington og Jerusalem vil ha – en ny destruktiv borgerkrig i Libanon. Som Nasser H Aruri skriver i forordet til Livia Rokachs Israel's Sacred Terrorism: "[Invasjonen i 1982 var] calculated to produce results deemed beneficial both to American strategic interests and to Israeli expansionist goals."

Fornyet motstand og patriotisme

Omtrent alle som bor i Midtøsten vet hva sionisme handler om – tyveri av land og vannressurser, samt omgjøring av den arabiske befolkningen til tredjeklasses innbyggere i deres egne land. Som Hizbollah viste oss i 2000 da de kasta ut IDF fra sørlige Libanon, vil det i framtida ikke være like enkelt å herse med araberne. Frankrike og USA tror at de kan "moderere" Hizbollah og etter hvert overbevise dem om å avvæpne sine militser. Det vil ikke skje så lenge det fantest israelsk militær tilstedeværelse på grensa mellom de to landene. Ikke et våpen vil bli ødelagt før Shebaa-gårdene leveres tilbake til Libanon og Israel anerkjenner Libanons suverenitet.

Libanesere, syrere og palestinere er ikke dumme. De vet at problemet verken er Hizbollah eller Hamas, men den amerikanske imperialismen. I 30 år har USA støttet Syrias militære nærvær i Libanon. I 1976 ville både USA og Israel ha syriske tropper i landet, dette fordi de ville kunne kontrollere de 300.000 palestinske flyktingene i Sør-Libanon. Nå er president Bush bekymret over Syrias støtte til motstandskampen i Irak. Ironien er fantastisk: 140.000 amerikanske tropper okkuperer Irak og Palestina er fortsatt ikke fritt, men den amerikanske presidenten krever tilbaketrekking av usle 14.000 syriske tropper fra Libanon. Leve demokratiet!

Både Hizbollah og motstandskampen i Irak er en alvorlig trussel mot USAs planer for Midtøsten. President Bush kan lage en "siderrevolusjon" i Libanon – og håpe på et "demokrati" som vil avradikalisere Hizbollah, men det vil ikke skje. Som en halv million libanesere viste i mars: Hizbollah representerer motstanden mot Pax Amerika og deres sionistiske militærbase i sør. Å presse Syria inn i et hjørne og trusler om et angrep på Iran vil ikke forandre dette.

 

På Folkebevegelsen for lokalsykehusene sitt treff i Oslo sommeren 2004 ble vi lovet at myndighetene skulle sette av midler til en resultatevaluering av sykehusreformen i 2005. Nå er jeg redd for at vi ikke får noen evaluering, eller at evalueringa drukner i en ny reform. Samhandling og desentralisering – en overordnet strategi for de regionale helseforetakene. Dette er en rapport fra en nasjonal gruppe for samhandling, oppnevnt av de regionale helseforetakene. Dette strategidokumentet vil skape stor debatt fordi den legger føringer ikke bare for spesialisthelsetjenesten, men også for primærhelsetjenesten.

NOU 2005:3: Samhandling og desentralisering –
en overordnet strategi for de regionale helseforetakene

Du finner rapporten her

---

Ved overdragelsen av sykehusene til staten, valgte en å slå sammen lokalsykehus i helseforetak. Hålogalandsykehuset HF ble sammensatt av sykehusene på Stokmarknes, Narvik og Harstad. Denne vertikale sammenslåinga var både uforståelig og kunstig. At det er kommet endra styringssignal og skifte av direktører, vitner og om at denne modellen var ikke heldig. Det kan virke som at strategien for å sentralisere innen helseforetakene, går for sakte.

Den nye strategien om samhandling og desentralisering tar mer utgangspunkt i å følge pasientstrømmen og dermed inngripen i primærhelsetjenesten. I seg selv er dette en positiv vinkling. Og sammen med nedsettelse av "Prosjektgruppe – desentralisert spesialisttjeneste", skulle en tro at Folkebevegelsen for lokalsykehus har nådd frem med sin argumentasjon når Helse Nord nå skal gå i gang med en bred utredning om mulighetene for flere desentraliserte tjenester.

Jeg synes å se en agenda om at spesialisthelsetjenesten slik vi kjenner den gjennom lokalsykehusene, skal krympes dramatisk. Hvordan ellers skal en spare to milliarder kroner i Helse-Norge i 2005? Det fins kun to måter en kan kvitte seg med oppgaver. Det ene er å privatisere, det andre er å få andre til å overta oppgavene. Jeg har i flere leserinnlegg prøvd å reise denne kritikken (http://home.no.net/fbygdnes/dmg.html). Og jeg er møtt med taushet. Sjøl om jeg har spissa kritikken, har Helse Nord valgt å la være å svare. Taushet er og avslørende, er temaet tabu?

Helsereformen har hatt som oppgave å redusere det offentlige helsetilbudet for å rydde plass for private aktører. Denne utviklinga har kanskje gått tilfredsstillende i Helse Øst. Aftenposten avslører at Oslo bruker mest private tjenester. Hos Helse Øst var nesten 10 % av de kirurgiske inngrep i 2003 hos private sykehus. Hos Helse Nord var denne andelen bare 0,5 %. Også her er det en relativ kraftig øking av private tjenester, men med 212 kirurgiske inngrep, blir volumet alt for lite til å være interessante for private sykehus.

Lite volum og mye større bevissthet hos befolkninga om hva et lokalsykehus betyr, er nok viktige grunner for at arbeidet med å privatisere i nord går tregere. Her må en lete etter andre strategier. Derfor er det både forståelig og naturlig at den nasjonale gruppa for samhandling av sykehustjenestene, ledes fra Helse Nord. Finn Henry Hansen har vært leder, med rådgiver Daniel Haga også fra Helse Nord samt sekretær fra Tromsø. Det er i Helse Nord en har startet prøveprosjekt. Og det er sannsynligvis her en er kommet lengst med telemedisin.

Den nasjonale strategien for samhandling med primærhelsetjenesten, analyserer det kommende pasientgrunnlaget. Pga forventet lengre levealder, ser en for seg en kraftig økning av antall syke eldre. Antallet innbyggere over 67 år tror en vil øke med 50 % til 2030, mens antall over 80 år anslås å øke med 60 %. I tillegg regner en med at pasienter med rusavhengighet og psykiske lidelser vil øke. "Disse trendene fører samlet sett til en økning av kronisk syke pasienter med behov for langvarige og til dels sammensatte tjenestetilbud." (Side 14.)

Disse pasientgruppene er lite mobile, og er mindre villig til å betale for private tjenester. Disse vil bli ei stor belastning for spesialisthelsetjenesten om ikke de kan definere dem bort. Dermed argumenteres det for at de har et sammensatt sykdomsbilde som krever "breddekompetanse", og ikke først og fremst "spisskompetanse". Breddekompetansen er det primærhelsetjenesten som har. Disse pasientene ønsker en skal forbli primærhelsetjenesten sitt ansvar. Derfor lages det en struktur hvor det økonomiske ansvaret for dem skal ligge hos kommunene, men med faglig tilsyn fra spesialisthelsetjenesten. Dermed kommer lanseringa av en ny type lokalsykehus som distriktsmedisinske sentre (DMS).

Det vil nok bli en kamp om innholdet i lokalsykehusene. Debatten om nytt sykehus på Stokmarknes eller på Sortland var og en debatt om å gjøre et lokalsykehus om til et distriktsmedisinsk senter. Fjernes akuttberedskapen, vil både nærsykehus og lokalsykehus fort få samme status som distriktsmedisinske sentre. Og disse DMS-ene er det vertskommunene eller interkommunale selskap som skal ha ansvaret for. Vi står ovenfor en reform hvor kommunene igjen får oppgaver, men ikke penger. Vi står ovenfor en strategi hvor spesialisthelsetjenesten reduserer tilbudet med å definere pasientene til primærhelsetjenesten.

Planen fokuserer og på at det må lages samarbeidsavtaler mellom helseforetakene og kommunene. Og et av tiltakene er praksiskonsulentordninger på sykehusavdelingene. Disse skal bedre samarbeidsrutiner m.m. Helseforetakene ønsker å klargjøre pasientenes behov for oppfølging i primærhelsetjenesten, særlig fordi pasientretter mer og mer følges av økonomisk ansvar. Og de som ikke er forberedt på strengere oppfølging, vil være tapere. For kommunene kan det bli dyrt å ikke følge opp påleggene fra en pasientkonsulent.

Nasjonal gruppe for samhandling er oppnevnt av de fem regionale helseforetakene. Og det er helseministeren som derfor er ansvarlig. Ja mest sannsynlig er det regjeringa som har initiert denne strategien.

Frode Bygdnes

"Denne boka handlar om fornorskingspolitikken og arbeidet for å utvikle ein samisk skole. Dette er ikkje bare historie. Reformene på 90-talet førte med seg fleire tilbakeslag for samisk opplæring. Mens Regjering og Sameting kranglar om kompensasjon for tidligare fornorsking, ser vi klare teikn på at fornorskingspolitikken held fram. Derfor er denne boka meir aktuell enn ein skulle ønske." (Frå forfattaren sitt forord.)

Svein Lund:
Samisk skole eller Norsk Standard? Reformene i det norske skoleverket og samisk opplæring
Sámi skuvla vai Norsk Standard? Norgga oahpahusođastusat ja sámi oahppi
Davvi Girji 2003, 112 sider
ISBN 82-7374-515-5 (norsk), 82-7374-157-5 (samisk)

---

 

Svein Lund si bok frå 2003 er ei fortetta innføring i ein del av Norge si historie som kolonimakt i nord. Gjennom korte glimt frå historia maktar han å vise rasismen og det enorme tvangselementet i norsk samepolitikk.

Utdrag frå boka:

"Men når det fordres at tjenere, barn og barnebarn skal stå under husfarens velde, så stemmer dette ikke med samisk tradisjon og moraloppfatning. Heller ikke når det heter at mannen skal regjere kvinnen og forsørge henne, og hun skal være mannen underdanig. Slik har det aldri vært blant samer. … Slik søktes gjennom katekisme og hustavle innpodet i samene en moral og sosial ordning som ikke stemte med deres egen moraloppfatning og livsmåte."

(Bård Tvete: Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag. 1935)

"Det er misforstaaet Humanitet at søge at kalde tillive og nære denne Nationalitet. … Den som stræbte at opelske den lappiske Nationalitet var deres værste fjende, thi han indviede dem til Undergang. … Den eneste Redning for Lapperne var at absorberes af den norske Nationalitet."

(Stortingsrepresentant, seinare statsministar, Johannes Steen 1863)

"Ett sprog i Finmarken. Det er maalet. I de siste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet her oppe for alvor tat fart, Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naaet. Under disse forhold at ville indføre lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjærner sydpaa."

(Nils Collett Vogt i 1918: Smaa breve fra Finmarken)

Nokon som hugsar Carl I. Hagen i forrige stortingsvalkamp?

Det fantest motstand mot denne politikken utan at det fekk følger for den norske staten sin fornorskingspolitikk.

Finnmark Arbeiderparti – sameprogram stortingsvalet 1906:

"Folkeskolen: Samisk skal være undervisningssprog hele skoletiden ut i alle fag undtagen norsk. Norskundervisningen skal begynde først fra 12. aar."

(Isak Saba blei valt inn på Stortinget for Finnmark Arbeiderparti, men fekk lita støtte frå partigruppa si på dette feltet.)

Presten Jens Otterbech og læraren Johannes Hilde i kampskriftet Fornorskningen i Finmarken(1917):

"Paa denne maate er dette lille folk søgt berøvet ved statens hjælp det helligste og høieste et folk eier – sit morsmaal. Vi føler os forvisset om at det norske folk, naar det faar hel og sand oplysning om dette forhold, ikke lenger vil fortsette slik. Det er os uværdig."

Svein Lund viser også eit særs grotesk utslag av rasismen ved å sitere skuledirektør i Finnmark 1923-33, Christen Brygfjeld:

"De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om noen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndsvakeskoler."

Og verre blir dette når avisa Nordlys for få år sia kunne rapportere at samiske ungar i Spansdalen i Troms heilt fram til 1960-åra blei stempla som ådssvake av dei lokale skuleleiarane og sendt til Trastad Gård i Harstad avdi dei ikkje kunne snakke skikkeleg norsk. Eit folkemøte i bygda vedtok på 1960-talet å slutte å snakke samisk av omsyn til ungane.

Boka viser at det har vore positive endringar i høve til samane og samisk skulepolitikk, særleg etter at samane blei betre organisert og ikkje minst etter Alta-kampen. Men trass i endringar i lovar og retningsliner, viser Svein Lund at situasjonen langt frå er rosenraud for utviklinga av ein samisk skule i Noreg. Han siterer Ole Henrik Magga (Sametingets første president) frå 1994:

"Vi er kommet dit hen at mange snakker om en samisk skole. Sannheten er vel heller at det vi i dag har, er ikke "en samisk skole", men en slags delvis oversettelse av norsk skole. Og dessverre er heller ikke oversettelsen så fullstendig og god. Vi har ingen samisk skole verken når det gjelder innhold eller organisering."

Svein Lund presenterer skulereformane i Noreg og ein del av den pedagogiske debatten (og mangel på sådan). Ein interessant debatt, men som liksom historieglimta, kanskje i for liten grad knytta til dei sosiale og økonomiske endringane som låg/ligg til grunn.

I boka går han gjennom utviklinga på alt frå barnehagar til vaksenopplæringa og viser også korleis dette slår ut i høve til samisk opplæring – og korleis det i dei generelle reformane blir "gløymt" at det finst samar. For dei mange kritikarane på "venstresida" kan dette vere ei viktig påminning – at dette ikkje berre er eit spørsmål om minoritetspedagogikk, men også om problematikken kring det nasjonale spørsmålet.

Når Svein Lund peiker på at fornorskingspolitikken ikkje er over, er det ikkje berre eit spørsmål om manglar i norsk politikk, men konsekvens av medvite politiske val.

På eit større møte i Tromsø, då Gudmund Hernes sin siste reform skulle presenterast, var det ein og entusiastisk statssekretær som snakka om "den nye nasjonsbygginga". Både eg og andre i salen reagerte spontant. Eg hugsar eg kalte innrettinga for halvfascistisk og skjelte ho ut etter notar. Den unge statssekretæren var kanskje ikkje den rette mottakaren av reaksjonen, men som ukritisk formidlar meiner eg det var på sin plass å adressere ho og.

Hernes sin sentralistiske og "nasjonalistiske" line følger ein raud tråd gjennom norsk politikk. Særleg skremmande er det at dette har vore eit varemerke for "venstresida" i Arbeidarpartiet, etter siste verdskrig først og fremst representert med "mot-dagistane", ikkje minst Karl Evang og hans elitistiske og til dels halvfascistiske "skape det nye mennesket"-politikk. Noko som forklarer overgrep ovafor m.a. sigøynarar, brutale utslag innafor psykiatrien, og også korleis Spansdalen-saka kunne finne stad utan offentlege motreaksjonar før i byrjinga av 1990-talet.

I parantes kan nemnast den triste opplevinga mi av våre tidlegare politiske vener på Sri Lanka, JVP (Folkets frigjeringsfront) – "stalinistane", som predika: klassekampen er viktigast – og då vi spurte kva syn dei hadde på det nasjonale spørsmålet og tamilane, berre gjentok: klassekampen er viktigast, og som i praktisk politikk har hamna på ei ultra-nasjonalistisk line ovafor tamilske sjølvbestemmelsekrav.

Eg seier ikkje at alle på "venstresida" i norsk politikk har hamna der i høve til samiske sjølvbestemmelsekrav, men gud betre kor mange som har det. Så har Svein Lund rett i at fornorskinga ikkje over? Ja, og kanskje verre – det er teikn på at vi er inne i ein kritisk fase – vil samisk språk og kultur overleve?

I ein rapport, referert på Troms fylkeskommune sin samekonferanse i fjor, blei det ropt eit alvorleg varsko for samisk språkoverleving i fylket. Og fylkesordføraren ga utrykk for at berre ein ekstraordinær innsats kunne sikre samisk som levande språk i fylket. Trass i ein del positive lovendringar osb. i skulen, synk talet på elevar som har samisk som første- og andre-språk i vidaregåande skule.

Universitetet i Tromsø får kritikk i media for mangelfull og dårleg samisk språkopplæring. Forsvaret søker å fjerne store delar av reindrifta i Troms, gjennom ekspropriasjonskrav i Mauken-Blåtind og øydelegge livsgrunnlaget for dei fremste bærarane av samisk språk og kultur. Og vi får rapportar om sterk nedgang i fiskeflåten og talet på fiskarar som dreg i same retning – også dei sjøsamiske bygdene blir blodtappa. Livsgrunnlaget for samisk språk og kultur blir svekka.

Når no debatten om Finnmarkloven – som skulle danne grunnlaget for sikring av samisk kultur, språk og samfunnsliv – bringer samehetsen sine mest primitive former fram i lyset igjen, er historia med eitt nærverande og vi skjønner at rasisme ikkje er eit musealt omgrep.

Når ein veit at fiskeria, olje- og gassverksemda og gruvedrift blir forsøkt halde utafor ei ny forvaltning av Finnmark, så skjønner ein kva for materielle grunnar som ligg bak og nærer opp under rasismen.

Svein Lund sluttar boka si med ei oppmoding:

"Det er på tide å komme lenger enn å kritisere reformene og foreslå litt flikking her og der. Både samisk og norsk skole treng no ein diskusjon om alternativ til Norsk Standard."

Jo-o, men viss det blir alt, trur eg at vi i beste fall ender opp med ein glitrande samisk skule for stadig færre og i verste fall ei fortreffeleg grunngjeving for enda meir privatisering – oppretting av alternative skular.

Trass visse kritiske merknader, vil eg oppmode folk å skaffe seg boka. Det er ei bok som yppar til debatt og inneheld i tillegg ei stor litteraturliste for dei som ønsker å skaffe seg meir kunnskap.

Jon Arne Jørstad

Fru Halvorsen har en drøm. Hun drømmer
om å ri på verdens villeste hest
som intet menneske har klart å håndtere

Inspirert av dens råskap,
og fascinert av dens uregjerlighet,
drømmer hun om å mestre den.

Hun vil forsøke å sette seg oppå,
holde den i tøylene og hindre
at den løper løpsk.

Hun vil forsøke det som
generasjoner og millioner
av mennesker har forsøkt før henne.

Myten om den ville hesten
og sagnet om dens uregjerlighet
har gjort henne besatt

besatt av tanken
på å temme den
og gjøre den snill.

Men om hun ikke raskt blir kasta av
vil hesten ri av gårde med henne
inn i solnedgangen

med fruen hengende etter i tømmene.

Jon Carlstedt Tønnesen

 

---

 

Bestillingen din er sendt og vi vil behandle den så raskt vi klarer. 

Hvis du ikke har hørt fra oss innen kort tid, ikke prøv å sende den på nytt,

men send oss en melding her  >>

(IP-adressen du sendte fra er registrert av sikkerhetsgrunner) 

 

---

 

 

Frode Bygdnes har skrevet to artikler om fiskerinæringa. Artikkelen i dette nummeret handler om grunnrenta fra havet, ressursrenta, og om fartøykvoter. I neste nummer skriver han om Råfiskloven, den nye havressursloven, NOU 2005:10 – Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

Lott er et lønnssystem for fiskerne. Det kommer av norrønt "hlutr", som betyr del av fortjeneste eller avkastning. Utbyttet av fangsten deles opp i lotter. Hver enkelt av mannskapet får en lott. Det kan og settes av en lott til båt og kanskje en ekstra halvlott til skipperen. Om ikke mannskapet stiller med bruk sjøl, kan det settes av en lott til den som holder redskapen. Lotten blir derfor avhengig av den felles fangst en får. Til forskjell av hyre, som er å sammenligne med fast lønn for å stille arbeidskrafta til disposisjon, så er lott avhengig av hva naturen gir. Dermed har alle fiskerne siden norrøn tid fått tatt del i grunnrenta, eller det vi på sjøen heller må kalle for ressursrenta. Det er denne verdien som gjennom fiskerne er blitt spredd rundt om til lokalsamfunnene langs hele kysten som en ekstrainntekt.

Ressursrenta kan forklares med at naturen gir mer igjen enn arbeidsinnsatsen. Når en har jobba i 7,5 time og kommer på land med en fangst til en verdi av det dobbelte av hva en kan forvente å få i lønn for den samme arbeidsdagen i annen virksomhet, da er ressursrenta lik et helt dagsverk og inntekta hele to dagsverk (nettofangst – arbeidsinnsats = ressursrenta). I følge Brox er denne ressursrenta av fisket beregna til 4-5 milliarder for den norske økonomien. Regjeringa regner med å kunne ta ut 7 milliarder i "ressursrente", og for å få det til skal de beskatte fiskerettighetene per fartøy. I regjeringas språkbruk er ressursrenten bare blitt en avgift, derfor har jeg satt deres bruk av ressursrente i anførselstegn, men det er de samme verdiene de er på jakt etter.

Det har vært slik at på en kystfiskebåt med et mannskap på mer en tre, kunne mannskapet få størsteparten av fangsten. I den senere tid med større båter og færre mannskap, har fiskerne mistet andel av denne verdien. Men først nå med struktureringskarusellen til dagens fiskeriminister, har den vanlige fisker blitt fratatt sine historiske rettigheter.

Om en fiskebåtreder selger seg ut av næringa, så selger han også den rettigheten som mannskapet har hatt. Om en fiskebåtreder kjøper opp kvoter og samler disse på en båt, så er det en samling av fiskerettigheter til flere mannskap. I dette salget av omsettelige kvoter, er det den største gruppa av fiskere som sitter ribbet igjen. Noen risikerer å bli satt på land uten noen form for kompensasjon for å ha gitt fra seg sin rett til å fiske. Og enda verre er det at dersom en fisker søker seg hyre på en ny båt, så vil kapitalkostnadene for kvotekjøp til dette nye fartøyet kunne trekkes i lønna. Slik risikerer fiskerne å måtte betale for fremtidige fiskerettigheter som de tidligere hadde. Slik blir fiskerne "husmenn" i struktureringen av flåten.

Dette er et resultat av at fiskerettighetene ble knyttet til båt og at det ble åpna for omsetting av fartøykvoter. Men kvotesystem knytta til fartøy er bare fra 1990-tallet. Det kom som et resultat av dårlige skrei-innsig og var bare ment som en midlertidig ordning. Denne ordninga har derimot nå blitt nøkkelen til privatisering av høstingsretten i denne næringa. Og Norges Fiskarlag har i liten grad ønska å fokusere på mannskapenes rettigheter, der er det kvotebaronene som har makta.

Statlig inndragelse av ressursrenta er det som nå vil kunne rasere kyst-Norge. Kystsamfunnene er basert på at mange får drive fiske i det små, hvor ressursrenta kommer som en ekstra inntekt. Ved å redusere antall fiskere og antall fartøy kan det skapes superlønnsom drift for noen få. Denne ekstrafortjenesten kan også beskattes. Men nå har staten nok av penger, og med EØS-reglene får de ikke pløyd disse verdiene tilbake til lokalsamfunnene. Så hva er da hensikten om det ikke er å kapitalisere fisket, rasere distrikts-Norge og jage kystbefolkningen som reservearbeidskraft inn til byene? Fiskeriministeren er bankenes mann. For den som må låne penger for å kjøpe kvoter, må betale renter til banken. Og denne renta kan føres i likninga for å redusere skatten. Det er laga et system for at finanskapitalen skal stikke av med ressursrenta i fiskeriene. For dem vil det og være mulig å øke ressursrenta, om en henter billig utenlandsk arbeidskraft til båtene fra for eksempel Øst-Europa.

Fiskeribladet melder 12. juli: "Havet blomstrer – kysten visner" og "Frodig åker – magert utbytte". Avisa melder at det aldri har vært så mye botnfisk i havet i nord på flerfoldige årtier. Likevel er fangstverdien mindre nå enn for 20 år siden. Selvfølgelig blir dette utviklinga når bankene og Ludvigsen får grep om ressursrenta.

Lønnsomhetsundersøkelsen til Fiskeridirektoratet viser at det var bankene som tok gevinsten fra fisket i 2003. Det var kapitalkostnadene som spiste opp fortjenesten til fiskerne. For torskebåtene mellom 15 og 21 meter var gjennomsnittlig driftsresultat 100.000 kroner. Når renter og avdrag var betalt var det positive resultatet nede i under 20.000 kroner. For de minste kystbåtene var det bare så vidt et positivt driftsresultat. Når gjeld og renter var betalt, var resultatet før skatt negativt. For båter fra 8 meter til over 28 meter, var finanskostnadene til sammen 3,8 millioner og resultatet før skatt negativt, 2 millioner kroner. 2003 er året før kvotehandelen, så det er all grunn til å tro at bankene tjener enda bedre nå i ei næring som hadde større finanskostnader enn hva den kan betjene. Da presses de minste båtene ut av næringa

Fartøykvoter

Fartøykvoter er en ny kvoteordning for kysten. Tidligere ble fisket regulert med fiskeperioder, slik som jakttider på land. Dersom ilandført kvantum nådde det forsvarlige uttaket, stoppet en fisket. I tillegg regulerte en fangstredskaper og aktiviteten. Rettigheter var knytta til nasjonalitet og til aktivitet, ikke til kapital og fartøy. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette kvoter når det oppstod mottaksproblemer.

For kystflåten regulerer naturen sjøl dette fisket. Sesongene er kortvarige og med dårlig vær i perioder er tilgangen begrensa. Passive redskaper fisker mindre ved dårlig ressurstilgang. Derfor er ikke kystflåten, heller ikke dagens kystflåte, en trussel for bestandene. Trusselen mot bestanden er det havfiskeflåten og dens rovfisket som i all hovedsak står for.

Det var i september 1989 på årsmøtet til Troms fiskarlag at forslaget om fartøykvoter kom opp. "Aldri mer 19. april," konkluderte Fiskarlaget. Meldinga var: "Kvotene er oppfisket, fisket stoppes." Slik regulering kunne invitere til kappfiske. Slik kappfiske gikk ut over de minste båtene og de som drev kombinasjonsdrift. Allikevel delte en inn fartøyene i gruppe I og gruppe II, hvor en fortsatte med kappfiske i gruppe II hvor småbåtene var. Under fiskeriminister Jan Henry T. Olsen ble fartøykvoter innført i 1990, hvor en sikra kvotene for de største kystbåtene. Dette var ment å være en nødløsning. Det var en midlertidig ordning som bare skulle vare til fiskebestanden fikk bygd seg opp.

Tabellen er fra Fiskarkalenderen 2005, Norges Fiskarlags syvende sans fram til 2003.
Tallet for 2004 er hentet fra direktoratet sine tall på nettet.

Som vi ser av diagrammet så innledet 1989 en dramatisk reduksjon på ilandført fersk torsk. På to år ble volumet ilandført torsk halvert. Så var det sannsynlig denne hestekuren som førte til at innsigene av skrei tok seg opp igjen. Allerede i 1993 var torskefisket oppe på det normale og resten av dette tiåret var fisket over det normale. Ordninga med fartøykvoter skulle derfor allerede i 1993 kunne vært avviklet. I stedet har kvoteordninga mer og mer blitt knytta opp til fartøy og kapital.

Deltagerloven skulle være garantien for at fartøykvotene skulle håndteres av aktive fiskere. Deltagerloven gir bare aktive fiskere rett til å eie fartøy. Deltagerloven er systematisk undergravd og i forslaget til ny havressurslov foreslåes det at den skal fjernes.

Vi kan i etterpåklokskap hevde at Troms Fiskarfylking ga kapitalen lillefingeren, og nå tar den heile handa. Det har vært en klar undervurdering av klassekamp i Fiskarlaget. Så kom da og opprettelsen av Norges Kystfiskarlag som et resultat av Fiskarlagets linje.

Fiskeridirektoratets egne nøkkeltall for gytebestanden for alle de sentrale botnfiskene, sier at denne er kommet opp i over 2,2 millioner tonn i 2004. Dette er rekordstort og er 3,6 ganger større enn gytebestanden som innleda kriseårene på 1990-tallet. Det er all grunn til å se optimistisk på disse tallene. Det gir regjeringa muligheter til å åpne allmenningen igjen på havet. Kystbefolkningen med småbåter må få gjenoppta fritt fiske nå. Det ville stoppet kjøp og salg av kvoter. Det ville hindre kapitaliseringa av fisket. Og det ville sørga for at ressursrenta kom tilbake til kystsamfunnene igjen.

Men så er det ikke agendaen til regjeringa. Fiskeriministeren er mer engstelig for kurven over fangstverdien for botnfisket. Den viser bare 6 milliarder kroner i fjor. Det er på samme nivå som for kriseårene på begynnelsen av 1990-tallet. Og hans løsning er å få færre aktører så denne fortjenesten kan fordeles på færre utøvere/fiskere.

Uten politisk analyse av hva som skjer, reduseres kravet fra fiskerne til større uttak som større kvoter for å kompensere manglende avkastning. Presset på bestandene vil øke og enkelte kan i panikk finne på å bare bringe på land den best betalte fisken og kaste ut resten. Dette for at kvota skal gi mest mulig igjen. Dette systemet inviterer til miljøkriminalitet, det stimulerer til kapitalisering av næringa, og det raner fellesskapets verdier fra kystbefolkninga.

 

 

Stortinget har vedtatt prinsippene for en pensjonsreform. Det skjedde 26. mai 2005. Det var "pensjonsforliket" mellom regjeringa, Arbeiderpartiet og Senterpartiet som ble vedtatt, et forlik som ble inngått ei uke før dette. Straks kunne mediene opplyse at alle kommer til å få mer i pensjon, at førtidspensjoneringa (AFP) er sikra og at LO-kongressen har fått mange saker innfridd. Er det sant?

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

---

Nei, Stortinget har vedtatt prinsipper som ødelegger folketrygda. Stortinget har innført en prinsipielt annen tankegang for pensjonssystemet enn den som har ligget til grunn siden folketrygda ble vedtatt i 1966.

Noen av tankene som ligger bak endringsprosessen er:

• fra solidaritetsprinsipp til bankprinsipp
• fra offentlig til privat
• folk skal jobbe lenger enn i dag

Den folketrygda vi kjenner, bygger på et solidaritetsprinsipp – samfunnet (vi alle) har ansvar for hverandre. Når noen blir gamle eller sjuke, trår fellesskapet til. Folketrygdsystemet er langt fra perfekt; mye kunne og burde forbedres. Men pensjonsreformen går i motsatt retning

Dagens ordning Alle pensjonister har rett til en grunnpensjon (stort sett på 1G, for tida 60.699 kroner), som er uavhengig av inntekt. Dette er basis. Det er riktignok ei forutsetning at du har 40 års trygdetid (dvs stort sett botid i Norge) fra 16 til 66 år, ellers avkortes pensjonen tilsvarende. Dette er en av de store svakhetene ved pensjonen, for eksempel i forhold til innvandrere. I tillegg til dette får folk som har vært i yrkeslivet en tilleggspensjon som baserer seg på inntekta. Også her kreves det 40 års opptjening for å få full glede av systemet. Den laveste delen av inntekta (inntil 6G) teller fullt. Av inntekt mellom 6 og 12 G er en tredel pensjonsgivende, og inntekt over 12G teller ikke. Her har trygda altså en sosial profil. Nå er det vel svært få som kan leve på grunnpensjonen aleine. Derfor er det vedtatt en minstepensjon. Dersom du ikke har tjent opp nok tilleggspensjon til å oppnå denne, får du et særtillegg som gjør at du når grensa. Minstepensjonen er nå 108.855 kroner året for enslige, – men sjølsagt forutsatt 40 års trygdetid. Besteårsregelen er et ekstra sosialt element i dagens ordning. Den innebærer at tilleggspensjonen din beregnes ut fra de 20 beste av de 40 (eller færre) opptjeningsåra dine. Dersom du har jobba deltid, vært arbeidsledig, hatt lav lønn noen av dine yrkesaktive år, så skal ikke det merkes. Samla sett innebærer dette systemet ei sosial overføring fra de velstående til dem som sitter trangere i det – altså sånn som vi ønsker at en velferdsstat skal være.

Et helt annet prinsipp

Pensjonsreformen har et helt annet grunnprinsipp enn det vi har nå. Den sosiale tankegangen forlates i stor grad. I stedet skal du se for deg at du personlig har ei sparebøsse hos trygdevesenet. For hver krone du tjener, går det en mynt i bøssa. Og innholdet i denne sparebøssa bestemmer til slutt hvor mye pensjon du skal få.

Fortsatt er det en viss omfordeling, men Stortinget sier det skal være et større samsvar mellom hva du har betalt inn og hva du får ut. Det ordnes nå blant annet med at besteårsregelen faller bort. Alle år i yrkeslivet teller med. Tjener du lite, har du ikke arbeid, er du sjuk noen ganger, – synd for deg. Tjener du mye bestandig, blir arbeidsplassen aldri lagt ned, er du frisk uten stans, – heldig for deg.

Et annet grep er at pensjonsalderen på et vis forsvinner. Du kan nemlig jobbe så lenge du vil/kan/orker/får, og du putter stadig mer i bøssa di. "Det skal lønne seg å jobbe," heter det. "Det skal straffe seg å være utslitt," sier vi.

Det er flere mål med dette:

• 1. Gi angst. Folk skal vennes av med å tenke at samfunnet skal ta et kollektivt ansvar for menneskene i landet. Derfor skal gode ordninger vekk.
• 2. Vi skal vennes til en ny tankegang: Nå er det opp til deg sjøl. Jobb.
• 3. Vi skal vennes til økte klasseskiller, også på trygdenes område, ved å "forstå" at de som blir fattigere, har sørga for det sjøl.

Mål 1, 2 og 3 er ideologiske smøremidler for det virkelige målet:

Forsikringsselskaper og banker (finanskapitalen) skal få tak i store deler av det som nå er samfunnets pensjonspenger for å drive bisniss med dem. Det er det egentlige målet med alt sammen. Det er en EU-villet, bevisst politikk, – målet er klart uttrykt og er ikke hemmelig. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Finanskapitalen skal få tak i pensjonspengene ved å:

• 1) lage dyre spareordninger for enkeltpersoner som har råd
• 2) lage kollektive spareordninger for store grupper av arbeidstakere gjennom forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakerne, eventuelt gjennom deres organisasjoner (tjenestepensjoner).

Gigantisk privatisering

I boka Privatisering – en kritikk av Roar Eilertsen og Paul Bjerke forteller de om privatiseringa av pensjonene i mange industriland. De skriver:

"Den private pensjonssparingen har resultert i gigantiske pensjonsfond som flyttes rundt i verdens penge- og aksjemarkeder på jakt etter størst mulig avkastning. Privatiseringen av pensjonene er blitt en viktig inntektskilde for pengeflyttere og forsikringsselskaper, den har et omfang som forsterker ustabiliteten i verdensøkonomien, og den skaper usikkerhet for utbetalingene til den enkelte pensjonist."

Det er denne bakgrunnen som forklarer de endringene som Stortinget vedtok 26. mai 2005 i det såkalte "pensjonsforliket" mellom regjeringa og Arbeiderpartiet/Senterpartiet. Her skal vi gå litt nøyere inn på det.

Dette er vedtatt

1. Besteårsregelen er borte

I dag: Du får full pensjon dersom du har jobba fulltid eller deltid i 40 år. Det er en "besteårsregel" som betyr at når pensjonen din skal regnes ut, legger de til grunn de 20 årene du har hatt høyest lønn. Det betyr at du kan være arbeidsløs en stund, være plaga av sjukdom, jobba deltid i en periode, – i det hele tatt hatt normale variasjoner i løpet av 40 år, uten å bli straffa økonomisk for det som pensjonist. Besteårsregelen er best for de aller fleste. Da folketrygda ble innført i 1966, var det den ujamne inntekta til bønder det var tenkt på. I dag er kvinner viktige eksempler på folk med ujamn arbeidstid og inntekt. Alle lønnstakere tjener på at de beste åra legges til grunn. Når dette skrives, har beskjeden kommet om at Norske Skog vil legge ned Union i Skien og sette 380 arbeidere på porten. Arbeidere – utsatt for kapitalisters skalting og valting – de kan ikke noe for at de ikke får arbeid. Men framtidas pensjonister skal straffes når de er arbeidsløse – for det skal jo lønne seg å jobbe.

Stortinget har vedtatt: Besteårsregelen skal vekk – alle år skal telle like mye. Din pensjon skal bestemmes ut fra hva din samla inntekt blir etter 43 år. Da vil også dine verste år telle, altså en versteårsregel. Stortinget sier i vedtaket: "Alderspensjonen i folketrygden skal bygge på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide."

2. Pensjonsalderen er borte

I dag: Når du er 67 år, kan du gå av med full pensjon (og tjene opp flere rettigheter til du er 70).

Stortinget har vedtatt: Følgen av det nye systemet er at pensjonsalderen forsvinner.

3. "Levealderjustering" er innført

Stortinget har vedtatt: Forventes ditt årskull å leve lenger, skal sparebøssa di vare lenger ved at den deles på flere år (derfor begrepet "delingstall"). Da blir dine årlige utbetalinger lavere. Stortinget sier i vedtaket: "Den enkelte kan motvirke effekten av delingstall ved å arbeide lenger." Dette er kanskje den bestemmelsen som har tydeligst klassekarakter. For arbeidsfolk lever ikke like lenge som overklassen og middelklassen. Og menn i Oslo øst har forventa levealder på 68,7 år, mens de i Oslo vest lever til de er 76.

4. Dårligere lønnsjustering er vedtatt

I dag: Det har vært et mål at pensjonene skal følge lønnsstigninga. Pensjonene har likevel sakka akterut, så dette har også vært en kampsak.

Stortinget har vedtatt et nytt mål: Pensjonene skal ikke følge lønnsutviklinga, men et gjennomsnitt av utviklinga av pris og lønn. Det betyr en reduksjon og kalles "redusert indeksering".

5. AFP vil ikke kunne forstette

I dag: AFP står for avtalefesta pensjon. Det betyr at du kan gå av med pensjon ved 62 år uten å tape penger eller opptjening. De som betaler ordninga er arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten. Dette er en tariffavtale, ikke en lov.

Stortingets vedtak: Stortinget har vedtatt å avvikle AFP, men de sier det ikke rett ut. Derfor må en legge sammen flere ting for å forstå:

• A. De sier at "det må være en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år, også for de som har hatt lave inntekter. En slik ordning må bygge videre på AFP-ordningen". Det høres trygt ut. AP- og LO-ledelsen framhever dette og forteller at AFP er redda. Men det er ikke riktig. Fordi …
• B. I dag betaler staten en milliard i året til AFP. Stortinget sier: "Statens samlede økonomiske bidrag til AFP-ordningen videreføres." Det høres trygt ut. Men på grunn av de øvrige endringene er dette bare halvparten av pengene som trengs fra nå. Mellomlegget er alt for stort til at tariffoppgjørene kan bære det. Og med en tjenestepensjon som arbeidsgiverne skal betale, har de fått et godt argument for ikke å fortsette å betale til AFP.
• C. Stortinget sier også nesten rett ut at de vil avvikle AFP: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig, samtidig som vedkommende får tilsvarende høyere pensjon ved å arbeide lenger."
• D. Allerede ved tariffoppgjøret i 2006 skal AFP tas opp. Stortingets vedtak: "Eventuelle endringer i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006." Dette ble varsla av regjeringa Stoltenberg allerede i 1997. (Formuleringa "kan først skje" våren 2006 tyder på et visst behov for fortgang.)
• E. Stortinget vil se på hvordan "et framtidig tidligpensjonssystem" skal se ut, og "ber Regjeringen komme tilbake til hvordan dette kan utformes etter at uførepensjonen er utredet og etter at hovedtariffoppgjøret i 2006 er avsluttet. Grunnlaget for vurderingen bør blant annet være at
  • det skal lønne seg å jobbe for de som er over 62 år.
  • det skal være bedre muligheter til å kombinere pensjon og arbeid.
  • den øvre grensen for pensjonsopptjening på 70 år fjernes.
  • Særaldersgrensene i privat og offentlig sektor vurderes."

Konklusjon: Ettersom de ikke sier "vi avvikler AFP", må en tolke. Antakelig vil de fortsatt ha en mulighet for en tidligpensjon. Men de vil nok sterkt begrense antall personer som får den. Siden de vil behandle AFP samtidig med utredning av uførepensjonen og etter tariffoppgjøret, kan det hende at AFP gradvis omdannes til en slags aldersuføretrygd. Hvor stor vil den bli? Tja – Stortinget sier: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig." …

Folk skal tvinges til å jobbe lenger. Eller bli mye fattigere pensjonister. Men mange klarer ikke å jobbe til de er 67 eller enda lenger. Da skal de tvinges til å spare til sin pensjon utenom folketrygda. Og det er jo meninga: ei privat og personlig løsning.

Det virker i alle fall usannsynlig at en som er 55 år i dag, skal kunne gå av med AFP av dagens type, når han/hun blir 62 år

Rettferdig? "Et rettferdig pensjonssystem finnes knapt noe sted i verden. Noen vil alltid komme bedre ut enn andre. Men politikerne slipper for lett når det i så stor grad aksepteres at en ordning som blir betydelig billigere, også blir så mye bedre. Ingen reklamemaker ville sluppet unna med den." Kåre Valebrokk i Aftenposten 22. mai 2005

6. Obligatorisk tjenestepensjon er vedtatt

Regjeringsforliket: "I den obligatoriske ordningen er arbeidsgiver pålagt å betale et innskudd på minst 2 % av lønnen over en G for den enkelte arbeidstaker" fra 2006. Eksempel:

Hvis du har tjent 300.000 kroner hvert år i 30 år, og er pensjonist fra du er 63 til 83 år, vil du få utbetalt ca 600 kroner i måneden i tjenestepensjon i tillegg til folketrygda. Mens du sannsynligvis allerede har tapt 5.000 kroner måneden på at de fjerner alleårsregelen, innfører delingstall og redusert indeksering. I tillegg må antas at du har delfinansiert tjenestepensjonen ved lavere lønnstillegg de første åra etter innføring.

Det er positivt at flere nå får det tilbudet om tjenestepensjon som noen har hatt i mange år, men som hovedanalyse må vi huske at tjenestepensjoner er en form for privatisering som er med på å svekke folketrygda. Dessuten blir de også så lave at mange vil lage egne private spareavtaler i tillegg hvis de kan.

7. Bruttopensjonen i offentlig sektor

I dag: Offentlig sektor har en bruttopensjonsordning, en tjenestepensjon, som betyr at du er garantert en pensjon på 2/3 av lønna du har på det tidspunktet du går av.

Stortinget har vedtatt at den skal fortsette. Men den kan ikke overleve. For det første vil den bli redusert på grunn av de generelle nedskjæringene.

Stortinget sier i vedtaket: De offentlige tjenestepensjonene må tilpasses den nye folketrygdmodellen. De skal ikke svekkes, står det, men skal "omfattes av delingstall og ny indeksering". Dermed svekkes den.

For det andre er det politisk umulig at denne gode ordninga lever side om side med et helt annet system. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

8. Kompensasjoner

• Som en kompensasjon for bortfall av besteårsregelen, som det har vært et kraftig forsvar for i fag- og kvinnebevegelsen, sier Stortinget at deltidsarbeidende som mottar dagpenger, skal ha pensjonsopptjening. Men det er nesten ingen i hele Norge som er i en slik situasjon. Og hvem skal bestemme hva som er "ufrivillig deltid"?
• "Regjeringen vurderer pensjonsopptjening for studenter i lys av modellvalg og kommer tilbake med forslag." Leder Henriksen i Norsk Studentunion synes dette er så fint at han sier: ""Pensjonskameratene" fortjener all honnør for å verdsette norsk ungdom og høyere utdanning." Vi får håpe han får rett.
• Regjeringa skal foreslå modell for opptjening av pensjonspoeng ved omsorgsarbeid.
• Vernepliktige skal ha en pensjonsopptjening.

Verneplikt er et klart kriterium. For andre områder er det nå åpning for systemer med individuelle søknader og kompliserte regler for å skille de verdige fra de uverdige. En kan også undres på hvorfor besteårsregelen må bort, når det må så mange og kompliserte kompensasjoner til. Årsaken er nok at den som prinsipp er gal – for Stortinget.

Jobbe lengre og få lavere pensjon

Oppsummert: Veldig mange vil få veldig mye dårligere pensjon. De som kan, vil forsøke å kompensere så godt de kan ved å presse seg til å jobbe mer enn de tåler, før de skulle vært pensjonister og/eller etter at de burde ha gått av med pensjon. De som har råd, vil gå til finanskapitalen med det de har og forsøke å få ut noen hundre kroner ekstra i måneden.

Det er det mange som ser. Banker og forsikringsselskaper er henrykte. De som gir råd, gir råd: Carsten O Five sier for eksempel til Nettavisen at "Særlig kvinner bør spare til en ekstra pensjon fordi yrkesaktivitet er avgjørende for den offentlige pensjonen. Den nye alderspensjonen bygger på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide så lenge som mulig. Den såkalte besteårsregelen videreføres ikke i forliket. Dette kan ramme kvinner og deltidsarbeidende, men også de med lang utdanning.

Vedtaket på LO-kongressen LO-kongressens krav til indeksering ble ikke ivaretatt. LO-kongressen har aldri gått inn for å oppheve aldersgrensa på 70 år. LO-kongressen hadde alternative administrasjonsmåter for tjenestepensjonen enn "bare banker, forsikringsselskaper, andre tilbydere og felles pensjonskasser". LO-kongressen støtta alleårsregel mot besteårsregel, levealderjustering og pensjonskutt, i praksis forlenga pensjonsalder. AP-ledelsen har stor makt på toppen i LO. Kongressen stilte altså likevel krav som stortingsforliket ikke har tatt hensyn til. Les Arne Byrkjeflots sammenlikning av vedtaket på LO-kongressen og stortingsforliket, se nedenfor. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Tallenes tale

Regjeringa har fått beskjed av Stortinget om å regne ut en pensjonsmodell på bakgrunn av flere modeller som er lansert som ulike alternativer i pensjonskommisjonens innstilling og i stortingsmeldinga fra regjeringa tidligere. De opererer med en modell A som sier at pensjonsopptjeninga skal være 1,7 % av inntekt opp til 3 G og 0,8 % av inntekt mellom 3 og 8 G. Modell B sier 2,3 % til G og 0,7 % mellom 2 og 8 G.

Så lager de tabeller og sier at alle får høyere pensjon. Der er utgangspunktet deres en person som tjener det samme hvert år i 43 år. Ingen slike personer finnes. En person som for eksempel har tjent 245.000 i 43 år, får i dag 145.000 året i folketrygd. I alle Stortingets modeller får pensjonisten mer enn dette, – opp til 163 000 kroner. Tabellene har stått i avisene og finnes overalt på nettet. Men de har ikke trukket fra det som skal trekkes fra!

Arne Byrkjeflots regnestykke

Arne Byrkjeflot har regna dette ut. Han har brukt 40 års opptjening (som LOs krav var) og samme urealistiske lønn på 245.000 i alle disse åra. Med bortfall av besteårsregel, at opptjeningstida er heva med 3 år, med levealderjustering på 4 år (-18 %), lavere indeksering over 10 år som pensjonist (-7,5 %), vil pensjonen ikke gå opp fra 145.000 til 163.000, men gå ned til 115.000! Det nærmer seg minus 3.000 i måneden.

Finansdepartementet sier det samme

SV har bedt Finansdepartementet regne på utfallet av pensjonsforliket for dagens 25-åringer, og fikk følgende svar: En offentlig ansatt som går av med pensjon i 2050, vil få et kutt i pensjonen på 18 prosent på grunn av innføring av levealdersjustering. I tillegg kommer 8 prosent kutt fordi pensjonen ikke lenger skal følge lønnsutviklinga i arbeidslivet, men reguleres i takt med prisøkninga. I dagens kroneverdi vil de som tjener mellom 265.000 og 353.000 tape ca 25.-30.000 kroner per år sammenligna med dagens pensjonsordninger. Det blir heller ingen bedring for personer med inntekter rundt 170.000 kroner.

Reaksjoner fra funksjonshemmede

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) sin leder Arnt Holte sier at pensjonsforliket vil ramme funksjonshemmede og kronisk syke hardest av alle. Han mener at levealderjustering er ideelt for superfriske A4-mennesker, men helt katastrofalt for funksjonshemmede og kronisk syke. Han spør hvilken mulighet de vil ha til å "kompensere for økt levealder", de som sliter med å i hele tatt komme inn i arbeidslivet. FFO er også naturlig nok sterkt mot å ta vekk besteårsregelen.

Hva er utsiktene?

Stortinget har vedtatt prinsippene for et nytt pensjonssystem. Det er ingen planer om å ha en ny behandling for å se på alt på nytt. Vedtatt er vedtatt. Regjeringa har fått det som de ville. Arbeiderpartiet også, fordi de har vært enig med regjeringa hele veien. Så det er ingen grunn til at AP vil ta initiativ for å endre noe vesentlig.

SV-ledelsen kunne ha brukt sitt landsmøtes gode vedtak mot pensjonsreformen i april til å nekte å bli med i AP-regjering hvis AP-Høyres linje ble vedtatt før valget, men gjorde det ikke. De kunne ha velta lasset, men valgte heller muligheten for regjeringstaburetter. SV sier de vil ta omkamp i ei AP-SV-SP-regjering. Det er bra hvis de gjør det, men den som lever får se.

Så hvordan kan en slåss?

Det handler om å utnytte de situasjonene som kommer. Stortinget må behandle en rekke saker i månedene framover. Pensjonsmodell, diverse kompensasjonsordninger og ikke minst AFP. Tariffoppgjøret blir en viktig anledning. Kanskje bør motstøtet settes inn for å forsvare AFP?

Noen må hele tida sette seg inn i hva som skjer og hva som kommer av utredninger. Det hadde vært fordømt nyttig om RV hadde vært på Stortinget i den kommende perioden, ikke minst for å ha noen der som vil følge med og si fra til folk, så det blir mulig å reagere. For det vil fortsatt være slik at det er organisasjonenes og "folkets brede lag" som kan forsvare folketrygda og få vedtak gjort om. Motstanden mot det som er blitt vedtatt, har vært enorm. Folk må få tid på seg til å erfare sannheten, og ikke være dysset i ro av beroligende bløff.

Hvorfor haster det?

Mange har lurt på hvorfor det var så viktig å få trumfa gjennom pensjonsvedtaket før valget. Hva er det som haster? Kanskje gir Det europeiske runde bordet av industriherrer (ERT) svaret: "However, the 'window of opportunity' within which to do something is very limited. In the next 10 to 15 years, the 'baby-boom' generation starts to retire and the political cost of substantive pension reform becomes much greater." (Tidsrommet for mulig endring er imidlertid svært begrensa. I de neste 10-15 åra vil årskulla med store fødselstall (babyboomerne) komme i pensjonsalder, og da vil den politiske kostnaden ved omfattende reformer bli mye høyere.)

Historikk Regjeringa Stoltenberg nedsatte pensjonskommisjonen 30. mars 2001 med fylkesmann (tidligere finansminister) Sigbjørn Johnsen som leder. Kommisjonen ble gitt i oppgave å avklare hovedmål og prinsipper for et samla pensjonssystem og la frem sin rapport, NOU 2004:1 i januar 2004. SVs og Frps representanter hadde dissenser i utredninga, men alle var enige om at det er nødvendige med store innsparinger. Pensjonskommisjonens forslag ble sendt på offentlig høring. Etter høringa har regjeringa lagt frem si stortingsmelding. Den heter St.meld nr 12 (2004-2005) "Pensjonsreform – trygghet for pensjonene". Landsmøtet til Arbeiderpartiet var første uka i april. Vedtaket om pensjon sa nei til besteårsregel, ja til levealderjustering og redusert indeksering. Altså en 20 prosent sparing, slik de har vært enig med Pensjonskommisjonen om hele tida. Landsmøtet til SV var uka etter. SV-ledelsen hadde hatt nestleder Henriette Westhrin i Pensjonskommisjonen, og hun hadde egne forslag, men de bygde i hovedsak på de samme premissene som resten av kommisjonen hadde, om sparing. LO-kongressen var fra 7.-12. mai og gjorde sine vedtak. Det var på noen punkter litt bedre enn Høyre-AP, men ikke vesentlig. Se egen boks. Dermed var veien klar. Regjeringspartiene, AP og SP ble enige om et pensjonsforlik 19. mai. Det ble vedtatt av Stortinget 26. mai og gjelder hovedprinsippene for en pensjonsreform. Premissene kan leses i stortingsmelding 12. Det er meninga at reformen trer i kraft i 2010.

Les mer

• Samling av artikler om pensjonsreformen. I samlinga er Arne Byrkjeflots gjennomgang av hele vedtaket om pensjon på LO-kongressen, hvor han sammenlikner det med stortingsvedtaket. Se også Byrkjeflot om framtida til offentlig tjenestepensjon. I denne samlinga av artikler finner du også Arne Byrkjeflots om bruttopensjonen i offentlig sektor.
• Mer om AFP i akp.no nr 3, 2005.
• Stortingsmelding 12 (2004-2005).
• Pensjonsforliket/stortingsvedtaket.
• Tabell som avslører Stortingets tabell.
• Det europeiske runde bord (ERT) sine anbefalinger om pensjonene fra januar 2000, se utdrag under.
• Siri Jensen: Det runde bord, EU og pensjonsreformen.

 

ERTs anbefalinger fra januar 2000

To Member States, the ERT Recommends:

• Prioritise public pensions spending so that it does what the private sector cannot do, for example, guarantee a basic standard of living to the elderly.
• Aim for a proper balance between public and private pension provision with a significant funded component.
• Raise the normal retirement age in line with that of some other Member States, and provide incentives for older workers to stay in the workforce beyond normal retirement age, if workers wish to do so.
• Stop adding to the costs of pensions (e.g. by automatically linking benefits to nominal wages or promoting early retirement).
• Open up a market for private pensions and stimulate greater competition between private pension providers.
• Remove any obstacle to investing in equities in line with the "prudent man" principle. Stocks have proved to be an essential part of pension portfolios in order for pension funds to guarantee a successful performance and a good return on pension plans.
• Promote social partnership with employees and industry in the provision of retirement income. Encourage individuals to take responsibility for saving for their retirement.
• Provide tax incentives for employee contributions to company-sponsored schemes.
• Take away fiscal barriers to private pension investment.
• Monitor more closely and more accurately the prospective costs of public pension systems.

 

Noen mennesker tror at man kan forandre verden uten å ta makta. Nei, sier de, dere må ikke en gang tenke på å prøve gjøre bruk av staten. (1) Hvorfor? Fordi, som John Holloway forsikrer: «Å kjempe gjennom staten er å bli involvert i den aktive prosessen med å påføre seg selv nederlag.» Nei, proklamerer de, (per definisjon) kan ikke staten utfordre kapitalismen. Hvorfor? Fordi den er del av kapitalen. Og virkelig, som Holloway skriver: Staten (enhver stat) må gjøre alt den kan for å skaffe tilveie forutsetninger som fremmer kapitalens profitabilitet.»

 

Slike ideer er ikke nye. Men de er blitt gjenopplivet i visse kretser (spesielt i Latin-Amerika) fordi de gjenspeiler en periode med skuffelse og nederlag. Skuffelse og nederlag på grunn av feil begått av statsdominerte samfunn som Sovjetunionen og dem som fulgte dem, når det gjaldt å leve opp til sine løfter om å skape en ny verden. Likeså skuffelse og nederlag på grunn av sosialdemokratiets tragedie, et partisom ved å kapitulere for kapitalens logikk har vist at det bare tilbyr barbari med menneskelig ansikt.

Nå har Holloways insistering på at vi må forkaste «hele tanken om at et samfunn kan bli forandret gjennom å vinne statsmakt» blitt avvist på to tydelige måter. Konkret er den blitt avvist på en dramatisk og spennende måte av den bolivarske revolusjon i Venezuela. Kunne vi tenke oss forandringene som skjer her nå, uten statens makt?

Denne ideen er også blitt tilbakevist teoretisk – ved forståelsen av økonomiske system allment og av vilkårene for å utvikle sosialisme spesielt, knyttet til Karl Marx’ tanker. For Marx var det sjølsagt at arbeiderne trenger statsmakta for å skape vilkårene for et samfunn som kunne gjøre slutt på den kapitalistiske utbyttinga. Likedan avviste han å skrive ut detaljerte modeller, «oppskrifter» for framtidssamfunnet – disse «fantastiske bildene og planene for et nytt samfunn» som utopistiske motstandere av kapitalismen tilbød. Det var en kritisk grunn til begge deler: sosialisme faller ikke ned fra himmelen.

Sosialismen som prosess

Ikke noe nytt økonomisk system faller ned fra himmelen. Heller enn å falle ned fra himmelen eller oppstå jomfruelig og fullendt av de intellektuelles tanker, vokser nye produktivkrefter og nye produksjonsforhold fram innenfor, og i motsetning til det eksisterende samfunnet. Det er en følge av dette at det nye samfunnet aldri kan være fullt utformet fra starten. I utgangspunktet må det nye samfunnet bygge på elementer av det gamle samfunnet. Marx undedrstreket at det sosialistiske samfunnet som vokser ut av kapitalismen, nødvendigvis må være «påført fødselsmerkene til det gamle samfunnet, økonomisk, moralsk og intellektuelt».

Kjernen i den dialektiske forståelsen til Marx er erkjennelsen av at det nye samfunnet nødvendigvis oppstår i en skadet form og at det utvikler seg ved å omforme sine egne historiske forutsetninger, ved å overskride skavankene sine. Bare når det nye samfunnet står på sine egne grunnvoller, bare når det bygger på premisser som det sjøl skaper, kan vi innse hvilke muligheter som var tilstede i det fra begynnelsen av. Marx forstod dette som en prosess, hvor vi kjemper for å frigjøre oss selv fra byrdene av det gamle samfunnet.

Nøyaktig hvilken skavank var det Marx uttrykkelig identifiserte ved sosialismen i det den grodde fram? Det var ikke (som det ofte blir sagt) at produktivkreftene var for svake og at den viktigste oppgaven derfor måtte bli å utvikle produktivkreftene. Den spesielle skavanken som Marx beskrev var den menneskelige natur som var skapt i det gamle samfunnet med sine gamle ideer – folk som fortsetter med å være sjølopptatte, og som derfor mener de sjøl har rett på å få tilbake nettopp det de tror at de har bidratt med til samfunnet. Et slikt samfunn er kjennetegnet av et mangfold av byttetransaksjoner – et samfunn der enhver regner på sin egeninteresse og føler seg snytt hvis han ikke mottar sin ekvivalent. Marx er krystallklar på at denne oppførselen er en arv fra det gamle samfunnet. Den viser klart at vi enda ikke tenker på samfunnet som en menneskelig familie der alles frigjøring er forutsetningen for den enkeltes frigjøring.

Men denne sjølopptattheten vil ikke være den eneste skavanken som er tilstede når det nye samfunnet oppstår. Det nye samfunnet er smittet økonomisk, sosialt og intellektuelt: historiske tradisjoner med patriarkat, rasisme, diskriminering og betydelige ulikheter når det gjelder utdanning, helse og levestandard, er blant elementene som det nye samfunnet kan arve. Men i stedet for å akseptere disse hindrene for menneskelig utvikling, må disse skavankene bli møtt i en prosess som forstår dem som skavanker.

Når du erkjenner at sosialisme er en prosess, da forstår du at svaret på eksistensen av skavanker som sjølopptatthet, rasisme og patriarkat ikke er å bygge institusjoner som tar dem opp i seg. Karakteristisk for de fleste forsøk på å bygge sosialisme i det tjuende århundre var for eksempel konklusjonen om at folks iboende sjøloptatthet betyr at det viktigste er å framskaffe nødvendige økonomiske insentiv for å motivere folk til arbeid. Bonusordninger, overskuddsdeling, ulike former for pengeinsentiv ble sentrale. Den underliggende logikken var at utviklinga av produktivkreftene som dette drev fram, ville virke som en slags «dråpevanning» – at det nye mennesket gradvis ville vokse fram.

Men i virkeligheten oppstår den motsatte effekten. Når du prøver å skape det nye samfunnet ved å bygge på de skavankene som det har arvet fra det gamle samfunnet, styrker du de elementene fra det gamle samfunnet som er innebygd i det nye samfunnet på det tidspunktet det oppstår. Når du oppmuntrer egoismen, styrker du tendensen folk har til å handle ut fra egne interesser uten blikk for andres interesser. Du styrker og utdyper splittelsen mellom individer, grupper, regioner og nasjoner. Du får ulikheter til å se fornuftige ut. Når du legitimerer ideen om at å berike seg sjøl er i alles interesse, da skaper du vilkårene for å vende tilbake til det gamle samfunnet.

Hvordan kan det være mulig å bygge et nytt samfunn på prinsippet om egeninteresse? Hvordan kan man på dette grunnlaget skape de menneskene som fordi de innser forskjellene seg imellom har enhet som sin andre natur? Det er innlysende at vi ikke kan overse naturen til menneskene som vokser ut av det gamle samfunnet. Nettopp fordi han forstod at bærerne av enhver prosess er særskilte menneskelige vesener, forstod Marx at man ikke umiddelbart kan skape et samfunn basert på fordelingsprinsippet «til enhver etter behov». Å sette de gamle aktørene inn i denne nye strukturen måtte uvegerlig føre til katastrofe. Han forstod at vi ikke kan gå direkte til et samfunn kjennetegnet av rettferdighet og likeverd, som passer for et virkelig menneskelig samfunn, for den menneskelige familie. Men Marx argumenterte så absolutt ikke for at måten å skape det nye samfunnet på, var å bygge på de skavankene som det nødvendigvis må inneholde i sin opprinnelse.

Den sosialistiske prosessen er heller en prosess av både nedbryting og oppbygging – en prosess der de gjenværende elementene av det gamle samfunnet blir ødelagt (inkludert støtte til kapitalens logikk) og en prosess som skaper nye sosialistiske mennesker.

Menneskene og sosialismen

Det var ingen i det 20 århundre som bedre enn Che Guevara artikulerte det viktige ved å utvikle nye sosialistiske mennesker. Han forstod at hvis du forsøker å bygge sosialisme ved hjelp av «de sløve redskapene som kapitalismen har overlatt oss (varen som den økonomiske cella, individuell
materiell interesse som brekkstang osv.)», da vil effekten være å undergrave utviklinga av bevisstheten. For å bygge det nye samfunnet, understreket han, er det nødvendig, samtidig med det nye materielle fundamentet, å bygge den nye mannen og den nye kvinnen.

Vi må huske målet. Hvis du ikke vet hvor du ønsker å dra, da kan ingen vei bringe deg dit. Den verden som sosialister alltid har ønsket å bygge, er en verden der menneskene forholder seg til hverandre som deler av en menneskelig familie, et samfunn der vi erkjenner at andres velferd vedkommer oss, en verden av menneskelig solidaritet og kjærlighet der vi har «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» i stedet for klasser og klassemotsetninger.

Den verden som vi ønsker å skape, er et samfunn av sammensluttede produsenter der hvert individ er i stand til å utvikle sitt fulle potensial – den verden som i følge Marx vil tillate den «absolutte utfoldelse av hver enkelts kreative muligheter», den «fullstendig utfoldelse av det menneskelige innhold», «utvilkling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl». De fragmenterte, forkrøplede menneskene som kapitalismen skaper, vil bli erstattet av det fullt utviklede mennesket, «det fullt utviklede individet, for hvem de ulike sosiale funksjonene er forskjellige typer aktivitet som han tar hånd om i tur og orden.»

Men disse menneskene faller ikke ned fra himmelen; og det fins bare en måte de kan skapes på – gjennom sin egen aktivitet. Bare gjennom å øve både sine åndelige og fysiske evner på alle livets områder utvikler menneskene disse evnene; de produserer i seg sjøl spesielle evner som tillater dem å utføre nye aktiviteter. Den samtidige forandringen av omgivelser og sjølforandring (som Marx kalte «revolusjonær praksis») er måten vi bygger det nye samfunnet
og det nye mennesket på.

Det er innlysende at våre institusjoner og mellommenneskelige forhold må være av en natur som gir rom for slik sjølutvikling. Uten demokrati i produksjonen kan vi for eksempel verken bygge et nytt samfunn eller nye mennesker. Når arbeidere deltar i å styre seg sjøl, kombinerer de begrepet om arbeid med det å utføre det. Da kan ikke bare det intellektuelle potensialet til alle sammensluttede produsenter utvikles, men den «stilltiende kunnskap» som arbeidere har om bedre måter å arbeide og produsere på kan også bli en sosial kunnskap som vi alle kan dra nytte av. Demokratisk, deltagende og protagonistisk *) produksjon drar både nytte av våre skjulte menneskelige ressurser og utvikler evnene våre. Men uten kombinasjonen av hode og hånd forblir mennesket slike fragmenterte, forkrøpla mennesker som kapitalismen skaper – skillet mellom dem som tenker og dem som handler fortsetter – akkurat som det mønsteret som Marx beskrev der «utviklinga av de menneskelige evnene på den ene sida er grunnet på at utvikling blir hindret på den andre sida.» Demokrati i produksjonen er en nødvendig forutsetning for alles frie utvikling.

Men hva er produksjon? Det er ikke noe som bare skjer i en fabrikk eller i det vi tradisjonelt identifiserer som en arbeidsplass. Enhver aktivitet som har som mål å skaffe tilveie noe som kan tjene til menneskelig utvikling (og spesielt de som fostrer menneskelig utvikling direkte), må forstås som produksjon. Videre må ideene som utvikler produksjonen sjøl bli produsert. Målene som styrer produksjon, kjennetegnene som karakteriserer et samfunn. Under kapitalismen er dette den individuelle kapitalistens mål: profitt. Men i et samfunn av forente produsenter er målene bestemte mål for folks sjølutvikling i det samfunnet. Bare gjennom en prosess der folk er involvert i å fatte beslutningene som vedkommer dem på ethvert relevant nivå (dvs. i deres nabolag, lokalsamfunn og samfunn i det hele), kan målene som styrer produksjonsvirksomhet være folkets egne. Gjennom å involvere seg i å ta disse demokratiske beslutningene omformer folk både omgivelsene sine og seg sjøl – de produserer seg sjøl som subjekter i det nye samfunnet.

Denne kombinasjonen av demokratisk utvikling av mål og demokratisk utøvelse av de samme målene er avgjørende, for det gjør mennesker i stand til å forstå forbindelsene mellom sine handlinger og mellom hverandre. Åpenhet er regelen i samfunnet av forente produsenter: Det er alltid klart hvem som har avgjort hva som må gjøres og hvordan det skal bli utført. Gjennom åpenhet er grunnlaget for solidaritet styrket. Ved at vi forstår vår gjensidige avhengighet blir det lettere å se våre felles interesser, en enhet grunnet på anerkjennelse av våre ulike behov og evner. Vi ser at produktiviteten er resultatet av å kombinere våre ulike evner, og at enheten vår, og det felles eierskapet til produksjonsmidlene gir oss alle utbytte av våre felles anstrengelser. Dette er forutsetningene for at fruktene av samarbeidet skal flyte i overflod, og vi kan konsentrere oss om det som virkelig er viktig – å skape forutsetningene for at utvikling av alle menneskelige krefter er målet i seg sjøl.

Alle disse kjennetegnene og forholdene finnes samtidig side ved side og støtter hverandre i den verdenen som vi ønsker å bygge. Demokratisk beslutningstaking på arbeidsplassen (i stedet for kapitalistisk ledelse og overvåking), demokratisk ledelse av samfunnet når det gjelder handlingsmål
(i stedet for kapitalisters ledelse), produksjon med sikte på å tilfredstille behov (heller enn med sikte på byttehandel), felles eierskap til produksjonsmidlene (heller enn privat eller gruppe-eierskap), en demokratisk, deltakende, og protagonistisk (2) form for styring (heller enn en stat som står over samfunnet), solidaritet basert på anerkjennelse av vår felles menneskelighet (heller enn egoisme), og innretting på å utvikle menneskets muligheter (heller enn på produksjon av ting) – alt dette er byggesteiner i et nytt organisk system, det virkelig menneskelige samfunnet.

Så, hvordan kan vi bygge en slik verden?

Den sosialistiske byggeprosessen

Sosialisme faller ikke ned fra himmelen. Den har nødvendigvis rot i særskilte samfunn. Og det er grunnen til at vi blir ført på villspor hvis vi stoler på detaljerte universelle modeller. (Tenk på hvordan mange venstrekritikker av Den bolivarske revolusjonen har sin opprinnelse i det faktum at den er ulik den tidlige Sovjetunionen!) Ethvert samfunn har sine enestående karaktertrekk – sin enestående historie, tradisjoner (inkludert religiøse og urfolkstradisjoner), sine mytologier, sine helter som har kjempet for en bedre verden, og de spesielle evnene som folk har utviklet gjennom kamp. Siden vi snakker om en menneskelig utviklingsprosess, og ikke om abstrakte oppskrifter, forstår vi at vi går tryggest fram når vi velger vår egen vei, en vei som folk gjenkjenner som sin egen (heller enn den bleke imitasjonen av noen andre).

Alle starter også prosessen med å bygge sosialisme fra forskjellige steder når vi snakker om økonomisk utviklingsnivå – og det berører opplagt hvor mye av vår utgangsaktivitet som kan bli innrettet på framtida (hvis vi er avhengige av våre egne ressurser). Hvor forskjellig er ikke situasjonen i ulike samfunn, avhengig av styrken til deres innenlandske kapitalistklasse og oligarkier, i hvilken grad de er dominert av globale kapitalistiske krefter, og i hvilken grad de kan regne med støtte og solidaritet fra andre samfunn som allerede er underveis mot sosialisme?

Videre kan de historiske aktørene som setter i gang marsjen, være helt forskjellige i hvert tilfelle. Her en godt organisert arbeiderklassemajoritet (som i oppskriftsboka fra tidligere århundrer); der en bondehær, et ledende parti, en nasjonal frigjøringsallianse (i valg eller bevæpna), opprørere fra hæren, en anti-fattigdomsallianse. Det er for mange variasjoner til at vi kan nevne dem alle, og mange som ennå ikke har oppstått. Vi ville vært pedantiske tosker hvis vi insisterte på at det bare finnes én måte å starte en sosialistisk revolusjon på.

Men når det gjelder å bygge et sosialistisk samfunn i den virkelige verden, er ett steg på hver spesiell sti kritisk: kontroll med og omforming av staten. Uten at statsmakta unndras kapitalistisk kontroll vil enhver reell trussel mot kapitalen bli ødelagt. Den kapitalistiske staten er et avgjørende støttepunkt for reproduksjonen av kapitalistiske samfunnsforhold, og hæren, politiet, rettssystemet og statens økonomiske ressurser vil bli mobilisert for å kvele ethvert tilløp til inngrep som ikke lar seg absorbere. Når den blir utfordret, bruker kapitalen alltid statsmakta.

Til forskjell kan en stat som er innretta på å være jordmor for et nytt samfunn, både innsnevre vilkåra for reproduksjonen av kapital og åpne døra for kimene til det nye samfunnet. Det å vinne «demokratikampen» og «benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital», forblir like avgjørende nå som da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest. Ved å sikre at produksjonsmidlene kommer i de sammensluttede produsentenes besittelse og i økende grad blir styrt i følge deres logikk og ved å bruke statsmekanismer til å kanalisere ressurser bort fra det gamle og over i det nye, er arbeidernes stat et avgjørende våpen for å gjennomføre kampen mot kapitalen.

Men som Marx viste, krever denne prosessen en spesiell type stat – ikke den nedarvede typen stat som står utapå og over samfunnet og er «en offentlig styrke organisert med sikte på sosialt slaveri». Staten må sjøl bli omformet til en stat som er underordnet samfunnet, den må omformes til «produsentenes sjølstyre». Uten å skape makt nedenfra framfor den sjølutviklinga som er kjernen i samfunnet av sammensluttede produsenter, vil tendensen bli framvekst av en klasse utapå og over oss – en klasse som identifiserer framgang med evne til kontroll og ledelse ovenifra.

Det er viktig å erkjenne at Marx fra starten av ikke forstod at arbeiderklassen ikke kunne bruke «det allerede etablerte statsmaskineriet … til sine egne formål.» Men han lærte av historien. Spesielt lærte han at arbeidere i Pariserkommunen spontant hadde oppdaga den nødvendige formen til arbeiderstaten – en demokratisk og desentralisert stat nedenifra. «Hele Frankrike», kommenterte Marx, «ville ha blitt organisert i sjølarbeidende og sjølstyrende kommuner». Og han svarte på anarkisten Bakunins tvil med hensyn til arbeiderstaten: Ja, alle samfunnets medlemmer kunne virkelig bli
regjeringsmedlemmer «fordi det hele starter med sjølstyre i bydelene». Marx dro umiddelbart kjensel på Paris-arbeidernes innsikt fordi «revolusjonær praksis» var kjernen i hans visjon.

Revolusjonær praksis

For mange av det nittende århundrets sosialister var måten å skape det nye samfunnet på å trekke folk ut av kapitalismen og demonstrere at et ikke-kapitalistisk alternativ var en overlegen form for sosial og økonomisk organisering. De som argumenterte for dette, så ofte filantroper eller staten som
mulig finansieringskilde for nye demonstrasjonsprosjekter. For Marx gjenspeilet slike forslag en tid da kapitalismens redsler var kommet til syne, men ikke grunnlaget for å gå ut over kapitalen.

Marx avviste ikke utopistenes mål. Han argumenterte heller for at «bare midlene er forskjellige og bevegelsens virkelige betingelser er ikke lenger tåkelagt i utopiske fabler.» Og hva var så de forskjellige midlene som Marx beskrev? «Den militante organiseringa av arbeiderklassen.»

Se på hva arbeidende mennesker gjør, sa Marx. Gjennom sine egne kamper for å tilfredsstille sine behov avslører de at kampen for et nytt samfunn blir ført ved å kjempe innafor kapitalismen heller enn ved å lete utafor. Gjennom disse kampene vil arbeiderne erkjenne sine felles interesser, de vil forstå nødvendigheten av å slutte seg sammen mot kapitalen. Det var ikke bare danninga av en blokk mot kapitalen som vokste fram av disse kampene. Marx understreket konsekvent at selve kampprosessen var en prosess som omskapte folk; gjennom å kjempe for sine behov, «tilegner de seg et nytt behov – behovet for et samfunn – og det som oppstår som et middel blir et mål. De omformer seg selv til subjekter som er i stand til å forandre sin verden.

Det er dette Marx kalte en «revolusjonær praksis»: «sammenfallet av endringen av betingelsene og menneskelig aktivitet eller sjølforandring.» Marx’ budskap til arbeiderne, bemerket han en gang, var at de må gjennom årevis med kamp «ikke bare for å få til samfunnsmessige endringer, men også for å forandre seg sjøl». Mer enn tjue år seinere skreiv han også at arbeiderne vet at «de må gjennom lange kamper, gjennom en serie av historiske prosesser, som omformer betingelser og mennesker». Kort sagt, midlene for å oppnå det nye samfunnet kan ikke skilles fra prosessen med å kjempe for det – bare når de er i bevegelse kan folk kvitte seg med «alle tiders oppsamlete møkk.»

Av denne grunn kan sosialisme aldri bli gitt folk ovenifra. Den er den arbeidende klassens eget verk, påstod Marx. Det er derfor Pariserkommunen var så viktig for ham. Når vi først forstår at folk produserer seg sjøl gjennom sin egen aktivitet, følger det at bare der staten i form av mellommann for (og makt over) arbeiderne viker plass for «produsentenes sjølstyre», vil det oppstå en kontinuerlig prosess der arbeiderne både kan forandre omgivelsene og seg sjøl.

En demokratisk revolusjon tillater gjennom revolusjonær praksis sjølutviklinga til folk på alle områder og sikrer forutsetningene for at evnene deres vokser.  Vi kan bedømme framgangen langs den sosialistiske oppbyggingens vei gjennom veksten i arbeidernes evne til sjølstyre, i demokratisk,
deltagende og protagonistisk (2) sjølstyre ved folket i lokalsamfunn og i hele samfunnet, og gjennom utviklinga av virkelig solidaritet blant folk.

Når vi forstår målet til denne prosessen – et samfunn som tillater den fullstendige utviklinga av det menneskelige potensial – er det et enkelt spørsmål som kan bli reist rundt alt strev (uansett ulikheter i historier og situasjoner): Blir de nye produksjonsforholdene skapt? Den virkelige målestokken for om vi drar dit vi ønsker reise, er om skrittene som blir tatt styrker eller svekker de nye forholdene med sammensluttede produsenter. Det eneste sanne fundamentet for det nye samfunnet er utviklingen av arbeiderklassens sjøltillit og enhet, dens sjølutvikling. Uten det bygger vi sandslott.

Om å bygge det tjueførste århundrets sosialisme

På samme måte som Marx var forberedt på å forandre syn i lys av Pariserkommunen, må vi dag tenke på sosialismen i lys av det tjuende århundrets erfaringer.

Vi må forstå at det tjueførste århundrets sosialisme ikke kan være et statssamfunn hvor avgjørelser fattes ovenifra og ned, og der de som innehar statlige embeter eller er kadre i sjølreproduserende fortropper har enerett til alle initiativ. Nettopp fordi sosialismen fokuserer på menneskelig utvikling, legger den vekt på behovet for et samfunn som er demokratisk, som oppmuntrer til deltakelse og er protagonistisk. (2) Et samfunn dominert av en allmektig stat frambringer ikke de menneskene som kan skape sosialisme.

Av samme grunn er sosialisme ikke populisme. Et samfunn der folk ser i retning staten etter ressurser og svar på egne problemer, fostrer ikke utviklingen av menneskelige evner. I stedet lar det dem forbli mennesker som ser i retning staten etter alle svar og mot ledere som lover alt.

Og videre så er sosialismen ikke total-itarisme. Nettopp fordi mennesker er forskjellige og har ulike behov og evner, krever utviklinga deres per definisjon anerkjennelse av og respekt for ulikheter. Verken statlig eller lokalt press for ensretting i produktiv aktivitet, forbruksvalg eller livsstil understøtter framveksten av det Marx hilste velkommen som enhet basert på erkjennelse av ulikhet.

Vi behøver også å erkjenne at sosialisme ikke er dyrking av teknologi – en sykdsom som har plaget marxismen og som i Sovjetunionen førte til enorme fabrikker, gruver og kollektivfarmer for å oppnå antatte stordriftsfordeler. Vi må heller erkjenne at små bedrifter både kan tillate større demokratisk kontroll nedenifra (og slik utvikle produsentenes evner), og bedre sikre et miljø som kan tjene folks behov.

Vi kan dra lærdommer av det tjuende århundrets erfaringer. Nå vet vi at ønsket om å utvikle et godt samfunn for folk, ikke er tilstrekkelig – man må være forberedt på å bryte med kapitalens logikk for å kunne bygge en bedre verden. Og nå vet vi at sosialisme ikke kan oppnås ovenifra gjennom strevet og formynderskapet til en fortropp som griper alle initiativ og mistror massenes sjølutvikling. «Arbeiderklassen», understreket Rosa Luxemburg klokt, «krever retten til å gjøre sine egne feil og lære i historiens dialektikk.» Når vi tar utgangspunkt i målet om et samfunn som kan slippe løs alle menneskets muligheter, og innser at veien fram til det målet ikke kan skilles fra folks sjølutvikling, da kan vi bygge et virkelig menneskelig samfunn.

Jeg antyder faktisk at mange av det tjuende århundrets lekser er blitt lært av og er tatt vare på i den boliviarianske grunnloven. I at artikkel 299 legger vekt på «å sikre altomfattende menneskelig utvikling»:
– i erklæringen i artikkel 20 om at «enhver har retten til fri utvikling av hans eller hennes egen personlighet».
– i at artikkel 102 fokuserer på «utvikling av de skapende mulighetene til ethvert menneske og den fulle utøvelse av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn»;
– i at artikkel 62 erklærer at folkets deltagelse er «den nødvendige måten for å oppnå den involvering som kan sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt»;
– i kravet om demokratisk planlegging og deltagende budsjettering på alle nivå i samfunnet;
– i at artikkel 70 fokuserer på «sjølstyre, fellesstyre, kooperativer i alle slags former» som eksempler på «typer av sammenslutninger ledet av gjensidig samarbeid og solidaritetsverdier»;
– og i forpliktelsene, som er nedfelt i artikkel 135, at «som en dyd av solidaritet er sosialt ansvar og humanitær hjelp private individers plikt i samsvar med deres evner». Elementene til det tjueførste århundrets sosialisme er der i ideell form.

Kampen står nå om å virkeliggjøre dem.

 

---

Noter:

1) Bygd på en tale holdt for den Nasjonale konferansen for revolusjonære studenter for bygging av sosialismen i det 21. århundret, Merida, Venezuela, 22. juli 2005.
2) Protagonistisk: (av protagonist, opprinnelig hovedpersonen i et klassisk gresk drama, hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper.) En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. Ordet brukes på spansk i forbindelse med den bolivarske grunnloven og den bolivarske revolusjonen i Venezuela, men har ikke noe motstykke verken på engelsk eller norsk. «Mine engelske forleggere fortalte meg igjen og igjen at ’det finnes ikke noe sånt ord’», forteller forfatteren. «Vel og bra, svarte jeg, vi skal GJØRE det til et ord. Språk er politikk (som alt annet), og det å understreke hvor viktig det er med protagonistisk virksomhet er en politisk handling.» (Overs. Anm.)

I Vardøger 29-04 har Kjell Bygstad, en av aktørene i solidaritetsarbeidet, fått ansvar for å skrive om norsk Midtøsten-politikk og solidaritetsarbeidet for palestinerne. Hans beretning nærmer seg historieforfalskning når det gjelder å beskrive den andre sida i arbeidet.

 

Bygstad mener de største årsakene til endringene i norsk opinion er Israels egne handlinger, PLOs opptreden og kompromissvilje, samt norsk tilstedeværelse i området. Disse områdene beskrives nøye, samtidig som han nevner solidaritetsarbeidets betydning som viktig, men i liten grad utdyper det.

Jeg var og er også en av aktørene i solidaritetsarbeidet, og mener solidaritetsarbeidet er helt avgjørende, og har virket sammen med faktorene Bygdstad nevner. Palestinakomiteens medlemstall har i stor grad svingt med hendelser i Midtøsten og avspeiler dette. Men uten at hundrevis av øyenvitner, utsendt av særlig Palestinakomiteen, hadde kommet hjem og kunne fortelle om erfaringene, uten at noen systematisk har påvirket vanlig folk gjennom kontakt person til person, ville ikke endringene i Midtøsten hatt så mye å si.

Palestinakomiteens tankegang har siden starten vært å påvirke "mannen i gata" for å endre opinionen, vi har i mye mindre grad vært opptatt av diplomati med "viktige" personer og organisasjoner.

Etter min mening har dette vært et av skillene mellom de ulike fløyene innen solidaritetsarbeidet.

Historien om solidaritetsarbeidet

Artikkelen hadde vært grei dersom det handlet om Bygstad sitt syn på arbeidet og hva han har deltatt i. Men med tittelen "solidaritetsarbeidet for palestinerne" bør man nok ta mål av seg til å fortelle om solidaritetsarbeidet, og ikke sin egen dagbok.

At kreftene som tok initiativ til Palestinakomiteen i 1970 kom fra SUF (m-l), og at AKP(m-l) prioriterte arbeidet fra partiet ble danna i 1973, er ingen hemmelighet og skremmer vel knapt noen nå. Men Bygstad, som selv var med i AKP(m-l) den gang, bruker nå dette for å rettferdiggjøre utelatelsen av Palestinakomiteens arbeid fra 1975 og utover. Uenighetene gikk på hvordan man vurderte Sovjets økende innflytelse i Midtøsten, hvor Palestinakomiteen hadde en analyse som sidestilte USA og Sovjet som makter med imperialistiske hensikter i Midtøsten.

PLO spilte på motsetningene mellom USA og Sovjet og hadde ikke denne analysen. I Norge hadde ikke solidaritetsbevegelsen et slikt diplomatisk behov og kunne faktisk si fra om at Sovjet på mange måter hadde samme siktemål som USA. Dette ble ganske klart for de fleste, om ikke før så etter at Sovjet invaderte Afghanistan. Skillet gikk på mange måter mellom dem som i realiteten forsvarte Sovjets politikk og dem som så den som stormaktspolitikk, men forsto at PLO måtte drive en taktisk politikk overfor stormaktene.

Splittelse i Palestinakomiteen

Denne motsetningen ble sterkere i Palestinakomiteen, og foran landsmøtet tidlig i 1976 var frontene klare. Det endte med at fire personer, deriblant Bygstad, toget ut fra landsmøtet i Trondheim for å danne utbryterorganisasjonen Palestinafronten.

Bygstad legger i artikkelen veldig vekt på at Palestinakomiteen var splittet og at AKP(m-l) drev fraksjonsarbeid. Av personlige erfaringer vet jeg at det ikke bare var fra det holdet fraksjonsmakeriet kom. Jeg var selv møteleder på landsmøtet i 1976 og fikk mange tilbud fra Bygstad sin fraksjon om å komme med der, uten at han lyktes i det. Landsmøtet og Palestinakomiteen var preget av politisk linjekamp og vi var glade for at vi tross alt var så enige. Men dessverre betydde det at fire personer splitta ut at solidaritetsarbeidet forble splittet.

Historien etter 1976

Det er særlig Bygstads beskrivelse av solidaritetsbevegelsen etter splittelsen jeg reagerer på. Her er Palestinakomiteen omtrent ikke nevnt. Jeg kan forstå at han er bitter etter å ha tapt kampen på landsmøtet i 1976, men å framstille en bevegelses historie uten å nevne den største delen av bevegelsen er ikke redelig.

Palestinakomiteen startet sine helseteam til Libanon i 1976. Disse pågikk helt til 1996 (i samarbeid med organisasjonen Norwac fra 1982). Disse er ikke nevnt i Bygstads historie, der er bare Palestinafrontens prosjekt nevnt. Heller ikke nevnes Palestinakomiteens kriseteam som først gikk til det beleirede Beirut i 1982. Komiteens arbeid etter 1996 med solidaritetsarbeidere til leirene i Libanon og helsearbeidere i Palestina under den første intifadaen og det langvarige kriseteamarbeidet under den andre intifadaen, er borte.

Denne måten å skrive historie på minner sterkt om tradisjonen med å radere ut personer fra bilder etter at de har falt i unåde. Redelig er det i alle fall ikke å kalle det bevegelsens historie.

Faglig engasjement

Den første delegasjonen med LO-medlemmer til okkuperte områder, bl.a. med nåværende LO-sekretær Ellen Stensrud, er f.eks. ikke nevnt. Igjen ser vi det er et meget selektivt utvalg av historien Bygstad presenterer. Jeg mener at arbeidet Bygstad har gjort med fagbevegelsen er svært viktig og har hatt stor betydning, men enda mindre forståelig blir det at han velger å utradere Palestinakomiteen. Dette er et område der han står på egne bein uten å måtte ty til slike utelatelser.

Fellesutvalget

Fellesutvalget for Palestina (FUP) ble startet i 1980, men døde i realiteten en stille død og gikk fullstendig i passivitet. Tidlig på 1990-tallet tok daværende leder i Palestinakomiteen, Helga Hvidsten, kontakt med Bygstad for å aktivisere FUP som paraplyorganisasjon for solidaritetsarbeidet. I Bygstad sin terminologi ble FUP reaktivisert, men ingen blir nevnt. Tvert om heter det at etter reorganiseringen kom nye medlemmer til, blant annet Palestinakomiteen.

Tanken om et felles blad

Tanken om et felles blad startet antakelig i Palestinakomiteen og det ble til etter et samarbeid mellom komiteen og Palestinagruppene (tidligere Palestinafronten). Det er de to organisasjonene og FUP som driver bladet.

Men heller ikke her passer det å nevne at Palestinakomiteen har hatt og har en aktiv rolle.

Skriv Palestinakomiteens historie

Jeg ønsker virkelig at noen skriver Palestinakomiteens historie. Vi har skrevet helseteamenes historie, men organisasjonen som fyller 35 år i år, har ingen skrevet historie. Materiell er i ferd med å gå tapt, ja kanskje er det forsvunnet. Alt frivillig arbeid har ført til at ingen har noe fullstendig arkiv. Historien om den lengstlevende antiimperialistiske bevegelsen i Norge fortjener en historie. Vi trenger den også politisk.

Jeg var for eksempel med på å mobilisere til demonstrasjonen i forbindelse med at Menachem Begin fikk fredsprisen og husker at dette var et fellesarrangement hvor Palestinakomiteen var meget aktivt med, også som arrangør. Men Bygstad skriver at dette var Palestinafrontens arrangement. Uten noe arkiv, uten noen historie, kan jeg ikke si at det er løgn. Men jeg skulle gjerne visst.

Nå er ikke slike historiedebatter viktige for det som skjer i dag, men vi Palestinakomiteen trenger virkelig historieboka. Vi trenger å vise den til nye medlemmer for å lære av historia. Vi trenger den til å vise virkningen av solidaritetsarbeid.

Oppfordring

Les hele nummeret av Vardøger. Det handler om Midtøsten-konflikten og har masse fakta. Les også Bygstads avslutningsartikkel. Til redaksjonen i Vardøger synes jeg det er rart man har sluppet igjennom en artikkel om Bygstads historie forkledd som bevegelsens historie, kanskje burde man se på om man kunne ha et supplement?

Og til landsstyret i Palestinakomiteen, vi er inne i en periode med sterk medlemsvekst og relativ rommelig økonomi. Hva med å sette noe av til et historiefond og begynne å tenke på å engasjere noen til å skrive vår historie før den går tapt? Tar dere den?

Rolf Rynning Hansen

 

Er du sannhetssøkende – gå til Opplysningskontoret! Den politisk radikale teaterkulturen har gjenoppstått.

Birger Thurn-Paulsen er medlem av redaksjonen i Rødt!

---

Med hovedkvarter på Kulturpuben Skuret på Grønland i Oslo gir Opplysningskontoret deg sannheten, hver måned. Bak dette, i teatersammenheng, utradisjonelle navnet, skjuler det seg åtte entusiastiske, unge mennesker. Navnevalget er helt sikkert ikke helt tilfeldig. Det skal fenge og overraske. Og det svarer til innhold og uttrykk i det de presenterer, med preg av ironi, selvironi og satire. For tida spiller de månedlige revyer på Skuret. Så langt har de tatt for seg Sannheten om april, mai og juni. Sannheten om august kommer. De spilles i slutten av hver måned.

Et sitat fra det enkle programmet gir oss gruppa i et nøtteskall. "Sannheten om Opplysningskontoret. Opplysningskontoret er en uavhengig, radikal kulturgruppe i folkets tjeneste. I februar 2004 vakte Opplysningskontoret oppsikt med suksessforestillingen (ml) – en marxist-leninistisk popmusikal, som senere turnerte Sør-Norge rundt. Høsten samme år spilte Opplysningskontoret Individinvestering – et syngespill om kjærlighet, markedsliberalisme og kontorrekvisita på Globaliseringskonferansen/Norway Social Forum. Ellers opptrer Opplysningskontoret for store og små forsamlinger – "i folkets tjeneste"."

Nå er det vel en del som kjenner dem igjen, og har sett dem. Bortsett fra de sannhetssøkende menneskene, fra minst to generasjoner, som utgjør et begeistret publikum på Skuret hver måned.

Denne omgangen med begrepet Sannheten trenger en forklaring. Hver månedsrevy åpner med sangen Sannheten. Her blandes ironi, selvironi (på vegne av alle raddiser) og satire. Du får høre at du bare skal sitte der, holde kjeft – og ta i mot selve Sannheten. Som de sier selv: "Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den."

Tekstene forøvrig fanger opp høydepunktene fra media og samfunnsliv i den gjeldende måneden.

Selv om mange nå vil ha dratt kjensel på dem, gjennom (ml)-turneen, fra leire eller konferanser, skal vi ta litt bakgrunn og historikk. Gjengen startet diskusjoner i 2002, med utgangspunkt i at de kjente et politisk fellesskap, som de gjerne ville gjøre noe med og søkte et uttrykk for. I 2003, i forbindelse med sommerleiren til Rød Ungdom, gjennomførte de et stunt som markerte starten, og samtidig ble kimen til det som skulle bli (ml)-musikalen. Med prøvetid på ei uke satte de sammen en revy med ti skuespillere og fem musikere.

(ml)-musikalen kom i 2004 og ble en stor suksess. Nå var det alvor. Såpass alvor at de fikk kontakt med Knut Nærum, som ble med i arbeidet med musikalen. Han er der fortsatt, i kulissene, som en slags tekst- og regikonsulent. Men tekstene til de månedlige revyene skriver gruppa nå selv. Med friskhet og spenstig politisk satire. (ml)-musikalen ble spilt på Parkteatret i Oslo, men mottakelsen var slik at det ble turné. Den er sett av 3.000 tilskuere.

De har siden opptrådt på Litteraturfestivalen på Lillehammer, på Globaliseringskonferansen i 2004 – hvor de sto for revy og tolv filmsnutter over forskjellige tema – på årsmøtet til Oslo SV og på fagforeningsarrangementer. Ikke minst streikefesten til heismontørene.

De har måttet si nei til en invitasjon til å opptre ved et jubileumsarrangement for Deichmanske Bibliotek. De skal derimot framføre sannheter for en lederkonferanse arrangert av Barne-, ungdoms- og familieetaten og for Fagforbundet i september.

Vi sa at det politisk radikale teater har gjenoppstått. Ikke siden Tramteatret har det vært noe liknende, og det er noen år siden. Det har vært et savn, noe oppslutningen og responsen nå viser ganske tydelig. I løpet av ganske kort tid har de, som gjennomgangen viser, fått et godt rykte langt ut over den "harde kjerne" av raddiser. De plukker opp tråden fra en lang tradisjon innen de radikale og revolusjonære bevegelsene. Det har riktignok gått i bølgedaler, og den forrige toppen fulgte 1970-tallets bevegelse. Med Svartkatten og Pendlerne på Nationaltheatret, oppbyggingen av regionteatrene, som i utgangspunktet ble befolket med radikale teaterfolk, og Tramteatret selvfølgelig. Og en viss flora av små og større mer interne grupper innen den revolusjonære bevegelsen og solidaritetsbevegelsene.

Opplysningskontoret følger opp en god og viktig tradisjon. Kombinasjonen av underholdning og politisk snert gjør godt for entusiasmen i de mer interne kretser, blant erklært radikale, men bidrar i høy grad til entusiasme og bevissthet langt ut over denne kjerna, slik gruppa allerede beviser. Friskheten, den selvironiske omgangen med sannheten, de satiriske tekstene og spillegleden slår åpenbart godt an i vide kretser.

Gruppa består av flere enn de åtte vi ser på scenen. Folk som bestyrer lyd og lys, skriver musikk og er tekstkonsulenter som Knut Nærum. De har forøvrig også hatt fødselshjelp og konsulenthjelp av et par av Tramteater-folkene. Hvis man går inn på nettsida deres, for det har naturligvis en seriøs teatergruppe i vår tid, finner dere ut mer om hvem de er, og hva de gjør og har gjort. Slå opp www.opplysningskontoret.no.

Hvis du er lei av å tenke sjøl og foretrekker å få sannheten servert på et fat, er det bare å oppsøke Skuret Kulturpub, Christian Krohgs gate på Grønland. Men du blir ikke aleine der. Kommer du ikke inn, blir det som regel en sjanse til. De spiller på torsdager, i slutten av måneden, og gjerne en ekstraforestilling på søndag. Ambisjonen er å fullføre 2005 med disse månedlige sannhetsdryppene – fra og med august. Se nettsida, eller annonse i Klassekampen. Ambisjonsnivået er forøvrig høyt. De jobber eller studerer i tillegg til å lage revy hver måned, i tillegg til at de opptrer i andre sammenhenger, som til dels krever eget materiale. Vi trenger dem sårt – så vi får håpe de orker – lenge.

 

I april 2004 ble jeg invitert til å forelese om erfaringene fra den jugoslaviske sjølstyret for Kommisjonen for fagbevegelsen i den Bolivarske revolusjonære prosessen under den Andre verdenskonferansen i solidaritet med den bolivarske revolusjonen i Caracas, Venezuela. I foredraget mitt om lærdommene fra denne erfaringa (som ble oversatt og sirkulert i Venezuela) pekte jeg på de grunnleggende trekkene til sjølstyret, hvordan det forandret seg over førti år, og noen positive og negative sider ved det. (1)

Innen ett år hadde prosessen med å gå i retning av arbeiderstyre tatt av i Venezuela. Så da jeg ble invitert til å snakke ved «Arbeidere i revolusjonen: bolivarsk samstyre, en alternativ økonomisk modell» i Valencia i april 2005 under den Tredje verdenskonferanse i solidaritet med den Bolivarske revolusjon, bestemte jeg meg for å fokusere på problemene som venezuelanske arbeidere og revolusjonen ville møte i bevegelsen fram mot samstyre.

I Venezuela i 2004 var ideen om arbeiderstyre, sjølstyre, samstyre og produksjon utført av sammensluttede produsenter vesentlig et krav og en drøm. I dag er det blitt virkelighet – takket være de steg som så langt er tatt av selskap som Invepal, CADAFE, CADELA og ALCASA (og vi håper at flere snart vil følge etter). Det betyr at dere må forberede dere på å kjempe med de virkelige problemene forbundet med arbeiderstyre.

For å få dere til å tenke gjennom disse problemene vil jeg nå legge vekt på de negative sidene ved jugoslavisk sjølstyre. Spesielt vil jeg konsentrere meg om det jeg vil kalle sju vanskelige spørsmål som erfaringene fra Jugoslavia reiser. Jeg tror at dere har behov for å forstå problemene som dukket opp der. I en eller annen form kan de også dukke opp her (og kanskje enda til i en verre form). Hvis de viser seg, er det tre muligheter:
– Problemene vil ikke bli løst og nederlaget vil diskreditere arbeiderstyret.
– De vil bli løst – av arbeiderne sjøl.
– De vil bli løst – av noen andre.

Men før jeg skal snakke om problemene, la meg understreke at jeg er overbevist om at arbeiderstyre er det eneste virkelige endelige alternativet til kapitalisme. Når arbeidere samarbeider i produksjonen og forstår at det ikke er kapitaleierne, men arbeidende folk sjøl som drar nytte av aktiviteten deres,
vil arbeiderstyre vise at den av mange grunner er en overlegen form å organisere produktiv virksomhet på:
1. Uten kapitalistisk utbytting er det en tendens til å samarbeide med arbeidskamerater for å utføre jobben godt og være stolte av arbeidet – framfor å prøve å gjøre så lite som mulig.
2. Kunnskapen arbeiderne har i hodene sine om bedre måter å arbeide på, kunnskap som ikke ble delt med kapitalister, kan nå utnyttes for å forbedre produksjonen både umiddelbart og når det gjelder framtidig fornying.
3. Man behøver ikke kostnadene forbundet med instruktører og ledere som har til hovedoppgave å overvåke at folk arbeider hardt. Og i den utstrekning produksjon ikke er blitt organisert med sikte på effektivitet, men med sikte på å gjøre overvåking lettere, er ikke disse eller andre irrasjonelle trekk ved kapitalismen nødvendige lenger.
4. Arbeiderstyre åpner muligheten for å kombinere tenking og handling – å gjøre slutt på skillet på arbeidsplassen mellom dem som tenker og dem som handler. Slik sett tilbys alle arbeidere muligheten til å utvikle egne evner og eget potensiale Slik fremmer arbeiderstyre større produktivitet og innovasjon.

Enhver diskusjon om problemene i det jugoslaviske sjølstyret må bli satt i sin rette sammenheng, i dag må vi huske at Jugoslavia en gang var en suksesshistorie. Den ble misunt som alternativ både til statssamfunnene i øst og til de kapitalistiske samfunnene i vest. Jugoslavia hadde svært høye vekstrater på 1950-tallet da sjølstyre ble innført, og til tross for at veksten tok noe av på 1960- og 1970-tallet, ble den værende temmelig høy. I denne perioden gikk Jugoslavia fra å ha småskala-landbruk som grunnlag for økonomien til å bli et land som eksporterte industrivarer til Vest-Europa.

Men som jeg antydet, så var det problemer. La meg begynne med et problem som jeg nevnte i talen min i fjor. Gapet mellom hva arbeiderråd kunne gjøre i teorien og hva de virkelig gjorde. I 1950 da marskalk Tito fremmet den nye loven om arbeidersjølstyre, erkjente han at de jugoslaviske arbeiderne var tilbakestående og at mange hadde angst for at det ville være for tidlig med arbeiderkontroll fordi «arbeiderne ikke vil være i stand til å mestre de kompliserte teknikkene forbundet med å administrere fabrikker og andre bedrifter.» Og Titos svar var at vi kan ikke vente på at alle skal bli utdannet. «I selve prosessen med å administrere, i den kontinuerlige prosessen av arbeid og administrasjon, vil alle arbeidere skaffe seg nødvendig erfaring. De vil ikke bare bli fortrolige med arbeidsprosessen, men også med alle problemene til bedriftene sine. Bare gjennom praksis vil arbeidere bli i stand til å lære hvordan de skal føre regnskap, hvor mye materialer de kan bruke og hvor mye de kan spare … . De vil lære hvor høy akkumuleringen til deres bedrift må være … og hvor mye av det som blir til overs av merproduktet som kan brukes til å øke deres levestandard.»

Nå, som jeg antydet forrige gang, ble jugoslaviske arbeidere virkelig godt informert om bedriftene sine, og mange fikk erfaring med å tjene i arbeiderråd på
avdelings- eller bedriftsnivå. Men noe som Tito antok ville skje, skjedde ikke. I 1975, tjuefem år etter at den nye loven ble innført, beskrev en jugoslavisk skribent, Jose Goricar, gapet mellom arbeiderne og lederne og deres eksperter på denne måten:

«Det viser seg enten som en funksjonell arbeidsdeling, et hierarki av kunnskap og ekspertise, eller som en følge av atomiserte og monotone industrielle operasjoner som byr arbeideren … bare beskjeden mulighet til å utvikle noen vesentlig grad av tankefrihet, fantasi og oppfinnsomhet når han utfører sine plikter. Hvis vi til alt dette føyer den forholdsvis lange og slitsomme arbeidsdagen, har vi et helt sett av omstendigheter som hindrer arbeiderne i å engasjere seg mer intenst i å styre sine arbeidsorganisasjoner.» (2)

Hva hadde skjedd? Til tross for at medlemmene av arbeiderrådene hadde makt til å avgjøre kritiske spørsmål som investeringer, markedsføring og produksjonsvedtak, følte de ikke at de hadde kompetansen til å fatte slike beslutninger – sammenlignet med lederne og de tekniske ekspertene. Så i mange bedrifter hadde arbeiderrådene endt opp med å strø sand på forslaga som kom fra ledelsen. (Trass i alt fikk lederne sin andel av firmaets inntekter og hadde en felles interesse i at firmaet gjorde det godt.) Arbeiderrådene brukte en masse tid på å diskutere ting som de følte at de hadde kompetanse til å bedømme – slikt som det rettferdige i ulik inntekt innenfor bedriften. Og når de gikk for å klandre lederne for resultater som ikke ble bra, svarte lederne:
Det var dere som avgjorde. Men det var rett nok ikke et svar som arbeiderne aksepterte; ofte var holdningen som de inntok, at vi gjør arbeidet vårt skikkelig og vi forventer at dere gjør deres arbeid skikkelig. Og av og til hendte det at arbeiderrådene avsatte ledere som hadde fremmet dårlige forslag. I slike tilfeller fungerte de som en velgermasse som var utilfreds med regjeringa, men ikke som selve regjeringa.

Hvordan kan dere unngå denne situasjonen, dette gapet mellom eksperter og arbeidere? Tjuefem år etter at arbeiderstyret ble innført, var gapet fremdeles der. Goricar sa at det var det lave utviklingsnivået, og at arbeidere behøvde å sjølinstruere og sjølutdanne seg. Men ved å peke på de monotone og lange, trøttende arbeidsdagene, avslører han sjøl problemet ved ethvert forslag om at arbeiderne skal utdanne seg sjøl.

La meg foreslå at det grunnleggende problemet var at det ikke skjedde noen utdanning på arbeidsplassen. Hvorfor var ikke det å lære prinsippene for bokføring, markedsføring osv. en del av jobben? Ikke noe som skulle komme i tillegg til en lang og slitsom arbeidsdag – men noe som skulle inkorporeres i arbeidsdagen. Med andre ord, en omdefinering av arbeid slik at det også inkluderte prosessen med å skape de arbeiderne som arbeiderstyret har behov for.

Sjølsagt innebærer dette utviding av den ikke-tradisjonelle arbeidsdagen og nedkorting av den tradisjonelle arbeidsdagen (som økt produktivitet og effektivitet er avgjørende for). Dette gjorde ikke sjølstyrte bedrifter i Jugoslavia. Resultatet? I mange bedrifter hadde arbeiderne makten formelt, men de var ikke i stand til å bruke den.

Å omdefinere arbeid og arbeidsdagen til å inkludere læring er nettopp en mulig løsning på dette problemet. Spørsmålet som dere må stille dere er hvordan dere skal få sjølstyret til å virkeliggjøre sine muligheter.

Da er det første spørsmålet jeg vil stille: Hvordan bryter vi ned delinga innafor bedriften mellom dem som tenker og dem som handler?

La meg nå gå over til ei rekke problemer knyttet til den måten jugoslaviske sjølstyrte bedrifter fungerte på innafor økonomien. Hva hendte for eksempel når etterspørselen etter produktene de produserte gikk ned? Vi vet hva som hender under kapitalismen; hvis bedriften ikke kan skape profitt ved å selge varene, blir folk sagt opp, mister arbeidet. Det skjedde ikke i de jugoslaviske bedriftene. Det var solidaritet mellom arbeiderne i hver bedrift – hvordan kunne de ta arbeidet fra medlemmer av sitt eget kollektiv?

Følgelig fortsatte bedriftene å produsere – til og med uten salg, de produserte for lager. Med hensyn til stabiliteten i økonomien som helhet, sammenlignet med kapitalisme, er ikke det dårlig, siden inntektene blir opprettholdt og nedgangskonjunkturen blir ikke fordypet som resultat av arbeidsledighet. Men bedriftene betalte ikke bare arbeiderne lønninger, de måtte også kjøpe råmaterialer. Hvordan gjorde de det uten å havne i alvorlige finansielle vansker? Vel, de henvendte seg til banken for å låne til å kunne komme seg gjennom disse periodene. Og bankene (som ofte var partnerskap mellom store sjølstyrte bedrifter og lokal administrasjon) ga oftest lån i slike tilfeller. Men det førte til problemet med bedriftenes avhengighet av bankene og var, som resultatet av liberal bankpolitikk, også en kilde til inflasjon.

Dette var problemene. Men hva var løsningene?

Spørsmål nummer to er derfor: Hva bør gjøres i en arbeiderstyrt bedrift når salget svikter?

La meg utvide perspektivet ved å peke på et annet trekk ved jugoslavisk sjølstyre. Det var solidaritet blant arbeidere innenfor enkeltbedrifter, men ikke mellom arbeidere i forskjellige, konkurrerende bedrifter. Etter å ha besøkt Jugoslavia i 1959 kommenterte Che Guevara at vi skulle ikke miste av syne
det faktum at profittene til disse bedriftene ble delt blant arbeiderne; men hvert firma, understreket han, var «engasjert i vill kamp mot sine konkurrenter om priser og kvalitet». Che observerte også at her var det en reell fare fordi denne konkurransen kunne «introdusere faktorer som kunne forkrøple det som burde bli den sosialistiske ånd». (3)

Ja, det var avgjort en mangel på solidaritet mellom arbeidere i konkurrerendebedrifter. Men dette var ikke det eneste problemet. Det forekom også dobbeltinvesteringer. Bedriftene kjempet om å betjene det samme markedet og investerte med det siktemålet. Ett resultat var en tendens til overkapasitet i mange sektorer (spesielt i 1970- og 1980-årene). Det gjorde bedrifter mer finansielt sårbare og mer avhengig av bankene.

Av den grunn et tredje spørsmål: Hvilken rolle bør konkurranse mellom arbeidere i ulike bedrifter ha innafor arbeiderstyre?

Nå hadde solidariteten blant arbeidere innafor en særskilt bedrift også en annen side. Det arbeiderne i Jugoslavia ønsket å gjøre, var å øke inntekten per arbeider i egne bedrifter (både på kort og lang sikt) og derfor tendensen til å investere i den mest moderne, maskinintensive teknologien. Dette hadde en svært god effekt – det førte til synlig økt produktivitet. Den negative siden ved dette var imidlertid at slike investeringer ikke skapte mange nye jobber. Så når folk fra landsbygda flyttet inn til byene på leting etter bedre inntekter, fant de ikke jobber. Resultatet var arbeidsløshet eller utvandring som gjestearbeidere til Vest-Europa.

På 1950-tallet ble problemet med å skape nye arbeidsplasser løst gjennom statlig skattlegging av bedriftene og bruk av disse ressursene til å skape nye sjølstyrte bedrifter. Men dette var noe som gjorde arbeiderne i de eksisterende bedriftene utilfredse – de argumenterte med at statlig skattlegging hindret dem i å foreta de investeringene som de hadde behov for å gjøre. Hvordan kunne man si at det var sjølstyre, argumenterte de, når arbeiderne ikke kunne kontrollere inntekten de skapte? Hvordan kunne arbeiderne virkelig styre hvis en stalinistisk stat utbyttet bedriftene og fattet de viktige beslutningene? På 1960-tallet ble forbundsstatens rolle vesentlig redusert, statlig skattlegging av bedriftene sank, statens rolle på investeringsområdet minsket og arbeidsløsheten økte.

Dette føres oss til et fjerde spørsmål: Hvilket ansvar har arbeidere i sjølstyrte bedrifter for arbeidsløsheten og for dem som er satt utenfor? Hvem har ansvar for å skape arbeidsplasser?

I tillegg til arbeidsløsheten som grodde fram på 1960-tallet, utviklet det seg også en økende ulikhet mellom bedrifter og mellom arbeidere i ulike bedrifter. Det kom ikke nødvendigvis av at arbeidere i rike bedrifter fortjente det. Man kunne gjøre akkurat det samme arbeidet i to forskjellige bedrifter og motta vesentlig høyere inntekt i den ene bedriften enn i den andre, enkelt og greit på grunn av at du var så heldig at du var innenfor akkurat den bedriften, eller fordi monopol eller andre markedsfaktorer favoriserte din bedrift. Et ordspråk i Jugoslavia sa: «Det handler ikke om hva du gjør, men om hvor du gjør det.» Arbeidere i fattigere bedrifter syntes ikke dette var rettferdig, og de hadde en hang til å se med misunnelse på de økende inntektene til arbeidere i rikere bedrifter. Og følgelig svarte de med å fordele mer av sitt eget firmas inntekter som personlig inntekt. For å gjøre investeringer som kunne gjøre dem konkurransedyktige og øke deres framtidige inntekter, måtte de vende seg til bankene, det vil si at de fattigere bedriftene ble mer avhengige av bankene.

Men husk at de rike bedriftene ofte var medeiere i bankene. Da jeg begynte å studere jugoslavisk sjølstyre, var en av de sakene jeg funderte på hvorvidt forholdet til bankene skapte problemer mellom rike og fattige bedrifter. Jeg møtte et medlem i sentralkomiteen til den Kommunistiske liga i 1978 og spurte ham: «Er det ikke mulig at rike firmaer kan bruke sin innflytelse i bankene til å presse fattige firmaer som har behov for kreditt?» Og han svarte: «Jo, det er forferdelig! Vi kjenner til tilfeller der fattigere firmaer blir presset til å selge til lave priser til rikere firmaer for å få kreditt fra bankene!» (Og husk at dette ikke var kapitalistiske firmaer, men sjølstyrte bedrifter der inntektene tilfalt arbeiderne.) Jeg ble sjokkert. Det var langt verre enn jeg hadde fryktet. Så jeg spurte han: «Hva gjør dere med dette?» (Og med «dere» mente jeg Jugoslavias kommunistiske liga.) Han svarte: «Vi forteller dem at dette ikke er i interessen til arbeiderklassen som helhet. Vi prøver å overtale dem til ikke å gjøre slikt. Men», fortsatte han, «vi slår dem ikke i hodet – det er ikke vår rolle.» Han og jeg
hadde deretter en interessant diskusjon om Antonio Gramsci og ideen om partiet som organisk intellektuell.

Men der var problemet; de individuelle bedriftene handlet tydeligvis ikke i samsvar med interessene til arbeiderklassen som helhet, staten kunne ikke handle i interessene til arbeiderklassen som helhet, og partiet ville ikke. Resultatet ble at ulikheten økte mellom bedriftene og mellom republikkene. Under slagordet om sjølstyre økte privilegiene for spesielle grupper av arbeidere og solidariteten forvitret.

Så her kommer spørsmål fem: I et system med arbeidersjølstyre, hvem tar ansvar for interessene til arbeiderklassen som helhet?

Dette er så avgjort et av de mest fundamentale spørsmålene. Men la meg føye til et annet i forbindelse med problemene knyttet til sjølstyret i Jugoslavia. Som jeg antydet, var det at de svakere bedriftene ble avhengig av bankene en situasjon som vokste fram. I noen tilfeller vendte de seg til bankene, ikke bare for å låne penger til investeringer, men også for å skaffe personlig inntekt til medlemmene i sine kollektiver. Dette var stikk i strid med teorien om
sosialistisk vareproduksjon, en teori som slo fast at arbeidernes personlige inntekt skulle komme fra salg utført av deres bedrifter. Men blant bankdirektørene satt ikke bare representanter for de sjølstyrte bedriftene som var eiere, men også representanter for lokal administrasjon, for kommunen. Og kommunerepresentantene kunne si: «Gi dem pengene. Gi dem pengene, for hvis dere ikke gjør det, vil bedriftene gå under og det vil bli kommunen som blir ansvarlig for å sikre arbeidernes ve og vel.»

Med andre ord var det grunner til at firmaene ble holdt i live – for å unngå problemer med arbeidsløshet og sammenbrudd når et firma gikk konkurs. Men dette skaper noe som økonomer kaller problemet med «myk budsjettstramhet». Argumentet er at hvis et firma vet at det vil bli reddet, behøver det ikke iverksette de handlingene som er nødvendige for å løse problemene. For eksempel: I stedet for å øke effektiviteten eller kutte ut produksjonslinjer som svekker den, kan firmaet bruke en masse tid på å sikre at det har venner høyt på strå som vil holde det i live. Hvor rasjonelt er det for økonomien? I det jugoslaviske tilfellet prøvde de å løse problemet ved å slå svake firmaer sammen med sterkere firmaer, noe som førte til rasjonalisering og reorganisering
av det svakere firmaet uten å skape arbeidsløshet. Men veksten til store og komplekse firmaer reiste spørsmålet om arbeiderinnflytelsen ble redusert i prosessen.

Alt dette peker mot det sjette spørsmålet: Bør en tillate at arbeiderstyrte bedrifter går under?

Tenk gjennom erfaringene fra Jugoslavia. I det de handlet i egen interesse greide arbeiderne i individuelle bedrifter i Jugoslavia å vise at kapitalister ikke er nødvendige, at arbeiderråd kan lede sjefer og teknisk stab til å fatte beslutninger i deres interesse, at disse bedriftene vil tendere mot å innføre ny teknologi og øke produktivitet og inntekt per arbeider. Dette var en av de viktigste lærdommene i Jugoslavia, og det er noe av det viktigste å vise her.

Men Jugoslavia viste også at egeninteresse innenfor individuelle bedrifter ikke er nok. Ikke bare viser de jugoslaviske erfaringene at solidaritet innenfor en bedrift ikke nødvendigvis betyr solidaritet innenfor samfunnet. De tyder også på at hvis man ikke løser problemene i dette forholdet, kan det skape reelle grenser for utvikling av arbeiderstyret. Til og med de bånd de prøvde å skape mellom arbeidere i ulike bedrifter, mellom arbeidere i vareproduserende sektor og dem i den sosiale sektoren, mellom produsenter og lokalsamfunn, ble dominert av ett tema: egeninteresse. Det som manglet var en følelse av solidaritet i samfunnet.

Resultatet var arbeidsløshet, økende ulikhet, misunnelse, inflasjonstendenser, økende sosiale og etniske spenninger – og til slutt ble de ute av stand til å forene seg mot krefter utenfor landet. Det at de var ute av stand til å skape solidaritet innenfor samfunnet, gjorde dem sårbare overfor presset fra finanskapitalen og overfor imperialistisk intervensjon. Jugoslavia hadde svært spesielle etniske og religiøse ulikheter og et enormt gap mellom ulike republikker når det gjaldt økonomisk nivå. Men når stridsspørsmålene ikke blir løst i en prosess med bygging av solidaritet, da ligger de der og kan bli utnyttet.

Tenk gjennom spørsmålene jeg har reist så langt:
– Hvordan bryter vi ned delinga innafor bedriften mellom dem som tenker og dem som handler?
– Hva bør gjøres i en arbeiderstyrt bedrift når salget svikter?
– Hvilken rolle skal konkurranse mellom arbeidere i ulike bedrifter innafor arbeiderstyret ha?
– Hvilket ansvar har arbeidere i sjølstyrte bedrifter for de arbeidsløse og de utstøtte?
– I et system med arbeidersjølstyre, hvem tar ansvar for interessene til arbeiderklassen som helhet?
– Skal en tillate at arbeiderstyrte bedrifter går under?

Bortsett fra det første spørsmålet som gjelder gapet mellom eksperter og arbeidere, er de andre variasjoner over et spesielt tema: Hvordan er forholdet mellom en enkelt arbeiderstyrt bedrift og samfunnet som helhet? Disse spørsmålene tar utgangspunkt i premisset om at det er et skille mellom den arbeiderstyrte bedriften og resten av samfunnet. Uheldigvis er det slik at i et samfunn der omtrent 50 prosent av arbeiderklassen er i den uformelle sektoren og anslaget over fattige ligger på opp mot 80 prosent av befolkningen, at det ikke er utenkelig å vente et skille mellom et arbeideraristokrati i spesielle bedrifter og majoriteten av arbeiderklassen. Vi skal heller ikke glemme de problemene som et slikt skille kan føre til.

Men hvis vi ikke tar utgangspunkt i skillet mellom de arbeiderstyrte bedriftene og resten av samfunnet, da kan mange av disse vanskelige spørsmåla fortone seg helt forskjellig. Hvis for eksempel salget i en arbeiderstyrt bedrift faller, da skulle det ikke være sjølsagt at den skulle fortsette å produsere varer som det ikke er etterspørsel etter. Det burde samtidig være mange produkter som bedriften kan produsere og som samfunnet har behov for, og det må være mange behov i lokalsamfunnene som arbeiderne kunne vie oppmerksomhet i stedet for å arbeide i den bedriften. Og samtidig, hvorfor skulle arbeiderne i noen spesielle bedrifter ha noe større ansvar for de arbeidsløse enn samfunnet som helhet? Og skulle ikke interessene til arbeiderklassen
som helhet vedkomme alle arbeidere?

Kort sagt er det brennende spørsmålet: Hvordan unngå problemet som kjennetegnet sjølstyret i Jugoslavia – mangelen på solidaritet innen arbeiderklassen som helhet. Staten kan sjølsagt ta ansvaret for å skattlegge sjølstyrte bedrifter og bruke ressursene til å skape sysselsetting og redusere fattigdom. Men det jugoslaviske eksemplet demonstrerer at hvis arbeiderne tror at de og bare de har retten til inntektene fra deres bedrifter, er det lett å se staten som fjern, ineffektiv og utbyttende.

Og det bringer oss til vårt sjuende spørsmål: Hvordan kan solidaritet mellom arbeiderstyrte bedrifter og samfunnet som helhet bli inkorporert direkte i disse bedriftene?

Er det mulig for arbeiderne å ta behovene til lokalsamfunnene de tilhører inn i sine vurderinger – og ikke bare de nærmeste lokalsamfunn, men også fjernere, forholdsvis vanskeligstilte lokalsamfunn? Det er opplagt at utvikling i den retningen er en prosess. Og det er denne prosessen som den bolivarske grunnloven har som visjon. Slik artikkel 135 påpeker, har ikke bare staten plikt i forhold til samfunnets allmenne velferd. Det fins også «forpliktelser som i kraft av solidaritet, sosialt ansvar og humanitær hjelp, er pålagt private individer i forhold til deres evner.»

Med sin ide om å knytte behovene i lokalsamfunnene, uttrykt i demokratisk lokal planlegging, til mulighetene til sjølstyrende produsenter, gir grunnloven visjon av en alternativ økonomisk modell – kjennetegnet av rettferdighet, likhet, solidaritet, demokrati og sosial ansvarlighet. Ledet av disse idealene i grunnloven foreslår jeg at dere kan unngå mange av de problemene som forvrengte den jugoslaviske modellen – spesielt de som var en følge av at de fokuserte på sjølinteresse framfor interessene til arbeiderklassen som helhet.

 

---

Noter:
1) Micheal A. Lebowitz, Lecciones de la Autogestion Yugoslavia. Oversatt av Chesa Boudin. La Burbuja Editorial, 2005, Caracas, Venezuela.
2) Jose Goricar, Socialist Thought and Practice Beograd 1975, side 92–93.
3) Carlos Tablada, Che Guevara: Economics and Politics in the Transition to Socialism, Pathfinder, Sydney 1989, side 111–12.

«Bare en revolusjon for de grunnleggende behov kan være en radikal revolusjon … Å være radikal er å gripe det grunnleggende. Men for mennesket er det grunnleggende mennesket selv.» Karl Marx (1)

Et spøkelse går omkring i kapitalismen. Bak de økende angrepene på kapitalistisk globalisering og nyliberal økonomisk politikk, er det en antydning om at noe holder på å dø – noe mer enn spesielle former for kapitalisme, noe mer enn dagens fordeling av makt og dominans (som regjeringer som tjener lokale eliter, kapitalister og oligarkier gjerne vil forandre … bare lite grann).

 

Det er naturligvis symptomene på dødssykdom – den skinnhellige aggresjonen til «den største nasjonen» som noensinne bombet jorden, tårene av smeltet is som felles av en natur som er ranet og rasert i jakten på profitt, kappløpet for å kvitte seg med forpliktelser overfor arbeidere og arbeiderne selv, kappløpet mot den bunnen som heter barbari.

Likevel er det et glimt av noe annet. En utfordring til kapitalen som springer ut av menneskers behov. En påstand om at det som virkelig er viktig ikke er at arbeideren er til for å tilfredsstille kapitalens behov for å vokse, men «den omvendte situasjonen, hvor objektiv velstand er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling». (2) Menneskelig utvikling, økningen av menneskets ferdigheter, utvidelsen av menneskets evner – i dag et alternativt «burde
være» til kapitalens, begynner å presentere seg, et «burde være» for en bedre verden. I dag har Marx’ begrep om det «rike mennesket», den «rike individualiteten som er like allsidig i sin produksjon som i sitt forbruk», begynt å komme fram fra de skyggene det var henvist til i det tjuende århundret. (3)

Historiens listighet: En venezuelansk fortelling

Typisk nok for de overraskelsene, den skiftende og slu kursen som historien alltid byr på, har dette spøkelset dukket opp et høyst uforutsigelig sted – i Venezuela. (4) Ikke det at det enorme gapet mellom den prangende velstanden og luksusforbruket til et grunnrenteslukende mindretall på den ene sida, og den overveldende fattigdommen til den store flertall på den andre gjør det usannsynlig at et sted som Venezuela skal si «nei» til status quo. Men å gi et virkelig (snarere enn retorisk) «ja» til en ny logikk for menneskelig utvikling krever mer enn et protesthyl: Det krever en visjon, midlene til å dekke behovene, og det krever makt. Alt dette og mer til trengs hvis dette skal bli et sted hvor man kan skape «sosialismen for det 21. århundret».

Kunne det forutses i et land hvor oljepengene ikke bare har beriket en minoritet, men også bidratt til at industri og landbruk så og si har forsvunnet (og med dem den industrielle arbeiderklassen og småbøndene, det utvalgte folk for det tjuende århundrets sosialisme)? Hvor kombinasjonen av oljedrevne
valutakurser og restrukturering av transnasjonale konsern tynte ikke-oljebasert eksport og smadret den hjemlige produksjonen med billige importvarer? Hvor et stormløp av småbønder til byene – drevet av landmonopolisering, utilstrekkelig infrastruktur inne i landet, og høyere inntekter i byene – skaffet råmaterialet til en arbeiderklasse hvor over 50 prosent jobber i den uformelle sektoren? En oljeøkonomi hvor en stor del av befolkningen, i både formell og uformell sektor, selger hverandre varer som er produsert i utlandet. En oljeøkonomi hvor deler av landet er på samme nivå som for århundrer siden – mangler strøm, innlagt vann, asfalterte veier – og anslagene over fattigdom går opp til 80 prosent. Sosialisme for det 21. århundre i Venezuela?

Oljerikdommen har gjort langt mer enn å deformere den venezuelanske økonomien. I den grad staten har greid å fange internasjonale inntekter i form av oljeinntekter, har den stått over det venezuelanske samfunnet heller enn å hvile på det. Som mottaker av oljepenger (og kilde til det samme for befolkningen), har staten blitt det fremste objekt for attrå. Lokal verdiproduksjon ble underordnet å kapre oljepenger: «I Venezuela har klassekampen vært sentrert rundt staten, med hovedoppmerksomheten ikke rettet mot å tilegne seg lokalt produsert merverdi, men mot å tilegne seg statlig formidlete oljepenger.» (5) En parasittisk kapitalistklasse og en gjennomgående klient- og korrupsjonskultur er et naturlig resultat når jakten på avkastning blir satt så høyt.

Dette var en kultur, ble det sagt, hvor de som kunne stjele mest fra staten ble premiert, hvor «bare plasser meg der pengene er» var refrenget for ekte menn. Siden pengene var i staten, var kontroll over staten – et spørsmål altfor viktig til å overlates til massene – vesentlig: For å sikre dette målet snekret de «demokratiske partiene» sammen en pakt for å sikre at statsmakten, jobber og penger forble i trygge hender, (dvs. deres egne). Og det lutfattige flertallet, «demos»? Litt manna fra oven i gode tider; ellers likegyldighet.

«Hvert minutt blir det født hundrevis av barn i Venezuela, og deres helse settes i fare av mangel på mat og medisiner, mens milliarder stjeles fra den nasjonale rikdommen, og til slutt blir det som er igjen av landet sugd tomt,» skrev Hugo Chávez Frias fra fengselet i 1993. Chávez, en offiser i hæren,
fengslet i 1992 for å ha ledet et opprør mot regimet av «fremmedgjørende politiske løgner» som slavebandt det venezuelanske folket «i demokratiets navn», erklærte at «det er ingen grunn til å tro på en politisk klasse som har vist samfunnet at den overhodet ikke har noen vilje til å skape endringer.»(6)

En deformert økonomi med parasittiske kapitalister, en korrupsjons- og klientkultur, et narredemokrati (naturligvis godkjent av den imperialistiske kolossen i nord) – en så truende himmel klarner ikke uten storm. Og en storm er det Venezuela lenge har behøvd. Mer enn én. En økonomisk revolusjon, en politisk revolusjon, en kulturrevolusjon.

Nyliberalismen og dens misnøye

Selv om det på syttitallet ble snakket mye om å «så med oljen» (dvs. å bruke de høye statlige inntektene i denne perioden med høye oljepriser til å omdanne Venezuela til en moderne økonomi), hadde høyt statlig pengebruk og planer liten virkning. Venezuela forble en oljeeksportør og lite annet. Så da oljeprisene stupte på 1980-tallet (og det skjedde uten tilsvarende nedskjæringer i mønsteret med høyt forbruk av import-varer og høyt statlig pengeforbruk basert på høye oljeinntekter), endte Venezuela opp med massive underskudd i både handel og budsjetter. Landets inter-nasjonale valutareserver var utarmet, og den venezuelanske regjeringen ga etter for den internasjonale kapitalens krav og innførte en nyliberalistisk politikk.

Det er velkjent at de venezuelanske massene i 1989 svarte med et høylytt «Nei!» til prisøkningene som var første del av den nyliberalistiske pakken. Som det så ofte skjer hadde likevel dette spontane utbruddet, «Caracazo», tross mye larm og vrede, liten virkelig betydning. Nyliberalismen fortsatte på nittitallet med privatiseringer og nedskjæringer, og det nasjonaliserte oljeselskapet PDVSA utførte det kunststykket å få statlige oljeinntekter til å forsvinne (gjennom overføringspriser) samtidig som det ønsket internasjonale oljeselskaper velkommen tilbake til Venezuelas oljefelt.

Faktisk var den eneste varige virkningen av Caracazoen at den brutale undertrykkingen av protesten førte til den militære oppstanden i 1992. Ikke fordi selve oppstanden lyktes, men fordi dens leder Hugo Chávez sto fram som en populær leder, avviste nyliberalismen og lovet å bringe ekte demokrati til Venezuela, et demokrati som gikk mye lenger enn parlamentarisk demokrati. Heller enn å dysse det venezuelanske folket i søvn for så å slavebinde dem ved å gjøre selve handlingen å avgi stemme «til demokratiets begynnelse og slutt», skrev Chávez i 1993 at «det suverene folket må omdanne seg til maktas objekt og subjekt. Dette valget er ikke forhandlingstema for revolusjonære.» (7)

Starten på kampen for demokrati

Chavéz ble valgt til president i 1998 og sammenkalte straks en grunnlovgivende forsamling for å nyskrive Venezuelas grunnlov. I 2000 hadde Venezuela et nytt navn (Den bolivarske republikken Venezuela), en ny grunnlov (Den bolivarske grunnlov), og en ny nasjonalforsamling og president valgt under den grunnloven.

Dette var en grunnlov som igjen og igjen kommer tilbake til temaet om menneskelig utvikling som målet, som la vekt på viktigheten av verdighet og solidaritet for å kunne virkeliggjøre menneskets muligheter og som inneholder tanken om en menneskelig familie – en familie hvor forholdene er basert på
«likhet i rettigheter og plikter, solidaritet, felles innsats, gjensidig forståelse og gjengjeldt respekt.» Den skuer mot et samfunn med «forpliktelser som i kraft av solidaritet, sosialt ansvar og humanitær hjelp, er pålagt private individer i forhold til deres evner.»

Her var også en visjon om det nye bolivarske subjektet som skaper seg selv – både i politikken («folkets deltakelse i å utforme, gjennomføre og kontrollere styringen av offentlige saker er den nødvendige metoden får å oppnå den deltakelsen som kan sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt») og på det økonomiske feltet («sjølstyre, samstyre, kooperativer av alle typer, inkludert de finansielle, sparefond, lokale fellesskap og andre former for forbund styrt av verdiene i gjensidig samarbeid og solidaritet»). Dette er en grunnlov som krever et «demokratisk, deltagende og protagonisisk» * samfunn, en grunnlov hvis premiss er at den fulle utviklingen av mennesker som subjekter er basert på deres «aktive, bevisste og felles deltagelse i den samfunnsmessige omdanningsprosessen som ligger i de verdiene som er en del av den nasjonale identiteten».

Dette er ikke kapitalens språk, eller dens logikk. Gjennom hele grunnloven går denne røde tråden bygget på logikken til menneskets behov, aktivitet og utvikling. Så var dette en anti-kapitalistisk grunnlov? En grunnlov for sosialismen i det 21. århundre?

Ikke helt. Selv om den bolivarske grunnloven ikke sier noe om kapitalismen som sådan, inneholder den viktige elementer som støtter opp om kapitalismen: Den garanterer retten til eiendom (artikkel 115), gir privat initiativ en rolle i å skape vekst og arbeid (artikkel 299), ber staten oppmuntre
privat initiativ (artikkel 112), forankrer kravet om at budsjettet må balansere (over flere år) i grunnloven, og gir den venezuelanske sentralbanken selvstendighet til å utforme og iverksette valutapolitikken (artiklene 311 og 318).

Så, en grunnlov som er ganske positiv til kapitalismen (og faktisk til deler av den nyliberale «Washington-konsensus»), og på en den andre siden inneholder et undergravende element (fokuset på menneskelig utvikling og et «demokratisk, deltagende og protagonistisk samfunn») hvor folket skal være «maktas objekt og subjekt». Men bør vi være overrasket over at det samtidig finnes to tilsynelatende motstridende tendenser i dette dokumentet?

Tvert imot bør vi innse at den bolivarske grunnloven representerer et bilde av maktbalansen på den tiden. På dette viset kan den inneholde motstridende eller gjensidig utelukkende elementer – på en side støtte til kapitalens logikk, på den andre det undergravende fokus på menneskelig utvikling og revolusjonær praksis. Selv om denne konkrete kombinasjonen var i overensstemmelse med Chávez opprinnelige tro på at en tredje vei mellom kapitalisme og sosialisme var mulig, var og er det avgjørende spørsmål hvilket element som vil seire.

Styre økonomien

Hvis vi ser på den opprinnelige retningen til økonomien, slik den er nedfelt i den nasjonale utviklingsplanen for 2001–2007, er den dominerende tendensen klar. Venezuela trenger en mer mangfoldig økonomi; det må oppnå økonomisk balanse, komme vekk fra den overveldende avhengigheten av olje og sette fart på utviklingen av sektorer som landbruk og industri til å dekke både lokale og internasjonale markeder. Og planen foreslår at dette skal oppnås ved å bygge på privat initiativ og investeringer, med statens tilstedeværelse i strategiske industrier. I tillegg skulle det utvikles en «sosial økonomi», en «alternativ og supplerende vei» til den private sektor og offentlig sektor, som skulle bestå av familiebedrifter, kooperativer og sjølstyrte mikrobedrifter.

Oppfatningen av økonomien her skiller seg klart fra den nyliberale modellen. Planen avviste den nyliberale dyrkningen av markedet, avviste privatisering av olje og andre statlige industrier og var bestemt på å bruke staten aktivt. Men det var ikke en avvisning av kapitalismen.

Faktisk var det slående hvor liten rolle som var tiltenkt de sjølstyrte og kooperative aktivitetene som skulle gjøre «den fullstendige utviklingen, både individuelt og kollektivt» av folk mulig. Enhetene i den tiltenkte sosiale økonomien var små – de skulle oppmuntres gjennom demokratisering av kapital, opplæring og mikrofinansiering fra institusjoner som Kvinnenes Utviklingsbank. Ved å redusere reguleringer og skattebyrde (en velkjent nyliberal løsning) og ved å tilby opplæring, kunne den uformelle sektoren bli en del av den sosiale økonomien; det er nødvendig, hevdet planen, å «gjøre uformelle arbeidere til små ledere». Statens mål her skulle være «å skape en ny lederklasse».

Men den sosiale økonomien var ikke planens kjerne. Det virkelige fokuset for forslaget var å oppmuntre privat kapital, både innenlandsk og utenlandsk. Staten måtte skape mer gunstige vilkår for investeringer: Utvikle økonomisk stabilitet, oppmuntre etablering av produksjonskjeder for å utnytte naturlige ressurser, etablere frihandelssoner, markedsføre børsen for å «skape en økende demokratisering av manager-kapitalismen», stabilisere valuta og vekslingsrater, og generelt utvikle «en tillitbyggende atmosfære for utenlandske investeringer i landet».

Et alternativ til nyliberalismen, men definitivt ikke et anti-kapitalistisk alternativ. Det er helt klart ut fra det teoretiske grunnlaget som inspirerte dette alternativet, Osvaldo Sunkels Utvikling innenfra: Mot en nystrukturell tilnærming for Latin-Amerika, et kollektivt verk av latinamerikanske økonomer. Nystrukturalismen, forklarte Sunkel, «oppsto som et teoretisk alternativ til ortodokse nykonservative justeringsprogrammer», og beskrev de fremste kildene til Latin-Amerikas underutvikling som «indre, strukturelle faktorer». (8) Nettopp fordi disse problemene var dyptgående, langt utover
mulighetene for løsninger ved hjelp av marginale justeringer, var det behov for at staten skulle spille en aktiv og dynamisk rolle.

Men dette skulle ikke gjøres ved å se innover, «erstatte tidligere importerte varer med lokalt produserte varer» (som tidligere strukturalister hadde lagt vekt på). For det første hadde den strategien «mislykkes i å skape en moderne og konkurransedyktig entreprenørklasse». (9) Isteden skulle statens
innretting i den nye strukturalismen være å skape et grunnlag for utvikling innenfra ved å mobilisere hjemlige ressurser og fjerne hindringer for at de kunne kombineres effektivt. I denne strategien for «hjemmemarkedsbasert utvikling» skulle den aktive staten drive forsyningssiden – ikke som entreprenør men som tilrettelegger, korrigere når markedet sviktet og oppmuntre utviklingen av teknologi, produktivitetsvekst og akkumulering.

Dette var en industristrategi Sunkel mente skulle begynne ved å «etablere de industrier som anses som de nødvendige støttepillarene for å skape det vi i dag ville kalle en grunnleggende hjemmemarkedsbasert kjerne for industrialisering, akkumulasjon, for å skape og spre teknologisk fremskritt og øke produktiviteten». (10) Målsettingen skulle være å oppnå «dynamiske komparative fortrinn» som ville la nasjonale sektorer ikke bare tjene hjemmemarkedet, men også søke «nye former for å trenge inn i en vanskelig men ikke ugjennomtrengelig internasjonal sammenheng».

Dette var helt tydelig en avvisning av nyliberalismen. Likevel, mens Sunkel og hans kolleger anstrengte seg for å legge vekt på kontinuiteten med de opprinnelige strukturalistiske argumentene, lå et konkret eksempel under mye av deres tilnærming – balanseringen av utviklingsstrategi og marked ved hjelp av staten i de øst-asiatiske erfaringene. Nystrukturalistene så på hvordan Japan og Sør-Korea brukte staten for å assimilere teknologi og koordinere
beslutninger – sågar for å skape «en hjemmemarkedsbasert mekanisme for akkumulasjon og teknologisk utvikling» – som Latin-Amerikas alternativ til nyliberalisme. Boka konkluderer med å bemerke at den balansen mellom stat og marked som den latinamerikanske nystrukturalismen foreslår «passende kan beskrives som en «regjeringsstøttet, fritt marked-strategi». (11)

Det er vanskelig å overvurdere betydningen av Sunkels bok i utviklingen av den økonomiske politiske retningen til den nye venezuelanske regjeringen. Det konstante fokuset på «hjemmemarkedsbasert utvikling» i Venezuela kommer herfra: Chávez leste boken mens han var i fengsel, og har støtt oppfordret til at den blir lest i skoler, departementer og foretak – nettopp fordi den bryter så radikalt med den nyliberale modellen. Utvikling innenfra, understreker han, bygger på potensialet innenfra.

Men mens de østasiatiske eksemplene på hjemmemarkedsbasert utvikling trakk veksler på sterke kapitalistiske konglomerater (keiretsu, chaebol o.l.), som staten kunne samarbeide med, hadde Venezuela en parasittisk, grunnrentesøkende kapitalistklasse. Potensialet for utvikling innenfra og de elementene som kunne mobiliseres (og som burde mobiliseres) var klart forskjellige.

Å etablere forutsetningene for endringer

Den bolivarske republikken Venezuela fikk en ny grunnlov i 1999, men det er ikke det samme som å forandre virkeligheten. Fortsatt fantes den enorme fattigdommen, arbeidsløsheten og den skjulte arbeidsløsheten i den uformelle sektoren (mye av den er rett og slett reservearmeen av arbeidskraft), og oppsamlet sosial gjeld. Nå hadde massene av utbyttede og utstøtte håp og forventninger, skapt av den grunnloven som lovet verdighet, sosial rettferdighet og et protagonistisk demokrati hvor massene skulle være maktens subjekt.

Men en forutsetning for å oppfylle de forventningene var at lover som legemliggjorde grunnlovens mål måtte vedtas og at penger til programmer (både økonomiske og sosiale) måtte være tilgjengelige. Regjeringen hadde begynt å gjøre noen endringer – å etablere institusjoner som Kvinnenes Utviklingsbank for å hjelpe utviklingen av den sosiale økonomien, mobilisere hæren (gjennom Plan Bolivar) til å tilby sosiale programmer og støtte for de fattige, og flytte midler til utdannelsessektoren for å øke antall barn som fikk skolegang. Det var imidlertid grenser for hvor mye penger som var tilgjengelig, tross Venezuelas oljerikdommer.

En ting var at oljeprisene hadde stupt, i stor grad som et resultat av å ikke ta hensyn til Opecs kvoter (en prosess hvor PDVSA, Venezuelas nasjonaliserte oljeselskap, hadde spilt en ledende rolle). Videre hadde PSVDA – fast bestemt på at oljeinntektene tilhørte dem og ikke skulle sløses bort av den venezuelanske staten, greid å gjemme bort sine midler på steder hvor det ikke gikk å få tak i dem. Slik kom Chávez-regjeringen umiddelbart i konflikt med «staten i staten» både når det gjaldt å styrke OPEC (som var i motsetning til PSVDA-ledelsens politikk om størst mulig produksjon og i motsetning til det internasjonale energibyrået IEA, organisasjonen av oljeforbrukende land), og også når det gjaldt å endre forholdet mellom staten og PSVDA i forhold til oljeinntekter.

Den første av disse kampene var relativt enkel å vinne: Gjennom statsbesøk til OPEC-land gikk Chávez i spissen for å styrke OPEC og dermed oljeprisene. Dette krevde imidlertid nye lover (og endring av langsiktige avtaler med utenlandske oljeselskaper). En ny lov som gjeninnførte produksjonsavgifter på olje, hydrokarbonskatten, ble en av de kontroversielle 49 lovene Chávez innførte i november 2001. Selv om denne loven bare gjaldt ny oljeproduksjon, viste den klart hvilken retning regjeringen gikk i.

I november 2000, med åpenbare problemer med å få lovgivning gjennom i nasjonalforsamlingen, fikk Chávez fullmakt i et år (som både han og tidligere presidenter hadde fått før) til å innføre fullmaktslover som gjaldt i ett år på spesifiserte områder. Og deretter, i november 2001, ble de 49 lovene – inkludert lover som angikk kooperativer, mikrofinansiering, jordreform, fiskerier og olje, proklamert. Og opposisjonen – ledet av kapitalen – økte umiddelbart sine angrep på regjeringen.

Men hva var det kapitalen konkret avviste? Sett hver for seg var disse lovene definitivt ikke sosialistiske tiltak, i motsetning til forsøk på å reformere den venezuelanske kapitalismen. Tiltak for å støtte kooperativer, gjøre mikrofinansiering tilgjengelig og skaffe staten større inntekter fra oljen – dette er
ikke angrep på kapitalismen. Selv loven som eksproprierte jord fra storgodsene for å fordele den til fattigbøndene var ikke et angrep på kapitalismen som sådan (i motsetning til «føydalismen»).

Kapitalismen i Venezuela kunne tatt disse reformene opp i seg, og dermed brakt mer stabilitet til et ustabil samfunn. Men helheten er større enn summen av delene hver for seg. Som en pakke var disse nye lovene – rettet inn mot å tilfredsstille menneskelige behov og integrert gjennom denne spesifikke ideologien – et angrep på kapitalen som sådan. Og kapitalen oppfattet det. Både de lokale kapitalistene og imperialismen, med sin spesielle interesse for finanskapitalens fortsatte herredømme og den tidligere utviklingen mot privatisering av oljeindustrien, forsto at denne pakken med reformer
representerte at det (implisitt og eksplisitt) var lagt frem et alternativ, heller enn bare isolerte endringer.

Og det forsto også de bolivarskesirkler, organisasjonene av støttespillere som Chávez ba om i juni og tok i ed i løpet av desember 2001. Begge sider fattet betydningen av de 49 lovene bedre enn diverse venstrister med sine revolusjonære sjekklister, som bare så en serie tiltak med kjennetegnene
til borgerlige reformer. Pakken med lover organiserte både motstanderne og tilhengerne av regjeringen.

Så da oligarkiet, med aktiv støtte fra imperialismen, fjernet Chávez ved et kupp i april 2002, hadde massene en grunnorganisasjon som kunne mobilisere dem. To dager etter at det begynte ble kuppet slått tilbake som et resultat av den mobiliseringen, og av at de militære i overveldende grad støttet den bolivarske grunnloven.

Sverdet i den sosiale revolusjonens hånd

«Sporadiske slaveeieroppstander» avbryter arbeidet til det fredelige fremskrittet, men, kommenterte Marx, de «bare akselererer bevegelsen, ved å legge sverdet i hendene på den sosiale revolusjonen». (12)

Men at aprilkuppet ble knust la ikke sverdet i hendene på den bolivarskerevolusjonen. Tvert imot, Chávez, som var usikker på hvor stor støtte han hadde, spesielt innenfor de militæres rekker – gikk meget forsiktig frem. Han erstattet sine økonomisministere med folk som ble sett som akseptable for kapitalen, og gjeninnsatte en person som ble sett på som en konsensus-kandidat som sjef for PDVSA. Kapitalen beholdt alle sine maktposisjoner – sin overveldende dominans i massemedia, sin styrke i enkelte sektorer som næringsmiddelindustri og distribusjon, sin organisatoriske del Fedecamaras (Foreningen av handelskamre i Venezuela) (og deres partner i CTV, fagorganisasjonen som opposisjonen dominerer), så vel som sine særs viktige allierte som kontrollerte ledelsen for PDVSA.

Dette var imidlertid ikke en situasjon som kunne bestå. Ikke hvis løftene som var blitt gitt til de nå vekkede massene skulle holdes. Det ville ikke være mulig uten å reversere politikken den eksisterende oljeledelsen førte. Dessuten hadde opposisjonen, selv om den beholdt sin økonomiske makt, ikke lykkes i sitt mål om å kvitte seg med Chávez og reversere den nye politikken som var innført. Så situasjonen var grunnleggende ustabil. Etter fortsatt agitasjon, handlet kapitalen igjen tidlig i desember i et forsøk på å felle regjeringen gjennom general-lockout (støttet av sin klient-fagorganisasjon). Denne gangen ble angrepet rettet mot oljeselskapet; målet var å avskjære alle regjeringens inntekter, og de forventet at Chávez ville være felt før jul.

Men som i april undervurderte kapitalen fullstendig folkets og hærens støtte til den bolivarskerevolusjonen og dens løfter. På tross av at industrien ble forlatt og direkte sabotasje fra oljeselskapets teknikere, greide produksjonsarbeiderne, sammen med pensjonerte teknikere og med støtte fra hæren, å holde oljestrømmen i gang. General-lockouten som kapitalen innførte tvang regjeringen til å handle for å overleve; i møte med for eksempel stengte butikker brukte regjeringen hæren til å skape sin egen matvareforsyning gjennom import og ved å skape nye distribusjonskanaler. Hele tiden organiserte folk seg nedenfra – gjenåpnet stengte skoler, distribuerte bensin og forsvarte bensinstasjoner.

I denne prosessen sto nye krefter frem – den positive middelklassen og den organiserte arbeiderklassen. Ikke bare arbeiderne i oljesektoren som holdt PDVSA gående, men også fagforeninger i flere sektorer (stål, tunnelbanen med flere), som nektet å finne seg i lockouten, avviste politikken til CTV og dermed skapte et grunnlag for en ny landsorganisasjon. Mange firmaer som ble stengt ble overtatt av arbeiderne (som for eksempel Sheraton Hotel i delstaten Vargas), som holdt firmaene i gang.

På tross av utstrakt nød, enorme skader på økonomien, ikke minst på grunn av den saboterte oljeindustrien, og generelt bråk og uro, led kapitalens lockout nederlag etter flere måneder. Dette var ikke som de få dagene under aprilkuppet. Dette var måneder med daglig kamp, og denne kampen ble vunnet av massene, som var rede til å kjempe for det de så som sin regjering og som forvandlet seg selv samtidig som de forvandlet sine vilkår.

Slaveeiernes oppstand hadde lagt sverdet i massenes hender. Og denne gangen svarte regjeringen uten noe forsøk på forsoning. Atten tusen PDSVA-managere og teknisk personell som hadde forsøkt å velte regjeringen – omtrent 40 prosent av de ansatte – ble avskjediget. Staten i staten ble oppløst. Venezuelansk kapital hadde brukt sitt hovedvåpen, kapitalstreiken, og tapt; med det var den økonomiske trusselen borte. I april 2003 feiret regjeringen årsdagen for kuppet, og at det ble slått ned, med et internasjonalt solidaritetsmøte. Like etter gjeninnsatte Chávez planleggingsminister Jorge Giordani (som hadde blitt fjernet etter kuppet) og erklærte, «Vi tar offensiven igjen».

Nå, som statens inntekter begynte å bedre seg i resten av 2003, begynte regjeringen en politikk som var implisitt i en grunnlov orientert mot utviklingen av menneskelig potensiale: Den tok inntektene fra oljen og «sådde» dem i de grunnleggende forutsetningene for menneskelig utvikling – utdanning og helse. Barrio Adentro, programmet som bringer kubanske leger til de fattigste nabolagene, begynte i april 2003 og ble utvidet til hele landet seks måneder senere. Oppdrag Robinson, det grunnleggende alfabetiseringsprogrammet, begynte i juli og ble fulgt av en hel rekke andre utdanningsprogrammer (så mange at det kunne sies et år senere at halve befolkningen deltok i utdanningsprogrammer). Oppdrag Mercal, som bygde på regjeringens distribusjon av mat under lockouten, ble etablert tidlig i 2004, og brakte de fattige betydelig subsidiert mat.

Mens disse programmene begynte den viktige prosessen med å takle den sosiale gjelden som var en arv fra tidligere regjeringer (og viste seg å være helt nødvendig for å sikre støtten Chávez fikk fra de fattige i folkeavstemningen om tilbakekalling i august 2004), var de bare en begynnelse. For spørsmålet gjenstod – hvordan skulle folk overleve? Hva slags jobber fantes for de utbyttede og utstøtte når de hadde fullført utdanningsprogrammene? Hvordan ville det være i forhold til kursen som ble staket ut iden nasjonale planen for 2001–2007?

Radikal nasjonal økonomisk utvikling

Ingen realistisk debatt om en ønskelig utviklingsvei for Venezuela (kapitalistisk, sosialistisk eller tredje vei) er mulig uten å ta utgangspunkt i venezuelanernes virkelige behov. Flertallets grunnleggende behov for mat, helsestell, utdanning, boliger og infrastruktur for disse, er enorm. Om disse behovene blir dekket er i stor grad målet som venezuelanerne vil dømme den bolivarskerevolusjonen etter. Kapitalismen sviktet dem, men den nystrukturalistiske alternativet som Sunkel og hans kolleger foreslo, var ikke en løsning for venezuelansk utvikling.

Ikke bare manglet Venezuela Japans og Sør-Koreas særskilte kapitalistiske institusjoner, men det manglet også den relative inntektslikhet de hadde oppnådd som et resultat av jordreform og investering i utdanning. Isteden hadde Venezuela fattigdom, en enorm uformell sektor og en diger sosial gjeld. Videre hadde det ett svært viktig, «indre» behov: I et land som hadde endt opp med å importere 70 % av maten de trengte, var den bolivarskerevolusjonen forpliktet til å utvikle «matsuverenitet», å «garantere befolkningen en sikker matforsyning» (slik det står i grunnloven), og utvikle institusjonene, infrastrukturen, opplæringen og den tekniske assistansen som trengs både for å utvikle matproduksjonen og fremme utvikling i landbruksdistriktene.

Men utvikling innenfra, utvikling som stammer innenfra, var en passende tilnærming for Venezuela. Likevel betydde Venezuelas særskilte behov og forhold at det måtte finne opp heller enn kopiere, at det måtte utvikle sin egen definisjon av hjemmemarkedsbasert utvikling.

Fokuset på hjemmemarkedsbasert utvikling begynte i ganske beskjeden skala, gitt de begrensede ressursene som var tilgjengelig. Grunnlag for hjemmemarkedsbasert utvikling, som integrerte nye prosjekter i særskilte soner hvor de kunne få teknisk og finansiell rådgivning, var et program for bærekraftig utvikling av landbruket basert på lokalsamfunnene. Støtten til disse nye prosjektene og utviklingen av konseptet om sosialøkonomi fra Departementet for sosialøkonomi (senere delt i Banken for sosial og økonomisk utvikling og et nytt departement for folkelig økonomi) var innledende trinn i denne prosessen.

I mars 2004 ble et langt mer ambisiøst program startet, Mission Vuelvan Caras (Snu ansiktene deres). Problemet regjeringen umiddelbart sto overfor var hva man skulle gjøre med de utslåtte når de var ferdige med de forskjellige utdanningsprogrammene. De ville opplagt ha høye forventninger. Hvordan kunne deres økte selvtillit og følelse av verdighet bli tatt vare på, istedenfor å skuffe dem? Drevet frem av arbeidsministeren, Maria Cristina Iglesias, begynte Vuelvan Caras med å rekruttere en million mennesker til det nye programmet fra utviklingstiltakene. Men dette var uttrykkelig ikke ment som et sysselsettings-program – det var langt mer. Målet var snarere å begynne å omforme Venezuela økonomisk, politisk og kulturelt gjennom å fokusere på nasjonal økonomisk utvikling.

Ut fra landets umiddelbare behov la Vuelvan Caras vekt på utviklingen av landbruket. Femti prosent av stipendene for programmet gikk til opplæring i landbrukssektoren, og ytterligere 30 prosent til industriell aktivitet (med vekt på næringsmiddelindustri og produksjon av klær og sko); de siste tjue prosentene fordelte seg på turisme (10 %), infrastruktur (5 %) og tjenester (5 %). Det tydelige konseptet var å la menneskene utvikle nye evner og ferdigheter – «utdanning og arbeid» ble konstant framhevet som kjernen i prosessen for nasjonal økonomisk utvikling.

Men å skape nye menneskelige subjekter ville ikke la seg gjøre bare gjennom opplæring i ferdigheter. Helt fra starten fokuserte Vuelvan Caras på å forberede folk til nye produksjonsforhold gjennom kurs i samarbeid og sjølstyring. Å angripe skillet mellom dem som tenker og dem som handler, avvise lønnsarbeid som sådan og legge vekt på kollektiv eiendom var alt sammen vesentlige deler av denne prosessen.

Løftet var at de som ble uteksaminert fra Vuelvan Caras og startet kooperativer, skulle få fordelaktig behandling med lån og teknisk støtte fra staten (inkludert produksjonsmidler, som traktorer). Alt dette var i overensstemmelse med de avsnittene i den bolivarskegrunnloven som krevde at staten skulle oppmuntre kooperativer og sammenslutninger med kollektivt eierskap. Utvikling av produktiv virksomhet under disse nye forholdene var akkurat det som skjedde: Mens det bare fantes 762 kooperativer da Chávez først ble valgt i 1998, var det i august 2005 nesten 84 000 kollektiver med nærmere en million medlemmer.

For å oppsummere: Det som var karakteristisk for Vuelvan Caras var ikke bare et program for nasjonal økonomisk utvikling; men det var alltid en særskilt kombinasjon av nasjonal økonomisk utvikling og sosialøkonomien. Dette konseptet om den sosiale økonomien, som har en slik framtredende plass i grunnloven (med dens vekt på sjølstyre, fellesstyre og kooperativer som de formene som tillater mennesker å utvikle seg), var ikke statisk – de fortsatte å utvikle seg, beveget seg mer og mer fra et komplement til et alternativ til kapitalens logikk.

I sitt tv-program Alo Presidente 14. september 2003, som var viet den sosiale økonomien, erklærte president Chávez at «kapitalens logikk er en pervers logikk». Den bryr seg ikke om, fortsatte han, at den ødelegger elvene og Maracaibo-sjøen. Den bryr seg ikke om at den nekter barn utdanning og setter dem i arbeid, om at arbeiderne sulter og barna deres er feilernært. Den er ikke interessert i arbeidsulykker, i om arbeiderne har noe å spise, om de har boliger, hvor de sover, om de har skoler, om de får legehjelp hvis de blir syke, eller om de får pensjon når de blir gamle. «Nei. Kapitalens logikk bryr seg ikke om dette i det hele tatt, den er djevelsk, den er pervers.»

Sammenlign det med den sosiale økonomien. Hva er dens logikk? «Den sosiale økonomien baserer sin logikk på mennesket, på arbeide, det vil si på arbeideren og arbeiderens familie, det vil si, på mennesket.» Denne sosiale økonomien fokuserer ikke på økonomisk vinning, på bytte-verdier; isteden er det slik at «den sosiale økonomien skaper i hovedsak bruksverdi». Dens formål er «å skape den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet».

Så dette er bakgrunnen for Vuelvan Caras. Dets kombinasjon av utdanning og arbeid la vekt på alternativet til kapitalens logikk, logikken til den sosiale økonomien som er menneskets logikk. Slik ble nasjonal økonomisk utvikling i Venezuela uttrykkelig forstått som menneskelig utvikling – virkelig utvikling innenfra. Arbeid og utdanning var en prosess for å utvikle menneskelige evner, og forstås faktisk best som «radikal nasjonal økonomisk utvikling», fordi det går til det grunnleggende, som er mennesker.

Og denne radikale nasjonale økonomiske utviklingen ble videre forstått som en radikal forvandling av produksjonsforholdene i samfunnet. Med de nye forholdene basert på prinsippene om samarbeid, solidaritet, protagonistisk demokrati og kollektiv eiendom, kunne fattigdommen overvinnes. Du kan ikke få slutt på fattigdommen, gjentok Chávez regelmessig, uten å gi de fattige makt.

Det voksende antallet venezuelanere i kooperativer viser at folk reagerte på mulighetene og insentivene det nye programmet tilbød. Men hvor mye av et alternativ til kapitalismen kunne dette gi? De nye kooperativene fostret og oppmuntret av Vuelvan Caras var ment å være små, (iallfall i starten) de ville neppe bli store kilder til akkumulering og vekst.

Likevel var de en miniatyr av et alternativ til kapitalismen – et som viste hjertet til den bolivarskerevolusjonen og demonstrerte at regjeringen fortsatt var bestemt på å oppfylle grunnlovens løfter.

Mens vi venter på venstresida: Den organiserte arbeiderklassens bevegelse

Ingen som har sett demonstrasjonene, møtene hvor Chávez taler og organisert aktivitet i Barrioen, kan ha unngått å se at de mest brennende tilhengerne av den bolivarskerevolusjonen har vært de fattige (og spesielt kvinnene). De forsto tidlig at dette var deres revolusjon, og de har vært de fremste deltakerne i utviklingsprogrammene. På den andre siden har den tradisjonelle, organiserte arbeiderklassen vært (og så langt fortsetter den med det) mindre engasjert i denne revolusjonen. Ikke bare ble industriarbeiderne marginalisert av oppløsningen av den venezuelanske økonomien, og undertrykt av arbeidsgivernes motstand mot fagorganisering, men den dominerende stemmen til organiserte arbeidere i allmennhet var CTV, landsorganisasjonen som var kontrollert av det gamle sosialdemokratiske partiet, som motarbeidet valget av og regjeringen til Chávez. Selv om det var opposisjon mot mangelen på demokrati, korrupsjonen og CTVs støtte til nyliberalismen, var det først under sjefenes lockout i 2002–2003 at denne opposisjonen utkrystalliserte seg i form av et åpent brudd med CTVs støtte til arbeidsgiverne. «Det er som om den industriarbeiderklassen har sovet», kommenterte Nora Castañeda, sjefen for Kvinnenes Utviklingsbank. Nå viste oljearbeiderne og arbeidere i flere andre sektorer at de hadde makt til å holde bedriftene sine i gang. «Fra dette øyeblikket av begynte industriarbeiderklassen i Venezuela å spille en ganske annen rolle.» (13)

Stemningen var preget av selvtillit blant arbeiderne, tydeligst blant oljearbeiderne, som skrøt av at ikke bare hadde de drevet selskapet bra, men de hadde redusert produksjonskostnadene betydelig (uten all den ekstra bagasjen). På arbeidsplass etter arbeidsplass snakket arbeiderne om sjølstyre og samstyre, om å overta og drive firmaene som kooperativer. Trusselen om en kapitalstreik var borte – heller enn å gi seg var arbeiderne klare til å overta.

I april 2003 begynte prosessen med å skape en ny landsorganisasjon, og den organisasjonen, den Nasjonale arbeiderforbundet, holdt sin første kongress i begynnelsen av august, noe som samlet mer enn 1300 registrerte deltakere som representerte 120 fagforeninger og 25 regionale sammenslutninger. Fra dette møtet kom et klart krav om å omdanne «det kapitalistiske samfunnet til et sjølstyresamfunn», om en «ny modell for antikapitalistisk og autonom utvikling som frigjør mennesket fra klasseutbytting, undertrykking, diskriminering og utstøting». Det var også konkrete krav, inkludert «Nasjonaliser bankene! Overta bedrifter som har lagt ned og la arbeiderne drive dem i stedet!» og «Skap nye bedrifter under arbeiderkontroll!».

Å overta bedrifter som har lagt ned var definitivt ikke noe abstrakt krav. Mange selskaper hadde svekket seg fatalt under lockouten, som bare skulle vare noen uker, og så lagt ned bedriften (mens de skyldte arbeiderne solid etterbetaling av lønn). Venepal, en papirprodusent i Carabobo, hadde for eksempel stengt dørene en måned tidligere, i juli; arbeidernes svar var å okkupere bedriften og drive den under arbeiderkontroll i 77 dager (med støtte fra lokalsamfunnet og kommanderende offiser i den lokale garnisonen). Selv om arbeiderne ba regjeringen overta selskapet og overføre det til et arbeiderkooperativ, gjenopptok selskapet driften senere, ved hjelp av rimelige kreditter fra myndighetene.

Men det varte ikke lenge. Etter å ha blitt lagt ned igjen i september 2004 og blitt okkupert igjen, ble Venepal den første privateide bedriften som regjeringen overtok i samfunnets interesse. I januar 2005 ble Venepal til Invepal, en bedrift eid 51 prosent av staten og 49 prosent av et arbeiderkooperativ. Slik begynte en av formene for venezuelansk samstyre.

Gitt grunnlovens støtte til samstyre, sjølstyre og protagonisme generelt, så vel som Chávez vektlegging av behovet for nye produksjonsforhold, var det naturlig at de organiserte arbeiderne tok opp de samme temaene. Tross alt, hvis protagonisme er nødvendig for å utvikle menneskets ferdigheter og utvikle menneskelige produksjonsforhold, er det ikke da nødvendig i industribedrifter? Hvis kapitalens logikk er en pervers logikk, er den ikke da pervers over alt?

Entusiasmen for arbeiderstyre var til å ta og føle på under solidaritetsmøtene i april 2004. I tillegg til å diskutere hva som kunne læres fra de jugoslaviske eksperimentene med sjølstyrte bedrifter, diskuterte arbeiderpanelene konkrete kamper for arbeiderkontroll i Venezuela. Arbeidernes retning var tydelig, spesielt i presentasjonen fra «rettledningskomiteene» i oljeselskapet PDVSA, en bevegelse fra gulvet basert på erfaringene arbeiderne hadde gjort da de
styrte PDVSA (og langt unna de to fagforeningslederne som var utnevnt til medlemmer av PDVSAs styre).

Den samme entusiasmen og sjøltilliten var tydelig i arbeidernes paneler under solidaritetsmøtene i april 2005, spesielt nå som Chávez i forbindelse med overtakelsen av Venepal hadde gjentatt at nedlagte eller forlatte fabrikker ville bli overtatt. «Jeg inviterer arbeidernes ledere til å følge denne veien», sa han, og oppmuntret klart til lignende initiativer i andre nedlagte bedrifter. En besluttsom stemning ble ytterligeforsterket av andre erfaringer – prosessen med samstyre som startet i april 2003 i de statlige strømdistributørfirmaene (CADAFE og CADELA), hvor arbeidernes bevissthet hadde blitt høynet av kampen mot privatiseringer, og det nye eksempelet med ALCASA, den statlige aluminiumsfabrikken som skulle reorganiseres som samstyrt bedrift etter initiativ fra regjeringen. Kombinasjonen av disse erfaringene tydet på at noe nytt var i ferd med å fødes.

Møtene konkluderte med at samstyre av produksjonen var nødvendig for å garantere og konsolidere den bolivarskerevolusjonen, at det var avgjørende for å høyne bevisstheten blant arbeiderne, og at dets mål var «å rive ned kapitalismens eiendoms- og produksjonsforhold, og å erstatte dem med andre hvor arbeidet er privilegert framfor kapitalen». Slik oppfordret de som var tilstede regjeringen til å «fortsette med sin tidsplan for å bringe statlige bedrifter inn i denne prosessen», og å fortsette den prosessen som var begynt med Venepal. «Prinsippet som skal lede arbeiderstyring og samstyring», konkluderte de, «må være: Makt til arbeiderne og folket!» To uker senere, på 1. mai, marsjerte masser av arbeidere med ropene «uten samstyre er det ingen revolusjon», og hovedslagordene for feiringen, som ble organisert av UNT, var «samstyre er revolusjon» og «venezuelanske arbeidere bygger den bolivarske sosialismen».

Ti måneder senere (når dette skrives), virker det som denne utviklingen har stoppet opp. Rettledningskomiteene ved PDVSA finnes i praksis ikke lenger, det er betydelige problemer ved CADAFE rundt spørsmålet om det skal være samstyre eller et skinn av det, og på tross av at UNT har registrert 800 nedlagte bedrifter som burde overtas (og oppmuntring fra regjeringsmedlemmer om at arbeiderne bør ta initiativet), er det bare noen få private bedrifter som har gått samme vei som Venepal (Invepal).

Hvis arbeiderstyre er en nødvendig forutsetning for konsolideringen av den bolivarske revolusjonen og bygging av sosialismen for det 21. århundre, så er denne tida med tilsynelatende stillstand grunn til alvorlig bekymring. Selv om det er mange faktorer som bidrar til dette, er det to problemer som sannsynligvis er generelle snarere enn individuelle eller spesifikke for Venezuela. På den ene sida er det en sterk overbevisning på enkelte hold om at samstyre ikke hører hjemme i «strategiske industrier». Videre, selv der dette ikke er en uttalt (eller innrømmet) tanke, er det et problem at samstyre krever en bestemt forutsetning: ledere som tror på samstyre (dvs. at det er tvingende nødvendig at arbeiderne tar avgjørelsene). Uten at dette spørsmålet blir løst, på en eller annen måte, vil det ikke bli fremgang for arbeiderstyre. Arbeiderne vil forbli i posisjonen som lønnsarbeidere.

På den andre sida står spørsmålet om arbeidernes egeninteresse i motsetning til fokus på solidaritet innenfor samfunnet. Ikke bare var holdningen til arbeidernes kollektive egeninteresse et fatalt problem i tilfellet med jugoslavisk sjølstyre, men mangelen på sosial solidaritet kom dramatisk til syne under Invepal-representantens presentasjon på solidaritetsmøtene i april 2005. Vi ønsker at vårt kooperativ skal gå fra 49 % eierskap av bedriften til 100 %, påpekte han, og rådet andre til å gjøre det samme. Hvorfor? Fordi kooperativer ikke behøver å betale skatt.

Dette perspektivet ble tydelig avvist av de venezuelanske arbeiderne under aprilmøtene: «Erfaringen til nå lærer oss at det bare er mulig å utvikle kunnskapen om arbeiderstyrte bedrifter hvis de tilhører staten. Arbeiderne avviste alle ideer om å gjøre arbeiderne i de samstyrte eller arbeiderstyrte bedriftene til små eiere.» Isteden insisterte de på at det var arbeidernes ansvar i samstyre å «utøve sin rolle som garantister for folkets suverenitet som nedfelt i grunnloven, slik at fortjenesten fra bedriften blir en del av de sosiale midlene som hjelper til å snu fattigdommen til brede lag av den venezuelanske befolkningen, heller enn å brukes til å stimulere nye forretningsprosjekter».

Hvis arbeidernes bevissthetsnivå generelt var på dette nivået, ville det være liten grunn til bekymring over det store skilletmellom levestandarden til de organiserte arbeiderne og massen av arbeidere i den uformelle sektoren. Men de fleste fabrikkokkupasjonene og påfølgende krav om statlig overtakelse har vært defensive aksjoner for å redde jobber, og kooperativer den foretrukne metoden. Denne tendensen, pluss den vekten de organiserte arbeiderne
har lagt på lønnskrav, pluss at fagforeningene ved PDVSA gikk tilbake til den gamle praksisen med å selge adgang til jobber i oljeindustrien, overbeviste noen chavister om at den organiserte arbeiderklassen var orientert i retning sine egne spesielle interesser heller enn i retning av interessene til arbeiderklassen som helhet. Våre fagforeningsfolk, ble det sagt, er fra den fjerde republikken.

Motsigelsen var tydelig. Sett fra de organiserte arbeidernes side var problemet «byråkrater»; sett fra den andre sida var problemet et arbeideraristokrati skilt fra massene av arbeiderklassen. Det fantes likevel tegn på at motsigelsen kunne finne en løsning. I en bedrift blomstret samstyret: CADELA, den statlige strømdistributøren i Andesfjellene. Kjennetegnene var: (1) Arbeiderne var opptatt av å arbeide med og tjene samfunnet (en bevissthet de hadde
utviklet i sin kamp mot privatisering i før-Chávez-perioden): og (2) lederne, valgt av arbeiderne, trodde virkelig på samstyre. Men hvordan skulle en komme dit?

Ut over kapitalen

Hvordan kan vi få et samfunn hvor det både er arbeiderstyring og en forpliktelse til å tjene behovene til arbeiderklassen som helhet? En chavist som bekymrer seg om tendensen til egeninteresse i arbeiderstyringen er presidenten selv. Selv om Chávez gjentatte ganger har sagt at vi ikke ennå kjenner elementene i den framtidige sosialismen vi ønsker å bygge, er det faktisk en fast og grunnleggende egenskap i hans konsept om sosialismen – behovet for fellesskap, solidaritet og sosialistisk moral. «Hvis vi ikke har sosialistisk moral i oss», erklærte han i en tale i Paraguay 20 juni 2005, «er ikke sosialismen mulig». Verdiene av å dele med hverandre, av å leve i et fellesskap, å føle «en usynlig tråd som forener oss alle», av solidaritet, kjærlighet, å legge fra seg egoisme så vel som ønsket om rikdom («For en pervers ting det er!»), dette er ideene bak sosialistisk moral, sosialistisk etikk.

I akkurat denne sammenhengen diskuterte Chávez de organiserte arbeidernes krav om rettferdige lønninger og andre goder. De har «rett til å kreve dem. Men arbeiderklassen er forpliktet ikke bare til å kreve sin rett, men også å etablere seg som en faktor som forandrer samfunnet. Arbeiderklassens oppgave er å være et grunnleggende element i samfunnets omdanning.» Med andre ord må arbeiderne se lenger enn bare til sine egne særskilte behov, og ta med i betraktningen hele samfunnets behov – og spesielt de fattige, de utestengte. Er det ikke ditt problem, spurte han rett før denne uttalelsen, når du kjører i en bil og passerer åtte og ti år gamle gatebarn? Hvilket samfunn lever du i?

 

Chávez’ understreking av betydningen av fellesskap var ikke ny. Heller ikke hans avvisning av både kapitalens logikk og et fokus på økonomisk gevinst og bytteverdier som det som binder folk sammen. Alt dette finnes i ideen om den sosiale økonomien, som «bygger sin logikk på mennesket, på arbeid, det vil si på arbeideren og hans familie, det vil si på mennesket.» Alt sammen ligger i vektleggingen av «å skape av den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet». Det som var nytt var at ideen om den sosiale økonomien, som gjennomsyret Mission Vuelvan Caras, nå ble uttrykkelig forbundet med sosialismen.

Det som også var nytt var at Chávez leste grundig om sosialisme. I samme tale i Paraguay avslørte han (som han hadde gjort i Alo Presidente en uke før) at han studerte Ut over kapitalen av Istvan Mészáros ** («en bok med tusen og ett hundre og noen sider») og at Fidel Castro leste et eksemplar han hadde sendt ham. Det umiddelbare resultatet skulle raskt bli klargjort. I Alo Presidente-programmet 17. juli leste Chávez fra sine nattlige notater om boken fra den 18 mai, to måneder før. Der, under tittelen «Overgang til sosialismen, på vei til sosialismen», var et uttrykk som stimulerte fantasien hans : «Arkimedes punkt, dette uttrykket fra den vidunderlige boka til Istvan Mészáros, et system for felles produksjon og felles forbruk – det er hva vi skaper, vi vet vi bygger det. Vi må skape et system for felles produksjon og felles forbruk, et nytt system. … La oss huske at Arkimedes sa: «Gi meg et fast punkt hvor jeg kan stå, så skal jeg flytte verden.» Dette er punktet vi skal flytte verden fra i dag.»

Nøyaktig hva er det punktet? Det var kritikken til Mészáros av forsøkene på å bygge et nytt samfunn basert på vare bytte. Fellesskapssamfunnet beskrevet av Marx i Grundrisse, bemerket Mészáros, gikk ikke ut på bytte av gjenstander, men bytte av aktiviteter – aktiviteter bestemt av felles behov og felles formål. Dette var systemets «arkimedespunkt», understreket Mészáros. Så lenge vi produserer i den hensikt å bytte, er båndene mellom oss skjult, og vi kan ikke
unngå å bli dominert. For å bygge sosialismen trenger vi en radikalt forskjellig type byttehandel – et bytte av aktiviteter «der individer deltar i henhold til sine behov som aktive mennesker». (14) Denne radikale nyorientering av bytting til et bytte basert på felles behov og felles mål er utviklingen av ekte planlegging ikke planlegging ovenfra, men «koordinert samfunnsmessig sjølstyre». (15)

«Arkimedespunktet», nødvendigheten av å endre ideen med bytte radikalt, er hva Chávez tok fatt i. Vi må bygge «dette felles systemet for produksjon og forbruk, hjelpe med å skape det, fra de folkelige basene, med deltakelse fra lokalsamfunnene, gjennom fellesskapsorganisasjonene, kooperativene,
sjølstyret og forskjellige måter å skape dette systemet på.» I notatene til Chávez, basert på drøftingen Marx gjorde i Grundrisse (brakt videre av Mészáros og en oversetter), ser vi fokuset på arbeidsaktiviteten som i utgangspunktet er sosial fordi den er direkte og bevisst produksjon for fellesskapets behov, fordi det er produksjon av bruksverdi snarere enn varer produsert for bytte.

Hvorfor introdusere denne abstrakte teorien om et fremtidig samfunn i det ukentlige Alo Presidente? Fordi disse notatene, skrevet to måneder før, var ment å bli gjort til virkelighet. De var orienteringer, retningslinjer for en ny institusjon, skrevet under overskriften «Plan for å starte bedrifter for sosial produksjon, Vuelvan Caras II». Her var en ny modell, bedriftene for sosial produksjon som ville ta opp i seg samfunnets behov og samfunnet selv i produktiv aktivitet. Et konsept som ville angripe problemet med gruppe-egeninteresse ikke bare i samstyre men også i kollektiver – et som ville hjelpe til med å bygge sosialismen for det 21. århundre. Utviklingen av Empresas de Produccion Social (EPS), bedrifter for sosial produksjon, parallelt med en motsvarende institusjon hvor fellesskapene gir uttrykk for sine behov og organiserer seg for å dekke dem (fellesskapsrådene), er ment å markere et nytt trinn i den bolivarske revolusjonen.

Å finne opp sosialismen på nytt

«Vi må finne opp sosialismen på nytt», erklærte Chávez i sin avslutningstale på Verdens sosiale forum i Porto Alegre i Brasil i 2005. «Det kan ikke bli den typen sosialisme vi så i Sovjetunionen, men den vil komme til syne etter hvert som vi utvikler nye systemer som bygger på samarbeid, ikke konkurranse.» Kapitalismen må overvinnes hvis vi noen sinne skal gjøre slutt på fattigdommen til flertallet i verden. «Men vi kan ikke gripe til statskapitalisme, som ville
være samme perversjon som Sovjetunionen. Vi må ta tilbake sosialismen som tese, prosjekt og vei framover, men en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten.»

For mange mennesker utenfor Venezuela kom denne erklæringen som regn fra skyfri himmel. Likevel var den en logisk videreføring av veien som begynte med avvisning av imperialismen, nyliberalismen og kapitalens logikk. Denne svært offentlige stillingtagen, forsterket av det dramatiske nederlaget for den lokale herskerklassen og et imperialistisk kupp, påført av et mobilisert folk og hæren, har inspirert folk verden over med sitt løfte om at det virkelig finnes et alternativ til barbari.

I Venezuela ligger det også et løfte. Framskrittene utviklingsprogrammene har gitt de fattige er det mest konkrete resultatet av den bolivarske revolusjonen. Men det er ideene om verdighet, menneskelig utvikling og protagonistisk demokrati som er nedfelt i grunnloven som samler disse fremskrittene i en visjon, som lar dem bli sett som bare de første skrittene på veien mot en bedre verden. Som et resultat av talene til Chávez ser flere og flere venezuelanere denne nye verdenen som en logisk fortsettelse av avvisningen av kapitalens logikk og omfavnelsen av den sosiale økonomien – en humanistisk sosialisme, sosialisme for det 21. århundre.

Kan det løftet virkeliggjøres? Det første skrittet i Venezuela var å ta kontroll over den eksisterende staten. (I motsetning til enkelte poeters vakre tanker, kan du ikke endre verden uten å ta makten.) Så blir den staten nå brukt til å skape et grunnlag for nye produksjonsforhold – først ved å gjenerobre faktisk eierskap til oljen (både fra den gamle PDVSA-administrasjonen og også ved å omforme produksjon satt ut på kontrakt til å bli joint venture-produksjon med transnasjonale selskaper) og ved så å bruke oljeinntektene til å støtte utviklingen av kooperativer og ekspansjonen av statseid industri. Gradvis ekspanderer disse to formene for eierskap i forhold til privat kapital (som så langt beholder sine egne enklaver – spesielt i media, banksektoren, telekommunikasjon og næringsmiddelindustri).

Kombinasjonen av statlig industri og kooperativer ligger til grunn for den nye produksjonsmodellen som nå planlegges for Venezuela. Nye statlige bedrifter innenfor grunnleggende industri, telekommunikasjoner og flytransport (pluss joint ventures med statlige selskap fra andre land på områder som traktorer, biler, jernbane, satellitt og foredlet matvareproduksjon) er pekt ut som nye krefter som vil innebære ny teknologi og drive den økonomiske utviklingen framover. Nært forbundet med disse statsbedriftene og klynget rundt dem som deler av nye produksjonskjeder, som leverandører og videreforedlere, er kooperativene, omdannet til bedrifter for sosial produksjon. Slik er tanken å «gå på to bein» – store bedrifter/små bedrifter; statlige selskaper/sosial produksjonsbedrifter; intensiv utvikling/omfattende utvikling.

Disse prosjektene skaper nye produktivkrefter og legger grunnlaget for å komme bort fra den overveldende avhengigheten av oljen og skaper nye jobber for de arbeidsløse og utestengte. Men er dette sosialisme? Er det sosialistiske forhold som blir skapt? Juridisk eierskap og produksjonsforhold er tross alt ikke det samme. Som nevnt i kapittel 1 var bruddet i eiendomsrett, som skjedde da produksjonsmidlene ble skilt fra produsentene, en nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse for kapitalistiske produksjonsforhold; for dette siste var det nødvendig for kapitalistene å overta eierskapet til produksjonen og rette produksjonen inn mot deres egne mål.

Statlige bedrifter kan være kapitalistiske eller sosialistiske av natur; og kooperativer kan være basert på gruppe-egeninteresse eller behovene til fellesskapet. Denne forskjellen har Chávez innsett – både i sin kritikk av statskapitalismen og i ideen om utvikling av bedrifter for sosial produksjon (EPS). Tross alt fantes det allerede kooperativer, kollektivt styrt av medlemmene sine, og likevel ble de sett som mangelfulle. Hvorfor? Fordi varebytte (som de drev med) impliserer at selger og kjøper er uavhengige av hverandre; i byttet av aktiviteter derimot er fokuset på enhet, på solidaritet mellom medlemmene av samfunnet.

I de pågående diskusjonene (som fortsatt er betydelig i endring når dette blir skrevet) om bedrifter for sosial produksjon, kan vi identifisere to forhold: (1) forholdet mellom EPS-bedrifter og de statlige selskapene som utgjør deres midtpunkt, og (2) forholdet mellom EPS-bedriftene og lokalsamfunnene. Når det gjelder forbindelsen statsselskapene/EPS ligger avvisningen av varerelasjoner i erklæringen at disse produktive enhetene ikke er uavhengige, men utgjør deler av et hele, at dette er en undergruppe av den kollektive arbeider som produserer spesifikke produkter i interessene til samfunnet som helhet. I EPS/lokalsamfunnet-forbindelsen er fokus på å skape et «fellesskapssystem for produksjon og forbruk» det direkte uttrykket for lokalsamfunnets behov og produktive aktivitet.

I begge tilfeller er utgangspunktet demokratiske beslutningsprosesser: Utviklingen av relasjoner hvor den kollektive produsenten både er «maktas objekt og subjekt». I den grad lokalsamfunnene kollektivt identifiserer sine behov og gjør prioriteringer er dette et grunnlag for produktiv aktivitet som virkelig baserer seg på fellesskapets behov og fellesskapets mål. I den grad produsentene i de statlige bedriftene avgjør sin planlagte aktivitet både seg imellom
og sammen med produsentene i EPS, er deres aktivitet i denne sammenhengen basert på samarbeid og solidaritet for å tjene samfunnets behov. Denne særskilte kombinasjonen av protagonistisk demokrati i lokalsamfunnet og protagonistisk demokrati på arbeidsplassen fører solidariteten mellom produksjonsenhetene og samfunnet direkte inn i produksjonsenhetene selv (fraværet av det var, som vi har sett, et problem i Jugoslavia).

Her er rammeverket hvor folk kan forandre seg selv mens de forandrer omstendighetene rundt seg. Ved å virke som maktas subjekter både på arbeidsplassen og i samfunnet, kan folk utvikle sine evner og ferdigheter. Og som Marx bemerket, den utviklingen virker tilbake på de produktive evnene til arbeiderne selv, som den største produktive evnen. Denne veksten i menneskelige produktivkrefter er kjernen i «en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker og ikke maskiner eller staten før alt annet».

Hvor går den bolivarske revolusjonen?

To institusjoner som den bolivarske revolusjonen har utviklet kan gjøre visjonen virkelig og konkret. På lokalsamfunnsnivået kan fellesskapsråd (basert på 200–400 familier i byområder, 20 i landlige områder) demokratisk finne ut fellesskapets behov og prioriteringer. Og på arbeidsplassene, utviklingen av samstyre i statlige firmaer – et unikt venezuelansk konsept for samstyre som legger vekt på forbindelsen mellom foretaket og samfunnet, hvor arbeiderne
driver foretakene i henhold til hele samfunnets interesser, og ser seg selv som «garantister for folkets suverenitet».

Felles for disse to elementene er at de har oppstått som resultat av en prosess – en læreprosess og en utviklingsprosess. Siden mennesker utvikler seg gjennom sin aktivitet, vil protagonistisk demokrati i lokalsamfunnet og på arbeidsplassen forandre dem, og over tid vil de bli de menneskene som forstår dette spesielle partnerskapet mellom arbeiderne og samfunnet, som kan bygge det nye samfunnet.

Men det er motstand mot utviklingen av begge disse delene av et nytt sosialistisk samfunn. Selv om samstyre gjør framskritt i ALCASA og CADELA, er det andre steder i administrasjoner (inkludert i regjeringen sjøl) noen som ikke tror på arbeiderstyre. Riktignok går de med på at arbeiderne kan delta i trivielle avgjørelser (som valg av juledekorasjoner, noe som skjedde i CADAFE), men de mener de viktige avgjørelsene må ligge i trygge hender (deres egne).

Den samme retningen gjør motstand mot utviklingen av reell makt til å ta avgjørelser i fellesskapsrådene. Her er det imidlertid et tilleggselement til frykten for å miste kontrollen over økonomiske avgjørelser. Både blant nåværende valgte representanter og blant apparatsjiker i de chavistiske partiene, er det en del motstand mot å flytte makt nedover fordi det reduserer mulighetene til å fordele jobber og milde gaver ovenfra (og slik innvirker på tradisjonelle typer valgkamp og korrupsjon).

Kort sagt har den økonomiske revolusjonen begynt i Venezuela, men den politiske revolusjonen (som startet dramatisk med den nye grunnloven men krever omdanning av staten til en hvor makta kommer nedenfra) og den kulturelle revolusjonen (som krever et alvorlig angrep på de vedvarende mønstrene av korrupsjon og klientisme) sakker etter. Uten framskritt på disse to frontene kan ikke den bolivarske revolusjonen unngå å bli deformert.

Vurder for eksempel hva det vil innebære å opprettholde hierarki og makt ovenfra i statsbedrifter. Det umiddelbare resultatet er skuffelsen til de arbeiderne som trodde revolusjonen skulle endre forholdene på arbeidsplassen (mens de som ikke engasjerte seg får sin kynisme og apati bekreftet). Virkningen er at fremmedgjøringen blir forsterket, og slik taper samfunnet eksisterende kunnskap og realiseringen og økningen av potensialet til disse arbeiderne – kort sagt et tap av menneskelige produktivkrefter. Uten demokratisk, deltakende og protagonistisk produksjon, forblir folk den typen fragmenterte, forkrøplede mennesker som kapitalismen produserer.

Hvis du sier at man ikke kan stole på at arbeiderne tar de riktige avgjørelser i saker som er viktige for samfunnet, sier du at du vil at arbeiderne skal fortsette i den motstanderrollen de spiller under kapitalismen: Å fokusere på kampen for høyere lønn, på større goder og privilegier, og på kortere og mindre intense arbeidsdager. Du forsterker alle de egoistiske tendensene i det gamle samfunnet og undergraver byggingen av det nye. Er logikken i det et ønske om å maksimere overskuddet for å bruke det på sosiale programmer og utviklingen av nye produktivkrefter? Ikke bare minsker du overskuddet ved å begrense utviklingen av menneskelige evner og ferdigheter, men du sørger for at arbeideren vil kreve høyere lønn til seg selv. Den samme logikken som sier at samstyre ikke har noen plass i strategiske industrier kan utvides til å si at det ikke er noen plass i de sektorene for streiker. Hvor langt unna «perversjonen til Sovjetunionen» er vi da?

Problemet med hierarki i en statsbedrift er heller ikke begrenset til bedriften sjøl. De hierarkiske forholdene i de firmaene vil nødvendigvis smitte over på forholdet mellom dem og bedrifter for sosial produksjon. Hva slags demokratisk diskusjon kan det bli mellom disse bedriftene hvor avgjørelser tas på toppen, og kollektivene? I dette forholdet blir de siste verken uavhengige kollektiver med myndighet til å ta avgjørelser, eller demokratiske forkjempere i en kollektiv helhet; isteden blir de forvandlet til produksjonsenheter uten kontroll over egen virksomhet. Hvor lang tid vil det ta før EPS-medlemmene vil se seg selv helt enkelt som kollektive lønnsarbeidere?

På lignende vis, uten en virkelig institusjon nedenfra som formulerer lokalsamfunnenes behov, hvem skal bestemme hva de trenger? Lokale funksjonærer som avviser åpenhet på grunn av implikasjonene? Lokale partikadre? Og hva med produksjon for fellesskapene? Heller enn det «koordinerte samfunnsmessige sjølstyret» Mészáros beskrev, vil engasjementet for fellesskapet bli bestemt av bedriftene (EPS, kooperativer, statsbedrifter); å demonstrere engasjement for fellesskapet vil helt enkelt bli en ny «avgift», en forretningskostnad. Er det hva som menes med produksjon for fellesskapets behov og formål?

Det er en strofe i en gammel Bob Dylan-sang som lyder: «Han som ikke er opptatt med å bli født, er opptatt med å dø». Hvis ikke den bolivarske revolusjonen går fremover ved å utvikle det protagonistiske demokratiet på arbeidsplassen og det protagonistiske demokratiet i lokalsamfunnene, hvor forskjellig vil Venezuela være fra kapitalismen? Alt som trengs vil være å vende seg til privat kapital (innenlandsk og utenlandsk) som en økende kilde til investeringer, og revolusjonen er tilbake der den var under den nasjonale planen i 2001, den gang da Chávez trodde på en «tredje vei». For noen ville ikke dette være en tragedie i det hele tatt. Burde vi være overrasket over at det, blant chavistiske ledere, finnes noen som vil ha – ikke «chavismen uten Chávez», som det ofte blir hevdet, men «Chávez uten sosialisme»? Det finnes dem som ser på utviklingen av massenes evner og ferdigheter som mindre nødvendig enn å samle makt og velvære for egne familier. Alle vet at det finnes folk som går med rød skjorte som er mot revolusjonen. Dette er den virkelige trusselen mot den bolivarske revolusjonen – det er ikke trusselen fra det private eierskap av bankene, media og andre deler av den eksisterende kapitalistiske enklaven. Trusselen kommer innenfra den bolivarske revolusjonen selv.

Denne trusselen om å skru revolusjonen tilbake til det punktet da den støttet kapitalismen (som på samme tid er å legge grunnlaget for et nytt oligarki bygget på korrupsjon), viser nødvendigheten av å kjempe for grunnloven. Kjempe for å gjøre virkelig premisset om at, akkurat som i den økonomiske sektor – (med «sjølstyre, samstyre, kooperativer i alle former») – at «folkets deltakelse i å utforme, gjennomføre og kontrollere administrasjonen av offentlige anliggender er den nødvendige metoden for å oppnå engasjementet som vil sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt».

Selvfølgelig vil det kreve kamp å virkeliggjøre Chávez oppfordring til å ta tilbake «sosialismen som tese, prosjekt og vei fremover, men en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten». Kampen for å gjøre dette virkelig betyr å drive de politiske og kulturelle revolusjonene framover som er nødvendige for den økonomiske revolusjonen.

Kan den kampen baseres på spontanitet? Eller på sporadiske kampanjer som påkaller massenes makt nok en gang for å gjøre revolusjon innenfor revolusjonen? Gitt fiendene til den bolivarske revolusjonen (både ytre og indre), trengs et politisk instrument som kan samle dem som kjemper for protagonistisk demokrati på arbeidsplassene og i lokalsamfunnet. Det må være en som kan utvikle og målbære felles krav som kravet om åpenhet – en nødvendig tilstand for både ekte demokrati og for å bekjempe korrupsjon. En som ikke er basert på smale grupperinger men på alle folkelige organisasjoner og som representerer interessene til arbeiderklassen som helhet.

Hvordan kan ellers de innebygde motsetningene mellom dem som vil fortsette revolusjonen – motsetninger mellom uformell sektor og formell sektor, mellom utbyttede og utestengte, mellom arbeidere og småbønder, mellom kooperativer og statlige sektorer – løses uten gjennom demokratisk diskusjon, overtalelse og utdanning som går ut fra ønsket om enhet i kampen? Hvordan skal du ellers hindre motsetningene i folket fra å bli motsetninger mellom folket og fienden, uten å skape et parti for revolusjonens framtid (istedenfor for dens fortid)? Et parti nedenfra som kan fortsette prosessen med revolusjonært demokrati som behøves for å bygge denne nye typen sosialisme.

Det er ikke noe uunngåelig i om den bolivarske revolusjonen vil lykkes i å bygge dette nye samfunnet, eller om den vil falle tilbake til en ny variant av kapitalisme med populistiske tendenser. Bare kampen vil avgjøre det. Ansvaret til dem som støtter prosessen ble likevel beskrevet godt av Chávez i 1993: «Det suverene folket må omdanne seg til maktas objekt og subjekt. Dette valget er ikke forhandlingstema for revolusjonære».

Utenfor Venezuela

Det er mulig den bolivarske revolusjonen ikke vil lykkes. Ikke bare er det interne problemer som ikke kan løses uten kamp, men USA-imperialismen og kapitalismen i alminnelighet vil gjøre alt de kan for ødelegge denne revolusjonære prosessen på grunn av det den representerer.

Den bolivarske revolusjonen har jo satt fokuset på menneskelige behov og menneskelig utvikling tydelig på dagsorden. Den har minnet oss om at sosialismen ikke er målet. Isteden er målet den fulle utviklingen av menneskets muligheter. Sosialismen er veien til det målet. Den eneste veien.

Kapitalismen er helt klart ikke veien. Selve kapitalismens logikk skiller arbeiderne fra deres produkter, fra lokalsamfunnene deres, fra hverandre. Kapitalismens natur skiller den menneskelige familien – fordi den må. Den må gjøre dette hvis den skal fortsette å tilegne seg fruktene av menneskenes
samarbeid. Nettopp fordi kapitalismens mål er vekst av merverdi, veksten av kapitalen selv, vil den aldri skape de rike menneskene som Marx så for seg som resultatet av et samfunn hvor arbeidernes behov for utvikling vinner frem.

Med sin visjon som legger vekt på menneskelig utvikling har den bolivarske revolusjonen også brakt marxismen tilbake på dagsorden. Men ikke en hvilken
som helst marxisme. Isteden en marxisme som forstår at Marx sitt premiss for å skrive Kapitalen var hans forståelse av at sann rikdom er menneskelig rikdom, menneskelige evner og ferdigheter. (Grip dette poenget, og du kan ikke unngå å forstå hans fordømmelse i den første setningen av Kapitalen – avskyen for et samfunn hvor rikdom fremstår som en enorm opphopning av varer). Videre har denne revolusjonen rettet oppmerksomheten mot hvor sentral praksisen er: Marx’ vesentlige poeng om at mennesker forandrer seg gjennom sine aktiviteter, mens de forandrer sine vilkår.

På denne måten har den bolivarske revolusjonen brakt tilbake Che Guevaras marxisme – spesielt hans erkjennelse om at det er nødvendig å handle kraftfullt for å eliminere kategoriene i det gamle samfunnet, særlig de materielle interessene som brekkstang, og bygge det nye mennesket. Hva slags produksjonsforhold tillater utviklingen av det nye mennesket som kan skape det nye samfunnet? Che forstod at dette ikke kunne være fremmedgjorte forhold, at det ikke kunne være forhold hvor forbindelsene til den kollektive arbeider var skjult. Det måtte være åpne forhold, forhold som bygger på solidaritet, og som så bygger mer solidaritet i samfunnet. Det var kort sagt nødvendig å skape nye sosiale forhold, forhold bygget på bevisstheten om folkets enhet (en enhet Marx beskrev som basert på erkjennelsen av forskjeller).

Che hevdet også at utviklingen av denne nye bevisstheten gjør mer for utviklingen av produksjonen enn materielle belønninger gjør. I diskusjonene om å produsere for felles behov, for å utveksle aktiviteter heller enn varer (som starter med konseptet om atskillelse), er Ches marxisme innebygget i den bolivarske revolusjonen – en revolusjon som fokuserer på menneskelig utvikling, en revolusjon for grunnleggende behov.

Venezuela har unike trekk – oljerikdommen er ett som er naturlig å tenke på (som også den enorme sosiale gjelden). Mesteparten av det som er spesielt med den bolivarske revolusjonen har likevel lite å gjøre med Venezuela spesifikt. Kampen for menneskelig utvikling, for grunnleggende behov, det sentrale med protagonistisk demokrati (på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet), forståelsen av at folk forandres mens de kjemper for rettferdighet og verdighet, at demokrati er praksis, at sosialisme og protagonistisk demokrati er ett – dette er karakteristikkene til en ny humanistisk sosialisme, en sosialisme for det 21. århundre over alt.

Det finnes et alternativ. Og det kan kjempes for i alle land. Vi kan prøve å bygge den sosialismen nå. De kampene vil naturligvis ikke bare rette seg mot lokale overklasser, men også mot imperialismen. Hvert sted disse kampene pågår vil likevelgjøre det lettere for dem som har gått foran og for dem som kommer etter.

Så la oss i dag si: «To, tre, mange bolivarske revolusjoner!»

 

---

Redaksjonelle anmerkninger:

* Protagonistisk: (av protagonist , opprinnelig hovedpersonen i et klassisk gresk drama, hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper) En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. (Overs. Anm.)

Nye tider krever nye ord

Ordet «protagonistisk» forekommer hyppig i dette kapitlet. Det kommer av «protagonist», som opprinnelig betegner hovedpersonen i et klassisk gresk drama, og betyr hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper. En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. Ordet brukes på spansk i forbindelse med den bolivariske grunnloven og den bolivarske revolusjonen i Venezuela, men har ikke noe motstykke verken på engelsk eller norsk. «Mine engelske forleggere fortalte meg igjen og igjen at ’det finnes ikke noe sånt ord’», forteller forfatteren. «Vel og bra, svarte jeg, vi skal GJØRE det til et ord. Språk er politikk (som alt annet), og det å understreke hvor viktig det er med protagonistisk virksomhet er en politisk handling.» (Overs. Anm.)

 

** Istvan Mészáros er professor emeiritus i filosofi ved University of Sussex i England. Han er opprinnelig fra Ungarn. Hovedverket hans er «Beyond Capital», en (uhyre interessant!) koloss på 1000 tette sider. Dene boka – som altså tilfeldigvis har samme tittel som hovedverket til Lebowitz – kom ut i 1995. Fra forfatterskapet til Mészáros vil vi ellers særlig trekke fram «Marx’s theory of alianation» fra 1970, og «The power of ideology» fra 1986 (ny utgave i 2005). I 2001 kom «Socialism and barbarism», ei lita bok om supermakta USAs begrensninger og militarisering. Denne boka bygger på analysene i «Beyond Capital». (Red.)

 

---

 Noter:

1) Karl Marx, “Contribution to the Critique of Hegel’s Philosophy of Law: Introduction» (1844) i Marx og Engels, Collected Works, vol. 3, International Publishers, New York 1975, side 182–83.

2) Karl Marx, Capital, vol. 1, Vintage Books, New York 1977), side 772.

3) Karl Marx, Grundrisse, Vintage Books, New York 1973, side 325.
4) Dette kapittelet er en tolkning av den bolivarske revolusjonen. All historieskrivning er naturligvis det. Jeg framhever dette av to grunner. Før det første for å fri meg fra å måtte spesifisere hver eneste enkelt kilde, inkludert dokumenter, møter jeg har deltatt på, og diskusjoner og verdifulle rapporter fra blant andre Marta Harnecker, Camila Pineiro Harnecker, Gregory Wilpert, Jonah Gindin, Frederico Fuentes og Jorge Martin. For det andre for å frita alle andre fra eventuelle kontroversielle slutninger.
5) Fernando Coronil, The Magical State: Nature, Money and Modernity in Venezuela, University of Chicago Press, Chicago 1997, side 223, 286, 390 og 392.
6) Istvan Mészáros, Beyond Capital: Toward a Theory of Transition, Monthly Review Press, New York 1995, side 710–11.
7) Ibid.
8) Osvaldo Sunkel, ed., Development from Within: Toward a Neostructuralist Approach for Latin America, Lynne Rienner Publishers, Boulder, Colorado 1993, side 6–7.
9) Ibid., side 28.
10) Ibid., side 46.
11) Ibid., side 394.
12) Michael A. Lebowitz, Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class, andre utgave. Palgrave Macmillan, New York 2003, side 193.
13) Nina Lopez, Creating a Caring Economy: Nora Castenada and the Women’s Development Bank of Venezuela, Crossroads Books, London 2006, side 38–39.
14) Mészáros, Beyond Capital.

Jeg tar kvinnebrillene på når jeg skal kommentere Tredje venstre – for en radikal individualisme. Hvor mange kvinner brukes for eksempel som kilde? Svaret er 8, hvis man ser på litteraturlistas totalt 154 referanser. Det lover ikke godt for videre lesing.

Sigrid Angen er leder av Kvinnefronten

Magnus Marsdal og Bendik Wold: Tredje venstre – for en radikal individualisme, Forlaget Oktober 2004

---

Neste steg er det kvalitative – hva skriver Marsdal og Wold så om? Analysen handler om å lage et grunnlag for en «ny giv» på venstresida. Utgangspunktet for håpet og troen på en ny venstreside – et tredje venstre – er utviklingen av den globaliseringskritiske bevegelsen de senere årene. Dette utgangspunktet gjør meg en smule skeptisk – siden den globaliseringskritiske bevegelsen heller ikke er kjent for å sette kvinneperspektivet høyt på dagsordenen. Kvinnebevegelsen arbeider for å prege for eksempel den norske Globaliseringskonferansen med et feministisk blikk – det skjer ikke av seg selv.

Hvis kvinneperspektivet glemmes – hva kan så forklaringen være på det? Er det – hvis målet er en radikal individualisme – noe med at kjønnsperspektivet bringer oss over i det strukturelle igjen? Ser ikke Marsdal og Wold klasse heller som en struktur som preger samfunnet i dag? Er klassen/gruppen/kjønnet et materielt fenomen, eller bare en konstruksjon (side 10)? Er arbeiderklassen bare noe å tro på fordi arbeidersangene, fanene etc. har gjort konstruksjonen tydelig? En del av kritikken mot postmodernismen i boka går nettopp på at den i sin mest ekstreme konsekvens ikke ser det som mulig å si noe om samfunnet rundt seg (alt blir små historier), og at den løper hånd i hånd med den økonomiske liberalismen. Det handler derfor ikke om at ikke strukturene er viktige. Så hvorfor er kjønnsmaktsdimensjonen så fraværende i boka? Det må ut fra ovenstående være fordi den ikke anses viktig nok, og slik sett ikke er berettiget til å få en tydelig plass – verken teoretisk eller i analysen av samfunnet, eller når det gjelder hva som kjennetegner samfunnsutviklingen.

Noen eksempler på steder i boka hvor kjønnsdimensjonen og kvinneperspektivet hadde fortjent en fremtredende plass, er beskrivelsen av nyliberalismen og dens konsekvenser (side 17). Utviklingen innen trygdepolitikken og kommunesektoren beskrives. Det kan være grunn til å se på hvem som utgjør flertallet av dem Marsdal og Wold beskriver som «trygdeproletariatet» – det er kvinnene. Hvem jobber i kommunal sektor, i yrker som utsettes for brutalisering under den nyliberale offensiven? Mange kvinner. Senere i boka (side 31-32) beskrives også kritikken av «turboøkonomien» på 1990-2000-tallet. Denne økonomien har blitt kritisert blant annet på grunn av sine konsekvenser, i form av brutalisering av arbeidslivet, og at arbeidsplasser ryker i offentlig sektor. Dette rammer mange kvinner i offentlig virksomhet, blant annet fordi kvinner i disse yrkene ofte har en løsere tilknytning til yrkeslivet (jobber deltid), og fordi de ikke jobber innenfor kjerneoppgavene (og dermed lettere kan outsources/konkurranseutsettes). På side 34 omtales den globale fattigdommen. Feminiseringen av fattigdommen kunne vært verdt å nevne.

Marsdal og Wold vier mye plass til å beskrive utviklingen av den postmoderne teorien, som arvtaker/kritikk av modernismen. «Postmodernistene»/den nye eliten beskrives som ikke villige til å ta standpunkt, som motstandere av de store fortellingene/teoriene etc. For eksempel fagbevegelsen er gammeldags, og følgelig noe å ta avstand fra. I den forbindelse kunne de med fordel ha nevnt utviklingen av forholdet mellom kvinnebevegelsen og kvinneforskningen, som tidligere har vært koblet tett sammen, men som gradvis på 1990-tallet er blitt fjernere fra hverandre. Kvinneforskningen ble til kvinne- og kjønnsforskning, og postmodernistiske teoretikere fikk større plass også der.

Samtidig er det nyanser som forfatterne ikke får fram. I sin iver etter å tegne tydelige bilder av utviklingen, lager de en beskrivelse som gjør at det inntrykket jeg sitter igjen med, er at «alle» blir postmodernister. Jeg savner også en nærmere beskrivelse av teoriutvikling som har skjedd på 1980-tallet av mer radikale teoretikere – for eksempel Kjersti Ericssons Den flerstemmige revolusjonen (Forlaget Oktober 1991), som er et forsøk på å beskrive at «en annen verden er mulig» på en mer nyansert måte – blant annet med et feministisk perspektiv.

Forfatterne har ansatser til interessante analyser i et feministisk perspektiv. For eksempel beskrivelsen av at postmodernismen og nyliberalismen møtes i en likeartet populisme og antielitisme (side 72) som ser på folks nytelse, begjær, preferanser og ønsker som selvlegitimerende (Don Slater). Marsdal og Wold føyer til at «I våre dager sitter det alltid en Ketil Rolness klar til å opplyse om at pornomodellene faktisk selger seg frivillig.» Dette er en treffende beskrivelse av en situasjon hvor «alt er lov», alle tar sine «frie valg», og følgelig blir all kritikk umulig, og resultatet er en total nihilisme. Denne analysen er interessant – og kunne med fordel vært utdypet. Det samme gjelder analysen av underholdningsindustrien. Forfatterne beskriver relativt inngående det negative ved utbredelsen av reklame i media – men sier lite om stereotype kjønnsroller og det samfunnskonserverende ved reklamen. Det nevnes riktignok (side 137), men kunne med fordel vært utdypet. Det samme gjelder perspektiver om kvinner som konsumenter, som blikkfang for at aksjonærer og annonsører skal tjene mer. Marsdal og Wold viser til Bourdieus analyser av symbolsk vold, når kvinner får en underordnet posisjon (for eksempel ved missekonkurranser). Dette er positive ansatser, men det er et dårlig tegn at man må lete med lys og lykte for å finne fram til beskrivelser av så vidt framtredende fenomener i underholdningsindustrien.

Når det gjelder utviklingen av «den tredje vei» – det tredje venstre – mangler også kjønnsperspektivet. Jeg ser ikke at det er mulig å utvikle en levedyktig analyse av et nytt alternativ for venstresida uten å ha det feministiske perspektivet langt framme. For meg er det et gedigent paradoks at en av de største hindringene for at vi alle skal kunne være individualister (i betydningen bli sett som mennesker, ikke som for eksempel kjønn) – kjønnsundertrykkingen – ikke har større plass verken i analysen av samfunnet, eller i analysen av hva som må til for å få til en annen verden.

Aleksandra Kollontaj var en av de mest framtredende kvinner i det 20. århundres første halvdel. Hun var revolusjonær sosialist og feminist, forfatter og diplomat. Hun var verdens første kvinnelige regjeringsmedlem og verdens første kvinnelige ambassadør.

Åsmund Egge er professor ved Historisk institutt, Oslo

Artikkelen er en lett bearbeidet versjon av foredrag forfatteren holdt under Fritt Ords seminar 11. oktober 2004 og på Universitetet i Oslos faglig-pedagogiske dag 4. januar 2005

---

Først et biografisk riss. Aleksandra Kollontaj var jevnaldrende med Lenin – et par år yngre – født i 1872 i en adelig familie. Hun ble tidlig opptatt av arbeidernes stilling i Russland og sluttet seg etter hvert til de russiske marxister. Hun samarbeidet først med bolsjevikene uten egentlig å tilhøre noen av fraksjonene i det russiske sosialdemokratiske partiet. Men fra 1906 regnet hun seg som mensjevik. Under den første verdenskrig stod hun imidlertid i nær forbindelse med Lenin, brøt etter en tid med mensjevikene og gikk over til bolsjevikene. Kollontaj var kjent som en ypperlig agitator og ble den mest framtredende kvinne under den russisk revolusjon i 1917. I oktober ble hun med i bolsjevikpartiets sentralkomite, og etter bolsjevikenes maktovertakelse ble hun medlem av regjeringen med ansvar for sosiale spørsmål. Hun kom etter hvert i opposisjon til bolsjevikledelsens politikk og ble en av lederne for den såkalte "Arbeideropposisjonen" i partiet. Etter "Arbeideropposisjonen"s nederlag på kommunistpartiets 10. kongress i 1921, trakk hun seg tilbake fra opposisjonell virksomhet. Høsten 1922 ble hun sendt til Kristiania som medlem av den sovjetrussiske handelsdelegasjonen i Norge. Hun overtok den faktiske ledelsen av delegasjonen i februar 1923 med formell utnevnelse i mai. Etter at fulle diplomatiske forbindelser ble opprettet mellom Norge og Sovjetunionen i 1924, ble hun i realiteten verdens første kvinnelige ambassadør – selv om tittelen "ambassadør" ikke ble benyttet i det sovjetiske diplomatiet før senere. Bortsett fra et kort opphold i Mexico, var hun Sovjetunionens "befullmektigede representant" i Norge fram til 1930, da hun ble utnevnt til den tilsvarende stilling i Sverige. Den hadde hun fram til 1945. Etter det var hun en tid ansatt i utenriksdepartementet i Moskva, men uten noen framtredende posisjon. Hun døde i 1952.

I ettertid er Kollontaj først og fremst kjent som en framtredende feminist. Hun betydde mye for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i 1970-årene. Det er karakteristisk at det i Vesten i slutten av dette tiåret ble utgitt tre større biografier om henne, som alle konsentrerte seg om de kvinnepolitiske aspektene ved hennes virksomhet. Men hun var også forfatter. Hun skrev en rekke noveller og romaner, og har også etterlatt seg omfattende dagboknotater og selvbiografiske manuskripter. Som diplomat var hennes største innsats i forbindelse med forberedelsene til fredsforhandlingene mellom Sovjetunionen og Finland etter Vinterkrigen i 1939-40 og den såkalte fortsettelseskrigen som fulgte senere.

Kollontaj følte en sterk tilknytning til Norge. Dette gav hun uttrykk for mange ganger – hun uttalte blant annet at hun anså Norge som sitt andre fedreland. Kollontajs opphold i Norge var delt i to klart atskilte perioder: 1915-1917 og 1922-1930. De to "Norges-periodene" hennes utgjorde svært ulike avsnitt i Kollontajs liv. Den første var en politisk kamp- og modningstid i eksil der kampen mot krigen var den viktigste oppgaven. Det var som nevnt i denne tiden Kollontaj vendte seg bort fra mensjevikene og nærmet seg Lenin, ja, ble en nær medarbeider av Lenin. Den andre perioden var også en slags eksiltid; Kollontaj ble sendt til Norge i realiteten som politisk persona non grata etter nederlaget for den såkalte "arbeideropposisjonen" i Sovjet-Russland. Men mens den første eksilperioden hadde bestått i politisk kamp, kom den andre perioden ganske snart til å bety politisk kastrasjon og en sterk begrensning i åpen politisk aktivitet fra Kollontajs side.

En naturlig problemstilling for det emnet jeg skal ta for meg vil være hvilken betydning Kollontaj hadde for norsk arbeiderbevegelse. Det er alminnelig antatt at de russiske revolusjonære som oppholdt seg i Norge under første verdenskrig, gjennom sin kontakt med norske sosialister bidro til å påvirke mange av disse i revolusjonær retning. På hvilken måte og i hvilken grad spilte Kollontaj en rolle i dette? Og hadde hun noen tilsvarende betydning etter at hun vendte tilbake til Norge som diplomat fra høsten 1922?

Jeg vil konsentrere meg om to perioder av hennes Norges-kontakt – hennes første opphold i Norge i 1915 og hennes første tid etter at hun kom tilbake etter den russiske revolusjon, nærmere bestemt 1922-1923. Denne siste perioden var sterkt preget av fraksjonsstridighetene i Det norske Arbeiderparti som, som kjent, endte med en splittelse av partiet og opprettelsen av Norges kommunistiske parti i november 1923. Hva var Kollontajs oppfatning av denne striden? Spilte hun noen aktiv rolle i fraksjonskampen? Og i tilfelle på hvilken måte?

Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse under 1. verdenskrig

Kollontaj var naturligvis kjent for lederne innenfor norsk arbeiderbevegelse allerede før hun kom til Norge. Hun var før krigen ved siden av Clara Zetkin trolig den mest framtredende kvinne i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Avisen Ny Tid i Trondhjem brakte et lengre intervju med henne i oktober 1914 og hadde utførlig omtale av henne i forbindelse med at hun ble utvist fra Sverige senere samme høst.

Kollontaj kom til Kristiania i begynnelsen av februar 1915 etter et kort opphold i København, dit hun hadde reist etter utvisningen fra Sverige. Hun slo seg ned i Holmenkollen Turisthotell, der hun blant annet brukte tiden til å oversette artikler av Lenin, som hun hadde hatt kontakt med siden høsten 1914. Snart ble hun trukket inn i smuglingen av post og revolusjonær litteratur inn i Russland, og i denne forbindelse hadde hun kontakt med norske transportarbeidere.

Hennes virksomhet i Norge bar særlig preg av kampen mot krigen og – etter hvert – for å få norske sosialister til å støtte antikrigsbestrebelsene til de russiske bolsjevikene. Ifølge hennes egne opptegnelser var hun initiativtakeren til feiringen av 8. mars som internasjonal kvinnedag i Norge i 1915. Kollontajs tanke var å utvide markeringen til en fredsdemonstrasjon. Dette fikk tilslutning på "et sosialistisk kvinnemøte" – det må trolig ha vært et møte i Arbeiderpartiets kvinneforbund. Arrangementet gikk av stabelen i regi av kvinneforbundet, og Kollontaj var en av hovedtalerne. Her karakteriserte hun krigen som en imperialistisk krig og avsluttet med et leve til "arbeidernes nye og sterkere Internationale".

I slutten av mai reiste Kollontaj til Trondhjem for å være med på Arbeiderpartiets landsmøte som skulle gå av stabelen der i pinsen sammen med landsmøter også for ungdomsforbundet og DNAs kvinneforbund. Under Trondhjems-oppholdet holdt hun en rekke taler. På landsmøtets åpning opptrådte hun som representant for det russiske socialdemokratiske parti med en hilsen fra det russiske proletariat. Hun framhevet det norske sosialdemokrati særlig for dets klare klassekamppolitikk og dets klare antimilitarisme. Hun unnlot likevel ikke å komme med et godlynt spark til partiets høyrefløy for stortingsgruppens opptreden etter krigsutbruddet i august. Hun henspilte her på stortingsgruppens tilslutning til regjeringens forslag om ekstrabevilgning til nøytralitetsvern. Hovedinnholdet i talen var innrettet på kamp mot krigen. Hun understreket at krigen var en kapitalistisk – i motsetning til en dynastisk – krig, og at de russiske sosialister ikke ønsket seier for noen av partene i krigen, men alene seier for sosialismen. Videre kritiserte hun Den andre internasjonale for ikke i tilstrekkelig grad å ha vært bygget på revolusjonær og internasjonalistisk grunn. Det trengtes en gjenoppbygging av Internasjonalen med sterkere revolusjonær politikk og en klarere klassekamp. Implisitt antydet hun muligheten for en splittelse i arbeiderbevegelsen: Hvis man ikke kunne vinne det gamle parti for en ny politikk, måtte det bygges opp en helt ny Internasjonal.

De følgende dager holdt Kollontaj taler under åpningen av Arbeiderpartiets kvinneforbunds landsmøte og i Arbeiderforeningen i Trondhjem. I den siste talen uttrykte hun sin tilfredshet med forhandlingene og beslutningene på Arbeiderpartiets landsmøte og framhevet spesielt det klare antimilitaristiske standpunkt landsmøtet hadde inntatt, og dessuten at man hadde besluttet å sette partiets stortingsrepresentanter under "demokratisk kontroll".

Kollontajs positive uttalelser om resultatene av DNAs landsmøte var ikke bare høflighetsfraser. Hennes rapport til den russiske emigrantavisen Nasje Slovo var optimistisk når det gjaldt partiets utvikling. Landsmøtet var "et bestemt og avgjørende skritt mot en fordømmelse av ettergivenhetstaktikken i … spørsmålet om de sosialistiske partiers forhold til den praktiske kamp mot krigen og militarismen. Etter de beslutninger som ble vedtatt på kongressen, har det norske parti inntatt en ærefull venstreplass i Arbeider-Internasjonalen".

Likevel var Kollontaj ikke helt fornøyd med landsmøtevedtaket om militærspørsmålet. Ifølge hennes dagbokopptegnelser fra denne tiden, anså hun vedtaket for et kompromiss. For den internasjonale bevegelse ville det vært nyttigere om landsmøtet "skarpt hadde fordømt Tyskland og Frankrike for stemmegivningen over budsjettet". Kollontaj henspiller her på de tyske og franske sosialdemokratenes tilslutning til sine lands krigsbevilgninger. Hun skrev en artikkel om dette som hun ville ha trykket i Social-Demokraten, Arbeiderpartiets hovedorgan. Men redaktøren, Jacob Vidnes, ville ikke trykke den. Det var krise i partiet nå, sa Vidnes, han fryktet for splittelse. Men splittelse ville ikke være skadelig, framholdt Kollontaj. "Det ville hjelpe den internasjonale arbeiderbevegelse. Nordmennene ville vise vei." Men Vidnes ville ikke høre – det var snart valg.

Kollontaj møtte også skuffelser i sin kontakt med Arbeiderparti-kvinnene. Hun forsøkte å få støtte blant dem for antikrigsresolusjoner som skulle legges fram på en internasjonal kvinnekonferanse som var under planlegging av Inessa Armand og Nadezjda Krupskaja, Lenins kone. Men resultatet var ikke oppmuntrende: "Jeg tror mer på ungdommen under de nåværende omstendigheter. Men dette vil selvfølgelig ikke få meg til å endre mitt kjære arbeid blant kvinnene, uansett hvor utakknemlig det er. Det er for vanskelig for dem, for overalt, overalt er de slaver. Selv her hvor de har stemmerett."

Det var på denne tiden, i begynnelsen av juni, at Kollontaj definitivt tok overgangen fra mensjevikene til bolsjevikene. Kort etter sluttet hun seg også til Lenins slagord om forvandling av den imperialistiske krig til en borgerkrig, en parole hun tidligere ikke hadde akseptert.

Det var særlig ungdomsbevegelsen Kollontaj hadde kontakt med i denne tiden. Kollontaj karakteriserte Ungdomsforbundet og dets avis Klassekampen som "vår viktigste støtte" som "sto oss nær når det gjaldt politisk innstilling" – selv om man også der måtte "forklare" mye, som hun skriver. Hun fant også sympatisører i Arbeiderpartiet og i redaksjonen til Social-Demokraten, som også var en av dekkadressene som ble benyttet av henne og andre russiske sosialister i norsk emigrasjon. Men Ungdomsforbundet var langt mer radikalt innstilt. Hun deltok på møter med dem der hun la fram Lenins standpunkter til krigen. Fra dagboken 22. juli 1915: "I går tilbrakte jeg kvelden med "de unge" (det norske Ungdomsforbundet). Jeg oversatte Lenins teser (novembertesene) for dem. Vi diskuterte. Jeg forklarte." Noen dager senere skriver hun at hun "arbeider med å overtale, å mobilisere mine norske venner, for å få dem inn på bolsjevikenes vei". Kollontaj forteller også at hun utarbeidet en erklæring som Ungdomsforbundet skulle legge fram for et internasjonalt møte som skulle forberede Zimmerwald-konferansen. Den ble vedtatt uforandret og uten debatt.

1. august skriver hun i sine dagbokopptegnelser: "Denne tid har vært brennende, jeg møter ofte våre venstreorienterte (nordmennene), de blir mer og mer grepet av riktigheten av Lenins standpunkt." Dagen etter meddeler hun sin dagbok at hun har hatt lange diskusjoner med Eugène Olaussen og Arvid Hansen om Lenins slagord om forvandling av den imperialistiske krig til en borgerkrig. Og noen uker senere: "Det har vært en hektisk tid. Vi har forberedt nordmennene til Zimmerwald-konferansen. Mye brevveksling osv. Diskusjoner om enkelte punkter med de svenske og norske kamerater, men i det store og det hele enighet." Og da hun fikk beretning om resultatet av Zimmerwald-konferansen, kommenterer hun: "Polakkene og mine skandinaver gikk med oss. Det betyr at jeg ikke har "jobbet" forgjeves med dem."

Det ser ut til å være alminnelig enighet blant historikerne om at det var Kollontaj som spilte den aktive og sentrale rolle i utformingen av Ungdomsforbundets politiske linje foran Zimmerwald-konferansen. Og hun var på denne tiden den eneste av de russiske emigrantene som aktivt samarbeidet med de norske sosialistene på venstre fløy. De fleste andre fremtredende bolsjeviker i Skandinavia, som Nikolaj Bukharin, Georgij Pjatakov og Aleksander Sjljapnikov, befant seg i Stockholm – de kom først til Norge året etter. Det var Kollontaj som var formidler og aktiv propagandist av Lenins standpunkter overfor de norske sosialistene, og da først og fremst de ledende i Ungdomsforbundet. Framfor noen annen må hun ha spilt en rolle for at radikaliseringen i Ungdomsforbundet fikk et leninistisk preg. Særlig deler av venstrefløyens aksept av Lenins tese om forvandlingen av krigen til borgerkrig ser ut til langt på vei å ha vært Kollontajs bedrift. Dette var et punkt som stod i sterk motsetning til den avvæpningslinje Ungdomsforbundet var programforpliktet på, en linje som riktignok ble fastholdt for Norges del. Først senere ble påvirkningen fra de russiske bolsjevikene styrket av andre bolsjevikers opphold i Norge og deres deltakelse i skribentvirksomhet i Ungdomsforbundets avis, Klassekampen, og andre av arbeiderbevegelsens organer.

I slutten av september reiste Kollontaj til USA på en lengre foredragsturné. Hun gledet seg til dette. Men samtidig ønsket hun seg tilbake til "skjønne Kristiania – ikke farvel, men på gjensyn", som hun skriver i dagboken sin. Hun kom tilbake til Norge i februar 1916 hvor hun oppholdt seg til august da hun på nytt dro til USA. Vi vet atskillig mindre om hennes andre Norges-opphold. Det ser ikke ut til at hun har etterlatt seg noen opptegnelser fra denne tiden. Men vi vet at hun fortsatte å korrespondere med Lenin om arbeiderbevegelsen i Skandinavia og gjenopptok sitt samarbeid med de norske ungsosialistene.

Etter det nye Amerika-oppholdet var Kollontaj i februar 1917 igjen tilbake i Norge. Oppholdet hennes nå ble svært kort. Bare en måned senere brøt det ut revolusjon i Russland og Kollontaj ble opptatt av så snart som mulig å komme seg dit. I et intervju i Social-Demokraten la hun fram bolsjevikenes standpunkt om kamp mot den provisoriske regjering og for en sosialistisk revolusjon. Dette ble dårlig mottatt av folk fra høyrefløyen i Arbeiderpartiet, og Kollontaj møtte heller ingen entusiasme for et forslag om at partiet skulle lage et større arrangement til ære for begivenhetene i Russland. Isteden besluttet hun å henvende seg til Ungdomsforbundet som så arrangerte et møte om begivenhetene i Russland med Kollontaj som hovedtaler. Her la hun igjen fram ideen om at det som nå foresto var en sosialistisk revolusjon, å overføre makten til de nye arbeider- og soldatrådene.

I forbindelse med forberedelsene til hjemreisen for de russiske emigrantene ble Arvid Hansen, en av lederne av Ungdomsforbundet, mobilisert til å rekognosere. Ifølge Hansens egne erindringer om dette hadde man først undersøkt i Social-Demokratens redaksjon og i partiledelsen for å få tak i en som kunne reise gjennom Finland for å rapportere om forholdene. Kollontaj hadde beklaget seg over de norske sosialister, som man trodde var så voldsomt radikale, men som ikke kunne finne et menneske som våget å reise.

Kollontaj hadde et bredt kontaktnett innenfor norsk arbeiderbevegelse i denne tiden. I redaksjonen av Social-Demokraten hadde hun, i tillegg til redaktør Vidnes, forbindelse med Olav Kringen, som blant annet intervjuet henne for avisen. Hun ble også kjent med Martin Tranmæl. Første gang de traff hverandre var trolig under Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1915. Tranmæl fungerte som oversetter under hennes foredrag i Arbeiderforeningen i Trondhjem. I hennes "norske dagbok" forteller hun om sin deltakelse da Tranmæl kort etter ble satt i fengsel – 10 dager på vann og brød: "Vi fulgte ham til fengselet og rakte ham en flaske "Lotion" for håret med sterk buljong i. Og jeg ga ham blomster. Han ble forvirret. De førte ham til porten. Den tunge porten slo igjen bak ham. Og hjertet krympet seg i meg, som for en nærstående." Bekjentskapet med Tranmæl utviklet seg til et vennskap som kom til å bli holdt varmt også gjennom hennes senere diplomattilværelse i Oslo og under Tranmæls opphold i Stockholm under krigen.

En annen hun møtte i denne tiden, var Adam Egede-Nissen som hun karakteriserer på følgende måte: "Han ligner ikke nordmennene, er altfor høflig-imøtekommende og bærer snipp med stor silkesløyfe "á la kunstner". Men i det store og hele en sympatisk kar. Og med det samme jeg hadde redegjort for ham om den innstilling Lenins tilhengere har, utbrøt han: "Lenin har naturligvis rett." Han vil bli nyttig." – Og Egede-Nissen skulle da også vise seg å bli nyttig. Som stortingsrepresentant etter valget i 1921 var han – sammen med Olav Scheflo – Kollontajs viktigste informant om hva som foregikk i Stortinget og norsk politikk i det hele tatt.

Men i 1915 var det som nevnt først og fremst Ungdomsforbundets folk hun hadde nær kontakt med. De hun ser ut til å ha hatt mest å gjøre med, var sentrale folk i redaksjonen av Ungdomsforbundets organ Klassekampen, som redaktøren Eugène Olaussen og Arvid G Hansen, denne "vennlige, tilbakeholdne, ungdommelig sjenerte" mann, som hun karakteriserte ham.

Også etter at Kollontaj hadde vendt tilbake til Russland opprettholdt hun forbindelse med norske sosialister. Det er kjent at hun planla en tur til Norge høsten 1921 og at hun via Olav Scheflo sonderte mulighetene for å bli innvilget visum for et kortere opphold her. Saken gikk helt til behandling på regjeringsnivå og søknaden ble innvilget under noen betingelser. Der ble det besluttet at søknaden ville bli behandlet "velvillig", så sant det ble søkt om oppholdstillatelse på et sted "hvor der ikke er bolignød, og hvis Kollontay erklærer ikke at ville drive propaganda, samt endvidere hvis oppholdet kun gjelder rekreasjon for begrenset stykke tid. Noget tilsagn kan dog ikke paa forhaand gis, er det sagt til Scheflo." Det ble imidlertid ikke noe av turen.

Kollontaj og striden i Det norske Arbeiderparti 1922-1923

I midten av oktober 1922 kom Kollontaj igjen til Norge. Bakgrunnen for dette, som jeg ikke skal gå i detalj om, var som nevnt hennes virksomhet som en av lederne for Arbeideropposisjonen. Kollontaj skal selv ha bedt om å bli sendt utenlands (eller i hvert fall bort fra Moskva). Hun ble sendt til Kristiania som legasjonsråd ved den sovjetrussiske handelsrepresentasjonen der, men i første omgang uten at det ble presisert hvilke funksjoner hun skulle ha. Hun hadde selv ikke forestilt seg at hun skulle ha en vanlig diplomatisk stilling, men isteden fungere som en slags formidler av informasjon om Russland i de skandinaviske land og omvendt – om "det politiske liv og arbeiderbevegelsen" i Skandinavia i Russland, slik hun skriver i nesten likelydende brev til Stalin og til utenrikskommissær Tsjitsjerin halvannen uke etter at hun ankom Norge. Dette fikk imidlertid Tsjitsjerin til å frykte for at hun skulle blande seg inn i norsk politikk. Han sendte derfor Kollontaj et brev der han understreket "det skarpe skillet vi på grunn av den historiske situasjon må gjøre mellom stats- og partiarbeid. Dersom et medlem av vårt diplomatiske korps i Norge," fortsatte han, "skriver revolusjonære kommunistiske artikler i partipressen i Moskva om indre norske spørsmål, vil det være et eksempel på en slik innblanding i et lands indre anliggender som det er en uttrykkelig forutsetning for alle våre diplomatiske forbindelser at vi avstår fra."

I sine opptegnelser, som ble redigert mange år senere og som er ytterst upålitelig som kilde, tillegger hun Stalin dette pålegg i en samtale hun skal ha hatt med ham før hun reiste til Norge. Brevet til Stalin etter at hun kom til Norge viser at dette er galt.

I et intervju i Social-Demokraten skal intervjueren ha villet ha hennes kommentar til den forestående Komintern-kongressen. Men dette anså hun som "overflødig": "Ikke et ord om Komintern …" I opptegnelsene stiller hun likevel spørsmålet om hvordan man skal holde seg borte fra de herværende kommunister. "Skal man så ikke rette på dem når de gjør feil?" spør hun seg.

Kollontaj kom til Norge midt under den opprivende striden i Arbeiderpartiet som endte med splittelse i november 1923 og opprettelsen av Norges kommunistiske parti. Striden i partiet hadde umiddelbart før hennes ankomst tatt en ny vending. Komintern-ledelsen hadde sendt partiet et brev der det for første gang tok klar stilling for Scheflo-fløyen med sterk kritikk av partiets manglende oppfølging av Kominterns krav blant annet om å legge om partiets organisasjonsform fra kollektivt til individuelt medlemskap og å endre navnet på partiets hovedorgan som fortsatt het Social-Demokraten. Redigeringen av avisen var også gjenstand for sterk kritikk, en kritikk som dermed også rammet Tranmæl som avisens redaktør. Tranmæl ble for øvrig også kritisert direkte.

Kollontaj ble etter alt å dømme grundig orientert om striden i Arbeiderpartiet både fra de ulike fløyene i partiet, særlig Scheflo-fløyen, fra Kominterns utsending til Norge på denne tiden, Mikhail Kobetskij, og fra folk i den russiske handelsrepresentasjonen, spesielt Marcel Body, en franskmann med russisk mor som i 1917 hadde sluttet seg til den russiske revolusjon. Marcel Body og Kollontaj inngikk snart et nært samarbeid som etter hvert utviklet seg til et varmt vennskap. Det er usikkert hvor varmt vennskapet egentlig var – det florerte rykter om at de inngikk i det som i dag ville bli kalt et "forhold". Dette lar seg imidlertid – i motsetning til Kollontajs tidligere forhold – ikke bekrefte av kildene. Uansett: Det ser ut til at Body var en av svært få personer som Kollontaj stolte fullt på og kunne betro seg til. Og vi skal se at de stod hverandre svært nær med hensyn til politiske oppfatninger og vurderinger.

Den første tiden av sitt nye opphold i Norge holdt Kollontaj en lav profil. Hun gav et par intervjuer, men arbeidet ellers hovedsaklig med artikler og skjønnlitterære bidrag av forskjellig art. Og etter at hun i februar 1923 overtok den faktiske ledelsen av handelsrepresentasjonen, var hun fortsatt forsiktig med å gjøre noe som kunne oppfattes som en innblanding i partistriden. I en rapport til utenrikskommissariatet kort etter Arbeiderpartiets landsmøte i slutten av februar gir hun et lite flatterende bilde av forholdene i Norge generelt og Arbeiderpartiet spesielt. Det offentlige livet i Norge karakteriserte hun som "et klassisk eksempel på absolutt stillstand, kjedsomhet og småborgerlig dagligliv". Hun hadde begynt å lure på om nordmennene hadde fiskeblod i årene. Når det gjaldt Komintern-tilhengernes muligheter i Arbeiderpartiet, var hun svært pessimistisk – til tross for en tilnærmet likevekt mellom fløyene på det nylig avholdte landsmøtet.

For øvrig nevner hennes rapporter til utenrikskommissariatet partistriden bare en passant. Det gjelder i hvert fall de rapportene som hittil har vært mulig å spore opp i det russiske utenriksdepartementets arkiv. Og hennes forbindelse med Komintern begrenset seg til å formidle kontakt mellom Scheflo-fløyen og Komintern-ledelsen i spørsmålet om et lån fra Komintern som skulle benyttes til å støtte partiets presse og fagbevegelsen. Handelsrepresentasjonen fungerte også som formidler av finansiell støtte til Scheflo-fløyen og til Ungdomsforbundet, som etter sitt landsmøte i begynnelsen av mars hadde støttet Komintern-tilhengerne.

Hennes pessimisme med hensyn til Scheflo-fløyens muligheter i Arbeiderpartiet har trolig sammenheng med hennes syn på denne konflikten. De direkte og indirekte kilder vi har til dette, tyder på at hun var svært opptatt av at partiet ikke skulle sprenges. Etter møtet i Kominterns utvidete eksekutivkomite i juni 1923, der det ble vedtatt flere resolusjoner som hadde falt Tranmæl-fløyen tungt for brystet, sendte Marcel Body alarmerende brev til ulike instanser i Moskva. I et av dem ber han om at det snarest mulig blir sendt en ledende kamerat for å hindre opposisjonens planer om brudd med Komintern og sikre at Tranmæl ville forbli "hos oss". Og kort før åpningen av Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte i november, som skulle ta stilling til striden med Komintern, sendte Body et brev til det russiske partiet der han sterkt advarte mot en uforsonlig politikk fra Kominterns side. Og Kollontaj selv sendte et telegram til Zinovjev, Kominterns president, der hun ga uttrykk for at hvis Kominterns krav ikke var urimelige, ville det ikke bli noen splittelse.

Dette siste tyder på at Bodys synspunkter var representative også for Kollontaj. Det er blitt hevdet at Kollontaj brukte Body som en formidler av sine egne standpunkter. Body var sekretær for particellen ved handelsrepresentasjonen og sendte i den forbindelse rapporter til byrået for det russiske kommunistpartiets avdelinger i utlandet. Her kunne han uttale seg mye friere om partiforhold enn det Kollontaj følte hun kunne gjøre i sine rapporter til utenrikskommissariatet – ikke minst etter Tsjitsjerins pålegg om at hun skulle ligge unna partisaker i Norge. En skribent har for øvrig hevdet – uten belegg eller nærmere begrunnelse – at forholdet Kollontaj-Body i denne sammenheng var omvendt: Det var Body som styrte Kollontajs oppfatninger av striden i Arbeiderpartiet og Kominterns politikk i denne forbindelse. Trolig er det ikke grunn til å legge vekt på noen av disse oppfatningene. Body var Kollontajs nærmeste medarbeider de tre første årene av hennes nye opphold i Norge. Begge to understreker i flere sammenhenger sitt nære samarbeid og sin samstemmighet. Det er riktignok lite trolig at Bodys rapporter til det russiske partiet ble sendt uten at det var diskutert med Kollontaj. Men det er ikke noe kildemessig grunnlag – og heller ingen andre grunner – til å anta at den ene av de to var mer styrende enn den andre når det gjaldt de politiske vurderingene av partistriden og Kominterns politikk. De var ganske enkelt enige.

Kollontajs frykt for partisplittelse hadde trolig dels sammenheng med at hun åpenbart hadde stor personlig sympati for Martin Tranmæl og et nært vennskap med Rachel Grepp, enken etter partiets formann, Kyrre Grepp, som var død året før. Tilsvarende er det hevdet at hun hadde atskillig mindre til overs for folk i Scheflo-fløyen, selv om hun hadde nær kontakt med Scheflo selv og selvfølgelig var programforpliktet til å forsvare Komintern-tilhengerne. Men det er ikke utelukket at hun hadde sympati med Tranmæl-fløyens ønske om en mindre sentralistisk Komintern-organisasjon og større grad av uavhengighet for Kominterns medlemspartier. Hennes politiske fortid som en av lederne av Arbeideropposisjonen kan gi støtte for en slik antakelse. Men noe kildebelegg for dette har vi ikke, og det synes klart at hun var negativ til dem i det norske partiet som ønsket å bryte med Komintern.

Men Kollontaj fryktet også for at en splittelse av Arbeiderpartiet ville svekke hennes muligheter for å lykkes i sitt diplomatiske arbeid. Etter at splittelsen var konsumert i november, kom hennes frustrasjon åpent til uttrykk. Kominterns ultimatum til Arbeiderpartiets landsmøte ble sterkt kritisert. Og Kollontaj understreket skadevirkningene splittelsen kunne ha for arbeidet med å få til en diplomatisk anerkjennelse av Sovjet-Russland fra norsk side. I brevet til den russiske viseutenriksminister, Maksim Litvinov, skriver hun således:

"Til min store sorg kan jeg ikke unnlate å bemerke at splittelsen i partiet, som inntil nå har hatt stor politisk egenvekt, kanskje det eneste kommunistpartiet som i spørsmålet om anerkjennelse av Russland kunne ha spilt en rolle som en vesentlig politisk faktor, nå er svekket av splittelsen.

Tidspunktet som ble valgt for splittelsen er ytterst ugunstig for oss.

Jeg er særdeles forundret over at Komintern ikke tok hensyn til den politiske situasjon og hadde overdreven hastverk med å drive frem splittelsen, åpenbart uten å ta i betraktning eller ta hensyn til i hvilken grad det som har skjedd nå vanskeliggjør vår nærmeste oppgave. I et slikt øyeblikk er en samordning mellom politikkens styrende organer absolutt nødvendig, og jeg ber Dem innstendig, kjære Maksim Maksimovitsj, om å snakke med Kominterns ledere slik at det i fortsettelsen blir tatt hensyn til arbeidet som står foran oss og til oppgavene som Representasjonen til enhver tid er satt til å løse."

Kollontaj skriver videre at den borgerlige presse var fra seg av begeistring over splittelsen og tolket den ikke bare som et nederlag for Komintern, men også som et tegn på at den revolusjonære appell – "fortryllelsen" som utgår fra Moskva – er i ferd med å fortape seg, og dermed også som tegn på at Russlands prestisje er svekket. "I Norge," skriver hun, "er det nå to proletarpartier, som begge bruker sin energi på gjensidig krangel og polemikk, heller enn å støtte Komintern og Russland. Jeg er redd for at verken Komintern eller Russland vil bli skånet i polemikkens hete. I tillegg har vi mistet et innflytelsesrikt ankerfeste i parlamentet. Regjering og Storting måtte ta hensyn til et parti som i antall var det tredje største. Kommunistenes stemme hadde tyngde. Parlamentsgruppen som nå har blitt splittet i to like deler, ble straks svekket. Verken den ene aller den andre gruppen har samme betydning som før splittelsen."

Etter Arbeiderpartiets splittelse fortsatte Kollontajs kontakt med både det gamle og det nye partiet. Naturlig nok var likevel kontakten med det Komintern-tilknyttede partiet, Norges kommunistiske parti, viktigst. Kollontaj fortsatte å være formidler mellom Komintern og NKP, men – så vidt det er mulig å se – uten noen faktisk innflytelse på begivenhetenes utvikling. Når det gjaldt kontakten med Arbeiderpartiet, ser det ut til at hun unngikk kontakt med kadrene på lavere nivå. Men det er samtidig klart at hun opprettholdt kontakten med sine tidligere venner i Arbeiderpartiet, ikke bare formelt, som del av sitt diplomatiske arbeid, men også på det personlige plan. Dette gjaldt særlig Tranmæl og Rachel Grepp. I årene som fulgte splittelsen er det trolig at hennes politiske sympatier lå minst like nær Arbeiderpartiet som kommunistpartiet, en antakelse som styrkes av hennes brevveksling med svensken Fredrik Ström – uten at jeg har anledning til å gå nærmere inn på det her.

Jeg begynte med å stille spørsmålet om Kollontajs betydning for norsk arbeiderbevegelse. Men vi kunne også snu spørsmålet. Hvilken betydning hadde Kollontajs kontakt med norske og andre skandinaviske sosialister for hennes politiske oppfatninger og for hennes innsats som diplomat? Dette kan vanskelig bli noe annet enn spekulasjoner. Men vi vet at Kollontaj allerede etter sitt første opphold i Norge, ble knyttet med spesielle bånd til landet. Hun uttrykte flere ganger at hun ble "forelsket" i Norge. Og det gjaldt ikke bare norsk natur, men også det norske folk. Og selv om hun fant mye som hun anså som småborgerlige trekk ved nordmennene og ved norsk arbeiderbevegelse, er det ikke utenkelig at hennes opphold her – med den nære kontakten med norsk politisk og kulturelt klima generelt og norsk arbeiderbevegelse spesielt – bidro til å påvirke henne i en politisk mer moderat og demokratisk retning enn den som var den rådende i hennes hjemland.

Hva ville de sagt, de som kjempet fram åtte timers normalarbeidsdag, hvis de hadde visst hva folk ble tilbudt hundre år seinere?

Ebba Wergeland er lege og innledet om dette temaet på Trondheimskonferansen 2005

---

Regjeringens forslag om ny arbeidsmiljølov er varslet i vår. Motstanden mot Arbeidslivslovutvalget (ALLU) og aksjonsdagen mot forslaget deres 11. november i fjor, har gjort inntrykk. Dagfinn Høybråten som skal legge fram forslaget, vil invitere til kompromiss. Men ingen kompromissforslag kan skjule hvilken retning endringsforslagene går. Regjeringens Sem-erklæring sier klart at de vil "myke opp arbeidsmiljølovens bestemmelser om frivillig overtid og midlertidige ansettelser". Å myke opp arbeidsmiljøloven betyr ganske enkelt å svekke arbeidervernet.

Siden den første arbeidervernloven kom i 1892, har alle de store lovrevisjonene med 20-30 års mellomrom styrket arbeidervernet, i takt med velstandsutviklingen. Hva ville de sagt, de som kjempet fram åtte timers normalarbeidsdag hvis de hadde visst hva folk ble tilbudt hundre år seinere? Tretten timers dag, 48 timers gjennomsnittsuke og individuelle arbeidstidsavtaler som på 1800-tallet, før fagorganisering og arbeidervernlov.

For hundre år siden forventet de fleste at arbeidsdagen ville bli kortere og kortere, i takt med hva vitenskap og teknikk kunne gi av produktivitetsøkning. Nå ser vi tvert i mot at kapitalen gjenerobrer tapte skanser ved å ta mer av døgnet fra oss igjen og gjøre det til arbeidstid. Da er det viktig å gjøre det klart at vi er på kollisjonskurs. Vi vil i motsatt retning. Vi vil ha sterkere vern av normalarbeidsdagen og kortere arbeidstid med full lønn. De som har høye boliglån å betale, eller som har gode krefter og tror de alltid kan være sin egen lykkes smed, er lette å forføre med dagens snakk om økt "valgfrihet" til arbeidstid og utvidet "rett" til frivillig overtid. Det gjelder at verken de eller andre glemmer at det er forskjell på framover og bakover i kampen om arbeidsdagens lengde. For ikke å miste retningssansen må vi snakke oftere og høyere om hvor vi vil. Ikke bakover til trettentimersdagen, men framover til sekstimersdagen.

Arbeidsdagens lengde

Hva er det egentlig som bestemmer arbeidsdagens lengde? Marx lar den personifiserte Kapitalen svare på spørsmålet på denne måten: "Arbeidsdagen er på i alt 24 timer, med fradrag av de få timene med hvile som arbeidskrafta må ha for å kunne klare å utføre sine tjenester på nytt." (ref 1) Det kan faktisk se ut som om ALLU tenkte nettopp slik. De henter fram forskningsresultater om hvor lite hvile man kan klare seg med: "Forskning viser at vi trenger om lag 11 timer hvile i døgnet for å bygge oss opp igjen etter en arbeidsøkt," står det i utredningen (ref 2). Greitt nok tenker flertallet i ALLU og forfatterne bak EUs arbeidstidsdirektiv før dem, da passer det med 13 timers arbeidsdag.

Hadde dette vært ei grense som bare ble utnyttet i ekstreme situasjoner, hadde det faktisk vært en forbedring fra dagens lov. Der er minimum hviletid mellom skift bare 10 timer. Men helheten i ALLU-forslaget gjør at det åpnes for ukevis med 13-timers dager uten krav til begrunnelse. Ingen forskning sier at vi kan kombinere 11 timers døgnhvile i uke etter uke, med familieliv, venner og normal fritid, og med helsa i behold på lang sikt. Og det er det som interesserer folk flest.

Marx lar en tenkt arbeider svare Kapitalen, men han låner ord fra virkelige arbeidere. Han bruker en erklæring forfattet av bygningsarbeidernes streikekomite i London 1860-61. De stilte krav om å korte ned arbeidsdagen til 9 timer, og de stilte dem til en kapitalist som hadde ord på seg for å være svært from, kanskje en datidas Høybråten:

Du forkynner stadig "sparsomhetens" og "avholdenhetens" evangelium for meg. Vel og bra! Jeg skal som en fornuftig, sparsommelig eiendomsforvalter økonomisere med min eneste formue, arbeidskraften, … Jeg vil hver dag bare sette så mye av den i bevegelse, eller i arbeid, som er forenelig med dens normale vedlikehold og sunne utvikling (ref 1).

Her stilles en økologisk, bærekraftig og menneskevennlig tenkning opp mot kapitalens ensidige prioritering av maksimalt utbytte. Den samme sunne logikken finner vi hos arbeiderrepresentantene som ville lovfeste 10 timers normalarbeidsdag i den første norske arbeidervernloven. De er faktisk sitert i ALLUs utredning. Med 11-12 timers arbeidsdag, sa arbeiderrepresentantene, kan det "vanskelig innspares noe fra den nødvendige nattesøvn for en sådan arbeider til å ha godt av samværet med kone og barn, til å lese litt eller til å sysle med ett eller annet avvekslende yndlingsarbeid legemlig eller åndelig". De ville lovfeste 10 timers normalarbeidsdag for "å erobre en eller muligens flere timer til fordel for familielivet og alt annet der kan tjene til å heve arbeideren intellektuelt og moralsk" (ref 2). Men verken Høirerepresentantene i 1892 eller ALLU-flertallet i 2004 ville ha normalarbeidsdag.

Det nødvendige arbeidet blir mindre

Nesten hundre år etter at åttetimersdagen ble lovfestet i 1919, er tariffestet arbeidsdag bare en halv time kortere, 7,5 timer. Men vi har fått kortere arbeidstid i form av ferie, fem dagers uke og alderspensjon. Vi får også kortere livsarbeidstid ved ufrivillig deltid, arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet. Dette er arbeidstidsforkorting på arbeidsmarkedets premisser, ikke på våre.

I 1919 forventet de fleste en raskere nedtrapping av arbeidsdagens lengde, ettersom mer og mer av det nødvendige arbeidet kunne overtas av maskiner. På 30-tallet var sekstimersdagen et aktuelt krav, kanskje spesielt som et middel mot den store arbeidsløsheten i mange land. Det ble snakket mye om å dele arbeidet. Også arbeidsgiverne var med på dette. Uten lønnskompensasjon ble kostnadene for å dele arbeidet stort sett lagt på arbeiderne. Men selv med full lønnskompensasjon, kunne det gi arbeidsgiver fordeler. Så lenge sekstimersdagen bare var et tiltak mot arbeidsløshet, og ikke lovfestet som normalarbeidsdag, kunne dessuten arbeidsdagens lengde varieres og tilpasses markedet. I 1931 krevde LO-kongressen sekstimersdag med full lønnskompensasjon som et tiltak mot arbeidsløsheten.

John Maynard Keynes (1883-1946) er kanskje den mest kjente økonomen i forrige århundre. Han rådet regjeringene til å gripe inn med skattepolitikk og finanspolitikk som middel mot arbeidsløsheten. Statens pengeplasseringer skulle skape nye jobber. Teoriene hans preget både New Deal i USA og norsk sosialdemokratisk økonomisk politikk helt fram til 1970-tallet. Denne mannen skrev i 1930 et essay om de økonomiske mulighetene hundre år fram i tida. Han kalte det Våre barnebarns økonomiske muligheter (Economic possibilities of our grandchildren). Der ser han for seg at vi vil komme i en situasjon der vi nærmest kappes om å få arbeide tre timers dag, femten timers uke i en overgangsperiode, fordi vi har problemer med å venne oss til et nesten arbeidsfritt liv:

"For første gang siden skapelsen, vil mennesket stå overfor sitt virkelige, grunnleggende problem: Hvordan bruke friheten fra presserende økonomiske behov, hvordan bruke fritida, som vitenskapen og renters rente har skaffet ham, til å leve klokt og behagelig og godt." (ref 3)

Også kapitalistene tenkte i slike baner. Storkapitalisten Henry Ford framhevet den økonomiske verdien av økt fritid (ref 4). Det ville stimulere folk til å kjøpe og konsumere mer industrivarer. Det var i tråd med hans "velferdskapitalisme", som baserte masseproduksjonen på mulighetene for avsetning i en tilstrekkelig godt betalt arbeiderbefolkning. Men Henry Ford advarte mot å legge for mye vekt på de menneskelige fordelene for arbeiderne av kortere dag. Det kunne få folk til å prioritere fritid framfor arbeid, og det ville føre galt av sted for kapitalistene.

Kravene om lovfestet 30-timersuke dempet interessen for kortere dag hos arbeidsgiverne. Det var greitt å bruke seks timers dagen i arbeidsløshetstider, og da med minst mulig lønnskompensasjon slik at arbeiderne selv ga avkall på lønn for å gi jobb til flere. Det var også greitt å bruke kortere dag som en mulighet for markedstilpasning. Men ikke som normalarbeidsdag.

Hvis Marx hadde levd, ville han nok helt kaldt vann i blodet på alle som trodde arbeidsdagen nærmest ville krympe av seg sjøl. I 1930 var Marx død, men folk kunne lese. De som hadde lest sin Marx, trodde mindre på automatikk og mer på seig klassekamp for å erobre tilbake døgnets timer til eget bruk. Hvordan forklarte Marx at arbeidsdagen fortsatt kunne bli lang, selv om produktiviteten ble mangedoblet? Han snakket om produksjon av merverdi som gir avkastning på kapitalen, og som skapes fordi arbeideren utfører mer enn det nødvendige arbeidet, samtidig som lønna bare dekker det nødvendige arbeidet, det som skal til for å opprettholde arbeiderens levestandard.

"Under den kapitalistiske produksjonsmåten, vil det nødvendige arbeidet alltid bare danne en del av arbeidsdagen. Det er ikke nok at det nødvendige arbeidet blir mindre.

Kapitalen … kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den.

Kapitalisten eller arbeidskjøperen kjøper retten til å bruke arbeidskraften for en dag. Og prøver å dra størst mulig nytte av varens, dvs. arbeidskraftens bruksverdi." (ref 1)

Kelloggs' sekstimersdag

Trolig ble 30 timers uke og seks timers dag ikke bare diskutert, men også forsøkt mange steder på 1930-tallet. Ett slikt forsøk står i en særstilling fordi det varte så lenge, og ble så godt dokumentert at vi i ettertid kan lese hva arbeiderne mente om ordningen, hvorfor de sloss for å beholde den, og hvorfor de til syvende og sist oppga sekstimersdagen igjen, til fordel for vanlige åtte timers skift. Det er skrevet en bok om sekstimersdagen på Kelloggs, bygd på avisreportasjer, intervjuer og dokumenter hele veien fra 1930 da de begynte, til 1985 da de siste gikk over til 8 timers skift igjen (ref 4).

Initiativet kom faktisk fra eieren, W K Kellogg. Bedriften hans i den lille byen Battle Creek var verdens største frokostblandingsfabrikk med 1.500 ansatte. 1. desember 1930 gikk fabrikken over fra 3×8 timer til 4×6 timers skift. Et helt nytt skift ble altså ansatt. For Kellogg, som var en kapitalist av den gammeldagse "faderlige" typen, var sekstimersdagen ikke minst et nødvendig trekk mot arbeidsløsheten under kapitalismen. Ja, dette var selve redningen for kapitalismen. Arbeiderne ville se seg tjent med den, hvis de fikk del i produktivitetsøkningen gjennom mer fritid.

Kelloggs-arbeiderne var skeptiske i begynnelsen, og trodde først og fremst dette var et triks for å få opp produktiviteten. På et vis hadde de rett i det. Men etter hvert ble fordelene tydeligere. Blant annet appellerte argumentet fra Kellogg om at det ville skape flere jobber, til en godt utviklet arbeidersolidaritet.

Minimumsdaglønna ved Kelloggs ble økt for å opprettholde kjøpekraften. Timelønna ble høyere enn på de andre store fabrikkene i byen, men kompenserte bare delvis arbeidstidsforkortelsen. Kelloggs-arbeiderne, som enda var uorganiserte, ga dessuten avkall på nattillegget og på en halv times matpause. Overtidstillegget ble erstattet med produksjonsbonus for det som ble produsert innafor normal arbeidstid. På den måten var ingenting som kunne friste til å arbeide lengre dager eller ekstra nattskift.

Etter fire år, 7. november 1935, kunne W K Kellogg oppsummere at de hadde hatt 41 % reduksjon av ulykker og 51 % reduksjon i dager tapt per ulykke: "Vi har erfart at effektiviteten og innsatsen er økt så mye … og kostnadene redusert så mye at vi har råd til å betale like mye for seks timer som vi tidligere gjorde for åtte" (ref 4).

Eksperimentet på Kelloggs ble møtt med stor interesse over hele USA. Kellogg ble til og med invitert til president Hoover for å fortelle om prosjektet, og det ble bredt omtalt og beskrevet i fagblad og aviser. Slik skrev for eksempel fagtidsskriftet Factory and Industrial Management:

"(Kelloggs forsøk åpner for) en ny livsform … (viser at) produksjonen er et middel og ikke et mål. Produktivitetsøkningen gjør det mulig å bruke større del av livet til å leve … tar høyde for at forholdet mellom tid til å leve og (tid til) produksjon av livsnødvendigheter forandres … og at økt fritid er den mest logiske måten å øke levestandarden." (ref 4)

Men interessen fra myndighetene og industrien kjølnet med innføringen av den nye Keynes-inspirerte økonomiske politikken som middel mot arbeidsløsheten. Staten tok ansvaret, og det lokale ansvaret ble mindre tydelig. Verdenkrigen førte til gjeninnføring av åtte timers skift på Kelloggs, på det klare vilkåret at dette var en midlertidig ordning. Etter krigen ønsket de nye eierne å fortsette med åtte timers skift, men flertallet av de ansatte ville tilbake til sekstimersdagen. Og nå fulgte den perioden som kanskje er aller mest interessant. Hvordan klarte de nye eierne å erobre tilbake åttetimersskiftene, og gjøre sekstimersdagen til deltid igjen? Hvordan tenkte de ansatte, hvilke argumenter gjaldt for og mot, hvordan ble fronten splittet etter at arbeiderne like etter krigen samlet hadde krevd gjeninnføring av sekstimersdagen?

Den nye ledelsen tilbød bedre muligheter for overtid for dem som valgte åttetimersskift, og mange falt for fristelsen da de igjen fikk sjansen til å øke inntekten. På denne måten ble det vanligere igjen å prioriterte penger framfor fritid. Det oppsto etter hvert en allianse mellom ledelsen og menn med lang ansiennitet som ønsket åtte timer fordi de på grunn av ansienniteten hadde førsterett til overtid.

Også i USAs fagbevegelse var det færre som nå så arbeidsløsheten som et lokalt ansvar, det måtte staten ta seg av. Dermed ble argumentet om jobbdeling svekket, selv om det også foregikk nedbemanning på Kelloggs i denne tida. En ny ledelsesfilosofi ble forkynt for mellomledere og ansatte. Kjernen var som i mange av dagens "management"-påfunn at de ansatte skulle lære å se på jobben som livets mening, og identifisere seg med "vår" bedrift. Det minner om utsagnet fra en ABB-direktør til bladet Økonomisk Rapport for noen år siden: "Det store gjennombruddet vårt kom da klubben lærte seg å vise større solidaritet med bedriften enn med de ansatte hos konkurrenten."

"Før-industriell bevissthet"

Kvinnene på Kelloggs var de siste som ga opp sekstimersdagen. De var på et vis sikrere i sine "utenom jobb"-roller. Mennene knyttet lettere egenverd og identitet til jobben. En pussig sak var at menn med fritidsinteresser som jakt, fiske og friluftsliv hadde noe av samme evnen som kvinnene til å håndtere fritid. Historikeren E P Thompson hevder at kvinner har vært vanskeligere å disiplinere til den kapitalistiske produksjonsmåtens klokkestyring, fordi de i så stor grad styres av andre tidsettere, først og fremst av barns og andre familiemedlemmers behov (ref 5). Han kaller det en "før-industriell tidsbevissthet". Det samme begrepet kunne kanskje passe på Kelloggs-mennene som likte friluftsliv. Ute i naturen er det ikke klokka, men tidsettere som sol og måne, flo og fjære, som påvirker mulighetene for jakt og fiske. Kanskje har de også denne bevisstheten felles med dem man på mange små industristeder litt nedsettende kaller "bøndene" blant arbeiderne, de som ikke er så ivrige på overtid og som kan bli borte om det er godt vær for å ta inn høyet. De styres av jordbrukssamfunnets tidsettere som konkurrerer med stemplingsuret. Fortsetter vi å spekulere, kan vi kanskje tenke oss at moderne menn som tar sin aktive del av omsorgsarbeid og barnestell får gjenopplivet sin "før-industrielle bevissthet" og blir pådrivere for sekstimersdagen?

På Kelloggs ble seksdagerskravet svekket ved at det ble "feminisert". Dels ble prioritering av fritid og det som kunne gjøres på fritid, omtalt som typisk for kvinner. Dels ble rekrutteringspolitikken lagt opp slik at menn ble ansatt på avdelingene med åttetimersdag, kvinner på avdelingene med sekstimersdag. Kjønnskillet ble understreket. Arbeidet som ble utført på sekstimersskiftene ble også stemplet som kvinnearbeid, eller rettere kvinnfolkarbeid.

I ettertid var sekstimersdagen både for kvinner og menn ved Kelloggs stort sett et positivt minne. Men de hadde etter hvert "lært" at dette var urealistisk å holde fast ved, og ikke i takt med utviklingen. Har det samme skjedd med synet på sekstimersdagen i norsk fagbevegelse? Har vi på en eller annen måte "lært" at dette kravet er urealistisk, selv om det står på programmet?

Lønnsøkning eller mer fritid

Figur 1 Fra normalarbeidsdagens historie Fra 1889: 1. mai felles internasjonal kampdag for åttetimersdagen 1892: Barns arbeidstid lovreguleres. Lovforslag om titimersdag utsatt 1894: Bakersvenner lovfestet tolvtimersdag 1897: Brutto titimersdag 1915: Lovfestet titimersdag / 54 timers uke Revolusjon gir åttetimersdag i Europa 1919: Åttetimersdagen lovfestet 1931: LO-krav om sekstimersdag 1959: 45 timers uke, maks 9 timers dag 1968: 42,5 timers uke Femdagers uke innført for de fleste 1976: 40 timers uke Arbeidsmiljøloven 1977: 40 timers uke, ikke mer enn 9 timer per dag Tariffoppgjøret 1986: 37,5 timers uke og 7,5 timers dag (Fritt etter Samordningsgruppas lysbildeserie)

Selv om vi også i etterkrigstida har fått redusert arbeidstid gjennom tariffavtaler og lover (figur 1), er det gått langsommere etter hvert. Figur 2 viser fordelingen mellom reallønnsøkning (verkstedindustrien) og fritidsøkning i periodene 1910-1939 og 1950-1980, i forhold til produktivitetsøkningen i bruttonasjonalprodukt per innbygger og per time. Den siste perioden er relativt mye mer tatt ut i reallønnsøkning.

Figur 2

Men på 1970- og 1980-tallet skjedde det noe som midlertidig brakte kravet om arbeidstidsforkortelse høyt på dagsorden igjen. Det hang sammen med at kvinner i større grad deltok i lønnet arbeid (figur 3). Først kom de middelaldrende kvinnene, som tok arbeid etter at barna var blitt store. På 1980-tallet ble også småbarnsmødrene for alvor en del av arbeidsstyrken. Og i takt med denne utviklingen kom den politiske kvinnebevegelsen, som stilte krav om kortere arbeidsdag.

Figur 3

I dag virker det nesten utrolig at norske regjeringer på 1980-tallet lot et offentlig ekspertutvalg bruke tre år på å utrede arbeidstidsreformer, der 60 års pensjonsalder og sekstimersdag var blant de fire alternativene (ref 6). Enda de visste om "eldrebølgen" som seinere har vært brukt til å stoppe alle forslag om liknende arbeidstidsreformer. Utvalget mente sekstimersdagen ville kreve at en litt større andel jobbet to-skift, og at det ble holdt igjen på lønnsøkningen:

"Under de forutsetninger som er nevnt foran, og med en normal økonomisk vekst i løpet av nærmeste 14-årsperiode, vil innføring av 6-timers normalarbeidsdag … ikke behøve å bety redusert gjennomsnittlig reallønn pr. årsverk ut fra dagens nivå."

Utredningen om arbeidstidsreformer er blitt nærmere gjennomgått i et hefte fra De Facto (ref 7). Ingen av reformforslagene ble den gangen stemplet som urealistiske, det var bare snakk om ulike måter å ta ut veksten på, i stedet for lønnsøkning. Det forteller oss vel at spørsmålet om reformer er "realistiske" eller ikke, mest henger sammen med hvor mange som stiller seg bak reformkravet. Kelloggs' sekstimersdag gikk fra å være et realistisk flertallskrav like etter krigen, til å kalles "urealistisk" av arbeiderne selv førti år seinere. Sekstimersdagen var realistisk i Norge i 1987. I dag behøver du ikke å gå langt for å få vite at det er helt urealistisk.

Forsøk med sekstimersdag

Virkeligheten tyder på at seks timers dagen er realistisk. I alle fall er den tatt i bruk mange steder med godt resultat. De mest kjente eksemplene fra pressen er fra industribedrifter i Sverige med både menn og kvinner ansatt. Det er gjerne arbeidsgiverne som tar initiativet, og de gjør tydeligvis den samme erfaringen som forgjengerne gjorde ved reduksjon til 10 timer og 8 timer. Produktiviteten har tendens til å øke når arbeidstida går ned.

På Toyota-verkstedet i Göteborg innførte de sekstimersdag i 2002 med uforandret lønn i forbindelse med overgang til to-skift for å korte ned køene (ref 8). De doblet nesten bemanningen ved å nyansette folk, men regnet likevel med lønnsomhet takket være forbedret service. De regnet også med at de nå lettere kunne rekruttere kvalifiserte søkere til jobbene. Tidligere var arbeidstida 7-17, nå var første skift 06-1230 og det andre 1210-18.

En reportasje fra 2004 bekrefter at både ansatte og ledelse fortsatt er fornøyd med reformen to år etter (ref 9).

Ved Hässleholm Ytbehandling ga sekstimersdag med full lønn høyere lønn, økt produksjon og lavere fravær (ref 10). Bedriften driver med overflatebehandling av busser, biler og trucker. En av de 25 metallarbeiderne oppsummerer erfaringene sine etter fire år til Aftonbladet: "Jag är piggare och får en rikare fritid."

På Direkt Chark i Göteborg (kjøttindustri) har de redusert arbeidsdagen til seks timer på et av båndene, med uforandret lønn (ref 11). Reformen kom etter initiativ fra fagforeningen, da eieren ville utvide driftstiden til to skift. Nå arbeider de 6-12 og 12-18. Produktiviteten er økt og det er mindre fravær. Det var erfaringene fra Toyota som fikk dem til å prøve.

Det best kjente eksemplet fra Norge er forsøket med sekstimersdag i omsorgstjenesten i Oslo kommune. FAFO skrev en oppsummering av forsøket som blant annet sa at de ansatte trivdes bedre etter innføringen av sekstimersdag, de mente de samarbeidet bedre med kolleger, hadde bedre kontakt med pasientene, større muligheter for å bestemme arbeidstempoet, og at de ble mindre fysisk slitne etter endt arbeidsdag (ref 12).

Figur 4 er konstruert slik at den jevne, innerste åttekanten viser utgangssituasjonen før forsøket med sekstimersdag. Der det ble brukt mer tid under forsøket, krysser linjen lenger ute på beinet. Figuren viser at når de ansatte fikk to timer mer av dagen til eget bruk, var det først og fremst tida til samvær med barna som økte (høytlesing, leking, barnestell). Det ble tid til mer enn det som må gjøres fullt ut selv med lang dag (og som derfor ikke økte), leksehjelp og matlaging.

Figur 4

Hvorfor i all verden er Oslo-forsøket oppsummert som en fiasko? Jo fordi det ikke førte til redusert sykefravær. Forskere hadde på forhånd forklart Oslo kommune at de ikke kunne forvente en slik virkning. Men forsøket var stramt politisk styrt, og sykefraværet var det eneste som interesserte. Dette viser hvor farlig det er å godta sykefraværsreduksjon som suksessmål for arbeidsmiljøtiltak. De ansatte fikk det bedre, og de som brukte tjenesten syntes den var like god som før. Allikevel sitter de fleste som ikke fulgte forsøket på nært hold, igjen med en oppfatning om at det var mislykket. Noen har ment at sykefraværsutviklingen skyldtes at så mange ble gravide i perioden. Men antallet gravide var faktisk nokså normalt. Mer sannsynlig er det at nyrekruttering til et prosjekt fører til lavt fravær i begynnelsen og høyere fravær på slutten. Nyrekrutterte er friskere enn gjennomsnittet, for man søker sjelden ny jobb mens man er langtidssykmeldt. En oppsummering av data fra dette forsøket og to liknende forsøk i Stockholm og Hälsingborg, viste at andelen med smerter fra nakke og skulder gikk ned, i tillegg til at færre var utkjørt etter jobb (ref 13). Slike ting kan ikke fraværsprosenten fortelle.

Et annet eksempel på at tida er moden for kortere dag, er forsøkene ved Oslo Sporveier på å bruke kortere dag som seniorpolitikk. Eldre arbeidstakere kan få redusert arbeidstid (gjennomsnittlig en time per dag) med full lønn, hvis de avstår fra overtid og ekstrajobb (ref 14).

Motstand mot kunnskap

En kan spørre hvorfor ikke flere arbeidsgivere prøver seg med sekstimersdag når erfaringene er såpass gode. Både i Sverige og Finland gjøres det i alle fall en del forsøk med forskjellige arbeidstidsordninger. Det svenske arbeidsmiljøinstituttet, Arbetslivsinstitutet i Stockholm, er i gang med et nytt stort forsøk med sekstimersdag for å se på helsevirkningene av denne arbeidstidsorganiseringen, blant annet med tanke på å motvirke utstøting .

I Norge er det nærmest forbudt å gjøre noe liknende. Offentlige myndigheter, KS og NHO er alle like negative. Oslo-forsøket manglet i sin tid noen hundre tusen kroner på å bli stort nok til å gi pålitelige resultater. Forskningsrådet hadde gitt tilsagn om støtte i millionklassen, dersom disse betingelsene ble innfridd. Men de tre departementene som var aktuelle, avslo å støtte. Resultatene ble dermed mindre sikre enn de kunne blitt.

Når en hører hvor bekymret alle er over utstøtingen fra arbeidslivet, virker det underlig at man ikke en gang vil prøve det enkleste og mest effektive midlet: reduksjon av belastningen ved kortere dag. Så engstelige er de store partiene for tanken, at for eksempel medlemmene av Sandman-utvalget, som ble oppnevnt for å utrede blant annet tiltak mot utstøting, fikk beskjed om at de ikke måtte diskutere sekstimersdagen. Det lå utenfor mandatet.

Det rare er at industrisamfunnene i sin tid møtte 10- og 8-timersdagen på samme måte. Eric Hobsbawm er engelsk historiker. Han mener å kunne forklare denne motstanden mot kunnskap fra kapitalens side (ref 15). Økt effektivitet krever i praksis høyere lønner og kortere dager. Men "ingen forretningsmann vil øke sine utgifter uten sikkerhet for å få dem tilbake", skriver Hobsbawm. Og sikkerhet for gevinst i hvert enkelt tilfelle, kan selvsagt ingen gi. Dessuten mener han at eierne var redde for å oppmuntre arbeiderne til å kreve høyere lønn og kortere dager, for hvor ville det da ende? Det var tryggere, om enn mindre effektivt, å bli ved det gamle, hvis ikke synkende profitt, økt konkurranse, fagforeningskrav eller andre uunngåelige fakta tvang fram en forandring. Kanskje utstøting og rekrutteringsproblemer kan bli et slikt "uunngåelig faktum" denne gangen, og bidra til innføring av sekstimersdag? Eller skal vi satse på fagforeningskrav?

Arbeidslinja

Vi har et problem til på veien til kortere dager. Marx ville sagt at for kapitalen er arbeidsdagen like fullt på 24 timer, minus det som skal til for å gjenta innsatsen neste dag. Tendensen til å undergrave arbeidstidsbegrensinger og tvert i mot legge nye timer til arbeidstida vil alltid være der så lenge det Marx kaller "vampyren" (den kapitalistiske produksjonsmåten) regjerer samfunnet.

I dag vil ingen regjering utrede sekstimersdagen. Utredningene om arbeidstidsreformer fra 1987 er lagt dypt ned i skuffen. Nå skal tvert imot reguleringen av arbeidsdagens grenser "mykes opp". Og i stedet for aldergrense ved 60 år, skal det nye pensjonssystemet få oss til å stå i arbeid til langt over 70.

Det skjedde et skifte i norsk politikk på slutten av 1980-tallet. Det handlet om EU-tilpasning og om EUs Lisboa-strategi og om det som blir kalt den nyliberale revolusjonen. Arbeidstidsreformer som en måte å ta ut velferdsutviklingen på, måtte vike for innføringen av arbeidsplikt med røtter tilbake til attenhundretallet. Denne nye EU-tilpassa arbeidsmarkedspolitikken ble lansert som "arbeidslinja". Arbeiderpartiet med Brundtland som statsminister gjorde hovedjobben, men nyliberalere sluttet opp på tvers av partiskiller, slik at "arbeidslinja" ble noe "alle" var enige om. Den ble beskrevet i Attføringsmeldingen i 1992 (St.meld nr 39, 1991-92), men tatt inn i offentlig språkbruk for alvor med Velferdsmeldingen i 1995 (St.meld nr 35, 1994-95). Der ble det slått fast at "arbeid skal gjøres til førstevalg" og at trygdekutt skulle brukes som "incitament" (pådriver) for jobbsøking. Det underliggende budskapet var ikke nytt i historien, men svært nytt som Arbeiderparti-politikk: Det handlet om at arbeidsløse og trygdesøkere egentlig var arbeidssky og måtte styres til arbeidsmarkedet med økonomisk tvang.

I 2001 kom avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA). Nok en gang misbruk av vakre ord. Fire år etter at avtalen ble inngått, er det verken flere eldre eller flere funksjonshemmede i arbeid. Men det er blitt vanskeligere å få sykepenger og uføretrygd. Hva er inkluderende med å gi midlertidig uføretrygd eller lage lover som sier at sykmeldte skal informere arbeidsgiver om sin "funksjonsevne" enten de vil eller ikke? Når avisene skriver at nesten like mange er arbeidsløse, men flere er i arbeid, må en spørre seg hvor de nye arbeiderne kommer fra, og hva slags arbeid de har fått. Det kan være noen lykkelige uførepensjonister som omsider blir verdsatt av arbeidsmarkedet. Men det kan også være noen som må ta til takke med underbetalt og helsefarlig arbeid fordi nåløyet til trygden er blitt trangere. Arbeid er en velsignelse, sies det, men det gjelder så visst ikke alt arbeid.

Den planlagte, nye Arbeids- og trygdeetaten framstilles som en drøm av brukervennlighet, men for de få som har lest Rattsø-utvalgets utredning som ligger til grunn for reformen, er formålet åpenbart: bedre kontroll med arbeidsløse og trygdesøkere (ref 16, 17).

Den nye pensjonsordningen som Høyre og Arbeiderpartiet egentlig er ganske enige om, skal ikke lenger fordele midler solidarisk fra de heldigste til de mindre heldige blant pensjonistene, slik folketrygdens hensikt var. Nå skal forsikringsrettferdigheten gjelde. Du får det du har betalt premie for. Den som har hatt god helse og god lønn og god jobb, skal få mer, og den som verken har hatt helse eller fast jobb eller særlig lønn skal få mindre. Arbeidslinja betyr at alle skal lokkes eller trues til å strekke yrkeslivet så langt skinnfellen rekker og litt til. I hva slags arbeid? Statistikken sier at det er prestene som holder lengst. En og annen professor som trives med jobben, fortsetter også med glede til 70. Men ellers?

Det er merkelig hvor få som kritiserer arbeidslinja. Det er liksom ikke lov å være mot noe som handler om arbeid. Det mange overser, er at det er to syn på lønnsarbeidet under kapitalismen, akkurat som det er to syn på arbeidsdagens lengde.

Arbeidslinja representerer Kapitalens logikk. Den sier at flest mulig må være mest mulig og lengst mulig disponible for arbeidsmarkedet, uten garanti for å få jobb. Arbeiderbevegelsen har alltid krevd det stikk motsatte, rett til arbeid, anstendig arbeid. Denne retten er til og med nedfelt i artikkel 23 i Menneskerettighetserklæringen.

Kapitalen er tjent med arbeidslinja, som går ut på å bruke trygdekutt for å "stimulere til jobbsøking" som det kalles. Fagforeningenes arbeidsløshetskasser hadde stikk motsatt formål. De skulle beskytte medlemmene mot å måtte godta underbetalt arbeid som kommunens fattigkasse ville pålegge dem.

Flere i jobb eller flere i jobbkø?

Det er nettopp lagt fram en utredningen om deltid og undersysselsetting (ref 18). ALLU overlot dette til et eget utvalg, Deltidsutvalget. På 1980-tallet ville sekstimersdagen vært et nærliggende fra arbeidstakerrepresentantene i et slikt utvalg. Ufrivillig deltid er først og fremst et kvinneproblem. Utredningen forteller at 30 timers uke er den arbeidstida de fleste kvinnene ønsker seg. Så hvorfor ikke i alle fall drøfte å gjøre dagens deltid til morgendagens heltid?

Men LO, YS og UHO krevde bare fortrinnsrett for deltidsansatte ved utlysning av ny stilling, og tilsvarende økt stilling når deltidsansatte som en fast ordning arbeider mer enn avtalt. Dette er enkle og svært beskjedne krav. Likevel mente flertallet i Deltidsutvalget, som politisk er en kopi av ALLU, at det ikke var noe behov for å gi ufrivillig deltidsansatte bedre rettigheter. Derimot var det enighet om å oppfordre dem til å melde seg hos Aetat, og prioritere dem "ved tildeling av mobilitetsfremmende stønader". Det er kanskje vanskelig for arbeidstakerrepresentantene å gå imot slike forslag. Men det kan knapt kalles tiltak til beste for de deltidsansatte. Muligheten for å kontakte Aetat har vel vært der hele tida. Og mobilitetsfremmende stønader betyr stønader som kobles til krav om flytting. Det er neppe høyest på ønskelista hos deltidsarbeidende som trenger heltid.

Hele utredningen munnet dermed ut i enighet om å gjøre deltidsansatte mer disponible for arbeidsmarkedet og lettere å styre, i pakt med arbeidslinja. De beskjedne kravene fra arbeidstakersiden ble nedstemt. Tittelen på Deltidsutvalgets utredning har dobbelt bunn. Kan flere jobbe mere? betyr i virkeligheten Kan flere jobbe eller stå i jobbkø mere? For det er innholdet i arbeidslinja, som også er en del av NHOs næringspolitiske program 2001-2005. Der står økt tilgang på arbeidskraft øverst på ønskelista. I følge NHO skal det skje ved å "sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft gjennom større fleksibilitet, bedre utnyttelse av eksisterende arbeidskraft, redusert avgang fra yrkeslivet og økt arbeidsinnvandring". Arbeidslinja handler om å øke mengden av disponibel arbeidskraft for arbeidsmarkedet. Hvis det handlet om å få flere i arbeid, var det rimelig å begynne med de 100.000 arbeidssøkende vi allerede har. Men det handler om å gjøre enda flere disponible, i tillegg til dagens registrerte arbeidsløse. En stor reservearmé virker lønnsdempende, som det heter.

Hold retningen

Litt for mange har "lært" at det er urealistisk å begrense arbeidsdagen på våre premisser, til seks timers dag, mens det er realistisk å finne seg i kortere arbeidsdag på markedets premisser, som ufrivillig deltid og arbeidsløshet. Det er som om vi har mistet retningssansen. Arbeidstakerrepresentantene i Deltidsutvalget manglet retningssans når de ikke satte kravet om sekstimersdag opp mot flertallets kyniske "arbeidslinje".

Arbeidstakerrepresentantene i ALLU manglet retningssans når de ikke krevde lovfesting av 37,5 timers uke og 7,5 timers dag, men fulgte flertallets ønske om å beholde 40 timers uke og 9 timers dag som alminnelig arbeidstid. Derimot hadde heldigvis Likestillingsombudet retningssansen i behold, og kritiserte ALLU for å videreføre førtitimersuken, når de heller burde gått inn for kortere normalarbeidsdag.

Regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov vil uansett kompromisser gå ut på å svekke nomalarbeidsdagen og skru historien tilbake. Vi må ikke bare si nei til ALLU og Høybråtens trettentimersdag, men også holde stø kurs i motsatt retning, mot kortere dager. Sekstimersdagen blir realistisk når kravet reises av mange nok. Sekstimersdagen er sjølsagt langt mer realistisk både for menn og kvinner som vil leve et fullverdig liv, enn den trettentimersdagen nyliberalerne tilbyr oss.

---

Referanser:

• 1. Karl Marx: Kapitalen 1. bok, del 2, kapittel 8
• 2. NOU 2004:5 Arbeidslivslovutvalget, 234-5
• 3. Sitert i K Thomas (red.): The Oxford book of Work. Oxford University Press. Oxford 1999, 582-3.
• 4. B K Hunnicutt: Kellogg's Six Hours Day. Temple University Press. Philadelphia 1996
• 5. E P Thompson: Time, Work-Discipline, and Industrial Capitalism. Past and Present,1967, 38:56-97.
• 6. NOU 1987: 9A Arbeidstidsreformer.
• 7. De Facto: Tida er inne. Nye muligheter for 6-timers dagen. Samordningsgruppa for 6-timersdagen. 2001. c/o Fagforbundet Akershus: anne.bondevik@fagforbundet.no, Kvinnefronten: kvinnefronten@online.no, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere: solvis@fobsv.no
• 8. Göteborgsposten 11.10.2002
• 9. Proletären 52, 2004
• 10. Aftonbladet 21.12.2002
• 11. NNNs nettsted 4.02.2002 (http://www.nnn.no/)
• 12. T Bjørnskau: Seks timers dag i omsorgsyrker. FAFO-rapport 232. Oslo 1997
• 13. E Wergeland, B Veiersted m.fl: "A shorter workday as a means of reducing the occurrence of musculoskeletal disorders". Scand J Environ Health 2003; 29 (1): 27-34
• 14. T Hagen: De gamle er eldst! Evaluering av Seniorordningen i AS Oslo Sporveier. Transportøkonomisk Institutt, Oslo 2003
• 15. E Hobsbawm: Labouring men. (Spesielt kapittel 17.) Weidenfeld & Nicolson, London 1964
• 16. NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning
• 17. E Wergeland: "Tilrettelagt "brukerne"?", Klassekampen 25.02.05
• 18. NOU 2004: 29 Kan flere jobbe mer? Deltid og undersysselsetting i norsk arbeidsliv

I denne artikkelen vil jeg særlig ta for meg besteårsregelen, regelen om at de tjue beste år skal telle ved utregning av pensjonens størrelse. Forslaget om i stedet å innføre en alleårsregel er det viktigste elementet i forslaget til endring av pensjonssystemet, og det er uenighet og uklarhet både i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen om dette spørsmålet.

Siri Jensen er koordinator for Kvinner på tvers og sentralstyremedlem i AKP

---

Innføring av alleårsregel er ennå ikke en del av pensjonskompromisset mellom AP og LO-lederen. Både AP og SVs representanter i PK (Pensjonskommisjonen) har aktivt gått inn for en alleårsregel, men begge partier har i sine nyeste vedtak holdt spørsmålet åpent. Trolig i påvente av LO sitt syn. Det er derfor tida for å øve påtrykk. LOs standpunkt, sentralt, i LO-avdelinger i forbund/foreninger og til slutt på LO-kongressen vil være avgjørende. Også organisasjoner utenfor LO er viktige. Både Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet, som er i UHO (Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon) har skarpere høringsuttalelser enn LO. UHO må ikke la seg dra inn i kompromissene; motstanden mot kutt og for besteårsregel må bli enda tydeligere i det offentlige rom.

Fagbevegelsen øver også påtrykk på partiene. I SVs sentralstyre var det et mindretall som ville bevare besteårsregelen, og det fins også slike røster i AP. RV/AKP er i dag de eneste partiene med et klart standpunkt for besteårsregelen.

Kort om dagens regler

I dag består pensjonen av et grunnbeløp G, nå 58.778 kroner, og tilleggspensjon opptjent i forhold til inntekt og antall år i arbeidslivet. For de som har hatt ingen eller lav inntekt består minstepensjon av grunnbeløpet 1 G + særtillegg, slik at minstepensjonen er høyere enn G. I dag er minstepensjonen på 105.407 kroner for enslige og ca 190.000 kroner for ektepar.

Full opptjening av tilleggspensjon krever i dag 40 år med inntekt over 1 G, men det er de 20 beste åra som bestemmer størrelsen på pensjonen – besteårsregelen. I dag gir inntekter over 6 G ikke full opptjening av pensjonspoeng, bare 1/3, og over 12 G er det ingen opptjening.

Nye prinsipper

Hovedprinsippet i forslaget til nytt pensjonssystem er at det skal være større samsvar mellom hva du tjener, hva du betaler inn og hva du får utbetalt. Dette skal først og fremst sikres gjennom en alleårsregel, dvs. at alle år du har inntekt skal telle med i opptjening av din pensjon, og størrelsen på pensjonen skal bestemmes av det du har betalt inn. Dagens besteårsregel skal fjernes.

Alleårsregel innebærer at du hvert år tjener opp 1,25 % av inntekten din i pensjon. Hvis du har jevn inntekt i 40 år, vil pensjonen ende på 50 % av bruttoinntekt. Jobber du i flere år, blir den større. Regjeringa foreslår å oppheve 70 år som aldersgrense, slik at det ikke er noen grense for hvor lenge du kan tjene opp poeng. Jobber du færre år, eller år med lavere inntekt, blir den mindre. Det er ikke antall år som teller, det er summen du opparbeider.

Alleårsregel innebærer mer. Du opptjener ikke lenger rett til en årlig pensjon av en bestemt størrelse. Du tjener opp en "pensjonsformue", som skal dekke forventet levealder etter at du går av. Hvis du "velger" å gå av før, må pensjonsformuen deles på flere år, og pensjonen din går kraftig ned – så lenge du lever. Hvis ditt pensjonistkull har en høyere forventet levealder, fungerer det på samme måte. Din pensjonsformue må deles på flere år, og pensjonen blir lavere. Det er dette som kalles for delingstall. Både fleksibel pensjonsalder uten AFP (avtalefestet pensjon) og delingstall er en del av alleårsprinsippet. Dette er å innføre forsikringsprinsipper i folketrygden og representerer en helt ny måte å tenke på i forhold til i dag.

Slike forsikringsprinsipper er bra for folk med høye inntekter og jobber der det er mulig å holde ut lenge. Mens det er dårlig for folk med lavere inntekter og harde jobber. Siden menn tjener mer enn kvinner, er denne ordningen dårligere for kvinner enn for menn. Disse virkningene er nødvendige følger av et større samsvar mellom inntekt og pensjon, og en trenger ikke kunne mye teknisk om pensjon for å forstå det. Det er da også konsekvensene av PK-flertallets forslag, og de sier sjøl at forslaget vil være bedre for menn enn for kvinner i forhold til dagens situasjon. Vanlige inntekter taper, høyere vinner.

Alle med tilleggspensjon tjener i dag på besteårsregelen. Gjennomsnittet av de 20 beste åra vil ligge over gjennomsnittet av alle de 40 åra. Alleårsregelen kan derfor kalles versteårsregelen – de dårlige åra skal telle med. Alleårsregelen er derfor et kuttforslag for vanlige inntekter, og et omfordelingsforslag, penger tas fra vanlige inntekter og gis til de rikeste.

En viktig årsak til at de med høyest inntekt tjener mest, er at de nå får pensjon av hele inntekten sin, ikke bare 1/3 og at de ofte har jobber som gjør at de kan stå lenger i arbeid og fortsette å opptjene pensjon.

Begrunnelsen: Det skal lønne seg bedre å jobbe

Dette kan sies på en annen måte: Du skal tape mer i pensjon hvis du ikke får/kan/har mulighet til å jobbe hele livet.

Arbeidsløse, permitterte, funksjonshemmede og delvis uføre som er støtt ut av arbeidslivet, kvinner som jobber mer eller mindre frivillig deltid skal tape, mens de som har arbeid skal tvinges til å jobbe mer og lenger.

Her ser vi at ideen om AFP, at du skal kunne gå av med helsa i behold uten å tape penger på det, strider mot selve ideen om alleårsregelen. Ideen er nettopp at folk skal bytte helse mot nødvendig pensjon: Orker jeg ett år til, slik at jeg kan ha råd til gaver til barnebarna?

Den angivelige hensikten med dette er å få folk til å jobbe lenger for å opparbeide mest mulig pensjon og unngå reduksjon. I praksis vil det bety at alle dem som ikke har mulighet til å jobbe lenger pga helsa eller fordi arbeidsplassen ikke vil ha dem, må klare seg med mindre pensjon. Dette er samme prinsippet som at det kuttes i ledighetstrygden for at folk skal "velge" arbeid, slik at de som ikke får arbeid, må klare seg med mindre. Dette kalles arbeidslinja.

Solidaritet eller forsikring?

Alle avvik fra full fast jobb, som arbeidsløshet, permittering, langvarig sykdom med reduserte inntekter, omskolering, deltid, skal du sjøl betale med lavere pensjon. Dette blir som i en forsikringsordning.

Besteårsregelen betyr at fellesskapet tar ansvar for å sikre at folk kan ha perioder av livet uten full jobb med jevn lønn, uten at det straffer seg i pensjonsalderen.

Grunnlag for privatisering

Når tilleggspensjon, kalt inntektspensjon, skal bygge på forsikringsprinsipper, vil det være enklere å privatisere hele ordningen i framtida. Innbetaling av avgift skal også skilles ut fra andre inntekter til statsbudsjettet som en egen del.

Jeg synes jeg kan høre argumentene i framtida: "Hvorfor skal staten drive med noe som forsikringsselskapene kan så mye bedre?" I bakgrunnen synger EU – med sin målsetting om å åpne mest mulig av pensjonsordningene for privat kapital.

En kan spørre seg om det er hensikten med hele reformen, det er i hvert fall en av de tydeligste konsekvensene. Når deler av folketrygda skal erstattes med tjenestepensjon, åpnes nettopp et større marked for forsikringsbransjen. Pensjon dreier seg om enormt store penger, som privat kapital ønsker kloa i. Alleårsregel gjør det lettere å privatisere også deler av selve folketrygden. Det er ikke tilfeldig at storkapitalen i EU anbefaler fjerning av besteårsregler o.l.

Argumenter for alleårsregel

Besteårsregelen utgjør det viktigste bruddet med forsikringsprinsippet, og det er satt inn kraftig skyts for å undergrave støtten blant folk.

1. Besteårsregelen er urettferdig

Forsikringsprinsippene begrunnes med at folk får igjen i forhold til det de har betalt inn og at det er mer rettferdig. Dette er den moderne rettferdigheten som består i at har du penger, kan du få mye av alt: de som tjener mye får mer pensjon, og de som tjener lite får mindre. Som det heter i sangen: "og har du penger, så kan du få og har du ingen, så må du gå."

APs folk i Pensjonskommisjonen reiste rundt og viste bilder av to kvinner som har betalt inn likt gjennom livet og fått ulik pensjon og to som har betalt inn ulikt og fått lik pensjon. Den opplagte konklusjonen er at dette er urettferdig, ut fra en forsikrings- og markedslogikk. Men det er faktisk slik velferdsstaten ideelt sett skulle fungere, alle betaler inn over skatten, men folk får ulikt igjen – etter behov. Dette prinsippet undergraves blant annet av skattelette til de rike.

For å ta en parallell til helseområdet. Alle betaler skatt til helsevesenet, men folk får tilbake ulikt i forhold til hva slags helse de har gjennom livet. Det er ikke slik at folk som har vært, friske tenker at de må skynde seg å ta en plastisk operasjon når de blir gamle for å "få tilbake" det de har betalt inn. God helse er en fordel, de som har god helse bidrar til å betale for dem som har dårlig helse. Samtidig vet alle at dersom sykdom rammer dem, vil de ha fordel av ordningen.

På samme måte kan en se på trygg, fast jobb med sikker inntekt som et gode, som gjør det mulig å bidra til felleskassa slik at andre som ikke har hatt de samme mulighetene får en brukbar pensjon. Samtidig som en vet at hvis arbeidsløshet og utstøting skulle ramme en sjøl, finnes et slingringsmonn i forhold til pensjon. Her ligger det solidariske grunnlaget for velferdsstaten.

Også i dag er det et visst samsvar mellom hva du tjener og hva du får i pensjon, og slik bør det være. Tenkningen som ligger til grunn for dagens system er likevel en helt annen enn at du skal få igjen det du har betalt inn. Det er grunn til å gå tilbake til ideene bak folketrygden. Anne Lise Seip siterer i sin bok Veiene til velferdsstaten Sosiallovkomiteen av 1935 som pekte på at det var forskjell mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfunnsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfunnets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til".

Folketrygden har to elementer

Minstesikringen består av at alle får en minstepensjon. (Alle med 40 års botid i Norge, mange innvandrere fyller ikke kravene; dette er noe som må endres, men dette er ikke tatt opp av PK.) Standardsikringen (standardtrygghet) ble innført for at man ikke skulle få et plutselig og bratt fall i inntekten, men også som trygdet kunne beholde omtrent den levestandard man hadde opparbeidet seg. Den bygger på opptjente pensjonspoeng. 40 år skulle være nok til å få utbetalt full tilleggspensjon. Tjueårsregelen, besteårsregelen, tok utgangspunkt i at de fleste har høyest inntekt på slutten av yrkeslivet og skulle bidra til å sikre levestandarden, også for grupper som hadde hatt varierende inntekter. På det tidspunktet folketrygden ble vedtatt var det blant annet bønder. Et viktig argument for standardsikringen har også vært at alle skal ha felles interesse av å opprettholde folketrygden, og at behovet for private forsikringer skal være minst mulig. Grunnideen er altså ikke at du skal ha igjen det du har betalt inn, men et samfunnsmessig system for å sikre alle en brukbar alderdom. Ordningen bygger på solidaritet mellom generasjonene. Vi betaler skatt som brukes til dagens pensjoner, morgendagens arbeidstakere betaler skatt som går til pensjon til oss.

Besteårsregelen er et godt eksempel på velferdsstatens prinsipper: Folketrygden – velferdsstatens indrefilet. Besteårsregelen er bra for det store flertallet. Besteårsregelen kompenserer for ulike grupper: deltidsansatte som veksler mellom heltid og deltid folk som er arbeidsløse/permitterte folks som har dårligere betalte jobber deler av livet folk som har redusert inntekt pga attføring, omskolering funksjonshemmede som kan ha få gode år i arbeidslivet folk som reduserer arbeidstid, skift etc. pga helsa folk som på grunn av sykdom ikke orker så mye folk som har lang tid i utdanning Besteårsregelen utgjør et sikkerhetsnett for alle. Besteårsregelen er altså et eksempel på en ordning som tjener flertallet, samtidig som den er til fordel for utsatte grupper og utgjør et sikkerhetsnett for alle.

Ordningen er god for utsatte grupper nettopp fordi den ikke er "skreddersydd" og behovsprøvet. Det kreves ikke dokumentasjon og begrunnelse for hvorfor en ikke har jobbet.

Besteårsregelen betyr at samfunnet tar et kollektivt ansvar for å sikre en brukbar pensjon for folk som ikke har et liv som passer med idealet om full, fast jobb med jevn og sikker inntekt gjennom hele livet. Den er sjølsagt ikke perfekt, men den bygger på solidariske prinsipper.

Striden om besteårsregelen handler om to slags rettferdighet. Tilhengerne av alleårsregel definerer rettferdighet som det at du skal få igjen i forhold til det du har betalt inn. Dette gir størst økning i pensjon til dem som kan betale inn mest. En solidarisk rettferdighet er å betale skatt etter inntekt og få igjen en pensjon det går an å leve av, der det tas hensyn til inntekt, men også kompenseres for skjevheter i samfunnet.

2. Alleårsregelen er bra for sliterne

Fellesforbundets motstand mot besteårsregel hviler på det synet at deres medlemmer jobber i mange år med jevn inntekt – og ikke får tilstrekkelig uttelling for dette. To med like stor samlet inntekt gjennom livet, kan få ulik pensjon, alt etter hvordan inntekten er fordelt. En som har den fordelt jevnt over 40 år, får mindre utbetalt enn en som har lav inntekt i 20 år og høy inntekt i 20 år. Det hevdes at besteårsregelen først og fremst tjener akademikere og høytlønte med bratt karriere, dvs stor forskjell på begynnerlønn og sluttlønn.

Dette stemmer imidlertid ikke med Pensjonskommisjonens egne beregninger. Deres egne tall viser at det store flertallet taper på overgang fra dagens modell til alleårsregel, se figur. Det er faktisk menn med pensjon under middels som taper mest. Bare de 10 % av kvinnene som har høyest pensjon og de 25 % av mennene med høyest pensjon vil tjene på overgangen. (De laveste 10 % menn og 50 % kvinner vil ikke tape fordi de vil få garantipensjon.)

Figuren er tatt fra Pensjonskommisjonens innstilling (side 136) og viser den isolerte virkningen av overgang fra dagens regelverk med 40 års opptjening og besteårsregel til et nytt system med alleårsregel (her kalt livsløpsopptjening). Første desil er de 10 % med lavest pensjon, andre desil er de 10 % neste, etc. Figuren viser at bare de to øverste desilene blant menn tjener på en slik omlegging og bare den øverste desilen blant kvinner (ligger over en tenkt tversoverstrek ved 100 som markerer at systemene slår likt ut). Menn med lav pensjon er de største taperne. Figuren viser at ideen om at menn med vanlige inntekter vil tjene på en alleårsregel ikke har rot i virkeligheten. Merk at denne figuren ikke viser virkningen av andre spareforslag i kommisjonens innstilling som reduksjon av pensjon i forhold til levealder og at pensjonen ikke skal følge lønna. Dette ville vist at enda flere ville tape mye mer.

Årsaken til dette er blant annet at mange mannlige industriarbeidere jobber både skift og overtid mens de er yngre, men er tvunget til å trappe ned når de blir eldre. De har heller ikke jobber der de kan stå lenge. Og de med bratt karriere og høyest lønn har PK tatt godt vare på uansett, det er ikke dem som taper på alleårsregel.

Fellesforbundet foreslår at arbeidsledighet, omsorgsarbeid og etter- og videreutdanning skal telle med i pensjonen. Omsorgspoeng ligger i forslaget allerede. Mange former for slik kompensasjon vil stride mot alleårsregelen og være vanskelig å få til, uten at det er strenge regler.

Enkelte foreslår alleårsregel med målrettet kompensasjon for ufrivillig fravær fra lønnsinntekt, som arbeidsløshet, omsorgsarbeid etc. Men hvem skal definere hva som er frivillig? Er deltid frivillig når kvinner "velger" det på grunn av at det blir for strevsomt med barn og to jobber? Når noen tar utdanning for å få en sikrere jobb? Målrettet kompensasjon betyr at noen skal skille mellom "verdige" og "uverdige".

Det er nødvendig å huske at vi diskuterer en pensjonsordning for framtida, for de som er unge i dag. Arbeidslivet har endret seg, og mønsteret med faste livstidsjobber er i ferd med å forsvinne. Stadig flere blir skjøvet ut og inn av arbeidslivet av fusjoner, nedleggelser og ulike former for outsourcing. Besteårsregelen blir ikke mindre viktig framover, men mer. Fjerning av regelen vil være en del av en utvikling der folk i større grad skal overlates til å slåss for seg sjøl.

3. Besteårsregelen er bedre for menn enn for kvinner

Stikk i strid med det forrige argumentet hevdes det fra andre at besteårsregelen ikke er så viktig for kvinnene, tvert imot er det menn som tjener på ordningen.

Aller først, svært mange kvinner som jobber deltid i perioder av livet og full tid i andre perioder vil tape på innføring av alleårsregel. Selv om de i dag ikke har 40 års opptjening. Og selv om det i et nytt system er lagt inn noe bedre pensjonsopptjening for noen av de med aller lavest inntekt. (Mellom 113.000 og 210.000 – hvis de har jobbet jevnt i 40 år, noe mange i denne gruppa deltidsansatte ikke har.)

En vanlig kritikk av det nåværende pensjonssystemet er at det tar for lite hensyn til mange kvinners livsløp, fordi det legger så stor vekt på opptjening etter inntekt hele livet. Folketrygden er et system som ble bygd på menns livsløp. For kvinner representerer trygdesystemet en "garanti mot fattigdom". Svaret på denne kritikken har blitt et system med større vekt på inntekt over lang tid. PK sier sjøl at forslaget deres vil slå ut bedre for menn enn for kvinner – etter mitt syn representerer forslaget et brudd på likestillingsloven om det blir gjennomført.

Politikerne har oppfattet denne kritikken. PK ville pynte på kvinneprofilen gjennom å styrke ordningen med omsorgspoeng, dvs øke opptjeningen ved omsorg for barn under seks år og pleietrengende eldre. De ville også vurdere å gi ordningen tilbakevirkende kraft, fordi den i dag bare gjelder etter 1992. Regjeringa har flagget dette ytterligere, og vil vurdere å gi den tilbakevirkende kraft også for de årskulla som er så gamle at de fortsatt skal få etter dagens system. Dette understreker jo bare at dette er en endring som kan gjøres uten pensjonsreform. Og den er viktigst for de eldste generasjonene som i større grad var hjemme lenge.

Men omsorgspoeng gjelder kvinner, eventuelt menn, som har omsorg tilnærmet på heltid, og er ikke noe alternativ til besteårsregelen for kvinner som jobber deltid i perioder og heltid i andre. Deltid i deler av livet er den vanligste måten kvinner løser skvisen mellom arbeid og familie, og endringene vil føre til at disse kommer dårligst ut. Også kvinner med barn over seks år kan finne det nødvendig å jobbe deltid. Ordningen treffer heller ikke kvinner som jobber deltid fordi de ikke får andre jobber eller fordi de ikke har helse til full stilling. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen oktober 2003, viste at bare 45 % av de som jobbet deltid hadde omsorg for barn.

Dette er et viktig prinsipielt spørsmål. Ca 44 % av kvinnene jobber til en hver tid deltid, og andelen er relativt stabilt. Dette framstår som den enkelte kvinne/families eget valg, mens det i stor grad er et samfunnsmessig fenomen. Deltidsarbeidet er et resultat av samfunnets organisering der omsorg for barn og gamle i stor grad hviler på familien og fortsatt mest på kvinnene. Dette holdes blant annet oppe av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, der arbeidstida er ulikt organisert i manns- og kvinneyrker og kvinner og menn får ulik lønn, slik at det er lettere for kvinner å gå ned i stilling når det blir for stridt for familien med to jobber. Så lenge deltidsarbeidet i stor grad har samfunnsmessige årsaker, skal perioder med deltid ikke gi redusert pensjon. Uansett om deltid tilsynelatende er frivillig valgt eller ikke er knyttet til omsorgsarbeid. Og deltid er heller ikke jevnt fordelt. Det er i de hardeste og dårligst betalte jobbene at det er mest deltid, de som har lav pensjon fra før.

PK legger opp til at deltid er et individuelt valg og den enkelte kvinnes individuelle problem. Samfunnet skal bare skal ta et kollektivt ansvar for kvinner som jobber tilnærmet full tid med omsorgsarbeid. Det er mer i tråd med kontantstøtten enn med arbeidet for likestilling i arbeids- og samfunnsliv.

Det er likevel noe riktig i at menn tjener mest på besteårsregelen. Besteårsregelen er bare aktuell for de som kommer over minstepensjon, og ca 50 % av kvinnene, men bare 10 % av mennene er minstepensjonister. Ergo er ordningen til fordel for 90 % av mennene og 50 % av kvinnene. Menn har også flere år i arbeid og dermed bedre mulighet til å velge bort dårlige år. Samtidig er det slik at stadig flere kvinner opptjener rett til tilleggspensjon utover minstepensjonen; framover vil derfor stadig flere kvinner få stadig mer glede av besteårsregelen – og da er det jo på høy tid å få den vekk!

En fordel for nærmere 50 % av kvinnene er ikke uviktig. Og forskjellen er til dels stor, regelen kan være avgjørende for at kvinner får mer enn minstepensjon. Men det er også slik at selv små summer har stor betydning. Nettopp fordi kvinner har lavere opptjening, betyr også mindre beløp mye for hverdagen. Det hjelper ikke damene som går ned i pensjon, at det er flere menn som gjør det samme; det kan de ikke gå i butikken med.

En økonom, Charlotte Koren, brukes stadig som sannhetsbevis for at kvinner ikke tjener på regelen. Hun har funnet ut at kvinner i gjennomsnitt i 2020 i snitt vil tjene 5.000 kroner i året på besteårsregelen, mens menn vil tjene ca 10.000. Slike snitt-tall gir liten mening så lenge det er færre kvinner enn menn som tjener. Og så lenge vitsen med regelen er at den skal gi ulik gevinst etter hva slags jobbliv du har hatt.

Forholdet mellom kvinner og menn er også i ferd med å endre seg. I 2040 er det anslått at både menn og kvinner i snitt vil tjene like mye, ca 7.000 kroner i året, på regelen, og etter 2040 vil kvinner tjene mer enn menn. Dette avspeiler nettopp at kvinner i stadig større grad tjener opp rettigheter – og at det nettopp er den generasjonen kvinner som vil miste ordningen som ville ha tjent mest på den.

Koren lanserer omsorgspoeng og ektefelledeling av pensjon som sine alternativer til besteårsregelen. Som sagt kan omsorgspoeng innføres i dagens system og treffer til dels andre grupper enn besteårsregelen. PKs forslag om ektefelledeling er plukket opp av regjeringa og markedsført stort ved framleggingen av stortingsmeldingen. De foreslår at verdien av pensjonsrettigheter skal inn i boet ved skilsmisse, men har ikke noe konkret forslag til hvordan dette skal løses.

Uansett hva en mener om forslaget i seg selv, er det viktig å være klar over at det nærmest forutsetter alleårsregel for å være praktisk gjennomførbar. Og det kan ikke forenes med brutto tjenestepensjon i offentlig sektor.

Forøvrig kan ikke besteårsregelen erstattes av at kvinners pensjon skal løses ved at de må skaffe seg en rik mann. En offentlig pensjonsordning må bygge på kvinners økonomiske sjølstendighet. Å dele pensjonsrettigheter med en lavtlønnet mann eller mellom samboende lesbiske vil også være dårlig butikk for begge.

4. Universell folketrygd som alternativ

Westhrin har framstilt sin universelle folketrygd med alleårsregel som et alternativ til besteårsregel. Hovedargumentet er at denne modellen vil gi bedre pensjon til de som i dag jobber deltid eller har svært lav lønn hele livet.

Ett problem er at regnestykkene hennes baserer seg på kvinner med jevn inntekt gjennom 40 år, noe som mange deltidsansatte ikke har. I tillegg har Westhrin gått inn for delingstall og redusert indeksering av pensjonene, slik at også i hennes forslag skal både de lavest lønte og til og med minstepensjonistene ned i pensjon.

Et annet problem er at en liten økning for de laveste (hvis vi holder delingstall og redusert indeksering utenfor), skal skje på bekostning av de som i dag tjener på besteårsregelen.

Både Westhrin og AP argumenterer med at noe av det viktigste med reformen er at den må bli mer rettferdig for de aller lavest lønte, de må få igjen i forhold til det de har betalt inn. AP har gjort det til ett av sine krav til reformen. Det er imidlertid dilemmaer knyttet til en modell der helt små inntekter gir opptjening av tilleggspensjon. Det er bra om kvinner med lave inntekter kan få mer i pensjon, men spørsmålet er om det skal det skje gjennom økning i minstepensjon eller gjennom at en skal få tilbake for det en har betalt inn.

Det vil uansett være folk, flertall kvinner, som vil ha minstepensjon, nemlig de som av ulike grunner ikke har lønna arbeid i store (største) deler av livet. De skal også ha en pensjon – folketrygd – som gjør det mulig å leve et verdig liv. De som tjener akkurat litt mer, vil da ikke få noe (særlig) uttelling. Dersom svært små inntekter skal slå ut på pensjonen, er det to alternativer: enten en veldig lav minstepensjon – og det er uakseptabelt, eller en veldig flat pensjon og det kan gjøre standardsikringen liten også for vanlige inntekter. Også Westhrin foreslår derfor et bunnfradrag, inntekter under 105.000 kroner skal ikke gi pensjonsopptjening, men heller ikke betales pensjonsavgift av. Også i hennes modell er det arbeidsinntekt som ikke gir økt pensjon.

Et annet problem med Westhrins modell, der alle har en garantipensjon i bunnen, er at den vil gjøre det vanskeligere å heve minstepensjonen, fordi det vil innebære økt pensjon til alle. I dag kan en heve minstepensjonen ved å heve særtillegget. Det innebærer samtidig at noen får sin tilleggspensjon spist opp og blir minstepensjonister, men de får ikke mindre å gå i butikken for.

Slik jeg ser det, er det viktigste å sørge for at de med aller lavest inntekter får en skikkelig mistepensjon som gir mulighet for et verdig liv, ikke at alle på død og liv skal ha noen kroner mer enn minstepensjon. For tenkningen i alleårsregelen kan fort bygge opp under at minstepensjonen bør være så liten som mulig, resten skal opptjenes gjennom arbeid. Når alle skal ha tjenestepensjon på toppen av folketrygden, forsterkes dette ytterligere

Både AP og SV gjør de aller lavest lønte gruppene til hovedspørsmålet i pensjonskampen og selve begrunnelsen for alleårsregelen. Ut fra logikken om at du skal få igjen for hver krone du betaler inn. Men det er ikke i seg selv urimelig at minstepensjonister betaler skatt, de får igjen en pensjon å leve av. I dag er det slik at de som har hatt lav inntekt og dermed minstepensjon, får en større del av inntekten sin i pensjon enn de som har hatt høy inntekt. Det er nødvendig for å ha en pensjon å leve av, og det er en del av omfordelingssystemet. Fokuset på at så få som mulig må være minstepensjonister er en avsporing. En forbedring for disse gruppene kan uansett gjøres innafor dagens system, gjennom å heve minstepensjonen; det trengs ingen omveltning.

I dag er det alleårsregelen som slaget står om, et prinsipp som det vil være veldig vanskelig å reversere og som vil tvinge folk til å jobbe stadig lengre for å sikre pensjonen. Det innføres en tenkning der det logiske på sikt nettopp er å senke minstepensjonen, slik det skal skje gjennom delingstall og at pensjonene ikke skal følge lønnsutviklinga. Stadig mer av ansvaret skal legges på den enkelte.

Alleårsregel er uforenlig med AFP og offentlig bruttopensjon*

* Bruttoordningen i offentlig tjenestepensjon betyr at KLP og Statens pensjonskasse garanterer en pensjon på 66 % av sluttlønn, forutsatt 30 års opptjening på heltid, uansett hva du får utbetalt fra folketrygden. Innføring av alleårsregel er en grunnleggende systemendring med store konsekvenser også utover fjerning av besteårsregelen.

Tenkningen i alleårsregelen er uforenlig med AFP. AP har da heller ikke garantert AFP; de sier at en god tidligpensjonsordning må bygge videre på AFP. Når hovedpoenget er at folk skal presses til å jobbe lenger for å unngå pensjonsnedgang, blir det vanskelig å beholde en ordning der folk nettopp skal kunne gå av tidlig uten å tape, men tvert imot tjene opp ytterligere poeng. Dersom alleårsregel og avkorting av pensjonen innføres, vil utgiftene til AFP stige kraftig, til over halvannen gang så mye som i dag. Dette må eventuelt kompenseres i et tariffoppgjør, noe som vil være ganske urealistisk.

Også brutto tjenestepensjon slik den er utformet i offentlig sektor, er også uforenlig med alleårsregel, fordi 30 års opptjeningstid opphever alleårsregelen for offentlig ansatte. Det vil ikke være politisk mulig at regelen bare skal gjelde ansatte i privat sektor.

AP og Valla har gått ut med at offentlig tjenestepensjon på 66 % skal bevares, men samtidig reduseres med delingstall og indeksering. Det henger ikke sammen. Med slik reduksjon vil den ikke opprettholdes som 66 % av sluttlønn. Det samme vil skje med alleårsregel om det innføres, 30 års opptjening vil ikke bli opprettholdt og særlig kvinnene vil bli rammet også her.

Avvis pensjonskommisjonens innstilling

Konklusjonen er at det store flertallet vil tape på overgang til alleårsregel i forhold til dagens system. Dette er nettopp et ledd i omfordeling fra vanlige inntekter til de rikeste. Ordningen vil ramme kvinnene særskilt, ikke som en særgruppe slik de ofte blir omtalt, men som flertallet av pensjonistene; 60 % av befolkningen over 70 år er kvinner og kvinneandelen øker med alderen. Endringene vil ramme alle som ikke har stabil fast jobb hele livet. Innføring av forsikringsprinsipper bryter med solidaritetstanken som ligger i bunn av velferdsstaten, i stedet skal en hver være sin egen lykkes smed. Alt dette gjør at det skulle være grunnlag for en brei allianse til forsvar av dagens prinsipper.

Søstre, kamerater! kom første gang ut i 1987, og er altså skrevet for snart 20 år siden. Mye har skjedd i verden i disse årene, ikke minst ideologisk: Vi har opplevd Sovjetsamveldets sammenbrudd, som utropes til sosialismens endelige nederlag. USA har inntatt posisjonen som eneste supermakt. Mens anti-imperialistiske frigjøringsbevegelser på 1960- og 70-tallet ofte var marxistisk inspirert, spiller nå religiøse strømninger en betydelig rolle i motstandskampen. 

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi

Dette er forordet til den nye tyske oversettelsen av Søstre, kamerater!
Den tyske utgaven finnes på: Schwestern, Genossinnen!

---

Ideologisk er markedsliberalismen på offensiven over store deler av verden. Kapitalismen blir forsøkt framstilt som den eneste mulige og «naturlige» samfunnsorden, og alternativer blir ugyldiggjort. Vi får høre at vi lever i en «postindustriell» epoke, og at arbeiderklassen ikke lenger finnes.

Innenfor feminismen merkes skepsisen til kollektiv organisering. En frykter at dersom vi legger vekt på likhet og felles interesser mellom kvinner, sier vi underforstått at det finnes en «sann» kvinne, en «autentisk» kvinne. Men forestillingen om en «sann» kvinne er en patriarkalsk konstruksjon. Kollektiv organisering blir i et slikt perspektiv farlig – organiserer vi oss ikke da på grunnlag av patriarkatets forestilling om oss, og bidrar vi ikke dermed til å bevare det vi vil kjempe mot? Låser vi oss ikke fast i en «kvinnelighetsdiskurs», mens det vi heller burde gjøre, var å «destabilisere» og sprenge denne diskursen gjennom å opptre på tusen merkelige, ukonvensjonelle måter?

Hvilken betydning kan ei bok om kvinnekamp og klassekamp, tuftet på et marxistisk grunnsyn, ha i ei tid da kollektiv kvinneorganisering blir sett på med mistenksomhet, da arbeiderklassen «ikke lenger finnes» og kapitalismen blir utropt til historiens endelige seierherre?

Ei slik bok kan ha betydning fordi klassekamp, kvinnekamp og alternativer til kapitalismen fortsatt står på dagsorden, uansett rådende ideologiske vinder. I samfunn «uten arbeiderklasse» er det harde klassekonflikter. Arbeiderklassen slåss mot harde angrep på sine arbeids- og levekår, sine faglige og demokratiske rettigheter. Vold og overgrep mot kvinner er utbredt. Velferdsordninger som ikke minst kvinnene er avhengige av, er under sterkt press. De lar seg ikke forsvare uten kollektiv organisering og kamp. Og sosiale bevegelser erklærer at «en annen verden er mulig», fordi tanken på at dagens verden skulle være historiens sluttresultat er uutholdelig.

Altså er det fortsatt nødvendig med debatter om analyse og strategi. Denne boka er et bidrag i en slik debatt. Boka prøver å gi en analyse av viktige sider ved kvinneundertrykkinga under kapitalismen. Egne kapitler behandler strategier for kvinnekampen, med vekt på kvinnebevegelsens forhold til arbeiderbevegelsen. Boka drøfter også hva som skal til for å skape en «kvinnevennlig» sosialisme. Teksten er identisk med originalteksten fra 1987. En del ville jeg nok skrevet annerledes i dag. For eksempel glimrer et økologisk perspektiv med sitt fravær. Likevel inneholder boka mange analyser og standpunkter som tida på ingen måte har løpt fra, og den presenterer viktige perspektiver som kanskje er kommet litt (for mye) i bakgrunnen i dagens debatt, og fortjener å hentes fram igjen.

Det er denne bokas tese at betydningen av kampen for kvinnefrigjøring er blitt grovt undervurdert i arbeiderbevegelsens partier og organisasjoner, og i anti-imperialistiske frigjøringsbevegelser. Dermed bærer slike partier, organisasjoner og bevegelser med seg et konservativt og samfunnsbevarende element, som gjør det vanskelig å fungere virkelig frigjørende.

Både den revolusjonære og den reformistiske arbeiderbevegelsens forhold til kvinnene og kvinnekampen har tradisjonelt vært dypt tvetydig. Dette merkes også i dag, både i arbeiderpartienes og fagbevegelsens politikk og kultur. På den ene sida har målet vært kvinnefrigjøring. På den andre sida har kvinnen som arbeider blitt betraktet som et problem for den «egentlige» (mannlige) arbeiderklassen, og som en marginal deltaker i klassekampen. Arbeiderklassens kvinner er stadig blitt formant om å kjempe mot «samfunnet», men ikke mot «mannen». Beskyldninger om «borgerlig feminisme» har sittet løst når arbeiderbevegelsens menn har følt sine interesser truet. Kvinnene er også blitt anklaget for å true «enheten i arbeiderklassen» dersom de har stilt krav som har gått ut over det deres mannlige klassefeller har vært villige til å akseptere. I praksis er kvinnene i mange tilfeller blitt avkrevd en klassesolidaritet – på kvinneundertrykkingas grunn. Kravet om ikke å rette kampen mot mennene har fungert som en temmelig effektiv hersketeknikk.

Men det er ikke mulig å slåss mot «samfunnet» uten også å slåss mot «mennene», når vi snakker om et samfunn som er dypt preget i selve grunnstrukturen av maktforholdet mellom kjønnene, og der sjøl den mest avmektige mann har privilegier på grunn av kjønnet sitt. Menn har noen håndfaste grunner til å forsvare dette samfunnet, som arbeiderkvinnene ikke har. En virkelig radikal kamp mot kapitalismen, for hele arbeiderklassens interesser, er ikke mulig uten å gå til angrep på kvinneundertrykkinga.

Kvinner utgjør også en stadig større og viktigere del av den yrkesaktive arbeiderklassen. De må utvikle sine egne strategier og kampformer. Arbeiderklassens kvinner må kjempe som kvinner – ut fra en dobbel bevissthet. Dette betyr også noen utfordringer for deres mannlige klassefeller: Javisst er solidaritet arbeidere imellom nødvendig, men ikke på kvinneundertrykkingas grunn. Forholdet mellom kjønn og klasse, og mellom arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse, er spørsmål som i dag krever både teoretiske, politiske og organisatoriske løsninger.

Kapitlene om sosialisme vil nok i dag både oppleves som mangelfullt, og inneholde påstander som egger til motsigelse. Samtidig kan de kanskje tjene som inspirasjon til en diskusjon om hvordan kvinners premisser kan prege «en annen verden»? Ett poeng fra disse kapitlene er etter mitt syn svært viktig: Kvinneperspektivet må være til stede i bevegelser som slåss for sosial endring og «en annen verden» – ellers vil gamle, kvinneundertrykkende strukturer bli videreført i det nye og bidra til å undergrave det som er nytt.

Jeg som har skrevet boka kommer fra Norge, et lite, rikt land i Europas nordligste utkant. Det er derfra jeg har min praksis, i kvinnebevegelsen, i fagbevegelsen og i et revolusjonært parti. Det er forholdene i Norge jeg har direkte, personlig erfaring med. Kan ei slik bok ha noe budskap til kvinner (og menn!) på andre kanter av verden? Ja, det tror jeg. For det første bygger ikke boka bare på egne erfaringer. Den bygger også på teori og litteratur fra mange andre samfunn enn det norske. For det andre har den engelske utgaven av boka (som kom i 1993) vist seg å være av interesse for politisk aktive kvinner (og menn!) både i Europa, USA, Asia og Afrika. Den finnes nå også i spansk språkdrakt (2001). For det tredje kan denne boka være en inspirasjon til andre kvinner om å systematisere sine egne erfaringer og lage sine egne analyser.

De samfunnene som oppsto som resultat av menneskenes kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har brutt sammen. Mange av dem hadde allerede for lenge siden fjernet seg fra drømmene og idealene til de som kjempet for dem. I kjølvannet av disse sammenbruddene kommer proklamasjonene om «sosialismens død». Sosialismens dødsattest utskrives samtidig som konsekvensene av det imperialistiske verdenssystemet trer fram med skremmende tydelighet: Makthaverne i supermakta USA streber helt åpent etter verdensherredømme, og skyr knapt noen midler i denne kampen. Det stille, økonomiske folkemordet på de fattigste i Sør øker i omfang. Livsvilkåra på jorda raseres i et tempo vi knapt tør ta inn over oss. Flere og flere mennesker i Vesten frykter utviklinga i sine egne samfunn, og føler utryggheten på kroppen sterkere enn noen gang siden 2. verdenskrig.

Oppgaven er der fortsatt, sjøl om det ikke finnes noen fasit: Å fri menneskeheten fra kapitalismen og imperialismen. Om tidligere tiders svar på mange punkter har vist seg ugyldige, så er spørsmåla fortsatt gyldige. De krever nye svar. Å bringe fram svar og løsninger må nødvendigvis være en kollektiv prosess, der min stemme er ett bidrag på veien. Mitt håp er at denne boka gi andre lyst til å la sine stemmer høre!