Kampen for sekstimersdagen ble på slutten av åttitallet møtt av fleksibilitetsbølgen. Ideen om ulike behov i ulike faser av livet slo inn. Det ble moderne å hevde at arbeidstakerne sto så sterkt at det var mulig å avtale fleksibilitet på den enkeltes premisser. Kravet støtte også mot solidaritetsalternativet, dvs. at fagbevegelsen skulle avstå fra lønnsøkninger – og dyre reformer – for å minske arbeidsløsheten. I stedet reiste LO krav om en tidskontoordning, der hver enkelt skulle kunne disponere noen ekstra dager slik de sjøl ville og i tillegg sjøl spare opp tid.

I dag har flere sett hva fleksibilitet betyr i praksis. Kravet om sekstimersdagen reises igjen i og utafor fagbevegelsen. Arbeidsgivernes angrep har satt behovet for en egen felles arbeidstidspolitikk fra fagbevegelsens side på dagsorden, med krav som kan bringe fagbevegelsen på offensiven, ikke bare slåss med ryggen mot veggen. Der kampen ikke står på den enkelte arbeidsplass – men der det er mulig å mobilisere felles styrke. Det økende presset på to foreldre med fulle jobber skjerper spørsmålet om en familiepolitikk som ikke bygger på at mor er mer hjemme.

LO-vedtaket

Pensjonsdebatten har også satt en arbeidsdag å leve med på dagsordenen. Regjeringa understreker at det blir færre yrkesaktive i forhold til trygda og pensjonister. Motstanderne av reformen har satt søkelyset på det store antallet mennesker som ufrivillig støtes ut av arbeidslivet. LO-ledelsen og LO-kongressen har argumentert med at forutsetninga for å godta nedskjæringer i pensjonene er at det blir et virkelig inkluderende arbeidsliv, slik at det er mulig for folk å jobbe lenger. Sjøl om dette ikke er vårt argument, vi er mot pensjonskutt og for sekstimersdag av hensyn til folk og ikke til budsjettene, så gir det en taktisk situasjon som tilhengerne av sekstimersdagen kan bruke. LO-kongressen vedtok da også å kreve omfattende forsøk med sekstimersdagen både i privat og offentlig sektor. Sekstimersdagen er blitt et mer realistisk tiltak. Det er viktig at kravet reises i andre deler av fagbevegelsen også.

I stedet for å straffe folk som støtes ut av arbeidslivet med lavere pensjon/trygd, vil sekstimersdagen være et tiltak som gjøre det mulig for folk å stå i arbeid lenger. Ikke fordi de presses til det, men fordi det store flertallet ønsker å jobbe.

Sett i gang!

Utgangspunktet er derfor bedre enn på lenge. Nå må diskusjonen reises flest mulig steder. Det finnes lysbildeforedrag og annet materiale utvikla av Samordningsgruppa for sekstimersdagen, nå For sekstimersdagen, som kan bestilles og brukes.

Det er ingen grunn til å vente!

Påstand 1: Sekstimersdagen angår ikke min yrkesgruppe.

Dette ble brukt både av ansatte i Handel og kontor, hvor så mange jobber deltid, og av lærere som har egne arbeidstidsbestemmelser.

Svar: Normalarbeidsdagen har betydning for alle, fordi den er utgangspunktet for alle særegne avtaler. For deltidsansatte vil sekstimersdagen ha stor betydning, alle deltidsansatte med vil få høyere lønn, fordi stillingsprosenten deres vil bli høyere. For mange vil det bety et høyere tillegg enn de noen gang vil få i et tariffoppgjør. For lærere vil kortere normalarbeidsdag måtte oversettes til lavere leseplikt/mindre bunden tid.

Påstand 2: Sekstimersdagen vil tvinge alle til å jobbe seks timer hver dag.

Dette har vært et viktig argument i forhold til pendlere som ikke drar hjem hver dag, men er også brukt i diskusjonen av svært mange flere enn dem. Nevnes også omkring for eksempel nattskift på sykehus.

Svar: Sekstimersdagen skal erstatte åtte- (eller 7½-)timers dagen i dag, det vil sjølsagt fortsatt måtte eksistere bestemmelser som tar hensyn til ulike konkrete forhold. Sekstimersdag på oljeplattform, istedenfor lengre friperioder, vil neppe vinne særlig oppslutning. Kortere normalarbeidsdag vil i slike tilfelle måtte bety lengre friperioder.

I skiftordninger kan det være aktuelt at nattskiftene er noe lengre for å unngå vaktskifte midt på natta; dette er spørsmål som kan og må løses konkret.

Påstand 3: Sekstimersdagen vil bare bety at vi må løpe enda fortere.

Særlig var dette et argument fra folk i helsesektoren.

Svar: Det er helt nødvendig å kreve full stillingskompensasjon i deler av offentlig sektor og andre steder der det er aktuelt. Dette må være en viktig del av kampen. Arbeidspresset er dessuten nå så høyt at det uansett vil være bedre for folk å jobbe seks timer. Den store andelen deltidsansatte viser at svært mange gjør dette allerede i dag, uten lønnskompensasjon.

Påstand 4: Sekstimersdagen er for kort for barn i barnehager og beboere i institusjoner. De får for mange ulike folk å forholde seg til.

Svar: Dagens lange arbeidstid fører til mange deltidsansatte og stort sjukefravær. Fast sekstimersdag for flere vil gi bedre stabilitet, ikke dårligere.

Påstand 5: Mange vil gjerne jobbe lenger enn seks timer i sitt yrke.

Svar: Javel. Hvis de har yrket sitt som hobby, er det ingen som legger seg borti om de jobber 24 timer. Vi snakker her om lønnsarbeidet.

Påstand 6: Vi har ulike behov i ulike faser av livet.

Svar: Dette ble hevda med tyngde av Arbeidstidsutvalget i dets innstilling i 1987. Noen av oss vil ha lengre ferie, noen vil ha lavere pensjonsalder, noen vil ha mer permisjoner og noen vil ha kortere dag. Det må legges til rette for mer individuelle arbeidstidsordninger som tar hensyn til dette.

Denne argumentasjonen ble satt aktivt inn da sekstimersdagsbevegelsen var på sitt høyeste. Seinere har argumentasjonen blant annet bygget opp til LOs forslag i 1999 om en timekonto, der en individuelt skulle spare opp tida og bruke den slik vi ønsker det.

Etter hvert som det er blitt tydeligere hvor arbeidsgiverne vil med individuell fleksibilitet, blir det klarere at fagbevegelsen må slåss for kollektive arbeidstidsordninger. Et problem med ønsket om individuell fleksibilitet er at det ser bort fra maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vanlige arbeidere har ikke makt til å sikre seg gode arbeidstidsordninger på egen hand. Kvinner som trenger arbeidstid tilpassa unger, må ofte ta det de får.

Arbeidstidsordninger på én arbeidsplass har også konsekvenser for andre, for eksempel når mannsarbeidsplasser tar lenger helgefri istedenfor kortere dager, så virker det til å holde kvinner med barn ute og gjør at arbeidsplassen forblir en mannsdominert arbeidsplass. Hvis arbeidere en plass går med på gjennomsnittsberegning av arbeidstida fordi det passer dem, legger det større press på arbeidere på andre arbeidsplasser.

Slik er en vant til å tenke når det gjelder lønn, men ikke med arbeidstid. Vide generelle rammer og individuelle ordninger betyr at arbeidsgiverne får større makt. Kollektive ordninger med mest mulig konkrete rettigheter gir arbeidsfolk makt.

Det viktigste med livsfaseargumentet er likevel at det ser helt bort fra at alle kvinner møter konsekvensene av dagens arbeidstidsmønster, blant annet i form av lav kvinnelønn. Sekstimersdagen er ikke bare et forslag til forbedring for enkeltkvinner, det er et forslag til endring av hele systemet, slik at alle kvinner kommer sterkere ut. Ingen av de andre formene for arbeidstidsreformer har den samme effekten. Sekstimersdagen vil gjøre at flere jobber heltid, og dermed styrke forholdene for alle kvinner.

En variant av dette argumentet er kravet om kortere arbeidstid bare for småbarnsforeldre.

Påstand 7: Mange menn vil ta to jobber og jobbe mer overtid, slik at menn fortsatt har lengre arbeidstid enn kvinner.

Svar: Ja, det er en mulighet. Virkninga av sekstimersdagen vil kunne begrenses av andre deler av samfunnsutviklinga. Ved økonomiske problemer kan det enkleste være at menn jobber overtid eller tar to

jobber, og økt krav til overtid i en del jobber, vil gjøre det vanskeligere for kvinner å jobbe full tid.

Sekstimersdagen løser ikke alle problemer, men den vil gjøre det lettere å slåss for likestilling. Det er viktig å understreke at det er lite kvinnene får automatisk, og at diskusjonene rundt og kampen for sekstimersdagen vil ha stor betydning for resultatet. Dette er en av grunnene til at mulighetene sekstimersdagen innebærer for kvinner, må være sentral i argumentasjonen for kravet.

I Europa har kampen for arbeidstidsforkortelse stått sterkest i Tyskland og Frankrike. Begge land har etter lang kamp innført 35-timersuke, om enn på hvert sitt vis og ikke for alle. Disse arbeidstidsforkortingene har mange svakheter.

I Frankrike er den ikke gjennomført fullt ut, og den er kritisert for å åpne for ei undergraving av normalarbeidsdagen. I Tyskland har 35-timersuka blitt gjennomført i vest. Den er ikke blitt gjennomført i øst, arbeiderne der tapte en stor streik om dette i 2003. Noe av problemene skyldes den manglende framgangen for kravet ellers i Europa: Italia, Spania, Norden. I dag er situasjonen at EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid for å konkurrere med USA, arbeidsgiverne i de største konsernene truer med utflagging, blant annet til Øst-Europa, om ikke arbeiderne går med på å forlenge arbeidsdagen.

Det er kravet om redusert ukentlig arbeidstid som har dominert i Europa, og utgangspunktet for kravet har vært den store arbeidsløsheten. Kvinneperspektivet er særegent for Norge og Norden, og med det vekt på den daglige arbeidstida og slagord som "Vi vil leve hver dag". Men også i Norge står diskusjon om tretti timers uke kontra seks timers dag.

Skråstreken

Etter hvert som sekstimersdagskampen kom mer på defensiven i forhold til kravet om økt fleksibilitet, ble kravet flere steder erstatta med seks timers dag/tretti timers uke, gjerne kalt "skråstreken". En ting er at skråstreken kan bety at kravet er seks timers dag i fem dager per uke. En annen ting er å likestille sekstimersdagen med tretti timers uke. Ofte har det vært uttrykk for at det var det siste det var mulig å få enhet om.

Dette kan være en vanskelig diskusjon. Det er viktig å forene dem som er for arbeidstidsforkortelse, og en forkortelse av arbeidsuka er sjølsagt bra. Folk av begge kjønn tenker at hele fridager er bra, framfor fem kortere, men like fullt stressende dager. Lang reisevei for mange spiller også inn.

På den andre sida er det lettere å bruke kortere arbeidsuke til å gjennomføre økt fleksibilitet (f.eks. arbeidsdager på 3×10 timer) på en måte som i stedet gjør det vanskeligere for dem som har omsorgsansvar hver dag. Barn kan ikke stues unna og tas igjen i helgene. Slik fleksibilitet er mulig for dem som har bakkemannskap hjemme, og som trur at deres veldig gode helse vil vare evig.

Kortere uke opprettholder kjønnsskillene

Kravet om sekstimersdagen har tvert imot vært formulert som et krav om å leve hver dag. Kortere uke vil trolig også virke til å opprettholde skillet mellom manns- og kvinnearbeid og mellom manns- og kvinnearbeidsplasser, som vil ta ut forkortelsen på systematisk ulikt vis. Dette vil fortsatt begrense mulighetene for dem som har omsorg for barn, og virke til å videreføre den kjønnsbestemte arbeidsdelinga mellom kvinner og menn. Trettitimersuka vil derfor ikke ha samme virkninger som sekstimersdagen.

Kampen for sekstimersdagen er også en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Da må hovedkravet være redusert daglig arbeidstid. Med gjennomsnittsberegning av ukentlig arbeidstid i tråd med dagens signaler, kan det fort bli lite igjen av en kollektiv forkortelse, dersom kravet bare stilles på redusert uke.

Mer skift? Toskiftssamfunn?

Et annet forslag som er kommet opp, er at tilhengerne av sekstimersdagen skal gå aktivt inn for å utvide rammene for normalarbeidsdagen med to timer, 6-18 eller 7-19, i bytte mot to skift á seks timer. Begrunnelsen er blant annet at dette vil gjøre sekstimersdagen lønnsom i mange bransjer og dermed mer realistisk å få gjennomført. Dette er et forslag som må diskuteres. På 1980-tallet ble muligheten for at sekstimersdagen kunne føre til mer skift, brukt som et argument mot kravet.

Sekstimersdagen vil føre til mer skiftarbeid. Mange arbeidsgivere som i dag bare har dagtid, vil presse fram to skift for å øke driftstida, men dette vil variere med situasjonen innafor ulike bransjer. Kampen vil stå om rammene for den daglige arbeidstida. Skal den utvides til 6-18, eventuelt 7-19, med plass til to skift uten at det gis tillegg, eller skal en fortsatt ha ei normal ramme som i dag?

Forsvar rammene

Vårt utgangspunkt er at fagbevegelsen må slåss for at rammene for normalarbeidsdagen ikke økes. Arbeidslivet skal i størst mulig grad legge til rette for at vanlig arbeid skal kunne forenes med eneomsorg for barn hver dag og for kollektiv fri tid. Tillegg for ubekvem arbeidstid bidrar til å begrense innføring av skift, og utvida normalarbeidsdag vil også kunne brukes til andre former for fleksibilitet og kutt i kompensasjon.

Samtidig vil presset for utvidelse av driftstida fortsette i mange bransjer, uavhengig av sekstimersdagen. To skift på seks timer innafor et tidsrom fra klokka 6 (eller 7) til klokka 18 (eller 19) vil uansett være mindre belastende enn toskiftsordninger med dagens arbeidstid, for mange også i forhold til 7½ time på dagtid. Fordeling av arbeidstida over et lengre tidsrom vil også kunne forkorte reisetida for mange.

Ei slik ordning vil også forutsette at barnehagene utvider sine åpningstider i tråd med det som blir vanlige arbeidstider, med de problemer så tidlig start vil medføre for barn og foreldre.

Et taktisk spørsmål

Diskusjonen er vanskelig, fordi den må ta hensyn til at vi slåss for sekstimersdagen, mens arbeidsgiverne er på offensiven for økt fleksibilitet. Vi må holde fast i at vi slåss for en sekstimersdag som skal gjøre det mulig for både kvinner og menn å kombinere arbeid med eneomsorg for unger, en sekstimersdag som skal styrke kvinners stilling og gi arbeidsfolk større mulighet til å delta i styring av samfunnet.

Uansett er det arbeiderklassens styrke og styrken i bevegelsen for sekstimersdagen som vil bli avgjørende for hvordan den vil se ut. Derfor spiller det også en viktig rolle om ei slik løsning kan virke splittende eller samlende.

Lov eller avtale

Kampen for åttetimersdagen ble ført både som en kamp for lovfesting og en kamp innafor den enkelte tariffavtale og på den enkelte arbeidsplass. Målet for kampen for sekstimersdagen må være ei lovfesting av seks timers normalarbeidsdag for alle. Samtidig må en diskutere hvordan tariffoppgjørene kan brukes, både til å fremme et slikt lovkrav og til avtalefesting som et skritt på veien. Her hører også diskusjonen om det er mulig å innføre sekstimersdagen skrittvis – for eksempel med en halv times forkortelse av gangen.

På 1980-tallet var det mange i offentlig sektor som var opptatt av at sekstimersdagen må innføres i ett jafs, blant annet fordi de var redd for at mindre forkortelser ikke ville bli kompensert med flere stillinger. Sekstimersdagen krever også ei større omlegging av skiftordninger osv der en jobber skift/turnus, noe som vil være vanskelig å få til med trinnvise forkortelser. Andre mente at sjutimersdag ville være et skritt på veien og et nødvendig krav for å komme videre. Denne diskusjonen kunne virke noe lammende. Det er interessant å se fra historia om åttetimersdagen at ulike krav ut fra ulik situasjon kan virke som en del av en felles kamp.

Prøveordninger nå!

Med LO-kongressens krav om forsøksvirksomhet med sekstimersdagen, er det mulig for mange å diskutere forsøk på sin egen arbeidsplass og hvordan et slikt forsøk skal se ut. Slike diskusjoner gjør sekstimersdagen levende og konkret og gir ideer om hvordan hverdagen kan endres. Det bidrar til mobilisering bak kravet også om en ikke får til forsøk i første omgang. Gode forsøk vil ha stor betydning, og det viktigste nå må være å utnytte LOs vedtak mest mulig. Noen steder kan det også være mulig å få til varige ordninger, slik som hos Nardo. Det behøver ikke på død og liv være forsøk.

Kvinnenes inntog i arbeidslivet er den viktigste endringa i arbeiderklassen etter krigen.

Den økte yrkesaktiviteten blant kvinnene førte til økt faglig aktivitet, og i 1981 ble det sendt inn mange forslag om sekstimersdagen til LO-kongressen. Blant annet spilte Oslo faglige kvinnebevegelse og NTLs stedsstyre i Oslo og omegn en viktig rolle i forarbeidet. Oslo faglige kvinnebevegelse var danna som en fortsettelse av Samorgs kvinnenemnd i Oslo, etter at kvinnenemndene ble nedlagt ved kongressvedtak i 1969.

Argumentene for nedsatt arbeidstid på kongressen var både likestillingspolitiske og sysselsettingspolitiske.

Den første samordningsgruppa

På landsmøtet i 1982 vedtok Kvinnefronten å gjøre kampen for sekstimersdagen til ett av sine to satsingsområder. Det var på dette tidspunktet uenighet med deler av SV om hvorvidt det var nødvendig å kreve full lønnskompensasjon. Etter hvert ble det oppretta ei samordningsgruppe for sekstimersdagen. Denne besto av organisasjoner som hadde sekstimersdagen på programmet, både fagforeninger, kvinneorganisasjoner og politiske partier. For fagbevegelsen var full lønnskompensasjon sjølsagt. Både AP, SV og RV/AKP deltok i gruppa, som dreiv aktiv opplysningsvirksomhet.

Bevegelsen vokser

Bevegelsen vokste kraftig i løpet av 1980-tallet, og i 1984 hadde forbund som representerer minst 40 prosent av medlemmene og om lag 70 prosent av kvinnene i LO, gitt støtte til kravet om sekstimersdagen. LO-kongressen fatta vedtak om sekstimersdagen i 1985, kombinert med kravet om lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Også Høyrekvinnene hadde vedtak om sekstimersdagen. Presset var så sterkt at det ble det nedsatt et offentlig utvalg for å utrede mulige arbeidstidsforkortelser.

Bevegelsen var på topp i 1986 og spilte ei viktig rolle for at lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer, 37½ timers uke, ble gjennomført ved tariffoppgjøret. For mange betød det en halv time kortere arbeidsdag. Den sterke bevegelsen for sekstimersdagen bidro til at denne arbeidstidsforkortelsen mange steder ble tatt ut som daglig redusert arbeidstid, selv om det også var mange arbeidsplasser som reduserte arbeidstida på fredager.

"Det åpne samfunn"

Samtidig var kravet om sekstimersdagen utover 1980-tallet blitt møtt med den nye offensiven for økt fleksibilitet i arbeidslivet. Det begynte med forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsens (Høyre) "åpne samfunn", der butikkene skulle være åpne døgnet rundt. Arbeiderpartiet fulgte opp. Handel og kontor ble i denne omgangen stående mye aleine i sitt forsvar for butikkansattes arbeidstid og vilkår, selv om angrepet på normalarbeidsdagen gjaldt mange flere enn dem.

Fleksibiliteten vinner fram

Arbeidstidsutvalget, som kom med si innstilling i 1987, bygde opp under fleksibiliteten med sin argumentasjon om at vi alle har ulike behov i ulike faser av livet og at sekstimersdagen var et krav for foreldre med småbarn, mens andre ville ha det på andre måter. Arbeidstidsspørsmålet ble gjort til et spørsmål om den enkeltes individuelle behov. Kortere arbeidstid som samfunnsmessig reform ble bevisst skjøvet i bakgrunnen. Sekstimersdagen ble aktivt satt opp mot lavere pensjonsalder (slik det var gjort på LO-kongressen allerede i 1977), lengre ferie og mer svangerskapspermisjon.

Etter hvert kom fleksibilitetsargumentene på offensiven og bevegelsen ble svekka. LO-ledelsen var fornøyd med arbeidstidsforkortelsen i 1986 og ble mer opptatt av fleksibilitet. Samordningsgruppa ble oppløst i 1989. I 1993 var standpunktet for sekstimersdagen trua i LOs handlingsprogram, men ble redda av en allianse av lederne i kvinneforbund som Fagforbundet, Handel og kontor og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO).

Prøveprosjekt

Allerede i andre halvdel av 1980-tallet jobba ansatte ved Lindeberg sjukehjem i Oslo fram et prøveprosjekt med sekstimersdagen etter inspirasjon fra Kiruna. På begynnelsen av 1990-tallet ble ideen tatt opp igjen. Etter initiativ fra Kvinnefronten jobba ei gruppe med representanter både fra fagforeninger og politiske partier fram et forsøk om

prøveprosjekt i Oslo kommune. Dette ble vedtatt etter mye strid. Forsøket ble gjennomført i perioden 1995-97 og spilte en viktig rolle i å holde sekstimersdagen levende i de kvinnedominerte fagforbunda i offentlig sektor.

Den andre samordningsgruppa

I 1995 ble Samordningsgruppa gjenoppretta etter initiativ fra RV på Stortinget. Kort tid etter besto gruppa av Norsk helse- og sosialforbund, Norsk lærerlag, Norsk kommuneforbund Akershus, Heismontørenes fagforening, Kvinnefronten, Oljearbeidernes fellessammenslutning, SV og RV. Gruppa har bidratt med viktig materiale til å holde diskusjonen varm gjennom de siste ti åra og har nå skifta navn til For sekstimersdagen.

Noen lærdommer

Vi vil trekke fram noen lærdommer fra denne perioden: Styrken i bevegelsen bygde på at kravet er avgjørende for kvinnenes mulighet til å jobbe full tid og delta fullt ut i arbeidsliv og samfunn – dette ble kjørt tydelig fram. Kvinneperspektivet bidro til å utvide kampen for sekstimersdagen. Det førte til økt forståelse for betydninga av redusert daglig arbeidstid og gjorde det blant annet lettere å se og analysere offensiven mot normalarbeidsdagen.

Alliansebygging

Samtidig ble det utvikla en helt nødvendig allianse med mannsdominerte foreninger/forbund og menn i fagbevegelsen, noe som blant annet var viktig for å få gjennom vedtak i LO. Alliansen bygde både på sekstimersdagen som klassekrav og på forståelse for betydninga for kvinnene.

Det var nødvendig med en allsidig argumentasjon som gjorde det mulig for flest mulig å identifisere seg med kravet, for mannsyrker/kvinneyrker, for privat/offentlig sektor, for betydninga for masseidretten og kulturen (fri tid), for faglig og politisk aktivitet osv.

Motkreftene

Analysen av hva som var motkreftene og deres strategi, pekte ut hele fleksibiliseringsoffensiven som kjerna i kapitalens strategi for økt profitt. Dette gjorde det mulig å knytte kampen for sekstimersdagen direkte til kampen mot kapitalens offensiv. Eksempler på fleksibilisering ble henta fra Tyskland, Frankrike og Belgia med blant annet arbeidsuker på 3 x 12 timer. Disse eksemplene understreka også viktigheten av at den daglige arbeidstida ble forkorta. Kampen for sekstimersdagen var både en offensiv kamp og en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Kampen for sekstimersdagen spilte ei sentral rolle i motstanden mot fleksibiliseringa. Mange faglige tillitsvalgte fikk si første skolering i dette gjennom sekstimersdagskampen.

Kvinnekrav eller felleskrav?

Vekten på sekstimersdagen som kvinnekrav inneholder et dilemma, fordi det innebærer at en synliggjør det som er ulikt for kvinner og menn, samtidig som en slåss for enhet i kampen. Dette kan være en vanskelig balanse. Kvinner som var aktivister for sekstimersdagen, kunne til tider oppleve at det var vanskelig å nå fram med argumentasjon for sekstimersdagen fra kvinneperspektiv, og at de kunne bli oppfatta som moralistiske, fordi argumentene ikke stemte med mange menns virkelighet.

Å legge vekt på den særegne betydninga for kvinnene innebærer å jobbe for en annen forståelse av enhet enn den som har vært vanlig i fagbevegelsen. Enhet og solidaritet i fagbevegelsen har bygd på understreking av det som er felles, med lite plass til forskjeller. Virkelig enhet bygger på at det er rom for å ta opp undertrykkingsforhold og motsetninger innad i arbeiderklassen. Sekstimersdagskampen handler også om å endre maktforholdet mellom kvinner og menn. Samtidig må en holde fast ved at vanlige menn har interesse både av sekstimersdagen og kvinnefrigjøring.

"Jentelus"

Vekten på betydninga for kvinnene støter også mot det eldgamle problemet med at om en sak gjøres til kvinnesak, så blir den mindre viktig – den får på en måte "jentelus" . Historisk har dette f.eks. i LO ført til at en nedla kvinnenemndene og oppretta familie- og likestillingsutvalg med deltakelse fra menn, slik at sakene skulle få høyere status.

I sekstimersdagskampen på 1980-tallet valgte en å kjøre fram kvinneperspektivet på tross av dette – og risikerte å provosere noen menn. Dette ble gjort ut fra det synet at uten ei omfattende mobilisering av kvinner vil det ikke være mulig å oppnå stor nok styrke bak kravet, og det vil være vanskelig å vinne fram med redusert daglig arbeidstid. Kvinnene må sjøl bli klar over hvilken sentral rolle de må spille i denne kampen.

Aldri viktigst

Ei viktig erfaring var at sekstimersdagen aldri i noen sammenheng var det viktigste kravet. Det kunne være enighet om at det var viktig, men det kom aldri høyere enn på tredje eller fjerde plass i prioriteringa, sjøl i kvinneforbund, f.eks. i tariffoppgjør eller når landsmøtevedtak skulle gjøres om til konkret handling. Også sekstimersdagstilhengerne måtte ofte være enig. Kanskje handler dette om at kravet framtrer som så stort at de tilsynelatende mer realistiske krava får plass først. Eller kanskje er det en spesiell variant av det Kjersti Ericsson kaller "den uendelig rekka av systematiske tilfeldigheter", som gjør at saker som er viktige for kvinner ikke kommer opp til behandling, får plass i avisa eller liknende. Fordi kvinner ikke er viktigst.

Kvinner på tvers

Bevegelsen for sekstimersdagen ble jobba fram gjennom et utstrakt nettverk av små møter på tvers mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, og da særlig kvinner i fagbevegelsen, men også menn. Det fantes en virkelig bevegelse for sekstimersdagen med basis i de store endringene i kvinners yrkesaktivitet og situasjon, men den hadde ikke noe felles organisatorisk uttrykk som kunne gi den tyngde. Dette var noe av bakgrunnen for opprettelsen av Kvinner på tvers, et samarbeid mellom kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen, som sammen med Samordningsgruppa har spilt en viktig rolle for å holde kravet levende.

I England gikk tekstilarbeiderne i Oldham i streik for åttetimersdagen i april 1834. Det var den første kampen for åttetimersdagen. De vant ikke fram, men kampen var i gang. I England og USA fortsatte streiker og demonstrasjoner i åra framover. Kravet var åtte timers dag, men ti timer var også en kampsak i mange tilfeller.

I Norge, som i resten av verden, var tolv timers arbeid seks dager i uka normalt for de fleste i arbeiderklassen i andre halvdel av 1800-tallet. Et av krava fra fyrstikkarbeiderskene under streiken i 1889 var ei arbeidstid fra 7 til 19, i stedet for fra 6 til 18.30 og 19.30.

En tolvtimersdag inneholdt normalt en og en halv time med pauser. Netto arbeidsdag var derfor 10½ time. Da jern- og metallarbeiderne forhandla fram den første landsomfattende tariffavtalen i april 1907, var pauser holdt utenom. Dette ble seinere en viktig forskjell mellom arbeidere og de funksjonærene som hadde spisetida inkludert i arbeidstida, noe som var utgangspunkt for konflikt så seint som i 1986.

Forslag om ti timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke ble reist av Arbeiderkommisjonen, som forberedte den første arbeidervernloven i Norge, fabrikktilsynsloven. I Norge gjorde Stortinget sitt første vedtak om alminnelig arbeidsdag i 1915, arbeidstida skulle være på ti timer.

Argumentene

Argumentet for dette var økt produktivitet. Kortere arbeidstid skulle gi større arbeidsytelse per dag. Arbeiderkommisjonen av 1892 la særlig vekt på vernet om arbeidernes helse, sjøl om også den mente at innføringa ville lønne seg. Den la også vekt på arbeidernes politiske utvikling, stemmerett ville kreve tid og anledning til å sette seg inn i samfunnspolitiske spørsmål.

Motstanderne la vekt på at en ikke med lov kunne hindre "den frie voksne mann" å bestemme over egen arbeidstid. Når det gjaldt økonomien, la de vekt på konkurransen med utlandet. I 1915 argumenterte de først og fremst mot lovregulering, arbeidet med å tvinge fram like regler skulle overlates til fagforeningene.

Samtidig pågikk kamper på arbeidsplassene. I 1909 ble det oppgitt at nesten 20 prosent av arbeiderne på vanlig dagtid hadde 54 timers uke, gjennomsnittlig ni timers dag eller mindre. I 1914 var dette økt til 30 prosent.

Kampen for åttetimersdagen og organiseringa av arbeiderbevegelsen

Åttetimersdagen var den organiserte arbeiderklassens krav fra slutten av 1880-åra. Den amerikanske fagorganisasjonen American Federation of Labor beslutta i 1888 å arrangere en demonstrasjon for

kravet, og Den andre internasjonalen vedtok på sin første kongress i 1889 å gjøre første mai til internasjonal demonstrasjonsdag for åttetimersdagen.

Kravet om åtte timers dag og første mai som kampdag spilte en veldig rolle som organisator og motor for den politiske og faglige utviklinga av arbeiderbevegelsen, og det førte etter hvert til stadig større forkortelse av arbeidstida.

Lærdommer – hva måtte til?

Kampen for åttetimersdag var ikke noen rettlinja affære. Tvert imot, det ble reist krav om ti og åtte timers dag samtidig. Det ble inngått avtaler om nitimersdag for noen fag og ti timer for andre i samme periode. Styrken til arbeiderklassen bygde seg imidlertid opp over tid, og etter hvert evna klassen å kjempe igjennom en åttetimersdag med 48 timers uke.

Kravet om åttetimersdagen var nært forbundet med styrka organisering av arbeiderbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt.

Revolusjonen i Russland i 1917 ga stor inspirasjon til arbeiderklassen over hele verden. Borgerskapet ble tilsvarende urolig og gikk med på forkortelser av arbeidstida for å dempe arbeiderklassens revolusjonslyst i Vesten. Åttetimerskravet ble innfridd i alle land der arbeiderklassen var tilstrekkelig godt organisert til å utgjøre en trussel. Det var et gjennombrudd. Først ute var Russland og Finland i 1917. I 1918 skjedde dette i Norge, Tyskland, Polen, Luxemburg, Tsjekkoslovakia og Østerrike, i 1919 i Danmark, Spania, Frankrike, Portugal, Sveits, Serbia, Sverige og Nederland. Av de større landa var det bare England og USA som ikke lovfesta åttetimersdagen, men lot den være i tariffavtale.

Også kapitalistene hadde behov for å regulere konkurransen seg i mellom. Dersom ulike bedrifter konkurrerte med hverandre, enten ved at de solgte samme vare, eller ved at de konkurrerte om den samme arbeidskrafta, var dette impulser for ei generell regulering av arbeidstida i avgrensa områder. Også utviklinga av produktiviteten ble etter hvert et viktig argument for kortere arbeidstid, slik at arbeiderne skulle orke å stå på hele arbeidsdagen og hele livet. Kapitalismen skaper sjøl betingelser for kortere arbeidstid.

Kampen for førtitimersuka – sekstimersdagskravet reises

Kapitalismen opplevde økende problemer fra og med den store depresjonen som satte inn i 1929. På trettitallet ble kampen for førtitimersuka reist av fagbevegelsen i Frankrike og England. ILO vedtok i 1935 sin konvensjon om førti timers uke. Vedtaket fra ILO argumenterer med at arbeidstidsforkortelse er et viktig middel for å bekjempe arbeidsløsheten internasjonalt.

I Norge

Kravet om sekstimersdagen var reist allerede tidlig på 1920-tallet, blant annet av arbeiderne i Sulitjelma. Arbeidsløsheten på 1930-tallet førte til at seks- og sjutimersdag ble sett på som et krisekrav for å dele arbeid.

Ny lov om arbeidervern kom i 1936. Nye store grupper arbeidere fikk lovfesta åtte timers dag og ni dagers ferie.

Kamp om kvinners rett til arbeid

LO avviste å dele på arbeidet gjennom kortere arbeidstid uten lønnskompensasjon. De retta skytset mot den lille andelen gifte kvinner som hadde lønnsarbeid. LO-kongressen i 1925 påla de fagorganiserte og deres tillitsmenn å motarbeide at gifte kvinner tok fast arbeid. I 1928 vedtok Oslo kommune – med stemmene fra Arbeiderpartiet – forbud mot å ansette gifte kvinner. Det var et uvirksomt tiltak mot arbeidsløsheten. Det fungerte splittende. Vedtaket i LO vakte misnøye blant kvinnene og var noe av bakgrunnen for krav om eget kvinneutvalg i LO.

Tariffavtale eller lov

Den tariffesta arbeidstidsforkortinga i 1986 ble ikke fulgt opp med ei forbedring av arbeidsmiljølovens bestemmelser, slik at i loven står det fortsatt åtte timers dag og førti timers uke. Kravet om lovfesting av arbeidstida er gammelt.

Da kravet om normalarbeidsdag ble reist på slutten av 1800-tallet, ble det først og fremst reist som et lovkrav. Hovedlinja til arbeiderbevegelsen var å få arbeidstidsbestemmelsene både inn i tariffavtalene og i lovene. En lov omfatter alle, uansett om de er omfatta av en tariffavtale eller ikke, og en lov er ofte vanskeligere å endre enn en tariffavtale.

Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO ville på femtitallet forlate lovveien. Det synet fikk ikke tilslutning på grunnplanet. De siste ti åra er loven ikke blitt justert i takt med forbedringene som er innført i forhandlinger. Arbeidsmiljøloven har dermed fortsatt bestemmelse om førtitimersuke. Heller ikke den femte ferieuka er lovfesta. LO-ledelsen dekker seg bak at "det skal lønne seg å være fagorganisert". Men det vil ikke lønne seg dersom denne linja vinner fram. Arbeidsgivere som ikke har tariffavtale, kan helt lovlig ansette en arbeider til å jobbe førti timers uke. Og det er lettere for arbeidsgivere å presse fram endringer i tariffavtaler enn å endre loven. Økende konkurranse, fleksibilisering og økende arbeidsløshet vil kunne presse fram lengre arbeidstid – i tråd med EU-kommisjonens ønsker.

I Norge har fagbevegelsen varsla at den vil følge opp endringene i arbeidsmiljøloven med krav om å få de gamle bestemmelsene tatt inn i tariffavtalene. Det er helt nødvendig at slike krav – og eventuell avtalefesting – følges opp med kamp for å vinne tilbake bestemmelser i loven.

Mange kan være enige i kravet om seks timers arbeidsdag, men ser på det som et helt urealistisk krav. Men i virkeligheten lever sekstimersdagen i beste velgående mange steder.

Sex timmar ger mer än åtta

"I Hässleholm har alla begrepp om arbetstider ställts på ända. Där har kortare arbetstid gett högre lön, nära tio procents högre produktion och lägre sjukfrånvaro.

I snart fyra år har 25 metallarbetare vid Hässleholms Ytbehandling arbetat sex timmar om dagen."

(Aftonbladet 21. desember 2002)

Det finnes faktisk bedrifter som har innført sekstimersdagen allerede, både i Norge, Sverige og Finland, og det har også vært flere forsøksprosjekter. Vi skal først ta for oss tre av de mest kjente eksemplene.

Sekstimersdagen i Kiruna

• Ansatte i den kommunale hjemmetjenesten har seks timers arbeidsdag med full lønn.
• Omfatter i dag 218 personer i den åpne hjemmetjenesten.
• Innført 1. februar 1989, som en del av lønnsoppgjøret, forhandla fram av Kommunalarbetarförbundet i full forståelse med personalavdelinga i kommunen.
• I følge personalkontoret i Kiruna kommune har ansatte med sekstimersdag i snitt 18 færre sjukedager i året enn dem som arbeider åttetimersdag i eldreinstitusjonene.
• Kommunalarbetarförbundet har flere ganger etterlyst evaluering av virkningen av sekstimersdagen, men det er foreløpig ikke gjennomført.
• Forsøk på å utvide ordninga til flere grupper ansatte i kommunen har ikke lykkes.
• Nå har kommunen sagt opp avtalen fra 1. januar 2006. Fagforbundet er uenig.

Sekstimersdagen ved Nardo Bil i Trondheim

• Innført fra 14. februar 2005 etter initiativ fra ledelsen. Gjelder ansatte i bilverkstedet; andre har samme arbeidstidsordning som tidligere.
• Innført for å utnytte verksted og teknisk utstyr lenger enn åtte timer om dagen. Alternativet var å bygge nytt for å utvide verkstedet.
• Basert på toskiftordning: 06.00-12.30 og 12.15-18.30 med et kvarters overlapping. Formiddags- og ettermiddagsskift annenhver uke. I tillegg en kortere arbeidsdag hver fjerde eller femte lørdag.
• Mista ubekvemstillegget.
• Innført som varig ordning, evaluering etter ett år.

Sekstimersdagsforsøket i Oslo

• Varte i 22 måneder fra juni 1995 til mars 1997.
• Gjennomført i kommunehelsetjenesten i daværende bydel Uranienborg – Majorstua, i ett sjukehjem og ett distrikt for hjemmetjenester.
• 103 hjemmehjelpere, hjelpepleiere og sykepleiere deltok. 17 av dem var nyansatt på grunn av forkorta arbeidstid.
• Alle arbeidde seks timers dag med full lønnskompensasjon. I sjukehjemmet ble det lagt om fra todelt til tredelt vaktturnus. Alle endringer bygde på de ansattes erfaringer.
• Skulle se om sjukefraværet gikk ned.
• Evaluert av forskningsstiftelsen Fafo.
• Alle yrkesgruppene reduserte korttidsfraværet. I hjemmesjukepleien ble korttidsfraværet halvert, og vikarutgiftene gikk ned.
• Langtidsfraværet gikk drastisk ned hos hjemmehjelperne, mens det økte i sjukehjemmet og hjemmesjukepleien. 17 gravide var blant deltakerne her, ei gruppe som normalt har mer langtidsfravær.
• Turnus i sjukehjemmet ble lagt om til større personaltetthet på tidspunkt da pasientenes behov, ut fra personalets erfaringer, var størst.
• Personalet rapporterte om mer overskudd og arbeidsglede.
• Personalet rapporterte om mindre stress og press, bedre tid til pasienter og brukere.
• Pasienter, pårørende, ansatte og leder ga uttrykk for bedre tjenestekvalitet.
• Forsøket ble i mediene framstilt som mislykka. De slo stort opp at langtidsfraværet ikke gikk ned, og de mange positive sidene ved forsøket ble fortidd.
• Fagforeningenes representanter lagde i 1999 en kortrapport hvor flere sider kom fram.

Flere eksempler

Andre eksempler er Toyota i Göteborg, der bilmekanikerne jobber sekstimersdag i to skift. Flere bedrifter i privat sektor i Finland har gått over på seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Plastbedriften Orthex innførte kortere arbeidsdag allerede på 1980-tallet for å lokke til seg arbeidskraft. Plastbedriften KWH Pipe i Vasa i Finland starta opp i 1996. Nokias dekkfabrikk har gjort det. Imatra Steel kan vise til økt produktivitet og bedre lønnsnivå for de ansatte. Essilor Oy produserer optiske linser på bestilling, nå med 17 prosent lavere kapitalkostnader.

I tillegg kommer ordninger hvor en understreker at tiltaket ikke har noe med sekstimersdagen å gjøre, men som handler om seks timers arbeidsdag som alternativ til sykemelding eller avtalefesta pensjon (AFP) for arbeidstakere over 62 år, i blant annet Oslo Sporveier og Bærum kommune.

Erfaringer

Vi vil se litt nærmere på erfaringene:

1. Sekstimersdag har positive virkninger på folks liv, og folk er fornøyde med ordningene.

2. Flere av stedene som er nevnt, har tilsatt flere folk.

3. I offentlig sektor har kortere arbeidsdag gjort det mulig å organisere arbeidsdagen annerledes, slik at det også er gitt bedre tilbud til dem som mottar offentlige tjenester, som på sjukehjem og i hjemmetjeneste.

4. Erfaringene viser at noen arbeidsgivere kan ha interesse av sekstimersdagen fordi det lønner seg for dem. I privat sektor har dette gjerne vært knytta til utvidelse av driftstida til to skift, slik at arbeidsgiverne får utnytta produksjonsutstyret bedre. I Kiruna kommune har besparelsene først og fremst vært knytta til at en har fått flere ansatte på heltid og redusert sjukefravær. Prosjektene i Bærum kommune og i Oslo Sporveier har bidratt til å holde folk i jobb, framfor at de tar ut avtalefesta pensjon, når både arbeidsgiver og ansatte er interessert i det. Dette gir store besparelser.

5. Eksemplene vi har brukt her, har i prinsippet vært med full lønnskompensasjon.

6. Sekstimersdagen har vært innført som samarbeidsprosjekter, ikke ved store faglige kamper, og arbeiderne har noen steder, for eksempel på Nardo, også gitt noe.

Sekstimersdagen møter motstand

Sekstimersdagen har møtt stor politisk motstand. Flere steder er forsøksprosjekter trenert og/eller stemt ned i kommunestyrer. I Oslo var det stor strid rundt prøveprosjektet i kommunen, som til slutt ble strippa ned til en størrelse som undergravde muligheten for representative resultater. Det ser ut til at det er faren for politiske ringvirkninger – som økt oppslutning om det generelle kravet om sekstimersdagen – som ligger til grunn for motstanden, mer enn konkrete argumenter mot prosjektene.

Dette henger sammen med at sekstimersdagen er en reform som vil gå ut over kapitalens profitt.

Det er motsetninger mellom interessene til enkelte kapitalister, kanskje også enkeltbransjer, som sjøl kan ha fordel av å innføre sekstimersdagen, og kapitalistklassen som helhet. Arbeidsgivernes organisasjoner, som uttrykk for deres felles klasseinteresser, vil derfor gå hardt imot en slik reform. Det samme vil partier som forsvarer kapitalens interesser.

Konkrete eksempler viser at sekstimersdagen er mulig

Eksemplene viser at andre arbeidstidsordninger er mulige allerede i dag, både i privat og offentlig sektor. De bidrar til å rokke ved ideene om at sekstimersdagen er umulig og utopisk, ideer som i dag hindrer aktiv oppslutning om kravet.

Enkeltprosjekter er derfor en viktig del av en felles kamp for å bygge styrke bak kravet, men det kan aldri erstatte hovedsaken: kampen for en felles arbeidstidsforkortelse til seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle.

Styrke bygges opp gjennom sjølve kampen

Det er den samla styrken til arbeiderklassen, kvinnebevegelsen og andre folkelige bevegelser som vil avgjøre kampen om sekstimersdagen. Kampen kan imidlertid ikke vente til fagbevegelsen og kvinnebevegelsen er sterke nok til å vinne. Styrke er noe som må bygges opp underveis. Fagbevegelsen bygde opp mye av sin styrke gjennom den internasjonale kampen for åttetimersdagen. På samme måte kan kravet om sekstimersdagen virke organiserende og samlende i dag; det forener en av fagbevegelsens grunnleggende kampsaker med et strategisk krav for kvinnebevegelsen.

Kvinneorganisasjoner og mange kvinnedominerte fagforbund slåss for sekstimersdagen som en arbeidsdag som både kvinner og menn kan leve med, og som en del av kampen for økonomisk sjølstendighet for kvinner. Kortere normalarbeidsdag – og likere arbeidstid mellom kvinner og menn – er også ei forutsetning for å heve kvinnelønna og oppnå likelønn.

Store deler av fagbevegelsen, både kvinner og menn, både i privat og i offentlig sektor, slåss i dag mer samla enn før mot fleksibilisering, brutalisering av arbeidslivet og nedbryting av normalarbeidsdagen. Stadig flere i denne bevegelsen ser at kampen for sekstimersdagen er en nødvendig del av denne motstanden.

Det er også mulig å utvikle allianser med alle typer organisasjoner og bevegelser som slåss mot markedsliberalismen og for demokrati og folkelig deltakelse, både i Norge og på verdensbasis. Attac har for eksempel kasta seg aktivt inn i alliansen Oslo 2005, som setter sekstimersdagen på dagsordenen. Alle organisasjoner som bygger på frivillig innsats, som f.eks. idrettsbevegelsen og ulike typer kulturell virksomhet, har også interesse av kortere arbeidstid.

Kravet om sekstimersdagen gir mulighet til å utvikle enhet i arbeiderklassen, mellom kvinner og menn, mellom privat og offentlig sektor, og det kan knytte fagbevegelsen og kvinnebevegelsen nærmere sammen. Kravet diskuteres, det kan utløse felles handling, og når noen aksjonerer, kan få de støtte fra andre. Forutsetninga for å få dette til, er gjensidig respekt og forståelse for at en må ta hensyn både til kvinners stilling og til felles klasseinteresser når kravet skal kjempes gjennom. En slik respekt kan bare utvikles gjennom konkret samarbeid.

Styrke og enhet kan bare bygges opp nedenfra. I dag betyr det å reise kravet fra grunnplanet i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og flest mulig organisasjoner, og styrke samarbeidet på tvers av bevegelsene, på tvers av offentlig og privat sektor, blant annet gjennom å invitere hverandre til felles diskusjon og aksjoner for felles krav.

Sekstimersdagen framstilles ofte som et håpløst dyrt prosjekt. Mange er også vant til at det minste krav på jobben blir møtt med at bedriften ikke har råd, og at det i stedet er innsparing som står på dagsorden. Det er ikke rart om et kutt i arbeidstida på tjue prosent da framstår som urealistisk. 

Sekstimersdagen kan ikke først og fremst ses som en reform på den enkelte bedrift, men må ses som en endring av samfunnet som helhet. Økonomiske virkninger må måles i forholdet til den norske statens økonomi, og den er som kjent svært god. Den sterke norske økonomien burde nettopp brukes til å gjennomføre strategiske reformer for å skape et bedre samfunn.

Prisen

De facto er en forskningsinstitusjon som i hovedsak tar oppdrag for fagbevegelsen. I rapporten Tiden er inne (2001) tar de for seg en del beregninger av hva sekstimersdagen vil koste. De facto ser på utviklinga i landets produksjon og forbruk fra 1920 til i dag og slår fast at det er en svært liten del av produktivitetsøkninga som er tatt ut som redusert arbeidstid. De viser at sjøl om disse talla ble redusert med 20 prosent for en arbeidstidsreduksjon fra 7½ til 6 timer, så ville talla vise en meget sterk vekst. På samme måte viser De facto at utviklinga de siste 30 åra ville gitt en betydelig vekst også med en så stor arbeidstidsforkortelse. Og dette er med pessimistiske anslag, dvs. at en ikke regner med eventuelle positive virkninger som sekstimersdagen vil ha for økonomien.

I forbindelse med arbeidstidsutvalgets arbeid ble det i 1987 gjort beregninger av hva en arbeidstidsforkortelse på 10 prosent ville koste under bestemte forutsetninger om økt produktivitet, økning i antall ansatte osv. Ut fra disse regnestykkene ville en sekstimersdag (20 prosent reduksjon i tid) gi et tap av inntekt og produksjon på 8-10 prosent av bruttonasjonalproduktet sammenlikna med forholda uten endra arbeidstid.

Mindre målbare sider ved reformen

Disse regnestykkene viser at sekstimersdagen ikke ligger langt utenfor det som er mulig, slik motstanderne liker å framstille det. Men et problem er at de ikke griper tak i de mer omfattende virkningene av en sekstimersdag. Disse er vanskeligere å måle med tradisjonelle modeller. Hva medfører det for eksempel for samfunnet at det er færre som blir sjuke av å jobbe (som er noe annet enn nedgang i sjukefraværet), færre som støtes ut av arbeidslivet, mindre stress, økt livskvalitet og økt aktivitet på fritida? Og ikke minst hva er virkningene av større grad av likestilling mellom kvinner og menn?

Pensjonene

I forbindelse med pensjonsdebatten blir det store antallet pensjonister i framtida framstilt som den viktigste trusselen mot samfunnsøkonomien. Det blir angivelig ikke nok til de gamle, derfor må det skjæres i pensjonene. Slik skal en oppnå to ting på en gang, både kutt i utgifter og at folk jobber lenger. Motstanderne av kutt framhever at det er arbeidslivet som må forandres – og viser nettopp til at sekstimersdagen vil være avgjørende for at folk skal ha mulighet til å stå i arbeid så lenge de ønsker. Det er også en hån å snakke om at folk skal presses til å jobbe lenger, så lenge så mange som ønsker det, ikke får jobbe – eller ikke får fulle stillinger.

Offentlig sektor

I debatten blir det ofte vist til at det i offentlig sektor ikke vil være mulig å kompensere en arbeidstidsforkortelse med økt produktivitet, tvert imot vil det være helt avgjørende å ansette flere, dersom det skal være en god reform for de ansatte – og for brukerne. Dette vil bety økte utgifter, men samtidig vil det føre til flere i arbeid, som kan betale skatt og sikre framtidige pensjoner.

De facto-rapporten går særskilt inn på de økonomiske konsekvensene for offentlig sektor og opererer med et grovt anslag på 17,5 milliarder. Samtidig peker de på at dette er et håpløst forenkla regnestykke, blant annet fordi det ikke tar med ringvirkningene av økt aktivitet. De facto tror imidlertid det er mer realistisk å regne med at innføring av sekstimersdagen vil styrke de offentlige budsjetta så mye, blant annet gjennom innsparing når det gjelder sjukefravær og uførepensjon, at det er mer sannsynlig at den kan bli et direkte lønnsomt prosjekt.

Det er også interessant å ta med at kvinnene i følge De factos anslag årlig subsidierer kommunesektoren med 9 milliarder kroner pga lavere betaling fordi de er kvinner. Så det er ingen grunn til moderasjon, kommunene har opparbeidet nok "gjeld" til kvinnene til både høyere lønn og sekstimersdag.

Sekstimersdagen og arbeidsløsheten

Internasjonalt er dette den viktigste drivkrafta i arbeidstidskampen, og kronisk arbeidsløshet gjør at kampen skjerpes. Arbeidsfolk opplever at folk mister jobbene, samtidig som produktiviteten i bedriftene øker ved at maskiner erstatter mennesker og ved at de som er igjen må jobbe hardere. Mange steder øker bruken av overtid. Disse erfaringene fører til krav om arbeidstidsreduksjon som middel mot arbeidsløsheten. Det er meningsløst at de som har jobb, jobber helsa av seg, mens andre som ønsker å jobbe, støtes ut av arbeidslivet. Kravet om sekstimersdagen må reises uavhengig av om det er stor eller liten arbeidsløshet. Samtidig ser vi at arbeidsløshet styrker kravet om sekstimersdagen i fagbevegelsen.

En reduksjon i daglig arbeidstid på 1½-2 timer vil ikke nødvendigvis kompenseres gjennom økt produktivitet, sjøl om arbeidsgiverne vil prøve å organisere arbeidet slik at dette blir mulig, f.eks. med utvida driftstid, fjerning av pauser osv. I mange bransjer vil en arbeidstidsforkortelse måtte føre til at flere folk kommer i arbeid, i andre vil det stå kamp om dette. Noen steder vil det kunne hindre at folk blir sagt opp.

Offentlig sektor

I store deler av offentlig sektor vil nettopp stillingskompensasjon ved gjennomføring av sekstimersdagen være et helt nødvendig krav å stille, dersom folk ikke skal jobbe seg i hjel og tilbuda til innbyggerne ikke skal innskrenkes.

Arbeidstidsforkortelse kan likevel ikke løse arbeidsløsheten på lengre sikt. Den skyldes ikke mangel på arbeid og kan ikke bekjempes ved å dele på det arbeidet som er. Årsaken til arbeidsløsheten er kapitalismens krav om maksimal profitt. Dette er imidlertid ikke noe argument mot å reise kampen for arbeidstidsforkortelse som et virkemiddel for arbeid til flere.

Kampen om profitten

Sekstimersdagen vil altså kunne være samfunnsmessig lønnsom. Samtidig møter den stor motstand. Den viktigste årsaken til dette er at innføring av seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil innebære at en større andel av verdiskapninga tilfaller de ansatte, og da blir en mindre del igjen til kapitaleierne. Kampen om sekstimersdagen er derfor en del av klassekampen, og styrkeforholdet mellom klassene er avgjørende for om kravet vinner fram.

Arbeidsgiverne vil argumentere med at bedriften ikke vil overleve med seks timers dag, og at folk derfor vil miste jobben. Dette fører til at en del av dem som arbeider i virksomheter med lav lønnsomhet eller som er utsatt for sterk konkurranse fra utlandet, er skeptiske til sekstimersdagen – naturlig nok.

Alltid trusler

Delvis er dette trusler som arbeidsgiverne bruker i forhold til alle reformer, uansett om bedriften har god lønnsomhet eller om lønnskostnadene bare utgjør en liten andel av utgiftene. For mange firmaer er det andre rammebetingelser enn lønn som er avgjørende, som EØS-avtalen og kraftpriser.

Ikke arbeidsfolks ansvar

Men det finnes allerede i dag bedrifter som nedlegges, fordi de ikke kan betale lønna til de ansatte. Innføring av sekstimersdagen kan, som andre reformer, virke inn på dette. Under kapitalismen fører konkurransen til at noen bedrifter må nedlegges, mens nye starter opp. Dette kan ikke løses ved at arbeidsfolk går ned i lønn og godtar dårligere arbeidsvilkår. Dersom det er viktige samfunnsmessige argumenter for at slike bedrifter bør bestå, må dette løses gjennom kamp om de statlige rammebetingelsene.

Norge er et rikt land, med en helt eksepsjonelt god økonomi. Det gjør det mulig å legge til rette for reformen på en god måte, både i offentlig og privat sektor.

"Kokkepikene skal styre staten," skreiv Lenin i 1916. Dette sitatet illustrerer et ønske vi har om et samfunn der arbeidsfolk legger premissene for samfunnsutviklinga og utøver direkte styringa av staten. I vårt samfunn er vi vant til å tenke at dette er oppgaver som krever høyt utdanna folk, et embetsverk og heltidspolitikere. Men for å ivareta arbeidsfolks interesser og bidra til ei samfunnsutvikling som folk flest ønsker, er det nødvendig at det er nettopp arbeidsfolk som sitter ved roret, – som styrer staten.

I forbindelse med kommunevalg og stortingsvalg har vi de siste tiåra sett en nedgang i valgdeltakelsen. Folks manglende tillit til politikere og valgløfter nevnes ofte som årsak. Borgerskapet i Norge liker å framstille vårt samfunn som et av verdens beste demokratier. Da tar det seg ikke ut at folk ikke viser større samfunnsmessig engasjement. Men vi har ingen illusjoner om at makthaverne ønsker engasjerte arbeidsfolk med reell innflytelse.

Demokrati og demokrati

Utfordringa for borgerskapet blir derfor å skape inntrykk av demokrati for alle, men samtidig hindre reell innflytelse. Vi blir for eksempel til stadighet forsøkt innbilt at valg av strømleverandør er en demokratisk rettighet, at å kunne velge sykehus ved en planlagt innleggelse er et demokratisk gode og at kontantstøtta til småbarnsforeldre er en valgmulighet som styrker demokratiet.

Men disse små valga gir ikke makt over sjukehuspolitikken, over samfunnets energiressurser eller over levekåra til småbarnsforeldre.

Vi lever i et klassesamfunn, der mindretallet, borgerskapet, bestemmer. Arbeiderklassen må bruke kreftene til å forsvare seg mot at folketrygda ødelegges, mot sosial dumping, for kortere arbeidstid.

Den lange arbeidstida og stadig mer arbeid utenfor normalarbeidsdagens ramme er av det som hindrer folks aktive deltakelse i utforminga av samfunnet. Med et arbeidsliv som krever stadig mer innsats fra den enkelte, blir det lite tid og krefter igjen til å delta i politisk arbeid eller annet foreningsarbeid i lokalsamfunnet.

Det er en liten elite av folk, i all hovedsak menn, som sitter i lukka styrerom og politiske organer og bestemmer. Disse befinner seg ofte langt fra vanlige folks hverdag. I disse lukka romma tas det avgjørelser som får store konsekvenser for folks daglige liv uten at de det gjelder, er med i prosessen.

Folk opplever at det er langt til Brussel, og Stortinget og regjeringa trer EU-vedtak nedover hodene våre. Folk pasifiseres i forhold "storpolitikken". Men også i nærmiljøet og i kommunepolitikken ser vi at det blir vanskeligere å få folk til å ta verv. Dette gjelder spesielt for kvinner. I 2004 er kvinneandelen i kommunestyrene bare 36 prosent. 17 prosent av ordførerne og 13 prosent av rådmennene er kvinner. Mange kvinner opplever at det blir for tøft å skulle ha jobb, familie og barn og i tillegg delta i politisk arbeid. Det kreves tid og ork for å kunne sette seg inn i alle dokumenter og sakspapirer man får. (Å dynge folk ned med omfattende sakspapirer skrevet i et utilgjengelig "politikerspråk" er i seg sjøl en herskerteknikk som minsker folks muligheter for å delta.)

For at folk skal kunne delta i styring av samfunnet, må arbeidstida være kortere. Seks timer er fortsatt for lang arbeidsdag. Mange har fått økt reisetid til og fra jobb. Seks timers arbeidsdag med økt reisetid nærmer seg kanskje det åttetimersdagen var før. Fire timers dag eller kortere vil øke sjansen for at vanlige folk tar del i kampen om styring av samfunnet. Slipp kokkepikene til!

Fri tid

Lønnsarbeid er ikke noe vi kan velge, og innafor arbeidstida er det arbeidsgiveren som har styringsrett over arbeidstakeren. Kampen om arbeidstida er en kamp om hvor mye av tida gjennom døgnet, uka og året arbeideren sjøl skal råde over. Tida uten lønnsarbeid er tida som står til arbeiderens rådighet, arbeiderens frie tid.

Fri fra slitet

Kampen for kortere arbeidstid, kampen for åttetimersdagen, var fagbevegelsens viktigste kamp på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Slagordet var "8 timers arbeid, 8 timers hvile og 8 timers fri tid". Rundt 1920 var åttetimersdagen vunnet. Kampen for kortere arbeidstid hadde da pågått kontinuerlig over lang tid, og det var en utbredt tanke at den skulle fortsette. Steg for steg skulle arbeiderne frigjøre seg fra det tunge slitet. Teknologisk utvikling gjorde det mulig å overlate mer og mer arbeid til maskinene. Det var ei vanlig oppfatning at effektiviseringa av arbeidet skulle tas ut i kortere arbeidstid. Gradvis skulle arbeiderne befris fra det tunge rutinearbeidet og bruke kreftene sine på andre områder. Når dagens arbeid var over, kunne en ta av seg arbeidstøy, vaske av seg svette, støv og skitt og gjøre seg klar for det egentlige livet: den frie tida, tida en sjøl bestemte over!

I mellomkrigstida ble arbeidstidsforkorting av mange kapitalister sett på som en nødvendig følge av den teknologiske utviklinga og den store produksjonsøkninga. På cornflakes-fabrikken Kellogg's i Michigan, USA innførte bedriftsledelsen sekstimersdag i 1930. Forfatteren av boka 6-timersdagen på Kellogg's intervjua flere av arbeiderne på Kellogg-fabrikken. I dette utdraget snakker han med Grace Lindsey, som begynte å jobbe sekstimersdag i april 1932.

"Da hun i 1989 ble spurt om hva hun hadde gjort med de to daglige ekstratimene, ble hun litt i villrede: Det var ikke så mye å gjøre … Du besøkte naboene og dro ikke noen steder … bare til familie og venner – ikke tv eller handleturer … jeg mener, slik underholdning som vi har i dag.

De ekstra to timene

Men når hun mintes dagene slik de var, kom også språket fra disse tidene tilbake. Først husket hun den sosiale delen av å jobbe ved Kellogg's i trettiåra: en piknik eller middag i all enkelhet, og softball to ganger i uka, vi hadde våre egne grupper og holdt sammen. Hun husket også at "du fikk gjort alt husarbeidet før du gikk på arbeid", og at "mennene kunne arbeide på skiftet sitt og så ta seg av barna" og "hjelpe til hjemme". Med litt hjelp hjemme ga "de ekstra to timene" hver dag henne litt tid til "å gjøre mer av det jeg hadde lyst til". Hun var i stand til å gjøre en rekke ulike ting utenom både arbeid og husarbeid, for eksempel kveldsturer til Kalamazoo og turer rundt i byen. Mot slutten av intervjuet begynte hun å snakke om pingpong, og unnskyldte seg for å snakke om noe så uvesentlig. Hun husket med tydelig glede dagene da hun drev med denne idretten, og assosierte den med det korte skiftet ved Kellogg's:

Pingpong

Pingpong. Jeg spilte pingpong. Noen av disse avisene [som hadde skrevet om prestasjonene hennes] har jeg ennå – vi spilte pingpong hele tida … Jeg vant i delstaten, vi reiste overalt. Jeg gjorde mange ting … Jeg har glemt det … Det var viktig for meg den gangen … Her er alle avisene jeg har tatt vare på … Vi hadde et pingpong-bord i inngangshallen på Kellogg's … og spilte pingpong. Jeg har glemt at … jeg spilte ett år etter at datteren min var født. En gang ble jeg slått i delstatsmesterskapet, og jeg kom tilbake året etter for å vinne mesterskapet … Det var en familiesak. Hele familien var med. Vi holdt sammen. Vi hadde et pingpong-bord, og hele slekta kom til middag og slikt, og alle sammen spilte pingpong. Det var det jeg gjorde."

Et nødvendig onde

I tidligere tider var synet at lønnsarbeidet var et nødvendig onde, som stjal tida di, kreftene dine og helsa di, langt tydeligere enn det er i Norge og den vestlige verden dag. En årsak kan være at den teknologiske utviklinga har fjerna mye av det tyngste og mest møkkete arbeidet, men ikke så mye som man tror. Det har også skjedd et bevisst ideologiskifte. Etter andre verdenskrig ble det for bedriftene i det private næringslivet sett på som lønnsomt og viktig å knytte arbeiderne nærmere til bedriften. En bedrift kunne framstå nærmest som en stor familie, eller ett stort vi! Virkemidler kunne være uniformering, bedriftsidrettslag hvor de ansatte skulle kjempe for bedriftens ære, julebord, og andre sosiale tilstelninger for de ansatte, kick-off ved presentasjon av nye produkter. Den enkeltes identitet skulle skapes gjennom jobben. Å binde den ansatte følelsesmessig til arbeidsstedet er sjølsagt lønnsom strategi for arbeidsgiver. Når arbeidsgiver gir de ansatte opplevelsen av å være betydningsfull for bedriften, blir det ikke fullt så enkelt å slåss for kortere arbeidstid.

Jobben viktigst?

Sjøl om de aller fleste gleder seg til helga og ferien, er det kanskje slik i dag at flere enn før opplever jobben som den viktigste delen livet. Sekstimersdagen kan få oss på andre tanker. Hjelpepleieren Jytte, som var med på sekstimersdagsforsøket i Oslo fra juni 1995 til mars 1997, sa det slik:

"Aldri hadde jeg trodd at en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil.

Etter at vi fikk innført sekstimersdagen har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min, Adrian, er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic."

Tidstyven

Jobben stjeler tida vår, den frie tida. Tida vi kan bruke til å tilegne oss kunnskap om verden vi lever i. Tida vi kan bruke til å lese, studere, diskutere med andre, skrive! Tida vi kan bruke til å hente oss inn, få inspirasjon og kraft. Tida vi kan bruke til å organisere. Tida vi kan bruke til å forandre verden. Tid for solskinn og tanker og opprør, som Kjersti Ericsson uttrykker det i diktet "Vi vil leve hver dag":

Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
For solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!

Mindre muskel-skjelett-plager med sekstimersdag?

Da åttetimersdagen ble lovfestet i begynnelsen av dette hundreåret, var det blant annet som botemiddel mot "industrial fatigue" (industritrøtthet). Dette var en kronisk overanstrengelse eller utmattelse som var utbredt i den nye industriarbeiderklassen, og som man mente skyldtes for stor arbeidsmengde og for lite hvile. Arbeiderkvinner ble regnet for å være særlig utsatt, fordi de i tillegg til jobben hadde ansvaret for hus og unger.

av Ebba Wergeland

Våre dagers "belastningslidelser" minner mye om "industrial fatigue", selv om det nå snakkes mest om trøtthet og smerter i muskulaturen og ikke generelt i kroppen.

Langvarig muskelbelastning fører normalt til smerte og trøtthet. Dette går over med hvile eller skifte til annen aktivitet. Men hvis belastningen fortsetter uforandret, kan forbigående smerter etter hvert bli kroniske. Balansen mellom belastning og hvile ser ut til å være viktig akkurat som ved "industrial fatigue".

Andre fellestrekk er at kvinner er mest utsatt og at store grupper blir varig arbeidsuføre. Varsler epidemien av belastningslidelser simpelthen at det er på tide med en ny arbeidstidsreduksjon?

Kortere arbeidsdag kan ha gunstig virkning på flere måter. Det korter ned varigheten av uheldige belastninger, for eksempel i tungt fysisk arbeid. Den som må jobbe over evne, blir svært sliten i løpet av en 7½ timers dag. Dermed øker risikoen for muskel-skjelett-skader, for trøtthet svekker koordineringsevnen og presisjonen i bevegelsene.

Kvinner har tungt arbeid

Blant yrkesaktive kvinner i Norge er det vanlig å ha tungt arbeid i alle aldersgrupper. Tunge løft er for eksempel like vanlig blant de eldste som blant de yngste (Levekårsundersøkelsen 2003). Men kreftene blir mindre med årene. Derfor øker andelen som mener at jobben innebærer stor risiko for belastningslidelser, med økende alder. Blant mennene minker andelen som har tunge løft med alderen, en fordeling som passer bedre med normale aldersforandringer. Andelen som synes jobben innebærer risiko for belastningslidelser øker først med alderen, men faller igjen for de eldste der andelen er omtrent som for de yngste. Forklaringen kan være at menns "karrierer" ofte går mot lettere arbeid, men også at menn har bedre råd til å gå av med pensjon i tide, når arbeidet blir for tungt. Uansett årsaken til kjønnsforskjellene sier denne statistikken oss at helsegevinsten av kortere dag i tungt arbeid kan være spesielt stor for eldre kvinner.

Kortere varighet av uheldig belastning kan også oppnås med mer pauser, trening i arbeidstida eller mer variasjon i jobben. Men kortere dag har en virkning som ikke kan oppnås på andre måter: det vil gi mer daglig fri tid.

Kortere arbeidsdag vil gi mer tid til hvile og mosjon. En ganske original norsk undersøkelse har forsøkt å finne ut hvorfor noen arbeidstakere unngår muskel-skjelett-lidelser gjennom et langt yrkesliv (Møller Ekker 1998). To erfarne mannlige verkstedarbeidere ble spurt hva de brukte å gjøre når de fikk muskelsmerter eller kjente seg trøtte etter arbeidsdagen. Mekanikeren la seg alltid på sofaen en time når han kom hjem. Sveiseren gikk tur i marka i helgene for å kople av. Han brukte også å komme tidlig på jobb for å ha god tid, og han sørget for å legge seg tidlig. Svarene deres forteller om betydningen av fri tid, og gir dessuten noen ideer om hvorfor kvinner får muskel-skjelett-lidelser oftere enn menn.

Arbeidstiden har innvirkning

Kortere arbeidsdag gir også mer tid til annet arbeid. Det blir mindre tidspress i husarbeidet, og mindre konflikt mellom omsorgsansvar og jobbansvar. Begge deler kan redusere risikoen for muskel-skjelett-lidelser.

Tre forsøk med sekstimers arbeidsdag (Oslo, Helsingborg, Stockholm) har registrert muskel-skjelett-lidelser før og under arbeidstidsforkortelsen (Bjørnskau 1997, Varg 1998, Olsson 1999). Alle tre forsøkene gjaldt pleiearbeid i sykehjem og hjemmetjenester. I Stockholm var også førskoler inkludert. I alle tre forsøk var det stilt spørsmål om smerter i nakke/ skuldre og smerter i korsrygg (eller rygg) før og under forsøket. I Oslo og Helsingborg ble det også spurt om fysisk trøtthet etter arbeidsdagen.

Etter ett til halvannet år med sekstimersdag var forekomsten av smerter i nakke/ skuldre redusert i alle tre forsøk. Reduksjonen var betydelig (omtrent en tredel i to av forsøkene) Det var en tilsvarende stor reduksjon for fysisk trøtthet etter arbeid, mens det ikke var noen klar trend for ryggsmerter.

Forsøksresultatene er ikke noe endelig bevis for hvordan sekstimersdag vil virke. Når effekten på nakke/skuldersmerter går igjen i alle tre forsøk, er det likevel sannsynlig at vi har å gjøre med en virkelig effekt av kortere arbeidsdag.

Fraværsprosenten, et dårlig suksessmål

Kortere arbeidsdag kan føre til at uførepensjonering med muskel-skjelett-lidelser utsettes noen år. Det samme kan skje med uførepensjonering for tilstander som gir nedsatt fysisk arbeidskapasitet (hjerte-kar- og lungesykdommer). Selv om den enkelte ansattes fraværsbehov blir mindre, kan totalfraværet på sykehjemmet eller i industrien der sekstimersdagen innføres, komme til å øke. I så fall kan det skyldes at flere med moderate muskel-skjelett-lidelser (eller moderat nedsatt arbeidskapasitet av andre grunner) forblir i arbeidsstyrken. De har kanskje mer fraværsbehov enn gjennomsnittet, men det viktigste må være at de får bli i jobb. Økt fraværsprosent er en billig pris, hvis man oppnår å redusere uførepensjoneringen. Men det betyr at fraværsprosenten er et upålitelig suksessmål for et sekstimersdagsforsøk. Oslo-forsøket blir for eksempel ofte oppsummert som mislykket, fordi fraværet ikke falt. Sannheten er at det var svært vellykket for de ansattes helse og trivsel og for tjenestekvaliteten.

Nye forsøk med sekstimersdag bør omfatte både kvinner og menn, og flere typer arbeid med kjent risiko for muskel-skjelett-lidelser: tungt, men variert arbeid (for eksempel omsorgsarbeid, industri og transport), helkroppsvibrasjon (for eksempel transport), oppmerksomhetskrevende arbeid (for eksempel kontor, undervisning, klientarbeid), ensidig gjentakelsesarbeid (for eksempel industri, kontor) og ekstremt stillesittende arbeid.

Det foregår i 2005 et spennende "forsøk" med sekstimersdag på et bilverksted ved Trondheim etter mønster fra tilsvarende svenske bedrifter. Etter hvert vil flere komme etter. Det er slik de tidligere arbeidstidsreduksjonene er kommet. Først møtes kravet med dommedagsvarsler om konkurranseevnen, så prøver noen framsynte arbeidsgivere seg og får godt resultat. Etter hvert går kravet igjennom, bransje for bransje, og etter tilstrekkelig press blir arbeidstidsforkortelsen lovfestet: 10 timer, 8 timer, 6 timer.

Opp mot kravet om seks timers normalarbeidsdag står ikke mindre enn borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen.

Økt fleksibilitet er et nøkkelord i denne utviklinga, dvs. arbeidsgivernes rett til å utnytte arbeidskrafta når og hvor lenge de vil ut fra produksjonens behov, helst uten å betale ekstra tillegg i lønna. Et mål er at lønn og arbeidstid skal avtales på den enkelte arbeidsplass med den enkelte arbeidstaker. Arbeidsmiljølov og tariffavtaler står i veien for dette, særlig de kollektive bestemmelsene om arbeidstid som regulerer normalarbeidsdagen. Derfor kommer det støtt endringsforslag, som den nylig vedtatte arbeidsmiljøloven, som det fortsatt står kamp om.

Normalarbeidsdagen

Når vi snakker om "normalarbeidsdagen", så inkluderer dette to forhold, arbeidstidas lengde og dens plassering i døgn og uke. I dag har vi en normalarbeidsdag på 7½ til 8 timer per dag og fem dagers uke. Det er lovfesta 40 timers uke med ei maksimal ramme på 9 timer per døgn. I tariffavtalene er det 37½ times uke, for de fleste med 7½ time per dag. Men det finnes mange muligheter for å avtale annen arbeidstid, ved at en gjennomsnittsberegner over lengre perioder. Angrepa på normalarbeidsdagen har blant annet bestått i stadig nye muligheter for fagforeninger til å forhandle fram alternative ordninger.

I den nye arbeidsmiljøloven (vedtatt våren 2005, men ennå ikke trått i kraft) åpnes det også for at arbeidsgiver skal kunne avtale både gjennomsnittsberegning og økt overtid med den enkelte arbeidstaker uten at fagforeninga er med.

Arbeidsmiljølov og tariffavtaler gir også rammene for når på døgnet det er normalt å arbeide – stort sett mellom klokka 7 og 17. Arbeidstid utover dette utløser kompensasjon i form av tillegg eller kortere arbeidstid, og er til dels også begrensa ved lov, som nattarbeid og helgearbeid. Gjennomsnittsberegning av arbeidstida brukes til å unngå slik kompensasjon. Bestemmelser om normalarbeidsdagens lengde og plassering har altså stor betydning for alle dem som ikke har ordinær arbeidstid på dagtid.

Arbeidsgiverne og normalarbeidsdagen

Normalarbeidsdagen har begrensa arbeidsgivernes frihet til å tøye arbeidstidas lengde i konkurransen om størst mulig profitt. Også for kapitalistene som klasse har det hatt betydning at arbeidstidsbetingelsene har vært noenlunde like innafor de enkelte produksjonsgreinene, slik at ikke konkurransevilkåra forrykkes. Samtidig prøver den enkelte kapitalisten alltid å undergrave avtalene for å vinne fram i konkurransen.

Normalarbeidsdagen er viktig for lønna. Den er grunnlaget for kravet om ei lønn å leve av – uten å måtte forlenge arbeidsdagen eller ta to jobber. Oppløses normalarbeidsdagen, er det ikke lenger en norm for et fast timetall som skal gi deg det du trenger for å leve. Lønna presses nedover. I bransjer med mye deltid er det gjerne slik at timelønna for deltidsansatte er lavere enn for heltidsansatte.

Normalarbeidsdagen og det unormale

Normalarbeidsdagen legger grunnlaget for avtaler om tillegg for ubekvem arbeidstid. Om vi ikke har bestemmelser om hva som er normalt, er det straks mye vanskeligere å fastslå hva som er unormalt – og altså ubekvemt. Dette illustreres av at i bransjer der flertallet jobber utenfor normalarbeidsdagen, som i hotell og restaurant, er ubekvemstillegga veldig små. I 2002 streika nettopp hotell- og restaurantarbeiderne for høyere kvelds- og natt-tillegg.

Arbeidsgiverne har i mange år argumentert med at belastninga ved ubekvem arbeidstid ikke lenger er så stor, fordi flere jobber utenom normalarbeidsdagen. De er blant annet ute etter å fjerne tillegga for de store gruppene av turnusarbeidere i offentlig sektor. Et stort flertall av dem er kvinner.

Normalarbeidsdagen begrenser arbeidsløsheten. Den reduserer arbeidsgivernes mulighet til å forlenge arbeidstida når det er mye å gjøre og til å ansette folk på deltid bare de timene behovet er ekstra stort. En jobb skal bety en normal arbeidsdag. Økt fleksibilitet, som for eksempel midlertidige ansettelser, betyr derfor ikke flere jobber, slik arbeidsgiverne argumenterer, men færre. Når arbeidsgiverne går mot å lovfeste rett til heltidsjobb, handler det nettopp om at det reduserer deres fleksibilitet.

Normalarbeidsdagen sikrer arbeidernes rett til fritid, dvs. lovbeskyttelse mot utnytting utover arbeidsdagens lengde. Og det sikrer er viss grad av kollektiv fritid, at folk i stor grad har fri på samme tidspunkt og kan drive med organisasjonsvirksomhet av ulike typer. De nye utvidelsene av mulighetene for overtid undergraver denne beskyttelsen.

Normalarbeidsdagen har vært så sjølsagt at vi ikke er vant til å tenke på at den er en del av den grunnleggende organiseringa av samfunnet, en vanlig arbeidsdag med full lønn, felles rettigheter og ansettelsesforhold. Alternativet er individuelle ansettelsesforhold, arbeidstid og lønn og oppløsning av kollektive rettigheter. Dette ser vi i dag særlig i bransjer der fagbevegelsen står svakt. Det er blant annet dette kampen mot sosial dumping og for norske lønns- og arbeidsforhold for alt arbeid i Norge handler om.

En normalarbeidsdag på 7½ – 8 timer har vist seg å være for lang til å kunne være normalarbeidsdag for alle. Den tar utgangspunkt i en mannlig arbeidstaker som tradisjonelt har vært regna som arbeidskraft uten omsorgsansvar. Mange kvinner har sett det som nødvendig å søke deltidsarbeid. Dette har blitt utnytta av arbeidsgiverne i mange bransjer til å tilby dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Oppløsning av normalarbeidsdagen går hardest utover kvinnene, nettopp fordi mange er avhengig av en jobb som kan kombineres med omsorgsansvaret.

Dersom det skal være mulig å stå sammen og føre en effektiv kamp for å forsvare normalarbeidsdagen, må det være en normalarbeidsdag som passer for både kvinner og menn og som gjør det mulig å forene lønnsarbeid med omsorg for unger. Kampen for sekstimersdagen – seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon – er derfor også en forsvarskamp mot råkjøret for økt fleksibilisering. Det er ikke tilfeldig at det nettopp var kampen for sekstimersdagen i 1980-åra som først satte forsvaret av normalarbeidsdagen på dagsordenen i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Dette har bidratt til at arbeidsgiverne på ingen måte er kommet så langt i fleksibiliseringa som de har ønska.

Seks timers dag med full lønnskompensasjon

Vårt krav om sekstimersdagen er et krav om seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Det er ikke et krav om kortere arbeidstid med lavere lønn. Det ville i praksis være en form for tvungen deltid.

Mot dette står tre typer argumenter:

• Sekstimersdagen er så viktig for kvinnene at vi må godta noe lønnsnedgang for å få det til.
• Sekstimersdagen kan være et middel til å dele på arbeidet og da kan en ikke kreve lønnskompensasjon.
• Sekstimersdagen kan være en måte å kombinere en bedre hverdag med nødvendig reduksjon i forbruket av miljømessige grunner.

Full lønnskompensasjon et kvinnekrav

Vårt svar er at sekstimersdagen uten lønnskompensasjon rammer arbeidsfolk og undergraver de kvinnepolitiske målene. Lønnsreduksjon vil undergrave målet om økonomisk sjølstendighet for kvinner. I dag er det vanskelig å forsørge unger på ei vanlig lønn om en er eneforsørger, sjøl om en ikke hører til de aller mest lavtlønte. Det store flertallet av kvinner trenger både høyere lønn og sekstimersdag. En må heller ikke se bort fra at mange kvinner er avhengige av mannens inntekt, fordi de av ulike grunner ikke har lønna arbeid. Lavere familieinntekt vil også føre til økt press i retning av mer overtid, svart arbeid eller to jobber. Det vil føre til at menns arbeidsdag i praksis fortsatt vil være åtte timer for å opprettholde lønna, mens kvinnene blir sittende med seks timer eller kortere, pluss husarbeidet.

Noen argumenterer med at de høytlønte må gå ned i lønn og de lavtlønte opp. Andre har foreslått at det skal sikres gjennom skatteendringer at lavtlønte ikke taper. Disse forslaga er helt urealistiske, og ville også være helt umulig å kontrollere. Dersom reformen ikke sikrer alle full lønnskompensasjon, vil det i praksis være de med høyest lønn som står sterkest til å sikre seg gjennom egne avtaler. Full lønnskompensasjon til alle er nødvendig nettopp for at det store flertallet med lave og vanlige inntekter ikke skal gå ned i lønn.

Gjennomføring av sekstimersdagen avhenger av styrken i arbeiderklassen og breiest mulig allianser. Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å oppnå en slagkraftig kamp for en reform som innebærer lønnsnedslag for mange. Full lønnskompensasjon kan se urealistisk ut, men et krav om seks timers dag med lønnsnedslag vil virkelig gjøre kampen umulig å vinne.

Slik det er i barnehager i Sverige, vil vi ikke ha det!
Fra kommunal barnehage i Karlstad kommune: Her må barna leveres tidligst en halv time før tidspunktet du begynner på jobb og hentes seinest en halv time etter at arbeidsdagen er slutt. Er du uten arbeid eller i svangerskapspermisjon, har barn med plass i barnehage bare rett til 15 timer i uka.
Barnehagen har ei bemanning på to fulle stillinger og ei 60%-stilling på ei småbarnsavdeling (barn under tre år). Med 15 barn og ei åpningstid fra 06 til 17 kan det virke helt nødvendig med slike restriksjoner i oppholdstida.

Grønne argumenter for deling av arbeid uten lønnskompensasjon

I 1994 tok Framtiden i våre hender (FIVH) et initiativ til en kampanje for kortere arbeidstid. Deres politikk var at man kunne ha kortere arbeidstid uten full lønnskompensasjon, og at man skulle åpne for mer fleksibilitet. De framheva samtidig søppelkjørerne i Århus, som – for å avhjelpe arbeidsløsheten – hadde kjempa fram et system der fire søppeltømmere gjorde jobben til tre. De delte på å gå på ledighetstrygd ei uke i måneden. Hovedideen var å dele på arbeidet for å få ned arbeidsløsheten.

Men man senker ikke arbeidsløsheten ved å spre den på flere hender. I stedet for å ha en helt arbeidsløs søppelkjører, hadde en nå fire undersysselsatte søppelkjørere. Dette var likevel et positivt tiltak som styrka solidariteten på arbeidsplassen. Nettopp det faktum at søppelkjørernes løsning styrka arbeiderklassen, er grunnen til at staten og arbeidskjøperne kjemper hardt mot at slike ordninger innføres i Norge. De hindrer den frie flyten av arbeidskraft og styrker fellesskapsfølelsen. I Norge har myndighetene hindra slike løsninger ved å legge inn vilkår for når arbeidsløshetstrygd kan utbetales.

Men ei slik løsning er ingen arbeidstidsforkortelse. En nedgang i arbeidstid uten lønnskompensasjon, samtidig med en svekkelse av normalarbeidsdagsbestemmelsene, vil først og fremst være en gavepakke til kapitalen.

Arbeidsfolk har felles interesser av kortere arbeidstid, og høyere lønn og kortere arbeidstid har vært arbeiderbevegelsens grunnleggende krav. Det handler om tid som en sjøl rår over, fri fra slit, utbytting og arbeidsgivernes styringsrett. Kampen for åttetimersdagen var motoren i organiseringa av fagbevegelsen internasjonalt.

Lønnsarbeidet organiserer menneskenes liv, fordi det store flertallet er helt avhengig av ei inntekt å leve av. Samtidig har kvinner og menn ulikt forhold til lønnsarbeid og til lønnsarbeidets oppdeling i arbeidstid og fritid. Det betyr ikke at hver enkelt kvinne og mann nødvendigvis har det slik, men at samfunnet er organisert slik at det opprettholder ulikhet mellom kvinner og menn.

Menn først

Menn har, som hovedforsørgere, hatt en sjølsagt plikt og rett til å sette lønnsarbeidet først – på godt og vondt. Jobben har lagt premissene for resten av livet, og for omfang av og tidspunkt for ansvar og omsorg for familien. Fortsatt er det yrker der menn beordres rundt og familien følger med på lasset. Og fortsatt er menns høyere lønn – og viktigere jobb – et hovedargument for at det er kvinner som må ta permisjoner og deltid.

Lønnsarbeid er noe vi er tvunget til. Samtidig gir inntekten økonomisk sjølstendighet og en fullverdig plass i arbeidslivet med alt det innebærer. Menns forsørgerplikt har vært en viktig del av grunnlaget for menns identitet og dominerende stilling, men det har også vært en byrde.

Kvinners oppgaver

For kvinner har det vært annerledes. Sjøl om mange kvinner har vært forsørgere, har de ikke hatt forsørgerlønn og status. Samfunnet har pålagt kvinnene hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjennom måten arbeids- og samfunnsliv er organisert på. Dette skaper og forsterkes av både menns og kvinners forståelse av hvordan menn og kvinner er, og hva som er deres oppgaver.

Kvinnenes yrkesaktivitet har økt kraftig de siste tretti åra, og kvinner har fått ei stadig sterkere tilknytning til arbeidslivet. Samtidig har de ikke fått tilsvarende mindre ansvar hjemme, sjøl om mange menn gjør litt mer i hjemmet – og sjøl om mange kvinner pusser vinduer og gjør reint sjeldnere enn før. Uansett konkret arbeidsfordeling er det fortsatt stort sett kvinnene som tar hovedansvaret hjemme.

Det kan ofte bli diskusjon om hvem som har rett: de som peker på de store forandringene som har skjedd i kvinnenes stilling, eller de som er opptatt av at mye er det samme gamle. Etter vårt syn har begge parter rett. Økt yrkesaktivitet har endra kvinners plass i arbeidsliv, politikk og på nesten alle samfunnsområder. Kvinnene har sjøl kjempa fram store forandringer. På den andre sida er det noen grunnleggende mønstre som består, fordi samfunnets organisering ikke er endra. Motsetninga i dette legger grunnlag for skjerpa kvinnekamp.

Skvisen

Skvisen kvinnene står i – mellom ansvaret hjemme og på jobben – er derfor blitt kraftig skjerpa. Her ligger også noe av grunnlaget for kvinners evige dårlige samvittighet og for opplevelsen av tidsklemma. Det ligger på ingen måte i genene. Sjølsagt kan menn også oppleve at hverdagen ikke går opp. Menn som tar omsorgsansvaret alvorlig, er viktige eksempler på at det går an å gjøre ting annerledes, og de kan spille en egen rolle i kampen for kortere arbeidstid. Men menn står ikke overfor den samme skvisen mellom to ulike oppgaver som samfunnet forventer. Det oppfattes fortsatt slik at menn som tar ansvar hjemme, gir noe til familien, mens kvinner som har yrkesarbeid, tar noe fra den.

Deltid og ubekvem arbeidstid

Det er fortsatt en underliggende norm, til tross for likestillingsidealene, at kvinner kan være i arbeid dersom (de har organisert det slik at) familiens behov samtidig ivaretas. Derfor er det da også overvekt av kvinner blant dem som jobber utenfor normalarbeidsdagen, og det er flest kvinner som jobber skift.

Dette illustreres også på en annen måte. Yrkesaktiviteten har økt, i de seinere åra særlig hos kvinner med små barn. Statistikken viser at mens bare 33 prosent av barna under to år har barnehageplass (2003), så er hele 77 prosent av mødrene deres i arbeid. Her er spriket størst, men en kan se det samme for alle aldersgrupper. Hvor er det blitt av resten av barna? De er hos dagmamma, familie, fedre når mor er på jobb – alt organisert av mødrene, som snor jobben sin til i forhold til dette.

Undersøkelser viser at mens stress hos menn går ned når arbeidsdagen på jobb er over, er det omvendt hos kvinnene. Hos dem øker stresset når arbeidsdagen nærmer seg slutten, de skal hjem til en ny «jobb».

Deltid som tilpasning

Deltid er derfor ei viktig tilpasning til skvisen – når det av ulike grunner synes umulig å få dagen til å gå rundt, dersom det er økonomisk mulig å slippe unna. 43 prosent av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid, og prosenten har holdt seg relativt stabil (SSB 2003). Dette er ei tilpasning som kvinnene sjøl betaler dyrt for. Blant annet er minstepensjon et resultat for mange. Deltid er heller ikke jamt fordel blant kvinner, det er de med lavest utdanning som jobber mest deltid. Dette er ofte kvinner som har de mest slitsomme jobbene, med arbeidstid som er vanskelig å kombinere med omsorg for barn. Det er også flest med lav utdanning i de eldre aldersgruppene. I tillegg er det mye deltid i helsevesenet, også blant kvinner med høyskoleutdanning.

Samtidig skaper deltid en arbeidsintensitet i mange jobber som er vanskelig å orke på full tid, og slik oppstår en ond sirkel. I dag er det i stadig større grad arbeidsgiverne som ønsker deltid, mens mange kvinner ønsker seg flere timer eller full stilling. Kommunene tilsetter for eksempel hjelpepleiere i veldig varierende brøker for å få turnusen til å gå opp.

På toppen av det hele får kvinnene sjøl av mange ansvaret for deltidsarbeidet, også av deler av kvinnebevegelsen. Kvinnene anklages for å «velge feil», mens hovedproblemet ligger i organiseringa av arbeidsliv og samfunn.

Kvinner som jobber heltid, deltid eller er hjemmearbeidende har felles interesser i å skape et arbeidsliv som tar utgangspunkt i at alle skal kunne stå i full jobb, ikke bare menn uten omsorgsansvar.

Konsekvenser for lønn og pensjon

Kvinner har i snitt ca 65 prosent av menns inntekt og pensjon, alle trygdeytelser inkludert, også barnetrygd. Kvinner har 85 prosent av menns lønn.

Dette har store konsekvenser for livet hver eneste dag. Det bestemmer tilgang til alt som koster penger: mat, klær, helse, aviser, fritidsaktiviteter, reiser. Flertallet av kvinner som lever alene eller er eneforsørgere, har dårlig råd. For gifte og samboende kvinner betyr det økonomisk avhengighet, lavere status og mindre makt i forholdet. Det kan også bety mindre reell rett til skilsmisse.

Stortinget har nå vedtatt en pensjonsreform der pensjonen i enda større grad enn i dag skal være direkte avhengig av hva du har tjent gjennom livet. Dette vil bare øke forskjellene. «Besteårsregelen» er fjerna. Den gikk ut på at de tjue åra du hadde høyest inntekt, skulle være grunnlaget for utregning av pensjonen. Denne regelen var kvinnevennlig (og god for alle).

Den viktigste enkeltårsaken til forskjellen i inntekt og lønn er den ulike lengden av betalt arbeidstid. Både direkte, ved at deltid og perioder hjemme gir lavere inntekt, og indirekte. Den lave kvinnelønna henger blant annet sammen med at deltida bidrar til å opprettholde systemet med at menn er forsørgere og kvinner delvis forsørget. Dette rammer alle kvinner – også dem som sjøl jobber full tid hele livet.

Snittinntekt 2002
Mann 45 år: 450.000 kroner

Kvinne 45 år: 275.000 kroner

Et samfunn der kvinner er likeverdige mennesker

Kampen for sekstimersdagen dreier seg ikke bare om lettelser for den enkelte kvinne eller for kvinner i bestemte livsfaser. Flere kvinner i full jobb innebærer endringer i kvinnenes samfunnsmessige stilling, og det har konsekvenser for alle. Alle kvinner, også de uten barn eller eldre de tar omsorg for, rammes i dag av kvinners annenrangs stilling på arbeidsmarkedet. Kvinnelønna er kanskje det beste eksemplet på dette. Sekstimersdagen vil legge et bedre grunnlag for et samfunn der kvinnene er likeverdige mennesker.

I et slikt perspektiv kan også enkelte argumenter som brukes for sekstimersdagen være problematiske. «Sekstimersdagen vil gi kvinner bedre tid til å ta seg av familien,» er et slikt argument. Vi tenker ikke at en arbeidstidsforkortelse skal ha som mål at kvinner bruker mer tid med barna. Målet må være at kvinner har mer fri tid, tid til å bruke slik de sjøl vil, for eksempel til alt utenom jobb og hjem som livet kan bestå av. Om noen velger å bruke denne tida sammen med barna sine, er det deres valg, men det skal ikke ligge noen føringer om at dette er et riktigere valg enn andre. Mange kvinner har i dag et stort behov for mer tid til seg sjøl. Sekstimersdagen må ikke føre til noe krav om at barn må hentes tidligere i barnehagen, eller til at skolefritidsordninga innskrenkes eller til at familien stiller mer opp på sjukehjemmet.

Mer tid til familien?

Vi ser det heller ikke som noen kampsak at menn og kvinner samla bruker mer tid i familien. Vi er for utbygging av offentlige tjenester som avlaster den private familien. Men vi ser det som viktig at sekstimersdagen kan bety mer lik arbeidstid for kvinner og menn, og at den kan gjøre det lettere for kvinner å slåss for ei mer rettferdig arbeidsdeling hjemme. Sånn at menn tar mer ansvar hjemme, og at kvinner får frigjort tid til andre ting.

En viktig del av fronten

I løpet av tjue år fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1980-tallet økte antallet yrkesaktive kvinner med bortimot en halv million. Først og fremst var dette gifte kvinner, etter hvert også med små barn. Dette er kalt den store kvinnerevolusjonen. Den førte til enorme forandringer i folks hverdagsliv, også menns. Men det ble ingen virkelig revolusjon, arbeidslivets og samfunnets organisering endra seg lite – i hovedsak er det kvinnene sjøl som har tilpassa seg og vært nødt til å være ekstremt fleksible. Presset fra endringene og fra kvinnebevegelsen har likevel ført til permisjonsordninger som gjør det lettere for oss å kombinere arbeid og unger enn det er i land utenom Norden.

Kvinnene har gjort felles erfaringer, både om sin egen styrke og likeverdighet med menn, og om hvordan vi fortsatt behandles som annenrangs når det kommer til arbeidstid, lønn og pensjon. Krafta i kravet om sekstimersdagen ligger nettopp i at det er et krav om at samfunnet må ta konsekvensene av de svære endringene. Sekstimersdagen handler om mer enn arbeidstidsforkortelse. Kravet er et symbol for et samfunn og et arbeidsliv med plass til både kvinner og menn med og uten unger og familie. Samtidig legger kravet grunnlaget for å sprenge rollene og skape et annet samfunn.

Kvinnebevegelsen og de kvinnedominerte fagforbunda har vært motoren i bevegelsen for sekstimersdagen. At vi ser hvor viktig kravet er for kvinner, har vært og er nødvendig for at kvinnene skal se seg sjøl som en avgjørende kraft i denne kampen. Men også menn har interesse av at kvinnenes stilling i arbeidslivet styrkes, blant annet fordi det gir arbeiderklassen større kraft. Kampen krever at menn setter seg inn i denne delen av argumentasjonen. Samtidig må sjølsagt både kvinner og menn reise kampen for sekstimersdagen ut fra de argumentene som de sjøl synes er viktigst.

Felles interesser

Kampen for sekstimersdagen har to grunnleggende elementer. Det ene handler om at arbeidsfolk erobrer mer tid fri fra utbytting og undertrykking – til egen disposisjon og til sterkere deltakelse i kampen om styringa av samfunnet. Det andre handler om at samfunnet og arbeidslivet organiseres slik at menn og kvinner er likeverdige mennesker med like muligheter til å delta, samtidig som de tar ansvar og omsorg for unger. Disse elementene bygger opp under hverandre.

Seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil

• bety en lettere hverdag for det store flertallet, med mindre stress og mindre helseskader;
• gi kvinner større muligheter til å jobbe full tid, med full lønn og full pensjonsopptjening – noe som vil styrke kvinners øonomiske sjølstendighet;
• kunne gi menn og kvinner likere arbeidstid, noe som vil styrke kampen for å heve kvinnelønna og legge grunnlag for likere arbeidsfordeling i familien;
• gi arbeidsfolk av begge kjønn mer tid og overskudd til å delta i faglig, politisk og kulturell virksomhet – og i kampen om hvordan samfunnet skal se ut i framtida;
• gi økt fritid og hindre at jobben spiser opp folks liv;
• gi økt lønn for dem som jobber deltid, fordi stillingsbrøken øker;
• gjøre det lettere å kombinere alle typer jobber med omsorg for barn, og dermed gi større reell valgmulighet når det gjelder yrke, arbeidsplass og faglig utvikling, – særlig for kvinner, men også for menn som har/tar omsorgsansvar;
• gi menn større mulighet for samvær med barn;
• kunne gi arbeid til flere;
• gi arbeidsfolk større andel av den enorme produktivitetsutviklinga.

Høsten 2003 ble tidsklemma heftig debattert i norske medier: folks vansker med å få tida til å strekke til med jobb, hjem, trening og sosialt liv. Det var kvinner som dominerte debatten, men også menn sto fram og ønska mer tid til å være hjemme med barna sine.

Noen avviste problemene som syting, andre forklarte tidsklemma med perfeksjonisme og for høye krav. Noen mente at menn også burde begynne å jobbe deltid, slik at de kunne få tid sammen med ungene sine. Kravet om seks timers arbeidsdag ble spilt inn. Noen ville ha kortere arbeidstid for småbarnsforeldre. Andre tok opp kravet på generelt grunnlag.

Arbeidslivet har endra seg

Grunnlaget for tidsklemma finner vi i organiseringa av samfunn og arbeidsliv. Kvinners stilling i samfunnet har endra seg mye de siste tretti åra – likevel er det mye som er grunnleggende uendra. I arbeidslivet har en ikke tatt konsekvensene av kvinners økte yrkesdeltakelse. Arbeidstidsordningene er tilpassa en situasjon der mannen for det meste er hovedforsørger, mens kvinnene jobber i den grad det best passer med familiens behov. Mangelen på barnehager og skolefritidsordninger er et annet tegn på samme mistilpassing.

Det er dette som kommer til uttrykk i tidsklemma – og som gjør at den først og fremst presser seg fram som et samfunnsproblem.

Arbeidets betydning

Lønnsarbeid er en nødvendighet for de aller fleste av oss. I arbeidstida har arbeidsgiverne styringsretten. Arbeidets organisering og innhold har svært stor betydning for oss, og det virker også sterkt inn på resten av våre liv, blant annet på hvor lenge vi lever.

Menns liv er i hovedsak avhengig av og knytta til deres eget lønnsarbeid, sjøl om også konas jobb kan ha noe betydning. For gifte og samboende kvinner har derimot mannens lønnsarbeid ofte store konsekvenser, også for dem som sjøl er i jobb.

Organiseringa av lønnsarbeidet har altså avgjørende betydning for arbeidsdelinga mellom kvinner og menn, noe vi ser blant annet i inndelinga i kvinne- og mannsdominerte yrker.

Arbeidsorganiseringa, og da særlig arbeidstida, virker også inn på hvilke muligheter folk har til å delta i organisert aktivitet for å påvirke utviklinga i samfunnet.

Når vi her tar til orde for en kortere normalarbeidsdag, er det derfor fordi arbeidsdagens lengde er helt avgjørende for hva slags liv vi skal leve og hva slags samfunn vi skal ha.

Kampen om arbeidstida skjerpes

Sommeren 2004 gikk Jens Ulltveit-Moe (tidligere president i NHO, Næringslivets hovedorganisasjon) ut i mediene og sa at arbeidstida i eksportindustrien burde økes til 40 timer per uke. Bakgrunnen for dette var den vellykka kampen som eierne av Siemens i Tyskland hadde ført. De fikk sine arbeidere med på å øke arbeidstida fra 35 til 40 timer i uka, uten kompensasjon. Trusselen var utflagging til land lenger øst med dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Også EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid – i ei tid med massiv, kronisk arbeidsløshet.

Her hjemme har Stortinget nettopp vedtatt en ny arbeidsmiljølov. Den gir økt adgang til overtid og til nattarbeid, og den åpner for gjennomsnittsberegning av arbeidstida med inntil 13 timers arbeidsdag i perioder. Dessuten skal arbeidstida i større grad kunne avtales individuelt med den enkelte arbeidstakeren – uten innblanding fra fagforeningene.

Dette er eksempler på at kampen om arbeidstida skjerpes. Historisk er da også denne kampen av de aller viktigste for arbeiderbevegelsen.

På høy tid med sekstimersdagen

Vi mener at kravet om sekstimersdagen er overmodent, og at vi, særlig i de høyt industrialiserte landa, har hatt råd til den i mange tiår. Produktiviteten har økt enormt sia innføringa av åttetimersdagen. Skal ikke arbeidstakerne snart kunne ta ut noe av dette?

Noen synes nok at kampen for sekstimersdagen er urealistisk. Vår oppfatning er at det er omvendt. Nettopp i dagens situasjon, med økende fleksibilisering og brutalisering, er det nødvendig å samle arbeidsfolk i kampen for en normalarbeidsdag som det er mulig å leve med.

Kampen for sekstimersdagen er både en kamp for reform og en forsvarskamp mot ytterligere undergraving av normalarbeidsdagen. Det som vil avgjøre om kampen vinner fram, er arbeiderklassens styrke og enhet og dens evne til allianser med andre bevegelser som har kravet på dagsordenen, for eksempel kvinnebevegelsen.

Samtidig er det også slik at kampen i seg sjøl kan bidra til å bygge opp styrke og enhet. Men dette forutsetter at den makter å forene kvinner og menn, offentlig og privat sektor, fagbevegelse og kvinnebevegelse. Slik enhet kan bare oppnås på grunnlag av forståelse og respekt for at kvinner og menn i dag står i ulik posisjon i samfunnet, og at kravet er en sekstimers arbeidsdag som gjør det mulig for både kvinner og menn i større grad å jobbe full tid med full lønn.

Kampen for sekstimersdagen kan spille den samme samlende rollen i dag som kampen for åttetimersdagen gjorde for hundre år sia, og den kan bidra til å bygge opp arbeiderklassens, fagbevegelsens og kvinnebevegelsens styrke til å slåss om samfunnsutviklinga i vår tid.

Oppgaven nå må være å reise kravet og debatten fra grunnplanet i flest mulig organisasjoner. Dette heftet er ment som en hjelp for dette arbeidet.

Argu ligger et par timers kjøretur fra hovedstaden. Jentene og kvinnene vi skal treffe sitter spente i forsamlingshuset hvor de har hatt diskusjonene sine.

Unni Rustad var medlem av Redd Barnas beredskapsgruppe i Afghanistan.

Historien er et utdrag fra hennes bok På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen, og gjengis med tillatelse fra forfatteren og Oktober forlag,

Midt i flokken sitter Houmeira som har ledet gruppearbeidet. Ansiktet hennes forteller om et menneske med integritet og styrke. Alle kaller henne "ingeniør Houmeira". Jeg spør henne hvor hun tok utdannelsen sin. "Vi var tredve unge jenter herifra som reiste til Kabul i sekstiårene," forteller hun. De bodde på hybelhus og kom hjem til Badakhshan som lærere, ingeniører og leger.

Vi går sammen mellom leirhusene til skolen hvor jentene skal presentere meningene og forslagene sine for de voksne. Utenfor skoleporten er det en stor opiumsåker. Innenfor blir plassen snart full av jenter i svarte kjoler og hvite skaut. En gruppe lærere og flere landsbyledere er på plass, og det er pyntet med plastblomster, flagg og bannere. Først er det som vanlig resitasjon av Koranen. Dette kan de fleste i Afghanistan, og noen ganger er det veldig vakkert, som i dag hvor Najiba på tolv lukker øynene og synger om den kloke og barmhjertige profeten. Så går det slag i slag.

Tretten år gamle Nasrin holder denne talen til forsamlingen: "Venner, vær så snill og hør på oss. Vi har lidd mer enn andre på grunn av krigene, og vi er så trøtte av dem. I mange år kunne vi ikke gå på skole, enten på grunn av geværmennene eller på grunn av Taliban. Vi drømmer om å bli leger, ingeniører eller i det minste lærere. Jeg snakker ikke bare om landsbyen vår. Hvis vi jenter i Afghanistan får sjansen, kan jeg garantere at vi blir gode leger, gode ingeniører og vi kan tjene landet bedre enn andre. Vi trenger oppmuntring. Det først er god utdannelse. Skolen er veldig langt unna.. Dette skaper problemer for oss, vi bruker to timer på skoleveien. Når vi endelig kommer fram, er det ingen gode lærere der, ingen klasserom. Hvis dette fortsetter, kaster vi bort tida med å gå der."

"Geværmennene må avvæpnes, og våpnene deres må gis til ansvarlige mennesker," sier ei tenåringsjente. "Vi ser menn med gevær på skoleveien, og det gjør oss redde," forsetter hun, noen jenter går ikke på skolen på grunn av geværmennene. Ei gruppe synger: "Vi vil ikke ha geværer, vi vil ha utdannelse, vi vil ikke ha høstens og vinterens kulde og snø, vi trenger å le, vi trenger vårens varme. Vi vil ha kjærlighet fra foreldre og lærere, vi ber ikke om mat, for vi har skjønt hvor viktig utdannelse er, den gjør livet enklere."

"La jenter bli ferdige med skolen før de må gifte seg," ber ei annen gruppe. Og så er det rollespill om ei jente som må se på at faren blir sjuk og dør, fordi det ikke er noen klinikk i området og ingen transport til hovedstaden.

Fjorten år gamle Farzana gir de voksne følgende formaning: "Alle barn har rett til å bli respektert. Dette står også i Koranen, muslimer burde rette seg etter det. Hvis de gjorde det, ville det ikke vært noen diskriminering av gutter og jenter, rike og fattige, funksjonshemmede og normale og først og fremst ville det vært utdannelse for alle."

Utdannelse er viktigst av alt, sier barn og unge. De slåss kanskje med foreldre for å få gå på skolen, og går lange veier for å komme dit. Mange holder ut kulde og sterk varme, sitter ute eller i telt, uten bord og stoler, bøker og materiell. Flere klager på at lærene gir best karakterer til de rikes barn, eller til dem som er penest. Det er vanlig at lærere slår. Mange av dem har ingen lærerutdannelse, de har seksti elever i klassen, kanskje flere, ingen bøker eller hjelpemidler, ofte har ikke ungene engang en blyant. Hver time blir en kamp for å holde orden, og flere lærere sier at de veit ingen annen råd enn å bruke fysisk makt.

Til tross for de kummerlige forholdene kommer mange barn med kjærlighetserklæringer til skolen og lærerne sine. Flere sier at en god lærer er som et lys i mørket, de blir glade av å se læreren sin, sier de. Ei jente i Herat sier: "Jeg vil takke alle foreldre som sender barna sine på skolen, og også takke for lærernes godhet, for mange av dem jobber uten lønn. Det jeg ønsker meg mest av alt er penger, fred, sikkerhet og bøker."

I Virginia Woolfs essay A room of your own skriver hun at for å skape litteratur, trenger du et rom for deg selv og en viss sum i året.

Gro Finne er maler, tegner, grafiker.
Alle maleriene og tegningene i dette nummeret av Rødt! er hennes.

Selv har jeg skaffet meg rommet, et atelier som jeg har innredet i en gammel stall i Markveien på Grünerløkka i Oslo. Jeg har hatt det siden tidlig på åttitallet.

Den andre forutsetningen for å skape, en viss sum i året, har jeg fremdeles ikke klart å skaffe. Så min drøm for framtida er å skaffe disse pengene, men hvordan?

Det betyr ikke at jeg sitter og venter på dem, jeg jobber som de fleste andre hardt for å skaffe dem og utnytter tiden jeg har til overs så godt jeg kan.

Så derfor har jeg allikevel klart å skape mange bilder, malerier, tegninger og grafikk på disse årene. På ren trass vil jeg si.

Jeg improviserer, i mitt eget liv og i bildene, prøver å fange øyeblikket. Bildene blir til underveis, jeg planlegger ikke resultatet selv om det er avhengig av en lang prosess. De siste årene har jeg arbeidet med kvinnefigurer og blomster. Det jeg vil med bildene er å uttrykke glede over livet, det poetiske, bevegelige øyeblikket, over fargene og linjene i strøkene.

For framtida er nå og tida får jeg ikke tilbake.

Gro Finne har jobbet med bilder siden Kunsthåndverksskolen i 1972. Ferdig med Statens kunstakademi 1981 og laget samme år utstillingen Oslo, Oslo i UKS sammen med Marit Wiklund, Marianne Hølmebakk og Sonja Krohn.

Har atelier i gamle Grünerløkkas aksjebakeri siden 1982 og bor i kunstnerboligene på Bøler med mannen Svein Mamen som også er maler, og har to barn på 16 og 14 år.

Var formann i UKS på 1986-1988. Utdannelse som lærer i 2004 og arbeider innimellom som lektor i den videregående skolen, med prosjekt for Den kulturelle skolesekken, samt omviser på Det Norske Teatret pluss ekstrahjelp i hjemmetjenesten og styreformann i borettslaget.

Utstilling i galleri Skårer i januar 2006 og skal stille ut sammen med Svein Mamen i Eidsfoss til våren og kunstparken i Risør til høsten.

Eventyret om Rødhette og Ulven, Jegeren og Bestemor har jeg kjent siden tidlig barndom. Men de siste årene har jeg begynt å reflektere mer over innholdet. Eventyret om den snille piken som kommer med mat til Bestemor så hun skal få noe å spise der hun bor alene i skogen.

Anne-Berit Tuft arbeider som forlagsredaktør i Cappelens Forlag, er klubbleder for omtrent 200 medlemmer, er leder av HK media, et bransjeråd i Handel og Kontor som organiserer ansatte innen media, forlag, bokklubber og kunnskapsbedrifter. Hun bor på Hønefoss og pendler til Oslo hver dag, og er en stor tilhenger av kollektive reisemåter.

Og vi kjenner fortsettelsen – Rødhette treffer Ulven på veien og lar seg lure av ham til å gå og plukke blomster i skogen. Når hun så kommer fram til Bestemors hus, blir hun spist av Ulven, men så kommer den kjekke og staute Jegeren. Og det er duket for finalen. Jegeren dreper Ulven og befrir Rødhette og Bestemor.

For meg er dette eventyret blitt et bilde på kvinners situasjon i yrkeslivet: aktive, handlende menn og passive og lettlurte kvinner. Og det er ikke enkelt å bryte ut av dette, for Jegeren ønsker fortsatt å redde Rødhette og Bestemor og utmeisle den veien vi skal gå. Ulven vil være riset bak speilet: Husk at jeg finnes, og hvis du ikke er lydig, kommer jeg og tar deg.

Min drøm for framtiden er at Rødhette tar grep om eget liv, lar Jegeren og Ulven seile sin egen sjø og befrir Bestemor på egen hånd, slik vi egentlig har evner til. For er det noe en moderne Rødhette kan gjøre, så er det å ta ansvar, rydde opp, gjøre sin plikt og kreve sin rett. Men Jegeren og Ulven kjemper for å beholde de aktive rollene i historien, de vil ha Rødhette der hun er.

Pensjonsreformen er et eksempel på at Bestemor og Rødhette faktisk blir fortært og ennå ikke er kommet ut av Ulvens mage, fordi Jegeren hadde andre prioriteringer enn å skyte Ulven. Dessverre er det slik i virkeligheten at Jegeren ikke alltid kommer og redder oss. Men en moderne Rødhette ligger ikke stille i Ulvens mage. Hun sparker fra seg så godt hun kan, og sparking gir resultater. Det blir endringer i høyreregjeringens arbeidsmiljølov, og nå gjelder det å sparke på plass et par endringer i Folketrygden.

Vi skal kunne være trygge på at vi får et godt liv også når vi når Bestemors alder. Men Jegeren så ikke at innholdet i pensjonsreformen var kvinnefiendtlig, han gikk med på Ulvens argumentasjon om at forverringen av pensjonene var en naturnødvendighet. Rødhette derimot, vet at det ikke er gitt at de eldre skal få mindre av den stadig større samfunnskaka bare fordi det blir flere av dem.

Mitt store ønske for framtiden er at vi sammen står opp for en omkamp om besteårsregelen. Den vil sikre Bestemor og Rødhette en verdig alderdom som pensjonist. Det er oftest slik at de som har de mest fysisk krevende yrkene – kassabetjenter, renholdere og lagerarbeidere for å nevne noen – også har lavest lønn. Det er tungt å arbeide fullt i en slitsom jobb i 43 år for å få full pensjonen. Alle som av ulike årsaker får et avbrudd, vil tape på alleårsregelen. Noen tar seg av barn og jobber deltid, noen tar etterutdannelse, noen er arbeidsledige i en periode. Mange vil eller må gå av med tidligpensjon før tariffestet pensjonsalder. Alle vil disse vil tape på pensjonsreformen og det rammer kvinner hardest.

Vel har vi fått Lov om foretakspensjon, men kravene til innmelding er minst 20 prosent stillingsgrad og et års ansettelse. Og vi vet godt hva som skjer i dag – bruk av midlertidige ansettelser og vikariater er økende, selv om den kommende arbeidsmiljøloven igjen vil sette begrensninger. Og hva vil skje i framtiden? Det verst mulige scenario for framtiden er kvinners evige vandring fra den ene arbeidsgiveren til den andre, og uten innmelding i en eventuell foretakspensjon – det koster nemlig penger.

Vi må fortsette kampen om Folketrygden. Det er i den omfordelingen og solidariteten ligger og det er der våre pensjonsrettigheter må sikres. Vi må fortsette kampen for bevaring av besteårsregelen, AFP i sin nåværende form og en avkorting av opptjeningstiden til 30 år. Vi har råd til å gi Bestemor en god alderdom før hun har slitt seg helt ut.

Den moderne Rødhette finner seg ikke i at den nyliberale Ulven bestemmer hvordan pensjonene skal bli framover. Den moderne Rødhette klar seg ikke lure av Ulvens sleske smil og tilforlatelige forklaringer på hvorfor han har så store øyne og ører. Hun setter heller ikke sin lit til Jegeren, men tar saken i egne hender. Vi skal sammen, både Rødhette og Bestemor, arbeide for et godt arbeidsliv og trygghet for både unge og gamle. Og etter hvert som Jegeren får orden på prioriteringene sine, er han hjertelig velkommen som vår allierte, ikke vår redder – vi klarer oss selv, men det er alltid godt å gå sammen.

Jeg drømmer om et samfunn der penger ikke er verdt noe, og ingen kan ta ut profitt. I mitt drømmesamfunn er en arbeidsdag på seks timer eller mindre. Hvis en vil, kan en jobbe mer, men en får ikke mer utbytte av den grunn, og det må være variasjon i jobbene.

Aurora Hagen er 18 år og kommer fra Tønsberg.  Hun går i tredje klasse på Greveskogen videregående skole. Hun er med i RV og AKP og sitter i landsstyret i Rød Ungdom.

Istedenfor penger kan det være en kvote som en kan bruke til hva en vil av varer som ikke er gratis (levningsmidler), for eksempel godteri. Hvis en slutter å bruke penger som verdi, trur jeg at andre ting vil bli viktigere. Etter de timene en har arbeidet, skal det være fritid. Å vaske er ikke fritid, derfor bør dette være i arbeidstiden. Denne jobben deler en med dem en bor hos eller hvis en vil kan en la en annen få denne jobben. Dette er da folk som er ansatt til dette, og samfunnet taper ikke på det ettersom du istedenfor bruker din tid til å jobbe på arbeidsstedet ditt. For de som ikke vil, eller kan jobbe bør det også finnes tilbud. Disse skal få hjelp og tilrettelegging av arbeid eller fritid, slik at de også kan få muligheten til å realisere seg selv gjennom å være til nytte for samfunnet.

Jeg trur at hvis samfunnet setter andre verdier høyest, istedenfor penger, vil det styrke forholdet mellom individ og kollektiv. Det vil nærmest bli umulig å tjene individet uten å tjene kollektivet og omvendt. Derfor vil det heller ikke finnes rike og fattige eller klasser, fordi det ikke er noen som vil tjene penger på deg ved å utbytte deg. Du er like tjent med å arbeide som samfunnet tjener på at du arbeider. Jeg mener da ikke å tjene som å tjene penger, men i andre verdier som selvfølelse, trygghetsfølelse og selvbekreftelse.

Selv om arbeidet du har kan være artig, mener jeg det er viktig å skille mellom arbeid og fritid, slik at du ikke kan ta med deg arbeidet i fritida og la være å slappe av. Dette har vi sett altfor mange eksempler på i det kapitalistiske samfunnet, at da blir folk bare sjuke og sliter seg sjøl ut.

Maten burde en kunne velge om en vil lage sjøl eller ikke. Hvis en liker å lage mat, burde en ha mulighet til å bruke fritida si på dette, men en skal allikevel ikke ha noe mer ansvar enn andre for å brødfø familien/kollektivet eller hvordan en nå lever. Derfor bør det også være matstasjoner slik at folk kan hente mat der og ta med hjem. Så neste dag kan de ta med den brukte kjelen/utstyret tilbake og få ny rasjon med middag. Brød og sånt må en ha ansvar for selv, men alt skal selvfølgelig være gratis, både i noe liknende butikker og på matstasjoner.

Hvis en vil ha kjæledyr må en få lov til det, og det bør være gratis.

Ansvaret for sjuke og gamle burde staten ha. Men disse bør få bo der de har det best, og dette er helt individuelt. Noen har det best hjemme, andre på institusjon, og de bør få pleie der de er. Da bør det være sykepleiere som kommer dit dem er, eventuelt kan familiemedlemmer få bruke sin jobbetid til dette, dersom de ønsker det, og vil da selvfølgelig få opplæring.

Ungane er felleseie, og det ødelegger ikke lenger livet ditt om du blir med barn. Ingen vil lenger tape på å ta seg av barn, og det skal være barnehager for de som trenger det. Og ellers er hjemmet en slags avlastningshjem, slik at voksne ikke har eiendomsretten til et barn, men at unger kan ha flere voksne rundt seg som er glade i en. Det må selvfølgelig være faste avtaler og ordninger, styrt av statlige institusjoner som har praksis med å ordne slike ting.

Søpla vil bli resirkulert så langt det går. Det må satses mer på forskning som finner fram til nye måter å lage ting på, slik at det blir mindre søppel. Den søpla som eventuelt blir, må vi ha egne søppelplasser til, og disse må sikres, slik at de ikke forurenser eller er til sjenanse.

Jeg trur det beste ville vært om det blei organisert i så små regioner som mulig når beslutninger skal tas. Ordstyrerjobber og andre jobber med makt bør gå på rundgang, og saker bli tatt opp i en komite spørsmål som ledes på rundgang. Fordi alle må være med og styre samfunnet for at det skal gå, er det viktig at alle blir lært opp i hvordan samfunnet fungerer, slik at de er klare når de får være med å bestemme selv. Dagen for dette bestemmer de helt selv, siden ingen tjener på at de er der, utenom at de skaper mangfold og får uttrykt seg selv.

Da jeg fikk brevet fra Rødt! der de ba meg om å skrive mine drømmer for framtiden, så sa jeg ja med en gang, fordi jeg er glad i å skrive. Så leste jeg det som ble listet opp og tenkte litt. Jeg valgte ingen av temaene som ble foreslått fordi alle de drømmene om selvstendighet, klasse, forholdet mellom individ og kollektivet og så videre har med makt å gjøre.

Shilan Rashid Ahmed, kjent som Shilan Shorsh.
Jobber som tolk og er kvinnepolitisk ansvarlig Bergen RV og leder for selvstendig demokratisk kurdisk kvinneforening.

Hvem har makten i samfunnet, i landet, organisasjonen, familien og så videre? Makthaveren som bestemmer alt. Det vi sosialister og kommunister mener, er at kvinner er en undertrykt gruppe og vi må kjempe for dem og oss. Undertrykkelsen viser seg økonomisk, i krigen, i arbeid, hjemme i klanen. Vi glemmer ofte at mange kvinner som får makt også undertrykker andre kvinner. Dette er et fenomen som er over hele verden. Gjennom hele oppveksten min i Kurdistan opplevde jeg at kvinner ble undertrykt på alle måter. Ingen kvinne eier hodet og kroppen sin. Kvinnene ble slått, voldtatt, torturert psykisk og fysisk av systemet, samfunnet og familien. Kvinnene kunne ikke bestemme hva de skulle mene eller si. Ingen fikk lov å tenke selv. Hvor du kunne gå, klærne, smilet, hjertet og følelsene dine alt ble styrt av andre.

Men det som var verst, var at noen kvinner kom på banen og lot som de kjempet med og for sine søstre. Sannheten var at de ville ha makt de også. De kjempet for sin egen økonomiske interesse og posisjon. Disse kurdiske kvinnene ville ikke gå i mot sitt parti, og de gjør alt for å få makt og gjøre de som har makten fornøyde. Disse kvinnene var med å utstøte andre kvinner fra samfunnet. De undertrykte dem sammen med mennene på mange måter, som å kalle dem for hore, være med å beskylde dem for alt, spre rykter. Mennene som voldtok dem ble ikke utstøtt fra konene. Kvinnene var med og så hvordan andre kvinner ble drept, mens de selv var tause og blinde for å ikke miste posisjon eller bli utstøtt.

Jeg kom til Norge og ble kjent med kamerater som kalte seg feminister og kvinnesakskjempere. Jeg tenkte at de måtte være annerledes, men jeg ble fort skuffet. Jeg så at Norge var 200 år foran oss i utvikling på alle måter, ideologisk, samfunnsmessig, teknologisk og så videre. Det som var rart var at kvinnene oppførte seg på akkurat samme måte som kvinnene i Kurdistan. Spesielt rart siden de var på venstresiden og var kvinnesak kjempere.

Jeg opplevde at kurdiske kvinner tygget tyggegummi når de sladret. I Norge ser jeg at kvinnene har røyken i munnen og sladrer, planlegger hvordan de skal ødelegge de andre kvinnene som enten de mener at de er uenige med, men egentlig de som truer deres makt. Men her kan de ikke utsette dem for fysisk vold. Det de gjør er psykisk plaging og jobbing med å kaste deg ut. De jobber for å fjerne deg alle steder. Du blir utstøtt eller du gir opp selv.

Hvis en kvinne står for et kapitalistisk og undertrykkende samfunn, kan jeg nok forstå at feministene angriper henne. Men når det bare handler om makt, så kan jeg ikke forstå hvorfor. Spesielt ille når det rammer kvinner som gjør utrolig mye bra for kvinnenes frigjøring.

Disse kvinnene som bare er opptatt av seg selv og ikke noen andre, de synes det er greit at frigjøringsarbeid ikke blir gjort hvis det ikke er dem som skal gjøre det og får makt, ære og popularitet. Dette skjer alle steder, til å med på krisesentrene, i venstrepartier, humanitære organisasjoner og overalt. Kvinner som undertrykker kvinner, får sin karriere og popularitet. De jobber med kvinnesak fordi de er flinke til det, men også for å få makt over andre og oppmerksomhet av samfunnet. Dette er den tristeste lærdommen jeg har fått gjennom min kamp for kvinner. Dette gjør faktisk veldig vondt. Hvordan kan de selv bruke herketeknikker og maktovergrep mot andre kvinner? Kvinnefrigjøring er klassekamp. Undertrykking av kvinner er ikke bare mennene sitt verk, men også kvinners verk. Kvinner som har makt og ikke har en ordentlig sosialistisk eller kommunistisk ideologi bak seg, kan undertrykke andre kvinner for sin interesse.

Jeg drømmer om at det tar slutt, kvinner må være solidariske mot hverandre. Hvis de ikke skal være det mot hverandre hvordan skal de vinne kampen mot undertrykking? Håper at alle som ser slik undertrykking tar standpunkt og stopper den.

Jeg sitter bakoverlent i stolen i annen etasje under takvinduet og drømmer fine dager for framtida. Jeg drømmer om fred i verden, selvfølgelig drømmer jeg om fred, hva annet skal jeg drømme om enn fred når jeg først skal drømme!

Gro Dahle er mor, kone og datter og litt forfatter og skrivekurslærer bosatt på Tjøme, 43.

Jeg drømmer at alle plutselig forstår hverandre så mye bedre og respekterer hverandre, tar hverandre i hendene og danser, muslim og kristen, jøde og muslim, oljerik og oljetrengende, katolikk og protestant, muslim og hindu.

At grensene viskes ut, for hva skal vi med grenser, at motsetningene viskes ut som konfliktpotensiale, at fraksjoner og befolkningsgrupper kan klare å dele den plassen hvor de bor, at de kan klare å dele ressursene rettferdig, klarer å komme til enighet, forståelse, medfølelse.

Jeg drømmer at USA lar Midtøsten være i fred med et lite bukk og et lite unnskyld, beklager for det med Irak, det med Afghanistan, Kuwait, det med Israel, Vietnam, Korea, det med sør Amerika, Salvador, Bolivia, alle disse landene, alle disse våpnene, alle disse konfliktene, all denne innblandinga. Vi mente ikke å ødelegge, beklager, vi dummet oss ut, ja, vi dreit på draget, unnskyld, unnskyld, vi havna i myra, plumpa i bekken, snubla og kavet det opp alt sammen, beklager så mye, unnskyld, unnskyld, det kan ikke unnskyldes, vi vet det, men det skal aldri gjøres igjen, aldri skje igjen, aldri, aldri, vi lover det, kunne USA begynt med å si, tenker jeg og ser ut av takvinduet der det regner, for jeg drømmer fine dager for verden og et hensynsfullt USA med lua i handa som sier at de skal respektere FNs sikkerhetsråd i framtida, jada, respektere et lands integritet og ikke leke politi og røver i ørkenen, ikke leke gerilja i jungelen, ikke leke sjef hele tida, ikke true så fælt, ikke være så forbannet selvopptatte, ikke skryte så helt for jævlig, ikke presse seg inn overalt, breie seg utover med alle sine multinasjonale selskaper som styrer verden med økonomien sin, tenker jeg og håper på dager uten tunglabbet, stormaget vinningsøkonomi som utnytter ressursene i fattigere land, utarmer Østen, Afrika, Sør-Amerika, suger næringen ut av folk og jordsmonn, tråkker tungt gjennom sårbar natur, skyller ut jordsmonnet, utvinner og utnytter, tenker jeg og drømmer at de kunne si unnskyld, vi skal ikke gjøre det mer, vi skal tvert i mot hjelpe til, bygge opp, støtte opp, gi og gi alt det dere trenger av medisin og kunnskap for å byge bærekraftig jordbruk og teknikk for solenergiutvinning og vindmøller, vi skal hjelpe dere, være snill storebror som gir alle sine lillebrødre det de trenger for å klare seg, som bærer sine lillebrødre på ryggen, snill storebror, gavmild og lyttende, og ikke slem storebror som stjeler fra småbrødres lommer og som tramper på og som slåss og tar kvelertak, tenker jeg og strekker meg, for det er så lett å drømme, tenker jeg og drømmer at Europa reiser seg opp og sier at nei, sånn kan vi ikke holde på, ikke med et slikt forbruk av energi og mat og ressurser, det går jo rett til helvete hvis vi skal holde på slik, å bruke opp alt som fins av ressurser for framtidas generasjoner. Vi kjøper oss i hjel, spiser oss i hjel, mens andre sulter.

Sånn kan vi ikke ha det, tenker jeg og vips har vi alle sammen gått ned i levestandard til en tiendedel, og alle er glade, alle klapper og roper hurra, for da er det også lettere å se hva slags livskvaliteter som er viktige, for det fineste i livet kan ikke kjøpes eller brukes, det fineste i livet er gratis, og alt er fornybart, og alle forsaker materielle goder med glede og alle innstiller seg med smil og jubel på en ny og bærekraftig livsstil, ikke bare for å redde verden og naturen og ressursgrunnlaget, for det er jo en selvfølge at vi går ned i levestandard for å få til det, men også for å leve et liv mer i pakt med oss selv, våre nærmeste, bedre tid, mindre ting og ikke bare kjøpe, kjøpe, bruke, bruke, tenker jeg og kan godt se det for meg at det kunne vært mulig, kanskje, i hvert fall når jeg drømmer, for nå drømmer jeg om bedre dager, og da kan jeg kanskje like gjerne drømme litt rundt det med familie og samfunn, skole og hverdag, alle disse skillsmissene og alle disse barna som må dra hit og dit med buss og bil og trikk og tog for å være noen dager hos pappa, noen dager hos mamma, et halvt liv hos hver, trekkes i to, deles i to, lojal mot pappa, lojal mot mamma, ustabile forhold, uberegnelige familier, fleksible, men ustrukturerte samfunnsforhold, rotete skolehverdager uten faste lærere, faste sosiale grupper, faste planer, faste plasser, et liv i kaos, et liv i sosial støy og forvirring uten tilknytning, uten holdepunkter, uten trygg bakke under føttene, for disse drømmer jeg nye måter å ordne familien på, tydeligere skolestrukturer, mer stabile organiseringer, mindre brudd og oppbrekk, mindre fortvilelse og angst.

Jeg drømmer en trygg ordning rundt hvert barn slik at ikke noe barn trenger å gråte om kvelden når ingen ser det, jeg drømmer et trygt sted rundt hvert barn, en trygg og stabil situasjon hvor barnet slipper å engste seg, slipper å være urolig og bekymret, slipper ansvar for foreldrene, slipper å bryte opp og måtte reise gjennom mørket.

Jeg drømmer at barnet kan slippe alt det som ligger som en uro i brystet, en hard klump i magen, en tagg i bakhodet og bare være barn, ha nok med det, for det er lett å drømme, lett å ønske seg det beste for alle, at alle skal være glade, rolige, trygge, både barna og mødrene og fedrene og de enslige mennene og de enslige kvinnene, og de psykisk syke og de som har handikapp av et eller annet slag, de syke og de gamle, at alle skal ha nok av alt de trenger og slippe å ligge våkne om nettene fulle av bekymring, at alle skal ha noen som de er glad i rundt seg og at disse igjen er glade i dem, venner og familie og gode naboer.

Det er det det handler om, er det ikke, å ha fine dager med vi er glad i, å ha god helse, å ha god tid, gode opplevelser av mestring og hygge, å være i en sammenheng som er meningsfull, mennesker i mellom, folkeslag i mellom, trosretninger i mellom, land i mellom, å ikke gjøre noe som går utover de andre, å ikke ødelegge for noen, trampe på noen, bare ville hverandre det beste, peace and love, det er dette som er grunnlaget for det å ha et godt liv, er det ikke?

Det er det jeg drømmer om. Og det er helt gratis, koster ingen verdens ting, er det da for mye å be om?

Framtida mi er i orden. Eg har snart ferdig utdaning, eg har ein mann og ein stad å bu. Berre me får produsert nokre ungar no, so har me alt me drøymer om. Me får vel sikkert jobb båe to, kan henda. Det ordnar seg nok.

Gudrun Kløve Juuhl er 26 år, kjem frå Indre Arna, ved Bergen, bur i Oslo. Skriv masteroppgåve i nordisk litteratur om diskursen i ei diskusjonsspalte for barn  i Norsk Barneblad frå 1970-talet til i dag. Politisk aktiv i målrørsla og Ottar.

Draumane mine om framtida er ikkje so store.

I dag er det slik at kvar gong eg møter ein gut eller mann som snakkar med meg som om eg er ein person som har noko å seia som kan vera interessant for han å høyra på, og ikkje som ei jente som skal vera eit lydig publikum til hans sjarmeringskunstar eller Førelesingar om Verda, so vert eg glad. I framtida vonar eg at eg ikkje vert spesielt glad, for då er det sjølvsagt å verta møtt som ein person, og ikkje som ein (dårleg, ukvinneleg) representant for kjønnet mitt.

I framtida er det ikkje sånn at damer har ei medfødd plikt til å oppføra seg "kvinneleg". I framtida er det ein absurd kritikk å seia at "Ottar er ikkje noko kule, for dei er jo nesten menn", som ein av dei unge framåtstormande mennene i SV sa til meg på ein fest ein gong. I framtida vil ikkje ei slik slutning: "kvinner som liknar menn = dårleg" gje meining. Det vil vera ein av dei uforståelege tinga norsklærarar kjem til å slita med å forklara ungane når dei les tekstar frå gamle dagar.

I framtida slepp me å slåss for ein ting som pornosladden, for me har ikkje porno.

Og om eg og mannen min greier å laga desse ungane, kanskje me greier å laga både gutar og jenter, veks alle opp til å verta trygge og bråkete og skitne små drittungar, som klatrar høgt i trea og står bak garasjen og luskar på ungdomane som klinar, og ikkje kjem heim når dei skal. Det er ingen store gutar som tvingar jentene til å visa tissen. Gutane og jentene gler seg i lag over alle dei nye bannorda dei lærer av dei store ungane.

Når dei byrjar på skulen og vert litt eldre, er det ingen som klyp jentene i puppane og kallar dei horer, og difor slepp dei òg å høyra frå lærarane at det er slik gutane oppfører seg mot deg når dei likar deg. Alle dei vanskelege tinga med å vera forelska og syna det og kanskje få ein kjærast må ordnast utan vald. Korleis skal det gå?

Eg har ein jobb der er kan sitja på eit kontor på universitetet og forska og finna på nye ting frå ni om morgonen til ni om kvelden om eg vil. Me har ein middagspause der me et i lag med ungane, so stikk dei ut i gata og leikar, so stikk eg tilbake til kontoret mitt, so går mannen min inn på datarommet sitt, og kosar seg med å reparera og byggja om gamle datamaskinar. I framtida finst det billeg, rask og sunn ferdig laga mat, ingen må stå i ein time og laga middag om ikkje dei har lyst. Ingen er dårlege mødrer om dei ikkje prioriterer tid til å laga middag, heller ikkje om ein elskar jobben sin. Etter middag leikar me alle med dei tinga me likar best til det er leggjetid, og alle er trøytte og glade.

Dersom framtida verkeleg vert slik at damer og menn er like frie, kjem sjølvsagt ikkje verda og livet mitt til å sjå ut slik eg har skildra det no. Det kjem til å sjå heilt annleis ut, ting kjem til å verka og ordnast på måtar som er umoglege å tenkja seg i dag. Måten ein ser føre seg fridom på når ein er ufri, må nødvendigvis vera annleis enn det ein erfarer etter at ein har brote seg fri. Sjølv om alt vert annleis enn ein har drøymt om der ute i den frie verda, kan ein ikkje lata vera å sjå føre seg ting. På same måten som ein heller ikkje kan lata vera å freista bita seg gjennom sprinklane i buret.

Slik Uma Thurman i Kill Bill, nedgraven fem fot under jorda, slår og slår mot kistetaket for å bryta seg ut. Uma veit at ho må ut av kista og opp på jorda, og arbeider systematisk og desperat. Slik er det å arbeida for frigjering, og når ein er komen ut er ingenting som ein hadde tenkt seg.

I min drøm for framtiden er jeg selvsagt livstidsdiktator over den ganske verden. Hvordan jeg skal oppnå total verdensdominans holder jeg hemmelig inntil videre.

Helga Forus studerer filosofi ved Universitetet i Bergen og er medlem av Kvinnegruppa Ottar

Jeg er sågar i tvil om den strategiske klokheten i å videreformidle denne min ambisjon i forkant av gjennomførelsen. I mitt feministiske & kommunistiske diktatur er det harde krav, og ingen unnasluntring. På planleggingsstadiet ser det slik ut:

1. Det skal være like fint å jobbe som å dæinse. Og ikke prøv å ymt frampå om noe annet. Har jeg sagt det er like fint å jobbe som å dæinse, er det nå engang sånn.

2. World Peace. Rent bortsett fra om noen ypper seg.

3. Det klasseløse, likestillte samfunn. Så enkelt kan det altså gjøres.

4. Matkøer. Skikkelig kommunisme har endeløse matkøer. Fargekoden i køståingsdisiplineringen er grått. Ingen kleskode, ingen mat. Vi leker ikke diktatur.

5. Overvåkningskamera på alle soverom! De som ikke praktiserer politisk korrekt sex sendes på omskoleringssexleir hvor de må skrive erotiske noveller til sentralkomiteens vurdering. Man slipper selvsagt ikke ut før novellene framviser en tilstekkelig likestilt, men opphissende, seksualitet.

6. Kulturens degenerering stanses ved at fjernsynet utelukkende viser repriser fra sekstitallet. Alt DVD-, internett-, mobiltelefonstyret kan dere bare glemme. Ikke finnes de i noen skikkelige kommunistiske diktaturer, dessuten degenerer de vår kulturarv. Hva sa Marx om mobiltelefoner? Ingenting! Under regenerering kommer også tvangslesning av ubegripelig modernistisk litteratur. Kultur til folket!

7. Den individuelle friheten er forferdelig mye mer individuell, for ikke å snakke om fri, enn i noe tidligere samfunn. Individualistisk livsnyting er ikke et tilbud. Det er et krav.

8. Ordbruk som vil medføre umiddelbart elektrisk støt: Caffe-latte-generasjon, Generasjon X, Generasjon Y, generasjon-hva-som-helst, trendforsker, sexologi, individualistisk, subversivt, sensuell, tvetydig, pluralistisk, innovasjon, polyfon, team-building, livsnytende, herredømmefri, image, diskurs, nyansert, erotisk, toleranse, sneakers, komplekst, gründer, voksenpop, branding, telefoni, sporty, nyskapende, kreativt, identitet, passé, urban, provinsiell, kulturelite, autonomi, vital, fordomsfri, repressiv, kulturjamming, subkultur, dialog, selvironi, konsept, performance, tenketank, marginal, kvinnebriller, kontekst, autentisk og problematisk. Minst.

9. Min vilje er folkets vilje. Eller omvendt.

10. Obligatorisk rungende og rørende synging av Internasjonalen og diverse arbeiarsongar til enhver tid. Livet er en kommunistisk musikal.

11. Noen blir nødt til å finne på akseptable slagord. Disse skal uansett ropes alltid og overalt. Livet er en demo/musikal. En livsnytende en.

12. Masse parademarsjer til min ære, med bannere, hærer og jublende barn. Vurderer å gjøre meg-dyrkelsen til verdensreligion. All annen religion og tilsvarende falsk bevissthet forbys, men folket trenger litt opium og en samlende, sterk leder, må vite. Norden er rød, etc etc.

13. Hvis bare kvinnene styrte jorden ville alt som kjent bli kos, omsorg og ustanselig klemming. Her snakker vi kjønnskvotering, og ikke pysete førti eller femti prosent: Hundre prosent kvinner i alle ledende stillinger. Da synker nok våpnene maktesløst ned, og vi skaper menneskeverd, fred, toleranse, kattunger, blomster og kjærleik. Menn med forvirret kjønnsidentitet kan tas til vurdering. Dette føler jeg veldig sterkt.

14. Forbud mot sminke, tettsittende klær, høye hæler, legg- og armhulebarbering, bher, bikinier, miniskjørt, ballettdansing, barnepass, fargen rosa, g-streng, musefletter, husarbeid og blonder. Disse forbudene gjelder kun for kvinner, om menn gjør noe av dette, teller det som progressivt. Dette føler jeg jaffal.

15. Vi har ikke et legendarisk diktatur med mindre vi forbyr en hel del ting som er gøy. Det trenger ikke være spesielt motivert. Alkohol, tobakk, reaksjonær amerikansk rock og sexistiske kulturuttrykk i diverse former henger i en tynn tråd. Dette blir erstattet med rettferdig kaffi, kvaetyggis, etnisk musikk og kvensk folkedans.

16. Fremmedord forbys. Enhver samtale innenfor ethvert fagområde skal til enhver tid være forståelig for Folket. Unntak for Marx, Den Hellige Skrift, alt annet: Et gnistrende vakkert bokbål.

17. Den eneste offisielle, relevante og studerte historie vil bli venstresiden i Oslo sine triumfer de siste ti år, med vekt på den organiserte globale venstresidens største seier: Manifest 02.

18. Alt jeg personlig misliker teller vekselvis som reformisme, revisjonisme, elitisme, trotskisme, puritanisme, borgerlig, nazisme, rasisme, sexisme, antisemittisme, stalinisme, herskerteknikker, kontrarevolusjonært eller symptomatisk. Hvorfor diskutere når man kan karakterisere? Dette vil utarte seg i følgende form: "Du kan ikke flyve. Hitler kan ikke flyve. Du er Hitler." Den eneste gangbare debattform vil forøvrig være den kjente disiplinen la-oss-slå-hverandre-i-hodet-med-Marx-sitater.

19. Lykke.

20. Tvangsinternering.

Jeg er møkka lei av vårt heteronormative, patriarkalske samfunn! Og jeg tror på større inngripen enn de spede forsøkene vi ser vi dag. Inntil vi lever i den deilige verden vil de spede forsøkene sette likestillinga tilbake.

Christin Aamodt, 35-årig dameperson, aleneforsørger for fjortis-alt-skal-være-hiphop-gutt og 5-årig-alt-skal-være-rosa-jente og i tillegg ihuga feminist

Det likestilte arbeidsmarkedet

I den store kloke manneboken, den vi damer ikke har tilgang på, står nok alle knepene for å skaffe seg det både stillingen og etterfølgende lønnspålegg.

Knepet med lønnsforhandlinger, dette har jeg smuglest i den store kloke manneboken, er å få sjefen til å innse at han må gi deg høyere lønn. Hvordan? Vel, det holder ikke å skylde på forsørgeransvar og høye utgifter som aleinemor. Tvert om.

Snart skal jeg invitere til bokbrenning av den store kloke manneboken!

En gang for lenge, lenge, lenge siden ble mannslønna satt i forhold til forsørgerbyrde. Skulle kvinna også arbeide, ble den lønna satt med tanke på at hun skulle spe på lønna til mannen. Hadde hun ikke barn, ble lønna også satt med tanke på at hun skulle spe på lønna til mannen. Og slik er det sannelig ennå!

Tenk om vi kunne være samboere av lystens årsaker, og ikke av økonomisk avhengighet!

Likestilling i heimen

Tenk om det kunne innsett at dersom vi skal oppnå et samfunn med like muligheter og like rettigheter mellom kjønnene så må vi ta hensyn til at alle er forskjellige, og da snakker jeg ikke om menns muskelkraft.

I min deilige verden, er det sletts ikke sånn at kvinner i de fleste tilfeller skal bli tilkjent hovedansvar ved brudd. Men i min deilige verden er damer verdsatt på lik linje med menn, og menn vil ta like mye av ansvaret for omsorgsoppgavene for hus og familie.

Det er kvinner som tar den største omsorgsbyrden (ingen regel uten unntak). Ikke det at de er en byrde, hadde det bare vært mulig å kombinere med arbeid og økonomi.

Si hva du vil om at pappa er like god som mamma. Sånn er ikke verden er akkurat nå, og to omsorgspersoner vil uansett ha sine ulike roller for barnet.

Det er vi som føder barnet, ammer barnet, og når permisjon er over og vi går ut i arbeid, så er det vi som tar nattevåket, tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.

Det bråkes nå om at pappa må få 50 prosent av permisjonen. Pappaene syns at det er urettferdig at mammaene har mer. Men når mamma har permisjon må hun ta nattevåket, så pappa kan være uthvilt til jobb. Og når pappa har permisjon, så hjelper det lite at han står opp. Det er likevel mamma som må amme. Og når pappa har permisjon, så er det sannelig fremdeles vi som tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.

Menn kommer ikke til å bli gravide, føde og amme. Det må damene gjøre.

Og inntil menn tar like mye av ansvaret, forbeholder jeg meg retten til å brøle; hold dere unna permisjonen min! Jeg er sliten og orker ikke trippelt arbeid!

Likestilling ved samlivsbrudd

Sett at vi ikke lenger vil leve med pappaen. Vi tar et hetero utgangspunkt her.

Leilighet, sparepenger, klær, hifi, verktøy og barn skal fordeles. Nå bråkes det om at også barn skal deles etter prinsippet; det du tok med deg inn, tar du med deg ut, og det dere har anskaffet i fellesskap, skal deles likt! (Dette omfatter i praksis dessverre også de barna du tok med deg inn.)

Noen lever med 50/50-barn og syns at det fungerer helt greit. Men oftest bare greit. Det er utallige damer som har kommet heseblesende inn i barnehagen ti over fem en fredag, ikledd den lille sorte, fordi hun egentlig skulle på fest og fordi pappa ikke kom.

Og det er fremdeles hun som minner pappa på foreldermøtet, kjøper inn parkdress, betaler barnehagen og sfo-en, kjøper gave sammen med barnet til farmors bursdag, minner pappa på at han må kjøpe julekalender.

Likestilt? – Neppe!

Å klare seg sjøl

Etter to samboerskap slo det meg her at jeg slett ikke kunne bruke en drill!

Ikke kan jeg koble opp en vaskemaskin, ikke kan jeg skifte pakninger, ikke kan jeg skru opp de nyinnkjøpte hyllene til damebarnet mitt, og ikke visste jeg som sagt helt hvordan man bruker en drill.

Inntil nå!

Jeg har vært samboer. Og etter hver gang har mannen tatt med seg verktøyet. Mannen som sist var innom mitt hus, sitter sannsynligvis igjen med to sett hammer, to sett skrutrekker. Men ikke to sett drill. Det har jeg aldri turt å kjøpe meg.

I mine tidligere singelperioder har jeg hatt kompiser som har kommet reve-enka til unnsetning. Men ikke nå mer!

Du for en lykke! En sånn deilig følelse av makt er det, når jeg står der med drillen i hånda. Drill blir enda bedre når du skjønner at dette slett ikke var så vanskelig som mannen skulle ha det til!

Hyller og skap og senger skapte stort hodebry og vonde senebetennelser, men ikke nå mer! Hyller er på vei opp både her og der. Damebarnet og mannebarnet står med beundring i øynene og ser at mamma slett ikke trenger noen mann til denne jobben!

Når damebarnet flytter hjemmefra, skal hun sannelig få verktøykasse og powerdrill i utflyttingsgave, for storebror har sikkert allerede hamstret!

Det som opprører meg mest med kapitalismen, er at han gjer menneskelege behov til salsobjekt. Behovet for bekrefting frå andre folk, for vennskap, kjærleik, sex, spenning, flørt, alt kan kjøpast og selgast, og viss ein ikkje får den ekte varen, kan ein kjøpa eit substitutt. Reklamen viser at viss ein kjøper den sjokoladen eller det bindet eller det vaskemiddelet, så blir ein lukkeleg.

Ingrid Baltzersen er 25 år og tar ein mastergrad i midtausten- og nordafrikastudier.
Ho er nestleiar i AKP og er leiar i Palestinakomiteen i Oslo

Eg meiner det er nødvendig å gjera om på dette systemet, for at folk skal ha det bra med seg sjølv og kvarandre. Eg trur og håpar at forholdet mellom folk kjem til å endra seg etter ei sånn omgjering, fordi me er prega av samfunnet me lever i.

Mitt draumesamfunn er kome til ut i frå korleis eg ville hatt det viss eg fekk bestemma. Eg trur samfunnsendringar kjem til gjennom samarbeid og meiningsbrytning, så eg meiner ikkje min utopi er det einaste moglege utfallet.

Eg synst det er best å organisera fleire ting kollektivt. Husvære burde byggast sånn at det var enklare å bu kollektivt og samtidig ha ein del privatliv. I dag blir det bygga masse bitte små leiligheter, som ein og ein kan bu i åleine. Middagslaging for ein liten familie er dårleg bruk av tid. Ein person, gjerne ei dame, brukar i dag fleire timar om dagen for å handla inn til, laga og rydda etter middag. I staden kunne ho og ungane eller vennene hennar gått ut og spist eit godt og næringsrikt måltid, og bruka tida dei elles hadde bruka på middagslaging på kvarandre. Eg likar godt å laga mat sjølv, men då kunne eg gjort det når det var noko spesielt på gang, eller meldt meg frivillig til å laga mat til fleire.

I mitt draumesamfunn er ein ikkje avhengig av å vera gift eller sambuar med nokon for å ha ein unge. Det er ein ikkje no heller, men i dag er det andre valet å vera aleine. I min utopi er ikkje ungar avhengige av berre ein forelder, det er fleire som oppdrar ungane saman. Eg trur ungar har godt av stabile vaksenpersonar, men foreldra behøver ikkje å vera to personar som er kjærestar. I dag er lovverket lagt opp til at eit barn skal ha to foreldre av motsatt kjønn.

Eg ynskjer å oppheva ekteskapet og sambuarskapet som økonomisk einleik, og eg trur at det vil endra måten folk ser på kjærleik. Viss ikkje det å bu godt, ha stabil økonomi og støtte frå andre er avhengig av å ha ein ektefelle, vil nok fleire forhold enda. Det ser ein i dag også, at når det er juridisk og økonomisk enklare å skilja seg, så gjer fleire det. Men eg trur også ei slik endring vil føra til at fleire forhold vil vara, fordi dei ikkje lengre blir knytt til felles økonomiske problem og mangel på tid. Viss fleire ting er gjort samfunnsmessig, vil det ikkje bli folk sine private problem.

Ein har sett slike endringar i forholdet mellom folk i vår tid også. Det romantiske ekteskapet er ein ny institusjon i vårt samfunn. I vårt samfunn er ein anten hetero eller homo, ein er gift, sambuar, kjærast eller "berre vener". Eg trur at ein kunne hatt fleire typar familieformar eller forhold viss ein ikkje knytte det å ha ein partnar til det å vera vellukka. Noko av desse endringane ser ein i dag også, vennefamilien blir viktigare enn den biologiske familien for mange, og det oppstår nye omgrep som pulevenner. Eg er for at folk skal kunna vera livslange monogame kjærastar, men eg trur også at det er mogleg å leva annleis, og eg vil at det skal vera respekt for ulike måtar å leva på.

Eg trur at fleire av tabua som finst i vårt samfunn er knytt til patriarkatet, altså mannsstyret. Kapitalismen tener på patriarkatet, men desse haldingane kan fortsetta i andre samfunn viss ein ikkje kjempar mot dei. Eksempel på tabu er at jenter som har fleire partnarar, blir stempla som horer, det at homser, lesber, bifile og andre som ikkje passar inn i heteronormativiteten framleis blir diskriminerte og framleis føler seg utstøytt frå delar av samfunnet.

I mitt drøymesamfunn blir eg ikkje behandla annleis fordi eg er jente. Eg må ikkje velja mellom å vera attraktiv eller kamerat, hore eller madonna. Eg må ikkje kjempa dobbelt så mykje for å bli sett som det gutar gjer. I min utopi blir ikkje gutar som oppfører seg respektfullt mot jenter, disiplinert til å tru at det er veikt, og jenter blir ikkje opplært til å respektera gutar som undertrykker.

Me blir disiplinerte av kvarandre til å følgja dei partiarkalske normene i vårt samfunn. Når nokon oppfører seg annleis, truger det dei som stør dei tradisjonelle kjønnsrollene og maktforholdet mellom kjønna. Også kvinner er ein del av dette, dei dominerte undertrykker seg sjølv også for å sleppa meir problem.

Alt dette går det an å prøva å endra i vårt samfunn. Men kvar gong ein prøver å leva annleis går ein på ein vegg. Kjærleiken blir kommersialisert og seld, anten ein lev i ekteskap eller utan kjærast, som sambuar eller åleine med ungar. Eg trur det er bra å prøva å leva annleis no også, fordi det er nødvendig for ein del av oss, og dei forsøka ein gjer i dag, er viktige for å læra meir om kva ein kan gjera i morgon viss ein har betre vilkår. Men det er alltid ein fare for at det opprørske i å prøva noko nytt blir kommersialisert og seld tilbake.

Jeg vil ha sterke opplevelser av lykke. Ikke straff mot de rike som har plaga menneskene. Ikke hevn. Men de sterke følelsene av glede en kan oppleve med vennskap, overraskelser, fare, arbeid, vakkerhet, uten bekymringer for det daglige brød. Jeg tror jeg forklarer det best med en fortelling.

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP.
Hun har jobba som lærer siden 1971, men har i de siste åra levd av å skrive lærebøker. Mange har lest hennes fortellinger og kåserier i ulike medier, og som innleder er hun ettertraktet i de forskjelligste forsamlinger

Da jeg var jente, gikk vi annen hver dag på skolen. Venninna mi og jeg var alltid sammen og ute bestandig. Min yndlingstur gikk til et vann som heter Ørfiske. Vi utstyrte oss med matpakke og saft, et lite teppe, kanskje dokkene. Ryggsekker. Var vi ti år? Ni?

Første skrekk: Vi måtte forbi huset til en maler. Han hadde langt, grått skjegg, var opplagt ond og farlig og fanga andre. Femti meter fra huset stoppa vi og tok sats. Merra den blinde kunne ikke løpt fortere, og med livet i behold tumla vi lykkelige og skrikende ned bakken på den andre sida.

Stien gikk under kraftlinja. De gigantiske mastene bar ledninger så tjukke som så. Vi hadde hørt at en gutt hadde klatra opp en gang. Han var blitt stekt. Det ville ikke vi. I stedet spiste vi bringebær som vokste langs stien. Og gikk ut i krattet under ledningene der det knitra. Ledninger kunne ryke og falle ned på andre. Det skjedde aldri med oss.

Stien gikk over togskinna. Der la vi oss ned. Alle visste at indianerne la seg ned og lytta på bakken. Med øret på skinna kom vi til å høre toget i god tid. Vi var ikke helt sikre. Men vi levde videre.

I svingen oppafor var det verdens peneste utsikt fra en høy skrent. Der måtte vi ikke gå for langt ut, så det gjorde vi bare forsiktig. Sola skinte bestandig på utsikten. Der kunne du se den søndre delen av dalen med små hus og grønne jorder. Du så hvor elva gikk. Langt, langt borte glitra det i blått. Det var Øyeren. Blåner blånte på begge sider. Noen harmonier i musikken og noen syn for øyet går til hjertet slik at det vokser helt opp til halsen. Det skjedde der. Da sang vi første vers av "Det lysnet i skogen", for det er antakelig laget på den skrenten:

Det lysnet i skogen,
da ilte jeg frem.
Snart stod jeg hvor bakkestupet skrånet.

Jeg så den vide bygd, og jeg så mitt kjære hjem,
jeg så hvor de fjerne åser blånet.
Jeg så de brede fjorder som skar seg inn i bukt,
og elven så jeg blinke og krumme seg så smukt.
Jeg lengtes til de sollyse sletter.

Ved neste sving møtte vi den lille bekken. Klukk, klukk. Vi hadde lært at stillestående vann drikker du ikke, men rennende vann kan du drikke. Det var litt rart egentlig, for en gang oppdaga vi at den lille sildringa i veikanten, som vi drakk av på skoleveien, kom fra det vi kalte Kloakkdammen. Nok om det. Vår sildrebekk rant, og vi drakk. Da var det viktig å legge handa på den store steinen når vi bøyde oss ned, for en gang lå det en hoggorm der, og kanskje den kom igjen.

Det bar oppover og oppover mellom grantrærne. Det er trær som lager hus om vinteren, og der kan en bo. Men nå var det sommeren, og da er de til do. Når det regner er de hus, men da er doen under et annet tre. Oppe på myra var det øyenstikkere. De var store. Med zoom! zoom! sneia de huene våre. Vi visste at de ikke stakk ut øya. Men tenk om? Så vi skreik og løp igjen. Og redda oss sjøl nok en gang, denne gangen fra å bli blinde.

Etter siste oppoverbakke kom vi til Ørfiske. Et stort, blått vann. Der var det en liten plass med noen flate steiner til å være på, og hvor det var grunt nok til å bade. Et rødt gammalt uthus stod der, med en spiker på veggen. Der hengte vi tyggegummien. Faren til venninna mi var nemlig sjømann. Han hadde med deg amerikansk tyggegummi i store pakker. Vi fikk ikke ta. Så vi tok bare litt. Men vi kunne jo ikke kaste noe. Så klumpen ble større og større. Vi hadde en på deling, for ingen av oss fikk plass til hele. Sjøl da hang en stor del ut av munnen på begge. Det var bare én gang vi hengte opp tyggegummien. For da vi hadde bada og spist og skulle tygge videre, lå tyggisen nedover veggen. Den hadde blitt saus i sola. Vi var nødt til å skrape med en pinne, og det kom røde malingflak med. Den var neste like god. Spikeren er der ennå.

Ørfiske hadde en demning. Den var fin å gå på om sommeren. Det vokste blåklokker mellom steinene, og du måtte ikke dette ned på noen side. Om vinteren kunne du dø av skrekk når du gikk på ski på den. Da var Ørfiske frosset, så du kunne se digre kratere der isen hadde sprekt, og du ville aldri ha kommet opp hvis du sklei nedi.

Nedafor demningen gikk bekken slik bekker skal. Vannet sildra mellom lave, glatte bergflater, eller pressa seg fram andre steder. Det beste stedet å leke med små dokker. Du ser det med en gang du kommer dit. Der var det stue og kjøkken, ute og inne og farlig vei for dokkene som ofte var uskikkelige. Ingen slemme store gutter som kasta stein, ingen skumle voksne, bare venninna mi og jeg og det var varmt.

Vi kunne aldri komme for seint til middag. Venninna mi spiste klokka fire, for faren hennes var jo ikke der, mens vi spiste ti over fem, for da kom toget med arbeidera fra byen. Klokke hadde vi ikke, men magen er også god å ha. På hjemveien gjorde vi alt en gang til i omvendt rekkefølge. Bortsett fra da vi kom til huset til den onde og farlige maleren. Vi kunne nemlig ta en annen vei. Den gikk forbi ei eng med digre, gule ballblom. Vi ville plukke. Problemet var kuene. De kom etter oss. Så vi klatra over gjerdet og løp omkring og plukka mens vi hylte og skreik. Uspidda kunne vi fortsette hjemover.

Det var sikkert mora og faren min glade for når vi spiste kokte poteter og deilig lungemos etterpå, men de kunne ikke vite hvorfor, for jeg sa ikke hvor vi hadde vært. Vi regna med at vi ikke fikk lov, så da var jo det det beste for alle.

La meg begynne i utopien. Og dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter.

Kjersti Ericsson er forsker og forfatter og tidligere leder i AKP

 Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida, og om hvordan vi skal kunne endre de strukturene som klemmer oss, tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen.

Dette betyr noe for målet med produksjonen: Den må være innrettet på å dekke folks behov. Det betyr også at de strukturene som dikterer at familielivet skal få restene når jobben har tatt sitt, og at det vi kaller for reproduktive oppgaver er underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, må endres grunnleggende. Og det må bety at både livet på jobben, og forholdet mellom arbeidslivet og livet ellers blir annerledes. "Det skal bli like fint å jobbe som å dainse," heter det i Ellinors vise. Å dainse er noe vi gjør for gledens og utfoldelsens skyld. Å jobbe er noe vi gjør for lønnas skyld. Men i alt arbeid, også i dagens samfunn, er det et element av dans. Det er viktig for oss å gjøre arbeidet slik vi synes det bør gjøres, det gir stolthet og glede. I sin doktoravhandling om kvinner i renholdsbransjen skriver May-Len Skjelbrei for eksempel om renholdere som insisterer på å vanne blomster, rette på duker og liknende småting som gjør det vakkert og trivelig på de kontorene de skal vaske. Arbeidsgiverne derimot, mener at dette ikke inngår i den tjenesten firmaet selger, og skal renholderne drive med sånt, får de gjøre det gratis, utenom den tida de får betalt for. Arbeidsgiverne vil, i effektiviseringens og fortjenestens navn, fjerne ethvert element av "dans" fra jobben. Tilsvarende skjer på alle slags arbeidsplasser, fabrikker, kontorer, sykehus, universiteter.

Hvis det skal bli like fint å jobbe som å dainse, må også arbeidet, i langt større grad enn i dag, dekke behovet vårt for utfoldelse, for å være skapende, for stolthet over vel utført og viktig arbeid, for kontroll over egen virksomhet, for givende samspill med arbeidskameratene. Dersom arbeidet fyller slike behov, vil det også kunne bety at det blir færre frustrasjoner å ta ut på det vi nå kaller "fritida", og færre savn å dekke. Kanskje blir ikke skillet mellom "arbeidet" og "fritida" så stort som i dag. "Fritida" er jo "fritid" fordi arbeidstida er ufri, den er kjøpt og kontrollert av andre enn oss sjøl. Og hvis det som i dag ses på som "reproduktive oppgaver", som helst skal gjøres så privatisert og billig som mulig, blir tildelt en helt annen betydning og helt andre ressurser, da åpner det kanskje for nye måter å danse på.

Min drøm for framtiden er at flere skal få økt bevissthet om hva orientalisme er og i hvor stor grad orientalisme er en del av våre tankevaner.

Sapideh Sadeghi er sjukepleier og bystyrerepresentant i Oslo Bystyre for SV

 Dette er nødvendig for å forstå hvordan diskursen om muslimer og islam på internasjonalt nivå befestes på et nasjonalt nivå.

Begrepet Orientalisme har historisk blitt brukt som en sekkebetegnelse for studier av Orienten. Et av hovedpunktene ved postkolonial litteratur og teori er å begrepsfeste ekskoloniene slik de artet seg for de koloniserte. Det viktigste verket innenfor denne retningen er litteraturforskeren Edward W Saids bok Orientalismen – vestlige oppfatninger av Orienten. Boka ble første gang utgitt på engelsk i 1978. Han ga begrepet et annet aspekt.

Tre former for orientalisme: Med orientalisme mener Said tre ting. Etter hans mening er de ulike betydningene innbyrdes avhengige av hverandre. For det første finnes det en akademisk orientalisme. Alle som underviser, skriver om og undersøker Orienten, er orientalister og driver med orientalisme. Orientalismen lever videre akademisk gjennom doktrinene og teoriene om Orienten og det orientalske (Said 2004, side 12).

Relatert til denne akademiske disiplinen er en mer allmenn betydning av orientalisme. Orientalisme er en tankemåte bygget på et ontologisk og epistemologisk skille mellom Orienten og Oksidenten. En stor gruppe forfattere og skribenter har godtatt dette grunnleggende skillet mellom Østen og Vesten. Dette skillet blir utgangspunktet for denne gruppens teorier, analyser, fortellinger, romaner og så videre om Orienten (Said 2004, side 12-13).

Utvekslingen mellom den akademiske og den skapte allmenne betydningen av orientalisme er konstant. Siden slutten av 1700-tallet har det vært en betydelig disiplinert og kanskje regulert utveksling mellom disse to formene for orientalisme. Og i den sammenheng kommer den tredje betydningen av begrepet inn. Orientalisme er en vestlig form for dominans, restrukturering og å ha myndighet over Orienten på. Det er her Said trekker in Michael Foucaults diskursbegrep for å greie å identifisere orientalismen (Said 2004, side 13). En annen teoretiker Said trekker inn er den italienske marxisten Antonio Gramsci.

Said argumenterer i verket Orientalisme for at vestlige forfattere siden slutten av 1700-tallet har konstruert et bilde av Orienten som konsentrerer seg om den orientale tenkemåten som en motsetning til den oksidentale tenkemåten. Said viser hvordan vestens historiske dominans ble opprettholdt gjennom konstruksjonen av Orienten irrasjonell, eksotisk, erotisk, despotisk og hedensk. På denne måten framsto Vesten som rasjonell, kjent, moralsk, rettferdig og kristent (Said 2004, side 12-13).

Said påstår at uten å undersøke orientalismen som diskurs kan man ikke forstå hva som gjorde europeisk kultur maktet å styre og produsere dette bildet av Orienten i tiden etter opplysningstiden. Orientalismen har hatt en så autoritativ stilling at ingen som har skrevet, tenkt eller gjort noe i forhold til Orienten har greid å gjøre dette uten å bli påvirket av begrensninger påtvunget av orientalismen. Orientalismen har gjort at Orienten ikke har vært og ikke er et emne som er tilgjengelig for tanker og handlinger (Said 2004, side 13).

Definisjonene Said bruker er romslige. Eide (2004, side 57) mener at dette uttrykker at han oppfatter Vestens tilnærming som svært tung og ensidig.

Et viktig poeng Said vektlegger i sin bok er betydningen av den arabiske ekspansjonen (når) hadde for den europeiske frykten for islam. Han mener at orientalismen har skapt et stereotypt bilde av islam og da spesielt av arabere. Dette har vært med på å befeste et syn om islam og muslimer som fremmede og annerledes.

Til tross for mye kritikk kommer man ikke utenom at dette er et viktig verk for å forstå hvordan den vestlige imperialismen har hatt politisk og økonomisk overtak på store deler av resten av verden.

Grunntesen i Orientalismen er at den imperialistiske makten knyttet til å kjenne, klassifisere og plassere noen i en diskurs, kan bidra til å opprettholde en vidtrekkende politisk kontroll (Elisabeth Eide i Eide og Anne Hege Simonsen (2004): Å se verden fra et annet sted, Cappelen, Oslo side 59).

Et viktig tema i dagens orientalismedebatt er at menneskene i Orienten siden slutten av 1700-tallet har blitt studert, men hatt liten mulighet til å få tilgang bildet som har blitt skapt av dem i Vesten. Denne situasjonen er blitt endret de siste tiårene. For det første har man i Nord-Amerika og Europa fått en økende andel mennesker fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. For det andre har det tv og internett gjort det mulig for Orienten å få innblikk i bildet som Vesten har skapt av dem. Jeg vil våge å påstå at nettopp dette innblikket har gitt grobunn for mye hatet som er i verden mot Vesten og spesielt USA.

Min drøm er at flere og flere vil avkle orientalismen og se at det å skape bilder av mennesker på denne måten er å utøve vold mot menneskeheten.

Jeg velger å se for meg framtida som vi ønsker og jobber for at den skal være.

Kristin Risan bor i Lofoten og jobber som kunstpedagog ved Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær. Hun har hele Nord-Norge som arbeidssted og reiser rundt på skoler sammen med billedkunstnere og kunsthåndtverkere. De lager store og små kunstprosjekt i regi av Den kulturelle skolesekken, et prosjekt som skal få stor plass også i min drømmeframtid.

Faktisk er jeg så heldig å ha en jobb som i stor grad er med på å påvirke framtida, som vi gjerne vil ha den

Optimismen og troen på at rettferdigheten seirer, er svekket, men ikke mer enn at det fortsatt er svært meningsfullt å leve og at det er kjempespennende å jobbe videre.

– hva betyr det å være et autonomt sjølforsørgende menneske

Jeg voks opp på 50-tallet. Min far hadde bare 5 år folkeskole, men til oss jentene i huset sa han: Ingen av dere får lov til å gifte seg før dere har en yrkesutdannelse! Det skal være livsforsikringen deres, selv om dere velger å få barn og være husmødre. Resultatet ble at han fikk tre døtre som ikke kunne tenke seg å bli forsørget av andre, tre selvstendige kvinner som har tru på seg sjøl, oppfatter seg likeverdig med hvem det skulle være og knytter egenverdet sterk til nettopp friheten og stoltheten det gir å kunne forsørge seg sjøl. På ulike områder har vi slitt med at samfunnet rundt oss fortsatt ikke behandler oss som det vi er oppdratt til at vi er. Skulle jeg ha en drøm for framtida, så måtte det være at våre egne barn og barnebarn får lov til å leve og utfolde seg som den de er, med det som bor i dem.

– forholdet mellom individ og kollektiv

Vi lærte noe annet også, av å vokse opp på landsbygda med foreldre som var opptatt av fellesskapet: Private løsninger på felles problemer er umoralsk og kortsiktig tenking. Det vi gjør, gjør vi for fellesskapet. Det være seg familie, lokalmiljø eller verden. At vi er født, at vi kan tenke og skape, gir oss rett til å bidra med det vi kan og til å dele det med andre. Om noen utsettes for urett har vi både som fellesskap og individ en plikt til å gripe inn. Dette skal vi ha med oss inn i framtida. Forutsetningen er at vi har fått lov til å utvikle "vår personlige strek" og vårt eget uttrykk. I min framtid skal det være stort rom for egen utvikling og ressurser til å hjelpe alle på veg.

En må eie sitt eget liv for å kunne gi.

– vil det finnes rike og fattige, klasser og sosiale sjikt

Verden er og vil være full av ulikheter. I min drøm om framtida skal alle ha en mulighet. Vi skal leve godt med de ulikhetene som oppstår fordi vi har en rett til å gjøre egne valg og prioriteringer. Ulikheter som tilskrives forskjell i muligheter skal være historie.

– hvordan vil ansvar og omsorg for barn, gamle og sjuke være

Det ansvaret skal vi dele på. Barn og unge skal i tilegg til gode barnehager og skoler ha et rikt tilfang av voksne som bryr seg, ser dem og styrker dem i troen på at de har et egenverd. Gamle og sjuke skal ha lik rett til omsorg og pleie, uavhengig av stilling og stand. De skal også ha mulighet til å ta ansvar og dele med fellesskapet.

– arbeid og fri tid

I min drøm om framtida har vi ingen fritid. Vi har tid til å tjene penger, tid til å være sammen, tid til å lære om andre, tid til å elske, tid til å sitte stille, tid til å tenke, lytte, protestere, skape, leke, lese, lære. Om alle får delta er det tid til å ta seg av alle ugjorte oppgaver, også de vi finner på sjøl.

– mat og miljø

Det er mat nok til alle. I drømmen min skal både maten og produksjonen fordeles rettferdig. Kystfiskeren skal fiske og omsette torsken, jordbruket skal foregå til beste for folk og miljø. Naturen skal spørres om råd og ingen skal ta mer enn de behøver for å ete seg mett.

Vi skal bli flinkere til å utvide den tradisjonelle menyen med det vi lærer og får tilgang til fra hele verden.

– konflikter – små og store, lokalt og globalt

Jeg vil nevne en global konflikt i denne sammenhengen. Global fordi den er verdensomspennende. Det er den trusselen kvinner utsetter seg for gjennom ekteskap. Jeg drømmer om at det skal bli like trygt å være gift som å kjøre bil eller reise på ferie til Irak. Ekteskapet skal ikke lenger være en risikosport for kvinner.

Da er vi tilbake der jeg begynte:
I min drøm om framtida har alle mennesker samme verd.

Jeg har en drøm om et bedre arbeidsliv, med plass til alle, der kvinner og menn er likestilt både når det gjelder arbeidstid og lønn. Et viktig skritt i riktig retning vil være å sidestille kvinners turnusarbeid med menns skiftarbeid.

Tove Stangnes er 61 år, feminist, var forbundsleder i Norsk helse- og sosialforbund fra 1992 til Fagforbundet ble etablert i 2002, der hun var første nestleder til landsmøtet i mai i år

 Turnusarbeidere, som i hovedsak er kvinner, arbeider to timer mer i uka enn menn i skiftarbeid. En urettferdighet som har vart lenge nok, og må rettes opp. Videre har jeg en drøm om at alle de kvinnene som jobber i deltidsstillinger, ofte de rareste små stillingsstørrelser en kan tenke seg, kan få den heltidsstillingen de både ønsker seg og trenger for å kunne forsørge seg, og eventuelt familie på lønna si. Jeg ønsker meg en klar lovbestemmelse i arbeidsmiljøloven som sikrer kvinner (det er stort sett kvinner som jobber ufrivillig deltid!) en rett til heltid, og mulighet for deltid til de som ønsker det. Det er riktig nok en forbedring i AML på dette området, men bestemmelsen burde vært mye klarere. I tillegg trenger vi arbeidsgivere som fører en personalpolitikk der kvinner ikke behandles som reservearbeidskraft. Ved å følge med på stillingsannonser i de typiske kvinnedominerte arbeidsområdene innen f.eks helsesektoren, ser man utlysningstekster som ingen noen sinne ville finne på å lyse ut innenfor mannsdominerte arbeidsområder. Utallige er de historiene jeg har fra fortvilte kvinner som er ansatt i stillinger til og med under 10 prosent. Deres hverdag er ofte preget av total mangel på forutsigbarhet, og "jakten" på ekstra arbeid preger tilværelsen.

Ufrivillig deltid er en av de største hindringene for at kvinner skal kunne være økonomisk uavhengig, det er også en av de viktigste årsakene til at vi fortsatt har langt igjen før vi oppnår likelønn.

Jeg har også en drøm om at vi skal oppnå målet om seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Det er på mange måter drømmen om både et bedre arbeidsliv, og et bedre samfunn. Jeg er sikker på at det også på sikt vil være samfunnsøkonomisk gunstig, ikke minst med tanke på at flere kan klare å holde lenger ut i et stadig mer brutalt arbeidsliv. Lege Ebba Wergeland uttalte en gang at det ville være det mest helseforebyggende tiltaket som kunne iverksettes. Det utsagnet er jeg enig i. Håpet er at vi skal komme i gang med gode forsøk på sekstimersdag innen flere områder i arbeidslivet.

Jeg har også en drøm om et samfunn og et arbeidsliv der mennesket og ikke penger står i fokus. Et samfunn som er basert på likeverd og solidaritet, og ikke som i dag omsorg etter stoppeklokkeprinsippet, og der konkurranse og økonomisk lønnsomhet er det som står i fokus. Det er tragisk at de ideologiske fanebærerne på høyresiden setter privatisering og konkurranse høyere enn god tjenestekvalitet.

Jeg har også en drøm om at fattigdom kan utryddes, ikke bare i vårt eget rike land, men også at vi skal få en verden der godene er mer rettferdig fordelt enn tilfelle er i dag. Verdenssamfunnet må ta et helt annet ansvar for at fattigdommen og nøden øker.

Et eksempel jeg har lyst til å nevne: Tre år etter at borgerkrigen i Angola tok slutt, er halvparten av barna underernært i følge FN. FNs matvareprogram sier at 52 prosent av barna i det sentrale høylandet rundt byen Huambo er underernært. Mange barn er også rammet av tuberkulose etter at immunforsvaret er svekket som følge av sult. Angola er også, sammen med andre afrikanske land sør for Sahara, land som har svært mange foreldreløse barn på grunn av aidsepidemien. Alt for lite blir gjort for foreldreløse og sårbare barn. Det er dessverre alt for mange lignende eksempler rundt om i verden. Vi må få en helt annen politikk, det er et globalt ansvar, og både verdenssamfunnet, politikere og internasjonal fagbevegelse har et ansvar. Den internasjonale fagbevegelsen stiller seg bak den verdensomspennende kampanjen "Make poverty history".

Mange mener at kampen mot fattigdom er umulig å vinne, men om vi gir opp denne viktige kampen, gir vi opp drømmen om framtida. Derfor må vi fortsatt våge å ha en drøm om at det umulige nytter.

Da jeg først kom til Oslo for nesten ni år sia ble jeg mottatt på den hjerteligste måte av folka i det kollektivet jeg skulle bo i. "Her er rommet ditt. Badet, kjøkkenet, vask og mat deler vi på å fikse annenhver uke.

Tina Marine Wikstrøm er 27 år og bor på Vålerenga. Hun er med i AKP

Jeg ble raskt varm i trøya, og skjønte at her kunne jeg finne meg til rette. Oppgavene var likt fordelt på alle åtte beboerne, gamle som unge, og paret i kjelleren var like mye oppe hos oss som nede hos seg. Nøkkelen til ytterdøra visste alle hvor lå, så det var bare for nesten hvem som helst å låse seg inn, og alle andre dører i dette huset var åpne til enhver tid.

Jeg har selv vokst opp med ulåste dører. Det var nesten alltid noen som sov over hos oss. Vi var beredskapsfamilie for barnevernet, så jeg har hatt i underkant av 20 søsken, og det har alltid bodd en onkel eller en tremenning hos oss. I det hele tatt så er jeg vant til og jeg liker godt tanken på å dele hus med flere. Senere har jeg forstått at ikke alle har det på denne måten.

Ikke alle tenker over det, men arkitekturen vi er vant til, blokkene, leilighetene, rekkehusene, eneboligene og alt av boforhold, er lagt opp etter kjernefamilien. Kjernefamilien er det vi kan kalle normen, ett gift par, en mann og en dame, med 1-2 barn, bil og hund. Familien er i dag en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for de som ikke er økonomisk sjølstendige.

Vi bygger husa med et gutterom, et jenterom og et rom til foreldra. Foreldra har stort rom med plass til dobbeltseng, mens barnas rom er små. Vi kan ofte se at om noen faller utenfor kjernefamilie normen, blir dette skråsett og diskriminert. Om noen velger å leve i lesbisk/homofilt samboerskap, om noen velger bo i kollektiv, i båt eller velger være barnløse så vil mange kreve en begrunnelse og forklaring. Dette er ikke den "naturlige" livsform og kan bli betraktet som "en fase" eller "periode" i livet, mens man venter på noe bedre. Ideen om at vi først blir vokse når vi har etablert oss og slått oss til ro i de "naturlige" kjernefamilieformene er en fastgrodd tankegang mange likevel ikke kan føle seg vel med.

Personlig har jeg valgt å gifte meg og å få barn. Jeg og min lille kjernefamilie har likevel valgt å bo sammen med flere. De siste fire åra har vi bodd i leiligheter med fire til seks personer under samme tak. Drømmen min vil likevel være å bo i et stort hus med mange rom og mange mennesker som i huset jeg flytta inn i da jeg først kom til Oslo. Jeg vil videre i denne teksten kjøre en liten kollektiv-"valgtale". Min drøm vil være å flytte på grensene, røske opp i "normalen" og at folk skal bo på mange forskjellige måter.

Det finnes mange argumenter for å bo flere sammen enn mamma-pappa-barn:

– Ungene får daglig omgang med flere. De lærer å sosialisere seg og lærer å dele, både oppmerksomhet, oppgaver og kjærlighet.

– Føler du deg alene ansvarlig for egne barn? Stengt inne? I kollektiv kan det i stedet flere om oppgaven som barnevakt. Når du er hjemme med ungen en kveld, så er du det sjelden alene, og om du er det, vet du at noen likevel kan komme hjem i løpet av kvelden. Følelsen av å være alene forsvinner.

– Du er sjelden alene i kollektiv. Du velger selv når du vil være det.

– Jeg har i kollektiv flere å irritere meg på, ikke bare kjæresten min. Jeg kan heller alliere meg med mine nærmeste. Det er godt å ha flere å diskutere med, flere å le med og flere å vise kjærlighet til.

– Noen er gode til å snakke om følelser, andre gode på politikk. Noen er innmari gode på kjendis og sladreblader-stoff, andre igjen elsker spille spill. Å "bruke" de du har rundt deg til det de er gode på, og la de rundt deg "bruke" deg til det du er god på, vil være med å styrke selvfølelsen til alle. Dermed tilfredsstiller alle flere behov hos seg selv.

– I kollektiv vil flere kunne delta og være tilgjengelig til å gi råd. Du slipper å stå i blodslitet alene.

– Alderdommen i ensomhet er en stor skrekk for veldig mange! Tenk deg å ha "storfamilien" å være sammen med hele livet? Noen byttes ut, andre kommer til, men ensom blir du ikke.

– Jeg tror kanskje flere ville vært tvunget til å delta i huslige sysler på hjemmebane, da du i kollektiv har flere å slåss med om du ikke gjør det. Samfunnsgrep som sekstimersdagen og økonomisk selvstendighet er nøkkelord som selvfølgelig også må virkeliggjøres.

Selvfølgelig er ikke dette løsninga for alle, Jeg vil absolutt ikke argumentere for at alle skal bo i kollektiv, men jeg skulle ønske at mulighetene til at flere kunne det var der. Kanskje velger noen å bo bare to, kanskje velger noen å bo alene, men om jeg vil bo med flere så vil jeg gjerne at det ikke er arkitekturen, normen og økonomien som stopper meg. Om de økonomiske forholda var annerledes, og at hus var for folk og folk var for hus, så tror jeg vi kunne bodd på måter som ville vært mye bedre for flere!

Jeg mener at forutsetningen for å være et sjølstendig menneske er at en kan forsørge seg sjøl. Å forsørge seg sjøl betyr alt. Det å be mannen etter penger, bli målt og veid ut ifra dine behov, det skaper et enormt skille i et forhold, gjør forholdet ulikeverdig. Det er en viktig forutsetning for å gjøre egne valg.

Veslemøy Fjerdingstad, 55 år, blei med i SUF i 1968 og er kommunestyrerepresentant for RV på Kongsberg. Er utdanna førskolelærer. Har jobba 5 år som folkemusikkonsulent i Buskerud.  For tida student ved høgskolen i Telemark. Har ei årrekke vært tillitsvalgt i Lærerlaget/Utdanningsforbundet.

"Ka e det som æ drømme om: At æ ein dag ska våkne opp å vite at arbeidet æ leve med, e mykje mykje meir enn det å slite," heter det i sangen. Er det dette jeg ønsker meg for framtida? Ja, blant annet det. Jeg ønsker meg et samfunn der folk kan være likeverdige, alle er verdifulle ut ifra hvem de er og ikke ut ifra det de presterer. I det samfunnet vi lever i nå, er det å være produktiv og jobbe mest mulig noen av kriteriene på å være verdifull. Alle som er litt halte og skeive og ikke kan jobbe 150 %, blir i denne sammenhengen unyttige og ei kvise på samfunnets rumpe. Om du klarer å jobbe litt, men sporadisk, er du ubrukelig i arbeidslivet sjøl om det proklameres at man jobber med et inkluderende arbeidsliv. Ja, ikke nok med det, er du over femti år og skal søke deg ny jobb: gløm det, det hjelper lite med kompetanse. Jeg kjenner folk med blant annet ingeniørutdannelse som har gått ledige i årevis. I et sosialistisk samfunn skal det være bruk for oss alle, funksjonshemma som funksjonsfriske, unger, gamlinger, ungdommer og middelaldrende. Jeg drømmer om et samfunn som ikke er delt opp etter kjønn, klasse eller alder, der vi alle blir vurdert som mennesker.

Kunst og kultur blir viktig i dette samfunnet. Det gir livskvalitet og blir en stemme for menneskene som jobber og lever der. Her kan en ta vare på å utvikle tradisjoner innen musikk, fortelling, mattradisjoner og håndverk. Det fines enorme kunnskaper på disse områdene som ikke brukes og tas vare på. Å utvikle et multikulturelt samfunn vil bli direkte I kontrast til kulturimperialismen vi er utsatt for gjennom den kommersielle anglo-amerikanske "grøten" vi blir oversvømmet av.

Det med omsorgsarbeid skal ikke være noen privatsak! Det blir en offentlig jobb. Det skal ikke være avhengig av at du har omsorgsfulle døtre at du får leve et liv som gammel med mye behov for hjelp. Når det offentlige tar seg av pleie og stell, kan familie og venner få lov til å være venner og gode samtalepartnere. De kan slippe bleieskift og andre traurige oppgaver som sliter på forholdet mellom de gamle og døtrene deres.

Ungene er samfunnets store ressurs som må tas vare på, på best mulig måte. De skal ha gode barnehager med tilstrekkelig bemanning slik at de får den hjelp og støtte de trenger, sunn og næringsrik mat og mulighet til leik og utvikling innen trygge rammer. Middag i barnehagen er bra. Da kan de slippe å gå utsulta hjem. Så kan de spise kvelds også sammen med familien sin når de kommer hjem. Ellers er en ordning med å få med middag fra barnehagen også bra. Med sekstimersdagen går det an å spise til folkelig tid. Billige kantiner er også bra. Der får en felleskap med andre. Vi uten småunger syns også det er OK og ikke måtte lage mat hele tida, og det er bra å kunne ha et sosialt felleskap når en spiser. Mest mulig av husarbeidet bør kunne rasjonaliseres bort. Kollektive løsninger og nye tekniske hjelpemidler kan være med på å realisere dette.

Nå lever vi i et samfunn med hemningsløs ressurssløsing. Søpleberga vokser og vokser og blir et stadig større problem. Klær er billig og dårlig. Det blir lagt opp til at det skal skiftes ut rimelig ofte. Billige tekstiler, produsert i Asia, blir dumpa etter kort tids bruk. Da jeg var liten, var situasjonen her i landet en ganske annen. Klær blei sjelden kjøpt inn – og tatt vare på, reparert og brukt om igjen. Når de til slutt var utslitt, blei de brukt til filleryer. Det kapitalistiske Norge på 50-tallet hadde systemer for dette som jeg mener vi må få igjen i et sosialistisk samfunn. Bruktsentraler, hvor det som blir kassert av noen, kan brukes av andre, er et system som må bygges ut.

Ellers skal samfunnet jeg drømmer om, produsere trygg mat med minst mulig bruk av planevernmidler. Storskalaproduksjon av mat fører ofte til dårligere kvalitet. Dette får helsemessige konsekvenser. Norge bør være mest mulig sjølberga på mat. Dette betyr ikke at en ikke skal ha samarbeid med andre land i verden. Noe er det åpenbart umulig å produsere i Norge. Dette er det greit å frakte på, men det er fullstendig galskap å frakte alt mulig rundt hele jordkloden når det går an å produsere det samme rett i nærheten av dem som skal bruke det. Og de u-landa som må produsere peanøtter for oss, kan få dyrke mat til sin egen befolkning på jorda si.

Dette er noen tanker jeg i forhold til hvilke drømmer jeg har for framtida og hva slags samfunn jeg ønsker for mine etterkommere.

Dette var et stort oppdrag. Jeg har grublet litt.

Sigrid Angen er feminist, har hovedfag i statsvitenskap (cand.polit) og jobber som rådgiver

 Og tenkt ut fra min egen lille verden, og hva som betyr mest for meg – akkurat nå. Tanker om de store sammenhengene, eller en masterplan for en annen verden får du derfor ikke her.

Det som betyr mest for meg, er de arenaene jeg er mest på. Det er jobben min, og hjemmearenaen. Ferier og slikt gjør livet verdt å leve, men det er ikke det som betyr mest for om jeg skal ha det bra totalt sett, tror jeg. Da er det hverdagene og dagliglivet som betyr mest. Og hva betyr det da når jeg kommer til fredagen og gleder meg så veldig over at det er helg? Det betyr at jeg har en jobb som er ganske krevende (Interessant! Men også krevende), tror jeg. At jobben betyr mye, er det ikke tvil om. Karriere i seg selv er ikke noe mål, men jeg realiserer meg selv gjennom jobben. Jeg får tilbakemeldinger på hvordan jeg er faglig, og jeg er i et sosialt fellesskap med andre som kollega. Og jeg ville ikke vært det for uten.

I tilknytning til jobben legger jeg kabal for henting og bringing på skolen. Tidsskjemaet tillater ikke de store utskeielsene – og jeg har hele veien et stress i kroppen, som det tar tid å lande fra. I ukedagene tror jeg ikke jeg lander så mye i det hele tatt – i løpet av helga kan jeg få det til.

Hvis jeg skal drømme om framtida, så skulle jeg gjort mye for å slippe stresset i kroppen, for å kjenne at jeg har nok tid. Penger også, selvsagt. Ei lønn å leve av er ikke å kimse av, og dårlig råd kan også noen ganger føre til stress. Men først og fremst tid, tror jeg. Tid til å kunne rusle av gårde i fred og ro til sfo, tid til å stoppe opp og se på ting som er interessante for en seksåring å stoppe opp ved langs skoleveien. Jeg hater meg selv noen ganger når jeg maser på ungene.

Så hvis jeg skulle drømme hverdagsdrømmer, så hadde det vært om en hverdag hvor alle hadde tid til å senke skuldrene litt, og ta det litt mer med ro. Kanskje også om et arbeidsliv med litt flere naturlige pauser enn det arbeidslivet de fleste kanskje har i dag gir anledning til. Men for meg, så tror jeg mer tid er essensen. En løsning på "tidsklemma" (og gjerne et annet ord for å beskrive denne tilstanden!) som ikke innebar at jeg reduserer stillingen min på jobb og får mindre å leve av, men som kunne gjøre at jeg også kunne "velge" mer tid hadde vært noe. Ergo er den rødgrønne regjeringen litt med i mine drømmer – setter de i gang forsøk med sekstimersdag er vi et lite stykke på vei!

En drøm mer generelt ville være at alle, uavhengig av sivil status, om de bor sammen med noen eller ikke, kunne velge hvordan de skulle bo – at alle kunne ha råd til å skaffe seg sin egen bolig. At enslige forsørgere kunne få mer levelige forhold, og ikke være blant de med dårligst råd, dårligst livskvalitet, flest psykiske problemer. At fattigdommen kunne avskaffes i Norge – tenk tanken – tenk borgerlønn, garantert minsteinntekt – at alle kunne vært garantert et grunnlag for livsopphold. Det kunne generert mye kreativitet blant annet (Og tenk hva det ville ført til av innsparinger i administrasjon av x antall trygdeytelser og sosial stønad som finnes i dag).

Oppsummert kan jeg ikke tenke større tanker akkurat nå enn at de som har det verst eller litt ille i Norge akkurat nå kunne få det litt bedre. Og det er jo en start, ikke sant? Jeg tror at mer tid, overskudd og kreativitet også kan generere større endringer. Og at alle har et behov for (i alle fall har jeg det!) å gjøre noe annet enn "den daglige tralten". Det å få tid og rom for det, tror jeg er en start på et mye bedre samfunn.