Sudeep Chakravarti:
Red Sun – Travels in naxalite country
Penguin/Viking, 2008, 321 sider

Boka til Sudeep Chakravarti handler om de maoistiske opprørerne i India. Chakravarti er journalist og forfatter, og har reist rundt i de indiske delstatene hvor maoistene er mest aktive, og undertrykkelsen hardest. Chattisgarh, Jharkand, Vest-Bengal, Karnataka og Andra Pradesh er alle delstater som er «highly affected» av det maoistiske opprøret i følge det indiske instituttet for konflikthåndtering.

Chakravarti brukte flere måneder på å reise rundt i disse områdene, og traff sikkerhetsfolk, byråkrater, politikere, bistandsarbeidere, bønder, adivasier og selvsagt maoistene selv. Erfaringene skildres over 300 sider i boka, mye i form av samtaler og beskrivelser av konkrete hendelser. Det betyr at det blir mindre med analyser fra skrivebordet, og mer rapport fra virkeligheten. Det fungerer godt, selv om jeg kanskje kunne ønsket meg noen dyptpløyende analyser fra folk på den indiske venstresida.

Et annet navn på maoister i India er naxalitter, etter et bondeopprør i landsbyen Naxalbari i 1967. Siden den gang har grupper blitt knust eller oppløst, mens andre har kommet til. Skiftende regjeringer har gjort lite for å forberede levekårene til de fattige på landsbygda, og dermed består viljen til å organisere seg og gjøre opprør blant fattigbønder, stammefolk (adivasier) og radikale intellektuelle. Historisk har revolusjonære i India vært splittet i et utall mindre grupper, som også har sloss seg i mellom. I dag er partiet som i 2004 tok navnet Communist Party of India (Maoist) klart det største. Partiet er et resultat av en sammenslåing mellom to av de større grupperingene, nemlig People’s War Group og Maoist Communist Centre. Opprørerne er i dag aktive i 15 av Indias 28 delstater og en av de største (om ikke den største?) geriljabevegelsen i verden i antall medlemmer.

Maoistene mobiliserer først og fremst blant fattigbønder og spesielt adivasier på landsbygda i India. Sistnevnte er en samlebetegnelse for urfolk i India, og adivasi er sanskrit for «skogfolk». De bor som oftest i landsbyer hvor den indiske sentralmakten i liten grad er representert, og livsgrunnlaget er under et økende press på grunn av privatisering og kommersialisering av naturen adivasiene i årtusener har betrakter som felleseie. Maoistene har fulgt en klassisk strategi med å angripe politiet og lokale jord-eiere for å lage baseområder hvor man kan bygge opp alternative styringsstrukturer. Hvordan disse fungerer, er vanskelig å si, både fordi maoistene ikke slipper inn hvem som helst i sine kjerneområder, men også fordi det regnes som farligere å bevege seg rundt på landsbygda i India enn tilfellet var i Nepal, som er et nærliggende eksempel. Dette preger også Chakravartis bok, selv om han har fått tilgang til flere høytstående kadre i maoistpartiet, og blitt med dem inn i kjerneområdene. Det blir flest intervjuer med den statlige siden, kanskje ikke fordi forfatteren har ønsket det slik, men rett og slett fordi han har hatt enklere tilgang til politisjefer og lokale politikere enn maoistiske ledere.

Geriljaens skepsis mot å slippe inn utenforstående i områdene sine henger sammen med den indiske statens mange forsøk på å infiltrere organisasjonen. I tillegg til økt satsing på våpen og militærmakt i maoistinfiltrerte områder har staten særlig prøvd to forskjellige strategier for å knekke innflytelsen til maoistene. Begge med menneskerettighetsbrudd og brutal undertrykking som resultat.

I delstaten Chhattisgarh har delstatsregjeringen tatt initiativ til å starte en paramilitær organisasjon kalt Salwa Judum. Gjennom å rekruttere Adivasier til organisasjonen og utstyre lokalbefolkningen med våpen håpet man å løse problemet med maoistene, samtidig som delstatsregjeringen ikke fikk altfor mye blod på hendene. Gjennom bestikkelser, eller trusler om forfølgelse, ble mange av stammefolkene presset til å delta i kampen mot maoistgeriljaen. Indisk høyesterett har kritisert opprettelsen og støtten til Salwa Judum fra delstatsregjeringen for å være ulovlig. Delstatsregjeringen, som ledes av det Hindu-sjåvinistiske høyrepartiet BJP, hevder på sin side at Salwa Judum er en spontan reaksjon fra lokalbefolkningen på maoistenes terror.

I delstaten Andra-Pradesh har man gått motsatt vei, og opprettet en helprofesjonell eliteenhet som utelukkende skal kjempe mot maoistene. The Greyhounds som styrken kalles, har blitt anklaget for massive brudd på menneskerettighetene, og brutale metoder i kampen mot maoistene. Både Chhattisgarh og Andre Pradesh opplevde en stor økning i volden fra begge sider etter opprettelsen av Salwa Judum og Greyhound styrkene. I mellomtiden har maoistenes innflytelse bare økt på landsbygda i India.

Som man ofte hører andre steder hvor folk gjør opprør, sverger sentrale politikere på at utvikling vil komme til områdene, så snart opprørerne er bekjempet. Det vil bli infrastruktur og bistand. Bare «terroristene» er ryddet av veien, vil det bli lysere tider. Slik prøver man å skape en forestilling om at det ikke er folk i India som gjør opprør mot politisk og økonomisk undertrykkelse, men heller noen eksterne elementer man har vært så uheldige å komme ut for. At det fins titusenvis av mennesker i India som lever under så dårlige kår at de er villige til å ta opp våpen mot regimet, er stort sett fraværende i den politiske diskusjonen i Delhi, og også i den internasjonale dekningen av det indiske «demokratiet».

For en oversikt over maoistiske opprørere er Red Sun en utmerket introduksjon. Gjennom intervjuer med maoister, intellektuelle, Salwa Judum og Greyhound-styrker får Chakravarti fram mange perspektiver på dagens India og opprøret. En ting er de fleste intervjuobjektene enige om: Maoistenes innflytelse vokser. På den lutfattige indiske landsbygda ser bønder og landarbeidere lite til veksten i indisk servicesektor. Derimot merker de godt effektene av liberalisering av handel med jordbruksprodukter og privatisering av jord. Bare i vår tok 1500 bønder livet av seg i Chhattisgarh.

I 2004 vedtok det nye maoistpartiet en plan for å øke innflytelsen også i urbane områder i India. Et 20 siders utdrag fra dette dokumentet er tatt med bakerst i boka.

Fra baksiden av boken:

Boken fås kjøpt på større nettbokhandler. For en utførlig analyse av Indias økonomi anbefales rapporten fra Research Unit for Political Economy: http://www.rupe.india.org/44/contents.html.

Stian Bragtvedt

Det er den borgerlige engelske overklassens vennlige humanisme som former Darwins syn. Den overklassen som engasjerte seg sterkt i dyrevern, samtidig som den slaktet ned opprørske indere, kinesere, tasmanere, zuluer eller irer når det var nødvendig for å sikre koloniriket og superprofittene derfra.

Morten Falck er journalist, og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest.

Det er 200 år siden Charles Darwin ble født, og 150 år siden han ga ut sitt hovedverk Om artenes opprinnelse. Slike dobbeltjubileer er sjeldne, og store ord flyr gjennom lufta om det store geniet som ga oss svar på alle spørsmål, og som all vitenskap må basere seg på. Selv var han fremmed for slike svulstigheter. Den store teoretikeren var jordnær og konkret, arbeidet hardt – og avsluttet karrièren med en bok om noe så prosaisk som meitemark. – Nytter det å finne den virkelige Darwin bak alt pratet?

Evolusjonen i arv

England står for oss som et fredelig land, der landsbyfreden bare avbrytes av de tradisjonelle mordene som mer er intellektuelle gåter for skarpskodde detektiver enn egentlige tragedier. Dette fredelige bildet dekker selvsagt også i vår tid over et samfunn med store sosiale motsetninger og skarpe konflikter. For to hundre åre siden lå motsetningene klart oppe i dagen. Charles Darwin ble født inn i et England der opprør hørte til dagens orden, og de herskendes ryggmarg fortsatt skalv av skrekk etter Den store franske revolusjonen. Det var en offisiell sannhet at Jorda og Sola, hav og himmel og alt under himmelen, ble skapt slik vi kjenner det, klokka ni om morgenen den 23. oktober 4004 før Kristi fødsel. Selv skulle Darwin komme til å revolusjonere naturvitenskapen og bli den enkeltperson som framfor noen forviste dette antikverte verdensbildet til historiens skraphaug, mens prester og biskoper gneldret som et bikkjekobbel under en tradisjonell engelsk revejakt. Men han ble gravlagt i Westminster Abbey, som en av nasjonens store sønner.

Charles Robert Darwin ble født 12. februar 1809 i Shrewsbury i Shropshire, nordvest for Birmingham i England, som femte barn og annen sønn av doktor Robert Waring Darwin og hans hustru Susannah. Han ble født inn i et miljø av velstående liberalere og fritenkere. Farfaren var doktor Erasmus Darwin, berømt for sine erotiske dikt og sitt store verk «Zoonomia», der han hevder at livet på Jorda har utviklet seg fra primitive urvesener i havet – uten noen skaper. Gamle Erasmus, som ordinerte sex som middel mot hypokondri, var en sønn av opplysningstida, en hardbarket fritenker full av begeistring for opplysningsfilosofenes frihetsidealer. Han er blitt beskrevet som «denne kjærlighetens og maskinenes poet, som sprer frihetens glade smitte». Mange av idealene sine delte han med sin nære venn Josiah Wedgwood, Charles’ morfar og grunnleggeren av den kjente engelske porselensfabrikken.

Josiah Wedgwood, pottemakeren med trebeinet, var en drivkraft i den engelske anti-slaveri-bevegelsen, som flammet opp på slutten av 1700-tallet. Som et resultat av denne motstandsbevegelsen ble slavehandel forbudt i britiske dominions i 1807, og slaveriet ble opphevet i de britiske koloniene i 1833. Wedgwood lagde sin tids Mao-merke: medaljongen med en knelende afrikaner og teksten «Am I not a Man and a Brother?» Den var ikke å få kjøpt, men Wedgwood produserte tusenvis for egen regning, og spredte dem som et ledd i propagandaen mot slaveriet – for eksempel fikk Benjamin Franklin en porsjon. Bevegelsen grep begge familiene – doktor Darwin bidro med sin skarpe penn og sin evne til å utrykke seg på vers. Darwin- og Wedgwood-familiene var iherdige abolisjonister gjennom flere generasjoner.

Ironisk nok skulle den franske revolusjon bety et tilbakeslag for frihetsidealene i England. Det engelske borgerskapet hadde selv gjort revolusjon hundre år tidligere, og satt med makta i den engelske staten. For dem ble ideene om forandring og omveltning truende, og de slo dem ned så godt de kunne. Det ble lagt sterke bånd på ytringsfriheten. Møter, forsamlinger og fagforeninger ble forbudt, og folkelige protestbevegelser slått ned med hard hånd og ved hjelp av alle midler. Samtidig var undertrykkinga hard, skattetrykket økte kraftig, matprisene steg og lønningene sank, landarbeidere og selvstendige bønder ble drevet fra gård og grunn og barnearbeid florerte i gruvedrift og tekstilindustri, med arbeidsdager opp mot 18 timer. Nøden var enorm.

England kom seirende ut av Napoleonskrigene. Mens andre europeiske nasjoner opplevde en framgang som resultat av krigene, en smadring av den føydale tilbakeliggenheten og en tilrettelegging for kapitalistisk økonomi, en nasjonal oppvåkning, høstet England ingen gevinst i form av bedre vilkår på hjemmebane. Det England vant var et verdensomspennende kolonirike som ingen makt kunne true, et verdensmarked for engelske industriprodukter og suveren tilgang til råvarer. Den engelske flåten var herre over de sju hav. Men for folkelige bevegelser i hjemlandet, fagbevegelse, arbeiderbevegelse, utopiske sosialistiske retninger, ja for opposisjonelle generelt, var det harde tider.

For Darwin- og Wedgwood-familiene ble det om å gjøre å gå stille i dørene med sine kjetterske tanker. Doktoren, Charles’ far, etablerte seg som jordeier og tjente godt på sine pengeplasseringer og sin utlånsvirksomhet, som etter hvert ble en viktigere del av økonomien enn legepraksisen. Charles vokste opp under sorgløse økonomiske vilkår, selv om faren var en nøysom og påholden herre. Moren døde da han var åtte år gammel, og faren giftet seg aldri igjen. Men Charles hadde tre eldre søstre som forgudet ham, og doktoren hadde også en spesiell forkjærlighet for sin yngste sønn, og likte å diskutere med ham. Noe skolelys var Charles ikke, men han var oppvakt og vitebegjærlig og samlet på alle slags gjenstander, slik små gutter ofte gjør, og strakte seg langt for å tilfredsstille andre.

Han var mye mer opptatt av naturen rundt seg og av kjemi enn av skolens pensum av greske filosofer og antikke diktere. Det var morsommere å gå på jakt og skyte fugl. Da han var seksten år gammel, tok faren ham ut av skolen, og sendte ham sammen med broren til Edinburgh for å studere ved universitetet der. Der hadde både farfaren og faren utdannet seg til leger. Hvorfor skulle ikke Charles også følge familietradisjonen? Lege var et akseptabelt yrke for en mann av hans stand, og det ville tillate ham å forfølge sine naturhistoriske interesser.

Men Charles var ikke interessert i medisinstudiet. Han fant det umåtelig kjedelig, og var mye mer interessert i jakt og bøker om naturhistorie. Han leste sin bestefars store verk Zoonomia, og en mengde annen naturhistorisk litteratur, og tok et kurs i utstopping hos den dyktige John Edmonstone, en frigitt slave fra Guinea, som også kunne fortelle ham om slavenes kår på sukkerplantasjene i Vest-India. Det var kunnskaper som skulle bli bestemmende for ham.

Edinburgh gikk under navnet «Det nordlige Athen», og universitetet der var mye mer åpent for nye tanker enn Oxford og Cambridge. Ikke minst var det et frodig miljø av forelesninger og kurs utafor universitetet, der opposisjonelle og dissidenter livberget seg i direkte konkurranse med universitetets egne forelesere. I dette miljøet var tanker om at livet hadde utviklet seg fra mer primitive former dagligkost.

Den viktigste kontakten Darwin fikk her, var Robert Edmond Grant, en frankofil radikaler og uhemmet evolusjonstilhenger, som aldri ble lei av å prise den franske naturforskeren Lamarck og hans teorier om evolusjon. Av Grant lærte Darwin teknikk, hvordan man studerer dyrelivet i havet og hvordan man preparerer, dvs. tar vare på, innsamlede eksemplarer av virvelløse sjødyr – snegler, mark, sjøstjerner, krepsdyr, polypper og svamper. Han lærte hvordan han skulle dissekere dem så han kunne studere de små og utydelige indre strukturene deres. Det var kunnskaper som skulle komme godt med. Grant var den som øvde størst innflytelse på Darwin i denne perioden, sier Desmond og Moore i sin monumentale biografi – men Darwin takket aldri for hva han lærte.

Det skyldtes ikke bare at han var redd for å bli slått i hartkorn med den materialistiske og revolusjonære Lamarck, men også en kontrovers om opphavsrett til en oppdagelse. Grant tok sin elevs funn og publiserte dem som sine egne – noe som slett ikke er enestående i universitetsmiljøer. Men Darwin tilga det aldri, og hadde ingen kontakt med Grant etter oppholdet i Edinburgh.

En ung døgenikt?

Medisinstudiet gikk mindre bra. Ikke bare var foreleserne kjedelige, men da Darwin skulle overvære en operasjon på en 12 år gammel jente, ble det mer enn han greide. Bedøvelse var det ikke snakk om, anestesi lå fortsatt i framtida. Charles forlot auditoriet og vendte ikke tilbake.

Det tok tid før han fikk fortalt det til faren, og en stund levde han studentenes sorgløse liv uten å følge opp annet enn det han hadde lyst til: zoologi, geologi, men ikke medisin.

Men hvem betaler for et liv i sus og dus? Til slutt måtte han ut med språket. Faren betalte studiene, og bestemte også hva sønnen skulle bli. Ikke mange retninger sto åpne, om han skulle få seg et passende yrke. Naturhistorie fantes knapt som egen disiplin – og i hvert fall ikke som yrke. Han var for dårlig i matematikk til å bli bankmann. Sakfører egnet han seg ikke til, siden han manglet interesse for klassisk litteratur. Når han ikke ville bli lege, bestemte doktoren at Charles skulle bli prest, og flyttet ham fra Edinburgh til Cambridge. Som landsbyprest kunne han få et respektabelt liv og tilstrekkelig utkomme til å fortsette med sine naturhistoriske sysler – og tilstrekkelig fritid. Det var nok av prester som var naturhistorikere på si.

Darwin godtok denne løsningen. Han tenkte at et liv som landsbyprest ville være tilfredsstillende for ham. Han var overbevist om at de talløse eksemplene på perfekt tilpasning som naturen kan framvise, måtte bety at Gud eksisterte, og at han hadde skapt hvert dyr, hver plante, hver tilpasning bevisst og separat. Men han fortsatte sine naturhistoriske studier – inspirert av fetteren William Darwin Fox begynte han å samle på biller, han studerte botanikk og ble venn med botanikkprofessoren John Steven Henslow og geologiprofessoren Adam Sedgwick.

Mens han var ute på tur med Sedgwick for å studere geologien i Wales i august 1831, ankom et brev fra Henslow. Professoren var blitt bedt om å anbefale en naturhistorisk interessert ung mann som passende reiseselskap for kapteinen på ekspedisjonsskipet «HMS Beagle», som snart skulle forlate England på et tokt «til Ildlandet og hjem via Ostindia». Det skulle være en dannet, ung gentlemann som kunne betale for sin egen reise og virksomhet, av så god avstamning at han kunne spise ved kapteinens bord, og samtidig en person som kunne samle inn observasjoner og eksemplarer av alt som hadde naturhistorisk interesse. Henslow skrev: «Jeg forsikrer deg at jeg tror du er nøyaktig den mannen de søker.»

Doktor Darwin sa nei, men med det forbehold at han kunne endre oppfatning hvis Charles fikk anbefaling fra en fornuftig mann. Og Charles visste hvem han skulle spørre. Onkel Jos Wedgwood gikk i forbønn for ham. Slik kom den unge teologistudenten Charles Darwin til å starte sin karrière som naturvitenskapsmann med den legendariske ferden med «Beagle». Reisen skulle komme til å ta fem år – to år mer enn planlagt. Darwin var hele veien plaget av sjøsyke, og kahytten der han sov var så trang at han hver eneste natt måtte trekke ut en skuff for å få plass til føttene.

Det at han selv (dvs. faren) betalte reisen, gjorde at de omfattende samlingene han sendte hjem til England, tilhørte ham privat, og dermed ble et viktig vitenskapelig grunnlag for hans kommende naturvitenskapelige virksomhet.

Skjell i fjellene

I de selvbiografiske notatene han mange år seinere skrev til sine barn og barnebarn, bedyrer han at han var helt på linje med den offisielle kirkelige bibeltroen helt til han kom hjem fra reisen med «Beagle». Artene kunne ikke forandre seg, de var skapt av Gud sånn som de er. Å si noe annet truet den bestående orden, den herskende moral og imperiets eksistens. Det var opprørsk, utenkelig, kjetteri. Bare franskmenn og kommunister kunne hevde at artene utviklet seg.

Riktignok hadde man funnet fossiler av utdødde arter – fiskeøgler, svaneøgler, den irske kjempehjorten, osv. Men dette var arter som Gud hadde vært misfornøyd med, og hadde latt gå til grunne for å skape noe nytt og bedre. Til slutt hadde han med et veltilfreds smil skapt mennesket i sitt eget bilde, gitt det en udødelig sjel og en kristen moral, og plassert det på toppen av skaperverket.

Blant bøkene Darwin hadde med seg, var første bind av Charles Lyells Geologiens prinsipper. Lyell hevdet at verden ikke alltid har sett ut som nå, men var i stadig forandring. Klodens nåværende utseende er et resultat av krefter som stadig virker rundt oss, og som har vært virksomme i små, små steg gjennom lang tid. Gradvis har fjell steget opp av havet, for så å bli tæret ned av vær og vind. Men disse prosessene krevde lengre tid enn de seks tusen årene som kirken hadde regnet ut var gått siden skapelsen. Så Darwins professorvenner ba ham lese Lyell med et kritisk blikk, og for Guds skyld ikke godta alle mannens påstander!

Annet bind av Lyells bok fikk han tilsendt under reisen. Han leste det også, og lot vennenes formaninger fare. For Lyells teorier stemte jo! Høyt oppe i Andesfjellene fant han skjellbanker. Det kunne bare forklares hvis området en gang hadde vært havbunn. I Chile opplevde han jordskjelv – og at landet hevet seg. Verden var ikke stabil, den endret seg hele tida.

Om bord på «HMS Beagle» var Darwin flittig og energisk, initiativrik, systematisk og ordentlig. Han samlet inn dyr og planter, mineraler og fossiler, og sendte det hjem til England. Med hjelp fra skipets offiserer og mannskap etablerte han en stor samling, som det skulle ta mange år å bearbeide.

Han fant fossiler av dyr som lignet på nålevende arter. Kjempedovendyr, kjempebeltedyr – hvorfor var de utdødd, mens mindre former overlevde i det samme området? Han hørte om en nandu (søramerikansk strutsefugl) som var mindre enn den vanlige, og da han endelig fant den, holdt han på å spise den opp før det gikk opp for ham hva han hadde for seg. Men han greide å redde nok av skjelettet og skinnet til å sende det hjem. Hvorfor fantes det to slags strutsefugler i Argentina – og hvordan var de fordelt geografisk? Det var nok å diskutere og tenke over, allerede før han kom til Galapagos, der hver øy hadde sin form av kjempeskilpadde.

Han sendte materialet sitt hjem til Henslow, som hadde påtatt seg å ta vare på det. Og han sendte dagboka si og omfattende brev. Henslow fant deler av dette så interessant at han offentliggjorde det. Så da Darwin kom hjem i 1836 var han allerede en kjent naturforsker. Men det var ingen laurbær å hvile på, han måtte utnytte situasjonen. Darwin tok fatt på et intenst arbeid med å bearbeide materialet, og skrive ut dagboka til en leselig reisebeskrivelse. Å fortsette teologistudiet ble det aldri mer snakk om.

Samtidig som han organiserte beskrivelsen av funnene, sendte materiale til ulike eksperter, organiserte illustratører og finansiering av trykking, redigerte bøker om pattedyr, fugler, reptiler, fisk og fossiler og skrev om sine geologiske iakttakelser (deriblant en teori om hvordan korallatoller oppstår, stikk i strid med det som hadde vært god latin fram til da) – startet han å tenke over spørsmålet om hvordan arter oppstår. Allerede i 1837 hadde han teorien klar i grunntrekkene. At det gikk så fort, viser at han nok hadde spekulert over temaet underveis på reisen med «Beagle» også.

Men det er neppe tilfeldig at det ble nettopp ham som utviklet evolusjonsteorien, teorien om hvordan artene utvikler seg gjennom naturlig utvalg. Han var vokst opp i et miljø der evolusjon ikke bare ble sett på som en mulighet, men nærmest tatt for gitt. I Edinburgh hadde Grant dyttet ham videre i samme retning. Dette må ha betydd noe for hans måte å tenke på, og gjort det enkelt for ham å se løsninger som de fleste andre var forhindret fra å se, på grunn av religiøse og sosiale fordommer. Han visste selv at han med denne teorien beveget seg inn på farlig område. Men han rygget ikke tilbake for den, han fulgte logikken helt ut, og skapte en teori der livet ikke beveger seg i noen bestemt retning, der begreper som «høyere» og «lavere» er meningsløse. En teori som river naturen ut av religionens hender, og baserer den på logiske, materielle drivkrefter – og tilfeldighet.

Teorien er slående enkel. Den sier: Alle arter varierer. Og alle arter får mer avkom enn det er ressurser til å fø opp. I kampen om ressursene vil de variantene som er best tilpasset miljøet, ha størst sjanse for å overleve. Gradvis vil dette føre til at det utvikler seg så store forskjeller mellom individene, at det er snakk om egne arter.

Det var nå én ting med planter og dyr. Men Darwin satte ikke noen grenser. Tvert imot var hovedhensikten hans å skape en teori som viste at alle mennesker var beslektet, og at også sjelsevner, moral, følelser og intelligens var resultat av en utvikling.

Menneske og bror

Det gjorde et uutslettelig inntrykk på Darwin å komme til Brasil, der slavehold var utbredt, og oppleve at slaver ble pisket som dyr. Han ble opprørt, og kom i krangel med kaptein FitzRoy, som var av adelig byrd og en mer konservativ herre. Da Darwin opponerte mot hans påstand om at slavene hadde det bra, eksploderte kapteinen. Han var ikke langsint, og ba om unnskyldning samme kveld. Men de unngikk temaet for all tid etter dette.

FitzRoy hadde med seg tre ildlendere. Dem hadde han «samlet» på sin forrige reise til Ildlandet, tatt med til England, og gitt dem utdannelse. Nå var planen å etablere et brohode for engelsk misjonsvirksomhet ved hjelp av disse tre og en misjonær. Tanken var at de tre «siviliserte» ildlenderne, som snakket engelsk, kledte seg skikkelig og kunne spise med kniv og gaffel, skulle virke som et forbilde for sine usiviliserte stammefrender.

Det gikk ikke så bra. Etter en tid var tvert imot de tre falt tilbake til sin opprinnelige tilstand som usiviliserte, de sluttet å kle seg i engelske klær, og oppførte seg akkurat som de ikke hadde lært noen ting. For kapteinen var dette en stor skuffelse, og det var et sjokk også for Darwin. Men han hadde opplevd dem både som siviliserte og usiviliserte. Det viste ham at menneskene var fleksible, og at det ikke var noen forskjell mellom forskjellige folkeslag når det gjaldt åndsevner. Det bekreftet inntrykket han hadde fått av John Edmonston i Edinburgh. «Jeg pleide ofte å sitte sammen med ham, for han var en meget behagelig og intelligent mann,» skrev han seinere, uten snev av den rasistiske selvgodheten som var typisk for det britiske samfunnet fra midten av 1800-tallet.

På reisen rundt jorda opplevde han hvordan den britiske kolonialismen for fram mot «mindreverdige raser». Han hørte om hvordan tasmanerne ble utryddet, hvordan Australias urinnvånere ble forfulgt, og hvordan «hottentotter» ble skutt, stoppet ut, og samlet inn som rare dyr. Han var vokst opp blant liberale og humane mennesker, midt i en strøm av pamfletter og skrifter mot slaveriet. Men nå fikk han direkte syn for sagn, og det virket mye sterkere enn medfølende traktater.

Det var på denne tida den «vitenskapelige rasismen» ble formet. Slaveeierne mente menneskene besto av flere arter, skapt hver for seg. Og med svært forskjellig «verdi». Det skulle rettferdiggjøre at slavene ble behandlet som dyr – ja, verre enn det. Dette var teorier som Darwin avskydde.

Derfor ble det viktig for ham å skape en teori som kunne forklare hvordan også menneskets tenkeevne, følelsesliv og moral, hele menneskets sjel, var utviklet fra dyrene. Dette var utgangspunktet for teorien om evolusjonen. I små, små trinn var mennesket gradvis blitt menneske, i en umerkelig langsom utvikling fra ape til engelsk gentlemann. Teorien var klar i hovedtrekkene fra 1837. Resten av livet brukte Darwin på å utarbeide detaljene, og samle argumenter for teorien.

I mer enn 20 år holdt han teorien strengt hemmelig. Det var ikke en teori han kunne offentliggjøre uten at den var nærmest ugjendrivelig begrunnet. Det viste seg i 1844, da en skotsk publisist anonymt ga ut boka Spor av skapelsens naturhistorie, med en tilsvarende, men dårlig begrunnet teori. Den høstet storm. Hele det vitenskapelige etablissementet, alle Darwins venner, dømte boka nord og ned og gjorde hva de kunne for å frata boka og den ukjente forfatteren enhver ære.

Det var en nyttig advarsel. Darwin hørte til den velstående middelklassen. Han levde av formuen, og drev sin forskning uavhengig av alle institusjoner. Som forsker sto han ved et tidsskille. Han var en av de siste av sitt slag. Etter ham kom det profesjonelle med institusjonstilknytning, ansatte forskere ved museer og universiteter. Darwin var avhengig av anerkjennelsen fra den øvrige forskerverdenen for å kunne drive sin forskning, han trengte kommunikasjonen med forskermiljøet. Å legge seg ut med dem ville være skjebnesvangert.

Dessuten: Han hadde ikke noe ønske om å undergrave det bestående. Hans liv var godt, han hadde det han ønsket seg og kunne bruke tida som han ville, til det han fant nødvendig. Men han arbeidet med teorien sin i disse 20 årene – for å skaffe argumentene han trengte.

Åtte år for rur

Med noen nære venner diskuterte han deler av teorien, og fortalte at han jobbet med saken. En av dem var Charles Lyell, som han var blitt kjent med etter hjemkomsten. En annen var den fremragende botanikeren Joseph Hooker, som skulle bli direktør i den botaniske hagen i Kew, og en av dem som skulle komme til å stå ham aller nærmest.

Hooker stilte skarpe spørsmål. Hva mente Darwin med art? Visste han hvordan han skulle definere begrepene?

Darwin følte seg truffet, og fant ut at han måtte beskrive en art skikkelig, så han kunne parere Hookers spørsmål. Han hadde rur i samlingen sin fra reisen med «Beagle», og ga seg til å studere. Men han var en grundig mann, og arbeidet grep om seg. Det skulle ta ham åtte år, og var så omfattende at det fortelles at en av sønnene hans spurte en skolekamerat: «Hvor holder pappaen din på med sine rur?»

Arbeidet resulterte i fire bind med beskrivelse av alle kjente arter av rur (en slags krepsdyr) og andeskjell. To bind om alle kjente nålevende arter, og to bind om fossile arter. Darwin ble verdensautoritet på disse små krepsdyrene, som alle som har badet fra svaberg langs kysten, har skåret seg opp på. De ser ut som små skjell eller belter av skarpe, hvite vorter, og når de føler seg trygge, «vinker» de med lange armer for å fange smådyr i vannet, nesten som polypper. Men de er små krepsdyr, som sitter fastgrodd med hodet ned der de finner passende underlag. Darwin beskrev nye arter, og klassifiserte. Han fikk tilsendt materiale, ofte hele samlinger, fra alle verdens kanter. Både private samlere og museer forsynte ham med materiale. Blant annet oppnådde han ved hjelp av en god forbindelse å få låne hele rursamlingen til det britiske naturhistoriske museet hjem til Down House i Kent, hvor han bodde og forsket fra 1842. Han dissekerte og studerte, og ble slått av det utrolige mangfoldet av former, den ufattelige variasjonen.

Disse åtte årene er blitt tolket som et påskudd for å utsette arbeidet med teorien om artenes utvikling. I virkeligheten var det et nødvendig forarbeid. Darwin måtte studere en avgrenset gruppe av organismer grundig før han kunne generalisere.

Samtidig bygget han opp et stort nettverk av forbindelser over hele kloden. Det begynte med reisen med «Beagle», og skulle fortsette livet ut. For å begrunne teorien sin, trengte Darwin opplysninger om de underligste detaljer. Han var heldig: Victoria-tida var tida da det britiske postvesenet ble bygget ut, og til og fra Downe House gikk det brev i en strid strøm. Hele det britiske imperiet sto til hans rådighet. 15 000 brev er bevart, og det er antakelig bare halvparten. Dette enorme nettverket er typisk for Darwin, han diskuterte resultatene av sine egne eksperimenter, og fikk opplysninger om forhold han ikke kunne iaktta hjemme.

Uten dette kunne han ikke ha gitt den grundige dokumentasjonen som er så typisk for bøkene hans. «Det var alltid andre mennesker gjemt bak Darwins direkte resultater,» sier biografen Janet Brown.» (Brown: vol. 1, p. 104)

Den 9. september 1854 skrev han lettet i dagboka:

«Gjorde meg ferdig med å pakke sammen alle rurene. (–) Begynte å sortere notater til teorien om artene.»

Endelig skulle han skrive ut boka om artenes utvikling.

Han hadde fått så mye støtte for teorien sin fra de vennene og kollegene han hadde betrodd seg til, at han mente det var på tide å gå ut offentlig. Han hadde samlet uhorvelige mengder materiale, og eksperimentert med dueraser og kaniner og hvordan frø kunne spire etter opphold i saltvann, osv. Ikke noe ledd i argumentasjonsrekka sto ubegrunnet.

Men med hans vanlige grundighet svulmet manuskriptet opp. Han var langt fra ferdig da han i juni 1858 fikk et brev fra den 16 år yngre naturforskeren og samleren Alfred Russell Wallace i Malaya. Brevet inneholdt et essay «Om varietetenes tendens til å avvike i det uendelige fra den opprinnelige typen». Sjokkert oppdaget Darwin at Wallace hadde kommet fram til samme teori som han selv: Naturlig utvalg var mekanismen som drev utviklinga av artene framover. Var 20 års arbeid forgjeves? Hadde Wallace kommet ham i forkjøpet?

Det ble vennene Lyell og Hooker som reddet ham fra kattepinen. De overtalte ham til å publisere teorien samtidig med Wallaces essay, ved høytlesing på et møte i Linnéselskapet 1. juli. Darwin var ikke selv tilstede. Det som ble lest var utdrag fra en skisse han hadde skrevet i 1844, og et brev han hadde skrevet til den amerikanske botanikeren Asa Gray i september året før. De tilstedeværende lyttet adspredt – ingen lot til å bli sjokkert.

Darwin satte i gang med å skrive et kort sammendrag av teorien sin, for å vise at han hadde arbeidet grundig med den i mange år. Tretten måneder seinere hadde han manuskriptet klart, og 24. november 1859 ble boka utgitt under tittelen Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen.

Nyttig nettverk

Denne gangen ble det ballade. Kirken hylte opp, de konservative gikk til angrep. Men Darwin var forberedt. Han hadde meget systematisk sendt ut boka til venner og kolleger som han mente kunne gi ham støtte, og samlet en hær til forsvar. Først og fremst Lyell, Hooker og Thomas Henry Huxley, den siste meget aggressiv og ivrig etter å angripe de konservative og teologene. Huxley ledet an i den framvoksende falanksen av profesjonelle naturforskere, og førte en utrettelig maktkamp for å erobre alle viktige posisjoner fra de gamle adelige og presteutdannete naturviterne. For ham kom Darwins bok som manna fra himmelen – han kastet seg inn i striden og ble snart kjent som «Darwins bulldog». I USA var hans fremste forsvarer botanikkprofessor Asa Gray ved Harvard, i Tyskland var Ernst Haeckel en ivrig våpendrager.

Janet Browns store Darwin-biografi fra 2002 er den første som har lagt merke til hvordan Darwin i realiteten organiserte en enorm, men usynlig PR-kampanje for boka. Og resultatet lot ikke vente på seg. Den ble ikke bare slaktet, men fikk også strålende anmeldelser fra tilhengerne. Forfatterens dype redsel for å bli utstøtt og marginalisert viste seg ugrunnet. Til og med hans bitreste fiender måtte berømme ham for hans overveldende grundighet. For noen sto teorien fram som nesten selvinnlysende. Huxley reagerte med å si: «så tåpelig ikke å ha tenkt på det!»

Darwin nevner paradoksalt nok nesten ikke mennesket i boka. Først på nest siste side sier han:

«I den fjerne fremtid ser jeg nye, langt viktigere forskningsfelter åpne seg. Psykologien vil bli bygget på et nytt grunnlag, det at enhver åndelig evne og ferdighet nødvendigvis erverves i gradvise trinn. Lys vil bli kastet over menneskets opprinnelse og historie.»

Selv denne forsiktige og nesten bortgjemte formuleringen var for mye for presteskapet og de konservative. De tok poenget umiddelbart. Den menneskelige moral, kultur og tradisjon, menneskets udødelige sjel var ikke skapt av noen gud, men utviklet «tilfeldig » gjennom naturlig lovmessighet. Hvor var menneskets gudegitte plass på toppen av skaperverket? Hvor var den sosiale rangordningen? Hvordan kunne vi nå begrunne at den velstående hvite mann var overlegen og måtte styre samfunnet? Hvor var spranget mellom aper og mennesker – var det bare snakk om en gradsforskjell i mentale evner?

Men det var ikke lenger 1830-åra. Industrialismen hadde skutt fart, og for industrikapitalistene, imperiets nye herrer, var forandring en nødvendig del av tilværelsen. Alle ting forandret seg og utviklet seg, fabrikkene vokste, jernbanen slynget sine spor gjennom Englands grønne landskaper, og imperiet ble større og større. Alt utviklet seg nettopp slik Darwin sa: gjennom gradvise, nesten umerkelige forandringer, økning eller minsking av den ene eller den andre egenskapen. Ideen om evolusjonen hadde sluttet å være en trussel, den var i ferd med å bli en allmenn sannhet. Evolusjonsteorien ble forbausende fort akseptert som en viktig teori, om den enn var omstridt. Det gikk ikke av seg selv. Det måtte kamp til – akkurat som støv og skitt blir liggende i krokene til man tar skurekosten fatt. En av de mest effektive kostene viste seg å være alle karikaturene og satirene som ble lagd om Darwin og menneskets slektskap med apene. De spredte ideene mer effektivt enn noe annet.

Darwin selv deltok ikke direkte i debatten. Han holdt seg i bakgrunnen og trakk i trådene, organiserte felttoget ved hjelp av sitt enorme kontaktnett, og forsket videre. Og ga ut flere bøker for å dekke andre sider ved teorien, og svare på kritiske spørsmål og innvendinger. Alle var grundige og med en overveldende mengde detaljer. Gradvis fikk han status som et nasjonalt symbol, den tilbaketrukne vismannen, forskeren som i landlig isolasjon søkte etter sannheten. Han var kjent som en vennlig mann med et behagelig vesen, som ikke gjorde en katt fortred. I beste fall er dette bildet bare en del av sannheten. Han var en meget bevisst strateg, og den engelske høfligheten kan skjule mange mindre sympatiske trekk. Det var ikke alle som bidro til hans forskning som fikk den takken de fortjente, og han trakk seg mer og mer unna sosiale begivenheter han ikke selv hadde noe å tjene på.

Han hadde en heldig hånd med penger. Han hadde arvet nok til å leve sorgløst resten av livet, og ved dyktige investeringer økte han formuen betraktelig. Det var ingen tvil om at han hørte til på solsida i det engelske samfunnet, Darwin var og forble en borgerlig intellektuell, en representant for sin klasse. Det synes i bøkene.

Karl Marx

Karl Marx leste Darwin med stor interesse, og skrev i et brev til Engels den 19. desember 1860:

«Selv om argumentasjonen er utviklet på den grove engelske måten, er (Darwins bok om naturlig utvalg) den boka som på naturhistoriens område legger grunnlaget for våre synspunkter. »

Til Ferdinand Lassalle skrev han 16. januar 1861:

«Darwins verk er svært viktig og passer mitt formål på den måten at det forsyner den historiske klassekampen med en naturvitenskapelig basis. Man må selvfølgelig holde ut med den klossete engelske måten å argumentere på. Til tross for all dens utilstrekkelighet er det her «teleologien» i naturvitenskapen ikke bare for første gang blir tildelt et dødelig slag, men dens rasjonelle betydning blir forklart empirisk.»

Den 18. juni 1862 skrev han til Engels:

«Det morer meg at Darwin, som jeg har tatt en ny titt på, sier at han også anvender den «malthusianske» teorien på planter og dyr, som om det i herr Malthus’ tilfelle ikke nettopp er hele saken at teorien ikke anvendes på planter og dyr, men bare – med sin geometriske vekst – på mennesker i motsetning til planter og dyr. Det er påfallende hvordan Darwin blant dyr og planter gjenoppdager det engelske samfunnet med dets arbeidsdeling, konkurranse, åpning av nye markeder, «oppfinnelser» og malthusiansk «kamp for tilværelsen». Det er Hobbes’ bellum omnium contra omnes (alles kamp mot alle) og minner om Hegels Fenomenologi, der det sivile samfunnet framtrer som et «intellektuelt dyrerike», men dyreriket hos Darwin framtrer som det sivile samfunn.»

Ja, Darwins bok hadde lite til felles med de evolusjonære skriftene fra tidligere i århundret. De beskrev en opprørsk utvikling som var drevet nedenfra, og som ville resultere i et oppadstigende uunngåelig framskritt mot et fullstendig kooperativt samfunn. Det Darwin klekket ut, var «en malthusiansk vitenskap for den framvoksende industrielle og embetsbaserte middelklassen,» sier Adrian Desmond i boka The Politics of Evolution fra 1989.

Darwin frigjorde biologien fra kirkens klamme grep, og fjernet – som Marx bemerket – grunnlaget for ideen om at utviklingen av livsformene hadde noe høyere mål. Om dette sier han selv:

«Vi kan tillate at satellitter, planeter, soler, universer, ja hele univers-systemer styres av lover, men vi ønsker at selv det minste insekt skal være skapt fullt ferdig ved en spesiell skapelsesakt. »

I et berømt brev til Asa Gray den 22. mai 1860 skriver han:

«Jeg kan ikke overtale meg selv til å tro at en god og allmektig Gud med overlegg ville ha skapt snyltevepsene med den uttrykkelige hensikt at de skulle ernære seg inni kroppen til levende larver, eller at en katt skulle leke med mus.»

Evolusjonsteorien gir den levende verden sammenheng og system. Den gjør det mulig å forstå naturen, ikke bare registrere den. Det at alle arter, planter, sopp, dyr og mikrober er beslektet, gjør det mulig å systematisere det vrimlende mangfoldet rundt oss på en meningsfull måte – det naturlige systemet som Linné tok sikte på, men aldri kunne oppnå.

Mann av sin tid

I 1871 tok Darwin endelig bladet fra munnen om menneskets utvikling, i boka Menneskets avstamning og utvelgelse i forhold til kjønn. Her lanserer han en mekanisme som tar sikte på å forklare utvikling av «unyttige» trekk – som påfuglhanens overdimensjonerte hale. De lange halefjærene gjør påfuglen synlig og hindrer den i å komme raskt unna. Men de gjør den uimotståelig i påfuglhønas øyne, og dermed øker de sjansene for at den hanen som har den største halen, skal få forplante seg til fortrengsel for mindre velutstyrte medbeilere.

Det er en bok med mange uttalelser som ikke vil finne særlig støtte i våre dager, som disse:

«Hos siviliserte folkeslag har kjevenes reduserte dimensjoner, som er et resultat av mindre bruk, vanen med å spille med forskjellige muskler som tjener til å uttrykke ulike følelser, og den økte hjernestørrelsen som skyldes større intellektuell virksomhet til sammen frambrakt en betydelig virkning på deres generelle utseende sammenlignet med ville.»

«Det innrømmes generelt at hos kvinner er evnen til intuisjon, rask oppfattelse og kanskje etterligning, sterkere utviklet enn hos menn, men i det minste noen av disse evnene er karakteristiske for lavere raser, og derfor for et forgangent og lavere stadium av sivilisasjon.

Det viktigste skillet i de to kjønnenes intellektuelle evner viser seg i at mannen når en større dyktighet i hva han enn foretar seg, enn kvinnen kan oppnå – enten det krever dyp tankevirksomhet, fornuft, eller forestillingsevne, eller bare bruk av sansene og hendene.»

Slike passasjer gjør det likevel ikke rimelig å ta Darwin til inntekt for de forskjellige sosialdarwinistiske retningene som prøvde å bruke hans teorier som utgangspunkt for rasisme og undertrykking. Sammenlignet med samtidige skrifter er det bemerkelsesverdig hvor lite man finner av slike uttalelser hos Darwin. Han tilhørte sin klasse og sin tid, og kunne ikke bytte ham. Fordommene var ikke hans personlige, de var klassebestemt. Og anti-rasisten i ham var like levende.

I Darwins verden er overgangene mellom artene glidende, gradualistiske, – han insisterte på at naturen gjør ingen sprang – «Natura non facit saltum». Det er ingen klare sprang mellom de forskjellige rasene av mennesker, vi har alle de samme mentale egenskapene og de ytre forskjellene er helt overflatiske. Mennesket er én og samme art, og utviklet fra en felles stamfar vi deler med de store menneskeapene. Det finnes raseforskjeller – det stiller han aldri spørsmål ved – og vår europeiske sivilisasjons overlegenhet viser seg ved evnen til å behandle de primitive rasene med samme humanisme som vi viser våre likemenn. Det er den borgerlige engelske overklassens vennlige humanisme som former dette synet. Den klassen som både kunne engasjere seg sterkt i dyrevern på hjemmebane og samtidig slakte ned opprørske indere, kinesere, tasmanere, zuluer eller irer når det var nødvendig for å sikre koloniriket og superprofittene derfra.

Huxley og steriliteten

Det var problemer i teorien som Darwin slet med hele livet og ikke fant noen god løsning på. Huxley kritiserte ham på et viktig område. Det som skiller arter fra hverandre, er at de ikke kan pare seg med hverandre og få fruktbart avkom. De er innbyrdes sterile. – Du har gjort det unødvendig vanskelig for deg selv ved å gå så fullt og helt inn for «Natura non facit saltum, » sa Huxley. Han etterlyste sprangene. For dersom evolusjonen bare frambrakte ørsmå gradsforskjeller – hvor kommer da de sprangene fra som kvalitativt skiller en art fra en annen?

Darwin kjente ikke arvelovene, og lette fortvilet etter en mekanisme som kunne forklare hvordan egenskaper ble nedarvet fra foreldre til avkom. For å imøtegå kritikk på dette punktet gikk han etter hvert ganske langt i å åpne for at ervervede egenskaper kunne nedarves, slik Lamarck hevdet. Mens det til å begynne med var avgjørende for Darwin å avgrense seg fra den revolusjonære franskmannen, ble skillet mindre og mindre skarpt. Men vi vet jo at arv følger «kimbanen», en person som har mistet en arm får ikke enarmede barn.

I 1868 ga Darwin ut en bok om hvordan husdyr og dyrkede planter varierer. Det var to tykke bind, og inneholdt hans forslag til løsning på problemet med arv. Han kalte det «pangenese», og det var en teori han kjælte mye for uten noensinne å kunne bekrefte den verken gjennom eksperimenter eller observasjon på noe område. Han mente at alle organer i kroppen skilte ut ørsmå partikler, «gemmules», som fant veien til blodet og derfra til kjønnscellene. Slik ble egenskaper ført videre via ørsmå «byggesteiner». Om dette skrev han mye tull. Den store teoretikeren tok feil, men hadde så stort behov for en forklaring at han ikke greide å forkaste hypotesen sin.

Ved en skjebnens ironi var det akkurat på denne tida den østerrikske munken Gregor Mendel offentliggjorde resultatene av sine eksperimenter med å krysse erter. I klosterhagen i Brno oppdaget Mendel arvelovene og grunnla med det genetikken. Men hans resultater kom aldri i hendene på Darwin. Da de ble «gjenoppdaget» på begynnelsen av 1900-tallet, førte det for en tid til mindre oppslutning om darwinismen, inntil de to teoriene ble syntetisert omkring 1930. I våre dager er evolusjonsteorien ugjendrivelig bevist, og ett av de sterkeste argumentene ligger i genetikken. Det at man i moderne genteknologi kan flytte egenskaper fra trær til fisk eller fra bakterier til pattedyr, beviser at alt levende er i slekt.

Jeg ser nye felter åpne seg …

Samtidig som darwinismen er en av de mest veldokumenterte og best bekreftede teoriene i naturvitenskapen, er den fortsatt omstridt. Er det bra eller dårlig? Begge deler. En teori det ikke står strid om, har sluttet å utvikle seg. Den er ferdig, og i ferd med å størkne til dogmatikk.

Den motstanden som kommer fra religiøse kretser, fra fundamentalistiske kristne i USA eller forstokkede imamer i Tyrkia og andre muslimske land, er et resultat av klassemotsigelsene og historien, den går ikke vekk av seg selv. Den må nedkjempes i debatt, ikke ved kamp mot religionen som sådan. Et moderne samfunn vil ikke kunne eksistere uten kjennskap til darwinismen, til det er biologien blitt en altfor sentral vitenskap. Alle verdens folk er fornuftige folk, og de fleste av dem er troende på ett eller annet vis. Det betyr ikke at de er antidarwinister – selv Paven har forsonet seg med Darwin.

Vi trenger Darwin for å forstå hvordan naturen henger sammen. Jo mer natur vi raserer, forurenser og legger øde, jo flere arter vi utsletter, jo viktigere blir det å forstå naturens mekanismer, dens muligheter og dens begrensninger. Ganske enkelt for å kunne overleve på denne vesle kloden.

Men hva er darwinisme i dag? Det er ikke en lukket vitenskap, der vi kjenner alle mekanismer og lovmessigheter. Vi lærer stadig noe nytt, og økt innsikt gjør det mulig å utvikle teorien videre. De siste femti åra har genetikken fått en stadig mer sentral plass. Nå kjenner vi arvestoffet, vi kan lese genene. Det ga oss ikke løsningen på alle gåter, det ga oss en uendelighet av nye gåter å løse. Det viser seg at arv og utvikling har flere mekanismer, bildet er ikke enkelt og liketil. Og også innen vitenskapen er det skarpe motsetninger som fører til bitter strid.

Det store naturhistoriske museet i Kensington i London viste på vårparten i år en fantastisk utstilling om darwinismen, «Darwin’s great idea». Utstillingen var laget i USA, og hadde tidligere vært vist ved det naturhistoriske museet i New York. Faglig ansvarlig for innholdet var den amerikanske zoologen Niles Eldredge, som også har gitt ut boka Darwin. Discovering the tree of life som et supplement til utstillinga. Det er en spennende bok, som forklarere hvordan Darwin utviklet teorien om det naturlige utvalget. Men verken i det britiske museet, i noen av Londons bokhandler, eller i Darwins hjem, Down house i Kent, som også er museum, var boka å se.

Det skyldes antakelig at Eldredge er en omstridt person i Darwin-sammenheng. Sammen med paleontologen Stephen Jay Gould lanserte han i 1972 teorien om «punktert likevekt», som gir en løsning på det problemet Huxley stilte, problemet med steriliteten mellom ulike arter. Darwin gikk inn for at all forandring skjer gjennom gradvis økning og minsking av arvelige egenskaper ved artene. Men det forklarer ikke de kvalitative sprangene mellom gammel og ny art. Utvikling går ikke på den måten Darwin forestilte seg. På et visst punkt oppstår alltid noe kvalitativt nytt. Darwin ville avgrense seg fra de revolusjonære og opprørske evolusjonsteoriene som fantes på hans tid. Han skapte en teori preget av den rike middelklassens syn på utviklingen som en jevn prosess, et syn som også kan begrunne at kapitalismen alltid har eksistert og alltid vil eksistere. Men hvert minste, lille frø gjennomgår jo en sprangvis utvikling, fra frø til spire til voksen plante, fra knopp til blomst til frøanlegg til modent frø. Darwins sosiale posisjon ble en hindring for tenkningen.

Eldredge og Gould mente at utviklingen ikke går jevnt, men i rykk og napp. Det bildet vi ser i naturen og som Darwin prøvde å bortforklare, blant annet ved å peke på at fossilene gir et ufullstendig bilde, så likedan ut mer enn 100 år seinere, og måtte dermed være reelt. Så mange fossiler som var gravd ut siden Darwins tid, burde de vise en jevn utvikling – hvis den fantes. Eldredge forsvarer teorien om punktert likevekt i boka, og peker på hvordan Darwins syn var mer fleksibelt til å begynne med enn det han kom til etter hvert.

Men teorien om punktert likevekt er ikke populær blant engelske naturforskere. De skjeller og smeller og insisterer på at Darwin må tas bokstavelig. Man kan nesten tro de synes det er forsmedelig at to amerikanere skal belære verden om darwinismen. Eldredge og Goulds videreutvikling gjør det også mulig å overvinne de innvendingene Marx kom med. Ingen har patent på darwinismen.

De siste tiårene har det også stått strid mellom forskerne om det man kan kalle «ultradarwinismen». Ganske mange mener å finne «darwinistiske» forklaringer på alt, fra religion til samfunnsutvikling, kjønnsrollemønster og lønnsforskjeller. Det finnes en uendelighet av populærvitenskapelig litteratur som forklarer alt som styrt av genene og darwinistisk utviklet. «Svært lite i naturen er tilfeldig,» som Bjørn Vassnes skriver i boka Livets dans. Denne litteraturen er i ferd med å utvikle darwinismen til en borgerlig overideologi, der vi blir foret med tanker som skal få oss til å avfinne oss med tilværelsen: «Sånn er vi, og det skyldes genetikken. Det er umulig å endre på det, vi må lære oss å leve med det.»

Samtidig klager man (for eksempel Vassnes) over at sosiologien og kjønnsforskningen ikke tar darwinismen inn over seg. Men Darwin var derimot åpen for at mye var tilfeldig. Han tok ikke sikte på å forklare alle fenomener. Mennesket er utviklet evolusjonært, med sine mentale og psykiske evner og ferdigheter. Men tilfeldigheter kan føre til utvikling av egenskaper som kan brukes til helt andre ting enn det som drev fram utviklingen av dem. Dinosaurene utviklet hudens skjellkledning til fjær, ikke til å fly med, men til å holde varmen. Men det ga dem muligheten til å fly. Pattedyr hadde ikke slike skjell i huden, men hår som dannet en isolerende pels. Pattedyr som flyr, har utviklet evnen til det ved å utvikle hudmembraner som kan bære kroppen gjennom lufta. Menneskets store hjerne er utviklet for helt andre ting enn å spille dataspill eller lese tidsskrifter. Men den kan brukes til det og.

Disse stridighetene innenfor naturvitenskapen er en god ting. De fører til forskning, til prøving av hypoteser, til utvikling av teorien. Darwinismen er fortsatt en ung teori, som må utvikles for å kunne forklare nye oppdagelser.

Men vi er også preget av våre omgivelser. Det var ikke genene som fikk Darwin til å skape en teori om gradvis utvikling. Det var den sosiale posisjonen hans. Samfunnet utvikler seg ikke-darwinistisk, vi lærer av erfaring og kan kommunisere med hverandre. Like mye som de humanistiske vitenskapene må ta darwinismen inn over seg, må den darwinistiske naturvitenskapen se sine begrensninger, og akseptere at den ikke kan forklare alt. Det naturlige utvalget kan ikke forklare finanskrisa. Og selv om Siv Jensen er utstyrt med en darwinistisk utviklet tenkeevne, er det ikke genetikken som bestemmer hva hun tenker. Dessverre.  

Den rødgrønne regjeringen lovet stans i privatisering og konkurranseutsetting og hevder den ikke benytter såkalt New Public Management (NPM). Erfaringer fra hele landet viser imidlertid at markedsretting og NPM fortsatt brukes fullt ut i offentlig sektor.

Helene Bank er spesialrådgiver i For velferdsstaten.

Våren 2009 la fornyingsministeren endelig fram sin Stortingsmelding om statsforvaltningen. Der var det lite tegn til at de siste 20 års markedsretting skulle reverseres. Tvert imot. Gjennom mobilisering og praktisk fornyingsarbeid, som for eksempel kvalitetskommuneprogrammet, er det likevel mulig å drive markedsreformene tilbake.

Etter omfattende mobilisering over hele verden mot privatisering og konkurranseutsetting opplever vi noen seire, men også at retorikken endres uten at markedsreformene endrer innhold eller reverseres. Markedsrettingen skjer fortsatt med voldsom styrke, og det er foreløpig bare isolerte eksempler på at fellesskapet på nytt vinner terreng over storselskapene.

Privatisering og konkurranseutsetting har blitt politiske og ideologiske fy-ord. Den råe og synlige privatiseringen kan ikke lenger gjennomføres uten sterk mobilisering og motstand fra innbyggere og fagbevegelse. Men nå må nye prosesser og metoder avdekkes. Nye aktører oppdages og avkles. Nye begreper og forkortelser læres. Mange av aktørene er de samme, men arbeidsmetodene er mer sofistikerte og konkurranseutsetting skjer under et teppe av retorikk, nytale og trinnvise reformer.

Globale drivkrefter

To prosesser, som vi ser det endelige resultat av i dagens finanskrise, har drevet fram markedsreformene. De har rot i finans- og energikrisen på 70-tallet. Den ene er kapitalens krav om stadige utvidelser til nye markeder. Det har ført til privatiseringspress i offentlig sektor over hele verden. Staten er en sikker betaler i etablerte velferdsstater. Privatisering gir tilgang til den rike delen av markedet i land med svak offentlig sektor. Den andre prosessen er krav om stadig økende avkastning på kapitalen. Dette har ført til reformer som har blåst opp finanskapitalen på bekostning av realøkonomien, inkludert offentlig sektor, spesielt gjennom regnskapsregler som verdisetter offentlig eiendom etter antatt markedsverdi, samt gjennom pensjonsreformer som er tilpasset finansnæringens private pensjonstilbud.

Internasjonale institusjoner og avtaler utgjorde og utgjør et massivt press på politikere for å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester. For mange er disse bare sære forkortelser: OECD, EU, EØS, GATS, IMF og (SSØ). Innholdet i reformene er det imidlertid grunn til å være på vakt mot.

Norge er en såkalt treg reformist. Sterke fagorganisasjoner klarte å gjøre markedsrettingen politisk vanskelig. Litteratur fra OECD og IMF beskriver dette fenomenet, og lager nye strategier for å omgå sterke fagforeninger og knuse deres makt og rettigheter.

Privatisering og konkurranseutsetting er nemlig bare to hoder av et mangehodet troll. Trollet har en annen forkorting, nemlig NPM (New Public Management). Retorikken rundt markedsreformene lover effektivisering, frie valg, konkurranse, profesjonell ledelse, budsjettdisiplin, enklere hverdag og mindre administrasjon, mer fleksibel arbeidskraft.

NPM ble først beskrevet i 1991 som et sett av reformtiltak, men da var de i bruk allerede. Aktørene som presset dem igjennom, er OECD, IMF og Verdensbanken. Hjernene bak strategiene er fortsatt Chicagoskolens nyliberale tenketanker, som inspirerte markedsfundamentalismen til Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Så mens England, New Zealand og Island gjennomførte omfattende markedsreformer, måtte det utvikles en ny retorikk mot de trege reformistene.

Revisorene – bukken og havresekken

En ny aktør i reformutviklingen er Den internasjonale revisorføderasjon (IFAC). De har utarbeidet et system for regnskapsføring i offentlig sektor som skal gjøre det enklere å sammenlikne med privat sektor, og dermed lette en overgang til konkurranse mellom private og offentlige. Regnskapsstandardene er utarbeidet på inspirasjon fra private selskap. Lønnsomhetsregnskapet legger vekt på finansiell informasjon, og styrker fokus på dagens markedsverdi framfor de kvalitative verdiene av offentlig tjenesteproduksjon. En kan si at lønnsomhetsregnskapet er en pådriver for finanskapitalens dominans, ved å rette fokus mot investeringsverdier som eiendom og pensjonssparing. Det er slike prosesser som har bidratt til dagens finanskrise.

Sentralt i utviklingen av disse standarder i IFAC er de globale revisorselskapene Pricewaterhouse Coopers (PWC), Deloitte Touche, Ernest & Young og KPMG. Samtidig som disse selskapene utvikler standardene, er de også høyt betalte rådgivere for offentlige etater og kommuner, og de er i økende grad også revisorer for de samme etatene. Mens NPM krever et skarpt skille mellom bestiller og utfører på alle nivå, gjelder altså andre regler for revisorene. Disse regnskapsstandardene anbefaler nå IMF, OECD og andre internasjonale organisasjoner brukt i offentlig sektor.

Strategi mot trege reformister og sterke fagorganisasjoner

På slutten av 1990-tallet ble NPM i økende grad delt opp i tre reformer: a) produktmarkedsreform b) arbeidsmarkedsreform c) finanssektorreform. Alle tre handler om avregulering og utvidelse markedet på bekostning av offentlig og politisk innflytelse, og å svekke arbeidstakeres rettigheter og la dem konkurrere mot hverandre på lønn og arbeidsbetingelser. Reformene består av trinnvise tiltak som på sikt kan sikre full markedsretting uten for stor motstand fra innbyggere og fagbevegelse.

Det er ingen grunn til å lete etter konspirasjonsteorier når vi skal finne begrunnelser for hva som skjer og hvorfor det skjer. Det Internasjonale pengefondet (IMF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har jevnlige gjennomganger av nasjonale økonomier. De har tilgang til de innerste gemakker i finansdepartementene og sentralbankene. Med en rolle som høystatus rådgivere og sensorer har IMF og OECD alle muligheter for å lobbe nye reformer, dypere reformer og mer marked. De evaluerer tidligere reformer, og foreslår nye. De vet hva de gjør. De vet hvorfor de gjør det. De er stolte av det, og forteller gjerne hva de gjør.

Strategiene følger fire linjer:

For det første: Av erfaring vet de at et begrep eller en institusjon kan få et dårlig rykte. Som reven som har flere utganger, må også markedsreformene ha flere veier og aktører. IMF, OECD, Verdensbanken, store revisjons- og rådgivningsselskap, WTO, EU, ESA. Alle anbefaler stater og offentlig administrasjon å gjennomføre NPM, inkludert bruk av lønnsomhetsregnskap for offentlig sektor, og pengepolitikk med stabil inflasjon uavhengig av effekt på valutakurs og sysselsetting.

For det andre: Dersom nye regjeringer ønsker å reversere markedsreformer, er det viktig at reformene er robuste. Reformene må skje skjult, men ikke hemmelig. Først skapes mistillit til offentlige ansatte ved å legge til grunn at de er late og egennyttige. Det trengs konkurranse for at de skal få opp farten. Det trengs detaljerte målinger av hva de gjør. Disse målinger legger deretter grunnlag for å sammenlikne offentlig og privat sektor. Dernest avpolitiseres markedsrettingen, ved at enheter splittes. Aktiviteter skilles ut fra det offentlige og bestiller og utfører atskilles. Hensikten er å få det til å se ut som administrative reformer. Gjennom å kurse statsadministrasjonen i markedsreformenes irrganger og la dem utføre reformene, og lage offentlige tilsyn som sikrer at reformenes mål oppfylles, legges til rette for konkurranse med private. Videre blir reformene mer robuste ved at man bruker privat sektors ledelsesog regnskapssystem. Lønnsomhetsregnskap gir politikere inntrykk av at systemene gir bedre kontroll. Men deres fokus blir finansverdier og for eksempel antall pasienter som er behandlet, ikke om pasientene ble friske eller om det er pasienter med lidelser som er best priset som behandles først.

For det tredje: Alle tiltak skal i tillegg svekke fagforeninger som er motstandere av reformene, gjennom at hver oppsplitting og utskilling undergraver eksisterende tariffavtaler, skaper mer lokal lønnsdannelse og økt fleksibilitet. Alt i alt en økt brutalisering i arbeidslivet.

For det fjerde: Det anbefales trinnvise reformer, så det ikke blir for mye motstand blant befolkningen og ansatte. Allerede i år 2000 beskrev en norsk offentlig utredning (NOU 2000:19), med eksempel fra Sverige, hvordan markedsreformene kan iversettes trinnvis for å unngå for sterke protester:

Påfølgende regjeringer og Storting i Norge har fulgt samme linje.

Samtidig gir finanskriser muligheter for raske og grundige reformer. Når IMF går inn og gir lån og veiledning til land i økonomisk krise, er NPM med i kofferten. Dette skjedde under finanskrisene i Afrika på 80-tallet, på Island etter den økonomiske stagnasjonen på begynnelsen av 90-tallet, i Sørøstasia etter krisen i 1997, i tidligere sovjetstater da deres økonomier kollapset. Finanskrisen i 2007 har satt de baltiske stater under fullt reformpress.

OECD skriver i sin publikasjon«Going for Growth» fra 2007 at:

Videre:

Administrerende direktør for IMF, Rodrigo de Rato, applauderte i 2006 EUs definisjon av Produktmarkedsreform som «… reduksjon i toll- og juridiske barrierer, åpning av markeder for konkurranse, mer næringsvennlig politikk og tiltak for å redusere statlig involvering i økonomien som på noen måte forstyrrer konkurransen i markedet …» EUs indre marked og Lisboastrategien er omfattende øvelser i produktmarkeds-reform.

IMFs råd til den norske regjering har vært å markedsrette offentlig sektor, og svekke arbeidstakerrettigheter, ikke minst i lys av at Norge har sterke fagorganisasjoner som er med og gjør Norge til en treg reformist. Retten til å leie ut arbeidskraft ble iverksatt etter IMFs råd i 2001, av den første Stoltenbergregjeringen. Det samme var tilfellet med Norges banks instruks om å holde inflasjonen stabil, selv om det økte kronekursen og dermed førte til konkurser i konkurranseutsatt sektor og økt arbeids-ledighet.

SSØ – IMFs hemmelige tjenester

En sentral del av NPM er å endre regnskapssystemet i offentlig sektor til lønnsomhetsregnskap. Gjennom 500 år har regnskapssystemet for offentlig sektor blitt utviklet for å kunne håndtere ulike offentlige reformer og gi eksakt kunnskap om offentlige bevilgninger og hvordan de brukes – kontantregnskap. Offentlig sektor kan karakteriseres som fravær av marked og prissetting. Offentlig sektor har bare én inntekt: politiske bevilgninger. Egenandeler er politisk bestemt. Kontantprinsippet i regnskap betyr at en regnskapsfører bare fører inntekter når de bevilges, og utgifter når de brukes. Regnskapet avspeiler politiske reformer. Dermed kan politikere og lederne i administrasjonene holdes ansvarlig. Kontantregnskap rapporterer bare harde data – slike som er udiskutable. Lønnsomhetsregnskapet rapporterer i tillegg myke data, som sterkt varierende markedspriser på eiendeler og pensjonsfond.

Lønnsomhetsregnskap har til hensikt å sammenlikne kostnader mellom offentlige tjenester og private selskap. Lønnsomhetsregnskap inkluderer informasjon om antatt markedsverdi av for eksempel bygninger og redskaper, og det krever at det utarbeides målbare standarder for at regnskapet kan inkludere kostnader for arbeidsoperasjoner. Stykkprisfinansiering, penger følger bruker og bestiller-utførersystemer er resultat av lønnsomhetstenkning som i økende grad dominerer offentlig sektor.

Denne regnskapsmetoden bidrar blant annet til å legge vekt på dagens markedsverdi av eksempelvis offentlig eiendom basert på markedspriser. Regnskapet vil ha en åpningsbalanse som inkluderer den antatte verdien av eiendom. Dermed er bruk og slitasje på slik eiendom (avskrivning) noe som må belastes aktiviteten, altså driftsbudsjettet. På denne måten øker den rapporterte kostnaden av de offentlige tjenester. Dermed beregnes betydelige underskudd. For å oppnå balanse må det derfor kuttes kostnader i driftsbudsjettet. Dette kan legge grunnlag for videre konkurranseutsetting og privatisering.

Stoltenberg I-regjeringen fremmet forslaget om sykehusreformen, der de nye helseforetakene ble pålagt å bruke lønnsomhetsregnskap. Bondevik II-regjeringen satte i gang med å endre regnskapssystemet i offentlig sektor. I Statsbudsjettet 2004 ble det foreslått å etablere Senter for statlig økonomistyring (SSØ), et statlig forvaltningsorgan under Finansdepartementet.

Det ble opprettet etter at en norsk offentlig utredning (Hva koster det? NOU 2003:6) anbefalte å gå over til lønnsomhetsregnskap. I tillegg til å få ansvar for lønnsutbetalinger i staten, ble SSØ i 2005 veileder for et prosjekt der 10 statlige etater skal anvende lønnsomhetsregnskap. Men SSØ veileder også flere etater og kommuner i å lage regnskaper som kan sammenlignes med private selskap. Det finnes bare én grunn til å gjennomføre slike regnskap – at det kan danne grunnlag for konkurranseutsetting. Det er verdt å merke seg at det ikke er noen følgeforskning knyttet til disse prosjektene. Dermed får vi ikke informasjon om systemet gir bedre tjenester, politisk styring eller arbeidsmiljø.

Slutt på konkurranseutsetting?

I 2005 lovet den rødgrønne regjeringen stans i privatisering og konkurranseutsetting. Tross lovnader har mye av politikken med økte markedsreformer fortsatt. Tidligere tiltak lever sitt eget liv. SSØ bidrar til det.

Regjeringen har i perioden 2005–2009 redusert hastigheten på markedsorienteringen, men den har ikke bygget bolverk mot at en eventuell ny regjering kan markedsrette med et pennestrøk. Tross dette viser viser de ideologiske forskjellene seg spesielt i Stortinget når det gjelder offentlige tjenester de rødgrønne og delvis Krf på den ene side, Høyre, FrP og Venstre på den andre.

Høyre, Venstre og FrP ønsker økte utskillelser, og dermed at aktivitetene blir sidestilt med private, i sine merknader til Forvaltningsmeldinga. De ønsker private tilbydere av offentlige tjenester. Høyre og FrP foreslår i tillegg at regjeringen skal anbefale kommunene å iverksette utfordringsrett – at private skal få lov å utfordre kommunale tjenester, og få oppdrag dersom de tilbyr til lavere pris enn kommunens egne ansatte. Krf ønsker at frivillige ideelle tilbydere skal få være med å tilby offentlige tjenester. Med utfordringsrett kommer bruk av lønnsomhetsregnskap virkelig til sin rett.

I 2002 ble det etablert markedsliknende ordninger for Mesta, Posten, NSB, sykehusene og statlige selskap. Gjennom etablering av Senter for statlig økonomistyring under Bondevik II, fikk ytterligere 10 statlige virksomheter regnskapsregler etter privat sektor, lønnsomhetsregnskap. Deres virksomhet kan nå sammenliknes med private, og deler av virksomheten kan enklere konkurranseutsettes enn om dette ikke hadde skjedd. IMF, som løpende anbefaler reformene, vet å applaudere. Til og med den rødgrønne regjeringen roses.

I Forvaltningsmeldingen som ble lagt fram for Stortinget våren 2009, skilles det mellom virksomheter som er en «del av staten som rettssubjekt» og de som ikke er det, slik som særlovsselskap, statsforetak, helseforetak, statlige aksjeselskap, stiftelser. Videre tolker regjeringen det slik at EUs konkurransepolitikk gjelder for enheter som ikke er del av staten som rettssubjekt. Det betyr at spesialisthelsetjenesten, inkludert sykehusene, ikke lenger er en del av staten som rettssubjekt, mens universiteter og høyskoler er en del av staten.

I stedet for å skjerme offentlig sektor mot EUs konkurranseregler, skriver regjeringen at:

Det betyr at slike enheter kommer inn under kravet om likebehandling mellom private selskap og offentlige institusjoner med henvisning til EUs konkurransepolitikk. Jussen tar over for politikken og markedsreformene fortsetter.

Regjeringen har ikke tenkt å endre mandat eller legge ned veiledningstjenesten til SSØ. Men etter 5 måneders hektisk debatt i avisa Klassekampen, kom endelig finansminister Kristin Halvorsen på banen (24. juni 2009) og bekreftet at offentlig sektor i Norge fortsatt skulle drive økonomistyring etter det såkalte kontantprinsippet, som er utarbeidet for offentlig styring og reformer, og som bygger på 500 års tradisjon og erfaring i Europa.

Motmakt og alternativ

Kvalitetskommuneprogrammet i Norge, videreføringen av modellkommunene, er en respons på den første bølgen av privatiseringer i kommunene. Under dekke av ord som fornying, omstilling og modernisering ble offentlige tjenester privatisert og kommunalt eierskap i energi og kollektivtrafikk solgt ut. Fagforbundet, tidligere Norsk Kommuneforbund, var hjernen bak ideen og de første modellkommunene. Ved å ta ordene tilbake: Fornying av offentlige sektor, bedre tjenester, bedre arbeidsmiljø og en bedre kommune med aktive og fornøyde innbyggere, kom de ansattes organisasjoner på offensiven. Programmet forutsatte omstilling uten trussel om konkurranseutsetting. Derimot ble det etablert et formalisert trepartssamarbeid, ansatte- og brukermedvirkning. Det utvikles mål om innbyggertillit og brukertilfredshet, framfor de meningsløse tellekantsystemene til NPM-reformene. Forskere har fulgt og studert resultatene, så det ligger kunnskap som kan brukes til videre utvikling.

I kommuneproposisjonen for 2008–9 skriver regjeringen at

og

Kvalitetsindikatorer prøves ut i noen pilotkommuner, og skal senere inngå som egen modul på KS sitt nettbaserte måle- og publiseringsverktøy.

Også andre lokalsamfunn, som Newcastle, har gjort samme grep med gode og dokumenterte erfaringer av bedre arbeidsforhold, mer tilfredse og deltakende innbyggere og lavere kostnader. Tross dette er eksemplene fortsatt isolerte og få.

Fra SSØ til Senter for offentlig utvikling (SOU)

Det er avgjørende å avvikle bruk av lønnsomhetsregnskaper som drives fram av SSØ, og rendyrke egne metoder for fornying, kvalitet og effektivitet i offentlig sektor. Med erfaringene fra kvalitetskommunene må det utvikles permanente ordninger som kan hindre og forsinke markedsrettinga. I stedet for markedsstyring under SSØs veiledning, må vi kreve et Senter for offentlig utvikling (SOU) under fornyingsdepartementet, som bistår med å utvikle kvalitetsreformer, medvirkningsreformer, reformer basert på tillit.

Tre konkrete forslag:

1. Bolverk mot videre konkurranseutsetting

Identifisere statlig virksomhet og tjenester som det offentlige driver i såkalt «egenregi». En offentlig tjeneste der konkurransepolitikken ikke gjelder. Vi kan kalle det rekommunalisering og demokratisering. I EU-retten er det en offentlig tjeneste der konkurransepolitikken ikke gjelder. Men EU har ikke definert hvilke sektorer som er offentlige. Dette kan utnyttes ved at Norge selv definerer det, og bruker egenregi. Nytt lovforslag fra regjeringen 2009 om vann og avløp tar slike grep, og skal sikre norsk vann og avløp i evig offentlig eie. Det er bare å fortsette reformene og identifisere nye områder.

2. Gi ansatte innflytelse og likeverdig medvirkning

Den bærende ideen bak kvalitetskommuneprosjektet er at det er mer å hente i et konstruktivt samarbeid lokalt mellom de folkevalgte, lederne og de ansatte i forhold til utvikling av kvalitet og effektivitet i tjenestetilbudet. I trepartsavtalen om pilotsykehusene fra 2009 står det, at det «… forutsettes også at prinsippet om likeverd mellom partene og metodikk (prosessorientert arbeidsmåte – lærende organisasjoner) følges.» Regjeringa sier riktignok i Forvaltningsmeldinga at den vil «sikre at omorganiseringen skjer i tråd med Hovudavtalen og prinsippa for leiing i staten.» Det skulle bare mangle. Men også at ledelse i staten skal være å skape «en god felles forståelse av hva slags endring som trengs« samt «formidle og klargjøre det overordnete formål med omstillingen», en gammeldags ovenfra-og-nedad holdning.

I Stortinget ba flertallet (unntatt H og FrP):

3. Metode for utvikling av kvalitativ måloppnåelse og opplevde forbedringer

Kvalitetskommuneprogrammet har gitt nyttige erfaringer og dokumentert effektiviteten av fornyingen gjennom å måle det som er relevant for befolkningen, og gir bedre arbeidsvilkår. Detaljmåling, bestillerutførermodeller, detaljert måling av effektivitet, tester som ikke nødvendigvis er relevant for verken jobben som utføres eller innbyggernes følelse av tilfredshet, stjeler tid og ressurser fra møtet mellom ansatt og innbyggerette bidrar til en brutalisering av arbeidslivet, og det øker sykemeldinger og tidligpensjoner.

Stortingskomiteens flertall ber om at regjeringen griper tak i dette videre. I kommuneproposisjonen skriver regjeringen at «…det kvalitetsforbedrende arbeidet bygger på en kvalitetstilnærming som setter den direkte kontakten, dialogen og samhandlingen mellom ansatt og innbygger i sentrum. Kommunene forsøker å utforme prosjektene slik at de bidrar til økt kvalitet ved overlevering av tjenesten» og «…her er medmenneskelighet, respekt, omsorg og medvirkning helt sentrale verdier. » Kvalitetsindikatorer prøves ut i noen pilotkommuner, og skal senere inngå som egen modul på KS sitt nettbaserte måle- og publiseringsverktøy.

Det er fullt mulig å føre en politikk mot NPM – hvis regjeringen vil. Eller rettere, hvis det mobiliseres i Norge for at en ny regjering skal gjøre det. Utfordringen er å drive tilbake markedsreformene, og ta tilbake fellesskapets løsninger.

Referanser:

Etter en stadig utsatt fødsel nedkom statsråd Bjarne Håkon Hanssen med Stortingsmelding 47, 2009 – Samhandlingsreformen – på avslutningsdagen for stortingsperioden.
Dette er den store helsepolitiske saka som AP og den rødgrønne regjeringa går til valg på. Men den kom altså ut til offentligheta når alle, både stortingspolitikerne og media, tok politisk ferie.

Jens Ingvald Olsen er stortingskandidat for Rødt i Troms.

Sentrale deler av Samhandlingsreformen, skal gjennomføres allerede fra 1. januar 2012. Fra da skal finansieringsstrukturen være på plass, og ikke minst skal kommunene fra det tidspunktet være forplikta til å ta sin del av den nye børa. Kommunene skal samla overta 20 % av helseforetakenes budsjett. Småkommuner må inngå forpliktende avtaler med nabokommuner slik at det minimum skal være 10 000 innbyggere i den nye «helsekommunen». I hovedsak skal økninga av helsebudsjettene skje på kommunenivå, blant annet skal det aller meste av nye legestillinger opprettes i kommunene, og ikke som nå i sjukehusa.

På et vis kan denne reformen sees på som en fallitterklæring til sjukehusreformen som AP gjennomførte i 2002, da staten overtok spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene. Regjeringa konkluderer imidlertid sjøl med at tilbakeføring til fylkeskommunene ikke er aktuelt. Men ut fra mye av stortingsmeldingas argumentasjon for nødvendigheta av en «samhandlingsreform» er fylkeskommunal eller kommunal overtakelse av spesialisthelsetjenesten helt logisk. Den kamelen er nok for stor å svelge for AP, og nå har de jo også fått med seg SP og SV til å gå god for denne reformen.

Vekker lite oppmerksomhet

Regjeringas ambisjoner med reformen, og de svært store endringene i helsepolitikken den innebærer, burde det ha fått et tilsvarende politisk- og mediafokus, uansett ferietid eller ikke. Og ikke minst når det nettopp er det nye stortinget som skal velges i september, som skal gjennomføre reformen. Jeg tror det er så stor enighet blant dagens stortingspartier om hovedinnholdet i reformen, at det kun vil bli små krusninger og ikke noe opprørt hav når den settes på dagsorden. De to partiene på Stortinget som under normale omstendigheter ville ha vært i opposisjon, SP og SV, er nå i regjeringa. Det er, etter min vurdering, også viktig å se «forliket» mellom regjeringa, Krf og Venstre like før sommerferien om en velferdsgaranti, som en del av rammeverket som skal sikre gjennomføringa av Samhandlingsreformen. Venstre kommer i tillegg langt i sitt politiske mål om omfattende kommunesammenslåinger. FrP er kanskje ikke helt fornøyd, men de ser også at en sentral effekt av reformen vil defakto innebære kommunesammenslåinger. Derfor har det ikke kommet «en knusende» kritikk fra FrP. Det samme gjelder Høyre – som kanskje hadde ønsket enda mer fokus på privatisering.

«Trekk meldinga»

En av de som har lest St.mld. 47, er eldreoverlege Terese Folgerø i Tromsø kommune. Hun skriver i en kronikk i avisa Nordlys 27. juli: «Hovedfokuset er ikke på samhandling, men på økonomi». Folgerø konkluderer kronikken på følgende måte:

«På sviktende grunnlag foreslår Stortingsmelding nr. 47 store endringer i helsetjenestens struktur og finansiering. Forslagene er ikke godt nok underbygget. Henvisning til vitenskapelige artikler gjør at leseren kan tro at forslagene bygger på grundige analyser og enighet blant fagfolk. Vi føres bak lyset fordi referansene er utvalgte og påfallende få, og tolkningen er klart tendensiøs. Trekk meldingen tilbake og gjør en grundigere jobb, herr Statsråd!»

For en som ikke er helsepolitikkekspert, og heller ikke har vandret særlig mye i sjukehuskorridorene, er det kanskje dristig å gi seg i kast med alt for bombastiske konklusjoner etter å ha lest Stortingsmelding 47. Jeg våger meg likevel forsiktig utpå.

En rekke sjølsagtheter, som for lengst burde vært sentrale element i helsepolitikken, presenteres nærmest som nyoppdagelser. På side 23 kan vi lese:

«Både sett i forhold til den enkelte og i forhold til samfunnsøkonomi, vil det beste være at tiltak og ressurser settes inn så tidlig som mulig, slik at sykdom unngås, utsettes eller reduseres. En tilrettelegging av tjenestetilbudet kan i mange tilfeller medføre at sykdomsutviklingen hindres tidlig i forløpet og dermed gi både befolkningen en helsegevinst og en samfunnsøkonomisk gevinst ved redusert behov (i praksis vil det dreie seg om at veksten blir lavere) for mer kostbar sykehusbehandling senere i forløpet.»

Den økonomiske analysen som legges til grunn for å gjøre disse endringene, uttrykkes slik av regjeringa på side 24:

«Dersom vi legger til grunn et alternativ med utvidet sykelighet (flere år med hjelpebehov), vil utgiftene til omsorgstjenester utgjøre 10,5 prosent av BNP i 2050.»

Videre samme side:

«Selv om en viderefører dagens standard og dekningsgrad på tjenester, så vil de offentlige utgiftene komme til å øke fra 44 pst. av fastlands BNP i dag til i størrelsesorden 55 pst. i 2060. Dette innebærer også at det blir enda viktigere å legge vekt på å unngå at personer faller utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker, og at det å bidra til at flest mulig kommer raskest mulig tilbake i arbeid etter sykdom har høy samfunnsøkonomisk verdi.»

Og videre samme side:

«Anslag viser at hver syvende somatiske sykehusseng i 2007 var belagt med pasienter som enten var utskrivningsklare eller som aldri burde vært på sykehus. Fortsetter vi den samme praksisen, vil hver fjerde til femte somatiske sykehusseng i 2030 være belagt med denne pasientgruppen, grunnet økning av andelen eldre. Tilsvarende tall for psykisk helsevern er nærmere hver tredje seng.»

Regjeringa oppsummerer den sentrale konklusjonen i Samhandlingsreformen slik på side 24:

«Regjeringen mener at dersom det ikke settes inn tiltak vil utviklingen:

• bli en trussel mot samfunnets bæreevne, både med hensyn til tilgang på arbeidskraft og samfunnsøkonomi.
• over tid gjøre det nødvendig med prioriteringsbeslutninger som vil bryte med grunnleggende verdier i den norske velferdsmodellen».

Det er sjølsagt ulike måter å tolke disse «analysene» på. Framskriving av utviklinga på dette området er og blir et teoretisk produkt. Det alvorlige er imidlertid at politikken settes i verk i dag.

Norge er skrudd feil sammen

På den ene sida begrunnes tiltakene som foreslås med å bedre folkehelsa, bremse utviklinga av folkesykdommene, kols, diabetes, psykiske lidelser og rusrelaterte helseskader, samt eldrebølgen. Samtidig er det et stort problem for regjeringa at Norge er skrudd feil sammen. Bosettingsmønster, alderssammensetting og helsetilstanden passer ikke i hop med kapitalismens krav i Norge i dag og framover, det som regjeringa kaller «samfunnets økonomiske bæreevne». Regjeringa har åpenbart ikke tro på at deres egne partifeller i kommunenorge, eller partifellene til de andre stortingspartiene, vil bruke de økte rammebevilgningene til kommunene for å styrke helse- og omsorgssektoren.

Den nye kommunerollen

Det forebyggende helsearbeidet skal nå prioriteres kraftig i kommunene. Oppgaven blir å hindre at befolkninga blir pasienter, i tillegg til at kommunene i større grad må ta ansvar for utskrivningsklare pasienter. Dersom ikke dette lykkes, må kommunene sjøl finansiere en større del av framtidige sjukehusopphold. Dette skal tas av de «20 %-ene» av helseforetakenes budsjett som fra 2012 blir tildelt kommunene. I tillegg til at en kraftig styrking av den kommunale etter- og ferdigbehandling av pasienter fra sjukehusa skal finansieres av de samme pengene. Det gjentas en rekke steder i stortingsmeldinga at helsetjenestene er billigere i kommunene enn på sjukehusene, og at derfor bør mer av helsetjenestene utføres på kommunalt nivå. Men Bjarne Håkon Hanssen, og resten av regjeringa, er sjølsagt inneforstått med at hovedårsaken til det er at helsetjenestetilbudet i kommunene har et mye mindre komplekst og et lavere medisinteknisk nivå enn sjukehusene. Egentlig er spesialisthelsetjenesten for omfattende når det for eksempel er 52 ukers ventetid på en hofteoperasjon? Dersom kommunene skal stå for mye mer av den samla helsetjenesten, øker sjølsagt kostnadene der. Alle de nye legene i kommunene skal vel ikke jobbe på hjelpepleierlønn? Et organisatorisk abrakadabra om det nye forholdet mellom kommunene og helseforetakene formuleres slik av regjeringa:

«En ny framtidig kommunal rolle betyr ikke at spesialisthelsetjenesten svekkes, men rollene og oppgavene vil endres. Det blir en tyngdepunktsforskyvning over fra spesialisthelsetjenesten til mer fokus på kommunehelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten skal bli mer likeverdige beslutningstakere, i den forstand at ikke en av aktørenes premisser ensidig blir dominerende for arbeidet.»

Den nye pasientrollen

All omorganisering skal i følge Samhandlingsreformen skje med pasienten i sentrum. Det er nesten så man minnes Fleksnes` «Suppe i sentrum». Pasientene skal i større grad ta ansvar for egen helse, er en gjennomgangsmelodi. Befolkninga skal læres opp til at det skal være en høyere terskel for å komme til spesialisthelsetjenesten. Kommunelegenes «portvokterrolle» blir viktigere. Stortingsmeldinga refererer utenlandske erfaringer som viser at der pasienter sjøl kan rekvirere spesialisthelsetjeneste, øker bruken av denne, og det er jo dyrt.

Konklusjon

Det er en åpenbar sammenheng mellom tilgang på helsetjenester og hvor mye de blir brukt. Den eneste måten å redusere dette forbruket på, er å redusere tilbudet. Brutalt, men mest effektivt er å redusere/ stanse veksten i spesialisthelsetjenesten. Det vil naturligvis være en politisk umulighet å bare gjøre det. Derfor får kommunene samtidig tilført økte ressurser – nå som rammeoverføringer. Dette vil medføre at det blir en utvida kamp om de kommunale ressursene, fjernt fra regjeringskvartalet. Som vi vet går nesten hele kommunenorge med dundrende underskudd i 2008, og sannsynligvis 2009.

Samhandlingsreformen er en fortsettelse av det store prosjektet som AP starta tidlig på 90-tallet, kjent som «New Public Management»; privatisering av Statoil og Telenor, foretak av NSB og Posten osv. Et prosjekt som Stoltenberg I-regjeringa videreførte med varierende, men stor tilslutning fra resten av dagens stortingspartier: Sjukehusreformen, NAV-reformen, pensjonsreformen, uførepensjonsreformen og nå denne.

Velferdsstaten er for gunstig for befolkninga i Norge. At det er en regjering med SV, bør være til ettertanke for noen og enhver.

Vårens debatt om hijab i politiet kulminerte med Siv Jensens påstander om «snikislamisering» og Martin Kolbergs varsel om kamp mot radikal islam. Muslimers rettigheter angripes over hele Europa, pakket inn i retorikk om likestilling og forsvar for demokratiet.
Deler av venstresiden har hittil gått undertrykkernes ærend i stedet for å forsvare rettighetene til denne minoriteten.

Da debatten om politihijab raste som verst, sa lederen for Muslimsk studentsamfunn, Bushra Ishaq, at mange muslimer opplevde at venstresiden sviktet dem. Det at en regjering med Arbeiderpartiet og SV sto for hijabforbud i et yrke, var en enorm skuffelse.

Det Ishaq med flere etterlyser, er en venstreside som står opp mot muslimhets og for like rettigheter til alle. Med sosialisters utgangspunkt i solidaritet og felles kamp mot all undertrykking burde det vært en selvfølge.

Likevel har deler av venstresiden ikke klart å ta tydelig stilling for den parten som er undertrykt. Dette handler i hovedsak om uklarhet i spørsmål om rasisme, religion og staten. Denne uklarheten var fremtredende under debatten om hijab i politiet, og også da en hijab ble brent under 8. marsarrangementet i Oslo i år.

På parti med de undertrykte

«Enhver kvinne har rett til å bestemme over sin egen kropp, og det innebærer også hvordan hun ønsker å kle seg. Når en muslimsk kvinne ut fra sin egen overbevisning velger å bruke et hodeplagg som et religiøst påbud, må hun utestenges fra det norske samfunnslivet? Dette er konklusjonen fra den norske regjeringen – og dette skjer i et demokratisk samfunn i 2009, der det bare for noen tiår siden var mobilisert til en kvinnekamp som kjempet for lik rett til arbeid.»

Det er slik Keltoum Hasnaoui Missoum oppsummerte debatten som fulgte hennes søknad til politihøyskolen. Keltoum gjør helt rett i å peke på den norske kvinnekampen. Lik rett til arbeid og utdanning, offentlig barnepass, og politisk representasjon var blant flere grunnleggende krav for kvinnebevegelsen. Den kjempet fram viktige reformer, og fikk satt klassespørsmål på dagsorden. Helt sentralt sto retten til selvbestemmelse, og tanken om at kvinner selv skulle definere sine krav. Kvinners kontroll over egen kropp var kjernen i kampen for selvbestemt abort og mot vold i nære relasjoner.

Hvordan har noen av kvinnesaksforkjemperne endt opp med å innskrenke andre kvinners tilgang til arbeid og økonomisk selvstendighet – selve basisen i kvinners frigjøring?

Enkelte uttrykker bekymring for at muslimsk innvandring medfører et tilbakeskritt for rettigheter alle kvinner har oppnådd, at det kommer inn en gruppe kvinner som oppfattes å være undertrykt og som truer likestillingen i Norge. Igjen er det særlig bruken av religiøse hodeplagg som brukes som eksempel på at muslimske kvinner er undertrykt. Med det gjøres antall hijaber i offentligheten til et mål på graden av likestilling i samfunnet. Men for kvinnene som av usaklige grunner nektes studieplass eller jobb, oppleves det verken frigjørende eller integrerende, men som krenkende og ekskluderende at deres avkledning gjøres til det frigjørende elementet.

Hva er det med hijaben?

I hele Europa har debatten om minoriteters plass i samfunnet tilspisset seg til en debatt om muslimske kvinners klesplagg. Enten stemples kvinner med religiøst hodeplagg som undertrykte og derfor må reddes, eller som uttrykk for islamisering av samfunnet og dermed en trussel.

I sommer har det gått en heftig debatt i Danmark om 27-åringen Maria Mawla og hennes plass i heimevernet. Hun har båret en hijab tilpasset uniformen uten at det ble sett på som et problem. Heimevernet hadde inntil nylig en rosende artikkel om henne på nettsidene der de gjorde et poeng av at hun bar hijab til uniformen. I sommer innførte de plutselig et forbud og sa at hijab var i strid med uniformsreglementet. Det skjedde fordi ledelsen ga etter for press fra Dansk Folkeparti. Partiet kaller plagget et udemokratisk og diskriminerende symbol, og gjør med det offeret til syndebukken. Den som rammes av diskriminering, beskyldes for å være problemet. Dette er en parallell til å være for hijabforbud fordi en ser på plagget som kvinneundertrykkende i seg selv.

Hva hodeplagget betyr for den enkelte kvinne, er det ikke opp til andre å definere. Det er uansett ingen tvil om at plagget ikke har en entydig betydning. Tvang er ikke frigjørende, uansett om det er å tvinge på eller tvinge av noen klær. Like mye som en tar på alvor at noen påtvinges hijab, må en ta på alvor alle de unge og eldre kvinnene som stadig gjentar at de har tatt til seg plagget av fri vilje. Noe annet er å umyndiggjøre en stor gruppe kvinner, og avskrive dem evnen til å ta selvstendige valg og handle på egne vegne.

Overtramp i likestillingens navn

En absurd sak på Universitetet i Oslo for et par år siden var et forslag fra akademiker Lars Gule om å forby det heldekkende plagget niqab i høyere utdanning. Det var til da ingen i niqab som hadde søkt seg inn, så det var et konstruert problem. Det kan være yrker der det av saklige grunner ikke er mulig å arbeide med niqab, men å nekte kvinner utdanning er reaksjonært. En må se på det enkelte tilfellet og finne en løsning tilpasset situasjonen. For eksempel har endel skoler lært seg å håndtere spørsmål om gymtimer, skolekjøkken med mer i dialog med eleven og foreldrene, der både religionsfrihet og læring blir ivaretatt.

I en debatt innrømmet Gule tilslutt at han var for et forbud fordi han følte ubehag ved at noen gikk tildekket. Det minner om en kommentarartikkel i avisen The Independent i 2006 der en kvinne ved navn Deborah Orr skriver at hun «plages mer og mer ved synet av tildekkede kvinner i svart som går omkring og utfører sine dagligdagse gjøremål i Storbritannia». Hun støtter seg til nederlandske Ayaan Hirsi Ali, og viser til uttalelser fra Ali om at det siste muslimske kvinner trenger, er vestlig toleranse overfor kulturell praksis som skiller kvinnene fra den moderne verden. Ali er en av flere muslimske kvinner som har vært sterkt kritiske til islam, og som har fått mye rom i den offentlige debatten til å snakke om kvinneundertrykking. Problemet er at de har all fokus på den interne undertrykkingen uten å ta opp undertrykkingen som samfunnet står for. Og deres løsninger er alltid å trekke inn staten som en formynder overfor de muslimske kvinnene, med tiltak som innebærer tvang eller forbud.

Sara Rasmussen som brant en hijab på 8. mars i Oslo, er en av dem som har markert seg i Norge. Hennes engasjement for kvinnefrigjøring er det ingen grunn til å trekke i tvil, men hennes metoder kan det stilles spørsmålstegn ved. I årets 8. marsarrangement deltok det en god del unge jenter med minoritetsbakgrunn, hvorav noen av dem bar hijab.

8. marstoget kunne ha vært en markering av felles kamp for viktige politiske saker på tvers av hudfarge og landbakgrunn. Men med hijabbrenningen ble fokuset et annet. Rasmussen, som selv ikke bærer hijab, brente bestemorens som en frigjørende symbolsk handling. Det er hun i sin fulle rett til. Men arrangørene av 8. marstoget innlemmet det i det offisielle programmet, og ga med det støtte til en elitistisk handling som for flertallet av de hijabkledde kvinnene på torget ble opplevd som trakassering og et hån mot dem som selvstendige individer.

Da noen kvinner på 70-tallet brant sine bh-er, var det en symbolsk frigjørende handling som ble utført av dem selv. Å brenne et religiøst plagg for å frigjøre noen på vegne av dem er feil strategi.

Viktige kampsaker

En ung muslimsk kvinne som møtte likestillingsminister Anikken Huitfeldt under den hete debatten om politihijab, sa til henne:

«Jeg føler meg ikke integrert så lenge jeg må diskutere tvangsekteskap og omskjæring. Hvordan finanskrisen berører innvandrerkvinner, er det ingen som spør meg om.»

Mange kvinner vil kjenne seg igjen i hennes hjertesukk. Minoritetskvinners kamp for likestilling og frigjøring blir definert snevert, og med et religiøst eller kulturelt fortegn. Det er hijab, tvangsekteskap og omskjæring som er stemplet i deres panner. Siv Jensen og leder av Human Rights Service Hege Storhaug har definert dette som dagens viktigste kvinnepolitiske saker. Dette er en grov tildekking av at tvang og vold også skjer i befolkningen ellers, og det er en tildekking av at det er mange viktige klassespørsmål som berører både muslimske kvinner og andre arbeiderklassekvinner.

En titt på oppmøtet i årets 8. marstog i Oslo og en prat med muslimske jenter og kvinner vil avdekke at det er spørsmål om utdanning, arbeid, velferd, krig og miljø som opptar også dem. Dessuten er det minoritetsorganisasjoner og enkeltkvinner og -menn som gjør en stor innsats i egne miljøer for å forebygge tvangsekteskap og omskjæring, men opplever stadig at resultatene av deres arbeid trekkes i tvil.

Nøytralitet og sekularisme

Dessverre var det mange på venstresiden som gikk seg vill i spørsmålet om hijab i politiet. Fremfor å forsvare retten til arbeid ble argumenter om nøytralitet og sekularisme trukket fram. Det ble ropt opp om at staten skulle ordne opp gjennom forbud, fremfor å støtte muslimske kvinners muligheter til jobb og økonomisk selvstendighet.

Det er helt riktig av sosialister å kreve reformer gjennom staten, men uten illusjoner om at staten skaper frigjøring eller er en nøytral part. Den norske staten kaster i dag ut afghanske flyktninger som har rømt fra en krig der Norge selv deltar. Det er ikke nøytralt. Den norske staten plasserer papirløse flyktninger på ventemottak under ulevelige forhold. Det er ikke nøytralt.

Politiet er heller ikke nøytralt. Ikke bare fordi det er statens volds- og kontrollutøver, men også fordi det fortsatt består hovedsaklig av hvite menn. Hudfarge og kjønn er ikke nøytralt. En politikvinne med hijab vil være et synlig tegn på at fordi den norske befolkningen ikke er homogen, er ulike deler av befolkningen representert også i instanser med makt. På lik linje med hennes kollegaer vil jobben hun gjør, avhenge av hvor profesjonell hun er, og ikke av hva hun har på hodet.

Et annet argument har vært at religion ikke må få større plass i det offentlige rom. I et land med statskirke viser dette at en ikke ser at religion allerede har en stor plass i Norge. Fordi Sankta Luciafeiring i barnehagen og fri til påske og pinse er så innarbeidet, tenker en kanskje ikke over det som religiøse markeringer i det offentlige.

Norge er ikke et sekulært land selv om religion for mange ikke er en viktig del av deres liv. For sosialister er det viktig å holde fast ved sekularisme som et mål. Det betyr ikke å harselere over noens tro eller å forby religiøse uttrykk. Tvert imot handler det om å sikre religionsfrihet for alle, og gjøre religion til en privatsak som staten ikke skal styre. Angrep på minoriteters tro og behovet for å forsvare seg gjør religionen enda viktigere i religiøse menneskenes liv. Det er vesensforskjell mellom den historiske kampen for sekularisering som sto mot kirkens enorme makt, og kampen mot islam og den muslimske minoriteten som pågår i Europa i dag.

Felles interesser

Hvorfor er det ikke en strøm av muslimske medlemmer på vei inn i de partiene som bygger mer eller mindre på klassestandpunkter: Ap, SV og Rødt? Hovedvekten av stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn stemmer nettopp på disse tre partiene. Men det er ikke sikkert at dørene inn til partiene alltid står åpne.

Spørsmålet er om partiene ser hvilken kraft det ligger i å bygge allianser til muslimske miljøer rundt enkeltsaker. Og om det aktivt rekrutteres muslimer til partiene. Tenker en som Ayaan Hirsi Ali at det å bære hijab er uforenlig med å være moderne, eller uforenlig med å være politisk aktiv og sosialist? Gjennom politisk aktivitet endres holdninger basert på religiøse og tradisjonelle forestillinger. Muslimer er ikke bare formet av sin tro, men også av sin livssituasjon og sitt politiske ståsted. I Norge utgjør de fleste muslimer en del av arbeiderklassen.

Lederen for Manchester Stop the War Coalition i England er en muslimsk kvinne som også er medlem i Socialist Workers Party. Hun forteller hvordan krigen mot terror forverret situasjonen for muslimer i Europa. For å legitimere krigen, ble det skapt et bilde av muslimer som annerledes, med andre verdier og som motstandere av vestlig demokrati. Grunnlaget for annerledesheten var religionen. Dermed blir muslimene også i Vesten definert som annerledes.

Hun og andre muslimer som er aktive i antikrigsbevegelsen i England, kan ikke understreke sterkt nok hvilken redning det har vært i deres tilværelse. Fra å sitte lammet i dyp fortvilelse og redsel i etterkant av 11.09.01 gjorde solidariteten og aktiviteten i antikrigsbevegelsen dem tryggere og modigere. Flere av de muslimske kvinnene har gått inn i ledende verv. Venstresidens partier har et ansvar ikke bare for å bekjempe undertrykking, men også for å gi dem som opplever det, en arena å kjempe på i fellesskap med andre.

Antirasisme og kvinnefrigjøring

Rødt-leder Torstein Dahle har slått fast at en av de viktigste utfordringene i vår tid er muslimhetsen som stadig brer om seg. Rødt forsvarte retten til å bære hijab i politiet, og sto bak det brede initiativet «Stopp muslimhetsen » som laget en markering mot muslimhets 22. juni i Oslo. Blant appellantene var Islamsk Råd, Det mosaiske trossamfunn og Skeiv Ungdom. Dette er en viktig allianse å ta vare på. Videre kan det bli aktuelt å lage flere slike markeringer, men også møter og andre aktiviteter. Initiativet fungerer nå som et nettverk der en ganske raskt kan utløse aktivitet mot muslimhets.

Enkelte forskere, blant andre Frank Aarebrot, tror at innvandring og integrering ikke vil bli noe stort tema i valgkampen. Til det er å si at det allerede er et kontinuerlig tema. FrP har stadige drypp der de angriper asylsøkere, muslimer og andre minoriteter. Deres forslag om asylmottak i Afrika og kravet om å frata Islamsk Råd tilskudd er bare noe av dette. Det betyr at sosialister og antirasister ikke kan hvile, men hele tiden må være klare til å gå inn i diskusjoner med medstudenter, kollegaer, naboer og familie. Og må konfrontere FrP i debatter, i media og andre arenaer. Men også konfrontere Ap og SV med deres innstramninger i asyl- og innvandringspolitikken, hijabforbudet i politiet, forslaget om statsborgerskapstest mm. Riktignok har SV vært uenig med Ap i flere av disse sakene, men som fortsatt regjeringspartner legitimerer de den politikken som føres. Samtidig er det avgjørende viktig at en ikke blir sekterisk og samarbeider med krefter i begge partier, som ønsker at politikken tar en annen retning.

Muslimhetsen er utbredt i Europa og også i Norge. Dagens politikk og den offentlige debatten preges av det. Rasisme handler om å tillegge grupper av mennesker bestemte egenskaper basert på ytre kjennetegn som hudfarge, eller som i nyere tid basert på antatt religiøs eller kulturell bakgrunn. Slik jødene før og under andre verdenskrig ble tillagt negative egenskaper blir muslimer det i dag.

FrP påstår at innvandring er en større trussel enn både klimakrisen og finanskrisen. Det er uvitenskapelig og dumt. Men nettopp i slike tider der fremtiden er usikker og folks livsgrunnlag trues av nedgangstid, er rasisme giften som kan spore av vår felles kamp for forbedringer. Siv Jensens eksempler på «snikislamisering» handler blant annet om halalkjøtt i fengsler og egen språkundervisning i skolen. Dermed kan hun dreie fokuset til at de viktigste problemene i dagens fengsler og skoler handler om urimelige krav fra muslimer. Halalmat i fengsler handler om å ivareta religionsfriheten, og en kan heller spørre om dette ivaretas godt nok. Egen språkundervisning handler om å tilrettelegge for at alle elever har likeverdige muligheter til læring. Manglende ressurser til materiell, dårlig lærerdekning, manglende vedlikehold og de pedagogiske rammene er de store spørsmålene som må reises. Dette er klassespørsmål som forener på tvers av hudfarge og religion, hvis vi ikke lar rasismen splitte oss.

At angrepene mot muslimers rettigheter og sekularisme også har spist seg inn på venstresiden i en misforstått kamp for minoritetskvinners frigjøring og sekularisme, er alvorlig. Men initiativet Stopp Muslimhetsen, de massive reaksjonene mot behandlingen av Ali Farah høsten 2007 og de mange aksjonene til forsvar for flyktninger viser at rasisme og muslimhets ikke har tatt overhånd i Norge.

Da Arbeiderpartiets Martin Kolberg i vår varslet kamp mot radikal islam, sa han samtidig til NRK at han hadde stor forståelse for folks bekymring for islamisering. Ble hijabforbudet i politiet innført for å imøtekomme folks bekymring? Det er både feigt og frekt å påstå det. Det var regjeringens vakling og manglende evne til å forsvare religionsfrihet, representasjon av ulike grupper i offentlige etater og alle kvinners rett til arbeid som skapte usikkerhet, frykt og fordommer i opinionen. I 2007 skrev professor Per Fugelli en kommentar til boken Frp-koden der han imøtegikk at FrP målbærer meningene til folk flest. Han skrev at han opplevde at folk flest har et ønske om toleranse og velferd for alle. Det er dette sosialister må knytte an til, og ikke gi lillefingeren til angrep mot muslimers eller andre minoriteters rettigheter.

Forslaget om å tillata hijab i politiet skapa ein utruleg oppheita debatt i vinter. Det føyer seg inn i rekka av debattar som handlar om kvinner og islam, eller kvinner og tradisjonar frå muslimske land. Debatten har også fått valdelege utslag, det er rapportert om angrep på kvinner med hijab både i Trondheim og Sandnes.
Kvifor er kvinnekroppen den arenaen som kampen om innvandring og verdiar skal utkjempast?

Ingrid Baltzersen er midtaustenvitar, og nestleiar i Raudt.

Religionshistorikaren Berit Thorbjørnsrud prøvde å få kunnskapen til å vera eit grunnlag for hijabdebatten. I fleire foredrag og intervju har ho lagt vekt på at bruken av hijab kan symbolisera utruleg mange ting, og at den norske debatten berre gjer kvinner med slør til uforståelege ekstremistar.(«Historien om hijab», www.forskning.no/artikler/2009/mars/214114) Bruk av slør i dag kan symbolisera både fromheit, motstand og undertrykking, og kvar enkelt kvinne veit best kva det symboliserer for ho.

Kvinner i Midtausten har dekt til hovudet sitt så lenge me kjenner til. Det same har ein sett her heime, oldemødrene våre dekka ofte til hovudet sitt, med hatt eller skaut alt etter kva distrikt og klasse dei høyrde til. I Midtausten var det tidlegare ikkje noko religionsspesifikt klesplagg, både jødiske, kristne og muslimske kvinner dekka til hovudet sitt.

Motstand mot bruk av slør har ei fleirsidig historie. I førre århundre begynte kvinner med høg utdanning og i overklassen å gå med bart hovud og vestlege klær, for å visa at dei var moderne og opplyste. Ein del feministar kasta sløret, samtidig med at dei kravde innpass i samfunns- og arbeidsliv. Men sløret blei også bruka som eksempel frå vestlege kolonimakter på at dei koloniserte måtte frigjerast utanfrå. Eit eksempel er Algerie, der det franske fokuset på sløret gjorde at fleire tok det i bruk for å visa motstand mot det brutale koloniregimet. Atatürk i Tyrkia og Reza Sjah i Iran bidro til å politisera sløret. Begge forbaud bruk av slør og dei mannlege tradisjonelle hovudplagga, og bruk av slør blei ein måte å visa motstand mot desse regimene.

Det nye sløret, hijaben, oppsto på syttitalet. Dei sekulære frigjeringsrørslene i Midtausten innfridde ikkje forventningane, og islamistiske rørsler var på frammarsj. På same måte som i Europa var det fleire som tok høgare utdanning, også frå lågare klasser. Desse kvinnene hadde ikkje råd til å følga moten med fancy europeiske klær og sminke. Dei tok også avstand frå det, gjennom å kle seg i ein enkel billig heildekkande drakt, med tørkle som dekka hovud og hals. Desse kvinnene deltok i samfunns- og etter kvart arbeidslivet, men på sin eigen måte.

Ein ser at det siden syttitalet er blitt meir og meir populært å bruka hijab i Midtausten. Viss ein ser på fotografi frå Egypt på femtitalet, så ser ein mange fleire kvinner med bart hovud då, enn i dag. Men i dag er det mange fleire kvinner med utdanning, og i lønnsarbeid.

For mange kvinner med bakgrunn frå muslimske land så er hijab berre ein uproblematisk del av klesdrakten. For mange er det eit personleg val, som handlar om deira forhold til gud. For andre er det eit viktig kulturelt eller politsk symbol som viser motstand mot imperialisme og undertrykking. For andre igjen er det eit viktig symbol på undertrykking, anten frå staten i dei landa det er hijabpåbod, eller frå familie eller moské.

Bruk av hijab i Noreg betyr heller ikkje berre ein ting. Det er ikkje dokumentert at det finst ei stor islamistisk rørsle i Noreg som forsøker å islamisera landet gjennom bruk av unge kvinner med hijab. Det ein ser er at kvinner sine val, anten å bruka hijab eller å la vær, blir gjort til eit altomfattande spørsmål, som seier noko om kva ho meiner politisk, korleis ho har det med mannlege slektningar, og kva forhold ho har til arbeidslivet. For meg er det opplagt at det er like mange grunnar til å bruka eller ikkje bruka hijab som det finst kvinner med muslimsk bakgrunn.

Muslimhets i krigen mot terror

Rasisme betyr i følgje ordboka: menneskesyn, politikk eller ideologi som byggjer på rasefordommar. Men det er lenge sidan det var akseptert å sei at «negrar» var late eller «gulingar» var ondskapsfulle. I staden har me fått fordommar om kultur som blir rettferdiggjort med ein forsøksvis vitenskapeleg dokumentasjon. I staden for vitenskapelege skallemålingar har me no vitenskapelege samanlikningar mellom Vesten og islam. Men som debatten om hijab viser, så er heller ikkje denne typen fordommar basert på kunnskap. Dei siste åra er det først og fremst folk med aner i muslimske land som har møtt denne type rasisme. Og det er lett å sjå at rasismen har samanheng med den såkalla krigen mot terror.

James Bond-filmane er ein god illustrasjon på kva som blir oppfatta som det mest skremmande fiendebiletet i samtida. Dei første filmane hadde nesten alltid russiske skurkar. Men på nittitalet blei det mediemogular og terroristar, og filmane flytta seg frå Aust-Europa og Russland til Kaukasus og Aust-Asia.

Den amerikanske statsvitaren Samuel P. Huntington var den første som formulerte teorien om the clash of civilizations, kampen mellom sivilisasjonane. I 1992, eit par år etter Sovjetunionen brøyt saman, kom han med ein tese om at krigane framover kom til å handla om kultur og religion, ikkje så mykje om økonomi og ideologi. Dei to viktigaste utfordrarsivilisasjonane til den vestlege var den kinesiske kulturkretsen og islam. Den islamske kulturkretsen ser han på som agressiv og farleg, og dei havnar ofte i konflikt med nabosivilisasjonane, dei har «blodige grenser». Huntington sin teori er dårlig formulert, han vel det som passar av religion, språk og geografi som kriterie på kva som er ein sivilisasjon, og forholder seg til sivilisasjonsområda som evige størrelser. Men teorien hans har blitt bruka for å rettferdiggjera dei nye krigane. Og han har difor fått rett i at det er krigar med muslimske land og konflikten med Kina som er det dominerande. Og han fekk også rett i at det er kultur og religion ein leiter etter, når ein ser konflikter i dag, ikkje økonomiske og geopolitiske årsaker. Amerikanske myndigheiter bruka sivilisasjon som argument når dei gjekk til angrep på Afghanistan og Irak. Dei skulle frigjera dei afghanske kvinnene frå burkaen, og dei skulle innføra demokrati i Irak.

I alle krigar skaper ein eit fiendebilete av den ein krigar mot. Det er nødvendig for å få støtte i sitt eige folk til å gå til krig, og for å halda motet og moralen oppe blant soldatane. Fokuset på kultur og religion som har kome med the clash of civilizations, blir bruka for å laga nye typer fiendebilete. I følgje dette er dei muslimske landa udemokratiske og kvinneundertrykkande, og dei kan komma til å angripa oss viss me ikkje angrip dei først.

Det spesielle med det fiendebiletet er at representantar for fienden finst hos ein sjølv, noko muslimar i USA og Europa har fått kjenna på kroppen. Unge muslimar blir heile tida avkrevd å ta stilling til alt som blir oppfatta å ha med islam eller muslimske land å gjera. Dei må ta stilling til terroråtak og krigføring, og handlingar som tvangsekteskap og kjønnslemlesting. Sjølv om det er like fjernt for dei som paven sine talar eller USA sin kristne rettferdiggjering av krigføring er for nordmenn med kristen bakgrunn. Ei EU-undersøking viser at kvar tredje muslim har opplevd diskriminering det siste året, og at det er ungdommar som er hardast ramma. Elleve prosent hadde opplevd rasistisk krimialitet. Muslimar rapporterer om problemer når dei skal søka jobb og skaffa bolig, og om rasistisk vald.

Det er mange eksempel på at folk som blir sett på som representantar for ein fiende, blir diskrimintert, trakkasert og forfulgt. Under andre verdskrigen blei 120 000 menneske med japansk avstamming internerte i USA. Fleire hundre nordafrikanske innvandrarar blei brutalt slått ned og drepne i samband med ein demonstrasjon i Paris i 1961 mot krigen i Algerie. Men dei som merkar diskrimineringa best på kroppen, er kvinner.

Kvinnekroppen som kamparena

I patriarkalske samfunn, samfunn basert på mannsmakt, er kontroll av kvinna viktig. Ein ser private utslag av det når menn dreper kvinner som vil skilja seg frå dei, eller dreper døtrene sine fordi dei har øydelagt æra til familien sin. Men kontroll av kvinner og kvinners seksualitet skjer også utanfor familien. Og det blir spesielt satt på spissen i krigstid. Eit døme frå Noreg er behandlinga av kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldatar, dei såkalla «tyskertøsene». Dei som var kjærastar med tyske soldatar, eller hadde forhold til dei og fekk fine ting av dei, ødela for krigsmotstanden til andre gjennom å gjera det meir behagelig å vera tysk soldat, og gjennom å gjera det tyngre for andre å ikkje ha skikkeleg mat og klær. Men det var lite dei tente på å fraternisera med fienden, i forhold til dei som hadde økonomisk gevinst av å selga varer og tenester til tyskarane. Då okkupasjonen av Noreg var slutt var det likevel desse kvinnene som blei hardast straffa, gjennom å bli banka opp og trakkaserte, ei stigmatisering som også smitta over på ungane deira.

Motstandskamp mot krig og okkupasjon blir kjønna. I Palestina blir morsrolla framheva, både av palestinarane og av israelarane. Det å føda mange barn som kan bli stolte palestinarar, er sett på som ein viktig del av motstandskampen. Reint praktisk fører det til store offer, for kvinner som risikerer å mista barnet eller livet når dei blir stoppa på israelske check-points fordi dei prøver å komma seg til sjukehus. Og israelarane framstiller palestinske mødre og barnefødslar som ein demografisk trussel, og som eit eksempel på at araberane er kulturelt tilbakeståande. Ein ser også auke i kjønnsbasert vald i krig, menn som har mista kontroll over eige liv på grunn av okkupasjon, kan i alle fall kontrollera kvinner og born.

Muslimske kvinner i Vesten

Den muslimske kvinna med hijab, er i Vesten eit symbol på islam som forsøker å ta over landet vårt. Uavhengig av kva som er den personlege grunnen til at kvinna bærer plagget. Marwa al-Shirbini, ei ung kvinne med egyptisk bakgrunn, blei knivstukken utanfor rettsalen i Dresden i Tyskland. Gjerningsmannen kalla ho «terrorist» og «islamist-hore», truleg fordi ho bruka hijab. Dette har heldigvis ikkje skjedd i Noreg, men også her opplever kvinner med sjal å bli fysisk angripne. Dei valdelege angrepa er eit ekstremt utslag av stigmatisering og diskriminering som muslimske kvinner opplever dagleg. Det kan vera alt frå fryktsomme blikk på trikken, til at namnet eller sjalet er grunnen til at dei ikkje får jobb.

Kvinneundertrykking blir bruka som grunngjeving for å ikkje gje kvinner rettar. Eit døme er Faïza M., ei franskmarokkansk kvinne som blei nekta fransk statsborgarskap fordi ho brukar burka, og difor ikkje blir vurdert å vera tilstrekkeleg assimilert for å få statsborgarskap. Tidlegare har språkkunnskap vore kriteriet for om ein person er tilstrekkeleg assimilert, men det er ikkje grunnen i dette tilfellet. Faïza M. snakkar utmerka fransk.

I halvparten av dei tyske delstatane får ikkje lærarar bruka religiøse symbol. I fleire av delstatane er kristne symbol unntatt frå forbudet. Dei som blir ramma av forbudet, er difor kvinner som bruker sjal. Dei må anten slutta med det, bruka parykk, eller slutta i jobben. I Danmark har høgsterett slått fast at diskriminering på grunn av hovudplagg i ein butikkjede var lovlig, så lenge det var grunngjeve med at kvinna jobba med kundekontakt og hadde signert ein arbeidskontrakt der det sto at hovudplagg var forbudt. I Noreg har me hatt fleire eksempel på at kvinner har mista jobben, eller ikkje har fått jobbar på grunn av hovudplagget. Det er ikkje lovlig, men vanskeleg å dokumentera viss ein jobbar som ringevikar eller ikkje har signert kontrakt. Grunngjevinga for diskriminering på grunn av hijab er som regel at det er anten for kvinna, bedriftens eller samfunnets beste. Men ved å utestenga eit symbol ein meiner er kvinneundertrykkande, utestenger ein samtidig kvinnene som bærer det.

Økonomisk sjølvstende og kontroll over eigen kropp

Kvinner kom i stort mon ut i arbeidslivet i Noreg på 60- og 70-talet. Samtidig oppstod ei rørsle for barnehagar, for abort, mot porno, for likelønn. Det at kvinner hadde ei sjølvstendig inntekt, gjorde at dei også kravde tiltak som kunne gjera at dei kunne fortsetta å ha inntekta. Dei kravde også å få vera fullverdige menneske, altså ikkje seksualobjekt og samtidig frie til å ha ein seksualitet utan å vera gift, eller utan å måtta få barn sjølv om ein var gift. Det var materielle årsaker som gjorde at kvinner kom ut i arbeidslivet, og den materielle endringa la grunnlaget for ei rørsle som stilte krav. Korleis den rørsla blei, kom av politiske val som har blitt gjort, og politiske diskusjonar om kva som er rektig. Men det materielle grunnlaget for rørsla måtte finnast for at ho skulle voksa til.

Fordommane om at alle muslimske kvinner er ofre for diskriminerande kultur og religion, skjuler dei faktiske problema kvinnene har. MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har i alle år lagt vekt på at mange av problema innvandrarkvinner møter kjem av innvandringspolitikken og gjeldande utlendingelov. Minoritetskvinner møter som innvandrarar diskriminering i arbeidsmarknaden, i boligmarknaden og ellers i samfunnet. MiRA-senteret legg også vekt på at valden innvandrerkvinner opplever, ikkje er eit kvinneproblem, men eit sammfunnsproblem. Konkrete problem må løysast med konkrete løysingar. Innvandrarkvinner kan ha spesielle utfordringar når dei opplever vald i nære relasjonar, som språkbarrierer, manglande nettverk, usikkerheit knytta til opphaldsløyve (tre års regelen), og redsle for kva som venter ved eventuell heimsending og økonomisk avhengigheit til valdsutøvaren. Nokre av desse problema liknar dei utfordringane krisesenterrørsla har arbeida med, og nokre av dei er nye. Men viss ein berre ser på problema som kvinner med muslimsk bakgrunn har som problem på grunn av islam eller spesifikk kultur, ser ein bort frå det ein kunne hatt av felles erfaringar på grunn av klasse, kjønn, bygd eller by, religiøsitet eller sekularisme, eller felles interesser i ei konkret sak.

Det er feil å ekskludera kvinner frå arbeidslivet eller frå utdanning på grunn av religiøse, politiske eller personlege val dei har tatt i forhold til symbol/klesplagg. Anten det gjeld eksplisitt gjennom forbod mot hijab i det offentlege rom, eller gjennom stigmatisering av desse kvinnene som gjer at dei føler seg ubekveme i det offentlege rom. Uansett kva ein meiner om hijaben, så er det betre å opna for økonomisk sjølvstende, og dermed at kvinner lettare kan ta eigne personlege og politiske val, enn å ekskludera dei frå det fordi ein meiner dei er undertrykte.

Dei private vala til kvinner med muslimsk bakgrunn blir politisert, som ein følgje av ideologien rundt the clash of civilizations og krigen mot terror. For å få slutt på det må me få fram kva krigane muslimske land er, det er krigar om kontroll over ressurser, marknader og transportruter, ikkje krigar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering.

Pål Steigan er medlem av Rødt sitt internasjonale utvalg, og er tidligere leder av AKP. Han har skrevet skrev heftet Iran – mullakapital og geopolitikk i 2004. Se: akp.no/hefter/ iran2004/index.html.

Så seint som i slutten av mars virket situasjonen i Iran svært rolig og avslappet. Jeg var på et tidagers besøk hos venner i Teheran og reiste også over Alborz-fjellene til Kaspihavet og videre derfra til området rundt Tabriz nær grensa mot Tyrkia.

Seinere var jeg på et lite besøk i nærheten av Kashan. Folk feiret det iranske nyttåret, nowruz, og det var ingenting som antydet noe om den politiske krisa som skulle inntreffe bare uker etterpå. Det sosiale klimaet liknet litt på situasjonen våren 2001, under Khatamis presidentskap.

Stille før stormen

Det ble snakket en del om valget, men enda mer om Israels grusomheter i Gaza. Mange kvinner bar hijaben svært løst og ledig, og vi så nokså kreative forsøk på å få hijaben til ikke å likne en hijab. I den islamske republikken er kvinnenes frihet en gradmåler på den sosiale spenninga. Når undertrykkinga øker, er det kvinnene som får merke det mest og hardest. Da kommer moralpolitiet og slår ned på «dårlig hijab», lakkerte tånegler og korte kapper. Når den politiske situasjonen er mindre spent, ser man at kvinnene tar seg friheter både i klesdrakt og væremåte. I islam er det jo kvinnene som bærer ansvaret for samfunnsmoralen på sine skuldre. De rettroende ser derfor frihet for kvinnene til å kle seg som de vil som en trussel mot hele samfunnsstrukturen. To måneder før valget i Iran virket situasjonen på overflaten rolig, og angrepene på frilynte kvinner var få. Jeg må skynde meg å legge til at jeg verken snakker eller leser farsi, så det kan ha skjedd ting rett foran nesa mi som jeg simpelthen ikke hadde språk til å forstå. Men sjøl om alt så rolig ut på overflaten, så fikk jeg et hint om at noe var i gjære. Jeg hørte et rykte, som antakelig stammet fra kretsen rundt Ahmadinejad, og det ryktet sa at den iranske ledelsen var splittet helt til topps, og at noen ledere på aller høyeste nivå kunne komme til å forråde revolusjonen.

Men med valget og noe som i følge opposisjonen var et gigantisk valgfusk, endret alt. Til å begynne med tillot myndighetene opposisjonen å demonstrere i gatene, og vi fikk et kortvarig glimt av bredden i den politiske protesten. Ikke siden sjahens fall har så mange mennesker demonstrert i Teherans gater for politiske endringer. Men så kom jernneven fram. Mange ble arrestert, et antall demonstranter ble drept, og alle demonstrasjoner ble forbudt. Omslaget fra mars til juli kunne knapt vært større. Hvorfor?

Hva slags opprør?

Massemobiliseringa mot valgresultatet har vært den største interne utfordringa i den islamske republikkens historie. Hundretusener av mennesker i gatene i Teheran, Shiraz, Esfahan og andre byer har trosset demonstrasjonsforbud og trusler og gått ut i åpen konfrontasjon mot regimet. Noen begynte å snakke om en ny revolusjon.

Regimet på sin side var ikke seine med å stemple opposisjonen som agenter for Storbritannia, USA og Israel. Dette var totalt forutsigbart. All intern kritikk mot regimet risikerer denne typen stempel, helt uavhengig av fakta.

Viktigere er det at en del av venstresida i vest har stilt seg sterkt kritiske til opprøret mot valget. En del av dem har ment at valget sannsynligvis gikk ganske riktig for seg, og at påstandene om storstilt valgfusk kommer fra dårlige tapere. En del av dem har også fordømt opposisjonen og snakket om at de utelukkende representerer den øvre middelklassen. James Petras, som er kjent for skarpt kritiske bøker om sionismen og om amerikansk imperialisme. Han skriver i en artikkel, «The Iranian Elections: The ‘Stolen Elections’ Hoax», at den politiske kampen i Iran foregår mellom «individer med høye inntekter og positive innstilling til et fritt kapitalistisk marked» på den ene sida mot Ahmadinejads «arbeiderklasse, lavinntekt og lokalsamfunnsorienterte tilhengere av en ’moralsk økonomi’».

Her hjemme har Trond Ali Lindstad ikke helt uventet gått inn i rollen som den mest konsekvente støttespilleren for prestestyret i Teheran:

«Demonstrasjonene har, som de fleste mener, blitt båret frem av Teherans/Irans middelklasse. Det er de velstående og rike, foruten utålmodige studenter, som har ført an i de siste demonstrasjonene. Mange har vestlige sympatier. De er tiltrukket av det liberale demokratiet (opp mot det religiøse demokrati). De ønsker kontakt med Vesten. Og dialog med USA. De vil betale prisen for det. «Hvorfor støtte Hezbollah og Hamas,» blir det sagt, «når vi kan trenge pengene her hjemme?» «Ja, hvorfor bry seg med Israel?» «La araberne betale for konflikten.» Og videre: «Hvorfor være så harde mot USA når vi kan trenge vestlige investeringer? » Dette er kontrarevolusjonære standpunkt. På den andre siden står de fattige og de fromme, arbeidere og bønder, menn og kvinner i den tradisjonelle kulturen, både i byene og på landet. Dette er de lavere lag i samfunnet, og med mindre utdanning. De støtter den islamske republikken. Deres lojalitet er hos ayatollah Khamenei. Og Ahmadinejad er deres president.»

Lindstad benytter seg av den samme terminologien som han gjorde da han var kommunist, bare at nå har han valgt seg et fyrtårn som hater alt som heter marxisme og kommunisme, og ser på det som djevelens verk.

Mullakapitalismen

Men det Lindstad og en del amerikanske anti-imperialister ser bort fra, er at Iran er et tvers gjennom kapitalistisk land. Den «revolusjonære» retorikken er bare et skalkeskjul for en annen type kapitalisme. Gjennom sinnrike og nærmest ugjennomtrengelige systemer har presteskapet og Revolusjonsgarden sikret seg kontrollen over hele næringslivet i landet.

I 2004 ga jeg ut et hefte, Iran – mullakapital og geopolitikk, der jeg valgte å kalle denne spesielle formen for kapitalisme for mullakapitalisme:

«Etter noen anslag kontrollerer de revolusjonære stiftelsene (bonyad) og deres underbruk rundt 70 % av Irans økonomi utenom jordbruket og de statseide industriselskapene. Siden de knapt oppgir regnskapstall og siden mange forbindelser foregår i de skjulte, er det naturligvis vanskelig å si noe helt eksakt. Men dette skal være det omtrentlige omfanget, noe som igjen understreker at presteskapet og deres allierte framstår som en økonomisk herskerklasse og ikke bare et ideologisk herskende sjikt.»

Ironisk nok er bonyadene en arv fra sjahens tid, da det også eksisterte denne typen stiftelser. De ble kritisert for å være de facto økonomiske monopoler og kontrollsystemer under et dekke av veldedighet. De ble derfor konfiskert og nasjonalisert under den islamske revolusjonen, og nå er de nok en gang gjenstand for akkurat den samme kritikken som under sjahen. Kamuflert som velferdstiltak for de fattige, men i virkeligheten til beste for de rikeste. De over 100 bonyadene er fritatt for skatt og offentlig innsyn, får rikelig med subsidier og religiøse donasjoner, og står til ansvar bare overfor Lederen. Sjøl ikke regjeringa kan gripe inn overfor dem. De bidrar i sterk grad til at Irans økonomi fortsetter å være så skakkjørt som den er.

Sjøl eliten blant de væpnede styrkene, Revolusjonsgarden eller Pasdaran inngår i dette systemet. I følge enkelte studier kontrollerer de en tredjedel av Irans økonomi gjennom stiftelser, deres underbruk og et hundretall selskaper. Pasdaran skal blant annet kontrollere Stiftelsen for de Undertrykte og Stiftelsen for Martyrene og Krigsveteranene. På lik linje med andre bonyads er disse stiftelsene veldedige organisasjoner i navnet, men kapitalistiske finansinstitusjoner i gavnet. De eier selskaper og aksjer i selskaper og de kontrollerer store kapitaler, noe som ved siden av økonomisk makt, også gir dem en politisk makt. Under Ahmadinejad har Pasdaran økt sin økonomiske makt betydelig, blant annet ved å ha fått tildelt en rekke lukrative regjeringsoppdrag, deriblant driften av Teherans nye internasjonale flyplass.

Splittelse i borgerskapet og systemkrise

Fraksjonsstriden i den iranske eliten må derfor ikke oppfattes som en strid mellom kapitalistiske og anti-kapitalistiske elementer. Det er en strid mellom ulike grupperinger innafor en helt spesiell form for kapitalistisk herskerklasse.

Disse klassefraksjonene har helt eller delvis ulike agendaer, og noen av disse kommer til overflaten i form av ulike politiske linjer og krav. Kampen mellom fraksjonene har pågått lenge. Det som er nytt, er at denne striden har kommet ut av bakrommene, og delvis også ut på gatene. Til nå har de herskende klart å holde maska utad og klart å framstille seg som en forent islamsk elite som vokter verdiene til Khomeinirevolusjonen. Det at de nå er i en så bitter strid med hverandre at det ikke lenger lar seg skjule, er et uttrykk for at den islamske republikken er i en djup og alvorlig krise.

Denne krisa er grunnleggende økonomisk, men den har utvikla seg til å bli ei politisk krise som er så alvorlig at det er snakk om ei identitetskrise. Regimet klarer ikke lenger å levere varene, og da hjelper det ikke å fortelle ungdommen at man representerer det gode og det riktige.

«Dette regimet har tatt fra oss framtida vår,» har unge mennesker kommet bort til meg på gata og sagt. Dette har skjedd flere ganger i flere forskjellige byer. Med dette mener de at de ikke får jobb, og ikke får muligheter. Iran er riktignok det høyeste utdannede samfunnet i regionen, det skal den islamske republikken ha, men alle disse høyt utdannede unge menneskene går ei svært usikker framtid i møte etter eksamen. Situasjonen er så ille at hele 90 % av preseteristene fra universitetene emigrerer. Iran har verdens største hjerneflukt. Bittert sies det blant folk at «Iran er storeksportør av naturgass, pistasjnøtter og intellektuelle».

I dette ligger det en dobbel kritikk, fordi regimet ikke bare tvinger sine beste hjerner til å forlate landet, men ikke har evnet å få Iran ut av rollen som råvareprodusent. Med sin økonomi og sin utdannede befolkning, burde Iran ha ligget mye lenger framme som industrinasjon og som teknologiprodusent. Iran har 100 000 bloggere og 23 millioner internettbrukere. Over 90 % av befolkninga kan lese og skrive. Iranerne er stolte mennesker med høye tanker om sin nasjon og sin kultur. Iran er en av verdens store og gamle kulturnasjoner. Derfor er det ekstra bittert å se at landet sakker akterut i den moderne verden. Regimet har ikke vist noen evne til å løse dette problemet, og i det siste har en del politikere vist at ikke en gang viljen er til stede. En av kandidatene ved presidentvalget i 2004 sa at dersom 250 000 universitetsutdannede mennesker forlater landet hvert år, vil problemet med arbeidsløshet snart være løst!

Isolasjonen

Da USA under Clinton vedtok den såkalte ILSA-loven, The Iran-Libya Sanction Act i 1996, var hensikten å isolere Iran og Libya og frata dem muligheter til å skaffe kapital og teknologi. Da Libya ble tatt inn i varmen i 2006, ble loven endret til The Iran Sanction Act. Boikotten har ikke vært så effektiv som amerikanerne håpet. Iran har lykkes med å tiltrekke seg kapital og teknologi både fra Europa, Russland og andre land. Men isolasjonen merkes. Deler av Irans industrisektor sliter med gammelt og dårlig utstyr. Iran må importere bensin, enda landet er en av verdens største oljeprodusenter. Grunnen er at landet ikke har den raffineringskapasiteten som skal til for å dekke egne behov. Iran hindres også i å delta i utvekslingsprogrammer på universitetsnivå.

Jeg kjenner en ung og meget lovende kvinnelig fysiker i Iran. Hun er på et nivå der Iran har få muligheter til å tilby henne faglige utfordringer, så hun kunne tenke seg å studere en periode i utlandet. Hun elsker landet sitt, og kunne ikke tenke seg å emigrere. Men siden Iran er svartelista, får hun ikke mulighet til faglig utvikling. Og dette er situasjonen for titusener på titusener av briljante unge intellektuelle.

Forræderiet mot ungdommen

Og her nærmer vi oss kjernen i problemet og årsakene til at hundretusener av unge mennesker fylte gatene i Teheran og andre iranske byer. Riktignok kan Iran med god grunn skryte av et omfattende utdanningssystem og et stort antall mennesker med høyere utdanning. Men når millioner av disse menneskene går rett ut i arbeidsløshet eller svært usikker sysselsetting, er det ikke rart at misnøyen er stor.

I følge offisiell statistikk er nå 3,5 millioner iranere nå uten arbeid, og tre firedeler av disse er under 30 år gamle. Og verst er situasjonen for kvinnene. For riktignok utgjør nå de kvinnelige studentene flertallet av Irans studenter i nesten alle fag, men det hjelper så lite når de ikke får jobber etter ferdig utdanning. Arbeidsløsheten for unge kvinner er 40 %, mens den for unge menn er 20 %.

Dette betyr igjen at Irans arbeidsmarkedspolitikk ikke fungerer for det flertallet av befolkninga som er født etter den islamske revolusjonen, og et samfunn som svikter så kapitalt over for den mest dynamiske, den mest kreative delen av sine innbyggere, har framtida bak seg. Og ikke bare svikter regimet de 75 % som er under 30 år. 40 % av Irans befolkning er under 15 år. Det betyr at dersom det ikke skjer dramatiske endringer i økonomi og politikk, vil ikke problemet bli mindre, det vil bli større.

I tillegg til den kroniske arbeidsløsheten kommer en skyhøy inflasjon. Tidlig i Ahmadinejads regjeringsperiode lå inflasjonen på rundt 12 %. Siden har den gått bratt oppover til den kulminerte i september 2008 med ca 30 %. Siden har den gått litt ned, men inflasjonen ligger fortsatt på over 25 %. Det er klart det bare er de superrike som ikke merker dette i dagliglivet, og de fattigste merker det mest.

Valgfusk

Dette bringer oss tilbake til demonstrasjonene mot presidentvalget og maktkampen som pågår i Iran. Mousavi-fløya hevder at regimet har gjennomført et gigantisk valgfusk der flere millioner stemmer er blitt overført urettmessig til Ahmadinejad. Regimet benekter ikke at det er begått valgfusk, men Khamenei benekter at dette valgfusket har vært stort nok til å endre resultatet. For en skarve utlending uten egne fakta å støtte seg til, blir det håpløst å skulle ta stilling til dette i detalj. Det som er talende, er at regimet nekter å gjennomføre en full granskning av valget, og at det fusket de har innrømmet sjøl langt overgår det Bush-familien foretok i Florida i 2000 da George W. Bush ranet presidentembetet fra Al Gore. Og det holder i massevis. Hele opposisjonen fra de revolusjonære marxistene til konservative teologer ser på valgresultatet som en farse.

Trond Ali Lindstad sier at Ahmadinejad og Khamenei representerer de fattige, arbeiderne og bøndene. Hvor har han det fra? Riktignok er Ahmadinejad sønn av en smed, men som politiker representerer han bare en fraksjon av herskerklassen. Han har ikke fått bukt med korrupsjonen, slik han lovte, han har bare sørget for at hans fraksjon, og da spesielt Pasdaran, har fått en større del av kaka. Hvordan kan massearbeidsløshet og hyperinflasjon tjene de fattiges interesser? Riktignok bruker presidenten en populistisk retorikk, og riktignok har han innført subsidier til de fattige. Men kritikerne sier at det de fattige ønsker er stabile jobber, anstendig lønn og stabile priser, ikke almisser fra staten.

Regimet viser kontinuerlig sin holdning til arbeiderne ved å nekte dem faglige rettigheter, slå ned på lønnskamp og fengsle og forfølge arbeidernes faglige representanter. Førstemaidemonstrasjonene i Teheran i år ble slått ned med vold, mange aktivister ble arrestert og flere ledere sitter fortsatt i fengsel. Blant de mest militante er arbeiderne på Khodro bilfabrikken, som vant en lønnskamp i mai i år. De har reagert på valgfusket og undertrykkelsen i etterkant med å gjennomføre en politisk streik mot undertrykkelsen. I en kort uttalelse skal de ha erklært at «det som skjer er en krenkelse mot folks intelligens».

En bred og ekte massebevegelse

Men det er riktig at gatedemonstrasjonene var dominert av studentene og middelklassen. Og de fleste studentene kommer naturligvis fra middelklassen. Slik var det også i Paris i 1968, noe de Gaulle brukte som argument mot massebevegelsen. Men den unge Trond Lindstad hadde ingen problemer med å ta stilling for studentbevegelsen den gangen, hvorfor er det så vanskelig 40 år seinere? Årsaken er naturligvis at han har tatt stilling for et reaksjonært prestestyre, som han markedsfører som «revolusjonært» og «anti-imperialistisk», og da tar han stilling for undertrykkerne mot folket. Dessuten er det ikke sant at det bare var studentene og middelklassen som gikk ut på gatene. Massebevegelsen har stor bredde. Den omfatter fattig og rik, ung og gammel, kvinner og menn, studenter, funksjonærer og arbeidere – og den spenner over et bredt politisk spekter. Det er folk på grasrota, som med fare for liv og helse har gått til angrep på et reaksjonært og undertrykkende regime. Ropene lyder: «Død over diktatoren! » «Død over Khamenei!» «Død over den islamske republikken!»

Kvinnenes rolle

Et svært viktig trekk ved massedemonstrasjonene er kvinnenes rolle. Kvinnene står i første rekke, og de har deltatt på en svært modig og aktiv måte. Iranske kvinner er hardt undertrykt, og nå viser de at de ikke finner seg i dette. Dette er en alvorlig trussel mot regimet. Det er en svært sentral del av prestediktaturet å undertrykke kvinnene. Da Ahmadinejad-tilhengerne begynte å gå til voldelige motangrep på demonstrantene, var en av parolene deres at de sloss mot «dårlig hijab». Å dekke til kvinnene og begrense deres bevegelsesfrihet er så viktig for det islamske styret at tilhengerne ser på det som helt avgjørende for å beholde makta. Det gjør kvinnenes kamp så viktig. Og det at kvinnene har kommet ut i gatene i hundretusener i sommer, skjer ikke tilfeldig. Det ligger hardt organisatorisk og politisk arbeid gjennom mange år bak dette.

Står USA, Storbritannia og Israel bak?

Noen vestlige venstreorienterte, blant annet i USA har mer enn antydet at USA og Israel står bak den «grønne revolusjonen», som enda en av de manipulerte «fargerevolusjonene ». Nå er naturligvis både Mossad og CIA aktive i Iran. Men ikke en gang Ahmadinejad har vist fram et eneste bevis på at utenlandsk etterretning faktisk har hatt noen praktisk innflytelse på denne massebevegelsen. Den israelske ledelsen trakk et lettelsens sukk da Ahmadinejad ble erklært som vinner, for det gjør det så mye enklere for haukene i Israel å holde på støtten til sin aggresjonspolitikk mot Iran blant vestlige regjeringer. Benjamin Netanyahu har ikke den minste interesse av at Iran skaffer seg en president som kan opptre med styrke og rasjonalitet i internasjonale fora. En iransk leder som opptrer truende og sier de mest uhyrlige ting om Holocaust, er det som tjener ytre høyre aller best.

Noen innblanding fra USA har heller ikke vært særlig synlig. Obama har gjort det klart at han ikke har noen problemer med å forhandle med den islamske republikken under den nåværende ledelsen.

Mousavis og Rafsanjanis rolle

Men dermed er det ikke sagt at Mousavi og Rafsanjani representerer noe reelt alternativ for det iranske folket. De er også en del av herskerklassen. Mir Hossein Mousavi var statsminister under krigen mellom Irak og Iran, og var kjent som en som ikke tålte noen form for opposisjon. I hans tid som statsminister ble venstresida systematisk forfulgt, titusener ble arrestert og tusener ble myrdet. Da han gikk av som statsminister i 1988, var han på kollisjonskurs med både Khamenei og Rafsanjani.

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani er en av de mektigste personene i Iran. Han leder Hensiktsmessighetsrådet og er medlem av Ekspertrådet. Familien hans har store økonomiske interesser, både gjennom bonyadene og gjennom å faktisk kontrollere den lukrative pistasjproduksjonen. Det var Rafsanjanis sønn som var hovedmannen i den såkalte Statoil-skandalen for en del år tilbake. I 2003 regnet Forbes Magazine Rafsanjani som en av verdens rikeste menn på grunn av hans kontroll over viktige deler av Irans økonomi.

Rafsanjani går inn for en friere markedsøkonomi enn det Iran har i dag, og han ønsker åpning mot vest og normalisering av forholdet til USA.

Mousavi og Rafsanjani representerer forskjellige fløyer i det iranske teokratiet, og til tider har de vært i kraftig konflikt med hverandre. Når de søker sammen nå i en allianse mot Khamenei og Ahmadinejad, er det først og fremst et uttrykk for den alvorlige splittelsen i det iranske mullaborgerskapet. Det er ikke de som har kontrollert massebevegelsen, men de utnytter den i den interne kampen i herskerklassen. Folk på grasrota har vært og er uhyre skeptiske til særlig Rafsanjani, og det med god grunn. De har heller ingen stor begeistring for Mousavi, men de har oppfattet valget og støtten til Mousavi som den eneste åpninga som var til stede for å uttrykke opposisjon i et sterkt undertrykkende regime. Og dette har jo hittil vist seg å være en fornuftig strategi.

Eksistensiell krise

Det at Irans øverste leder har tatt så entydig stilling for Ahmadinejad, er alvorligere for det politiske systemet i Iran enn man skulle tro. Den iranske grunnloven er basert på at en faqih, eller Vali-ye faqih (vokterjurist), en som kjenner og overvåker prinsippene, skal være Leder og stå over alle andre institusjoner i samfunnet, inkludert presidenten og regjeringa. På den måten har man ment å sikre at Iran til enhver tid skal styres etter islams prinsipper. Men dette forutsetter at Lederen nyter allmenn aksept og respekt, og ikke opptrer som del av noen politisk fraksjon eller gruppe. Han skal være hevet over fraksjonene, siden han angivelig innehar en djupere visdom og forståelse. Når Khamenei så kaster seg inn på Ahmadinejads side, blir han bare en politiker som alle andre, og han setter hele prinsippet for den islamske republikken, velayat-e Faqih, i fare. Og han har derfor også pådratt seg vrede fra mange skriftlærde og teologiske autoriteter både i Teheran og i Qom, der presteskapet har sitt hovedsete. Mange snakker nå om ei eksistensiell krise for den islamske republikken.

Hva vil skje videre? Ledere som Mousavi og Rafsanjani har naturligvis ikke til hensikt å innfri massebevegelsens krav. De vil kvitte seg med Ahmadinejad og på lengre sikt også med Khamenei, men de vil bevare den islamske republikken. De kjøpslår nå med ulike andre fraksjoner om hva slags kompromisser de kan oppnå. Utenlandske makter ønsker heller ikke at det skal oppstå en virkelig revolusjonær situasjon i Iran. Kina og Russland har gitt Ahmadinejad sårt tiltrengt støtte. Obama signaliserer at han gjerne vil ha en avtale med regimet. I talen sin i Egypt gikk han så langt som å rose hijaben og gjøre det klart at han ikke har noen problemer med en islamsk republikk. Men ikke noe av dette løser de grunnleggende problemene til folket i Iran. Sommeren 2009 har de vist seg sjøl, hverandre og verden at de er mange og at de tør å utfordre diktaturet.

Hvor står venstresida i Iran?

Da den islamske revolusjonen var ung, i 1979, diskuterte jeg den politiske situasjonen i landet med iranske maoister. Etter mitt syn overvurderte de den anti-imperialistiske karakteren til regimet og de undervurderte presteskapets evner til å gjennomføre programmet sitt. La dem bare holde på, fikk jeg høre. Presteskapet har ikke politisk evne til å organisere dette landet. De vil falle etter et år eller to. Og maoistene var ikke aleine om denne feilvurderinga. Hele den iranske venstresida gjorde store feil som den fikk betale dyrt for. De første som fikk føle hva presteskapets politikk egentlig betydde, var nettopp marxister, kommunister og ulike avskygninger av sosialister. De ble arrestert, torturert og henretta i stor skala. Det ble en veldig dyr lekse.

Men venstresida i Iran har lært. I den nye massebevegelsen kan vi ikke spore mange illusjoner om prestestyret blant venstregruppene. Ei av gruppene formulerte parolene slik: Vi vil ikke ha islamsk monarki! Vi vil ikke ha en islamsk republikk! Kanoner, tanks og basiji skremmer oss ikke lenger! Fattigdom, korrupsjon og arbeidsløshet = Islamsk republikk! Vi vil ikke ha den tvungne hijaben!

Men for tida har teokratiet kontrollen. Gatedemonstrasjonene i 2009 hadde mange likheter med massebevegelsen som førte til sjahen fall. Men de hadde også svakheter. Hadde det blitt en omfattende streikebølge blant arbeiderne, hadde regimet antakelig fått langt større problemer. Men sjøl om den teokratiske overklassen beholder makta og slår hardt ned på opposisjonen, så har systemet avslørt sine indre svakheter, og massebevegelsen har gitt folk sjøltillit. Folk på grunnplanet har vist seg sjøl og andre at de er mange, og at de kan ryste sjøl et så diktatorisk system i grunnvollene. En dag vil det gi resultater.

John Lennon forteller i dette intervjuet hvordan han og George Harrison slet av seg tvangstrøyene og gikk offentlig ut mot Vietnamkrigen.
Tariq Ali spør:
Hvordan tror du vi kunne knuse det kapitalistiske systemet her i England, John?

Robin Blackburn er tidligere redaktør av The New Left Review og forfatter av blant annet The Making of New World Slavery og Banking on Death: The Future of Pensions.

Tariq Ali er en av redaktørene av New Left Review, og blant annet forfatter av Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne som Øivind Andresen omtalte i Rødt! nr 4/2006.

Tariq Ali (TA): Den siste plata di, og dine seneste uttalelser, særlig intervjuet i Rolling Stone, antyder at synspunktene dine er i ferd med å bli mer og mer radikale og politiske. Når begynt dette å skje?

John Lennon (JL): Du vet, jeg har alltid vært politisk tenkende, og mot status quo. Det er nokså fundamentalt når du blir oppfostret som jeg gjorde, til å hate og frykte politiet som en naturlig fiende, og forakte hæren, som noe som drar av gårde med folk, og lar dem dø et eller annet sted. Jeg mener bare at det er en grunnleggende arbeiderklasseholdning, selv om det tæres vekk etter hvert som du blir eldre, stifter familie, og svelges av systemet.

For min egen del har jeg aldri vært apolitisk, selv om religionen hadde en tendens til å overskygge det i perioden med stoffbruken, rundt `65 eller `66. Og det religiøse var et direkte resultat av all superstjernedritten – religionen ble en ventil for alt det innestengte. Jeg tenkte «Det må da være mer i livet enn dette? Dette kan da ikke være alt?»

Men, du vet, jeg var alltid politisk orientert, på en måte. I de to bøkene jeg skrev, selv om de ble skrevet i et slags James Joyceisk gåtespråk, er det mange spark mot religionen, og det er et skuespill med en arbeider og en kapitalist. Jeg har drevet med satire over systemet siden barndommen. Jeg pleide å skrive hefter på skolen, og dele dem ut. Jeg var veldig klassebevisst, det sitter i ryggmargen, som man sier, for jeg visste hva som skjedde med meg, og jeg var bevisst klasseundertrykkelsen – det var bare et faens faktum, men inne i den orkanen som Beatle-verdenen var, forsvant det, jeg mistet fotfestet i virkeligheten en stund.

TA: Hva tror du var grunnen til at din type musikk fikk slik suksess?

JL: Vel, på den tiden var tankegangen at arbeiderklassen hadde fått et gjennombrudd, men i ettertid innser jeg at det var den samme falske leksa som de svarte fikk, hvor de ble tillatt å være løpere, boksere eller underholdningsartister. Det er det valget de gir deg – nå er frislippet å være popstjerne, og det handler i grunnen «Working class hero» om. Som jeg sa til Rolling Stone, så er det de samme menneskene som har makta, klassesamfunnet forandret seg ikke i det hele tatt. Selvfølgelig er det en hel del folk som går rundt med langt hår for tida, og middelklasseungdom i trendy klær. Men ingenting forandret seg, bortsett fra at vi alle kledde oss opp litt, mens de samme jævla folkene styrte alt sammen.

Robin Blackburn (RB): Nemlig, klasse er noe de amerikanske rockegruppene ikke har grep om.

JL: Fordi de alle er middelklasse og borgerlige, og vil ikke vise det. De er redd for arbeiderklassen, faktisk, fordi arbeiderne i Amerika virker høyreorientert, der de klamrer seg til sine materielle verdier. Men hvis disse middelklassegruppene hadde skjønt hva som foregår, og hva klassesystemet har gjort, vil det være opp til dem å vekke folk, og komme seg ut av all denne borgerlige dritten.

TA: Når begynte du å bryte ut av den rollen du ble påført som Beatle?

JL: Selv under toppen av Beatles-perioden prøvde jeg å gå mot den, det gjorde George også. Vi dro til Amerika flere ganger, og Epstein maste hele tiden om at vi ikke måtte si noe om Vietnamkrigen. Så kom det til et punkt hvor George og jeg sa: «Hør her, neste gang de spør, kommer vi til å si at vi ikke liker den krigen, og at de burde komme seg ut med en gang.» Og det gjorde vi. På denne tida var det en ganske radikal sak å gjøre, særlig for «the Fab Four». Det var den første anledningen jeg personlig grep, til å vifte litt med flagget.

Men du må huske på at jeg alltid har kjent noe som var innestengt. Vi var alle under så stort press at det var nesten umulig å kunne uttrykke seg selv, særlig med det høye arbeidstempoet, kontinuerlige turneer, samtidig som vi var inne i en kokong av myter og drømmer. Det er temmelig tøft når du er en Cæsar, og alle forteller hvor vidunderlig du er, og bare gir deg alt fra gaver til jenter, det er ganske vanskelig å bryte ut av det og si: «Jeg vil ikke være konge, jeg vil være virkelig.» På sitt vis ble den neste politiske uttalelsen å si «Beatles er større enn Jesus.» Det satte virkelig scenen i kok, jeg ble nesten skutt i Amerika for den uttalelsen. Det ble et stort traume for alle ungdommene som fulgte oss. Fram til da, hadde vi denne stilltiende holdningen om ikke å svare på delikate spørsmål, selv om jeg alltid fulgte med i avisene, den politiske delen, altså.

Siden jeg var så klar over hva som foregikk, ble jeg skamfull over at jeg ikke sa noe. Det ble som et utbrudd fordi jeg ikke klarte å være med på spillet lenger, det ble for mye for meg. Å reise til Amerika bidro naturligvis til å øke presset, særlig siden krigen pågikk. På en måte var vi blitt en slags trojansk hest. «Fab Four» raste til topps og sang om stoff og sex, og jeg gled gradvis inn i tyngre stoff. Da begynte de å droppe oss.

RB: Var det ikke en dobbel ladning i alt du gjorde helt fra starten?

Yoko Ono (YO): Du var alltid veldig direkte.

JL: Jo da, det første vi gjorde, var å proklamere Liverpool-tilhørigheten for all verden, når vi sa «Det er ålreit å komme fra Liverpool og snakke sånn». Før måtte de som kom seg fram, fra Liverpool, som Ted Ray, Tommy Handley og Arthur Askey, legge av seg aksenten for å komme seg inn på BBC. Alle disse var komikere, men det var det som kom fra Liverpool før oss. Vi nektet å være med på det spillet. Etter at The Beatles dukket opp på scenen, begynte alle å legge seg til en Liverpuddel-aksent.

TA: På en måte tenkte du vel på politikk, selv når du tilsynelatende vraket revolusjon?

JL: Åh jada. «Revolution». Det var to versjoner av den sangen, men undergrunnsvenstre tok bare til seg den som sa «ikke regn med meg». Den opprinnelige versjonen som ble med på LPen, sa «regn med meg», men jeg tok med begge fordi jeg ikke var sikker. Det var en tredje versjon som bare har abstrakt, «musique konkret» med loops og sånt, og folk som skrek. Jeg trodde jeg malte revolusjonen med lyd – men jeg gjorde det feil, skjønner du. Feilen var at den ble anti-revolusjon.

På den versjonen som kom ut som single, sa jeg at «jeg vil ikke bli regnet med når det er snakk om å ødelegge». Jeg ville ikke bli drept. Jeg visste egentlig ikke så mye om maoistene, annet enn at jeg visste de malte seg grønne, stod i front foran politiet og bare ventet på å bli arrestert. Jeg syntes det var så lite gjennomtenkt. Jeg trodde de egentlige revolusjonære kommunistene organiserte seg litt bedre, og heller ikke gikk og ropte det ut. Sånn følte jeg det, jeg uttrykte egentlig et spørsmål. Som en som kom fra arbeiderklassen, var jeg alltid interessert i Russland og Kina og alt som hadde med arbeiderklassen å gjøre, selv om jeg spilte kapitalismens spill.

På et tidspunkt var jeg så involvert i religiøst tull at jeg pleide å gå rundt og kalle meg kristen kommunist, men som Janov sier, så er religion legalisert galskap. Det var terapi som kledde av alt det, og gjorde at jeg kjente min egen smerte.

RB: Denne terapeuten du gikk hos, hva var navnet hans …

JL: Janov.

RB: Han later til å ha mye til felles med Laing, på den måten at han ikke vil at folk skal forsone seg med sin lidelse, ikke tilpasse seg, men heller konfrontere årsakene?

JL: Vel, hans greie er at du skal kjenne på den smerten som har bygd seg opp i deg siden barndommen. Jeg måtte gjøre det for å få tatt skikkelig livet av alle de religiøse mytene. I terapien får du virkelig føle hvert eneste smertefullt øyeblikk i livet ditt – det gjør fryktelig vondt, du blir tvunget til å innse at smerten din, den som får deg til å våkne opp i redsel, mens hjertet dundrer, faktisk er din egen, og ikke noe som kommer ovenfra. Det er resultatet av innflytelsen fra foreldre og omgivelser.

Da jeg skjønte det, begynte ting å falle på plass. Den terapien tvang meg til å ta et oppgjør med all gudedritten. Alle vi som har vokst opp nå, må møte altfor mye smerte. Selv om vi undertrykker det, er det der allikevel. Den verste smerten er å ikke være ønsket, å kjenne at foreldrene dine ikke trenger deg på samme måten som du trenger dem. Da jeg var barn, opplevde jeg øyeblikk hvor jeg ikke ville se det stygge, ikke ville kjenne på det å være uønsket. Denne mangelen på kjærlighet snek seg inn i øyne og hode. Janov snakker ikke bare med deg om det, han får deg til å føle det – når du har tillatt deg å føle igjen, gjør du mesteparten av arbeidet selv.

Når du våkner opp og hjertet ditt galopperer, eller det strammer seg til i ryggen din, eller du utvikler en eller annen hangup, bør du la hjernen din oppsøke smerten, og da vil smerten selv få deg til å slippe løs det som i utgangspunktet fikk deg til å undertrykke det i kroppen. På den måten finner smerten den rette kanalen, i stedet for at den holdes innestengt, som det blir hvis du tar en pille, eller et bad og sier «Æsj, det går sikkert over». Folk flest kanaliserer smerten gjennom Gud, eller masturbering, eller drømmer om å bli noe stort.

Terapien er som en langsom reise på stoff, som skjer helt naturlig i kroppen din. Du forstår vel at det er vanskelig å snakke om, fordi … du føler «Jeg er smerte» og så låter det nesten selvpålagt, men nå har smerte en annen mening for meg, siden jeg fysisk har følt hvordan smerten holdes så sterkt under lokk. Det var som å ta av seg hansker, og føle huden sin for første gang.

Jeg liker ikke å si det sånn, men jeg tror ikke du kan forstå dette, uten å ha vært gjennom det – selv om jeg prøver å få sagt noe om det på plata. Det var i alle fall sånn for meg, at det handlet om å frigjøre seg fra jakten på en Gud, eller en farsfigur. Møte virkeligheten, framfor å lete etter en eller annen slags himmel.

RB: Ser du familien, generelt, som årsak til disse undertrykte følelsene?

JL: Mitt tilfelle er ganske ekstremt, hvis du forstår. Faren og moren min skilte seg, og jeg så aldri faren min før jeg ble 20, og jeg så heller ikke stort til moren min. Men Yoko hadde sine foreldre hos seg, og det var samme sak.

YO: Kanskje man kjenner mer smerte når foreldrene er der. Det er som når du er sulten, vet du, det er verre å få en symbolsk cheeseburger enn ingen i det hele tatt. Det er ikke noe bra for deg. Jeg ønsker ofte at moren min hadde dødd, sånn at jeg i det minste ville fått sympati fra noen, men der var hun, en gjennomført vakker mor.

JL: Og Yokos foreldre tilhørte den japanske middelklassen, men det er den samme undertrykkelsen. Men jeg tror middelklassemennesker kan få de verste traumene, hvis de har foreldre med fin fasade, med bare smil og sminke. Det er de som får mest problemer med å si «Farvel mor, farvel far».

TA: Hvordan kan alt dette knyttes til musikken din?

JL: Kunst er en måte å uttrykke smerte. Jeg tror at grunnen til at Yoko tar ting så langt ut, handler om at hun opplevde dyptgripende smerte.

RB: Mange Beatles sanger handlet om barndom …

JL: Ja, det kom for det meste fra meg …

RB: Selv om de var veldig bra, var det liksom alltid noe som manglet.

JL: Det må være virkeligheten, det var det manglende elementet. For jeg var aldri egentlig ønsket. Den eneste grunnen til at jeg er stjerne, er undertrykkelsen. Ikke noe annet kunne ha drevet meg til alt det der, hvis jeg hadde vært «normal».

YO: … og lykkelig …

JL: Den eneste grunnen til at jeg søkte det målet var for å kunne si «Nå, mammaogpappa, vil dere elske meg?»

TA: Og så opplevde du suksess langt ut over folks villeste drømmer …

JL: Åh herre Jesus, det var som et fullstendig overgrep. Det jeg mener er at vi gikk gjennom ydmykelse etter ydmykelse, fra middelklassen, fra underholdningsbransjen, fra Lord Mayors og alt sånt. De var så nedlatende og dumme. Alle prøvde å bruke oss. Det var særlig ydmykende for meg, for jeg greide aldri å holde kjeft, og jeg trengte alltid å være full eller på piller for å stå i mot trykket. Det var et helvete …

YO: Det fratok ham all virkelig erfaring, forstår du.

JL: Det var temmelig ille. Bortsett fra, vil jeg si, den første bølgen ved å være på vei – spenningen ved den første platen som nådde toppen, den første turen til Amerika. Til å begynne med hadde vi et slags mål om å bli like stor som Elvis, veien framover var det eneste store, men faktisk å oppnå det ble en stor nedtur. Jeg fant ut at jeg hele tiden måtte tilfredsstille folk jeg hadde hatet som barn. Det begynte å føre meg tilbake til virkeligheten. Jeg begynte å se at vi er alle undertrykt, og det gjorde at jeg gjerne vil gjøre noe med det, selv om jeg ikke er sikker på hvor min plass er.

RB: Vel, uansett så henger politikk og kultur sammen, ikke sant? Det vil si at arbeiderne er holdt på plass av kulturen, ikke av gevær for tiden.

JL: De er dopet …

RB: Og kulturen som doper dem, kan kunstneren bidra til eller bryte med …

JL: Det er det jeg prøver på med platene mine og disse intervjuene. Jeg prøver å influere alle jeg kan ha innflytelse på. Alle som fortsatt er under drømmen, forsøke å få satt et stort spørsmålstegn i hodene deres. Stoffdrømmen er over, det er det jeg prøver å fortelle.

RB: Du vet, folk pleide å bruke Beatlessanger og gi dem ny tekst. «Yellow Submarine» for eksempel, fikk mange versjoner. En som streikende brukte, låt slik: «Vi lever alle på brød og margarin.» Ved LSE hadde vi en versjon som lød «Vi lever alle i et rødt LSE.»

JL: Det liker jeg. Og jeg likte godt at fotballtilhengere sang «All together now …», Det var en annen variant. Jeg ble jo bare glad for at bevegelsen i Amerika adopterte «Give peace a chance», for jeg skrev den faktisk med det i tankene. Jeg håpet at folk, heller enn å synge «We shall overcome» eller noe, ville bruke noe nytt. Jeg følte en slags forpliktelse til å skrive noe som folk ville synge på puber, eller i demonstrasjoner. Derfor har jeg lyst til å skrive for revolusjonen nå.

RB: Vi har bare noen få revolusjonære sanger, og de ble komponert i det 19. århundret. Finner du noe i våre musikktradisjoner som kan brukes til å lage revolusjonære sanger?

JL: Da jeg begynte, var rock`n roll i seg selv en revolusjon for folk på min alder, og i min situasjon. Vi trengte noe som kunne bryte gjennom alt det følelsesløse, alt som ble trykket ned over oss barn. Til å begynne med var vi ganske bevisst på å være en sort imiterte amerikanere. Men vi kastet oss ut i musikken, og fant ut at den var halvparten country og western og halvparten svart rhythm`n blues. Flesteparten av sangene kom fra Europa og Afrika, og nå kom de tilbake til oss. Mange av Dylans beste sanger kom fra Skottland, Irland og England. Det ble en slags kulturell utveksling.

Men jeg må si at de svarte sangene var de mest interessante, for de var enklere. De sa liksom bare at du skulle riste på rumpa eller pikken, og det var i seg selv nyskapende. Og sangene fra markene som først og fremst uttrykte smerten de følte. De kunne ikke uttrykke seg intellektuelt, så de måtte si med få ord hva de opplevde. Og så var det bluesen fra byene som handlet mye om sex og kamper.

Mye av dette var selvutfoldelse, men de siste årene har de uttrykt seg mer helhetlig gjennom Black Power, som Edwin Starr med sine album om krigen. Før det slet svarte sangere med å ligge under for Gud, det var mye «God will save us». Men svarte sang hele tiden direkte og umiddelbart om smerte, men også om sex, og derfor likte jeg det.

RB: Du sier at country og western musikk stammer fra europeiske folkesanger. Er ikke disse sangene ofte bare sørgelige, handler om tap og om å bli tråkket på?

JL: Som barn tok vi avstand fra folkesangene fordi vi syntes de var så middelklasse. Det var bare studenter med store skjerf og øl i handa som sang folkesanger med det vi kaller la-di-da stemmer. «I worked in a mine in New-cast-le» og all sånn dritt. Det var veldig få virkelige folkesangere, ikke sant, men jeg likte Dominic Behan litt, og det var også et og annet brukbart å høre i Liverpool. Av og til kan du høre temmelig gamle plater på radio eller TV, av arbeidsfolk i Irland eller et annet sted, som synger disse sangene, og krafta i dem er fantastisk.

Men for det meste er folkemusikk folk med blomster på stemmen som prøver å holde liv i noe gammelt og dødt. Det er nokså kjedelig, akkurat som ballett: Noe et mindretall holder gående for et mindretall. Dagens folkesanger er rock`n roll. Selv om det tilfeldigvis kom fra Amerika, er ikke det så viktig, for vi skrev vår egen musikk, og det forandret alt.

RB: Albumet ditt, Yoko, virker som det blander moderne avantgarde med rock. Jeg har lyst til å gi deg noen tanker jeg fikk etter å ha hørt det. Du integrerer lyder fra hverdagen, et tog for eksempel, i et musikalsk mønster. Det virker som det må være et visst estetisk blikk på hverdagen, som sier at kunst ikke skal holdes innestengt i museer og gallerier, er det ikke sånn?

YO: Nettopp. Jeg vil inspirere folk til å komme seg løs fra undertrykkingen ved at de kan få noe å jobbe med, noe å bygge på. Mennesker skal ikke være redd for å skape selv – det er derfor jeg gjør ting åpne, så folk kan gjøre ting, sånn som i boken min (Grapefruit).

For det er i grunnen to slags mennesker i verden: De med selvtillit fordi de vet de har evnen til å skape, og de som er blitt demoralisert, som er uten selvtillit fordi de er blitt fortalt at de ikke kan skape noe, bare ta i mot ordre. Etablissementet foretrekker folk som ikke tar noe ansvar og mangler selvrespekt.

RB: Jeg går ut fra at arbeidermakt handler om det …

JL: Har de ikke prøvd noe sånt i Jugoslavia, de er fri fra russerne. Jeg skulle gjerne dratt dit, og sett hvordan det fungerer.

TA: Jo, de har det, de prøvde å bryte med stalinistmønsteret, men i stedet for å slippe til full arbeiderkontroll, innførte de en stor dose politisk byråkrati. Det har en tendens til å knuse initiativ fra arbeiderne, og de innførte en regulering av systemet med en markedsmekanisme som avlet ny ulikhet mellom regionene.

JL: Det virker som alle revolusjoner ender opp med persondyrking – selv kineserne ser ut som de trenger en farsfigur. Det skjedde vel på Cuba også, med Fidel og Che. I en vestlig kommunisme måtte det skapes et slags imaginært arbeidernes selvbilde, som ble farsfiguren.

RB: Det er en stilig tanke … arbeiderklassen blir sin egen helt. Såfremt det ikke ble en ny beroligende illusjon, såfremt det ble reell arbeidermakt. Hvis kapitalister eller byråkrater styrer livet ditt, blir det behov for illusjoner som kompenserer.

YO: Folk er nødt til å stole på seg selv.

TA: Det er det avgjørende spørsmålet. Arbeiderklassen må tilføres en følelse av å kunne stole på seg selv. Det kan ikke skje gjennom propaganda, arbeiderne må sette seg i bevegelse, ta over sine egne fabrikker og sende kapitalistene på porten. Det var det som så vidt begynte å skje i Frankrike i `68, arbeidsfolk begynte å kjenne sin egen styrke.

JL: Men kommunistpartiet klarte ikke å leve opp til det, var det ikke sånn?

RB: Nei, de klarte ikke det. Med 10 millioner streikende arbeidere kunne de ha ført en av disse kjempemessige demonstrasjonene som fant sted i Paris, fram til en massiv okkupasjon av alle regjeringsbygninger og installasjoner, og erstattet de Gaulle regimet med nye folkelige institusjoner som Kommunen eller de opprinnelige sovjetene – det ville vært begynnelsen på en virkelig revolusjon, men det franske kommunistpartiet var redd for å gjøre det. De foretrakk å forhandle på toppen framfor å la arbeiderne ta initiativet selv.

JL: Flott det, men det er et problem her, med det, ikke sant. Alle revolusjoner har skjedd når en Fidel, eller Marx eller Lenin, eller noen, intellektuelle klarte å få gjennomslag blant arbeiderne. De fikk samlet en solid håndfull folk, og det virket som arbeiderne forstod at de befant seg i et samfunn, som holdt dem nede. De har ikke våknet opp her enda, de tror fortsatt at biler og TVer og slikt er svaret. Det trengs at disse venstreradikale studentene kommer seg ut og snakker med arbeiderne, du burde få skoleungdom til å involvere seg i Red Mole (tidsskriftet der dette intervjuet ble trykt første gang, red.).

TA: Det har du helt rett i. Vi har prøvd å få til det, og vi burde prøve mer. Den nye Industrial Relations Bill som regjeringen prøver å få gjennom, gjør flere og flere arbeidere klar over hva som skjer.

JL: Jeg har ingen tro på den loven. Jeg tror ikke de kan gjennomføre den. Jeg tror ikke arbeiderne vil samarbeide i forhold til den. Jeg syntes Wilson-regjeringen (Labour, red.) var en stor skuffelse, men denne Heathgjengen (de konservative, red.) er enda verre. Undergrunnsbevegelsene blir trakassert, svarte militante kan ikke en gang bo i sine egne hjem, og de selger stadig flere våpen til Sør-Afrika. Som Richard Neville sa, så er det kanskje bare en tommes forskjell mellom Wilson og Heath, men det er innenfor den marginen på en tomme vi lever …

TA: Jeg vet ikke det, akkurat. Labour innførte rasistiske innvandringslover, støttet Vietnamkrigen, og satset på å innføre nye lover rettet mot fagbevegelsen.

RB: Det kan godt være sant at vi lever inne i den tommen av forskjell mellom Labour og de konservative, men så lenge vi gjør det, kommer vi til å være impotente og ute av stand til å forandre noe. Hvis Heath tvinger oss ut av den tommen, er det mulig han gjør oss en tjeneste uten å ville det.

JL: Ja, jeg har også tenkt på det. Det at vi kan bli tvunget opp i et hjørne, så vi blir nødt til å tenke på hva som skjer med andre. Jeg leser stadig Morning Star (Kommunistpartiets avis) for å se om det er noe håp, men den ser ut til å henge igjen i det 19. århundret, virker som den er skrevet for middelaldrende liberale som har meldt seg ut.

Vi burde prøve å nå de unge arbeiderne, for de er mest idealistiske og minst redde. På en eller annen måte må de revolusjonære nå ut til arbeiderne, for arbeiderne vil ikke nærme seg dem. Men det er vanskelig å se hvor man kan begynne, vi har alle en finger i samme dam. Problemet for meg er at jeg, etter hvert som jeg har blitt mer virkelig for meg selv, også har vokst vekk fra de fleste i arbeiderklassen – de liker jo Engelbert Humperdinck. Det er studentene som kjøper musikken vår nå, og det er problemet. Og nå er Beatles fire forskjellige mennesker, vi har ikke den innflytelsen vi hadde når vi var sammen.

RB: Nå prøver du å gå mot strømmen i det borgerlige samfunnet, og det er mye vanskeligere.

JL: Ja, de eier alle avisene og kontrollerer all distribusjon og alt salg og reklame. Da vi startet, var det bare Decca, Phillips og EMI som virkelig kunne produsere en plate. Du måtte gjennom et helt byråkrati bare for å komme deg inn i et studio. Du var i en veldig svak posisjon, og hadde tolv timer på deg til å spille inn en hel plate, og det var det vi gjorde til å begynne med.

Men det er jo fortsatt sånn. Hvis du er en ukjent artist er du heldig om du får så mye som en time i et studio – det er et hierarki, og hvis du ikke blir en salgssuksess, kan du glemme flere innspillinger. De kontrollerer distribusjonen. Vi prøvde å forandre på det med Apple, men vi ble ette hvert slått ut. De kontrollerer fortsatt alt. EMI tok livet av albumet vårt «Two Virgins» fordi de ikke likte det. På den siste plata sensurerte de noe av sangtekstene som var trykket på omslaget. Jævlig dumt og hyklersk – de lot meg synge den, men våget ikke at noen skulle lese den. Galskap.

RB: Selv om du når færre nå, er kanskje virkningen større, mer konsentrert?

JL: Ja, jeg tror nok det kan stemme. Til å begynne med reagerte folk fra arbeiderklassen på åpenheten vår om sex. De er redd for nakenhet, de er innestengt på den måten også. Men så tenkte de kanskje at «Paul er en fin fyr, han lager ikke noe bråk.»

Det samme når Yoko og jeg giftet oss, vi fikk fryktelig rasistiske brev, skjønner du, som advarte meg om at hun kom til å skjære halsen over på meg. De kom særlig fra militære, offiserer, som hørte til i Aldershot.

Nå er arbeidsfolk vennligere innstilt overfor oss, så det er kanskje en forandring på gang. Det virker på meg nå som studentene er sånn passe halvvåkne nok til å vekke opp sine brødre i arbeiderklassen. Hvis du ikke bringer videre din egen innsikt, så lukker det seg igjen. Derfor er det helt avgjørende at studentene kan snakke med arbeiderne, og overbevise dem om at det de snakker om ikke er tåkeprat. Og det er selvfølgelig ikke så lett å vite hva arbeidsfolk virkelig tenker, for kapitalistpressen siterer uansett bare talerør som Vic Feather. (Red: Vic Feather 1908–76, var generalsekretær for TUC fra 1969 til -73).

Så det eneste riktige er å snakke til dem direkte, særlig de unge arbeiderne. Vi må begynne med dem, for de vet hva de står mot. Derfor snakker jeg om skole på denne plata. Jeg vil prøve å inspirere folk til å bryte rammene, til å være ulydige på skolen, til å åpne kjeften og aldri slutte med å håne autoritetene.

YO: Vi er egentlig veldig heldige, John og jeg, som kan skape vår egen virkelighet, men vi vet at det viktige er å kommunisere med andre.

JL: Jo mer vi forholder oss til virkeligheten, jo tydeligere blir det at det er det uvirkelige som er dagens program. Jo virkeligere vi blir, jo mer skittkasting må vi ta i mot, og det radikaliserer oss, på en måte, som å bli kjørt inn i et hjørne. Men det hadde vært bedre om det hadde vært flere av oss.

YO: Vi må ikke bli tradisjonelle i måten vi kommuniserer med folk – særlig ikke overfor det etablerte. Vi burde overraske folk ved å si nye ting på en helt ny måte. Kommunikasjon av den typen kan ha en fantastisk kraft, så lenge du ikke gjør det som er ventet av deg.

RB: Kommunikasjon er avgjørende for å bygge en bevegelse, men den blir maktesløs over tid, hvis du ikke samtidig utvikler folkelig styrke.

YO: Jeg blir bare trist når jeg tenker på Vietnam, hvor det ikke virker som det finnes noe alternativ til vold. Denne volden bare fortsetter, og fornyer seg gjennom århundrer. I vår tid hvor kommunikasjon foregår så raskt, burde vi skape en ny tradisjon, tradisjoner skapes hver eneste dag. Fem år i dag er som hundre år tidligere. Det finnes ikke noe sammenlikningsgrunnlag for denne typen samfunn, så vi kan bryte de gamle mønstrene.

TA: Ingen herskende klasse i historien har noen gang gitt fra seg makta frivillig, og jeg kan ikke se at det har forandret seg.

YO: Men, du vet, vold er ikke bare et konsept, jeg så et program om denne ungdommen som kom tilbake fra Vietnam – kroppen, fra hoften og ned var borte. Han var bare som et stykke kjøtt, og han sa: «Vel, jeg antar det var en god erfaring.»

JL: Han ville ikke se sannheten, han ønsket ikke å tenke at det hele hadde vært bortkastet.

YO: Men jeg ser det sånn at volden godt kan treffe dine egne barn.

RB: Men Yoko, folk som slåss mot undertrykkelse blir angrepet av de som har personlig interesse av at tilstandene ikke forandres, de som har behov for å beskytte makta og rikdommen sin. Se på folkene i Bogside og Falls Road i Nord-Irland, de ble nådeløst angrepet av spesialstyrkene til politiet bare fordi de demonstrerte for rettighetene sine. I løpet av en natt i august 1969, ble sju mennesker drept og tusener drevet fra hjemmene sine. Hadde ikke de rett til å forsvare seg?

YO: Derfor er det viktig å prøve og løse problemene før slike situasjoner oppstår.

JL: Jo, men hva gjør du når det faktisk skjer, hva gjør du da?

RB: Folkelig motstand mot undertrykkerne deres er alltid rettferdig. Det kan ikke unngås.

YO: Men, på en måte så viste den nye musikken at ting kunne forandres gjennom nye kanaler for kommunikasjon.

JL: Jo, men som jeg sa, ikke noe forandret seg, egentlig.

YO: Vel, noe forandret seg, og til det bedre. Jeg sier bare at vi kanskje kan gjøre revolusjon uten vold.

JL: Men du kan ikke overta makta uten kamp …

TA: Det er det avgjørende spørsmålet.

JL: For, når alt er skrelt vekk, så vil de ikke at folk skal ha noe makt, de gir deg rett til å underholde og danse for dem, men ingen reell makt.

YO: Saken er at, selv etter revolusjonen, vil folk få nye problemer, hvis de ikke har tro på seg selv.

JL: Etter revolusjonen kommer problemet med å holde ting i gang, med å holde styr på alle de forskjellige meningene. Det er jo helt naturlig at revolusjonære har forskjellige løsninger, at de vil dele seg inn i nye grupper og rekonstituere seg, det er dialektikken er det ikke det – men de må også forene seg mot fienden, for å befeste det nye. Jeg vet ikke hva svaret er, Mao er tydeligvis klar over problemet og holder ballen i gang.

RB: Faren er, at så snart en revolusjonær stat er skapt, er det en tendens til at et nytt konservativt byråkrati oppstår rundt den. Faren later til å øke, hvis revolusjonen blir isolert av imperialismen, og det blir materiell knapphet.

JL: Så snart den nye makta er etablert, må den få til et slags nytt status quo sånn at fabrikker og jernbane holdes i gang.

RB: Ja, men et undertrykkende byråkrati er ikke nødvendigvis bedre til å holde hjulene i gang, enn det arbeiderne er, under et revolusjonært demokrati.

JL: Jo, men vi har alle borgerlige instinkter inne i oss, vi kan alle bli slitne og føle behov for å slappe av litt. Hvordan opprettholder du den revolusjonære gløden etter at du har oppnådd det du satte deg som mål å oppnå? Jo da, Mao har holdt folk i ånde i Kina, men hva skjer når han er borte? Han bruker også personlighetsdyrking. Kanskje det er nødvendig, som jeg sa, så trenger visst alle en farsfigur.

Men jeg har lest Khrusjtsjovs memoarer, jeg vet at han er litt av en type, selv, men han mente visst at det ikke var noen god sak å gjøre noe religiøst rundt individer, det virker ikke som det hører hjemme i kommunismens grunnleggende ide. Men, folk er folk, der ligger vanskeligheten.

Hvis vi tok over England, ville vi ha jobben med å holde styr på borgerskapet, og holde det revolusjonære sinnelaget levende hos folk.

RB: I England, vel, med mindre vi klarer å skape en ny folkelig makt, og her betyr det først og fremst arbeidernes makt, som virkelig kontrolleres av, og står til ansvar for massene, kunne vi ikke gjøre revolusjon i utgangspunktet. Bare virkelig rotfestet makt hos arbeiderne kan knuse den borgerlige staten.

YO: Og det er derfor det blir annerledes når den yngre generasjonen tar over.

JL: Jeg tror ikke det skal så mye til for å få ungdommen her i gang. Du måtte gi dem fri adgang til å angripe de lokale kommunestyrene, eller knuse autoriteten til skolemyndighetene, akkurat som studentene bryter ned det undertrykkende ved universitetene. Det skjer allerede, men folk må komme sammen langt mer. Og kvinnene er veldig viktige, vi kan ikke ha en revolusjon som ikke involverer og frigjør kvinner. Det er så utrolig subtilt hvordan vi blir opplært til mannens herredømme.

Det tok meg ganske lang tid å oppdage at min plass som mann kuttet vekk visse muligheter for Yoko. Hun er en rødglødende feminist og var rask til å vise meg når jeg var på gale veier, selv om jeg trodde at jeg bare oppførte meg naturlig. Derfor er jeg alltid opptatt av å finne ut hvordan folk som sier de er radikale, behandler kvinner.

RB: Det har alltid vært like mye mannlig sjåvinisme på venstresiden, som alle andre steder, men framgangen til kvinnebevegelsene begynner å hjelpe på der.

JL: Det er latterlig. Hvordan kan du snakke om makt til folket hvis du ikke skjønner at folket er begge kjønn.

YO: Du kan ikke elske noen, hvis du ikke er på likeverdige plasser. Mange kvinner må klynge seg til menn ut fra frykt eller usikkerhet, og det er ikke kjærlighet – det er, i bunn og grunn derfor kvinner hater menn.

JL: Og omvendt …

YO: Hvis du har en slave i huset, hvordan kan du da vente å gjøre revolusjon utenfor det? Problemet for kvinner er, at hvis vi prøver å bli fri, så blir vi helt naturlig ensomme, fordi så mange kvinner er villige til å bli slaver, og menn foretrekker som regel det. Så du må alltid ta en sjanse. «Kommer jeg til å miste mannen min?» Det er veldig trist.

JL: Yoko var selvfølgelig engasjert i kvinnefrigjøring før jeg traff henne. Hun har måttet slåss seg vei gjennom en manneverden. Kunstverdenen er fullstendig dominert av menn, så hun var full av revolusjonær gnist da vi traff hverandre. Det var ikke noe spørsmål en gang, hvis vi ikke hadde et 50–50 forhold var det ikke noe forhold. Jeg lærte ganske fort. Hun skrev en artikkel om kvinner i Nova for et par år siden, hvor hun skrev «Kvinnen er verdens neger».

RB: Vi lever naturligvis alle sammen i et imperialistisk land som utnytter den tredje verden, og det involverer til og med kulturen vår. Det var en tid hvor Beatles’ musikk var plugget inn på Voice of America.

JL: Russerne framstilte oss som kapitalistiske roboter, og det var vi vel, antar jeg.

RB: De var ganske dumme som ikke så at dette var noe annet.

YO: Det er bare å innse at Beatles var det 20. århundres folkemusikk i kapitalistisk ramme, noe annet kunne de ikke gjøre, hvis de ønsket å kommunisere innenfor de rammene.

RB: Jeg jobbet på Cuba da «Sgt. Pepper» kom ut, og da begynte de for første gang å sende rock musikk på radioen.

JL: Vel, får håpe de ser at rock musikk ikke er det samme som Coca Cola. Det burde bli lettere når vi kommer oss over drømmene. Derfor prøver jeg nå å formidle noe sterkere, prøver å riste vekk «fjortismusikk»- stempelet. Jeg vil gjerne treffe de rette folkene, og jeg prøver å uttrykke meg enkelt og direkte.

RB: Det siste albumet virker enkelt til å begynne med, men tekst, tempo og melodi bygger seg opp til en mer kompleks sammenheng som man gradvis blir klar over. For eksempel så blir sangen «My mummy’s dead» et ekko av barnesangen «Three blind mice» og handler om et barns traume.

JL: Melodien gjør det, det var en slags følelse, nesten som et haikudikt. Jeg oppdaget haiku i Japan nettopp, og jeg synes bare det er fantastisk. Klart, hvis du blir kvitt en hel seksjon med illusjoner i hodet ditt, så blir du stående igjen med stor presisjon.

Yoko viste meg noen av de originale haikudiktene. Forskjellen mellom dem og Longfellow er svær. I stedet for et langt, blomstrende dikt, sier haiku «Gul blomst i en hvit bolle på et bord av tre.» Det gir deg hele bildet, i grunnen …

TA: Hvordan tror du vi kunne knuse det kapitalistiske systemet her i England, John?

JL: Det kan bare skje hvis arbeiderne blir klar over hvilken traurig posisjon de befinner seg i, sånn at drømmen de er omgitt av, blir brutt. De tror de er i et herlig land med ytringsfrihet. De har biler og TVer, og ønsker ikke å tro at det finnes noe mer i livet. De er forberedt på å la sjefene styre seg, se barna sine bli ødelagt på skolen. De drømmer andres drøm, det er ikke deres egen. De må forstå at de svarte og det irske folket blir trakassert, og at de selv blir de neste.

Så snart de erkjenner alt det der, så kan vi virkelig begynne å gjøre ting. Arbeiderne kan begynne å ta over. Som Marx sa: «Til en hver etter behov». Jeg tror at det ville virke fint her. Men, vi måtte også infiltrere hæren, for de er trent til å kunne drepe oss alle.

Vi må starte alt dette ut fra der vi selv er undertrykket. Jeg tror det er falskt, overflatisk, å gi til andre når dine egne behov er store. Tanken er å ikke trøste folk, ikke få dem til å føle seg bedre, men heller få dem til å føle seg verre, konstant holde opp for dem nedverdigelsen og ydmykelsen de går gjennom for å få det de kaller en lønn å leve av.

(Intervjuet stod opprinnelig i The Red Mole 21. januar 197, og ble publisert på nytt av Counterpunch 8. desember 2005, på dagen 25 år etter John Lennon ble myrdet. Det trykkes i Rødt! med tillatelse fra Tariq Ali. Birger Thurn-Paulsen har oversatt.)

Leder: USA i Jugoslavia

Morten Falck: Darwins to ansikter side 4

Rolv Rynning Hanssen: Vann, – profitt eller fellesskap side 20

Siri Jensen: To spisser i arbeiderklassen side 33

Helene Bank: Globale drivkrefter bak fortsatt markedsretting i det offentlige side 44

Finn Olav Rolijordet: Sentrale forhold i den økonomiske krisa side 54

Jens Ingvald Olsen: Samhandlingsreformen side 60

Mariette Lobo: Frigjøring med hijab  side 64

Ingrid Baltzersen: Kvinnekroppen som kamparena side 70

Pål Steigan: Hvor går Iran? side 76

Intervju med John Lennon og Yoko Ono side 85

Torkil Lauesen: Den nasjonale frigjøringskampens problemer side 97

Torkil Lauesen: PET: Den danske Lund-rapporten side 116

Ole-Gunnar Leirvaag: Samiske namn på vegskilt på Helgeland? side 124 

Debatt:

Ronny Kjelsberg: Ludittene og debatten om fildeling side 130 

Tor Otto Tollefsen: Hvem skal betale for fildelinga? side 135 

Bokomtaler:

Palestinerne side 138 

Deltakende demokrati side 141

Kan jordbruket fø verden? side 143

Red sun side 144

Det siste året har interessen for Karl Marx vokst i takt med utbredelsen av den økonomiske krisa. Marx’ hovedverk, Kapitalen, leses med fornyet interesse av folk som vil forstå det som skjer. Vi i tidsskriftet Rødt! har etter beste evne prøvd å spre lesestoff som kan gi en marxistisk forklaring på det som skjer nå, og hvorfor det er nødvendig at arbeiderklassen igjen kommer på offensiven.

Denne tegneserien er et ledd i arbeidet med å gjøre Marx sine tanker tilgjengelig for flere.

Det er nemlig ikke slik at denne krisa er et resultat av noen få finansakrobaters grådighet, eller noen få råtne huslån i USA. Den økonomisk krisa har røtter i kapitalismens akkumulasjonsprosess, og er et resultat av den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital. Kapitalen med bobler gir en kjapp og poengtert oversikt over de viktigste trekkene ved kapitalismen slik Marx så den. Klasseforholdene gjennom historien, varens verdi, dens fetisjkarakter og kildene til merverdien blir forklart. Alt sammen illustrert av portugiseren Carlos Barraderas.

At det oppstår kriser under kapitalismen, betyr ikke at kapitalismen som system har kommet til endestasjonen og historiens skraphaug – slik den burde. Den økonomiske krisa vi er inne i nå, kan bli løst innenfor det kapitalistiske systemet. For eksempel ved at kapitalverdier blir nedskrevet, eller at arbeidere går ned i lønn. Spørsmålet er hvem som skal betale prisen for å få systemet til å «fungere» igjen. Som så ofte før er det fullt mulig at det også denne gangen vil gå hardest ut over vanlige folk gjennom massearbeidsløshet og økt utbytting.

Serien er over 25 år gammel og et produkt av sin tid. Samfunnet, og ikke minst hvordan vi ser på samfunnet, har endra seg mye siden da. Dette vil du merke når du leser Kapitalen med bobler.

Vi har valgt å oversette serien og gi den ut nettopp fordi vi tror ideene fra Marx’ Kapitalen er viktige for å forstå drivkreftene bak samfunnsutviklingen, og ikke minst for å forstå den krisa vi står opp i nå, og hvorfor kriser er uløselig knyttet til kapitalismen som system.

Kunnskap om verden er viktig. Spesielt for de som har satt seg som mål å forandre den.

Tidsskriftet Rødt!
Jokke Fjeldstad
Stian Bragtvedt

Silje Ryvold er aktivist i Palestinakomiteen i Tromsø og skriver masteroppgave om israelsk selvforståelse.

Slik så det ut: Sola hang som en lanterne over horisonten. Middelhavet rullet kontinuerlig inn over stranda, udramatisk og uendelig, verdens stille puls. Barn lo. Noen badet. Folk gikk forbi, og bak oss gjorde Tel Avivs natteliv seg klar til action. Jeg satt på et håndkle. Jeg hørte ikke til. Jeg så på horisonten, og tenkte på avstander. Slik tenkte jeg: Bare litt lenger sør, forbi de knausene der borte, fortsett et godt stykke, hold deg til havet, passér Ashkelon, og der, rett bortenfor: en krig. Et bilde av en 12-årig jente som skriker, en fars døde kropp, avrevne lemmer i sanda. Bildet er overalt og det er ingen som ser. Hvordan går det an? Sola går ned over Tel Aviv og noen vil danse. Hvor lenge kan man fortsette slik, eyes wide shut, jeg vil ikke vite.

Så var det noen som sa «hello!»

Jeg så opp, og der sto en høy, slank fyr bare ikledd shorts og et gevær. Han smilte stort og satte seg ned. «How are you?» sa han. «Fine thanks,» sa jeg. «Why do you have a gun?»

«All the muslims in the world want to throw us into the sea! We have to protect ourselves! We have too many terrorists in this country, don’t you know?»

Jeg ristet på hodet. Mitt nye bekjentskap så vantro på meg. Jeg så spørrende på ham.

«The Arabs! All the Arabs are here to kill us! They hate us! Don’t tell me you don’t know what happened to us in the Holocaust?»

«I know that.»

«It will happen again! If we let these terrorists come here they will drown us all and take our land! Do you want to be thrown into the sea?»

«No. But I don’t think that’s what they want.»

Jeg så på ham. Han så en annen vei.

Stillhet.

«Skal jeg si deg hva jeg tror de vil?»

«Og hvordan kan du vite hva de vil?»

«Jeg har mange arabiske venner, og de forteller meg ustanselig hva de vil.»

Stillhet. Hevede øyenbryn.

«Vil du høre?»

Han trakk på skuldrene. «Ok, fortell.»

«De vil igrunnen akkurat det samme som deg.» Jeg var rolig. Jeg snakket med vennlig stemme. «De vil leve i fred. De vil kunne kjøpe brød uten å frykte for sitt liv, de vil kunne sende sine barn ut for å leke uten å være redd for om de kommer hjem igjen. De vil besøke sine slektninger og bevege seg fritt uten å bli stoppet av soldater. De …»

«Det er ikke sant! Du forstår ingenting. Det du sier er helt galt.»

«Jeg tror ikke det.»

«Du er ikke herfra, så du forstår ikke dette. Du har misforstått alt!»

«Og hvordan vet du hva de vil, har du noen gang snakket med en araber?»

«Jeg snakker ikke med terrorister! De er her kun for å sprenge seg selv i lufta! Skjønner du ingenting? Vi må beskytte oss selv, ellers ender vi opp i havet.»

Havet rullet. Havet blandet seg ikke inn. Jeg trakk på skuldrene. Jeg innså at her var det ikke stort mer å si. Min venn med gevær ville snakke om noe annet. Det ville ikke jeg. Jeg måtte dessverre gå. Jeg gikk, og havet slo, og sola gikk ned, og jeg tenkte at denne fyren burde verden ta på alvor. Det vil si, jeg tenkte at dette har jeg hørt før, og at om man bare avfeier hans holdninger som uttrykk for en våpengal og paranoid manns forskrudde verdensbilde, så gjør man seg selv en bjørnetjeneste. Det er mer alvorlig enn som så. Det vi tror, er utgangspunkt for det vi gjør. Våre oppfatninger styrer hva vi ser, hva vi tror er sant og hvordan vi forholder oss til verden. Og viktigst av alt: den unge fyren med gevær på stranda i Tel Aviv er ikke alene om å mene det han gjør; det er et ekko av en større fortelling. Den er det viktig å kjenne til, både for å kunne forstå hvorfor Israel handler som de gjør og, ikke minst, hvorfor de får lov å handle som de gjør.

Den kollektive fortellingen – Israel som offer

Den historien et folk forteller om sin fortid og seg selv, utgjør sammen med de oppfatninger, holdninger, mål og identitetsmarkører de har felles, et folks eller en gruppes kollektive narrativ, en kollektiv fortelling som virker samlende og identitetsskapende. Israels kollektive fortelling er også sionismens store fortelling, og den inneholder en rekke velkjente elementer som fortelles om og om igjen:

Dette er det fargede glasset israelere flest tolker dagens situasjon innenfor, dette er rammefortellingen som for israelerne selv gir mening både til den politikk deres folkevalgte fører og til de «uprovoserte» terrorist attacks de blir utsatt for (og det forklarer hvorfor all israelsk politikk dreier som om «security»). På denne måten blir konflikten lettere å leve med; fortellingen er en effektiv og overbevisende forklaringsmodell som gir mening og logikk til hendelser det ellers er vanskelig å ta inn over seg. Sentralt i denne historien står oppfatningen av Israel som et uskyldig offer omgitt av fiender. Denne holdningen har av israelske sosiologer og psykologer fått navnet siege mentality, i.e. en «beleirings-mentalitet»: the whole world is against us(2). Ideen om at «alle er mot oss» er en av de mest sentrale kollektive overbevisninger i Israel, i den grad at at denne holdningen av israelere selv sees på som noe som definerer deres felles identitet.(3) Sionismen er i seg selv grunnlagt på denne tanken. Den britiske jøden Susan Nathan skriver i sin meget lesverdige bok The Other Side of Israel følgende:

Jeg streker under dette: sincerely and incontrovertibly believe. Dette er ramme alvor. Dette, imminent danger of annihilation, er motoren i den tilsynelatende uløselige konfliktens store hjul, dette er voldsspiralens hovedturbin, dette er den nødvendige erkjennelsens låste dør. Dette er også bensinen på bålet som Israels ledere vet å benytte seg vel av, og det er motorveien forbi moral og internasjonal lov som fritar dem for alt ansvar.

Den dårlige nyheten, som slett ikke er noen nyhet, er at fortellingen er så overbevisende og så lett å forstå. Alle de kompliserte og nyanserte motargumentene preller av. Ikke en gang enkle og innlysende fakta har noe å si. Dødsratene teller ikke. Den store fortellingen har overtaket.

Den gode nyheten er at det tross alt fins en annen historie – og det fins flere og flere som forteller den.

Post-sionisme – den kollektive fortellingen slår sprekker?

På slutten av 1980-tallet ble Israels arkiver fra 1948 åpnet for innsyn, noe som resulterte i at en rekke israelske historikere kraftig reviderte Israels versjon av hva som skjedde, og motbeviste flere kritiske elementer i den store fortellingen, først og fremst beviste de at de palestinske flyktningene faktisk ble drevet på flukt som følge av utbredte massakre av hele palestinske landsbyer, og at den nye israelske staten aldri sto i fare for å bli utslettet. I tillegg skrev de kritisk om sionismens tilblivelse og staten Israels fremferd både overfor palestinerne og arabiske jøder. Disse historikerne, med den kontroversielle Benny Morris i spissen, ble av Morris selv døpt «de nye historikerne». De har også fått merkelappen «post-sionistiske». Til denne gruppa hører blant andre Simcha Flapan, Tom Segev, Avi Schlaim og Ilan Pappé, og deres arbeider har utvilsomt betydd enormt mye for vår forståelse av Israel og Israel/ Palestinas grelle historie.

Men har det forandret noe i Israel selv? I artikkelserien «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians» skriver Ilan Pappé:

De nye historikerne og deres synspunkter og konklusjoner er velkjent i Israel, og det post-sionistiske perspektivet har også til en viss grad kommet til uttrykk gjennom filmer, bøker og teater. Likevel trenger vi ikke gå lenger enn til nyhetene her hjemme for å skjønne at dette ikke akkurat har resultert i noen revolusjon. Israelske politikere sanker stemmer ved å drepe barn i Gaza, og deres argumenter er som klippet ut av den uskyldiggjørende rammefortellingen og gjentas til det kjedsommelige. Hvor er den israelske venstresiden? Fredsbevegelsen? Hvem skal løfte sine stemmer og overbevise mitt bekjentskap på stranda i Tel Aviv om at det finnes en annen historie, en fortelling med den konklusjon at han ikke behøver sitt gevær?

Venstresidens fortelling – Israel OG Palestina som offer

Den israelske venstresiden er i Israel kort og godt et synonym til «de som er for fred.» Standpunktet til folk på venstresiden har med andre ord generelt sett fint lite å gjøre med sosialisme. Det holder lenge at du er for en «fredelig løsning» med palestinerne( 6). Men hvilken fred?

For å svare på det må man først dele det ullne sekkebegrepet «the Left» i to, der synet på sionismen er den avgjørende skillelinja: enten er du for en fred basert på sionistiske prinsipper (sionistisk venstreside), eller så mener du at sionismen i seg selv er et hinder for fred (anti- eller ikke-sionistisk venstreside). Det går altså utmerket godt an å være for fred og sionisme på én gang, og det er da også denne siden det store flertall av israelske «venstrevridde» tilhører.

I mangel på evne eller vilje til å gi opp selve rammefortellingen om Israel som et offer beleiret av fiender, bringer representanter for det sionistiske venstre istedet inn et nytt element: lidelsene til den andre siden. De begår dermed det Walid Khalidi kaller «the sin of moral equivalence»: konflikten omtales som en tragisk strid mellom to likeverdige parter, der begge har like mye rett og der begge lider. En brutal og folkerettsstridig okkupasjon reduseres dermed til en konflikt mellom to like uskyldige parter som bare ikke klarer å «snakke sammen»:

Om Israels store fortelling har endret seg de siste tjue årene, så er det kanskje i denne retningen: der det før kun var Israel som var offer, anerkjennes det nå at det også er lidelser på den andre siden. (Hører vi ikke ekkoet?: Begge sider må besinne seg! Det er to parter i enhver konflikt!) Lenger enn dette er det imidlertid få som går, og går man dit så er man enten antisemitt eller en «selvhatende jøde».

Kritikk mot okkupasjonen kommer høylytt fra hele den israelske venstresida, også den sionistiske. Logikken er enkel: Ved å gi opp okkupasjonen og gi palestinerne en egen stat, kan man bevare Israel som en ren jødisk stat. Men kritikken fra det sionistiske venstre stopper følgelig her: alt Israel har gjort før 1967 er implisitt legitimt og holdes utenfor diskusjonen. Noe annet ville måtte bety å gå på akkord med sionismen per se.

Den manglende fortellingen – Menneskerettigheter og rettferdig fred

De som er villig til å se kritisk på historien også før 1967 og helt tilbake til sionismens fremvekst i 1880-årene hører til det ytterste venstre i Israel og er dessverre i et svært lite mindretall. Den israelske fredsorganisasjonen Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD hører for eksempel til her. Selv omtaler de seg som «the critical peace camp» og plasserer seg i  det politiske landskapet «to the left of Peace Now.» ICAHD jobber ved siden av sitt engasjement mot okkupasjonen og Israels husrivingspolicy hardt for å nå ut i israelsk opinion med den andre historien, en annen rammefortelling, der menneskerettigheter og rettferdig fred står i fokus. Som ICAHDs leder Jeff Halper sier: framing is as important as the facts. Det nytter ikke bare å komme med løsrevne motargumenter mot en historie som er så overbevisende at hele verden sluker den rått, og som er så til de grader viktig for den israelske identiteten.

Hvorfor er det slik? Foran Qalandias fryktinngytende grå overvåkningstårn, hvordan er det mulig å ikke se den urett som blir begått? Fra bakketoppene nord for Gaza, hvordan er det mulig å gledesfyllt nyte utsikten over bombenes dødelige drønn mens man drikker sin medbragte kaffe på termos? Hvordan er det mulig å ikke ta inn over seg den urett som blir begått i ens navn?

Svaret er antakelig at det ikke er mulig å ta det inn. Det er altfor skremmende.

Verden vil rakne. Det er mye lettere å fortsette å tro at den urett som blir begått er den eneste riktige vei å gå. Vi kjenner det fra Ibsen: «tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.» Hvem vil kaste sin mest hellige overbevisning over bord om det nettopp er den overbevisningen som holder en flytende? Hvis du prøver å overleve et forlis i full storm er du neppe villig til å gi fra deg den eneste livbåten du ser.(10)

«So we have to give people an alternative,» sier Jeff Halper, selv jøde og israeler. Du kan ikke ta fra noen hele deres verdensbilde uten å gi dem noe annet å holde fast i. Det må fortelles en annen historie, og den må fortelles om igjen og om igjen: Israel har urettmessig okkupert og undertrykt et annet folk i over 60 år, palestinsk aggressjon er et uttrykk for fortvilelse og undertrykkelse snarere enn nedarvet hat, det finnes en politisk løsning, Israel må holdes ansvarlig for sine handlinger, og de menneskerettigheter og internasjonal lov som skal beskytte også Israels innbyggere må gjelde for alle, uavhengig av religion, nasjonalitet og etnisitet. Bare da kan vi komme dit hen at ingen føler de trenger et gevær på en strand.

Det er ennå et stykke igjen.

Inntil da, la oss henge sitatet fra den israelske sosialisten Oded Pilavsky på veggen og håpe det leses av flest mulig.

Noter:

1. Michael Prior, «Zionism and the Challenge of Historical Truth and Morality,» in Speaking the Truth – Zionsim, Israel and Occupation, ed. Michael Prior (Northampton: Olive Branch Press, 2005), 15-16 Historikeren Yael Zerubavel skriver i denne sammenheng følgende: «Nationalist movements typically attempt to create a master commemorative narrative that highlights their members’ common past and legitimizes their aspiration for a shared destiny. Indeed, the establishment of such a narrative constitutes one of the most important mechanisms by which a nation constructs a collective identity for what Benedict Anderson calls an ’imagined community’. […T]his process of reconstructing the past entails a highly selective attitude toward the available historical knowledge.» Yael Zerubavel, Recovered Roots – Collective Memory and the Making of Israeli National Tradition (Chicago: University of Chicago Press, 1995), 214
2. Daniel Bar-Tal and Dikla Antebi, «Siege Mentality in Israel,» International Journal of Intercultural Relations 16 (1992): 251-75 Fenomenet er også kalt Masada syndrome, etter myten om det romerske angrepet på Masada ca i år 70, der jøder forskanset seg i tre år før de til slutt begikk kollektivt selvmord for å slippe å overgi seg til fienden. Historien har i dag en sentral plass i den israelske selvbevisstheten, og samtlige soldater avlegger følgende ed på Masada etter endt førstegangstjeneste: Never again shall Masada fall!
3. Den israelske pedagogen Daniel Bar-Tal har skrevet mye om dette, spesielt om det han kaller societal beliefs: «society members’ shared cognitions on topics and issues that are of special concern for society and contribute to their sense of uniqueness» Daniel Bar-Tal, Shared Beliefs in a Socitey: Social Psychological Analysis (Thousand Oaks, CA: Sage, 2000), 353 Group beliefs definerer han som «convictions that group members a) are aware that they share and b) consider as defining their ‘groupness’ « Daniel Bar-Tal, «Societal Beliefs in Times of Intractable Conflict: The Israeli Case,» International Journal of Conflict Management 9 (1990), 36
4. Susan Nathan, The Other Side of Israel – My Journey Across the Jewish-Arab Divide (London: Harper Perennial, 2005), 55
5. Ilan Pappe, «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians: Part 1 – the Academic Debate,» Journal of Palestine Studies 26, no. 2 (1997), 38-39
6. Ilan Pappé definerer «the Left» i Israel slik: «a willingness in principle to give up territory for peace and to recognize the Palestinian right to self determination» Ilan Pappe, «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians: Part 2 – the Media,» Journal of Palestine Studies 26, no. 3 (1997), 37
7. Paul Eisen, «Speaking the Truth to Jews,» in Speaking the Truth. Zionism, Israel, and Occupation, ed. Michael Prior (Northampton: Olive Branch Press, 2005), 194
8. Ilan Pappe, «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians: Part 2 – the Media,» 38
9. Ilan Pappe, «Passage to the ’Other Side’ of Israel – a Review of Susan Nathan’s the Other Side of Israel: My Journey Across the Jewish/Arab Divide,» News from Within 4 (2006)
10. I tillegg kommer det sosiale presset. Susan Nathan skriver: «Psychologically speaking, if you see the reality and acknowledge the narrative of the other side as your victim, you have a problem. If you take responsibility for what your side did, you endanger your relations with your family, friends, colleagues, the whole society – with everything you have, in fact. You find yourself in a tiny, marginalised minority facing a majority that sees you as a traitor. If you are strong enough you can face it and fight against it, but most people are not strong enough. Most are not able to do it, and so they either get depressed, emigrate, or suppress what they know. […] Against the background of Jewish history, and each individual’s fear of opening his mind and accepting responsibility, Jews in Israel are in addition educated to believe that if they give something to the Palestinians, the Palestinians will want more and the Jews will lose everything. The fear is that if you are not strong in the way the Zionists tell you to be, you will weaken the collectivity, and then you may find yourself with nothing.» Susan Nathan, The Other Side of Israel – My Journey Across the Jewish-Arab Divide, 257

Framveksten av open militarisme og imperialisme ved starten på det tjueførste hundreåret har stort sett si årsak i forsøk frå dei dominerande kreftene i verdsøkonomien på å vinne kontroll over dei minkande oljeforsyningane i verda.

John Bellamy Foster er professor i sosiologi ved University of Oregon og redaktør for tidsskriftet Monthly Review.

Frå 1998 vart det lagt fram ei rad strategiske initiativ i nasjonale tryggingsmiljø i USA som svar på at:

1. USA no importerte over 50 prosent av olja.
2. Ekstra produksjonskapasitet på verdsbasis blir borte.
3. Persiagolfen får ein aukande del av alle resterande konvensjonelle oljeressursar.
4. Den truande frykta for at oljeproduksjo nen ville nå toppen.

Svaret frå kapitalmakta på oljeforsyningskrisa var å lage det Michael Klare i Blood and Oil har kalla ein global «strategi for maksimal utvinning».(2) Det kravde at USA som hegemonisk makt, med støtte frå dei andre leiande kapitaliststatane, freista utvide kontrollen sin over oljereservane i verda for å auke produksjonen. Invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan (den geopolitiske porten for vestleg tilgang til oljeog naturgassressursane i Kaspihavbassenget) etter åtaka 11. september, invasjonen i Irak i 2003, den raske utvidinga av USAs militære aktivitet i Guineagolfen i Afrika (der Washington oppfattar seg i konkurranse med Beijing), og dei auka truslane som blir retta mot Iran og Venezuela – sett i lyset av ein slik strategi signaliserer dei alle framveksten av ein ny og farleg æra med energiimperialisme.

Oljas geopolitikk

I april 1998 importerte USA for første gong størstedelen av råolja dei konsumerte. Steget over den terskelen viste at USA svært raskt blei avhengig av importert olje. På same tid vart frykta sterkare for at oljeproduksjonen snart ville nå toppen, og blei dominerande i diskusjonane etablissementet førte bak lukka dører. Ei nøkkelhending var publiseringa i Scientific American i mars 1998 av The End of Cheap Oil av dei pensjonerte oljegeologane Colin J Campbell og Jean H Laherrère. The End of Cheap Oil spådde at verdsproduksjonen av olje ville nå toppen «truleg innan ti år». Artikkelen til Campbell og Laherrère og spørsmålet om topp i oljeproduksjonen vekte straks interessa til OECDs energi-organ IEA, i deira World Energy Outlook frå 1998. IEA hevda at jamvel ut frå pessimistane si vurdering av oljereservane i verda og ein klokkeforma produksjonskurve (men utan den skarpe veksten i oljeprisane Campbell gjekk ut frå), og ut frå IEAs langsiktige forsyningsmodell, så «ville ikkje toppen bli nådd før rundt 2008–2009». Ut frå IEAs eigne vurderingar av reservane kunne ein skyve oljetoppen omlag eit tiår utover.(3) Men toppen var likevel ikkje fjernt unna. Toppen på den britiske oljeproduksjonen i Nordsjøen i 1999 (norsk produksjon nådde toppen to år seinare) gjorde saka enno viktigare.

Matthew Simmons, administrerande direktør i det Houston-baserte energi-investeringsselskapet Simmons and Company International, og medlem av det nasjonale petroleumsrådet og Council of Foreign Relations, publiserte ein artikkel i Middle East Insight i 1999 der han la vekt på den «langt raskare» tømminga av store oljefelt på grunn av høgeffektiv utvinningsteknologi. Framfor å utvide livslengda til oljefelta som ein tidlegare trudde, medførte introduksjonen av desse teknologiane sannsynlegvis at tømminga akselererte. Simmons viste til oljefelt «sett i produksjon etter 1970-åra», og sa at «mest alle desse nye felta har nådd produksjonstoppen og har no rask nedgang. … Og når den stabile basen av gamle, men store felt au byrjar bli tømde,» spør han, «kva vil det føre til for den gjennomsnittlege tømmingsraten?»(4)

I 2000 førte Simmons’ uro for minkande oljeforsyningar til at han blei energirådgivar for presidentkampanjen til George W Bush. Som han fortel det i eit intervju februar 2008, hadde han «trekt til sides» søskenbarnet til Bush tidleg i mars 2000 for å fortelle han om ein tidlegare samtale han hadde hatt med ein medarbeidar av energiminister Bill Richardson. Medarbeidaren hadde fått oppgava å undersøke ledig oljeproduksjonskapasitet i OPEC-landa. Som Simmons fortalte søskenbarnet til Bush:

Simmons var medlem av Bush-Cheneys Energy Transition Advisory Committee som gav råd om veksande oljemangel. Boka hans frå 2005, Twilight in the Desert: The Coming Saudi Oil Shock and the World Economy, som hevdar at saudisk oljeproduksjon når toppen snart, er blitt eit av dei mest innflytelsesrike verka som står på standpunktet at oljeproduksjonen vil nå ein topp.(6)

Energy Information Administration (EIA) i Energidepartementet i USA gjorde ein full gjennomgang av spørsmålet om topp i oljeproduksjonen så tidleg som juli 2000, og vurderte mange scenario. I motsetning til dei som såg toppen for seg «så tidleg som 2004», konkluderte EIA med at «den konvensjonelle oljeproduksjonen i verda kan auke to tiår eller meir før han byrjar gå ned». Men analysen sjølv gav ingen forsikringar, sidan ho gjekk ut frå at toppen kunne bli nådd så tidleg som 2021.(7)

Uroa for oljeforsyninga som byrja trenge inn i maktas korridorar i perioden 1998– 2001, førte til ein vidtgåande debatt i dei indre sirklane i USA om oljeutvinning og strategiske måtar å lette ho på. I aukande grad vart det knytt til det vidare spørsmålet om å ekspandere USA sitt imperium, reist av grupper som Project for a New American Century.(8)

I juli 1998 gav Center for Strategic and International Studies (CSIS) ut Strategic Energy Initiative på initiativ frå tidlegare formann i Senatets militærkomite Sam Nunn og tidlegare forsvarsminister (og tidlegare energiminister) James R Schlesinger. I november 2000 gav Strategic Energy Initiative ut ein rapport i tri bind – The Geopolitics of Energy into the 21st Century – med Nunn og Schlesinger som medforfattarar. Rapporten la vekt på at Persiagolfen måtte utvide produksjonen sin «med nesten 80 prosent i åra 2000–2020» i ei tid med stigande etterspørsel og synkande oljeproduksjon andre stader i verda for å møte behova for energi i verda.

Spørsmålet om ein topp i oljeproduksjonen i tiåret 2000–2010 blei au undersøkt, konsentrert om argumenta frå Campbell og Laherrère og Simmons. CSIS Strategic Energy Initiative avviste offisielt oppfatninga om at toppen ville bli nådd så tidleg som 2010. Likevel tok rapporten spørsmålet ekstremt seriøst. Som «einaste supermakt» erklærte dei, hadde USA «særleg ansvar for å halde oppe energiforsyninga i verda» og «open tilgang» til olja i verda. Gjennnom heile rapporten understreka den behovet for å finne måtar å auke oljeeksporten frå Irak og Iran som begge var utsette for sanksjonar frå USA på det tidspunktet.(9)

I 2001 støtta James Baker III Institute for Public Policy på Rice University og Rådet for utanlandssaker (Council on Foreign Relations) studien Strategic Energy Policy Challenges for the 21st Century, leia av energianalytikaren Edward L Morse. Arbeidsgruppa inkluderte både oljeoptimistar, som Morse og Daniel Yergin frå Cambridge Energy Research Associates, og oljepessimistar som Simmons, talsmann for at oljeproduksjonen vil nå ein topp. Rapporten la vekt på behovet for tilstrekkelege oljereservar i tiåra framover, men argumenterte for at oljeforsyningane ville «bli stramme» på grunn av «underinvesteringar» i ny produksjonskapasitet og «upålitelege statar». Ledig kapasitet var «tørka ut» til «minimale» mengder, dels på grunn av at oljeproduserande land brukte oljeinntektene på sosiale tiltak framfor investeringar i ny produksjonskapasitet.

Vippeprodusent

Her peika rapporten på at Irak hadde blitt ein viktig «vippeprodusent», godt under produksjonskapasiteten, som i åra før «skrudde kranene av og på når dei meinte det var strategisk lønnsamt å gjøre det». Det utgjorde ei veksande fare for den kapitalistiske verdsøkonomien, med «sjansen for at Saddam Hussein kunne fjerne irakisk olje frå markedet ein lengre periode». Rapporten streka under at «irakiske reservar» faktisk «representerte ein hovud-ressurs som raskt kunne gi auke i oljemarkedet og meir konkurranse i handelen med olje». Det var viktig med investeringar i forbetringar i irakisk produksjonskapasitet. Problemet var kva ein skulle gjøre med Saddam Hussein.

Generelt la rapporten frå Baker Institute/ Council on Foreign Relations vekt på at ekstremt mykje stod på spel, ettersom det var fare for at auke i oljeprisen og brist i forsyningane kunne få «USA til å stå fram meir likt eit fattig utviklingsland».

Svaret var at vestmaktene leia av USA måtte spele ei meir direkte rolle i utviklinga av oljeressursane i verda. Det måtte koplast med å bytte ut den noverande oljeøkonomien dominert av nasjonale selskap – som hadde utvikla seg saman med «ressursnasjonalismen » i tredje verda – med ein økonomi der dei multinasjonale oljeselskapa med senter i den avanserte kapitalistiske økonomien nok ein gong tok ansvaret for reservar og investeringar.(10)

Desse rapportane frå nasjonale tryggingsanalytikarar om strategisk energipolitikk fekk følge av National Energy Policy frå Det Kvite Hus i mai 2001, utgitt under leiing av visepresident Dick Cheney. Den rapporten la au vekt på behovet for å trygge oljeforsyninga til USA, ved å peike på at den totale oljeproduksjonen i USA hadde falle 39 prosent under toppåret 1970, og at USA kunne få behov for å importere nesten to tredjedelar av det totale behovet for bensin og brenselolje i 2020. Det at USA var avhengig av utanlandsk råolje la USAs «nasjonale energisikring » i hendene på «fremmende nasjonar, der enkelte ikkje deler våre interesser» åtvara president Bush i mai 2001.

Når det gjeld oljeforsyningane på lang sikt, såg energidepartementets International Energy Outlook i 2001 for seg behov for å doble oljeproduksjonen i Persiagolfen frå 1999 til 2020 for å møte venta etterspørsel i verda. Den optimistiske spådommen kunne ikkje oppfyllast utan massive investeringar i auka kapasitet i Persiagolfen i ein grad som var usannsynleg å vente frå nøkkelstatar som Irak og Iran, og jamvel Saudi-Arabia. Irakisk produksjon av råolje var 31 prosent lågare i 2001 enn i 1979, mens Irans hadde falle med rundt 37 prosent sidan 1976. Ein meinte begge nasjonane produserte for lite på grunn av for lite investeringar, og som resultat av sanksjonane. EIA vurderte det slik at statane i Persiagolfen måtte investere over ein halv billion dollar i nytt utstyr og teknologi for at produksjonskapasiteten i 2030 skulle møte planlagt nivå på oljeproduksjonen.( 11)

Tryggings- og energianalytikarar, energiselskap og Bush-administrasjonen hadde såleis komme til same konklusjon våren 2001 – det eksisterte vesentlege oljereservar, men kapasiteten var ekstremt stram, og varsla ei rad med prissjokk. Bare ein kraftig auke i oljeproduksjonen i heile Persiagolfen kunne hindre eit enormt gap mellom produksjon og etterspørsel dei neste to tiåra. Bak alt det spøkte toppen i oljeproduksjonen.

Framfor å freiste løyse problemet på etterspørselssida ved å minske forbruket vendte Bush-administrasjonen seg, som alle andre før dei hadde gjort, til militæret som siste garantist. Som Michael Klare skreiv i Blood and Oil:

Militært dreidde det seg om å støtte Saudi- Arabia mot veksande ustabilitet, gjennomføre regimeskifte i Irak, og utøve maksimalt press på Iran. Nøkkelpersonar i Bush-administrasjonen som Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz hadde pressa på for å få invasjon i Irak jamvel før valet. Då 11. septemberåtaka først kom, førte «krigen mot terrorisme » til invasjonen i Afghanistan, og gav USA geopolitisk opning (og oljeleidningsrute) til Sentral-Asia og Kaspihavbassenget, følgt av invasjonen av Irak i 2003. Frå ein oljegeopolitisk synsstad såg ein fjerninga av Saddam Hussein og okkupasjonen av Irak som ei trygging av olja i Midtausten, noko som opna for kraftig auke i irakisk oljeproduksjon og rydda grunnen for auka dominans frå USA militært, politisk og økonomisk i Golfen. Ein såg på USAs strategiske kontroll over Midtausten og olja der som nøkkelen til å legge grunnen for eit «nytt amerikansk hundreår».

Som tidlegare leiar for Sentralbanken Alan Greenspan, den viktigaste økonomen i USA i heile perioden, sa det i boka The age of Turbulence i 2007:

Invasjonen i Irak, hevdar Greenspan, måtte ein sjå på bakgrunn av tidlegare vestlege intervensjonar for å sikre seg olja i regionen, for eksempel:

USAs intervensjon i Irak og den auka militære rolla til USA i Midtausten var for Greenspan – den leiande talsmannen for finanskapitalen på 1990- og først på 2000- tallet – rettferdiggjort av det faktum at «vekst i verda det neste kvarte hundreåret på linje med veksten det siste kvarte hundreåret vil kreve mellom ein fjerdedel og to femtedelar meir olje enn me brukar i dag.» Og denne store auken i oljeproduksjonen måtte komme først og fremst i Persiagolfen, som hadde to tredjedelar av oljereservane i verda og dermed mesteparten av evna til auka utvinning.(13)

Sjølv om Bush-administrasjonen kritiserte Greenspans fråsegner, var den sentrale rolla olja hadde i okkupasjonen av Irak, ikkje lett å nekte for. I ein fjernsynstale i beste sendetid 13. september 2007 erklærte Bush at om USA skulle trekke seg ut av Irak «kunne ekstremistar kontrollere ein hovuddel av den globale energiforsyninga».(14)

Topp i oljeproduksjonen: Eit globalt vendepunkt?

I dei fem åra som er gått sidan USA invaderte Irak, er oljeforsyningssituasjonen i verda drastisk forverra. Overslag over potensialet for auka irakisk oljeproduksjon gjort før krigen gjekk ut frå at Irak utan sanksjonar kunne auke rå-oljeproduksjonen innan eit tiår frå toppnivået i 1979 på 3,5 millioner fat om dagen (mfd) til 6 eller jamvel au 10 mfd.(15) I staden fall gjennomsnittleg årleg produksjon i Irak i 2007 til 13 prosent under nivået i 2001, frå 2,4 til 2,1 mfd. Oljeproduksjonen i Persiagolfen som eit heile auka med 2,4 mfd i snitt mellom 2001 og 2005 og fall så med 4 prosent i åra 2005–2007, saman med stagnasjon i oljeproduksjonen i verda som eit heile.(16)

På den tida USA-troppane nådde Bagdad, var topp i oljeproduksjonen alt ein lurande fare verda over. I dag er spørsmålet oppe overalt der makthavarane diskuterer oljestoda i verda. Topp i oljeproduksjonen er ikkje det same som å renne tørr for olje. Det betyr ganske enkelt at produksjonen når toppen med ein påfølgande endeleg nedgang, primært på grunn av geologiske og teknologiske faktorar. Utvinning av olje frå ein brønn har typisk fasong som ein symmetrisk klokkeforma kurve med jamt aukande utvinning, til dømes 2 prosent i året, til toppen blir nådd omlag når halvparten av tilgjengeleg olje er tappa. Ettersom oljeproduksjonen i eit land ganske enkelt er eit produkt av ei samling enkeltbrønnar, så kan ein vente at den nasjonale produksjonen likeins vil ta form av ein klokkeforma kurve. Geo-logar er blitt dyktige til å estimere når produksjonstoppen vil bli nådd på nasjonal basis. Pioneren her var oljegeologen M King Hubbert på 1950-tallet, som fekk ry for å spå at USA ville nå toppen i oljeproduksjonen i 1970. Derfor er topp i oljeproduksjonen au kjent som «Hubberts topp».

Toppen i oljeproduksjonen blir generelt sett som toppen for vanlege råoljeforsyningar, som hovudoverslaga for oljereservane er bygde på. Det finst au andre oljekjelder som kan utnyttast til langt høgare pris med langt lågare rate på energiutbytte på investert energi (EROEI). Det omfattar tungolje, råolje frå oljesand, og skiferolje. Når oljeprisen stig kan enkelte av desse kjeldene bli meir aktuelle, men au til høgare pris – i pengar og for miljøet. Ein går ut frå at det kostar to av tri fat olje å betale for energi og andre kostnader for å utvinne olje frå tjæresanden i Alberta. Det krev 28,3 mill kbm naturgass for å lage 1 million fat syntetisk olje frå oljesand. To tonn sand må gravast ut for å få eit fat olje. Å grave ut oljesand krev au store mengder vatn, og produserer 9,5 liter giftig væske per fat olje. Den giftige væska blir lagra i enorme og raskt veksande «avfallsdammar». Dei økonomiske og miljømessige kostnadene vil derfor vere eit hinder. Toppen på oljeproduksjonen signaliserer uunngåeleg slutten på billig olje.(17)

Ein nøkkelpunkt i påstanden om at oljeproduksjonen vil nå ein topp, er det faktum at oppdaginga av nye oljefelt nådde toppen i 1960-åra, og gjennomsnittleg har nye oppdagingar minka i storleik etterpå. Dei som hevdar at toppen blir nådd raskt, insisterer på at overslaga for kjende reservar er overdrivne av politiske grunnar, og at faktisk tilgjengelege reservar kan vere betydeleg mindre. Den vanlege oppfatninga om at det er førti års produksjon av råolje att med noverande utvinningstakt, oppfattar dei som misvisande fordi reservane i jorda er overdrivne og fordi kravet frå økonomien om at olje-etterspørsel og produksjon må auke, blir nedtona. Dei som analyserer topp i oljeproduksjonen, fokuserer derfor på produksjon framfor reservar.

Oljeproduksjonstoppen skaper ei skarpare definert krise enn den meir generelle energikrisa, ettersom olja ikkje bare er det mest allsidige drivstoffet, men det er au det dominerande drivstoffet i transportsektoren, som det ikkje finst enkle erstatningar for i tilstrekkelege mengder. Meir enn to tredjedelar av oljeetterspørselen i USA er bensin og diesel til bilar og lastebilar. Ein nærståande topp i konvensjonell oljeproduksjon rammar livsblodet i den eksisterande kapitalistiske økonomien. Det opnar for drastiske problem og nedgang i økonomien.(18)

Oljetoppdebatten som ofte har vore beisk det siste tiåret, har no endt opp i to hovudstandpunkt. Eitt er av dei er «early peakers» (vanlegvis sett som dei eigentlege oljetopptilhengarane). Desse argumenterer at toppen vil bli nådd 2010–2012, og at han alt kan vere nådd i 2005–2006. Det andre synet, representert av «late peakers» er at oljetoppen ikkje blir nådd før 2020 eller 2030.(19) Derfor er det veksande semje om at toppen på oljeproduksjonen er – eller snart vil bli – ein realitet. Hovudspørsmålet no er kor raskt, eller om det alt har skjedd.

Eit anna spørsmål er om oljeproduksjonen i verda står framfor ei klokkeforma kurve som kulminerer i ein slank rund topp, for å bli raskt følgt av nedgang (i det ein kan sjå som ein symmetrisk kurve) – eller om produksjonen vil stige til eit platå og bli der ei stund, før nedgangen kjem. Faktisk ser det ut som oljepforsyninga i verda alt har nådd eit platå dei siste tri åra på 85 mfd. Det har derfor gitt støtte til oppfatninga at det er forma som toppen vil ta i utgangspunktet.

Kurven på neste side viser oljeproduksjon/ -forsyningar frå 1970 til 2007. «Olje» ifølge IEA (og EIA som har ei mest identisk oppfatning) er definert å omfatte «alle flytande energikjelder målt på produksjonsnivå. Kjelda inkluderer flytande og kondensert naturgass, resultat av framsteg i raffineringsprosessen, og produksjon av konvensjonell og ukonvensjonell olje.» Konvensjonell olje eller råolje er lett tilgjengeleg olje «produsert frå hydrokarbonreservoar i grunnen ved hjelp av produksjonsbrønnar.» Ukonvensjonell olje er ekstrahert frå andre prosessar, slik som kondensert naturgass, oljesand, oljeskifer, kol-til-flytande-drivstoff(CTL: coalto- liquid – ein kan gjøre kol om til flytande drivstoff gjennom ulike prosessar. Men det frigjør langt meir CO2 enn konvensjonelle prosessar. Overs. anm.. Kjelde: Eng. Wikipedia.), biodrivstoff «og/eller(anna drivstoff som) … treng tilleggsprosessar for å gi syntetisk råolje.»(20) Nedre kurve i kurven, merka «råoljeproduksjon» (crude oil production, red.) viser ganske enkelt til produksjonen av konvensjonell olje. Den øvre kurva, merka «oljeforsyninga i verda» tar med ukonvensjonelle kjelder pluss netto raffineringsvinst (av tapet). Linja for råoljeproduksjon tippar litt ned i 2005–2007 og speglar at råoljeproduksjonen fall frå eit snitt på 73,8 mfd i 2005 til 73,3 mfd i 2007. Men «oljeforsyninga i verda» ligg jamt på omlag 85 mfd på grunn av at ukonvensjonelle kjelder steig og kompenserte for nedgangen i same periode, og førte til det som ser ut til å vere eit ganske utvetydig platå.

Når han forklarer at eit platå er det mest sannsynlege resultatet globalt, skriv den leiande oljetopptilhengaren Richard Heinberg:

Korfor platå? Oljeproduksjon er avhengig av økonomiske vilkår (i økonomiske nedgangstider går etterspørselen etter olje ned) såvel som politiske hendingar som krig og revolusjon. I tillegg er forma på produksjonskurva modifisert av aukande tilgang på ukonvensjonelle oljekjelder (inkludert tungolje, naturgass frå planterestar, og tjæresand), så vel som ny utvinningsteknologi. Den samla effekten av alle desse faktorane er at toppen blir dempa og nedgangen forlenga.( 21)

Oppfatninga om at eit delvis geologiskteknologisk, delvis politisk-økonomisk platå er nådd har blitt det dominerande synet i industrien. I november 2007 rapporterte Wall Street Journal at stadig fleire leiarar i oljeindustrien stør ei oppfatning som lenge var reint marginal: Verda nærmar seg ei praktisk grense for kor mange fat råolje ein kan pumpe per dag … Tilhengarane(av oljetopp-synet) – som går frå toppleiarane i vestlege oljeselskap til noverande og tidlegare tjenestemenn i dei store eksportlanda – trur ikkje den globale oljetanken er halvtømt. Men dei deler oppfatninga om at me når eit globalt produksjonstak av andre grunnar: avgrensa tilgang til oljefelt, veksande kostnader og stadig meir kompleks oljeteknologi. Det vil skape eit produksjonsplatå, ikkje ein topp, hevdar dei, der oljeproduksjonen vil vere relativt konstant framfor å stige eller synke.

Artikkelen i Wall Street Journal viste til estimat frå Cambridge Energy Research Associates, som hevdar toppen først vil komme i 2030, og at det først vil manifestere seg som eit «bølgande platå». Men artikkelen i the Journal tok au seriøst opp synet til Simmons, som viste til at på grunn av synkande produksjon i oljefelta var det behov for auka dagleg oljeproduksjon tilsvarande ti gonger den noverande produksjonen i Alaska – «bare for å halde nivået.» I røynda kunne toppen i oljeproduksjonen «i beste fall» utsettast til 2008–2012. Mange leiarar i bransjen gir uttrykk for same uro når dei held fram spøkelset om at eit oljeforsyningstak på 100 mill fat (konvensjonelle eller ukonvensjonelle) ikkje vil dekke venta etterspørsel innan eit tiår eller mindre.(22)

Ut frå produksjonsplatået me har nådd, og med oljeproduksjonen tilsynelatande fast på 85 mfd er det ikkje overraskande at nokre analytikarar trur toppen alt er nådd. Derfor har både Simmons og oljemilliardæren T Boone Pickens frå Texas reist spørsmålet om toppen vart nådd i 2005. Mens Energy Watch Group i Tyskland, som omfattar både forskarar og medlemmer av det tyske parlamentet, hevdar at «oljeproduksjonen i verda … nådde toppen i 2006.»(23)

Offentleg har sjølvsagt spørsmålet om ein topp i oljeproduksjonen vorte karakterisert som eit «marginalt spørsmål» av folk i etablissementet og av media. Likevel har spørsmålet det siste tiåret blitt tatt opp systematisk med aukande alvor på høgste nivå i det kapitalistiske samfunnet: både innan statar og selskap.(24) I februar 2005 sendte energidepartementet i USA ut ein større rapport dei hadde tinga som var kalla Peaking of World Oil Production: Impacts, Mitigation, and Risk Management. Prosjektleiar var Robert L Hirsch frå Science Applications International Corporation. Hirsch hadde tidlegare leiande stillingar i atomenergikommisjonen i USA, Exxon, og ARCO. Hirsch-rapporten konkluderte med at toppen var litt over to tiår unna, eller nærmare. «Jamvel dei mest optimistiske spådommane» sa rapporten, «går ut frå at at toppen vil vere nådd på mindre enn 25 år.» Men hovudvekta i Hirsch-rapporten som energidepartementet bestilte var lagt på dei massive endringane som måtte til i økonomien og særleg i transportsektoren, for å lindre dei skadane slutten på billig olje ville føre til. Det enorme problemet med å konvertere tilnærma heile bilparken, alle lastebilane og flya i USA på bare eit kvart hundreår (i beste fall) blei sett som ustyrlege problem.(25)

I oktober 2005 skreiv Hirsch ein analyse for Bulletin of the Atlantic Council of the United States om The Inevitable Peaking of World Oil Production. Han erklærte her at «tidlegare energiovergangar (ved til kol, kol til olje etc) gjekk gradvis og evolusjonært; oljeproduksjonstoppen ville bli brå og revolusjonær. Verda hadde aldri stått framfor eit slikt problem. Utan massive lindringstiltak minst eit tiår på forhand, ville problemet omfatte alt og bli langvarig.»(26)

Likeins sleppte hæren i USA sjølv ut ein stor rapport i september 2005 som slo fast:

Doblinga av oljeprisen frå 2003 til 2005 er ingen anomali, men eit bilete på framtida. Oljeproduksjonen nærmar seg toppen; ein kan vente låg vekst i tilgangen dei neste fem til ti åra. Når oljeproduksjonen i verda når toppen, vil geopolitikk og markedsøkonomi føre til enno kraftigare prisauke og tryggingsrisiko. Ein kan bare spekulere på resultatet av eit slikt scenario når oljeproduksjonen går ned.(27)

I røynda var det liten tvil i herskarsirklar i 2005 om det sannsynlege i oljemangel og om at oljetoppen nærma seg snart eller snarare. I sin World Energy Outlook i 2005 reiste IEA spørsmålet om påstandane til Simmons i Twilight in the Desert: det superstore oljefeltet Ghawar i Saudi-Arabia, det største i verda, «kunne», med orda til IEA, «vere nær topproduksjon om det ikkje alt hadde nådd han.» Likeins med energidepartementet i USA, som i utgangspunktet hadde avvist Simmons vurderingar, dei snudde i åra mellom 2004 og 2006, og skreiv ned overslaget sitt for saudisk oljeproduksjon i 2025 med 33 prosent.(28)

I februar 2007 sendte Government Accountability Office (GAO – kontrollkomiteen til Kongressen) ut ein syttifem siders rapport om Crude Oil (råolje) med den treffande undertittelen: Uncertainty about Future Oil Supply Makes It Important to Develop a Strategy for Addressing a Peak and Decline in Oil Production. (Uvissa om framtidig oljeforsyningar gjør det viktig å utvikle ein strategi for å møte topp og nedgang i oljeproduksjonen.) Rapporten hevda at mest alle undersøkingar hadde vist at toppen i oljeproduksjonen i verda ville skje ein gong før 2040, og at føderale regjeringsorgan i USA ikkje hadde starta det nødvendige arbeidet å gjøre nasjonen klar til å møte den overhengande krisesituasjonen. For GAO blei trusselen om stor oljemangel forverra av politisk risiko primært knytt til fire land som stod for nesten ein tredjedel av konvensjonelle oljereservar: Iran, Irak, Nigeria og Venezuela. Det faktum at Venezuela hadde «nesten 90 prosent av reservane i verda av ekstra tung olje» gjorde det enno meir viktig å forstå at det utgjorde ein markant «politisk risiko» sett frå Washington.(29)

I april 2008 uttalte Jeroen van der Ver, administrerande direktør i Royal Dutch Shell, at «me ikkje blir forbausa om denne (lette) olja når toppen dei neste ti åra.» Som resultat av ein kombinasjon av faktorar som produksjonsunderskott og synkande dollar, nådde oljeprisen over 135 dollar per fat i mai 2008 (snittet var 66 dollar og 72 dollar i 2007). Same månad sjokkerte Goldman Sachs kapitalmarkeda i verda med å hevde at oljeprisen kunne stige til så mykje som 200 dollar fatet i løpet av dei neste to åra. Vestlege oljeinter-esser var særlege frustrerte over at den første produksjonen frå Kashagan-feltet i Kasakhstan (vurdert som det største feltet i verda utanfor Midtausten) var åtte år etter planen, delvis på grunn av frosne innsjøar halve året. I mai 2008 budde IEA seg ifølge analytikarar i New York Times på å senke vurderingane sine av oljeproduksjonen i verda i 2030 frå tidlegare 116 mfd til ikkje meir enn 100 mfd.(30)

Det var uro rundt bensinprisen og nasjonal energisikring (og utan tvil spøkte oljeproduksjonstoppen) som førte til at Bushadministrasjonen i 2006 tok ei meir aggressiv haldning til å køyre fram maisbasert etanolproduksjon som brenselserstatning. I 2007 vart 20 prosent av maisproduksjonen sett av til etanol til bildrivstoff. Prisen på korn steig rett opp verda over, delvis på grunn av det. Som miljøforkjemparen Lester R Brown skreiv i sin Plan B 3.0:

Den nye energiimperialismen

Svaret frå nasjonale tryggingskretsar i USA på det openbare platået i olje-produksjonen, på at ledig produksjonskapasitet er blitt borte, og på aukande frykt for topp i oljeproduksjonen, kom raskt. I oktober 2005 sendte CSIS ut ein ny rapport, denne gongen om Changing Risks in Global Oil Supply and Demand, skriven av Anthony Cordesmam (i lengre tid nasjonal tryggingsanalytikar for forsvarsdepartementet i USA, no leiar for Arleigh A Burkes Strategi-studiar ved CSIS) og Khalid R Al-Rodhan (strategianalytikar spesialisert på Golf-spørsmål). Cordesman og Al-Rodhan siterte IEAs spådom i 2004-utgava av World Energy Outlook om at oljeproduksjonen ikkje ville «nå toppen før 2030 om nødvendige investeringar blir gjort.» Det var heller slik at det umiddelbare problemet var «forseinka investeringar» i Midtausten. Likevel vart ikkje spørsmålet om topp i oljeproduksjonen heilt avskrive. Cordesman og Al-Rodhan skreiv at «enkelte analytikarar har stilt spørsmålet om(det saud-iske) kongedømmets evne til å møte brå stigning i etterspørselen på grunn av mangelen på ledig produksjonskapasitet, og andre – som Matthew Simmons – har vurdert det slik at saudisk produksjon kan gå mot ein periode med varig nedgang.»

«Stabiliteten i oljeeksporterande regionar», legg Cordesman og Al-Rodhan til, «er i beste fall svak. Algerie, Iran og Irak har alle umiddelbare tryggingsproblem, men siste tida har vist at eksportland i Afrika, Kaspihavet og Sør-Amerika ikkje er meir stabile enn Golfen. Det har vore sabotasje på oljeleidningane i Nigeria, streikar i Venezuela, påstått korrupsjon i Russland, og sivil uro i Usbekistan og andre TSU- (Tidlegare Sovjetunionen-) land.»(32)

Enno meir sentral enn CSIS-studien var ein rapport frå Council on Foreign Relations frå 2006, leia av tidlegare CIAdirektør John Deutch og Schlesinger, med tittelen National Security Consequences of U.S. Oil Dependency. Rapporten til Deutch og Schlesinger sikta seg inn på for liten produksjonskapasitet for olje, der OPEC ikkje lenger hadde ekstra kapasitet som kunne halde prisen under kontroll. Produksjon frå konvensjonelle oljefelt verda over «gjekk ned i snitt med 5 prosent per år (grovt rekna 4,3 mfd) og slik vil det bli enormt vanskeleg å oppretthalde det noverande konsumet.» Vidare at «tømminga av konvensjonelle kjelder, særleg dei nær dei store markeda i USA, Vest-Europa og Asia betyr at produksjon og transport av olje vil bli enno meir avhengig av ein infrastruktur som alt er sårbar.» Hovudprodusentar som Russland, Iran og Venezuela brukte olja for å oppnå innanlandske og geopolitiske mål, framfor å reinvestere oljeavkastninga. Saudi-Arabia, Irak og Vest-Afrika var alle senter for ustabilitet. Kina freista «låse fast» oljeforsyningar i Afrika, Kaspihavet og andre stader.

Jamvel om rapporten til Deutch og Schlesinger drøfta nokre tiltak på etterspørselssida for å redusere oljeforbruket i USA og gjøre landet mindre avhengig av olje, la dei vekta på militæret si rolle for å sikre oljeforsyningane. Rapporten erklærte at «USA må ha ei sterk militær stilling(spesielt i Persiagolfen) som tillet rask spreiing i regionen, om det krevst … Alle nasjonar (eller nasjonale grupper) som vurderer vald på noko nivå må ta høgde for at USA kan gå til forkjøpskrig, intervensjon eller hemn.»(33)

Ikkje mindre viktig var ein «politikkrapport » frå april 2007 frå James A Baker III Institute for Public Policy om The Changing Role of National Oil Companies in International Energy Markets. Med vekt på at nasjonale oljeselskap no kontrollerte 77 prosent av dei totale reservane i verda, mens vestlege multinasjonale oljeselskap bare kontrollerte 10 prosent, hevda rapporten at det var nøkkelspørsmålet i å handtere oljeforsyningsproblemet. «Om USA kunne ønske fram ei verd der deira handelsregime og supermaktstatus vart favorisert», gjekk rapporten så langt som å seie, ville alle NOCar( nasjonale oljeselskap) bli privatiserte, utanlandske investorar ville bli behandla på same vis som lokale selskap og OPEC ville bli oppløyst, og gi frihandel og konkurrerande marked lov til å levere energi som er naudsynt verda over til prisar som bare er avgjort av markedet. Men det er vanskeleg å sjå for seg korleis store oljeland skulle gå med på det … I lys av den realiteten må USA akseptere det faktum at NOC-ar eksisterer, men oppmuntre steg som gjør dei meir businesslike, oversiktlege og – i den grad det er mauleg – fri frå tyngande regjeringsinnblanding.

Framfor alt må hovudmålet for USA vere å «bryte opp» overalt det er råd «monopolmakta til oljeprodusentane» og bruken deira av oljeressursane for å nå nasjonale mål utover reint kommersielle. Kroneksemplet på slik statleg innblanding i oljeproduksjonen, seier rapporten, er Venezuela under leiarskap av Hugo Chávez. Ikkje bare hadde den bolivariske revolusjonen prioritert «regjeringas nasjonale utviklingspolitikk» og «sosiale og kulturelle investeringar» framfor «kommersiell utviklingsstrategi», dei hadde au brukt olje som reiskap i «utanrikspolitisk aktivisme». Det kunne ein sjå i dei geopolitisk grunna avtalane med Bolivia, Ecuador, Nicaragua, og dei karibiske nasjonane. Eit anna tilfelle av geostrategisk bruk av olja som våpen var Iran som hadde trua med at dei «kunne stenge oljetransportvegen Hormuzstredet», om dei stod framfor eit åtak frå USA. Ein fare USA måtte verje seg mot var ein «fiendtleg» allianse mellom store oljeprodusentar/konsumentar, slik som Russland, Kina, Iran og dei sentral-asiatiske statane. Eit anna nøkkelspørsmål i geopolitikken til olja, streka rapporten under, var den vedvarande politiske ustabiliteten i Irak. Trass i freistnadene frå Washington på å stabilisere landet heldt det fram med politisk uro og krig, som hindra oljeutvinninga i vestlege ørkenområde.(34)

Den stramme oljesituasjonen har ført til den raske veksten i USAs energiimperialisme på bakken, ut over dei pågåande krigane i Irak og Afghanistan. Tryggleiken til Saudi-Arabia er eit overordna spørsmål. Washingtons planar for massiv investeringsog produksjonsauke i Saudi-Arabia – som ifølge Energi-departementet treng å doble oljeutvinninga i 2030 – heng på at eit føyødalt kongedømme blir sittande. I mellomtida er det stigande sosial spenning som skriv seg frå den sterkt ulike fordelinga av oljeutbyttet i landet. 90 prosent av jobbane i privat sektor går til utlendingar. Kjønnsskillet er totalt. Den repressive strukturen i samfunnet skjuler massiv folkeleg harme. Ei kvar destabilisering av samfunnet vil sannsynlegvis føre til militær intervensjon frå USA. Som James Howard Kunstler skreiv i The Long Emergency, «ei desperat supermakt kan tenke dei ikkje har anna val enn å freiste kontrollere dei største gjenverande oljefelta på planeten for ein kvar pris» – særleg om dei i veksande grad møter konkurranse frå andre statar.( 35) USA har prøvd motsette seg ein energi-allianse mellom Russland, Kina, Iran og sentralasiatiske oljestatar ved å utvide militær-basane sine i Afghanistan og Sentral-Asia, særleg Manas-flybasen i Kirgisistan på grensa til det oljerike Kasakhstan.

Truslar om militære «forkjøps»-intervensjonar frå USA retta mot Iran har i mellomtida komme fortløpande, på grunn av påståtte forsøk frå Iran på å skaffe seg kjernevåpen ved aggressiv jakt på kjernekraft, og «innblandinga» deira i Irak. Irans jakt på kjernekraft, stadfesta i ein studie frå 2007 publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences, kjem på bakgrunn av ein nedgang i oljeeksporten på 10–12 prosent ut frå aukande energietterspørsel innanlands og rask uttømmingsrate på oljefelta, og manglande investeringar i større produksjonskapasitet. Det førte nyleg til at Iran ikkje kunne oppfylle eksportkvoten tildelt av OPEC. Den noverande tendensen gjør det sannsynleg at oljeeksporten frå Iran går til null i 2014–2015. Sett frå vestleg energi- og tryggingssynsstad så har Iran lagt seg til med ein monopolistisk politikk med å underinvestere i olje, senkar produksjonen med overlegg fordi dei ventar kontinuerleg stigande prisar, og held derfor attende livsblodet til verdsøkonomien.(36)

Dei siste fem åra har USAs militære dramatisk auka tallet på basar og operasjonar i Afrika, særleg i Guineagolfen. USA ventar å få 20 pst av oljeimporten sin frå Afrika i 2010, og 25 pst i 2015. Militæret i USA oppretta ein eigen kommando for Afrika i 2007 for å styre alle militære operasjonar i Afrika (utanfor Egypt). Washington ser seg i direkte konkurranse med Beijing om olja i Afrika – ein konkurranse ikkje bare i økonomisk men au militær-strategisk forstand.(37)

Dei dominerande interessene til USA har ført til at truslane retta mot Venezuela, Ecuador, Bolivia og andre latin-amerikanske statar har auka på, dei skuldar dei for «ressursnasjonalisme » og held dei fram som truslar mot den nasjonale tryggleiken til USA. Washington har gjort eine forsøket etter det andre på å velte den demokratisk valte presidenten i Venezuela Hugo Chávez, og på å styrte Venezuelas bolivariske revolusjon for klart å få til regimeskifte. Det har inkludert opptrapping av ein massiv militærintervensjon i Colombia og støtte til militæret i Colombia og deira inntrenging i naboland. I 2006 gjennomførte sørkommandoen i USA ei intern gransking som erklærte at Venezuela, Bolivia, Ecuador og sannsynlegvis Mexico (som då stod framfor eit val med mauleg folkeleg vinnar) utgjorde alvorleg fare for energitryggleiken til USA. «I påvente av positive endringar i investeringsklimaet,» sa rapporten, «er utsiktene for langsiktig energiproduksjon i Venezuela, Ecuador og Mexico i dag i fare.» Den militære trusselen var openbar.(38)

Alt dette er i samsvar med historia til kapitalismen og svara frå synkande hegemoni-statar på globale krefter som er utanfor deira kontroll. Den nye energiimperialismen frå USA fører alt til omfattande krigar, som reelt kan bli globale, når Washington freistar sikre den eksisterande kapitalistiske økonomien og hindre sin eigen tur ned frå hegemoniet. Som Simmons har åtvara, «Om me ikkje får til ei løysing på det enorme potensielle gapet mellom det opparbeidde behovet me har for energi og tilgangen på energi, så får me den styggaste og siste krigen me nokon gong kjem til å kjempe. Eg meiner krig bokstavleg.»(39)

I januar 2008 sleppte Carlos Pascual, visepresident i Brookings Institution og tidlegare direktør i Bush-administrasjonens kontor for gjenoppbygging og stabilisering ein analyse av The Geopolitics of Energy som sette søkelyset på at USA faktisk var avhengig av oljeproduksjonen i «Saudi- Arabia, Russland, Iran, Irak, Venezuela, Nigeria og Kasakhstan» – alle utgjorde store tryggingstruslar. «På grunn av kommersiell usemje, labilitet lokalt, eller ideologi, så investerer ikkje Russland, Venezuela, Iran, Nigeria og Irak i ny langsiktig produksjonskapasitet. » Det var både eit økonomisk og militært problem for Washington.(40)

Særleg urovekkande i den nye fasen med energiimperialisme er mangelen på motstand frå grupper innanfor dei sentrale kapitalistiske landa sjølve. Venstre-liberale publikasjonar i dei rike nasjonane speler ofte på fordommane til lesarane sine (som er ramma av aukande bensinpris), oppmuntrar dei til å støtte oljeimperialismen som skal sikre vestleg kapitalisme. David Litvin som skriv om Oil, Gas and Imperialism i 2006 for the Guardian i London, hevdar at «me må vedgå det uunngåelege i moderne energiimperialisme.» Truslar frå Russland, OPEC, Venezuela og Bolivia vart framheva. USA invaderte Irak, blei me fortalt, delvis for «å trygge olja». Med klar sympati for den typen energiimperialisme som «inneber at forbrukarstatar sett i verk politiske og militære» intervensjonar «for å sikre forsyningane», konkluderer Litvin: «Energi-imperialisme er her for å bli, og ein bør(derfor) konsentrere seg om å gjøre han til ei meir godarta kraft».(41)

Likeins Joshua Kurlantzick, bidragsytar i Mother Jones, som skreiv eit stykke med tittelen Putt ein tyrann på tanken til maijuni- utgava i 2008 som la skylda for oljeforsyningsproblema på nasjonale oljeselskap, og argumenterte – med referanse til rapporten frå Baker Institute om The Changing Role of National Oil Companies – at olja ville vere betre sikra om multinasjonale selskap fekk kontrollen igjen som før i tida. Det siste, fekk lesarane vite, «kan pynte på stygge regime… men selskapa er i det minste forplikta til å reagere på offentleg kritikk.» Kurlantzick kritiserte stadig Hugo Chávez i Venezuela for «ressursnasjonalisme », og gjekk så langt som å samanlikne Venezuela med Burma og Russland, med sitat frå nykonservative Freedom House (som i hovudsak er betalt av regjeringa i USA) som «autoritær og korrupt». Artikkelen i Mother Jones gav au kreditt til den interne granskinga Sørkommandoen i Pentagon gjennomførte i 2006, som peika ut ressursnasjonalismen i Venezuela, Bolivia og Ecuador som nasjonal tryggingsrisiko for USA. Andre oljestatar som vart utsette for skarp kritikk var Iran, Russland, Kasakhstan, Nigeria og Libya. Statlege kinesiske oljeselskap blei framheva for den aggressive jakta på olje verda over og for manglande miljøengasjement. Energiimperialismen til USA vart slik sett gjort rettferdig av det i utgangspunktet progressive Mother Jones – med håp og tru plassert hos oljekapitalen og Pentagon.(42)

Verdsbrann?

Den største ironien i oljetoppkrisa er sjølvsagt at verda er raskt på vegen som heiter klimaendringar på grunn av bruken av fossilt brensel, som i løpet av tiår truar den menneskelege sivilisasjonen og livet på planeten. Om ikkje utsleppa av karbondioksid frå slikt drivstoff blir drastisk redusert, ventar ei global kata-strofe. For miljøforkjemparar er oljeproduksjonstoppen derfor ikkje ein tragedie i seg sjølv, ettersom den avgjørande utfordringa me står framfor i dag må tvinge verda bort frå å vere overdrive avhengig av fossilt drivstoff. Øydelegginga av balansen i solenergitilførselen som hydrokarbona har ført til, har skapt et bio-sfærisk brot som vil øydelegge framtidig liv om me ikkje handlar raskt.(43)

Men konsum av store mengder fossilt brensel og særleg olje er bygd inn i strukturen til den noverande kapitalistiske verdsøkonomien. Det umiddelbare svaret frå systemet på at det er slutt på lett tilgjengeleg olje er derfor å gripe til ny energiimperialisme – ein strategi bygd på maksimal utvinning med alle tilgjengelege middel: for å roe det Rachel Carson ein gong kalla «profitt- og produksjonsgudane.»(44) Det skaper trusselen om mange verdsbrannar: global oppvarming, oljeproduksjonstopp, raskt aukande sult på verdsbasis (delvis som resultat av aukande produksjon av biodrivstoff ), og kjernefysisk krig – alt for å sikre eit system innretta på veksande ulikskap. Framfor dei umåtelege farane som truar livet på jorda treng verda desperat ei ny retning; mot felles velferd og global rettferd: ein sosialisme for planeten. Ein må forstå at den gigantiske faren som menneskeslekta står framfor ikkje først og fremst kjem av grensar i naturen, verken geologiske eller klimatiske, men frå eit irrasjonelt sosialt system som skjer ut av kontroll, og meir spesifikt USA-imperialismen. Det er vår tids utfordring.

(Artikkelen er en av to artikler av John Bellamy Foster som står i boka Ødeleggelsens økonomi, tidsskriftet Rødt!, 2008. Artikkelen sto første gang i Monthly Review, vol 60/nr 3 2008. Se tidsskriftets nettside www.monthlyreview.org. Den er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. Den innflytelsesrike politiske analytikaren (og tidlegare strateg for Nixon i Det Kvite Hus) Kevin Philips har nyleg argumentert at olja i Midtausten og andre stader har blitt den enkeltståande viktigaste strategiske (ikkje-monetære) faktoren i «den globale krisa til den amerikanske kapitalismen», nært knytt til verdas behov for «eit nytt energiregime». Sjå Philips Bad Money: Reckless Finance, Failed Politics, and the Global Crisis of American Capitalism (New York: Viking, 2008), 124–27. I røynda kan ein sjå kampen om kontroll over olja i verda som høgdepunktet i den nye geopolitikken til USAs imperium, som på same tid skal kjempe mot USAs hegemoniske nedtur. Sjå John Bellamy Foster, A Warning to Africa: The New U.S. Imperial Grand Strategy, Monthly Review 58, nr 2 (juni 2006): 1–12.
2. Michael T Klare, Blood and Oil (New York: Henry Holt, 2004), 82.
3. Colin J Campbell og Jean H Laherrère, The End of Cheap Oil, Scientific American (mars 1998): 78–83; International Energy Agency, World Energy Outlook, 1998 (Paris: OECD, 1998), 94–103.
4. Matthew R Simmons, Has Technology Created $10 Oil?, Middle East Insight (mai-juni 1999), 37, 39.
5. Matthew R Simmons, An Oil Man Reconsiders the Future of Black Gold, Good Magazine, 11. februar 2008. Innskotet i hakeparentes er originalt.
6. Matthew R Simmons, Twilight in the Desert: The Coming Saudi Oil Shock and the World Economy (Hoboken, New Jersey: John Wiley and Sons, 2005).
7. John Wood og Gary Long, Long Term World Oil Supply (A Resource Base/Production Path Analysis), Energy Information Administration, U.S. Department of Energy, 28. juli 2000.
8. Sjå Klare, Blood and Oil, 13–14.
9. Sam Nunn og James R Schlesinger, redaktørar, The Geopolitics of Energy into the 21st Century, 3 volumes (Washington, D.C.: Center for Strategic and International Studies, november 2000), vol. 1, xvi–xxiii; vol. 2, 30–31; vol. 3, 19.
10. Edward L Morse, redaktør, Strategic Energy Policy Challenges for the 21st Century, støtta av The James A. Baker III Institute for Public Policy of Rice University og The Council on Foreign Relations (Washington, D.C: Council on Foreign Relations Press, april 2001), 3–17, 29, 43–47, 84–85, 98; sjå au Edward L Morse, A New Political Economy of Oil?, Journal of International Affairs 53, no. 1 (hausten 1999), 1–29.
11. White House, National Energy Policy (Cheney report), mai 2001, http://www.whitehouse.gov/ energy/National-Energy-Policy.pdf, 1–13, 8–4.; Department of Energy, Energy Information Administration, International Economic Outlook, 2001, http://www.eia.doe.gov/oiaf/archive/ieo01/ pdf/0484(2001).pdf, 240; International Petroleum Outlook, april 2008, tabell 4.1b og 4.1d; Klare, Blood and Oil, 15, 79–81.
12. Klare, Blood and Oil, 82–83.
13. Alan Greenspan, The Age of Turbulence (London: Penguin, 2007), 462–63.
14. James A Baker Institute for Public Policy, The Changing Role of National Oil Companies in International Markets, Baker Institute Policy Report, nr 35 (april 2007), http://www.bakerinstitute.org/ publications/BI_PolicyReport_35.pdf, 1, 10–12, 17–19.
15. Fareed Muhamedi og Raad Alkadiri, Washington Makes It’s Case for War, Middle East Report, nr 224 (våren 2002), 5; John Bellamy Foster, Naked Imperialism (New York: Monthly Review Press, 2006), 92.
16. U.S. Department of Energy, Energy Information Administration, International Petroleum Monthly, april 2008, tabell 4.1b og 4.1d.
17. Richard Heinberg, The Party’s Over (Garbiola Island, B.C: New Society Publishers, 2005), 127–28; Michael Klare, Rising Powers, Shrinking Planet (New York: Henry Holt, 2008), 41; Greenpeace, Stop the Tar Sands/Water Polluton, http://www. greenpeace.org/canada/en/campaigns/tarsands/ threats/water-pollution.
18. Energy Watch Group, Crude Oil: The Supply Outlook, oktober 2007, 33–34.
19. Skillet mellom tilhengarar av «tidleg» og «sein» oljetopp kan ein finne i Richard Heinberg, The Oil Depletion Protocol (Garbiola Island, B.C: New Society Publishers, 2006), 17–23. Nokre representative arbeid frå «tidleg topp» -perspektiv – sjå Kenneth S Deffeyes, Hubbert’s Peak (Princeton: Princeton University Press, 2001); David Goodstein, Out of Gas (New York: W. W. Norton, 2004); og Heinberg, The Party’s Over. Cambridge Energy Research Associates er den leiande uavhengige representanten for «sein topp» -synet. Sjå http:// www.cera.com/aspx/cda/public1/home/home.aspx.
20. International Energy Agency, World Energy Outlook, 1998, 83–84. Auka betydning for ukonvensjonell olje har ført til fleire referansar til «væsker» i motsetning til «olje» i rapportane frå Energidepartementet. Sjå Michael T Klare, Beyond the Age of Petroleum, The Nation, 25. oktober 2007.
21. Richard Heinberg, Power Down (Gabriola Island, B.C.: New Society Publishers, 2004), 35; James Howard Kunstler, The Long Emergency (New York: Atlantic Monthly Press, 2005), 67–68. I ein viktig artikkel om følgene av oljeproduksjonstoppen for den globale oppvarminga har Pushker Kharecha og James Hansen frå NASAs Goddard Institute for Space Studies og Columbia University Earth Institute ein graf (i eitt scenario) over eit platå i oljebasert CO2-utslepp som strekk seg frå omlag 2016 til 2036. Pushker A. Kharecha og James E. Hansen, Implications of ‘Peak Oil’ for Atmospheric CO2 and Climate, Global Biogeochemistry (2008, trykt utgave), figur 3.
22. Oil Officials See Limit Looming on Production, Wall Street Journal, 11. november 2007; Klare, Beyond the Age of Petroleum.
23. Phillips, Bad Money, 130–31, 153; Energy Watch Group, Crude Oil: The Supply Outlook, oktober 2007, 71.
24. Phillips ser misforholdet mellom analysane gjort på toppen og dei offentlege erklæringane frå Washington i stor grad som resultat av ønsket om å skjule for folket at systemet i USA i seg sjølv har nådd ein topp. Sjå Phillips, Bad Money, 127.
25. Robert L Hirsch, prosjektleiar, Peaking of World Oil Production: Impacts, Mitigation, and Risk Management, U.S. Department of Energy, februar 2005, 13, 23–25. Eit ulikt og meir offisielt syn kom frå EIA i 2004-2005 i form av ein presentasjon om When Will World Oil Production Peak? av EIAdirektøren Guy Caruso på den 10. årlege olje- og gasskonferansen i Kuala Lumpar, Malaysia, 13. juni 2005. Men det sentrale scenarioet meinte at oljeproduksjonstoppen i verda ville komme i 2044, eit overslag for hinsides alle andre studiar til å vere truverdig. Sjå http://www.eia.doe. gov/neic/speeches/Caruso061305.pdf.
26. Robert L Hirsh, The Inevitable Peaking of World Oil Production, Bulletin of the Atlantic Council of the United States 16, nr 2 (oktober 2005): 8.
27. Daniel F Fournier og Eileen T Westervelt, U.S Army Engineer Research and Development Center, U.S. Army Corps of Engineers, Energy Trends and their Implications for U.S. Army Installations, september 2005, vii.
28. International Energy Agency, World Energy Outlook, 2005 (Paris: OECD, 2005), 510-12; Simmons, Twilight in the Desert, 170–79; Klare, Rising Powers, Shrinking Planet, 38.
29. United States Government Accountability Office, Crude Oil: Uncertainty about Future Oil Supply Makes It Important to Develop a Strategy for Addressing a Peak and Decline in Oil Production, februar 28, 2007, 4, 20–22, 35–38.
30. Bloomberg.com, Goldman’s Murti Says Oil ‘Likely’ to Reach a $150–$200 (Update 5), 6. mai 2008; The Cassandra of Oil Prices, New York Times, 21. mai 2008; ; Klare, Rising Powers, Shrinking Planet, 121–22; Joroen van der Veer (interview), Royal Dutch Shell CEO on the End of ‘Easy Oil’; Not Enough Oil is Lament of BP, Exxon on Spending (Update 1), Bloomberg.com, 19. mai 2008; Mike Nizz, Market Faces a Disturbing Oil Forecast, The Lede (New York Times blog), 22. mai 2008.
31. Lester R Brown, Plan B 3.0 (New York: W. W. Norton, 2008), 41; Fred Magdoff, The World Food Crisis, Monthly Review 60, nr 1 (mai 2008): 1–15, og The Political Economy and Ecology of Agrofuels i same nummer.
32. Anthony H Cordesman og Khalid R Al-Rodhan, The Changing Risks in Global Oil Supply and Demand, Center for Strategic and International Studies, 3. oktober 2005 (første utkast), 8, 13–19, 55–59, 79, 83.
33. John Deutsch og James R Schlesinger, redaktørar, National Security Consequences of U.S. Oil Dependence, Council on Foreign Relations, 2006, http://www.cfr.org/publication/11683/, 3, 16–30, 48–56.
34. James A Baker III Institute for Public Policy of Rice University, The Changing Role of National Oil Companies in International Oil Markets, Baker Institute Policy Report, nr 35 (april 2007), http:// bakerinstitute.org/publications/BI_PolicyReport_ 35.pdf, 1, 10–12, 17–19.
35. Kunstler, The Long Emergency, 76–84; Baker Institute, Changing Role of National Oil Companies, 12.
36. Roger Stern, The Iranian Petroleum Crisis and the United States National Security, Proceedings of the National Academy of Sciences 104, nr 1 (2. januar 2007): 377–82.
37. Foster, A Warning to Africa; Michael Watts, The Empire of Oil: Capitalist Dispossession and the New Scramble for Africa, Monthly Review 58, nr 4 (september 2006), 1–17; Klare, Rising Powers, Shrinking Planet, 146–76.
38. U.S. Military Sees Oil Nationalism Spectre, Financial Times, 26. juni 2006; Council on Foreign Relations, The Return of Resource Nationalism, 13. august 2007; Eva Golinger, Bush vs. Chávez (New York: Monthly Review Press, 2008).
39. Simmons, An Oil Man Reconsiders the Future of Black Gold.
40. Carlos Pascual, The Geopolitics of Energy, Brookings Institution, januar 2008, http://www.cfr. org/publication/15342/brookings.html, 3–4.
41. Daniel Litvin, The Guardian (UK), Oil, Gas and Imperialism, 4. januar 2006.
42. Joshua Kurlantzick, Put a Tyrant in Your Tank, Mother Jones 33, nr 3 (mai-juni 2008), 38–42, 88–89.
43. Sjå Richard Heinbergs framifrå kapittel om Bridging Peak Oil and Climate Change Activism i boka Peak Everything (Gabriola Island: New Society Publishers, 2008), 141–57. Om begrepet revne i biosfæren sjå Brett Clark og Richard York, Carbon Metabolism: Global Capitalism, Climate Change, and the Biospheric Rift, Theory & Society 34, nr 4 (2005): 391–428. I artikkelen sin om oljeproduksjonstoppen og global oppvarming presenterer Kharecha og Hansen eit startpunkt for å stabilisere karbonutslepp i atmosfæren der oljebasert CO2-utslepp når toppen i 2016 hovudsakleg på grunn av at oljeproduksjonen når toppen (på grunn av økonomiske og sosiale og geologiske faktorar). Om ein slik topp skulle komme, hevdar dei, ville det fremme stabilisering av karbon i atmosfæren på (eller under) det vitskapsfolk ser som det høgaste sikre nivået på 450 ppm (knytt til ein auke i gjennomsnittstemperaturen på rundt 2°C over før-industriell tid). Men stabilisering av CO2 i atmosfæren på dette nivået ville au kreve at CO2- utsleppa frå kolfyrte kraftverk når toppen i 2025 og at kolfyrte kraftverk utan unntak blir utfasa fullstendig «før midten av hundretallet». Pusher og Kharecha, Implications of ‘Peak Oil’ for Atmospheric CO2 and Climate.
44. Rachel Carson, Lost Woods (Boston: Beacon Press, 1998), 210.

Dagens norske venstreside, miljøet rundt Raudt, delar av Sosialistisk Venstreparti og ei rekkje interesseorganisasjonar, har det meste av sitt tankegods frå ein periode då sosialisme eller kommunisme i eitt land eller eit knippe land framstod som ein utveg.
I den grad me har engasjert oss utanfor landegrensene, har det vore med støtte til undertrykte og særleg okkuperte land og folk, Vietnam, Kambodsja, Palestina, Nicaragua, Sør-Afrika og fleire.

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia.

I etterkrigstida har kapitalen vorte ikkje berre stadig meir fleirnasjonal, men global. I denne artikkelen tek eg til orde for at me bør endre hovudperspektiv frå det nasjonale og det fleirnasjonale og til det globale. Det inneber ein politikk og eit arbeid for heile kloden, og eg vil prøve å skissere ein slik politikk. Inspirert av slagordet frå den franske revolusjonen, fridom, likskap og brorskap, lanserer eg slagordet berekraft, mat og likskap.

Truleg har Tellus eksistert i rundt 4,5 milliardar år, og det har vore liv på kloden i noko stuttare tid enn det. Men homo sapiens er ein ung dyreart, berre nokre hundre tusen år gammal, og det meste av denne tida ein dyreart med relativt få individ. Ved Kristi fødsel var talet på eksemplar mellom 200 og 400 millionar, i 1650 rundt ein halv milliard og ved førre hundreårsskifte vel halvannan milliard. Då var ein eksplosiv vekst i gang i den nyindustrialiserte delen av verda. Etter kvart spreidde folketalsveksten seg til andre delar av kloden. No er me 6,7 milliardar, og talet veks med 70 millionar i året. Veksten har teke slutt i den rike delen av verda, og det meste tyder på at folketalet med tida vil stabilisere seg i dei fleste land. Om me legg medianprognosen frå FNs befolkningsdivisjon til grunn, vil det vere 9,2 milliardar av vår art i 2050.(1) Då vil den årlege veksten vere på rundt 30 millionar. Truleg vil folketalet stabilisere seg i siste halvdel av dette hundreåret på 10–11 milliardar, altså 50 % høgare enn no.

Kloden er i ferd med å bli for liten for oss. Skal me, og dei 50 % fleire individa av vår art som skal dele kloden om nokre tiår, overleve, må me forvalte og fordele ressursane betre. Det å utforme ein politikk for at menneskeheita i det talet eksemplar me bør rekne med, skal overleve og få brukande kår, er ei oppgåve som krev all den tankekraft og forvaltningsevne verda kan mobilisere. Det handlar altså først og fremst om berekraft, mat og likskap. For kvart av dei vil eg først skrive litt om situasjonen, dinest om dei langsiktige måla og til slutt om dei første tiltaka.

Vekst og utvikling har etter den industrielle revolusjonen vorte udiskutable målsetjingar i vår del av verda. Slik har altså så å seie einerådande oppfatning vore i ein del av verda i ein kort periode på mellom 50 og 200 år. I staden må me forme eit framtidsmål om stabilitet. Det betyr ikkje at naturen er stabil. Han er nyskapande og i ustanseleg endring. Men det betyr at grunntrekk i menneskes forhold til natur så langt råd er må vere stabile. Nytenking og endringar må finne stad innanfor og ikkje på kostnad av målet om stabilitet.

Berekraft – forholda no

Det finst ikkje lenger nokon veldig prærie eller pampas eller austeuropeisk svartjord som kan takast i bruk til matdyrking. Det finst ikkje noko unytta, fiskerikt havområde som kan gi store fangstar. I staden er det slik at erosjon og nedbygging av matjord gjer at jordarealet som kan dyrkast, heller minkar enn aukar. Grunnvatnet blir tappa dit at fossile grunnvassbasseng blir tømde for alltid. Breane som gir vatningsvatn til ris- og kveiteåkrar, særleg i Asia, er i ferd med å smelte. Stadig fleire havområde blir øydelagde. Jamvel atmosfæren blir fylt av vår aktivitet, slik at temperaturen truleg vil stige med ein stad mellom 2 og 4,5 grader, kanskje endå meir. Det vil gjere delar av kloden uråd å bu på, og matproduksjonen vil gå ned i varme strok. Ein tommelfinger regel, utvikla gjennom mange forskingsarbeid, er at for kvar grad temperaturen stig over 20 i eit område, vil produksjonen av viktige matvarer som ris og mais minke med 10 %. Oppvarminga vil også gjere at mange av dei organismane me deler kloden med, vil miste sine leveområde og forsvinne for alltid. Og det er ikkje ein enkeltfaktor eller to me står overfor, men summen av alle desse faktorane som øydelegg for framtidig liv på vår vesle klode.

Berekraft – politiske mål

Det langsiktige målet bør altså vere ein natur i stabilitet, der me ikkje slepper ut meir CO2 enn det naturen bind, der me ikkje utryddar artar i større tempo enn det naturen skaper på nytt, der me ikkje øydelegg meir matjord enn det naturen byggjer opp, der me ikkje tappar grunnvassbassenga meir enn det vatnet dei blir tilførde, og der me ikkje tek opp meir fisk enn det blir ny fisk.

På stutt sikt er det eit urealistisk mål. For dei utsleppa me står for og den menneskelege aktiviteten me ikkje kan stoppe, vil setje merke etter seg i lang tid framover. Temperaturstigninga let seg ikkje stoppe, berre redusere. Om me hadde stansa alle menneskeskapte CO2-utslepp i dag, ville oppvarminga av hava og smeltinga av grønlandsisen, Antarktis og isbrear i mange høgfjell likevel halde fram i mange tiår. Men ifølgje vurderingane til FNs klimapanel kan me ha von om å halde temperaturstigninga på under 2 grader, viss me lykkast i å redusere klimautsleppa med 80 % innan 2020.

Me må altså moderere klimamålet til å unngå ei temperaturstigning på meir enn 2 grader, og å stabilisere situasjonen på det nivået. Om me når dette, vil klimaproblema i tiåra frametter vere store, med meir uroleg vêr, større ørkenområde, is og snø som smeltar, havstigning og redusert matproduksjon i mange område. Men problema vil truleg ikkje bli større enn at generasjonane etter oss kan meistre dei med ei global mobilisering.

Den som vil vurdere følgjene av ei sterkare temperaturstigning, bør lese Mark Lynas bok Seks grader.(2) Den eminente fagskribenten Lynas beskriv der kva som vil skje for kvar grad ekstra verdas gjennomsnittstemperatur stig inntil 6 grader, som også er det høgaste talet klimapanelet bruker. Det er ikkje lysteleg lesnad.

Berekraft – tiltak no

Få land kan rose seg av aktive tiltak mot oppvarminga, og Norge endå mindre enn dei fleste, trass i at ordet ambisiøs er nemnt 21 gonger og pådrivar 12 gonger i siste miljømeldinga.( 3) Me har høge mål for 2020, då norske klimautslepp skal vere halverte, og endå meir for 2050, då landet skal vere klimanøytralt. Men situasjonen no kan illustrerast med nokre enkle tal, 43 millionar tonn CO2-ekvivalentar i utslepp av klimagassar i 1991, 52 millionar tonn i 2005 og 54 000 millionar i 2007.(4) Om ei stund kjem 2008-talet, og det blir endå høgare.

Trass alt prat gjennom år og tiår har altså så å seie ingen ting skjedd her heime. Ikkje noko for å leggje om energibruken frå fossil brensel til fornybar energi, inga omlegging av transport frå bil til bane, ikkje tiltak for å redusere transportbehov og flyreiser, ikkje pålegg om økonomisering med energi, så å seie ikkje statlege inngrep overfor forureinande industri, ikkje ein gong overgang til sparepærer ut over det marknaden sjølv ordnar med, nesten ikkje arbeid for å gjenvinne metall og tekstilar, og ikkje aktive tiltak for å binde meir karbondioksid i jord og skog. Berre litt kvotekjøp og planlagde månelandingar og uforpliktande målsetjingar for ei fjern framtid. Så norsk miljøpolitikk handlar framleis om å kome i gang, og å kome i gang på mange område samtidig.

For å gjere det må me ta eit oppgjer med to tenkjemåtar. Den første er tanken om at teknologien løyser problema for oss. «Eg er grunnleggjande teknologioptimist, når eit miljøproblem oppstår, vil ny teknologi kome og løyse det for oss,» skreiv statsminister Jens Stoltenberg i Samtiden 1–2006. Men ny teknologi gjer ikkje vår vesle klode større og gir oss ikkje meir ressursar. Og perpetuum mobile har vore ein draum i mange hundre år, og ikkje noko tyder på at det blir anna enn ein draum.

Den andre tenkjemåten er at folk flest ikkje er villige til å ofre noko som helst for å oppnå eit betre miljø for oss og våre etterkommarar. 13. januar 2007 intervjua Klassekampen finansminister Kristin Halvorsen om miljø. Hennar bodskap lydde slik:

Finansministeren ser det altså slik at den politiske eliten, regjeringa og deira støttespelarar, står på naturens side og eigentleg ønskjer strenge miljøtiltak. Men uheldigvis må dei handskast med eit tilbakeståande eller gjenstridig folk. Difor må eliten lirke og ta små steg. Eg ser det ikkje berre annleis, men stikk motsett. Politikarane er ikkje ei forstandig drivkraft i miljøkampen, men eit uforstandig hinder. Svært mange, truleg folk flest, er villige til å godta endringar og nedgang i levestandard dersom det kan sikre forholda for generasjonar etter oss. Me er villige til å leggje til grunn det einaste akseptable kriteriet for forholdet mellom menneske og natur, naturens tåleevne.

Matforsyning – forholda no

Situasjonen blir diskutert grundigare annan stad i dette bladet. Her berre stutt: Dei siste tala frå FAO, frå 2008, viser nesten ein milliard menneske under sveltegrensa, og talet stig snøgt. Dette er situasjonen i ein periode med etter måten gode avlingsår i dei store matprodusentlanda. Me har grunn til å frykte at finanskrisa vil føre til aukande svolt. Me har også grunn til å tru at klimaendringane vil gjere at problema skyt fart. Når dette blir skrive, kjem såleis rapportar om at tørken rammar mattilgangen i Kina og om veldige skogbrannar i Australia.

Matforsyning – politiske mål

Målet må vere at alle verdas framtidige innbyggjarar skal få nok mat, og at dette skal skje med eit ernæringsmessig godt og kulturelt akseptabelt kosthald. Med 6,7 milliardar menneske på kloden og ein milliard av dei under- og feilernærte, og med det omfanget av svinn, skeivfordeling og øydelegging av mat som er i dag, produserer me tilstrekkeleg mat til vel 6 milliardar menneske. Me blir som nemnt truleg vel 9 milliardar om 40 år. Med andre ord må me auke matproduksjonen med rundt 50 % viss alle skal få nok, og svinn, skeivfordeling og øydelegging skjer i same omfanget som i dag. Me må arbeide for mindre tap av mat, og me må arbeide for å nytte tilgjengeleg mat meir effektivt, særleg ved å gå lågare ned i næringskjeda og ete plantekost i staden for kjøt produsert av dyr som me fôrar på korn. Men før me ser resultat av dette, kan me ikkje renonsere på målet om 50 % meir mat.

Målet kan konkretiserast til ein vekst i matproduksjon på 2 % i året fram til 2020 og dinest 1 % i året. Om det internasjonale samfunnet samlar seg om desse måla, vil svolten kunne bli redusert til eit handterleg omfang innan 2020, føresett at me også greier å dempe den globale oppvarminga og at folketalet ikkje veks raskare enn mediumalternativet til FNs befolkningsdivisjon.

For eit land som Norge vil det innebere auke i eigen kornproduksjon, omlegging av husdyrhaldet slik at utmarkene og grovfôret blir nytta meir og meir bruk av eigenprodusert frukt og grønsaker. Det inneber også ei omlegging av kosthaldet, dit at kjøtforbruket blir redusert til eit globalt gjennomsnittsnivå, at meir av det attverande kjøtforbruket kjem frå beitedyr, og at norsk frukt, grønsaker og poteter får ein meir sentral plass i vårt kosthald.

«Å utforme eit nytt landbrukssystem som utryddar svolten, vil koste verdssamfunnet 30 milliardar årleg,» sa FAOs generaldirektør Jacques Diouf på organisasjonens leiarkonferanse i Roma 19. november 2008. Verdas samla militærbudsjett var i 2006 på 1265 milliardar dollar, altså 42 gonger så mykje.(5) Og visstnok har verdas rike land brukt 10 milliardar dollar til no på å døyve finanskrisa.

Matforsyning – tiltak no

I arbeidet for global framgang ropar verda på suksesshistorier. Både kampen mot klimaendringar og kampen for global utjamning er tidkrevjande, og det er vanskeleg å vise til synlege resultat på stutt sikt. Når det gjeld kamp mot svolt, kan resultata kome snart og bli synlege og målbare. Det handlar berre om vilje til innsats. Lykkast me i dette, vil det bli ein inspirasjon til å gå laus på dei andre problema. Eg vil føreslå eit første fokus rundt fire tiltak, arbeid for mat som menneskerett, svolt som asylgrunn, initiativ til ein internasjonal matkommisjon og norsk finansiering av skolelunsj til dømes i Etiopia.

Retten til mat og difor til å overleve er den mest grunnleggjande menneskeretten. Berre om denne retten blir innfridd, kan folk leve menneskeverdige liv. Viss ikkje dette grunnlaget er til stades, blir dei andre menneskerettane, fridom, personleg tryggleik, rettstryggleik, ytringsrett, religionsfridom osv., verdilause eller av liten verdi. Når minst ein av sju menneske ikkje får innfridd den grunnleggjande retten til å overleve, fell dei altså langt på veg utanfor menneskerettane.

Likevel er retten til mat ein menneskerett det er lite merksemd rundt i vår del av verda. Fokuset i dei aller fleste menneskerettsdebattar er på andre spørsmål, dit at det er grunn til å spørje om me har utelate sjudelen av verdas innbyggjarar frå menneskerettane.

Kan hende trengst ei revidering av erklæringa, slik at formuleringane rundt overleving og mattilgang blir skarpare og høgare prioritert. Kan hende vil det vere tilstrekkeleg med ei fokusendring.

Kvart år prøver mange afrikanarar, truleg rundt to millionar, å flykte frå svolten, krysse Gibraltar eller Middelhavet, ofte i opne båtar, for å byggje seg ei ny framtid i Europa. Dei har dårlege odds. Risikoen for at dei skal li skipbrot og drive i land som lik på nord- eller sørsida av havet er stor. Risikoen er også stor for at dei skal bli tekne opp og sendt attende. Over EUs fellesbudsjett går løyvingar til militærorganisasjonen Frontex, som har som oppgåve å verne fellesskapets grenser mot innvandrarar frå sør. Til det har dei hurtiggåande båtar, overvakingsfly, kamphelikopter og moderne overvakingsutstyr.

Heller ikkje dei som lykkast i å krysse ørkenar, høgfjell, sanddyner og til slutt Atlanterhavet eller Middelhavet og kome seg innom EU-grensene, har store sjansar til å få opphaldsløyve. For svolt blir vanlegvis ikkje oppfatta som asylgrunn. For å få asyl etter Flyktningkonvensjonen må landet ein flyktar frå, vere i krig, eller asylsøkjaren må ha velgrunna frykt for forfølging i heimlandet på grunn av politiske, eller religiøse oppfatningar, rase eller etnisitet, nasjonalitet, medlemskap i politisk gruppe eller fordi han eller ho er eller kan bli utsett for kjønnsmessig forfølging. Så lenge det å flykte frå matmangel ikkje blir akseptert som asylgrunn av det internasjonale samfunnet, blir heller ikkje retten til mat fullt ut ein menneskerett.

Målet om 50 % vekst i matforsyninga må bli eit globalt mål. Men ikkje alle land har produksjonsressursar for å gjennomføre ein slik vekst. Somme må difor auke matproduksjonen meir. Difor trengst, på same vis som i klimaarbeidet, eit fagleg arbeid på globalt plan for å utarbeide nasjonale mål for kvart enkelt land og få landa til å slutte seg til dette. Med ein konkret plan i ryggen for å auke matproduksjon og sjølvforsyning i eige land kan Norge ta initiativ til ein global matforsyningskommisjon.

Få tiltak frå den rike verda overfor låg-inntektsland gir så gode resultat som innføring av skolelunsj. Det gjer at barna får iallfall eitt fullgodt måltid om dagen, at dei blir i stand til å konsentrere seg betre i undervisninga, at fleire barn går på skolen og at skolealderen for mange blir forlenga. Ikkje minst gjeld det jenter, som vil utsetje alderen for inngåing av ekteskap og få færre barn. Skolelunsj gir omsetning i lokal matproduksjon og kontantinntekter for bønder, og det gir arbeidsplassar. Ifølgje Lester R. Brown vil innføring av skolelunsj i verdas 44 fattigaste land koste 6 milliardar dollar. (6) Norge bør finne fram til eitt land, til dømes Kenya eller Bangladesh, og finansiere skolelunsj der.

Global likskap – forholda no

Nokre år sidan var eg i Etiopia. Eit av dei inntrykka som sit att, er radmagre, berrføtte barn som banka på bilruta, stirde på oss med store auge og bad med tynne stemmer: «pens, pens» – pennar, pennar. Lærarar fortalde at svært mange familiar ikkje sende barna sine på skole. Dei trong barna til pass av mindre barn og til gjeting og anna landbruksarbeid, og dei hadde ikkje råd til dei bøkene og det utstyret som skolen kravde. Til matematikkundervisninga hadde skolen ei heimelaga skålvekt av tre. I friminutta hoppa jentene strikk med kasserte kassettband, og gutane sparka fotball med ei samanrulla tøyfille.

Då eg kom heim att og gjekk gjennom oppsamla post, las eg blant anna eit av Tron Øgrims mange innlegg om at alle skoleelevar må få sin eigen berbare pc. For med det blir dei smartare og betre orienterte. Og andre innlegg om kor mange elevar det er per lærar her i landet og om at fleire elevar bør ha krav på skoleskyss.

Nei, eg er ikkje imot elevpcar, eg er ikkje imot større lærartettleik, og eg er ikkje imot at barn får skoleskyss. Men eg er meir oppteken av at etiopiske barn får pennar å skrive med enn at norske barn får pc-ar.

Verdsbanken utarbeider statistikk over fattigdom i verda. Dei vanlege måla no er tal på personar med kjøpekraft under 1,25 dollar og under 2,5 dollar.(7) Utgangspunktet er kjøpekraftvegne dollar, altså den mengda mat og andre varer ein kan kjøpe for ei slik pengemengd. I 2005 hadde nesten 1,4 milliardar menneske, ein av fem, ei kjøpekraft på under 1,25 dollar. 3,1 milliardar, nesten halvdelen, hadde ei kjøpekraft på under 2,5 dollar. Det var ein nedgang frå tidlegare målingar og viser at tusenårsmålet om å halvere fattigdommen innan 2015 er innan rekkjevidde. Men nedgangen galdt Asia og først og fremst Kina. Held me Kina utanom, er talet på utfattige stabilt.

Global likskap – politiske mål og tiltak no

Det finst ikkje, for å skrive det sjølvsagde, fornuft i at somme skal vere fattige og andre rike, ikkje i at det skal vere slik innanfor eit lands grenser og ikkje i at det skal vere fattige og rike land. Målet må vere globalt likeverdige levekår. Det er den einaste måten å få til eit stabilt framtidssamfunn på. Det vil fjerne mykje av grunnlaget for konfliktar og krig. Det er også eit av dei viktigaste tiltaka for å oppnå eit berekraftig samfunn. Den fattige har ingen grunn til å akseptere at han aldri skal få køyre bil eller ta fly eller bruke kjøleskåp eller air condition, så lenge rikfolk vassar i luksus.

Men når eg skal skrive vidare om tiltaka for å få til global utjamning, blir det vanskeleg. Eg har få tankar om det, og få stader der eg kan hente inspirasjon. Sjølvsagt kan eg skrive om vaksinasjonsprogram for spedbarn og jod- og jerntilsetjing i kosten for gravide. Eller om leseopplæring, så folk kan lære å lese varedeklarasjonar på sekkene med kunstgjødsel og boksane med plantegifter og endå meir at dei kan delta i det offentlege rommet, om kva det kostar og at det er gjennomførbart. Men likevel er det slik at det politiske miljøet eg er ein del av, har tenkt lite på og arbeidd lite med dette avgjerande spørsmålet. Les me programma til Raudt og SV, finn me svært lite å byggje på.

Me er altså i teorien samde om eit langsiktig mål, men manglar konkrete planar og konkret arbeid for å få til prosessar i retning dette målet. Og så lenge det er slik, er det freistande å velje politikk knytt til spørsmål me har svar på, framfor arbeid med spørsmål der me famlar i halvblinde.

Altså er den første oppgåva å setje temaet på dagsorden, å diskutere, skrive, halde seminar om kva me kan gjere for å nå målet om global likskap. Kva me kan gjere for å realisere det nødvendige, til dømes at barn i fattige land skal få utdanning, pennar, skolebøker og høve til å ta fri frå gjeting og barnepass, slik at dei skal få same høvet til å skaffe seg kunnskapar som barn i vårt land. Med eller utan berbar pc.

Vår dobbeltrolle

Me har det godt her i landet. Sjølvsagt veit også eg som skriv at det finst folk som har vanskar med å få endane til å møtast, minstepensjonistar som kjøper kattemat til seg sjølve til dømes. Men hovudtrekket er at fattigdom er lite utbreidd og til å handskast med.

Kvifor har me det godt? Den eine forklaringa er den klassekampen og interessekampen folk nede i samfunnet har ført. Men også i Peru og India har folk lågt i samfunnet ført aktiv og intens klasse- og interessekamp, og likevel rår fattigdommen der. Så forklaringa er i beste fall ufullstendig.

Den andre forklaringa er at me har vore heldige som bur i eit ressursrikt land, med olje og fisk. Men Sverige og Danmark er langt meir ressursfattige land, men har ein levestandard omtrent som vår. Og Ecuador og Angola er ressursrike land, men likevel fattige.

Den tredje forklaringa er at me tærer på naturressursane. Fordi vår generasjon tømmer havet for fisk og havbotnen for olje, kan me ha ein heilt annan levestandard enn det folk før oss hadde og det folk etter oss vil få. Dette er rett nok og gjeld det meste av verda, men rike land langt meir enn fattige land.

Den fjerde forklaringa er at me har det godt fordi me er ein del av verdas overklasse av nasjonar, og spesielt fordi me er under supermakta USAs venger, liksom me før andre verdskrig var under den tids supermakt Storbritannias vengefang. Ein del av meirverdien i vårt land og vår del av verda, meirverdi som dels kjem frå undertrykkinga av dei fattige, blir brukt for å oppretthalde middelnivåstatusen til Norge og nærliggjande land.

Det inneber at kampen for pc-ar til alle skoleelevar, betre legedekning, oppretthalding av sjukehus og arbeidsplassar, lønnsauke og gode pensjonsordningar ikkje berre er kampar for ei omfordeling mellom overklassen og folket i vårt land. Det er også ein del av den globale kampen, der me profitterer på globale nivåskilnader, og der me gjennom dette arbeidet i større eller mindre grad knyter oss til urettvisa i verda. Me er altså i ei dobbeltrolle.

Dette er eit av våre vanskelegaste spørsmål. Og i all politisk verksemd er det freistande å konsentrere seg om dei spørsmåla der svara er enkle. I den konkrete lønnskampen, mellom oljearbeidarar med 700 000 i årsløn og Statoil/Hydro med milliardar i profitt, er det lett å sympatisere med oljearbeidarane. Men går me bak det enkle standpunktet, støtte til proletaren framfor kapitalisten, kjem dilemmaa. For ein del av desse pengane kjem av vår felles utplyndring av dei fattige. Vidare er det slik at ingen treng 700 000 kroner for å leve, og at kloden ikkje er stor nok til flyreisene og giganthusa og bilkøyringa til norske arbeidsfolk.

Me står overfor fleire dilemma. Seks timars arbeidsdag til dømes, som det i det miljøet eg skriv ut frå, blir agitert langt meir for enn global rettvise. Det er vanskeleg å sjå for seg at sekstimarsdagen kan bli universell, iallfall ikkje før etter fleire generasjonar med global planøkonomi. Sekstimarsdag er med andre ord eit val som berre er mogeleg i det sjiktet av land som høyrer til den globale overklassen og i den perioden denne urettvisa mellom nasjonar finst. Eller arbeidsplassar i kraftkrevjande industri. Det er tunge argument for at me bør eksportere kraftoverskotet som erstatning for energi produsert med kolkraft, heller enn at me bruker det sjølve til å produsere aluminium og andre metall, som verda kan skaffe seg ved hjelp av langt mindre energikrevjande gjenvinning. Det står i menneskes makt å skape nye arbeidsplassar for dei som vil gå tapt, det er langt vanskelegare å reparere øydelagd natur.

Andre i førarsetet

I eit kapittel i boka Den flerstemmige revolusjonen, gjengitt i Rødt! 1–2009, tek Kjersti Ericsson til orde for eit oppgjer med eurosentrismen, med tanken om at me i Vesten er eller vil kunne bli leiande i kampen for ei anna verd. Denne tanken er, skriv ho, både til hinder for frigjering av fleirtalet og for vår eigen politiske kamp. Det er framleis ei nødvendig påpeiking. Dei viktigaste kampane for berekraft og mat og mot utbytting går føre seg i andre delar av verda. Det vil bølgje att og fram, men ein gong vil desse tankane og kampane truleg endre verdas gang. Me norske og andre i industriland er ikkje dei fremste og kjem ikkje til å bli dei fremste i dette arbeidet. Ikkje i å føre kampen mot utbytting og naturøydelegging, og heller ikkje i å analysere og forstå. Lesaren kan til dømes sjekke heimesidene til Friends of the Earth Indonesia, følgje linkane i paraplyorganisasjonen for landbruk la Via Campesina eller lese bøkene til Vandana Shiva og andre indiske analytikarar, og han vil finne analysar og innsikt på eit langt høgare nivå enn det norske media tilbyr.

Spørsmålet for oss er altså ikkje om me kan gå i spissen, men om me hamnar på rett side og bidreg med vår støtte, med det me måtte ha av innsikt og med vår eigen innsats. Det første som då må til, er at me flytter hovudperspektivet frå det heimlege til det globale. Det andre er at me analyserer grundig og omsynslaust vår rolle som både utbytt og utbyttar og vårt kollektive medansvar for verdas elende. I denne analysen høyrer spørsmålet om vår snylting, både på andre folk og land og på naturen, heime. Det tredje er at me held fast ved, utviklar og legg til grunn for eigen politikk visjonane om ei verd basert på berekraft, leveverdige forhold for alle og globalt likeverdige kår. Også når det inneber at våre eigne privilegium må opphøyre.

Notar:

Når NU er misnøgde med SV sin miljøpolitikk i regjeringa, er ikkje svaret å melde seg ut. Dei bør heller vera med å påverke i sjølve forumet, slik at presset på SV vert sterkare.

Ivar Jørde og Thorleif Berthelsen er medlem av Raudt Bergen.

Verdas sosiale forum stod i krisa sitt teikn. Verda opplever no truleg berre byrjinga av ei alvorleg krise i kapitalismen sitt globale nyliberale grep. Stadig fleire ser at dette systemet ikkje er berekraftig og søker alternativ.

På forumet viste Tax justice network (TJN) korleis skatteparadis er ei grunnleggande årsak til økonomiproblema. Milliardar av kroner vert unndrege skatt ved at bedrifter etablerer seg på øyar som Jersey eller i land som Luxemburg. Pengar som burde vorte betalt til offentlege styresmakter, vert i staden brukt til svært spekulativ finanshandel. I følge TJN si Afrika-avdeling rammar matvarespekulasjon den fattige verda hardt. Utviklingsland tapte opp mot 6 700 milliardar kroner på ulovlege kapitaloverføringar, blant dei skatteunndragingar berre i 2006. TJN meinar hedgefond er motoren bak kaoset, og har gjort marknaden meir ustabil enn vanleg.

Rekninga frå spekulantane sin «kasinoøkonomi » vert no sendt i ekspressfart til arbeidarklassen i Vesten og land i sør, symptomatisk nok. Der fleire dei siste åra har kome ut av ekstrem fattigdom, vert dei no sendt rett attende i uverdige kår.

Industrialiseringa i enkelte deler av verda har gjort at fleire har fenge betre levestandard, men det er framleis kapitalisme og fri marknad. Til dømes i Kina der millionar har reist inn til byane for betre løna arbeid trass i for utbyting og dårlege arbeidstilhøve. Dette er likevel ikkje noko som vil redde verdas fattige på lang sikt, seier den tyskfødde marxisten Eric Hobsbawm.

Eric Hobsbawm seier vidare at endringar i systemet vil kome innan ikkje altfor fjern framtid, kanskje innan 30–40 år. Han trur at ting vil presse seg på i kjølvatnet av finans- og no økonomikrisa for endring til eit anna system. I sosialismen vil også to ulike økonomiar vera naudsynt, i form av den statlege og interstatlege kontrollen av økonomien, men også gjennom ulike former for «private løysingar». Tida er tilstades for endringar, om enn sakte, men ufråvikeleg framover mot sosialistisk økonomi, meiner Hobsbawm.

Fleire av dei norske deltakarane ser på opprettinga av breie nettverk som «Vår verden er ikke til salgs», som naudsynte for å verte einige om korleis kome ut av krisa. Det krev mykje debatt og nytekning kring samanhengane mellom finans-, klima- og matkrisa.

Desse sentrale tema dominerte forumet, og vil vera med på å mobilisera folk over heile verda i tida framover, med aksjonar, politiske forum, o.l.

Viktige datoar 2009

I sluttdokumentet frå Belem var det sett ljos på ei global aksjonsveke og andre viktige datoar i 2009. Aksjonsveka gjekk føre seg 28. mars til 4. april som markerte G20-toppmøtet i London (28. mars), solidaritetsdag for palestinarane (30. mars) og aksjonsdag mot Nato sin 60-årsdag. Det vart og markert internasjonal dag for matsuverenitet (17. april). Protester mot G8 i Italia (juli), markering for «forsvar av Moder jord» (12. oktober) og mobilisering for klimaet i samband med FN-toppmøtet i København (desember).

At over 5800 organisasjonar deltok viser stort mangfald og mobilisering blant fleire og fleire. Forumrørsla viser med dette ei evne til å ta opp i seg den endringsvilje som no hender globalt.

Brasil som arrangørland såg opplagt på dette forumet som ein arena for sine rørsler med eit utal representert. Mellom rørsler som markerte seg tydeleg, var fagforbund og parti til venstre for regjeringspartiet PT til president Lula, som mange meiner har svikta i fleire reformer. Blant dei rørsla til dei jordlause (MST) og PSOL, eit parti som braut ut av PT som har fenge aukande oppslutnad i det siste. PSOL arrangerte saman med 4. Internasjonale eit fellesmøte for den radikale venstresida. Organisasjonar frå 20 land, blant dei Enhetslisten (Danmark) og Raudt var til stades. Fleire representantar tok opp kvifor me må kome over tidlegare splittingar. I sentrum sto dei unike moglegheitene den politiske situasjonen gjev revolusjonære for å bygge alliansar til venstre for sosialdemokratiet. Oppstarten av det franske «new anticapitalist party» fekk stor merksemd på møtet, og er vorte veldig populært i heimlandet. Dette partiet med sin leiar Olivier Besancenot vert sett på som viktig i tida framover. Fagrørsla, som paraplyorganisasjonen CUT, var og ein tydeleg aktør under forumet.

Christophe Aguiton, var med å grunnlegge Attac i Frankrike. Han meiner forumet må lukkast i «å utarbeide seriøse alternativ i dagens krisetider». Han dreg parallellar til antikrigskoalisjonen mot krigen i Irak, der VSF var eit naudsynt strategisk reiskap. Ein annan sentral forum-aktivist, Walden Bello frå Filippinane konkluderer med at forumrørsla må handle om «sosial frigjering». Og det er vel frigjering frå det økonomiske systemet sitt åk ei heil verd lengtar etter no?

Natur og ungdom og VSF

Her i landet har det dukka opp ein debatt om retninga til forumet etter at Natur og Ungdom tidlegare i år melde seg ut av det norske forumet. NU argumenterer med at dei ikkje ønskjer å ha ei særleg tilknyting til venstresida, og kritiserar forumet for å plassera seg på den tradisjonelle venstre-høgre aksa. I følge NU kjem dette til uttrykk ved at ein lagar politikk på saker som privatisering, arbeidarrettar og demokratisering av økonomien. Dette er spørsmål som NU ikkje direkte tek stilling til. Er det slik at forumrørsla må satse meir på enkeltsaker enn på samanhengar og systemanalysar?

Leiinga i Norges sosiale forum har aldri meint at forumet skal vera politisk nøytralt, og at løysinga på klimaproblema er knytt til spørsmålet om berre marknadsstyring. Når NU er misnøgde med SV sin miljøpolitikk i regjeringa, er ikkje svaret å melde seg ut, men heller vera med å påverke i sjølve forumet, slik at presset på SV vert sterkare. Heldigvis er det mange miljørørsler som deltek i den internasjonale forumrørsla og NU har ein viktig plass der. Det er nettopp foreiniga av enkeltsaker og enkeltorganisasjonar som er styrken til Verdas sosiale forum. Det rørsla treng minst av i vanskelege og utfordrande tider er ei oppspliting av kampen.

At klimaendringer truer Jorden er ikke lenger noen nyhet. Heldigvis vet vi hvordan disse kan unngås: Redusér utslippene av drivhusgasser! Så – hva venter vi på?

Eivind Junker er vitenskapelig assistent ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Skriver på masteravhandling om internasjonal regulering av drivhusgassutslipp.

I desember skal rundt 15 000 diplomater, forskere, lobbyister og andre interesserte møtes i København for å overvære og delta i det internasjonale toppmøtet om Jordens fremtidig. Risikoen er stor for at man heller ikke denne gangen vil komme frem til en avtale som er rettferdig og robust nok til effektivt å redusere menneskeskapte drivhusgassutslipp. FNs klimakonvensjon (UNFCCC) ble vedtatt i 1992, men siden den gang har utslippene bare økt, ikke litt – men dramatisk! Hvorfor velger vi mennesker heller å risikere tap av livsgrunnlaget vårt, enn å bli enige om virksomme måter å redusere utslipp på?

Svaret er komplekst, og kan umulig besvares utfyllende i en artikkel som denne. Ambisjonen er derimot å påpeke noen av de forhold som hemmer forhandlingene om Jordens fremtid.

Søkt eksempel?

Bli derfor med på følgende tankeeksperiment: Tenk deg en bygård. Bygningen er fire etasjer høy, kledt med grå plater og lyst treverk, og omkranser en fin bakgård. Den ligner mye på andre bygårder, og kunne for så vidt ha ligget i en norsk by. Noen forskjeller fra andre bygårder finnes imidlertid. Selv om etasjene er like store, er de 100 beboerne svært ujevnt fordelt: Hele 70 stykker bor i den nederste etasjen. I andre etasje bor det 20 stykker, og i tredje åtte. I den øverste leiligheten, som opptar hele fjerde etasje, bor det kun to stykker. Som ventelig er det innbyggernes respektive inntekter som avgjør deres levestandard.

Ekteparet Normann i fjerde gjorde det svært godt på jobben for et par tiår siden. Innsats, sammen med en god porsjon flaks, resulterte i markante bonuser og betraktelig lønnsvekst. Med den nyvunne velstanden økte selvsagt også ekteparets forbruk. Naboene i tredje etasje har alltid vært litt misunnelige på Normann – noe som har ført til at de har kopiert ekteparet øverst så godt de har kunnet. Kjøpte fru Normann nye sko, ble det kjøpt fire par i etasjen under (om enn av et litt rimeligere merke). Byttet herr Normann ut fjernsynsapparatet, fikk ikke beboerne under ro i sjelen før også deres prydmøbel var fornyet. Det mest umiddelbare problemet med denne forbruksgalloppen var at den genererte store mengder søppel.

Bygårdens felles avfallsdunker ble i sin tid nemlig beregnet på at hver husstand skulle kaste én bærepose søppel hver uke. De øvre etasjenes forbruk økte raskt deres mengde til tre, fire og fem poser, og snart en hel søppelsekk, hver uke. Dette førte igjen til at søppelkassene stadig var fulle, og i frustrasjon over dette begynte noen å sette sine poser ved siden av kassene. Søppeltømmerne tok imidlertid bare med seg det som var oppi, og stadig flere uavhentede avfallsposer ble stående i søppelkasserommet. Til slutt var det så dårlig lukt i rommet at noen beboere bare åpnet døra og kastet posen sin inn – kanskje med et lite håp om at den skulle treffe oppi dunken.

Som uvaner flest forplantet dette seg raskt; snart var alle beboerne langt mer lemfeldige med hvor og hvordan de ble kvitt søppelet sitt. Noen gadd sågar ikke lengre åpne døra til søppelrommet, og satte derfor bare søppelet utenfor, i portrommet. Fortsatt hentet kommunens bil bare den ene pose per husstand i uka – og søpla i portrommet begynte å tiltrekke seg fluer, måker og rotter.

Normann, styreleder i bygårdens sameie, var bekymret over at stadig mer søppel fløt i portrom og bakgård. Mengden som ble hentet hver uke var langt mindre enn behovet var, men henvendelser til kommunens renovasjonsetat om større søppelbil, eller oftere henting, hadde blitt bryskt avslått under henvisning til stramme budsjetter. (Ville man ha oftere tømming, fikk man betale merkostnaden selv!) På påfølgende allmøte foreslo derfor styreleder Normann at alle skulle betale 100 kroner ekstra i månedlige fellesutgifter, slik at man kunne leie inn et privat søppelfirma. Forslaget utløste en storm av protester fra første etasje, hvor beboerne nektet å betale mer for avfallshåndtering. For det første ble det altfor dyrt; de hadde knapt nok penger til mat som det var. Dernest mente de det var urettferdig at alle måtte betale, når det var de tre øverste etasjenes feil at det flommet over av søppel. I første etasje kastet man fortsatt bare den ukentlige posen avfall.

Styrelederen appellerte derfor til andre- og tredjeetasjebeboerne, men heller ikke disse ville bidra med de nødvendige hundrelappene. I andre etasje fremholdt de samme argument som i første; det var ikke grunnet dem at problemet eksisterte. De hadde kanskje kastet én eller to søppelposer ekstra i uka, men på ingen måte slike mengder tredje og fjerde stod for. I tredje etasje var de redde for at ekstrautgiften skulle hindre dem i å holde tritt med ekteparet Normanns velstandsutvikling (noe de selvsagt voktet seg nøye for å si høyt). Begge etasjer holdt i tillegg fast på at det var urimelig om de måtte betale mer, hvis ikke første og fjerde etasje ble med på det samme. Og Normann ville naturligvis ikke betale alt sammen – selv for hans romslige lommebok ville det bli en svært omfattende utgift.

Og slik gikk derfor ukene og månedene; ingen kastet mindre, ei heller ville noen betale for å bli kvitt det ekstra søppelet. Selv om noen i tredje og fjerde tidvis sa at de ville forsøke å kaste litt mindre, ble det stort sett med snakket. Søppelrommet ble fullt, og det hopet seg stadig opp mer avfall i portrommet. Det hjalp heller ikke at beboerne i andre etasje stadig fikk bedre råd – dermed produserte nemlig også de stadig mer avfall. Avfallshaugene var i ferd med å spres ut i den vakre bakgården …

Et tragikomisk innslag i det hele var gamle herr Solvik i tredje, blind etter en arbeidsulykke for mange år siden, som var overbevist om at søppelproblemet var noe styrelederen hadde funnet på: «Søppel i portrommet? Sludder! Hadde det vært masse søppel rundt om kring, sånn som Normann og dem påstår, hadde jeg lukta det!» hevdet han. «Blinde har bedre luktesans, vettu – nettopp fordi dem er blinde! Næh, det er bare ljug for å kunne kreve inn mer penger av oss!», slo han fast.

Søkt eksempel? Nei, klimaproblemet er faktisk skremmende likt søppelproblemet til den fiktive bygården. Én ting er beboerfordelingen: De 30 rikeste prosentene av befolkningen i verden disponerer omtrent 75 prosent av de materielle goder. Dette medfører at 70 prosent av verdens innbyggere (beboerne i første etasje) deler på knappe 25 prosent av ressurser og verdier. Den åpenbare skjevfordelingen av verdens goder må imidlertid vente til en annen anledning – her er emnet klimaendringer.

Ansvar og skadepotensiale

Akkurat som med søpla i bygården, skyldes hele klimaproblemet noen ganske få av oss. Tenker man seg den globale tålegrense for drivhusgassutslipp fordelt likt på alle Jordens innbyggere, er det bare en minoritet som har sluppet ut mye mer enn sin andel. Vi har ikke nødvendigvis ment noe vondt med det, men det er altså en liten del av oss som har besørget oppbygging av CO2 og andre drivhusgasser i atmosfæren.

En annen likhet er hvordan konsekvensene rammer de involverte. I bygården er det beboerne nederst som vil merke lukt og andre ulemper best. Likeledes mener FNs klimapanel at Nord-Europa sågar kan få visse fordeler av klimaendringene, blant annet lenger vekstsesong for jordbruksprodukter, og mindre energibehov til oppvarming. Klimaendringene kan derimot bli fatale for folk som har svært lite ansvar for situasjonen – de fattigste i verden. Endret havnivå har allerede tvunget mennesker til å flytte fra hjemmene sine. Hele nasjoner, som Kiribati og Vanuatu, er i overhengende fare for å forsvinne fullstendig. Enorme landområder i blant annet Egypt og Bangladesh vil bli oversvømt ved bare små endringer i klimaet. Mange millioner (i verste fall milliarder) i andre deler av verden kan bli drevet på flukt. Risikoen for å oppleve skadevirkninger synes nesten å være omvendt proporsjonal til ansvaret for drivhusgassutslippene.

Økonomisk evne og utviklingsbehov

Skal klimaet reddes, må drivhusgassutslippene reduseres raskt og dramatisk. For å oppnå dette må utslippene fra fossile kilder ned. Det er to måter å gjøre dette på: enten ved å eliminere bruken av slike brensler, eller ved å bruke dem på en måte som ikke resulterer i utslipp. Uansett hvilken variant som velges, er én ting klart:ansvaret må knyttes til bruken av de fossile brenslene. Ønskes forsatt bruk av kull, olje og gass, må effektiv rensing være et absolutt krav. I motsatt fall må bruk unnlates. (Hvis alle i bygården gikk tilbake til bare å kaste én søppelpose, ville søppelhaugen i alle fall slutte å vokse!) Det er altså storforbrukerne som har størst mulighet til å redusere utslippene. Dessverre sammenfaller endringsevnen tett med lav skaderisiko. Tiltaksviljen blir tilsvarende liten.

For å krydre problemstillingen ytterligere, kan man ta med hensynet til økonomi og utvikling, som begge henger tett sammen med den generelle velferd. De historiske storutslipperne (oss) har hatt store økonomiske fordeler av å kunne pøse ut drivhusgasser fra våre maskiner. Deler av velferdssamfunnet er sågar fortsatt helt avhengig av fossile drivstoff. Fordelene de fossile brenslene har tilført samfunnet, vil ikke være enkle å gi slipp på. Samtidig hungrer store deler av verden etter tilgjengelig og billig energi, slik at også deres samfunn kan gjennomgå den samme velferdsutviklingen vårt har gjort. Kravet kan neppe anses illegitimt. Ulempen er imidlertid at Jorden simpelthen ikke vil tåle at alle forbruker på vårt nivå. (Hadde alle i bygårdens første etasje begynt å kaste så mye som ekteparet Normann, ville hele gården snart bli ulevelig – også om Normann sluttet helt å kaste søppel!) Et sentralt spørsmål er altså hvordan fattige i verden får den energien de trenger til utvikling – uten at dette fører til ytterlige utslippsøkning.

Det umuliges kunst – og en mulig løsning

De nevnte interessekonflikter skaper, sammen med mange andre det ikke er plass til å behandle her (nasjonal stolthet, (private) finansielle interesser, og internasjonale handelsregler), store problemer ved forhandlingsbordet: Rike land med store utslipp vegrer seg mot markante forpliktelser hvis ikke fattige også underkastes slike, av frykt for velferdstap. Fattige utviklingsland hevder kravet mot dem er absurd, all den tid flesteparten av innbyggerne knapt nok slipper ut drivhusgass. Samtidig vet alle at Kina, India, Afrika og Sør-Amerika aldri kan slippe ut like mye som Europa og Nord- Amerika har gjort – det vil i så fall trolig bety økologisk, økonomisk og sosialt selvmord. Kravene er mange, frontene steile og meningene ulike. Å forhandle frem en avtale som alle kan enes om, synes å være det umuliges kunst.

Kreftene bak Greenhouse Development Rights (GDR) har likevel forsøkt å konstruere et avtalerammeverk som favner alle de ovennevnte problemstillinger – og viktigst av alt: som de mener har god mulighet til å vinne allmenn oppslutning! At avtaleforslaget er et rammeverk innebærer at det inneholder visse mekanismer og systemer som ivaretar formålet, men som likevel gir rom for forhandlinger om detaljer. Kort fortalt oppstiller GDR en såkalt global utviklingsgrense («Developent Threshold»), som er et nivå i hver enkeltpersons inntekt. Alle som tjener mindre enn dette nivået, skal ikke behøve ikke å bidra til hverken utslippsreduksjon eller skadeforebyggende arbeid.

Basert på utviklingsgrensa anvendes en ansvars-og-evne-indeks («Responsibility- Capacity Index») for å avgjøre det enkelte lands plikt til avbøting av klimaproblemene. Ansvarsdelen av indeksen baseres på landets kumulative (sammenlagte) utslipp siden 1990, unntatt det som skriver seg fra virksomhet under utviklingsgrensa. Evnedelen er ganske enkelt den totale inntekt, men også unntatt inntekten under utviklingsgrensa. Både utviklingsutslipp og -inntekt unntas dermed fra regnestykket, slik at grunnleggende utvikling fremmes. GDRs formål er å gjennomføre UNFCCCs målsetning om et bredt klimasamarbeid mellom alle land, med innsats i henhold til det felles, men differensiert ansvar, og kapasitet («… protect the climate system … on the basis of equity and in accordance with their common but differentiated responsibilities and respective capabilities»).

GDR foreslår også en løsning på et vesentlig problem med dagens system for reduksjon av drivhusgasser (som er basert på Kyotoprotokollen). Per idag er det bare fullt industrialiserte stater som har forpliktelser til utslippskutt (de såkalte Annex 1- landene). Dette medfører eksempelvis at Kina – hvor 20 % av befolkningen tjener over GDRs foreslåtte utviklingsgrense, og det totale utslipp er større enn USAs – ikke har noen utslippsforpliktelser. Noenlunde det samme gjelder land som Mexico, Argentina og Sør-Korea: Disse landene har så langt har sluppet forpliktelser fordi deres bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger har skjermet de (stadig økende) storforbrukende minoritetene i landene. Det er imidlertid ingen grunn til at en rik, storforbrukende kineser eller argentiner skal slippe unna, bare fordi han bor i et land hvor de fleste er mye fattigere enn ham!

En genistrek ved GDR er derfor at ordningen, gjennom å basere seg på enkeltpersoners inntekt istedenfor nasjonens, tillater utvikling samtidig som ansvar tillegges rike personer i fattige land. Utviklingsland vil derfor få ansvar basert på de som tjener mer enn utviklingsgrensa. Når middelinntekten og velferdsnivået med tiden øker, vil stadig flere tjene over denne grensa – og landets reduksjonsplikt/avbøtingsansvar øke tilsvarende. Vi som allerede har forpliktelser etter Kyoto-systemet, har få eller ingen innbyggere under utviklingsgrensa, og vil derfor få krav basert på hvor rike vi er. Særlig fattige land, hvor få eller ingen tjener mer enn utviklingsgrensa, vil derimot ikke få krav om kutt i sine utslipp i det hele tatt.

København 2009 – vendepunktet?

Utslippene våre må reduseres, og det må skje raskt. For å oppnå dette, må alle bli enige – det nytter ikke at Europa slutter å slippe ut, hvis eksempelvis Kina og India tar over der Europa slapp! Effektivitet krever globalt samarbeid, og det er med dette formål toppmøtet i København avholdes. Få tør dessverre håpe på et sluttresultatet som faktisk fungerer. GDR er imidlertid en realistisk mulighet, og bør kunne være til inspirasjon og støtte for forhandlerne og politikerne som, på vegne av oss alle, skal forsøke å redde Jordens fremtid. Hvis mange nok blir oppmerksomme på dette alternativet – kanskje København likevel kan bli vendepunktet?

Fortell derfor regjeringen at du støtter kampen for en rettferdig, global klimaavtale: http://www.kirkensnodhjelp.no/ Engasjer-deg/Engasjer-deg/Climate-Justice/

Kilder og mer lesestoff:

Denne artikkelen tar for seg spørsmål knyttet til en mer miljøvennlig byutvikling. Byplanfaglige spørsmål drøftes, men en mer miljøvennlig utvikling er først og framt avhengig av politiske beslutninger. Hvert avsnitt avsluttes derfor med konkrete krav til hva som bør være styrende for byutviklingen framover.
Byutviklingen betyr mye for levekår, bruk av energi og miljø.

Johan-Ditlef Martens er sivilarkitekt og har i hovedsak jobbet med bolig- og byplanfaglige spørsmål. Tidligere sjefsarkitekt i Husbanken.

Hvordan byenes areal- og transportforbruk organiseres, betyr mye både for folks levekår og miljøet. Mange sliter med daglige gjøremål som å komme seg på jobb, levere barn i barnehagen, handling og andre daglige gjøremål fordi disse ligger på ulike sider av byen og ikke i nærheten av boligen. Pendling er et stort problem for mange arbeidstakere. Tar vi med reisetid, er det ikke lenger snakk om åtte timers arbeidsdag, men for mange opp mot 10 timer.

Ofte er man avhengig av bil for å nå de ulike målene. Derfor er også bilen det største miljøproblemet i byene

• 1,5 millioner mennesker utsettes for støy på mer enn 50 desibel i gjennomsnitt over døgnet ved sin bolig. Et flertall av disse opplever å være plaget av støy. Vegtrafikken står for over 70 prosent av støyplagene.
• I 2005 ble 230 000 personer i Oslo utsatt for svevestøvninåer over nasjonale mål. Vegtrafikken er hovedkilden også til dette.
• Uslipp av CO2 bare fortsetter å øke, fra 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990 til 55 mill. tonn i 2007.
• I 2007 ble 233 personer drept i biltrafikken, mens ca. 12 000 ble skadet.

Ved siden av folks dagligliv betyr byenes organisering mye for varetransporten og andre oppgaver i samfunnet der konsekvensene for energibruk og miljø er store. Dette er sterkt underkommunisert. Hvem vet at Erik Solheim, som miljøvernminister og ansvarlig for plandelen i plan- og bygningsloven, er øverste politiske leder for byutviklingen i Norge?

I følge SSB sto vegtrafikken for 28 % av utslippene av klimagasser (CO2-ekvivalenter) i landets kommuner i 2006. Og utslippene bare øker til tross for at politikerne sier at de skal reduseres. Nasjonal Transportplan (NTP) tar som utgangspunkt at både biltrafikk og kollektivtransport, samt fly- og båttransport, skal øke med 20-30 % fra i dag fram til 2019.

Oslopakke 3, med støtte fra SV og Arbeiderpartiet, vil legge til rette for 30 % økt biltrafikk.

Private husholdninger (stasjonære kilder) står for ca. 20 % av energibruken i Norge, men utslipp i form av klimagasser fra denne energibruken er liten, bare ca 3 %, da mesteparten er strømforbruk. Men strøm er en meget høyverdig energikilde som ikke bør brukes til oppvarming. Til dette bør man bruke fjernvarme/vannbåren varme. Frigjort strøm kan da brukes til blant annet høyhastighetstog.

Sentralisering og regional utvikling former byene

Sentralisering og tilflytting til byene legger viktige premissene for byutviklingen. Drivkrefter er endringer i næringsstrukturen der industri- og landbruksarbeidsplasser legges ned til fordel for tjenesteytende næringer i byene. 77 % av landets befolkning bor nå i byer og tettsteder. Det skjer også store endringer innen i byene. Rundt om i Europa legges det også ned tradisjonelle industriarbeidsplasser blant annet tilknyttet havna til fordel for boliger og kontorer. Demografisk utvikling og innvandring har også betydning for byutviklingen.

Sentraliseringen fører til stort underskudd på boliger i de store byene, noe som igjen driver boligprisene i været. I kommuneplanen for Oslo, 2008 mot 2015, legges det til grunn at det er behov for å bygge 80 000 boliger fram mot år 2025. Halvparten av dette, 40 000 boliger, skal skje som fortetting i indre by. Av miljømessige årsaker er det fornuftig å fortette der det allerede er bygget, men erfaringer fra de store byene viser at kvaliteten er blitt alt for dårlig med hensyn til utearealene og barns muligheter til lek. Ytterligere fortetting vil fort gå ut over grøntområdene.

For å sikre et rimelig forhold mellom tilbud og etterspørsel etter boliger i byene er det nødvendig både å begrense tilflyttingen til byene og å styrke den regionale planleggingen.

Sentraliseringen må stoppes gjennom en aktiv distriktspolitikk, men vi må samtidig ha en politikk for hvordan man skal håndtere den sentraliseringen som nå foregår.

Alle de store byene inngår i regionale bolig- og arbeidsmarkeder. Folk bor og arbeider på tvers av kommunegrensene. Dagens planlegging har ikke tatt hensyn til dette. Arbeidsplasser og tett boligbebyggelse konsentreres i storbyene. Sterkt kommunalt selvstyre fører til at omkringliggende kommuner ofte prioriterer småhusbebyggelse basert på bruk av privatbilen. Bilbaserte kjøpesentre har svekket den tradisjonelle handelsnæringen i bysentra der kollektivtrafikkdekningen er god.

De fleste partiene sier at de er for å styrke kollektivtrafikken, men få er opptatt av at også arealbruken må styres for at man skal få mer miljøvennlige byer. Det nytter ikke å styrke kollektivtrafikken hvis ikke folk bor eller arbeider langs med kollektivårene. Arbeidsplasser må konsentreres i byenes sentra og i knutepunkter for kollektivtrafikken. Boligene må konsentreres i lokalsamfunn tilknyttet et finmasket nett av kollektivårer. Bilbaserte arbeidsplasser som lagervirksomhet møbel- og hvitevarebutikker og andre plasskrevende virksomheter kan lokaliseres til et hovedvegnett. Et sammenhengende gang- og sykkelvegnett knytter på samme måte som kollektivnettet, byen sammen.

Miljøverndepartementet har illustrert på en god måte hvordan byenes areal- og transport bør organiseres på tvers av kommunegrensene. Se figur neste side.

En slik lokalisering av boliger og virksomheter i tilknytning til kollektivårer vil også bidra til å styrke muligheten til å benytte fjernvarme. Disse kan inngå i det samme infrastrukturnettet.

Fylkeskommunene, sammen med kommunene, må utarbeide regionale areal- og transportplaner (fylkesdelplaner) som ser kollektivtransporten i sammenheng med lokalisering av boliger, service og arbeidsplasser. Disse planene må være bindende for de berørte kommunenes arealplaner.

Bygging av bilbaserte kjøpesentre må stoppes.

I østlandsområdet, som er Norges største sammenhengende bolig- og arbeidsmarked, må aksene Skien, Oslo, Lillehammer og Halden behandles under ett med vekt på å styrke jernbanenettet.

Det foreligger argumenter både for og mot høyhastighetstog. Tall viser at tog som ikke bruker mer enn tre timer godt konkurrerer med fly, noe som vil være tilfelle mellom de største byene i Norge. I dag går det fly hver time mellom de store byene. Det er et enormt kundegrunnlag og høyhastighetstog vil kunne konkurrere med disse. En fordeling av ulike stoppesteder vil gjøre det mulig å betjene flere stasjoner enn bare endepunktene.

Derfor må:

• Boligområder lokaliseres til akser for kollektivtransport.
• Høyhastighetstog bygges mellom de største byene i Norge.
• Miljøvennlig energi og fjernvarme må inngå som ledd i byutviklingen.

Kollektivtransport må erstatte andre transportformer

Som beskrevet over legger NTP opp til en samlet økning av transportomfanget. Det hjelper lite på miljøet hvis økt kollektivsatsning bare skal komme i tillegg til økning av bil- og flytrafikk. Kollektivtransporten bruker også energi.

De største utgiftene til kollektivtransport ligger i driftsutgiftene. Disse får i Norge langt mindre subsidier enn i en rekke andre europeiske byer, bare ca 25 %, mot der nærmere 50 %.

Derfor må:

• Energibruk til transport fryses på dagens nivå.
• Omfordel fra bil og fly til kollektivtran sport og tog.
• Halvering biltrafikken i de største byene og forby privatbil i de sentrale bykjernene.
• 50 % av driftskostnadene skal betales av det offentlige.
• Veiprising må innføres for å begrense bruk av privatbil og styrke kollektivtransporten.
• Parkeringsrestriksjoner på bil i sentrale bystrøk.

Grøntområder er viktig for alle aldersgrupper

De mest miljøvennlige transportformene er gange og sykling.

Nærhet til grøntområder er viktig for både voksne og barn. Trafikksikker adkomst til parker og plasser er mange steder en forutsetning for at barn skal få brukbare lekearealer. Grøntområdene betyr også mye for klimaet i byene. De bidrar til å holde på og regulere fuktigheten i byen og bedre luftkvaliteten. Trær og busker er også viktige for å kunne oppleve vakre omgivelser og årstidene skitninger. De siste årenes spekulasjonsbyggeri av boliger i sentrale byområder har gått ut over eksisterende grøntområder. De er også så tette at det nesten ikke har vært plass til utearealer eller lekeplasser. Mange boliger mangler sol store deler av dagen. Leilighetssammensetningen med vekt på ekstremt små boliger gjør det nesten umulig for barnefamilier.

Norske byer har svært dårlig utbygd sykkelveinett sammenlignet med mange europeiske byer. For mange er det et svare strev å måtte ta bilen for å levere ungene i barnehagen, handle eller andre daglige gjøremål. Disse formålene bør lokaliseres slik at de kan nås til fots eller med sykkel. Gang- og sykkelveier kan med fordel ses i sammenheng med grøntområdene. Det er triveligere å sykle i grønne omgivelser framfor langs med sterkt trafikkerte bilveier.

Derfor må:

• Det bygges et sammenhengende gang- og sykkelveinett i byene.
• Byene planlegges for alle aldersgrupper og sikre barn gode lekearealer.
• Det utarbeides forpliktende og bindende grøntplaner i byene som sikrer en sammenhengende grønnstruktur.
• Boligene utformes og lokaliseres slik at det er trafikksikker adkomst til gode lekearealer.

Dette vil legge begrensninger på bruk av privatbil i direkte tilknytning til boligen, men kan vi akseptere at folk må gå 500 m til kollektivtransport må vi også kunne akseptere gangavstand til bilen.

Byplanleggingen er privatisert og tomteprisene styrer byplanleggingen

Enkeltprosjekter må ses i en større byplansammenheng. Offentlig byplanlegging er gradvis svekket.

I dag er det nesten bare de private utbyggerne som lager reguleringsplanene, som kommunen i neste omgang skal godkjenne. De ulike utbyggerne sitter på hver sin tue og forsvarer sine interesser, ofte i form av krav om høyest mulig utnyttelse. Parker er ikke særlig profitabelt. Kommunen godtar høye utnyttelsesgrader, som igjen er med på å drive tomtekostnadene i været. Private aktører skylder igjen på høye tomtekostnader som begrunnelse for høy og uforsvarlig utnyttelser. Her utsettes byen for ren «sirkelargumentasjon » styrt av kommune.

Privatisering av offentlige etater er også et stort problem for byplanleggingen.

• Statsbygg er blitt Entra
• NSB er blitt ROM
• Havneselskapet er blitt HAV

Deres viktigste oppgave er maksimal fortjeneste, ikke et samfunnsansvar i form av gode byplaner. I tillegg ser vi at flere byer, med Oslo i spissen, selger ut kommunale tomter. Det som kunne vært et meget godt virkemiddel for kommunal styring og byplanlegging, er skuslet bort i kortsiktig inntjening.

Skal nye boligområder ha trafikker adkomst til gode leke- og utearealer, krever det at veier, tomter og parker sees i en større sammenheng. Samlokalisering av service, boliger, skoler og barnehager krever omfattende by- og samfunnsplanlegging. Erfaringer viser at folk er opptatt av nærmiljøet, trafikksikkerhet, gode lekearealer, mm. Det er derfor et godt grunnlag for å trekke folk med i planlegging av byens nærområder.

Derfor må:

• Den offentlige byplanleggingen styrkes.
• Det utvikles lokalsamfunnsplaner i samarbeid med befolkningen og lokale interesseorganisasjoner og næringsdrivende.
• Salg av kommunale tomter stoppes.

Konsentrert utbygging er mer miljøvennlig enn spredt eneboligbebyggelse

Det jobbes i dag mye for å redusere energibruken i bygninger. Bruk av fjernvarme, varmepumper, solcellepanel, m.m. blir stadig mer vanlig. I tillegg vil ny plan- og bygningslov skjerpe kravene betydelig til energibruken i nye bygninger. Alt dette er bra. Men erfaringer viser at det som virkelig kan monne, er rett og slett å bygge mindre og mer konsentrert. Norge har i dag en av verdens høyete boligstandard med gjennomsnittlig over 50 m2/person. Det kan se imponerende ut med alskens avanserte miljøløsninger i en stor enebolig, men eneboligen er et problem i seg selv i tillegg til at denne boformen også skaper mye trafikk.

Grafen viser at energibruken til en familie på fire personer er tre ganger så stor i en perifert beliggende enebolig på 200 m2 som i en sentralt beliggende blokkleilighet på 90 m2. Den viser at energibruk til transport og stasjonære kilder også må ses i sammenheng. Tallene er hentet fra Norsk institutt for by og regionplanlegging (Petter Næss) og fra SSB.

Derfor må:

• Konsentrert utbygging som blokk og rekkehus må prioriteres framfor utbygging av eneboliger.

Energieffektivisering er det viktigaste tiltaket i når det gjeld energi, både på kort og lang sikt. Dette er det internasjonal semje om. Dette gjeld både økonomisk, og ikkje minst for virkninga på klimaet og miljøet generelt. Energieffektivisering gir meire energi for pengane, er utan miljøkonsekvensar, gir raskare resultat og fleire arbeidsplassar enn ved investering i ny produksjon. Kraftlinene blir avlasta, mens ny produksjon må bli brakt fram til forbrukarane på nye og miljøfiendtlege kraftliner
Trass i dette, blir det store presset ikkje lagt på energieffektivisering, men på omkamp rundt vassdragsvern og nedbygging av kysten med kostbar og miljøskadeleg vindkraft og kraftliner.

Mads Løkeland er med i Miljøutvalet til Raudt og landsstyremedlem i Naturvernforbundet.

Energiselskapa sit med stor kapital, og vil investere i ny produksjon. Der kan dei tene pengar, mens det er lite å tene på energisparing for dei. Dette avslører ein grunnleggjande feil i organiseringa av energisystemet vårt. Det fornuftige førstevalet, energieffektivisering, blir ikkje vektlagt av energiselskapa som driv ein effektiv kampanje for å mane fram spøkelset energikrise og behov for ny omfattande produksjon i gasskraftverk, vindkraft og i verna vassdrag.

I tillegg blir klimaet brukt som argument for å gjennomføre store naturinngrep i Noreg. Vi skal forsyne Europa med rein, fornybar kraft. Energiselskapa seglar her under falsk flagg, både når det gjeld tiltak mot energikrise og tiltak for klimaet.

Både byggjenæringa, NHO og industrien har kome i konflikt med denne einsidige satsinga på ny produksjon frå energiselskapa. Dei ønskjer ikkje å bli akterutsegla når næringslivet i andre land satsar på energieffektivisering, og i januar i år la dei fram ei energiutgreiing som viser at det er mogleg å spare 20 % på all bruk av energi innen 2020, dersom det blir lagt til rette for det. Silisiumverket Elkem Thamshavn er eit viktig døme på kva som er mogleg å oppnå i kraftkrevjande industri. I tillegg til å levere spillvarme til fjernvarmeanlegg, skal dei gjenvinne 30 % av all elektrisiteten dei bruker. Tilsvarande tiltak kan ein også ta på aluminiumsverk – teknologien er ferdig utvikla, men er ikkje teke i bruk.

Eit hinder for å få fart på slike tiltak, er at mens ny vindkraft vil få 8 øre/kWh i offentleg stønad, får tiltak for energisparing berre 2,5 øre/kWh. I tillegg fører vindkrafta til utbygging av nye kraftliner, ein kostnad som forbrukarane og industrien må betale. Energisparing bør difor få større stønad enn ny produksjon. Minstekravet er at energisparing og ny produksjon må bli likestilt.

Det er sjølvsagt mogleg og viktig å koma vesentleg lenger ned enn til 20 % energisparing når vi ser vidare enn til 2020. Ikkje minst vil den sokalla passivhusstandarden kunne bli eit sentralt virkemiddel ved nybygg og rehabilitering av eldre bygg – dersom slike krav blir lagt inn i byggjeforskriftene.

20 % energieffektivisering vil gje oss 25 TWh større overskot av elektrisk kraft. Dette vil dekke elektrifisering av sokkelen (14 TWh – Bellona 2008), elektrisk bilpark (5 Twh – Bellona 2007), høyhastighetsbaner og fortsatt gje så stort overskot at det er vanskeleg å få eksportert energien på dagens kraftliner.

Stans tapet av biologisk mangfald

Det er i dag stor politisk semje om at det er viktig å ta vare på det biologiske mangfaldet i verda og i Noreg spesielt, som har ein natur som i mange samanhangar er unik. Fleire Storting og regjeringar har slutta opp om dette år for år, og også i år set statsbudsjettet opp arealet av inngrepsfri som ein målestokk for vellukka arealforvaltning.

I praktisk politikk er det likevel langt mellom liv og lære. Årsaka er kanskje at det ikkje alltid er enkelt å sjå og forstå kva det inneber å ta vare på natur og biologisk mangfald. Naturen er uhyre kompleks, der nokre samanhangar er lettare å sjå enn andre. Mange vil intuitivt forstå at det er eit stort sjansespel å tillate storstilt fiske etter raudåte og krill, som er sjølve grunnlaget for det meste av livet i havet. Likevel er den norske fiskerikapitalen i gang med å byggja om til eit storstilt fiske etter raudåte og krill. Då ser det ut til at det er vanskelegare å forstå at det er viktig å ta vare på inngrepsfri natur og vassdragsnaturen.

For mange artar er det vesentleg å ha store, samanhengande område med lite inngrep, og med lite menneskeleg aktivitet, og det er mange artar som er avhengige av alle dei små og store vatn, bekkar, myrdrag og elver. Den norske faunaen er gjennom mange tusen år tilpassa det særeigne ved den norske naturen, og gjer ein store inngrep, får det også store følgjer. Fagfolk er samde om at vern av inngrepsfrie naturområde er eit tiltak i arbeidet for vern av det biologiske mangfaldet. Regjeringa har lovt å stanse tapet av biologisk mangfald innen 2010, og i dag har vi 270 kjende artar som er kritisk truga og ei lang raudliste over andre sårbare og truga artar. Så kan ein jo spørje om det spelar noka rolle at naturområde blir fragmentert, delt opp av vegar, vindkraftverk og hytteområde slik at naturlege vandringar blir hemma? Vi har jo så mykje å ta av i Noreg, så vi må kunne tillate oss å bruke ein del av naturen. Det er riktig at vi fortsatt har fortsatt er mykje att, og naturen har til no vist seg svært tilpassingsdyktig, men det er i ferd med å skje store endringar. Problemet er når alle tenkjer at vi har nok, og at dei inngrepa dei gjer, ikkje spelar ei rolle i den store samanhangen, i kvar kommune, i kvart energiselskap, i Vegvesenet, i forsvaret og i Norges vassdrags- og energidirektorat.

Riksrevisjonen greip tak i dette i 2006 og kom med ein knusande kritikk av denne «bit for bit forvaltninga»: Det skjer ei systematisk nedbygging av areal som det er nasjonal semje om å verne. Norsk natur blir bygget ned i eit tempo og i eit omfang som fører til eit stort tap av biologisk mangfald.

Vindkraft er store naturinngrep

På denne bakgrunnen må vi også sjå planane for vindkraftverk langs kysten. I Tyskland og i Danmark blir vindkraftanlegga plasserte i kulturlandskapet. I Noreg blir dei nesten utan unntak lagt i inngrepsfri natur. Berre i Midt Noreg er det planar for vindkraftanlegg, som med tilhøyrande kraftliner vil føre til nedbygging av 800 km2 inngrepsfri natur. Til samanlikning er det i Trillemarka verna 147 km2. I tillegg er det spesielt alvorleg at mange av dei planlagde anlegga ligg midt i «kystriksvegen» for trekkande fugl frå store delar av Europa, og at dei omkransar Trondheimsfjorden, som kanskje utgjer det viktigaste og største våtmarksområdet i landet. Det vil ikkje nødvendigvis seia at fuglane blir slått i hel, sjølv om det også skjer i eit visst omfang med både havørn og andre artar. Det er like viktig at ein kan få omlegging av trekkruter, som kan føre til vesentleg redusert hekkesuksess. Dette finst det erfaring med frå andre stader i verda.

For mange fugleartar på kysten har vi sett ein dramatisk nedgang dei siste åra, og nesten fullstendig samanbrot for nokre artar. Årsakene er mellom anna overfiske og annan menneskeleg aktivitet. Storstilt utbygging av vindkraft langs kysten kan bli enno ein spikar i kista – er vi villige til å ta den risikoen?

Det blir sagt at det ikkje er aktuelt å byggje alle desse anlegga, så vi treng ikkje vera engstelege, men det har vist seg at det einaste som kan hindre dette, er stor folkelege motstand, for politikarane står på for fullt for nedbygging, trass i at dei har programfesta å verne den inngrepsfrie naturen mot ytterlegare inngrep. Ronny Kjelsberg frå Raudt, var den einaste som røysta mot fylkesdelplan vindkraft og for ei forsvarleg forvaltning av kysten i Sør Trøndelag fylkesting i desember 2008, ein plan som opnar for nedbygging av 300 km2 inngrepfri natur, berre i Sør Trøndelag, kanskje det største og mest alvorlege naturinngrepet i fylket nokon gong.

Vindkraft på land som naturinngrep

Vindkraft er spesielt arbeidsintensivt, samanlikna med vasskraft, og i følgje energiselskapa må ein ha ein tilsett per 15 MW installert effekt (3 turbinar). Kvar turbin blir besøkt kvar dag, og det er mykje vedlikehald. Dette krev eit omfattande nett av kraftige vegar som drenerer landskapet og med stor aktivitet, både sommar og vinter. Mange artar, både plantar og dyr blir sterkt påverka, og inngrepet delar opp den inngrepsfrie naturen i bitar. Dersom vi skal ha vindkraftanlegg i inngrepsfri natur, må vi vera klår over, og akseptere at eit vindkraftanlegg er eit industrianlegg for produksjon av elektrisitet, der naturen er tapt, ikkje berre for viktige delar av plante- og dyrelivet, men også for friluftslivet. Ein kan dra på besøk for å sjå på anlegget, men med den støyen og rørslene som følgjer med, spesielt når det er ein del vind, gjer at ein går andre stader for å dyrke friluftslivet. I tillegg er det åtvaringar på områda om fare for iskasting på vinterstid (Bessakerfjellet). Kva skjer når dei 20 konsesjonsåra er omme, blir anlegga teke ned? Investeringa i infrastrukturen ferdig med vegar og kraftleidningar og det er rimelegare å erstatte turbinane enn å byggje nytt anna steds. Det skal mykje til for å ta ned anlegget og fjerne alle spor,og det har vist seg vanskeleg å få fjerna naturinngrep som vegar. Det viser ikkje minst striden om Snøheimvegen midt inn i hjertet av villreinens rike i Dovre. Ein slik veg kunne ikkje bli bygget der i dag, men når vegen først er der, er det politisk uhyre vanskeleg å fjerne dette alvorleg inngrepet.

Fornybar energi til Europa?

Dette blir gjerne brukt som argument for å forsvare nedbygging av kystnaturen i Noreg, men er det eit haldbart argument?

Som vi har sett på anna stads i artikkelen, har vi tilstrekkeleg elektrisitet i Noreg, og kan dekke nye bruksområde og auke eksporten dersom vi satsar på energieffektivisering. All ny produksjon vil difor gå til eksport. Dette er viktig å ha klårt for seg, og då må vi sjå på kven som skal ha energien.

Storbritannia satsar stort på vindkraft til havs for å dekke eige behov, og dei er godt plasserte slik sett. Det er med andre ord kontinentet som eventuelt skal ta imot norsk vindkraft for å kunne leggja ned kolkraftverk. Det er for øvrig eit ope spørsmål om dei vil leggja ned kolkraftverk eller om norsk kraft vil koma i tillegg til det dei allereie bruker. Skal ein gå inn på avtaler med Tyskland og andre om dette, så må dei forplikte til nedbygging av kraftverk basert på fossilt brensle.

Dersom det blir bygget ut vindkraft langs kysten av Noreg, må krafta bli transportert sørover til kontinentet. Vi får ein dobbel negativ miljøverknad. Fyrst blir det rasert inngrepsfri natur i vindkraftanlegga, og så blir det store naturinngrep ved å føre fram nye, store kraftliner langs heile landet.

Det fornuftige (dersom vi skal eksportere energi) er å byggje kraftanlegga nær kontinentet. I sørlege Nordsjøen, rundt Ekofisk og eit stykke lenger nord, er det i delar av området 30–50 m djupt hav, og teknologien er i hovudsak ferdig utvikla for utbygging av slike område. Aker Verdal produserer i dag understell til tysk del av Nordsjøen, der understellet blir plassert på botn, med vindturbinar på toppen. Fred Olsen Energy og Lyse kraft har meldt kvart sitt anlegg på slike grunne havområde, kvart på 4,5 TWh. Ut i frå meldingane kan ein rekna ut at eit kvadrat på 7,5 x 7,5 mil i dette området kan produsere 125 TWh, like mykje som dagens norske elektrisitetsproduksjon. Potensialet er enormt, og avstanden til kundane kort. Mens «brukstida » er ca 3000 timar i året for anlegg på kysten, har havbaserte anlegg 4500 timar på grunn av jamn og sterk vind.

Så kan ein spørje om det ikkje har miljøkonsekvensar å byggja ut anlegg i dette området, og sjølvsagt, det har konsekvensar. Det er fuglar også i dette området, men ut i frå det vi kjenner i dag, er konsekvensane vesentleg mindre enn ved utbygging på land. Fiskeridirektoratet og Havforskingsinstituttet har sett på konsekvensane for livet i havet, og dei viser både positive og negative virkningar, og det er behov for meir forsking.

Eit ankepunkt mot havvindkraft har vore at kostnadene, både til investering og drift er større enn på land. Då har ein ikkje teke med i reknestykket at kostnadene for transport av krafta til kundane blir mindre fordi avstanden blir kortare. I tillegg må vi rekne med at utviklinga vil føre med seg lågare kostnader når det blir fleire anlegg av denne typen. Miljøargumentet er likevel den viktigaste grunnen til å satse på havvindkraft framfor vindkraft langs kysten.

Oppsummert

Lat oss i hovudsak stanse all vidare satsing på vindkraft på land.  

Biodrivstoff eller agrodrivstoff som det også blir kalla har blitt framstilt som ein måte å få transporten «klimanøytral». Det har samtidig fått skulda for auka klimagassutslepp gjennom øydelegging av regnskog. Det har positive konsekvensar for lokal og nasjonal energitryggleik, men har store negative konsekvensar for tilgang til jord, og matvareprisar.
Kan biodrivstoff løysa klimakrisa? Og vil det skje på bekostning av verdas fattige?

Ingrid Baltzersen er bystyremedlem i Oslo og nestleiar i Raudt.

Biobrensel, det vil seie brensel av biologisk materiale, har vore ei viktig energikjelde så lenge menneska har bruka eld. Framleis brukar 52 prosent av befolkninga i utviklingsland biobrensel for å varma opp husa sine, gjennom å brenna mellom anna tre, kumøkk eller avfall. Drivstoff av biologisk materiale har også blitt bruka til transport og jordbruksmaskineri. For to hundre år sidan gjekk tjue prosent av jordbrukslandet i USA til fôr til trekkdyr. Biodrivstoff direkte brukt i maskineri er heller ikkje nytt, den første dieselmotoren i 1892 gjekk på peanøttolje, og ein av dei første bilane Henry Ford designa gjekk på etanol. Men så tok billig råolje frå Midtausten over samtidig med masseproduksjonen av bilar begynte.

Klimaargumentet er det mest brukte argumentet for at regjeringer og internasjonale institusjonar støttar produksjon av biodrivstoff. Men det er andre, like viktige, argument som ligg bak. Energitryggleik er eit viktig mål for regjeringer. Det å vera avhengig av fossilt drivstoff gjer ein veldig sårbare, både i forhold til pris og råvaretilgang, men også i forhold til internasjonal politikk. Brasil har difor vore tidleg ute med å produsera etanol av sukker, og mesteparten av bensinen seld i landet inneheld ein fjerdedel etanol. Utvikling av landbrukssektoren og produksjon for eksport (såkalla cash-crop), er også eit viktig argument for å setta i gang biodrivstoffproduksjon. På grunn av låge prisar på matvarer går produksjonen mange stader ned, og landsbygda blir fråflytta. Produksjon av biodrivstoff er eit verke-middel for å motverka dette. Det er altså ikkje berre idealistiske miljøaktivistar som er for biodrivstoff, også sterke kapitalkrefter, internasjonale institusjonar og regjeringer kan vera for det av andre grunnar enn for å redda klimaet.

Klimanøytralt?

Klimaargumentet for å bruka biobrensel i staden for fossilt brensel, er at biobrensel er ein del av ein syklus. Produksjonen av drivstoffet skal i teorien binda opp tilsvarande mengde karbon som det bruken av drivstoffet frigjer. Mens fossilt brensel er laga av planter som bandt opp karbondioksid for millionar av år sidan, så bind plantane i biobrenselet opp karbondioksid som er i lufta i dag. Teorien er grei, problemet er at produksjonen av biodrivstoff ikkje nødvendigvis følger teorien.

Biogass basert på avfall er ein smart måte å bruka klimagassane som blir laga når avfall blir brutt ned til eit godt formål. Biodiesel og bioetanol kan vera både småskalaproduksjon til lokal bruk, og store plantasjer som produserer for sal i stor skala og eksport. Småskalaproduksjon til lokalt bruk er som regel positivt i forhold til klimagassutslepp, og kan føra til elektrifisering der andre ikkje vil investera fordi det ikkje er lønnsomt. Dei som er veldig for biodrivstoff trekk fram eksempel om at ein kan bygga aggregat som kan driva kjøleskap og maskinar, og gjera lokalsamfunna meir uavhengige. Men det er storskalaproduksjonen på plantasjer som vil ha noko å sei viss ein skal legga om bilparken til å gå på biodrivstoff. Det er storskalaproduksjonen som har hatt mange negative konsekvenser for klima, matvaretryggleik, biodiversitet, småbønder og urbefolkning sin tilgang til jord osb. Storskalaproduksjon på plantasjer blir også kalla agrodrivstoff, fordi det er drivstoff produsert i jordbruket, og det omgrepet eg vil bruka vidare i artikkelen.

Agrodrivstoff har i ein del tilfelle negative konsekvenser for klimaet. Det er eit viktig argument for at me bør stilla krav til det, og ikkje sjå på det som hovudløysinga på klimakrisa. Eit mykje bruka eksempel er produksjonen av palmeolje til biodiesel i Indonesia og Malaysia. Palmeoljeplantasjene har ført til omfattande nedhogging av regnskog. I tillegg til dei negative konsekvensane det har for biologisk mangfald og urfolk, så er det utruleg dårleg for klimaet. Regnskogen kan ikkje berre målast i flate men i kubikkmeter, plantene som bind CO2 veks oppå kvarandre tett i tett. Og å brenna den ned for å planta palmer, gjer eit dårleg klimaregnskap. Mesteparten av palmeolja som blir produsert no, blir bruka i kosmetikk og matvarer, og ikkje til agrodrivstoff. Men regjeringene i begge landa har i ei felles erklæring varsla ei storstilt satsing på agrodrivstoff, så utsiktene til å kunna ta ein del av denne marknaden er nok ein viktig grunn for at plantasjene blir utvida.

Nyrydning der ein ikkje brukar energien i biomassen, til dømes ved brannrydning av skog for å laga plantasjer, er generelt dårleg i eit klimaregnskap. Det same gjeld drenering av myrer som fører til kraftig nedbrytning av organisk materiale, og frigjer klimagassane som er lagra der. Nyrydning av mark må til viss ein ikkje skal bruka eksisterande jordbruksland, og dermed maten vår for å produsera agrodrivstoff.

Det er veldig ulikt utifrå råvaretype og produksjonsmåte om agrodrivstoffet faktisk er klimanøytralt, eller positivt for klimaet. Produksjonen av agroetanol basert på mais fører til dømes til meir klimagassutslepp enn det som blir bunde opp i dyrkinga. Det betyr at mesteparten av agrodrivstoffproduksjonen i USA er dårlig for klimaet.

Matvaretryggleik

Matvaretryggleik betyr sikker tilgang på sunn mat. Auka matvareprisar har skada fattige folk sin tilgang på mat. Når matvareprisane aukar raskt, eller at det er uforutsigbar tilgang på matvarer, så skader det dei fattigste. Mange av verdas fattige er også produsentar av mat, og vil ha godt av ei auke i matvareprisane. Men fleirtalet av dei fattige i utviklingsland er netto kjøparar av mat, sjølv om dei også produserer mat til eige bruk og sal. Og det dei spesielt er avhengige av å kjøpa, er korn som ris, mais og kveite, varer som også blir bruka i produksjon av biodrivstoff. Auka matvarepris kan altså på lengre sikt hjelpa ein del av verdas fattige nettoseljarar av matvarer, men på kort sikt vil mange fattige få store problem viss matvareprisane går opp. Det er usemje om kor stor rolle agrodrivstoffproduksjon har hatt i dei auka matvareprisene til no, men ein er samde i at det har hatt ein viss effekt.

Matvaretryggleik handlar også om tilgang på jord og vatn. Nyrydning og omlegging av jordbruket frå småbruk til plantasje og dyrking på areal som har lege brakk, har mange stader resultert i at folk som har brukt arealet tidlegare, no har blitt tvungne bort frå jorda si. Det er ikkje småbøndene som får nyta godt av at prisane på kornog oljevekster stig, jorda blir tatt frå dei og gjort om til plantasjer. Dette har alltid skjedd når nye typar landbruksmetoder eller avlinger har blitt populære, og er ikkje i seg sjølv eit argument mot dyrking av agrodrivstoff. Men omfanget kan bli mykje større enn ved tidlegare omleggingar. Og kapitalinteressene er i dette tilfellet ofte store oljeselskaper, ikkje berre tradisjonelle landeigarinteresser. Viss dei mest ambisiøse måla om fornybar del av drivstofforbruket skal gjennomførast, så vil det ha fatale konsekvensar for verdas fattige og småbønder. Trygg mat skal også vera sunn mat. Plantasjedriften fører til monokulturar. Dei store plantasjene som dyrkar korn- og oljevekster som skal brukast til drivstoff, er ein måte å pressa inn genmodifiserte planter. Det er lettare å selga inn produksjon av genmodifiserte planter som skal brukast til bilen enn til borna.

Energieffektivitet

Ei viktig problemstilling er om biodrivstoff er den mest energieffektive måten å bruka biomasse. Insentiva går no i retning av å legga om bilparken til å gå på biodrivstoff. Men forskarar, som Petter Heyerdahl ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), har hevda at utnyttingsgraden er fire gonger større viss ein brukar norsk biomasse som brensel for oppvarming, og heller brukar elektrisiteten til transport.

Energieffektivitet kan også sjåast i større skala, det er ikkje effektivt å transportera personar i byar med personbilar, det hadde vore mykje meir effektivt å legga til rette med gang- og sykkelvegar, og betra kollektivtrafikk, med hovudvekt på skinnegåande transportmiddel. Og det er meir effektivt å transportera varer på lange tog, i staden for på trailerar. Satsinga på biodrivstoff blir lett ei sovepute for å fortsetta den livsstilen me har i dag så lenge me kan kjøpa oss ut av problemet, i staden for å legga om.

Fata Morgana – andregenerasjons agrodrivstoff

Andregenerasjons agrodrivstoff er ofte gulrota som gjer at ein skal godta førstegenerasjons agrodrivstoff og dei negative konsekvensane det fører med seg. Den teknologien ein har kome lengst med, er å bruka stivelsesrike plantedelar, altså gras og trevirke, til å produsera etanol eller diesel. Dette er ikkje kome langt nok til at det er kommersielt drivverdig i dag. Og ein del av råvarene ein planlegg å bruka, vil ha dei same negative konsekvensane for miljø og folk som førstegenerasjons agrodrivstoff. Det er den same faren for øydelegging av biologisk mangfald gjennom monokultur når ein lagar treplantasjer, som når ein lagar maisplantasjer. Og det er same fare for øydelegging av regnskog og myrer for å laga plantasjer. Viss ein skal bruka halm og anna jordbruksavfall, vil det etter kvart utarma jorda ettersom dette avfallet no blir bruka som dekke og gjødsel for jorda. Og det er fare for auka bruk av genmodifiserte planter, som veks raskare eller er lettare å produsera drivstoff frå.

Det mest spanande andregenerasjonsdrivstoffet er algediesel, som i teorien kan dyrkast i ørkenområder og andre stader kor jorda ikkje kan brukast til matproduksjon. Dei algesortane ein snakkar om, produserer truleg mellom femten og åtti gonger så mykje planteolje per aeraleining som dei vanlege oljevekstene ein brukar til biodiesel i dag. Algene kan leva i ferskvatn, saltvatn og i forureina vatn, både i sjøen og i tankar på land. Det betyr at ein verken treng bruka store areal matjord eller mykje vatn for å produsera algediesel, viss teoriane viser seg å stemma.

Er biodrivstoff framtida?

Argumenta for at ein skal legga om til agrodrivstoff er at at førstegenerasjonsdrivsoff er miljøvennleg nok, og at infrastrukturen må ligga til rette for andregenerasjonsdrivstoff. Problemet er at i påvente av andregenerasjonsdrivstoff vil landbruksproduksjonen bli lagt om for å møta den nye drivstoffmarknaden. I følgje ECON (2007) vil ein bruka 43 % av dyrka mark i USA og 38 % av dyrka mark i EU for å nå målet om 10 % omsetning av biodrivstoff i 2020.

FNs spesialrapportør for retten til mat, Jean Ziegler, kravde i 2007 eit fem års moratorium for agrodrivstoff. Han kalla det eit brotsverk mot menneskja å bruka matjord til å produsera drivstoff. Miljøorganisasjonar, parlamentsmedlemmer og forskarar har også sagt stopp. Krava er at ein skal stoppa subsidiar og andre insentiv for utviding av agrodrivstoffproduksjonen til ein har fått sertifiseringsordningar, eller til andregenerasjonsdrivstoff er på marknaden. I Noreg har organisasjonen Zero vore den største forkjemparen for biodrivstoff. Dei meiner biodrivstoff er ein viktig del av klimaløysinga, dei synst problema i forhold til biologisk mangfald og matvaretryggleik er overdrivne, og ikkje kan skuldast på agrodrivstoff, men på strukturar og produksjonsmåter som finst frå før. Zero meiner sertifiseringsordningar vil hindra dei verste problema, som palmeoljediesel og andre miljøsynderar. Kirkens Nødhjelp er også positive til agrodrivstoff, dei legg vekt på at det kan skapa energitryggleik lokalt, og vera ei eksportvare for land i sør. Norges Naturvernforbund og Utviklingsfondet har vore meir skeptiske, Utviklingsfondet støttar eit moratorium på agrodrivstoff.

Biodrivstoff og biobrensel vil vera ein viktig del av løysinga for å dekka energibehovet vårt i framtida. Men me kan ikkje gå med på ideen om at marknaden skal løysa dette, og at me kan oppretthalda same forbruksmønster som no, berre med eit såkalla meir miljøvennleg drivstoff. Det vil ikkje løysa klimakrisa, det vil berre skapa ein marknad for eit nytt produkt. Agrodrivstoff er eit godt eksempel på korleis marknaden ikkje kan ta i bruk ny teknologi til beste for folk. I ein marknadsøkonomi vil dei største investeringane, den beste jorda og dei beste råvarene gå der kor profitten er høgast. Viss prisen på flytande drivstoff er høg, vil det bli produsert drivstoff, sjølv om folk svelt. Og når oljeprisane er låge, er interessen for å investera i agrodrivstoff heller laber. I ein planøkonomi ville ein kunna prioritert kva jorda skulle brukast til. Skrinn jord og avfallsprodukter kunne brukast til produksjon av brensel og drivstoff. I Noreg kunne ein prioritert å bruka strøm til transport, og biomasse til brensel. Krava miljø- og interesseorganisasjonar stiller om at agrodrivstoff skal produserast på ein forsvarleg måte, er eit ønske om meir plan. Men så lenge den kapitalistiske økonomien er basert på å skapa profitt, så vil det vera ei sterkare styring enn det lover og reglar kan laga.

Klimakrisa må løysast, gjennom mindre utslepp av klimagassar. Miljørørsla må halda fast på at hovudkravet er omlegging av persontransporten (frå biltransport til kollektivtransport), og varetransporten( frå hjul til skinner). Ein må ikkje la seg fanga av argumentet om at omlegging av levemåten vår er eit så radikalt krav, at ein må gå med på ei dårleg løysing for folk, miljøet og faktisk også klimaet. Me kan ikkje shoppa oss ut av klimakrisa.

Kjelder:

– ECON 2007, Biodrivstoff: status og utsikter, 2007, tilgjengelig her: http://www.regjeringen.no/Upload/ UD/Vedlegg/bio.pdf

– THE STATE OF FOOD AND AGRICULTURE 2008 BIOFUELS: prospects, risks and opportunities, tilgjengeleg her: http://www.fao.org/docrep/011/ i0100e/i0100e00.htm

– Forum for utvikling og miljø Biodrivstoff – et Nord-Sør-perspektiv, tilgjengeleg her: http://www.forumfor.no/noop/file.php?id=4738

En milliard mennesker sulter og hver dag dør ca 30 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker.

Til tross for at retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og til tross for vedtatte målsettinger og erklæringer om å bekjempe sulten, så har antallet mennesker som sulter økt siden midt på 1990-tallet.

Økningen var voldsom i 2007–2008. Da økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker.

Aksel Nærstad er tidligere leder av Rød Valgallianse (1987–95). Han er nå utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet og koordinator av den internasjonale kampanjen More and Better www.moreandbetter.org.

Det er mange årsaker til sult, men det er først og fremst politiske grunner, og det er nødvendig med politiske endringer for å utrydde sulten. Mye av matproduksjonen er ikke bærekraftig. Klimaendringene øker sårbarheten for matproduksjonen ytterligere. Det er derfor nødvendig å sette inn tiltak for å stoppe klimaendringene, ta vare på naturressursene og legge om store deler av måten matproduksjonen skjer på for å sikre nok og sunn mat til alle på lang sikt. Den økonomiske krisa vil sannsynligvis øke sulten ytterligere, spesielt i byene, men den vil antagelig også føre til at mange utviklingsland legger større vekt på matproduksjon til sin egen befolkning.

Retten til nok og sunn mat er en grunnleggende menneskerett. Men en milliard mennesker sulter, og hver dag dør 25 000– 35 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker. Det er uutholdelig og fullstendig uakseptabelt. Verdens regjeringer, både i fattige og rike land, og internasjonale institusjoner og organisasjoner har sviktet sine forpliktelser. I 1974 vedtok FNs mattoppmøte å utrydde sulten på ti år, men i 1984 var det mer enn 800 millioner mennesker som sultet. FNs mattoppmøte i 1996 vedtok å halvere antallet mennesker som sulter, fram til 2015. Men i stedet for at tallet reduseres til 400 millioner som sulter i 2015, vil det sannsynligvis øke til 1,2 milliarder. I 2007– 2008 økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker, i hovedsak på grunn av høye matpriser.

Det er flere årsaker til at folk sulter, og vi skal være forsiktige med å forenkle problemene med å utrydde sulten. Til sjuende og sist er det likevel et spørsmål om politikk og maktforhold. Internasjonale institusjoner og de fleste regjeringer har ikke bare sviktet kampen mot sult, de har ført en politikk som har skapt og opprettholdt sulten. Det er behov for grunnleggende endringer i den rådende politikken for mat, landbruk og sosiale sikkerhetsnett, men også på enda breiere basis – politikken for hele samfunnsutviklingen og for forholdet mellom rike og fattige land, mellom ulike klasser og grupper, og mellom folk og selskaper.

Det er nødvendig å gå inn på følgende fem forhold når det legges opp politikk mot sult:

1. Det er nok mat i verden til at den grunnleggende menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat kan oppfylles for alle, til å få slutt på sulten.

2. Ca. 60 prosent av dem som sulter, er matprodusenter og deres familier. Om de hadde produsert nok mat til å fø seg selv, hadde mesteparten av sulten blitt utryddet.

3. Det er behov for å øke matproduksjonen i årene framover for å fø en voksende befolkning, og på grunn av endret matforbruk som velstandsøkning i en del fattige land fører til, med 50–60 prosent mellom år 2000 og 2030.(1)

4. Det er behov for å legge om store deler av matproduksjonen, fordi den foregår på en måte som ikke er bærekraftig. Grunnlaget for mye av den framtidige matproduksjonen ødelegges.

5. Det er nødvendig å stoppe klimaendringene og sette i verk omfattende tiltak for at bønder og andre matprodusenter skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som skjer.

Årsaker til den voldsomme økningen av sulten i 2007–2008

Det var en voldsom prisøkning på mat i 2007–2008. I følge prisindeksen til FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, økte matprisene med 9 prosent i 2006, 23 prosent i 2007 og med 54 prosent i 2008. Ris, som utgjør basismat for nesten halvparten av jordas befolkning, økte med ca 170 prosent fra oktober 2007 til mai 2008. For fattige i utviklingsland, som normalt bruker 60–70 prosent av inntektene til mat, betydde den voldsomme prisstigningen at de måtte kutte ned på det de spiste, kanskje fra to til ett måltid om dagen eller noe mat bare annenhver dag. Antallet som sultet, økte med ca 100 millioner i 2007–2008. Selv om prisene har sunket sterkt igjen på slutten av 2008 og begynnelsen av 2009, er de fortsatt høyere enn for halvannet år siden.

Det er flere årsaker til den voldsomme prisstigningen. FNs miljøorganisasjon, UNEP, sier at:

Det er stort sprik i ulike analyser om hvor viktig de enkelte faktorene var for prisutviklingen. I en analyse fra Verdensbanken ble det anslått at 75 prosent av prisstigningen skyltes økt produksjon av biodrivstoff som konkurrerte med matproduksjon, mens en analyse fra landbruksdepartementet i USA sa at det bare sto for ca 3 prosent av prisstigningen. De fleste analysene legger imidlertid størst vekt på stigningen i oljeprisene. Og når en sammenlikner prisutviklingen på olje og mat de siste to årene, ser en sammenfallende kurver. Det samme så en under olje- og matkrisa på begynnelse 1970- tallet. Oljeprisen spiller en så stor rolle på de internasjonale matprisene fordi det eksportrettede industrilandbruket bruker mye kunstgjødsel som produseres med olje og gass, og bruk av diesel til maskiner og transport. Den økte oljeprisen virket sammen med de andre faktorene. Og når vi ser på flere av dem, kommer et klarere politisk bilde fram, men først må noe sies om verdens matproduksjon.

Det produseres nok mat til at alle på jorda kunne fått nok og sunn mat, og det har aldri vært produsert så mye mat per innbygger på jorda som nå, ca 2800 kilokalorier pperson per dag. I 1969–71 var tallet ca 2410 kcal. Til tross for befolkningsøkningen, som nå er på ca 70 millioner i året, litt over 1 %, så har matproduksjonen økt mer enn befolkningsøkningen gjennom mange tiår. Matproduksjonen nå er mer enn to og en halv gang større enn i 1960. I 2005 og 2006 gikk imidlertid verdens kornproduksjon (inklusive ris) ned, med henholdsvis en 3,6 og 6,9 %. Tørken i Australia førte blant annet til at landet ikke eksporterte korn, mens det normalt står for 5–9 prosent av verdens korneksport. I 2007 gikk verdens kornproduksjon opp igjen med ca 4,6 % i forhold til året før, og i 2008 økte produksjonen med noe over to prosent. Verdens matlagre var lavere enn på 30 år da den sterke prisstigningen på olje begynte.

På 1998- og 90-tallet ble utviklingsland presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, IMF, og regjeringer i rike land til å redusere eller fjerne sine matlagre og slutte med oppkjøpsordninger, garanterte priser til bøndene og subsidier på basismat til forbrukere. Også i rike land, blant annet Norge, ble matlagre redusert. Kornsiloen på Grünerløkka er nå studentboliger. Fjerningen av matlagre har ført til at myndigheter som skal skaffe mat til befolkningen når egen produksjon ikke er nok, må kjøpe på verdensmarkedet. Nigeria kjøpte blant annet korn for 500 millioner USD. Med flere kjøpere på verdensmarkedet og begrensede lagre, presses prisene opp.

På toppen av det kom spekulasjonen. Den voksende boligkrisa i USA i 2007 førte til at mat ble et mer interessant spekulasjonsobjekt. I gjennomsnitt ble matpartier på Chicago-børsen solgt 40 ganger på veien fra produsent til forbruker, mesteparten av det var rein spekulasjon.

Den markedsliberalistiske politikken, bygd på den såkalte Washington konsensus, som har dominert politikken blant annet for landbruk og handel med mat, har redusert støtten til landbruket i utviklingsland og redusert eller fjernet de ordningene som skulle begrense skadevirkningene av produksjonsnedgang og internasjonale prissvigninger.

Økonomisk krise, matkrise, klima- og miljøkrise

Vi opplever nå flere kriser på samme tid. Selv om de har sine egne særegenheter og noe ulike årsaker, så er det også klare sammenhenger. Spekulasjonsøkonomien og markedsliberalismen som førte til den finansielle krisa, og som igjen har ført til on omfattende økonomisk krise, er også en grunnleggende årsak til matkrisa. Hvordan den nåværende økonomske krisa vil slå ut når det gjelder matsituasjonen framover, er det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om. Mange utviklingsland vil bli hardt rammet økonomisk fordi etterspørselen etter mange av deres eksportvarer, både råvarer og industrivarer, vil bli mindre. Flertallet av både de fattigste utviklingslandene og utviklingslandene samlet, er netto matimportører, og med reduserte inntekter, får landene mindre økonomiske muligheter til å kjøpe mat på det internasjonale markedet. Det kan imidlertid også føre til at flere land satser på egen matproduksjon, noe som vil være svært positivt og viktig både på kort og lang sikt.

Klimakrisa har lengre røtter enn den aktuelle økonomiske krisa. Den har bygd seg opp gjennom hele den industrielle perioden, men etter at sammenhengene mellom menneskeskapte klimagassutslipp og klimaendringer ble allment erkjent på 1980-tallet, er det uten tvil slik at den profittdrevne kapitalistiske økonomien har vært hovedhinderet for å stoppe klimaendringene.

Klimaendringene fører til at hundrevis av millioner mennesker rammes i dag. Folk må flytte på grunn av økt flom og tørke, og avlinger blir ødelagt på grunn av mer ekstremt vær og på grunn av at regntidene ikke lenger er stabile i store områder av verden.

Risproduksjonen og kornproduksjon i tropiske strøk vil bli redusert med ca 10 % for hver grad gjennomsnittstemperaturen øker. UNEP anslår at mellom 5 og 25 % av verdens matproduksjon kan «gå tapt» i løpet av dette århundret på grunn av klimaendringer, mangel på vann, plantesjukdommer og jorddegradering.( 3)

Det er også andre voksende miljøkriser enn klimaendringene. Mer enn 20 land forbruker mer vann enn det naturlige tilfanger. I de rikeste kornområdene i Kina synker grunnvannstanden med mer enn 20 meter i året.

Store landbruksområder er blitt mindre fruktbare på grunn av overforbruk av kunstgjødsel, sprøytemidler, kunstig vanning og bruk av tunge maskiner. Det biologiske mangfoldet for matplanter er redusert med ca 75 % de siste hundre årene, og med 90 % for noen av de viktigste matsortene. Regnskogene reduseres fortsatt i et uhyggelig tempo, og med dem også det rikeste biologiske mangfoldet. Store deler av landbruksproduksjonen i verden må legges drastisk om. Den industrielle formen for matproduksjon er ikke bærekraftig, og den river hele grunnlaget vekk for mulighetene til å fø verdens befolkning i framtida.

Den viktigste konklusjonen vi kan trekke fra de ulike krisene som rammer verden i dag, er at det er behov for drastiske samfunnsmessige endringer. Et økonomisk system der jakten etter maksimal profitt er den viktigste drivkrafta, er hovedårsaken til krisene, og vil bare forsterke dem på lang sikt om det får best. Det er derfor nødvendig å «kaste kapitalismen på historiens skraphaug» som det så mange ganger er sagt. Det er nødvendig å skape samfunnssystemer der hensynet til mennesker og miljø ligger til grunn for utviklingen.

Mye positivt å bygge på

Sulten, klimaendringene og matproduksjon som ødelegger naturressursgrunnlaget for framtidig matproduksjon, danner et dystert og skremmende bilde. Det er likevel mye positivt å bygge på. Hundrevis av millioner småbønder over hele verden dyrker mat på miljømessig bærekraftige måter. Pastoralister (beitebrukere) utnytter og tar vare på marginale naturressurser og bidrar vesentlig til matforsyningen i store deler av verden. Kystfiskere høster av havets ressurser uten å svekke havets produksjonsevne eller fiske ned fiskeslag. Det er mulig å doble matproduksjonen i Afrika og for svært mange småbrukere i andre deler av verden gjennom enkle og billige økologiske metoder. Det er mulig å legge om det miljøskadelige, høyinnsatsbaserte industrilandbruket til et bærekraftig, mer mangsidig og produktivt landbruk som løser problemene vi har skissert tidligere i denne artikkelen. Og det er mulig å stoppe klimaendringene.

Program for å bekjempe sulten i Brasil gjennom sosiale sikkerhetssystemer og i deler av India gjennom garantert arbeidsinntekt har vært meget vellykket. Småbønder har vist en stor evne til å tilpasse seg klimaendringer. Det er utviklet et politisk rammeverk for en alternativ og bærekraftig mat- og landbrukspolitikk basert på grunntanken om matsuverenitet. Det er mange gode eksempler på hvordan lokal, nasjonal og regional handel kan bidra til å styrke matproduksjon og småbøndenes levekår. Og ikke minst: Det finnes store sosiale bevegelser, blant annet den globale bondebevegelsen la Via Campesina, som organiserer folk på grasrota og som slåss for en annen politikk enn den som dominerer dagens verden. Det er grunn til å være optimistisk!

Alternativer finnes og fremmes

Sosiale bevegelser over hele verden har slåss hardt for bedre liv, for å sikre miljøet og for å bekjempe sult og fattigdom, imot den markedsliberalistiske politikken, mot storselskaper, store jordeiere og regjeringer som bidrar til å øke sult, fattigdom og miljøproblemer. Disse bevegelsene har utviklet alternativ politikk og praksis som gir håp om at den langsiktige matkrisa kan unngås.

Parallelt med FNs mattoppmøte i 1996 ble det avholdt en stor konferanse for sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner. Det var første gangen matsuverenitet ble lansert internasjonalt som et alternativt rammeverk til den rådende politikken. Det var den globale bondebevegelsen, Via Campesina, som fremmet matsuverenitet. I årene etter har stadig flere organisasjoner og folkelige bevegelser sluttet opp om og utviklet hva matsuverenitet skal innebære. Matsuverenitet er utviklet til et helhetlig, alternativt rammeverk som det store flertallet av organisasjoner og bevegelser som arbeider med mat, landbruk og sult slutter opp om og aktivt fremmer.

I 2001 ble World Forum on Food Sovereignty avhold med deltakere fra store deler av verden. Parallelt med FN-toppmøtet i 2002 deltok ca 600 organisasjoner på Forum for Food Sovereignty.

Konferansen Nyéléni 2007 Forum for Food Sovereignty i Mali i 2007 videreutviklet politikken for matsuverenitet, bygde allianser mellom ulike grupper og la planer for kampen for matsuverenitet.(4) Samtidig med FN-toppmøtet i Roma i juni 2008 om matsikkerhet, biodrivstoff og klimaendringer ble det nok en gang gjennomført en parallell konferanse for sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner. Oppropet fra mer enn 600 organisasjoner i forkant av konferansen og dokumentene fra konferansen staker opp en helt annen kurs enn den som regjeringene samlet seg om under FN-toppmøtet.

Det er penger nok

Finanskrisa viser med all mulig tydelighet at det er penger nok til de tiltakene som regjeringene i de rike landene finner nødvendig å sette i verk. Til nå har regjeringene i de rikeste landene brukt eller stilt til rådighet rundt 10 000 milliarder kroner for å forhindre sammenbrudd i finansnæringene og for å begrense arbeidsløsheten som følge av finanskrisa. I programmet mot sult som FAO har utarbeidet(5), er det beregnet at det ville koste ca 170 milliarder kroner (24 milliarder USD) i ekstra støtte per år for å halvere sulten fra 1996 til 2015. En slik «investering» ville ifølge FAO gitt samfunnsmessige inntekter og besparelser på et fem ganger så stort beløp. Pengene er ikke bevilget av de rike landene. Det er tydeligvis viktigere å redde banker og finansinstitusjoner enn å avskaffe sulten.

Hva må til for å utrydde sult og sikre bærekraftig matproduksjon

Med bakgrunn i denne raske gjennomgangen vil jeg trekke ut tre viktige lærdommer og formulere noen hovedpunkter for å løse både den akutte og langsiktige matkrisa. a) Det er mulig å sette i verk umiddelbare tiltak som kan redusere sulten betydelig, og som kan redde millioner av mennesker fra å dø av sult eller sultrelaterte årsaker. Manglende politiske prioriteringer av kampen mot sult fra regjeringene både i utviklingsland og i rike land fører til at millioner av mennesker lider og dør. b) For å utrydde sulten og sikre en bærekraftig matproduksjon er det nødvendig med store politiske og samfunnsmessige endringer. Behovene til folk og samfunn innenfor en bærekraftig utvikling må danne grunnlaget for politikken. c) Sosiale bevegelser og allianser må styrkes for å skape det politiske presset som trengs for å få gjennomført de nødvendige endringene av samfunn og politikk.

1. En global mobilisering for mat til alle For å utrydde sulten er det nødvendig med en mobilisering kloden over for å presse fram politiske endringer. Uten et omfattende politisk press vil verken de nødvendige kortsiktige tiltakene for å bekjempe akutte sultkatastrofer eller de langsiktige tiltakene for å sikre en bærekraftig matproduksjon og utryddelse av sult, bli satt i verk.

2. Retten til mat må ligge til grunn for all politikk, og regjeringene må stilles til ansvar for brudd på menneskerettighetene Retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og må danne grunnlaget for all politikk som har betydning for at denne retten skal oppfylles eller ikke. Regjeringer som ikke oppfyller sine forpliktelser om mat for sine innbyggere, må bli stilt ansvarlig for sine forbrytelser mot menneskeheten. Det gjelder også myndighetene i rike land der det ikke finnes sult, for land er også forpliktet til at deres handlinger utenfor egne territorier ikke bidrar til å forhindre at retten til mat blir oppfylt.

3. Nyliberal politikk og ideologi må bli erstattet med politikk som tjener interessene til folk og natur Sult er et politisk problem, ikke et teknisk eller et ressursproblem. Det er et akutt behov for å erstatte den dominerende nyliberale politikken og økonomien med politikk som tjener folk og miljøet. Den nyliberale politikken har begrenset mulighetene for land og samfunn til å utvikles på en bærekraftig måte og ivareta folks behov. Det største problemet i kampen mot sult er politikken til de internasjonale organisasjonene og institusjonene som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regjeringer som tjener interessene til multinasjonale selskaper og elitene i stedet for flertallet av folket og dem som sulter. Alle land og samfunn, spesielt utviklingslandene, trenger politisk handlingsrom for å bestemme politikken som passer til deres spesielle situasjon.

Hensynet til mennesker og miljø må være styrende for samfunnsutviklingen, og folkevalgte institusjoner må lage det politiske, økonomiske og juridiske rammeverket som sikrer en samfunnsutvikling der menneskerettighetene, derunder retten til mat, oppfylles, og der naturressursene tas vare på slik at livsgrunnlaget ikke ødelegges. Det er behov for mer nasjonal støtte og regulering av matproduksjonen for å sikre levekårene til småbønder og småskala-fiskere, og for å sikre bærekraftig produksjon. Politikken som internasjonale institusjoner og regjeringer i rike land påtvang utviklingsland på 1980- og 90-tallet med fjerning av garanterte minstepriser til bøndene, statlige oppkjøpsordninger og matlagre, må endres. Slike tiltak må gjeninnføres raskt.

• Nasjonale og internasjonale reguleringer av produksjon og priser på landbruksvarer må gjennomføres.

Overproduksjon av enkelte produkter og lave priser til produsentene forårsaker store problemer i forhold til å bekjempe sult. Avtaler om og regulering av produksjonsmat omfanget, og priser som garanterer bøndene i utviklingsland anstendige inntekter, er viktige verktøy i kampen mot sult. Det er nødvendig med statlig overordnet styring av produksjon og prisutvikling. Norge har et velutviklet system for dette som mange andre land har mye å lære av. Internasjonalt er det nødvendig med avtaler for råvarer som regulerer produksjon og pris. En rekke slike avtaler ble fjernet i markedsliberalismens ånd på 1980-tallet. Det er på tide å utarbeide nye og bedre reguleringer for produksjon og handel av varer på det internasjonale markedet.

• Statlige matlagre må bygges opp igjen.

Slike lagre er viktige både for å sikre befolkningen i utviklingsland mat i krisesituasjoner og for å stabilisere prisene på verdensmarkedet.

• Statlige støtteordninger og veiledningstjenester for småbønder i utviklingsland må gjeninnføres eller styrkes, og støttes gjennom internasjonal bistand.

Nedleggelse og nedtrapping av slike ordninger på 1980- og -90-tallet, etter press fra internasjonale finansinstitusjoner og giverland, har svekket matproduksjonen og småbøndenes stilling i mange utviklingsland. Nødvendigheten for bønder til å tilpasse seg klimaendringene gjør det enda viktigere enn tidligere å ha statlige støtteordninger og veiledningstjenester.

• De multinasjonale selskapene innen mat og landbruk må fratas makt.

Disse selskapene har en enorm makt. De øker kontrollen over hele produksjonskjeden fra jord til bord. Prisene til produsentene, bønder og fiskere blir presset ned, mens prisene for forbrukere øker. Storselskapene fremmer et landbruk som ikke er bærekraftig verken miljømessig eller sosialt. De ødelegger leveforholdene og miljøet i stor skala og utøver en enorm og udemokratisk makt. Demokratisk, samfunnsmessig styring ut fra hensynet til mennesker og miljø forutsetter at makten over matproduksjonen tas fra de multinasjonale selskapene og gis tilbake til matprodusentene, forbrukerne og demokratiske folkevalgte organ.

4. Matsuverenitet må bli anerkjent og implementert. Det er av avgjørende betydning at folk og land har rett til å avgjøre sin egen bærekraftige politikk for å fø sin egen befolkning, så lenge de ikke hindrer andre i å kunne gjøre det samme. Bønder må ha tilgang til og kontroll over jord, frø, vann, kreditt og andre viktige forhold for å kunne produsere og selge produktene. Å implementere matsuverenitet er avgjørende for å lykkes i kampen mot sult og fattigdom. Dette er spesielt viktig fordi verdens matproduksjon er så mangfoldig. Ordninger som gjelder i ett land, vil ikke kunne fungere i et annet land.

5. Naturressursene må bli bevart og klimaendringene stoppes. Naturressursene er grunnlaget for all matproduksjon og er eksistensgrunnlaget for alt liv. Verdens naturressurser må bevares slik at de varer evig og kan fø menneskene i nye tusener eller millioner av år. Tiltak som settes i verk for å bekjempe sult og fattigdom, må ikke undergrave mulighetene for matproduksjon og velferd i framtida. Tapet av biologisk mangfold og overforbruket og forurensningen av vann må stoppes. Hensynet til miljøet må være et overordnet prinsipp i hele utviklingen av samfunnet, også når det gjelder matproduksjon. Klimaendringene kan komme til å forårsake mer sult enn verden noen gang har hatt. Klimaendringene må stoppes, og drastiske tiltak må settes inn nå for å unngå enorme katastrofer. Det holder ikke å skyve tiltakene foran oss med målsettinger om store kutt i klimagassutslippene innen 2050. De rike landene må redusere sine utslipp av klimagasser med 80-90 prosent innen 2020.og hjelpe utviklingsland til å skape en fossilfri framtid. Slike utslippsreduksjoner er nødvendig for å få de totale klimagassutslippene ned på et nivå som ikke fører til videre klimaendringer. Klimaendringene rammer fattige og matproduksjonen hardt allerede i dag. Det er derfor nødvendig å bevilge penger og sette i verk tiltak for at fattige land og folk, spesielt fattige småbønder, skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som nå skjer.

6. Det må satses på bærekraftig småskala landbruk. Landbruk foregår og må foregå på svært ulike måter avhengig av natur og lands kultur. Men et hovedtrekk er at småskala, familiebasert landbruk er det mest produktive og bærekraftige. Det industrielle landbruket med monokulturer, bruk av store mengder sprøytemidler og kunstgjødsel, overforbruk av vann og bruk av tunge maskiner ødelegger miljøet, er sårbart og arealkrevende. Satsingen på en såkalt ny grønn revolusjon er å gå i helt gal retning. Livsgrunnlaget for framtidige generasjoner er i ferd med å ødelegges gjennom satsingen på denne typen landbruk. Derfor er det småskalalandbruket med bruk av agro-økologiske eller andre bærekraftige produksjonsmetoder som må være den dominerende landbruksmodellen i framtida, både i fattige og rike land.(6)

Det må legges spesiell vekt på kvinnenes rolle i landbruksutviklingen. Kvinnene står for hoveddelen av matproduksjonen i store deler av verden, men politikk og tiltak er som regel utformet ut i fra mennenes situasjon og interesser.

Utgangspunktet for modernisering og utvikling av landbruket må være småbøndenes nåværende drift. De må gis muligheter til å få del i og få hjelp fra forskning innenfor agronomi og andre naturvitenskaper, og forskningen må omformes dit at basisen blir å hjelpe verdens småbønder til bærekraftig og mer produksjon.

FAO mener det er behov for å øke matproduksjonen med 50–60 prosent i perioden 2000–2030. Alle land bør utnytte sine naturgitte betingelser til bærekraftig matproduksjon for å fø sin egen befolkning.

Det er nødvendig å satse på landbruket, og det er nødvendig å legge om mye av den industrielle matproduksjonen i verden fordi den ikke er bærekraftig. Satsingen på monokulturer, overforbruket av vann, kunstgjødsel og sprøytemidler kan ikke fortsette. Det må spesielt satses på bruk av miljømessige bærekraftige produksjonsmetoder.

I april 2008 ble den omfattende rapporten The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD)(7) godkjent av de nærmere 60 landene som har deltatt i gjennomgangen av materialet som ca 400 forskere har utarbeidet. Rapporten tar til orde for at det er nødvendig med fundamentale endringer i verdens matproduksjon. Den slår fast at småskala agro-økologisk landbruk og andre former for bærekraftig landbruk vil være mer effektivt for å møte dagens utfordringer enn den gamle modellen med satsing på et landbruk som er avhengig av store mengder kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og stort energiforbruk.

For å øke produktiviteten hos fattige småbønder i utviklingsland, og for å legge om fra et ikke bærekraftig landbruk der dyrkingen er basert på store eksterne innsatsfaktorer som kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og genmodifiserte frø, er det nødvendig at bøndene lærer agroøkologiske og andre bærekraftige dyrkingsformer. Det finnes gode eksempler på programmer der bønder lærer opp bønder, og samarbeid mellom bønder og vitenskapelig personell i slike opplæringsprogram. Storstilt produksjonsøkning og bærekraftig drift er resultatet for det store flertallet av fattige småbønder som går over til slike metoder. Det må spesielt legges vekt på kvinnenes erfaringer i jordbruket, og på at veiledning i stor grad gis av kvinner og til kvinner.

7. Landbruksreformer må gjennomføres og landgrabbing og utvidelse av industriell produksjon av agrodrivstoff stoppes Tilgang til ressurser – land, vann, frø, utdanning og kreditt, er avgjørende for matprodusenter, men blir nektet millioner av mennesker i dag. Millioner av bønder i utviklingsland er jordløse eller har veldig lite jord og konkurrerer om ressurser med noen få store jordeiere. Landbruksreformer med fordeling av jord til jordløse bønder og småbønder, kombinert med tilgang til vann, frø, kreditt og utdanning er av de viktigste tiltakene for å utrydde sult i mange deler av verden. Landbruksreformer må ta spesielt hensyn til kvinnenes situasjon og interesser.

Det foregår nå en storstilt omfordeling av jord i Afrika og Asia, på mange måter kan det betegnes som en nykolonisering, ofte med nye koloniherrer.(8) Storselskaper og land som Sør Korea, Japan, Kina og Saudi Arabia kjøper og leier store jordbruksarealer i Afrika og Asia for matproduksjon beregnet for eksport til deres egne land. Kontraktsproduksjon øker også i stor skala med samme formål – å gjøre matimporterende land uavhengige av det internasjonale matmarkedet, og å øke storselskapenes kontroll over matproduksjonen for å sikre sin profitt. Regjeringer i utviklingsland må avvise denne overtakelsen av jord og beholde kontrollen med landbruksproduksjonen uavhengig av utenlandske interesser.

Multinasjonale selskaper står nå for en storstilt satsing i utviklingsland på produksjon av agrodrivstoff. Denne satsingen må stoppes. Produksjon av agrodrivstoff (biodrivstoff ) kan under bestemte forutsetninger bidra både til reduserte klimagassutslipp og til forbedring av levekårene for bønder, men den store satsingen på industriell produksjon av agrodrivstoff på matjord truer nå både matsikkerhet og det biologiske mangfoldet. Det er ikke mulig å løse klimaproblemene gjennom satsing på agrodrivstoff, slik en del regjeringer i rike land gir inntrykk av. Produksjonen medfører også store negative sosiale konsekvenser flere steder. Klimagevinsten er svært liten i mange av prosjektene, og i en del tilfeller øker klimagassutslippene, som for eksempel ved etablering av plantasjer for palmeolje i regnskogsområder i Asia.

FNs spesialrapportør for retten til mat har tatt til orde for et midlertidig forbud mot ny industriell produksjon av agrodrivstoff for å gi tid til utvikling av ny teknologi og regelverk for produksjon, for å forhindre at satsing nå skal føre til svekket matsikkerhet og sultkatastrofer. Et slikt forbud må innføres umiddelbart.

8. Nye internasjonale regler for landbruk og handel – WTO ut av landbruket Landbruksavtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er ikke i tråd med det som trengs for å oppfylle retten til mat for alle. Tvert imot forårsaker reglene mer sult ved at de svekker mulighetene for å beskytte og støtte lokal matproduksjon og øker storselskapenes makt gjennom patentbeskyttelser og fremming av eksport. Selv om 90 % av verdens matproduksjon aldri krysser landegrensene, så omfatter WTO-reglene all matog annen landbruksproduksjon.

Internasjonale handelsregler bør bare gjelde for den lille delen av landbruksproduksjonen som blir eksportert, og ikke betingelsene for produksjon for nasjonalt forbruk eller tollbarrierer for å beskytte produksjon for nasjonalt forbruk. Internasjonale handelsregler bør være basert på prinsippene for matsuverenitet. Hvert land må ha rett til å produsere mat til sin egen befolkning på en bærekraftig måte, og til å sette i verk de støtte- og beskyttelsestiltak som de finner nødvendige for å sikre det. Slike tiltak må ikke begrense andre lands rett eller muligheter til å gjøre det samme. Derfor må alle former for direkte og indirekte subsidier til eksport fra rike land opphøre og bli forbudt. WTO må ut av landbruket, og internasjonale handelsavtaler legges inn under FN. Det er behov for et fleksibelt system av handelsavtaler for mat og landbruk basert på prinsippene for matsuverenitet.

9. Bondeorganisasjonene må styrkes Bare ved at bønder, småskala fiskere, pastoralister og andre matprodusenter er organisert i sine egne, demokratiske organisasjoner vil det være mulig å sikre en tilstrekkelig og bærekraftig matproduksjon på lang sikt. Det er derfor av avgjørende betydning at disse organisasjonene får muligheter til å utvikle seg. Det er helt avgjørende at organisasjonene til bønder, pastoralister, fiskere og urfolk blir tatt med i alle prosesser og beslutninger som har med deres levekår å gjøre. Det må spesielt legges vekt på å få fram kvinnenes erfaringer, meninger og direkte deltakelse. Bare ved at de fattige og matprodusentene sjøl får innflytelse over utviklingen av deres levekår, kan sult og fattigdom utryddes. Disse organisasjonene må også få støtte til å utvikle seg, blant annet gjennom internasjonal bistand.

10. De rike landene må slette u-landsgjelda og betale sin historiske og økologiske gjeld Gjeldsbyrden er for svært mange utviklingsland en hovedhindring i kampen mot sult og fattigdom. Mye av denne gjelden må bli erklært som illegitim, fordi den skyldes avgjørelser tatt av diktatorer og korrupte regimer som aldri har brukt pengene til fordel for folket. Mesteparten av gjelden er også tilbakebetalt flere ganger gjennom betaling av høye renter. Andre rike land og de internasjonale finansinstitusjonene må følge Norges eksempel og slette gjelden.

Koloni- og imperialistmaktene har gjennom århundrer utbyttet og undertrykt land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Også andre rike land, som Norge, har tjent og tjener på undertrykkingen og utbyttingen av utviklingsland. I tillegg har de rike landene ødelagt livsgrunnlaget ved å forårsake klimaendringer og store naturødeleggelser. Nå er det på tide at de rike landene betaler sin gjeld til utiklingslandene, en gjeld som mange ganger overgår den gjelden som utviklingsland har til rike land og finansinstitusjoner. Dagens bistand bør sees på som et lite bidrag i nedbetalingen av denne gjelden, ikke som milde gaver fra det rike Nord.

11. Landbruk og landsbygdutvikling må bli gitt høy prioritet i utviklingsland og i utviklingshjelp. Flertallet av menneskene i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, bor på landsbygda og er knyttet til landbruket. Det er derfor avgjørende at landbruk og landsbygdutvikling blir gitt høy prioritet av utviklingslandene selv og av donorland i deres utviklingshjelp. Landbruket i de fleste utviklingsland er lavt prioritert av deres regjeringer. Samtidig har internasjonal bistand til landbruket i utviklingsland gått dramatisk ned, og utgjør nå bare 3–4 % av den totale bistanden, til tross for at 60–70 % av befolkningen i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, er knyttet til landbruket.

Utviklingshjelpen til landbruk og landsbygdutvikling bør økes vesentlig, og den må baseres på folks behov og fremme bærekraftig landbruk. Høynivågruppa som ble nedsatt av FNs generalsekretær i forbindelse med matkrisa i 2008, tar til orde for at rike land skal øke andelen av sin bistand som går til mat og landbruk i utviklingsland, fra dagens 3 % til 10 % i løpet av 5 år.(9) Støtten som er gitt til finansinstitusjoner og bedrifter i forbindelse med finanskrisa, viser at det finnes penger nok.

Land og institusjoner bør støtte og arbeide i tråd med prinsippene for god utviklingshjelp som er utviklet av More and Better kampanjen, www.moreandbetter.org.

12. Arbeid, sikkerhetsnett og matprogram. Matutdeling er nå nødvendig i noen områder og i enkelte nødsituasjoner, men strategien for å utrydde sult må være at folk enten kan produsere sin egen basismat eller ha inntekt til å kjøpe mat. Alle regjeringer bør utvikle program for arbeid og inntektsgaranti for arbeidsløse og undersysselsatte, så vel som sikkerhetssystemer for folk som ikke kan få inntekt fra eget arbeid. Program med en garantert minsteinntekt som er tilstrekkelig til å dekke grunnlagende behov, bør utvikles i alle land. En forutsetning for at utviklingsland skal få økonomiske mulig-heter til det, er at de globale økonomiske forholdene endres. Se andre punkter i denne artikkelen.

Et effektivt tiltak for å bedre ernæringen blant barn og for å redusere fattigdommen i utviklingsland har vært å innføre gratis skolemåltider basert på lokalprodusert mat. Slike program bør innføres i utviklingsland og aktivt støttes gjennom bistanden.

Om ikke gravide kvinner får tilstrekkelig ernæring, vil barna bli skadet for livet. Det må derfor settes inn spesielle programmer som sikrer gravide i utviklingsland nok, ernæringsriktig og sunn mat.

Selv med tiltakene som er nevnt ovenfor, vil det kunne oppstå akutte nødsituasjoner. De internasjonale institusjonene og de rike landene bør garantere nødvendig hjelp i slike nødsituasjoner for å unngå sultkatastrofer. Det er nok ressurser til å unngå sultkatastrofer, og det er ikke akseptabelt at de nødvendige økonomiske ressursene ikke stilles til rådighet av de rike landene.

Nødsituasjoner er ofte misbrukt til å dumpe overproduksjon fra rike land og til å presse land til å akseptere genmodifisert mat. Slik «nødhjelp» ødelegger også lokal produksjon og det lokale biologiske mangfoldet, og må stoppes. All nødhjelp må gis ut fra behovene til dem som er rammet, og må støtte opp om lokal produksjon og bevare det biologiske mangfoldet.

Støtte i form av penger i stedet for matutdeling bør vurderes i alle nødssituasjoner enten mat må bringes til områdene eller ikke.

13. Reform av FN-institusjonene for mat og landbruk. Oppsplittingen av FNs arbeid med mat og landbruk i flere institusjoner, FAO, IFAD,WFP og CGIAR, har ført til ineffektivitet, overlapping og unødvendige kostnader. Det er på tide å slå disse organisasjonene sammen under en felles paraply. Alle disse institusjonene har vært gjennom eller er i ferd med å gjennomføre prosesser for evaluering og reformer. Evalueringene har vist store svakheter i institusjonenes arbeid. Sivile samfunnsorganisasjoner har foreslått konkrete skritt for en prosess som bør ende med en sammenslåing: Først en rask, overordnet evaluering av de fire institusjonene basert på evalueringene av hver enkelt, dernest et felles møte av de styrende organene for institusjonene, og så at FAOs regionale konferanser i 2010 gjøres til felles konferanser for alle organene. Samtidig må den direkte deltakelsen av og innflytelsen til sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner styrkes og institusjonaliseres.

14. Helhetlig samfunnsutvikling For å bekjempe fattigdom og sult er det nødvendig å utvikle demokratiske og fredelige samfunn med en allsidig næringsutvikling, utbygd infrastruktur, utdannings- og helsevesen. Nedenfor er noen stikkord for disse områdene.

• Utvikling av industri og tjenester. Det er nødvendig å utvikle allsidig industriproduksjon og tjenestesektorer i alle samfunn og på landsbygda. Ikke noe land har kommet ut av fattigdom ved ensidig satsing på landbruk. Utvikling av industri- og tjenestesektorene vil også tjene matprodusentene, fordi det vil gi større markeder og høyere priser for deres produkter og også økt etterspørsel etter varer og tjenester av betydning for livet til bønder og fiskere.

• Infrastrukturen må utbygges. Manglende transport- og kommunikasjonsmuligheter er et stort problem for bønder i mange utviklingsland. Transport av deres produkter til markeder er kostbart og tidkrevende, og gjør det umulig for mange å få solgt sine produkter om de skulle ha overskudd, og varer de trenger, blir dyre. Manglende kommunikasjonsmuligheter gjør at mellommenn får ekstra stor makt, og at bøndene ikke sjøl kan holde seg informert om priser og markedsmuligheter.

• Demokratiske rettigheter og makt til de fattige. Demokratiske rettigheter, tale-, trykke- og organisasjonsfrihet, er grunnleggende menneskerettigheter og av avgjørende betydning for muligheten til å oppfylle retten til mat og for å utvikle bærekraftige og rettferdige samfunn. Sult kan ikke kobles fra maktstrukturer. Politisk makt til de fattige, og spesielt til kvinner, er nødvendig for å utrydde sult.

• Utdanning til de fattige. God og passende utdanning som omfatter alle, er av stor betydning for å utvikle samfunn og for å utrydde sult. Det handler om mer enn å ha et utdanningssystem. Det handler om å nå alle med en utdanning som er tilpasset deres liv, erfaringer og behov, og om tilstrekkelige ressurser for en god og virkelig utdanning.

• Bekjemp HIV/AIDS og andre sykdommer. HIV/AIDS og andre sykdommer ødelegger livet til millioner av mennesker, og er også ødeleggende for matproduksjonen i store områder. Tilstrekkelige menneskelige, vitenskaplige og økonomiske ressurser må brukes for å bekjempe HIV/AIDS og andre store sykdommer som rammer de fattige.

• Krig, okkupasjon og tvangsflytting må stoppes. Krig, okkupasjoner og tvangsflytting av folk forårsaker sult – i tillegg til alle andre tragedier som er knyttet til det. Kampen for fred og rettferdighet er avgjørende også i kampen mot sult.

Urealistisk?

Det vil med stor tyngde bli hevdet at mange av de tiltakene som er nevnt ovenfor for å bekjempe sult, er helt urealistiske. Men det som virker helt urealistisk, kan kort tid etter bli høyst realistisk. Hvor mange trodde for to år siden at myndighetene i USA skulle sette i verk statlige støttetiltak for næringslivet på 6–7000 milliarder kroner og at det skulle bli en afro-amerikansk president? Opphevelse av slaveriet i USA og Sør-Amerika var fullstendig urealistiske bare noen få år før det skjedde. Den som bare et par år før Sovjetunionen falt totalt sammen, hadde spådd at det ville skje, ville ha blitt sett på som fjern fra verdens realiteter. Den som står plantet med begge beina på jorda, klarer ikke å bevege seg.

Hva som er mulig å få til, avhenger i stor grad av hvor viktig det er for de breie lag av folket og for folk i maktposisjoner. Til nå har kampen mot sult ikke vært viktig nok for folk i maktposisjoner til at de har satt i verk de tiltakene som er nødvendig. Den forferdelige situasjonen som daglig gjør livet til et helvete for hundrevis av millioner mennesker, har ikke truet samfunnsutviklingen eller maktelitens posisjoner. Dessverre har heller ikke det presset fra befolkningen og de store sosiale bevegelsene for de politiske endringene som er nødvendige for å utrydde sult, vært sterkt nok.

Hva slags samfunn trengs?

For å få slutt på sulten, fattigdommen og de alvorligste miljøproblemene er det nødvendig med mer enn å skape et sterkere politisk press for å få gjennomført mange av enkelttiltakene som er nevnt ovenfor. Det er nødvendig å skape helt andre samfunssystem enn det som dominerer verden i dag. Noen av verdens alvorligste miljøproblemer er skapt i land som er betegnet som sosialistiske, og den største sultkatastrofen i moderne tid Skjedde i Kina ti år etter at revolusjonen var gjennomført. Det holder derfor ikke bare å si at kapitalismen må erstattes med sosialisme og kommunisme. Jeg er for både sosialisme og kommunisme, men vi må gå djupere inn i materien. Det har jeg forsøkt å gjøre i boka En annen verden – hvordan? som kom ut på Boksmia forlag høsten 2007. Det er fortsatt noen eksemplarer igjen, og den kan bestilles fra boksmia.no og anarstad.online.no.

(En annen – og lengre versjon – av denne artikkelen står i et hefte utgitt av Utviklingsfondet, mars 2009. Denne utgaven av artikkelen er imidlertid utvidet med synspunkter som går ut over Utviklingsfondets synspunkter, blant annet det som står om sosialisme og kapitalisme, og står derfor for fatterens egen mening.)

Noter:

1. FAO: World agriculture: towards 20/15/2030. Earthscan Publication ltd. 2003. FAO regner med en befolkningsøking på 37 % I perioden 2000–2030, og mener behovet for mat I same perioden vil øke med ca 56 % pga bedre ernæring og endrede kostvaner I en del utviklingsland, side 34 og 59.

2. The environmental food crisis. The environment’s role in averting future food crises. A UNEP rapid response assessment 2009. Side 6 www.grida.no

3. Ibid side 7

4.Se www.nyeleni.org

5. FAO Anti-hunger programme. ftp://ftp.fao.org/docrep/fao/006/j0563e/j0563e00.pdf

6. Se bl.a. Organic Agriculture and Food Security in Africa. UNEP-UNCTAD Capacity Building Task Force on Trade, Environment and Development (CBTF), United Nations 2008 www.unctad.org/Templates/Download.asp?docid=10693&lang=1&intItemID=1397, og The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD) www.agassessment.org

7. www.agassessment.org

8. For mer informasjon om dette, se bl.a. www.grain.org.

9. Comprehensive framework for action, side 34 http://www.un.org/issues/food/taskforce/Documentation/CFA%20Web.pdf 

Connie Bygdnes er pensjonist og tidligere lærer.

Da jeg var elev ved Statens Lærerskole i Husstell i 1960, hadde vi en lærer som også fryktet konserveringsmidler. Det som var gift for bakterier, var gift for mennesker. Læreren var bakteriolog, og hevdet at det var en skandale at det var lovlig å selge oppmalt kjøtt. Når han skulle ha en bakteriekultur til å vokse hurtig, brukte han kjøttdeig.

For å hindre kjøttdeig i å bli skjemt, tilsettes nitritt (E 250), men også for å gi den en fin rød farge. Vi hørte foredrag i radioen i 1970 årene om hvor kreftfremkallende nitritt var på rotter, og det var enda mer kreftfremkallende på mennesker fordi vi har en surere magesyre. I et par år sloss man for å få forbud mot nitritt, og det lyktes en kort tid. Men så ble det til min store forskrekkelse tillatt igjen fordi kjøpmennene meldte om nedgang i salget fordi kundene syntes kjøttet var bleikt. Hvorfor gikk ikke myndighetene ut med opplysning om grunnen? Kreftsykdommer øker stadig. En frykter at 1/3 av disse skyldes kosten. Skavlan hadde en gang en forsker i sitt talkshow som trodde menneskene snart ville kunne leve til de ble 200 år. Forskeren sa ikke et ord om all forurensingen vi er utsatt for, blant annet gjennom maten vår. Da jeg var ung i 1960 årene, leste jeg i Forbrukerrapporten at en regnet med at hvert menneske i Norge årlig fikk i seg 2 kilo tilsetningsstoffer. I dag fryktes det at mengden kan være 6–7 kilo.

Hvordan er prosedyren for å få et tilsetningsstoff godkjent? Produsenten sjøl setter forskningen i gang, og allerede det er betenkelig. Er der tvil om et stoff er skadelig, går tvilen alltid i produsentens favør. Stadig opplever en at myndighetene står på produsentens side mot forbrukeren, sier matforsker Erik Millstone. Det samme hevder en leser i Bergens Tidende 13.01.09, Ole Overgaard. Han var forferdet over at bakerne kunne bruke så mye de lystet av det skadelige transfettet i sine brød og kaker, og spurte om myndighetene sto på bakernes side mot borgerne.

Jeg ble forferdet i 1975 da nyhetene i radioen kunngjorde at barnetimeposen inneholdt så mange kreftfremkallende stoffer at produksjonen skulle stoppes, men at handelsstanden samtidig skulle få selge ut lagrene sine. Dette har jeg siden erfart at er vanlig. I 1990 fant forskere at det gule fargestoffet Cantaxantin (E 161) var årsak til at der ble dannet krystaller på netthinnen så det skadet øynene. Først tre år senere ble det forbudt, men lageret kunne selges ut, og først i 1995, altså fem år etter at en hadde funnet ut at det var skadelig, var det fortsatt å finne i butikken.

Enda verre var det som kom fram når benzoat (E 211) og ascorbinsyre (E 300) ble blandet. Da ble det dannet det kreftfremkallende stoffet Benzen. FDA (det amerikanske mattilsynet) kalte da inn Schweppes, Cola og Pepsi for å gi en diskret redegjørelse, mens forbrukerne skulle holdes uvitende. Tretten år senere gikk en av rådgiverne i FDA, Glen Lawrence, ut og sa at det var en skandale at det fremdeles ble brukt benzoat og ascorbinsyre i brus. Det brukes fortsatt i dag i 2009.

Kort sagt: Barna får i seg mange farlige stoffer hvis de er glade i søtsaker. Som konserveringsmiddel brukes ofte benzosyre (E 210), og det finnes jo i tyttebær så det er helt uskyldig, har det vært sagt. Men en katt dør av ganske lite benzosyre, og et barn som spiser mye slikkeri, kan få i seg benzosyre tilsvarende 2 kilo tyttebær. Hvem vil spise 2 kilo tyttebær daglig?

I gamle dager la husmødrene et lag tyttebær øverst på syltetøy som hadde lett for å mugne. I dag finner vi at selv tyttebær får tilsatt benzosyre. Næringsmiddelindustrien sløser med konserveringsmidlene for at varene skal ha lang holdbarhet og for at rensligheten kan tas lettere. Brukes mer enn godkjent mengde, er det sjelden det kontrolleres. Blir det oppdaget, har jeg ikke hørt eller lest om straffereaksjoner.

På Lærerskolen i Husstell hadde vi i 1960 en lærebok hvor det sto at det ikke var tillatt å tillegge næringsmidler egenskaper de ikke har. En makaroniprodusent hadde tilsatt gult fargestoff for å gi inntrykk av egg i makaronien, og han fikk straff. I dag har vi 80 forskjellige fargestoffer (E100–E180), og de tillegger vel alle egenskaper varen ikke har.

E-numrene gjør det lettere å orientere seg i den jungel av tilsetningsstoffer vi har. Konserveringsstoffene utgjør 1 % og går fra E 200–290. Smaksforsterkerne går fra E 620–635. Folk flest går ut fra at smaksforsterker er et gode, men det forteller at råstoffet er av dårlig kvalitet eller at der er lite av det. Den mest brukte smaksforsterker, E 621 eller MSG, er mistenkt for å føre til mange plager, endog lammelse. I Kina hvor MSG har vært mye brukt, ber mange restaurantkunder om mat uten MSG.

Ikke alle tilsetningsstoffer har fått Enummer. Ca. 4 500 aromastoffer har det ikke fordi det skal så lite til av dem. Men er det en garanti for at de ikke er skadelige? Kjemikerne har kommet langt med aromastoffene, men den kunstige smaken er ikke helt som den ekte. For å lage jordbærsmak tilsettes 48 forskjellige kjemikalier. Ekte jordbær har 350 ulike stoffer.

Vin trenger ikke innholdsdeklarasjon. I 1985 var jeg med på en klassefest der det ble servert et glass vin til maten. Alle, unntatt en totalavholdsmann, fikk kraftig hodepine og noen måtte sogar holde senga. Dagen etter får vi høre at den vinen vi hadde drukket, var trukket tilbake fra markedet fordi den inneholdt mer metanol enn lovlig. Noe metanol var tillatt for å sprite opp vinen.

Er du blant dem som spiser light-mat for å slanke deg? På Carolinska Institutt i Stockholm er det i ti år blitt forsket på slik mat. 1 900 kvinner deltok. Halvparten spiste vanlig mat, og andre halvparten sukkerfri og fettfattig mat. Resultatet var overraskende. De som spiste light-mat la mest på seg. Produsentene tjener på light-mat. De bruker billigere råstoff og kan ta høyere pris fordi produktet er mer bearbeidet og fordi folk tror det er sunt. Et 3 dl beger med ekte rømme koster for eksempel 17 kroner, mens et beger med lett-rømme koster 18 kroner og har mindre smak.

Når forskerne skal undersøke om et stoff er skadelig for mennesker, bruker de som regel rotter, men de kan bare gi en ledetråd. Rottene tålte for eksempel thalidomid 100 ganger bedre enn mennesker. Rotter lever ca. 2 år, mennesker 80. Får et menneske kreft av en promille på grunn av et stoff, er det alvorlig. Men forskerne bruker sjelden så mange forsøksdyr. Føler rottene seg uvel, er det ikke så lett for forskerne å se det.

Når rottene testes, er det med kun ett stoff, men vi mennesker får daglig flere. I en engelsk julemiddag ble det funnet 107 forskjellige. I en barnetimepose er det 24.

Først i de senere år er det gjort forsøk med hvilke virkninger godkjente tilsetningsstoffer kan få når de kombineres. I Liverpool fant en at blåfargen (E 133) i kombinasjon med smaksforsterker (E 621) reduserte rottenes nerveceller fire ganger mer når de ble brukt sammen enn når de ble brukt hver for seg. Når gulfargen (E 104) ble kombinert med søtstoffet aspartam (E 951), ble virkningen syv ganger verre.

Da aspartam ble godkjent, kom det fram at en rotte som døde i 88. uke, var levende igjen i uke 108. uke. En advokat forlangte derfor ny forskning på aspartam. Men et par måneder senere fikk advokaten en ledende stilling i firmaet som produserte aspartam, og så ble det stilt.

Da E 621 ble godkjent, ble det hevdet at forskningen var styrt. Politikerne er etter hvert blitt klar over at den «coctailen» menneskene daglig får i seg av tilsetningsstoffer, representerer en fare. Så i 2003 uttalte EU-parlamentet at når et firma søkte om godkjenning av et nytt stoff, måtte de fjerne et tidligere godkjent. En slik regel er ennå ikke innført. EU-parlamentet er som vanlig bedre til å gi uttalelser enn til å komme med beslutninger.

Til alle tider har det vært fusket med mat. Derav kommer uttrykket: Han har ikke rent mel i posen. Men tidligere ble slikt straffet. Det har vært sagt at vi får den maten vi fortjener. Vi kan bremse på ferdigmaten vi kjøper. Vi bør studere ingrediensene, og holde oss borte fra de verste. Det er dumskap å kjøpe pannekake eller vaffelpulver. Det er jo stekingen som tar tid. Brød kan vi også bake sjøl. Tre store brød skulle ikke ta mer enn en time. Da slapp vi transfettet, emulgatorene og enzymene som skal holde brødet ferskt i opptil fire uker. Kjøtt kan vi lett male sjøl. Det er så gode husholdningsmaskiner så det skulle ikke være så tidkrevende. Maler vi sjøl, vet vi hva vi spiser og unngår nitritten (E 250). Det er en kjent sak at pølsemakere ikke spiser pølser.

Og ikke minst må vi få 6-timers arbeidsdag fordi maten vår er altfor viktig til å overlate til det pengegriske frie markedet.

Kilder:

– Tron Soot Ryen: E-nr guiden

– Mats-Eric Nilsson: Den hemmelige kokken  

Staten kan og må styre Innovasjon Norge – i dette tilfellet hindre at Innovasjon Norge sel patentet på ei teknologisk nyvinning ut av landet til høgastbydande.

Nyvinninga er ein revolusjonerande ny arbeidsmåte for å lage aluminiumshjul (den såkalla hybridfelgen). Denne nye arbeidsmåten er utvikla på Høyanger-bedrifta Fundo.

Einar Rysjedal arbeider på Hydro Aluminium Høyanger, og er leiar i Raudt Høyanger, sekr. i FLT-avd. 086 og i LO Ytre Sogn.

Staten kan og må sjølv, eller med tiltak overfor privatkapitalistar, opprette ei ny bedrift i Høyanger som kan setje hybridfelgen i produksjon.

Staten kan og må styre Statkraft til å selje ein større del av krafta si til kraftkrevjande industri og til ein pris som gjer at denne industrien kan konkurrere med slik industri i utlandet. Dette krev regulert/redusert krafteksport, og at Statkraft får redusert sin profitt.

Staten kan og må styre Hydro både til å byggje ny elektrolysehall i Høyanger som gjer at «vårt» aluminiumsverk, det eldste og minste i landet, kan produsere meir og konkurrere betre enn det i dag teknisk er i stand til.

Høyanger si historie, notid og framtid

Høyanger har ei interessant politisk historie som kommunistsenteret i Sogn og Fjordane. Det skal eg komme tilbake til ein annan gong – no er det produksjonshistoria det dreiar seg om. Aluminiumsproduksjonen i Høyanger starta i 1918. Årsproduksjonen frå hallane A og B nærma seg 10 000 tonn før andre verdskrigen. Al-verket var eigd og drive av det privateigde selskapet Norsk Aluminium Company (NACo). I 1965 vart hall C ferdig oppstarta, og produksjonen nærma seg 30 000 tonn. I 1967 vart Høyanger-verksemda overteken av statsbedrifta Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) som var ein av dei statskapitalistiske verksemdene som Gerhardsen-sosialdemokratane hadde starta etter krigen – m.a. for å imøtegå kommunist-partiet sin propaganda for sosialisme.

I slutten av 60-åra vart Høyanger Verk sin eigenproduksjon av aluminiums-råvara oksid nedlagd – m.a. for å overføre kraft til ÅSV sin utvida aluminiumsproduksjon på Sunndalsøra. Krav om kompensasjon for nedlegginga førte til at Høyanger Verk tidleg på 70-talet starta avdelingar for vidareforedling av aluminium – både halvfabrikat og ferdigvare. Det økonomiske grunnlaget for framveksten av vidareforedling var at ÅSV rekna det for profittstrategisk å produsere både råvara aluminium og ferdigvarer av aluminium. På denne tida var det også frå venstresida eit press mot at Norge berre skulle produsere råvarer (i dette tilfellet aluminium).

Ferdigvare-bedrifta Fundo, som ÅSV etablerte i 1977, gjekk etter få år over til å verte rein felgprodusent. Fundo fekk statusbil- produsentar som SAAB, Volvo, BMW og Audi som kundar og vann kvalitetsprisar. Bilprodusentane si betaling for kvalitetsfelgane stod likevel aldri i vetig forhold til kor mange arbeidstimar Fundo brukte. Fundo gjekk difor stort sett med økonomisk underskot – bortsett frå dei to–tre første åra etter konkursar og gjeldssanering. I 2001 overtok Høyanger kommune som fleirtalseigar i kompaniskap med det kanadiske selskapet Timminco. Dette gjekk økonomisk bra i fleire år, og talet på tilsette auka til 350. Men våren 2008 snudde det for alvor, og økonomiske underskot melde seg med auka styrke. Det var likevel «finanskrisa» med det påfølgjande dramatiske fallet i bilproduksjonen som tok fullstendig knekken på Fundo som vart slått konkurs i januar.

Fundo hadde, parallelt med ein uttrøyttande kamp for å produsere nok tradisjonell felg til å halde skifteretten borte, utvikla ein heilt ny type felg den såkalla todelte felgen (hybrid-felgen). Innovasjon Norge har ved fleire høve støtta Fundo økonomisk for å hindre nedlegging. Innovasjon Norge, som har pant i hybridfelg-patentet og Fundo sin bygningsmasse, prøver no å selje patentet for å dekkje eit krav i konkursbuet på 63 millionar kroner.

Det første kravet frå Høyanger for å sikre framtida er difor at staten styrer Innovasjon Norge, og set ein stoppar for salet av patentet på hybridfelgen. Patentet er utvikla i Høyanger, og må brukast til å sikre arbeidsplassane og lokalsamfunnet!

Det andre kravet frå Høyanger er at statlege krisemidlar, som er lovde til pga. Fundo-nedlegginga, må brukast til å starte ei ny bedrift med naudsynt utrusting til å setje hybridfelgen i masseproduksjon. Det vil gjere at mange av oppsagte Fundoarbeidarar på nytt kan få selje arbeidskrafta si – og til ein pris som er høgare enn NAV sine dagpengar. Det vil dessutan vere meir meiningsfylt enn lediggangen og det usosiale tilværet arbeidsløyse inneber.

Det tredje kravet frå Høyanger er at kraftproduksjonen i Høyanger skal brukast til lokale arbeidsplassar og ikkje til Statkraft si profittmaksimering. Det var aluminiumsverket, først NACo og seinare ÅSV, som bygde ut all vasskraft frå Høyanger-fjella (over 1 milliard kilowattimar = 1 TWh). Etter at Hydro overtok ÅSV i 1986 vart kraftanlegga ein del av Hydro Energi. Pga. heimfall vart anlegga for få år sidan overført til Statkraft. Produksjonsprisen for slik utbygd kraft er kanskje ikkje meir enn 5 øre per kWh, men Statkraft tek stort sett ein pris som er i alle fall tre–fire gonger meir. Statkraft og borgarlege økonomar (inkl. sosialøkonomen Stoltenberg) reknar det for ein EØS-forbode subsidie dersom krafta ikkje vert selt til høgast betalande kunde. Det er tilsyne-latande sjølvmotseiande at det heimfallet som skulle sikre samfunnsinteressene, faktisk undergrev interessene til lokalsamfunna der krafta er produsert. Dette er eit godt døme på at monopolkapitalistane trakkar på interessene til ein annan kapitalist (Hydro), som i dette tilfellet har meir samanfallande interesse med lokalsamfunnet Høyanger enn Statkraft og staten har.

Det fjerde kravet frå Høyanger er at Hydro gjennomfører den eine urealiserte delen av statseigde ÅSV sin utbyggingsplan frå slutten av 70-talet, dvs. byggjer og set i drift hall B. Planen gjekk på at dei tre elektrolysehallane (hallane A, B og C) som eksisterte den gongen, skulle rivast for å gje plass til to nye moderne elektrolysehallar. Hall A og B skulle rivast for å gje plass til nye hall A. Seinare skulle hall C rivast for å gje plass til nye hall B. Da ÅSV i 1979 vedtok at hall A skulle byggjast, var det ueinigheit i ÅSV-styret: Utanlandske styremedlemar meinte hall A ville verte ulønsam, men at prosjektet berre blei gjennomført fordi

Hall A vart starta i oktober1981. ÅSV fekk dårlege økonomiske resultat tidleg i 80-åra, og selskapet måtte tilførast 650 mill. kr i ny eigenkapital frå staten i 1982. Høyanger vart ofra på profittalteret, og hall B vart ikkje bygd.

Hydro Aluminium Høyanger er med sin produksjon frå hall A på 60 000 årstonn landet sitt minste aluminiumsverk. Verket vil fort verte ulønsamt dersom ikkje produksjonen blir utvida slik at det vert høgare inntekter å dele faste kostnadar på. Hall C vart slått av i 2006, og tomten til hall B er dermed klar. Hydro er framleis nesten 40 % statseigd. Kva no med «hovedaksjonæren som et politisk organ»? Fagforeiningane og den lokale verksleiinga har i fleire år stått på for bygging av ny hall. Det som ligg nærmast livsteikn frå hovedaksjonæren, er sympatierklæringar frå sentrale personar som Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete og Roar Flåthen.

Den internasjonale aluminiumsindustrien er no i ei djup økonomisk krise. Aluminiumsprisen har falle frå over 3 200 USD per tonn tidleg i 2008 til rundt 1 400 i dag. Det seiest at alle aluminiumsprodusentar taper pengar. Bergens Tidende skreiv for ein månads tid sidan at Hydro Aluminium taper 6 mill. kroner dagen. Det vil gje eit årleg tap på rundt 2 milliardar kroner. Lagera veks trass i at fleire/alle produsentar har redusert produksjonen. Produksjonen ved Sør-Norge Aluminium på Husnes er halvert. Hydro slår av i Tyskland og den eldste hallen på Karmøy. Det er visstnok ikkje teikn til at dette reduserer lagera og hevar prisane. Hydro planlegg likevel å starte gigantverket i Qatar i slutten av året og neste år.

Vi kan ikkje godta at «hovedaksjonæren» (staten) velsignar at Hydro startar ein slik trussel mot arbeidsplassane ved norske aluminiumsverk utan å investere i Norge. Vi kan ikkje godta at staten let Hydro Aluminium Høyanger verte ulønsamt pga. mangel på politisk styring og kraftavtalar. Hovudparolane 1. mai og til stortingsvalkampen er allereie klar: Statleg styring og statlege kraftavtalar! Bygg hall B!

Note:

1. Harald Rinde: Alcan tur-retur. I: Årdal. Verket og bygda 1947-97. Det norske samlaget, Oslo 1997

Slavoj Zizek skrev boka On Violence på forlaget Profile. Dette er ett kapittel fra denne boka.

Slavoj Zizek er en marxistisk sosiolog, filosof og kulturkritiker. Han er internasjonal direktør for «The Centre for Advanced Studies in the Humanities» ved Birckbeck College, University of London.

I 1922 organiserte den sovjetiske regjeringen utkastelsen av ledende anti-kommunistiske intellektuelle, fra filosofer og teologer til økonomer og historikere. Alle forlot Russland på en båt kjent som «Filosofidamperen ». Frem til utkastelsen hadde Nikolai Lossky og familien, som alle ble tvunget i eksil, levd et avslappet liv omgitt av en stab av tjenere, slik det sømmet seg en familie i det russiske borgerskapet. Han

Selv om Lossky utvilsomt var en ærlig og vennlig person som brød seg om de fattige, samtidig som han var opptatt av å sivilisere Russland, så uttrykker holdningen en total blindhet for den strukturelle volden som var nødvendig for at et slikt liv i det hele tatt skulle være mulig. Vi snakker her om vold som en del av et system: Ikke bare direkte fysisk vold, men også mer subtile former for tvang som opprettholder sosiale relasjoner karakterisert av dominans og utbytting, som for eksempel en indirekte trussel om vold. Losskyene og andre medlemmer av den russiske eliten gjorde ikke nødvendigvis noe galt. Det var ingen subjektiv ondskap i livene deres, bare den usynlige bakgrunnen av systemisk vold som gjorde det mulig å leve et privilgert liv omgitt av tjenere og luksus.

Sett fra Losskyenes velvillige og uskyldige ståsted kom disse hendelsene som varslet om den kommende katastrofen tilsynelatende ut av tomme luften. Det var som om de signaliserte at en uforståelig ond ånd hadde ankommet. Det de ikke forstod, var at forkledd som irrasjonell subjektiv vold fikk de nå tilbake beskjeden de selv hadde sendt ut i sin omvendte form. Er det vold som denne, som tilsynelatende oppstår «av ingenting», Walter Benjamin sikter til i sin bok Kritikk av volden(1) når han bruker begrepet; ren guddommelig vold.(2)

Å motsette seg alle former for vold, fra direkte fysisk vold (massemord, terror) til ideologisk vold (rasisme, sexisme) ser ut til å være det som opptar den tolerante og liberale holdningen som dominerer i dag. Et S.O.S. nødanrop opprettholder en slik diskurs, og ser ut til å drukne alle andre innfallsvinkler til emnet: Alt annet kan og er nødt til å vente … Er det ikke noe mistenkelig, rett og slett symptomatisk, med dette fokuset på subjektiv vold – den volden som er begått av definerbare sosiale agenter, onde individer, disiplinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder? Sørger ikke denne holdningen for å distrahere oppmerksomheten vår fra det virkelige problemet, å fjerne andre former for vold fra synsfeltet, og slik føre til at vi ved å ignorere dem indirekte deltar i dem?

I følge en velkjent anekdote besøkte en tysk offiser Picasso i Paris under andre verdenskrig. Der så offiseren Guernica(3), hvorpå han ble sjokkert at det modernistiske «kaoset» i bildet og utbrøt: Har du gjort dette? Picasso svarte rolig: «Nei, du gjorde dette!». I dag ville mang en liberaler, etter å ha sett de voldelige opptøyene i Paris, kanskje spørre de få gjenværende revolusjonære på venstresiden om det er dette de vil. «Er det ikke dette dere vil ha?». Som Picasso bør vi svare: «Nei, du gjorde dette! Dette er resultatet av din politikk.»

Det fins en vits om en mann som kommer hjem og finner sin kone i seng med en annen. Den overraskede kona utbryter: «Hvorfor er du hjemme så tidlig?» Mannen svarer rasende tilbake: «Hva gjør du i sengen med en annen mann?» Kona svarer rolig: «Jeg spurte deg først, ikke prøv å snik deg unna ved å skifte tema!» Dette gjelder også når vi diskuterer vold: oppgaven er nettopp det å skifte tema, vi må bevege oss fra da desperate humanitære S.O.S.-signalet om å stoppe vold til en analyse av det andre S.O.S.-signalet, nemlig den komplekse interaksjonen mellom subjektiv, objektiv (systemisk) og symbolsk vold. Lærdommen er dermed at man må motstå den fascinerende subjektive volden, vold utført av sosiale agenter, onde individer, displinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder: Subjektiv vold er bare den mest synlige av de tre typene.

Ideen om objektiv vold må grundig historiseres: den tok en ny form med kapitalismen. Marx beskrev den ville, selv-forsterkende sirkulasjonen av kapital, hvis solipsistiske( 4) og parthenogenesiske(5)ferd når sitt klimaks i dagens metarefleksive spekulasjon i futures. Det er altfor enkelt å hevde at spøkelset til dette selv-skapende monsteret som ignorerer alle menneskelige og økologiske hensyn i sin framferd, er en ideologisk abstraksjon og at det bak denne abstraksjonen finnes virkelige mennesker og ting med produktive kapasiteter som kapitalens sirkulasjon er basert på, og som den livnærer seg av som en gigantisk parasitt. Problemet er at denne «abstraksjonen» ikke bare finnes i finansspekulantens feiloppfatning av den sosiale virkeligheten, men at den er ’virkelig’ presis i den betydning at den fastsetter strukturen i de materielle sosiale prosessene: Skjebnen til hele befolkningslag og noen ganger hele land bestemmes av kapitalens solipsistiske og spekulative dans, som pågår uhemmet og i velsignet likegladhet over hvordan dens bevegelse vil påvirke den sosiale virkeligheten. Marx’ poeng er ikke primært å redusere denne andre dimensjonen til den første, altså å demonstrere hvordan varenes sinnsyke dans oppstår på grunn av motsetningene i det ’virkelige’ livet. I stedet er Marx’ poeng at man kan ikke fullt ut forstå den første dimensjonen(den sosiale virkelighet av materiell produksjon sosial interaksjon) uten den andre: det er kapitalens (metafysiske) dans som kjører showet, som holder nøkkelen til hendelsene og katastrofene som inntreffer i det virkelige livet.

Nettopp her ligger den grunnleggende systemiske volden i kapitalismen, langt mer skjult enn i alle før-kapitalistiske systemers sosio-ideologiske voldsbruk: Denne volden er ikke lenger mulig å tilskrive bestemte individer og deres «onde» intensjoner, men er helt og holdent «objektiv», systemisk og anonym. Her støter vi på Lacans forskjell mellom «virkeligheten» og Det Virkelige. «Virkeligheten» er den sosiale virkelighet til de faktiske menneskene involvert i interaksjon med hverandre og i produktive prosesser, mens Det Virkelige er den steinharde og ubøyelige, abstrakte og spøkelsesaktige logikken til kapitalen som bestemmer hva som skjer i den sosiale virkeligheten. Man kan oppleve dette gapet på en håndgripelig måte om man besøker et land i elendig forfatning … Hvor vi kan se økologisk ødeleggelse og menneskelig misere. Til tross for elendigheten vil kanskje en økonoms rapport beskrive tilstanden som «finansielt sett god» – virkeligheten er ikke viktig, det viktige er kapitalens tilstand …

Er ikke dette mer sant enn noen gang i dagens samfunn? Peker ikke fenomener tilskrevet den virtuelle kapitalismen (handel i «futures» og lignende abstrakte finansobjekter) mot herredømmet til «Den Virkelige abstraksjonen» på sitt reneste, langt mer radikalt enn på Marx tid? Kort fortalt, den høyeste formen for ideologi består ikke i å bli fanget i ideologiens abstrakthet og glemme dens basis i virkelige mennesker og deres relasjoner, men nettopp i å overse Det Virkelige i det abstrakte, samtidig som man påstår at man henvender seg til «virkelige mennesker med virkelige problemer»? Besøkende til børsen i London får en gratis brosjyre som forklarer at aksjemarkedet ikke handler om mystiske fluktasjoner, men om virkelige mennesker og deres produkter. Dette er virkelig ideologi i sin reneste form.

Hegels grunnleggende regel er at «objektiv overskridelse» – den abstrakte universialitets direkte herredømme som påtvinger sine lover «mekanisk og uten hensyn til subjektet som er fanget i dens nett» – er alltid akkompagniert av «subjektiv overskridelse » – irregulær og vilkårlig utførelse av innfall. Etienne Balibar gir et utmerket eksempel på denne gjensidige avhengigheten, når han skiller mellom to motstridende, men komplementære varianter av overskridende vold: den «ultra-objektive», eller systemiske, som er innebygd i de sosiale forholdene under den globale kapitalismen, og som «automatisk » skaper ekskluderte og overflødige individer, fra hjemløse til arbeidsledige. Den andre varianten er den «ultra-subjektive » volden som altså henger tett sammen med den førstnevnte, eksempelvis etniske eller religiøse «fundamentalismer ».

Vår blindhet ovenfor resultatene til den systemiske volden er kanskje lettest å få øye på i debatten om kommunismens forbrytelser. Ansvar for kommunismens forbrytelser er lett å fordele: Vi har å gjøre med subjektiv ondskap, med agenter som gjorde noe galt. Vi kan til og med identifisere forbrytelsenes ideologiske kilde – totalitær ideologi, Det kommunistiske manifest, Rousseau, til og med Platon. Men når man påpeker de millioner som har dødd som en følge av kapitalismens globalisering, fra Mexicos tragedie i det 16. århundre, til holocaustet i Belgisk Kongo for et århundre siden, benektes alt ansvar. Alt dette ser ut til å ha blitt forårsaket som et resultat av en «objektiv» prosess, som ingen planla eller iverksatte, og som det ikke fantes noe kapitalistisk manifest for (den som kom nærmest i å skrive det var Ayn Rand). Det faktum at den belgiske kongen Leopold II som ledet holocaustet i Kongo var en stor humanist og ble erklært en helgen av paven kan ikke avfeies som et utslag av ideologisk hykleri og kynisme. Subjektivt, kan han godt ha vært en god humanist, til og med gjort en beskjeden innsats for å lindre de katastrofale konsekvensene av det enorme økonomiske prosjektet det var å utnytte ressursene i Kongo som han regjerte over. Landet var hans personlige eiendom! Den ultimate ironien er at mesteparten av inntektene fra den brutale plyndringen av Kongo gikk til offentlige goder i Beliga, biblioteker, museer og så videre. Kong Leopold var i så måte forløperen til dagens «barmhjertige samaritaner» som gir av sine store formuer til veldedige formål som Bill Gates. Problemet er bare at for å kunne gi må du først ta, eller som samaritanene selv ville kalt det, skape.

(Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt)

Noter:

Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.) Fattigdommens dynamikk Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet Universitetsforlaget 2008, 307 sider

Boka handler om fattigdom i det norske samfunnet. Den er satt sammen av bidrag fra forskere ved Avdeling for samfunnsfag ved Høgskolen i Oslo. Innledningsvis legger redaktørene vekt på at fattigdom kan forstås, måles og forklares på mange forskjellige måter. Det som nå kalles fattigdomsproblemer, ble for eksempel tidligere håndtert som fordelingsproblemer og mangel på utjamning. Dette skiftet i ordbruk kunne de gjerne brukt mere plass på. Hvorfor sluttet vi å se på materiell nød som fordelingsproblem, og gikk over til å se det som individuell vanskjebne?

Artiklene oppsummerer viktige erfaringer og tanker om det som er skjedd med økende sosial ulikhet i Norge og omlegging av sosialpolitikken i samsvar med den såkalte arbeidslinja. Teoriene bak arbeidslinja blir kritisert fra forskjellige vinkler. Arbeidslinja bygger på at folk må motiveres med økonomisk tvang til å søke arbeid i stedet for trygd. Ytelsene og varigheten for stønadene reduseres, og inngangskriteriene skjerpes etter prinsippet om lavere attraktivitet: ingen ytelse må være bedre enn de dårligste arbeidsvilkårene i markedet.

Arbeidslinja har en individuell tilnærming. Espen Dahl og Thomas Lorentzen kaller det treffende «mangelsykdomstilnærmingen ». Alle såkalte aktive tiltak ser bort fra at sosialhjelpmottakernes «mangler» ikke eksisterer i et vakuum, men først og fremst i forhold til arbeidsmarkedet. De kritiserer at det bare unntaksvis rettes søkelys mot arbeidslivet, hva arbeidsgiverne vil ha og kravene som stilles til arbeidskraften.

I andre artikler presenteres undersøkelser av hva som skjer med dem som skal praktisere arbeidslinja. Økt vekt på kontroll og økonomisk tvang, og en overordnet forestilling om at folk flest har «valgt» sin fattigdom og sin arbeidsløshet, virker også inn på forholdet mellom klienter/pasienter og det såkalte hjelpeapparatet. Det virker inn på tilliten mellom dem som arbeider der og dem som skal hjelpes/kontrolleres/tvinges/ motiveres. Slike effekter av arbeidslinja blir synlige når klientene sammenlikner med det de møter fra de frivillige organisasjonene.

Flere steder blir det pekt på at politikken med lavest mulig ytelse for å motivere folk til å ta arbeid, ikke bare er urealistisk, men dessuten har uhyggelige bivirkninger når det gjelder å forsterke marginaliseringen, øke risikoen for at barn vokser opp i fattigdom, og for at fattigdommen går videre til neste generasjon. I et interessant kapittel setter Mons Oppedal konsekvensene av arbeidslinja opp mot norske forpliktelser etter barnekonvensjonen. Fattige barn har rett til økonomisk støtte som kan bringe dem ut av fattigdommen, uansett om myndighetene mener at foreldrene må tynes økonomisk for å komme i jobb. Denne og andre advarsler om konsekvensene av arbeidslinja for barnefamiliene bør bli hørt i diskusjonen om ny uførestønad der forslaget er at barnetillegget skal reduseres kraftig for de få uføre som også forsørger barn. De er redde for alt som kan friste underbetalte fembarnsmødre i kassa på RIMI til å «velge» uføretrygd.

Jeg savner ofte et historisk perspektiv i denne boka. Det er ikke nytt at fattigdom blir forklart ut fra antatte egenskaper hos den fattige. Det var også det vanlige i ei tid med en svak og uorganisert arbeiderklasse for hundre år siden. Jeg savner også et klasseperspektiv. Fattigdom rammer de «eiendomsløse», ikke de «besittende» klasser. Dette er gammelmodige uttrykk. Dagens «eiendomsløse» har bil og hytte, men de er like avhengige som før av å selge arbeidskraften for å forsørge seg og sine. Ifølge redaktørene framstår ikke «det moderne Norge … som et samfunn der én samfunnsklasse benytter sin eierposisjon til å utbytte en annen samfunnsklasse». Samtidig «fremstår selve klassehierarkiet som relativt utvisket ». Boka er preget av dette synet, som kanskje snarere er regelen enn unntaket blant dagens samfunnsvitere.

Etter å ha lest boka undrer det meg at denne massive kritikken nesten ikke har vært hørbar i den offentlige debatten. Det har i ti-femten år vært tverrpolitisk begeistring for arbeidslinja, og partene i arbeidslivet har sluttet seg til. Selv etter at problemene begynte å hope seg opp for NAVreformen, har det vært uenighet om bemanning, organisering og ledelse, men aldri om den underliggende hensikten. Det har vært bortimot full støtte til hensikten med NAVreformen, som skal realisere arbeidslinja ved hjelp av en skreddersydd forvaltning.

I boka blir det nevnt at de ansatte i velferdsapparatet sjelden er hovedrøsten i den sosialpolitiske debatten, til tross for god kjennskap til fattigdommens realiteter og brukernes problemer. Bokas redaktører etterlyser avisinnlegg fra sosionomen, trygdefunksjonæren og barnevernsarbeideren. Jeg tror de har et helt urealistisk bilde av ytringsfriheten blant velferdstjenestens ansatte. Denne gruppen har i praksis ingen frihet til å informere om fattigdommens problemer dersom ikke arbeidsgiver er enig.

De frieste stemmene er faktisk forskerne, selv om vi vet at mange trenger oppdrag for å leve. De ansatte kan komme til orde gjennom fagforeningene, som også er den eneste reelle motmakten mot et enstemmig storting. Derfor bør denne boka leses med en baktanke om å invitere flere samfunnsforskere til fagforeningenes konferanser og politiske verksted. Ikke for enveis-informasjon, men for å diskutere sosialpolitiske krav og mottrekk mot arbeidslinja. De fleste tror de er trygge i velstands-Norge, men det er kort vei til fattigdom den dagen jobben blir borte eller helsa svikter.

Ebba Wergeland

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helse- og omsorgssektorene,

Torstein Dahle er leder av Rødt og siviløkonom.

1. Kommunene rammes av sammenbruddet i aksjemarkedene

«Jeg er glad jeg bor i Oslo der vi er så store at vi driver profesjonelt. Oslo er en stor kommune der kvaliteten på økonomistyringen er veldig god,» sa Oslo-ordfører Fabian Stang til NA24 da han 30. november 2007 ble intervjuet om Terra-skandalen, som blant annet rammet noen kommuner i Nordland hardt. «Å ta vare på skattebetalernes penger er en av våre viktigste oppgaver. Vi kan ikke gamble med en tiøring en gang,» fortsatte han. Og så la han til med et overbærende smil at «Det blir neppe en ny svømmehall i disse kommunene på en stund.» Men så kom han til å tenke på at det kanskje hørtes litt vel blærete ut, og at det kunne oppfattes som tilslutning til den populære sporten med å framstille kommunetoppene i «Terra-kommunene » som uvitende bygdetullinger. Så han skyndte seg å tilføye «De som bor på landet er ikke noe dummere enn de som bor i byen».

Knappe 11 måneder senere, 28. oktober 2008, hadde bølgene fra den store økonomiske krisen også slått inn over Oslo kommune, og skadene var store. Gjennom kommunens pensjonskasse er nemlig Oslo kommune også sterkt engasjert i et risikofylt aksjemarked. Pensjonskassen, som er organisert som et aksjeselskap, Oslo Pensjonsforsikring AS, har en forvaltningskapital på mer enn 40 milliarder kroner. Med en strategi som går ut på å ha 25 prosent av kapitalen plassert i aksjer, kan tapene bli ganske formidable. Denne høye aksjeandelen rammer hardt: Når aksjemarkedene faller med 50–60 prosent, er det ikke så greit å sitte med aksjer kjøpt for 10 milliarder kroner.

Utover i oktober 2008 ble det klart at det var nødvendig å rykke inn med store kommunale kapitalinnskudd raskt. Et ekstraordinært byrådsmøte 28. oktober 2008 innstilte på å overføre 1,24 milliarder i kommunale penger til pensjonsforsikringsselskapet. Nå var det finansbyråd Stian Berger Røsland som var kommunens ansikt utad. Ordfører Fabian Stang holdt seg denne gang mer i bakgrunnen. Smilet hans hadde kanskje stivnet noe siden sist.

Oslo kommune er i godt selskap. Bergen Kommunale Pensjonskasse har sannsynligvis tapt mer enn 500 millioner kroner på plasseringer i aksjer og fond. Med den svære pensjonssparingen som norske kommuner og fylkeskommuner driver i egne pensjonskasser eller i pensjonsforsikringsselskaper, blir de alle sammen rammet av høyere pensjonskostnader – uansett hvordan de har organisert pensjonssparingen sin. Dels har noe av den oppsparte pensjonsformuen gått tapt, og dels er det slutt på at lett-tjente penger fra et aksjemarked som bare steg og steg, reduserer pensjonsordningenes behov for premieinnbetaling fra kommunale arbeidsgivere.

Via pensjonskostnadene rammes altså alle landets kommuner av sammenbruddet i de internasjonale aksjemarkedene. Etter hvert vil fallende eiendomsverdier også kunne slå inn med større tyngde.

Aksjetapene slår ikke inn bare via pensjonsordningene. En rekke kommuner har også selv investert direkte i aksjer. Særlig gjelder det kommuner som har solgt ut store kommunale verdier, som for eksempel andeler i kraftselskaper, busselskaper og annen infrastruktur. Stort sett har dette vært samfunnsmessig skadelige salg, ved at kommunen gir fra seg innflytelsen over viktige samfunnsoppgaver. I en rekke tilfeller har det også vært økonomisk ukloke salg, ofte nærmest for ran å regne. Svære verdier i kraftselskaps- andeler ble solgt fordi sleipe meglere viftet med to- og tresifrete millionbeløp foran ansiktet på kommunepolitikere som slet med altfor trange økonomiske rammer. Et anslag gjort i 2003 viste at kommuner og fylkeskommuner hadde solgt for mer enn 18 milliarder kroner i kraftselskapsandeler. De fleste vannkraftverkene produserer vannkraft til svært lave kostnader. På inntektssiden er det åpenbart at strømprisene kommer til å stige i det lange løp, blant annet på grunn av sammenkopling med det europeiske kraftmarkedet som bare har dyrere alternativer. Det var blank løgn da meglere og diverse økonomiske «eksperter» påsto at det var helt fremmed for kommunenes virksomhet å skulle påta seg den forretningsmessige risiko som slike eierandeler representerte. Risikoen var i virkeligheten knapt nok til stede. I mange tilfeller har de som kjøpte kraftverksandeler fra kommuner og fylkeskommuner, tjent inn igjen kjøpesummene flere ganger. Det saken egentlig gjaldt, var at plyndring av kommunale verdier var et velegnet tiltak for å skaffe nye kilder til profitt for en finanskapital som vokste utover alle grenser.*

Blant annet på grunn av slike salg sitter mange kommuner med store fond. Tapene er enorme på sammenbruddet i aksjemarkedet. Det er imidlertid vanskelig å få oversikt over det totale omfanget, blant annet fordi verdiendringene ikke uten videre vises fullt ut i de kommunale regnskapene.

Det største enkelttapet er sannsynligvis Oslo kommunes tap på aksjene i Hafslund, der Oslo kommune eier 53,73 %. Markedsverdien av disse aksjene er redusert med mellom 5 og 6 milliarder kroner i løpet av denne krisen.

Kommunenes Sentralforbund (KS) har i slutten av februar 2009 innhentet opplysninger om regnskapsresultatene for 2008 i kommunene utenfor Oslo. Materialet er ikke fullstendig, men det antas likevel å gi et ganske pålitelig bilde av situasjonen. Ifølge dette materialet hadde kommunene utenfor Oslo et samlet tap på aksjer på omkring 1,5 milliarder kroner.

Ved utgangen av november 2008 gjorde VG en undersøkelse hos en del norske kommuner. Den viste at Trondheim kommunes kraftfond, som var forventet å bidra med omkring 400 millioner kroner til kommunebudsjettet, i stedet ble antatt å ville gi omkring 150 millioner i minus. Sandefjord kommunes kraftfond skulle etter budsjettet ha gitt 67 millioner i pluss, men lå i stedet an til å gi 57 millioner i minus. Stokke kommunes regnskap lå an til å bli belastet med 50 millioner kroner på grunn av tilsvarende tap.

Storting og regjering har et stort ansvar for at norske kommuner og fylkeskommuner har så store beløp i aksjemarkedene, at de lider store tap i den krisen som vi nå opplever. Under regjeringer med vekslende partifarge har det vært et sterkt privatiseringspress ovenfra. «Kapitalfrigjøring» har vært et moteord i den markedsorienterte ideologien som kalles New Public Management.

Ut fra den samme tenkningen var det viktig å oppnå god avkastning på de store beløpene som en del kommuner fikk gjennom slike salg. De sentrale myndighetene presterte å gi signaler som tilsa at det var mulig å oppnå høyere avkastning uten å ta noe høyere risiko – et standpunkt som har svært liten støtte i kapitalistisk investeringsteori.

Våren 2000 vedtok Stortinget en ny paragraf 52 i kommuneloven – om finansforvaltning. Den inneholder som punkt 3 en interessant formulering:

I paragrafens punkt 2 får departementet fullmakt til å fastsette forskrift som gir «nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko». Forskriften ble fastsatt 5. mars 2001. Den pålegger kommunestyret å avveie forhold som avkastning, risiko og likvid-itet i kommunens finansforvaltning. Kommunestyret skal fastsette et finansforvaltningsreglement, som blant annet skal inneholde krav til risikospredning. Forskriften redegjør for ulike typer av risiko: Kredittrisiko, markedsrisiko, renterisiko, likviditetsrisiko, valutarisiko, systematisk risiko i aksjemarkedet (generell markeds-risiko), og usystematisk risiko i aksjemarkedet (selskapsrisiko).

Kommunestyret skal fastsette rammer for tillatt risikonivå, og krav til avkastning. Det skal dessuten knytte til seg uavhengig kompetanse for å vurdere finansforvaltningsreglementet, og annen uavhengig kompetanse for å vurdere finansiell risiko og håndtering av slik risiko.

Erfaringene fra de siste par årene viser at det neppe finnes noe kommunestyremedlem som har forutsetninger for å foreta noe som ligner en velbegrunnet vurdering av disse forholdene. Selv de fleste profesjonelle internasjonale finansanalytikere har jo vist seg ute av stand til å gjøre riktige vurderinger på dette området.

Det er med grunnlag i disse reglene at Kommunal- og regionaldepartementet setter seg på sin høye hest og sier at man har gitt klare retningslinjer i forskrifts form. Det sa Norges politiske ledelse til politikere og rådmenn i Terra-kommunene, og det sier man til de kommunene som lider store tap på sine aksjebeholdninger nå. Begivenhetene de siste par årene fører sannsynligvis til den konklusjon at de kommunene som har slike finansforvaltnings-reglementer, har brutt dem, rett og slett fordi det er tilnærmet umulig å få slike vurderinger til å klaffe med virkelighetens verden. Departementets ansvarsfraskrivelse er derfor helt uberettiget.

Det riktige standpunktet er at kommuner ikke i det hele tatt bør operere i aksjemarkedet. De bør konsentrere seg om sine samfunnsmessige oppgaver. Det er noe helt annet enn det vekslende norske regjeringer og storting har stått for.

«Den moderne tids tenkning», markedsliberalismen og New Public Management, har spilt fallitt, bokstavelig talt. I stedet er det Marx sine verker som med god grunn nå blir trukket ut av bokhyllene.

2. Kommunesektoren var allerede på forhånd hardt presset

I Soria Moria-erklæringen lovet Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at det skulle lages en forpliktende opptrappingsplan for å få kommuneøkonomien på fote igjen. Kommunesektoren hadde da sakket akterut i forhold til resten av Fastlands-Norges økonomi i alle år siden 1992. Dette løftet er blitt brutt. Kommunesektoren fikk glede av at året 2006 brakte uventet høye skatteinntekter, som kommunene fikk beholde. Det ga dem et løft som var viktig. Men deretter har det gått raskt den gale veien. I 2008 er regnskapsresultatene elendige allerede uten virkningene av den økonomiske krisen. Med tapene som den brakte, blir helheten veldig dårlig.

Utvalget med det lange navnet «Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi», lager hver vår og høst en rapport om den økonomiske situasjonen i kommunesektoren. I rapporten fra november 2008 har rapporten en figur 2.2 som illustrerer hvordan kommunesektoren sleper etter resten av Fastlands-Norge. Kommunesektorens samlede inntekter stiger langsommere enn verdiskapingen i Fastlands-Norge, dvs. at en stadig mindre del av «kaka» brukes i kommunene. Merk at vi her holder Norges oljeinntekter helt utenfor i sammenligningen, noe som selvsagt er høyst diskutabelt.

Figuren inneholder også en beregnet størrelse, som blir kalt «Aktivitetsutvikling i kommunesektoren ». Den skal vise hvordan både drifts- og investeringsaktivitetene utvikler seg. Å veie disse sammen kan aldri bli helt riktig. Figuren gir likevel et inntrykk av at kommunene i noen år prøvde å opprettholde et aktivitetsnivå som gikk utover det som inntektene tillot, men at de etter hvert ble nødt til å lukke det gapet. Nå er det i ferd med å åpne seg igjen, på grunn av den elendige økonomiske utviklingen i 2008.

Ofte gis det i debatten inntrykk av at kommunesektoren bare vokser og vokser, på bekostning av resten av landets økonomi. Men sannheten er at fra og med 1993 har kommunesektorens inntekter vokst langsommere enn Fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt hvert eneste år, med ett unntak: 2006. Det unntaksåret skal regjeringen ha ros for, selv om det slett ikke var ventet at skatteinntektene skulle øke så kraftig det året. Ofte har imidlertid Stortinget konfiskert slike «gledelige overraskelser» fra kommunene, men i 2006 fikk de altså beholde den.

Gleden over 2006-regnskapet har imidlertid blitt avløst av stor skuffelse og frustrasjon. Da Statistisk Sentralbyrå 18. februar brakte de første foreløpige regnskapstallene for 2008, var overskriften «Stort underskudd for kommunene». Og tallene er fryktelige. 2006 var det første året siden 1994 med overskudd før lånetransaksjoner. Men lykken varte altså ikke lenge. Allerede i 2007 var underskuddet formidabelt, og i 2008 er det helt katastrofalt med 20,7 milliarder kroner.

Overskudd før lånetransaksjoner er et begrep som brukes i nasjonalregnskapet. Det er definert som samlede inntekter fratrukket samlede utgifter, der utgifter til bruttoreal-investeringer er medregnet, mens lån og avdrag er holdt utenom. Når det er underskudd før lånetransaksjoner, slik som i 2007 og 2008, viser det at kommunesektoren synker ned i gjeld (eller reduserer sine fordringer).

I den enkelte kommunes regnskap er det et annet begrep som står sentralt. Det kalles for netto driftsresultat. Når vi skal lese et kommuneregnskap, må vi huske på at det skiller seg vesentlig fra et bedriftsregnskap. Resultatregnskapet i en bedrift skal vise om eierne av bedriften tjener eller taper på den, dvs. om kapitalen deres øker eller minker som følge av bedriftens virksomhet. Kommunene drives ikke for at eierne skal tjene penger på dem. Derfor brukes det ikke samme resultatbegrep i kommuneregnskapet som i bedriftsregnskapet. Kommunenes driftsresultat gir altså ikke uttrykk for vinning eller tap.

Netto driftsresultat forklares slik av Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi:

På 1990-tallet var netto driftsresultatet i kommunesektoren knapt 3 prosent av inntektene som årlig gjennomsnitt. Fra 2000 til 2003 lå netto driftsresultat på et relativt lavt nivå på nær 1 prosent i årlig gjennomsnitt. Nivået på driftsresultatet var lavest i fylkeskommunene. Netto driftsresultatet for kommuner og fylkeskommuner ble vesentlig økt fra 0,6 prosent i 2003 til 5,5 prosent av inntektene i 2006, som altså var det gode året i kommunesektorens økonomi.

KS kunngjorde 27. februar 2009 resultatene av en regnskapsundersøkelse der det var innhentet opplysninger fra omkring 200 kommuner som dekket nesten 70 prosent av befolkningen. Halvparten av disse kommunene hadde et negativt netto driftsresultat, og gjennomsnittet for alle var på -0,5 %. KS omtaler det som «det svakeste resultatet i kommunesektoren på 20 år». Det betyr likevel ikke at aktiviteten har vært svak. Tvert imot har det vært sterk aktivitetsvekst, spesielt på barnehagesektoren. Det har også vært en kraftig økning i investeringene. Virkningene av den økonomiske krisen har også gitt et visst utslag. Likevel: Når kommunesektorens inntekter i 2008 har stått i et så skarpt misforhold til utgiftene, er situasjonen til dels dramatisk foran 2009-budsjettene.

Ett av løftene fra Soria Moria var:

Med begrepet «frie inntekter» menes de inntektene som ikke er låst til bestemte, øremerkete formål. Det dreier seg om omkring 70 prosent av kommunesektorens samlede inntekter. At inntektene er «frie» betyr ikke at kommunene har så stor frihet i bruken av dem. Det meste av kommunenes lovpålagte oppgaver, som for eksempel skole og eldreomsorg, må dekkes av de frie inntektene. Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi har i rapporten fra november 2008 en beregning av hvordan kjøpekraften av de frie inntektene har utviklet seg, dvs. etter at de er korrigert for pris- og lønnsstigning. Nivået fra 2002 er brukt som utgangspunkt, og så regnes de senere årene i prosent av 2002-nivået. (Se tabellen under)

Det er den siste av linjene i tabellen som er den viktigste, fordi den viser utviklingen når det korrigeres for at befolkningsvekst og endret alderssammensetning medfører endret behov for kommunale og fylkeskommunale tjenester. Enda en gang ser vi hvordan 2006 innebar et reelt løft for kommunesektoren. Men tabellen viser også tydelig at årene 2007 og 2008 har vært dårlige, og at man nå er på full fart nedover mot det nivået som kommunesektoren lå på under Erna Solberg, Det var et nivå der kommunene ikke hadde budsjetter til å utføre sine oppgaver tilfredsstillende.

En virkning av for trange budsjetter, er at oppgaver som kan utsettes, blir skjøvet og skjøvet. Særlig kritisk har dette vært for vedlikeholdet av kommunale bygninger, der det er beregnet et kolossalt etterslep. I september 2008 offentliggjorde KS resultatet av flere utredninger som tilstanden til kommunale bygninger. Beregninger over behovet for oppgradering og vedlikehold konkluderte med tall på mellom 94 og 142 milliarder kroner, avhengig av ambisjonsnivået. Vedlikeholdet har vært «trekkspillet», som er klemt stadig hardere sammen for å gi rom for å dekke de løpende utgiftene.

3. Kommunesektorens 2009-budsjetter bidrar til å gjøre krisen unødvendig stor i Norge

Med et hardt presset utgangspunkt ville det ha vært viktig for kommuner og fylkeskommuner at statsbudsjettet for 2009 ga romslige rammer for satsing. Det ville også ha vært riktig samfunnsøkonomisk sett: Flere kommunale oppdrag ville bidra til å dempe utslagene av krisen for private bedrifter, og flere kommunalt ansatte ville bety at veksten i arbeidsløsheten ble dempet. Da er det oppsiktsvekkende at både regjeringen og Stortinget la opp rammene for kommunesektoren slik at budsjettvedtakene i november og desember 2008 til dels var vedtak om å kutte ned.

KS foretar hvert år en budsjettundersøkelse i januar. Resultatene som ble publisert i januar 2009 var alarmerende. 22. januar kunne mediene fortelle: «Kommunene kutter i skolen». Starten på NTBs melding lød slik: «Kommunene legger opp til trange budsjetter med kutt i skolen, svake driftsresultater og kutt i tjenestetilbudet. »

45 prosent av kommunene med 49 % av folketallet svarte at de ville kutte i skolebudsjettet for 2009.

Også på andre viktige punkter viste det seg at budsjettene var helt ute av takt med de utfordringene som en stor økonomisk krise reiser. Bare 16 prosent av kommunene med 25 prosent av folketallet hadde lagt inn økte midler til økonomisk sosialhjelp. 25 prosent av kommunene med 26 prosent av folketallet har budsjettert med reduserte budsjetter til sosialhjelp i 2009!

Da undersøkelsen ble framlagt, uttalte KS-leder Halvard Skard til NTB at

KS-lederen fikk helt rett. Regjeringens krisepakke var med flid innrettet slik at den ikke skulle styrke kommunenes driftsøkonomi. Det var en økning i frie inntekter på 1,2 milliarder kroner i den pakken som ble framlagt 26. januar 2009. Det dreier som om promiller av kommunesektorens budsjetter.

Skatteinntektene kommer selvsagt til å bli kraftig påvirket av krisen. Regjeringen har lovet å dekke det tapet. Det gjenstår å se om det løftet blir holdt, når det viser seg at virkningen kan bli sterkere enn regjeringen nå antar. Men det vil være så hardt trykk på akkurat det at det er grunn til å tro at løftet vil bli holdt.

Det at Norge har en større offentlig sektor enn mange andre land, er en viktig krisedempende faktor. Private bedrifter mister oppdrag, må si opp folk og går konkurs. Kommuner og fylkeskommuner gjør ikke det. De fungerer tvert imot som stabiliserende elementer i en kriserammet økonomi. Dessuten arbeider de med viktige oppgaver som betyr mye for folks daglige liv.

I krisetider vil vi få se skadelige virkninger av konkurranseutsetting og privatisering. Vi vil få se at private bedrifter som har påtatt seg oppdrag for kommuner og fylkeskommuner, ikke vil klare å fullføre dem fordi de går konkurs. Virkningene kan bli svært uoversiktlige og problematiske. Når hjemmehjelpsbedriften plutselig har fått kroken på døra av banken sin, er det mildt sagt trist for den som er avhengig av akkurat den hjemmehjelps-leverandøren.

Det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har utviklet en politikk der kommuner og fylkeskommuner aktivt brukes som krisedempende faktorer, med påfyll i budsjettene til å øke sin aktivitet så det monner. Nå er det først og fremst på byggvedlikehold at det er bevilget midler. Det holder ikke i det hele tatt.

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helseog omsorgssektorene, der en eldrebølge i anmarsj vil stille store krav.

Det kan passe å slutte med å kaste et blikk på den siste prognosen fra Statistisk Sentralbyrå over det framtidige behovet.  Den sier noe om at det burde ha vært satset mye på å gjøre det attraktivt å jobbe i denne delen av arbeidslivet. Likestilling skommisjonens forslag om likelønnspott på 3 milliarder kunne ha gitt et høyst tiltrengt lønnsløft, som ville ha gjort det mer attraktivt å utdanne seg for de kvinnedominerte om-rådene som vil ha behov for sterkt vekst i antall kvalifiserte søkere. Krisen setter søkelyset på mange felter der offentlig satsing er et nøkkelord. Det er ille at denne utfordringen ikke er grepet av regjeringen. Det kunne ha vært en fin anledning til å sette positive spor etter seg.

Sjøl om dei omstridde områda enno ikkje er permanent sikra ved statlig oppkjøp, kan vedtaket i Miljøverndepartementet om Saltstraumen bli eit straumvende for den tiltakande privatiseringa av strandsona på landsbasis.

Ka er vilkåra for å vinne – også der alt ser ut til å vere for seint?

Brigt Kristensen er medlem av Rødt og representerte i mange år RV i bystyret i Bodø. I 2007 med på å danne gruppa «Saltstraumen som verdensarv», som i 2008 blei til Folkeaksjonen Saltstraumen for alle.

Hadde ikkje varslaren Ole-Peer Gullhav slått alarm i april 2006, ville det i dag stått rundt 200 fritidshus, såkalla «sjøhus», fordelt på tre hyttebyar i fjæresteinane i den meir enn landskjente natur- og kulturperla Saltstraumen. For to av felta låg det føre godkjente reguleringsplanar. Fleire var på veg inn. No er alle desse planane på ulike måtar stoppa. Da miljøvernministeren 1. desember i fjor opphevde Bodø kommunes godkjenning av 80 ni meter høge «sjøhus», ein 400 meter lang molo, kai og lystbåthamn i Knaplundsbukta ved innseglinga til Saltstraumen, var det toppunktet i ein framgangsrik kamp for å reversere frisleppet i strandsona i området.

Den første, kritiske fasen starta med at Gullhav varsla ein tidligare arbeidskollega, som var medlem av bystyret for RV, rett før spaden gikk i jorda for 34 «sjøhus» i Jektvika, Ripnes.

Lærdommar frå kampen for Saltstraumen

Kampen om Saltstraumen gikk føre seg i trekanten mellom (den økonomiske, politiske og administrative) Makta, Folket og Media. I dette farvatnet agerte aksjonistane og den faktiske politiske opposisjonen i Bodø (og Nordland), i eit tett samspell som var ein viktig grunn til sigeren.

1. Grunnvilkåret er den politiske sprengkrafta.

I dette tilfellet er Saltstraumen vidgjeten for sine kvalitetar – og regjeringa hadde gjort sikring av strandsona for alle til ei viktig symbolsak. Folk mintes oppkjøpet på Bygdøy i 2005. Kontrasten mellom den politiske retorikken og utbyggingsplanane nettopp i Saltstraumen gjorde politiske inngrep ovafrå mulig, gjennom mobilisering nedafrå.

2. Så lenge spaden ikkje er gått i jorda, er ei utbyggingsak ikkje endelig tapt.

Det såg vi i Jektvika, der det kanskje stod om timar.

3. Eit godt samspell mellom arbeid i og utafor folkevalte forsamlingar er dynamitt.

I den første perioden av kampen om Saltstraumen var eit tett samarbeid mellom varslaren Gullhav og RV det viktigaste uttrykket for dette forholdet. For RV og no Rødt er dette «varemerket» for ein riktig arbeidsstil som ein gjerne vil leve opp til. Ei maktkritisk innstilling var heilt nødvendig da RV avslørte desinformasjonen frå administrativt hald i utbyggingssaka i Jektvika. Like viktig var vilje og evne til å grave fram ka som hadde skjedd da alle høringsinstansene, inkludert Fylkesmannen og Nordland Fylkeskommune, blei lurt til å tru at fordobling av prosjektet var ei «mindre reguleringsendring ». Uten at RV gjennom dette arbeidet hadde fått utbygginga i Jektvika til ny behandling i bystyret, hadde Gullhav vore sjanselaus. Folk frå Senterpartiet og SV hadde posisjonar i Planutvalet i kommunen og i Lokalutvalet for Saltstraumen, som blei viktige da desse kom med i aksjonsgruppa.

4. Eit revolusjonært parti må lære av folket.

Slike innspell utafrå som da Gullhav slo alarm, må tas alvorlig. Han kunne blitt avvist med at det var for seint. Eller det kunne gått prestisje i at RV, som alle parti, hadde vore med og godkjent dei første planane for utbygging. Responsen frå «folk flest» var avgjørande for å heve blikket frå ei utbyggingssak, reise parolen «Saltstraumen for alle» – og snu om på alle utbyggingsplanar i strandsona. Støtten frå folk var basert på varme kjensler for Saltstraumen, men nokså mange identifiserte seg med kampen fordi dei stod oppe i liknande forhold på sin heimplass. Og den tredje gruppa var alle dei som vil å ha slutt på at kapitalinteressene får ta seg til rette mot allmenne interesser på mange felt. Allemannsretten står sterkt i folket!

5. Ei allsidig samansett aksjonsgruppe er gull verdt.

I dette tilfellet var gruppa alt anna enn variert i kjønn og alder, sjøl om det skilte 25 år mellom eldste og yngste. Men samla sat aksjonsgruppa på store kunnskapar om natur, historie og næringsliv i Saltstraumen og hadde betydelige erfaringar i lokalpolitisk og aksjonsretta politisk arbeid.

Intiativtakaren og leiaren, Ole-Peer Gullhav, oppvaksen i Jektvika, er ein yrkesskadd og uføretrygda mekanikar, uten erfaring om møteleiing og formell dagsorden. Men han visste å sette dagsorden! Det hefta ikkje at to i gruppa er professorar. Han reiste viktige diskusjonar, tok initiativ for å drive arbeidet framover og kontakta folk i nord og sør. Så fikk andre ta seg av det som elles var nødvendig.

6. Mobilisering av mange er nøkkelen.

Underskriftskampanjen blei kontinuerlig drive vidare på nettet, med initiativ for å nå nye miljø. Underskrivarane blei bedt om å hjelpe til med å nå 6000 underskrifter til ordføraren før den viktigaste avgjerda i bystyret, og med å skaffe 7000 i ryggen ved overbringing av klagen på bystyrevedtaket til statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet. Appellantar frå Rød Ungdom på talarstolen 1.mai i Bodø og Rana instruerte møtelyden steg for steg i å skrive under oppropet på nett via SMS!

Med støtte frå 7300 pluss markante enkeltpersonar frå kulturliv, friluftsliv, natur og miljøvern, reiselivet og det politiske liv frå alle parti, velforening, lokalutval og 25 lag og foreningar blei det umulig for det politiske fleirtalet i Bodø å nå fram med at inngrep frå departementet ville overkjøre lokaldemokratiet. Varaordføraren frå SV, som hadde vore mot «overstyring av kommunen », gikk no i front i å klage saka inn til Departementet.

7. Alliansebygging må til.

Hovudmetoden var å smi alliansar rundt jobbinga med underskriftskampanjen og med ein appell til bystyret i heilsides annonsar. Naturvernforbundet i Nordland og paraplyorganisasjonen Forum for natur og friluftsliv i Nordland var viktig. Bodø og Omegns Turistforening, Jeger og Fisk, Salten Naturlag, Salten veteranbåtlag, dukkarklubben og sjølsagt Bodø ornitologiske forening uttrykker breidda i engasjementet for Saltstraumen. Valnesfjord nærmiljøutvalg bidrog økonomisk – dei strir mot forureining frå torskeoppdrett og for ein rein Skjerstadfjord rett innafor Saltstraumen. Og Latin-Amerikagruppene såg parallellen mellom kampen for alllemannsretten og kampen for folkelig kontroll med ressursane i Latin-Amerika!

Dei store miljøvernorgansiasjonane og landskjente enkeltpersonar frå naturvern, friluftsliv og kulturliv på laget gjorde at Departementet ikkje kunne avfeie dette som ei «lokal» sak.

Gullhav dreiv iherdig diplomati overfor nordlandsbenken på Stortinget. Det bidrog kanskje til at Erik Solheim kjente seg trygg på at hans overprøving av Bodø kommune i denne saka ikkje ville møte kritikk frå opposisjonen på Stortinget!

Tett kontakt hadde gruppa med turistverksemda Tuvsjyen AS. Det gav nødvendige innspell om framtidsretta reiseliv og næring basert på oppleving av natur og kultur – og var viktig da fleirtalet av næringsdrivande ved Saltstraumen kom ut med støtte for utbyggingsplanane.

8. Snakk rett ut, vent det verste, men ver alltid open for det beste.

Slik kan ein oppfatte Gulllhavs oppskrift i sin aktive kontakt med folk innafor byråkrati og politikk. Klar tale bidrog til at den avtroppande leiaren i Planutvalet (Odland, Sp) skifta posisjon, lanserte det viktige forslaget om å få Saltstraumen inn på Unescos verdsarvliste, og blei med i aksjonsgruppa. Eva Joly har advart kommunane mot korrupsjon i strandsona. Men noen i forvaltninga har også ei ekte interesse av å ta vare på allmenne behov. Dei er det viktig å samarbeide med.

9. Media er ikkje monolittisk – det går an å få innpass.

Media er sjølsagt verre enn sitt rykte, men må tas i bruk av politiske aktivistar og aksjonistar. I noen tilfelle er det faktisk slik at journalistar er interessert i grundig informasjon. Da må dei få det!

Kjendisfaktoren er vanskelig å komme rundt. Ei pressemelding om ein appell frå sentrale personar frå ulike delar av samfunnslivet for Saltstraumen vedlagt namneliste gav ingen reaksjon. Nytt forsøk med «Friluftsmannen Lars Monsen, maleren Vebjørn Sand, biskop Tor B. Jørgensen og Bodøs egen Halvdan Sivertsen er blant osv» gav oppslag og telefonar på rappen.

Den store bøygen er å få riksmedia opptatt av riksnyheiter – som dessverre ofte skjer i lokalsamfunn. Dagbladet hadde ei viktig rolle i 2006 da oppslaget «Voldtekt av Saltstraumen» over to sider låg på bordet i bystyret og det lyktes å få delar av utbygginga i Jektvika til ny vurdering. Det var det første avgjørande slaget for å komme vidare, men Dagbladet var etterpå stengt.

TV2 avviste WWF. Aftenposten og VG var umulig å få interessert. Lengst kom vi med NRK og NTB.

Lørdagsrevyen i etterkant av det avgjørande bystyremøtet brakte ein seks minutts reportasje om kampen om Saltstraumen med Ole-Peer Gullhav som sentralfigur. No var det ikkje lenger mulig å sjå vekk frå at dette var rikspolitikk. Hadde saka nådd Dagsrevyen før bystyremøtet, er det lite trulig at Ap, Frp og Høgre hadde stått mot trykket, slik dei no greidde. Så avgjørande kan media vere!

Pussig nok brakte Smaalenenes Avis og Jarlsbergposten (og små blad landet over) nyheita om Solheims avgjerd om Saltstraumen, mens fleire av «riksavisene» i Oslo, av dei Klassekampen, ikkje fann grunn til det.

10. Tenk eit trekk fram i tid.

Hadde ikkje det geografiske området for aksjonen vore så klart definert i underskriftskampanjen, ville det kanskje ikkje vore mulig å reise kampen mot bygging i Knaplundsbukta da dette spørsmålet blei det viktigaste. Ap-koryfe Eirik Sivertsen (på Stortinget frå kommande haust) sitt opplegg før det avgjørande møtet i bystyret inneheldt mange store ord om vern og eit til dels rigorøst bygge – og deleforbod i (delar av) strandsona. Men da var gruppa budd på at nettopp dette ville vere knepet for å sluse det store prosjektet i Knaplundsbukta gjennom – med mantraet at dette er «utafor straumløpet».

Spørsmålet om verdsarvstatus for Saltstraumen løfta kampen, men kunne blitt ein bumerang. Derfor hadde Verdsarvgruppa lenge valt å legge vekt på at Saltstraumen er ein del av verdsarven uansett formell status. Og kunne derfor offensivt framheve utsagnet frå Direktoratet for Naturforvaltning om «Et naturfenomen i verdensklasse» da konklusjonen i rapporten derifrå blei at plass på Unescos liste p.t. ikkje er realistisk.

I god tid før utbyggingsvedtaket i bystyret var Folkeaksjonen og samarbeidande organsisasjonar og parti klare på at eit slikt vedtak måtte ankes inn for Departementet. Saltstraumen er ein prøvestein for regjeringa i strandsona var den heilt riktige meldinga å henge over Miljøverndepartementet i denne fasen.

11. Kommunestyret som rottefelle for disiplinering.

Mange av dei 30 bystyremedlemmene frå Ap, Frp og Høgre som sikra fleirtal for utbygging i Knaplundsbukta, ville neppe ha vore for «sjøhusa» i Saltstraumen om dei ikkje hadde blitt folkevalt noen månadar før. Og blant dei som nyss var gått ut av bystyret frå desse partia, var det fleire markante motstandarar. Ka er det ved politiske systemet som gjør at vettet går ut når folk kjem inn, og kjem tilbake når dei går ut?

12. Betongkameratane Ap, Frp og Høgre er miljøverstingar.

Den såkalla politiske posisjonen i Bodø består av Ap, Sp, SV og Kr.F. Men i alle viktige miljøsaker er det trekløveret over som er posisjonen. Desse partia står på pinne for utbyggingsinteressene. I Saltstraum-saka var det patetisk å sjå korleis dei låg under også for den mest småskårne kremmarånd, frå dei som til og med frykta at verdsarvstatus ville svi på på pungen!

Ville Miljøverndepartementet med SVleiing uansett ha ordna opp, kan ein spørre

Neppe noen i Bodø SV trur departementet ville ha stoppa «sjøhus»-prosjekta uten folkekravet som Folkeaksjonen bygde opp. Og i første omgang var det intitativet frå ein person utafor dei politiske sirklane og hans samarbeid med RV som sikra at kampen mot privatisering av strandsona ved Saltstraumen i det heile blei mulig å føre.

Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase, og indikerer også at dens iboende motsigelser fremdeles er like uløste.

Island var et av de første land til å bli hardt rammet av den pågående krisa.

Thorarinn Hjartarson er historiker i Akureyri, Island.

Landet opplever en dyp finanskrise som etter hvert går over til generell krise, og det diskuteres om landet kan defineres som konkurs. Men Island er jo ikke noe fattig land, og hadde vist eksepsjonelt stor økonomisk vekst forut for krisen. Fra 2004 til september 2008 økte BNP med 54 %. Man mente at det dreide seg om raskt økende velstand. Men veksten var ikke basert på produksjon og verdiforedling, men for det meste på utenlandsk gjeld, først og fremst bankenes gjeld i utlandet.

Krisens bakgrunn og forløp

To nasjonaløkonomiske størrelser slår en når en betrakter forspillet og innledningen til Islands finanskrise. Den ene er bankvesenets størrelse, og den andre er nasjonal gjeld. Begge deler økte voldsomt på kort tid. De tre store islandske bankene vokste mirakuløst i utlandet, spesielt på EØSområdet, forut for den raske nedturen. Ifølge tall fra IMF vokste bankvesenet fra å disponere tilsvarende 100 % av islandsk BNP i 2004 til å disponere tilsvarende 900 % av islandsk BNP i 2008. Denne veksten var finasiert med billige og lett tilgjengelige utenlandske lån, primært fra USA. Derfor ble også bankenes gjeld åtte-doblet i samme periode, og Islands totale gjeld ble sju-doblet.

I løpet av februar og mars 2008 begynte aksjeindeksene å synke faretruende og den islandske krona likedan, rentenivået føk tilværs og inflasjonen steg. I løpet av 2007 og spesielt i 2008 fikk bankene stadig større problemer med å skaffe likviditet for å fornye lånene, ettersom amerikanske og internasjonale finanskilder tørket opp p.g.a. en begynnende finanskrise. Ifølge statsminister Geir Haarde like etter kollapset var bankenes gjeld 12 ganger større enn BNP. Den islandske staten og sentralbanken kom til kort med valutareserver for å kunne stå som LOLR, långiver i siste instans. Krisa på Island brøt altså ut som bankenes likviditets- krise – som for eksempel i USA – og bankene falt over ende rundt månedskiftet september-oktober 2008.

Den 6. oktober ble det innført unntakslov på Island, og de tre store bankene ble nasjonalisert. Deres store utenlandske grener ble da kuttet fra stammen, og utenlandske kreditorer fikk slåss om de fruktene som der fantes, mens sentralbanken måtte pøse pengekapital inn i de innenlandske stammene som nå er redusert til nasjonale statsbanker. Om regjeringa slik kunne skjære vekk bankenes gjeld til utenlandske kreditorer, så gjaldt ikke dette for tapte innskudd fra innskytere i England, Nederland og Tyskland. Den gjelda alene tilsvarte godt over det islandske statsbudsjettet. Bankene hadde fulgt EØS-direktiver for innskuddsgaranti, men den garantien dette regelverket ga, viste seg helt utilstrekkelig ved et helt banksystems kollaps. Denne gjelda ble så påtvunget den islandske regjering – muligens på svakt juridisk grunnalag – etter hardt press fra Storbritannia og deretter samtlige EU-land pluss Norge, og IMF.

Etter bankenes sammenbrudd var det klart at det økonomiske systemet trengte svære lån. Nå har landet pådratt seg et IMF-program. IMF-relaterte lån vil primært bli brukt får å styrke krona og infusere finanssektoren. I løpet av få måneder har islandsk statsgjeld vokst fra å være lav til å bli på størrelse med landets BNP, samtidig som inntektene skrumper inn, næringslivet skranter, reallønna synker og arbeidsløsheten sprer seg. Bankprofitten ble privatisert, tapene blir nå nasjonalisert.

Under bankenes ekspansjon var rentene lave, og lån ble omtrent dytta på folk. Ved bankenes kollaps hadde indekshusholdningers gjeld til bankvesenet økt med nesten 70 % fra århundreskiftet, og i løpet av 2008 økte vanlige folks gjeld mer fordi rentene steg så voldsomt. Mens krona steg i kurs hadde bankene ivrig tilbudt lukrative forbrukslån i fremmed valuta, lån som ble forvandlet til et åk da krona befant seg i fritt fall. Dessuten hadde relativt store grupper av folk satset på kjøp av aksjer, blant annet i bankene, og mange småsparere hadde innskudd i diverse fonds som var tilknytta aksjeindeksene som nå også falt fritt. Svært mange befinner seg i en gjeldsfelle.

Finanskapitalens fremmarsj

Det er vanlig på Island å forklare den islandske krisa som et særtilfelle. Sindige høyrefolk sier politikken var bra, men politikerne sviktet. Opposisjonen mente krisa kom som resultat av feilslått økonomisk politikk. Man snakker gjerne om eventyrpolitikk, dilettantisk og idiotisk finanspolitikk, mens andre fokuserer på korrupsjon og t.o.m. høyforræderi. Denne skribenten har et annet syn, og mener at islandske kapitalister var skoleflinke, og fulgte en moderne og meget logisk kapitalistisk kurs, rett utfor stupet. Islands vei var typisk for utviklingen i modne kapitalistiske land, ikke et særtilfelle. Det er imidlertid riktig at Island kjørte fortere enn andre land, og kom derfor først til stupet, mens mange andre land kommer etter, samme vei.

De endringene Islands økonomi har gjennomgått i løpet av det siste tiåret, må karakteriseres som «verdipapirisering» (eng. financialization). Tyngdepunktet i økonomien flyttet seg fra produksjonslivet til finansverdenen. Etter ca. 1980 har industrien riktignok økt sin andel av islandsk eksport, men hele økningen kommer fra utenlandskeid kraftkrevende industri, primært aluminiumsindustri, som gir lite merverdi for islandsk kapital, mens resten av islansk industrieksport står i stampe. Og industri for hjemmemarked er blitt redusert til en brøkdel av hva det var før EFTAmedlemskap. Totalt har industrialiseringen av Island altså gått tilbake. Landet opplevde en betydelig lavkonjunktur i 1990–95. Ekspansjonen i den relativt lange høykonjunkturperioden etterpå skjedde først og fremst i finanssektoren. Det er interessant å sammenligne sysselsetningen i fiskerinæringen og jordbruk med utviklingen i banksektoren.

Det er mye som tyder på at profittable investeringsmuligheter i den islandske realøkonomien var om ikke uttømt så iallfall sterkt redusert på 80–tallet. Og det er åpenbart at i løpet av 90-åra pekte kapitalens værhaner i retning finanssektoren. Fra før var det islandske borgerskapet blitt til et monopolborgerskap.

Aksjemarkedet og finansmarkedet svulmet opp og spilte en stadig større rolle, og fikk større frihet i økonomien. Alle de større bankene ble privatisert på nittitallet og like etter århundreskiftet. Det ble trukket mye kapital ut av f.eks. tråler- og fiskeridrifta og inn i finansverdenen. Noen store redere ble etter hvert bankeiere, mens andre kom dit via handel og import. I utlandet kjøpte man handelskjeder, hoteller, flyselskaper m.m. De firmaene som likevel blomstret mest, såvel innenlands som utenlands, var såkalte holdingselskap og investeringsselskap. Slike firmaer var/er gjerne de største, og hadde/har ingen virksomhet utover det å eie og handle med aksjer, aksjer i produksjon og handel eller fortrinnsvis i rene finanser. Rene investeringsbanker ble også opprettet. Bankene vokste voldsomt og spesielt utenlands. Der kjøpte man opp andre banker og finansinstitusjoner, åpnet filialer og stiftet datterselskap. Islands tilslutning til EØS-avtalen muliggjorde den raske veksten. Avtalen åpnet for fri flyt av Islandsk finanskapital, og skapte et gunstig regelverk og etableringsmuligheter på hele EØS-området. I 1997 ble det f.eks. ved en lovendring åpnet for pantelån til kjøp av aksjer i finansinstitusjoner uten å kreve annen pant fra kjøperen enn i selve aksjene.

At den islandske finansielle ekspansjonen gikk så svimlende raskt, var nok fordi de største bankene ble privatisert nettopp på en tid da billige lån florerte på internasjonale lånemarkeder, og rentenivået var på et minimum. Dette må være forklaringen på at verdipapiriseringen på Island var raskere enn i andre land – og også mer forgjeldet enn i andre land. Blant unge forretningsmenn (mest menn) vokste det frem en offensiv finanskultur. Makten i økonomien ble flyttet fra produksjonen til finansmarkedene. Etter hvert ble også den raske omdanningen av landets økonomi varmt støttet av landets regjering, og islandske ministere uttrykte ved diverse anledninger at de ønsket at Island kunne bli et internasjonalt finanssentrum.

Som i Amerika

Amerikanske marxister rundt tidsskriftet Monthly Review, som J Bellamy Foster og Fred Magdoff (og tidligere Paul Sweezy), har i senere år fokusert på endringene i kapitalistiske økonomien som de karakterer som verdipapirisering. Dette har de inngående forklart i sitt tidsskrift (Siste produkt er boken The Great Financial Crisis. Causes and Consequences). Storkakser i realøkonomien hever store monopolprofitter, mens profittable investeringsmuligheter i realøkonomien har skrumpet inn. Etter etterkrigsårenes 25-årige vekstperiode i Vesten tok den allmenne krisa kapitalismen inn med oljekrise og lavkonjunktur i 70- åra. Monopolkapitalistene fikk problemer med å plassere overskuddet i lønnsomme investeringer. Fra og med 80-åra bød finansmarkedet seg frem som et lønnsomt alternativ, og kapitalen søkte stadig mer akkumulasjon gjennom finansielle kanaler. John Bellamy Foster skriver i april 2007:

Forfatteren hevder at dette innebærer en ny struktur og ny fase i monopolkapitalismens utvikling, monopol-finanskapitalens fase. Denne utviklingen eskalerte fra og med 90- åra. Produksjonen i vestlige industriland har blitt redusert relativt sett, og blitt underordnet verdipapiriseringen. I USA har finanssektoren på 25 år flerdoblet sin andel av det samlede bedriftsoverskuddet i landet. Og: «Siden 2001 er verdensmarkedet for derivater (dvs. for instrumenter til å handle med risikobelagt kredittoverføring) økt med mer enn 100 % hvert år.» Høykonjunkturen i kapitalismens sentrum har vært basert på lån og gjeld, i USAs tilfelle mest på lån fra utenlandske kreditorer (ikke minst fra Kina og Japan) som kjøper amerikanske statsobligasjoner. Islands høykonjunktur for sin del var avhengig av den finansielle ekspansjonen i USA, og de forskjellige ledd i det globale systemet er gjensidig relatert, så det viser seg å være svært sårbart.

Mitt poeng er at Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase. Islands lott for tiden indikerer at kapitalismen ved sin utvikling inn i denne fasen ikke har overvunnet sine iboende motsigelser men snarere har blitt mer sårbar overfor krise enn noen sinne.

Den omtalte verdipapirisering er kvalitativt annerledes enn den finanskapitalens dominans som Hilferding og Lenin skildret etter 1900. Lenin forklarte finanskapitalen som ‘monopolistisk industrikapital sammensmeltet med bankkapital‘, og han snakket om ‘finansoligarki‘. Finanskapitalen på hans tid hadde en offensiv rolle i monopolkapitalens fremvekst og sto for en maktkonsentrasjon på industrielt grunnlag, mens den nå har en rent parasittisk og uproduktiv karakter, betinget av stagnasjon og kapitalens allmenne krise.

Nyliberalismens rolle

Hittil har jeg primært omtalt den økonomiske grunnen, og også henvist til utviklingen i kapitalismens metropoler. Finanskapitalens nye rolle og dominans var kapitalens svar på den allmenne krisen fra og med 70-åra. Mitt utgangsdpunkt er at utviklingen på Island viser stort sett samme trekk som i den globaliserte kapitalismen, ikke minst i dens høyborg, USA. Finanskapitalens dominans har hatt sin ideologiske overbygning i nyliberalismen, fra og med Thatchers og Reagans regimer. Da profittraten var truet, svarte kapitalismen med å forkaste alle keynesianske redskaper og ta igjen opp råere metoder. Markedskreftene trumfet etter hvert igjennom en ny omfordeling av samfunnets rikdommer.

Det er opplagt at markedsliberalismen har fått et ganske fritt spill de 18 sammenhengende år som Islands store høyreparti, Selvstendighetspartiet, har vært det ledende regjeringspartiet på Island. Fiskeriene ble markedsliberalisert, bankene ble privatisert, vannkraftslovgivningen ble liberalisert, landets næringer har ganske raskt vært tilpasset verdensmarkedet – og et svært, deregulert finanssystem svulmet opp som før nevnt. Samtidig må det sies at motstanden mot liberalismen var svak. Island har hatt et høyresosialdemokratisk og et venstresosialdemokratisk parti hele veien, selv om de to endret litt utseende og navn. Det førstnevnte partiet har i det store og hele vært en del av liberalismens offensiv – som varte ved helt frem til kollapset – mens det sistnevnte ytet en viss motstand, men på individuell basis og inkonsekvent.

Opprør og regjeringsskifte

Like etter at bankene falt startet kraftige masseaksjoner i Reykjavik og etter hvert på flere steder i landet. De vanligste kravene var at de skyldige for katastrofen skulle stilles til ansvar, og at regjeringen måtte gå av og også styret i sentralbanken og finanstilsynet. I januar ble protestaksjonene svært massive og kontinuerlige. Det endte med enslags mytteri innen det ene regjeringspartiet (høyresosialdemokratene) slik at regjeringen måtte gå av og utlyse valg.

En provisorisk regjering tiltrådte, laget av de to venstrepartiene, og de har regjert i en måned når dette skrives. Lite har endret seg. Arbeidsløsheten nærmer seg 10 %. Gjeldsbyrdene er like tunge. Kjøpekraften har nå gått ned med 9,5 % i løpet av ett år, og pensjonsfondene er alvorlig beskåret. IMFs betingelser er fortsatt ikke blitt kjent annet enn at statsbudsjettet skal komme i balanse i løpet av 2–3 år.

Selv om det er få tegn til positive endringer, har kampen mot de forskjellige angrepene på levekårene vært mye svakere etter regjeringsskiftet. Erfaringen viser at venstrefolk i regjering er flinkere til å overtale folk til å vise moderasjon enn høyrefolk. Folkeforbundet ASI (tilsvarer LO) avsto 1. mars fra å kreve kompensasjon for redusert kjøpekraft, ut fra den begrunnelsen at en ny regjering var mer «konstruktivt» innstilt enn den forrige. Fra å satse på masseaksjoner og ‘gatas alting‘ ser det ut til at folk tar en avventende holdning, og venter på valget som blir holdt i slutten av april. Det er naturlig å tolke dette som forvirring hos dem som bare for noen uker siden tok saken i egne hender og viste en høy kampmoral.

Det er også lov å håpe at det etter hvert vil vokse frem en politisk ledelse som kan det der med grasrotarbeid, som kan gi kampen kontinuitet, og har et klasseperspektiv.

Forskerne fremstiller Barentshavet som et friskt hav, et hav som har stor toleranse for endringer og hvor det er liten risiko for kollaps. Kan det være fordi myndighetene nå går inn med nye aktiviteter som oljeboring og skipsfart?

Frode Bygdnes er med i Rødt sitt miljøutvalg, og sitter i fyllkestinget for Rødt i Troms.

For forskningsdataene er ikke til å bli rolig av. Selv om Barentshavet er et av verdens mest produktive hav, er situasjonen urovekkende. Barentshavet er det havet som rammes hardest av den pågående globale klimaoppvarmingen, omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet for hele kloden.

Barentshavet sin genuine produksjon av biomasse henger sammen med næringsrikt kaldt ferskvann som blandes med det varme salte vannet fra Golfstrømmen. Etter hvert kjøles den salte Golfstrømmen ned og salt vann på rundt +4 0C er tungt vann. Det synker til bunns og bunnforholdene gjør at dette vannet returnerer. Bunnen i Barentshavet er grunnest i nord og heller ut i Norskehavet. Dermed får vi en kald strøm som siger tilbake. Bunnforholdene og iskanten er som ei vannpumpe og er med på å sende havstrømmen tilbake til Atlanteren som en kald returstrøm. Polhavet er dermed i mindre grad koblet til verdenshavenes havstrømmer.

Ferskvann

Med elver som Ob, Lena, Yenisey med flere tilføres Polhavet ferskvann som er ¾ av vannmengden til Amazonas. 2310km3 i året utgjør et ferskvannskikt på 0,3 meter i hele bassenget. Polhavets utløp gjennom Fram-stredet er heller ikke større enn munningen til Amazonas. Dermed blir det liggende flerårs is. Både i og særlig under denne isen vokser det isalger. Isalgen Melosira arctica vokser i flere meter lange tråder som henger under isen. Det kan danne seg algematter under isen på titalls centimeter tykkelse. Når så isen brytes opp, vil disse algene frigjøres. I dag flyter algene inn over Barentshavet sammen med det ferskvannet som flyter oppå den nedkjølte og saltere Golfstrømmen. Det er med på å holde algene flytende høgt i vannlagene. I overflata trives planteplanktonet. Sammen med næringsrikt ferskvann får algene mye sollys og gror under ei vedvarende sol sommerstid. Det er planteplanktonet og isalgene som danner bindeleddet mellom det kjemiske miljøet og de biologiske delene i marine næringskjeder. Det er hos disse artene fotosyntesen foregår. Gjennom fotosyntesen omdannes uorganiske næringssalter, karbondioksid og solenergi til karbohydrater. Isalgene er spesielt tidlig ute og har startet sin sesongproduksjon allerede i april før isen går. Isalgene er fulle av flerumettede fettsyrer og er derfor spesielt næringsrik for andre. Dette er havets kraftfor. De kan utgjøre om lag 20 % av fødegrunnlaget for organismene i neste ledd, men tidlig i sesongen, før oppblomstringen av planteplankton, utgjør de fort 50 % av maten.

Alger

Barentshavet er et grunt sokkelhav som er over 4 ganger så stort som Norge. Gjennomsnittlig dybde er 230 meter med fiskebanker på bare 100 meters dyp. Det som synker til bunns, blir liggende tilgjengelig for bunndyr og organismer som lever av bunnfallet. Det som blir liggende, går i oppløsning og frigjør næringssalter inne på sokkelen til Barentshavet. Hvis iskanten brytes opp nord for Svalbard, vil denne isfaunaen kunne bli ført ned på 4000 meters dyp. Her vil den kanskje bli olje om noen milliarder år, men det er vel litt vel ambisiøst å tenke på kommende generasjoner i denne sammenheng.

Så lenge iskanten er i Barentshavet, vil vi ha klorofyllproduksjon rundt hele sokkelhavet. Den største produksjonen skjer i fjæra i sør og i iskanten i nord. Forsvinner iskanten, vil denne produksjonen reduseres kraftig, kanskje en halvering.

Polarfronten

Møte mellom Golfstrømmen og Ishavet kalles Polarfronten og går fra Svalbard via Bjørnøya til Novaja Semlja, godt sør for Frans Josef land og kontinentalsokkelen i nord. Med et varmere klima, er det meget uklart hva som skjer med polarfronten. Polarinstituttet sier:

Flyttes denne fronten nord for sokkelen, vil vi miste de produktive produksjonsforholdene som Barentshavet har. Lagdelingen av vannmassene kan forsvinne. Et isfritt Arktis vil gi helt nye betingelser som er ødeleggende for Barentshavet. Golfstrømmen kan stikke seg inn i Polhavet og konsekvensene har en ikke oversikt over. Forholdene ligger neppe bedre til rette lenger nord eller øst-over for den produktive møteplassen mellom kaldt og varm vann som vi har i Barentshavet.

Biomasse

Polarfronten skiller ikke bare to forskjellige vannmasser og ulike alger i sør og i nord. Det er også en møteplass for marine organismer. Den viktigste transportøren av biomasseproduksjon i den nordlige del av Barentshavet og til torsken i sør, er lodda. Lodda er en nøkkelart for skreien.

Barentshavets biologiske mangfold er stort med godt over tre tusen registrerte arter av dyr og alger. Barentshavet er litt mer enn dobbelt så stort som Nordsjøen, men mange ganger mer produktiv. Beregningene sier at det er 30 millioner tonn dyreplankton, 5–10 million tonn lodde, 2–4 million tonn sild, 1,6 million tonn torsk og 1,3 million tonn polartorsk. Bare hysa er beregna til 0,4 mill tonn, som er litt mer enn tyngda av den norske befolkningen på 4,8 millioner om gjennomsnittsvekta vår er 75 kg. Russiske forskere tar med 150 million tonn bunndyr-biomasse i tillegg.

Dette er riktignok bare grove overslag, men handfast er det at bare det norske fisket henter ut av Barentshavet en årlig fangstverdi på 3 milliarder kroner. Det utgjør 30 % av fangstverdien den samlede norske fiskeflåten tar. Dessuten er det dette havet som produserer skreien som taes i Lofoten. I tillegg fisker Russland og tredje-land i Barentshavet, samt at det fiskes en masse «svartfisk» som ikke registreres, særlig fra Smutthullet.

Om polarfronten drar seg nordover på dypere hav, vil det få dramatiske konsekvenser for nøkkelarter som raudåte og lodde og dermed for de artene som beiter på disse. Matfatet for fiske- og pattedyrsamfunnene i Barentshavet vil bryte sammen.

Smelting

I 2004 steg gjennomsnittstemperaturen i Barentshavet med 0,5 0C. Dette var da det høgste temperaturavviket som var observert siden målingene startet. Og det skyldtes ikke at det var stor innstrømming av vannmasser. Faktisk var vannmengden som kom med Golfstrømmen en del lavere enn det som hadde vært vanlig. Det var ene og alene på grunn av at dette vannet var varmere enn normalt.

Når iskanten trekker seg nordover, så minker den og. Det er randområdet av iskappa som er de store arealene. For hver kilometer den trekker seg nordover, blir iskanten 3,14 km x 2 = 6,28 km kortere. For Polhavet er et ganske sirkelrundt hav. Så hvis iskantens avstand til polpunktet halveres, så har 3 ganger så mye ismasse forsvunnet sammenlignet med det som blir igjen. Det er nå de store is-arealene smelter. Iskappa er en viktig termostat for jordkloden, særlig iskappa i nord. For den overopphetinga og overskuddsenergien som sola gir kloden ved ekvator, kjøles når Golfstrømmen gir fra seg varme på tur nordover. Når 1 kg is smelter, så kreves det like mye energi som det trengs for å varme opp 1 liter vann fra 0 til 80 0C, nøyaktig 333 kJ per 1 kilogram. Derfor er det mer dramatisk enn at det bare forsvinner noe is i Polhavet. Det er termostaten og magasinering av kjøleelementet som forsvinner. Når Polhavet blotter seg for midnattssola, så går 90 % av energien ned i havet. Da iskappa lå der, ble 90 % av solenergien reflektert. Iskappa, særlig den i nord, er klodens kjøleelement.

Dyreliv

Siden 1978 har iskappa nord for oss smeltet på størrelse med Norge, Sverige og Finland, 2,7 % per tiår vinterstid. De siste årene har Barentshavet praktisk talt vært isfritt sommerstid. Ikke bare har iskanten trukket seg nordover, men havisen har blitt tynnere. Derfor blir det også vanskeligere å danne flerårsis. At isen smelter og iskanten trekker seg nordover nå, vil føre til en klar reduksjon av artsmangfoldet i is-samfunnene, særlig for de arter som er avhengig av flerårsis. Om isen forsvinner, vil det rive grunnen unna det dyrelivet som bruker iskanten til å beskytte og hvile seg eller for å jakte. Isbjørnen er gjerne symbolet på dramatikken som nå utspinner seg nord i Barentshavet. Vi mennesker har ansvar for denne arten som vi fra før har forgiftet med tungt nedbrytbare organiske stoffer som PCB (polyklorerte bifenyler) og andre luftforurensninger som har bygget seg opp i næringskjeden. Likevel er kanskje skjebnen til topp-predatorer som isbjørnen, den minst dramatiske for oss. For isbjørnen er øverst i næringskjeden.

Dyreplankton

Mer dramatisk er det hvis disse endringene påvirker dyreplankton som er første ledd etter primærprodusentene i Barentshavet (trofisk nivå 2). Det er disse som gjør planteplankton om til biomasse. Like lite som vi kan spise gress, kan fisken beite på planteplankton. Nøkkelrollen for biomasseproduksjonen ligger i tre arter; ishavsåta, rødåta og krill. Krillen er den skapningen på jorden som samla utgjør størst masse til tross for sin lille kropp. Her nord er det raudåta som er den viktigst, den vi også kaller kruttåta fordi vi fort får mye luft i magen når vi spiser småsei full av raudåte. I vårt havområde utgjør raudåta mellom 80 % og 90 % av den samlede biomassen til dyreplankton. Nå planlegges det å fiske direkte på denne for å lage fiskefor til oppdrettsanlegg. Her har vi et hav som er i balanse, som får det til å gro opp naturlig med et mangfold av arter som vi kan høste av. Å belaste primærprodusenten uten å kartlegge dens kondisjon, er kanskje et godt bilde på kapitalismens kortsiktige planlegging. Dess mer raudåte som kan gjøre om planteplankton til biomasse, jo bedre er det for hele økosystemet.

Reduksjon og tap

Polarinstituttet skriver i sin rapportserie nr.126, at mindre is kan øke primærproduksjonen i den delen av Barentshavet som i dag er islagt. Ideen er at mindre is slipper til mer sollys i havet. Sollyset er bra for planteplanktonet, men målinger som er gjort fra 1979 til 1985, viser liten produksjon ute i havet. (jfr illustrasjon i Ottar 5/2005, s 18) Det er langs iskanten og langs kysten en har den største klorofyllproduksjonen. Dessuten må en tro at mer hav vil gi fuktigere luft med skydekke og dermed lav produksjon der det i dag er mye sollys.

I samme rapport antydes det at dyreplankton kan få en mer nordlig utbredelse. Det betyr ingen ting dersom beitegrunnlaget ikke økes. Større utbredelse er ikke det samme som mer dyreplankton. Barentshavet har arealbegrensninger og hele havet er i dag i produksjon. Vi vil ikke kunne nyttegjøre oss i samme grad av havet nord for Barentshavet, men kanskje kan havene øst for Barentshavet bli mer produktive. Vi aner allerede i dag at polartorsken trekker østover. Dette har det vært fokus på fordi Russland får større del av den ressursen vi har i dag. Men det er og en kortsiktig problemstilling. For menneskeheten er det viktigst at havet gir oss føde, så da er det bare å håpe at kysten utenfor Sibir kan produsere. Men de gunstige forholdene som er i Barentshavet, er ikke tilstede i Karahavet og østover.

Media og den offentlige debatt stiller feil fokus når de fremstiller at et varmere klima kan få nye arter nordover. For eksempel kan en få makrell i Vesterålen sommerstid nå. Om makrellen koloniserer Barentshavet, så betyr det ikke økt fiskeproduksjon, den vil fortrenge silda og lodda. For å finne hva Barentshavet kan yte av pelagisk produksjon, må en se på om beitegrunnlaget kan økes. Og beitegrunnlaget er dyreplanktonet.

Stressfaktorer

De tre dyreplanktonene vi har, er alle skalldyr. Klimaendringene og is-smeltinga kommer av klimagasser som CO2. Mer CO2 i lufta, betyr og mer CO2 i havet. Vi kan allerede registrere et surere hav som påvirker koraller og blekksprut. Alle organismer med kalkskall vil bli påvirket med endringer i pH-verdiene i Barentshavet. For oss er kanskje den mest dramatiske endringa om dette påvirker plante- og dyreplankton.

Ozonlaget er tynnest ved polene, så tynt at det oppstår direkte hull med følgende UVstråling. De ultrafiolette strålene reflekteres av isen. Iskappa er med på å beskytte livet i havet. Dersom planteplankton utsettes for UV-stress, reduseres fotosyntesen, dvs. at en økende UV-stråling reduserer havets evne til å ta opp CO2. Sammen med miljøgifter har en all grunn til å være urolig for alle artenes kondisjon og helsetilstand.

Med oljevirksomhet utgjør også kjemikalier og produsert vann en fare. Det kan gi negative langtidsvirkninger på hele den marine faunaen. Kjemiske komponenter fra råolje kan gi genetiske skader også hos fisken. Alderen på fisken som nå gyter, er gått kraftig ned. Sannsynlig medfører det at eggene og larvene nå er mer sårbare for slike kjemiske påvirkninger. Og lite veit vi om dyrelivet på havbunnen i Barentshavet og dens omstillingsbehov når polarfronten flytter seg.

Konklusjon

I rapporten fra Polarinstituttet taes disse urolighetene frem og drøftes. Konklusjonen deres er at økosystemet i Barentshavet har tålt og vil tåle store svingninger før de dramatiske konsekvensene vil melde seg. Men angrepene på økosystemet er allerede store, skjer samtidig på mange felter og virker selvforsterkende og ødeleggende på det balanserte livet som har utviklet seg her i lang tid. Ikke bare må vi stoppe annen menneskelig påvirkning av økosystemet, vi må få til reversering av den største utfordringa av alle; global oppvarming, om ikke Barentshavet bare skal bli et hav lik Nordsjøen. Dette ansvaret har vi både for økosystemet, for urfolket, for kystbefolkningen og for nasjonen, ja for hele menneskeheten. En av verdens beste produksjonsarenaer for mat, forvalter vi. Vi må verne om de fornybare ressursene og ikke gamble med oljeaktivitet i et sårbart og belasta havområde. Økosystemet i Barentshavet er ikke robust nok til å tåle både oljeutvinning, økt transport og global avbrenning av de oljeressursene som er her.

Det viktigste nå er å bevare isen. Vi må stoppe den globale oppvarmingen. En annen verden er nødvendig.

Kilder:

• Havets ressurser, Havforskningsinstituttet
• Det arktiske system, Ellen Elveland, Norsk Polarinstitutt
• Rapportserie 126, Harald Loeng (red), Norsk Polarinstitutt
• Diverse temahefter fra tidsskriftet Ottar, Tromsø Museum

Er det ikke bare å importere?

Nei, så visst skal vi ha et landbruk her også! Jeg nevner argumenter i fleng: hensynet til bosetting, beredskap, kulturlandskap, ringvirkninger i samfunnet for øvrig, men først og fremst av hensynet til matsikkerheten.

Berit Nikolaisen er ku- og sauebonde og leder av Småbrukarlaget i Troms.

Vår generasjon er bortskjemt. Vi har aldri opplevd sult, butikkene bugner. Hva bryr det oss at 50 % av det vi spiser er importert? Men dette er kortsiktig tenkning. Å basere seg på import er svært sårbart. En miljøkatastrofe, langvarig transportstreik eller oljekrise kan sette en bråstopp på importen, og hva gjør vi da? Er det noen som har et kriselager av mat hjemme? Å gjøre seg avhengig av andre på matsektoren er å gi fra seg makt. I et nasjonalt perspektiv er det et enormt sterkt kort å kunne kontrollere mattilgangen til et annet land. Dessuten gir en fra seg mye av kontrollen på hvordan maten er dyrket. I tillegg er det ikke forsvarlig fra et klima- og miljøperspektiv å frakte maten verden rundt slik vi gjør med tonnevis av lammekjøtt fra New Zealand, mens beitene i blant annet Troms gror igjen.

Gang på gang har dyreepidemier i Europa slått fast at spredte, små gårdsbruk er det beste med hensyn til smittespredning, allikevel jobbes det trutt og sikkert for færre og større bruk i Norge. Og da ligger vi dårlig an i Troms. Her er få områder som egner seg for store bruk.

Har vi så muligheten til å bevare landbruket her oppe? Vi slåss mot sterke krefter, både kapitalistiske og sentraliserende, så vel nasjonalt som internasjonalt. For enkelte betyr jo penger mer enn mennesker, det gjelder både EU og WTO. Og bøndene i hele verden har latt seg presse og utnytte, fordi det er bedre med et halvt brød enn ingenting når man er fattig. Og fattig er de fleste bønder. Jeg frykter for at dette ikke blir endret før alle bønder i alle land går til generalstreik slik at alle skjønner hvor maten kommer fra.

Men tilbake til Troms-landbruket, jeg tror fortsatt det kan opprettholdes, men da må vi være mange nok som vil. Sentrale politikere har ennå ikke skjønt at det holder på å rakne her oppe. Vi får trøste oss med at de fleste endringer i verden ikke skyldes politikere, men folkebevegelser eller naturkatastrofer! Når landbruket rakner i Norge, er det i Troms det skjer først. Visst ligger deler av Finnmark lenger nord, men de har flere tilskottsordninger og større bruk , og vil klare seg lengre enn gjennomsnittsbonden i Troms. Lokale politikere har begynt og skjønne. På 18 år er antall bønder halvert her. Lenge holdt vi likevel oppe tallet på antall dyr og jord i hevd, fordi de som fortsatte utvida gårdene sine, men nå er det stoppa opp. Når vi så vet at de fleste fjøs er fra 70-tallet, og svært få tilpassa det nye løsdriftskravet som trer i kraft i 2024, ser det dystert ut. Gjennomsnittsalderen på bøndene er ca 50 år. Det betyr at vi står for en enorm fornying hvis landbruket skal bestå. Og her har vi et stort problem. Den eneste finansieringskilden vi i praksis har til nybygg og ombygg, er Innovasjon Norge. Sparebankene har til nå ikke vært villig til å gå inn på dette. De synes pantegrunnlaget er for dårlig siden 60 % av jorda er leiejord. Og rammene til Innovasjon Norge er altfor små. De kan bare støtte ca tre melkebruk per år. Det betyr at det vil ta 100 år før alle fjøs i Troms er tilpassa de nye kravene! Er det en skjult agenda her?

Hvis ikke nedgangen stopper opp, spøker det for foredlingsanlegga i fylket.

I tillegg til dårlig økonomi og lite investeringsmidler, er rovdyrplagen stor i enkelte områder. Det er trist å se depresjonen spre seg i en før så aktiv landbrukskommune som Nordreisa. Vet ikke hva som er den største psykiske belastningen: å sende dyra ut i rovdyrkjeften eller ikke å bli trodd når man melder om tap. Det er helt greit med rovdyr, men ikke når politikken er at man skal ha mest mulig av dem slik at konfliktnivået øker år for år. Ingen snakker om faunakriminalitet når jerv og gaupe inntar stadig nye områder på leting etter mat, områder hvor de aldri i historien har vært før, nemlig i kystområdene i Troms. Og forvaltningen har alt for lite midler til å sjekke om de vedtatte bestandsmåla er nådd. Og så lenge de ikke er dokumentert, tillater man stadig nye dyr å etablere seg, selv om vi som bor på bygda, vet at vi er langt over målene allerede.

Utfordringene står i kø som nevnt, allikevel er vi noen trassige idealister som fortsetter selv om inntekta bare synker år for år. I dag er gjennomsnittsinntekta på et melkeproduksjonsbruk i Nord-Norge på 130 000 per årsverk. Vi håper at dette snart vil snu, ellers må selv vi mest innbitte gi opp.

Det er mye å vinne på å se krisa som et vulkanutbrudd på overflaten, skapt av tektoniske platebevegelser dypt nede i kapitalismens skiftende geografiske utviklingsmønster. De tektoniske platene beveger seg stadig raskere, og det er nesten sikkert en økende sannsynlighet for hyppigere og voldsommere kriser av det slaget vi har sett siden 1980 eller der omkring.

David Harvey er professor i antropologi ved City University of New York. Se Harveys nettskole om Marx’ Kapitalen på http://davidharvey.org/.

Hvordan, på hvilken måte, hvor og når slike utbrudd til overflaten vil forekomme – se, det er det nesten umulig å spå om. Men at de vil forekomme hyppigere og kraftigere enn før, er nesten sikkert. Derfor må vi sette det som hendte i 2008 i sammenheng med et dypere mønster. Denne typen voldsomme påkjenninger på systemet er skapt av kapitalismens eget utviklingsmønster (hvilket naturligvis ikke utelukker at det også kan forekomme ødeleggende hendelser av tilsynelatende helt ytre årsaker, slik som en omfattende pandemi). Er ikke det det beste argumentet for å «gravlegge kapitalismen og gi rom for en annen og mer rasjonell produksjonsmåte», slik Marx engang uttrykte det?

Jeg begynner med denne konklusjonen, fordi det er avgjørende for meg å understreke at hvis vi ikke forstår kapitalismens geografiske utviklingsmønster, eller behandler den geografiske dimensjonen som et mer eller mindre tilfeldig og ubetydelig trekk ved kapitalismen, mister vi både muligheten til å forstå kapitalismens ujamne geografiske utvikling og mulighetene for å utvikle radikale alternativer. Dette har jeg prøvd å få fram igjen og igjen i det jeg har skrevet opp gjennom årene. Men det skaper store vanskeligheter for en vitenskapelig analyse, som skal prøve å finne allmenngyldige prinsipper for hvilken rolle det geografiske rommet, stedet og omgivelsene spiller i kapitalismens utviklingsmønster i et hav av stadig skiftende geografiske særegenheter. Så hvordan kan vi altså forene vår geografiske forståelse med våre teorier om samfunnsutviklingen? La oss se nærmere på de tektoniske(1) platenes bevegelser.

I november 2008, kort tid etter presidentvalget, offentliggjorde Det nasjonale sikkerhetsrådet i USA sine orakelspådommer om hvordan verden ville se ut i 2025. Det var kanskje første gang at et halvoffisielt organ i USA spådde at USA ville miste sin dominerende stilling i verden innen år 2025, sjøl om landet fremdeles ville være en stormakt, eller kanskje den mektigste i verden. Verden vil få flere maktsentra, og ikke-statlige aktører vil få økt makt, spår Det nasjonale sikkerhetsrådet. Rapporten innrømmer at det har gått litt opp og ned med det amerikanske hegemoniet en stund, men nå forsvinner det økonomiske, politiske og til og med det militære overtaket systematisk. I første rekke merker man seg i rapporten at

Denne «forskyvningen som aldri før» har snudd den langvarige uttappingen av rikdommer fra Øst-, Sørøst- og Sør-Asia til Europa og Nord-Amerika, som har vedvart siden syttenhundretallet. (Til og med Adam Smith merket seg med beklagelse i The Wealth of Nations at det foregikk en slik uttapping, men den skjøt ubønnhørlig fart gjennom hele attenhundretallet.) Japans vekst i 1960-årene, etterfulgt av Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hongkong i 70-åra, Kinas sterke vekst fra 1980 og rask industrialisering i Indonesia, India, Vietnam, Thailand og Malaysia i 90-åra, har endret tyngdepunktet for kapitalistisk vekst, sjøl om det ikke har skjedd jamt. (Under finanskrisa i Øst- og Sørøst-Asia i 1997–8 var det en kortvarig men sterk strøm av kapital tilbake til Wall Street og amerikanske og japanske banker.) Det ser nå ut til at det økonomiske hegemoniet flytter seg i retning av en konstellasjon av østasiatiske stater. Dersom det er kriser som utløser radikale endringer i det kapitalistiske utviklingsmønsteret, slik vi tidligere har argumentert for, så kan det vi opplever nå være øyeblikket da en slik forskyvning befester seg. Det faktum at USA må bruke underskuddsbudsjettering i så stor skala for å løse problemene i finanssektoren, og at underskuddene i stor grad finansieres av landene med oppsparte overskudd – Japan, Kina, Sør-Korea, Taiwan og Gulfstatene – tyder på at så er tilfelle.

Slike forskyvninger har skjedd før i kapitalismens lange historie. I Giovanni Arrighis grundige historiske oversikt i boka Det lange tjuende århundret finner vi at hegemoniet skiftet fra Genova og Venezia på femtenhundretallet til Amsterdam og Nederlandene på sekstenhundretallet, før det samlet seg i England fra seint på syttenhundretallet. Etter 1945 overtok USA kontrollen. Arrighi framhever flere kjennetegn av betydning for vår analyse ved disse overgangene. Han merker seg at hver overgang fant sted i kjølvannet av en periode med sterk finansialisering. (Her siterer han og slutter seg til Braudels tese om at finansialisering innevarsler høsten for en eller annen hegemonisk maktkonstellasjon.) Men hver overgang innebar også en radikal endring av dimensjon, fra små bystater i begynnelsen til USAs økonomi i slutten av det tjuende århundret, som omfattet et helt kontinent. En slik utvikling i den hegemoniske maktas størrelse er rimelig, tatt i betraktning at kapitalismen krever akkumulasjon og økonomisk vekst på minst tre prosent i året i det uendelige. Men det er ikke gitt på forhånd at et skifte av hegemonisk makt vil finne sted, sier Arrighi. Det avhenger av om det vokser fram en ny makt med tilstrekkelig økonomisk slagkraft og med vilje til å overta rollen til den globale hegemonen på det politiske og militære området, med de kostnader som det innebærer, i tillegg til fordelene. Da USA i mellomkrigstida var nølende til å ta på seg denne rollen, skapte det et interregnum med spenninger mellom mange parter, som ikke kunne stoppe driften mot krig (Storbritannia var ikke lenger i stand til å utøve sin hegemoniske rolle). Mye avhenger også av hvordan den tidligere hegemonen ter seg når den må innse at den spiller en mindre rolle enn før. Den kan gå over i historien på fredelig vis eller gjennom krig. I et slikt perspektiv skaper det bekymring for hvordan et framtidig skifte av hegemoni vil kunne foregå, når nå USA fremdeles har en overveldende militær styrke (spesielt over 10 kilometer opp i lufta) i en situasjon med avtakende økonomisk og finansiell makt og stadig mer tvilsom kulturell og moralsk autoritet. Det er videre slett ikke sikkert at den viktigste kandidaten til å utfordre USA, Kina, har kapasitet eller vilje til å utøve hegemonisk makt. Befolkningen er ganske visst stor nok til at et hegemoniskifte skal innebære en radikal endring av dimensjon, men verken Kinas økonomi eller dets politiske autoritet (og ikke engang dets politiske vilje) tyder på noen enkel oppstigning til rollen som global hegemon. Ideen om at en eller annen sammenslutning av østasiatiske makter skal ta på seg jobben, virker også usannsynlig, gitt de nasjonale motsetningene som finns. Like usannsynlig er det at en fragmentert og innbyrdes uenig Europaunion eller de såkalte BRIC-landene (Brazil, Russland, India og Kina) skal holde sammen på langt sikt. Derfor virker det trolig at vi går inn i en ny periode med mange sentra og interessemotsetninger, og dermed et potensiale for ustabilitet i verdensmålestokk.

Men bevegelsen i de tektoniske platene bort fra amerikansk dominans og hegemoni, som har pågått en tid, er i ferd med å bli mye klarere. De to tesene om overdreven finansialisering og «gjeld som et viktig forvarsel om ledende verdensmakters svekkelse» er blitt popularisert i skriftene til Kevin Phillips. Det ser ikke ut til at forsøkene som nå gjøres på å gjenoppbygge USAs dominerende stilling ved å reformere forbindelsen mellom staten og finanskapitalen, både på nasjonalt og globalt plan, vil kunne lykkes. Når mye av resten av verden blir holdt utafor dette reformarbeidet, vil det nesten sikkert bli møtt med sterk motstand, om ikke åpne økonomiske konflikter.

Tektoniske plateforskyvninger av dette slaget skjer ikke tilfeldig. Hegemoniskiftenes historiske geografi, slik Arrighi beskriver den, har et tydelig mønster. Det er også historisk bevist at det kommer perioder med finansialisering før slike forskyvninger. Men Arrighi gir oss ingen dypere analyse av hva det egentlig er som frambringer forskyvningene. Riktignok nevner han «endeløs akkumulasjon» og følgelig vekstsyndromet (regelen om tre prosents årlig vekst) som avgjørende for å forklare dem. Det innebærer jo at hegemoniet med tida må gå fra små politiske enheter (som Venezia) til store (som USA). Det er også rimelig at hegemoniet må innehas av den politiske enheten som produserer meste-parten av det økonomiske overskuddet innen sine grenser, eller som mottar mesteparten av overskuddet fra andre områder i form av tributt, imperialistisk skattlegging eller andre former for imperialistisk utbytting. Med en andel på 15 tusen milliarder dollar av hele verdens samlede verdiskaping på 45 tusen milliarder i 2005 er USA den dominerende og kontrollerende aksjonæren i den globale kapitalismen, for å bruke et slikt bilde, og er som sådan i stand til å diktere verdenspolitikken. Typisk skjer det ved at USA er hovedaksjonær i internasjonale institusjoner som Verdensbanken og IMF. Da Det nasjonale sikkerhetsrådet spådde at USA ville miste sin dominerende stilling, men likevel beholde en sterk stilling, var det basert på at USA står for stadig mindre av verdiskapningen i verden i forhold til resten av verden, men spesielt i forhold til Kina.

Men som Arrighi påpeker, er den politiske utviklinga fram mot et slikt skifte slett ikke sikker. USAs framstøt for verdenshegemoni under Woodrow Wilson, under og rett etter første verdenskrig, mislyktes fordi den politiske stemningen i landet var isolasjonistisk. Derfor brøt også Folkeforbundet sammen. Det var først etter andre verdenskrig (som befolkningen i USA var motstandere av å gå med i helt til Pearl Harbour) at USA tok på seg rollen som verdenshegemon gjennom en utenrikspolitikk bygd på Bretton Woods-avtalene, som regulerte hvordan den internasjonale orden skulle organiseres ved inngangen til den kalde krigen for å møte den økende trusselen fra den internasjonale kommunismen mot kapitalismen. At USA hadde utviklet seg til en stat som i prinsippet kunne spille rollen som verdenshegemon, var klart for lengst. Relevante doktriner var på plass, som doktrinen om landets gudegitte «åpenbare skjebne» (nemlig å ekspandere geografisk tvers over hele kontinentet og videre til Stillehavet og Karibia, for til slutt å fortsette til hele verden, men uten å legge nytt land under seg), eller Monroedoktrinen, som advarte europeiske makter mot å blande seg inn på den vestlige halvkule. (Denne doktrinen blei faktisk først formulert av den britiske utenriksminister Canning i 1820-åra, men nesten med det samme overtatt av USA.) USA hadde økonomisk vekst og driv nok til å oppnå en økende andel av verdensproduksjonen, og sto for en form for kapitalisme som best kan kalles produsentenes markedsmakt eller monopol, understøttet ideologisk av en røff form for individualisme. Så i én forstand var USA i mesteparten av sin historie i ferd med å forberede seg til å ta over rollen som verdenshegemon. Det eneste som kunne være overraskende var at det tok så lang tid før det skjedde, og at det var andre verdenskrig, ikke første, som til slutt førte til at det skjedde, slik at mellomkrigstida blei en periode med flere maktsentra og kaotisk konkurranse mellom ulike imperialistiske ambisjoner, av samme slag som Det nasjonale sikkerhetsrådets rapport frykter vil komme i 2025.

De tektoniske plateforskyvningene som pågår nå, er imidlertid dypt preget av ekstreme geografiske forskjeller i de økonomiske og politiske mulighetene for å takle den pågående krisa. La meg illustrere med et håndfast eksempel hvordan disse forskjellene virker nå. Etter hvert som depresjonen som begynte i 2007 blei dypere, var det mange som framholdt at det måtte en reindyrka keynesiansk løsning til for å dra verdenskapitalismen ut av uføret. Med dette for øye blei det foreslått mange slags stimuleringspakker og stabiliseringstiltak for bankvesenet. Hvert land formet ut pakkene på sin måte og gjennomførte dem i ulik grad, og håpet det ville løse problemene. Løsningene varierte voldsomt, avhengig av den økonomiske situasjonen og det politiske klimaet i hvert land. I EU sto for eksempel Tyskland mot Storbritannia og Frankrike. Men tenk da på de ulike politiske mulighetene i USA og Kina, og hva det kan ha å si, både for et eventuelt hegemoniskifte og for kriseløsningsstrategiene!

I USA er alle muligheter for å forme ut en høvelig keynesiansk løsning dømt fra starten på grunn av økonomiske og politiske hindringer som det nesten vil være umulig å rydde av vegen. En keynesiansk løsning ville kreve massiv og langvarig underskuddsbudsjettering om den skulle kunne lykkes. Som det ganske riktig har vært påpekt, sank USA tilbake i depresjonen da Roosevelt forsøkte å vende tilbake til et balansert budsjett i 1937–8. Det var derfor andre verdenskrig som berget situasjonen, ikke Roosevelts altfor forsiktige underskuddsbudsjettering i New Deal. Så sjøl om forvaltningsreformene og en mer egalitær politikk under New Deal la grunnlaget for det økonomiske oppsvinget etter andre verdenskrig, var New Deal i seg sjøl faktisk ikke det som løste krisa i USA.

Problemet for USA i 2008–9 er at landet i utgangspunktet står i kronisk gjeld til resten av verden. USA har i gjennomsnitt tatt opp mer enn 2 milliarder dollar i lån hver dag i de siste ti årene eller mer. Det begrenser hvor mye ekstra underskudd som en nå kan ta på seg. (Dette var ikke noe alvorlig problem for Roosevelt, som startet med et balansert budsjett.) Det finns også geopolitiske begrensninger, siden finansieringen av nye underskudd avhenger av andre makters villighet til å gi lån (hovedsakelig makter i Sørøst-Asia og Gulfstatene). Av begge disse årsakene vil stimuleringspolitikken i USA nesten sikkert ikke bli sterk nok eller langvarig nok til å kunne få økonomien på beina igjen. Problemet forsterkes av at begge politiske partier har ideologiske motforestillinger mot å drive underskuddsbudsjettering i den omfatning som trengs. Det kan virke litt ironisk, siden den forrige republikanske administrasjon arbeidet ut fra Dick Cheneys prinsipp om at «Reagan lærte oss at underskudd ikke har noe å si». Som blant annet den ledende talsmannen for en keynesiansk løsning, Paul Krugman, har framholdt, er de 800 milliarder dollar som kongressen vedtok i 2009 bedre enn ingenting, men langt fra nok. Den kan trenges rundt 2000 milliarder dollar, og det gir en for stor offentlig gjeld, slik som budsjettunderskuddet i USA nå ser ut. Den eneste økonomiske muligheten er å erstatte de store militærutgiftenes svaktvirkende form for keynesianisme med de sosiale programmenes sterktvirkende keynesianisme. Å halvere forsvarsbudsjettet (og dermed bringe forsvarets andel av BNP mer på linje med Europa) ville kunne hjelpe, teknisk sett, men gitt den politiske holdningen i det republikanske partiet og blant mange demokrater, ville det sjølsagt bety politisk sjølmord for enhver som forslo noe slikt.

Den andre hindringen for underskuddsbudsjettering er mer rein politikk. For at en stimuleringspakke skal virke, må den legges opp slik at den vil bli brukt på varer og tjenester, og dermed få økonomien i gang igjen. Det innebærer at redningspakka må rettes mot de som vil bruke den til forbruk, dvs. underklassen, siden til og med middelklassen vil være mer tilbøyelig til å bruke den til å by opp prisen på eiendom og verdipapirer (oppkjøp av hus som står ledige, for eksempel) enn å til å kjøpe mer varer og tjenester. Under enhver omstendighet vil mange bruke ekstrainntekter i dårlige tider til å nedbetale gjeld eller spare. Det var det som i stor grad skjedde med skattefradraget på 600 dollar som Bushadministrasjonen utformet tidlig på sommeren 2008.

Det som virker fornuftig og forsvarlig sett fra husholdningenes side, varsler ille for økonomien som helhet – mye på samme måte som når bankene, i sin beste egeninteresse, sier ja til penger fra det offentlige, men bruker dem til å legge opp reserver eller kjøpe verdipapirer, snarere enn til å øke utlånene. Den rådende motviljen i USA mot « å spre midlene rundt» og mot alle andre redningstiltak enn skattekutt til enkeltindivider, har sitt utspring i den hardbarkede nyliberale doktrinen om at «husholdningene veit best», som står sterkt i det republikanske partiet, men langt fra bare der. Etter mer enn tretti år med nyliberal politisk indoktrinering aksepteres disse doktrinene som gudsens sanning av amerikanerne flest. Som jeg har påpekt tidligere, er vi «alle nyliberalere nå» – stort sett uten at vi engang veit det. Uten at det behøves å sies åpent er det for eksempel allment akseptert at «å holde lønnsnivået nede» er «normal» politikk i USA. Men det er nettopp en av nøklene til dagens problemer. En av de tre hovedtrekkene ved keynesiansk politikk, mer makt til arbeiderne, økte lønninger og omfordeling til de lavere klassene, er politisk umulig i USA for tida. Bare påstanden om at det ene eller andre programmet innebærer «sosialisme» er nok til at det går kaldt nedover ryggen på politikerne i de rådende kretser. Etter å ha fått politisk bank i tretti år er arbeiderklassen for svak, og det finns heller ingen brei sosial bevegelse som kan tvinge gjennom omfordeling til fordel for arbeidsfolk.

En annen måte å oppnå keynesianske mål på er å sørge for kollektive goder. Tradisjonelt innebærer det investeringer i både fysisk og sosial infrastruktur. De amerikanske WPA-programmene(2) fra 30-åra er forløperen på dette området. I dagens stimuleringspakke-programmer har man forsøkt å legge inn bygging og vedlikehold av infrastrukturen i transport- og kommunikasjonssektoren og i kraftforsyning og andre offentlige anlegg, samt å øke utgiftene til helsestell, skole og kommunale tjenester. Slike kollektive goder vil kunne skape ringvirkninger for sysselsettingen og for etterspørselen etter varer og tjenester. Men det er forutsatt at før eller seinere skal disse kollektive godene kunne bli «produktive offfentlige investeringer», dvs. bidra til økonomisk vekst, i stedet for å bli en serie av «hvite elefanter», eller omtrent like nyttige som å sette folk i arbeid med å grave grøfter og fylle dem igjen, som Keynes engang sa.(3) En strategi med investering i infrastruktur må med andre ord rettes mot målet å gjenskape tre prosents vekst, for eksempel gjennom å omskape infrastrukturen i byene og hele bylivet. Det vil ikke lykkes uten en gjennomtenkt offentlig byplanlegging og et eksisterende industrielt miljø som kan dra nytte av infrastrukturforbedringene. Også på dette området vil det være så godt som umulig å drive en skikkelig keynesiansk politikk i USA. Den lange historien med avindustrialisering, den intense ideologiske opposisjonen mot statlig planlegging og preferansene for skattelette heller enn omforming av infrastrukturen, borger alt sammen for det. (Det fantes elementer av statlig planlegging under New Deal og inn i 60-åra, men de blei avviklet i 80-åra under det nyliberale angrepet på denne typen av statlig maktutøvelse.)

I Kina finns derimot både de økonomiske og politiske vilkårene som kan gjøre en gjennomført keynesiansk politikk mulig, og alt tyder på at en slik kurs kommer til å bli fulgt. Vi merker oss først at Kina har veldige valutareserver. Det er enklere å drive underskuddsbudsjettering på et slikt grunnlag enn med en enorm gjeld til utlandet, slik som i USA. Det er også verdt å merke seg at helt siden midten av 90-åra har de råtne lånene i kinesiske banker blitt nedskrevet fra tid til annen gjennom tilførsel av ny kapital fra valutareservene. Kineserne har i lang tid hatt sin egen versjon av TARPprogrammet( 4) i USA, og de veit åpenbart hvordan det skal gjøres, sjøl om mange av transaksjonene er påvirket av korrupsjon. De har råd til å drive et massivt program basert på underskuddsbudsjettering, og de har et sentralisert statsvesen og bankvesen som effektivt kan gjennomføre programmet om det skulle være aktuelt. Bankene, som tradisjonelt var eid av staten, er nok privatisert på papiret for å tilfredsstille WTOreglene og tiltrekke seg utenlandsk kapital og ekspertise, men det er framleis den enkleste sak av verden å få dem til å følge statens ønsker. I USA, derimot, skaper sjøl det svakeste hint om statlig styring, for ikke å snakke om nasjonalisering, et voldsomt politisk rabalder.

Det er heller ingen ideologiske hindringer mot å omfordele økonomisk rikdom til de sektorene i samfunnet som trenger det mest, sjøl om det kan være nødvendig å nedkjempe motstand fra rike partimedlemmer og den nye kapitalistklassen, som vil ha andre interesser. Anklager om at slikt vil bety «sosialisme», eller enda verre: «kommunisme », ville rett og slett ha blitt møtt med munterhet i Kina. I Kina vil framveksten av massearbeidsløshet og tegn på omfattende sosial uro (det er nå visstnok 20 millioner arbeidsledige på grunn av krisa) sikkert drive kommunistpartiet til omfattende omfordelingstiltak, enten partiet er ideologisk motivert for å gjøre det eller ei. Tidlig i 2009 ser det ut til at slike tiltak i første rekke vil rette seg mot å blåse nytt liv i den tilbakeliggende landsbygda, som mange av de arbeidsløse har reist skuffet tilbake til etter å ha mistet arbeidet i industriområdene. På landsbygda, der både den sosiale og den fysiske infrastrukturen mangler, vil tilførselen av statlige midler og tiltak øke inntektene, utvide den effektive etterspørselen og bety starten på den lange prosessen med å konsolidere Kinas hjemmemarked.

Det er videre sterke motiver for å foreta de massive infrastrukturinvesteringene som ennå mangler i Kina, mens skattelette på den andre sida neppe har noen politisk appell. Noen av investeringene kan vise seg å være hvite elefanter, men sannsynligheten for det er mye mindre, siden det framleis er enorme mengder arbeid som må gjøres for å binde den nasjonale økonomien sammen geografisk og løse problemet med ulik økonomisk utvikling mellom de utviklede kystområdene og de utarmede provinsene i innlandet. Siden det finns en brei industrisektor, om den enn nå er i vanskeligheter og har behov for geografisk omstrukturering, er det sannsynlig at kinesernes infrastrukturtiltak vil tilhøre kategorien produktive offentlige investeringer. For kineserne kan mye av overskuddsarbeidskrafta absorberes i distrikts- og byutvikling(5), sjøl om vi tar hensyn til at eiendomsspekulasjon i byer som Shanghai på samme måte som i USA er en del av problemet, og derfor ikke kan være en del av løsninga. Infrastrukturtiltak i tilstrekkelig stor skala vil langt på veg kunne absorbere overskuddsarbeidskraft og dermed redusere muligheten for sosial uro. Dessuten vil det sette fart i hjemmemarkedet.

Når Kina bruker mer av sine finansielle reserver til å utvide hjemmemarkedet, hvilket det nesten sikkert kommer til å gjøre av politiske grunner, vil det ha mindre til overs for utlån til USA. Reduserte kjøp av kortsiktige amerikanske statsobligasjoner vil med tid og stunder tvinge fram høyere rente i USA, og dermed påvirke den innenlandske etterspørselen i USA negativt. Om ikke dette håndteres med fin hånd kan det utløse det alle frykter, men som har blitt forhindret så langt, nemlig panikksalg av dollar. Hvis den kinesiske avhengigheten av markedene i USA gradvis kan bygges ned og hjemmemarkedet i Kina ta over som kilden til etterspørsel for kinesisk industri, vil det endre maktbalansen i betydelig grad, og for øvrig skape overgangsproblemer for både USA og Kina. Den kinesiske valutaen vil nødvendigvis stige i kurs mot dollar, slik amerikanske myndigheter lenge har tatt til orde for, men egentlig vært redde for. Det vil tvinge kineserne til i enda større grad å basere seg på hjemmemarkedet. Dynamikken som dette vil skape i Kina (i motsetning til den langvarige økonomiske nedgangen som kommer til å herske i USA), vil trekke flere og flere av verdens råvareleverandører inn i handelen med Kina og redusere USAs relative betydning i verdenshandelen. Den samlede virkningen er at farta i forskyvningen av rikdom fra vest mot øst i verdensøkonomien, vil øke og raskt endre den hegemoniske maktbalansen. De tektoniske platebevegelsene i den globale politiske maktbalansen vil tilta, med alle slags uforutsigelige politiske og økonomiske følger i en verden hvor USA ikke lenger har en dominerende stilling, sjøl om det framleis er en stormakt. Ironien i dette er naturligvis at de politiske og ideologiske hindringene for ethvert omfattende keynesiansk program i USA nesten sikkert vil påskynde USAs tap av dominerende stilling i verden, sjøl om elitene i verden, eliten i Kina inkludert, vil ønske å bevare USAs stilling så lenge som mulig.

Det er et åpent spørsmål om en ekte keynesianisme i Kina (og andre stater i en tilsvarende stilling) er tilstrekkelig til å kompensere for det uunngåelige nederlaget til den nølende keynesianismen i Vesten. Men ujamn utvikling, kombinert med et amerikansk hegemoni på retur, kan meget vel være innledningen til en oppsplitting av verdensøkonomien i regionale hegemoniske strukturer. Disse kan like gjerne kjempe innbitt mot hverandre som å samarbeide om det triste problemet om hvem som skal bære byrdene ved en langvarig depresjon. Dette er ikke en oppmuntrende tanke, men å tenke gjennom en slik mulighet kan kanskje vekke Vesten til å ta alvorlig på oppgavene som venter, og få de politiske lederne til å slutte med banalt preik om å gjenskape tilliten og framtidstrua, og komme i gang med det som må gjøres for å redde kapitalismen fra kapitalistene og deres falske nyliberale ideologi. Og om det betyr sosialisme, nasjonaliseringer, sterk statlig styring, forpliktende internasjonalt samarbeid og et nytt og mye mer inkluderende (våger jeg å si «demokratisk»?) internasjonalt finansvesen – så er det slik det får bli.

(Artikkelen er fra Harveys nettside, davidharvey.org, fra februar 2009, og trykkes med forfatterens tillatelse. Artikkelen er oversatt av Harald Minken.)

Noter:

1.Tektonikk: Geoteknikk, læren om jordskorpas oppbygning/struktur.

2. WPA var et statlig organ med avdelinger over hele USA som ga de arbeidsløse sysselsetting innen offentlig byggevirksomhet, sosial og kulturell virksomhet til noenlunde vanlig timelønn, men med kortere arbeidsuke. O.A.

3. Hvite elefanter er slang (kanskje mest brukt i Verdensbanken og liknende miljøer) for prosjekter uten enhver økonomisk verdi, som storslåtte presidentpalasser eller fabrikkanlegg som aldri kommer til å bli satt i drift eller produsere noe salgbart produkt. Keynes’ poeng var ikke å fordømme hvite elefanter, men å framheve at til og med ganske meningsløse, men arbeidsintensive tiltak kan hjelpe økonomien ut av en krise dersom de gir arbeid og inntekt til de arbeidsledige. Det kan virke som om Harvey har misforstått Keynes her.

4. TARP (Troubled Assets Relief Program) går ut på å kjøpe opp råtne boliglån og andre verdipapirer fra bankene for å styrke egenkapitalen. Det er det største tiltaket i fjorårets redningspakke til bankene i USA.

5. Ordrett: The further production of space, dvs. produksjonen av et utvidet økonomisk rom. 

Tilstandsrapporten frå Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) for 2007 stadfestar at det er tilnærma sikkert at menneskeleg aktivitet (i hovudsak bruk av fossilt brensel og landskapsendringar) er ansvarleg for den globale oppvarminga som har gått føre seg sidan den industrielle revolusjonen.

Med dei noverande økonomiske og sosiale vilkåra er verda på veg rett inn i økologiske katastrofar utan like i historia.(1)

Minqi Li er assisterende professor ved University of Utah og underviser i økonomi.

Då IPCC-rapporten kom ut, kom det nye prov på at klimaendringane skjer mykje fortare og med potensielt meir grusomme konsekvensar enn IPCC-rapporten tyder på.

Dei siste målingane tyder på at Polhavet kan bli isfritt sommarstid så tidleg som 2013, om lag eitt hundre år før det IPCCmodellen spådde. Smeltar sommarisen i Polhavet fullstendig, kan nedbrytinga av isbreane på Grønland bli uunngåeleg og heve havnivået med fem meter eller meir i detta hundreåret. Om lag halvparten av dei femti største byane i verda er trua, og hundrevis millionar menneske vil bli miljøflyktningar.( 2)

Verda er no om lag 0,8 ˚C varmare enn i førindustriell tid, og har den høgaste middeltemperaturen den siste millionen år, innanfor ein grad. Verda blir 0,2 ˚C varmare per tiår, og ut frå drivhusgassane som alt er i atmosfæren, vil temperaturen stige ytterlegare 0,6 ˚C i framtida. Dessutan vil Polhavet med det sannsynlege tapet av sommarisen absorbere framfor å reflektere solstrålinga, noko som kan føre til ei tilleggsoppvarming på 0,3 °C. Tar ein med ei slik utvikling kan verda alt vere mest sikker på ei oppvarming 2 °C over førindustriell tid, som dei fleste reknar for ein kritisk terskel for klimaendringar.(3)

Ei oppvarming på 2 °C vil sannsynlegvis resultere i omfattande tørke og ørkendanning i Afrika, Australia, Sør-Europa og det vestlege av USA; store tap av isbrear i Asia og Sør-Amerika; storskala utskilling av isdekke i polare strøk; og utrydding av 15–40 prosent av plante- og dyreartane. Og enno verre – med 2 ˚C oppvarming vil det skje vesentlege klimatiske tilbakekoplingar, som farleg forsuring av hava, markant tap av tundra med metanutslepp, og brot i karbonsyklusen i jordsmonn og hav blir sett i gong, og set klimaendringane utanfor menneskeleg kontroll.

Ifølge James Lovelock, ein av dei leiande forskarane på klima, vil ein global auke i middeltemperaturen nær 3 ˚C (over førindustriell tid) og ein konsentrasjon over 500 ppm karbondioksid i atmosfæren føre til at både verdshava og regnskogane blir nettoleverandørar av drivhusgassar. Om det skjer, kan snittemperaturen auke vidare med opp til 6 ˚C, noko som vil heve havnivået med minst 25 meter, og føre til utrydding av 90 prosent av artane og ein mauleg reduksjon av folketallet i verda med 80 prosent.(4)

James Hansen, direktør for NASAs Godard Institute for Space Studies, og ein av dei leiande klimatologane i verda, hevda at ein måtte stanse vidare oppvarming til 1 ˚C over 2000-nivået om ein ville unngå øydeleggande auke i havnivået på grunn av irreversible tap av isdekke på Grønland og i Antarktis, så vel som massiv utrydding av artar. Ifølge den eksisterande IPCC-modellen, betyr det ein konsentrasjon av CO2 på ikkje meir enn 450 ppm. Men i ein ny studie hevdar Hansen at IPCC-modellen ikkje tok med ulike potensielle klimatilbakekoplingar. Fortidsklimatiske prov tyder på at «om menneska ønskar å bevare ein planet lik den sivilisasjonen har utvikla seg på, og som livet på jorda er tilpassa», då må CO2- konsentrasjonen i atmosfæren reduserast til om lag 350 ppm. I dag er konsentrasjonen 387 ppm, og stig med 2 ppm per år.(5)

Det er ganske openbart at sjølve eksistensen til menneska og menneskeleg sivilisasjon står på spel. Ut frå alvoret i stoda set mange menneske (medrekna mange som hevdar seg ha eit sosialistisk syn) sitt håp til økologiske reformer i det kapitalistiske verdssystemet, og insisterer på at ei slik reform er innanfor det som er teknologisk og institusjonelt gjennomførbart i det eksisterande systemet. Det presserande og uunngåelege politiske spørsmålet er: Er det i det heile tatt mauleg for det eksisterande samfunnssystemet – verdskapitalismen, i alle tenkelege former – å ta effektivt fatt i den globale klimakrisa og unngå dei mest katastrofale konsekvensane? Om ikkje, kva måtte minimumskrava vere til eit alternativt samfunnssystem som hadde institusjonell kapasitet til å forhindre krisa, eller viss krisa er uunngåeleg, sørge for at siviliasjonen overlevde krisa? Det er spørsmåla alle som er seriøst opptatt av den globale økologiske krisa på ein eller annan måte, må ta inn over seg.

Klimastabilisering: Tekniske val

For å hindre eller mildne vidare global oppvarming må menneskeskapte utslepp av drivhusgassar (særleg CO2-utslepp frå brenning av fossilt drivstoff ) reduserast kraftig. Utsleppa av CO2 er i sin tur avhengig av intensiteten i energiforbruket («emissions per unit of energy consumption»), energiintensiteten i det økonomiske resultatet («energy consumption per unit of output»), og nivået på det økonomiske resultatet (typisk målt som BNP). Derfor, CO2- utslepp = økonomisk resultat X energiforbruk per resultateining X utslepp per eining energiforbruk.

Kapitalismen er eit økonomisk system bygd på profittjakt og kapitalakkumulasjon. Individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar er i konstant og intens konkurranse med kvarandre i den kapitalistiske verdsmarknaden. For å overleve og vinne i konkurransen, og drive av ønsket om meir profitt (eller raskare økonomisk vekst) er individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar alle pressa og motiverte for å utvide produksjon og akkumulere kapital i stadig større omfang. Derfor vil det økonomiske resultatet under kapitalismen tendere mot å vekse, unntatt i periodar med økonomisk krise.

Om energiintensiteten fell raskt på grunn av fallande økonomisk vekst, må ikkje energiforbruket halde fram med å vekse – på papiret. Men all økonomisk aktivitet medfører uunngåeleg visse fysiske eller kjemiske endringar, og må bruke noko energi (det gjeld ikkje bare for fysisk produksjon, men au for dei såkalla tjenestesektorane). Det er ei fysisk grense for kor mykje energiintensiteten kan falle gitt eit økonomisk aktivitetsnivå.

Ut frå måten den kapitalistiske marknaden opererer på, tenderer all nedgang i energiintensitet mot å gjøre energi billegare, ettersom den kortsiktige etterspørselen etter energi går ned i forhold til tilbudet. Men billegare energi oppmuntrar folk til å bruke meir energi i lengda. Slik blir fallande energiintensitet (dvs stigande energieffektivitet) ganske enkelt omgjort til raskare kapitalakkumulasjon (økonomisk vekst) og fører sjeldan til absolutt nedgang i energiforbruket.( 6)

I røynda er kapitalistisk økonomisk vekst vanlegvis følgt av stigande energiforbruk. Trass i relativt treg vekst i verdsøkonomien sidan 1973 har energiforbruket i verda vakse med 2 prosent i året. Med ein slik rate vil energiforbruket i verda auke med 130 prosent frå no fram til 2050. Ut frå slike trendar må utsleppsintensiteten frå energiforbruket kuttast drastisk, eller så må det økonomiske resultatet kraftig ned om det skal vere noko håp om å redusere CO2- utsleppa til nødvendig nivå.

Fossilt drivstoff står for rundt tri fjerdedelar av det primære energiforbruket i elektrisitetsproduksjonen. For å redusere CO2-utsleppa frå el-produksjonen finst det tri tekniske val: karbonfangst og –lagring, kjernekraftverk og el-produksjon frå fornybare kjelder (som jordvarme, vind, sol, tidevatn, bølgar og havstraumar). Utslepp frå kraftverk som brukar fossilt drivstoff, kan reduserast om karbon frigitt i produksjonen kan bli fanga og lagra i grunnen utan å sleppast ut i atmosfæren. Karbonfangst og -lagring vil sannsynlegvis auke kapitalkostnadene i el-produksjonen og redusere energieffektiviteten (ettersom fangst og lagring av karbon krev energi). Det kan mangle nok gode, lekkasjesikre stader å lagre store mengder karbon. Teknologien er uprøvd, og kan ikkje brukast på eksisterande kraftverk. Det betyr at det i beste fall vil ta tiår før karbonfangst og -lagring blir tatt i bruk på ein vesentleg del av kraftverka i verda.(7)

Kjernekraft inneber alvorlege miljø- og tryggingsproblem. Ho produserer massive mengder radioaktivt avfall, og bruker uran, som er ein ikkje-fornybar mineralressurs. Tyske Energy Watch Group peikar på at verdas eksisterande og potensielle reservar av uran i beste fall kan dekke den noverande etterspørselen i sytti år, og at verda kan få knapp tilgang frå omlag 2020. Dessutan, ut frå den lange tida det tar å planlegge og bygge kjernereaktorar, vil det bli vanskeleg å erstatte den halvparten av eksisterande kjernekraftverk som må pensjonerast kommande eitt til to tiår.(8)

El-produksjon frå fornybare kjelder er ikkje eit miljømessig universalmiddel. Utstyr og bygningar til «fornybar» elektrisitet må lagast av industrien som nyttar fossilt drivstoff og ikkje-fornybare mineralressursar. Samanlikna med konvensjonell elektrisitet er elektrisitet frå fornybare kjelder framleis dyr. Vind og sol – dei to viktigaste fornybare energikjeldene – er variable og periodiske, og derfor kan dei ikkje tjene som «grunn»-elektrisitet, og det krevst monaleg stor mengd konvensjonell elektrisitet som sikring.(9)

Med unntak av biomasse kan fornybare kjelder bare brukast til å lage elektrisitet. (10) El-produksjon står for mindre enn 40 prosent av den primære energiforsyninga i verda, og bare 20 prosent av det endelege forbruket. Omlag ein tredjedel av primærforbruket av fossilt brensel blir brukt til elektrisitet, men to tredjedelar blir brukt flytande, i gassform og som fast drivstoff i transport, industri, landbruk, tjenestesektor og bustader.

Av det totale sluttforbruket av fossilt drivstoff er omlag 40 prosent brukt i transportsektoren, 24 prosent i industrien, 23 prosent i landbruk, tjenestesektor og husstandar – og 13 prosent er brukt som råmateriale i kjemisk industri. Elektrisitet kan openbart ikkje erstatte fossilt drivstoff som innsatsmiddel i kjemisk industri. I tillegg vil det bli svært vanskeleg eller uråd å erstatte fossilt drivstoff med elektrisitet i sjø- og lufttransport, godstransport på vegane, i industrielle høgtemperaturprosessar, og drifta av tungt utstyr i industri, byggebransje og landbrukssektor. Mens det kan vere teknisk gjennomførbart å erstatte bensindrivne personbilar med elektriske bila r(og personbilar er kanskje hovudproblemet i moderne kapitalistisk konsumentkultur), er teknologien framleis umoden og det kan ta tiår før elektriske bilar dominerer.

Dessutan – ettersom omlag tri fjerdedelar av primærenergien i el-produksjonen i dag kjem frå fossilt brensel, og omlag tri delar kol er nødvendig for å generere ein del elektrisitet – vil elektrifisering av tranport, industri og andre sektorar tendere mot å auke framfor å senke CO2-utsleppa. Elektrifisering av desse sektorane vil ikkje vere særleg fornuftig for å stabilisere klimaet utan at brorparten av el-produksjonen er «avkarbonisert» (dvs den konvensjonelt fossiltdrivstoff-produserte elektrisiteten erstatta med karbon-fanga, kjernekraft og fornybar elektrisitet).

Jamvel om alle økonomiske og tekniske vanskar som er drøfta ovanfor blir overvunne, er det sannsynleg at det tar tiår før elproduksjonen i verda i hovudsak er omstilt, og det kan ta atskillige fleire tiår å elektrifisere store delar av infrastrukturen i industri og transport. På den tid vil ein global økologisk katastrofe vere så godt som uunngåeleg.

Biomasse er den einaste fornybare energikjelda som kan brukast som drivstoff, flytande og i gassform.(11) Men avgrensa av tilgjengeleg produktivt land og vatn, kan ikkje biomasse dekke meir enn ein liten del av etterspørselen etter drivstoff i flytande form og gassform. Dessutan avslører nye studiar at når ein tar med utslepp frå landskapsendringar og jorderosjon, vil drivstoff frå biomasse faktisk sleppe ut meire drivhusgassar enn konvensjonell bensin.(12)

Klimaendringar og grenser for vekst

Ifølge IPCC-rapporten er det nødvendig å stabilisere karbondioksid i atmosfæren til 445–490 ppm for å avgrense den globale oppvarminga til 2–2,4 ˚C (over før-industriell temperatur) når ein tar med den totale effekten av CO2 og andre drivhusgassar. Det vil i sin tur kreve at globale CO2- utslepp når toppen mellom 2000 og 2050. Globale CO2-utslepp har auka med rundt 3 prosent i året sidan 2000. Om noverande trendar held fram vil globale utslepp i 2010 vere 34 prosent høgare enn i 2000. Då må utsleppa ned med 63–89 prosent frå 2010- nivå for å stabilisere CO2 på 445–490 ppm.

Kan ein nå desse måla for utsleppsreduksjon under den globale kapitalismen, med den konstante tvangen til kapitalakkumulasjon og økonomisk vekst? Tabell 1 presenterer fleire alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som gir 63 prosent reduksjon av utsleppa (som kan stabilisere CO2-nivået i atmosfæren på 490 ppm), ut frå topp i utsleppa i 2010 og nedgang etterpå. Med andre ord er formålet å peike på enkelte maulege kombinasjonsendringar i energiintensitet, utsleppsintensitet, og økonomisk vekst som kan føre til målet å stabilisere CO2-nivået på 490 ppm. Desse scenaria, hypotetiske og baserte på optimistiske forutsetningar, set eit dramatisk lys på dei endringane som må til for å stabilisere CO2-nivået. Dei illustrerer at ein ikkje kan nå fornuftige stabiliseringsmål med endelaus økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon.

Som drøfta ovanfor, er det på mange område teknisk svært vanskeleg eller uråd å erstatte direkte bruk av fossilt drivstoff med elektrisitet. Likevel går ein i alle scenaria ut frå at 50 prosent av sluttforbruket av fossilt drivstoff vil vere elektrifisert i 2050. Dessutan, trass i ulike problem med karbonfanga, kjernekraftprodusert og fornybar elektrisitet er det i dei ulike scenaria optimistisk gått ut frå at 50, 75 eller 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt drivstoff vil vere avkarbonisert i 2050 (med gjennomsnittleg nedgang på 1, 1,7 eller 2,7 prosent i året). Ein går ut frå at energiintensiteten skal falle med 33, 45 eller 55 prosent i 2050(med 1, 1,5 og 2 prosent i året). Med 33 prosent reduksjon i energiintensiteten vil verda i snitt nærme seg nivået på «energieffektivitet» i «avanserte» kapitalistiske land i dag. Med 45 eller 55 prosent reduksjon ville snittet i verda vere samanliknbart med «energieffektiviteten» i vesteuropeiske land i dag.(13)

Dei registrerte nivåa på «energieffektivitet» i dei avanserte kapitalistiske landa kjem ikkje bare som resultat av enkelte avanserte teknologiar, men au frå massiv flytting av energiintensiv industri til periferien i verda. Det reiser spørsmålet om desse «effektivitets »-nivåa nokon gong kan bli oppfylte av landa i periferien, ut frå at ei slik forbetring i effektivitet i høgste grad er optimistisk. Det er au viktig å erkjenne at dei tri faktorane i desse scenaria – utsleppsintensitet, energiintensitet og økonomisk vekst – ikkje nødvendigvis er uavhengige av kvarandre. Visse endringar i drivstofftypar for å endre utsleppsintensitet kan til dømes påverke potensialet for å forbetre energiintensisteten eller økonomisk vekst negativt eller omvendt. Men i dei framlagte scenaria har ein på optimistisk vis sett bort frå desse problema.

Ut frå den nedgangen ein tenker seg i utslepps- og energiintensitet kan ein rekne seg fram til den maksimale økonomiske vekstraten som samsvarer med desse måla. Til dømes går ein ut frå i scenario 1 at 50 prosent av el-produksjonen som no bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at intensiteten går med 1 prosent i snitt per år), og at energiintensiteten fell med eit snitt på 1 prosent i året. For å redusere utsleppa med 63 prosent frå 2010 og 2050 må då den årlege økonomiske veksten mellom 2010 og 2050 ikkje overstige -0,4 prosent, dvs at økonomien må minke. På liknande vis, i scenario 9 går ein ut frå at 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at utsleppsintensiteten går ned med eit årleg snitt på 2,7 prosent) og energiintensiteten fell med med 2 prosent i snitt i året, då må gjennomsnittleg årleg økonomisk vekst frå 2010 til 2050 ikkje overstige 2,3 prosent.

Ut frå tabell 1 er det klart at den nedgangen i utslepps- og energiintensitet ein går ut frå, er mykje meir dramatisk enn det den globale kapitalismen har prestert historisk (det IPCC kallar «business as usual») og føresetnadene for alle scenaria er derfor svært optimistiske. Likevel må verdsøkonomien i dei fleste scenaria i realiteten stagnere, og i eit scenario må verdsøkonomien faktisk minke absolutt. Og det går ut frå nedgang i utslepps- og energiintensitet som overgår historiske snitt, og ganske dramatisk med omsyn til utsleppsintensitet, der scenaria er basert på eit forbetringsgjennomsnitt som er tri til ni gonger betre enn historiske snitt. Ut frå at folkesetnaden i verda veks med 1 prosent i året vil dei mest positive scenaria føre til positiv vekst i BNP per hovud.

Og jamvel med desse svært optimistiske scenaria for stabilisering av karbon i atmosfæren, vil verda bli 2,4 ˚C varmare ifølge estimata frå IPCC (jamført med førindustriell tid). IPCC-framskrivingane tar faktisk ikkje med mange av dei siste målingane i reknestykket. Det er no sannsynleg at sommarisen i Arktis forsvinn, og Polhavet vil derfor absorbere meir varme. Ein atmosfærisk konsentrasjon på 490 ppm CO2e vil kanskje føre til ei global oppvarming på 2,7 ˚C (framfor dei 2,4 ˚C IPCC-rapporten går ut frå), og fører verda farleg nær den 3 ˚C-terskelen som ifølge James Lovelock vil ende med globalt kollektivt sjølvmord for menneska.

Om målet er å stabilisere konsentrasjonen av CO2e i atmosfæren på 445 ppm istaden for på 490 ppm, må dei globale utsleppa ned med 89 prosent, ikkje bare 63 prosent. Ved 445 ppm vil temperaturen framleis stige 2 ˚C (jamført med førindustriell tid). Enkelte typar større økologiske katastrofar vil vere uunngåelege, og farlege tilbakekoplingar i klimasyklusar kan bli utløyst. Det trengst langt meir drastiske kutt i dei globale utsleppa om målet verkeleg er å stabilisere klimaet og skape tilstrekkeleg stor tryggingsmargin.

Tabell 2 viser alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som samsvarer med 89 prosent nedgang i utsleppa. Dei andre forutsetningane er som i tabell 1. Det viser seg at verdsøkonomien må minke i alle scenaria. For scenario 1 til 3 (der nedgangen ein går ut frå i utsleppsog energiintensitet, er klart optimistiske samanlikna med det kapitalismen har prestert historisk), må verdsøkonomien falle med to tredjedelar til tri fjerdedelar etter 2010 for å nå målet for nedgang i utsleppa.

Resultata presenterte i tabell 1 og 2 kan ikkje med nokon rimeleg grunn stabilisere klimaet gitt den endelause ekspansjonen i den globale kapitalistiske økonomien. Men det kapitalistiske systemet er grunnleggande ute av stand til å fungere med ein ikkjeveksande (for ikkje å snakke om minkande) økonomi.

Politikk for klimaendringar og den naudsynte sosialismen

Kan forfattaren vere for pessimistisk? Er «kunnskapen», «kreativiteten», «tilpassingsevna » og «spensten» i kapitalismen undervurdert? Talspersonane for dei store miljøorganisasjonane, som Lester R Brown (forfattar av Plan B og direktør for Earth Policy Institute) og Amory Lovins(medforfattar med Paul Hawken og L Hunter Lovins av Natural Capitalism) freistar overtyde oss om at magisk teknologi vil komme til unnsetning. Kostnadene for solpanel vil gå i golvet, samtidig som energieffektiviteten vil bli tidobla. Utsleppa av drivhusgassar og anna forureining kan reduserast drastisk, mens brutto nasjonalprodukt vil halde fram med å vekse eksplosivt. For dei er det ingen grunnleggande konflikt mellom produksjon for profitt og kapitalakkumulasjon på den eine sida, og økologisk bærekraft på den andre.

Den typiske måten deira å argumentere på er at «teknologien er alt tilgjengeleg» og «alt som trengst er politisk vilje». Med «politisk vilje» tenker dei sjølvsagt ikkje på noko nær fundamentale samfunnsendringar. I staden snakkar dei om enkelte lovreformer og internasjonale avtalar innanfor det grunnleggande kapitalistiske rammeverket. På det meste vil dei kreve enkelte avgrensa endringar i oppførselen til konsumentane.

Når det gjeld den sosiale samansettinga, består dei store miljøorganisasjonane i hovudsak av folk som høyrer til den øvre middelklassen i det kapitalistiske samfunnet. Dei inkluderer professorar, ingeniørar, teknikarar, direktørar, finansanalytikarar og andre yrke. Jamvel om dei typisk ikkje eig særleg mykje produksjonsmiddel, utøver dei viktige leiar- og teknikarfunksjonar for kapitalistane, og nyt vesentlege privilegium jamført med arbeidarklassen.

I periodar med revolusjonært oppsving, som på 1960-tallet, kunne enkelte av dei bli raskt radikaliserte og bli ymse «ultravenstristar ». I periodar med kontrarevolusjon kunne dei bli dei viktigaste allierte for herskarklassen i offensiven mot det arbeidande folket. På 1980- og 1990-tallet var den øvre middelklassen ein viktig sosial base for nyliberalismen i mange land, og dei spela ei avgjørande rolle for den kapitalistiske restaureringa i det tidlegare Sovjetunionen, Aust-Europa og Kina.

Ettersom den økologiske krisa blir djupare, innser eller aner enkelte i den øvre middelklassen at den eksisterande kapitalistiske «livsstilen» er i alvorleg trøbbel og ikkje kan vare evig. Likevel er dei ute av stand til eller uvillige til sjå føre seg noko utover det kapitalistiske systemet som deira relativt priviligerte liv er avhengige av. Dei er enno ikkje klare til å gi opp si implisitte støtte til kapitalistklassen. Deira levekår og erfaringar er langt frå dei til arbeidarklassen. Det er derfor vanskeleg for dei å sjå at bare med massiv mobilisering og organisering av arbeidarklassen kan det vere noko håp om den samfunnsendringa som er naudsynt for ei økologisk bærekraftig framtid. Miljøfolka frå den øvre middelklassen må derfor legge sine desperate håp (eller tru) i teknologiske miraklar på den eine sida, og moralsk overtyding på den andre (som dei håper vil overtyde kapitalistklassen om å oppføre seg moralsk og rasjonelt).

Men lovene for kapitalismen vil halde fram å fungere så lenge som det kapitalistiske systemet er intakt, uavhengig av individuell vilje og mot dei beste ønskene til miljøfolka frå øvre middelklasse. Før eller seinare må dei verkeleg samvitsfulle miljøfolka velje mellom ansvaret for økologisk bærekraft og støtte til eit utbyttande og undertrykkande sosialt system. Dessutan, med ei djupare økologisk krise og den kapitalistiske krisa generelt, kan det snart bli vanskelegare for kapitalismen å stille opp med dei materielle privilegia til øvre middelklasse, mens han samtidig tilfredsstiller krava til produksjon for profitt og akkumulasjon.

Som eg har drøfta tidlegare, er det mange tekniske hindringar for avkarbonisering av energisystemet i verda. Brown og Lovins har overdrive potensialet for tekniske endringar grovt. Men jamvel om mange av dei framlagte høgeffektive energiteknologiane baserte på fornybare ressursar skulle bli tilgjengelege straks, vil iverksettinga bli forsinka av dei grunnleggande hindringane for spreiing av teknologi under kapitalismen. I eit økonomisk system basert på produksjon for profitt er ein ny teknologi «intellektuell eigedom». Folk eller land som ikkje har råd til å betale, blir nekta tilgang. Sjølv i dag har hundretalls millionar av menneske ikkje tilgang til elektrisitet. Kor mange tiår vil det gå før dei byrjar få tilgang til soldrivne elektriske bilar?

Dessutan, ulikt nye konsumentdupedittar som mobiltelefonar eller bærbare datamaskiner som fort kan produserast av eksisterande industri, krev avkarbonisering av energisystemet i verda grunnleggande endringar i infrastrukturen i verdsøkonomien. I botnen betyr det at tempoet i avkarboniseringa, sjølv under maksimalt gunstige tilhøve, ikkje kan bli raskare enn takten i verdiforringinga av langtlevande fast eigedom. Når mange bygningar og andre langtlevande strukturar vil vare eit halvt hundreår eller meir, må ein sjå avkarboniseringstakten ein går ut frå i tabell 1 og 2 som ekstremt optimistisk.

Frå eit reint teknisk synspunkt er den enklaste og lette løysinga på klimakrisa å stanse all økonomisk vekst straks, og byrje senke forbruksnivået i verda systematisk inntil utsleppa av drivhusgassar fell til fornuftig nivå. Det kan ein klart oppnå med eksisterande teknologi. Om alle noverande og potensielt tilgjengelege avkarboniseringsteknologiar blir tatt i bruk over heile verda så raskt som mauleg, vil verda framleis ha produksjonskapasitet til å dekke dei grunnleggande behova til heile befolkninga i verda jamvel med ein mykje mindre verdsøkonomi (scenario 1 til 3 i tabell 2 vil grovt sett bety ei tilbakevending til den materielle levestandarden på 1960-tallet).

Men i eit kapitalistisk system, så lenge som produksjonsmidla og meirverdien er eigd av kapitalistane, er det både insentiv og press for at kapitalistane skal bruke ein stor del av meirverdien til kapitalakkumulasjon. Om ikkje meirverdien kjem under samfunnsmessig kontroll, kan ein ikkje stanse kapitalakkumulasjom (og dermed økonomisk vekst). Dessutan, ut frå den enormt ulike fordelinga av inntekt og rikdom under kapitalismen, korleis kan ein global kapitalistisk økonomi meistre ei systematisk nedtrapping og samtidig dekke dei grunnleggande behova til milliardar av menneske? Økonomisk vekst er absolutt nødvendig for at kapitalismen skal lindre dei innebygde sosiale motsetningane.

Kyoto-protokollen krev at dei utvikla kapitalistiske landa reduserer sine CO2- utslepp med 5 prosent frå 1990 til 2012. Figur 1 viser CO2-utsleppa i dei største økonomiane i verda frå 1990 til 2005. USA avslo å underteikne protokollen, og utsleppa i USA auka med 22 prosent frå 1990 til 2005. Blant underskrivarane av Kyoto-promitokollen auka utsleppa til Japan med 16 prosent og utsleppa frå Euro-sonen tenderte mot å auke frå midten av 1990-tallet. Utsleppa i Storbritannia har lege flatt (på grunn av massivt skifte frå kol til Nordsjø-gass).

Ironisk nok er Russland den einaste store økonomien som har redusert utsleppa sine markert sidan 1990, i ein periode der det økonomiske resultatet og folketallet har gått ned. Dei russiske utsleppa fall med ein tredjedel frå 1990 til 2005, med ein årleg reduksjon på 2,7 prosent. Om verdsøkonomien skulle kopiere russarane tri gonger, dvs for å oppleve det økonomiske samanbrotet Russland opplevde på 1990-tallet tri gonger med ein tilsvarande reduksjon i utsleppa, så ville utsleppa i verda ha falle med to tredjedelar i 2050. Det ville bare bety at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren ville stabilsere seg på 490 ppm. Som drøfta ovanfor, ville det framleis vere langt mindre enn nødvendig.

Sidan 1990 er utsleppa i Kina og India meir enn fordobla, og Kina har no gått forbi USA når det gjeld utslepp av drivhusgassar. Med noverande rate vil Kinas utslepp bli dobla på ti år og India vil doble sine på mindre enn femten år. EU har i dag forplikta seg til ein reduksjon i utsleppa på 20 prosent (frå 1990-nivå) i 2020. Heile denne reduksjonen vil bli oppveid av bare eitt år med den økonomiske veksten i Kina. Med den store kapitalistiske boomen i Kina bygger dei no to kolfyrte kraftverk i veka. Det betyr at Kina kvart fjerde år vil bygge like mange kolfyrte kraftverk som det no er i USA. Kva slags håp er det for å stabilisere klimaet med eit slik fanatisk jag etter akkumulasjon? Kva for magisk teknologi kan gjøre denne typen kapitalisme bærekraftig?

Det bør seiast at dei kinesiske arbeidarane og bøndene ikkje i det heile tatt har hatt fordel av denne kvilelause jakta på kapitalistisk profitt. Det er dei multinasjonale selskapa (som brukar Kina som «verkstad» for verda) og dei kinesiske kapitalistiske elitane som har hausta enorme profittar. I mindre grad har øvre middelklasse i framskridne kapitalistiske land au hatt fordel av billege forbrukarartiklar og «tjenester» produsert av arbeidarar i Kina, India og andre delar av periferien.

Den 14. juni 2007 trykte Financial Times ein ganske bisarr artikkel («Det er fridommen og ikkje klimaet som står på spel») av Vaclav Klaus, presidenten i Tsjekkia og tidlegare leiar for den antikommunistiske «fløyelsrevolusjonen»:

Den fridomselskande president Klaus (som tydelegvis har studert Friedrich Hayek godt) kravde så at vitskapsfolk «må ha ein plikt til legge fram sine politiske og verdioppfatningar og kor mykje dei påverka utval og tolking av vitskaplege prov». Klaus forsikra oss så at «teknologiframgang» og «auke i tilgjengeleg rikdom» ville halde fram og «ville løyse alle potensielle konsekvensar av mindre klimaendringar».

Ein må vedgå at det verkeleg krev mot av Klaus å forsvare «fridom» i ei tid då det veks fram ein viktig politisk konsensus i det internasjonale borgarskapet om at klimaspørsmålet ikkje kan ignorerast lenger. Ut frå eiga politisk erfaring og bakgrunn i Kina (som Tsjekkoslovakia ein tidlegare sosialistisk stat), er standpunkta til Klaus merkeleg kjente.

Ærleg talt, bare ein ekstremt reaksjonær som hatar arbeidarklassen og sosialismen djupt og inderleg, kunne komme med slike underlege kommentarar. På ein måte er Klaus likevel nærare sanninga enn alle dominerande miljøfolk. Det krevst verkeleg global «sentral»-planlegging for at menneska skal overvinne klimakrisa, om ein med «sentral» meiner sjølvmedvite, rasjonelt samarbeid i demokratiske institusjonar.

Dei tekniske krava som kan stabilisere klimaet, er klare. Den globale energistrukturen må endrast grunnleggande og baserast på fornybare ressursar. Store delar av den økonomiske infrastrukturen må endrast i samsvar med det. Landbruket må reorganiserast etter bærekraftige prinsipp og bli frigjort frå fossilt drivstoff til gjødsel og maskineri. Heile transportsystemet må byggast om, med jernbanar og offentleg transport der fornybar elektrisitet spelar ei avgjørande rolle. Nivået på verdsøkonomien må reduserast i samsvar med måla for utslepps-reduksjon. Alt saman må gjennomførast utan å undergrave dei grunnleggande behova til befolkninga i verda.

Det er klart at kapitalismen ikkje kan nå desse måla. Om me ikkje ønskar undergrave økologien som sivilasjonen er avhengig av, kva anna kan oppnå desse måla enn sosialisme med offentleg eigarskap til produksjonsmidla og demokratisk planlegging?

Såkalla «marknadssosialisme» er ikkje eit alternativ. Både teori og historiske erfaringar har demonstrert at «marknadssosialisme » uunngåeleg fører til kapitalisme. Dei som er mot sosialistisk planlegging kan tenkast påstå at dei historiske erfaringane med sosialisme viser at sosialistisk planlegging vil vere «ineffektiv».

Bortsett frå at framtidig sosialisme utan tvil vil gjør det langt betre enn den historiske på demokrati og økonomisk effektivitet – ut frå alvoret i den globale økologiske krisa – er «effektivitet» ganske enkelt ikkje eit relevant spørsmål. Det verkelege spørsmålet er: Kan sosialismen sørge for mat, utdanning og helsestell for alle på jorda? Me veit at sosialismen historisk var i stand til det, og Cuba gjør det framleis med ganske begrensa materielle ressursar.

Kapitalismen har alltid mislykkast med å sørge for mat, utdanning og helsestell til minst hundrevis av millionar menneske. Om den globale økologiske krisa ikkje blir overvunne, vil kapitalismen til slutt mislykkast for alle menneske. Er ikkje valet klart nok?

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar

1. Intergovernmental Panel on Climate Change (Mellomstatleg panel om klimaendringar – IPCC): «Summary for policymakers of the Synthesis Report of the IPCC Fourth Assessment Report,» november 2007, http://www.ipcc.ch.

2. David Spratt, The Big Melt: Lessons from the Arctic Summer of 2007, oktober 2007.

3. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red (Friends of the Earth, 2008), http://www. climatecodered.net.

4. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red; Jonathan Leake, «Fiddling with Figures while the Earth Burns,» Times Online, 6. mai 2007, http:// www.ecolo.org/lovelock; James Lovelock, The Revenge of Gaia (New York: Basic Books, 2006), 15–38.

5. James Hansen et al., «Target Atmostpheric CO2: Where Should Humanity Aim?»(utdrag), april 2008, (utgitt mai 2008). Sjå au John Bellamy Foster, «The Ecology of Destruction», Monthly Review 58, no. 8(2007): 1–14.

6. Det er kjent som Jevons paradoks, etter den britiske 1800-tallsøkonomen William Stanley Jevons som først observerte denne underlege effekten. Sjå Brett Clark og John Bellamy Foster, «William Stanley Jevons and The Coal Question,» Organization & Environment 14, no. 1(2001): 93–98; John Bellamy Foster, Ecology Against Capitalism (New York: Monthly Review Press, 2002), 94–95.

7. Ted Trainer, Renewable Energy Cannot Sustain A Consumer Society(Dordrecht, Netherlands: Springer, 2007), 110–11.

8. Energy Watch Group, «Uranium Resources and Nuclear Energy,» EWG-Series No.1/2006 (desember).

9. Michael H. Heusemann, «The Limits of Technological Solutions to Sustainable Development,» Clean Technology and Environmental Policy 5(2003): 21–34. Eit nyleg eksperiment sponsa av den tyske regjeringa vil vise at eit nettverk med 61 prosent av elektrisiteten frå vind, 14 prosent frå solceller, og 25 prosent frå biomasse kan dekke opp til 100 prosent av elektrisitetsetterspørselen.(«Renewed Energy», The Guardian, 26. februar 2008). Men som drøfta under, er biomasse svært problematisk og kan sleppe ut meir drivhusgass enn fossilt brensel. Derfor set eksperimentet ei grense på 75 prosent dekarbonisering av el-produksjonen.

10. Energistatistikken som er drøfta her og i neste avsnitt, er frå International Energy Agency, Key World Energy Statistics 2007.

11. Sjølv om det har vore mykje snakk om å utvikle ein «hydrogenøkonomi», er hydrogen i seg sjølv ikkje ein primær energikjelde (dvs at det ikkje finst naturleg lager av hydrogen som ein kan utnytte). Hydrogendrivstoff er produsert av vatn, ein prosess som krev tilførsel av energi. Derfor er hydrogen ganske enkelt ein måte å lagre energi på (ganske likt eit batteri), og dei miljømessige konsekvensane avheng av energikjelda som blir brukt i produksjonen.

12. Joseph Fargione, et al., «Land Clearing and the Biofuel Carbon Debt», Science 319, no. 5867(2008): 1235–38; Timothy Searchinger, et al., «Use of U.S. Croplands for Biofuels Increases Greenhouse Gases Through Emissions from Land- Use Change», Science 319, no. 5867(2008): 1238–40.

13. Ifølge Key World Energy Statistics (sjå note 9) var energiintensiteten i OECD i 2005, målt i 2000- dollar, 37 prosent under snittet i verda, Frankrike 41 prosent under, Tyskland 44 prosent under, og UK 56 prosent under snittet i verda.