Tor Espen Simonsen (redaktør), Anders Granås Kjøstvedt (redaktør), Katrine Randin (redaktør):
Høyrepopulisme i Vest-Europa
Unipub forlag, 2009

Høyrepopulistenes store valgfremganger i Vest-Europa de siste 20 årene er et tema som har inspirert mange til å studere fenomenet. Ett eksempel på dette er boka Høyrepopulisme i Vest-Europa med bidrag fra en gruppe masterstudenter i kretsen rundt historieprofessor Einhart Lorenz. Artiklene i boka er, med unntak av innledningen og Lorenz’ to bidrag, basert på masteroppgaver med denne tematikken som er skrevet de senere årene.

Bidragsyterne gir hver for seg en grundig innføring i den politiske historien til de høyrepopulistiske partier i Norge, Danmark, Sverige, Italia, Nederland, Belgia, Frankrike og Østerrike. De viser på en overbevisende måte hvordan den politiske kulturen i disse landene har gitt rom for enkle løsninger basert på en mer eller mindre rettferdiggjort politikerforakt og antiestablishment-holdninger, og de viser også hvordan høyrepopulismen har utviklet seg som en særegen retning i motsetning til både sosialliberalisme og sosialdemokrati slik disse retningene utviklet seg i tiårene etter annen verdenskrig.

Men der stopper det i all hovedsak også. Boka avsluttes riktignok av to kapitler, ett som omhandler henholdsvis Vlaams Belang og Front National sine ideologiske røtter og ett det EU-standpunktet til østerrikske FPÖ og tyske Die Republikaner settes under lupen, men utover dette fremstår boka som en håndfull uavhengige utviklingsprosesser. Oppløsningen av de samfunnssøylene det nederlandske samfunnet var basert på, og den danske grundtvigske bonderomantikken kan sikkert forklare mye av utviklingen der og da, men når man ser den samme typen utvikling i land etter land, skriker det hele etter felles momenter og et sammenlignende perspektiv. Riktignok innledes boka med en gjennomgang av sentrale momenter i hva høyrepopulismen er og utgjør på tvers av landegrensene, men heller ikke her gjøres det noe forsøk på å forklare hvorfor det nettopp er de siste 20–25 årene høyrepopulismen. Riktignok er det noen kortvarige unntak som Mogens Glistrups danske Fremskridtsparti i 1973 og Pierre Poujades franske UFF i 1956, har gått fra å være en marginal bevegelse på ytre høyre fløy til å bli partier med reell mulighet for å bli statsbærende i nærmeste fremtid, om de ikke allerede har vært det, som i Østerrike, og, selv om dette er land som ikke behandles i boka, også i Sveits og Portugal.

Det er riktignok momenter som går igjen i flere av bidragene. Terrorangrepene mot New York og Washington, senere også London og Madrid, trekkes frem som ett moment. Selv om dette kanskje kan ha vært en katalysator, forklarer ikke dette veksten disse partiene hadde gjennom hele 90-tallet. Det faktum at Spania, et av landene som faktisk har opplevd denne terrorismen, er et av de landene i Vest-Europa der høyre-populismen står svakest, rimer heller ikke godt med dette som en forklaringsmodell. Et annet moment er at det er en generell protest mot et establishment som blir mer og mer fjernt fra folk flest. Men dette er på ingen måte noe høyrepopulismen har hatt eller har monopol på, og når høyrepopulistene, som FrP i Norge, har vist seg å bli en del av det de opprinnelig protesterte mot – Carl I. Hagens ungdommelige forakt for yrkes-politikere er et ganske så ironisk eksempel her – så har heller ikke det gått utover oppslutningen.

Nå er det kanskje ikke historikerens oppgave å drøfte slike spørsmål, og som grunnlag for faktakunnskap er dette en nyttig bok. Og i rettferdighetens navn bør Anders Granås Kjøstvedts bidrag om Vlaams Belang og Front National trekkes frem som et eksempel på noe som absolutt bidrar til en bredere forståelse, blant annet gjennom fremstillingen av høyrepopulismen som en salongvariant av «en høyreekstrem grunntradisjon som til syvende og sist skriver seg fra en reaksjon mot ideene fra den franske revolusjon». Are Vogt Moums bidrag om FPÖ, Die Republikaner og EU kan også trekkes frem i denne sammenhengen, da den viser hvordan særlig FPÖ har snudd kappa etter vinden i dette spørsmålet – noe som også er relevant for Norge der store deler av FrPs velgermasse faktisk innbiller seg at partiets fremmedhat gjør det til et nei-parti, en vrangforestilling de gjør lite eller ingenting for å endre på.

De som står bak boka, skal ha skryt for å ha hevet dette til et mer teoretisk nivå også i Norge, men det gjenstår mye før dette er kunnskap som kan benyttes aktivt i politisk kamp mot den hurtige høyredreiningen vi opplever i Norge og resten av Vest-Europa i dag.

Mathias Bismo

I tida som har gått, har eg mange gonger tenkt gjennom den underliggande logikken i tilnærminga mi til klasseanalyse.¹ Eg arbeider framleis innanfor den marxistiske tradisjonen, men eg ser ikkje lenger på marxismen som eit altomfattande tenkesett som grunnleggande er i strid med «borgarleg» sosiologi.²

Mens eg tidlegare hevda at den marxistiske klasseanalysen var fullstendig overlegen hovudrivalane – særleg weberianske metodar og dei som blir nytta av rådande lagdelingsforsking – så meiner eg no at alle desse ulike klasseanalysemetodane kan bidra til ei meir fullstendig forståing ved å klarlegge korleis ulike årsakssamanhengar formar mikro- og makrosidene ved ulikskap i kapitalistiske samfunn. Den marxistiske tradisjonen er ei verdfull samling idear fordi han på vellykka vis klarlegg verkelege mekanismar som er vesentlege for ei rad viktige problem, men det betyr ikkje at han har monopol på å klarlegge slike mekanismar. I praksis skulle då sosiologiske undersøkingar gjennomført av marxistar sameine dei spesifikke marxistidentifiserte mekanismane med alle andre kausalprosessar som måtte vere relevante for oppgava du skal gjøre.³ Det ein kunne kalle «pragmatisk realisme» har erstatta «den store kampen mellom tenkesett».

For å gjøre det enkelt skal eg i det følgande konsentrere meg om tri årsaksprosessar som er relevante i klasseanalyse, alle knytt til ulike sosiologiske teoriar. Den første definerer klasse som eigenskapar og materielle levekår knytt til enkeltpersonar. Den andre fokuserer på korleis sosiale posisjonar gir enkelte kontroll over økonomiske ressursar og ekskluderer andre – han definerer klasse ut frå «oppsamla fordelar». Den tredje måten ser klasser bestemt av dominans- og utbyttingsmekanismar, der økonomiske posisjonar gir enkelte personar makt over liva og handlingane til andre. Den første er metoden til lagdelingsforskarane, den andre er det weberianske perspektivet, og det tredje er knytt til den marxistiske tradisjonen.

Eigenskapar og vilkår

Både blant sosiologar og lekfolk blir klasse først og fremst forstått som individuelle eigenskapar og levekår. Eigenskapar som kjønn, alder, rase, religion, intelligens, utdanning, geografisk plassering og så vidare, blir sett som avgjørande for mange ting me kan ønske å forklare, frå helse til røysting i val til oppseding av barn. Enkelte av desse eigenskapane får ein ved fødselen, andre seinare i livet; enkelte er stabile, andre ganske avhengige av den spesifikke personlege sosiale situasjonen, og kan derfor endre seg over tid. I lagdelingsforsking kan folk òg bli kategoriserte ut frå dei materielle levekåra sine: elendige bustader, hyggelege forstadshus eller palass i avstengte bustadområde; skremmande fattigdom, rimeleg inntekt eller overdådig rikdom, og så vidare. «Klasse» identifiserer slik dei økonomisk viktige eigenskapane som formar folks sjansar og val i ein marknadsøkonomi, og dermed deira materielle levekår. Klasse må ikkje bli forstått bare ut frå folks individuelle eigenskapar eller deira materielle levekår, men som ein måte å forklare det innbyrdes tilhøvet mellom desse to.

Innanfor denne tilnærmingsmåten er utdanning nøkkeleigenskapen i økonomisk utvikla samfunn, men ein del sosiologar inkluderer òg meir uklare eigenskapar som kulturelle ressursar, sosiale knyttingar og jamvel individuell motivasjon.⁴ Når desse ulike eigenskapane og livsvilkåra blir samla, blir desse samlingane kalla «klasser». «Middelklassen» er her folk som har nok utdanning og pengar til fullt ut å leve ein noko vagt definert «vanleg» levemåte (som til dømes kan inkludere spesielle forbruksmønster). «Overklassen» er folk med rikdom, høg inntekt og sosiale knyttingar som gjør dei i stand til å leve atskilt frå «vanlege» menneske, mens den «lågare klassen» viser til dei som manglar nødvendig utdanning og kulturelle ressursar til å leve trygt over fattigdomsgrensa. Til sist, «underklassen» er dei som lever i ekstrem fattigdom, marginaliserte i samfunnet gjennom mangel på grunnutdanning og evner som er naudsynte for å få varig arbeid.

I «personlege eigenskapar»-måten å forstå klasse på er sosiologane mest opptatt av å forstå korleis folk tileignar seg dei karakterdraga som plasserer dei i den eine eller andre klassen. Gitt at dei fleste folk i dei landa der sosiologane lever, skaffar seg økonomisk status og belønning gjennom lønnsarbeid, så har brennpunktet for forsking i denne tradisjonen vore den prosessen der folk skaffar seg dei kulturelle, motivasjonsmessige og utdanningsressursane som betyr noko for deira tilknytting til arbeidsmarknaden. Fordi levekåra i barndommen heilt klart betyr ganske mykje i desse prosessane, så brukar denne retninga mykje tid på det som innimellom blir kalla «klassebakgrunn» – familiesituasjonen der ein tileignar seg desse nøkkeleigenskapane. Årsakssamanhengen i denne typen klasseprosessar er framstilt i forenkla form i figur 1.

Kunnskap, utdanning og motivasjon er sjølvsagt svært avgjørande for personlege økonomiske utsikter. Men det som manglar i denne metoden for klasseanalyse, er seriøs behandling av ulikskap i sosial plassering, eller av den relasjonelle naturen slik plassering har. Utdanning formar kva type jobbar folk får, men korfor er nokre jobbar «betre» enn andre? Korfor medfører enkelte jobbar ganske mykje makt, mens andre ikkje gjør det? Og er det noko samband mellom makta og rikdommen enkelte kan glede seg over, og det at andre manglar det same? Framfor å fokusere bare på den prosessen som sorterer folk inn i ulike posisjonar, startar dei to andre metodane klasseanalyse med å undersøke karakteren til desse posisjonane.

Oppsamling av fordelar

Den andre tilnærmingsmåten, der klasser blir definerte gjennom tilgang til og utestenging frå bestemte økonomiske sjansar, fokuserer på «oppsamling av fordelar» – eit konsept nært knytta til arbeidet til Max Weber.⁵ For at bestemte jobbar skal gi høg inntekt og særlege fordelar, er det viktig for innehavarane å ha ulike metodar for å stenge andre ute frå dei. Det blir òg innimellom referert til som ein sosial innelukkingsprosess, der tilgangen til posisjonar blir innskrenka. Ein måte å gjøre det på, er å lage krav det er svært kostbart å oppfylle. Utdanningsbevis har ofte slik karakter: høgt utdanningsnivå genererer høg inntekt delvis fordi det er betydelege restriksjonar på tilgangen på høgt utdanna folk. Opptaksprosedyrar, skolepengar, motvilje mot høge lån hos folk med låg inntekt osv tenderer alt til å hindre tilgang til høgare utdanning, til fordel for dei som har jobbar som krev slike kvalifikasjonar. Om det vart gjennomført massive tiltak for å forbetre utdanningsnivået til dei med låg utdanning, ville det i seg sjølv senke verdien av utdanninga til dei som har meir, ettersom verdien i stor utstrekning er avhengig av at det er knapp tilgang på han. Mekanismen i oppsamling av fordelar er skjematisk framstilt i figur 2.

Enkelte vil protestere mot å framstille utdanning slik. Økonomar hevdar til dømes at utdanning skaper «human kapital» som gjør folk meir produktive, og det er grunnen til at arbeidsgivarane er villige til å betale dei høgare lønn. Men mens den høgare lønna som følger høgare utdanning enkelte gonger speglar produktivitetsskilnader, er det bare ein del av forklaringa. Like viktig er dei ulike mekanismane som stenger folk ute frå høgare utdanning og slik avgrensar tilgangen på folk til desse jobbane. Eit enkelt tankeeksperiment viser korleis det fungerer: tenk no at USA hadde opne grenser og slapp inn alle som hadde medisinsk, ingeniør- eller høgare datautdanning og lot dei praktisere, uansett kor dei kom frå. Den voldsomme auken i tilgang på folk med slike kvalifikasjonar ville undergrave lønnsnivået til dei som alt var i landet, sjølv om den faktiske kunnskapen deira ikkje ville minke. Statsborgarskap er ei svært spesiell og potent form for «lisens» til å selje arbeidskrafta i ein spesifikt arbeidsmarknad.

Fullmakter og lisensar er særleg viktige når det gjeld å samle fordelar, men mange andre institusjonelle reiskapar har vore brukte til ulike tider og stader for å verne om privilega og fordelane til spesielle grupper: rasereglar stengte ute minoritetsgrupper frå mange jobbar i USA, spesielt (men ikkje bare) i sør opp til 1960-tallet; ekteskaps- og kjønnsreglar innskrenka kvinners tilgang til visse jobbar til langt ute på 1900-tallet i dei fleste utvikla kapitalistiske land; religion, kulturelle kriteria, oppførsel, dialekt – alt dette har vore utestengingsmekanismar. Kanskje er den viktigaste utestengingsmekanismen privat eigedomsrett til produksjonsmiddel. Privat eigedomsrett er det som gir tilgang på «jobben» som arbeidsgivar. Om arbeidarane skulle prøve ta over og drive ein fabrikk sjølve, måtte dei utfordre at dei er utestengte frå kontroll over produksjonsmidla; mens evnen eigarane har til å oppnå profitt avheng av at dei forsvarer slik utestenging. Det viktigaste som skil kapitalist- og arbeidarklassen – felles for både den weberianske og marxistiske tradisjonen – kan derfor frå weberiansk synsstad sjåast som å reflektere ei spesifikk form for oppsamling av fordelar tvunge fram av lovreglar om privat eigedomsrett.

Utestengingsmekanismane som formar klassestrukturen innanfor metoden med oppsamling av fordelar, fungerer ikkje bare i dei mest privilegerte sjikta. Fagforeiningar kan òg fungere som ei utestengingsmekanisme ved å beskytte medlemmene frå konkurranse frå dei utanfor. Det betyr ikkje at fagforeiningar bidrar til større ulikskap, ettersom dei òg kan handle politisk for å minske ulikskap skapt av andre utestengingsmekanismar – spesielt dei knytt til privat eigedomsrett til produksjonsmiddel. Likevel, i den grad fagforeiningar skaper stengsel til visse jobbar, så skaper dei eit slags samfunnsmessig avlukke som forbetrar dei materielle levekåra for dei som er på innsida.

Sosiologar som nyttar metoden med oppsamling av fordelar ser tri store kategoriar i USA: kapitalistar, definert gjennom privat eigedomsrett til produksjonsmidla; middelklassen, definert gjennom utestengingsmekanismar for tilgang til utdanning og kunnskap; og arbeidarklassen, definert gjennom å vere utestengt både frå høgare utdanning og kapital. Den delen av arbeidarklassen som er verna av fagforeiningar, blir enten sett som eit privilegert sjikt innanfor arbeidarklassen, eller enkelte gonger som ein del av middelklassen.

Den avgjørande skilnaden mellom å vurdere klasse ut frå oppsamling av fordelar og ut frå individuelle eigenskapar er denne: I den første blir økonomiske fordelar oppnådd gjennom å vere i ein privilegert klasseposisjon, og det heng nøye saman med at andre er utestengte og manglar slike fordelar. I individ–eigenskapsmetoden er slike fordelar og ulemper ganske enkelt resultat av individuelle føresetnader: dei rike er rike fordi dei har fordelaktige eigenskapar, dei fattige fattige fordi dei manglar dei; det finst ingen systematisk årsakssamanheng mellom desse faktorane. Å eliminere fattig-dom ved å forbetre relevante eigenskapar hos fattige – utdanning, kulturelt nivå, human kapital – vil ikkje på nokon måte skade dei rike. Med oppsamling av fordelar er dei rike rike delvis fordi dei fattige er fattige, og gjennom at det dei rike gjør for å halde på rikdommen sin, bidrar til elendet dei fattige må sjå i auga. Her vil tiltak for å fjerne fattigdom gjennom å fjerne utestengingsmekanismar undergrave fordelane til dei rike.

Utbytting og dominans

Klasseanalyse som fokuserer på utbyttingsog dominansmekanismar er nærast knytt til den marxistiske tradisjonen, jamvel om enkelte sosiologar som er meir influerte av Weber. òg tar slike mekanismar med i si oppfatning av klasse.⁶ Men dei fleste sosiologar ignorerer dei; enkelte nektar eksplisitt for at dei har relevans. «Dominans» og særleg «utbytting» er kontroversielle uttrykk fordi dei har ein tendens til å innehalde ein moralsk dom og ikkje ei nøytral framstilling. Mange sosiologar freistar unngå slike uttrykk på grunn av dette normative innhaldet. Men eg meiner dei er viktige, og presist identifiserer visse kjernespørsmål om ein skal forstå klasse. «Dominans» viser til evnen til å kontrollere handlingane til andre; «utbytting» viser til tileigninga av økonomiske fordelar frå arbeidet til dei som er dominert. All utbytting involverer derfor visse typar dominans, men ikkje all dominans inneber utbytting.

I utbyttings- og dominansrelasjonar er det ikkje bare tilfellet at ei gruppe får fordelar ved å styre tilgangen til visse typar ressursar eller posisjonar; i tillegg er den utbyttande/dominerande gruppa i stand til å kontrollere arbeidet til ei anna gruppe til eigen fordel. Tenk dykk følgande klassiske tilfelle: i det første tar store landeigarar kontroll over felles beitejord og hindrar bøndene i å få tilgang til ho, og haustar økonomiske fordelar av å ha eksklusiv kontroll over jorda til eige bruk. I det andre hentar dei same landeigarane som har tatt kontroll over beitelandet og stengt ute bøndene inn, ein del bønder som jordbruksarbeidarar. I det andre tilfellet tjener ikkje bare landeigarane på å ha tilgang til jorda (oppsamling av fordelar), dei dominerer gårdsarbeidarane og utnyttar arbeidskrafta deira. Det er ei sterkare form for relasjonell gjensidig binding enn om det bare gjeld utestenging, for her er det ei varig knytting ikkje bare mellom føresetnadene, men og handlingane til dei med og dei utan fordelar. Utbytting og dominans er former for strukturert ulikskap som krev kontinuerleg aktivt samarbeid mellom utbyttarane og utbytta, herskarane og dei som blir herska over.

Me kan då oppsummere motsetninga mellom rolla dei sosiale knyttingane har i kvar av dei tri tilnærmingane til klasseanalyse som følger. I sjiktdelingstilnærminga er verken dei økonomiske vilkåra folk lever under eller handlingane deira oppfatta som direkte spegling av sosiale relasjonar; det er den minst relasjonelle av dei tri. Den weberianske tilnærminga ser dei økonomiske vilkåra til folk som forma av utestengingsrelasjonar, men spesifiserer ikkje at klasse inneber relasjonar mellom handlingar. Den marxistiske tradisjonen er relasjonell på begge måtar, legg vekt på den strukturerande effekten av utbytting og dominans på både økonomiske vilkår og handlingar.

Det marxistiske synet på klasse er framstilt i figur 3. Som i den weberianske tradisjonen er makt og lovreglar som framtvingar sosiale avlukke, viktige for å definere den grunnleggande strukturen i sosiale posisjonar – særleg privat eigarskap til produksjonsmiddel. Men her er det avgjørande resultatet av oppsamla fordelar dominans og utbytting, ikkje bare marknadsfordelar.

Innanfor denne tilnærmingsmåten ligg det sentrale klasseskillet mellom dei som eig og kontrollerer produksjonsmiddel – kapitalistane – og dei som blir leigd inn for å bruke desse produksjonsmidla – arbeidarane. Innanfor dette rammeverket utbyttar og dominerer kapitalistane arbeidarane. Andre posisjonar innanfor klassestrukturen får sin spesifikke karakter frå sambandet dei har til dette grunnleggande skillet. Direktørar har til dømes stor makt til å dominere, men er og underordna kapitalistane. Konserndirektørar og toppleiarar i selskap utviklar ofte betydelege aksjepostar i selskapa sine, og blir slik meir som kapitalistar å rekne. Høgt utdanna spesialistar og enkelte kategoriar teknisk personale har tilstrekkeleg kontroll over dugleik og kunnskap – ein kritisk ressurs i økonomien i dag – så dei kan oppretthalde stor autonomi i arbeidet og i stor grad redusere, eller jamvel nøytralisere, graden av utbytting.

Både i weberiansk og marxistisk tilnærming speler makt ei viktig rolle. I begge er ulik inntekt og rikdom knytt til klassestrukturen halde ved like gjennom utøving av makt, ikkje bare ved individuelle handlingar. Ulikskap skapt gjennom oppsamling av fordelar krev makt for å tvinge gjennom utelukking; ulikskap knytt til utbytting krev overvaking, oppsikt med arbeidet, og sanksjonar for å skape disiplin. I begge tilfelle vil samfunnsmessig kamp for å utfordre desse maktformene potensielt true privilega til dei med fordelaktige klasseposisjonar.

Samansmelting av tri mekanismar

Mens sosiologar generelt har tendert mot å basere arbeidet sitt på den eine eller andre av desse tri tilnærmingane til klasse, er det i røynda ingen grunn til å sjå på dei som gjensidig utelukkande. Ein måte å kombinere dei på er å sjå at kvar av dei identifiserer ein nøkkelprosess som formar ulike sider i klassestrukturen:

Den marxistiske tradisjonen identifiserer utbytting og dominans i den grunnleggande klassedelinga i det kapitalistiske samfunnet: den mellom kapitalistar og arbeidarar.

Den weberianske tilnærminga identifiserer oppsamling av fordelar som den sentrale mekanismen som skil «middelklasse»-jobbar frå arbeidarklassen ved å skape hindringar for tilgangen på folk i ettertrakta yrke. Nøkkelspørsmålet her er ikkje kven som blir stengt ute, men ganske enkelt det faktum at det er utestengingsmekanismar som held ved like privilega til dei i middelklasseposisjonar.

Sjiktdelingsmetoden fokuserer på prosessen der enkeltindivid blir sorterte inn i ulike posisjonar i klassestrukturen eller totalt marginaliserte. Der oppsamling av fordelar legg vekt på utestengingsmekanismar knytt til middelklassejobbar, er sjiktdelingsmetoden nyttig for å spesifisere individuelle eigenskapar som forklarer kva for folk som får tilgang til desse jobbane, og kven som blir utelukka frå stabile arbeidarklassejobbar.

Desse tri prosessane opererer i alle kapitalistiske samfunn. Skilnaden i klassestruktur landa mellom er skapt av varierande samhandling mellom desse mekanismane. Den teoretiske oppgava er å tenke gjennom dei ulike måtane dei blir lenka saman og kombinerte på, den empiriske oppgava er å utvikle måtar for å studere den enkelte mekanismen og sambandet mellom dei.

Ein mauleg samanknytt mikro–makromodell er illustrert skjematisk i figur 4. I denne modellen skaper maktrelasjonane og lovene som gir folk effektiv kontroll over økonomiske ressursar – produksjonsmiddel, kapital, human kapital – strukturar med sosiale avlukke og oppsamling av fordelar knytt til sosiale posisjonar. Oppsamling av fordelar skaper så tri straumar av kausale effektar: først formar det prosessane på mikronivå som individ skaffar seg klasserelevante eigenskapar gjennom; for det andre formar det plasseringsstrukturen i marknaden – yrke og jobbar – og fordelingskonfliktar knytt til det; og for det tredje formar det relasjonsstrukturen innan-for produksjonen, særleg utbyttings- og dominansrelasjonar, og tilknytta konfliktar i den sfæren. Den første av dei tri kausalstraumane sender i sin tur ein straum av folk inn i klasseposisjonar innanfor marknad og produksjon. Saman påverkar dei individuelle klasseeigenskapane og klasseplassering det individuelle økonomiske velværet.

Eit siste element i den breie syntesa er naudsynt. Figur 4 behandlar maktrelasjonar og institusjonelle reglar som eksogene (ytre) strukturar, mens dei i røynda sjølve er forma av klasseprosessar og klassekonfliktar. Det er viktig fordi strukturar med ulikskap er dynamiske system, og individuelle lagnader avheng ikkje bare av prosessane på mikronivå som menneska støyter på i livet, eller på dei sosiale strukturane dei lever innanfor, men på retninga på systemet som eit heile. Å behandle dei underliggande maktrelasjonane som underbygger ein gitt klasseplasseringsstruktur som låste parameter, er djupt misvisande, og bidrar til eit feilaktig syn om at individuelle lagnader ganske enkelt er ein funksjon av eigenskapane deira og individuelle tilhøve. Det me treng, er derfor ein dynamisk (recursive) makromodell der sosial kamp bidrar til endringar i utviklingsretninga for relasjonane sjølve, framstilt svært forenkla i figur 5. Ein fullt utvikla klasseanalyse vil då kombinere denne typen makromodell for konfliktar og endringar med makro-/mikro- og multinivåmodellen for klasseprosessar og individuelle liv. I ein slik modell kan ein kombinere nøkkelinnsiktene til lagdelingsmetoden, og dei weberianske og marxistiske metodane.

[FIGUR 5: Den dynamiske makromodellen]

Klasse i USA

Sosioøkonomiske system er ulike gjennom grensene dei set for rettar og makt som følger med privat eigedomsrett til produksjonsmiddel, og gjennom det karakteren til klasseskillet mellom kapitalistar og arbeidarar. Offentlege reguleringar av kapitalistisk eigedom i USA har lenge vore blant dei svakaste i verda. Det ser ein gjennom ei rad viktige kjennemerke: den svært låge minstelønna, som tillet høgare utbyttingsgrad enn det som elles ville vore råd; låg skatt på høge inntekter, som gjør dei rikaste sjikta av kapitalistklassen i stand til å leve på ekstraordinært ekstravagante måtar; svake fagforeiningar og andre former for arbeidarorganisering som kunne vere ei motvekt til dominansen i arbeidslivet. Resultatet er at USA kanskje har den mest polariserte klassedelinga i utvikla kapitalistiske land, langs ein akse for utbytting og dominans.

Ser ein på middelklassen og korleis han blir forma gjennom oppsamling av fordelar – særleg dei knytt til utdanning – så har USA historisk hatt ein av dei største middelklassene blant avanserte kapitalistiske statar. Det var det første landet som gjennomførte massiv utviding av høgare utdanning, og i lang tid var tilgangen til slike kvalifikasjonar svært open og relativt rimeleg, det tillot folk med få ressursar å gå på universitet. USA har òg eit mangfaldig system for høgare utdanning – med høgskolar på lokal- og regionalt nivå, høgskolar for humaniora, offentlege og private institusjonar – som gjorde det mauleg for folk å ta høgare utdanning seinare i livet, skaffe seg utdanningsbevis og få middelklassejobbar. Dette store og mangfaldige systemet bidrog til å skape eit stort antall middelklassejobbar. I tiåra etter andre verdskrigen vart det utfylt av ei relativ sterk arbeidarrørsle som var i stand til å hindre konkurranse om kjernejobbane i økonomien som ikkje kravde høgare utdanning. Det sette fagorganiserte i slike jobbar i stand til å sikre seg inntekt og trygge vilkår på linje med den formelt kvalifiserte middelklassen.

Men i motsetning til populære oppfatningar var det aldri slik at USA i stor grad var eit «middelklassesamfunn». Dei fleste jobbane i næringslivsstrukturen i USA medførte ikkje fordelar på grunnlag av utestengande kvalifikasjonar, og arbeidarrørsla organiserte aldri meir enn rundt 35 prosent av vanlege arbeidarar. Dessutan har det dei siste tiåra skjedd ei oppsmuldring av iallfall ein del av utestengingsmekanismane middelklassen har hatt fordel av: arbeidarrørsla har hatt ein brå tilbakegang sidan 1970-tallet, mange typar middelklassejobbar er blitt mindre trygge og mindre beskytta av kvalifikasjonsbevis som tradisjonelt har vore knytta til dei, og den noverande økonomiske krisa har intensivert farekjensla blant mange som framleis ser på jobbane sine som middelklassejobbar. Derfor, mens det framleis er tilfelle at høgare utdanning og i aukande grad akademiske papir speler ei sentral rolle for å få tilgang til mange av dei beste jobbane i den amerikanske økonomien, så er utsiktene for ein stor og stabil middelklasse langt mindre sikre.⁷

Til sist, klassestrukturen i USA har vore prega av at særleg brutale prosessar har forma eigenskapane som avgjør individuelle lagnader. Utdanningssystemet i USA er organisert slik at kvaliteten på utdanninga som er tilgjengeleg for barn i fattige familiar, er svært dårleg samanlikna med den som blir bydd barn frå middelklasse- og rike familiar. Denne svikten i offentleg utdanning for dei fattige blir forsterka av manglande tryggingsnett og støtte til fattige familiar. Den raske avindustrialiseringa av økonomien i USA, og fråveret av omfattande arbeidstreningsprogram for dei som blir kasta ut av jobbane i nedlagte fabrikkar, betyr at eit stort antall folk står utan nødvendige kunnskapar i arbeidslivet i dag. Resultatet er at klassestrukturen i USA er prega av høgare del av fattige og økonomisk marginaliserte enn alle andre land ein kan samanlikne med.

Slår ein alle desse prosessane saman, gir det følgande generelle bilete av klassestrukturen i USA ved byrjinga av det 21. hundreåret:

På toppen ein ekstremt rik kapitalistklasse og konserndirektørklasse, som har ekstra-ordinært høg forbruksstandard, med relativt veike stengsel for utøving av økonomisk makt.

Ein historisk stor og relativt stabil middelklasse, forankra i eit ekspansivt og fleksibelt system for høgare utdanning og teknisk opplæring knytt til jobbar som krev kvalifikasjonsbevis av ulikt slag, men som har uvisse framtidsutsikter og tryggleik.

Ein arbeidarklasse ein gong kjenneteikna av relativt høg grad av fagorganisering, med ein levestandard og tryggleik lik den til middelklassen, men som i dag i hovudsak manglar slik sikring.

Eit fattig og risikoutsett sjikt av arbeidarklassen, kjenneteikna av låg lønn og relativt utrygg sysselsetting, utsett for uavgrensa konkurranse om jobbane i arbeidsmarknaden, og med minimalt vern frå staten.

Ein marginalisert, utarma del av befolkninga, utan kunnskapen og utdanninga som krevst i jobbar som kunne sette dei i stand til å leve over fattigdomsgrensa, og med levekår som gjør det ekstremt vanskeleg å skaffe seg slik kunnskap.

Ei vekselvirkning mellom rase og klasse der arbeidande fattige og den marginaliserte delen av befolkninga i uforholdsmessig grad er raseminoritetar.

Mot syntese

Tillempar ein det integrerte rammeverket for klasseanalyse eg legg fram, stiller det opp ulike utfordringar for dei som jobbar i den marxistiske tradisjonen og dei som jobbar etter lagdelingstradisjonen eller den weberianske metoden. For marxistane er hovudutfordringa å erkjenne at det som er styrken til marxistisk samfunnsvitskap er eit spesifikt sett av årsaksmekanismar, framfor ambisjonen om å vere eit altomfattande tenkesett. I fortida forsvarte ein relevansen til desse mekanismane med ein retorikk som la vekt på at marxismen var i strid med andre teoriar, og argumenterte for at den marxistiske epistemologien og metodologien skilte seg skarpt frå sine rivalar. Slike argument overtyder ikkje. Marxismen er ein kraftfull tradisjon i samfunnsvitskapen fordi han gir langtrekkande forklaringar på ei rekke viktige fenomen, ikkje fordi han har enkelte spesielle metodar som skil han frå alle andre teoretiske retningar. Sjølvsagt er det alltids mauleg at framtidige forsøk på å utforme marxismen som eit distinkt, altomfattande tenkesett kan lykkast. Men i dag ser det ut til å vere meir nyttig å sjå marxismen som eit forskingsprogram definert ved vekt på spesifikke problem, mekanismar og provisoriske forklaringsteoriar.

Utfordringa i ei integrert klasseanalyse kan bli endå større for sosiologar innanfor lagdelings-tradisjonen. Trass i alt har marxistiske klasseanalytikarar alltid i praksis inkludert drøftingar av individuelle eigenskapar og materielle levekår for folk innanfor ein økonomisk struktur, og oppsamling av fordelar er ein integrert del av tenkinga om sosiale tilhøve i produksjonen. Sjiktdelingsteoretikarar på andre sida har totalt ignorert utbyttinga, på det meste snakka om «ulemper», og jamvel dominans er fråverande i tilnærminga deira. Å erkjenne utbytting og dominans som sentrale aksar i klasseanalyse, er å erkjenne at ein struktur for sosiale posisjonar er distinkt annleis enn personane som fyller desse posisjonane, og også dette er stort sett fremmendt for sjiktdelingsmetoden.

På eit vis er det weberianarane som kan ha den lettaste oppgava. På den eine sida har dei fleste weberianarane ikkje hatt ambisjonar om å skape eit altomfattande tenkesett, og har vore fornøgde med ein teoretisk tradisjon som gav eit breitt spekter av laust samanknytte konsept for å ta opp spesifikke empiriske og historiske problem. Det har gitt weberiansk sosiologi stor tiltrekkingskraft: han er grunnleggande open for å inkorporere nesten alle idear frå andre retningar innanfor samfunnsvitskapen. På andre sida har weberianarane alltid lagt vekt på makt innanfor sosiale strukturar, og har ingen problem med å skille mellom personar og strukturelle posisjonar. Mens utbytting ikkje har stått sentralt i weberiansk klasseanalyse, så legg logikken i weberianske kategoriar ingen hindringar for å inkludere utbytting.

Ut frå denne vurderinga kan det sjå ut som me alle til sjuande og sist heilt enkelt burde erklære oss som weberianarar. Det var ei av skuldingane retta mot arbeidet mitt og til andre marxistar for tretti år sidan av den britiske sosiologen Frank Parkin då han skreiv: «i alle ny-marxistar ser det ut til å vere ein weberianar som kjempar for å komme fram.»⁸ Eg trur ikkje det følger av den typen pragmatisk realisme eg tar til orde for her. Marxismen vil framleis vere ein distinkt tradisjon innanfor samfunnsvitskapen på grunn av sitt spesifikke sett av problemstillingar, sitt normative grunnlag og den distinkte lista med konsept og mekanismar han har utvikla.

(Denne artikkelen, Class Analysis, History and Emancipation, sto første gang i New Left Review I/202, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Den er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

Leder: Herrevelde i LO
Olav Randen: Norsk landbrukspolitikk i ei verd med svolt

Tema: Folk og makt:

• Jørn Magdahl: Arbeiderstyrte bedrifter i heis
• Roar Eilertsen: Arbeiderstyrte bedrifter – noen erfaringer
• Hilary Wainwright: Deltakardemokrati – og korfor rørsler spelar ei rolle
• Steve Ellner: Om nabolagsrådene i Venezuela
• Andreas Lutro: Ungdommens frammarsj
• Subcomandante Marcos: Om kart og kompass

Farida Ahmadi om Afghanistan
Berit von der Lippe: Kjønnete ikoner i fortellinger om krig
Jacob Børressen: Krigen i Afghanistan og Norge
Audun Husby: El Salvador
Erik Olin Wright: Om å forstå klasse
Morten Falck: Uten vår ild
Immanuel Wallerstein: Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt

Bokomtaler:

Hilary Wainwright: Reclaim the state
Rohinton Mistry: Balansekunst
Katrine Randin, Anders G. Kjøstvedt og Tor Espen Simonsen (Red): Høyrepopulisme i Vest-Europa

Torsdag 29. april kl. 1900 på Litteraturhuset, Kjelleren
Er deltakende demokrati, arbeiderstyrte bedrifter, styrking av offentlig  sektor en strategi for at arbeiderklassen kan utfordre kapitalen idag?
Panel:
Jørn Magdahl, Rødt
Ingerid Straume, Attac
Anne Grethe Krogh, Fagforbundet
Ingvar Skjerve, forfatter av boka Deltakerne, SV

Avstanden mellom politikere og vanlige folk blir større. Høyrepartier øker i arbeiderklassen.

Kan folket bestemme selv? Hvordan? Hvilke begrensninger fins under kapitalismen?

Offentlig sektor kunne være en spydspiss i å eksperimentere og utvikle demokrati på arbeidsplassen. I stedet ser vi at den rødgrønne regjeringa velger å videreføre og videreutvikle styringsprinsipper som er skapt for private virksomheter og deres mål om profitt. Kan mer makt til arbeidsfolk i offentlig sektor møte høyresidas forsøk på markedsstyring?

• Er deltakende demokrati et skritt i retning av et samfunn hvor arbeidsfolk bestemmer?
• Kan folk eie sine egne arbeidsplasser?

Ei kampanje er i gang som seier at folk helst ikkje vil jobba.
Og at legane hjelper «latsabbane».

Sanninga er at dei fleste er i arbeid i Noreg. Til forskjell frå
mange andre land så jobbar kvinner og mens dei er
svangre og har ansvaret for barn. Samstundes er deltakinga
blant funksjonshemma og eldre høg.

Eit «inkluderande arbeidsliv» betyr oftare sjukemelding, og
høg sysselsetting. Ein kan ikkje få både høg sysselsetting
og lågt sjukefråvær.

I media og på arbeidsplassane vert kampanja for å sverta
arbeidsfolk som «skulkarar», møtt med fakta. Det er dei som
skapar verdiane, som forsvarar retten til å være sjuk eller
ufør. Ein skal ikkje tapa økonomisk på det.

Angrepet kjem frå dei verkelege snyltarane!

– Sidan 1991 då me såg dei fyrste Hennes og Mauritz-underklesplakatane rundt jol, har det skjedd ei gradvis forverring av kvinners og jenters fridom i det offentlege rommet. Sidan då har det vorte meir stovereint at kvinner og jenter skal vera seksuelle objekt i det offentlege rommet, og det er nesten umogleg å unngå å identifisera seg med ei pornofisert kvinnerolle. Denne pornofiseringa av det offentlege rommet utgjer eit ideologisk bombardement mot kvinner, og difor er det så viktig.

– I reklamen ser me at kvinner i kva slags situasjon og kva slags yrke som helst, må vera tilgjengelege, ha den rette make-up-en. Sminkereklamen rettar seg oftast mot kvinner som er yrkesaktive, og formidlar at det også når me er på jobben, er viktig å bevara makta (eller heller illusjonen om makta ein får) som objekt. Me vert pressa inn i illusjonen om at me får ei slags kvinneleg makt gjennom å vera eit seksuelt objekt i tillegg. Difor – når du utøver yrket ditt – må du, i følgje reklamen, alltid rekna med å verta sett i objektrolla gjennom at nokon påpeikar kor fin du er på håret eller kor søt og pen du er. Du skal vera smart og gjera karriere, men NB! Hugs å alltid vera pen!

Det er det eg meiner med pornofisering. Det at kvinner blir oppfordra i det offentlege rommet til å selja seg sjølve som seksuelle objekt i tillegg til det dei måtte ha å gjera. Hugs dei høge hælane! Hugs leppestiften og napp øgnebryna! Smil og ver innbydande! Som om kvinner skal vera oaser av alt som smakar godt. Menn må òg objektivera seg sjølve i den oppblåste salsverda, men kvinner må i større grad selja seg som sexobjekt. På arbeidsplassen, overfor kundar. Kvinner må ha ei anna utstråling enn menn, og kva er den utstrålinga?

– Men ein kan heile tida verta utsett for latterleggjering for det: «Sjå på damene når dei får born, dei vert stygge og gjev blaffen i å vera attraktive». For det er liksom kvinner sitt ansvar å ta vare på venleiken sin og ikkje opptre upassande. Du er ikkje trygg i den private sfæren heller.

– Pornofisering av det offentlege rommet er ei av dei største utfordringane for kvinners rettigheitskamp. Me har ei lov mot prostitusjon, men her er det ingen lover. Damer kan ikkje med same fridom som menn opna ei nettavis eller stå og venta på t-banen.

– Dette er ein ny vri på undertrykkinga og fridomsberøvinga av kvinner. Det er ein type fridomsberøving som ein ikkje alltid greier å reagera på med ein gong, det tek ei tid før det synk inn. Ein kjenner seg heller som ei einsleg, bitter kvinne, av di denne fridomsberøvinga me er utsette for dagleg når me ser at kvinner er til sals i det offentlege rommet, ikkje vert snakka om. Den er ikkje ein del av den offentlege samtalen.

– Nei, eg meiner det syner at det oppstår stendig nye former for kvinnerundertrykking. Patriarkatet finn stendig nye vegar, har stendig nye andlet i undertrykkinga av kvinner.

– Ein kan godt kalla det ein patriarkalsk kapitalisme. Eg meiner at verkeleg kvinnefrigjering ikkje vil vera mogleg under eit kapitalistiske system, av di det mannlege hegemoniet vil finna metodar å undertrykkja kvinner med. Systemet er patriarkalsk og vil tena på at kvinner ikkje vert frigjorte. Eg meiner at å forstå det, er noko av det viktigaste for å forstå kva porno er og kva konsekvensar det har. Porno er ikkje berre det som er i pornoblada.

– Porno er eitt av andleta til patriarkatet, kanskje det mest synlege i 2009. Pornoen disiplinerer kvinner til å ikkje be om for mykje, alltid vera tilgjengelege og ta til takke.

– Me treng ei offentleg skulering i at jenter skal læra å ta plass, dei skal ikkje måtta tola meir, dei skal ikkje sosialiserast til å gjera meir. Dei skal ikkje oppleva seg sjølv som snillare enn gutane. Normalitetskrava til jenter skal setjast ned når det gjeld standardar som snill, god, flink. Jenter må verta mindre pliktoppfyllande, ikkje meir. Denne skuleringa er særleg viktig i ungdomsskulen, men ein burde tenkja heilskapleg og byrja alt i barnehagen.

– Kvinneløna er ein fasett av kvinneundertrykkjinga. Det er sjølvsagt grunnleggjande at kvinner skal ha eiga inntekt og tena like godt som menn, men sidan kvinneundertrykkjinga er så rådande vil me ikkje verta frie den dagen me tener like mykje. Dessutan trur eg det er vanskeleg å få til full lønsutjamning mellom kvinner og menn på grunn av måten kapitalismen set grupper opp mot einannan på. Og korleis får kapitalismen det til? Gjennom den ideologiske forføringa av kvinner. Gjennom ideologien om at kvinner skal vera litt penare, snillare osb. Det er, slik eg ser det, ikkje mogleg å kjempa for høgre løn utan å sjå dei andre aspekta av kvinneundertrykkinga. Ein må kjempa mange kampar samstundes, på mange frontar. Me må driva geriljaverksemd og angripa dei mange fasettane til patriarkatet frå ulike hald.

– Kvinner må i større grad sosialiserast til å ta tak i dei mange opplevingane, gjerne personlege, av kvinneundertrykkjing, anten det er vald, seksuell trakassering eller erfaringar i arbeidslivet. Ein må ta tak i den undertrykkinga ein opplever sjølv og ser at ein sjølv og andre er utsette for, der ein sjølv har eit engasjement. Solidaritet med andre kvinner er òg eit grunnlag for å engasjera seg. Men det er viktig å ta tak i det ein sjølv tykkjer er meiningsfullt.

– Den er lita i Noreg til liks med i andre land. Den organiserte mannerørsla i Noreg er ganske stor – den finn du i fagrørsla, næringslivet, i politikken. Det er den som styrer Noreg, og dei kvoterer inn sine eigne utan at det vert kalla kvotering. Den finn du på båe sider av bordet. Men kvinnerørsla definerer seg sjølv ut frå mannen. Me organiserer oss ut frå at me ikkje har makt. Denne negative posisjonen som kvinner inntek når dei organiserer seg i kvinnerørsla, vil mange kvinner ikkje identifisera seg med, det er ubehageleg. Det er ei negativ rolle, der ein peikar på seg og sjølv og kan verta peika på. Ein kjem på ein måte i forsvarsposisjon sjølv om det ein gjer er å erobra eit rom.

– Eg trur ikkje at me kan erobra fridomen i det offentlege rommet gjennom likeløn. Eg vil ikkje setja det eine over det andre, eg vil seia at kampen for likeløn heng saman med dei andre kampane i samfunnet. Kampen mot pornofiseringa av det offentlege rommet er så viktig av di det avgrensar kvinners moglegheiter på alle andre område òg.

Fram til slutten av 70-åra var det lite som tyda på at en feministisk kamp mot porno var i emning.
Predikanten Arild Edvardsen derimot hadde vært på banen. I 1969 fikk han med seg tusenvis i tog under parolene «Bort med pornopesten, kjærligheten er ren», «Norge! Husk Sodoma og Gomorra!»

Unni Rustad er medlem av Kvinnefronten.

I 1972 analyserte nyfeministen Birgit Bjerck et pornoblad under overskrifta «Mannfolkblad – en studie i kvinneforakt». Sammen med Brita Gulli, besøkte Bjerck en sexklubb i Oslo i 1974. I Dagbladet etterpå kritiserte de den rådende kristne seksualmoralen, og beskrev hvordan seksualiteten kommersialiseres på det kapitalistiske markedet.

Det som fantes av offentlige debatt, var dominert av to fløyer: puritanere og liberalere. Puritanerne mente porno var normoppløsende, de brukte ord som sunt og normalt, snakka om forsøpling og syndige brudd på kristen seksualmoral.

Liberalerne på sin side mente porno var et tegn på at Norge endelig var på veg ut av den puritanske steinrøysa, og at frigjøringa var i gang.

Den ene fløyen sa nei og den andre ja, men i bunn og grunn hadde de mye til felles. De diskuterte porno som om det dreide seg om nakenhet og seksuell variasjon.

Ingen av dem sa noe om kvinner eller hva slags forhold mellom kvinner og menn bildene uttrykte, hva slags seksuelle roller dette handla om. Ingen av fløyene sa noe om produsentene, bakmennene.

Til aksjon!

Kropp og seksualitet var tradisjonelt ikke et område Kvinnefronten var så opptatt av. Vi kalte oss ikke feminister, og prioriterte det vi mente var de viktigste forutsetningene for kvinners frigjøring – retten til arbeid, daghjem til ungene og ei lønn å leve av.

Ikke minst kampen for sjølbestemt abort gjorde at vi forandra oss. Dessuten ble vi utfordra til å få øya opp for undertrykkinga av lesbiske. Vi begynte å se den kommersielle utnyttelsen av kvinnekroppen. Da vi hørte om planlagte sexklubber og massasjeinstitutter både i Oslo og flere andre byer, bestemte vi oss for at det ikke kom på tale. Tidlig i 1977 gikk vi til aksjon og arrangerte demonstrasjoner flere steder. I Skien møtte tusen demonstranter opp og stoppa planene om sexklubb der.

Samme år skjedde det som ble hetende Liv og Ranveig-saka. Den ble startskuddet for kampen mot porno og prostitusjon.

Liv Alming og Ranveig Snortheim var to studenter med sommerjobb som konduktører på Holmenkollbanen. En dag de kom på jobb, var vognene fulle av reklameplakater for Alle Menn. Liv og Ranveig nekta å jobbe i et sånt arbeidsmiljø, og reiv ned plakatene. De var ikke aleine, mange andre ansatte deltok i aksjon, men Liv og Ranveig fikk sparken.

Det ble ramaskrik. Flere kvinneorganisasjoner gikk sammen om å kreve at de fikk jobben tilbake. Det var demonstrasjoner i Spikersuppa, og innlegg i avisene. Fem tusen underskrifter ble levert til styret i Oslo Sporveier. Det endte med full seier for Liv og Ranveig, og porno kom på dagsorden.

Vi i Kvinnefronten begynte å lese porno med mange spørsmål i bakhue.

Hva handler pornoen om når en ser på den med radikale kvinneøyne? Hva gjør den med oss? Hvor kommer alle disse bladene og filmene fra? Hvem står bak? Hvem er kjøperne? Hvorfor kjøper de?

Vi leste, diskuterte, analyserte.

Og vi så at porno er framstillinger av kvinner som «de andre» – noen du kan kjøpe som en vare og bruke som du har lyst. Du behøver ikke forholde deg til hvem hun er, hun er til for å ville det du, kjøperen, vil.

Den opprinnelige betydningen av pornografi handler om kvinnene som stod nederst i prostitusjonshierarkiet i det gamle Hellas, porne var de som var til salgs for alle – i motsetningen til kvinnene som var til disposisjon for overklassens menn.

Vi fant alle variasjonene kundene kunne velge mellom: porno med barn og dyr, voldsporno, porno med gravide osv. osv.

Vi oppdaga den internasjonale pornoindustrien, og så forgreiningene til Norge.

Leif Hagen var pornokongen her den gang. Han hadde en omsetning på rundt 120 millioner i året – ekstremt mye penger da.

Hvordan skulle vi få andre til å se pornoens kvinnehatske kampanje?

Vi bestemte oss for en drastisk metode.

Kvinnefrontmedlemmer gikk inn i flere pornobutikker, tok med seg bladene deres ut på offentlige plasser og tente på, mens vi holdt appeller og fortalte folk hva pornoen handla om.

Rundt om i landet greip KF-ere ideen, og i flere uker brant pornoblader lystig på store og små steder der det var KF-grupper.

Det var under et stort pornobål på Egertorget at det kom forbi ei stille og beskjeden dame som rakte fram femti kroner og sa: kjøp dynamitt. Jeg husker jeg tenkte at det kan hende vi har mange flere med oss enn vi veit.

Pornobåla skapte et enormt rabalder, og vi fikk satt søkelyset på det vi begynte å kalle pornomafiaen. Etter et bål i Oslo ble vi arrestert. På stasjonen brukte politimannen mesteparten av tida på å advare oss – folka vi utfordra var farlige og vi skulle passe oss, sa han.

Pornomafiaen var ikke særlig interessert i mye oppmerksomhet. De prøvde seg riktig nok med en mordtrussel, og anklager om at vi hadde tatt ei lommebok, men tyveri av porno ble vi aldri anklaga for.

Pornobåla ble den store pangstarten som ga oss plass i det offentlige rom til å argumentere for hva vi stod for og hva vi ville. Målet vårt var å bevisstgjøre, organisere, aktivisere.

Det viste seg at mange andre ville det samme.

Fellesaksjonen

Senterkvinnene tok initiativ til å samle motstanden, og 30 ulike kvinneorganisasjoner danna Kvinnenes fellesaksjon mot pornografi i 1977.

Seinere ble dette til Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon, og menn kunne bli med.

Etter noen år hadde vi med organisasjoner med til sammen en halv million medlemmer:

Arbeidernes Kommunistparti (m-l), Barne- og ungdomsavdelingen i Indremisjonsselskapet, Det Liberale Folkeparti, Det Liberale Folkepartis Ungdom, Hvite Bånd, Høyrekvinnenes Landsforbund, Juridisk rådgivning for kvinner, Kristelig Folkeparti, Kristelig Folkepartis Kvinner, Kristelig Folkepartis Ungdom, Kristent Kvinnesaksforum, Kvinnefronten, Kvinner i Kamp, Landslaget for Norske Lærarstudentar, Landslaget for Norske Sykepleierstudenter, Lesbiske Aktivister, Mannfolk mot porno, Metodiskirkens Ungdomsforbund, Norges Bondekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norges Husmorforbund, Norges Kommunistiske Studentforbund, Norges Kristelige Ungdomsforbund, Norges Unge Venstre, Norsk Katolsk Legmannsråd, Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinners Nasjonalråd, Norsk Lærerlag, Nyfeministene, Rød Ungdom, Senterkvinnene, Senterungdommens Landsforbund, Sosialistisk Venstreparti, Sosialistisk Ungdom, Studenter mot porno, Norges Venstrekvinnelag, AUF, Ergon.

(De tre siste er føyd til med hånd på kopien jeg har. Jeg er ikke sikker hvilket år lista er fra.)

Plattforma vår var:

Nei til salg av kvinnekroppen, vi krever forbud mot kvinnediskriminerende ytringer på lik linje med forbud mot rasediskriminering, vi krever en effektiv håndheving av forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsloven, ja til seksualopplysning – nei til porno, stans salget av halvpornografiske blader gjennom Narvesen og dagligvarehandelen, streng håndheving av forbudet mot porno, nei til pornoens utnytting av lesbiske og andre minoriteter, stopp videovolden, støttetiltak for prostituerte i likhet med Malmøprosjektet, håndhev forbudet mot hallik – og koblervirksomhet, kjøp av seksuelle tjenester må forbys ved lov, nei til sex-reiser, en statlig prostitusjonsutredning, stans rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene.

At vi nådde ut til så mange folk, var ikke minst takket være Kvinnefronten i Trondheim. De kom opp med ideen som ble vårt viktigste våpen – lysbildeserien som viste hva vi fant i Narvesenbladene.

I begynnelsen delte vi opp pornografien i hard og mjuk, og viste fram bilder med barn og grov vold – tatt fra blader vi bestilte gjennom Narvesen.

Bildene

Etter hvert begynte vi å konsentrere oss om bildene i de vanlige dagligvarebladene, midtsidepikene, Playboybildene.

Det finnes ingen myk porno, porno er framstillinger av kvinnen som mindreverdig vesen, sa vi. Det finnes ingen mjuk rasisme, heller ingen mjuk kvinneforakt.

Når vi holdt foredrag og viste folk de vanlige utbrettbildene som gikk igjen i alle de såkalte «mannfolkbladene» som ble solgt overalt, spurte vi folk, trur du hu har sans for humor? Hva tror du hun stemte ved siste valg? Tror du hun liker klassisk musikk?

Det slo aldri feil, mange av tilhørerne begynte å le bare ved tanken.

Vi trenger porno, sa noen. Hvilke kvinner skal ofres?, spurte vi. Ville du likt at søstera di, kona di eller dattera di tok plassen til hun du ser på bildet?

I lysbildeserien brukte vi kvinnebilder vi fant i bladene. En dag fortalte Nina Kristiansen om møtet med to kvinner som forandra oss for alltid. De hadde stilt opp i et pornoblad, men det var lenge sida. De levde et annet liv nå, og hadde panikk fordi bildene var brukt om igjen i et blad til salgs i kiosker over hele landet.

Vi hadde også brukt bildene, vist dem fram uten å tenke på menneskene dette handla om. Det gikk opp for oss at vi aldri ville gjort det samme om det handla om en av oss. Alle bildene vi brukte etter den dagen, ble anonymisert.

Vi var overalt!

Vi lagde manus til lysbildeforedragene så mange kunne holde dem. Hvor mange som ble holdt i de åra, er ikke telt. Vi var overalt!

På skoler av alle slag, på folkemøter rundt omkring i landet, i militærleire, på oljeplattformer, i fengsler, i alle slags organisasjoner.

Ofte sa lærere når vi kom til skoler, at vi måtte ikke vente at alle ville følge med – særlig ikke maskin- og mek-gutta, sa de på yrkesskolene. De kjente ikke elevene sine.

I militærleirene, som fikk tilsendt gratis pornoblader av Leif Hagen, satt gjerne en gjeng bakerst som hadde tatt seg noen øl og skulle ta den hurpa.

Overalt vi kom, ble det stille etter noen minutter. Vi hadde aldri problemer med uro eller manglende interesse.

I militærleirene kunne du si: jeg skal vedde på at det er lettere å slenge en kommentar om åssen du fikk deg et nummer, enn å si at du lengter etter kjæresten din, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å si at du er forelska i en annen gutt. Og hvem kan du fortelle at du er nokså ensom eller har komplekser for hvor liten pikken din er?

Hvem bestemmer stilen her?

Den mannsrolla pornoen beskriver, er den noe for deg?

Vi hadde skoleringsmøter for folk i alle slags organisasjoner. Jeg husker en forsamling på et av kursene med punkere og bondekvinner side om side.

Seksualitet er kultur, sa vi, vi lærer den. Pornoen forsterker kjønnsroller som allerede finnes, derfor er den dagligvare og kan kjøpes over disk med melk og brød.

Er pornoens seksualitet den du ønsker deg?

Vi møtte tusenvis av mennesker, nådde hundretusener med meningene våre. Vi hadde som mål at pornomafiaens kynisme skulle tas med hard hand, mens folk skulle møtes med raushet og varme.

Etter foredragene hendte det kvinner sa: Dette var jo egentlig ikke noe nytt, men det var så mye som falt på plass for meg. Første gangen jeg hørte dette, ble jeg skuffa. Her hadde vi studert og analysert og diskutert, og så var det ikke noe nytt!

Så forstod jeg at en bedre tilbakemelding kunne vi ikke få.

Samtale på hjem for narkomane jenter: – Hva er egentlig porno? – Porno er at kvinner ikke HAR fitter, men ER fitter – Jamen, er det ikke sånn det er, da?

Vi ville at folk skulle kunne gjøre noe med raseriet sitt, kampen mot porno ble avgjort av hva folk i Sauda og Hammerfest og Lillestrøm gjorde, i hvor stor grad vi klarte å vise styrke sammen. På hvert eneste sted vi kom, var målet at folk skulle organisere seg i grupper og sette i gang. Vi måtte finne metoder som gjorde at alle kunne delta.

Om du så satt i rullestol på et avsides sted, skulle du kunne bli en del av kampen, tenkte vi. Da kan du bestille porno på postordre med falske navn og adresser! Du kan si ifra på butikken din at du vil de skal slutte å selge porno. Boikott butikker som fortsetter med det!

En stor bevegelse igang

Noen få eksempler:

• Vi hadde grupper over store deler av landet, og organiserte aksjonsuker hvor alle gruppene gjorde det samme – delte ut ei rose og klistremerke til kjøpmenn som slutta med porno, sendte postkort til Narvesen med protester og krav. Vi anmeldte og krevde aksjon.
• Politiet gikk til razzia og tiltale mot de store pornohandlerne.
• Aksjonsgruppa SUG, Sex uten gangstere, aksjonerte mot Dagbladet, klistra opp store plakater på vinduene deres, og protesterte mot sexannonsene.
• Flyvertinnene på SAS nekta å dele ut Playboy til passasjerene på første klasse, slik de ble bedt om.
• En gjeng murere murte igjen inngangen til en av pornobutikkene
• Narvesen ble hardt pressa, butikker rundt om i landet protesterte mot politikken om at de var nødt til å ta alle Narvesenbladene hvis de ville ha noen i det hele tatt. De fikk en strøm av protestbrev, for eksempel fra Fosna videregående skole om at virkelig likestilling ikke er mulig om pornoen kan fortsette å selges.
• Ansatte i Narvesen hadde diskusjonsmøter om porno, funksjonærforeninga bestemte at de ville påvirke bedriften til å gjøre noe med visse blader
• Redaksjonen i Alle Menn gikk av, 11 av 15 medarbeidere sa de beklaga det var blitt et halvpornografisk blad.
• TV, radio, aviser var fulle av innlegg og diskusjoner.
• NRK lagde en times program om pornokampen som vakte seerstorm.
• Krisesentret støtta kampen og fortalte de fikk inn kvinner som hadde blitt tvunget til handlinger etter at mannen hadde lest porno
• Leif Hagen lovte å kutte ut barneporno og porno med dyr, og ble til slutt fradømt retten til å drive butikk
• Programmet om pornokampen ble sendt i Sverige, lederen for RFSU og jeg dro på toukers turné organisert av det svenske motsvarigheten til Arbeidernes Opplysningsforbund.
• Vi var på besøk i USA, og fikk besøk av Andrea Dworkin.
• Vi hadde kontakt med kvinner i Danmark som fortalte hvor vanskelig det var å ta opp noe der – de ble møtte med en hets i vanlige aviser som vi var vant til å få fra pornomafiaen.

I Leif Hagens lederspalte i Aktuell Rapport kunne vi lese:

«Horene» i Fellesaksjonen skyr tydeligvis ingen midler. Bor det en liten jesuitt i flatbankerne? … Hvem er så de skyldige? Leter politiet i kretsen rundt Liv Finstad og Unni Rustad så burde tampen brenne. Hvorfor ikke gjøre med dem som med «horekundene»? – Henge de opp på Oslos T-banestasjoner til allmenn avbenyttelse. – Det er bare et tips … .»

Henvendelsene strømma inn til Fellesaksjonen, og det var tider hvor journalistene ringte daglig for å høre hva vi mente. Det kom på radioen at antipornoaktivister vurderte situasjonen og planla nye aksjoner!

Og hele tida pågikk diskusjonene, i Kvinnefrontens antipornoutvalg, i Fellesaksjonens organisasjoner, i militærleire og rundt kjøkkenbordene.

Det ble mulig for kvinner å heve stemmen, meningene våre dominerte i det offentlige rom, vi bestemte premissene, og vi hadde definisjonsmakta. I alle fall deler av tida.

Kampen mot prostitusjon tok av i disse åra, og kravet om kriminalisering ble reist for første gang.

Kampen porno og prostitusjon var delvis overlappende: Narvesenbladene hadde ofte reklame for såkalte sexturer til Thailand. De anbefalte norske menn å reise dit, og mente det var en slags uhjelp å kjøpe kvinner og barns seksuelle tjenester der. Jeg husker et oppslag om den thailandske gateguttens glede over de femti kronene fra den vestlige horekunden.

Nina Kristiansen i Kvinnefrontens antipornoutvalg var hemmelig medlem av Ivar Larsens klubb Scan Thai. Da vi kalte det han dreiv med for menneskehandel og rasistiske handlinger, gikk han til sak.

Det var en av mange rettssaker. En av dem gikk til Høyesterett. Vi vant alle sammen.

Vi hadde også samarbeid med Gabriela, en kvinneorganisasjon på Filippinene. Når flyet med norske horekunder tok av, gikk mennene gått spissrotgang mellom sinte kvinner på flyplassen her. Når de kom fram, stod filippinske kvinner klare med paroler og slagord.

På kvinnekonferansen i Nairobi og Beijing, viste vi kvinner fra Asia hvordan de ble presentert for norske menn. Jeg husker indonesiske kvinner som ble klar over at landet deres ble framstilt som det nye sexparadiset for menn i nord.

Vi var mange, vi var sterke, vi hadde satt oss i respekt, og vi var ikke redd autoritetene.

Redsel på høyeste hold

Da valget i 1985 nærma seg, var politikerne livredde for å møte velgerne uten å kunne si de hadde gjort noe med porno. De forta seg og fikk vedtatt en lov hvor deler av ordbruken vår var ivaretatt, men hvor utukt og kjønnsorganer i bevegelse var med.

Dette er ikke en lov for å stoppe pornoindustrien, men for å stoppe oss, sa Torill Dahl i antipornoutvalget den gang, og det var mye i det.

På en måte var den jo en slags seier, men den skapte illusjoner, partipolitiske splittelser, og sjøl om vi fortsatte aksjonene, vant vi ikke tilbake den gamle styrken i kampen mot porno.

Det er uendelig mye mer å si, men jeg vil slutte med en liten bit av en tale som ble holdt i KF i 1989 om det som var det andre beinet i pornokampen – alt det vi var for:

Pornokampen er en kamp mot, men også en kamp for en stor drøm om en verden hvor kvinner kan leve som hele mennesker, være stolte av sin egen kropp, kjenne sine egne lyster og være grådige etter å få dem tilfredsstilt.

Vi lengter etter dagen da det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn elskeren din har, og menn ser på kvinner som sine likeverdige, mytene om kvinner som horer og madonnaer er borte, og ingen venter at den ene halvparten av menneskeheten skal gi og gi av omsorg og seksuelle tjenester. Vi lengter etter dagen da puritanismens seksuelle dobbeltmoral og lumre mørke tilhører historia.

Å delta i pornokampen har vært som ei oppdagelsesreise i vår egen kvinnerolle og egen seksualitet, den har vist oss hvordan vi også er prega av det mønstret pornoen bygger på.

Å være med i Kvinnefronten betyr ikke at det ser ut som et 8. marstog inni oss. Vi kan tenne på porno, vi lever ikke i likeverdige og ømme kjærlighetsforhold bestandig, vi kan også gi opp egne følelser når andres behov melder seg, heterofile kan være redde for å bli oppfatta som lesbiske, osv.

Sånn må det være. Seksualitet er noe vi lærer, og vi har lært vår i fiendeland.

Bare du veit hva det har gjort med deg, bare du kan bestemme hvor mye du orker eller vil eller tør forandre på, eller hvor mye du har lyst til å fortelle om det.

Men for alle som vil, skal det være rom for å snakke åpent og diskutere uten å bli stempla og uten å få en kvinnepolitisk riktig seksualitet tredd over hue.

Vi trenger ikke mer skam, og pornokampen skal ikke gi nye krav og påbud verken til oss sjøl eller andre om hvordan kvinner bør og skal føle og oppføre seg.

Vi må venne oss til at sjøl om vi står på de samme barrikadene, med de samme analysene, så er vi svært forskjellige folk som også kommer til å finne helt forskjellig svar på spørsmålet om hva slags seksualitet fri kvinner lever ut.

Vi veit ikke mye om hva seksuell frigjøring er, vi har ikke engang et navn for å snakke om vårt eget kjønnsorgan, men nå, med prevensjon og sjølbestemt abort og en ny type kvinnebevissthet har kvinner mulighet til å prøve seg fram og eksperimentere, og mange er i gang med å utforske egne lyster og lengsler.

Vi er sammensatte mennesker med et hav av muligheter, vi er kvinner med det ene beinet i klisteret, og det andre søkende framover mot noe nytt, og av og til – i strålende øyeblikk – kjenner vi at også her i denne verden er det mulig å sveve.

(Dette er ei innledning jeg holdt høsten 2009. Den er ikke vitenskapelig og nøyaktig m.h.t. tidspunkter og kronologi, og den utelater mye som tilhører det store bildet. Arbeiderbevegelsens Arkiv samler materiale om kampen. De har Fellesaksjonens materiale og noe fra Kvinnefronten, og eskene mine kommer i løpet av året. Kontakt arkivet om du har noe fra den gang. En dag dukker det kanskje opp et nysgjerrig menneske som setter seg ned, og vil sette sammen historia? (U.R.)).

Margunn Bjørnholt er magister i sosiologi og forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

I begynnelsen av 1990-tallet møtte jeg en venn dagen etter at han var blitt far for annen gang. Lysende av stolthet erklærte han: Hun var så flink! Sto og fødte! Stoltheten over konas innsats under fødselen har ikke hindret ham i å ta et likeverdig ansvar som far. Dette er mannen som åpnet jobbintervjuer med at han bare kunne jobbe mellom ti og tre på grunn av barn i barnehagen.

Jeg føler, altså krever jeg

Minnet om dette møtet med en stolt far og ikke minst partner, kommer til meg da jeg leste kronikken av Ole Martin Holte i Aftenposten (16. mars 2008), med tittelen «En nybakt fars tanker». Kronikken åpner og avsluttes med at menn må kreve mer av fødselspermisjonen. Underveis er hans egne sterke følelser og opplevelser som far i fokus, og disse er også begrunnelsen for at menn skal kreve sin rett. Når det først og fremst er fars egne følelser og opplevelser som vektlegges, blir permisjonstiden en opplevelsesferie og en mulighet for egenutvikling for far.

Takknemlig barn

Når Holte tillegger barnet det tenkte utsagnet «Se, pappa, nå klarer jeg det! Så fint at du har vært der og støttet meg», blir barnets glede over egen mestring til anerkjennelse av fars omsorg, det blir barnet for far, og ikke barnet i og for seg selv som blir viktig. Å glede seg over og med sine barn hører foreldreskapet til, men barn forventes normalt ikke å være takknemlige for foreldrenes omsorg. Det takknemlige barnet reflekterer både et narsissistisk farsprosjekt og farsomsorg som noe annet og bedre enn annen omsorg. Det er ikke første gang følsomme fedre som klager over morsfokusert fødselsomsorg, får spalteplass i Aftenposten. For to år siden, 21. februar 2007, hadde rådgiver i Reform ressurssenter for menn, Ole Bredesen, en kronikk der han beskrev hvordan han som blivende og nybakt far opplevde at svangerskapsomsorgen var for mor–barn-fokusert og at han ble usynliggjort. Han opplevde det som farsfiendtlig at jordmor i en diskusjon om smertelindring slo fast at det var mor, jordmor og livmor som skulle gjøre jobben, og som krenkende at det nyfødte barnet fikk morens navn rundt håndleddet på sykehuset.

Morsfokus truer far

Mens mor ikke var tema annet enn som konkurrent til far i farskronikken, tegnes barnemoren i årets nybakt far-kronikk med en viss tvetydighet. På den ene siden har opplevelsen ført dem nærmere som familie. Samtidig beklager faren seg over at fokuset i et fødselsforberedende kurs var «99 prosent» rettet mot mor, og at han under fødselen måtte overlate kontrollen til sin kone. Når menn må kreve sin rett, er det fordi «mødre ikke vil dele foreldrepermisjonen», som fremstilles som et privilegium og et nyoppdaget gode for menn, og han «tilraner seg følelser og tanker som tilhørte kvinnenes domene». Den konkurranseorienterte og nesten aggressive språkbruken står i kontrast til de positive følelser som formidles. Det er som om mødrene er i veien og truer fars opplevelser og identitet som far. Både årets og fjorårets nybakte far skriver seg inn i en samtidstradisjon som ser far–barn-relasjonen som en eksklusiv rett for menn, og som del av et individuelt og konkurrerende foreldreskap, der det biologiske morskapet blir en trussel mot dem som fedre.

Mor må ut

Det individuelle og konkurrerende foreldreskapet, der mor må ut for at far skal slippe til, står i motsetning til en forståelse av foreldreskapet som et felles ansvar, og parforholdet som en arena for samarbeid og fellesskap. Ut fra en partnerorientert forståelse av foreldreskap blir mors særlige bidrag ikke en trussel mot menns farskap, men kanskje heller, slik som i min venns tilfelle, en kilde til beundring og respekt. Spørsmålet er om de forurettede fedrene signaliserer en generell endring i syn på foreldreskap og parforhold, der det individuelle foreldreskapet og særlig farskapet blir viktigere, mens parforholdet og familien som helhet nedtones. Psykoanalytikeren Daniel Stern finner en tendens til at i noen likestillingsorienterte par blir far en konkurrent til mor. Når man samtidig vet at støtte fra partner betyr mye for mors mestring og forhold til barnet, er det ikke gitt at det konkurrerende foreldreskapet er til beste hverken for barnet, mor, far eller familien som helhet.

Sutrete menn

I et prosjekt om menn og likestilling, intervjuet jeg en likestillingsorientert mann som ble far tidlig på 1980-tallet, og som tok ulønnet permisjon lenge før pappakvoten var påtenkt. Han stilte seg uforstående til dagens unge fedre:

Fra humanisme til maskulinisme.

I sin doktoravhandling fra i fjor viste Helena Hill at den svenske mannsbevegelsen hadde utviklet seg fra et humanistisk, profeministisk og androgynt utgangspunkt på 1970-tallet, i antifeminististisk og maskulinistisk retning i løpet av 1980-tallet. Fra å legge vekt på likhet mellom kjønn og retten til å være menneskelig, dreide fokus i retning av kjønnsforskjell og retten til å være mannlig. Også i Norge synes tenkning og politikk om menn og likestilling å være preget av antifeministiske og maskulinistiske undertoner.

I middelklassen

Det er ikke kjent i hvor stor grad det individuelle og konkurrerende foreldreskapet praktiseres blant folk flest, kanskje har det først og fremst slått igjennom i deler av middelklassen. Det kan også dreie seg om et ideologisk gjennomslag som ikke nødvendigvis gjenspeiles i praksis. En politikk som primært støtter opp om det individuelle foreldreskapet, kan være i konflikt med både kvinners, barns og også med mange menns interesser. Kanskje er det på tide med et nytt fokus på familien og støtte til partner som en del av menns bidrag til et godt familieliv og likestilling.

(Artikkelen sto i Aftenposten 14. april 2008)

Har lovgiverne og likestillingsapparatet vært utsatt for en fiendtlig overtakelse, og blitt en institusjonell forlengelse av aggressive fedreinteresser?
Representerer denne koalisjonen vanlige likestillingsorienterte menn og deres interesser?

Margunn Bjørnholt er magister i sosiologi og forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Jeg hevder at to motstridende strømninger i forhold til menn og likestilling har eksistert tilnærmet parallelt siden 1970-tallet:

– En partnerorientert og profeministisk linje som oppsto som et konstruktivt svar på kvinnefrigjøringen på 1970-tallet og som dominerte tenkningen om menn og likestilling i dette tiåret. Denne linjen er først og fremst videreført i den kritiske mannsforskningen, men har stadig mindre gjennomslag i meningsdannelse og lovprosessser.

– En rettighetsorientert og antifeministisk linje som oppsto i de første gruppene av «uforskyldt skilte menn» som deltok aktivt i lovforarbeidene til Barneloven av 1981, og fikk betydelig gjennomslag her og i senere lovendringer på barne- og familieområdet. Rettighetsorienterte fedreinteresser er godt organisert og har hatt betydelig og økende gjennomslag i meningsdannelse og lovprosesser de siste årene.

Jeg argumenterer for at det har skjedd en utvikling der den antifeministiske retningen har vunnet hegemoni i forhold til meningsdannelse og politikk, mens den profeministiske posisjonen som var kritisk til «mannsrollen» i liten grad har et politisk uttrykk i dag.

Profeministisk kritikk av mannsrollen

I 1976 kom mennenes svar på FNs kvinneår 1975, med En bok om menn (Bjørkly red.) som blant annet tok opp «Kvinnefrigjøringens konsekvenser for mannen, tiden og privatlivet» (Rudeng og Westerberg). Boken og forfatterne har en klart profeministisk agenda. I forordet heter det blant annet at «imøtekommelsen av kvinnebevegelsens forventninger bare gjelder rettferdige, selvfølgelige krav». Dette var også tiden for de første bevisstgjøringsgruppene for menn, og en av bidragsyterne (Bjørkly) skriver om dette.

Kritikken av mannsrollen var imidlertid ikke ny. Erik Grønseth og andre pionerer i den norske familie- og kjønnsrolleforskningen, som Tiller (se bl.a. 1958 og 1962) og Brun-Gulbrandsen (1958, 1958), hadde tidlig problematisert mannsrollen i den tradisjonelle familien. Erik Grønseth formulerte en banebrytende teoretisk kritikk av Parsons teori om den funksjonsdelte familien (1956) og den mannlige forsørgerrollen (1970). Ifølge Grønseth førte den mannlige forsørgerrollen til avhengighet og dominansforhold i ekteskapet, der både menn og kvinner ble hindret i sin livsutfoldelse.

Ektefelledelt arbeidstid – et aksjonforskningsprosjekt for likestilling

I første halvdel av 1970-tallet fikk Grønseth mulighet til å prøve ut sine ideer i praksis. Etter initiativ fra leder av Norges familieråd, legen Ola Rokones, startet Grønseth i 1971 aksjonsforskningsprosjektet «Ektefelledelt arbeidstid» der ektepar skulle jobbe deltid og dele på å passe barna (Grønseth 1975, Grue 1978). Prosjektet fikk stor oppmerksomhet fra media over hele verden, og initiativtakerne så dette som et alternativ til en modell med begge foreldrene i heltidsjobb og barna i barnehager. Grønseth mente at det ikke ville føre til likestilling om kvinner også gikk ut i fulltidsjobb eller alternativt, at bare kvinner jobbet deltid, mens de fortsatt hadde hovedansvaret hjemme. For at det skulle bli likestilling måtte også husarbeid og barnepass bli omfordelt, slik at menn tok mer aktivt del. I forsøksprosjektet var det en viktig premiss at begge – også mennene – skulle jobbe deltid, noe som var uvanlig da som nå (jfr. tittelen på sluttrapporten( 1)). Prosjektet ble oppsummert som en suksess, og de arbeidsdelende parene ble funnet å være usedvanlig likestilte.

Partnerorienterte menn og husarbeid som likestillingsprosjekt

Forholdet til kona og mennenes kompetanse og innsats i husarbeidet sto sentralt i de arbeidsdelende ekteparenes fortelling om likestilling og likeverd i deres parforhold da de ble intervjuet på nytt i en oppfølgingsstudie (Bjørnholt 2009 og Bjørnholt (under utgivelse). Dette til tross for at de i praksis delte likere på barneomsorg enn på husarbeid (Grue, 1978), slik man også finner i senere studier (Vaage 2002, Brandth og Kvande 2003). Vektleggingen av husarbeid kan ses som uttrykk for at husarbeidet fortsatt hadde sterk diskursiv kraft som en del av det likestilte parforholdet på 1970-tallet.

I dag gjenstår husarbeidet som «det ufullendte demokratiprosjektet» (Brandth og Kvande 2003:169), og menn som deler på fødselspermisjon og barneomsorg synes å kunne velge bort husarbeidet. Fokus er flyttet fra deling av husholdsarbeidet og parforholdet til far–barn-relasjonen som endringsarena. Per Are Løkke (2003) er et sjeldent unntak, som fortsatt entydig plasserer seg i den tidlige profeministiske tradisjonen, der deling av husarbeid er et viktig element i likestillingsbestrebelsen i parforholdet. I boka Farsrevolusjonen beskriver han hvordan han har brukt Tidsnyttingsstudiene fra Statistisk sentralbyrå som bibel for å prøve å bidra til likestilling i eget parforhold– og hvor vanskelig han har opplevd at det er. Videre beskriver han det å være en god far som noe som har krevd et aktivt arbeid fra hans side. Da han presenterte boka i ulike fora, møtte han mangel på forståelse fra yngre menn (Løkke 2003b). Dette tyder på at menn i dag tar både farskapet og likestillingen for gitt, men endringene har i større grad skjedd på diskursivt nivå enn når det gjelder praksis. Ser man på tidsbruken blant småbarnsforeldre, er det vel så mye kontinuiteten som endringene som slår en, og fortsatt tar kvinner en betydelig større del av ansvaret for barn og husarbeid. Fortsatt jobber småbarnsfedre mest av alle, og det er alt overveiende kvinner som reduserer arbeidstiden og jobber deltid for å ta seg av barn og familie (Kjelstad 2006).

Organisasjoner som arbeider med endring av menn i dag

I dag har fokus for den profeministiske delen av mannsbevegelsen dreid fra den enkelte manns ansvar for likestilling i egne nære relasjoner og i samfunnet generelt, til enkeltfenomener, særlig menns vold mot kvinner. Det er først og fremst her at enkelte mannsgrupper engasjerer seg i det man kan tolke som en likestillingsorientert og profeministisk retning. Dette gjelder for eksempel Hvitt bånd-kampanjen, men denne har vunnet ubetydelig oppslutning blant menn flest. Selve symbolet, det hvite båndet, har fra 2005 blitt tatt som symbol for et annet godt formål; fattigdomsbekjempelse. Etter en serie overfallsvoldtekter er det imidlertid også dannet et eget mannsinitiativ mot voldtekt.

To organisasjoner, Alternativ til vold og Reform ressurssenter for menn, må også sies å representere en sosial praksis som kan plasseres i en profeministisk tradisjon.(2) Begge har som mål å gi råd til menn og endre menns atferd, spesielt i forhold til vold; ATV driver behandling av voldelige menn og Reform driver sinnemestringskurs.

Et prinsippielt problem med den terapeutiske tilnærmingen til menns vold er at den representerer en sykeliggjøring av voldsmenn som skygger for voldens maktdimensjon og utydeliggjør samfunnets ansvar (se Wagner-Sørensens bidrag).

Forholdet til likestilling er også overraskende tvetydig hos sentrale aktører i en av organisasjonene. Høsten 2006 hadde forbrukerforskeren Runar Døving (som jeg kommer tilbake til), en kronikk (Aftenposten 14.10.2006) med harde utfall mot morsmakt og oppfordring til mannskamp for likestilling.(3) Han fikk ros for utspillet fra likestillingsminister Karita Bekkemellom, som på sin side ble applaudert av Per Kristian Dotterud og Jørgen Lorentzen. Dotterud og Lorentzen skrev blant annet:

«Det er en forholdsvis ny øvelse for oss å forsvare en statsråd ansvarlig for likestilling, men nå har det vært lettere enn på lenge». (Klassekampen 30.10.2006).

Tatt i betraktning Dotteruds stilling som daglig leder av Reform og tidligere stilling som likestillingsdirektør, er det interessant at han posisjonerer seg som grunnleggende i motsetning til «en statsråd ansvarlig for likestilling». Det samme gjelder Jørgen Lorentzen, som har frontet Hvitt båndbevegelsen, er styreleder i Reform og en sentral aktør sentral i nordisk og norsk mannsforskning.

Det er en tendens til at fokus på menn og likestilling forankres i en forståelse av at menn er diskriminert som fedre. For eksempel skriver rådgiver i Reform, Ole Bredesen (kronikk Aftenposten 21.02.2007), om hvordan han som blivende og nybakt far opplevde at svangerskapsomsorgen var for mor–barn-fokusert og at han ble usynliggjort som far. Han opplevde det som farsfiendtlig at jordmor i en diskusjon om smertelindring slo fast at det var mor, jordmor og livmor som skulle gjøre jobben og som krenkende at det nyfødte barnet fikk morens navn rundt håndleddet på sykehuset. Indignasjon, krenkethet og fokus på urettferdighet deler Bredesen med de fleste som uttaler seg om eller på vegne av fedre. Et syn på menn som diskriminert og en omvendt forståelse av likestilling synes dermed å ha et visst gjennomslag, også hos presumptivt profeministiske mannsorganisasjoner og -forskere.

Lite (makt-)kritisk mannsforskning

En forklaring på glidningen fra et profeministisk til et mer rettighetsorientert perspektiv kan være at den nordiske mannsforskningen i mindre grad er preget av et kjønnsmaktsperspektiv enn mannsforskningen i den anglosaksiske verden, representert ved blant andre Connell, Kimmel, Pringle, Hearn.(4) Den nordiske mannsforskningen har i større grad tatt utgangspunkt i «a historical gender view» (Ekenstam 2006), og har i større grad orientert seg mot historisk dokumentasjon av ulike sider ved menns praksiser (Liljequist 1992), litterære tilnærminger (Lorentzen 2004 og Kolnar 2006) samt leting etter eksempler på endrede maskuliniteter, (se f.eks. Holter 2003, Ekenstam 2001).(5) Nordiske menn ses som mer likestillingsorienterte, og det hevdes at Connels maskulinitetstypologier og særlig vektleggingen av makt, ikke passer på nordiske menn som ses som mer androgyne (Holter, Aarseth 1993) eller likestillingsorienterte (se Holter 2007, Aarseth 2007 og Ekenstam 2007).

Hearn og Pringle (2006) peker på at deler av den nye mannsforskningen neglisjerer eller forvrenger feministisk forskning «with sometimes overt, sometimes more subtle contempt for their results and theses»(side 15). Nordberg (2006) kritiserer den svenske manns-forskningen for å neglisjere feministisk forskning og underspille maktrelasjoner mellom kvinner og menn. Interessant nok tar også Nordberg (2007) fraspark i feministisk forskning til fordel for en poststrukturalistisk tilnærming.

Innen norsk mannsforskning har et omvendt maktperspektiv også fått et visst gjennomslag, blant annet gjennom Holter og Aarseths mye siterte Menns livssammenheng (1993), der kvinners meransvar i hjemmet forstås som uttrykk for modellmakt. og kvinnen skaffer seg en maktposisjon ved å innta posisjonen som «Giveren» i en gaverelasjon (Aarseth (1995:57).

Mens den kritiske mannsforskningen problematiserer negative maskuliniteter/ menn, med en tydelig utpeking av makt og menns interesser, i forhold til vold og i arbeidslivet, er rettighetsorganisasjonene i liten grad i fokus for mannsforskningen. I en stor oversikt over nyere mannsforskning (Kimmel, Hearn, Connell 2005), er for eksempel bare en studie av Hvitt båndbevegelsen med som et eksempel på menns kollektive bestrebelser for kjønnsrettferdighet. De langt større og mer innflytelsesrike, antifeministiske, organiserte fedreinteressene synes å falle utenfor den kritiske og profeministiske mannsforskningens empiriske interessefelt.

Kimmel tok opp spørsmålet om fedrerettighetsgrupper og antifeministiske grupper (1995:38), og erkjente at kjønnsforskerne ikke har møtt disse holdningene godt nok. Ifølge Kimmel var forklaringen at disse gruppene «ikke akkurat overbefolker universiteter eller samfunnsvitenskap». I Norge er det en viss overlapping mellom organiserte fedreinteresser og akademia, ikke minst i form av forskere på andre felt som uttaler seg i kraft av å være menn/fedre, som litteraturprofessor Arild Linneberg (1997), som publiserte et rasende partsinnlegg i sin egen sak om daglig omsorg med ekskona som bok og forbrukerforskeren Runar Døving som omtales annetsteds. Det er også eksempler på medlemmer av fedrerettighetsgrupper som er eller blir akademikere. Ronny Skaar var aktiv i F2F (se Rækken og Skaar 1997 og Skaar 2001) før han tok hovedfag i historie på Barneloven 1981. At holdninger fra F2F-tiden fortsatt henger igjen, viser følgende passasje i oppgaven, der Skaar (2003:103) skriver om Barnelovutvalgets (1977) forlag om lovfestet rett til samvær: «Den moderne kvinnebevegelsen var frempå også i dette spørsmålet» – som om kvinnebevegelsen er en illegitim part. At kvinnebevegelsens protester ble overhørt og ikke tatt til følge, mens fedrerettighetsgruppene fikk gjennomsslag på sentrale punkter, problematiserer han ikke.

At mannsforskningen viser så liten interesse for de mest innflytelsesrike mannsgruppene og organisjonene i dag er et paradoks. Det er en fare for at mens den kritiske mannsforskningen forfiner sine teorier om maskuliniteter, og de terapeutiske organisasjonene behandler enkeltmenns voldsproblematikk, overlates meningsdannelsen og politikkutformingen til rettighetsorienterte fedrerettighetsorganisasjoner med en omvendt likestillingsforståelse.

Den barneorienterte maskuliniteten – et vidundermiddel

En grunn til at fedrerettighetsgruppene hittil ikke har blitt underlagt et kritisk forskerblikk fra mannsforskernes side, er kanskje en viss ambivalens, idet også den kritiske mannsforkningen deler den utbredte forestillingen at omsorg for barn vil ha en terapeutisk virkning på menn. Det tas for gitt at dersom menn deltar mer i omsorgen for barna, vil det føre til at menn for eksempel blir mindre voldelige og i mindre grad begår overgrep (Russel 2001:56) eller at det blir mindre prostitusjon (Månsson 2001:146).

Det er få referanser innen mannslitteraturen til forskning og litteratur som problematiserer forestillingen om den barneorienterte maskuliniteten som ledd i likestillingsprosjektet, til tross for at en betydelig forskningslitteratur tyder på at farskapet i første rekke er et individuelt prosjekt for den enkelte mann, og at det i betydelig grad er knyttet til egen selvrealisering, og i liten grad til likestilling med partner eller i samfunnet. (Se Bekkengen 2002, Bjørnberg, 2000, McMahon 1999). Sammenhengen mellom kamp for fedrerettigheter og vold har hittil i liten grad blitt tematisert innen mannsforskningen, men Hearn og Pringle (2006) anbefaler en tettere kobling av temaene menns omsorg og menns vold.

Menn og likestilling – fra å yte til å nyte

I 1970-årene var det enighet blant reformvennlige menn og mannsforskere om at likestilling krevde noe av menn. Utfra et partner-orientert perspektiv ble deling av barneomsorg og husarbeid sett som en viktig og nødvendig del av et likestilt forhold. Denne tenkningen synes i dag å ha få arvtakere utenom den kritiske mannsforskningen, og også innen den kritiske mannsforskningen ses den barneorienterte maskuliniteten som redningen for både mennene og likestillingen, noe som uvegerlig nedfeller seg i krav om økte rettigheter for fedre. Fra noe menn skal bidra til i forhold til partner og i samfunnet, blir likestilling noe menn skal få.

En slik utvikling synes å være en del av en generell trend for mannsbevegelser verden over. Kimmel (1996/2006) påviser også en vending fra en profeministisk mannsbevegelse (1992) til maskulinitetsbevegelser som ser menn som undertrykt i USA. Messner (1997) forklarer dette med at den liberale mannsbevegelsen hadde sett menn og kvinner som like undertrykt, men kvinnebevegelsen og kvinner fikk mest oppmerksomhet, og etterhvert begynte menn å synes synd på seg selv, og mannsundertrykkelsen ble viktigere for dens selvforståelse. I sin doktorgradsavhandling om den svenske mannsbevegelsen viser Helena Hill (2007) at det også i Sverige skjedde en vending fra en profeministisk mannsbevegelse på 1970-tallet til en mer antifeminisitisk og rettighetsorientert og antifeministisk bevegelse i løpet av 1980-tallet.

Mannsrolleutvalget

Det norske Mannsrolleutvalget blir i dag gjerne tatt til inntekt for en profeministisk og endringsorientert posisjon.(6) Utvalget ble oppnevnt i 1986 med det svenske Mannsrolleutvalget som modell, og den tidligere kritikken av mannsrollen var en del av bakgrunnen. Ser en på utvalgets retorikk og forslag, plasserer det seg i en mer selvbevisst mannsorientert tradisjon, der menns egne erfaringer i større grad skal legges til grunn og der menn må få gjøre det på sin måte samtidig som man forutsetter et motsetningsforhold mellom menn som ønsker å ta mer omsorg hjemme og kvinner som «ser på hjemmet som sin naturlige arena»(10). Fra en tidligere forståelse der kvinners meransvar for hus-og omsorgsarbeid ble sett som del av en patriarkalsk undertrykking, så man i større grad på hjemmet som en sfære for kvinners dominans og makt. Mannrolleutvalget kommer dermed til å fungere som bro mellom den tidlige profeministiske mannsbevegelsen på 1970-tallet, og en mer rettighetsorientert linje. Det illustrerer også den glidende overgangen fra diskursen om likestilling, «nye menn» og «gode fedre» til en politikk og tenkning dominert av en omvendt likestillingsforståelse og krav om rettigheter for menn som fedre. I en analyse av Mannsrolleutvalget fant Foshaug (1991) at utvalget var preget av

«et anstrengt forhold til kvinnebevegelsen og (…) så kvinne(r) (bevegelsen) som den naturlige motpart. Utvalget identifiserte seg med (småbarns) fedre/karrierejegere, og tradisjonelle maskuline verdier var i høysetet. Situasjonsoppfatningen deres var i stor grad preget av at kvinner hadde oppnådd likestilling, på menns bekostning. Menn må derfor reise seg og kreve sin rett.»

Foshaug konkluderte med at Mannsrolleutvalget gikk inn for et mest mulig valgfritt farskap med flest mulig rettigheter og færrest mulig plikter.

Oftung (1995:9) skrev om kritikken av Mannsrolleutvalget at menn dels ble fremstilt som ofre og dels som verdige til å ha omsorg for barn, noe som ga store fordeler i rettighetskampen:

«Det er slående å se at verdighetsperspektivet og offerperspektivet skaper et retorisk grep om debatten når de brukes om hverandre: Som offer kan en ikke klandres, som verdig kan man stille krav. Mulighetene for å veksle mellom disse standpunktene kan tjene det samme mål: Å danne et godt grunnlag i kampen om sympati, ressurser og tillit. Jeg tenker her på områder som skilsmisseforhandlinger, tildeling av foreldreansvar etter skilsmisse, eksklusiv rett til deler av fødselspermisjonen osv.»

Oftung koblet ikke dette med konkrete aktører, men skrev særskilt om fedrerettighetsgrupper, blant annet Foreningen 2 Foreldre. Oftung grupperte ikke disse under antifeministiske grupper, som han hevdet vi i liten grad hadde noen av i Norge. Jeg finner det mest fruktbart å omhandle fedrerettighetsgruppene som del av en grunnleggende antifeministisk bevegelse.

Uforskyldt skilte menn tar loven i hånd

Parallelt med de feministisk inspirerte tilløpene til mannsbevegelse og bevisstgjøringsgrupper for menn, oppsto også grupper av «uforskyldt skilte menn» og fedrerettighetsforkjempere i løpet av 1970-tallet. Disse fungerte som viktige premissleverandører og bidragsytere til en radikal endring av Barneloven av 1981 (Gundersen 1984). I sin gjennomgang av prosessen som ledet frem til endringene av Barneloven, peker Gundersen på at «sett i forhold til deres tallmessige styrke, må mobiliseringsgraden sies å ha vært særlig sterk blant gruppen enslige fedre og fraskilte menn»(side 160).

Fedregruppene fikk gjennomslag i form av en radikal lovendring der det ble innført formell likestilling mellom foreldre etter skilsmisse, og regelen om mors fortrinn til (små) barn ble opphevet – mot kvinnebevegelsens og de fleste fagfolks innvendinger. Fedregruppene argumenterte sterkt for egne rettigheter som fedre, samtidig som de argumenterte med at kontakt med far var til barnets beste. Det går en klar argumentatorisk linje fra disse første far/ barn-gruppene til organisasjoner i dag som fronter økte rettigheter for fedre. Det er også rimelig å forstå Mannsrolleutvalgets mer rettighetsorienterte og mannsbevisste argumentasjon på bakgrunn av at aktive fedrerettighetsgrupper hadde hatt en sterk påvirkning på lovprosesser og meningsdannelse i tiåret som lå mellom Boken om menn og opprettelsen av Mannsrolleutvalget.

Mannrolleutvalgets posisjonering av menn som vekselsvis ofre og verdige ga et driv til arbeidet for fedrerettigheter, som ble ytterligere forsterket av at fedrerettighetsgruppene og likestillingspolitikken tilsynelatende hadde felles mål. Det å bevege menn inn i omsorgen for barna har gradvis blitt et av de viktigste virkemidlene for likestilling, og fedregruppenes intitativ tolkes som vilje til å ta mer omsorg for barn.

Fedregruppenes viktigste kampsaker har vært konsentrert om økte rettigheter og reduserte plikter ved samlivsbrudd, som rett til samvær og foreldreansvar og lavere bidrag, i tillegg har større kontroll med det biologiske farskapet spilt en viktig rolle helt siden arbeidet med Barneloven av 1981. Det siste tiåret har representert gjennomslag for en rekke fedrekrav, i form av flere farsvennlige lovendringer og en farsvennlig rettspraksis.

Deling av fødselspermisjon ble i første rekke gjennomført som et statsfeministisk likestillingstiltak, og har først blitt en sak menn engasjerer seg i de siste årene. Etterhvert har kampretorikken også inntatt diskusjonen om deling av fødselspermisjon. Dagsavisens Erik Kalseth hadde for eksempel en oppfordring til mannskamp om deling av fødselspermisjon (Dagsavisen 23.03.2004). Til å gjelde felles omsorg for barn mellom foreldre som presumtivt fortsatt elsker hverandre, er aggresjonsnivået overraskende høyt. I et debattprogram om deling av fødselspermisjon på TV (Standpunkt 30.11.2004), slapp en synlig aggressiv Runar Døving katta ut av sekken: Mor må tvinges ut av hjemmet for at far skal slippe til – og det handler om å posisjonere seg i forhold til barna i tilfelle skilsmisse.

Nytt mannspanel

I august 2007 oppnevnte likestillingsministeren et Mannspanel bestående av 32 menn – en endring fra Mannsrolleutvalget, som også hadde kvinnelige medlemmer. Deltakerne er ifølge Likestillingsminister Bekkemellom «menn som har engasjert seg i samfunnsdebatten».

Hvor dette kan bære hen, kan man få et inntrykk av etter de første utspillene fra medlemmer av panelet. Først ut var Knut Haavik, stifter og mangeårig redaktør av skandalebladet Se og Hør som erklærte at likestillingen har gått for langt og at panelets oppgave var å svinge pendelen tilbake i favør av menn (NRK Søndagsrevyen 29.07.2007). Økte rettigheter for fedre ved samlivsbrudd og deling av fødselspermisjon pekte seg raskt ut som et hovedfokus for panelet. Den homofile kjendisfaren, Arve Juritzen, gikk raskt ut og markerte at han ville jobbe for økte rettigheter for fedre ved samlivsbrudd (Dagsnytt 18, NRK 06.08, Aftenposten 07.08). Han har, siden han selv ble far, vært en profilert forkjemper for fedrerettigheter, og mener «norske menn er dømt til å være fedre på kvinnenes nåde». (Dagbladet 16.10.2006). Juritzen er homofil og alenefar til et barn han har fått ved hjelp av surrogatmor og eggdonator. Beslutningen om å designe et biologisk eget og teknisk morløst barn, istedet for å adoptere eller, som mange andre homofile menn, å få et vennskapsbarn med en lesbisk venninne, begrunnet han i intervju med VG den 29.05.2004 med at fedre hadde så svake rettigheter i Norge at han ikke kunne ta sjansen på å få bråk med en eventuell mor. Det er interessant at Juritizen som homofil alenefar så entydig posisjonerer seg i et motsetningsforhold til mødre. Panelmedlem Jørgen Lorentzen etterlyste en endring av barneloven i fars favør etter samlivsbrudd (Aftenposten 07.08). Utfra mandat, sammensetning og utspill fra panledeltakerne, synes Mannspanelet i hovedsak å føye seg inn i kampen for menns rettigheter utfra en omvendt likestillingsforståelse.

Moderne fedrerettighetsorganisasjoner

Foreningen 2 foreldre er den største av fedrerettighets-organisasjonene. Foreningen argumenterer for økte fedrerettigheter utfra en grunnforståelse av at menn er diskriminert og at kvinner/staten/lovene eller praktiseringen av dem hindrer menn i å ta omsorg. Foreningen har nære kontakter til det offentlige likestillingsapparatet, og driver en betydelig lobbyvirksomhet med jevnlige møter med departement og andre aktører i likestillingsfeltet. Den har vært en viktig pådriver og fått gjennomslag for en rekke av sine kampsaker i tiden 1997– 2007, som økte rettigheter for fedre ved samlivsbrudd, endring av bidragsreglene og nye regler for farskap. Foreningen lykkes i betydelig grad å sette dagsorden gjennom en nøye orkestrering av utspill i media og aktiv påvirkning av politikere/embedsverk og lovprosesser. F2F, og i en viss grad andre fedrerettighetsgrupper, har i betydelig grad blitt tatt inn i varmen og fungerer som pådrivere for lovforslag med kontakter i flere partier, fra (det sterkt høyreorienterte) FrP til (det sosialistiske) SV, og får jevnlig møte likestillingsombud, departement, politikere og presse.

Et eksempel på dette er foreningens arbeid med sin siste store kampsak, delt omsorg og delt bosted. Høsten 2006 erklærte F2F på hjemmesiden at de hadde startet en kampanje for delt omsorg. Samtidig tok de initiativ til å møte likestillingsdepartementet for å bli orientert om hvor langt departementet er kommet i sitt arbeid for å likestille kvinner og menn på foreldre-området, et møte som fikk redaksjonell omtale i forkant i Aftenposten. Noen uker etter ble det nedsatt et offentlig utvalg (Barnelovutvalget) der det i mandatet heter at «et viktig fokus er behovet for å sikre barn kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd». Videre at utvalget skal «se nærmere på om barnets beste kan ivaretas bedre gjennom å legge forholdene til rette for en mer lik fordeling av omsorg og ansvar mellom foreldrene». Mandatet kan leses som noe nær en bestilling fra F2F om delt omsorg og delt bosted som hovedregel. Som selvskreven deltaker i råd og utvalg på barne- og familieområdet deltar F2F også i utvalget.

Mediautspill er ofte påfallende godt koordinert med utspill og lobbyfremstøt fra fedrerettighetsorganisasjonene. F2Fs erklærte kampanje for delt omsorg, deres mediaomtalte møter med departementet og oppnevnelsen av barnelovutvalget, falt også sammen med utspillet om mannskamp for likestilling fra Runar Døving, som avstedkom bred støtte fra blant andre likestillingsministeren, leder av Reform og mannsforskeren Jørgen Lorentzen.

Media spiller en viktig rolle ved ukritisk å formidle og forstørre opp fedregruppenes lobbyvirksomhet, og bidrar til en positiv profilering. Under tittelen «Fedre ønsker mer omsorg», hadde NTB følgende oppslag den 30.09.2003:

«En gruppe fedre som ikke har den daglige omsorgen for sine barn, ønsker mulighet til å gi mer og bedre omsorg. Derfor tok de i går initiativ til et seminar hos Likestillingsombudet med det formålet å legge til rette forholdene rundt fedres omsorg.»

Det samme gjentok seg i 2004 (Aftenposten 02.03.04):

«De har kjempet mot barneloven, mot rettsapparatet, mot trygdekontor, mot opinionens gjengse oppfatning av hva som egentlig er til barnas beste.»

Når Likestillingsombud og andre myndigheter lar seg trekke inn, representerer det både en seier for fedreinteressene og en mulighet for å transformere private konflikter om samvær og daglig omsorg til den offentlig diskursen om «mer og bedre omsorg». Ifølge de kjempende fedrene selv er deres tapte rettssaker bevis på at de «ikke får lov» å ta omsorg for sine barn, et syn de får fremme uimotsagt gjennom å bli invitert til møter med politikere og gjennom media. At gruppen samlet har stor erfaring fra rettsvesenet fra egne saker om daglig omsorg, samvær og bidragssaker, taler ikke til deres fordel. Derimot er det en overhyppighet av vold og overgrep blant saker om daglig omsorg og samvær som havner i retten (Skjørten 2004 og 2005).

Internett og media er viktige arenaer for fedrerettighetsgruppene, både som en handlings- og læringsarena, og verstingene blant fedrerettighetsorganisasjonene er et nettbasert miljø drevet av en håndfull enkeltpersoner som står bak organisasjoner som tilsynelatende bare eksisterer i navnet og nettfora med adresser som koopterer eller knytter dem til likestilling og krisesentre, som likestilling.org, likestilling.com, krisesenter.org (sistnevnte er nettsted for Forum for menn og omsorg). Innholdet på disse nettstedene består i stor grad av hatske innlegg mot statsfeminisme, krisesentre og barnevernet, der kamp for fedrerettigheter går hånd i hånd med bagatellisering av vold mot kvinner og utfall mot krisesentre. Leder av barnefaren.no ble forøvrig i 2004 dømt for voldtekt av ekskona (Bergens Tidende 08.12.2004).

Små grupper og enkeltpersoner kan også ha betydelig gjennomslag i media. Da en landsomdekkende innsamlingsaksjon (TV-aksjonen) i 2005 gikk til støtte for Fokus’ arbeid mot vold mot kvinner, meldte flere media at fedreorganisasjoner protesterte mot innsamlingsaksjonen. Norges kanskje viktigste TV-debattprogram, Redaksjon en, inviterte to representanter til debatt med de ansvarlige for innsamlingsaksjonen. I ettertid avslørte Aftenbladet (22.10.2005) at hele aksjonen besto av én fedreaktivist og hans advokat, mens organisasjonene de hevdet å representere, lot til å være ikke eksisterende.

Mannsdagen

Mannsdagen, den 5. oktober, ble opprettet av kunstneren Arne Bendik Sjur og psykologene Bjørn Skar Ødegård og Bjørn Blumenthal i 1988. Dagen hadde ikke noen klar målsetting, og en slem tolkning er at den er et svar på eller en protest mot kvinnedagen. En mer velvillig tolkning er den som stifterne selv gir, der de hevder dagen var ment å sette fokus på menn og menns problemer. Om en skulle være enda mer velvillig kunne man tolke dagen inn i en mer profeministisk sammenheng der behovet for at menn endrer seg står i fokus, men det er uklart om dagen har hatt et slikt fokus. Utfra hvordan innholdet i Mannsdagen har utviklet seg senere, må den i denne sammenhengen henvises til den antifeministiske retningen.

I 2004 ble det for første gang gjennomført et mannstog på Mannsdagen. En av inititivtakerne, «frilanser» Ole Texmo (aktiv på ulike nettsteder for fedrerettigheter) hadde samme dag (07.10.2004) en kronikk i Dagbladet, der han blant annet hevdet at «omfanget av menn/fedres angivelige vold mot kvinner og barn tidvis antar et massivt kritikkløst propagandapreg». Samme dag marsjerte han i spissen for et tog av 100 menn, enkelte for anledningen i Batmankostyme etter mønster fra fasadeklatrende fedrerettighetsgrupper i England.(7) Sammen med dem i toget gikk daværende direktør for Likestillingssenteret Long Litt Woon.

Gunnar Thorenfeldt (2004) harselerte over toget og det uheldige selskapet likestillingsdirektøren syntes å ha havnet i, og fant at de mest profilerte fedreforkjemperne ved nærmere ettersyn viste seg å være en stusslig flokk, med overvekt av yrkesmessig og sosialt marginaliserte personer, som har gjort pappakrigen og kampen mot kvinner og likestilling til hovedinnhold i livet. Thorenfeldt mente Texmo og co. hadde kuppet mannsbevegelsen, men spørsmålet er om ikke Mannsdagens utvikling illustrerer den glidende overgangen fra et litt vagt «fokus på menn» til ren mannskamp med representanter for det offentlige likestillingsapparatet som høye beskyttere.

Det offentlige likestillingsapparatet

Likestillingsministre fra ulike partier, fra Kristelig Folkeparti til Arbeiderpartiet, har de siste årene ført en meget farsvennlig politikk. Likestillingsministrene forsvarer jevnlig menns rettigheter og et syn på menn som diskriminert, som likestillingsminister Karita Bekkemellem (Aftenposten 29.11.2000):

«I dag tar loven omsorgsretten fra en av foreldrene, og i hovedsak har det vært mannen som mister kontakten med barna.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet, Beate Gangsås, følger samme linje og hevder at «loven hindrer menn i å være fedre» (Dagbladet 16.10.2006). Siden foreldre har vært likestilt i forhold til barna siden barneloven av 1981, er det vanskelig å se hva statsråden og andre som bruker dette argumentet, mener. Likestillingsombudet(8) har også systematisk stilt seg på fedrenes side. Likestillingsombud Kristin Mile ble i Dagbladet den.01.2005 utpekt til mannens beste venn etter en rekke «omvendte» likestillingssaker. I 2002 uttalte hun følgende om likestilling og nye regler for fastsettelse av farskap:

«Vi fremmer likestillingssaker, vi også. For eksempel tok vi opp at menn skal kunne ta DNA-test i farskapssaker uten av barnets mor må gi sitt samtykke.» (Dagbladet – Magasinet – 11.03.2002).

At de nye farskapsreglene er Likestillingsombudets forslag, er oppsiktsvekkende. Dette har vært en viktig kampsak for fedrerettighetsgruppene helt fra 1970-tallet, og ble viet stor plass i forarbeidene til Barneloven av 1981 (Gundersen 1984). De nye farskapsreglene omtales av professor Peter Lødrup(2003) som en revolusjon, og som svært radikale i forhold til våre naboland. Med de nye reglene blir biologi det eneste kriteriet på farskap. Tidligere tidsfrist for å reise farskapssak (tre år) er fjernet, og fedre kan foreta farskapstest uten mors samtykke. (Se Annfelt 2005, som omtaler rebiologiseringen av farskapet som innføring av «sædens rett»). Endringen av farskapsreglene skjedde uten noen særlig debatt, og det fremgår av departementets begrunnelse at menn og fedregrupper hadde vært aktive pådrivere for endringen (Lødrup: 95).

Likestillingsombudet gikk også ut mot helsemyndighetenes anbefaling om at mødre burde amme lenger, kritiserte helsestasjoner for å være for mor–barn-orienterte, og hevdet at amming kom i veien for far (Dagbladet 11.03.2002).

Det er få som har kritisert den sterke farsorienteringen av likestillingspolitikken. Det synes tvert om å råde noe nær konsensus om rettighetslinja. Under overskriften «Karita gir mer til rike menn», konfronterte imidlertid Norges største løssalgsavis VG (23.12 2006), likestillingministeren med at ytterligere endringer av reglene for barnebidrag i farsvennlig retning vil ramme kvinner. Til det svarte hun at

«Om endringene vi gjør kommer mannen eller kvinnen til gode, er for meg knekkende likegyldig. Det som er viktig for meg, er at reglene oppleves rettferdige».

Når man vet at regelendringene har kommet i stand etter press fra organiserte fedreinteresser og at fedreorganisasjoner regelmessig har møter med departementet om fremdriften i departementets arbeid med foreldrelikestilling, er det stor fare for at det er fedrenes rettferdighet, og ikke mødrenes, som ligger likestillingsministeren på hjertet, og det nye Mannspanelet tyder på at det kommer mer av det samme.

En nordisk studie av menn og likestilling (Ekenstam 2007) finner at forholdet til partner fortsatt er viktig for likestillingsorienterte menn. Spørsmålet er om koalisjonen av aggressive fedrerettighetsgrupper og likestillingspolitiske aktører er i utakt med vanlige, likestillingsorienterte menn som ikke ser kvinner som hovedfienden i forhold til å ta mer omsorg for egne barn.

En grunn til at den brede aksepten av fedrerettigheter forstås som et virkemiddel for likestilling, er det kjønnsnøytrale likestillingsbegrepet og den feministiske kritikken av at velferdsstatens permisjonsordninger og foreldrerettigheter bidrar til kjønnskonservatisme (se Danielsen 2002). Dette bidrar til ideologisk legitimering av farsvennlige synspunkter og farsvennlig politikk. Den som er for likestilling er per definisjon imot kjønnskonservatisme, og fedrekrav får representere det moderne foreldreskapet. Dermed blir det et sammenfall mellom fedrerettighetsorganisasjonenes argumentasjon og argumentasjon for likestilling.

Krav til menn blir til rettigheter

Krav til menn omskrives nesten automatisk til rettigheter, noe dette intervjuet med prosjektleder for prosjektet Fostering caring masculinities (Kilden 2006) illustrerer:

«achieving gender equality is not just about achieving equality for women, but it is also about achieving equality for men. If men’s caring does not achieve equal status to women’s caring then the burden of childcare will continue to fall upon women, and gender equality in the workplace is not likely to be fully achieved». (Forfatters uthevelse)

Her ser vi hvordan menns manglende prioritering av omsorgen for egne barn i forhold til arbeidslivet omtolkes til manglende verdsetting av menns omsorg. Tanken synes å være at om menns omsorg blir verdsatt høyere, i form av økte rettigheter, vil menn yte mer. Svaret blir å likestille foreldre i større grad, slik det i stor grad har skjedd gjennom økte fedrerettigheter, både rettslig og i forhold til velferdsgoder som fødselspermisjon.

Konklusjon

De gode, forstått som genuint profeministiske og endringsorienterte mannsorganisasjoner, er spredte, få og dårlig eller ikke organisert. De kan nok være velmenende, men brenner kanskje ikke for saken i like stor grad som de hatefulle og energiske mannsforkjemperne. Det synes også å være en viss forskningsmessig berøringsangst i forhold til de handlekraftige og innflytelsesrike fedrerettighetsgruppene.

De antifeministiske fedrerettighetsgruppene er godt organisert og har gode nettverk og proffe lobbyister i forhold til media og lovgivere. De kjemper med sterk ideologisk overbevisning for en sak de tror på, ofte med en opplevd personlig krenkelse som drivkraft. Fedrerettsperspektivet har vunnet idemessig hegemoni. Fedre som uttaler seg offentlig om sitt farskap, plasserer seg rutinemessig innen farsundertrykkelsesuniverset, og fedre ses som diskriminert i forhold til mødre, også langt inn i de godes rekker.

En systematisk forveksling av de slemme med de snille fører til et stygt samrøre mellom rene mannsinteresser, forskning, media og det offentlige likestillingsapparatet. Mannskamp i farskapets navn blir tolket som likestillingskamp. Aggressive mannsmaktaktører som åpent fremmer et verdensbilde der det er kvinner som har makt og menn som lider under mangel på likestilling, der menns vold mot kvinner avfeies som grunnløse påstander og ledd i en statsfeministisk konspirasjon mot menn, blir tatt inn i varmen som premissleverandører og allierte av det offisielle likestillingsapparatet. Økte fedrerettigheter ses som et universalmiddel for likestilling, blant forskere, likestillingsappparatet og også innen den kritiske mannsforskningen.

Det er på sin plass å reise spørsmålet om ikke lovgiverne og likestillingsapparatet har vært gjenstand for en fiendtlig overtakelse, og fungerer som en institusjonell forlengelse av aggressive fedreinteresser. Det er videre på sin plass å stille spørsmål ved om denne koalisjonen representerer vanlige likestillingsorienterte menn og deres interesser.

(Denne artikkelen, «The good, the bad and the ugly; endring av mannsrollen, fedrerettigheter og likestilling», sto i Åsa Eldén og Jenny Westerstrand (red.): Guts and Glory: Festskrift till Eva Lundgren, Uppsala Universitet 2007.)

Noter:

1. Grønseth, Erik (1975): Også mannen på deltid i yrkeslivet. Oslo: Norges familieråd.
2. I en gjennomgaang av de norske mannsbevegelsene (1995) skiller Oftung mellom profeministiske og terapeutiske grupper. Jeg finner det mest fruktbart å omtale de terapeutiske gruppene som (i prinsippet) profeministiske, men som det vil fremgå, er de preget av en tvetydighet.
3. Han mente også at menn måtte få medbestemmelse i forhold til abort. For det siste fikk han en del kritikk, mens han fikk bred støtte for oppfordringen til mannskamp. Likestillingsministeren tok ikke forbehold om abortspørsmålet da hun støttet utspillet.
4.  
5. Hearn kan alternativt ses som nordisk mannsforsknings kritiske røst.
6. Dette kan ha bidratt til et utydelig forhold til makt, og kanskje er det symptomatisk at en nyslått mannsforsker (Koldre 2006) kan stå frem med et rørende naivt maktbegrep (Klassekampen 05.03,2007), der fravær av opplevd makt tolkes som fravær av makt.
7. Til tross for at kritikken mot Mannsrolleutvalget var sterk i sin samtid, se Oftung 1995.
8. Fathers4Justice ble berømte etter en rekke mediastunts der de klatret opp på fasader av berømte bygninger iført supermanndrakter. Forgreninger i mange land. Den engelske gruppen ble i 2006 avslørt for å ha planlagt kidnapping av Tony Blairs sønn (BBC News 18.01.2006) Fra 01.01.2006 er Likestillingsombudet nedlagt og erstattet med et felles Likestillings- og diskrimineringsombud mot diskriminering på grunnlag av kjønn, rase, seksuell orientering og alder.

Referanser:

Annfelt, Trine (2005), «På vei mot sædens rett? Om endringer i politiske diskurser om farskap». Tidsskrift for kjønnsforskning, nr 2, Oslo: Kilden.

Bekkemellom, Karita (2007), «Menn har alt å vinne på likestilling», Kronikk i Verdens Gang 06.08.2007.

Bjørkly, Arnstein (red) (1976), Boken om menn, Oslo: Pax.

Bjørnholt, Margunn (2005), «Fedrerettigheter og mødres handlingsrom», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsfaglige spørsmål, nr 4/2005, Oslo: Gyldendal akademisk.

Bjørnholt, Margunn (2009): «Norwegian Work- Sharing Couples Project 30 years later. Revisiting an experimental research project for gender equality in the family». Equal Opportunities International Vol. 28 No. 4 (2009) 304-323.

Bjørnholt, Margunn (under utgivelse), «How men became the local agents of change towards gender equality», Artikkel under vurdering av tidsskrift.

Bjørnberg, Ulla (2000), “Equality and Backlash: Family, Gender. and Social Policy in Sweden», i Haas, Linda, Philip Hwang og Graeme Russel (red.): Organisational change and gender equity. International perspectives on fathers and mothers at the workplace, London: Sage Publications.

Bredesen, Ole (2007), «Mor, jordmor og livmor». Kronikk, Aftenposten 21.02.2007

Brun-Gulbrandsen, Sverre (1958), Kjønnsrolle og asosialitet, Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Brun-Gulbrandsen, Sverre (1958), Kjønnsrolle og ungdomskriminalitet, Oslo: Universitetsforlaget.

Dagbladets nettutgave 13.9.2004, «Batman tatt ned fra Buckingham Palace».

Dagbladets nettutgave 28.2.2005, «Superfedrene er tilbake».

Dagbladets nettutgave 21.5.2006, «Aksjonister kuppet BBC».

Ekenstam, Claes et. al. (red) (2001), Sprickor i facaden. Manligheter i förändring –en antologi. Hedemora: Gidlund.

Ekenstam, Claes (2006), «Mansforskningens bakgrund och framtid: Några teoretiska reflexioner». Nordisk tidsskrift for maskulinitetsstudier. Nr 01.

Ekenstam, Claes (2007), «Klämda män: föreställningar om manlighet & omanlighet i det samtida Norden» i Holter, Øystein Gullvåg (red.), Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och sosial innovation i Norden. Gidlunds Förlag.

Fathers 4 Justices nettsider, http://www.fathers-4- justice.org/f4j/

Foreningen 2 Foreldres nettsider, http://www.f2f.no

Fosshaug, Henrikke (1991), Kjekt å ha! : rettighetspappaer, pliktbarn og ansvarsmødre. Hovedoppgave i administrasjon og organisasjonskunnskap, Universitetet i Bergen.

Grønseth, Erik (1956), Seksualitet, sosialisering og sosiologisk teori. Betraktninger over Parsons analyse av sosialisering og samfunn i lys av Reich, Oslo 1956.

Grønseth, Erik (1970), The dysfunctionality of the husband provider role in industrialized societies, Paper to the VII World congress of sociology, 1970, Varna, Bulgaria. Universitetet i Oslo: Institutt for sosiologi.

Grønseth, Erik (1971), «The husband provider role – a critical appraisal», i Michael, A. ed (1971): Issues of working women in Europe and America. Brill: Leyden. Universitetet i Oslo: Institutt for sosiologi.

Grønseth, Erik (1966/ 72), Familie, seksualitet og samfunn.Oslo: Pax.

Gundersen, Lise (1984), Barneloven blir til : forhistorie – debatt – resultat : (lov om barn og foreldre av 8. april 1981). Bergen: Historisk institutt, Universitetet i Bergen.

Hill, Helena (2007), Befria mannen! Doktorgradsavhandling, Umeå: Bokförlaget h:ström – Text & Kultur, Nummer 4 i SERI E AKADEMI.

Holter, Øystein Gullvåg og Helene Aarseth (1993), Menns livsssammenheng. Oslo: Gyldendal.

Holter, Øystein, Gullvåg (2003), Can men do it? Men and gender equality – the nordic experience. København: Nordisk ministerråd.

Holter, Øystein Gullvåg (red) (2007), Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och social innovation i Norden, Gidlunds förlag.

Kjelstad, Randi (2006), Hvorfor deltid? Tidsskrift for samfunnsforskning nr 4/2006

Kilden (2006), Intervju med prosjektleder for prosjektet Fostering caring masculinities, Ingrid Rusnes 19.12.

Kimmel, Michael (1995), «Menns rettigheter, menns myter og menns lyter». Kvinneforskning 1/1995.

Kimmel, Michael and Thomas E. Mosmiller (red.) (1992), Against the tide : pro-feminist men in the United States, 1776-1990 : a documentary history, Boston: Beacon Press.

Kimmel, Michael (1996/2006), Manhood in America. A cultural history. New York : Free Press

Kimmel, Michael, Jeff Hearn, R.W. Connell, (red.) (2005), Handbook of studies on men & masculinities. Thousand Oaks, Calif. : Sage Publications.

Koldre, Erik (2006), Håndverkermenn og mannlighet: en diskusjon rundt håndverkermenns forvaltning av maskulinitet sett i lys av diskursive normeringer og kontekstuelle rammefaktorer. Masteroppgave i sosiologi – Universitetet i Oslo.

Koldre, Erik (2007), «Mannlighet – et spørsmål om makt?» i Klassekampen 05.03

Kolnar, Knut (2005), Mannedyret, begjær i moderne film. Oslo: Spartakus.

Liliequist, Jonas (1992), Brott, synd och straff : tidelagsbrottet i Sverige under 1600- och 1700-talet. Avhandling (doktorgrad) – Umeå universitet.

Linneberg, Arild (1997), Far og barn i moderlandet. Oslo: Gyldendal.

Lorentzen, Jørgen (2004), Maskulinitet : blikk på mannen gjennom litteratur og film. Oslo: Spartakus.

Lundgren Sørli, Espen (2005), Voldsutøvende menn: om vold, mannlighet og faderskap : en diskursteoretisk analyse. Hovedoppgave, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Lødrup, Peter (2003), «Farskapsrevolusjonen». Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål nr 2.

Løkke, Per Are (2003), Farsrevolusjonen. Oslo: Pax.

Løkke, Per Are (2003b), Personlig meddelelse.

McMahon, Anthony (1999), Taking care of men : sexual politics in the public mind. Cambridge: Cambridge University Press

Messner, Michael A. (1997), Politics of masculinities : men in movements. Thousand Oaks, Calif. : Sage.

Månssen, Sven-Axel (2001), «Men’s practices in prostitution: The case of Sweden» i Pease, Bob and Keith Pringle (red.): A man’s world? Changing men’s practices in a globalized world. London New York: Zed books.

Nordberg, Marie (2006), «Sweden: The gender equality paradise?» i Pringle, Keith et al. Men and masculinities in Europe. London: Whiting & Birch Ltd.

Nordberg, Marie (2007), «En riktig man gör karriär» i Holter, Øystein Gullvåg (red.): Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och social innovation i Norden. Gidlunds förlag.

Nordisk handlingsplan for menn og likestilling 1995- 2000.

NOU 1991:3: Mannsrolleutvalgets sluttrapport.Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

NOU 1995:27, Pappa kom hjem, Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Oftung, Knut (1995), «Menns bevegelser». Kvinneforskning 1/1995.

Russel, Graeme (2001), «Adopting a global perspective on fatherhood» i Pease, Bob and Keith Pringle (red.): A man’s world? Changing men’s practices in a globalized world, London New York: Zed books.

Rækken, Rune og Ronny B. Skaar (1997), Barneloven i praksis : 27 historier om barn og foreldre i Norge, Oslo: Foreningen 2 foreldre

Skaar, Ronny B. (red) (2001), Barns menneskerettigheter ved samlivsbrudd. Oslo 21. september 1999 : Konferanserapport Oslo: Foreningen 2 foreldre

Skaar, Ronny B. (2003), Forsørgelse og omsorg. Farsrollen i norsk barnelovgivning 1915-1981. Bergen: Diskurs forlag.

Tiller, Per Olav (1958), “Father absence and personality development in sailor families», Nordisk psykologi 1958.

Tiller, Per Olav (1962), “Rollefordelingen mellom foreldre og barns personlighetsutvikling» i E. Dahlström et al: Kvinnors liv och arbete. Stockholm: Studieförbundet Näringsliv och samhälle.

Thorenfelt, Gunnar (2004), «En mannsdag», Fett, feministisk tidsskrift. Oslo.

Aarseth, Helene (1995), «Snille menn og troll til kjerringer». Kvinneforskning 1/1995.

Aarseth, Helene (2007), «Nye fedre 1990–2005. Fra fascinasjon og romatisering til kjønnsnøytrale livsstilsprosjekter i familien» i Holter, Øystein Gullvåg (red): Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och social innovation i Norden. Gidlunds förlag.

de er over alt
hullene
i ozonlaget
i utviklinga
i fordelinga av godene
jeg stirrer gjennom ett
prøver å se framtida

I Mexico har det politiske alternativet, Den andre kampanjen, åpnet for allianser og solidaritet mellom to av verdenshistoriens mest marginaliserte grupper: kvinner som selger sex, og urfolkskvinner.

Susanne Normann er med i LAGs kvinneutvalg.

Siden 2005 har en sosial bevegelse, som kaller seg Den andre kampanjen, vært under utvikling i Mexico. Kampanjen begynte da EZLN i dokumentet Den sjette erklæring fra Lacandona-jungelen inviterte venstresidens undertrykte sektorer, de som «kjemper nedenfra» og «uten tro på politiske endringer gjennom valgsystemet», til å danne et politisk anti-kapitalistisk alternativ som skal konstrueres «nedenfra og til venstre».

I dag er flere hundretalls organisasjoner og kollektiver fra hele Mexico tilsluttet kampanjen. Deltakerne tilhører mange sosiale lag. De er lærere, bønder, urfolk, studenter, feminister, prostituerte, og arbeidere. Et av kampanjens mål var å la de undertrykte fra Mexicos perifere hjørner «møte hverandre, lytte til hverandre og bli kjent med hverandre».

Siden kampanjens start den 1. januar 2006, har EZLN arrangert en rekke internasjonale møter i zapatist-territorium sør i Mexico. Under møtene debatterer venstresidens intellektuelle; internasjonale personligheter som Immanuel Wallerstein, Arundhati Roy, Noam Chomsky, John Berger, Buenaventura de Sousa, Walter Mignolo og Naomi Klein med kommandantene fra EZLN, med brasilianske MST, og andre bonde- og urfolksbevegelser fra Latin-Amerika og verden, og ikke minst med kvinnebevegelsene. Debatten dreier seg om «nye måter å drive politikk på». Felles for de inviterte debattantene er at i deres forståelse av sosial endring ligger det en bekreftelse av innbyrdes forskjeller.

Revolusjonær kvinnelov

Toleransen for forskjeller som den andre kampanjen har trolig vært en nøkkel for alliansene mellom tidligere atskilte sektorer. Dette gjelder ikke minst kvinnebevegelsene. I Chiapas, etter EZLNs opprør i 1994, nærmet mange feminister seg zapatistkvinnene. De hadde et ønske om å bli kjent med zapatistene, deres kamp og den «Revolusjonære kvinneloven» som zapatistkvinnene kjempet gjennom i 1993. Noen år senere har flere av disse feministene vendt interessen for zapatistkvinnenes kamp om til kritikk mot mannsjåvinistiske trekk i zapatistenes rekker.

I et latinamerikansk perspektiv er ikke konflikten mellom feminister og urfolkskvinner ny. Møtene mellom de to gruppene har ofte tatt form av kollisjon og mistillit. Urfolkskvinner har beskyldt feministene for å pålegge dem tvangstrøyer, mens feministene på sin side kritiserer urfolkskvinnene for å velge kollektive verdier foran kvinnesak. Kampen for jord, eller for territorium, er et av de betente områdene. Mens mange feminister har kjempet for å endre lovgivningene for at urfolkskvinner skal få tilgang til jordtitler, har urfolkskvinner valgt å fremme kollektive krav for rett til territoriet; ikke som kvinner, men som medlemmer av sine urfolkslandsbyer.

Anti-hegemonisk feminisme

Sylvia Marcos er forfatter av boken Dialog og Forskjeller – feminismer utfordrer globaliseringen, og er en forkjemper for en antihegemonisk feministisk teori og praksis.

Hun er blant feministene som fortsatt er knyttet til zapatistkvinnene. Sylvia sier at zapatistkvinnenes kamp tvinger frem en reformulering av feminismen. Hun minner oss om bestemødrene i Lacandona-jungelen som i 2007 under det som ble kalt «Det første møtet mellom zapatistkvinnene og verdens kvinner», fortalte tilhørerne om tiden før og etter zapatismen. Avina og Eva er blant zapatistbevegelsens eldste kvinner, og beskrev hvordan de for knappe 16 år siden levde i servilitet på godsene i Chiapas. «Siden dukket EZLN opp», fortalte en av dem på urfolkspråket tseltal. «De kjempet og falt for jorda, og nå er vi fri».

«Når en teori vakler ved et vindpust av virkeligheten, så bør den omformuleres», sier Sylvia Marcos retorisk. Hun henviser til urfolkskvinnene i Guatemala, Mexico og Ecuador og sier: «Disse kvinnene har muligheten til å kreve sine rettigheter som kvinner. Men samtidig er de del av den samme virvelvinden som deres menn. De kan ikke foreslå ting uten dem. De er kvinner. Men de er også del av sine folk». Zapatistkvinnene har flere ganger uttalt at de ønsker å bevare de av de kollektivistiske og tradisjonelle verdiene som er positive for dem, men rive ned tradisjonene som er kvinnefiendtlige.

Prostituerte eller sexarbeidere?

Brigada Callejera, Gatebrigaden, er en av deltakerne i den andre kampanjen. Gatebrigaden har de siste 15 årene jobbet for å etablere et nasjonalt nettverk for sosialarbeid med transvestitter og prostituerte, eller sexarbeidere som kvinnene nå krever å bli anerkjent som. Nettverket inkluderer 29 grupper, NGO-er, kollektiver og kooperativer, og er spredt i 28 av landets delstater. «Vi ble til da vi i en gruppe av kollektiver ble bevisste om at det fantes mye vold i arbeidet med salg av sex. Kvinnene turte ikke å fortelle om problemene sine, fordi arbeidet deres blir rakket ned på», forteller Rosa Isela Madrid fra Gatebrigaden under Verdig Raseri-festivalen til EZLN i 2009. «I 1997 gjennomførte vi det første nasjonale treffet for kvinner som jobber i sexindustrien. Kvinnene diskuterte sine problemer, og viktigere: de kunne lete etter løsninger på problemene sine, uten behov for at andre personer eller myndighetene skal blandes inn», fortsetter hun.

Sexarbeiderne ønsker å overvinne offerstempelet, og vil bli behandlet som subjekter og anerkjent som arbeidere, i stedet for å bli stemplet som kvinner som har falt i «verdens eldste yrke» på grunn av fattigdom eller uvitenhet. Jairo Guarneros Sosa fra feministkollektivet Cihuatlahtolli forklarer: «Da vi begynte å jobbe med kvinnene, ble vi kritisert av dem som hittil hadde delt vår kamp for revolusjon og for rettferdighet. De sa til oss at å jobbe med prostituerte, som de nektet å kalle for sexarbeidere, var å styrke kapitalismen». Jairo fortsetter: «Vi måtte jobbe alene, helt til vi møtte Gatebrigaden. Da skjønte vi at vi ikke hadde tatt feil. Disse kvinnene blir utpresset, utnyttet, diskriminert og usynliggjort akkurat som arbeidere, bønder og urfolk blir det. Vi ser ikke på sexarbeiderne som ofre, men som compañeras, som vi skal kjempe sammen med, for å rive ned de elementene som tvinger kvinner til å jobbe med sex», oppklarer han.

Gatebrigaden har snudd på slagordet fra den mexicanske revolusjonen i 1910, «Jorda tilhører den som arbeider med den», som fortsatt er helt sentralt i mexicanske frigjøringskamper. For sexarbeiderne lyder slagordet «Hjørnet tilhører dem som jobber der, og ikke løver, horemammaer, NGOer eller funksjonærer med hallik-kall».

På gata i Mexico har Gatebrigaden lenge jobbet for å styrke kvinnenes rettigheter. Kvinnene har etablert kooperativer for å være mer selvforsynte. Noen av kooperativene driver hoteller for «ta kontrollen over egen arbeidsplass». Her kan kvinnene selv leie rom, og dermed øke sikkerheten i arbeidet sitt, og tjene ekstra penger som blir delt mellom de kooperativets assosierte medlemmer.

Kamp for helse

Transvestitten Krishna er en av deltakerne på Verdig Raseri-festivalen. Krishna fremhever helseklinikkene som noe av det viktigste Gatebrigaden har oppnådd, og forteller om to av klinikkene i Mexico City. Klinikkene er selvfinansierte og gratis for dem som oppsøker hjelp. På klinikkene kan sexarbeiderne ta frivillige og konfidensielle sykdomsprøver. Her slipper de unna fordommene som de ofte møter på offentlige klinikker. Helsearbeidet følges opp med utdanning i helsespørsmål, og et skoletilbud til de prostituerte selv og deres mindreårige barn. «Nettverket lærer opp helsepromotører, som jobber på gata og gir opplysning i helsespørsmål til kvinnene. Andre sexarbeidere får opplæring som menneskerettighetspromotører. Deres oppgave er å kjempe mot overgrep mot sexarbeiderne og deres rettigheter, og anmelde tilfeller av tvang eller prostitusjon av mindreårige», forteller Krishna. Mange av jentene som selger sex i sentrum av Mexico City, har ikke valgt det frivillig. Flertallet av dem kommer fra urfolksområder som er preget av ekstrem fattigdom. Barneprostitusjon er en voksende realitet.

Prosjektene som nettverket driver, finansieres ved salg av kondomer. Kondomene selges til differensierte priser, avhengig av kjøpers økonomiske kapasitet eller sosiale forpliktelse. I begynnelsen var det myndighetene som donerte 60 000 kondomer årlig til nettverket. «Men da vi begynte å anmelde korrupsjonssaker, sank donasjonen til 3600 stykker årlig», fortalte Elvira fra nettverket til Raul Zibechi i 2007. Det var sånn kvinnene fikk ideen om å begynne å distribuere kondomene selv. I dag selger de 3 millioner årlig. For kvinnene som ønsker alternativer til salg av sex, har nettverket promotert ulike produksjons prosjekter: håndarbeid, klesbutikker, og kondomerier.

De undertryktes røst

Gjennom EZLN og Den andre kampanjen har dermed to av den globale historiens mest marginaliserte grupper fått ansikt og røst. Urfolkskvinnene og sexarbeiderne har de siste årene samlet seg om et av hovedtemaene i begges kamp, nemlig retten til helse. Kvinners seksuelle og reproduktive helse har lenge vært et vanskelig tema i Chiapas. Urfolkskvinner har mistillit til statens helsetilbud, og denne har blitt forverret av tilfeller av sterilisering av urfolkskvinner ved de offentlige klinikkene, uten at kvinnene selv har blitt opplyst om det. Samtidig kommer enkelte av statens hjelpeprogrammer med krav om at kvinnene blir med på programmene for familieplanlegging. Politikken har mottatt kritikk for å være en del av delstatsmyndighetenes planer for å tiltrekke seg utenlandsk kapital ved å kunne vise til arbeid med FNs tusenårsmål. Subcomandante Marcos, militær leder i EZLN, har påpekt hvordan urfolks helse forvandles til en vare med markedsverdi, uten at de selv blir konsultert. Eller som en kvinne uttalte ovenfor Mercedes Olivera ved kvinnerettighetssenteret i Chiapas: «Jeg er en hore for staten. Jeg bytter min vagina mot penger til å kjøpe mat til mine barn».

Kontroll over egen kropp

Gatebrigaden har bistått urfolkskvinnene i zapatistområdene i å utvikle et helsesystem som fremmer seksuelle og reproduktive rettigheter. Basert på erfaringer fra et tre år langt samarbeid lanserte de læreboken Den andre kampanjen og Seksuell og Reproduktiv helse for Urfolks og Bønders motstand i Mexico. Boken har kapitler som handler om førstehjelp, tidlig oppdaging av cervix kreft, prevensjon og oppdagelse av seksuelt overførbare sykdommer som HIV.

Boka har som mål å gi kvinnene bestemmelsesretten over egen kropp, og motvirke tre tendenser i latinamerikansk historie. På den ene siden staten og familieplanleggingsprogrammene som bokens skribenter hevder at inneholder et element av «sosial kontroll ved å begrense antall fattige». På den andre siden står den katolske kirken og andre konservative grupper, som har forsøkt å nekte kvinner tilgang på prevensjonsmidler. «Til slutt må vi overvinne gamle holdinger som har dominert blant geriljaene i Latin- Amerika, om at mødrenes oppgave var å føde mange geriljakrigere», skriver Gatebrigaden i forordet.

Kan finanskrisa gi nye sjansar til å prøva sekstimarsdagen? Kva må i så fall til for at slike forsøk skal bli vellykka?
Kan sekstimarsdagen brukast til å dempa noko av skadeverknadene av den arbeidsløysa som følgjer av finanskrisa?

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin.
Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen

Ideen om å dela på arbeid i krisetider er på ingen måte ny. På 1920- og 1930-talet vart krav om sekstimarsdag reist i fagrørsla. LO stod for full lønnskompensasjon, men somme stader oppmoda arbeidslause til at det ikkje skulle stillast krav om full lønnskompensasjon – ut frå ein tanke om at det ville gjera det lettare å få gjennomført arbeidsdelinga.

Aukande arbeidsløyse

Det er spådd ei arbeidsløyse i 2010 på 3,5 til 3,75 prosent. I oktober 2009 var den registrerte arbeidsløysa 3,2 prosent.

I desember 2009 var det registrert 20 000 fleire heilt arbeidslause hos NAV enn på same tid i 2008. I 2010 kan det i følgje spådommane bli 10–13 000 fleire heilt arbeidslause enn i 2009.

NAV opererer med tre kategoriar av arbeidslause: «heilt ledige», «delvis ledige» og «ordinære tiltaksdeltakarar». I desember 2009 var om lag 70 000 «heilt ledige» og vel 31 000 «delvis ledige», 11 000 fleire enn på same tid året før. («Delvis ledig» kan vera alt frå ein deltidsarbeidar som ønskjer meir arbeid, til ein som er «heilt ledig», men har registrert nokre timars arbeid på meldekortet til NAV for dei siste to vekene.) Vel 20 000 var «ordinære tiltaksdeltakarar», nesten 9000 fleire enn året før. Det er folk som går på kurs i NAV-regi eller som har ein jobb med ei eller anna form for lønnstilskott. Noko av dette kan føra vidare til ordinær jobb, men så lenge folk er «på tiltak» har dei ikkje ein ordinær jobb.

Legg vi saman desse tre gruppene, blir talet på arbeidslause i desember 2009 om lag 120 000 – vesentleg meir enn dei om lag 70 000 som var registrert som «heilt ledige». Og om dette talet aukar i same takt som talet på heilt arbeidslause, kan vi vera oppe i 140 000 i 2010.

Sprikande tendensar

Førebels har den internasjonale finanskrisa som vart synleg hausten 2008, hatt direkte konsekvensar for ein relativt liten del av arbeidsstyrken i Noreg, med bygg og anlegg og finans og eigedomsforvalting som dei viktigaste. Offentleg sektor, den største arbeidsplassen for kvinner, er mykje mindre konjunkturavhengig. Men for den som mistar jobben, er konsekvensane like alvorlege anten det er to eller ti eller tjue prosent som opplever det same.

Korleis arbeidsmarknaden kjem til å sjå ut i dei næraste åra er avhengig av mange sider ved utviklinga. På somme område kan det bli «overskott» av arbeidskraft, på andre område «underskott».

Internasjonal finanskrise påverkar etterspurnaden etter vissevarer, og kan raskt føra til nedtrapping i delar av norsk industri, oppseiingar og permitteringar. Produksjon av bildelar er eitt eksempel.

Redusert etterspurnad eller skjerpa internasjonal konkurranse kan føra til større vekt på automatisering og effektivisering, slik at det blir bruk for færre folk i produksjonen.

Konkurranseutsetjing av offentleg verksemd kan føra til meir utstøyting – eldre og ikkje hundre prosent friske arbeidstakarar blir utkonkurrerte.

Det at folk lever lenger, vil gjera at det trengst fleire folk i delar av offentleg sektor som driv tenesteyting til eldre. Dette vil krevja at arbeidskraft går frå privat til offentleg sektor eller import av arbeidskraft.

Klimakrisa må få følgjer for det overforbruket som pregar dei rikaste landa i verda, og produksjonen må leggjast om. Det kan vera rett å redusera noko produksjon, til dømes av bilar og fly, og auka anna produksjon, som til dømes sykkeldrosjar.

Frå krisetiltak til velferdsreform

Vårt utgangspunkt er ikkje at sekstimarsdagen i seg sjølv kan hindra kriser, men vi ønskjer å sjå om krisa kan gi eit ekstra pådriv til å gjera nye erfaringar med sekstimarsdagen. Motiveringa er at vi meiner seks timars normalarbeidsdag bør bli den neste store velferdsreforma, heilt i tråd med kva forbundsleiar Jan Davidsen i Fagforbundet har uttalt ved fleire høve (mellom anna i VG 29.6.2009).

For å styrkja det politiske kravet om seks timars normalarbeidsdag er det viktig å skaffa fram mest mogeleg erfaringsmateriale. Sekstimarsdag som kriseløysing kan gjera livet lettare for den som elles ville bli arbeidslaus. Og di fleire som får sjå at sekstimarsdag er mogeleg, di større trur vi sjansane er for at det blir reist som eit velferdskrav.

Vi vil sjå på tre døme der vi meiner mellombels innføring av sekstimarsdagen kunne ha gjort ein vesentleg skilnad.

Omstilling med utstøyting

I løpet av 90-talet og dei første åra etter 2000 førte omstilling og privatisering til at fleire tusen tidlegare statleg tilsette vart arbeidslause.

Fafo-forskarar har mellom anna sett på kva omstillingane i Posten, Statens vegvesen/ Mesta, Skatteetaten og politiet førte med seg av utstøyting frå arbeidslivet.

Det tidlegare Postverket gjennomførte den mest omfattande nedbemanninga – frå om lag 32 400 tilsette ved inngangen til 1990-åra til om lag 24 400 i konsernet Posten i 2004. Mesta gjennomførte ei omfattande nedbemanning i 2003. I Skatteetaten og politiet førte omstillingane ikkje til mykje nedbemanning.

Fafo-rapporten viser at tilsette i Posten hadde større risiko for å bli arbeidslause enn andre, og større risiko for å komma på attføring enn gjennomsnittet av arbeidstakarane. I Posten ser forskarane ein direkte samanheng mellom omstillingsprosessane og omfanget av uføretrygding, men også i Mesta er det mykje som tyder på ein slik samanheng.

I 2003 var det 33 prosent større sjanse for at ein posttilsett ville bli ufør enn ein tilsett med tilsvarande utdanning og arbeidsoppgåver elles i arbeidslivet.

I 2004 hadde nesten 1400 tidlegare tilsette i Posten rett til ventelønn. (Ventelønn er eit tryggingsnett for tenestemenn som blir oppsagde fordi arbeidet fell bort, som ved nedbemanning og omorganisering.) Kvinner og tilsette med låg utdanning vart hardast ramma av dei ulike formene for utstøyting.

Ikkje noko tyder på at helsetilstanden i Posten og Vegvesenet i utgangspunktet var dårlegare enn elles i arbeidslivet. Men når du held på å mista jobben, kan ein helsesvikt som tidlegare var til å leva og arbeida med, gjera deg arbeidsufør i høve til nye jobbar, slik at du ender på uføretrygd etter arbeidsløyse, sjukmeldingar og attføringsperiodar. Det går også fram av Fafo-rapporten at både tilsette og tillitsvalde oppfatta at produksjonspresset auka etter omstillingane. Dei som heldt fram i jobben kunne bli funksjonshemma i høve til strengare jobbkrav og havna på uføretrygd i neste runde.

Kva om Posten og/eller Vegvesenet/Mesta hadde nytta sjansen til å prøva sekstimarsdag? Det ville gitt jobb til ein heil del av dei som vart overtalige og seinare støytte ut av arbeidslivet. Sannsynlegvis kunne fleire stått lenger i arbeid, noko som i andre samanhengar blir sett på som ei høgverdig målsetting.

Ei innvending frå arbeidsgivarsida ville vera at sekstimarsdag ville kosta så mykje at det ville eta opp mykje av innsparingsgevinsten ved omstillinga. For private arbeidsgivarar er kostnader med uføretrygding og auka arbeidsløyse ikkje eit problem, dei må det offentlege bera. Desse tidlegare statlege verksemdene tenkjer som ein privat arbeidsgivar.

Kva om nokre av dei millionane som gjekk til ventelønn og utbetalingar til arbeidslause og uføretrygda, var brukt til å subsidiera ei utprøving av sekstimarsdagen?

Om dette vart gjort med grundige førebuingar i samarbeid med dei tilsette, ville det høgst sannsynleg gitt positive resultat: mindre utstøtying, fleire i arbeid, færre på trygd.

Noko av dette kunne ein måla i kroner, som lågare utbetalingar på trygdebudsjettet. I tillegg kjem den mindre målbare, men ikkje mindre viktige verdien i at folk får høve til å delta i arbeidslivet istadenfor å bli støytte ut.

Ikkje alle ville lika smitteeffekten. Hundrevis av menneske ville gå omkring og snakka til venner og kjente om kor fint det var med seks timars arbeidsdag, kor fint det var å ikkje vera utsliten når ein kom frå jobben, å ha tid til å vera meir i lag med barn, barnebarn og andre viktige personar, meir tid til å vera ute, til å trena, og kva dei no elles måtte ha lyst til å bruka meir fri tid til.

Frå industri til barnehage

Krisa kan føra til at tusenvis blir arbeidslause på same tid som det trengst nye tilsette i tusental i kommunane, særleg i barnehagar og i pleie- og omsorgssektoren.

Vi har høyrt at det er meiningslaust å snakka om sekstimarsdag, problemet er mangel på arbeidskraft. «Da må folk jobba meir, ikkje mindre!» Vi trur tvert om at sekstimarsdagen kan løysa noko av dette. Ser vi privat og offentleg sektor under eitt, er ikkje det største problemet mangel på arbeidskraft, men fordelinga av arbeidskrafta. Det er «overskott» av arbeidskraft somme stader og «underskott» andre stader.

Ein del av dei som blir arbeidslause i privat sektor, finn sjølve fram til ledige jobbar i offentleg sektor, slik som ein industriarbeidar Aftenposten fortalde om 4. januar i år. 33-åringen som akkurat hadde mista jobben på Follum bruk ved Hønefoss på grunn av oppseiingar, sa han godt kunne tenkja seg å arbeida i barnehage. Men slike eksempel er sjeldne.

Skal folk skifta beite, må ein ikkje gløyma at dei fleste vil ha bruk for å læra seg eit nytt fag. For somme kan det vera ei alvorleg hindring, for andre ein spennande sjanse til å prøva noko nytt. For det store fleirtalet er det rimeleg å tru at det trengst motivering på fleire vis. Der kan sekstimarsdagen vera ein nøkkel.

Dersom ein innfører seks timars normalarbeidsdag i dei delane av offentleg sektor som mest treng arbeidskraft, vil det for svært mange vera eit godt argument for å søkja seg akkurat dit.

Men kostnadene vil auka. Kommunane som treng meir arbeidskraft til eldreomsorg og barnehagar vil seia at dette har dei ikkje pengar til.

Statlege tilskott må til. Også her er det eit spørsmål om å sjå ting i samanheng. Det som etter bedriftsøkonomisk tenking blir for dyrt, kan bli lønnsamt i ein samfunnsøkonomisk samanheng.

For å få fart på slike tiltak, kan ein tenkja seg ein spesiell krise-pakke frå staten til dei kommunane som ønskjer å gå nye vegar: Eit tilskott må dekkja ein vesentleg del av kostnadene med å redusera arbeidsdagen. Vilkåret må vera at kommunen legg til rette for at folk som har blitt arbeidslause i andre sektorar, får høve til ny jobb. NAV har ordningar med både tilskott til opplæring (arbeidsmarknadsopplæring) og lønnstilskott der det trengst for å hjelpa til med å skaffa arbeidslause ny jobb. Slike ordningar kan både utvidast og gjerast meir skreddarsydde, dersom det politisk er ønskjeleg. Samansettinga av arbeidsmarknadsopplæringa varierer «ut i fra behov i arbeidsmarkedet », heiter det på NAV sine heimesider.

Er det politisk vilje til det, kan ein tenkja seg at det blir lyst ut nokre få slike krisepakkar, og dei fem eller ti kommunane som leverer dei beste søknadene, får vera med på eit nyskapande forsøk. Gode røynsler ein stad vil gi andre mot på det same.

Sekstimarsdag eller firedagarsveke?

Det siste eksemplet handlar om dei verksemdene som på grunn av krisa vel å redusera produksjonen i ein periode, til dømes ved å gå ned til fire dagars veke, eller ved å permittera ein del av arbeidsstokken.

Desse kriseløysingane kostar minst for arbeidsgivaren, men det kostar mykje for arbeidstakarane. Slik reglane for dagpengar er no, må arbeidstida vera redusert med minst 50 prosent for at du skal få dagpengar for dei dagane du ikkje er på jobb.

Men kva må til for at ein i staden skal nytta høvet til å prøva ut sekstimarsdagen? I arbeidstimar er det det same som fire dagars veke. Kven vel sekstimarsdag framfor firedagers veke? I hovudsak har permitteringar og oppseiingar som følgje av krisa til no komme på mannsdominerte arbeidsplassar der sekstimarsdagen tradisjonelt ikkje har stått øvst på ønskelista. Dersom arbeidstida først skal kuttast ned, er det i slike miljø tradisjon for å tenkja at lengre helg er eit gode. Det gjeld enno meir dersom arbeidstakarane har lange arbeidsreiser. Men det burde ikkje hindra at nokre kan ha ei anna fordeling av arbeidstimane.

Anten det er firedagarsveke eller sekstimarsdag, vil arbeidsgivar i utgangspunktet betala same timelønn som før.

Også her kan ein tenkja seg statlege krisepakkar som oppmodar til å gå nye vegar.

Fagorganiserte har ved fleire høve stilt krav om at dagpengereglane blir endra til slik det var tidlegare. Da vart det utbetalt dagpengar når arbeidstida var redusert med minst 20 prosent. Det vil opna for sekstimarsdag med delvis lønnskompensasjon. Er arbeidsgivar villig til å betala mellomlegget (den siste tredelen) mellom dagpenger og full lønn, blir det sekstimarsdag eller firedagarsveke med full lønnskompensasjon. Sekstimarsdag som alternativ til kortare veke vil uansett krevja ein aktiv innsats frå fagrørsla.

LO stadfesta på kongressen i 2009 målsettinga om å skaffa meir kunnskap om og erfaring med sekstimarsdagen, og har alt laga eit rettleiingshefte om forsøk med sekstimarsdag (Seks timars arbeidsdag 30 timars arbeidsveke. Ei rettleiing. Oslo 2009).

Kva med ei spesialgruppe frå LO (sentralt eller lokalt) som kan rykkja ut der det finst vilje til å prøva sekstimarsdagen? Spesialgruppa kan i første omgang bidra med innspel i ein diskusjon om dagleg arbeidstidsforkorting. Det er gjort gode erfaringar med sekstimarsdag også på mannsdominerte arbeidsplassar, noko mellom andre skiferarbeidarane hos Minera på Oppdal og Otta kan fortelja om.

Skal eit forsøk med sekstimarsdag lykkast, må det vera noko arbeidstakarane verkeleg har lyst til å prøva, iallfall for ein periode. Sekstimarsdagen som eit pålegg ovanfrå har langt mindre sjanse til å bli vellykka. Går ein først inn for å prøva, er det viktig å finna ut korleis arbeidstida skal plasserast i døgnet. Er det bra å starta tidleg? Er det nokon som treng eigne ordningar på grunn av levering og henting av barn i barnehage? Må det vera lik start og slutt for alle, eller er det rom for litt fleksibilitet?

Erfaringane må samlast – og nå ut til andre

Kven skal ta ansvar for ei systematisk registrering av erfaringane? Verksemdene kan gjera det sjølve eller få hjelp utanfrå, til dømes frå forskingsinstitusjonar. For fagrørsla må det vera viktig å vera med i utforminga av slike oppdrag.

Dess fleire vellykka forsøk, dess større smittefare. I Trondheim parkering vart eit vellykka forsøk med sekstimarsdag for parkeringsbetentane avslutta i 2008. Ordninga vart ikkje vidareført, sjølv om det ikkje hadde kosta arbeidsgivar ei krone ekstra. Dei tilsette var godt nøgde med sekstimarsdagen. Tilsette i andre delar av bedrifta, som også gjerne ville ha sekstimarsdag, hadde forståing for at det kunne ta tid før ein kunne gjennomføra ordninga for alle. Kanskje var det smittefaren som gjorde at korkje bedriftsleiinga eller styret for bedrifta gjekk inn for å vidareføra ordninga?

Kjelder:

Vi snakker om deltakende demokrati i Porto Alegre. Deltar de brede lag av folk, eller er det noen få?

Det er omtrent 15 000 personer i Porto Alegre som er som representanter for sine nabolag. Men det er viktig å huske at den reelle deltakelsen er mye bredere. Den er langt større enn bare den fysiske tilstedeværelsen på allmøter og delegatvalg. Hver og en av de 15 000 representerer sine nabolag og nærområder, og representerer sånn sett rundt 10 personer til som har deltatt i diskusjoner i tilknytning de deltakende strukturene. Når folk ser reelle muligheter for å påvirke og skape forandring, deltar de. De siste årene har Porto Alegre vært styrt av et høyreparti som har redusert midlene som er underlagt det deltakende demokratiet. Dette har ført til at færre prosjekter har blitt realisert, og færre personer deltar. Den reelle muligheten for forandring avgjør hvor bred deltakelsen blir. Jo mer makt, jo mer deltakelse.

Har bevegelsen for deltakende demokrati hatt noe å si for valgresultatene? Har Partido dos Trabalhadores (PT) styrket oppslutningen i sammenheng med fremgangen for det deltakende demokratiet i Porto Alegre?

PT hadde borgermesteren i Porto Alegre i 15 år på rad, og vant lokalvalgene med store marginer fram til de tapte i 2004. Jeg tror deltakende demokrati var en sterkt medvirkende årsak til framgangen for PT i lokalvalgene. I dag ser vi at andre partier tar over retorikken rundt deltakende demokrati, selv om de i praksis står for noe helt annet. De roser prosjekter med deltakende budsjettering fordi de vet at de er populære, ikke fordi de selv nødvendigvis er for. Valgnederlaget til PT i 2004 henger sammen med flere ting, men splittelser innad i partiet spilte en viktig rolle.

Men partiet greide heller ikke å utnytte energien og dynamikken som ble utløst fra grasrota gjennom prosessene med deltakende demokrati. PT greide ikke å utvikle seg i takt med dynamikken i disse prosessene, og etter 15 år på rad i posisjon i Porto Alegre har de etterhvert blitt veldig like de andre partiene. Samtidig gikk PT på nasjonalt nivå i Brasil også til høyre, noe som selvsagt påvirker PT lokalt. Men Porto Alegre-delen av PT tilhører fortsatt den radikale fløyen av PT i Brasil.

Hvem deltar egentlig? Vil ikke de samme folkene ende opp på toppen i en deltakende struktur som i de vanlige politiske partiene? Folk med ressurser med forbindelser i eliten?

Hvis vi fortsatt holder oss i Porto Alegre så viser det seg at det er de lavere inntektsgruppene som deltar mest aktivt i den deltakende budsjetteringen. Det er de fattige som har mest å vinne gjennom å delta siden det er de som er mest avhengige av offentlige velferdstiltak og boligprosjekter. Heller enn manglende deltakelse har det vært et problem at PT som var viktig i innføringen av deltakende demokrati, ikke har vært i stand til å fornye seg i takt med den økende deltakelsen fra folket i politiske beslutninger. Kanskje gjorde presset med å styre Porto Alegre at man ikke fikk tid eller kapasitet til å analysere og lære skikkelig fra de deltakende prosessene.

Det var interessant å høre at andelen kvinner som er delegater har økt, til de i dag er flertallet av delegatene.

Faktisk har kvinneandelen i selve deltakelsen alltid vært høy. Det som har skjedd i Porto Alegre, er at man i starten hadde et stort flertall av menn blant de valgte delegatene. Siden da har kvinneandelen økt hvert eneste år. I dag er majoriteten av de valgte delegatene kvinner. Jeg tror en mulig forklaring på dette, er at spørsmålene som tas opp gjennom deltakende budsjettering, først og fremst angår kvinner og deres hverdag. Mulighetene for barnepass, kvaliteten på skoler, ting som fins i nærmiljøet. Siden kvinnene ofte har ansvaret for husholdningen ser de veldig klart hva som er utfordringene i lokalsamfunnet, og hvordan man kan gjøre forandringer til det bedre. Mangel på velferdstilbud og utdanning fører til frustrasjon og sinne, men gir også motivasjon til å delta i beslutningsprosesser hvor det er snakk om reell makt til å forandre.

Er det spesielle vilkår og omstendigheter i Latin-Amerika som er gunstige for fremveksten av deltakende demokrati?

Det er vanskelig å trekke bastante konklusjoner på disse spørsmålene. Men i Latin- Amerika er det flere likheter mellom forskjellige forsøk med deltakende demokrati. I Brasil oppstod ideene om deltakende demokrati i bevegelsen som kjempet mot militærdiktaturet. Folk hadde en radikal oppfatning av demokrati, og så det som noe mer enn representativt demokrati. Paolo Freire er en av de som har bidratt med tanker rundt det å betrakte folket som aktivt handlende subjekter heller enn objekter som det handles på vegne av. Partiet PT var også en viktig del av dette, og langt mer radikale enn de sosialdemokratiske partiene i Europa. Tanker om deltakelse vokser altså fram fra en kontekst med diktatur og undertrykkelse.

Når folk ser muligheter for å påvirke beslutninger, kan de finne ut hvordan de kan gjøre en forskjell. Hvor mye makt man har og hvordan man skal bruke den, er grunnleggende spørsmål som folk må diskutere.

Kamp mot undertrykkelse ser ut til å ha vært en fellesnevner for mange av stedene hvor folk har skapt deltakende demokratiske strukturer. Betyr det at arbeiderklassen i Norge, som ikke nødvendigvis ser seg selv som undertrykte ikke er interesserte i deltakelse, at de ikke har noen vilje til makt?

Man trenger ikke se lenger enn til Fremskrittspartiets vekst i Norge for å skjønne at det eksisterer misnøye og frustrasjon blant arbeiderklassen i Norge. Å stemme fram FrP er åpenbart feilslått, men jeg tror høyrepopulismens fremvekst i Europa er et tegn på bred misnøye med elitismen og høyrepolitikken som føres av de europeiske sosialdemokratiske partiene.

Vil du si at deltakende demokrati er sosialistisk demokrati?

Det kan være en start, et frø for sosialistisk demokrati, men jeg tror ikke vi kan ha en modell. Vi trenger flere modeller. Deltakende demokrati i dag er først og fremst en måte å komme på offensiven ovenfor kapitalkrefter som ønsker privatisering av offentlig sektor. Deltakelse er ikke sosialistisk i seg selv, men kan lede i en sosialistisk retning. I tillegg trenger vi komplementerende prosjekter innenfor økonomi og produksjon. Dette er en stor utfordring for venstresida.

1. Tariffoppgjøret 2010 – Likelønnspott nå

I 2010 har vi en historisk mulighet til å få kvinnelønn som en like naturlig del av tariffopp¬gjøret som lavtlønn. Etter at likelønnskommisjonen foreslo en statlig likelønnspott på 3 milliarder har regjeringen nå lovt sitt bidrag dersom partene i tariffoppgjøret gjør sin del av jobben. Det ligger nå et stort ansvar på ledelsen i LO, Unio og YS. Vi mener prinsippene må være slik:

I privat sektor er det store problemet at de store kvinnegruppene er i yrker/bransjer med lav lønn og mye deltid. Mange års kamp for lavtlønte har ikke forandret dette. Tida er nå inne for individuell lavtlønnsgaranti på 90 % av industriarbeiderlønn.

Likelønnskampen handler også om reell likestilling av skift og turnus, samt å innføre lovfestet rett til heltidsstilling.

Regjeringen forsøker å underminere videreføringa av offentlig pensjon avtalt ved tariffoppgjøret 2010. For fagbevegelsen er det et ufravikelig prinsipp at avtaler bare kan fravikes ved enighet mellom partene, og kan ikke tolkes ensidig av den ene parten. Resultatet av oppgjøret 2009, mht. offentlig tjenestepensjon må være klart før oppgjøret 2010 starter.

2. Forsvar sykelønnsordning og uføretrygd

Det pågår et angrep både på sykelønnsordning og uføretrygd. I følge SSB er sykefraværet ikke høyere i dag enn for 30 år siden. Norge har forholdsvis få arbeids¬løse, flere eldre og flere kvinner i arbeid enn andre land. Dersom målet er å få flere funksjonshemmede, sosialklienter og uføretrygdede i arbeid vil sykefraværet med nødvendighet øke.

Alle tiltak som nå diskuteres, som økt egenandel for arbeidsgiverne, overprøving av legene, sjablongmessige sykemeldingsperioder vil presse flere arbeidstakere ut av arbeidsmarkedet. En innstramming av sykelønssordningen vil medføre økte utgifter til arbeidsløshet og sosialhjelp. De syke som ikke får sykepenger forsvinner ikke, de vil bare havne i en annen statistikk. Vi har råd til å finansiere sykelønn og uføretrygd i dag.

Vi deler statsministerens syn om at det er hverandres arbeid vi lever av nå og skal leve av i framtida. Skal vi lykkes med å få flere i arbeid så må det gjøres noe med selve de grunn-leggende trekk ved arbeidslivet. Tilrettelegging og medbestemmelse på arbeidsplassen vil gi lavere fravær. Effektivisering må vike for inkludering, grunnbemanning må økes, deltid erstattes med heltid, midlertidig ansettelse og bemanningsselskap erstattes med faste stillinger, utskilling og konkurranseutsetting stanses. Det enkelttiltak som kan gjøre mest for inkludering er en arbeidstidsreform på veien mot 6-timersdagen.

Istedenfor å gjøre noe med årsakene angripes den enkelte. Vi godtar ingen svekkelse av sykelønnsordningen, heller ikke tiltak som rammer arbeidsgiverne. Vi godtar ikke at uføre-pensjon erstattes med uførestønad, varig pensjon med midlertidighet, og pensjonistskatt med lønnstakerskatt. Vi godtar ikke at uførepensjonen rammes av levealdersjustering og mindre opptjening. Vi godtar ikke at uføretrygdede fratas kr. 20.000,- pr. barn i barnetillegg

3. Oppgjør med New Public Management

Skal velferdsstaten overleve er det helt nødvendig med et oppgjør med de ledelses-, styrings- og regnskapssystem som er blitt dominerende i offentlig sektor. Hensikten med offentlige tjenester er ikke å skape overskudd eller avkastning på innskutt kapital. Markedsbaserte prinsipper er derfor uegnet i offentlig forvaltning. Utskilling, privatisering, anbuds- og konkurranseutsetting og kommersialisering av offentlige tjenester, fører til mindre muligheter til demokratisk styring og kontroll over velferdstjenestene. «Bestiller – utførermodellen » må avvikles, enten det gjelder innen kollektivtransporten, jernbanen, pleie- og omsorgstjenester, barnevern eller sosiale tjenester. Sykehusene må tilbake til folkevalgt styring. Regnskapssystem der nybygg og rehabilitering skal betales ved kutt i drift må bort. Synet på oppvekst- og utdanningssektoren som virkemiddel for å styrke konkurranseevnen og å gi økt økonomisk vekst må snus. Oppvekst- og utdanningspolitikk må bygge på et helhetlig syn på menneske og samfunn. Barns beste må være styrende for organisering og tilbud innen barnevernet – ikke økonomien i stat og kommune.

All bruk av anbud i kollektivtrafikken må stanses. Staten må tilrettelegge for fylkeskommunal drift av all busstrafikk i egenregi.

All privatisering og utskilling i kommuner, fylker og stat må stanses. Privatiserte offentlige tjenester må rekommunaliseres.

4. Veto mot Postdirektiv og Vikarbyrådirektiv

Over hele Europa kjemper fagbevegelsen i motvind. En vind som er skapt av EUs frie arbeidsmarked, frie flyt av tjenester og fri etableringsrett. EF-domstolen har i 4 dommer brukt disse «friheter» til å sette rammer for fagbevegelsen som gjør det vanskelig å opprette og håndheve tariffavtaler, selve grunnlaget for fagbevegelsen. Fra 1. mai 2009 er det fritt fram for underbetaling i alle bransjer der tariffavtalene ikke er allmenngjort. Allmenngjøringsinstituttet er under sterkt press med et NHO som, oppmuntret av dommene, vil innføre lovbestemt minstelønn. ESA går til angrep på ILO 94, kravet om at det skal være tarifflønn ved alle offentlige oppdrag og anbud. Innføring av EUs postdirektiv betyr lavere lønn, dårligere arbeidsforhold og forverret tilbud i distriktene. Trondheimskonferansen støtter Norsk Arbeidsmandsforbund sitt krav om å allmenngjøre tariffavtalen i Renholdsbransjen.

Trondheimskonferansen krever:

Trondheimskonferansen beklager at regjeringen har valgt å innføre EUs tjenestedirektiv i Norge.

5. En industripolitikk for framtida.

Norsk industri har laveste CO2-utslipp i verdensmålestokk og leverer klimavennlige produkter som aluminium og silisium. Norsk industri har en høyteknologisk kompetanse nødvendig for en miljøvennlig framtid. Regjeringen må snarest bidra med midler til videre utvikling av denne kompetansen. Det må også gis midler til forskning og utvikling, slik at nye arbeidsplasser kan skapes i omstillingen til en grønn framtid.

Norsk industri leverer produkter som er helt nødvendige for omstilling til ei grønn framtid. En slik omstilling kan ikke gjennomføres med en næringsnøytral industripolitikk der det bare gis småpenger til de framtidsretta prosjektene. Det trengs en samlet kraftig satsing på sektorer der Norge har et naturlig fortrinn. Eksempler er solarenergi, vindmøller til havs og utnyttelse av de norske skogressursene som industrielt råstoff.

I mellomtida må vi ikke la industrien dø. Selv om regjeringen sier de har levert i industrikraftspørsmålet, har det så langt ikke skjedd noe. Dette har gjort det vanskeligere å komme gjennom finanskrisa. Store deler av industrien sliter. Det er stor fare for flere nedleggelser og utflagging. I en slik situasjon blir det helt feil av regjeringen å avblåse alle krisepakker og varsle innstramming. Krisa er slett ikke over. På kort sikt trenger Norge ei ny krisepakke for å holde på kompetanse og sysselsetting, framskynde offentlige anskaffelser og styrke kommuneøkonomien i 2010 og 2011. Vi trenger en langsiktig politisk styrt industripolitikk for ei grønn framtid med vilje til nasjonal satsing.

6. Ungdom og organisering

Et sterkt LO er det beste forsvaret mot en svekkelse av velferdsstaten og opparbeidede rettigheter. Skal LO bevare sin slagkraft og påvirkningskraft i fremtiden er vi avhengige av en fortsatt positiv medlemsvekst. For å få til det er det nødvendig med en stor satsning på rekruttering av ungdom, lærlinger og studenter. Å fagorganisere seg skal være det naturlige valget for unge arbeidstagere og folk under utdanning.

Vi oppfordrer samtlige av LOs forbund og LO Sentralt til å sette av midler til flere stillinger som skal ha som oppgave å organisere ungdom, lærlinger og studenter. Vi oppfordrer også om at man setter av midler til å starte opp igjen LOs sentrale ungdomskonferanse fra 2011. Det er viktig at unge tillitsvalgte har en konferanse hvor de kan møtes på tvers av forbund.

En mur av piggtråd og betong

Øst-Berlin august 1961. En soldat, bredbent og med høye lærstøvler. Hendene hviler på ryggen. Pistolhylsen buler frem på høyre side. Magen strutter under beltespennen, som har fått plass midtveis opp mot brystkassen. Et oppsperret blikk under en stiv soldatlue. Soldaten står foran en mur som er under bygging. Han uttrykker en blanding av olmhet og usikkerhet. Bak ham to andre soldater, oppe på muren som akkurat er påbegynt. Muren er på dette tidspunktet ikke høy. Hodene til enda en soldat og fire arbeidere stikker opp. Til høyre lener muren seg mot en annen mur. Det er gavlen på et hus. Huset har ennå store skader fra bombingen av Berlin i dagene da 2. verdenskrig endte.

Huset ser ut som en ruin. Det holder akkurat på å bli delt i to av muren som bygges. Huset er bebodd. Forskrekkede mennesker gløtter frem bak gardinene.

20 meter foran den bredbente soldaten står en kvinne og en mann. De er begge solbrente. Hun har fregner. Rundt dem flokker ti barn i alderen 10–15 år seg. Jeg er ett av disse barna. Jeg er 11 år. Alle har lysblå skjorter og blå skjerf knyttet om halsen, som speiderskjerf. Som mange andre små grupper står vi og ser på Muren, som reiser seg.

Muren i Berlin ble bygget i august 1961. Den var fra starten 45,1 km lang og besto av betong og elektriske gjerder. Den var 2,4 meter høy med piggtråd på toppen. Den delte Berlin, som lå 200 kilometer inne i DDR (Øst-Tyskland). Berlin var «mulighetens port» for østtyskere som ønsket å flykte til Vesten. I sommermånedene 1961 rømte ca 30 000 mennesker månedlig. Hver 7. østtysker emigrerte.

I Vest mente mange at dette var årsaken til at Muren ble etablert. Den offisielle forklaringen fra DDRs (Øst-Tysklands) myndigheter var at Muren representerte kampen mot fascismen og kapitalistisk innflytelse. Muren ble symbolet på en politisk oppdeling av Europa. Vest mot Øst. Kapitalisme mot sosialisme.

Sommeren 1961 var jeg på pionerleir i DDR (Øst-Tyskland). Pioneruniformen besto av lysblå skjorter og de blå skjerfene. Pionerene var barneorganisasjonen til den Moskva-tro kommunistbevegelsen. Den tilhørte de som støttet Øst og trodde på sosialismen. For oss barna ble det tegnet et bilde av Øst som bra og Vest som dårlig. I min dagbok skriver jeg 1. august 1961:

Noe blir ødelagt

Jeg trodde jeg var i et land som representerer glede, fred, frihet og internasjonalt vennskap. I en måned hadde vi sunget «Verdens ungdom fylker seg for varig fred». Plutselig rullet piggtråd i baller, store biler lastet med sementsekker, virvlende støv og rop fra aggressive soldater frem foran øynene mine.

Vantroen satte seg fast i kroppen.

Mange forferdelige skjebner flimret forbi i årene fra 1961 til 1989. Bilder av mennesker som bodde side om side i hus som var filtret sammen. De prøvde å rope til hverandre. Muren og truende soldater med geværløpet rettet mot dem, gjorde det vanskelig. Jeg ser et bildet av en eldre kvinne. Hun prøver å strekke armene mot den andre siden. Hennes bevegelse stoppes av et gjerde med sju lag piggtråd. Hun har en svart håndveske hengende over armen. Svarte hansker. Svart kåpe. A Berlin Lady. I A-moll.

Mot Muren

Sigurd Hoel skrev i 1930 skuespillet «Mot Muren». Her tematiserer han konfliktstoff fra sine unge år. I skuespillet tar han et oppgjør med Erling Falk, som etablerte bevegelsen Mot Dag i 1918. En bevegelse som hadde sterk tilknytning til Komintern, Moskva-kommunismens hovedorganisasjon. Komintern var en ideologisk og organisatorisk mur som hegnet om de som sverget til sosialismen og Øst. «Mot Muren» viser hvordan en rettferdig revolusjonsbevegelse kan stivne i et totalitært byråkrati.

Jeg tok aldri et slikt oppgjør med Muren.

Jeg ble voksen, fra 11 til 39 år, i den perioden Muren sto.

Jeg var et engasjert, tenkende menneske.

Mellom 160 og 1000 mennesker døde i fluktforsøk.

Jeg tok det ikke inn.

Jeg var lammet.

Muren rives

Fra november 1989 slo Muren i Berlin sprekker. «Murens fall» var på alles lepper. «Murens fall» er et begrep som viser til at grensene mellom DDR (Øst-Tyskland) og Vest-Tyskland, deriblant Berlinmuren, ble åpnet i slutten av 1989. Berlinmuren ble revet.

Begrepet brukes også om hele prosessen som førte til Tysklands gjenforening og det såkalte «Jernteppets» sammenbrudd. Begrepet «Jernteppet» ble brukt som en metafor på delingen mellom Øst og Vest, mellom den demokratiske verden og den såkalte kommunistiske eller sosialistiske. Det ble første gang brukt av Joseph Goebbels i en anti-sovjetisk tale mot slutten av 2. verdenskrig. Joseph Goebbels. Hitlers propagandaminister. Ghosty! Så ghosty at jeg nesten ikke tør å tenke tanken – tanken på at nazipropaganda kan ha levd videre i et ønske om å skape et klart fiendebilde, en oppsplitting mellom Øst og Vest, mellom kapitalismen og sosialismen. En oppsplitting som gjorde en mulig sameksistens, forening og dialog umulig.

Muren fikk stadig nye hull fra november 1989. Mange brukte hakke og spett. Bit for bit ble muren plukket ned. På et bilde ser Muren ut som munnen til et barn med tannfelling. En rekke med betong, overmalt med grafitti og så en betongplate som akkurat er brukket ned. Dette lager et hull. Foran hullet er glade mennesker. I hullet er fire soldater uten hodeplagg. Unge, forvirrete, uskyldige og trygge.

En stor glede

Hjertet dunket. Lammelsen ble borte. Jeg ønsket å være en del av dette. Derfor reiste jeg til Berlin i nyttårshelgen 1989–1990.

Berlin 30. desember 1989. Tusener av mennesker koker på begge sider av Muren i en forventningsfull glede over den foreningen som ligger i lufta. Fortsatt vokter soldater grenseovergangen ved Checkpoint Charlie. Den var forbeholdt ikke-tyskere og diplomater. Dagen var kommet for at også den skulle kunne krysses fritt.

Mange klatret opp på toppen av muren. Nærmere himmelen. Stjerneklart. En enorm glede ble uttrykt. Alle hjalp hverandre opp. Smilende, lykkelige soldater, som etter fire timer med livsbejaende manifestasjoner åpnet Checkpoint Charlie. Drømmen om blomster i geværmunningene var i ferd med å realiseres. Alle møttes på midten, i en kollektiv omfavnelse. På grensa mellom Øst og Vest, dagen før nyttårsaften 1990.

Midt i dette, befant jeg meg.

Feiringen denne dagen dreide seg ikke om at Vest hadde seiret over Øst, at kapitalismen hadde seiret over sosialismen. Det var folkets glede over gjenforeningen jeg var en del av. Kommunikasjonen foregikk ved hjelp av rytmer. Trommer, nøkkelknipper, klapping og rop. En stor, felles, pulserende kropp.

Min rytme ble skapt av et speil med «diamanter » og en blå kork fra en vannkaraffel. Jeg slo som i transe. Speilet ble knust.

Ikke alle var glade

Noen av de som sto på muren, ble aldri avbildet i VG. De holdt et banner mellom seg. Jeg tok bilder, som da de ble fremkalt, viste seg å være utydelige og dårlige, men leselige. På banneret sto det: «Deutschland: 1. Weltkrieg, 2. Weltkrieg, 3. Weltkrieg?»

Ordene var ekko av de ordene scenekunstneren brukte. Han var en venn av en tysk venn. Han bodde i Vest-Berlin, i en stor leilighet med gipsroser i taket. Han var venstreradikal og alternativt tenkende. Kunstneren og de med banneret på Muren var redd for at et samlet Tyskland igjen skulle forårsake en krig.

I Norge ble denne redselen uttrykt i SVs partiorgan. I en leder i Ny Tid nr. 2 1990, kalt «Etter gleden», skriver avisa at jubelen ville bli kort. Avisa hevdet at de ultrakonservative i DDR våknet til live». Kravet om en gjenforening ble beskrevet som den vesttyske kansleren Kohls våte drøm om et nytt Stor-Tyskland.

Hadde denne redselen noe for seg? Var de redde for at nazitiden skulle vende tilbake? Var det en krampaktig måte å forsvare sosialismen på, gjennom å spille på redselen for et spøkelse som alle fryktet; nazismen?

Spøkelser ser ut til å tåkelegge

Spøkelsene hindrer en i å se det som virkelig skjer. I frykt for spøkelsene kan grove brudd på menneskerettighetene forsvares. Kanskje murer bygges av frykt for spøkelser? Det gir meg assosiasjoner til Israels bruk av jødenes lidelser under 2. verdenskrig, som et argument for å forklare sitt ståsted og handlinger ovenfor det palestinske folket. I ly av Holocaust bukter en mur seg, langt inn på palestinsk område. Den er mellom 400 og 700 km lang, 16 ganger lengre enn Berlinmuren!

Banneret

Folk hadde festet. Jeg hadde hvilt ut etter opplevelsene ved Checkpoint Charlie dagen før. Et stort banner duvet, litt stivfrosset, over Brandenburger Tor. Det hadde gitt anslag til nyttårsfesten. «Öffne Grenzen – Öffne Hertzen – kaufen Mercedes Benz!» sto det på banneret. Det var ikke den visjonen jeg hadde danset for i gatene 30. desember 1989.

For meg signaliserte dette banneret at kapitalismen, representert av Mercedes Benz, hadde vunnet den endelige seieren. Banneret vaiet i glede over at det nå var fritt frem for friheten eller snarere de fire friheter som er nedfelt i Romatraktaten, og som gjenfinnes i EØS-avtalens artikkel 1 nr. 2. Fri flyt for varer, tjenester, personer og kapital. Fri flyt av kapital er et grunnelement i realiseringen av det indre marked. Private og selskaper skal fritt kunne investere, opprette konti mv. over landegrensene. Banneret var profesjonelt, og dominerte effektivt det visuelle bildet over Brandenburger Tor. Jeg har senere lurt på hvorfor jeg aldri så dette banneret avbildet i media. Kanskje gleden over friheten overdøvet den vulgære appellen som banneret sto for? Kapitalismens rovgriske jakt på profitt passet ikke inn i bildet.

Øst-Berlinerne får sølvpenger

Alle øst-tyskere som krysset grensen fra Øst til Vest, fikk noen Mark (datiden tyske penger) utdelt, slik at de kunne handle litt i det forgjettede land, Vesten.

2. januar 1990 skrev jeg i dagboka:

Hvordan opplevde de som hadde bodd i Øst, at de ikke eide noe? At alt de hadde hatt, var til salgs?

Audun Johannes Mørch presenterer Mikhail Bakhtins dialogismebegrep og tegner et relativt presist bilde av det som upåaktet skjedde.

Hva uttrykker ostalgien?

Filmen «Goodbye, Lenin» ble satt opp på kino tidlig 2003.

Året er 1989, og Berlinmuren står for fall. I Filmen «Goodbye Lenin» møter vi den tyske familien Kerner, med Daniel Brühl i hovedrollen som Alexander. Kort før muren faller, får fru Kerner et alvorlig hjerteslag. Hun faller i dyp koma, og sover seg gjennom kapitalismens triumf. Når hun så våkner opp igjen sommeren 1990, åtte måneder senere, har Øst-Berlin forandret seg dramatisk.

På en ironiserende måte blir det som er forsvunnet med Berlinmurens fall, presentert i filmen.

For første gang siden 1. nyttårsdag 1990 begynte jeg å forholde meg til dette fallet.

Fallet som visket visjonene om et alternativ til Vest og kapitalismen ut av alles sinn. Som visket ut alle spor av et forfeilet forsøk. Noe reiser seg, når noe annet faller. I filmen blir en gedigen Coca Cola-reklame reist, som det prangende, sprakende tegn på at Vestens verdien nå dominerer Berlin. Gjennom å iscenesette det som var, det som falt, sier filmen noe om hva dette var. I det grepet filmen bruker, får det som falt, noe gammelmodig og patetisk over seg. Men samtidig gir filmen rom til en kvinne (fru Kerner) som hadde en drøm, visjon eller illusjon, om noe annet enn kapitalismen.

I «Murens to sider» Aftenposten 9. mai 1992 bærer Kai Ove Evensen frem de samme ordene som fru Kerner uttrykker. Han har gitt mikrofonen til Angelika Leppin fra tidligere DDR:

I intervju med mennesker fra det tidligere Øst- Tyskland, har dette blitt gjentatt i 20 år.

Ostalgien bunner i en nostalgi, som er et begrep med gresk opphav. Ordet er satt sammen av nostos (hjem) og algos (smerte/ lengsel). Hjem og lengsel mot «Ost», dvs «Øst».

Ikke mange vil tilbake.

Men kanskje ostalgien er et forsøk på å trenge gjennom den monologiserte diskursen? Trenge gjennom nye murer som skygger for dialogen?

Den nye muren

I Europa heter den nye muren Schengen. Den første Schengenavtalen ble undertegnet 19. juni 1990 av 5 land. I dag omfatter den 26 land i Europa. Formålet med Schengen var å erstatte grensepostene og grensemukontrollene mellom landene med eksterne grensekontroller. 42 millioner mennesker er på flukt i verden. Inn til Europa møter de Schengen, den nye muren. Ikke stein, betong og piggtråd. Store militærkryssere, som er tung bevæpnet. Helikopter. Mengder med politi og soldater. Interneringsleirer. Den nye muren, ved alle innganger til Schengen. Den nye muren – Frontex. Opprettet etter rådsforordning (EF) nr. 2007/2004 av 26. oktober 2004 av et europeisk byrå for forvaltning av det operative samarbeidet ved de ytre grensene til medlemsstatene i Den europeiske union. Frontex. Beskytter frihet, demokrati og alt godt, mot en flodbølge av flyktninger. Hvert år dør tusener av flyktninger i forsøket på å nå Europa og resten av Vesten. Mange drukner før de når «fredens havn». Når vil kommende jubileum om nye murer som rives, bli feiret?

Gigantene kommer

I år er det 20 års-jubileum for Murens fall. Jubileet feires. Som en del av denne feiringen gjorde Theatre Spectacle fra Frankrike forestillingen The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor. Historien som er rammen for iscenesettelsen, lyder:

Gigantdukkene i forestillingen er 15 meter høye. Seks ganger høyere enn Berlinmuren.

Drømmen våkner

To millioner mennesker feiret Murens fall sammen med Gigantdukkene til Theatre Spectacle.

80 millioner så iscenesettelsen på TV-skjermer. Det absolutte høydepunktet var da Den lille kjempen og hennes onkel, Den store kjempen, møttes foran Brandenburger Tor, leser jeg på nettsiden til Berlin Festspiele. Og videre:

Den store Berlin-reunionen er historie, men alle som opplevde dagene for 20 år siden, vil bære det drømmeliknende underet i sitt hjertet.

Jeg var ikke i Berlin da Theatre Spectacle iscenesatte denne magiske hendelsen i oktober 2009.

Men bare ved å lese om The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor, bobler gleden frem i meg. Ja, jeg opplevde et under i overgangen fra 1989 til 1990. Siden da har jeg latt den opplevelsen drukne. Men Theatre Spectacle sin iscenesettelse er som et nytt eventyr eller en drøm. En drøm om at alt som ikke enda er formet av ord, alt som innbyggerne i Berlin (og andre steder) ikke har fått sagt hverandre, skal bringes til dem og oss.

Berit Rusten

Litteratur:

• Egen dagbok fra 1961
• Egen dagbok fra 1989–90
• Quiz-spørsmål om Berlinmuren fra Tysklands ambassade
• Theatre Spectacles hjemmeside
• Hanto Tarjei(2001) «Tyskland og Berlin under den kalde krigen», særoppgave
• Slevigen Henrik, temaoppgave, «Den kalde krigen»
• Dahl Martinsen Kåre, Institutt for Forsvarsstudier og Veiden Pål, Høgskolen i Oslo og Civita, (7/12 2007) «Da muren falt, ble SV og Ny Tid slått i svime» (basert på Ny Tid fra 1975–1989), kronikk, Ny Tid
• Brøymer Bjørn (12/8 2001) «Det begynte med vannkanoner …», Aftenposten
• Evensen Kai Ove (9/5 1992) «Murens to sider», Aftenposten
• Becker Wolfgang (2003), «Goodbye Lenin», en film
• Diverse bilder fra Muren, fra nettet
• Wikipedia, den frie encyklopedi
• Bjørneboe Therese (24/1 2006) «Palasset rives, tvilen består», Klassekampen
• Lear Amanda (1981) Incognito, «Berlin Lady»
• Ingdal Nora /Simonsen Anne Hege (2005) Mur-Delt landskap i Israel og Palestina, J.W. Cappelens Forlag a.s
• Aftenposten (24/8 1961)
• Hoel Sigurd (1930), skuespill Mot Muren
• Mørch Audun Johannes(2003) Mikhail Bahtin Latter og Dialog Utvalgte Skrifter, Cappelen akademiske forlag

Anne Grosvold:
Jens og Thorvald Stoltenberg
Samtaler
Aschehoug forlag, 2009

Norge har likt å framstille seg som en pådriver for en mer miljøvennlig politikk. Men statistikken viser at dersom alle på kloden skulle ha hatt samme forbruk og utslipp som oss, måtte menneskeheten hatt et par planeter til å rutte med.

Klimaforskerne tror nå at dersom det ikke gjøres noe dramatisk, vil vi kunne risikere en gjennomsnitlig temperaturøkning på fire grader i vårt århundre. «Fire graders økning i global gjennomsnittstemperatur vil være uforenlig med menneskesamfunn på jorden slik vi som lever nå kjenner dem», skriver professor Arne Johan Vetlesen i Aftenposten 30. november 2009.

Men har politikerne skjønt alvoret?

Rett før valget ga Aschehoug forlag ut boka Samtaler der Anne Grosvold fikk Thorvald og Jens Stoltenberg til å «formidle noen verdier og holdninger», som statsministeren sier i boka.

Det kan vanskelig sies at boka er god. Anne Grosvold har riktignok vært flink til å få far og sønn til å prate. Men det finnes jo ikke antydning til kritisk journalistikk. Det antydes noen motforestillinger her og der, men det mer bekrefter inntrykket av et valgkampskrift enn å svekke det.

Dermed vil jeg ikke ha sagt at boka er uviktig eller dårlig. Dersom man orker så store doser Stoltenberg, så får man her en del klare utsagn om hva han egentlig mener og tenker. Her er hans prinsippløse forsvar for monarkiet som statsform. Her er entusiastisk argumentasjon for høyt tempo i oljeutvinninga. Og her får vi ikke minst høyttenkninga hans om miljø. Den var den eneste grunnen til at jeg leste boka, og det var vel verdt det, sjøl om innholdet var dypt nedslående.

For vi får i kortform vite hva Jens Stoltenberg mener om klimaproblemet.

Hans budskap er at «..når det gjelder miljø, har vi løst de fleste av de problemene vi tidligere mente var nærmest uløselige. Så da må vi også kunne løse klimaproblemet.» (Her kommer Grosvolds kritiske stemme til så vidt, i det hun skyter inn: «En del miljøproblemer har vi riktignok eksportert. Vi hogger opp skipene våre i India …» Mer får ikke hun sagt, og noe svar får hun heller ikke.)

Og hvilke miljøproblemer er det statsministeren mener at vi har løst?

Sur nedbør: «… på 70-tallet var det store problemer i Europa med sur nedbør; det er så godt som løst». Det statsministeren glemmer å nevne er, at den industrien som produserte denne sure nedbøren, særlig i Mellom- og Øst-Europa nå er nedlagt, og produksjonen tatt over av Kina. Og der har de til gjengjeld gigantiske problemer med luftforurensing og sur nedbør. Skal det kalles en løsning, Stoltenberg?

Utslipp av gifter fra industrien. Stoltenberg nevner Frierfjorden, Sørfjorden og Iddefjorden. «I den grad det fortsatt er noen problemer der, er det ting som er igjen fra gamle dager». Men statsminsiter, den industrien som slapp ut giftene i disse fjordene, finnes jo ikke lenger. Hydros magnesiumfrabrikk på Herøya var verdens største punktkilde for utslipp av dioksiner. Den er nedlagt, og Hydro har flyttet sin produksjon til Kina, som nå (2007) står for 77 % av verdensproduksjonen. Smelteverket i Odda (Sørfjorden) er nedlagt, og det samme er Saugbruksfabrikken i Halden (Iddefjorden). For statsministeren ser det kanskje ut som om problemet er løst, fordi skitten ikke lenger slippes ut i våre fjorder. Men kan det kalles en løsning når skitten slippes ut i Kina i stedet? Kina har i dag 200 000 kvadratkilometer land som er sterkt forurenset av kvikksølv, kadmium, krom, bly, nikkel, thallium og andre tungmetaller. Det er et areal på nesten så stort som to tredeler av Norge. Og det er stort sett for oss i Vesten at de produserer.

De seinere åra har det dukket opp nye avfallsproblemer, som Vesten behendig eksporterer til den fattige delen av verden. De gjelder særlig de giftige stoffene som finnes i batterier, datautstyr, mobiltelefoner osv. De rike landa selger avfallet sitt til mellommenn, som selger det videre. Roberto Saviano har dokumentert hvordan den italienske gangsterorganisasjonen Camorraen har bygd opp en hel næringsvei basert på vanvittig behandling av giftig avfall. Hele daler i Sør-Italia fylles igjen med gift, og stoffene er så farlig at ingen voksne mennesker vil gjøre jobben. Den overlates til barn. Afrika er blitt dumpingplass for elektronisk avfall. Og på avfallshaugen går barn og andre fattige mennesker rundt og bruker de mest primitive metoder for å gjenvinne noen metaller som de kan selge for å tjene en skilling. Resultatet er at de får i seg store konsentrasjoner av livsfarlige stoffer. Løsning, Stoltenberg?

«Ozonhullet – det store problemet var ozonhullet! De gassene er så godt som borte», sier Jens Stoltenberg, nærmest nedlatende. Nåja. Det har skjedd en del positivt. Norge bruker ikke lenger disse gassene. Men det amerikanske NASA som har i oppgave å følge utviklinga av ozonhullet kontinuerlig, forteller en annen historie. På 1980-tallet var det største årlige ozonhullet i snitt på 13,5 millioner kvadratkilometer, på 90-tallet var snittet økt til 25 millioner kvadratkilometer og på 00-tallet til 26,3. De største ozonhullene ble registrert i 2000 og 2006, mens 2008 var nesten like ille. Dette rammer i første rekke land på den sørlige halvkula. Og problemet vil være med oss en generasjon eller to. Med all mulig respekt herr statsminister: Du prater tull.

Ut fra disse eksemplene, som alle viser seg å være grovt feilaktige, trekker Jens Stoltenberg følgende konklusjon: «Det er fortellingen om de fleste miljøproblemer. Da må det også være mulig å løse klimaproblemet. »

Jeg er dypt bekymret over at Norges statsminister demonstrerer et så lavt kunnskapsnivå om miljøproblemer i verden, og spesielt bekymret er jeg fordi Norge har et stort ansvar å gjøre noe grunnleggende med klimaproblemene. Vi har ikke klart å leve opp til de forpliktelsene vi tok på oss i Kyoto. Våre utslipp ligger minst 8 % over hva vi hadde lovt (i en altfor dårlig avtale). Det er bare ved å bruke de såkalte klimakvotene at regjeringa får det til å se ut som om Norge er et foregangsland.

Men ingen kan dokumentere at klimakvoter fører til reduserte utslipp av klimagasser. Miljøorganisasjonen «Friends of the Earth» har nylig utgitt en rapport der de stempler hele kvotesystemet som en farlig avsporing.

Men Norge er også en klimaversting fordi vi jo gjør kjempeprofitt på nettopp klimagasser. Oljefondet er jo bygd på ødeleggelse av klimaet. Dersom vi tar Norges eksport av olje og gass med i regnskapet, slipper Norge ut over seks ganger så mye klimagass per innbygger som USA, sier Bellona. Dette gir Norge et stort moralsk ansvar, og da er første skritt at landets ledelse må begynne å forstå hva slags problemer verden står overfor. Stoltenbergboka Samtaler tyder på at statsministeren har en tung voksenopplæringsjobb foran seg.

For statsministeren later det til at et miljøproblem ikke eksisterer dersom vi har overført det til andre. La kineserne gjør drittjobbene, la afrikanerne vasse i avfallet. Her fra Frogner ser alt rent og pent ut.

Og på klimaproblemet har han to sett med løsninger. Den ene løsninga praktiserer han allerede, og det er å trekke inn disse berømmelige kvotene, der Norge med noen enkle grep og til svært lave kostnader (0,7 milliarder kroner) kan trylle vekk hele vårt brudd på Kyotoavtalen med kjøp av kvoter som vi ikke kjenner virkningen av. Dette er egentlig samme løsning om igjen: La kineserne løse problemet.

Men han har en til, og det er den han kaller «månelanding», nemlig å pumpe CO2 tilbake igjen i olje- og gassfeltene. Nå har det riktignok ikke skjedd ennå i en målestokk å snakke om. Men det kan jo tenkes at man får det til, og at oljeselskapene vil finne det lønnsomt. Men er det en løsning? Hva om reservoarene begynner å lekke? Hva om et jordskjelv fører til at mange års CO2-deponi plutselig kommer tilbake i atmosfæren? Som løsning betraktet minner dette mistenkelig om å feie problemet under teppet.

For det er en ting Stoltenberg aldri snakker om, og aldri vil snakke om, og det er å gjøre noe med sjølve problemet, nemlig at den vestlige verden lever over evne. Stoltenberg vil ikke gripe ondet ved rota, han vil bare gjemme det bort, eksportere det til noen andre eller pumpe det ned i bakken. Han gjør sitt ytterste for at norsk petroøkonomi skal kunne fortsette akkurat som før, og at Norge på den måten kan være med blant dem som forsyner seg aller grovest av verdenskaka, samtidig som han og regjeringa kjøper seg goodwill gjennom kvoter, uhjelp og vakre talemåter.

Pål Steigan

Lene E. Westerås og Jens Harald Eilertsen (red.):
Med håpet som våpen
Margbok, 2009

Utgangspunktet for boka var Palestinakomiteen i Tromsø sin solidaritetsutstilling i 2008 som var en fortelling om palestinernes historie i 60 år som flyktninger og okkuperte. 90 solidaritetsarbeidere fra Tromsø har siden 1978 og fram til i dag gjort en innsats i Palestina, Libanon og Egypt. Boka feirer således Palestinakomiteens 40 årige innsats for palestinerne.

En delegasjon på fem personer med blant annet redaktørene, reiste rundt på Vestbredden og Palestina og i palestinske flyktningeleire i Libanon for å observere hvilken situasjon palestinerne lever under, og for å høre deres historier direkte. Boka har mange fortellinger, satt sammen av opplevelser og historier fortalt både av palestinere, norske solidaritetsarbeidere og av deltakerne i delegasjonen, historier som spenner over et tidsrom på 40 år.

Boka innledes av et kapittel skrevet av Peder Martin Lysestøl og et av Jens Harald Eilertsen, to kapitler som gir et innblikk i den sammensatte historien og årsakene til den over 60 år gamle konflikten. Kartene foran i boka fra Palestina fra 1948 og fram til i dag, gir et oversiktlig bilde av hvordan grensene har endret seg på grunn av Israels okkupasjon, og seinere bygging av settlements på okkupert jord og en 720 km lang mur som etterlater palestinerne med et oppdelt landområde der de er innestengt, under israelsk kontroll, og med få muligheter til å bevege seg fritt.

Det som gjør mest inntrykk på meg av historier som beskriver tida med borgerkrig i Libanon, er Olfat Mahmoud sine opplevelser som sykepleier ved Akka sykehus under massakren i 1982 i flyktningeleirene Sabra og Shatila. Hennes fortellinger om virkningen på folks og særlig barns psykiske tilstand etter opplevelser i gjentatte kriger gjør et sterkt inntrykk. Hun poengterer hvor viktig solidaritetsarbeidernes nærvær under kriser har vært. Hun beskriver også hvordan situasjonen i Palestina påvirker palestinerne i Libanon, det er håpet om å komme tilbake sitt hjemland, til Palestina, som holder liv i de palestinske flyktningene. Slik uttrykker hun det: «Håpet er frosset – håpet er der, men det er frosset i tid».

Olfat er et symbol på alle de sterke palestinske kvinnene som trass i alle påkjenninger og brutale krigsopplevelser, i dag arbeider gjennom forskjellige organisasjoner for å gjøre tilværelsen for den oppvoksende slekt bedre. Et sitat fra den libanesiske poeten Gibran er betegnende for deres situasjon:

Mange av fortellingene tar for seg forholdene for de palestinske flyktningene i Libanon. Ikke bare under borgerkrigen og leirkrigene, men også i seinere tid. Det store flertall av flyktningene bor i flyktningeleire fortsatt, de fleste svært tettbodd med få muligheter for privatliv. Økonomiske, psykososiale og helseproblemer er økende. Det er få muligheter for palestinerne å få jobb ettersom Libanon bare åpner et begrenset antall jobber for palestinerne. Flyktningene er avhengig av FNs hjelpeorganisasjon UNWRA, for skolegang og en del grunnleggende helsestell. Palestinerne har opprettet sine egne samfunn innenfor leirgrensene med butikker, verksteder, barnehager, bibliotek, skoler og andre tiltak for foreldreløse barn, sykehus og klinikker drevet av Palestinsk Røde Halvmåne er noen som er nevnt. Oppe i dette konglomeratet har de norske solidaritetsarbeiderne funnet sin plass, knyttet vennskapsbånd og brakt fortellingene videre til den norske befolkning.

Den siste tredjedelen av boka er viet Palestina med Vestbredden og Gaza. Kapittelet «Grenser» fortalt av Lene E. Westerås gir en sterkt beskrivelse av hvordan det er å komme over grensen fra nabolandene eller fra flyplassen med sterk israelsk kontroll. Opplevelsene ved passering av «checkpointene» inne på Vestbredden er sterke for nordmenn som lever i et fritt land. Mon tro om disse beretningene får nordmenn som ikke har opplevd det på egen kropp, til å forstå hva det vil si for palestinerne å leve daglig med slike sperringer? Ofte blir palestinerne trakassert av soldater når de er på vei til jobb, skole, sykehus; når de skal besøke slektninger eller helligdommene i Jerusalem. De bruker to timer til jobben, en strekning som kunne tatt 20 minutter? De kan ikke reise fritt til andre land.

Det er mange sterke historier av norske helsearbeidere som i kapittelet «Brev hjem» fra norske sykepleieres arbeid i Nablus under den første intifadaen som startet i 1987. Fortellingen til ambulansesjåførene i Ramallah viser også hvor vanskelig arbeidsforhold det er for helsepersonell, og uttrykker deres angst for å miste livet i jobben. Deres klager til myndighetene om angrep på ambulanser blir ikke tatt hensyn til. Syke mennesker må stå i køer for å slippe gjennom sperringene, og på ett år måtte 40 kvinner føde i privatbiler på checkpoint.

Noen kapitler er viet Gaza og konfliktene der, velkjent for norske lesere som følger med på nyheter. Nytt er fortellingen om bloggene som fungerte som en møteplass, en synliggjøring av hverandre og hverdagslivet.

Boka inneholder også et kapittel, «Beit Arabiya», av Jens Harald Eilertsen som omhandler det positive fredsarbeidet mellom palestinere og jøder, og oppbygging av et fredssenter. Gjennom en samtale med en jøde, får vi kjennskap til en israelsk organisasjon, ICAHD, som arbeider mot riving av palestinske hus i samarbeid med PLDC (Palestinian Land Defense Committee). Palestinerne får sjelden tillatelse til å bygge nye hus eller på eksisterende hus, og for å få tillatelse kreves en prosess som kan ta mange år. Dersom de allikevel bygger, blir husene revet av israelske myndigheter. I sterk kontrast kommer fortellingene om nye settlements som bygges på okkupert land, og eksisterende settlements som bygges ut med stadig flere hus «… Freden kan aldri bygges på urettferdighet, det er sakens kjerne», skriver forfatteren.

Det er også nevnt en annen israelsk organisasjon, New Profile, som arbeider mot husødeleggelser og for å støtte israelsk ungdom som ikke vil inn i militæret. Boka har dessverre ikke flere beretninger om fredssamarbeid mellom palestinere og jøder. Det hadde vært en styrke for boka om det hadde blitt omtalt i dette kapittelet, en synliggjøring av at det finnes jøder som også er med på å holde oppe håpet om et bedre liv for palestinerne. Fredsaktivistenes stemme i dag er svak, det israelske statsapparatet dominerer inntrykkene våre.

Grete Thunold

Malalai Joya:
Kvinne blant krigsherrer. Afghanistans modigste stemme
Spartacus forlag, 2009.

Forfatteren signerte boka i februar i år, og går rett på sak i innledningen: «Kaste blår i verdens øyne». På seks sider beskriver Malalai Joya tilstanden i «tragedielandet» Afghanistan. Hun sier at det afghanske folket nok en gang er sveket av dem som hevder å ville hjelpe dem. Folket er fanget mellom to fiender: «Taliban på den ene siden og amerikanerne, NATO-styrkene og deres venner krigsherrene på den andre». Joya håper at boka og hennes historie vil inspirere leseren til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati. Ingen vil etter denne innledningen være i tvil om hennes ståsted fordi de påfølgende 14 kapitlene kronologisk følger hennes eget liv satt i sammenheng med utviklingen i hjemlandet i de 30 årene hun har levd.

Sovjet invaderte Afghanistan da Joya var spedbarn, og i likhet med hennes jevnaldrende, har hun alltid opplevd «blodsutgytelser, flukt og okkupasjon». Malalai er nest eldst av ti søsken, med en far som var mye borte fordi han var politisk aktiv. Familien ble flyktninger i Iran da Malalai var 4 år, og i Quetta i Pakistan fire år senere. Der begynte hun på internatskole. Bare 14 år gammel begynte hun å undervise voksne analfabetkvinner for en frivillig organisasjon. Da hun var 19, ville Joya tilbake til hjemlandet sitt for å drive undergrunnsarbeid under Talibans styre for den samme organisasjonen. Familien ble med tilbake til Afghanistan. Hun underviste jenter i hemmelige hjemmeskoler, startet et barnehjem og en gratis klinikk, og fortsatte dette arbeidet også etter at Taliban ble styrtet. Hennes engasjement mot urettferdighet og etter hvert sterke omdømme blant vanlige folk i hjemprovinsen Farah, førte til at hun ble oppfordret til å være kandidat til storforsamlingen (Loya Jirga) i Kabul, og ble valgt. Bokas tittel Kvinne blant krigsherrer refererer til perioden senere da Malalai Joya var valgt inn som det yngste medlemmet i den afghanske nasjonalforsamlingen. Hun ble ekskludert derfra etter å ha anklaget andre medlemmer for å være krigsforbrytere, og sammenliknet forsamlingen med en dyrehage. I de tre årene som har gått etter dette skjedde, har Joya blitt kjent verden rundt, men må leve i dekning i sitt eget land under skjult identitet.

Boka gir innføring i historiske og politiske epoker i Afghanistan, krydret med enkelthistorier, opplevelser og møte med mennesker som presenteres og settes i en kontekst. Noen avsnitt er nesten poetiske, og hun deler sine tanker. For eksempel da hun av sikkerhetsgrunner måtte ta fly fra Kabul og hjem:

Hele veien merkes den harmdirrende indignasjonen Malalai Joya føler over at afghanerne nå skal styres av en gjeng krigsforbrytere. Hun bruker karakteristikker, som «marionetter», «krigsherrer» og «kriminelle» om mange av landets politikere. Hun er dypt skuffet over Vestens dobbeltmoral når de sier de bringer fred og demokrati, men kommer med korrupsjon, vold og tortur. NATOs militæraksjoner er som drivstoff for Taliban og annen opposisjon. Om Karzai skriver hun:

Joya framstiller seg kompromissløs når det gjelder sannhet, demokratiske verdier og kvinners likestilling. Man kan få inntrykk av at forfatteren så på navnet sitt som en forutanelse, eller forpliktelse til å gjøre noe for folket sitt, som en arv fra Malalai fra Maiwand, en sagnomsust frihetskjemper fra uavhengighetskampen mot det britiske imperiet.

I boka forteller hun om sine forbilder, eksempelvis Meena, grunnlegger av den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA, som Malalai møtte en gang i barneskolen. Meena ble drept, offer i sin kamp for kvinners rettigheter. Sin egen far setter hun meget høyt, han har vært en støtte for hennes rett til å ta egne valg. I flere situasjoner oppfordret han henne til å følge sin trang til å ta ansvar til tross for risiko og belastning for familien forøvrig. Da Joya som barn i flyktningeleiren fulgte med på nyhetene, ble hun imponert over palestinske barn som ytte motstand mot Israels aggresjon. Da hun spurte faren hvorfor de ikke var fra Palestina, der selv barna er så tapre, hadde han oppfordret henne til å «bli en palestiner for sitt eget land». Opplevelser i flyktningeleiren, ikke minst kvinnenes situasjon, opprørte henne og manet henne til å bidra til forandring. Hun satte seg inn i persisk poesi, delte dikt av Brecht med sine elever, og leste biografier om kjente personer. At Nelson Mandela levde så lenge i fengsel uten å la seg kue i kampen mot apartheid, har inspirert henne til aldri å gi opp.

Joya er opptatt av å samle folk og mobilisere felles krefter i kampen for demokrati. Hun ønsker ikke å oppgi sin etniske tilhørighet fordi hun betrakter seg som «afghaner », og ikke ønsker å «spille opp til dem som vil benytte religiøse og stammemessige forskjeller til å splitte oss. Et splittet land er lettere å beherske for utenforstående, og det er noe jeg har kjempet imot gjennom hele mitt liv». Det virker som om Malalai Joya er ukuelig, men boka gir også innblikk i svake øyeblikk, og redselen hun har overkommet fra hun var undergrunnslærer i frykt for taliban, til hun med hamrende hjerte konfronterte de eldre mennene i nasjonalforsamlingen.

Som kvinne i et mannsdominert samfunn, viser Joya mange eksempler på de vanskelige forholdene kvinner lever under. Heller ikke på dette feltet ser hun gevinst av Vestens militære innsats: «Ikke nok med at kvinnene fortsatt blir nektet sine rettigheter i Afghanistan, men som en grusom ironi er kvinnesaken blitt brukt til å rettferdiggjøre og videreføre den brutale okkupasjonen av landet mitt». Joya bruker kapittelet «En fugl med én vinge» på å beskrive kvinnenes stilling og presiserer at samfunnet ikke kan bevege seg framover uten kvinnenes fulle delaktighet.

Denne boka har mange fasetter, og kan leses med flere innfallsvinkler – blant annet som portrett av et engasjert menneske, et blikk inn i en historisk og politisk prosess, eller som et kampskrift eller appell. Malalai Joyas siste kapittel er nemlig en oppfordring til leseren om personlig engasjement – uansett hvor leseren befinner seg – til å bidra til å «bryte den taushetspropagandaen som gjennomføres av de største mediene i dag», og å hjelpe Afghanistan. Hun kommer med mange forslag til hvordan dette kan gjøres. Om seg selv sier hun:

Det er vanskelig å vurdere boka uten å vurdere Malalai Joya. Hun står klippefast på sine prinsipper. Spørsmålet man ikke kommer unna, er hvor realistisk det er å oppnå en positiv forandring i Afghanistan hvis ingen er villig til å inngå kompromisser. Med tanke på den hjemlige debatten om Norges styrkebidrag til Afghanistan og fordeling av oppgaver mellom militæret og bistandsaktører og lokale myndigheter, kan mange ha nytte av å få med seg Joyas perspektiver. Det som kan sees som en svakhet ved boka, er terpende bruk av slagordmessige karakteristikker. Spartacus forlag burde ha nedlagt mer arbeid i språkvasken og unngått formuleringer som ser ut som de er oversatt av et dataprogram.

Malalai Joyas Kvinne blant krigsherrer en viktig, engasjerende og lesverdig bok – en selvbiografi om en bemerkelsesverdig kvinne vi neppe har hørt det siste fra.

Merete Taksdal

Dilek Baladiz:
I hederns skugga. De unga männens perspektiv
Gothia Förlag,
Stockholm, 2009

Dette er en interessant og tankevekkende liten bok. Den består i alt vesentlig av intervjuer med unge menn som har sine røtter i samfunn med hedersnormer, eller æresbegreper. De er mellom 15 og 23 år, og kommer fra land som Finland, Iran, Bosnia, Uganda, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Forfatteren, Dilek Baladiz har sine røtter i Tyrkia. Hun er sosionom, og fikk idéen til boka gjennom et samarbeide med skoler om spørsmål som æresrelatert undertrykkelse, makt, likestilling, kjønnsroller og rasisme. Til bakgrunnen hører også de mye omtalte æresdrapene på unge kvinner, som skjedde i Sverige for en del år tilbake. Etter intervjuene følger hennes oppsummerende tanker og kommentarer.

Boka gir et klart inntrykk av at disse unge mennene lever under trykk, på et vis under dobbelt trykk. Presset fra familien og gruppen er sterkt, for å opprettholde tradisjoner og æresbegreper, samtidig som de kan kollidere med det svenske samfunnets normer, uten dermed å ha sagt at det ikke finnes paralleller i det svenske samfunnet når det gjelder kontrollen av, og synet på kvinner. Presset går gjennom flere ledd. Liberale foreldre er i sin tur redd for ryktet, for mulig fordømmelse fra gruppen, de andre fra samme kultur. De eldste guttene kan vel sies å være mest reflektert i synet på kvinner, og tar klarere avstand fra vold mot kvinner, og fysisk avstraffelse av søstre, men hos alle går det igjen en sterk trang til beskyttelse og kontroll av søstre. Synet på jenters seksualitet varierer en del. Horestemplet kan sitte løst, hun skal helst være «ren» før ekteskapet. Men en av de eldste sier, på den andre siden, at han synes jenter selv skal kunne bestemme hvem, og hvor mange de har sex med. Og mange mener at jentene selv skal kunne bestemme hvem de vil gifte seg med.

En spesiell historie bør nevnes, en 18-åring som er homoseksuell. Det aksepteres absolutt ikke, og han må leve et hemmelig liv, livredd for at familien skal få vite noe. Straffen vil høyst sannsynlig være at han blir frosset ut og utestengt fra familien. Det er svært vanskelig for ham å snakke om det i intervjuet.

Nå skal det også nevnes at skam og ære slett ikke bare knytter seg til forholdet mellom menn og kvinner, og hva kvinnene blir utsatt for. Det betyr å bringe skam over familien å gjøre noe kriminelt, eller på en eller annen måte å ha oppført seg dårlig, eller respektløst. Selv om de framhever det sterke presset fra familien, skinner kjærligheten til den, og respekten, klart gjennom. En annen side er at konflikter skal løses innen familien, en blanding av tradisjon og uttrykt mistillit til politi, sosialkontorer og annen øvrighet. De mener rett og slett at problemene deres bare ville bli verre om de søkte hjelp utenfra, eller ovenfra. Den skepsisen kan nok i noen grad også handle om at de fleste av dem også har blitt utsatt for forskjellige grader av rasisme.

I sluttkommentarene berører hun en del temaer, blant annet familie- og gruppenormene, kjønn og likestilling, tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, vold, mistilliten til politi og myndigheter. Et sentralt poeng som det er vel verdt å ta med seg, dreier seg om å unngå stigmatisering og fordømmelse på grunnlag av etnisk tilhørighet, religion, eller kjønn. Forfatteren viser at det er forskjeller de unge mennene i mellom. Hun påpeker motsetninger i deres uttalelser, forskjeller blant de som kan bekjenne seg til samme religion, forskjeller innenfor samme land og etniske bakgrunn, og forskjeller mellom by og land. Hun spør, i utgangspunktet, med tanke på at de unge mennene er morgendagens ektemenn og fedre, om de er undertrykkere eller ofre. Ja, hun formidler at de er begge deler. Boken er et slags forskningsprosjekt, men ikke minst et bidrag til diskusjon, først og fremst myntet på arbeid med ungdom, i skolen og andre steder. Hun har, for eksempel laget spørsmål og arbeidsoppgaver. Hennes tanke er at samtaler og diskusjon, åpenhet, er avgjørende for å kunne fremme økt forståelse og likestilling.

Birger Thurn-Paulsen

Cory Doctorow:
Veslebror ser deg
Samlaget, 2009

For drøyt seksti år sia ga George Orwell ut boka 1984, en dyster framtidsroman om et totalitært samfunn praktisk talt uten individuelle rettigheter, hvor alle blir overvåket døgnet rundt. I staten Oceania er det ett sentralisert system, styrt av diktatoren «Storebror», som står for overvåkinga. Storebror følger med på hva du gjør heile tida, også inne på soverommet, og denne totale overvåkinga er et perfekt verktøy for å kontrollere og undertrykke borgerne i den totalitære staten.

I Cory Doctorows Veslebror ser deg finnes det ingen diktator og myndighetene har ikke installert mikrofoner og kameraer på alle soverom – jobben til Storebror er overtatt av mange «veslebrødre», offentlige og private, som alle følger eller overvåker deg på et begrensa område. Det virker i utgangspunktet ikke fullt så skummelt som Orwells «Big Brother», men det viser seg å være deprimerende lett for representanter for myndighetene å få kontroll over alle veslebrødrene når terrorspøkelset viser seg.

Veslebror ser deg handler om 17 år gamle Marcus som bor i San Fransisco. Sammen med tre venner skulker han skolen en dag, og er tilfeldigvis utafor skolens område og kontroll da et større terrorangrep finner sted. I kaoset som oppstår i etterkant, blir de fire plukka opp og internert av Trygghetsdepartementet («Department of Homeland Security») som prøver å få dem til å tilstå at de har samarbeida med terroristene. Marcus og to av vennene hans blir sluppet fri etter noen dager, men med en advarsel om at de vil bli bura inn på ny viss de forteller noen at de har vært arrestert og forhørt. Kanskje vil de forsvinne heilt. Sjøl ikke foreldrene sine kan de fortelle det til, Trygghetsdepartementet får nemlig med seg alt de gjør. Alt de gjør.

Og Trygghetsdepartementet følger opp trusselen. Marcus og vennene er allerede vant med å bli overvåka på skolen. Skolens datamaskiner er strengt kontrollert, overvåkingsutstyr med ganglagsgjenkjenning overvåker alle ganger og korridorer, og skolebibliotekbøkene er utstyrt med databrikker som til enhver tid forteller hvor boka befinner seg, og dessuten varsler viss boka tas med utafor skolens område i skoletida. Det skal ikke være lett å skulke.

Men etter terrorangrepet brer overvåkinga om seg. Det innføres obligatoriske elektroniske billetter i kollektivtrafikken, som logger reisevanene til folk slik at de kan analyseres og Trygghetsdepartementet varsles viss noen tar en busstur som ikke faller inn i deres vanlige reisemønster. På internett overvåkes både trafikkmønsteret ditt og hva du sier og ser på eller laster ned. Biler flest er allerede utstyrt med elektroniske autopass for bomringen, og de samme passene gjør det enkelt for Trygghetsdepartementet å følge med på kjøremønstret til folk. Og det er like lett for departementet å få oversikt over hva borgerne bruker kredittkortene sine til.

Mange, inkludert Marcus’ far, synes det er heilt på sin plass at myndighetene overvåker alt de gjør. De har jo ikke gjort noe galt, så da gjør det ingenting om de blir overvåka. Og at overvåkingsregimet, som i utgangspunktet er meint å bekjempe terror, innen kort tid også tas i bruk for å knipe små og store alminnelige kriminelle, er jo bare bra, meiner mange. I alle fall i starten. Men jo breiere overvåkinga blir, jo oftere skjer det at totalt uskyldige mennesker blir plukka opp av Trygghetsdepartementet for lange forhør. Du skal nemlig ikke oppføre deg så veldig annerledes enn «normalt» før du blir flagga som en potensiell terrorist.

Men Marcus bestemmer seg ganske tidlig for å stikke kjepper i hjulene på departementet der han kan. Han nekter å akseptere begrensningene de vil legge på hans og andres frihet til å reise og ytre seg fritt. Marcus starter opp et trådløst nettverk myndighetene ikke kan overvåke og er snart den uoffisielle lederen for en undergrunnsbevegelse som slår tilbake, et ungdomsopprør. Etter hvert som motstanden begynner å bli merkbar og irriterende for Trygghetsdepartementet, begynner det å bli utrygt å være Marcus, eller «M1k3y», som han kaller seg på nettverket Xnet.

Resten av handlinga får du lese deg til sjøl, tida vil være vel anvendt, på tross av noen mindre svakheter ved boka.

Språket virker vagt ubehjelpelig, men jeg har ikke lest den engelske originalboka ennå, så jeg veit ikke om det er i oversettelsen eller originalen det ligger. Noen underlig direkte oversettelser her og der kan tyde på at det er i oversettelsen det ligger – hvorfor oversette «hide and seek» med «gøyme-ogleite » når man har ordet «gøymeleik» på nynorsk? Og «kle deg for å imponere» er slett ingen god oversettelse av det engelske uttrykket «dress to impress».

Det kan være at språket er meint å reflektere hovedpersonens alder, heile boka er nemlig fortalt i førsteperson, men Marcus framstår som en uvanlig reflektert og oppegående tenåring ellers. Det samme gjelder kjæresten han får seg etter hvert. Men verken språket eller de noen litt vel direkte oversettelsene er ille nok til at det burde være avskrekkende. Det er også et par eksempler i boka på veldig fine løsninger på ord og uttrykk som er vanskelig å oversette fra engelsk til norsk.

Orwells 1984 var science fiction, om enn tydelig inspirert av Sovjetunionen og nasjonalsosialistiske Tyskland. Men Doctorows Veslebror ser deg ligger ukomfortabelt tett opp til virkeligheten. Praktisk talt all teknologien som omtales i boka, finnes og brukes i dag, og argumentasjonen for overvåking og kontroll ligner argumenterer vi ofte hører for EUs datalagringsdirektiv eller overvåkingskameraer på alle hjørner.

Og det er ikke bare myndighetene som vil passe på oss. Hvor mange som leser dette bruker aldri søketjenesten Google? Som følger med på hvert eneste søk du gjør. De fleste av oss bruker betalingskort, mange har elektronisk månedskort, og vel de fleste som kjører bil har etter hvert skaffa seg autopass for bomring. Det er som regel strengt begrensa hva de har lov til å gjøre med informasjonen de samler inn om deg og dine bevegelser, men det er for eksempel lett for en utru tjener å selge informasjon om brukere til en konkurrent. Og skjer det et terrorangrep på norsk jord, trur du ikke sikkerhetstjenesten gjerne vil ha tak i så mye informasjon de bare kan få tak i?

Veslebror ser deg tar opp viktige og høyst aktuelle spørsmål. Alle som bryr seg om eget og andres personvern og rettssikkerhet bør lese denne. Hvor mye frihet er vi villige til å gi slipp på for å føle oss trygge?

Marit Halse

P.S: Cory Doctorow gir ut bøkene sine med en lisens som tillater fri deling og kopiering. Du kan laste ned den engelske originalen her: craphound.com/littlebrother/download/ Den norske utgaven av denne boka er utgitt av Samlaget, som etter en del fram og tilbake og negative tilbakemeldinger da boka blei gitt ut i fjor høst, endelig la ut heile boka fritt til nedlasting. Det ser ut som om de har fjerna den fra nettsidene sine igjen, for viss du vil ha den norske oversettelsen gratis, må du ironisk nok sende e-post til Samlaget fra: veslebrorserdeg.com.

Aravind Adiga:
The White Tiger
Atlantic Books, 2008

Det mest sjeldne dyret i den indiske jungelen, det som bare dukker opp en gang per generasjon, er den hvite tigeren. En tilsvarende sjeldenhet er at en av landets utallige fattige skaffer seg rikdom og status.

Balram Halwrai blir sammenligna med en hvit tiger, da han i skolealder skiller seg ut fra resten av klassen som verken kan lese eller skrive. Seinere skal han vise seg kallenavnet verdig da han går fra å være en dårlig behandla rikmannssjåfør, til å bli en veletablert gründer i Bangalore. Vi får Balrams historie fortalt via sju brev, som han i løpet av noen netter skriver til den kinesiske statsministeren Wen Jiabao.

Aravind Adiga gav ut sin første roman, The White Tiger, i 2008 og mottok strålende kritikk. Adiga bruker boka til å fortelle om dagens India. Og Balram skriver sine brev til Jiabao fordi han ønsker å vise statsministeren det sanne India anno 2008.

Balram er i breva veldig tydelig på at de indiske politikerne, som skal ta i mot Jiabao, vil pynte på sannheten, slik at han får et feil bilde av landet. Derfor skriver Balram ned sin fortelling, ettersom den tydelig viser situasjonen i India og det store gapet mellom fattige og rike.

Balram blir ansatt som sjåfør hos en landeier som går under kallenavnet Storken. Det kommer kjapt fram at tittelen sjåfør innebærer mye mer enn kjøring. Han blir mer eller mindre en undertrykt og dårlig behandla, dog betalt, slave. Er Storken misfornøyd med ham, blir han slått og ydmyket. Dette er derimot ingen uvanlig behandling av sjåfører og tjenere i India. Innimellom kan man feilaktig undre på om handlinga ikke egenlig foregår på 50-, 60-tallet, eller tidligere. Tjenerfolket har null rettigheter.

Seinere blir Balram mer eller mindre fast sjåfør for Storkens yngste sønn, Ashok og hans kone Pinky. Ashok virker mer rettferdig, og mindre grisk og brutal enn sin far, men Balram forstår at også han har sine brølere. Og det er som Ashoks sjåfør at Balram i sitt stille sin begynner å gjøre opprør mot situasjonen. Siden Ashok gir ham større frihet får Balram anledning til å utforske sine omgivelser og sin egen natur. Han finner ut at, dersom han skal komme ut av urettferdigheten han har vasset i hele livet, han må gå langt. Over lik om nødvendig.

Balrams brev skildrer overgangen fra fattig landsbyboer til rik gründer på en glimrende måte. Flere år formulert over sju brev kunne fort blitt uinteressant, men Adiga veit å holde på spenninga han skaper mellom skildringene. Vi får servert skildringer av miljøet og omgivelsene i de indiske landsbyene og storbyene. Møter med viktige embetsmenn. Elskere fra fortiden. Intriger og desperasjon. Disse beskrivelsene utgjør en stor og viktig del av boka; spenningskurvene dukker relativt sjeldent opp, men skildringene er såpass velformulert at det alltid er spenning. Et annet moment som må nevnes, er Balram Halwrai og hans personlighet.

Fortellinga er skrevet i en skarp tone. Balram viser at han er respektfull og ydmyk, men svinger mellom humoristiske og overraskende formuleringer, til preg av sinne, hevnlyst og iskald ironi. Adiga har skapt en høyst levende, og troverdig hovedperson, og at han brukes relativt lang tid på å skildre Balrams forandring styrker det hele. Vi veit hele tiden at Balram kommer til å gjøre en form for opprør, boktittelen i seg selv sier sitt, men den gradvise oppbygginga mot det tidspunktet øker vår forståelse for det han gjør.

The White Tiger er en drivende og spennende fortelling som gir et troverdig bilde av miljø og mennesker. Kontrastene mellom fattige og rike, slummen og de moderne storbyene. India i dag. Et India de færreste kjenner til og et land av en helt annen verden enn hva vi er vandt med her i Vesten.

Uansett hva man mener om India eller boka, er det liten tvil om at landet rommer store urettferdigheter. For å bruke en setning Balram benytter seg av flere ganger i løpet av handlinga: What a fucking joke!

Jonas A. Larsen

Magnus E. Marsdal:
Sykelønn ABC
Fakta og argumenter om arbeidsliv og helse
Manifest, 2010

Manifest er ute med en «pamflett» som griper inn i den pågående og heite debatten om sykelønnsordninga. Som den tidligere «AFP på 1–2–3» bidrar den med fakta og argumenter som både tillitsvalgte og andre nå trenger og kan bruke opp mot den ideologiske offensiven fra arbeidslinjas ulike støttespillere.

Boka starter med å drøfte påstanden om at sykefraværet i Norge ved utgangen av 2009 har økt dramatisk. Som ventet kommer den ganske godt ut av dette. Det brukes statistiske data, som viser at fraværet faktisk har vært høyere flere ganger tidligere i perioden siden 2001. Dessuten har Norge en av de høyeste sysselsettingene i verden, med svært mange eldre og de fleste kvinnene i arbeid. Det betyr at en større andel av befolkningen bidrar til fellesskapet med sin arbeidsinnsats enn andre land som noen gjerne vil sammenligne oss med, men samtidig at sykefraværet nødvendigvis må være høyere også da.

Her ligger også noe av den innebygde umuligheten i IA-avtalen: Virksomheten skal legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan stå i arbeid samt å sette i verk tiltak for å beholde de eldste arbeidstakerne lenger, samtidig som sykefraværet skal minke med 20%. Samtidig som det ikke ligger noe reelt press på arbeidsgiverne om å legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan fortsette i jobben sin helt eller delvis, er riset bak speilet for fagbevegelsen at sykelønnsordninga kan stå i fare hvis ikke sykefraværet går ned de foreskrevne prosent. Dette dilemmaet kommer godt fram. Dette er også grunnen til at deler av fagbevegelsen mangler begeistring over IA-avtalen slik den er i dag.

Påstandene om sviktende og synkende arbeidsmoral i det norske arbeidslivet blir behandlet i det neste kapitlet. Boka viser tydelig at høyresida er på tynn is med påstander om at økt sykefravær er et uttrykk for at folk (les arbeidsfolk, ikke politikerne eller makteliten) mangler arbeidsmoral sammenlignet med tidligere. Slike påstander mangler belegg i fakta. Et av de gode kortene her er at kortidsfraværet ikke har øket til tross for at IA-avtalene gir anledning til flere og lengre egenmeldinger. Undersøkelser fra 2005 tyder dessuten på at lite har skjedd med folks holdning til arbeidet siden 1989, og at det faktisk er de yngste som har høyest arbeidsmotivasjon.

Hvis det ikke er slik at vi er mer syke eller latere enn før, hvor finner vi da årsaken til at langstidssykefraværet utgjør det vesentligste av fraværet og at tallet på uførepensjonister har økt siden 80-tallet? Kan det ha sammenheng med de endringene som har skjedd i arbeidslivet, når det nedbemannes, når offentlig virksomhet konkurranseutsettes, og når pleie- og omsorgssektoren lider av kronisk underbemanning? Boka viser til at i Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2006 oppga 39 % av de spurte at sykefraværet deres helt eller delvis skyldtes jobben. I uførestatistikken (NAV) utgjør muskel- og skjelettsykdom og psykiske lidelser 65 % av alle tilfellene. Det er altså mye som tyder på at det er hold i påstanden om at arbeidslivet er blitt brutalisert.

Bokas gjennomgangsperson, Gørill, sier dette om situasjonen på sykehjemmet: «Hvis en er borte blir det gjerne ikke leid inn vikar, og da øker belastningen på de som er på jobb.» – «Det gjør at mange gjør sitt ytterste for å komme på jobb, også når de har syke barn eller kanskje selv burde holdt seg hjemme». Det er snakk om «sykenærvær» heller enn sykefravær, der man presser seg på jobb for å unngå ekstra belastninger på kollegaer, og av hensyn til de man har omsorg for. Undersøkelser viser at ansatte med sykenærvær har høyere risiko enn andre for å bli langtidssykemeldt og senere uføretrygdet.

Boka drøfter videre ulike tiltak for å få ned sykelønnskostnadene som har vært debattert den siste tida, slik som økt andel over på arbeidsgiverne, standardisert sykemelding i tråd med den svenske modellen og innføring av karensdager eller kutt i sykelønna. Alle vil til slutt ramme de som blir syke, og er derfor helt uakseptable.

Sluttkapitlet drøfter ulike politisk virkemidler som kan brukes hvis man skal lage en strategi for et mer inkluderende arbeidsliv. Det nevnes forsiktig noen eksempler på virksomheter som har tatt de ansatte med på å tilrettelegge arbeidet og arbeidsdagen slik at de ansatte påføres mindre slitasje. Da har også sykefraværet gått dramatisk ned, ett eksempel er Rica Hell Hotell som gikk fra 13% fravær ned til et svært lavt nivå for bransjen. Hva som er årsaken til nedgangen i sykefraværet i de enkelte tilfellene kan ikke påvises. Denne edrueligheten i forhold til de gode eksemplene liker jeg.

Boka er lettlest, og går direkte og ideologisk til verks når høyresida sine moralske argumenter i forhold til sykefraværet plukkes fra hverandre. Verktøyet som brukes er målbare fakta, noe høyresida mangler bak sine påstander.

Jeg synes ikke at bruken av eksemplet Gørill fungerer like godt som eksemplene gjorde i «AFP på 1–2–3». Det har kanskje sammenheng med at eksemplet ikke er like nødvendig for forståelsen av innholdet, som eksemplene var i «AFP på 1–2–3», hvor folkeopplysning om vanskelige skillelinjer mellom gammel og ny ordning var en av hovedhensiktene. Men det er likevel riktig og nødvendig å gi stemme og ansikt til de som vil rammes hardest av kutt i sykelønna.

Av Kari Celius

Jon Rognlien og Nikolai Brandal:
Den store ml-boka Norsk maoisme sett nedenfra
Kagge forlag, 2009

Det skal innrømmes at det er med en viss motvilje vi skriver denne omtalen. Ikke først og fremst fordi vi har hatt, og fremdeles har, tilknytning til bevegelsen og perioden som omtales. Heller ikke fordi vi har hatt skiftende syn i den interne debatten og ofte selv vært i opposisjon. Det vanskelige er forfatternes utgangspunkt og posisjon i forhold til sitt eget prosjekt.

På omslagets bakside står overskriften: «Ingen var enige om at det hadde vært en fin tur». Dermed slår forfatterne an tonen, og resten av boka går – stort sett – i samme melodi. På mange måter er dette utsagnet bokas underliggende motto. Unntaket framkommer når mottoet faktisk blir motsagt av intervjuobjektene. Noe av det mest påfallende i alle disse fortellingene er nemlig mangfoldet og engasjementet i de retrospektive betraktningene.

Boka er strukturert i en slags temakapitler. Disse er ikke lagt opp kronologisk, men tar for seg forskjellige emner knytta til, tja, forfatternes assosiasjoner? Overskriftene er slik: «De riktige tankene», «Sjølproletariatets diktatur», «Væpna til hva?» også videre.

Noen kapitler er leseverdige som frittstående innlegg. «Maoismens steder» tar blant annet for seg maoismens mange utrykk i andre land, særlig de europeiske retningene. Her blir det tydelig hvilken innflytelse Mao og Kina hadde på den europeiske venstresida ved overgangen mellom 60- og 70-tall. Det overlates mer til leseren og selv reflektere over hvordan den norske bevegelsen skilte seg kvalitativt fra andre «maoister». Tendenser som førte ut i rein terrorisme eller bygerlija-teorier fikk aldri fotfeste i det norske miljøet. Gjennom intervjuene blir vi kjent med enkeltmennesker som har deltatt i «rørsla» i kortere eller lengre perioder. Dette er faktisk spennende lesning. Der kommer også de etter hvert voksne barna til de gamle raddisene til orde. Det er tankevekkende å lese hvordan barna minnes oppveksten med foreldre som var politiske aktivister, om sommerleire, den politiske vennekretsen, de teoretiske diskusjonene, og ikke minst oppdragelsen. Men noen av intervjuene skjemmes av at spørsmålene som stilles er svært ledende. Noen steder blir det pinlig når intervjueren liksom løper av sted med sin konspirasjonsfølelse. Når en kommer til slutten av boka, sier forfatterne (side 302): «En forsker kan ikke tvinge sine kilder i kne.» Sant nok, men har disse forskerne lest sin egen tekst?

Det harseleres ganske friskt over de samme tingene vi gamle m-l-ere selv har moret oss over i årevis, som de mest absurde utslagene av praksisen med dekknavn, den «arbeideristiske» kulturforståelsen som tillot marsjer og folkemusikk men ikke rock og pop, og mer av sånne lattervekkende historier. Dette kan vi allerede ut og inn, men det tåler godt repetisjon. Til glede for nye lesere, som det heter.

Boka tematiserer hemmeligholdet, den underdanige disiplinen, styringen ovenfra og den autoritære organisasjonen. Her er ledelsens forhold til Albania, Kina og Pol Pot i Kambodsja, litteratur og musikk, sommerleir og dekknavn, «blinde snuoperasjoner » blant områdene som behandles. Boka begynner og slutter med forfatternes betraktninger over hvordan boka kan eller bør leses. Teksten utrykker langt på vei sympati for mange av dem som slutta seg til m-l. Forfatterne ber oss raust om å huske at m-l-erne var mennesker.

Men denne rausheten gjelder ikke de som satt i ledelsen i det som kalles «kvalitetstiden », det første tiåret etter at SUF brøt med moderpartiet SF. Sympatien motsies av en repeterende og forstyrrende tendens til å latterliggjøre og demonisere, særlig går det hardt ut over folk som Pål Steigan, Jorun Gulbrandsen og – tro det eller ei – Dag Solstad. Noen ganger er det vanskelig å forstå hvilken relevans kommentarene har. Som her, i en hale til et sitat av Pål Steigan fra hans bok Den himmelske freds plass fra 1980, hvor Steigan beskriver klassesammensetningen på Bryn i Oslo. Først Steigan:

«I 1970 gjorde jeg en undersøkelse som viste at det var større arbeiderandel i villa-bebyggelsen på Hellerud enn det var i blokkene på Tveita. … Det er altså ingen frase når jeg sier at Bryn og Hellerud var arbeiderbydeler. Det er en strengt nøktern sosiologisk beskrivelse».

Forfatternes kommentar:

«… Ikke noe gæernt i å være lokalpatriot, heller ikke om man skal være arbeidernes fortropp og delta i verdensrevolusjonen. Da Steigan foretok denne undersøkelsen, må han ha vært 21–22 år gammel. Det kunne vært interessant å vite hva slags metodologi han benyttet for å komme fram til en slik «strengt nøktern sosiologisk analyse».

Ingen grunn til å ta Pål Steigan på alvor, altså, selv om han bare har noen enkle fakta å bidra med.

I kapittelet «For alltid ung» har de satt opp noen kategorier over medlemmer etter fødselsår. Utfra nedenfra-perspektivet virker dette litt søkt. Er det ikke alltid sånn at nye medlemmer kommer inn i organisasjoner ettersom de vokser til og kan velge om de vil være med i en organisasjon? Dyrking av ungdommen er et allment trekk ved kapitalismen etter annen verdenskrig og fikk virkelig fart i 50–60-åra. Denne dyrkinga har nok helt andre årsaker enn overmodige unge menn i den gryende ml-bevegelsen. Dessverre skjemmes boka av mange slike «tolkninger».

Mot slutten har forfatterne en boks over flere sider hvor de diskuterer nærhistorie som del av den store fortellingen, som skal belyse den store sammenhengen. Her tar ikke forfatterne konsekvensene av sin egen intensjon. Sammenhengene i denne perioden blir brukt som kulisser, eller «drops» for å poengtere den indre logikken forfatterne skriver fram. Et eksempel på dette er disse linjene om daghjemskampen:

«Utover 70-tallet ble det flere barn. Mange jenter fikk navnet Jenny etter Toril Brekkes heltinne fra Jenny har fått sparken. Etter hvert som ungeflokkene vokste, ble kravet om gratis daghjem og barnehage for alle barn mer aktualisert. Dette skyldtes nok ikke bare solidaritet overfor dobbeltarbeidende arbeiderkvinner, men også et ønske om å ha tid til seg selv og til alle de viktige, uomgjengelige gjøremålene rørsla bød på».

Kampen for barnehager og daghjem var en sak som angikk hele samfunnet på denne tida. De store barnekullene fra etterkrigstida var blitt voksne, mange hadde tatt den utdannelsen den nye velferdsstaten gjorde mulig. Samfunnet trengte kvinners deltakelse i yrkesliver, og da måtte mange omsorgsoppgaver overtas av det offentlige. Aldershjem, sykehjem, barnehager, skole-fritidsordninger, med mer. At de unge kommunistene tok del i denne kampen og stilte parolene om at det skulle være gratis er jo bare helt i tråd med analysen om at det var en samfunnsoppgave som skulle gjelde alle og derfor betales av det offentlige. Å gjøre dette til en sær sak som var styrt av medlemmenes behov for tid til å gjøre partioppgaver, sier vel mer om forfatternes personlige oppfatninger enn om deres forskerkompetanse.

Denne «boka om m-l» mangler helt en analyse av hva som fikk så mange unge mennesker til å slutte opp om bevegelsen. For forfatterne framstår dette som mystisk og ugjennomtrengelig, omgitt av mytologi og hemmelighold. Vi tillater oss å gi dem et gratis tips: Overgrepet mot Palestina, krigen i Vietnam, EEC-kampen, abortkampen og streikebevegelsen var virkelige nok og engasjerte ungdom uansett bakgrunn. Selv om motivene kan ha vært mange, vil de fleste av oss fortsatt peke på at m-l-bevegelsen rett og slett hadde klare svar og en effektiv organisasjon å tilby opprørsk ungdom, til rette tid. Kanskje er det ikke vanskeligere.

Dersom noen uten annen kunnskap om denne perioden skulle spørre oss om anbefalt lesning om m-l-bevegelsen, vil nok denne boka komme langt ned på lista. Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er fortsatt både morsommere og – faktisk – mer informativ.

Tor Otto Tollefsen og Taran Anne Sæther

Dato: 3. mars 2010

Klokka: 1900

Sted: Amalie Skram, Litteraturhuset, Wergelandsveien 29

Leder: «Latsabbane» . side 3
Intervju med Marielle Leraand: Porno – eit bombardement mot kvinner . side 4
Unni Rustad: Spredte minner fra kampen mot porno . side 8
Margunn Bjørnholt: Fra ridder til sutrekopp . side 16
Margunn Bjørnholt: The good, the bad and the ugly: Endring av mannsrollen, fedrerettigheter og likestilling . side 19
Cecilie Hirsch og Reidun Blehr Lånkan: Kvinnekamp i Bolivia . side 35
Susanne Normann: Prostituerte og urfolkskvinner i Mexico . side 41
Ebba Wergeland og Magnhild Folkvord: Sekstimarsdag i krisetider . side 46
Intervju med Hillary Wainwright . side 52
Uttalelse frå Trondheimskonferansen . side 55
Berit Rusten: Drømmer jeg ennå? . side 58

Dikt:

Jonas A. Larsen: Hull . side 34

Bokomtalar:

Anne Grosvold: Jens og Thorvald Stoltenberg – Samtaler . side 65
Lene E. Westerås og Jens Harald Eilertsen (red.): Med håpet som våpen . side 68
Malalai Joya: Kvinne blant krigsherrer. Afghanistans modigste stemme . side 71
Dilek Baladiz: I hederns skugga . side 73
Cory Doctorow: Veslebror ser deg . side 74
Aravind Adiga: The white tiger . side 77
Magnus E. Marsdal: Sykelønn ABC . side 78
Jon Rognlien og Nikolai Brandal: Den store ml-boka . side 80

Nettbonus:

Pål Steigan: Tron Øgrim – revisited

Tron Øgrim skreiv i 2004 et notat under tittelen «Kapitalismen skifter sjef, verdenshistoriske virkninger av at Kina går forbi USA». Den er trykt i Rødt! Nr 2, 2005. Det er drøye fem år siden. Hvordan står artikkelen seg ved inngang til det andre tiåret av det 21. århundre? Jeg har sett litt på det.

1) KINA går forbi USA

«I de nærmeste åra vil USA bli erstatta som verdens største økonomi (målt i det den engelske verden kaller GDP PPP) bli erstatta av KINA.» (PPP = kjøpekraftsparitet, en måte å måle økonomier på gjennom å se på hva man faktisk får for pengene i det enkelte landet.)

Det finnes flere måter å måle dette på, men resultatene er ikke så veldig ulike. IMF hadde følgende oppstilling for 2008: (mill. US $)
Regnet på denne måten er verdens samlede GDP (PPP) 68,996,849, dvs at USA står for 20,7 % og Kina for 11,5 %.

Konklusjon: Øgrim hadde rett.

2) USAs situasjon NÅ (2004)

«USA dominerer verden økonomisk. Størst finanskapital. Dollaren er verdensvaluta. Størst utenlandsinvesteringer. Størst økonomi målt i GDP (PPP el "rådollar"). Ledende på en del teknologiutvikling, bl.a. data hardware og romteknologi. Sterkest og mest internasjonalt slagkraftige hær. Flest internasjonale allierte, sterkeste makt i innflytelse fx i FN.»

Vurdering: Siden da har vi opplevd ei finanskrise som demonstrerte at USA er tungt forgjeldet og at det er Kina som står for en stor del av denne gjelda.

3) USAs vei til verdenshegemoniet

(Historisk gjennomgang. Ikke noe nytt å tilføye.)

4) KINAS situasjon NÅ (2004)

«Ut fra Kinas nåværende vekst (jeg overser statistiske usikkerheter her) som har holdt seg i omtrent 30 år(!) vil Kina gå forbi USA i GDP PPP innen 10-15 eller 20 år. Noen spåmennesker gjetter tilmed på kortere perioder.»

Kommentar: Kina har en vekst på rundt 9 % i året. Hvis landet klarer å opprettholde en slik vekst i snitt i 7 år til, vil Kina nå det nivået USA er på i dag i GDP(PPP). Kina har litt over 20 % av verdens befolkning, så når Kina når verdensgjennomsnittet i GDP(PPP) per capita, vil over 20 % av verdens økonomi finnes i Kina. Og det er omtrent på samme tidspunkt, rundt 2016.

Og når Kina når Portugals nivå i GDP(PPP) per capita, dvs.  21.848 US$ (2008), noe som ikke er usannsynlig i det hele tatt, vil Kinas økonomi i dagens dollar være dobbelt så stor som USAs økonomi er i dag.

Konklusjon: Det ser ut til at Øgrim får rett.

5) Historias største industrinasjon

«Kina ER alt blitt verdens største industrinasjon, dominerer masseproduksjon av alleslags industriprodukter fra plastlokk og leker til tekstil og sko, og har ut fra det en enorm eksport som dominerer markedene over hele verden, inklusive Vest-Europa og USA sjøl.»

Vurdering: De fem åra som er gått fra Øgrim fant sine tall har bare styrket dette ytterligere. I 2009 økte Kinas industriproduksjon med 10,7 % mens USA stod på stedet hvil. I følge World Steel Association ble 47 % av verdens råstål produsert i Kina i 2009. I september 2009 rapporterte kinesiske myndigheter at landet var blitt verdens største energiprodusent.

6) Kinesisk import dominerer råvaremarkedet.

«Kina har sia 1990 (eller kanskje sia 1980) forvandla seg fra en økonomi som stort sett var sjølberga med råvarer (fx olje) til en stat som i stadig økende grad må importere råvarer – og strategisk åsså MAT. Her kommer Kina på linje med USA (en økonomi som Kina på mange måter likner, bl.a. i det at begge må importere tross store indre ressurser), Japan og Vest-Europa (og kanskje, nå som India industrialiserer raskt, etterhvert India).»

Vurdering: Kina gjør nå råvareavtaler over hele verden, ikke minst i Afrika. Kina la inn beste bud på det største oljefeltet i Nigeria i 2009, og har gjort tilsvarende i Angola, DR Kongo og Sudan. Kina kjøper opp landsbruksjord i store deler av Afrika for å fø sin egen befolkning.

7) Kinas transportbehov

«Det enorme transportbehovet gjør at Rotterdam (som fra 1962 passerte New York som verdens største havn) i 2004 blir passert av Singapore og i 2005 av Shanghai. 6 av verdens 10 største havner er nå i Kina! (Ingen av verdens 10 største havner er nå i USA.) Den kinesiske vareimporten sprenger nå Europas havner og fører til svære køer. Dette får Kina, som frykter både flaskehalser og fx ei ny stengning av Suezkanalen eller trøbbel i Malakkastredet, til å undersøke prosjekter som den fantastiske ideen om verdens største jernbaneprosjekt Urumchi-Narvik(!) + mer "moderate" saker som jernbane til Tibet, oljeledning gjennom Burma osv.»

Kommentar: Siden Øgrim skrev dette har også en sjuende kinesisk havn kommet inn på lista over de ti største havnene, og fra 2004 til 2007 har de kinesiske havnene samlet økt sin transportmengde med over 50 %, mens Rotterdam har økt med 14 %. Høsten 2009 kjøpte Kina havnerettighetene i Pireus i Hellas for 35 år, for å kunne kjøre kinesiske varer i konteiner rett inn på det europeiske markedet uten stor ventetid.

Prosjektet Urumqi-Narvik er ikke mer fantastisk enn at den norske regjeringa vurderer det som interessant.

Når det gjelder jernbane, så bygger Kina så mange høyhastighetsbaner at snart (2012) vil mer enn halvparten av verdens høyhastighetskilometre ligge i Kina. Innen 2020 skal 50.000 km jernbane kunne føre høyhastighetstog. Og togene slår franske TGV med topphastigheter over 400 km/t.

Vurdering: Kommentar overflødig.

8) Kina legger om til høyteknologisk eksport

«Mens Kina for 20 år sida ikke hadde høyteknologisk eksport, er Kina nå verdens nest største elektronikkprodusent etter Japan. 50 % av alle kameraer og 25 % av alle kjøleskap lages i Kina. Et kinesisk monopol er verdens største produsent av fjernsynsapparater, i Kina og utenlands.»

Kommentar: I volum har Kina alt gått forbi Japan. Men nå legges vekta over på høyere kvalitet og mer avanserte produkter. I 2008 var verdien av Kinas IKT-industri på 6300 milliarder yuan, ca en milliard dollar. Kina bruker sitt enorme valutaoverskudd til å kjøpe teknologibedrifter utenlands. Fuji, Canon, Samsung osv. Har alle flyttet vesentlige deler av kameraproduksjonen til Kina.

Vurdering: «Vi er der allerede,» som Jagland ville ha sagt.

9) Asia og datarevolusjonen

«Internasjonalt er det tre sentra for den sosiale datarevolusjonen (definert som stor reorganisering av økonomien ved massebruk av datateknologi, inklusive kommunikasjon)

•     Nord-Amerika

•     Europa, særlig Skandinavia og Nord-Europa

•     De høyt utvikla delene av Øst-Asia (inklusive Singapore og Australia/New Zealand)

Disse tre områdene er ASSYMETRISKE. USA ligger først i hardwareutvikling og utvikling av store datafirmaer. Nord-Europa og Skandinavia har vært et sentrum for utvikling av sosial bruk av datanett, som Internettbank osv, og for mobiltelefoni (inklusive SMS). Øst-Asia har bl.a. størst breibåndstetthet for Internettbruk i hjemmene (Sør-Korea), mest avanserte internett-mobilitelefonsystem (Imode, Japan.), og er blitt de største chips-produsentene i verden. Totalt sett er tallet på Internettbrukere i Verden nå trolig i overkant av 1 milliard, mobb-brukere kanskje over 1,5, kanskje over 2 milliarder.»

Se kommentar til neste punkt.

10) Kina, Internett, Mobiltelefoni

«Kina er nå verdens største mobiltelefonland, målt i antallet linjer (kanskje 350 millioner). …. (USA har under 200 millioner).

Kina er verdens NEST STØRSTE Internettland, anslagsvis 120 mill brukere (USA kanskje 180 – 200 mill brukere). Kinesisk er verdens nest største Internettspråk, kanskje 15 % av internett (Engelsk er verdens største, 25 % – 30 %). Med den nåværende veksta vil Kina og kinesisk ha passert USA og engelsk som Internetts største land og språk.»

Kommentar: Wikipedia rapporterer i desember 2009: Kina hadde 384 millioner internettbrukere og over 700 millioner mobilitelefonbrukere.

Dette gikk fortere enn antatt.

11) Kina, USA og forskningskappløpet

«Datarevolusjonen, som er den ANDRE store omveltninga innafor kapitalismen for tida (overgangen fra industrikapitalisme – industri er den viktigste forma for konkret kapital – til datakapitalisme – informasjon, programvare osv er den viktigste forma for konkret kapital, og samfunnet reorganiseres i samsvar med det) gjør FORSKNING stadig viktigere for konkurransen mellom de ledende økonomiske maktene.

Ifølge UNDP 2004 RRH plasserer USA, Kina og EU seg omtrent LIKT når det gjelder antall som det UNDP definerer som forskere (grovt regna 1 mill i hver) (Andre kilder vil gi USA et mye større forsprang) (Andre store "forskerstater" iflg UNDP: Russland, Japan.)»

«Kina (er) nå  blitt USAs HOVEDKONKURRENT i forskningskappløpet…»

Kommentar: Jonathan Adams, som har gjort en studie av Kinas vitenskaplige utvikling, skriver i New Scientist 6. januar 2010 mye som bekrefter dette. Et vanlig mål på forskning er publiserte artikler. Adams skriver at Kina i 1998 publiserte rundt 20.000 artikler, i 2006 nådde landet 83.000 artikler og hadde da passer Japan, Tyskland og Storbritannia. I 2009 publiserte Kina 120.000 artikler, mot USAs 350.000. Men vekstraten i Kinas vitenskapelige publisering er så stor, 500 % på elleve år, at det bare er et tidsspørsmål for når landet går forbi USA.

Adams konkluderer med at det ikke lenger er et spørsmål om Vesten bør driver forskningssamarbeid med Kina. Det er mer og mer et spørsmål om hva vi kan bringe til bordet som vil gjøre Kina interessert i å samarbdie med oss.

Tron Øgrim nevner også romforskning, en tradisjonell drivkraft i naturvitenskapelig forskning, og der har jo Obama nylig skrinlagt USAs måneprogram på grunn av den økonomiske krisa, mens Kina har vedtatt å trappe opp sitt.

12) Yuan og dollar

«Kina er nå de facto blitt en av de 3-4 viktigste spillera i verdensøkonomien, åsså når det gjelder valuta.»

Kommentar: Kina hadde i september 2009 utenlandske valutareserver på 2272 milliarder US$. Nummer to på lista, Japan, hadde 1019 mrd. US$ og hele eurosonen hadde 716 mrd. på tredje plass. Øgrim, Kina er DEN viktigste spilleren i valutamarkedet. Kina er også USAs største utenlandske kreditor og hadde i 2009 over 23 % av de amerikanske statsobligasjonene på utenlandske hender, eller 799 mrd US$.

13) "Et kinesisk økonomisk kræsj?"

Øgrim diskuterte muigheten for et kinesisk økonomisk kræsj i de nærmeste åra etter 2005 og kom til at det var sannsynlig, men han konkluderte:

«JEG TROR ALTSÅ AT KINAS RASKERE ØKONOMISKE VEKST ENN ALLE SINE KONKURRENTER (inklusive USA) VIL FORTSETTE UANSETT OM KINESISK ØKONOMI KRASJER DE NÆRMESTE ÅRA.»

Kommentar: Noe kræsj har Kina ennå ikke hatt, og sjøl finanskrisa og sammenbrudd i enkelte markeder førte bare til ut Kinas vekst en kort periode gikk ned et par prosentpoeng for så igjen å etablere seg på et nivå på ca. 10 %, noe som understreker Øgrims poeng.

14) Det kinesiske økonomiske systemet

«Jeg mener at det ikke er noen tvil om at Kina er et imperialistisk land, som Lenin definerte det i boka fra 1916: Et land der økonomien er dominert av store kapitalistiske monopoler, som eksporterer kapital. (Staten, provinsene og hæren dominerer mange monopoler, men samtidig konkurrerer de med verandre, både innenlands og internasjonalt.)

Kinesiske monopoler konkurrerer intenst med bl.a. amerikanske om å få kontroll med råvarer, noe Lenin beskriver som typisk. Fordi "gamle imperialister" alt har etablert seg der det er lettest, går kinesisk kapital inn i mange av de fattigste og mest ustabile landa i verden og i land der USA ikke vil etablere seg.»

Kommentar: Lenins poeng var at i imperialismens epoke vil et stort overskudd i den hjemlige økonoien systematisk bli brukt til å erobre markeder og ressurser internasjonalt. Vi ser det med den norske petroøkonomien, der oljefondet har gjort Norge til en stor finansiell imperialist, og vi ser det for all del i Kinas tilfelle. Kina kjøper nå opp industri og råvarer over hele verden. Landet har en enorm kapital til å kjøpe hva det vil ha og har bygd opp finansielle instrumenter, blant annet flere forskjellige investeringsfond, som skal stå for slike oppkjøp. F.eks. har China Investment Corp. nylig kjøpt seg kraftig opp i kanadisk gruveindustri. Kinesiske monopolbedrifter kjøper også opp firmaer utenlands, også i USA.

15) Kinesiske klasseskiller

«Kina er et mye mer ulikt samfunn enn Norge … og ulikhetene i Kina øker. …Sett nivået … til 10.000 USD PPP og vi får "et USA" – 260.000.000 – som lever på "polsk" gjennomsnitt.

… Kina er blitt verdens 3. største bilmarked, og markedet domineres av luksusmodeller. Kina har starta masseturisme utenlands, og sendte 17 millioner turister ut av landet i år.»

Kommentar: Kina er nå (2009) verdens største bilmarked med et nybilsalg på 13,6 millioner i 2009. Og Kina er nå en større bilprodusent enn USA. Antall utenlandsturister var i 2009 ca. 45 millioner.

«På den andre sida fins "et Nigeria" (ca 130.000.000) på bånn, som lever på "nigeriansk nivå": 1000 USD PPP i snitt. … I år oppgir Kina for første gang på mange år OFFISIELT at antallet virkelig fattige ØKER, tross oppgangen i økonomien.»

Kommentar: Jeg har ikke funnet noen kilder som støtter påstanden om at antall fattige i Kina øker. Men Øgrim hadde rett i at det finnes «et Nigeria» av fattige i Kina, og de finnes særlig på landsbygda og det er en stor overvekt av kvinner og jenter blant dem. Den kapitalistiske utviklinga i Kina har ført til enorme gap mellom fattig og rik. I 1998 beregnet jeg at selv en ung og nyutdannet lærling i høyteknologibedriftene kunne tjene tjue ganger så mye som de fattige gamle folka bare noen kvartaler unna. Men CIA World Factbook rangerer Kina på 56-plass på sin GINI-ranking, altså i graden av ulikhet. 

«Hvor mange VIRKELIG STEINRIKE som fins er vanskelig å anslå ut fra den info'n jeg har sett. En mann fra Hong Kongs handelskammer som var i Oslo før i år, skrøyt av at det er "over 30 millioner millionærer i Kina, flere enn i USA".»

Kommentar: Jeg har ikke funnet noen dekning for at det kan være 30 millioner millionærer i Kina, men antallet er stort, og det vokser. China Daily sier at antallet mennesker med en formue på 10 millioner yuan er 825.000 i 2009 og 51.000 med en formue på over 100 millioner yuan.

«Sammen med omfattende korrupsjon, veldig brutalitet i deler av industrien (den enorme kølgruveindustrien fx.) forklarer dette at Kinas regjering har grunn til å frykte stor uro, kanskje opprør og kaos, i tilfelle fx kraftige økonomiske kriser eller krig.»

Kommentar: Det pågår stadig lokale opprør i Kina og noen går så langt som til våpenbruk. Noen offisielle tall sier at det har vært over 200.000 tilfeller av sosial uro i året. Ved inngangen til 2009 advarte magasinet Outlook, som gis ut av Xinhua nyhetsbyrå, om at året kunne bli et toppår for sosiale konflikter.

16) Det kinesiske politiske systemet?

«Forsøksvis vil jeg legge meg på en karakteristikk jeg så kom ut av et norsk forskerseminar nylig: En autoritær diktaturstat med konfusianske drag.»

Kommentar: Det er vel svært mange som vil si noe liknende.

17) FRAMTIDA? til KINA …

• «Kina kan (forutsatt at Kina ikke råker ut i svære kriser) i løpet av et par 10-år ikke bare gå forbi USA, men åsså bli DOMINERENDE i de NYE sektorene i kraft av sitt svære marked, sine lave lønner og sin enorme, billige forskerkapasitet.»
• «Kina som MODERNE MILITÆRMAKT vil kunne gå forbi USA, om ikke før så når GDP PPP passerer.»
• «VIL de store kinesiske utenlandsinvesteringene, transporten, sikringa av råvarene osv føre til en VERDENSOMSPENNENDE kinesisk utenrikspolitikk i de neste 20 åra? Jeg tror det.»

Kommentar: På bakgrunn av funnene ovenfor er dette nokså innlysende. Den kinesiske veksten stopper ikke nå, og Kina er på full fart mot å bli både økonomisk, vitenskapelig og militært dominerende. Og det vil sannsynligvis skje i løpet av noen få tiår.

18) Kina og USA – "det nye Sovjet"?

«Kinas verdensomspennende ØKONOMISKE betydning gjør Kina til en langt FARLIGERE konkurrent for USA-imperialismen I ØKONOMIEN enn Sovjet noen gang var.»

Kommentar: USA fikk et sjokk da Sovjetunionen sendte Sputnik i bane rundt jorda i 1957. Det var en tydelig demonstrasjon av at Sovjet lå langt framme innen romfart og rakketteknologi. På samme måte ble den sovjetiske hydrogenbomba et tegn på at USAs dominans ikke var entydig. Men Sovjet ødela mye for seg sjøl på en rekke områder. Landet hadde framstående forskningsmiljøer innen genetikk, men de ble voldsomt og effektivt undertrykt i forbindelse med den såkalte Lysenko-affæren. Sovjet hadde også avanserte miljøer innen kybernetikk, miljøer som hadde forutsetninger for å utvikle datateknologi på et tidlig tidspunkt, men deres arbeider ble forbudt og stemplet som «reaksjonær pseudo-vitenskap» i perioden 1948-54. Dermed klarte politbyrået å forkrøple avanserte forskningsmiljøer og kneble ledende forskere.

I forhold til Sovjetunionen er dagens Kina ultra-pragmatisk. Det er ikke det at man ikke undertrykker folk, for det skjer som kjent støtt og stadig. Men man godtar forskning, teknologi og kapital fra hvor det måtte være. Dette gjør Kina langt mindre sårbart enn det Sovjetunionen var, og det er noe av grunnen til at Kina har vokst seg økonomisk sterkt så fort.

19) Verdenskrig innen 20 år?

«Men det er en "spådom om at KONFLIKTER mellom USA og Kina ikke kan unngås i de nærmeste 20 åra" og at FAREN FOR at noen sånne konflikter, I VERSTE FALL, kan "skli inn i" tilmed en 3. "varm" verdenskrig, ikke kan UTELUKKES.»

Kommentar: Spådommen om konflikter mellom USA og Kina kan ikke kalles særlig dristig. De pågår allerede, og det vil nødvendigvis bli flere av dem. Det går fint an å se den fortsatte krigen i Afghanistan som en del av USAs plan for innringing av Kina. Kina ser USAs press på Iran som et indirekte press på Kina. Og den nye våpenavtalen mellom USA og Taiwan oppleves i alle fall i Kina som en aggresjon. Og det vil bli mer, både fordi Kina rykker fram, og fordi en supermakt som USA ikke kan gi seg uten kamp.

Ubalansen mellom stormaktene fører stadig til kriger. Republikanske tenketanker har lenge snakket om en krig mot Kina som uunngåelig. Og USA har like mye militær slagkraft som hele resten av verden til sammen, så mulighetene er der. Men det spørs om ikke det alt er for seint. USA har brukt det første tiåret av dette århundret på å ikke vinne kriger mot to fjerderangs militærmakter, nemlig Irak og Afghanistan. Hvordan kan man forestille seg at USA ville ha noen mulighet til å vinne militært over et Kina med 1,4 milliarder mennesker og verdens største militærmakt, målt i antall soldater? Krigene i Irak og Afghanistan er i stor grad finansiert ved hjelp av lån fra Kina, og har påført USA en enorm gjeld. Hvordan skulle USA kunne finansiere en krig mot verdens raskest voksende økonomi?

Jeg tror en sånn krig er lite sannsynlig, ikke fordi viljen ikke er der, men fordi jeg tviler på evnen. Derimot kan vi godt komme til å se «kriger ved stedfortreder» både i Afrika og Asia, kriger der USA støtter den ene sida og Kina den andre i en kamp om hegemoni. Med Kinas raske erobring av råvarer og markeder på andre kontinenter er dette til og med sannsynlig, og særlig dersom vi ser det i et perspektiv på 10-20 år.

20) Kan noe HINDRE at Kina går forbi USA?

«Men kanskje Kina aldri GÅR forbi USA?…..

Poenget er at Kina alt HAR gått forbi USA på mange områder, og måned for måned, halvår for halvår går forbi USA på NYE områder. Kina ER den ENESTE VIRKELIGE LIKEVERDIGE RIVALEN til USA i Verdensøkonomien nå. DETTE HAR ALT SKJEDD. Spørsmålet bør altså EGENTLIG stilles: Kan noe hindre Kina å bli MYE STERKERE enn USA?

Mitt personlige svar er at det kan sikkert tenkes, men det ser ikke sannsynlig ut for meg.»

Samlet kommentar:

I 2004 var det slett ikke alle som hadde sett de tendensene som Øgrim peker på i denne artikkelen. I 1998 var jeg på en reise i Kina sammen med Peter M. Johansen, og vi diskuterte det vi så. Den konklusjonen vi trakk er nedfelt i et hefte jeg skrev etterpå som het «Kina 1999 – quo vadis?»:

«Det viktige i dag er imidlertid å konstatere at Kina allerede er en økonomisk og industriell kjempe, og det er en kjempe på full fart til å bli en gigant. Sjøl med synkende vekstrater vil Kina om 20 år ha større økonomisk tyngde enn USA. Dette vil skape grunnleggende og varige forandringer i verden. Antakelig sitter det allerede strateger i USA som frykter et rikt Kina enda mer enn de frykter Saddam.

Kina har skapt en moderne industri og er i ferd med å skape en moderne tjenesteytende sektor og en moderne infrastruktur. Og Kina har begynt å sikte mot toppen, ikke mot en god poengplass eller en plass blant de seks beste. Kina tar sikte på førsteplassen og har tenkt å bli der. Dette sier ingen i dagens Kina. Tvert om er målene forsiktig satt. I 2050 skal landet ha nådd et godt middels nivå, omtrent på linje med Australia. I seg sjøl er dette enormt. Hvis Kina når et økonomisk nivå på linje med de femten rikeste landa i verden, vil Kina være den ene dominerende økonomiske makta i verden i kraft av sitt enorme innbyggertall. Denne typen prognoser er meget tvilsomme, fordi bare små forskjeller i vekstrate vil slå enormt ut over så mange år. Men for å fortsette talleken litt til: Australia har i dag et BNP per capita som er ¾ av USAs. Hvis Kina i 2050 når 75% av USAs nivå i 2050, vil landets totale BNP være ca. 7 ganger USAs! En kan jo bare forestille seg hva et slik økonomisk jordskred ville bety i geopolitisk sammenheng.

Det som følger av et slikt mål er at dersom Kina som helhet skulle nå dette målet i 2050, ville sjølsagt deler av Kina ligge langt foran. Shanghai, Guangzhou, Hongkong og kanskje andre kraftsentra vil være internasjonale tyngdepunkter innen kultur, politikk og økonomi. Allerede lenge før dette, kanskje alt i det første tiåret av tjuehundretallet vil Kina begynne å kjøpe opp de beste vitenskapsfolkene i verden, slik USA har gjort tidligere. Hjerneflukten vil bli snudd, med de konsekvenser det vil få. Husk bare hva USA skylder sine immigrantintellektuelle. Hvis det 20. århundre ble det amerikanske århundre, er det stor sannsynlighet for at det 21. århundre blir det kinesiske århundre. Man behøver ikke akseptere den kinesiske prognosen for å se dette. Sjøl om landet ikke skulle lykkes med å nå lenger enn opp på verdensgjennomsnittet, så blir det et økonomisk jordskjelv. For det betyr i så fall at Kina vil øke fra 10% av verdens BNP i dag til 23%. Med enhver målestokk blir det en økonomisk gigant.»

Fem år seinere beskriver Tron Øgrim denne utviklinga i større detalj, og trekker de samme konklusjonene. Når jeg ser på all tilgjengelig statistikk ytterligere fem år seinere, må jeg bare slå fast at Øgrim hadde rett og Johansen og jeg hadde rett. Kina er alt blitt en gigant som utfordrer USA på alle områder. De langsiktige virkningene av dette har vi bare såvidt begynt å skimte.

Pål Steigan

Tolfa 14. februar 2010

For 40 år siden, i februar 1969, marsjerte Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) ut av Sosialistisk Folkepartis landsmøte, mens de sang Internasjonalen. Høsten 1969 fikk SF 3,5 % av stemmene ved stortingsvalget, men ingen representanter.

Splittelsen mellom revolusjon og reformisme førte til AKP(ml), RV, Rødt og Rød Ungdom.

Klassekampen, avisa med den revolusjonære formålsparagrafen, er ett resultat av utmarsjen i 1969. Kvinnekampen, klassekampen, streiker og streikestøtte kampen for offentlig velferd, mot imperialismen, EU-kampene, for pensjon og uføretrygd ville vært annerledes uten februar 1969.

I Norge var 68 i 69.

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia, www.boksmia.no

Eg vel å ta utgangspunkt i eit intervju med biologiprofessor ved Universitetet i Bergen Harald Kryvi i Dagbladet, 9. mai 2009. Professoren hevda blant anna:

Eg vil i det følgjande vise at dei fem første punkta er kunnskapslaust vrøvl. Det sjette, som eg ikkje bruker meir plass på, innber til dømes 500 000 innbyggjarar på Jostedalsbreen og 250 000 på Svartisen. Eller om me flytter fokuset til eit anna område, nesten 2 milliardar på Grønland.

Bak ligg ein tanke om at Norge og Vesten må stengje grensene for innvandring frå den tredje verda eller iallfall bli meir restriktiv. Med det vil desse overbefolka landa bli tvinga til å ta skeia i ei anna hand og gjennomføre eigne tiltak for å redusere folkeveksten. Kvifor kjem det så mange innvandrarar til Norge, spør intervjuaren, og får dette svaret: «Jo, fordi det er altfor mange innbyggere der de kommer fra. … Det sies at Afrika produserer for lite mat. Vi kan imidlertid snu problemstillingen: Kanskje er det for mange munner å mette?»

Det opinionsdannande og statssubsidierte Dagbladet oppfatta altså professoren som ein autoritet, dei presenterte reportasjen som forskingsformidling, dei inviterte til nettmøte med professoren etterpå, og dei fleste debattantane der tykte han var ein modig og klok mann.(1) Hendinga viser at me har behov for å analysere og diskutere slike spørsmål. Og med ein viss rett blir me ytst ute på venstresida kritiserte for at me, med vårt fokus på undertrykking av dei fattige, ikkje har gått inn i desse spørsmåla. La oss altså gå inn i dei.

Verdas befolkningsutvikling

I mange land er kunnskapane om folketal og fordeling av befolkninga usikre. Dei offisielle opplysningane, til dømes slik dei kjem fram i talmaterialet til FNs befolkningsdivisjon, må altså sjåast på som omtrentlege. Når det blir hevda at verdas folketal nådde 6,8 milliardar 1. juli 2009, er det altså omtrent sant, men datoen kan ha vore nokre månader før eller nokre månader etterpå.

Av dei 6,8 milliardane bur 5,6 milliardar, 82 prosent, i utviklingsland. Folketalet aukar no med 79 millionar i året, eller 150 i minuttet. I førre tiår var auken 90 millionar i året.

FNs befolkningsdivisjon opererer med åtte ulike prognosar for folketalet framover, avhengig av kva føresetnader dei legg til grunn. Den lågaste ligg på i underkant av 8 milliardar menneske i 2050, den høgaste på vel 11. Medianprognosen, som eg kjem til å leggje hovudvekta på i det følgjande, byggjer på at den nedgangen i fødselstal som me har sett i mange land dei siste tiåra, held fram og når stadig fleire land. I så fall vil folketalet bli 9,15 milliardar i 2050. Då vil det vekse med vel 30 millionar i året.(3) Dei siste par åra har likevel folketalet vakse raskare enn prognosen skulle tilseie, så mykje tyder på at han er i lågaste laget.

I tillegg til uvissa om fødselstal knyter det seg sjølvsagt uvisse til levealder. Globalt er aldersgruppene over 60 dei som veks snøggast, og prognosane byggjer på at denne veksten skal halde fram. Men pandemiar og andre sjukdommar, krigar og naturkatastrofar kan redusere levealderen. I den mest aidsherja delen av verda, sørlege Afrika, har levealderen gått ned frå 61 til 53 år dei siste 20 åra. Også usunt levesett, til dømes med mykje stillesitjing og/eller alkohol, kan føre til nedgang i levealder. Levealderen blant menn i Russland har gått ned dei siste åra og er no i underkant av 60 år. Eit nytt begrep er teke i bruk for å skildre det som skjer i Russland og tidlegare sovjetrepublikkar no, hypermortalitet.

Me må ta mange atterhald mot prognosane. Avgjerdene om å setje barn til verda blir påverka av mange forhold, og små endringar i fødselstal i ei befolkning kan få store konsekvensar. Det same gjeld dei andre faktorane bak folketalet i eit område, inn- og utflytting og dødstal med ulike årsaker. Med desse atterhalda er prognosane viktige analysereiskapar.

Folketalet i dei fleste samfunn gjorde sprang oppover då dei gjekk over frå sankar-, jakt- og fiskesamfunn og til landbrukssamfunn. Dette skjedde på ulike tidspunkt i ulike delar av verda og kunne ta mange hundre år. Folketalet gjer eit nytt sprang oppover når samfunn går over frå landbrukssamfunn til moderne industrisamfunn. Også dette skjer gjennom ein lang periode.

Dei førindustrielle landbrukssamfunna var prega av sakte og ujamn vekst. Dei fleste par fekk barn frå inngått parforhold og så lenge kvinnene var i fødedyktig alder. Barnetalet varierte mellom fire og åtte, ut frå kvinnene sin alder ved inngåing av parforhold og kor stor del av kvinnene i fødedyktig alder som inngjekk parforhold og fekk barn. Dødstala blant spedbarn og småbarn var høge, vanlegvis på mellom 10 og 20 % og stundom endå høgare, slik at folketalet likevel voks sakte. Ved epidemiar, massesvolt, krigar og naturkatastrofar gjekk folketalet attende.

Me kan bruke Norge midt på 1800- talet, då me tok til å få brukande statistikk, som døme.(4) Gjennomsnittsalderen for inngåing av ekteskap var 29 år for menn og 27 år for kvinner. Dei fleste var altså godt vaksne då dei gifte seg. I gjennomsnitt fødde kvinnene om lag 4,5 barn. Frå inngått ekteskap og så lenge dei var fruktbare hadde dei fleste kvinner barnefødslar med to–tre års mellomrom. Dette låg nær eit europeisk gjennomsnitt og nær snittet i mange utviklingsland i dag. I land der barnetalet er høgare, er kvinnene yngre når dei får sitt første barn. Ein av grunnane til at avstanden mellom barnefødslane var såpass stor, er at amming utsette neste graviditet. Nesten 2 % av barna var dødfødde. Mellom 10 og 15 % av dei levandefødde døydde det første leveåret, mange også som småbarn. Men trass barnedøden hadde befolkninga eit svært høgt tal barn. Meir enn kvar tredje innbyggjar var under 15 år. Gjennomsnittleg levealder var snautt femti år, og fire år høgare for kvinner enn for menn.

Forholda minner til dømes om Kenya i dag. Kenya har ein gjennomsnittleg levealder på 56,9 år. Fødselstalet per kvinne er 4,96. Når det ligg høgare enn i Norge midt på 1800-talet, er det i hovudsak fordi normalalderen for ekteskapsinngåing er lågare. Intervallet mellom fødslane er nokså likt. 6,4 % av dei levandefødde døyr det første året, 10,3 % før fylte fem år. 42,8 % av innbyggjarane er under 15 år, og 4,1 % over 60. Tilsvarande tal i Norge i perioden 1846–50 var 33,6 og 8,6. Folketalet veks med 2,64 % i året, vel ein prosent meir enn Norge midt på 1800-talet.

Vekstperioden, som Norge kom inn i for alvor på tidleg 1800-tal, er knytt til framstega med industrivekst, større matproduksjon (i Europa framom alt potetdyrking), meir allsidig kosthald, effektive medisinar og betre hygiene, frå det enkle som innlagt vatn og handvask til kunnskapar om mineralar og vitaminar i mat. Levealderen går opp, aller mest fordi færre spedbarn døyr, men framleis er barnetalet per kvinne høgt. Norge var i denne perioden til eit stykke ut på 1900-talet, lenger i bygd enn i by og lenger blant småkårsfolk enn blant rikfolk. Eg kan ta eigne besteforeldre som døme. Det eine paret gifte seg då kvinna var 26 år. Dei fekk seks barn, som alle voks opp. Det andre paret gifte seg då kvinna var 19 år. Dei fekk ti barn, men to av dei døydde tidleg.

I mange land i vår tid skjer veksten raskare, og perioden varar i stuttare tid enn i tidlegindustrialiserte land. Handvask med varmt vatn, vaksinering mot tuberkulose og tilgang til malariamedisinar er døme på framsteg som kan gjere at dødstal og spesielt spedbarndødstal går snøgt nedover.

Det landet som har høgast fødselstal per kvinne i perioden 2005–2009, er Niger med 7,15. 6 land har mellom 6 og 7 barn per kvinne, Afghanistan, Timor-Leste, Somalia, Uganda, Tsjad og Den demokratiske republikken Kongo. 20 land ligg mellom 5 og 6 og 18 land mellom 4 og 5. Til saman har desse landa 15 % av verdas innbyggjarar. Ikkje i noko land blir det fødd meir enn 8 barn per kvinne, slik Dagbladets demografiekspert hevda. Mange av desse landa har svært høge spedbarndødstal og låg levealder. Afghanistan (43,8 år) Zimbabwe (44,1 og Zambia (45,2) er dei landa som har lågast forventa levealder. I Afghanistan døyr 15,7 % av barn det første leveåret og 23,5 % før dei fyller fem år. Ei afghansk gjennomsnittsmor må altså føde fire barn for at tre skal leve til skolealder.

Stabiliseringsperioden er neste periode, og der går barnetalet per kvinne ned mot reproduksjonsnivået, nivået der den kvinnelege befolkninga rekrutterer sitt eige tal (på ca. 2,1 fødslar per kvinne, høgare enn to fordi det blir fødd fleire gutar enn jenter, og høgare i land med låg levealder fordi mange jenter og unge kvinner døyr). Faktorane bak er mange, høgare alder for familiestifting, at kvinner er ute i arbeid, tilgang til barnehagar, samfunnsansvar for dei eldre, meir bruk av prevensjonsmiddel, abortar, endra kulturelle og religiøse holdningar etc. Det eine universelle trekket er at dei fleste par ønskjer etterkommarar, men ikkje nødvendigvis mange etterkommarar. Viss dei kan føle seg nokolunde sikre på at barna veks opp, vel dei å få færre barn. Det andre universelle trekket er at para og kvinnene i større grad enn før – og i dei fleste kulturar – kan velje sjølve kor mange barn dei vil ha.

I denne perioden veks folketalet framleis snøgt av to grunnar. Levealderen går opp, og landa har som følgje av vekstfasen føreåt ei overvekt av yngre innbyggjarar og difor av unge mødrer.

Iran kan vere eit døme. Landet har dei siste tre tiåra hatt ein nedgang i fødselstal frå 6,5 til 1,83 per kvinne. I 1950 utgjorde folketalet 17 millionar, i 2009 74 millionar og ifølgje prognosane 87 millionar i 2025 og 97 millionar i 2050. Folketalet veks fordi landet framleis har ein stor del yngre innbyggjarar som får barn, og fordi gjennomsnittleg levealder stig. I løpet av eit par generasjonar vil landet få ei anna aldersfordeling med mange eldre, slik at dersom fødselstal et held seg under to, vil folketalet stabilisere seg eller minke sakte.

Ei rekkje land har dei siste tiåra teke steget over frå vekst- til stabiliseringsperioden, på det viset at dei har nådd eller nærmar seg to barn per kvinne. Særleg gjeld det land med betra økonomi og sosiale forhold. Asiatiske døme kan vere Bangladesh (6,63 barn i 1975–80, 2,36 i 2005–2010), Dei sameinte arabiske emirata (frå 5,66 til 1,95), India (frå 4,89 til 2,76) og Iran (frå 6,5 til 1,83). Kina har ein nedgang i same perioden frå 2,93 til 1,77, eit tal som gir grunn til å spørje om fokuset på Kinas eitbarnpolitikk er sterkare i Vesten enn i Kina. Afrikanske døme kan vere Algerie (frå 7,18 til 2,38), Botswana (frå 6,37 til 2,9), Sør-Afrika (frå 5 til 2,55) og Tunisia (frå 5,69 til 1,86). Dei fleste søramerikanske land er inne i same utviklinga, Brasil såleis frå 4,31 til 1,9 og Venezuela frå 4,47 til 2,35.

Dei fleste europeiske land og Kina har kome over i eller nærma seg ein fjerde periode når det gjeld folketal, stabilitetsperioden. Dei har eit fødselstal på eller under to per kvinne og har fått eller er i ferd med å få jamnt minkande alderspyramidar, der altså ikkje yngre vaksne lenger utgjer ei overvekt. Kina har framleis mange yngre vaksne og ein stigande levealder og kan difor vente ein viss folketalsvekst, fram til omkring 2025. Ein del europeiske land har eit stabilt eller litt minkande folketal. Italia til dømes har no 59,9 millionar innbyggjarar og vil etter det prognosealternativet eg har teke utgangspunkt i, ha 57,1 millionar i 2050. Tyskland vil få ein nedgang frå 82 til 71 millionar viss dagens fødselstal blir framtidas fødselstal.

Om medianprognosen til FNs befolkningsdivisjon held, vil folketalet stige med vel 30 millionar i året rundt 2050. I løpet av hundreåret vil den stabiliseringa me har sett i industriland, bli universell, og folketalet vil stabilisere seg rundt 10 milliardar.

Overbefolka område?

Er det slik at fattige land, og særleg Afrika, er overbefolka, medan vår del av verda har eit folketal tilpassa naturgrunnlaget? Me kan jamføre Italia og Angola. Angola er utan særleg tvil det mest ressursrike av dei to landa. Angola har fire gonger så stort areal, rike naturressursar som dyrkbar jord, fossefall, fisk, olje og jernmalm og – til dess våre utslepp øydelegg det – eit gunstig klima. Angola har 10 innbyggjarar per kvadratkilometer, Italia 193. Når Angola har så få, er det fordi Vesten har halde landet nede og henta naturverdiar og slavar derifrå. Viss noko av desse landa skal kunne seiast å vere overbefolka, må det vere Italia.

Eit land som Nederland er sjølvforsynt med landbruksvarer og eksporterer i tillegg mykje. Men dei hentar krøtterfôr og gjødsel i andre land. Importen er så stor at Nederland legg beslag på fem gonger eige landbruksareal.

Ser me på forureining, blir biletet det same. Det er Europa og USA som står for dei store klimautsleppa. Me kan ta Norge som døme. Me ligg på det dobbelte av verdssnittet i klimautslepp. Reknar me inn utsleppa med dei varene me importerer, ligg me på mellom tre og fire gonger snittet. Om me korrigerer for at me frå naturens side er forsynte med vasskraft (som me kunne ha eksportert mykje av og såleis redusert utsleppa i andre land), blir våre økologiske fotavtrykk endå større.

Tabellen over viser fordelinga av folket på verdsdelar på tre tidspunkt og i tillegg FNs medianprognose for 2050. I perioden frå 1750 til i dag har folketalet i verda vorte nidobla. Folketalet i Afrika har vorte nesten tidobla, i Asia åttedobla og i Europa mellom firedobla og femdobla. I dei andre verdsdelane var utgangspunktet lågt, og veksten har vore formidabel. Tyder ikkje dette på ein uhemma vekst i andre verdsdelar, medan europearane har teke ansvar og dempa veksten i sine befolkningar, og med det også vil få ein stadig mindre del av verdas innbyggjarar? Er det ikkje slik at viss andre hadde vist det same ansvaret som våre europeiske formødrer og -fedrar og noverande innbyggjarar, hadde verdas folketal no og framover vore på eit handterbart nivå?

Kunnskapane om tidlegare tiders folketal er naturleg nok usikre, og meir usikre til lenger attende me går. La oss likevel prøve å gå bak tala:

For det første hadde Europa, særleg Vest-Europa, ein veldig vekst i sitt folketal i perioden før 1750. Truleg var folketalet i verdsdelen i år 1500 om lag 62 millionar. (6) Veksten hadde å gjere med betre medisin- kunnskapar, meir allsidig mat, industrialisering og betre økonomi på grunn av koloniar og verdshegemoni.

For det andre vart folketalet i andre verdsdelar halde nede og redusert av europearane.(7) Då Columbus oppdaga Amerika, var det truleg om lag 70 millionar innbyggjarar der, altså noko fleire enn i Europa. Med si overlegne eldkraft og like overlegne bakteriekultur nedkjempa og utrydda dei europeiske kolonisatorane amerikanarar, slik at den opphavlege befolkninga i verdsdelen minka med minst 90 %. Utryddinga av indianarane er det truleg største folkemordet i verdshistoria. Då indianarane døydde unna og difor ikkje i tilstrekkeleg omfang kunne drive slavearbeidet i gruvene og på plantasjane, valde kolonisatorane ein ny metode for å skaffe arbeidskraft, å hente inn afrikanske slavar, med det resultatet at Afrika også fekk stagnasjon i folketalet i ein lang periode. 10–15 millionar afrikanarar vart importerte, og like mange miste livet under fanging og transatlantisk overfart.

Slik har Europa dei siste hundreåra teke i bruk ikkje berre sin eigen verdsdel, men også Amerika, Afrika, Oseania og delar av Asia. Dei har utrydda innfødde, dei har utnytta både naturressursar og arbeidskraft i desse verdsdelane til eigen bate, og dei har befolka verdsdelane med sine innbyggjarar.

Vår blodige og brutale fortid og notid gjer at me innbyggjarar i Europa og etterkommarar etter europearar i andre verdsdelar minst av alle bør kritisere dei andre for at dei legg beslag på for mykje av verdas ressursar eller er for mange. Utan våre europeiske herjingar dei siste hundreåra hadde verda truleg vore ein langt betre stad å leve.

Kva med Norge? I 1750 var folketalet rundt 626 000. Det har vorte nesten åttedobla. Reknar me inn dei 800 000 norske som utvandra (nettotal), dei fleste til Nord- Amerika, der dei har bidrege til å desimere indianarbefolkninga og overteke deira landområde, kjem me til at folketalet har vorte 12- eller 13-dobla frå 1750 til i dag. Folketalet i verda har vorte nidobla i same perioden.

Hadde me hatt nokolunde pålitelege innbyggjartal frå seinmellomalderen, ville dei truleg vise ei fordeling av innbyggjarane mellom verdsdelane som ikkje er så ulik fordelinga etter prognosane for 2050.

Islamsk dominans?

I dei fleste land i den vestlege verda finst miljø og i mange land parti som hevdar a) at barnetalet er ekstremt høgt i muslimske land fordi leiarane der aktivt bruker fødslar som ledd i ein langsiktig strategi for å vinne verdshegemoni, og b) at muslimars innvandring til europeiske land, saman med låge barnetal i desse landa, vil føre til at vår del av verda vil bli islamisert, somme seier i løpet av 30 år, andre i løpet av 100 år.

Tabellen over viser at fødselstalet går raskt nedover i muslimske land. Unntaket blant dei ti største er Nigeria, som framleis har eit barnetal på over fem per kvinne. Dette kan ikkje tilskrivast religionen, det ser me til dømes av at talet ligg om lag jamhøgt med i hovudsak kristne Etiopia. Hovudforklaringa er i staden det utviklingssteget landet står på. Dei er framleis i den demografiske vekstfasen, ikkje i stabiliseringsfasen.

I enkelte mindre land med islam har barnetalet gått endå meir nedover enn tabellen viser, i Tunisia såleis frå 5,69 til 1,86 i same perioden, i Libanon frå 4,31 til 1,86 og i Ghadaffis Libya frå 7,38 til 2,72. Blant arabarlanda er det to unntak der nedgangen er mindre, borgarkrigsherja Jemen og dei palestinske sjølvstyreområda. Afghanistan og fleire afrikanske land er også unntak og stadfester det eg tidlegare har skrive om at ei usikker framtid med aids, okkupasjon eller borgarkrig normalt gjer at barnetalet held seg høgt. Ikkje i nokon annan del av verda ser me ein så rask nedgang i fødselstal som i majoriteten av muslimske land. Miljøa og partia som snakkar om den veldige veksten i barnetal i muslimske land, er altså ikkje oppdaterte – eller utan evne til å forstå samfunnet.

Neste påstand er at innflytting av muslimar, saman med låge fødselstal i vestlege land, vil føre til islamsk overtak i vestlege land. Det blir peika på henting av ektefellar i fråflyttingslandet, familiegjenforeiningar og høge barnetal blant innvandrarar. Somme hevdar at talet på muslimar veks eksponentielt, altså som renter på renter. Flytter først ein muslim inn i landet, vil denne flyttinga føre til at fleire kjem.

Realiteten er i staden at folk flyktar når det er krig og krisar, og at flyttestraumen frå eit land normalt avtek og tilbakeflyttinga tiltek om forholda betrar seg. Statistikk frå ulike vestlege land viser også at første generasjon innvandrarar frå ikkje-europeiske og såleis muslimske land får fleire barn enn innfødde mødrer, men barn av innvandrarar får vanlegvis eit barnetal som ligg nær normalnivået i landet dei har kome til.(9)

Det må også føyast til at fødselstalet veks i mange vestlege land no og nærmar seg reproduksjonsnivået. I Storbritannia voks fødselstalet frå 1,6 i 1975–80 til 1,84 i 2005–2009, i USA frå 1,79 til 2,04 og i Sverige frå 1,66 til 1,87.(10) I Norge har talet vakse frå 1,78 til 1,96 frå 2001 til 2008.(11) Me ser ikkje tilsvarande vekst, iallfall ikkje enno, i Aust-Europa.

Påstandane om muslimsk babyboom og muslimsk overtaking av vår del av verda saknar altså feste i røyndommen. Det er ein del av ein skremselskampanje som har sterke likskapstrekk med kampanjen mot den gule fare sist på 1800-talet, med kampanjen mot jødane i mellomkrigstida og under andre verdskrig og med kampanjane mot sigøynerar og taterar. Det handlar ikkje berre og kanskje ikkje først og fremst om å bremse innvandring, det handlar primært om å sikre vestleg verdsherredømme, om å dele verda inn i aksepterte og ikkje-aksepterte menneske og i neste omgang å mobilisere mot dei ikkje-aksepterte.

To barn per kvinne

Det finst knapt noko alternativ til å ha to barn per par som målsetjing. Eller skrive på ein annan måte: Høgare barnetal vil innebere kamp mellom land og folk og ikkje vere berekraftig.

Men å krevje at fattige land skal innføre strenge befolkningsrestriksjonar er å fråta dei høvet til ei utvikling som vår. Ikkje berre har dei vorte og blir haldne nede økonomisk og kulturelt av den rike delen av verda, me blandar oss i tillegg inn i privatlivet til folk om me forkynner at dei to milliardane menneske som lever for under to dollar om dagen, skal redusere sitt barnetal fordi dei opptek for stor plass på kloden. For dei framstår denne innblandinga som tiltak for å halde på det imperialistiske jerngrepet om dei og hindre at dei skal få sin rettkomne del av klodens ressursar.

Vår oppgåve må vere ei anna, å hjelpe landa til at dei snøgt kan gå over frå fase to til fase tre og fire i befolkningsutvikling.

Det inneber at det er om å gjere å stogge krigshandlingar og redusere fattigdom, svolt og helseproblem. Land som Afghanistan (6,63 barn per kvinne), Irak (4,15), Sudan (4,23), Jemen (5,3) og Somalia (6,4) er alle merkte av krig, iallfall dei to førstnemnde frå Vestens side, og uvisse om framtida. I ein slik situasjon vel par å få mange barn for å sikre seg etterkommarar også om dødstala blant barn og yngre vaksne skulle bli høge. Det er, særleg i samfunn der familien må ta seg av dei eldre, ei så å seie universell tenking at eit par ønskjer seg minst to etterkommarar, og av dei helst ein son. Er risikoen stor for at dei fødde mister livet som barn eller ungdommar, vil dei ha fleire.

Det gjeld ikkje berre krigssituasjonar. Dei landa som har størst del av innbyggjarane under sveltegrensa og under fattigdomsgrensa, som har høgast del hiv/aids og som er mest herja av andre sjukdommar, har også dei høgaste eller blant dei høgaste tala barnefødslar per kvinne.

Me kan til dømes spørje: Korleis hadde barnetalet og difor folketalet i aidsherja land utvikla seg dersom den rike verda i staden hadde kasta kreftene inn i å bekjempe aids? Med forsking for metodar for å drive sjukdommen attende, med aktiv informasjonsverksemd, med subsidierte i staden for patenterte og dyre vaksinar, med støtte til grunnleggjande helsetenest og teststasjonar for hiv, med utdeling av kondomar, med støttetiltak til fattige slik at ungjentene ikkje treng bli prostituerte, med gratis sprøyter til narkomane etc. Det er sjølvsagt uråd å svare absolutt, men jamfører me land med mykje aids med land som lykkast i å halde sjukdommen nede eller drive han attende, ser me at bekjemping av aids er eit vesentleg tiltak for å stabilisere ei befolkning. Land som Senegal, Uganda og Tunisia, som alle har gjennomført vellykka tiltak mot aids, har også hatt ein sterk nedgang i fødselstal dei siste åra. Det sannsynleggjer at folketalet hadde vore lågare og ikkje høgare om aids hadde vorte nedkjempa.

Av dette følgjer at det viktigaste tiltaket me i Vesten kan kome med for befolkningsregulering i fattige land, er å hjelpe dei vekk frå krig, svolt, fattigdom og sjukdommar. Hjelp til sjølvhjelp i matproduksjon, sjukepleiarar og medisinar i staden for soldatar og bomber altså.

Det finst mange tenlege, målretta hjelpetiltak. Eit døme er skolelunsj i verdas fattigaste land. Det vil for det første betre kosthaldet til barna og difor auke sjansane for at dei lever opp. For det andre vil det gjere at fleire foreldre sender barna til skole og difor at dei lærer å lese og skrive. For det tredje vil det gjere at jentene blir i skolen lenger og difor at tenåringsekteskap med påfølgjande svært høge barnetal kan unngåast. Gratis skolelunsj i dei 44 landa med lågast inntekter vil koste om lag 6 milliardar dollar i året.(12)

Andre døme på billige og effektive tiltak der vår del av verda kan gjere ein innsats, er kamp mot analfabetisme, hjelp til informasjonsverksemd, gratis tilgang til kondomar og bygging av helsestasjonar for mor og barn. Alt dette er tiltak som både betrar fattigfolks helse og bidreg til å redusere fødselstala. Det er altså vinn–vinn-situasjonar.

Ein tredje gevinst er også viktig: Innbyggjarane vil vanlegvis få det betre. Eit land med mykje sjukdom og låg levealder er eit kostbart land å drive, om innbyggjarane skal ha tilgang på offentlege basistenester. Aidspasientane eller dei krigsskadde fyller opp sjukehusa og legg beslag på det landa har av legetenester. Overvekta av unge gjer at landet må bruke svært mykje pengar på utdanning. Når mange yngre vaksne døyr av aids eller i krig, inneber det samtidig at kostnader med å føre desse fram til vaksenlivet, har vore bortkasta. Landet er inne i ein vond sirkel som det er uråd å kome seg ut av.

Men éin gevinst vil utebli om bistandsarbeidet blir lagt om i denne leia, profitten dagens bistandsmidlar gir dei rike lands næringsliv.

Eksemplet Iran

Det er ikkje, for å vende tilbake til Dagbladets påstått sakkunnige, slik at Kina er det einaste utviklingslandet som fører ein aktiv befolkningspolitikk. Når fødselstalet går ned i land etter land, er det blant anna fordi styresmakter ser reduserte fødselstal som ønskeleg og gjennomfører tiltak for å få fødselstala ned. Iran er kanskje det mest oppsiktsvekkjande dømet. Landet hadde i 1975–80 eit fødselstal per kvinne på 6,5. Då Ayatollah Khomeini overtok leiinga i landet i 1979, avvikla han alt av familieplanlegging og propaganderte for store familiar og mange soldatar for islam i krigen mot Irak. Fødselstalet auka til 8, og folketalet voks nokre år med meir enn 4 % årleg. Rundt 1990 tok styresmaktene til å innsjå problema dette medførde, overbefolkning, økologisk forfall, arbeidsløyse og veldige samfunnskostnader til helsestell og undervisning. Dei vedtok ei nasjonal lov om familieplanlegging. Blant tiltaka var pålagd familierådgiving for nye par, bygging av 15 000 lokale helsestasjonar, frivillig sterilisering av menn og gratis tilgang til prevensjon. Like eins starta dei målretta arbeid for at kvinner skulle lære å lese, med det resultatet at leseevna blant iranske kvinner auka frå 15 % i 1970 til over 70 % i år 2000. Og dei tok i bruk fjernsyn og aviser for å oppmode folk til å redusere barnetalet. I løpet av vel eit tiår gjekk fødselstalet per kvinne dramatisk nedover og er no på 1,83. Arbeidet med å få ned fødselstala har også gitt gevinstar i form av betre økonomi, mindre press på naturressursar og helseinstitusjonar, fleire kvinner i arbeid og meir ressursar til skolesatsing.(13)

Spørsmålet er korleis andre land kan lære av det iranske eksemplet. Neste spørsmål er korleis me i den rike verda kan bidra til denne lærdommen. Svaret er iallfall ikkje å drive kampanjar mot islam, å hevde som sosiologen Sigurd Skirbekk i avisdebatt med underteikna (14) at muslimar set så mange barn til verda fordi dei har eit anna forhold til sex enn me i den kristne kulturkrinsen, å hevde som George W. Bush at Iran er ein del av vondskapens akse eller å unngå kontakt med landet. Svaret er analysar, kunnskapar, respekt for andre og økonomiske bidrag til å gjennomføre tiltak av liknande slag.

Ei verd med stabilt folketal

Mykje tyder på at verdas folketal vil flate ut på rundt ti milliardar, slik at verdssamfunnet – med alle atterhald for sjukdommar, krigar, naturøydelegging og framtidas samfunnsendringar – kan gå inn i ein periode med etter måten stabilt folketal. Ti milliardar er eit svært høgt tal i høve til ressursgrunnlaget på vår vesle klode. Tre eller fem milliardar hadde vore langt lettare å handskast med for klodens framtidige innbyggjarar.

Sjølv om talet på menneske blir nær grensa for det kloden har ressursar til, vil ei stabilisering av folkesetnaden vere eit stort framsteg for menneskeheita. Det vil gjere arbeidet med forvaltning og utnytting av våre knappe naturressursar oversynleg og handterbart. Det vil kunne medverke til å flytte fokuset frå vekst og privat profitt og over til stabil og berekraftig samfunnsdrift. Eit slikt fokusskifte vil gjere det langt vanskelegare å forfekte ein marknadsøkonomi basert på undertrykking og alles kamp mot alle. Det vil gjere det tilsvarande lettare å arbeide for ein planøkonomi, eit globalt samarbeid og ei verd tufta på samarbeid og rettferdig fordeling. Difor er ei stabilisering av folketalet den viktigaste framoverretta endringa for menneskeheita i vår tid.

Noter:

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder:

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og bystyremedlem for Rødt.

43,1 % av befolkningen er ufør når de fyller 67 år og blir alderstrygdet. 48 % av alle kvinner. Trolig over halvparten av LO-organiserte. Stortingsproposisjonen, bygd på uførepensjonsutvalget, er varslet i løpet av 2010, trolig på våren. For de fleste av oss avgjøres altså alderdommen i løpet av noen måneder i 2010.

Full omlegging

Uførepensjonsutvalget la fram sin innstilling 16.5.2007. Utvalget ble nedsatt av Bondevik, men ble utvidet av Stoltenberg med Reegaard fra LO og Magnussen fra NHO. Utvalget kommer ikke med små justeringer. Uførepensjon erstattes med uførestønad. Alle med lave pensjoner taper mye. Har de barn, er tapet voldsomt. Alderstrygda for de som har vært uføre, senkes dramatisk.

Ikke lenger uførepensjonister

Fra 1.1.2011 forsvinner uførepensjonistene. Du får uførestønad, ikke uførepensjon. Dette markerer at uføretrygd er en rettighet som ikke er varig. Det normale blir at den skal vurderes på nytt etter ei tid. I dag blir uføretrygd beregnet som pensjon. Du får beregnet inntekten du hadde før du ble ufør, fram til du blir 67. Så blir uføretrygda beregnet av de 20 beste åra. Du merker ikke overgangen til alderstrygd når du blir 67, du får nøyaktig det samme. Nå skal uførestønaden beregnes etter samme prinsipp som attføring, rehabilitering og midlertidig uføretrygd. Du får 66 % av inntekten i de tre beste av de 5 siste år før du ble ufør. Det er kompensasjon for inntektsbortfall, ikke en varig pensjon. Da skatter du også som lønnstaker, ikke som pensjonist. Honnørbillettene forsvinner nok også.

Ikke lenger pensjonistskatt

I dag har uførepensjonister lavere bruttoskatt, de omfattes av skattebegrensingsregelen og har særfradrag. De betaler 3 % i bruttoskatt, mot 7,8 % for lønnstakere, har særfradrag på 19 368 kroner i året og nyter godt av den fantastisk gode skattebegrensingsregelen.

De store taperne på denne nyskaping er de med lav pensjon. Uførepensjonister flest har lav pensjon, så her er taperne i stort flertall. 19 % av alle uførepensjonister har minstepensjon, 57 000 i tallet. Halvparten av disse, 10 % av alle uførepensjonister, betaler ikke et øre i skatt. Det skal det bli slutt på. De 30 000 fattigste uførepensjonistene skal fratas 20 000 kroner netto.

Uførepensjonsutvalget vil riktignok innføre en minste uførestønad på 2,1 G (153 000 kroner) i 2011. Dette ligger over minstepensjon på 2 G (145 700 kroner). Men dagens minstepensjonister og de som har noen tusener mer, taper likevel 22 000 kroner netto i året når de ikke lenger nyter godt av skattebegrensingsregelen. De store vinnerne her er de som får pensjon beregnet etter ei inntekt på 400 000 kroner til 500 000 kroner. De tjener 15 000 kroner netto i året. Som i pensjonsreformen overføres fra de med lav inntekt til de med høy inntekt.

Ikke lenger legens avgjørelse

I dag er det din faste lege som vurderer din funksjonsevne på medisinsk grunnlag, og gir sin anbefaling om at uføretrygd innvilges. Trygdekontoret kan overprøve dette med sin trygdelege, men på medisinsk grunnlag. Denne medisinske vurderingen av manglende funksjonsevne blir fortsatt en nødvendig forutsetning for uførestønad, men ikke tilstrekkelig. Den endelige avgjørelsen skal nå tas av NAV etter en arbeidsevnevurdering. Etter min mening er det ganske klart at en slik vurdering av en saksbehandler vil bli mye mer styrt etter budsjett og politiske konjunkturer enn en ren medisinsk vurdering.

36 000 mindre i barnebidrag

I dag er det slik at uførepensjonister har et behovsprøvd barnebidrag på 29 000 kroner (0,4G). Du får fullt barnetillegg om du har pensjon under 2,6 G = 192 600 kroner som enslig eller familieinntekt på 3,7 G = 272 300 kroner. Dette er et fribeløp. Tjener du 20 000 kroner over fribeløpet, så trekkes halvparten. dvs. at du fortsatt får 19 000 kroner.

6 % av uførepensjonistene har barn. 15 600 får dette barnetillegget i dag. Nå skal de over på samme system som gjelder for de som er på attføring, 27 kroner per dag 260 dager i året, 7 020 kroner i året, ikke behovsprøvd. Det betyr at alle enslige pensjonister med 1 barn og pensjon under 192 000 kroner taper 1 800 kroner måneden og alle med 2 barn taper 3 600 i måneden. Ganske hjerterått å ta muligheten til en noenlunde brukbar oppvekst fra barn av de fattigste uføre.

Utvalget viser til at det faktisk finnes uføre med barn som tjener bedre med barnetillegg enn de gjorde før de ble uføre. Slik kan det jo ikke være, så får det heller skure med barna. Samtidig viser forskning at de aller fattigste i dette landet nettopp er de store barnefamiliene med lav inntekt, og at uførhet har en stygg tendens til å gå i arv.

Av midlertidig uføre har hele 42 % barn. De får også barnetillegget i dag. Men når både attføring, rehabilitering og midlertidig uføretrygd erstattes med arbeidsavklaringspenger fra 1.3.2010, så blir det et likt barnetillegg. Og det blir neppe det høyeste.

Store tap som alderspensjonist

Det viktigste kuttforslaget er at også uførepensjonistene skal omfattes av levealdersjusteringa. Det betyr at når levealderen øker, så skal pensjonene minskes tilsvarende. I 2025 betyr det 10 % mindre i pensjon. Utvalget argumenterer sjøl for at uføre burde vært holdt utenfor, siden de faktisk ikke kan velge å jobbe lengre for å unngå tap. Logikken i pensjonsforliket er jo at vi andre kan ta igjen tapet når levealderen øker med ett år, ved å jobbe 8 måneder lengre. Dette er umulig for uføre. Likevel ender altså utvalget opp med å la uføre rammes av levealderjustering. Som de selv sier: Ellers vil halvparten av innsparingen i pensjonsreformen forsvinne, siden nesten halvparten er ufør den dagen de blir alderspensjonister.

Uføre er nok ikke de som har lengst levealder. Nå skal de betale for at andre har vært mer heldige med jobb og helse og lever lengre enn før.

Utvalget har to forslag til hvordan de kan redusere alderspensjonen til uføre ytterligere. Modell 67 betyr at opptjening av pensjon stanser ved 62 år. Det betyr at alle som er blitt uføre før 62 år, taper 5 opptjeningsår. Pensjonen reduseres med 12,5 %. Modell 62 er mer innfløkt. Da skal alderspensjonen vare ett år lenger, fra 66 år. På det taper du 5,6 %. I tillegg mister du et opptjeningsår og taper 2,5 % mer.

Vi inviteres til å velge mellom å miste en åttendedel av pensjonen fra 67 år eller en tolvtedel fra 62 år. Vi må avvise begge. Men jeg bruker modell 67 i beregningene mine. Siden både Magnussen fra NHO og Reegaard fra LO støtter den første modellen, så er den nok mest sannsynlig.

I tillegg får du ikke lenger full opptjening for de år du går på rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd. Midlertidig uføretrygd er blitt regelen dersom du kan tenkes å bli arbeidsfør de første fire år. Her vil pensjonen bli beregnet ut fra stønaden, ikke tidligere inntekt slik det er i dag. 6 år på midlertidige tiltak betyr 2 tapte opptjeningsår, 5 % lavere pensjon.

Dramatisk senking av alderspensjonen for uføre

Den nye reformen avler minstepensjonister. Det skyldes kombinasjonen av at opptjening stanser ved 62 år, og de fleste uførepensjonister vil få flere år på midlertidige stønader med lav opptjening av pensjon.

I de nye obligatoriske tjenestepensjonsordningene fins det knapt uføreforsikring. Men fortsatt har 400 000 arbeidstakere i privat sektor beholdt de gode ytelsesbaserte ordningene som nesten alltid har gode uføreforsikringer. Noen på 60 %, andre på 65 % eller 66 %, noen få helt oppe i 70 % av tidligere inntekt. Utbetaling beregnes som forskjellen på for eksempel 66 % av lønn og det du ville fått i folketrygd med denne lønna. Formelt sett kan avtalene fortsette, med samme tillegg til folketrygdens uførestønad som i dag. Men dette er en god mulighet for bedriftene til å kvitte seg med dyre ordninger som normalt ikke er avtalefestet. Spesielt siden de med ny folketrygd blir mye dyrere. Uførepensjonene representerer om lag en tredjedel av alle utgifter til pensjon. Og om de skulle fortsette, så blir ordningene like usosiale som den nye offentlige uførestønaden. Tar fra de lavtlønte og gir til de med god inntekt.

Har offentlig uførepensjon ei framtid?

De offentlige uførepensjonene er med ett slag null verdt. De garanterer 66 % og det gir jo den nye uførestønaden. Så dermed må offentlig ansatte i stat og kommune reforhandle hele avtalen. Da får de to problemer. Det blir mye dyrere å kompensere fordi mye mer går bort i skatt og fordi den nye uførestønaden bare gis av inntekter opp til 6G = 438 000 kroner. Dagens offentlige pensjon garanterer 66 % helt opp til 12 G = 876 000 kroner.

Det andre er modellen. Taperne er de lavtlønte og de med svært høye lønninger. Det blir ikke mulig å kompensere med en ny bruttogaranti på for eksempel 80 %. Dermed forsvinner bruttogarantien. Det er i så fall ei mine under hele det offentlige pensjonssystemet.

Det store med dagens offentlige pensjonssystem er jo nettopp det at du har samme livsvarige pensjon når du blir 65 uansett om du ble ufør eller gikk av med AFP på et tidligere tidspunkt. Det er dette prinsippet som ny uførestønad gjør umulig å videreføre.

Hva må vi gjøre?

Det aller viktigste å slå tilbake er forslaget om å gå fra uførepensjon til uførestønad, fra pensjonist til lønnstaker. Det er ikke mulig å videreføre de gode uførepensjonene i det offentlige og heller ikke de gode ytelsesbaserte ordninger i privat næringsliv, med et slikt prinsipp. I tillegg er det en overføring fra de med lav pensjon til de med høy pensjon.

Det nest viktigste er å slå tilbake levealdersjustering for uføre. Det er helt urimelig og umulig å argumentere for. Det er en ren straff.

Det tredje er at uføre skal tjene opp pensjon til 67 år fortsatt. Perioder med midlertidig uføretrygd, attføring eller rehabilitering skal beregnes etter den inntekt de hadde før de ble syke.

Det fjerde er å beholde det behovsprøvde barnetillegget. Det er helt avgjørende for barndommen til barn av fattige uføre, spesielt enslige.

Utvalget har ett eneste forslag til forbedring av dagens ordning: At det skal være mulig å bli uføretrygdet ned til en tredjedel, mens du i dag må være minst 50 % arbeidsufør.

FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon) har vært opptatt av et større fribeløp. Inntekt du kan ha uten at det trekkes i pensjon. Det er ingen grunn til å kutte ned på dagens fribeløp på 1 G ned til 15 000 kroner slik utvalget foreslår.

Varig uførepensjon

Bakgrunnen for utvalgets forslag er nok at de tenker seg en ordning der uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, attføring og rehabilitering i praksis blir en ordning. Der det er flytende grenser. Da blir det vanskelig å opprettholde forskjellig skatt, forskjellig barnetillegg og forskjellig fribeløp.

I dette systemet blir vedtak om varig stønad mer og mer sjeldent. I enda flere år må folk som er uten sjanse i dagens arbeidsliv, gå den ydmykende veien om midlertidige vedtak. Ikke nok med at du har gitt all din arbeidsevne, du skal i tillegg fratas din siste sjølrespekt før du forlater arbeidslivet for godt. Alle som har søkt om varig uførepensjon gjennom dagens system, vet hvilken bør som lettes når du endelig vinner gjennom.

Arbeidslinja

Så handler det om arbeidslinja og den ydmykende behandling vi skal møte med vurdering av restarbeidsevne og midlertidige vedtak. Resultatet blir kanskje det samme, men det er en dårligst mulig start på en verdig alderdom.

Overlever skattebegrensingsregelen og barnetillegg arbeidslinja?

Skattebegrensingsregelen er den aller mest sosiale ordninga i hele vårt skattesystem. Den gjør det mulig for minstepensjonister å overleve, fordi de nesten ikke betaler skatt. Og langt ut over minstepensjon fører den til lavere skatt enn lønnstakere, en tommelfingerregel er minst 10 % lavere. Men sett fra forkjemperne for arbeidslinjas synspunkt er den en dårlig ordning. For når du passerer fribeløpet så trekkes du 55 % i skatt. På samme vis blir det om du har 192 000 kroner i pensjon og får deg en liten jobb. Da mister du barnetillegget. Slik fungerer sosiale ordninger. De er umulig å lage uten slike bivirkninger. Men her er medisinen så god at alle bivirkninger overskygges.

Til nå har jeg trodd at det å ta fra de som har mest behov barnetillegg rett og slett faller på sin egen urimelighet. Men det er vanskelig å tenke seg hva Jens Stoltenberg, Dag Terje Andersen og Bjarne Håkon Hanssen ser som rimelig. Jeg trodde heller aldri at de kunne lykkes med å ta AFP-tillegg fra slitne 62 åringer og gi til friske professorer som jobber til de er 70. Men de gjorde det. Jeg tror de er villig til å ofre det meste på arbeidslinjas alter.

Odelstingsproposisjon 111

Proposisjonen handler egentlig om AFP. Men i samme åndedrag fratas vi retten til AFP dersom vi mottar delvis uføretrygd etter 62 år. Det betyr at du må si ifra deg uføretrygd nøyaktig måneden før du fyller 62 år og gå over på AFP. Da er du garantert en kraftig inntektsnedgang og en varig lav pensjon. Alternativet er å fortsette på delvis uføretrygd og håpe du holder til du er nærmere 67 år slik at det blir litt pensjon å leve av.

Trolig blir det ikke noe valg. De fleste har nok ikke tjent opp nok til å få lov å gå av ved 62 år og må vinke farvel til det livsvarige AFP-tillegg som blir de friske til del. Slik blir det når sosiale ordninger erstattes med et rent forsikringsbasert system.

Eksempler

Hun begynte å arbeide da hun var 27 år, og hadde ei inntekt da hun ble syk i 2004, på 5G (364 000 kroner). Fra 2005 går hun på rehabilitering, attføring og midlertidig uføretrygd i 6 år før hun blir uføretrygdet i 2011 på ny ordning.

I dagens system ville hun fått uførepensjon fra 62 år og senere alderspensjon fra 67 år på 195 000 kroner. Skatt = 14 000 kroner. Netto 181 000 kroner.

Nå får hun først en uførestønad på 66 % = 240 000. Skatt = 61 000 Netto 179 000. Hun taper et par tusenlapper årlig til hun blir 67. Ikke så galt.

Når Pia blir 67, så har hun bare 35 år fra hun begynte 27 år gammel til opptjeningen stanset ved 62 år. I tillegg har hun mistet to opptjeningsår fordi hun gikk 6 år på forskjellige stønader. Hennes pensjon blir redusert til 33/40-deler av 195 000 kroner til 162 000 kroner. Dette blir i tillegg levealderjustert med 3 %, og hun havner på 157 000 kroner. Tap: 34 000 kroner årlig.

Mia har bare 4G i inntekt. Hun opplever nøyaktig det samme som Pia. I dag ville hun fått en uførepensjon og senere alderspensjon på 165 000 kroner. Betalt skatt på 5000 kroner og hatt 160 000 kroner netto. I stedet får hun en uførestønad på 192 000 kroner. Hun betaler i skatt 44 000 kroner, og sitter igjen med 148 000 kroner. Hun taper 12 000 kroner i året til hun blir 67. Når hun blir 67, senkes pensjonen til 135 000 kroner. Men hun berges av minstepensjonen på 145 700 kroner. Men den blir også levealderjustert og hun havner på 141 000 kroner. Taper altså 24 000 kroner årlig, livsvarig.

Akkurat som Pia og Mia starter Liv og Siv ved 27 år og har lønn før de blir syke, på henholdsvis 5G og 4G. Men siden alleårsregelen nå gjelder, så regner vi med at gjennomsnittslønna de første 20 år lå 0,5 G = 36 000 kroner lavere enn sluttlønna. Med dagens folketrygd ville de kommet ut akkurat som Pia og Mia. De ville også tjent eller tapt akkurat like mye i tida før de fyller 67 og blir alderspensjonister.

Men når de fyller 67 år i 2030, så blir de begge minstepensjonister. Og da vel å merke på den nye minstepensjonen som er levealderjustert ned til 130 000 kroner. Liv taper 51 000 kroner årlig, Siv taper 35 000 kroner årlig.