Richard Levins er tidlegare gardbrukar, økolog, og veteran i sjølvstenderørsla på Puerto Rico. Han underviser i økologi på Harvard School of Public Health og er gjesteforskar på det kubanske instituttet for økologi og klassifisering. Saman med Richard Lewontin har han skrive Biology under the influnece (Monthly Review Press 2007).

Reisande frå USA til Cuba kryssar meire enn 140 km hav: dei kryssar tiår med historie. Dei har kanskje med seg ein koffert med klede, men har med seg mange fleire fulle av ideologisk bagasje, medrekna fordommar om Cuba, oppfatningar om kommunistar og korleis gode samfunn skal vere, og gjengse tankar om makt, styring og menneskeleg oppførsel. Ein kubanar skriv:

Eller lett identifisert som utlendingar, kan besøkande bli plaga av agentar for private små restaurantar, tilbud om gaidar, gineteras (ei kubansk eufemisme for prostituerte, vanlegvis amatørar).

Delegasjonar har vanlegvis eit reiseopplegg med besøk til ulike institusjonar og kulturarrangement. Dei får vite om helsestell, kultur- og sportstilbud, satsing på økologisk politikk, bylandbruk, lik fordeling gjennom rasjonering, full sysselsetting, juridiske aspekt ved politikk og rettssystem, det som er oppnådd av likeverd mellom kjønn og rase. Alt er reelt og viser kor langt eit fattig land kan nå med lite. Men det er openbart ikkje heile historia. Men det er ikkje noko skummelt med det. Det er her Cuba har vore pionerar, det Cuba er stolt av og vil vise verda.

Når du blir betre kjent med folk blir fortellingane meir nyanserte, Ut frå det som er oppnådd, styrer vanskar og misnøye det folk er opptatte av frå dag til dag. Grunnleggande likeverd blir undergravd, ikkje av sosialismen, men av konsesjonar til kapitalismen. Ingen manglar husvære, men rundt 16 prosent av bustadene blir rekna under standard. Det er ikkje arbeidsløyse, men det er meiningslause jobbar som parkeringsvaktar, som har blitt nødvendige pga manglande likeverd. Det har skjedd stor rekruttering til læraryrket for å minske klassane, men læraryrket er ikkje bare ein jobb, det er eit yrke. Folk går entusiastiske inn, men enkelte erfarer at det ikkje er deira greie, og det fører til stor utskifting i læraryrket. Og det er folk som klarer å leve utan å arbeide. Samanlikna med USA er det lite kriminalitet, men du må framleis låse bilen din.

Mi eiga erfaring er at svorne revolusjonære har den mest seriøse, komplekse og gjennomtenkte kritikken, mens kontrarevolusjonære for det meste klagar over ulike plagar eller ubehagelege hendingar.

Turistar på eiga hand opplever mindre av stolte prestasjonar og meir misnøye. Kubanarane er eit klagande folk. Ein gamal vits frå Havana seier at på Cuba blir alle planar overoppfylte. Alle planar blir oppfylte, men lagra er tomme. Lagra er tomme, men folk har det dei treng. Folk har det dei treng, men alle klagar. Alle klagar, men alle er fidelistas.

På same vis som venstreorienterte antikommunistar har dei som sympatiserer med det kubanske prosjektet, innimellom ei sjekkliste så dei kan gradere Cuba, ut frå helsestell, sexisme, rasisme, forureining, homofobi, val, tal på politiske parti, fri presse, streikar, eller kva dei no måtte vere opptatte av. Ut frå det snittet Cuba oppnår på lista, kan dei til slutt avgjøre om landet «er» eller «ikkje er» sosialistisk (eller om sosialismen er bra eller ikkje). Så skriv dei hyllingar eller fordømmingar når dei kjem heim. Spørsmåla på sjekklista kan vere liberale, ei rad rettar me slåst for under kapitalismen og så gjør til universelle prinsipp. Eller dei kan komme frå eit a priori-skjema for kva sosialisme er, prinsipp som «frå botnen og opp, ikkje frå toppen og ned», eller «arbeidarråd skal drive fabrikkane».

Det finst utlendingar som bur på Cuba, amerikanarar som finn roa og fellesskapskjensla og målet verdt det strevsame dagleglivet. Andre bur der meir tilfeldig pga ekteskap, og nokre få er politiske flyktningar. På spesielt vis kan dei tolke Cuba for folk frå USA, og gi eit vennlegsinna utanlandsk innblikk i landet. Og amerikanarar som deler tida si mellom dei to landa, kan gi eit unikt innanfrå-/utanfrå-syn på begge landa.

Sjekklistemetoden opnar for mange slags feil. Dei som brukar slike, snakkar ikkje med folk som er representative for kubanarar. Vurderingane er påverka av det dei trur du alt veit, kva dei trur er viktig at du veit, kva dei er mest opptatt av i augneblinken, om dei ønskar overbevise deg om noko. Sjå for deg at du møter ein marsbuar på Harvard Square som spør deg: «Korleis er livet her på jorda?» Eg minnest ei velkledd kvinne på ein buss i Havana som sa til meg med høg stemme, på engelsk: «Her kan ein ikkje seie noko!» Det utløyste eit bråkete seminar på heile bussen, om politikk, Miami og alt anna.

Det gjestar ser og høyrer, blir ikkje sett inn i ein samanheng. Ein gong var eg på eit internasjonalt møte der ein delegat frå USA reiste seg og ville vite grunnen til at den kubanske regjeringa ikkje ville la utlendingar sjå same fjernsynskanalar som kubanarane. Når ho slo på TV-en på rommet sitt på kanal 6 (Cubavision) fekk ho svart skjerm. Ho fekk ikkje inn kubanske kanalar, bare CNN og turistkanalar. Med dei oppfatningane ho hadde på førehand om diktatur, gjekk ho ut frå at det var sensur. Men då, i den spesielle perioden, med akutt mangel på drivstoff, sendte kubansk TV bare få timar om dagen, morgon og kveld, mens svart skjerm var det kubanarane fekk på dagtid. Eg kritiserer ikkje at ho tok feil – det er lett å gjøre feil i ukjent farvatn – men at ho gjorde ein type feil som fylte ut hol i kunnskapen hennar med fordommar frå USA.

Ei anna misoppfatning kjem når ein brukar elles greie vurderingar på feil samfunn. Til dømes kan besøkande sjå i avisene at mange militære har posisjonar i styringsverket, og enkelte er delegatar i nasjonalforsamlinga. På Cuba betyr ikkje det at «militæret» tar over. Det er ikkje noko «militære» som vesen for seg sjølv slik det til dømes er i Pakistan. Det me ser, er kommunistar som har forsvar som oppgave i livet. Med dei økonomiske problema Cuba har, gir det ikkje meining å ha eit stort militærapparat som sit og ventar på invasjon, sjølv om Cuba må vere førebudd. Ein del av løysinga har vore å bruke dei væpna styrkane i økonomisk verksemd, generelt med betre administrasjon enn andre bedrifter, og offiserar med økonomisk erfaring. Det er slike vurderingar ute av samanheng som forvirrar mange som gjerne vil vere allierte med den kubanske revolusjonen.

Men ut over desse mistaka er heile ideen om sjekklister for å vurdere revolusjonen feilaktig.

Sosialismen er ikkje ein gjenstand, men ein prosess, prosessen der dei arbeidande klassane frå by og land saman med sine allierte tar styringa over samfunnet for å dekke sine behov. Gjennom eit teleskop får me eit glimt av det verdshistoriske i dei første forsøka på å erstatte ikkje bare kapitalismen men au klassesamfunnet med ein rausare, rettferdig og livskraftig levemåte. Med andre ord freistar me å overvinne ein titusenårs omveg der vår art utvikla jordbruk, avskoga store delar av planeten, blei mange fleire, utvida levealder og kunnskap og øydeleggingskapasitet, delte oss i klassar så me ikkje lenger er eit «me», og utvida produksjonskapasiteten til eit punkt der me kan kvitte oss med klassar og bli eit «me» igjen.

Dette er viktigare i vurderinga av det første hundreåret med sosialistisk forandring enn kor godt desse revolusjonære gjorde det, dei spesielle avgjerdene og dei uventa endringane som overraskande nok skjer, og til og med dei enorme vanskane og manglane i desse forsøka. Men gjennom dagleglivets mikroskop er alle desse detaljane svært viktige, og verdshistorie er inga erstatning for proteinmangel i kosten. Me treng både teleskopet og mikroskopet.

Sosialismen er ein kompleks veg, som går i sikksakk og motsetningar, fordi deltakarane har ulike interesser, reagerer ulikt på hendingane langs vegen, skil seg i kunnskap og mål, kva som er viktig og langsiktige mål. Dei same erfaringane kan endre ambisjonane i tallause retningar, somme tider langs samanfallande vegar og innimellom langs vegar som delar seg.

Uttrykket «med sine allierte» er enormt viktig fordi kampen for sosialismen er svært samansett. Det set sine tydeleg spor. Folk går med i kampen for sosialismen av mange grunnar, men vanlegvis er opphavet avsky for det dei taklar minst i dagens samfunn. Det kan vere ulike ting for ulike grupper revolusjonære. Enkelte revolusjonære er konservative som slåst for å forsvare sine rettar som den herskande klassen freistar ta frå dei. I Latin-Amerika reiser urfolk seg for å forsvare retten til jord mot utnyttinga og øydelegginga til multinasjonale selskap. I land der kulturen deira er mest intakt – som i Bolivia, Ecuador, Venezuela og i den meksikanske delstaten Chiapas – har tradisjonelle metodar for å fatte avgjerder i fellesskap, fellesskapskjensle og arbeid for å vere samstemte vore ein veg over til ulike former for sosialisme som veks fram. Enkelte gonger sluttar delar av middelklassen seg til kampen for nasjonalt sjølvstende.

I Kina allierte jamvel mange av godseigarane seg med kommunistane fordi dei mest militant og konsekvent forsvarte Kinas sjølvstende mot den japanske invasjonen. Samtidig ønska kinesiske næringsdrivande bort føydale hindringar på retten til å utbytte. Seinare gav dei krefter til ei kapitalistisk undergraving av dei sosialistiske måla. Nokre av dei intellektuelle ønska eit meritokrati fritt for korrupsjon, men var likegyldige til bøndene. Alle bidrog til revolusjonen og forme retninga på han med puff og drag.

Innanfor 26. juli-rørsla på Cuba var det høgt utdanna folk som var rasande på korrupsjonen og undertrykkinga under Batista. Bare enkelte av dei forkasta Cubas underordning av USA-imperialismen. Blant dei som gjorde det, var det bare enkelte som ønska seg større sosial rettferd. Arbeidarklassen delte desse måla med sine allierte frå middelklassen, men ville i tillegg ha sosial rettferd. Det måtte i første omgang bety arbeid med høveleg inntekt, adekvat helsestell, reint drikkevatn og utdanning. For enkelte gjekk sosial rettferd vidare til å omfatte likeverd mellom kjønn, utrydding av rasisme, og jamvel homofobi. Nokre få drøymde om å reversere avskoginga og erosjonen på Cuba.

Sosialdemokratar er vanlegvis for omfordeling, slik ein kan sjå i Skandinavia og Brasil, med liten lønsskilnad og stort offentleg forbruk, men utan omfordeling av eigarskap og statleg makt, men arbeidarklassen kan delta i styringa. Arbeidarklassane sine allierte i småborgarskapet har vanlegvis meir utdanninga, meir sjølvtillit, er meir artikulerte, meir komfortable med å ta ordet og skrive, og har meir erfaring med leiing og styring. Derfor er dei ofte overrepresenterte i leiinga frå starten av i ei revolusjonær rørsle. Heilt frå starten av ein revolusjonær prosess vil deltakarane gjensidig påverke kvarandre. Uansett klassebakgrunn vil folk sjå opningar for personleg forandring, få utfordra haldningane sine, endre oppfatning av korleis livet skal vere.

På 1960-talet var eg på eit fly frå Havana til Spania saman med ganske mange husmødrer frå øvre middelklasse. Dei var sterkt misnøgde fordi dei møtte revolusjonen mest som motgang, og frykta den religiøse oppdraginga av barna sine, mens ektefellene såg det nye samfunnet som erstatning for materiell fattigdom. Svært ulike politiske strømningar kan møtest i ei revolusjonær rørsle, og dei kan ofte vere tydelege i dei første krava revolusjonen stiller. Når ting ikkje går som ønska, kan folk vende seg mot heile prosessen.

Men ambisjonane og individualismen frå kapitalismen kan tilpasse seg nye forhold. Folk kan stille opp for å tevle om makt, og gi uttrykk for fordommane sine i den nye tida. Folk som har vore underpriviligerte, kan sjå frigjøringa som tilgang til privilegium dei tidlegare herskarane hadde. Dei overarbeidde kan oppfatte sosialismen som frigjøring frå arbeidet. Akutte behov kan skygge for langsiktige mål, og improvisasjonar som er nyttige på kort sikt vere øydeleggande i det lange løp. Rosa Luxemburg åtvara om at me bygger framtida med materiale frå fortida, oss sjølve medrekna. Heroisme og offer kan eksistere saman med grådigheit og ambisjonar i same individ, solidaritet med sexisme. (På 1970-talet omtalte kubanske kvinner vanlegvis mennene sine som «revolusjonære på gata, reaksjonære heime»! Skilsmisseraten er høg på Cuba. Kvinneføderasjonen seier mennene drøymer om kvinner som ikkje eksisterer lenger, mens kvinnene drøymer om menn som enno ikkje eksisterer.)

Enkelte kan jamvel sjå privilegium som løn for årevis med risiko og offer, slik det skjedde i Nicaragua under den berykta piñata-en. Ein sør-afrikanar som hadde komme seg opp, sa ganske opent at han ikkje hadde risikert livet i undergrunnsrørsla for å bli fattig! Ein leiar i den kommunistiske ungdomsrørsla i USA tilstod for meg mange år seinare – då han var blitt liberal, på veg til å bli konservativ økonom – at han i den militante tida då forfølging av venstreoriente auka på, at han venta at revolusjonen ville seire, ikkje bare i hans levetid, men mens han framleis var ung og at han ville ha ei framståande rolle.

Revolusjonar kan bli styrta av ytre og indre klassefiendar; synke ned igjen til kapitalisme på same vis som dei første tidlege stega mot kapitalisme vart hindra under Sung-dynastiet i Kina, dei italienske renessansebystatane, Bøhmen under reforsmasjonen og i Egypt under Mohammed Ali på 1800-talet. Polsk føydalisme fekk eit slags nytt liv så seint som på 1500-talet. Årsaka var den merkantile kapitalismen i Vest-Europa, særleg behovet for korn. Kompromiss med kapitalismen kan ikkje bare vere nødstiltak for å overleve, men au undergrave moral og vilje.

På grunn av konfliktar mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære, på grunn av ytre fiendar, på grunn av den komplekse rørsla, på grunn av manglande erfaring, og på grunn av dei enorme problema med å finne ein rettferdig veg ut av underutviklinga, så er ikkje alt som skjer i ein revolusjonær prosess resultat av ønskene til ei eller anna gruppe, eller leiarane. Og ikkje alle endringar i politikken er resultat av kamp blant leiarane, eller endring mot «reformar» eller at «haukar» får meir eller mindre makt.

Samfunnsvitskapen finn på nye falske motsetningar heile tida for å forklare endringar i politikk eller praksis. Blant desse er «reformist» mot «hauk», og «pragmatikar» mot «ideolog» blant dei som oftast blir tatt i bruk. Ein pragmatikar skal liksom ikkje bry seg om prinsipp; dei vil bare «få ting gjort». Sjølvsagt omgår det spørsmålet «Kva for ting?» Om «tingen» er økonomisk vekst då vil visse tiltak vere fornuftige, men om målet er å dekke behov folket har eller auke motstandsevna, vil andre tiltak vere praktiske.

Likeins kan vilje til å dekke folkets behov bli stempla som «ideologiske» i motsetning til nyliberale ønske om meir marknad som er «ikkje-ideologiske». Om oppfatninga til nokon er den same me har sjølve, blir dei kalla prinsipielle, om dei er motsett av våre, kan dei bli kalla «ideologiske». Og tiltak me er for er, «pragmatiske» – men om me ikkje likar dei, er dei «opportunistiske».

Ei anna yndlingsforklaring på politiske endringar frå den borgarlege samfunnsvitskapen er det uunngåelege sitatet frå Lord Acton: «Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt». Populær er også følgen av det: Det overordna målet til dei med makt er å halde på makta. Det er mest aldri sant. Jamvel president Bush ville aldri støtte lovfesta gratis helsestell, støtte Venezuela økonomisk, eller fornekte Jesus bare for å halde på makta. Mens herskarane i gammal tid reiste monument for å hylle seg sjølve og militære seirar og rana til seg skattar, så lurer det menneske med prinsipp bak alle makthungrande framtoningar i dag, sjølv om desse prinsippa kan vere skadelege.

Om lord Acton hadde vakse opp i eit land i tredje verda med ein herskande klasse og regjering underlagt USA-ambassaden, kunne han godt lagt til «Maktesløyse korrumperer, og absolutt maktesløyse korrumperer absolutt». Det er tragedien til regjeringa på Puerto Rico i dag. Slik kunne Acton betre forstått korrupsjonen i dei herskande sjikta i så mange land som blir skulda for fattigdom, stempla som «mangel på ansvar».

Politikken endrar seg fordi vilkåra endrar seg, eller fordi folk lærer. Rasjonering, den vanskelegaste tida på Cuba, var garantien for eit minstemål av lik tilgang til mat. Til andre tider med breiare tilgang på varer kan det bli ei hindring for fordeling og skape ein nisje for «mellommenn». Bondens marknad kan gjøre fleire produkt tilgjengelege, men au opne for overprising. Turisme kan gi viktig tilgang på utanlandsk valuta, men au bli område for korrupsjon og undergrave likeverd. Politikken endrar seg for å forlike motsette ønske i eit sprengt system. Internett kan bli avgrensa til i hovudsak institusjonelle brukarar når det kostar for mange dollar med satelittilgang, eller gjørast meir tilgjengeleg når ressursane finst – eit uttrykk for styrt prioritering og ikkje «reform».

Den kubanske politikken med at det i hovudsak er utlendingar som kan ta inn på hotell, var grovt urettvis, men desperat nødvendig for å få utanlandsk valuta. For å kompensere litt blei ein viss del av romma reserverte for kubanarar etter bestemt prioritering. Til dømes kan nygifte få førsteretten til dei (seinare borte til fordel for høgare løn), eller dei kan vere premiering for framifrå arbeid. Ettersom framifrå arbeid vanlegvis betyr ei blanding av produktivt arbeid og samfunnsinnsats, gir slike tiltak god meining for kubanarane, mens det ser ut som diskriminering for kritikarar. Eit vakkert atlas over Cuba kostar rundt 100 dollar i turistbutikken, langt utanfor rekkevidde for ein kubanar. Men dei kubanske vennene mine kjøpte han for 10 dollar, framleis ei tung bør, men mauleg. Det har ofte vore tilfelle at godt kjente tiltak som undergrev sosialistiske verdiar, delvis blir prøvd kompensert med slike mindre kjente tiltak for å dempe skaden.

Alle studiar av sosialismen må ta for seg desse reelle historiske prosessane framfor å starte med ei abstrakt sjekkliste for å evaluere sosialismen i eit land. I det følgande vil eg i hovudsak ta utgangspunkt i eigne erfaringar som deltakar/observatør i den kubanske prosessen, men au vise til andre revolusjonære rørsler, og kanskje legge urimeleg stor vekt på spørsmål knytt til demokrati fordi dei vanlegvis er mest seigliva.

«Logikken» i sosialistisk utvikling

Om ein sosialistisk revolusjon overlever, vil utviklinga gradvis tillempe ein viss type logikk. «Logikk» her er ikkje ein mystisk tidsånd eller universelle lover fristilte frå menneskeleg aktivitet. («Lover» styrer aldri historiske prosessar. Dei er tankekonstruksjonar trekt ut av verkelege prosessar, brukt til å formidle observasjonane.) Det er samlinga av samfunnsmessige relasjonar, utfordringar, viljer, analysekategoriar og dominerande idear som legg grunnlaget som menneske må fatte beslutningar på grunnlag av. Det er samlinga av prinsipp som avgjør rekka med maulege, akseptable, enkelte gonger openbare avgjerder og utelukkar andre. Det er serien med val ein har for å møte alle viktige saker ein må ta fatt i, for å føre det sosialistiske prosjektet vidare. Somme tider må enkelte saker bli utsett pga materielle avgrensingar, mangel på kvalifiserte folk, usemje, eller fiendtlege naboar. Men om for mange av desse krava blir sett til sides for lenge av slike grunnar, kan alt falle saman, og samfunnet gå tilbake til kapitalismen. Historia er ikkje ei jamn rørsle frå tilbakeståande til moderne, men forgreiningar og sirkelrørsler strukturert av samfunnsmessige relasjonar. Desse greinpunkta er svært influert av kva for folk som fattar vedtak, og korleis dei gjør det.

Sosialismens logikk får enkelte vedtak til å verke nødvendige, openbare og attraktive. Blant dei er full sysselsetting, gratis helsestell og utdanning for alle, likeverd og miljøvern. Andre mål kan sjå sjølvsagte ut, men treng bli definerte på ny. Til dømes «effektivitet». «Effektivitet» er openbart sjølvsagt bra, og samfunnet jobbar for å bli meir «effektivt». Men effektivitet har hatt svært ulik meining i ulike samanhengar. I Bibelen blir effektivitet målt ut frå kor mange frø ein får att per frø sådd (det var rundt 1–3 frø hausta per frø sådd – betre enn eit 1:1-tilhøve, det er frø til neste såing, og over det er det til mat!).

I eit Europa med lite jord har ein rimeleg målestokk for effektivitet vore avkasting per hektar. I USA som tradisjonelt hadde overflod av jord og knapt med arbeidskraft, var «effektivitet» avkasting per dagsverk, og målet at ein farmar kunne fø førti menneske. I seinare tid snakkar økologane om energieffektivitet og innhausta kaloriar per kalori investert, og dei insisterer på at ein må måle dei «reelle kostnadene» i ein prosess – ikkje bare produksjonskostnad, men au kostnadene ved å rydde opp i forureinsinga. Dei føydale godsa hadde ingen totalmål på effektivitet. Dei kunne vere svært effektive til å dyrke korn, men ligge tilbake på tømmer eller kjøtt, utan å kunne bytte tømmer i kjøtt, og mengder av arbeidskraft, men ikkje nok god jord til å bruke han godt. Forsøk i dag på å rekne det saman kan fortelle oss at eit gods tapte pengar i tri hundre år, men fødde lordar og trælar. Dei sovjetiske kolkhozane (kollektivbruka) var berykta ineffektive reint økonomisk. Men blant utgiftene dei hadde, var helsestell og undervisning for medlemmene sine. Det gav eit dårleg rekneskapsresultat, men samfunnmessig nettovinst.

Ettersom arbeidskraft er ein stor kostnad i produksjonen, vil eit selskap under kapitalismen bli vurdert som meir effektivt om det reduserer staben, sparkar arbeidarar og får ut større meirverdi per arbeidar ved å forlenge arbeidsdagen, auke arbeidstempoet og redusere betalinga. Oppsagde arbeidarar er ute av rekneskapen. Alt saman får det positive stemplet «fleksibilitet». Direktøren får så ein bonus. Samanslåingar blir ofte rettferdiggjort ved å love auka effektivitet på denne måten.

Men i eit sosialistisk samfunn med sine garantiar om mat til alle, betrar ikkje oppseiingar til arbeidsløyse den samfunnmessige effektiviteten. Det er ganske enkelt ikkje eit val. Det er andre val. Enkelte gonger er det betre å ha for mange tilsette og bruke arbeidstid til utdanning. Med overflødig arbeidskraft kan selskap innimellom frigi folk til innhausting eller husbygging. Eller jobbane forsvinn og arbeidarane får andre jobbar med minst same betaling, eller dei kan få opplæring til anna arbeid, eller bli betalte for å studere. Cuba har tatt i bruk «studiar som arbeid» for arbeidarar frå nedlagte sukkerfabrikkar. Uansett vedtak er samfunnsmessig effektivitet totalt og ikkje for den enkelte arbeidsplassen ei motkrafttil kortsiktige finansielle mål.

Når mange samfunnsmål samlar seg i spesielle tiltak eller program, blir dei mest uunngåelege. Til dømes dekka bylandbruket Cubas umiddelbare behov for mat då økonomien kollapsa med tapet av handelen med Sovjetunionen og Aust-Europa. Det gav sysselsetting på ei tid fabrikkar blei stengt pga manglande råvarer eller energi, og det vart arbeidsløyse for første gong etter revolusjonen. Det forenkla distribusjonen frå jord til forbrukar då transporten blei vanskeleg og stadige strømbrot gjorde kjølelagring usikkert. Forsvarsdepartementet var interessert i å fremme lokal sjølvberging i tilfelle naturkatastrofar eller militær aggresjon skulle forstyrre samordning på nasjonalt nivå. Bydyrking av grønnsaker oppfylte måla til ernæringsfolka om å skifte det kubanske kosthaldet frå eit tungt basert på kjøtt og stivelse til eit med større konsum av grønnsaker. Byplanleggarane oppmuntra til bevaring av grønne område i byane som kunne dempe støy, absorbere regnvatn og redusere flom, utlikne varmen i byane, og fremme fellesskap i bustadområda. Og som økologisk jordbruk var det sunnare for arbeidarane. Helsedepartementet ville ikkje ha plantegift i byane. Økologar kravde polykulturar og biologisk handtering av plantesjukdommar og jord. Ulike organisasjonar, departement og institusjonar hadde eit eller fleire av desse aspekta som sine viktigaste ærend, men alt gjekk saman i å gjøre bylandbruk til eit openbart og i ein viss forstand uunngåeleg val. Det var au ideologiske oppfatningar som gjorde bylandbruket attraktivt, særleg det marxistiske målet om å få på plass igjen stoffskiftet mellom by og land, og lovnaden om at byutvikling ikkjeskal bli avgjort av eigedomsprisane.

Eit heilskapssyn på landbruk var openbart. Men det openbare seirar ikkje alltid. Mange av feila den kubanske regjeringa har gjort, var svar på akutte behov der ein såg bort frå breiare og meir langsiktige konsekvensarav ei avgjerd.

Eller ta svaret frå utdanningssystemet på det økonomiske samanbrotet. I USA veljer skolestyra med utilstrekkelege ressursar å fjerne det dei ser som unødvendig pynt. Det var press for å konsentrere seg om basiskunnskapane lesing, skriving og rekning på kostnad av samfunnsfag, litteratur, kunst og fysisk fostring. Løyvingane gjekk ned og klassane opp. Universitetsstudentane fekk stadig aukande studieavgifter. Høgare utdanning i vitskap og matematikk fekk støtte, mens frie kunstar fekk løyvingane kutta. Alt gir meining i eit kapitalistisk rammeverk, der utdanning for det meste skal lære opp kompetente og føye-lege arbeidarar, og bare ein liten minoritet herskarar og innovatørar og studentar får investert igrunnlag for betre jobb.

Med knappe midlar i «den spesielle perioden», valte Cuba utvida utdanning. Klassane blei reduserte til tjue elevar per klasserom (med to lærarar) i grunnskolen, femten i vidaregåande, og ti på høgskolenivå. Kunstutdanninga blei utvida, det blei oppretta skolar for kunstlærarar, og det blei sett i verk særlege tiltak for funksjonshemma studentar. Høgare utdanning vart utvida ved å etablere universitetssentra i alle kommunar. Studiar som betalt arbeid blei mauleg for overflødige sukkerarbeidarar fråstengte sukkerfabrikkar.

Både dei kapitalistiske og dei sosialistiske avgjerdene gir meining innanfor sine respektive samfunn. For kubanarane er utdanning meir enn å lære opp fagarbeidarar. Målet er den informerte samfunnsborgaren, rettleia av befalinga til Jose Marti «ser culto para ser libre» (Utdann dykk for å bli frie). Meir utdanning var å bygge framtida,mens dei skaffa lærarane arbeid.

Sosialismens «logikk» legg vekt på produksjon retta mot å dekke behova til folket, grunnleggande likeverd, kollektive beslutningar, og aukande levestandard. Ein del av det forbruket er individuelt, stort sett kjøpt med personleg inntekt. Ein del er samfunnsmessig forbruk mottatt som gratis helsestell og utdanning. Og ein del er kjøpt individuelt men subsidiert med kollektive ressursar, som basismat, offentleg transport, kulturtiltak, og tilgang til sport og rekreasjon. Utover forbruket er ein del av produktet reinvestert i utvikling. Det er her me ser verknadene av blokaden. Dei femti åra med fiendskap har kosta Cuba atskillige prosent av nasjonalproduktet, ein vesentleg del av det landet treng for å utvikle seg. Det er denne miksen av gratis, subsidiert, og tilbud og etterspørsel som gjør omrekninga av kubanske lønningar latterleg. Om dei fleste kubanarane hadde tjent tilsvarande vekslingskursen på lønningane i dollar, la oss seie dei ofte siterte 20 dollar per mnd,då ville dei vore døde no.

Forbruk

Ettersom alle menneske og dei fleste styresmakter har aukande levestandard som mål, reiser spørsmålet seg: Kva for varer er nødvendige for slik aukande levestandard som ikkje ender med «konsumerisme»? Det er viktig å sjå nærare på «konsum». I fattige land er det reelt behov for å auke forbruket av basismatvarer, husvære, helsestell, offentleg transport og liknande. Bill McKibben går ut frå at opp til ein inntekt på rundt 10 000 dollar i året gir auka inntekt livet betre for folk, og syner att i målingar av subjektiv lykke. Folk et regelmessig, har tak over hovudet og klede, tilgang til helsestell og opplæring. Det er grovt sett der nedgang i barnedød flatar ut når brutto nasjonalprodukt stig.²

Ut over denne typen forbruk er det forbruk som er naudsynt på grunn av særlege samfunnsmessige tilhøve. Bilen, opprinneleg luksus for dei rike, blei stadig meir nødvendig i USA i fråveret av rimeleg offentleg transport, utviklinga av forstader og langpendling, skillet mellom bustader og arbeidsplassar. Kontorjobbar krev bestemte slag klede. Japanske menn treng fleire mørke dressar, ikkje for å halde seg varme, men for å vere respektable og ha jobb. Kleskodar for kvinner er vanlegvis ennomeir krevande.

Smaken og stilen til den herskande klassen eller samfunnet ser ut til å tileigne seg prestisje langt ut over bruksverdien. I det bibelske Midtausten var Babylon Det Store. Israelittane som blei deporterte til Babylon i 586 fvt, blei blenda av den gamle byen i slik grad at då Cyrus den store seinare lot dei reise heim, så bestemte mange av dei seg for å bli i eksil. Seinare budde Herodes i Roma i sin ungdom, festa og knytta kontaktar. Og så freista han bringe romerske skikkar tilbake til Jerusalem. Med USAs hegemoni i dag får McDonald’s og Coca-Cola symbolsk verdi langt ut over nærings- eller smaksmessige kvalitetar. For mange kubanarar er deira Roma ellerBabylon Miami.

For menneske som lever i samfunn som skil folk frå kvarandre, blir løysinga for desperasjon til sist å kjøpe. Folk som har opplevd fattigdom finn det innimellom trygt å samle gjenstandar. Og det kapitalistiske kravet om ekspansjon fører til gigantiske salskampanjar for å dyrke slike kjensler saman med nye måtar å forgjelde menneskepå. Alt dette gir næring til konsumerisme.

Men for sosialismen er aukande levestandard ikkje uavgrensa forbruk av energi og ressursar. Det dreier seg tvertimot om aukande livskvalitet. Derfor går ein stor del av nasjonalproduktet på Cuba til samfunnsmessig forbruk, helse, utdanning, kultur, sport og miljøtiltak, sjølv om det på kort sikt kan seinke veksten og forlenge frustrerande manglar. Rundt 10 prosent av BNP blir investert, og gir ein vekstrate som flyt rundt 8 til 12 prosent. (Etter øydeleggingane til dei tri orkanane i 2008 klarte Cuba ein vekst på rundt 4 prosent, men i dag etter verknadene av den kapitalistiske finanskrisa har veksten stagnert.) Mens det framleis er mange manglar og mest all auke i produksjonen vil forbetre livskvaliteten, kan ein sjå kritikk av konsumerismen som ordkløyving, men kritikken er viktig for å sette både samfunnsmessige og individuellemål.

Kanskje skjer dei mest komplekse og motsetningsfylte sidene av den sosialistiske prosessen i psyka til menneska. Seiersglede oppmuntrar ei voluntaristisk haldning, der me kan klare alt me tar fatt på, og me snakkar glødande om det nye mennesket som er trufast mot kollektive mål, raus, open, målmedviten og modig. Alt det er sant, men ufullstendig. Dei kyniske siterer det slitte ordet om at «dess meir ting endrar seg dess meir er dei som før», som går glipp av dei verkelege og djupe endringane som skjer ved å legge vekt på det som ikkje har endra seg. Eg minnest som barn på 1930-talet dei endelause debattane om at me måtte endre samfunnet for å endre menneska, eller endre menneska for å endre samfunnet. Svaret er heilt klart ein tilbakeverkande prosess der nye tilhøve gjør nye haldningar maulege, og endra menneske kan gjennomføre samfunnsmessige endringar mot ei verd der det er fornuftig å vere god. Men heilevegen er menneska ein miks.

I harde tider går enkelte attende til å gjøre individuelt det kollektivet ikkje klarer lenger, mens andre tar problema som ei utfordring til meir samarbeid og innsats. Slike motsetningar skil menneske, men er au inne i enkeltindivid. Det ser ut til å vere ein typisk feil for marxistar å overdrive endringar i den kollektive psyka, og me blir overraska over kor seigliva rasismen, sexismen, klassesnobberiet, karrierismen og andre borgarlege dydar er. Fiendtlege kommentatorar og journalistar leitar etter slike teikn for å håne og avvise alle påstandar om endring og håp om framsteg. Det viktige for dei er det som ikkje er endra, eller jamvel gått tilbake. Men det er det nye som viser det maulege og spennande, det gamle som minnar oss om hindringar og vanskar, ogom kor mykje som står att.

Ei marxistisk haldning legg vekt på totalen, samanhengar og den historiske konteksten som gjør det lettare å sjå korleis eit område påverkar andre. Det avgjør ikkje kva som skjer, men gir eit verktøy for å tenke om kva som skjer, og bestemme kva ein skal gjøre. Det er eit stykke på veg ei motvekt til uunngåelege kortsiktige krav som fører til kortsiktige tiltak, som undergrevdei langsiktige måla.

Ei slik oppfatning av «logikken» i eit samfunn løyser motseiinga mellom at det som skjer avheng av beslutningane til millionar av individ, og oppfatninga at det finst samfunnsmessige «lover». Det inneber ikkje at ting er uunnngåelege, men bare maulege: dess meir eit samfunn går bort frå «logikken» i sine nødvendige krav, dess meir vil oppsamla tendensar true heile prosjektet. Men det er alltid motverkande tendensar ieit sosialistisk samfunn.

Spriket

I alle samfunn og institusjonar er det eit gap mellom erklærte ideal og den faktiske praksisen. Prestar syndar, politi gjør brotsverk, buddhistiske generalar fører krigar. Eit gap er både uunngåeleg og naudsynt. Om det ikkje var eit slikt gap, om alt fungerte nøyaktig slik det var tenkt, ville det vere prov på ein skrekkeleg mangel på fantasi og ambisjonar. Og heilt klart freistar me vedlikehalde gapet med aukande ambisjonarframfor dårlegare praksis.

Under kapitalismen må den herskande klassen proklamere ideal for offentleg konsum og overtyde folk om at desse ideala blir oppfylt, om ikkje heilt. Slik blir gapet konstruertfor sosial kontroll.

Bresjnevs ide om «den faktisk eksisterande sosialismen» prøvde i realiteten viske ut gapet ved å hevde «Det er alt som finst, det er ikkje meir. Å be om meir er idealistisk. Så hald kjeft.» Ein del kristne meiner ideala kjem frå Gud og manglande etterleving frå ufullkomne menneske eller arvesynda.Jamvel når kjerka sjølv eller leiarane ikkje lever opp til ideala, blir det sett som bevis på behovet for ei kjerke.

Då eg sjølv tidleg i tenåra sa til min far at eg ville finne meg ein kommunisistisk organisasjon, var svaret hans: «Greit. Men vent ikkje at ein kommunistisk organisasjon skal vere eit kommunistisk samfunn. Om det var slik, ville me ikkje trenge ein revolusjon.»

Det er ein av dei uunngåelege motseiingane revolusjonære står framfor. Å bygge sosialismen er langt meir komplisert og innimellom smertefullt enn me trur, og ofte både frustrerande og inspirerande. Kunsten er å erkjenne feila ved sosialismen som både uunngåelege og uakseptable, å analysere opphavet til dei, og å finne måtar å kjempe mot dei i den sosialistiske prosessen, framfor å bruke det som orsaking for å slutte kampen. Ein måte å formulere motseiinga på er å ikkje bare sjå «feila», men jamvel brotsverka til sosialismen på dialektisk vis: dei er ikkje sosialisme, men forvrengingar av sosialisme. Men dei er også sosialismen sine forvrengingar. Ein analogi er plantesjukdommar: sopp på mais er ikkje mais, men ein sjukdom på mais. Men det er ein sjukdom på mais, ikkje squash.

Den første påstanden kunne i seg sjølv føre til at ein avviste ei mengd grufulle hendingar under sosialistisk flagg som fiendtlege til sosialismen og derfor ikkje relevante. Pol Pot? Beria? Cayetano? Dei var eigentleg aldri med oss likevel. Denne varianten fører au til rasjonaliseringa om at det uakseptable er «nødvendig». Den kjente påstanden om at «du kan ikkje lage omelett utan å knuse egg», blir illusjonen om at eggknusing lagar omelett, og dermed at eggknusing er militant. Me kjem reine ut utan å ha lært noko. Det «objektive» og «nødvendige» blir eit dekke for kynisk instrumentalisme.³

Den andre påstanden kan i seg sjølv medføre at me trekk oss attende og konkluderer med at sosialismen er ein naiv illusjon som uunngåeleg fører til terror, så ein får bare passe på seg sjølv. Eller til oppdaginga at fordi sosialismen ikkje blei slik folk venta seg, så kjenner dei seg forrådde personleg og desillusjonerte, og det forsvarar at dei sluttar seg til den andre sida. Mange overløparar frå sosialismen har gått denne vegen. Begge einsidige tolkingar fører til kynisme.

Demokrati

Demokrati er eit avgjørande spørsmål for sosialistar. Det er viktig å undersøke demokratiet under utviklinga av sosialistiske land, ikkje bare for å korrigere openbare forvrengingar, men viktigst for å utvide vår eiga oppfatning av demokrati. På grunnlag av menneskerettane gjør liberale Cubakritikarar eit svært selektivt utval av artiklar i menneskerettserklæringa dei viser til. Dei vedgår vanlegvis, men går fort forbi slike ting som retten til å få dekka elementære behov, medrekna mat, vatn, utdanning, helsestell, likeverd mellom kjønna, kulturtilgang, sport, og ein trygg alderdom. Men dei vurderer dei som mindre viktig enn politiske rettar. Og kritikken deira av mangel på slike, brukar våre eigne formelle rettar som einaste legitime målestokk på demokrati. Ut frå sitt anti-demokratiske syn på Cuba seier dei ting som: «Fidel gav frå seg makta til broren Raoul» – når det som faktisk skjedde, var ein lovfesta overgang frå ein sjuk president til første visepresident.

Grunna på solid ukunne klandrar Cuba-kritikarar rutinemessig fråver av val. Sjølvsagt er det val på Cuba, hemmelege val overvaka av skoleelevar, og uråd å trikse med. Peter Romans studiar er den beste framstillinga av valprosessen, som skil seg svært mykje frå våre val: Dei er utan parti, og ikkje med eitt parti (kommunistpartiet stiller ikkje kandidatar, sjølv om mange kandidatar er kommunistar). Nominasjonar til kommunestyra skjer på opne nabolagsmøte, og det blir røysta for ein av to til åtte kandidatar. I rundt 10 prosent av tilfella får ingen meir enn 50 prosent av røystene, og det blir omkamp mellom dei to som har mest. Det er ingen kampanjar, fjernsynsreklame, eller intervju, bare ei side biografi på kvar kandidat. Kubanarane skryt av at du ikkje treng vere rik eller ha rike venner for å stille til val.

På høgare provins- og nasjonalt nivå blir kandidatane vurdert av nominasjonskomitear. Det påståtte formålet er å sikre brei representasjon i alle valkretsar og å få ekspertise til alle typar debattar. Dei ønskar at nasjonalforsamlinga skal vere så representativ som råd for alle sektorar. Men «sektorar » betyr yrke, fag, alder, osv – ikkje politiske retningar. Det vart sett som eit stor framsteg då representasjonen av kvinner, afro-kubanarar og ungdom auka i sist val. Heile prosessen liknar meir på val i bedrifter eller i samvirkelaget du handlar, enn på nasjonale val under kapitalismen. Om ein ser vala som ein prosess for å velje ei samansett gruppe som er godt informert og engasjert, så ser systemet ut til å fungere bra. Men om du vil vala skal vere ein kamparena for ideologiar, då ligg dei langt attende. Det er ingen legale hindringar for at ein dissident kan stille og jamvel bli valt, men me veit alle at det ikkje vil skje. Alle val er innanfor sosialismen, ikkje om sosialismen, bortsett frå at deltaking og røysting blir ei slags folkerøysting. Folk ser på deltakinga, og blanke eller øydelagde stemmer blir målt som misnøye. Slik sett ligg ein opposisjon på mindre enn 10 prosent, sjølv om venner som er partimedlemmer, seier deira overslag er nærmare 20 prosent.

Vanlegvis behandlar nasjonalforsamlinga svært få lovframlegg på dei halvårlege sesjonane. Ingen lovframlegg for å sjikanere styresmaktene, eller så tjukke bind at representantane røystar utan å ha lese gjennom dei. Når ei viktig lov kjem til røysting, har ho alt gått gjennom alle komiteane i nasjonalforsamlinga, veljarmøter, og konsultasjonar med interesserte organisasjonar. Utsendingane får eit utkast minst tjue dagar før avrøystinga. Lover blir vanlegvis vedtatt samrøystes. For ein mistenksam observatør ser det ut som ei seremoniell stempling frå føyelege utsendingar på vedtak som alt er fatta andre stader (av Partiet? Av Statssjefen?) Men lovgivingsprosesen er faktisk langt meir kompleks. Peter Roman studerte arbeidet til nasjonalforsamlinga ved å følge utviklinga til landbrukslova av 2006. Initiativet til lova kom frå ANAP, småbrukarlaget. I 2008 diskuterte dei ei ny trygdelov som vil heve pensjonsalderen frå 60 til 65 for menn og frå 55 til 60 for kvinner. Lova vart diskutert på 85 301 møte arrangert av arbeidarrørsla, med 3 085 798 deltakarar. Av dei røysta 90 forsamlingar og 28 596 medlemmer mot lova. Den kubanske kvinneføderasjonen med senter for seksuell opplæring i spissen arbeider no for eit nytt familiebegrep som godkjenner mange typar familier og styrkar rettane til lesber og homsar, biseksuelle og transar. Representant Mariela Castro vil legge fram lovframlegget i neste sesjon.

Strukturen i det kubanske styringsverket har endra seg sidan midten av 1970-tallet, og endrar seg framleis. Å finne opp sosialistisk demokrati er ein kompleks prosess. Feil og uløyste problem høyrer til sosialismen, målt med sine eigne mål, ikkje avvik frå kapitalistisk demokrati. Blant dei uløyste problema er:

A. Politisk leiarskap og sameinte produsentar.

Medlemskap i nasjonalforsamlinga er ikkje jobb på full tid. Utsendingane har vanlege jobbar, og om dei blir nominerte, er det sannsynleg at dei au deltar i ei rekke organisasjonar på lokalnivå. Dei er hardt pressa på tid, og har ingen stab til å hjelpe seg. I eit samfunn der kjønnsskille i husarbeid overlever i mange heimar, blir det eit problem særleg for kvinnene. Stillinga gir ingen privilegium. Ho er krevande, og ofte frustrerande når det einaste dei kan gjøre, er å forklare grunnen til at eit problem ikkje kan løysast no. Gjennomtrekken er stor, både fordi folk vel å ikkje stille opp igjen og på grunn av svært krevande og kritiske veljarar.

Det er ønskeleg med ei nasjonalforsamling både med grasrotfolk med sterke band til veljarane og ekspertar på ulike område nasjonalforsamlinga må drøfte. Desse to måla kan ikkje alltid nåast i eitt og same menneske. Ekspertane er ofte nasjonale leiarar innanfor sitt område. I eit samfunn der masseutdanning historisk sett er nytt, blir ekspertise sett høgt, det kan bety at organisasjonsleiarar blir nominerte. Slik er folkets parlament sett saman ikkje av arbeidarar, men av arbeidarleiarar. (Noko mindre enn halvparten av delegatane, for det meste dei som er frå grasrota, er arbeidarar.)

For ein besøkande frå USA, som ser leiarskap som antagonistisk til vanlege menneske i eit «dei og oss»-tilhøve, er dette mistenkeleg. Eit gap i levekår og ideologi mellom leiarane og medlemmene ville undergrave demokratiet i prosessen. I den spesielle perioden blei det mindre likeverd på Cuba, men ikkje mellom leiarane og veljarane. Dei nye rike er dei som får pengar frå slektningar i Miami eller jobbar på hotell eller i selskap der dei har tilgang til dollar, eller dei som driv dei nye småbedriftene som er blitt tillatt, eller driv den uformelle (svarte) økonomien.

Men om nasjonale leiarar med nødvendig ekspertise ikkje er knytta til distrikta og veljarane sine, kan dei av den grunn vere ukjente for eller ikkje knytta til majoriteten av veljarane. Eg har høyrt lojale kommunistar erklære at dei ikkje vil røyste på folk dei ikkje kjenner. Derfor blir det som i mange europeiske val til at veljarane blir oppmoda til å røyste på den oppsette lista med kandidatar framfor individuelle kandidatar. Desse har fått kunnskapane sine vurdert av nominasjonskomitear, men det er sannsynleg at folk som blir vurdert som for kritiske, ikkje blir sett opp.

Kubanarane ser samfunnet sitt som stadig meir demokratisk gjennom breiare deltaking og arbeid for konsensus. Frå første klasse veljer skolebarna klasserepresentantar, og alle masseorganisasjonar har valt leiarskap. I ein viss forstand undergrev den rådgivande prosessen skillet mellom regjeringa og det sivile samfunnet, ein uventa vri på «forvitringa av staten» som Lenin såg for seg. Det gir større meining å sjå på alle masseorganisasjonane som samfunnsorgan.

Peter Roman framstiller nasjonalforsamlinga slik: Forsamlinga (Asamblea Nacional del Poder Popular eller ANPP) arbeider på grunnlag av fem prinsipp. For det første må ho vere representativ for det kubanske samfunnet. Derfor er det utsendingar frå dei fleste område og næringsvegar i samfunnet, medrekna fagfolk i økonomi, jordbruk, helse, utdanning, sport, og andre område forsamlinga har ansvar for. For det andre må det vere nær kontakt med folket. Det blir for ein stor del oppnådd ved at nesten halvparten av delegatane samtidig er kommunestyrerepresentantar. For det tredje må dei rådføre seg med veljarane, vararepresentantar, ekspertar, interesserte partar, embetsmenn, det kubanske kommunistpartiet (Partido Comunista de Cuba eller PCC), den kubanske arbeidarføderasjonen (Central de Trabajadores de Cuba eller CTC), og masseorganisasjonar om lovframlegg og ved utnemning av folk. For det fjerde må ein tillate usemje når ein drøfter tiltak, som ulike spørsmål knytt til lovframlegg, men ikkje som organisert opposisjon mot systemet. Og for det femte er målet å forlike ulike meiningar for å oppnå konsensus før tiltak blir lagt fram i plenum.⁴

Tilhøvet mellom organisasjonar på lokalnivå og organ høgare opp varierer svært. Ein venn av meg nektar stille som sekretær i cella til kommunistpartiet på jobben fordi han seier vervet er avgrensa til å vidareformidle oppgaver og instruksjonar frå høgare organ. Ein annan, diplomat, sa at cella i hans ambassade for det meste diskuterte ambassadeoppgaver, og hadde lite tid til å diskutere politikk. Då eg fortalde det til venner på ein annan arbeidsplass, vart dei indignerte. Cella deira diskuterte alltid politikk, og hadde tatt initiativet til å fjerne direktøren i selskapet fordi han neglisjerte behova til arbeidarane. Eg overvar ein diskusjon i ei celle på ein annan arbeidsplass då dei planla korleis dei skulle presentere den økologiske satsinga si på eit nasjonalt møte, og venta seg motstand av folk som var fascinerte av «avansert» teknologi og såg økologi som nostalgi frå ein mytologisk gyllen tidsalder. Ein student la fram debatten i klassen sin om rock and roll slik for meg: spørsmålet var, kan du skille musikken frå livsstilen til dei som utøver han?

Med alle sine vanskar er dei formelle strukturane i det kubanske styringsverket tilpassa å drive eit samfunn av sameinte produsentar. Dei avgrensande faktorane er meir ideologiske enn formelle. Først av dei er offermentaliteten som svar på tri generasjonar med aggressiv fiendskap frå USA. Det er ikkje ei orsaking for manglar og ineffektivitet, men ein reell faktor i dagleglivet.

B. Identitet og forskjell

Eit anna uløyst problem er at kubansk historie er full av eksempel på revolusjonære oppstandar øydelagde av splitting mellom dei revolusjonære. Følgeleg blir einskap høgt prioritert, som ikkje alltid skil mellom fiendtlege handlingar og usemje. Dermed oppmuntrar det til frykt for å uttrykke skarpe meiningsforskjellar. Den militære metaforen for blokaden er utbreidd. Ein vanleg plakat i Havana i den spesielle perioden viste eit portrett av Fidel i uniform og slagordet «¡commandante, ordene!», noko som ganske visst ikkje oppmuntra til kritisk tenking.

Det blir referert til Fidel Castro på mange vis. Før han trekte seg attende presenterte, pressa han ned rekka av titlar som president i statsråd og ministerrådet og førstesekretær i partiet. No blir han kalla leiar for revolusjonen. Fidels rolle på Cuba er dobbel, som symbol på revolusjonen og som den dyktigaste politikaran i landet. Men den første rolla dominerer, og oppmuntrar ikkje til kritikk. Det oppmuntrar òg til stereotypiar, slagordpolitikk, og rutinemessig støtte. Mest skurrande er talar lesne av svært unge elevar på Tribunas del Pueblo i friluft, med ord dei knapt kan ha skrive sjølve, og kanskje snaut forstår.

Satsinga på einskap set au grensar for diskusjon, ettersom folk ikkje ønskar å bli marginaliserte ved å vere for negative. Dei vil kanskje vere redde for ikkje bli tatt alvorleg, og dermed hoppa over ved forfremmingar eller ved tilgang til knappe gode som blir tildelt dei som gir «bidrag til samfunnet». Omsyn til respekterte leiarar hindrar ofte varsling.

Eg var til stades i ei forsamling der ein deltakar håna deltaking slik:

Eg deltar.

 

Du deltar.

 

Han og ho deltar.

 

Me deltar.

 

Dei avgjør.

Det er urettferdig som generalisering, men set fingeren på problemet med avgjerder ovanfrå og ned. Progressive har aversjon mot «ovanfrå og ned» som motsett av «nedanfrå og opp», og det som ofte er det same, sentralisert motsett av desentralisert makt. I tillegg til at det fornærmar oppfatninga vår av demokrati, kritiserer me sentralisering fordi det altfor ofte fører til feil beslutningar gjennom å bruke ein og same mal over alt, ved ikkje å reagere på kritikk, ved ikkje å ta med i reknestykket det særeigne, behova og det maulege i kvart enkelt tilfelle, og fordi han ikkje fullt ut brukar skaparevnen i lokalsamfunna og alle individuelle talent. Men det unike i det spesielle er òg eit argument for sentralisering, ettersom det som kan vere optimalt ein stad, ikkje treng vere bra for landet. I Jugoslavia førte arbeidarkontrollen i mange bedrifter ofte til at kollektivet oppførte seg om kapitalistiske selskap på jakt etter maksimal profitt.

I landbruket er kritikk av sentralisering òg kritikk av industrielle monokulturar. Men det er ikkje nøyaktig det same. Det er bare under kapitalismen me har fullstendig eigarskap, retten til å konfiskere jord, avgjøre korleis ho skal brukast, og avtak av produktet, alt på same hand. Men det treng ikkje vere slik.

I somme samfunn eig fellesskapet jorda som er oppdelt til produksjon, enkelte gonger periodisk, blant husstandane etter behov eller evne til å bruke ho. I andre samfunn har eit hushald retten til å dyrke jorda og ein annan beiterett osv. Når ein diskuterer korleis gårdsdrift bør organiserast, må me skille mellom planlegging, kultivering, og fordeling. Planlegginga avheng av nivået ein planlegg på. Vassforsyning er eit naturleg utgangspunkt for enkelte formål, med val av vekstar ut frå vassbehov, nødvendig arbeidsinnsats og det behovet folk har for breidde i varer og næringsstoffer. Ønskeleg åkerareal er meir knytt til veksttype og kor mobile plantesjukdommar er. Til dømes vil eg tilrå at ein søtpotetåker bør vere rundt førti meter brei og omgitt av banan slik at løvemaura som lever i bananplantene, kan leite gjennom søtpotetene og flytte inn for å bygge reir rundt nye utvekster og drive bort søtpotetvivelen. I fordelinga kan ein ikkje gå ut frå verdien av den innhausta avlinga, fordi det ikkje nødvendigvis er noko forhold mellom næringsverdi og økonomisk verdi av avlinga. Det er ikkje rettferdig å be bøndene ofre delar av inntekta si for å auka produksjonen på naboens grunn eller dekke behovet for lunsj på skolane. Det må skje noka omfordeling av inntekt mellom produksjonslaga for å belønne likverdig arbeid likt. Det trengst klart planlegging på mange nivå, ut frå omfanget problema har.

Passande deling av makt mellom organ på lokalnivå og høgare er ikkje noko ein kan avgjere på abstrakt vis, men avheng av forholda. Ein gong på 1960-tallet blei ein venn av meg bedt om å leie ein kyllingfarm. Ho hadde mange års erfaring som sydame og frå kampen mot Batista, og kunne ingenting om kylling bortsett frå nokre få oppskriftar. Men på den tida var ho eit godt val fordi ein kunne vere trygg på at ho ikkje ville sabotere produksjonen. Ho fekk svært detaljerte instruksjonar ovanfrå, og ønska velkommen absolutt alt. På den tida gjorde mangelen på erfarne folk sentralisering til eit lite problem. Men innimellom kan instruksar vere latterlege. Det er ein illusjon at sentralisert planlegging betyr like instruksar over alt uansett forhold, når det kan bety samordning av mangfald.

Denne sida av sentral planlegging er likeins til stades i medisin. Alle pasientar er ulike, og legen må vere i stand til å sjå pasienten som eit heilt menneske, og kombinere fysiske undersøkingar, historie, prøver og inntrykk frå samatalar. Men det er au sant at uerfarne legar treng støtte. Dei typiske feila kjem av manglande erfaring, særleg med mindre vanlege sjukdommar. Fjernkonsultasjon med spesialistar kan vere nyttig for unge legar. Men den typiske feilen her ville vere å vurdere etter ei liste over laboratoriefunn eller at journalen ikkje får tak i det heilt spesielle ved kvar pasient. Korleis ein skal integrere dei to typane kunnskap, er eit viktig spørsmål som primærhelsetenesta ikkje kan løyse abstrakt.

I 1995 bestemte for eksempel byen Yaguajaya å organisere utviklinga si rundt helse. Det blei definert breitt, dei vurderte husvære, sjukdommar og dødsrate, tilgjengelege helsetenester, dårleg fungerande familiar og andre sider av livet i byen. For å kunne gjøre det, fekk dei tak i spesialistar frå dei ulike departementa sentralt, ikkje for å gjøre jobben men for å tilby nødvendig ekspertise, og alt blei koordinert av kommunestyret. Det viser seg at dei enkle skille mellom sentralisert og lokalt forvirrar tankane våre. Problemet er korleis ein skal samordne «frå botnen og opp» med «frå toppen og ned», ikkje velje mellom dei.

Fagforeiningane er mellom dei masseorganisasjonane som speler ei vital rolle i styringa av landet. Men er dei «uavhengige fagforeiningar » i vår forstand, eller «kontrollerte av staten»? Og om dei er uavhengige, korleis har det seg at det ikkje er streikar på Cuba?

Igjen bli ein besøkande freista til å bruke gode kriterium på feil situasjon. Forholdet mellom fagforeiningane og staten varierer. Fagforeiningane kan gjøre framlegg om lover for nasjonalforsamlinga. Mange deputerte er fagforeiningsmedlemmer. To gonger årleg møter fagforeiningane ministrane for å drøfte saker av felles interesse. Fagforeiningar støttar landsomfattande diskusjonar på spørsmål knytt til arbeidslivet, og har innimellom avvist framlegg frå nasjonalforsamlinga. Staten og foreiningane overvaker i felleskap utøvinga av lovverket. (Det er mange brot, enkelte gonger pga manglande kjennskap til lova, enkelte gonger pga likesæle, eller for ikkje å legge hindringar for arbeidet når det er mykje å gjøre, enkelte gonger opportunisme.) Om me ikkje ser streikande arbeidarar framfor nasjonalforsamlinga, er det av same grunn som me ikkje ser bankfolk eller direktørar framfor Kongressen eller okkupere Det Kvite Hus: Det er alt deira, og sjølv om dei er misnøgde med spesielle avgjerder, veit dei at dei har felles interesser.

C. Byråkrati og innovasjon

Ein vanleg klage frå kubanarar og utanlandske besøkande er byråkrati. For mykje av dagleglivet blir hindra av reglar og prosedyrar som ofte blir sett ut i livet på stivbeint og inhumant vis. Ein må til dømes skaffe seg mange dokument om ein skal pusse opp heime, og kontora der du finn dokumenta kan vere på ulike stader, eller ikkje opne når du kjem – jamvel om du kjem på ei tid dei skulle vere det. Du har tatt fri frå arbeid for å dra dit, og passar ikkje eigne oppgaver. Eller staben på regjeringskontoret kan vere i djup samtale, og bryr seg ikkje om deg, og når alt endeleg er i orden så kan du ikkje bare dra til butikken og kjøpe ein sekk sement. Ein innovatør med ein glup halvferdig ide kan ikkje løpe rundt hjørnet for å kjøpe seg ei fjør og tri batteriar. (Det er denne typen klagar som dominerer i lesarbrevdelen av Granma på fredagar.)

Men det er ikkje bare vrang vilje. Byråkratiet voks historisk fram som borgarskapet si motgift til føydaltidas tilfeldige tildeling av privilegium og fordeling av straffar. Idealet om lik «lovbruk» utan omsyn til kven du er, er ein vakker og viktig del av tenkemåten i USA på bakgrunn av lovløysa i det ville vesten. Og gjenkjennelege prosedyrar er nødvendige for å følge prioriteringar og utøve likeverd. Frustrasjonen over at ein ikkje bare kan gå inn i ein butikk og kjøpe ein sekk sement, er det som sikrar at eit sjukehus eller ein skole har førsteretten til knappe ressursar. Så ressursmangelen i seg sjølv gjør formaliserte prosedyrar nødvendige.

Me avviser byråkrati fordi det plasserer mange prosedyrar mellom eit behov og løysinga på det, brukar same inhumane mål på alt, utan å sjå individuelle forhold, eller på andre vis blir krenka av kjenslelause byråkratar eller opportunistiske grunnar. Byråkratisk sinnelag motstår kritikk, endringar og klagar. Det ideelle ville vere fleksibel lovbruk der den enkelte blei behandla ut frå sine behov. Men det krev svært bevisste og engasjerte byråkratar, og at prosessen er open for innsikt utanfrå. Det blir oppnådd bare ein sjeldan gong på Cuba, sjølv om kampanjen «merksemd til individet» er eit steg i den retninga.

D. Sosialisme og media

Demokrati er først av alt mobiliseringa av den kollektive intelligensen for å løyse felles problem. Korleis ein skal gjøre det, er i seg sjølv ei stor utfordring. I det gamle Aten som var modell for demokratiet (bare for frie menn), var det sjølvsagt inga presse. Teatret var eit viktig organ i opinionsdanninga, og dei klassiske greske teaterstykka var ofte politisk polemikk og satire retta mot velkjente offentlege figurar. Visene til middelaldertrubadurane, barnerim og andre kunstformer har seinare vore nytta til kommentarar og opinionsdanning.

Observatørar som leitar etter demokrati ser i staden ofte etter spesifikke indikatorar som kan vere passande eller ikkje. Dei masseutdelte kubanske avisene passar ikkje inn i biletet vårt av korleis ei fri presse bør vere, men ikkje har vore på lang tid i USA. Det er sparsommeleg med nytt, og mange artiklar tar opp historiske eller høgtidelege hendingar, diplomatbesøk og slikt. Slik er dei ei kryssing av avis og magasin. Det har blitt meir undersøkande journalistikk dei siste åra, for det meste på korfor ikkje bedrifter gjør jobben sin. Brev til Granma som blir trykte på fredagar, er ikkje bare klagar på dei mange frustrasjonane i dagleglivet men er au respons på klagane frå kritiserte bedrifter. Andre publikasjonar som Havana Times og Temas, trykker eit vidt spekter av meiningsytringar.

Stort sett er ikkje kubansk presse det organet for meiningsdanning som liberalarar tenkar på når dei idealiserer media under kapitalismen. Ein gong i dei tretten koloniane var det eit trykkeri på kvart gatehjørne, og alle trykkarane var forleggarar, og alle forleggarane hadde klare meiningar. «Trykkefridom» var retten til å gå mot britisk styre og diskutere vegen til fridom. Det er lenge sidan den lykkelege tida. Når media blir effektivt monopolisert, når kommersiell marknadsføring blir «fri tale» og psykologisk krigføring og manipulering har blitt vitskap, når kostnadene har vakse utanfor rekkevidde for upopulære saker, då er trykkefridommen blitt ein karikatur av det han gir seg ut for. Spinndoktorar kan kalle seg journalistar, ta på seg ei objektiv maske og kreve det vernet yrket tradisjonelt har krevd og innimellom oppnådd. Slik oppdagar eg at eg ikkje er for «pressefridom»! Eg er for at arbeidande og undertrykte folk har retten til informasjon og høve til å drøfte sine problem. Det er ikkje enkelt å sette ut i livet, men det blir ikkje løyst med ullent prat om «pressefridom». Venezuela og Argentina har fått nye lover som skal dele radiofrekvensane mellom stat, lokale og folkelege organisasjonar, og private selskap. Det står i motstrid til marknadsfridom, men utvider den nye typen demokrati som blir oppfunne framfor augene våre.

E. Demokrati i innhald og form

Mange andre demokratiske slagord blir forvrengt på liknande vis når dei blir gjort til absolutte prinsipp i staden for nyttige middel for å nå menneskelege mål. F.eks fordømde folk i USA «segregasjon» og «diskriminering » i kampen for borgarrattar. Med den herskande rasismen var det openbare, rettferdige og inspirerande krav. Så oppfant den andre sida «omvendt diskriminering» for å undergrave positiv diskriminering. Dermed blei tradisjonelt svarte høgskolar og høgskolar for kvinner framstilte som formelt segregerte. Mens heilkvite og mannsinstusjonar i realiteten er organ for rasisme og sexisme, er høgskolar eller klasser med bare afro-amerikanarar eller kvinner trygge område for dei frå dei undertrykte gruppene som ikkje ønskar bruke studietida på å rettferdiggjøre at dei lever. Enkelte ønskar utfordre monopolet menn eller kvite har, og vågar seg inn i løvehula, mens andre treng trygg støtte for å vekse og fornye seg før dei tørnar ut igjen. Slik lærer eg at eg ikkje er mot « segregasjon », men mot rasisme og sexisme. Det er eit vanleg mistak å gjøre effektive metodar til prinsippspørsmål, og så bli ståande som ein hyklar når det viser seg at det ikkje var det me ønska oss i det heile tatt.

I Latin-Amerika har det vore revolusjonære rørsler i mange land, med vekslande suksess. Somme fekk regjeringsmakt aleine (Guyana) eller som del av ein koalisjon (Chile, Uruguay, Brasil). Andre fekk statsmakt (Cuba, Venezuela, Bolivia, Ecuador). Alle er ulike, både pga ulik politisk situasjon og noko ulike ideologiar. Det er mauleg å undersøke skilnadene med kraftig lupe og veie dei opp mot visse kriterium, som om dei kom til makta ved valseier, massemobilisering, væpna kamp eller kombinasjonar av dette. Slik freistar Mark Cooper i The Nation sjå Salvador Allende og Fidel Castro som motsatsar, med støtte til den første og fordømming av den andre. Men desse leiarane sjølv såg det ikkje slik. Allende var alltid Cubas allierte, og hjelpte dei overlevande frå Ches bolivianske gerilja å flykte etter nederlaget. Cuba hedrar Allende som ein revolusjonær helt. Det viktige med alle endringane i Latin-Amerika er at dei leia folkelege opprør mot det gamle oligarkiet som styrte landa deira i allianse med USA-imperialismen. Alle har si eiga historie og si eiga utvikling med eigne avgrensingar. Dei hadde alle ulikt syn på «rettstrygg-leik». Men «rettstryggleik» kan ein ikkje støtte vilkårslaust utan først å spørre «Kven sin rett?».

I Brasil der arbeidarpartiet bare er ein del av ein koalisjon, tar rørsla til dei jordlause jord opent i strid med eigedomsretten som regjeringa må forsvare. På Cuba blei jordreformen gjennomført ved lov. I Bolivia, Ecuador, Venezuela og Honduras gjekk dei progressive regjeringane inn for nye grunnlover og ei «reetablering» av det enkelte landet på grunnlag av ei samansmelting av representativt og deltakande demokrati, slik at rettstryggleiken så langt råd vil tilpasse seg krava om rettferd og likeverd.

Revolusjonær kritikk

Med C Wright Mills berømte ord i «Listen, Yankee!» «Eg er for den kubanske revolusjonen. Han uroar meg ikkje, eg er uroa for han, og med han.»⁵ Det kan vere eit allment prinsipp. Utgangspunktet for eit nytt sosialistisk samfunn er 100 prosent solidaritet med revolusjonen, verdsetting av det han betyr i verdshistoria og djup glede over det han får til. Det krev vilkårslaust forsvar av revolusjonen mot alle forsøk på å reetablere kapitalistisk utbytting og imperialistisk dominans.

Hundre prosent støtte til revolusjonen krev ikkje semje i alt som skjer, ikkje ein gong full støtte til leiarane. Kritikk er ein integrert del av eit revolusjonær haldning, og evnen til kritisk vurdering bør vere eit viktig krav til medlemmer av revolusjonære organisasjonar. Men kritikk av revolusjonen har som hovudformål å korrigere dei veike punkta. Ein skal ikkje unngå kritikk, men det kan heller ikkje bli den viktigaste måten ein tar del på. Den besøkande bør støtte, lære av og glede seg over revolusjonen.

Det er tri viktige føresetnader for meiningsfull, revolusjonær kritikk:

– Kritikk må vere resultat av støttande deltaking. I den grad ein tar del som alliert og faktisk har bidradd til felles mål, kan kritisk innsikt frå besøkande vere nyttig og velkommen. Men hugs to ting samtidig: at det er deira revolusjon som blir gjennomført av menneske som liknar oss, som står framfor oppgaver ingen er fullt ut førebudd på, og langvarig kronisk fiendskap og umiddelbart frustrasjon og slit frå dag til dag. Me ser på innsatsen deira med beundring, sympati og kjærleik. Men hugs at det au samtidig er vår revolusjon, del av ein verdsomspennande prosess der alle har innsats, pliktar og rettar.

Kritikk må vere grunna i kunnskap og forståing av tid og stad. Den første delen av forståing er kunnskap om historie og kultur i landet, bakgrunnen og kva dei prøver å gjennomføre, og kva dei største hindringane er. Me må vite om det me ser er eit etterslep frå fortida, eit lite steg fram, ein konsesjon til tilbakeståande krefter eller eit nytt problem. Og om det er ein konsesjon, ser ein på det som det eller blir det framstilt som kreativ sosialisme? Det er viktig å kjenne bakgrunnen for alle vedtak. Kritikken må vere grunna i dei sosiale, historiske og intellektuelle røyndommane i landet, slik at observasjonane kan bli sett i samanheng og ein unngår tåpelege og arrogante feil ut frå vankunne. Dess djupare kunnskap og empatisk forståing – evnen til å skille mellom langsiktig sosialistisk utvikling og skjebnens sikksakkgang – dess meir nøyaktig og nyttig blir kritikken.

Kritikken må vere opplyst av teori slik at me ikkje blir overvelda av – men ikkje likegyldige til – det umiddelbare. Dei kubanske erfaringane set oss i stand til å sjå meir skeptisk på slagorda til det vestlege demokratiet, ikkje for å forkaste dei, men for å sjå at dei er relativt gyldige og i siste instans avgrensa. Å plassere spirande sosialisme inn i verdshistoria, som grunnlag for at menneska skal overleve som art, der ein ser både kontinuiteten og diskontinuiteten i den samfunnsmessige utviklinga, vil også gi kunnskap til våre eigne kampar i vårt eige land.

God tur!

(Artikkelen sto i Monthly Review i april 2010, trykkes med tidsskriftets tillatelse, og er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. Circles Robinson, Havana Times, september 2008.
2. Bill McKibben, Deep Economy (New York: Times Books, 2007), 41.
3. Dette er eit eksempel på eit påstandspar som begge er falske aleine men sanne saman. Eit anna er «Helse er sosialt bestemt… Du er ansvarleg for di eiga helse».
4. Avhandling presentert på symposiet «Cuba i dag: Kontinuitet og endring sidan den spesielle perioden», Cuba Project, Bildner Center for Western Hemisphere Studies, Graduate Center, Universitet i New York City, 4. oktober 2004.
5. C. Wright Mills, Listen, Yankee! (New York: Ballantine, 1960), 179.

Leder. Side 3
Fakta om Nepal. Side 4
Introduksjon. Side 6
Forord. Side 9
Geir Christensen og Randi Nygård: Veien til Gorneti. Side 10
Arnljot Ask: Det nye mot det gamle. Side 18
Ny grunnlov eller ny revolusjon? Et intervju med Shyam Shresta. Side 20
Alle kvinner skal bli frigjort – Et intervju med Rana Devi Dhakal. Side 28
Mari Røsjø og Frida Karina Rusnak: Uredde kvinner vinner fram i Nepal. Side 30
Stian Bragtvedt: Stat, samfunn og klasser. Side 48
Andreas Tolf Tolfsen: Født til undertrykkelse. Side 58
Johan Petter Andresen: Gift på tvers av kaste. Side 66
Johan Petter Andresen: Jordreform – det avgjørende første skritt. Side 74

John Molyneux underviser i kunsthistorie ved Universitetet i Portsmouth, og er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia. http:johnmolyneux.blogspot.com

Det går knapt en dag uten at det kommer en nyhetsmelding som slår alarm om påstått «hatprekende» imamer, eller en moské som blir overtatt av «fundamentalister», eller et leserinnlegg om islams helt igjennom defekte natur, eller en radiodiskusjon om hvorvidt «moderate» muslimer gjør nok for å bekjempe «ekstremistene» og hindre at muslimsk ungdom blir «radikalisert», eller et TV-program om muslimske kvinners stilling, eller en skremselsrapport om en eller annen dumhet som blir begått i islams navn ett eller annet sted i verden. Idet jeg begynner å skrive denne artikkelen ser jeg følgende rapport i Independent on Sunday:

Uavhengig av hver enkelt histories innhold eller nøyaktighet, og dette er en spesielt absurd en, så har den ustanselige strømmen av denne typen kommentarer gjort islam til en religion under beleiring. Den uopphørlige problematiseringa av islam og demoniseringa av muslimer har skapt det fenomenet som nå i vide kretser kalles islamofobi.

For lesere av dette tidsskriftet bør det ikke være noe mysterium hvorfor det har blitt sånn. Det er ingen iboende kristen fiendtlighet mot islam som strekker seg tilbake til korstogene eller det ottomanske imperiet (selv om disse atavismene* noen ganger blir mobilisert ideologisk). Det skyldes at majoriteten av de folkene som sitter på verdens viktigste oljeog naturgassreserver tilfeldigvis er muslimer og dessuten, at siden den iranske revolusjonen i 1979 har mye av disse folkenes motstand mot imperialismen funnet uttrykk i islamistisk form. Hadde Midtøstens og Sentralasias folk vært overveiende buddhistiske, eller Tibet hatt oljefelter som dem i Saudi-Arabia eller Irak, ville vi nå hatt å gjøre med «buddhafobi“. Ut fra Det hvite hus, Pentagon, CIA og Downing Street, ville det sive en idé om at skjønt den utvilsomt var en stor religion, hadde buddhismen en vedvarende og underliggende feil. Den ville strømme gjennom kloakkene i Fox News, CNN, The Sun og Daily Mail. «Intellektuelle», som Samuel Huntington, Christopher Hitchens og Martin Amis ville stå til tjeneste med å forklare at selv om den ble omfavnet av naive hippier i 1960-åra, så var buddhismen vesentlig en reaksjonær tro som karakteriseres av sin dyptgående forkastning av moderniteten og vestlige demokratiske verdier, og sin fanatiske om-favnelse av føydalisme, teokrati, kvinneforakt og homofobi.

Men det faktum at det har hendt – det faktum at islamofobien er blitt utviklet nasjonalt og internasjonalt, som det vesentlige ideologiske dekke over og rettferdiggjøring av imperialisme og krig (slik åpenlys rasisme ble utviklet på 1800- og 1900-tallet) – har i enorm utstrekning økt betydning av en korrekt teoretisk forståelse av, og politisk orientering mot, religion i sine mange forskjellige former. Det kan faktisk sies at en mangelfull, mekanisk og ensidig forståelse av den marxistiske religionsanalysen har vært en vesentlig faktor i å bidra til at et antall venstreorienterte individer og grupperinger fullstendig har tapt sine tidligere politiske holdninger og endt som venstreapologeter for imperialismen.

 

Det mest notoriske eksemplet på dette er sjølsagt Christopher Hitchens, som har skrevet en bok om religion, God is not Great (mer om den seinere), og hvis bane fra venstreintellektuell og radikal systemkritiker til «kritisk» støttespiller for George Bush har vært stupbratt og ekstrem (skjønt i Hitchens tilfelle kan man ikke unngå mistanken om at materielle tillokkelser har spilt en større rolle i hans løp mot høyre enn noen reint teoretisk feil). Andre eksempler omfatter medlemmer av Euston-gruppa, som Norman Geras, og blant venstregrupperinger, den franske organisasjonen Lutte Ouvrière, som var så fiendtlig innstilt til hijab at det for en stund gjorde dem til allierte for den franske imperialiststaten mot dens mest undertrykte kvinnelige borgere¹, og det sørgelige tilfellet med den halv-sionistiske og islamofobe Alliance for Workers’ Liberty.

Samtidig, og ikke tilfeldig, har det oppstått en verbalt militant anti-religiøs, proateistisk kampanje, med biologen Richard Dawkins i spissen, i selskap med nevnte Hitchens, filosofen Daniel Dennett og andre. En kritisk undersøkelse av hvordan disse folkene presenterer sine argumenter mot religionen, vil få fram viktige trekk ved det marxistiske standpunktet. Men først vil jeg legge fram de grunnleggende prinsippene som ligger under den marxistiske religions-analysen, og begynne, ikke med Marx’ direkte kommentarer om religion, men med de grunnleggende påstandene i den marxistiske filosofien.

Materialisme og religion

 

Den marxistiske filosofien er materialistisk. Friedrich Engels sier i «Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien»:

 

Marxismen står ikke bare støtt i den materialistiske leiren, argumenterer Engels, men det er der «det materialistiske synet på verden for første gang ble tatt virkelig alvorlig og ble gjennomført konsekvent… på alle relevante kunnskapsområder.»³

 

Marxistisk materialisme innebærer, når den reduseres til kjernepunktene, at man inntar følgende standpunkter:

1. Den materielle verden eksisterer uavhengig av menneskets (eller noen annen) bevissthet.
2. Virkelig, om ikke total eller absolutt, kunnskap om verden er mulig, og er virkelig blitt oppnådd.
3. Menneskene er del av naturen, men en adskilt del.
4. Den materielle verden skriver seg ikke i første rekke fra menneskelig tenkning; menneskelig tenkning skriver seg fra den materielle verden.

 

 

Standpunkt 1 og 2 svarer til forutsetningene og resultatene innen moderne vitenskap, og har oppnådd status som sunn fornuft. Dette skyldes at de bekreftes millioner og milliarder ganger hver eneste dag, akkurat som de fleste av naturvitenskapens resultater. Standpunkt 3 svarer også til den moderne vitenskapens resultater, særlig Charles Darwins, og moderne paleontologi og paleoantropologi, men det har seg nå slik at den først ble uttrykt av Karl Marx før Darwin:

Standpunkt nummer fire er det mest tydelig marxistiske og det som deles av færrest mennesker. Mange folk som inntar en materialistisk holdning til forholdet mellom menneskene og naturen, inntar en idealistisk stilling til forholdet mellom idéer og materielle forhold, og til ideenes rolle i samfunn, historie og politikk. Nesten uten å tenke kan de godta sånt som at «Den kalde krigen var i grunnen et sammenstøt mellom ideologier,» eller at «Kapitalismen er basert på idéen om økonomisk vekst». Nettopp derfor er standpunkt fire det Marx og Engels insisterer sterkest og oftest på:

 

Slik er det klart at en bestemt holdning til religion er til stede, både implisitt og eksplisitt, i marxismens mest grunnleggende idéer. Videre skulle det også være klart at denne holdninga har en tosidig karakter. På den ene sida er enhver religiøs tro i sine mange former utelukket for den grundige og konsekvente marxisten, som for den grundige og konsekvente materialisten. Religiøse idéer er, som alle andre idéer, samfunnsmessige og historiske produkter. De produseres av mennesker, og dette utelukker religiøs tro, siden religiøse idéer hevder å overskride og ta prioritet over naturen, menneskene og historien. På samme vis er filosofisk idealisme og religion intimt knyttet til hverandre. Hvis ånden har prioritet over materien, hvis ånd kan det så være utenom Guds ånd? Hvis idéene er historiens ytterste drivkraft, hvor kommer da disse ideene fra om ikke fra Guds sinn? Og er ikke Gud, som i Georg Hegels terminologi, «den absolutte idé»? Som Bibelen sier det: «I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud.» Dette er grunnen til at Leon Trotskij helt på slutten av livet skrev at han ville dø som «marxist, dialektisk materialist og følgelig en uforsonlig ateist.»⁹

På den andre sida forlanger den samme marxismen helt klart en materialistisk forklaring på religionen. Det er ikke nok å se verken religionen som helhet eller noen spesiell religion bare som en illusjon eller galskap som tilfeldigvis har grepet bevisstheten til millioner gjennom århundrer. En vanlig skikk hos mindre omtenksomme religiøst troende (særlig religiøst troende i imperialistiske land) er å gjøre narr av eller avvise som overtro andres religiøse tro (særlig såkalt «innfødtes» religiøse tro) på grunn av at den er åpenbart irrasjonell eller strider mot velkjente naturlover, uten å innse at nøyaktig det samme gjelder deres egen tro – på jomfrufødsel, oppstandelse, det å mette 5000 eller hva som helst.

Men marxismen generaliserer ikke denne feilen ved å peke på at avgudsdyrkere og katolikker, rastafarianere og anglikanere er like dumme. Den fordrer en analyse både av de sosiale røttene til religion generelt og til spesifikke religiøse overbevisninger, en forståelse av de menneskelige behov, både sosiale og psykologiske, og de virkelige historiske vilkåra som slike religiøse overbevisninger og doktriner svarer til. En marxist trenger å være i stand til å forstå hvorfor tro på Haile Selassies** guddommelighet og udødelighet kunne inspirere en musiker av Bob Marleys kaliber i Trenchtown på Jamaica på 1960-tallet, eller hvorfor tro på Jesu guddommelighet og udødelighet inspirerte en kunstner (og matematiker) av Piero della Francescas kaliber i Firenze på 1400-tallet.

Hvis vi nå går til Marx’ viktigste erklæring direkte om religion, de første par sidene i Innledning til et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi¹⁰, finner vi at den er et fortettet uttrykk for alle disse elementene. Den begynner med å slå fast at

 

Med dette mener Marx at den kombinerte virkninga av den vitenskapelige revolusjonen, opplysningstida (særlig de franske encyclopedistene) og bibelkritikken fra de tyske sekulære venstrehegelianerne, hadde knust kristendommens og Bibelens krav på å tilby en virkelig sann fortelling om naturen og historien, eller til og med en teologi med indre sammenheng. Dessuten var dette arbeidet nødvendig og progressivt, fordi en virkelig kritisk analyse av verden ikke var mulig før den menneskelige tanke var frigjort fra de religiøse dogmenes lenker. Men denne ene setninga er alt Marx sier om denne sida av spørsmålet. I det han tar den faktiske gjendrivinga av religionen for gitt, går han raskt videre til sitt hovedpunkt, analysen av det sosiale grunnlaget for religion:

 

Dette er utgangspunktet. Det som følger, er et avsnitt av eksepsjonell tetthet, typisk Marx, der han stuer innsikt nok for en doktoravhandling inn i noen få setninger:

 

Slik er religionen et svar på menneskelig fremmedgjøring – mennesket som har «mistet seg selv». Men dette er ikke en abstrakt eller ahistorisk tilstand, det er snarere produktet av visse spesifikke samfunnsforhold. Dette samfunnet skaper religionen, et omvendt verdenssyn der menneskene kneler for en innbilt gud de har lagd selv, fordi det er en omvendt verden der folk blir dominert av produktene av sitt eget arbeid. Men religionen er ikke bare en tilfeldig samling av overtro og falske overbevisninger. Den er den «generelle teorien» om denne fremmedgjorte verden, den måten fremmedgjorte mennesker prøver å forstå sine fremmedgjorte liv og dette fremmedgjorte samfunnet. Derfor utfører den det rike spektrum av ulike funksjoner som Marx lister opp: «encyklopedisk kompendium», «logikk i populær form», osv. Og derfor er det å kjempe mot religionen å kjempe mot den verden hvis åndelige aroma er religion – denne fremmedgjorte verden der folk trenger religion.

To poenger må framheves når det gjelder dette avsnittet. Det første er at det er nesten generelt ignorert av kommentatorer som gir seg ut for å oppsummere eller forklare Marx’ syn på religion. Dette kan skyldes at de ikke har lest det (usannsynlig) eller ikke har forstått det (mer sannsynlig), eller (mest sannsynlig) at det er drastisk uforenlig med forsøket på å redusere marxismens religionsteori til en enkel, endimensjonal analyse, som f. eks. «Marx hevder at religionen er et verktøy for den herskende klassen» eller «Ifølge Marx fungerer religionen til å passivisere de arbeidende massene». Marx sier selvsagt disse tingene om religionen, men han sier mye annet i tillegg. Å redusere den kompliserte totalsummen av teorien hans til bare ett av dens elementer, er i virkeligheten å forfalske den. Det andre poenget er at Marx legger så stor vekt på konklusjonen i det at han gjentar den igjen og igjen, i en sann storm av metaforer og aforismer.¹¹ Men før han konkluderer sin argumentasjon om religionen, føyer Marx til enda et høyst betydningsfullt avsnitt:

 

Dette avsnittet er mye bedre kjent enn det forrige, men det skyldes i stor grad den ofte siterte siste setningen (som ofte blir presentert som kjernen i eller totalsummen av Marx’ analyse). Faktisk er det den første setningen som er mest interessant, og viktigst for å forstå religionens politiske rolle. Marx’ insistering på at religionen både er uttrykk for lidelse og en protest mot lidelsen, er nøkkelleddet som avsanner enhver analyse som bare fokuserer på religionens narkotiske eller søvndyssende virkninger. Den peker også i retning av det viktige historiske faktum (som jeg kommer tilbake til) at det har vært mange progressive, radikale og til og med revolusjonære bevegelser som enten har antatt en religiøs form, har vært religiøst farget eller vært ledet av folk med en religiøs tro.

I løpet av sitt arbeid henviste Marx og Engels mange ganger til, og gjorde analyser av religion. Spesielt skrev den unge Marx «Om det jødiske spørsmål», en polemikk til støtte for jødisk frigjøring,¹³ Engels bidro med et antall interessante studier om kristendommens utvikling og rolle, særlig i «Bondekrigen i Tyskland», «Anti-Dühring», innledninga til den engelske utgaven av «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap », «Bruno Bauer og den tidlige kristendommen », og «Den tidlige kristendommens historie».¹⁴ Men alle disse kommentarene har én ting felles: De tar aldri religiøse doktriner, sekter, kirkesamfunn, bevegelser og konflikter for det de utgir seg for, eller behandler dem som enkle galskaper eller bedragerier som prestene utøver. De blir alltid betraktet som forvridde speilbilder og uttrykk for virkelige sosiale behov og interesser. Noen få utdrag vil illustrere hva jeg mener:

Fra Bondekrigen i Tyskland:

 

Fra innledninga til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap:

 

Fra Den tidlige kristendommens historie:

 

Og, tilfeldigvis, en fotnote om islam fra samme verk:

 

Poenget her er ikke om alle eller noen av disse spesifikke observasjonene er historisk sann eller usann, men den konsekvente metodologien som ligger under dem.

Dawkins, Hitchens og Eagleton

 

Richard Dawkins er en evolusjonsbiolog som først ble berømt med boka The Selfish Gene, og siden har bygget seg en betraktelig karrière som popularisator av naturvitenskap. I 2006 utga han The God Delusion, et fullt frontalangrep på religionen og et forsvar for ateismen, som ble en internasjonal bestselger, skapte store kontroverser, særlig i USA, og trakk til seg applaus fra kilder så forskjellige som Ian McEwan, Michael Frayn, The Spectator, Daily Mail og Stephen Pinker.

Jeg bør si med en gang at jeg slett ikke deler den åpenbart vidt utbredte beundringen for Dawkins’ stil og intellekt. Å lese Dawkins etter Marx er som å gå fra Tolstoy eller James Joyce til Kingsley Amis eller Agatha Christie. Der Marx stapper en bok inn i et avsnitt, drar Dawkins et kort essay ut til en stor bok. Alle de vel 460 sidene i The God Delusion bringer oss faktisk ikke intellektuelt lenger enn Marx summerte opp i den første setningen i sin analyse i 1843, nemlig at religionskritikken i det vesentlige er fullført. Det Dawkins serverer, er en «opplysningstids- », empiristisk, rasjonalistisk gjendriving av religionen – en «vitenskapelig», dvs. positivistisk demonstrasjon av at det er en total mangel på faktiske beviser som støtter det han kaller «gudshypotesen», og at bevisene tvert imot gjør det nesten (om ikke absolutt) sikkert at Gud ikke eksisterer. Dette suppleres av logiske gjendrivelser av ulike argumenter som er blitt framført for Guds eksistens, fra de erværdige «bevisene» til Thomas Aquinas og «Pascals veddemål» til de bisarre moderne spekulasjonene til en Stephen Unwin, og tallrike eksempler på dumheter og forbrytelser som er begått i religionens navn. Jeg antar at det finnes noen som vil synes dette er avslørende og andre som kan nyte det fordi det får dem til å føle seg smartere enn de uvitende massene som svelger slik overtro, men teoretisk er det ikke noe nytt her, faktisk svært lite som ikke er minst 200 år gammelt.

Det eneste virkelige unntaket ligger i Dawkins’ forsøk på å forklare hvorfor religion er så utbredt i menneskesamfunnet, men dette forsøket svikter heller miserabelt. Siden han er en dedikert evolusjonsbiolog føler han seg nødt til å framsette argumentasjonen sin i termer om genetiske fordeler i den naturlige utvalgsprosessen. Men hans allmenne fiendtlighet mot religionen tvinger ham også til å benekte at religion kan være fordelaktig for individuell eller samfunnsmessig overlevelse. Han prøver å vri seg ut av denne motsigelsen ved å foreslå at religion er en sideeffekt av en karakteristikk som han påstår er fordelaktig i kampen for å overleve, nemlig barns tilbøyelighet til å tro på det de blir fortalt av dem som er eldre. Dette tåler helt klart ikke kritikk. For det første, i hvor stor grad ungdommelig godtroenhet er større enn ungdommelig skepsis, særlig når det kommer til puberteten, kan diskuteres. For det annet er det like diskutabelt om slik godtroenhet alt i alt er fordelaktig. For det tredje, ser det høyst sannsynlig ut til at både utstrekninga og fordelaktigheten av godtroenhet er massivt sosialt betinget og svært ulik i ulike samfunn. Og endelig: som alle andre teorier som forklarer adferden eller troen hos barn med adferden og troen hos deres foreldre, sitter den igjen med problemet med først å forklare foreldrenes oppførsel, hvis den skal unngå å bli fanget i en uendelig tilbakegang.

Som Marx pekte på: «Oppdragerne må selv oppdras».¹⁵ Med ande ord viser det seg at Dawkins’ forklaring ikke er noen forklaring i det hele tatt. Dessuten er det symptomatisk for hele tilnærmelsesmåten hans at verken i dette partiet i The God Delusion eller noe annet sted finner forfatteren tid til å betrakte den marxistiske religionsteorien seriøst.

Men intellektuell uoriginalitet og middelmådighet er på ingen måte hovedinnvendingen mot denne boka. (Det ville være ubehøvlet å kverulere så mye over en bok som var annenrangs, men forholdsvis bra.) Hovedinnvendinga er mot de reaksjonære politiske konklusjonene som strømmer fra den svake metodologien. Som Marx hevdet i forhold til den tyske filosofen Feuerbach, holder mekanisk materialisme uten unntak døra åpen for idealismen, og Dawkins er et spesielt tydelig eksempel på dette. Uten å merke det, vipper han fra en vulgærmaterialistisk genetisk determinisme i sitt syn på menneskenaturen og menneskelig adferd rent abstrakt, til en blomstrende idealisme i sitt syn på religionens rolle under konkrete historiske omstendigheter. Igjen og igjen gjør han den feilen å anta at når folk gjør noe i religionens navn, er det virkelig religionen som bestemmer adferden deres. Følgende avsnitt fra hans essay «The improbability of God» sammenfatter tilnærminga hans:

Dette er i virkeligheten ikke annet enn en oppspritet versjon av den velkjente patentløsninga at kriger skapes av religion. Det vil ikke kunne stå imot et øyeblikks kritisk granskning. La oss ta eksemplet med Irland. Det synet at konflikten i Irland vesentlig eller primært dreide seg om religion, er både umiskjennelig usant og klart reaksjonært. Det er usant til og med når det gjelder de viktigste protagonistenes erklærte utsagn og bevissthet. Hvis mange, om slett ikke alle, republikanere var katolikker, ville ingen republikaner ha sagt (eller trodd) at de kjempet for katolisismen; de ville ha kjempet for et uavhengig, forent Irland. Ting ville være mindre tydelige på unionistenes side, der religiøst bigotteri spilte en mye større rolle; ikke desto mindre var det erklærte hovedmålet «nasjonalt», nemlig å forbli «britiske». Videre er det overveldende tydelig at bak disse motstridende nasjonale aspirasjonene lå det ikke religiøse ulikheter i synet på transsubstantiasjonen eller pavens feilbarlighet, men virkelige, økonomiske, sosiale og politiske spørsmål om utbytting, fattigdom, diskriminering og undertrykking. Å betrakte konflikten som grunnleggende religiøs var reaksjonært fordi det stemte med den rasistiske stereotypien der irene var primitive og dumme (når det kommer til stykke sluttet «vi» å kjempe om religion for flere århundrer siden!) og hjalp til med å legitimere britisk herredømme som en nøytral megler mellom krigførende religiøse fraksjoner.

Dawkins skal ha kreditt for at han var imot krigen i Irak, og politisk er han ingen venn av George Bush, men i og med «krigen mot terror» blir hans holdning til religionen enda mer reaksjonær, om det er aldri så lite meningen. For det står sentralt i ideologien til de nykonservative, Bush, Cheney, Blair og Brown at muslimsk fiendskap mot «Vesten» er uprovosert og urettferdig. Det blir ikke sett på som et svar på vestlig imperialisme, utbytting og herredømme, men snarere en offensiv religionsbasert kampanje som tar sikte på å ødelegge, erobre eller kanskje omvende den ikke-muslimske verden.

Noen betrakter disse målene som iboende i vanlig islamisme, mens de for Bush, Blair & Co. skriver seg fra en mistolkning eller pervertering av islam. Men i begge fall er motivasjonen religiøs. Det er en tolkning som står og skriker mot de høytidelige erklæringene fra både Al Qaida, som stilte uttrykkelige politiske krav slik som at USAs tropper skulle fjernes fra Saudi-Arabia, og 77-bomberne i London, som sa at de var motivert av det som ble gjort mot Irak, og motsier enhver fornuft. Tanken at Amerika, Storbritannia eller noen stor vestlig nasjon kan bli ødelagt, erobret eller til og med omvendt ved å plante bomber i undergrunnen eller fly inn i bygninger med fly, er så tvers igjennom absurd at den ikke kan være det virkelige motivet for en kampanje av noen varighet. Idéen at USA kunne drives av en terroristkampanje til å slutte å støtte Israel eller trekke seg ut av Afghanistan, er også feil, men den er ikke komplett umulig. Men for Bush, Blair & Co. er den «religiøse » tolkningen obligatorisk, for uten den ville de bli nødt til å innrømme medskyld i imperialismen og i sin egen politikk – og Dawkins’ tilnærming føyer seg inn i dette og forsterker det:

Christopher Hitchens ligner på Dawkins, men er verre. Boka hans, Gud er ikke stor, er på et enda lavere intellektuelt nivå enn The God Delusion, med en mer vilkårlig kombinasjon av navlebeskuende personlige anekdoter og journalistisk polemikk i hytt og vær. Dens tilpasning av ateismens sak til islamofobien er uttrykt i tittelen (som er en hånende referanse til det muslimske utropet Gud er stor!) og er slående tvers igjennom. Jeg antar det er av aktelse for sin radikale fortid han faktisk anerkjennende siterer et par av Marx’ nøkkelavsnitt om religion. Så fortsetter han med å ignorere deres betydning fullstendig. I hoveddelen av boka, Religion kills, tar han oss med på en rundtur med korte stopp i seks byer som er revet opp av strid – Belfast, Beirut, Bombay, Beograd, Betlehem og Bagdad – og i hvert tilfelle serverer han en kjapp oppsummering av konflikten i reint religiøse hat-termer, uten å referere til historien, imperialismen, undertrykking eller klasse. Det er en travesti**** over samfunnspolitisk analyse. «Analysen» av Palestina er spesielt slående:

Dette er lattervekkende, men når Hitchens sier – og jeg siterer ham ordrett fra YouTube: «Jeg er absolutt overbevist om at hovedkilden til hat i verden er religionen »,¹⁹ sier han også at årsaken ikke er materielle fakta som kapitalismen, imperialismen, utbytting eller klassekonflikter, bare en feilaktig idé som folk har oppi hodet sitt.

Men å gå kraftig imot argumentene til Dawkins og Hitchens innebærer ikke på noen måte å vanne ut marxismens klassiske kritikk av religionen eller å åpne døra for noe slags teoretisk kompromiss med religiøse idéer. På dette punktet må vi forlate den avskyelige Hitchens til fordel for den mye mer sympatiske Terry Eagleton, som gir oss et eksempel på hva som bør unngås. Eagleton er en framragende kultur- og literaturteoretiker, vennlig innstilt til marxismen, som tidligere har angrepet rasismen og annet hykleri hos Philip Larkin. Han utmerket seg nylig ved å avvise islamofobien til sin akademiske kollega Martin Amis. I 2006 skrev han en svært kritisk anmeldelse av The God Delusion i The London Review of Books. Selv om Eagletons anmeldelse fremmer noen av de samme argumentene som denne artikkelen, for eksempel når det gjelder Irland, er den generelle tonen i kritikken hans ikke marxistisk. Hans hovedargument er at Dawkins har angrepet fundamentalistisk religion, kristen og islamittisk, som om den representer all religion, mens han ignorerer den mer sofistikerte «liberale» teologien, som Dawkins stort sett er uvitende om:

Som kritikk av Dawkins’ bok har dette en viss verdi, men det er også alvorlige problemer her. For det første er det ikke rimelig å hevde at det er nødvendig å beherske alle krokveier i kristen (eller buddhistisk eller zoroastrisk) teologi før man kan føre en sak for ateismen på en intellektuelt sunn måte og for å forkaste teologien som sådan. Idet han viser sin forståelse for de liberale teologenes begrep om en immateriell, upersonlig gud for kjærlighet og toleranse, i kontrast til det gamle testamentets gud for hevn, lar Eagleton for det annet avgjort muligheten stå åpen for at denne liberale guden virkelig kan finnes, eller fortjene å dyrkes. Han gjør det samme når han serverer sitt bilde av Jesus som proto-anti-imperialistisk revolusjonær:

For en marxist er den kjærlige, omtenksomme, upersonlige guden til Dietrich Bonhoeffer og Terry Eagletons radikale Jesus begge like mye menneskeskapte, illusoriske projeksjoner som de ubehagelige, hyklerske gudene til Ian Paisley eller Osama Bin Laden.

Religion og sosialistisk politikk

For å avslutte denne artikkelen skal jeg streke opp en kort og heller skjematisk oppsummering av de viktigste politiske konklusjonene som flyter og historisk har flytt fra den foregående analysen.

Først, og stikk i strid med den utbredte meningen (som næres av den utbredte feiltolkningen), er marxistiske sosialister absolutt motstandere av enhver idé om å forby religion. Dette er ikke noe nytt standpunkt, men ble uttrykkelig erklært av Engels for så lenge siden som i 1874, som svar på et forslag fra tilhengerne til den franske sosialisten Louis Blanqui. Engels’ begrunnelse er gyldig den dag i dag:

For å bevise at de er de mest radikale av alle, avskaffer de gud ved dekret, slik det ble gjort i 1793:

Langt fra å forby religion har marxister hevdet at religion bør være en privatsak i forhold til staten, og at fullstendig religionsfrihet bør herske både under kapitalismen og sosialismen. Lenin uttrykte dette klart i en artikkel fra 1905:

Den eneste måten marxister ser for seg avskaffelsen av religionen på, er ved at den gradvis visner bort som resultat av at dens underliggende sosiale årsaker forsvinner – fremmedgjøring, undertrykking, osv. Men marxistiske sosialister er imot alle former for statsprivilegier for religionen, og krever at enhver statskirke oppløses (som den engelske statskirken).

Det generelle inntrykket av den marxistiske holdninga til religion er uunngåelig betydelig påvirket av erfaringene med de stalinistiske regimene i Russland, Øst- Europa, Kina, Cuba, Nord-Korea osv. En systematisk undersøkelse av denne erfaringa er umulig i dene korte artikkelen, og forhåpentlig er lesere av dette tidsskriftet vel oppmerksomme på at politikken til disse regimene ikke på noen måte var representativ for virkelig sosialisme eller marxisme. Ikke desto mindre er det verdt å gjøre visse observasjoner. Stalinismens undertrykking av religionen blir ofte både overdrevet og misforstått. Den blir overdrevet idet de stalinistiske regimene generelt sett ikke undertrykte de viktigste religionene eller kirkene, men tolererte dem og inngikk allianser med dem, på betingelse av at disse kirkene var politisk samarbeidsvilllige (som de hovedsakelig var). Den blir misforstått, for når religiøse grupper eller individer ble forfulgt, var det hovedsakelig fordi de var politisk brysomme, snarere enn på grunn av sin tro som sådan. Men dette var samfunn der all politisk opposisjon ble undertrykt. En bred oversikt over de «kommunistiske» statenes behandling av de troende, finnes i siste kapittel i Paul Siegels The Meek and the Militant²⁴ og en spesielt nyttig studie av hvordan den russiske revolusjonen behandlet sin muslimske minoritet, er lagt fram av Dave Crouch i en tidligere utgave av dette tidsskriftet.²⁵ Crouch viser hvordan bolsjevikene i revolusjonens tidlige år holdt seg strikt til de leninistiske prinsippene som er streket opp ovenfor, og slik hadde betydelig suksess når det gjaldt å vinne over muslimene på sin side, mens da Stalin kom til makta førte det med seg at politikken ble stadig mer autoritær ovenfra og nedad, inkludert et angrep på sløret, som viste seg å bli katastrofalt.

Når de skal avgjøre sin holdning til folkelige bevegelser av religiøst tilsnitt, som er mange og varierte, tar ikke marxister utgangspunkt i den religiøse troen til bevegelsens ledere eller støttespillere, eller læren og teologien til den religionen det gjelder, men i bevegelsens politiske rolle, basert på de sosiale kreftene og interessene den representerer.

For å sette dette i perspektiv, kan vi se på katolisismens og protestantismens historiske roller. I middelalderen og den tidlige moderne perioden var katolisismen vesentlig det føydale aristokratiets religion og derfor nesten totalt reaksjonær. I motsetning hadde den radikale protestantismen en tendens til å representere enten det framstigende borgerskapet eller de plebeiiske elementene under og til venstre for det. De store opprørerne og revolusjonære den gang, Thomas Münzer’ne, John Lilburne’ne og Gerard Winstanley’ene******, var hengivne protestanter – ekstremister og fundamentalister i våre dagers språkbruk. Men det øyeblikk disse borgerlige opprørerne kom til makta, i Nederland og England, ble de deltakere i det Marx kalte «den primitive kapitalakkumulasjonen » og dermed ondsinnete kolonister og slavedrivere. Oliver Cromwell, den revolusjonære og kongemorderen i England, ble undertrykkeren Cromwell i Irland (der navnet hans fremdeles er beryktet), og særlig de katolske bøndenes undertrykker. De nederlandske protestantiske burgherne kunne bli Europas helter i det nederlandske opprøret, men skurker i Afrika med apartheid. Den katolske kirkens reaksjonære rolle fortsatte i Europa, særlig i Sør-Europa, der den ga Franco aktiv støtte i Spania og inngikk avtaler med Mussolini og Hitler. Den fortsetter stadig i svekket form i de viktigste konservative partiene i Italia, Spania og Sør-Tyskland i våre dager. Men de landene i Europa der katolisismen og religionen generelt forble sterkest, var Irland og Polen, hvor kirken greide, moderat men mektig, å identifisere seg med motstanden mot nasjonal undertrykkelse.

Enhver sosialist som ser bakover mot det 17. århundre vil umiddelbart identifisere seg med de protestantiske opprørerne mot de katolske monarkene og keiserne. Enhver sosialist som betrakter Irland i 1916 eller Belfast i 1970-åra, vil identifisere seg med de «katolske» nasjonalistene, ikke de «protestantiske » unionistene. Enhver sosialist som så Solidarnosc’s framvekst i Polen som en konflikt mellom de «tilbakestående» katolikkene i Gdansk og de «progressive» ateistiske kommunistene i Sovjet-staten endte på samme side som den imperialistiske undertrykkeren. Det samme gjelder i dag i konflikten mellom Tibet og Kina, og framfor alt, i «krigen mot terror» og kampene i Midt-Østen.

Mange andre tilfeller kan ramses opp for å forsterke denne argumentasjonen. Hvor ville en marxist være som bestemte sin politiske holdning til Malcolm X ut fra hans reaksjonære religiøse tro som medlem av The Nation of Islam? Til Bob Marley ut fra hans tro på at den gamle tyrannen Haile Selassie var guddommelig, eller til og med til Hugo Chavez ut fra hans selverklærte katolisisme og beundring for Paven? Uheldigvis finnes det noen såkalte sosialister som ikke har noen problemer med å ta dette poenget når det gjelder Chavez eller Marley, men som under presset fra intens borgerlig propaganda er ute av stand til å anvende samme syn når den religionen det gjelder er islam. For å stille spørsmålet så skarpt som mulig: Fra marxismens og den internasjonale sosialismens standpunkt er en analfabet, konservativ, overtroisk muslimsk palestinsk bonde som støtter Hamas, mer progressiv enn en utdannet liberal, ateistisk israeler som støtter sionismen, selv om han er kritisk.

Det følger også at marxistiske sosialister ikke kan godta tanken at noen av de store religionene i seg selv eller når det gjelder dens læresetninger, er mer eller mindre progressiv enn noen av de andre. For at en religion skal være «stor», det vil si overleve fra århundre til århundre på mange steder og ulike samfunnsordener, er det en forutsetning at dens lære er i stand til å foreta et nesten uendelig utvalg, fortolkning og tilpasninger. Igjen, det avgjørende er ikke læresetningene, men det samfunnsmessige grunnlaget i den spesifikke sosiale situasjonen. Slik finner vi i USA en rasistisk proimperialistisk kristen høyrefløy i det moralske flertallet (Moral Majority) eller mormonene, og en anti-rasistisk anti-krigs kristen venstretradisjon i Martin Luther King. I Sør-Afrika var det en pro-apartheid-kristendom og en anti-apartheidkristendom; i Latin-Amerika har det vært en katolisisme for høyrefløyen som har vært pro-oligarkisk, pro-diktatorisk og en «frigjøringsteologisk venstrekatolisisme. Og selvfølgelig finnes det et mangfold av ulike versjoner av islam, som ofte står i sterk strid med hverandre.

Hovedargumentet som blir brukt for å rettferdiggjøre bildet av islam som en spesielt tilbakestående religion, er de holdningene til kvinner og homoseksuelle som hersker i muslimske land. De som fremmer dette argumentet, bør minnes på at langt på vei de samme holdningene var fremherskende i vestlige samfunn helt til ganske nylig, og at de fremdeles er fremherskende i mange kristne kirkesamfunns læresetninger. Men den grunnleggende svikten i dette argumentet bringer oss tilbake til grunnlaget for den marxistiske materialismen – hemmeligheten med den muslimske hellige familien ligger i den verdslige muslimske familien. Det er ikke den muslimske religiøse bevisstheten som bestemmer kvinnenes stilling i det muslimske samfunnet, men kvinnenes virkelige stilling som skaper den religiøse muslimske troen. Islam oppsto på den arabiske halvøya, og spredte seg vestover Afrika og østover Sentralasia. I århundrer har dette beltet stort sett vært fattig, underutviklet og preget av jordbruk, og i stor utstrekning er det sånn den dag i dag. Andre samfunn, fra Irland til Kina, med tilsvarende utviklingsnivå og tilsvarende samfunnsstrukturer men ulike religioner, framviser en tilsvarende undertrykking av kvinner og homofile.

Endelig har vi spørsmålet om det revolusjonære partiets forhold til religiøse arbeidere. Ethvert slikt parti som arbeider i et land hvor religionen fortsatt står sterkt blant folkemassene, noe som gjelder store deler av verden, må regne med, ja til og med basere seg på, den kjensgjerning at revolusjonen vil bli skapt av arbeidere hvorav mange fortsatt vil være religiøse. Den store massen av arbeidere vil bli frigjort fra sine religiøse illusjoner, ikke av argumenter, brosjyrer eller bøker, men ved at de deltar i den revolusjonære kampen, og videre, i å bygge sosialismen. I en slik situasjon er det partiets plikt å sikre at religiøse uenigheter, eller uenigheter mellom religiøse og ikke-religiøse, ikke hindrer enheten i arbeiderklassens kamp. Dessuten, såfremt partiet blir et virkelig masseparti, som leder klassen på arbeidsplassene og der den bor, vil det uunngåelig finne et sjikt av arbeidere i sine rekker som forblir religiøse eller halvreligiøse. Å avvise disse arbeiderne på grunn av deres religiøse illusjoner, ville være sekterisk og umaterialistisk. Det ville være å gjenta den religiøseidealistiske feilen å betrakte religionen som det viktigste elementet i bevisstheten og bevisstheten, som viktigere enn praksis. Samtidig må partiet ikke bli et religiøst parti, eller et parti hvis politikk, strategi og taktikk skapes av religiøse hensyn. Seier i revolusjonen krever at partiet må ledes av den teorien som uttrykker arbeiderklassens kollektive interesser og kamp, nemlig marxismen. Derfor må partiet sikre at på dette området oppdrar det og øver innflytelse på sine medlemmer, snarere enn omvendt.

 

Et revolusjonært parti som arbeider i en sånn situasjon var Bolsjevikpartiet, og dets ledende teoretiker, Lenin, skrev om disse spørsmålene med innsikt og klarhet i sin artikkel fra 1909, «Arbeiderpartiets stilling til religionen». Her er noen få utdrag:

 

Det disse utdragene bekrefter er det hele denne artikkelen har argumentert for, nemlig at å behandle spørsmålet om religionen korrekt, som er så avgjørende i den nåværende situasjonen, ikke bare er et spørsmål om ad hoc bedømmelser eller taktikk, og enda mindre opportunisme, men om å forstå de mest grunnleggende tankene i marxismens dialektiske materialisme.

(Artikkelen sto i International Socialism nr. 119, trykkes med forfatterens tillatelse, og er oversatt av Morten Falck.)

 

Noter*******:

1. Boulangé, Antoine: «The Hijab, Racism and the State», International Socialism 110 (2004). www.isj. org.uk/index.php4?id=45
2. Engels, Friedrich: Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien. Oktober 1981, s. 27-29. www.marxist.org.archive/marx/works/1886/ ludwig-feuerbach
3. Engels, Frierich: samme sted, s. 54.
4. Marx og Engels, Den tyske ideologien. Collected Woks, vol 5. Lawrence and Wishart, London 1976, p. 19-539. www.marxist.org/archive/marx/works/1885-gi
5. Samme sted.
6. Marx og Engels: Det kommunistiske manifest. Utgitt av tidsskriftet Rødt!, Larvik, 2008. http:akp.no/ hefter/manifest/manifestet.htm
7. Karl Marx: Til kritikken av den politiske økonomien. Collected Works, vol. 29, London 1987, s. 263. www.marxist.org/archive/marx/works/1859critiquepol- economy/preface.htm
8. Engels, Friedrich; Speech at Marx’s graveside, Collected Works, vol. 24, London 1989. www. marxist.org.archive/marx/works/1883/death/dersoz1. htm
9. Trotskij, Leon, 1964: The Age of Permanent Revolution, New York 1964, p. 361 (min utheving).
10. Karl Marx: Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, i: Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, Oslo 1991, p. 66 f. www.marxist.org/archive/ marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm
11. «Oppheving av religionen som folkets illusoriske lykke er kravet om at de skal bli lykkelige i virkeligheten.» «Kritikken av religionen … er kritikken av den tårenes dal hvor religionen er dens glorie.» «Kritikken har plukket de innbilte blomstene fra lenken ikke for at mennesket skal fortsette å bære den lenken uten fantasi eller trøst, men for at han skal kaste av seg lenken og plukke de levende blomstene.» «Kritikken av himmelen forvandler seg til kritikk av jorda.» og så videre.
12. Marx’ understrekning.
13. Denne temmelig obskure teksten har vært særlig omstridt fordi den har vært sitert som bevis på Marx’ antisemittisme. John Rose diskuterer dette i detalj i sin artikkel i dette nummeret av International Socialism. Se også Draper, Hal: «Marx and the Economic-Jew Stereotype» i Karl Marx’s Theory of Revolution, bind 1: State and Bureaucracy, Monthly Review, 1977; www.marxists.de/religion/draper/ marxjewq.htm, Bhattacharyya: Anindya: «Marx and Religion», Socialist Worker 4. mars 2006. www. socialistworker.co.ukart.php?id=8373
14. Alle er tilgjengelige i Karl Marx og Friedrich Engels: On Religion. Moskva, 1957. www.marxist. org/archive/marx/works/subjec/treligion
15. Karl Marx: Teser om Feuerbach. I Engels, 1981.
16. Richard Dawkins: The Improbability of God, Free Inquiry, volume 18, nr. 4. 1998. www. positiveatheism.org/writ/dawkins3.htm
17. Dawkins ser selv ut til å innta dette standpunktet, eller noe lignende. Se Dawkins: The God Delusion, London 2007, s. 346 f.
18. Richard Dawkins: «Religion’s Misguided Missiles», Guardian, 15. September 2001.
19. Det er ikke lett å forstå hvor langt Hitchens har gått. Jeg siterer ham igjen fra YouTube, der han debatterer med pastor Al Sharpton: «Du forstår, jeg elsker ikke våre fiender, og jeg elsker ikke folk som elsker dem. Jeg hater våre fiender, og synes de bør drepes. … Og jeg er helt sikker på at det ikke bør finnes noe annet land som har et budsjett som truer vårt, og jeg er ikke sentimental når det gjelder disse tingene.» Og med «våre fiender» og «vårt budsjett» mener han fiendene og budsjettet til USA-imperialismen.
20. Terry Eagleton: «Lunging, Flailing, Mispunching»; i London Review of Books, 19. oktober 2006. www. lrb.co.uk/v28/n20/eag101.html
21. Samme sted.
22. Marx og Engels: Om religion. Op. cit.
23. Vladimir Lenin: «Socialism and Religion», i Collected Works, bind 10, Moskva 1965. www. marxists.org/archive/lenin/works/1905dec03.htm
24. Paul Siegel: The Meek and the Militant, Religion and Power Across the World. Zed. 1986. www. marxists.de/religion/siegel-en
25. Dave Crouch: «The Bolsheviks and Islam, International Socialism 110, 2006. www.isj.org.uk/ index.php4?id=181
26. Vladimir Lenin: «The Attitude of the Worker’s Party to Religion», Collected Works bind 15, Moskva 1973. www.marxists.org/archive/lenin/ works/1909/may13.htm

* Atavisme: tilbakefall til en tidligere form eller tilstand. O.a.

** Haile Selassie (1892–1975): Keiser i Etiopia 1930–1974. (O.a.)

*** point d’honneur: æresbegrep. (O.a.)

**** Travesti: fordreining, komisk vrengebilde. (O.a.)

***** par ordre du mufti (fransk): På muftiens ordre, dvs. på ordre fra myndighetene. O.a.

****** Thomas Müntzer: Leder for bondekrigen i Tyskland, teolog og opprinnelig tilhenger av Martin Luther. Født i Stolberg i 1498, henrettet i 1525.John Lilburne (1614-57): Engelsk politisk agitator før, under og etter den engelske borgerkrigen. Opprinnelig puritaner, men ble etter hvert kveker.Gerard (eller Gerrard) Winstanley (1609-76) var politisk aktivist under den engelske borgerkrigen. Han var en av stifterne av den gruppa som er kjent som True Levellers, baser på kristen kommunisme. O.a.

******* Teksten i sitatene fra Marx og Engels, og fra Lenin, avviker i en viss grad fra den man finner i diverse norske oversettelser, eller i samlede verker. Her har jeg valgt å ta utgangspunkt i artikkelforfatterens gjengivelser, for ikke å havne i et tidsslukende detektivarbeid som likevel ikke ville ha noen stor betydning i denne sammenheng. O.a.

 

«Kampen mot religionen er altså indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma er religionen. Den religiøse elendighet er både et uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel. Den er folkets opium.»

(Karl Marx fra Innledning til kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1843))

Åse Brandvold er journalist i Klassekampen.

 

 

Karl Marx berømte frase «Sie (Die Religion) ist das opium des Volkes» oversettes ofte til «Religion er opium for folket», men «Religion er folkets opium» er mer korrekt. Meningsforskjellen er liten, men den er der. Religion er ikke nødvendigvis noe kapitaleiere og embedsmenn fôrer folk med for å sløve dem ned. Det er folkets eget dop. Den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel, som Marx så poetisk uttrykker det.

Beskrivelsen passer bra på karismatisk kristendom, eller pinsekristendom. Når pinsevenner samles til bønn, sukkes og mumles det, og tårene renner fra halvt lukkede øyne. Tilbedelsen kan også få villere utslag i høyrøstet tungetale, åndeutdrivelse og ekstase. Pinsebevegelsen feirer pinsehøytiden hvor Jesu displer mottok Den hellige ånd, og talte i tunger. Å bli fyllt av Den hellige ånd er fortsatt det sentrale i pinsevennenes religiøse praksis. Det er deres «opium», om du vil. Marx´ kritikk av religionen som en fattigmanns virkelighetsflukt, hvor man i stedet for å gjøre noe med de dårlige materielle vilkårene, søker trøst i religionens illusjoner, har fortsatt mye for seg. Pinsebevegelsen er størst, og vokser raskest blant fattigfolk i Afrika, Latin- Amerika, India og Kina. Siden bevegelsen ble dannet i Los Angeles i et afroamerikansk miljø på begynnelsen av 1900-tallet, er det blant marginaliserte grupper den har spredt seg raskest. Veldig ofte er pinsekristendom et uttrykk for den virkelige elendighet, slik Marx beskriver det. Samtidig er den også en protest mot denne virkelige elendighet. Hvor konstruktiv denne protesten er, kan selvsagt diskuteres. Samtidig skal man ikke underslå at nettopp i pinsebevegelsens praksis med tungetale og vektlegging av frimodighet, hvor hvem som helst kan reise seg og holde individuelle vitnesbyrd, ligger det potensielle motstandsstrategier. Pinsebevegelsen er også de fleste steder i opposisjon til tradisjonell religion, som ortodoks kristendom, katolisisme og konfusianisme. Der de etablerte religiøse institusjonene er koblet til pengemakt, fungerer pinsebevegelsen ofte som en motmakt, og bidrar i så måte til å demokratisere samfunnet de er en del av.

Pinsevekkelsen kom fra USA til Norge med predikanten Thomas Ball Barratt i 1906 da landet var midt i en rivende industriell utvikling. Kapitalismen var på frammarsj, og det var lønnsarbeid å få for småkårsfolk. Det var også blant den nye industriarbeidsklassen at pinsebevegelsen først slo rot. Landets første pinsemenighet ble etablert i Skien i 1908, hvor Union var den store industriarbeidsplassen. Nå er den industrielle revolusjonen flyttet til land som India og Kina. Mens pinsebevegelsen har stagnert her til lands, vokser den med voldsom kraft i disse nye industrisamfunnene. Den vokser også i flere land i Afrika og Latin-Amerika og tidligere Sovjetrepublikker. Pinsebevegelsen regnes nå som den raskest voksende religiøse bevegelsen i verden. Hver fjerde kristne er nå pinsevenn, og bevegelsen anslås å telle rundt 400–500 millioner på verdensbasis.¹ Ifølge journalist David Aikman vil så mye som 30 prosent av kineserne være kristne innen 2040. En viktig årsak til dette, er den ekstraordinære veksten i karismatisk kristendom, blant annet gjennom hemmelige nettverk av husmenigheter, men også en utbredt fascinasjon for kristendommen blant kinesiske intellektuelle. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 5 prosent etter Korea-krigen til 35 prosent i dag. Nesten all veksten kan tilskrives pinsebevegelsen. Pinsekirken Yoido Full Gospel Church i Seoul er den største kristne enkeltmenigheten i verden med 650 000 medlemmer.²

Sammenfallet mellom pinsebevegelsens vekst og økonomisk globalisering har fått enkelte religionsforskere til å gjøre en ny vri på Max Webers berømte tese i verket «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd». De hevder at pinsebevegelsen er for nyliberalismen hva Weber mente kalvinismen var for kapitalismen. Flere gjør også en direkte kobling mellom senkapitalismen og dagens pinsevekkelse, og hevder at pinsepredikanter forkynnner en markedsideologi.³ En av dem som går langt i å koble nyliberalisme med den nye pinsevekkelsen, er professor i kirkehistorie Berge Furre. Han har studert pinsebevegelsen IURD (Igreja Universal do Reino de Deus), som har spredt seg som ild i tørt gress blant fattige i 80 land i Afrika og Latin-Amerika, og i migrantmiljøer i Europa og USA. Han stiller spørsmål ved om denne religionen i det hele tatt kan kalles kristen. Den forkynnelsen han har hørt fra IURD, inneholder ikke ordene: «Elsk din neste», og i hvert fall ikke «elsk din fiende». Ei heller har han hørt ordet «nåde» annet enn i den formelle velsignelsen under gudstjenesten. IURDs søkelys er på penger. Hvor mye du er villig til å ofre til menigheten, viser hvor sterk du er i troen. Dersom du oppnår økonomisk suksess i livet, betyr det at du er velsignet av Gud.⁴ Furre kaller bevegelsen for New Pentecostalism (nypinsekristendom), og mener den skiller seg fra tradisjonell pinsekristendom på flere punkter. Her er noen av dem: Der tradisjonell pinsevenner bygde trossamfunn nedenfra, bygger IURD sterke hierarkier ovenfra. Der tradisjonelle pinsevenner bygger beskjedne forsamlingshus, bygger IURD skinnende troskatedraler. Der tradisjonelle pinsevenner har grasrotorganisering med eldsteråd, har IURD direktører, fond og subsidiære selskaper. Der tradisjonelle pinsevenner har uavhengige menigheter og løse nettverk, har IURD en sentralisert verdensorganisasjon.

Salg av åndelige opplevelser

Ifølge Furrre er IURD modellert som et transnasjonalt selskap med en offensiv strategi for å nå nye markeder. Varen de selger, er den sterke åndelige opplevelsen under gudstjenesten gjennom blant annet åndeutdrivelse og helbredelse ved bønn. De kommer med oppbyggelige taler om hvordan man kan få suksess i livet, og gjennom hjelpesentre tilbyr de assistanse for arbeidsløse og migranter som trenger hjelp med jobb og papirer. IURD tilbyr en overlevelsesstrategi i en nådeløs verden. De gir et individuelt svar på utfordringene og de ødeleggende effektene av den globale kapitalismen. Vi kan si med Marx at de er uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Men protesten er høyst individuell, og retter seg ikke mot årsakene til elendigheten.

På vår rike kant av verden arter globaliseringen seg annerledes enn den gjør i fattige land i Sør. En trend vi ser, og som ofte tilskrives globaliseringen, er religionens inntog i politikken. Det som gjerne refereres til som verdikampen mellom islam og kristendom, gjør seg stadig mer gjeldende i politikken. En måte å forklare dette på, er en folkelig reaksjon på ustabilitet og økonomiske tilbakeslag som globaliseringen fører med seg. I protest tyr de til nasjonalistiske og religiøse bevegelser. Men globaliseringen skjer også på et erkjennelsesnivå. Det er blitt en økende bevissthet blant stadig flere mennesker om globale problemer og utfordringer, og en økende bevissthet om at ens eget samfunn kun er ett av mange. Denne bevisstheten fører til en stadig økende trang til både å forstå og definere på nytt sin egen rolle i verden. Når et gitt samfunn og dets kultur relativiseres i møte med andre kulturer, tvinges det til å stå fram og erklære sin identitet, vise for andre hva de er og hva de står for, erklære hvilken rolle de har i verdenssamfunnet. Politiske eliter i Norge ønsker for eksempel å skape en identitet for Norge i verden som en fornuftig og standhaftig forkjemper for menneskerettigheter og fred. Samtidig er det grupper i Norge som ønsker å svare på globalisering og kulturell relativisering ved å gjenoppbygge en sterk, norsk, kristen identitet.⁵ I disse gruppene spiller de karismatiske pinsekristne en viktig rolle. Debatten om islam, som bare ser ut til å fortsette å tilta i styrke, gjør at disse karismatiske miljøene vinner terreng og legitimitet, og blir også interessante som en politisk maktfaktor. For Fremskrittspartiet utgjør de en attraktiv grunne for velgerfiske, for Kristelig Folkeparti, som gjerne vil være i dialog med islam og være liberale i innvandringspolitikken, er de en hodepine. Men de burde være en hodepine også for FrP. De karismatiske kristne gjør nemlig det FrP beskylder muslimene for å gjøre: De skiller ikke mellom religion og politikk.

«Norge tilbake til Gud»

Ukeavisa Norge i Dag og den karismatiske TV-kanalen Visjon Norge, er viktige talerør for protestbevegelser som «Kristenfolket», «Bevar ekteskapet», «Kristen Koalisjon Norge» og «Norge tilbake til Gud». De jobber på ulike måter, men har det til felles at de vil «stanse avkristningen av Norge». Bak flere av disse koalisjonene står størrelser innen norsk pinsebevegelse som Stavangerpastoren Arnfinn Clemetsen, Oslokirkens Jan Aage Torp, Åge Ålekjær og nå avdøde Ludvig Karlsen. En viktig inspirasjonskilde er den amerikanske TV-predikanten Pat Robertson og hans bevegelse «Christian Coalition», som henter sitt fundament fra dominansteologien. Dominansteologien er en fellesbetegnelse for hva vi grovt sett kan kalle en type herlighetsteologi anvendt på samfunnet område. Slik de kristne «tar makten over det onde i sine liv», skal de også «fordrive det onde og ta makten i samfunnet».⁶ Disse pressgruppene jobber politisk i første rekke mot KrF og FrP. De aller rankeste og rene slutter opp om Kristent Samlingsparti, som har som klart uttalt politisk mål å snu sekulariseringen av Norge «gjennom å fundere alle politiske avgjørelser i deres tolkning av Bibelen og grunnloven.»⁷ Men også langt inn i KrF finner du representanter for et slikt syn. Her kommer vi ikke utenom Bjarte Ystebø, redaktør i Norge i Dag, leder for Kristenfolket og en av arkitektene bak «Bergensmodellen» (politisk samarbeid mellom Høyre, KrF og FrP i Bergen). I en politisk analyse på Kristenfolkets nettside 29. juni i år, argumenterer han for at den sekulære staten som venstresida drømmer om, ikke vil kunne realiseres. Ystebø hevder at i sin kamp for de homofiles rettigheter har venstresida avkristnet landet. Det har skapt et vakuum som venstresidas andre favorittgruppe muslimene vil fylle. Rettighetskampen venstresida fører for muslimer og homofile, vil føre til at kristendommen fordrives fra landet. Når det skjer, «blir den sekulære drømmestaten bare et kortvarig intermesso, før en ny religiøs kraft vil fylle det rommet som skapes. Om det skal bli islam eller kristendom, avgjøres i vår nåtid. Det er liten tvil om hvor venstresidens kurs fører.»⁸

Selv om mange pinsekristne i Norge er høyreradikale, tilsier mine personlige erfaringer noe annet. Mitt forhold til pinsebevegelsen fikk jeg som barn gjennom min nå avdøde mormor i den tidligere så stolte industribygda Lårdal i Telemark. Hun tok meg med på de religiøse møtene på Eben- Ezer. Der ble det hvisket og sukket «Jesus» gjentatt ganger i benkeradene når det var fri bønn. Tårene rant nedover kinnene til de menneskene jeg kjente som store, trygge voksne. Det var litt ekkelt å være barn og merke at de voksne forsvant i en slags transe jeg ikke hadde del i. Bortsett fra den frie bønnen var møtene helt greie. Jeg likte musikken. Mormor Haldis spilte gitar eller satt ved pianoet. Broren hennes Gjermund spilte som regel trekkspill

Ikke islamfrykt

Mamma gikk ut av pinsebevegelsen da hun flyttet derfra, men store deler av hennes familie er fortsatt aktive, både i Telemark og Østfold. Jeg har aldri noen gang møtt på fremmedfiendtlige holdninger i dette miljøet. Snarere tvert i mot, har de engasjert seg for asylsøkere med endelig avslag. At asylsøkerne har vært kristne og noen ganger forfulgt av muslimer, har ikke fått dem til å bli fiendtlig mot islam. Tvert i mot har jeg opplevd at mine slektninger har reagert negativt på trosfellers islamfrykt. Da Irakkrigen sto for dør, var de sterkt imot, og syntes det var naivt av andre pinsevenner å tro at Bush var til å stole på, fordi han arrangerte bønnemøter i Det hvite hus.

Siden jeg også kjenner denne siden av pinsebevegelsen, blir det galt av meg å si at pinsebevegelsen i Norge er som The New Religious Right i USA. At mormor og onkel Gjermund aldri ble høyreradikale, og deres barn og barnebarn innen pinsebevegelsen heller ikke har blitt det, tror jeg har å gjøre med holdningene i det miljøet de var en del av i Lårdal. Antikrigsarbeid (pinsevenner nekter militæret) og solidaritet med verdens fattige var sentrale verdier. Dette delte de med arbeiderbevegelsen i bygda. Eben-Ezer var også utsendermenighet for misjonær Anna Strømsrud som virket blant urfolk i Paraguay i 40 år. Hun kjempet en verdifull kamp overfor myndighetene der for å skaffe indianerne rett til eget land.

Pinsemenigheten i Lårdal ble etablert kort tid etter at landets første pinsemenighet ble stiftet i Skien i 1908. Arbeiderforeningen i bygda ble startet fire år tidligere. Dette var de store folkebevegelsenes tid, og arbeiderbevegelsen gikk fram samtidig med de religiøse vekkelsene. Noen steder side om side, andre steder i knivskarp konkurranse. I minneskriftet til Laardal arbeiderforenings 80-årsjubileum, er det ingenting som tyder på at det var et skarpt konkurranseforhold mellom pinsebevegelsen og arbeiderbevegelsen i Lårdal, snarere tvert i mot. Mange i Arbeiderforeninga sto også i organisasjonen Kristne Arbeideres Forbund. 1. mai-toget endte alltid opp med gudstjeneste i Kirka med ofring til denne organisasjonen. Men da presten ville at gaveofferet skulle gå til andre formål, boikottet Arbeiderforeningen Kirka, og hadde i stedet andakt på Folkets Hus. Den var det pinsevennene som holdt. Oldefar og onkel Gjermund var aktive både i Arbeiderforeningen og pinsemenigheten. Gjermund satt en periode i kommunestyret for Arbeiderpartiet og Gjermunds bror Aslak, som ikke var pinsevenn, var formann i Arbeiderforeningen i til sammen ti år.

Lårdal

Det er lenge siden industriarbeidsplassene i Lårdal ble lagt ned, og Arbeider-foreningen er neppe aktiv lenger. Eben-Ezer, som i sin storhetstid var Norges største pinsemenighet i forhold til innbyggertallet, er oppført i den nasjonal pinsebevegelsens register med 28 sjeler. Så vidt jeg vet var mormor den siste kassereren. Nypinsebevegelsen kom aldri til Lårdal. Eller det vil si: Mormor fikk de siste årene av sitt liv en parabolantenne hvor hun kunne ta inn TV Visjon Norge. Slik fikk hun et innblikk i den globale, kommersialiserte TV-predikantverdenen, og konkluderte med at det ikke helt var hennes stil.

Pinsebevegelsen var en konstruktiv motkultur i Lårdal, som trakk i samme retning som arbeiderbevegelsen i mange viktige spørsmål, i hvert fall fram til 1970-tallet, hvor særlig abortstriden kompliserte bildet. Men hvilken rolle spiller den voksende pinsebevegelsen for arbeidere i de nylig industrialiserte landene i dag? Dette vet vi for lite om. Det som i størst grad vekker min nysgjerrighet, er hvordan bevegelsen fungerer i Kina. Der har arbeiderne og de kristne en felles interesse i å arbeide for organisasjonsfriheten. Det kristne tankegodset med sin individorientering vil trolig også være med på å sette søkelys på menneskerettigheter i en kultur hvor kollektivismen står sterkt.

Hadde mormor sett de voldsomme palassene IURD bygger i slummen i Brasil, ville hun gremmes. Hvorfor kunne de ikke ha satt opp et enkelt bedehus på dugnad, slik de gjorde det i Lårdal? Denne religiøse elendigheten, for å si det med Marx, gir assosiasjoner til piken med fyrstikkene: Religionen lyser opp hverdagen for en liten stund, for så å bli like mørk igjen. Utfordringen for både kristne og ikke-kristne på venstresida blir dermed å styrke solidariteten med alle som er blitt ofre for den økonomiske globaliseringen, og som ikke får den velsignelsen nypinsebevegelsen har lovet dem. Også her til lands er det marginaliserte mennesker som trenger solidaritet og omtanke. De trenger et sivilsamfunn, men dette forvitrer i takt med motkulturenes tilbakegang. Dette skjer samtidig med at sentrum i politikken forsvinner⁹. Det vil også tvinge pinsebevegelsen til å velge side i en stadig mer polarisert verdikamp. KrF vil miste terreng til FrP, og det er grunn til å tro at pinsebevegelsen i større grad vil spille en liknende rolle som det kristne høyre i USA. For å motvirke en slik utvikling er det viktigere enn noen gang at venstresida bygger allianser med de kreftene innen lekmannskristendommen, som driver med grasrotarbeid og har nestekjærlighet, solidaritet og fredsarbeid som en del av sitt kall som kristne.

Litteraturliste:

Noter:

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

1. Er norsk økonomi en vampyrøkonomi?

Verdensøkonomien er alvorlig syk. Etter lengre tids foruroligende utvikling fikk den et dramatisk anfall høsten 2008. Det kunne stå om livet, skrev flere av verdens største finanstidsskrifter. Den internasjonale kapitalismen er fortsatt ikke friskmeldt. Tvert imot er det velbegrunnet frykt for nye alvorlige anfall. Den har fått en del kraftige doser medisin, i form av statlige pengeinnsprøytninger. Men medisinen har store likhetstrekk med amfetamin: Den mobiliserer krefter som egentlig ikke er der. Det er frykt for at pasienten vil framstå som enda mer utmattet og kraftløs når virkningen av medisinen begynner å avta. Dette er nemlig en medisin som ikke kan brukes over lengre tid.

Norge framstår som et av landene som er minst angrepet av sykdommen. Men hvor frisk er egentlig den norske økonomien? Min påstand er at hovedårsaken til at Norge så langt har klart seg relativt godt gjennom den internasjonale økonomiske krisa, er at ekstremt høye investeringer i leting og utvinning av petroleum fungerer som en svært kraftig stimulering av økonomisk aktivitet i Norge. Dette er helt særegent for Norge.

Krisepakkene som den norske staten har bidradd med i 2008 og 2009, har utvilsomt hatt betydning for den økonomiske utviklingen i Norge, men disse pakkene skiller seg ikke så markert fra andre lands krisepakker at det gir noen rimelig forklaring på at Norge skulle slippe så mye lettere fra krisa. Men en viktig forskjell er at den norske staten er enestående rik, og derfor ikke har hatt noen problemer med å finansiere krisepakkene sine – til stor forskjell fra de statsfinansielle problemene som mange andre lands stater har kommet opp i. Den norske staten har derfor ikke det samme behov for å kutte i velferdsordninger og i offentlig ansattes lønninger som mange andre lands stater nå er preget av.

Norge har en større offentlig sektor enn de fleste andre land. Den offentlige sektor driver stort sett ikke med markedsrettet virksomhet. Dermed er den vesentlig mindre påvirket av markedssvingninger enn den private sektor er. I stor grad er det politiske budsjettvedtak som avgjør hvor stor aktivitet den offentlige sektor skal ha. En stor offentlig sektor vil dermed virke stabiliserende i krisetider, hvis det ikke vedtas kutt av den typen som den greske og den spanske staten nylig har vedtatt. Men Sverige har også en stor offentlig sektor. Likevel er svenskene mye hardere rammet av den økonomiske krisa, blant annet i form av høy arbeidsløshet. Forskjellen mellom hvordan Norge og Sverige rammes, kan ikke forklares av størrelsen på den offentlige sektor.

Vi skal passe oss for å forenkle bildet for mye. Ved sammenligning mellom Norge og Sverige er for eksempel forskjellen i næringsstruktur utvilsomt en faktor av betydning. Ikke desto mindre står det fast: Det ekstremt høye investeringsnivået i petroleumssektoren er ganske avgjørende for at Norge er mindre rammet av krisa enn de fleste andre land.

Men er ikke det fint? Da må det vel være helt riktig og faktisk en velsignelse for Norge at vi nå kan satse på olje og gass og dermed klare oss bedre gjennom krisa? Det er et sentralt tema for denne artikkelen.

Hvorfor sier jeg at Norge anno 2010 er en vampyrøkonomi? Vampyren er en mytefigur som suger livsblodet ut av de levende menneskene. Når han har sugd blod, får han en frisk farge i ansiktet, og framtrer som levende og sunn. Forutsetningen for at han skal kunne framtre som levende, er at han suger livsgnisten ut av sine ofre. Jeg synes det er et treffende bilde.

Den ekstremt sterke satsingen på å få opp oljen og gassen så fort som mulig, innebærer en utsuging av livsgrunnlaget for senere generasjoner. Dette er ikke-fornybare naturressurser – organisk materiale som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Vitenskapen gjør nå raske framskritt i å utforske egenskapene til stoffene i naturen, og om noen tiår vil man utvilsomt vite mye mer om de mulighetene som oljen rommer. Man vil oppdage egenskaper og anvendelsesområder som vi i dag bare kan drømme om. I løpet av et par generasjoner ødelegges nå det aller meste av lett tilgjengelige kilder til dette enestående råstoffet.

Den helt dominerende anvendelsen av olje og gass i dag er rett og slett å brenne den opp, slik at den omformes til klimagasser som raskt øker den skremmende klimautfordringen som menneskeheten med stor sannsynlighet står overfor. Motstykket til økonomisk aktivitet og store profitter i dag, er en livstruende klimaeffekt.

Den styrende økonomiske strategien for Norge er at oljen og gassen skal tas opp raskt for å «omdanne» denne naturkapitalen til finanskapital. Denne finanskapitalen skal investeres i andre land. Slik skal Norge suge ut store inntekter fra det arbeidet som arbeidsfolk i andre land utfører og fra de naturressursene som de måtte ha i landene sine. Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg har vært en av pådriverne for å utforme denne strategien. Som han sa i september 1996 da han åpnet et Statoil-kontor i Baku i Aserbajdsjan:

Allerede i dag eier det norske Oljefondet mer enn 1 prosent av verdens aksjer. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men i virkeligheten er det en enorm aksjeformue. Ved utgangen av 2009 hadde Oljefondet aksjer i 7 209 selskaper fordelt på 46 land. Statens store finansformue og den tette sammenvevingen med verdens internasjonale oljekapital styrker Norges bånd til den ledende imperialiststaten i verden, USA, og de krigene som USA ser seg tjent med å føre.

Respekten for arbeidsfolks innsats rives ned, og i stedet blir forbildene aggressive, egoistiske og griske papirflyttere og spekulanter. Menneskenes forståelse for at vi i fellesskap må utvikle verden, suges ut av hodene våre og erstattes av jakten på individualistisk suksess og rikdom.

Annen produktiv virksomhet blir nedlagt eller hindres i å utvikle seg fordi petroleumssektoren og finansforvaltningen tiltrekker seg uforholdsmessig mye ressurser, både menneskelige og materielle ressurser. Den sterke innrettingen mot petroleumsvirksomhet og oljepenger river etter hvert vekk det som vi kan leve av varig i dette landet. Et eksempel: 18. mai avholdt Stortingets finanskomité en høring om forvaltningen av Oljefondet (som offisielt og høyst misvisende heter Statens Pensjonsfond Utland). Der deltok bl.a. sentralbanksjef Svein Gjedrem og finansminister Sigbjørn Johnsen. «Vi skal ha de beste folka» var overskriften på Dagbladets referat fra høringen. Sitatet var fra finansministeren, som understreket at «Vi må ha et konkurransedyktig lønnsnivå». Og Svein Gjedrem kunne berolige: «Vi betaler godt og rekrutterer de aller lyseste hodene fra høyskolene».

2. Ekstremt høye petroleumsinvesteringer dominerer norsk økonomi

10. juni offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå sine nyeste data for påløpte og antatte investeringskostnader til leting og utvinning av råolje og naturgass. I tabell 1 har jeg laget et sammendrag av disse dataene.

I tabell 2 har jeg til sammenligning satt opp absolutt alt som går til utdanning over offentlige budsjetter, f.o.m. barneskole t.o.m. universitet og høgskole. Vi ser at investeringene i leting og utvinning av olje og gass utgjør omtrent det samme som det som det offentlige totalt bruker til utdanning på alle nivåer. Petroleumsinvesteringene går selvsagt i stor grad over private budsjetter, men ikke desto mindre dreier det seg om bruk av samfunnets ressurser.

Det kan også være interessant å konstatere at de samlede investeringer i industri og kraftforsyning var på sitt høyeste i 2008, da de var på 49,4 milliarder kroner, mens investeringene i olje og gassutvinning samme år altså var på 124,2 milliarder kroner.

Det er en kolossal satsing som skjer for å tømme oss for uerstattelige naturressurser, som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Dommen kommer til å være knallhard fra våre barnebarn, som vil vite mye mer enn oss om alt det fantastiske man kan gjøre med olje – som på det tidspunktet da er borte eller vanskelig og svært kostbar å få tak i.

Det er klart at når det i år brukes omkring 140 milliarder kroner på olje- og gassinvesteringer, så representerer det en kolossal stimulans for næringslivet i Norge. Riktignok skjer ikke alle leveransene fra Norge. En del av oppdragene går til utlandet. Statistisk Sentralbyrå innhenter dessverre ikke statistikk over hva som kjøpes fra Norge og hva som kjøpes fra utlandet. Men det er gjort flere seriøse forsøk på å finne ut omtrent hvordan fordelingen er. En av de mer grundige er Bjørn Harald Hansen og Erik W. Jakobsen i MENON-publikasjon nr 2-2010 (MENON Business Economics februar 2010), der de for utvalgte år i perioden 1998-2007 finner tall som indikerer at mellom 62 og 93 prosent leveres av norske leverandører. De antar at spesielt de høyeste tallene representerer en overvurdering av norske leveransers omfang.

Det er i alle fall på det rene at det er meget store beløp som det kjøpes for fra Fastlands-Norge til disse investeringene, og at de dermed utgjør en svært kraftig stimulans for den økonomiske aktiviteten i Norge. Det kan jo til sammenligning nevnes at den krisepakken som ble presentert for kommunesektoren 26. januar 2009, var på 4 milliarder øremerket til vedlikehold og rehabilitering, 1,2 milliarder i økte frie inntekter, og 0,8 milliarder i momskompensasjon, dvs. i alt ca 6 milliarder kroner. I tillegg hadde denne krisepakken også noen tiltak som skulle bedre sysselsettingen men som ikke gjaldt kommunesektoren, nemlig i alt 20 milliarder som primært gjaldt diverse påplusninger på statsbudsjettets utgiftsside.

Den virkelig store krisepakken var bankpakken som ble presentert 12. oktober 2008, på i alt 350 milliarder kroner. Men den var spesielt rettet inn mot DnB NORs pressede situasjon. Det store finanskonsernet holdt på å gå tom for penger. Det var altså et likviditetsproblem som skulle løses, og de 350 milliardene var rettet inn mot det og ikke mot arbeidsoppdrag for næringslivet. Hvis DnB NOR hadde gått tom for penger, hadde det selvsagt fått dramatiske konsekvenser også for arbeidsplasser i en rekke bransjer, men det dreide seg altså om å hindre at det ble bråstopp i økonomien, ikke om å sørge for oppdrag til vare- og tjenesteproduserende bedrifter.

Bankpakken på 350 milliarder var for øvrig et interessant lærestykke om de reelle maktforholdene i det kapitalistiske Norge. Det ble avslørt at det hadde vært en utstrakt kontakt bl.a. på sms mellom Rune Bjerke som leder for DnB NOR og statsministerens kontor. DnB NORkonsernet har en forvaltningskapital som nesten er på størrelse med Oljefondet. Da Rune Bjerke ropte «Hopp!», måtte Jens Stoltenberg hoppe. Han og finansminister Kristin Halvorsen hadde ikke noe valg. Styringen av norsk økonomisk politikk lå da hos Rune Bjerke, ikke hos den formelle politiske leder Jens Stoltenberg. Å la DnB NOR gå tom for penger, hadde blitt for katastrofalt. Det som burde ha vært gjort, var selvsagt at staten skulle ha overtatt hele banken, for å ha styringen på bruken av de 350 milliardene. Men nasjonalisering av banker er en helt fjern tanke for markedsliberalisten Jens Stoltenberg.

Den store økonomiske stimulansen som har holdt oppe aktiviteten bedre i Norge enn i de fleste andre land, har altså vært de kolossale olje- og gassinvesteringene. Jeg kom i første del av denne artikkelen med noen punkter som begrunnet hvorfor det likevel var store skår i gleden over den sysselsettingseffekten som disse investeringene har skapt. La oss se litt på et aktuelt eksempel for å illustrere dette mer konkret.

3. Et eksempel: Monstermastene i Hardanger

Sammen med Nordland er Hordaland det fremste vannkraftfylket i Norge. Her er det mye vær, mye regn, mye fjell som gir store fallhøyder. Her er det bygd et stort antall kraftverk som produserer strøm billigere enn de aller fleste. Derfor var det lønnsomt å bygge kraftintensive industribedrifter i tilknytning til flere av de største kraftverkene, og på det grunnlaget bygde man opp lokalsamfunn – små industribyer inne i dype vestlandsfjorder. Er det noen som har innsett at naturen kan brukes til produktive formål og at da må av og til estetikken vike, så er det hordalendingene. Hvorfor er det da blitt så mye ballade om noen luftspenn over tre fjorder i Hardanger? Har romantikken tatt overhånd?

Det hordalendingene har opplevd, er at de er blitt ranet Den billige kraften er blitt stjålet fra dem. Da overføringsteknikken ble bedre, var det plutselig noen profittmaksimerende økonomer som kom med påstander om at det var subsidiering av industrivirksomhet å bruke den billige kraften til industriproduksjon i Hordaland. Kraftverket lå fortsatt vegg-i-vegg med industribedriften, og kraften var akkurat like billig å produsere som før (til og med billigere, i mange tilfeller). Men fordi det plutselig var blitt teknisk mulig å sende den ut av distriktet til noen som ville betale mer for den, ble det kalt for «subsidiering» å bruke stedets billige kraft til stedets industri-bedrift.

Hva skjer når kraften i stedet sendes ut av distriktet? Er det noen som innbiller seg at kapitalistene og staten da står klare til å betale penger til lokalsamfunnet i kompensasjon for at noen har stukket av med vannkraften fra deres lokale fosser? Nei, på ingen måte. Etter hvert som staten overtok kraftverkene, og etter hvert som markedstenkning og profittmaksimering fikk stadig større makt i samfunnet, er subsidiepåstandene blitt kjørt med større og større tyngde. Nå er den vannkraftdrevne industrien under nedbygging i en rekke av de gamle industristedene, og verdens mest miljøvennlige produksjon av produkter som verden trenger, flyttes til land der man ikke behøver å ta miljøhensyn. Fortsatt er det potensial for miljøforbedringer av den norske produksjonen, men den er i alle fall vesentlig mer klimavennlig enn konkurrentene.

I en situasjon der man ikke lenger bygger landet og lokalsamfunnet med vannkraften, men den tvert imot rappes fra lokalsamfunnene uten kompensasjon, setter man i gang med gigantiske investeringer i olje- og gassfelt. Og de trenger strøm. Trollfeltet trenger strøm til å drive kompressorer for å få trykk på gassen. Ute på feltet trenger man strøm for å drive installasjonene, og det fikser man med lokale gasskraftverk der ute. Så skal man bli miljøvennlig og elektrifisere sokkelen. Oljeselskapene har ikke lyst til å betale for de store CO²-utslippene sine. Da kjøper de strøm fra et nett som ikke var beregnet på det, og de vil ikke betale noe for å bygge ut det nettet. Nei, regningen skal de la samtlige strømforbrukere dele.

Området omkring Bergen produserer strøm og klarer seg bra. Fra 1995 til 2010 har forbruket i området økt med gjennomsnittlig 1,6 prosent per år. Samlet forbruks-økning har vært 2000 GWh. Av denne økningen har gass/olje på Kollsnes og Troll A alene stått for 1900 GWh. Oljeselskapene vil ta den raske profitten, og de vanlige forbrukerne og bedriftene i området skal ta regningen. Og Hardangerregionen, som har satset på reiseliv til delvis kompensasjon for mistet industri, får bare masse ulempe og stygge master. Derfor blir folk rasende. De av oss som også er mot Hardangerbrua strever med å få det til å rime at bruentusiaster plutselig er blitt så engasjert i den uberørte natur, fordi vi ikke kan skjønne at brua er noe vakker. Men poenget for dem er at de mener de kan ha nytte av brua, mens monstermastene er bare ødeleggende.

Derfor er vannkrafthistoriker Lars Thue, som er en utmerket historiker og har stort engasjement for industriell bruk av strøm, på jordet når han refser kraftlinjemotstanderne. For situasjonen har endret seg: Før brukte man vannkraft og kraftlinjer til å bygge landet. Nå river man ned industrien, og lar kortsiktige profittmaksimerende oljeselskaper få herje fritt. Det er akkurat som med de gamle sildoljefabrikkene. De stinket, men folk sa at det luktet arbeid og penger. Når det verken er arbeid eller penger men bare stank, er selvsagt ingen villig til å tolerere det.

Og hvilken grenseløs frekkhet er det ikke å definere denne delen av landet som et underskuddsområde på kraft? Det er et av de områdene i landet som har mest vær og vind. Hvor ble det av viljen til å utvikle bølgekraftverk. I Øygarden er en ruin av et eksperimentelt bølgekraftverk fra 1985, som ikke tålte belastningen. Det skulle man tatt lærdom av og så jobbet videre med å utvikle en bølgekraft-teknologi som holdt mål. Hva er gjort fra de vekslende regjeringene? Ingen ting. Vi har bølger i stor stil, med masse energi. Vann i bevegelse er mye mer energirikt enn vind i bevegelse. 4. august ble det inngått kontrakt om de første delene av et større bølgekraftverk i Oregon i USA, med planer om utbygging til over 100 MW. Det ser ikke så galt ut heller, og det er uten vindmøllenes dominerende utseende ute i naturen. Norge kunne ha vært ledende på dette området, men det var ikke utsikt til store nok og kortsiktige nok profitter.

Vi har strømmer ute mellom øyene og ute i havet. De er fulle av energi. Vi har masse vind og regn. Dette området er et overskudsområde for strøm basert på fornybare ressurser.

 

Men selve nøkkelen er energiøkonomisering, der fint lite er gjort. Naturvernforbundet har dokumentert mulighetene i et omfang som tilsvarer like mye strøm som den kontroversielle Hardanger-linjen. Men det er de ikke interessert i, for Hardanger-linjen er et columbi egg for dem som ønsker høy og kortsktig profitt. Oljeindustriens formidable strømbehov kan dekkes for den tida den er i gang, og samtidig skapes det kapasitet for lønnsom krafteksport store deler av året. Og energiøkonomisering er jo ikke noe bra, for da blir det mindre salg av energi, og mindre inntekter til energiselgerne.

Problemet er at under en framskreden kapitalisme med sin offensive profittmaksimering, er at det ikke er vilje til å sette i verk den politikken som ethvert oppegående menneske kan se at vi burde gjennomføre. Det er rett og slett nødvendig at folk tar makta fra kapitalistene og innfører et sosialistisk samfunn, for at fornuften skal få bestemme energipolitikken i Hordaland og resten av landet.

Viktige naturvernhensyn er også et sentralt motiv for motstanden mot monstermastene. Men det er slett ikke snakk om noe ensidig eller livsfjernt romantisk naturvern. Det er snakk om sunn fornuft, i ett av Norges mest energirike områder.

Kampen om monstermastene i Hardanger rommer gode illustrasjoner på den vampyrøkonomien som brer om seg i Norge. De suger den billige vannkraften ut herfra, og selger den østpå eller til utlandet, med store profitter som lokalsamfunnene ser fint lite til. Og de suger ut olje- og gassforekomstene i rekordtempo, slik at det er tomt når våre barn og barnebarn skal overta samfunnet. Dessuten kjører de oss mot stupet når det gjelder klimautfordringen.

Under sluttarbeidet med denne artikkelen gikk 7–800 mennesker i timesvis for å komme inn i området der monstermastene skal ligge. Vi feiret at regjeringen ble tvunget til å godta utredning av sjøkabel. Men først og fremst protesterte vi kraftig mot det «lure» opplegget om å begynne å bygge luftlinjen i den andre enden slik at linjen og traseen låses fast. Det er ikke behov for denne linjen, energieffektivisering er svaret. Det var et privilegium å få være med på en slik mektig og framtidsrettet manifestasjon!

4. Kapitalens logikk: 80 dollar i dag er mer verd enn 2500 dollar om 20 år

Så godt som alle kapitalister er opptatt av å få kapitalen sin til å vokse. Hvis kapitalen til Kapitalist A vokser langsommere enn kapitalen til hans konkurrent Kapitalist B, vil Kapitalist A i det lange løp være dømt til å tape i konkurransen. Vekst i kapitalen betyr evne til å tilegne seg merverdi fra flere lønnsarbeideres arbeid, og dermed skaper det grunnlag for enda raskere vekst i kapitalen. Et av mine favoritt-sitater fra Marx er dette fra Kapitalens bind 1, kapittel 22:

og

Denne tvangsmessige veksten i kapitalen i verden er den avgjørende motoren i en like tvangsmessig rovdrift på naturressurser, på mennesker og miljø, og på de utslippsmulighetene som jordkloden kan tåle.

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. Men hvor kommer den verdien fra som får kapitalen til å vokse? Den må komme fra profitten, som reinvesteres og dermed blir til kapital. Og profitten kommer fra merverdien, som arbeidsfolk i bedriftene skaper gjennom det arbeidet de utfører.

For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, må jo også profitten vokse i samme takt, ellers vil profittraten falle.

Men det er altså arbeidsfolks arbeid som skal skape denne profitten, delvis bare gjennom bruk av arbeidskraft (mye av tjenesteytingen), og delvis gjennom bearbeiding av naturressurser og bruk av produksjonsmidler som er skapt av tidligere tiders arbeid (den mer tradisjonelle vareproduksjonen). Å få den faktiske skapingen av profitt til å vokse i dette tempoet, byr på stadig større problemer. Den økonomiske krisen som slo ut for fullt høsten 2008, hadde sin grunnleggende årsak nettopp i at det ble blåst opp «bobler» av liksom-kapital, i form av oppblåste aksjekurser, oppblåste eiendomspriser, og i form av «lure» låneinnretninger som fikk folk til å påta seg lån som de ikke var i stand til å betjene. Bobla sprakk, den internasjonale finanskapitalen gikk rett i bakken, og nå har den fått hjelp av diverse lands stater til å spytte inn kolossale beløp som de ikke har, men som de må låne. Dermed er det en ny runde i karusellen med oppblåsing, denne gang i statlig regi.

I denne artikkelen skal jeg ikke forfølge dette resonnementet videre. Jeg skal gå inn på temaet fra en annen kant: Kapitalens veksttvang får nemlig den dramatiske konsekvens at det er rasjonelt for kapitalistene å gi blaffen i framtida. Det er bare de aller nærmeste årene som betyr noe.

Tenk deg at du diskuterer med en oljekapitalist. Du påpeker at det ikke er så mange år igjen før verden går tom for den oljen som er lett å få opp. Du trekker den helt korrekte slutningen at da vil prisen på olje bli veldig mye høyere. Så sier du til oljekapitalisten:

Da smiler oljekapitalisten lurt og sier:

Mannen er ikke gal. Han praktiserer bare kapitalismens logikk, som går ut på at framtida er nesten ingenting verd. Kapitalistens resonnement er slik: Han driver i en lønnsom bransje, der han regner med å ha en høy avkastning på kapitalen sin. Han regner med å kunne oppnå minst 20 prosent avkastning per år. Hvis han selger ett fat olje i dag til 80 dollar per fat, så kan han investere de 80 dollarene i enda mer oljevirksomhet og få 20 prosent avkastning. Da vil han få en profitt på 16 dollar neste år, slik at de 80 dollarene er steget til 96 dollar. Året deretter vil han få en profitt på 20 prosent av 96 = 19,2 dollar. Da er de opprinnelige 80 dollarene steget videre til 96 + 19,2 = 115,2 dollar. Og slik går det videre i 20 år, fortere og fortere. I år 3 vokser de 115,2 dollarene med 23,04 dollar. Etter i alt 20 år vil de 80 dollarene på denne måten ha steget i verdi til 3067 dollar.

3067 dollar er jo mye mer enn de 2500 dollarene som du sier at han kan få solgt oljefatet for om 20 år. Ut fra kapitalismens logikk har han helt rett. Han må oppnå en pris på 3067 dollar om 20 år for at det skal være likeverdig med 80 dollar i dag. Det vil si at en dollar om 20 år er likeverdig med 80/3067 dollar, dvs. 2,6 cent i dag. Det han måtte få om 20 år er altså omtrent verdiløst for ham i dag. Han legger ikke noe vekt på det i det hele tatt.

Slik tar kapitalistene sine beslutninger. Det er det som kan gi penger i kassa raskt, som betyr noe. Det som ligger et godt stykke ut i tid, er verdiløst for ham. Framtida utover de nærmeste 8–10 årene er omtrent verdiløs for en kapitalist som satser på å kunne oppnå relativt høy lønnsomhet. Å regne med 20 prosent «kalkulasjonsrente» er ganske normalt.

 

Kapitalens logikk bygger på to prinsipper:

Det ene er at alle trær vokser inn i himmelen.

Det andre er at etter oss kommer syndfloden, men det er så lenge til at det betyr ikke noe.

Faktisk er det sånn at de grunnleggende beslutningskriteriene under kapitalismen fører til at man legger liten vekt på framtidige virkninger. Ethvert grunnleggende bedriftsøkonomikurs som inneholder litt om investeringsteori, gir en innføring i dette. Riktignok uten å presentere konsekvensene som faktisk følger av slike beslutningsregler.

Hvis man vet at et prosjekt fører til store miljøskader om 30 år, vil det i beste fall bli tillagt en helt bagatellmessig vekt i en investeringskalkyle. Det betyr at man med entusiasme vil akseptere et prosjekt som f.eks. gir 10 millioner kroner i fortjeneste de nærmeste årene, selv om man vet at det fører til svære miljøskader som vil koste 100 millioner kroner å rette opp om 30 år, hvis de i det hele tatt lar seg rette opp. De 10 millionene som man får de nærmeste årene, kan investeres og gi avkastning i alle årene fram mot år 30. Da vil den årlige avkastningen føre til at kapitalen stadig vokser, slik at den om 30 år er blitt til mye mer enn 100 millioner. Dermed vil den kapitalisten som tar ansvar og avstår fra et slikt prosjekt, bli den tapende part og bli utkonkurrert av den offensive og uansvarlige kapitalisten som om 30 år kan betale for miljøskadene og sitte igjen med en pen netto.

Kapitalistiske beslutningstakere har en enestående evne til å prioritere den kortsiktige kapitalveksten framfor å se de langsiktige utfordringene i øynene. Poenget er jo at den som får sin kapital til å vokse mye på kort sikt, vinner. Hans kapitals overlegne størrelse kan brukes til å kjøpe opp den som tenker langsiktig. Mange gode og miljøvennlige oppfinnelser er blitt liggende brakk fordi de ble kjøpt opp og uskadeliggjort av store konserner som prioriterte å tjene godt på sine kortsiktige produkter. For eksempel er den miljøfiendtlige bensinbilens altfor langvarige dominans en historie brolagt med slik undertrykking av mer miljøvennlige alternativer.

Det er flere grunner til at det er viktig å bli kvitt kapitalismen. Den mest presserende er kapitalismens iboende krav om at kapitalen må vokse. Konkurransekampen mellom kapitalistene tvinger dem til å streve intenst for å få sin egen kapital til å vokse raskest mulig, slik at de kan hamle opp med konkurrentene. Det er selvsagt ingen tilfeldighet når det rundt omkring på kloden sitter millioner av dyktige mennesker med svært høy lønn i lederstillinger eller rådgiverstillinger, der de hver dag gjør sitt ytterste for å få kapitalen til «sin» kapitalist til å vokse mye. Stort sett har de også klart det – med visse tilbakeslag som den nåværende økonomiske krisen er et eksempel på.

Det er egentlig veldig lett å skjønne at kapitalistisk økonomisk vekst i det lange løp er uforenlig med det faktum at vi bor på en liten klode med begrensede ressurser og utslippsmuligheter. Det er en veksttvang av samme type som kreftcellenes vekst. For noen år siden framla jeg tilsvarende synspunkter for et forum av finansfolk fra ulike miljøer. Topplederen i et av Norges største pensjonsforsikringsselskaper deltok i panelet. Han sa det slik:

Han hadde selvsagt rett. Under kapitalismen er det ingen beslutningstaker som har ansvar for å ivareta helheten. Alle beslutningstakere kjemper for at deres kapital skal vokse raskest mulig. Helhetsvirkningen er at det går til helvete. Og millioner av verdens dyktigste mennesker strever intenst for at vi skal komme dit raskest mulig.

I et moderne samfunn krever det lite arbeid å produsere ting. I en høyt utviklet økonomi spiller produksjonen av ting en stadig mindre rolle, mens tjenesteyting utgjør en stadig større del av den økonomiske aktiviteten. Tjenesteyting er stort sett lite kapitalkrevende. Det er først og fremst den øvrige vareproduksjonen som er kapitalkrevende. Men maskinene blir billigere og billigere å lage. PC-ene blir billigere, TV-apparatene blir billigere. Det er fordi den økte produktiviteten gjør at produksjonen av ting inneholder stadig mindre arbeidstid. Under kapitalismen prøver man å kompensere for det ved å finne på nye, lure ting som man prøver å få oss til å tro at vi trenger. Men så kommer miljøaktivistene løpende og sier ganske riktig: Vi kan ikke fortsette å bruke knappe ressurser på unødvendige ting.

Så hva skal den voksende kapitalen investeres i? Det finnes store investeringsmuligheter i de mindre utviklete økonomiene, som Kina og India, men det tar tid å utvikle dem. Og når kapitalistene investerer der, lager de samtidig helt ødeleggende konkurranse til sine investeringer i tilsvarende produksjon i Europa og USA, slik at det blir tap og konkurser der.

Hvordan skal kapitalen kunne fortsette å vokse og finne investeringsmuligheter som får profitten til å vokse tilsvarende? Hvordan skal man klare å få slik vekst i profitten når det går mot slutten på den billige oljen i verden, og man blir henvist til mye mer kostbare og arbeidskrevende energikilder som uhyre forurensende olje fra tjæresand og andre former for kostbar energi?

 

Hva med alle de fantasifulle og kostbare vyene for teknologiske løsninger på klimakrisen? Hvordan skal stadig større kostnader la seg forene med det tvangs-messige behovet for å få profittmengden til å vokse og vokse?

Millioner av beslutningstakere jobber med å få «sin» kapitalists kapital til å vokse så fort som mulig. Menneskeheten kan ikke bygge sin framtid på et slikt system. Når vi får stadig tydeligere signaler om at vi er i ferd med å nå – og kanskje overskride – naturens tåleevne på flere viktige områder, og at konsekvensene kan bli katastrofale for menneskeheten, vil det være det glade vanvidd å ta de viktige bedriftsøkonomiske beslutningene ut fra prinsipper som ser helt bort fra konsekvenser som ligger mer enn 30 år fram i tid.

5. Er det på Aker Brygge at den store verdiskapingen skjer?

 

«Oslofolk skaper verdiene i Norge». Slik lød hovedoppslaget i NRKs morgennyheter mandag 9. august. Oppslaget var ganske åpenbart ment som et innspill i debatten om Vestlandsopprøret mot de planlagte «monstermastene» i Hardanger. Resultatet ble en svært interessant illustrasjon av hvordan de ikke-marxistiske samfunnsøkonomene måler verdiskaping.

De første setningene i NRK-innslaget lød:

 

NRK gjenga bare den venstre kolonnen, som viser tallene per innbygger i fylket. Jeg har også tatt med den kolonnen som SSB legger mest vekt på, nemlig tallene per sysselsatt person i fylket. Vi ser at da blir avstanden mellom Oslo og de andre fylkene vesentlig mindre. I den første kolonnen deles fylkets verdiskaping på dem som bor i fylket, og i den andre deles den på dem som jobber der. Mange av dem som jobber i Oslo, bor i de omkringliggende fylkene. Da blir deres verdiskaping registrert på Oslo i nasjonalregnskapet, siden det er der de er sysselsatt. Vi ser også at tallene i høyre kolonne er større for samtlige fylkes vedkommende, og det skyldes selvsagt at ikke hele befolkningen er i arbeid, f.eks. barna, og derfor blir det færre personer å dele fylkets verdiskaping på.

Men likevel: Også i den høyre kolonnen kommer Oslo klart bedre ut enn de øvrige fylkene. En nøkkel til å forstå det, ligger i det poenget som NRK refererte: Oslotallene trekkes opp av advokater, finansfolk og it- og konsulentfirmaer. Advokatfirmaer som med en timepris på flere tusen kroner rådgir rikfolk i Norge om hvordan de skal slippe unna skatt, ligger på topp i verdiskaping i de ikke-marxistiske økonomenes verden. Finansrådgivere som tilrettelegger hvordan et verdifullt produksjonsselskap skal slaktes, er også helt i spissen som verdi-skapere. Det avgjørende er at det ytes tjenester som kan selges i et marked. Dette verdsettes i nasjonalregnskapet som «produksjon » til markedspris. I oversikter som gjelder enkeltnæringer eller enkelte fylker, trekker man fra den delen av markedsprisen som er merverdiavgift og plusser på eventuelle subsidier, slik at man bruker det beløpet som produsenten faktisk mottar. Dette kalles «basisverdi» i nasjonalregnskapet. Advokatfirmaer og finansrådgivere behandles her helt på samme måte som entreprenørbedrifter og skipsverft.

 

 

De fleste av dem som er ansatt i stat og kommune, arbeider med noe som ikke selges i et marked og som altså ikke har noen markedspris. Det tas med i nasjonalregnskapet som «produksjon» til kostpris, dvs. summen av lønnskostnader, kapitalslit og bruk av varer og tjenester innkjøpt fra andre. NRK illustrerte sin nyhetsmelding med et bilde fra Aker Brygge. Det var i virkeligheten svært treffende, for den ekstremt høyt prissatte «produksjonen» til advokatfirmaene, finansrådgiverne og konsulentfirmaene som er lokalisert der, registreres som verdiskaping av høyeste klasse. Noen raske eksempler: • Når Jens Stoltenbergs økonomvenner lager konsulentfirmaer som leverer skyhøye regninger til offentlige etater for å gi dem råd og analyser som passer inn i et markedsliberalistisk verdensbilde, registreres det som stor verdiskaping.

Her snus verden på hodet: De største snylterne framtrer som store verdiskapere, mens de i virkeligheten tilegner seg verdier som andre har skapt eller som «skaper» papirverdier som fordufter når oppblåste aksjemarkeder raser sammen.

Kapitalismen i Norge har utviklet seg til en vampyrøkonomi. Norge styres inn i en posisjon der «norske» inntekter skal komme ved å snylte på arbeidsinnsats og naturressurser andre steder i verden. All den nyttige og viktige innsatsen som vanlige slitere i Oslo og utover i landet driver med, framstilles som mindreverdig. De som faktisk bygger landet, skvises ut av dem som suger livsblodet ut av de andre.

For at vi faktisk skal kunne bygge landet og bringe menneskeheten videre framover, må kapitalismen vekk, og vi må bygge et samfunn styrt av arbeidsfolk selv. Denne artikkelen har handlet om vampyrøkonomien, og den roper etter en oppfølger om det sosialistiske Norge.

Denne artikkelen har forhåpentligvis fått fram litt om beslutningskriterier som vi ikke må finne på å bruke under sosialismen. Jeg jobber med å skrive om det positive: Hvordan vi kan innrette oss under sosialismen, og hvordan vi skal komme dit?

Det er det som blir den virkelig spennende artikkelen!

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem av tidsskriftet Rødt! med ansvar for temaet religion i dette nummeret.

For om lag 300 år siden spådde den engelske teologen Thomas Woolston at kristendommen ville være historie innen det 20. århundre. Den franske forfatteren og filosofen Voltaire uttrykte, på sin side, en enda større pessimisme på religionens vegne da han på midten av 1700-tallet ga den 50 år igjen å leve. Om lag hundre år senere lanserte Voltaires landsmann, filosofen Auguste Comte, en tanke om at sosiologien, læren om mennesket, var i ferd med å erstatte teologien, læren om Gud. I 1905 erklærte den engelske sosialantropologen Alfred Ernest Crawley at religionen er en overlevning fra fortiden som det bare er et tidsspørsmål før vil forsvinne.¹

I følge The Economist-redaktørene John Mickelthwait og Adrian Wooldrige er dette ikke bare uttrykk for en naiv holdning til religionens overlevelsesevne, det er en holdning som ikke tar hensyn til hvordan religionen faktisk fungerer.

Det er ikke bare borgerlige skribenter som erkjenner at religionen verken er på dødsleiet eller på defensiven. Den marxistiske historikeren Alexander Saxton (se intervju i dette nummeret av Rødt!) er av den oppfatningen at det er sekularismen som i dag er på vikende front. Riktignok har sekularismens tidsalder bidratt til å omforme religionen, men den har ikke klart, og vil heller neppe klare, å ta knekken på religion og overtro.³

Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I Norge og en rekke andre land i Europa benyttes religion der man tidligere brukte begrepet rase for å spre frykt og hat mot minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, land som i en menneskealder har hatt regjeringer som bevisst har gått inn for å minimalisere religionens betydning, ser vi i dag en kraftig religiøs oppvåkning.

Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor religionen, på tross av vitenskapelige og samfunnsmessige fremskritt, fortsatt er en høyst levende og retningsgivende kraft for det store flertallet av verdens befolkning, samt å vurdere hvordan en bør forholde seg til denne virkeligheten.

Religion som virkelighet

For mange av modernistene de siste 300 årene har religionens død ikke bare vært en spådom, det har også representert et ønske, og selv om religionens død har latt vente på seg, er ønsket like sterkt, noe som de senere årene har skapt en ny aktivt ateistisk bevegelse. De såkalte nyateistene, der amerikaneren Sam Harris, briten Richard Dawkins og britisk-amerikaneren Christopher Hitchens er de mest profilerte, har alle, dog på noe ulike måter og med noe varierende saklighet, markert seg i debatten om religion og religionens betydning. Dette har blant annet gitt dem den felles betegnelsen den uhellige treenighet i enkelte religiøse, først og fremst kristne, kretser. Felles for dem er at de med mer eller mindre saklige argumenter forsøker å forklare leseren hvorfor det er galt å tro og hvorfor man bør innta et ateistisk verdenssyn. Dawkins har endog, i samarbeid med det britiske motstykket til Human-Etisk Forbund, tatt initiativ til en reklamekampanje på britiske busser der slagordet er «Det finnes sannsynligvis ingen gud, så slutt å bekymre deg, nyt heller livet».

Felles for dem er også at de forsøker å basere religionskritikken sin på en ateistisk rasjonalisme og fornuft – uten helt å forstå at dette er en rasjonalisme og fornuft som er særegen for ateismen. Sett fra et ateistisk ståsted fremstår religionen som ulogisk, men sett fra en troendes ståsted er den fornuftig. Når en muslim vender seg mot Mekka og ber fem ganger daglig er det ikke bare et tomt ritual, det er et ritual som for ham bidrar til å skape en bedre eksistens for seg og sine – både i deres jordiske eksistens og i den hinsidige eksistensen religionen lover. Sett fra et ateistisk ståsted er dette en myte, en vrangforestilling, for å benytte den norske oversettelsen av tittelen på Dawkins’ bok. Men selv om religioner, som andre sosiale konstruksjoner, ikke er del av den materielle virkeligheten, «gir de», som den marxistisk inspirerte statsviteren Robert Cox påpeker,

Religion handler om tro, om det som skjer i en ikke-materiell sfære. Det fundamentale i religionen kan derfor heller ikke bevises. Ingen av de førkristne vikingene hadde møtt de norrøne gudene, men siden man ut fra datidens teknologi ikke kunne forklare hvordan lyn og torden oppsto, var det en plausibel forklaring at det var Tor som slo med hammeren. Moderne meteorologi har vist at lyn og torden oppstår av andre årsaker, akkurat som andre dogmer ved andre religioner har blitt motbevist. Og akkurat som det ikke var metrologien som tok knekken på åsatroen, er det heller ikke gitt at enkelte brutte dogmer vil knuse religionen som sådan. Munken Giordano Bruno ble i 1500 brent på bålet som kjetter fordi han sa at universet er uendelig og at jorda dermed ikke er universets sentrum. Brunos teorier er siden bekreftet, men den katolske kirken har fortsatt over en milliard tilhengere. Verken naturvitenskapelige, geologiske eller astronomiske oppdagelser, oppdagelser som har avkreftet religiøse dogmer en masse, har ført til frafall fra religionene som sådan.

Religionen er utrolig tilpasningsdyktig. Etter at Juri Gagarin hadde foretatt sin romreise skal Nikita Khrusjtsjov i en sammenheng der religionen ble diskutert, ha poengtert at Gagarin ikke så noen gud der. Dette er kanskje et argument mot enkelte manifestasjoner av enkelte religioner, men som argument mot for eksempel den russisk-ortodokse kristendommen som var den største religionen i Sovjetunionen, faller den på steingrunn. Tidlige kristne hadde kanskje forestilt seg en fysisk himmel med en fysisk gud, men astronomiens oppdagelser hadde lenge før Gagarins tid endret på denne forestillingen, om den noen gang hadde eksistert.

Dawkins er blant annet kritisk til hvordan barn blir oppdratt til å omfavne enkelte religioner, og skriver at

Hvis ikke er det, mener han, en form for overgrep. Her viser han for all verden at han ikke skjønner den religiøse virkelighet. For eksempel for en pinsevenn er det å oppdra barnet sitt i tråd med pinsemenighetens prinsipper, en forpliktelse man har som forelder ut fra sin egen virkelighet – alternativet er å risikere å dømme barnet til evig fortapelse. Ja, også når Jehovas Vitner nekter leger å gi barna deres livsreddende blodoverføring, er dette en handling ut fra kjærlighet, ikke ondskap. Det er basert på deres egen virkelighet, deres visshet om at å tillate det vil medføre en større fare for barnet enn det døden er. Til dette siste er det selvsagt klart at samfunnet må vurdere hvorvidt dette er foreldrenes rett, i Norge er det for eksempel ikke det. Svaret på dette vil, i neste omgang, basere seg på den virkeligheten som dominerer i samfunnet.

Når en ateist eller ikke-troende møter en ung og velkledd mormoner som med sitt smil og med sin klare amerikanske aksent skal overbevise den ikke-troende til å ta imot budskapet til Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, vil det for den ikketroende, eller i hvert fall den ikke-søkende, fortone seg helt absurd. Den virkeligheten mormoneren lever i, er en virkelighet det for vedkommende er umulig å forholde seg til. Men burde det ikke da være åpenbart at den ikke-troendes virkelighet, eller for den saks skyld buddhistens, muslimens eller sikhens virkelig, er like umulig å forholde seg til? Når nyateistene argumenterer mot religionen, preker de for menigheten. De har gjort sin virkelighet til alles virkelighet, uten å ofre én tanke på det faktum at de troende baserer seg på sin virkelighet.

Religion som samfunnsbygger …

Hittil har denne artikkelen kun behandlet religion på det individuelle planet. Som Alexander Saxton påpeker, er det imidlertid to nivåer. Som samfunnsmessig kraft er det ikke det individuelle som er det avgjørende i religionen, det er det kollektive, og dialektikken mellom det individuelle og det kollektive, som gjør religionen til hva den er.

For en kystfisker fremtrer havet på en todelt måte. På den ene siden er det en ressurs, et sted der fiskeren kan skaffe seg og familien både mat på bordet og fisk som kan selges videre. På den andre siden er det en dødsfelle – uvær og forlis kan medføre den sikre død. Ønsket om god fangst og godvær vil derfor normalt sett gå hånd i hånd for fiskeren, og ut fra en religiøs virkelighet vil han derfor be gudene om god fangst og godt vær. Samtidig gir uværet og faren for forlis religionen en ekstra dimensjon – for fiskeren som drar ut på havet, vil håpet om at en dødsstorm bare vil bety en overgang til et hinsidig liv, gjøre det lettere å dra ut, og for de etterlatte etter et forlis vil vissheten om det hinsidige innebære en viss lindring. Godvær og god fangst vil dermed bli en bekreftelse på religionen – det er dette man har bedt om, og gudene har hørt. Men også uvær og forlis vil på sin måte bekrefte religionen. På den ene siden vil det være en påminnelse om at godværet ikke er gitt, på den andre siden vil det kunne være et signal om at gudene ikke er fornøyde.

De religiøse forpliktelsene mennesker påtar seg for å tilfredsstille gudene, har ikke alltid vært like trivielle. Selv om hekseprosessene i bunn og grunn har et mer verdslig opphav, utgjorde de i den religiøse virkeligheten som dominerte i den vestlige kristenheten i denne perioden (ca. 1480–1700) et svar på Guds forventninger til menneskene. Hekseprosessene i Salem i nåværende Massachusetts i 1692 er blant de mest kjente eksemplene. Større familier skapte konflikter i randområdene der økonomien var basert på jordbruk, samtidig som jordbruket var særdeles utsatt for væromslag og sykdom. Den jorda som kunne brødfø én generasjon, kunne sjelden brødfø den neste, og dette tvang bøndene lenger ut i villmarka. I mangel av en annen forklaring ble dårlige avlinger, forsvunne barn og buskap, uvær og jordskjelv ble satt i sammenheng med Guds vrede. Kombinert med puritanismens ekstreme sexisme, gjorde dette at særlig enslige kvinner med egen jord ble gjort til syndebukker, men også deres allierte ble erklært som hekser. Over 150 mennesker ble arrestert og 19 henrettet – men sett ut fra det religiøse ståstedet til deltakerne er dette rent prinsipielt ikke noe annet enn kystfiskerens bønn.

Kombinasjonen av straff og frelse bidrar i høyeste grad til å gjøre religionene seiglivede, men i lengden kan en ensidig opplevelse av straff også bidra til at det settes spørsmålstegn ved religionen. Kristendommens fremvekst er et eksempel på dette. Etter at jødene hadde definert seg selv som Kanaans herskere hadde det utviklet seg et klarere klasseskille enn den gang de hadde vært under Faraos dominans, et klasseskille Romerriket hadde inkorporert i sin struktur. Fortellingen om hvordan Jesus jaget handelsmenn ut av tempelet og ikke minst Bergprekenen tyder på at Jesus selv assosierte seg med den jødiske underklassen som mer enn noen opplevde tyngden av det romerske imperiet. På denne tiden var det mange som hevdet profetiske evner, Monty Pythons film Life of Brian illustrerer dette på en fortreffelig måte, men kristendommen, eller Jesuskulten, tilfredsstilte behov den etablerte jødedommen ikke maktet å gjøre for den jødiske underklassen.⁷

Også islam var en religion som oppsto i spenningen mellom tradisjon og samtidens utfordringer. I motsetning til nord på den arabiske halvøya hadde det arabiske kjerneområdet lenger sør vært relativt upåvirket av den romerske ekspansjonen og stridighetene mellom Bysants og Persia. Innbyggerne, araberne, var hovedsakelig ulike klaner av nomader, delvis også bofaste, som ofte sto i strid med hverandre. Gjennom å forene tradisjonell arabisk religion med en jødisk monoteisme, kombinert med kløktig alliansebygging og strategisk kompetanse, maktet Muhammed ibn Abdullah, bedre kjent som profeten Muhammed, å forene de arabiske stammene og gjøre dem til en makt i regionen. Men der kristendommen hadde brukt over 300 år på å bli en statsbærende religion, spredte islam seg med utbredelsen av kalifatet, og mindre enn 30 år etter Muhammeds død strakk kalifatet, og dermed også islam, seg fra dagens Spania, Portugal og Marokko i vest til dagens India og Afghanistan i øst. Islam ble altså ikke bare et redskap for fremskritt i det arabiske kjerneområdet, det ble et redskap for en omfattende ekspansjon, ikke ulikt det kristendommen, dog med noe mindre hell, hadde blitt forsøkt gjort til 300 år tidligere da Keiser Konstantin hadde gjort den til en herskerreligion.

Som løsning på konkrete utfordringer i samtiden er ikke kristendommen og islam unike, også religioner som jødedom, buddhisme og sikhisme oppsto i tilsvarende spenningsfelter. Det samme kan også sies om brudd innenfor eksisterende religioner, som hasadisk jødedom, zen-buddhisme og ulike kristne protestantiske retninger, selv om de problemene de er bestemt å løse, varierer. Likevel, for hver vellykkede dissentersekt vil det være utallige mislykkede. Siden en etablert religion ikke bare representerer en gitt sannhet, men også bestemte maktforhold, vil en religiøs utfordring også representere en utfordring for denne makta. Denne strukturelle intoleransen i religionen vil derfor være et hinder for nye religioner⁸, men når denne en sjelden gang overvinnes vil den nye religionen kunne fungere som en drivkraft som har potensial i seg til å løse de utfordringene den gamle religionens rammer gjorde det så godt som umulig å løse.

Krisetider ikke bare skaper religion, det reproduserer også religion. Marx beskrev religionen som

Den religiøse høyresida i USA illustrerer dette godt. Selv om lederskapet er en del av det økonomiske og politiske etablissementet, er det arbeiderklassen, i all hovedsak den hvite, som utgjør massebasisen. Siden slutten av 1960-tallet har minstelønna i USA falt kraftig i reelle penger, og nyliberalisme og økonomiske omstillinger har gjort arbeidslivet mer usikkert. Borgerrettsbevegelsens gjennomslag og en aktiv kvoteringspolitikk har videre bidratt til usikkerhet. Som Samir Amin har påpekt, er det særlige forhold ved USA som gjør at dette ikke omsettes i politiske krav,¹⁰ i stedet hengir de seg til religionen – det er kun ved å bringe landet tilbake til Gud og Gud tilbake til landet at denne uretten kan utviskes. Svaret på problemene blir dermed blant annet blind støtte til Israel, siden Bibelen jo sier at jødene er Guds utvalgte folk, og knallhard kamp mot alt Obama står for, siden han jo, i følge en firedel av republikanernes velgere er den bibelske Antikrist.¹¹

Etter hvert som samfunnet utvikler seg og blir mer og mer komplekst, vil også sammenhengen mellom religionens løsning på bevissthetens krise og det faktiske uttrykket for religionen bli mer og mer uklart. Samtidig er det «uttrykk for visse materielle produksjonsforhold som trolig tilhører fortiden, som har mistet sin materielle virkelighet, men som ennå ikke har gitt slikk på sitt ’bevisste’ uttrykk»¹². Dermed blir det gjort til religiøse dogmer, en del av religionens virkelighet.

En stor del av religionens dogmer handler om makt. Ved siden av den rent verdslige makten, representert ved religiøse domstoler, tiende, kirkelig eiendom osv., ligger det i det å forvalte religionen også en makt i teologi og liturgi. Det å kunne dømme noen til evig fortapelse, eller for den saks skyld evig lykke – og bli trodd – gir en enorm makt. Det er en makt som frivillig får mødre og fedre til å fornekte sine barn, en makt som frivillig får enker til å la seg brenne på bålet. Da den katolske kirken i årene etter 2. verdenskrig lyste i bann alle medlemmer av kommunistiske partier og ungdomsorganisasjoner, da den fordømte organiserte kommunister til evig pine, var det klart at dette gjorde arbeidsforholdene for kommunister blant troende katolikker vanskeligere – noe som da også selvsagt var hensikten.

Som en del av det Marx og Engels kalte overbygningen utgjør religionen en særlig utfordring som de nok begge undervurderte noe. De var fullt ut bevisste at «de forskjellige momentene i overbygningen – klassekampens politiske former og dens resultater – forfatninger som blir satt av den seirende klasse etter at slaget er vunnet osv. – rettsformene og selv også refleksene av alle disse virkelige kampene i hjernene til dem som deltar, politiske, juridiske, filosofiske teorier, religiøse anskuelser og deres videre utvikling til dogmesystemer, øver også sin innvirkning på forløpet av de historiske kamper, og bestemmer ofte i overveiende grad deres form»¹³. De ulike momentene i overbygningen, derimot, var av mindre betydning for dem, dessverre. Men der politiske, juridiske og for så vidt også enkelte filosofiske dogmer kan etterprøves, er ikke det samme tilfellet for religiøse dogmer ut over det de vanligvis kan tilpasse seg. Eksistensen av guder, ånder, ondskap og evighet kan ikke prøves empirisk, og dermed kan det heller ikke gjøres motstand mot det på samme måte dogmer som har åpenbart synlige følger. Akkurat som politikken og jussen vil også endrede maktforhold påvirke religionen, men endringene vil vanligvis ikke bli like altomstyrtende, med mindre religionens krise blir så akutt at en ny religion beseirer den gamle.

Dette betyr ikke at det ikke oppstår religioner som er progressive i sin samtid. Kristendommens og buddhismens protest mot henholdsvis romersk og hinduistisk ekstravaganse og maktmisbruk er eksempler på dette. Det skulle imidlertid, verken i den kristne eller den buddhistiske verden, ta lang tid før det oppsto et presteskap som hadde til oppgave å forvalte religionen til beste for det eksisterende. Tilsvarende kan man gjerne si at Hans Nielsen Hauge og lekmannsbevegelsen representerte en progressiv protest mot kirkens prestevelde, men det tok ikke mange år før bevegelsen gikk over til det som er kjent som indremisjonen og ble representanter for de mørkeste, mest reaksjonære tendensene innenfor kirken. Ole Hallesbys frontalangrep på arbeiderbevegelsen for manglende moral, og i samme slengen også på psykoanalyse, samboerskap, onani, prevensjon, abort, liberal teologi og annen vederstyggelighet¹⁴ er bare ett av mange eksempler på hvordan denne bevegelsen med en nærmest hysterisk fanatisme motarbeidet arbeiderbevegelsen i tradisjonelt lavkirkelige miljøer. Dette er ikke bare propaganda, det er krav som ligger i religionen, i de troendes virkelighet.

Det er i dette lyset arbeiderbevegelsens dilemma med religionen må forstås. «Vi må kjempe mot religionen», slo Lenin fast. «Det er ABC for all materialisme, og følgelig også for marxismen»¹⁵. Riktignok understreket han at denne kampen måtte ta utgangspunkt i religionens materielle virkelighet, men det blir uunngåelig et dilemma når han samtidig slår fast at «staten bør ikke ha noe med religionen å gjøre. (…) Det må ikke forekomme noen som helst forskjell i statsborgerlige rettigheter på grunn av borgernes religiøse oppfatninger»¹⁶. For den religiøse er ikke religionen noe som bare omhandler individet, det omhandler samfunnet. Når den kristne høyresida slåss mot kjønnsnøytrale ekteskap, er det ikke fordi de selv vil slippe å inngå ekteskap med en av samme kjønn, men fordi de mener det beveger samfunnet vekk fra sin religiøse virkelighet. Dermed blir religionen like fullt noe man må forholde seg til også i den daglige kampen.

Som samfunnsmessig kraft er religionen også mer enn liturgi. Både Børre Knudsen og Rosemarie Køhn baserer seg på samme liturgi uten at de dermed er representanter for samme religiøse uttrykk. Dette er imidlertid ikke like åpenbart i den norske offentligheten i dag, der holdningen gjerne er at de muslimer som ikke aktivt går ut og tar avstand fra Taliban, en holdning som er like absurd som å avkreve alle kristne å gå aktivt ut og ta avstand fra Herrens Motstandsarmé i Uganda og Kongo. Religionen må forstås som uttrykk for den religiøse virkeligheten på ulike plan. I deler av Afrika legitimeres kjønnslemlestelse av jenter i religionen, både blant kristne og muslimer. At det ikke praktiseres blant kristne i Argentina eller muslimer i Pakistan gjør ikke, i den grad det er legitimert gjennom lokale religiøse dogmer, denne praksisen til en mindre del av den konkrete religiøse manifestasjonen der det faktisk skjer. Kjønnslemlestelse er ikke en del av islam eller kristendommen som sådan, men det er det i deler av Afrika – og som Kadra Yusuf har vist, også i enkelte muslimske miljøer i Norge. Bakgrunnen for de konkrete manifestasjonene av religion er selvsagt svært komplekse, langt mer komplekse enn det er rom for å diskutere mer enn helt overflatisk i en artikkel av dette omfanget. Når religiøse ledere i Somalia slår fast at musikk er syndig, er ikke dette et trekk ved islam som sådan, i det meste av den muslimske verden er ikke musikk bare lov, sang og musikk er ofte en sentral del av religionen og gudstilbedelsen, det er et særlig trekk ved den særegne somaliske manifestasjonen av islam, en manifestasjon som har sin bakgrunn i Somalias særegne og tragiske historie. Begrepet religion må forstås som manifestasjon på ulike plan – alt fra individ- og familieplan til verdensplan.

… og samfunnssplitter

Religionen er ikke bare en samfunnsbygger, den er også en samfunnssplitter, den sår splid mellom samfunn, mellom tilhengere av ulike guder.

Om vi ser på våre nærmeste slektninger i dyreriket, er det ikke vanskelig å se for seg at stridigheter om territorier og ressurstilgang er et like gammelt fenomen som menneskearten selv. Religionen gir imidlertid dette en ekstra dimensjon ved at tilhengerne av én religion kan rettferdiggjøre stridigheter og krig ved en henvisning til sine egne guder, sin egen virkelighet, en virkelighet som ikke deles av tilhengerne av en annen religion. Dette blir gjerne selv-forsterkende idet krigen i seg selv skaper en bevissthetens krise, og dermed bygger opp under religionen. Dermed får kriger og konflikter gjerne et sterkere religiøst skinn, som mellom katolske nasjonalister og protestantiske lojalister i Nord-Irland og mellom katolske kroater, ortodokse serbere og muslimske bosniaker i det tidligere Jugoslavia, og en vekkesleseffekt på de stridende parter.

I henhold til Bibelens fortelling om Adam og Evas sønner tok Kain livet av Abel.

Dette illustrerer godt den partikularismen som kjennetegnet tidligere tiders religioner – det var et fellesskap for de utvalgte. Gud skapte Adam og av hans ribbein skapte han Eva, men da deres sønn ble forvist, fantes det en annen stamme med en annen gud der han kunne slå seg ned. Denne tradisjonen med ulike guder er i dag fortsatt, om i noe endret form, til stede i hinduismen der kastesystemet mytologisk plasserer kastene under bestemte guder. I motsetning til partikularistiske religioner, dvs. religioner som er forbeholdt én enkelt folkegruppe og som i prinsippet ikke tillater at andre slutter seg til denne, står de universelle religionene, hvorav islam og kristendom er de klart største. Her kan enhver i prinsippet slutte seg til, ens plass overfor Gud er ikke bestemt av fødsel, men av tro. Følgelig vil også det å forlate religionen også føre til at man forlater fellesskapet, med de følgene det kan ha, i motsetning til de partikularistiske religionene der også de frafalne i prinsippet regnes som en del av fellesskapet. En kombinasjon av disse prinsippene finner man i jødedommen, som siden Moses’ tid kun har anerkjent eksistensen av én gud, Jahve, men som likevel gir den som er født jødisk en særlig rolle som et utvalgt folk. Også østlige religioner som buddhisme, jainisme og konfucianisme forholder seg til slike kategorier, selv om disses fravær av noen konkret guddom gjør at begrepsapparatet blir noe annerledes.

Skillet mellom partikularisme og universalisme gjør imidlertid ikke noe fra eller til når det gjelder religionens oppbygging under eksterne fiendebilder. Dette skillet har først og fremst følger for det interne fiendebildet, men under en universalistisk religion vil krigen også kunne få en misjonerende dimensjon. En av de mest profilerte representantene for den kristne høyresida i USA, Ann Coulter, uttalte for eksempel i kjølvannet av terrorangrepene mot New York og Washington D.C. 11. september 2001 at USA bør svare med å invadere muslimske land, drepe lederne deres og konvertere folket til kristendommen.¹⁹ Akkurat som ekspansjonen av kalifatet i den arabiske verden i tiden fra 622 til det nådde sin største utbredelse i 750 gikk hånd i hånd med utbredelse av islam, gikk den europeiske koloniseringen, hånd i hånd med omvendelse til kristendommen. Nå har riktignok heller ikke partikularistiske religioner gått av veien for å omvende folkegrupper. Khazarriket i Kaukasus opplevde for eksempel en masseomvendelse til jødedommen da dette ble landets statsreligion på 700-tallet, på tross av at disse ikke stammet fra Guds utvalgte den gang,²⁰ men for jødedommen spesielt er dette et unntak mer enn en regel. I den grad partikularistiske religioner blander misjonering og erobring er det gjerne for å gjenvinne «tapte sjeler», som den hinduistiske (gjen)erobringen av India fra buddhismen, etter hvert også med god hjelp fra både muslimer og sikher, etter at buddhismen hadde etablert seg som en dominerende religion i de siste århundrene før vår tidsregning.²¹

Skillet mellom universalisme og partikularisme kan også gi ulike utslag. De fleste jøder tar for eksempel rollen som Guds utvalgte folk på alvor, men mens det for ultraortodokse bosettere på Vestbredden betyr at de har plikt til å ta seg til rette på bekostning av de ikke-utvalgte, betyr det for de like ultraortodokse Neturei Karta at jødene er dømt til evig eksil inntil Messias kommer og dermed en ukuelig kamp mot sionismen i jødedommens navn. For tilhengere av religioner som ikke ser seg selv som et utvalgt folk, derimot, er dette en irrelevant problemstilling. Det er høyst relevant i den grad de ut fra den konkrete manifestasjonen av sin religion, hovedsakelig blant protestantiske kristne, ser det som sin religiøse plikt å støtte opp om jødenes strev for å realisere sin gudegitte rolle som et utvalgt folk.

For den troende er det ikke bare ens egen religions fortreffelighet som representerer den religiøse virkelighet, det er også andre religioners svakheter. Dette endrer seg selvsagt med tid og rom, akkurat som de muslimske ottomanske lederne aksepterte de andre abrahamittiske religionene (kristendom og jødedom), legger norske kirkeledere som Oslo-biskop Ole Christian Kvarme og tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett i dag vekt på at den kristne og den muslimske guden er den samme – til stor forargelse for den kristne høyresida. Graden av religiøs forankring vil selvsagt også skape variasjon, men sett ut fra et troende ståsted vil både dogmene generelt og gruppetenkingen spesielt skape bestemte preferanser rundt hvem som lever opp til den troendes virkelighet.

En av de anklagene nyateistene hyppigst anfører mot religionen, er at den skaper krig. Også fra religiøst hold hevdes de samme tankene – da med den forskjellen at det bare er de andre religionene som skaper krig. Og noen religioner er visstnok verre enn andre. Sam Harris fremstiller nærmest selvmordsbombere som en plikt innenfor islam:

Merkelig, da, at det første kjente selvmordsangrepet utført av en muslim i nyere tid fant sted så sent som i 1989. Og merkelig, da, at antallet selvmordsangrep i verden har mangedoblet seg bare i løpet av de siste årene. Det er åpenbart at dette har å gjøre med helt andre faktorer, faktorer der religionen blir gjort til en katalysator. Under 2. verdenskrig fungerte shintoismen som en katalysator for kamikaze-piloter, en slags form for offisielle selvmordsbombere, men det er få som den dag i dag anklager shintoismen for å være en mer krigersk eller voldelig religion enn for eksempel kristendommen eller buddhismen.

Religionen i seg selv skaper svært sjelden krig, den fungerer snarere som en katalysator. Religionen kan forsvare krig og eskalere krig, og religionens tilbakeskuende karakter kan gjøre religionen irrasjonell som motivator for krigen, men å gi religionen ansvaret for at mennesker kriger, blir i beste fall naivt. Selv religionskrigene i Europa rundt reformasjonen var kriger som først og fremst handlet om makt og ressurser, og om aktører som benyttet religionen til å fremme sine interesser. Men ideen om at motstanderen representerte Satan, at man selv representerte Gud og at en heltemodig innsats ville bli etterfulgt av en evig belønning i himmelen, bidro nok helt sikkert til å gjøre krigene mer blodige enn nødvendige. Det er ikke tvil om at det er lettere å få noen til å drepe andre og selv gå i døden, når det ligger et løfte om belønning bak det hele. Disse belønningene behøver heller ikke være religiøse. Når norske soldater dreper og blir drept i Afghanistan, er det ikke sikkert de tror dette vil gi dem en evig belønning i himmelen, men de innbiller seg i det minste at de gjør noe for Norges og/eller Afghanistans trygghet og fremtid. En religiøs overbygning over det hele, enten den kommer fra en selv eller gjennom påvirkning utenfra, vil nok imidlertid fort kunne styrke kampmoralen ytterligere.

Religion som samfunnsaktør

Sam Harris skriver:

At kontrafaktisk historieskriving er en øvelse der det ikke finnes noen fasit, er så sin sak, men her river Harris historien ut fra sin kontekst og ender opp i ren idealisme. Maktforholdene på korstogenes tid åpnet rett og slett ikke for dette «fornuftens kongerike». Når det eksisterer en bestemt religiøs virkerlighet i et samfunn, vil den som bestrider dette bli sett på som en avviker, en kjetter.

Det er i møtet mellom den materielle virkeligheten og virkeligheten slik den oppfattes, at samfunnsutviklingen bestemmes.

Ole Hallesbys tordentaler mot arbeiderbevegelsen var ikke bare taler, det var oppfordringer til handling, handlinger som fikk konkrete følger for arbeiderbevegelsen i områder der indremisjonen sto sterkt. Samir Amin har tilsvarende vist hvordan den særegne formen for protestantisme som ble ført inn til USA fra Europa, skapte grunnlag for en helt særegen amerikansk ideologi²⁵ – en ideologi som den dag i dag setter sitt tydelige stempel på amerikansk politikk – fra det fortsatte presset på abortretten til en aggressiv intervensjonspolitikk. Intervensjonspolitikken og den, til dels reelle, frykten som underbygger denne, bidrar rett nok til å styrke religionen som samfunnsmessig kraft. Men religionen, den hvite manns byrde, gitt til USA av en allmektig Gud, utgjør i sin tur en kraftfull legitimering av politikken. Eksempelvis er det vanskelig å se for seg at USA så ukritisk ville støtte Israel, selv der det går mot deres egne interesser, uten den sterke innflytelsen fra de jødiske og kristne, hovedsakelig protestantiske, bevegelsene som ser det som sin oppgave å virkeliggjøre Guds plan for Israels utvalgte folk.

Men denne religiøse påvirkningen er ikke nøytral, den er farget av den religiøse virkeligheten. Når de dominerende jødiske og protestantiske retningene baserer seg på en virkelighet der jødene er Guds utvalgte, vil undertrykkingen få en særlig eksklusiv karakter. Det er selvsagt ikke bare i stater som er styrt etter prinsipper basert på religiøs partikularisme at undertrykking av religiøs karakter er utbredt. Men der denne i stater basert på religiøs universalisme gjerne tar form av tiltak for å sikre at hele befolkningen blir eller forblir en del av denne religionen, tar den i stater basert på partikularisme gjerne form av en religiøs apartheid med begrenset, om noen, mulighet for mobilitet – dagens Israel er et svært illustrerende eksempel. Tilsvarende kan andre egenskaper ved en religion skape rammevilkår som ville vært annerledes med en annen religiøs virkelighet. Påvirkningen fra theravada-buddhismen på den politiske utviklingen i det sørøstlige Asia er ikke mye omtalt i norsk og vestlig offentlighet, men denne buddhismens særlige trekk har hatt og har fortsatt betydning for så vidt ulike politiske brennpunkter som Aung San Suu Kyis ikkevoldelige motstandskamp i Myanmar og Colombos aggressive politikk mot tamilene på Sri Lanka.²⁶

I et av forarbeidene til Kapitalen viste Marx til sammenhengen mellom «engelsk puritanisme, og også nederlandsk protestantisme, og opphopning av penger»²⁷. Nå dalte verken puritanismen eller kalvinismen ned fra himmelen. Rent skjematisk kan man si at religionen for så vidt har sitt opphav i klassene, dvs. produksjonsforholdene, men idet den har oppstått får den en autonom eksistens der den utvikles gjennom en dialektikk med samfunnsforholdene for øvrig – ikke bare produksjonsforholdene. Kort sagt, den lever sitt eget liv som en egen samfunnsmessig kraft og bidrar til å forme klasseforholdene. Det interessante spørsmålet er hvordan?

I og med at de religiøse dogmene er basert på produksjonsforhold eller maktforhold som trolig tilhører fortiden, vil religionen i utgangspunktet være tilbakeskuende. Ja, et religiøst dogme kan også fungere hemmende for interessene til dem som formidler det. Betingelseløs støtte til Israel hadde helt siden statens opprinnelse vært et krav fra organiserte jødiske og protestantiske krefter i USA, men det var først da Sovjetunionen styrket sine bånd med land i den arabiske verden, særlig Egypt og Syria, at dette, i tråd med den kalde krigens logikk, ble offisiell amerikansk politikk. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har imidlertid denne støtten blitt videreført, i stor grad ved hjelp av nettopp disse jødiske og protestantiske kreftenes påvirkning, på tross av de implikasjonene dette kan ha for USA og USAs oljeindustris forhold til de oljerike arabiske statene.

Dette gjelder selvsagt ikke bare religionen, også juridiske, politiske, filosofiske osv. er som sådan basert på allerede virkeliggjorte produksjonsforhold – noe vi ser i de juridiske, politiske og filosofiske begrunnelsene som viderefører USAs bidrag til en konstant krigssituasjon eller krigslignende situasjon i Midt-Østen, og for den saks skyld kvasireligiøse fortolkninger av marxistisk baserte strategier. Religionen har imidlertid en særlig egenskap i at den baserer seg på overnaturlighet, og er dermed ikke er etterprøvbar. Himmel og helvete, nirvana og karma – dette er kategorier som ikke lar seg bevise, de er basert på en tro som er videreformidlet av den organiserte religionen. Og som kystfiskerens skjebne, uansett utfall, vil bidra til å bekrefte religionens gyldighet, er Guds veier uransakelige. Nå er det riktignok ikke slik at alle andre komponenter i overbygningen er etterprøvbare, men der for eksempel bestemte politiske strategier gir konkrete resultater for den virkeligheten de forholder seg til, gir religionens overnaturlighet og tvetydighet langt mindre rom for revurderinger. Selv om det selvsagt er mange flere fasetter her, særlig i utvekslingen med andre samfunnsmessige krefter, vil religionen tendere til å bli en konservativ kraft.

Det betyr ikke at enhver kamp basert på religiøse dogmer vil være en reaksjonær kamp.

Historisk har også religiøse brudd, basert på den samfunnsmessige dialektikken, bidratt til fremskritt, men i det lange løp vil det være sentralt for ethvert regime som ønsker å sikre sin kontroll over samfunnet, å ta kontroll over religionen og gjøre den til sin, slik Keiser Konstantin gjorde kristendommen til sin. Polen er et illustrativt eksempel på dette. I motsetning til i resten av Sovjetblokken fikk den katolske kirken en viss kontroll over egen gjøren og laten, noe som i sin tur gjorde den i stand til å bli et senter for motstand mot systemet, særlig etter at opprørene i 1981 ble slått ned.²⁹

Sekularisme som strategi

som samfunnsmessig kraft. Det er kampen

for en reell sekularisme. I praksis vil dette imidlertid fort fortone seg som en kamp mot religionen. Noe av det Øystein Djupedal huskes for som kunnskapsminister er hans uttalelser mot bønn i den offentlige skolen. Dette avfødte en kraftig reaksjon fra kristenfolket og tvang til slutt Djupedal til retrett. Fra et sekulært synspunkt er fravær av bønn i skolen en selvsagthet, men for Linda Austnes, som samlet inn nærmere 60 000 underskrifter mot Djupedal, representerer det noe helt annet:

Sekulære strategier kan grovt sett deles inn i to: likebehandlingssekularisme og aktiv sekularisme. Finansieringsordningen for trossamfunn, den såkalte kirkeskatten, kan illustrere dette. I dag bevilger regjeringen et bestemt beløp til Den norske kirke i statsbudsjettet. Dette beløpet deles så på antallet medlemmer i kirken, og støtten til andre trossamfunn vil da bli dette beløpet multiplisert med antallet medlemmer. Med Den norske kirke har også andre fordeler, for eksempel er kirkebyggene et kommunalt ansvar, noe andre menigheters bygninger ikke er. I Oslo er resultatet av dette for eksempel at de fleste kirkene under statskirken står tomme under gudstjenesten, mens katolske kirker må ha både to og tre gudstjenester for at alle som vil delta skal få delta. Fra et likebehandlingssekulært synspunkt vil sekularismen bestå i at alle religioner behandles likt, dvs. at det blir et mer rettferdig finansieringssystem, og at det for eksempel også blir et kommunalt ansvar å stille menighetshus til disposisjon for religioner av en viss størrelse. Fra et aktivt sekulært synspunkt, derimot, vil målet være å gjøre religionen til en privatsak i den forstand at det skal være opp til medlemmene, ikke myndighetene, å finansiere religiøse organisasjoner akkurat på samme måte som andre organisasjoner.

Dette skillet kan også illustreres med blasfemilovgivning. Etter Jyllands-Postens karikaturer av Muhammed har det i enkelte muslimske miljøer oppstått et krav om en strengere blasfemilovgiving. Norge har i dag en blasfemiparagraf, § 142 i straffeloven, men siden ingen har vært dømt siden 1912 og tiltalt siden 1933, regnes den i dag for en sovende paragraf. Problemet med en slik paragraf er at det er de fornærmede som selv definerer hva som er fornærmende, eller blasfemi. Det som regnes som blasfemi for noen, er ikke nødvendigvis blasfemi for andre. Ja, i sin ytterste konsekvens kan blasfemilovgiving fort bli et hinder for reell religionskritikk. Fra et likebehandlingssekulært ståsted vil dette imidlertid ikke være problemet, problemet vil være at ulike religioner behandles ulikt. Ut fra et aktivt sekulært ståsted, derimot, kan ikke religionen gis en særlig beskyttelse andre ikke får. Hvorfor skal de som uttaler seg på den ene eller andre måten basert på en religion, ha en annen beskyttelse enn folk som uttaler seg fra et ikke-religiøst synspunkt?

Nå er dette riktig nok ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende strategier. I en del muslimske land er det for eksempel noen lover som gjelder for muslimer, men ikke for ikke-muslimer. Mange steder er det også forbundet med streng straff for muslimer å konvertere, samtidig som ikke-muslimer står fritt til å konvertere både til islam og til andre religioner. I slike tilfeller vil likestillingssekularismen og en aktiv sekularisme handle om det samme – fjerne det lovverket som diskriminerer på bakgrunn av religion. Den aktive sekularismen går imidlertid lenger. I flere katolske land er abort totalforbudt, også når den gravides liv står i fare. Ut fra et likestillingssekulært synspunkt vil dette som sådan være uproblematisk, siden det jo gjelder alle, katolikker og ikke-katolikker. Ut fra et aktivt sekulært synspunkt, derimot, vil lovgivningen i den grad den er grunnet på katolske dogmer, representere en allmenngjøring av disse dogmene. Det betyr selvsagt ikke at en likestillingssekularist ikke kan ta stilling mot loven, men det vil ikke ha med sekularisme å gjøre.

Når det gjelder religionens innflytelse, er Norge riktignok et unntak i verdensmålestokk. I følge en undersøkelse i 143 land i årene 2006–2008 var det kun i Estland, Sverige og Danmark at det var færre som oppga at religionen utgjorde en viktig del av livet deres enn i Norge, med våre 20 prosent. ³¹ Nå er det riktignok ikke noen direkte sammenheng mellom individuell oppfatning og den samfunnsmessige betydningen. Samme undersøkelse viser for eksempel at det selv i relativt sekulære og liberale amerikanske delstater som California, New York og New Jersey er godt over 50 prosent som svarer positivt på dette spørsmålet, og der det i islamistiske Iran «bare» er 83 prosent som svarer positivt på spørsmålet, gjelder dette hele 98 prosent i relativt sett liberale Indonesia. Hvor i sjiktet et land havner, har nok likevel noe å si. Dersom 80 prosent av innbyggerne i et land er sterkt troende, vil dette etter all sannsynlighet gi religionen en viktigere samfunnsmessig rolle enn dersom det kun gjelder 20 prosent av befolkningen. På tross av statskirke og statsreligion er Norge relativt sekulært, i hvert fall om man ser det i en verdensmålestokk.

For en aktiv sekularisme

En aktiv sekularisme er ikke bare en sekularisme som vil likestille religioner, det er en sekularisme som vil frata religionen makt over samfunnet. Det er en sekularisme som går inn for å begrense dagens Ole Hallesbyers mulighet til å spre eder og galle innenfor ytringsfrihetens grenser – Enevald Flåten og Jan-Aage Torp skal behandles på linje med alle andre som driver med trakasserier og hets av dem de ikke liker, og ikke ha mer krav på statsstøtte enn andre som frembringer tilsvarende motbydelige synspunkter uten å hevde å representere noen løsning på bevissthetens krise. Det er en sekularisme som går inn for å behandle overgrep innen den katolske kirken på samme måte som det skulle vært et overgrep som foregikk i en familie, på en fest eller på gata. Med andre ord – det er en sekularisme som går inn for å svekke religionens mulighet til å være et hinder for fremskritt. Utover det er religionen den aktive sekularismen uvedkommende.

I dagens Norge er det islam som vekker klart mest offentlig debatt. Mens et søk på «islam» på Dagbladet sine nettsider gir nesten 2000 treff, gir et tilsvarende søk på «kristendom» så vidt over 300 treff. På VG sine nettsider er forskjellen enda større – her er det 17 000 treff på «islam» og stakkarslige 138 på «kristendom». Etter den kalde krigens slutt og særlig etter terrorangrepene i USA i 2001 har hetsen av muslimer tiltatt i styrke. Det er i dag «lov» å si ting om islam og muslimer det ikke er «lov» å si om andre – dette på tross av at en større andel muslimer enn ikke-muslimer i London støtter opp om demokratiske valg,³² at et stort flertall av de spurte i Egypt, Iran og Indonesia mener ytringsfrihet bør være grunnlovsbeskyttet og at 98 prosent av de spurte i Egypt og Bangladesh, 96 prosent av de spurte i Marokko sier de støtter en demokratisk styreform – mot stakkarslige 78 prosent i Storbritannia.³³ Spørsmål om islam i Norge handler imidlertid ikke bare om fordommer og rasisme – de handler også om religion. Konspirasjonsteoriene og feberfantasiene til Siv Jensen og hennes meningsfeller om at muslimer i Norge har en mer eller mindre skjult strategi for islamisering av Norge, må avvises som det de er – rendyrket hatpropaganda – og møtes med en kraftfull og aktivistisk antirasistisk bevegelse. Likevel støter man i den offentlige debatten på spørsmål som også gjør den religiøse dimensjonen relevant.

Noe media har skrevet mye om, er det såkalte «moralpolitiet» på Grønland i Oslo. Hvor stort og omfattende dette er, strides man om, men vitnesbyrd om hvordan unge personer med flerkulturell bakgrunn følges blant annet av drosjesjåfører i Oslo, hvordan jenter føler seg truet til å kle seg mindre «utfordrende» og hvordan komikeren Zahid Ali ikke våger å bevege seg på Grønland viser at det er et reelt problem. Dette uavhengig av om Islamsk Råd tar avstand fra det. For dette moralpolitiet dreier det seg om kontroll, en form for kontroll som selvsagt ikke er utelukkende religiøs, men som likevel fort legitimeres i religionen. For å få bukt med dette må man også våge å konfrontere det idégrunnlaget som rettferdiggjør et slikt uakseptabelt handlingsmønster, et handlingsmønster som helt klart bryter med målet om et sekulært samfunn, enten man ser det fra et likebehandlings- eller aktivt sekulært ståsted. Man fjerner kanskje ikke kontrollen ved å konfrontere religionen, men man kan fjerne legitimeringsgrunnlaget, og dermed også bidra til å lette på kontrollen. Hvis en ung muslimsk jente blir passet på og kontrollert nærmest hvor enn hun beveger seg, vil det være vanskeligere for henne å ta et eget valg. Det vil bli enklere å videreformidle religionen og dens dogmer til henne og dermed også hennes etterkommere, og det er jo selvsagt også målet for moralpolitiet.

Diskusjonene som har oppstått om shariaråd i Norge, er også preget av denne propagandaen. Dette dreier seg ikke, slik blant andre FrP innbiller seg, eller i hvert fall gir inntrykk av at de tror, om et parallelt rettsvesen. Som i Storbritannia dreier det seg om et frivillig konfliktråd for muslimer der de kan løse tvister seg imellom etter muslimsk lov. Men sett ut fra et aktivt sekulært ståsted er det heller ikke uproblematisk. Om muslimer ønsker å løse tvister på denne måten, skal de selvsagt være fri til å gjøre det, men det må være på eget initiativ, ikke noe staten legger opp til. Når konflikter skal løses på basis av religion, vil dogmene spille sterkere inn, noe som er poenget med sharia, og jo mer et slikt råd legitimeres av offisielle myndigheter, jo større press vil det være på å benytte seg av disse. Vi ser mye av det samme i enkelte kristne menigheter – konflikter skal ikke løses av medlemmene, men av pastoren. Problemet er at det da vil være pastorens forståelse av religionen, ikke forutsigbare lover og regler, som avgjør. Om myndighetene oppfordrer til bruk av slike institusjoner, vil de utvilsomt blitt enda sterkere og i enda større grad legge menighetsmedlemmenes liv under menighetens kontroll. Også når det gjelder spørsmål som bruken av religiøse hodeplagg i skolen, kjønnsdelte svømmetimer, egen politihijab, muslimske kvinner i arbeidslivet osv., bør tilsvarende vurderinger være en del av grunnlaget.

Også i det internasjonale solidaritetsarbeidet utgjør religionen en utfordring. Ved det siste parlamentsvalget i Palestina ga velgerne et parti som åpent baserer store deler av sin politikk på religiøse dogmer, flertall. Nå har riktignok situasjonen etter at Fatah reelt foretok statskupp ved å tilsidesette parlamentet og dermed delte Palestina i to, også politisk komplisert forholdene ytterligere, men det kan unektelig stilles spørsmålstegn ved at RV, et parti som historisk har gått i bresjen mot religiøs fundamentalisme i Norge, hadde en representant fra dette partiet, et parti som ellers mener at sionismen, i tillegg til å være ansvarlig for det palestinske folkets lidelser, også er ansvarlig for «den franske revolusjon, den kommunistiske revolusjon og mesteparten av de revolusjonene vi hørte og hører om, her og der»,³⁴ på sitt landsmøte i 2006 – selv om han var demokratisk valgt. Det var neppe særlig mange andre deltakere på landsmøtet som ville likt å bo i et land styrt etter de prinsippene Hamas ønsker å forme samfunnet etter. Selv om det neppe er tvil om at Hamas er den bevegelsen som har størst folkelig støtte i Palestina etter at Fatah solgte prinsippene sine for retten til å bli Israels egne husnegre, ikke minst fordi Hamas, i motsetning til de palestinske «myndighetene » i Ramallah, faktisk gir inntrykk av å gjøre noe for palestinere flest; burde ikke responsen fra sekulære solidaritetsbevegelser heller være å bygge opp under bevegelser som faktisk vil bidra til å rive Palestina ut fra religionens grep? En kan selvsagt mene at det i dagens situasjon er umulig, at det eneste som betyr i dag er frihet fra sionismen, men det bør en i tilfelle være åpen på. Når solidaritetsdemonstrasjoner for Palestina, i Norge, avsluttes med en oppfordring om å bli med i moskeen for å be, er det i hvert fall noe som er galt.

Det som gjør islam særlig problematisk, er at det i Norge er en mindretallsreligion. Kamp mot for eksempel kristne formålsparagrafer i skoler og barnehager og for en kjønnsnøytral ekteskapslov er kamper som sjelden kommer i konflikt med andre kamper. Når det gjelder islam, derimot, vever det seg sammen med andre spørsmål som institusjonalisert rasisme, økende hatpropaganda, norsk Israel-støtte osv., noe som gjør at man på den ene siden vil kunne risikere å bli tatt til inntekt for islamofobien, og på den andre siden skyve fra seg de som faktisk rammes av dette som allierte. Behovet for en aktiv sekularisme må derfor også veies opp mot andre problemstillinger. Om noe blir et synspunkt ut fra religiøse dogmer, behøver det ikke bety at det er galt. Poenget er snarere at det at det utgjør et religiøst dogme, ikke må være noe argument, verken den ene eller den andre veien.

Hvilke problemer skaper det egentlig å dele en skoleklasse etter kjønn i svømmetimene all den tid klassene som regel er så store at de uansett må deles? Hva blir resultatet dersom de ikke deles? Og er det ikke også andre, langt mer sekulære, grunner til faktisk å dele svømmetimene etter kjønn, for eksempel på grunn av uønsket seksuell oppmerksomhet fra guttenes side? Mens kjønnsdelte svømmetimer neppe er noe problem fra et sekulært synspunkt, vil andre spørsmål, som for eksempel politihijab eller bruk av religiøs bekledning i skolen, være mer problematiske, uten at det er hensikten her å vurdere disse spørsmålene i detalj.

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, og dette må man forholde seg til. Enten man tror på åndelige eksistenser eller ikke vil det at det eksisterer tro gjøre denne eksistensen reell for de som tror. Som samfunnsmessig faktor er derfor religionen like viktig, like aktuell og like virkelig også for ikke-troende – også som noe annet enn en vrangforestilling.

Noter:

 

Leder: Skatt side 3

Tema: Religion

Mathias Bismo: Aktiv sekularisme side 4

Åse Brandvold: Den undertrykte skapnings sukk – pinsebevegelsen, nyliberalismen og verdikampen side 22

Bjørn Olav Utvik: Islam er moderniserande og demokratiserane side 28

John Molyneux: Mer enn opium: marxisme og religion side 36

Frihet fra religion. Et intervju med Alexander Saxton side 54

Historie: kommunister og religion

Mathias Bismo: Kommunister og religion – en privatsak? side 66

Resolusjon fra Komintern om holdningen til religion side 68

Arne Ording: Det kommunistiske partis holdning til religion og kyrkje side 69

Sanger:

Mikael Wiehe: Gud, är det sant? side 72

Joe Hill: The preacher and the slave side 73

Artikler:

Torstein Dahle: Fra samfunnsbygging til vampyrøkonomi side 74

Richard Levins: Å besøke eit sosialistisk land side 94

Sigmund Espedal og Geir Christensen: Sosialismens fantastiske resultater side 116

Bokomtaler:

Karen Armstrong: Mohammad: Prophet for our time side 124

Tina Aamodt: Anleggsprosa side 126

Pushwagner: Pushwagner Soft City side 128

Dag Seierstad: Den nye kampen om arbeidslivet. EU-domstolen og europeisk fagbevegelse side 129

Dikt:

Tore Ness: Kolonnen i Kabul side 131

Paul Kellogg er assisterende professor ved Department of International Studies, Trent University.

3. mai 2010 – redningsplanken for den gjeldstyngede greske regjeringen later omsider til å være på plass. Den Europeiske Unionen (EU) – i særdeleshet de franske og tyske sentralbankene – skal, sammen med Det Internasjonale Pengefondet (IMF) bistå med 110 milliarder euro (150 milliarder dollar) i kriselån. Prisen for disse lånene vil bli høy. Sammen med sterkt økte skatter og kutt i forbruk, er lånene betinget av at frysingen av lønningene i offentlig sektor forlenges til å gjelde til 2014.¹ Det betyr i realiteten lønnsnedslag, siden det blir drastiske endringer på de såkalte «bonusene» – feriepengene som har blitt en vesentlig del av lønnspakken til lavtlønnsarbeidere i offentlig sektor.

Sinnet disse kuttene har utløst, finnes overalt i det greske samfunnet. Giorgos Papadapoulos er en 28 år gammel politimann som vanligvis konfronterer demonstranter. Men i mars la han vekk opprørsskjoldet sitt og deltok i masseprotestene som har blitt en del av dagliglivet i Hellas. «Det er en ganske annen følelse for meg», fortalte han journalister, mens han deltok i demonstrasjonen. «Men dette er viktig. Det går ut over meg og min familie.»² Krisen i Hellas har, imidlertid, ikke bare vist en dreining mot venstre i Europa. Den har også brakt til overflaten en stygg reaksjonær understrøm i den delen av Eurasia som hører til EU.

Den 29. april 2010 hadde det tyske Bild, en dagsavis med massespredning, en skrikende forside: «Grekerne vil ha enda flere milliarder av oss.»³ Ekkoet fra en halvveis glemt tysk nasjonalisme sendte frysninger gjennom de som har historisk minne. Én med slike minner – visestatsministeren i Hellas, Theodoros Pangalos – minnet greske velgere om uhyrlighetene i den andre verdenskrigen. «De (tyskerne) stakk av med gullet i Den Greske Bank», sa han. «De stakk av med greske penger, og betalte dem aldri tilbake.»⁴ Det var et dårlig skjult forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra den krisen som hans eget parti (Den Panhellenske Sosialistiske Bevegelse eller PASOK) har bidratt til å skape. Den slags utslag av reaksjonær nasjonalisme skulle angivelig ha blitt overskygget av det progressivt kosmopolitiske ved EU.

«Snillere» kapitalisme?

Det er ikke noe nytt at mange har klamret seg til håpet om at EU har i seg kimen til en progressiv kapitalisme. Antonio Negri, medforfatter til boken Empire, støttet en oppfordring om å stemme «ja» til EU-konstitusjonen i 2004–2005. Hans forklaring på dette ble svært godt beskrevet av Salvatore Cannavò, da redaktør av Liberazione, dagsavisen til Rifondazionie Communista i Italia.

For Negri er imperiet det nye, globaliserte kapitalistiske samfunnet. Han ser Europa som «en brems på ideologien bak en økonomisk unilateralisme som er kapitalistisk, konservativ og reaksjonær. Slik at Europa kan bli en motvekt mot unilateralismen styrt av USA.»⁵

En annen med tro på EU var Christopher Hitchens, som beskriver seg selv som «en av de få på venstresiden som går inn for utvidelse av EU, og som identifiserer det med det progressive elementet i politikken.»⁶ Men alvorlig talt, Hitchens trenger ikke å betegne seg som en av de få. Med sitt håp om at EU representerer en «snillere» kapitalisme enn i USA, henger den veldig radikale Negri og eks-venstre døgnfluen Kitchens bare etter selve hovedstrømningen innen den «sosialliberale» politikken, representert av de svært tradisjonelle europeiske sosialdemokratiske partiene, som fortsatt er hovedstyrken innen arbeiderbevegelsen og venstre i Europa. Hitchens og Negris pro-EU ståsted plasserer dem innenfor det hegemoniske prosjektet som europeisk kapitalisme er, med det europeiske sosialdemokratiet som meglere, slik det så ofte viser seg.

Dette håpet om et progressivt EU har blitt satt på hard prøve av det seneste fallet i kapitalistisk økonomi – det såkalte «Store tilbakeslaget» i 2008-2009 – den utløsende faktoren for gjeldsproblemene i Hellas og andre steder. I november 2009 stemte 57 % av de 53 % som avga stemme i en folkeavstemning i Sveits, for et forbud mot å bygge moskeer i landet. Denne reaksjonære tendensen er ikke begrenset til Sveits. I april gikk innenrikskomitéen i det belgiske parlamentet enstemmig inn for et forbud mot at muslimske kvinner offentlig kunne bære slør som dekket ansiktet. «Støtte til forbudet gikk på tvers av partigrenser, helt fra de Grønne til ytterste høyre.» Liknende forbud overveies andre steder i Europa, deriblant Frankrike og Nederland. At dette avspeiler økt islamofobi og antiarabisk rasisme vises tydelig ved at «det bare finnes fire små minareter i Sveits»⁷, og at det i Belgia er «svært få kvinner som bærer fullt slør, og at det har vært lite offentlig debatt om at det skulle være behov for forbud.»⁸

Syndebukker

Det skal ikke mye til for å skjønne hva som skjer. Den dype krisen i 2008–09 utløste omfattende programmer over hele kontinentet, signert av regjeringene. Bevilgningene gjorde sitt for å begrense krisen, men mange regjeringer satt igjen med uoverstigelig gjeld. Hver eneste regjering er nå i gang med å håndtere denne gjeldskrisen ved å kutte i offentlige utgifter. Den antiarabiske rasismen er en dypt reaksjonær, forutsigbar og god gammel metode for den herskende elite til å «bytte kanal», og få arbeidsfolk til å se i retning av syndebukker, framfor å ha oppmerksomheten på angrepene på velferd og offentlig ansatte som er på vei over hele kontinentet. Den antigreske nasjonalismen i Tyskland – som truer med å velte en kriseplan som både tysk og gresk kapital sårt trenger – innebærer at politikken med å jakte på syndebukker kan gli ut av kontroll for den tyske kapitalen, og åpne døra for populistiske ultrahøyre krefter, en økende, foruroligende trussel som lurer i utkanten av det politiske landskapet i Europa.

Denne høyredreiningen er ikke noe stort politisk skritt i EU. EU kunne presentere seg som en progressiv kraft, i lys av den barbariske historien til den europeiske sivilisasjonen. En samling nasjoner – på et kontinent som i løpet av halvannet århundre hadde vært vitne til de blodigste krigene i menneskehetens historie – hadde funnet en vei mot å forene seg og delvis begrense konfliktene. Med et EU-pass kunne man enkelt reise fra et land til et annet – og enda viktigere, arbeide i hvilket som helst land i EU. Framveksten av en felles valuta for en del av EU-landene kunne tyde på at spenningen ble ytterligere redusert på et kontinent bestående av historiske rivaler.

Men den progressive overflaten kamuflerte en annen side av barbariet som har preget den europeiske sivilisasjonen. Røttene til dette ligger ikke bare i intereuropeisk rivalisering som resulterte i Napoleonskrigene og to verdenskriger. Røttene ligger minst like dypt i 500 års kolonihistorie, med erobringer på den sørlige halvkule som resulterte i avfolking av store deler av Latin-Amerika og Karibia, uhyrlighetene forbundet med slavehandelen over Atlanteren, og den langvarige ydmykelsen og plyndringen av tre av de fire tettest befolkede områdene i verden – Kina, det indiske subkontinentet og det indonesiske arkipel. Hvis dannelsen av EU dempet den europeiske rivaliseringen, dempet det slett ikke det europeiske presset mot Sør. I alle fall førte det til en mer intensiv europeisk imperialisme.

Europeisk imperialisme

Europeiske konsern har, fra Latin-Amerika til Afrika og Asia, vært en minst like stor del av historien om imperialismen i den senere delen av det 20. og den tidlige delen av det 21. århundre, som den mer synlige USA-imperialismen. Det kan faktisk argumenteres med at den noe nølende prosessen mot europeisk integrering ikke først og fremst var ansporet av et ønske om å skape et progressivt Europa, men heller av erkjennelsen av at en ny runde med krig mellom europeiske nasjoner ville gjøre hele Europa ute av stand til å konkurrere med USA om den fortsatte plyndringen av de store rikdommene i Sør. Det var alt eller ingenting for alle – og resultatet ble EU.

Med andre ord, så har det alltid vært en reaksjonær side ved EU-prosjektet. Intern migrering for alle med EU-pass var bra for europeiske arbeidsfolk. Men for de utenfor EU har det betydd «Festning Europa» – en vegg av regler mot innvandring gjennom Italia, Spania og Tyskland. Og en ting var å drive fram et enhetsprosjekt, så lenge det omfattet land med en majoritet av hvite og kristne – men da prosjektet stod foran den neste oppgaven, en utvidelse med sikte på å inkludere det i hovedsak islamske Tyrkia – viste en tydelig nølende holdning seg, betenkeligheter som vanskelig kunne skjule fremmedfrykt og rasisme.

Det er en annen side ved de imperialistiske røttene som ligger under EU-prosjektet – ulikheten i forholdet mellom de forskjellige statene innenfor EU. Doug Saunders, som skriver for Globe og Mail, går for langt når han beskriver Hellas, Portugal og Spania som «økonomiske kolonier» under Tyskland. Men han setter lys på noe viktig ved ulikhetene ved den strukturen EU bygger på. Det er en indre kjerne av dominerende nasjoner – på selve kontinentet gjelder det særlig Tyskland og Frankrike – med et ytre lag av land med et særdeles ulikt forhold til kjernen.

Tyskland har den nest største eksporten i verden, foran USA, overgått bare av Kina, og de største markedene er dets europeiske naboer. Disse landene er netto importører. I disse importerende landene flyter det mer penger ut av grensene, enn det som kommer inn – for Hellas tilsvarer det en tiendedel av den totale økonomien – mens Tyskland har et overskudd, med betydelige midler på bok. Penger kan ikke sitte stille, og naturen avskyr vakuum, så tyske banker anvendte midlene fra eksportoverskuddet ved å låne ut, med lav rente, til konserner, særlig entreprenør- og eiendomsutvikling i disse samme landene. De lånte også ut til regjeringer, for å fylle behovet der det manglet kontanter, som i sin tur kunne kjøpe flere varer og tjenester fra Tyskland.⁹

Det er dette giftige brygget som nå bobler over. mens EU sluttfører detaljene i krisepakken til Hellas. Det faktum, understreket her av Saunders, at mye av denne gjelden er til tyske banker, betyr at tysk kapitalisme har alle mulige gode grunner til å støtte en slik krisepakke – men betingelsene som følger er svært harde, og det er de greske arbeiderne som blir bedt om å betale prisen. Disse betingelsene står også i motsetning til de smertefulle lærdommene fra 2007 og 2008. Den viktigste lærdommen fra den greske resesjonen var at det er neoliberal galskap å kutte offentlige utgifter når økonomien skranter. Slike kutt gjør bare vondt verre. Det som derimot trengs, er økt offentlig bruk, slik at offentlige behov kan kompensere for den synkende etterspørselen i privat sektor.

Gresk krise

Om Tyskland har gjenvunnet økonomisk vekst, og kan vurdere kutt i offentlige utgifter, har Hellas ikke det. Det er anslått at den greske økonomien – etter å ha kommet seg gjennom 2009 ved hjelp av innstramming – vil bli slanket med 4 % i 2010, og deretter 2 % i 2011.¹⁰ Kuttene som kreves av EU og IMF, vil gjøre en alvorlig situasjon verre i ukene og månedene framover. Det finnes håp i denne situasjonen – den voksende motstanden i Hellas. En gallup indikerte at «mer enn halvparten av alle grekere vil innta gatene hvis regjeringen går med på nye alvorlige tiltak.»¹¹ Den voksende massebevegelsen og åpningen mot venstre som er underveis i Hellas, er utrolig oppmuntrende. Det er i den bevegelsen det ligger håp om at det en gang kan vokse fram et virkelig progressivt Europa.

Men vi må også legge en demper på dette håpet med en nøktern evaluering av den faktiske situasjonen. Sosialdemokratiet – og fagbevegelsesbyråkratiet det hviler på – er dypt involvert i oppbyggingen av de strukturene som i dag brukes til å orkestrere et angrep, tvers gjennom kontinentet, på velferden og arbeiderklassen. Sosialdemokratiet forblir den største kraften i arbeiderbevegelsen, og vi kan ikke ha noen illusjoner om at det er i stand til å lede et motangrep.

I Hellas har bevegelsen nødvendigvis, i alle fall delvis brutt med PASOK, siden det er PASOK som leder den regjeringen som setter i verk angrepene. Men sosialdemokratiet er bare et slags speilbilde av problemet, både i Hellas og i Europa forøvrig. Sosialdemokratiets materielle grunnlag består av fagbevegelsesbyråkratiet som gjennomsyrer arbeiderbevegelsen i Europa og hele den nordlige halvkule. Utfordringen som arbeiderbevegelsen og det politiske venstre til syvende og sist står overfor, er ikke bare et brudd med sosialdemokratiet, men også et organisatorisk brudd med fagbevegelsesbyråkratiet. Et slikt brudd, om det skal lykkes, må knytte seg til et ikke-hegemonisk prosjekt med horisont ut over de interne politiske forholdene i Europa. Det må ta inn over seg det faktum at Europa spiller en vesentlig rolle i imperialismen som undertrykker flertallet av verdens befolkning. Det ikke-hegemoniske prosjektet vårt kan ikke, med andre ord, begrense seg til å fokusere på økonomiske forhold alene. Et ikke-hegemonisk prosjekt i Europa – som i Nord-Amerika – må samtidig innebære et brudd med sjåvinisme og rasisme.

Den erkjennelsen har sine praktiske implikasjoner. Hellas sin lille rolle i Europas ødeleggende imperialisme har vært en serie sjåvinistiske angrep på Makedonia og Kypros, og en uansvarlig og langvarig feide med nabolandet Tyrkia. Dette har i sin tur ført til et oppblåst militærbudsjett, som har holdt «greske militærutgifter på et nivå godt over det gjeldende blant de andre EU-medlemmene, rundt 14 milliarder euro, eller 6 % av BNP i 2007 og 2009.»¹² Med andre ord, er halvparten av underskuddet – som ligger på noe mellom 13 og 14 % av BNP – knyttet til en oppblåsning av utgifter til krigsforberedelser. Et brudd med sjåvinisme og militarisme åpner døra til et ganske enkelt og beskjedent krav, samtidig et nødvendig krav i et prosjekt mot hegemonisme – kutt utgiftene til krig, ikke utgiftene til velferd.

Noter:

(Artikkelen trykkes med tillatelse fra Links International Journal of Socialist Renewal, http:// links.org.au, og er oversatt av Birger Thurn- Paulsen.)

Nok en gang tåkelegger bedriftsledere, politikere, akademikere og journalister Hellas sitt forsøk på løse sine problemer med statsgjeld

Rick Wolff er professor emeritus ved University of Massachusetts. Han har skrevet bøkene New Departures in Marxian Theory og Capitalism Hits the Fan:The Global Economic Meltdown and What to Do about It. Besøk Wolffs hjemmeside på www.rdwolff.com.

Det er noe langt større enn et lite lands økonomiske problemer som står på spill. Det samme som skjer i Hellas, skjer over hele verden, men med ulike detaljer og til ulike tider.

Klassekampen i Hellas starter med det komplekse forholdet mellom arbeidere, arbeidsgivere og staten. Arbeidere og arbeidsgivere er låst i endeløse kamper på mange nivå i kapitalismen (arbeidere mot arbeidsgivere over lønn og arbeidsvilkår, arbeidere som konkurrerer med hverandre om jobbene, og kapitalister som konkurrerer med hverandre om profitten). Én av disse klassekampene handler om staten. Varierende sammenslutninger av arbeidere og arbeidsgivere presser staten til å:

Kampen om staten inkluderer kampen om statens gjeld, det akkumulerte lånet til staten som enda ikke er tilbakebetalt. Arbeidsgivere vil at staten skal sikre flyten og prisen på deres innsatsfaktorer, og sikre prisen på de varer de selger. De presser staten til å forsvare, subsidiere og på andre måter støtte deres profittskapende foretak (blant annet ved å ha et kostbart militærapparat, offentlig utdanning av arbeidskraft, tilrettelagt infrastruktur, osv.). Arbeidsgivere prøver også å sosialisere kostnadene for disse dyre statlige tiltakene og institusjonene for å få mest mulig av deres kostnader betalt av arbeiderne. Sjølsagt kan arbeiderne slå tilbake og kreve statlige tiltak til deres fordel, og forsøke å få kostnadene av statens tiltak over på arbeidsgiverne og de rikeste (deres best betalte ledere, spesialister osv.). Kampen om staten blant forskjellige grupper i arbeiderklassen og blant forskjellige grupper av arbeidsgivere er også viktig, men blir ikke tatt opp i denne artikkelen.

Ofte vil den politiske organiseringen, mobiliseringen, og de økonomiske ressursene på arbeidsgiversida dominere ,og staten vil da gjennomføre arbeidsgivernes tiltak, mens de skattlegger arbeiderne. Men der sistnevnte er godt organisert og mobilisert, kan staten ikke direkte gjøre som arbeidsgiverne ønsker. Statsgjeld er en indirekte måte for staten til å tjene arbeidsgiverne på bekostning av arbeiderne. I dette eksemplet tjener staten hovedsaklig arbeidsgiverne, mens den ikke skattlegger dem for å gjøre det. Staten krever heller ikke at arbeiderne betaler skatt for å dekke de resterende kostnadene av tiltakene til fordel for arbeidsgiverne.

Når både arbeidsgiverne og arbeiderne betaler for lite skatt til å finansiere statens utgifter for begge, må staten låne differansen mellom skatteinntekter og utgifter. Staten er i et dilemma gjennom sin posisjon i klassekampen som den, i det minste midlertidlig, unngår å ta stilling til ved å ta opp lån. Den utsetter konsekvensene til den dagen den ikke lenger kan låne sin vei ut av dette dilemmaet. Nå har den globale krisa i kapitalismen brakt Hellas til denne dagen, bare litt tidligere enn overalt ellers.

Når staten låner, kommer lånene deres i hovedsak fra klassen til arbeidsgiverne og de rikeste (deres best betalte ledere, spesialister, osv.). Staten låner disse pengene i stedet for å ta de inn som skatter, og skjermer dermed denne klassen fra skattebyrden. Staten betaler også pengene tilbake med renter til arbeidsgiverklassen. At staten låner, gjør at arbeiderklassen slipper å betale mer i skatter for å dekke statens utgifter. Men siden arbeiderne ikke kan låne penger til staten, kan arbeiderne heller ikke se fram til at staten betaler renter og nedbetaler lånet sånn som arbeidsgiverne forventer. Istedet kan arbeiderne se fram til å få krav om at de må hjelpe staten med å betale slike nedbetalinger til arbeidsgiverklassen.

Det er normalt med statsgjeld i dagens kapitalisme. Dette politiske nøytrale begrepet tilslører den virkelige funksjonen som et indirekte virkemiddel for at statens tiltak går i arbeidsgivernes favør framfor arbeidernes. Fordi kapitalismens økonomiske kriser vanligvis gjør at staten blåser opp statsgjelden, kan den økonomiske krisen raskt omdannes til statskrise. Denne omdanninga skjer når statsgjelden møter grensene satt av utlåneres manglende vilje til å ta videre risiko.

Hellas ble selvsagt dratt inn i denne siste globale krisen i kapitalismen, som er den verste siden den store depresjonen på 30-tallet. Arbeidere og kapitalister har slåss hardere for å få staten, blant andre sosiale institusjoner, til å løse sine egne økonomiske problemer samtidig som de flytter kostnadene for å løse problemene over på andre. Krisepakkene for å redde bankene og kapitalistiske foretak konkurrerer mot krisepakker for å sikre arbeidsplasser, lønninger, osv. Over hele verden forsøker stater å utsette det grunnleggende økonomiske og sosiale spørsmålet: Hvem som skal betale for statens aktiviteter? De prøver alle sammen å låne mer.

Samtidig har den akkumulerte statsgjelden til mange land og størrelsen på låna som finansierte krisepakkene, økt risikoen for utlånerne. Statsgjeldens normale rutine stopper opp. Utlånerne husker for eksempel hva som skjedde når den argentinske kapitalismen kollapset tidlig i 2001. Da støvet la seg i 2005, tapte eierne av Argentinas statsgjeld to trededeler av lånenes verdi. Det var ingen global krise da. Under dagens forhold har statenes utlånere mye mer å bekymre seg for.

I dag er arbeidsgiverklassen engstelig for at dens lenge og vellykkede bruk av statsgjeld for å unngå skatter er i vanskeligheter. Risikoen for at denne indirekte måten å manipulere staten til å tjene sin klasses behov, mens arbeiderklassen må betale, har økt betydelig. Arbeidsgiverne krever nå at staten må gjenoppbygge deres kredittverdighet før nye lån kan bli tatt opp. Og måten staten kan gjøre dette, fra arbeidsgivernes synspunkt, er å øke skattene for arbeiderklassen og/eller kutte i statsprogrammer som tjener arbeiderklassen. Alternativet, å skattlegge arbeidsgiverne og de rike, mens man kutter statens støtte til dem, er i hovedsak utelatt fra offentlig diskusjon.

Dette er tanken og innholdet i dagens greske gjeldskrise, i morgendagens parallelle kriser i Irland, Spania, og Portugal og i framtidige kriser i de fleste andre kapitalistiske økonomier. I hvert tilfelle vil spesielle forhold og tidligere historie forme detaljene. Det viktigste er at den politiske organiseringa og mobiliseringa av arbeiderklassen vil avgjøre hvor langt (eller kanskje om) disse krisene blir løst på arbeiderklassens bekostning.

(Denne artikkelen ble trykt første gang i Monthly Reviews nettmagasin,www.mrzine.monthlyreview.org, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Artikkelen er oversatt av Jokke Fjeldstad.)

 

For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs
Med en gigantisk redningspakke på 6000 milliarder kroner, har EU inntil videre hindret sammenbrudd i de svakeste økonomiene i Europa.</p> <p>Denne artikkelen gir en oversikt over temaet marxisme og kriser, og drøfter den krisen vi nå er inne i.

Peder Martin Lysestøl er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har skrevet boka Husholdets politiske økonomi og er medforfatter av bøkene Den nyliberale revousjonen og Velferdsstatens økonomi. I 2009 trykte Rødt! opp en ny utgave av Lysestøls Palestinerne. Historie og frigjøringskamp.

Den 15. september 2008 gikk verdens største investeringsbank, Lehman Brothers konkurs. Konkursen satte i gang et økonomisk ras som rammet hele finansverdenen og som etter hvert førte til dramatisk nedgang i produksjon og handel i hele verdensøkonomien. Fra september 2007 til mars 2009 ble realverdier og finansverdier på over 50 000 milliarder dollar ødelagt (Foster 2010). Dette tilsvarer over 100 norske nasjonalprodukt. En stor del av dette var aksjer og andre finanspapirer priset langt over det som kunne være rimelige verdier, men mye var også boliger og næringsvirksomheter. Arbeidsløsheten ble i mange land mangedoblet. Millioner av familien havnet i gjeldskrise. Verdenshandelen, som i en årrekke har hatt en vekst på 5–10 prosent, sank våren 2009 med 30 prosent (OECD). Sjelden har Marx og Engels sin beskrivelse av kapitalismen i krise passet bedre:

«I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som ville se ut som en absurditet for alle tidligere epoker – overproduksjonens epidemi. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari, …». (Marx/Engels 1984, s. 18)

For å unngå sammenbrudd i bank- og finanssystemet, ble regjeringer tvunget til å handle: Selv i kapitalismens høyborg, USA, ble noen av de største finansinstitusjonene tatt over av staten. Stater som sleit med å kvitte seg med stor statlig gjeld, måtte glemme alle ønsker om å redusere gjelda. Det var kapitalismen som sto på spill. Bare statene kunne redde kriserammede banker. Svake stater tok opp nye gigantlån som førte til at statsgjelda ble enda større. Underskuddet på statsbudsjettene økte.

Hellas, som i 2007 hadde underskudd tilsvarende 5 prosent av BNP, hadde i 2009 underskudd på nesten 14 prosent (Kilde: OECD). Irland, som hadde overskudd i 2007, satt med underskudd på 12 prosent i 2009. Spania, som også hadde overskudd i 2007 satt i 2009 med et underskudd på nesten 12 prosent.

Så skjedde det som ingen økonomer og politikere hadde forutsett: For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs. Europa er i krise, proklamerte den franske finansministeren den 10. mai (Kilde: NRK). Det kan ikke være tvil om at dette er en realistisk beskrivelse. Med en gigantisk redningspakke på 6000 milliarder kroner, har EU inntil videre hindret sammenbrudd i de svakeste økonomiene i Europa.

To år har rystet den kapitalistiske verden. Det som de største ekspertene påsto ikke kunne skje, har skjedd. Så seint som i 2003 erklærte nobelprisvinneren professor Robert Lucas at de nyliberale økonomene hadde «temmet de økonomiske krisene». (Krugman 2008, s. 9) Sjelden har eksperter med så stor prestisje tatt så feil! Dette innrømmes nå gradvis av de fleste borgerlige økonomer. Men har dette ført til grunnleggende kritikk av kapitalismen som system eller i det minste av den rådende nyliberalismen? Svaret er nei. Noen politikere har uttalt sterk bekymring over situasjonen, mens andre oppfører seg som om alt er under kontroll. Knapt noen slår den sjølgode, norske finansminister Sigbjørn Johnsen som i framleggingen av det reviderte nasjonalbudsjettet 11. mai gikk så langt som å bruke  det sterke ordet «usikkerhet» i sin omtale av den økonomiske situasjonen!

Det er ingen tvil om at denne økonomiske krisen er den alvorligste siden krisen på 30-tallet. Den har synliggjort at motsetningene i det kapitalistiske økonomiske systemet er så grunnleggende at det ikke holder med tradisjonell økonomisk politikk. Likevel ser vi at regjeringene ikke finner andre utveier enn å fortsette som før, og håpe på «ny vekst». I forhold til tidligere økonomiske kriser er dette nytt. Som Naomi Klein påpeker i boka The Shock doctrine, har det typiske vært at krisene ikke bare har rystet økonomiene. De har også ført til politiske rystelser og ny økonomisk ideologi og politikk (Klein 2007). Etter krisen på 30-tallet kom keynesianismen og ideene om velferdskapitalismen. Etter krisen først på 70-tallet ble den nyliberale modellen lansert. Denne gangen ser kapitalismen ut til å være uten nye utveier? Selv Paul Krugman, en av de mest kjente kritikerne av den såkalte «Chicagoskolens» ekstreme liberalisme og en av de mest «fornuftige» borgerlige økonomene, har ikke annet å si til tiltak enn at han håper det nå må komme nye kloke ideer! (Krugman 2008, s. 191).

Har marxister alternativ til krisen?

Kan marxistisk politisk økonomi gi oss kunnskap som gjør at vi kan forstå hva som skjer? Marxistiske økonomer har lenge advart mot den ekstreme liberalismen. Den kjente SV-økonomen Rune Skarstein, Rødts Torstein Dahle, meg selv og flere andre har pekt på faren med den veldige kredittekspansjonen under den siste høykonjunkturen (Skarstein 2008). Tidsskrift som Monthly Review har helt siden 2006 advart mot faren for ei alvorlig krise. Men marxismen er ikke på moten blant mainstream økonomer. Vår kritikk har knapt skapt krusninger i den selvgode andedammen av toneangivende økonomer og politikere.

Kriser i kapitalismen

Også tradisjonelle lærebøker i sosialøkonomi anerkjenner at økonomier svinger fra gode til dårlige tider, såkalte «business cycles» eller konjunktursvingninger. Men disse svingningene framstilles som naturlig for markedet uten store skadevirkninger på økonomien. Det innrømmes at det kan være en tendens til overekspansjon i gode tider, og at det da er nødvendig med en periode hvor veksten avtar noe slik at likevekten eller balansen i markedet gjenopprettes. Det innrømmes også at det som skjedde etter krakket i 1929 var mer enn en vanlig lavkonjunktur. Når økonomene forklarer krisen, peker de på feilaktig politikk og mangel på kunnskap. At krisen synliggjorde grunnleggende motsetninger i kapitalismen som system avvises.

Utviklingen av den norske etterkrigsøkonomien viser at det er mulig med lengre perioder med stabilitet. Men så snart markedskreftene slippes fri, øker ustabiliteten. Utviklingen av den nyliberale revolusjonen i Norge fra rundt 1980 viser dette klart. Etter en lang periode med økonomisk vekst og svake konjunktursvingninger, sank den økonomiske veksten målt med BNP kraftig i 1981, og arbeidsledigheten økte. Fram til da hadde ledigheten holdt seg under 40 000. I 1983 økte den til 67 000. Den neste lavkonjunkturen ble enda kraftigere. Den startet i 1988 med kraftige fall i aksjekursene. Den økonomiske veksten avtok, tallet på konkurser økte, og i 1993 var ledigheten helt opp i 170 000. Krisen ble den alvorligste siden den andre verdenskrigen. Tre banker gikk konkurs. Arbeidsledigheten ble firedoblet, tallet på folk som måtte ha sosialhjelp, økte med 80 000 og om lag 10 prosent av norske hushold var i alvorlig gjeldskrise. Regjeringens tiltak mot krisen den gangen var mer liberalisering, mer av den samme politikken. 90-tallet har vært nyliberalismens storhetstid. Den offentlige sektoren er blitt utsatt for kraftige innstramminger, og de offentlige utgiftenes andel av BNP er redusert fra over 50 prosent først på 90-tallet til 42–43 prosent de siste årene. Til tross for at den offentlige sektoren ikke lenger spilte samme stabiliserende rolle i økonomien, ble den neste lavkonjunkturen, fra 2000 med bunn i 2003, mindre alvorlig. Årsakene til dette er flere. Det kan ha sammenheng med krigsopprustning i USA, med åpningen av det indiske og kinesiske markedet, med utviklingen i Øst- Europa etter sammenbruddet ti år tidligere. Resultatet av lavkonjunkturen i Norge var at veksten i BNP sank fra 3,3 prosent i 2000 til 1 prosent i 2003 og arbeidsløsheten steg fra 3,2 prosent i 1999 til 4,6 prosent i 2005. Det ble ingen boligkrise eller finanskrise. Ingen drømte om at den eventyrlige veksten i finanssektoren fra 2002 skulle ende i krise og stor ustabilitet.

Industrielle sykluser og lange bølger

De første dype motsetningene i kapitalistiske økonomier var tydelige alt på attenhundretallet. I Kapitalen, Bind I, diskuterer Marx krisene som «industrielle sykluser». Krisen som startet i 1857 anser han som særlig alvorlig. Ei ny krise utviklet seg i 1866. Den startet som ei stor bankkrise (Kapitalen, I, s. 625). I Sosialismen, utopi og vitenskap, påviser Engels at den første konjunktursvingningen som er registrert, startet i 1825 (Engels 1968, s.419). Fram til 1892 påviser Engels seks slike svingninger i økonomien. Avstanden mellom krisene var i gjennomsnitt ti år. Seinere har både marxistiske økonomer og andre påvist at konjunktursvingningene har fortsatt å komme relativt regelmessig helt fram til i dag. Noen av krisene har vært særlig alvorlige. Krisen som startet i 1929 er kjent som «verdenskrisen». Men det har også vært andre lavkonjunkturer som har vært dramatiske. Engels beskrev perioden midt på 1870-tallet som en eneste lang depresjon, hvor den tradisjonelle oppgangen ble utsatt (Howard and King 1989, bind I s. 10). Andre Gunder Frank mener også at krisen midt på 1870-tallet var særlig dyp (Frank 1981). I tillegg mener han krisen først på 1970-tallet var av en alvorligere karakter enn de mer regelmessige konjunktursvingningene. Det typiske for disse dypere lavkonjunkturene, som vi kan kalle strukturelle kriser i kapitalismen, er at lavkonjunkturene fører til omfattende strukturelle endringer i kapitalismen som system. De påvirker både maktforhold mellom de kapitalistiske blokkene, de påvirker økonomiske teorier og de påvirker økonomisk politikk. Lenin viser at perioden 1860–70 var det høyeste stadiet i fasen med fri konkurranse (Lenin 1976, s. 61). Etter krisen i 1873 øker monopolisering og imperialisme. Krisen som startet i 1929, ble slutten på hegemoniet til de gamle kolonimaktene og slutten på laissez–faire-ideologien. Etter krisen først på 1970-tallet, som betydde sammenbruddet for gullstandarden og den første store oljekrisen, kom gjennombruddet for nyliberalismen og Milton Friedman med fleres nyklassiske økonomiske teorier som åpnet verdensmarkedet for de multinasjonale selskapene og knuste drømmen om Ny Økonomisk Verdensorden for den 3. verden.

Den russiske økonomen Nikolai Kondratiev publiserte i 1925 boka The Major Economic Cycles. Ut fra en studie av de dypere krisene, utvikler han en teori om lange bølger i kapitalismen. Noen år seinere følger den østerrikske økonomen J. A. Schumpeter opp teoriene til Kondratiev. Han kaller de lange bølgebevegelsene Kondratiev-bølger og mener å påvise slike bølger helt fra den industrielle revolusjonen og markedsøkonomiens spede begynnelse i 1780 (Schumpeter 1965, s. 67). Schumpeter anslår bølgelengdene til å være rundt 50 år og knytter bølgene til gjennombruddet for de store teknologiske revolusjonene. Revolusjonene åpner nye investeringsområder og setter i gang en økonomisk vekstprosess som sprer seg til hele den kapitalistiske økonomien. Prosessen ebber ut når etterspørselen etter produktene som blir skapt av de teknologiske oppfinnelsene, ebber ut. Schumpeter og seinere økonomer med sans for hans teorier, har kartlagt fem bølger siden 1771:

• Første bølge 1771: Den industrielle revolusjonen
• Andre bølge 1829: Dampmaskina og jernbane
• Tredje bølge 1875: Stålproduksjon, elektrisitet og tungindustri
• Fjerde bølge 1908: Olje, bil og masseproduksjon
• Femte bølge 1971: Informasjon-og telekommunikasjon. (Kilde: Wikipedia desember 2008).

Bølgene, som settes i bevegelse av store teknologiske oppfinnelser, skaper ny optimisme i økonomiene og ny vekst, men de fører også til maktskifte mellom de økonomiske stormaktene. Den siste bølgen, «Informasjon-og telekommunikasjon» – eller datarevolusjonen som den ofte kalles – betydde gjennombruddet for Japan som økonomisk stormakt. Schumpeter var godt skolert i marxisme og var kjent med den historiske materialismen. Vekten han legger på utviklingen i den økonomiske basisen, produktivkreftene, er i tråd med Marx og Engels sine teorier (Jfr. Manifestet s. 18–19). Men mens Marx og Engels ser krisen som et uttrykk for motsetninger i kapitalismen som system, har Schumpeter fokus på oppfinnelsen som kilde til ny verdiskaping. I prinsippet kunne i følge Schumpeter, kapitalismen videreutvikles nærmest i det uendelige, om mennesket var i stand til kontinuerlig å revolusjonere produktivkreftene innafor rammene av markedsøkonomiene. Teorien om at oppfinnelser, innovasjoner, setter i gang vektprosesser som kan prege den økonomiske utviklinga i tiår, kan ha mye for seg. Men også andre begivenheter som drastisk påvirker det økonomiske systemet, kan få slike langvarige konsekvenser. Sammenbruddet av planøkonomien i Sovjetunion rundt 1990 var en begivenhet som ga markedsøkonomien en veldig stimulans for ny ekspansjon. Åpningen av det indiske markedet fra 1994 og den ekspansive utviklingen av den kinesiske statskapitalismen, var andre begivenheter som ga kapitalismen nye ekspansjonsområder.

Grunnleggende motsetninger i kapitalismen

I diskusjonene om Marx og kriser blir fokus ofte rettet mot teorien om profittratens fallende tendens og overproduksjonsteorien. I Marx sine studier av hvorfor kapitalismen igjen og igjen går inn i kriseperioder, står også disse teoriene sentralt. Men det er da også lett å overse at Marx sin analyse av kapitalismen som system er en avdekking av tallrike motsetninger som påvirkes under den økonomiske utviklingsprosessen. Her vil jeg se på noen av de viktige motsetningene som gjør at «de moderne produktivkreftene gjør opprør mot de moderne produksjonsforholda» (Marx/Engels 1984, s. 18).

A. Motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi Mens menneskene i tidligere samfunnsformer har produsert det de trenger for å dekke behov, er folks behov for kapitalisten bare en mulighet for å gjøre forretninger og tjene penger. Hans fokus er bytteverdien, hvor mye han kan tjene på produksjonen, og dermed øke kapitalen fortest mulig. Målet for arbeideren og folk flest er å dekke sine behov best mulig, å skaffe seg nødvendige bruksverdier. Arbeideren og kapitalisten er avhengig av hverandre, men kapitalisten styrer produksjonen eneveldig. For å oppnå maksimal profitt prøver kapitalisten både å få arbeideren til å jobbe billigst mulig og å kjøpe mest mulig. Jo lavere lønna er, jo mer kan kapitalisten ta ut i merverdi, og jo mer kan han akkumulere og investere i nye virksomheter. Men jo lavere lønna er, jo mindre er kjøpekraften. Hvordan skal kapitalisten få solgt mer når de som kjøper, har mindre å kjøpe for? Denne motsetningen mellom arbeid og kapital er uløselig under kapitalismen og legger grunnlaget for overproduksjonskriser og antagonistiske politiske motsetninger.

B. Motsetningen mellom produsentene

Kapitalismen er karakterisert av konkurranse mellom bedriftene på markedet. Uten å samarbeide kaster de største kapitalistene seg over markedsområdene som gir størst profitt. Alle planlegger for størst mulig produksjon. Dette anarkiet fører til en voldsom sløsing med produksjonsmidler og overproduksjon. I kampen om ekstraprofitt, prøver alle å finne de mest effektive produksjonsmåtene. De kan også fristes til spekulative lån og finansinvesteringer for å sikre seg større deler av merverdien. Krisene fører ofte til at de sterkeste kjøper opp de svakere, og til monopolisering av markedsområdene. Nå kan monopolbedriften kontrollere markedet, og trenger ikke lenger effektivisere produksjonen om dette ikke lønner seg.

C. Motsetningen mellom finanssektoren og realøkonomien

Mens kapitalistene i industrikapitalismens første fase var opptatt av bedriftens langsiktige utvikling, er dette perspektivet helt borte med dagens finanskapitalistiske dominans. Bankenes oppgave var opprinnelig å formidle kapital mellom de som hadde overskudd og de som trengte å låne. Med utviklingen av aksjeselskaper og aksjebørser, er kapitalistens eneste interesse «pengene». Produktene er bare midler til å skaffe seg mer penger. Da spiller det heller ingen rolle hva som produseres eller hvor det produseres. Marx sier det slik i Kapitalen, bind II:

«Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen » (Marx, volum II, s. 58.)

Financial Times synes dette sitatet var så treffende for den ville kredittekspansjonen de siste årene at de slo det stort opp i sin utgave 18.10.08). Bankene får nå en annen rolle. De disponerer de pengene som kan «skape rikdom». Fokuset er på pengekilden, ikke produksjonen.

Utviklingen av finanssektoren førte til utviklingen av det moderne kredittsystemet. Når etterspørselen avtar, kan den fortsatt holdes opp ved å la forbrukerne ta opp lån. Jo mindre krav til sikkerhet bankene stiller, jo større lån kan tas opp. Slik bidrar kreditten til å utsette krisene. Men når forbrukerne ikke lenger tør ta nye lån eller får nye lån, vil etterspørselen før eller seinere måtte ta slutt. Da kan det som kunne bli en moderat konjunktursvingning, ende i dramatisk finanskrise.

D. Motsetningen mellom produktivt og ikke-produktivt arbeid

For å øke profitten må kapitalen stadig øke mengden merverdi, eller det produktive arbeidet. Men under kapitalismens utvikling krever «systemet» at også sektorer som ikke er produktive, bygges. Dette kan være offentlig sektor, finanssektoren, reklamesektoren med mer.

Dette har to effekter på systemet. For det første fører det til at kapitalakkumulasjonen blir mindre. Slik dempes profittveksten. For det andre bidrar det til at faren for overproduksjon dempes.

E. Motsetningen mellom produksjonen og reproduksjonen

Reproduksjonen av arbeidskraft, både biologisk og sosial reproduksjon, er en forutsetning for at kapitalismen skal utvikle seg. En stor del av reproduksjonen foregår utafor markedet, i husholdet og i den offentlige sektoren. Reproduksjonen dreier seg om å holde arbeidskraften frisk og faglig oppdatert, for å si det enkelt. Men de som jobber i reproduksjonen, er bruksverdiprodusenter og bidrar ikke med profitt. Dermed prøver alltid kapitalisten å gjøre reproduksjonen billigst mulig. Dette vil på sikt undergrave den økonomiske veksten og skape sosiale problemer. Velferdsstatens gullalder, 1950–80, var en periode da kapitalistene i de velferdskapitalistiske landene ble tvunget av venstresida og fagbevegelsen til å prioritere reproduksjonen.

Dette er noen av de grunnleggende motsetningene i kapitalismen som system som påvirkes under produksjonsprosessen, og som på ulik måte påvirker utviklingen av kriser i systemet.

Teorien om profittratens fallende tendens

Marx var den første som forsto hvor kapitalistenes rikdom kommer fra, loven om merverdien. Han viser at arbeideren får betalt ei lønn som i gjennomsnitt tilsvarer verdien på varen han selger, nemlig arbeidskraften. Men arbeidskraften har den egenskapen at den i løpet av en dag produserer verdier langt ut over sin egen verdi. Når arbeidskjøperen trekker fra produksjonsutgiftene og lønna, sitter han igjen med et overskudd, en merverdi. Maskiner og råvarer gir ikke fra seg mer verdi enn det kapitalisten har betalt for dem. Arbeiderens arbeidskraft er den eneste produksjonsfaktoren som har evnen til å skape merverdi. En kapitalist som bruker kapitalen til å kjøpe arbeidskraft, kan få denne arbeidskraften til å yte merarbeid og dermed skape merverdi for ham sjøl. Dette er grundig beskrevet av Marx i Kapitalen, volum 1, del 3. Under kapitalismens utvikling, prøver kapitalisten hele tida å få arbeiderne til å øke produktiviteten. Da må han skaffe seg maskiner, det beste som finnes av produksjonsteknologi. Konkurransen og jakten på størst mulig profitt og superprofitt, gjør at den driftige kapitalisten hele tida prøver å være i teknologisk forkant. Dersom bedriften har monopol, kan ledelsen under visse betingelser, isteden velge å øke prisene. Men her vil markedet sette grenser for hvor langt dette er mulig. Bedriftene vil, avhengig av markedssituasjonen, stadig bli preget av mer og mer teknologi. Marx kaller forholdet mellom mengden av arbeidskraft og mengden av realkapital (maskiner med mer) kapitalens organiske sammensetning. Teknologien koster, men samtidig øker det produktiviteten til arbeiderne og gjør at produksjonen i løpet av en dag stadig vokser. Den organiske sammensetningen av kapitalen, varierer fra bransje til bransje. I industrien er teknologiandelen stor. I tjenesteyting er den langt mindre. Men også her, for eksempel i bankvesenet, ser vi hvordan eierne prøver å senke kostnadene ved å redusere tallet på ansatte og øke teknologiandelen. Også i moderne jordbruk er teknologidelen stor, men problemet her er at mengden jord, kvaliteten på jorda og årstidene, setter grenser for hvor mye produksjonen kan øke når teknologien øker. De siste tallene fra norsk industristatistikk, viser at tendensen til å erstatte arbeidskraft med maskiner, i høyeste grad gjelder i dag. Fra 1999 til 2007 økte mengden maskiner og utstyr (realkapitalen) i industrien med 31 prosent, mens tallet på industriarbeidere bare vokste med 3 prosent i samme perioden (Kilde: SSB). Bare i løpet av 8 år har altså kapitalens organiske sammensetning økt kraftig. I Kapitalen volum III, gjort ferdig av Engels etter Marx sin død, beskriver Marx hvilke konsekvenser dette har for kapitalismen som system (Kapitalen, vol. III, del 3)¹. Marx sier at dette er en økonomisk lov i kapitalismen. Det betyr at så lenge kapitalismen som system dominerer, er det umulig for en kapitalist å unngå denne tendensen. Han kan gjerne prøve, men da opplever han fort at konkurrentene kan senke prisene og konkurrere ham² ut. Kapitalisten tvinges til stadig å skaffe seg bedre og relativt mer teknologi.

Men, dette kan ikke være noe problem? Mer teknologi sparer arbeidskraft og arbeidskraften kan brukes til andre nyttige ting. Problemet er bare at for kapitalisten er det ikke mengden nyttige produkter, bruksverdien, som er målet for produksjonen, men fortjenesten, bytteverdien. Og her kan det oppstå et problem. Fordi dersom det bare er arbeidskraft som kan skape merverdi, vil en utvikling som preges av mer høyteknologi, være en utvikling hvor det blir færre arbeidere å utbytte, å hente merverdi fra. Marx drøfter dette problemet inngående og kommer fram til at det er en tendens i kapitalismen, og at dette fører til at profittraten har en tendens til å minke. Også dette kaller han en økonomisk lov, loven om profittratens fallende tendens. Marx sier ikke at dette fører til kriser og konjunktursvingninger. Han påviser bare at dette gjør det stadig vanskeligere for kapitalisten å øke profitten, og at denne motsetningen og andre motsetninger i kapitalismen til sammen kan føre til at det utvikles økonomiske kriser. «Krisene er alltid bare forbigående og voldsomme løsninger av de eksisterende motsigelsene » (Marx 1994, s. 71). De som ønsker å se grundigere på Marx sitt resonnement, anbefales å studere gjennomgangen i volum III, bind 3 eller i Røde Fanes norske oversettelse. Det Marx påviser, er at den økte mengden realkapital i forhold til arbeidskraft, setter grenser for kapitalens ekspansjonsmuligheter, men det har ikke vært et avgjørende hinder for videre kapitalistisk ekspansjon. For samtidig med å påvise denne grunnleggende motsetningen i kapitalismen viser Marx også hvordan kapitaleieren kan sette inn tiltak for å hindre fallet i profittraten (Se Marx 1994, s. 43).

Mer om overproduksjonskriser

Det største problemet for kapitalisten er å sikre etterspørsel etter sin veldige produksjonssatsing. Når kapitalisten investerer, planlegger han en profitt på la oss si 7 prosent. Men denne profittveksten øker kapitalen, og i neste omgang kreves det 7 prosent av denne større kapitalen. Slik «akkumuleres» kapitalen med rentes-renteeffekt. Kapitalen vokser veldig fort, stadig større kapital skal forrentes og stadig større varemengder må produseres. Problemet er at folks kjøpekraft vokser langt langsommere, ofte ikke fortere enn befolkningsveksten. Kapitalisten står overfor en uløselig motsetning. På den ene sida ønsker han å oppnå størst mulig profitt som betyr å holde lønnsveksten nede. På den andre sida håper han at det finnes mange som ønsker å kjøpe det han produserer, at det er mye kjøpekraft. Men det viktigste for kjøpekraften ligger i de titusener av husholdene som lever av lønnsarbeid. Og når lønningene ikke vokser, vokser heller ikke kjøpekraften. I forordet til Kapitalen, skriver Engels:

«Mens produktivkreftene vokser i en geometrisk rekke, øker markedet i beste fall som ei aritmetisk rekke» (Volum I, s. 17).

Den siste konjunkturoppgangen viser hva dette betyr i praksis. Mens eierinntektene økte med 71 prosent fra 2002 til 2007 økte lønnsinntektene med 30 prosent (Det tekniske beregningsutvalget 2008). Dette førte til at lønnsandelen sank fra 62 prosent i 2002 til 56 prosent i 2007. Dette er ikke bare et norsk fenomen. EU-statistikk viser at i EU sank lønnsandelen i gjennomsnitt fra 65,5 prosent i 2002 til 63,5 prosent i 2007 (EuroMemorandum 2008/2009 s. 12). Denne utviklingen har vært særlig ekstrem i USA der reallønna i dag er på nivå med lønnsnivået i 1967 (Palley 2010, s. 34). Det er umulig for kapitalistene enkeltvis å gjøre noe med dette. Om REMA 1000 betalte sine ansatte ekstra mye for at de deretter skulle kjøpe mer, kunne de risikere både at de brukte den ekstra kjøpekraften hos konkurrentene, og at fortjenesten i REMA ble lavere enn fortjenesten i andre selskap. REMA ville bli konkurrert ut av markedet.

Forhold som motvirker kriseutvikling

Samtidig som økt organisk sammensetning av kapitalen kan redusere profittraten og skjerpe motsetningene i kapitalismen, kan kapitalistene ta tiltak som har motsatt effekt. I Kapitalen legger Marx særlig vekt på disse tiltakene:

Øke intensiteten i utbyttingen

Mer maskiner og teknologi fører til at arbeideren kan øke tempoet i alle arbeidsprosessene. Det som før trengte 100 arbeidere, kan nå gjøres av 10. Hver arbeider bidrar med mye større merverdi enn tidligere. Vi får en øking i det Marx kaller merverdiraten.

Marx rakk å oppleve den første teknologiske revolusjonen. De teknologiske revolusjonene seinere har økt produktiviteten i industrien det mangedobbelte.

Senking av lønna under arbeidskraftas verdi

For å øke merverdien prøver kapitalisten hele tida å hindre lønnsvekst. Den veldige tilgang på billige forbruksvarer fra Kina og andre 3. verdenland, har gjort det mulig å holde lønnsveksten nede. Flytting av kapitalen til land med lavt lønnsnivå har samme effekten.

Billigere realkapital

Det relative fallet i råvarepriser er en slik faktor. Globaliseringen av verdensøkonomien har bidratt til en relativ prissenking på råvarer og mange andre innsatsvarer i produksjonen.

Disse og andre faktorer som Marx viser til, har motvirket fallet i profittraten. Men aller viktigst er trolig de store krigene og krisene. To verdenskriger og flere store økonomiske kriser har redusert mengden av realkapital og igjen gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter.

Etter krisen i 1929, forventet mange marxister at kapitalismen som system, ville gå mer eller mindre inn i permanent krise. Dette skjedde ikke og etter en periode med relativt stabil ekspansjon gjennom 1950- og 60-tallet stilte de to marxistiske økonomene Baran og Sweezy spørsmålet: Hva er årsaken til at kapitalismen ekspanderer og overlever til tross for de dype motsetningene i kapitalismen som system? (Baran og Sweezy 1971). Ut fra studier av den økonomiske utviklingen kom de til de samme faktorene som Marx og Engels peker på i Det Kommunistiske Manifest. Først og fremst dreier det seg om tiltak som reduserer kapitalakkumulasjonen. Store deler av merverdien brukes til krigsopprustning, oppbygging av en offentlig sektor og investeringer i en stadig større ikkeproduktiv tjeneste-ytende sektor.

Men i tillegg til at kapitalakkumulasjonen kan dempes, har kapitalismen stadig greid å finne nye markeder. Erobringen av markedene i den 3. verden og åpningen av markeder i det tidligere Sovjetunionen er eksempel på dette.

I korte perioder kan de absoberende tiltakene føre til at motsetingene i systemet dempes. Men snart kan vil krisen igjen være like alvorlig: Kina var lenge først og fremst et stort marked og mindre konkurrent. Nå skjerper Kinas veldige produksjonskapasitet overproduksjonskrisen. Den offentlige sektoren absorberte lenge produktiv kapital. Nå bygges velferdsstaten og offentlig sektor ned. Dette øker mengden av produktiv kapital og bidrar til å skjerpe krisetendensene.

Kapitalismens anarkistiske og motsetningsfylte karakter gjør det umulig planmessig å dempe motsetningene i systemet og skape en krisefri kapitalisme.

Finanskrisen 2008

I boka Om kapitalen av Marx mener forfatterne den nåværende krisen har fire typiske trekk (Fine og Saad-Filho 2009, s. 189):

1. Den startet i det amerikanske boligmarkedet. Årsaken var rå spekulasjon i folks behov for boliger.
2. Finanskapitalens grådighet var drivkraften i kriseutviklingen. Folk med penger ble lokket med muligheter til ekstraprofitt. Dette skulle de få ved å satse på de nye finansproduktene som derivater m.m (Se Skarstein 2008, s. 381). På denne måten ble penger lånt ut til boligkjøpere langt ut over det som disse kunne forventes å betale tilbake.
3. De siste 30 årene med nyliberalisme har vært preget av gradvis avtagende vekst. Dette har gjort systemet stadig mer sårbart.
4. Finanskrisen er den siste av en rekke finanskriser i ulike land.

Dette er en relativt god oppsummering av det som karakteriserer dagens krise. Her skal jeg til sist på noen av de viktigste faktorene som førte fram til det dramatiske sammenbruddet i 2008.

Finanskapitalen har spilt en avgjørende rolle i å drive fram krisen, men denne veldige kredittekspansjonen har skjedd innafor en kapitalistisk økonomi preget av en rekke indre motsetninger. Med den nyliberale revolusjonen etter krisen først på 70-tallet, gikk kravet om «fri handel» og liberalisering av økonomien sin seiersgang over hele verden. Dette førte snart til økende forskjeller mellom fattig og rik, og det ga kapitalen muligheter til å ekspandere inn på stadig nye områder. IT-revolusjonen stimulerte til nye investeringer i de rike markedsøkonomiene, og erobringer av markeder i den 3. verden skapte ekspansjonsmuligheter for den voksende kapitalen. Samtidig skapte den veldige veksten i finanskapital økende ustabilitet i det økonomiske systemet. På 80- og 90-tallet kunne vestlig varer og vestlig kapital eksporteres over hele verden. Mens vestlige investeringer i den 3. verden var på 42 milliarder dollar i 1990 var det økt til hele 256 milliarder dollar i 1997 (Krugman 2008, s. 79). I 1982 ble ordet «gjeldskrise» brukt for første gang da Peru ikke lenger greide å betale utenlandsgjelda. Kravet om gjeldslette ble avvist. En stadig større del av verdensøkonomien ble basert på kreditt. Mens den 3. verden hadde ei samla gjeld på 250 milliarder dollar i 1975, var dette økt til 2000 milliarder dollar i 1990 og 2600 milliarder dollar i 2003 (Lysestøl 2006, s. 76).

De økonomiske spekulasjonene begrenset seg ikke til den 3. verden. I alle kapitalistiske land ble finanssektoren liberalisert slik at muligheten til risikofylte investeringer kunne øke. De nordiske landene var blant de siste som ga etter for spekulasjonsøkonomien. I Norge ble penge- og kredittpolitikken liberalisert i 1984. Det tok bare fire år før det som man trodde bare skulle bli en moderat lavkonjunktur, i stedet endte som et alvorlig økonomisk krakk. Folk hadde lånt over evne. Krisen 1988–93 ble den alvorligste krisen i Norge og Sverige etter den andre verdenskrigen. I Sverige førte krisen til dramatisk nedbygging av velferdsstaten.

Utover 90-tallet ser vi hvordan finanskriser utvikler seg i en rekke land: Japan 1990, Mexico 1994, Thailand 1997, Argentina 2002.

Hver krise betydde massearbeidsløshet og ødelagte liv for millioner av arbeidere, bønder og andre lønnsmottakere.

Den grunnleggende trusselen om overproduksjon ble ikke fjernet av stadig ny kreditt. Det kinesiske markedet og markedene i andre store 3. verdenland, hadde åpnet nye muligheter for de transnasjonale selskapene. Men dette ble bare et kortvarig pusterom. Samtidig ble kjøpekraften i de rike kapitalistiske landene begrenset av fallende reallønner og innstramminger i den offentlige sektoren. Kredittfinansierte investeringer og kredittfinansiert forbruk ga tilsynelatende nye muligheter for kapitalen. Men omsetning av aksjer, obligasjoner, derivater eller valuta skaper ingen ny merverdi. Finanskapitalen fungerte bare som våpen i kampen om omfordeling av merverdien. Denne kampen ble råere og råere.

Finanskapitalen krevde stadig økt frihet, og fikk det. I 1998–99 ble den amerikanske kredittlovgivningen ytterligere liberalisert. Omsetningen av derivater i USA økte voldsomt, fra ca. 1000 milliarder dollar i 2000 til 20 000 milliarder dollar i 2006 (Skarstein 2008, s. 383). Aksjekursene steg mot nye høyder, og de nyliberale økonomene forvekslet veksten i aksjekurser med økonomisk vekst. Alt var tilsynelatende bare idyll. Men alle som kunne se, måtte forstå at dette ikke kunne fortsette. Kraftig etterspørsel etter boliger i de fleste kapitalistiske økonomiene hadde presset boligprisene langt over deres verdi. I USA anslo man i 2006 at boligprisene lå 50 prosent over verdien (Krugman 2008, s. 168). I Norge hadde boligprisindeksen steget jevnt siden sist på 90-tallet, og i 2007 var indeksen mer enn fire ganger over nivået først på 90-tallet (Kilde SSB). Dette hadde bare vært mulig gjennom en veldig vekst i boligkreditter. Da krisen var et faktum i USA, hadde mer enn 12 millioner amerikanere boliglån som oversteg boligprisen (Krugman 2008, s. 169). Mens norske banker tidligere anbefalte folk ikke å låne mer enn to ganger husholdets inntekter hadde 13 prosent av norske hushold i 2007 ei gjeld på mer enn tre ganger inntekten! 3,6 prosent av husholdene hadde ei gjeld som var større enn fem ganger inntekten (Kilde: SSB).

Den ville kredittekspansjonen måtte føre økonomiene utfor stupet. Det skjedde i løpet av 2008, og pågår fortsatt. Arbeidsløsheten i USA ble mer enn fordoblet på to år. Millioner står uten arbeid, bolig og inntekter. Verdensøkonomien er inne i ei dyp overproduksjonskrise. I flere europeiske land er krisen like alvorlig som i USA, men bedre velferdsordninger gjør at virkningene for folk til nå ikke har blitt like dramatisk. Norge har til nå sluppet fra krisen med mindre skade enn de aller fleste kapitalistiske økonomier. Det skyldes først og fremst oljeøkonomien. Men også en godt organisert arbeiderklasse som har hindret lønnsnedslag og for store nedskjæringer i offentlig sektor har betydd mye. Til tross for et økonomisk oppsving våren 2010 er det lite som tyder på at krisen i verdensøkonomien er over. Den gamle amerikanske sosiologen og kritikeren av nyliberalismen, Immanuel Wallerstein, hevder at verdensøkonomien er på vei inn i en overgangsfase mellom kapitalismen og noe annet (Foster 2010, s. 12). Wallerstein er klar over at det ikke finnes sosialistiske krefter som i dag utgjør et alternativ til kapitalismen, samtidig er det vanskelig å tenke seg at kapitalismen kan fortsette som den har gjort til nå, særlig lenge. I alle store økonomier tas det dramatiske tiltak for å redusere de offentlige utgiftene og lønnsutgiftene. På denne måten fjerner kapitalen selv de ekspansjonsmulighetene den så sårt trenger.

Knapt noen gang tidligere har Karl Marx sine teorier om motsetningene i kapitalismen vært tydeligere enn idag.

For oss som ønsker å spre kunnskaper om den politiske økonomien, byr dagens situasjon både på store utfordringer store muligheter.

Kilder:

• Baran, P. & P.M. Sweezy (1971): Monopolkapitalen. Bok 1–2. Oslo: Pax Forlag.
• Det Tekniske Beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Oslo 18. februar 2008.
• Engels, F. (1968): Sosialismen, utopi og vitenskap i Marx/Engels Selected Works. Moskva: Progress Publishers.
• EuroMemorandum 2008/2009
• Euromemorandum Group september 2008. Brussel.
• Fine, B. og A. Saad – Filho (2009): Om Kapitalen av Marx. Larvik:Tidsskriftet Rødt!.
• Foster, John B: The Age of Monopoly Finance Capital. Monthly Review februar 2010
• Frank, A. G. (1981): Reflections on the world Economic crises. London: Hutchinson
• Howard, M.C. and J.E. King (1989): A history of marxian economics, bind I og II . London: Macmillan.
• Klein, N. (2007): The Shock doctrine. London: Penguin Books.
• Krugman, Paul: The Return of Depression Economics – and the crisis of 2008. London: Penguin Books.
• Lenin (1976): Imperialismen. Oslo: Oktober forlag.
• Lysestøl, P. M. (2006): Utviklingsproblemer og fattigdomsbekjempelse i sør i Døhli/ Askeland: Internasjonalt Sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.
• Mandel, E. (1977): Marxist Economic Theory. London: Merlin Press.
• Marx, Karl (1971): Kapitalen, Volume I, II og III . Progress Publishers: Moskva. På norsk: Oktober forlag.
• Marx/Engels (2008): Det kommunistiske manifest. Larvik: Tidsskriftet Rødt!.
• Marx, Karl (1994): Loven om profittratens tendens til å minke. Røde Fane: Oslo.
• Palley, T. (2010): The Limits of Minsky’s Hypothesis. Monthly Review april 2010.
• Schumpeter, J. A. (1965): Capitalism – Socialism and Democracy. London: Unwin University Books.
• Skarstein, Rune (2008): Økonomi på en annen måte. Oslo: Abstrakt forlag.

Noter:

1. Dette kapitlet er utgitt som eget hefte av Røde Fane, Oslo 1994
2. Her blir det mye han og ham, men dette sære «mannsspråket» avspeiler maktforholda i kapitalismen så jeg fortsetter å skrive han om kapitalisten, selv om det blir stadig flere «hunner».

  

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og med i redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

Slik avslutter den kjente professoren og marxisten David Harvey artikkelen Organizing for the Anti-Capitalist Transition, skrevet i desember 2009. Det fikk meg til å tenke på behovet for klarere visjoner om samfunnet fra de som står på arbeiderklassens side i klassekampen. Det er mange som ser at det er behov for en endring, i en tid med finanskrise, matvarekrise, klimakrise osv. Men alternativene til kapitalismen har foreløpig liten oppslutning. Økologisme, islamisme, populisme, keynesianisme er alternativene som i dag vinner oppslutning. Alternativer som ikke bryter med kapitalismen, men vil ha en annen form for snillere kapitalisme. Politiske alternativer som bare utfordrer konsekvensene av kapitalismen, men ikke kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Sosialistiske og kommunistiske alternativer har i dag relativt liten oppslutning, og det er lite som tyder på at disse ideene vil få en eksplosiv vekst i vår nære framtid.

Samtidig har hver krise i kapitalismen påført verdens arbeiderklasse tøffe tider og store plager. Dagens økonomiske krise er ikke annerledes. På samme tid er kriser også en tid da underordninga av arbeiderklassen må reorganiseres, og nytt rom for motstand kan åpnes. Den økonomiske krisa har også brukt det offentliges ressurser og har dermed brutt sine egne frimarkedsregler, som åpner for en debatt om alternativ bruk av samfunnets ressurser. Systemkriser er derfor øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Krisa oppleves ganske ulikt fra hvor du er i verden. Forskjellen på hvordan krisa påvirker oss, er enorm hvis man bare sammenligner naboland i rike Nord. Islands økonomi kollapset, regjeringen måtte gå, og det ble skrevet ut nyvalg etter måneder med protester i gatene. I dag er Island så og si tatt over av IMF, og har en gigantgjeld tilsvarende 48 000 euro per innbygger. Presidenten ble presset av folkebevegelsen til å sende ut ICEsave-avtalen på folkeavstemning, mot regjeringens vilje. Utviklinga på Island kunnet vært mer positivt spennende hvis folkebevegelsen hadde ført til at arbeiderklassen tok makta og gjennomførte en sosial revolusjon. Men dessverre har det revolusjonære alternativet på Island, som i Norge, ikke den oppslutning det krever.

Krisa i Norge har også hatt sine dramatiske øyeblikk. Bankene sluttet nesten helt å handle med hverandre, Oslo børs ble over halvert, antall konkurser i året ble over dobla. Men krisa i Norge fikk ikke noe politisk uttrykk i store velgerbevegelser, og de fleste som ikke mista jobben opplevde at den lave renta ga økt kjøpekraft og økte muligheter til sparing. Det finnes enkelte lokalsamfunn som er unntak, der krisa tok livet av hjørnesteinsbedriften eller der svært mange ble permittert. Men jeg tror de fleste i Norge ikke opplever den internasjonale økonomiske krisa som en systemkrise, som krever at kapitalismen opphører.

Kapital er en prosses

Den materielle manifestasjonen av denne prosessen eksisterer som forandringa fra penger til varer til penger pluss profitt: P – V – (P + ΔP). Vi kan si at kapital er prosessen av ekspanderende verdi. En slik prosessforståelse av kapital betyr at vi kan definere en kapitalist som en økonomisk agent som putter penger og bruksverdier i sirkulasjon for å skape mer penger. Denne ekspansjonstvangen har ført til et overforbruk av jordens ressurser, og vi står nå overfor farlige klimaendringer vi kanskje ikke rekker å stoppe.

Men det er ikke bare av hensyn til Moder Jord vi må sette en stopper for denne ekspansjonstrangen. Den har tvunget milliarder av mennesker ut i fattigdom. Og globalt skjerper den motsetninga mellom verdens arbeiderklasse og kapitalismen.

Kapitalens behov for akkumulasjon blir presset i en økonomisk krise. Store verdier forsvinner fra kapitalen som igjen påtvinger arbeiderklassen en hardere utbytting. Kapitalen må vokse eller dø. I en situasjon med liten eller presset vekst må mer kapital bli frigjort for å sikre seg bedre framtidig vekst. Tradisjonelt kan kapitalen gjøre dette på flere måter. Den kan skvise mer profitt ut av arbeiderklassen, ved å redusere antall arbeidere og be de som er igjen, å gjøre mer for mindre, endre pensjons- og andre forsikringer til billigere alternativ (for eksempel gå fra yttelsesbasert til innskuddsbasert pensjon), og automatisere større deler av produksjonen så det trengs mindre arbeidskraft. Kapitalen kan frigjøre kapital ved å legge ned virksomhet som det er liten grunn til å investere mer i, for å investere i nye prosjekter.

Det viktigste kravet for kapitalen i Norge i dag er å holde kostnadene på arbeidskraft nede. I praksis ser vi dette gjennom presset for lønnsmoderasjon i årets tariffoppgjør. Dette er et krav toppene i sosialdemokratiet har gått med på. Men lønnsmoderasjon slår tilbake på kapitalen, ved at kjøpekraften minskes og svekker etterspørselen. Når etterspørselen globalt sett går ned, må det produseres mindre, og konkurransen om kundene blir hardere. Det fører til at krisa igjen blir dypere.

Manifestasjonen av klassekonfliktene under denne krisa har sett forskjellig ut i forskjellige steder i Europa og Verden. Store streiker flere steder ikke minst i Hellas, som er det landet i eurosonen der krisa er hardest nå. I blant annet Frankrike og Sør- Korea har krisa ført til bedriftsokkupasjoner. Disse har handla om å legge beslag på bedriftene så de ikke blir tømt for verdier før sluttpakker eller jobbene er i orden igjen. Det mest dramatiske uttrykket er det som blir kalt bossnapings. At arbeiderne har låst sine sjefer inne eller bortført dem, og ikke vil slippe de løs før kravene deres er innfrid. Krisa har dermed i ekstreme situasjoner tvunget fram desperate handlinger i deler av arbeiderklassen. At arbeiderklassen ikke har annet å miste enn sine lenker, har et konkret innhold i Europa.

Estland og Latvia i øst er eksempler på EU-land der økonomien har krympet betraktelig i løpet av krisa. Bruttonasjonalproduktet per innbygger har sunket, og arbeidsledigheten har økt i begge landa. De baltiske landene opplever en kraftig utvandring og kutt i studiefinansieringen som på sikt kan få alvorlige sosiale konsekvenser for landene. Både Estland og Latvia har valgt å knytte sin valuta til euroen, dette gjør at regjeringene ikke kan bruke ekspansiv penge- og/eller finanspolitikk for å prøve å komme ut av krisa. Kostnadene av krisa blir ført over på arbeiderklassen gjennom store lønnskutt og økt arbeidsledighet.

Hellas

I den nåværende fasen av krisa er det Hellas som har kniven på strupen i Europa. Med en offentlig gjeld på 115 prosent av BNP og et budsjettunderskutt på 13 prosent vil Hellas bli tvunget av IMF og EU til å foreta utgiftskutt som ikke bare vil ha drastiske sosiale konsekvenser, men ganske sikkert vil sende landet dypere inn i resesjon. Hellas har forhandlet lenge med IMF og EU om lån. I arbeiderklassen i Hellas er låna upopulære siden mange med god grunn frykter krava IMF og EU stiller til Hellas. Også blant utlånerne og spesielt i Tyskland har lånet vært upopulært. IMF og EUs krav til Hellas er svært tøffe, dette handler om smerte og straff. Hellas tvinges til å fryse nivået på lønninger i offentlig sektor og pensjoner i tre år, kutte i budsjettene, øke skattene og avgiftene, liberalisere med hensyn til næringslivet, svekke stillingsvernet og gjennomføre en pensjonsreform med lengre opptjeningstid, levealderjustering og forbud mot førtidspensjonering. Det er arbeiderklassen som er den store taperen etter disse reformene, ikke kapitalistklassen i Hellas.

Lånepakken som er gitt til Hellas av EU og IMF, brukes til å betale lån som forfaller fortløpende. Lån som i hovedsak er gitt av tyske, franske og andre utenlandske banker. Nesten alle land i Europa økte statsgjelden for å kunne gi krisepakker til bankene tidligere i krisa. For å finansiere lånet til Hellas må medlemslandene i eurosonen finansiere sin del av lånepakken over sine statsbudsjett. En del land må nok igjen øke statsgjelda si. Med store underskudd og stor statsgjeld i flere euroland lager nå EU en ny krisepakke 750 milliarder euro i tilfelle andre euroland kommer i samme situasjon som Hellas. Denne pakka skal også finansieres i hovedsak av medlemslanda, og kan igjen påvirke deres statsbudsjett negativt. Mesteparten vil til syvende og sist ende opp i private banker, mens eurolanda må kutte i sine offentlige budsjetter, og vanlig folk sitte igjen med regjeringa gjennom dårligere velferd. EU og IMF sine grep ovenfor Hellas og eurosonen generelt er for å sikre bankene pengene sine og ikke hjelpe Hellas eller andre ut av økonomiske kriser. Innenfor rammene av dagens kapitalisme og EU har Hellas og andre medlemsland svært begrenset handlingsfrihet til å løse sine økonomiske problemer.

Angrepene på arbeiderklassens levevilkår i Europa kan fort tvinge fram ytterlige angrep på arbeiderklassen også i Norge. Det kan skje gjennom at Europas kapitalistklasse bruker EU for å få igjennom nye nyliberale reformer, som vi blir en del av gjennom EØS. Allerede i dag er det kamp mot flere usosiale EU-direktiver, og EU-direktivene har vist seg å være et egnet redskap for kapitalistklassen til å vinne sine seire. Men også den norske arbeiderklassen i private sektor vil bli utsatt for utflytting av arbeidsplasser til billigere europeiske land, og trusler om det.

Som en ring rundt Europa har vi de siste åra sett kapitalismens krise herje med perifere EU/EØS-stater. Island, de baltiske statene, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland har alvorlige økonomiske utfordringer. For meg ser det ut som om den europeiske kapitalistklassen kommer ut av krisa med en ny offensiv. Skal arbeiderklassen i Europa komme videre og vekk fra en defensiv forsvarskamp for velferdsgoder, må vi reise parolene om en ny kommunisme.

Kommunismen alternativet

Holder det ikke med å snakke om sosialisme eller en annen verden? Mitt svar er nei. Det er forskjell på kommunisme og sosialisme sjøl om mye av det blir litt blanda sammen i den debatten vi kjenner i Norge. David Harvey beskriver forskjellen slik:

Kommunismen må igjen defineres som fellesskapssamfunnet. Den store vrangforestillingen om at kommunisme er en fin ide, som i praksis må føre til diktatur, må vi bevise at er feil. De historiske forsøkene på å skape et kommunistisk alternativ til kapitalismen har alle til nå feila. Diktaturene som oppsto som følge av feila de gjorde, er skrekkeksempler på hva alternativ til kapitalismen er. Dette blir flittig brukt av borgerskapet for å hindre arbeiderklassen i å diskutere alternativer til kapitalismen.

Samtidig er den økonomiske krisa, klimakrisa og sultkrisa i verden så alvorlige at det er nødvendig at arbeiderklassen igjen tar opp diskusjonen om hva som er alternativet. Over alt hvor kapitalen sprer seg, avler den motstand. Vi har de siste åra sett den komme til uttrykk gjennom generalstreiker blant annet i Hellas, Antillene og Sør-Korea. Å få løfta diskusjonen om et alternativ til kapitalismen i Europa, er like viktig som i deler av verden der kapitalen utbytter folk hardere. Mulighetene for solidaritet mellom arbeiderklassen i alle verdenshjørner er nødvendig for at de første forsøkene på lang tid med alternativer til kapitalismen, kan gjøre nye viktige erfaringer. Den boliviarianske revolusjonen i Latin-Amerika er ett eksempel på dette. Organisering av solidaritet utenfor sine egne landegrenser er med på å holde livet i denne revolusjonen. Den nye røde sola i Sørvest er ikke grunnlag for en ny oppskrift på kommunisme eller sosialisme som kan kopieres blindt. Men erfaringene fra Venezuela og Bolivia skaper rom for en ny diskusjon om hva som er alternativet til kapitalismen.

Kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. At vi skal eie og skape ting i fellesskap er kjerna i ideen om kommunisme. «Kommunisme er ikke noe Marx fant på», står det i det lille heftet, KOMMUNISMEN funker BEST!, av Tron Øgrim som er utgitt av Rødt!. Folk definerte seg som kommunister før Det kommunistiske manifest ble skrevet, og mange både før og etter som har kalt seg kommunister, var ikke marxister. Ideen om kommunisme er ideen om et samfunn styrt av fellesskapet, og den deles av flere enn de som har lest Marx.

For å kunne ha et fellesskapssamfunn, må alle bidra til fellesskapet. Men alle bidrar ikke likt, noen er gode på en ting, andre er gode på en annen, noen er syke, andre er friske, vi må alle bidra forskjellig, men fellesnevneren er at vi alle bidrar etter evne. På samme måte må det være med å få. Noen trenger lite, andre trenger mer, men vi må alle leve av fellesskapets ressurser, få etter behov. Dugnaden i borettslaget er organisert sånn, noen er flinkere og mer effektive på dugnaden enn andre, mens andre kanskje bruker fellesarealet mer enn andre. Det er ikke sammenheng mellom det du yter og det du får, men alle skal (i hvert fall i teorien) gjøre begge deler.

Det er lett å framstille et kommunistisk samfunn som et drømmesamfunn eller himmelen på jord, der alle skiller og motsetninger mellom folk er løst, og vi lever sammen i frihetens rike. Det høres vakkert ut, og nokså utopisk. Vi jobber sjølsagt for å avskaffe kvinneundertrykking, klasser, rasisme, sult og alle andre problemer, men kommunismen er ikke at de er avskaffa. Kommunisme handler også om at vi skal fortsette å krangle med naboen, at vi kommer til å snakke stygt med hverandre og være uenige. Forskjellen er at kommunismen betyr at vi styrer, eier og fordeler i fellesskap.

Istedenfor å se på kommunismen som et kommende idealsamfunn som betyr historias slutt, mener jeg det er bedre å se på kommunismen som en bevegelse. Marx skreiv i Den tyske ideologi:

Kommunismen handler ikke om å ha løst alle problemer men å få etablert en samfunnsform og økonomi som gjør at vi fellesskap kan løse verdens problemer. Det er på tide at dette blir strategien for å jobbe for en bedre verden, for klassesamfunnet og kapitalismen kan ikke løse problemene når det viktigste er at penger skal bli til merpenger.

Noter:

 Finanskrisa og den globale nedturen som vart resultatet, fekk mange til å lure på om ein utfordrar kunne stige opp som erstatning for USA som dominerande i den kapitalistiske verdsøkonomien.

Ho-fung Hung er assisterende professor ved Department of Sociology, Indiana University, Bloomington.

Fordi finanskrisa i USA og Nord hadde opphav i stor gjeld, låg produktivitet og overforbruk, verka det naturleg å sjå på motsatsen for å finne sannsynlege kandidatar – dei austasiatiske eksportøkonomiane med store beholdningar av USA-gjeld, produksjonskapasitet og høg sparing. Straks etter at kollapsen til Lehman Brothers opna for den globale nedgangen, kom det proklamasjonar om den endelege triumfen til utviklingsmodellen i Aust-Asia, og framfor alt Kina. Kommentatorar i USA oppsummerte at det store krasjet i 2008 ville bli katalysatoren som flytta senteret i kapitalismen frå USA til Kina.²

Men våren 2009 hadde mange innsett at dei austasiatiske økonomiane ikkje var så sterke som ein hadde fått inntrykk av. Mens den brå nedgangen i importetterspørselen i Nord hadde fått dei asiatiske eksportørane til å krasjlande, så gav utsikten til at enten USAs statskasse eller dollaren skulle gå i botnen det vanskelege dilemmaet: enten kvitte seg med eigedom i USA, og dermed gi startskotet til kollaps for dollaren, eller kjøpe meir for å unngå umiddelbart samanbrot, men utsette seg for auka risiko for det i framtida. Statlege investeringar som vart rulla ut seint siste året i megastimulanspakka til den kinesiske regjeringa, skapte markant innhenting i Kina så vel som for dei asiatiske handelspartnarane. Men det er usannsynleg at veksten som vart skapt, kan nære seg sjølv til ny vekst. Kinesiske økonomar og politiske rådgivarar har uroa seg for at folkerepublikken vil vakle igjen når stimulanseffekten bleiknar, på same vis som det er usannsynleg at forbrukarane i USA vil ta inn igjen slakken raskt. Trass i alt snakket om Kinas evne til å øydelegge dollarens status som reservevaluta og til å skape ei ny finansiell verdsordning, så har folkerepublikken og naboane få andre val på kort sikt enn å støtte USAs økonomiske dominans ved å gi meir kreditt.

I det følgande vil eg sjå på dei historiske og sosiale årsakene til at Kina og Aust- Asia har blitt stadig meir avhengige av forbrukar-marknaden i Nord som grunnlag for veksten, og på finansmarknaden i USA som lagringsplass for sparepengane sine. Eg vurderer så dei langsiktige sjansane for å bli uavhengige, og argumenterer at for å skape meir autonome økonomiar i Asia, må Kina omdanne ein eksportorientert vekstmodell – som i hovudsak har vore til fordel for og halde ved like av kapitalen i eksportområda på kysten – til ein vekst driven av innanlands forbruk, gjennom storskala omfordeling av inntekt til landsbygda og jordbruket. Men det vil ikkje vere mauleg utan å bryte det grepet den urbane kysteliten har på makta.

Tigrar og gjess

Historia om den raske veksten etter krigen i Japan og dei fire tigrane – Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore – er vel kjent, og treng ikkje bli repetert her. Men om deira dynamiske vekst kan hengast på statens sentrale rolle som tildelte dyrebare ressursar til strategiske industrisektorar, så er det like viktig å forstå at det var den kalde krigens geopolitikk i Aust-Asia som i utgangspunktet gjorde det mauleg med utviklingsstatar her. Det var faktisk ein varm krig som gjekk føre seg i Aust-Asia under den kalde krigen. Kommunist-Kinas støtte til geriljarørsler og deltaking i krigane i Korea og Vietnam hadde ført regionen inn i ein permanent nødtilstand, og Washington såg Aust-Asia som den mest sårbare delen av kjeden som skulle stanse kommunismen. USA såg sine asiatiske nøkkelallierte – Japan og dei fire tigrane – som for viktige til å mislykkast, og gav dei rikeleg med finansiell og militær hjelp for å bråstarte og gi retning til industriell vekst, og marknaden i Europa og USA halde vidopne for asiatiskproduserte varer. Denne tilgangen til vestlege marknader skapte ein ekstra fordel som andre utviklingsland ikkje hadde, og utan den er det utenkeleg at dei asiatiske økonomiane ville hatt slik suksess. Sett i det lyset er den raske økonomiske veksten i Aust-Asia langt frå noko «mirakel». USA skapte den som del av forsøk på å skape underordna og framgangsrike bolverk mot kommunismen i den asiatiske Stillehavsregionen. Det var aldri meininga at desse økonomiane skulle utfordre dei geopolitiske og geoøkonomiske interessene til USA. Dei var underordna klientar som hjelpte Washington å realisere planane sine for regionen.

Organiserte i eit mangfaldig nettverk av underleverandørar med sentrum i Japan hadde dei asiatiske eksportøkonomiane ulike delar av verdikjeden. Dei spesialiserte seg på varer med spesifikk inntjening og ulikt teknologisk innhald. Japan satsa på varer med høg verdiskaping, dei fire tigrane på produkt på mellomnivå, og dei oppstigande tigrane i søraustasia på arbeidsintensive lågkostprodukt. Dette berømte flygande gjessmønstret utgjorde eit nettverk av pålitelege produsentar av eit breit spekter forbruksvarer til den første verda.

Då den kalde krigen byrja tine på 1980-tallet, steig statsgjelda og underskotet til USA som resultat av nyliberale skattekutt og auka militærutgifter den siste etappen av den kalde krigen. I staden for å bryte ut av USA-dominansen, så knytta dei asiatiske økonomiane seg tettare til USA ved å finansiere det himmelhøge tvillingunderskotet. Den eksportorienterte industrialiseringa i Aust-Asia hadde vore para med lågt innanlands konsum. Handelsoverskotet og høg sparerate gjorde desse landa i stand til å bygge seg opp solid finansiell kraft i form av store utanlandsreservar. Fordi dei såg statsobligasjonar frå USA som tryggaste finansinvesteringa, plasserte dei fleste austasiatiske eksportørane frivillig dei oppsamla kontantane sine i slike obligasjonar med låg avkasting, og gjorde seg til USAs viktigaste kreditorar. Då dei finansierte USAs handelsunderskot, gav det næring til USAs appetitt på asiatisk import, og stadig aukande asiatisk handelsoverskot førte til kjøp av enno fleire statsobligasjonar i USA. Desse gjensidig forsterkande prosessane gjorde Aust-Asia enno meir avhengige av USA marknadsmessig og finansielt. Det forlenga den skjøre framgangen mens USAs hegemoni byrja sprekke.

Marknadsreformene i Kina byrja på 1980-talet og akselererte på 90-talet og omdanna landet til ein forseinka asiatisk tiger. Mange spådde at landet ville vere i stand til å bryte ut av den doble asiatiske bindinga til USA – fordi landet var geopolitisk sjølvstendig, og fordi landet demografisk og økonomisk var eksepsjonelt stort. Men så langt har ikkje Kina fridd seg frå trælerolla med å forsyne USA med billig kreditt og billig import. Verre er at intensiteten i den eksportleia vekstmodellen og i dempinga av det private konsumet har gjort Kina marknadsmessig og finansielt enno meir avhengige av USA enn forgjengarane. Om me samanliknar dei viktigaste sidene av Kinas politiske økonomi med dei same i nabolanda på same utviklingsstadium, finn me at den kinesiske modellen i hovudsak er ein ekstrem kopi av tidlegare austasiatisk vekst. Figur 1 viser at Kinas økonomi har blitt stadig meir avhengig av handel, målt som total eksportverdi i prosent av BNP, det har stige kontinuerleg til eit nivå utan sidestykke i dei andre austasiatiske økonomiane. På den andre sida har vekta av det private konsumet i prosent av BNP gått ned, til eit nivå godt under det i nabolanda då dei starta sitt løp (figur 2). Som tabell 1 indikerer, er USA den eine viktigaste eksportmarknaden for Kina, som for Japan og dei asiatiske tigrane før dei. Først nyleg har EU målt som eit heile passert USA her. Kina har alt blitt den viktigaste asiatiske leverandøren til USA.

Den drastiske ekspansjonen til den kinesiske eksportindustrien er ikkje bare årsaka til den kometaktige økonomiske veksten, men òg den globale finansielle makta gjennom auka handelsoverskot. Som vist i figur 3 er Kinas utanlandsreservar no godt over reservane til sine austasiatiske naboar. Så langt har Kina som dei andre eksportørane investert mesteparten av sparepengane i statsobligasjonar i USA. Rett før gjeldskrisa var Kina blitt den største eksportøren til USA og samtidig den største kreditoren, og finansierte USAs likviditetsunderskot slik at dei kunne halde ved like importen (sjå figur 4). Mens Kinas billige varer bidrog til å senke inflasjonen i USA, så førte dei massive kjøpa av statsobligasjonar til redusert avkasting og dermed redusert rente i USA. Gjennom det utvikla Kina seg dei siste åra til å bli det viktigaste grunnlaget for økonomisk vitalitet i USA.

Landbrukskrise

Kinas evne til å innføre ei ekstrem utgave av den austasiatiske eksportleia vekstmodellen dei tri siste tiåra heng både på verdskonjunkturane og Kinas heimlege politiske økonomi. For det første fall Kinas arbeidsintensive oppstart saman med starten på ein frihandelsekspansjon frå 1980- talet utan sidestykke. Om det ikkje hadde vore for utflyttinga av industri frå landa i Nord og deira stigande appetitt på billige industrivarer, kunne ikkje Kina eksportert seg til velstand. Viktigare, Kinas uvanlege konkurranseevne er i hovudsak grunna pålangvarig stagnasjon i industrilønningane samanlikna med andre asiatiske land på same utviklingsnivå.

Mange hevdar at Kinas konkurransedyktige lønningar kjem av politikken med fast valutakurs som undervurderer eigen valuta i stor grad. Andre påstår at Kinas store overskot av arbeidskraft på landsbygda gjorde dei i stand til å drive med «ubegrensa » tilgang på arbeidskraft mykje lenger enn andre asiatiske økonomiar. Men nærmare gransking viser at begge desse forklaringane er utilstrekkelege. Først, som figur 5 viser, er skilnaden mellom Kinas lønnsnivå og nabolandas mykje større enn det som kan forklarast med ein undervurdert valuta. Jamvel om yuanen blei skrive opp 20 til 30 prosent i høve til dollaren – slik mange kritikarar av Kinas valutamanipulasjon i USA går inn for – så ville kinesiske lønningar framleis ligge markant lågare. For det andre er ubegrensa tilgang på arbeidskraft ikkje eit naturfenomen på grunn av den kinesiske befolkningsstrukturen slik det så ofte blir trudd. Det er snarare ein konsekvens av regjeringas politikk for landsbygda og landbruket som bevisst eller ikkje gjør landsbygda konkurs og skaper ein kontinuerleg flukt frå landsbygda.

Knyttinga mellom denne politikken og lågt lønnsnivå kan illustrerast ved å sette utviklinga på landsbygda i Kina opp mot utviklinga i Japan, Sør-Korea og Taiwan. Dei hadde au stor befolkning på landsbygda og landbrukssektoren då det økonomiske oppsvinget der starta. I etterkrigstidas Japan styrte det regjerande Liberaldemokratiske partiet aktivt ressursar til landsbygda ved infrastrukturtiltak, finansiering av utviklingstiltak for landbruket, subsidiar til bruka og toll på utanlandske produkt. I Sør-Korea sette Park-regimet i verk den nye landsbyrørsla (Saemaul Undong) tidleg på 1970- talet, med store finansielle ressursar til å oppgradere infrastrukturen på landsbygda, finansiere mekanisering av landbruket, og bygge opp utdanningsinstitusjonar og kooperativ på landsbygda. Desse tiltaka vart ein markant suksess: dei auka hushaldningsinntektene på landsbygda frå 67 prosent av den i byane i 1970 til 95 prosent i 1974, og så godt som fjerna inntektsgapet mellom by og land.³ På Taiwan førte Kuomintangregjeringa ein liknande politikk på 1960- og 70-talet i tillegg til medvitne forsøk på å fremme industrialisering på landsbygda. Den desentraliserte strukturen som vart resultatet, gjorde at dei taiwanske bøndene periodevis kunne jobbe i fabrikkar i nærleiken utan å slutte i jordbruket for godt eller migrere til større byar. Det bidrog til å halde attende ein betydeleg del av arbeidskrafta i landsbyane, og gav grunnlag for ei meir balansert utvikling mellom by og land. På 1960- og 70-talet var gjennomsnittsinntekta alltid over 60 prosent av byane. Med ein slik politikk er det ikkje overraskande at overskotet av arbeidskraft på landsbygda tørka fort ut og at industrilønningane skaut i veret i desse landa.

Grunnane til at slik politikk blei ført, varierte. I Japan var landsbygdveljarane til LDP så viktige at det forklarer korfor LDP var opptatt av utvikling på landsbygda. For dei høgreorienterte autoritære regima i Sør-Korea og Taiwan var utvikling på landsbygda og i landbruket ein måte å minimere den sosiale uroa som vanlegvis følger industrialisering, og hindre at venstresida fekk innpass på landsbygda. Det var òg ein avgjørande måte å sikre tilgangen på mat i den kalde krigens tid. I motsetning til det har den industrielle utviklinga i Kina sidan midt på 1980-talet vore mykje meir ubalansert enn den i Japan, Sør-Korea eller Taiwan. Dei siste tjue åra har den kinesiske regjeringa i hovudsak konsentrert investeringane i byane og den industrielle sektoren, spesielt i kystområda, slik at investeringar på landsbygda og i landbruket heng etter. Statseigde bankar har også konsentrert finansieringstiltaka sine i by- og industriutvikling, mens landsbygda og landbruket har blitt neglisjert. Dei to siste tiåra har per capita-inntekt på landsbygda aldri vore over 40 prosent av nivået i byane.

Skeivfordelinga til fordel for byane kom i det minste delvis på grunn av dominansen til ein mektig by-industriell elite i dei sørlege kystregionane – ein elite som vaks fram etter at Kina vart integrert i verdsøkonomien, som utvida sine finansielle ressursar og politiske maktstilling med eksportboomen, og blei stadig dyktigare til å forme politikken til sentralregjeringa til sin fordel. Etter ei undersøking nyleg har KKPs ”elitefraksjon” – sett saman av høgtståande leiarar med karrierer i kystregionane og i handels- og finansadministrasjon – kontroll over fleire plassar i politbyrået enn rivalane i ”populistfraksjonen”, som har sterkare band til innlandsprovinsane. Sjølv om Hu Jintao, den noverande statsleiaren, er leiar for populistfraksjonen, så har Xi Jinping – valt av partiet til å ta over etter Hu i 2012 framfor Hus eigen favoritt – vore leiar i kystprovinsane Fujian og Zhejiang, og er ein av toppfigurane i elitefraksjonen.⁴ Den aukande makta deira sikra at det vart lagt større vekt på eksportretta konkurranseevne og å trekke til seg utanlandske investeringar enn på utvikling i jordbruket. Opprøra i byområde i 1989 – som resultat av hyperinflasjon og synkande levestandard i dei store byane – gjorde bare parti og stat meir oppsette på å trygge økonomisk framgang i storbyområde på kostnad av landsbygda på 1990-talet.

Resultatet av skeivfordelinga til fordel for byane har vore relativ økonomisk stagnasjon på landsbygda og medfølgande knapp finanstilgang for styresmaktene på landsbygda. Frå 1990-talet av har nedgangen i inntekter i landbruket og øydelegginga av kollektiveigd industri på landsbygda – småby- og landsbyselskapa som på kraftfullt vis skapte arbeidsplassar på eit tidleg stadium av marknadsreformane – tvinga dei fleste yngre arbeidstakarane på landsbygda til å dra til byane, og skapte ein vond sirkel som har påskynda sosial krise på landsbygda. Men jordbrukssektoren i Kina blei ikkje bare neglisjert, han blei au utbytta til fordel for urban vekst. Ei undersøking nyleg fann at det var ei langvarig og aukande netto overføring av ressursar frå landsbygda og landbruket til byane og industriell sektor mellom 1978 og 2000, både gjennom den økonomiske politikken (via skattlegging og statlege investeringar) og finanssystemet (via avsettingar og lån).⁵ Unntaka frå den trenden var åra økonomien i byane hadde ein midlertidig nedgang, som i etterdønningane av den asiatiske finanskrisa i 1997–98. (Sjå figur 6.)

Slik er den bybaserte utviklingsmodellen årsaka til Kinas langvarige «grenselause» tilgang på arbeidskraft, og dermed for stagnasjonen i lønningane som har kjenneteikna det økonomiske miraklet. Det ligg au bak Kinas veksande handelsoverskot, som er kjelda til større global økonomisk makt. Men dei låge lønningane og låg levestandard på landsbygda som er resultatet av denne utviklingsstrategien, har hemma innanlandsk forbruk og gjort landet meir avhengig av forbrukaretterspørsel i Nord, som i sin tur i stadig sterkare grad er bygd på massive lån frå Kina og andre asiatiske eksportørar. Etter som desse andre eksportørane har blitt integrert med den kinesiske eksportmaskina i eit regionalisert industrielt produksjonsnettverk, har den sårbare kinesiske økonomien gjort heile den austasiatiske regionen mindre robust.

Sinosentrisk ufridom

På 1990-talet har Kina gradvis etablert seg som den mest konkurransedyktige eksportøren i Asia, på enkle produkt til teknologisk avanserte. Som følge av det vart dei andre – medrekna Japan og dei opprinnelege fire tigrane, saman med ei gruppe nye i Søraustasia som Malaysia og Thailand – sett under intenst press for å tilpasse seg. Kinas konkurranseevne førte til at mange eksportprodusentar flytta dit frå andre stader i Asia. Ei melding i Economist i 2001 merka seg korleis naboane til Kina reagerte med «uro og desperasjon»:

«Japan, Sør-Korea og Taiwan fryktar ei undergraving av industrien sin når fabrikkar flyttar til lågkost-Kina. Søraustasia uroar seg for ’skeiv’ handels- og investeringsstraum … Kina er ikkje ei (flygande) gås … fordi dei lagar enkle og avanserte varer på same tid, bleier og mikrokretsar … (Dei) lagar varer over heile verdikjeden, i ein skala som styrer prisane på verdsnivå. Derfor er Austasia engsteleg. Om Kina er meir effektive i alt, kva blir det att å gjøre for Kinas naboar?»⁶

Det er ganske visst slik at Kinas naboar restrukturerte eksportindustrien sin grundig for å minimere direkte konkurranse med Kina, og for å tjene på Kinas framgang. Under det gamle industriregimet i Austasia hadde dei ulike landa eksportert spesifikke grupper av ferdige forbruksvarer. No byrja desse landa å auke delen av avanserte komponentar (Korea og Taiwan) og kapitalvarer (Japan) i eksporten til folkerepublikken.

Som tabell 2 indikerer, passerte eksporten frå Sør-Korea, Hong Kong og Taiwan til Kina den til USA det siste tiåret, mens eksporten frå Japan og Singapore raskt nærma seg same nivå som eksporten til USA. I 2005 var den regionale asiatiske japanske flygande gås-modellen erstatta av eit sinosentrisk produksjonsnettverk der Kina eksporterte mest ferdige forbrukarvarer til Nord på vegner av sine asiatiske naboar som forsynte Kina med nødvendige delar og maskiner dei kunne sette saman. Denne strukturen kan ein sjå på som eit lag av tjenarar med Kina i spissen, som leier dei andre i å forsyne USA med billige eksportvarer og brukar dei hardt opptjente sparepengane til å finansiere USAs kjøp av denne eksporten.

Regional integrasjon i Austasia syner seg tydeleg i sambandet mellom opp- og nedturar i kinesiske eksporttal og tala til naboane. Til dømes er den asiatiske opphentinga etter finanskrisa i 1997–98 og Japans nye vekst etter 2000 i det minste delvis knytt til at den kinesiske boomen absorberte komponentar og kapitalvarer frå desse landa. Då den noverande krisa byrja utvikle seg og forbrukaretterspørselen i USA starta falle raskt hausten 2008, bråfall den asiatiske eksporten straks, mens eksporten i Kina fall tilsvarande først om lag 3 månader seinare. Grunnen til forseinkinga var at fallet i asiatisk eksport i hovudsak var ein funksjon av ordrenedgang på delar og kapitalvarer frå Kina, fordi dei venta nedgang i ferdigvarer frå USA og andre dei kommande månadene. Begrensingane i den kinesiske utviklingsmodellen – alt for avhengige av forbruk i Vesten og elendig vekst i heimemarknaden – gjør uunngåeleg dei asiatiske partnarane sårbare, alle desse økonomiane blir utsette for alle større fall i forbruksetterspørsel i Nord. Den kinesiske utviklinga treng derfor ein ny balanse, det er ikkje nødvendig bare for ein bærekraftig økonomisk vekst, men au for den felles framtida for Austasia som ei integrert økonomisk blokk.

Hinder for ny balanse

Regjeringane i Kina og Austasia har tatt i bruk valutareservane sine for å kjøpe USAs gjeld, ikkje bare for å få trygge og stabile vinstar, men au som del av medvite forsøk på å finansiere USAs aukande likviditetsunderskot, og på den måten sikre kontinuerleg vareetterspørsel frå USA. Men underskotet kan ikkje stige i det uendelege, og kan til slutt ende med at dollaren eller marknaden for statsobligasjonar kollapsar, og ei endring i rentene som gjør slutt på forbruksfesten i USA. Det ville ikkje bare vere eit dødeleg slag for den kinesiske eksportmaskina, men også desimere deira økonomiske makt gjennom ei drastisk devaluering av eksisterande investeringar.

Før den noverande krisa eksperimenterte den kinesiske regjeringa med ulike måtar å spreie og auke avkastinga på utanlandsreservane. Dei prøvde investere i utanlandske aksjefond, og med statlege oppkjøp av multinasjonale selskap, men mest alt endte som pinlege mistak. Dei var mindre resultat av dårlege investeringar enn den føringa som låg i dei eksepsjonelt store utanlandsreservane, som gjør det vanskeleg for Beijing å gå fritt inn og ut av visse finansielle produkt utan å forstyrre verdsmarknaden. På same tid vil Kinas oppkjøp av store utanlandske selskap sannsynlegvis utløyse proteksjonistiske eller nasjonalistiske mottiltak. Resultatet er at Kinas oppkjøp utanlands for det meste har vore synkande selskap på desperat jakt etter kjøparar. Desse hindringane for risikospreiing var tydelege då Lenovo gjorde det ulønsame oppkjøpet av pc-produksjonen til IBM. Lenovo er eit stort dataselskap knytt til den kinesiske regjeringa. Det er synleg i det massive tapet det kinesiske investeringsselskapet utsette seg for då dei kjøpte Blackstone i 2007, og framveksten av antikinesiske haldningar i Australia som følge av forsøket det statseigde aluminiumsselskapet Chinalco gjorde på å kjøpe seg kraftig opp i det største australske gruveselskapet Rio Tinto. Kinas hamstring av importert olje og andre varer for å stå mot stigande råvareprisar, førte også til betydelege tap då prisane sank kraftig i etterdønningane av krisa.

I tillegg til å utsette landet for skiftingane i verdsmarknaden har Kinas eksportorienterte modell ramma forbruket drastisk. Som skrive tidlegare har Kinas konkurranseevne på verdsmarknaden vore bygd på langvarig lønnsstagnasjon, som i sin tur kom av ei jordbrukskrise på grunn av ein bybasert politikk. Framfor å dele meir av profitten med tilsette og heve levestandarden deira, har den blomstrande eksportsektoren spart brorparten av overskotet i selskapa, som no utgjør ein stor del av samla sparing nasjonalt. Som figur 7 viser, gjekk lønningane ned som del av BNP frå seint på 1990-talet, saman med eit fall i det private forbruket. Desse to nedgangstendensane står i sterk kontrast til stigande profitt i selskapa. Sjølv om forbruket har stige nominelt, har det stige langt mindre enn investeringane (sjå figur 8).

Desse kutta i privat forbruk har ikkje bare gjort det vanskeleg for produsentar for heimemarknaden å bli kvitt varelagra sine, det har også gitt frustrasjon til mange utanlandske selskap med høge forventningar til Kinas påstått gigantiske marknad. Sjølv om Kina alt er etablert som ein stor kjøpar av kapitalvarer, komponentar og naturressursar frå Japan, Søraustasia, Brasil og andre stader, så har Kina enno stort potensiale for import av forbrukarvarer frå utvikla og industrialiserte land. The Economist klagde på vegner av desse skuffa utanlandske investorane over at «marknaden vil vise seg å vere mindre enn venta og ta lengre tid å utvikle. Fordi så mange utanlandske selskap strøymer på, blir konkurransen sannsynlegvis forferdeleg … Korleis kan utanlandske selskap få akseptabel avkasting i Kina?»⁷ I same gate, når det viste seg at kinesisk etterspørsel etter bilar hadde vakse mykje saktare enn produksjonskapasiteten i sektoren, erkjente Forbes Magazine at «auka konkurranse i Kina har ført til overkapasitet i produksjonen og rask nedgang i profitten til bilprodusentane, til eit nivå omlag på linje med resten av verda, på 4 til 6 prosent.»⁸

I eit forsøk på å starte tiltak for å stabilisere utviklinga i Kina – statsminister Wen Jiabao kalte ho i 2007 for «ustabil, ubalansert, ukoordinert og på skrøpeleg grunn» – her den sentrale regjeringa under Hu Jintao og hans «populistiske» allierte sidan 2005 freista gi næring til forbruket innanlands ved å auke den disponible inntekta til bøndene og arbeidarane i byane. Den første bølga av slike initiativ omfatta fjerning av skatt i jordbruket og auka statlege innkjøpspriser på landbruksvarer. Jamvel om desse tiltaka for å heve levestandarden på landsbygda ikkje var meir enn små steg i rett retning, kom resultatet umiddelbart. Lett forbetra tilhøve på landsbygda seinka straumen til byane, og brå arbeidskraftmangel og lønnsauke blei resultatet i dei eksportretta kystsonene. Det fekk mange økonomar til å erklære at det lewisianske vendepunktet – der overskotet av arbeidskraft på landsbygda er oppbrukt – til slutt var nådd.⁹

På same vis som Kinas «uavgrensa» tilgang på arbeidskraft meir var ein konse-kvens av politikk enn av fysiske føresetnader, var det lewisianske vendepunktet faktisk resultat av statlege forsøk på å snu ei bybasert utvikling framfor ein prosess driven av den usynlege handa til marknaden. Som ein følge av stigande inntekter for bøndene og industriarbeidarane skjedde ei stigning i detaljhandelen utan sidestykke, sjølv justert for inflasjonen. (Sjå figur 9.) Men ikkje før regjeringa hadde tatt dei første stega mot innanlands forbruksdriven vekst, så klaga kapitalistane i eksportsektoren på kysten høglytt over forverra utsikter. Dei ba om kompensasjonstiltak for å sikre konkurranseevna, og prøvde å sabotere vidare initiativ på å heve levestandarden til arbeidarklassen, slik som den nye arbeidslivslova – som ville auke lønningane og gjøre det vanskelegare å sparke dei – og den styrte vurderinga av yuanen.

Då den globale krisa slo til og den kinesiske eksportmaskina flata ut, la Kina straks opp ei gigantisk stimulansepakke på 570 milliardar US-dollar (medrekna både statlege utgifter og målretta lån frå statseigde bankar) i november 2008. Mange hylla frå starten den massive intervensjonen som eit gyllent høve for å sette fart på rebalanseringa av kinesisk økonomi med vekt på innanlands forbruk. Dei venta at stimulansepakka prinsipielt ville bestå av sosiale tiltak – som finansiering av medisinsk forsikring og trygdeutbetalingar – noko som ytterlegare ville heve disponibel inntekt og dermed kjøpekrafta til dei arbeidande klassane. Men ikkje meir enn 20 prosent av stimulansepakka gjekk til sosiale tiltak. Mesteparten gjekk til investeringar i maskiner og utstyr i sektorar som alt hadde overkapasitet, som stål og sement, og til bygging av verdas største lyntogsystem, med usikker lønsemd og nytteverdi.¹⁰ Utan særleg støtte til velferdstiltak eller små og mellomstore arbeidsintensive bedrifter vil tiltakspakka bare skape avgrensa forbetringar i disponibel inntekt og sysselsetting. Enno verre, tilsynelatande skrekkslått av det brå fallet i eksportsektoren, trakk sentralregjeringa attende rebalanseringstiltaka, og tok opp att ei rad eksportfremmande tiltak, som rabatt på meirverdiskattar og stans i den styrte valutaverdien. Produsentane i desse sektoren brukte jamvel krisa til å kreve den nye arbeidslova frå 2007 sett til sides for at dei skulle overleve.¹¹

Trass i imponerande beløp vil stimulansepakka bety lite for å fremme det innanlandske forbruket og slik gjøre Kina mindre avhengig av eksport. Sjølv om store delar av pakka var retta mot vestlege provinsar for å minske utviklingsgapet mellom kyst og innland, så har den i hovudsak kapitalintensive byorienterte veksten som pakka har fremma, faktisk forverra polariseringa mellom by og land (sjå tabell 3). Mens dei tungt bybaserte investeringane i maskiner og utstyr heldt fram, auka kløfta mellom by og land igjen etter stimulansepakka, mens ho hadde minka etter 2005. Det har sett ein brems på den relative levestandardsveksten på landsbygda etter 2005, som hadde ført til svak vekst i innanlandsforbruket.

Det den massive pengebruken faktisk gjør, er å halde økonomien i toppgir med ein statsleia investeringsspurt på kort sikt, mens ein ventar på at eksportmarknaden skal snu. Sommaren 2009 viste tala at pakka framgangsrikt hadde stansa det frie fallet i den kinesiske økonomien, og skapt ein svak oppgang. Men på same tid er nær 90 prosent av veksten i BNP dei første sju månadene av 2009 skapt bare av investeringar i maskiner og utstyr betalt av ein låneeksplosjon og auka statlege utgifter.¹² Mange av desse investeringane er ineffektive og generelt ulønsame (sjå tabell 3, neste side). Om eksportmarknaden ikkje snur i tide, vil nedgangen i statsinntektene, uproduktive lån og overkapasitetsproblemet skape større nedgang på litt lengre sikt. Med orda til ein framståande kinesisk økonom er megastimuleringspakka som «å drikke gift for å døyve tørsten».¹³

Utsiktene

I løpet av dei to siste tiåra har Kina utvikla seg til sluttprodusent og eksportør i eit austasiatisk produksjonsnettverk. Dei har au oppnådd status som USAs største kreditor, og blitt landet med størst reservar av utanlandsk valuta, og demonstrert potensialet som marknad for verda i tillegg til å vere verkstaden hennar. Slik er Kina godt posisjonert til stake ut ein ny regional og global økonomisk orden ved å hjelpe Asia og Sør til å gjøre seg uavhengige av marknad og pengar frå Nord og spesielt USA.

Men Kinas potensiale til å leie er langt frå verkeleggjort. Så langt har folkerepublikkens strategi med å låne til USA for å fremme kjøp av kinesisk eksportvarer bare gjort både Kina og underleverandørane deira meir avhengige av forbrukarane i USA og landets statsobligasjonar, og gjort dei sårbare for all turbulens i internasjonal økonomi. Kinas langvarige konkurranseevne som eksportør er basert på ein utviklingsmodell som driv landsbygda konkurs, og forlengar den uavgrensa tilgangen på lågt betalte migrasjonsarbeidarar til eksportorienterte kystregionar. Det resulterande og evig aukande handelsoverskotet kan blåse opp Kinas finansielle makt, men den langvarige stagnasjonen i lønningane hindrar vekst i forbruket i Kina. Den noverande finanskrisa som har øydelagt forbrukaretterspørselen i Nord og gjort ein kollaps i marknaden for statsobligasjonar og dollaren i USA meir sannsynleg, er eit forseinka signal om at det krevst ei alvorleg kursendring.

Beijing veit godt at vidare oppsamling av utanlandsreservar verkar mot føremålet, etter som det ville auke risikoen knytt til det Kina alt eig, eller føre til flytting til enno meir risikoutsette plasseringar. Regjeringa veit au godt at det er behov for å gjøre landet mindre avhengig av eksport og å stimulere veksten i innanlandsk etterspørsel ved å auke den disponible inntekta til dei arbeidande klassane. Ei slik kursendring må innebere å flytte ressursar og politiske tyngde bort frå kystbyane over til baklandet på landsbygda, der langvarig sosial marginalisering og underforbruk har skapt godt rom for forbetringar. Men kapitalistane som har slått rot gjennom fleire tiår med eksportleia utvikling, gjør det til ei skremmande oppgave. Tjenestemenn og entreprenørar frå kystprovinsane som har blitt ei mektig gruppe i stand til å forme politikk og tiltak frå sentralregjeringa, er så langt urokkeleg mot all slik nyorientering. Denne dominerande fraksjonen i den kinesiske eliten, som eksportørar og kreditorar i verdsøkonomien, har etablert eit symbiotisk forhold med den herskande klassen i USA, som har gjort sitt beste for å halde på sitt innanlandske hegemoni ved å sikre levestandarden til borgarane i USA, som forbrukarar og låntakarar. Trass i sporadisk kiv delar dei to elitegruppene på begge sider av Stillehavet interesse i å bevare evig sitt respektive innanlandske status quo, så vel som den noverande ubalansen i verdsøkonomien.

Utan at det blir ei grunnleggande politisk omgruppering, som flyttar maktbalansen frå den urbane eliten på kysten til krefter som representerer interessene til grasrota på landsbygda, er det sannsynleg at Kina vil halde fram med å føre andre asiatiske eksportørar i iherdig arbeid for – og som gissel for – USA. Det anglo-saksiske etablissementet har nyleg blitt meir respektfulle mot dei asiatiske partnarane, og har invitert Kina til å bli «aksjeeigar» i ein «KiAmerikansk» global orden, eller «G2». Det dei meiner er at Kina ikkje skal sitte uroleg i båten, men halde fram med å bidra til USAs økonomiske dominans (kanskje til gjengjeld for større omsyn til Beijings interesser i Tibet og Taiwan). Det ville sette Washington i stand til å kjøpe seg dyrebar tid for å sikre kommandoen over nye sektorar i verdsøkonomien gjennom lånefinansierte statlege investeringar i grønn teknologi og andre innovasjonar, og dermed endre eit sjukdomsplaga overherredømme til eit grønt hegemoni. Det ser ut til å vere det Obama-administrasjonen satsar på som sitt langsiktige svar på den globale krisa og nedgåande amerikansk makt.

Om Kina skulle reorientere utviklingsmodellen sin og få større balanse mellom innanlands forbruk og eksport, ville dei ikkje bare frigjøre seg frå å vere avhengige av den samanfallande forbrukarmarknaden i USA og misbruket av risikable lån til USA. Men det ville vere til fordel for produsentar i andre asiatiske land som er like ivrige etter å sleppe bort frå desse farane. Viktigare, om andre veksande økonomiar skulle gjøre liknande nyorienteringar og Sør-Sør-handel utvikla seg, då kunne dei bli forbrukarar for kvarandre, og gå inn i ein ny æra med autonom og rettferdig vekst i Sør. Men inntil det skjer er ei resentrering av den globale kapitalismen frå Vest til Aust og frå Nord til Sør – i etterdønningane av den globale krisa – lite anna enn ønsketenking.

(Artikkelen til Hung Ho-Fung, ’America’s Head Servant’ sto første gang i New Left Review 60, side 5–25. Trykkes i Rødt! med tillatelse fra New Left Review. Artikkelen er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. Ein tidlegare versjon av denne avhandlinga blei presentert på konferansen til ære for Giovanni Arrighi den 25. – 29. mai 2009 på Universidad Nómada og The Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía, Madrid. Eg er takknemlig for kommentarar frå deltakarane der.
2. Sjå Roger Altman, ‘The Great Crash, 2008: A Geopolitical Setback for the West’, Foreign Affairs, januar–februar 2009.
3. John Lie, ‘The State, Industrialization and Agricultural Sufficiency: The Case of South Korea’, Development Policy Review, vol. 9, no. 1, 1991, pp. 37–51.
4. Cheng Li, ‘One Party, Two Coalitions in China’s Politics’, Brookings Institute, 16. august 2009.
5. Huang Jikun, Scott Rozelle og Wang Honglin, ‘Fostering or Stripping Rural China: Modernizing Agriculture and Rural to Urban Capital Flows’, The Developing Economies, vol. 44, no. 1, 2006, pp. 1–26.
6. ‘A panda breaks the formation’, Economist, 25. august 2001.
7. ‘A billion three, but not for me’, Economist, 18. mars 2004.
8. ‘Speed Bumps for Automakers in China, India’, Forbes, 26. mars 2007.
9. Cai Fang og Du Yang, red., The China Population and Labor Yearbook, vol. 1, Leiden 2009.
10. ‘Siwanyi neiwai’ (Innanfor og utanfor dei fire tusen milliardane), Caijing, 16. mars 2009.
11. Sjå ‘Jiuye xingshi yanjun laodong hetong fa chujing ganga’ (Alvorleg arbeidsløyse set arbeidslivslova i fare), Caijing, 4. januar 2009.
12. ‘Zhongguo gdp zengzhang jin 90 % you touzi ladong’ (Nær 90 prosent av Kinas vekst i BNP kom frå investeringar), Caijing, 16. juli 2009.
13. Xu Xiaonian frå den kinesisk-europeiske bedriftsskolen i Shanghai, sitert i ‘China Stimulus Plan Comes Under Attack at “Summer Davos”’, China Post, 13. september 2009.

Mark Weisbrot er økonom og leder for Center for Economic and Policy Research i Washington.

I følge de fleste finansjournalistene er markedene bekymret for at Hellas ikke vil greie å betale gjelda si, og at konkursen skal spre seg til flere land, som Portugal, Spania, Irland og Italia. Avtalen mellom EU og IMF om å gi inntil 960 milliarder dollar i støtte til de svakere økonomiene og finansmarkedene, ser ut til å ha dempet frykten i markedet, for denne gang.

Men dette løser ikke det grunnleggende problemet, selv på kort sikt. Kjernen er nemlig en irrasjonell økonomisk politikk. De greske myndighetene har blitt enige om en avtale med EU (blant annet EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken) og IMF som vil gjøre de økonomiske problemene enda verre.

Dette er kjent for økonomer, også de i EU og IMF som forhandlet fram avtalen med Hellas. Anslagene viser at dersom programmet deres «virker», vil gjelda til Hellas øke fra 115 % av BNP i dag til 149 % i 2013. Det betyr at om mindre enn tre år, og sannsynligvis tidligere, vil Hellas stå ovenfor en ny krise lik den vi ser i dag.

Det greske finansministeriet spår en nedgang i BNP på fire prosent i år, langt større enn nedgangen Hellas opplevde i fjor, på mindre enn en prosent. Sannsynligvis er disse anslagene for optimistiske. Med andre ord, folk i Hellas har mye elendighet i vente: økonomien vil krympe og gjeldsbyrden øke, før de på ny har valget mellom å be EU og IMF om lengre nedbetalingstid, restrukturering av gjelda eller å la være å betale gjelda – eller/og forlate euroen.

Det fins noe å lære fra denne krisa. For det første, ingen regjeringer burde underskrive avtaler som garanterer økonomisk tilbakegang, bare for å håpe at den globale økonomien vil trekke landet ut av den. Denne prosessen med «intern devaluering» – hvor arbeidsledighet med vilje drives oppover for å få ned lønninger og priser, mens den nominelle valutakursen holdes fast – er ikke bare urettferdig, den er ugjennomførbar. Spesielt for Hellas, som hadde en stor gjeldsbyrde i utgangspunktet. De titalls tusen grekerne som demonstrerte i gatene, hadde rett, mens EU-økonomene tok feil. Du kan ikke komme deg ut av en nedgang ved å krympe økonomien. Økonomien må vokse. Som den amerikanske gjør (selv om det går for sakte).

Hvis EU og IMF ikke vil la den greske økonomien vokse for å komme ut av krisa, er det bedre for Hellas å forlate euroen og reforhandle gjelda. Argentina prøve strategien med «intern devaluering» fra midten av 1998 til slutten av 2001, og opplevde at halve landet sank ned i fattigdom. Til slutt frikoblet de pesoen fra dollar og misligholdt gjelda. Økonomien krympet i ett kvartal, før den vokste formidabelt, med 63 prosent over de neste seks årene. (Strategien med «intern devaluering» lover i beste fall en lang lavkonjunktur – noe vi kan se av IMF sine projeksjoner for Latvia og Estland. Der anslås det at landene vil bruke åtte eller ni år på å komme opp på produksjonsnivået de hadde før krisen)

EU-myndighetene sendte markedene til bunns i mai da de opplyste at «kvantitativ lettelse» (å la seddelpressa gå, slik Federal Reserve i USA har gjort ved å trykke opp rundt 1,5 billioner dollar de siste årene) ikke var et alternativ for å løse situasjonen i Hellas.

Ekspertene er raske med å gi Hellas og de andre svake økonomiene i eurosonen (Portugal, Italia, Irland, Spania) skylda for problemene. Selv om de – i likhet med resten av verden – hadde finansbobler under oppgangen, så er de ikke skyld i den globale nedgangen som sendte underskuddene deres i været. Problemet nå er at løsningen som pålegges Hellas av EU og IMF slett ikke er noen løsning, men minner mest om den middelalderske kuren for alskens plager, nemlig årelating. Inntil dette forandrer seg er det bare å vente på at problemene skal tårne seg opp i de kommende årene.

(Denne artikkelen ble først publisert i New York Times/International Herald Tribune 12. mai 2010, og trykkes her under en Creative Commons lisens. Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt.)

 

Ben Fine og Alfredo Saad-Filho:
Om Kapitalen av Marx
Tidsskriftet Rødt!, 2009

De aller fleste økonomier i den kapitalistiske verden er fortsatt inne i den alvorligste krisa siden 30-tallet. Den gjennomsnittlige arbeidsledigheten har vært rundt 10 %, mens ledigheten blant unge og innvandrere har vært langt større. Når samfunnsøkonomien svikter til de grader, er det naturlig at mange reiser spørsmål: Finnes det alternativer? Hvorfor oppstår kriser?

Mange er lei av svarene som presenteres av bankøkonomer og andre mainstreamøkonomer. De leter etter grundigere og mer kritiske analyser av det økonomiske systemet. Så går noen til Karl Marx sine analyser i Kapitalen. Men møte med dette mektige verket kan virke overveldende. Tre store bøker, til sammen nesten 2000 sider, blir for mye for den som ikke har tenkt å bli marxekspert. Da er det nå kommet et godt alternativ på norsk, boka Om Kapitalen av Marx av de to engelske professorene Ben Fine og Alfredo Saad-Filho, begge ansatt ved London Universitetet. I løpet av 200 små sider følger de Kapitalen sine hovedkapitler. I tillegg har de i de to siste kapitlene tatt inn diskusjoner om sosialisme og dagens finanskrise.

Boka er svært lojal til Marx. Målet er ikke å kritisere Marx, men på en kortfattet måte forklare hva Marx mente. Etter min mening greier de dette meget bra. Alle nøkkelbegrepene blir forklart relativt grundig. I tillegg trekker forfatterne inn flere steder hvor Marx avviker fra mainstream økonomi. Boka tar også opp noen av de viktigste stridsspørsmålene i den marxistiske politiske økonomien:

• Hva er produktivt arbeid?
• Er det slik at profittraten har en tendens til å synke under kapitalismen?
• Hva er årsaker til økonomiske kriser?

Behandlingen av spørsmål som disse er udogmatisk og klar. De som skulle være uenig med forfatterne eller lete etter alternative studier, blir bakerst i hvert kapitel anbefalt alternativ lesing.

Boka gjør det overkommelig for de fleste å sette seg inn i hva Karl Marx mente. Jeg anbefaler derfor boka på det varmeste.

At boka skal være kort, blir også ei pedagogisk tvangstrøye. Forfatterne har i liten grad prøvd å knytte teorien til dagens økonomiske virkelighet. Noen av kapitlene kunne trolig vært lettere å forstå om det i større grad var knyttet til aktuelle eksempler. Dette kan det bøtes på om flere leser sammen og hjelper hverandre med det vanskeligste stoffet. Boka egner seg utmerket som grunnbok til studiesirkler.

Tidsskriftet Rødt! og oversetterne Harald og Anne Minken bør ha all ære for at denne lille og viktige boka nå er blitt tilgjengelig på norsk.

Peder Martin Lysestøl

 

 Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Det globale perspektivet

I 2050 vil verdas innbyggjartal ha auka frå 6,8 til 9,1 milliardar, om me legg FNs prognosar til grunn. Med det omfanget svolten har no, med meir enn ein milliard menneske under sveltegrensa, inneber det at matproduksjonen i verda må aukast med 70 prosent, seier FAO.¹ På vår vesle klode, der den beste dyrkbare jorda alt er teken i bruk og der dyrking av meir jord inneber at karbon som no er magasinert i jord og skog, slepp ut i lufta og forsterkar oppvarminga, er dette ei av dei største utfordringane me menneske står overfor.

 

Matjord i framande land – den nye kolonialismen I 2007-08 vart verdsmarknadsprisane på basismat som ris og kveite tredobla. Etter det byrja eit kapplaup mellom matfattige og økonomisk velståande land om kjøp og langsiktig leige av matjord i andre land. På eit par år har omfanget vorte enormt. Land som Saudi Arabia, Sør-Korea, Kina, Kuwait, Libya, India, Egypt, Jordan, Dei sameinte arabiske emirata og Qatar er kjøparar eller leigarar, ofte med hundre års kontraktar. Blant seljarane og utleigarane er land med fattigdom og svolt, som Etiopia, Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Madagaskar, Filippinane, Indonesia, Vietnam, Pakistan, Kasakhstan og Brasil. Det dreiar seg om veldige areal. Sør-Korea til dømes har fått hand om 690 000 hektar, to tredelar av Norges samla dyrka jord, i svoltherja Sudan. Lokale bønder blir ofte drivne vekk, og i enkelte tilfelle overtek selskap frå det nye landet med maskinell stordrift, stundom med soldatar til hjelp mot lokalbefolkninga.3

Utfordringa blir endå større fordi oppvarming og miljøøydeleggingar reduserer matproduksjonen. Ein tommelfingerregel er at for kvar grad temperaturen stig over 20 i befruktnings- og vekstperioden for planter, går avlingane av korn og ris ned med 10 prosent. Særleg sårbar for varmebølgjer er ulike risslag og mais i befruktninga.² Like dramatisk er det at isbrear blir borte. Breane i Himalaya og på Tibet-Qinghai-platået forsyner alle dei store elvane i Asia med vatn, Indus, Ganges, Mekong, Chang og Huang. Desse elvane gir vatn til rismarker og kveiteåkrar i India, Kina og andre asiatiske land i tørkeperiodane. Innan neste hundreårsskifte har kanskje dei fleste breane smelta. Vatnet blir ikkje lenger magasinert frå regntid til tørkeperiode, og kornbøndene får ikkje vatningsvatn når dei treng det. Under kornbeltet i Midtvesten i USA ligg det store vassbassenget Ogallala, og dette er eit fossilt basseng som ikkje får ny tilførsel når det blir tappa. I tre og kanskje fire verdsdelar, Asia. Afrika, Australia og Europa når Sahara kryssar Middelhavet, spreier ørkenar seg inn over matjord. Etter kvart som stadig meir av landbruksproduksjonen har vorte konsentrert til eit fåtal artar, såkalla kulturplanter og like standardiserte dyr, har me også fått eit meir sårbart landbruk. Om desse plantane og dyra blir ramma av sjukdommar, får det katastrofale følgjer. Og medan landbruket har vorte stadig meir avhengig av olje, har me truleg passert toppen i oljeproduksjonen.

Dersom me hadde hatt å gjere med eitt av desse problema, hadde me kanskje kunna meistra det utan store vanskar. Men dei er der alle samtidig.

Det norske perspektivet

Norske bønder produserer berre halvdelen av landbruksmaten me et, og me kan vente ein folketalsvekst frå 4,8 til nesten 6 millionar, altså på nesten 25 %, fram til 2050.⁴ Viss me framleis skal importere halvdelen av maten, inneber det at me må auke eigen matproduksjon tilsvarande, med ein fjerdedel. Om me ønskjer eller ser det som nødvendig å bli meir sjølvforsynte med mat, må me altså auke meir.

Norge har, seiest det, ein natur som høver dårleg for landbruk. Det er både sant og usant. Det er sant på det viset at me ikkje har dei store, lågtliggjande slettene som i Mellom-Europa eller svartjorda som i austeuropeiske land eller lett dyrkbar prærie som i USA. Det er også sant på det viset at me har vinter og snødekke halve året. Me kan ikkje ta ut to kornavlingar eller fem grasavlingar i året, og dei fleste husdyr må stå inne vinterhalvåret, i kostbare, isolerte hus. Norge har altså dårlege forhold for stordrift i landbruket.

Vår dyrkingsjord er kupert, steinete og ligg mellom åsar og fjell. Når me pløyer, har telen om vinteren drive opp ny stein, og me bønder blir aldri ferdig med steinplukkinga. Om den mellomeuropeiske bonden tek i bruk nytt jordbruksland, pløyer han ein gong, ryddar steinen, og det er steinfritt. For dei har ikkje frost som arbeider med jorda. Men jorda vår er stabil og lite utsett for erosjon på grunn av vind og nedbør. Me har ikkje tørke- og regntid, men i staden regn med få dagars mellomrom sommarhalvåret gjennom. Dei fire eller seks månadene med frost og snø held mange sjukdommar unna plantene. Våre store utmarker gjer at me har tilgang til beite under og over skoggrensa.

Denne naturen gir ikkje grunnlag for ein svært stor matproduksjon. Me blir aldri eit eksportland for annan mat enn fisk. Men naturen gir grunnlag for ein stabil matproduksjon, slik at om me vil, kan me produsere det meste av landbruksmaten me sjølve treng. Føresetnadene er busetnad i bygdene, betaling for arbeidsinnsatsen og aksept for at jordbruksarbeid kan drivast i kombinasjon med anna arbeid. Yrkeskombinasjonar har forresten alltid vore det vanlege i vår del av verda, hundre år sidan var ein mann bonde og fiskar eller skomakar eller bygdeslaktar eller snikkar eller driftehandlar. Ei kvinne var bonde, husmor og omreisande bakar eller jordemor, eller ho strikka eller vov eller plukka bær for sal attåt gardsarbeidet.

Om verda skal få nok mat, må både den gunstige og den ikkje så gunstige naturen for matproduksjon takast i bruk. I Punodistriktet i Peru 3800–5000 meter over havet pågår eit jordbrukseksperiment som illustrerer dette. Bønder og utviklingsarbeidarar har med arkeologars hjelp teke i bruk eit 3000 år gammalt dyrkingssystem kalla waru-waru. Dei gjenvinn potetjord som har vorte utarma av erosjon og overbeite, med å bygge plattformer av jord, binde dei saman med tre, grave breie dike mellom for å samle og lagre vatnet og skape eit mikroklima som gir godt vekstgrunnlag. Arbeidsomfanget er enormt i høve til potetavlingane.⁵ Likevel vurderer FN denne matproduksjonen som så viktig at dei støttar han. Norsk utkantjordbruk blir svært produktivt i forhold.

Agroindustri kan altså aldri bli norsk røyndom. Skal me produsere meir mat, føreset det ein spreidd busetnad, mange og små bruk og mange krevjande arbeidsoperasjonar. Hovudfokuset må rettast mot matproduksjon i det me har overflod av, utmarker.

«To tusen års bondetradisjon oppløses»

Mellomtittelen er henta frå Edvard Bulls etterkrigshistorie.⁶ Den prosessen han skildrar med desse orda, har gått endå mykje lenger no.

 

År 1939 1949 1959 1969 1979 1989 1999 2009 Tal i bruk 214 378 213 441 198 315 154 977 125 302 99 382 70 740 46 513 Nedgang i % i løpet tiåret føreåt   0,4 7,1 21,9 19,2 20,7 29,1 34,2  Tabell: Bruk i drift over 5 dekar.7

Tabellen gjeld bruk over fem dekar. På dei tretti åra frå 1959 til 1989 har talet på bruk i drift over fem dekar vorte halvert. Den andre halveringa tok langt mindre tid. Og me er inne i den tredje halveringa.

Til det siste talet, 46 513 bruk i drift, må det knytast to kommentarar: Den første er at talet er kunstig høgt, fordi ein del gardeigarar som ikkje lenger driv bruka sine, men som leiger ut slåtten, framleis er registrerte og får arealtilskot. Omfanget av dette er usikkert. Hausten 2009 hevda landbruksminister Lars Peder Brekk at nedgangen i talet på gardsbruk er i ferd med å flate ut med den raudgrøne regjeringa. Han såg bort frå dette forholdet.⁸ Til dømes viser detaljtala at talet på mjølkeprodusentar med ku har vorte halvert på 11 år (23 798 brukarar i 1998, 11 713 i 2009). Realiteten er difor at avgangen av gardeigarar med drift på sparebluss eller utan drift har minka, medan dei arbeidskrevjande produksjonane går attende, truleg raskare enn nokosinne.

Den andre kommentaren er at det attverande landbruket er av to slag. Sjølvsagt har det alltid, eller iallfall sidan jernalderen, vore gardsbruk av ulik storleik og med ulikt arbeidsomfang. Men todelinga har vorte tydelegare dei siste åra.

Stordrifta

Den eine modellen er stordrifta, til dømes med 50 eller 100 mjølkekyr åleine for ein bonde eller i samdrift med andre. Denne driftsmåten får rikeleg støtta av staten gjennom bygdeutviklingsmidlar og Innovasjon Norge. Dette er gardsbruk eller samdrifter som ofte har investert ti millionar eller meir i fjøs, som bruker mjølkerobot og anna teknisk avansert utstyr, som hentar inn grovfôr frå store område, gjerne mange kommunar, og som ofte driv med leigd arbeidskraft.

Dyra kjem seg sjeldan eller aldri ut på beite. Utmarkene blir ikkje nytta, for om hundre kyr blir sleppte samtidig på eit beite, trør dei det ned. Meir og meir blir det avla fram husdyr som heller ikkje er i stand til å gå i utmark og sanke eigen føde. Når dyra ikkje skal beite, blir beiteeigenskapar ikkje vektlagde. Det viktigaste kriteriet i avlsarbeidet er at dyra mjølkar mest råd på kraftfôr.

Om elektrisiteten og ventilasjonsanlegget eller mjølkeroboten skulle svikte, kan følgjene bli katastrofale. Om dieselen stig i pris, raknar økonomien når heile drifta er basert på transport. Det same skjer om utlånsrenta aukar med ein prosent eller to. Men dei veit at samfunnet har investert såpass mykje i form av tilskot og lån at dei neppe vil slå dei konkurs.

Stordrifta finst i hovudsak i tre område av landet, rundt Oslofjorden, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. Berre desse områda har ein natur som kan høve. Og der ligg storfjøsa nær sals- og foredlingsbedrifter som kraftfôrmottak, slakteri og meieri, og dei ligg nær forbrukarkonsentrasjonar. Der er det også betre tilgang på anna arbeid enn i andre delar av landet. Gardeigarar som satsar i samdrifter, baserer seg på anten berre å administrere gardsdrifta, ofte med austeuropeiske arbeidarar, eller å arbeide tredjekvar veke kvar om dei er tre deleigarar. Så kan dei bruke resten av si arbeidstid utanom gardsdrifta.

Vestlandet nord for Rogaland, Sørlandet, fjellbygdene austafjells og Nord-Norge dett gjennom. Dei får ein stadig mindre del av investerings- og driftsmidlar til landbruket og har ein stadig mindre del av landbruksproduksjonen.

Småbruksdrifta

Den andre driftsmåten er smådrifta, bønder som i hovudsak byggjer på eldre driftsmåtar, ofte med fleire produksjonar i kombinasjon og med anna arbeid attåt, og som er opptekne av å halde utgiftene nede. Me, for eg som skriv, høyrer til denne gruppa, har ikkje høg produksjon, men ein stabil og lite sårbar produksjon.

Eg kan ta eige bruk som døme. Eg byrja som bonde i 1982. Då var rundt 120 000 bruk i drift, og me var om lag like mange yrkesutøvarar i næringa. Eg overtok 50 dekar jord og dyrka ein del, slik at eg etter nokre år var ein gjennomsnittsbonde, med 76 dekar innmark. Framleis har eg 76 dekar innmark, men gjennomsnittsbruket har auka til over 200 dekar, og buskapane har auka tilsvarande, slik at eg no er ein typisk småbrukar.

Årleg leverer eg frå garden vel 20 tonn geitemjølk og i underkant av eit tonn sauekjøt. I tillegg gjer eg ein del for å halde ved like gamle hus og kulturlandskap. Dyra får om lag ti tonn kraftfôr i året, og eg bruker to tonn med kunstgjødsel. Eg har traktor for grashausting, snørydding, jordarbeiding og nødvendig transport av fôr, dyr og materialar og bruker kanskje eit tonn diesel i året.

Er denne driftsmåten fornuftig og berekraftig? Produksjonsomfanget målt i liter mjølk og kilo kjøt i høve til arbeidsinnsatsen er tiandeparten eller mindre av det mellomeuropeiske eller US-amerikanske storbønder har. Produksjonen er også liten jamført med norske samdrifter. Jamfører me i staden med eit globalt gjennomsnitt, ligg produksjonen ein del over det.

Eg bruker uforsvarleg mykje kraftfôr (korn), kunstgjødsel og diesel. I ei fornuftig verd burde eg samle meir grovfôr og ha fleire dyr og mindre yting på dyra, slik at dei kunne hente meir av fôret på beite. Men det høyrer også med i biletet at rådgivarar av alle slag – og dei kryr det av i landbruket – rår meg til å bruke langt meir kraftfôr enn eg gjer. Om dei lagar gjødselplan, rår dei til å bruke langt meir kunstgjødsel. Medan eg vanlegvis lèt det graset vekse som vil kome, seier dei at eg bør drive aktiv jordarbeiding med meir maskinbruk og halde meg til reinbestandar av såkalla kulturgras.

Spørsmålet var altså om landbruksdrift av dette slaget er berekraftig og fornuftig. Mitt svar er ja, men med eitt atterhald. Drifta er forsvarleg fordi gardsdrift av omtrent dette slaget er einaste måten matproduksjon i særleg omfang kan skje på i Norge, og fordi vår drift og vår innsikt bidreg til å overlevere kunnskapar om landbruksdrift til komande generasjonar. Atterhaldet gjeld bruken av tilførde innsatsmidlar, særleg kraftfôr og kunstgjødsel.

Landbruksbedrifter med stordriftsulemper

Det som ikkje på noko vis er forsvarleg, er transporten av mjølka. Dei som dreiv bruket før, leverte geitemjølka til meieriet i heimkommunen Ål, 2 mil unna. Så slutta dei å koke geiteprim der, og mjølka vart sendt til meieriet i Hemsedal, 7 mil unna. Så vart dette meieriet nedlagt, og mjølka vart køyrt til Fosheim i Valdres, 13 mil unna. Der slutta dei også å koke prim, og mjølka vart køyrt til Lom og Skjåk ysteri 30 mil unna. Det skal visstnok snart leggjast ned, og dei har teke til å køyre mjølka til Ørsta på Sunnmøre, meir enn 50 mil unna. For at dette skal gå bra, er det vår – eller geitene – si oppgåve å produsere det dei kallar robust mjølk, det vil seie mjølk som kan tåle lang tids lagring og lang transport. Me skal velje dyr som gir slik mjølk og fôre dyra for at dei skal gjere det.

Det er bøndene som eig meieria. Alle nedleggingane – frå 180 meieri då eg byrja som bonde tidleg på 1980-talet og til noko over 40 no – er vedtekne av meierisamvirket, altså av bøndene sjølve. Heile tida har argumentet for nedleggingar vore at drifta skulle bli meir effektiv og gi bøndene høgare betaling per mjølkeliter. Det har ikkje gått slik. I 1992, med om lag 120 meieri, behandla 5760 tilsette 1835 millionar liter mjølk, nesten 320 000 liter per tilsett. I 2008 behandla 5734 tilsette 1483 millionar liter, i underkant av 260 000 liter per tilsett.⁹ Samtidig har utgiftene til investeringar, vedlikehald og særleg transport auka mykje. Meierinedleggingane har altså ført til ei mindre og ikkje meir effektiv meieridrift. Stordriftsulempene har vore større enn stordriftsfordelane.

Likevel blir anlegg etter anlegg framleis nedlagt. Og den bonden som etterlyser effektivitetsgevinsten, som seier at det er på høg tid å evaluere nedleggingsbølgja eller at meierisamvirket må tenkje nytt og unngå langtransport av omsyn til klima- og samfunnsendringar, blir uglesett og kan vere sikker på at han blir halden utanfor alle posisjonar med innverknad.

Nytenking og nytenking

Dette betyr likevel ikkje at nytenking er eit framandord innanfor landbruket. Men omgrep som modernisering, kreativitet og nytenking er reserverte for to situasjonar, stordrift og satsingar vekk frå landbruk. Samdrift i mjølkeproduksjon er nytenking, kjøp av mjølkerobot like eins. Det å starte med noko anna på ein gard, til dømes å fjerne dyra og husdyrmøkka, ominnreie låven og lage gjesterom eller konferansesal av han, er nytenking, utløyser seks- eller sjusifra offentleg støtte blant anna av midlar over jordbruksavtalen og fører til mange og store medieoppslag. Kreativ bonde, skriv dei. Satsingsvilje og pågangsmot i utkantbygd, skriv dei. Men om tiltaket etter ei stund dett saman, skriv dei ingen ting.

Det å finne fram til driftsmåtar og omsetningsmåtar for landbruksvarer som er økologisk berekraftige, er derimot ikkje nytenking. Det å satse på kortreist mat er nytenking viss det handlar om rakefisk eller annan luksusmat, men ikkje viss det handlar om volumprodukt.

Ein rådande tanke i landbruksjournalistikk og rådgiving er at bønder flest er litt dumme eller iallfall umoderne og lite opne for endringar. Tenkinga vår må difor forandrast. Det skjer ved støtteordningar, rådgiving, seminar med Ingebrigt Steen Jensen og andre av same slaget, omtale og eksemplets makt. Nationen opererer såleis med gründertoppen, eit stadig oppdatert oversyn over kommunar med mykje nysatsingar. Og sjølvsagt er det utfordrande og inspirerande, ikkje minst for unge gardeigarar, å satse innanfor desse ordningane. Dei opplever at dei blir tekne inn i varmen, at dei er i tet og at samfunn og media stiller opp for dei.

Iallfall ei stund. Viss Nationen hadde supplert med eit anna oversyn, nedleggingstoppen, ville me truleg sett at dei kommunane som ragar høgast på den første lista, også gjer det på den andre. Hadde dei samla meir informasjon, hadde dei også sett at det svært ofte handlar om dei same tiltaka og dei same folka. Kanskje også at etter nokre års eller tiårs satsing i tråd med råda ovanfrå, med høg arbeidsinnsats, store investeringar og uvisse, får urovekkjande mange både økonomiske og helsemessige problem.

Men resultata av gründerismen, for me har å gjere med ei trusretning eller ein -isme, blir aldri oppsummerte. Ein analyse ville vise ein ting til, at fleirtalet av dei bøndene som er att, er dei av oss som har halde fram utan dei store endringane og investeringane, ofte med fleire produksjonar og med noko arbeid utanom. Me som altså ikkje har hatt sugerøyr ned i investeringsmidlane i statskassa, som er opptekne ikkje berre av høge inntekter, men også av at utgiftene blir haldne nede og av at det er skilnaden mellom inntekter og utgifter me har att til å leve av, me som aldri har vorte omskrivne i Nationen og Bondebladet som dristige, offensive og nytenkjande bønder. Me litt dumme som ikkje forstår kva som er framtida.

Den subsidierte bonden

Me bønder er subsidierte. Ifølgje Nationens internett-oversyn over produksjonstilskot mottok eg i 2008/2009 vel 211 000 kroner av staten. I denne summen ligg tilskot av mange slag, tilskot per husdyr, tilskot til areal, til beiting, til brattlendt bruk, til avløysing og til stølsdrift. Kronprinsparet fekk vel 600 000 kroner for Skaugum i Asker, og godseigar Carl Otto Løvenskiold får nesten halvannan million. Fred. Olsen får om lag det same som eg, for ein gard han eig i Vestby.¹⁰

Viser ikkje tilskotsomfanget at landbruk som eigentleg ikkje er levedyktig, blir halde kunstig oppe? Landbruk blir subsidiert i alle industriland. Norge er blant dei landa som har dei høgaste subsidiane, saman med USA, Japan og Sveits. Det er likevel ein skilnad mellom Norge og land som USA og dei fleste EU-landa, at Norge så å seie ikkje eksporterer landbruksprodukt.

Norge er eit høgkostland å drive landbruk i. Det har å gjere med offentlege ordningar og med lønnsnivå. Om ei geit blir sjuk, må eg få dyrlegen til å setje den første sprøyta med antibiotika. Dyrlegebesøket kostar nesten tusen kroner. I mange land kan bonden dra på apoteket eller landbruksbutikken, kjøpe sprøyter og setje dei sjølv, og kostnaden blir under tidelen. Skal eg leige handverkar eller avløysar, er kostnadene langt større enn for mine yrkeskollegaer i Baltikum eller Marokko.

Viktigare enn dette er prisinga av varer og tenester. Advokat- eller konsulenttimen blir betalt med 2000 kroner eller meir. Høgg eg ei famn bjørkeved, som er minst halvannan dags arbeid i godt vêr og krev motorsag, traktor, kappsag og kløyvar eller vedmaskin og bensin til saga og diesel til traktoren, får eg om lag 1500 kroner, viss veden finn kjøpar etter at han har tørka i eit år eller helst to. Kvifor er advokatarbeidet mange gonger så mykje verdt som mitt arbeid? Kva eller kven er det som avgjer at tre kvarters advokatarbeid skal ha same verdi som bjørkeved til å halde eit bustadhus varmt gjennom ein heil vinter?

Svaret er at prisinga i vårt samfunn byggjer på bytteverdi av varer og ikkje på bruksverdi, og advokatyrket er skjerma av nasjonsgrenser. Me kan kjøpe ved frå Baltikum, men me kan ikkje outsource advokatarbeidet til indiske juristar. Difor får me ei omveges subsidiering av advokaten, og denne subsidieringa har eit heilt anna omfang enn statstilskota til bønder.

Vår sårbare matforsyning

Gjennom det meste av vår kjende historie har matforsyninga vore uviss. Med havfisk som unntak har ikkje innbyggjarane i Norge hatt rike matkjelder. Dei har hatt mange og kvar for seg utilstrekkelege kjelder til mat, og dei har overlevd med å bruke desse i kombinasjon, korn på mange og små kornåkrar, fôr sanka på innmark og utmark til dyr som har produsert mjølk, kjøt, flesk og egg, dyra på beite så lenge beitesesongen kunne tøyast, vilt, bær, grønsaker, frukt og frå 1700-talet poteter. Kunnskapar om og arbeid med mat frå flest mogeleg av desse kjeldene gjorde at folk greidde seg i dette landet. Matproduksjonen kravde mykje arbeid og gav lite overskot. Difor fekk me i liten grad adel og godseigarar som i land lenger sør i Europa. Dei mange matkjeldene i kombinasjon gav oss også ei etter måten sikker matforsyning. Svikta den eine matkjelda, hadde me dei andre å stø oss på.

Nok korn?

Kornet er menneskas viktigaste føde. Kornet gir mykje mat, det er lett å frakte, og det kan lagrast i mange år. Difor har ein hovudtanke i verdas landbruk vore at den beste jorda skulle brukast til korn, og at kornet skulle brukast til menneske-mat. Dyra kjem vanlegvis i tillegg. Drøv-tyggjande husdyr kan ete gras, som menneske ikkje kan ete, og omdanne dette til mjølk, kjøt, flesk og egg som menneske kan ete.

Verdas kornareal har auka mykje dei siste tiåra. Medan innbyggjartalet er dobla etter 1961, er kornproduksjonen nesten tredobla.¹¹ Kornarealet har auka, men langt mindre enn produksjonen. Hovudårsakene til veksten er i staden meir effektive kornsortar, omfattande jordbruksvatning og mangedobling av kunstgjødselbruken.

Med biologiske produksjonar er det slik at dei når tak. Systematisk avlsarbeid gjorde til dømes at kyr etter krigen har auka mjølkemengda frå eit par tonn og til seks eller kanskje åtte tonn. Men så er produksjonsveksten slutt, dei stangar i taket. Det må også nemnast at dyra har vorte større og et meir fôr, slik at nettogevinsten er langt mindre. Kornavlingane har auka frå 100 eller 200 kilo per dekar og til 400 eller 600, men så flatar også dei ut. Det hjelper ikkje å pøse på meir kunstgjødsel, for plantene er ikkje i stand til å ta opp meir. Om det er tilgang på meir vatningsvatn, hjelper ikkje det heller, for plantene drikk seg ikkje meir enn utørste. Planteforedling har gjort at me har fått kornsortar der meir av plantene er korn og mindre stilkar og røter, men også dette når den grensa fotosyntesen set. Somt av det tilførde, som fosfatførekomstane som blir tekne ut til kunstgjødsla, og dei fossile vassbassenga, blir oppbrukt, og anna øydelegg klimaet, som fossil olje og energikrevjande kunstgjødselproduksjon. Dette i kombinasjon gjer at me nærmar oss – eller kanskje har passert – verdas maksimale, varige kornproduksjon. Men innbyggjartalet veks framleis.

 

Grovfôr eller kraftfôr? Ifølgje ei undersøking ved Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning i 2007 kosta grôvforet kr. 3,67 per fôreining, då medrekna maskinbruk, kunstgjødsel, kapitalbruk og arbeidsbetaling. Kraftfôret kosta kr. 2,50 per fôreining.12 Norsk landbruk har tilpassa seg dette prisforholdet med kraftfôrbasert produksjon og høgt kraftfôrforbruk i attverande mjølke- og kjøtproduksjon. Viss eller når forholdet endrar seg dit at kraftfôret blir dyrare enn grovfôret, vil dagens satsingsområde ikkje lenger vere berekraftige. Men vegen attende til matproduksjon på gras er krevjande. Beiting krev mindre einingar og lettføtte dyr. Viss dei 100 kyrne i samdriftsfjøset blir sleppte på beite, blir beitetrykket så stort at feltet blir øydelagd. Dei store, tunge dyra som er avla fram, er heller ikkje i stand til å utnytte beita godt. Slik er bruer brende.

Verdas årlege kornproduksjon er på noko over 2 milliardar tonn, vel 300 kilo per innbyggjar. Av kornet blir 700 millionar tonn brukt til dyrefôr og 300 millionar tonn til biodrivstoff. Det meste av dette kornet kan brukast til menneskemat i staden. Ein overgang frå korn til dyrefôr og drivstoff til korn som menneskemat er det mest effektive enkelttiltaket for å få bukt med svolten i verda.

Eit landbruk som det norske baserer seg meir og meir på korn til dyrefôr. Dei produksjonane som har vakse mest dei siste åra, er kjøt av svin og kylling, produsert berre på kraftfôr, altså korn. 35–40 prosent av fôret i mjølkeproduksjon er kraftfôr. Jamvel i sauehaldet er kraftfôrbruken stor. Bakgrunnen er at kornet er billig og effektivt dyrefôr. Hausting av innmarksgras og tilsyn på beite krev langt større arbeidsinnsats og står i vegen for store einingar. Matproduksjon på korn er difor det mest rasjonelle – føresett at det er uavgrensa tilgang på billig korn.

Nok olje?

Spørsmåla knytte til olje er to, konsekvensane for klimaet av fortsatt bruk av fossil olje og tilgangen på olje. Kanskje har me passert toppen i verdas oljeproduksjon, peak oil. Med dagens forbruk og dagens kjende oljeressursar har me olje att til snautt 30 års forbruk.

Vårt landbruk er basert på olje, olje til jordarbeiding, til oppvarming til dømes av drivhus, olje til emballasje, til dømes rundballeplast, og framom alt olje til transport av fôr, dyr og produkt. Eg har alt nemnt meierisentraliseringa. Då meieribruket vart bygt ut i Norge, var ein grunntanke at mjølka skulle foredlast nær der ho vart produsert. I ei arbeidsfordeling skulle gardar og meieri nær forbrukssentra produsere konsummjølk, medan mjølka i bygder lenger unna skulle kinnast og ystast på meieri i nærleiken, slik at vatnet i mjølka vart teke ut og dei konsentrerte næringsstoffa, smøret og osten, frakta til forbrukarane. Fordi transport har vore og er billig, har dei gått vekk frå dette og i staden fått eit fåtal spesialiserte meieri.

Stordrifta i mjølkeproduksjon er basert på at traktorar og lastebilar går ustanseleg, ikkje berre med mjølk, men med kraftfôr der mykje av fôret kjem frå utland, med rundballefôr henta mange mil unna, med store mengder kunstgjødsel, med dyr til slakteri, frå servicefirma med heile Austlandet som operasjonsområde. Det er vanskeleg å sjå for seg at dette skal vere berekraftig i ei framtid med restriksjonar på oljebruk.

Friske planter og dyr?

For irske fattigfolk på 1800-talet var poteten viktigaste matkjelda. Med manuelt arbeid, eit lite jordstykke og eit grev kunne dei sikre seg tilstrekkeleg vinterforråd av mat til at dei levde vinteren over. Dei store kornåkrane var det britiske og irske adelsfolk som eigde, og kornet vart sendt til England. I 1845 tok irane opp potetene sine som vanleg og la dei i jordkjellarane. Då seinhausten kom og dei opna kjellarane, var potetene svarte. Irane hadde ikkje dei kunnskapane om potetdyrking som søramerikanske indianarar hadde. Dei dyrka ikkje 40 eller fleire slag poteter, slik indianarane i Andesfjella gjorde for å vere sikra at somme slag greidde seg. I staden heldt dei seg til eitt eller nokre få slag. Heile potetavlinga vart øydelagd. Meir enn ein million menneske døydde av svolt, og like mange emigrerte til Nord-Amerika.

Naturen er kompleks og kreativ. Me har registrert bortimot to millionar artar, men kanskje finst ti og kanskje åtti millionar. Minst veit me om mikrobelivet. Tørrotesoppen overlevde ikkje transporten med seglbåt frå Sør-Amerika til Europa, men kom først då dampbåtane kom og overfartstida vart langt stuttare. No spreier sjukdomsfremjande organismar seg stadig raskare i ei globalisert verd. Flytransport bind verda saman, fjernar naturlege barrierar og gjer at organismar kan flyttast dit dei ikkje har naturlege fiendar, slik at dei i sine nye miljø kan formeire seg raskt. I monokulturane kan dei få tumleplass og slå ut planter eller dyr. Og mange skadeorganismar spreier seg lettare om klimaet blir varmare og fuktigare.¹³

Den beste garantien for matforsyning dersom sjukdommar oppstår på plantar og dyr, er eit mangfald av matplanter og husdyr, skilde frå kvarandre med naturens eigne grenser. Dagens agroindustri er, liksom den irske potetdyrkinga midt på 1800-talet, dominert av få slag planter og dyr, dei plantene som responderer best på kunstgjødsel og kunstig vatning og dei dyra som gir størst produksjon av kraftfôr. Det gjer oss ekstra sårbare.

Kunnskapar om matproduksjon?

Då Norge fekk ein arbeidarklasse, overtok dei tradisjonen med mangfaldig matforsyning. Svært mange industriarbeidarar hadde hage med ripsbusker, epletre, gulrotland og ein liten potetåker, dei brukte fritida sommar og haust til å sanke vinterforsyning av bær, og jakt og fiske var delar av deira kvardag. Med bustadtomter på eit dekar (1000 m²) eller meir og med plass til hage, med allemannsrett i utmark, med rimeleg tilgang på jakt og fiske og god organisering av det, med kolonihagar for folk i blokkleiligheiter i Oslo og eit mangfald av andre ordningar har mattilgangen vorte sikrare og folks kunnskapar om ulike måtar å skaffe seg mat på vorte haldne oppe. Dette gjorde at folk flest i Norge greidde seg etter måten bra til dømes gjennom andre verdskrigen.

Mykje av dette er slutt eller i ferd med å ta slutt. Dagens mat blir henta i butikken og ikkje i naturen. Tomtene er framleis eit dekar, men grøntarealet blir no berre unntaksvis nytta til potetåker, gulrotland og ripsbusker. Det er i staden grasplen. Ein langt mindre del av befolkninga plukkar bær og driv jakt og fiske. Dei er heller ikkje i stand til det, for dei har ikkje dei kunnskapane og den arbeidsrøynsla som må til. Berre eit fåtal av dagens norske kvinner og menn er til dømes i stand til å slakte eit dyr eller ta vare på kjøtet frå dyret.

Ein politikk for avvikling

Norske bønder er altså fortid meir enn samtid. Tre firedelar eller kanskje fire femdelar av dei gardane som var i drift etter krigen, er borte. Slik det ser ut no, vil berre tiandedelen vere att i 2025. Den attverande produksjonen blir meir og meir konsentrert til tre område, Oslofjord-området, Jæren og området rundt Trondheimsfjorden. Og mattilgangen er så avhengig av usikre faktorar at det er grunn til å ta på alvor spørsmålet om våre etterkommarar kan kome til å oppleve periodar med svolt eller kanskje permanent svolt.

Det er inga naturlov som seier at det skal gå slik. Det er ein vald politikk. Styresmaktene har valt å satse på eit fåtal av gardsbruka og å avvikle det meste av landbruket, fordi dei vil at det skal gå slik. Og dei har lykkast. Tidlegare landbruksråd Per Harald Grue ordla seg om lag slik i eit intervju: – Vi har skutt innertier i norsk landbrukspolitikk.

Senterpartiet, som legg hovudvekta på å vere bygde- og landbruksvennleg, har vore i regjering mykje av denne tida. SV, som bruker noko av den same retorikken, har no vore i regjering i fem år. Men med unntak av nokre år sist på syttitalet har heile perioden vore ei samanhangande nedgangstid for landbruket.

Når dei raudgrøne no prøver å skremme med Framstegspartiet, er det verdt å tenkje gjennom at skilnaden mellom regjeringa og FrP i all hovudsak gjeld tempoet og ikkje leia. Dei er samde om nedbyggingspolitikken. Skilnaden kan uttrykkjast slik: Med dagens regjering vil neste halvering ta femten år, med FrP vil ho truleg ta berre ti. 2025 eller 2020 altså.

Etter 30 år i norsk landbruksforvaltning, blant anna som landbrukssjef, hoppa Eli Bjørklid av, vart student og skreiv masteroppgåve om det sentrale dokumentet bak dagens landbrukspolitikk, Stortingsmelding 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Meldinga vart lagt fram av Kjell Magne Bondeviks første mindretalsregjering. Bjørklid oppsummerer meldinga slik:¹⁵

Det eine perspektivet i meldinga er forbrukaren, som vil ha billig, sunn og god mat, skriv Bjørklid. Det andre perspektivet er nasjonen, som har ressursar i form av jord, skog og kunnskapar, og som skal sikre at desse ressursane blir nytta på billigast mogeleg vis for forbrukarane. I denne tenkinga er bonden borte som sjølvstendig aktør.

Den politiske eliten seier at Norge ikkje har noko val, me må rette oss etter GATT/ WTO. Men avgjerder i WTO, som er namnet no, krev konsensus. Norge må røyste for nye frihandelsreglar for mat om dei skal bli vedtekne. Om Norge hadde alliert seg med andre industriland med usikker mattilgang og med tredje verda-land for å unnta landbruk frå frihandelsregimet og prioritere mattryggleik, hadde den internasjonale forståinga for det vore stor. Men norske styresmakters interesser er knytte til sal av olje og internasjonal sjøtransport meir enn til at vår eiga befolkning skal ha sikker mattilgang. Difor ønskjer dei mest mogeleg handel.

Ei anna framtid

Når dette blir skrive i februar 2010, byrjar førebuinga til eit nytt jordbruksoppgjer. Noko er årvisst. Senterpartiets Per Olaf Lundteigen samlar bønder og manar til ein ny Hitra-aksjon. Snart kjem kronikkane frå bekymra økonomar i Dagens Næringsliv og Aftenposten om kor uendeleg dyrt jordbruksoppgjeret blir og at norsk landbruk går ut over konkurranseevne og velstandsnivå. Etter det kjem intervjua med økonomiske tungvektarar som seier det same som kronikørane, kanskje også ein OECD-rapport som seier akkurat det same. Så kjem forhandlingane, medieinnslaga om at samanbrot er nær og dinest avtale på overtid, og leiarar i bondelag og bonde- og småbrukarlag tek statens forhandlingsleiar i handa, smiler og seier at resultatet er til å leve med. Same procedure as every year.

Det er bra at Lundteigen argumenterer som han gjer, men det blir ikkje noko bondeopprør i år heller. Bøndene er for svake og for splitta til å utgjere den krafta som trengst.

Sympati med bønder er heller ikkje eit sterkt argument for ein annan landbrukspolitikk. Det er ikkje synd på oss. Me tener lite viss me berre driv gard, og dei fleste blir minstepensjonistar når arbeidslivet er omme, men til dess er me allsidige og ettertrakta arbeidsfolk. For me kan så mykje. Me kan arbeide sjølvstendig og administrere og køyre maskinar av mange slag og reparere og halde ved like og dyrke eigne poteter og gulrøter. Når andre får ei høg røyrleggjarrekning om eit røyr frys sund eller snikkarrekning om ein vegg innomhus skal flyttast, veit me korleis det skal gjerast og bruker berre eiga arbeidstid og verktøy me har på garden. Ryk eksospotta på bilen, kan me sveise eller skifte ho. Straumrekninga kan me redusere med å hente ved i eigen skog. Så lenge me har helsa, er me bønder mindre enn dei fleste avhengige av samfunnet rundt oss.

Det er dei andre som treng eit aktivt norsk landbruk, arbeidsfolk, barn og pensjonistar, dei som ikkje har eller vil få pengar til å kjøpe seg unna matmangel. Difor er det også desse, fagrørsla, eldreorganisasjonar, ungdomsorganisasjonar, foreldre og besteforeldre som er opptekne av neste generasjon, som bør reise kampen for landbruket, medan det enno er att kunnskapar og driftsapparat.

Utfordringane er av fire slag. Me må produsere meir mat, me må redusere klimautsleppa frå landbruket, me må behalde karbonet i jorda, og me må få jorda til å binde meir karbon.

Meir mat

Verdas innbyggjartal vil altså truleg auke frå 6,8 til 9,1 milliardar i 2050, med 34 %. Vårt norske innbyggjartal vil auke frå 4,8 millionar til nesten 6, med 25 %. Om alle verdas innbyggjarar skal få nok mat, må verdas bønder og fiskarar ifølgje FAO som nemnt produsere 70 % meir mat. Landbruksminister Lars Peder Brekk og fleire i Senterpartiet har hevda at verdas matproduksjon må doblast.¹⁶

Slik eg ser det, har ikkje vår vesle klode kapasitet til å produsere 100 % meir mat og heller ikkje 70 %. Slike gigantmål blir lett slag i lufta og ikkje følgde av planar og tiltak. Ei målsetjing om 50 % meir mat er også på grensa til det ugjennomførlege, men likevel nødvendig om verdas framtidige innbyggjarar skal få nok mat. Samtidig som me aukar matproduksjonen, må me i den rike verda endre kostvanar, bruke meir plantekost og mindre dyreproteinar. Når kornet går gjennom dyremagar, blir noko av det omdanna til kjøt, flesk, mjølk eller egg, medan resten blir til avfall og energi som vanlegvis ikkje kan nyttast. US-amerikanaren bruker 800 kilo korn i året. Med 2,2 millionar tonn korn har me plass til mindre enn tre milliardar menneske med USAs levesett og 11–12 med indisk levesett. Mykje kan også vinnast ved å fordele maten betre og å unngå sløsing og svinn.

Målet om 50 % meir mat kan konkretiserast til ein vekst på 2 prosent i året fram til 2030 og deretter 1 %. Ikkje alle land har grunnlag for ein slik produksjonsauke, og somme må difor auke meir. Det trengst eit internasjonalt arbeid etter mønster frå klimaforliket i Kyoto for å utforme nasjonale kvotar for matvekst. Og det trengst nasjonale planar. Det følgjer av argumentasjonen før desse linene at sentrale element i den norske planen må vere meir folk inn i landbruket og betre utnytting av våre store utmarksareal. Norge har både naturgrunnlag og økonomi til å bidra med vår del av det globale målet.

Reduserte klimautslepp frå matproduksjon

Ni prosent av våre norske klimautslepp kjem frå landbruket. Inkluderer me den maten me importerer, og som i klimarekneskapa blir belasta produksjonslanda, blir prosenten langt høgare. Inkluderer me også transport frå jord og fjøs og til bord og behandling av maten i heimane, stig han endå meir.

Framtidslandbruket må basere seg på langt mindre forbruk av fossil olje. Det sannsynlege er at i 2040 vil olje vere så dyr og ein så knapp ressurs at me ikkje lenger har noko val. Me må produsere og leve på andre måtar.

Det krev store mengder energi og difor klimautslepp å produsere kunstgjødsel. Dessutan er førekomstane av den eine bestanddelen i kunstgjødsla, fosforet, i ferd med å ta slutt. Me må difor skjere ned kunstgjødselbruken til eit minimum.

 

Nortura med 1300 vareslag Slakterigiganten Nortura slit med økonomien og har som ein del av sin kriseplan bestemt at dei skal redusere varesortimentet – frå 2400 til 1300 vareslag.17 Etter mitt skjøn er også 1300 vareslag meiningslaust mange. Om dei skjer ned til 100 eller 200, reduserer dei til eit akseptabelt nivå lagerhald og sløsing i form av varer som går ut på dato.

Urbaniseringa og mattransporten gjer at avfalls- og overskotsstoff ikkje kan førast attende til jorda. Når menneske flytter frå bygd til by og til stadig større befolkningssentra, får ikkje jorda tilbakeført næringsstoff som blir til overs, og bøndene må kompensere med meir bruk av kunstgjødsel. Til dømes medfører USAs store korneksport, 80 millionar tonn i året, også eksport av nitrogen, fosfor og kalium. Over tid blir matjorda tappa for næringsstoff og utarma.

Eitt av svara er kortreist framfor langreist mat. Det reduserer pakking, transport og avfall. Det handlar om gardsbruk nær byane og om matdyrking i parkar, i hagar og på hustak i bysamfunn. I Hanoi i Vietnam til dømes kjem 80 prosent av dei ferske grønsakene, 50 prosent av svine- og fjørfekjøtet og 40 % av egga frå byen. I Caracas i Venezuela har dei, med støtte frå FAO, bygt 8000 mikrohagar, dei minste på ein kvadrat-meter, der dei dyrkar salatar, tomatar og kål, og der dei kan føre hushalds- og menneskeavfall tilbake til jorda.¹⁸ I Oslo var kolonihagane ein gong ei viktig kjelde til mat. Også i vårt land er Bondens marked, farmers markets, i vekst.

Behalde karbonet i jorda

Vekstjord inneheld enorme mengder plante og dyremateriale. Smått om senn rotnar det, og karbonet hamnar i atmosfæren og bind seg med oksygen til CO². Samtidig blir nytt plante- og dyremateriale tilført, slik at kretsløpet pågår heile tida. Utfordringa er å få til ei netto karbonbinding i naturen i desse tider med store klimautslepp.

Ei norsk torvmyr til dømes kan vere 5–6 meter djup med organisk materiale, der enorme karbonmengder har vorte magasinerte i ein prosess som har gått føre seg frå steinalderen og framleis pågår. Dyrkar og pløyer me myra, opnar me jorda, slik at det kjem til luft, og rotninga skyt fart. Store mengder magasinert karbon blir sleppt ut i lufta, og oppvarminga tiltek. Tek me i bruk grasareal til korndyrking, inneber det årleg pløying. Grasveksten tidlegare gjorde at jordlaget bygde seg opp når graset, stilkane og røtene visna og nytt vart tilført. Pløyinga og korndyrkinga aukar nedbrytinga og reduserer karbonlagringa.

Dei fleste plantar er eittårige, men skogen er fleirårig. Somme treslag kan leve i mange hundre år. Når dei veks, bind dei karbon både gjennom treet og i røtene og jorda rundt. Det gjeld difor å ta vare på skogen og å drive eit skånsamt uttak av ferdigvaksne tre, slik at veksten i skogen held fram.

Me må altså så langt råd behalde karbonet i jord og skog. Me må fram til eit landbruk med minst mogeleg pløying og anna jordarbeiding og utan nydyrking av myrar. Me må også unngå dei store hogstflatene i skogen, der det tek tiår før treveksten kjem i gang att for fullt, og i staden berre ta ut dei gamle trea.

Binde meir karbon i jord og skog

På eit utmarksareal går ein saueflokk. Mange har høyrt at drøvtyggjarar rapar og fis metan og at dei difor bidreg til drivhuseffekten. Og sant nok. Men samtidig gjødslar møkka og urinen frå sauene beitet, slik at det produserer meir gras. Graset er eittårig og visnar att om hausten. Men med meir gras kjem også meir røter og meir organisk materiale i jorda. Undersøkingar viser at bindinga av karbon på denne måten oftast er større enn metanutsleppa frå dyra. I den grad me greier å få til denne veksten, vil altså beiting i utmark ikkje berre vere ein måte å produsere kjøt på, det vil også vere eit positivt bidrag mot oppvarminga.

Om beitinga på arealet tek slutt, vil den motsette prosessen gå føre seg. Det blir sleppt ut meir karbon enn det blir bunde på dette arealet.

Me må altså i desse tider med oppvarming få naturen til å binde meir karbon. Me må ta i bruk større areal til beiting, og me må plante tre for å binde karbon. Det finst rundt om på kloden store areal som ein gong var skogland, åkerjord eller beitemark, og som kan takast i bruk att til dette. Det vil flytte store mengder CO² frå atmosfæren og over i tre og jordbotn. Det vil også gi tilleggsgevinstar i form av mindre vind, jordbinding, ly for landbruksvekster og ein meir variert natur.

Lik arbeidsbetaling i ulik natur

Marknadsøkonomien byggjer på fri flyt av varer og tenester. Tanken då er at vareproduksjonen vil flyte dit vilkåra er gunstigast, til dømes der lønnsnivået er lågast eller effektiviteten høgast.

Når det gjeld matproduksjon, må grunnlaget vere eit anna. Om menneska i framtida skal få nok mat, treng me ordningar som sikrar matproduksjon både der forholda ligg godt til rette og der dei ikkje ligg godt til rette. Kapitalistisk marknadsøkonomi kan ikkje løyse dette problemet, ein planøkonomi er nødvendig. Denne planøkonomien må byggje på eit prinsipp om utjamning mellom små og store, lettdrivne og tungdrivne gardsbruk og produksjonar, ut frå at arbeidsvederlaget skal vere om lag det same. I og med at det er nødvendig for det globale samfunnet så vel med kornproduksjon på austeuropeisk svartjord som mjølkeproduksjon på små bruk nær tregrensa i Norge og potetdyrking 4 000 meter over havet i Peru, trengst nasjonale og globale ordningar som jamnar ut skilnadene mellom dei ulike produksjonane. Om norske styresmakter utformar ein nasjonal landbrukspolitikk basert på dette grunnprinsippet, gir det også eit grunnlag for globale avtalar bygd på same tenkinga.¹⁹

Sluttord

Me står overfor det største trugsmålet mot menneskeheita sidan nazismen, kombinasjonen av matmangel og klimaendringar. Det vil stille enorme krav til oss og våre etterkommarar.

Uvissa og problema i vår del av verda blir større fordi norske styresmakter i heile etterkrigstida har ført ein politikk med hovudmål å redusere talet på bønder og talet på gardsbruk i drift. Det har vorte kalla rasjonalisering og effektivisering, men resultatet er at mat til det norske folket meir og meir avheng av tilgang på importmat, spesielt korn til folk og til våre eigne husdyr, av bruk av fossil olje og av at me unngår dyreog plantesjukdommar. Det attverande landbruket er lite i stand til å utnytte det me har overflod av, utmarksbeite. Og dagens befolkning har små kunnskapar om og lite arbeidstrening i matproduksjon frå norske ressursar.

Me treng eit oppgjer med den politisk styrde nedbygginga av landbruket i vår del av verda og i staden ei aktiv satsing på berekraftig matproduksjon. Ikkje av omsyn til eller i solidaritet med bøndene, men for at klodens og Norges framtidige innbyggjarar skal vere sikra mat.

Noter:

1. «2050: A third more mouths to feed.» FAO Media Centre 23. september 2009.
2. Sjå til dømes International Food Policy Research Institute: Climate Change. Impact on Agriculture and Costs of Adaptation. Washington D.C. oktober 2009.
3. Lester R. Brown. Plan B 4.0. Earth Policy Institute 2009. På nettstadene www.grain.org og www.farmlandgrab.org har aktivistar samla presseinformasjon om jordran. International Food Policy Research Institute i Washington D.C. på sine heimesider eit oversyn over nesten 50 avtalar.
4. United Nations: World Population Prospects. The 2008 Revision. Highlights, side 39
5. Olav Randen: Innanfor naturens rammer, i Nærstad og Randen (red): Kampen om maten. Boksmia 2004. FAO: AG21: Magazine: Spotlight Agricultural heritage systems.
6. Bull, Edvard: Norgeshistorien etter 1945. Cappelen 1982, side 237 ff.
7. Historisk statistikk 1978, side 138, Statistisk årbok 2002, side 333, Statens landbruksforvaltning, database under produksjonstilskot.
8. Pressemelding frå Statens landbruksforvaltning 23.9.09: «Færre bønder slutter.»
9. Tine Meierier: Årsmeldingar.
10. Nationen 25.6.2009, besøkt på nettet 20.1.10
11. Worldwatch: Vital Signs 2009, side 12.
12. NILF-notat 2008–8. Hva koster grovfôret? av Øyvind Hansen
13. Ein grundig gjennomgang av dette er å finne i Chris Bright: Liv på vidvanke. Om bioinvasjonar i ei grenselaus verd. Boksmia 1999.
14. Brev frå Norske Felleskjøp til Omsetningsrådet datert 27.1.10, artikkel i Nationen 13.2.10.
15. Bjørklid, Eli: Forvandlingen av bonden. Om landbruksplolitikk, regjeringskunst og bonden i en globalisert verden. Masteroppgåve februar 2009, side 25–26
16. Nationen 31.3.09
17. Nationen 8.2.10
18. Lester R. Brown: Plan B 3.0. Hvordan redde vår jord? Boksmia 2008.
19. I Norsk Bonde- og Småbrukarlag: Grøn framtid (Boksmia 1998), side 137 ff, finst ein konkret modell for korleis dette kan gjerast.

For 15 år sia satte lederne i tre kvinnefagforbund kravet om likelønnspott på dagsordenen. De møtte opp på Løvebakken, og sa i Dagsryevyen: «Vi utfordrer kvinnelige politikere til å ta et krafttak for kvinnelønna».

Etter massivt press fra kvinner i og utenfor fagbevegelsen lovte regjeringa i Soria Moria 2 at de skulle komme med en likelønnspott, hvis partene i arbeidslivet kunne bli enige om hvordan den skulle fordeles.

For hver krone en mann tjener, tjener en kvinne 85 øre. Likelønnskomisjonens forslag om en statlig likelønnspott på tre milliarder i det offentlige oppgjøret kunne vært et viktig første steg på veien mot mindre lønnsforskjeller mellom menn og kvinner.

Er det regjeringslojalitet eller herreveldet – eller begge deler – som gjør at likelønn fortsatt bare er et ord hos LO-ledelsen?

Jørn Magdal skrev boka Meningsløs god, en bok om Heismontørenes Forening. Vi trykker et kapittel fra boka om foreningas erfaringer med arbeiderstyrte bedrifter.

Jørn Magdahl er lektor med hovedfag i historie, og kommunestyrerepresentant for Rødt på Nøtterøy. Han var leder av Rød Valgallianse 1995–1997.

I heisbransjen var det i 1990-åra to bedrifter som var eid og styrt av arbeiderne. Den ene var Hansen & Bjørnerød fra 1985 til sommeren 2000, og den andre Nor Heis Oslo fra seinhøsten 1993 og til årsskiftet 1999/2000.

Egentlig er det bare Nor Heis Oslo som har noe direkte å gjøre i et kapittel som handler om å bekjempe arbeidsløshet, men en sammenlikning mellom de to bedriftene er av så stor interesse at de bør behandles i sammenheng. Erfaringene med arbeiderstyrte bedrifter har dessuten prinsipiell interesse også ut over det å redde arbeidsplasser.

De ansatte kjøpte Hansen & Bjørnerød i 1985

Hansen & Bjørnerød var i 1985 den overlegent eldste bedriften i bransjen – grunnlagt i 1903. Den var eid av Olav Stana, som også var direktør. I 1985 var han kommet i den alderen at han ville trekke seg tilbake. Siden han ikke hadde noen etterkommere, var han interessert i at bedriften skulle fortsette ved at de ansatte tok over. Heismontørene var interessert: De syntes det var et bra arbeidsmiljø ved bedriften. De følte en viss identitet med arbeidsplassen sin, og hadde ikke noe ønske om at den skulle forsvinne. De var skeptiske til å gå inn i et av de store firmaene. Denne skepsisen fikk avgjørende næring da direktør Lihagen i Reber uttalte at han var usikker på om han ville bruke 1,5 millioner kroner til et oppkjøp – eller om han heller ville bruke 2 millioner til å konkurrere Hansen & Bjørnerød ut av markedet. Det var da Tommy Rønning gjorde det definitive valget at han ville være med og prøve sjøl. De tolv heismontørene bestemte seg for å kjøpe. Hver av dem måtte ut med 100 000 kroner, hvorav 84 000 kroner var til kjøpet og 16 000 kroner var lån til driften. De gjorde månedlige fellesmøter, eller allmøter, til det øverste styrende organet i bedriften.

Hansen & Bjørnerød skulle komme til å greie seg godt. De nye eierne sto på for fullt. Overtakelsestidspunktet var gunstig – med mer enn nok å gjøre midt i «jappeperioden ». Bedriften spesialiserte seg på service og ombygging. Den hadde dessuten et betydelig delelager, og dermed mye salg til de andre firmaene. Prosjektingeniør Torill Ribe blei rekruttert fra Kone, og viste seg å bli en handlingsdyktig daglig leder. Sjøl om bedriftens videre eksistens hang i en tynn tråd i den verste nedgangsperioden i 1990-åra, så overlevde den med glans. Heismontørene ved Hansen & Bjørnerød var blant de best betalte i bransjen, og hadde velferdsordninger som lå over gjennomsnittet. Når de likevel valgte å selge etter 15 år, ser det ut til å ha hatt flere årsaker.

Sjøl om heismontørene stort sett hadde vært flinke til å løse løpende konflikter om daglig drift seg imellom, så kom det etter hvert til mer vedvarende spenninger om fordelinga av goder og byrder. Mange syntes de la ned mye «blod og svette» i driften, mens de syntes andre opptrådte delvis som «gratispassasjerer ». I slutten av 1990-åra var det også enkelte generelle trekk ved utviklinga i bransjen som kunne tyde på at det ville bli vanskeligere å greie seg godt som liten.

Da de ansatte solgte til Otis for 8,5 millioner kroner i 2000, var økonomien i bedriften på topp. Hver av de 15 som var eiere på salgstidspunktet, satt igjen med 400 000 kroner – som gevinst av de verdiene de sjøl hadde opparbeidet i bedriften som montører.

1993: Skal arbeiderne ta over Nor Heis – for å redde arbeidsplassene?

 

Da Pickerings Lift gikk konkurs i 1990, var det tre funksjonærer som dreiv videre. Den ene av dem var tidligere heismontør Terje Pettersen, som nå tok over som daglig leder. Det var også en diskusjon i klubben om montørene skulle gå inn på eiersida, men flertallet avslo dette, 55 og ville heller ikke stå som kausjonister. I 1993 gikk firmaet konkurs på nytt. De ansatte var av den klare oppfatning at dette ikke først og fremst skyldtes dårlige tider, men manglende styring og internkontroll, og unødvendig høye administrasjonskostnader. Revisjonsberetninga bekreftet til fulle dette.

Forut for konkursen hadde klubben på Nor Heis ved Fritjof Johansson og Dagfinn Damm kontaktet Roar Eilertsen og Torstein Dahle i «De Facto» – kunnskapssenter for fagorganiserte – for å få hjelp til å få klarlagt den økonomiske situasjonen i bedriften. Da kemneren slo Nor Heis konkurs, fortsatte Roar Eilertsen arbeidet for klubben – blant annet for å overbevise konkursbestyrer Knut Ro om at det ville være gunstig å selge til de ansatte. Da heismontørene opprettet Nor Heis Oslo, blei Roar Eilertsen styreleder, og ett år fungerte han også som daglig leder med 300 000 kroner i inntekt. Han hadde hele tida andre oppdrag for «De Facto» i tillegg.

Innad i HMF var det i utgangspunktet stor skepsis til at heismontører skulle eie og drive egne bedrifter. De montørene som dreiv Hansen & Bjørnerød, opplevde denne holdninga som meget følbar. De forsto at det bare var gjennom å være ytterst lojale mot Foreningen at de kunne oppnå en viss grad av aksept for sitt arbeidereie. De telte hverandre på foreningsmøter og i andre sammenhenger, for å stå imot en utbredt oppfatning om at de ved å overta bedriften ville fjerne seg fra HMF.

Også de Nor Heis-ansatte møtte i første omgang en viss skepsis mot å ta over sjøl. I etterkant er det imidlertid motstridende hva som blir sagt om hvor utbredt denne skepsisen var, og om hvor dypt den stakk. Av enkelte av veteranene i Foreningen fikk de Nor Heis-ansatte høre enkelte kritiske bemerkninger mot at de hadde tenkt å «starte forretning», og at det skulle komme flere «Hansen & Bjørnerød» i bransjen. Oppfatninga om at «enten er du arbeider, eller så er du det ikke», sto sterkt. Det var også visse beskyldninger om at gamle Nor Heis hadde dumpet priser, men med visse presiseringer kunne disse beskyldningene tilbakevises.

De venstreradikale i HMF var tradisjonelt svært skeptiske til at arbeidereide bedrifter kunne greie seg i konkurransen på markedet, uten sjøl å opptre på samme måte som de kapitalistiske bedriftene. Når de likevel blei enige i at HMF skulle gå inn for overtakelse, var det fordi det ikke fantes gode alternative måter å redde arbeidsplassene på. I 1993 var det meget dårlige utsikter til at flertallet av de ansatte på Nor Heis kunne få jobb som heismontører i noen annen bedrift. Heller ikke var det særlig sannsynlig at HMF nå ville være sterke nok til å presse noen til å ansette dem. Ville en arbeiderstyrt bedrift lykkes i å redde de 21 arbeidsplassene, så ville dette imidlertid også bidra til å opprettholde noe av den strategiske styrken til HMF, som var i ferd med å bli undergravd av arbeidsløsheten. Dessuten ville 21 nye arbeidsløse blitt en sterk belastning på en bemerkelsesverdig ordning med tilskudd til arbeidsløshetstrygden, som HMF finansierte gjennom ekstrakontingenter.

Dermed ga HMF, etter vedtak på halvårsmøtet, medlemmene sine på Nor Heis et løfte om en lånegaranti på inntil to millioner kroner, mens heismontørene sjøl kausjonerte for 50 000 kroner. Garantien var gitt på betingelser som også var formulert av klubben ved Nor Heis sjøl:

HMF som bedriftseier

 

Nor Heis Oslo fikk en prinsipielt sett meget interessant eierstruktur. HMF var den reelle eieren. Klubben fikk ansvar og myndighet til å stå for den løpende driften. Eierskapet var sikret gjennom at HMF opprettet stiftelsen «Heisfellesskapet», som skulle sitte med den eneste A-aksjen, den som ga stemmerett på generalforsamlinga. Til styret i «Heisfelleskapet» valgte HMF én, Nor Heis-klubben én og Solidaritetsfondet, som er kontrollert av HMF, også én. De 999 B-aksjene blei spredt på de ansatte. De ansatte valgte to til styret i bedriften – og stiftelsen én. De som gjorde jobben, skulle bestemme, men de hadde ikke myndighet til å gjøre om på hele intensjonen med bedriften eller gjøre vedtak for å berike seg sjøl.

En suksess

 

Etter de fleste rimelige målestokker var Nor Heis Oslo en suksess. De 21 arbeidsplassene var reddet. Etter anmodning fra HMF kunne bedriften raskt ansette noen heismontører som hadde gått lenge arbeidsløse. De ansatte beviste hva de kunne få til, når de sjøl hadde makt og myndighet, og tok på seg ansvaret for å få det til å gå. HMF slapp å punge ut noe som helst av de to millionene det var garantert for, da all gjeld lot seg betjene over den daglige driften. Ved salget til Access kunne HMF legge 3,5 millioner kroner til streikefondet sitt!

… men også motsetningsfylt!

 

At Nor Heis Oslo alt i alt blei en suksess, betyr ikke at alt var harmoni. Tvert om var det nødvendig å håndtere en rekke reelle motsetninger og problemer. Mange av dem dreide seg om at sjøl om det nå var heismontørene som kollektiv som hadde et styringsrett og ansvar, så var det fortsatt nødvendig å skille ut ulike typer ledende funksjoner. Før konkursen hadde klubben presset gjennom oppsigelse av daværende daglig leder i mai 1993. Hoderullinga skulle komme til å fortsette også etter at bedriften var blitt arbeiderstyrt. To ganger utlyste Nor Heis Oslo stillinga som daglig leder. Begge var ansatt i konkurranse med andre søkere, begge kom fra andre bransjer, og ingen av dem fikk noe langt liv i heisbransjen. Den første var godt likt, men blei etter hvert funnet for lett «i motgang» og sagt opp. I det andre tilfellet stilte Access som betingelse for overtakelsen at daglig leder måtte sies opp på forhånd, og dette blei akseptert, ikke minst siden heismontørene var ganske kritiske også til han.

Det var en viss uenighet om hvor nødvendig det var å ha en daglig leder «oppå» de andre lederfunksjonene. Ove Karlsen, som i 2006 er daglig leder i Heis-Tek Oslo, sier at det i høyden trengtes et halvt årsverk på denne funksjonen i Nor Heis Oslo. I så fall var det mye å betale 600 000 kroner i årslønn. Av et av strateginotatene til Roar Eilertsen ser vi at en av hensiktene var at daglig leder skulle avlaste bedriftens installatør og tekniske leder Bjørn Paulsen, så han skulle få mulighet til å konsentrere seg enda mer om å kalkulere jobber osv.

Bjørn Paulsen var heismontør med teknisk utdanning i tillegg. Ved siden av seg i ledelsen på Nor Heis Oslo hadde han tidligere klubbleder Dagfinn Damm som salgsleder. Begge opprettholdt medlemskapet i HMF, men etter hvert bestemte klubben at de måtte holde seg vekk fra en del diskusjoner på møtene, for å unngå å komme på begge sidene av bordet. Som ledere hadde de ikke mer enn 10 % mer lønn enn heismontørene.

Damm hadde under stor tvil latt seg overtale til å ta jobben som leder for salgsarbeidet. Det gikk bra, men ett år jobbet han 1852 timer overtid, som han som månedsbetalt ikke hadde rett til betaling for. I en situasjon hvor driften gikk veldig godt, bestemte Roar Eilertsen at Dagfinn Damm og Bjørn Paulsen skulle få utbetalt ti tusen kroner i bonus. Etter å ha blitt overbevist om at dette virkelig gikk an, tok Damm glad og fornøyd imot pengene og dro på ferie. Da han kom tilbake, og pengene var oppbrukt, fant han ut at hans gamle heismontørkollegaer var meget skeptisk til en bonus som ikke var diskutert av alle først. De mente Paulsen og Damm heller burde ha forhandlet om lønna si. Enda mer beklemmende føltes dette for Damm, siden Paulsen nektet å ta imot bonusen inntil de ansatte sjøl bestemte at han burde. I etterkant sier Damm at han opplevde å ha tatt på seg et tungt ansvar på vegne av heismontørene, for så å oppdage at avstanden mellom han og dem blei større og større. I 1998 gikk han over i en liknende jobb i Kone. Også Fritjof Johansson merket at de andre montørene av og til vendte seg mot han som arbeidsleder, sjøl om de hadde tillit til han i en rekke verv.

Det er stor forskjell på å være en sterk motmakt og å ha den avgjørende makta sjøl. Roar Eilertsen, som sjøl har ti års erfaring som arbeider ved Jernverket i Mo i Rana, mener at ei viktig side ved erfaringene fra Nor Heis Oslo dreide seg om et sterkt arbeiderkollektiv som på mange måter møtte seg sjøl i døra. Var det noe feil, var det en tendens til å skylde på «ledelsen». Bare noen få av montørene så på seg sjøl som ledere – sjøl om de hadde styringsretten. Det var et visst ønske om å ville ta ut mer i goder enn det var økonomisk grunnlag for. Når det var diskusjon om hvorfor et arbeid tok lengre tid enn kalkulert, så gikk det greit bare inntil et visst punkt – der arbeiderkollektivet beskyttet sine egne, og hvor den store kunnskapen deres om produksjonen gjorde det vanskelig å kikke dem i korta.

Omvendt er det interessant å tolke disse vurderingene på bakgrunn av Eilertsens egen posisjon som styreleder. I utgangspunktet hadde han sjøl ganske mye skepsis i bagasjen til hvilke muligheter arbeiderstyrte bedrifter hadde under kapitalismen. En konkret analyse hadde imidlertid sagt han at denne bedriften kunne overleve. Nå begynte han å se på Nor Heis Oslo som et interessant prosjekt – hvor det gjaldt å vise at arbeidere kan styre. Men mens dette først og fremst hadde interesse ut fra en sosialistisk synsvinkel, måtte suksesskriteriene langt på vei bli de samme som i kapitalistiske bedrifter: effektivitet og overskudd. Da klubben krevde ei femte ferieuke, blei det skrevet en protokoll hvor det blir slått fast at kravet skulle innfris om bedriften oppnådde bestemte inntjeningsmål.

Enda et par eksempler kan illustrere det tvisynet som lå i å være både ansatt og styrende. Da daglig leder i Nor Heis nektet å betale en svensk heismontør norsk lønn, tok klubben affære, og sikret prinsippet om norske lønns- og arbeidsvilkår. De handlet som et tradisjonelt arbeiderkollektiv. Annerledes gikk det da daglig leder sa opp sekretæren i bedriften for å spare penger. Tore Grov, som er nestleder i HMF i 2006, oppsummer at det eneste han virkelig angrer dypt fra denne perioden, er at heismontørene lot dette skje. Heismontørene burde talt hennes sak, og ikke var det noe å tjene på denne oppsigelsen heller.

Salg eller ikke?

 

Spørsmålet om salg blei etter hvert et kontroversielt spørsmål blant de ansatte i Nor Heis Oslo. Mandatet fra HMF var å selge når arbeidsplassene var reddet, men slaget om og når dette burde følges opp, sto innad i bedriften. Tre ganger var det avstemninger om hvorvidt en burde selge. Den første gangen var våren 1998. Da var flertallet for å selge seg til en av «de fire store», men ingen av disse var interessert i å kjøpe. Ved ei ny avstemning høsten 1998 var det flertall for å drive videre. Ved den tredje og avgjørende avstemninga om tilbudet fra Access sommeren 1999 var det en del som «stemte ja, men håpet nei». Prinsipielt var det en uenighet mellom dem som betonet den opprinnelige målsettinga om å selge så fort som mulig, og dem som hadde sans for å drive videre fordi det hadde vært så pass vellykket. Mer konkret lå det et problem i at bedriften sto i fare for å miste enkelte dyktige montører til de store firmaene, og at enkelte hjelpere kunne få problem med å få ny jobb hvis ikke bedriften blei solgt under ett.

I kjøpsavtalen het det at prisen skulle være 5 millioner dersom overskuddet for 1999 var på 2 millioner – og ei krone lavere for hver krone mindre i overskudd. Den endelige prisen på 3,5 millioner skyldtes altså et mindre overskudd enn det som var vurdert som realistisk. Tatt i betraktning at kjøpesummen sju år før hadde vært 700 000 kroner, var dette likevel ikke dårlig. De ansatte fikk beholde lokale avtaler, og bevilget seg et «sluttvederlag» på beskjedne 15 000 kroner.

Hansen & Bjørnerød versus Nor Heis Oslo

 

Blant de montørene som eide og dreiv Hansen & Bjørnerød, var det etter eget utsagn en viss «sjalusi» over at Nor Heis Oslo hadde større aksept og status i Foreningen enn de sjøl. Spørsmålet er om det var noen saklig grunn til denne forskjellsvurderingen. Hvis en ser på arbeiderstyrte bedrifter utelukkende som en nødutvei ved oppsigelser og nedleggelser, så lå det naturligvis et klart skille mellom de to i bakgrunnen for at de tok over. Mer komplisert blir det om en er opptatt av generelle erfaringer med arbeiderstyre. Da vi samlet heismontører med erfaring fra de to bedriftene, kom det fram at det også var noen grunnleggende fellestrekk ved de erfaringene de hadde gjort seg. Begge steder hadde de lyktes med arbeiderstyre. Begge steder hadde de erfart at suksessen kostet hardt arbeid og et ansvar en ikke kunne legge av seg når en gikk hjem fra jobben. Montører fra begge bedrifter hadde erfart at det tidvis kunne være tøffe tak for å få til driften, men i etterkant var dette år de så tilbake på med glede, og for noen var dette opplagt de beste åra de hadde hatt som heismontører. Begge steder hadde det oppstått interne spenninger blant de ansatte, som hang sammen med at de var eiere med ansvar for å få hjula til å gå rundt. Tilhengere av arbeidermakt kan opplagt finne gode argumenter, men også enkelte motforestillinger, i erfaringene fra begge bedriftene. Det var imidlertid også flere interessante forskjeller mellom dem.

De ansatte eierne på Hansen & Bjørnerød kom på sett og vis i samme stilling som de som driver egne firmaer med få eller ingen ansatte. De hadde satset egne penger. De tre første åra tok de ut utbytte i tillegg til lønn – det første året 50 000 kroner hver, hvilket ikke var småpenger på den tida. Seinere tok de ikke ut utbytte, men de tjente mer enn ei årslønn på salget. Sjøl om de var nøye med å følge opp medlemskapet i HMF, var spørsmålet om suksess eller ikke først og fremst knyttet til hvordan de greide seg på markedet. Styringsstrukturen med allmøter eller fellesmøter visket ut skillet mellom styrende og styrte. De hadde en ordning med å dele «potten» hvis de tjente noe ekstra på en jobb. De sa nei til å ta inn eiere som det ikke var jobb til i bedriften, også når dette var HMF-medlemmer som håpet på jobb i neste omgang. Generelt kan en si at måten bedriften var organisert og drevet på, stimulerte til stor innsats og effektivitet, så lenge holdninga var «en for alle – alle for en». Men samtidig lå det i systemet en kime til konflikt med dem som ikke var så effektive, eller som kunne tenkes å utnytte «systemet». Dette var for eksempel grunnlaget for at Jan-Tore Baardseth, som hadde vært entusiastisk for at arbeiderne skulle drive bedriften sjøl, trakk seg ut i sinne et år før salget.

Det kan heller ikke være tvil om at hvis det skulle bli mange sånne bedrifter på et kapitalistisk marked, så ville det virke til å undergrave fagbevegelsens rolle med å organisere arbeiderklassen mot kapitaleierne. Dette er imidlertid ikke noe argument mot å utvikle gode eksempler på (eller modeller for) arbeiderstyrte bedrifter.

Nor Heis Oslo var organisert på en måte som var egnet til å overvinne noe av problemet med modellen på Hansen & Bjørnerød, men den skapte andre isteden. I og med at HMF var eier, så svekket dette muligheten for at arbeiderne skulle utvikle andre strategiske interesser enn fagbevegelsen. I samme retning virket det at det ikke skulle tas ut utbytte. Det er heller ingenting som tyder på at HMF la noe press på å akkumulere overskudd og dermed begynte å opptre som en vanlig arbeidsgiver, som den nå kunne være i formell posisjon til.

Heismontørene i Nor Heis Oslo glattet ikke over den tvetydigheten som lå i at de både styrte bedriften og utgjorde et arbeiderkollektiv under daglig ledelse: Klubbarbeid og styrearbeid var skilt. Arbeiderkollektivet var intakt, men skilte samtidig ut enkelte av sine egne som ledere – som de delvis kom i et motsetningsforhold til. Siden de ansatte i Norheis Oslo ikke hadde den samme egeninteresse av å gå med overskudd som eierne av Hansen & Bjørnerød, så er det mulig at interessen av effektivisering var mindre entydig. Konstruksjonen egnet seg godt til det opprinnelige formålet med å redde arbeidsplasser, men kanskje ikke så godt til en langvarig virksomhet på et kapitalistisk marked.

Å lykkes med arbeiderstyrte bedrifter på et kapitalistisk marked er opplagt ikke enkelt. Spesielt ikke når det er lavkonjunktur. Og kanskje aller minst når en ikke er villig til å kaste over bord normer og verdier som gjelder i fagforeninger og arbeiderkollektiv. Det kunne være nærliggende å tru at det var særtrekk ved bransjen som fikk de to heisbedriftene til å lykkes, men det er ingenting som tyder på at den generelle konkurransen her var noe mindre hard enn i andre bransjer. En viss tendens til faste allianser mellom enkelte store entreprenører og bestemte heiskonserner var ikke gunstig for de små, i den grad det hadde noen betydning for firma som i hovedsak dreiv med service og ombygging. En ny trend i bransjen med konsulentfirmaer som mellomledd mellom heisselskapene og kundene var heller ikke gunstig når det var en «HMF-bedrift» som var ute etter oppdrag. Derimot var det en fordel at mange vaktmestre og andre var mer opptatt av å holde på en montør de var kjent med, enn av hvilket firma han jobbet for, eller av hvem som var eiere. Den viktigste grunnen til at det gikk bra, var nok at de to firmaene hadde mange flinke fagfolk.

Endte i Otis

 

Det ligger en dråpe bitter ironi i at begge de to tidligere arbeiderstyrte bedriftene endte hos Otis-konsernet. Riktignok var heismontørenes forhold til Otis i Norge et annet i 2000 enn i begynnelsen av 1990-åra, men konsernet har som en erklært og reindyrket filosofi at ledere skal lede og arbeidere jobbe – og at en for all del må unngå å viske ut skillene mellom dem som styrer, og dem som blir styrt over. Når det gjaldt Nor Heis Oslo, var det sjølsagt umulig å forutse at Access skulle selge videre til Otis. I Hansen & Bjørnerød hadde montørene en egeninteresse av å selge til høystbydende, men også her var det folk som beklaget det da det kom for en dag at det var Otis som var den aktuelle kjøperen.

Oppsummering

 

I løpet av 1980-åra hadde heismontørene konsolidert sin sterke stilling og høstet fruktene av den – for eksempel når det gjaldt lønn. Omslaget til lavkonjunktur kom seint til heisbransjen, men når arbeidsløsheten først banket på døra, hadde HMF skyhøye ambisjoner om å holde alle eller de fleste montørene i jobb. Hovedstrategien til HMF var todelt: å dele arbeid og hente inn nytt arbeid. Dette sto ikke i motstrid til at de toneangivende kreftene i HMF så på arbeidsløsheten under kapitalismen som systemskapt, og som et problem som bare kunne løses «endelig» gjennom et grunnleggende systemskifte.

Jobbhentingsprosjektet var vellykket fordi heismontørene greide å utnytte sin store bransjekunnskap, og på grunn av HMFs evne til kampanjemessig organisering. Samtidig var det begrenset hvor mange nye jobber som kunne skaffes i en fei. Det viktigste kravet var derfor rullerende permitteringer istedenfor oppsigelser.

Kampen for rullerende permitteringer var seierrik, først med lokale avtaler på mange av bedriftene. Siden ved at retten til rullerende permitteringer kom inn i heisoverenskomsten etter 14 dagers tariffstreik i 1994. Men på veien var kampen blitt møtt med flere typer represalier – som nedleggelsen av Otis Norge, skyhøye «straffebøter» mot HMF – og suspensjon av Reber fra Heisleverandørenes Landsforening, fordi direktøren hadde følt seg forpliktet av en avtale med klubben.

At Otis-montørene greide å kjempe seg til nye jobber da Otis møtte streiken deres med nedleggelse, var mer enn imponerende – og sannsynligvis unikt i norsk arbeiderhistorie. Samtidig er det ofte de som tar de tyngste børene, som også må bære omkostningene. Siden Otis-montørene måtte si fra seg ansienniteten sin i kompromisset med montørene i Ameco, endte det med at mange av dem likevel blei arbeidsløse.

Etter nedleggelsen av Pickerings i 1990 og konkursen i oppfølgerbedriften Nor Heis A/S i 1993 godtok bostyret at HMF kjøpte og reetablerte bedriften under navnet Nor Heis Oslo. De ansatte greide å utvikle denne til en velfungerende bedrift, som HMF solgte for 3,5 millioner kroner i 2000, da det ikke lenger var grunn til å drive videre for å forhindre arbeidsløshet i bransjen. Sammen med erfaringene fra Hansen & Bjørnerød i perioden 1985–2000 gir eksempelet Nor Heis Oslo meget interessante lærdommer for alle som er opptatt av arbeiderstyre og arbeidermakt.

For de permitterte og oppsagte utviklet HMF en ordning med «ekstrakontingent» (eller intern innsamling) for å spe på arbeidsløshetstrygden. Den kampen HMF førte mot arbeidsløsheten, skulle bli et påskudd for mektige krefter da de gikk til stormløp mot de rettighetene og den posisjonen heismontørene hadde tilkjempet seg.

(Meningsløs god er utgitt av Gyldendal og er til salgs i alle landets bokhandler.)

 

En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.

Roar Eilertsen er daglig leder i De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte

Arbeiderstyrte bedrifter har vært forsøkt i mange bransjer, i mange land, gjennom lange tider. Under kapitalismen vil dette, etter mitt syn, alltid være randfenomener som på bestemte betingelser kan fungere som små lommer i økonomien. Likevel er det mange viktige og interessante erfaringer og lærdommer fra forsøkene med arbeiderstyrte bedrifter. I denne artikkelen skal jeg fokusere på noen av disse, i hovedsak basert på mine erfaringer fra Nor Heis Oslo. Bedriften eksisterte i sju år på 1990-tallet – eid av fagforeningsmiljøet og styrt av de ansatte heismontørene. De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte ble bedt om å bistå klubben i arbeidet med bedriften, og jeg fungerte som styreleder i hele perioden.

Men først noen ord om rammebetingelser. Det kapitalistiske systemet har en innebygd, grunnleggende tendens til konsentrasjon og monopolisering. På verdensbasis domineres de fleste bransjer av en håndfull giganter som har innflytelse og kontroll over hele verdikjeden, over finanssektoren og over de viktigste rammene for politikken. De har interesse av at det finnes et bredt marked av underleverandører, som hele tiden nærmest konkurrerer hver andre i hjel for å levere billigst mulig til gigantenes systemer. Dersom nykommere utgjør en trussel, blir de kjøpt opp eller konkurrert ut. Produksjon flyttes rundt til de deler av verden hvor lønningene er dårligst, miljøreguleringene svakest og skattene lavest. Pengene lånes der de er billigst og plasseres der de gir mest avkastning. Regjeringer og stater presses til å kutte i velferd og rettigheter for vanlige folk, hvis ikke «flytter vi». Den globale kapitalismen har verken bruk for, eller plass til, mange suksessfulle, arbeiderstyrte bedrifter.

Men som i så mange andre sammenhenger, finnes det også her et visst rom for å bryte med den kapitalistiske logikken. Det gir som sagt opphav til interessante erfaringer og lærdommer.

Bankenes rolle

Mine erfaringer fra Nor Heis Oslo-perioden tilsier at det er svært vanskelig å få finansiert arbeiderstyrte bedrifter gjennom det ordinære bankvesenet i Norge. Alle bedrifter er avhengig av en bankforbindelse og tilgang på nødvendig finansiering av drift og investeringer. Da vi kom til bankene i 1993 og skulle ha en avtale i forbindelse med oppstarten av Nor Heis Oslo, var motviljen massiv. Handelsbanken sa rett ut at de av prinsipp ikke ville ha arbeiderstyrte bedrifter som kunder, langt mindre låne ut penger til dem. Vi endte i den da LO-eide Landsbanken, men der var kravet at vi måtte sette en krone inn på sperret konto for hver krone vi skulle låne fra dem. Heldigvis stilte Heismontørenes Fagforening med en slik garanti. Uten dem i ryggen ville ikke Nor Heis Oslo sett dagens lys.

Generelt tror jeg bankenes holdninger gjør at arbeiderstyrte bedrifter i Norge enten må finansieres utenfor bankvesenet (hvem kan det?), eller så må de være forholdsvis små og med et svært begrenset kapitalbehov. I praksis vil arbeiderstyrte bedrifter i hovedsak måtte begrenses til arbeidsintensive virksomheter, hvor verdiene i hovedsak ligger i arbeidstakernes hoder og i deres kompetanse. Dersom det er behov for store investeringer og avansert teknologi, vil de fleste dører være stengt. I  seg selv setter dette klare begrensninger for innslaget av arbeiderstyrte bedrifter i Norge.

Nei til maksimal profitt

Arbeiderstyrte bedrifter gir en reell mulighet til å bryte med en av grunnforutsetningene under kapitalismen – jakten på maksimal profitt. Dersom man låser inn eierskapet (slik at bedriften ikke kan bli kjøpt opp mot sin vilje), og ikke har som mål å vokse gjennom oppkjøp av konkurrenter, kan det etableres alternative økonomiske målsettinger for driften. «Det er nok å gå i balanse», kan være en slik målsetting. Med et annet mål enn maksimal profitt åpner det seg muligheter for mange annerledes og interessante tilpasninger for bedriftene.

Men de grunnleggende økonomiske lovene gjelder også for arbeiderstyrte bedrifter.

Det er helt avgjørende at inntektene er høye nok til å dekke kostnadene. På inntektssiden må også arbeiderstyrte bedrifter i alle hovedsak leve på markedets premisser; det må finnes noen som er villig til å kjøpe produktene eller tjenestene til en høy nok pris. På kostnadssiden er det noe større handlingsrom. Men ikke mye. Bedriftens kjøp av innsatsvarer og utstyr skjer til markedspriser. Ofte betaler vi mer enn konkurrentene, fordi vi er små. Hvis vi i tillegg bestemmer oss for at lønns- og arbeidsbetingelsene minst skal være på linje med det som er gjengs i den bransjen vi opererer, er det ikke mye igjen å gå på. Vi kan tilstrebe nøkternhet i alle sammenhenger, men vi er nødt til å være minst like effektive som konkurrentene. Vi kan ikke bruke flere ansatte eller flere timeverk på en jobb enn det konkurrentene gjør eller det inntektene tillater. I all hovedsak koker handlefriheten ned til at vi kan fire på kravet om overskudd. Men det prinsipielt interessante er at arbeiderstyrte bedrifter kan diskutere den økonomiske målsettingen med driften, og at valgene som tas får konsekvenser.

Ledelse og demokrati

Min viktigste motivasjon for å gå inn i en arbeiderstyrt bedrift var knyttet til våre tanker om demokrati og arbeiderklassen som ledere. Jeg kommer fra en bevegelse hvor vi proklamerte at «arbeidsfolk skal ha makta i samfunnet». Det er en stor tanke. Vi har snakket om at arbeiderne må inn i ledelsen av bedriftene.

Våre erfaringer fra politikk, fagbevegelse og ideelle organisasjoner har vist oss at ledelse er noe som må læres. Kan arbeiderstyrte bedrifter brukes til å lære arbeidsfolk ledelse? Hvilke utfordringer byr det på? Hva skal makt og innflytelse i ledelsen av en bedrift brukes til? Hvordan håndtere at arbeiderne både må stille krav til seg selv og kameratene om effektiv produksjon som møter kravene fra kunder og brukere, samtidig som vi skal «stå på krava» og sikre gode lønns- og arbeidsforhold? Kan vi akseptere at noen av «våre egne» gir oss ordrer og pes som oppleves som slitsomme? Hvordan skal vi bestemme hvilke krav som skal stilles? Hvilke krav skal imøtekommes og hvilke skal avvises? Hvem skal si nei? Hvor mye må vi tåle fra en ledelse, og når skal saker tas opp på allmøter? Hvor mye informasjon om marked, økonomi, produktivitet, osv. er det riktig og nødvendig å gi – fra dag til dag – fra uke til uke? Hvilke fora skal brukes? Hva skal være fagforeningenes rolle? Hvordan kombinere makt og ansvar? Hvordan utøve direkte demokrati når arbeiderne har den reelle makta?

Spørsmålene og utfordringene er mange og vanskelige.

Erfaringene fra sju års drift i Nor Heis Oslo var interessante. Arbeidsstokken delte seg omtrent i to. Halvparten ønsket å få ansvar og innflytelse over driften og utviklingen av bedriften, mens den andre halvparten syntes det bare var masete, for krevende og egentlig en urealistisk ide. «Vi vil komme på jobb og få beskjed om hva vi skal gjøre, og koble ut hele greia når vi går hjem. Dersom ledelsen ikke oppfører seg, vil vi ta det opp gjennom klubben. Og vi vil ha ei fagforening som kan være i mot ledelsen».

Blant de som engasjerte seg, var det selvsagt ulike oppfatninger og stadige diskusjoner om hva som var rett vei å gå. De som tok på seg lederoppgaver, hadde problemer med å opparbeide tilstrekkelig autoritet. Ofte rakk den ikke lenger enn det enighet blant alle gjør.

De ansatte direktørene satt på allmøtets nåde, og begge ble oppsagt når et flertall etter en tid ikke var fornøyde med dem. Det høres kanskje demokratisk og tøft ut, men byr på en rekke åpenbare utfordringer. Bedrifter trenger både ledelse og kontinuitet, og alle har krav på en anstendig behandling.

Arbeiderklassen i ledelsen er en abstraksjon. Arbeidere i ledelsen kan bli konkret hverdag, men med alle de utfordringer det fører med seg. Når forutsetningene er tilstede (makt og system), vil god ledelse i arbeiderstyrte bedrifter kreve utdanning, kunnskap, erfaringer og retningslinjer som det er stor grad av enighet om. Og arbeidsfolk må lære seg ledelse.

Arbeiderstyre fremfor arbeidereie

I Nor Heis Oslo lagde vi en modell hvor fagforeningen (via en stiftelse) hadde makt over eierskapet, mens de ansatte hadde makt over den daglige driften av selskapet. Et eventuelt overskudd (fra drift eller salg) skulle ikke havne i lommene til den enkelte, men i streikefondet til fellesskapet. Tanken var at vi skulle styre mest mulig klar av konflikter rundt penger. Høyres aksjeeierdemokrati var ingen drøm, og arbeiderne kunne ikke bli personlig rike av å jobbe i bedriften. De fikk vanlige lønn.

På den andre siden skulle de ansatte få styring over bedriftens strategi og over den daglige driften. Det skjedde gjennom å trekke arbeidere inn i ledelsen og gjennom komiteer og allmøter. De hadde flertall i styret, og dermed også makt over ansettelse og avskjed av direktøren. Dersom driften gikk med overskudd, kunne de ansatte selv bestemme om det skulle tas ut i form av høyere lønn eller godtgjørelser, eller om de skulle settes inn i videreutdanning og faglig utvikling av de medarbeiderne, eller noe annet. I teorien høres kanskje det meste av dette spennende og forlokkende ut. I praksis viser det seg komplisert og konfliktfylt. Men hvem har sagt at det skulle være enkelt?

Veien videre

Det er fortsatt en lang vei å gå før vi har modeller som kombinerer arbeidermakt og krav til effektiv og rasjonell produksjon på en god nok måte. Arbeiderstyrte bedrifter kan være en arena for å prøve ut og lære dette. Med alle sine begrensninger er det all grunn til å hilse nye forsøk velkommen, og det er å håpe at eksperimentene eventuelt kan følges opp med evalueringer og bygging av mer kunnskap. En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.

Hilary Wainwright er sosialist og feminist, fra Storbritania. Hun er redaktør for tidsskriftet Red Pepper og forfatter av boken Reclaim the State som handler om forsøk på deltakende demokrati.

Det er eit aukande gap mellom folk og dei politiske institusjonane som hevdar at dei representerer dei. Vi må konkludere at vilkåra som til no har vore rekna som tilstrekkelege for å skape demokrati – allmenn røysterett, eit fleirpartisystem, ei «fri presse», til og med eit proporsjonalt valsystem – ikkje er sterke nok i seg sjølv til å sikre makt for folket.

For meg tyder demokrati politisk likestilling (dvs. like rettar til å delta i politiske avgjerder) og folkeleg kontroll. Røysta garanterer ikkje politisk likestilling. I USA ser vi korleis nokre menneske er meir like enn andre – pengar kjøper effektivt makt. Røysta garanterer heller ikkje folkeleg kontroll. Både parti- og statsinstitusjonane har hatt alle slags utsøkte mekanismar som blokkerte eller nulla ut krava og ønska til folket. Det som ein derfor leiter etter, er ikkje ei erstatning for røysta, men ei styrking, slik at ein med tillegg i grunnlaget kan sikre at røysta blir eit verkeleg instrument for folkeleg kontroll, eit instrument som kan gjere demokrati reelt. Deltakardemokrati i alle sine lokale former kan bli forstått som eit forsøk på å skape desse styrkingane av røysta.

Når eit omgrep er så breitt som «deltakardemokrati », kan det å sjå på opphavet gjere det noverande potensialet klarare for oss. I Nord oppstod dei første tilløpa til deltakardemokrati i rørsler skapt på 1960- og 1970-åra, særleg i kvinne-, student- og radikale arbeidarrørsler – som svar på den svake, ineffektive naturen til valdemokrati. Desse radikale sosiale rørslene var produkt av ei svært spesifikk historisk erfaring. Trass i at rørslene sjølve på mange måtar tapte, har nokre av ideane deira vara ved og knyter seg no tett til deltakarrørsler i Sør, spesielt i Latin-Amerika og framfor alt i Brasil.

Dei radikale rørslene i nord vaks ut av ei søking etter genuine former for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Av kampen deira vaks det fram to slag oppdagingar som har relevans ut over det desse rørslene var opptatte av (kjønn, vilkår for arbeidarar, studentpolitikk, miljø), og taler no til oss i strevet vårt etter å skape reelt demokrati i det 21. hundreåret. Den første oppdaginga hadde med makt å gjere, den andre med kunnskap.

Makt

Generasjonen i Storbritannia som var forma av velferdsstaten og etterkrigsboomen, utvikla høge forventningar som raskt støytte mot elite-«demokratiet» si politiske blokkering. Dette tomme demokratiet baud folk valet mellom to ulike grupper som handhevarar av status quo. På arbeidsplassen kolliderte ei oppfatting av like rettar med dei autoritære/paternalske holdningane til leiarar både innafor bedrifter og i offentleg sektor overfor arbeidsstyrken «deira». Blant kvinner prøvde ein ny sosial sjølvtryggleik å bryte underordningsbanda som framleis gjennomsyra ein kultur der kvinner formelt var rekna som likeverdige.

Tradisjonelle politiske parti til venstre baud inga klar løysing på desse nye utfordringane. Dei valde institusjonane var svake, for svake til å kunne kontrollere det veksande statsapparatet, og for veike til å hanskast med den veksande makta til dei store konserna som vanlegvis hadde sterke allierte innafor staten: C. Wright Mills sitt «industrielle og militære kompleks». Men endå viktigare: Den formelle makta til eksisterande politiske institusjonar verka ikkje inn på den daglege nektinga av ønske om demokrati på arbeidsplassar, innafor offentlege tenester, i samfunnet og heimen. Folk byrja finne måtar å skape den nødvendige makta for å innfri ønska sine gjennom kollektive aksjonar, direkte, i deira daglege liv. Arbeidarar lykkast i å redusere leiingskontroll på arbeidsplassen, ei kjelde til makt til å avvise, og derifrå til å kontrollere arbeidsplassen og arbeidsvilkåra. Nokre gonger gjekk dei vidare til å utvikle alternative planar for sjølve produksjonen. (Over kva som er produsert, og under kva vilkår.) Det som starta som innovative svar på spesielle problem på den tida, illustrerer no for oss ein potensiell ressurs for demokrati meir allment.

Historisk har konsernleiingar truga valde styresmakter, underminert sjansen til å utøva det demokratiske mandatet deira, og på den måten svekka mekanismane for folkeleg kontroll, i det selskapa insisterer på at berekrafta til produksjonsøkonomien avheng av at ein bøyer seg for den private marknaden. Dei radikale eksperimenta til arbeidarorganisasjonane på 1960- og 1970- talet illustrerer den mulege utfordringa frå innsida i produksjonen mot desse trugsmåla. Det er sant at arbeidarar ikkje har nokon tilgang til kapital – forutan via staten. Teoretisk er investeringsstreik eit kort konsern kan spele ut. Men konserna må investere ein stad. Arbeidarar som demonstrerer planane sine for vareproduksjon og tenester, og som er klare til å forhandle om dei, utfordrar radikalt «sanninga» om at regjeringar ikkje har noko val, men må underkaste seg forretningsfolka når det gjeld økonomisk know-how og produktiv kapasitet. (Makta deira innafor arbeidsplassen skaffar også fram ei motgift mot dei private selskapa sitt press for privatisering og for å presentere seg sjølve som den einaste kjelda til all visdom når det gjeld effektivitet. Alternative kjelder til visdom som kjem gjennom fagforeiningane til frontlinearbeidarar, for eksempel, (eller tenestebrukarar) og som i detalj frå innsida fortel korleis ein skal betre offentlege tenester, er tungtvegande motkrefter mot privatsektoren si svartmaling og hevding av å vere uomgjengeleg.

Logikken til kvinnerørslene var også motstand innafrå i samfunnet – heller enn å delegere makt til å handle til politiske representantar – i dette tilfellet frå innsida til strukturane til manns- og statsmakta. Autonome kvinnesenter vart organiserte på ulike stader. På arbeidsplassane gjennomførte kvinner streikeaksjonar for likelønn. Innafor tenesteprofesjonar, og blant brukarane av desse tenestene, utfordra dei holdningane til profesjonelle overfor publikum, framfor alt overfor kvinner. Her var dei langt framom alt regjeringa eller kommunestyre ville drøyme om å gjere. Handlinga deira var ein demonstasjon av ei ny maktkjelde som kunne presse statsorgan til å stø og arbeide saman med kvinner som sjølve var i stand til å handle.

Poenget ved desse kjeldene til makt er at dei fanst i samfunn, ikkje i regjering, trass i at dei hadde bruk for regjeringsstøtte om krava fullt ut skulle bli realisert og gjort berekraftige. På den tida var det argumentert med at radikale politiske parti skulle alliere seg med desse sosiale initiativa, slå saman krefter for å sikre endringar som dei står for. Det er eit forslite problem for venstresidepolitikk at regjeringar til venstre blir valde inn på radikale program, og omtrent utan unnatak bøyer av frå press frå privat business. Folk legg skulda på politiske leiarar, på «mangel på vilje», «bedrag», eller dei gir fagforeiningsleiinga skulda for ikkje å øve nok press. Nokre gonger viser dei til kontrasten mellom kompromissa til venstreregjeringar og den radikale stå på-viljen til høgreregjeringar. Men ei av årsakene til at slike høgreregjeringar på sine vilkår kan bli meir effektive, er at dei har eit heilt spekter av maktfulle agentar innafor samfunnet – og utafor regjeringa – på si side: delar av media, finansinstitusjonane, nokre senioreiningar innafor samfunnstenester og rettsapparat. Det finst unnatak som stadfestar regelen. I Storbritannia var både leiinga og alle nivå av arbeidarar innafor dei Nasjonale Helsetenestene mot privatisering av Helsetenestene, og stille – i deira daglege arbeid – saboterte eitkvart forsøk på å gjennomføre privatiseringa. Som eit resultat måtte Thatcher, som elles var ein meister i å nå alt ho sette seg føre, rykke tilbake. Men oftare er det slik at økonomiske og kulturelle maktkjelder i samfunnet følgjer opp valsigrar til høgresida, og gir høgreregjeringar ekstra slagkraft. Dette blir ikkje gjort på ope vis, men «naturleg» bak scenane.

Ved ikkje å sjå følgjene av dei underliggande reaksjonære tendensane som eksisterer i kapitalistiske samfunn – inkludert statsinstitusjonane – har sosialdemokratiske parti til venstre ein tendens til å gå ut frå at når dei har oppnådd fleirtal i val, kan dei vri «statsmaskineriet» i den retninga som dei ønskjer. Men valsiger vil berre skape reell endring der demokratiske rørsler og organisasjonar innafor samfunnet alt utøvar alle slag økonomisk, sosial og kulturell makt retta inn på å skape endring i ei felles eller i det minste utfyllande retning i forhold til den valde regjeringa.

Dette fører oss til den andre forståinga som rørslene på 1960- og 1970-talet gav oss.

Kunnskap

Det er klare metodiske og framfor alt erkjenningsteoretiske lærdommar som vi må dra frå praksisen til rørslene på den tida, men før vi undersøker desse, la oss kort minne oss sjølve på korfor erkjenningsteoriar kan vere politisk viktige.

Eit venstreparti som arbeider tett og gjensidig i respektfull allianse med initiativ for radikal endring i det sivile samfunnet, har bruk for ei svært ulik form for forståing av rolla og karakteren til partimedlemmer, støttespelarar og assosierte enn oppfattinga til tradisjonelle sosialdemokratiske parti, og til ein viss grad også kommunistiske parti. Den tradisjonelle modellen er massen som røystar på partiet, valkampanjar, kontingentbetaling og deltaking i politiske debattar rundt program som er forma sentralt av leiinga i ulike partigrupper. Denne partimodellen går ut frå at det er valarbeid som skaffar makt til å endre samfunnet. Ei forståing av kor viktig rørsler og initiativ i det sivile samfunnet er, vil oppfatte partimedlemmer, støttespelarar eller allierte som uavhengige kunnskapsrike endringsagentar på sine område. Ein «nedafrå opp» kunnskapsmodell – idet ein forstår dei praktiske, stilleteiande, ikkje kodifiserte formene – krev at partiet gir opp monopolet sitt over leiing og val av retning.

Dei sosiale rørslene på 1960- og 1970- talet braut med den positivistiske forståinga av kunnskap som noko berre knytt til vitskaplege lover. Ein kritikk av positivismen hadde lenge vore i emning innafor den akademiske vitskapsfilosofisfæren, mens politiske institusjonar låg langt bak. Den kalde krigen hadde frose fast todelinga marknad– stat i den politiske kulturen til ein heil generasjon. Filosofisk understøtting av denne todelinga førte til den falske polariseringa av positivistiske synsmåtar på kunnskap (vitskaps-lovbasert kunnskap konsentrert i hendene til ekspertar) og individualistiske syn på kunnskap (praktisk kunnskap eigd berre av individuelle, handlande atomistisk, og der avgjerdene berre kunne bli koordinert av marknaden eller ikkje i det heile tatt).

På deira måte å organisere – enten det var den bevisste opprettinga av grupper innafor kvinnerørsla, tverrfagleg komitear eller komitear på tvers av ulike arbeidsplassar innafor den radikale fagrørsla – levde dei sosiale rørslene ut avvisinga si av eksisterande syn på kunnskap. Dei verdsette praktisk, ofte uuttalt kunnskap som ikkje var tilgjengeleg i kodifisert, skriftleg form, men forankra i folk sine ferdigheitar, kjensler og skapande aktivitet. Dei demonstrerte også (i det dei forkasta den individuelle kunnskapsmodellen) korleis denne praktiske kunnskapen kunne bli delt og debattert, og korleis praktisk kunnskap kunne bli kombinert med teoretisk, forskingsbasert kunnskap, og bli grunnlag for meiningsfull sosial intervenering. Implisitt fann dei opp ein modell for sosial handling som er konstant eksperimentell heller enn avklart på førehand, tolerant overfor utryggleik, men også open for å bruke eksisterande kunnskap der det er effektivt.

Eg abstraherer no ein logikk frå det som ofte var ein rotete, konfus og ineffektiv prosess. I tillegg var det på den tid ein tendens til i det heile tatt å sjå bort frå det representative demokratiet sine institusjonar, ikkje berre fordi dei var veike, men også forelda. Det fanst nokre få høve til å praktisere nyskapingar på eit lokalt kommunenivå i ulike delar av Europa – for eksempel i Storbritannia og i Italia – men før desse erfaringane kunne modnast hadde den radikale høgresida tatt kontroll.

Brasil si historie

Den delen av verda der gryande eksperiment innafor deltakardemokrati har hatt høve til å modnast, i det direkte og delegerte former for demokrati blir kombinert med ei opning opp av representative former, er i Sør, framfor alt i Brasil. Andre vil drøfte den brasilianske erfaringa djupare. Synet mitt er at eksperimentet som vaks opp, men no famlar, i byar i Brasil, er vitale for einkvar som ønskjer verkeleg demokrati. Kjernen i denne erfaringa er denne: Då det Brasilianske Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, PT) først vann val til kommunestyre, konsentrerte det seg nesten instinktivt om «å dele makt med dei rørslene som det vaks ut av» slik ein av partiet sine første borgarmeistrar, Celso Daniel, har forklart det. Sidan makta låg hos finansieringa, byrja det første deltakareksperimentet med å sette opp budsjettet, og då spesielt plasseringa av nye investeringar (deltakande budsjettering DB).

To trekk ved opphavet til PT skaper eller stør opp under DB. For det første var PT barn av kampen mot eit diktatur, og som ei følgje av det verdsette FT liberale demokratiske institusjonar. Samtidig hadde partiet røter i folkelege masserørsler i fabrikkar, byar og på landsbygda, rørsler som hadde erfart behovet for sterkare og meir deltakande former for demokrati. Det hadde også levande eksempel på institusjonelle rammeverk for slike deltakarformer, for eksempel i CUT og i MST. For det andre var partiet sterkt påverka av frigjeringsteologi og av utdanningsteorien og praksisen til Paolo Freire. Dette innebar at grunnlaget for kulturen til PT var ei tiltru, ikkje berre til «massane», men også til kapasitetane til kvart individ – og folk sitt høve til å fullføre det potensialet gjennom kollektiv sosial endring. Dette er grunnen til at eg seier at avgjerda om å «dele makt» med rørslene nesten var «instinktiv». Ho vaks ut av PT sin kultur, ho var ein del av årsaka til at dei søkte formelle posisjonar – det var årsaka til at parallelt med valkampanjane gjekk støtta til dei landlause sine okkupasjonar, aksjonar innafor fabrikkane og husokkupasjonar i byane.

I Brasil inkluderer dei deltakande institusjonane skapt av PT og urbane rørsler:

Offentlege institusjonar som er uavhengige av bystyra. Regjeringa, eller i det minste spesielle departement, gir støtte til desse institusjonane og rapporterer tilbake til dei, men tar ikkje del i avgjerdene deira. Desse institusjonane er opne for alle i først fase av avgjerdssyklusen, og deretter basert på delegatar som kan tilbakekallast. Institusjonane sine prosessar er transparente, regelstyrte og konstant i endring i lys av erfaring, prøving og feiling.

Forhandlingar mellom delegatane til desse deltakande institusjonane og representantar både for regjeringa og den lovgjevande forsamlinga, der borgarmeisteren og lovgjevarane formelt har det endelege ordet, endrar sjeldan alvorleg budsjettet som er skapt i deltakarprosessen fordi denne prosessen har full tillit i byen, og borgarmeisteren og valde representantar ville tape i komande val viss dei utfordra deltakardemokratiet på alvorleg vis.

Fire følgjer av deltaking

I Porto Alegre, eit kjent eksempel på deltakarprosessar, har femten år med prøving og feiling gitt minst fire følgjer med brei relevans, noko som fullt ut rettferdiggjer den internasjonale merksemda som denne tilsynelatande vanlege småbyen har tiltrekt seg.

Innsyn

Eit av hovudtrekka ved krisa som demokratiet står overfor er måten maktfulle privatinteresser (korrupt lokalt næringsliv eller maktfulle multinasjonale konsern med deira vide lobbymakt) orma seg inn på fordekte område mellom valde politikarar og statsapparatet. I Porto Alegre var korrupsjon svært utbreidd på 1980-talet. Ved å opne opp prosessen med å sette i verk tiltak røykte DB effektivt ut mange skjulte alliansar av denne typen.

Parlamentarisk demokrati var ikkje oppfunne for å overvake eit stort statsapparat. Det har utvikla middel for å gjere det, ved hjelp av spesielle komitear av ulike slag, men alle desse mekanismane – utvalskomitear, spesialovervakarar, undersøkingsgrupper og så vidare – arbeider frå utsida, ofte etter at tiltak er sett i verk. Deltakingsprosess, på den andre sida, inneber å opne opp prosessane med å sette noko i verk på alle stadia av, frå dag til dag for dei som politikken har følgjer for. Som eg skriv, så var den politiske prosessen på alle styringsnivå i Brasil erobra av dei store multinasjonale selskapa ved hjelp av massiv lobbyverksemd og flittig, godt finansiert nettverksbygging. Stilt overfor dette kunne deltakarprosessar på mange ulike nivå utgjere ein reell forskjell. For eksempel kunne arbeidarar (og lokalsamfunn i omlandet) ha rett til å overvake, eller i det minste konsultere, aktivitetar utført av selskap mot offentleg betaling eller som leverandørar av offentlege kontrakttenester.

Omfordeling

Over dei femten åra systemet har eksistert, har DB ført til ei eintydig omfordeling av ressursar frå høginntektsområde i byen til fattigområde. Hovudårsaka, som også kan gjelde i andre samanhengar, er knytt til at dei fattige er aktivt involvert i ressurstildelingsprosessen, og at denne prosessen vektlegg avgjerdstakinga til fordel for dei med størst behov for offentlege tenester og infrastruktur. Ein annan faktor nær knytt til det same, er den at skattlegging blir mindre upopulær blant middelklassane. På eit fint og snedig vis, i det måten offentlege pengar vart brukt på vart meir open og legitim, brydde ikkje dei velståande (under dei få svært rike familiane som framleis eig ein god del av arealet til byen) seg ikkje lenger om at dei måtte betale skattar: Dei såg at pengane gjekk til nyttige formål og var glade for personleg å kunne delta i dette.

Tenester

Den sosiale effektiviteten til utdannings-, helse- og transporttenestene i Porto Alegre betra seg iaugefallande samanlikna med byar utan DB. Deltakarprosessane som tok til her, tillet praktisk «folkebasert» kunnskap å bli delt, debattert, kombinert med teknisk kunnskap og bygd inn i den politiske prosessen.

Auka forhandlingsmakt

overfor privat sektor Både multinasjonale investorar og seljarar vart finvurdert i daltakarprosessen og ytte konsesjonar når det gjaldt sysselsetting, miljø og skjerming av lokale småverksemder. Det ser ut til at når valde styresmakter genuint deler makt med ein uavhengig prosess, kjenneteikna av demokratisk folkeleg deltaking, aukar den overordna makta til demokratiske folkeleg institusjonar vis a vis marknadspress og internasjonale organ som Verdsbanken.

I Brasil har søkinga etter sterkare former for demokrati kome lengst på kommunenivå – i det minste når vi snakkar om nye varige institusjonar. Mange har, men så langt utan suksess, argumentert for å utvikle og bruke dei same grunnprinsippa på nasjonalt nivå. Historia til desse forsøka får bli fortald ein annan gong. Det viktige poenget er at å utvide folkeleg deltaking til eit nasjonalt nivå ikkje berre er eit spørsmål om god regjering – å avdekke korrupsjon, å utfordre byråkratiske fyrstedømme, å bli verande nær dei reelle behova til folk. Det handlar også om, i orda til Olívio Dutra då han var guvernør i delstaten Rio Grande Do Sul, å «heve det politiske medvitet om økonomisk makt på eitkvart nivå». Delinga av makt mellom valde styresmakter og folkelege deltakarprosessar utfordrar den ortodokse oppfatninga av at når økonomiske avgjerder er tatt av føderale styresmakter eller internasjonale organ som IMF, så er dei alltid, og dømt til alltid å bli verande, uforanderleg låste. Slik maktdeling skaper ei demokratisk, men også autonom motmakt i forhold til valde leiarar som elles ville bli fangar i etablerte, erfarne og til tider fiendtlege statsinstitusjonar. På sitt beste kan motmakta til deltakardemokrati halde politikarar sitt valmandat levande tilstades i det den daglege maktutøvinga. Slik forstått støttar det leiarar i å utøve vallovnadane sine, sidan dei er følgd opp av sterkare demokratiske band enn berre ein valsiger som institusjonane i selskapsmarknaden ofte handterer med forakt. Folkeleg deltaking er mindre lett å sette til sides fordi ho ber i seg høve til mobilisering og handling som politikarar ikkje kan ignorere, og som kunne skade legitimiteten til dei internasjonale institusjonane som underminerer valmandatet til sosialistiske regjeringar. Det kan faktisk seiast at på den globale marknadsplassen har deltakardemokrati vorte eit nødvendig vilkår for valdemokrati. Ei utviding av deltakardemokrati ville ikkje på nokon måte ha skaffa fram alle svara for regjeringa til Lula, men det ville ha skapt fruktbar grunn for løysingar og strategiar. Det ville også ha skaffa til veges eit grunnlag for å mobilisere internasjonalt press til støtte for Lula sin kamp med IMF (Det Internasjonale Pengefondet).

Demokratisk motmakt

Eg skreiv nyleg ei bok om ei reise gjennom nokre laboratorium for deltakardemokrati. Intuisjonen min var at reisa mi ville bli ei politisk oppdagingsreise. Utgangspunktet mitt var tiltru til praksisen si skaparkraft.

Ideen om deltakardemokrati som ei form for demokratisk motmakt var den første oppdaginga. Ut av dette rann det viktige ved å tenke gjennom politisk representasjon på ny, og med det også det politiske partiet: Folk måtte bli meir bokstavleg «gjort tilstades » – i det ein tok den bokstavlege meininga til representasjon – i å kontrollere staten slik at motmakta dei bygger i samfunn for å stå mot avgjerdene til institusjonar utan plikt til å svare for seg, blir omdanna til makt over det daglege arbeidet til staten. Til slutt indikerer ideen om internasjonale demokratinett at høve til å demokratisere den internasjonale dagsorden veks fram på utsida av det politiske hierarkiet, gjennom ein stadig aukande tett vev av internasjonale band skapt horisontalt i løpet av mobiliseringa av motmakt av einkvar muleg type, noko som også i neste omgang påverkar dei nasjonale politiske partia.

På grunn av siktemåla til dette seminaret i Barcelona vil eg berre gå djupare inn på det første konseptet – det som gjeld «demokratisk motmakt». Før eg gjer det, la meg diskutere to retningar som ideen om deltakardemokrati kan kome til å gå, kvar av dei inneheld viktige sanningar, men begge er øydeleggande eksklusive i innretting. På den eine sida å gå ut frå at vi kan endre verda utan å engasjere seg verken i eller mot staten. På den andre finst ideen om at det er nok for valde politikarar generøst å opne opp statsinstitusjonane for folkeleg deltaking, utan skarpt å endre maktforholda mellom staten og folket.

Det første synet på deltaking drar merksemda vår i retning makta som folkemassane, vanlegvis definerte som «makteslause», har i kraft av behovet som den eksisterande sosiale ordenen har for deira deltaking. Dette gir dei ei makt til å avvise, til å nekte å reprodusere status quo, og med det den kollektive makta til å omforme sosiale relasjonar. Denne tilnærminga grip den skapande makta vår til å finne alternativ, men oftast svake, innafor det noverande samfunnet, alternativ som illustrerer eller eksemplifiserer dei verdiane som vi kjempar for å realisere i framtida. Den andre, statsleia tilnærminga til deltaking, legg ikkje vekt på kampar for å få kontroll over offentlege ressursar og mot privatisering. Desse kampane reiser mange spørsmål rundt folkeleg autonomi og rundt det å skape alternativ som ville omfatte demokratisk kontroll over offentlege ressursar, og derfor føre med seg ei omforming av staten – både når det gjeld interne hierarki og forholdet til kampar innafor samfunnet.

Frå Bolivia og Uruguay til Moskva og Berlin forsvarar rørslene som kjempar for å oppretthalde vassforsyning og transport som fellesgode ikkje vanlegvis eksisterande statsinstitusjonar, men dei driv organisasjonsarbeid for å oppretthalde eit felles gode under demokratisk kontroll og det inneber litt samspel med valde statsorgan. Statleg kontroll er ikkje nødvendigvis det same som demokratisk kontroll, men valde politiske organ kan bli, og har vorte engasjert saman med, og allierte har vorte vunne innafor dei, som ein part i ein vidare politisk strategi for bygge vern mot den private marknaden.

I og mot staten

Forteljingane frå dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet, som eg diskuterte innleiingsvis i dette dokumentet, viser at det er grenser for kor langt motmakt eller omforming av sosiale forhold kan gå før det blir reist spørsmål om politisk makt, og utfordring av status quo på det formelle demokratinivået (dvs røysting og politiske parti). Dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet var ikkje berre drivne fram av ei total forkasting av relevansen ved røysterett – som trass alt var resultatet av årevis med militant kamp i tidlegare tider – men av ei føling av vonbrot og sinne knytt til kor veik røysteretten hadde vorte som instrument for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Løysinga var ikkje å gravlegge røysteretten, men å gje han ny styrke og krevje han tilbake frå det «industrielt–militære-komplekset». I land som hadde lidd under diktatur, var dette endå meir sant: Å avvise å engasjere seg i val som eit spørsmål om grunnleggande strategi, ville vere å snu ryggen til kampen for grunnleggande demokratiske rettar. Fleirtalet av sosiale og folkelege rørsler søkte i staden å bygge deira eigne maktkjelder som eit grunnlag for å engasjere seg i valde statsinstitusjonar utan å ha full tiltru til desse.

Det som eg peikar på, er at å skape ei splitting mellom «endring ved autonome sjølvorganiserte maktkjelder» og «endring ved å gripe/ta statsmakta» er å ignorere, nesten som om dei aldri hadde funne stad, dei siste tretti åra eller så med eksperimentering med eit spekter av innovative kombinasjonar av sjølvorganisering og intern-statlege initiativ. Ei side ved desse hybride initiativa var ei vedkjenning av at staten ikkje er nøytral. Utan å bli radikalt utfordra, er statsinstitusjonar forma og infisert av dei maktforholda og den kulturen som rår i dei samfunna dei søker å styre, enten dette har samanheng med klasse, kjønn, rase, generasjon eller den hierarkiske sjølvinteressa til statsbyråkrati. Den einaste gongen at radikale parti har hatt ein varig innverknad på statsinstitusjonane – så langt, nesten eksklusivt på eit lokalt nivå – er når dei har handla som svar på eller i samarbeid med rørsler som utfordrar desse maktforholda både i samfunn og innafor staten og forholda mellom denne og folket. Porto Alegre, Bologna og Stor- London-Rådet viser dette. Poenget her er at den framande karakteren til staten ikkje er noko universelt absolutt: Høve til endring avheng av balansen mellom sosial og politisk makt både innafor dei valde organa til staten og i samfunnet.

Mykje av ideen om at det er muleg å «endre verda utan å ta makt», slik John Holloway for eksempel hevdar, avheng av ein kritikk av det tradisjonelle «stats»- venstre for deira behandling av staten som ein ting, skild frå resten av samfunnet, ein ting som kan bli «gripen» for å styre resten av samfunnet mot sosial rettferd. Holloway insisterer på at staten er «forankra» i kapitalistiske sosiale forhold. For han peikar dette mot det viktige ved handling for å endre innafor desse sosiale forholda. Dette er fint. Men viss dei sosiale forholda i kapitalistiske samfunn er kamp, konflikt og muleg omforming, og staten er forankra i dei, kunne ikkje då staten sine sosiale forhold i alle sine varierte og komplekse former også bli gjennomsyra av kamp, konflikt og omforming? Korfor skulle denne sosiale dynamikken ta slutt, med andre ord, ved veggane til staten? Særleg i land der tidlegare rørsler, om enn svakt, har oppnådd demokratiske og omfordelingsmessige vinningar, eller der statlege arbeidarar er medlemmer i radikale fagforeiningar og i breiare sosiale rørsler; eller der ein minoritet av valde politikarar praktiserer truskap til dei demokratiske sosiale rørslene heller enn truskap til den eksisterande staten, kunne ikkje kamp og konflikt og omforming vekse inn i eller innafor staten?

Å behandle framandgjeringa til staten frå samfunnen som eit slag allment faktum, plasserer staten som skild frå kampane som går føre seg i dei sosiale forholda der han er part. Eit slikt syn skaper eit motsett bilde av feilen han siktar på å gå til åtak på innafor den tradisjonelle venstresida. Kamp om statsinstitusjonar – for politisk representasjon, for deltakarformer når det gjeld offentleg avgjerdsfatting, for demokratisk administrering og så vidare – er ein kampdimensjon blant mange, ikkje overordna eller altomfamnande, men likevel viktig og særskild. Å legge tilsides kampen om staten og politiske institusjonar ville vere med forakt å ignorere det viktige ved tidlegare kampar for demokrati. Men nye typar aksjon og organisasjon er nødvendig og veks fram. Hovudutfordringa er å finne opp og å fornye utan å miste gangsynet når det gjeld retning og siktemål.

Klargjort deltaking

Dette fører oss til den andre ufullførte retninga som deltakardemokrati har tatt, i hovudsak i god tru av (i hovudsak lokale) politikarar og offentlege administratorar, medvitne om at institusjonane deira står i fare for å miste tiltru hos folket. Løysinga deira er å «opne opp» institusjonane sine for representantar for lokale organisasjonar, men utan noko reell deling av makt eller medvite støtte for ei autonom offentleg sfære (som ville bli i stand til å forhandle med, presse og overvake statsinstitusjonar).

Det finst aldri ei klar deleline mellom kva som kunne bli kalla «statskontrollert deltaking» og open deltakarprosess. Dette vart skarpt klart for meg på ein konferanse om deltakardemokrati i Buenos Aires i 2004. Det er mange påminningar om den ufullførte oppgåva med å gjere Argentina til eit demokrati. Innleiingsvis er det ei tavle i minnet om studentane som stod opp mot diktaturet og den natta då dei vart tatt av militæret og aldri meir vart sett. Lagnaden deira har aldri vorte avdekt. I programmet til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne blir kampen deira for å finne ut kva som hende med barna og barnebarna deira, fortald. Dei ser saka si som ein kamp om å få delta i staten sine avgjerder. Dei har gått til direkte aksjon ved å bruke den støtta dei mottar, utført eigne granskingar og oppretta kontakt med 79 barn til dei bortkomne. Konferansen er organisert av Observatoriet for Deltakardemokrati, eit veksande og utovervendt nett av kommunar, forplikta til å utvikle deltakarstyre i teori og praksis. I ein tidlegare sesjon høyrde vi borgarmeisteren i Buenos Aires og ein høgare seniormedarbeidar stolt omtale byens nye system for deltakardemokrati. Blant tilhørarane var det folk som budde der, nokre av dei medlemmer av det som framleis er igjen av naboskapsråd, skapt under krisa i 2002–2003. I det dei tok hintet frå den lysande energien til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne, spurde dei: «Korleis deltar vi? Vi har prøvd, men ingen høyrer etter». Ein annan spurde: «Korleis kan vi klare å organisere oss ut over naboskapet vårt?» Dei offisielle «deltakings»-strukturane såg ikkje ut til å væra rotfesta verken i den daglege erfaringa til aktive borgarar eller i organisasjonsformene som dei sjølve, heilt sjølvstendig, hadde skapt. Kommunetoppane svarte defensivt, knapt nok hadde dei vedgått problemet.

Her har vi eit eksempel på gode intensjonar, men inga vedgåing av behovet for ei fundamental mentalitetsendring blant dei som sit sentralt i den kommunale avgjerdsprosessen – ei vedkjenning som lokale borgarar og organisasjonane deira kunne styrke mykje når det gjaldt evna hos kommuneorgana til å møte folket sine behov. Slik erkjenning innafor dei politiske partia ville føre til eit stort mentalt sprang fordi det ville innebere å ta risikoen knytt til å dele makt, om ikkje anna enn innafor ei framforhandla ramme, med folk og prosessar som staten ikkje hadde fullstendig kontroll over. Men utan dette spranget er krav til deltakardemokrati lite meir enn (tidsavgrensa) gode forhold for folk. Rett nok gir dei nyskapande folkegrupper høve til å «gripe ordet» og prøve realisere det.

Etter å ha sett litt på kva genuin deltaking ikkje er, la oss vende tilbake til ideen om det som ei motmakt (eller noko betre).

Eg bukar ordet «motmakt» for å beskrive mange kjelder og nivå for makt som det kan vere muleg å bruke til å skape sosial omdanning. Tenk over dei komplekse kjedene av bindingar som ligg under eit samfunn – kvar ei av dei skaper grunnlag for ulike slag avtaler. Alle delane av staten er avhengig av andre delar. Ulike institusjonar, frå lokale styresmakter til den Internasjonale Straffedomstolen, kan utøve motmakt overfor andre institusjonar som er mindre mottaklege for demokratiske krav eller humanitære overvegingar. Selskap er avhengige av arbeidarar. Finansane deira kan vere mobile globalt, men dei må investere og selje ein eller annan stad. Dei er også avhengige av nasjonale, regionale og lokale styresmakter for å få tilgang til marknader, finanskjelder, investeringslokalitetar osv. Valde politikarar er avhengige av stemmegivarar som på si side igjen har makt til ubunde å reise krav tilbake ved hjelp av godkjente organisasjonar mellom vala. Innafor kvart ulikt nivå og institusjon i samfunnet finst det høve til motmakt som kan bli mobilisert for å oppnå demokratisk endring. Lista veks etter kvart som folk finn nye måtar å stå mot og reiser alternativ i deira eigne daglege liv, og utviklar desse til kollektive: frå handling knytt til selskapsvaremerke, via kampanjar for å få kontroll over pensjonsfond, til direkte former for personleg internasjonal solidaritet med folk som står overfor militær okkupasjon.

 

Forståinga av deltakardemokrati som ei motmakt bryt ned den tradisjonelle liberale delinga mellom politikk og økonomi. Institusjonane til demokratisk motmakt vil ikkje berre skape politiske institusjonar med nødvendig middel for å stå opp mot presset frå privat kapital, dei peikar også ut vegar der politiske institusjonar kan alliere seg med økonomisk press for demokrati. Alliansar med kooperativ, samfunnsøkonomien allment, offentleg og fagforeiningstilknytte pensjonsfond kan alle skaffe fram det breiare økonomiske demokratiet som vil vere ufullført og under trussel utan deltakardemokrati.

Dessutan involverer omgrepet motmakt det å sjå sosiale rørsler som noko som skaper bølgjer langt bak deira tilsynelatande fokus: Den grøne rørsla eller fredsrørsla, for eksempel, når dei er i allianse med andre, er potensielt i stand til å utøve makt over både økonomien og politikken. Begge rørslene reiser fundamentale spørsmål rundt siktemålet med produksjon (og det kan bli definert som å inkludere former for distribusjon, konsum, typane av arbeid og dugleik som trengst og formene for finansiering og eigarskap) i svære område av økonomien: forsvarsindustrien, maten, sløsing, energi og kjemiske industriar. Sosiale rørsler og miljørørsler har alt gått i spissen for å utvikle alternative system på desse områda. Nye demokratiske sosiale rørsler har sjeldnare vore «ei saks»-rørsler. Krava som dei reiser, krev radikale endringar gjennom heile samfunnet – og krava deira reiser seg mot sterke interesser som vil gå mot desse endringane. Behovet er derfor å skape organiserte band til grupper som har makt og potensiale for felles interesse i kvart punkt i prosessen. Men dette fører oss til ein annan diskusjon …

Deltaking viser tilbake til det å røyste

Tidvis blir argumentet for at deltakardemokrati burde bli grunnlaget for eit heilt politisk system reist, som ei erstatning for parlamentarisk demokrati. Men dette svekkar saka for genuine deltakingsprosessar der det viktige ligg i ein dugleik til samtidig å utfordre og utfylle eksisterande representative arrangement. Legitimeringa til representativt demokrati veks ut av den minimale, men like, deltakinga til alle til ved det å røyste, mens legitimeringa til deltakardemokratiet ligg in den høge graden av aktivitet blant noko som oftast vil vere ein minoritet gjennom institusjonar som er opne for innsyn, opne for alle og grunna på gjensidig semje om reglar. Representative institusjonar fundamentert på ein person, ei røyst, fastlegg prinsippa og allmenn retning for ei vald regjering. Dei set den breie ramma. Potensialet deira ligg radikalt i det faktum at formelt gir røyster makt til dei mange, makt som kan bli brukt til å utfordre makta til dei få. Dette er grunnen til at regjerande elitar alltid frykta den allmenne røysteretten.

Til alle tider og ubunde av nasjonalitet har herskande elitar alltid søkt å tenke ut forhandlingsmekanismar som kan sløve «sverdet til parlament mot privat eigedom», slik ein britisk arbeidarpartipolitikar skreiv på 1930-talet då han skulle forklare potensialet til parlamentet. Langt på veg har dei hatt suksess, slik at viss ikkje viljen som vart uttrykt ved dei periodiske vala er halde levande som konstant nærverande, leiande og puffande på statsinstitusjonane, blir privat økonomisk rikdom og makt verande nesten urørt. Dette er der deltakardemokrati i radikal form, rotfesta i ein autonom offentleg sfære, kjem inn. Deltakardemokrati kan overvake arbeidet til regjering og statsapparat. Det er i stand til å gå dit politikarar aldri kjem, og kjenne til slikt politikarar sjeldan undersøker. Legitimiteten kjem frå intensiteten til aktiviteten og innsynet og det opne i prosessen. Deltakarinstitusjonar skaper sjølvsikre forventningar, og dette leier i sin tur til press – i form av lobbyverksemd og iverksetting av kampanjar – overfor dei representative valde organa som fattar dei endelege avgjerdene.

Det viktige ved prosess

Folkeleg deltaking lar både folk og offisielle leiarar avgjerde detaljar rundt korleis brei deltaking blir gjennomført. Korleis offentleg politikk er administrert er ikkje verdinøytralt: Prosess gir resultat.

 

Ta sløsing. Ei miljømessig berekraftig tilnærming som ser på avfall som ein ressurs – ei opphoping av akkumulert energi og materiale – er ulik ei tilnærming som ser avfall som noko ein må bli kvitt. Den første, leia av gjenbruk og resirkulering, krev omfattande folkeleg deltaking for å kunne fungere. Denne deltakinga er ikkje noko ekstra, og det inneber ikkje å delta i møte og å sitte i komitear. Denne tilnærminga handlar om eit offentleg rekneskapsført system og derfor også ei ordning som stadig kan bli betre, eit system som stør hushaldet som frivillig sorterer avfallet. Det same prinsippet for daglege og løpande demokratiske prosessar kunne bli brukt i forhold til utdanning, transport, sosial omsorg – reelt i forhold til ei kvar offentleg teneste. Ein open regelstyrd prosess av folkeleg deltaking tilpassa oppgåva ein står overfor – for eksempel det å foreslå detaljerte budsjettprioritetar, eller styringa av lokal offentleg tilrettelegging – har ein sterkare demokratisk legitimitet enn tenestefolk som arbeider bak lukka dører, og som ofte gjer sine eigne «forretningar» med visse sosiale grupper og økonomiske interesser.

Formelt har representativt demokrati siste ordet. Men sidan dei valde kvar for seg må søke attval innafor eit fleirpartisystem, må dei kommunisere med og vere følsame overfor forslag som blir reist av veljarane deira. Deltakardemokrati, i eit utfyllande forhold til makt via val, har slik sett potensialet til å flytte samfunn vidare i retning dei demokratiske ideala ved folkeleg kontroll og politisk likestilling.

Liberalt demokrati har alltid vedgått at organisasjonane i det sivile samfunnet spelar ei viktig rolle. Det er vanlegvis akseptert at eit sterkt sivilsamfunn hjelper til med å halde valde representantar årvakne, og at det gjer det gjennom organiserte interessegrupper som pressar sakene sine på styresmakter, nokre gonger gjennom politiske parti, andre gonger ved hjelp av uavhengig lobbyverksemd. Nokre gonger har visse spesielt interessegrupper – framfor alt fagforeiningar og forretningsinteresser, men lokalt også innbyggargrupper eller organisasjonar innafor frivillig sektor – vorte dradd inn i korporative arrangement med styresmakter, og slik oppnådd ein spesiell politisk status slik at styresmakter forhandlar med dei om avgjerder som grip inn i interessene deira. Men denne typen arrangement har ofte underminert tiltrua til begge partane: Dei frivillige organisasjonane blir sett på som både for nært knytt til styresmaktene og som nokre som berre kjempar for eigne spesialinteresser. Styresmaktene blir oppfatta å favorisere ei eller to grupper mot andre, eller organiserte interesser mot «folket». Ein av frustrasjonane og feila ved representativt demokrati er at, mens sivilsamfunnet har vakse i omfang og utvikla seg når det gjeld struktur og indre demokratiske former, har sivilsamfunnet vorte verande marginalisert når det gjeld påverknad på det formelle politiske systemet – kanskje tidvis invitert inn og deretter ignorert, eller brukt til å gje det formelle systemet ufortent legitimitet. Deltakardemokrati skaffar fram eit reelt alternativ, eller komplement, til vald makt: ei klar og organisert offentleg sfære der folket sine krav kan bli artikulert, utvikla og forhandla fram, og så sluttforhandla med den lokale eller andre relevante statsinstitusjonar.

Vilkår for veksande deltaking

 

For at deltakardemokrati skal kunne oppnå legitimitet og gje nytt liv til demokratisk politikk som eit heile, må nokre vilkår vere på plass.

For det første må deltakararrangement i utgangspunktet vere opne for alle som avgjerdene gjeld – også om det berre gjeld ei minoritetsdeltaking. Det å vere open er ikkje berre ein formalitet. Det må bli arbeid mot å sikre det. Ikkje alle kan delta direkte, men alle treng å vere i kontakt med nokon som deltar.

For det andre må det vere gjensidig akseptert og ope forhandla regelverk.

Eit tredje vilkår som det alltid vil vere vanskeleg å oppretthalde, er å sikre at deltakarprosessen er autonom i forhold til staten. Siktemålet til deltakarorganisasjonar er eventuelt å dele makt til å gjere avgjerder med styresmakter, å utøve ein viss kontroll over arbeidet til statsinstitusjonar, og å overvake iverksettinga av styresmaktene sine avgjerder. Men desse forholda avheng av likeverd: Deltakarorganisasjonar må ha deira eige liv og dynamikk, og dei må vite at valde organ respekterer dette. I dei fleste noverande tilfelle har folkelege rørsler kjempa for å skaffe seg noko makt over staten og med det følgjer først og fremst å utvikle deira eiga sjølvstendige makt. I tillegg, sidan dei aldri fullt ut kan ha tiltru til staten, er autonomi for dei eit nødvendig vern.

For det fjerde må det vere ei genuin deling av kunnskap. Der brukarar og tenestearbeidarar, for eksempel, kan yte deira «innside»-kunnskap til å betre tenester, blir offentlege tenestereformer demokratiske, ei viktig side ved effektive alternativ til privatisering.

Eit vidare grunnleggande vilkår er det at reelle ressursar må vere truga, ressursar som kan innebere ein positiv skilnad for liva til samfunnet. Prosessen må skape resultat. Han må ikkje bli sett på som berre endå ei konsulteringsøving som ingen stad fører. Til slutt er det ingen tvil om at det mulege og legitime ved deltakarprosessen er enormt fremja ved eksistensen og valsuksessen til eit parti som trur på han. PT er i så måte ein pioner, på kommunenivå, trass i at parti som var påverka av den nye venstre-sida på 1970-talet, slike som det Grøne Partiet i Tyskland, delar av det italienske Kommunistpartiet og det danske Sosialistisk Folkeparti, gjorde nokre svært avgrensa eksperiment i den same retninga. Men eit aukande tal parti veks fram, i Nord og i Sør, parti der deltakardemokrati er fundamentalt både i arbeidet deira i valde statsinstitusjonar og med sosiale og fagforeiningsrørsler. Akbayan på Filipinane er eit eksempel, Det Demokratiske Arbeidarpartiet i Sør-Korea eit anna. Det Skotske Sosialistpartiet og det italienske Rifondazione Communista er innovative eksempel i Europa. I ein forstand er desse partia i stand til å bruke legitimiteten sin i val til å understreka det viktige ved deltakarprosessen. Meldinga deira er: Utan den aktive deltakinga til folket kan ikkje programmet som partiet vart vald på bli sett ut i livet. Når dei først er valde, arbeider dei saman med folkelege rørsler for å skape støttemekanismar, samarbeid og press – der dei også inkluderer seg sjølve.

Viss deltakardemokrati spreier seg, kan institusjonane til representative styresmakter miste noko makt til den nye deltakarsfæren. Men vi har alt sett at makta deira er i krise. Det nye systemet for å styre offentlege ressursar ved å kombinere vald og deltakardemokrati skaper ein vid gevinst i form av demokratisk legitimitet og som eit potensielt resultat, gevinst i form av demokratisk makt.

(Artikkelen sto første gang på tniclone.test. koumbit.net/archives/wainwright/matter. htm, og er omsett av Einar Jetne.)

 

Opprettelsen av nabolagsrådene i Venezuela var delvis en reaksjon på ineffektiviteten i det statlige byråkratiet, spesielt på kommunalt plan.

Steve Ellner underviser ved Universidad de Oriente i Puerto La Cruz.

 

Nabolagsråd er betegnelsen for en organisering av strøk, eller nabolag, som organiserer inntil 400 familier. De kan velge representanter til forskjellige oppgaver, og trekke dem tilbake, hvis representantene høster mistillit ved gjennomføringen av det de er valgt til. Red.

I sin tale til Kongressen i august 2007, hvor President Hugo Chávez la fram et forslag til konstitusjonelle reformer, understreket han at han hadde «liten tiltro til de etablerte lokale myndighetene» og hadde større tro på folks egen kapasitet, lokalt. Han påpekte videre den manglende deltakelsen i statlige og kommunale valg som uttrykk for tvil om legitimiteten til lokale embedsmenn. Chávez sitt senere forslag om å etablere nabolagsrådene i et gitt område som «kommuner » (som i sin tur skulle bli deler av en «kommuneby») for å løse felles problemer, kan true med å undergrave de kommunale myndighetenes makt, ved å skape en parallell struktur.

Privat har lokale myndigheter, inkludert ordførere, uttrykt frykt for at denne planen har som mål å utradere bymyndighetene, noe jeg ble fortalt av Leandro Rodriguez, rådgiver for Nasjonalforsamlingens komité for folkelig deltakelse, desentralisering og regional utvikling, og av Sergio Lugo, en rådgiver for kommunens arbeid med lokale planleggingsråd i Mérida.

Men, nabolagsrådene er ikke i stand til å erstatte kommunale myndigheter. På det nåværende tidspunktet tar de bare for seg prioriterte prosjekter, noe som er langt fra å ta på seg de myriadene av oppgaver som tilligger de valgte kommunale organer. Slik sett blir det høyst misvisende å se nabolagsrådene som Rousseau-inspirerte utopiske idealer om direkte demokrati, i stedet for representative institusjoner en visjon som til tider omfavnes av chávistas. En mer realistisk karakteristikk kommer fra Marisol Pérez, leder av delstaten Anzoáteguis kontor for nabolagsråd. «Dette er en eksperimenterende prosess», sier hun. Den velkjente frasen til Simón Rodriguez (Simón Bolivars lærer) som så ofte løftes fram av presidenten vår: «Enten skaper vi, eller så feiler vi» er svært anvendbar på nabolagsrådene.

Chávistaledere, hvis retorikk på typisk vis understreker folkelig beslutningsmakt, har i stadig større grad framhevet nabolagsrådenes virksomhet. Aristóbulo Istúriz og Jorge Rodriguez, Chávistakandidater ved to viktige ordførervalg i Caracas i 2008, delte sine respektive program i to deler: Tiltak direkte underlagt staten, og støtte til «folkelig makt», med særlig vekt på nabolagsrådene.

I et annet ordførervalg i Caracas, lovte chávistakandidaten å bygge en «metrobane» opp til slumområdene i åssidene i Petare, en kabelbane lik den som snart er ferdig i San Agustin. I følge planen skulle hver stasjon oppover inneholde fasiliteter som et teater eller et bibliotek, administrert av et nabolagsråd.

En «atombombe»

 

Imens argumenterer regjeringens kritikere med at nabolagsrådene er ineffektive, og advarer mot at de svekker det representative demokratiet, ved å undergrave de mellomliggende organene mellom de nasjonale beslutningene og folket, enten disse er kommunale myndigheter, statlige planleggingsorganer, eller selve det nye chávistapartiet, Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV).

Américo Martin, en tidligere venstreradikal som var presidentkandidat i 1978, kaller nabolagsrådene en «atombombe» som kommer til å skape kaos ved å framføre klientpregede krav i et omfang som det er umulig å tilfredsstille. En annen venstreradikal, Teodoro Petkoff, som er blitt antichávista, hamrer løs på den idealistiske karakteren til nabolagsrådene, som han sammenlikner med arbeiderkooperativene og planene for arbeiderledelse Chávezregjeringen også går inn for. Petkoff mener at disse eksperimentene får en til å tenke på fordømmelsen Marx framførte mot de utopiske sosialistene:

Den typen argumenter mot levedyktigheten til nabolagsrådene svekker bare saken mot dem. Det faktiske forholdet er at tusenvis av prosjekter over hele Venezuela er gjennomført på vellykket vis, og mange flere er på trappene, en bedrift som er noe helt nytt i nasjonens historie. I tillegg er rådsledere engasjert i en rekke aktiviteter og programmer uten presedens i Venezuelas lokale bevegelser.

Politikk og stat er sentralt i fenomenet nabolagsråd. Rådsledere befinner seg ofte på begge sider av skillelinjen mellom den sivile hverdagen og politisk aktivisme. Slik kan, for eksempel, møter i rådene bruke tid på å diskutere valgstrategi og logistikk. Etter dannelsen av PSUV i 2007, søkte det posisjoner for chávistakandidater i nabolagsrådene, noe som førte til at rådene trakk seg noe tilbake fra valgarenaen.

Ikke desto mindre, oppfordret ministeren for deltakelse og sosial beskyttelse, Erika Farias i 2007, rådene til å danne brigader som skulle drive valgkamp for Chávezinitiativet for en grunnlovsendring som skulle oppheve begrensningene i valgperioder for alle verv, et forslag som ble vedtatt gjennom folkeavstemning, den 15. februar 2009. Valgaktiviteten til folk hjemmehørende i nabolagsrådene og andre regjeringsfinansierte sosiale programmer overskygget PSUV.

Uavhengighet

Enkelte skribenter er opptatt av å understreke behovet til alle sosiale organisasjoner i Venezuela, inkludert nabolagsrådene etter å søke full uavhengighet i forhold til stat og parti. Blant disse finnes det ledende venezuelanske forfattere og aktivister. Som Roland Denis, Javier Biardeau og Rafael Uzcátegui (fra det anarkistiske tidsskriftet El Libertario). John Holloway, en velkjent teoretiker som forsvarer dette synspunktet, uttalte ved Verdens Sosiale Forum i Caracas i 2006:

Fokuset på uavhengighet er imidlertid noe malplassert. Sosiale programmer og bevegelsene de skaper, er ryggraden i Chávista bevegelsen, ikke uavhengige sosiale bevegelser.

I forkant av at Chávez ble valgt i 1998, manglet Venezuela den typen brennende sosiale bevegelser som banet veien for valget av Evo Morales i Bolivia, og Raphael Correa i Ecuador. Bevegelser av lokal karakter, og kooperativbevegelser blant arbeiderne hadde i mange år vært uavhengig av staten, men de klarte ikke å blomstre, eller spille noen avgjørende rolle i livene til de underpriviligerte i Venezuela. I motsetning til dette, har Chávez-regjeringens overføring av store summer til nabolagsråd og andre sosiale programmer ført til at marginaliserte områder har blitt stimulert, og har vist dem hvordan de kan ta kontrollen over egne liv. Særlig har statlige ressurser, brukt som støtte til prosjekter under nabolagsrådene, lån til arbeiderkooperativer og stipend til studenter som deltar i forskjellige undervisningsprogrammer (kjent som misiones) vært avgjørende i å aktivisere folk på organisert vis. Til tross for den økonomiske avhengigheten av staten er mange menige Chávistas kritiske, og deres støtte til regjeringen er neppe gitt noe som forklarer at Chávez tapte folkeavstemningen i 2007, om grunnlovsendring.

For chávistas betyr den «revolusjonære prosessen» at folk får kontroll over livene sine der de bor, heller enn på arbeidsplassene (som kommunister, trotskister og andre som står for den harde linje går inn for). Dette gjenspeiles i det faktum at nabolagsrådene har fått langt mer oppmerksomhet og flere ressurser enn planer for arbeiderstyring noen gang har fått.

Tornefulle spørsmål

Rådene sliter med en rekke problemer, inkludert dårlig økonomisk styring, «snyltere», og mange rådsmedlemmers rotfestede skepsis til lokale lederes intensjoner. Skribenter som er for Chávez, og understreker betydningen av nabolagsrådene og liknende sosiale programmer, har en tendens til hoppe over slike tornefulle saker, selv om de får fram mye nyttig informasjon. Regjeringsvennlige media unnviker også åpen diskusjon om slike vanskelige problemer, selv om de ofte refererer til nabolagsrådene. Dessuten er kritisk debatt mangelvare i PSUV. Ved å unngå ubehagelige problemer, ender chávistaledelsen med å glorifisere rådene, og lager en myte av at de er det rette remediet for utallige problemer, noe som i sin tur tar sikte på framgang ved valg. Manglene er særlig alvorlige siden regjeringen har en uttrykt forpliktelse til å mer enn doble støtten til dette programmet i 2009. Etter hvert som nabolagsrådene får erfaring, er det to prosesser som er underveis, fulle av sprengstoff. For det første, er de marginaliserte og halv-marginaliserte delene av befolkningen i ferd med å vinne styrke og erfaring fra å drive med kollektive beslutninger. For det andre, tas det skritt i retning av institusjonalisering, som er myntet på å skape anvendelige mekanismer som overvåker og sikrer at offentlige midler ikke misbrukes, eller brukes til lite gjennomtenkte prosjekter.

Men bestrebelsene etter å inkorporere, på den ene siden, og institusjonalisere, på den andre siden, er en komplisert balansekunst. Mekanismer og prosedyrer som skal sikre effektivitet kan ikke bli satt i verk, alle på en gang. Den massive deltakelsen til de underpriviligerte, som er under utvikling, er avhengig av fleksibilitet og forståelse hos de som bevilger offentlige midler. «Vi jager ikke etter talsmenn for rådene, men gir dem at tvilen skal komme dem tilgode», sier Marisol Pérez i delstatsregjeringen i Anzoátegui. «Mange av dem er jo noviser som lett kan hoppe av hvis de aner at hindringene blir for store.

I tillegg til de sosiale og institusjonelle dimensjonene er det et tredje element av politisk karakter: Mobiliseringen av alle de som har nytte av nabolagsrådene, til forsvar for regjeringen, mot en kompromissløs opposisjon med betydelige ressurser. Å nå disse klare, og ikke alltid lett forenlige målene, er en formidabel utfordring for Venezuelas åpne vei mot sosialisme.

(Artikkelen trykkes med tillatelse fra tidsskriftet Red Pepper, og er oversatt av Birger Thurn-Paulsen)

Andreas Lutro er leder av Rød Ungdom i Rogaland og var stortingskandidat for Rødt Rogaland.

Det er ikke mange år siden ungdom ikke hadde andre enn voksne politikere og interesseorganisasjoner drevet av voksne til å representere deres syn i politiske spørsmål.

I løpet av det siste tiåret har idéen modnet nok til å settes ut i virkeligheten flere og flere steder.

Ungdommens posisjon i demokratiet

Et viktig prinsipp i demokratiet er at de som kan straffes etter loven, også må kunne påvirke den. Påvirkning i denne sammenhengen betyr selvsagt å kunne stemme ved valg, da de valgte demokratiske organene vedtar lovene vi alle må forholde oss til. Dette blir brukt som hovedargument for å gi 16-åringer stemmerett. En annen diskusjon er om myndighetsalderen da også må senkes, men den diskusjonen tar jeg ikke her og nå.

Prinsippet om at de som kan straffes etter lovene, må få være med å påvirke lovene, har jeg lyst til å strekke enda litt lenger: De som påvirkes av politikken, må ha mulighet til å påvirke politikken. Her er hele befolkningen som er 18 år eller eldre dekket, i og med at de har stemmerett. Det gjelder ikke de som er under 18 – og selv med 16-årig stemmerett, vil det fortsatt være barn og unge som ikke nødvendigvis har muligheter til å komme med sine meninger i politikken.

For mange er dette kanskje ikke et problem. Ungdom er ikke akkurat de som engasjerer seg mest i politiske spørsmål, og ofte  er det lett å si at de ikke vet best selv når det kommer til for eksempel utforming av skolesystemet eller utbygging av fritidstilbud.

Dette ville kanskje ikke vært et så stort problem hvis ungdom hadde flere politikere som kunne representere dem – men andelen politikere som kan kalles ungdom, er forsvinnende liten, og selv de er nødt til å passe inn i et politisk system som er laget for å være kjedelig, tungvindt og rett og slett «voksent». Du hører aldri et parti bruke ungdomssaker som valgkampsak – det brukes ofte saker som angår barn og unge, men da er det stort sett på foreldrenes premisser. Det er de som er velgere, tross alt.

Ungdommens bystyre

Det er her Ungdommens bystyre (UB) kommer inn, og er i sammenhengen et strålende tiltak: Det gir en stemme til de stemmeløse, formaliserer ungdommens påvirkningskraft i demokratiet og opphever på mange måter prinsippet om at voksne politikere vet best. UB fungerer (i det minste potensielt) som et talerør for all ungdom i kommunen, siden alle i aldersgruppen 13–18 år skal gå på skolen, og dermed er representert. UB i Bergen mener at ordningen fungerer bedre enn 16-årig stemmerett vil – et vedtak fattet 28. mai 2009 nevner blant annet at

Den vanligste måten å inkludere ungdom i demokratiet på, er gjennom det som kalles ungdommens bystyre (eller ungdommens kommunestyre – enkelte steder finnes det også ungdommens fylkesting). En eldre ordning er det som heter ungdomsråd, som har eksistert lengre, men baserer seg mer på å representere frivillig (og sikkert til en viss grad politisk) organiserte framfor å representere hele den unge befolkningen. Forskjellen er vag ettersom det ikke fins noen nasjonale retningslinjer. En oversikt over ungdomsråd og UB kan du finne på www.ung.no/database.

Måten UB er organisert på, varierer fra sted til sted, men det som begynner å bli normen er det som kalles Trondheimmodellen. Modellen får navnet sitt fra måten UB er organisert i Trondheim kommune, som kort fortalt går ut på at UB fungerer som høringsinstans i bystyresaker som angår ungdom, og kan også foreslå egne saker som skal behandles i bystyret. I tillegg er det vanlig at UB får en pott med penger som det står fritt til å fordele på tiltak og arrangementer som søker innen fristene som er satt. UB konstituerer seg og velger arbeids- og organiseringsmåte selv. I Trondheim-modellen består UB av en valgt representant fra hver ungdomsskole og videregående skole i kommunen. (www.trondheim.kommune.no/content. ap?thisId=111713150). Modellen er blant annet innført i Bergen og Stavanger (og Trondheim, selvsagt).

Organiseringen av UB varierer ofte fra sted til sted. For eksempel, i Stavanger pleide ungdomspartiene og forskjellige interesseorganisasjoner for ungdom å være representert – men som sagt er det Trondheim-modellen som begynner å bli standarden. Det er hovedsakelig den jeg vil ta utgangspunkt i når jeg diskuterer fordeler og ulemper rundt UB.

Elevrådenes rolle i samfunnet

For å bli valgt inn i UB, må du velges av elevene på skolen du representerer. Som oftest er det riktignok elevrådene som velger representanten, men elevene sitter selvsagt med makt nok til å overkjøre elevrådet hvis de går inn for det. På mange måter kan elevrådene i teorien sammenlignes med fagforeninger. Sånn sett kan UB ses på som en nyttig arena for å lære skoleungdom hvordan det representative demokratiet fungerer i praksis og stimulere til aktiv deltakelse i utformingen av samfunnet.

Slik er det ikke nødvendigvis i praksis – kanskje lærer elevene i stedet at de fine demokratiske prinsippene de lærer om i samfunnsfagtimen, ikke står i stil med virkeligheten.

Ungdom er nemlig ikke dumme – de aller fleste ser på elevråd som supperåd uten reell makt som stort sett bryr seg om fillesaker (krav om brusautomat i kantinen er et eksempel som går igjen hos mange av dem jeg snakker med). Dette varierer selvsagt fra skole til skole, men inntrykket som går igjen er at elevrådene ikke akkurat er en viktig arena for elevene.

Dette har ikke nødvendigvis noe med selve organiseringen av elevrådene å gjøre. I forskjellige demokratiske organer er det ofte nok å skape en oppfatning om at organet er maktesløst, og medlemmene tilpasser seg denne oppfatningen. Jeg har hørt flere historier om at elever som faktisk har hatt lyst til å faktisk gjøre noe i elevrådet, har blitt nedstemt nettopp av den grunn. Motivene bak kan jeg bare spekulere i, men at det ligger en oppfatning om elevrådenes maktesløshet bak det hele, er jeg i liten tvil om.

Så kan en spørre seg selv: Hvis elevrådene oppfattes slik, og elevråd kan sammenlignes med fagforeninger, er det da rart at arbeideres rettigheter i Norge svekkes? Lærer vi den kommende generasjonen at å organisere seg stort sett handler om å kjempe for egoistiske krav?

Hva er uheldig med dagens organisering?

At det er disse elevrådene som igjen skal representeres i UB, er problematisk nok i seg selv. Samtidig har UB langt å gå før det når sitt fulle potensiale når det kommer til måten det er organisert på, isolert sett. Først og fremst eksisterer UB kun på de forskjellige bystyrenes godvilje og premisser, og kan legges ned når de voksne politikerne føler for det. Jeg har skrevet at UB er selvkonstituerende – det er en liten hvit løgn. Regelverket for UB godkjennes alltid i det vanlige kommunestyret. Det finnes heller ingen nasjonale retningslinjer eller lignende som sørger for at UB har lik makt overalt hvor det eksisterer, og det finnes ihvertfall ikke noen lover som sikrer ungdommen retten til å bli hørt i politikken.

Et annet problem er at UB ikke har noen reell makt i selve bystyret. Det fungerer som høringsinstans og kan fremme forslag, men har ingen stemmer i selve bystyret. Som nevnt tidligere, er det ikke mange politikere som går til valg på å høre på ungdommen. Ofte er resultatet at bystyret bare tar ungdommens meninger innover seg, når de stemmer med hva politikerne selv mener.

Det er neppe sånn de fleste stedene – men det er noe en bør være på vakt for. Om UB får gjennom forslag og/eller blir hørt i bystyret fordi det stemmer overens med politikernes meninger og ikke fordi politikerne vil høre på ungdom, har ungdommen mistet makten over UB. Denne problemstillingen er ikke så fjern, i og med at UB ofte blir veldig fjernt for elevene. Det er en del mellomledd i valgprosessen – elevene velger elevrådsrepresentant, elevråd velger elevrådsstyre, og ofte velger elevrådsstyret UB-representant (eller kommer med innstilling). Og elevrådet trenger som sagt ikke være representativt for elevene, i og med at mange anser elevrådet som en klubb for de spesielt interesserte, uten noen reell makt.

Mange steder er det ikke slik. Noen skoler har måttet avholde valg blant alle elevene fordi det var for mange som ville stille til valg – men i løpet av min tid som UB-representant i Stavanger, var denne typen personer i mindretall, de ønsket å stille til arbeidsutvalget (noen steder kalt formannskapet, som i det ordentlige bystyret), og de ønsket å styre debatten og dagsorden mest mulig. De aller fleste var ikke særlig engasjerte, de følte seg vel ikke erfarne nok, og lot seg gledelig styre. En slik situasjon bør ikke UB være i.

Holder skolens struktur ungdommens bystyres makt tilbake?

Så er spørsmålet, hvordan kan vi sørge for at UB er en arena for ungdom flest, som virkelig representerer barn og unge? Jeg tror ikke nødvendigvis løsningen ligger å endre måten UB fungerer eller er organisert på. Jeg tror heller at problemet ligger i skolen.

Slik den er i dag, er skolen for veldig mange ikke annet enn en læringsarena. Man går på skolen for å få seg en utdanning slik at man kan få seg en jobb når man er voksen, og det er alt. Om de ikke er så bevisste på det selv, vet foreldrene og lærerne det, og forteller dem gjerne det hvis de spør. Under kapitalismen kan man forenkle utdanningssystemets funksjon til noe så enkelt som å skape kompetent arbeidskraft. Riktignok er skolen er samlingspunkt hvor man treffer venner og sosialiserer, men det er ikke akkurat en kjernefunksjon. Man hører veldig lite om politikere som mener at elever er for lite sosiale på skolen.

Når skolens funksjon er så snever, er det heller ikke så rart at elevrådene (og, som en forlengelse av elevrådene, UB) anses som uviktige og maktesløse. Skolen er en arena for utdanning, ikke en arena for samfunnsdebatt og deltakelse i demokratiet – da virker det litt absurd for mange at skolenes representanter (UB) plutselig skal fungere som høringsinstans for bystyret. Det er en unaturlig forlengelse av skolens funksjon i samfunnet.

Teorien min er: Kanskje må skolen bygges opp fra bunnen av hvis ungdommens makt i demokratiet virkelig skal kunne slå gjennom. Vi trenger en skole hvor UB er en naturlig forlengelse. Se for deg skolen som et slags kollektiv for læring, deling av erfaringer og senere diskusjon om kultur og samfunn, i stedet for en plass hvor du skal gjøre som læreren sier for å få en karakter og en utdanning.

Jeg tror det står i stil med den sosialistiske skolevisjonen – en arena for personlig utfoldelse, som ikke bare lærer deg hvordan du skal tjene penger til livets brød når du blir voksen, men at meningene dine faktisk har noe å si, og at du bør forlange å bli hørt. Med en slik skole er jeg overbevist om at det ville vært mye lettere å engasjere ungdom i politiske spørsmål, og å skape et miljø for aktiv deltakelse i demokratiske organer som UB.

Demokratiets framtid – noe mer enn stemmeretten?

Ordningene med UB rundt omkring i landet er forhåpentligvis en god start på å stadfeste ungdommens økte medvirking i demokratiet. Den retten kan bli lovfestet i framtiden hvis det jobbes aktivt – samfunnet kan ha mye å tjene på det. Nå som idéene og organiseringen rundt UB har brukt det første tiåret av 2000-tallet på å modnes, er tiden inne for å stille nye krav.

Men først og fremst handler ungdommens medvirkning i samfunnet om ungdommens eget engasjement. Det kommer ikke av seg selv hos alle – det er lett å falle i apati når man gang på gang blir minnet på at samfunnet drives av store menn med store formuer og mange mektige venner. Man trenger ikke være ungdom for å føle deg, og man trenger ikke være sosialist for å skjønne det.

Det bør skapes miljø for deltakelse fra ungdom i politikken framover. Ungdommens bystyrer kan være en god måte å gjøre det på, men «grasrota» til UB vil alltid ligge på skolene – hos elevene. UB kan lett bli noe fjernt som ikke har noen reell makt i samfunnsutviklingen, noe for de litt for selvopptatte og pampete elevene – eller det kan bli et organ som tar alle elevers innspill og meninger på alvor, og som all ungdom føler en viss tilhørighet til.

På mange måter kan Ungdommens bystyre og «voksendemokratiet» sammenlignes. Det står overfor de samme utfordringene – fremmedgjøring, likegyldighet overfor samfunnsutviklingen, stadig økende avstand mellom folk og politikere. Ungdommens bystyre er på den andre siden noe ganske nytt, og i det ligger en mulighet til å utvide demokratiet utover stemmeretten, skape et mer inkluderende samfunn og å forsikre oss om at ungdommen blir hørt.

Den Gamle Antonio set seg i kveld med meg. Han set seg, 10 år attende i tid, rekna frå denne kvelden. Med han, med den Gamle Antonio, set alle kvinner og menn med mørkt blod i verdige hjarto seg med meg. Dei set seg med meg, og tek, endeleg, frå meg ordet og stemma for å fortelja oss om kampen. For å fortelja oss, seier dei, og så seier dei til meg, ikkje for å påføra oss, ikkje for å tvinga oss, ikkje for å oppsluka oss. For å fortelja oss om kampen og tidene 10 år attende frå denne kvelden, med regnet og eit kaldt mørkre som tak og veggar. Den natta som den Gamle Antonio, saman med meg, trakka i gjørma med macheten i handa.

Sa eg at med meg går den Gamle Antonio? Då laug eg i så fall. Han går ikkje med meg; eg går i fotefara hans. Det var ikkje slik me tok til å gå den kvelden. Fyrst rota me oss bort. Den Gamle Antonio inviterte meg på hjortejakt, og me jakta på hjorten, ja, men me tok han aldri att. Då det gjekk opp for oss at hjorten var borte var me midt i skogen, midt i regnet, omringa av natta.

– Me har gått oss vill, seier eg til fånyttes.

– Slik er det, seier den Gamle Antonio, der han står og lagar eit tak til elden med den eine handa, medan han fyrer i rullingsen med den andre. Han verkar ikkje særleg uroa.

– Me må finna vegen attende, høyrde han meg seia.

– Eg har eit kompass, seier eg til han, som om eg sa: «Eg har ein mobiltelefon, i tilfelle du skulle vera interessert i å verta plukka opp».

– Slik er det, seier den Gamle Antonio på nytt, som for å la meg ta initiativet og syna seg klar til å fylgja meg.

Eg lyfter opp motløysa og erklærer meg sjølv klar til å by fram mine geriljakrigarkunnskapar, som eg hadde tileigna meg gjennom to år i skogen. Eg stiller meg tett innunder eit tre, tek fram kartet, høgdemålaren og kompasset. Med store ord, gestikulerande framfor den Gamle Antonio skildrar eg høgder over havet, topografiske kurver, barometertrykk, gradar, millimetrar, stipla linjer og andre slike ting, av den typen som for oss millitære går under namnet «navigasjon på land». Den Gamle Antonio seier ikkje noko. Han står urørleg ved mi side. Urørleg. Eg trur han lyttar fordi han ikkje har halde opp å røykja. Etter ei stund med tekniske og vitskaplege termar reiser eg meg og, med kompasset i handa peikar eg mot eit hjørna av mørkret medan eg med sikker stemma, allereie i rørsla, seier:

– Den vegen er det.

Eg ventar at Den Gamle Antonio skal koma med sitt vanlege «det stemmer», men den Gamle Antonio seier ikkje noko. Han tek opp geværet sitt og fylgjer etter meg. Me gjekk ei stund i den retninga utan å nå nokon stad, og eg byrja kjenna meg flau over mitt tekniske utstyr sin mangel på suksess. Eg ville ikkje snu meg mot der den Gamle Antonio fylgde meg utan å seia eit ord. Etter ei stund, då me kom til ein fjellvegg som sperra for vidare framsteg, gjekk mine siste restar av byrgskap i oppløysing.

Eg sa: – Og kva no?

Då tok den Gamle Antonio bladet frå munnen. Fyrst kremta han litt, spytta litt tobakksrusk, og så høyrde eg bak meg:

– Når du ikkje veit kva som fylgjer, er det til stor hjelp å sjå seg attende.

Eg tok han bokstavleg og snudde meg, ikkje for å sjå frå kva retning me kom, men for, med ei blanding av redsla, skam og underkasting å sjå på den Gamle Antonio. Den Gamle Antonio seier ikkje noko, ser på meg, og forstår. Han tek fram macheten sin, og ved å opna ein veg langs den attgrodde skogbotnen, vel han ein annan veg.

– Er det den vegen? spør eg til fånyttes.

– Slik er det, seier den Gamle Antonio medan han høgg slyngplantar og fuktige bitar av natta. Etter få minutt er me atter ein gong på hovudvegen, og torevêret sine lynande glimt syner oss den mørke profilen av landsbyen til den Gamle Antonio.

Våt og trøytt nådde eg hytta hans. Doña Juanita satte over kaffien, medan me sette oss intil elden. Den Gamle Antonio tok av seg den våte skjorta, og la ho til tørk på den eine sida av eldstaden. Etterpå gjekk han til det eine hjørnet av rommet og sette seg rett på bakken, medan han baud meg ein krakk. Eg vegra meg fyrst, delvis fordi eg ikkje ynskte å forlata eldstaden, og delvis fordi eg framleis var flau over det nyttelause opptrinnet med kartet, kompasset og høgdemålaren. Likevel sette eg meg. Me byrja begge å røykja. Eg braut stilla, og spurde han korleis han hadde funne vegen heim.

– Eg fann han ikkje, svara den Gamle Antonio meg, -Nei, han var ikkje der. Eg fann han ikkje, eg laga han slik dei alltid vert laga. Gåande altså. Du trudde at vegen allereie fantes ein stad, og at dine apparat skulle fortelja oss kvar vegen hadde vorte av. Men nei. Og deretter trudde du eg visste kvar vegen var, og du fylgde meg. Men nei. Eg visste ikkje kvar vegen var. Det eg verkeleg visste var at me saman måtte laga vegen. Så gjorde me det. Slik nådde me dit me ynskte oss. Me lagde vegen. Han var ikkje der.

– Men kvifor sa du til meg at når ein ikkje veit kva som fylgjer, skal ein sjå seg attende? Er ikkje det for å finna vegen att? spør eg.

– Slik er det ikkje, svarar den Gamle Antonio. Ikkje for å finna vegen att. Det er for å sjå kvar du var før, kva som hende og kva du ville.

– Korleis det? spør eg utan blygsel.

– Ved å snu deg, legg du merke til kvar du har havna. Dersom du ser bakover, legg du merke til at det du ynskte var å gå attende, og at det som hende var at du svarte at ein burde finna vegen attende. Og det er problemet. Du byrja å leita etter ein veg som ikkje eksisterer. Det måtte gjerast, den Gamle Antonio smiler nøgd.

– Men, kvifor seier du at me lagde vegen saman? Du lagde den. Eg berre fylgde deg, sa eg litt ukomfortabelt.

– Slik er det ikkje, held den Gamle Antonio fram smilande. Eg lagde han ikkje aleine. Du óg lagde han, for du gjekk også fremst eit stykke.

– Ah! Men den vegen førte ingenstads! bryt eg han av.

– Slik er det. Han virka fordi me lærte at han ikkje virka, og dermed heldt me ikkje fram å gå den vegen. Eller det vil sei, å laga. Han tok oss dit me ikkje ville. Dermed kunne me laga ein annan veg som kunne føra oss dit me ville, seier den Gamle Antonio.

Eg vart ståande å sjå på han ei stund, for så å utfordra han:

– Altså, du heller visste ikkje at vegen du heldt på å laga skulle føra oss hit?

– Slik er det ikkje. Berre ved å gå når ein fram. Ved arbeid altså, kamp. Det er det same. Det sa dei aller største gudane, dei som fødte verda, dei første. Den Gamle Antonio reiser seg, og mange andre ting sa dei. Til dømes at nokre gongar må ein kjempa for å kunna arbeida, og andre gongar må ein arbeida for å kunna kjempa, seier den Gamle Antonio, som tydeleg fører språket med same dugleik som han fører macheten.

Slik gjekk eg bak den Gamle Antonio den natta for 10 år sidan. Sa eg at eg gjekk bak den Gamle Antonio? I så fall laug eg. Eg gjekk ikkje bak han, men saman med han. Og det er denne kvelden, for 10 år sidan.

(Novellen er omsett av Finn Røsland.)

Med andre ord, en kvinne som gikk på tvers av det meste. Hun er en legende, og heltinne, ikke bare i India, men også i Afghanistan.

Vi har, imidlertid, en samtale med en høyst levende og reflektert afghansk kvinne, Farida Ahmadi. Hun har en god grunn til å trekke fram denne gamle historien. Det kommer vi tilbake til.

Farida Ahmadi kom til Norge som flyktning i 1991, bodde først i et flyktningmottak i Haugesund, kom seinere til Oslo, og har siden bodd der. I 2006 hadde hun gjennomført hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I forbindelse med hovedfagsoppgaven skrev hun boka Tause skrik, omtalt i dette tidsskriftet i 2008. Med seg fra Afghanistan har hun også fire års medisinstudier, som ble avbrutt av den sovjetiske invasjonen.

De som tror de kan løse problemene i Afghanistan med krig, har ikke lest sin historie, enten det gjelder landets historie eller spørsmålet om fundamentalisme. Fundamentalismen er egentlig en politisk bevegelse som bruker religionen. Historisk sett er det et ukjent fenomen. Grobunnen for den fundamentalismen vi ser, ble skapt av den sovjetiske okkupasjonen, og seinere av Vesten. De fundamentalistiske bevegelsene som Vesten støttet, mot Sovjets okkupasjon, begikk drap av demokrater, sosialister og kvinneforkjempere, forhold som ble holdt skjult, og oversett av vestlige media. Sovjet hadde nøyaktig samme overbygning rundt okkupasjonen som vi hører nå: befrielse, demokrati og kvinnefrigjøring. Fundamentalismen er et barn av okkupasjonen, og de kreftene Vesten støtter. Afghanerne ser i grunnen fundamentalistene som Vestens venner. For eksempel, gir i praksis Norge og en rekke andre nasjoner, blant dem arabiske, støtte til skoler i Pakistan, som utdanner Taliban-tilhengere. Forøvrig er ikke Taliban en afghansk bevegelse, men en arabisk.

Propagandaen forteller oss en ting, men det er verre for kvinner nå. Kvinner kan gå på skoler og studere, og danne organisasjoner. Det er opprettet krisesentre. På den andre siden, kulturministeren i Karzais regjering er fundamentalist. Kamp mot fundamentalisme, og kvinnefrigjøring går igjen i propagandaen, men som sagt, er fundamentalismen noe som er påført, skapt av okkupasjon og krig. Jeg brukte aldri slør. Det var ikke noe press eller tvang for å bruke slør da jeg vokste opp. Det virket som den norske justisministeren ble syk av å håndtere spørsmålet om hijab i politiet, etter en søknad fra en kvinne som ville inn i politiet, og bruke hijab i tjenesten. Her blir det et stort spørsmål. Det er ikke det i muslimske land, generelt, det er ikke utbredt med krav til slør og hijab.

Gjennom media blir vi påført bilder som ikke er sanne, og som forsterker forestillingene om «oss og de andre», de andre som trenger å hjelpes. Derfor er historien om Sultan Razia viktig. Hun er en legende, og en kvinne som betyr mye i vår historie, som står i motsetning til bildene av muslimske kvinner.

Til å begynne med var jeg faktisk optimistisk i forhold til Vestens tilstedeværelse, men mista fort motet. At kvinner kan studere, at det finnes krisesentre er vel og bra, men andre behov er viktigere. Det er store mangler.

Jeg tenker på vann, helse, sjukehus, skole. Vannressurser mangler ikke i Afghanistan, men det som mangler, er rørledninger og nett som gjør at folk kan nyttiggjøre seg vannet. Det er et stort problem. Spørsmålet om slør og hijab og påkledning er en stor sak i Norge. I Afghanistan er det de materielle behovene det virkelig er viktig å tilfredsstille. All pengestøtten går i stor grad gjennom NGOer, men kommer i liten grad fram, til å bli reell støtte der det trengs. Det finnes 3000 NGOer og hjelpeorganisasjoner i Afghanistan for tiden. Det snakkes mye om at det er korrupsjon i Afghanistan og i den afghanske regjeringen, men det er det også i tilknytning til all pengestøtten, i vestlige land, i NGOene og i Verdensbanken, ikke minst, som er den som skal kanalisere penger til å bygge ut vanntilførselen, for eksempel. Det er mye som ikke kommer fram. Korrupsjonen er nesten verre i Vesten og i Verdensbanken.

Mitt budskap til den norske regjering er: Vær ærlig!

Som jeg sa, så kan ikke krig løse problemene i Afghanistan. De som tror det, må lese historie. Perioden på 60-tallet og langt inn på 70-tallet var en god tid. Det var en periode uten innblanding fra andre makter. Blant annet satt det flere kvinner i regjering og parlament. Innblanding fra andre, krig og okkupasjon har bare gjort det verre. Krig er urettferdig, krenkende og brudd på menneskerettigheter. Krenkelse er det motsatte av anerkjennelse. Og anerkjennelse handler om rettssikkerhet, kjærlighet og solidaritet.

Men så lenge det er kapitalisme vil det være krig!

Ja, jeg er enig i det, men for det afghanske folket nå, er ønsket om fred sterkere enn kraften til å slåss mot okkupasjon. Og like viktig er kanskje spørsmålet: Hvem er fienden? Hvem er hvem i Afghanistan er veldig komplisert, hvem kan folk stole på. Og kan de stole på Vesten? Det kan de ikke når Vesten viser at de er redd for, og isolerer de virkelige demokratiske kreftene. Og husk Vestens rolle, og hvem de støttet under den sovjetiske okkupasjonen. Og nå skal de plutselig snakke med Taliban. Afghanerne ser det slik at Vesten egentlig er fundamentalistenes venn, en bevegelse og et uttrykk de har bidratt til å skape. Afghanerne ønsker frihet fra innblanding, de ønsker fred, og anerkjennelse.

Farida Ahmadi har en ny bok under arbeid. Den ser vi fram til.

Berit von der Lippe er førsteamanuensis ved institutt for kommunikasjon, kultur og språk på handelshøyskolen BI.

Kombinert med bildene av det andre kjønnet, beskjeggete og mørkhårete menn, framsto begge kjønn som ikoner på ’de andre’: Kvinnene som det ultimate bevis for det å være undertrykt, mennene – med unntak av noen få utvalgte – like entydig som den ultimate manifestasjon for ondskapen – en ondskap man i Vesten/USA lenge hadde forhandlet med, mann mot mann.

I USA snakket hele administrasjonen rundt president Bush, så vel som hans kone, Laura, om kvinnefrigjøring koplet opp til angrepet som skulle innlede krigene for/mot terror. (Flanders, 2004) Det samme skjedde i de fleste vestlige land, inkludert Norge, hvor flere «feminister» uttalte sin støtte til krigen fordi den ville gagne afghanske kvinner. (Lippe, von der, 2003/2008) Bildene av burka-kledde kvinner kom så å si over natten til å få ikon-status, ikoner for kvinneundertrykking. Dette er ikke nødvendigvis usant; det påfallende var og er at de nokså plutselig kom i fokus. Afghanske kvinner hadde i lang tid ropt om å bli sett – og ikke minst bli hørt. På egne premisser.

For å nærme meg analysen av ikoner knyttet eksplisitt til krigen i Afghanistan, men implisitt til en ikonografi lik den man ofte opplever i fortellinger om krig, vil jeg kort løfte fram aspekter ved visuell retorikk og visuell kommunikasjon som i økende grad legger føringer for det ’folk flest’ får vite om noe av grunnen for å gå i krig. Herfra utdyper jeg den ideologiske dimensjonen innrammet i perspektivet for bildene jeg analyserer. Leyla Ahmed kan gi en indikasjon på perspektivet jeg inntar. Hun skriver følgende: «Infantilisering av kvinner i den ‘tredje verden’ bidrar til å reprodusere kolonitidas tanker om å forbedre livene til hjelpeløse og uvitende mennesker(å redde de som ikke er i stand til å ta egne avgjørelser) for dermed å kunne legitimere sine egne såkalte redningsaksjoner.»(1993)

Bilder og retorikk

Å marginalisere eller sågar ekskludere betydningen av visuell kommunikasjon og visuell retorikk med hensyn til politisk kommunikasjon og debatt i det offentlige rom, er å overse den betydning bilder har for de fleste politiske og militære aktører. Sagt på en annen måte:

Politisk praksis og politiske aktiviteter manifesterer seg stadig mer som visuelle hendelser – iscenesatt for og foran (fjernsyns) skjermer. Dermed blir slike aktiviteter også retoriske handlinger. Den offentlige sfæren er ganske enkelt avhengig av visuell retorikk «for å opprettholde ikke bare kommunikasjon i offisiell debatt, men også for å opprettholde forestillinger om en offentlig identitet,» i følge Hariman og Lucaites (2003).

Bilder, det være seg i fiksjon, nyheter eller dokumentar, vil kunne tilføre temaet i fokus helt andre dimensjoner, et helt annet nærvær for publikum, enn en verbalspråklig fortelling. Jessica Evans og Stuart Hall fokuserer (1999) på massemedienes tendens til kolonialisering av den kulturelle og ideologiske sfæren. Mens sosiale grupper og ulike klasser opplever en fragmentering av egne liv, framstår massemedier, ifølge Evans og Hall, stadig mer som ansvarlige for og budbærere av:

 

a) bilder mennesker identifiserer seg med i form av sosiale praksiser og meninger, kort sagt egne liv, og dermed også andres liv, altså bilder av mennesker man ikke skal identifisere seg med og

b) forestillinger om å leve i et samfunn som er en logisk og sammenhengende helhet. Selv foreslår jeg følgende definisjon på retorikk: Den enestående og unike evnen mennesker har til å bruke symboler for å kommunisere med hverandre.

Siden «saying is doing and doing is saying », kan terrorhandlinger sies å være et av de sterkeste retoriske uttrykk nettopp fordi visse ekstraordinære terrorhandlinger vises og ses – av store deler av verdens befolkning. For tilhengere av Huntingtons ideologiske visjoner om kollisjon mellom sivilisasjoner (Huntington, 1998), kom terrorhandlingene til å bli bevis på denne type visjoner – bokstavelig talt. Bildene som gikk over hele verden, framsto ikke bare med sterk sanselig umiddelbarhet, de ble så å si en konkretisering av den abstrakte tesen om sammenstøt mellom sivilisasjoner. De ble samtidig en bekreftelse på ’ondskapen der ute’ – og ikke ’her inne’.

Bilder og ideologi

 

Ideografer kan være et velegnet verktøy for å foreta en kopling mellom retorikk og ideologi, den være seg verbalspråklig eller visuell. Ideografer utgjør forbindelseslinjene mellom retorikk og ideologi, symboler – verbale eller ikoniske – som gir mennesker opplevelse av tilhørighet og fellesskap innenfor et gitt samfunnssystem og som samtidig setter grenser opp mot noen «andre». Kulturteoretikeren Dana L. Cloud skriver blant annet at ideografer er retoriske redskaper man gjør bruk av for å skape enighet og underbygge bevisste eller ubevisste ideer om eget samfunn og således vinne aksept for tiltak man setter i verk for å ivareta disse. (Cloud, 2004)

Nettopp fordi bilder innehar potensiale til en form for konkretisering av abstrakte politiske uttrykk, som frihet, undertrykking, demokrati, menneskerettigheter og likestilling eller kvinnefrigjøring, kan bilder gi en opplevelse av å være vindu mot verden slik-den-er på en retorisk sterkere måte enn verbal retorikk. Og siden frihet implisitt ses i lys av ufrihet og undertrykking, skulle det være mulig å se for seg også disse abstraksjonene. Bilder av kvinner med/i burka er tilstrekkelig for å konkretisere undertrykking, og mørkhårete, skjeggete menn blir en nesten like sterk konkretisering av abstraksjonen undertrykking. Cloud foreslår å se på visuell retorikk som ideografer «in their own right».

Bilder kan fungere som kritikk til dominerende tanker, men oftere vil nyhetsbilder virke forsterkende på tanker og forestillinger man allerede innehar. Og i krisetider vil nettopp mediene bidra til å opprettholde offisielle fortellinger om nasjonens storhet. (Raboy, Marc and Bernard Dagenais, 1992) I slike visuelle fortellinger er aktørene hovedsakelig menn med den maskuline egenskapen virtus (mot, kraft og styrke) dersom de er ’våre’, forsterket og polarisert via fram- og oppvisning av mannlige antagonisters brutalitet. (Lippe, von der:2003/2008, Ottosen:1995/2009)

 

Det er i denne sammenhengen jeg plasserer bildene av afghanske kvinner, brukt som bevis på «de andres» førmoderne univers, som bare kan forstås i lys av et sivilisert univers, ’vårt’, og dermed noe bare «vi»/USA/ Vesten kan redde dem ut av og bort fra. Mitt perspektiv vil derfor suppleres med post-kolonialt feministisk perspektiv for å drøfte den visuelle retorikkens potensiale i disse bildene. (Abu-Lughod, 2002, Cooke, 2002)

Kjønnsretorikken knyttet til krig, den være seg språklig eller visuell, er intet brudd med tradisjonell kjønnsblind forskning eller kjønnsblind retorikk. Krigene mot/ for terror konstrueres i mediene bare unntaksvis som kjønnet, det vil si oftest som en kjønnsnøytral foreteelse. Vi ser at terroristene hovedsakelig er menn uten at terrorisme og maskulinitet(er) problematiseres. Terroristene 11.9 2001 framsto som kjønnsnøytrale, de var terrorister, muslimske terrorister – ikke mannlige terrorister. (Lippe, 2010)

Når kjønn unntaksvis inngår i retorikken på det manifeste nivået, altså når kjønn synliggjøres og omtales eksplisitt, er det fortrinnsvis – og ikke overraskende – kvinner det handler om. Og det er kvinners kropper som utgjør både bakgrunn og forgrunn. (Toril Moi, 1999) Kvinnekropper inngår som politisk propaganda og som minefelt – også i bokstavelig forstand. (Thorbjørnsrud, 2003/2005)

Visuell retorikk – kairos og kontekst

Den retoriske situasjon er i følge klassisk retorikk en type situasjon som innbyr til, roper på og sågar nærmest krever at noe blir sagt og gjort. Uten denne situasjonen – en situasjon så spesiell at den oppleves som prekær og krever sin mann(s mot) – blir det ingen retorisk diskurs. Kairos foreligger når tiden er inne for noe – kairos er en egenskap ved riktig tilpassete ting. Situasjonen etter terrorhandlingene krevde i sannhet «sin mann». Bilder ble vist, taler var holdt og krig mot terror ble erklært.

Som del i forberedelser på krig(ene) som skulle komme, benyttet Bush og hans ledersjikt anledningen (kairos) til å markere handlekraften på ulike måter – handlinger som (også) må kunne sies å være retoriske iscenesettelse for massemediene. Som supplement til framvisning av egen handlekraft, kom de nevnte burkabildene til å bli en vesentlig del av bildene som, foruten bilder av mannlige terrorister, skulle representere Afghanistan. Det er tider for tale, og det er tider for taushet. Taushet om – her usynliggjøring av – afghanske kvinner ble med ett noe man ville unngå. Kvinner i et land de færreste kjente noe til, ble med ett blikkfang – nesten for en hel verden. (Abu- Lughod: 2002)

Fotografier i seg selv kan ikke forklare noe som helst om ikke kontekst og forståelse av den materialiteten bildene refererer til inkluderes og medregnes, slik ikke minst Susan Sontag belyser dette. (Sontag:1977, 2003). Bildene av tildekkete afghanske kvinner synes med ett å skulle referere til håndterbare og kontrollerbare størrelser, snarere enn å referere til levende mennesker med egne liv, livshistorier og sosiale praksiser knyttet til en materiell virkelighet i afghanske landskap de færreste i Vesten aner noe om. Afghansk historie og tidligere koloniale erobringstokter inngikk heller ikke i denne sammenhengen. (Se Said, E. 1988)

Bilder, kontekst og hegemoni

Retorikken er grunnleggende tilknyttet situasjonen; den er dessuten – og selvsagt – koplet til kontekst. Med kontekst tenkes her på ideologisk kontekst der representanter for den hegemoniske makten forklarer ekstra-territorielle militære aktiviteter med rettferdig krig retorikk og får aksept for denne. Sontag fokuserer på det hun kaller estetisk distanse som en integrert del av erfaringen man tilegner seg ved den daglige eksponering av bilder. Estetisk distanse blir lett en konsekvens av at bilder sjelden ses i sammenheng med det det fotograferte inngår som en del av. Dermed forsterkes, stadig i henhold til Sontag, et ekstremt nominalistisk perspektiv på samfunnet og verden: Isolerte gjenstander i en verden bestående av atomer som konstrueres som håndterbare og kontrollerbare. Samtidig kan det man isolerer fra den fysiske beinharde virkeligheten, ha noe magisk i seg, bli noe i seg selv og for seg selv og uten referanse til verden. (Sontag, 1977:85-91)

Gayatri C. Spivak, den kanskje mest kjente representanten for den post-koloniale feministiske tradisjon, skriver i sin banebrytende bok, Can the Subaltern Speak? (1988), om vestlige fortellinger der «white men saving brown women from brown men». Orientalismen sett med feministers øyne handler ikke bare om å løfte fram den nære fortid, det vil si kolonitiden, men å vise hvordan utestengningen eller marginaliseringen av denne i høg grad handler om kjønn. Uten slike perspektiver, det vil si, uten denne type kontekst, vil det bli vanskelig å forstå hvorfor afghanske kvinner med ett kom i fokus.

Det viktigste med hensyn til kairos og kontekst er, som kjent, like mye det man ikke hører, leser eller ser. Det viktigste er ofte «det som ikke er der». Bilder man velger bort, er ofte viktigere enn bilder man «velger inn». Her kommer Saids ord til fulle til sin rett:

Sontag uttrykker dette slik:

Dessuten: Man kan ikke vite hva som velges bort når man ikke vet hva som fins i landskapet bildene refererer til. Man kan heller ikke vite hvordan bildene det her er snakk om, oppleves og blir sett eller forstått når virkeligheten det refereres til endres og på en måte hovedaktørene slett ikke har forutsett – slik tilfellet er under de pågående krigene mot/for terror. Derfor vil heller ingen kunne kontrollere opprettholdelse av det beskyttelsesscenariet som beskrives i det som nå følger.

Iscenesettelser av beskyttelsesscenarier

I «Unveiling imperialism» introduseres begrepet beskyttelsesscenarie på følgende måte:

De som trenger beskyttelse, kan også være menn, «de gode andre» eller «allierte»; synliggjøringen av «de andres» kvinner fungerer retorisk uansett på en annen måte enn bilder av «våre allierte menn».

Ved repetitive framvisninger av afghanske burkatilslørte kvinner, vandrende rundt mellom ruiner og søndeknuste hus eller skadeskutte afghanske landskap, ville man tilføre de nord-amerikanske og vestlige heltene en spesiell ethos dimensjon: De som virkelig bryr seg om «den andre». En medfølende krigføring var på gang. Dermed søker man i den dominerende mediefortellingen å tilføre krigen en moralsk dimensjon – et moralsk imperativ?

Miriam Cooke finner en parallell mellom det nevnte fokuset og krigene mot terror som sivilisasjonsprosjekt. (Cooke, 2002, 468-470) Innenfor beskyttelsesscenariet søker man å opprettholde bilder av den vestlige sivilisasjon som ikke-aggressiv. Oppsummerende symboler (ideografer, se ovenfor) av «de andre» fungerer gjerne like sterkt som tilsvarende symboler og tilsvarende retoriske potensiale med referanse til «oss selv». I realiteten handler det om en fortsettelse av et tradisjonelt orientalistisk perspektiv der undertrykte muslimske kvinner bidrar til en naturliggjøring av den hvite manns byrde. Her kan man tilføye «den hvite kvinnes byrde».

Abu-Lughod beskriver denne type iscenesettelse som beskyttelsesscenariet og hevder at imperialistisk logikk kjønner og skiller mennesker tilhørende ’de andre’ slik at mennene forblir disse andre, mens kvinnene framstår som mulig å sivilisere, og hun fortsetter:

Som passive objekter for det vestlige blikk, trenger de Vestens hjelp – også via «compassionate warfare» – medfølende/omsorgsfull krigføring.

Ved hjelp av det retoriske grepet, her kalt beskyttelsesscenariet eller beskyttelsesgrepet, kunne man framstille alliansen mellom sivilisasjonsprosjekt og ytterligere ødeleggelse av landets infrastruktur som logisk, rasjonell og etisk forsvarlig. Med dette grepet og med iscenesettelse av en ny USA-støttet afghansk president ble dominerende mediefortellinger dels et helteepos der «brown men were saved from brown villains», samtidig som det også passet inn i det nevnte «protecting brown Afghan women from brown men». Abu-Lughod spør hvorfor «det å fokusere på kultur i spesielle regioner, samt religiøse forestillinger og behandling av kvinner, skulle være viktigere enn å undersøke historikken knyttet til undertrykkende regimer i de aktuelle regioner og særlig USAs rolle i historien». (2002:784) Fokuset på kultur, fortsetter Abu-Lughod «forhindrer seriøs undersøkelse av de grunnleggende årsakene til menneskers lidelse flere steder i verden». I stedet for politiske og historiske forklaringer, fokuserte man på kultur og religion. Gjennom slik å stille andre spørsmål enn man vanligvis gjør ved en konflikt, mener Abu-Lughod at man bidro – og bidrar – til å skape kunstige forskjeller, og at man nok en gang reproduserte «an imaginative geography of West versus East, US versus Muslims» – og frie kvinner mot undertrykte kvinner (2002:782).

Innenfor denne type fortellinger vil bilder av «de andre», her afghanske kvinner, lett kunne oppleves som en konkretisering av abstraksjoner som ofte får det sammensatte og mangetydige til å framstå med en nesten magisk entydighet. Og Vestens – eller Norges – rett til militære angrep vil kunne tilføres en etisk dimensjon.

Den hvite kvinnes byrde

Bare unntaksvis inngår kjønn eller kjønnete praksiser og maktforhold i nåtidas mediefortellinger om krig fra et analytisk perspektiv. Det handler først og fremst om strategisk medieretorikk. Å inkludere kjønn og kjønnete forestillinger, synes hovedsakelig å skulle forsterke fiendebilder. Det vekker til live følelser. Det selger bra. Fienden blir effektivt «den andre» – motbilde på oss, først og fremst vestlige siviliserte menn(esker) som sjelden våger å opponere mot såkalt likestilling.

Det som faktisk skjer på bakkenivå der liv leves, ødelegges eller tas, er at patriarkalsk familieideologi forsterkes. Maskulinitet og feminitet blir ofte enda viktigere identitetsmerker enn tidligere fordi det å ivareta nasjonens eller etnisitetens verdighet til de grader står i fokus. Om kvinnen ikke underkaster seg tradisjonelle kjønnrollemønster, ses dette ofte på som en sikkerhetsrisiko – nærmest et svik. Menns ære står på spill. Jo sterkere fokus på nasjon og folk, jo større blir de kjønnete skillelinjene.

«Våre» bilder av «de andre», her afghanske kvinner, kan, slik jeg ser det, gi gode vilkår for at stadig flere kvinner, fortrinnsvis hvite, står sammen med menn, fortrinnsvis hvite, og i Richard Kiplings ånd fortsetter å påta seg byrden å hjelpe andre inn på denne rette veg. «The white man´s burden» synes i noen grad – både i og utenfor mediene – også å ha blitt «the white woman´s burden», enten det dreier seg om Operation Enduring Freedom eller andre «operasjoner ». Aldri har man i vestlige land hatt flere kvinnelige forsvarsministre, og aldri har man latt flere kvinner tjenestegjøre som soldater i krig. Kvinners inntog i tradisjonelle maskuline praksiser er bevis på Vestens aksept for likestilling. Dermed framstår også krigføring som ikke-kjønnet. «Alle skal med.»

Leyla Ahmeds uttrykker sin kritikk av mange vestlige feministers ‘innsats’ for å ‘beskytte de andre kvinnene’ på følgende måte:

Konsekvensen av den type paternalisme som enkelte vestlige feminister synes å representere, blir ofte ytterligere undertrykking og marginalisering av kvinnene man hevder å ville beskytte.

Beskyttelsesscenariene med fokus på burkatilslørte kvinner har for lengst forsvunnet fra skjermene. Den retoriske situasjonen har endret seg. Situasjonen på den blodige afghanske bakken krever stadige endringer i krigspropagandaen. Avstanden mellom det som vises og det som faktisk skjer, kan til tider bli for stor. Retorikken endres, den være seg visuell eller verbal. Og røstene som roper om å beskytte afghanske kvinner, høres sjeldnere.

Krig handler om liv og død, altså om kropper. I krig kjønnes kropper på en særdeles sterk måte. Usikkerhet og vold rammer ofte kvinner og menn på ulike måter. Fokus på kvinners (og barns) liv og kropp i forbindelse med krig, vil tydeliggjøre det selvmotsigende innvevd i det man kaller en slags sivilisasjonsprosjekt. Også i år 2010 vekker bilder av livredde og/eller skadeskutte kvinner og barn særdeles sterke følelser. Beskyttelsesscenariene ville kunne framstå tydelig som det de er: vestlig krigspropaganda. ( Se Narayam, 1997)

Hvorvidt medier i større grad enn hendelser i virkelighetens verden framkaller den retoriske situasjonen (kairos), gir denne artikkelen ikke noe svar på. Ofte vil det handle om et finurlig samspill mellom mediebilder og reelle hendelser. Det vi derimot vet, er at militærstrateger neppe tenker på kjønn og likestilling. Det vi også vet, er at dette forsterker den kjønnsblindheten som bare unntaksvis brytes i fortellinger om krig. Dette gir gode vilkår for nettopp den beskyttelsespropagandaen jeg her har skrevet om. Det eneste ikke-tradisjonelle er kvinners, fortrinnsvis vestlige kvinners, deltakelse som aktører i denne type beskyttelse der USAs/NATOs og usivilisert maskulin forståelse av ære spiller en vesentlig rolle. Interesser, de være seg økonomiske eller militære, er tett knyttet nettopp til narscisistisk opplevelse av heder og ære.

Note

1) Resolusjon fattet 12.9 2001 i sikkerhetsrådet/FN – en resolusjon man mente ga legitimitet til militært angrep.

Referanser

Abu-Lughod, Lila (2002) «Do Muslim Women really Need Saving? Anthropological reflections on Cultural relativism and Its Others,» i American Anthropologist, Vol. 104, No 3, September

Ahmed, Leyla (1993) Women and Gender in Islam: Historical Roots of a Modern Debate. Connecticut: Yale University Press

Cloud, Dana L. (2004) «To Veil the Threat of Terror» i Quarterly Journal of Speech. Vol. 90, No. 3, August

Cooke, Miriam (2002) Saving Brown Women, in Signs: Journal of Women in Culture and Society, vol. 28, no.1

DeLuca, Kevin L (1999) Image Politics. New York: Guilford Press

Evans, Jessica og Stuart Hall (1999) Visual culture : the reader. London : Sage

Flanders, Laura (2004) The W effect. Bush´ war on women. New York: The Feminist Press and the City University of New York

Hariman, Robert & John L. Lucaites (2003) «Public Identity and Collective Memory in U.S. Iconic Photography: The Image of `Accidential napalm`» i Critical Studies in Media Communication. Vol. 20, no.1, March, pp. 35-66

Huntington, Samuel (1998) The Clash of Civilizations. New York: Simson and Schuster

Lippe, Berit von der (2003) «Kjønn og kropp i krig og (u)fred» i Rhetorica Scandinavica, nr.27:83-97

Lippe, Berit, von der (2008) «Taushetens kjønnete retorikk i fortellinger om krig» i Materialisten no 3

Lippe, Berit von der (2010) «Gendered War Rhetoric – Rhetoric of Silence» i Rhetorical Citizenship and Public Deliberation (Kock, Christian and Lisa Villadsen, eds.) (kommer)

Moi, Toril (1999) What is a woman? And other essays. Oxford og New York: Oxford University Press.

Narayam, Uma (1997) Dislocating cultures. Identities, traditions, and third world feminism Routledge, New York, London

Ottosen, Rune (1995) Mediestrategier og Fiendebilder i Internasjonale Konflikter. Norske Medier i Skyggen av Pentagon. Oslo: Universitetsforlaget.

Ottosen, Rune (2009) VG, Saddam og vi, Kristiansand: IJ/Høyskoleforlaget

Raboy, Marc and Bernard Dagenais: Media, Crisis and Democracy, London, Sage Publications:1992

Said, Edward W. (1981) Covering Islam. London: Routledge & Kegan Paul

Said, Edward W. (1994) Culture and Imperialism. London: Vintage

Sontag, Susan (1977) On Photography, New York: Picador

Sontag, Susan (2003) Regarding the Pain of Others. London: Hamish Hamilton

Stabile, C. A. & Deepa, Kumar (2005) «Unveiling imperialism: media, gender and the war on Afghanistan» in Media, Culture and Society. London: Sage Publications

Spivak, Gayatri C. (1988) «Can the Subaltern Speak?» in Grossberg L. & Cary Nelson, Marxism and the Interpretation of Culture. Houndmills: Macmillan

Thorbjørnsrud, Berit (2003) «Weeping for the Muslim Cindarella. A Lament of Tears shed though not shared», i Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning

Thorbjørnsrud, Berit (2005) «This war is predominantly about women.» Orientalske diskurser om kvinnemishandling i Tidsskrift om Midtøsten og Nord-Afrika. Vol.-3, Nr. 2

«Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit», skriver forfatteren i denne artikkelen om voldens rolle i forsøk på å skape sosialistiske samfunn.

Morten Falck er skribent og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest til norsk.

Er det noen som husker Hagtvet-debatten? For seks år siden rykket universitetsprofessor Bernt Hagtvet ut og krevde at alle som hadde vært med i AKP sto fram og ba om unnskyldning for at de hadde støttet de voldelige revolusjonene i Sovjet og Kina, (og ganske særlig Kampuchea), det var helt nødvendig å ta et oppgjør med «voldsromantikken ». Han var jo ekspert på menneskerettigheter, og ikke minst, «ekstrem-ideologier», med de beste papirer fra amerikanske universiteter. Mange følte seg krenket av professorens påstander, og det ble et helvetes leven. Under dekke av støvskyenes grumsete mangel på utsyn kunne den borgerlige ideologien rykke fram sine posisjoner. Hvilket vel også var hensikten.

Ja, Hagtvets hensikt og måte å tenke på, premissene for hans uttalelser, var klare nok:

«Poenget med å reise en debatt om AKP(ml)s historie nå er ikke bare ønsket om å forstå en hel mentalitet. Like viktig er det å identifisere risikosonene for gjentakelser av slike sivilisasjonssammenbrudd – tankegangen som gjør dem mulig.»¹ «– Å snakke om revolusjon etter det 20. århundres erfaringer velger jeg å se på som en symbolsk tempeldans til innvortes bruk noe man ikke kan ta alvorlig. Venstresiden bør stå for en fordypning av demokratiet ikke en perversjon av det,»² uttalte han.

Og videre:

«– Det er en blindvei å flørte med autoritære krefter i alle land enten det er Castro eller Chavez. Venstresiden i Latin-Amerika bør holde seg skarpt innenfor det liberale demokrati og utnytte dets fulle potensial til reformer uten å bevege seg mot ytterkanten av konstitusjonelle spilleregler. Det fører alltid til maktmisbruk».³

Nå i ettertid kan vi se at det er blitt vanskeligere å forsvare et marxistisk syn, det er blitt nesten umulig å ta utgangspunkt i at revolusjon er fornuftig. Mange unge mennesker som kaller seg revolusjonære, trekker seg fra uttrykket «væpnet revolusjon» og reserverer seg mot bruk av makt. Mens verden går sin skjeve gang – rett mot stupet:

Den amerikanske presidenten får fredsprisen, klimatoppmøtet i København slutter med et «tunga–ut–av–vinduet»-vedtak og krigen, den blodige og høyst virkelige, trappes opp i Afghanistan, og Midt-Østens gale hund (Israel), som Aftenposten presterer å kalle «Midt-Østens eneste demokrati», terroriserer ufortrødent palestinerne videre. Det ser mørkt ut.

Men verdens undertrykte folk, og ganske særlig de i Latin-Amerika, hører ikke på norske universitetsprofessorer, og gir katten i de parlamentariske illusjonene som måtte herske her på våre oljesmurte bergknauser. De slåss for å frigjøre seg, og gjør revolusjon hvis det er mulig. Bare i de nærmest rituelle bokutgivelsene om m-l-bevegelsen som fortsatt fra tid til annen siver ut fra miljøet rundt Historisk institutt, er gjerne Norge synonymt med verden og revolusjon fortsatt ytterst forkastelig.⁴

Men spørsmålet om bruken av vold er alvorlig. Helt siden Edmund Burkes angrep på den franske revolusjonen i 1790 har det vært et enkelt svar på alle forsøk på å stemple revolusjoner som voldelige: Det er løgn, det er bakvaskelser. Og dessuten er reaksjonens vold så mye mer omfattende. Ja, det har vært mye bakvaskelser og løgn, men vi må likevel se på historien med åpent sinn – er det noe i det? Kan disse skrålende hønene være noe mer enn bare en fjær?

Er det mulig å nå fram til et samfunn uten utbytting og krig uten bruk av vold? I så fall – hvordan? Og: Hvordan reduserer vi bruken av vold mest mulig? Eller er det umulig å nå fram til et annet samfunn uten en viss grad av vold, og hva sier det i så fall om en tenkning som forutsetter at all utvikling skal gå fredelig for seg? Har alle revolusjoner vært orgier i vold? Hva med den volden som forårsakes av vår samfunnsform, av kapitalismen? Hva gjør den mer akseptabel – bare at den er vanskelig å få øye på fra professorkateteret? Hvilket omfang har den? Og hvor brutal er den?

Professorens grunnsyn

Bernt Hagtvet ser ut til å mene at vold er noe man kan avsverge. Hvis man bare tenker de riktige tankene, og tar et oppgjør med all autoritær, totalitær og udemokratisk tenkning, blir vold og blodsutgytelser borte av seg selv. Man må slutte å «flørte» med autoritære tyranner som Chavez, og holde seg «skarpt innenfor» det liberale demokrati.

Professor Hagtvet er grunnleggende idealist, fordi han tror ideene styrer verden. I en verden som vår er det godt gjort. Vi takker for hans velvillige råd, men gjør klokt i ikke å følge dem.

Sivilisasjonen (= det liberale demokratiet?) bryter ikke sammen fordi menneskene tenker feilaktige tanker. Selv Pol Pot var ikke spesielt ond, blodtørstig eller paranoid. Forklaringen på at revolusjonen i Kampuchea ble så blodig, ligger ikke på det personlige planet. Det er mer fruktbart å se den som det den var: en bondekrig. Sammenlignet med bondekrigene i Europa på 1500-tallet blir den mindre uforståelig voldelig – selvsagt uten at det hjelper ofrene. På dette punktet ble professoren svar skyldig i konfrontasjon med Jan Myrdal. Det er typisk for professorens tenkning når han skriver:

«Lenin var like patologisk voldelig som Stalin, bare i mindre omfang.»⁵

Og det er typisk for hans måte å vurdere på at han tolker kilder ukritisk, som den skjære gudsens sanning. Det faller ham ikke inn at dette kan være ett av mange synspunkter, eller å stille opp noen motforestillinger. Det faller ham ikke inn å spørre seg om forfatterne av de historiebøkene han tilfeldigvis støtter seg på, kan ha andre motiver enn den ubesudlet objektive søking etter selve SANNHETEN. Men la det gå noen år, så kommer den faglige kritikken mot enhver ny tolkning av historien. Det er tidlig å si noe avgjort om Sovjetunionen, det er ennå ikke gått 100 år siden revolusjonen. Man skal merke seg den kloke uttalelsen Kinas sagnomsuste statsminister Chou En-lai er blitt tillagt, da en journalist spurte hva han mente om den franske revolusjonen i 1789: «Det er vel litt tidlig å si!»

Historien er alltid en historie om klassekamp. Selv en skikkelse som Lenin kunne ikke spille en annen rolle i historien enn som representant for en klasse. Å si at han var «patologisk voldelig» er ikke bare tøvete, det er direkte fordummende, og viser at Hagtvet ikke er i stand til å se ting i sammenheng. Den volden Lenin hadde ansvaret for, startet under intervensjonskrigen, og var et svar på volden fra de fjorten nasjonene som med alle midler prøvde å knuse rådsrepublikken og gjenopprette tsarveldet. Hvordan skulle Lenin forsvare det russiske proletariatet og de fattige bøndene i landsbyene, uten å bruke vold mot volden? For en idealist som Hagtvet er det ikke viktig å se ting i sammenheng med omgivelsene og samtida. I de fattige russiske landsbyene bodde det bare elendige musjiker allikevel. Professorens klassearroganse skinner igjennom. Når fikk bønder krav på menneskerettigheter og beskyttelse mot terror? Her er det om å gjøre å være snill, som politimester Bastian, så vi ikke opplever nye sammenbrudd i det liberale demokratiet!

Men politimester Bastian ville heller ikke klart å innføre eller utvikle demokratiet og parlamentarismen. For den som tror at vårt samfunn bare har vokst fram helt naturlig, uten noen form for voldsbruk, tar styggelig feil. Det skulle vold og makt til for å styrte godseierne og etablere kapitalismen. Den dag i dag deler adelen ikke Bastians menneskesyn, og det gjør ikke kapitalistene heller.

Marx og Engels

bygget på tysk filosofi, fransk kommunisme og engelsk arbeiderbevegelse. Fram mot revolusjonsåret 1848 utviklet de sin forståelse av verden og samfunnet, og i 1848 hadde de ledende poster i den revolusjonære bevegelsen i Europa. Denne erfaringen fikk Marx til å konsentrere sitt videre arbeid om å studere kapitalismen grundig, og skrive hovedverket Kapitalen, som fortsatt er den grunnleggende analysen av kapitalismen.

Marx forklarer der (og også i andre verker) at å avskaffe kapitalismen med dens vettløse utbytting, sløseri og ødeleggelser, bare kan skje gjennom en revolusjon. Men denne revolusjonen er nødvendig for menneskenes skyld, for å gjøre verden til et levelig sted hvor menneskene kan få utvikle evnene sine og leve menneskelige liv. Like siden Marx og Engels formulerte målsettingen om et samfunn som er en frivillig sammenslutning av frie produsenter, har det vært soleklart at sosialismen ikke kan innføres med vold og makt, den må være et spørsmål om produsentenes egen fri vilje. Altså så lite vold som overhodet mulig. For hva slags vilkår gir voldsbruk de revolusjonære? En arbeider eller bonde som er motstander av sosialismen, må overbevises, hun kan ikke tvinges. Frivilligheten er et nøkkelledd. Klarer man ikke å få det til ved hjelp av frivillighet og overbevisning, er saken tapt. Tvang og undertrykking skaper motstand. I våre dager kan vi si en god del om det, ut fra historiske erfaringer.

Det er det viktig at vi gjør, for vi har et vell av historiske erfaringer, og vi har et ansvar for å benytte oss av dem. Et ansvar overfor de tusener som har gått foran oss i kampen for et fritt og menneskelig samfunn. Samtidig er spørsmålet ikke helt liketil. Proletariatets første oppgave etter revolusjonen, sier Marx og Engels, er å kjempe igjennom demokratiet. Men da forutsettes det at det er noen som ikke vil, noen å kjempe mot. Dermed blir spørsmålet: Hvem? Og: Hvor mange? Og Hvordan?

Vold kan altså ikke unngås. Men vi må gjøre hva vi kan for å hindre den.

Nå er jo ikke dette nye problemstillinger. Tvert imot har de vært drøftet av marxister helt siden tidlig på 1800-tallet. Lenin drøfter dem for eksempel i «Staten og Revolusjonen» (1917). Han bringer videre et tankevekkende sitat fra Engels fra 1877– 1878:

«For herr Dühring er volden det onde selv, den første voldshandlingen er for ham syndefallet, hele hans framstilling er en eneste jeremiade over at hele den påfølgende historien er besmittet av denne arvesynden, en jeremiade over at alle naturlige og samfunnsmessige lover så skammelig er pervertert av denne djevelsmakt, volden. Men at volden også spiller en annen rolle i historien, en revolusjonær rolle, at den, med Marx’ ord, fungerer som jordmor for ethvert gammelt samfunn som går svangert med et nytt, at den er det verktøyet som samfunnsmessige bevegelser bruker for å tvinge seg fram og knuse de døde, fossiliserte politiske formene – om dette finner man ikke ett ord hos herr Dühring. Det er bare med sukk og stønn han medgir at det muligens kan bli nødvendig å bruke vold for å styrte et økonomisk utbyttersystem, dessverre, fordi all voldsbruk demoraliserer den som bruker den. Og dette har han mage til å si trass i det enorme moralske og åndelige oppsving, som enhver seierrik revolusjon har gitt! …»⁶

I juni 1848 skrev Marx og Engels en serie artikler i Neue Rheinische Zeitung (som Marx redigerte) om revolusjonens utvikling i Tyskland. 14. juni skriver de at «Deres (tyskernes) underdanighet kan bare kastes av i en blodig frigjøringskrig.»⁷ Betyr dette at de to ønsker seg en blodig kamp? Nei, men det betyr at de var klar over at historien ikke kan ta noen avgjørende vending uten vold. Det må ganske enkelt voldsbruk til for å knuse gamle forhold og innføre nye måter å gjøre ting på, nye tradisjoner, nye tenkesett. Det tyske folket tapte bondekrigen mot føydalherrene. Det har preget den tyske nasjonen siden. For å kunne rette ryggen trengte tyskerne en frigjøringskrig, der de kunne bestemme i sitt eget land. Slike ting skjer ikke uten vold.

Marx’ og Engels’ dype humanisme med utgangspunkt i den revolusjonære bevegelsen i Tyskland fram mot og under revolusjonen i 1848 gjorde dette nesten selvsagt. Det var i denne tradisjonen Kinas kommunistiske parti la opp sin politikk overfor krigsforbryterne fra den 2. verdenskrig – der kunne mange hatt litt å lære. Typisk er det at Kinas siste keiser døde som gartner i Beijing gammel og mett av dage, til tross for at han hadde vært en viktig støttespiller og marionett for de japanske okkupantene. Han skriver i sin selvbiografi:

«Kommunistpartiet var overbevist om at det store flertallet av kriminelle kunne bli omdannet når de var i folkets varetekt, selv om prosessen varierte. Det som telte var ikke juvelene eller fengselsreglementet, men hvordan jeg best kunne hjelpes til å omdanne meg. «Du må forstå,» hadde guvernøren sagt om meg, «at på grunn av sin enestående bakgrunn synes han det er vanskelig umiddelbart å feste lit til Folkeregjeringens politikk med mildhet mot dem som tilstår. Hvis vi foretar en ransaking, mister han sjansen til å forstå politikken. Overlat initiativet til ham.»⁸

Lenin og Pariskommunen

I «Staten og revolusjonen», som er skrevet sommeren 1916, oppsummerer Lenin Marx’ analyse av Pariskommunen. Marx sier vanligvis ikke noe særlig om hvordan framtidas sosialistiske samfunn skal se ut. Men i «Borgerkrigen i Frankrike» analyserer han Pariskommunens to måneder ved makta, og trekker opp noen retningslinjer. Pariskommunen var det første forsøket på å etablere en arbeiderstat. Den var i utgangspunktet ekstremt ikke-voldelig, faktisk så til de grader at den gjorde det enkelt for alle kommunens fiender å samle sine styrker. Den ble da også druknet i blod etter drøye to måneder.

Ut fra erfaringen i Paris, sier Marx, (som blant annet kritiserer kommunen for at den ikke var voldelig nok mot sine fiender), vil arbeiderklassen når den har tatt makta knuse det gamle statsapparatet, og i stedet for dets voldsmakt (hæren og politiet) trer det væpnede folket. Hæren erstattes helt, politiet gjøres ansvarlig direkte overfor folkets valgte representanter. Militære grader og rangordning avskaffes, og de ledende utpekes av soldatene på grunnlag av erfaring og dyktighet.

Frankrike hadde sett et snyltende og korrupt embetsverk kravle seg mot toppen, med feite lønninger og nesten ubegrensede muligheter til å suge til seg fordeler og penger fra offentlige fonds, og til å tyne midler ut av de undersåttene de kunne legge sin klamme hånd på. Kommunen avskaffet hele dette nettverket av snyltende døgenikter og innførte valgte representanter, som var lønnet som arbeidere og til enhver tid kunne tilbakekalles. Slik ville, mente Marx, oppgavene bli enklere og enklere, og hele statsapparatet begynne å dø bort.

Lenin gjorde bruk av Marx’ analyser da han ledet revolusjonen i tsarrussland:

«Arbeidernes og bøndenes oktoberrevolusjon begynte under frigjøringens felles fane. Bøndene er frigjort fra jordeiernes herredømme, for det finnes ikke lenger noen eiendom til jord – den er blitt opphevet. Soldatene og marinegastene er frigjort fra de selvherskende generalenes makt, for generaler vil fra nå av være valgt og kunne fjernes. Arbeiderne er frigjort fra kapitalistenes tyranni og innfall, for heretter vil det bli etablert arbeiderkontroll med fabrikker og verksteder. Alt som lever og er levedyktig er frigjort fra den forhatte trelldommen …»¹⁰

Embetsmennene ble stort sett satt på porten. En historiker skriver:

«I sine første måneder ved makta prøvde Sovjet-regjeringa å virkeliggjøre en ny egalitær legal og politisk orden hulter til bulter ved lovfesting. Alle sivile rangordninger, særlig sosiale privilegier, og klasseskiller som hadde skilt adelige markant fra kjøpmenn, bønder fra byfolk, ble opphevet. Alle var nå ganske enkelt en borger av Russland. Staten satte grenser for statstjenestemennenes lønninger, også folkekommisærenes, og forbød offentlige tjenestemenn og byråkrater å streike. Mange av disse var fiendtlig innstilt mot det nye regimet. Folkekommissærenes råd (Sovnarkom) feide vekk det gamle rettssystemet og skapte nye, lokale domstoler og revolusjonstribunaler hvor profesjonelle dommere skulle sitte side om side med legpersoner som opptrådte som folkets redskap for rettferdighet. Kirke og stat ble atskilt. Alle etniske grupper og religioner ble erklært like, akkurat som menn og kvinner. Myndighetene tok eiendomsretten fra dem som eide store hus og fordelte leilighetene blant trengende familier eller folk med de rette forbindelsene. Rang, epåletter, hilsing og dekorasjoner ble avskaffet i hæren, og soldatene valgte sine egne offiserer. Det siste ordet i hver militærenhet lå hos de valgte soldatkomiteene. »¹¹

Men det gikk ikke like bra alt sammen. Lenin oppdaget at embetsmennene ofte satt på nødvendig kunnskap, og måtte slå retrett, samtidig som byråkrati alltid har en utrolig evne til å suge til seg nye stillinger og ese ut. Samme historiker sier:

«I grell kontrast til adelens skjebne var det en annen institusjon fra tsarperioden, byråkratiet, som ikke bare overlevde, men etter en del større kirurgiske inngrep forvandlet seg til sovjetsystemets sentralnervesystem.»¹²

Så kan man kanskje si at Marx undervurderte problemet med embetsmennene og statsbyråkratiet. Og at Lenin og bolsjevikene heller ikke så det klart. For det sier seg jo selv at problemet blir mindre og lettere å håndtere i en by (om det så er Paris!) enn i et så enormt rike som Tsarrussland. Og det har ikke er blitt mindre ettersom årene har gått. Moderne stater har et svulmende byråkrati, som ofte oppfører seg som eller verre enn gammeldagse kanselliråder.

Det går vel også an å si at Lenin, fra å starte med en slavisk dogmetro handling ut fra marxismen, snudde seg og tok en del byråkrater inn i varmen – men at han ikke hadde noen plan for hvordan de skulle drives ut igjen.

Men kanskje er feilen dypere, kanskje ligger den i det at Marx opphøyde Pariskommunen til ideal. På samme måten mente bolsjevikene at sovjetene var den formen arbeiderklassens herredømme måtte ta, uansett hvordan det lå til rette for det i det aktuelle landet. Det mest sannsynlige er vel at arbeiderklassen og det arbeidende folket i hvert enkelt land vil komme til å skape sine egne former for herredømme, ut fra situasjonen og de lokale tradisjonene. Noen steder blir det arbeiderråd à la sovjetene. Noen steder blir det kanskje noe helt annet, i alle fall i navn og form. Det er lite trolig at det skal oppstå sovjeter i så ulike land som Norge, USA, Nepal og Brunei.

Men alle land vil ha et problem med byråkratiet, som har gått seirende ut av klassekampen i alle land.

Monolittisk enhet

Lenin døde i 1924. Den vanskelige oppgaven med å konstruere et sosialistisk samfunn ble overlatt til ledelsen i bolsjevikpartiet, og snart var det Stalin som pekte seg ut som den eneste lederen. Oppgaven var nesten overmenneskelig vanskelig, og for en eneste mann var sjansene for å lykkes mer enn syltynne. Sovjet-unionen ble et samfunn der vold ble svaret på mange problemer.

Årsaken var naturligvis ikke at Stalin var mistroisk, paranoid, blodtørstig eller maktsyk. Det gir større mening å lete etter årsakene i de måtene bolsjevikene tenkte på, altså i ideologien. Ikke at Stalin var ute av stand til å tenke klokt og dialektisk, som da han skrev sin vesle avhandling om «Den dialektiske og historiske materialismen» i 1938. Det var mer at han ikke fulgte opp i praksis.

Etter revolusjonen i 1917, som var svært ikke-voldelig i utgangspunktet, gikk 14 forskjellige land inn i Russland for å støtte «de hvite» (bolsjevikenes motstandere, reaksjonen) eller i det minste for å styrte bolsjevikene. De hadde ulike mål. Noen hadde som mål å beholde Russland innafor ententen, altså å opprettholde østfronten i krigen mot aksemaktene (1. verdenskrig). Andre ønsket å gjeninnsette tsaren og gjeninnføre livegenskapet, altså å skru klokka tilbake til før 1860! De fjorten intervensjonshærene samarbeidet med ulike grupper som var fiendtlig innstilt til bolsjevikene. Og for mange av dem var russiske liv lite verdt. Den tyske generalen Hoffmann skreiv i dagboka si:

«I morgen kommer vi til å starte fiendtligheter mot bolsjevikene. Det er ikke mulig med noen annen løsning; ellers vil disse råskinnene utslette ukrainerne, finnene og balterne, og så i ro og mak samle en ny revolusjonær arme og gjøre hele Europa til en svinesti … Hele Russland er ikke annet enn en svær dynge maddiker, en skitten, svermende masse.»¹³

Samtidig begikk mange av opposisjonsgruppene attentater for å gjøre forholdene ulevelige for bolsjevikene. Den tyske ambassadøren ble myrdet på sitt kontor, Lenin ble skutt, osv. Det er ikke underlig at bolsjevikene satte i gang en terrorkampanje mot den terroren de oppfattet at de ble angrepet med, og som var reell nok. Likevel advarte folkekommisaren for justis, Isak Steinberg, om at å starte en terrorkampanje var lettere enn å avslutte den, og prøvde å overbevise Sovjet-lederne om viktigheten av å følge lovlige prosedyrer.

Han snakket for døve ører. Zinovjev, som var leder for Petrograd-sovjetet og seinere skulle bli et framstående offer for Stalins utrenskninger, foreslo terror:

«Kamerater, slå de høyre-sosialistrevolusjonære nådeløst, uten medlidenhet; verken domstoler eller tribunaler er nødvendig. La arbeiderne utkreve hevn. La de høyre-sosialistrevousjonæres og hvitegardistenes¹⁴ blod flyte. Utrydd fiendene fysisk!»¹⁵

Terroren grep om seg på begge sider. Men den var mest omfattende, og mest konsekvent og mest barbarisk på den hvite sida. Det finnes utallige historier om grusomheter. Men de røde lærte. Terroren viste seg å være kontraproduktiv. Der den tok sikte på å utslette fiender, skapte den flere fiender i stedet for støttespillere, og i stedet for å berolige befolkningen, vekket den motstand og opposisjon. I 1921 var det slutt på borgerkrigen. De utenlandske intervensjonsstyrkene var slått tilbake til en forferdelig pris, landet lå i ruiner og økonomien var på et nivå som bare tilsvarte en brøkdel av det den hadde vært før 1. verdenskrig. Mye av arbeidsstyrken var falt under krigen, det var hungersnød, og industri og jordbruk lå i stor utstrekning i ruiner.

Det må stort sett sees på som svært beundringsverdig at bolsjevikene faktisk fikk dette samfunnet til å fungere, og at de skapte en stat som kunne sikre innbyggerne et relativt sikkert liv.

Lenin slo retrett under navnet NEP, ny økonomisk politikk. Han fikk bolsjevikene med på å slakke av på endringene og midlertidig slippe markedet fri. Det var nok nødvendig, men ettersom Lenin døde uten å ha sagt noe om hvor veien videre gikk, kom mye av det som kunne bli vanskelig, til å skape store problemer.

Russland var et tilbakeliggende jordbruksland. Klima og naturvilkår hadde alltid skapt problemer for russisk landbruk. Arbeiderklassen var liten og konsentrert i få store byer og industriområder. De ressursene som skulle til for å utvikle landet, måtte komme fra jordbruksproduksjonen, dvs. fra bøndene.

Blant marxister er det blitt vanlig å si at det var ikke så underlig at revolusjonen gikk over styr i Russland, det var for primitivt i utgangspunktet. (Det samme gjelder Kina.) Men det er viktig å passe seg for å bli determinist. Det er ingen lovmessighet i at bolsjevikenes revolusjon måtte ende som den gjorde. Det var strid om demokratiske reformer på de fleste punkter, og mange av de reformene som faktisk ble gjennomført i tida umiddelbart etter revolusjonen, ble seinere reversert. (for eksempel ble grader og rangordning som kjent gjeninnført i hæren, og retten til abort ble avskaffet.) Det er fullt mulig å tenke seg at mye av dette kunne vært annerledes.

Fra 1928 var Stalin den stadig mer ubestridte leder av bolsjevikpartiet. Han skjønte at jordbruket måtte moderniseres, men ikke hvordan. Bolsjevikenes metode ble tvang, og kollektivisering. Nå når arkivene åpnes og reelle tall slipper ut, begynner det å vise seg et bilde av at kollektiviseringen var fånyttes hva produksjon angår. Men den endret forholda på landsbygda og skapte et annet Russland, den la forholda til rette for industrien.

Som leder for partiet (formelt sett som generalsekretær), var Stalin for kollektivisering så raskt som mulig. Han var klar over at tida var knapp: imperialistene var drevet ut, men de ville komme tilbake. De ville før eller siden, og kanskje heller før, starte en ny krig mot arbeiderstaten. Derfor var det hastverk. Sovjetunionen måtte moderniseres, nesten for enhver pris. I februar 1931 talte Stalin på en konferanse, og forklarte tempoet i utbyggingen:

«Av og til spørres det om en ikke kunne senke tempoet, bremse bevegelsen en del. Nei, det kan en ikke, kamerater! Tempoet må ikke settes ned! Tvert om, det må økes så mye som kreftene og mulighetene tilsier. (…) Å senke tempoet betyr å bli liggende etter. Og de som sakker akterut blir slått. Men vi vil ikke være dem som blir slått! Nei, vi vil ikke det! Det gamle Russlands historie var blant annet historien om hvordan landet stadig ble slått, fordi det var tilbakeliggende. (…) Vil dere at vårt sosialistiske fedreland skal bli slått og miste sin uavhengighet? Hvis dere ikke vil det, da må dere på kortest mulig tid gjøre ende på tilbakeliggenheten og utvikle et sant bolsjevikisk tempo i oppbyggingen av den sosialistiske husholdningen. (…) Vi ligger 50 til 100 år etter de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på ti år. Enten gjør vi det, eller også blir vi knust.»¹⁷

Den hardhendte kollektiviseringen gikk hardt utover bøndene. Da de ikke var særlig villige til å kollektivisere jorda, ble kollektivbruk likevel opprettet, svært ofte med ledelse utenfra. Seinere kunne bøndene derimot ta hevn over de fremmede ved å peke på dem under de store utrenskningene, og beskylde dem for å være «sabotører», at de undergravde den sosialistiske oppbyggingen, osv, og la det hemmelige politiet gjøre resten.

For i en atmosfære der alle mangler ble sett som sabotasje, all uenighet som undergraving av partiets styrke og handlekraft, og der idealet var monolittisk enhet, ble prosessene det logiske utfallet og Gulag et logisk system. Nå ville det være naivt å tro at det ikke forekom reell sabotasje, og at ikke det fantes virkelige agenter osv. Men ikke flere millioner, ikke hundretusener, ikke tusener heller. I forbindelse med utrenskningene på 30-tallet er det enkelt å si i etterhånd at de sprengte alle lovlige rammer, og at Stalin som den øverste og direkte ansvarlige gjorde seg skyldig i forbrytelser og satte kommunismen i vanry. Og det skulle ikke bli bedre etter 2. verdenskrig. Det er ikke vanskelig å se at kommunismens svake stilling nå, er påvirket av Stalin og hans politikk. Hvorfor kvitter folk seg med et system som kaller seg sosialistisk? Etter all sannsynlighet fordi de oppfatter det som dårlig.

Men vi skal ikke dit

Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit. Dels fordi forutsetningene våre er helt andre, dels fordi vi ikke ønsker oss et sånt system og ikke vil kjempe for noe som kan utvikle seg slik.

Da blir det viktig at vi under enhver omstendighet holder fast ved slike rettigheter som rettssikkerhet, organisasjonsfrihet, menings-, ytrings- og trosfrihet, osv. Mange av de rettighetene som bolsjevikene lovfestet i starten, men etter hvert fant det «nødvendig » å kvitte seg med.

Likevel er det lite fruktbart å havne i Hagtvets posisjon, med å «ta avstand». Det er ingen tvil om at bolsjevikene utrettet mirakler i oppbyggingen av Sovjetunionen under ekstremt vanskelige kår. Stalin gjorde alvorlige feil, men å utdrive ham som en ond ånd er lite fruktbart. Da er det bedre å lære av feilene ved å studere hva han gjorde, hvilke muligheter som forelå, hva som kunne vært gjort annerledes, og hva som ikke.

Stalin-epoken bygde også opp et stort industriland av ruinene etter to forferdelige kriger, det russiske folket lærte å lese og skrive, det ble gjort en kjempejobb for å bringe kultur ut til folket med aviser, bibliotek, teater- og operaforestillinger osv. Mange små folkeslag fikk sitt første alfabet og aviser på sitt eget språk for første gang i historien. Mange spørsmål gjenstår å studere, og det er tidlig å uttale altfor skarpe dommer. Men vi skal ikke dit. Vi skal til en verden som er større og ikke minst vennligere.

Østen er rød

Etter den 2. verdenskrig – som ganske riktig kom til Sovjetunionen ti år etter at Stalin holdt sin tale i 1931 – var venstresida styrket i så godt om alle land. Kinas kommunistiske parti hadde utviklet en politikk ut fra Kinas egne forhold, og greid å forsvare sin selvstendighet mot inngrep fra Sovjet. Der hadde kommunistene kriget i over tjue år for å frigjøre landet fra føydaladelen og kompradorborgerskapet (Borgerskap som går i utenlandske imperialisters tjeneste og er avhengig av dem), og da statslederen Jiang Jeshi (Chiang Kai-shek) brøt samarbeidet etter krigen, tok det ikke kommunistene mer enn fire år å erobre makta i hele landet.

Dette er den største frigjøring menneskene noensinne har gjennomført, og den skjedde på grunnlag av den teorien som var utviklet i Kina og som vi kjenner som maoisme eller Mao Zedongs tenkning. Den var en enorm inspirasjon for hele verden, og fikk som følge også væpnete frigjøringskamper i store deler av verden, blant annet i Indo-Kina, der Vietminh-geriljaen knuste franskmennene totalt ved Dien Bien-phu i 1954.

Men Kina skulle bygge sosialismen, og fikk råd og støtte fra Sovjet. Helt til Mao satte seg på bakbeina under Sovjetunionens kommunistiske partis 20. kongress, og gikk til motangrep mot Khrustsjovs angrep på Stalin. Da trakk Sovjet sine eksperter tilbake fra Kina, med plantegninger og ressurser, og lot kineserne stå tilbake med halvferdige prosjekter og uten planer. At det ikke skapte større problemer enn det gjorde, skyldes utvilsomt en intens vilje til å lære av virkeligheten og erfaringene.

Når man studerer Sovjets historie, blir det først og fremst svært tydelig hvor viktig Maos selvstendighet har vært. Han analyserte ut fra fakta, og stemte ikke resultatet med teorien, så forandret han teorien. At den kinesiske kulturrevolusjonen (1966– 1976) begeistret norske ungdommer og folk over hele verden, er ikke noe mirakel.

Nå skulle det vise seg at kulturrevolusjonen heller ikke var det endelig svaret på hvordan man unngår at kapitalismen kommer til makta igjen i et sosialistisk land. Men den pekte på et alvorlig problem allerede i utgangspunktet: «Bombarder hovedkvarteret!» skrev Mao i en veggavis som startet det hele.

Mao pekte på et enormt problem: Under sosialismen har både partiapparatet og statsapparatet en tendens til å vokse og vokse og etter hvert få klasseinteresser som er andre enn arbeidernes. Dette svulmende byråkratiet består ofte av personer som har de beste hensikter, velmenende og hyggelige folk, men deres posisjon får dem på andre tanker. Det er nesten som i de fantastiske engelske TV-seriene «Yes, minister» og «Yes, Prime minister» (som egentlig burde vært obligatorisk studiemateriale for alle kommunister med offentlige verv). Dette byråkratiet beskytter seg selv og sine, og forsvarer sine egne interesser, og blir fort en basis for å utvikle kapitalismen. Selv om man starter med en grunnfestet innstilling om at man skal tjene folket, ender man fort som NAV-byråkrat med å tjene folket ved å passe på at de følger ulogiske og uforståelige regler. Systemet blir viktigere enn menneskene.

Mao pekte på problemet, men han fant ingen holdbar løsning. Det var mulig for byråkratiet å slå tilbake. Under dekke av å følge parolene kunne de drive dem ut i det absurde, og rettssikkerheten var ikke tilstrekkelig grunnfestet til å hindre overgrep. Resultatet ble at hele kulturrevolusjonen endte i en hengemyr av uendelige debatter og kampanjer, og bare i liten utstrekning nådde sine mål.

Ikke dit heller

Men vi skal ikke dit heller. Stalin prøvde å bygge en sosialisme med tvang. Mye var bra, men han baserte seg på en klasse av byråkrater, og etter hans død kunne sykofanter og apparatsjiki ta makta og snu politikken. Mao Zedong trodde han hadde funnet svaret med kulturrevolusjonen, men byråkratene drev den ut i det absurde, og etter Maos død kunne de også snu politikken. Men vi skal ikke innføre et system som det kinesiske.

Først og fremst har vi andre forutsetninger. Vi har mye å lære av de kinesiske kommunistene – særlig om hvordan man forener folk rundt en oppgave, hvordan man trekker folk med i arbeidet og får dem til å frigjøre skaperkraft og initiativ, hvordan man gjør folk sterke ved å styrke selvtilliten. Det vil være et nøkkelledd også for oss når vi skal reorganisere det norske samfunnet. I tillegg til dette – som vi gjerne kan kalle «masselinje », er det mye å lære i de kinesiske kommunistenes kritikk av Stalin, og i deres utvikling av den marxistiske filosofien, både materialismen og dialektikken. Å sammenligne Sovjet og Kina kan i det hele tatt være lærerikt, selv om det må skje med varsomhet. For det var også to helt forskjellige land, med svært ulike vilkår.

Men vi skal altså ikke kopiere noen av dem.

Våre forutsetninger

er helt andre enn det både kineserne og russerne har hatt. Vi har et moderne samfunn med moderne produksjon, og et folk som er høyt utdannet og har mengder av organisasjonserfaring.

Vi har ingen tradisjon for blodbad, men foretrekker konsensus. De demokratiske tradisjonene i Norge er en styrke, men vi skal ikke tro de ikke kan settes ut av spill. For under dem ligger en merkelig «forståelse » om at myndighetene gjør som de vil, og vi gjør ikke opprør. Vi kan si hva vi mener, men når det er gjort, går vi hjem og setter oss til i TV-kroken, og overlater til de herskende å melde Norge inn i EØS, sende soldater til Afghanistan, eller bygge høyhus over hele Bjørvika. Det kan være frustrerende, men det er en trygghet i det. Så lenge rettssikkerheten gjelder. Men bare så lenge.

Vi har internett, som vil gjøre det mulig å planlegge produksjonen på en måte tidligere tiders kommunister bare kunne drømme om.

Det vil også kunne hjelpe oss til å diskutere politikken, tiltakene, hva det måtte være. Fora som «Facebook» og «Twitter» vil bli skapt der det er behov, og diskusjonene vil være omfattende og allmenne. Hemmeligholdet i gamle dagers byråkratiske jungler står for fall, for på nettet kan alt bli åpent. Det vil bli lett å kontrollere hva valgte representanter gjør – og hva de ikke gjør. Kunnskap blir lett tilgjengelig, og det vil ikke være mulig å holde folk nede i uvitenhet på samme måte som tidligere.

Men på den annen side er Norge en integrert del av den imperialistiske verden, med en strategisk beliggenhet som øker sannsynligheten for angrep. Om isen på Nordpolen smelter og Nordishavet blir farbart, vil den russiske marinen få et behov for å sikre sine skip langs vår kyst, enten vi liker det eller ikke. Og kanskje ikke bare russerne. Det ligger store oljereserver under havbunnen nord for Russland.

Og vårt hjemlige borgerskap har også sine profittmaskiner å forsvare. Flere og flere jo mer som blir privatisert. Post og helsevesen, strømforsyning og offentlige kommunikasjoner. Alt dette gjør at det er mer å slåss om.

Vi ser konturene av et nytt samfunn. Foreløpig er det bare et ganske vagt bilde. Men vi ser at miljøødeleggelsene hurtig driver oss mot et punkt hvor revolusjonen blir helt nødvendig, og kanskje vil ta uventede former. Det vil være nødvendig å starte med å analysere den norske virkeligheten – hvem er venner og hvem er fiender? Det vil sikkert ikke være så vanskelig å få enighet i breie kretser om at det er nødvendig å omorganisere samfunnet fra profittproduksjon til produksjon for å dekke menneskelige behov – det spørs på evnen til å diskutere, og velge ord som ikke støter folk vekk.

Det er grunner til å mene at en ikkevoldelig revolusjon vil være mulig i Norge. Dessverre er mulighet ikke det samme som sannsynlighet.

Sannsynligheten

Hva er vold? Å innføre EØS-avtalen tydelig i strid med folkeviljen, var en voldshandling. Å bygge ut Alta-elva var ganske tydelig bruk av vold. Å bygge høyhus over hele Bjørvika, stikk i strid med hva folket ønsker, er vold. Men vi finner oss i det. Å ta fra folk pensjonsrettighetene, er vold, det hadde ikke latt seg gjøre i et fornuftig samfunn. Det samme med privatisering av sykehjem og alle mulige offentlige tjenester. Å la gamle og syke mennesker dø uten tilstrekkelig tilsyn på private pleiehjem, er grov vold. Eller å opprettholde er økonomisk system der et fåtall eier maskiner og andre produksjonsmidler, mens det store flertallet, som har kunnskap om hvordan maskinene skal styres, ikke eier andre produksjonsmidler enn sin arbeidskraft og dermed tvinges til å selge denne for en sum som ligger langt under verdien av det de produserer. Men denne volden ser vi stort sett på som naturlig, nesten naturgitt.

Tar vi eiendommene fra Thon, Rimi-Hagen og Kjell Inge Røkke, så er det utvilsomt vold. Men om de selv ikke lider personlig overlast, om de verken blir arrestert eller henrettet, om de får gå fritt omkring og forsørge seg ved ærlig arbeid, vil de fleste nok synes at det er greit. Det blir kanskje stritt for Hagen å snu skjortesnippene sine selv – inntil han venner seg til det – men selv professor Hagtvet vil neppe ha mye å utsette på akkurat det.

Vold er ikke uttrykk for enkeltmenneskenes iboende ondskap, men et resultat av motsigelsene i samfunnet. Jo skarpere motsigelser, jo mer sannsynlig er det at det vil bli brukt vold. Om Rimi-Hagen har for vane å slå sjåføren sin, vil det sannsynligvis føre til at sjåføren på ett eller annet tidspunkt slår igjen. Vi kan proklamere så mye vi vil at vi er for en fredelig overgang til sosialismen, men hvis folk er blitt pisket og slått på forhånd, eller voldtatt og hardt fysisk undertrykt, vil alle våre proklamasjoner forbli tomme ord.

I en revolusjon vil motsigelsene i samfunnet nødvendigvis være ganske skjerpet. For borgerskapet har enorme verdier å forsvare. Nei, revolusjonen er sannelig ikke noe forfinet teselskap! Skal vi unngå vold, må revolusjonens fiender holder seg i skinnet. Og det gjør de bare hvis motstanden er veldig sterk, sterk nok til å skremme fienden til passivitet.

I James Camerons filmfabel «Avatar» er motsigelsen mellom jordboernes ønske om å grave fram kostbare metaller – jo mere kostbare, jo større forakt for de innfødte – og de innfødte na’vis ønske om å bevare naturen, så skarp at det bare kan resultere i vold: krig, nærmest utryddelseskrig. Karakteristisk er oberst Quaritchs kommentar om na’vi-ene i begynnelsen av filmen: «De er vanskelige å drepe!» – Det er en megetsigende replikk.

Bare hvis reaksjonen skjønner at de ikke har noe å hente på å gjøre motstand, kan de tvinges til å holde seg i ro. Men de må tvinges, for det er enorme verdier å kjempe om. Og all erfaring viser at de vil kjempe så langt de kan. Folket vil måtte bruke vold mot volden, men den må begrenses til dem som bruker vold mot det overveldende flertallet av folket. Skammens natt tar aldri ende ved bruk av silkehansker og vennlige oppfordringer. Skammens natt tar aldri ende uten ved vår ild.

Noter:

1. Bernt Hagtvet i Dagbladet, torsdag 17. Juli 2003.
2. Intervju med Dagsavisen 18. Mars 2007.
3. Samme sted.
4. Se Rognlien, J. og Brandal, N.: Den store ml-boka, Kagge forlag 2009.
5. Dagbladet, 17. Juli 2003.
6. Friedrich Engels: Anti-Dühring, Marx-Engels Collected Works vol. 25, Lawrence & Wishart, London 1987, p.171.
7. Berlin-debatten om revolusjon, Marx, K. & Engels, F.: Collected Works vol. 7, Lawrence & Wishart, London 1977, p. 73.
8. Aisin-Gioro Pu Yi : From Emperor to Citizen. Vol. II, p. 482 f. Foreign Languages Press, Beijing 1965.
9. Alle grader i hæren fra korporal og oppover ble avskaffet i dekret av 16. desember 1917.
10. Deklarasjon om de russiske folkenes rettigheter, 2. november 1917, undertegnet av Stalin og Lenin, First Decrees of Soviet Power, Lawrence & Wishart, London 1970, p.31.
11. Suny, R. G.: The soviet Experiment, Russia, the USSR, and the Successor States. Oxford University Press, New York 1998, p. 59.
12. Suny, op. Cit., p. 14.
13. Sitert etter Suny, op. Cit. P. 67..
14. Hvitegardistene: reaksjonære russiske styrker.
15. Sitert etter Suny, Op. Cit., p. 70.
16. J. Stalin: Om bedriftsledernes oppgaver. Tale på den første unionskonferanse av funksjonærene i den sosialistiske industri, 4. februar 1932, i Spørsmål i leninismen, A/S Norsk forlag Ny dag, Oslo 1952, s. 336–337.

Martin Lysestøl: Kapitalismen i krise  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 4
Rick Wolff: Hellas og statsgjeld  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 18
Paul Kellogg: Krise i Hellas – reaksjonær understrøm i Europa  .  .  .  .  . side 21
Mark Weisbrot: EUs farlige spill .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 27
Jokke Fjeldstad: En annen kommunisme er mulig  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 30
Hung Ho-Fung: USAs førstetjenar? Kinas dilemma i krisa  .  .  .  .  .  .  .  . side 36
Fred Magdoff og John Bellamy Foster: Det alle miljøforkjempere bør vite om krisa   . side 54
Bokmelding:
Ben Fine og Alfredo Saad-Filho: Om Kapitalen av Marx  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 82
 

Jacob Børresen er pensjonert marineoffiser, og var blant annet militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst 1986-88 og sjef for operasjonsstaben ved Forsvarskommando Nord- Norge 1990-93.

Til tross for omfattende militær og sivil innsats går utviklingen i Afghanistan i feil retning. Taliban og andre opprørsgrupper er på frammarsj. ISAFs tapstall øker. Det kan derfor være grunn til å spørre. Hva gjør egentlig Norge i Afghanistan? Hva dreier det norske nærværet seg om? Hva er målsettingen? Og hva er utsiktene til å lykkes? Bør USA, NATO og Norge trekke styrkene sine ut, og i så fall: Hva skjer da med Afghanistan?

En kort historikk

 

Krigen som nå pågår i Afghanistan begynte den 7. oktober 2001. Amerikanske og britiske avdelinger angrep det talibanstyrte Afghanistan. Angrepet var en reaksjon på terrorangrepet på USA 11. september 2001 og skjedde under påberopelse av retten til selvforsvar, nedfelt i FN-pakten. Målet var å fange Osama Bin Laden, som det var antatt sto bak terrorangrepet 11. september, ødelegge hans organisasjon al Qaida, fjerne Taliban-regimet som hadde støttet al-Qaida og gitt organisasjonen et tilfluktssted. Hensikten var å sette inn et demokratisk regime i Kabul som kunne stabilisere og gjenreise landet som en pålitelig vestlig alliert i en geostrategisk viktig region.

Den 19. desember 2001 vedtok sikkerhetsrådet å autorisere en internasjonal styrke – ISAF – for at det afghanske styret og FN-personell kunne operere i sikkerhet. ISAF hadde til å begynne med, under britisk ledelse, ansvar for sikkerhet og stabilitet i hovedstaden Kabul, men tok etter hvert også ansvar i større deler av landet. Fra august 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF, som samtidig fikk ansvar for hele Afghanistan.

Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg å være vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Et hovedproblem i Afghanistan har vært Vestens vilt urealistiske målsettinger, hvorav nettopp etablering av demokrati har vært blant de viktigste. Man kan jo spørre seg hva de tenkte på, planleggerne som i 2001 og 2002 trakk opp retningslinjene for innsatsen i Afghanistan. Hørte de ikke på de mange britiske historikerne som samlet lærdommer fra tre afghanske kriger? Studerte de ikke krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan for å finne ut hvorfor 120 000 sovjetiske soldater ikke maktet å påtvinge det afghanske folk sin vilje?

Som kjent lyktes det relativt raskt å fjerne Taliban-regimet fra Kabul og sette inn en lojal marionett, pasjthuneren Hamid Karzai, i presidentstolen. Ingen av de andre målsettingene er derimot nådd. Osama bin Laden er fortsatt på frifot (om han da er i live), regjeringen i Kabul er riktig nok vestlig orientert men neppe noen pålitelig alliert. Det er gjort en del for å gjenreise landet. Mange har fått elektrisk strøm, det er åpnet skoler for jenter, det bygges veier og jernbaner og helsestellet er forbedret. Men Taliban er på frammarsj igjen, de etniske motsetningene i landet er stigende. Så var da også utgangspunktet det verst tenkelige:

Til tross for flere forsøk gjennom tidene, som alle har endt med større eller mindre grad av katastrofe, har aldri Afghanistan vært noen effektiv sentralstyrt stat. Den viktigste årsaken er latente motsetninger mellom folkegrupper og klaner som har gitt seg utslag i et vedvarende maktspill. Afghanistan er et klanstyrt stammesamfunn grovt sett sammensatt av fem etniske hovedgrupperinger: Usbeker, tadsjiker og  turkmener i nord, hazarer i sentrum, pasjthuner i sør. Den største folkegruppen er pasjthunerne som utgjør rundt 45 prosent av befolkningen. Men også 15 prosent av Pakistans befolkning er Pasjthuner. Dette er en faktor som bidrar til å trekke Pakistan, og dermed også India, inn i konflikten i Afghanistan på en svært uheldig måte. For Pakistan er Taliban, som i all hovedsak er en pasjthunsk bevegelse, en forsikring mot indisk dominans i Afghanistan etter at den internasjonale styrken har forlatt landet.

40 år med kontinuerlig krig har utarmet landet. Gjennomgående, dyptgripende og ødeleggende fattigdom kombinert med svært ujevn fordeling av den rikdom som tross alt eksisterer er derfor et hovedproblem. Under den sovjetiske invasjonen og de etterfølgende borgerkrigene emigrerte rundt åtte millioner afghanere, av en befolkning på drøye 33 millioner. Afghanistan har i tillegg rundt en million internflyktninger. Etter 2001 har over fem millioner returnert til Afghanistan. Resten fortsatt befinner seg i eksil. Blant dem de aller fattigste flyktningene som fortsatt er igjen i Pakistan. Om de skulle bli tvunget til å komme tilbake vil det forårsake svære problemer. Dette er en destabiliserende situasjon.

De etniske motsetningene i Afghanistan er nå økende. Konfliktens gjenstand er som alltid rett til land og vann, kontroll med smuglerruter og familiens eller klanens ære. En viktig felles målsetting er å få de utenlandske soldatene ut. Fra det sørlige pashtundominerte Afghanistan fortoner det seg som om et Kabul, dominert av minoriteter, sentraliserer makten for å redusere pashtunernes innflytelse. Fra et ståsted i det nordlige Afghanistan ser man en president og de viktigste statsrådene, alle pashtuner, som står klar til igjen å dominere landet. Det er det gamle maktspillet om igjen, et maktspill som kanskje utgjør det viktigste hinderet mot en fungerende sentralregjering i Kabul. Interne konflikter har tatt flere liv enn USAs og ISAFs militære operasjoner til sammen. Av de rundt 2 200 sivile tap i Afghanistan årlig skyldes 1 400 Taliban eller andre afghanske konstellasjoner.

Noe av det første Barrack Obama foretok seg etter at han tiltrådte som president i USA var å redusere målsettingene i Afghanistan betraktelig. Målet om å innføre en sterk sentralisert regjering i Kabul basert på demokrati og rettsstatsprinsipper er forlatt. Det er nå kun snakk om å stabilisere Afghanistan og forhindre at landet nok en gang blir arnested for internasjonal terrorisme og tilfluktssted for al Qaida. Et hovedgrep er å forsere prosessen i retning av at afghanerne selv overtar ansvar for sikkerhet, styre og stell i Afghanistan. Blant annet skal Afghanistans hær bygges opp til en styrke på flere hundre tusen mann. Spørsmålet er om dette er realistisk. Spørsmålet er også om det er klokt. Å bygge opp et svært militærapparat kan i større grad bidra til å forsterke problemene enn til å løse dem. Det er antakelig mye viktigere å bygge opp et velfungerende og ukorrupt politikorps. Men her er man kommet svært kort.

Obama har gitt seg selv 18 måneder på å lykkes, før han begynner å trekke de amerikanske soldatene ut. Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes derfor også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet og kan derfor ses som en direkte virkning av president Obamas nye strategi. Det er med andre ord et helt åpent spørsmål om denne begrensede strategien har en sjanse til å lykkes.

Hva gjør Norge i Afghanistan?

 

Norge har ingen vitale interesser i Afghanistan. Allikevel bidrar nordmennene med betydelig sivil bistand og med militære styrker. Og norske myndigheter er beredt til, om nødvendig, å ofre livet til norske soldater for å bidra til å støtte den afghanske regjeringen i kampen mot Taliban og andre islamske opprørsbevegelser. Det er to årsaker til dette. Begge springer ut av Norges nære forhold til og solidaritet med USA.

For det første: Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 proklamerte USA internasjonal terrorisme som den viktigste trusselen mot landet, og krigen mot terror oppgave nr. én for det amerikanske forsvaret. USAs allierte og samarbeidsland ble mobilisert under parolen «den som ikke er med oss er mot oss». Og frontlinjen i krigen mot terror gikk i det talibanstyrte Afghanistan. For Norge, som anser USA som sin viktigste allierte, var det vanskelig ikke solidarisk å stille opp med styrker i Afghanistan når amerikanerne ba oss om det.

For det annet: NATO er en av bærebjelkene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Da NATO i 2003 fikk i oppdrag å lede ISAF og dessuten erklærte at dens fortsatte relevans og framtid som allianse sto og falt med hvorvidt oppdraget i Afghanistan ville lykkes, ble det et imperativ for Norge å bidra med styrker til ISAF.

Norge er, med andre ord, ikke i Afghanistan av hensyn til det afghanske folk eller for å «få afghanske kvinner ut av burkaen ». Norge er med fordi det er en sentral norsk sikkerhetsinteresse å bevare et godt forhold til USA og å bidra til å opprettholde NATO som relevant og effektiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk.

Det er ikke noen motsetning mellom denne overordnete betraktningen og regjeringens uttalelser om formålet med det norske bidraget: Å stabilisere Afghanistan og bidra til sikkerhet. Å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester. Å gi landet et bedre styresett og fungerende institusjoner. Når Norge først, av overordnede utenriks- og sikkerhetspolitiske grunner, deltar i krigen i Afghanistan, framstår dette som aktverdige mål, som hvis de lykkes, rettferdiggjør krigshandlingene som påfører den afghanske sivilbefolkningen så mye lidelse og smerte.

Dersom imidlertid utsiktene til å lykkes i Afghanistan ikke, eller bare i svært liten grad, er til stede, er det derimot grunnlag for å hevde at NATOs og Norges krigføring i Afghanistan ikke er legitim, ikke kan forsvares etisk, selv om den både er i medhold av en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd og skjer eller anmodning fra den afghanske regjeringen. Og i den grad NATOs engasjement i ISAF bidrar til å svekke alliansen, og det norske forsvarets bidrag til ISAF dessuten bidrar til å svekke forsvarets evne til å løse sine oppgaver hjemme, er det grunnlag for å hevde at Norges bidrag til operasjonene i Afghanistan heller ikke tjener landets sikkerhetsinteresser. Alt står imidlertid og faller med spørsmålet: Kan NATO lykkes i Afghanistan?

Kan NATO og det internasjonale samfunn lykkes i Afghanistan?

 

Den kanskje viktigste årsaken til at det så langt har gått galt i Afghanistan er at analysen av situasjonen i landet, grunnlaget for den militære operasjonen, var feil allerede i utgangspunktet. Internasjonal terrorisme var ikke først og fremst, ja ikke en gang i særlig grad, et afghansk problem. Det var et regionalt problem der situasjonen for eksempel i Pakistan var minst like viktig.

 

De viktigste årsakene til at den afghanske befolkningen føler seg utrygg, er: En dårlig og korrupt regjering, vestlige styrkers manglende respekt for landets kultur, innblanding fra nabolandene, arbeidsløshet, etniske konflikter og i sør særlig det at pashtunerne fratas makt, stammekonflikter, Taliban, og til slutt andre faktorer som f eks mangel på demokrati. Når det gjelder det siste punktet viser forskning at den viktigste forutsetningen for demokrati er en velfungerende stat. Det finnes ikke i Afghanistan. Men dersom det, mot formodning, skulle lykkes å stable en velfungerende statsadministrasjon på beina i Kabul så er det flere andre elementer som også må være på plass for at demokratiet skal slå rot. Ett av dem er et minimum av velstand. Et annet er en viss grad av leseferdighet. Ett tredje er en industriell basis. Ett fjerde er en velfungerende middelklasse, osv. Afghanistan har ingen av disse.

En viktig årsak til Karzai-regjeringens manglende legitimitet, i tillegg til korrupsjonen og maktmisbruket, er det internasjonale samfunnets opptreden. Både de internasjonale styrkenes drap på uskyldige sivile (at drapene er utilsiktet er i denne sammenheng irrelevant), og dette at giverlandene har dannet parallelle byråkratiske strukturer til regjeringens, hvor det har vært fravær av en samstemt, konsistent og helhetlig tilnærming og en overvekt av «quick fix» prosjekter. Dertil kommer at det av politiske grunner har vært nødvendig både å ta krigsherrene i nord og konservative religiøse krefter med i regjeringen. Dette har gjort at Karzai har veldig lite handlingsrom, noe som i sin tur øker potensialet for korrupsjon og kriminalitet. Problemet i Afghanistan er, med andre ord, ikke først og fremst Taliban. Det er heller ikke Karzai-regjeringen. Problemet er vedvarende ustabilitet i det afghanske samfunnet, og USA, ISAF, og dermed Norge, er en like stor del av problemet som alle de andre aktørene.

Konklusjon

Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes i stor grad de økende etniske motsetningene i landet, men også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet, og kan derfor ses som en direkte følge av president Obamas nye strategi. Det at Nederland og Canada nå trekker seg ut er også et klart signal som er blitt oppfattet. Taliban minner nå lokalbefolkningen om at når de internasjonale styrkene har forlatt landet vil Taliban fortsatt være der. Motstanden virket mot Sovjetunionen i 1989, og den er i ferd med å virke igjen. Det vet Afghanerne. Det er derfor, etter mitt skjønn, svært små sjanser for at Obamas nye strategi skal lykkes med å stabilisere Afghanistan.

Da vil det bryte ut borgerkrig i landet, påpeker tilhengerne av fortsatt militært nærvær. Sannheten er at det allerede er borgerkrig i Afghanistan hvor NATO og USA er part i krigen. Krigen vil neppe bli mer blodig enn den allerede er, dersom NATO og USA trekker seg ut og overlater til Afghanerne selv å gjøre opp sine mellomværende. Usiktene til at NATO og USA skal lykkes med å stabilisere Afghanistan gjennom fortsatt deltakelse i borgerkrigen i landet er svært små. Og når sjansen til å lykkes med å sette inn militær makt ikke er til stede er det heller ikke etisk og moralsk forsvarlig å gjøre det. Selv om innsatsen uten tvil er folkerettslig legal er den ikke legitim. USA, NATO, og med det Norge, bør derfor trekke styrkene ut og dra hjem.

Verden har gått inn i en depresjon, som enda ikke har slått inn for fullt (i løpet av de neste fem årene).
USA er på vei inn i en alvorlig svekkelse av geopolitisk makt, som enda ikke har slått til for fullt (i løpet av de neste fem årene).
Miljøet i verden er på vei inn i en alvorlig krise (og det vil ikke bli gjort stort med det) (i løpet av de neste fem årene).

Hvor vi er:

Raslingen fra venstreorienterte sosiale bevegelser finnes overalt, men de er dårlig samordnet og mangler et klart taktisk blikk (fordi de mangler strategisk overblikk ut over det nærmeste).

Ytterste høyre har et klarere taktisk blikk for det kortsiktige enn venstresiden (en kombinasjon av å forberede seg på vold, og avvisning av alle sentristiske kompromisser), men de mangler også det mer langsiktige strategiske blikket.

Framtiden (både på kort og litt lenger sikt) er svært, svært usikker.

Mest sannsynlige utvikling, de neste fem årene:

Den siste boblen eksploderer – (først og fremst, men ikke bare) nasjonal gjeld, særlig USA. Konsekvensene av dette:

b1) Betydelig svekket verdi for US dollar, og dermed forflytning mot virkelig valutamangfold i verdensøkonomien.

b2) Betydelig økning av arbeidsløsheten, verden over.

b3) Fravær av trygge soner fører til ukontrollerte svingninger i valutaverdier, og dermed liten vilje til å investere.

Voldsom (sterk økning) turbulens i Midt-Østen, og særlig:

c1) Sannsynlig militært regime i Pakistan, med mer eller mindre åpen støtte til Taliban i Afghanistan.

c2) De facto Taliban-kontroll i Afghanistan.

c3) USA gjør full tilbaketrekning fra Irak, kanskje til og med fra Afghanistan.

c4) 50 % sjanse for israelsk bombing av Iran, etterfulgt av sterke internasjonale reaksjoner mot Israel.

c5) Svakt regime i Saudi Arabia, og mulig militært kupp.

Konsekvenser i USA:

d1) Kraftig demonisering av Obama (og Demokratene), anklager om forræderi.

d2) I beste fall gjenvalg av Obama i 2012, med minimal margin.

d3) Framstøt fra ultra høyre for militær maktovertakelse, i alle fall utbredt organisering av væpnede militære grupper som trosser makta.

Det dannes geopolitiske blokker utenfor USAs maktsentrum:

e1) Styrking av geopolitiske bånd mellom Vest-Europa og Russland.

e2) Styrking av geopolitiske bånd mellom Kina, Japan og Sør-Korea.

e3) Styrking av geopolitiske bånd i Sør- Amerika, anført av Brasil, samt flere forsøk på kupp fra høyre (utfall uvisst).

Miljø:

Ingen betydelig bedring i forhold til forverringen av miljøet, og ingen framgang når det gjelder virkningsfulle mottiltak.

Sannsynlig utvikling i de neste 15–25 årene:

Åpen erkjennelse fra de mektigste kapitaleierne, av at vesentlig kapitalakkumulasjon vil være umulig, som dermed fører til aktivt søk etter alternative systemmodeller som vil sette dem i stand til å bevare tre nøkkeltrekk ved det nåværende systemet (hierarkiet, utbytting og polarisering).

Sendrektighet fra verdens «venstre» når det gjelder å se at spørsmålet ikke står om hvorvidt det er mulig å gjøre slutt på kapitalismen, men om organiseringen av et påfølgende, alternativt system, som kan være i en utviklende prosess.

Hva slags politikk for Verdens Venstre?

Verken «venstre» regjeringer, eller «venstre» sosiale bevegelser kan gjøre stort på kort sikt (de nærmeste fem år)ut over å foreta defensive mottrekk, som burde ha karakteren av å «minimalisere smerten» generelt for de arbeidende massene, og særlig for de mest undertrykte og fattigste. Alle «venstre» regjeringer er fortsatt bundet av den kapitalistiske verdensøkonomien.

En politikk som faktisk vil «minimalisere smerten» vil variere, ut fra den politiske strukturen innen staten, og statens økonomiske posisjon i verdensøkonomien. Det finnes ingen stat hvor ikke de arbeidende massene vil lide i de nærmeste fem årene (også i Nord) og det er heller ikke noe program som kan gjelde overalt. Organiserte venstrebevegelser må respektere folkelig trykk nedenfra.

Det avgjørende slaget vil stå på litt lenger sikt (de neste 15–25 år). Det er et slag som ikke handler om kapitalismen, men om hva som kan erstatte den som et historisk nytt sosialt system. Det eksisterer både høyre- og venstrestyrker overalt i verden. Slaget vil ikke stå mellom stater, men mellom sosiale bevegelser.

Verken venstrekreftene eller høyrekreftene i verden er så langt noen enhet, og i begge leire er det alvorlige interne kamper om den korrekte strategien framover.

Utfallet, både av de interne kampene i hver leir, og utfallet av kampen mellom de to leirene, er høyst usikkert på det nåværende tidspunkt. Historien tilhører ingen av sidene. Det endelige utfallet kan bli bedre, eller verre enn det nåværende kapitalistiske verdenssystemet.

Nøkkelen til veien videre

1. oppnå analytisk klarhet,
2. etterfulgt av fundamentale moralske valg,
3. fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

(Immanuel Wallerstein er Seniorforsker ved Yale University. Han grunnla og ledet Fernand Braudel Center ved Binghamton Univerity fra 1976–2005. Denne artikkelen ble først publisert i Seminário dez anos depois den 4. desember 2009.

Artikkelen står på nettsiden til Monthly Review, MRzine, http://mrzine.monthlyreview. org, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Den er oversatt av Birger Thurn- Paulsen.)

Hilary Wainwright:
Reclaim the State
Experiments in popular democracy
Seagull Books, 2009

Hilary Wainwright er en britisk feminist og sosialist, kanskje mest kjent som redaktør for det engelske tidsskriftet Red Pepper. Hun har lenge deltatt i debatten om venstresida og hva som skal være veien framover.

Reclaim the State tar for seg forskjellige forsøk på å fornye offentlig sektor, gjennom økt innflytelse og makt til ansatte og brukere av offentlige tjenester. Såkalt deltakende demokrati.

Det mest omtalte av eksperimentene Wainwright ser nærmere på, er fra byen Porto Allegre i Brasil. I ordskiftet rundt deltakende demokrati trekkes ofte den deltakende budsjetteringen som ble innført på 90-tallet fram som et eksempel til etterfølgelse. Den som vil ha en grundig redegjørelse for hva som skjedde i Porto Allegre vil finne det i Wainwrights bok. I tillegg skriver hun om hvordan offentlig ansatte tok tilbake kontrollen over offentlige tjenester i Newcastle, om hvordan husokkupanter og nabolagsforeninger i Luton krever demokratisk kontroll over offentlige midler, i tillegg til flere andre eksempler fra Storbritannia, Italia og Spania.

Wainwright har også besøkt Trondheim og snakket med noen av drivkreftene bak fagforeningenes krav til de politiske partiene som la grunnlaget for valgseieren i 2003, den såkalte Trondheimsmodellen (artig å lese at Rødts Arne Byrkjeflot er sitert en rekke ganger).

Fokuset er med andre ord på offentlig sektor, og hvordan arbeidere og brukere av offentlige tjenester (innbyggerne) er de som er best rustet til å fornye den. Altså modernisering og effektivitet, men i skarp motsetning til høyresidens mantra om at privat eierskap og profitt er nødvendig for en god offentlig sektor.

De første kapitlene i boka setter tankene om deltakende demokrati inn i en bredere kontekst, og trekker tråder tilbake til 60- og 70-tallets USA og ungdomsopprøret. Deltakende demokrati ble av organisasjoner som Students for a Democratic Society holdt opp som et alternativ til et system hvor elitene byttet på å administrere kapitalismen. Diskusjoner om deltakelse og folkemakt spredte seg i deler av kvinnebevegelsen, blant radikale fagforeningsaktivister og blant studenter.

Ett av stedene disse ideene fikk politisk gjennomslag, var byen Porto Allegre i Brasil, hvor venstrepartiet Partido dos Trabalhadores (PT) vant valget i 1989. PT var sterkt inspirert av tankene til pedagogen og frigjøringsteologen Paolo Freire. Sentralt i Freires tanker om pedagogikk var et syn på utdanning som et verktøy for å forandre samfunnet. Mennesker som observerer et maktforhold, vil ofte reprodusere det samme maktforholdet når de selv får makt. Målet med utdanning var i følge Freire å bryte denne stadige reproduksjonen av de eksisterende maktforholdene. Disse tankene er synlige i PTs politikk i Porto Allegre etter valgseieren i 1989. I stedet for å begrense seg til å føre en mer sosial politikk på vegne av de fattige, åpnet PT opp det byråkratiske maskineriet i byen.

Wainwright redegjør i boka grundig for hva som fungerte bra i Porto Allegre, men diskuterer også utfordringene og hvorfor prosjektet mistet noe av dynamikken etter hvert som PT ikke greide å respondere på folkelige krav om å gjøre demokratiseringen enda dypere.

Wainwright er opptatt av å understreke at det ikke finnes noen oppskrift på deltakende demokrati, men at prosessen vil være forskjellig basert på hvilke lokale motsetninger og initiativer som finnes. Hun kommer allikevel med noen generelle betraktninger mot slutten av boka, basert på erfaringene hun skildrer fra Brasil, Storbritannia, Italia, Spania og Norge. Det første hun trekker fram, er fremveksten av demokratisk offentlig makt (public power) uavhengig av staten. Fagbevegelse, nabolagsforeninger og andre organisasjoner som forsvarer eller utvikler offentlige goder mot kapitalistiske eller byråkratiske interesser, er en forutsetning for deltakende demokrati. En motmakt som kan skape et politisk rom eller kreve forandring, er nødvendig for å få i stand reelt demokratiske prosesser. Motstykket til dette er i følge Wainwright toppstyrt «deltakelse» hvor målet er å skape enighet om beslutninger som allerede er tatt på vegne av folk på grasrota. Uten motmakt kan det ikke bli noen reell demokratisering.

Potensialet for forandring kommer ofte når tradisjonelle organisasjoner som fagforeninger eller andre går utover sin vanlige rolle, å forhandle om lønn og arbeiderrettigheter. Nettopp LO i Trondheim trekkes fram som et eksempel på hva som er mulig når fagbevegelsen tar på seg en ledende rolle i å forsvare, men også utvikle, offentlige tjenester.

Reclaim the state er lettlest, selv om den er på engelsk og over 400 sider. Om noe kunne den kanskje vært litt kortere. Tidvis føles det som det er de samme poengene som gjentas i konklusjonen som i introduksjonen. Men for alle som leter etter ideer til hvordan venstresida kan komme på offensiven ovenfor høyresida og New Public Management, så er Reclaim the State glimrende lesning. I tillegg gir den nyttig mat for tanken i spørsmålet om hvordan folket kan bestemme og ikke bare velge mellom hvem som skal bestemme for dem.

Stian Bragtvedt

 

Rohinton Mistry:
Balansekunst
Aschehoug, 2004

Den indiskfødte forfatteren Rohinton Mistry har skrevet en roman fra sitt hjemland. Boka heter Balansekunst og har et tema som tilsynelatende syns å være hentet fra det velkjente refrenget i Bob Dylans sang Like a Rolling Stone.

Tilsynelatende! For man skal ikke lese mange sider av denne omfangsrike romanen som skildrer tilværelsen for de som lever nederst på rangstigen i det indiske samfunnet, før man skjønner at det er noen avgjørende forskjeller mellom Rohinton Mistrys bok og Dylans sangtekst. Denne sangen som handler om de som har falt på utenfor, og derfor er henvist til et liv på samfunnets skyggeside.

Menneskene Mistry skriver om i boka, er riktig nok også «with no direction home», og de lever etter vår målestokk i den største elendighet. Forskjellen er at dette er folk som så langt det er mulig prøver å skape seg det man gjerne forbinder med et vanlig liv preget av arbeid og faste rutiner. Med andre ord et liv vi i misforstått dagligtale gjerne betegner som uspennende.

For de «heldigste», de som har et sted å bo, om så i falleferdige skur i tett i tett med tusener av andre, er det spenning nok å håpe på at vannet ikke forsvinner fra kranen før man rekker fram. Det skjer ofte når man ved daggry samles i trengselen rundt en av de få vannpostene som fins i området. Og kanskje er ikke tanken på å realisere seg selv som opptar en mest på veien til «toalettet » bak jernbaneskinnene og buskaset der omkring.

Tidsepoken som romanen beskriver, er tida fra selvstendigheten i 1947 og åra fram mot Indira Gandhis 70-tall. Mye av handlingen foregår etter de kuppartete tiltakene som hennes regime gjennomførte i 1975. Den påfølgende rasering av slumområder, politiets inntauing av tiggere og annet fattigfolk. Og tvangssteriliseringen som ble iverksatt av myndighetene.

De fire hovedpersonene som Mistry lar oss bli kjent med i boka, får føle den brutale virkeligheten på kroppen. Vi følger hver-dagen til de to skredderne, opprinnelig lappe-skomakere, som har trådt ut av sin kaste og må flykte fra landsbygda inn til byen Bombay, hvor de desperat prøver å skaffe seg et utkomme ved å ta underbetalte syjobber. Arbeidsgiveren deres er ei enslig dame som befinner seg litt, men bare litt, høyere oppe på den sosiale rangstigen. Hennes rolle er å stille leiligheten til rådighet som produksjonslokale, og å være forbindelses- ledd mellom skredderne og representanten for det vestlige motehuset som skredderne syr klær for. En virksomhet som må skje i det skjulte, for oppdager eieren av leiegården hva som foregår, er betyr det utkastelse.

I denne leiligheten bor også bokas fjerde hovedperson, studenten fra fjellandsbyen. Han er tilsynelatende litt bedre stilt enn de andre.

Romanen gir levende beskrivelser av et gjennomført korrupt samfunn, der alt har sin pris. Selv ikke det å sove i et portrom eller på gata under ei markise er gratis. Noen skal alltid ha betalt, og de som krever betaling, betaler seg fri videre oppover i systemet. Til og med de som er henvist til den forsmedelige tiggertilværelsen, betaler avgift av sin ervervelse til «Tiggermesteren» for å kunne drive sin geskjeft.

Balansekunst er en stor bok både i omfang og innhold. Men den er en dyster bok uten mye optimisme. Ikke minst derfor er det krevende og utfordrende å lese en historie som denne.

Kurt Ben Nilsen