Thomas Turner: Congo Wars – Conflict, myth, reality, ZE D BOOKS, 2007

Krigen som har herjet Kongo de siste 13 årene, er trolig den blodigste verden har opplevd siden Vietnam-krigen, og det er ikke mye om å gjøre før dødstallene øker ytterligere. Likevel er det en krig som har fått marginalt med dekning, og skapt så godt som ingen aktivisme i vesten. Et søk på nettsida til partiet Rødt på «Kongo» gir ett treff, en uttalelse der partiet, med svært spinkel begrunnelse og, i denne anmelders øyne, feilslått argumentasjon, går inn for å sende norske styrker til Kongo. Til sammenligning gir et søk på Tjen Folket sju treff, og selv om det er vanskelig å sammenligne viktigheten av en blodig krig med interne stridigheter i/rundt et lite norsk politisk parti, så illustrerer det noe av den manglende interessen for denne høyst reelle og dødelige krigen.

Thomas Turners bok Congo Wars – Conflict, myth, reality er en bok som kan bidra til en bedre forståelse av krigen i Kongo. Den er langt fra å være noen endelig forklaring på krigen, eller krigene, som har herjet siden Rwanda, Uganda og Angola invaderte landet i 1996 for å avsette Mobutu, som hadde styrt landet med jernhånd siden 1965. For eksempel kunne han med fordel problematisert forholdet mellom hutu og tutsi ytterligere, og det ville definitivt også vært å foretrekke dersom han i større grad hadde tatt opp betydningen andre land enn nabolandene har hatt på krigene. Mye har også skjedd i konflikten siden boka kom ut i 2007, ikke minst den uventede felles rwandisk-kongolesiske arrestasjonen av den tidligere Rwanda-agenten i Kongo Laurent Nkunda tidligere i år og den felles offensiven disse landene nå har innledet mot hutu-militsen Interahamwe som siden folkemordet i Rwanda og maktovertakelsen til tutsi-dominerte Rwandas Patriotiske Front har drevet krigføring mot Rwanda fra kongolesisk territorium.

Det boka imidlertid får meget godt frem, er den koloniale bakgrunnen for krigene i Kongo. Kongo ble kolonisert av Belgia på 1870-tallet med ett formål: ran av landets ressurser. Selv om området er meget rikt på ressurser, skulle det vise seg at kolonimakten ikke var i stand til å benytte seg av disse rikdommene, og for Belgia ble dermed Kongo vel så mye et pengesluk – selv om Kongos befolkning selv betalte den største prisen for koloniseringen. Den generelle dekoloniseringsbølgen gjorde likevel sitt til at Kongo fikk sin selvstendighet i 1960.

Vel så viktig for å forstå bakgrunnen for krigene som Kongos egen kolonihistorie, er imidlertid kolonihistorien i Rwanda. Rwanda var opprinnelig en del av Tysk Øst- Afrika, men i og med Tysklands nederlag i 1. verdenskrig, ble den østlige delen av dette området, daværende Ruanda-Urundi, i dag Rwanda og Burundi, overført til Belgia. Da dette imidlertid skjedde under mandat fra Folkeforbundet, kunne ikke Belgia innlemme dette området i den eksisterende kolonistrukturen i Kongo. Belgisk Afrika ble dermed to enheter, og Ruanda- Urundi fikk derfor heller ikke sin selvstendighet før to år etter Kongo, da Rwanda og Burundi ble opprettet.

Et moment Turner legger stor vekt på, er betydningen av raseteori. Som resten av Afrika, ble Kongo og Ruanda-Urundi opprettet som enheter ikke etter egne, men etter kolonimaktenes ønsker. For å holde makta over store befolkningsgrupper, ble det etablert klassesystemer der kolonimakten holdt kontroll ved hjelp av soldater, embetsmenn og misjonærer, som i sin tur allierte seg med tradisjonelle herskere, alt etter forgodtbefinnende. Dette ble, i sin tur, blandet inn med raseteorier og ulike Bibelfortolkninger.

Særlig i Ruanda-Urundi, med sitt eksisterende maktsystem, ble dette fatalt. I tillegg til pygméfolket twa, som aldri, verken før, under eller etter kolonitiden har spilt noen politisk rolle, var dette området dominert av hutu og tutsi. Turner går bare i liten grad inn på det, noe som kan ha å gjøre med at han tar det for gitt, men dette er i utgangspunktet én etnisk gruppe, i den grad etnisk gruppe i det hele tatt er et relevant fenomen her. Turner bruker i stedet begrepet rwandofon for å betegne disse. Historisk har tutsi snarere utgjort en herskerklasse, eller overkaste, en minoritet som på grunn av sin økonomiske stilling har vært i stand til å dominere hutu-majoriteten. Giftemønstre, der tutsi-kvinner har giftet seg med hutumenn, uten at det motsatte har vært tilfelle i samme grad, har, sammen med arvemønstre, der det er mannens status som hutu eller tutsi som avgjør barnas status, bidratt til at hutu-majoriteten har blitt stadig større.

For koloniherrene, derimot, var dette et spørsmål om rase, og i og med at tutsistyret var et eksisterende maktsystem som kunne brukes, ble det svært viktig å implementere denne illusjonen. Mens hutuene, i likhet med de fleste gruppene i Kongo, ble «redusert» til primitive vestafrikanere, ble tutsienes opphav lagt til Nilens kilder, og dermed til kristendommens vugge. På tross av at dette er en konstruksjon, er det fortsatt en illusjon som lever den dag i dag. Dette systemet ble sementert da Belgia gjennom folketellinger og en passreform i 1933 kategoriserte, eller i hvert fall forsøkte å kategorisere, alle innbyggere i Ruanda- Urundi som hutu, tutsi eller twa. Etter hvert som det ble klart at også Ruanda- Urundi ville bli dekolonisert, valgte Belgia så å endre sine allianser, da de skjønte at hutuene i et selvstendig Rwanda og et selvstendig Burundi neppe ville godta fortsatt tutsi-styre. Med belgisk støtte ble derfor selvstendigheten i Rwanda og Burundi, ledsaget av omfattende hevnksjoner mot og regelrett nedslakting av tutsier.

Turner vektlegger også Kongo-krisen i 1960, og ikke minst dens etterspill. Da nasjonalisten Patrice Lumumba ikke klarte å forhindre separatisme i de ressursrike provinsene Katanga og Sør-Kasai, og FN heller ikke evnet, eller ønsket, å bidra, vendte han seg mot Sovjetunionen. Dette provoserte i sin tur et CIA-støttet kupp som ga støtet til en borgerkrig som skulle vare til 1965, da Joseph Mobutu endelig skulle innsette seg selv som diktator. Særlig i øst, var gruppene som hadde vært lojale til Lumumba sterke, og hutu-regimet i Rwanda tillot gladelig Mobutu å benytte seg av rwandisk territorium for å føre krigen sin, slik at opprørerne havnet i en tofrontkrig. Som «takk» for hjelpen, gjorde Mobutu sitt for å svekke tutsiene. Ikke bare tutsier som var kommet til landet etter Rwandas og Burundis selvstendighet, men også tutsifolket banyamulenge, som hadde innvandret på første halvdel av 1800-tallet, ble offer for systematisk diskriminering, i et land som ellers bare i begrenset grad diskriminerte på etnisk bakgrunn. At også hutuer i Kongo, i tråd med at de i utgangspunktet ikke tilhører noen annen etnisk gruppe enn tutsiene, ble offer for dette, var mindre viktig for Rwanda, som frem til 1994 var en nær alliert av Kongo, fra 1971 Zaire.

Borgerkrigen i Rwanda skulle endre på dette forholdet. Tutsiopprørere som hadde fått viktig kamptrening i Uganda, gikk i 1990 til angrep, og etter fire år med en krig som eskalerte til et massemord, der regimet systematisk tok livet av om lag 800 tusen tutsier eller folk som ble antatt å være tutsi-lojale, tok disse makten og drev om lag to millioner hutuer på flukt. En stor andel av disse endte opp i Zaire, og en syk og aldrende Mobutu, som, etter den kalde krigens slutt, mistet stadig flere venner, tok godt imot sine gamle allierte og tillot dem å fortsette krigen fra kongolesisk territorium. Dette førte i sin tur til at Rwanda, Uganda og Mobutus gamle arvefiende Angola gikk til angrep i 1996 og i 1997 klarte å avsette Mobutu og innsette Laurent Kabila, en veteran fra 1960, som ny president.

Problemet for Rwanda og Uganda skulle imidlertid vise seg at Kabila ikke skulle vise seg å være den gode allierte de ønsket seg, og i 1998 utviste han alle utenlandske militære. For Rwanda utgjorde dette et problem, da landet ikke bare fryktet en fortsettelse av politikken til Mobutu, vel så viktig var det faktum at Rwanda, og også Uganda, allerede på dette tidspunktet hadde begynt å nyttiggjøre seg de store mineralressursene øst i landet. Om man følger Turner i den historiske gjennomgangen, og det er det ingen grunn til ikke å gjøre, så er ikke bare krigen i Kongo vår tids dødeligste krig, det er også en krig som i all hovedsak har sine røtter i koloniseringen og dekoloniseringen av et naboland. I årene før han ble avsatt ble Mobutu en stadig mer isolert og stadig sykere, et bilde Turner også benytter på Zaire i denne perioden. Det ville uansett blitt store omveltninger i landet, men det er liten grunn til å tro at borgerkrigen i Rwanda ville blitt eksportert, og med den et land i totalt anarki og oppløsning.

Turner tar også for seg en rekke detaljer ved krigen, detaljer som ikke vil bli gjengitt her, men som underbygger bildet av det kaoset som råder. Turner er videre kritisk til de demokratiske reformene som har vært gjennomført de senere årene, da han mener dette bare vil sementere de kaotiske maktforholdene, underbygge tendensene til etnokrati, skape småkonger og legge til rette for fortsatt ressursplyndring og korrupsjon. Han er også kritisk til FNs rolle, kanskje ikke så mye for deres tilstedeværelse, som for deres impotens og manglende evne til å gjøre noe med krisen. Dette er kanskje også det svakeste momentet ved boka. Selv om han på en fortreffelig måte får frem de økonomiske og maktpolitiske faktorene som ligger bak dagens krise, problematiserer han ikke hvilken rolle FN i det hele tatt kan spille og hvilke motiver som ligger bak den tilsynelatende humanismen medlemsstatene i FNs Sikkerhetsråd viser her, men unngår å vise i Israel/Palestina, Irak, Myanmar, Afghanistan osv.

På tross av dette, er dette en meget nyttig bok for den som ønsker å sette seg inn i bakgrunnen for konflikten. Og selv om den mangler en matnyttig diskusjon om mulige løsninger på konflikten, og i stedet gjør FNs manglende fullmakter til hovedproblemet, gir den et godt grunnlag for diskusjon. Dersom man skal få mer enn ett treff når man søker etter «Kongo» på nettsidene til et parti som Rødt, krever det kunnskap og analyse. Det gir denne boka – én masse.

Minqi Li: The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy, Pluto Press, London 2008, Monthly Review Press, New York 2009

Nu våren år 2009 är också de nyss mest frihetliga överens; det hittillsvarande ekonomiska världsssystemet håller på att paja runt oss. Vad den egna ekonomiska framtiden beträffar vet man också i Iran som Norge som Saudiarabien att olja och gas är ändliga resurser; det välstånd de skapat blir kortlivat. Därtill växer insikten om klimatkrisen. Därför varvas nu i vår avkopplande populärpress och underhållningstelevision våldspornografi och mer eller mindre religiös mystik med dystopier.

Men om beskrivningen av ekonomiskt sammanbrott i de hittills härskande ekonomierna; att en nyss avhängig och utsugen makt som Kina stiger till dominerande stormaktsställning, och slutsatsen att kombinationen resursbrist och klimatkatastrof kan komma att tvinga fram socialpolitiska lösningar vilka innebär att världens befolkning anpassas till dess krympta resurser vore bokens egentliga innehåll då vore den trettioårige Minqi Lis nya bok en möjlig kritikersucce på de officiella kultursidorna i våra länder.

Men nu är hans The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy (Pluto Press, London 2008. Monthly Review Press, New York 2009) visserligen en internationellt stort omskriven och mycket diskuterad skrift; men är detta blott utanför den medvetenhet som tillåts på respektabla kultursidor hos oss.

Grundtanken för denne «assistant professor » vid den ekonomiska fakulteten på Utah University i Förenta Staterna är den för allt rationellt samhällstänkande egentligen självklara; alla samhällssystem är historiska. När han därför efter undersökning anser sig kunna visa att kapitalismen som världssystem nu når sina gränser blir då för honom frågorna: Hur sker detta? Vilka olika möjligheter öppnas sedan framåt i det tjugoförsta århundradet. Därmed överskrider han gränsen för det hos oss officiellt tillåtna tänkandet.

I stort tror jag att han har rätt i synen på vad som nu sker med det kapitalistiska systemet och med imperialismen (märk att papperstigern har verkliga klor!); men jag är inte kunnig nog att i detalj följa hans wallersteinska världssystemanalys. Det kan andra göra bättre. Hans diskussion om att det som kan komma efter kapitalismens sammanbrott kan bli en socialism som tvingas ta smärtsamma beslut innan mänskligheten kan fortsätta sin marsch mot frihetens rike är som jag läser de framtida möjligheterna också kanske lite väl påverkad av klimatdystopier. Men boken är viktig. Bör läsas och diskuteras.

Ty Minqi Li inte bara diskuterar världsekonomi. Han ifrågasätter en rad officiella sanningar. Han studerade vid Beijings universitet 1987 till 1990. De följande två åren satt han i fängelse. Men inte för sitt deltagande i studentrörelsen 1989 utan för att han efter Tienanmen tänkt vidare om vad som då gick fel. Dömt alltså för att ha dragit – och offentligen propagerat – slutsatsen att vad som krävdes i Kina var arbetardemokrati. I fängelset lärde han känna folk från andra förhållanden än det egna privilegierade och fick tid och möjlighet att läsa (bland annat Marx Kapitalet tre gånger). Han kom, som han sagt, ut ur fängelset som övertygad «marxist-leninist-maoist».

I mitten på nittiotalet lämnade han Kina för att studera vidare i Förenta staterna; men utan att överge sitt kinesiska medborgarskap eller sitt politiska engagemang. Förutom de mer vetenskapliga publikationerna medarbetar han här utanför Kina därför i tidskrifter som Monthly Review i Förenta staterna och Economic and Political Weekly i Indien.

I boken gör han upp med vad han anser sig kunna visa vara en falsk och ideologisk beskrivning av tiden efter 1949, Maos roll och kulturrevolutionen. Att medellivslängden ökade från ca. 35 till ca. 70 och att Kina under denna tid genomgick en snabb ekonomisk utveckling erkänns också av motståndarna men knappast att det inte var Mao utan Liu Shaoqi och Deng Xiaopeng som behärskade partiapparaten och bar ansvar för överdrifterna och en svält (vars dödstal dock överdrivits; de «tre svåra åren» hade även andra skäl än den förda politiken).

Hans försvar för de kulturrevolutionära landvinningarna (sjukvården, skolreformen, de kulturella, sociala och ekonomiska framstegen) läser jag med särskilt intresse då det motsvarar vad jag – och andra vänner – själva under de kulturrevolutionära åren sett och beskrivit.

Han är en rätt typisk representant för de alltfler yngre kinesiska intellektuella vilka nu på ett resonerande sätt inte bara ifråga-sätter den ekonomiska politiken i Kina sedan Maos död utan hela den ideologiska historiebeskrivning som används för att legitimera kursomläggningen 1978 och det nu farligt ojämlika samhället.

Samtidigt som han utanför Kina företräder en vänsteruppfattning hjälper han till att översätta Ernest Mandel för Kinas Kommunistiska Partis centralkommittés förlag och deltar i den inomkinesiska diskussionen om nationella och internationella frågor både med inlägg och som talare på möten och konferenser i Xian och Beijing där han också är anknuten till den Kinesiska Samhällsvetenskapliga Akademien.

I det Sverige där regeringen efter riksdagsbeslut i den djupa krisen använder stora ekonomiska resurser att hyra in akademiker vilka i skolor och inför offentligheten skall sprida en fastställd statlig sanning att kommunismen var ett brott, Mao en massmördare och Kina en förtrycksstat blir en sådan fritt resonerande kinesisk forskare som Minqi Li därmed en politiskt olämplig och skadlig dissident.

Det er vanskeleg for oss i det rike Nord å førestelle oss kva svolt eigentleg inneber. For det er så fjernt.

Sjølv om tal frå FN-organisasjonen for mat og landbruk, FAO, viser at 963 millionar av verdas innbyggjarar levde under sveltegrensa i 2008, finn vi få reportasjar, få intervju om og få skjønlitterære skildringar frå vår tid av svolt.

Vi finn i vårt land knapt nok offentlege utgreiingar frå seinare år, forskingsprosjekt, programerklæringar frå politiske parti eller kommentarar frå politikarar.

---

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia.

Om svolten i det heile har ei stemme, er det altså ei kviskring meir enn ei roping. Endå han altså rammar 963 millionar menneske, kvar sjuande av våre medmenneske. Eller truleg endå fleire. Vi kjem attende til at FAO-tala heller er for låge enn for høge. Svolt er meir enn smerter i kroppen.

Svolt er spedbarn som græt døgna gjennom. Det er drøymande barn framfor butikk- og restaurantvindauge. Svolt er barn og vaksne i kamp seg imellom og med rotter og rovfuglar om matrestar på søppeldynger. Svolt er stadige konfliktar i familie og samfunn om fordeling av maten. Svolt er dei vanskelegaste av alle val: Skal familien gi mat til dei medlemmene som treng han mest, eller til dei som har størst sjanse til å overleve? Skal den gravide mora prioritere sine små barn eller seg sjølv og fosteret ho har i magen? Skal åtteåringen sendast på skole for å lære å lese og skrive eller ut i byen som skopussar eller fabrikkarbeidar for å skaffe mat til dei mindre ungane? Skal ungjenta sendast heimanfrå på arbeid eller kanskje i prostitusjon for at familien skal få pengar til mat? Skal ho giftast bort tidlegast råd for at huslyden skal få ein munn mindre å mette?

Svolt er uvisse om framtida. Det er barn som har fått hemma vekst, brote ned motstandskraft og livsenergi på grunn av for lite og einsidig kost, som risikerer å bli blinde på grunn av A-vitaminmangel, fysisk veikare og få svekka immunforsvar. I Sør-Asia var 46 prosent av barna under 5 år undervektige i 2006, i Afrika sør for Sahara 28 prosent, rapporterer FN.(1)

Svolt er folk på vandring, folk som må forlate sine og den staden og det landet der dei helst vil bu, i ei fortvila von om ei betre framtid andre stader. FN seier såleis at den mest effektive metoden for å stoppe spreiinga av aids, er å gi innbyggjarane i utsette land mattryggleik.

Svolt pressar folk til desperate handlingar. Eit døme er dei mange tusen nordafrikanarane som kryssar Middelhavet til Europa, pressa saman i opne båtar, i ei fortvila von om å byggje seg ei ny framtid på andre sida av havet. Røde Kors anslår at 2000 afrikanske flyktningar årleg druknar i Middelhavet.(2) Ei av kjeldene deira er rapportar frå italienske og spanske fiskarar om lik i garna.

Hungerfella

Forskarar bruker uttrykket the hunger trap, hungerfella. Dei som er svekka av svolt, er i ein vond sirkel av svolt og fattigdom og meir svolt og meir fattigdom. Det blir gjerne sagt at dei fattige har berre si arbeidskraft å leve av. Men den permanent svoltne har knapt nok det. Det blir ofte oppfatta som latskap eller motvilje mot arbeid, men er i realiteten annleis. Når svolt har vore ein livslang tilstand, som har hemma vekstevna, svekka immunforsvaret og gjort den som er ramma, meir sårbar for sjukdommar, har det også ramma arbeidsevne og energi.

Svekka fysisk tilstand er vanlegvis synleg, aller mest på kroppslengda. Undersøkingar frå mange land syner at personar som ser små og forkomne ut, har større vanskar med å få arbeid, og at om dei får arbeid, er produktiviteten lågare. Anten dei er i lønnseller akkordarbeid blir difor utbyttet ofte lågt.(3)

Det gjeld kroppsarbeid, men er det annleis med kontorarbeid og liknande oppgåver? Ofte har den som er plaga av kronisk svolt, heller ikkje fått skolegang. Eller om han eller ho var på skolen, var dei ikkje i stand til å konsentrere seg og dra full nytte av undervisninga. Og svekka fysikk gjer at problema varar ved i vaksen alder.

Når mattilgangen er usikker, krevst ekstra innsats av familiemedlemene for å få endane til å møtast. Særleg gjeld dette kvinnene. Undersøkingar blant fattige landarbeidarar og jordlause i Nepal til dømes viser at kvinnene bruker åtte til ti timar dagleg for å samle brensel, dyrefôr, gras og vatn og for å lage mat.(4) All deira tid går med, og dei blir utan høve til å delta i arbeidsliv eller utdanning. Det gjeld også barna. Nauda tvingar foreldra til å setje dei til pass av mindre barn, gjeting av dyr og andre arbeidsoppgåver framfor skolegang.

Når barnemora er underernært, blir barnet vanlegvis også underernært. Barna har låg fødselsvekt, dei får lite av den morsmjølka som gjer at små menneske byggjer opp eit immunforsvar mot mange sjukdommar, og dei får ofte veksthemmingar og svekka mental utvikling. Ei underernært mor betyr ikkje berre eit underernært barn, men også svært ofte eit sjukt barn.

I Etiopia har mange førstegongsfødande kvinner døydd dei siste åra. Éi av forklaringane er at dei sjølve vart fødde under den dramatiske svoltperioden i siste halvdel av 1980-talet. Matmangelen på den tida gjorde at gravide mødrer og difor fostera ikkje fekk nok mat. Når dei no har vorte tenåringar eller vaksne, kan dei bli gravide, men har for tronge bekken til at dei er i stand til å føde barn.(5)

I den grundige publikasjonen Hunger and Health, utgitt av World Food Programme i 2007, blir kvinners underernæring, særleg i land som India og Bangladesh, skildra som ein vond sirkel:

Vegane ut av uføret

I det landet eller det området som er råka av svolt, er altså truleg ein stor del av menneska ute av stand til å fungere i vanleg arbeidsliv og til å skaffe seg utdanning. Samtidig vil ein større del av innbyggjarane enn i samfunn flest belaste helse- og sosialvesen, ofte også arbeidet mot kriminalitet, og levealderen vil vere stuttare. Vegen ut av svolt er tung og krevjande for ein familie, for eit samfunn og for eit land.

Fordi underernæring først og fremst råkar dei sosialt lågaste i samfunnet, er det også vanlegvis slik at tiltak som fremjar økonomisk vekst og utvikling, i liten grad når fram til desse. Eit land kan oppleve økonomisk vekst samtidig med at svoltproblemet tiltek, slik situasjonen har vore i mange sørasiatiske land det siste tiåret. Dersom svolten skal utryddast, trengst målretta og langsiktige tiltak for å hjelpe dei som er ramma.

Men det er også slik at om eit land eller ein region lykkast i å kome seg ut av hungersituasjonen, vil dei kunne oppnå høgare produksjon, deira innbyggjarar vil få lengre arbeidsliv, og dei vil få mindre sjukdommar og mindre helseproblem og difor kunne bruke helsestellet til betre behandling av færre pasientar. Det store framsteget i menneskas kamp for overleving dei siste tiåra er Kinas veg frå fattig og svoltherja land og til eit relativt velståande land. Svolten er langt ifrå utrydda i Kina, men han er vesentleg redusert, frå 194 millionar i 1990–92 og til 150 millionar i 2001–2003.(7) Talet på undervektige barn i landet er halvert mellom 1990 og 2006.(8)

FAO, FNs organisasjon for mat og landbruk, har rekna ut at halvering av svolten i verda vil koste verdssamfunnet 24 milliardar dollar i året, og at verda samtidig ville spare 120 milliardar dollar årleg på det, fem gonger så mykje.

Kronisk under- eller feilernæring gjeld altså minst ein av sju av oss. Og det gjeld barn og unge meir enn vaksne. Dødsårsaker er samansette, og det blir operert med noko ulike tal. Årleg døyr nesten 10 millionar barn under fem år. Den utløysande dødsårsaka kan vere diaré, meslingar, lungesjukdommar eller malaria. Men bak ligg ofte svolten, som har svekka dei små kroppane og immunsystema deira. Verdas matprogram i regi av FN (WFP) seier at vel halvparten av dødsfalla, 53 prosent, kjem av svolt. Hadde dei fått tilstrekkeleg, stabil og sunn næring, hadde desse fem millionane unge kunne vorte berga. Fem millionar i året er nesten 14 000 om dagen.(9)

Dødsårsaker blant barn under 5 år i verda. (10) Andre 9 % Diaré 17 % Lungebetennelse 19 % Fødselssjukdommar 37 % HIV/aids 3 % Skadar/ ulykker 3 % Meslingar 4 % Malaria 8 % Dødsårsaker knytte til underernæring 53 %

Det er ein del uvisse rundt desse tala, blant anna avhengig av korleis forholdet mellom utløysande dødsårsak og grunnleggjande årsaker blir vurdert. Redd Barna til dømes bruker talet 3,5 millionar barn under 5 år som døyr årleg.(11)

På mange vis har menneska fått det betre dei siste tiåra. Ein stadig større del av oss har lært å lese og skrive, mange sjukdommar er nedkjempa og gjennomsnittleg livslengd har auka. Også svolten gjekk attende i ein periode. Men det siste tiåret har talet på underernærte auka att, og i 2007–2008 har svolten auka mykje, blant anna fordi prisen på matvarer har stige. Det blir dyrare å kjøpe mat, og rike land som gir mathjelp, får mindre mat for hjelpebudsjetta sine. Ved sida av global oppvarming er massesvolten det største problemet kloden står overfor. Men det er ein viktig skilnad mellom dei to problema. Det er svært vanskeleg å stogge den globale oppvarminga, særleg fordi enorme utslepp alt har funne stad. Svolten er enklare å nedkjempe. Vi har ressursar for å fø alle verdas innbyggjarar. Oppgåva er å mobilisere den klokskapen og handlekrafta som må til.

Om det skjer, vil det gi verda nytt håp og engasjement for å løyse andre oppgåver, og då aller mest klimaproblema.

«Så å seie ikkje noko framsteg har vorte gjort i arbeidet med å redusere svolten, trass i tilrådingane frå regjeringane ved Verdas matkonferanse i 1996 og på nytt med Tusenårsmåla i 2000. Framleis døyr meir enn 6 millionar barn årleg innan dei fyller fem år, på grunn av svolt og svoltrelaterte sjukdommar.»

FN/FAO om matkrisa «Framleis er vi overtydde om at kapplaupet mot svolten kan vinnast, men berre om dei nødvendige ressursane blir brukte og om politisk vilje og – klarsyn ligg i botnen. Vi deler fullt ut den mest sentrale konklusjonen til FNs tusenårsprosjekt mot svolt: Det er mogeleg.» FAO: The State of Food Insecurity in the World 2006, forordet «Så å seie ikkje noko framsteg har vorte gjort i arbeidet med å redusere svolten, trass i tilrådingane frå regjeringane ved Verdas matkonferanse i 1996 og på nytt med Tusenårsmåla i 2000. Framleis døyr meir enn 6 millionar barn årleg innan dei fyller fem år, på grunn av svolt og svoltrelaterte sjukdommar.» Rapport frå FNs spesialrapportør Jean Ziegler til generalforsamlinga, 27.8.2007. «Ingenting er meir nedverdigande enn svolt, spesielt når det er menneskeskapt. Det fører til sinne, sosial oppløysing, dårleg helse og økonomisk nedgang.» FNs generalsekretær Ban Ki-moon i opningsinnlegg på FAO-toppmøtet om mattryggleik, Roma 2008. «Oppgåva å redusere talet på svoltne med 500 millionar i løpet av dei sju åra som er att til 2015 vil krevje enorme og resolutte globale tiltak og konkrete handlingar.» FAO: The State of Food Inscurity in the World 2008, forordet.

Rapport frå FNs spesialrapportør Jean Ziegler til generalforsamlinga, 27.8.2007. «Ingenting er meir nedverdigande enn svolt, spesielt når det er menneskeskapt. Det fører til sinne, sosial oppløysing, dårleg helse og økonomisk nedgang.»

FNs generalsekretær Ban Ki-moon i opningsinnlegg på FAO-toppmøtet om mattryggleik, Roma 2008.

Målsetjinga som fjernar seg

Verdas matkonferanse i Roma i 1974 vedtok at regjeringane og verdssamfunnet skulle ha som mål å utrydde svolt og feilernæring i løpet av 10 år.(13) Slik gjekk det ikkje. Talet på under- og feilernærte i utviklingsland gjekk ned frå 918 millionar i 1969/71 og til 823 millionar i 1990–92.

Verdas matkonferanse i Roma i 1996 vedtok eit veikare mål og eit mål med ein lengre tidshorisont, å halvere talet på underog feilernærte frå 1990-nivået og til 2015, altså frå 842 millionar menneske til 421 millionar. Det første tiåret etterpå minka talet på underernærte med 3 millionar.

Sitatet er frå slutterklæringa frå millenniumstoppmøtet i New York 6.–8. september 2000, signert av verdas politiske leiarar. Trass den handlingsviljen desse orda syner, var den målsetjinga dei vedtok for kampen mot svolt, veikare enn begge dei føregåande:

Ei halvering av talet på svoltne ut frå 1990–92- tala ville altså innebere ein nedgang på 421 millionar. Andelen kronisk underernærte utgjorde i 1990 16 prosent. Om andelen skal halverast innan 2015 og vi då har eit folketal på 7,3 milliardar, vil målet vere nådd sjølv om 8 prosent av desse, nesten 600 millionar, framleis lever under sveltegrensa. Såleis innebar tusenårsmålet aksept for 150–200 millionar fleire underernærte enn målsetjinga frå matkonferansen i 1996.

Så langt tyder det meste på at heller ikkje tusenårsmålet blir nådd. Tvert om aukar talet på underernærte. Den siste tida har også andelen underernærte auka. 963 millionar utgjer meir enn 14 prosent av verdas innbyggjarar, mot 13 prosent i 2003–2005.

Om tusenårsmålet skal realiserast, må talet på underernærte reduserast med 60 millionar i året i perioden 2009–2015. Svolten i verda må ned i eit tempo som manglar historiske sidestykke.

Er tala rette?

Det er vanskeleg på grensa til det umoglege å utarbeide nøyaktig talmateriale om mattilgang og svolt. Det beste tilgjengelege materialet er frå FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Det følgjande er ein svært nedkorta presentasjon av metodologien dei legg til grunn.(15)

Talmaterialet om mattilgang/matmangel byggjer på vurdering av

FAO innarbeider altså informasjon om variasjon i kosthald og om kjønns- og aldersfordeling i eit samfunn. Grensa for svolt varierer difor mellom 1600 og 2000 kaloriar om dagen. Mange meiner dette er for lågt. Til dømes har landbruksdepartementet i USA lagt til grunn 2100 kaloriar per person om dagen i sine analysar.(16)

Éin veikskap ved metoden er at kaloriar ikkje er eit tilstrekkeleg mål for næringsstoff. Ein person kan få i seg eit høgt nok tal kaloriar, men likevel mangle ulike typar næringsstoff som er nødvendige for vekst eller vedlikehald. Det skriv vi meir om i neste delkapittel. Ein annan veikskap ved metoden er at tilgangen på mat kan variere i løpet av eit år. Vi kan ta som døme ein asiatisk landsbygdfamilie med ris som dominerande kostgrunnlag og normalt tilstrekkelege mengder. Men eitt år kjem regntida seinare enn normalt, neste risavling blir utsett i tre veker, og familien opplever ein periode med dramatisk svolt.

For å innarbeide opplysningar om dette blir talmaterialet supplert med materiale om ernæring og ernæringsstatus, særleg for folk i vekst. Opplysningar om vekt, høgd og alder til barn og unge gir viktig informasjon om dei har fått nok og allsidig kost.

Ein tredje analysemetode er å sjå på personars og hushalds inntekter. Det vanleg brukte målet har vore kjøpeevne som er mindre enn 1 og 2 dollar per dag. Verdsbanken samlar inn materiale om dette for utviklingsland. I 2008 er reknegrunn-laget noko revidert, og 1,25 dollar blir brukt som grensa for ekstrem fattigdom, 2,50 dollar for fattigdom. Dette dreiar seg om kjøpekraftvegne dollar (purchasing power parity, PPP-dollar), den penge-mengda som må til for å kjøpe ei viss mengd varer og tenester. Mange ekspertar meiner utrekningsmåten ikkje viser det fulle omfanget av fattigdommen. I alle fall er det god grunn til å sjå det slik at dei som har ei inntekt på under 1,25 dollar, vanlegvis lir av svolt eller feilernæring, og at dei som har ei inntekt på under 2,50 dollar, har usikker mattilgang.

Tabell 2. Talet på fattige i millionar, personar med kjøpekraft under 1,25 og under 2,5 dollar.(17)
	1981	1984	1987	1990	1993	1996	1999	2002	2005
– 1,25 dollar	1896	1808	1720	1813	1795	1656	1696	1603	1377
Utanom Kina	1061	1088	1134	1130	1162	1213	1250	1240	1169
– 2,50 dollar	2732	2859	2945	3071	3177	3232	3317	3270	3085

 

Tabellen viser at talet på ekstremt fattige har gått ned gjennom perioden, av den eine grunnen at Kina har gjort store sprang framover. Talet på ekstremt fattige utanfor Kina har gått opp. Det same har talet på fattige.

Ein fjerde analysemetode er å samle inn opplysningar om folks oppfatningar av eigen og hushaldets svolt og utryggleik når det gjeld mat. Då styresmaktene i USA midt på 1990-talet spurde innbyggjarane: «Har du eller andre vaksne i hushaldet gått utan mat ein heil dag fordi du/de ikkje hadde nok pengar til mat?» fekk dei det oppsiktsvekkjande svaret at heile 4,2 millionar hushald leid av matmangel iallfall delar av året. Desse opplysningane førde til auka fokus på matmangel i industrialiserte land.

I det følgjande vel vi å leggje FAO-tala til grunn. Desse tala er altså usikre som absolutte tal og mest truleg for låge, men fordi innsamlinga av data skjer etter same metode for kvar treårsperiode, gir dei ein svært god peikepinn for utviklinga over tid.

Skjult svolt

Uttrykket skjult svolt, hidden hunger, blir brukt om mangel på vitamin og mineral. Vitamin og mineral trengst i små mengder, men dei er likevel avgjerande for helse og vekst. Dei vanlegaste næringsstoffa folk manglar, er A-vitamin, jern, sink, jod og folsyre. I alt rammar skjult svolt minst to milliardar menneske.(18)

A-vitamin i tilstrekkelege mengder er avgjerande for immunsystemet. Minst 100 millionar barn under fem år lir av mangel på A-vitamin. Alvorleg mangel kan føre til blindheit og at barn oftare døyr av sjukdommar som meslingar, diare og lungebetennelse. Meslingar kan vere livsfarleg for barn som manglar A-vitamin, men er ufarleg for sunne barn.

Jernmangel rammar først og fremst spedbarn, barn i rask vekst og gravide kvinner. Jernmangel resulterer i få raude blodlekamar og difor blodmangel. Det fører til låge fødselsvekter, til sein utvikling av tale og motorikk, til redusert lærekapasitet og auka fare for lungesjukdommar.

Den beste sikringa mot mangel på vitamin og mineral er sjølvsagt eit variert og næringsrikt kosthald. Men det finst også ei kriseløysing, tilgang på mange mikronæringsstoff kan sikrast på enkelt og billig vis. Eit døme er tilsetjing av jern og jod i salt. Tilsetjing av tilstrekkelege mengder av desse stoffa i saltet utgjer ein årleg kostnad på rundt ei krone per person. Jernmangel åleine er årsak til meir enn 800 000 dødsfall årleg.(19)

Vårt ansvar og våre interesser

Det handlar altså om sjudelen av verdas innbyggjarar, og om ein nesten usynleg sjudel. Legg vi anna talmateriale til grunn, kjem vi til at det handlar om endå fleire. Men det handlar samtidig om oss i den rike delen av verda. Om samvit og ansvar for medmenneske, men også om at i ei stadig meir globalisert verd blir dei sveltande meir og meir eit problem for heile kloden. I land etter land høyrer vi at fattige og sveltande protesterer, gjer opprør og krev ei anna fordeling av maten. Og at dei krev å få flytte til land og område med tilgang på mat. Den samanbindinga av kloden som skjer gjennom varehandel, reising og media, gjer at dei som har vore nesten usynlege, vil bli meir og meir synlege i åra som kjem.

Svolt farlegare enn Taliban Svolten utgjer eit større trugsmål mot gjenoppbygginga av Afghanistan enn det opprøret gjer, skriv feltleiar Paul Smyth ved den kjende britiske tankesmia Royal United Services Institute, som arbeider mest med forsvarsspørsmål. Vinteren 2007–08 var streng, og rundt 1500 afghanarar svalt i hel. Så kom eit veikt vårregn, sommartørke, problem med landbruksvatning, små avlingar, stigande globale matprisar og restriksjonar på kornimport frå grannelanda. Medan verdas auge er retta mot terroristisk vald, lir truleg 8,4 millionar afghanarar, tredjeparten av innbyggjarane, av kronisk og varig svolt. Mange av dei vil søkje hjelp frå FN-styrkane, den nato-leidde ISAFstyrken og eiga regjering for å overleve. Om det internasjonale samfunnet ikkje hjelper, kan vi vente at frustrasjon og sinne vil auke i dei gruppene i folket som såg på den internasjonale intervensjonen i Afghanistan som ein postiv ting, skriv han.(20)

Dei siste åra har internasjonal merksemd i aukande grad vorte retta mot land som på engelsk blir kalla failed states, på norsk mislykka eller havarerte statar. Med det meinest land der styresmaktene ikkje sikrar innbyggjarane grunnleggjande tenester som mat, utdanning og helsestell og difor også mister legitimitet. Dei USA-baserte Fund for Peace og Carnegie Endowment for International Peace utarbeider årlege oversyn over mislykka statar. Høgast på 2006-lista stod Sudan, Irak og Somalia. Noko lenger nede på lista kom Afghanistan, Pakistan, Nigeria og Etiopia.

Bak fokuset på mislykka statar ligg ei erkjenning av at dei er eit problem for heile verdssamfunnet. Vi kan ta arbeidet for å utrydde sjukdommar som døme. Etter verdsomfattande vaksinering kunne Verdas helseorganisasjon WHO i 1979 kunngjere at koppar var utrydda frå kloden. I 1998 lanserte det internasjonale samfunnet eit tilsvarande arbeid for å utrydde poliomyelitt. Det har lykkast i dei fleste land, men ikkje i Afghanistan, India, Nigeria og Pakistan, der sjukdommen framleis er endemisk. Derifrå kan smitten spreie seg på nytt til andre land. Med mislykka statar er sjansen for ei poliofri verd redusert, for styresmaktene der er ikkje i stand til og har ikkje legitimitet til å gjennomføre eit vaksinasjonsprogram. Av same grunn er sjansen redusert for å bli kvitt sjukdommar som hiv/aids og SARS og dyresjukdommar som fugleinfluensa (som også kan ramme menneske) kugalskap og munn- og klauvsjuke. Eller for å få eit internasjonalt vern av sårbare planter og dyr. Slik er det i heile verdssamfunnets interesse at svolten og dei andre problema i mislykka statar blir nedkjempa, slik at dei mislykka statane kan gå over til å bli fungerande statar.

Eit spørsmål til bør nemnast, sjølv om det går ut over temaet i dette heftet: Kva gjer det med oss i det rike og trygge Vesten at sjudelen av våre medmenneske lever under sveltegrensa? At 10 000 eller kanskje 15 000 barn under fem år døyr av svolt og svoltrelaterte sjukdommar kvar einaste dag? At vi i vår del av verda veit at kloden har ressursar, kunnskapar og teknologi som gjer oss i stand til å gjere noko med det, men at vi – eller iallfall våre politiske leiarar – prioriterer eigen velstand, luksus eller konkurranseevne framfor at andre skal overleve? At lovnader frå vår del av verda om å redusere eller løyse problema, gitt på matkonferansar og internasjonale fellesmøte gong på gong, med sjeldne unntak ikkje blir følgde opp slik offentlege vedtak vanlegvis blir følgde, med handlingsplanar, delmål og evalueringar?

Dei er i staden uforpliktande lovnader, gløymde av styresmakter i dei fleste land så snart statsleiarane kjem heim att frå dei internasjonale konferansane. Dei er, må ein tru, utforma for å tilfredsstille augneblinkens stemningsbølgje, ikkje for at dei skal få konsekvensar. Kva følgjer får dette for vår tenking, vårt syn på medmenneske og menneskeverd? Og kva følgjer får det for dei andre, dei under og nær sveltegrensa, sitt syn på oss?

(Dette er begynnelsen på Olav Randens artikkel i et nytt hefte fra Utviklingsfondet: En verden uten sult. En milliard mangler mat, hvordan kan vi avskaffe sulten? Artikkelen trykkes med tillatelse fra Utviklingsfondet og forfatteren.)

Noter:

1. United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.
2. Røde Kors norske nettsider: Anne-Merethe Pedersen: Vil hjelpe irregulære migranter. 20.5.07
3. Ei klassisk undersøking er Satyanarayana, K. et al: Body size and work output. Amercan Journal of Clinical Nutrition 1977. Fleire referansar i The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and health.
4. Kumar, S.K.: Consequences of deforestation for women´s time allocation, agricultural production and nutrition in hill areas of Nepal. International Food Policy Research Institute, Washington D.C. 1988.
5. Munnleg opplysning frå FN-arbeidarar ved FNs befolkningsdivisjon i Etiopia.
6. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
7. FAO: The State of Food Insecurity in the World 2006.
8. United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.
9. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health
10. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health, basert på Bryce, J. og fleire, WHO Child Health Epidemiology Reference Group.
11. Sjå til dømes The Child Development Index: Save the Children UK 2008.
12. FAO: The State of Food and Agriculture 1996; FAO: The State on Food Insecurity in the World 2006; FAO: The State of Food Insecurity in the World 2008; FAO: Hunger on the rise. Pressemelding 18.9.2008; World Population Prospects: Thje 2006 Revision, Population Database.
13. «Mot sult»-kampanjen (NORAD) . Norsk ernæring og matforsyning i globalt perspektiv. Udatert, truleg 1977.
14. FN-sambandets nettsider: Tusenårsmålene. Norsk omsetjing, besøkt november 2008.
15. Metoden er skildra i detalj i The Sixth World Food Survey, FAO 1996. Ei god fagleg vurdering av metodar for måling av svolt og feilernæring finst i John B. Mason: Measuring hunger and malnutrition, www.fao-org/docrep/005/y4249e0d.htm.
16. Rosen, S., S. Shapouri, K. Quanbeck og B. Meade: 2008 Food Security Assessment. United States Department of Agriculture.
17. Chen, Chaohua og Martin Ravallion. Policy Research Working Paper 4703. The World Bank, Development Research Group, august 2008.
18. UNICEFs heimesider: Micronutrients – Iodine, Iron and Vitamin A; The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
19. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
20. Paul Smyth: Afghanistan – Preventing an Approaching Crisis. Royal United Services Institute briefing note 31.10.08.

 

Hvert sjuende menneske i verden sulter.

Klimakatastrofen gjør at vannet stiger, øystater fraflyttes.

Island er konkurs. Oljefondet, tilsvarende et norsk statsbudsjett, forsvinner i spekulasjon.

Mange blir arbeidsledige – i Høyanger, på Karmøy og i USA.

Det er da AP gjør hijab til en valgkampsak, og FrP stiger med seks prosent.

Rødt! nummer 200 er på 180 sider, veier nesten en halv kilo. Fordi debatten om hvordan reise kampen mot årsaken til djevelskapen, det kapitalistiske systemet, må øverst på dagsorden.

Det gjelder å redde vår jord!

Artikkler hos Rødt!:

Norsk landbrukspolitikk i ei verd med svolt av Olav Randen

Matkrisa i historisk perspektiv av Philip McMichael

Landgrabbing – kappløpet etter land av Jokke Fjeldstad

Vann – profitt eller fellesskap av Rolf Rynning Hansen

Hva må til for å utrydde sulten? av Aksel Nærstad

Afrikas tsunamiar: Svolt, hungersnaud og mathjelp av Ndey Jobarteh

Trenger vi landbruk i Troms? av Berit Nikolaisen

E-stoffer i mat av Connie Bygdnes

Matvarekrisa – samtidas folkemord av Jokke Fjeldstad

Ikke smuler fra de rikes bord av Elin Volder Rutle

Rettferdig kaffi og varefetisjisme: Grensene for markedsstyrt sosial rettferd av Gavin Fridell

Privatisering av vannet av Rolf Rynning Hansen

Hvordan tjene penger på vann av  Trude Malthe Thomassen

Råfiskloven av Frode Bygdnes

Andre artikkler på norsk:

Kapitalistisk kollaps av Jokke Fjeldstad

Artikkler på skandinaviske språk:

Odla du så köper jag av Hanna Lahdenperä

Kapitalismens oförmåga av Ian Angus

Artikkler på engelsk:

The World Food Crisis Sources and Solutions by Fred Magdoff

 

 

 

 

Fra lege Mads Gilbert i Gaza:

«Takk for all støtte. De bombet det sentrale grønnsakmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa-sykehuset. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig.

Nå hører vi tanks.

Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt! GJØR NOE! GJØR MER!

Vi lever i historieboken nå, alle! Mads G, 3.1.09 13:50, Gaza, Palestina»

Pris: 75 

Innhald 
  Leder: Det gjelder å redde vår jord! 

Mat og miljø:

 Olav Randen: Svolt side 4

 Aksel Nærstad: Hva må til for å utrydde sulten? side 14

 Ndey Jobarteh: Afrikas tsunamiar: Svolt, hungersnaud og mathjelp side 30

 Berit Nikolaisen: Trenger vi landbruk i Troms? side 37

 Connie Bygdnes: E-stoffer i mat side 40

 Minqi Li: Klimaendringar, grenser for vekst og den nødvendige sosialismen side 44

 Frode Bygdnes: Sårbare Barentshav side 56

 Brigt Kristensen: Saltstraumen– om å vinne ein miljøkamp side 62

 Ingrid Baltzersen: Biodrivstoff klimaredninga? Kvifor marknaden ikkje kan løysa klimakrisa side 68 

 Mads Løkeland: Rasering av naturen under dekke av klimatiltak side 74

 Johan-Ditlef Martens: Miljøvennlig byutvikling side 80

 Eivind Junker: Fremtidig klimaregulering – livsviktig, men dødsvanskelig side 86

 Ivar Jørde og Thorleif Berthelsen: Verdas sosiale forum 2008 side 92

 Olav Randen: Det globale perspektivet side 96

 Vandana Shiva: Tre kriser – tre muligheter side 106 

Økonomi:

 Torstein Dahle: Kommuneøkonomi i krisetider side 110

 David Harvey: Hvorfor den amerikanske stimuleringspakka ikke vil virke side 122

 Thorarinn Hjartarson: Eksemplet Island side132

 Einar Rysjedal: Høyanger si overleving side 138

 John Bellamy Foster: Peak oil – om topp i oljeproduksjonen og energiimperialisme side 142

 Silje Ryvold: Kringsatt av fiender – fortellingen om Israel som offer side 159 

 Slavoj Zizek: Subjektiv og objektiv vold side 168 

Bokomtaler:

 Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.): Fattigdommens dynamikk side 172

 Thomas Turner: Congo Wars – Conflict, myth, reality side 174

 Minqi Li: The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy side 177 

Inger Ljøstad sitter i styret i Ryggforeningen i Norge og er redaktør for medlemsbladet Ryggstøtten.

 

---

 

Samhandling er løsningen på utfordringene i helsevesenet, uttalte Bjarne Håkon Hanssen kort tid etter at han tok over som helse- og omsorgsminister i juni 2008. Ved skolestart i august ble Samhandlingsreformen annonsert og ekspertgruppe nedsatt. I april 2009 skal helseministeren legge fram forslag til ny samhandlingsreform.

Problemene i helsevesenet er tydelige for alle som vil se, og det er jo bra at også helseministeren har fått åpnet øynene. Aldri har det vært så mye støy rundt helsevesenet som etter sykehusreformen fra 2002. Lange ventetider, pasientkøer, milliardsprekk i sykehusøkonomien, mangelfull rehabilitering og for lite ressurser til forebygging – dette er departementets egne ord. Men nå skal Arbeiderpartiet ta grep. Samhandlingsreformen skal få partiet på offensiven i helsepolitikken. Det er et åpent spørsmål om det vil lykkes.

Det finnes gode samhandlingstiltak i dag, ifølge ministeren, men de er kommet i stand på tross av systemet. Mandatet for reformen er å finne fram til hvilke økonomiske og juridiske systemer som trengs for at samhandling skal finne sted på grunn av systemet, slik at pasientene kan få en mer helhetlig og sammenhengende helsetjeneste.

Forslaget om en samhandlingsreform har faktisk blitt møtt med en viss forhåpning, både i fag- og profesjonsforbund og ikke minst i mange pasientorganisasjoner. Samhandling mellom de ulike nivåene i helse-tjenesten, og ressurser til å gjennomføre tiltak som fremmer samhandling, har vært etterlyst i lengre tid. Endelig en mulighet til å komme med innspill om behov, endelig et alternativ til innsparinger og kutt. Med reformer følger det jo penger, i hvert fall for noen. Noen tror kanskje til og med at det skal bli mulig å rette opp noen av skadene som fulgte i kjølvannet av den forrige store helsereformen fra 2002. De tar i så fall feil.

Foretaksreformen

Sykehusreformen fra 2002 ble kuppet igjennom på Arbeiderpartiets landsmøte året før av daværende helseminister Tore Tønne, med god hjelp fra Jens Stoltenberg. Reformen hadde to hovedelementer. Den unndro sykehussektoren fra fylkeskommunalt eierskap og politisk styring, og den omgjorde sykehusene til foretak. Styringen av sykehusene skjer i dag gjennom styringsorganer som er basert på forretningsmessige prinsipper.

Styrerepresentantene – med unntak av ansatterepresentantene – utnevnes og står ansvarlig overfor eierne, ikke overfor et folkevalgt organ. Etter at eierskapet ble overført til staten, er ikke utviklingen i sykehussektoren lenger gjenstand for politisk behandling på fylkeskommunalt nivå. Lokalsamfunnenes muligheter til å påvirke utviklingen i sykehussektoren til fordel for befolkningens behov er dermed sterk svekket.

Det viktigste med sykehusreformen fra 2002 var likevel ikke at eierskapet ble overført fra fylkeskommunene til staten. Den avgjørende endringen var at sykehusene ble omdannet til foretak. Det ble etablert ulike roller for bestiller og utfører, anbud ble knesatt som det førende prinsippet for fordeling av oppgavene, og det ble åpnet opp for private leverandører av helsetjenester. Etter innføring av reformen har antall private kommersielle sykehus økt fra 7 til 24, og antall opphold i private sykehus økte med 326 % fra 2001 til 2003.

Med omdanningen til foretak fulgte pålegg om at sykehusene skal følge regnskapsloven istedenfor kontantprinsippet. Det vil si at et regnskapssystem utviklet for privat næringsvirksomhet og lønnsomhet har erstattet kommunale økonomiske styringssystemer basert på regnskap og budsjett. Dette har vært sterkt medvirkende årsak til at sykehussektoren gikk 2008 i møte med et akkumulert underskudd på 18 milliarder, til synkende egenkapital, økt gjeld og svekket likviditet.

Underskuddet skyldes regnskapssystemet Hovedårsaken til underskuddet er regnskapslovens krav om at eiendomsmassen skal avskrives. Avskrivninger er en kalkulert (beregnet) størrelse for hva det «koster» å bruke bygninger og utstyr. For bedrifter som skal gi avkastning på innskutt kapital fører det til regnskapsmessig underskudd når foretakene ikke kan bære denne kostnaden. Men helseforetakene drives ikke for å skape økonomisk overskudd eller gi avkastning på innskutt kapital. De drives for å gi befolkningen gode og lik tilgang til spesialisthelsetjenester ut fra behov. Derfor er ikke forretningsmessige styringsprinsipper egnet.

Et eksempel på hvor galt foretaksorganiseringen bærer av sted: Universitetssykehuset Nord Norge HF (UNN) solgte i 2006 en eiendom på Senja, der salgssummen endte på 600 000 kroner. I regnskapet stod eiendommen oppført med en verdi på 24,5 millioner kroner. Denne regnskapsmessige verdien fratrukket de 600 000 fra salget av eiendommen førte til at UNN fikk et minus på 23,9 millioner i regnskapet. Resultatet – eller konklusjonen på transaksjonen – blir at foretaket ikke klarer å forvalte sin kapital, fordi det regnskapsmessig ender opp med et større underskudd på årsregnskapet for 2006. Hadde ikke sykehuset vært underlagt regnskapsloven ville dette bildet sett helt annerledes ut, med en inntekt på kroner 600 000. Avskrivningene i sykehussektoren har totalt vært ca 5 milliarder per år i perioden 2002–2007. Det har gitt et bokført underskudd som har ført til at sykehussektoren framstår som et konkursbo, noe som brukes til å framstille det som nødvendig å gjennomføre strukturrasjonaliseringer, avvikling, sammenslåing og personalkutt. Med unntak av året 2006 ville sykehusforetakene hatt positivt nettodriftsresultat om regnskapsprinsippene i offentlig sektor hadde vært brukt – og det til tross for et investeringsløft på 33 milliarder i perioden!(1)

Behov for samhandling

Samhandling mellom de ulike nivåene i helsevesenet har vært etterlyst lenge. Først og fremst mellom spesialisthelsetjenesten (sykehus og privatpraktiserende spesialister) og kommunehelsetjenesten (sykehjem, fastleger), men også mellom ulike faggrupper, etater og kommuner, og innen kommuner og sykehus. Fra et brukersynspunkt reises også perspektivet om samhandling mellom aktørene nevnt over og pasientene selv, inkludert deres pårørende.

I skrivende stund jobber Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), fagforbund og funksjonshemmedes organisasjoner med Samhandlingsreformen. Hva som kommer ut av den, blir klart først når den legges fram i april. Forutsetningene departementet legger til grunn for reformen, kan likevel gi noen antydninger om i hvilken lei det bærer.

Manglende samhandling fører til at mange pasienter blir tapere, skriver helseog omsorgsministeren i presentasjonen av Samhandlingsreformen. Ansvaret er oppstykket, og mange får ikke de tjenestene de trenger. Dette rammer særlig syke eldre, kronisk syke, barn og unge, psykisk syke, rusmiddelavhengige og pasienter som trenger lindrende behandling. De må vente lenge, stå i kø, ligge i korridoren, får ikke oppfølging eller rehabilitering, blir kasteballer i systemet, faller ut av arbeidslivet, blir sykere og trenger enda mer hjelp.

De fleste vil si seg enig i helseministerens situasjonsbeskrivelse, også når han framhever at det blir flere eldre – spesielt over 80, og at sosiale helseforskjeller øker. Sykdomsbildet har dessuten endret seg. Mens infeksjonssykdommer utgjorde den største trusselen rundt 1900-tallet og hjerteinfarkt hadde sin storhetstid fra 1950 og framover, vil perioden fra 2000 til 2050 bli dominert av psykiske lidelser, rus, kreft, diabetes, fedme, KOLS, astma og demens. Det dreier seg for en overveiende del om kroniske lidelser som er mest utbredt blant mennesker med kort utdanning, lav inntekt og blant eldre.

Overraskende nok nevnes ikke muskelog skjelettlidelser blant lavstatus- og kronikersykdommene. Da Bjarne Håkon Hansen var minister i et annet departement, var det bare gruppa med psykiske lidelser som ble trukket fram oftere. Da lå vekten riktignok ikke på helse, men på hvor stor andel av de uføretrygdede de to gruppene utgjør. Kan hende skyldes det at helsevesenet ikke har så mye å bidra med, til hjelp for muskel- og skjelettlidelser generelt og rygglidelser spesielt. Det ligger utenfor temaet for denne artikkelen å drøfte årsakene til denne «uteglemmelsen » – men i et 8. marsnummer benytter jeg i det minste anledningen til å påpeke at langvarige muskelskjelettlidelser rammer kvinner oftere enn menn.

Kommunehelsetjenestereform

Det tok ikke lang tid før helseministeren gjorde det klart at Samhandlingsreformen kommer til å bli en kommunehelsetjenestereform – og først og fremst en fastlegereform. Det er spesialisthelsetjenesten som har vunnet kampen om ressursene de siste åra ifølge helsedepartementet, som viser til at det er 11 000 leger i sykehusene og bare 4000 fastleger. Tallene for legedekning er helt sikkert riktig, og behovet for flere fastleger og bedre fastlegetjenester er uomtvistelig. Men allerede tidlig på høsten ble det klart at sykehusene ikke har så mye å hente ut av Samhandlingsreformen.

Dermed står tjenester som hører hjemme i spesialisthelsetjenesten, i fare for å bli oversett i forbindelse med reformen. For eksempel har mange kronikere vanskelig for å få henvisning til spesialist, til tross for at behovet er til stede. Resultatet av denne manglende samhandlingen er nettopp at pasientene blir sykere og trenger enda mer hjelp, for å bruke ministerens egne ord. Behovet for flere tverrfaglige ryggpoliklinikker er et eksempel på at også områder innenfor spesialisthelsetjenesten har behov for forsterkede ressurser.

På andre, og viktige, områder foregår det en sentralisering av funksjoner i spesialisthelsetjenesten. Styret i Helse Sør-Øst har nå vedtatt at lokalbaserte tjenester kan ha ulike nivåer av akuttfunksjoner. Akuttfunksjoner for kirurgi og ortopedi (beinkirurgi) skal som hovedregel samles under én ledelse og fortrinnsvis på ett sted i hvert av de nyopprettede sykehusområdene. Det kan sikkert framstilles som samhandling, men i klartekst betyr det at mange lokalsykehus kommer til å bli stående igjen med reduserte funksjoner, og at pasientene må reise lenger for å få nødvendig helsehjelp og behandling. Både Legeforeningen, Fagforbundet og Folkeaksjonen for lokalsykehusene har advart mot denne sentraliseringen.

Bedre helsetjenester og mer behandling i kommunene forutsetter interkommunalt samarbeid, sier helseministeren, og hevder at de fleste av dagens kommuner er for små til å påta seg ansvaret alene. Et finansieringssystem som skal fremme samhandling, må i så fall fremme tiltak på interkommunalt nivå i tillegg til samarbeidsprosjekter mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

I statsbudsjettet for 2009 fikk sykehussektoren en «ekstrabevilgning» på 6,5 milliarder. Mesteparten går til dekning av økte pensjonskostnader, men 1 milliard er satt av til pasientbehandling og 600 millioner til utjevning mellom helseregionene. Det ble også bevilget 95 millioner til samhandlingstiltak. Derimot vil ikke helseministeren gjøre noe med foretaksorganiseringen. Sykehusene skal fortsatt følge regnskaps-loven.

Av andre signaler fra HOD må nevnes at ordningen med innsatsstyrt finansiering (ISF) er utvidet til å gjelde somatisk poliklinikkvirksomhet som utføres utenfor sykehus, for eksempel på sykehjem eller hjemme hos pasienten. Også helsehjelp som gis av andre enn legespesialist, skal kunne utløse ISF-refusjon. Fra 2009 får sykehus dermed refusjon om en spesialsykepleier behandler en pasient med for eksempel KOLS i hjemmet, og pasienten slipper å reise langt for få behandling.

I seg selv er det utmerket om kronikere kan behandles hjemme, og de som skal utføre behandlingen må nødvendigvis få penger til å gjøre jobben. Derimot er ISFordningen problematisk.

Prioritering etter betaling

Innsatsstyrt finansiering baserer seg på en finmasket klassifikasjon av pasienter i såkalte diagnoserelaterte grupper (DRG). Systemet er innført fra USA, og var opprinnelig ikke ment å tjene som beregningsgrunnlag for sykehusbehandling. Fra 1997 har sykehusene i Norge brukt DRG som et bakenforliggende kodesystem for ISF, der diagnosekoden angir stykkprisen. Andelen ISF i forhold til rammebevilgninger har variert, og er nå på 40 %. På det høyeste lå andelen på 70 % av bevilgningene. Det satte fart i lønnsomhetstankegangen i sykehusene og førte til at sykehusutgiftene steg til værs i løpet av kort tid. Det siste var nok hovedgrunnen til at ISF-andelen ble redusert.

Problemet med ISF fra et sosialistisk synspunkt er at pasientene prioriteres etter hvor mye sykehusene får betalt, istedenfor på bakgrunn av en faglig vurdering av hvem som har størst behov for helsehjelp De enkleste diagnosene og operasjonene gir ofte god pris for sykehusene. Når det lønner seg å behandle de enkle diagnosene, taper de tunge pasientene, de med sammensatte lidelser og kronikere.

ISF-systemet har oppfordret til kodejuks og gitt gode kår til de nye kommersielle sykehusene som kom etter sykehusreformen. Et eksempel er snorkeoperasjoner, som har vært priset altfor høyt. På samme måte vil utvidelsen av ISF-ordningen til behandling av spesialister utenfor sykehus tiltrekke seg private sykehusinteresser, om prisen er høy nok. Er prisen for lav vil ikke sykehusene prioritere denne typen behandling.

Liggetider

Men om flere pasienter skal behandles i kommunehelsetjenesten (dvs utenfor sykehus), hvor skal vi gjøre av dem? Sett fra Oslo og bydel Alna er i hvert fall sykehjemskapasiteten sprengt. Eldre som skrives ut fra sykehus, må reinnlegges etter kort tid. Leder i KS, Halvdan Skard, viser til flere utfordringer i de kommunale helsetjenestene, som blant annet for få leger i sykehjem, manglende samfunnsmedisinsk kompetanse og for få hele stillinger som kommuneleger. I tillegg peker han på behov for forsterkede legetjenester i mange kommuner. Helsedepartementet på sin side viser til eksisterende samarbeidsprosjekter mellom sykehus og kommuner om etablering av såkalte intermediæravdelinger. Opphold på disse avdelingene er ca 2000 kroner billigere per liggedøgn sammenlignet med sykehusopphold. De kalles også observasjons- eller etterbehandlingsavdelinger, sykestuer eller helsehus, og er forsterkede sykehjem der pasientene kan oppholde seg i kortere tid etter et sykehusopphold. Der kan de gjennomgå opptrening som setter dem i stand til å bo hjemme istedenfor å legge beslag på sykehjemsplasser over lengre tid, og de kan unngå reinnleggelser på sykehus.

En utfordring er at ingen av samhandlingspartene tjener på intermediæravdelinger. Kommunene har bare utgifter med forebygging, og sykehusene får ingen DRG-poeng.

For selvfølgelig handler Samhandlingsreformen først og fremst om økonomi, liggetider og priser. Så mye som 400 000 liggedøgn ved norske sykehus i 2007 kunne vært spart, skriver HOD i en pressemelding. Det utgjør 10 prosent av alle liggedøgn ved somatiske sykehus i 2007. Disse 400 000 liggedøgnene kostet 800 millioner kroner i 2007.

HOD viser også, med støtte fra pasientorganisasjonene, til kulturforskjeller mellom sykehus og de delene av helsetjenesten som skal ta seg av kronikere og langvarig syke. Mens sykehusene skal behandle for å gjøre pasienten frisk så raskt som mulig, er kronikerne opptatt av tiltak som kan føre til bedre livskvalitet, av mestring og empowerment (oversettes gjerne med myndiggjøring eller egenkraftmobilisering) og av habilitering og rehabilitering.

Det er en riktig observasjon. Men helsemyndighetene er selv med på å fremme rask behandling som ensidig mål med kravet om stadig kortere liggetid i sykehusene. Manglende samhandling og underkapasitet i sykehus og sykehjem gjør pleie og omsorg til et privat anliggende for kvinnene i familien. Private helseforsikringer er i ferd med å gripe om seg, omsorgsforsikringer kan fort bli det neste.

Jeg er ikke motstander av intermediæravdelinger, økt behandling utenfor sykehus, sykehoteller eller økt andel dagpasienter og poliklinisk behandling på sykehus, selv om det er billigere enn sykehussenger. I mange tilfeller virker det fornuftig. Men det er grunn til å rope et kraftig varsku, tatt i betraktning at omstillingsprogrammet i Helse Sør-Øst ble satt i verk på grunnlag av en løst fundert rapport som opererte med en gjennomsnittlig liggetid på Ahus på bare 4 dager.

Omstillingsprogrammet og Hovedstadsprosessen

Omstillingsprogrammet i Helse Sør-Øst (HSØ) er som nevnt en oppfølging av Sykehusreformen fra 2002. Den såkalte Hovedstadsprosessen er den delen av Omstillingsprogrammet som omfatter fylker og kommuner rundt Oslo. Den startet i april 2008, og allerede i juni ble de omfattende forslagene i prosessen lagt fram. Opprinnelig høringsfrist ble satt til 20. august samme år, men utsatt i tre måneder etter skarpe reaksjoner fra de ansattes organisasjoner. På styremøtet i Helse Sør-Øst 20. november ble forslagene banket igjennom.

Stridsspørsmålene i Hovedstadsprosessen har først og fremst dreid seg om funksjonsfordelingen mellom sykehusene, hvilket pasientgrunnlag de ulike sykehusområdene skal ha og hvilke funksjoner lokalsykehusene skal dekke.

Helse Sør-Øst er nå inndelt i 7 sykehusområder. Etter sammenslåingen av helseregionene i Sør og Øst omfatter Helse Sør-Øst 10 fylker, og opprettelsen av sykehusområder er forståelig. Virksomhetene innenfor hvert område skal – med unntak av foretakene i Telemark og Vestfold sykehusområde – organiseres som ett foretak.

Styrevedtaket innebærer at lokalbaserte spesialisthelsetjenester kan ha ulike nivåer av akuttfunksjoner, og at det kan etableres lokalsykehus med tilpassede (reduserte) akuttfunksjoner.

Blefjell sykehus HF ble splittet etter fylkesgrensene mellom Vestfold og Buskerud, til tross for lokal motstand. Innen 2010 skal Follo i Akershus overføres til Akershus Universitetssykehus (Ahus) på Lørenskog etter at befolkningen i noen få år har hatt Aker sykehus på Sinsen som lokalsykehus. Hele Groruddalen i Oslo, med unntak av Bjerke bydel, skal være overført til Ahus i Akershus innen 2010. De som bor på Nes på Romerike, opprettholder inntil videre lokalsykehustilhørigheten til Sykehuset Innlandet HF, men skal senere vurderes for Ahus.

Sykehusområde Oslo og OUS

Det opprettes ett sykehusområde Oslo. Ullevål sykehus Helseforetak (HF), Rikshospitalet HF (inkl. Radiumhospitalet) og Aker sykehus HF (med avdelinger på Gaustad, Sinsen og Ski) er slått sammen til Oslo Universitetssykehus (OUS). Diakonhjemmet sykehus AS og Lovisenberg Diakonale sykehus AS inngår som en del av de lokalbaserte spesialisthelsetjenester i Oslo gjennom kjøp av helsetjenester. Det skal etableres en storbylegevakt i samarbeid med Oslo kommune.

Opprettelsen av Oslo Universitetssykehus blir for en stor del begrunnet med ønsket om en mer rasjonell og kostnadsbesparende funksjonsfordeling mellom sykehusene. Ledelsen i Helse Sør-Øst anser spesielt dubleringer (dobbelt sett av spesialister på vakt) som unødvendig, og etterlyser mer samarbeidsvilje blant leger med samme spesialisering på Ullevål og Rikshospitalet.

Andre, for eksempel Fagforbundet, mener argumentasjonen om for mange parallelle fagmiljøer er sterkt overdrevet. Det er åpenbart behov for bedre styring og bedre samhandling. Men å gå til så drastiske skritt som styret nå gjør, kan få utilsiktede og uante konsekvenser for pasientene. Debatten har i stor grad dreid seg om at flere av disse sykehusene ligger langs Ringveien, uten å se på hvilken funksjon Rikshospitalet og Radiumhospitalet var ment å ha. Man burde vurdert å la dem bli det de ble planlagt og bygd opp som – nasjonale høyspesialiserte sykehus for hele befolkningen. Fram til nå har de konsentrert seg om høyspesialisert virksomhet og planlagt behandling av sjeldne sykdommer, og har et helt annet nedslagsfelt enn de andre sykehusene.

I høringsuttalelsen Fagforbundet avga, påpeker de at den påståtte overdekningen i Oslo-området ikke er dokumentert, og at Helse Sør-Øst legger svært lite realistiske vurderinger av befolkningens behov for helsetjenester til grunn.

Samlokalisering av det nye Oslo Universitetssykehus framstilles som ønskelig. Målet er nok å frigjøre områdene til Ullevål sykehus for boligformål – bare finanskrisa går over. Så kan man jo spørre seg hvor på Gaustad Ullevåls framtidige funksjoner skal plasseres?

AUS, OUS og Ahus

Innlemmelsen av Aker Universitetssykehus (AUS) i Oslo Universitetssykehus er kontroversiell. For det første fordi det fratar befolkningen i Groruddalen et eget lokalsykehus og sender 90 000 mennesker ut av fylket (bydel Bjerke med 35 000 innbyggere hører også til Groruddalen, men skal i henhold til styrevedtaket ha Oslo Universitetssykehus som lokalsykehus i framtida). Aker sykehus er da også det eneste Oslo-sykehuset med egen venneforening. Sammen med alle bydelsutvalgene i de fire Groruddalsbydelene i Grorud, Alna, Bjerke og Stovner har venneforeningen gått inn for at Aker skal være lokalsykehus for Groruddalen.

Et annet argument er at Akers avdeling på Sinsen er det eneste av Oslo-sykehusene som er lokalisert på østkanten. Avdelingen har opparbeidet seg spisskompetanse på fagområdene urologi og karkirurgi i tillegg til livsstilsykdommer som diabetes og KOLS – det vil si sykdommer som er utbredt i Groruddalen på grunn av alders- og befolkningssammensetningen. Spisskompetansen innen somatikk burde samordnes med hele kjeden innen psykiatri og rusbehandling og føre til etableringen av Storbysykehuset Aker.

Det hører med i bildet at Aker sykehus HF ikke gikk med underskudd. «Nye Ahus» åpnet høsten 2008 etter en kjempemessig utbygging, men har allerede korridorpasienter. For å slippe å gå 2009 i møte med underskudd ble Ahus tilført 80 millioner ekstra på styremøtet i Helse Sør-Øst i desember.

 

Det tredje argumentet for å opprettholde Aker som egen enhet og lokalsykehus er knyttet til kapasiteten på Ahus. Det kan ta imot mange pasienter, men ikke alle. Først og fremst mangler Ahus kapasitet innen psykiatrien – kapasitet som finnes i Oslo. Ahus selv har foreslått å løse dette ved at de får svi av ytterligere 350 millioner til et nybygg, eventuelt til rehabilitering av gammel bygningsmasse, til bruk for voksenpsykiatrien. Det ble for mye, selv for direktøren i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen (Klassekampen 19. november).

Utskilling?

På møtet i HSØ 20. november vedtok styret også en sak om realisering av ny felles tjenesteleverandør for IKT som en del av Sykehuspartner. Sykehuspartner er en egen enhet i Helse Sør-Øst, som ble etablert i 2003 som en tjenesteleverandør innenfor ikke-medisinske støttetjenester. Helseforetakene skal ha bestillerkompetanse i egen organisasjon inn mot tjenesteleverandøren, heter det i styrevedtaket. Det er selvfølgelig bra å samordne med sikte på å få en felles IKT-strategi i sykehussektoren, men her lukter det utskilling av ikke-medisinske tjenester og anbudsutsettelse. Om så skjer, innebærer det en fare for at sykehusene kan miste kontrollen med pasientinformasjon.

Også eiendommene til sykehusene vurderes omorganisert til eget foretak. Fram til nå har det vært de lokale sykehusene som eier eiendommene og bygningsmassen. Dagbladet forteller at en hemmelig rapport – laget av konsulentselskapet McKinsey & Company for styret i Helse Sør-Øst, skisserer flere alternativer. Men McKinsey-konsulentene er helt klare på at en sentralisering av eiendommene er viktig for hva de kaller et «stort gevinstuttak», med andre ord salg og outsourcing av eiendom. Dette er et klassisk eksempel på New Public Management, en ideologi som fremmer og tilrettelegger for privatisering. Den umiddelbare konsekvensen av å sentralisere eiendommene i et eget selskap vil være at samtlige sykehus – hvor eiendomsmassene i dag er en betydelig del av egenkapitalen – må leie lokalene de i dag eier. Om leia settes høyt nok, vil også dette bidra til dårligere sykehusøkonomi, innsparingskrav og dårligere offentlige sykehustjenester.

Blant motstanderne av å sentralisere eiendomsmassen frykter man at neste skritt vil være å selge ut eiendommene, slik at kapital frigjøres til eventuell bygging av nye sykehus. I tillegg trenger Helse Sør-Øst kapital på grunn av et vedlikeholdsetterslep på flere milliarder kroner. Bare i løpet av de nærmeste åtte åra må HSØ oppgradere eiendomsmassen for ikke mindre enn 13,8 milliarder kroner.(2)

Milliardverdier kan bli tappet fra lokalsamfunnene. At så viktige saker ikke er gjenstand for politisk behandling, er et stort demokratisk problem.

Sykehus skal ikke være butikk!

Helsedebatten i Norge har vært fordummende, uttalte helseministeren i forbindelse med Samhandlingsreformen. Debatten har handlet om å bevilge mer og mer penger. Uansett hva han foreslår av høye tall, vil noen foreslå mer. Som Hanssen ser det, er problemet at mye penger brukes på feil måte, og svaret er å bruke dem riktig.

Men vil man finne fram til riktige og fornuftige måter å bruke pengene på, må i hvert fall anbuds- og bestillerbyråkratiet kastes på skraphaugen. Systemet er dokumentert kostnadsdrivende og utstyrer private firmaer med et sugerør ned i statskassa. Så lenge sykehusforetakene fortsetter å være foretak underlagt krav til budsjettbalanse og inntjening på samme måte som private selskaper, vil det generere underskudd i sektoren, underskudd som brukes til å framstille det som at det er nødvendig å gjennomføre strukturrasjonaliseringer, avvikling, sammenslåing og personalkutt. Vil man unngå dette, er regnskapssystemet i sykehusene et godt sted å begynne.

Jeg er spent på det nye økonomiske og juridiske systemet for samhandling som Bjarne Håkon Hansen har lovet å legge fram i april. Bedre samhandling krever felles finansieringssystemer i stat og kommune. Dette kan bli brukt som en brekkstang for å innføre ISF/ordninger der pengene følger pasienten også i kommunehelsetjenesten – med de konsekvensene det får for organisasjonskulturen i kommunesektoren.

Det er å håpe at kommunene får noe ut av Samhandlingsreformen, blant annet i form av intermediæravdelinger. Om kommunene settes i stand til å ta en større andel av oppgavene og behandlingene, kan det bidra til å lette presset på sykehusene. Det er også sannsynlig at fastlegeordningen vil bli styrket.

Men skal en samhandlingsreform få effekt, må regjeringen og Stortinget først fjerne det største hinderet: Helseforetakso rganiseringen, økonomistyringssystemet, manglende demokrati og en bedriftsøkonomisk tankegang der sykehus har blitt butikk.

Noter:

1. Kilde: Helsereform: Utfordringer og løsninger / Bjarne Jensen og Magnar Bollingmo. Høgskolen i Hedmark (Rapport nr 15, 2007)

2. Dagbladet 12. desember 2008

Hjelpepleiere og helsefagarbeidere er på vei ut av sykehusene. Dette er en utvikling som gir grunn til bekymring for pasientene.

---

Gerd Kristiansen er 1. nestleder i Fagforbundet.

 

---

 

I følge Beregningsutvalget for spesialisthelsetjenesten( 1) har det i perioden 2002–07 blitt 16 prosent færre hjelpepleiere/helsefagarbeidere. Til sammenligning har det blitt 20 prosent flere leger og 13 prosent flere sykepleiere.

Sammenlignet med andre land i Norden, ligger Norge på topp hva angår lege- og sykepleierårsverk, men nederst hva angår hjelpepleiere/barnepleiere. Også i Norge er det store forskjeller fra sykehus til sykehus på antall årsverk for hjelpepleiere/helsefagarbeidere i forhold til andre yrkesgrupper. Det er vanskelig å finne medisinske årsaker til ulikhetene. Mye handler om tradisjoner og holdninger.

Mens en på sykehus i andre land gir hjelpepleierne flere oppgaver for frigjøre oppgaver for sykepleierne, som igjen frigjør arbeidsoppgaver for leger, er holdningene i Norge stikk motsatt.

Sykehusene må møte høyere effektivitets- og kvalitetskrav, og yrkesgruppene blir mer spesialiserte. Mer effektivitet betyr mindre tid på å behandle hver pasient. Men det betyr også mindre tid til å snakke med, ta vare på, informere og gjøre pasientene trygge. Vi må ikke glemme, selv om behandlingformene blir mer avanserte og tekniske, at det fortsatt er mennesker som behandles. Mer spesialisering og større effektivitet gjør ikke pasientenes behov for omsorg mindre. Er det ikke både fornuftig og naturlig å la spesialistene på pleie- og omsorg utføre pleie- og omsorgsoppgaver?

Derfor trengs det flere hjelpepleiere, barnepleiere, helsesekretærer, og helsefagsarbeidere i norske sykehus; ikke færre. Fravær av disse yrkesgruppene betyr økt press på leger og sykepleiere, og øker faren for et dårligere tilbud til pasientene. Vi har sett den samme utviklingen i England. For å bøte på problemene som oppstår, har løsningen der vært å fylle på med ufaglært personell. Det betyr billigere arbeidskraft, men er en dårligere løsning for pasientene. Framfor å tømme sykehusene for kompetanse vil Fagforbundet ha et helsevesen som får tilført kompetanse i alle ledd.

Rekrutteringene til helseyrkene blir en stor nasjonal utfordring i årene fremover. Sykehusene er viktige lære- og jobbarenaer. I dag er det for få læreplasser i sykehusene.

I oppdragsdokumentet for 2008 fra statsråden til helseregionene kreves det at det skal opprettes lærlingeplasser for helsefagarbeiderne på alle sykehus. For å få dette til, må det finnes et læringsmiljø, og utsikter til jobb når de er ferdige i læretida. Det blir vanskelig om hjelpepleierne og helsefagarbeiderne i praksis ikke eksisterer på sykehusene.

I en fremtidig situasjon med mangel på helsepersonell er det i enda større grad enn i dag av avgjørende betydning å bruke de ulike personellgruppene til det de er utdannet til.

Sykehusene må utnytte den samlede kompetansen, slik at rett person er på rett plass. Ordtaket om at «ethvert kjede ikke er sterkere enn det svakeste leddet», gjelder også i denne sammenheng.

Derfor trenger vi de ulike personellgruppene i et samspill: leger, sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere, sammen med øvrig personell som renholdere, portører og kjøkkenansatte.

Note:

1. http://www.regjeringen.no/upload/HOD/Dokumenter%20INFO/BUS%20rapport%202008.pdf

Reform etter reform lanseres innen helse- og sosialtjenestene. Jeg vet ikke hvor mange reformer som er blitt lansert i den tida jeg har vært i arbeidslivet. Mange er det, og det er mange som ikke har nådd målene sine.

Dette er noen av mine betraktninger rundt hverdagsutfordringer i en reformtid.

Hva må til for å lykkes bedre?

---

Randi Reese er forbundsleder i Fellesorganisasjonen.

---

La oss ta eksemplet med overføring av det fylkeskommunale barnevernet til statlig lederskap. Den politiske begrunnelsen var at med en nasjonal hånd på institusjonsbarnevernet, ville alle barn i Norge få et bedre og mer likt tilbud hvis de var i behov av en institusjonsplass.

Vi som var arbeidstakerne i barnevernet, kjente behovene i barnevernet, og vi visste om utfordringene som lå i å flytte flere tusen ansatte fra ett tariffområde til et annet, fra KS til Stat. Likeså om utfordringene i samhandlingen mellom stat og kommune som ville komme med ny organisering. Vi advarte mot konsekvenser av underbudsjettering. Senere er dette utfordringer som Riksrevisjonen, ECON-rapport, Rambøllrapport også har påpekt.

Vi ble ikke lyttet til av vår nye arbeidsgiver, staten.

Uendelig mye positiv energi og forventning som sosialarbeiderne hadde i forbindelse med reformen, ble skyllet bort på grunn av klønete håndtering av reformen fra den nye arbeidsgiveren. Forsatt er det strid på mange nivå: forståelse av tariffavtalen, hvilke institusjoner trenger barna i hver region, hvilke institusjoner skal det satses på, hva har staten tenkt å bygge opp selv?

På tilsvarende måte sa fagforeningene tidlig ifra om de utfordringene det ville bli i NAV med ansatte som hører til to ulike tariffområder – statlig og kommunal. Å arbeide på samme arbeidsplass, under samme tak og i tett samhandling med ulike avlønningsstrukturer, og rent faktisk ha ulik lønn selv om utdanning, arbeidserfaring og ansvarsnivå er likt. Ett eksempel kan være at sosialarbeidere i den statlige etaten tjener over 30 000 kroner mer enn sosialarbeideren i den kommunale sosialtjenesten ved det samme NAV-kontoret. Noen steder har lokale, ansvarsfulle ledere ryddet opp i ulikelønn, andre steder ikke.

Hele 2,8 millioner nordmenn mottar tjenester fra NAV. Det sier seg selv at ideen om en felles dør til NAV for alle, er utfordrende. Mottaksfunksjonen med en felles dør/telefon er utfordrende. Ikke for de som kan henvende seg på internett, fylle ut søknadsskjema der og vente på svar i posten. Men for de som trenger noen å snakke med.

Hvordan utvikle et godt mottak for de som trenger en personlig henvendelse på NAV-kontoret. Hvordan etablere mottaket slik at det er en nødvendig skjerming av brukere når de skal presentere sine behov. Hvordan ivareta taushetsplikt, vise respekt og imøtekommenhet. Kompetansen til de ansatte som arbeider i mottaket er kritisk. Hvor bred kunnskap må den enkelte ha, eller er det slik at mottaket må ha ansatte med ulik kunnskap, eller henvise videre umiddelbart?

Hvordan organisere arbeidet slik at den kompetansen de ansatte har, kommer til sin rett og slik at samlokaliseringen fører til et tettere samarbeid i de tilfellene der brukeren har sammensatte behov som etterspør både sosialfaglig kompetanse, trygdefaglig kompetanse og arbeidslivskompetanse? Dette krever utvikling av teamarbeid som det er positive tilbakemeldinger på. Organisering etter mottoet «Alle skal gjøre alt» har i mange tilfeller gått helt galt. Ansatte har slitt seg tilnærmet ut for å lære seg opp i andres kompetanse. Ledelsen i NAV har vært for lite tydelig på disse spørsmålene. Det hadde ikke gått med slik uklarhet om hvilken kompetanse som trengs, i helsevesenet. Dessuten er det en nedvurdering av den kompetansen som er nødvendig sosialfaglig for å bistå brukere med sammensatte og omfattende behov, den trygdefaglige kompetansen som trengs for å se egnede ytelser for inntektssikring og arbeidslivskompetansen som trengs for å bistå brukere til arbeid og utvikle kontakten med arbeidslivet. Det er stor forskjell på å lære andres kompetanse å kjenne bedre og å skulle utføre andres ekspertområde.

Fagforeningenes kunnskap og forståelse er i for liten grad lyttet til og brukt før NAV-reformen startet og fram til i dag. Det har vært et arbeid i seg selv å få satt kommunal sektor og kommunalt ansattes utfordringer på dagsorden. Den statlige etaten var opprinnelig to statlige etater – trygd og arbeid – som skulle bli en. Denne omstillingen angikk langt over 10 000 ansatte, og har vært svært krevende.

Resultatet av at fagforeningenes innspill ikke ble tatt på alvor, er en sterk medvirkende faktor til mer uro og uavklarte forhold enn nødvendig.

NAV-reformen

Mange av oss er lei av at reformene presenteres som om vi som arbeider i tjenesten ikke har tenkt eller gjort noe fornuftig fram til nå. La oss se på NAV reformens visjon: Flere i arbeid, færre på trygd, mer effektiv forvaltning, færre kasteballer. Dette er målsettinger vi har hatt i sosialtjenesten, i tidligere Aetat, trygdeetat og i kommunal forvaltning som helhet gjennom lovverket vi har arbeidet etter i mange år. Hvorfor vi ikke hadde kommet lengre i realiseringen av målene, tror jeg det hadde vært nyttig at daværende minister Bjarne Håkon Hansen hadde spurt oss om før han kom med sitt tragiske utsagn «at sosialhjelpsmottakerne skulle lære seg å stå opp om morran». Vi fortalte han straks – sammen med brukerorganisasjonene – at verden ikke var så enkel som han sa. Bare så synd at vi måtte kommunisere gjennom media. En god dialog mellom oss arbeidstakere i tjenestene, brukerne og beslutterne ville nettopp gi verdifull informasjon og kunnskap før reformene ble satt ut i livet.

Endringsprosessene må i langt større grad starte nedenfra og involverer ansatte og brukere/pasienter/klienter på en helt annen måte enn det vi har erfart til nå.

Da kunne vi kanskje unngå at reformene blir lansert med kvalitetsmål, mens virkemidlene for gjennomføringen har fokus på organisasjon, fullmaktstenking, forvaltningsnivå – og ikke hvordan få god kvalitet i tjenestene.

NAV-reformens mål har jeg alt sitert: Flere i arbeid, færre på trygd, færre kasteballer, mer effektiv velferdsforvaltning. Virkemidlet som det har vært enormt fokus på, er sammenslåing av to statsetater og etableringen av de lokale NAV-kontorene hvor også den kommunale sosialtjenesten er. Virkemidlene for kvalitet i tilbudet er diffuse. Et tilsvarende eksempel er Ansvarsreformen av 1991 som hadde mål om heving av levekår for mennesker med psykisk utviklingshemming, likeverd og normalisering. Med et klart mer organisatorisk virkemiddel: nedbygging av de store institusjonene. Lite konkret om oppbygging av varierte tjenester i kommunene som måtte til for å heve levekårene.

Ansvarsreformen

Gjennom reformene har vi lært at: Innholdet og kvaliteten i tjenesten må stå i fokus ved forberedelse og gjennomføring av reformene. Ikke bare organisatoriske grep og rammer. Både NAV-reformen og Ansvarsreformen handler om å utvikle møtet mellom bruker/klient og vi ansatte som skal bistå dem. Hvis ikke dette møtet blir hjelpsomt, oppleves ikke NAV som en mer effektiv velferdsforvaltning, flere kommer ikke i arbeid. NAV har for tida et svært omdømmeproblem. Det brukerne er opptatt av, er hvordan de blir møtt på en skikkelig måte, at de slipper å bli sendt rundt for å få hjelp, om de kommer frem på telefonen til noen som kan svare. Jeg har ikke hørt noen brukere som har klaget på at A-etat og Trygden er blitt en felles etat.

Evalueringen av innholdet i Ansvarsreformen er elendig hvis vi tar utgangspunkt i kvalitetsmålene: Sosial- og helsedirektoratets evalueringsrapport av 2007 sier klart og tydelig: Ferie og fritid er taperen etter reformen. Svært få brukere har noe som ligner på en ordinær arbeidssituasjon. Utviklingshemmede bor stort sett ikke i bolig i et vanlig bomiljø. De har liten innflytelse over hvem de bor sammen med. Få bor i egne boliger. Fylkesmennene sier at de konstaterer svikt i svært mange kommunene når det gjelder kommunenes bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Det foreligger ikke vedtak. Det er sviktende rutiner, dårlig kontroll og mange ufaglærte vikarer i forbindelse med bruk av makt og tvang. Dette er jo skandaløst. Statens helsetilsyn avdekket gjennom tilsynet i 2006 svikt i svært mange undersøkte kommuner når det gjelder kommunenenes sikring av at tjenestetilbudet til utviklingshemmede endres i, samsvar med endring i brukerens behov.

Det som dog har skjedd i tjenestene for utviklingshemmede, er at nedbygging av de store institusjonene er realisert. Fortsatt er det ikke satt opp noen klare virkemidler for å realisere kvaliteten i de nye tjenestene som er bygd opp i kommunene for utviklingshemmede. Ingen bemanningsnormering, for eksempel. Den type virkemidler for å realisere kvalitetsmålene i NAV-reformen, finner vi heller ikke. Men de to statsetatene er blitt en.

Hjernekraft og forskningspenger

Politikerne begrunner reformene med at tjenestene skal bli bedre for brukerne. Samtidig er det praktiske arbeidet det krever å realisere reformene, for lite gjennomtenkt. Vi ser at det settes i gang omfattende forskningsprogrammer for å evaluere hvordan det går med reformene. Det gjelder NAV, det gjelder reformen med flytting av det fylkeskommunale barnevernet til staten, og vrien med å satse på hjemmebaserte tiltak i barnevernet og mindre på institusjon. Det gjelder Ansvarsreformen for å nevne noen.

Dette er forskningsprosjekter som går over år. Bra med evaluering, men enn om noe av denne hjernekraften og forskningspengene hadde vært brukt før reformen skulle realiseres, og i samarbeid med de ansatte. Kvalitetskommuneprosjektene som er en omfattende statlig satsing, har langt mer jordnære prosjekter enn de fleste evalueringsprosjekter. Visjonen er å gi tjenester av høy kvalitet, være en dynamisk samfunnsutvikler, sikre en god arbeidsplass og at ansatte har høy etisk standard. Forsøk med Høyskole- og universitetssosialkontor er også nasjonale fagutviklingsprosjekter der hensikten er å styrke kunnskapsbasert praksis i sosialtjenesten og NAV. De som arbeider nær brukerne, må i større grad enn i dag ha innflytelse på hva forskerne skal bruke fellesskapets forskningspenger på.

Hvorfor blir det som det blir? Når vi snakker om at vi har med en reform å gjøre, vet vi om reformen er avsluttet når de kvalitative målene ikke er nådd? Er Ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming avsluttet når målet om nedbygging av de store institusjonene er nådd, men kvalitetsmålene ikke er oppnådd?

Jeg er også opptatt av den store veksten siden midten av 1990-tallet av antall brukere av kommunale pleie- og omsorgstjenester. Å få bo hjemme så lenge de kan, er definert som en livskvalitet i Norge. Jeg vet ikke helt om vi kan kalle det en reform, men omstillingen og endringene innen pleie- og omsorgstjenesten har vært formidable. Flere får pleie- og omsorgstjenester hjemme. Antallet plasser i pleie- og omsorgsboliger har økt kraftig. Langt flere unge uføre får hjemmebaserte tjenester. Opptrappingsplanen for psykisk helse har naturlig krevd sitt av pleie- og omsorgstjenesten. Liggetiden på sykehus er kortere. Mange av de som får hjelp hjemme, er langt mer pleie- og omsorgstrengende enn tidligere. Disse omleggingene har vært krevende for kommunene.

Vi ser utilsiktede virkninger av utilstrekkelige tjenester for eksempel tjenester rettet mot utviklingshemmede, eldre, uføre, mennesker med psykisk helseproblemer. Det er et massivt trykk fra slitne, engstelige og noen sinte brukere/klienter og pårørende. Alle de gode historiene drukner og er usynlige for folk flest. Det virker tilbake på oss som arbeidstakere også.

Vi ser at for dårlig kvalitet i de offentlige tjenestene, legger grunnlaget for at brukere ønsker private løsninger framfor fellesskapets løsninger. Oppslutningen om fellesskapets løsninger blir mindre: Dette har vi eksempler på innen flere av tjenesteområdene.

Det er blitt en myte om at brukeren har større valgfrihet hvis tjenesten er privat, og at de selv i større grad kan influere på tjenesten. Det er åpenbart tillatt å si at det offentlige hjelpeapparatet er formyndersk i sin ideologi og praksis. Kjære meg! Hvem er det som sørger for en rettferdig fordeling av tjenestene så langt midlene strekker? Hvem er det som er drillet på å ivareta rettsikkerhet? Det er de kommunalt ansatte det.

Underfinansiering

Utilsiktede virkninger av utilstrekkelige tjenester handler om underfinansiering av reformer. Realistisk finansiering av reformen fra dag en er en mangelvare. Ikke er vi så gode til å få fram behovene til brukerne heller etter at vi har sluttet å telle sengeplasser, institusjonsplasser. Innsparingsmålene med reformene som skrives og framføres med «små skrift», er veldig styrende. Nå synes det ofte som om det planlegges å ta ut eventuelle forventede gevinster på forhånd. Reformer krever mer enn ordinær drift. Det er lite å gå på fra før. Det er nødvendig å legge til midler i omstillingstida – ikke trekke ifra. De kvalitative målene som er sterke i presentasjonen av reformen eller omstillingen, har en egen evne til å forsvinne etter kort tid. Enkle virkemidler som nedlegging av institusjoner, blir til målene. Vi må ha en kampanje for å holde de kvalitative målene høyt oppe.

Hva skal til?

For å lette implementeringen av reformene, har vi i mange år pekt på betydningen av noen grep som er viktige for at arbeidstakere får en bedre hverdag og mer overskudd til å realisere reformer:

Hvis vi i dialog fikk utviklet kompetanseutviklingsprogrammer for alle ansatte, ville vi føle oss bedre rustet til jobben og sikret kvaliteten bedre. Kompetansekartleggingen må realiseres og føre til handling. Bemanningsnormer må utvikles. Heltid må bli en rett og det normale. Fast tilsetting – ikke all denne midlertidigheten og alle konsulentene. Faglig veiledning gir en trygg medarbeider og sikrer kvalitet i tjenesten. Gode sikkerhets- og verneavtaler. Vi trenger noe annet enn hjelm og vernesko. Å forebygge vold og trusler om vold er viktigere for oss. Få sidestilt turnus med skiftarbeid. Selvsagt likelønn, og få gjort noe med verdsettingen av arbeidet i de kvinnedominerte gruppene i offentlig sektor.

Det som er det fine, er at ansatte i helseog sosialsektoren liker jobbene sine – til tross for mangler og utfordringer. Vi ser at vi gjør en forskjell for dagliglivet og helsa til brukerne av tjenestene. Vi vil gjerne delta i planlegging og utforming av reformer langt mer enn det vi gjør i dag. Mange reformer og omstillinger pågår samtidig. Ingen skal påstå at ansatte i helse- og sosialsektoren er lite fleksible.

For alle sjefer og politikere er vi helt uunnværlige.

Då eg byrja i heimesjukepleia i Tromsø kommune i 1991, var det ei positiv bølgje der både administrativ og politisk leiing gjekk ut og med tre løfter til dei eldre: betre heimetenester, meir rehabilitering og eit meir aktivt sosialt liv. Og det var til dømes ein «gullalder» i bygging av eldresentra. Eg gleda meg, og jobben var og har alltid vore spennande!

Det tok ikkje lang tid før me fekk sjå at økonomien ikkje stod i forhold til dei løfta som var gitt.

---

I 1979 kom det ut eit bok som heiter Pleie utan omsorg av Kari Martinsen og Kari Wærnes. Eg hugsar ein appell i den boka om at me som sjukepleiarar hadde ansvar for å pleie og kjempe for dei svakaste. Denne tanken slapp meg aldri og var ein viktig grunn til at eg valde å arbeide i eldreomsorga – etter 11 år på sjukehus. Eg fekk fort merke at nokon undra seg over valet, og at statusen ikkje var så stor som sjukehusarbeidet. Visjonen var å arbeide for ei solidarisk helseteneste. Dei gamle og sjukaste kan ofte ikkje forsvara seg. Nokon må seie frå på deira vegne. Dette kan vera eit tungt arbeid innan eit av dei minst prestisjefylte områda av medisin og sjukepleia. Men det er nettopp på dette området at det marknadsorienterte helsevesenet vert mest avkledd i sin feilslåtte politikk. Korleis skal me synleggjera dette?

No er det slik at eldreomsorga er eit viktig satsingsområde i ein kvar valkamp. Elles er det mest snakk om problema som fylgjer med den veksande gruppa eldre, og det pengesluket det er i kommunehelsetenesta. Kva gjer dette med vårt syn på alderdommen og synet på eldreomsorga? Er me på venstresida påverka av dette synet? Kan det tenkast at me alle er påverka av ungdomsdyrkinga og individualismen i dagens samfunn?

Det som slår meg, er at eg ofte møter aktive, tenkande menneske som trur at alt vert annarleis nå dei sjølve vert gamle. Dei trur dei vert sterke og kravstore, og skal drikke vin på sjukeheimen. Mange kjem nok til å få ein strålande alderdom i Noreg, men dei gløymer at om dei vert sjuke og kroppen endrar seg, eller til dømes er kvinner med dårleg pensjon eller lite nettverk, vert dei og sårbare. Kan denne illusjonen vera noko av årsaka til at det er såpass lite organisert engasjement i høve til kutta i velferdstilbodet til dei eldre? Eller er det at dei endringane, som skjer no i kommunehelsetenesta, er så forførerisk pakka inn at det er vanskelege å avsløre som dei angrepa på velferdsstaten som dei i praksis er? Eller er det begge delar?

Det er det siste som er tema for denne artikkelen, basert på eigne erfaringar som sjukepleiar i heimetenesta frå byrjinga av 90-talet.

Ein kunne gå lenger attende, fordi det også på 80-talet hadde vore kutt i offentleg sektor i høve til stadig nye oppgåver for til dømes kommunane, men eg vil ta for meg dei meir markante endringane dei siste 18–20 åra.

Eg har vore sjukepleiar sidan 1980, og i heile mitt yrkesliv har eg kjempa meir eller mindre aktivt mot nedskjeringar i velferdstilbodet. Då eg byrja i heimesjukepleia i Tromsø kommune i 1991, var det ei positiv bølgje der både administrativ og politisk leiing gjekk ut og med tre løfter til dei eldre: betre heimetenester, meir rehabilitering og eit meir aktivt sosialt liv. Og det var til dømes ein «gullalder» i bygging av eldresentra. Eg gleda meg, og jobben var og har alltid vore spennande!

Det tok ikkje lang tid før me fekk sjå at økonomien ikkje stod i forhold til dei løfta som var gitt.

Første tida konsentrerte eg meg likevel mest om å vera med på å bygge opp det fagleg arbeidet. Lovverket kom tidleg på 90-talet, og me fekk opplæring i å skrive vedtak og ta betre vare på pasientrettane. Eg trur at eg i kvardagen tenkte at dei halvårlege varsla kutta ikkje ville få så store konsekvensar for dei dagleg heilt nødvendig helsearbeidet. Og me vart gode til å argumentere for det fagleg tilbodet. Me likte å ta utfordringar på å bygge ut ei betre og betre heimesjukepleie.

Etter kvart forstod eg at det som heiter moderniseringa i offentleg sektor som ramma Kommune-Noreg i kjølvatnet av NPM (New Public Management, se artikkelen til Inger Ljøstad, red.), snart ville få direkte innverknad på mitt arbeid og pleia av dei sjuke.

«Konkuranseutsetting og privatisering vil få brukernes støtte hvis de føler at det eksisterende tjenestetilbudet ikke klarer å innfri deres grunnleggende behov, særlig innenfor omsorg og helse.» (Kosmo-utvalgets rapport, Modernisering av offentlig sektor lokalt, 1999.)

I 2002 innførte Tromsø kommune 2-nivåmodellen. Dei la ned pleie- og omsorgskontoret (pluss skulekontoret og liknande), og delte opp i resultateinheiter. Den samla faglege kompetansen og erfaringa i Tromsø var sa at «barnet som rann ut med badevatnet», og fokus på bedriftsøkonomiske budsjett vart enno sterkare. Ein sjukeheim kunne vera ein resultateinheit, og større og mindre heimetenestedistrikt/-soner kunne vera ein anna. Rådmannen hadde 3 kommunalsjefar i sin stab med ansvar for sin resultateinheiter. Det var to nivå: einheitsleiarar og rådmann. I Tromsø var det ekstra ille då dei fann ut at dei einheitene som stelte med helse, ikkje måtte rapportere til same kommunalsjef. Så då sat einheitsleiarar for skule, teknisk avdeling og helse i felles møte med sine tilfeldige kommunalsjefar. At dei ulike avdelingane innafor heimesjukepleia kom til å utvikle seg med store skilnader over nokre år, vart eit stort problem for byen. Dette vil dei no bøte på med endå verre medisin, men det skal eg komme attende til under avsnittet om bestiller- utførermodellen (BU-modellen).

Samtidig var det ingen sentralt i kommunen som kunne ta ansvar for å implementere nasjonale, faglege planar og føringar. Det var ingen politisk og administrativt fagleg styring i kommunen. I Tromsø treng nemleg ikkje politikarane ta stilling til kor nedskjeringane skal svi mest, det skal rådmannen avgjere ilag med einheitsleiarane i pleie- og omsorg.

Det store paradigmeskiftet vart understreka med at einheitsleiarane vart bedne om å skrive under på at dei var pliktige til å halde budsjettet innafor sin resultateinheit. Det vart innført ein sterk budsjettdisiplin, og me har fleire gonger høyrt politikarar sagt at om einheitsleiarane ikkje kan halde budsjettet sitt, så får dei gå frå jobben. Dette førte også til at pasientar vart kasteballar, og ingen ville ta ansvar for dei «dyre pasientane» sin resultateinheit! Og me vart ikkje «lønna» for å ta ansvar for å finne den beste løysinga for pasientane. Eg skreiv i eit avisinnlegg:

Nokon av oss som likevel tok ansvar for pasientens beste og ofte også for den totale samfunnsøkonomien, fekk «raude tal» i budsjettet til resultateinheita.

Statlege føringar og kvardagen i eldreomsorga

Me opplever sprikande bestillingar. Det er gode planar både nasjonalt og lokalt på eldreomsorgsområdet. Pålegg, lover og forskrifter skal og sikre rettane til dei pleie- og omsorgstrengande. Men når kutta kjem kvart år, skjer det same: Me får krav om reduksjon i form av økonomiske direktiv. Me får ei ramme og beskjed om at me har eit overforbruk, og må sjølve foreslå kutt. Politikarar og rådmann i Tromsø delegerar i praksis alle problema med nedskjeringar til sjuke- og hjelpepleiarar i yttarste ledd.

Resultatet er som vanleg at velferdsstaten gjer seg avhengig av ei arbeidskraft som er villig til å strekke seg ekstra langt, for å få endane til å møtast: sjukepleiarar, hjelpepleiarar og andre som kjem pasientane nært innpå livet, og som ikkje har samvit til at dei skal lide unødig. Dårleg betalte omsorgspersonar som trør til når budsjett vert redusert og dilemma vert desentralisert.(1)

Underbetalte kvinner i pleie- og omsorgssektoren må ikkje finne seg i å ta denne belastninga på vegne av samfunnet lenger. Me veit at me ikkje må tru på våre lokalpolitikarar når dei omtalar eldreomsorga som ein utgiftspost, me veit at vårt primære ansvar er å utvikle gode og helsefremjande velferdstiltak for våre pasientar. Me veit at sanninga er at me har fått mange fleire oppgåver i kommunehelsetenesta.

Ein ting vart fleire einige om: 2-nivåmodellen fungerar ikkje godt i Tromsø. Det er mellom anna eit problem at einheitene gir ulikt fagleg tilbod. Det me er ueinig om, er kva tiltak som skal bøte på dette.

I 2005 prøvde politisk og administrativ leiing å innføre BU-modellen i Tromsø kommune.

Bestiller-utfører-modellen

Bestiller – utfører «Det første elementet handler om å skille mellom forvaltning og drift. Den enkelte institusjon, det være seg et sykehjem, en tilrettelagt bolig eller en hjemmehjelpsgruppe, skal betraktes som en selvstendig resultatenhet (bedrift) atskilt fra forvaltningen. Tanken er så at offentlig finansierte eller subsidierte tjenester skal «kjøpes», ikke av den enkelte tjenestemottaker, men av bestillere fra forvaltningen som opptrer på vegne av befolkningen. Atskillelsen mellom forvaltning og drift, mellom den som bestiller tjenesten og den som utfører tjenesten, er nært forbundet med ideen om kontraktsstyring: Offentlig virksomhet skal styres ved hjelp av kontrakter, ikke ved hjelp av regler. Man skiller gjerne mellom kontrakter og bestilleroppgaver på et generelt og et individuelt nivå. Bestilleroppgaver på et generelt nivå blir først og fremst forbundet med de oppgaver forvaltningen ivaretar overfor eksterne kontraktparter i forbindelse med konkurranseutsetting. Oppgavene omfatter utarbeidelse av konkurransegrunnlag, vurdering av tilbydere og utforming og oppfølging av kontrakter. På et individuelt nivå omfatter bestilleroppgaver enkeltvedtak om tjenester og oppfølging av disse. Innenfor eldreomsorgen forbindes disse bestilleroppgavene først og fremst med at behovsbedømming og tildeling av tjenester spesialiseres og skilles fra den daglige driften.» (Sitat fra Mia Vabøs artikkel New Public Management i nordisk eldreomsorg – hva forskes det på? Artikkelen står i Szebehely, M. (red.): Äldreomsorgsforskning i Norden. En kunnskapsöversikt. TemaNord 2005:508. København: Nordisk Ministerråd.

Kvifor har dette blitt innført i så mange kommunar med så lite protestar? Første forsøk kom i Tromsø i 2005. Grunngjevinga den gongen var at det ville vera til det beste for brukarane: ei dør inn, lik hjelp og betre rettsikkerheit for pasientane. Kommunen leigde inn eit konsulentfima, Ressurssenter for Omsorgstenester, Stjørdal (RO). Dei laga ein «undersøkelse» om pleie og omsorg som enda i ein rapport, og ein av anbefalingane var å innføre BU-modellen. I Tromsø jobba fagforeiningane godt og samla mot BU. Fagforbundet bad DeFacto kunnskapssenter om å gå gjennom RO-rapporten. Dei plukka den frå kvarandre, den viste seg å ikkje halde mål forskingsmessig. Samtidig var det avisinnlegg, demonstrasjonar, debattar og fokus på «stoppeklokkeomsorg», og at dette var tilrettelegging for privatisering. Dette var rett før valet, og SV/AP tok ikkje sjansen på å innføre det på det tidspunktet.

No er diskusjonen komen opp att i Tromsø. Bakgrunnen er eit vedtak i kommunestyret 2008 om å spare inn 44 millionar på pleie og omsorg. Denne gongen er grunngjevinga endra: Resultateinheitene held ikkje budsjetta sine (ergo tildeler dei for mykje tenester). Dei kjem ikkje i mål med nedstyringane, det vert gitt for mykje hjelp. Me må ha eit bestillerkontor som tildeler mindre, slik at me held budsjetta og kontrollerer at det ikkje vert gitt meir tenester.

Dei tilsette vert vurdert som inhabile i å utøve eit fagleg skjønn i høve til å vurdere kva helsehjelp den enkelte pasient treng. Ei klar nedvurdering av kvinneyrka. Sverige har prøvd dette ut i snart 20 år, og mange er no svært kritisk. Til og med fagfolk som var med på tankegangen for mange år sidan, har slått retrett: Der dei trudde dei kunne vera med på å gjera tenesta betre for den gamle, ser dei no at dei er blitt «gatekeepers» for å spare pengar for kommunen. Det dei og ser, er at ein seier frå seg muligheitene for å gi eit individ- og behovstilpassa tilbod. Det skjer ein «klientifisering », dei gamle vert behandla som om dei var støypte i same form. Pleiepersonellet og deira leiarar i utøvande teneste vert umyndiggjort, mindre sjølvstendige og isolert. Dei opplever forverra arbeidsforhold. Byråkratiet veks, transaksjonskostnadene aukar og kommunikasjonsproblema vert større. Dette er berre nokre døme.(2)

Klargjering for privatisering

Me skal ikkje privatisera sjølv om me innfører bestillerkontor, seier dei raud-grøne i Tromsø når me diskuterer BU-modellen med dei. Og dei leitar etter andre namn på kontoret: tildelingskontor og servicekontor – for å dekke til intensjonen. Privatiseringa har kome langt, og alle høgrebyråd og høgreregjeringar kjem til nøkkelferdige hus no. Sjå berre på Oslo:

Pleie utan omsorg

Kva skjer med oss i eit slikt system og kva skjer med den gode omsorga?

«Me er avhengige av kvarandre. Menneske pleier sine sjuke og svake fordi det menneskelege samfunnet ikkje er mogeleg utan slike vilkårslause forpliktelsar.» Gøran Rosenberg «God omsorg utøves der den kritiske sans og dømmekraften får gode vekstvilkår og fritt spillerom.» Generalsekretær Sturla J. Stålsett i Kirkens bymisjon (4) «Om ein skal ta omsorg på alvor kan ein ikkje la vera å vera samfunnskritisk.» Kari Martinsen sjukepleiar og filosof. Begrepsbruk? «Dei svake» eller «utsette grupper» – dei som fell utanfor i det marknadsliberalistiske samfunn

«Hjelpepleieren kom hjem til en bruker mandag morgen. Han hadde hatt magesjau hele helga. Hjelpepleieren ringte bestillingskontoret, og sa hun trengte tid til å vaske både mannen og sengetøyet. På bestillings-kontoret møtte hun liten forståelse for at behovet for ekstra tid hos brukeren var prekært. Men hun tok seg tid til å skifte sengetøy, og ble siden irettesatt for det.»

BU-systemet er eit verktøy for nedskjeringar og kontroll av dei tilsette, og skal passe på at det ikkje vert gitt «for mykje» hjelp. Og det er nødvendig for å gjennomføre privatisering.

Me må halde fram med å avdekke strukturar som påverkar våre sjansar og muligheiter til å skape god pleie, omsorg og behandling, og som øydelegg vårt velferdstilbod innanfrå. Dei kan skada våre relasjonar mellom pasient og helsearbeidar, me vert gradvis påverka og flyttar grenser til det umenneskelege.

I staden for å gi helsetenester og velferdsgode endar me med å tildele tenester etter eit lovverk der ein leitar etter minstestandarder og måtar å spare pengar på, og ikkje etter den gode helsehjelpa. Så kan dei som er sterkast, kjempe for betre tenester med lova i hand eller kjøpe seg ekstra tenester. Medan dei som har dårlegare råd, eller har nok med å vera sjuke og skrøpelege, må ta til takke med det dei får.

Denne kampen handlar konkret både om våre felles velferdsgode og arbeidsforholda til kvinnene i eldreomsorga, og bør få mykje meir merksemd i eit parti som Raudt.

Notar:

1. Halvard Vike, Maktas samvittighet, Gyldendal akademisk, 2007).

2. Artikkel og foredrag på demensdagane i Oslo desember 2005 av Lennarth Johansson, programansvarlig for oppfølging og vurdering av eldreomsorgen, Sosialstyrelsen, Sverige. Demens nr 1, 2006.

3. Karin Svendsen, Fagbladet 06.02.20 om bydel Nordstrand i Oslo.

4. www.bymisjon.no/templates/Page____21567.aspx

 

Turid Kjernlie er førskolelærer.

---

Men kontantstøtten mener jeg er et signal fra myndighetene om at egentlig er det best for de minste barna å være hjemme. I den offentlige debatten om barnehagepolitikk er det stadig små innspill om: ikke for lange dager, ikke begynne for tidlig, kanskje best etter at barnet er tre år. Noen ganger får jeg en følelse av at mange mener at barnehager egentlig mest er til for at barn skal ha et sted å være når egoistiske karriereforeldre (les: mødre) er på jobb.

Til barnehagen kommer Sundus 3 år fra Nigeria som ikke snakker norsk. Det er i barnehagen Sundus lærer norsk. Det er i barnehagen hun får venner.

I barnehagen er Iris, Helene, Lisa, Ai My og Inger – venner og uvenner på liv og død. De leker og krangler, lager allianser og stenger hverandre ute, ordner opp, trøster og hjelper hverandre. Hver dag, hver time er en læringsprosess i hvordan det er å være sammen med andre mennesker.

I barnehagen er Truls som ikke leker noe enda. Han er så redd for at voksne skal bli borte, så det er umulig å gå inn i en lekeog fantasiverden. Men i går var han far i 5 minutter sammen med Eline som var mor – mens jeg var storesøster, og satt bak i bilen som skulle kjøre til Danmark. Stor seier!

I barnehagen sier Silje på 5 år når vi på bytur kommer forbi kretsfengslet: «Det er bare pakistanere som skal sitte i fengsel – det sier pappa». Så hun snur seg, og tar bestevenninna si i barnehagen – Sadie fra Pakistan – i hånda for å fortsette videre.

I barnehagen er det tur, baking av brød, Lucia-feiring, bursdagstog, trolldeig, sang, lek, voksne som leser, voksne som trøster, voksne som kjefter. Det er smil, gråt og latter.

En god barnehage er ikke til for egoistiske karriereforeldre. Den er et sted hvor barn møter andre barn og voksne, der de får mulighet til å leke, lære, være ute, gå på tur, møte barn fra andre land, helt uavhengig av hvilke foreldre de har. En god barnehage gir barn mulighet til gode og tette relasjoner til andre voksne enn de de bor sammen med. En god barnehage gjør at foreldre kan gå på jobb i trygg forvissing om at barna har det bra.

Kravet om gratis daghjem for alle barn vokste i styrke fra 70-tallet, og det var kvinnene som sto i spissen for daghjemskampen. Det er kvinner som i første rekke føler nødvendigheten av å ha et godt og trygt sted å ha barna, når de sjøl er på jobb. For uten barnehageplass er det kvinnene som sitter med hovedansvaret for å tråkle til andre løsninger – med hjelp av besteforeldre eller en dagmamma du ikke helt stoler på gjør at en god jobb. Slike problemer blir det fort en deltidsjobb av.

Hvis vi med økonomisk sjølstendighet mener at det er å ha ei lønn en kan forsørge seg sjøl og eventuelle barn på, er full barnehagedekning et helt selvfølgelig krav – hvis økonomisk sjølstendighet også skal gjelde kvinner

Nå er retten til barnehageplass lovfestet – og det er bra. Rett til barnehageplass er i følge regjeringa en rett du har hvis du fyller visse kriterier. Du må søke innen søknadsfristen for hovedopptaket – dvs. opptak av de barna som skal fylle opp etter alle som starter på skolen i august. Denne fristen er som regel 1. mars. Flytter du fra en kommune til en annen i løpet av sommeren og søker i den nye hjemkommunen din, har du ingen rett på plass. Så tidspunktet for å bestemme seg for å flytte blir viktig. I tillegg må barnet fylle 1 år innen 1. september. Jente født 30. august – rett til barnehageplass. Jente født 2. september – ingen rett til barnehageplass. Her må det nøye planlegging til hvis du skal være sikker på å få en barnehageplass! På denne måten blir det mange som faller utenfor. Jeg mener at vi har full barnehagedekning når du får en barnehageplass i løpet av 2 uker etter at du har søkt – uansett når på året det er og alderen på barnet. Det betyr at ord som «venteliste» må høre fortida til.

Pris regulerer hvor mange som søker barnehageplass. Når prisen går ned, går antall barn som vil ha barnehageplass opp. Pris er også med på å regulere hvem som bruker barnehagen. De med lavest lønn og dårligst råd vil ofte prøve å tråkle sammen behovet for barnepass ved hjelp av familie og venner eller at foreldre jobber på forskjellige tider. I mange innvandrerfamilier er mor hjemmeværende, og da vil ofte en dyr barnehageplass ikke være mulig å prioritere. Når familien i tillegg får kontantstøtte for ikke å bruke barnehagen, sier det seg sjøl at mange velger å ha barna hjemme. Dette er en politikk som virker mot alle ønsker og gode intensjoner om at alle barn skal kunne norsk når de begynner på skolen. Barnehagen skal være et gratis tilbud på lik linje med skolen.

Barnehagens åpningstider sier også noe om hvem barnehagen er tenkt for. To foreldre som har en arbeidstid som begynner kl. 07.00 eller tidligere, får problemer når den vanlige åpningstida er 07.30 til 17.00. Er du tømrer eller jobber i industrien, bør du finne deg en partner med fleksitid for å få puslespillet til å gå i hop. Med litt reisevei er de fleste avhengig av å være to med fleksitid eller at mor jobber redusert for å kunne bringe/hente barnet innenfor åpningstiden. For de som jobber skift eller turnus, er situasjonen enda verre. Skal du på jobb kveld eller natt, må du finne din egen private løsning. De som i størst grad kjenner konsekvensene av mangel på døgnåpne barnehager, er de som er alene med det daglige ansvaret for barn. De må alene organisere og få arbeidstid og åpningstid i barnehagen til å gå i hop, noe som kan være vanskelig nok for familier med to voksne.

Å være alene med barn vil i verste fall bety utestenging fra deler av arbeidslivet eller redusert arbeidstid med de økonomiske konsekvenser det får for ei gruppe som allerede tilhører de fattigste i Norge. I tillegg til de som vil bruke døgnåpne barnehager fordi de er på jobb, vil mange også kunne trenge et døgnåpent tilbud som avlastning for å slippe og alltid trekke veksler på familie og venner når du skal gjøre noe som ikke barnet kan være med på. Derfor er det nå på høy tid både med utvidet åpningstid og barnehager som har åpent også kveld og natt. Det må være et samfunnsansvar at barn skal ha et trygt sted å være, når foreldrene er på jobb, uansett om det er midt på dagen eller midt på natta.

Et argument mot døgnåpne barnehager/ utvidet åpningstid har vært at da blir det lettere for arbeidsgivere å presse folk til å jobbe utover normalarbeidsdagen, og i enda større grad åpne opp for mer av «24 timers samfunnet» hvor alt er oppe og tilgjengelig døgnet rundt. Kampen for normalarbeidsdagen og mot 24 timers-samfunnet støtter jeg fullt ut, men mener at vi samtidig må kunne slåss for at samfunnet skal ta ansvar for barna når foreldre er på jobb. Foreldre som av en eller annen grunn – jobb, behov for avlastning – har bruk for et trygt sted å ha barna utover dagens åpningstider, kan ikke ofres i kampen mot uthuling av normalarbeidsdagen.

Til nå har full barnehagedekning vært det som har fått mest fokus både hos foreldre og politikere. I tida framover vil kvalitet på det tilbudet som foreldre og barn får, bli mer og mer sentralt. Kommunenes behov for å spare går ofte utover barnehagesektoren. Å legge ned barnehager har vært politisk umulig, men ostehøvelprinsippet har vært en mye brukt metode. Litt mindre vikarbudsjett, litt mindre penger til overtid, litt mindre resurser til barn med spesielle behov er noe folk i barnehagesektoren kjenner godt til. I tillegg blir det tatt inn flere barn per avdeling. Strikken for hva som er mulig, strekkes stadig litt lenger. Jeg mener dette er mulig fordi barnehageansatte i all hovedsak er kvinner som strekker og strekker seg sammen med strikken, slik at nedskjæringer i minst mulig grad skal gå ut over barna.

Full barnehagedekning vil føre til at foreldre som godtar dårlig kvalitet på tilbudet barna deres får – i ren lykkerus over å ha fått en plass – vil bli erstatta med foreldre som stiller krav til barnehagen. Foreldre som ikke vil finne seg i at planer ikke gjennomføres fordi det ikke er penger til vikar eller at deres barn ikke får den tid, hjelp og oppfølging det trenger, fordi det er altfor mange barn per voksen. Her ligger det en viktig allianse – foreldre og ansatte som ikke bare kjemper med ryggen mot veggen for å holde på det vi har, men som sammen krever bedre rammebetingelser for barnehagen.

En viktig debatt i denne sammenhengen er hva vi legger i «god kvalitet», og hva som skal være barnehagens innhold. Gode barnehager kan ha forskjellig innhold og vektlegge ulike ting. Jeg mener det er viktig at barnehagen ikke blir mer og mer lik skolen. Å lære å lese og skrive og kanskje lære et fremmedspråk i tillegg er ikke det det skal brukes mest tid og krefter på i barnehagen. Det kan en få inntrykk av når en hører hva høyresiden i Norge ønsker seg. Jeg mener barnehagen skal være et sted hvor lek og sosial læring skal ha hovedfokus. I barnehagen skal hvert enkelt barn få mulighet til å utvikle hele seg ut fra egne forutsetninger. I tillegg skal det gis mye omsorg, trygghet og kjærlighet – og selvfølgelig mye kunnskap og læring.

Jeg mener det viktigste for å få gode barnehager, er kvalitet og kvantitet på de som jobber der. Det må være nok voksne som kan dekke alle de oppgavene en god barnehage skal fylle. Det trengs nok pedagoger som har kunnskap om barns utvikling og barns lek. Pedagoger som har kunnskap om hvordan skape trygghet og gode relasjoner både for barn og foreldre. I forhold til den storstilte utbygginga av barnehager utdannes det langt fra nok førskolelærere. Dårlige lønnsforhold bidrar også til at mange med førskolelærerutdanning velger seg jobber utenfor barnehagen. Skal kvaliteten i barnehagen sikres, er det kanskje der det trengs det største løftet – for å utdanne og beholde nok førskolelærere.

Den største arbeidsgruppa i barnehagen er assistenter. Mange har lang erfaring, og gjør en svært god og viktig jobb. De belønnes med lav lønn og liten mulighet for faglig påfyll. I dag er det mulig å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. Men fremdeles er det mange kommuner som ikke har stillingshjemler i barnehagene for fagarbeider, og da får du heller ikke den tarifflønna som du har krav på etter utdanninga di. Å satse på nok førskolelærere, videre- og etterutdanning av hele personalet vil bli helt avgjørende for kvaliteten på framtidas barnehager.

Barnehager er viktig for foreldre, det er en viktig arbeidsplass for kvinner, men først og fremst viktig for barna. I dag er barn i all hovedsak foreldrenes ansvar, og barn blir derfor i stor grad prisgitt den familien de er født inn i. Et gratis og godt barnehagetilbud et viktig skritt for å gjøre barn mindre avhengig av foreldrene, og samfunnet mer ansvarlig for det enkelte barns liv.

 

Okkupere. Dividere. Isolere. Minimere.
Språket vendes,
den okkuperte blir terrorist,
en likestilt part.
Når det passer.
Bombes når det passer
okkupanten.
Hvordan skal
den okkuperte passe seg
og bli en passe okkupert.
Ikke fortell det til noen.
Hold deg hjemme
om huset er bombet,
og jordet lagt øde.
Om noen tar
ditt hus og din eiendom
vend det andre kinnet til.
Spis det
du kanskje får tak i.
Vend blikket bort
når du begraver dine døde.
Kryp
når okkupanten sier
kryp.
Vend vreden innover
til du går i stykker,
men bli ikke
en tikkende bombe.
Okkupanten har retten
til bomber.
Tirr ikke okkupanten
og hans venner
med dine valg.
Slik kan du unngå
å bli en likestilt motpart,
og få offergaver
gjennom et hull i gjerdet.
En okkupert
Som ikke vil
være okkupert
er terrorist
eller opprører,
et penere ord
i en ordbok
som omskrives.
Etter som det passer.

 

 

 

 

Tittelen på denne er artikkelen er også tittelen på ei bok av engelsk-palestinske Ghada Karmi.
Ho fortel om dei to rabbinarane som kom til Palestina i 1897. Dei såg at landet var som ei brur: «vakkert, men alt gift med ein annan mann». Alt då måtte dei stilla spørsmålet: Dersom Israel skulle bli eit land for jødar, kvar skulle folket som alt budde der dra?
I dag – 111 år seinare – er dette enno Israels dilemma

Elisabeth Sausjord er sjukepleiar i Tromsø og medlem av Palestinakomiteen.

 

---

 

Den israelske historikaren Ilan Pappe har skrive sitt land sin historie frå denne tida i boka The Ethnic Cleansing of Palestine. Han dokumenterer ein krigsforbrytelse, ein nøye planlagt etnisk reinsing av Palestina, systematisk utført av den sionistbevegelsen som staten Israel byggjer på i dag. Det er og var alltid sionistane sitt mål å skape eit land berre for jødar. 750 000 palestinarar vart drivne på flukt, dei fekk knapt med seg anna enn nøkkelen til huset sitt. I dag 60 år seinare lever meir enn 4 millionar flyktningar på Vestbreidda, Gaza, Libanon, Syria, Jordan, Egypt.

Nøkkel til eit hus i Palestina

I 22 år har eg gått inn og ut av dei 60 år gamle palestinske flyktningeleirane i Libanon. Det er no 4. generasjon flyktningar som vert fødde i leirane der. Eg har høyrt på uendeleg mange historier om dei mange krigane i Libanon, og om korleis dei flykta frå sine landsbyar i det Palestina som no heiter Israel. Eg har sett nøklane dei bar med seg, og mange har synt meg de gamle papira som dokumenterer eigedomsretten på husa dei flykta frå. Eg har vore ilag med dei i ulike krigar, og vore vitne til utallege overgrep mot dei rettslause flyktningane. Sist eg møtte leiaren for den palestinske kvinneunionen, sa ho: «Eg trur snart ikkje palestinarane skal få leve et normalt liv!» Men dei kan ikkje gi opp, dei har ingenting å tape.

10. desember i fjor var FN si menneskerettserklæring 60 år. Artikkel 13 omtalar fridomen til å røre seg i sitt eige land, og retten til å kunne reise og kome att til eit kvart land. Den var bakgrunnen for at FN dagen etter, den 11. desember 1948, vedtok den første resolusjonen om dei palestinske flyktningane sin udiskutable menneskerett. Den heiter Resolusjon 194, og stadfestar dei palestinske flyktningane sin rett til å vende attende til sitt heimland. Paragraf 11 seier:

«… dei palestinske flyktningane som ynskjer å vende attende til heimane sine og leve i fred med sine naboar, skal ha lov til det på den tidlegast praktiske dato, og kompensasjon skal betalast for eigedommane til dei som vel å ikkje vende attende …»

Ved å nekte palestinarane denne retten har Israel og deira støttespelarar konstant krenka deira soleklare menneskerett. Retten til å vende heim er så grunnleggande at den vart stadfeste i Magna Carta alt i år 1215.

Legitim kamp

Palestinarane har kjempa for sin rett heilt frå opprettinga av staten Israel i 1948. På 60-talet vart dei organisert gjennom den palestinske frigjeringsrørsla PLO. Dei har kjempa frå eksil (Jordan og Libanon), og dei har kjempa frå dei okkuperte områda (Vestbreidda og Gaza). Me har fått ein rekke fredsavtalar, som ikkje har gitt noko resultat. Det dei for det meste strandar på, er at dei ikkje anerkjenner palestinarane sine grunnleggande nasjonale rettar – og særleg flyktningane sine menneskerettar. Israel prøver å få historia til å handle om 1967, og ikkje om fordrivinga i 1948. Også i Noreg prøver ein å tåkelegge det opphavlege historiske problemet, og snakkar ofte om okkupant og okkupert som to likeverdige partar. Israel er bygd på den sionistiske ideen om å bygge ein stat berre for jødar. Landet har aldri definert grensene sine. I praksis et dei seg meir og meir inn på dei palestinske områda, riv husa deira, hindrar dei å dyrke jorda si, og byggjer ein apartheidmur på Vestbreidda. Slik har dei grundig dokumentert at tostatsløysinga aldri har vore noko reelt alternativ for Israel. Dei held fram med sine brot på menneskerettane og fordrivinga av palestinarane. Samstundes vert forholda i Gaza, verdas største fengsel og Tromsøs vennskapsby Gaza, meir og meir uhaldbare.

Boikott Israel

Israel trur fortsatt på at dei kan bygge ein rein jødisk stat på ruinane av eit anna folk sin tragedie. Tida er overmoden til å legge eit større press på Israel. Den 3. desember gjennomførte Palestinakomiteen ein demonstrasjon utanfor Fylkestinget mot at hurtigbåtane skulle drivast av Veolia som støttar den israelske apartheidpolitikken. I England har boikottarbeidet kome langt, dei jobbar både med forbrukarboikott, kulturell- og akademisk boikott.

Den einaste rettferdige løysinga er at dei palestinske flyktningane får vende attende til heimlandet sitt, og at det vert oppretta ein felles sekulær stat bygd på folkeretten for alle innbyggjarane i området. Dette ser også ut som det mest realistiske på sikt i den politiske situasjonen på bakken i Palestina.

Eg har vakse opp med ei barnetru på menneskerettane. Er dei fortsatt verd denne trua? Eller gjeld dei berre nå det passar den vestlege overmakta? Skal eg og mine palestinske venner i flyktningeleirane snart få oppleva at dei også gjeld det palestinske folket?

(Artikkelen sto i avisa Tromsø og Nordlys før krigen mot Gaza.)

Ingrid er palestinaktivist med mastergrad i Midtøstenstudier fra i høst. Siden 2000, det vil si siden starten av den 2. intifadaen, har mye av hjertet og innsatsen ligget i solidaritetsarbeidet, først og fremst gjennom Palestinakomiteen i Oslo. Hun har stått i spissen for arbeidet med demonstrasjonene i Oslo under angrepet på Gaza i vinter.

Hva er utfordringene i solidaritetsarbeidet nå, mens vi er vitne til et av de verste angrepene fra okkupasjonsmakten? – Jeg tror at forståelsen for årsakene til det som skjer, gradvis har blitt større. Samtidig er spørsmålet om å forstå, om å få oppmerksomheten på det politiske, stadig det aller viktigste. Vi må få fram at selv om en våpenhvile vil hjelpe Gaza nå, så er det ingen løsning. Det er et utbredt ønske i verden om å gjøre noe, uten at det er så klart hva. Volden, og opphausingen i media er selvsagt også skadelig. Og jeg har ingen tro på demonstrasjoner som er så tannløse at Siv Jensen kan gå der. Ja, den viktigste utfordringen i solidaritetsarbeidet er å få fram det politiske perspektivet. Solidaritetsbevegelsens jobb er først og fremst å formidle hva som skjer og hvorfor, ikke samle inn penger.

Ingrid Baltzersen Ingrid Baltzersen er en kvinne med mange jern i ilden. Akkurat nå er hun: – En av to nestledere i Rødt – Kvinnepolitisk leder i Rødt – Bystyrerepresentant i Oslo – Redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt! – Styremedlem i Palestinakomiteen i Oslo

 Hvilken betydning har innsatsen til Gilbert og Fosse hatt?
– De har gjort en kjempeinnsats, og de har vært flinke til nettopp å få fram det politiske, mens media gjør det til en heltehistorie. Og opp mot helteglorien har de også understreket veldig tydelig at de virkelige heltene er de som er der, arbeider der, hele tiden, mens de selv ville reise ned, kunne reise, og hadde et valg.

Hvor langt tror du Israel vil gå nå, hva ønsker de å oppnå?
– Jeg tror perspektivet er å knuse muligheten for en palestinsk stat, men denne krigen kan ha sammenheng med maktforholdene i Israel, det kan være et slags valgkampstunt. De tar i alle fall feil, hvis de tror at dette skal knuse palestinsk kamp. Palestinerne er et stolt folk. Bare det å ha levd under okkupasjon så lenge, er uttrykk for motstand. Det har vært perioder hvor det har virket som det har vært en løsning i sikte, den såkalte Oslo-prosessen, for eksempel, men undertrykkinga og okkupasjonen har bare fortsatt. Den andre intifadaen, i 2000, kom som resultat av at Oslo-avtalen viste
seg å ikke være noen løsning. Jeg var der i 2001, og fikk et sterkt inntrykk, både av styrken og vanskelighetene, alle de daglige problemene, skadene i livet, oppstykkingen og sperringene som gjør at alt er krevende. Mange har flyktet, men motstanden er ikke knekket. Israel vil heller ikke klare å knekke den med denne krigen.

Du var der i 2001, men siden har du ikke vært der?
– Jeg prøvde, både i 2002 og 2003, men da slapp jeg ikke inn. Det er en del av okkupasjonen og krigføringen, de vil holde øyenvitner og journalister unna.

Hvilken betydning tror du splittelsen blant palestinerne kan ha?
– Det er vanskelig å si. Det er både tragisk og vanskelig, hvor et stort ansvar ligger på Israel, USA og Vesten. Israel har brukt terror og drap, bevisst, og drept folk som kunne vært i stand til å bygge bro. USA og Vesten har aktivt bidratt til splittelse, ikke minst etter at Hamas vant valget. USA har en strategi for å beholde en sikker bastion og venn for å sikre kontroll i området. Og de kjøper seg venner. Både Israel og Egypt er blant de tre viktigste bistandsmottakerne fra USA. Irak topper listen akkurat nå. At Egypt er så knyttet til USA betyr jo noe i forhold til splittelsen, også i den arabiske verden. Det er alvorlig for den palestinske kampen, men jeg tror ikke motstanden på noen måte er knekket. De har levd lenge med dette, som sagt.

Svaret kan vel tolkes som liten tro på en ny politikk fra USA, heller ikke med Obama?
– Jeg har ingen tro på noen ny kurs fra USA, nei. Behovet for kjøpte og lojale allierte og venner er helt klart, både i forhold til Israel og araberstatene. Det har vært der, og er der, uansett hvem som er president.

Denne krigen har, ikke overraskende, ført til hete debatter om jøder og antisemittisme. Hvilke tanker har du om det?
– Det er veldig viktig å skille mellom jøder og sionister. Sionismen var i utgangspunktet først og fremst en sekulær bevegelse blant den jødiske befolkningen i deler av Europa, som ikke nødvendigvis hadde særlig støtte blant de religiøst ortodokse. Det var en viss innflytting av jøder til Palestina tidlig på 1900 tallet, men det var mest noen få idealister. Det var den 2. verdenskrigen, antisemittismen, og Vesten som skapte Israel.

Birger Thurn-Paulsen

 

Ifølge Bibelen ble landet fra Egypts elv til den store elven Eufrat gitt til Abraham fra GUD for omtrent 4000 år siden (1. Mosebok, kap. 15, vers 14).
Siden både jødene og muslimene hevder å nedstamme fra Abraham, gjør dette arvespørsmålet rimelig tvetydig.
Når vi ønsker å lære av historia i dag, må vi gå atskillig dypere ned i materien for å finne fakta og analyser.

Geir Gustad er medlem av Palestinakomiteen.

---

Området mellom Eufrat og Nilen har alltid vært scenen for kamp, handel, kultur og religion i skjæringspunktet mellom Øst, Vest og Syd: assyrere, babylonere, filistere, egyptere, hebreere, persere, grekere, armenere, romere, korsfarere, ottomaner.

Denne artikkelen trekker fram to ting:

1. Diasporaen, jødenes utlendighet, inntraff ifølge jødisk mytologi år 70 e.Kr. når romerne jevnet Tempelet i Jerusalem med jorden. Jødene har etter dette bodd spredt over hele kloden mer eller mindre integrert i lokalsamfunnet.

2. Tyrkerne hadde makta i Palestina etter å ha slått arabere i 1516 og fram til 1. verdenskrig. I denne perioden begynner palestinernes frigjøringskrig, og erkjennelsen om en palestinsk nasjon vokser. I 1799 innledet Napoleons angrep på Palestina imperialismens og de vestlige stormaktenes direkte innblanding i den politiske og samfunnsmessige utviklingen i området. Fra 1840 begynte en innvandring av pilegrimer med ulike religiøse overbygninger, og med store innbyrdes uenigheter og konflikter.

Antisemittisme og jødepogromer

Helt fra middelalderen har ulike herskere i Europa tvunget jødene inn i rollen som kjøpmenn og pengeomsettere. Ved sosiale, økonomiske, religiøse eller kulturelle kriser har jødene vært lett identifiserbare syndebukker som har avledet folkets vrede fra fyrstene, og over på jødene. Ikke nok med at folk så på jødene som pengepushere og utbyttere, men de hadde også eget språk, sære skikker og bodde ofte atskilt i egne områder. De materielle forholda lå godt til rette for at reaksjonære politikere – fra tsaren til nazistene – fant jødene som førsteklasses hatobjekter: Jødepogromene har rammet alle jøder, men som i alle pogromer har de fattige blitt hardest rammet.

1881 ble tsar Aleksander II av Russland myrdet. Jødene fikk skylda. I perioden fra 1881 til 1925 utvandret nesten 4 millioner jøder fra Øst-Europa til hele resten av verden, de aller fleste til USA og Vest-Europa. Det var viktig for herskerklassen i Europa at de flyktende jødene ikke sluttet seg til den våknende arbeiderklassen og kampen for sosialismen. Den engelske kolonimakten var samtidig på utkikk etter påskudd for å flytte fram sine interesser i Midtøsten hvor det ottomanske riket vaklet og Suezkanalen bandt sammen handelen mellom Asia og Europa. Ut fra mange motiver og med ulike bakgrunner ble sionismen som politisk prosjekt formelt stiftet i 1897: Målet var å opprette en rent jødisk stat, i jødenes eget land, Kanaan. Ideolog og demagog var den østerrikske journalisten Theodor Herzl. I finansieringa deltok jødisk storkapital og de ledende imperialistmaktene, særlig England. De viktigste utfordringene for denne alliansen var å propagandere for den sionistiske ideologien og å organisere den fysiske innvandringen. De fleste jøder over hele verden var på dette tidspunktet rimelig assimilert der de bodde, som franskmenn, engelskmenn, amerikanere eller nordmenn. De hadde ingen religiøse aksjer i det sionistiske prosjektet ennå. Det første organiserte skipet med jøder ankom Jaffa i 1882. Deretter vokste innvandringen for hvert år.

Palestina under britisk mandat (1922–1948)

England og Frankrike hadde siden 1912 en avtale om maktfordeling i Midtøsten. I 1916 hadde den britiske hæren flyttet fram sine posisjoner (som dagens israelere sier det: «fakta på bakken!»), og de undertegnet Sykes-Picot-avtalen hvor England fikk Palestina, Israel, Jordan og Irak. Deres neste mål var destabilisering av Tyrkia som i 1. verdenskrig var alliert med Tyskland. For å oppnå dette måtte de ha støtte fra araberne uten å oppmuntre arabisk nasjonalisme. Den britiske kolonimakten var alt eksperter i infiltrasjon, splitt og hersk-taktikk og hensynsløs framferd, og gjennomførte i samarbeid med Frankrike sin avtale i 1920. Palestina ble opprettet som eget protektorat 1923. Kampen for et fritt Palestina startet.

Jødisk befolkning i Palestina

År	Antall
1827	5000
1839	10 000
1876	14 000
1882	24 000
1914	85 000

På et landområde så stort som Hedmark fylke bodde det i 1923 757 182 mennesker, i hovedsak bønder og gjetere, men også med 1 236 industribedrifter (1927). Jødene hadde siden innvandringen startet i 1880- årene, systematisk kjøpt opp palestinsk eiendom. Dette kunne de gjøre dels fordi en del av innvandrerne hadde kapital, og dels ved hjelp av internasjonale fonds opprettet av sionistene. Men palestinerne var notorisk lite villige til å selge jorda. I 30-åra tok den jødiske innvandringen ny fart p.g.a. nazistenes hensynsløse forfølgelse av jøder. De fleste flyktet til Vest-Europa og USA, men 290 000 kom til Palestina.

Relgion	1922	1936	Vekst
Muslimer	590 000	848 000	258 000
Jøder	84 000	370 000	286 000
Kristne	71 000	106 000	35 000
Andre (drusere)	8 000	11 000	3 000
I alt	752 000	1 337 000	585 000

I 1935 kontrollerte jøder 72 % av alle bedriftene. Reaksjonen fra de innfødte palestinerne var sterk. De protesterte, gikk i streik og organiserte både fredelig og væpna motstand. Sionistene organiserte sine egne militære «forsvarsorganisasjoner »: Haganah, Irgunn, Stern. Navn som siden har blitt synonymer med terror, overgrep og hensynsløshet mot den palestinske sivilbefolkninga. Samtidig la den britiske kolonimakta forholdene til rette for jødisk bosetting, handel og forretningsvirksomhet. De stasjonerte 20 000 soldater for å opprettholde ro og orden. Etter den 2. verdenskrig ankom ytterligere 100 000 jøder som var overlevende etter nazistenes Holocaust, til Palestina. Konfliktene økte, og sionistene sto i stadig sterkere konflikt med Storbritannia, og hevdet at britene ikke la forholdene raskt nok og godt nok til rette for dem. Det kulminerte med at Irgunn, ledet av senere statsminister Menachem Begin, sprengte King David Hotel – det britisk hovedkvarteret – i lufta i 1946, en hendelse som fremdeles blir markert i Israel.

Staten Israel ble grunnlagt i 1948

USA hadde etter 2. verdenskrig suverent overtatt rolla som den ledende imperialistiske stormakta. Oljeressursene var utpekt som avgjørende råvarer i den framtidige kampen om makt og rikdom. Alt i mellomkrigstiden hadde amerikanske oljeinteresser hektisk aktivitet i Midtøsten. USA måtte nå vurdere hvilke land og bevegelser som var sterke nok og pålitelige nok til å bli framtidige allierte i området, og som kunne fungere som motkrefter til kommunistiske og nasjonalistiske bevegelser. Strategien var til forveksling lik den samme som britene valgte i mellomkrigstiden: De sionistiske jødene ble valgt til rollen som USAs agenter i Palestina.

Etter 1945 hadde jødene stor sympati i hele verden p.g.a. overgrepene som var begått mot dem av nazistene. Jødene arbeidet systematisk med oppkjøp av arabisk eiendom i Palestina. De hadde et omfattende internasjonalt støttearbeid ledet av en liten, men kapitalsterk og godt organisert amerikansk komité. De hadde en godt trent, høyt motivert og velutstyrt politi/militærstyrke på ca. 60 000 mann i Palestina i tillegg til terrororganisasjonene Irgunn og Stern. Palestinaspørsmålet var i 1946 satt på dagsorden i FN. Statistikk viser at 85 % av jødene bodde i og rundt byene Jerusalem, Haifa og Tel Aviv. FN-planen foreslo følgende fordeling:

1. Jødisk del: 56 % av territoriet, 51 % av befolkninga (499 000 jøder/509 000 arabere)
2. Arabisk del: 43 % av territoriet, 38 % av befolkninga (9 500 jøder/749 000 arabere)
3. Jerusalem: 0,65 % av territoriet, 11 % av befolkninga (100 000 jøder/106 000 arabere)

Sionistene godtok umiddelbart denne planen siden de fikk en uforholdsmessig stor del av landet. Araberne forkastet den enstemmig. Stemningen i FN var i utgangspunktet mot denne planen, og det kan stilles folkerettslig spørsmål om FN hadde rett til å dele Palestina. Men etter voldsom agitasjon i kulissene og stormaktspress fra USA ble den vedtatt med noen få stemmers overvekt 29. november 1947. Sionistene jublet. USA registrerte en seier. Araberne oppfattet avstemminga som en krigserklæring. Palestinerne var i stor grad fratatt våpen av britene i perioden 1936–45, og disponerte kun ca. 2 600 geværer. I tillegg kom 3 000 mann fra den Arabiske Frigjøringshæren. Den væpna motstanden begynte gradvis, først som geriljavirksomhet og spredte voldsepisoder.

Sionistene hadde lagt strategiske og taktiske planer for erobring av langt større områder enn de var tildelt av FN. De hadde godt utstyrte, motiverte tropper, økonomisk styrke, og de skulle vise seg å være hensynsløse i gjennomføringen av planene. Angrep fra palestinere og andre arabere ble slått tilbake, og sionistene gjennomførte i løpet av første halvår 1948 en konsentrert terrorkampanje for å drive vekk den palestinske lokalbefolkninga. De mest kjente overgrepene er massakrene i Deir Yassin 10. april 1949 og angrepet på Haifa 22. april med tungt artilleri mot ubeskyttede folkemasser. Terroren virket etter planene: 400 000 arabere flyktet i panikk for å unngå å bli massakrert.

14. mai 1948 ble staten Israel grunnlagt. 15. mai trakk de britiske troppene seg ut. 16. mai ble Israel angrepet av 15 000 mann fra Syria, Libanon, Egypt, Jordan og Irak. De arabiske troppene var dårlig trent og utrustet. Resultatet var forutsigbart: militære nederlag for araberne og ytterligere 700 000 flyktninger. I Gaza økte befolkninga fra 80 000 til 280 000 palestinere. Det ble opprettet store flyktningeleire i Palestina, Jordan, Libanon og Syria. Det ble oppnådd våpenhvile flere ganger sommeren 1948. FN forsøkte å mekle via den svenske diplomaten grev Folke Bernadotte, men han ble myrdet av jødiske terrorister 17. september.

11. desember 1948 ble staten Israel anerkjent som medlem av FN, og ved den «endelige» våpenhvilen 1949 var Israels område utvidet med store landområder. «Fakta på bakken» ble etablert som politisk linje i Israel. Flyktningene som forlot sin jord (3 175 000 mål jord over 20 år) fikk den ekspropriert til israelsk statseiendom som skulle tilhøre det jødiske folket «for alltid».

Olje og imperialisme I: Den kalde krigen i Midtøsten 1951–1982

Forholdet mellom Israel og araberstatene har vært spent siden våpenhvilen i 1949. Araberne støttet den palestinske frigjøringskampen, og så på Israel som USAimperialismens forlengede arm i området. Da president Nasser i Egypt nasjonaliserte Suezkanalen i 1956, angrep Israel etter en hemmelig avtale med England og Frankrike, og okkuperte Sinai og Gaza. Etter mekling fra FN og press fra USA trakk de seg ut i 1957, mens FN-styrker inntok posisjonene deres.

I Palestina pågikk det en brei organisering av palestinerne. Fatah ble grunnlagt i 1959 og fikk som oppgave å organisere motstand mot okkupantmakten. De anerkjente ikke Israel, og ville opprette en palestinsk stat for arabere og jøder. PLO (Palestine Liberation Organization) og PLA (Palestine Liberation Army) ble grunnlagt i 1964 som de samlende militære frontene mot sionistene. Det ble innledet en periode med geriljaangrep mot Israel både fra leire i Egypt og Jordan. Israel mottok massiv støtte fra USA, både militært og økonomisk. Også Tyskland bidro med store beløp i krigsskadeerstatning mot jødene. Sovjetunionen støttet samtidig både Egypt og Syria med våpen.

Seksdagerskrigen

Resultatet av den økte politiske spenningen og den militære opprustningen var at Israel 5. juni 1967 gikk til lynangrep på Jordan, Syria og Egypt. Seksdagerskrigen førte til at det arabiske flyvåpenet ble ødelagt før de kom på vingene, og at israelske bakkestyrker erobret Sinai til Suezkanalen (Egypt), Vestbredden til Jordan-elva (Jordan) og Golanhøydene (Syria). Israel kunne feire en fullstendig militær seier, og med erobringen av Jerusalem fikk de fri tilgang til Klagemuren. Okkupasjonen ble fordømt i FN, som i henhold til Resolusjon 242 krevde full tilbaketrekning fra okkuperte områder, men det spilte liten rolle for israelerne. For palestinerne medførte krigen 380 000 nye flyktninger fra Vestbredden til Jordan. Over 1 000 000 «nye» palestinere levde nå innenfor Israels styre i tillegg til de 350 000 som fra før bodde innenfor grensene. Israel startet nå et langsiktig prosjekt for å befolke de arabiske områdene med jøder. Bosettingsprogrammet medførte at lukkede jødiske bosettinger ble plassert i strategisk viktige økonomiske og militære posisjoner, og dette har blitt et av de mest sentrale stridstemaene i Palestina til våre dager.

Svart september

I 1969 ble Yasser Arafat valgt som leder av PLO, som fikk en stadig mer sjølstendig rolle i den palestinske kampen. 6- dagerskrigen førte til en massiv rekruttering til PLO av kvinner og menn som ville føre krig for å erobre palestinsk territorium. PLO utførte stadige geriljaangrep fra baser i Jordan mot Israel, som svarte med bombeangrep mot Jordan. Inne i Jordan representerte PLO etter hvert et kraftig og radikalt maktsenter og ble vurdert som en politisk og sosial trussel av kong Hussain. Det endte med at den jordanske hæren i september 1970 (Svart September) angrep de palestinske flyktningleirene i «Fatahland » syd i Jordan, drepte 3 400 og såret 10 000 palestinere. PLO ble drevet ut av Jordan, og etablerte seg fra 1971 i Beirut.

Yom Kippur-krigen

Etter militær styrkeoppbygging og mindre konflikter angrep Egypt og Syria Israel i Yom Kippur-krigen 6. oktober 1973. Selv om angrepet kom overraskende, og araberne i starten hadde stor framgang, maktet Israel å slå angriperne tilbake. Det ble tegnet fredsavtale 25. oktober som medførte stasjonering av FNstyrker i kanalsonen og på Golanhøydene.

Internasjonal terrorisme

PLO besto av 250 ulike organisasjoner. De hadde samme mål, men ulike analyser og metoder. Enkelte av gruppene hadde gode forbindelser med internasjonale revolusjonære miljøer og grupperinger. På 70-tallet ble det gjennomført flere spektakulære flykapringer over hele verden. Aksjonene i München-OL i 1972 og Entebbe-kapringen 76 medførte internasjonal fordømmelse, men førte samtidig til at palestinernes kamp ble kjent for hele verden. PLO ble anerkjent som palestinernes representant i 1974.

Fred mellom Egypt og Israel

Camp David-avtalen i 1978 medførte at Egypt sluttet fred med Israel, og full israelsk tilbaketrekning fra Sinai i 1982. Den arabiske verden så på fredsavtalen som et svik mot palestinernes kamp. Gerilja-angrepene fra PLO ble nå i hovedsak utført fra Libanon, hvor palestinske grupper hadde etablert baser som avfyrte raketter inn på israelsk territorium. Israel svarte med flyangrep på libanesisk, syrisk og iraksk jord. I mars 1978 invaderte Israel Syd-Libanon nord til Litani-elven. De ødela palestinske baser, og operasjonen førte til etablering av FN-tropper i regionen. Blant andre hadde Norge styrker i UNIFIL. I 1982 gikk Israel på nytt til angrep og invaderte helt til Beirut. De bombet byen, og i samarbeid med kristne falangister som fryktet PLO og muslimenes styrke, gjennomførte de massakrer på palestinere i flyktningeleire (Sabra, Chatilla). I august 1982 ble PLOs hovedkvarter og flere tusen palestinske soldater evakuert, først til Kypros og deretter til Tunis. I Libanon fortsatte motstanden mot okkupantene. Hamas og Hizbollah er muslimske organisasjoner som markerte seg stadig mer aktivt i den væpna kampen og krevde hellig krig (Jihad) mot Israel. Den israelske hæren trakk seg ut av Syd-Libanon i 1985 etter kontinuerlige angrep fra geriljaen.

Olje og imperialisme II: Intifada og en palestinsk stat

Begynnelsen av 80-tallet var preget av daglig undertrykking og tiltakende uro i Palestina. PLOs militære styrker sto i Tunis. Den israelske nybyggerbevegelsen styrket seg, og etablerte stadig nye bosettinger.

9. desember 1987 startet den første intifadaen da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir i Gaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at en israeler kjørte over 4 palestinere. Intifada betyr «kast av deg åket», og aksjonen spredte seg raskt til hele det israelsk-okkuperte Palestina. Det var en folkelig eksplosjon etter 20 års okkupasjon uten noen politiske løsninger. Den innebar boikott av israelske varer, skattenekt, demonstrasjoner, streiker, steinkasting og angrep på settlere. Samtidig medførte intifadaen en større grad av lokal organisering blant palestinere for å styrke samhold og sjølberging. Den israelske hæren svarte med tåregass, stålkuler med gummimantler, skarpe skudd og arrestasjoner. Intifadaen fikk brei oppslutning og stor sympati internasjonalt, og pågikk i flere år. Resultatet var ca. 100 000 døde og skadde palestinere og 2 000 døde og skadde jøder.

I 1988 proklamerte det palestinske nasjonalrådet (PNC) den selvstendige staten Palestina bestående av Vestbredden og Gaza. Det aksepterte samtidig staten Israels rett til å eksistere innafor grensene fra før krigen i 1967.

Under Golfkrigen i 1991 støttet PLO Irak og Saddam Hussain, og vant liten internasjonal støtte for dette. Ledelsen i PLO gjennomførte i perioden forhandlinger med Israel i Madrid uten resultat, men parallelt ble det gjennomført en rekke hemmelig møter i Norge. I 1993 ble Osloavtalen undertegnet. PNA/PA (Palestine National Authorities) ble etablert som «statsdannelse» for Gaza og Vestbredden. PA skulle etablere en palestinsk nasjon når Israel trakk seg ut av Jeriko og Gaza (1994). Deretter gradvis for resten av Vestbredden (FN res. 242). Området skulle deles i 3 soner: A, B og C med ulik kontroll fra PA og Israel. Ryktene sier at PLO-representantene ikke hadde egne kart over områdene eller var lokalkjente. Motstanden mot avtalen var betydelig både i de okkuperte områdene og for palestinere i eksil. De radikale grupperingene, med Hamas og muslimsk Jihad i spissen, avviste hele avtalen som uakseptabel. I avtalen var ingen eksplisitte formuleringer omkring jødiske settlements. I stedet for å følge internasjonale lover ble det inngått bilaterale avtaler mellom to parter (Israel/PA) med enormt forskjellig styrke.

Israel trenerte tilbaketrekninga fra de okkuperte områdene, og da en jødisk settler i februar 1994 åpnet ild i en moské i Hebron med maskinpistol og drepte 29 muslimer i bønn, førte det til voldsomme reaksjoner fra Hamas: 12 bombeangrep ble neste uke gjennomført mot mål i Israel. PA reagerte med massearrestasjoner mot Hamas-aktivister, og det var væpna sammenstøt mellom PA og radikale og muslimske palestinske grupper.

17. mai 1994 tok palestinske myndig heter kontroll over Gaza og Jeriko. 100 000 palestinere, kjernen i PLO, de såkalte tunisierne (Mukhabarat) kom «hjem» fra landflyktighet, og utgjorde kjernen i PNA de neste 10 åra. 1. juli vendte Yasser Arafat tilbake fra Tunis, og opprettet hovedkvarter i Jeriko. En fredsavtale mellom Israel og Jordan/ Syria (Golanhøydene) ble undertegnet i 1994–1996.

I 1996 utløstes tunnel-intifadaen da jødene åpnet en tunnel under Vestveggen. Muslimene fryktet for at Haram al-Sharif («det aller helligste») ble underminert. 70 palestinere ble drept i sammenstøtene. Israel invaderte på nytt Syd-Libanon i jakten på Hizbollah, og bombet blant annet Beirut.

Den såkalte Wye II avtalen som fulgte opp Oslo-avtalen, ble undertegnet i 1999: Den medførte frigivelse av 350 palestinske politiske fanger og en israelsk tilbaketrekking fra 11 % av Vestbredden i 3 etapper. Dessuten skulle det åpnes en reiserute mellom Vestbredden og Gaza og utbygging av en ny havn i Gaza. I 1999 var det 227 separate Vestbredd-enklaver under PA-kontroll. 88 % av disse var mindre en 2 kvadratkilometer store. De resterende områdene ble kontrollert av israelske tropper. Israel trekker seg ut av Syd-Libanon i mai 2000 etter stadige tap av folk og utstyr i geriljakampen mot Hizbollah.

Ariel Sharon utløste i 29. september 2000 den siste intifadaen ved å gå inn i Al-Aqsa-moskeen med ca. 1 000 israelske politisoldater. 5 palestinere ble drept samme dag og mer enn 200 såret. Intifadaen fortsetter fremdeles, men er i dag preget av det voldsomme israelske militære nærvær på Vestbredden og i Gaza.

18. februar 2002 var antallet intifada-ofre:

• 1 250 døde palestinere og 247 israelere.
• 37 200 sårede palestinere.
• 3 000 var totalt lammet (900 mellom 14 og 25 år).

Kampanjen av palestinske sjølmordsbombere førte til at antallet døde og skadde israelere økte, at den internasjonale sympatien for Israel økte og at den jødiske befolkninga sluttet sterkere opp om militære represalier mot palestinerne.

2004: Arafat dør – Hamas styrker seg

Yasser Arafat, palestinernes valgte president siden 1993, og isolert av den israelske hæren (IDF) i sitt hovedkvarter i Ramallah siden 2001, døde i november 2004. Dette avsluttet en lang epoke i palestinsk historie der det sekulære PLO hadde hatt den sentrale rolla med å representere palestinske krav og lede frigjøringskampen.

I de siste ti åra har muslimske bevegelser hatt stor framgang i hele Midt-Østen. Hamas ble stiftet av sheik Ahmed Yassin (likvidert av Israel i 2004) i 1987. Deres militære gren, Iz Al-Din Al-Kassam brigaden, har siden 1992 vært ansvarlige for de alvorligste angrepene mot Israel inkludert selvmordsbombere. Hamas har kombinert religiøs forkynnelse med kamp mot korrupsjon hos PA, godt sosialt arbeid på grasrota og kompromissløse krav til Israel. Hamas omtales av USA og Israel som en terrorist-organisasjon.

Ved valget til Palestinsk lovgivende forsamling den 26. januar 2006 fikk Hamas 74 av i alt 132 representanter. Valget var gjennomført demokratisk med observatører fra en rekke land.

Israel har forsøkt å isolere de valgte palestinske Hamas-politikerne og har nektet å forhandle med dem så lenge de ikke anerkjenner Israel. Israelerne har blant annet stanset overføringen av de anslagsvis 350 millioner kronene som de hver måned innkasserer i toll og avgifter på vegne av palestinske myndigheter. En rekke land har stanset bistand og støttetiltak etter press fra Israel og USA. De palestinske selvstyremyndighetene var sommeren 2006 langt på vei lammet fordi det mangler valuta til utbetaling av lønn.

Israel ut av Gaza september 2005

Israel foretok i 2003 og 2004 gjentatte militære angrep mot flyktningeleire i Gaza med store ødeleggelser av bolighus og småindustri. Etter en opphetet debatt mellom den nasjonalistiske religiøse høyresiden og moderate krefter vedtok Knesset sommeren 2005 å trekke seg ut av det okkuperte Gaza. Selve utflyttingen ble gjennomført september 2005 med omfattende internasjonal mediedekning av utkastelsen av bosetterne. Israel beholdt all grensekontroll (utenom mot Egypt som ivaretas av Egypt sjøl), kontroll i luftrommet og mot Middelhavet. De drivhusene og industrien som ikke bosetterne ødela under utflyttingen, ble kjøpt av Verdensbanken og gitt til palestinerne. IDF har deretter flere ganger angrepet flyktningeleirene fra angrepshelikoptre og fra bakken med påskudd av å jakte på terrorister.

Invasjonen av Libanon høsten 2006

Etter flere angrep med Qassam-raketter avfyrt fra Libanon mot Israel og etter et overraskelsesangrep der Hizbollah drepte og tok til fange flere israelske soldater, gikk Israel til angrep på Libanon høsten 2006. De foretok massive luftangrep fra Israel mot mål i Libanon, luft- og marineblokade av landet og en bakkeinvasjon av Libanon syd for Litani-elven. Hizbollah forsvarte seg effektivt mot de israelske bakkestyrkene og utførte gjentatte rakettangrep mot Nord- Israel. Israel gjennomførte omfattende bombing med blant annet klasevåpen, fosforbomber og artilleri. Da krigen ble avsluttet ved at Israel trakk seg ut 14.august, var de sivile tapene i Libanon over 800 drepte og 3 200 sårede, en herjet infrastruktur og 750 000 mennesker som var flyktet fra sine hjem p.g.a. israelsk bombing. Israel ble påført både omfattende materielle tap og et stort propagandamessig nederlag. De israelske tapene var 35 drepte, og i underkant av 50 alvorlig skadde.

Hamas tok den militære makten i Gaza 2007

Etter Hamas’ valgseier i 2006 ble Gaza økonomisk og handelsmessig boikottet av Israel, USA og store deler av den vestlige verden. Det brøt ut væpna kamper mellom president Abbas’ Fatah-styrker (PA) i Gaza og Hamas’ milits. Resultatet ble at Hamas’ Qassam-brigader vant en total militær seier over PA-styrkene som trakk seg ut til Vestbredden i mai 2007. Israel og Egypt innførte etter dette en svært streng grensekontroll, noe som medførte mat- og varemangel, stopp i all eksport fra Gaza og overveldende arbeidsløshet.

Hamas og andre palestinske motstandsgrupper hadde før og etter at Israel trakk seg ut i 2006, avfyrt opp mot 8 000 raketter fra Gaza mot Israel. Rakettene var opprinnelig «hjemmelagde» med kort rekkevidde og svært unøyaktige, men ble i 2008 smuglet inn fra Egypt og rakk inntil 40 kilometer inn i Israel. Anslagsvis 15 israelere har dødd som følge av rakettnedslag og flere hundre blitt såret i perioden fra 2001. Etter en kortvarig pause i rakettangrepene høsten 2008 gjenopptok Hamas beskytningen i november 2008. Våpenhvilen hadde ikke påvirket den totale isoleringen av Gaza, og Israel fortsatte målrettet å likvidere Hamasmedlemmer i Gaza. Israel gikk til omfattende bombeangrep 27. desember 2008, og samlet tropper på grensa mot Gaza. Etter noen uker fulgte invasjon av panservogner, artilleri og infanteri. Antall drepte var 1 300 hvorav 700 sivile i følge palestinske myndigheter.( 1) Mer enn 21 000 hus ble ødelagt, og 100 00 palestinere ble hjemløse.(2) Den sivile infrastrukturen i Gaza er knust, situasjonen i helsevesenet er prekær, og det er omfattende mangel på mat, rent vann, strøm og drivstoff. På israelsk side er tapene 13 døde, hvorav 9 militære.

På Vestbredden er utbyggingen av Muren som skiller palestinske fra israelske områder, snart ferdig. Den umuliggjør en levedyktig palestinsk statsdannelse og reduserer de palestinske myndighetene til å bli administratorer av bantustans på linje med Syd- Afrika. Samtidig er de ulovlige bosettingene og veiforbindelsene for israelsk trafikk mellom disse nå så omfattende at strategien for en frittstående palestinsk stat virker umulig.

De viktigste spørsmålene som må løses, har vært de samme i 40 år:

• Grenselinjen mellom Palestina og Israel («den grønne linjen» fra 1967)
• Spørsmålet om flyktningene fra 1948 og 1967.
• Spørsmålet om de folkerettstridige israelske bosettingene
• Spørsmålet om Jerusalems status

Noter:

1. Klassekampen 31/1-09

2. http://labs.aljazeera.net/warongaza, 31/1-09

(Denne artikkelen er en oppdatert versjon av Geir Gustads artikkel om palestinernes historie som ligger på Palestinakomiteens nettside:www.palestinakomiteen.no. På den nettsiden finner du også ut hvordan du kan bli medlem av Palestinakomiteen.)

Bolivia har tatt et historisk skritt. 25. januar stemte over 60 prosent av befolkningen for en ny grunnlov.(1)
Resultatet av folkeavstemmingen viser en allianse mellom arbeiderne, bondebevegelsen, urfolk og middelklassen. Samtidig varierer støtten regionalt, og den nye fasen byr på mange utfordringer.

Cecilie Hirsch har tilbrakt de siste åtte månedene i Bolivia som koordinator for Latin-Amerikagruppenes (LAG) solidaritetsbrigade og utfører nå feltarbeid for masteroppgave.

Reidun Blehr Lånkan tar over som LAGs koordinator i Bolivia i 2009.

---

Bolivia er kjent for de sosiale bevegelsene, og i 2005 ble landet satt på verdenskartet etter å ha valgt sin første urfolkspresident med 54 prosent av stemmene. I august 2008 fikk president Evo Morales bekreftet sin tillitt fra 67 prosent av befolkningen. En ny grunnlov er et krav de sosiale bevegelsene har samlet seg om, og Bevegelsen for Sosialisme (MAS) har vært deres forkjemper. En ny grunnlov vil være viktig som veiviser for landet fremover og et grunnlag for politisk handling og juridiske krav om rettigheter.

MAS og de sosiale bevegelsene

Bevegelsen for Sosialisme – Det Politiske Instrumentet for Folkenes Suverenitet (MAS-IPSP)(2), er hovedsakelig en samling av urfolks- og bondeorganisasjoner, fagforeninger og urbane nabolagsorganisasjoner. Evo Morales har bakgrunn som fagforeningsleder for cocabøndene, og er selv aymara. De sosiale bevegelsene i Bolivia har historisk sett vært fragmenterte med hver sin organisatoriske base, diskurs og område med ulik kapasitet til å øve press og mobilisere. De siste årene har de imidlertid samlet seg om et felles prosjekt; hvordan skape et rettferdig samfunn og bygge en inkluderende stat sammen(3). Noen av organisasjonene fremmer en radikal endring av statens organisering, slik som den Nasjonale Bondeforeningen (CSUTCB), Cocabøndene har en sterk anti-imperialisme diskurs, mens andre er mer moderate og jobber kun for anerkjennelse av egen gruppe.

Frem til 1980-tallet var fagbevegelsen i Bolivia sterk og gruvearbeiderne representerte de mest klassebevisste arbeiderne. Med kapitaliseringsreformene(4) på midten av 1980-tallet, som medførte massive oppsigelser i gruvesektoren, mistet disse imidlertid sin posisjon. Samtidig ble urfolksorganisasjonene revitalisert og urfolksidentitet tok over som ledende i organisasjonene(5). Mange av de arbeidsløse gruvearbeiderne flyttet til Chapare-regionen som cocabønder, og tok med seg sin sterke organisasjonskultur dit. Fagbevegelsen er i dag en splittet bevegelse der enkelte fagforeninger støtter høyresiden, andre er MAS-allierte og andre igjen er mer perifert tilknyttet. Oljearbeiderfagforeninger har det siste året styrket allianser seg i mellom i forbindelse med nasjonaliseringsprosessen.

62 prosent av folket i Bolivia definerer seg som urfolk og det finnes 36 ulike urfolksgrupper i landet(6). Blant disse er aymara og quechua de to største gruppene som utgjør henholdsvis 25 og 30 prosent av befolkningen(7). I tillegg finnes 34 grupper fra lavlandet, Amazonasområdet og Chaco regionen. De sistnevnte gruppene har ikke samme tilknytning til MAS som aymara og quechua gruppene, men støtter endringsprosessen. I 2007 gikk de fem store sosiale bevegelsene i Bolivia samt noen fagforeninger og mindre organisasjoner sammen i en allianse Den nasjonale koordinatoren til støtte for endring (Conalcam). Conalcam er en viktig aktør for samarbeid med MAS-regjeringen.

MAS og organisasjonene har basert arbeidet på tre pilarer: naturressursene i landet skal komme folket til gode, likhet, deltakelse og anerkjennelse av alle grupper i landet og en desentralisering av makten. Den økonomiske modellen har tre hovedelementer. Det første er å «ta tilbake» (recuperar) naturressursene i landet, slik som gass, olje, mineraler og jord, gjennom en nasjonalisering. Hittil har staten økt, eller tatt tilbake, eierandel i olje og gassektoren til mellom 60 og 70 prosent og 60–65 i gruvesektoren(8)8. Målet er å gå vekk fra eksport av råmaterialer og drive videreforedling og industrialisering selv.

Utenlandske selskaper skal ikke lenger ha privilegier når de operer i landet, men stille på lik linje som nasjonale selskaper. Inntekter fra naturressursene skal blant annet gå til sosiale programmer. Pensjonsordningen, skoleprogrammet og rentefrie lån til småprodusenter og bedrifter er eksempler på dette.

Den økonomiske modellen skal inkludere både den formelle og den uformelle økonomien, som sysselsetter 83 prosent av befolkningen(9). Staten skal intervenere og være primus motor for økonomien gjennom å styrke lokalsamfunnenes økonomi, støtte det kooperative systemet, fremme den statlige økonomien, og garantere den private økonomien. Et annet viktig element er redistribusjon av jord der uproduktiv jord skal kunne eksproprieres og refordeles.

«Comunitarismo»

En kan finne både klassisk sosialistiske og sosialdemokratiske elementer i MAS sin politikk. Alvaro Garcia Linera, sosiolog og visepresident, kaller imidlertid prosessen for «comunitarismo» fremfor sosialisme, og mener Bolivia har et for svakt proletariat til å føre prosessen. Comunitarismo baserer seg på felleskap og solidaritetsnettverk med tradisjonelle organisasjons- og produksjonsformer, i tillegg til egne demokratiformer som innebærer konsensus og deltakelse basert på lokalsamfunns tradisjoner. MAS jobber for å inkludere disse. MAS-prosjekt er heller ikke et prosjekt for å avskaffe kapitalismen, men at private, offentlige og alternative initiativ (comunitario, kooperative etc) skal kunne leve side om side. Dette gjenspeiles også i den nye grunnloven.

Veien frem til folkeavstemmingen for en ny grunnlov var lang. Kravet om en grunnlovgivende forsamling oppstod på 1990- tallet fra urfolksorganisasjoner i lavlandet. MAS tok kravet inn i sitt valgprogram i 2005, og satte dette ut i livet da de kom til makten i 2006.

I juni 2006 ble 255 representanter fra partier og borgergrupper valgt inn til den grunnlovgivende forsamlingen. Dette var første gang i den bolivianske historie at folket var med på å lage grunnloven. Forslag ble sendt inn fra hele landet, sosiale organisasjoner, foreninger og myndigheter, og 21 kommisjoner jobbet seg frem til en grunnlov med over 400 artikler. Grunnloven er den femtende i rekken siden Bolivia ble uavhengig i 1825, men dette er den første som har vært utarbeidet med slik bred deltakelse.

Kampen mot opposisjonen

MAS har en har sterk opposisjon å bryne seg på som ikke skyr noen midler. Disse består først og fremst av den gamle politiske og økonomiske eliten. Den politiske høyreopposisjonen er representert ved tre partier, UN, MRN og Podemos, som til sammen har flertall i Senatet. Den sterkeste motstanden har imidlertid vært opposisjons-prefektene (innvalgte fylkesmenn) i lavlandsfylkene Pando, Tarija, Beni, Santa Cruz samt høylandsfylket Chuquisaca, og de såkalte borger- komiteene i lavlandet. Borgerkomiteene består av næringslivsledere, store landeiere, folk i høyere posisjoner i det juridiske systemet og fylkesadministrasjonen. Prefektene har konsolidert samarbeidet i en allianse, Den Nasjonale Demokratiske Komiteen (Conalde). Prefektene er i hovedsak støttet av middelklassen i byene, mens MAS-regjeringen har størst støtte på landsbygda og i høylandet.

Utad har uenighetene mellom MAS og opposisjonen dreid seg om fordeling av inntekter fra olje- og gassektoren (de såkalte IDHs) og autonomispørsmålet. Motstanden mot MAS stikker imidlertid dypere, og dreier seg i stor grad om frykt for tap av privilegier. Den gamle politiske og økonomiske eliten sitter på store landområder, brukt til spekulasjon og lånegaranti, og innehar viktige posisjoner i det politiske og juridiske systemet. Den nye grunnloven vil kunne rokke ved disse maktstrukturene.

Under den grunnlovgivende forsamlingen forsøkte opposisjonen stadig å stikke kjepper i hjulene for prosessen. På tross av å ha deltatt i og kommet til enighet i kommisjonene boikottet høyrepartiet Podemos sluttinnspurten. Grunnlovsforslaget ble lagt frem desember 2007, men uten disse til stede under siste avstemming. Opposisjonen kalte dermed grunnlovsforslaget for ugyldig, og blokkerte en folkeavstemming i Senatet.

Deres neste våpen var en økonomisk krig, der selskaper truet med å holde tilbake matforsyning til butikkene, kvegeiere stanset forsyning av kjøtt og investorer holdt tilbake investeringer. Staten klarte å unngå en økonomisk krise ved å intervenere både i eksportsektoren og matforsyning. I mai ble det avholdt ulovlige folkeavstemminger i lavlandfylkene over autonomistatutter utarbeidet av eliten i fylkene.

Tilbakekallingsvalget i august var ment som et politisk våpen for å felle Evo Morales. Presidenten fikk imidlertid bekreftet sin støtte fra 67 prosent av befolkningen. Med folket i ryggen kunngjorde han en kommende folkeavstemming om det nye grunnlovsforslaget. Dette førte til en opptrapping av opposisjonens motstand, og et sivilt kuppforsøk (utført av sivile, ikke militære). I løpet av september måned ble 100 institusjoner okkupert og rasert, organisasjoner med antatt tilknytning til MAS ble angrepet, og personer ble overfalt. Det hele toppet seg i en massakre i fylket Pando der over 20 mennesker ble drept.

Opptøyene viste seg å ha liten støtte blant folk, dette gjaldt regjeringstilhengere så vel som MAS-motstandere. Opptøyene var nøye planlagt, og store deler ble utført av voldelige ungdomsorganisasjoner betalt av de sivile borgerkomiteene i lavlandet. På tross av å bli forfulgt, overfalt, truet og ydmyket besvarte ikke de sosiale bevegelsene volden.

Regjeringen viste handlekraft, innførte unntakstilstand i Pando og kalte inn alle prefektene til forhandlinger. Unionen for Søramerikanske stater (Unasur) gikk raskt ut med en støtte til MAS regjeringen, og fordømte de voldelige aksjonene.(10) Ingen endelig avtale ble underskrevet under forhandlingene, men et nytt kapittel om autonomi ble skrevet for grunnloven. Prefektene, som fremmer fylkesautonomi, fikk gjennom flere funksjoner og makt på fylkesnivå. Det lå i luften at endringer i grunnlovsforslaget var nødvendig. Alliansen Conalcam meldte samtidig om en marsj til La Paz for å legge press på kongressen for en folkeavstemming. Over en million mennesker marsjerte og ankom La Paz 20. oktober. Kongressen inngikk i forhandlinger, og i løpet av 17 timer og over 100 endringer i grunnlovsforslaget var de kommet til enighet.

Den nye grunnloven

Den nye grunnloven skal konsolidere endringsprosessen, og inneholder fire fundamentale endringer. Disse er en flernasjonal stat, utvidede rettigheter, forvaltning av naturressurser, og desentralisering gjennom autonomi. Med en flernasjonal stat anerkjennes for første gang de 36 urfolksgruppene i landet, og mangfold innen organisering, produksjon og kultur verdsettes og styrkes. Sammenlignet med den gjeldende grunnloven er rettigheter betydelig utvidet og mer spesifiserte innen sivile og politiske rettigheter, sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og urfolks kollektive rettigheter. Rettigheter for barn, ungdom, eldre, handikappede og kvinner er spesifisert. Sosiale støtteordninger, gratis skolegang og grunnleggende helsetjenester sikres. Vann er definert som en menneskerettighet, og alle har rett til tilgang til elektrisitet og gass.

Grunnloven prioriterer deltakende demokrati fremfor representativt, og anerkjenner lokalsamfunns demokratiske tradisjoner. For valg til kongressen skal det sikres deltakelse fra 50 prosent kvinner og ¼ av Senatorene skal være urfolk. Ny valgordning for presidenten krever 50 prosent eller 40 prosent inkludert ti prosent mer enn kandidat nummer to, og senatorene kan kun sitte to perioder.

Det nye grunnlovsforslaget legger opp til en større statlig kontroll og forvaltning av naturressursene slik som olje og gass, gruvesektoren og refordeling av jord.

Autonomi gjelder både selvbestemmelse i urfolksområder, og en politisk og administrativ desentralisering til fylker, kommuner og regioner. Autonomi innebærer direktevalg, forvaltning av egne økonomiske ressurser og lovgivende kapasitet innenfor egen jurisdiksjon (unntatt for regionene). Fylkene skal ta seg av regional utvikling, kommune sosiale tjenester og urfolksområder, først og fremst kollektive rettigheter.

Utfordringer fremover

Støtten til den nye grunnloven varierer regionalt. Alle lavlandsfylkene stemte nei til den nye grunnloven, mens høylandsfylkene stemte ja. Dette vil være en utfordring for implementeringen av grunnloven. I praksis finnes det kun to blokker i Bolivia: for eller mot Morales. Er du i mot Morales, er du også mot den nye grunnloven.

Kritikk av grunnloven kommer fra både høyre- og venstresiden. Høyreopposisjonens motstand har i liten grad dreid seg om innholdet, men en sterk motvilje til Morales og regjeringen. Grunnloven representerer en trussel mot deres privileger, opposisjonen anerkjenner ikke autonomi på andre nivå enn for fylket. De har frontet argumenter om at grunnloven kun bryr seg om urfolk, vil presse abort på folk og at den er diktert av Chavez. Mange har ikke engang lest grunnloven.

Kritikken kommer også fra egne rekker som mener at MAS ga for mye i forhandlingene i oktober, og at det er Oruro forslaget fra desember 2007 som burde ha vært lagt frem til folkeavstemming. De viktigste endringene var fylkenes makt, valgsystemet og sammensetting av kongressen, og begrensing av jordområder.

I samme folkeavstemming har folket i Bolivia stemt på hvorvidt de mener jordeiendommer skal begrenses til 5 000 eller 10 000 hektar. 80 prosent av Bolivias befolkning stemte for en begrensing på 5 000 hektar. I Bolivia finnes familier som eier fra 10 000 til 100 000 hektar, jord de har fått fikk tildelt gratis med jordeformen etter 1952 eller som politiske vennetjenester under diktaturtiden. Jordreformsinstituttet INRA registrerte i 2008 at 15 familier eier 512 000 hektar jord til sammen i de tre lavlandsfylkene Santa Cruz, Beni og Pando.(11)

Den definerte begrensingen vil imidlertid ikke ha tilbakevirkende kraft, noe opposisjonen fikk gjennom i kongressforhandlingene i oktober 2008. I praksis vil begrensingen bare gjelde for fremtiden. Det viktige punktet er en grunnlovsfesting av at all privat eid jord må være produktiv, mens urfolksområder kun trenger å oppfylle en sosial funksjon. Kun 35 prosent av jorda i Bolivia er imidlertid sanert, som innebærer registrering, titulering og kontroll av produktivitet.(12) Problemer innebærer alt fra korrupsjon i systemet til at de statlige funksjonærene blir jaget vekk fra området når de kommer for å kontrollere jorda. En kritikk til forhandlingene i oktober er at dette var en forhandling mellom eliter, og at enkelte endringer var forhastet. Dette kan også det store flertallet som stemte for 5 000 hektar tyde på.

Implementeringen av grunnloven vil avhenge av utforming av et sterkt lovverk og institusjoner. Dette er en prosess som kommer til å ta mange år og flere forhandlinger, der MAS må ta mange av kampene på nytt. De første utfordringene vil være implementering av autonomi der autonomistatuttene fra de fire lavlandsfylkene må modifiseres etter grunnloven. Spørsmålet er hvem som skal kontrollere denne prosessen. Nytt president- og kongressvalg vil avholdes i desember 2009. Sammensetting av kongressen vil være svært viktig for utvikling av lover fremover.

Tilgang på informasjon og politiske alternativ

For Bolivia har det vært uvurderlig at de sosiale bevegelsene har samlet seg om et felles prosjekt og for en endring av landet. I fremtiden vil det samtidig være viktig med flere alternativer. For tidligere ekskluderte grupper er dette første gang de deltar i det politiske systemet. Denne prosessen har således vært en demokratisering av landet og en bevisstgjøring av folket som nå ser at deres stemme og forslag kan bli hørt.

Dette henger også sammen med tilgang til informasjon. 90 prosent av mediene i Bolivia er privat eid, og eierne bruker mediene til å fremme egeninteresser. Det finnes ingen presseetikk, og terskelen er lav for å manipulere informasjon. Dette har gitt høyresida større mulighet til å fremme sin synsvinkel fremfor MAS regjeringen. Nøytral informasjon eksisterer knapt, og mye informasjon kommer ikke frem. Morales planlegger både en ny TV kanal og avis. I tillegg har regjeringen gitt en betydelig støtte til radioer på lokalt nivå som et godt alternativ til høyresidens medier, samtidig som det gir folket mediemakt.

Økonomiske utfordringer

Vi har vunnet den politiske makten, nå må vi også få den økonomiske makten», sier Carlos Romero, rural utviklings- og miljøminister. Oppskriften er en videreføring av nasjonaliseringsprosessen, industrialisering og utvidelse av matproduksjon. I følge Romero vil en diversifisering av matproduksjonen skje i et samarbeid mellom småprodusenter og staten, og Bolivia må utvide sitt dyrkingsareal gjennom å identifisere jord som ikke blir brukt produktivt.

Den siste tiden har produksjonen i olje og gassektoren i Bolivia gått ned, og etterspørselen opp. Opposisjonen forsøker å legge skylden på regjeringen for en dårlig forvaltning. «Sannheten er at dette går lenger tilbake. På grunn av mangel på investeringer i sektoren årene før vi kom til makten sitter vi med dette problemet nå,» sier Romero. Samtidig er det utfordringer i nasjonaliseringsprosessen der selskaper skal bygges opp igjen samt en mangel på teknisk kompetanse. I tillegg kommer sosiale og miljøhensyn ved utvinning. Regjeringen står både overfor et krav om effektivitet i utvinning og påfølgende distribuering av inntektene, i tillegg til bevaring av miljø og konsultasjon med lokalsamfunn.

Interne utfordringer

Interne utfordringene finnes både i det statlige systemet og innad i MAS. Statssystemet i Bolivia har vært preget av korrupsjon og et enormt byråkrati. I løpet av de siste årene med MAS i regjering har imidlertid korrupsjonsraten gått ned, i følge Transparency International. Oppfatningen av staten som et sted venner og familie kan få jobb i tillegg til en rekke goder må også bekjempes. «Det handler om å endre staten innenifra og få til en debyråkratisering», sier Romero. Dette henger i tillegg sammen med folks tillit til det statlige systemet.

MAS er en bevegelse mer enn et politisk parti. Mangfoldet i MAS representerer både deres styrke og deres svakhet. På den ene siden en bred og mangfoldig base, men på den andre siden må de tilfredsstille svært ulike krav og prosjekter. Med en stat som historisk sett har vært svært sentralisert og lite tilstedeværende er det mange tomrom som skal fylles. Videre ser vi at mange av bevegelsene beholder sin uavhengighet, noe som er viktig for et sterkt sivilsamfunn, mens det på den andre siden resulterer i et ustabilt og sårbart parti. Partiet har også en utfordring å appellere til middelklassen i byene, og således dempe urfolks- og bondediskursen. Dette er en diskurs som har vært viktig for prosessen, men som samtidig kan ha virket ekskluderende. Det er imidlertid en forskjell på MAS diskurs og den politikken de fører i praksis. Utfordringen er å vise middelklassen at de også vil tjene på endringsprosessen.

Folkets ja til grunnloven innebærer at det blir holdt et nytt presidentvalg i desember 2009. Etter forhandlingene i oktober sa Morales fra seg muligheten til å stille til gjenvalg. Han kan bli valgt for perioden 2010-2015, men ikke videre. Nok en utfordring for MAS vil være å fremme nye lederskikkelser, og en person som folk har like stor tillit og tiltro til. Evo har spilt en viktig rolle som et symbol for samlingen av bevegelser og endringsprosessen.

Morales og MAS regjeringen har startet en endringsprosess som «ikke har noen vei tilbake». Med en ny grunnlov i hånden skal politikk skal utformes, og institusjoner og lovverk skal etableres og konsolideres. Dette vil kreve forhandlinger og samarbeid på tvers av landet, og at opposisjonen respekterer folkets ja til en ny grunnlov. De sosiale bevegelsene må samtidig ta i bruk grunnloven som et redskap for å kreve sine rettigheter og for en videre demokratisering av landet.

Noter:

1. Etter opptelling første dag. Endelig resultat 20.februar.

2. IPSP er det opprinnelige navnet til partiet. MAS er et navn de lånte for å kunne registrere seg i 1997

3. 2004. Garcia Linera, A. La sociologia de los movimientos sociales

4. Kapitaliseringen innebar en form for privatisering der investorer overtok 50 prosent av aksjeandelen og administrasjonen av de statlige selskapene og opererte praktisk talt uten restriksjoner.

5. 2004. Garcia Linera, A. La sociologia de los movimientos sociales

6. INE: http://www.ine.gov.bo/

7. INE: http://www.ine.gov.bo/

8. I følge Alvaro Garcia Linera, Bolivias visepresident i en tale 25.januar 2009

9. I følge Carlos Romero, Bolivias miljø- og rural utviklingsminister

10. Erklæring fra Unasur kunngjort 15.september

11. INRA referert i La Prensa, 26. januar 2009

12. www.bancotematico.org/archivos/primeraMano/archivos/saneamiento_tierras.pdf

Før jul besøkte jeg Nepal hvor jeg blant annet traff Hisila Yami, minister i den maoist-ledete regjeringen for turisme og sivil luftfart og medlem i partiets sentralkomite.
Før jeg dro til Nepal var jeg nysgjerrig på hvor revolusjonen i Nepal var på vei? Hva hadde maoistene oppnådd etter ti års geriljakrig, og hva tenker de om veien videre?

Spørsmålet om veien videre var tema for en stor kongress i Katmandu, mens jeg var i Nepal. Her samlet over tusen delegater fra partiet seg for å diskutere hvilken linje man skal følge framover. Spørsmålet om hvordan maoistene skal opptre i parlamentet, og hvordan man skal forholde seg til den legale kampen, stod sentralt.

I forkant av kongressen var det tydelig at to syn sto mot hverandre. Ledelsen med Prachanda og Bhattarai i spissen mente man måtte følge de parlamentariske spillereglene, mens flere andre medlemmer av ledelsen mente man måtte intensivere kampen også utenfor parlamentet. I september 2008 kom disse uenighetene til uttrykk da Matrika Yadav, maoist og minister for jordreform, gikk i spissen for en ulovlig jordokkupasjon. Dette ble møtt med skarp kritikk fra maoistenes regjeringspartnere, UML og MJF(1). Partiledelsen ba Yadav ta selvkritikk for å ikke provosere UML og MJF. Yadav svarte med å trekke seg fra posten som minister fordi han mente han hadde handlet rett, og at det var partiet som var på vei i feil retning. I sentralkomiteen er viktige ledere som Kiran og Badal opptatt av at man ikke må nøye seg med å skape forbedringer fra parlamentet alene, men også mobilisere folk nedenfra til aktiv klassekamp, selv om dette kan bryte tidligere inngåtte avtaler.

At disse uenighetene ble åpent diskutert i forkant av kongressen var strengt tatt et brudd med prinsippet om demokratisk sentralisme, og mange spekulerte på om dette signaliserte at maoistene var nær et brudd. Kongressen førte imidlertid til at man ble enige om å diskutere spørsmålene videre i juni, på en større konferanse hvor strategien for veien videre skal fasttømres.

Dette intervjuet ble gjort med Hisila Yami kort tid etter maoistenes konferanse. Hisila sitter i sentralkomiteen og er gift med Baburam Bhattarai som er arkitekten bak maoistenes nåværende taktikk hvor de allierer seg med de borgerlige partiene mot de føydale elementene.

Stian Bragtvedt: I høst har det vært flere uenigheter i partiledelsen. Matrika Yadav trakk seg, Kiran presenterte et eget dokument i forkant av konferansen i november. Hvordan vil du oppsummere debatten som har gått i det siste?

Hisila Yami: En ting som mange overser i sin analyse, er at vi befinner oss i en helt annen situasjon i dag enn under borgerkrigen. Vi må forholde oss dialektisk til dette. Noen ganger er det en tid for å intensivere klassekampen, noen ganger er det tid for å konsolidere seg og forberede seg på neste gjennombrudd. I denne perioden hvor vi skal skrive en ny grunnlov, er det nødvendig å gå varsomt frem og bygge opp styrken vår for neste gjennombrudd. Kampen vil hele tiden være full av motsigelser. For eksempel er vi i prinsippet mot privat eiendomsrett, men nå er det allikevel viktig å kjempe for økt privat eiendomsrett for kvinner gjennom retten til arv. Det vil være et skritt framover, selv om vi ønsker å avskaffe privat eiendomsrett på lang sikt.

I dag jobber vi for å fjerne føydale produksjonsforhold. Dette betyr å innføre kapitalistiske produksjonsforhold. På lang sikt ønsker vi å innføre sosialistiske produksjonsforhold, men i dag er altså kampen mot føydalismen det viktigste. Staten må utvikles så den kan støtte opp om en nasjonal kapitalisme. Det handler i siste instans om å forstå det dialektiske forholdet mellom krig og fred.

SB: Betyr det at dere driver klassekamp mot føydalismen og klassekompromiss med kapitalismen?

H.Y.: Vel, ikke akkurat et kompromiss, men borgerskapet vil være interessert i å øke produktiviteten og spille på lag med oss til et visst punkt. Når de kapitalistiske produksjonsrelasjonene så har brukt opp sitt potensiale, og utviklet produksjonskreftene, vil det bli nødvendig med et brudd fra vår side for å komme videre til sosialismen. Det er dette visse dogmatikere innen vår bevegelse ikke forstår. De tror vi fortsatt er i krigen og kan holde oss til konvensjonell politikk, men i stedet må vi finne en ny vei. Vi er ikke en konvensjonell bevegelse, og vi kom ikke til fredsprosessen på en konvensjonell måte.

S.B.: Vil du si at planene om strukturtilpasningslån fra Verdensbanken er et konkretutslag av denne tankegangen?

H.Y.: Her er det viktig å huske på at også Verdensbanken har interesser i Nepal. De er ikke en nøytral organisasjon. Først og fremst vil de ha stabilitet i Nepal. De er redd for en intensivering av klassekampen, og redd for at vi går tilbake til jungelen. Vi ønsker å få penger fra Verdensbanken fordi vi trenger det for å oppfylle det ambisiøse budsjettet vi lanserte i september. Vi ønsker å bruke pengene etter våre egne prioriteringer, ikke Verdensbankens. I tillegg til at vi har opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere for utenlandsk kapital å investere i Nepal, har vi også opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere og oppfordre folk til å organisere seg i kooperativer.

S.B.: Hva er de viktigste kravene i kvinnekampen i Nepal i dag?

H.Y.: En viktig seier var da vi fikk stoppet skjønnhetskåringen i høst. Den var sponset av den internasjonale kosmetikkindustrien, og ville ha ført til at kvinner blir gjort til et skjønnhetsobjekt.

I stedet støttet vi aktivistene som ønsket å arrangere en skjønnhetskonkurranse for alle av tredjekjønn, det vil si de som er hverken mann eller kvinne. Et viktig krav nå er representasjon i utformingen av statsapparatet og lovverket. Vi krever at kvinner skal være representert med minst en tredjedel i alle komiteer, og under valget til grunnlovsforsamlingen hadde vi flest kvinnelige kandidater av alle partiene. Kvinnefrigjøringen i Nepal henger nøye sammen med økonomien. Fattigdom rammer kvinner hardest, og de er de som bærer den tyngste byrden på landsbygda. Derfor er økt produktivitet også veldig viktig for kvinnekampen i Nepal.

S.B.: Hva er, etter ditt syn, hovedmotsigelsen i Nepal i dag?

H.Y.: Innen partiet har du diskusjonen om den nye linja, også innenfor YCL (maoistenes ungdomsbevegelse). Dette har ført til masse forvirring blant kommunistene. Noen vil gå tilbake til krigen, mens vi ser på dette som en ny situasjon, noe nytt. Vi har fjernet kongen, men ikke basisen til det føydale systemet som kongen representerte. Statsmaskineriet, den skjeve fordelingen av jord, det er disse tingene vi må knuse for å komme videre. De største utfordringene på veien mot dette er integrasjon av de væpnede styrkene og formuleringen av en ny grunnlov. Disse tingene må løses.

S.B: I dag er lederskapet i partiet i posisjoner i parlamentet og har mye makt, samtidig som PLA er isolert i leire. Hvilke grep kan dere gjøre for å forhindre at partiet utviklerseg til et nytt UML?

H.Y.: Dette er et nøkkelspørsmål for oss i dag. Ledelsen i partiet gikk inn i regjeringen for å forandre den føydale statskonstruksjonen. Vi ønsker å skrive en ny grunnlov. Dette er naturlig nok en sjansespill, i likhet med alle skritt vi har tatt på veien. Med store muligheter følger det også stor risiko.

Da vi forlot regjeringen i overgangsfasen, var det også et sjansespill. Folkekrigen var et eneste stort sjansespill. Og nå er det mye usikkerhet knyttet til om vi greier å implementere budsjettet vi har vedtatt. Kritikken som kommer fra Kiran og de andre kameratene er grunnleggende sett en riktig kritikk, fordi det faktisk er en fare for at partiet kan ende opp som et nytt reformistisk parti. Problemet er at de på sin side ikke har noe klart alternativ å komme med. Det er stor risiko forbundet med denne måten å gjøre ting på, men ingen har noe klart alternativ.

Etter at grunnloven er ferdig må vi skifte ut lederskapet som sitter i parlamentet. Før eller senere vil det også bli nødvendig med et nytt brudd. Situasjonen utvikler seg hele tiden, dialektisk. Som tidevannet går opp og ned. Og på samme måte må vi tilpasse oss situasjonen med å føre en politikk somfungerer i den gitte situasjonen.

At vi nå sitter i parlamentet, er ikke det samme som at partiet er blitt reformistisk. Noen ganger er reformkrav nødvendig, andre ganger er det nødvendig med et brudd, som da vi gikk ut av regjeringen i november 2007. Under krigen var det også en stor risiko, men andre veien. Vi måtte passe oss for å ikke henfalle til eventyrpolitikk (become ultra leftists). Nå må vi passe oss for å ikke bli reformister. Det vil bli nødvendig å samarbeide med nasjonale kapitalister for å øke produktiviteten. I denne situasjonen gjelder det å være kreative og udogmatiske. Å finne balansen her er detsom er krevende.

Note:

1. UML er det reformistiske kommunistpartiet, mens MJF er et parti basert i Teraien, det flate slettelandet sør i Nepal.

Framtida for landets tre nordligste fylker ser ikke lys ut, skal vi tro den gjengse oppfatning og framstillinga i media. Ungdommene flykter etter endt skolegang, og bare et fåtall vender tilbake.Den demografiske pila peker én vei: nedover.

Ingeborg Steinholt er sentralstyremedlem og studieleder i Rød Ungdom og står på førsteplass på Rødt Nordland sin liste til Stortinget 2009.

 

---

 

I løpet av de siste årene har fraflytting ført til en nedgang i den nordnorske befolkninga på ca 1000 personer per fylke hvert år. De fleste reiser til Oslo og Akershus. Det sier seg sjøl at med et slikt regnestykke vil ikke de nordligstefylkene være levedyktige på lang sikt.

Norge har som nasjon hatt en befolkningsøkning på 1,2 millioner innbyggere. Av dette er 97,8 % av økningen fra Nord-Trøndelag og sørover. Fra 1980 har Finnmark hatt en nedgang på 6 000 innbyggere og Nordland 11 000. Til sammenligning har Rogaland hatt en befolkningsøkningpå 107 000 i sammen tidsrom.

Det finnes få undersøkelser som viser hvorfor ungdom flytter fra landsdelen, men utdanning og mangel på arbeidsplasser nok står høyt på lista over forklaringer. Ungdom forlater hjemplassen for å skaffe seg utdanning eller skaffe seg en spennende jobb. Få av mine jevnaldrede ble igjen i Sandnessjøen etter at vi hadde fullført skolen. Men det fins jo utdanning i Nord-Norge også. Hvorfor søker vi ikke oss dit?

Utdanningstilbudet i Nord-Norge er mange plasser dårlig, eller har dårlig rykte. Da jeg gikk på videregående, lengta i alle fall vi bort fra Sandnessjøen, til Trondheim. Der hadde de universitet eller ei høgskole med litt «skikkelig tilbud», og ikke minst H&M og kule skobutikker. Vi skulle i alle fall ikke gå på høgskolen på Nesna. Kulturen tilsa at det å flytte var det eneste rette. De som ble igjen, hadde ikke lyse utsikter for framtida si. Det å flytte søroverer eneste mulighet for å lykkes her i livet.

Så tapet av ungdom til byer i sør med stor mulighet til å promotere seg på universitetstilbud og bildet av urbant liv, er nok stor. Men også arbeidssøkende ungdommer forlater landsdelen. Og ferdigutdanna unge harikke arbeidsplasser å flytte hjem til.

Noen yrkesgrupper vil alltid ha mulighet for jobb, helsepersonell, lærere og ansatte i kommunen vil ikke gå ut på dato med det første. Men hva med de som ikke ønsker å velge utdanning der de ønsker å bo? Hva med de som vil bli ingeniører eller sosialantropologer eller grafikere? De har lite eller ingenting å komme hjem til, bortsett fra fin natur ogslekt. Hva skal vi gjøre for å få de hjem igjen?

Kapitalen har selvfølgelig løsninga: Oljeboring, gasskraftverk eller til og med OL. Olje- og gasseventyret skal gi flust med arbeidsplasser, og ringvirkningene vil overgå det meste nordfylkene har sett tidligere. Denne løgna har tettsted etter tettsted, by etter by gått på. «Sandnessjøen – Nye Stavanger?» «Oljeeventyret har kommet til Helgeland». Det mangler ikke på suksessoverskrifter. Og ikke bare skal de gi oss arbeidsplasser, de skal også sørge for oppblomstring av det som så fint heter «kompetansearbeidsplasser ». Hjerneflukten skal stoppes ved at lagrene av fossilt brennstoff ihavet blir tatt opp.

Som sagt har flere steder kjøpt denne pakka: Hammerfest var lova enorm oppblomstring da Snøhvitprosjektet ble solgt inn. Og i en kort periode økte folketallet i byen, arbeidsfolk og ingeniører fra Stavanger flytta oppover for å bygge gasskraftverket. Men så var det bygd, og befolkninga sto igjen med forurensinga og støvet. Det store antallet arbeidsplasser uteble, ringvirkningene ble ikke som folk hadde sett for seg. Det samme ser vi utenfor Helgeland. Det er den regionen i Nordland med størst prosentvis fraflytting, med nesten 1 % nedgang i 2007. Her har British Petroleum (BP) slått til: på oljefeltene «Skarv», «NORNE» og «Dompap» har de funnet olje og gassforekomster som de vil utnytte. Oljeskepsisen har tradisjonelt vært stor i Nordland, og etter å ha blitt lurt gang på gang, er ikke tiliten til at vi skal få en bit av kaka, spesielt stor. Men BP vet hvordan å snu det. Med nærmere 100 bærbare datamaskiner i bagasjen kom BP-topper til Sandnessjøen på sjarmtokt. Datamaskinene ble gitt til barneskolene i kommunen. For en kommune som har vært på grensa til å bli plassert på ROBEK-lista, er en slik gavekjærkommen. Og vips! er folk mer positive.

Og så har vi OL da. Linken mellom olje og OL virker kanskje litt søkt, men likheten i argumentasjon er nesten skremmende lik. Olympiske leker Tromsø skulle visstnok gi hele landsdelen et løft. Intet mindre enn det er det Tromsø 2018 lovte den nordnorske befolkninga. Turisme, arbeidsplasser og økt tilflytning ville bli konsekvensene av et OL. Jeg må innrømme at jeg ville kjøpt billett, og hadde nok syntest det ville vært litt stilig med et OL på Nordkalotten, men det forandrer ikke det faktum at argumentasjonen for et Tromsø-OL var basert på ei livsløgn. Arbeidsplasser ville nok ha oppstått, turister vil komme, og sannsynligvis vil Norges tre nordligste fylker få mer oppmerksomhet i media enn noen gang tidligere. Men som med ringvirkningene av olja kommer også disse konsekvensene til å bli kortvarige, og vips så har det gått 10 år, og det eneste Tromsø sitter igjen med, er et enorm overskuddslager av jakkemerker og idrettshaller som forfaller. Hypen rundt Nord- Norge vil føre til like stor tilflytning som tilLillehammer etter 1994: tilnærmet null.

Utdanning er nøkkelen

Jeg tror utdanning er et nøkkelbegrep i for å beholde ungdom i Nord-Norge. Vi må kunne tilby de som er unge i dag, det de ønsker av utdanning der de bor. Er interessen stor for brønnboringsfag på Helgeland, må ungdommene få tilbud om det. Er helsefagarbeider det som flest ønsker å gå på Sortland, så må det faget tilbys på den videregående skolen der. Når fylkesrådet i Nordland proklamerer at det må legges ned skoleklasser og linjer på de videregående skolene for å spare penger, viser det at man ikke er villig til å satse for å beholde ungdommene i kommunene. Politikerne i Nordland legger ned skoleklasser i fleng. De klarer av en eller annen grunn ikke å se at hvis en 16-åring fra Lofoten som ønsker å bli platearbeider, får tilbud om den linja kun i Brønnøysund, da kan han likegodt søke på linja i Trondheim i stedet. Altså forsvinner ungdom allerede før den videregåendeutdanninga har begynt.

Argumentasjonen for å legge ned skoleklasser er at det i framtida vil bli færre elever i skolene i fylket. Hvis premisset for debatten om hvilken skolestruktur vi ønsker oss kan ikke være at «her vil ingen bo, ikke noen vits å satse her, nei». Da er det verken rart at ungdom flytter fra fylket, eller at få kommer tilbake. Ved å legge ned sentrale linjer som man burde ha lagt ekstra ressurser i, som for eksempel akvakultur og fiske og fangst, gir man et signal: et liv her norder ikke no’ vits.

De nordnorske fylkene har et dårlig ry sørpå. Greit nok, det er fin natur og sånt, men hvem vil vel bo der permanent? I alle fall når man har mulighet til å bo i Oslo, Trondheim eller Bergen. Og det virker som om det er tankegangen også hos de som styrer her i nord. Ved å føre en politikk basert på at det vil bo færre folk her i framtida, vil politikere skape en sjøloppfyllende profeti. Sjøltilliten til bygder og byer i Nord-Norge virker som det er på et null-nivå. «Penger brukt her, er bortkasta penger». Da er det jo ikke rart at utviklinga går i ei viss retning. Dette er gjennomgangstonen for løsninger som har mål om profitt bak seg: store mål og store tanker, men kortvarige løsninger. Det å pumpe opp olja utafor kysten vår, vil ødelegge mulighetene for fiskeri. Det å investere budsjettmillioner i TERRA-fond, fører til enorme tap for små kommuner. Det å legge ned 29 skoleklasser i Nordland for å spare 10millioner kroner, vil ikke føre til at fylket blir mer ettertrakta når det kommer til bosetting. Altså, det å ikke være villig til å satse på plassen der vi kommer fra, er det som er årsaken til at Nord-Norge er på vei nedover mot det som kan synes åvære ei svært mørk framtid.

Strålende løsninger?

Men hvilke strålende løsninger er det vi har kommet fram til, som vil redde Nord- Norge fra den sikre død? Det fins ikke noen magisk løsning på problemet. Her må vi gå tilbake til det grunnleggende: Hver jul, når de fraflytta ungdommene kommer hjem til Sandnessjøen, arrangerer handelsstanden og kommunen det de kaller «heimkommartreff ». Dette er et arrangement som fins i mange nordnorske kommuner. De frister med gratis pizza og utlodding av bærbar PC for å få folk til å komme. Men ideen bak er god. De vil finne ut av hva som må gjøres i Sandnessjøen for å få dem som har flytta bort, til å komme tilbake. Og noen av svarene de får, er: bedre treningssenter, bedre caféer eller butikker. Men det svaret alle gir, er at det må være en arbeidsplass å komme til. Av de nærmere hundre folkene fra 35 og nedover er det svært, svært få som sier at de ikke har lyst til å returnere. Hadde det altsåbare vært en arbeidsplass å gå til.

En rimelig høy andel av dem jeg gikk på skole med, har valgt å ta utdanning innafor helsevesenet. Vi har samme grunn: yrket gir oss mulighet til å jobbe hvor som helst. Og da mener vi ikke bare Gran Canaria eller Gambia, men også Gamvik eller Grønnøya. Vi ønsker å komme tilbake, og har tatt et yrkesvalg deretter. Men vi ser svart på ei framtid i nord hvis sjukehuset i Sandnessjøen legges ned, og det er en faktor som kan føre til at vi blir tvunget til å etablere oss et anna sted i landet. Det samme vet jeg at andre sjukepleierstudenter, medisinstudenter og helsefagarbeidere tenker. Og de som er industrimekanikere, platearbeidere eller sveisere har heller ingen arbeidsplass å gå til om den lokale industrien bli utkonkurrertog flytta til Taiwan.

Derfor er det ikke noe annet enn ei solid satsing på distriktene som må til. Man kan ikke legge ned verdifulle skoleklasser, dyrebare lokalsjukehus, eller umistelige hjørnesteinsbedrifter hvis vi fortsatt vil ha ei befolkning i nord. Da må myndighetene være villige til å satse på å ha folk boende i Mo i Rana, i Harstad eller i Alta. Ja, til og med Træna, Arnøy og Porsanger må man være villig til å bruke ressurser på. For det er ikke det at vi ikke vil bo her, men vi må jo for faen ha noe å leve av. Det er vår jobb å få politikerne til å åpne øynene. Vi må få dem til å innse at verdiene i dette landet ikke blir skapt i hovedstaden, men helt reelt der hvor folk lever og bor, i distriktene. De som bestemmer, må forstå at det å pumpe opp olja, og samtidig ødelegge for kystfisket, verken er en bærekraftig eller bosetningsvennlig politikk. Trond Giske må forstå at det skal mer til for å gi Nord-Norge et løft enn 14 dager med skiløp i Nordens Paris. Det handler om å ta et valg. for profittjageller for å gjøre det beste for folk.

For hvis vi ikke en gang får den nordnorske ungdommen til å ville bo her, hvordan i alle dager skal vi da forvente at andrefolk vil flytte hit?

«En annen verden er mulig!» sier dagens motstrømsbevegelser. Dette slagordet er et svar på den «sannheten» vi er forsøkt innprentet i nærmere tjue år: nemlig at kapitalismen er deteneste tenkelige og mulige samfunnssystem.
Tidsskriftet Rødt! har utgitt Kjersti Ericssons bokfra 1991 på nytt. Dette er det nye forordet til 2009-utgaven.

av Kjersti Ericsson

---

Denne boka kom opprinnelig ut i 1991, nettopp på den tida kapitalismen proklamerte sin definitive seier. Den amerikanske professoren Francis Fukuyama spådde den økonomiske og politiske liberalismens endelige triumf som slutten på selve historien: «Det vi er vitne til, er ikke bare slutten på den kalde krigen, eller at en bestemt periode av etterkrigstida er over, men slutten på selve historien … Det vil si sluttpunktet for menneskehetens ideologiske evolusjon, og universaliseringen av vestlig liberalt demokrati som den endegyldigeregjeringsformen.»

Bakgrunnen for slike erklæringer var sammenbruddet til de samfunnene som en gang oppsto som resultat av menneskers kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme. Da sammenbruddet skjedde, hadde disse samfunnene lenge på mange måter vært vrengebilder av det deres forkjempere en gang drømte om. Det var liten grunn til å gråte over at de nå gikk under. Men var historien virkelig slutt? Kunne menneskene nå se fram til et paradis for alle, grunnlag på kapitalisme og vestlig demokrati? Nei, sa denne boka i 1991. Om svarene til dem som tidligere kjempet for «en annen verden» på mange punkter hadde vist seg ugyldige, så er spørsmålene fortsatt gyldige. De fryktelige konsekvensene av kapitalismen og imperialismen som samfunnssystem er tydelige rundt oss hvereneste dag. En annen verden er nødvendig.

Siden den gangen har millioner småbarn hvert år dødd unødvendig av sult og sykdommer som det finnes botemidler for – det stille økonomiske folkemordet pågår fortsatt, den strukturelle volden utøves uavbrutt. Verden styrer, med god fart og åpne øyne, dypere og dypere inn i miljøkrisa. Vi har hatt krigene på Balkan da byttet etter den havarerte sosialismen skulle deles. Vi har hatt angrepene på tvillingtårnene og invasjonene i Afghanistan og Irak. Vi har sett supermakta USA utnytte sin styrke med hensynsløs brutalitet. Vi har hatt en rekke folkemorderiske kriger på det afrikanske kontinentet, der konfliktlinjene fra kolonitida mer enn anes i bakgrunnen, og der tidligere kolonimakter mer eller mindre diskret ivaretar egne interesser. Vi har sett vårt eget land utvikle seg til et slags vedheng til et mektig oljeselskap som jakter hvileløst på profitt over hele verden, og i prosessen krenker alle de verdiene regjeringa påstår den står for. Vi har sett innesperringen av, og bombene mot sivilbefolkningen i Gaza. Og vi har sett den verdensomspennende finanskrisa, der medisinen som utskrives er mer av det samme som forårsaketsykdommen.

Jo, en annen verden er nødvendig. Oppgaven til alle som ser det, er å bidra til å gjøre en annen verden mulig. Det krever blant annet at vi slåss for å utvide rommet for hva den politiske diskusjonen handler om. For de viktige spørsmålene truer stadig med å forsvinne ut av politikken. Når politikere for eksempel diskuterer fattigdommen i verden, handler det om hvor mange promiller av bruttonasjonalproduktet vi skal gi i u-hjelp, ikke om et økonomisk system som med nødvendighet produserer nød og lidelse for noen og meningsløs, uanstendig rikdom for andre. Det blir lett taust om de største og viktigste spørsmålene. Vi så det tydelig i forbindelse med fusjonen mellom Statoil og Hydro i for noen år siden. Målet med fusjonen var å skape en såkalt «robust aktør på det internasjonale markedet». Og hva betyr så det? Jo, det betyr at Statoil/ Hydro skal bli i stand til å slåss med andre internasjonale oljegiganter om å utbytte andre folks naturressurser og billige arbeidskraft, oftest i fattige land. Imperialisme er det rette navnet på dette. Statoil og Hydro fusjonerte for at Norge skulle styrke segsom imperialistmakt.

Men er det virkelig dette vi vil? Det fikk vi ingen politisk debatt om. Fusjonen ble nærmest framstilt som et teknisk, bedriftsøkonomisk spørsmål, som politikere burde mene minst mulig om. For det er skrekkelig uprofesjonelt av politikere å mene noe omøkonomi. For ikke å snakke om folk flest.

Men sjølsagt handler det om politikk. Det handler om hva slags land Norge skal være, om hvem vi skal knytte oss til, om hvem som skal være våre fiender og hvem som skal være våre venner. Skal vi knytte landets interesser enda sterkere til de kreftene som tjener på utbytting, imperialisme og en dypt urettferdig verdensorden, og som vil slåss med alle midler for å opprettholde den? Er det disse kreftene vi vil ha som venner? Og skal de som kjemper for sin rett til utvikling på egne premisser, for kontroll over egne naturressurser, for at rikdommene skal komme folket, ikke utenlandske storselskaper til gode, være våre fiender, som vimå slå ned hvis de reiser seg?

Erklæringene om historiens slutt er det få som tror på lenger, ikke en gang Fukuyama sjøl. Likevel har makthaverne langt på vei oppnådd å «naturalisere» kapitalismen, og gjøre det til en form for galskap for alvor å reise spørsmålet om å erstatte den med en radikalt annerledes samfunnsform. Men vi er nødt til å kaste oss inn i denne «galskapen » dersom en annen verden skal blimulig.

En annen verden lages ikke på tegnebrettet. Den skapes gjennom virkelige sosiale bevegelser og virkelige menneskers opprør. For at slike bevegelser skal lykkes, er det imidlertid nødvendig med politiske analyser, bevisste strategier og former for organisering. Diskusjonen om disse analysene, strategiene og organisasjonsformene må vi føre hele tida. Denne boka var, da den kom i 1991, ment som et bidrag nettopp i slike diskusjoner. Den nye utgaven er et rent opptrykk av den gamle, uten endringer eller revisjoner. I all ubeskjedenhet er det mitt syn at svært mye i dette bidraget likevel er relevant for de diskusjonene vi trenger åføre, også i dag.

Vi som drømmer om en annen verden, har opplevd mange nederlag. Men nederlag er en kilde til erfaringer og refleksjon. Denne boka prøver også å formulere noen erfaringer fra sosialismens tidligere nederlag, som et grunnlag for å utvikle nye strategier. »Revolusjonen trenger mange stemmer» er tittelen på avslutningskapitlet. Mange stemmer trenger også diskusjonen om hvordan en annen verden skal bevege seg fra nødvendig til mulig. Med denne boka har jeg bidratt med min stemme. Les den, for all del ikke som en fasit eller oppskrift, men som et innlegg i den viktigste politiske diskusjonen vi kan føre i dagens verden, og som en invitasjon til å gjøre din egenstemme hørt.

«Hvis bildet av «den mektige, enhetlige bølgen» skiftes ut med den polariserende imperialismen som tvinger fram sosialistisk oppbygging fra radikalt ulike utgangspunkt, betyr det en rekke utfordringer til revolusjonære i Vesten.» Slik begynner Kjersti Ericsson utdraget fra Den flerstemmige revolusjonen, kapitlet Drømmen om i den «reine» vestlige sosialismen.

av Kjersti Ericsson

---

Mange revolusjonære i min generasjon har opplevd skuffelse og desillusjonering i forhold til det de lot seg begeistre av i ungdommen. Synet på sosialismen og sosialistiske land har gått gjennom mange faser. Oppfatninga av Kina kan tjene som eksempel. En naiv entusiasme under kulturrevolusjonen ble avløst av en mer nøktern vurdering etter Maos død og firerbandens fall. Nå la vi hovedvekta på at Kina var et tilbakeliggende 3. verden-land, som hadde enorme vansker å overvinne i forsøket på å bygge sosialismen. Det var ikke rart om ting ikke kunne bli så fine og flotte i et slikt land. De objektive forholda gjorde at Kina måtte bli et dårlig kompromiss mellom den ideellesosialismen og virkeligheten.

Den mer nøkterne vurderinga av Kina gjorde at vi begynte å se på samfunn i vår egen del av verden med større håp. Her var forholda annerledes, og her kunne den ideelle sosialismen virkeliggjøres i all sin prakt. I denne fasen hadde vi nesten en tendens til å se på det som irriterende uflaks at revolusjonen seira først i slike umulige land som Sovjet og Kina. Hadde det bare skjedd slik Marx trodde det ville skje, at revolusjonen kom først i de framskredne, kapitalistiske landa, så hadde vi hatt noen ganske andrevakre og flotte fyrtårn å vise fram!

Mange av de frastøtende trekka ved sosialistiske samfunn og sosialismens historie har vi tilskrevet det «tilbakeliggende» utgangspunktet Sovjet og Kina hadde. Og det er naturligvis riktig at samfunnssystemet i disse landene er et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt, der et halvføydalt innhold ofte har kommet til å fylle «sosialistiske» former. Dette må en se i øynene og analysere så fordomsfritt som mulig. Problemet oppstår når disse landenes erfaringer blir avvist som «feil», som ikke «egentlig». Da ligger det under at det er i land av vår type den «egentlige», reine, plettfrie sosialismen kan skapes. Vi ernormen, de andre er et mindreverdig avvik.

La oss gjøre det tankeeksperimentet at de første, seierrike revolusjonene hadde kommet i europeiske, fullt utvikla kapitalistiske land, f.eks. England og Frankrike. Da hadde antakelig vårt bilde av sosialismen sett helt annerledes ut i dag. Kanskje hadde den sosialistiske ettpartistaten vært et ukjent fenomen. Men betyr det at de sosialistiske samfunnene og sosialismens historie ville vært uten avskyelige sider? Neppe. Men de ville vært andre. Kanskje hadde rasismen vært langt mer framtredende hvis sosialismen hadde oppstått først i gamle koloniland som var vant til å se på seg sjøl som «sivilisasjonens bærere». Det var representanter i den 2. Internasjonalen som snakket om å ha en «sosialistisk kolonipolitikk». Det franske kommunistpartiet klarte ikke å ta et klart standpunkt for den algirske frigjøringsbevegelsens krav om sjølstendighet etter 2. verdenskrig. Simone de Beauvoir skriver i memoarene sine fra denne tida(eng. utgave 1968, s. 352):

«Kommunistpartiet fryktet at det ville fjerne seg fra massene dersom det framsto som mindre nasjonalistisk enn de andre partiene. Offisielt uttrykte det opposisjon mot regjeringa, men det oppfordret ikke lenger alle som kunne til å trosse regjeringa. Partiet gjorde ikke noe forsøk på å bekjempe rasismen til de franske arbeiderne, som både betraktet de 400 000 nord-afrikanerne bosatt i Frankrike som inntrengere som tok jobbene deres og som et underproletariat som bare fortjente forakt.»

Dette var en krig der franskmennene opprettet konsentrasjonsleire i Algerie. Mer enn 1 million mennesker døde i disse leirene i løpet av tre år. Og det var en krig der bestialsk tortur og grusomheter mot sivilbefolkningavar daglig kost.

Også i vår del av verden ville sosialismen vært et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt. Også i vår del av verden ville gammelt innhold lett komme til å fylle nye former. Det er lite trolig at en slik vestlig sosialisme ville vært spesielt «rein» eller plettfri. Forskjellen er antakelig at vi ville hatt atskillig vanskeligere for å se plettene, fordi de ikke på samme måte ville bryte mot våre egne forestillinger og fordommer.

Mange trekk ved samfunnene i den 3. verden som vi synes er frastøtende, er dessuten skapt og/eller opprettholdt av imperialismen. Amin (1990) mener at den typen parlamentarisk demokrati vi har i Vesten, bare er mulig i de kapitalistiske sentrene, ikke i periferien. I de kapitalistiske sentrene er det en viss sammenheng mellom arbeidsproduktiviteten og arbeidsfolks levekår. Dette gir grunnlag for en større grad av klassefred, som gjør en parlamentarisk styringsform mulig. I den 3. verden, derimot, er det ikke grunnlag for det nødvendige minimum av sosial harmoni mellom massene, som må betale prisen for den imperialistiske utbyttinga, og herskerklassen som er kompradorisert, dvs alliert med imperialismen. Amins synspunkt kan være riktig eller ikke riktig. Sikkert er det ihvertfall at imperialismen er et viktig hinder for framveksten av demokrati, også i nokså begrenset forstand, i den 3. verden. Dette blir godt illustrert av to korte nyhetsoppslag om Zambia i VG onsdag 27. juni 1990. Begge oppslagene står på samme side, men uten at journalisten har funnet grunn til å sette dem i sammenheng. Det ene oppslaget forteller at Kaunda har styrt ved hjelp av ettpartisystem, og med trange kår for opposisjonen. Studentopposisjonen krever flerpartisystem. Det andre oppslaget forteller om harde opptøyer i landet på grunn av økning i matvareprisene. Prisen på den viktigste matvaren, maismel, har økt med 150 %. 20 mennesker er drept i Lusaka, der det nærmest er krigstilstand. Byens borger-verngrupper, som består av sivile i nært samarbeid med politiet, har fått grønt lys til åskyte for å drepe. Oppslaget avslutter slik:

«Prisøkningen er et ledd i Zambias forsøk på å komme økonomisk på fote, anbefalt av Verdensbanken og Pengefondet. Tilsvarende opprør skjedde i Kopperbeltet i 1986. Det ble da erklært unntakstilstand, og studentorganisasjoner ble forbudt.»

Og så kan en jo spørre seg om hvorfor det ikke står et ord om at Verdensbanken og Pengefondet hindrer demokrati i Afrika.

Lenin snakket om at imperialismens superprofitter gjorde det mulig for herskerklassen i de rike landa å «kjøpe opp» et sjikt i sine egne lands arbeiderklasse som så støttet herskerklassen mot sine egne klassefeller. Det er liten tvil om at imperialismens superprofitter blir brukt til å «kjøpe opp» et herskende sjikt i den 3. verden, som blir belønnet for brutalt å holde sin egen befolkning nede. Rekken av diktatoriske regimer som har mottatt store summer i støtte fra det «demokratiske» Vesten, er uten ende. Men det hindrer ikke Vestens politikere i å klage over manglende demokrati i det «underutviklete» sør.

En av de store utfordringene for revolusjonære i Vesten, er å bryte med forestillinga om våre egne land som stedet der den «egentlige », sanne sosialismen kan skapes. Vi må slutte å se på oss sjøl som mønster, de andre som avvik. For det første bor flertallet av jordas utbytta og undertrykte mennesker i sør. En sosialisme som er noe verdt, må løse flertallets problemer. Det er flertallet som spiller hovedrollen. For det andre er tanken om oss sjøl som «mønster» et håpløst utgangspunkt for virkelig frigjøring i vår del av verden. Med et slikt utgangspunkt vil vi aldri klare å fri oss fra det Amin (1988) kaller «eurosentrismen»: det dominerende tankesystemet i det kapitalistiske Vesten. Innafor dette tankesystemet ses de fattige landa gjennom den hvite arrogansens briller. Og det er utvikla et system av «selvfølgelige sannheter» som bekrefter vår overlegenhet og fraskriver oss alt ansvar for tilstandene i verden forøvrig.

Klarer vi ikke å fri oss fra eurosentrismen, vil den flytte med som nissen på lasset inn i et nytt samfunn. Og snart vil det nye samfunnet, som skulle bygge på frigjøring og solidaritet, ikke være annet enn et stygt vrengebilde. Det største problemet revolusjonære i Vesten vil stå overfor i sin kamp, vil sannsynligvis være nettopp den imperialistiske arven. Kanskje vil den vise seg som ei tyngre bør i forhold til virkelig frigjøring enn halvføydale og tilbakeliggende forhold i den 3. verden.

Nina Dessau: Den globale oppvarmingen, Pax 2006, 199 sider

2.juledag 2008 meldes det om flom, oversvømmelser, ødeleggelser og ekstremvær langs Middelhavskysten. Ja vel er det vinter, men dette er først blitt ikkeuvanlig siden 1990-årene.

Den globale oppvarmingen åpner med å beskrive Europas erfaringer med ekstremvær og går spesielt inn på hetebølgen, tørkenog brannene i 2003.

Som mange andre steder i verden har kysten sørøst i England det doble problemet at havet stiger og landet synker. I London er over 1 million innbyggere utsatt for flom og forsvares av innfløkt system som inkluderer den flyttbare Themsen-barrieren. Den stenges når vannivået går opp. På 1980-tallet ble den brukt bare en gang i året, de siste årene omtrent 6 ganger i året og i 2004 – 17 ganger. For å bygge ut forsvaret av London tas landbruksjord i bruk! 10 000 hektar jordbruksland skal forlates fordi det ikkelenger kan sikres.

I Nederland har de klar ideer om vanlige hus som bygges slik at de kan flyttes hviskatastrofen inntreffer.

Dessau går gjennom klimaforskningens historie fra 1827 da den franske matematikeren og fysikeren Jean Baptiste Fourier tok i bruk begrepet «drivhuseffekt» om gassene i «den naturlige drivhuseffekten», gjennom FNs oppnevning av IPCC (det internasjonaleklimapanelet) til situasjonen i 2006.

Rett etter opprettet amerikansk storindustri Global Climate Coalition (GCC) og de største olje-, bil-, og energiselskapene i verden fikk styremedlemmene her. I tillegg ble mange av bransjeorganisasjonene i USA med, jord- og skogbruk, elektrisitets-, kull- og oljebransjen,gruve- og transportbransjen.

En viktig del av boka er viet hvem «klimaskeptikerne » er, hvilke faglige kvalifikasjoner de har, forbindelsene mellom dem; at de sitter i styrer og er ansatt som eksperter i konservative tankesmier (spesielt i USA) og fond, sammenslutninger somGCC.

Et helt kapittel er om de fondene, tankesmiene og forskningsinstituttene som mottar støtte fra Exxon Mobil, ledende oljeselskap i verden. Et eksempel: En mye brukt ekspert er Sallie Balunas, astronom, forsker blant annet ved Commitee for a Constructive Tomorrow, utgir bøker på Marshall Institute, holder foredrag i konservative tankesmier, skriver rapporter mot tiltak, publikasjoner rettet mot skoler; «Kalde fakta om global oppvarming», en av kildene til «World Climate Report», et «klimakritisk » blad støttet blant annet av Western Fuels Association, utgis av Greening Earth Society. Dette er bare en liten flik av nettverk som har mye penger, posisjoner og sterke bånd til politiske krefter både i USA,Europa og Russland.

Dessau bedriver ikke konspirasjonsteori, men dokumenterer de tette båndene mellom konservative krefter; økonomiske og vitenskapelige, religiøse og politiske som kjemper mot endringer i teknologi, økonomisk og politisk orden og bruker skremsler, propaganda og «fagfolk» med minimal troverdighettil å jobbe for seg.

Dessau viser også at de for en stor dellykkes med propagandaen sin.

Den eksisterende teknologi og energibruk subsidieres i USA og i resten av den vestlige verden med et sted mellom 230 og 1700milliarder dollar årlig. Subsidiene tar mange former, fra direkte subsidier, forskning, skattefordeler, tekniske beregninger, priser til forbruker som ikke dekker kostnader osv. Dette er svært vanskelig å beregne fordi mye er skjult for ikke å rammes avinternasjonale regler for handel blant annet.

Den Globale oppvarmingen går gjennom noen av følgene av klimaendringene for matproduksjon, vanntilgangen, følgene for de fattige i de fattige landene, klimaflyktningene og deres usikre status, økt matproduksjon med mindre næring, øysamfunnene som synker i havet, økogjeld og ulandsgjeld som henger så tett sammen,ansvar og «hjelp» …

Historien om Tuvaluøyene som innfører fornybar energi for å vise at de vil gjøre noe for å endre klimautviklingen. Øyene kommer til å synke og myndighetene planlegger permanent evakuering av beboerne, men ingen land vil hjelpe til med å gi land hvor hele befolkningen kan flytte når øyene deres synker. Diskusjonen om hvem som har ansvar, hva skal erstattes, fra hvem til hvem,osv. gjør sammenhenger veldig tydelige.

Dessau viser hvor mye mer det koster å «reparere» etter miljøødeleggelsen, avgiftsbelegge miljøødeleggende virksomhet, bøtelegge kriminalitet som ødelegger for enorme summer og forske for å «reparere» ikke bærekraftig forbruk. Og at denne praksisen fortsetter til tross for kunnskap om hvor mye mindre det koster å legge om til eksisterende miljøvennlige teknologier, mindreressurskrevende løsninger osv.

Boka er full av kunnskap, analyser, fortellinger,spørsmål og 23 sider noter.

Dessau gjør bruk av åpne kilder, opplysninger og standpunkter er hentet fra hjemmesider,rapporter osv.

Er boka for gammel? Det har skjedd mye siden 2006. Ja, det har det heldigvis og seinest krevde Lars Haltbrekken fra Naturvernforbundet 5års moratorium – stans i nyutbygging av oljefelt. Boka er fremdeles nyttig og god fordi den er så bra på å sette ting i sammenheng. Nina Dessau har skrevet ei bok som gir god oversikt over kreftene som ikke ønsker forandringer, hvordan de jobber, hvilke ressurser de rår over og sammenhengen mellom de forskjellige miljøene. Hun viser fram sammenhengene mellom mat-, vann-, energi-, miljøkriseneog den grådige kapitalismen.

Men hun viser og at det er motstand. Øystatene som er truet av forsvinning slår seg sammen og presser fram diskusjoner om erstatninger fra selskaper og stater for ødeleggelser,plyndring av ressurser osv

Nina Dessau påpeker ganske riktig at hvis vi ikke hver og en gjør de små tingene, som å sortere søppel, kreve miljøsatsinger, kjøpe miljøvennlig og kortreist mat, osv, osv vil vi oppleve oss som maktesløse. Ogdet er vi ikke.

Taran Anne Sæther

Kjersti Ericsson: Gunhild fra Vakkerøya, Oktober forlag 2008, 347 sider

Gunhild kommer til verden på ei fødestue ved trøndelagskysten. Født av ei mor som ikke vil ta seg av henne, til ei mormor som tar ansvar for henne og en grandonkel hun skal bli glad i. Disse to blir i virkeligheten foreldre for jenta, og hun får en trygg og ikke så uvanlig oppvekst på ei øy i etterkrigstidas Norge. Det er Gunhild som eruvanlig.

Gunhild er et navn som stammer fra norrønt, er sammensatt av gunnr som betyr krig og hildr som betyr kamp. De egenskapene som trengs for å komme gjennom, ligger i navnet, men Gunhild får også de egenskapene jenter lærte og lærer, og de fårhun også bruk for.

Boka handler om strukturrasjonaliseringa i distriktene, kampen for skolen, for bruforbindelser, mot fraflytting, forakten fra politikere, både lokale og sentrale. Beskrivelsene av den lokale stortingspolitikeren som uten å blunke sier at det er et problem for samfunnet at det bor folk på øyene, balanserer så fint. De er bryderi for framskrittet! sier han og underteksten i denne beskrivelsen er typisk for Ericsson. Den er kritisk og samtidig full av kjærlighet til og respekt for de som kjemper for øya si, grandonkelenKonrad og Gunhild.

Ericsson beskriver på sin særegne poetiske måte konflikten mellom troen på tekniske framskritt som løsning på menneskenes problemer og å ta vare på gamle kunnskaper som kan brukes i nyskaping. Skildringene av Konrads utrettelige arbeid med å tilegne seg kunnskaper om byggemåter for forskjellige typer broer er svært gode. Han har vært til sjøs og reist i verden. Nå er han sauebonde med ervervede tekniske kunnskaper, Gunhild som alliert og stor tro på at ei bru vil redde Vakkerøya fra avfolking. Folket på Vakkerøya har fått telefon og med ei linje blir det meste om de fleste spredd ved lytting på linja. Strøm har de sjølsagt fått etter krigen, og når morfaren til Gunhild kommer hjem med øyas førstekjøleskap, er det en begivenhet.

Kjersti Ericsson skriver med en dybde som er sjelden. Lag på lag av konflikter, hensyn som skal tas, interesser som spriker. Her er også bygdedyret, hjelpsomhet, vennskap, misjonstankegang, ærgjerrighet, rasisme og mot, kjærlighet og lengsel, svikog utferdstrang.

Dyra Gunhild vokser opp med – hunden Cæsar, hesten Franken, sauene og spesielt «farsksauen» – skildres som dyr med særtrekk, nære skapninger og som dyr på en gård. Fasettene i menneskenes forhold til dyr skrives inn i historien. Du finner ingen fortellertekst eller replikker som sier «hesten hadde så menneskelige trekk, og vi er såglad i ham».

Men Solbjørg, mora til Gunhild, har reist for godt og etterlatt seg viktige hull og mange spørsmål for Gunhild. Hvem var faren hennes? Det eneste hun veit er at han må ha vært neger, for hun er mørk med krøller. Det dukker opp en misjonær som forteller om og viser bilder av negrene i Afrika, og da er fargen på Gunhilds hudviktig.

Nysgjerrigheten, kunnskapstørsten og fliden til Gunhild sender henne ut i verden, langt vekk fra øya. Når hun kommer hjem på juleferie fra storskolen, er mormoras blomster visna. Gunhild forstår at det er noe galt med henne og skaffer nye planter mormora kan stelle. Men er hun i ferd medå bli sjuk, eller sjuk av engstelse eller savn?

Når Franken dør på dramatisk vis, er det nødvendig for Gunhild å bli hjemme fra skolen og være sammen med Conrad. Ved denne hendelsen vender livet for Gunhild og spørsmålene som ingen kan eller vil svare på, blir det viktigste å finne ut av. Gunhild møter livets utfordringer på en offensiv måte, gjør valg som må være vanskelige og veier hensyn opp mot hverandre. Uvanlig erhun i mange henseender.

Språket i boka er i fortellerdelene bokmål med mange nordtrønderske uttrykk og begreper og i replikkene trøndersk. Dette er et kjent grep og skal gjøres godt hvis det skal fungere. I «Gunhild fra Vakkerøya» virker det til å skape en passe avstand i fortellingen. Noen steder, for eksempel der Gunhild begynner på storskolen og blir gjenstand for den rene folkevandringen, er kanskje avstanden for stor. Det når ikke denne leseren helt. Det blir litt for eksotisk og litt for langt fra Gunhild og hennes mulige opplevelse. Men i replikkene får vi nærhet til personene. Kjersti Ericssons fortellermåte vitner om dyp innsikt i menneskenes historie og hva som er med på åforme menneskene.

For de lesere som ikke kjenner Kjersti Ericssons produksjon, kan jeg tidvis love dere fantastiske leseopplevelser. Hennes poetiske univers er her, formuleringene som får deg til å ønske at boka var dobbelt sålang.

Når boka er lest og enkeltepisodene der det kjennes litt for rosenrødt har falmet, lurer jeg på om det går an å be Kjersti Ericsson gi oss historien om Gunhilds forsøk på å finne svar på spørsmålene sine?Om hun vil føle seg hjemme noe sted?

Taran Anne Sæther

Hans W. Kristiansen: Masker og motstand – Diskré homoliv i Norge 1920–1970, Unipub 2008

Korleis levde dei ein no ville ha kalla homofile for snart hundre år sidan? Kunne ein driva gård med nokon av same kjønn når alt var delt i kvinnfolk- og mannfolkarbeid? Korleis var den tidlege homorørsla i Noreg?

Hans W. Kristiansen har gjort eit viktig arbeid i å dokumentera homoliv i Noreg i perioden 1920–1970. Dette er ein ganske ukjent del av historia, sjølv om det ikkje er lenge sidan. Kristiansen har i fleire forskningsprosjekt intervjua eldre menneske, både homofile og heterofile, for å få kunnskap om eit tabubelagt område, mens det enno finst munnlege kjeldar. Prosjektet til Kristiansen er også eit oppgjer med todelinga av homohistoria, at fram til 70-talet levde homofile og lesbiske i forestillelse, fortielse og fornektelse, mens etter homoopprøret lever ein synleg og fritt.

Boka er delt i tre perioder. Den første delen er om homoliv på landsbygda i mellom- og etterkrigstida, og kva sanksjonar dei kunne frykta. Den andre delen er om småbyhomofile og byhomofile i etterkrigstida, og om starten på homokampen i Noreg på 50-talet. Den siste delen handlar om arbeidet i Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) dei første femten åra.

Historiene frå mellom- og etterkrigstida er spanande, for dei viser at sjølv om homoseksualitet ikkje var noko ein snakka om, så har likevel folk levd på andre måtar enn det som var normen. Dei forholda som har vore enklast å dokumentera i ettertid, er dei forholda som blei anmeldt eller skapa skandaler som blei omtala i pressa. Men Kristiansen dokumenterer at det fanst par av same kjønn som alle visste om, og som blei stillteiande akseptert. Frå innlandsbygdene fortel Kristiansen historia om Trygve og Jon, som alle «visste» at hadde eit forhold til kvarandre fordi dei var mykje saman. Kari og Jorunn budde saman i femti år, og dreiv gård saman. Jorunn kom til Kari som tenestejente, og sjølv om Kari blei satt pris på i bygda for ureddheiten og den kjappe tunga si, så lyktes ho ikkje som bonde. Kanskje var det fordi paret ikkje blei heilt tatt inn i fellsskapet i bygdesamfunnet på grunn av at dei øt med normene. Frå ein småby kjem historia om «de tre musketerer », tre homofile menn som ikkje levde i faste parforhold, men som hadde forhold til forskjellige menn i lokalsamfunnet. Dei tre mennene såg ut til å vera sosialt akseptert, men var også kjappe i kjeften når dei møtte verbale angrep retta mot levesettet sitt.

I Oslo fanst det større variasjon i homolivet, og nettverka og miljøa var grunnlaget for danninga av DNF-48 i 1950. Pissoara fungerte som erotiske frirom for menn som møttes der. Informantane fortel at ein gjekk faste runder, til dømes «Edvard», som vanlegvis etter å ha kome heim frå jobben og spist middag, sov ein ettermiddagslur, og så gjekk frå pissoar til pissoar på Frogner og St. Hans Haugen. Det var ikkje ein ufarlig kveldstur, han risikerte at politiet hadde razzia og pågreip alle i urinala. Urinala var ein stad for korte erotiske møte, men også ein inngangspunkt til sosiale nettverk, viss dei ein møtte synst ein passa inn. Kristiansen finn klasseforskjellar i homoseksuelle sine sosiale liv: middelklassemenn han har forska på, levde i større grad ugift og hadde homofile nettverk, mens arbeiderklassemenn hadde homoseksuelle erfaringar tidlegare i livet, dei kombinerte ofte homoseksualiteten med ekteskap, og viss dei haldt seg ugifte og ikkje reiste på sjøen, så budde dei ofte i barndomsheimen saman med mor. Dei homofile sosiale nettverka var altså ofte menn frå middelklassen. Desse nettverka bestod av menn som møttes hos kvarandre i leiligheter på Vestkanten i Oslo, gjerne under dekke av å høyra på klassisk musikk i såkalla hi-fi-klubber.

Initiativet til DNF-48 kom frå den danske organisasjonen Forbundet af 1948. Styret i forbundet tok kontakt med norske abonnentar på tidsskriftet Vennen, og fekk sett i stand eit møte i Oslo i mai 1950. Rolf Løvås, som blei den første leiaren av den norske organisasjonen, var ein av dei danskane hadde kontakta. Det første møtet var besøkt av 20–25 mennesker, eit overveldande tal for den nye organisasjonen. Dei var spente på korleis myndigheitene ville reagera på den nye organisasjonen. Det viktigste politiske arbeidet dei første åra var å få oppheva straffelovas paragraf 213, som sette ei straff for utuktig omgang mellom personar av hannkjønn. Arbeidet var vanskeleg, Løvås ville ikkje stå fram med fullt navn fordi han var redd for å mista jobb og inntekt. Danskane kritiserte den forsiktige og hemmelighetsfulle oppførselen til nordmennene, og lurte på kva dei var så redde for. Dei synst også nordmenne mangla initiativ. Etter kvart øyt Det norske forbundet med det danske, og med Vennen, delvis fordi dei var leie av å bli overstyrt frå København, og delvis fordi dei var usamde med danskane sit ukritiske syn på pedofili. Publiseringa av bilete med svært unge menn i Vennen førte til ein stor skandale i Danmark, og straffesaker. I Sverige var det også skandalar rundt rykter om homoseksuelle hemmelige nettverk. Sjølv om skandalene ikkje hadde nokon direkte innverknad på det norske forbundet, så argumenter Kristiansen overbevisande for at skandalene i nabolandet bekrefta leiarane i DNF-48 sitt syn på at strategien med diskré nettverksbygging og allianseskaping var rektig.

Diskresjonspolitikken til DNF-48 førte til siling av nye medlemmer. For å få med seg fleire frå dei lukka middelklassenettverka måtte ein sikra at dei ikkje risikerte å bli eksponert. Arbeidarklassemennene som jobba i restaurantar og som frisørar, eller dei som var kjente frå pissoara og barer og dermed blei sett på som openlyse homoseksuelle, var ikkje så velkomne. Folk som hadde henvendt seg til forbundet blei møtt av to medlemmer av styet, som møtte søkaren i Oslo sentrum. Viss personen såg ut til å vera «diskré, edru og proper», gjekk dei på restaurant Håndverkeren, i andre tilfelle gjekk dei til Kaffistova. I boka står det at ein kjent billedkunstnar blei avvist, fordi han stilte i arbeidsklær, hadde skitt under neglene, og snøvla på grunn av talefeil.

Den siste delen av boka nyanserer og utfordrer historieskrivinga om den tidlege homokampen i Noreg. Dette har vore ein til tider sår debatt, som mellom anna gjekk i Blikk i 2004/2005. Debatten handlar om kven som var sentrale dei første åra av homorørsla, og har spesielt vore ein debatt om Arne Heli som har blitt symbolet på diskresjonskulturen og Kim Friele som representerer dei som ville stå fram. Og kven sto eigentleg opent fram først? Debatten kjem av politiske og personlege usemjer i DNF- 48, men til tider har det blitt i overkant personleg debatt som er uinteressant for dei som ikkje deltok, og knapt nok for dei.

Boka sluttar før dei store konfliktene i homorørsla på 70-talet. Kristiansen seier at tidsavgrensinga av boka er gjort for å ikkje bli frista til å dømma fortida ut frå samtida sine verdier. Han kritiserer det han kallar frigjeringsideologien frå 70-talet, som var eit oppgjer med den tidlegare diskresjonskulturen. Han skriv: «Den utvetydige og nyanseløse forkastelsen av det jeg har kalt mellom- og etterkrigstidens «diskresjonskultur», har bidratt til en kraftig innskrenkning og ensidiggjøring av homobevegelsens eget fortellings- og motstandsrepertoar. » Forfattaren argumenterer for at når ein forkastar alt ein gjorde før 70-talet, så er det vanskeleg å læra av strategiane folk uka. Det meiner han er spesielt skadeleg i forhold til samarbeid med personar og grupper frå samfunn med repressivt lovverk.

Det er interessant å lesa korleis folk har levd relativt opent i lang tid, så lenge me har munnlege kjelder. Og det er interessant å lesa om korleis den tidlege homorørsla organiserte seg og arbeidde. Eg kan vera samd med forfattaren at ein ikkje kan dømma fortida ut frå notida, og at eit notidsfilter øydelegg for å læra av fortida. Men eg meiner samtidig det var eit vikig opprør ein gjorde på 70-talet. Eg vil ha ei homorørsle i Noreg som seier at det er same om me er født sånn, eller om me har vald det sjølv, me krevjer respekt for dei me er. Og eg vil ha ei homorørsle der skruller og transer og SMerar og butcher blir respektert, på lik linje med dei som vil sjå ut som alle andre. Diskresjonskulturen fungerte, men kravet om å få lov til å vera synleg kom fordi hemmeleghaldet blei for trangt og ekskluderande.

Ingrid Baltzersen

 

Ida Jackson og Maren Kristiane Solli: Jenter som kommer Spartacus 2008

 

Ida Jackson og Maren Kristiane Solli har laga den første norske sex-boka for kvinnersom har sex med kvinner.

Boka er ei typisk sjølvhjelpsbok, med lister og tips til alt frå korleis styrka bekkenmusklene til kva ein skal sjå etter når ein kjøper sexleiketøy, og kva slags nettlesar ein bør bruka viss ein surfar porno på nett. Boka plasserer seg samtidig tydeleg i ein feministisk ståstad. Forfattarane tar ikkje stilling til tema som feministar ofte er mot, til dømes porno, eller omdiskuterte tema, som BDSM, analsex og sexleiketøy. Men dei legg vekt på at det er ein sjølv som skal definera seksualiteten sin, både at det ein har lyst til å gjera er ok, og at det er ein sjølv som må bestemma kva ein ikkje vil flott bok, dei skriv opplysande og innsiktsfullt om dei fleste sidene av seksualitet, blanda med tips, teknikkar og trenings-oppgåver. Einaste eg har å innvenda er at boka ikkje er illustrert, viss ein ikkje har studert snittbilete av fitta, er det ikkje alle anatomiske omgrep som er så enkle å halda styr på, sjølv om forfattaraneer flinke til å forklara.

Forfattarane skriv at boka starta som ei bok for kvinner som har sex med kvinner, men dei endte med ein breiare innfallsvinkel, som det står på forsida: En bok for alle som har sex med damer, inkludert damer som har sex med seg selv. Det første kapittelet handlar difor om å bli kjent med kroppen sin, og få eit godt sexliv med seg sjølv. Forholdet til seg sjølv er eit gjennomgangstema i boka, både at ein sjølv må definera kva ein har lyst til, men også korleis ein skal handtera overgrepserfaringer hos seg sjølv eller partnaren. Kapittela om kroppen, smertefull sex og overgrep, legning og kjønnsroller handlar om viktige og ofte problematiske sider av seksualitet, noko som er med på å gjera boka til meir ennberre ei sextipsbok.

Boka avslutter med eit pulepolitisk manifest, som trekk trådar frå dei feministiske elementa frå resten av boka. Kravet i manifestet er: Ja til sex!. Kravet virkar jo ikkje kontroversielt i vårt sexfikserte samfunn, men forfattarane lister opp ein del viktige grunner til at målet faktisk ikkje er oppnådd. Dei nemner at ein av fire kvinner aldri onanerer, at ein av ti norske kvinner blir voldtekne, at mange jenter har eit dårlig forhold til kroppen sin og at mange jenter har problemer med å setta grenser. Jackson og Solli har også forslag på løysinger. Dei seier at me må fortella andre historier: aktive jenter som veit kva dei vil må bli synlege i bøker, filmar og i kvardagslivet. Det må bli eit betre tilbod til valdtektsofre. Og: Du må ta saken i egne hender, noko denne bokmeldaren vil hevdaat boka inspirerer til.

Ingrid Baltzersen

Lars Sandvig, Bent Hvale, Øyvind Asbjørnsen: FrP-landet –Norge etter valget i 2009? Fritt forlag 2008, 185 sider

Frp-landet er en bok der redaktørene har spurt ulike samfunnsdebattanter om å ta for seg ulike sider ved Frps politikk i en situasjon der det er mulighet for at partiet kommer i regjering. Boka er som sådan høyaktuell – ikke minst i en situasjon der FrP til stadighet forsøker å vri seg unna standpunktene sine. De fleste bidragene, men unntak av Hans Røsjordes innspill om forsvar og Hege Storhaugs innspill om innvandring, bidrar da også til å avsløre hovedsakelig to sider ved FrPs politikk:inkonsekvens og uvitenhet.

Et av de feltene FrPs synspunkter møter kraftigst motstand, er i miljøspørsmålet, noe som ikke er merkelig all den tid bidragsyterne er Frederic Hauge, Erik Dammann og Steinar Lem. De er alle skjønt enige om at FrPs miljøpolitikk fundamentalt sett bygger på en manglende forståelse av økologiske sammenhenger generelt og klimaendringer spesielt. Å slå fast dette, er nok i stor grad å slå inn åpne dører, men særlig Lems bidrag, som tar for seg samferdselssektoren, illustrerer både inkonsekvenser, halvkvedede viser og åpenbar antikollektivistisk populisme i partiprogrammet. Her er det definitivt ammunisjon mot FrPs krav om flere veier, mindre til kollektivtransport,billigere bensin og lavere bilavgifter.

Et annet felt FrP får kjørt seg kraftig, er på justispolitikken. Selv om utgangspunktet er ulikt, er Odd Einar Dørum og Harald Stabell skjønt enige om at FrPs justispolitikk vil føre oss mange tiår tilbake. Fokus skiftes fra forbrytelse til forbryter, og rehabilitering erstattes av det Dørum treffende omtaler som renovasjon. Stabell tar også opp programpunktet der Frp foreslår å privatisere deler av kriminalomsorgens og politiets oppgaver, og fokuserer på hvilke potensielle farer som dette kan medføre hva angår ansvarsforhold. Dette temaet berører også Ivan Kristoffersen i sitt innspill om forsvarspolitikk, der han blant annet imøtegår FrPs synspunkt om å la militæretutføre enkelte politioppgaver.

Av andre innspill som nok kan ha en nytte, kan nevnes Thomas Hylland Eriksens omtale av FrPs selvmotsigende utdanningspolitikk, Stein Evensens gjennomgang av FrPs helsepolitikk fra et medisinsk fagsynspunkt, Jostein Gripsruds gjennomgang av hvordan FrPs kulturpolitikk vil skape en innskrenking av informasjonsfriheten, Ivan Kristoffersens nærmest kåseriaktige innspill om FrPs mangel på vilje til å opprettholde levekraftige lokalsamfunn i distriktene og Olaf Thommesens innspill om innvandring, som, tross alt, står som en fin motvekt til Hege Storhaugs forsvar for kulturell ensretting og en inhuman flyktningpolitikk. Om man skal trekke frem en negativ side ved boka, må det være de aller fleste forfatterne tar det politiske status quo som utgangspunkt. Aller klarest kommer dette frem i Janne Haaland Matlarys innspill om utenrikspolitikk, der den røde tråden er at det er farlig for Norge å endre utenrikspolitisk ståsted, uavhengig av retning. Heller ikke Petter Eide makter å utfordre den etablerte oppfatningen av u-hjelpens fortreffelighet, selv om han har flere poenger rundt årsakene til fattigdom, som med fordel kunne vært utvidet til en kritikk også av status quo. Det mest tafatte av alle innspillene, er imidlertid Paul Chaffeys innspill om FrPs balansegang mellom liberalisme og statskapitalisme som nærmest fremstår som en skolestil i form, selv om han, skal det innrømmes, illustrerer enkelte selvmotsigelser iFrPs politikk.

Det er imidlertid også noen forfattere som bør berømmes for at de tør tenke utenfor boksen. Erik Dammann kritiserer ikke bare FrPs vekstideologi, men viser også hvordan denne er en integrert del av hele den etablerte moderne ideologien, og klarer dermed også å forklare hvordan FrP får den oppslutningen de gjør. Også Harald Stabell er i stand til å gjøre dette. For å møte kritikken av FrPs krav om høyere straffer, viser han hvordan dette bare er mer av samme medisin som har vært utskrevet de siste tiårene, og som har vist seg ikke å virke etter hensikten. Martine Aurdal viser også at hun våger å tenke utenfor boksen ved at hun stiller kritiske spørsmålstegn til u-hjelpens funksjon, men i motsetning til Dammann og Stabell makter hun ikke å knytte kritikken av FrP opp mot en kritikk av status quo, og innspillet hennes kan, om man ikke vet bedre, leses som et forsvar for FrPsbistandspolitikk.

Like fullt – det er ikke kritikken av status quo som er tema for boka, det er FrPs politiske program. Dette er en hensikt boka lever opp til – den kan med fordel brukes for å minimere faren for at FrP får økt makt etter neste valg. For, som Ivan Kristoffersen så treffende sier det, er FrP «ikke en kode en trenger å knekke for å ta seg inn til partisjela». Det er en helt konkret politikk som, med FrP i regjering, vil gi helt konkretepolitiske konsekvenser.

Mathias Bismo

Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Tidsskriftet Rødt!, 2009, 2. utgave

Det er nå 18 år siden Den flerstemmige revolusjonen ble utgitt for første gang av Oktober forlag. På tross av at boka har rukket å nå myndighetsalder på den tid, er den overraskende aktuell også i dag. Selv var jeg bare fire år da boka kom for første gang,og fikk med meg lite av oppstusset som var rundt den da. Like fullt har en del av ideene fra boka satt spor i videre tenkning i vår bevegelse, og gjør seg på den måten gjeldende fortsatt. Kjersti Ericsson tar med denne boka et oppgjør med den marxistiske tradisjonen, og ikke minst med vestlig tenking og revolusjonær strategi. Hun utfordrer ideen om industriproletariatet som den viktigste (og eneste) revolusjonære krafta.

Jeg vil begynne der boka slutter. Ericsson trekker fram Marx’ og Engels’ parole «Arbeidere i alle land, foren dere» og viser til at denne etter hvert ble utvida til «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere». Hva betyr dette i praksis for den revolusjonære strategien i vår bevegelse? Det er dette Ericsson forsøker å gi svar på, eller i det minste problematisere i boka.

Boka starter med en framstilling av det Ericsson mener er de to modellene for revolusjonær tenking. Den første er «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt», og den andre er «ikke bare én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise». Ericsson bekjenner seg da til den siste modellen, og bruker boka til å legge fram begrunnelser for hvorfor dette er en mer riktig strategi, men tar også med en rekke problemstillinger knytta til dette. Hvordan får man for eksempel arbeidere i vestlige land til å alliere seg med arbeidere i den tredje verden? Hvordan får man menn og kvinner i arbeiderklassen til å forene seg, uten at kvinners interesser må vike for det som tjener «fellesskapet»?

Ericsson vier mye tid til begge disse spørsmålene i boka. Hun kritiserer den vestlige revolusjonære bevegelsen for å sette framveksten av et moderne industriproletariat som premiss for muligheten til å skape en vellykka sosialisme. Hun trekker fram imperialismens framprovosering av en verdensorden bestående av sentrum og periferi. Hun mener at periferien aldri kan bli «økonomisk moden for sosialisme» slik som vestlig marxisme forstår det, innenfor imperialismens rammer. Derfor er det nødvendig å se at man ikke kan skape sosialisme med mindre man bygger «en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides».

En stor del av boka handler om hvilke mekanismer som fungerer undertrykkende for kvinner. Her problematiserer Ericsson også definisjonen av kvinnefrigjøring som har hegemoni i den tradisjonelle marxismen, nemlig at kvinner ikke blir frie før de også blir en fullstendig del av arbeidslivet og blir mer like menn. Hun setter spørsmålstegn ved produksjonens overordna stilling i forhold til reproduksjonen, og bytteverdiens overordna stilling i forhold til bruksverdien. Dette synet gjør seg gjeldende ikke bare for kapitalismens administratorer, men også innenfor klassisk marxisme, og det bringer med seg en «naturlig» underordning av det arbeidet tradisjonelt sett kvinner gjør. Ericsson skriver: «Hvis utgangspunktet for arbeiderklassens organisering og kamper utelukkende defineres som ’produksjonspunktet’, blir det for snevert. Det trengs også kamp- og organisasjonsformer som gjør helheten i kvinnelivet synlig, og som kan sette kampen i «produksjonen» og kampen i ’hjemmet’ i sammenheng». Spørsmålet er om man skal ha som strategi å fjerne alle reproduksjonsoppgavene som fortsetter å gjøre kvinner underordna menn, eller om man skal heve skillet mellom produksjon og reproduksjon og integrere disse i en ny organisering av samfunnet.

Hverdagslivsperspektivet

Disse tankene leder videre mot en sentral idé hos Ericsson. Hun spør om hvordan man kan skape en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, men tvert imot en sosialisme der dagliglivet er med på å definere «de store spørsmåla». Hun lanserer «hverdagslivsperspektivet ». Hverdagslivsperspektivet handler om både klasse og kjønn. Det handler om å se samfunnet «nedenfra», fra arbeiderklassens og kvinnenes ståsted. Ericsson er sterk motstander av sosialisme som et ovenfraog- ned-system, og mener at det er de som blir undertrykte og utbytta, som må være utgangspunktet for en revolusjonær strategi. Det andre poenget med hverdagslivsperspektivet er at det må være en helhetlig strategi som tar opp i seg livet til folk slik det leves fra dag til dag. Ericsson bruker stor del av boka til å gå mer inn på hva hverdagslivsperspektivet vil si i praksis, i sammenheng med planøkonomi, med kunnskap, med teknologi, med mikroplan, og med kvinnemakt. Ericsson vier også et kapittel til «de problematiske spørsmåla» som for eksempel statsoppbygging under sosialismen, med utgangspunkt i eksemplene fra tidligere sosialistiske land. Ericsson mener historien viser oss at staten har en «nesten uimotståelig tendens til å skille seg fra dem den skal tjene, til å avle nye, byråkratiske herskersjikt ». Det store spørsmålet hun stiller, er hvordan kan man skape direkte samfunnsmessig styring uten sterk sentralstyring og byråkrati?

Det jeg oppfatter som hovedpoenget med boka til Kjersti Ericsson, er at hun etterlyser en mer helhetlig sosialisme. En sosialisme som ikke bare ser verden fra den vestlige (mannlige) industriarbeiderens synspunkt, men som makter å se at det finnes mange stemmer som bør tas med i strategien for å skape et sosialistisk samfunn. Hun mener tiden har løpt fra ideen om «en mektig, enhetlig bølge» som tar med seg alt på sin vei, og vil med denne boka tale for en flerstemmig revolusjon som tar opp i seg mangfoldet hos alle dem som kjemper for et annet samfunn.

Parolen «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere» kan bare virkeliggjøres gjennom en svært komplisert prosess, skriver Ericsson. Vår bevegelse har ikke kommet så mye nærmere svaret på hvordan man gjør dette i løpet av de 18 åra som har gått siden boka først kom ut. For å komme i gang med denne svært kompliserte prosessen, kan Den flerstemmige revolusjonen være et godt verktøy for å sette i gang diskusjoner og tankeprosesser rundt hvordan man gjør dette.

Mari Eifring

Skammen er tilbake i stønadssystemet. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering. Det nye budskapet er at du kan hvis du vil, hvis vi bare truer med å kutte ytelsene. Den nye sosialpolitikken bygger på at det er den individuelle viljen det må gjøres noe med, ikke mulighetene i arbeidsmarkedet.
Arbeidslinja skal med NAV som viktigste redskap, bidra til at flest mulig er mest mulig og lengst mulig disponibel på arbeidsmarkedet, men uten rett til å få arbeid, skriver Ebba Wergeland.

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin. Hun takker Magnhild Folkvord for gode råd og innspill.

---

Sosialpolitisk høyre om

NAV-reformen er siste fase i den sosialpolitiske snuoperasjonen som i Norge har gitt oss «arbeidslinja». Nesten uten debatt har Norges politiske ledelse tatt farvel med etterkrigstidens sosialpolitikk og gått tilbake til modeller som vi trodde hørte historien til.

Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for
å gi dem en viss økonomisk trygghet. Nå er trygd en stønad som bør være så dårlig som mulig for ikke å ødelegge arbeidsmoralen.

Snuoperasjonen er ikke et isolert norsk fenomen. Slik beskriver professor Knut Halvorsen det som er skjedd:

Det Halvorsen kaller politiske og økonomiske grunner uten nærmere presisering, har i andre sammenhenger vært beskrevet som «markedsliberalernes korstog» eller «den nyliberale revolusjonen». Det handler ikke bare om en endring i rådende økonomisk teori. Teorien har tjent til å legitimere en samfunnsmessig snuoperasjon i land etter land, med en maktforskyving fra arbeid til kapital, økte inntektsforskjeller og dårligere velferdsordninger.

Lysestøl og Eilertsen beskriver tre stadier i denne snuoperasjonen slik den forløp i Norge.(2) De tidfester første fase til slutten av 1970-tallet. Da fikk kapitalen større frihet ved at målet om full sysselsetting ble oppgitt, det samme gjaldt offentlig regulering av boligmarkedet og kredittmarkedet. Så ble det innført skattelette for bedrifter og høytlønte, og utbytteskatten ble redusert. Og til slutt, fra ca. 1990, begynte nedbyggingen av trygdeordningene for alvor.

Det Halvorsen kaller større vekt på tilbudssiden, betød at myndighetene ble mindre opptatt av å sikre etterspørselen etter arbeidskraft, tilstrekkelig jobbmuligheter til å sikre full sysselsetting. Det ble viktigere å tilfredsstille kjøperne i arbeidsmarkedet, og de vil alltid ha større «arbeidskrafttilbud», flere ledige hender. Vi har opplevd at det som før var positivt, full sysselsetting, blir beskrevet som et samfunnsproblem: «stramt arbeidsmarked, mangel på arbeidskraft». Og motsatt blir arbeidsløshet beskrevet i positive vendinger som «høyt tilbud av arbeidskraft ». Dette er et av NHOs næringspolitiske krav, men vi får det presentert som et samfunnsbehov

Det Halvorsen kaller større vekt på incitamentsproblemer, betyr at stønadsordningene som før ble utformet for å gi mottakerne økonomisk trygghet, nå først og fremst skal være dårligere enn de dårligste arbeidsmulighetene. Ved å gi dårligere offentlig stønad til dem som av en eller annen grunn er uten arbeid, skal de komme seg i jobb.

Det som er skjedd med dagpengene til arbeidsløse, er et godt eksempel. Dagpengene er ikke blitt mindre per dag, men det er færre som får dem. Arbeidstida må være redusert med 50 prosent, ikke bare 20 prosent som tidligere. Kravet til tidligere inntekt er økt. Tida du kan motta dagpenger er redusert fra tre til to år, og bare ett år for de laveste inntektene. Logikken er enkel. Vi kommer oss sjølsagt raskere i jobb når stønadstida er kortere – aller raskest dersom de tar bort hele dagpengeordninga. Og vi stiller tilsvarende mindre krav til lønn, arbeids- og ansettelsesvilkår.

Arbeidslinja – kapitalens behov

De sosialpolitiske reformene i Europa de siste tiårene har noen fellestrekk. Det handler først og fremst om hvordan samfunnet skal forstå og forholde seg til arbeidsløshet, de helt eller delvis arbeidsføre arbeidsløse, og til ikke fullt utnyttet arbeidskraft. Nanna Kildal, forsker ved Universitetet i Bergen, er blant dem som har beskrevet dette. (3)

For det første står håndteringen av dem som er ute av arbeid høyt på den politiske dagsordenen, selv i land med lav arbeidsløshet som Norge. For det andre går reformene i Europa i samme retning: såkalt aktive tiltak framfor såkalt passive, straff framfor belønning, plikter snarere enn rettigheter. Myndighetene inngår avtaler med den arbeidsløse, framfor å ta utgangspunkt i at den arbeidsløse har rettigheter. Og det satses på særordninger og behovsprøving snarere enn universelle ordninger. Dette felles mønsteret forteller oss at det ligger en felles virkelighetsforståelse bak, og felles politiske prioriteringer.

Det handler om å øke kjøpernes eller kapitalens makt i arbeidsmarkedet, og å svekke motparten, de som selger sin egen arbeidskraft på dette markedet. I en artikkel fra 1994, forklarer Kjersti Ericsson bakgrunnen for innføringa av arbeidslinja i dagens Norge:

«Regjeringas mål er å gjøre velferdsstatens ytelser mindre universelle. Den vil gjøre dem vanskeligere å oppnå, og den vil senke satsene. Og ytelsene skal konsentreres til det lille mindretallet som har det aller vanskeligst. Det betyr også at stigmaet ved å motta offentlige ytelser, øker. Sosialpolitikken skal virke avskrekkende, slik at folk prøver å slå seg igjennom på arbeidsmarkedet, uansett hvor problematisk dette er.» (4)

Målet er å binde oss sterkere til markedet, og gjøre oss mer avhengige av å tilby varen vår på det kapitalistiske markedet. Livet blir vanskeligere for dem som av en eller annen grunn ikke vil eller kan selge arbeidskraften sin.

Politikken har vært prøvd før. Gamle dagers brutale fattiglover er blitt beskrevet som et ledd i skapingen av det kapitalistiske arbeidsmarkedet. De tvang menneskene til å bli varer – ved den arbeidskraften hver og en representerte. «Vi står overfor en ny utgave av innskjerpinga av fattiglovene på 1800-tallet,» skriver Ericsson. «Situasjonen er annerledes, midlene og retorikken er også litt annerledes. Men kjerna i det hele er lett å kjenne igjen: Hvis det blir for lett å få trygd og sosialhjelp, og hvis satsene er for høye, vil folk velge det istedet for å ta seg jobb.»

For overklassen på 1800-tallet var det naturlig å se på arbeiderklassen først og fremst som bærere av varen arbeidskraft. På den tida hadde ikke arbeidere engang stemmerett, langt mindre politisk makt. Vi ser tenkemåten for eksempel hos sekretær Mohn i Statistisk Centralbyrå som i 1878, på oppdrag av Kirkedepartementet, kom med forslag til en lov for å begrense barnearbeid i fabrikkene. Han begrunnet forslaget med at det var spesielt viktig for barn av arbeiderklassen å bevare helsa, fordi kroppsstyrken for dem «sedvanligvis blir personens eneste eiendom i manndomsårene, hvorpå hele deres velferd beror. Fabrikklovens eneste hensikt er, som man treffande har sagt, å beskytte mannen i barnet.»

Det var i arbeidskraftskjøpernes interesse at flest mulig ble tvunget til å tilby arbeidskraft på arbeidsmarkedet. Det måtte så vanskelig som mulig å opprettholde livet uavhengig av arbeidsmarkedet. Når arbeidsmarkedet er den eneste kilden til livsopphold, tar man arbeid uansett betingelser.

Offentlige stønadsordninger ble utformet etter prinsippet om laveste attraktivitet. Det innebar at hvilket som helst arbeid skulle være bedre enn stønad. Dette preget selvfølgelig arbeidsvilkårene som folk ble budt.

«Der maa og bør staa skræk av den,»(5) het det om fattighjelpen i innstillingen fra Folkeforsikringskomiteen av 1907.  Fattigvesenet kunne tilby ekstra billig arbeidskraft, for de som havnet der, hadde verken råd eller mulighet til å stille krav om anstendige vilkår. Dermed svekket de også kampen for kollektivavtaler og tarifflønn.

Det gjaldt å øke folks avhengighet av det kapitalistiske arbeidsmarkedet. Det forutsatte også et oppgjør med gamle kristne dyder, som det å gi almisser til de fattige. Det ble framstilt som en måte å ødelegge de fattiges (arbeids)moral, slik stortingsmann Jacob Aall skriver i 1834:

«Blant fattigdommens kilder er ingen mer virksom enn den ille anvendte, såkaldte kristelige barmhjertighed som understøtter armoden hvor den findes uden at undersøke dens rod eller uden at give den fattige midler ihænde, til arbeide for egen og familiens underholdning i stedet for at kreve den hel og holden av medlidende hænder.»

Det går en rett linje fra Jacob Aalls bekymringer til Kjell Andersen fra OECD som uttalte seg til Økonomisk rapport (1991/15):

«en slepphendt praksis av både arbeidsløshetstrygd og andre trygder har bidratt til større ledighet … Direkte ved at en forholdsvis høy og lett oppnåelig arbeidsløshets- og sosialtrygd frister til lediggang. Indirekte ved at utgiftene til et høyt antall arbeidsløshets-, syke- og uføretrygdede øker næringslivets kostnader.
Målet bør være et mer effektivt velferdssystem som tar vare på dem som trenger hjelp, men som gir mottakerne incentiver til å bli yrkesaktive.»

I 1991 lød dette fortsatt litt reaksjonært ute i offentligheten. Slik snakket man kanskje i NHO, men ikke blant skikkelig folk. I løpet av få år var imidlertid dette gamle prinsippet om lavere attraktivitet tilbake i sosialpolitikken: Den arbeidsløses liv må, uansett arbeidsløshetens årsak, gjøres magert. Ellers «velger» vi trygd framfor arbeid. Dagens slagord er at «det skal lønne seg å arbeide» – «work must pay». Når avisene oppdager at en flerbarnsmor får mer som uføretrygdet enn i kassa på RIMI, er det nå til dags bred politisk enighet om at det er trygden det er noe galt med. Den «frister til lediggang».

Slik får de folket med …

Den som vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen, vinner valget, sa partiet Moderaternas kommunikasjonsrådgiver foran et av de siste valgene i Sverige.

Noe av det mest påfallende med den samfunnsmessige snuoperasjonen som brakte den nye arbeidslinja inn i sosialpolitikken, er at den har kunnet foregå nesten uten debatt. Den kritikken som er kommet, har vært fra funksjonshemmetes organisasjoner, fra Datatilsynet og Advokatforeningen. De har pekt på svakheter når det gjaldt rettssikkerhet og personvern, og at reformen er så ensidig rettet mot arbeidsmarkedets behov, at det går utover alle som ikke er etterspurt i dette markedet.

Det er interessant at en av konklusjonene da det ble gjort forsøk med samling av tjenestene på 90-tallet, nettopp hadde å gjøre med rettsikkerheten for stønadssøkeren i forhold til en mektig etat som hadde tilgang og tolkningsmonopol på alle typer personinformasjon. Det ble til og med foreslått at stønadssøkerne skulle ha tilgang til egen advokat. Helse- og sosialombudet i Oslo er inne på det samme når han etterlyser et eget NAV-ombud for dem som føler seg dårlig behandlet (Aftenposten 1.07.2008).

Ellers befinner de kritiske røstene seg stort sett på internasjonale konferanser for samfunnsforskere og økonomer, der de utveksler erfaringer – uendelig langt borte fra RedaksjonEN og Tabloid. Dette er en reform som med litt ulik kraft og effekt gjelder hele OECD-området.

Blant de såkalte aktørene i den offentlige debatten i Norge, stortingspolitikere og ledere for organisasjonene i arbeidslivet, er reformen nærmest klappet igjennom. Journalistene har raskt lært seg de nye formuleringene, positivt ladete uttrykk som ingen kan være uenige i.

Et interessant trekk ved kommunikasjonsrådgivernes fraser, er tvetydigheten. Og da snakker vi ikke bare om Norge, men også om engelske og franske varianter. I første omgang lyder de som noe alle kan slutte seg til, i neste omgang viser det seg at de kan tolkes diametralt motsatt, spesielt av partene i arbeidslivet. Men da er avtalen inngått og den politisk nødvendige partsenigheten oppnådd. Prøvde fagbevegelsens representanter å tekkes myndighetene og sine egne på samme tid, ved å dekke seg bak tvetydigheten og velge sin egen tolkning da de la avtalen fram for medlemmene?

«Alle» priste det fleksible arbeidslivet, men arbeidstakerorganisasjonene snakket alltid om fleksibilitet på arbeidstakers premisser, mens arbeidsgiverne priste fleksibiliteten på eierens premisser. «Alle» ville redusere sykefraværet, men arbeidstakerorganisasjonene trodde det kunne forenes med en kampanje for bedre arbeidsmiljø, mens arbeidsgiverne gjenkjente sykefraværsprosenten som det den er: et bedriftsøkonomisk mål for produksjonstap. Ekskludering av eldre og syke fra arbeidsstokken er den raskeste veien til lavere fravær og mindre produksjonstap per årsverk.

«Alle» ville ha inkluderende arbeidsliv, men arbeidstakerorganisasjonene ville endre arbeidslivet så flere fikk plass, mens NHO ville øke sysselsettingsandelen og hadde USAs inkluderingspolitikk som forbilde. Der skaper svak fagorganisering og mangel på sosial trygghet en svært høy sysselsettingsandel, samtidig som fattigdommen øker. «The working poor» er blitt betegnelsen både i USA og England på dem som har arbeid, ofte flere jobber, men som ikke kan forsørge seg på lønna. Arbeidstakernes tolkning har hatt liten gjennomslagskraft. I praksis er nittini prosent av alle IA-tiltak kontroll, vurdering eller påvirkning av den enkelte arbeidstaker. Kanskje én prosent av tiltakene er rettet mot strukturelle forhold i arbeidslivet. Tilgjengeligheten for bevegelseshemmete og andre funksjonshemmete er ikke blitt mye bedre på ti år. Kravene til arbeidsintensitet og arbeidstider er ikke blitt mindre. I offentlig sektor har innsparing og eksponering for konkurranse tilsynelatende prioritet langt framfor inkludering. Med unntak for en del akademiske yrker, er arbeidslivet lite inkluderende for folk over 60 år. Pensjonsreformens visjoner om arbeid utover 67 års alder, er skrivebordsfantasier.

«Alle» syntes at aktive tiltak hørtes bedre ut enn passive trygdeløsninger. Men hvis aktivitet bare betyr at stadig flere nektes trygd og pålegges arbeidsplikt uansett hva slags jobber som finnes, betyr denne politikken bare en større reservearmé til kapitalens disposisjon.

Velferdsstatens sosialpolitikk: Brød eller arbeid

Etterkrigstida var en reformtid for velferdsstaten og synet på arbeidsløshetens problem. I et foredrag om sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk i 1979, sa Anne-Lise Seip at det norske samfunnet ved inngangen til den andre verdenskrigen hadde påtatt seg ansvaret for den kategori som alltid hadde stått svakest, de arbeidsføre arbeidsløse. «Arbeidsløshet ble erkjent som et systemproblem, ikke et moralsk og individuelt problem». (6) Samfunnet hadde ansvar for å styre markedsøkonomien slik at folks krav om arbeid ble imøtekommet. Men hun skriver også at det var en politisk enighet om samfunnets ansvar, som ble vunnet gjennom strid.

Grunnleggende var det som sto i partienes felleserklæring i 1945:

«Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid.»

Plikten gjenspeiler visjonen om et samfunn der man yter etter evne og får etter behov. Retten innebar at den som ikke fant arbeid, hadde krav overfor samfunnet på en form for kompensasjon – «arbeid eller brød». 

Sosialpolitikken var basert på en oppfatning om at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Det var et offentlig ansvar å gi folk mulighet for arbeid, og å sørge for at de som ikke kunne forsørge seg ved eget arbeid, allikevel hadde økonomisk trygghet. I 1954 ble retten til arbeid til og med grunnlovsfestet i Norge. Grunnlovens § 110 lyder slik:

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.»

Så seint som i 1977 mente regjeringen Nordli at vi hadde krav på arbeid. Og ikke et hvilket som helst arbeid:

«Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.» (St.meld. 14 1977–78).

Vi kjenner igjen enkelte av disse formuleringene fra Arbeidsmiljøloven som ble revidert og betydelig styrket samme år. Meningsfylt arbeid, tilpasset den enkeltes forutsetninger. I Arbeidsmiljøloven lever noe av de gamle idealene videre. Takket være motstanden i fagbevegelsen, unngikk vi at de forsvant med revisjonen av loven i 2005–2006.

Synet på arbeid og trygd som rettigheter lever også videre i fagbevegelsens prinsipprogrammer, som her i NTLs program (Prinsipp- og handlingsprogram 2007–2010):

«Det er et overordnet mål for NTL at alle i samfunnet skal sikres økonomisk uavhengighet og sosial tilhørighet, og at alle som har arbeidsevne kan få arbeid … Vi aksepterer ikke et arbeidsliv som støter store grupper av arbeidstakere ut av arbeidslivet og over på trygd.»

Her er fortsatt forholdene i arbeidslivet hovedforklaringen på at folk ikke er i arbeid, og ansvaret for å inkludere ligger på samfunnet i fellesskap. Her er også formålet med trygd og stønader fortsatt å sikre alles rett til et verdig liv, selv om man ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet:

«De sosiale velferdsordningene skal gi trygghet mot tap av inntekt, sikre den enkelte hjelp og omsorg og bidra til sosial utjevning …»

«Folketrygdens ytelser må opp på et nivå som gjør det mulig å leve et fullverdig liv, også for dem som ikke har tilleggspensjoner.»

Det er på tide å tørke støv av prinsipprogrammene.

Formålsparagrafen (§ 1-1) i Folketrygdloven har også overlevd fra den gamle tida, selv om arbeidslinja har satt sine spor ved revisjoner på andre deler av loven de siste tiåra:

«Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.»

Hadde de laget den i dag, ville det stått at trygdens formål var å gjøre arbeid til folks førstevalg og gi incitament til jobbsøking, forlenge befolkningens yrkesaktive periode og stimulere til full utnyttelse av restarbeidsevnen, forsyne arbeidsmarkedet med et høyt arbeidskrafttilbud av fleksibel arbeidskraft, og øke konkurranseevnen. I stedet for «arbeid eller brød», innføres nå nærmest prinsippet om «brød i bytte mot arbeid» (eller «something for something» som det lyder i engelsk versjon).

En gang ble trygdene utformet for å sikre økonomiske overføringer fra yrkesaktive til yrkespassive. De skulle motvirke fattigdom ved å dempe forskjeller. Den nye sosialpolitikken satser på målrettede, behovsprøvde tiltak for de aller fattigste. Utjevning av forskjeller står ikke lenger på programmet. Både blå, røde og grønne er gått fra generell «utjevningspolitikk» til målrettet «fattigdomsbekjempelse». Og det viktigste virkemiddelet for den rød-grønne regjeringen i kampen mot fattigdom, er i følge deres egne utsagn, velferdskontrakten.

Velferdskontrakten

De rød-grønnes tilbud til sosialhjelpsklientene er et av de klareste eksemplene på hva den nye sosialpolitikken innebærer. På Soria Moria ga de løfter om å avskaffe fattigdommen, blant annet ved å heve sosialhjelpsatsene. For 2007 ble de økt med 5 %, men da budsjettet for 2008 skulle presenteres, sa Bjarne Håkon Hanssen noe som enda var ganske oppsiktsvekkende: han hadde ikke villet økt sosialhjelpen, selv om han hadde hatt flere midler til rådighet (Aftenposten 10.10.2007). Han ville i stedet inngå en kontrakt med sosialhjelpsklientene. Regjeringens løfter om fattigdomsbekjempelse fikk vike for arbeidslinja. I stedet for mer sosialhjelp, kom regjeringens kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsmottakere.

Kvalifiseringsstønad på 2 G er ikke mye, men det er langt bedre enn å måtte leve på sosialhjelp med månedssatser under 5000 kroner for enslige. Tanken var at dette skulle tvinge sosialhjelpsklientene til å bli med på kvalifiseringsprogrammet, og følge NAVs opplegg med sikte på å komme i arbeid. Regjeringen stolte på sine arrogante fordommer når det gjaldt sosialhjelpsklientene. De måtte «lære å stå opp om morran», sa Hanssen.

Forskere ved Høgskolen i Oslo satte seg fore å undersøke velferdskontraktens målgruppe. Hvem var disse som gikk på sosialhjelp lenge, og hvis levestandard avhang direkte av sosialhjelpssatsene? Studien omfattet 554 langtidsmottakere av sosialhjelp. Av disse hadde bare halvparten fullført grunnskolen. Fire av fem hadde dårlig fysisk eller psykisk helse, rusproblemer eller smerter, og som gruppe hadde de dårligere helse enn uføretrygdete. Bare én av fire hadde få eller moderate problemer. Resultatene er publisert i Funksjonsevnestudien(7). I oppsummeringskapittelet spør professor Ivar Lødemel og Kjetil van der Wel om teorien bak tiltaket stemmer, en teori som «legger til grunn at det er viljen mer enn evnen som må styrkes,» og som «bygger på forestillingen om den rasjonelle aktør, som responderer best på økonomiske stimuli». Forskernes konklusjon er forsiktig formulert, men likevel lett nok å forstå:

«Funnene … tyder på at denne teorien har begrenset verdi overfor dagens langtidsmottakere.»

Velferdskontrakten var altså en dårlig ide i forhold til sosialhjelpsmottakernes situasjon og behov. De fleste hadde i liten grad noen realistisk sjanse på arbeidsmarkedet. De trengte snarere oppfølging fra et helsevesen som ikke hadde klart å fange dem opp tidligere. Forskerne er også inne på at funnene burde føre til større innsats for å forebygge nederlag i skolen og i neste omgang en ny generasjon rekrutter til langtids sosialhjelp. At gruppen langtidsmottakere av det som var ment som korttids hjelp er så stor, mener de kan leses som en systemsvikt i velferdsstaten. Men den nye sosialpolitikken snakker bare om «målrettet» hjelp til de aller fattigste (på engelsk «targeting»), gjerne ved å ta fra de litt fattige, og gi til de veldig fattige. Den har ingen ambisjoner om utjevning eller å påvirke strukturelle forhold som ligger bak individuell fattigdom.

Kvalifiseringsprogrammet fortsetter. For å oppnå suksess og gode «måltall», satser de kanskje på de «en av fire med moderate problemer». Men hva med de andre? Det har gått landet rundt at de må lære å stå opp om morran. Det har ikke gjort det lettere for dem.

Nanna Kildal(3) beskriver tilsvarende tiltak ellers i Europa og USA. Fellestrekket er at sosialhjelpen, eller det som tilsvarer siste sikkerhetsnett, knyttes til kontrakter om underbetalt arbeid, uten vanlige arbeidstakerrettigheter. Den som bryter kontrakten eller ikke vil inngå kontrakt, får svært lite å leve av. USA ligger som alltid foran. I en kronikk i Dagbladet 24.02.1999 siterer hun New Yorks borgermester, Giuliani, som uttalte at alle som fikk ytelser fra det offentlige, ville møte krav om arbeidsinnsats til gjengjeld. «Bortsett fra alvorlig arbeidsuførhet, vil det finnes få unntak.» New York er blitt en renere by, skriver hun, men antallet fagorganiserte kommunearbeidere med ordinære lønner og sosiale og fagpolitiske rettigheter er blitt kraftig redusert.

Virket USAs velferdsreform, med korte stønadstidsrom og bortfall av stønad, for dem som ikke henger med på myndighetens aktiviseringstiltak? Tilsynelatende. Fra 1996 til 1997 forlot over en million klienter velferdsrullene, skriver Kildal, men fortsetter slik:

«Hvor de gikk videre, er det imidlertid ingen som vet.»

Skal det bli slik her også? Hvis NAV-reformens mål om færre på trygd blir realisert, hvor vil det da bli av dem som før ville fått trygd, men som nå loves «arbeid eller aktivitet» i stedet? Hvis arbeidsløsheten øker, slik det nå er varslet, blir det da Frelsesarmeen som tar seg av dem, eller kan familien klare det?

Det er selvsagt ikke galt å forsøke å hjelpe sosialklienter til å få arbeid. Spørsmålet er hvordan det foregår. Får de tarifflønn med fulle arbeidstakerrettigheter hvis de utfører vanlig arbeid, eller er de underbetalt og uten vanlige arbeidstakerrettigheter? Som i New York vil underbetaling virke lønnsdempende og undergrave fagorganisasjonenes arbeid. Fagbevegelsen har derfor også egeninteresse av å bry seg om sosialklientenes skjebne. I neste runde kan den samme fagbevegelsen møte et enda større B-arbeidsmarked. Det er mange planer for å tilby aktiviserte arbeidstakere med «redusert arbeidsevne» på arbeidsmarkedet til nedsatt pris, fordi NAV kan betale mellomlegget fra trygdebudsjettet. Halv trygd/halv lønn. Vi prøvde det såvidt allerede på 70-tallet.

Kommunene skal stå for aktivisering og kvalifiseringstiltak. Motstår de fristelsen til å spare penger på underbetalt arbeid? Det nye med velferdskontrakt og arbeidsplikt for sosialklienter er ikke plikten til å forsøke å forsørge seg gjennom arbeid. Den har alltid vært der. Det nye (eller bortimot hundre år gamle) er typen aktivitet man kan bli satt til, vekten på tvang framfor rettighet, og straffen for ikke å akseptere kontrakten. Hvis valget står mellom sosialhjelp og 2G blir det lett «an offer you cannot refuse». En slik moraliserende forskjellsbehandling av dem i forhold til resten av befolkningen kan bare rettferdiggjøres hvis man mener situasjonen deres i hovedsak skyldes deres egne valg. Dette kan vanskelig underbygges med kunnskap, men det er utvilsomt en utbredt fordom, særlig blant dem som aldri vil behøve sosialhjelp.

Lanseringa av arbeidslinja

Arbeidslinja ble for alvor lansert for norsk publikum med Attføringsmeldinga i 1992 (St.meld. nr. 39 1991–92). Den markerte en fullstendig revisjon av hvordan arbeidsløshet og utstøting ble forklart og forstått av myndighetene.

Mens det i mange år hadde vært politisk enighet om at arbeidsløshet var et systemproblem, var det nå en like bred politisk enighet om de individuelle forklaringene, med tendensene til moralisering og stigmatisering som alltid har fulgt denne forståelsesmåten. Forfatterne av stortingsmeldingen beskriver helomvendingen nærmest som naturens gang. Ingen har ansvar, ingen har påvirket. De som deltar i «den offentlige debatten», har bare skiftet mening. Her er noen avsnitt som illustrerer (s.41):

Velferdsmeldinga i 1995 (St.meld. nr. 35 1994–95) fulgte opp den politiske nyorienteringen. Den ga oss ikke bare slagordet om å gjøre arbeid til førstevalg. Den var også et hoveddokument for argumentasjonen om at for gode trygder ødela arbeidsmoralen, eller som det fra nå av ble hetende i offentlig debatt: trygdene må gi incitament til jobbsøking.

Fra 2001 fikk vi kampanjen for et inkluderende arbeidsliv. NHO ville til og med kalle den kampanjen for et mer inkluderende arbeidsliv. Det viste seg raskt å være en kampanje som skulle innprente budskapet at sykefraværet i Norge var «for høyt», en videreføring av ti års regjeringspålagt partssamarbeid om å bekjempe sykefraværet. De to andre delmålene, om å gi plass for eldre og funksjonshemmete sto i direkte motsetning til målet om å redusere sykefraværsprosenten, fordi eldre og kronisk syke bruker flere sykefraværsdager enn gjennomsnittet. Men det var en altfor ubekvem sannhet. NHO finansierte derfor en såkalt forskningsrapport som skulle tilbakevise at IA-avtalen inneholdt en målkonflikt. SINTEF leverte rapporten, men den tilbakeviste ingenting. (8)

Det som raskt ble klart, var at inkluderingen ikke skulle oppnås med endringer i arbeidslivet. Også inkludering var et individproblem. Legenes sykmeldinger skulle nå i stor skala overprøves av NAV, i en urealistisk tro på at det var store mengder helt unødvendig sykefravær der ute. Men fraværsprosenten lot seg ikke påvirke før retten til fulle sykepenger ble innskrenket i 2004. I det siste er de sykmeldtes rettigheter svekket ytterligere, ved at NAV har begynt å tolke lovformuleringen om gradert sykmelding annerledes enn tidligere. Mens 50 % sykmelding tidligere betydde 50 % arbeidstid, kan du nå få beskjed om å jobbe full tid med 50 % sykmelding hvis arbeidsgiver mener du bare går for halv maskin. Slik står det på NAVs nettsider:

«Det skal ytes graderte sykepenger dersom den sykmeldte kan utføre deler av sine vanlige arbeidsoppgaver, enten ved å arbeide redusert tid eller ved å bruke lengre tid på å utføre arbeidsoppgavene.»

Som halvt sykmeldt skal du utføre halvparten av dine vanlige arbeidsoppgaver, og hvis de tar lenger tid enn vanlig, kan arbeidsgiver kreve at du står den tida det tar, om det så er full tid. Legene bør derfor fra nå av markere at de med halv sykmelding mener halv arbeidstid, slik også NAV tolket loven tidligere.

IA-avtalen bidro til å svekke arbeidstakers rettigheter og styrke arbeidsgivers pressmuligheter. Den arbeidsgiveren som i god samforstand med sin arbeidstaker ville legge til rette for tidligst mulig tilbakeføring til arbeidet, hadde riktignok god nytte av IA-avtalen til begge parters glede. Men den arbeidsgiveren som ville bli kvitt en sykmeldt arbeidstaker, hadde også stor glede av IA-avtalen.

Arbeidsavdelinga tilbake til Sosialdepartementet

I 2004 skjedde det en omorganisering som de færreste la særlig merke til. Arbeidsavdelingen fra Administrasjons-departementet ble slått sammen med Sosialdepartementet (nå AID). Dermed reverserte de skillet som ble markert organisatorisk i 1948, da Sosialdepartementets arbeidsavdeling ble lagt til det nyopprettede Kommunaldepartementet.

I en historisk oversikt på regjeringens nettsider, står det at Arbeidsavdelingen i 1948 ble overført fra Sosialdepartementet til det nye Kommunaldepartementet fordi oppgavene var blitt for store for én statsråd.

Anne-Lise Seip forklarer det annerledes. (6) Samfunnet hadde erkjent at arbeidsløshet var et økonomisk systemproblem, ikke et privatproblem. Det innebar at sysselsettingsspørsmålet måtte løses gjennom ny økonomisk politikk, og først i annen rekke gjennom sosialpolitikk. Derfor fikk man etter krigen et skille mellom sysselsettingspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og sosialpolitikk, som kom til uttrykk blant annet i nyoppdelingen av departementer.

Tilbakeføringen av arbeidsavdelingen til Sosialdepartementet i 2004 skyldtes neppe at den samlede arbeidsmengden nå passet bedre for én statsråd enn i 1948. Det var fordi man hadde lyttet til markedsentusiastene i OECD og lært av den politiske snuoperasjonen i andre europeiske land. Det gjaldt å knytte sosialpolitikken tettere til arbeidsmarkedspolitikken. Tilsynelatende var få eller ingen klar over at man dermed vendte tilbake til en gammel modell, fra den gangen sosialpolitikkens primære oppgave var å betjene arbeidsmarkedet. Igjen var det å tilfredsstille etterspørselen etter arbeidskraft blitt primært, mens omsorgsdelen ikke bare var sekundær, den kunne jo til og med undergrave arbeidsmoralen.

Denne reverseringen av sosialpolitikken til gamle dagers modeller ble på en måte fullført med NAV-reformen. Arbeidsformidling og offentlig stønad til dem som var uten arbeid, var igjen bak en og samme dør, akkurat som fattighjelpen i en fjern og lite tiltalende fortid. Det var ikke bare på stønadsiden at snuoperasjonen slo inn. Den fikk minst like mye å si for alt som hadde med arbeidsformidling å gjøre.

Arbeidsformidling

Fattigkassas arbeidsformidling var et redskap som kunne brukes til å tvinge folk til å godta dårlige arbeidsvilkår, og stengte andre utveier enn markedet.

Da fagforeningene kom, fikk de arbeidsløse støtte på en bedre måte. Det var et ledd i den kampen den organiserte arbeiderklassen hele veien har ført for at arbeiderne i mindre grad skulle være prisgitt markedet. Fagforeningenes arbeidsløshetskasser skilte seg fra fattigkassa ved å betale ut stønad selv om det fantes arbeid, hvis det arbeidet som fantes var underbetalt eller ikke samsvar med inngåtte avtaler.(9) Og en kunne få støtte om det var for langt å reise for å få annet arbeid.

Kollektivavtaler om lønn og arbeidsvilkår var også en måte å stå imot markedet. Det gamle kravet om «arbeid eller brød» som ble realisert i etterkrigstidas sosialpolitikk, innebar at den som fikk jobb, hadde krav på brød, det vil si anstendig underhold. Etter hvert som det offentlige faktisk tok ansvar for arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd, inngikk det i kompromisset at det ga staten mulighet for kontroll, som fattigkassa – for eksempel med bortfall av stønader ved streik, og mobilitetskrav som motkrav for arbeidsløshetstrygd. Det ble overlatt til staten å bestemme hva som var «høvelig arbeid», altså jobbtilbud som ikke kunne avslås. Når regjeringen Nordli i 1977 snakket om rett til arbeid «i rimelig nærhet av heimstedet», var det en markering mot de mest ekstreme kraven fra arbeidskraftkjøperne om større mobilitet hos arbeidskraften (og de menneskene den var knyttet til). Vi kan forvente nye krav om økt mobilitet, hvis arbeidsløsheten øker. Det sto i Aftenposten 24. januar i år allerede:

Sammenliknet med dagens situasjon, er det interessant at arbeidsformidling svært lenge ble ansett som en klar offentlig oppgave. I 1906 fikk man lov om offentlige festekontorer. Private kontorer ble fordømt fordi de var private og ble ledet av profittbehov.(10) I arbeidsformidlingen trengtes en upartisk instans som ikke hadde økonomiske interesser i saken. Denne oppfatningen om at formidling av den spesielle varen arbeidskraft var et samfunnsansvar og ikke skulle være en kilde til profitt, overlevde tilsynelatende helt fram til 1. juli 2000. Da ble arbeidsmarkedet liberalisert, som ledd i den nyliberale revolusjonen, og i tråd med innstillingene fra det omstridte Blaalid-utvalget. Det generelle forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft ble opphevet. Som det entusiastisk står i Rattsø-utvalgets utredning om NAV-reformen (NOU 2004:13):

Alderspensjonen

De politiske grepene i arbeidslinjas kjølvann er blitt gjennomskuet av store deler av fagbevegelsen, på tross av den politiske enigheten i Stortinget om den nye sosialpolitikken. De har møtt motstand, både forsøkene på å svekke sykelønnsordningen og Arbeidsmiljøloven, og forslagene om å reformere alders- og uførepensjonene så de stemmer med arbeidslinja og prinsippet om lavere attraktivitet – mindre beløp og strengere tildelingskriterier.

Også når det gjelder alderspensjonen er det interessant å sammenlikne det som var, med reformen som Stortinget samlet seg om i 2005.

Sosiallovkomiteen som forberedte Norges første alderspensjon i 1936, var opptatt av forskjellen mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt», og ordninger «som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til.» De valgte den siste modellen. De var enige om at det var samfunnets bæreevne og ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen. (A-L Seip: Veiene til velferdsstaten. 1994.) Norge fikk en beskjeden, men solidarisk ordning for alderspensjon. Med Folketrygden i 1965, ble den gjort gjeldende for alle.

Stoltenbergs forslag til pensjonsreform i Norge, innebar nøyaktig slike ordninger som Sosialkomiteen avviste i 1936, der «den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt». Reformen i 2008 ble markedsført av Høyre og Arbeiderpartiet i skjønn forening med et slagord som sa farvel til utjevning og solidaritet:

«Bedre sammenheng mellom (hver enkelts) inntekt og pensjon». Dette ble framstilt som mer rettferdig enn dagens ordning med utjevning «mellom grupper av personer».

Nok en gang en helomvending i forhold til gamle verdier.

Pensjonsreformen straffer dem som går av tidlig. Du kan slutte ved 62 år, men du får en tredjedel mindre i årlig pensjon livet ut, enn om du hadde stått til 67 år. Bjarne Håkon Hanssen sa at hensikten var å beholde seniorene i arbeidslivet. Han påsto at vi var inne i en ny tid, der mangel på arbeidskraft var det normale. Det var før finanskrisa. Det ville vært ærligere å si at de prioriterte NHOs krav som både med og uten krise alltid vil være å øke «tilgangen på arbeidskraft», i stedet for full sysselsetting. Større vekt på tilbudssiden. Det er ingen arbeidervennlig politikk.

Skammen er tilbake

Arbeidslinja har brakt skammen tilbake i stønadssystemet. Mange var sinte på trygdeetat og arbeidskontor i gamle dager også, men trygdens interne slagord om «rett ytelse» minte om at man ikke bare var opptatt av misbruk, men også av underforbruk. Både arbeid og trygd var rettigheter. Når målsettingen i stedet er «færrest mulig på trygd» med sterkt fokus på misbrukskontroll, kan det lett påvirke holdninger. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering.

Sosialklientene står lavest på rangstigen og er mest utsatt. Slik beskrev professor Espen Dahl i et intervju konsekvensene av arbeidslinja for sosialtjenesten:

«Kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. På denne bakgrunnen må vi spørre om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker sosialhjelpmottakerens helsemessige problemer.» (Professor Espen Dahl, Høgskolen i Oslo, 2005).

I Sverige som selvsagt er rammet av samme nye sosialpolitikk og samme arbeidslinje, kaller de det «den strukturelle skammen» – den skammen som oppstår fordi alle myndighetspersoner og politikere bringer samme budskap: den som ikke er i arbeid, har først og fremst seg selv å takke. Det er viljen, ikke evnen det står på. Det er et budskap som setter spor. En spørreundersøkelse viste at over halvparten av arbeidsløse i Sverige som fikk sosialhjelp, mente at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid. (Bengt Starrin, Scand J Work Env Health 1997:23 suppl 4 s. 47–54).

Slik snakker arbeidslinjas tilhengere når de skal drøfte hvilke tiltak som virker best for å få arbeidsløse i arbeid:

«Konklusjonen fra OECD er at effekten av aktivitetskrav som beslaglegger fritid gjennom blant annet krav til søkeadferd, innkalling til konsultasjon med arbeidsmarkedsmyndighetene og krav om tiltaksdeltakelse (gjerne av typen jobbklubb) synes å være mer effektive for overgang til arbeid enn effekter av ulike kvalifiseringstiltak.» (St.meld. nr. 9. Arbeid, velferd og inkludering, s.128).

Hvordan opplever den NAV-ansatte å skulle administrere et aktiviseringsprogram som er laget etter denne malen? Jeg tror det finnes en yrkesetikk som forteller de fleste NAV-ansatte at dette er en nedverdigende behandling av folk som ikke har gjort annet galt enn å bli arbeidsløse. Men tenkemåten slår igjennom i planer, dokumenter og offentlige uttalelser. Det mest effektive for å få folk i arbeid, er å disiplinere dem med «krav til søkeratferd» ved å legge beslag fritida deres, kreve hyppige stemplinger og tidlig oppmøte og jobbsøkingslogg. Det er ingen grunn til å bruke penger og tid på kvalifisering. De kommer raskere i arbeid uten.

Hvis OECD-forskerne bare er opptatt av hvor lang tid det går før folk kommer i arbeid, stemmer sikkert konklusjonene. Det tar mer tid å kvalifisere seg enn å ta første ledige jobb. Men hvis de sist ansatte ikke har kvalifikasjoner å vise til, er det de som går først ved innskrenkninger. Det ser fint ut på statistikken at de kommer raskt i arbeid, men det bidrar til en voksende gruppe marginalisert arbeidskraft med få kvalifikasjoner, med midlertidig arbeid, dårlige arbeidsforhold og lite trygghet.

Den nye sosialpolitikkens talemåter er ikke tilfeldig valgt. Hvis du spør mannen om når han slo kona sist, tar du for gitt at han driver med den slags. Hvis du sier at vi skal gjøre arbeid til folks førstevalg, tar du det for gitt at trygdesøkere vanligvis ikke har arbeid som førstevalg. Da er det rimelig at trygdekutt må til for at de skal «velge» arbeid framfor trygd. Når vi får høre at trygdene må reduseres fordi «det skal lønne seg å arbeide», må vi jo tro at det til nå har lønt seg bedre å gå på trygd enn å arbeide. Igjen får vi forståelse for at trygdene må kuttes. Hver gang noen gjentar slike fraser, følger det underliggende budskapet med om at de fleste trygdesøkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det vi tar for gitt.

Ordbruken er et ledd i kampen om virkelighetsoppfatningen. I land med demokratisk styresett er kapitalen avhengig av å framstille sine interesser som flertallets interesser. Når alle tror at trygdeordningene våre misbrukes og at sykefraværet er et samfunnsproblem, er de i neste omgang klare til å stemme for nedskjæringer og kutt. Kapitalen er alltid tjent med å få samfunnet til å tro at kapitalens problemer er samfunnets problemer.

Men i blant får vi en påminning om at det er noe som ikke stemmer her. Vi får vite at de arbeidsløse kan hvis de vil, det gjelder bare å gi dem minst mulig stønad, og ikke sy puter under armene på dem. Men samtidig hører vi stadig at gode ledere er umulig å oppdrive hvis vi ikke tilbyr høye lønninger, fete opsjoner og gylne fallskjermer. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908–2006) har stemplet denne tenkemåten en gang for alle:

«Det er en merkelig idé at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere.»

NAV-reformen – Rattsø-utvalget

NAV-reformen skulle sette kraft bak den nye sosialpolitikken. Rattsø-utvalgets utredning (NOU 2004:13) la grunnlaget. Her slås det fast at arbeidslinja ikke har vært gjennomført med tilstrekkelig kraft i Norge:

«Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn» (s.18) i stedet var det i følge utvalget behov for en forvaltning «som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt» (s.18).

Ifølge utredningen er dette elementer som inngår i en styrking av arbeidslinja, med de betegnelsene som brukes i andre land: (s.85)

• Deregulering av arbeidsformidling og utleie
• Konkurranseutsetting og privatisering av tjenester (bestiller/utfører)
• Aktivisering av funksjonshemmede, sykmeldte, uføre, enslige forsørgere m.m
• Innskrenkning av stønadsnivåene så det gir sterkere incentiver til å skaffe seg og beholde arbeid (making work pay)
• Behovsprøvde framfor generelle stønader
• Tettere kobling mellom rettigheter og plikter (something for something)
• Tiltak for å øke yrkesaktiv periode

I gamle dager snakket man om å teste de fattiges arbeidsvilje. For det måtte jo være noe med arbeidsmoralen når de gikk uten arbeid. Nå er det arbeidsevnen som skal vurderes. Har du ikke en viss restarbeidsevne? Hvilke utrolige kontrollmuligheter ligger det ikke i systemet når man kan koble informasjonen fra arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor? Økt kunnskap kan også gi bedre tjenester, men ikke når utgangspunktet for informasjonsinnhentingen er at arbeid må gjøres til trygdesøkerens førstevalg. I «arbeidslinjas» verden starter vi alle ut som potensielle unnasluntrere.

Man bør «undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes», står det i Rattsø-utvalgets utredning, og «utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og -utveksling» (s.184). Nå skjønner vi bedre hvorfor NAV oppsøker legekontorene for å få tilgang til journalene. Legenes taushetsplikt er åpenbart en «barriere» som må «fjernes eller dempes». Hvis dette er tidenes største brukerreform, er det kanskje på tide å spørre hva slags brukere det er snakk om, eller hvilke brukere NAV primært skal tjene?

Hva er nytt med arbeidslinja

Det er ikke nytt at retten til arbeid også forutsetter en plikt til arbeid, i den betydningen at man plikter å forsøke å forsørge seg ved arbeid. Det nye er at retten faller bort når arbeidsløshet igjen forklares med egenskaper ved individet. Da blir arbeidsløshet blir igjen et privat ansvar, som for mer enn hundre år siden. Men plikten består. Og offentlig stønad skal nå ikke først og fremst gi et verdig liv. Prinsippet om laveste attraktivitet er tilbake. Stønaden må ikke være bedre enn betalingen for den dårligste jobben på arbeidsmarkedet.

Det har alltid vært noen på den politiske høyresida som har holdt fast ved gammel overklassetenkning, og ment at arbeidsløshet i hovedsak skyldes dårlig arbeidsmoral, og at Folketrygden sydde puter under armene på folk. Men de fikk ikke særlig gjennomslag, før på 80- og 90-tallet da dette også ble rød-grønn sosialpolitikk. I løpet av 90-tallet gikk vi fra arbeid som rett og plikt, til arbeid og jobbsøking som plikt, men ingen rettighet. Det skikkelige folk ikke kunne drømt om å si 1980, er noe «alle vet» i 2009.

Synet på sykelønnsordningen er et godt eksempel. I 1977 vedtok et enstemmig Storting sykelønnsreformen. Fra nå av skulle alle, ikke bare høyere funksjonærer, få full lønn under sykdom. Det skulle ikke være noen egenrisiko, for sykefravær var stort sett ikke noe den enkelte kunne rå med.

Sosialdepartementet uttalte litt syrlig:

«En kan neppe legge til grunn at de deler av befolkningen som ikke har denne retten, er større potensielle misbrukere enn andre.» (Ot.prp. nr. 68 (1976–77). Om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd.)

I 2009 ville et like enstemmig storting helt sikkert ha kuttet i sykelønnsordningen, hvis det ikke hadde vært for motstanden fra LO og andre arbeidstakerorganisasjoner. Sykefraværet er faktisk på omtrent samme nivå i 2009 som i 1977. Det er bare Stortingets syn på sykelønnsordningen som er nytt.

Mot krisetider

Norge har revidert sosialpolitikken – dvs. håndteringen av dem som ikke forsørger seg ved arbeid, som resten av Europa – selv om vi ikke har hatt like høy arbeidsløshet som resten av Europa. Mange av dem som markedet ikke ville ha, har fortsatt fått sykepenger og uføretrygd og AFP i stedet for dagpenger og sosialhjelp, tross arbeidslinjas inntog i sosialpolitikken. Blant annet fordi motstanden i befolkningen mot kutt i trygdeordningene har vært seigere og mer effektiv enn i mange andre land.

Når vi nå går mot krisertider, og markedet etterspør mindre arbeidskraft, som det heter, risikerer langt flere også her i landet å møte konsekvensene av den nye sosialpolitikken. Jo mer prisgitt vi blir markedet, jo færre muligheter det er blir til å overleve på en god måte uten å bli satt pris på av markedet, jo verre blir det når markedet ikke vil kjøpe. Kapitalen vil møte krisen ved å legge mest mulig av omkostningene på arbeiderne. Vi ser det allerede: sekstimersdag med full lønn vil ingen snakke om, men mange eiere lar sine ansatte få forsøke å redde arbeidsplassene sine med lønnsnedslag, eventuelt kombinert med kortere arbeidsdag.

Hvis arbeidsløsheten øker, kommer det til å bli omkamp om forklaringsmodellene – krav om samfunnsansvar mot individualisering av ansvaret for å stå uten jobb. Da spørs det hvilken virkelighetsoppfatning som hersker i befolkningen. Har kapitalen gjennom myndighetene lyktes i å vinne oss for sin virkelighetsbeskrivelse når de, som professor Halvorsen beskrev, har «ledet folkemeningen i retning av et negativt syn på velferdsstaten og de stønadsavhengige»? Hva er det «alle vet» i 2009 om arbeidsløse og trygdesøkere? At de først og fremst er arbeidssky, eller at de er nektet en grunnlovsfestet rettighet til arbeid i samsvar med egne forutsetninger?

Jo mer regjeringene har gjort oss mer avhengige av arbeidsmarkedet igjen, jo mer svekkes arbeidernes forhandlingsposisjon i krisetider. Med økende arbeidsløshet vil det komme krav fra kapitalen om å redusere arbeidsløshetsstønadene enda mer, under henvisning til at utgiftene øker. De vil si det er nødvendig å skape økt «incitament til jobbsøking» og tvinge folk til å godta underbetalt arbeid, flytting over lange avstander (kalt økt mobilitet) og midlertidige ansettelser. Hvis «arbeidslinjas» tenkning vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen i befolkningen, kan kapitalen få sine krav i gjennom med demokratisk flertall. Da kan vi komme ut av krisen med et mye mer brutalt arbeidsmarked og en mye svakere fagbevegelse enn idag.

Vi må holde fast ved, at fordi trygd skal være et middel til utjevning og til å forebygge fattigdom, er det helt riktig og i samsvar med hensikten at volumet av disse overføringene øker når flere trues av fattigdom, altså at trygdeutgiftene øker kraftig. I krisetider må den økonomiske tryggheten for arbeidsløse dessuten økes, ikke svekkes. Tida utenfor arbeidsmarkedet kan bli lang, for noen kan den bli varig og komme tidlig i livet. Vi ser allerede i dag en skremmende utvikling når det gjelder unge arbeidsløse og unge uføre. Det må bli dyrt for staten å la mange gå arbeidsløse. Høy arbeidsløshet må ikke framstå som den enkleste og billigste kriseløsningen for samfunnet, selv om det er slik for kapitalen.

Skal vi i et demokratisk land kunne demme opp for en slik utvikling, må befolkningen holde fast ved den solidariteten med de arbeidsløse og trygdesøkende som var forutsetningen for velferdsstaten. Forutsetningen for solidaritet er innsikten om at det kan være meg som faller utafor imorgen, selv om det bare er deg i dag. For flertallet i Norge er det denne formen for solidaritetstenkning som gjennom klassekamp har sikret økonomisk trygghet og dermed valgfrihet i livet, også når markedet ikke etterspør oss som arbeidskraft.

 

Hvem rammes av arbeidslinja? De som ikke er etterspurt i markedet, fordi det blir vanskeligere å få stønad – vi får «working poor» med flere, underbetalte jobber. De som ikke har helse til jobben, fordi ytelsene kuttes – «work must pay». De som ikke klarer full jobb til 67 år. Pensjonsreformen straffer dem hardt økonomisk. De som trenger trygd – fordi arbeidslinjas budskap hamres til folkemening: «Det er for lett å få trygd.» Skammen er tilbake. Alternativet til arbeidslinja Krav om arbeid – eller brød, der vil økonomisk trygghet for et fullverdig liv også for dem som ikke får arbeid. Arbeidsløshet er et offentlig ansvar, ikke en privat skjebne. Sosialpolitikk skal gi økonomisk trygghet, ikke brukes til å mobilisere store mengder billig arbeidskraft ved å tvinge folk til å godta underbetalt eller dårlig arbeid. Sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk må skilles, slik Norge gjorde etter krigen. Sikring mot inntektstap skal gi folk nødvendig trygghet til å si nei takk til dårlige arbeidsvilkår.

 

Referanser

1. Søkelys på arbeidsmarkedet, 1/2005
2. Den nyliberale revolusjonen, De Facto, Oslo 2000
3. Workfare tendencies in Scandinavian Welfare Politics, ILO, Geneva 2001
4. Arbeidslinja og velferdsstaten. Klassekampen, desember 1994, se www.akp.no/arkiv/faglig/arblinja-ke.htm.
5. Gjengitt i Aksel Hatland m.fl. Den norske velferdsstaten, Gyldendal 1994, s.164
6. A-L Seip Om velferdsstatens fremvekst. Universitetsforlaget. Oslo 1981.
7. Kjetil van der Wel (red). Funksjonsevne blant langtidsmottakere av sosialhjelp. HiO rapport, Oslo 2006.
8. Bull E. Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind I. Oslo: Tiden Norsk Forlag 1985.
9. Seip Anne-Lise. Sosialhjelpstaten blir til. Gyldendal fakkelbok 1984

Artikkler hos Rødt!:

Mer lån! av Ilagri

Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa av Jane Hardy

Det kapitalistiske Norge: Fra samfunnsbygging til vampyrøkonomi av Torstein Dahle

En annen kommunisme er mulig av Jokke Fjeldstad

EUs farlige spill av Mark Weisbrot

USAs førstetjenar? Kinas dilemma i krisa av Hung Ho Fung

Kapitalismen i krise av Peder Martin Lysestøl

Hellas og statsgjeld av Rick Wolff

Krise i Hellas – reaksjonær understrøm i Europa av Paul Kellogg

Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt av Immanuel Wallerstein

Sekstimarsdag i krisetider av Ebba Wergeland og Magnhild Folkvord

Sentrale forhold i den økonomiske krisa av Finn Olav Rolijordet

Kommuneøkonomi i krisetider av Torstein Dahle

Høyanger si overleving av Einar Rysjedal

Hvorfor den amerikanske stimuleringspakka ikke vil virke av David Harvey

Eksempelet Island av Thorarinn Hjartarson

Det store sammenbruddet av Torstein Dahle

Systemkrise eller sosialisme for de rike av Pål Steigan

Kommunene og finanskrisa av Finn Olav Rolijordet

Sprekker bobla? – om turbulensen i finansmarkedene av Torstein Dahle

Andre artikkler på norsk:

Peder Martin Lysestøl: Marxisme og kriser i kapitalismen

Kapitalismen i krise av Peder Martin Lysestøl

Torstein Dahles innledning om finanskrisa (video)

Økonomisk krise: et nytt 1929 eller et nytt Japan?

Finanskrisa: Fra prolaps til kollaps

Artikkler på skandinaviske språk:

Michael Nyberg: Det kommer ingen skänk från ovan

André Gorz: Kapitalismen er trådt ind i sin sidste fase

Adam Ring og Frederik Ohsten: Kapitalismen bærer skylden for finanskrisen

Rick Kuhn: Problemet er kapitalismen, ikke bankerne

Robert Brenner: En ødelæggende krise udfolder sig

Finanskrisen og klassekampen av Michael Nyberg

Artikler på engelsk:

David Harveys tale til Occupy London (video og tekst)

Rebels on the Street: The Party of Wall Street Meets its Nemesis av David Harvey

Rick Wolff: Economic Recovery for the Few

Ronald Janssen: Greece and the IMF: Who Exactly Is Being Saved?

No Time for Public Sector Austerity av Leo Panitch and Sam Gindin

David Harvey: RSA Crises of Capitalism Talk Animated (video)

 

The Age of Monopoly-Finance Capital av John Bellamy Foster

Seize the Crisis! av Samir Amin

Susan Watkins: Shifting Sands

Reshaping Economic Geography: The World Development Report 2009 av David Harvey

Ho-fung Hung: AMERICA’S HEAD SERVANT? – The PRC’s Dilemma in the Global Crisis

 

Atilio Borón: From infinite war to infinite crisis

RUPE (Research Unit for Political Economy): The New Great Depression and India

The Crisis Will Be Profound and Prolonged. . . by João Pedro Stedile

The Crisis and the Consolidation of Class Power av David Harvey

A Failed System: The World Crisis of Capitalist Globalization and its Impact on China av John Bellamy Foster

Economic crisis: Skyrocketing unemployment in Asia hits women and young people hardest av Reihana Mohideen

David Harvey: Why the U.S. Stimulus Package is Bound To Fail

 

John Bellamy Foster and Fred Magdoff: Financial implosion and stagnation: Back to the real economy

Interview of John Bellamy Foster on The Great Financial Crisis by Mike Whitney

Peter Gowan: Crisis in the heartland

Robert Wade: Financial Regime Change?

The capitalist crisis, by nine prominent Marxists

The world economic crisis: A Marxist analysis, Part 1-5. A lecture by Nick Beams

The Global Capitalist Crisis and India: Time to Start the Discussion by Analytical Monthly Review

Financial Crisis and Ecological Amnesia by Laurie E. Adkin

Rohini Hensman: MARXISM AND THE ECONOMIC CRISIS

 

Artikkelen undersøker påstandane frå ulikt hald om at nettverket for rettferdig handel (Fair Trade) gir grunnlag for å utfordre varekarakteren til alle produkt under regimet til den globale kapitalismen.

Gavin Fridell er universitetslektor i statsvitenskap ved Trent University.

 

---

 

Rettferdig kaffi (Fair Trade Coffee) er ein av mange markedsdrivne prosjekt som har fått aukande merksemd dei siste to tiåra fordi sosiale aktivistar og utviklingsarbeidarar har freista sette søkelyset på global ulikskap på grunnlag av «politisk forbrukarmakt». (1) Den raske salsveksten nettverka har hatt det siste halvtanna tiåret har gitt auka merksemd frå kommentatorar som vurderer rettferdig handel frå ulike synsvinklar: som ei form for «etisk forretningsdrift», som NGO-prissubsidiar og «sosial kapital» for partnarar i sør, eller som eit alternativ til nyliberal politikk.(2) Trass i breidda i perspektiv i dei nye studiane, er dei fleste forfattarane samde om at hovudfordelen med rettferdig handel er at han representerer ei markant utfordring til at alle produkt får varekarakter under den globale kapitalismen. Her vil eg kritisk vurdere desse påstandane ved å undersøke rettferdig kaffi – «flaggskip»-varen og varen med det største salet i nettverket for rettferdig handel. Kaffi er den nest mest verdifulle lovlege eksportvaren frå sør, som gir levebrød for millionar av småbrukarar, og han har ei lang historie med røtter i kolonialisme, utbytting og manglande sosial rettferd. Det forklarer korfor kaffien har ein så stolt plass i nettverket for rettferdig handel. Eg hevdar at mens rettferdig kaffi kan gi eit grunnlag for ei viktig symbolsk utfordring for vareøkonomien, så blir utfordringa til sjuande og sist skarpt avgrensa av nettverkets markedsdrivne tilnærming. Prosjektet rettferdig handel er grunnleggande pakka inn i konvensjonelle normer og oppfatningar om «forbrukarmakt » og neo-smithiansk markedsoppførsel. Derfor har den symbolske utfordringa rettferdig handel gir vareøkonomien i seg sjølv blitt ein vare som kan bli kjøpt og selt på markeda i nord. Det avdekkar krafta i dei strukturelle krava til det globale kapitalistiske markedet, og reiser fundamentale spørsmål om grensene for å bruke markedsstrategiar for å overvinne dei.

Å forstå rettferdig handel og varekarakteren

Nettverket for rettferdig handel er eit formelt system knytt til NGO-ar som set bønder, arbeidarar og handverkarar i sør i kontakt med partnarar i nord gjennom eit system av reglar og prinsipp for «rettferdig handel». Nettverket vart først utvikla på 1940- og 1950-tallet på initiativ frå ATO-ar (Alternative Trade Organisations – alternative handelsorganisasjonar) som freista gi støtte til fattige produsentar i sør ved å skape eit alternativt handelssystem der prisane skulle fastsettast på grunnlag av sosial rettferd, ikkje innfalla på det internasjonale markedet. Mange av grunnleggarorganisasjonane, som Oxfam International, såg nettverket som ein del av ei breiare rørsle som arbeidde for ein ny internasjonal økonomisk orden basert på statlege inngrep på nasjonalt og internasjonalt nivå for å støtte utviklingstiltak i sør. På 1980-tallet endra nettverket seg vesentleg då rettferdig handel- aktivistar gjekk bort frå visjonen om eit alternativt handelssystem og i staden freista få tilgang til vanlege marked som dei håpa kunne reformere. (3) Denne reorienteringa spreidde seg med framveksten av initiativ for rettferdig handel-merking, samordna av paraplyorganisasjonen FLO (Fairtrade Labelling Organisations International) som freista sertifisere vanlege selskap som var villige til å følge FLOs kriterium for rettferdig handel. Etter FLO-standard er rettferdige varer produserte i sør etter prinsippet om «demokratisk organisering» (kooperativ eller samvirkeselskap ut frå vareslag), utan barnearbeid, og miljømessig berekraftig. Dei blir omsett på vilkår av garanterte minsteprisar med belønningstillegg til produksjonssamfunn som grunnlag for å skape sosial og økonomisk infrastruktur. (4)

Reorienteringa i nettverket som organisasjonane for rettferdig handel-merkinga initierte var delvis styrt av ønsket om å utvide omfanget av markeda for rettferdig handel som var for små til å dekke behova til partnarane i sør. (5) Men ei like viktig drivkraft var endra politiske, økonomiske og ideologiske vilkår som vart introduserte av neoliberale reformar. Dei gav nasjonal og internasjonal kapital kraftig auka kontroll over markedsreguleringa, og spora av krava om ein ny økonomisk verdsorden. Ut frå desse trendane tok folka i nettverket til seg ein ny markedsstyrt visjon for rettferdig handel, basert på ikkje-bindande, frivillige lovnader frå private selskap. Resultatet er ein finansiell suksess for nettverket for rettferdig handel som har hatt sin største vekst i perioden med neoliberal globalisering. (6) Veksten har vore styrt av aukande deltaking i nasjonale og internasjonale organ, slik som Verdsbanken, så vel som multinasjonale selskap (TNC-ar – Transnational Corporations) som ser på nettverket for rettferdig handel som eit frivillig alternativ til statleg regulering. (7)

Den globale styringa av kaffisektoren har i hovudsak følgt denne vegen frå statlege reguleringar til frivillige mekanismar. Dei fleste åra frå 1963 til 1989 var det globale kaffimarkedet regulert av International Coffee Agreement (ICA), som var oppretta for å gi høgare prisar for kaffibønnene i sør ved å halde overflødig produksjon utanfor markedet gjennom eit kvotesystem. Verknadene ICA fekk var blanda: mens dei klarte å halde tilbake ein større del av inntektene på kaffi i sør ved høgare pris, så vart resultatet av det markant ulikt ut frå politiske og sosiale skille i landa som var med. Land som Costa Rica, med ein stor middelklasse og velferdsstat, fordelte dei nye kaffiinntektene breiare og med mykje betre sosial verknad enn land som Guatemala og Brasil, med svært skeiv fordeling av jord og ressursar. (8) I alle tilfelle så kollapsa ICA i 1989 av presset frå neoliberale reformar. I kjølvatnet har rettferdig handel-rørsla freista oppnå høgare og meir stabile prisar på kaffibønner gjennom frivillig og markedsstyrt tilnærming. Til i dag har analytikarane bare vore i stand til å nå eit utval av kaffibøndene, men dei seier nettverket er eit forsøk på å føre meir avkasting i hendene på fattige produsentar ved å auke verdien på produkta gjennom strategiar for etisk markedsføring, og ved å oppmuntre kooperativ til å «utvikle seg vidare» til høgteknologiske og meirverdiskapande delar av kaffikjeden. (9)

Det har vakse fram kraftig diskusjon dei siste åra om i kva grad rettferdig handel er eit effektivt svar på bortfallet av statlege reguleringar, vilkåra for det kan ikkje oppsummerast her. (10) I staden vil eg fokusere på eit nøkkelspørsmål som stadig brukast som argument for at rettferdig handel går vidare enn dei statlege reguleringsmekanismane frå fortida: at nettverket ikkje bare dreier seg om å oppnå meir rettferdige prisar, men peikar mot ein start på å fjerne varekarakteren til produkt (initial decommodification of goods). Tydeleg i mest alle nye arbeid om rettferdig handel er oppfatninga om at rettferdig handel utfordrar at produkt blir gjort til varer – ein prosess der varer er utan samband til arbeidarane som faktisk har produsert dei. (11) Dei fleste forfattarane hevdar, på ulike måtar, at rettferdig handel er meir enn ei utfordring for sosial ulikskap i verdshandelen, men at dei etiske verdiane og opplæringseffekten er ei kraftig utfordring for kjerneverdiane i den globale kapitalismen og krava frå den om konkurranse, akkumulasjon og profittmaksimering. For nokre forfattarar er det slik at mens rettferdig handels evne til å utfordre det globale handelssystemet er avgrensa, så ligg det største potensialet i evnen til å skape medvit om global ulikskap hos konsumentane i nord ved å avdekke vilkåra varer blir produsert under i sør. (12)

Andre går lenger enn det og hevdar at rettferdig handel utfordrar sjølve karakteren til kapitalismens kultur, og atomiseringa, individualismen og det anonyme varebyttet på kapitalistiske marked. Her argumenterer Charles Simpson og Anita Rapone for at rettferdig handel utfordrar den kulturelle utarminga under kapitalismen – nedbrytinga av sosial solidaritet med materialistiske framfor idealistiske motivasjonsmekanismar. (13)

Laura Reynolds hevdar at nettverka for rettferdig handel omplasserer varer sosialt, slik at gjenstandar kjem til konsumenten fullproppa med informasjon om dei sosiale og miljømessige vilkåra dei vart produsert og selt under. (14)

Laura Waridel og Francis Moore Lappé og Anna Lappé står i sine respektive verk på at rettferdig handel frigjør konsumentane frå «mental kolonialisme» eller «tankefeller» som skjuler sanninga om korleis varer blir produserte i eit kapitalistisk system. (15)

Sjølv om dei fleste ikkje stør seg direkte på marxistiske idear i sine analysar, argumenterer dei i kjerna med at rettferdig handel er ein modell som er ein start på å motsette seg «varefetisjismen», der sosiale relasjonar mellom folk står fram som relasjonar mellom ting. (16) For Marx er varefetisjismen eit nødvendig resultat av dei sosiale relasjonane under kapitalismen. (17) Under kapitalismen må alle markedsaktørar (arbeidarar, småprodusentar, storkapitalistar) selje enten arbeidet sitt eller produkta sine som abstrakte varer på markedet i bytte for pengar som dei så brukar som konsumentar for å kjøpe andre abstrakte varer. Resultatet er at folk framfor å engasjere seg saman om produksjon og distribusjon av produkt, engasjerer seg i markedet som atomiserte aktørar fråtatt all infomasjon om korleis tinga blir produserte, ut frå eigne individuelle behov som einaste kriterium for å gjøre val. Denne prosessen er ikkje bare resultat av sosiale relasjonar under kapitalismen, men hjelper til med å bevare legitimiteten til desse relasjonane ved å tildekke den sosiale utbyttinga som skjer i vareproduksjonen og får dei til å framstå som «naturlege». (18)

Diane Elson, Ian Hudson og Mark Hudson beveger seg ut over eit marxistisk grunnsyn når dei argumenterer for at rettferdig handel er eit forsøk på å utfordre varefetisjismen. Elson framstiller jamvel rettferdig handel-merking, og andre liknande prosjekt, som nøkkelen til visjonen hennar om eit framtidig sosialistisk samfunn bygd på «sosialiserte marked». (19) Ut frå deira arbeid, og arbeida til andre nemnt ovanfor, kan ein dra ut to hovudargument. Først at rettferdig handel avdekkar dei sosiale og miljømessige tilhøva varer blir produsert under, og fører produsentar og konsumentar saman gjennom «etisk forbrukarmakt », som utfordrar at alt blir gjort til varer og gjør dei til gjenstandar med eit sjølvstendig eige liv. Dernest sikrar rettferdig handel ikkje-økonomiske verdiar som samarbeid og solidaritet som utfordrar dei kapitalistiske krava om konkurranse, akkumulasjon og profittmaksimering. (20)

 

Å fjerne varekarakteren med «etisk forbrukarmakt»

Det blir ofte hevda at ein av hovudmåtene rettferdig handel utfordrar at alt blir varer er ved å bygge bru over gapet mellom produsent og konsument, ved å avdekke forholda produkt frå rettferdig handel blir produserte under, og ved å fremme «etisk forbrukarmakt ». Vanlege konsumentar kjøper varer som framstår med eit eige liv, brukar sine eigne individuelle behov som einaste kriterium når dei handlar på markedet. I kontrast til det blir det hevda at konsumentar som handlar rettferdig, gjennom etiske markedsval basert på korleis varene blir produserte, kjøper ikkje bare ein handelsvare, men står i eit direkte tilhøve til produsentar i sør gjennom eit «assosiert» nettverk basert på felles verdiar om sosial rettferd. (21) Etisk handel blir framstilt som meir enn bare forbrukarmakt; som ei politisk solidaritetshandling som bidrar til å legge press på vanlege multinasjonale selskap om å delta i rettferdig handel, ikkje bare ut frå moralske krav, men ut frå ønsket om å tjene på krava frå etiske konsumentar. (22)

På grunnlag av desse argumenta meiner ein varekjøp på grunnlag av rettferdig handel vil kunne føre til ein start på å fjerne varekarakteren alt har fått, basert på skilnaden mellom etisk og vanleg forbrukarmakt – dei ulike motiva som ligg bak etisk handling og den avgjørande evna til å føre konsumentar og produsentar saman. Det er viktig å merke seg at majoriteten av etiske konsumentar ifølge markedsundersøkingar er kvinner som har leiar- eller administrative stillingar og i hovudsak kjem frå middeleller overklasse. (23) Klassetilknyttinga til fleirtallet av etiske konsumentar kjem mest sannsynleg av det enkle faktum at bare dei har inntekt nok til å betale meir for speielle matslag som rettferdig kaffi. (24) I Canada td brukte dei rikaste 16,2 % av kanadiske hushaldningar 56 % meir pengar på kaffi per person og var 46 % meir tilbøyelege til å handle mat i spesialforretningar enn dei fattigaste 43,2 % av kanadiske hushaldningar. (25) Resultatet er at mens rettferdig handel i sør er basert på klassesolidaritet mellom fattige arbeidarar og bønder, er rettferdig handel på verdsbasis grunnlagt på solidaritet på tvers av klasse, mellom fattige produsentar og rike konsumentar, for å møte krava frå markeda i nord. Denne solidariteten er ikkje basert på klassefellesskap mot ein felles undertrykkar (i dette tilfellet «urettferdige» multinasjonale selskap), men på moralske appellar frå produsentar i sør om hjelp mot sine undertrykkarar. Konsumentar i nord satsar ingenting direkte om rettferdig handel har suksess eller ikkje, anna enn sine eigne etiske motiv.

Gitt det faktum at etisk forbrukarmakt ikkje appellerer direkte til eigennyttige motiv, har mange kommentatorar meint at vekstpotensialet for etiske marked er svært avgrensa. T. d. har populærjournalisten Mark Pendergrast hevda at mens rettferdig handel kan appellere til nokre få «gode samaritanar», kan «jamvel dei til slutt skrike opp viss all produsert kaffi skulle sikre eit skikkeleg liv for dei som produserer avlingane». (26) I boka No logo gir journalisten og aktivisten Naomi Klein ei framifrå oppsummering av korleis massive annonsekampanjar frå storselskapa har vore i stand til å påverke konsumentane til å betale urimelege prisar for merkevarer – som å betale frå 100 til 180 US-dollar for eit par Nike-sko som kostar bare 5 US-dollar å produsere. (27) Men ho trur ikkje at etiske produkt vil ha same potensiale, og seier at ut over å appellere til ei relativt lita gruppe konsumentar, «vil alle rørsler som primært er baserte på å få folk til å føle skyld når dei går på supermarkedet dømt til å få eit tilbakeslag». (28)

Likevel er det ingen grunn til å tru at strategiar som har som mål å selje «etikk» ikkje kan appellere til eit breit sjikt av konsumentar, og oppblomstringa av tallause sosiale og økologiske produkt og program for «bedrifters samfunnsansvar» («corporate social responsibility») dei siste tiåra kan vise at det nok kan eksistere stort vekstpotensiale for etiske marked. (29) Men nettverket for rettferdig handel må ta denne påstanden med to viktige åtvaringar. For det første, om det er vekstpotensiale generelt for etiske marked, betyr det ikkje nødvendigvis vekstpotensiale for nettverket for rettferdig handel, som manglar markedsføringa, annonseringa og distribusjonsressursane som er nødvendige for ei kraftig utviding av sin nisje i markedet. Dei som mest sannsynleg vil dra fordel av framtidig vekst i etiske marked vil vere gigantiske multinasjonale selskap som i aukande grad følger nøye med sine eigne private «etiske» initiativ; eller andre næringslivvennlege tredje partar som ikkje har FLOs meir rigorøse sosiale standarder og høgare pristillegg. (30) Det utgjør ein kraftig trussel til framtida for sertifisert rettferdig handel som godt kan overvinnast av selskapsstøtta prosjekt med langt større markedsføringsressursar.

For det andre, jamvel om nettverket for rettferdig handel skulle vise seg betre i stand til å stå seg mot konkurranse frå næringslivet enn rekna med ovanfor, og om dei held fram med å vekse på grunnlag av etisk forbrukarmakt, står spørsmålet framleis opent: Har slik forbrukarmakt potensiale til å føre produsentar og konsumentar saman på den måten rettferdig handel trur? Gir forbrukarmakt basert på rettferdig handel verkeleg ein alternativ veg der varer kan byrje miste sin varekarakter? Korfor kjøper konsumentar i nord rettferdige varer, og når dei gjør det, kva betyr det for den typen internasjonal solidaritet som rettferdig handel står for? Mens rettferdig handel generelt legg vekt på dei sidene ved rettferdig handel som utfordrar konvensjonell forbrukarmakt, som informasjonen om korleis varene blir produsert, er det bare den eine sida av etisk forbrukarmakt. Den andre sida er faktisk på mange måtar lik konvensjonell forbrukarmakt og reproduserer mange av dei negative verknadene han har.

Som med konvensjonell forbrukarmakt, blir forbrukarmakt bygd på rettferdig handel fundamentert på oppfatninga om «forbrukarsuverenitet ». Ideen er at industrien bare reagerer på krav frå forbrukarane, og at mangelen på sosialt og økologisk rette produksjonsmetodar, til sist er eit resultat av etiske avgjerder hos konsumentane som har «forbrukarmakt». Dette synet har heilt korrekt vore kritisert for å neglisjere det faktum at forbrukarane ikkje har tilnærma perfekt eller jamvel tilstrekkeleg informasjon som dei kan bygge markedsvala sine på. (31) I staden må dei ut i markedet under tvangen og manipulasjonen til massive annonsekampanjar som er utforma for å skape forbrukarbehov – i USA aleine brukar dei store selskapa aleine no over ein billion dollar i året på markedsføring. (32)

Mens rettferdig handel utfordrar oppfatninga om at forbrukarane har tilstrekkeleg informasjon dei kan bygge markedsvala sine på, heng dei framleis fast i trua på at dei same forbrukarane skal ha siste ord om korleis varer blir produsert og distribuert på verdsbasis. Som når det gjeld konvensjonell forbrukarmakt, godtar forbrukarmakt bygd på rettferdig handel at behova til fattige produsentar i sør i siste instans er underordna krava til forbrukarane i nord. Slik sett, når det gjeld å fremme demokrati og sosial rettferd, er det ingen gyldig grunn til å meine at forbrukarane skal vere «suverene » og at personlege krav som forbrukar skal gå foran dei personlege behova andre har som produsentar. (33) Som Ernest Mandel effektivt argumenterer i sin kritikk av grensene for det kapitalistiske markedet: kva for prinsipp for «rettferd», «demokrati» eller «humanitet» er lagt til grunn for at den suverene retten til å avgjøre tidsbruk og arbeid som skal leggast i å tilfredsstille forbrukaren, blir tatt ut av hendene på produsentane sjølve? (34)

Vidare, ved å godta kjerneargumenta om den suverene forbrukaren, tar rettferdig handel for gitt det noverande svært ulike og økologisk destruktive globale forbruksmønsteret. I nord er forbrukarane som rettferdig handel liter på sett saman av relativt rike forbrukarar som bygger rikdommen sin på ei svært ulik fordeling av inntekt. Internasjonalt avheng rettferdig handel av eksisterande forbrukarmønster som er karakterisert av eit «overforbruk» i nord som truar med å utrydde naturressursar, og som sementerer den eksisterande svært ulike fordelinga av global rikdom. (35) Slik søker rettferdig handel større global rettferd på grunnlag av svært urettferdige globale forbruksmønster. Ifølge Michael Maniates er det stadig tilfelle med «berekraftige» utviklingsprosjekt som alt for ofte ser bort frå det faktum at om dei fire milliardane eller meir som underkonsumerer skulle auke forbruket sitt til eit minstemål av trygge levekår, må først dei ein milliard eller meire med globale overforbukarar stanse og så redusere sitt totale forbruk for å gi økologisk rom for det. (36)

Innanfor eit konvensjonelt forbruksmønster kjøper mange etiske forbrukarar likeins rettferdige varer av same grunn som dei eller andre kjøper «urettferdige» varer produsert av konvensjonelle selskap for å skaffe seg betre samvit. Medvit om slike psykologiske motiv er kjerna i dagens annonsekampanjar og blir ofte framstilt av markedsføringsekspertar frå næringslivet som å bygge på folks påståtte «naturlege» hang til å vere «egoistar». (37) Men det gir eit feilaktig og overflatisk syn på menneskeleg oppførsel og drar merksemd bort frå markedsføringsekspertane sjølve som brukar subtile teknikkar for å manipulere forbrukarane sine «naturlege» behov for å auke fortjenesta til selskapa. (38)

Å bruke den psykoanalytiske ideen om «narsissisme» til å forklare strevet etter sjølvrespekt gir langt større meining for å undersøke maulege psykologiske motiv bak forbruk bygd på rettferdig handel. I psykoanalytisk teori er ikkje narsissisme styrt av egoisme eller eigen-kjærleik, men av djup angst og sjølvhat som fører til desperate ønske om å bli verdsett av andre. (39) Som Christopher Lasch har argumentert i verket The Culture of Narcissism, tenderer det kapitalistiske samfunnet til å fremme narsissistiske impulsar ved å fremmendgjøre arbeidarane frå det dei produserer og frå einannan, og kvernar dei mot einannan i eit brutalt konkurransemiljø på leit etter arbeid og verdsetting. For å imponere dei høgare oppe i bedriftshierarkiet, må arbeidarane selje personlegdommen sin som om det var ein vare på markedet, det fører til intens angst, dei blir sjølvopptatte og narsissistiske. På same tid blir folk frigjort frå tradisjonelle band til familie og institusjonar (som kjerka), slik vil mange kjenne seg isolerte og aleine. (40)

Ifølge Lasch tilbyr kapitalismen forbruk som kur for narssistisk angst, einsemd og fremmendgjøring. Forbruk blir gitt både som alternativ til protest eller opprør (arbeidarane blir opptatt av straks å bli tilfredsstilte ved å konsumere nye varer) og som eit botemiddel for åndeleg misere og manglande status. Overtydde om at dei er for makteslause til å påverke livet på meiningsfullt vis, vender folk seg til personlege forbetringar og til å skape ein utvendig identitet bygd på ting levert av annonsar og massekultur, tema frå populære filmar og bøker, og fragment frå eit breitt utval av kulturelle tradisjonar. (41)

Her ser Lasch ein retrett frå politikken og ei vending mot psykisk sjølvforbetring: komme i kontakt med eigne kjensler, ete sunn mat, ta kurs i ballett eller magedans, fordjupe seg i visdommen frå aust, jogging, lære sjå seg sjølv i samanheng med verda, overvinne «frykta for glede». (42)

Til denne lista kunne ein kanskje legge til rettferdige produkt. Med kjensle av maktesløyse, og angstridde, kan etiske forbrukarar kjøpe rettferdige produkt på markedet, både for å mildne litt på kjensla av maktesløyse og for å skape seg ein identitet som eit «etisk» menneske. Rettferdig handel inneber inst inne at sosial rettferd får varekarakter og lar konsumentane kanalisere ønska om ei meir rettvis verd til å kjøpe varer på markedet for å løfte sitt eige sjølvbilete. (43)

Likevel, om narsissistisk sjølvvurdering er ein sannsynleg nøkkelfaktor for å forklare kva som driv enkelte forbrukarar til å kjøpe rettferdige varer, er det framleis fundamentale skilnader mellom rettferdig handel og andre former for «sjølvforbetrande» forbruk. Den første krev ein viss grad av personlege offer, sjølv om det kan vere marginalt, for å betre liva til andre. Vidare er mange rettferdige konsumentar utan tvil aktivistar i ulike sosiale rørsler som ikkje ser på rettferdig handel som tilbaketrekking frå politikken, men som ein del av eit breiare politisk engasjement. I ein slik samanheng peikar Moore Lappé og Lappé på, ut frå arbeida til Eric Fromm, at rettferdig handel og andre alternative prosjekt representerer forsøk frå forbrukarane på å finne seg litt «positiv fridom» («fridom til») i ei verd der dei er bydd lite anna enn «negativ fridom» («fridom frå») og overvelda av ei kjensle av individuell maktesløyse framfor storselskap og statsbyråkrati som dei lite kan påverke eller kontrollere. (44)

Fromm argumenterte for at folk for å komme frå negativ fridom til positiv fridom må arbeide solidarisk saman for eit felles mål. Det krev at samfunnet overvinn varefetisjismen som får folk til å samhandle som fremmendgjorte individ i relasjonar bygde bare på «instrumentalitet» og individuell vinst. I staden må markedsstyrte relasjonar bli erstatta av demokratisk planlagte prosessar der individa kan samhandle i solidaritet og «dele ansvar» for samfunnsutviklinga som eit heile. (45) Mens Moore Lappé og Lappé ikkje hevdar at rettferdig handel representerer slike utvida politiske prosessar som Fromm gir resept på, så seier dei at han gir konsumentar i nord eit viktig symbolsk verktøy til å kunne «le av kariktaturen » av seg sjølve som egoistiske, atomiserte nyttejegarar. (46) I ein slik samanheng kan rettferdig handel vere ein kanal der forbrukarane kan lette på sosial angst ved å «gjøre det rette», og kan tjene som ei folkeleg form for ei «symbolsk ombytting» som for ei kort stund lar folk uttrykke ønsket sitt om ei annleis verd. (47)

Mens forbruk bygd på rettferdig handel gir eit symbolsk verktøy til å kritisere konvensjonell handel – som har potensiale til å oppdra til og heve politisk medvit – så er graden av faktiske vinstar for etiske forbrukarar i form av positiv fridom og solidaritet betydeleg avgrensa. Etiske forbrukarar vil vere isolerte individ med fremste ansvar å handle rettferdig (å kjøpe rettferdig kaffi). Forbrukarane er ikkje knytt saman med produsentane eller andre forbrukarar i ein demokratisk prosess og innverknaden dei har på rettferdig handel (og på dei vidare strukturane i den globale kapitalismen) er avgrensa til «kjøpekrafta» dei har som isolerte individ. Kunnskapen dei har om rettferdig handel og livet i samfunna som produserer i sør er i hovudsak avgrensa til kommersielle medium, og er ikkje basert på direkte og personlege band, men blir formidla av markedet. (48) I den samanhengen er solidariteten bygd på individuelle moralske appellar og ikkje på delt ansvar. Rike etiske konsumentar deltar ikkje i ein felles kamp saman med produsentar i sør, og viktigare, har ikkje eit delt ansvar for resultatet av vala dei gjør som konsumentar. Avgjerder som er svært alvorlege for produsentane i sør er bare eit spørsmål om individuelle kjøpspreferansar for etiske konsumentar. Som fremmendgjorte, isolerte individ vil etiske konsumentar halde fram med å vere fråkopla og skjerma frå det direkte resultatet av markedsvala sine. I den samanhengen vil rettferdige varer halde fram med å vere sjølvstendige varer med sitt eige liv, bortsett frå eit symbolsk knytting til produsentane ved eit «etisk avgift» som konsumentane kan vere villige til å betale eller ikkje.

Likevel, mens relasjonane mellom produsentar og konsumentar vil halde fram med å bli formidla av markedet, har enkelte scenario større potensiale enn andre for utviklinga av ei fellesskapskjensle og band gjennom etisk forbruk. Småskala ATO-ar gir langt større høve til å bygge solidaritetsband mellom produsentar og konsumentar enn dei store konvensjonelle multinasjonale selskapa som aukar dominansen sin innanfor nettverket. Planet Bean, eit lite arbeidareigd kooperativt kaffibrenneri i Guelph i Ontario, Canada, kan tjene som eksempel på korleis det er tilfelle. Planet Bean sel 100 % av kaffien sin gjennom rettferdig handel, ser opplæring av forbrukarane om det urettvise i det noverande globale systemet som ei sentral oppgave, og som eit lite ATO, syt dei for vilkår der konsumentane kan utvikle personlege band til medlemmene i kooperativet som i sin tur har direkte kontaktar til partnarane i sør. For å fremme læringa, har medlemmer av Planet Bean halde offentlege foredrag og har vore vertskap for partnarar frå sør som har besøkt lokalsamfunn i Canada. Ifølge Bill Barrett, direktør og markedssjef på Planet Bean, har desse tiltaka potensiale til å heve medvitet om liva til produsentane i sør. Det kan ein sjå av ein visitt nyleg frå partnarar i sør til eit supermarked i Toronto som sel Planet Bean-kaffi. Styraren i butikken sa etter å ha møtt kaffibøndene at det var einaste og første gongen han hadde møtt nokon av dei som produserte varene som blir selde i butikken hans. (49) Denne historia syner potensialet som Planet Bean har til å korte ned «avstanden» mellom produsent og konsument, som i konvensjonell internasjonal handel stadig fører til stopp i tilbakemeldingar og ansvar for dei sosiale verknadene av markedsavgjerder. (50)

I skarp kontrast til Planet Bean står store konvensjonelle multinasjonale selskap som Starbucks Coffee Company, ein enorm hierarisk organisasjon med tusenvis for det meste lågtlønna, uorganiserte, fremmendgjorte arbeidarar. Framfor å vere engasjerte i det moralske oppdraget til rettferdig handel byrja Starbucks tilby begrensa kvanta rettferdig kaffi i butikkane sine i 2000 etter intenst press frå sosiale aktivistar. Dei sel bare ein eller to % bønner som er sertifiserte som rettferdig handel. Starbucks vil først og fremst unngå dårleg publisitet og har brukt mykje meir merksemd på å fremme bedriftsvennlege alternativ til rettferdig handel, som Conservation International (CI)-sertifisert skyggedyrka kaffi (51) («Shade grown»-kaffi har tradisjonelt vore dyrka under høgare tre og vekster; det skal gi seinare vekst og høgare kvalitet. Men frå 1970-tallet har dyrkinga skjedd på rydda område, noko som mellom anna truar regnskogen. Oversetters anm.) Samanlikna med FLO-standardar, har CI-standardar lågare standard på sosiale avgifter, og arbeidsvilkår som er meir ulne og mindre strenge. (52) Vidare kan ein i høg grad stille spørsmål ved CIs lovnader som etisk partnar. Mellom anna har dei vore skulda for å grønnvaske biletet av sponsorane sine, og agere som «det vennlege fjeset til biokolonialismen» ved aktiv støtte til dei store farmasøytiske selskapa, ved å samle kunnskapen urfolk har om plantar og insekter for å ta patent på dei. (53)

Trass i at dei freister dekke seg bak sosialt ansvar, kastar Starbucks historie i nord lange skyggar over deira etiske på-standar. Selskapet har slåst aggressivt mot fagorganisering blant dei tilsette i tjenestesektoren – ein rett som er garantert dei sertifiserte i rettferdig handel i sør. I julestria får selskapet pakka varene sine av Signature Packaging Solution, eit selskap som tilsett lågtlønna innsette frå fengsla i staten Washington. (54) Det betyr at rettferdig kaffi hos Starbucks kan vere pakka av fengselsarbeidskraft og selt av lågtlønna uorganisert arbeidskraft, noko som verkeleg utfordrar ideen om at kaffien skal vere «rettferdig». Vidare – når ein handlar rettferdig kaffi hos Starbucks, blir det handla frå fremmendgjorte arbeidarar, hovuddelen av dei har ingen knyttingar til produsentane i sør. Slik er etiske konsumentar i kjerna like fråkopla dei faktiske produsentane og dei verkelege liva deira (både i sør og nord) som dei er når dei handlar vanlege varer på markedet i nord. (55) Slik sett kan neppe rettferdig handel på Starbucks minske avstanden mellom produsent og konsument og på meiningsfullt vis utfordre at alt blir varer. Den veksande deltakinga til multinasjonale selskap betyr heller ei undergraving av nettverkets evne til å utfordre at alt får varekarakter.

Til sjuande og sist må ein ta oppfatninga om at rettferdig handel knytter internasjonale solidaritetsband mellom produsentar og konsumentar med ei klype salt. Ønska folk har om positiv fridom, solidaritet og deltaking er nødvendige for utløyse forbrukarkrav, men evnen rettferdig handel har til å møte desse ønska er avgrensa: positiv fridom er avgrensa til å kjøpe etiske varer; solidaritet er basert på moralske appellar i motsetning til allmenne prinsipp; og band mellom konsumentar og og produsentar er formidla av markedet, som skjermar konsumentane frå ansvaret for handlingane sine. Verkeleg brot med varefetisjismen medfører ikkje bare informasjon om korleis varene blir gjort tilgjengelege for konsumentane, men det krev produksjon på ein demokratisk og medviten regulert måte der både produsentane og konsumentane er involverte, og er ansvarlege for vala dei gjør. (56)

Samarbeid og solidaritet

Det blir hevda at nettverket for rettferdig handel ikkje bare lager bru over gapet mellom konsumentar og produsentar, men at dei ikkje-økonomiske verdiane som samarbeid og solidaritet er ei utfordring til konkurransekrava, akkumulasjonen og profittmaksimeringa i det kapitalistiske markedet. Sant nok er det mange prov på at rettferdig handel, som alle demokratiske kooperative prosjekt, utfordrar dei kapitalistiske prinsippa. Ein del av profitten som tilkjem kooperativ i rettferdig handel blir brukt til å skape nødvendig sosial infrastruktur på lokalnivå framfor å bli reinvestert til meir kapitalakkumulasjon eller fordelt til private lommer. Produsentar og importørar i rettferdig handel samarbeider for å oppnå mest mauleg rettferdig handelssamband, og store produsentkooperativ gir innimellom hjelp til andre mindre kooperativ i nettverket. (57) Desse handlingane kan ein best tolke som starten på ein internasjonal etisk økonomi, som freistar gjennomføre retten folk har til å ta erstatte kapitalismens konkurranseverdiar og utarma etiske prinsipp. (58)

Etikken i økonomien til rettferdig handel har gitt viktige utviklingsfordelar til spesifikke grupper i sør. Dei har fått tilgang til markedet til rettferdig handel. I kaffisektoren var det td 670.000 familiar med kaffibønder i registeret til FLO i 2003, av totalt 25 millionar på verdsbasis. Utviklingspotensialet til nettverket er mest tydeleg i tilfellet med Unión de Comunidades Indígenas del Región del Istmo (Sambandet for urfolksamfunn i Isthmus-regionen, UCIRI), eit rettferdig handel-kooperattiv i Oaxaca, Mexico. Dei har over 2.500 familiar som medlemmer. UCIRI har spelt ei nøkkelrolle i å skape rettferdig handel-merket, og er oppfatta som eit av dei mest framgangsrike kooperativa i verda. Ved å delta i nettverket har medlemmene skaffa seg høgare inntekt og betydeleg betre sosialvesen ved kooperative tiltak innanfor helse, utdanning og opplæring. UCIRI har au laga sin eigen økonomiske infrastruktur, som omfattar kaffibrenneri og transportopplegg. Dei har gitt medlemmene sine betre tilgang til kreditt, teknologi og markedskunnskap. Det har gjort medlemmene betre i stand til å stå mot ekstrem fattigdom, feilernæring og miljøproblem, og evnen til å overleve og tevle på det internasjonale markedet. (59)

I tillegg har UCIRI-medlemmene utvikla viktige solidaritetsband med partnarar i nord, og dei har fått sterkare kollektiv identitet på grunn av dei organisatoriske og administrative krava ved å drive kooperativ knytt til rettferdig handel. Det har styrka evna deira til å støtte initiativ lokalt og lobbyverksemd mot regjeringa for å forsvare interessene sine saman med andre landbruksprodusentar i Mexico. Gjennom åra har UCIRI spelt ei nøkkelrolle i å skape eit utall lokale og regionale organisasjonar, medrekna rettferdig handel og økologiske sertifiseringsgrupper og organisasjonar med breiare formål, som stør småprodusentar generelt. (60)

Mens samarbeids- og solidaritetsverdiane i nettverket for rettferdig handel har gitt viktige framsteg for partnarane i sør, er det til sjuande og sist ikkje slik at konkurranse og utbytting under kapitalismen er eit resultat av manglande etikk. Det er eit resultat av strukturelle krav i det kapitalistiske markedet som tvingar alle produsentane til å konkurrere, akkumulere og maksimere profitt for å vere konkurransedyktige og overleve. Dei fleste i nettverket for rettferdig handel har likevel ein tendens til å tone ned desse krava og fokusere på markedet som ein stad der dei som er villige og i stand til det har sjansar. Dei framstiller kapitalismen mindre som eit særleg sett av sosiale relasjonar enn ei spesifikk haldning til kommersiell byttehandel. (61) Ein ser ikkje på utbytting som eit resultat av det kapitalistiske markedet, men som ei forvrenging av markedet pga handlingane til «skruppellause» markedsaktørar. (62) For dei fleste i nettverket for rettferdig handel er målet å rette på desse forvrengingane ved å fremme meir etiske handelsverdiar som dei håper vil gi alle, rik som fattig, høve til å hauste i markedet. Denne moralske innfallsvinkelen risikerer å oversjå tyngda i strukturelle krav. Ifølge aktivisten og teoretikaren David McNally, som freistar kjempe mot utbyttinga under den globale kapitalismen:

Sant nok er moralsk harme nødvendig og høgverdig. Men eit reint moralsk svar ser bort frå det faktum at kapitalismen krev at dei store aktørane er utbyttande og destruktive. Verken moralpreikar eller opplysning vil endre oppførselen til kapitalistane, ettersom dei bare kan overleve som kapitalistar om dei oppfører seg som dei gjør. Om dei ikkje utbyttar dei fattige, stjel land og ressursar, gjør alt til varer, og er økologisk destruktive, kan dei ikkje halde fram i den kapitalistiske konkurransekrigen. Krava om kostnadsminimering og profittmaksimering tvingar kapitalistane til å handle slik. (63)

Når rettferdig handel ser bort frå strukturelle krav kjem det av deira «neo-smithianske» oppfatning av kapitalismen, felles for dei fleste utviklingsmiljø, som historiske materialistar lenge har kritisert for å legge vekt på markedsendingar framfor dei sosiale produksjonstilhøva som ligg til grunn for markedsrelasjonane under kapitalismen. (64) Dei fleste i rettferdig handel og analytikarar av rettferdig handel har fokusert på markedet som den primære kamparenaen, men har neglisjert krava frå det kapitalistiske markedet som stammar frå dei historisk spesifikke sosiale relasjonane som ligg til grunn for det. Ifølge den marxistiske teoretikaren Ellen Meiksins Wood, involverer det spesifikke følgande:

for det første, at det materielle livet og den sosiale reproduksjonen under kapitalismen allmennt sett er formidla av markedet, slik at alle individ på ein eller annan måte må inn i markedsrelasjonar for å få tilgang til levelege vilkår; og for det andre at diktatet frå det kapitalistiske markedet – krava om konkurranse, akkumulasjon, profittmaksimering, og auka arbeidsproduktivitet – regulerer ikkje bare alle økonomiske transaksjonar men sosiale forhold generelt. På same vis som forhold mellom menneska blir formidla av varebyttet, framstår sosiale forhold mellom menneska som forhold mellom ting, «varefetisjismen», med det berømte uttrykket til Marx. (65)

Karakterdraga til det kapitalistiske markedet slik Wood framstiller dei er kjerna i utbyttinga som det kapitalistiske systemet skaper. Alle markedsaktørar – arbeidarar, småbrukarar, eller store multinasjonale selskap – må konkurrere i eit vinn-eller-forsvinn-miljø der dei kontinuerleg må utbytte einannan (slik multinasjonale selskap tvingar ned lønningane) eller seg sjølve (som småbrukarar som sel avlingane sine nær svelteprisar) for å kunne konkurrere og overleve. Mens det etiske strevet til rettferdig handel har kunna mildne litt av dei verste verknadene av desse krava, har ikkje rettferdig handel vore i stand til å sleppe unna makta til det kapitalistiske markedet som har tvunge på dei strenge grenser for utviklingsprosjekta.

Tyngda av strukturelle krav på rettferdig handel er tydeleg i UCIRI. Trass i framgangar har det vist seg tydelege grenser. Eit teikn på desse grensene er fattigdomen og den utilstrekkelege inntekta som framleis eksisterer blant UCIRI-medlemmene. Årsaka er prisen i rettferdig handel, som sjølv om han er høgare vanlege prisar, ikkje kan bli så høg at han skremmer bort «etiske konsumentar». (66) Slik er prisen på rettferdig kaffi, framfor å bli fastsett primært av sosial rettferd og behova til produsentane i sør, bestemt som ein pris som er «(så) rettferdig (som mauleg)» ut frå krava i markedet. (67) Resultatet er ifølge ein UCIRI-rapport at mens høgare inntekt pga rettferdig handel har fjerna ekstremt elende blant medlemmene, «kan ein ikkje seie at desse inntektene er i stand til å sikre familiane til produsentane». (68) I 2002 tvinga det rundt eit hundre og femti medlemmer til å forlate gardane på leit etter midlertidig arbeid i byane, ein vanleg overlevingsstrategi i fattige landområde i regionen. (69)

Eit anna teikn på grensene for UCIRIprosjektet er fiaskoen med klesfabrikken som skulle gi alternative inntekter for medlemmene ved sida av kaffiproduksjonen. Fabrikken vart opna i 1997 og så lagt ned i 2004 pga forsyningsproblem, dei høge kostnadene med «rettferdige» sosiale ordningar til tilsette, og brutal konkurranse frå låglønnsfabrikkar i Kina som har ramma klesindustrien på verdsbasis. Det viser vanskane med å spreie UCIRIs prinsipp for rettferdig handel utanfor det etablerte nettverket for rettferdig handel. (70)

Til sist er grensene for UCIRI-prosjektet tydelege i i det aukande behovet dei har for å gi store konsesjonar til selskapspartnarar for å utvide markedstilgangen for medlemmene sine. Det viktigaste eksemplet kom i 2002 då UCIRI underteikna ein avtale med Carrefour, den nest største matkjeda i verda, for å selje eit uspesifisert kvantum kaffi til rettferdige prisar, men utan sertifisering frå FLO. Denne handlinga, driven fram av markedskrav, dannar presedens for nettverket som truar med at selskapa skal opne døra enno meir for eigne alternativ til rettferdig handel. Representantar for FLO har kritisert avtalen for at han kompromitterer integriteten til den uavhengige sertifiseringa som er nøkkelen som skal trygge at standarden til rettferdig handel blir handtert kontrollerbart og opent. (71)

Ei langt viktigare vurdering av rettferdig handel er ikkje grensene for UCIRI-modellen, som trass i feil har gitt viktige utviklingsfordelar for medlemmene, men at det er usannsynleg at fordelane kan kopierast i større skala. På grunn av si spesielle historie som ein av grunnleggarane av rettferdig handel-merkinga har UCIRI vore ein særleg vellykka organisasjon i nettverket for rettferdig handel, som har vore i stand til å selje nær 100 % av kaffibønnene sine i nettverket. Slik har det ikkje vore for majoriteten av partnarane i rettferdig kaffi, som i snitt bare kan selje rundt 20 % av bønnene sine her. Grunnen er grensene for markedet for rettferdig kaffi som sjølv om det har vakse markant det siste halvtanna tiåret, aldri har vore i stand til å dekke behova til partnarane i sør. (72) Vidare, mens vekstraten i relativt nye marked som USA og Canada har vore høg dei siste åra, så har salstalla for rettferdig kaffi i etablerte marked stagnert. Det tyder på at nettverket vil møte eit tak i opparbeidde marked. I viktige konsumentland for rettferdig kaffi stagnerte kaffisalet frå 1999 til 2001 i Nederland, og sank med 2 % i både Tyskland og Sveits. (73)

Når markedet for rettferdig kaffi viser avgrensa vekstpotensiale, trur enkelte kommentatorar og folk i rettferdig handel at konkurranse mellom kooperativa er aukande og truar med å undergrave solidariteten og samarbeidet i nettverket. Det blir stadig vanskelegare for nye og mindre utvikla kooperativ å få ein del av markedet, og ekstremt vanskeleg for nye grupper å plass i registeret til FLO. Dess meir, donorar og långivarar tenderer å favorisere veletablerte kooperativ som er tydeleg til stades i marked for rettferdig handel og økologiske varer. Det gir ytterlegare fordelar til grupper som alt gjør det etter måten bra. (74) Under slike tilhøve er det dei sterkaste og mest veletablerte kooperativa, som UCIRI, som får størst fordelar av rettferdig handel, mens svakare grupper i aukande grad blir pressa ut. Td tok det FLO-sertifiserte Tzotzilotic Tzobolotic Coffee-kooperativet i Chiapas, Mexico åtte år å finne kjøpar til den første sendinga med rettferdig kaffi i 2001. (75) I eit anna tilfelle vart Unión de La Selva-kooperativet i Chiapas desertifisert i 2000 etter seks år i FLO-systemet. Dei klarte ikkje oppfylle ein kontrakt. I ein kommentar hevdar La Selva-rådgivaren José E. Juárez Valera:

Den noverande strukturen i rettferdig handelsystemet er avhengig av eliten og politiske toppar (caciques) blant produsentane … Eg meiner rettferdig handel skulle fremme ikkje bare deltaking frå veletablerte kooperativ men au dei mindre heldigstilte og priviligerte. (76)

Gitt dei sannsynlege grensene for stadig ekspansjon i salet av rettferdig kaffi på lengre sikt, er det mauleg at press i markedet vil føre til aukande konkurranse blant kooperativ i nettverket for rettferdig handel som slik vil freiste utvide sin markedsdel, og blant usertifiserte kooperativ som vil inn i markedet. Slik set globale markedskrav endelege grenser for utviklinga av samarbeids- og solidaritetsverdiane til nettverket for rettferdig handel.

 

Konklusjon: Grensene for markedsstyrt sosial rettferd

Mens solidaritetsbanda rettferdig handel har skapt mellom nord og sør i sanning er positive og representerer ei utfordring for prinsippa for markedsbytte under den globale kapitalismen, er utfordringa strengt avgrensa av eksisterande kapitalistiske forhold med omsyn til eigedom og arbeid, og av den markedsstyrte tilnærminga nettverket for rettferdig handel står for. Rettferdig handel har i kjerna freista fjerne varekarakteren til produkt gjennom den same mekanismen som gjorde dei til varer i første omgang – det kapitalistiske markedet. Dei har freista det ved å fremme ei anna haldning til markedsbytte, mens dei har neglisjert at det ikkje er ei haldning men eit spesifikt sett av sosiale produksjonsforhold som fører til krava frå det kapitalistiske markedet. Det var av den grunn Marx hevda at den einaste måten ein kunne fjerne at arbeid og produkt blir varer, var ved å utfordre dei sosiale forholda som opna vegen for dei. Det kunne ein gjøre, hevda han, gjennom utviklinga av en sammenslutning av frie mennesker. De arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle arbeidskrefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft. (77)

Ifølge McNally uttrykker påstanden til Marx tri hovudprinsipp: arbeidarane sitt sjølvstyre og kontroll over produksjonsprosessen; samfunnsmessig eige og kollektiv fordeling av ressursane; og sosial samordning av det økonomiske livet i ein demokratisk og deltakande prosess. (78) Mens Marx såg føre seg ei breiare omdanning enn dei meir smålåtne måla til rettferdig handel, er det nyttig å tenke over desse forholda når det gjeld nettverkets strev for å utfordre at alt blir gjort til varer. Nettverket er eit forsøk på å utvikle ein modell som fører oss i retning dei to første prinsippa, men med viktige motsetningar. Sjølvstyre for arbeidarar eksisterer i kooperativa i sør, og offentleg eige og regulering av felles eigedom finst au, jamvel om småprodusentane ofte individuelt er sjølveigarar. Men i nord finst ikkje noko av slike prinsipp, lisensiatar i nord kan vere alt frå små ATO-ar til gigantiske multinasjonale selskap, der dei siste blir stadig meir dominerande i nettverket.

Viktigast for å vurdere korleis nettverket er i stand til å fjerne varekarakteren alt får er det tredje prinsippet, den sosiale samordninga av det økonomiske livet. I denne samanhengen kjem det markedsstyrte nettverksprosjektet tydeleg til kort når det gjeld å knytte den deltakande arbeidskrafta «bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft». Med rettferdig handel held markedet fram med å vere den endelege samordnaren av det økonomiske livet, og rettferdig handel-standard for produsentane i sør er til sjuande og sist fullstendig avhengig av avgjerdene til konsumentar i nord som framleis er atomiserte og individuelle konsumentar direkte upåverka av dei sosiale resultata av markedsoppførselen sin. Så sjølv om varer blir utveksla mellom produsentar i sør og konsumentar i nord, er ikkje dei berørte partane engasjert i bevisste, demokratiske, deltakande prosessar der alle – som medlemmar av eit samfunn – er likeverdig ansvarlege for og berørte av vedtak som regulerer produksjon og konsumpsjon. Mens individuelle konsumentar i nord kan ha ei kjensle av moralsk ansvar for produsentar i sør, er det framleis markedet som avgjør kven som vinn eller forsvinn i nettverket for rettferdig handel.

Her kom ICA med eit meir handfast grunnlag å bygge ei langsiktig utfordring til varekarakteren, sjølv om det offisielt ikkje var eit mål med avtalen. ICA sette fram ideen om at prisane internasjonalt og ei meir rettferdig fordeling av global rikdom skulle vere ei statleg oppgave og gjennomførast overalt for å sikre litt rettferd for alle produsentar og konsumentar. Trass i manglar i praksis, gav det grunnlag for ein byrjande diskusjon om korleis ein genuin modell for ein demokratisk, deltakande prosess for å regulere produksjon og konsumpsjon skulle sjå ut på internasjonalt nivå. Det betyr ikkje at ICA faktisk står for ein slik modell. Men det peika på retninga bort frå markedet og mot tanken om meir bevisste og universelt regulerte politiske prosessar. I kontrast til det peikar nettverket for rettferdig handel i ei anna retning, mot ein modell som er frivillig, medlemsspesifikk og avhengig av uføreseielege innfall i det internasjonale markedet.

Mens rettferdig handel til sjuande og sist faktisk representerer ei viktig symbolsk utfordring til prinsippa for markedsbytte under kapitalismen, er det usannsynleg at rettferdig handel kan fungere som grunnlag for å sjå for seg eit prosjekt som går frå det symbolske til ei langsiktig utfordring til kjerna i at alt blir omgjort til varer. Det er slik både på grunn av den mektige og vedvarande nedbrytinga frå dei strukturelle krava i det internasjonale markedet, og pga nettverkets eigen markedsstyrte tilnærming, grunnfesta i konvensjonelle normar og oppfatningar om forbrukaren først og neo-smithiansk oppførsel i markedet. For å selje si symbolske utfordring til at alt blir varer, har rettferdig handel måtta pakke utfordringa si som vare på same vis som konvensjonelle varer og som føremål for liknande krav. Mens rettferdige varer formelt avdekkar dei sosiale og miljømessige vilkåra varene blir produsert under, så er konsumentar i nord framleis fremmendgjorte individ som er fråkopla produsentane og som ikkje står til ansvar for dei vedtaka dei gjør i markedet. Mens rettferdig handel faktisk sikrar ikkje-økonomiske verdiar som samarbeid og solidaritet, så vil til slutt kapitalistiske krav om konkurranse, akkumulasjon og profittmaksimering ikkje vere eit spørsmål om å velje, men dei er naudsynte for alle selskap som vil overleve i det globale kapitalistiske markedet. For å gå ut over den symbolske utfordringa frå nettverket til verkeleg å sprenge varefetisjismen vil det i siste instans kreve eit prosjekt retta ikkje bare mot uetisk oppførsel i markedet, men mot dei sosiale forholda som ligg til grunn for det.

(Artikkelen sto i Historical Materialism nummer 4/2007. Artikkelen trykkes med tillatelse fra forfatteren, og er oversatt av Gunnar Danielsen. Red.)

Notar:

1. Eg vil takke Social Science and Humanities Research Council of Canada (SSHR C) for å ha finansiert forskinga, så vel som to anonyme lesarar og redaksjonen i Historical Materialism for nyttige forslag. Særleg takk til Gregory Albo, Donald Carveth, David Friesen, Mark Gabbert, Samuel Knafo, Martijn Konings, Liisa North, Viviana Patroni, og framfor alt Kate Ervine, for kritiske råd, oppmuntring og vennskap.

2. O m rettferdig handel som «etisk forretning», sjå Blowfield 1999 ; om prissubsidiar sjå LeClair 2002; om «sosial kapital» sjå Simpson og Rapone 2000; om alternativ til nyliberalismen sjå Waridel 2002. For å lese meir om «politisk forbrukarmakt», sjå Bernstein og Campling 2006b; Guthman 2002; og Micheletti 2004.

3. Fridell 2004 og 2007.

4. FLO 2003.

5. Bolscher, intervju 2002; Renard 1999 ; Simpson og Rapone 2000; Waridel 2002, pp. 93-6.

6. Salet av FLO -serifiserte varer voks med trettifem prosent frå 1997 til 2000. Totalt detaljsal av FLO – sertifiserte varer i 2000 var verd over 196 millionar US-dollar, der meir enn 49 millionar US-dollar gjekk direkte til produsentane, rundt førti prosent meir enn det som ville vore tilfelle med konvensjonelle prisar. FLO 2001.

7. Fridell 2004 og 2007.

8. Meir om ICA sjå Talbot 2004 og Fridell 2007. Ein gjennomgang av nøkkeldiskusjonar om «varestudiar» generelt hos Bernstein og Campling 2006a og 2006b.

9. Guthman 2002; Raynolds 2002a; Renard 2005; Taylor 2005.

10. For meir om andre spørsmål og debattar om rettferdig handel, sjå Fridell 2006 og 2007.

11. Sjå Elson 2002; Hudson og Hudson 2003.

12. Bird og Hughes 1997 ; Blowfield 1999 ; Fisher 2004; LeClair 2002; Simpson og Rapone 2000.

13. Simpson og Rapone 2000, s 55 .

14. Raynolds 2002a, s 415. Sjå au Jaffee, Kloppenburg og Monroy 2004, s 170.

15. Moore Lappé og Lappé 2002, pp 27-31; Waridel 2002, s 23.

16. Guthman (2002) peikar på at den implisitte kritikken av at alt blir gjort til varer under kapitalismen er vanleg i dei fleste individuelle varestudiane (commodity studies).

17. Marx 1983, pp 85-100. (pp 319-29.)

18. Bernstein og Campling 2006b, pp 423-6; Elson 1998; Guthman 2002; Hudson og Hudson 2003; Marx 1983, pp 85-100 (pp 319-29); McNally 199 3, pp 199 -200 og 214-17.

19. Elson 1988 og 2002.

20. Elson 1988 og 2002; Fisher 2004; Moore Lappé og Lappé 2002, pp 199 -203, 293-6; Raynolds 2002a, pp 415-20; Simpson og Rapone 2000, pp 47 -55 ; Waridel 2002, pp 24-7, 100-13.

21. Elson 2002.

22. Waridel 2002, pp 106-9. 23. Bird og Hughes 1997 . Kvinnelege kjøparar er meir opne for å handle etisk pga sosialt skapte kjønnsskille mellom maskuline og feminine roller. Den «sosiale kvinna» er meir på linje med etisk forbruk enn den «økonomiske mannen» (Gidengil 1995 ). På ein seminardiskusjon kommenterte Mary Frey (direktør/CEO i Ten Thousand Villages i Canada) det faktum at nær åtti prosent av kundane til TTV var kvinner og at rettferdig handel i nord på mange måtar derfor var ei «kvinnerørsle» (Frey 2004). Ei analyse av kjønn og politisk forbrukarmakt finn du hos Micheletti 2004.

24. Som ein lesar korrekt peikar på, betyr det at mens forbrukarar frå arbeidarklassen ikkje prosentvis kjøper mest rettferdig kaffi, så brukar desse forbrukarane ein mykje større del av inntekta si i namnet til solidariteten.

25. Statistics Canada 2003.

26. Pendergast 199 , p 395 .

27. Klein 2000, p 372.

28. Klein 2000, p 429.

29. Bird og Hughes 1997 , p 160; Blowfield 1999 , pp 76 0-1; Seligman 2002.

30. Fridell 2007; Giovannucci 2003, pp 21-2, 55 -9; Renard 2005, pp 426-30.

31. Dawson 2003; Princen, Maniates og Conca 2002.

32. Dawson 2003.

33. Hudson og Hudson 2003, s 426.

34. Mandel 1986, s 22. Mandels artikkel var ein kritikk av oppfatninga til Alex Nove om «gjennomførbar sosialisme» og var ein del av ein interessant debatt om utsiktene for sosialistisk planlegging som starta i New Left Review på 1980-tallet. Sjå Auerbach, Desai og Shamsavar 1988; Elson 1988, og 2002; Mandel 1986 og 1988; McNally 199 3, pp 214-17; Murray 1987; Nove 1987 og 1991.

35. D awson 2003; Hudson og Hudson 2003, s 426; Princen, Maniates og Conca 2002.

36. Maniates 2002, s 206.

37. Sjå td Seligman 2002.

38. Dawson 2003, pp 132-54 .

39. Lasch 1979 , pp 72-5.

40. Lasch 1979 .

41. Lasch 1979 , s 166 .

42. Lasch 1979 , s 29. 43. Bernstein og Campling 2006b, pp 423-34; Guthman 2002.

44 . Moore Lappé og Lappé 2002, pp. 27–31 og 291–3.

45 . Fromm 194 1, pp 32-78, 119, og 273.

46 . Moore Lappé og Lappé 2002, pp 291–3.

47 . Featherstone 199 0, pp 14-15; Guthman 2002, s 305. Sjå ein kritikk av bidrag frå kulturforskarar omkring varestudiar hos Bernstein og Campling 2006b.

48. Lyon 2003.

49 . Barrett, intervju 2004; Fridell 2007.

50. Princen 2002.

51. Fridell 2004 og 2007; Rogers 2004.

52. Fridell 2007. Ifølge Starbucks fekk gardbrukarane i CI-programmet i 2001 betalt ein premie på seksti prosent over «lokale prisar». (Starbucks 2004.) Mens det er uklart kva det betyr, er det sannsynlegvis godt under 1 US-dollar per pund då verdsprisen for kaffislag dyrka i Brasil låg mellom 0,60 US-dollar og 0,40 det året (UNCTAD 2004). Det er vesentleg lågare enn minsteprisen i nettverket til rettferdig handel på 1,26 US-dollar per pund.

53. Choudry 2003.

54 . Barnett 2002; Fridell 2007.

55 . Princen 2002, s 116.

56 . Bernstein og Campling 2006b, pp 423-34.

57 . Simpson og Rapone 2000, s 53; Taylor 2002, s 7.

58. Fridell 2007; Simpson og Rapone 2000.

59 . Fridell 2007; Simpson og Rapone 2000; VanderHoff Boersma, intervju 2002, og 2002.

60. Fridell 2007; Taylor 2002; VanderHoff Boersma 2002. 61. McNally 199 3 og 2002; Wood 1999 .

62. FLO 2001, s 2.

63. McNally 2002, s 86.

64 . Brenner 197 og 1985; Brewer 1990; Kay 1975 ; Leys 1996 ; McNally 199 3 og 2002; Wood 199 .

65 . Wood 199 , pp 6-7.

66 . Blowfield 1999 ; LeClair 2002.

67 . Renard 199 , s 496 .

68. VanderHoff Boersma 2002, s 20.

69 . VanderHoff Boersma, intervju 2002.

70. Fridell 2007; samtale med Roy, 2004.

71. Fridell 2007; VanderHoff Boersma, intervju 2002.

72. R aynolds 2002b, s 11; Renard 1999 , s 498.

73. EFTA 2001, pp 33-6; FLO 2001; Giovannuci 2003.

74 . Raynolds, Murray og Taylor 2004; Taylor 2002, pp 7, 25-6.

75 . Martinez 2002.

76 . Sitert frå Gonzalez Cabanas 2002, s 32.

77 . Marx 1983, p 94 . (197 8, p 326.)

78. McNally 2002, pp 233-4.  

Referansar:

– Auerbach, Paul, Meghnad Desai og Ali Shamsavari 1988, ‘The Transition from Actually Existing Capitalism’, New Left Review, I, 170: 61–78.

– Barnett, Erica C. 2002, ‘Prison Coffee’, Organic Consumers Association, 27. desember – 2. januar.

-Barrett, Bill 2004, telefonintervju med forfattaren, Guelph, Ontario.

– Bernstein, Henry og Liam Campling 2006a, ‘Commodity Studies and Commodity Fetishism I: Trading Down’, Journal of Agrarian Change, 6, 2: 239–64. – 2006b, ‘Commodity Studies and Commodity Fetishism II: “Profits with Principles”?’, Journal of Agrarian Change, 6, 3: 414–47.

– Bird, Kate og David R. Hughes 1997, ‘Ethical Consumerism: The Case of “Fairly-Traded” Coffee’, Business Ethics: A European Review, 6, 3: 159–67.

– Blowfield, Mick 1999, ‘Ethical Trade: A Review of Developments and Issues’, Third World Quarterly, 20, 4: 753–70.

– Bolscher, Hans 2002, intervju med forfattaren, Utrecht.

– Brenner, Robert 1977, ‘The Origins of Capitalist Development: A Critique of Neo-Smithian Marxism’, New Left Review, I, 104: 25–93.

– 1985, ‘The Social Basis of Economic Development’ i Analytical Marxism, redigert av J. Roemer, Cambridge: Cambridge University Press.

– Brewer, Anthony 1990, Marxist Theories of Imperialism: A Critical Survey, andre utgave, London: Routledge.

– Choudry, Aziz 2003, ‘Beware the Wolf at the Door’, Seedling (GRAIN), October.

– Dawson, Michael 2003, The Consumer Trap: Big Business Marketing in American Life, Urbana: University of Illinois Press.

– EFTA 2001, EFTA Yearbook: Challenges of Fair Trade 2001–2003, Maastricht: European Fair Trade Association (EFTA).

– Elson, Diane 1988, ‘Market Socialism or Socialization of the Market?’ New Left Review, I, 172: 1–44.

– 2002, ‘Socializing Markets, Not Market Socialism’ i Socialist Register 2002: Necessary and Unnecessary Utopias, redigert av Leo Panitch og Colin Leys, Black Point: Fernwood Books.

– Featherstone, Mike 1990, ‘Perspectives on Consumer Culture’, Sociology, 24, 1: 5–22.

– Fisher, Carolyn 2004, ‘Report from the Field: Fair Trade and the Idea of the Market’, North American Dialogue, 7, 2: 15–18.

– FLO 2001, Report 2000–2001: Developing Fairtrade’s Labelling, Bonn: Fairtrade Labelling Organisations International (FLO).

-2003, Fairtrade Standards in General, Bonn: Fairtrade Labelling Organisations International (FLO).

– Frey, Marv 2004, ‘Presentation on Ten Thousand Villages’, i Fair Trade Workshop For Academic and Fair Trade/No Sweat Practitioners. Toronto: York University.

– Fridell, Gavin 2004, ‘The Fair Trade Network in Historical Perspective’, Canadian Journal of Development Studies, 25, 3: 411–28.

– 2006, ‘Fair Trade and Neoliberalism: Assessing Emerging Perspectives,’ Latin American Perspectives, 33, 6: 8–28.

– 2007, Fair Trade Coffee: The Prospects and Pitfalls of Market-Driven Social Justice, Toronto: University of Toronto Press.

– Fromm, Erich: Flukten fra friheten, Pax, 1965.

– Gidengil, Elisabeth 1995, ‘Economic Man – Social Woman? The Case of the Gender Gap in Support for the Canada-United States Free Trade Agreement’, Comparative Political Studies, 28, 3: 384–408.

– Giovannucci, Daniele 2003, The State of Sustainable Coffee: A Study of Twelve Major Markets, International Coffee Organisation/International Institute for Sustainable Development/United Nations Conference on Trade and Development/World Bank.

– Gonzalez Cabanas, Alma Amalia 2002, Evaluation of the Current and Potential Poverty Alleviation Benefits of Participation in the Fair Trade Market: The Case of Unión La Selva, Chiapas, Mexico,

– San Cristóbal de las Casas, Chiapas: Union of Societies of La Selva/Federation of Social Solidarity Societies.

– Guthman, Julie 2002, ‘Commodified Meanings, Meaningful Commodities: Re-Thinking Production-Consumption Links through the Organic System of Provision’, Sociologia Ruralis, 42, 4: 295–311.

– Hudson, Ian and Mark Hudson 2003, ‘Removing the Veil?: Commodity Fetishism, Fair Trade, and the Environment’, Organisation & Environment, 16, 10: 413–30.

– Jaffee, Daniel, Jack R. Kloppenburg, Jr. og Mario B. Monroy 2004, ‘Bringing the “Moral Charge” Home: Fair Trade within the North and within the South’, Rural Sociology, 69, 2: 169–96.

– Kay, Geoffrey 1975, Development and Underdevelopment: A Marxist Analysis, New York: St. Martin’s Press.

– Klein, Naomi 2000, No Logo: Taking Aim at the Brand Bullies, Toronto: Vintage Canada.

– Lasch, Christopher 1979, The Culture of Narcissism: American Life in an Age of Diminishing Expectations, New York: W.W. Norton & Company

– LeClair, Mark S. 2002, ‘Fighting the Tide: Alternative Trade Organizations in the Era of Global Free Trade’, World Development, 30, 6: 949–58.

– Leys, Colin 1996, The Rise and Fall of Development Theory, Bloomington: Indiana University Press.

– Lyon, Sarah 2003, ‘Fantasies of Social Justice and Equality: Market Relations and the Future of Fair Trade’, på 2003-møtet til Latin American Studies Association (LASA), Dallas, Texas.

– Mandel, Ernest 1986, ‘In Defense of Socialist Planning’, New Left Review, I, 159: 5–37.

-1988, ‘The Myth of Market Socialism’, New Left Review, I, 169: 108–20.

– Maniates, Michael 2002, ‘In Search of Consumptive Resistance: The Voluntary Simplicity Movement’, i Confronting Consumption, redigert av Thomas Princen, Michael Maniates og Ken Conca, Boston: MIT Press.

– Martinez, Maria Elena 2002, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: The Case of the Tzotzilotic Tzobolotic Coffee Coop, Chiapas, Mexico, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation

– Marx, Karl, Kapitalen, første bok, del 1, Oktober 1983 (1978 (1867), Capital, Volume One, i The Marx-Engels Reader, redigert av Robert C. Tucker, New York: W.W. Norton & Company.)

– McNally, David 1993, Against the Market: Political Economy, Market Socialism and the Marxist Critique, London: Verso.

– 2002, Another World Is Possible: Globalization and Anti-Capitalism, Winnipeg: Arbeiter Ring Publishing.

– Micheletti, Michele 2004, ‘Why More Women? Issues of Gender and Political Consumerism’ in Politics, Products, and Markets: Exploring Ethical Consumerism Past and Present, redigert av Michele Micheletti, Andreas Follesdal og Dietlind Stolle, New Brunswick: Transaction Publishers.

– Moore Lappé, Frances og Anna Lappé 2002, Hope’s Edge: The Next Diet for a Small Planet, New York: Jeremy P. Tarcher/Putnam.

– Murray, Robin 1987, ‘Ownership, Control and the Market’, New Left Review, I, 164: 87–112.

– Nove, Alec 1987, ‘Markets and Socialism’, New Left Review, I, 161: 98–104.

– 1991, The Economics of Feasible Socialism: Revisited. 2. utgave, London: Unwin Hyman.

– Pendergrast, Mark 1999, Uncommon Grounds: The History of Coffee and How It Transformed Our World, New York: Basic Books.

– Princen, Thomas 2002, ‘Distancing: Consumption and the Severing of Feedback’, i Confronting Consumption, redigert av Thomas Princen, Michael Maniates og Ken Conca, Boston: MIT Press.

– Princen, Thomas, Michael Maniates og Ken Conca (red.) 2002, Confronting Consumption, Boston: MIT Press.

– Raynolds, Laura T. 2002a, ‘Consumer/Producer Links in Fair Trade Coffee Networks’, Sociologia Ruralis, 42, 4: 404–24.

– 2002b, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: Existing Research and Critical Issues, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation.

– Raynolds, Laura T., Douglas Murray og Peter Leigh Taylor 2004, ‘Fair Trade Coffee: Building Producer Capacity Via Global Networks’, Journal of International Development, 16: 1109–21.

– Renard, Marie-Christine 1999, ‘The Interstices of Globalisation: The Example of Fair Coffee’, Sociologia Ruralis, 39, 4: 484–500.

– 2005, ‘Quality Certification, Regulation and Power in Fair Trade’, Journal of Rural Studies, 21: 419–31.

– Rogers, Tim 2004, ‘Small Coffee Brewers Try to Redefine Fair Trade’, The Christian Science Monitor, 13 April.

– Samtale med Roy, Normand 2004, Oaxaca, Mexico.

– Seligman, Paul 2002, ‘Protestors Can Tell You the Next Consumer Trend’, Marketing, 11. juli.

– Simpson, Charles R. og Anita Rapone 2000, ‘Community Development from the Ground Up: Social-Justice Coffee’, Human Ecology Review, 7, 1: 46–57.

– Starbucks 2004, Corporate Social Responsibility. Lest 12. mars 2004. Tilgjengeleg frå http://www.starbucks.com/aboutus/csr.asp.

– Statistics Canada 2003, Food Expenditure in Canada 2001, Ottawa: Minister of Industry.

– Talbot, John M. 2004, Grounds for Agreement: The Political Economy of the Coffee Commodity Chain, Oxford: Rowman & Littlefield.

– Taylor, Peter Leigh 2002, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: Synthesis of Case Study Research Question Findings, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation.

– 2005, ‘In the Market but Not of It: Fair Trade Coffee and Forest Stewardship Council Certification as Market-Based Social Change’, World Development, 33: 129–47.

– UNCTAD 2004, Unctad Handbook of Statistics on-Line: United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD).

– VanderHoff Boersma, Francisco 2002, intervju med forfattaren, San José el Paraíso, Oaxaca, Mexico.

– 2002, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: The Case of Uciri, Oaxaca, Mexico, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation.

– Waridel, Laure 2002, Coffee with Pleasure: Just Java and World Trade, Montreal: Black Rose Books.

– Wood, Ellen Meiksins 1999, The Origin of Capitalism, New York: Monthly Review Press.