Christoffer Ellingsen er vaktmester og landstyremedlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, kommunestyrerepresentant for Rødt og sekretær i LO i Vesterålen.

De fleste som sier de trenger mer kunnskap for å starte boring i Lofoten, Vesterålen og på Senja, har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Ingen steder langs norskekysten og få plasser på kloden, har historisk og fram til i dag, hatt så rikt naturmiljø som den nære kysten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kompliserte økologiske systemet er først og fremst verdifullt fordi:

•  Det fins unike naturverdier her.
•  Det tillater et enormt uttak av marin førsteklasses menneskemat i store mengder hele året og hvert år.
•  Det er bærer av en særegen kystkultur.

Oljevirksomhet er den største trussel mot dette noensinne.

I dagens samfunn og kapitalistiske system, dreier spørsmålet om norsk oljepolitikk for finans- og industrieliten seg like lite om energipolitikk som spørsmålet om framtida til oppdrettsnæringa, dreier seg om matproduksjon. Noen miljøer og deler av samfunnets folkevalgte maktposisjoner vurderer olje og mat som viktige strategiske ressurser. Det gjelder både i en nasjonal og global sammenheng. Pentagon og NATO er nok også inne på slike tanker!

Men når Statoil-sjef Helge Lund og andre i ledende posisjoner i oljebransjen snakker om at åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for å sikre forsyning av energi, er dette i beste fall et helt underordna argument. For ikke å snakke om argumentet om at oljenæringa skal berge bosettinga i dette området. Uansett hvor frekke anslagene for hvor mange kompetansearbeidsplasser Statoil beregner vil tilfalle regionen med de mest «positive» senarioer, rikkes ikke aksjekursen en desimal. For investorene er derimot størrelsen på oljereservene i selskapet helt avgjørende, og aksjekursen gir umiddelbar respons.

Hoveddrivkreftene innafor spesielt disse næringene, er utsiktene til enormt store profitter som igjen tiltrekker seg de mest utbyttekåte finansspekulanter.

Tilslørende og vikarierende argumentasjon fra Guri Ingebrigtsen, tidligere både statsråd i Stoltenberg 1 regjeringa og ordfører i Vestvågøy, fortsatt lokalpolitikere og styreleder i lobbyorganisasjonen LoVe Petro, opptrer som nyttig klov for oljebransjen, når hun argumenterer med at fattige kvinner i Afrika i det minste kunne få en moped å kjøre med når de henter vann fra brønnen. (Sagt i åpent debattmøte på Sortland november 2008). Til det trengs det jo bensin! Altså må vi pøse på med oljeleiting for å sikre denne muligheten.

Minst like tilslørende er det når oljenæringa sjøl og lokale lobbister det siste året har brukt mesteparten av tiden på å argumentere for mer kunnskap om området før det tas stilling til oljeboring. Derfor må området legges under Petroleumslovens paragraf 3, altså starte en åpningsprosess med konsekvensutredning. Denne strategien er styrt av ett forhold: De kommer uansett ikke utenom fordi en slik konsekvensutredning må være neste skritt om området skal åpnes. Men de fleste av de aktive aktørene for mer kunnskap har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Når disse forholdene tas opp innledningsvis, er det for å understreke at kampen om kysten langs Lofoten, Vesterålen og Senja i første rekke dreier seg om å slåss mot verdens mektigste næring i vårt stadium av kapitalismen. I tillegg en ressurs som både i fred og ikke minst som en del av krigsmakta, en den viktigste smøring av samfunns- og krigsmaskineriet. I denne sammenhengen blir lokalt næringsliv, verdens største torskebestand, et unikt naturmiljø, sårbart, komplisert og svært verdifullt økologisk system, ytterligere CO2 utslipp – smått eller ingenting for de globale finansog maktinteressene.

Ingen seier er for liten til å feires

Enhver seier i denne kampen er derfor uhyre viktig å ta vare på for oss motstandere. Den peker framover mot en mulig maktforsyning til fordel for lokalbefolkninga og generell bedre framtid i global målestokk for folk flest. Samtidig veit vi at det blir omkamp på omkamp.

Intensjonen med å ta opp saken her, er derfor først og fremt å få fram det unike med dette området både i forhold til næring, natur og miljø.

Det er å håpe på at mange får en større forståelse for at grensen må gå her, om ikke andre steder, for oljenæringa i Norge. Disse og andre argumenter vil være gyldig også i de kommende kampene.

Lofoten, Vesterålen og Senja

Lofoten og Vesterålen er lette å kjenne igjen på norgeskartet fordi det skjærer ut som en mothake nord for midten av en ellers ganske jevn kurveforma kystlinje. Området ligger nord i Nordland, helt ved grensa til Troms. Senja er landområdet (Norge nest største øy) helt sør i Troms fylke. Utenfor kystlinja finner vi området der den norske kontinentalsokkelen er smalest. Bosetting, næring og utvikling på Senja er temmelig likt Lofoten og Vesterålen. Senja-området blir i liten grad behandla særskilt.

I forhold til arealet er Lofoten og Vesterålen ett av de tetteste befolkede områdene i Nord-Norge. I de to regionene bor det vel 60 000 innbyggere, omtrent likt fordelt. De største sentra har tatt bystatus, men ingen har likevel mer enn 5000 innbyggere. Hele befolkningen bor godt spredt på øyer forbundet med ferger, bruer og tunneler. Innen en distanse på mellom en til tre timers bilkjøring, når de fleste innbyggerne byene Harstad (23 000) og Narvik (18 000).

Over flere tiår har innbyggertallet gått ned og reduksjonen har relativt sett vært større her enn i mange andre regioner både i Nord-Norge og ellers langs kysten. Som en naturlig følge av dette, er også gjennomsnittsalderen i befolkningen høyere her enn gjennomsnittet i landet. Alle er enige i at dette medfører utfordringer for framtida til regionen.

Kampen om mulige olje- og gassressurser

2. januar 2009 åpna NRK Nordland sin morgensending med følgende utsagn fra daværende administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Per Terje Vold:

Havområdet utenfor Lofoten og Vesterålen er de mest attraktive på norsk sokkel, og oljenæringen tror leting i nord blir den viktigste saken i den kommende valgkampen.

Denne saken en av de mest debatterte enkeltsakene i valgkampen, og ble gjennom det for første gang satt på dagsorden som en nasjonal sak. I etterkant av valget, var de fleste enige om at dette som enkeltsak ikke hadde særlig stor betydning for valgutfallet. Men saken ble debattert i partilederdebatter, og olje i Lofoten og Vesterålen måtte også sentrale politikere forholde seg til.

Men for mange av oss som bor her, og ikke minst fra oljenæringa, var mulige oljeog gassressurser i dette området kjent allerede flere tiår tidligere. Fra tidlig 1970-tallet har den smale kyststripa vært viet oppmerksomhet fra oljenæringa. Interessante geologiske strukturer på Andøya på nordspissen av Vesterålen førte til at oljeselskapet Norminol med lokale eiere ble etablert i 1971. De påfølgende årene ble det foretatt oljeleting både på land og i helt nære kyststrøk uten resultat. Seinere seismiske undersøkelser har holdt interessen oppe, særlig for området på vestsiden av Senja og sørover Vesterålen til Lofotodden. På oljespråket er dette blitt hetende blokken Nordland VI, Nordland VII og Troms II.

Etter hvert som de store oljefunnene i Nordsjøen begynte å tømmes, har også de store oljeselskapene retta fokuset mer nordover. Det pågikk en hard kamp om full åpning av vårt område i forbindelse med utarbeidelsen og vedtak av Forvaltningsplanen Lofoten – Barentshavet (Stortingsmelding 8, 2005–06). Vedtaket her ble et kompromiss som innebar at oljeselskapene ikke skulle slippes til, men at staten skulle drive seismiske undersøkelser og forskning på andre bunnforhold og kartlegging (Mareano). I tillegg skulle det drives et eget prosjekt knyttet til forskning på fuglelivet (Seapop). Resultatene av dette skulle samla danne grunnlag for evaluering av Forvaltningsplanen i 2010. Tidsmessig ble det ikke slik, og som sak til Stortinget ble den utsatt til våren 2011. Men de ulike forskningsrapportene ble lagt fram fra april 2010 og utover året. Det dreier seg om nærmere 2000 sider med komprimert teknisk fagstoff og samfunnsanalyser.¹ Her finner vi blant annet at statens sine egne faginstanser som Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Havforskningsinstituttet har gitt råd om å ikke åpne området for oljevirksomhet i sine uttalelser. I tillegg har ulike institusjoner på oppdrag, særlig fra oljeinteresser, lagt fram en rekke rapporter rundt ulike forhold i saken. Parallelt med dette har de ulike interessene i saken organisert seg og drevet aktivt påvirkningsarbeid overfor politikere, næringsdrivende og befolkningen ellers.

Organiserte oljetilhengere

I samarbeid med kommunale-, regionale- og fylkespolitiske fora har lokale næringsinteresser danna lobbyorganisasjonen LoVe Petro. Denne organisasjonen har vært oljeforkjempernes viktigste lokale redskap, og er tilført flere millioner i direkte offentlig støtte, først og fremst gjennom såkalte RDA-midler (regionalt differensiert arbeidsgiveravgift), fra privat næringsliv og ikke minst støtte fra oljeselskapene. Direktøren for organisasjonen er tidligere ordfører i en av kommunene, fortsatt AP-politiker og også deltaker i regionrådet i Vesterålen. Lokalt har også andre enkeltpolitikere og regionrådene i Lofoten og Vesterålen vært aktive. Flere av de samme politikerne som sitter i ledelsen i LoVe Petro, er også med i regionrådene, og har sittet på pengesekken til RDA-midlene. Det er politikere fra Høyre, Ap og FrP som har vært sentrale her som på nasjonalt plan. Under en aksjon blant fiskere på Værøy hadde en av båtene festa banner langs skutsida hvor de ba Eva Joly om hjelp til gransking!

Samrøret mellom politikk og næringsliv har også vært utvikla på andre områder blant annet ved delvis næringslivsbetalte reiser til oljeinstallasjoner i Hammerfest og Kristiansund. Tross fokus på disse forholdene, lot en rekke ordførere fra distriktet seg villig bli påspandert middag av LoVe Petro da de sist var på lobbytur hos statsministeren, i januar 2011. Flere av de samme personene sto også i ledelsen for å kuppe gjennom vedtak for å starte åpningsprosess for olje i Vesterålen regionråd sitt årsmøte i 2010. Utenom dagsorden og som benkeforslag ble dette vedtatt mot en stemme. Deretter ble saken behandla i kommunestyrene til de samme deltakerne som for det meste var ordførere. Altså en motsatt «demokratisk» prosess i de lokale politiske fora. Samme framgangsmåte har også vært gjennomført i Lofoten. Med flertall i samtlige kommuner av Ap, H og FrP med ulike allianser, må ingen forundres over at det i alle kommunestyrer som behandla saken, bortsett fra ett, ble vedtak for å støtte til å gå videre for åpning (konsekvensutrede etter Petroleumsloven).

Andre viktige deltakere i debatten er sentrale fylkespolitikere fra særlig Arbeiderpartiet og LOs distriktssekretær i Nordland.

De sentrale oljeinteressene er først og fremst organiserte i OLF (Oljeindustriens landsforening), som er sterkt engasjert i saken. Statoil har lagt et betydelig press på politikere, og har drevet aktivt nettverksbygging og opinionspåvirkning, blant annet gjennom annonsekampanjer. Statoildirektør Helge Lund har flere ganger vært i området, og deltatt på såkalte dialogmøter. Da stiller lokale politikere og næringsinteresser opp, som om det var den øverste statsmakta som kom på visitt. For ytterligere å understreke betydningen av dette området og områdene lengre nord i Barentshavet, har Statoil oppretta en egen avdeling som arbeider med «Strategier for olje- og gassutbygging i Arktis». Direktøren for dette er Hege Marie Norheim som blant annet sier dette om Lofoten og Vesterålen (Nordisk Ministerråd 2010):

Dette er definitivt det mest attraktive området på norsk sokkel i dag når det gjelder muligheten for å finne nye store felt som kan gi grunnlag for uavhengige utbygginger og ny infrastruktur. Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.

Argumentene fra de som presser på for utbygging, er slik jeg har erfart, først og fremst følgende:

•  Det er et stort behov for arbeidsplasser, og da særlig kompetansearbeidsplasser, i området for å stoppe/begrense fraflytting.
•  Det er fullt mulig å både drive oljevirksomhet og andre maritime næringer i Lofoten og Vesterålen – nøkkelordet er sameksistens.
•  Det har gått bra i 40 år i Nordsjøen, det viser at oljenæringa også her kan drives uten problemer.
•  Oljenæringa er landets største næring både når det gjelder inntekt og sysselsetting. For å holde denne i gang må derfor nye leiteområder åpnes. I den sammenheng er Lofoten og Vesterålen «indrefileten».
•  For å opprettholde den norske velferdsstaten, må inntektene fra oljenæringa fortsette.
•  Verden trenger fossile energikilder. Dette gjelder spesifikt den fattige delen av jordas befolkning.
•  Den norske oljeproduksjonen er verdens reneste og minst risikofylte.

Det er særlig de to første punktene som er spesifikke i argumentasjonen for oljeutbygging i vår region. Disse er spesielt relevante ettersom både Lofoten og Vesterålen har hatt en klar tilbakegang i folketallet. Begrepet «sameksistens», som innebærer at både fiskerinæringa og oljenæringa kan operere i dette området uten at det hindrer noen av dem i nevneverdig grad, er også sentral i ja-sidas argumentasjon, og dukker opp i enhver debatt om Lofoten og Vesterålen.

Den organiserte oljemotstanden

I forkant av den forrige behandlinga av «Forvaltningsplan for Lofoten– Barentshavet» i 2006 var det lokale aktivister sammen med fiskeri- og naturverninteresser som gikk sammen og danna de to lokale folkeaksjonene «Vesterålsaksjonen: Petroleumsfritt område utafor Lofoten og Vesterålen» og «Lofotaksjonen: Varig vern av Nordland VI og VII» vinteren 2006. Begge aksjonene gikk senere inn i alliansen «Petroleumsfritt Lofoten og Vesterålen» som ble etablert høsten 2007, og som i tillegg besto av de fire organisasjonene Natur og ungdom, Bellona, WWF og Naturvernforbundet. Denne alliansen mellom lokale aksjonister og støttespillere og de store, etablerte miljøorganisasjonene løfta kampen mot åpning av Lofoten og Vesterålen flere hakk.

I januar 2009 ble kampen mot olje i Lofoten og Vesterålen virkelig heva til en nasjonal sak gjennom opprettelsen av «Folkeaksjonen – oljefritt Lofoten og Vesterålen» og senere ble også «Senja» inkludert. Dette erstatta all tidligere organisering, og dermed var den folkelige motstanden samla i en organisasjon. De tidligere nevnte natur- og miljøvernorganisasjonene fortsatte sin deltakelse, og har vært og er avgjørende støttespillere. I den daglige aktivismen er det riktig å særlig holde fram Natur og Ungdom som en svært viktig ressurs. Både formelt og reelt var det helt fra starten særlig to viktige forhold den nye organisasjonen holdt fast på: Det viktigste var å beholde og forsterke at sentret for motstand måtte forankres i Vesterålen og Lofoten. Dernest at kontakten og alliansen med kystfiskerne var avgjørende. Nå i innspurten av kampen i denne fasen har denne strategien vist seg å være helt avgjørende. Som et tredje punkt ble det lagt en strategi om primært å kjempe for de enormt rike natur- og næringsverdiene. Derfor ble folkeaksjonen ikke å hete noe om «mot oljeboring» eller «varig vern». Også dette har vist seg å være riktig.

Det viktigste grunnlaget for engasjementet er at når det gjelder forvaltning av kystområdene i Lofoten og Vesterålen, må det velges mellom videreutvikling av en næring basert på bærekraftige, fornybare matressurser eller en kortvarig mulig oljeboom med en rekke negative konsekvenser for befolkning, natur, miljø og klima. De viktigste argumentene for å beskytte området mot oljenæringa har vært og er følgende:

• På det samme området som det sannsynligvis er oljeforekomster, finner vi de rikeste kystnære fiskeriene i Norge (jamfør Lofotfisket) som forvaltes på en bærekraftig måte, og har et historisk stort totalkvantum.
• Det samme området er gyte-, oppvekstog vandringsområde for en rekke fiskearter som også er viktige høstingsressurser både nord og sør for Lofoten, Vesterålen og Senja.
• Området er svært artsrikt og omfangsrikt med hensyn til både fugleliv og sjøpattedyr.
• Både på sjø og land vil oljenæringa med stor sannsynlighet fortrenge de tradisjonelle næringene knyttet til de fornybare resursene det har vært høsta på i mange hundre år.
• Seismikkskyting, dvs. undersøkelser som oljenæringa trenger for å kartlegge sannsynligheten for petrofunn, har skadelige ringvirkninger og er helt uakseptabelt i dette skjøre natur- og ressursrike området.
• Sameksistens mellom kystfiskeriene og oljenæringa slik vi kjenner oljenæringa i dag, er ikke mulig uten ubotelig skade for kystfiskeriene.
• Oljevirksomhet vil være en konstant trussel mot de tradisjonelle maritime næringene og naturforhold i forhold til utslipp fra leting, produksjon og transport. Konsekvensene vil være større her enn noen andre steder landskysten.- Norsk olje og gass som produseres som energikilde, slipper ut klimagasser som er like farlige for kloden som andre fossile energikilder.

De forholdene i debatten om Lofoten og Vesterålen som har sterkest tilknytning til den lokale situasjonen, er naturforhold, fiskeri, sameksistens og befolkningsutvikling. Alle disse har en sammenheng med hverandre. Denne rekka med argumenter gjør at motstanden er tufta på et bredt grunnlag. Den mest næringsinnretta fiskeriinteressen kan gå sammen med ytterliggående naturverninteresser. Det er vanskelig å delta i debatten uten å en viss forståelse for sammenhengene mellom de ulike faktorene.

Særegne naturforhold eneste grunn til bosetting akkurat her

Langs kysten av øyene i Lofoten og Vesterålen er den norske kontinentalsokkelen på det smaleste. Utfor Bleik på Andøy er det bare 6 km ut til «stordjupta». Golfstrømmen stryker nærmere land her enn noen andre steder. Den smale og grunne kontinentalsokkelen (100–300 meter) ender i «eggakanten» som stuper ned til ca. 2000 meter. Her møtes flere havstrømmer, og varmt og kaldt vann blandes. Dette fører til at svært næringsrikt vann kommer til overflaten, og bretter ut et unikt matfat til en hel næringskjede fra mikroorganismer, åte, fiskeegg og en rekke fiskearter til sjøpattedyr som sel og hval. Over havflaten fins noen av Europas største konsentrasjoner av sjøfugl og andre fuglearter (blant annet sterke bestander av ørn og andre rovfugler). Alt dette har igjen danna grunnlaget for bosetting og næringsaktivitet helt ut i havgapet, og her har vi derfor en av Nord- Norges tetteste befolkede områder fordelt på mange mindre kystsamfunn.

Med vanlig sjarkfart kan disse dyrerike områdene nås på 1 til 3 timer fra en rekke steder langs Lofoten og Vesterålen. Den smale og næringsrike kontinentalsokkelen er årsaken til at mindre fartøyer med enmannsbesetning i løpet av en dag kan laste båten med førsteklasses mat. Mens dette skrives, er det slike sjarker ute med to juksamaskiner, og tar på land opp mot 1500 kg prima torsk på dagen. Dette gjøres med relativt lavt forbruk av energi eller andre innsatsfaktorer annet enn egen arbeidskraft. Inntektene fra dette går i stor grad direkte i lomma på fiskeren. På land er det bygd opp mottak for disse ressursene som både tar seg av foredling og, i de senere år i større grad, pakking og transport av det ferske, høyverdige produktet direkte til det sentral-europiske markedet.

Det sies at frisørnæringa på Sortland, handelssenteret og det største tettstedet, merker godt tilstanden i fiskeriene på sin bunnlinje. Årlig førstehåndsverdi av kystfisket ilandført i Lofoten og Vesterålen er på mer enn 2 milliarder, temmelig likt fordelt på de to regionene (tall oppgitt fra Norges Råfisklag). I tillegg tas det store mengder sild tidvis helt nær land i det samme området, mens silda er på vandring sørover til gyting på Mørekysten.

Dette er den eneste grunnen til at regionene er såpass tett befolka, og at folk har bygd opp små livskraftige samfunn og tettsteder ytterst mot havet. Disse ressursene er det høsta av så lenge det har bodd folk her. Hittil har menneskelig rovdrift ikke klart å utrydde arter, sjøl om noen er redusert og er i faresonen. De mange hundre år fisket og fangsten har pågått, har kompetansen og teknologien på området utvikla seg enormt. Det gjelder både hvilke båttyper som til enhver tid har vært mest tilpassa, hvor de beste fiskeområdene og havneforholdene befinner seg, hvilke vandringsmønster fisken benytter, hvordan bunnforholdene og strømforholdene er, hvordan «lese» været lenge før de mer offisielle værmeldinger kommer over eteren eller på skjermen, hvilke redskaper som er de mest effektive og mye, mye mer. I tillegg er det utvikla kunnskaper, erfaringer og en tilknyttet kultur som strekker seg langt ut over det som gjelder det direkte fangstleddet.

I global sammenheng er dette området ansett for å være et av jordas vakreste kystområder som er svært interessant for rekreasjon og turisme. Her drives næringsaktivitet basert på fornybare matressurser og et bærekraftig forvaltningsregime. Lofotfisket og skreifisket er begreper kjent langt ut over landets grenser.

Kompliserte økosystemer

I tillegg til at området er et enormt matfat for mennesker og dyr, har en rekke dyrearter også gjort det til sin fødestue. For at dette skal fungere slik at artene kan vokse opp, er det en rekke faktorer som må passe til hverandre næringsmessig, tidsmessig og i forhold til blant annet temperatur, strøm og vind. Etter fødsel/utklekking drar flere arter ut på næringsvandring, og store bestander har sine oppvekstområder andre steder (eksempelvis torsk og sild), som igjen er grunnlaget for fangst og bosetting på disse stedene.

Området er et komplisert økosystem som det bare i noen grad er forska på. For få år siden ble det for eksempel oppdaga enorme korallrev i området, og de nye forskningsrapportene kan i dag fremdeles bare antyde i hvilken grad disse har betydning for den totale næringskjeden. Når og hvor stammen av kysttorsk gyter, er et annet område som ennå ikke er kartlagt. Det er også registrert oljespisende organismer i området utafor Bleik, og også andre registrering tyder på at det er lekkasje av gass fra bunnen. Er også dette en del av næringskjeden, og vil en tukling med en mulig naturlig gass-/ oljelekkasje påføre skadelige endringer i økosystemet? Ved å sette dette på spill uten å vite hva konsekvensene blir, trues både det naturlige mangfoldet og menneskelig næringsaktivitet.

Med andre menneskelige inngrep enn tradisjonell fangst kan prosessen bli forstyrret og systemet kollapse. Seismikkskyting kan absolutt være et slikt inngrep. Utafor Vesterålen, på et av de viktigste fiskerike områdene for den stedbundne kystflåten, ble det sommeren 2009 gjennomført såkalt 3D-skyting. Det innebar at et skip slepte 6 kabler med en lengde på 6 km hver etter seg, samtidig som det ble skutt med kraftige luftkanoner fra de samme kablene. Sjøl om dette er «lovlig», kan ikke dette karakteriseres som annet enn miljøkriminalitet. De begrensa undersøkelsene som er gjort rundt konsekvensene av seismikkskyting, viser at yngel og larver blir drept like i nærheten av luftkanonene, og at den i mange mils avstand har en skremmeeffekt på fisk. Når vi samtidig vet at slike undersøkelser foretas kontinuerlig så lenge det drives olje- og gassvirksomhet i et område, er det helt uakseptabelt på denne smale kontinentalsokkelen.

Et annet ødeleggende resultat av oljeutvinning kan være temperaturøkninger som ligger utenfor de naturlige variasjonene. Det er kjent at den viktigste økonomiske ressursen som gyter her, torsken, er intolerant overfor store temperaturforskjeller. Den er i tillegg avhengig av tilstrømning av raudåta på riktige tidspunkt for å lykkes med gytingen. Denne problematikken illustrerer hvor viktig det er at vi tar vare på de naturgitte forholdene, som sørger for at hovednæringa i regionene – de maritime ressursene – kan bestå.

Dette argumentet gjør at mesteparten av lokalbefolkningen, som forstår kystfiskets betydning, har svært få betenkeligheter med å alliere seg med de mest tydelige miljøorganisasjonene, til tross for at disse har møtt en del skepsis tidligere. Det er ikke uvanlig å høre uttalelser fra sindige vesterålinger om at vedkommende ikke er enig i Bellona, WWF eller Natur og Ungdom, men at de allikevel støtter dem fullt ut i det de gjør i denne saken. Denne alliansen mellom næring, kystbefolkninga og miljøinteressene har vært avgjørende for å holde trykket oppe mot det sentrale, politiske maktapparatet, og er som dynamitt i kampen mot oljekapitalen.

Arbeidsplasser

At oljevirksomhet i LoVeSe vil ha avgjørende betydning for å berge bosettinga i regionen, er offisielt de lokale oljetilhengernes viktigste argument for å slippe oljenæringa til i disse områdene.

Gjennom utvikling av fangstteknologi og ved at høyforedling av fisk er globalisert, har behovet for lokal arbeidskraft i Lofoten og Vesterålen blitt dramatisk redusert de siste 50 årene. Dette er hovedgrunnen til den store reduksjonen av befolkningen i regionen, som har ramma de ytterste kystområdene i regionen sterkest. Bø kommune på yttersiden av Vesterålen, som minste og nok historisk sett den mest fiskeriavhengige kommunen, har hatt størst nedgang i folketallet. Fra 1980 til 2004 har befolkningen blitt redusert med 32,5 %, og nedgangen har fortsatt etter det og er nå i underkant av 2800. Det er derfor svært forståelig at oljenæringas argument om arbeidsplasser i kjølvannet av et eventuelt oljefunn, faller i god jord. Vår erfaring er at dette naturlig nok også er lettest å feste litt til der fraflyttinga har vært størst.

Men dette argumentet er nå langt på vei parkert. Flere rapporter som er kommet de siste årene, regner det som lite sannsynlig at nye, stedbudne og varige arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet.2 I alle tilfeller er dette avhengig av at basefunksjoner blir lagt hit, eller at det vil bli lokal ilandføring og produksjon av eventuelle funn. I dag er det operatørselskapene som har hånda på rattet, og legger til rette for sine interesser, og da vurdert ut fra økonomiske markedsforhold og deres egen bunnlinje. Hva som tjener fraflyttingstrua distrikt, er sjølsagt ikke noe aksjeeierne bryr seg en døyt om.

På tross av sterke krav fra et samla politisk miljø i Finnmark om ilandføring, valgte eksempelvis oljeselskapet ENI en havbasert løsning for utbygging av Goliat-feltet og dermed minimale sysselsettingsvirkninger på land, og fikk oppskriftsmessig støtte for det hos sentrale myndigheter.

Da oljenæringa ble bygd opp på begynnelsen av 1970-tallet, fikk den hovedsete i og rundt Stavanger. Det er også bygd opp andre steder med oljerelatert industri og utviklingssenter på Vest- og Østlandet, men i forsvinnende liten grad i Nord-Norge. De løftene som ble gitt til Helgeland i forbindelse med oppbygging og drift av oljevirksomheten utafor kysten der, ble med løftene. Snøhvit i Hammerfest skulle bli det store utstillingsvinduet for oljenæringas «distriktssatsing». Resultatet ble magert i forhold til de enorme investeringene og de kolossale verdiene som er beregna tatt ut: Noen hundre arbeidsplasser etter anleggsfasen, kjøp av tjenester lokalt i anleggsfasen på noen få prosent av totalinvesteringene. Mye har vært fokusert på at ikke ubetydelige beløp, rundt 100 millioner årlig i eiendomsskatt, er gevinst til Hammerfest, men samtidig har dette ført til utarming av distriktene rundt. Til sammenligning er det gjort investeringer i Snøhvit-anleggene for mer enn 60 milliarder, og det er beregna henta ut verdier for det mangedobbelte.

I tillegg er sjølsagt oljenæringa minst like ivrig i å øke profitten gjennom reduserte kostnader som andre næringer, og de har ressurser til å utvikle teknologi til erstatning for mennesket. Etter at en av lederne i Statoil for noen år siden var i regionen og diskuterte en mulig oljeframtid, ble det etter et intervju med bladet Vesterålen slått opp at store sjøbaserte olje- og gassanlegg «hvor som helst» kan styres av en joystick fra et kontor i Stavanger. Det er svært lite trolig at et lite bygdesamfunn som Bø kommune med under 3000 innbyggere og Harstad som nærmeste by to-tre timers bilkjøring unna og allerede etablert senter for «kompetansearbeidsplasser» innen petro, skal få stedbudne arbeidsplasser innen direkte oljevirksomhet.

I avisa Klassekampen 25. februar 2011 avdekkes det at trykket for å komme i gang i Lofoten, Vesterålen og Senja er sterkest fra Rogaland og oljemiljøet i Stavanger. Leder i Rogaland Arbeiderparti sier til avisen:

Det er klart oljeleiting i Lofoten og Vesterålen er en viktig sak for Nord-Norge. Men det er minst like viktig for oss i Rogaland.

Det kom enda sterkere signaler fra APs sin ordførerkandidat i Stavanger til statsminister Stoltenberg like før de gikk inn i de siste regjeringsforhandlinger med SV og Sp om saken.

Med bakgrunn i en sannsynlig utvikling har oljemotstanderne heile tida hevda at det vil bli en del arbeidsplasser innen tjenesteytende næringer og tekniske fagområder, dersom det fins drivverdige oljeforekomster her. Men at ei oljenæring i dette området vil støvsuge den maritime kompetansen i tillegg til å båndlegge kystfiskerne sine mest attraktive områder. I tillegg til det har vi hevda og i praksis sett at seismikkskyting legger et uholdbart trykk på de samme kystfiskerne. I Rapport 2010/20 fra Vista analyse etter oppdrag fra Miljøverndepartementet trenger vi ikke gå lenger enn til rapportens sammendrag side 10 for å lese dette på typisk forskerspråk:

Etter vår vurdering kan det ikke utelukkes at petroleumsnæringen vil tvinge fram en raskere strukturrasjonalisering innen fiskerinæringen som også på sikt vil tvinge fram en omfordeling av fiskerikvotene mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten, selv om det ikke er aktuell politikk i dag. Dette vil ikke ha betydning for utnytting av fiskeri- og havbruksresurssene, men det kan ha geografiske fordelingseffekter og/eller fordelingseffekter mellom ulike fartøygrupper.

En slik analyse ser langt på vei også ut til å bli støtta av Statoils egen nordområdedirektør Hege Marie Norheim som etter et møte på Andenes 1. desember 2010 blir referert slik i Andøyposten:

Så at det blir noe tap av eksisterende arbeidsplasser, det tror jeg.

Det er fullt mulig å si tilnærma det samme, at mulig oljearbeidsplasser mest sannsynlig ikke vil komme i tillegg, men i beste fall som erstatning for de arbeidsplasser i fornybare næringer som oljenæringa har fortrengt.

Sameksistens er ikke mulig

Sjøl de mest rabiate tilhengere av å åpne for full oljeleiting, må forholde seg til de tradisjonelle ressursene i havet. Ja-folkets honnørord «sameksistens» innebærer en tro på at fiskerinæringa vil bestå, i lykkelig forening med oljenæringa. Politikere som er for olje, kan til og med gå så langt som til å si at om det blir konflikt, skal fisk komme foran olje.

Ordfører i Andøy og leder i Vesterålen Regionråd, Jonni Solsvik, som også sitter i ledelsen i partiet Høyre nasjonalt, er «krystallklar » på hva som er viktigst av fiskeri og oljeutvinning (nettstedet vol.no):

Dersom vi kommer i en situasjon som viser at det ikke er forenlig med sameksistens i disse områdene, må oljenæringen vike. Det må ikke være tvil om at fiskerinæringen er viktigst. Det er vi unisont enige om i Nordland og Troms.

Dette må sies av en pressa ordfører i et av landets største fiskevær for kystfiskere. I virkeligheten satt både Solsvik og andre lokale ledende oljelobbyister musestille da daværende fiskeriminister Helga Pedersen på to dagers varsel i 2008 stengte et tradisjonelt blåkveitefiskeri for å slippe fram seismikkfartøy. Den ellers så oljevennlige og AP-lojale leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, følte vel at dette tross alt var å gå for langt da han i NRK/Nordland i mai 2008 uttalte følgende om denne saken:

Vi har to oljeministre og ingen fiskeriminister. Fiskerne føler at fiskeriministeren ikke lenger er på deres side.

Senere ble det utbetalt ca 20 millioner som erstatning til fiskere for tapte fangster, men ingenting til landanlegg med lavere sysselsetting og omsetning på grunn av seismikkskremt fisk som ingen fikk tatt opp. I 2009 gikk staten enda lengre, og i et forsøk på å være i forkant tilbød de fiskere å få betalt for å holde seg hjemme! Rundt 100 fiskere tok imot betalinga, og lot båtene ligge ved kai. Slik kjøpte oljeinteressene seg ut og unngikk langt på vei konflikter. Så kan de samme interessene i neste omgang hevde at det er få eller ingen konflikter mellom olje og fisk i dette området!

Etter at de siste seismikkundersøkelsene er analysert, har Oljedirektoratet plotta inn sannsynlige olje- og/eller gassforekomster langs kysten av LoVeSe. Kystfiskarlaget har henta inn Kystvakta sitt kart over faststående bruk i det samme området en bestem dato i mars 2010. Det viser til fulle at olje- og fiskeriinteressene ligger i nøyaktig samme område.

Både oljeforkjempere, statsministeren og fiskeriministeren mener at sameksistens har gått greit i Nordsjøen. Det er med dette utgangspunktet det argumenteres for at det samme også vil gjelde i Lofoten og Vesterålen. Dette er en så dårlige dokumentert påstand at det må karakteriseres som bløff.

For det første er det ikke forska tilstrekkelig på hvorfor det har vært store endringer i fiskeriene i Nordsjøen de siste 40 årene. For det andre er den alternative muligheten for fisken til å tilpasse seg andre områder mye større der enn her, med den smale kontinentalsokkelen. For det tredje er det en havgående flåte som fisker i Nordsjøen, denne kan lettere tilpasse seg eventuelle nye vandringsmønster. Fisket og flåten i Lofoten og Vesterålen har ikke på noen måte disse mulighetene. Leder i Sogn- og Fjordane Fiskarlag, Nils Myklebust, sier blant annet i en kommentar i Fiskeribladet Fiskaren i november 2008:

Dersom OLF kan garantere at seibestanden si endring av vandringsmønsteret i Nordsjøen ikkje har noko med seismikken å gjere, så vil eg svært gjerne sjå den dokumentasjonen. Konflikten har og sin bakgrunn i den ekstremt store auken i aktiviteten av seismikkskyting.

Dette fiskarlaget krever at det forskes på konsekvensene av oljenæringas aktivitet i Nordsjøen. Uten gehør så langt.

Sjøl med de best uttalte intensjonene om å ivareta fiskeriinteressene, ser vi gang på gang at disse likevel overkjøres. Ingen bør overraskes av det – oljenæringa er så kapitalintensiv og mulige gevinster så store, at noen oppslag i fag- eller lokalpressa om overtramp, sannsynligvis er kalkulert. Med den posisjonen næringa har i Norge når det gjelder innflytelse gjennom kapital og sentrale maktposisjoner, er det heller ikke usannsynlig at både politikere og media lar seg påvirke til å godta mer enn i andre sammenhenger.

Oljenæringa oppleves i dag, og vil med mer tilgang i området oppføre seg mer og mer som en gjøkunge. Sakte, men sikkert vil andre næringer i konkurranse med oljenæringa bli fortrengt. En av de aller mest utsatte næringene i regionen er reiseliv. Ryker kystnæringene, ryker også mesteparten av grunnlaget for utvikling av reiselivssatsinga. Sameksistens er ikke mulig her, slik det heller ikke ser ut til å ha vært i Nordsjøen. Konsekvensene har ikke vært så synlige der som vi allerede ser langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Utvinningstempo og norsk oljealder på hell

Tidlig i norsk oljealder ble det bestemt at landet skulle ha en moderat takt på utvinning av petroleumsressursene. Det gikk likevel mange år før antatt maksimalt nivå ble nådd. Men utover på 1990- tallet eksploderte utviningstempoet, og er nå nesten tre ganger opptak av antall oljeekvivalenter som malen for norsk utvinning. Alle vet at dette vil ta slutt en dag, likevel opptrer «alle» som om dette bare er en ond tanke i gal manns hode. De anslag Oljedirektoratet har lagt fram for mulige funn i vårt område, tilsier at med dagens utvinningstempo vil dette forlenge Norges oljealderen med knapt ett år! Det sier noe om hvor langt oljekapitalen og deres medløpere er villige til å gå for å få ut siste dråpe – eller mer riktig: siste dollar.

Statoil som er den største pådriveren for åpning av LoVeSe, har en aksjekurs som utenom de generelle markedssvingningene i stor grad blafrer i takt med de mer eller mindre spekulative og truverdige anslag for deres reserver. Det er utsiktene til mer verdiskaping som gir selskapet tillit i markedet. Når vi samtidig vet at oljekapitalen antakelig er den mest aggressive delen av det globale finansmarkedet, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke ressurser og press de utøver på regjeringa, og hvordan de pleier sine nettverk også lokalt. La oss minnes ordene til direktøren for nordområdesatsinga i Statoil: «Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.»

Men det er ikke bare utvinningsselskapene og operatørselskapene som presser på.  Verkstedindustrien og andre deler av industrien knytta til oljenæringa gjennom leveranser både i leitefasen og utvinning, har objektive interesser av tilgang på stadig nye områder. Når oljebrønnen er tom, kaster de loss, og finner andre mer attraktive investeringsobjekter.

Har deler av fagbevegelsen ingen annen politikk enn den som tjener kortsiktige kapitalinteresser?

For noen av oss med tilknytning til fagbevegelsen er det derfor tragisk å se at tunge forbundsområder i LO innen disse bransjene er så ensidig i sin iver etter å bare kjøre på. Investeringer på norsk sokkel når det gjelder nye installasjoner og vedlikehold, kommer i 2011 til å ligge på rekordhøye mer en 140 milliarder. En slik strategi blokkerer for å satse på mer fremtidige energiløsninger, og for fagbevegelsen og arbeidsfolket vil nedturen sannsynligvis bli desto mer bratt. I et historisk perspektiv vil dagens strategi, under ledelse av LO-leder Roar Flaathen, antakelig bli møtt med forundring og forakt. LO i Vesterålen har inntatt standpunkt for kystbefolkninga, og har sett at sameksistens mellom olje og fiskeri i dette området og med dagens teknologi, beredskap og markedsstyring, ikke er mulig. Flere ganger er LO-lederen invitert til Vesterålen for å kunne gi han førstehånds kjennskap om forholdene. Men det har aldri passet han å komme nordover. Men å framstå nærmest i sinne i Oslo på vegne av befolkninga her oppe, og kreve at kysten skal legges under petroleumsloven og konsekvensutredning skal igangsettes, det passer det han visst veldig godt!

Stortingspolitikere fra AP gikk ut og sa at oljeåpning i LoVeSe er viktigere enn det rød/grønne regjeringsprosjektet. De fikk blant annet støtte fra en av regionens største fagforening – Fellesforbundets sin forening i Nordre Nordland og Sør-Troms. At også de vil gi Høyre og ikke minst FrP en mulighet for mye større innflytelse over arbeidsfolks hverdag, er tragisk og reaksjonært. Det er ikke lett å glemme at de ville sette krokfot på den rød/grønne regjeringa for å få til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det er sannsynlig at nettopp disse synspunktene både her nord og kanskje særlig på Sør-Vestlandet burde vært tatt mer på alvor tidlig i den folkelige mobiliseringa for oljefritt LoVeSe. Både fordi det fins manglende kunnskaper, og at denne delen av fagbevegelsen har relativt stor makt over både LO-lederen og derigjennom AP-lederen.

Sluttord

På tross av de ressursene som er lagt ned fra oljenæring og da spesielt Statoil, lokale lobbyister og politikere, har det sakte men sikkert vært en litt økende del av den nordnorske befolkninga og blitt til et flertall som har gått mot å starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Som sammenhengende over flere tiår og etter hvert aldrende aktivist har det vært svært givende å kunne delta i denne kampen, og mange av tidligere tiders analyseerfaringer fra andre kampområder har kommet til nytte. Særlig har samarbeidet med ungdommer gitt inspirasjon! Fronten har gjennom disse årene blitt landsomfattende, den er blir stadig breiere og dypere i befolkninga, og ikke minst har mange lært mye mer om de unike verdiene som landet vårt rår over. For egen del har jeg også fått bedre innsyn i oljenæringas store betydning for landet, men også hvilken enorm trussel denne utgjør som motoren i den menneskeskapte klimaendringen, og hvilken enorm maktfaktor næringa utgjør i det norske samfunnet. Likevel har mitt engasjement først og fremst vært holdt opp av en respekt og kanskje en form for kjærlighet til de som har måttet eller for noens del, valgt, å satse på fiskeriene.

Det er fantastisk at dette enorme økosystemet er sjøldrevet uten at det tilføres en menneskeskapt kalori. Torsken, hysa, uer, longa, silda, blåkveita, breiflabben, steinbiten bare stiller opp, og gir verden fantastisk mat og rikt liv her nord. Det er tankevekkende at vi kan være i ferd med å fylle kjeften deres med olje som har blitt danna gjennom ca 150 millioner år.

Forståelsen for at det kapitalistiske systemet må begraves, er ikke blitt mindre gjennom den hittil mest intense kampen jeg har vært med på – og den er ikke slutt. Det er å håpe at denne kampen så langt ikke har vært forgjeves og at uavhengig av det kortsiktige utfallet, har saken skapt en større forståelse for hvordan mennesket uansett er tvunget til å organisere samfunnet sitt på en annen måte med utgangspunkt i fornybare ressurser og framtidsretta, demokratiske og bærekraftig samfunnsmessige produksjon styrt og eid av folkelig engasjement og livsglede.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/hav-og-vannforvaltning/forvaltningsplan-barentshavet.html?id=87148
2. Regionale ringvirkninger av olje- og gassnæringen, Norut NI BR Finnmark, 2007; Utsyn Nord 2018, Norsk Utenriksplotisk institutt (NU PI), 2007; Varsel om vekst? Framtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, FAFO , 2007; Petroleumsaktivitet og lokal- og regional verdiskapning, Høgskolen i Bodø: Nordområdesentret for næringslivet, 2008.

 

Christoffer Ellingsen er vaktmester og landstyremedlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, kommunestyrerepresentant for Rødt og sekretær i LO i Vesterålen.

De fleste som sier de trenger mer kunnskap for å starte boring i Lofoten, Vesterålen og på Senja, har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Ingen steder langs norskekysten og få plasser på kloden, har historisk og fram til i dag, hatt så rikt naturmiljø som den nære kysten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kompliserte økologiske systemet er først og fremst verdifullt fordi:

• Det fins unike naturverdier her.
• Det tillater et enormt uttak av marin førsteklasses menneskemat i store mengder hele året og hvert år.
• Det er bærer av en særegen kystkultur.

Oljevirksomhet er den største trussel mot dette noensinne.

I dagens samfunn og kapitalistiske system, dreier spørsmålet om norsk oljepolitikk for finans- og industrieliten seg like lite om energipolitikk som spørsmålet om framtida til oppdrettsnæringa, dreier seg om matproduksjon. Noen miljøer og deler av samfunnets folkevalgte maktposisjoner vurderer olje og mat som viktige strategiske ressurser. Det gjelder både i en nasjonal og global sammenheng. Pentagon og NATO er nok også inne på slike tanker!

Men når Statoil-sjef Helge Lund og andre i ledende posisjoner i oljebransjen snakker om at åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for å sikre forsyning av energi, er dette i beste fall et helt underordna argument. For ikke å snakke om argumentet om at oljenæringa skal berge bosettinga i dette området. Uansett hvor frekke anslagene for hvor mange kompetansearbeidsplasser Statoil beregner vil tilfalle regionen med de mest «positive» senarioer, rikkes ikke aksjekursen en desimal. For investorene er derimot størrelsen på oljereservene i selskapet helt avgjørende, og aksjekursen gir umiddelbar respons.

Hoveddrivkreftene innafor spesielt disse næringene, er utsiktene til enormt store profitter som igjen tiltrekker seg de mest utbyttekåte finansspekulanter.

Tilslørende og vikarierende argumentasjon fra Guri Ingebrigtsen, tidligere både statsråd i Stoltenberg 1 regjeringa og ordfører i Vestvågøy, fortsatt lokalpolitikere og styreleder i lobbyorganisasjonen LoVe Petro, opptrer som nyttig klov for oljebransjen, når hun argumenterer med at fattige kvinner i Afrika i det minste kunne få en moped å kjøre med når de henter vann fra brønnen. (Sagt i åpent debattmøte på Sortland november 2008). Til det trengs det jo bensin! Altså må vi pøse på med oljeleiting for å sikre denne muligheten.

Minst like tilslørende er det når oljenæringa sjøl og lokale lobbister det siste året har brukt mesteparten av tiden på å argumentere for mer kunnskap om området før det tas stilling til oljeboring. Derfor må området legges under Petroleumslovens paragraf 3, altså starte en åpningsprosess med konsekvensutredning. Denne strategien er styrt av ett forhold: De kommer uansett ikke utenom fordi en slik konsekvensutredning må være neste skritt om området skal åpnes. Men de fleste av de aktive aktørene for mer kunnskap har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Når disse forholdene tas opp innledningsvis, er det for å understreke at kampen om kysten langs Lofoten, Vesterålen og Senja i første rekke dreier seg om å slåss mot verdens mektigste næring i vårt stadium av kapitalismen. I tillegg en ressurs som både i fred og ikke minst som en del av krigsmakta, en den viktigste smøring av samfunns- og krigsmaskineriet. I denne sammenhengen blir lokalt næringsliv, verdens største torskebestand, et unikt naturmiljø, sårbart, komplisert og svært verdifullt økologisk system, ytterligere CO2 utslipp – smått eller ingenting for de globale finansog maktinteressene.

Ingen seier er for liten til å feires

Enhver seier i denne kampen er derfor uhyre viktig å ta vare på for oss motstandere. Den peker framover mot en mulig maktforsyning til fordel for lokalbefolkninga og generell bedre framtid i global målestokk for folk flest. Samtidig veit vi at det blir omkamp på omkamp.

Intensjonen med å ta opp saken her, er derfor først og fremt å få fram det unike med dette området både i forhold til næring, natur og miljø.

Det er å håpe på at mange får en større forståelse for at grensen må gå her, om ikke andre steder, for oljenæringa i Norge. Disse og andre argumenter vil være gyldig også i de kommende kampene.

Lofoten, Vesterålen og Senja

Lofoten og Vesterålen er lette å kjenne igjen på norgeskartet fordi det skjærer ut som en mothake nord for midten av en ellers ganske jevn kurveforma kystlinje. Området ligger nord i Nordland, helt ved grensa til Troms. Senja er landområdet (Norge nest største øy) helt sør i Troms fylke. Utenfor kystlinja finner vi området der den norske kontinentalsokkelen er smalest. Bosetting, næring og utvikling på Senja er temmelig likt Lofoten og Vesterålen. Senja-området blir i liten grad behandla særskilt.

I forhold til arealet er Lofoten og Vesterålen ett av de tetteste befolkede områdene i Nord-Norge. I de to regionene bor det vel 60 000 innbyggere, omtrent likt fordelt. De største sentra har tatt bystatus, men ingen har likevel mer enn 5000 innbyggere. Hele befolkningen bor godt spredt på øyer forbundet med ferger, bruer og tunneler. Innen en distanse på mellom en til tre timers bilkjøring, når de fleste innbyggerne byene Harstad (23 000) og Narvik (18 000).

Over flere tiår har innbyggertallet gått ned og reduksjonen har relativt sett vært større her enn i mange andre regioner både i Nord-Norge og ellers langs kysten. Som en naturlig følge av dette, er også gjennomsnittsalderen i befolkningen høyere her enn gjennomsnittet i landet. Alle er enige i at dette medfører utfordringer for framtida til regionen.

Kampen om mulige olje- og gassressurser

2. januar 2009 åpna NRK Nordland sin morgensending med følgende utsagn fra daværende administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Per Terje Vold:

Havområdet utenfor Lofoten og Vesterålen er de mest attraktive på norsk sokkel, og oljenæringen tror leting i nord blir den viktigste saken i den kommende valgkampen.

Denne saken en av de mest debatterte enkeltsakene i valgkampen, og ble gjennom det for første gang satt på dagsorden som en nasjonal sak. I etterkant av valget, var de fleste enige om at dette som enkeltsak ikke hadde særlig stor betydning for valgutfallet. Men saken ble debattert i partilederdebatter, og olje i Lofoten og Vesterålen måtte også sentrale politikere forholde seg til.

Men for mange av oss som bor her, og ikke minst fra oljenæringa, var mulige oljeog gassressurser i dette området kjent allerede flere tiår tidligere. Fra tidlig 1970-tallet har den smale kyststripa vært viet oppmerksomhet fra oljenæringa. Interessante geologiske strukturer på Andøya på nordspissen av Vesterålen førte til at oljeselskapet Norminol med lokale eiere ble etablert i 1971. De påfølgende årene ble det foretatt oljeleting både på land og i helt nære kyststrøk uten resultat. Seinere seismiske undersøkelser har holdt interessen oppe, særlig for området på vestsiden av Senja og sørover Vesterålen til Lofotodden. På oljespråket er dette blitt hetende blokken Nordland VI, Nordland VII og Troms II.

Etter hvert som de store oljefunnene i Nordsjøen begynte å tømmes, har også de store oljeselskapene retta fokuset mer nordover. Det pågikk en hard kamp om full åpning av vårt område i forbindelse med utarbeidelsen og vedtak av Forvaltningsplanen Lofoten – Barentshavet (Stortingsmelding 8, 2005–06). Vedtaket her ble et kompromiss som innebar at oljeselskapene ikke skulle slippes til, men at staten skulle drive seismiske undersøkelser og forskning på andre bunnforhold og kartlegging (Mareano). I tillegg skulle det drives et eget prosjekt knyttet til forskning på fuglelivet (Seapop). Resultatene av dette skulle samla danne grunnlag for evaluering av Forvaltningsplanen i 2010. Tidsmessig ble det ikke slik, og som sak til Stortinget ble den utsatt til våren 2011. Men de ulike forskningsrapportene ble lagt fram fra april 2010 og utover året. Det dreier seg om nærmere 2000 sider med komprimert teknisk fagstoff og samfunnsanalyser.¹ Her finner vi blant annet at statens sine egne faginstanser som Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Havforskningsinstituttet har gitt råd om å ikke åpne området for oljevirksomhet i sine uttalelser. I tillegg har ulike institusjoner på oppdrag, særlig fra oljeinteresser, lagt fram en rekke rapporter rundt ulike forhold i saken. Parallelt med dette har de ulike interessene i saken organisert seg og drevet aktivt påvirkningsarbeid overfor politikere, næringsdrivende og befolkningen ellers.

Organiserte oljetilhengere

I samarbeid med kommunale-, regionale- og fylkespolitiske fora har lokale næringsinteresser danna lobbyorganisasjonen LoVe Petro. Denne organisasjonen har vært oljeforkjempernes viktigste lokale redskap, og er tilført flere millioner i direkte offentlig støtte, først og fremst gjennom såkalte RDA-midler (regionalt differensiert arbeidsgiveravgift), fra privat næringsliv og ikke minst støtte fra oljeselskapene. Direktøren for organisasjonen er tidligere ordfører i en av kommunene, fortsatt AP-politiker og også deltaker i regionrådet i Vesterålen. Lokalt har også andre enkeltpolitikere og regionrådene i Lofoten og Vesterålen vært aktive. Flere av de samme politikerne som sitter i ledelsen i LoVe Petro, er også med i regionrådene, og har sittet på pengesekken til RDA-midlene. Det er politikere fra Høyre, Ap og FrP som har vært sentrale her som på nasjonalt plan. Under en aksjon blant fiskere på Værøy hadde en av båtene festa banner langs skutsida hvor de ba Eva Joly om hjelp til gransking!

Samrøret mellom politikk og næringsliv har også vært utvikla på andre områder blant annet ved delvis næringslivsbetalte reiser til oljeinstallasjoner i Hammerfest og Kristiansund. Tross fokus på disse forholdene, lot en rekke ordførere fra distriktet seg villig bli påspandert middag av LoVe Petro da de sist var på lobbytur hos statsministeren, i januar 2011. Flere av de samme personene sto også i ledelsen for å kuppe gjennom vedtak for å starte åpningsprosess for olje i Vesterålen regionråd sitt årsmøte i 2010. Utenom dagsorden og som benkeforslag ble dette vedtatt mot en stemme. Deretter ble saken behandla i kommunestyrene til de samme deltakerne som for det meste var ordførere. Altså en motsatt «demokratisk» prosess i de lokale politiske fora. Samme framgangsmåte har også vært gjennomført i Lofoten. Med flertall i samtlige kommuner av Ap, H og FrP med ulike allianser, må ingen forundres over at det i alle kommunestyrer som behandla saken, bortsett fra ett, ble vedtak for å støtte til å gå videre for åpning (konsekvensutrede etter Petroleumsloven).

Andre viktige deltakere i debatten er sentrale fylkespolitikere fra særlig Arbeiderpartiet og LOs distriktssekretær i Nordland.

De sentrale oljeinteressene er først og fremst organiserte i OLF (Oljeindustriens landsforening), som er sterkt engasjert i saken. Statoil har lagt et betydelig press på politikere, og har drevet aktivt nettverksbygging og opinionspåvirkning, blant annet gjennom annonsekampanjer. Statoildirektør Helge Lund har flere ganger vært i området, og deltatt på såkalte dialogmøter. Da stiller lokale politikere og næringsinteresser opp, som om det var den øverste statsmakta som kom på visitt. For ytterligere å understreke betydningen av dette området og områdene lengre nord i Barentshavet, har Statoil oppretta en egen avdeling som arbeider med «Strategier for olje- og gassutbygging i Arktis». Direktøren for dette er Hege Marie Norheim som blant annet sier dette om Lofoten og Vesterålen (Nordisk Ministerråd 2010):

Dette er definitivt det mest attraktive området på norsk sokkel i dag når det gjelder muligheten for å finne nye store felt som kan gi grunnlag for uavhengige utbygginger og ny infrastruktur. Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.

Argumentene fra de som presser på for utbygging, er slik jeg har erfart, først og fremst følgende:

• Det er et stort behov for arbeidsplasser, og da særlig kompetansearbeidsplasser, i området for å stoppe/begrense fraflytting.
• Det er fullt mulig å både drive oljevirksomhet og andre maritime næringer i Lofoten og Vesterålen – nøkkelordet er sameksistens.
• Det har gått bra i 40 år i Nordsjøen, det viser at oljenæringa også her kan drives uten problemer.
• Oljenæringa er landets største næring både når det gjelder inntekt og sysselsetting. For å holde denne i gang må derfor nye leiteområder åpnes. I den sammenheng er Lofoten og Vesterålen «indrefileten».
• For å opprettholde den norske velferdsstaten, må inntektene fra oljenæringa fortsette.
• Verden trenger fossile energikilder. Dette gjelder spesifikt den fattige delen av jordas befolkning.
• Den norske oljeproduksjonen er verdens reneste og minst risikofylte.

Det er særlig de to første punktene som er spesifikke i argumentasjonen for oljeutbygging i vår region. Disse er spesielt relevante ettersom både Lofoten og Vesterålen har hatt en klar tilbakegang i folketallet. Begrepet «sameksistens», som innebærer at både fiskerinæringa og oljenæringa kan operere i dette området uten at det hindrer noen av dem i nevneverdig grad, er også sentral i ja-sidas argumentasjon, og dukker opp i enhver debatt om Lofoten og Vesterålen.

Den organiserte oljemotstanden

I forkant av den forrige behandlinga av «Forvaltningsplan for Lofoten– Barentshavet» i 2006 var det lokale aktivister sammen med fiskeri- og naturverninteresser som gikk sammen og danna de to lokale folkeaksjonene «Vesterålsaksjonen: Petroleumsfritt område utafor Lofoten og Vesterålen» og «Lofotaksjonen: Varig vern av Nordland VI og VII» vinteren 2006. Begge aksjonene gikk senere inn i alliansen «Petroleumsfritt Lofoten og Vesterålen» som ble etablert høsten 2007, og som i tillegg besto av de fire organisasjonene Natur og ungdom, Bellona, WWF og Naturvernforbundet. Denne alliansen mellom lokale aksjonister og støttespillere og de store, etablerte miljøorganisasjonene løfta kampen mot åpning av Lofoten og Vesterålen flere hakk.

I januar 2009 ble kampen mot olje i Lofoten og Vesterålen virkelig heva til en nasjonal sak gjennom opprettelsen av «Folkeaksjonen – oljefritt Lofoten og Vesterålen» og senere ble også «Senja» inkludert. Dette erstatta all tidligere organisering, og dermed var den folkelige motstanden samla i en organisasjon. De tidligere nevnte natur- og miljøvernorganisasjonene fortsatte sin deltakelse, og har vært og er avgjørende støttespillere. I den daglige aktivismen er det riktig å særlig holde fram Natur og Ungdom som en svært viktig ressurs. Både formelt og reelt var det helt fra starten særlig to viktige forhold den nye organisasjonen holdt fast på: Det viktigste var å beholde og forsterke at sentret for motstand måtte forankres i Vesterålen og Lofoten. Dernest at kontakten og alliansen med kystfiskerne var avgjørende. Nå i innspurten av kampen i denne fasen har denne strategien vist seg å være helt avgjørende. Som et tredje punkt ble det lagt en strategi om primært å kjempe for de enormt rike natur- og næringsverdiene. Derfor ble folkeaksjonen ikke å hete noe om «mot oljeboring» eller «varig vern». Også dette har vist seg å være riktig.

Det viktigste grunnlaget for engasjementet er at når det gjelder forvaltning av kystområdene i Lofoten og Vesterålen, må det velges mellom videreutvikling av en næring basert på bærekraftige, fornybare matressurser eller en kortvarig mulig oljeboom med en rekke negative konsekvenser for befolkning, natur, miljø og klima. De viktigste argumentene for å beskytte området mot oljenæringa har vært og er følgende:

• På det samme området som det sannsynligvis er oljeforekomster, finner vi de rikeste kystnære fiskeriene i Norge (jamfør Lofotfisket) som forvaltes på en bærekraftig måte, og har et historisk stort totalkvantum.
• Det samme området er gyte-, oppvekstog vandringsområde for en rekke fiskearter som også er viktige høstingsressurser både nord og sør for Lofoten, Vesterålen og Senja.
• Området er svært artsrikt og omfangsrikt med hensyn til både fugleliv og sjøpattedyr.
• Både på sjø og land vil oljenæringa med stor sannsynlighet fortrenge de tradisjonelle næringene knyttet til de fornybare resursene det har vært høsta på i mange hundre år.
• Seismikkskyting, dvs. undersøkelser som oljenæringa trenger for å kartlegge sannsynligheten for petrofunn, har skadelige ringvirkninger og er helt uakseptabelt i dette skjøre natur- og ressursrike området.
• Sameksistens mellom kystfiskeriene og oljenæringa slik vi kjenner oljenæringa i dag, er ikke mulig uten ubotelig skade for kystfiskeriene.
• Oljevirksomhet vil være en konstant trussel mot de tradisjonelle maritime næringene og naturforhold i forhold til utslipp fra leting, produksjon og transport. Konsekvensene vil være større her enn noen andre steder landskysten.- Norsk olje og gass som produseres som energikilde, slipper ut klimagasser som er like farlige for kloden som andre fossile energikilder.

 

De forholdene i debatten om Lofoten og Vesterålen som har sterkest tilknytning til den lokale situasjonen, er naturforhold, fiskeri, sameksistens og befolkningsutvikling. Alle disse har en sammenheng med hverandre. Denne rekka med argumenter gjør at motstanden er tufta på et bredt grunnlag. Den mest næringsinnretta fiskeriinteressen kan gå sammen med ytterliggående naturverninteresser. Det er vanskelig å delta i debatten uten å en viss forståelse for sammenhengene mellom de ulike faktorene.

Særegne naturforhold eneste grunn til bosetting akkurat her

Langs kysten av øyene i Lofoten og Vesterålen er den norske kontinentalsokkelen på det smaleste. Utfor Bleik på Andøy er det bare 6 km ut til «stordjupta». Golfstrømmen stryker nærmere land her enn noen andre steder. Den smale og grunne kontinentalsokkelen (100–300 meter) ender i «eggakanten» som stuper ned til ca. 2000 meter. Her møtes flere havstrømmer, og varmt og kaldt vann blandes. Dette fører til at svært næringsrikt vann kommer til overflaten, og bretter ut et unikt matfat til en hel næringskjede fra mikroorganismer, åte, fiskeegg og en rekke fiskearter til sjøpattedyr som sel og hval. Over havflaten fins noen av Europas største konsentrasjoner av sjøfugl og andre fuglearter (blant annet sterke bestander av ørn og andre rovfugler). Alt dette har igjen danna grunnlaget for bosetting og næringsaktivitet helt ut i havgapet, og her har vi derfor en av Nord- Norges tetteste befolkede områder fordelt på mange mindre kystsamfunn.

Med vanlig sjarkfart kan disse dyrerike områdene nås på 1 til 3 timer fra en rekke steder langs Lofoten og Vesterålen. Den smale og næringsrike kontinentalsokkelen er årsaken til at mindre fartøyer med enmannsbesetning i løpet av en dag kan laste båten med førsteklasses mat. Mens dette skrives, er det slike sjarker ute med to juksamaskiner, og tar på land opp mot 1500 kg prima torsk på dagen. Dette gjøres med relativt lavt forbruk av energi eller andre innsatsfaktorer annet enn egen arbeidskraft. Inntektene fra dette går i stor grad direkte i lomma på fiskeren. På land er det bygd opp mottak for disse ressursene som både tar seg av foredling og, i de senere år i større grad, pakking og transport av det ferske, høyverdige produktet direkte til det sentral-europiske markedet.

Det sies at frisørnæringa på Sortland, handelssenteret og det største tettstedet, merker godt tilstanden i fiskeriene på sin bunnlinje. Årlig førstehåndsverdi av kystfisket ilandført i Lofoten og Vesterålen er på mer enn 2 milliarder, temmelig likt fordelt på de to regionene (tall oppgitt fra Norges Råfisklag). I tillegg tas det store mengder sild tidvis helt nær land i det samme området, mens silda er på vandring sørover til gyting på Mørekysten.

Dette er den eneste grunnen til at regionene er såpass tett befolka, og at folk har bygd opp små livskraftige samfunn og tettsteder ytterst mot havet. Disse ressursene er det høsta av så lenge det har bodd folk her. Hittil har menneskelig rovdrift ikke klart å utrydde arter, sjøl om noen er redusert og er i faresonen. De mange hundre år fisket og fangsten har pågått, har kompetansen og teknologien på området utvikla seg enormt. Det gjelder både hvilke båttyper som til enhver tid har vært mest tilpassa, hvor de beste fiskeområdene og havneforholdene befinner seg, hvilke vandringsmønster fisken benytter, hvordan bunnforholdene og strømforholdene er, hvordan «lese» været lenge før de mer offisielle værmeldinger kommer over eteren eller på skjermen, hvilke redskaper som er de mest effektive og mye, mye mer. I tillegg er det utvikla kunnskaper, erfaringer og en tilknyttet kultur som strekker seg langt ut over det som gjelder det direkte fangstleddet.

I global sammenheng er dette området ansett for å være et av jordas vakreste kystområder som er svært interessant for rekreasjon og turisme. Her drives næringsaktivitet basert på fornybare matressurser og et bærekraftig forvaltningsregime. Lofotfisket og skreifisket er begreper kjent langt ut over landets grenser.

Kompliserte økosystemer

I tillegg til at området er et enormt matfat for mennesker og dyr, har en rekke dyrearter også gjort det til sin fødestue. For at dette skal fungere slik at artene kan vokse opp, er det en rekke faktorer som må passe til hverandre næringsmessig, tidsmessig og i forhold til blant annet temperatur, strøm og vind. Etter fødsel/utklekking drar flere arter ut på næringsvandring, og store bestander har sine oppvekstområder andre steder (eksempelvis torsk og sild), som igjen er grunnlaget for fangst og bosetting på disse stedene.

Området er et komplisert økosystem som det bare i noen grad er forska på. For få år siden ble det for eksempel oppdaga enorme korallrev i området, og de nye forskningsrapportene kan i dag fremdeles bare antyde i hvilken grad disse har betydning for den totale næringskjeden. Når og hvor stammen av kysttorsk gyter, er et annet område som ennå ikke er kartlagt. Det er også registrert oljespisende organismer i området utafor Bleik, og også andre registrering tyder på at det er lekkasje av gass fra bunnen. Er også dette en del av næringskjeden, og vil en tukling med en mulig naturlig gass-/ oljelekkasje påføre skadelige endringer i økosystemet? Ved å sette dette på spill uten å vite hva konsekvensene blir, trues både det naturlige mangfoldet og menneskelig næringsaktivitet.

Med andre menneskelige inngrep enn tradisjonell fangst kan prosessen bli forstyrret og systemet kollapse. Seismikkskyting kan absolutt være et slikt inngrep. Utafor Vesterålen, på et av de viktigste fiskerike områdene for den stedbundne kystflåten, ble det sommeren 2009 gjennomført såkalt 3D-skyting. Det innebar at et skip slepte 6 kabler med en lengde på 6 km hver etter seg, samtidig som det ble skutt med kraftige luftkanoner fra de samme kablene. Sjøl om dette er «lovlig», kan ikke dette karakteriseres som annet enn miljøkriminalitet. De begrensa undersøkelsene som er gjort rundt konsekvensene av seismikkskyting, viser at yngel og larver blir drept like i nærheten av luftkanonene, og at den i mange mils avstand har en skremmeeffekt på fisk. Når vi samtidig vet at slike undersøkelser foretas kontinuerlig så lenge det drives olje- og gassvirksomhet i et område, er det helt uakseptabelt på denne smale kontinentalsokkelen.

Et annet ødeleggende resultat av oljeutvinning kan være temperaturøkninger som ligger utenfor de naturlige variasjonene. Det er kjent at den viktigste økonomiske ressursen som gyter her, torsken, er intolerant overfor store temperaturforskjeller. Den er i tillegg avhengig av tilstrømning av raudåta på riktige tidspunkt for å lykkes med gytingen. Denne problematikken illustrerer hvor viktig det er at vi tar vare på de naturgitte forholdene, som sørger for at hovednæringa i regionene – de maritime ressursene – kan bestå.

Dette argumentet gjør at mesteparten av lokalbefolkningen, som forstår kystfiskets betydning, har svært få betenkeligheter med å alliere seg med de mest tydelige miljøorganisasjonene, til tross for at disse har møtt en del skepsis tidligere. Det er ikke uvanlig å høre uttalelser fra sindige vesterålinger om at vedkommende ikke er enig i Bellona, WWF eller Natur og Ungdom, men at de allikevel støtter dem fullt ut i det de gjør i denne saken. Denne alliansen mellom næring, kystbefolkninga og miljøinteressene har vært avgjørende for å holde trykket oppe mot det sentrale, politiske maktapparatet, og er som dynamitt i kampen mot oljekapitalen.

Arbeidsplasser

At oljevirksomhet i LoVeSe vil ha avgjørende betydning for å berge bosettinga i regionen, er offisielt de lokale oljetilhengernes viktigste argument for å slippe oljenæringa til i disse områdene.

Gjennom utvikling av fangstteknologi og ved at høyforedling av fisk er globalisert, har behovet for lokal arbeidskraft i Lofoten og Vesterålen blitt dramatisk redusert de siste 50 årene. Dette er hovedgrunnen til den store reduksjonen av befolkningen i regionen, som har ramma de ytterste kystområdene i regionen sterkest. Bø kommune på yttersiden av Vesterålen, som minste og nok historisk sett den mest fiskeriavhengige kommunen, har hatt størst nedgang i folketallet. Fra 1980 til 2004 har befolkningen blitt redusert med 32,5 %, og nedgangen har fortsatt etter det og er nå i underkant av 2800. Det er derfor svært forståelig at oljenæringas argument om arbeidsplasser i kjølvannet av et eventuelt oljefunn, faller i god jord. Vår erfaring er at dette naturlig nok også er lettest å feste litt til der fraflyttinga har vært størst.

Men dette argumentet er nå langt på vei parkert. Flere rapporter som er kommet de siste årene, regner det som lite sannsynlig at nye, stedbudne og varige arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet.2 I alle tilfeller er dette avhengig av at basefunksjoner blir lagt hit, eller at det vil bli lokal ilandføring og produksjon av eventuelle funn. I dag er det operatørselskapene som har hånda på rattet, og legger til rette for sine interesser, og da vurdert ut fra økonomiske markedsforhold og deres egen bunnlinje. Hva som tjener fraflyttingstrua distrikt, er sjølsagt ikke noe aksjeeierne bryr seg en døyt om.

På tross av sterke krav fra et samla politisk miljø i Finnmark om ilandføring, valgte eksempelvis oljeselskapet ENI en havbasert løsning for utbygging av Goliat-feltet og dermed minimale sysselsettingsvirkninger på land, og fikk oppskriftsmessig støtte for det hos sentrale myndigheter.

Da oljenæringa ble bygd opp på begynnelsen av 1970-tallet, fikk den hovedsete i og rundt Stavanger. Det er også bygd opp andre steder med oljerelatert industri og utviklingssenter på Vest- og Østlandet, men i forsvinnende liten grad i Nord-Norge. De løftene som ble gitt til Helgeland i forbindelse med oppbygging og drift av oljevirksomheten utafor kysten der, ble med løftene. Snøhvit i Hammerfest skulle bli det store utstillingsvinduet for oljenæringas «distriktssatsing». Resultatet ble magert i forhold til de enorme investeringene og de kolossale verdiene som er beregna tatt ut: Noen hundre arbeidsplasser etter anleggsfasen, kjøp av tjenester lokalt i anleggsfasen på noen få prosent av totalinvesteringene. Mye har vært fokusert på at ikke ubetydelige beløp, rundt 100 millioner årlig i eiendomsskatt, er gevinst til Hammerfest, men samtidig har dette ført til utarming av distriktene rundt. Til sammenligning er det gjort investeringer i Snøhvit-anleggene for mer enn 60 milliarder, og det er beregna henta ut verdier for det mangedobbelte.

I tillegg er sjølsagt oljenæringa minst like ivrig i å øke profitten gjennom reduserte kostnader som andre næringer, og de har ressurser til å utvikle teknologi til erstatning for mennesket. Etter at en av lederne i Statoil for noen år siden var i regionen og diskuterte en mulig oljeframtid, ble det etter et intervju med bladet Vesterålen slått opp at store sjøbaserte olje- og gassanlegg «hvor som helst» kan styres av en joystick fra et kontor i Stavanger. Det er svært lite trolig at et lite bygdesamfunn som Bø kommune med under 3000 innbyggere og Harstad som nærmeste by to-tre timers bilkjøring unna og allerede etablert senter for «kompetansearbeidsplasser» innen petro, skal få stedbudne arbeidsplasser innen direkte oljevirksomhet.

I avisa Klassekampen 25. februar 2011 avdekkes det at trykket for å komme i gang i Lofoten, Vesterålen og Senja er sterkest fra Rogaland og oljemiljøet i Stavanger. Leder i Rogaland Arbeiderparti sier til avisen:

Det er klart oljeleiting i Lofoten og Vesterålen er en viktig sak for Nord-Norge. Men det er minst like viktig for oss i Rogaland.

Det kom enda sterkere signaler fra APs sin ordførerkandidat i Stavanger til statsminister Stoltenberg like før de gikk inn i de siste regjeringsforhandlinger med SV og Sp om saken.

Med bakgrunn i en sannsynlig utvikling har oljemotstanderne heile tida hevda at det vil bli en del arbeidsplasser innen tjenesteytende næringer og tekniske fagområder, dersom det fins drivverdige oljeforekomster her. Men at ei oljenæring i dette området vil støvsuge den maritime kompetansen i tillegg til å båndlegge kystfiskerne sine mest attraktive områder. I tillegg til det har vi hevda og i praksis sett at seismikkskyting legger et uholdbart trykk på de samme kystfiskerne. I Rapport 2010/20 fra Vista analyse etter oppdrag fra Miljøverndepartementet trenger vi ikke gå lenger enn til rapportens sammendrag side 10 for å lese dette på typisk forskerspråk:

Etter vår vurdering kan det ikke utelukkes at petroleumsnæringen vil tvinge fram en raskere strukturrasjonalisering innen fiskerinæringen som også på sikt vil tvinge fram en omfordeling av fiskerikvotene mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten, selv om det ikke er aktuell politikk i dag. Dette vil ikke ha betydning for utnytting av fiskeri- og havbruksresurssene, men det kan ha geografiske fordelingseffekter og/eller fordelingseffekter mellom ulike fartøygrupper.

En slik analyse ser langt på vei også ut til å bli støtta av Statoils egen nordområdedirektør Hege Marie Norheim som etter et møte på Andenes 1. desember 2010 blir referert slik i Andøyposten:

Så at det blir noe tap av eksisterende arbeidsplasser, det tror jeg.

Det er fullt mulig å si tilnærma det samme, at mulig oljearbeidsplasser mest sannsynlig ikke vil komme i tillegg, men i beste fall som erstatning for de arbeidsplasser i fornybare næringer som oljenæringa har fortrengt.

Sameksistens er ikke mulig

Sjøl de mest rabiate tilhengere av å åpne for full oljeleiting, må forholde seg til de tradisjonelle ressursene i havet. Ja-folkets honnørord «sameksistens» innebærer en tro på at fiskerinæringa vil bestå, i lykkelig forening med oljenæringa. Politikere som er for olje, kan til og med gå så langt som til å si at om det blir konflikt, skal fisk komme foran olje.

Ordfører i Andøy og leder i Vesterålen Regionråd, Jonni Solsvik, som også sitter i ledelsen i partiet Høyre nasjonalt, er «krystallklar » på hva som er viktigst av fiskeri og oljeutvinning (nettstedet vol.no):

Dersom vi kommer i en situasjon som viser at det ikke er forenlig med sameksistens i disse områdene, må oljenæringen vike. Det må ikke være tvil om at fiskerinæringen er viktigst. Det er vi unisont enige om i Nordland og Troms.

Dette må sies av en pressa ordfører i et av landets største fiskevær for kystfiskere. I virkeligheten satt både Solsvik og andre lokale ledende oljelobbyister musestille da daværende fiskeriminister Helga Pedersen på to dagers varsel i 2008 stengte et tradisjonelt blåkveitefiskeri for å slippe fram seismikkfartøy. Den ellers så oljevennlige og AP-lojale leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, følte vel at dette tross alt var å gå for langt da han i NRK/Nordland i mai 2008 uttalte følgende om denne saken:

Vi har to oljeministre og ingen fiskeriminister. Fiskerne føler at fiskeriministeren ikke lenger er på deres side.

Senere ble det utbetalt ca 20 millioner som erstatning til fiskere for tapte fangster, men ingenting til landanlegg med lavere sysselsetting og omsetning på grunn av seismikkskremt fisk som ingen fikk tatt opp. I 2009 gikk staten enda lengre, og i et forsøk på å være i forkant tilbød de fiskere å få betalt for å holde seg hjemme! Rundt 100 fiskere tok imot betalinga, og lot båtene ligge ved kai. Slik kjøpte oljeinteressene seg ut og unngikk langt på vei konflikter. Så kan de samme interessene i neste omgang hevde at det er få eller ingen konflikter mellom olje og fisk i dette området!

Etter at de siste seismikkundersøkelsene er analysert, har Oljedirektoratet plotta inn sannsynlige olje- og/eller gassforekomster langs kysten av LoVeSe. Kystfiskarlaget har henta inn Kystvakta sitt kart over faststående bruk i det samme området en bestem dato i mars 2010. Det viser til fulle at olje- og fiskeriinteressene ligger i nøyaktig samme område.

Både oljeforkjempere, statsministeren og fiskeriministeren mener at sameksistens har gått greit i Nordsjøen. Det er med dette utgangspunktet det argumenteres for at det samme også vil gjelde i Lofoten og Vesterålen. Dette er en så dårlige dokumentert påstand at det må karakteriseres som bløff.

For det første er det ikke forska tilstrekkelig på hvorfor det har vært store endringer i fiskeriene i Nordsjøen de siste 40 årene. For det andre er den alternative muligheten for fisken til å tilpasse seg andre områder mye større der enn her, med den smale kontinentalsokkelen. For det tredje er det en havgående flåte som fisker i Nordsjøen, denne kan lettere tilpasse seg eventuelle nye vandringsmønster. Fisket og flåten i Lofoten og Vesterålen har ikke på noen måte disse mulighetene. Leder i Sogn- og Fjordane Fiskarlag, Nils Myklebust, sier blant annet i en kommentar i Fiskeribladet Fiskaren i november 2008:

Dersom OLF kan garantere at seibestanden si endring av vandringsmønsteret i Nordsjøen ikkje har noko med seismikken å gjere, så vil eg svært gjerne sjå den dokumentasjonen. Konflikten har og sin bakgrunn i den ekstremt store auken i aktiviteten av seismikkskyting.

Dette fiskarlaget krever at det forskes på konsekvensene av oljenæringas aktivitet i Nordsjøen. Uten gehør så langt.

Sjøl med de best uttalte intensjonene om å ivareta fiskeriinteressene, ser vi gang på gang at disse likevel overkjøres. Ingen bør overraskes av det – oljenæringa er så kapitalintensiv og mulige gevinster så store, at noen oppslag i fag- eller lokalpressa om overtramp, sannsynligvis er kalkulert. Med den posisjonen næringa har i Norge når det gjelder innflytelse gjennom kapital og sentrale maktposisjoner, er det heller ikke usannsynlig at både politikere og media lar seg påvirke til å godta mer enn i andre sammenhenger.

Oljenæringa oppleves i dag, og vil med mer tilgang i området oppføre seg mer og mer som en gjøkunge. Sakte, men sikkert vil andre næringer i konkurranse med oljenæringa bli fortrengt. En av de aller mest utsatte næringene i regionen er reiseliv. Ryker kystnæringene, ryker også mesteparten av grunnlaget for utvikling av reiselivssatsinga. Sameksistens er ikke mulig her, slik det heller ikke ser ut til å ha vært i Nordsjøen. Konsekvensene har ikke vært så synlige der som vi allerede ser langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Utvinningstempo og norsk oljealder på hell

Tidlig i norsk oljealder ble det bestemt at landet skulle ha en moderat takt på utvinning av petroleumsressursene. Det gikk likevel mange år før antatt maksimalt nivå ble nådd. Men utover på 1990- tallet eksploderte utviningstempoet, og er nå nesten tre ganger opptak av antall oljeekvivalenter som malen for norsk utvinning. Alle vet at dette vil ta slutt en dag, likevel opptrer «alle» som om dette bare er en ond tanke i gal manns hode. De anslag Oljedirektoratet har lagt fram for mulige funn i vårt område, tilsier at med dagens utvinningstempo vil dette forlenge Norges oljealderen med knapt ett år! Det sier noe om hvor langt oljekapitalen og deres medløpere er villige til å gå for å få ut siste dråpe – eller mer riktig: siste dollar.

Statoil som er den største pådriveren for åpning av LoVeSe, har en aksjekurs som utenom de generelle markedssvingningene i stor grad blafrer i takt med de mer eller mindre spekulative og truverdige anslag for deres reserver. Det er utsiktene til mer verdiskaping som gir selskapet tillit i markedet. Når vi samtidig vet at oljekapitalen antakelig er den mest aggressive delen av det globale finansmarkedet, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke ressurser og press de utøver på regjeringa, og hvordan de pleier sine nettverk også lokalt. La oss minnes ordene til direktøren for nordområdesatsinga i Statoil: «Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.»

Men det er ikke bare utvinningsselskapene og operatørselskapene som presser på.  Verkstedindustrien og andre deler av industrien knytta til oljenæringa gjennom leveranser både i leitefasen og utvinning, har objektive interesser av tilgang på stadig nye områder. Når oljebrønnen er tom, kaster de loss, og finner andre mer attraktive investeringsobjekter.

Har deler av fagbevegelsen ingen annen politikk enn den som tjener kortsiktige kapitalinteresser?

For noen av oss med tilknytning til fagbevegelsen er det derfor tragisk å se at tunge forbundsområder i LO innen disse bransjene er så ensidig i sin iver etter å bare kjøre på. Investeringer på norsk sokkel når det gjelder nye installasjoner og vedlikehold, kommer i 2011 til å ligge på rekordhøye mer en 140 milliarder. En slik strategi blokkerer for å satse på mer fremtidige energiløsninger, og for fagbevegelsen og arbeidsfolket vil nedturen sannsynligvis bli desto mer bratt. I et historisk perspektiv vil dagens strategi, under ledelse av LO-leder Roar Flaathen, antakelig bli møtt med forundring og forakt. LO i Vesterålen har inntatt standpunkt for kystbefolkninga, og har sett at sameksistens mellom olje og fiskeri i dette området og med dagens teknologi, beredskap og markedsstyring, ikke er mulig. Flere ganger er LO-lederen invitert til Vesterålen for å kunne gi han førstehånds kjennskap om forholdene. Men det har aldri passet han å komme nordover. Men å framstå nærmest i sinne i Oslo på vegne av befolkninga her oppe, og kreve at kysten skal legges under petroleumsloven og konsekvensutredning skal igangsettes, det passer det han visst veldig godt!

Stortingspolitikere fra AP gikk ut og sa at oljeåpning i LoVeSe er viktigere enn det rød/grønne regjeringsprosjektet. De fikk blant annet støtte fra en av regionens største fagforening – Fellesforbundets sin forening i Nordre Nordland og Sør-Troms. At også de vil gi Høyre og ikke minst FrP en mulighet for mye større innflytelse over arbeidsfolks hverdag, er tragisk og reaksjonært. Det er ikke lett å glemme at de ville sette krokfot på den rød/grønne regjeringa for å få til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det er sannsynlig at nettopp disse synspunktene både her nord og kanskje særlig på Sør-Vestlandet burde vært tatt mer på alvor tidlig i den folkelige mobiliseringa for oljefritt LoVeSe. Både fordi det fins manglende kunnskaper, og at denne delen av fagbevegelsen har relativt stor makt over både LO-lederen og derigjennom AP-lederen.

Sluttord

På tross av de ressursene som er lagt ned fra oljenæring og da spesielt Statoil, lokale lobbyister og politikere, har det sakte men sikkert vært en litt økende del av den nordnorske befolkninga og blitt til et flertall som har gått mot å starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Som sammenhengende over flere tiår og etter hvert aldrende aktivist har det vært svært givende å kunne delta i denne kampen, og mange av tidligere tiders analyseerfaringer fra andre kampområder har kommet til nytte. Særlig har samarbeidet med ungdommer gitt inspirasjon! Fronten har gjennom disse årene blitt landsomfattende, den er blir stadig breiere og dypere i befolkninga, og ikke minst har mange lært mye mer om de unike verdiene som landet vårt rår over. For egen del har jeg også fått bedre innsyn i oljenæringas store betydning for landet, men også hvilken enorm trussel denne utgjør som motoren i den menneskeskapte klimaendringen, og hvilken enorm maktfaktor næringa utgjør i det norske samfunnet. Likevel har mitt engasjement først og fremst vært holdt opp av en respekt og kanskje en form for kjærlighet til de som har måttet eller for noens del, valgt, å satse på fiskeriene.

Det er fantastisk at dette enorme økosystemet er sjøldrevet uten at det tilføres en menneskeskapt kalori. Torsken, hysa, uer, longa, silda, blåkveita, breiflabben, steinbiten bare stiller opp, og gir verden fantastisk mat og rikt liv her nord. Det er tankevekkende at vi kan være i ferd med å fylle kjeften deres med olje som har blitt danna gjennom ca 150 millioner år.

Forståelsen for at det kapitalistiske systemet må begraves, er ikke blitt mindre gjennom den hittil mest intense kampen jeg har vært med på – og den er ikke slutt. Det er å håpe at denne kampen så langt ikke har vært forgjeves og at uavhengig av det kortsiktige utfallet, har saken skapt en større forståelse for hvordan mennesket uansett er tvunget til å organisere samfunnet sitt på en annen måte med utgangspunkt i fornybare ressurser og framtidsretta, demokratiske og bærekraftig samfunnsmessige produksjon styrt og eid av folkelig engasjement og livsglede.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/hav-og-vannforvaltning/forvaltningsplan-barentshavet.html?id=87148
2. Regionale ringvirkninger av olje- og gassnæringen, Norut NI BR Finnmark, 2007; Utsyn Nord 2018, Norsk Utenriksplotisk institutt (NU PI), 2007; Varsel om vekst? Framtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, FAFO , 2007; Petroleumsaktivitet og lokal- og regional verdiskapning, Høgskolen i Bodø: Nordområdesentret for næringslivet, 2008.

Innhold
Leder: Libya    side 3
Alain Badiou: Folkeopprørets universelle betydning    side 4
Per-Gunnar Kung Skotåm: 20 år til – eller på tide å komme seg ut?    side 11
Christoffer Ellingsen: Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje    side 15

Rødt om rødgrønt:       
Lillehammer: Ikke formalisert samarbeid    side 32
Solidaritetslista på Notodden    side 34
Oslo: Viktig å være på´n, kjapt og tydelig    side 37
Moss: Vilje til makt    side 39

Mathias Furevik: Byparlamentarisme – en gift for folkestyret    side 42
Bjørnar Moxnes: Med makt i bagasjen    side 46
Erling Folkvord: Stengt for innsyn – åpent for korrupsjon    side 52
Rune Berglund Steen: Den papirløse underklassen        side 60
Randi Færevik: Norges umenneskelige asylpolitikk    side 68
Torstein Dahle: Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit    side 76
Ilargi: Mer lån!    side 84
Ben Fine: Om sosialisme     side 90
Tor Sundheim: Sartres eksistensialisme nyanserer det subjektive i marxismen    side 94

Debatt:
Leikny Øgrim: Den digitaliserte læreren?    side 112

Bøker:
Svein Lund: Sámi skuvlahistorjá    side 117
Leiv Olsen: Sørsamisk historie i nytt lys    side 121
3 bøker om klimaendringer i historisk og kulturelt perspektiv    side 123
Istvàn Mészáros: Social Structure and the Forms of Consciousness    side 126
Jon Michelet: Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking    side 129

Løssalg kr 75
www.marxisme.no
 

Innhold
Leder: Libya    side 3
Alain Badiou: Folkeopprørets universelle betydning    side 4
Per-Gunnar Kung Skotåm: 20 år til – eller på tide å komme seg ut?    side 11
Christoffer Ellingsen: Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje    side 15

Rødt om rødgrønt:       
Lillehammer: Ikke formalisert samarbeid    side 32
Solidaritetslista på Notodden    side 34
Oslo: Viktig å være på´n, kjapt og tydelig    side 37
Moss: Vilje til makt    side 39

Mathias Furevik: Byparlamentarisme – en gift for folkestyret    side 42
Bjørnar Moxnes: Med makt i bagasjen    side 46
Erling Folkvord: Stengt for innsyn – åpent for korrupsjon    side 52
Rune Berglund Steen: Den papirløse underklassen        side 60
Randi Færevik: Norges umenneskelige asylpolitikk    side 68
Torstein Dahle: Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit    side 76
Ilargi: Mer lån!    side 84
Ben Fine: Om sosialisme     side 90
Tor Sundheim: Sartres eksistensialisme nyanserer det subjektive i marxismen    side 94

Debatt:
Leikny Øgrim: Den digitaliserte læreren?    side 112

Bøker:
Svein Lund: Sámi skuvlahistorjá    side 117
Leiv Olsen: Sørsamisk historie i nytt lys    side 121
3 bøker om klimaendringer i historisk og kulturelt perspektiv    side 123
Istvàn Mészáros: Social Structure and the Forms of Consciousness    side 126
Jon Michelet: Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking    side 129

Løssalg kr 75
www.marxisme.no

 

Per-Gunnar Kung Skotåm er med i arbeidsutvalget til partiet Rødt, og skriver og holder foredrag om krigen i Afghanistan og norsk forsvarspolitikk

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden som de utenlandske troppene møter, lokal.

 Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har nylig utgitt en bok om Forsvarets framtid, struktur og innhold i Norge. Tittelen er Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020? Bare noen uker før kom generalmajor Gullow Gjeseth med boka Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Begge forfatterne er nå trådt tilbake fra aktiv tjeneste, men representerer samlet sett den ypperste kompetanse når det gjelder hensikten med og oppbyggingen av det forsvaret som var. Samtidig har begge vært delaktige i den omleggingen av Forsvaret som etter manges mening har svekket mulighetene for et invasjonsforsvar av norsk territorium parallelt med at man har bygd opp styrker som er involvert i aktiv krigføring i Afghanistan. General Sverre Diesen har i større grad enn noen vært strategen for denne omlegging, og vært forsvarssjef i en viktig og intensiv periode for norsk krigsdeltakelse i fjellandet en kvart gang rundt jordkloden fra Norge.

Temaet for denne artikkelen er norsk deltakelse i krigen i Afghanistan og hvorvidt det er på tide å komme seg hjem, eller om Norge skal innstille seg på om lag 20 år til i landet.

Avgått forsvarssjef Diesen argumenterer sterkt for 20 år til i en artikkel i Aftenposten kort tid etter at fire soldater fra Norge ble drept i Afghanistan, www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3727976.ece. Kjøretøyet de satt i, kjørte på en veibombe sommeren 2010. Foruten at tittelen er interessant, «Krigen kan vinnes», er det interessant at den kom på et tidspunkt hvor stadig flere, inklusive ledende amerikanske militære, hadde innsett at den militære strategien som var fulgt, hadde feilet. Gjentatte forsøk på å endre innretting og vektlegging av ressursene hadde også feilet. I motsetning til Diesen mener stadig flere kjennere av Afghanistan at krigen er tapt.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en slik situasjon at man ved sitt nærvær med soldater og militær organisasjon genererer opprør og motstand helt uavhengig av hva man gjør i stadig større deler av landet. Utviklingen i de områdene Nato-styrker har operert, har vært entydig negative ut fra de mål Nato sjøl har for oppdraget.

De militære styrkene er nå omgitt av et hav av motstand og fiendskap uavhengig av tilsynelatende harmoni i enkelte øyeblikk og i enkelte områder. http://webmail.tele2.no/Redirect/www.globalpost.com/dispatch/afghanistan/110103/afghanistan-war-videopech-valley Handlingsmønsteret til USA, Nato og Norge er blitt sterkt innskrenket, og styrkene som nå er større i antall enn hva Sovjet noen gang hadde, opererer nå fra større befestede posisjoner med stadig større styrker i hver patrulje og tilsvarende større utrykningsstyrker i beredskap.

Sverre Diesens hovedbudskap i artikkelen er punkt 1 at krigen lar seg vinne, og punkt 2 at det er verdt tapene. Diesen klargjør at å vinne ikke betyr at landet og det han definerer som opprørere eller Taliban passiviseres fullstendig, men at disse kreftene holdes under kontroll som en forutsetning for oppbygging av et fungerende samfunn som afghanerne har tillit til.

Det paradoksale er at Diesen holder dette fram som en strategi for de kanskje neste 20 åra. Sett på bakgrunn av at dette faktisk har vært strategien som har vært fulgt i Afghanistan fra USA, NATO og Norges side siden 2004, anbefaler han i realiteten mer av det som ikke virker.

Undertegnede skriver dette på lørdagskvelden 12. mars. De fleste av oss er opptatt av utviklingen for Japan etter jordskjelvet, tsunamien og mulige skader på et atomkraftverk. De fleste i Norge har sikkert slått på nyhetene for å få med seg utviklingen. Kveldens andre hovedoppslag i Dagsrevyen er materiale gjort tilgjengelig fra Forsvaret med personlige beretninger om opplevelsen av å være i krig, samt filmopptak fra beskytning begge veier. Et genitrekk fra Forsvarets senter for psykologiske operasjoner var å tilby materialet ferdig redigert, den dagen så langt i år flest mulig ville se programmet. Innslaget følger den sedvanlige lesten ved slike innslag med soldatenes refleksjoner rundt det å drepe (det er dem eller oss), betydningen av kameratskapet og tanken på familien hjemme.

Filminnslagene viser tydelig at det dreier seg om spredt beskytning fra en motstander som er 1000–3000 meter unna, og ikke kan påføre de norske soldatene noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig. Sånn sett faller dette innslaget inn i det utall av tilsvarende rapporter fra Faryab-provinsen og Ghowrmach- distriktet i Afghanistan. Norske soldater beskyter og bombarderer det som er definert som opprørere, med tyngre skyts på avstander hvor opprørernes lette beskytning knapt kan påføre norske soldater noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig.

Innslaget 12. mars skiller seg ikke fra trefninger gjennomført, mens Sverre Diesen var forsvarssjef. Heller ikke fra handlingsmønstre som var vanlig da artikkelen som beskriver den framtidige strategien, ble skrevet i juli i fjor.

Afghanistan var forholdsvis fredelig fra 2002–2004. Sammenliknet med i dag var det en tidel så mange okkupasjonssoldater. Det afghanske folkets forventninger om et bedre liv var store, men lite hendte. Deler av det innsatte Karzai-regimet som okkupanten støtter seg på, var korrupt og misbrukte sin makt i distriktene. De første voldelige reaksjonene fra afghanere var ikke mot de utenlandske troppene, men mot representanter for sentralapparatet fra Kabul. Konfrontasjonen mellom de utenlandske troppene og lokale afghanere kom i hovedsak i forbindelse med at troppene valgte side for regjeringsapparatets representanter, når disse rettmessig ble angrepet av lokalbefolkningen for sitt maktmisbruk.

Siden har det bare eskalert og de siste 4 åra har det vært en utvikling hvor hvert år har overskredet det forrige i antall hendelser, drepte og skadde.

Sverre Diesen bør kunne være kritisk til den strategi han lanserer for de neste 20 år, når den samme strategien har vært brukt siden 2002, og har frambrakt den hengemyra USA, Nato og Norge befinner seg i nå.

Uten å ta stilling til rett og feil er det naturlig å stille spørsmålet om det er lurt å fortsette og drepe afghanere, når man for hver drepte afghaner får 20 nye opprørere å kjempe mot.

Utviklingen av drepte, antall vestlige soldater og antall opprørere har utviklet seg eksponentielt siden 2004. Å fortsette den samme strategien i 20 år til virker ikke som en umiddelbart forståelig og logisk løsning.

Sverre Diesen argumenterer innledningsvis i artikkelen mot at det er mulig å slå en opprørsbevegelse som Taliban militært, at det har empirien mot seg. Jeg tolker hans bruk av begrepet «slå militært» med hvorvidt Taliban gir seg og det blir slutt på motstanden. Jeg er enig i hans konklusjon om at det er umulig, og at det har empirien (faktamessig historie og erfaring) mot seg. Jeg er likevel ikke sikker på hvorfor vi er enige på dette punktet, siden Diesen ikke redegjør nærmere for sitt syn på hvorfor det er sånn.

Jeg skal derfor gi mitt syn på hvorfor det ikke er mulig å slå Taliban eller noen annen opprørsbevegelse som forener seg for å kaste ut den «fremmede inntrengeren» fra landet. Empirien Diesen henviser til, er Alexander den stores felttog som ble stoppet i Afghanistan, Djenghis Khans styrker, som for øvrig klarte et lengre opphold i den sentrale delen av landet. Det britiske imperiet som gikk på tre nederlag, hvorav det første var det mest traumatiske for England, og Sovjets forsøk på å passivisere landet på sine premisser i tidsrommet 1979–1989 med omfattende bidrag før og etter. Det bør være et paradoks for Diesen at Sovjets sivile programmer og politiske begrunnelse for sin egen okkupasjon av landet i hovedtrekkene var identisk med det USA, Nato, Norge og Diesen argumenterer med.

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Seinest ble dette gjentatt av tidligere sjef for FN i Afghanistan, Kai Eide, i debatten her hjemme. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden de utenlandske troppene møter, lokalt fundert. Den er basert på det tradisjonelle klansbaserte stammesamfunnets regler. USA, Nato og Norge møter stammesamfunnets motstand mot å la seg dominere av fremmede, eller mot å akseptere at fremmede tar seg til rette i det som tradisjonelt er deres eget domene.

Når de vestlige okkupantene møter reservasjon med tvang, motstand mot tvang, med vold og markering av stridsevne fra afghansk side (som mye av disse såkalte trefningene dreier seg om) med drap, må man ikke bli overrasket over at det rekrutteres nye opprørere.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en situasjon ikke ulik den situasjon Sovjet hadde satt seg i i løpet av 1987/1988. 1987 var det året Sovjet varslet uttrekning av egne styrker i 1989.

Etter at President Karzai lørdag 12. mars henstilte til USA og Nato om å trekke seg ut av Afghanistan, er også det folkerettslige grunnlaget for Norges videre militære innblanding i landet borte. Se www.aftenposten. no/nyheter/uriks/article4058295.ece.

Det som defineres som opprørere, har avgjørende innflytelse/kontroll over 70 % av territoriet og 50 % av befolkningen. Rundt en tidobling på 7 år.

20 nye år med samme forfeilede strategi, Diesen? Nei takk.

 

Per-Gunnar Kung Skotåm er med i arbeidsutvalget til partiet Rødt, og skriver og holder foredrag om krigen i Afghanistan og norsk forsvarspolitikk

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden som de utenlandske troppene møter, lokal.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har nylig utgitt en bok om Forsvarets framtid, struktur og innhold i Norge. Tittelen er Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020? Bare noen uker før kom generalmajor Gullow Gjeseth med boka Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Begge forfatterne er nå trådt tilbake fra aktiv tjeneste, men representerer samlet sett den ypperste kompetanse når det gjelder hensikten med og oppbyggingen av det forsvaret som var. Samtidig har begge vært delaktige i den omleggingen av Forsvaret som etter manges mening har svekket mulighetene for et invasjonsforsvar av norsk territorium parallelt med at man har bygd opp styrker som er involvert i aktiv krigføring i Afghanistan. General Sverre Diesen har i større grad enn noen vært strategen for denne omlegging, og vært forsvarssjef i en viktig og intensiv periode for norsk krigsdeltakelse i fjellandet en kvart gang rundt jordkloden fra Norge.

Temaet for denne artikkelen er norsk deltakelse i krigen i Afghanistan og hvorvidt det er på tide å komme seg hjem, eller om Norge skal innstille seg på om lag 20 år til i landet.

Avgått forsvarssjef Diesen argumenterer sterkt for 20 år til i en artikkel i Aftenposten kort tid etter at fire soldater fra Norge ble drept i Afghanistan, www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3727976.ece. Kjøretøyet de satt i, kjørte på en veibombe sommeren 2010. Foruten at tittelen er interessant, «Krigen kan vinnes», er det interessant at den kom på et tidspunkt hvor stadig flere, inklusive ledende amerikanske militære, hadde innsett at den militære strategien som var fulgt, hadde feilet. Gjentatte forsøk på å endre innretting og vektlegging av ressursene hadde også feilet. I motsetning til Diesen mener stadig flere kjennere av Afghanistan at krigen er tapt.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en slik situasjon at man ved sitt nærvær med soldater og militær organisasjon genererer opprør og motstand helt uavhengig av hva man gjør i stadig større deler av landet. Utviklingen i de områdene Nato-styrker har operert, har vært entydig negative ut fra de mål Nato sjøl har for oppdraget.

De militære styrkene er nå omgitt av et hav av motstand og fiendskap uavhengig av tilsynelatende harmoni i enkelte øyeblikk og i enkelte områder. http://webmail.tele2.no/Redirect/www.globalpost.com/dispatch/afghanistan/110103/afghanistan-war-videopech-valley Handlingsmønsteret til USA, Nato og Norge er blitt sterkt innskrenket, og styrkene som nå er større i antall enn hva Sovjet noen gang hadde, opererer nå fra større befestede posisjoner med stadig større styrker i hver patrulje og tilsvarende større utrykningsstyrker i beredskap.

Sverre Diesens hovedbudskap i artikkelen er punkt 1 at krigen lar seg vinne, og punkt 2 at det er verdt tapene. Diesen klargjør at å vinne ikke betyr at landet og det han definerer som opprørere eller Taliban passiviseres fullstendig, men at disse kreftene holdes under kontroll som en forutsetning for oppbygging av et fungerende samfunn som afghanerne har tillit til.

Det paradoksale er at Diesen holder dette fram som en strategi for de kanskje neste 20 åra. Sett på bakgrunn av at dette faktisk har vært strategien som har vært fulgt i Afghanistan fra USA, NATO og Norges side siden 2004, anbefaler han i realiteten mer av det som ikke virker.

Undertegnede skriver dette på lørdagskvelden 12. mars. De fleste av oss er opptatt av utviklingen for Japan etter jordskjelvet, tsunamien og mulige skader på et atomkraftverk. De fleste i Norge har sikkert slått på nyhetene for å få med seg utviklingen. Kveldens andre hovedoppslag i Dagsrevyen er materiale gjort tilgjengelig fra Forsvaret med personlige beretninger om opplevelsen av å være i krig, samt filmopptak fra beskytning begge veier. Et genitrekk fra Forsvarets senter for psykologiske operasjoner var å tilby materialet ferdig redigert, den dagen så langt i år flest mulig ville se programmet. Innslaget følger den sedvanlige lesten ved slike innslag med soldatenes refleksjoner rundt det å drepe (det er dem eller oss), betydningen av kameratskapet og tanken på familien hjemme.

Filminnslagene viser tydelig at det dreier seg om spredt beskytning fra en motstander som er 1000–3000 meter unna, og ikke kan påføre de norske soldatene noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig. Sånn sett faller dette innslaget inn i det utall av tilsvarende rapporter fra Faryab-provinsen og Ghowrmach- distriktet i Afghanistan. Norske soldater beskyter og bombarderer det som er definert som opprørere, med tyngre skyts på avstander hvor opprørernes lette beskytning knapt kan påføre norske soldater noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig.

Innslaget 12. mars skiller seg ikke fra trefninger gjennomført, mens Sverre Diesen var forsvarssjef. Heller ikke fra handlingsmønstre som var vanlig da artikkelen som beskriver den framtidige strategien, ble skrevet i juli i fjor.

Afghanistan var forholdsvis fredelig fra 2002–2004. Sammenliknet med i dag var det en tidel så mange okkupasjonssoldater. Det afghanske folkets forventninger om et bedre liv var store, men lite hendte. Deler av det innsatte Karzai-regimet som okkupanten støtter seg på, var korrupt og misbrukte sin makt i distriktene. De første voldelige reaksjonene fra afghanere var ikke mot de utenlandske troppene, men mot representanter for sentralapparatet fra Kabul. Konfrontasjonen mellom de utenlandske troppene og lokale afghanere kom i hovedsak i forbindelse med at troppene valgte side for regjeringsapparatets representanter, når disse rettmessig ble angrepet av lokalbefolkningen for sitt maktmisbruk.

Siden har det bare eskalert og de siste 4 åra har det vært en utvikling hvor hvert år har overskredet det forrige i antall hendelser, drepte og skadde.

Sverre Diesen bør kunne være kritisk til den strategi han lanserer for de neste 20 år, når den samme strategien har vært brukt siden 2002, og har frambrakt den hengemyra USA, Nato og Norge befinner seg i nå.

Uten å ta stilling til rett og feil er det naturlig å stille spørsmålet om det er lurt å fortsette og drepe afghanere, når man for hver drepte afghaner får 20 nye opprørere å kjempe mot.

Utviklingen av drepte, antall vestlige soldater og antall opprørere har utviklet seg eksponentielt siden 2004. Å fortsette den samme strategien i 20 år til virker ikke som en umiddelbart forståelig og logisk løsning.

Sverre Diesen argumenterer innledningsvis i artikkelen mot at det er mulig å slå en opprørsbevegelse som Taliban militært, at det har empirien mot seg. Jeg tolker hans bruk av begrepet «slå militært» med hvorvidt Taliban gir seg og det blir slutt på motstanden. Jeg er enig i hans konklusjon om at det er umulig, og at det har empirien (faktamessig historie og erfaring) mot seg. Jeg er likevel ikke sikker på hvorfor vi er enige på dette punktet, siden Diesen ikke redegjør nærmere for sitt syn på hvorfor det er sånn.

Jeg skal derfor gi mitt syn på hvorfor det ikke er mulig å slå Taliban eller noen annen opprørsbevegelse som forener seg for å kaste ut den «fremmede inntrengeren» fra landet. Empirien Diesen henviser til, er Alexander den stores felttog som ble stoppet i Afghanistan, Djenghis Khans styrker, som for øvrig klarte et lengre opphold i den sentrale delen av landet. Det britiske imperiet som gikk på tre nederlag, hvorav det første var det mest traumatiske for England, og Sovjets forsøk på å passivisere landet på sine premisser i tidsrommet 1979–1989 med omfattende bidrag før og etter. Det bør være et paradoks for Diesen at Sovjets sivile programmer og politiske begrunnelse for sin egen okkupasjon av landet i hovedtrekkene var identisk med det USA, Nato, Norge og Diesen argumenterer med.

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Seinest ble dette gjentatt av tidligere sjef for FN i Afghanistan, Kai Eide, i debatten her hjemme. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden de utenlandske troppene møter, lokalt fundert. Den er basert på det tradisjonelle klansbaserte stammesamfunnets regler. USA, Nato og Norge møter stammesamfunnets motstand mot å la seg dominere av fremmede, eller mot å akseptere at fremmede tar seg til rette i det som tradisjonelt er deres eget domene.

Når de vestlige okkupantene møter reservasjon med tvang, motstand mot tvang, med vold og markering av stridsevne fra afghansk side (som mye av disse såkalte trefningene dreier seg om) med drap, må man ikke bli overrasket over at det rekrutteres nye opprørere.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en situasjon ikke ulik den situasjon Sovjet hadde satt seg i i løpet av 1987/1988. 1987 var det året Sovjet varslet uttrekning av egne styrker i 1989.

Etter at President Karzai lørdag 12. mars henstilte til USA og Nato om å trekke seg ut av Afghanistan, er også det folkerettslige grunnlaget for Norges videre militære innblanding i landet borte. Se www.aftenposten. no/nyheter/uriks/article4058295.ece.

Det som defineres som opprørere, har avgjørende innflytelse/kontroll over 70 % av territoriet og 50 % av befolkningen. Rundt en tidobling på 7 år.

20 nye år med samme forfeilede strategi, Diesen? Nei takk.

 

Alain Badiou (født 1937) er professor i filosofi ved European Graduate School og en av de ledende skikkelsene innen anti-postmodernistisk europeisk filosof.

Hvor lenge vil det uvirksomme og dempede Vesten, det «internasjonale samfunnet» av dem som fortsatt ser på seg selv som jordens herskere, fortsette å gi leksjoner til resten av verden om godt styresett og god oppførsel? Hvilken patetisk videreformidling av kolonial arroganse!

Er det ikke rett og slett lattervekkende å se disse godt betalte og velfødde intellektuelle, disse unnvikende kapital-parlamentarismens soldater som serverer oss et møllspist paradis, som tilbyr sine tjenester til de respektinnjagende tunisiske og egyptiske folkene for å lære disse barbarene «demokratiets » ABC?

Er det ikke åpenbart at det er vi, som de siste 30 årene har befunnet oss i en tilstand av politisk armod, som har alt å lære av vår tids folkeopprør?

Har ikke vi en forpliktelse til å studere det den kollektive protesten gjorde mulig, sammenbruddet for oligarkiske og korrupte regjeringer som – fremfor alt – befant seg i et ydmykende tjenerforhold til den vestlige verden?

Ja, vi bør studere disse bevegelsene, ikke professorene deres. For de gir, med sine egne fortellingers genialitet, liv til de samme prinsippene som de herskende maktene nå en stund har forsøkt å overbevise oss om at er foreldete. Det gjelder ikke minst det prinsippet som Marat¹ aldri lot være å gjenta: Når spørsmålet handler om frihet, likhet og frigjøring, har vi alle et ansvar for å slutte oss til folkeopprørene.

Det er rett å gjøre opprør

Akkurat som innenfor politikken, foretrekker våre stater og de som har fordel av dem (politiske partier, fagforeninger og tjenestevillige intellektuelle) styring fremfor opprør, fredelige krav og en «velstrukturert overgang » fremfor brudd på loven. De egyptiske og tunisiske folkene minner oss om at det som virker mot statsmaktens skandaløse erobringer, er masseopprøret. I dette tilfellet er det eneste slagordet som kan forene ambisjonene til de ulike delene av folkemassen: Hei, du, forsvinn!

Den avgjørende betydningen av opprøret, dets kritiske makt, ligger i at dette slagordet når det blir gjentatt av millioner, viser det som utvilsomt vil bli dets første og irreversible seier – den utvistes flukt. Og uansett hva som skjer etterpå, vil denne seieren av folkelig karakter og illegal av natur vare evig.

Det at et opprør mot statsmakten kan resultere i absolutt fremgang, er et eksempel på den universelle betydningen. Denne seieren peker utover den horisonten enhver kollektiv handling som ikke blir begrenset av lovens autoritet skaper – det Marx omtalte som «den degenererte staten». Kunnskapen om at menneskeheten i fri sammenslutning og med kontroll over sin egen skaperkraft en dag vil være i stand til å rive seg løs fra statens dystre tvang. Dette er grunnen til at denne ideen skaper uhemmet entusiasme i hele verden, og til slutt vil lede til den revolusjonen som endelig vil styrte den herskende autoriteten.

En gnist kan tenne en præriebrann

Det begynte med et selvmord, en selvpåtennelse, utført av en mann som hadde blitt degradert til arbeidsløshet og som ble nektet å drive den ynkelige handelsvirksomheten som gjorde at han kunne overleve. Og fordi en politikvinne hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke forsto hva som var virkelig i denne verdenen.

I løpet av noen få dager spredte dette seg, og i løpet av noen uker skrek millioner av mennesker på gater og torg. Dette var begynnelsen på katastrofen for de mektige herskerne. Hva er årsaken til denne enorme utbredelsen? Snakker vi om en ny form for frihetsepidemi? Nei. Som Jean-Marie Gleize så poetisk sa det:

«En revolusjonær bevegelse formidles ikke av fremmedelementer. Men av resonans. Noe som kommer til overflaten her, klinger sammen med sjokkbølgene fra noe som skjedde der.»

La oss gi denne «begivenheten» et navn. Den er noe som oppstår plutselig, ikke som en ny virkelighet, men som en myriade av nye muligheter. Ingen av disse er en gjentakelse av det kjente. Det er derfor det er tilbakeskuende å si at «denne bevegelsen krever demokrati» (altså den typen vi har i Vesten) eller at «denne bevegelsen er ute etter å oppfylle sosiale krav» (altså vårt hjemlige småborgerskaps gjennomsnittlige levestandard). Om et folkelig opprør starter med omtrent ingenting, men resonerer overalt, skaper det ukjente muligheter for hele verden.

Ordet «demokrati» benyttes nesten ikke i Egypt. Det er snakk om «et nytt Egypt», om «det virkelige egyptiske folket», om en grunnlovsforsamling, om omveltninger i det daglige livet, om uhørte og tidligere ukjente muligheter. Dette er den nye prærien som vil komme når den gamle, den som ble påtent av opprørets gnist, ikke lenger eksisterer. Denne fremtidige prærien står mellom kunngjøringen av en omveltning i styrkeforholdene og håndteringen av nye oppgaver. Mellom ropene fra en ung tunisier: «Vi, arbeideres og bønders barn, er sterkere enn de kriminelle» – og det som en ung egypter sa: «Fra i dag, 25. januar, tar jeg landets oppgaver i mine egne hender.»

Folket, og folket alene, skaper den universelle historien

Det er utrolig at myndighetene og media i vår vestlige verden regner opprørerne på torget i Kairo for å være «det egyptiske folket.» Hvordan kan det være det? Er ikke folket, for dem, bare det fornuftige og legale folket, det som vanligvis kan reduseres til et flertall i en avstemning eller et valg? Hvordan ble plutselig hundrevis av opprørere representative for en befolkning på 80 millioner?

Det finnes en lærdom vi ikke må eller vil glemme. Etter et visst nivå at bestemthet, av stahet og av mot, kan faktisk folket konsentrere sin eksistens på et torg, en gate, noen fabrikker eller et universitet … Hele verden vil bivåne motet og særlig det fantastiske universet som følger. Dette universet beviser at der, der finnes folket. Som en egyptisk opprører så sterkt sa det: «Før så jeg på TV, nå ser TV på meg.»

I kampens hete er det de som vet hvordan man skal løse øyeblikkets problemer, som utgjør folket. Som når man tar over et torg – mat, overnattingsmuligheter, vaktkorps, bannere, bønner, forsvarsforanstaltninger – slik at stedet der det skjer, er symbolet som voktes for folket, til enhver pris. Med problemer som virket uløselige med flere hundre tusener mobiliserte mennesker, har staten nærmest forsvunnet her.

Det å løse uløselige problemer uten hjelp av staten blir begivenhetens skjebne. Og det er dette som gjør at et folk, plutselig og på ubestemt tid, eksisterer der de har bestemt seg for å samles.

Uten en kommunistisk bevegelse er det ingen kommunisme

Det folkeopprøret vi snakker om, mangler åpenbart et parti, en hegemonisk organisasjon, en anerkjent leder. Med tiden kan vi vurdere om dette er en styrke eller svakhet. Uansett er dette det som gjør at vi, i ren form, utvilsomt den reneste siden Pariserkommunen, kaller det en kommunistisk bevegelse.

Med «kommunisme» menes her en felles skapelse av en kollektiv skjebne. Dette «felles» har to særlige trekk. For det første er det generisk, det representerer, på ett sted, menneskeheten som sådan. Der finner vi alle typer mennesker som utgjør et folk, alle ord lyttes til, alle forslag blir utredet, og enhver vanskelighet tatt for hva det er.

For det andre overskrider det alle de grunnleggende motsetningene staten påstår at den er den eneste som kan løse uten å overskride dem – mellom åndens og håndens arbeidere, mellom menn og kvinner, mellom fattige og rike, mellom muslimer og koptere, mellom bønder og beboere i Kairo. Tusenvis av nye mulige løsninger på disse motsetningene, løsninger som staten – en hvilken som helst stat – er helt blind for, oppstår hele tiden.

Vi ser unge kvinnelige leger fra landsbygda som tar seg av de skadde og som sover midt iblant unge opphissede menn, men som er roligere enn noen gang tidligere, siden de vet at ingen vil våge å krumme et hår på hodene deres. Vi ser også en gruppe unge ingeniører som overtaler ungdom fra forstedene til å holde stillingen og beskytte bevegelsen med sin energi i kamp.

Vi ser en rekke med kristne som står og vokter muslimer, som er bøyde i bønn. Vi ser kjøpmenn mette de arbeidsløse og fattige. Vi ser anonyme tilskuere prate med hverandre. Vi kan se tusenvis av tegn på individuelle liv som, uten opphold, blander seg i historiens kittel.

Alle disse situasjonene, disse påfunnene, utgjør bevegelsens kommunisme. I to århundrer har det eneste politiske problemet vært å konstituere bevegelsens kommunistiske påfunn i det lange løp. Den reaksjonære påstanden er at «Dette er umulig, veldig farlig. La oss stole på statens makt.» All ære til de tunisiske og egyptiske folkene for å trylle frem den ene og virkelige politiske plikten – organisert trofasthet til bevegelsens kommunistiske angrep på staten.

Vi ønsker ikke krig, men frykter det ikke

Den fredelige og rolige karakteren til gigantdemonstrasjonene nevnes overalt, og denne roen ble sett i sammenheng med det representative demokratiske idealet som ble knyttet opp mot bevegelsen. La oss likevel føye til at hundrevis av opprørere har blitt drept, og at folk fortsatt drepes daglig. I mer enn ett tilfelle var de drepte stridende og martyrer for begivenhetene, de døde for å beskytte bevegelsen. Opprørets politikk og symbolikk måtte forsvares av besluttsom fysisk kamp mot de truede regimenes militser og politistyrker. Og hvem andre enn ungdom fra de fattigste samfunnslagene ofret sine liv? «Middelklassen» – som vår latterlige Michèle Alliot-Marie² sa at alene hadde ansvaret for et demokratisk utfall av begivenhetene – bør huske at bevegelsens utholdenhet i de avgjørende øyeblikkene, bare ble sikret av folkelige gruppers ubegrensede engasjement. Vold er uunngåelig i forsvar. Og i Tunisia fortsetter det, under vanskelige forhold, etter at unge aktivister fra distriktene ble sendt tilbake til sitt armod.

Kan noen i ramme alvor tro at disse utallige initiativene og disse store ofrene hadde som mål å gjøre folket i stand til «å velge» mellom Suleiman og El Baredei, som i Frankrike, der vi smertelig overgir vår vilje til valget mellom Sarkozy og Strauss-Kahn? Er dette denne majestetiske begivenhetens eneste lærdom?

Nei, og tusen ganger nei. De tunisiske og egyptiske folkene sier til oss: Gjør opprør, bygg en offentlighet for bevegelsens kommunisme, beskytt den med alle midler for å drive den videre. Dette er den sanne politikken for folkenes frigjøring.

De arabiske landene er ikke de eneste landene som går mot folket og, uavhengig av valg, er illegitime. Uansett hva som skjer, vil opprørene i Tunisia og Egypt ha en universell betydning. De viser nye muligheter – derfor har de en internasjonal verdi.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter:

1. Jean-Paul Marat (1743-1793) var en av lederne for den radikale fløyen i den franske revolusjonen.
2. Michèle Alliot-Mare (født 1946) var fransk utenriksminister fra november 2010 til februar 2011.

 

Alain Badiou (født 1937) er professor i filosofi ved European Graduate School og en av de ledende skikkelsene innen anti-postmodernistisk europeisk filosof.

Hvor lenge vil det uvirksomme og dempede Vesten, det «internasjonale samfunnet» av dem som fortsatt ser på seg selv som jordens herskere, fortsette å gi leksjoner til resten av verden om godt styresett og god oppførsel? Hvilken patetisk videreformidling av kolonial arroganse!

Er det ikke rett og slett lattervekkende å se disse godt betalte og velfødde intellektuelle, disse unnvikende kapital-parlamentarismens soldater som serverer oss et møllspist paradis, som tilbyr sine tjenester til de respektinnjagende tunisiske og egyptiske folkene for å lære disse barbarene «demokratiets » ABC?

Er det ikke åpenbart at det er vi, som de siste 30 årene har befunnet oss i en tilstand av politisk armod, som har alt å lære av vår tids folkeopprør?

Har ikke vi en forpliktelse til å studere det den kollektive protesten gjorde mulig, sammenbruddet for oligarkiske og korrupte regjeringer som – fremfor alt – befant seg i et ydmykende tjenerforhold til den vestlige verden?

Ja, vi bør studere disse bevegelsene, ikke professorene deres. For de gir, med sine egne fortellingers genialitet, liv til de samme prinsippene som de herskende maktene nå en stund har forsøkt å overbevise oss om at er foreldete. Det gjelder ikke minst det prinsippet som Marat¹ aldri lot være å gjenta: Når spørsmålet handler om frihet, likhet og frigjøring, har vi alle et ansvar for å slutte oss til folkeopprørene.

Det er rett å gjøre opprør

Akkurat som innenfor politikken, foretrekker våre stater og de som har fordel av dem (politiske partier, fagforeninger og tjenestevillige intellektuelle) styring fremfor opprør, fredelige krav og en «velstrukturert overgang » fremfor brudd på loven. De egyptiske og tunisiske folkene minner oss om at det som virker mot statsmaktens skandaløse erobringer, er masseopprøret. I dette tilfellet er det eneste slagordet som kan forene ambisjonene til de ulike delene av folkemassen: Hei, du, forsvinn!

Den avgjørende betydningen av opprøret, dets kritiske makt, ligger i at dette slagordet når det blir gjentatt av millioner, viser det som utvilsomt vil bli dets første og irreversible seier – den utvistes flukt. Og uansett hva som skjer etterpå, vil denne seieren av folkelig karakter og illegal av natur vare evig.

Det at et opprør mot statsmakten kan resultere i absolutt fremgang, er et eksempel på den universelle betydningen. Denne seieren peker utover den horisonten enhver kollektiv handling som ikke blir begrenset av lovens autoritet skaper – det Marx omtalte som «den degenererte staten». Kunnskapen om at menneskeheten i fri sammenslutning og med kontroll over sin egen skaperkraft en dag vil være i stand til å rive seg løs fra statens dystre tvang. Dette er grunnen til at denne ideen skaper uhemmet entusiasme i hele verden, og til slutt vil lede til den revolusjonen som endelig vil styrte den herskende autoriteten.

En gnist kan tenne en præriebrann

Det begynte med et selvmord, en selvpåtennelse, utført av en mann som hadde blitt degradert til arbeidsløshet og som ble nektet å drive den ynkelige handelsvirksomheten som gjorde at han kunne overleve. Og fordi en politikvinne hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke forsto hva som var virkelig i denne verdenen.

I løpet av noen få dager spredte dette seg, og i løpet av noen uker skrek millioner av mennesker på gater og torg. Dette var begynnelsen på katastrofen for de mektige herskerne. Hva er årsaken til denne enorme utbredelsen? Snakker vi om en ny form for frihetsepidemi? Nei. Som Jean-Marie Gleize så poetisk sa det:

«En revolusjonær bevegelse formidles ikke av fremmedelementer. Men av resonans. Noe som kommer til overflaten her, klinger sammen med sjokkbølgene fra noe som skjedde der.»

La oss gi denne «begivenheten» et navn. Den er noe som oppstår plutselig, ikke som en ny virkelighet, men som en myriade av nye muligheter. Ingen av disse er en gjentakelse av det kjente. Det er derfor det er tilbakeskuende å si at «denne bevegelsen krever demokrati» (altså den typen vi har i Vesten) eller at «denne bevegelsen er ute etter å oppfylle sosiale krav» (altså vårt hjemlige småborgerskaps gjennomsnittlige levestandard). Om et folkelig opprør starter med omtrent ingenting, men resonerer overalt, skaper det ukjente muligheter for hele verden.

Ordet «demokrati» benyttes nesten ikke i Egypt. Det er snakk om «et nytt Egypt», om «det virkelige egyptiske folket», om en grunnlovsforsamling, om omveltninger i det daglige livet, om uhørte og tidligere ukjente muligheter. Dette er den nye prærien som vil komme når den gamle, den som ble påtent av opprørets gnist, ikke lenger eksisterer. Denne fremtidige prærien står mellom kunngjøringen av en omveltning i styrkeforholdene og håndteringen av nye oppgaver. Mellom ropene fra en ung tunisier: «Vi, arbeideres og bønders barn, er sterkere enn de kriminelle» – og det som en ung egypter sa: «Fra i dag, 25. januar, tar jeg landets oppgaver i mine egne hender.»

Folket, og folket alene, skaper den universelle historien

Det er utrolig at myndighetene og media i vår vestlige verden regner opprørerne på torget i Kairo for å være «det egyptiske folket.» Hvordan kan det være det? Er ikke folket, for dem, bare det fornuftige og legale folket, det som vanligvis kan reduseres til et flertall i en avstemning eller et valg? Hvordan ble plutselig hundrevis av opprørere representative for en befolkning på 80 millioner?

Det finnes en lærdom vi ikke må eller vil glemme. Etter et visst nivå at bestemthet, av stahet og av mot, kan faktisk folket konsentrere sin eksistens på et torg, en gate, noen fabrikker eller et universitet … Hele verden vil bivåne motet og særlig det fantastiske universet som følger. Dette universet beviser at der, der finnes folket. Som en egyptisk opprører så sterkt sa det: «Før så jeg på TV, nå ser TV på meg.»

I kampens hete er det de som vet hvordan man skal løse øyeblikkets problemer, som utgjør folket. Som når man tar over et torg – mat, overnattingsmuligheter, vaktkorps, bannere, bønner, forsvarsforanstaltninger – slik at stedet der det skjer, er symbolet som voktes for folket, til enhver pris. Med problemer som virket uløselige med flere hundre tusener mobiliserte mennesker, har staten nærmest forsvunnet her.

Det å løse uløselige problemer uten hjelp av staten blir begivenhetens skjebne. Og det er dette som gjør at et folk, plutselig og på ubestemt tid, eksisterer der de har bestemt seg for å samles.

Uten en kommunistisk bevegelse er det ingen kommunisme

Det folkeopprøret vi snakker om, mangler åpenbart et parti, en hegemonisk organisasjon, en anerkjent leder. Med tiden kan vi vurdere om dette er en styrke eller svakhet. Uansett er dette det som gjør at vi, i ren form, utvilsomt den reneste siden Pariserkommunen, kaller det en kommunistisk bevegelse.

Med «kommunisme» menes her en felles skapelse av en kollektiv skjebne. Dette «felles» har to særlige trekk. For det første er det generisk, det representerer, på ett sted, menneskeheten som sådan. Der finner vi alle typer mennesker som utgjør et folk, alle ord lyttes til, alle forslag blir utredet, og enhver vanskelighet tatt for hva det er.

For det andre overskrider det alle de grunnleggende motsetningene staten påstår at den er den eneste som kan løse uten å overskride dem – mellom åndens og håndens arbeidere, mellom menn og kvinner, mellom fattige og rike, mellom muslimer og koptere, mellom bønder og beboere i Kairo. Tusenvis av nye mulige løsninger på disse motsetningene, løsninger som staten – en hvilken som helst stat – er helt blind for, oppstår hele tiden.

Vi ser unge kvinnelige leger fra landsbygda som tar seg av de skadde og som sover midt iblant unge opphissede menn, men som er roligere enn noen gang tidligere, siden de vet at ingen vil våge å krumme et hår på hodene deres. Vi ser også en gruppe unge ingeniører som overtaler ungdom fra forstedene til å holde stillingen og beskytte bevegelsen med sin energi i kamp.

Vi ser en rekke med kristne som står og vokter muslimer, som er bøyde i bønn. Vi ser kjøpmenn mette de arbeidsløse og fattige. Vi ser anonyme tilskuere prate med hverandre. Vi kan se tusenvis av tegn på individuelle liv som, uten opphold, blander seg i historiens kittel.

Alle disse situasjonene, disse påfunnene, utgjør bevegelsens kommunisme. I to århundrer har det eneste politiske problemet vært å konstituere bevegelsens kommunistiske påfunn i det lange løp. Den reaksjonære påstanden er at «Dette er umulig, veldig farlig. La oss stole på statens makt.» All ære til de tunisiske og egyptiske folkene for å trylle frem den ene og virkelige politiske plikten – organisert trofasthet til bevegelsens kommunistiske angrep på staten.

Vi ønsker ikke krig, men frykter det ikke

Den fredelige og rolige karakteren til gigantdemonstrasjonene nevnes overalt, og denne roen ble sett i sammenheng med det representative demokratiske idealet som ble knyttet opp mot bevegelsen. La oss likevel føye til at hundrevis av opprørere har blitt drept, og at folk fortsatt drepes daglig. I mer enn ett tilfelle var de drepte stridende og martyrer for begivenhetene, de døde for å beskytte bevegelsen. Opprørets politikk og symbolikk måtte forsvares av besluttsom fysisk kamp mot de truede regimenes militser og politistyrker. Og hvem andre enn ungdom fra de fattigste samfunnslagene ofret sine liv? «Middelklassen» – som vår latterlige Michèle Alliot-Marie² sa at alene hadde ansvaret for et demokratisk utfall av begivenhetene – bør huske at bevegelsens utholdenhet i de avgjørende øyeblikkene, bare ble sikret av folkelige gruppers ubegrensede engasjement. Vold er uunngåelig i forsvar. Og i Tunisia fortsetter det, under vanskelige forhold, etter at unge aktivister fra distriktene ble sendt tilbake til sitt armod.

Kan noen i ramme alvor tro at disse utallige initiativene og disse store ofrene hadde som mål å gjøre folket i stand til «å velge» mellom Suleiman og El Baredei, som i Frankrike, der vi smertelig overgir vår vilje til valget mellom Sarkozy og Strauss-Kahn? Er dette denne majestetiske begivenhetens eneste lærdom?

Nei, og tusen ganger nei. De tunisiske og egyptiske folkene sier til oss: Gjør opprør, bygg en offentlighet for bevegelsens kommunisme, beskytt den med alle midler for å drive den videre. Dette er den sanne politikken for folkenes frigjøring.

De arabiske landene er ikke de eneste landene som går mot folket og, uavhengig av valg, er illegitime. Uansett hva som skjer, vil opprørene i Tunisia og Egypt ha en universell betydning. De viser nye muligheter – derfor har de en internasjonal verdi.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter:

1. Jean-Paul Marat (1743-1793) var en av lederne for den radikale fløyen i den franske revolusjonen.
2. Michèle Alliot-Mare (født 1946) var fransk utenriksminister fra november 2010 til februar 2011.

25. mars 2011 startet norske F16-fly å bombe Libya. Norge er igjen i krig ledet av sine imperialistiske føringsoffiserer – som i Jugoslavia og Afghanistan. Stormaktene misbruker FN. Det blir lettere å gå inn i utvalgte land der befolkningen blir mishandlet og torturert. De har flere å velge mellom, land som tjener deres sak.

Vi støtter opprør og revolusjoner mot korrupte regimer, mot diktatorer og folkevalgte som terroriserer. Gaddafi, Mubarak og Netanyahu er bare tre på en lang liste. Vi gleder oss over seirene i Tunisia og Egypt, og støtter libyernes opprør mot Gaddafi og opprørene i Jemen, Bahrain og Syria. Vi solidariserer oss med palestinernes kamp mot staten Israel.

Opprør må være folkenes eget verk. De trenger vår solidaritet og støtte, ikke overtakelse og underordning under USA, Frankrike og Storbritannia sine agendaer i Nord-Afrika.

25. mars 2011 startet norske F16-fly å bombe Libya. Norge er igjen i krig ledet av sine imperialistiske føringsoffiserer – som i Jugoslavia og Afghanistan. Stormaktene misbruker FN. Det blir lettere å gå inn i utvalgte land der befolkningen blir mishandlet og torturert. De har flere å velge mellom, land som tjener deres sak.

Vi støtter opprør og revolusjoner mot korrupte regimer, mot diktatorer og folkevalgte som terroriserer. Gaddafi, Mubarak og Netanyahu er bare tre på en lang liste. Vi gleder oss over seirene i Tunisia og Egypt, og støtter libyernes opprør mot Gaddafi og opprørene i Jemen, Bahrain og Syria. Vi solidariserer oss med palestinernes kamp mot staten Israel.

Opprør må være folkenes eget verk. De trenger vår solidaritet og støtte, ikke overtakelse og underordning under USA, Frankrike og Storbritannia sine agendaer i Nord-Afrika.

Jane Hardy er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Hertfordshire, Storbritannia og medlem av Socialist Workers’ Party. I 2009 ga hun ut boka Poland’s new capitalism på Pluto press.

Enkelte økonomier i Sentral- og Øst-Europa (SØE) har gjennomgått noe som bør beskrives som en økonomisk implosjon – med stupende levestandard i deler av regionen, protester og sosial uro.
Liten oppmerksomhet har rettet seg mot krisen og den økonomiske nedturen i de ti postkommunistiske landene som sluttet seg til Den europeiske union (EU) i 2004 og 2006.

De baltiske landene har gått fra å bli omtalt som «de baltiske tigrene» til å slite med de verste følgene av krisen i hele EU, med valutaer, banksystemer og økonomier som balanserer på avgrunnens grense. I 2010 ble Ungarn utsatt for et spekulativt angrep da markedet truet med å nedgradere statsgjelden til «junk bonds». Det er bare Polen og Tsjekkia som, ved første øyekast, ser ut til å ha landet relativt mykt.

Heller ikke før Berlinmurens fall i 1990 var disse landene immune mot kriser i den globale økonomien, og nedturene midt på 70-tallet og i årene 1979–82 skjerpet motsetningene, og bidro til den endelige kollapsen i 1990. Den dypere integrasjonen med og den økte åpenheten mot den globale økonomien, særlig EU siden Berlinmurens fall, har bare gjort dem mye mer sårbare for krise og tilbakegang.

Denne sårbarheten er skapt av en om-fattende omfavnelse av nyliberalistisk økonomisk politikk i SØE, høy grad av avhengighet av utenlandske investeringer og i særdeleshet eksponering for internasjonal finanskapital. Iván Szelenyi beskriver dette slik:

Nå som krisen i den globale finanskapitalismen ryster verden i sine grunnvoller, nå som vi gjennomlever en økonomisk kollaps av et omfang vi ikke har opplevd siden 1929–1933 (en kollaps som rammer Ungarn og hele den europeiske postkommunistiske regionen med stor styrke), fremstår de nyliberalistiske valgene som ble tatt i de postkommunistiske landene i årene 1989–90, i et svært grelt lys. Snøballen startet å rulle i USA, men det kan se ut til at det største skredet kommer her. Nyliberalismen  er også i krise i USA, men det virker som den postkommunistiske kapitalismen, som var mer nyliberalistisk enn nyliberalerne selv, må betale dobbelt for det vi nå ser at var en feilslått økonomisk og sosial politikk.²

For å forstå krisens omfang og natur i SØE, både på tvers av og i de enkelte økonomiene, må vi forstå utvidelsen av det europeiske prosjektet østover.

Det europeiske prosjektet går østover – fra 2004

Herskerklassene i Europa og USA la store krefter inn i den såkalte «transformasjonen» av SØE. Denne skulle sikre at landene etter Berlinmurens fall ble integrert i den globale økonomien. IMF finansierte prosjektet, mens Verdensbanken stilte ressurser til disposisjon for å overhale den slitte infrastrukturen i landene. Retorikken å «hjelpe» SØE var imidlertid noe helt annet enn virkeligheten. Ressursene som skulle bygge opp under transformasjonen, var ikke noen «Marshallhjelp for Øst-Europa» i sitt omfang, slik det ble hevdet. Ulike programmer, som PHARE (Poland and Hungary: Assistance for the Reconstructing of the Economy) fra EU og USAID, var alle åpne om at intensjonen var å virkeliggjøre en nyliberalistisk agenda som ville åpne landene for handel og kapitalinvesteringer gjennom omfattende liberalisering og privatisering. ³ IMF benyttet seg av betydelige elementer av tvang ved at de påla strenge betingelser om kutt i offentlige utgifter og hurtig privatisering. Det ble også investert betydelig i å underbygge prosjektet ideologisk. For eksempel finansierte USAID fagforeningskurs i Polen, der de benyttet lærebøker som skulle forklare prinsippene bak «markedsøkonomi» og behovet for «nedskjæringer». Lederne i Solidaritet ble blant annet tatt med på turer til USA for å lære om demokrati og fagforeningenes «skikkelige» rolle.⁴

Den geopolitiske konteksten, med Berlinurens fall og Sovjetunionens sammen-brudd, åpnet nye muligheter for USA til å øve innflytelse i SØE gjennom NATO. Viseutenriksminister Richard Holbrooke uttrykte disse interessene da han konkluderte at «Vesten må ekspandere, både i virkeligheten og i ånden, til Sentral-Europa så raskt som mulig, og USA er klare til å lede an.»⁵

Videre var endret organisering av finans- og banksystemet en avgjørende forutsetning for markedsøkonomiens eksistens.⁶ Steg i retning av å opprette en uavhengig sentralbank, en prosess som begynte allerede før 1990, underbygde det rammeverket det nyliberalistiske prosjektet trengte for å sikre pålitelige penger og for å løsrive finanssystemet fra den nasjonale kapitalen og de gamle stalinistiske herskerklassenes politiske innflytelse. Økonomiene i Vest-Europa og USA trengte nye markeder for de største og mest profitable finanskonsernene. Dette gjaldt særlig Storbritannia og USA som dominerer finanstjenestene globalt. Resultatet av dette kappløpet om ressurser gjenspeiler seg i den store andelen av finanssektoren som er under kontroll av utenlandsk kapital i SØE, der om lag 80 prosent av banksystemet er i utenlandsk eie.⁷

Likevel var ikke «transformasjonen» og etableringen av nyliberalismen prosesser som bare reflekterte den globale kapitalismens behov. Ulike interesser i ulike deler av herskerklassen og den organiserte arbeiderklassens kamp gjorde at prosessen trakk ut i tid, og endte med et politisk kompromiss, særlig med tanke på privatisering og velferd. Omstruktureringen av staten var, med andre ord, mye mer kompleks enn at den bare garanterte den transnasjonale kapitalen vilkår den kunne operere under. De tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – var for eksempel spesielt ivrige i å innføre nyliberalistisk politikk. I tilfellet Litauen «så ivrige at de importerte en amerikansk statsborger av litauisk opphav, Valdas Adamkus, for å gjøre ham til republikkens president.»⁸

Det første trinnet i transformasjonen etter 1990 var rått og brutalt, og integrasjonen i en stadig mer liberalisert global økonomi fikk en ødeleggende virkning på levestandarden blant store deler av folket. En spesielt brutal versjon ble innført i Polen i 1990 under navnet «sjokkterapi», en nyliberalistisk eksplosjon med drastiske kutt i offentlige utgifter, subsidier og lønninger i offentlig sektor. EUs strategi, derimot, representerte et mye mer systematisk forsøk på å fremme nyliberalistiske reformer og å øke den europeiske transnasjonale kapitalens innflytelse gjennom å liberalisere og avregulere SØE.⁹ Den viktigste drivkraften bak PHARE besto i å kreve mer omfattende og dyptgående deregulerings- og liberaliseringstiltak, sammen med en dose beskyttelse i tilfelle misnøyen skulle få reformene av sporet, for å legge forholdene til rette for EU-medlemskap.

EU lyktes, ved å bruke medlemskap som en gulrot, i å presse de sentral- og østeuropeiske økonomiene i retning av en bestemt nyliberalistisk reformmodell, som var mye mer rendyrket enn i de eksisterende medlemslandene. I særlig grad tvang tilpasningen til EUs normer rundt statsstøtte og konkurransepolitikk landene til å liberalisere handel og investeringer. Dette gjorde det vanskelig å møte krav om beskyttelse eller retrett fra medlemmer av herskerklassen.

De to prosjektene som hadde konsolidert det nyliberalistiske prosjektet i Europa ble utvidet til de nye postkommunistiske medlemsstatene. Det ene prosjektet var det indre marked, selve symbolet på gjenopplivingen av den europeiske integrasjons-tanken på midten av 80-tallet, som ble satt ut i livet i 1992. Hensikten var å gjenreise Europas globale konkurransekraft i forhold til Japan og USA. Dette åpnet i særlig grad opp for handel og investeringer i tidligere beskyttede sektorer (som tjenester, infrastruktur og telekommunikasjon), samtidig som det bidro til nye runder med privatisering. Selv om retorikken gikk på innovasjon, konkurransekraft og stordriftsfordeler, var realitetene at europeisk kapital fikk anledning å reorganisere seg i større omfang, manifestert gjennom en bølge med fusjoner og oppkjøp uten historisk sidestykke.

Det andre prosjektet var pengeunionen med sentralbank og felles valuta. Unionen konsoliderte det indre markedet gjennom å fjerne handelshindringer og å redusere utgiftene for store selskaper i et nært homogent geografisk virkeområde. Pengeunionen fungerte som en pisk for å tvinge land til å redusere de offentlige utgiftene sine som en følge av den restriktive pengepolitikk som ligger i Maastricht-avtalens og stabilitetspaktens konvergenskriterier.¹⁰ Pengepolitikkens rolle var derfor å tvinge frem en nyliberalistisk disiplin, særlig på de svakere økonomiene, som samtidig vil være de som må betale mest i form av arbeidsløshet.¹¹

EU-medlemskapet i 2004 fordypet og forsterket den nyliberalistiske agendaen. Tidligere tiders påstander om at EU-utvidelse var den beste måten å sikre demokrati i hele det postkommunistiske Øst-Europa på, ble raskt undergravd ved å inkludere bare utvalgte land og å ekskludere resten av søkerne. Herskerklassen i de daværende medlemslandene og kapitalens representanter vurderte det dit hen at kostnadene for den europeiske kapitalismen ved å ønske de utelukkede landene velkommen, var større enn fordelene i form av nye varemarkeder og nye mål for investeringer.

Kapitalens institusjoner, som The Transatlantic Business Dialogue, World Economic Forum, International Chamber of Commerce og Competetiveness Advisory Group, spilte en aktiv rolle i forsøket på å mobilisere økonomiske interesser, myndigheter og fagforeninger til å gjøre SØE trygt for amerikansk og europeisk kapitalisme. I særdeleshet ERT (European Round Table of Industrialist), som består av administrerende direktører i europeiske transnasjonale selskaper, og som representerer den transnasjonale kapitalens interesser, var avgjørende i bestrebelsene på å sikre kapitalens interesser, og øvet en sterk påvirkning på den politikken som ble utarbeidet i henhold til nettopp dens egne interesser. De mest kjente eksemplene er implementeringen av det indre markedet, det transeuropeiske transportnettverket, restruktureringen av den europeiske utdanningspolitikken og den gradvise nedbyggingen av trygdeordninger. ¹² Europakommisjonens strategi i forkant av utvidelsen ble, med andre ord, utarbeidet med ERTs støtte.¹³

Europakommisjonen og ERT ga altså hele prosessen for europeisk integrasjon en ideologisk farge, blant annet gjennom frislipp av markedsliberalisering i kandidatland. Løftene om medlemskap sikret en restrukturering av SØE i tråd med EUs nyliberalistiske mønster, og tilfresstilte den europeiske transnasjonale kapitalens behov for den videre ekspansjon for den kapitalistiske akkumulasjonens. Dette tilfredsstilte deler av herskerklassens ønske om å sikre et eksternt trykk for intern restrukturering, og styrket derfor de mest entusiastiske tilhengerne av den nyliberalistiske modellen.

Krisen kommer til Sentral- og Øst-Europa

Omfanget av finanskrisen i 2008 og den påfølgende økonomiske tilbakegangen fremkommer klart i tabell 1. Denne viser dramatiske fall i BNP i de baltiske statene og, med unntak av Polen og Tsjekkia, fall i BNP som ligger betydelig over EU-snittet på 4,2 prosent.

Land	Vekst i BNP (2009)	Statsunderskudd i prosent av BNP (2009)	Arbeidsløshet (1. kvartal 2010)
EU-gjennomsnitt	– 4,2	– 3,9	8,9
Postkommunistiske økonomier:

Krisen traff EU-landene i Sentral- og Øst-Europa dobbelt. I Verdensbankens språk ble den «globale nedbyggingen av gjeldsgraden» (en massiv reduksjon i utlån) utløst av «trøblete finansielle hjemmemarkeder » (finansinstitusjoner som ble avslørt av skadelig gjeld). Disse reduserte i sin tur finansmarkedets vilje til å finansiere statsgjelden etter hvert som «høykonjunkturen i eiendomsmarkedet gikk over» (krasjlanding for prisene på eiendom) i enkelte land.¹⁴ Den påfølgende økonomiske tilbakegangen svekket eksportetterspørselen i Vest-Europa, med negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i små økonomier som Tsjekkia, Slovakia, Estland og Ungarn, der eksporten utgjorde mellom 70 og 80 prosent av BNP i 2008. I en viss grad var dette også tilfellet for de større økonomiene i Polen og Romania.

Land	Andel fremmed valuta
Bulgaria	62
Estland	88
Latvia	92
Litauen	65
Polen	40
Romania	62
Ungarn	72
Tabell 2: Valutasammensetning av lån, etter land, mars 2009.17

En virkning av integrasjon med EU og den globale økonomien var den vesteuropeiske og amerikanske dominansen i bank- og finanssystemet i SØE. Tilførselen av kapital var større i denne delen av Europa, og fallet ble dermed mer dramatisk under krisen. På denne måten ble risikoen overført fra vest-europeiske morselskapene til filialer i SØE i form av internasjonale lån.¹⁵ Kredittveksten ble drevet frem av husholdninger som tok opp lån i forsøk på å øke levestandarden sin, og ble ytterligere styrket av muligheten til å ta opp lån i fremmed valuta med lavere renter og lenger nedbetalingstid. (Se tabell 2).

I årene 2003 til 2006 var den globale likviditeten historisk høy. Internasjonale banker flommet over med midler, og det var en heftig konkurranse for å sikre profitt ved hjelp av utlån til regjeringer, firmaer og husholdninger i EUs postkommunistiske økonomier. Utlån til vanlige folk i fremmede valutaer, var her mye det samme som utlån til fattigfolk i USA – det såkalte subprimemarkedet – der bankene økte profitten gjennom å låne ut til folk uavhengig av om de kunne håndtere gjelden sin.

Selv om noe av kreditten gikk til selskaper, gikk storparten av lånene til husholdninger, og i flertallet av tilfellene gikk dette til å finansiere bolig, som det fremkommer i tabell 3.

	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til husholdninger (prosent)	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til selskaper (prosent)	Andelen av boliglån i husholdningenes totalutgifter (prosent)
Bukgaria	41	57	43
Estland	39	32	78
Latvia	44	28	64
Litauen	51	31	76
Polen	28	13	30
Slovakia	28	10	69
Tsjekkia	26	12	65
Ungarn	21	7	64
Tabell 3: Vekst og sammensetning av kreditt til privat sektor 2003–8.18

Generelt har integrasjonen av disse økonomiene med de europeiske og globale økonomiene skapt denne sårbarheten, men akkurat som krisen har vist seg ulikt frem i økonomiene i Vest- og Sør-Europa, har omfanget og karakteren vært ulik i de tidligere kommunistiske landene i EU.

Fra økonomisk mirakel til implosjon – Baltikum

Mellom 2005 og 2007 hadde de tre baltiske landene de høyeste økonomiske vekstratene i EU. I løpet av disse tre årene økte BNP i Latvia med et gjennomsnitt på 10,8 prosent per år, mens det i Estland og Litauen i samme periode var en årlig snittvekst på 8,8 prosent. Regjeringene i disse landene hadde fulgt den mest ekstreme varianten av nyliberalisme, uten skatteprogressivitet (flat inntektsskatt), uten skatt på arv og uten skatt på eiendom.

Den tilsynelatende endeløse veksten i de baltiske landene, som mottok ros fra Verdensbanken for å være blant verdens 30 mest «forretningsvennlige» økonomier, var imidlertid illusorisk. Økt levestandard var resultatet av eiendomsspekulasjon, drevet frem av billig utenlandsk kreditt etter hvert som skandinaviske og andre utenlandske banker økte eiendomskreditten til Latvia, Litauen og Estland, først og fremst i utenlandske valutaer (dollar, pund, sveitserfranc og euro, se tabell 2). Michael Hudson beskriver hvordan dette gjorde de gamle nomenklaturene og apparatet i kommunist-partiene i stand til å tilegne seg og selge offentlig eiendom eller gjøre den til sikkerhet for utenlandske lån:

Følgelig har de hoppet ut av Sovjetbyråkratiets aske og over i den ville kapitalismen og tyveriets ild ved å gi bort eller selge offentlige selskaper og fast eiendom … som har fremstått som en symbiose mellom de verste levningene fra det gamle stalinistiske byråkratiet og moderne rovdyrfinans.¹⁹

Mens en liten gruppe mennesker beriket seg selv, var vanlige folks erfaringer dystre. De baltiske landene er de verste stedene å arbeide i EU. Eurostat oppgir at de har Europas laveste levestandard og lengste arbeidsuker. Utgiftene til trygd og sosial sikkerhet per innbygger er en firedel av det europeiske gjennomsnittet, og ulikheten i inntekt er mest størst.²⁰ Krisen rammet hurtig – arbeidsløsheten i Estland steg fra 10 til 19 prosent mellom første kvartal i 2009 og 2010, mens den i samme periode steg fra 13 til 20 prosent i Latvia (Eurostat). I 2010 resulterte dette i en ny bølge av emigranter etter hvert som folk forsøkte å flykte fra fattigdommen.

Ungarn – fra mønsterelev til vrak

Også Ungarn ble vurdert å være et skinnende eksempel på markedsreformer og en nyliberalistisk mønsterelev. Det kom derfor som en overraskelse for dem som trodde på sammenhengen mellom et fritt marked, vekst og stabilitet, at Ungarn ble det første landet i regionen som ble rammet av finanskrisen. Problemene i Ungarn oppsto imidlertid før krisen i 2008. Rundt 2005/2006 var budsjettunderskuddet på 10 prosent av BNP, langt mer enn Maastricht-kriteriene, som stipulerer et mål på 3 prosent. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å øke skattene og senke offentlige stønader, og tilskudd ble redusert. I september 2006 brøt det ut et opprør Ungarn ikke hadde opplevd maken til siden 1990, da folk fant ut at regjeringen hadde løyet til dem om økonomiens tilstand for å bli valgt.

Den politiske bakgrunnen for det høye forbruket var rotfestet i en tradisjon de store partiene konkurrerte om offentlig forbruk. Helt til 2006 endte hvert parlaments-valg med at regjeringspartiet tapte – vanligvis som en protest mot innstramminger. I partienes forsøk på å vinne oppslutning før valgene, nådde budsjettunderskuddet en topp før hvert valg. Dette skapte et gjentakende mønster som var unikt i europeisk sammenheng. Først i 1999 nådde BNP samme nivå som i 1989, og flere ungarske regjeringer hadde blitt tvunget til å benytte seg av et høyt offentlig forbruk for å holde økonomien oppe.

Da krisen kom i 2008, var den ungarske økonomien, etter to år med stramme budsjetter, dobbelt utsatt. For det første hadde myndighetene, firmaer og husholdninger gjelden sin i utenlandsk valuta (tabellene 2 og 3). Dette ble katastrofalt etter hvert som forinten falt i verdi. I 2010 hadde 1,7 millioner av landets 10 millioner innbyggere lån i utenlandsk valuta. Myndighetene anslo at 10 til 15 prosent av befolkningen var «utsatt» – en omskrivning for å være på randen av konkurs. Noen ble tvunget til å selge hjemmene sine, mens andre har ble rammet av en vekst i husleie på opptil 33 prosent.²¹ Den andre kilden til Ungarns sårbarhet var avhengigheten av vesteuropeisk etterspørsel etter varer. Denne stupte etter hvert som krisen åpenbarte seg.

Etter hvert som krisen utviklet seg til å bli en statsgjeldskrise, ble den ungarske statsgjelden utsatt for spekulative angrep fra den internasjonale pengekapitalen. Selv om den offentlige gjelden hadde gjennomgått drastiske kutt, fra 10 til 3,5 prosent av BNP, og var betydelig lavere enn i andre land (tabell 1), var dette ikke nok for IMF.

Polen og Tsjekkia – en fløyelskrise?

Myndighetene i Polen og Tsjekkia forsøkte å unngå spekulative angrep på økonomiene sine gjennom forsøk på å distansere seg fra katastrofene ellers i SØE. Finanstilsynsmyndighetene i Tsjekkia, Slovakia, Polen, Romania og Bulgaria kom med en felles uttalelse der de ba investorer skille mellom de sterkere og svakere økonomiene i regionen. De ville ikke bli Europas subprime sammen med de baltiske statene og Ungarn.

Polen og Tsjekkia er de økonomiene som er svakest rammet av den økonomiske krisen. BNP-nedgangen i Tsjekkia er rett under gjennomsnittet i EU. I 2009 hadde Polen en vekst på 1,7 prosent i BNP, selv om dette var smått sammenlignet med 6,8 prosent i 2007 og 5 prosent i 2008. Men selv om Polen hadde OECDs største vekst, var ikke dette vanskelig, gitt den dramatiske nedgangen andre steder i SØE. Dagsavisen Gazeta Wyborcza har beskrevet det som skjer i landet som en «fløyelskrise».²³ Det er flere faktorer som har fungert som en slags buffer mot den økonomiske krisen og nedgangen i Polen. En flytende vekslingskurs betydde at zlotyen falt med 30 prosent mot euro mellom august 2008 og 2009. Dette gjorde dem i stand til å nyttiggjøre seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke hadde flytende vekslingskurser.

Ulikt de baltiske landene og Ungarn hadde ikke Polen og Tsjekkia store eiendomsbobler, finansiert av utenlandske banker. De var mye mindre utsatt for fremmede valutaer – 8 prosent i Tsjekkia og 30 prosent i Polen. Selv om begge landene var sårbare for følgene av nedgangen andre steder i Europa, var Polen mye mindre utsatt enn Tsjekkia, takket være lavere eksportavhengighet (se tabell 4).

	Totalt	Maskineri og kompleks industri	Kjøretøy og komponenter
Polen	34,4	13,3	4,3
Slovakia	75,7	30,8	12,4
Tsjekkia	66,8	36,5	11,2
Ungarn	65,5	42,3	6,2
Tabell 4: Eksport som andel av BNP i utvalgte økonomier. 22

Likevel bør man være forsiktig med å slå fast at Polen opplevde noen «suksess» med å ri av stormen under krisen. Den forsiktige veksten skjuler høy grad av fattigdom, 44 prosent av befolkningen tjener mindre enn 75 prosent av gjennomsnittslønna, og rikdommen blir stadig skjevere fordelt. Den høye gjennomsnittlige arbeidsløshetsraten på 9,8 prosent forteller bare en del av historien, ungdomsarbeidsløsheten var på 23 prosent i 2010. Videre jobber 27 prosent på tidsbegrensede kontrakter – flest i hele Europa.25 Kampen for å overleve viser seg ved at sparingen faller og gjeldsgraden øker. Fremover vil det som holder etterspørselen oppe, være det faktum at Polen er den største mottakeren av strukturfondsmidler i EU, noe som mellom 2009 og 2015 vil utgjøre i gjennomsnitt 3,3 prosent av BNP årlig. Polens akilleshæl er et stort underskudd i offentlig sektor som gjør statsgjelden utsatt for spekulative angrep. Dette har økt fra 2 prosent av BNP i 2007 og 3,6 prosent av BNP i 2008 til 7,1 prosent av BNP i 2010 (Eurostat).

Slovakia, med sine 15 prosent arbeidsløse i 2010, fikk ingen myk landing. De hadde ikke anledning til å devaluere slik Polen gjorde, siden de hadde tatt i bruk euroen. Og med en eksport som utgjorde 75,7 prosent av BNP (se tabell 4), var de ytterligere utsatt for nedgang.

Ulike symptomer, samme medisin

Det generelle politiske mønsteret i regionen har fulgt de samme mønstrene. Etter 1990 rekonstituerte de gamle stalinistene seg som sosialdemokratiske partier ved siden av de høyreorienterte kristeligdemokratiske partiene som oppsto. I de postkommunistiske økonomiene har misnøyen med de parlamentariske partiene gått dypere enn i Vest-Europa, i og med at partene både til «høyre» og «venstre» har drevet frem privatisering og markedsreformer som har gjort en bitte liten del av befolkningen rike, mens det store flertallet ikke har tjent noe på transformasjonen. Skepsisen mot politikk og politikere har også blitt styrket av utbredt korrupsjon.

Dybden i krisen har variert mellom landene i SØE, avhengig av størrelsen på eiendomsboblene, avhengigheten av eksport, størrelsen på offentlig gjeld og hvorvidt de har hatt en flytende vekslingskurs som har gjort dem i stand til å utnytte fordelen de da har sammenlignet med konkurrerende land. Myndighetenes svar, derimot, har vært det samme – la arbeiderklassen betale for krisen. Tilfanget av krisepakker på tvers av regionen har rett og slett bare bestått av ulike varianter av reduksjoner i lønn og stønader, angrep på pensjoner, kutt i utgifter til helse og velferd og økte (regressive) skatter. På tross av økt arbeidsløshet og redusert BNP, har IMF og EU oppmuntret til enda større kutt og skatteøkninger for å redusere det offentlige underskuddet til målet i Maastricht-traktaten om 3 prosent av nasjonalinntekten.

Krisen rammet de baltiske landene først, og de store kuttene i utgifter og lønninger i januar 2009 fremkalte opptøyer i både Litauen og Latvia.²⁶ Sammen med Ungarn ble disse landene av deler av finanspressa omtalt som «spesielle» tilfeller, men etter hvert som nedturen ble dypere og spredte seg, ble alle de postkommunistiske landene i EU rammet. Etter valgene i Tsjekkia (mai 2010) og Slovakia (juni 2010) har koalisjoner på høyre fløy dannet nye regjeringer med løfter om budsjettkutt og drastiske reduksjoner i offentlige utgifter, selv om de sosialdemokratiske partiene fikk flest stemmer. ²⁷ Som følge av IMF-lån lanserte den rumenske regjeringen i juni 2010 drakoniske innsparingstiltak, som blant annet innebar å kutte offentlige lønninger med 25 prosent og å øke momsen fra 19 til 24 prosent.²⁸

På tross av den polske «fløyelslandingen» i nedgangskonjunkturen, har den høyre-orienterte Borgerplattformens regjering bestemt seg for å kutte underskuddet i offentlig sektor fra 7,9 til 3 prosent, noe som vil bety drastiske kutt i offentlig forbruk og velferd – som allerede er drastisk svekket etter 20 år med nyliberalistiske reformer.²⁹ Regjeringen har annonsert økt moms fra begynnelsen av 2011 og planlagt ytterligere privatisering for å generere 25 milliarder zloty til å dekke gapet i offentlige utgifter.

Gnisningene mellom den ungarske regjeringen på den ene siden og IMF og «markedet » på den andre i juli 2010 er karakteristisk. Den ungarske regjeringen hadde allerede tvunget igjennom fire år med nedskjærings-tiltak og redusert offentlig gjeld fra 10 prosent til 4 prosent av BNP, på bekostning av levestandarden blant vanlige folk. I juli 2010, i frykt for å miste oppslutning, nektet regjeringen å gjennomføre de ytterligere kuttene IMF krevde. IMF og deres kateketer reagerte kraftig på det når «alenegjengeren» og «populisten», statsminister Viktor Orban, hadde slått fast at det å iverksette ytterligere kutt «ikke kom på tale».³⁰

Da de ungarske myndighetene bestemte seg for å redusere budsjettunderskuddet ved å pålegge banker og finansinstitusjoner (hovedsakelig utenlandske) en ekstra avgift i tre år, ble det enda flere klager. Financial Times beskrev denne avgiften som «den kraftigste straffeavgiften i verden», men den var enormt populær blant velgerne.³¹ Skattlegging av bankene og avvisning av å iverksette ytterligere nedskjæringer skapte bestyrtelse i «markedene». Timothy Ash (Direktør for forskning på markeder under utvikling hos Royal bank of Scotland) skrev:

Den nye regjeringen har ikke lært av den forrige blunderen, og samtidig er ikke markedet i humør til å overse fiskal slapphet».³² En annen analytiker, Gyula Toth (UniCredit SpA, Wien), la til: –Vi tror at markedsrealitetene til slutt vil tvinge regjeringen til å gjøre de nødvendige grep.³³

Som i Sør-Irland, ser erfaringene fra Ungarn ut til å være at den herskerklassen som legger seg langflat når IMF forlanger kutt i neste omgang, møter ytterligere krav om innstramminger.

Sosial uro og motstand

I januar 2009 opplevde Latvia sine mest omfattende opptøyer siden Sovjetunionens sammenbrudd, da 10 000 mennesker protesterte i Riga. Samtidig, i Litauen, samlet de tre fagforeningssammenslutningene seg for første gang rundt et felles sett krav.³⁴ En massiv demonstrasjon utspant seg utenfor parlamentet og i en rekke byer. Denne ble fulgt opp av en felles protest i Riga og Vilnius. Slagordet appellerte til klassesolidaritet:

Styrken vår er forent!

For arbeiderrettigheter!³⁵

Det har vært flere sporadiske protester, som den i Litauen i februar 2010 mot en firedobling av strømprisene. Initiativet ble tatt av Fronto Partija (Frontpartiet, eller Frontas) – en ny venstreallianse, et nytt fenomen i Litauen, grunnlagt i 2009. Det har som uttrykt mål:

å skape et sosialt rettferdig Litauen, der det ikke er noen avgrunn mellom det rike mindretallet og det fattige flertallet, mellom eierne av storkapitalen og resten av samfunnet.

Lederen av Frontas innrømmer at den eneste grunnen til at partiet har droppet begrepet sosialisme, er fordi det har «sterke negative assosiasjoner ved seg.³⁶

I mai 2009 protesterte 30 000 fagorganiserte i Praha mot hvordan selskapene benyttet seg av den økonomiske tilbake- gangen for å kutte i lønninger og andre goder. På demonstrasjonen slo Josef Stredula, leder for den tsjekkiske jernarbeider-foreningen KOVO fast:

Ikke tillat at de som ikke forårsaket krisen, er de som blir hardest rammet. Ikke gjør krisen til en unnskyldning for å endre arbeidslovene, det vil føre til en hittil ukjent svekkelse av arbeidernes rettigheter, inkludert grunnløse oppsigelser. Ikke tillat hasardspill med pensjonsfondene. Ikke godta det nye risikable lovforslaget om sparing. Ikke tillat en devaluering av oppsparte pensjoner og en ytterligere svekkelse av offentlige finanser. Handle, beslutt og styr for folkets beste, ikke i interessene til finanskonglomeraters spekulative profitt, lobbyer og skatteparadiser.³⁷

I Romania protesterte titusener av offentlig ansatte i Bukarest i mai 2010 mot planene om kutt i lønn og pensjoner. Det var en av de største folkeansamlingene på gatene siden den rumenske revolusjonen. Maria Gruia, leder for politiets fagforening, oppfordret rumenere til å forene seg «som vi gjorde i 1989 da vi styret Ceausescus diktatur. »³⁸

I Polen murrer det også. Den viktigste protesten var da gruvearbeidere i det statlig eide Kompania Weglowa (den største gruven i Polen og en av de største i Europa) stemte for streik mot planene om å kutte antall ansatte fra 62 000 til 45 000.³⁹

Når markedspolitikken har rammet ujevnt og ikke klart å komme store deler av befolkningen til gode, har dette også styrket krisens mørkere krefter gjennom frem-veksten av nynazistiske partier som er åpent antisemittiske og homofobe. I særdeleshet har rom-minoriteten blitt en syndebukk. I 2009 ble minst åtte roma drept av nazister.⁴⁰ Det har også vært en merkbarøkning av homofobien. I Slovakia ble det første gay pride-arrangementet avlyst i mai 2010 da det ble angrepet av nynazistgruppa Slovenska Pospolitost.⁴¹

I Ungarn har medlemmer av det nyfascistiske partiet Jobbik hatt fremgang i valg. De fikk 17 prosent av stemmene i første runde av det ungarske parlamentsvalget i april 2010, noe som førte dem til tredje- plass med 842 306 stemmer – rett bak det fremste sosialistpartiet. Etter annen runde av valget hadde de fått 47 av 386 mandater. Tidligere i april 2010 avholdt de en markering med 50 000 deltakere. Walter Mayr skrev i Der Spiegel:

Medlemmer av innbyggermilitser og nynazistiske grupper har overtatt patruljeringen av gatene i dag. Kledd i militærstøvler, kamuflasje eller sorte militæruniformer danner de menneskelenker, og deler folkemassene.⁴²

De har bygget seg opp på vanlige folks desperasjon, og står sterkest i de fattige delene av landet der arbeidsløsheten er høyest.

Konklusjon

Graden av støtte til markedsreformene etter 1990 har variert mellom postkommunistiske land, avhengig av fagforeningene og den organiserte arbeiderklassens styrke, samt hva herskerklassen har vært i stand til å levere. Likevel har støtten til nyliberalismen ofte vært overdrevet, og den støtten som eksisterte i transformasjonens første tid, forsvant raskt etter hvert som små grupper, ofte fra det gamle regimet, beriket seg selv gjennom privatisering. Det er nå åpenbart at krisen har avslørt transformasjonens klassekarakter. For de utenlandske bankene, som har generert store profitter i regionen, går ting som vanlig. Den indignasjonen de viste mot avgiften de ungarske myndighetene utsatte dem for, får en nesten til å miste pusten.

Mye sinne har vist seg i de største demonstrasjonene siden 1990 i hele regionen, styrket av en mye klarere klassekarakter i politikken enn det som var synlig før. Disse første protestene har imidlertid ikke ført til mer målrettede steg, og har på ingen måte hatt noe gresk omfang. Den mørke siden av den nøden og fortvilelsen krisen har brakt med seg, er fremveksten av nynazisme og nasjonalisme. Men det er også spirer til håp i fagbevegelsenes respons – politikk med en klassekarakter, støtte til protestene og nærværet av nye radikale partier og bevegelser.

(Artikkelen trykkes med tidsskriftet International Socialism sin tillatelse, og er oversatt av Mathias Bismo.)

Noter

1. I 2004 ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slivakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn med i EU. Bulgaria og Romania i 2006.
2. Sitert i Andor, 2009, s. 294-295.
3. Mellom 1990 og 2001 var USAID involvert i 400 aktiviteter og pumpet en milliard dollar inn i Polen. Se USAID 2000 og 2002.
4. Hardy, 2009.
5. Holbrooke, 1995, s. 42.
6. Grahl, 2005.
7. HSBC, 2006.
8. Woolfson, 2010.
9. Holman, 2004; Smith, 2002; Shields, 2004.
10. Gill, 2001.
11. Cardechi, 2001.
12. Doherty og Hoedeman, 1994.
13. Bornschier, 2000; van Apeldoorn, 2000 og 2003.
14. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010.
15. Pomerleano, 2010.
16. Data hentet fra Eurostat. Se http.//ec.europa.eu/eurostat
17. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010, s. 109.
18. Mitra, Selowsky and Zalduendo, 2010, s. 50.
19. Hudson, 2008, pp75-76.
20. Hudson, 2008.
21. Bryant, 2010a.
22. Myant and Drahkoupil, 2011 (forthcoming).
23. Gazeta Wyborcza, 2009.
24. Most notably the Baltic States and Slovakia.
25. www.solidarnosc.org.pl/en/main-page/polish-labour-2010-html
26. Woolfson, 2010.
27. Slovak Spectator, 2010b.
28. Matthews, 2010.
29. Buckley, 2010.
30. Bryant, 2010c.
31. Bryant, 2010c.
32. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
33. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
34. Woolfson, 2010.
35. Woolfson, 2010.
36. Woolfson, 2010, s 11.
37. EIROnline, 2009.
38. BBC News, 2010.
39. Polish Press Office, 2010.
40. Fabry, 2010.
41. Slovak Spectator, 2010a.
42. Mayr, 2010.

Jane Hardy er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Hertfordshire, Storbritannia og medlem av Socialist Workers’ Party. I 2009 ga hun ut boka Poland’s new capitalism på Pluto press.

Enkelte økonomier i Sentral- og Øst-Europa (SØE) har gjennomgått noe som bør beskrives som en økonomisk implosjon – med stupende levestandard i deler av regionen, protester og sosial uro.
Liten oppmerksomhet har rettet seg mot krisen og den økonomiske nedturen i de ti postkommunistiske landene som sluttet seg til Den europeiske union (EU) i 2004 og 2006.

De baltiske landene har gått fra å bli omtalt som «de baltiske tigrene» til å slite med de verste følgene av krisen i hele EU, med valutaer, banksystemer og økonomier som balanserer på avgrunnens grense. I 2010 ble Ungarn utsatt for et spekulativt angrep da markedet truet med å nedgradere statsgjelden til «junk bonds». Det er bare Polen og Tsjekkia som, ved første øyekast, ser ut til å ha landet relativt mykt.

Heller ikke før Berlinmurens fall i 1990 var disse landene immune mot kriser i den globale økonomien, og nedturene midt på 70-tallet og i årene 1979–82 skjerpet motsetningene, og bidro til den endelige kollapsen i 1990. Den dypere integrasjonen med og den økte åpenheten mot den globale økonomien, særlig EU siden Berlinmurens fall, har bare gjort dem mye mer sårbare for krise og tilbakegang.

Denne sårbarheten er skapt av en om-fattende omfavnelse av nyliberalistisk økonomisk politikk i SØE, høy grad av avhengighet av utenlandske investeringer og i særdeleshet eksponering for internasjonal finanskapital. Iván Szelenyi beskriver dette slik:

Nå som krisen i den globale finanskapitalismen ryster verden i sine grunnvoller, nå som vi gjennomlever en økonomisk kollaps av et omfang vi ikke har opplevd siden 1929–1933 (en kollaps som rammer Ungarn og hele den europeiske postkommunistiske regionen med stor styrke), fremstår de nyliberalistiske valgene som ble tatt i de postkommunistiske landene i årene 1989–90, i et svært grelt lys. Snøballen startet å rulle i USA, men det kan se ut til at det største skredet kommer her. Nyliberalismen  er også i krise i USA, men det virker som den postkommunistiske kapitalismen, som var mer nyliberalistisk enn nyliberalerne selv, må betale dobbelt for det vi nå ser at var en feilslått økonomisk og sosial politikk.²

For å forstå krisens omfang og natur i SØE, både på tvers av og i de enkelte økonomiene, må vi forstå utvidelsen av det europeiske prosjektet østover.

Det europeiske prosjektet går østover – fra 2004

Herskerklassene i Europa og USA la store krefter inn i den såkalte «transformasjonen» av SØE. Denne skulle sikre at landene etter Berlinmurens fall ble integrert i den globale økonomien. IMF finansierte prosjektet, mens Verdensbanken stilte ressurser til disposisjon for å overhale den slitte infrastrukturen i landene. Retorikken å «hjelpe» SØE var imidlertid noe helt annet enn virkeligheten. Ressursene som skulle bygge opp under transformasjonen, var ikke noen «Marshallhjelp for Øst-Europa» i sitt omfang, slik det ble hevdet. Ulike programmer, som PHARE (Poland and Hungary: Assistance for the Reconstructing of the Economy) fra EU og USAID, var alle åpne om at intensjonen var å virkeliggjøre en nyliberalistisk agenda som ville åpne landene for handel og kapitalinvesteringer gjennom omfattende liberalisering og privatisering. ³ IMF benyttet seg av betydelige elementer av tvang ved at de påla strenge betingelser om kutt i offentlige utgifter og hurtig privatisering. Det ble også investert betydelig i å underbygge prosjektet ideologisk. For eksempel finansierte USAID fagforeningskurs i Polen, der de benyttet lærebøker som skulle forklare prinsippene bak «markedsøkonomi» og behovet for «nedskjæringer». Lederne i Solidaritet ble blant annet tatt med på turer til USA for å lære om demokrati og fagforeningenes «skikkelige» rolle.⁴

Den geopolitiske konteksten, med Berlinurens fall og Sovjetunionens sammen-brudd, åpnet nye muligheter for USA til å øve innflytelse i SØE gjennom NATO. Viseutenriksminister Richard Holbrooke uttrykte disse interessene da han konkluderte at «Vesten må ekspandere, både i virkeligheten og i ånden, til Sentral-Europa så raskt som mulig, og USA er klare til å lede an.»⁵

Videre var endret organisering av finans- og banksystemet en avgjørende forutsetning for markedsøkonomiens eksistens.⁶ Steg i retning av å opprette en uavhengig sentralbank, en prosess som begynte allerede før 1990, underbygde det rammeverket det nyliberalistiske prosjektet trengte for å sikre pålitelige penger og for å løsrive finanssystemet fra den nasjonale kapitalen og de gamle stalinistiske herskerklassenes politiske innflytelse. Økonomiene i Vest-Europa og USA trengte nye markeder for de største og mest profitable finanskonsernene. Dette gjaldt særlig Storbritannia og USA som dominerer finanstjenestene globalt. Resultatet av dette kappløpet om ressurser gjenspeiler seg i den store andelen av finanssektoren som er under kontroll av utenlandsk kapital i SØE, der om lag 80 prosent av banksystemet er i utenlandsk eie.⁷

Likevel var ikke «transformasjonen» og etableringen av nyliberalismen prosesser som bare reflekterte den globale kapitalismens behov. Ulike interesser i ulike deler av herskerklassen og den organiserte arbeiderklassens kamp gjorde at prosessen trakk ut i tid, og endte med et politisk kompromiss, særlig med tanke på privatisering og velferd. Omstruktureringen av staten var, med andre ord, mye mer kompleks enn at den bare garanterte den transnasjonale kapitalen vilkår den kunne operere under. De tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – var for eksempel spesielt ivrige i å innføre nyliberalistisk politikk. I tilfellet Litauen «så ivrige at de importerte en amerikansk statsborger av litauisk opphav, Valdas Adamkus, for å gjøre ham til republikkens president.»⁸

Det første trinnet i transformasjonen etter 1990 var rått og brutalt, og integrasjonen i en stadig mer liberalisert global økonomi fikk en ødeleggende virkning på levestandarden blant store deler av folket. En spesielt brutal versjon ble innført i Polen i 1990 under navnet «sjokkterapi», en nyliberalistisk eksplosjon med drastiske kutt i offentlige utgifter, subsidier og lønninger i offentlig sektor. EUs strategi, derimot, representerte et mye mer systematisk forsøk på å fremme nyliberalistiske reformer og å øke den europeiske transnasjonale kapitalens innflytelse gjennom å liberalisere og avregulere SØE.⁹ Den viktigste drivkraften bak PHARE besto i å kreve mer omfattende og dyptgående deregulerings- og liberaliseringstiltak, sammen med en dose beskyttelse i tilfelle misnøyen skulle få reformene av sporet, for å legge forholdene til rette for EU-medlemskap.

EU lyktes, ved å bruke medlemskap som en gulrot, i å presse de sentral- og østeuropeiske økonomiene i retning av en bestemt nyliberalistisk reformmodell, som var mye mer rendyrket enn i de eksisterende medlemslandene. I særlig grad tvang tilpasningen til EUs normer rundt statsstøtte og konkurransepolitikk landene til å liberalisere handel og investeringer. Dette gjorde det vanskelig å møte krav om beskyttelse eller retrett fra medlemmer av herskerklassen.

De to prosjektene som hadde konsolidert det nyliberalistiske prosjektet i Europa ble utvidet til de nye postkommunistiske medlemsstatene. Det ene prosjektet var det indre marked, selve symbolet på gjenopplivingen av den europeiske integrasjons-tanken på midten av 80-tallet, som ble satt ut i livet i 1992. Hensikten var å gjenreise Europas globale konkurransekraft i forhold til Japan og USA. Dette åpnet i særlig grad opp for handel og investeringer i tidligere beskyttede sektorer (som tjenester, infrastruktur og telekommunikasjon), samtidig som det bidro til nye runder med privatisering. Selv om retorikken gikk på innovasjon, konkurransekraft og stordriftsfordeler, var realitetene at europeisk kapital fikk anledning å reorganisere seg i større omfang, manifestert gjennom en bølge med fusjoner og oppkjøp uten historisk sidestykke.

Det andre prosjektet var pengeunionen med sentralbank og felles valuta. Unionen konsoliderte det indre markedet gjennom å fjerne handelshindringer og å redusere utgiftene for store selskaper i et nært homogent geografisk virkeområde. Pengeunionen fungerte som en pisk for å tvinge land til å redusere de offentlige utgiftene sine som en følge av den restriktive pengepolitikk som ligger i Maastricht-avtalens og stabilitetspaktens konvergenskriterier.¹⁰ Pengepolitikkens rolle var derfor å tvinge frem en nyliberalistisk disiplin, særlig på de svakere økonomiene, som samtidig vil være de som må betale mest i form av arbeidsløshet.¹¹

EU-medlemskapet i 2004 fordypet og forsterket den nyliberalistiske agendaen. Tidligere tiders påstander om at EU-utvidelse var den beste måten å sikre demokrati i hele det postkommunistiske Øst-Europa på, ble raskt undergravd ved å inkludere bare utvalgte land og å ekskludere resten av søkerne. Herskerklassen i de daværende medlemslandene og kapitalens representanter vurderte det dit hen at kostnadene for den europeiske kapitalismen ved å ønske de utelukkede landene velkommen, var større enn fordelene i form av nye varemarkeder og nye mål for investeringer.

Kapitalens institusjoner, som The Transatlantic Business Dialogue, World Economic Forum, International Chamber of Commerce og Competetiveness Advisory Group, spilte en aktiv rolle i forsøket på å mobilisere økonomiske interesser, myndigheter og fagforeninger til å gjøre SØE trygt for amerikansk og europeisk kapitalisme. I særdeleshet ERT (European Round Table of Industrialist), som består av administrerende direktører i europeiske transnasjonale selskaper, og som representerer den transnasjonale kapitalens interesser, var avgjørende i bestrebelsene på å sikre kapitalens interesser, og øvet en sterk påvirkning på den politikken som ble utarbeidet i henhold til nettopp dens egne interesser. De mest kjente eksemplene er implementeringen av det indre markedet, det transeuropeiske transportnettverket, restruktureringen av den europeiske utdanningspolitikken og den gradvise nedbyggingen av trygdeordninger. ¹² Europakommisjonens strategi i forkant av utvidelsen ble, med andre ord, utarbeidet med ERTs støtte.¹³

Europakommisjonen og ERT ga altså hele prosessen for europeisk integrasjon en ideologisk farge, blant annet gjennom frislipp av markedsliberalisering i kandidatland. Løftene om medlemskap sikret en restrukturering av SØE i tråd med EUs nyliberalistiske mønster, og tilfresstilte den europeiske transnasjonale kapitalens behov for den videre ekspansjon for den kapitalistiske akkumulasjonens. Dette tilfredsstilte deler av herskerklassens ønske om å sikre et eksternt trykk for intern restrukturering, og styrket derfor de mest entusiastiske tilhengerne av den nyliberalistiske modellen.

Krisen kommer til Sentral- og Øst-Europa

Omfanget av finanskrisen i 2008 og den påfølgende økonomiske tilbakegangen fremkommer klart i tabell 1. Denne viser dramatiske fall i BNP i de baltiske statene og, med unntak av Polen og Tsjekkia, fall i BNP som ligger betydelig over EU-snittet på 4,2 prosent.

Land	Vekst i BNP (2009)	Statsunderskudd i prosent av BNP (2009)	Arbeidsløshet (1. kvartal 2010)
EU-gjennomsnitt	– 4,2	– 3,9	8,9
Postkommunistiske økonomier:

Krisen traff EU-landene i Sentral- og Øst-Europa dobbelt. I Verdensbankens språk ble den «globale nedbyggingen av gjeldsgraden» (en massiv reduksjon i utlån) utløst av «trøblete finansielle hjemmemarkeder » (finansinstitusjoner som ble avslørt av skadelig gjeld). Disse reduserte i sin tur finansmarkedets vilje til å finansiere statsgjelden etter hvert som «høykonjunkturen i eiendomsmarkedet gikk over» (krasjlanding for prisene på eiendom) i enkelte land.¹⁴ Den påfølgende økonomiske tilbakegangen svekket eksportetterspørselen i Vest-Europa, med negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i små økonomier som Tsjekkia, Slovakia, Estland og Ungarn, der eksporten utgjorde mellom 70 og 80 prosent av BNP i 2008. I en viss grad var dette også tilfellet for de større økonomiene i Polen og Romania.

Land	Andel fremmed valuta
Bulgaria	62
Estland	88
Latvia	92
Litauen	65
Polen	40
Romania	62
Ungarn	72
Tabell 2: Valutasammensetning av lån, etter land, mars 2009.17

En virkning av integrasjon med EU og den globale økonomien var den vesteuropeiske og amerikanske dominansen i bank- og finanssystemet i SØE. Tilførselen av kapital var større i denne delen av Europa, og fallet ble dermed mer dramatisk under krisen. På denne måten ble risikoen overført fra vest-europeiske morselskapene til filialer i SØE i form av internasjonale lån.¹⁵ Kredittveksten ble drevet frem av husholdninger som tok opp lån i forsøk på å øke levestandarden sin, og ble ytterligere styrket av muligheten til å ta opp lån i fremmed valuta med lavere renter og lenger nedbetalingstid. (Se tabell 2).

I årene 2003 til 2006 var den globale likviditeten historisk høy. Internasjonale banker flommet over med midler, og det var en heftig konkurranse for å sikre profitt ved hjelp av utlån til regjeringer, firmaer og husholdninger i EUs postkommunistiske økonomier. Utlån til vanlige folk i fremmede valutaer, var her mye det samme som utlån til fattigfolk i USA – det såkalte subprimemarkedet – der bankene økte profitten gjennom å låne ut til folk uavhengig av om de kunne håndtere gjelden sin.

Selv om noe av kreditten gikk til selskaper, gikk storparten av lånene til husholdninger, og i flertallet av tilfellene gikk dette til å finansiere bolig, som det fremkommer i tabell 3.

	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til husholdninger (prosent)	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til selskaper (prosent)	Andelen av boliglån i husholdningenes totalutgifter (prosent)
Bukgaria	41	57	43
Estland	39	32	78
Latvia	44	28	64
Litauen	51	31	76
Polen	28	13	30
Slovakia	28	10	69
Tsjekkia	26	12	65
Ungarn	21	7	64
Tabell 3: Vekst og sammensetning av kreditt til privat sektor 2003–8.18

Generelt har integrasjonen av disse økonomiene med de europeiske og globale økonomiene skapt denne sårbarheten, men akkurat som krisen har vist seg ulikt frem i økonomiene i Vest- og Sør-Europa, har omfanget og karakteren vært ulik i de tidligere kommunistiske landene i EU.

Fra økonomisk mirakel til implosjon – Baltikum

Mellom 2005 og 2007 hadde de tre baltiske landene de høyeste økonomiske vekstratene i EU. I løpet av disse tre årene økte BNP i Latvia med et gjennomsnitt på 10,8 prosent per år, mens det i Estland og Litauen i samme periode var en årlig snittvekst på 8,8 prosent. Regjeringene i disse landene hadde fulgt den mest ekstreme varianten av nyliberalisme, uten skatteprogressivitet (flat inntektsskatt), uten skatt på arv og uten skatt på eiendom.

Den tilsynelatende endeløse veksten i de baltiske landene, som mottok ros fra Verdensbanken for å være blant verdens 30 mest «forretningsvennlige» økonomier, var imidlertid illusorisk. Økt levestandard var resultatet av eiendomsspekulasjon, drevet frem av billig utenlandsk kreditt etter hvert som skandinaviske og andre utenlandske banker økte eiendomskreditten til Latvia, Litauen og Estland, først og fremst i utenlandske valutaer (dollar, pund, sveitserfranc og euro, se tabell 2). Michael Hudson beskriver hvordan dette gjorde de gamle nomenklaturene og apparatet i kommunist-partiene i stand til å tilegne seg og selge offentlig eiendom eller gjøre den til sikkerhet for utenlandske lån:

Følgelig har de hoppet ut av Sovjetbyråkratiets aske og over i den ville kapitalismen og tyveriets ild ved å gi bort eller selge offentlige selskaper og fast eiendom … som har fremstått som en symbiose mellom de verste levningene fra det gamle stalinistiske byråkratiet og moderne rovdyrfinans.¹⁹

Mens en liten gruppe mennesker beriket seg selv, var vanlige folks erfaringer dystre. De baltiske landene er de verste stedene å arbeide i EU. Eurostat oppgir at de har Europas laveste levestandard og lengste arbeidsuker. Utgiftene til trygd og sosial sikkerhet per innbygger er en firedel av det europeiske gjennomsnittet, og ulikheten i inntekt er mest størst.²⁰ Krisen rammet hurtig – arbeidsløsheten i Estland steg fra 10 til 19 prosent mellom første kvartal i 2009 og 2010, mens den i samme periode steg fra 13 til 20 prosent i Latvia (Eurostat). I 2010 resulterte dette i en ny bølge av emigranter etter hvert som folk forsøkte å flykte fra fattigdommen.

Ungarn – fra mønsterelev til vrak

Også Ungarn ble vurdert å være et skinnende eksempel på markedsreformer og en nyliberalistisk mønsterelev. Det kom derfor som en overraskelse for dem som trodde på sammenhengen mellom et fritt marked, vekst og stabilitet, at Ungarn ble det første landet i regionen som ble rammet av finanskrisen. Problemene i Ungarn oppsto imidlertid før krisen i 2008. Rundt 2005/2006 var budsjettunderskuddet på 10 prosent av BNP, langt mer enn Maastricht-kriteriene, som stipulerer et mål på 3 prosent. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å øke skattene og senke offentlige stønader, og tilskudd ble redusert. I september 2006 brøt det ut et opprør Ungarn ikke hadde opplevd maken til siden 1990, da folk fant ut at regjeringen hadde løyet til dem om økonomiens tilstand for å bli valgt.

Den politiske bakgrunnen for det høye forbruket var rotfestet i en tradisjon de store partiene konkurrerte om offentlig forbruk. Helt til 2006 endte hvert parlaments-valg med at regjeringspartiet tapte – vanligvis som en protest mot innstramminger. I partienes forsøk på å vinne oppslutning før valgene, nådde budsjettunderskuddet en topp før hvert valg. Dette skapte et gjentakende mønster som var unikt i europeisk sammenheng. Først i 1999 nådde BNP samme nivå som i 1989, og flere ungarske regjeringer hadde blitt tvunget til å benytte seg av et høyt offentlig forbruk for å holde økonomien oppe.

Da krisen kom i 2008, var den ungarske økonomien, etter to år med stramme budsjetter, dobbelt utsatt. For det første hadde myndighetene, firmaer og husholdninger gjelden sin i utenlandsk valuta (tabellene 2 og 3). Dette ble katastrofalt etter hvert som forinten falt i verdi. I 2010 hadde 1,7 millioner av landets 10 millioner innbyggere lån i utenlandsk valuta. Myndighetene anslo at 10 til 15 prosent av befolkningen var «utsatt» – en omskrivning for å være på randen av konkurs. Noen ble tvunget til å selge hjemmene sine, mens andre har ble rammet av en vekst i husleie på opptil 33 prosent.²¹ Den andre kilden til Ungarns sårbarhet var avhengigheten av vesteuropeisk etterspørsel etter varer. Denne stupte etter hvert som krisen åpenbarte seg.

Etter hvert som krisen utviklet seg til å bli en statsgjeldskrise, ble den ungarske statsgjelden utsatt for spekulative angrep fra den internasjonale pengekapitalen. Selv om den offentlige gjelden hadde gjennomgått drastiske kutt, fra 10 til 3,5 prosent av BNP, og var betydelig lavere enn i andre land (tabell 1), var dette ikke nok for IMF.

Polen og Tsjekkia – en fløyelskrise?

Myndighetene i Polen og Tsjekkia forsøkte å unngå spekulative angrep på økonomiene sine gjennom forsøk på å distansere seg fra katastrofene ellers i SØE. Finanstilsynsmyndighetene i Tsjekkia, Slovakia, Polen, Romania og Bulgaria kom med en felles uttalelse der de ba investorer skille mellom de sterkere og svakere økonomiene i regionen. De ville ikke bli Europas subprime sammen med de baltiske statene og Ungarn.

Polen og Tsjekkia er de økonomiene som er svakest rammet av den økonomiske krisen. BNP-nedgangen i Tsjekkia er rett under gjennomsnittet i EU. I 2009 hadde Polen en vekst på 1,7 prosent i BNP, selv om dette var smått sammenlignet med 6,8 prosent i 2007 og 5 prosent i 2008. Men selv om Polen hadde OECDs største vekst, var ikke dette vanskelig, gitt den dramatiske nedgangen andre steder i SØE. Dagsavisen Gazeta Wyborcza har beskrevet det som skjer i landet som en «fløyelskrise».²³ Det er flere faktorer som har fungert som en slags buffer mot den økonomiske krisen og nedgangen i Polen. En flytende vekslingskurs betydde at zlotyen falt med 30 prosent mot euro mellom august 2008 og 2009. Dette gjorde dem i stand til å nyttiggjøre seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke hadde flytende vekslingskurser.

Ulikt de baltiske landene og Ungarn hadde ikke Polen og Tsjekkia store eiendomsbobler, finansiert av utenlandske banker. De var mye mindre utsatt for fremmede valutaer – 8 prosent i Tsjekkia og 30 prosent i Polen. Selv om begge landene var sårbare for følgene av nedgangen andre steder i Europa, var Polen mye mindre utsatt enn Tsjekkia, takket være lavere eksportavhengighet (se tabell 4).

	Totalt	Maskineri og kompleks industri	Kjøretøy og komponenter
Polen	34,4	13,3	4,3
Slovakia	75,7	30,8	12,4
Tsjekkia	66,8	36,5	11,2
Ungarn	65,5	42,3	6,2
Tabell 4: Eksport som andel av BNP i utvalgte økonomier. 22

Likevel bør man være forsiktig med å slå fast at Polen opplevde noen «suksess» med å ri av stormen under krisen. Den forsiktige veksten skjuler høy grad av fattigdom, 44 prosent av befolkningen tjener mindre enn 75 prosent av gjennomsnittslønna, og rikdommen blir stadig skjevere fordelt. Den høye gjennomsnittlige arbeidsløshetsraten på 9,8 prosent forteller bare en del av historien, ungdomsarbeidsløsheten var på 23 prosent i 2010. Videre jobber 27 prosent på tidsbegrensede kontrakter – flest i hele Europa.25 Kampen for å overleve viser seg ved at sparingen faller og gjeldsgraden øker. Fremover vil det som holder etterspørselen oppe, være det faktum at Polen er den største mottakeren av strukturfondsmidler i EU, noe som mellom 2009 og 2015 vil utgjøre i gjennomsnitt 3,3 prosent av BNP årlig. Polens akilleshæl er et stort underskudd i offentlig sektor som gjør statsgjelden utsatt for spekulative angrep. Dette har økt fra 2 prosent av BNP i 2007 og 3,6 prosent av BNP i 2008 til 7,1 prosent av BNP i 2010 (Eurostat).

Slovakia, med sine 15 prosent arbeidsløse i 2010, fikk ingen myk landing. De hadde ikke anledning til å devaluere slik Polen gjorde, siden de hadde tatt i bruk euroen. Og med en eksport som utgjorde 75,7 prosent av BNP (se tabell 4), var de ytterligere utsatt for nedgang.

Ulike symptomer, samme medisin

Det generelle politiske mønsteret i regionen har fulgt de samme mønstrene. Etter 1990 rekonstituerte de gamle stalinistene seg som sosialdemokratiske partier ved siden av de høyreorienterte kristeligdemokratiske partiene som oppsto. I de postkommunistiske økonomiene har misnøyen med de parlamentariske partiene gått dypere enn i Vest-Europa, i og med at partene både til «høyre» og «venstre» har drevet frem privatisering og markedsreformer som har gjort en bitte liten del av befolkningen rike, mens det store flertallet ikke har tjent noe på transformasjonen. Skepsisen mot politikk og politikere har også blitt styrket av utbredt korrupsjon.

Dybden i krisen har variert mellom landene i SØE, avhengig av størrelsen på eiendomsboblene, avhengigheten av eksport, størrelsen på offentlig gjeld og hvorvidt de har hatt en flytende vekslingskurs som har gjort dem i stand til å utnytte fordelen de da har sammenlignet med konkurrerende land. Myndighetenes svar, derimot, har vært det samme – la arbeiderklassen betale for krisen. Tilfanget av krisepakker på tvers av regionen har rett og slett bare bestått av ulike varianter av reduksjoner i lønn og stønader, angrep på pensjoner, kutt i utgifter til helse og velferd og økte (regressive) skatter. På tross av økt arbeidsløshet og redusert BNP, har IMF og EU oppmuntret til enda større kutt og skatteøkninger for å redusere det offentlige underskuddet til målet i Maastricht-traktaten om 3 prosent av nasjonalinntekten.

Krisen rammet de baltiske landene først, og de store kuttene i utgifter og lønninger i januar 2009 fremkalte opptøyer i både Litauen og Latvia.²⁶ Sammen med Ungarn ble disse landene av deler av finanspressa omtalt som «spesielle» tilfeller, men etter hvert som nedturen ble dypere og spredte seg, ble alle de postkommunistiske landene i EU rammet. Etter valgene i Tsjekkia (mai 2010) og Slovakia (juni 2010) har koalisjoner på høyre fløy dannet nye regjeringer med løfter om budsjettkutt og drastiske reduksjoner i offentlige utgifter, selv om de sosialdemokratiske partiene fikk flest stemmer. ²⁷ Som følge av IMF-lån lanserte den rumenske regjeringen i juni 2010 drakoniske innsparingstiltak, som blant annet innebar å kutte offentlige lønninger med 25 prosent og å øke momsen fra 19 til 24 prosent.²⁸

På tross av den polske «fløyelslandingen» i nedgangskonjunkturen, har den høyre-orienterte Borgerplattformens regjering bestemt seg for å kutte underskuddet i offentlig sektor fra 7,9 til 3 prosent, noe som vil bety drastiske kutt i offentlig forbruk og velferd – som allerede er drastisk svekket etter 20 år med nyliberalistiske reformer.²⁹ Regjeringen har annonsert økt moms fra begynnelsen av 2011 og planlagt ytterligere privatisering for å generere 25 milliarder zloty til å dekke gapet i offentlige utgifter.

Gnisningene mellom den ungarske regjeringen på den ene siden og IMF og «markedet » på den andre i juli 2010 er karakteristisk. Den ungarske regjeringen hadde allerede tvunget igjennom fire år med nedskjærings-tiltak og redusert offentlig gjeld fra 10 prosent til 4 prosent av BNP, på bekostning av levestandarden blant vanlige folk. I juli 2010, i frykt for å miste oppslutning, nektet regjeringen å gjennomføre de ytterligere kuttene IMF krevde. IMF og deres kateketer reagerte kraftig på det når «alenegjengeren» og «populisten», statsminister Viktor Orban, hadde slått fast at det å iverksette ytterligere kutt «ikke kom på tale».³⁰

Da de ungarske myndighetene bestemte seg for å redusere budsjettunderskuddet ved å pålegge banker og finansinstitusjoner (hovedsakelig utenlandske) en ekstra avgift i tre år, ble det enda flere klager. Financial Times beskrev denne avgiften som «den kraftigste straffeavgiften i verden», men den var enormt populær blant velgerne.³¹ Skattlegging av bankene og avvisning av å iverksette ytterligere nedskjæringer skapte bestyrtelse i «markedene». Timothy Ash (Direktør for forskning på markeder under utvikling hos Royal bank of Scotland) skrev:

Den nye regjeringen har ikke lært av den forrige blunderen, og samtidig er ikke markedet i humør til å overse fiskal slapphet».³² En annen analytiker, Gyula Toth (UniCredit SpA, Wien), la til: –Vi tror at markedsrealitetene til slutt vil tvinge regjeringen til å gjøre de nødvendige grep.³³

Som i Sør-Irland, ser erfaringene fra Ungarn ut til å være at den herskerklassen som legger seg langflat når IMF forlanger kutt i neste omgang, møter ytterligere krav om innstramminger.

Sosial uro og motstand

I januar 2009 opplevde Latvia sine mest omfattende opptøyer siden Sovjetunionens sammenbrudd, da 10 000 mennesker protesterte i Riga. Samtidig, i Litauen, samlet de tre fagforeningssammenslutningene seg for første gang rundt et felles sett krav.³⁴ En massiv demonstrasjon utspant seg utenfor parlamentet og i en rekke byer. Denne ble fulgt opp av en felles protest i Riga og Vilnius. Slagordet appellerte til klassesolidaritet:

Styrken vår er forent!

For arbeiderrettigheter!³⁵

Det har vært flere sporadiske protester, som den i Litauen i februar 2010 mot en firedobling av strømprisene. Initiativet ble tatt av Fronto Partija (Frontpartiet, eller Frontas) – en ny venstreallianse, et nytt fenomen i Litauen, grunnlagt i 2009. Det har som uttrykt mål:

å skape et sosialt rettferdig Litauen, der det ikke er noen avgrunn mellom det rike mindretallet og det fattige flertallet, mellom eierne av storkapitalen og resten av samfunnet.

Lederen av Frontas innrømmer at den eneste grunnen til at partiet har droppet begrepet sosialisme, er fordi det har «sterke negative assosiasjoner ved seg.³⁶

I mai 2009 protesterte 30 000 fagorganiserte i Praha mot hvordan selskapene benyttet seg av den økonomiske tilbake- gangen for å kutte i lønninger og andre goder. På demonstrasjonen slo Josef Stredula, leder for den tsjekkiske jernarbeider-foreningen KOVO fast:

Ikke tillat at de som ikke forårsaket krisen, er de som blir hardest rammet. Ikke gjør krisen til en unnskyldning for å endre arbeidslovene, det vil føre til en hittil ukjent svekkelse av arbeidernes rettigheter, inkludert grunnløse oppsigelser. Ikke tillat hasardspill med pensjonsfondene. Ikke godta det nye risikable lovforslaget om sparing. Ikke tillat en devaluering av oppsparte pensjoner og en ytterligere svekkelse av offentlige finanser. Handle, beslutt og styr for folkets beste, ikke i interessene til finanskonglomeraters spekulative profitt, lobbyer og skatteparadiser.³⁷

I Romania protesterte titusener av offentlig ansatte i Bukarest i mai 2010 mot planene om kutt i lønn og pensjoner. Det var en av de største folkeansamlingene på gatene siden den rumenske revolusjonen. Maria Gruia, leder for politiets fagforening, oppfordret rumenere til å forene seg «som vi gjorde i 1989 da vi styret Ceausescus diktatur. »³⁸

I Polen murrer det også. Den viktigste protesten var da gruvearbeidere i det statlig eide Kompania Weglowa (den største gruven i Polen og en av de største i Europa) stemte for streik mot planene om å kutte antall ansatte fra 62 000 til 45 000.³⁹

Når markedspolitikken har rammet ujevnt og ikke klart å komme store deler av befolkningen til gode, har dette også styrket krisens mørkere krefter gjennom frem-veksten av nynazistiske partier som er åpent antisemittiske og homofobe. I særdeleshet har rom-minoriteten blitt en syndebukk. I 2009 ble minst åtte roma drept av nazister.⁴⁰ Det har også vært en merkbarøkning av homofobien. I Slovakia ble det første gay pride-arrangementet avlyst i mai 2010 da det ble angrepet av nynazistgruppa Slovenska Pospolitost.⁴¹

I Ungarn har medlemmer av det nyfascistiske partiet Jobbik hatt fremgang i valg. De fikk 17 prosent av stemmene i første runde av det ungarske parlamentsvalget i april 2010, noe som førte dem til tredje- plass med 842 306 stemmer – rett bak det fremste sosialistpartiet. Etter annen runde av valget hadde de fått 47 av 386 mandater. Tidligere i april 2010 avholdt de en markering med 50 000 deltakere. Walter Mayr skrev i Der Spiegel:

Medlemmer av innbyggermilitser og nynazistiske grupper har overtatt patruljeringen av gatene i dag. Kledd i militærstøvler, kamuflasje eller sorte militæruniformer danner de menneskelenker, og deler folkemassene.⁴²

De har bygget seg opp på vanlige folks desperasjon, og står sterkest i de fattige delene av landet der arbeidsløsheten er høyest.

Konklusjon

Graden av støtte til markedsreformene etter 1990 har variert mellom postkommunistiske land, avhengig av fagforeningene og den organiserte arbeiderklassens styrke, samt hva herskerklassen har vært i stand til å levere. Likevel har støtten til nyliberalismen ofte vært overdrevet, og den støtten som eksisterte i transformasjonens første tid, forsvant raskt etter hvert som små grupper, ofte fra det gamle regimet, beriket seg selv gjennom privatisering. Det er nå åpenbart at krisen har avslørt transformasjonens klassekarakter. For de utenlandske bankene, som har generert store profitter i regionen, går ting som vanlig. Den indignasjonen de viste mot avgiften de ungarske myndighetene utsatte dem for, får en nesten til å miste pusten.

Mye sinne har vist seg i de største demonstrasjonene siden 1990 i hele regionen, styrket av en mye klarere klassekarakter i politikken enn det som var synlig før. Disse første protestene har imidlertid ikke ført til mer målrettede steg, og har på ingen måte hatt noe gresk omfang. Den mørke siden av den nøden og fortvilelsen krisen har brakt med seg, er fremveksten av nynazisme og nasjonalisme. Men det er også spirer til håp i fagbevegelsenes respons – politikk med en klassekarakter, støtte til protestene og nærværet av nye radikale partier og bevegelser.

(Artikkelen trykkes med tidsskriftet International Socialism sin tillatelse, og er oversatt av Mathias Bismo.)

Noter

1. I 2004 ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slivakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn med i EU. Bulgaria og Romania i 2006.
2. Sitert i Andor, 2009, s. 294-295.
3. Mellom 1990 og 2001 var USAID involvert i 400 aktiviteter og pumpet en milliard dollar inn i Polen. Se USAID 2000 og 2002.
4. Hardy, 2009.
5. Holbrooke, 1995, s. 42.
6. Grahl, 2005.
7. HSBC, 2006.
8. Woolfson, 2010.
9. Holman, 2004; Smith, 2002; Shields, 2004.
10. Gill, 2001.
11. Cardechi, 2001.
12. Doherty og Hoedeman, 1994.
13. Bornschier, 2000; van Apeldoorn, 2000 og 2003.
14. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010.
15. Pomerleano, 2010.
16. Data hentet fra Eurostat. Se http.//ec.europa.eu/eurostat
17. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010, s. 109.
18. Mitra, Selowsky and Zalduendo, 2010, s. 50.
19. Hudson, 2008, pp75-76.
20. Hudson, 2008.
21. Bryant, 2010a.
22. Myant and Drahkoupil, 2011 (forthcoming).
23. Gazeta Wyborcza, 2009.
24. Most notably the Baltic States and Slovakia.
25. www.solidarnosc.org.pl/en/main-page/polish-labour-2010-html
26. Woolfson, 2010.
27. Slovak Spectator, 2010b.
28. Matthews, 2010.
29. Buckley, 2010.
30. Bryant, 2010c.
31. Bryant, 2010c.
32. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
33. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
34. Woolfson, 2010.
35. Woolfson, 2010.
36. Woolfson, 2010, s 11.
37. EIROnline, 2009.
38. BBC News, 2010.
39. Polish Press Office, 2010.
40. Fabry, 2010.
41. Slovak Spectator, 2010a.
42. Mayr, 2010.

av Kurt Ben Nilsen

En viktig oppgave for det tyske SA – Sturm-Abteilung – var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.
I Norge var viljen i de borgelige miljøene sterk, men de manglet redskapet. NS sin vaktstyrke, Hirden, prøvde å bli det norske SA. Manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var hindre for å bygge opp en slik «privat hær».

Lars Borgersruds bok, Vi er jo et militært parti! ble utgitt av Spartacus forlag senhøstes 2010. Den er første bind av tobindsverket: Den norske militærfacismen.

Det første bindet tar for seg en mye beskrevet periode i norsk historie. Perioden fra 1920 tallet til utbruddet av den annen verdenskrig. Og kanskje fordi litteraturen som omhandler denne tida er så rikholdig, er det nærliggende å tro at bortsett fra nærgående utdypning av helt spesielle forhold, kan det være vanskelig å bringe fram noe av nytt av vesentlig interesse fra denne perioden.

Men man skal ikke lese mange sider i Borgersruds bok før man skjønner at denne boka faktisk frambringer nye momenter og synspunkter ikke minst i den omstridte diskusjonen rundt spørsmålet om fascismen.

Det Borgersrud skriver på de nesten 450 tettskrevne sidene, handler om fremveksten av fascismen i Norge sentrert rundt personen Vidkun Quisling, og kretsen av offiserer sentralt plassert i det norske forsvaret. Dette var kjernen i det som etter hvert ble til partiet Nasjonal Samling NS.

Viten om organiseringen av den norske fascismen på 1920–30 burde ikke være ukjent, for kildemateriellet er rikholdig. Det er derfor neppe en helt grunnløs påstand å hevde at årsaken til at denne kunnskapen allikevel er lite kjent og påaktet, snarere er den at dette omhandler forhold som både før og etter krigen vekker mye ubehag i innflytelses-rike kretser. Særlig har det store antallet offiserer med tilknytning til NS vært et ømtålig tema innefor forsvaret. Men ikke bare der. Også i de øverste sjikt av samfunnet, der hvor stor politisk og økonomisk makt er samlet, har mye blitt gjort for å dysse dette ned, eller forvrenge de faktiske forhold slik at de blir ufarliggjort. Letter man på «sløret» slik Borgersrud gjør, får man en litt annen forklaring en den gjengse av det norske førkrigsforsvaret og ikke minst den rollen Vidkun Quisling spilte i tida forut for den annen verdenskrig.

Vidkun Quisling – borgerskapets redningsmann?

Mer enn noen annen står personen Vidkun Quisling som selve symbolet på landsforræderi, svik og skam. Ja, selve navnet Quisling bærer internasjonalt den tvilsomme status å være selve begrepet på forræderi. Derfor er da og litteraturen om denne vår nasjonale judasfigur svært rikholdig. Det er også forståelig at det som fenger mest, er omtaler av Quisling og partiet NS sine roller under utbruddet, og i forløpet av annen verdens-krig. Mindre rikholdig, men allikevel allment kjent, er beskrivelsene av Quislings førkrigshistorie og omstendighetene rundt dannelsen av partiet Nasjonal Samling. De fleste med litt historisk viten om norske forhold på 1920–30 tallet vet nok at Quisling samarbeidet med Fridtjof Nansen under hjelpeaksjonen for den nødstedte russiske befolkningen i årene 1924–26, og at han en tid etter hjemkomsten fra Sovjet ble medlem av Bondepartiet, samt at han i 1931 ble forsvarminister i Bondepartiets mindretallsregjering.

Kjent er også at han som forsvarsminister grep inn med militære midler i Menstadkonflikten i 1931 der soldater fra Garden og Telemark bataljon ble satt inn mot de streikende arbeiderne på Hydros anlegg.

Mindre kjent derimot er den anerkjennelse Quisling nøt innefor store deler av borgerskapet og deres presse etter denne «resolutte» handlingen. Og at Quisling og hans nærmeste ble sett som samfunnets og nasjonens redningsmenn i en svært vanskelig tid da store deler av borgerskapet i Norge følte at revolusjonen sto like for døren, og faren for en marxistisk maktover-tagelse var overhengende. Det var derfor ingen liten eller isolert gruppe, som mer eller mindre åpnenlyst hevdet at det nå var på høy tid at man grep inn og kastet Storting og regjering på dør. For så å erstatte disse demokratiske organer med et regime under ledelse av en person, som med resolutt handlekraft kunne bringe den uro og de arbeidskonflikter som skyllet over landet til opphør.

Forbildet var jo nettopp de fascistiske bevegelsenes suksess som førte til maktovertakelse i Italia og i Tyskland.

Borgersrud beskriver detaljert og med rikholdige kildehenvisninger hvordan opptakten og planleggingen av en lignende maktovertakelse foregikk her til lands.

Med Quisling sentralt plassert som forsvarsminister, lå muligheten til rette for å plassere de militære medløpere i nøkkelposisjoner innen forsvaret. I denne posisjonen samt med kontroll over paramilitære organisasjoner som Samfunnsvernet. En organisasjon som blant annet ble satt inn som streikebrytere, skulle sørge for ro og orden og for å konsolidere det nye regimet.

Frykten for revolusjonen

Det er interessant og ikke minst skremmende å lese det som bringes frem i denne boka, om hvor langt de faktiske planene for en maktovertakelse var kommet i 1932. Og ikke minst river boka i filler synet som har blitt skapt av Quisling og hans nærmeste som en samling av verdensfjerne politiske svermere med liten støtte utover et begrenset antall av politiske likesinnede. Quislings fremtredende rolle som frontfigur har for ettertiden skygget for, og dermed vært et behagelig skjul, som flere av hans mest fortrolige fra denne tida kunne gjemme seg bak. Disse menneskene i Quislings bakgrunn, slike som forretningsmannen, kapteinen og etter hvert godseier Frederik Prytz samt Ragnvald Hvoslef, sjef for Garden og Samfunnsvernet, og major Adolf Munthe med sete i Generalstaben som vel var hoved-arkitekten bak den minutiøse kupplanen og den ansvarlige for å ta hånd om detaljene i gjennomføringen av kuppet. I tillegg til de mest sentrale i miljøet nær Quisling får flere personer i en mer perifer posisjon, sin rolle belyst i denne boka. Når man ser mangfoldet og hvilke betydningsfulle poster i samfunnet personene i kretsen rundt Quisling besatte, skjønner man alvoret i kupplanene.

Det forelå en reell mulighet i 1932 til at vi i Norge ved hjelp av et militærkupp ville ha fått innført et regime ganske likt med Mussolinis Italia og etter hvert Hitlers Tyskland. Og det var heller ikke usannsynlig, snarere tvert imot, at et slikt styresett ville blitt ønsket velkommen av mektige krefter som følte at deres politiske og økonomiske makt ikke kunne reddes på annet vis.

Hvilken pris i tap av menneskeliv og lidelse de gode borgere og samfunnstøtter mente det var verdt å betale for å beholde sine «rettigheter», er kanskje ikke så vanskelig å forestilles seg.

Her sto landet i en situasjon der langt på vei flertallet av befolkningen støttet opp om de partier som ønsket et sosialistisk samfunn. Ser man for eksempel på hva som skjedde i vårt naboland Finland under borgerkrigen i 1918, som medførte flere titusentalls drepte, får man en viss anelse.

Kuppet ble som vi vet aldri gjennomført selv om utarbeidelsen av planene for dette var så godt som klare utover året 1932. En del av årsaken til at kuppet ikke kom i gang, mens omstendighetene var gunstigst for å gjennomføre dette, skyldes alt fra en for nølende og klumpsete adferd fra Quislings side, til noe så prosaisk som at sommerferien startet og med den dro borgerskapet ut til sine landsteder. Men den viktigste grunnen til at ting ikke gikk som planlagt var nok den at man her i landet i motsetning til sine italienske og tyske forbilder manglet et svært viktig element, «stormtroppene» i gatene.

Hirden og SA

Det tyske SA – Sturm-Abteilungen – var en organisert uniformert «bøllekommando» som skapte uro og fikk i stand gatekamper rettet især mot kommunister og sosialister. Deres adferd var åpen rasisme overfor landets jødiske befolkning. En viktig oppgave for denne gruppen som på sitt meste talte opp fire hundre tusen medlemmer i Tyskland, var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.

Her i landet var forholdene annerledes. For selv om viljen i de borgelige miljøene nok var sterkt til stede, hadde de ikke det nødvendige redskapet som kunne slå til mot sosialister og kommunister med samme «kraft og styrke» som det tyske SA. Hirden, partiet NS sin vaktstyrke prøvde å bli lik sitt tyske forbilde. Men manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var et hinder for å bygge opp en slik «privat hær».

Hva var så årsaken til denne engstelsen i borgerskapet? Svaret er enkelt: redselen for kommunismen! Denne redselen var, særlig etter opprettelsen av Sovjetunionen, mildt sagt stor. Den ble i Norge symbolisert ved Norges Kommunistiske Parti. Men først og fremst var frykten drevet fram av at den stadig økende oppslutningen om Det Norske Arbeiderparti snart ville gi dette partiet regjeringsmakt. Det var derfor ingen grenser for hvilke skrekkscenario borgerpressen så for seg i den forbindelse. At Norge ville bli en del av Sovjetunionen var bare ett av disse. Videre prøvde man frenetisk ved hjelp av provokasjoner og andre tvilsomme påfunn å finne belegg for at sosialister og kommunister drev militær trening og oppbygging av skjulte våpenlagre. Den intense jakten på denne «Indre Fiende» var forsvarets hovedoppgave fram mot krigsutbruddet.

Påstanden om at historien aldri gjentar seg, er nok riktig. Men bare for å påpeke en litt besnærende digresjon i forbindelse med hva man kan lese i denne boka. Folk med politisk hukommelse som strekker seg over noen år, vil straks kjenne igjen den samme retorikk fra 1970 tallets opphetete debatt om væpna revolusjon. Et tema som forøvrig pleier å dukke opp med jevne mellomrom. Gjerne i forbindelse med diverse bots og angerdebatter.

Uten å videreføre denne sammenligningen, og heller vende tilbake til hva boka inneholder, så er det ut fra dens innhold enklere blant annet å forstå hvorfor landssvikoppgjøret etter krigen også innebar en kjærkommen anledning for mange til å få renset sin egen forhistorie for «sorte pletter».

Avstandstaken til Quisling og partiet NS på grunn av forræderiet og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten var derfor en selvfølge, og helt påkrevd for «gode nordmenn». Men rettsoppgjøret ga og en mulighet til å gjemme unna sporene etter egen adferd i førkrigsårene. Som Borgersrud anfører fikk Quisling under landssvikoppgjøret rollen som en slags «Jesusfigur» som all skyld kunne lesses over på.

Flere så alt ved krigsutbruddet hvor galt det bar, som for eksempel etterkrigstidens profilerte høyrepolitiker Håkon Kyllingmark. Han var en av dem som rakk å hoppe av NS-skuta, for så å delta i motstandskampen ved krigsutbruddet og under av okkupasjonen.

Manglende oppslutning omkring partiet NS, særlig i forbindelse med det såkalte «katastrofevalget» i 1936, har blitt brukt som bevis for at dette facistpartiet ikke hadde støtte verken allment eller av borger-skapet i Norge. Denne mangelen på støtte til en slik ekstrem politisk retning er på samme måte blitt anført som bevis på at det norske borgerskapets demokratiske sinnelag.

Arbeiderpartiet

Den viktigste årsaken til at fascismen ikke fikk særlig fotfeste her til lands, er nok det faktum at da Arbeiderpartiet fikk den forventede regjeringsmakten i 1935, viste de seg å ikke være en så farlig trussel mot eiendomsbesitterne som de lenge hadde fryktet. Disse fikk fortsatt beholde sin økonomiske makt under Arbeiderpartiets ledelse, og partiet overtok kampanjehetsen mot Sovjet. Utbruddet av Finnlandskrigen førte til at engstelsen for en sovjetisk invasjon av Norge antok ekstreme proporsjoner. Krav om mobilisering og utplassering av norske styrker i Finnmark samt internering av kommunister var sterkt framme. I månedene forut for den tyske okkupasjonen var store deler av det norske forsvaret «kampklare» i Nord Norge. Og det verserte ville rykter om at det var dannet en «folkeregjering» med senter i Finnmark. Ja, det var kun var dager om å gjøre ble det sagt, før denne «regjering» ville få støtte av sovjetiske invasjonstyrker. Dette var rykter uten rot i virkeligheten iscenesatt av NS-folk både i og utenfor den militære ledelsen. Men disse ble regnet som troverdige også innenfor Arbeiderpartiregjeringen, som rettet kanonene østover. Noe som selvsagt fikk følger for landets evne til å øve motstand mot invasjonen da den kom fra helt motsatt kant. For samtidig som dette narrespillet forgikk, drev Quisling direkte forhandlinger med Hitler om tysk støtte til å gjennomføre sitt neste forsøk på statskupp.

Selvsagt skal man være forsiktig når man sammenligner Arbeiderpartiets enorme suksess med fascismens tilsvarende tilbakegang i Norge. Men det er allikevel mulig å tenke seg at en av årsakene ligger i at sosialdemokratiet på sitt vis klarte å «punktere» et av kjernespørsmålene i fascismen som også var inkorporert i NS ideologien: avviklingen av klassekampen.

Hovedavtalen

Hovedavtalen av 1935 er således det mest synlige beviset på at det sosialdemokratiske prosjekt, om man kan bruke en slik betegnelse, hadde bilagt den evige konflikt mellom arbeid og kapital og lagt denne «reguleringen » av klassekampen inn under sitt domene. Den sosialdemokratiske løsning er et stykke på vei også en korporativ løsning. Dog ikke av sammen omfang som fascismens tenkte opprettelse av næringsråd, hvis hensikt var et overordnet samfunnsmessig organ som for alltid skulle fjerne interessekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap.

Vel dette er kanskje et sidesprang fra Borgersruds tekst. Men for å forstå intensjonen bak fascismen, også den norske utgaven av denne, må man ikke unnlate å ta i betraktning de samfunnsmessige forhold som lå til grunne for dens framvekst.

De fleste europeiske samfunn var på 1920–30-tallet sterkt preget av krise og klassekamp. Og opprettelsen av Sovjetunionen var en viktig drivkraft for alle som ønsket å endre de nåværende samfunnsforholdene. Det var derfor ikke uten grunn at borgerskapet i Europa fryktet for BØKERsannheten i Marx ord om at «klokken er slagen og ekspropriatørene vil bli ekspropriert ». Den samme frykt ser vi gjenspeile seg hos grunnleggerne av den fascistiske bevegelsen i Norge når man leser de utdrag Borgersrud har tatt fra brev og referater som disse hadde seg i mellom. Disse utsagnene ble gjerne koplet sammen med et unisont rop om et handlekraftig, gjerne militært styre til å rette opp de samfunnsmessige missforholdene. Problemene som den store arbeidsledigheten skapte sees og løst på sammen vis. Pliktig samfunnstjeneste for de arbeidsledige (lenge før Bjarne Håkon Hansen gjenopptok ideen, riktignok uten at denne skulle være i militær regi, slik som i de opprinnelige forslagene) var bare et av løsningsforslagene.

Boka til Lars Borgersrud er et viktig innlegg i debatten om den norske fascismen og derfor et svært nyttig element i den historiske forståelsen av denne politiske retningen i Norge. Mer enn det! For selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke linjer ut fra forgagne samfunnsforhold, er denne boka også viktig for å gi en generell kunnskap i forståelsen av hva som ligger til grunn for at nettopp fascismens løsninger under gitte omstendigheter blir nærliggende å ty til.

I dag ser vi en ny krise av ukjent omfang seile opp i mange av de store europeiske land. Og selv om mye har endret seg siden 1930-tallet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital fortsatt uløst. Det er derfor all grunn til å være forberedt på at politiske retninger lik de mange trodde hadde fått sitt nådestøt ved enden av den annen verdenskrig, på nytt kan få en renessanse.

av Kurt Ben Nilsen

En viktig oppgave for det tyske SA – Sturm-Abteilung – var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden
I Norge var viljen i de borgelige miljøene sterk, men de manglet redskapet. NS sin vaktstyrke, Hirden, prøvde å bli det norske SA. Manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var hindre for å bygge opp en slik «privat hær».

Lars Borgersruds bok, Vi er jo et militært parti! ble utgitt av Spartacus forlag senhøstes 2010. Den er første bind av tobindsverket: Den norske militærfacismen.

Det første bindet tar for seg en mye beskrevet periode i norsk historie. Perioden fra 1920 tallet til utbruddet av den annen verdenskrig. Og kanskje fordi litteraturen som omhandler denne tida er så rikholdig, er det nærliggende å tro at bortsett fra nærgående utdypning av helt spesielle forhold, kan det være vanskelig å bringe fram noe av nytt av vesentlig interesse fra denne perioden.

Men man skal ikke lese mange sider i Borgersruds bok før man skjønner at denne boka faktisk frambringer nye momenter og synspunkter ikke minst i den omstridte diskusjonen rundt spørsmålet om fascismen.

Det Borgersrud skriver på de nesten 450 tettskrevne sidene, handler om fremveksten av fascismen i Norge sentrert rundt personen Vidkun Quisling, og kretsen av offiserer sentralt plassert i det norske forsvaret. Dette var kjernen i det som etter hvert ble til partiet Nasjonal Samling NS.

Viten om organiseringen av den norske fascismen på 1920–30 burde ikke være ukjent, for kildemateriellet er rikholdig. Det er derfor neppe en helt grunnløs påstand å hevde at årsaken til at denne kunnskapen allikevel er lite kjent og påaktet, snarere er den at dette omhandler forhold som både før og etter krigen vekker mye ubehag i innflytelses-rike kretser. Særlig har det store antallet offiserer med tilknytning til NS vært et ømtålig tema innefor forsvaret. Men ikke bare der. Også i de øverste sjikt av samfunnet, der hvor stor politisk og økonomisk makt er samlet, har mye blitt gjort for å dysse dette ned, eller forvrenge de faktiske forhold slik at de blir ufarliggjort. Letter man på «sløret» slik Borgersrud gjør, får man en litt annen forklaring en den gjengse av det norske førkrigsforsvaret og ikke minst den rollen Vidkun Quisling spilte i tida forut for den annen verdenskrig.

Vidkun Quisling – borgerskapets redningsmann?

Mer enn noen annen står personen Vidkun Quisling som selve symbolet på landsforræderi, svik og skam. Ja, selve navnet Quisling bærer internasjonalt den tvilsomme status å være selve begrepet på forræderi. Derfor er da og litteraturen om denne vår nasjonale judasfigur svært rikholdig. Det er også forståelig at det som fenger mest, er omtaler av Quisling og partiet NS sine roller under utbruddet, og i forløpet av annen verdens-krig. Mindre rikholdig, men allikevel allment kjent, er beskrivelsene av Quislings førkrigshistorie og omstendighetene rundt dannelsen av partiet Nasjonal Samling. De fleste med litt historisk viten om norske forhold på 1920–30 tallet vet nok at Quisling samarbeidet med Fridtjof Nansen under hjelpeaksjonen for den nødstedte russiske befolkningen i årene 1924–26, og at han en tid etter hjemkomsten fra Sovjet ble medlem av Bondepartiet, samt at han i 1931 ble forsvarminister i Bondepartiets mindretallsregjering.

Kjent er også at han som forsvarsminister grep inn med militære midler i Menstadkonflikten i 1931 der soldater fra Garden og Telemark bataljon ble satt inn mot de streikende arbeiderne på Hydros anlegg.

Mindre kjent derimot er den anerkjennelse Quisling nøt innefor store deler av borgerskapet og deres presse etter denne «resolutte» handlingen. Og at Quisling og hans nærmeste ble sett som samfunnets og nasjonens redningsmenn i en svært vanskelig tid da store deler av borgerskapet i Norge følte at revolusjonen sto like for døren, og faren for en marxistisk maktover-tagelse var overhengende. Det var derfor ingen liten eller isolert gruppe, som mer eller mindre åpnenlyst hevdet at det nå var på høy tid at man grep inn og kastet Storting og regjering på dør. For så å erstatte disse demokratiske organer med et regime under ledelse av en person, som med resolutt handlekraft kunne bringe den uro og de arbeidskonflikter som skyllet over landet til opphør.

Forbildet var jo nettopp de fascistiske bevegelsenes suksess som førte til maktovertakelse i Italia og i Tyskland.

Borgersrud beskriver detaljert og med rikholdige kildehenvisninger hvordan opptakten og planleggingen av en lignende maktovertakelse foregikk her til lands.

Med Quisling sentralt plassert som forsvarsminister, lå muligheten til rette for å plassere de militære medløpere i nøkkelposisjoner innen forsvaret. I denne posisjonen samt med kontroll over paramilitære organisasjoner som Samfunnsvernet. En organisasjon som blant annet ble satt inn som streikebrytere, skulle sørge for ro og orden og for å konsolidere det nye regimet.

Frykten for revolusjonen

Det er interessant og ikke minst skremmende å lese det som bringes frem i denne boka, om hvor langt de faktiske planene for en maktovertakelse var kommet i 1932. Og ikke minst river boka i filler synet som har blitt skapt av Quisling og hans nærmeste som en samling av verdensfjerne politiske svermere med liten støtte utover et begrenset antall av politiske likesinnede. Quislings fremtredende rolle som frontfigur har for ettertiden skygget for, og dermed vært et behagelig skjul, som flere av hans mest fortrolige fra denne tida kunne gjemme seg bak. Disse menneskene i Quislings bakgrunn, slike som forretningsmannen, kapteinen og etter hvert godseier Frederik Prytz samt Ragnvald Hvoslef, sjef for Garden og Samfunnsvernet, og major Adolf Munthe med sete i Generalstaben som vel var hoved-arkitekten bak den minutiøse kupplanen og den ansvarlige for å ta hånd om detaljene i gjennomføringen av kuppet. I tillegg til de mest sentrale i miljøet nær Quisling får flere personer i en mer perifer posisjon, sin rolle belyst i denne boka. Når man ser mangfoldet og hvilke betydningsfulle poster i samfunnet personene i kretsen rundt Quisling besatte, skjønner man alvoret i kupplanene.

Det forelå en reell mulighet i 1932 til at vi i Norge ved hjelp av et militærkupp ville ha fått innført et regime ganske likt med Mussolinis Italia og etter hvert Hitlers Tyskland. Og det var heller ikke usannsynlig, snarere tvert imot, at et slikt styresett ville blitt ønsket velkommen av mektige krefter som følte at deres politiske og økonomiske makt ikke kunne reddes på annet vis.

Hvilken pris i tap av menneskeliv og lidelse de gode borgere og samfunnstøtter mente det var verdt å betale for å beholde sine «rettigheter», er kanskje ikke så vanskelig å forestilles seg.

Her sto landet i en situasjon der langt på vei flertallet av befolkningen støttet opp om de partier som ønsket et sosialistisk samfunn. Ser man for eksempel på hva som skjedde i vårt naboland Finland under borgerkrigen i 1918, som medførte flere titusentalls drepte, får man en viss anelse.

Kuppet ble som vi vet aldri gjennomført selv om utarbeidelsen av planene for dette var så godt som klare utover året 1932. En del av årsaken til at kuppet ikke kom i gang, mens omstendighetene var gunstigst for å gjennomføre dette, skyldes alt fra en for nølende og klumpsete adferd fra Quislings side, til noe så prosaisk som at sommerferien startet og med den dro borgerskapet ut til sine landsteder. Men den viktigste grunnen til at ting ikke gikk som planlagt var nok den at man her i landet i motsetning til sine italienske og tyske forbilder manglet et svært viktig element, «stormtroppene» i gatene.

Hirden og SA

Det tyske SA – Sturm-Abteilungen – var en organisert uniformert «bøllekommando» som skapte uro og fikk i stand gatekamper rettet især mot kommunister og sosialister. Deres adferd var åpen rasisme overfor landets jødiske befolkning. En viktig oppgave for denne gruppen som på sitt meste talte opp fire hundre tusen medlemmer i Tyskland, var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.

Her i landet var forholdene annerledes. For selv om viljen i de borgelige miljøene nok var sterkt til stede, hadde de ikke det nødvendige redskapet som kunne slå til mot sosialister og kommunister med samme «kraft og styrke» som det tyske SA. Hirden, partiet NS sin vaktstyrke prøvde å bli lik sitt tyske forbilde. Men manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var et hinder for å bygge opp en slik «privat hær».

Hva var så årsaken til denne engstelsen i borgerskapet? Svaret er enkelt: redselen for kommunismen! Denne redselen var, særlig etter opprettelsen av Sovjetunionen, mildt sagt stor. Den ble i Norge symbolisert ved Norges Kommunistiske Parti. Men først og fremst var frykten drevet fram av at den stadig økende oppslutningen om Det Norske Arbeiderparti snart ville gi dette partiet regjeringsmakt. Det var derfor ingen grenser for hvilke skrekkscenario borgerpressen så for seg i den forbindelse. At Norge ville bli en del av Sovjetunionen var bare ett av disse. Videre prøvde man frenetisk ved hjelp av provokasjoner og andre tvilsomme påfunn å finne belegg for at sosialister og kommunister drev militær trening og oppbygging av skjulte våpenlagre. Den intense jakten på denne «Indre Fiende» var forsvarets hovedoppgave fram mot krigsutbruddet.

Påstanden om at historien aldri gjentar seg, er nok riktig. Men bare for å påpeke en litt besnærende digresjon i forbindelse med hva man kan lese i denne boka. Folk med politisk hukommelse som strekker seg over noen år, vil straks kjenne igjen den samme retorikk fra 1970 tallets opphetete debatt om væpna revolusjon. Et tema som forøvrig pleier å dukke opp med jevne mellomrom. Gjerne i forbindelse med diverse bots og angerdebatter.

Uten å videreføre denne sammenligningen, og heller vende tilbake til hva boka inneholder, så er det ut fra dens innhold enklere blant annet å forstå hvorfor landssvikoppgjøret etter krigen også innebar en kjærkommen anledning for mange til å få renset sin egen forhistorie for «sorte pletter».

Avstandstaken til Quisling og partiet NS på grunn av forræderiet og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten var derfor en selvfølge, og helt påkrevd for «gode nordmenn». Men rettsoppgjøret ga og en mulighet til å gjemme unna sporene etter egen adferd i førkrigsårene. Som Borgersrud anfører fikk Quisling under landssvikoppgjøret rollen som en slags «Jesusfigur» som all skyld kunne lesses over på.

Flere så alt ved krigsutbruddet hvor galt det bar, som for eksempel etterkrigstidens profilerte høyrepolitiker Håkon Kyllingmark. Han var en av dem som rakk å hoppe av NS-skuta, for så å delta i motstandskampen ved krigsutbruddet og under av okkupasjonen.

Manglende oppslutning omkring partiet NS, særlig i forbindelse med det såkalte «katastrofevalget» i 1936, har blitt brukt som bevis for at dette facistpartiet ikke hadde støtte verken allment eller av borger-skapet i Norge. Denne mangelen på støtte til en slik ekstrem politisk retning er på samme måte blitt anført som bevis på at det norske borgerskapets demokratiske sinnelag.

Arbeiderpartiet

Den viktigste årsaken til at fascismen ikke fikk særlig fotfeste her til lands, er nok det faktum at da Arbeiderpartiet fikk den forventede regjeringsmakten i 1935, viste de seg å ikke være en så farlig trussel mot eiendomsbesitterne som de lenge hadde fryktet. Disse fikk fortsatt beholde sin økonomiske makt under Arbeiderpartiets ledelse, og partiet overtok kampanjehetsen mot Sovjet. Utbruddet av Finnlandskrigen førte til at engstelsen for en sovjetisk invasjon av Norge antok ekstreme proporsjoner. Krav om mobilisering og utplassering av norske styrker i Finnmark samt internering av kommunister var sterkt framme. I månedene forut for den tyske okkupasjonen var store deler av det norske forsvaret «kampklare» i Nord Norge. Og det verserte ville rykter om at det var dannet en «folkeregjering» med senter i Finnmark. Ja, det var kun var dager om å gjøre ble det sagt, før denne «regjering» ville få støtte av sovjetiske invasjonstyrker. Dette var rykter uten rot i virkeligheten iscenesatt av NS-folk både i og utenfor den militære ledelsen. Men disse ble regnet som troverdige også innenfor Arbeiderpartiregjeringen, som rettet kanonene østover. Noe som selvsagt fikk følger for landets evne til å øve motstand mot invasjonen da den kom fra helt motsatt kant. For samtidig som dette narrespillet forgikk, drev Quisling direkte forhandlinger med Hitler om tysk støtte til å gjennomføre sitt neste forsøk på statskupp.

Selvsagt skal man være forsiktig når man sammenligner Arbeiderpartiets enorme suksess med fascismens tilsvarende tilbakegang i Norge. Men det er allikevel mulig å tenke seg at en av årsakene ligger i at sosialdemokratiet på sitt vis klarte å «punktere» et av kjernespørsmålene i fascismen som også var inkorporert i NS ideologien: avviklingen av klassekampen.

Hovedavtalen

Hovedavtalen av 1935 er således det mest synlige beviset på at det sosialdemokratiske prosjekt, om man kan bruke en slik betegnelse, hadde bilagt den evige konflikt mellom arbeid og kapital og lagt denne «reguleringen » av klassekampen inn under sitt domene. Den sosialdemokratiske løsning er et stykke på vei også en korporativ løsning. Dog ikke av sammen omfang som fascismens tenkte opprettelse av næringsråd, hvis hensikt var et overordnet samfunnsmessig organ som for alltid skulle fjerne interessekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap.

Vel dette er kanskje et sidesprang fra Borgersruds tekst. Men for å forstå intensjonen bak fascismen, også den norske utgaven av denne, må man ikke unnlate å ta i betraktning de samfunnsmessige forhold som lå til grunne for dens framvekst.

De fleste europeiske samfunn var på 1920–30-tallet sterkt preget av krise og klassekamp. Og opprettelsen av Sovjetunionen var en viktig drivkraft for alle som ønsket å endre de nåværende samfunnsforholdene. Det var derfor ikke uten grunn at borgerskapet i Europa fryktet for BØKERsannheten i Marx ord om at «klokken er slagen og ekspropriatørene vil bli ekspropriert ». Den samme frykt ser vi gjenspeile seg hos grunnleggerne av den fascistiske bevegelsen i Norge når man leser de utdrag Borgersrud har tatt fra brev og referater som disse hadde seg i mellom. Disse utsagnene ble gjerne koplet sammen med et unisont rop om et handlekraftig, gjerne militært styre til å rette opp de samfunnsmessige missforholdene. Problemene som den store arbeidsledigheten skapte sees og løst på sammen vis. Pliktig samfunnstjeneste for de arbeidsledige (lenge før Bjarne Håkon Hansen gjenopptok ideen, riktignok uten at denne skulle være i militær regi, slik som i de opprinnelige forslagene) var bare et av løsningsforslagene.

Boka til Lars Borgersrud er et viktig innlegg i debatten om den norske fascismen og derfor et svært nyttig element i den historiske forståelsen av denne politiske retningen i Norge. Mer enn det! For selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke linjer ut fra forgagne samfunnsforhold, er denne boka også viktig for å gi en generell kunnskap i forståelsen av hva som ligger til grunn for at nettopp fascismens løsninger under gitte omstendigheter blir nærliggende å ty til.

I dag ser vi en ny krise av ukjent omfang seile opp i mange av de store europeiske land. Og selv om mye har endret seg siden 1930-tallet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital fortsatt uløst. Det er derfor all grunn til å være forberedt på at politiske retninger lik de mange trodde hadde fått sitt nådestøt ved enden av den annen verdenskrig, på nytt kan få en renessanse.

Anne Robberstad er professor dr. juris ved Universitetet i Oslo.

Forslaget til helhetlig diskrimineringslov kan ende opp med å svekke kvinners stilling.

Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Hans Petter Graver la i fjor frem forslag til en ny felles lov om forbud mot diskriminering (NOU 2009:14). Tanken er å samle alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Den nye loven vil derfor oppheve de diskrimi-neringslovene som gjelder i dag, blant annet lov om likestilling mellom kjønnene. Forslaget ligger nå i departementet.

Jeg var medforfatter av boka Juss & juks i 1975, som var et frontalangrep på regjeringens forslag til lov om likestilling mellom kjønnene. De fire forfatterne hadde først sendt en høringsuttalelse, som ledd i vårt arbeid i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Den senere boka het Juss & juks, fordi vi mente kvinner ble lurt, at loven kunne skade dem.

Et hovedankepunkt var selve valget av modell, en lov om likestilling i stedet for en lov mot kvinnediskriminering. Problemet – for oss og for kvinnebevegelsen – var at kvinner ble diskriminert, ikke at menn ble det. En lov mot både kvinne- og manns-diskriminering ville forby positiv særbehandling av kvinner. Som svar på denne typen kritikk fikk loven (nr. 45/1978) en passus om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Den står i likestillingsloven den dag i dag, i § 1. Og vi fikk en passus i generalklausulen om å tillate ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling (nå § 3 a).

Det er tillatt å favorisere menn ut fra denne regelen, og det gjøres. Men gjennom henvisningen til formålet om å bedre kvinners stilling, skulle det ut fra loven være lettere å favorisere kvinner enn menn.

I Sverige vet vi at det har gått motsatt: menn er i stor grad blitt favorisert ved opptak til studier, for eksempel medisin, psykologi og veterinærstudiet. En rettssak i 2009 har slått ned på dette: 44 kvinner som ble forbigått av menn (med dårligere karakterer) ved opptak på veterinærutdanningen, gikk til gruppesøksmål mot staten. Staten ble felt for ulovlig kjønnsdiskriminering og kvinnene fikk erstatning. Beregninger som organisasjonen Centrum for rättvisa (som bisto kvinnene) har gjort på materiale fra utdanningsmyndigheten, viser at det bare i 2009 forekom over 5 000 lignende tilfeller av kjønnsdiskriminering i universitets- og høyskolesystemet – og i 95 prosent av tilfellene var det kvinner som ble rammet. Som følge av dette har den svenske regjeringen bestemt at det fra 1. august i år ikke lenger skal benyttes kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning i Sverige.

EU-jus

Likestilling i arbeidsliv og utdanning er nå blitt EU-jus, det vil si at det er EU som bestemmer over feltet. Derfor tapte den svenske staten denne rettssaken. På Universitetet i Oslo er det nok å minne om Efta-domstolens forbud, i 2003, mot regjeringens øremerkede kvinneprofessorater. Gjennom EØS-medlemskapet har Norge gitt fra seg friheten til å favorisere kvinner på en måte som virkelig monner.

Etter mitt syn er diskrimineringsjusen ikke viktig i kampen for å bedre kvinners stilling i samfunnet. Hva er da viktig fra en jurists synsvinkel? For eksempel kvinners økonomiske stilling ved skilsmisse, kvinner som ofre for vold og seksualforbrytelser og reguleringen av deltidsarbeid. De viktige tiltakene oppnås gjennom politisk kamp og fagforeningskamp. Det er andre typer lovtiltak enn likestillingslovgivning som er viktigst for kvinner. Et glitrende eksempel fra senere år er forbudet mot kjøp av sex, som ble innført i straffeloven.

Betydningen av diskrimineringsregler gjelder uansett hvordan loven utformes. Et åpent møte arrangert av JURK og Norsk Kvinnesaksforening stilte spørsmålet: «Er en helhetlig diskrimineringslov egnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering?» Mitt svar er nei, men det finnes gradsforskjeller. Noen slags lover er enda dårligere egnet enn andre. På min skala over diskrimineringslover står en lov mot kvinnediskriminering som det beste, og en generell diskrimineringslov som det verste alternativet. Det er dette vi vil få, hvis Graverutvalgets forslag vedtas. Etter at FNs kvinnekonvensjon ble inntatt i den norske menneskerettsloven, med forrang fremfor andre lover, er den rettslige situasjonen blitt mer usikker. Den finske professoren, Niklas Bruun, medlem av FNs kvinnekomite, har pekt på at det norske forslaget står i et problematisk forhold til FNs kvinnekonvensjon. Forslaget kan utvanne beskyttelsen for kvinner, som i dag har det sterkeste vernet, det kan bli mindre vekt på positiv forskjellsbehandling av kvinner og på de faktiske samfunnsforholdene.

To linjer

En kan spore to utviklingslinjer på likestillingslovområdet: Den første handler om at tiltak som igangsettes til fordel for en diskriminert gruppe (kvinner) brukes til fordel for den andre gruppen (menn). Dette advarte vi mot i 1975, men det ble nok verre enn vi forutså. Jeg kjenner den norske utviklingen bare fra avisoppslag om det norske ombudets saker om diskriminering av menn. Det svenske eksemplet med favorisering av menn i utdanning har sikkert paralleller i Norge, jeg har ikke tall herfra. Vi får den paradoksale situasjonen at EU-lovgivningen kommer inn som den reddende engel for kvinnene. Samtidig gjør altså EU-lovgivningen det umulig eller svært vanskelig å gi effektiv positiv særbehandling av kvinner.

Den andre linjen handler om at diskrimineringsbegrepet blir allmenngjort, gjort helhetlig. «All diskriminering er like ille, uansett hvem den rammer». Allerede likestillingsloven fra 1978 hadde dette elementet: det er ikke bare forbudt å diskriminere kvinner, det er også forbudt å diskriminere menn. Kjønn er kriteriet, ikke kvinnekjønn.

Det neste skritt langs denne stien ble tatt i 2005 ved opprettelsen av et felles håndhevingsorgan for kjønns- og annen slags diskriminering: Likestillings- og diskrimineringsombudet og tilhørende klagenemnd (lov nr. 40/2005).

Det er bare en logisk fortsettelse av denne linjen når vi nå har fått forslag til Lov om forbud mot diskriminering, som omfatter alle de formene for diskriminering som ombudet i dag ivaretar (og flere til). Samme håndhevingsorgan tilsier samme lov.

Hovedbestemmelsen er slik, i lovutkastets § 4 første setning:

Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder er forbudt.

Kjønn likestilles her med andre kjennetegn på folk som utgjør minoritetsgrupper. I de fleste land er kvinner faktisk i majoritet, i lovens øyne er de en minoritet, på linje med for eksempel transseksuelle. (I debatten om øremerking av stillinger på universitetet ble det faktisk hevdet at problemet ikke er kvinnediskriminering, men diskriminering på grunn av etnisitet og seksuell legning.)

Hvem er det den nye loven egentlig skal beskytte? Bortsett fra graviditet som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene kjønnsnøytrale. Hvert grunnlag (bortsett fra kjønn) kan deles inn i undergrupper, med minoriteten som diskrimineres og majoriteten som tilgodeses i samfunnet. For å ta «funksjonsnedsettelse»: vi har gruppen «blinde og svaksynte» kontra de «seende». Det er neppe lovens mening at de seende blir diskriminert. Ordet «nedsettelse » viser klart at det er de med redusert syn som skal beskyttes, ikke de med normalsyn.

Det er verre med kategorien «seksuell orientering». Det er ikke lovgivers mening at de heterofile blir diskriminert. Men ordlyden beskytter også dem.

Nina Karin Monsen har gått til rettssak fordi hun mener at heterofile blir diskriminert gjennom den nye ekteskapsloven. Denne rettssaken er nokså dumt konstruert, og er allerede avvist fra tingretten og lagmannsretten. Når den blir avvist også i Høyesterett, kan Monsen vente på den nye diskrimineringsloven, og deretter klage til Ombudet over at heterofile blir diskriminert.

Adresser problemet!

Det samme gjelder lovens forhold til «alder». Problemet med aldersdiskriminering består i dag i at de eldre blir diskriminert, ikke de yngre. Slik kunne en fortsette med alle kategoriene i loven. Det blir veldig tydelig at diskrimineringsloven ikke adresserer de faktiske problemene i samfunnet, den bygger på et abstrakt begrep om «diskriminering » som anses like ille uansett samfunnsmessig kontekst og uansett hvem som rammes, medlemmer av den sterke eller den svake gruppen. Den logiske fortsettelsen langs denne linjen vil være å vedta en «lov mot diskriminering» som ikke spesifiserer hva det diskrimineres på grunnlag av: All diskriminering er forbudt.

Jeg leste nylig at: «Liberalismens credo er likebehandling av individer. Rettigheter tilkjennes individer, ikke grupper ( … )» (Cathrine Holst i Aftenposten 14. mai i år). Dermed har vi fått klarlagt det ideologiske opphavet til denne type lovgivning.

Jeg nevnte at vi i dagens likestillingslov, i hvert fall på papiret, har en hjemmel for positiv forskjellsbehandling særlig av kvinner. Og formålet om å bedre kvinners stilling står i loven. Dette formålet forsvinner med den nye loven. Adgangen til positiv særbehandling er tatt med (§ 13), men fordi formålet forsvinner, blir dette likt for kvinner og for menn. For så vidt stadfestes den favoriseringen av menn som er blitt brukt en del. Typisk nok har lovforslaget en egen passus nettopp om favorisering av menn, i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Men det har ingen bestemmelse om favorisering av kvinner.

For kvinner er lovforslaget et klart tilbakeskritt. Politisk er det irrelevant, for enkeltindivider kan det virke direkte skadelig. Dagens likestillingslov er, med alle sine mangler, tross alt bedre. Innfør gjerne en felles diskrimineringslov for andre svake grupper, men behold lov om likestilling mellom kjønnene. Eller bedre: skriv den om den til en lov mot diskriminering av kvinner, i tråd med FNs kvinnekonvensjon.

(Artikkelen sto i Klassekampen 10.06.2010, og trykkes i Rødt! med avisas tillatelse.)

Anne Robberstad er professor dr. juris ved Universitetet i Oslo.

Forslaget til helhetlig diskrimineringslov kan ende opp med å svekke kvinners stilling.

Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Hans Petter Graver la i fjor frem forslag til en ny felles lov om forbud mot diskriminering (NOU 2009:14). Tanken er å samle alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Den nye loven vil derfor oppheve de diskrimi-neringslovene som gjelder i dag, blant annet lov om likestilling mellom kjønnene. Forslaget ligger nå i departementet.

Jeg var medforfatter av boka Juss & juks i 1975, som var et frontalangrep på regjeringens forslag til lov om likestilling mellom kjønnene. De fire forfatterne hadde først sendt en høringsuttalelse, som ledd i vårt arbeid i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Den senere boka het Juss & juks, fordi vi mente kvinner ble lurt, at loven kunne skade dem.

Et hovedankepunkt var selve valget av modell, en lov om likestilling i stedet for en lov mot kvinnediskriminering. Problemet – for oss og for kvinnebevegelsen – var at kvinner ble diskriminert, ikke at menn ble det. En lov mot både kvinne- og manns-diskriminering ville forby positiv særbehandling av kvinner. Som svar på denne typen kritikk fikk loven (nr. 45/1978) en passus om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Den står i likestillingsloven den dag i dag, i § 1. Og vi fikk en passus i generalklausulen om å tillate ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling (nå § 3 a).

Det er tillatt å favorisere menn ut fra denne regelen, og det gjøres. Men gjennom henvisningen til formålet om å bedre kvinners stilling, skulle det ut fra loven være lettere å favorisere kvinner enn menn.

I Sverige vet vi at det har gått motsatt: menn er i stor grad blitt favorisert ved opptak til studier, for eksempel medisin, psykologi og veterinærstudiet. En rettssak i 2009 har slått ned på dette: 44 kvinner som ble forbigått av menn (med dårligere karakterer) ved opptak på veterinærutdanningen, gikk til gruppesøksmål mot staten. Staten ble felt for ulovlig kjønnsdiskriminering og kvinnene fikk erstatning. Beregninger som organisasjonen Centrum for rättvisa (som bisto kvinnene) har gjort på materiale fra utdanningsmyndigheten, viser at det bare i 2009 forekom over 5 000 lignende tilfeller av kjønnsdiskriminering i universitets- og høyskolesystemet – og i 95 prosent av tilfellene var det kvinner som ble rammet. Som følge av dette har den svenske regjeringen bestemt at det fra 1. august i år ikke lenger skal benyttes kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning i Sverige.

EU-jus

Likestilling i arbeidsliv og utdanning er nå blitt EU-jus, det vil si at det er EU som bestemmer over feltet. Derfor tapte den svenske staten denne rettssaken. På Universitetet i Oslo er det nok å minne om Efta-domstolens forbud, i 2003, mot regjeringens øremerkede kvinneprofessorater. Gjennom EØS-medlemskapet har Norge gitt fra seg friheten til å favorisere kvinner på en måte som virkelig monner.

Etter mitt syn er diskrimineringsjusen ikke viktig i kampen for å bedre kvinners stilling i samfunnet. Hva er da viktig fra en jurists synsvinkel? For eksempel kvinners økonomiske stilling ved skilsmisse, kvinner som ofre for vold og seksualforbrytelser og reguleringen av deltidsarbeid. De viktige tiltakene oppnås gjennom politisk kamp og fagforeningskamp. Det er andre typer lovtiltak enn likestillingslovgivning som er viktigst for kvinner. Et glitrende eksempel fra senere år er forbudet mot kjøp av sex, som ble innført i straffeloven.

Betydningen av diskrimineringsregler gjelder uansett hvordan loven utformes. Et åpent møte arrangert av JURK og Norsk Kvinnesaksforening stilte spørsmålet: «Er en helhetlig diskrimineringslov egnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering?» Mitt svar er nei, men det finnes gradsforskjeller. Noen slags lover er enda dårligere egnet enn andre. På min skala over diskrimineringslover står en lov mot kvinnediskriminering som det beste, og en generell diskrimineringslov som det verste alternativet. Det er dette vi vil få, hvis Graverutvalgets forslag vedtas. Etter at FNs kvinnekonvensjon ble inntatt i den norske menneskerettsloven, med forrang fremfor andre lover, er den rettslige situasjonen blitt mer usikker. Den finske professoren, Niklas Bruun, medlem av FNs kvinnekomite, har pekt på at det norske forslaget står i et problematisk forhold til FNs kvinnekonvensjon. Forslaget kan utvanne beskyttelsen for kvinner, som i dag har det sterkeste vernet, det kan bli mindre vekt på positiv forskjellsbehandling av kvinner og på de faktiske samfunnsforholdene.

To linjer

En kan spore to utviklingslinjer på likestillingslovområdet: Den første handler om at tiltak som igangsettes til fordel for en diskriminert gruppe (kvinner) brukes til fordel for den andre gruppen (menn). Dette advarte vi mot i 1975, men det ble nok verre enn vi forutså. Jeg kjenner den norske utviklingen bare fra avisoppslag om det norske ombudets saker om diskriminering av menn. Det svenske eksemplet med favorisering av menn i utdanning har sikkert paralleller i Norge, jeg har ikke tall herfra. Vi får den paradoksale situasjonen at EU-lovgivningen kommer inn som den reddende engel for kvinnene. Samtidig gjør altså EU-lovgivningen det umulig eller svært vanskelig å gi effektiv positiv særbehandling av kvinner.

Den andre linjen handler om at diskrimineringsbegrepet blir allmenngjort, gjort helhetlig. «All diskriminering er like ille, uansett hvem den rammer». Allerede likestillingsloven fra 1978 hadde dette elementet: det er ikke bare forbudt å diskriminere kvinner, det er også forbudt å diskriminere menn. Kjønn er kriteriet, ikke kvinnekjønn.

Det neste skritt langs denne stien ble tatt i 2005 ved opprettelsen av et felles håndhevingsorgan for kjønns- og annen slags diskriminering: Likestillings- og diskrimineringsombudet og tilhørende klagenemnd (lov nr. 40/2005).

Det er bare en logisk fortsettelse av denne linjen når vi nå har fått forslag til Lov om forbud mot diskriminering, som omfatter alle de formene for diskriminering som ombudet i dag ivaretar (og flere til). Samme håndhevingsorgan tilsier samme lov.

Hovedbestemmelsen er slik, i lovutkastets § 4 første setning:

Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder er forbudt.

Kjønn likestilles her med andre kjennetegn på folk som utgjør minoritetsgrupper. I de fleste land er kvinner faktisk i majoritet, i lovens øyne er de en minoritet, på linje med for eksempel transseksuelle. (I debatten om øremerking av stillinger på universitetet ble det faktisk hevdet at problemet ikke er kvinnediskriminering, men diskriminering på grunn av etnisitet og seksuell legning.)

Hvem er det den nye loven egentlig skal beskytte? Bortsett fra graviditet som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene kjønnsnøytrale. Hvert grunnlag (bortsett fra kjønn) kan deles inn i undergrupper, med minoriteten som diskrimineres og majoriteten som tilgodeses i samfunnet. For å ta «funksjonsnedsettelse»: vi har gruppen «blinde og svaksynte» kontra de «seende». Det er neppe lovens mening at de seende blir diskriminert. Ordet «nedsettelse » viser klart at det er de med redusert syn som skal beskyttes, ikke de med normalsyn.

Det er verre med kategorien «seksuell orientering». Det er ikke lovgivers mening at de heterofile blir diskriminert. Men ordlyden beskytter også dem.

Nina Karin Monsen har gått til rettssak fordi hun mener at heterofile blir diskriminert gjennom den nye ekteskapsloven. Denne rettssaken er nokså dumt konstruert, og er allerede avvist fra tingretten og lagmannsretten. Når den blir avvist også i Høyesterett, kan Monsen vente på den nye diskrimineringsloven, og deretter klage til Ombudet over at heterofile blir diskriminert.

Adresser problemet!

Det samme gjelder lovens forhold til «alder». Problemet med aldersdiskriminering består i dag i at de eldre blir diskriminert, ikke de yngre. Slik kunne en fortsette med alle kategoriene i loven. Det blir veldig tydelig at diskrimineringsloven ikke adresserer de faktiske problemene i samfunnet, den bygger på et abstrakt begrep om «diskriminering » som anses like ille uansett samfunnsmessig kontekst og uansett hvem som rammes, medlemmer av den sterke eller den svake gruppen. Den logiske fortsettelsen langs denne linjen vil være å vedta en «lov mot diskriminering» som ikke spesifiserer hva det diskrimineres på grunnlag av: All diskriminering er forbudt.

Jeg leste nylig at: «Liberalismens credo er likebehandling av individer. Rettigheter tilkjennes individer, ikke grupper ( … )» (Cathrine Holst i Aftenposten 14. mai i år). Dermed har vi fått klarlagt det ideologiske opphavet til denne type lovgivning.

Jeg nevnte at vi i dagens likestillingslov, i hvert fall på papiret, har en hjemmel for positiv forskjellsbehandling særlig av kvinner. Og formålet om å bedre kvinners stilling står i loven. Dette formålet forsvinner med den nye loven. Adgangen til positiv særbehandling er tatt med (§ 13), men fordi formålet forsvinner, blir dette likt for kvinner og for menn. For så vidt stadfestes den favoriseringen av menn som er blitt brukt en del. Typisk nok har lovforslaget en egen passus nettopp om favorisering av menn, i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Men det har ingen bestemmelse om favorisering av kvinner.

For kvinner er lovforslaget et klart tilbakeskritt. Politisk er det irrelevant, for enkeltindivider kan det virke direkte skadelig. Dagens likestillingslov er, med alle sine mangler, tross alt bedre. Innfør gjerne en felles diskrimineringslov for andre svake grupper, men behold lov om likestilling mellom kjønnene. Eller bedre: skriv den om den til en lov mot diskriminering av kvinner, i tråd med FNs kvinnekonvensjon.

(Artikkelen sto i Klassekampen 10.06.2010, og trykkes i Rødt! med avisas tillatelse.)

I boka «Varat och varan» skriv den svenske feministen Kajsa Ekis Ekman med postmoderne feministar som adresse:

– Når det kjennest uoverkomeleg å stilla spørsmål ved urettferda, vert det freistande å i staden omfortolka henne – kanskje urettferda ikkje er urettferdig om me ser nærare på henne, men heller opprørske handlingar? Og med eitt vert pornografi, prostitusjon, slør, hushjelp og narkotikamisbruk forklart som marginaliserte fenomen, kvinners rettar eller individuelle val med subversivt potensiale.

Oppgåva på kvinnedagen og andre dagar er nettopp å stilla spørsmål ved urettferda som gjer kvinnekroppen til ei vare, og så gå til åtak.

Til lukke med dagen!

I boka «Varat och varan» skriv den svenske feministen Kajsa Ekis Ekman med postmoderne feministar som adresse:

– Når det kjennest uoverkomeleg å stilla spørsmål ved urettferda, vert det freistande å i staden omfortolka henne – kanskje urettferda ikkje er urettferdig om me ser nærare på henne, men heller opprørske handlingar? Og med eitt vert pornografi, prostitusjon, slør, hushjelp og narkotikamisbruk forklart som marginaliserte fenomen, kvinners rettar eller individuelle val med subversivt potensiale.

Oppgåva på kvinnedagen og andre dagar er nettopp å stilla spørsmål ved urettferda som gjer kvinnekroppen til ei vare, og så gå til åtak.

Til lukke med dagen!

Innhold

Leder: Pornokampen

Inger Nordal: Er darwinisme en fruktbar teori for å forstå ”kvinnens natur”? side 4

Palestina

Intervju med Eldbjørg Holte: Det blir fred i Palestina! side 12
Kjersti Nordby: Histadruts vekst og fall side 18
Guro Røed: Slavearbeid i Jordandalen side 30
Gaza-ungdommens opprop side 34

Mette Løkeland: Abort – eit internasjonalt minefelt side 38
Anne Robberstad: Svekket likestillingsvern side 46
Hanne Helth: Tag stilling, mand! side 50
Bjørgulf Claussen: Den nye uførepensjonen side 64
Inger Ljøstad: Streik for uføretrygda! side 68
Erna Hagensen: Renholdstreiken 2010 side 71
Kjerstin Aukrust: Den franske antivekstbevegelsen – en inspirasjon for den norske miljøbevegelsen side 74

Økonomi og sosialisme

Torill Nustad: Sosialisme og kvinnefrigjøring side 79
Marta Harnecker: Sosialisme er å skape et fullt og helt demokratisk samfunn side 83
Jane Hardy: Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa side 90

Bøker:

James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen side 104
Kvinnegruppa Ottar: Nei til kjøp av sex og kropp side 112
Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! Den norske militærfascismens historie 1 side 117
Anders Sømme Hammer: Drømmekrigen side 123
Kai Eide: Høyt spill om Afghanistan side 123
Siba Shakib: Der gud gråter side 125
Hannah Helseth: Generasjon sex side 127
Malalai Joyla: Kvinne blant krigsherrer side 129

Pris: 75 kr
 

Innhold

Leder: Pornokampen

Inger Nordal: Er darwinisme en fruktbar teori for å forstå ”kvinnens natur”? side 4

Palestina

Intervju med Eldbjørg Holte: Det blir fred i Palestina! side 12
Kjersti Nordby: Histadruts vekst og fall side 18
Guro Røed: Slavearbeid i Jordandalen side 30
Gaza-ungdommens opprop side 34

Mette Løkeland: Abort – eit internasjonalt minefelt side 38
Anne Robberstad: Svekket likestillingsvern side 46
Hanne Helth: Tag stilling, mand! side 50
Bjørgulf Claussen: Den nye uførepensjonen side 64
Inger Ljøstad: Streik for uføretrygda! side 68
Erna Hagensen: Renholdstreiken 2010 side 71
Kjerstin Aukrust: Den franske antivekstbevegelsen – en inspirasjon for den norske miljøbevegelsen side 74

Økonomi og sosialisme

Torill Nustad: Sosialisme og kvinnefrigjøring side 79
Marta Harnecker: Sosialisme er å skape et fullt og helt demokratisk samfunn side 83
Jane Hardy: Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa side 90

Bøker:

James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen side 104
Kvinnegruppa Ottar: Nei til kjøp av sex og kropp side 112
Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! Den norske militærfascismens historie 1 side 117
Anders Sømme Hammer: Drømmekrigen side 123
Kai Eide: Høyt spill om Afghanistan side 123
Siba Shakib: Der gud gråter side 125
Hannah Helseth: Generasjon sex side 127
Malalai Joyla: Kvinne blant krigsherrer side 129

Pris: 75 kr

Ole Jakob Løland er prest i Ris kirke og forfatter av biografien om frigjøringsteologen Lidio Dominguez, «Lidio. En uvanlig historie» (Spartacus Forlag).

Argentinas moderne historie illustrerer hva religion kan gjøre for revolusjonær endring: Uten frigjøringsteologiens radikalisering av den katolske kirke i Latin-Amerika ville aldri den største geriljabevegelsen i argentinsk historie blitt til.

Disse ordene til Ernesto Che Guevara falt på et møte med radikale kristne i Buenos Aires i 1961. Den argentinske legen befant seg i hjemlandet et drøyt år etter revolusjonen på Cuba, som hadde inspirert et helt kontinent. Cuba hadde vist vei, og hele Latin-Amerika befant seg i en revolusjonær gjæringstid. Også militærdiktaturet i Argentina hadde grunn til å frykte nye allianser. Her satt kristne ungdommer som var i ferd med å utforme frigjøringsteologien sammen med revolusjonsikonet fremfor noen og snakket samme språk: De snakket om mystikk. I likhet med de radikale ungdommene på møtet brukte Che Guevara bilder fra det kristne trosunivers for å tolke sine dyrekjøpte erfaringer fra kampen for de fattige. De sto på samme side. Uretten skulle bekjempes. Spørsmålet var med hvilke midler.

To år tidligere hadde pave Johannes XXIII innkalt til et nytt konsil.

Og det blåste friskt rundt. Han fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på de mest konservative katolikkene. Der hvor forgjengeren pave Pius XII hadde ekskommunisert kommunister fra kirken, kritiserte i stedet denne 77-årige paven utbyttingen av arbeiderklassen verden over. Der hvor forgjengeren fordømte sosialismen, overrasket denne paven alle med å ta imot datteren til Sovjetunionens president, Nikita Khrusjtsjov, på pavens audiens. Allerede i 1891 hadde pave Leon XIII kritisert kapitalismen gjennom sin sosiale doktrine, men kirken hadde lenge også fordømt sosialismen. Nå var det nye toner fra Peters stedfortreder i Rom.

Konsilet

77-åringen ville oppdatere kirken i forhold til sin samtid. Derfor innkalte han alle verdens katolske biskoper til et konsil, hvor Kirken fornyet seg på en måte få hadde kunnet tenke seg. Gjennom dokumentet Gaudium et Spes (Glede og håp) ble den fordømmende tonen fra kirken overfor det moderne samfunnet snudd på hodet. Sammen med fremskritt, vitenskap og økt sekularisering, var det moderne samfunnet anerkjent som et sted for møtet med det guddommelige. Dokumentet uttrykte en varsom, lyttende og nyansert holdning til sin egen tid, og selv den moderne ateismen unngikk ensidig negativ kritikk. Samtidig var fordømmelsen av sult, urett og krig entydig. Kirken var i bevegelse.

Paven hadde igangsatt en kirkelig revolusjon – som den begynnende frigjøringsteologien i Latin-Amerika hadde etterspurt. Etter mange år som politisk alliert til makthaverne, krevde konsilet i Roma demokrati og like menneskerettigheter for alle. Det var vanskelig å svelge for konservative biskoper i land som Argentina. Så var det heller ikke mange katolske land, hvor det viste seg å være så vanskelig å implementere konsilets vedtak som nettopp her.

Likevel var det en minoritet av argentinske katolikker som gikk foran. Som i resten av Latin-Amerika startet de progressive kreftene alfabetiseringsprosjekter. De flyttet katolske prestisjeskoler ut til slummen. De la Bibelen i fattiges hender. De sa opp sine trygge middelklassejobber for å arbeide med de utbyttede arbeiderne på fabrikker og byggeplasser. Ut av menigheter, kristne studentforeninger og klostre vokste det frem motstandsbevegelser. Og i løpet av en meditasjonshelg med bønn, stillhet og refleksjoner bestemte katolsk studentungdom i Argentina seg i 1968 for å grunnlegge en gerilja. Den fikk navnet Montoneros. Studentene hadde utspring i det unge miljøet som hadde møtt Che Guevara på hans hemmelige besøk i hjemlandet sju år tidligere.

Da hadde allerede frigjøringsteologene spilt en nøkkelrolle som rådgivere på bispekonferansen i Medellín, Colombia. Der proklamerte kirkens ledere, med pavens velsignelse, at kirken sto på de fattiges side i kampen for frigjøring. Det slo ned som en politisk bombe, midt i den kalde krigens skuddlinje. Få hadde ventet at sentrale krefter i den katolske kirken de neste tiårene skulle stå fremst i kampen for menneskerettigheter mot den imperialistiske makten i Nord.

I land etter land ble biskopene i Latin- Amerika mer og mer beveget av den økende sosiale bevisstheten som kom fra møtet med de fattige. Men særlig ett land sine biskoper viste seg vanskelig å bevege til radikale uttalelser på bispekonferansen i Medellín i 1968: Argentina. Her hadde de fleste biskopene stilt seg på militærregimets side i kampen mot den populære presidenten Juan Domingo Perón.

Peronismens fall

13 år hadde gått siden Perón ble styrtet i et blodig militærkupp. Som Argentinas første demokratiske president på flere år hadde Perón iverksatt en sosial revolusjon uten sidestykke i argentinsk historie. Så omfattende var endringene, at Perón-navnet ga opphav til en ny ideologi, kalt peronismen. Arbeidere fikk oppsigelsesvern, offentlig helsetjenester, åtte timers arbeidsdag og betalte ferier mot å organisere seg i fagbevegelsen. Disse velferdstiltakene nådde millioner av argentinere, ofte fattige immigranter som aldri tidligere hadde nytt godt av eksportinntektene som hadde gjort Argentina til et av verdens rikeste land.

Perón skaffet seg imidlertid tidlig fiender i det argentinske militæret. Arbeiderklassens oppsving hadde kostet fabrikk- og landeiere dyrt, og disse to gruppene hadde mektige støttespillere innenfor militæret. Allikevel var det Peróns konfrontasjon med Den katolske kirke ga de militære det påskuddet de trengte.

Etter flere år ved makten, avskaffet Perón flere katolske helligdager, stoppet Kirkens undervisning i skolen og trakk tilbake økonomisk støtte. Biskopene ble rasende. Peronister reagerte med å sette fyr på kirker og brenne erkebispesetet i Buenos Aires. Peróns regjering hindret ikke påtenningene, men landsforviste i stedet to biskoper. Det fikk kirken til å lyse Perón i bann. Presidenten var blitt kirkens hovedfiende.

Den 16. september 1955 grep militæret muligheten til å begå kupp. Tanksene som hadde sirkulert i hovedstaden dagen i forveien var påmalt et V-tegn med kors inni. Det betydde Cristo Vence, Kristus vinner. Militærets kamp var Kristi kamp.

 

På plassen foran presidentpalasset i Buenos Aires hadde peronistene samlet seg. De ville ha Perón og demokratiet tilbake. Som svar beordret general Aramburu at militærfly skulle fly lavt over demonstrantene og stoppe protestene med flybomber. Resultatet var en massakre som aldri ble glemt. Det var denne dagen Montoneros ville minnes da de gikk til sin første aksjon som geriljabevegelse.

Montoneros’ inntreden

På ettermiddagen 29. mai 1970 fortalte alle radiokanaler i Argentina om en gruppe som kalte seg «Montoneros». De hadde klarte det umulige: Å kidnappe diktatoren, Pedro Eugenio Aramburu – mannen som hadde beordret flybombingen under kuppet i 1955.

Monteneros spektakulære inntreden i den argentinske offentligheten sjokkerte den argentinske militæreliten. Ingen visste at det fantes en så slagkraftig og militant opposisjonsbevegelse. Og kanskje viktigere, ingen forsto hvordan ungguttene i Montoneros hadde klart dette militære kunststykket. Ingen skulle jo være bedre beskyttet mot subversive terrorister enn en general.

Montoneros valgte å avrette diktatoren. Dette ga geriljaen en voldsom sympati blant folk flest. Men enda viktigere var det at Montoneros skilte seg ut fra andre geriljabevegelser på denne tiden. Den hadde ingen tydelig marxistisk-leninistisk ideologi. Montoneros kjempet mot USAs imperialisme i Argentina, men hadde ingen tilknytning til Sovjetunionen. Jernteppets voktere i øst så på sin side med mistenksomhet på de revolusjonære bevegelsene i Latin-Amerika. Sovjeterne var redde for at Montoneros’ tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme ville kunne utfordre deres ubestridelige posisjon i den kalde krigens maktbalanse. De foretrakk heller lydige kommunistpartier som ble kontrollert og temmet fra Moskva.

Montoneros kombinerte venstreradikale ideer med peronismen. Montoneros ville ikke opprette proletariatets diktatur, men krevde i stedet demokrati og at peronistpartiet ble tillatt. Organisasjonen var ikke religionsfiendtlig, i skarp kontrast til den andre store geriljabevegelsen i Argentina, Ejército Revolucionario del Pueblo (ERP). ERP forfektet en militant ateisme i et land hvor arbeiderklassen var overveiende katolsk. Montoneros derimot, spilte på folkelig katolisisme i sin helgenaktige dyrkelse av Evita, førstedamen folk ville at den katolske kirke skulle kanonisere. Si Evita viviera – seria montonera lød et av slagordene til organisasjonen: Hvis Evita hadde levd, hadde hun vært montonera. Radikale presters nære bånd til Montoneros var kjent, og dette katolske tilsnittet ved bevegelsen forsterket organisasjonens folkelige appell.

Vestlige banker, beskyttet av diktaturet, ble ranet for å kjøpe inn mat og klær til fattige. Lutfattige argentinere kunne i euforisk glede ta imot gratis dagligvarer fra lastebiler som Montoneros sendte ut til slummen. Utenlandske direktører ble kidnappet og de multinasjonale selskapene deres presset for penger. Allikevel krevde geriljaaktiviteten sjelden menneskeliv. Montoneros var påtakelig selektive i sin voldsbruk. Underveis var katolske prester åndelige veiledere for geriljakrigere, som gjerne benyttet sjansen til å gjemme seg i kirker og klostre. Dette var imidlertid ikke den første geriljaen i Argentina med et katolsk tilsnitt.

Under kolonitiden ga jesuittene guaraníindianerne så stor selvstendighet at de spanske kolonistene klaget jesuittene inn for Kongen. I 1637 innledet jesuittene bevæpningen av indianerne, slik at de kunne forsvare seg med våpen mot koloniale slavehandlere. Da Kongen i 1750 ga etter for presset fra kolonistene og overga jesuittenes områder til dem, svarte mange av prestene med å organisere geriljakrig sammen med indianerne mot overmakten fra Europa. Jesuitter og indianere slåss side om side og skjøt med bambusgeværer mot kolonistene. Til slutt tapte de slaget. Alle de 2 267 jesuittene på spansk territorium ble kastet ut av Sør-Amerika i 1767.

Slike eksempler på kirkelig kamp mot undertrykkelse hentet frigjøringsteologene nå frem fra historien for å vise at den revolusjonære kampen for de undertrykte ikke var noe fullstendig nytt og fremmed for kristne. Den var en essensiell del av evangeliet, og det var en side ved Kirkens historie. Religionen hadde ikke bare vært opium for folket. Den hadde også hatt en historisk rolle som kraft til frigjøring.

Historiens drivkrefter

Historien var åstedet for kamp mellom frigjøring og undertrykkelse. Det kristne mennesket befant seg i en historie drevet fremover av konflikter, ifølge frigjøringsteologene som var opplest på Karl Marx.

Den personalistiske filosofien oversatte dette til det personlige plan. Den lærte at konflikten ikke er noe ondt, men noe naturlig skapt av Gud. Derfor kan ens personlige reaksjon på en konflikt være verdifull. Konflikten er noe som gjør en mer autentisk som person, mens en kjemper mot uretten. Derfor er det kristne mennesket et menneske som tar sin tids konflikter på alvor, inkludert klassekampen mellom kapitaleiere og arbeidere. Bare gjennom å gå inn i disse konfliktene, kan «det nye mennesket», som Det nye testamentet taler om (Efeserne 4,24), vokse frem. Det må bli seg bevisst konfliktene som finnes, og stille seg på de fattiges side. Det var ikke bare Bibelen som talte om det nye mennesket. Che Guevara gjorde det samme. For flere og flere latinamerikanske katolikker tydet dette på en dyp sammenheng mellom kristentroen og revolusjonen. Mange ble inspirert av sin kristne tro til å gå inn i geriljabevegelsen Montoneros.

Geriljaen klarte med sine målrettede angrep å destabilisere Argentina i så stor grad at general Lanusse i 1973 ga etter og tillot demokratiet. Den Montonerosstøttede koalisjonen vant en dundrende valgseier. Men bare tre år skulle gå før de militære igjen grep makten, og innledet et mer brutalt diktatur og et folkemord på 30 000 som ble mistenkt for å være venstreopposisjonelle. Før ble ERP knust. Deretter led Montoneros-geriljaen samme skjebne. De argentinske frigjøringsteologene ble likvidert av regimet eller klarte å flykte i eksil.

Over hele Latin-Amerika førte USA og diktaturene en skitten krig mot frigjøringsteologien. Ut over 1980-tallet kom også reaksjonen fra Vatikanet med den anti-kommunistiske paven Johannes Paul II. Det toppet seg da sandinistrevolusjonens utenriksminister ble skjelt ut av paven på direktesendt TV under pavens besøk i Nicaragua, fordi han var katolsk prest og frigjøringsteolog. Da hadde allerede Vatikanet pålagt frigjøringsteologen Leonardo Boff taushetspåbud. Det samme pavesetet som fra konsilets dager hadde kjempet for menneskerettigheter, var nå den som nektet sentrale frigjøringsteologer ytringsfrihet i kirken.

De fattiges pinsekristendom

Mens venstreopposisjonen ble knust og frigjøringsteologien fortiet, vokste en annen kristendomstype seg stor: Pinsekristendom. Vekkelsen har ridd det latinamerikanske kontinentet siden, og fått svært ulike uttrykk – fra å spre antikommunistisk propaganda til å støtte Chavez’ maktovertakelse i Venezuela.

Jeg har tidligere argumentert for at den revolusjonære katolisismen paradoksalt nok også banet vei for den ekstreme nye pentekostalismen, som selger mirakler til høystbydende i slummen og som i Brasil har vekslet fra å kalle Lula en demon til å anbefale å stemme på ham. Frigjøringsteologien markerte et voldsomt brudd med tradisjonell åndeliggjøring av fattigdom, som sier at det bare er sjelene som trenger å frelses. Med frigjøringsteologien fikk kampen mot den materielle fattigdommen dyp religiøs betydning, og bekjempelse av den ble tolket som et tegn på Guds rike. Himmelen ble trukket nærmere jorden, og frelsesgodene lå mer oppe i tiden. Mens den første pinsevekkelsen i Latin-Amerika fornektet det materielle, har den nyeste utgaven som går under navnet nypentekostalisme derimot erklært den materielle rikdommen som den troendes gudegitte rettighet.

Dette kan også gi frigjøringsteologien potensiale til å nå flere fattige med sitt budskap om politisk kamp som det ypperste uttrykk for kristen nestekjærlighet. Pinsekristendommens innflytelse kan altså være en ressurs mot avpolitiseringen av de fattiges nød som skjer kontinuerlig gjennom høyresidens individualisme hvor hver er sin egen lykkes smed. Flere steder har man allerede sett nye eksempler på felles sosial kamp mellom radikale katolikker og pinsevenner.

Dagens venstrevind

Midt i den kalde krigens dype sår i Latin- Amerika og tross alle ofrene for diktaturene finnes det likevel noen tegn til rettferdighet oppe i det hele. Den røde valgvinden som de senere årene har skyldt inn over land etter land i Latin-Amerika, har gitt oppreisning og nytt liv til de samme kreftene som ble knust av USAs korstog mot røde ideologier på kontinentet.

Etter nærmere to tiår med nyliberalisme, har folk reagert i form av røde valgseire. Den samme markedsfundamentalismen som frigjøringsteologene betegnet som religiøs overtro og avgudsdyrkelse, har blitt stagget av motkrefter. I lang tid har denne opposisjonelle og kritiske røsten overfor nyliberalismen vært en av frigjøringsteologiens viktigste politiske funksjon, for eksempel gjennom de brasilianske biskopenes åpne fordømmelse av Det internasjonale pengefondets strukturtilpasningsprogrammer.

I dag er ikke bevegelsen bare maktkritisk, men også forsvarer av de nye venstreorienterte presidenter og partier. Deres legitimitet til har blitt bygd møysommelig opp gjennom fortidens kjempende ofre og de sosiale bevegelsenes kamp. Frigjøringsteologien har gitt denne kampen religiøs legitimitet på et katolsk kontinent.

Dette utgjør en av de viktigste rollene for dagens frigjøringsteologi. Etter å ha levd blant katolske fattige, studenter, fagforeningsaktivister og nonner på grasrota, har frigjøringsteologien bidratt til å åpne presidentpalassene for de fattiges talsmenn. Den utgjør en diskurs som legitimerer alliansen mellom venstresiden og kristendommen, religionen som er så avgjørende for at mange velgere skal slutte opp om en kandidat. I land etter land har sosialister seilt opp som valgvinnere etter å ha bygd på denne alliansen. Samtidig har frigjøringsteologien vært helt avgjørende for deres politiske engasjement. Både president Correa i Equador og president Lugo i Paraguay har vært under sterk innflytelse fra indianernes biskop og frigjøringsteolog, Leonidas Proañö. For sistnevnte var det frigjøringsteologiens spiritualitet og gudsbilde som gjorde at han ga avkall på bispeembetet for å stille som presidentkandidat. Men selv Hugo Chavez er bekjennende kristen katolikk, og Lulas katolske tro var trolig avgjørende for hans vei til makten. Om vi legger til at Argetinas tidligere president og stadig innflytelsesrike Nestor Kirchner har bakgrunn fra Montoneros, ser vi at hele den nye generasjonen av søramerikanske statsledere har tilknytning til frigjøringsteologien. Fra å være forkynt i slumkvartere blir den nå satt ut i praksis gjennom konkret politikk for de fattige.

Frigjøringsteologien står igjen som en bevegelse med martyrer som vitner om en historisk kamp for rettferdighet, med en diskurs om den dype sammenhengen mellom den kristne tro og den revolusjonære vei – en diskurs som står rede til å bli brukt av enhver som vil bevege et svært kristent kontinent til venstre. Det gjør den både mulig å misbruke for å komme til makten, men også skape reell endring for de fattige.

Religion er farlige greier, derfor må den erobres og brukes. Eller for å si det med marxisten og ateisten Slavoj Zizek:

Jan Myrdals tale på «Hent troppene hjem fra Afghanistan»-demonstrasjonen på Norra Bantorget, 10.oktober 2009.

Jan Myrdal er forfatter og aktivist fra Sverige.

Her og nå diskuterer jeg ikke de økonomisk/ politiske kreftene som har ført til at Sverige som stat ikke lenger har et nasjonalt forsvar, men – omtrent som et korrupt tysk fyrstedømme på syttenhundretallet – bare våpendragere som stilles til rådighet for stormakter. Jeg diskuterer heller ikke krigsforløpet, selv om alt tyder på at den nå hjelpeløse øverste krigsherren – De Forente Staters president Obama – leder sine underordnede tropper av ulik nasjonalitet mot et forsmedelig og blodig politisk og militært nederlag av omtrent samme slag som de britiske befalhavende gjorde i de to første Afghanistankrigene, og de sovjetiske i den fjerde. Men for effektivt å kunne drive fram kravet om at de svenske troppene skal kalles hjem fra den femte, pågående Afghanistankrigen, finnes det visse prinsipielle spørsmål som bør diskuteres. Jeg tar nå opp tre.

Den humanitære inngripen

At staten Sverige, med sin krigsinnsats i Afghanistan, fullfører sitt ansvar overfor De Forente Nasjoner, er som de fleste her vet, dunkel tale. Den svenske styrken er ikke en FN-tropp men en NATO-tropp. Ministre og politikere, også i Sverige, motiverer krigsinnsatsen med humanitære grunner. Av og til låter de nesten som den offisielle svenske statlige propagandaen da Sverige (subsidiert av den franske katolske kardinalen Richelieu) nesten var en militær stormakt under Trettiårskrigen. Man sender sine soldater i det godes tjeneste. Denne gangen er det ikke for å beskytte protestanter fra katolikker, men for å befri kvinner fra heldekkende slør og annen diskriminering. Hvis man for alvor mente dette, og opplevde motivasjonen så sterk, ville det jo være rimeligere å sende en gjenværende svensk tropp til Hamburg for å befri ofrene for det som i Forbundsrepublikken er lovlig og gir skatteinntekter, nemlig prostitusjonen. Eller til nabolandet Danmark for i det godes tjeneste å innføre svensk og norsk lovgivning om kjønnshandel.

Men i løpet av de seneste to hundre årene har de offisielle motiveringene i våre land, for militær innsats i andre land, ikke vært av religiøs art. De har vært humanitære og for frihet. Benito Mussolini – og hans diplomater i Nasjonenes Forbund – motiverte angrepskrigen sin mot Abessinia (Etiopia) blant annet med at folket skulle befris fra slaveri. De kunne uttale seg med kunnskap om det slaveriet siden Italia hadde egne slaver ved sin legasjon i Abessinia. USAs krig i Sørøst-Asia ble kalt en krig for frihet. Den sovjetiske, med sine alliertes okkupasjon av Tsjekkoslovakia, ble motivert med – i likhet med den seinere inngripen i Afghanistan – at det var for å beskytte sosialismen og sosiale framskritt. Alt dette var politikerløgner. Men ikke bare det. Selv om disse motivene hadde vært virkelige, at det gjaldt for okkupasjonstroppene å kjempe mot slaveri og for frihet og sosialisme, ville ikke slik inngripen vært produktiv. To hundre år, sa jeg. Ja, det var under den franske revolusjonen at Robespierre, i polemikk med Danton, framholdt at kriger som var ment å befri andre, var prinsipielt umulige. Man kan ikke, som Robespierre påpekte, befri fremmede folk utenfra med militærmakt. Bajonetter er anvendelige til mye, bare ikke til å sitte på.

Det klassiske eksemplet fra attenhundretallet var den spanske krigen som bidro til – og kanskje avgjorde – Napoleons nederlag og fall. Det regimet han innførte, med sin bror i spissen, var liberalt, avskaffet inkvisisjonen og gjennomførte reformer. Men siden det hvilte på franske bajonetter gikk fattigbøndene i Spania til blodig krig – for inkvisisjonen.

Det humanitære – eller revolusjonære eller demokratiske – motivet for militær inngripen i fremmede land er og forblir falskt. Det er dunkel tale for å villede.

Profitten er drivkraft

Det er ikke vanskelig å forstå hva som drev britene til Afghanistankrigen på attenhundretallet. Britene forsøkte å videreføre den ekspansjonspolitikken som førte til annekteringen av Oud (og den påfølgende store indiske frigjøringskrigen mot britene i 1857) og Sind. Men ikke nok med det. Storbritannia og Russland kjempet om makten over Sentral-Asia. Det gjaldt markeder, bomullsdyrking, og for Russland sin del å nå fram til varmtvannshavner, noe britene ville forhindre. For afghanerne med ulik etnisk bakgrunn gjaldt det å bekjempe feringhis, utlendinger. Med vold og sluhet var de tradisjonelt framgangsrike i den kampen. Afghanistan har vært imperienes grav helt siden perserrikets tid. Også den fjerde Afghanistankrigen (da Sovjetunionen angivelig kjempet for sosialisme og brorskap) og den femte (da USA angivelig kjempet for demokrati) hadde de samme virkelige motivene. Men nå hadde olje kommet i tillegg til kontrollen over handelsveiene, og dessuten tilgang til malm, noe som har vært kjent siden førtitallet.

Det finnes ingen hemmeligheter rundt de økonomiske drivkreftene bak krigen. Men som det viser seg, både når det gjelder USAs angrep på Irak så vel som på Afghanistan, er militær inngripen sjelden den rette måten for å få kontroll over naturrikdommer. Tyskland mislyktes to ganger med sine militære angrep, i sitt forsøk på å utnytte Ukrainas rikdommer. I Afghanistan later det til at soldatene til USA og de allierte dør med store omkostninger, samtidig som det oppadstigende og forsiktige Kina tar kontroll over de store afghanske naturrikdommene – og finansierer USAs katastrofalt voksende underskudd samtidig som de presser dem ut av deres økonomiske maktsfærer.

Den gruppen som virkelig – riktignok midlertidig – profiterer på disse krigene, er de stadig mer innflytelsesrike militærindustrielle konsernene i USA. Husk at de også rår over en rekke underleverandører lik Sveriges. I lengden er profitten deres likevel selvdestruktiv siden den ikke er i stand til å være virkelig verdiskapende. Den svenske forsvarsministeren, Sten Tolgfors, har faktisk sagt at den svenske troppen i Afghanistan er der også for å fremme svenske handelsinteresser. Den tyske forbundspresidenten Horst Köhler ble tvunget til å gå av etter en liknende uttalelse. Den svenske kynismen og det tyske hykleriet veier opp hverandre, for krigsprofitten kan så visst forsørge kapitalister, politikere og journalister en stund, men neppe i lengden. Den som kaver i snøen og forsøker å holde seg varm ved å pisse i buksa, opplever snart hvordan den behagelige varmen erstattes av bitende kulde.

Terror

I imperialismens glanstid fantes ingen større trusler mot hjemlandene. Det viktorianske Storbritannia erobret, utsugde og gjorde folk til slaver, samtidig som det eksporterte sin mest besværlige underklasse til Nord- Amerika og Australia, mens befolkningen der i sin tur ble rensket ut. Det var bare fra det underkuede Irland at det kom fenianere og seinere IRA på blodige oppdrag hos herrefolket. Men det har skjedd en forandring. Med dyp opprørthet snakker nå politikere, politi og lederskribenter i våre krigførende stater om risikoen for at terrorkrigen styrkene våre fører kan slå tilbake. At talibanere, dels på grunn av fattigdom og dels på grunn av ideologi, neppe skulle foreta seg noe særlig i USA og Europa, forhindrer ikke at den allmenne terrorfrykten ikke bare er et uttrykk for egen dårlig samvittighet.

Selv om de utsendte våpendragerne til USA og dets villige allierte bedriver statsterrorisme og dreper menn, kvinner og barn, kan ofrenes mer ressurssterke meningsfeller godt forårsake at sivile drepes i imperialistenes hjemland. Moralsk sett finnes det heller ingen forskjell på terrordrap begått av den ene eller andre. Moralsk sett er det ingen forskjell på de britiske stats-mordene i Irland og IRAs mord i England. Det avgjørende var og er om det er en effektiv metode. Individuell terror – som det gjerne kalles i motsetning til statsterror – slik det praktiseres av den palestinske frigjøringsbevegelsen, ETA, IRA og RAF (og anarkistene rundt 1900), har vist at det ikke er noen politisk farbar vei. Det er det avgjørende. Måten å unngå og bli utsatt for slik individuell, om enn lite hensiktsmessig terror, er ikke å trappe opp egen deltakelse i statsterror, men heller trekke seg ut. Man kan si det på en annen måte: Et Sverige som deltar i, eller bare støtter de store imperialistmaktenes krig i andre stater som Irak eller Afghanistan (listen kan gjøres lang), kan ikke i lengden regne med noe annet enn å bli utsatt for individuell terror som svar. Fortsetter politikerne våre med sin nåværende politikk, tviler jeg på at Stockholm Rådhus, for eksempel, får stå altfor lenge. (Burn baby burn!)

For å sammenfatte: Det finnes bare en politikk som både er allment og humanitært korrekt, og tjener våre egne så vel langsiktige som kortsiktige interesser. Vi må prøve å oppnå at de svenske troppene hentes hjem fra Afghanistan. En selvstendig politikk som går mot imperiemaktene, er det eneste som kan hindre at vi trekkes ned i langvarig elendighet. Det burde ikke være umulig. Finlands utenriksminister Alexander Stubb og sosialdemokratenes Erkki Tuomioja har alt sagt at de finske troppene skal hjem snart.

(Talen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

På 1930-tallet utvikla Wilhelm Reich – kanskje best kjent som forfattaren av Den seksuelle revolusjonen – teorien om at det var mauleg å forklare dei grunnleggande ideane i den marxistiske økonomiske teorien utan kompliserte økonomiske omgrep og argument.
Som eksempel på det trykker me her ein artikkel han skreiv i 1935 under psevdonymet Ernst Parell for Zeitschrift für politische Psychologie und Sexualökonomie (vol 2, No 1), frå eksil i Danmark.

Assistenten: Forme eller bare hårklipp?

Kunden: Hårklipp, takk, men rett, ikkje avrunda.

(Pause)

Assistenten: Kva meiner du om stoda i dag?

Kunden: Forferdeleg. Kor skal det ende?

Assistenten: Rampen kjem til å kutte strupen på kvarandre, og me får li same kven som vinn. Kommunistane og nazistane er like ille.

Kunden: Kanskje du har rett. Eg forstår ikkje politikk.

Assistenten: Eg er glad eg har jobb og får endene til å møtest. Ut over det vil eg bare leve i fred.

Kunden: Kan eg spørre kor mykje du tjener?

Assistenten: 100 mark i månaden.

Kunden: Kan du leve av det?

Assistenten: Så vidt. Eg vil gjerne gifte meg, men det vil ta lang tid for meg og forloveden min å spare nok til å leige eit husvære. Eg har jobba ti år her og har ikkje spart nok enno.

Kunden: Korleis er sjefen din?

Assistenten: Han er ein hyggeleg mann. Innimellom er han litt humørsjuk, men eg kjem ganske godt ut av det med han.

Kunden: Kor mange kundar har du per dag?

Assistenten: Ti til femten. Fleire på lørdagane.

Kunden: Så det betyr at femten kundar betaler inn 15 mark til butikken. Men du får bare 3,50 mark per dag. Kva skjer med resten?

Assistenten: Du har ikkje rekna med utgiftene i bransjen vår. Lys, telefon, forsikring, utstyr, leige – dei tar ganske mykje.

Kunden: Eg skulle gjerne visst kor mykje.

Assistenten: (tenker ei stund) Eg trur nok minst 8 mark.

Kunden: OK, men då er det framleis igjen 9–10 mark.

Assistenten: Ja, men forretninga må gi eit overskot ettersom sjefen tar ein stor risiko. Til dømes når det enkelte dagar er færre kundar, eller i dårlege tider.

Kunden: Betyr det at du får meir når det går ekstra godt?

Assistenten: Nei, korfor skulle eg det? Eg har fast lønn.

Kunden: Det forstår eg ikkje. Du får ikkje betalt meir om du jobbar meir? Og det du får inn gjør at sjefen kan legge til sides eit fond til dårlege tider?

Assistenten: Heilt rett.

Kunden: Om eg forstår deg rett, skaffar du han rundt 10 til 12 mark kvar dag etter at alle kostnader er betalt, og av det får du 3 til 3,50 mark. Og om det blir dårlege tider for forretninga, sparkar han deg, og då er ikkje reservefondet til hjelp for deg. Så nøyaktig kva brukar han pengane til?

Assistenten: Vel – til dømes må sjefen skaffe moderne maskiner. Akkurat no erstattar me manuelle handklipparar med elektriske.

Kunden: Kva inneber det?

Assistenten: (overraska) Kva, forstår du ikkje det? Det er ganske enkelt. No kan eg klare 10 kundar per dag, etterpå vil eg vere i stand til å klare 20 fordi klippinga vil gå mykje raskare.

Kunden: Og alle desse 20 vil betale 1 mark som før. Og du, kor mykje vil du få då?

Assistenten: (enno meir overraska) Eg får naturlegvis framleis mine 100 mark.

Kunden: Orsak at eg er så nyfiken. Eg dett litt av lasset og er ganske forundra. Med dei nye og betre maskinene vil du få inn 20 mark til sjefen, men du sjølv vil framleis få bare 3,50 mark. Det betyr at overskottet har vakse frå 8 til omlag 13? Kor går dei pengane?

Assistenten: (klør seg i hovudet) Du har faktisk rett. Det er eit godt spørsmål; du veit det at eg blir så trøytt av jobben at eg ikkje har mykje energi til å tenke. Eg er glad om eg kan bli og halde på jobben. Neste veke blir 2 av dei 5 arbeidskameratane mine overflødige, og eg må sikre meg at ikkje eg også får sparken.

Kunden: Det må vere ganske ille å stå 10 timar om dagen i butikken – kva med ferie?

Assistenten: Å ja. Eg får fjorten dagar i året, men dei andre tar au ferie, og når dei gjør det, må eg jobbe meir. Og no blir sjefen borte i 2 månader.

Kunden: Korleis får han pengar til å vere borte så lenge?

Assistenten: Han har ein villa i Dahlen.

Kunden: Å, korleis fekk han den?

Assistenten: Han har eigd denne forretninga i 30 år no.

Kunden: Eg forstår. Arbeider han?

Assistenten: Å nei, bare enkelte gonger hjelper han til. Men det er ei framgangsrik forretning.

Kunden: Høyr no. Eg forstår ingenting av slikt, men for meg ser det ut til at denne villaen og sommarferien hans er betalt av dei 8 eller 13 marka som du får inn som «forretningsoverskot».

Assistenten: Å, eg trur ikkje det. Men kanskje du har rett, det er merkeleg. Eg vil gjerne snakke meir om det ein gong. Du seier mykje fornuftig.

I denne samtalen er det ikkje sagt eitt politisk ord, men frisørassistenten har utvikla teorien om meirverdi, om rasjonalisering og om arbeidsløyse ut frå sine eigne erfaringar. Og ut over det har han utvikla tillit til «kunden». Du treng ikkje lære han kva rasjonalisering eller utbytting er, det har han sjølve framstilt. Det han manglar, er å forstå knyttinga mellom kunnskapen om arbeidet sitt og meirverdi, og villaen til arbeidsgivaren. Heller ikkje er han i det heile tatt medviten om det faktum at han identifiserer seg med sjefen sin. Og han er fullstendig ute av stand til å sjå knyttinga mellom politikk, som han er mot og redd for, og livet han lever. På dette punktet vil det vere lett å gjøre han medviten om det fordi det ligg inne i det han sjølv har sagt og opplevd; alt ein må gjøre er å utvikle det.

(Samtalen er oversatt av Gunnar Danielsen)

Mass Soldal Lund er nestleiar i Palestinakomiteen i Noreg.

I 2005 kom det frå det palestinske sivile samfunnet ei oppmoding til det internasjonale samfunnet om boikott, deinvesteringar og sanksjonar av Israel inntil Israel følgjer internasjonal lov og universelle menneskerettingheitsprinsipp:

Dette vert no omtalt som BDS-rørsla etter forbokstavane i Boycott, Divestment and Sanctions. Omtrent to år seinare, i 2007, byrja Statens pensjonsfond – Utland, betre kjent som Oljefondet, å investere kraftig i israelske selskap, mellom anna som eit resultat av at Israel i 2008 vart teki inn i referanseporteføljen til Oljefondet.² Palestinarørsla i Noreg har nok tidlegare hatt større fokus på B-en og S-en enn D-en i BDS, men kombinasjonen av etableringa av BDS-rørsla og Oljefondets auka investeringar i Israel har ført til auka fokus på deinvesteringar, og kravet om at Oljefondet skal trekkje seg ut av Israel har vaksi fram.³

Det er naturleg i ei norsk oppfølging av ein deinvesteringskampanje å rette krav om deinvestring fyrst og fremst mot Oljefondet av di Oljefondet er eit statleg investeringsfond og eit stort investeringsfond. I tillegg har Oljefondet etiske retningsliner og eit etikkråd, som båe har fått ein del merksemd etterkvart som det dei siste åra har komi avsløringar gjennom media⁴ om at Oljefondet gjer investeringar mange vil sjå på som uetiske. Det at Oljefondet har etiske retningsliner og eit etikkråd, er sjølvsagt noko ein deinvesteringskampanje burde kunne utnytte til sin fordel sidan det gjev ein stad å vende seg til når ein meiner at eit selskap Oljefondet investerer i, driv uetisk verksemd til dømes i okkuperte palestinske område.

Samtidig har Etikkrådet vist seg å vere eit nyttig instrument for dei ansvarlege politikarane når dei vert konfronterte med tvilsame investeringar. I kjølvatnet av Israels krig mot Gaza i januar 2009 kunne dåverande finansminister Kristin Halvorsen til dømes uttale:

På den måten treng ikkje finansministeren og andre politikarar å forholde seg til dei sakene som måtte kome opp. For ein kampanje for deinvestering frå Israel er det difor interessant å sjå på korleis Etikkrådet opererer, sidan det er dei det vert vist til kvar gang spørsmål om investeringar i Israel er oppe.

I denne artikkelen vil eg gjere ein gjennomgang av eit utval saker som Etikkrådet har handsama frå opprettinga i 2004, for å sjå kva vi kan lære av det. Etter ein kort introduksjon til Etikkrådet og dei etiske retningslinene dei jobbar etter vil eg sjå på saker som gjeld våpen, Burma og Israel.⁶ Til slutt vil eg freiste sjå på kva dette kan ha å seie for ei deinvesteringskampanje mot Israel.

Etikkrådet og dei etiske retningslinene

Etikkrådet⁷ er ei gruppe på fem personar nedsett av regjeringa for å vurdere investeringar i einskildselskap basert på eit sett med etiske retningsliner. Dei etiske retningslinene vart fastsett av Finansdepartementet i 2004, og har samrøystes tilslutning i Stortinget med nokre atterhald frå Framstegspartiet.⁸ Seinare har retnings-linene vorte endra i 2008 og 2009,⁹ og vart i 2010 erstatta av nye retningsliner med namnet «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse fra Statens pensjonsfond utlands investeringsunivers».¹⁰ Sidan alle sakene som er omtalt i denne artikkelen er handsame etter retningslinene frå 2004, vil eg i hovudsak forhalde meg til desse.

Føremålet med retningslinene er å utelukke selskap frå investeringar frå Oljefondet dersom dei har ein produksjon eller verksemd som gjev ein uakseptable høg risiko for at Oljefondet bidreg til «grovt uetisk aktivitet».¹¹ I retningslinene er dette formulert som at:

Vidare kan Oljefondet i følgje retningslinene gjere

Etikkrådet kjem med tilrådingar basert på retningslinene, men det er Finansdepartementet som etter ei sjølvstendig vurdering, avgjer om Oljefondet skal trekkje seg ut av eit selskap.¹³ (Det har skjedd to gonger at Finansdepartementet ikkje har fulgt tilrådinga til Etikkrådet, i ei sak om korrupsjon og ei sak om bornearbeid. ¹⁴) I tillegg kan Oljefondet gjere såkalla negativ filtrering av selskap på grunnlag av produkta deira.¹⁵ Det vil seie at alle produsentar av visse typar produkt er utestengte. Som vi skal sjå nedanfor, gjeld det til dømes visse typar våpen. Frå 2009 har det òg gjeldt tobakk.¹⁶

Våpen

Det er i dei etiske retingslinene ikkje noka generell utstenging av våpenprodusentar og heller ikkje produsentar som sel våpen til konfliktområde. Derimot er eit av virkemidla som retningslinene opnar for

«Normal anvendelse» er eit stikkord her. Ein måte å sjå det på, er at Oljefondet ikkje skal investere i selskap som produserer «inhumane våpentyper».¹⁸ Desse våpentypane er definerte til å vere klasevåpen, atomvåpen og antipersonellminer, og til no har i overkant av tjue selskap vorte utestengt av di dei produserer slike våpen eller delar til dei.¹⁹

Det er få som ikkje vil vere samde i at klasevåpen, atomvåpen og antipersonellminer er «inhumane» våpen, og at det er uetisk å bidra til at slike våpen vert produserte. Det er likevel interessant å sjå grunngjevnadene Etikkrådet gjev i tilrådingane om å trekkje Oljefondet ut av desse selskapa. Grunngjevinga for å utestengje klasevåpen og atomvåpen er at dette har legi til grunn i den politiske handsaminga av dei etiske retningslinene. ²⁰ Utestengjing av produsentar av antipersonellminer er grunngjevi med det internasjonale forbodet mot slike våpen i Antipersonellminekonvensjonen som Noreg har slutta seg til (og vore pådrivar for).²¹ Det er altså ikkje sjølvstendige etiske vurderingar frå Etikkrådet, men politiske føringar, som ligg til grunn for utestengingane.²²

Caterpillar

Eit eksempel på korleis Etikkrådet ser på andre typar våpen, får vi frå handsaminga av investeringane i det amerikanske selskapet Caterpillar. Caterpillar sel pansra bulldosarar til den israelske hæren som dei nyttar til å rive palestinske hus, øydelegge jordbruksland og rydde veg for den folkerettsstridige muren på Vestbreidda. Desse bulldosarane er eit våpen Israel nyttar mot palestinarane og spesielt i anneksjonen av palestinsk land.²³ Mellomkirkelig råd for Den norske kirke bad i 2006 Etikkrådet vurdere utestenging av Caterpillar på bakgrunn av bidrag til menneskerettsbrot i Palestina. Sjølv om Etikkrådet ikkje trekk i tvil faktaa, eller at bulldosarane leverte av Caterpillar vert brukt til menneskerettsbrot, vil dei ikkje tilrå utstenging. Grunngjevinga er at dette ikkje er «inhumane» våpen og at dei også har «legitime anvendelser».²⁴ Måten og kva våpna vert brukt til, er altså ikkje relevant, så lenge det finst måtar å nytte dei på som ikkje vert rekna som ulovlege eller er menneskerettsbrot.²⁵

(I parentes kan det vere interessant å nemne ei sak som ikkje har noko med Etikkrådet å gjere. Ei gruppe aktivistar som eig aksjar i Caterpilllar, har fleire gonger fremja forslag på generalforsamlinga om at det skal verte utarbeidd ein rapport om våpensala Caterpillar gjer.²⁶ Dette har vorte stemt ned kvar gong, og i 2008 og 2009 var Oljefondet med på å stemme ned forslaget.²⁷)

Elbit Systems

Ei anna interessant sak i høve til våpen er utestenginga av Elbit Systems frå Oljefondet. Elbit Systems er produsent av ein type dronar (førarlause fly) som vert nytta av det israelske militæret (Hermes 450).²⁸ Slike dronar var sentrale i dei to krigane Israel førte i Gaza og Libanon i 2006, og i krigen mot Gaza i 2009. Dei er ein viktig del av overvåkingsystemet til den israelske hæren og dei israelske luftstyrkane, og kan òg verte nytta til å fyre av Rafal Spikerakettar. ²⁹ Det er dokumentert, mellom anna i NRK Brennpunkt-dokumentaren «What killed my brother?», at sivile vart drepne av rakettar avfyrte frå dronar i krigen mot Gaza i 2009.³⁰

Ein skulle difor tru at når Etikkrådet handsama Elbit Systems, ville det inkludere ei drøfting av om rakettfyrande dronar er eit «inhumant våpen», om det er tilstrekkeleg bevist at dronar produsert av Elbit Systems har vorte nytta mot sivile, og i tilfelle om sal av våpen som vert nytta mot sivile er grunn for utestenging. Til dømes uttalte dåverande finansminister Kristin Halvorsen før saka var handsama av Etikkrådet, at:

Elbit Systems vart utestengt frå Oljefondet, men for bidraget sitt til bygging av apartheidmuren på Vestbreidda. Dronane er ikkje nemnt med eit ord i korkje tilrådinga frå Etikkrådet³² eller grunngjevinga frå Finansdepartementet.³³ Vi kan berre spekulere i kvifor dronane ikkje er drøfta, men det er likevel eit signal om at dei ikkje vert rekna for å vere «inhumane våpen» og kandidatar for negativ filtrering.

Burma

Det vart i april 2007 innført ein regel for forvaltninga av Oljefondet om at det ikkje skal eige burmesiske statsobligasjonar.³⁴ Teknisk sett er det ei liste over statar der Oljefondet ikkje skal eige statsobligasjonar, laga av Finansdepartementet, som heile tida hatt eitt land: Burma.³⁵ Finansdepartementet bad i september same året Etikkrådet vurdere selskap med verksemd i Burma for uttrekk.³⁶ I svaret deira presiserar Etikkrådet at dei etiske retningslinene krev at det «må være en sammenheng mellom et selskaps virksomhet og normbrudd som blir begått», og difor at:

Vidare skriv Etikkrådet, som eg òg har drøfta over, at det berre er spesielle våpen som er omfatta av retningslinene og at:

Som svar på dette innførte regjeringa i april 2008 ein ny regel om at Oljefondet ikkje skal investere i selskap som sel våpen til svartelista statar, for på den måten å utelukke selskap som sel våpen til Burma³⁹, og utvida dei etiske retningslinene med den noko kryptiske formuleringa:

Dette resulterte i at Etikkrådet i november same året laga ei tilråding om utrekk frå eit selskap som sel militære køyretøy til Burma. Grunngjevinga til Etikkrådet er rett og slett at dette er dei nye reglane.⁴¹ Det er med andre ord ikkje ei etisk vurdering men eit politisk fastsett pålegg, sjølv om Etikkrådet gjer ei vurdering av kva ein kan rekne som våpen og militært materiell.⁴²

Israel

Etikkrådet har handsama fire saker relatert til Israel: Caterpillar, Israel Electric Corporation, Elbit Systems og Africa Israel Investments inkludert datterselskapet Danya Cebus. I tillegg informerte Etikkrådet i 2006 om at dei såg det som lite sannsynleg at dei tre israelske selskapa Oljefondet var investert i på det tidspunktet, Bank Hapoalim, Emblaze og Teva Pharmaceutical Industries, var involvert i normbrudd, og difor ikkje gjorde noka nærare vurdering av desse selskapa.⁴³ Caterpillar og Elbit Systems har eg allereie vore inn på. Eg skal sjå litt nærare på ElbitSystems, men fyrst vil eg sjå på vurderinga av Israel Electric Corporation.

Israel Electric Corporation

Israel Electric Corporation (IEC) er leverandør av elektrisitet i heile Israel og dei okkuperte palestinske områda, og er eigd 99,9% av den israelske staten.⁴⁴ Dette er eit selskap der Oljefondet ikkje eig aksjar, men derimot eig obligasjonar for 292 millionar kroner.⁴⁵ Obligasjonar er ein type lån, noko som altså vil seie at Oljefondet har gjevi lån til IEC (i tillegg til den israelske staten og Teva Pharmaceutical Finance som var dei to andre israelske obligasjonspostane i 2009).

FNs Office for the Coordination of Human Affairs (OCHA) skriv i ein rapport frå februar 2008 at IEC reduserte straumforsyninga til Gaza på instruksjon frå det israelske forsvarsdepartementet, som eit svar på rakettangrep.⁴⁶ Dette kan ein sjå på som ei form for kollektiv avstraffing, og Etikkrådet vurderte same året om det gav grunn til uttrekk. Dei utelukka då ikkje at reduksjon i straumforsyninga kan vere grunn for uttrekk, men tilrådde det likevel ikkje. Grunngjevinga var at reduksjonen var avslutta på tidspunktet vurderinga vart gjort, og at det var uklart om det var ein «uakseptable risiko» for gjentaking, medan hendingar som ligg i fortida ikkje skal vere grunnlag for uttrekk. Det er likevel vert å merke seg at Etikkrådet såg det som underordna at IEC opererte på instruks frå israelske myndigheiter.⁴⁷ Etikkrådet gjorde ei ny vurdering av IEC etter at det i januar 2009 kom meldingar om reduksjon i straumforsyninga i samband med åtaket på Gaza. Dei vurderte då at reduksjonen ikkje var utført av IEC som ein sanksjon, men var eit resultat av øydeleggingar frå krigføringa, og at det difor ikkje var grunn til uttrekk.⁴⁸

Elbit Systems

Etikkrådet.⁴⁹ Som nemnt tidlegare var det

ikkje på grunn av droneflya Elbit Systems produserer,

av det vert delar av Vestbreidda de facto

eller i enklavar med mur på alle kantar.⁵⁰

bygginga av muren er ulovleg⁵¹, og at ein

(kalla Torch) spesifikt for muren

«en vesentlig bidragsyter» til bygginga.⁵²

Africa Israel Investments og Danya Cebus

Sumaren 2010 vart Africa Israel Investments og Danya Cebus utestengt frå Oljefondet og aksjane i Africa Israel Investments selde.⁵³ (Oljefondet hadde ikkje aksjar i Danya Cebus.⁵⁴) Danya Cebus er eit entreprenørfirma som er involvert i bygging av israelske busetnadar på Vestbreidda, og Africa Israel Investments er hovudaksjonæren i Danya Cebus. I tilrådinga si om uttrekk legg Etikkrådet vekt på at både Folkerettsdomstolen i Haag og FNs tryggingsråd har slått fast at bygginga av busetnadar på Vestbreidda er i strid med med den fjerde Genève-konvensjonen⁵⁵ og dimed ulovleg. Etikkrådet meiner difor at investeringa i Africa Israel Investments utgjorde ein «uakseptabel risiko» for medverknad til «alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner».⁵⁶

Det er fleire ting å merke seg i denne saka. Det fyrste er at Africa Israel Investments som majoritetseigar i Danya Cebus er utestengd frå Oljefondet, medan det er Danya Cebus som står for den faktiske entreprenørverksemda i busetnadane. Det andre ein skal merke seg er at Etikkrådet, som i saka med Elbit Systems, nyttar eit vesentlegheitsprinsipp. All aktivitet knytt til busetnadane er ikkje grunnlag for uttrekk, men «den fysiske oppføringen av boligeiendommer i bosetningene» utført av Danya Cebus er «det mest vesentlige bidrag» til bygging av busetnadane.⁵⁷

Det tredje vi skal merke oss er relasjonen til den fjerde Genève-konvensjonen. Konvensjonen er reglar som gjeld statar, medan Etikkrådet har som mandat å vurdere handlingane til selskap. På spørsmål frå Finansdepartementet⁵⁸ presiserar Etikkrådet at ein må sjå på bygging av busetnadar på Vestbreidda som direkte medverknad til den israelske statens brot på konvensjonen, og at slik medverknad kan vere grunnlag for uttrekk.⁵⁹

Strategiar for ein deinvesteringskamanje

Det er vorte slått fast at Oljefondet «ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel»⁶⁰, og generelt utrekk frå selskap som held til i eller har verksemd i ein bestemt stat, ligg utanfor dei etiske retningslinene.⁶¹ Kvar lemnar det ei rørsle som jobbar for deinvestering frå Israel? Det som umiddelbart erklart, er at Etikkrådet ikkje er ein snarveg til deinvestering. Snarare er det ei avledning sidan ansvarlege politikarar kan fråskrive seg ansvaret for investeringane til Oljefondet ved å vise til Etikkrådet, sånn som dåverande finansminister Kristin Halvorsen gjorde etter krigen mot Gaza i 2009.

Lista over uønskte statar kan i teorien verte utvida med fleire statar enn Burma, men det er fleire gonger slått fast at det forutset brei politisk semje både i Noreg og internasjonalt om at sanksjonar skal verte innførte.⁶² Det er eit riktig krav at Burma skal få følgje av Israel på denne lista, og det ville vere ein stor siger om det skjedde. Men vegen dit går gjennom arbeidet for ein brei boikott av Israel. Som eg har vist, er det politiske og ikkje etiske vurderingar som bestemmer dette. Fyrst når det politiske presset, nasjonalt og internasjonalt, er stort nok, vil Israel kunne hamne på lista over uønskte statar, og det vil truleg ikkje vere før boikott, deinvesting og sanksjonar mot Israel vert eit ålment krav. Ei likande vurdering må gjelde kravet om generelt uttrekk frå israelske selskap. Tilfellet Burma viser at dei etiske retningslinene frå politisk hald kan verte endra til ein får det resultatet ein ønskjer. Det er ikkje sannsynleg at dette vil skje før ein reell boikott av Israel er etablert eller er under etablering.

Likevel er det viktig å hugse at dei uttrekka Oljefondet har gjort frå israelske selskap er viktige sigrar. Ei viktig side ved dette er at uttrekka får merksemd, og fungerar som inspirasjon både i Palestina og i den internasjonale Palestina-rørsla.⁶³ Utestenginga av Elbit Systems førte òg til at den norske ambassadøren i Israel vart kalla inn på teppet,⁶⁴ noko som er eit teikn på at òg israelske myndigheiter oppfatta den implisitte kritikken. Ei anna side er at uttrekka set ein presedens. Vi må ikkje gløyme at Oljefondet er eit stort statleg fond. Når Oljefondet (gjennom tilråding i Etikkrådet og vedtak i Finansdepartementet) seier at vesentlege bidrag til bygging av muren og busetnadar på Vestbreidda er «grovt uetisk» verksemd, er det med på å setje ein standard som kan påverke andre investeringsfond⁶⁵ og som er med på å legitimere krav om deinvesteringar frå Israel. Politisk tvingar det norske myndigheiter til å uttale og forsvare posisjonen at bygginga av muren og busetnadane er ulovleg. Sjølv om denne posisjonen ikkje bryt med norsk politikk, viser det at Etikkrådet ikkje berre er politisk styrt men har eit avgrensa rom for sjølvstendige vurderingar. Det tvang fram utspel som det er lite truleg norske myndigheiter ville komi med utan tilrådingane frå Etikkrådet.

Ein deinvesteringskampanje må difor arbeide for uttrekk frå einskildselskap, sjølv om det i seg sjølv ikkje vil føre fram til generelt uttrekk frå israelske selskap. I motsetnad til den politiske kampanjen for generelt uttrekk må ein i dette arbeidet spele etter Etikkrådets reglar. Det vil seie at kampanjen bør konsentrere seg om å dokumentere vesentlege og pågåande brot på menneskerettane utført av selskap som Oljefondet har investert i. Som nemnt finst det no ein presedens for at vesentenlege bidrag til bygginga av muren og busetnadar på Vestbreidda kan vere grunn for uttrekk. Denne delen av kampanjen bør ikkje avgrense seg til israelske selskap sidan òg selskap med hovudkontor i andre land kan vere involvert i menneskerettsbrot i Palestina.⁶⁶

Eg starta denne artikkelen med å skildre eit paradoks der politikarar viser til Etikkrådet, og Etikkrådet viser den politiske handsaminga. For ein deinvesteringskampanje retta mot Oljefondet vil det vere viktig å ikkje rote seg inn i dette paradokset, men å bryte ut at det. Svaret på paradokset må vere å jobbe parallelt etter to ulike strategiar – ein politisk kampanje retta mot dei politiske myndigheitene for generelt utrekk frå Israel i samband med ei brei boikottkampanje parallelt med konkret arbeid for å framskaffe dokumentasjon til Etikkrådet om menneskerettsbrot utført av einskildselskap.

Noter:

 

I Rødt! nummer 3/2010 kan man lese Richard Levins’ artikkel Å besøke eit sosialistisk land. Artikkelen har flere interessante og viktige sider, men dessverre går han i den fella så alt for mange på venstresida både har gjort og gjør. Han er ikke villig til å gå inn i noen diskusjon om karakteren til det landet han tar for seg, i dette tilfellet Cuba, men legger heller det myndighetene sier til grunn. Skal man forstå et land er det sjelden lurt.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift

Verken dualisme eller kulturrelativisme

Utgangspunktet for artikkelen er en kritikk av sjekklistemetoden for å definere sosialisme. Dette er et viktig utgangspunkt som bryter med den stalinistiske dualismen der alt blir svart hvitt og der sosialismens karakter som overgangssamfunn fra et kapitalistisk system til et annet, kall det gjerne kommunistisk, blir erstattet med et måleregime som har sine røtter i en abstrakt begrepsverden. Men samtidig må ikke dette resultere i prinsippløshet. Hvor mange ganger har vi ikke hørt mer eller mindre venstreorienterte krefter forsvare overgrep begått i sosialismens eller antiimperialismens navn med den begrunnelsen at det er helt andre typer samfunn enn vårt eget? Til en viss grad er det selvsagt noe i dette, man kan ikke legge vesteuropeiske samfunnsstrukturer til grunn for å forstå menneskerettighetssituasjonen i Kina eller Iran, men en uhemmet kulturrelativisme kan brukes til å forsvare nærmest hva det skal være.

Selv om vi bør holde oss unna rene sjekklister, må vi ikke bli prinsippløse. Det holder ikke at et land kaller seg sosialistisk, for at vi skal forstå det som dette. Verken den kinesiske markedsliberalismen eller det nordkoreanske eneveldet kan tjene som forbilde mer enn andre markedsliberalistiske eller eneveldige stater – uansett hvor mye de selv benytter seg av betegnelser som «sosialisme» og «kommunisme». Karakteren av en stat eller et system må vurderes opp mot visse kriterier, og den viktigste lærdommen Levins formidler er snarere at det ikke alltid finnes en entydig fasit på denne vurderingen.

Et cubansk demokrati?

For Levins er det særlig viktig å slå tilbake kritikken av mangel på demokrati på Cuba. Han slår fast at spørsmålet om demokrati er avgjørende for sosialismen, og det er helt på sin plass å poengtere at Cuba-kritikerne er selektive i valget av hvilke menneskerettigheter de legger og ikke legger vekt på, noe jeg vil komme tilbake til. Likevel går Levins veldig langt i å forsvare det cubanske demokratiet – i mine øyne alt for langt.

Om valgene skriver han:

«Dei er utan parti, og ikkje med eitt parti (kommunistpartiet stiller ikkje kandidatar, sjølv om mange kandidatar er kommunistar).»

For egen del kan jeg også legge til at kommunistpartiet ikke er det eneste tillatte partiet på Cuba, men hva hjelper nå egentlig det all den tid partiene ikke har lov til å drive med aktivitet der? Levins nevner heller ikke grunnlovens paragraf 5, der kommunistpartiet omtales som

«den cubanske nasjonens organiserte fortropp» og «den fremste og ledende i stat og samfunn, som organiserer og viser vei i de felles anstrengelsene for å nå målet om å bygge sosialismen og bidra til en utvikling i retning et kommunistisk samfunn.» (Oversettelse fra engelsk, MB.)

Jo da, det stemmer at det ikke er partilister til valgene, men Levins underslår like fullt sentrale sider ved det cubanske politiske systemet.

Levins nevner også at fagbevegelsen har formelle rettigheter på Cuba. Men igjen underslår han sentrale sider ved dette forholdet. I statuttene sine erklærer Central de Trabajadores de Cuba (CTC) at kommunistpartiet er den høyeste politiske og ideologiske kraften i landet.¹ Resultatet av dette så man tydelig for ikke lenge tilbake, da nyheten om at Cuba skulle kvitte seg med én million ansatte i statlige bedrifter, ikke ble presentert av myndighetene, men av lederen for CTC. I en verden der fagbevegelsen radikaliseres i land etter land gjennom protester mot lignende grep, viser den cubanske fagbevegelsen seg først og fremst som et underbruk av det i realiteten statsbærende partiet og endog den som fronter masseoppsigelser initiert av myndighetene. Ikke engang under Konrad Nordahl var norske LO i nærheten av å opptre så servilt.

«Demokrati er først av alt mobiliseringa av den kollektive intelligensen for å løyse felles problem,» skriver Levins. Problemet oppstår når partiet blir selve personaliseringen av denne kollektive intelligensen. Da blir mobiliseringen rettet inn mot partiet og de begrensningene som ligger i et parti, og enhver kraft som ikke blir med på denne mobiliseringen, blir dermed en potensiell trussel. Man trenger ikke grave spesielt dypt i «den virkeliggjorte sosialismens» historie for å finne eksempler på hva dette kan avføde. Levins velger ikke å diskutere dette, mens andre Cuba-venner forklarer, eller bortforklarer, det med Cubas utsatte posisjon internasjonalt. Felles for disse er imidlertid at de ikke ser ut til å våge å diskutere det systemet som faktisk er der. Men hva er egentlig en venn til for om man ikke våger å vurdere den man er venn med kritisk?

Er Cuba sosialistisk?

Innen den maoistiske tradisjonen er det vanlig å hevde at statene i den moderne verden enten er sosialistiske eller kapitalistiske. I tråd med dette ble for eksempel den sovjetiske samfunnsmodellen etter ca. 1950–60 beskrevet som en statskapitalistisk modell. Selv om den cubanske revolusjonen hadde særlige nasjonale røtter, havnet Cuba raskt i den sovjetiske folden, som et statskapitalistisk land. Også andre retninger på venstresida har benyttet seg av tilsvarende logikk for å beskrive enten det ene eller det andre landet som sosialistisk eller ikke. Uten at dette er plassen å gå inn i en diskusjon om karakteren av land som har vært beskrevet som sosialistiske, er det mitt klare syn at dette er en veldig enkel måte å forstå det på, da den ikke forholder seg til sosialismen som et system i utvikling i retning av å realisere målet om det klasseløse samfunn.

Kort tid før sin død leverte Tron Øgrim en detaljert kritikk av Cuba.² Selv om det også er preget av den ovenfor nevnte maoistiske forståelsen av sosialisme som fenomen, nevner han her flere momenter som ikke akkurat tyder på at Cuba beveger seg i en positiv retning med henblikk på dette målet. Her trekker han frem en rekke eksempler på hvordan kriminalitet, korrupsjon, svartebørs og dollarturisme ikke bare er enkeltstående feil ved systemet, men en del av systemet som sådan, det som holder Cuba gående. Nå er ikke dette noe sentralt punkt i Levins’ artikkel, det nevnes at turisme kan «bli område for korrupsjon og undergrave likeverd,» men han går ikke inn på dette og gjør dermed heller ikke noe forsøk på å møte denne typen kritikk, som Øgrim langt fra er den første som har reist. Noe av det beste ved Levins’ artikkel er at han poengterer at behovsdekning innenfor et sosialistisk samfunn er noe annet enn behovsdekning innenfor et kapitalistisk samfunn. Det er likevel veldig langt fra å akseptere dette til å gå god for det systemet Øgrim beskriver, og det påligger her først og fremst Cuba-vennene å forklare hvor han tok feil.

I september i år kunne BBC melde at cubanske myndigheter, som tidligere nevnt, planla å redusere den offentlige arbeidsstokken med én million ansatte. Med en arbeidsstyrke på 5,1 millioner mennesker betyr dette at de, med fagbevegelsens støtte, går inn for å si opp nesten hver femte arbeider. Myndighetene forsvarer dette med at det vil oppstå andre jobbmuligheter. Når dette skjer parallelt med at Cuba for første gang siden revolusjonen åpner opp for ikke bare privat sysselsetting, men også for at private virksomheter skal kunne ansette andre, tyder dette ikke akkurat dette på en positiv utvikling sett fra et sosialistisk ståsted. Selv om myndighetene uttaler at det ikke er en slik utvikling de er ute etter, gjør de heller ikke noe for å gjøre folk i stand til å bli selvstendig næringsdrivende eller til å danne kooperativer. Sammenholder man dette med utviklingen i Cubas handelsmønster, kan dette fort gjøre Cuba til det samme som for eksempel Vietnam, som, på tross av at de fortsatt kaller seg sosialistisk, har plassert seg godt innenfor den dominerte og avhengige leiren under den nyliberalistiske kapitalismen.

Levins skriver:

«Somme tider må enkelte saker bli utsett pga materielle avgrensingar, mangel på kvalifiserte folk, usemje, eller fiendtlege naboar. Men om for mange av desse krava blir sett til sides for lenge av slike grunnar, kan alt falle saman, og samfunnet gå tilbake til kapitalismen.»

Hvor Cuba befinner seg i dette landskapet, om det er et sosialistisk land, skal jeg ikke uttale meg om, men at Levins ikke følger opp dette også når han går inn på situasjonen på Cuba, virker merkelig. Er det virkelig slik vi skal besøke sosialismen?

Farvel til fyrtårnene

Den radikale venstresida har en forferdelig hang til fyrtårnspolitikk. Etter at revolusjonsforsøkene i årene 1918 til 1923 mislyktes tok det ikke mange år før Komintern-partiene ble redusert til heiagjenger for Sovjetunionen. Heller ikke mlbevegelsen ser ut til å ha vært i stand til å rive seg løs fra denne tradisjonen, med det resultatet at bevegelsens suksess i hovedsak ble bestemt av utenforliggende faktorer. Selv for Vest-Europas sterkeste ml-parti, AKP(m-l), som i langt større grad enn mange søsterpartier var fundert i en hjemlig tradisjon, ble utviklingen vekk fra sosialismen i Kina – på motsatt side av jorda – en bekreftelse på at det partiet sto for, ikke lot seg realisere i Norge. Denne måten å tenke på, fyrtårnstankegangen, bør være et tilbakelagt stadium for en venstreside som faktisk vil noe.

Cubas aktualitet de senere årene har nær sammenheng med utviklingen i andre latinamerikanske land, ikke minst i Venezuela og Bolivia, men også i andre land. Etter et tiår med nyliberalistiske fantasier om historiens slutt viste først de venezuelanske, senere de bolivianske, brasilianske, ecuadorianske osv. velgerne at de ikke var fornøyde med dette historiske endepunktet, at de ønsket noe mer, et alternativ. Selv om utviklingen i disse landene har vært ulik, der Venezuela og Bolivia, kanskje også Ecuador og Paraguay, representerer en radikal retning, mens Brasil, Argentina og Uruguay representerer en mer moderat retning, har det igjen ledet oppmerksomheten blant revolusjonære og radikalere internasjonalt mot Latin-Amerika.

Levins’ artikkel handler i all hovedsak om Cuba, men han viser også til flere land i regionen. Det er heller ikke min hensikt her å si verken det ene eller det andre om utviklingen i disse landene. Som venstreside må vi imidlertid være i stand til å se kritisk på land og bevegelser – også de som er våre venner. Er for eksempel personifisering av sosialismen særlig lurt? Hva gjør egentlig reformene med folks muligheter til å ytre og organisere seg på et myndighetskritisk grunnlag? Hvordan harmonerer myndighetenes opptreden internasjonalt med en sosialistisk strategi? Sammenligningsgrunnlaget her kan ikke være hvordan det var før, eller for den saks skyld hvordan det er i andre land som ikke tar begrepet sosialisme i sin munn – sammenligningsgrunnlaget må ta utgangspunkt i vår egen forståelse av sosialisme og hvorvidt samfunnsutviklingen peker i retning av arbeiderstyre og, på lang sikt, et klasseløst samfunn.

Rødt er et av svært få partier av sin type internasjonalt som ikke ubetinget stiller seg bak Cuba, og som ikke deltar aktivt i vennskapsforeninger. Og det er nok sunt – vi snakker tross alt verken om forsvar av cubansk suverenitet eller om hva som er alternativet til en uhemmet nyliberalisme her, vi snakker om hva som er alternativet til kapitalismen.

Noter

1. Debra Evenson (2003), Workers in Cuba, Institute of employment rights, s. 7
2. Tron Øgrim (2007), Et politisk ukorrekt svar om Cuba, http://roedt.no/nyheter/2008/03/togrim-cuba/

Tung tids nytale

Det heiter ikkje elev – no lenger. Heretter heiter det: den lærande
Det heiter ikkje lærar – no lenger. Heretter heiter det: rettleiar
Det heiter ikkje skule – no lenger. Heretter heiter det: lærande organisasjon
Det heiter ikkje undervisning – no lenger. Heretter heiter det: læring
Det heiter ikkje samtale – no lenger. Heretter heiter det: interaktvitet
Det heiter ikkje tekniske hjelpemiddel – no lenger. Heretter heiter det: digitale læringsressursar
Det heiter ikkje ganglege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn –
no lenger. Heretter heiter det: innovative aktørar på den globale arena
Det heiter ikkje vi – no lenger. Heretter heiter det: eg

(Fritt etter Halldis Moren Vesaaas’ dikt «Tung tids tale» (1945), av Øyvind Andresen)

Øyvind Andresen er lektor i videregående skole, lærebokforfatter og studieleder i Rødt Kristiansand.

Skolesystemet i Norge er skapt gjennom en lang historisk prosess. Rett nok tjener skolen kapitalismen, men den herskende klassen er ikke fornøyd. De vil skape en skole som er skreddersydd til den nyliberale økonomiske basisen. De vil ha lydig arbeidskraft som tilpasser seg et omskiftelig arbeidsliv, og som ikke setter spørsmålstegn.

Vi må tenne en motild!

Den nyliberale økonomien fikk sitt gjennomslag i Norge på 1980-tallet, mens det har tatt tid og flere skolereformer å tilpasse utdanningssystemet til nyliberalismen. Det var det nye læreplanverket Kunnskapsløftet 2006 som betydde et nytt skritt nærmere den nyliberale skolen i Norge.

Det var høyreideolog Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister fra 2001 til 2005, som var strategen bak denne nye skolereformen. Det er en historiens ironi at det er de tre SV- statsrådene Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen som administrerer Kunnskapsløftet uten å ta et ideologisk oppgjør med det. Rett nok har de bremset noen av de verste utslagene som privatisering og permanent faglig differensiering i grunnskolen, men kursen er ikke snudd.

Et nytt kunnskapssyn

Læreplanverkets kunnskapssyn er sjølmotsigende. I Kunnskapsløftets generelle del, som er en overlevering fra forrige læreplanverk (L97), står det slik:

Med allmenndannelse menes «konkret kunnskap og helhetlige referanserammer», «felles forståelse» og «tradisjonskunnskap». Tanken i den generelle delen er at undervisningen skal «formidle» og «overføre lærdom ».

Den generelle delens syn på kunnskap bygger på den tradisjonelle definisjonen av kunnskap som er avleda av det norrøne verbet «å kunna» som betyr «ha i minne», «vite om», «ha lært» eller «være inne i». Denne delen av læreplanen bygger på tanken om det allmenndannende mennesket. Dette er i tradisjonen fra den franske revolusjonen og opplysningstidens tanker om at menneskets frigjøring var avhenging av at det ble opplyst.

Kunnskapsløftets fagplaner er derimot skrevet på et seinere tidspunkt og på oppdrag av Kristin Clemet som ga påbud om at de nye læreplanene skulle bygge på «globalisering, individualisering og pluralisme». Mens den generelle delen bygger på et fast kunnskapssyn med basis i industrisamfunnet, uttrykker de fagspesifikke planene et flytende kunnskapssyn med basis i det såkalte kunnskapssamfunnet. Det allmenndannende mennesket står i veien for nyliberalismen som ønsker arbeidere som ikke stiller spørsmål, men er «endringsvilllige» og «fleksible» i et skiftende arbeidsmarked. Den generelle delen av læreplanen oppfattes derfor av flere som en anakronisme som bør omskrives eller fjernes. (Dale side 126)

Flytende modernitet

Det er en ideologisk konstruksjon at det har skjedd et paradigmeskifte under kapitalismen, at vi nå lever i «et postindustrielt samfunn», i «informasjonssamfunnet» eller «kunnskapssamfunnet». Disse begrepene tildekker mer enn de avklarer. Industrien er minst like viktig som før sjøl om industri varer i stor grad blir produsert der lønningene er lave og de faglige rettighetene ikke eksisterer. Antall industriarbeidere er kraftig redusert i vestlige land, finanskapitalen er vokst over alle grenser, og kunnskap er blitt en viktig vare på et marked sammen med industrielle produkter. I stedet for å bruke begreper som «postindustrielt samfunn» og «kunnskapssamfunn» er det mer fruktbart å bruke teoriene til den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman (født 1925) slik han legger det fram i sine bøker Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser og Flytende modernitet.

Baumans treffende karakteristikk av vårt samfunn er den flytende moderniteten. Alt skifter, alt flyter. Det postmoderne mennesket skifter identitet, arbeid og bosted, på evig jakt etter opplevelser og forbruksvarer. Den gamle faste orden, sosiale band og tradisjoner oppløses. Kapitalen krysser alle nasjonale og sivile grenser i enorm hastighet og bryter ned all lokal og nasjonal motstand på sin ferd. Bauman peker på at det store skillet går mellom de som tilhører den nye kapitalistiske overklassen, og de andre som blir sittende igjen i mer eller mindre ruinerte lokalsamfunn. Den første gruppas frihet forutsetter den andre gruppas ufrihet.

Nils Christie oppsummerer Baumans syn slik i etterordet til Den flytende moderniteten:

Bauman skriver ikke spesielt om utdanningssystemet, men overfører vi hans teorier, kan vi snakke om en flytende skole: Faste rammer og reguleringer blir fjerna, det nasjonale og lokale blir erstatta med det globale, det kollektive med det individuelle og kunnskap med kompetanse. Målet er å skape en arbeidsstyrke som kontinuerlig kan tilpasse seg endringene i arbeidslivet. Og samtidig med utstøtingsmekanismer: De som ikke når kompetansekravene, må belage seg på et liv i arbeidsledighet og/eller fattigdom.

Lærerrollen svekkes

Den flytende skolen vil også endre lærerrollen. Læreren skal ikke lengre primært lede en klasse eller gruppe til å gjøre kollektive framskritt, men legge til rette for at individene skal utøve og utvikle sin kompetanse. Norske skoler i ferd med å kveles av et byråkratisk system som fyller opp skolehverdagen med brukerundersøkelser, undervegsvurderinger, elevenes egenvurderinger, coaching, nasjonale prøver, kartleggingsprøver og virksomhetsplaner.

Digitaliseringa av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet. Som Geir Haugsbakk skriver i sin ferske bok Digital skole på sviktende grunn:

I nøkkeldokumentet Program for digital kompetanse 2004–2008 fra Utdannings og forskningsdepartementet uttrykkes det slik:

Det skilles ikke her mellom informasjon og kunnskap. Kunnskap definert som noe man «har i minnet» og som «er innlært», passer ikke inn. Læreprosessen er elevstyrt, lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser » som er «i tråd med moderne pedagogikk».

I perioden 2006 til 2009 satsa norske kommuner tre milliarder kroner på investeringer i IKT. Hva skal all denne teknologien brukes til? I Program for digital kompetanse 2004–2008 heter det også at IKT skal være en katalysator for omstillings- og endringsprosesser i utdanningen. Satsinga på IKT er tenkt brukt strategisk for å skape en mer «flytende» skole, en nyliberal skole der lærerens rolle er svekka og individualiseringa økt. Det er flere eksempler på at fylkeskommuner og kommuner bruker IKTsatsinga på å få fjerna lærestillinger og skifte ut lærebøker med nettressurser, ikke minst med satsinga på det fylkeskommunalt eide NDLA (Nasjonal Digital Læringsarena). Begrunnelsen for disse tilakene er økonomiske, men det ligger ideologiske motiver bak også. Eksempel på dette har jeg henta fra IKT-satsinga på Universitetet i Agder:

«Åpne universiteter»

Universitetet i Agder arrangerte 8/12-2009 en åpen konferanse »IKT og læring mot år 2020» der NHO-direktør Paul Chaffey holdt innledningsforedraget. Chaffey sa blant annet:

Chaffeys visjon er et teknologisk, sterilt utdanningssystem uten menneskelig fysisk kontakt, uten bøker og klasserom, uten campus, kantiner og andre møteplasser. Utdanningsinstitusjonene kan frikobles fra geografien. Studentene trenger bare i ensomhet å forholde seg til sin PC. Kontakt med medstudenter over hele verden kan skje via sosiale medier og blogger.

Studentene kan i framtida få nettbaserte foredrag fra Nobelprisvinnere som taler fra prestisjetunge universiteter i USA slik at de slipper å stille fysisk i et auditorium for å høre på en middelmådig norsk professor eller universitetslektor.

Tankene om åpent universitet er ikke nye. Allerede i 1997 lanserte daværende visedirektør i NHO Gro Brækken tanken om et slikt universitet basert på ny datateknologi og fjernundervisning. Etter et mellomspill som leder av Redd Barna, er hun er i dag administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening, og er en ivrig talskvinne for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Men Chaffeys visjoner går videre enn til universitetenes framtid. For Chaffey tenker seg også en fortsatt IKT-revolusjon i hele skolesystemet fra barneskolen til universitet. Det nye universitetet i Agder er helt på linje med Chaffey. De har starta opp Læringsarena 2020 som er et strategisk arbeid for å tilpasse og utvikle universitetet på alle nivåer i forhold til den digitale utviklingen. Prosjektleder for LA2020 er Randi Øverland, tidligere mangeårig statssekretær for Arbeiderpartiet.

På UiAs nettsider presenterer LA2020 seg sjøl: Den digitale utviklingen blir karakterisert som en revolusjon som innebærer et paradigmeskifte «som savner sidestykke historisk sett». IKT-bruken skjer med «eksponensiell endringstakt», «vil øke formidabelt» og «i rekordfart».

Den nye digitale verden blir hylla i nærmest poetiske vendinger:

Den nye generasjonen med elever og studenter blir kalt «digital natives», nærmest som individer fra et ukjent univers. I en språklig upresis setning heter det:

I et intervju, publisert på Uias nettsider, sier Randi Øverland:

Videre sier hun:

Chaffeys og Øverlands visjoner om det åpne skolesystemet, fylt til randen av moderne teknologi, er en visjon som passer til Baumans begrep flytende modernitet. Tankegangen er nettopp å bruke teknologien som en katalysator for å endre utdanningssystemet. De teknologiske forandringene framstilles som eksepsjonelt raske, som et lyntog du bare må kaste deg på – ellers blir du stående igjen på stasjonen sammen med alle de andre som er hensatt til historias skraphaug, overlatt til sine ruinerte lokalsamfunn.

Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi. Men det er grunn til å være uhyre skeptisk til Chaffeys og Øverlands ekstreme teknologideterminisme:

For det første vil det gjøre utdanningen til en slave av dataindustriens nye påfunn. Øverland setter et sluttpunkt for datarevolusjonen i 2020, men dataindustrien vil sjølsagt utvikle nye produkter kontinuerlig så lenge det er et marked, også etter at Øverland er blitt pensjonist.

For det andre vil et såkalt åpent og individualisert universitet bety en fullstendig undergraving av mulighetene til å drive kollektiv motstand og organisering av ansatte og studenter.

For det tredje vil universitetenes tradisjonelle autonome status forvitre. Man kan glemme den gamle tanken om et universitet som et fristed der det drives undervisning og forskning uavhengig av sterke økonomiske krefter.

For det fjerde vil digitaliseringa åpne for kommersiell universiteter. Knut Kjeldstadli skriver:

Skolen som en del av samfunnets overbygning

Utdanningssystemet har en praktisk funksjon: Å utdanne fagpersoner til alle typer yrker. Men utdanningssystemet har også en ideologisk funksjon: Å disiplinere barn og ungdom til å bli lydige samfunnsborgere som aksepterer den herskende ideologi. Karl Marx skriver i sitt berømte «Forord til kritikken av sosialøkonomien»:

Utdanningssystemet kan vi se på som en sentral del av samfunnets kulturelle overbygning. Det er fruktbart å bruke denne modellen hvis man aksepterer at overbygningen «sleper etter» basis. Det er ikke noe «en til en-forhold» mellom basis og overbygning. Dette forholdet preges av en vekselvirkning – eller dialektikk –, men den materielle produksjonsmåten vil historisk sett slå gjennom i overbygningen.

Siden skolen er en del av den kulturelle overbygningen, vil den kapitalistiske basisen kontinuerlig gjenskape sosiale ulikheter i skolesystemet. Debatten om de sosiale ulikhetene i skolen er meningsløse uten at man har dette klart for seg. Den sosialdemokratiske tankegangen at man i mer eller mindre grad kan løse de sosiale ulikhetene i samfunnet gjennom utdanningssystemet, er et blindspor.

To tradisjoner

Under kapitalismen kan vi skille mellom humane og inhumane utdanningssystemer. Et humant system tar utgangspunkt i elevenes forutsetninger og vil utvikle allsidige og kunnskapsrike mennesker. Dette kommer fram i grunnskolens måformulering fra 1998 om at elevene «kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn ».

Norge har hatt en sterk human skoletradisjon med sin demokratiske enhetsskole. Folkeskoleloven av 1889 var en milepæl i så måte. Tidligere hadde bare de velstående råd til å gi barna sine skolegang utover folkeskole, eller «allmueskolen» som det het før 1889. De sendte gjerne barna til private skoler. Den nye tanken om folkeskolen bygde på ideen om at alle barn, ikke bare de fattigste, skulle gå sammen i den offentlige skolen. Resultatene ble en kvalitetsheving, som ikke minst førte til bedre lesekunnskaper for hele folket. Elevene i Norge har ikke vært autoritetstro, og er blitt oppfordra til sjølstendighet kritisk tenking.

Kimen til enhetsskolen var historisk sett Venstres store triumf, og fikk seinere støtte fra arbeiderklassen. Når enhetsskolen har stått så sterkt, er det et uttrykk for at Norge har vært klassekompromissenes land. Etter krigen var det politisk enighet om prinsippene om enhetsskolen i Norge helt fram til nyliberalismen vant fram.

Det inhumane utdanningssystemet ser på elevene som en brikke i et økonomisk spill. Det inhumane systemet fremmer konkurranse mellom elevene gjennom testing, og karakterer fra barnetrinnet satser på eliteskoler og økt privatisering. Vi kjenner dette igjen i det britiske og franske klassedelte skolesystemet – og enda mer i den sørkoreanske og japanske skoletradisjonen. EUs kommissær for utdanning Androulla Vassiliou syn på utdanning lar seg oppsummere i et par setninger: «Å bedre kompetansen og mulighetene til utdanning ved å fokusere på markedets behov», «Å bidra til at EU holder tritt med den globaliserte konkurransen», og «Å imøtegå konsekvensene av den økonomiske krisen». (Le Monde diplomatique oktober 10)

I norsk skole ser vi de samme tendensene, og de vil sjølsagt ytterligere skyte fart ved en helblå regjering fra 2011 slik vi har sett i Sverige under Reinfeldt. Dette vil komme til uttrykk i ytterligere individualisering, stykkprisfinansiering, fritt skolevalg, skolepenger, karriereplanlegging i ung alder, mer satsing på entreprenørskap og utstøting av de som ikke passer inn. Det er mye som står på spill.

Oppsummering

Skolesystemet er skapt gjennom mange hundre års historisk prosess, og har tatt form av motsetninger mellom nasjonale, politiske, religiøse, økonomiske og pedagogiske interesser. Under kapitalismen finnes det derfor mange forskjellige typer skolesystemer. I Norge har enhetsskolen vært et kompromiss mellom klassene og forskjellige motkulturelle bevegelser som for eksempel arbeiderbevegelsen, lærerorganisasjoner og målrørsla som også har prega skolen. Sjøl om skolesystemet i hovedsak tjener kapitalismen, er det mange muligheter i skolen til å spre kunnskaper som ikke tjener den herskende klasse og setter spørsmålstegn ved deres makt.

Vi bør kjempe for en mest mulig human skole og for at folk har mest mulig kunnskap om verden. Bare et kunnskapsrikt folk kan skape for å skape en annen verden, om vi velger å kalle den sosialistisk eller kommunistisk. Derfor er allmenndannelsen viktig. Jeg mener det er disse kampområdene som peker seg ut for alle som misliker utviklingen i skolen i Norge (og det er mange):

Forsvar for allmenndannelsen i en offentlig og gratis enhetsskole, for flere lærere, mindre byråkrati, mer praksisnær utdanning (ikke minst i yrkesfagene) og mot ytterligere skolenedleggelser.

Det gjelder å få fram de store prinsipielle linjene i skoledebatten. Mediedebatten om skole dreier seg i stor grad om delspørsmål: for eller mot karakterer, lekser, heldagsskolen, tolkninger av nasjonale og internasjonale tester og frafallet i skolen. Dette er viktige diskusjoner, men bør ikke overskygge de store linjene: Hva skal skolen være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida?

Vi bør også diskutere hvordan vi vil se for oss en annerledes skole en alternativ pedagogikk under et annet samfunnssystem. Men det får bli annen gang.

Kilder:

 

José Saramago døde 18. juni, 2010. Hvem var så han, og hvorfor omtale ham her? Det ble erklært to dagers landesorg i Portugal da han døde. Han var Portugals hittil eneste Nobelprisvinner i litteratur. Prisen fikk han i 1998.
Han er kanskje ikke så kjent i Norge, selv om ganske mange av hans bøker er oversatt til norsk, blant andre den som overskriften henspeiler på, Det året Ricardo Reis døde.

Birger Thurn-Paulsen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

I Portugal er han svært kjent. Det ble erklært to dagers landesorg da han døde, selv om han er forholdsvis kontroversiell, både som forfatter, ateist og kommunist. Han flyttet til Spania, det vil si Lanzarote, etter at den portugisiske regjeringen ga etter for press fra den katolske kirken, og sensurerte eller forbød at romanen Jesusevangeliet skulle innstilles til den europeiske litteraturprisen i 1992. Både den spanske statsministeren Zapatero og Brasils Lula uttalte seg i forbindelse med hans død. Lula kalte ham en «en militant for frihet», og mente han hadde beriket det portugisiske språket.

Det kom også en uttalelse fra Sentralkomitéen i det Portugisiske Kommunistpartiet (PCP), som sa at Saramagos død var et stort tap for Portugal, for det portugisiske folket og for portugisisk kultur. Saramago var medlem av partiet fra 1969 og til sin død. Man kan kanskje stusse på tidspunktet for innmeldelsen. Det var som en voksen mann han meldte seg inn i PCP i 1969, et parti som tilhørte «sovjettradisjonen », og det var året etter Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia. Det hadde nok mest sammenheng med forholdene i Portugal. Saramago spilte en aktiv rolle i kampen mot Salazar-diktaturet som falt i den såkalte Nellikrevolusjonen i 1974. Han mente at den revolusjonen ikke ble gjennomgripende nok, noe som understrekes av at han ble kastet som en av redaktørene i avisen Diário de Nóticias etter kort tid. Allerede i 1975 kom det et tilbakeslag, et kupp som stoppet den politiske prosessen som startet med revolusjonen året før.

José de Sousa Saramago som han egentlig heter, ble født i 1922 i Azinhaga, en liten landsby nordøst for Lisboa. Saramago var et klengenavn som hang ved farens familie. Familien var jordløse bønder. Et par år seinere flyttet familien til Lisboa. De hadde ikke råd til å la José fullføre skolegangen, så han ble sendt på teknisk skole for å komme i arbeid, og jobbet et par år som bilmekaniker. I løpet av den perioden fikk han smaken på lesing og litteratur. Hyppige biblioteksbesøk avlet interesse og forsøk på å skrive etter hvert. Han fikk publisert sin første bok i 1947. Det ble slett ingen suksess. Han jobbet med litt forskjellig i årene som fulgte. Han sier selv at han mistet en jobb i 1949 av politiske grunner. Etter hvert fikk han i alle fall ansettelse hos en forlegger, og kom dermed nær litteraturen igjen. Siden ble det blant annet avisjobber. Han livnærte seg som journalist, politisk kommentator og oversetter. Han fortsatte i noen grad å skrive, men uten særlig hell. En diktsamling utgitt i 1966 slo heller ikke an. Det skulle gå nok en lang periode før neste utgivelse. I mellomtiden var det turbulente tider i Portugal. Saramago meldte seg altså inn å det portugisiske kommunistpartiet i 1969. Motstanden mot det langvarige diktaturet under ledelse av Salazar vokste, helt klart i sammenheng med opprør og frigjøring i koloniene. Portugal holdt grepet om sine kolonier lenger enn de fleste andre kolonimakter. Mozambique og Angola for eksempel. Først i 1975 ga Portugal seg. Saramago var en frittalende og aktiv motstander av diktaturet og betraktes som en lederskikkelse i kampen fram til dets fall.

Det skulle gå noen år til før gjennombruddet kom som forfatter. I 1982 fikk han utgitt en roman kjent som Baltasar og Blimunda. Den var satt til det attende århundret, og beskriver et forhold mellom en såret soldat og en synsk kvinne som kom i konflikt med kirken, nærmere bestemt inkvisisjonen. Kirken betraktet boken som blasfemisk. Og det skulle bli flere konflikter med den katolske kirken.

I 1984 kom Det året Ricardo Reis døde. Den finnes på norsk. Undertegnede har så langt fra lest alle bøkene hans, men denne står høyt på listen, en rik og fascinerende bok om menneskets livsbetingelser, liv og død, kreativitet og kjærlighet, satt i 30-årene, midt i diktaturets fødsel og nazismen og fascismens framvekst. Romanen har mange sprang. Navnet Ricardo Reis var ett av pseudonymene til en av Portugals store poeter, Fernando Pessoa. I boken arter det seg blant annet som samtaler mellom disse to.

Etter gjennombruddet var han ganske produktiv. I 1986 kom En flåte av stein, en metaforisk beskrivelse av at den iberiske halvøya rives løs fra det europeiske fastlandet – som ganske sikkert kan kalles EU – og seiler søkende av gårde.

I 1993 forlot han Portugal. Det var en ny konflikt med kirken, etter boken Jesusevangeliet. Som nevnt innledningsvis mente han seg sensurert av den katolske kirken og i sin tur regjeringen i Portugal. Boken ble ikke forbudt, men altså trukket fra innstillingen til den europeiske litteraturprisen.

Mange av bøkene hans har klare samfunnsmessige og politiske undertoner. I 1995 kom En beretning om blindhet. En uforklarlig epidemi brer seg, folk blir blinde. Det blir naturligvis samfunnsmessig kaos, og for menneskene en kamp for å finne løsninger og for å overleve. Saramago skal ha uttalt at boken handler om «rasjonalitetens blindhet».

I 1998 kom Nobelprisen, den første og hittil eneste til en forfatter som skriver portugisisk, og han uttalte at prisen er for alle portugisisktalende.

I 2004 kom en bok som kanskje kan sees som en slags oppfølger til beretningen om blindhet, En beretning om klarsyn. Lav valgdeltakelse, samt det faktum at over 80 % av stemmene er blanke, får myndighetene til å skrive ut nytt valg etter kort tid. Det samme gjentar seg. Undring og spekulasjoner brer seg hos de regjerende politikere. Det vokser etter hvert til konspirasjonsteorier med påfølgende etterretning, overvåking, arrestasjoner og unntakstilstand.

Dødens uteblivelse kom allerede året etter, og den siste, Elefantens reise, kom på norsk i sommer. Gjennombruddet og anerkjennelsen kom på begynnelsen av åttitallet. Han var da ca 60 år. Da det løsnet, løsnet det for alvor. Han var svært produktiv fram til og etter tildelingen av Nobelprisen. Han har skrevet dikt, romaner og skuespill, og utgitt essays. En beretning om blindhet ble filmet i 2007. Baltasar og Blimunda er basis for en opera.

Han har en svært spesiell stil og en særegen skrivemåte. Alt flyter i lange setninger med komma og mange sidesprang, setninger som kan gå over minst en side. Noen kan finne det vanskelig å lese, men etter min oppfatning er det forbausende lett å følge ham. Saramago sier selv:

Punktum var, etter hans mening, som trafikkskilt som tok oppmerksomheten vekk fra teksten.

Vi har sagt noe om hans politiske ståsted og aktivitet. Vi kan utfylle med at han var en konsekvent motstander av EU og særlig Portugals og Spanias medlemskap. Han skapte politisk furore i 2007 med sine uttalelser om Israels undertrykking av palestinerne. Han mente at jødene ikke lenger fortjener

Han ble beskyldt for antisemittisme. Saramago svarte med at kommentarene var rettet mot politikken som den israelske staten førte mot palestinerne, og at staten har brukt påstander om antisemittisme til å undergrave genuin kritikk av handlinger som ikke kan rettferdiggjøres, og ikke ville ha blitt godtatt dersom de kom fra en hvilken som helst annen stat i Midtøsten.

Og han var kommunist til det siste. I et intervju uttalte han:

Man kan kanskje si at nettopp forholdet mellom mennesket og samfunnet er en slags tråd gjennom forfatterskapet.

Saramago var engasjert og kontroversiell, både politisk og som forfatter. Det er gode grunner til å lese han.

Flere av bøkene til Saramago er oversatt til norsk.

Løssalg kr 75

Innhold:
Leder: Spionparagrafen    side 3
Arundhati Roy: På vandring med kameratane    side 4
Arundhati Roy: Om Kashmir    side 42
Jan Myrdal intervjuer maoistenes generalsekretær        side 45
Jan Myrdal: Tre viktige spørsmål om krigen i Afghanistan    side 46
Brage Aronsen: ETAs brysomme våpenhvile    side 50

Øyvind Andresen: Hvem skal eie kunnskapen?    side 54
Mass Soldal Lund: Etikk og politikk i Oljefondet    side 62

Bjørgulf Claussen: Kunne Jean-Paul Sartre ha hjulpet AKP?    side 74
Per Velde: «Man arresterer ikke Voltaire!»    side 80

Paul Rækstad: Marx fra demokrati til kommunisme    side 90
Wilhelm Reich: Samtale med ein frisørassistent    side 100

Ole Jakob Løland: Revolusjonens mystikk    side 104
Samir Amin: Politisk islam – i imperialismens tjeneste    side 112

Johannes Wilm: Cuba etter reformene – fortsatt sosialistisk?    side 128
Opprop: Den akademiske og kulturelle boikotten av staten Israel er i gang!    side 143

Debatt:
Mathias Bismo: Sosialisme på Cuba?        side 140

Birger Thurn-Paulsen: Det året José Saramago døde    side 144

Noveller:
Øyvind Bremer Karlsen: Om å lære å gå på skøyter    side 148
Kristian Kårbø: Prinsessen    side 150

Bokomtaler:
Kenneth Dahlgren og Jørn Ljunggren (red):Klassebilder    side 152
Elisabeth Eide og Terje Skaufjord: Pakistan – midt i verden    side 153
James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen    side 156
Jens Martin Eriksen og Fredrik Stjernfeldt: Adskillelsens politikk    side 157

«Den korte maskinskrivne meldinga som glei under døra mi i forsegla konvolutt stadfesta avtalen min med det største trugsmålet mot tryggleiken til India. Eg hadde venta i månader på å høyre frå dei.»
Den indiske forfatteren, Arundhati Roy, fulgte maoistene i områdene de kontrollerer i India ifjor. Sist vinter kom artikkelen om besøket. Det er den du nå kan lese på norsk.

Eg måtte vere ved Ma Danteshwarimandiren i Dantewara, Chhattisgarh på eitt av fire gitte tidspunkt på ein av to gitte dagar. Det var for å ta høgde for dårleg vêr, punktering, vegsperringar, transportstreik og rein uflaks.

Mandir: hindutempe

Meldinga sa: «Forfattaren må ha kamera, tika og kokosnøtt. Kontakten har lue, magasinet Hindi Outlook og bananar. Passord: Namashkar Guruji».

 

Tika: merke i panna

 

 

 

Namashkar Guruji: ei helsing, noko slikt som: «Eg helsar deg Guru»

 

Namashkar Guruji. Eg undra på om kontakten og velkomstmannen venta seg ein mann. Og om eg skulle skaffe meg mustasje.

I Dantewara har politiet vanlege klede og opprørarane uniformar. Fengselssjefen er i fengsel. Fangane er frie (tri hundre av dei rømte frå det gamle byfengslet for to år sidan). Valdtatte kvinner er i varetekt hos politiet. Valdtektsmennene held talar på marknaden.

På andre sida av elva Indravati, i området maoistane kontrollerer, ligg staden politiet kallar «Pakistan». Der er landsbyane tomme, men skogen er full av folk. Barn som burde vere på skolen, styrer seg sjølve. I dei vakre skoglandsbyane er skolane av betong enten sprengt til ruinar eller fulle av politimenn. Den dødelege krigen som går føre seg i jungelen er ein krig som den indiske regjeringa er både stolt av og skjems for. Operasjon Grønn Jakt er både erklært og fornekta. Den indiske innanriksministeren (og administrerande direktør for krigen), P Chidambaram, seier han ikkje finst, at han er mediaskapt. Likevel er svære summar sett av til krigen, og titusenvis av soldatar er mobiliserte. Sjølv om krigsteatret går føre seg i jungelen i Sentral-India, vil han få alvorlege konsekvensar for oss alle.

Om spøkelser er åndene etter nokon eller noko som har slutta eksistere, så er kanskje den nye firefelts motorvegen som brakar gjennom skogen det motsette av eit spøkelse. Kanskje er det eit varsel om det som skal komme.

Motstandarane i skogen er ulike på mest alle vis. På eine sida ein massiv paramilitær styrke væpna med pengar, skytevåpen, media og overmotet til ei kommande supermakt. På andre sida, vanlege landsbyfolk væpna med tradisjonelle våpen, støtta av ein eineståande organisert og enormt motivert maoistgerilja, med ei uvanleg, valdeleg og væpna opprørshistorie. Maoistane og dei paramilitære er gamle motstandarar, og har kjempa mot eldre utgaver av kvarandre mange gonger før: Telengana på femtitallet, Vest-Bengal, Bihar, Srikakulam i Andra Pradesh seint på seksti- og syttitallet, og så igjen i Andra Pradesh frå åttitallet og heilt fram til i dag. Dei kjenner taktikken til motparten, og har studert stridshandboka hans nøye. Kvar gong har det verka som maoistane (eller tidlegare utgaver) ikkje bare er nedkjempa, men bokstavleg talt fysisk utrydda. Kvar gong har dei dukka opp att, betre organisert, meir målmedvitne og med større innverknad enn nokon gong. No igjen har oppstanden spreidd seg i dei mineralrike skogane i Chhattisgarh, Jharkhand, Orissa, og Vest-Bengal – heimen til millionar av indiske stammefolk og draumelandet for næringslivet.

Det er enklast for eit liberalt samvit å tru at krigen i skogane er ein krig mellom regjeringa i India og maoistane, som kallar val ein bløff, parlamentet ein svinesti, og som opent har sagt at målet er å styrte den indiske staten. Det er høveleg å gløyme at stamme-folka i Sentral-India har ført motstandskamp i fleire hundre år før maoistane. (Det er sjølvsagt banalt. Om dei ikkje så hadde, hadde dei ikkje eksistert.) Ho-, oraon-, kols-, santal-, munda- og gond-folket har gjort opprør fleire gonger, mot britane, mot zamindarane

Zamindar: skatteoppkrevar før kolonitida

og pengelånarane. Opprøra blei knust på frykteleg vis, mange tusen drepne, men folka blei aldri erobra. Etter sjølvstendet var stammefolka grunnlaget for det første opprøret ein kan kalle maoistisk, i Naxalbari i Vest-Bengal (der ordet naxalitt kjem frå – no brukt synonymt med «maoist».) Sidan då har politikken til naxalittane vore uløyseleg knytt til stammeopprør, og det seier like mykje om stammefolka som om naxalittane.

Opprørsarven har skapt eit rasande folk som er isolert og marginalisert med vilje av den indiske regjeringa. Den indiske grunnlova, det moralske grunnlaget for det indiske demokratiet, vart vedtatt av parlamentet i 1950. Det var ein tragisk dag for stammefolka. Grunnlova stadfesta kolonipolitikken og gjorde staten til formyndar for stammeområda. Over natta blei alle stammefolka gjort til okkupantar på sine eigne område. Lova nekta dei tradisjonelle rettar til å hauste i skogen, ho kriminaliserte ein levemåte. I bytte for røysteretten vart dei fråstole rett til levebrød og sjølvrespekt.

Etter at regjeringa med grufulle knep hadde drive dei bort og stadig lengre ned i fattigdom, byrja ho bruke armoda mot dei. Kvar gong regjeringa hadde behov for å flytte ei stor mengde folk – pga dambygging, vatningsanlegg, prosjekt, gruver – snakka ho om «å bringe stammefolka inn i vår tid» eller om å gi dei «fruktene av moderne utvikling». Av dei titalls millionar internt fordrivne menneska (meir enn 30 millionar bare på grunn av dammar), flyktningar frå Indias «framsteg», er den store majoriteten stammefolk. Når regjeringa byrjar snakke om velferd for stammefolka, er det tid for å bli uroleg.

Den siste som har bekymra seg er innanriksminister P Chidambaram som seier han ikkje ønskar stammefolka skal bu i «museumskulturar ». Velferden til stammefolka såg ikkje ut til å vere førsteprioriteten hans då han var næringslivsadvokat, som representant for mange store gruveselskap. Så det kan vere ein ide å undersøke grunnlaget for den nye uro hans.

Gjennom dei siste fem åra eller så har regjeringane i Chhattisgarh, Jharkhand, Orissa og Vest-Bengal underteikna hundrevis av intensjonsavtalar for mange milliardar dollar med bedrifter, alle hemmelege, om stålverk, jernverk, kraftverk, aluminiumsverk, dammar og gruver. For å omgjøre intensjonsavtalane til handfaste pengar må stammefolka flyttast.

Derfor denne krigen.

Når eit land som kallar seg demokrati, opent erklærer krig innanfor eigne grenser, korleis ser krigen ut? Har motstandsrørsla ein sjanse? Bør dei ha det? Kven er maoistane? Er dei bare valdelege nihilistar som brukar ein forelda ideologi på stammefolk, og fører dei inn i håplause opprør? Kva for ei lekse har dei lært av dei siste erfaringane sine? Er væpna kamp i seg sjølv udemokratisk? Er smørbrødteorien rett – at «vanlege» stammefolk er fanga i skotvekslinga mellom staten og maoistane? Er «maoistar» og «stammefolk» to heilt ulike grupper slik det blir sagt? Har dei samanfallande interesser? Har dei lært noko av kvarandre? Har dei forandra kvarandre?

Dagen før eg drog ringte mora mi, og sa søvnig «Eg har tenkt» med det merkelege instinktet mødrer har «at det er revolusjon dette landet treng.»

Ein artikkel på nettet seier at israelske Mossad trener tretti høgtståande politioffiserar i teknikkar for målretta snikmord, for å gjøre maoistane «hovudlause». I pressa blir det snakka om det nye utstyret som er kjøpt inn frå Israel: laser-avstandsmålarar, varmevirkande fotoutstyr og ubemanna dronar som er så populære i hæren i USA. Perfekte våpen å bruke mot dei fattige. Kjøreturen frå Raipur til Dantewara tar omlag ti timar gjennom område som skal vere «maoist-plaga». Det er ikkje likegyldige ord. Plage/herjing inneber sjukdom/skadedyr. Sjukdommar må ein kurere. Skadedyr må utryddast. Maoistane må feiast ut. På snikande uskyldig vis har folkemordsspråk komme inn i ordtilfanget vårt.

For å forsvare motorvegen har tryggingsstyrkane «sikra» eit smalt skogbelte på begge sider. Lenger inne herskar «Dada log». Brørne. Kameratane.

I utkanten av Raipur reklamerer ein enorm plakat for kreftsjukehuset til Vedanta (selskapet innanriksministeren vår eingong jobba i). I Orissa der Vedanta grev ut bauxitt, finansierer dei eit universitet. På snikande uskyldig vis trenger konserna inn i oppfatningane våre: Dei Edle Kjempene som verkeleg bryr seg. Det blir kalla Corporate Social Responsibility (CSR) – bedrifters samfunnsansvar. Slik kan gruve-selskap bli som den legendariske skuespillaren og tidlegare statsministeren NTR som lika spille alle rollene i dei telugiske

Telugu: språk snakka av rundt 70 millionar menneske i Andra Pradesh

mytane – dei gode og skurkane, alle på ein gong, i same film. CSR dekkar over den skammelege økonomien bak gruvesektoren i India. Den nettopp utkomne Lokayukta-rapporten om Karnataka seier til dømes at regjeringa får 27 rupi for kvart tonn jernmalm, mens det private selskapet som driv gruva gjør 5 000 rupi. I bauxittog aluminiumssektoren er talla enno verre. Me snakkar om ran på høglys dag til musikken frå milliardar av dollar. Nok til å kjøpe valresultat, regjeringar, dommarar, aviser, fjernsynskanalar, NGO-ar og hjelpeorganisasjonar. Kva betyr eit kreftsjukehus her eller der?

Eg kan ikkje hugse å ha sett namnet til Vedanta på den lange lista med intensjonsavtalar underteikna av regjeringa i Chhattisgarh. Men når det er eit kreftsjukehus, er eg forskrudd nok til å ha mistanke om at det finst eit flatsprengt bauxittfjell ein stad.

Me passerer Kanker som er berømt for treningsskolen for antiterror og jungelkrig under leiing av brigadegeneral B K Ponwar – Rumpelstiltskin

Rumpelstiltskin: Figur frå eventyra til brørne Grimm

i denne krigen – med ansvar for å gjøre korrupte, slurvete politimenn (strå) til kommandosoldatar (gull). «Bruk geriljataktikk mot geriljaen» er motto for krigsskolen, og er malt på fjellet. Mennene må løpe, skli, hoppe på og av helikopter i lufta, ri på hest (av ein eller annan grunn), ete slangar og det jungelen byr på. Brigadegeneralen er svært stolt av å trene folk frå gata til å kjempe mot «terroristar ». Åtte hundre politimenn blir uteksaminerte kvar sjette veke frå krigsskolen. Tjue liknande skolar er planlagt over heile landet. Politiet blir gradvis omgjort til ein hær. (I Kashmir er det motsett. Hæren blir omgjort til ein oppblåst administrativ politistyrke.) Opp ned. Uansett er folket fienden.

Det er seint. Jagdalpur søv, bortsett frå alle plakatane med Rahul Gandhi som ber folk slutte seg til Ungdomskongressen. Han har vore to gonger i Bastar dei siste månadene utan å seie stort om krigen. Det er kanskje for kinkig for Folkets Prins å blande seg inn på dette tidspunktet. Medierådgivarane hans må ha sett foten ned. Det faktum at Salwa Judum (reinsingsjakta) – den frykta regjeringsstøtta gruppa med frivillige som er ansvarlege for valdtekter, drap, brenning av landsbyar og fordriving av hundretusenvis frå heimane sine – er leia av Mahendra Karma. Gruppa sit i den lovgivande forsamlinga for Kongresspartiet, og blir ikkje lagt særleg vekt på i det detaljplanlagte blestopplegget rundt Rahul Gandhi.

Eg var framme ved Ma Danteshwarimandiren i god tid til avtalen (første dag, første oppmøte). Eg hadde kamera, ei lita kokosnøtt og ein rød puddertika i panna. Eg lurte på om nokon betrakta meg og fekk seg ein latter. Etter få minutt kom ein ung gutt bort til meg. Han hadde lue og skolesekk. Øydelagt raud neglelakk på neglane. Ikkje Hindi Outlook, ingen bananar. «Er du ho som skal vere med inn?» spurte han. Ingen Namashkar Guruji. Eg visste ikkje kva eg skulle svare. Han tok ein fuktig lapp ut av lomma og gav den til meg. Det stod «Outlook nahi mila». (Kunne ikkje finne Outlook)

«Og bananane?»

«Eg åt dei», sa han. «Eg vart sulten.»

Han var ein skikkeleg tryggingstrussel. På ryggsekken stod det «Charlie Brown – Not your ordinary blockhead». Eg fann snart ut av at Dandakaranya, skogen eg no skulle inn i, var full av folk med mange namn og flyktige identitetar. Tanken var ei lise for meg. Så flott å ikkje vere låst som seg sjølv, å bli ein annan for ei stund.

Me gjekk til ein busshaldeplass få minutt frå tempelet. Det var fullt alt. Ting skjedde fort. Det var to menn på motorsyklar. Ingenting vart sagt – bare eit gjenkjennande blikk, endra kroppshaldning, start av motorane. Eg hadde ingen ide om kor me skulle. Me passerte huset til politisjefen som eg hugsa frå det siste besøket mitt. Han var ein frittalande mann, politisjefen: «Du forstår, Ma’am, dette problemet kan ærleg talt ikkje løysast av oss i politiet eller militæret. Problemet med desse stammane er at dei ikkje forstår begjær. Utan at dei får begjær, er det ikkje håp. Eg har sagt til sjefen at dei må fjerne hæren og sette eit TV-apparat i alle heimane istadenfor. Alt vil ordne seg automatisk.»

Raskt var me på veg ut av byen. Ingen etter oss. Det var ein lang tur, tri timar etter mi klokke. Han endte brått langt ute i øydemarka, på ein øde veg med skog på begge sider. Mangtu steig av, og eg gjorde det same. Motorsyklane forsvann, og eg tok på ryggsekken og følgte den lille interne tryggingstrusselen inn i skogen. Det var ein vakker dag. Skogbotnen var eit teppe av gull.

Etter ei stund kom me fram på dei kvite sandbankane til ei brei og stille elv. Ho blei tydeleg fylt av monsunregn, så no var ho meir eller mindre ei sandflate, midt på ei renne, ankeldjup, lett å vasse over. På andre sida var «Pakistan». «Der ute, ma’am», hadde den frittalande politisjefen sagt til meg, «skyt gutane mine for å drepe.» Eg hugsa det då me byrja krysse elva. Eg såg oss i riflesiktet til ein politimannn – små figurar i landskapet, lette å skyte ned. Men Mangtu såg ganske ubekymra ut, og eg følgte hans eksempel.

På andre sida, i ei limefarga t-skjorte med påskrifta Horlicks!

Horlicks: Varemerke for varm mjølkedrikk

venta Chandu. Ein litt eldre tryggingstrussel. Kanskje tjue. Han hadde eit vakkert smil, ein sykkel, ei jerrykanne med kokt vatn og mange pakker glukosekjeks til meg, frå Partiet. Me fekk igjen pusten og byrja gå igjen. Det viste seg at sykkelen var ei avleiingsmanøver. Ruta var mest heilt uråd å sykle. Me klatra opp bratte åsar, og kravla ned steinete stiar langs ganske utrygge fjellavsatsar. Når han ikkje kunne trille, løfta Chandu sykkelen og bar han over hovudet som om han ikkje veide noko. Eg tok til å undre meg over inntrykket av forvirra landsbygut. Eg oppdaga (mykje seinare) at han kunne handtere alle slags våpen, «unntatt ein LMG

 

LMG: Light machine gun – lett maskingevær

 

», fortalte han meg villig.

Tri vakre, skitfulle menn med blomar i turbanane gjekk saman med oss omlag ein halv time før vegane våre skilte lag. Ved solnedgang byrja det å gale i skulderveskene deira. Dei innheldt hanar som dei hadde hatt med på marknaden, men ikkje fått selt.

Chandu ser ut til å kunne sjå i mørket. Eg må bruke lommelykta. Sirissane startar opp og blir snart som eit orkester, eit tak av lyd over oss. Eg lengtar etter å sjå opp på nattehimmelen, men tør ikkje. Eg må ha auga på bakken. Eit steg av gongen. Konsentrere meg.

Eg høyrer hunder. Men eg kan ikkje avgjøre kor langt borte dei er. Terrenget blir flatare. Eg stel meg til eit blikk på himmelen. Det gjør meg ekstatisk. Eg håper me snart skal stoppe. «Snart», seier Chandu. Det viser seg å bli meir enn ein time. Eg ser sihuetten av enorme tre. Me er framme.

Landsbyen ser vidstrakt ut, med husa langt frå kvarandre. Huset me går inn i, er vakkert. Det er ein ildstad, der det sit folk rundt. Fleire folk utanfor i mørket. Eg kan ikkje seie kor mange. Eg kan så vidt skjelne dei. Ei mumling spreier seg. Lal Salaam Kaamraid. (Raud helsing, kamerat.) Lal Salaam, seier eg. Eg er meir enn trøytt. Dama i huset ropar meg inn, og gir meg kylling i karri kokt med grønne bønner og litt raud ris. Fantastisk. Spebarnet hennar søv ved sida av meg, sølvfotringane hennar glitrar i ildskjæret.

Etter middag drar eg ned glidelåsen til soveposen min. Han har ein merkeleg påtrengande lyd, den store glidelåsen. Ein radio blir slått på. BBCs hindisendingar. Den engelske kjerka har trekt tilbake pengane sine frå Vedantas prosjekt i Niyamgiri, og viser til miljøøydeleggingar og brot på rettane til Dongria Kondh-stammen. Eg kan høyre kubjeller, snufsing, føtter som rører seg, kveg som fis. Alt er bra med verda. Auga mine lukkar seg.

Me er oppe klokka fem. På farta før seks. Etter nok eit par timar kryssar me ei ny elv. Me går gjennom vakre landsbyar. Alle landsbyane har ei samling tamarindtre som voktar landsbyen, som ei klynge enorme, velvillige gudar. Herleg tamarindtre frå Bastar. Klokka elleve står sola høgt, og det er mindre hyggeleg å gå. Me stoppar for å ete lunsj i ein landsby. Chandu ser ut til å kjenne folka i huset. Ei nydeleg ung jente flørtar med han. Han ser litt blyg ut, kanskje fordi eg er der. Lunsjen består av rå papaya med masoor dal

Masoor dal: Raude linser

, og raud ris. Og raudt chilipulver. Me skal vente på at sola mistar litt av gløden før me byrjar gå igjen. Me tar ein høneblund i lysthuset. Det er ein enkel prakt over staden. Alt er reint og nødvendig. Ikkje noko rot. Ei svart høne paraderer opp og ned den låge jordvollen. Eit bambusnett stabiliserer taksperrene på det halmdekka taket, og er samtidig lagringsplass. Det er ein sopelime av gras, to trommer, ei fletta halmkorg, ein knekt paraply og ein stabel tomme, flatklemte esker av bølgepapp. Noko fangar blikket mitt. Eg treng brillene. Det som er trykt på pappen: Ideal Power 90 High Energy Emulsion Explosive (Class-2) SD CAT ZZ.

Me byrjar gå igjen rundt to. I landsbyen me skal til vil me møte ei Didi (søster, kamerat) som kjenner neste etappe på reisa. Chandu gjør ikkje det. Det er sparsomt med informasjon også. Alle skal ikkje vite alt. Men då me kjem til landsbyen er ikkje Didi der. Ikkje noko nytt om henne. For første gong ser eg ei lita urosky legge seg over Chandu. Ei stor legger seg over meg. Eg kjenner ikkje kommunikasjonssystema, men kva om dei har slått feil?

Me blir parkert utanfor eit forlatt skolebygg, litt utanfor landsbyen. Korfor er alle landsbyskolane til regjeringa bygde som betongfestningar, med stållemmar for vindauga og foldedører av stål? Korfor ikkje som landsbyhusa, med jord og halm? Fordi dei samtidig er kaserner og bunkers. «I landsbyane i Abhujmad», seier Chandu, «er skolane slik …» Han rissar ein bygningsplan på bakken med ein kvist. Tri åttekantar sett saman som ei bikake. «Så dei kan skyte i alle retningar.» Han teiknar piler for å illustrere poenget, som ein cricketbane – som vognhjulet* t

* Grafisk framstilling av cricketbanen sett ovanfrå, med banen innteikna for dei ballene slagmannen har treft.

il ein slagmann. Det er ingen lærarar i nokon av skolane, seier Chandu. Alle har rømt. Eller har dere jagd dei bort? Nei, me jagar bare politiet. Men korfor skulle lærarane komme hit, til jungelen, når dei får lønn for å sitte heime? Godt poeng.

Han informerer meg om at dette er eit «nytt område». Partiet har nettopp komme hit.

Omlag tjue ungdommar kjem, gutar og jenter. I tenåra og tidleg i tjueåra. Chandu forklarer at dette er landsbymilitsen, det lågaste nivået i det militære hierarkiet til maoistane. Eg har aldri sett nokon som dei før. Dei er kledde i sariar og lendeklede, enkelte i frynsete olivengrønne uniformar. Gutane ber smykke, hovudplagg. Alle har munnladningsriflar, som blir kalla bharmaar. Enkelte har knivar, økser, pil og bue. Ein gut har ein grov bombekastar laga av eit tungt trefots galvanisert røyr. Det er fylt med krutt og granat, ferdig til avfyring. Det bråkar fælt, men kan bare brukast ein gong. Likevel skremmer det politiet, seier dei, og fniser. Krig ser ikkje ut til å vere det dei tenker mest på. Kanskje fordi området deira er utanfor rekkevidda til Salwa Judum. Dei har nettopp avslutta dagens arbeid, hjelpt til å bygge eit gjerde rundt landsbyen for å holde geitene ute av åkrane. Dei er fulle av moro og nyfikne. Jentene stoler på og er fortrulege med gutane. Eg har antennar for slikt og er imponert. Jobben deira, seier Chandu, er å patruljere og forsvare ei gruppe på fire eller fem landsbyar og hjelpe til på markene, reinske brønnar eller reparere hus – gjøre det som måtte vere nødvendig.

Framleis inga Didi. Kva gjør ein? Ingenting. Ventar. Hjelpe til med å kutte opp og reinske.

Etter middag stiller alle på linje utan for mykje prat. Me forflyttar oss. Alt forflyttar seg med oss, risen, grønnsakene, kjelar og panner. Me drar frå skoleområdet, og går på ei linje inn i skogen. På mindre enn ein halv time kjem me til ei lysning i skogen der me skal sove. Det er fullstendig stille. På få minutt har alle lagt ut sine blå plastlaken, «jihili»-ar som finst over alt, (utan dei ingen Revolusjon). Chandu og Mangtu deler eitt, og legg ut eitt for meg. Dei finn den beste plassen til meg, ved den beste gråsteinen. Chandu seier han har sendt ei melding til Didi. Om ho får meldinga, vil ho vere her tidleg om morgonen. Om ho får meldinga.

Det er det vakraste rommet eg har sove i på lang tid. Min private suite i eit tusenstjerners hotell. Eg er omgitt av desse underlege, vakre ungane med merkelege våpen. Dei er alle maoistar. Skal dei alle saman døy? Er skolen i jungelkrig retta mot dei? Og krigshelikoptra, varmefotoutstyret og lasermålarane?

Korfor må dei døy? For kva? For å gjøre alt her om til ei gruve? Eg minnest besøket til jernmalmdagbrotgruvene i Keonjhar i Orissa. Ein gong var det skog der. Og barn som dette. No er landskapet som eit opent raudt sår. Raudt støv fyller nasebor og lunger. Vatnet er raudt, lufta er raud, menneska er raude, lungene og håret deira er raude. Dag og natt donar lastebilar gjennom landsbyane deira, tett i tett, tusen på tusen med lastebilar fraktar malm til Paradip der det blir sendt til Kina. Der blir det omdanna til bilar og røyk og uventa byar som dukkar opp over natta. Til ein «vekstrate» som får økonomar til å miste pusten. Til våpen å føre krig med.

Alle søv utanom vaktpostane som jobbar i skift på ein og ein halv time. Endeleg kan eg sjå på stjernene. Då eg var barn på breiddene til Meenachal, pleidde eg tenke at lyden av sirissar – som alltid starta i skumringa – var lyden frå stjerner som starta opp, klare til å skinne. Eg er overraska over kor glad eg er for å vere her. Det er ingen stad i verda eg heller ville vere. Kven skal eg vere i natt? Kamerat Rahel

Rahel: Ein av hovudpersonane i Arundhatis Roys roman Guden for små ting

under stjernene? Kanskje Didi kjem i morgon.

Dei kjem tidleg på ettermiddagen. Eg kan sjå dei på avstand. Omlag femten, alle i olivengrønne uniformar, løpande mot oss. Sjølv på avstand, på måten dei løper på, kan eg sjå at dei er viktige mål. Folkets Frigjøringsgeriljahær (PLGA). Mål for varmesøkande kamera og laserriflar. Mål for Jungelkrigsrekruttskolen.

Dei har skikkelege rifler. INSAS, SLR, to har AK-47. Leiaren for troppen er kamerat Madhav som har vore med i Partiet sidan han var ni. Han er frå Warangal i Andra Pradesh. Han er opprørt og umåteleg lei seg. Det var ei grov misforståing, seier han igjen og igjen, noko som vanlegvis ikkje skjer. Eg var venta til hovudleiren den første kvelden. Ein eller annan rota til jungelkommunikasjonen. Me skulle vore sett av motorsyklane ein heilt annan stad. «Du måtte vente, du måtte gå så mykje. Me har løpe heile vegen etter at me fekk meldinga om at du var her.» Eg sa det var i orden, at eg hadde vore førebudd på å vente og gå og lytte. Han ville dra straks, fordi folka i leiren venta og var urolege.

Turen til leiren tar få timar. Det blir mørkt då me kjem fram. Det er fleire nivå med vaktpostar og konsentriske vaktrundar. Det må vere rundt hundre kameratar stilt opp i to rader. Alle har våpen. Og smiler. Dei byrjar synge: Lal lal salaam, aane vaaley saathiyon ko lal lal salaam. (Raud helsing til kameratane som har komme.) Det var vakkert sunge, som om det var ein folkesong om ei elv, eller ein skogblomst. Med songen, helsinga, handtrykket og knyttneven. Alle helsar kvarandre, mumlar Lalslaam, mlalslaa mlalslaam …

Utanom ein stor blå jihili spreidd ut på skogbotnen, snautt halvannan kvadratmeter, er det ingen teikn til ein «leir». Her er det i tillegg ein jihili som tak. Det er rommet mitt for natta. Enten blei eg lønna for dagane med vandring, eller dulla med for det som skulle komme. Eller begge delar. Uansett var det siste gongen på heile turen eg hadde tak over hovudet. Ved middagen møtte eg kamerat Narmada, leiar for Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS), som det er utlova dusør for, kamerat Saroja frå PLGA som er like høg som SLR-en sin, kamerat Maase (som betyr svart jente på gondi) som det også er utlova dusør for, kamerat Roopi, den tekniske trollmannen, kamerat Raju som leiar området eg har vandra gjennom, og kamerat Venu (eller Murali eller Sonu eller Sushil, det du må ønske å kalle han), tydeleg den øvste av dei alle. Kanskje sentralkomiteen, kanskje til og med politbyrået. Ingen seier det, eg spør ikkje. Oss imellom snakkar me gondi, halbi, telugu, panjabi og malayalam. Bare Maase snakkar engelsk. (Så alle snakkar hindi saman.) Kamerat Maase er høg og stille og synest svømme gjennom eit hav av smerte for å delta i samtalen. Men ut frå måten ho omfamnar meg på, forstår eg at ho les. Og at ho saknar bøker i jungelen. Ho skal først fortelle meg om seg sjølv seinare. Når ho tiltrur meg sorga si. Det kjem dårleg nytt, slik det gjør i denne jungelen. Ein løpar, med «kjeks». Handskrivne meldingar på papir, bretta og stifta igjen til små firkantar. Ei veske full av dei. Som pommes frites. Nytt frå alle kantar. Politiet har drepe fem i landsbyen Ongnaar, fire frå militsen og ein vanleg landsbybuar: Santhu Pottai (25), Phoolo Vadde (22), Kande Potai (22), Ramoli Vadde (20), Dalsai Koram (22). Dei kunne vore barna i det stjernedekka soverommet mitt natta før.

Så kjem det godt nytt. Ei lita gruppe med ein lubben ung mann. Han har au uniform, som ser ganske ny ut. Alle beundrar den, og seier den passar fint. Han ser blyg og fornøgd ut. Han er doktor, og har komme for å leve og arbeide saman med kameratane i skogen. Det er mange år sidan ein doktor var på besøk i Dandakaranya.

På radioen er det nytt om møtet mellom innanriksministeren og delstatsministrane frå område plaga av «venstreekstremistar », møtet der dei skal drøfte krigen. Hovudministrane i Jharkand og Bihar er tilbakehaldne og har ikkje vore med. Alle rundt radioen ler. Når det er val, seier dei, under heile valkampen, og så kanskje ein månad eller to etter at regjeringa er danna, seier alle politikarane ting som «Naxalittane er barna våre». Du kan stille klokka etter tidspunktet dei forandrar meining, og får hoggtenner.

Eg blir presentert for kamerat Kamla. Eg blir fortalt at eg ikkje på nokon måte må gå ein meter unna jihilien min utan å vekke ho. Fordi alle blir desorienterte i mørket, og kan gå seg alvorleg vill. (Eg vekker ho ikkje. Eg søv som ein stein.) Om morgonen gir Kamla meg ei gul plastpakke med eitt hjørne klippa av. Ein gong brukt til Abis Gold Refined Soya Oil. No var det potta mi. Ingenting går til spille på vegen mot revolusjonen.

(Sjølv i dag tenker eg på kamerat Kamla heile tida, kvar dag. Ho er 17. Ho ber ein heimelaga pistol på hofta. Og for eit smil. Men om politiet støytar på ho, drep dei ho. Kanskje valdtar dei ho først. Dei stiller ingen spørsmål. Fordi ho er ein trussel mot tryggleiken.

Etter frokost ventar kamerat Venu (Sushil, Sonu, Murali) på meg, sit med beina i kors på jihilien, ser ut som ein spe landsbylærar. Eg skal få historieundervisning. Eller meir presist eit foredrag om dei siste tretti års historie i Dandakaranya-skogen, som har kulminert i krigen som virvlar gjennom han i dag. Ganske visst ein partisk versjon. Men kva for historie er ikkje det? I alle tilfelle må den hemmelege historia bli offentleggjort om ho skal bli sett på prøve og diskutert, i staden for bare å bli jugd om, slik det skjer i dag.

Kamerat Venu har eit trygt vesen og ein mild stemme som dei nærmaste dagane skal dukke opp i ein samanheng som fullstendig tar motet frå meg. I dag snakkar han i fleire timar, nesten samanhengande. Han er som ein lagersjef med eit gigantisk nøkkelsknippe som kan opne ein labyrint av skap fulle av historier, songar og innsikt.

Kamerat Venu var i ein av dei sju væpna laga som kryssa elva Godavari frå Andhra Pradesh og inn i Dandakaranya-skogen (DK på partispråket) i juni 1980, tretti år sidan. Han er ein av dei opprinnelege førtini

Dei opprinnelege førtiini: Partistiftarane

. Dei var ein del av Peoples War Group (PWG), ein fraksjon av Communist Party of India (Marxist-Leninist) – CPI (ML), dei opphavlege naxalittane. PWG vart formelt erklært som sjølvstendig parti i april det året, med Kondapalli Seetharamiah som leiar. PWG hadde beslutta å bygge ein ståande hær, som trong ein base. DK skulle bli den basen, og desse første laga vart sende inn for å undersøke området og starte arbeidet med å lage geriljasonar. Diskusjonen om kommunistparti burde ha ein ståande hær eller ikkje og om ein «folkehær» er ei sjølvmotseiing, er gamle diskusjonar. PWGs vedtak om å bygge ein hær var bygd på erfaringane deira frå Andhra Pradesh, der «jorda til dei som driv ho»-kampanja deira førte til direkte samanstøytar med jordeigarane, og politiforfølging som partiet fann det uråd å verne seg mot utan ein eigen trent kampstyrke.

(I 2004 hadde PWG slått seg saman med dei andre CPI(ML)-fraksjonane, Party Unity (PU) og Maoist Communist Centre (MCC) – som arbeider i storparten av Bihar og Jharkhand. For å bli det dei er no, Communist Party of India (Maoist).)

Dandakaranya er ein del av det britane på kvit manns vis kalla Gondwana, landet til gondane. I dag skjer delstatsgrensene til Madhya Pradesh, Chhattisgarh, Orissa, Andhra Pradesh og Maharashtra gjennom skogen. Å dele eit brysomt folk på ulike administrative einingar er eit gammalt knep. Men desse maoistane og maoistiske gondane bryr seg ikkje mykje om slikt som delstatsgrenser. Dei har eit anna kart i hovudet, og som andre skapningar i skogen, sine eigne stiar. For dei er ikkje vegar meint å gå på. Dei skal bare kryssast, eller slik det skjer i stadig større grad, bli overfalt. Sjølv om gondane (skilt i koya- og dorla-stammane) utan samanlikning utgjør den største gruppa, er det mindre busettingar frå andre stammesamfunn også. Ikkje-adivasiane

Adivasi: fellesord for indiske ur- eller stammefolk.

, handelsfolk og busettarar bur i utkanten av skogen, nær vegane og marknadene.

PWG var ikkje dei første forkynnarane som kom til Dandakaranya. Baba Amte, den kjente Ghandi-tilhengaren hadde opna meditasjonssenter og leprahospital i Warora i 1975. Ramakrishna-misjonen hadde byrja opne landsbyskolar i dei fjerne skogane i Abhujmad. I Nord-Bastar hadde Baba Bihari Das starta ein aggressiv kampanje for å «bringe stammefolka attende til hindufolden », det innebar ei svertekampanje mot stammekulturen, påførde dei sjølvforakt og introduserte hinduismens store gave – kastevesenet. Dei første konvertittane, landsbyhøvdingane og store landeigarar – folk som Mahendra Karma, grunnleggaren av Salwa Judum – vart gitt status som dwij, gjenfødde bramanar.

Braman: Medlem av prestekasten, den øvste kasten i India

(Sjølvsagt var det bedrag, fordi ingen kan bli braman. Om det gjekk an, hadde me vore ein nasjon med bramanar i dag.) Men denne falske hinduismen blir rekna god nok for stammefolka, akkurat som dei falske utgavene av alt anna – kjeks, såpe, fyrstikker, olje – som bli selt på marknaden i landsbyane. Som eit ledd i Hindutva-kampanja vart landsbynamna endra i matriklane, som resultat har dei fleste to namn i dag – folkets namn og regjeringas. Landsbyen Innar vart til dømes til Chinnari. I røystemanntallet vart stammenamn endra til hindunamn. (Massa Karma blei Mahendra Karma.) Dei som ikkje ville inn i hindufolden, blei erklærte «katwa» (det betydde urørbare), og blei seinare det naturlege rekrutteringsgrunnlaget for maoistane.

PWG starta først arbeidet i Sør-Bastar og Gadchiroli. Kamerat Venu går ganske detaljert inn på desse første månadene: Korleis landsbyburarane var skeptiske til dei, og ikkje ville sleppe dei inn i heimane sine. Ingen ville gi dei mat eller vatn. Politiet spreidde rykte om at dei var tjuvar. Kvinnene skjulte smykka sine i omnsaska. Undertrykkinga var stor. I november 1980 opna politiet ild på eit landsbymøte i Gadchiroli, og drap eit heilt lag. Det var det første «drept i samanstøyt»-tilfellet i DK. Det vart eit traumatisk tilbakeslag, og kameratane trekte seg tilbake over Godavari og attende til Adilabad.

Men dei kom attende i 1981. Dei byrja organisere stammefolka til å kreve auka betaling for tendublader (som det blir laga beedi

Beedi: Tynn sigarettype brukt i søraustlege Asia

av). Den gongen betalte oppkjøparane 3 paisa for ein bunt på 50 blader. Det var ein enorm jobb å organisere folk som var heilt ukjente med slikt politisk arbeid, å føre dei i streik. Til sist vann dei streiken, og prisen vart dobla til 6 paisa bunten. Men den verkelege suksessen til partiet var at dei hadde demonstrert verdien av einskap og ein ny måte å føre politiske forhandlingar på. I dag, etter mange streikar og aksjonar, er prisen per bunt 1 rupi

 

1 indisk rupi = 100 paisa. 1 rupi = 13 øre

 

(Det kan verke usannsynleg bra, men utbyttet i tendu-handelen løper opp i milliardar av rupi.) Kvart år krev regjeringa tilbud, og gir kontraktørar løyve til å ta ut ei fast mengde tendublad – vanlegvis mellom 1 500 og 5 000 standard sekker kjent som manak bora. Kvar manak bora inneheld rundt 1 000 buntar. (Det er sjølvsagt ingen måte å hindre at kontraktørane tar ut meir enn dei skal.) Når tendubladene kjem til marknaden blir dei selt i kilo. Den sleipe aritmetikken og slu systemet som omgjør buntar til manak boraer til kilo, er kontrollert av kontraktørane, og gir nok av rom for manipulasjon av verste slag. Dei mest konservative overslaga set profitten deira per sekk til rundt 1 100 rupi. (Det er etter å ha betalt partiet ein kommisjon på 120 rupi per sekk. Sjølv etter den målestokken gjør ein liten kontraktør (1 500 sekkar) rundt 1,6 millionar rupi per sesong, og ein stor (5 000 sekkar) opp til 5,5 millionar rupi. Eit meir realistisk overslag er mange gonger det beløpet. Så lenge tjener den største interne tryggingsrisikoen akkurat nok til å overleve til neste sesong.

Me blir avbrote av latter og synet av Nilesh, ein av dei unge PLGA-kameratane, som går raskt mot kjøkkenområdet, mens han slår seg sjølv. Når han kjem nærmare, ser eg han ber på eit bladfylt reir av arge raude maur som har krabba over heile han, og bitt han på armar og hals. Nilesh ler også. «Har du ete maurchutney?» spør kamerat Venu. Eg kjenner godt til raude maur frå barndommen i Kerala. Eg har blitt bitt, men aldri ete dei. (Chutneyen viser seg vere nydeleg. Syrleg. Masse folinsyre.) Nilesh er frå Bijapur, som er kjerneområdet for operasjonane til Salwa Judum. Ein yngre bror av Nilesh slutta seg til Judum på eit av plyndrings- og branntokta, og blei utnemnt til SPO – Special Police Officer. Han bur i Basaguda-leiren saman med mora. Faren nekta å flytte, og blei att i landsbyen. I røynda er det ein blodig familiefeide. Seinare då eg hadde høve til å snakke med han, spørte eg Nilesh korfor broren hadde gjort det. «Han fekk sjansen til å styre seg sjølv, såre folk og brenne hus. Han gjekk amok, gjorde grufulle ting. No sit han fast i det. Han kan aldri komme attende til landsbyen. Han blir ikkje tilgitt. Det veit han.»

Me går attende til historietimen. Den neste store kampen partiet førte, seier kamerat Venu, var mot Ballapur Paper Mills. Regjeringa hadde gitt Thaparfamilien ein 45-årskontrakt på å ta ut 150 000 tonn bambus til svært subsidierte prisar. (Småtteri samanlikna med bauxitt, men likevel.) Stammefolka fekk betalt 10 paisa for ein bunt med 20 bambusstenglar. (Eg skal ikkje vere så vulgær at eg samanliknar det med profitten til Thapar-familien.) Etter mykje bråk, ein streik følgt av forhandlingar med folk frå papirfabrikken der folket såg på, vart prisen tridobla til 30 paisa per bunt. For stammefolka var det svær framgang. Andre politiske parti hadde gitt lovnader utan å vise teikn til å halde dei. Folk byrja komme til PWG med spørsmål om dei kunne slutte seg til.

Men kampen rundt tendu, bambus og andre skogsprodukt var sesongbetont. Det evige problemet til stammefolka, den verkelege forbannelsen i livet, var den største jordeigaren av alle, skogsministeriet. Kvar einaste morgon dukka tilsette frå ministeriet, jamvel heilt underordna folk, opp i landsbyane som ein vond draum, hindra folk i å pløye jorda si, i å samle ved, i å la kveget få beite, frå å leve. Dei hadde med elefantar som tråkka i åkrane, spreidde babul-frø f

Babul: Eit hurtigveksande tre

or å øydelegge jorda. Folk blei slått, arrestert, audmjuka, avlingane øydelagt. Frå skogsministeriet si side var dette sjølvsagt illegale busettarar som dreiv grunnlovsstridig verksemd, og ministeriet handheva bare lova. (Deira seksuelle utnytting av kvinner var bare ein ekstra bonus i ein strabasiøs stilling.)

Oppildna av folkets deltaking i desse kampane vedtok partiet å stå opp mot skogsministeriet. Dei oppmuntra folk til å ta skogsområde og dyrke opp. Skogsministeriet svarte med å brenne nye landsbyar som dukka opp i skogen. I 1986 oppretta dei ein nasjonalpark i Bijapur som innebar fordriving av seksti landsbyar. Meir enn halvparten av dei var alt fråflytta, og arbeidet med infrastrukturen i nasjonalparken hadde byrja då partiet gjekk inn. Dei raserte anlegga, og stansa fordrivinga av landsbyane som var att. Dei hindra skogsministeriet i å komme inn i området. I nokre få tilfelle vart tjenestemenn fanga, bunde til tre, og slått av landsbybuarar. Det var ein reinsande hemn for utbytting i generasjonar. Til sist flykta skogsministeriet. Mellom 1986 og 2000 omfordelte partiet 1 200 km2 skogsjord. I dag er det ingen jordlause bønder i Dandakaranya seier kamerat Venu.

For dei unge i dag er skogsministeriet eit fjernt minne, slikt mødrer lagar historier til ungane sine av, om ei mytisk fortid med trelldom og audmjuking. For dei eldre betydde fridomen frå skogsministeriet ekte fridom. Dei kunne ta på han, smake han. Det betydde langt meir enn sjølvstendet for India nokon gong hadde gjort. Dei byrja strøyme til partiet som hadde kjempa saman med dei.

Dei sju laga hadde nådd langt. Dei hadde no innflytelse i eit skogsområde på 60 000 km2, med tusenvis av landsbyar og millionar av menneske.

Men at skogsministeriet forsvann, varsla at politiet kom. Det starta eit kretsløp av blodige hendingar. Falske «samanstøytar» utført av politiet, overfall frå PWGs side. Med omfordelinga av jord kom andre oppgaver: vatning, jordbruksavkasting, og problemet med ei aukande befolkning som rydda skog på vilkårleg vis. Det blei fatta vedtak om å skille «massearbeid» frå «militært arbeid».

I dag er Dandakaranya administrert gjennom ein omfattande struktur av Janatana Sarkar (folkeregjeringar). Organisasjonsprinsippa kom frå den kinesiske revolusjonen og Vietnamkrigen. Den enkelte Janatana Sarkar blir valt av ei samling landsbyar med samla folketal frå 500 til 5 000. Ho har ni departement: Krishi (jordbruk), Vyapar-Udyog (handel og industri), Arthik (økonomi), Nyay (rettsvesen), Raksha (forsvar), Hospital (helse), Jan Sampark (informasjons-/blestarbeid), School-Riti Rivaj (utdanning og kultur) og Jungle (jungel). Ei gruppe Janatana Sarkar ligg under ein områdekomite. Tri områdekomitear utgjør ein divisjon. Det er ti divisjonar i Dandakaranya.

«Me har eit redd jungelen-departement no, seier kamerat Venu. «Du må ha lese regjeringsrapporten som seier at skogen har auka i naxalittområda?»

Ironisk nok, seier kamerat Venu, var det mukhiyaane (landsbyhøvdingane) – Dwijbrigaden – som var dei første til å dra fordel av partiets kampanje mot skogsminsteriet. Dei brukte arbeidskraft og ressursar til å sikre seg så mykje land dei kunne, mens det enno var tid. Men så byrja folk komme til partiet med sine «indre motsetningar», som kamerat Venu så sjarmerande uttrykker det. Partiet byrja ta opp spørsmål om likeverd, klasse og urettvise i stammesamfunna. Dei store landeigarane ante trøbbel i horisonten. Etter som partiet auka autoriteten sin, hadde deira byrja minke. Stadig oftare gjekk folk med problema sine til partiet i staden for til mukhiyaane. Gamle utbyttingsformer vart utfordra. Første regnversdagen skulle folk tradisjonelt dyrke jorda til høvdingane i staden for si eiga. Det stansa. Folk baud dei ikkje lenger det dei hadde plukka av mahua

Mahua: Tre med oljehaldige fruktar

eller andre skogsvekster. Det var tydeleg behov for å gjøre noko.

Inn kjem Mahendra Karma, ein av dei største jordeigarane i regionen og på den tida medlem av kommunistpartiet i India (CPI). I 1990 samla han ei gruppe høvdingar og jordeigarar og starta ein kampanje kalla Jan Jagran Abhiyan (kampanja for offentleg oppvakning). Måten dei «vekka opinionen » på, var å opprette jaktlag på rundt 300 menn for å finkjemme skogen, drepe folk, brenne hus og mishandle kvinner. Regjeringa i Madhya Pradesh den gongen – Chhattisgarh var enno ikkje oppretta – sørga for politistøtte. I Maharashtra byrja noko liknande kalla «Demokratisk Front» sine åtak. PWG svarte på alt dette som sanne folkekrigarar, med å drepe nokre få av dei mest illgjetne jordeigarane. På få månader visna Jan Jagran Abhiyan, den «kvite terroren» med kamerat Venus ord. I 1998 prøvde Mahendra Karma som no hadde gått inn i Kongresspartiet å gjenopplive Jan Jagran Abhiyan. Denne gongen rant det ut i sanden enno raskare enn første gongen.

Så, sommaren 2005, hadde han hellet med seg. Regjeringa i Chhattisgarh underteikna to intensjonsavtalar (som er hemmelege) om å bygge to stålverk. Ein på 70 milliardar rupi med Essar Steel i Bailadila, og den andre på 100 milliardar rupi med Tata Steel i Lohandiguda. Den same månaden kom statsminister Manmohan Singh med si vidgjetne fråsegn om at maoistane var den «Største indre trygginsgtrusselen» i  India. (Det var ein merkeleg ting å seie på den tida, fordi det motsette faktisk var sant. Kongresspartiregjeringa i Andhra Pradesh hadde nettopp utmanøvrert maoistane, desimert dei. Dei hadde mista rundt 1 600 kader, og var totalt uorganiserte.) Fråsegna frå statsministeren sendte aksjekursen på gruveselskapa til himmels. Ho sendte au eit signal til media om at det fritt fram for å ta maoistane for dei som ville. I juni 2005 samla Mahendra Karma eit hemmeleg møte med høvdingar i landsbyen Kutroo, og erklærte Salwa Judum (reinsingsjakta). Ei nydeleg blanding av jordnær stammekultur og dwij-/nazioppfatningar.

Ulikt Jan Jagran Abhiyan var Salwa Judum ein bakkeryddingsoperasjon, for å flytte folk ut av landsbyane sine til leirar ved vegane, der politiet kunne kontrollere dei. I militære termar er det kalla strategiske landsbyar. Det vart funne opp av general Sir Harold Briggs i 1950 då britane var i krig mot kommunistane i Malaya. Ideen til Briggs vart veldig populær i den indiske hæren, som har brukt han i Nagaland, Mizoram og i Telengana. Sjefsminister Raman Singh frå BJP i

BJP – Bharatiya Janata Party = Det indiske folkepartiet: hindunasjonalistisk høgreparti, det nest største partiet i India ved sida Kongresspartiet

Chhattisgarh kunngjorde at hans regjering ville rekne som maoistar dei landsbybuarane som ikkje flytta til leirane. Så i Bastar blei det at ein vanleg landsbybuar bare blei verande heime og levde eit vanleg liv, det same som å gi seg ut på farleg terroristaktivitet.

Saman med eit stålkrus med svart te blir eg bydd eit par øyretelefonar av ein eller annan som slår på ein liten mp3-spelar. Det er eit sprakande opptak av herr D S Manhar, den gongen politisjef i Bijapur, som orienterer ein underoffiser over radioen om dei belønningane og insentiva delstatsog sentralregjeringa tilbyr til «jagrit»-landsbyar (oppvakna), og til folk som går med på å flytte til leirane. Så gir han klare instruksjonar om at landsbyar som nektar «overgi» seg skal brennast, og at journalistar som ønskar treffe naxalittar, skal skytast direkte. (Eg hadde lese det i avisene for lenge sidan. Då historia slapp ut, blei politisjefen som straff – ikkje klart kven som blei straffa – flytta til statens menneskerettskommisjon.

Den første landsbyen Salwa Judum brente ned (18. juni 2005), var Ambeli. Mellom juni og desember 2005 brente, drap, valdtok og plyndra dei seg veg gjennom hundrevis av landsbyar i sørlege Dantewara. Senter for operasjonane var Bijapur og Bhairamgarh nær Bailadila der det nye stålverket til Essar Steel var planlagt. Ikkje tilfeldig var det au området der maoistane stod sterkt, der Janatana Sarkarane hadde gjort mykje arbeid, særleg med å bygge infrastruktur for å samle vatn. Janatana Sarkarane vart eit spesialmål for åtak frå Salwa Judum. Hundrevis vart drepne på mest brutale vis. Rundt 60 000 menneske flytta inn i leirane, nokon frivillig, andre av frykt. Av desse vart rundt 3 000 peika ut til SPO (Special Police Officers) med ei lønn på 1 500 rupi.

For desse ynkelege smulane dømte unge menneske som broren til Nilesh seg sjølve til livstid bak piggtrådgjerde. Så grufulle dei hadde vore, kunne dei ende opp som dei første ofra i denne grufulle krigen. Ingen høgsterettsdom som gir Salwa Judum ordre om å oppløyse seg, kan endre skjebnen deira.

Dei gjenverande hundretusenvis med menneske forsvann frå radaren til regjeringa. (Men utviklingsfonda for desse 644 landsbyane gjorde ikkje det. Kva skjer med den lille gullgruva?) Mange av dei tok seg fram til Andhra Pradesh og Orissa dit dei vanlegvis langpendla for å arbeide med å plukke chili i sesongen. Men titusenvis flykta inn i skogen der dei framleis er, utan tak over hovudet, og kjem attende til åkrane og heimane sine bare på dagtid.

I kjølvatnet til Salwa Judum dukka det opp ein sverm av politistasjonar og leirar. Ideen var å gi dekke til ein «snikande reokkupasjon » av maoistkontrollert område. Dei gjekk ut frå at maoistane ikkje ville våge åtak på ein slik konsentrasjon av tryggingsstyrkar. Maoistane på si side innsåg at om dei ikkje braut opp tryggingsstyrkane, ville det bety at dei ville svikte folk dei hadde fått tillit frå, og som dei hadde levd og arbeidd saman med i tjuefem år. Dei slo attende i ein serie med åtak i hjertet av tryggingsnettverket.

Den 26. januar 2006 gjekk PLGA til åtak på politileiren i Gangalaur og drap sytten. Den 17. juli 2006 vart Salwa Judum-leiren ved Erabor utsett for åtak, tjue vart drepne og hundreogfemti såra. (Kan vere har du lese om det: «Maoistane gjekk til åtak på flyktningeleiren regjeringa har sett opp for å gi ly for landsbybuarane som har flykta frå landsbyane sine på grunn av terror sett i verk av naxalittane.») Den 13. desember 2006 gjekk dei til åtak på «flyktninge»leiren i Basaguda og drap 3 SPO-ar og ein politimann. Den 15. mars 2007 kom det modigaste av dei alle. Eit hundre og tjue geriljasoldatar frå PLGA gjekk til åtak på Rani Bodili Kanya Ashram, eit herberge for jenter som var omgjort til brakke for 80 politifolk (og SPOar) frå Chhattisgarh, mens jentene framleis budde der som menneskelege skjold. PLGA gjekk inn i inngjerdinga, sperra av annekset jentene budde i, og gjekk til åtak på brakkene. Femtifem politi og SPO-ar vart drepne. Ingen av jentene vart skadd. (Den frittalande SP-en i Dantewara hadde vist meg PowerPoint-presentasjonen sin med forferdelege foto av dei brente lika av politimennene med opne magar i ruinane av dei sprengte skolebygningane. Dei var så makabre at eg var nøydd til å sjå bort. Han såg fornøgd ut med reaksjonen min.)

Åtaket på Rani Bodili førte til rabalder i landet. Menneskerettsorganisasjonar fordømde maoistane ikkje bare for valden, men au for å vere skolefiendtlege og gå til åtak på skolar. Men i Dandakaranya blei Rani Bodili-åtaket ei legende: songar og dikt og teaterstykke vart skrive om det.

Motåtaket til maoistane klarte å bryte tryggingsnettet, og gav folk pusterom. Politiet og Salwa Judum trekte seg attende til leirane sine, som dei no kjem ut frå – vanlegvis midt på natta – bare som gjengar på 300 eller 1 000 for å gjennomføre operasjonar med innringing og søking i landsbyane. Gradvis byrja folk bortsett frå SPO-ane og deira familiar returnere til landsbyane frå leirane. Maoistane ønska dei velkomne og kunngjorde at jamvel SPO-ane kunne vende tilbake om dei ærleg og offentleg angra handlingane sine. Ungdom i flokkevis byrja slutte seg til PLGA. (PLGA blei formelt oppretta i desember 2000. Dei siste tretti åra har dei væpna laga gradvis blitt til avdelingar, avdelingar blitt til troppar, og troppar til kompani. Men etter plyndringa av Salwa Judum var PLGA raskt i stand til å opprette bataljonar.)

Salwa Judum hadde ikkje bare slått feil, men fungert stikk i strid med målet.

Som me veit, var det ikkje bare ein operasjon på lokalnivå innanfor eit lite tidsrom. Uansett løgner i media var Salwa Judum ein felles operasjon mellom delstatsregjeringa i Chhattisgarh og Kongresspartiet som sat med makta sentralt. Dei kunne ikkje tillate at han slo feil. Ikkje når alle desse intensjonsavtalane framleis venta, som mismodige håpefulle på ekteskapsmarknaden. Regjeringa stod under enormt press for å komme opp med ein ny plan. Dei kom opp med Operasjon Grønn Jakt. SPO-ane frå Salwa Judum blir kalla Koya-commandoes no.

Regjeringa har tatt i bruk Chhattisgarh Armed Force (CAF), Central Reserve Police Force (CRPF), Border Security Force (BSF), Indo-Tibetan Border Police (ITBP), Central Industrial Security Force (CISF), Grey Hounds, Scorpions, Cobras. Og ein politikk som kjærleg blir kalla WHAM – Winning Hearts and Minds – vinne hjerter og sinn.

Viktige krigar blir ofte utkjempa på usannsynlege stader. Den frie marknadskapitalismen nedkjempa sovjetkommunismen i dei dystre fjella i Afghanistan. Her i skogane i Dantewara raser det ein kamp om Indias sjel. Mykje er sagt om den djupe krisa for det indiske demokratiet og maskepien mellom store selskap, store parti og tryggingsetablissementet. Om nokon vil gjøre ei rask undersøking i marka, er Dantewara staden å dra.

Eit utkast til rapport om «Jordbruket i delstaten og den uferdige jordreformen» (band 1) sa at Tata Steel og Essar Steel var hovudfinansieringskjelda til Salwa Judum. Fordi det var ein regjeringsrapport skapte han oppstand då han vart gjengitt i pressa. (Den historia er seinare tatt ut av den endelege rapporten. Var det ein faktisk feil, eller fekk nokon eit høfleg stålklapp på skuldra?)

Den 12. oktober 2009 skulle den lovpålagte høyringa om Tatas stålverk vore halde i Lohandiguda der dei berørte innbyggarane kunne møtt opp. Faktisk gjekk høyringa for seg i ein liten sal i sentralregjeringas bygning i Jagdalpur, mange mil unna, avstengt med massive tryggingstiltak. Eit innleigd publikum på femti stammefolk blei henta inn med ein bevokta konvoi av regjeringsjeepar. Etter møtet gratulerte representanten for sentralregjeringa «folket i Lohandiguda» med samarbeidet. Lokalavisene refererte løgnene, sjølv om dei visste betre. (Annonsane strøymde på.) Trass i protestar frå landsbybuarane har tileigninga av jord til prosjektet starta.

Maoistane er ikkje dei einaste som freistar avsette den indiske staten. Han er alt avsett mange gonger, av hindufundamentalistar og økonomisk diktatur.

Lohandiguda, ein fem timars køyretur frå Dantewara, var aldri naxalittland. Men det er det no. Kamerat Joori som sat ved sida meg då eg åt maurchutneyen, arbeider i området. Ho sa dei hadde beslutta å gå inn etter at det hadde byrja dukke opp graffiti på landsbyhusa med teksten Naxali Ao, Hamein Bachao (Naxalittar kom og redd oss!). For få månader sidan vart presidenten i landsbyens panchayat

Panchayat: landsbyråd

skoten og drepen på marknaden. «Han var Tatas mann», seier Joori, «han tvinga folk til å gi opp jorda si og ta mot kompensasjon. Det er godt han er borte. Me mista ein kamerat også. Dei skaut han. Vil du ha meir chapoli?» Ho er bare tjue. «Me lar ikkje Tata sleppe inn der. Folk vil ikkje ha dei.» Joori er ikkje i PLGA. Ho er i Chetna Natya Manch (CNM), kulturavdelinga til partiet. Ho syng. Ho skriv songar. Ho er frå Abhujmad. (Ho er gift med kamerat Madhav. Ho forelska seg i songen hans då han besøkte landsbyen hennar med ein CNM-trupp.)

Eg følte eg burde seie noko då. Om det fånyttige i vald, om uakseptable summariske avrettingar. Men kva skulle eg be dei gjøre? Gå til retten? Gjøre ein dharna*

Dharna: indisk sultestreik på trappa til den som har fornærma ein

i Jantar Mantar i New Dehli? Ein marsj? Ein etersendt sultestreik? Det er latterleg. Dei som står for den nye økonomiske politikken – som finn det så lett å seie «Det finst ikkje alternativ» – bør legge fram ein alternativ motstandsstrategi. Ein som er spesifikk for nettopp desse folka, i den spesifikke skogen. Her. No. Kva for eit parti skal dei stemme på?

Jantar Mantar: 13 astronomiske instrument i bygningsformat i New Dehli

Kva for demokratisk institusjon i dette landet skal dei vende seg til? Kva for dører banka ikkje Narmada Bachao Andolan på då dei år etter år kjempa mot store dammar i Narmada?

Det er mørkt. Det er stor aktivitet i leiren, men eg kan ikkje sjå noko. Bare små lys som flyttar seg. Det er vanskeleg å avgjøre om dei er stjerner eller ildfluer eller maoistar i farta. Lille Mangtu dukkar opp frå inkje. Eg fann ut at han var ein av ei gruppe på ti barn som var ein del av første ladning på den mobile skolen for unge kommunistar. Dei lærer å lese og skrive, og blir undervist i grunnleggande kommunistiske prinsipp. («Indoktrinering av unge sinn!» hyler våre næringslivsstyrte media. Fjernsynsreklamen som hjernevaskar barn før dei kan tenke, blir ikkje sett som indoktrinering.) Dei unge kommunistane får ikkje bære våpen eller uniform. Men dei følger etter PLGA-patruljane, med stjerner i auga, som groupies etter rockeband.

Mangtu har adoptert meg med ei mjuk eigarmine. Han har fylt vassflaska mi, og seier eg må pakke veska mi. Det blir blåst i ei fløyte. Det blå jihili-teltet blir tatt ned og bretta saman på fem minutt. Ei ny fløyte og alle hundre kameratane fell inn på linje. Fem rader. Kamerat Raju er operasjonsleiar. Det er opprop. Eg er på andre rad, ropar ut nummeret mitt når kamerat Kamla foran gir teikn. (Me tel til tjue, og startar så frå ein, fordi det er så langt dei fleste gondar tel. Tjue er nok for dei. Kanskje burde det vere nok for oss au.) Chandu har uniform no, og ber ein stengun. Med låg stemme orienterer kamerat Raju gruppa. Alt er på gondi, eg forstår ikkje ein døyt, men høyrer stadig ordet RV. Seinare fortel Raju meg at det står for Rendezvous!

Rendezvous: (fransk) møteplass

Det er eit gondiord no. «Me har RV-punkt i tilfelle me kjem i strid og må spreie oss, så veit dei kor me skal omgruppere oss.» Han kan umauleg forstå panikken det fyller meg med. Ikkje fordi eg er redd for å bli skoten på, men fordi eg er redd for å gå vill. Eg har retningsdysleksi, i stand til å gå vill mellom soverommet og badet. Kva skal eg gjøre i 60 000 km² skog? Om så helvete brenn skal eg halde fast i sariflaket til kamerat Raju.

Før me startar gå, kjem kamerat Venu bort til meg. «Okeydå kamerat. Eg må seie farvel.» Eg blir overraska. Han ser ut som ein liten mygg i ullkappe og sandalar, omgitt av vaktene sine, tri kvinner, tri menn. Tungt væpna. «Me er svært takknemlege kamerat, for at du kjem heilt hit,» seier han. Nok ein gong handtrykket, den knytta neven.

«Lal Salaam kamerat.» Han forsvinn inn i skogen, han som ber nøklane. Og på eit blunk er det som han aldri har vore her. Eg kjenner meg litt ribba. Men eg har timar med opptak å lytte på. Og som dagane blir til veker, skal eg møte mange som legg farge og detaljar på det risset han teikna for meg. Me startar å gå i motsett retning. Kamerat Raju, som stinkar Iodex på mils avstand, seier med eit fornøgd smil: «Knea mine er øydelagt. Eg kan bare gå om eg tar ein neve smertestillande.»

Kamerat Raju snakkar perfekt hindi, og fortel dei merkelegaste ting utan ei mine. Han har jobba som forsvarsadokat i Raipur i atten år. Både han og kona Malti var medlemmer i partiet og del av nettverket til partiet i byen. På slutten av 2007 blei ein av nøkkelpersonane i nettverket arrestert, torturert og til slutt snudd til informant. Dei køyrde han rundt i Raipur i lukka politibil, og fekk han til å peike ut tidlegare kollegaer. Kamerat Malti var ein av dei. Den 22. januar 2008 vart ho arrestert saman med mange andre. Hovudklagemålet er at ho har sendt videoopptak på CD som viser dei grufulle handlingane til Salwa Judum til mange parlamentsmedlemmer. Saka hennar kjem neppe opp fordi politiet veit dei står svakt. Men den nye tryggingslova i Chhattisgarh (CSPSA) gir politiet høve til å halde ho utan kausjon i mange år. «No har regjeringa plassert ut mange bataljonar av Chhattisgarh-politiet for å verne dei stakkars parlamentsmedlemmene frå sin eigen post,» seier kamerat Raju. Han blei ikkje tatt fordi han var i Dandakaranya på den tida, på eit møte. Han har vore her sidan. Dei to barna hans i skolealder som var aleine igjen heime var i harde forhøyr hos politiet. Til slutt vart heimen deira stengt av, og dei drog for å bu hos ein onkel. Kamerat Raju høyrde nytt om dei første gongen for få veker sidan. Kva gir han styrken, evnen til å halde fast i sin etsande humor? Kva får dei til å halde ut alle saman, med alt dei har gått gjennom? Deira håp og tiltru – og kjærleik – til Partiet. Eg møter det igjen og igjen, på djupaste og mest personlege vis.

Me går på ei rekke no. Eg og eit hundre «sanselaust valdelege», blodtørstige rebellar. Eg såg meg rundt i leiren før me drog. Det er ingen teikn til at bortimot hundre menneske har slått leir her utanom litt aske der båla har vore. Eg kan ikkje forstå denne hæren. Når det gjeld forbruk, er han meir ghandisk enn nokon Ghandi-tilhengar, og har eit mindre karbonavtrykk enn nokon miljøevangelist. Men akkurat no praktiserer dei jamvel ghandisme i sabotasjeaksjonane; til dømes strippar og kannibaliserer dei alle delar av ein politibil før dei brenn han. Rattet blir retta ut til løp på munnladningsgevær, setetrekka plukka av og brukt til ammunisjonsvesker, batteriet brukt til å lagre solenergi. (Nye instruksar frå den øvste kommandoen seier at kapra køyretøy skal bli gravde ned og ikkje kremerte. Så dei kan bli tatt opp att når det er nødvendig.) Eg lurer på om eg skal skrive eit stykke – Gandhi Get Your Gun? Eller blir eg lynsja?

Me går i kolmørke og er heilt stille. Eg er den einaste som brukar lykt, peika ned så det einaste eg kan sjå i lyssirkelen, er dei nakne hælane til kamerat Kamla i dei slitte svarte sandalane, som viser meg nøyaktig kor eg skal plassere føttene. Ho ber ti gonger så mykje vekt som eg gjør. Ryggsekk, ei rifle, ei stor veske med utstyr på hovudet, ei av dei store grytene og to skuldervesker fulle av grønnsaker. Veska på hovudet er perfekt balansert, og ho kan rutsje ned skråningar og sleipe fjellstiar utan så mykje som å røre ho. Ho er eit mirakel. Det viser seg bli ein lang marsj. Eg er takknemlig for historietimen fordi han i tillegg til alt anna gav beina mine kvile ein heil dag.

Det er så vakkert, å gå i skogen on natta. Og eg skal gjøre det natt etter natt.

Me skal til ei feiring av hundreårsdagen for Bhumkal-opprøret i 1910 der koyane reiste seg mot britane. Bhumkal betyr jordskjelv. Kamerat Raju seier folk vil gå i dagevis saman for å vere med på feiringa. Skogen må vere full av folk som er på vandring. Det er feiringar i alle divisjonane i DK. Me er priviligerte fordi kamerat Leng, seremonimeisteren går saman med oss. På gondi betyr leng «røysta». Kamerat Leng er ein høg middelaldrande mann frå Andhra Pradesh, kollega av den legendariske og elska songarpoeten Gadar som grunnla den radikale kulturorganisasjonen Jan Natya Manch (JNM) i -72. Til slutt blei JNM formelt ein del av PWG, og i Andhra Pradesh kunne dei samle titusenvis. Kamerat Leng slutta seg til i 1977 og blei sjølv ein berømt songar. Han budde i Andhra under den verste undertrykkinga, tida med drap i «samanstøyt» der venner døydde mest kvar dag. Sjølv vart han henta ut av sjukehussenga si ei natt, av ein kvinneleg politiinspektør forkledd som lege. Han blei tatt ut i skogen utanfor Warangal for å vere med i ein «samanstøyt». Men heldigvis for han, seier kamerat Leng, fekk Gadar vite om det og klarte slå alarm. Då PWG beslutta å starte ein kulturorganisasjon i DK i 1998, fekk kamerat Leng oppgava med å leie Chetana Natya Manch. Og her er han, på vandring saman med meg, i olivengrønn skjorte, og av ein eller annan grunn mørk lilla pyjamas med rosa kaninar på. «CNM har 10 000 medlemmer no,» fortalte han meg. «Me har 500 songar, på hindi, gondi, chhattisgarhi og halbi. Me har trykt ei bok med 140 av songane våre. Alle skriv songar.» Den første gongen eg snakka med han, verka han svært alvorleg, svært målmedviten. Men nokre dagar seinare, ved eit bål, framleis med pyjamasen på, fortel han oss om ein av dei store, framgangsrike telugu-filmskaparane (ein venn av han) som alltid speler naxalitt i sine eigne filmar. «Eg spørte han,» seier kamerat Leng med vakker telugu-aksent på hindien, «korfor trur du alltid at naxalittane er slik?» – og så laga han ein skikkeleg karikatur av ein samankrøkt jegerliknande mann med høge steg, frå skogen, med ein AK-47, og fekk oss til å hyle av latter.

Eg er ikkje sikker på om eg ser fram til Bhumkal-feiringa. Eg er redd eg får sjå tradisjonell stammedans proppfull av maoistpropaganda, eggande retoriske talar og eit lydig publikum med glassaktige auge. Me kjem fram til staden ganske seint på kvelden. Eit midlertidig monument av bambus, kledd i raud duk er sett opp. På toppen, over hammaren og sigden til maoistpartiet, er pila og buen til Janatana Sarkar, kledd med sølvpapir. Treffande hierarki. Scenen er stor, au midlertidig, på ei solid stilling dekka med eit tjukt lag av jord. Det brenn alt små bål spreidde rundt på området, folk har byrja komme, og lager kveldsmaten sin. Dei er bare silhuettar i mørket. Me finn veg gjennom folka (lalsalaam,lalsalaam,lalsalaam), og går i om lag femten minutt til me møter skogen igjen.

På den nye leirplassen må me stille opp igjen. Nytt opprop. Og så instruksar om vaktposisjonar og «skytesektorar» – kven som skal dekke kva for område i tilfelle politiåtak. RV-punkt blir fastlagt igjen.

Ein fortropp er der og har alt laga middag. Kamla gir meg ein vill guava som ho har plukka mens me gjekk og spart til meg.

Frå morgongry samlar det seg fleire og fleire folk til dagens feiring. Det bygger seg opp ei opprømt stemning. Folk som ikkje har sett kvarandre på lenge møtest igjen. Me høyrer lyden av mikrofonar som blir testa. Flagg, banner, plakatar, flaggdekorasjonar blir heist i vêret. Ein plakat med bileta av dei fem drepne i Ongnaar dagen me kom er dukka opp.

Eg drikk te med kamerat Narmada, kamerat Maase og kamerat Rupi. Kamerat Narmada snakkar om alle dei åra ho arbeidde i Gadchiroli før ho blei sjef for Krantikari Adivasi Mahila Sanghathan (KAMS) i DK. Rupi og Maase har vore byaktivistar i Andhra Pradesh, og fortel meg om dei lange åra med kvinnekamp i partiet, ikkje bare for sine rettar, men au for å få partiet til å forstå at likeverdige menn og kvinner er sentralt i draumen om eit rettferdig samfunn. Me snakkar om 70-åra og historiene til kvinner i naxalittrørsla som blei desillusjonerte av mannlege kameratar som såg seg sjølve som store revolusjonære, men var knytta til det gamle patriarkiet, den same gamle sjåvinismen. Maase seier tinga har endra seg mykje sidan den gongen, sjølv om dei framleis har eit stykke å gå. (Sentralkomiteen og Politbyrået i partiet har ingen kvinner foreløpig.)

Rundt middagstid kjem ein ny PLGA-kontingent. Han er leia av ein høg, smidig, guttaktig mann. Denne kameraten har to namn – Sukhdev, og Gudsa Usendi – ingen av dei er hans. Sukhdev er namnet på ein høgt verdsett kamerat som blei martyr. (I denne krigen er dei døde dei einaste som trygt kan bruke sitte eige namn.) Når det gjeld Gudsa Usendi, har mange kameratar vore Gudsa Usendi på eit eller anna tidspunkt. (Kamerat Raju var det for få månader sidan.) Gudsa Usendi er tittelen til partiets talsperson i Dandakaranya. Så sjølv om Sukhdev er saman med meg resten av turen, har eg ikkje ein ide om korleis eg nokongong skal finne han att. Men eg ville kjenne att latteren hans kor som helst. Han kom til DK i -88 seier han, då PWG bestemte å sende tredjedelen av styrkane sine frå Nord- Telengana til DK. Han er vakkert kledd i «civil» (gondi for «sivile klede») i motsetning til «dress» (maoist-»uniformen»), og kunne gå for å vere ein ung forretningsmann. Eg spør korfor han ikkje har uniform. Han seier han har vore på reise, og er nett komme attende frå Keshkal Ghats nær Kanker. Der blir det meldt om bauxittforekomstar – 3 millionar tonn – som eit selskap med namn Vedanta har sett seg ut.

Bingo. Ti poeng av ti for instinkta mine.

Sukhdev seier han reiste dit for å måle temperaturen i folket. For å sjå om dei var klare til å kjempe. «Dei vil ha patruljar no. Og våpen.» Så kastar han hovudet tilbake, og brøler av latter. «Eg fortalte at det ikkje var så lett, bhai.» Frå tilfeldige utsagn i samtalar og måten han ber sin AK-47, forstår eg at han au er høgt oppe i PLGA.

Jungelposten kjem. Det er eit kjeks til meg! Det er frå kamerat Venu. På ein bitteliten papirlapp, brett på brett, har han skrive ned teksten til ein song han lova å sende meg. Kamerat Narmada smiler når ho les teksten. Ho kjenner historia, som går tilbake til 1980-tallet, rundt den tida folk først byrja få tillit til partiet og vende seg til det med problema sine – sine «indre motsetningar» som kamerat Venu ordla seg. Kvinnene var mellom dei første som kom. Ein kveld sat ei gammal kvinne ved bålet og reiste seg, og sang ein song for pappa trestokk. Ho var maadiya, blant dei var det vanleg å ta av blusa og gå med bare bryst etter at dei gifta seg.

Jumper polo intor Dada, Dakoniley
Taane tasom intor Dada, Dakoniley
Bata papam kittom Dada, Dakoniley
Duniya kadile maata Dada, Dakoniley

Dei seier me ikkje kan ha blusene på, Dada, Dakoniley
Dei får oss til å ta dei av, Dada
På kva måte har me synda, Dada
Verda er endra, er ho ikkje Dada

Aatum hatteke Dada, Dakoniley
Aada nanga dantom Dada, Dakoniley
Id pisval manni Dada, Dakoniley
Mava koyaturku vehat Dada, Dakoniley

Men når me går til marknaden, Dada
Må me gå halvnakne, Dada
Me ønskar ikkje dette livet Dada
Fortell forfedrane våre det Dada

Dette blei det første kvinneproblemet partiet køyrte kampanje mot. Det måtte handterast med varsemd, med kirurgisk presisjon. I 1986 oppretta partiet Adivasi Mahila Sanghathana (AMS) som utvikla seg til Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS), og som no har 90 000 registrerte medlemmer. Det kan vere den største kvinneorganisasjonen i landet. (Dei er forresten alle maoistar, alle 90 000 av dei. Skal dei «utslettast»? Og kva med dei 10 000 medlemmene av CNM? Dei også?) KAMS arbeider mot adivasitradisjonane med tvungne ekteskap og bortføringar. Mot skikken der menstruerande kvinner må bu utanfor landsbyen i hytter i skogen. Mot bigami og familievald. Dei har ikkje vunne alle kampane, men kva for feministar har det?

Til dømes har kvinner ikkje lov til å så i Dandakaranya, sjølv i dag. På partimøter seier mennene seg einige i at dette er urettferdig og må bort. Men i praksis tillater dei det ganske enkelt ikkje. Så vedtok partiet at kvinnene kunne så på allmenningane, som er eigde av Janatana Sarkar. Her sår dei frø, dyrkar grønnsaker, og bygger vatningsdammar. Ein halv, ikkje ein heil seier.

Ettersom politiundertrykkinga har auka på i Bastar, har kvinnene i KAMS blitt ei formidabel kraft og samlar seg i hundretall, innimellom tusenvis for å konfrontere politiet fysisk. Sjølve det faktum at KAMS eksisterer har endra tradisjonelle haldningar radikalt og letta på mange av dei tradisjonelle måtane kvinner blir diskriminerte på. For mange unge kvinner som gjekk inn i partiet, særleg til PLGA, blei det ein måte å sleppe unna mangelen på luft i sine eigne samfunn. Kamerat Sushila, ein høgare funksjonær i KAMS snakkar om Salwa Judums raseri mot kvinnene i KAMS. Ho seier eitt av slagorda deira var Hum Do Bibi layenge! Layenge! (Me vil ha to koner! Me vil!) Mykje av valdtektene og den bestialske seksuelle lemlestinga var retta mot medlemmer i KAMS. Mange unge kvinner som var vitne til villskapen, gjekk inn i PLGA og no utgjør kvinnene 45 prosent av kaderen. Kamerat Narmada sender bud på nokre av dei, og etter ei stund sluttar dei seg til oss.

Kamerat Rinki har svært kort hår. Bobsveis som dei seier på gondi. Det er modig gjort, fordi her betyr «bob-sveis» «maoist». For politiet er det meir enn nok til å gi ordre om summarisk avretting. Nagabataljonen og Salwa Judum gjekk til åtak på kamerat Rinkis landsby Korma i 2005. På den tida var Rinki med i landsbymilitsen. Det same var vennene Lukki og Sukki, som også var medlemmer i KAMS. Etter å ha brent ned landsbyen fanga Naga-bataljonen Lukki og Sukki og ei anna jente, gjennomførte massevaldtekt og drap dei. Dei valdtok dei på grasbakken,» seier Rinki, «men etter at det var over, var det ikkje gras igjen.» Det har gått mange år no, Naga-bataljonen er borte, men politiet kjem framleis. «Dei kjem når dei treng kvinner, eller kyllingar.»

Ajitha har også bob-sveis. Judum kom til Korseel, landsbyen hennar, og drap tri stykker ved å drukne dei i ein bekk. Ajitha var i militsen, og følgte Judum eit stykke til ein stad nær landsbyen som bli kalla Paral Nar Todak. Ho såg dei valdta seks kvinner og skyte ein mann i halsen.

Kamerat Laxmi som er ei vakker jente med ei lang flette, fortel ho såg Judum brenne tretti hus i landsbyen hennar, Jojor. Me hadde ingen våpen då,» seier ho, «me kunne ikkje gjøre anna enn å sjå på.» Ho hjekk inn i PLGA like etter. Laxmi var ein av dei 150 geriljasoldatane som gjekk gjennom jungelen i tri og ein halv månad i 2008, til Nayagarh i Orissa, for å raide eit av våpenlagra til politiet, der dei tok 1 200 riflar og 200 000 ammunisjonsrundar.

Kamerat Sumitra slutta seg til PLGA i 2004, før Salwa Judum byrja herjingane sine. Ho gjekk inn, seier ho, fordi ho ønska å sleppe vekk heimanfrå. «Kvinner blir kontrollert på alle måtar,» fortalte ho meg. «I landsbyen vår fekk ikkje jenter klatre i tre, om dei gjorde det, måtte dei betale ei bot på 500 rupi eller ei høne. Om ein mann slår ei kvinne og ho slår igjen, må ho gi landsbyen ei geit. Mannfolka går opp i åsane saman i månadsvis for å jakte. Kvinner har ikkje lov til å gå nær slaktinga, det beste kjøttet går til menn. Kvinner får ikkje lov å ete egg.» Gode grunnar til å slutte seg til ein geriljahær?

Sumitra fortel historia til to av vennene, Telam Parvati og Kamla som jobba i KAMS. Telam Parvati var frå landsbyen Polekaya i Sør-Bastar. Som alle andre derifrå, var ho vitne til at Salwa Judum brente ned landsbyen. Ho gjekk så inn i PLGA og drog for å arbeide i fjellområda i Keshkal. I 2009 var ho og Kamla nettopp ferdige med å organisere feiringa av kvinnedagen 8.mars i området. Dei var saman i ei lita hytte utanfor landsbyen Vadgo. Politiet omringa hytta på natta og byrja skyte. Kamla skaut tilbake, men ho vart drepen. Parvati slapp unna, men vart funnen, og drepen neste dag.

Det skjedde sist år på kvinnedagen. Og her er ein avisrapport frå ei landsdekkande avis om kvinnedagen i år.

Og så held rapporten fram:

Denne blandinga av vond vilje og vankunne er ikkje uvanleg. Gudsa Usendi som dokumenterer notida for partiet, veit meir om dette enn dei fleste folk. Den lille datamaskina hans er full av pressemeldingar, dementi, rettingar, partilitteratur, lister over døde, TV-klipp og lyd- og videomateriale. «Det verste med å vere Gudsa Usendi,» seier han, «er å sende ut informasjon som aldri blir offentleggjort. Me kunne legge fram ei tjukk bok med upubliserte meldingar, om løgnene dei fortel om oss.» Han snakkar utan spor av indignasjon, med eit snev av humor faktisk.

Han tenker tilbake:

«I 2007 måtte me sende ut ei erklæring som sa: «Nahi bhai, humney gai ko hathode say nahin mara.» (Nei bror, me drap ikkje kyr med hammer.) I 2007 kunngjorde regjeringa til Raman Singh ein Gai Yojana (kuplan), eit valløfte, ei ku til alle adivasiar. Ein dag meldte fjernsynskanalane og avisene at naxalittane hadde gått til åtak på ein flokk kyr og slått dei til døde – med hammer – fordi dei var antihindu, anti-BJP. Du kan tenke deg kva som hendte. Me sendte ut eit dementi. Mest ingen offentleggjorde den. Seinare viste det seg at mannen som skulle fordele kyrne, var ein kjeltring. Han selte dei, og sa me hadde overfalt han og drepe kyrne.»

«Å, det er dusinvis, dei driv no eingong ein kampanje. Då Salwa Judum starta, gjekk dei til åtak på landsbyen Ambeli, brente han ned, og så gjekk alle SPO-ane, Naga-bataljonen, politiet mot Kotrapol … Du må ha høyrt om Kotrapal? Det er ein kjent landsby, han er brent ned tjueto gonger fordi han har nekta overgi seg. Då Salwa Judum nådde Kotrapal, venta militsen vår på dei. Dei låg klar til åtak. To SPO-ar døydde. Militsen fanga sju, resten rømde. Neste dag meldte avisene at naxalittane hadde massakrert fattige adivasiar. Enkelte sa me hadde drepe hundrevis. Jamvel eit respektert magasin som Frontline sa me drap atten uskyldige adivasiar. Til og med menneskerettsaktivisten K Balagopal som vanlegvis er omhyggeleg med fakta, jamvel han sa det. Me sendte ut ei forklaring. Ingen publiserte ho. Seinare vedgjekk K Balagopal mistaket i boka si … Men kven la merke til det?»

«Områdekomiteen kalte saman ein Jan Adalat (folkedomstol). Fire tusen var der. Dei lytta til heile historia. To av SPOane fekk dødsdom. Fem fekk åtvaring og blei sleppte laus. Folket avgjorde. Sjølv med informantar – som er blitt eit stort problem i dag – lyttar folk til saka, historiene, tilståingane og seier «Iska hum risk nahin le sakte» (Me kan ikkje i stole på denne personen) eller, «Iska risk hum lenge» (Me tar risken på å stole på denne personen). Pressa melder alltid om informantar som blir drepne. Aldri om dei mange som blir sette fri. Aldri om dei personane desse informantane har drepe. Alle trur at det ei blodtørstig prosedyre der alle alltid blir drepne. Det dreier seg ikkje om hemn, det dreier seg om å overleve og å redde liv i framtida … Sjølvsagt er det problem, me har gjort forferdelege mistak, me har til og med drepe feil folk i åtaka våre, trudd dei var politimenn, men det er ikkje slik det blir framstilt i media.»

På andre sida, kva med «samanstøyt», falske og andre – den verste forma for summarisk justis – som skaffar politimenn og soldatar medaljar for tapper innsats, pengesummar og forfremmingar utanfor rekkefølge frå den indiske regjeringa? Dess fleire dei drep, dess meire blir dei belønna. «Modige» blir dei kalla, «samanstøyt»- spesialistane. «Anti-nasjonale» blir me kalla, dei av oss som vågar stille spørsmål. Og kva med høgsterett som frekt vedgjekk at dei ikkje hadde nok bevis til å dømme Mohammed Afzal (tiltalt for åtaket på parlamentet i desember 2001) til døden, men likevel gjorde det, fordi «det kollektive samvitet til samfunnet bare ville vere fornøgde om forbrytaren blir lønna med dødsstraff.» 

I tilfellet med Jan Adalat i Kotrapal var kollektivet i det minste fysisk til stades for å fatte si eiga beslutning. Ho blei ikkje tatt av dommarar som hadde mista kontakten med det vanlege livet for lenge sidan, og gir seg ut for å snakke på vegner av eit fråverande kollektiv.

Eg undrar på kva folket i Kotrapal skulle gjort? Sendt bud på politiet?

Lyden av trommene har blitt svært høg. Det er tid for Bhumkal. Me går til festplassen. Eg kan knapt tru det eg ser. Det er eit hav av folk, dei villaste og vakre folk, kledd på det villaste og vakre vis. Mennene ser ut til å ha brydd seg meir med utsjånaden enn kvinnene. Dei har fjørpryd på hovudet og malte tatoveringar i fjeset. Mange har sminke på auga og pudra fjes. Det er mengder av milits, jenter i sari med fargar som tar pusten frå deg, og rifler lett slengt over skuldrane. Det er gamle folk, ungar, og raude flaggdekorasjonar over himmelen. Sola er skarp og høg. Kamerat Leng taler. Og mange funksjonærar frå dei ulike Janatana Sarkar. Kamerat Niti, ei uvanleg kvinne som har vore med i partiet sidan 1997, er slik ein trussel mot nasjonen at meir enn 700 politimenn omringa landsbyen hennar i januar 2007, fordi dei fekk høyre ho var der. Kamerat Niti blir oppfatta så farleg og jaga så desperat, ikkje fordi ho har leia så mange åtak (noko ho har), men fordi ho er ei adivasikvinne som er elska av folket i landsbyen og ein stor inspirasjon for ungdommen. Ho snakkar med AK-en på skuldra. (Det er eit gevær med ei historie. Mest alle våpen har ei historie: Kven det blei tatt frå, korleis, og av kven.)

Ein CNM-trupp framfører eit stykke om Bhumkal-opprøret. Dei vonde kvite kolonistane har hattar og gyllent gras som hår, og trakasserer og mørbankar adivasiane – til endelaus glede for publikum. Ein annan trupp frå Sør-Gangalaur framfører eit stykke kalla Nitir Judum Pito (Historia om blodjakta). Joori tolkar for meg. Det er historia om to gamle som går for å besøke landsbyen til dattera. Som dei går gjennom skogen går dei vill fordi alt er brent og ukjenneleg. Salwa Judum har til og med brent trommene og musikkinstrumenta. Det er ikkje aske fordi det har regna. Dei kan ikkje finne dattera. I sin sorg startar det gamle paret å synge, og når ho høyrer dei, syng røysta til dattera attende frå ruinane:

Faren hennar syng tilbake:

Nokre talar til. Så byrjar tromminga og dansen. Kvar Janatana Sarkar har sin eigen trupp. Kvar trupp har øvd inn sin eigen dans. Dei kjem ein etter ein, med store trommer og dei dansar ville historier. Den einaste figuren alle truppane har felles, er Slem Gruvemann, med hjelm og mørke briller, og vanlegvis røykar han ein sigarett. Men det er ikkje noko stivt eller mekanisk over dansen deira. Ettersom dei dansar, stig støvet. Lyden av trommene blir øyredøvande. Gradvis byrjar folkesamlinga å gynge. Og ho byrjar danse. Dei dansar i små rader på seks eller sju, menn og kvinner for seg, med armane rundt livet på kvarandre. Tusenvis av menneske. Det er dette dei kom for. For dette. Lykke blir tatt svært alvorleg her, i Dandakaranya-skogen. Folk vil gå milevis, i dagevis saman for å feste og synge, for å sette fjør i turbanane og blomar i håret, for å legge armane rundt kvarandre og drikke mahua og danse natta gjennom. Ingen syng eller dansar aleine. Dette, meir enn noko anna, viser deira trass mot ein sivilisasjon som freistar utrydde dei.

Eg kan ikkje tru at alt dette skjer rett framfor nasa til politiet. Midt inne i Operasjon Grønn Jakt.

Frå starten ser PLGA-kameratane på dei som dansar, frå sidelinja med geværa sine. Men så, ein etter ein, som ender som ikkje orkar stå på land og sjå andre ender svømme, går dei også inn, og byrjar danse. Snart er det rader med olivengrønne dansarar, snurrande rundt med dei andre fargane. Og så, fordi søstrer og brør og foreldre og ungar og venner ikkje har møttest på månader, kanskje år, møter kvarandre, bryt radene opp og omformar seg, og dei olivengrønne blir fordelt mellom snurrande sariar og blomar og trommar og turbanar. Det er verkeleg ein folkets hær. Iallfall i dag. Og det formann Mao sa om at geriljaen var fisken, og folket vatnet dei svømmer i, er – i denne stunda – bokstavleg sant.

Formann Mao. Han er også her. Litt einsam, kanskje, men til stades. Det er eit fotografi av han, på ein raudkledd skjerm. Marx au. Og Charu Majumdar, grunnleggaren og sjefsteoretikaren for naxalittrørsla. Den harde retorikken hans dyrkar vald, blod og martyrium, og brukar ofte eit språk så grovt at det nesten er folkemordaktig. Når eg står her, på Bhumkal-dagen, kan eg ikkje unngå å tenke at analysane hans, som er så viktige for organiseringa i denne revolusjonen, er så fjerne frå kjenslene og veven i han. Når han sa at bare «ei utryddingskampanje» kan skape «det nye mennesket som vil utfordre døden og fri seg frå all eigeninteresse» – kunne han sett for seg at dette urgamle folket, som dansar inn i natta, ville bli dei som måtte aksle draumane hans?

Det er ein stor bjørnetjeneste for alt som skjer her, at det einaste som ser ut til å nå ut til verda utanfor er den stive, ubøyelege retorikken til ideologane i eit parti som har vakse fram frå ei problemfylt fortid. Då Charu Mazumdar sa dei berømte orda «Kinas formann er vår formann, og Kinas veg er vår veg», var han klar til å la det gå så langt at naxalittane heldt seg i ro, mens general Yahya Khan utførte folkemord i Aust-Pakistan (Bangladesh), fordi Kina på den tida var alliert med Pakistan. Det var au stille om Røde Khmer og dødsmarkene i Kambodsja. Det var stille om dei grufulle overgrepa i dei kinesiske og russiske revolusjonane. Stille om Tibet. Innanfor naxalittrørsla har det au vore valdelege overgrep, og det er uråd å forsvare mykje av det dei har gjort. Men kan noko av det dei har gjort, samanliknast med dei tarvelege prestasjonane til Kongresspartiet og BJP i Punjab, Kashmir, Delhi, Mumbai, Gukarat … Og likevel, trass i desse forferdelege motseiingane, var Charu Mazumdar ein visjonær i mykje av det han skreiv og sa. Partiet han grunnla (og dei mange utbrytargruppene) har holdt draumen om revolusjon reell og til stades i India. Tenk deg eit samfunn utan den draumen. For det aleine kan me ikke dømme han for hardt. Særleg ikkje når me svøper oss i Gandhis hyklande humbug om den overlegne «ikkje-valdelege vegen» og ideen hans om formyndarskap:

Så merkeleg det er då, at vår tids indiske tsarar i det indiske etablissementet – staten som knuste naxalittane så nådelaust – no seier det Charu Mazumdar sa for så lenge sidan: Kinas veg er vår veg.

Alt er snudd opp ned.

Kinas veg er endra. Kina har blitt ei imperialistmakt no, jaktar på andre land, andre folks ressursar. Men partiet har framleis rett, det er bare det at partiet har skifta meining.

Når partiet er på friarfot (som det er no i Dandakaranya), oppvartar folket, er oppmerksame på alle behova, då er det eit ekte folkets parti, hæren deira ein ekte folkehær. Men etter revolusjonen kan denne kjærleiksaffæra så lett snu seg til eit bittert ekteskap. Kor lett folkehæren kan vende seg mot folket. I Dandakaranya i dag ønskar partiet at bauxitten skal bli verande i fjella. Vil det endre oppfatning i morgon? Men kan me, bør me la uro for framtida paralysere oss i dag?

Dansen vil gå heile natta. Eg går attende til leiren. Maase er der, vaken. Me snakkar til langt på natt. Eg gir ho eksemplaret mitt av Nerudas Kapteinens vers (Eg tok det med, bare i tilfelle). Ho spør igjen og igjen: «Kva meiner dei om oss utanfor? Kva seier studentane? Fortell meg om kvinnerørsla, kva er dei store sakene no?» Ho spør om meg, om skrivinga mi. Eg prøver gi ho ei ærleg framstilling av kaoset mitt. Så byrjar ho snakke om seg sjølv, korleis ho gjekk inn i partiet. Ho fortel at partnaren hennar blei drepen i mars siste året, i ein falsk samanstøyt. Han vart arrestert i Nashik, og tatt til Warangal for å bli drepen. «Dei må ha torturert han mykje.» Ho var på veg for å møte han då ho høyrde han var arrestert. Ho har vore i skogen heile tida etterpå. Etter å ha tidd lenge fortel ho at ho har vore gift ein gong før, for lenge sidan. «Han vart au drepen i ein samanstøyt,» seier ho, og legg til med hjerteskjerande presisjon: «Men ein verkeleg ein.»

Eg ligg vaken på jihilien min, tenker på det langvarige sorgmodet til Maase, lyttar til trommene og lyden av langvarig lykke frå plassen, og tenker på Charu Mazumdars ide om langvarig krig, det sentrale budskapet til maoistpartiet. Det er det som får folk til å tru at tilbudet frå maoistane om «fredsforhandlingar» er ein bløff, eit triks for å få pusterom til å omgruppere seg, skaffe seg nye våpen og gå tilbake til å føre langvarig krig. Kva er langvarig krig? Er det ein grusom ting i seg sjølv, eller er det avhengig av typen krig? Kva om folket her i Dandakaranya ikkje hadde ført sin langvarige krig dei siste tretti åra, kor ville dei vore no?

Og er maoistane dei einaste som trur på langvarig krig? Nesten frå den stunda India blei ein suveren nasjon, blei landet ei kolonimakt, la under seg land, førte krig. Landet har aldri nølt med å bruke militær intervensjon i politiske spørsmål – Kashmir, Hyderabad, Goa, Nagaland, Manipur, Telengana, Assam, Punjab, naxalittopprøret i Vest-Bengal, Bihar, Andhra Pradesh og no i alle stammeområda i Sentral-India. Titusenvis er drepne utan straffeforfølging, hundretusenvis torturert. Alt dette bak den gode demokratimaska. Kven har dei ført krigane mot? Muslimar, kristne, sikhar, kommunistar, dalitar,

Dalit: dei kastelause i India, og betyr «dei undertrykte»

stammefolk og mest av alt mot dei fattige som vågar stille spørsmål ved skjebnen sin i staden for å godta smulane som blir slengt til dei. Det er vanskeleg å unngå å sjå at den indiske staten i kjerna er ein høgkaste-hindustat (uansett kva for parti som sit med makta) som av natur er fiendtleg til «dei andre». Som på kolonialt vis sender naga-soldatane og mizoane** f

 

Mizoane er ei folkegruppe i nordaustlege India.

 

or å slåst i Chhattisgarh, sikhane til Kashmir, kashmirar til Orissa, tamilar til Assam, og så vidare. Om ikkje dette er langvarig krig, kva er?

Utrivelege tankar ei vakker, stjernefylt natt. Sukhdev smiler for seg sjølv, fjeset er opplyst av skjermen på datamaskina. Han er ein sprø arbeidsnarkoman.

Dansen har ikkje stansa og det er daggry. Rekkene går framleis, hundrevis av ungdommar dansar framleis. «Dei stoppar ikkje,» seier kamerat Raju, «ikkje før me byrjar pakke saman.»

På plassen treff eg på kamerat Doktor. Han har drive ein liten medisinsk leir i utkanten av dansegolvet.

Eg vil kysse dei tjukke kinna hans. Korfor kan ikkje han vere minst tretti personar istadenfor bare ein? Korfor kan han ikkje vere tusen personar? Eg spør han korleis ho ser ut, helsa i Dandakaranya. Svaret hans får blodet mitt til å stivne. Flesteparten av dei han har undersøkt, seier han, medrekna dei frå PLGA, har eit hemoglobintall mellom 5 og 6 (mens det vanlege for kvinner i India er 11). Det er tuberkolose pga meir enn to år med kronisk anemi. Små barn har andregrads feilernæring, i medisinske termar kalla Kwashiorkor. (Eg slo det opp seinare. Det er eit ord bygd på ga-språket frå kystområda i Ghana, og betyr «sjukdommen eit spebarn får når det nye spebarnet kjem». Den eldre ungen får ikkje morsmelk, og det er ikkje nok mat til å gi det nok næring.) «Det er ein epidemi her, som i Biafra,» seier kamerat Doktor, «eg har arbeidd i landsbyar før, men eg har aldri sett noko som dette.»

I tillegg til dette er det malaria, osteropose, bendelorm, alvorlege øyre- og tanninfeksjonar, og primær amenoré – når næringsmangel i puberteten får menstruasjonen til å forsvinne eller ikkje dukke opp i utgangspunktet.

«Det er ingen sjukehus i denne skogen bortsett frå eit eller to i Gadchiroli. Ingen legar. Ingen medisin.»

Han skal ut på ein åttedagars tur til Abhujmad med det lille laget sitt. Han er også kledd i «dress». Så om dei finner han, vil dei drepe han.

Kamerat Raju seier at det ikkje er trygt for oss å halde fram med å telte her. Me må flytte oss. Å dra frå Bhumkal betyr mange farvel over lang tid.

Lal lal salaam, Lal lal salaam, Jaane waley Sathiyon ko Lal Lal Salaam, (Raud helsing til kameratane som drar.)

Phir milenge, Phir milenge Dandakaranya jungle mein phir milenge (Me møtest igjen, ein dag, i Dandakaranyaskogen.)

Det blir aldri tatt lett på velkomst- og avreiseseremonien, fordi alle veit at når dei seier «me møtest igjen», så meiner dei faktisk» me møtest kanskje ikkje igjen». Kamerat Narmada, kamerat Maase og kamerat Roopi drar kvar sin veg. Får eg nokon gong sjå dei att?

Så er me på vandring på ny. Det blir varmare for kvar dag. Kamla plukkar den første tendufrukten til meg. Den smaker som chikoo.

Chikoo er eit gummitre, opprinneleg frå Mexico der det går under namnet sapodill. Moden frukt kan etast.

Eg er blitt tamarindslave. Denne gongen slår me leir nær ein bekk. Kvinner og menn bader i grupper etter tur. Om kvelden mottar kamerat Raju ei heil pakke med «kjeks».

Nytt:

60 personar arresterte i Manpur-divisjonen i slutten av januar 2010 er enno ikkje framstilte for retten.

Store politistyrkar har komme til Sør- Bastar. Vilkårlege åtak er i gang.

Den 8. november 2009 blei Dirko Madka (60) og Kovasi Suklu (68) drepne i landsbyen Kachlaram i Bijapur Jila.

Den 24. november blei Madavi Baman (15) drept i landsbyen Pangodi.

Den 3. desember blei også Madavi Budram frå Korenjad drept.

Den 11. desember, landsbyen Gumiapal i Darba-avdelinga, 7 menneske drepne (namna er ikkje klare).

Den 15. desember, landsbyen Kotrapal, Veko Sombar og Madavi Matti (begge i KAMS) drepne.

Den 30. desember, landsbyen Vechapal, Poonem Pandu og Poonem Motu (far og son) drepne.

I januar 2010 (dato ukjent) vart leiaren for Janatana Sarkar i landsbyen Kaika i Gangalaur drepen.

Den 9. januar vart 4 menneske drepne i landsbyen Surpangooden i Jagargondaområdet.

Den 10. januar vart 3 menneske drepne i landsbyen Pullem Pulladi (ingen namn enno).

Den 25. januar, 7 menneske drepne i landsbyen Takilod, Indravati-området.

Den 10. februar (Bhumkal-dagen) Kumli valdtatt og drepen i landsbyen Dumnaar, Abhujmad. Ho var frå ein landsbyen kalla Paiver.

2 000 soldatar frå Indo Tibetan Border Patrol (ITBP) har slått leir i skogane i Rajnandgaon.

5 000 ekstra BSF-soldatar har komme til Kanker.

Og så: PLGA-kvoten oppfylt.

Nokre gamle aviser var det også. Det er mykje skriving om naxalittane. Ein skrikande titel oppsummerer det politiske klimaet: Khadedo, Maaro, Samarpan Karao (Eliminer, drep, få dei til å overgi seg). Under det: Varta ke liye loktantra ka dwar khula hai (Demokratiets dør er alltid open for samtalar). Eit anna seier at maoistane dyrkar cannabis for å skaffe pengar. Den tredje er ein leiarartikkel som seier at politiet har full kontroll over området me går gjennom, og har slått leir i.

Dei unge kommunistane tar med seg utklippa som lesetrening. Dei vandrar rundt i leiren, og les dei antimaoistiske artiklane høgt med radiostemmer.

Ny dag. Ny stad. Me har slått oss til i utkanten av landsbyen Usir, under store mahuatre. Mahuaen har nettopp byrja blomstre, og slepp den bleikgrønne blomsterprakta si som juvelar på skogbotnen. Lufta er metta av den lett rusande lukta. Me ventar på ungane frå skolen i Bhatpal. Skolen blei stengt etter trefninga ved Ongnaar, og er gjort om til politileir. Ungane sendt heim. Det same gjeld skolane i Nelwad, Moonjmetta, Edka, Vedomakat og Dhanora.

Skoleungane frå Bhatpal dukkar ikkje opp.

Kamerat Niti (mest ettersøkt) og kamerat Vinod tar oss med på ein lang tur for å sjå ei rekke med innhaustingsanlegg og irrigasjonsdammar Janatana Sarkar i området har bygd. Kamerat Niti snakkar om alle problema dei har med jordbruket. Bare 2 prosent av jorda har vatningsanlegg. I Abhumjad var pløying ukjent fram til for ti år sidan. I Gadricholi derimot kjem hybride frø og plantegift sakte og sikkert inn. «Me treng sårt til hjelp med jordbruket», seier kamerat Vinod. «Me treng folk som kjenner til frø, økologiske middel mot plantesjukdommar, permakultur. Med litt hjelp kan me gjøre mykje.»

Kamerat Ramu er den leiande gardbrukaren i området. Han viser oss stolt rundt på åkrane, der dei dyrkar ris, brinjal, gongura, løk, kålrot. Så viser han oss like stolt ein stor, men uttørka vatningsdam. Kva er dette? «Denne har ikkje ein gong vatn i regntida», seier han med eit smil om munnen, «det er ikkje vår, han blei gravd av Looti Sarkar (regjeringa som raner). Det er to parallelle styringssystem her, Janatana Sarkar og Looti Sarkar.

Eg tenker på det kamerat Venu sa til meg: Dei vil knuse oss, ikkje bare på grunn av minerala, men fordi me tilbyr verda ein alternativ modell.

Det er ikkje eit alternativ enno, denne Gram Swaraj-ideen

Gram Swaraj: Gandhis landsbysjølvstyre

med gevær. Det er for mykje sult, for mykje sjukdom her. Men han har heilt tydeleg skapt grunnlaget for eit alternativ. Ikkje for heile verda, ikkje for Alaska eller New Delhi, kanskje ikkje eingong for heile Chhattisgarh, men for seg sjølv. For Dandakaranya. Det er den største løyndommen i verda. Han har lagt grunnlaget for alternativet til å bli utsletta. Han har trassa historia. Mot alle odds har han smidd ein modell for å overleve. Han treng hjelp og fantasi, han treng legar, lærarar, bønder.

Han treng ikkje krig.

Men om krig er alt han får, vil han slå attende.

I løpet av få dagar møter eg kvinner som arbeider i KAMS, folk med ulike posisjonar i Janatana Sarkar, medlemmer av Dandakaranya Adivasi Kisan Mazdoor Sangathan (DAKMS), familiane til dei som er drepne, og heilt vanlege menneske som freistar klare seg i desse skrekkelege tidene.

Eg møtte tri søstrer, Sukhiyari, Sukdai og Sukkali, ikkje unge, kanskje i førtiåra, frå Narainpur-distriktet. Dei har vore med i KAMS i tolv år. Folket i landsbyen er avhengige av at dei tar seg av politiet. «Politiet kjem i grupper på to til tri hundre. Dei stel alt, smykke, kyllingar, grisar, gryter og panner, piler og buar», sukkar Sukkali, «ikkje ein gong ein kniv blir att.» Huset hennar i Innar har dei brent to gonger, ein gong av Nagabataljonen og ein gong av CRPF.

CRPF: Central Reserve Police Force – Indias halvmilitære elitekorps

Sukhiari har blitt arrestert og fengsla i Jagdalpur i sju månader. «Ein gong tok dei med seg alle i landsbyen, og sa at alle mennene var naxalittar. » Sukhiarai følgte etter med alle kvinnene og barna. Dei omringa politistasjonen og nekta gå før mennene var sette fri. «Uansett når dei tar nokon med seg, må ein gå straks og dra dei med tilbake. Før dei får skrive rapport. Når dei først har fått noko i bøkene sine, blir det svært vanskeleg.»

Sukhiarai, som blei bortført som barn og tvangsgifta med ein eldre mann (ho rømte, og slo seg til hos søstera si), organiserer no massemønstringar, taler på møter. Mennene er avhengige av henne for å vere beskytta. Eg spør kva partiet betyr for ho. «Naxalvaad ka matlab humaara Parivaar (Naxalvaad er familien vår). Når me får høyre om eit åtak, er det som familien har blitt såra», seier Sukhiari.

Eg spør om ho veit kven Mao var. Ho smilte blygt. «Han var ein leiar. Vi arbeider for å gjøre verkeleg visjonen hans.»

Eg møtte kamerat Somari Gawde. Tjue år gammal, og ho hadde alt sona to år i fengsel i Jagdalpur. Ho var i landsbyen Innar 8. januar 2007 då 740 politimenn omringa han fordi dei hadde informasjon som sa at kamerat Niti var der. (Ho var det, men var reist då politiet kom.) Men landsbymilitsen der Somari var medlem, var der framleis. Politiet opna ild då dagen grydde. Dei drap to guttar, Suklal Gawde og Kachroo Gota. Så tok dei tri andre til fange, to guttar, Dusri Salam og Ranai, og Somari. Dusri og Ranai var bunde og skotne. Somari blei slått nesten til døde. Politiet fekk tak i ein traktor med tilhengar, og lessa dei døde på. Somari blei tvunge til å sitte saman med dei døde kroppane og tatt til Narainpur.

Eg møtte Chamri, mor til kamerat Dilip som blei skoten 6. juli 2009. Ho seier at politiet etter å ha drepe han bandt liket hans til ein stokk, som eit dyr, og bar han med seg. (Dei må vise fram lika for å få pengebelønninga, før andre med vald tar over drapa.) Chamri løp bak dei heile vegen til politistasjonen. Då dei var framme, hadde ikkje liket ein einaste tråd av klede på seg. Undervegs, sa Chamri, la dei liket i vegkanten då dei stoppa ved ein dhaba f

Dhabas: små restaurantar i India og Pakistan

or å få te og kjeks. (Som dei ikkje betalte for.) Prøv å sjå for dykk mora som følger etter liket av sonen sin gjennom skogen, stoppar på avstand, og ventar på at mordarane skal bli ferdige med teen. Dei lot ho ikkje få liket av sonen så ho kunne gravlegge han på skikkeleg vis. Dei lot ho bare kaste ein neve med jord i grøfta der dei gravde ned dei andre dei hadde drepe den dagen. Chamri seier ho vil ha hemn. Badla ku badla. Blod for blod.

Eg møtte dei valde medlemmene av Marskola Janatana Sarkar som styrer seks landsbyar. Dei skildra eit politiraid: Dei kjem om natta; 300, 400, somme tider 1 000. Dei sperrar av landsbyen, og legg seg til å vente. Ved daggry tar dei til fange dei som først går ut på markene, og brukar dei som menneskelege skjold når dei går inn i landsbyen, og som må vise dei kor «boobytrapsa » er. («Booby-traps» har blitt eit gondi- ord. Alle smiler når dei seier eller høyrer ordet. Skogen er full av feller, ekte og falske. Jamvel PLGA må visast veg gjennom landsbyane.) Når politiet først er inne i landsbyen, plyndrar og stel dei, og brenn husa. Dei har med hundar. Hundane tar dei som prøver rømme. Dei jagar opp kyllingar og grisar, og politiet drep dei, og tar dei med i sekkar. SPO-ar kjem saman med politiet. Dei veit kor folk gøymer pengar og smykke. Dei fangar folk, og tar dei med seg. Og tar pengane før dei slepp dei fri. Dei har alltid med seg nokre ekstra naxalittdressar i tilfelle dei finn folk dei kan drepe. Dei får pengar for å drepe naxalittar, så dei lagar nokon. Landsbyfolket er for redde til å bli verande heime.

I denne fredfulle skogen ser livet ut til å ha blitt heilt militarisert no. Folk kan ord som sperre av og søke, skyte, framrykking, retrett, ned, kamp! For å hauste avlingane sine treng dei PLGA som vaktpostar. Marknadene er fulle av muhkbirar (informantar) som politiet har lurt frå landsbyane sine med pengar. (1 500 rupi i månaden.) Eg blir fortalt at det er ein mukhbir mohallah – informantkoloni 2 i Narainpur, der det bur minst fire tusen muhkbirar. Mennene kan ikkje går til marknaden lenger. Kvinnene går, men dei blir passa nøye på. Om dei kjøper det minste lille ekstra, skuldar politiet dei for å handle inn for naxalittar. Medisinseljarane har fått instruksar om å bare selje medisin i små mengder til folk. Lågprisrasjonar frå det offentlege distribusjonssystemet (PDS) – sukker, ris, parafin – blir lagra i eller nær politistasjonane slik at det er uråd for dei fleste å få kjøpt dei.

Artikkel 2 i FN-konvensjonen for å hindre og straffe folkemord definerer folkemord som:

Eg merkar endeleg all gåinga. Eg er sliten. Kamla skaffar meg eit gryte med varmt vatn. Eg badar bak eit tre i mørket. Men eg kan ikkje ete middag, og krabbar opp i soveposen for å sove. Kamerat Raju kunngjør at me må forflytte oss. Dette skjer sjølvsagt ofte, men i natt er det tungt. Me har slått leir i ei open eng. Me har høyrt bomber i det fjerne. Me er 104 personar. Nok ein gong, på ei rad gjennom natta. Grashopper. Lukta av noko som minner om lavendel. Klokka må ha vore over elleve då me kom til plassen me skulle vere om natta. Ein steinhaug. Oppstilling. Namneopprop. Ein radio blir slått på. BBC seier det har vore åtak på ein leir frå Eastern Frontier Rifles i Lalgarh, Vest-Bengal. Seksti maoistar på motorsyklar. Fjorten politimenn drepne, ti sakna. Våpen tatt. Fornøgd mumling rundt om. Maoistleiaren Kishenji blir intervjua. Når skal dere slutte med denne valden, og komme til samtalar? Når Operasjon Grønn Jakt blir avblåst. Når som helst. Sei til Chidambaram at me vil snakke. Neste spørsmål: Det er mørkt no, dere har lagt ut landminer, forsterkingar er kalt inn, vil dere går til åtak på dei også? Kishenji: Ja sjølvsagt, ellers vil folk slå meg. Det blir latter i rekkene. Klargjøraren Sukhdev seier: «Dei seier alltid landminer. Me bruker ikkje landsminer. Me bruker IED-ar.

IED: Improvised explosive device – improviserte eksplosiv

Ny luksussuite på hotellet med tusen stjerner. Eg kjenner meg sjuk. Det byrjar regne. Det blir litt fnising. Kamla legg ein jihili over meg. Kva meir har eg behov for? Alle andre bare rullar seg inn i jihilien.

Morgonen etter er dødstalla i Lalgarh gått opp til tjueein, ti sakna.

Kamerat Raju er omsorgsfull i dag. Me forflyttar oss ikkje før kvelden.

Ein kveld sit folk som ein sverm møll rundt eit lys. Det er kamerat Sukhdevs lille datamaskin, driven av solpanel, og dei ser på Mother India,

Mother India: Kjent Bollywood-film frå 1957

med geværpipene som silhuett mot himmelen. Kamla ser ikkje ut til å vere interessert. Eg spør om ho likar sjå på film. Nahi didi. Sirf ambush video.» (Nei didi. Bare overfall på video.») Seinare spør eg kamerat Sukhdev om desse overfallsvideoane. Utan å løfte eit augelokk speler han ein for meg.

Det startar med bilete frå Dandakaranya, elver, fossar, nærbilete av ein naken grein, ein gauk kallar. Så plutseleg ein kamerat som koplar til ein IED, dekkar over den med tørt lauv. Ei motorsykkelrekke blir blåst i vêret. Det er lemlesta kroppar og brennande syklar. Våpen blir tatt. Tri politimenn, å sjå til med granatsjokk, blir bunde.

Kven filmar? Kven leiar operasjonane? Kven sikrar at purken blir sett fri om dei overgir seg? (Dei blei sett fri, fekk eg stadfesta seinare.)

Eg kjenner den milde, trygge røysta. Det er kamerat Venu.

«Det er overfallet ved Kudur», seier kamerat Suhkdev.

Han har au eit videoarkiv med brente landsbyar, vitnemål frå augevitne og slektningar av dei døde. På ein svidd vegg på eit brent hus står det skrive «Nagaaa! Fødd til å drepe!» Det er metervis med eit liten gutt som fekk hogge av fingrane for å innvie Bastar-delen av Operasjon Grønn Jakt. (Det er til og med eit fjernsynsintervju med meg. Arbeidsrommet mitt. Bøkene mine. Merkeleg.)

Om kvelden melder radioen om eit nytt naxalittåtak. Dette er på Jamui, Bihar. Det blir sagt at 125 maoistar gjekk til åtak på ein landsby og drap ti menneske frå korastammen som gjengjeld for at dei gav politiet opplysningar, som førte til at seks maoistar døde. Sjølvsagt veit me at denne rapporten kan vere sann eller ikkje. Men om han er det, er det utilgiveleg. Kamerat Raju og Sukhdev liker seg tydeleg ikkje.

Nytt som har komme frå Jharkhand og Bihar, er urovekkande. Folk har framleis den grufulle halshogginga av politimannen Francis Induvar friskt i minnet. Det er ei påminning om kor lett disiplin i væpna kamp kan løyse seg opp til tankelaust kriminelle og valdelege handlingar, eller til stygge identitetskrigar mellom kaste og samfunn og religiøse grupper. Ved å instituere urettvise slik han har gjort, har den indiske staten gjort landet til ei kruttønne med massiv uro. Regjeringa tar grundig feil om ho trur at ho får slutt på valden ved å gjennomføre «målretta snikmord» for å gjøre CPI(maoist) «hovudlause». Tvert i mot vil valden spreie seg og bli intensivert, og regjeringa vil ikkje ha nokon å snakke med.

Dei siste dagane mine der ruslar me gjennom den frodige, vakre Indravati-dalen. Mens me går der i åssida, ser me ei anna rekke med folk som går i same retning, men på andre sida av elva. Eg blir fortalt at dei er på veg til eit anti-dammøte i landsbyen Kudur. Dei er fullt synlege og uvæpna. Folkets eiga samling for dalen. Eg hoppa av og slutta meg til dei.

Bodghhat-dammen vil fylle heile det området me har vandra gjennom i dagevis. All den skogen, all den historia, alle desse historiene. Meir enn hundre landsbyar. Er det så planen? Å drukne folk som rotter, slik at stålverket i Lohandiguda og bauxittgruva og aliminiumsverket i Keshkal-passet kan få elva?

På møtet seier folk som har komme milevis, det same me alle har høyrt i årevis. Me kjem til å drukne, men flyttar ikkje på oss! Dei er opprømde fordi nokon frå Delhi er med dei. Eg fortel dei at Delhi er ein skrekkeleg by som verken kjenner til eller bryr seg om dei.

Eg besøkte Gujarat bare få veker før eg kom til Dandakaranya. Sardar Sarovardammen har meir eller mindre nådd full høgde no. Og mest kvar einaste ting som Narmada Bachao Andolan (NBA) sa ville skje, har skjedd. Folk som blei forflytta, har ikkje fått erstatning, men det seier seg sjølv. Det er ikkje bygd kanalar. Det finst ingen pengar. Så vatnet frå Narmada blir leia ut i det tomme elveleiet til Sabarmati (som blei demt opp for lenge sidan). Mesteparten av vatnet blir slukt av byar og industri. Verknadene nedanfor i elva – saltvatninntrenging i ein elvemunning utan elv – blir uråd å lindre.

Ein gong i tida var trua på at store dammar var «templa i det moderne India» misforstått, men kanskje forståeleg. Men i dag, etter alt det som har skjedd, og me veit alt det me veit, er det naudsynt å seie at store dammar er brotsverk mot menneska.

Bodhghat-dammen vart lagt på hylla i 1984 etter at folka i området protesterte. Kven vil stoppe han no? Kven vil hindre at grunnsteinen blir lagt ned? Kven vil hindre at Indravati blir stolen? Nokon må gjøre det.

Siste natta slo me leir ved foten av den bratte åsen me skulle gå opp om morgonen, for å ende opp på vegen der ein motorsykkel skulle plukke meg opp. Skogen har endra seg på den tida eg har vore der. Chironjeen, silkebomulla og mangotrea har byrja blomstre.

Landsbyfolket frå Kudar sender ei stor gryte nyfanga fisk til leiren. Og ei liste til meg, med 71 slag frukt, grønnsaker, belgfruktar og insekt dei får frå skogen, og dyrkar på åkrane sine, oppstilt med marknadsprisen. Det er bare ei liste. Men det er også eit kart over verda deira.

Det kjem jungelpost. To kjeks til meg. Eit dikt og ein pressa blomst frå kamerat Narmada. Eit morosamt brev frå Maase. (Kven er ho? Får eg nokon gong vite det?)

Kamerat Suhkdev spør om han laste over musikk frå iPoden min til datamaskina si. Me høyrer på eit opptak med Iqbal Bano som syng «Hum Dekhenge» (Me vil oppleve dagen) av Faiz Ahmed Faiz, på den berømte konserten i Lahore då undertrykkinga i Zia-ul-Haq-åra var som verst.

Jab ahl-e-safa-Mardud-e-haram,
Masnad pe bithaiye jayenge
Når kjettarane og dei utskjelte
blir plasserte høgt oppe
Sab taaj uchhale jayenge
Sab takht giraye jayenge
Vil alle kroner bli rive bort
Alle troner velta
Hum Dekhenge

Femti tusen tilhøyrarar den gongen i Pakistan byrja rope trassig: Inqilab Zindabad! Inqilab Zindabad!

Inqilab Zindabad!: Lenge leve revolusjonen!

Så mange år seinare gir dette ropet gjenklang i denne skogen. Merkeleg, dei alliansane som blir skapte.

Innanriksministeren har komme med tilslørte truslar mot dei som «feilaktig tilbyr intellektuell og materiell støtte til maoistane ». Vil deling av musikk gi slik straff?

Ved morgongry seier eg farvel til kamerat Madhav og Joori, til unge Mangtu og alle dei andre. Kamerat Chandu er gått for å ordne med syklane, og skal bli med opp til hovudvegen. Kamerat Raju blir ikkje med. (Klatringa ville bli eit helvete for knea hans.) Kamerat Niti (mest ettersøkt), kamerat Suhkdev, Kamla og fem andre skal følge meg opp på høgda. Då me startar gå, løsnar Niti og Suhkdev tilfeldig men samtidig sikringa på AK-ane sine. Det er første gongen eg har sett dei gjøre det. Me nærmar oss «grensa». «Veit du kva du skal gjøre om me blir skote på?» spør Suhkdev tilfeldig, som om det er den mest naturlege ting i verda.

«Ja», seier eg. «Umiddelbart erklære sveltestreik på ubestemt tid.»

Han sette seg på ein stein og lo. Me klatra i omlag ein time. Rett under vegen sette me oss i ein nisje i fjellet, heilt i skjul, som ei bakholdsgruppe, og lytta etter lyden av motorsyklar. Når me gjør det, må me ta adjø raskt. Lal Salaam kameratar.

Da eg såg meg attende, var dei der framleis. Vinka. Ei lita gruppe. Menneske som lever med draumane sine, mens resten av verda lever med mareritta sine. Eg tenker på denne reisa kvar einaste kveld. På nattehimmelen, på skogstiane. Eg ser hælane på kamerat Kamla i dei slitte sandalane, opplyst av lommelykta mi. Eg veit at ho må vere på farta. På vandring, ikkje bare for seg sjølve, men for å halde håpet levande for oss alle.

(Artikkelen er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen. Fotnotene er laget oversetteren.)

Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene.
Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskrittene som ble oppnådd på ulike områder.

Geir Christensen er elektromontør og kommunestyremedlem på Nesodden for Rødt. Sigmund Espedal er tidligere leder av Nesodden Rødt.

Sjøl om overmakta er stor, har vi mange eksempler på at når folk står sammen, kan overmakta bekjempes.

Kamper som er kjempa fram i Norge:

• Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.
• Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.
• Norsk sjølråderett mot nazismen under 2. verdenskrig
• Kvinnelig stemmerett
• 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.
• Diverse streikekamper

Verden forøvrig:

• Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.
• Den sør-afrikanske kampen mot apartheid
• Den vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme

Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort, for å skape en annen verden:

Sosialismens erfaringer – en stolt historie!

Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats- og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskrittene som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa, er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.

Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5-årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at Sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.

Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina, og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon, og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.

Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Blant annet intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til, er ukjent for flertallet i verden i dag.

Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft, og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe fram sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. «Trusselen» om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser, som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder.

På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.

Russland og Sovjetunionen

Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen «All makt til sovjetene!» (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, jord og brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.

Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene – de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak – for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.

Framskritt, omveltning og industrialisering

Umiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)

Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skilsmisse, og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon. Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa.

Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer. Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.

Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde. Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene, og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon. Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket.

Altså førte sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.

Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater.

Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.

Kvinner i Sovjet

Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold – og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktoberrevolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90 000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.

Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne «kjøpe fri» en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.

Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa:

«Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke – ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.»

Helsevesen

Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen døde ti millioner mennesker av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i Vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne variere.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger per innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.

Kina

Til tross for mye kritikk fra Vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949

En av de første lovene som ble innført, var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.

Bøndene får sin egen jord 1950–69

Maos slagord var: «Jorda tilhører den som dyrker den». Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg.

Målet var blant annet likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord, kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til «gamle vaner». De som solgte, ble til «leid arbeidskraft». Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og «leid arbeidskraft» (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.

Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, blant annet gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut for å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.

I 1957 var mesteparten av kollektiv-reformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industri-nasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.

Folkekommunene

Det ble opprettet ca. 30 000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende, føydalt u-land.

Epilog

Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5–10 000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250–300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen tiår.

Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper, og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene, og prøve og forbigå dem i stillhet, er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!

Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta, ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.

Les og studer erfaringene.

Noen lesetips:

• John Reed: Ti dager som rystet verden, ISBN 82-530-1219-5 (h.)
• Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet, Oktober ISBN 82-7094-044-5
• V. Popov: Stål og slagg, Proletærkultur Gøteborg
• Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen Oktober, ISBN 82-7094-103-4
• S. Mstislavskij: Forårsbebuderen, Oktober Danmark ISBN 87-87587-17-3
• Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi, Oktober ISBN 82-7094-987-6
• Nordal Grieg: Ung må verden ennu være, Gyldendal ISBN 82-05-17027-4
• Stefan Heym: 5 dager i juni, Oktober ISBN 82-7094-251-0
• Edgar Snow: Rød stjerne over Kina bind 1 og 2 Oktober 2: ISBN 82-530-0476-1
• J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr! Oktober ISBN 82-7094-059-3
• Han Suyin: Morgonens flod, Nordsted & Söners Förlag ISBN 91-1-733182-X
• Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby, 1969
• Jan Myrdal:En kinesisk landsby 20 år efter: rapport med spørsmålstegn
• Jan Myrdal:En fast i Liu Lin (32 år etter) Oktober ISBN 82-7094-689-3
• Chu Po: Spor i snøen bind 1 til 3, Oktober
• Lenin: Utvalgte verker i 12 bind / Lenin, Oslo, Oktober, 1976 ISBN 82-7094-184-0 (h.)
• Mao Tsetung: Verker i utvalg, Oktober 1977
• Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie), Oktober ISBN 82-7094- 080-1

Nettsteder:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen
• http:// no.wikipedia.org/wiki/Kina
• http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks