Terrorhandlingen var ikke bare en gal manns verk. Udåden kan ikke avfeies og isoleres som kun individuell ondskap. Det var en politisk aksjon, utført av en terrorist som kaller seg kristen. Han var motivert av et hat mot islam, det demokratiske Norge og Europa, og venstreorienterte i sin særdeleshet. Det var en fascistisk massakre, med denneideologiens klare kjennetegn: Rasistisk, voldelig, antidemokratisk, totalitær, elitistisk.

Knut Henning Thygesen er ordfører i Risør og Rødts førstekandidat ved ved høstens kommunevalg og førstekandidat i Aust-Agder.

Terroren i Oslo og på Utøya har rørt en hel verden. Våre kjæreste tanker går til de drepte og de etterlatte. I kjølvannet av udåden er det et stort ønske om å bidra til å bekjempe terror! Vi ønsker å bidra til å forstå og avsløre sam- menhenger og unngå at andre blir offer. Det som skjedde, var så ekstremt at det er ufattelig. Men vi vet at politisk motivert vold, drap og massedrap skjer. Også i dag. Også i Vesten. At hat og fascisme avler vold og død. En brei antirasistisk, antifascistisk allianse for å bekjempe et voksende høyre- ekstremt miljø i Norge og Europa er nød- vendig og mulig. Folks reaksjoner etter 22. juli gir håp. Oppi all sorgen vokser en vilje til å stå sammen om grunnleggende demo- kratiske og antirasistiske verdier.

Åpen debatt

Ingen sitter med fasit på hvordan terroren kan bekjempes. Men åpen debatt er en for- utsetning for en brei folkelig avvisning og avsløring av terroren og det som nærer den. Selv om psykiatere vil slå fast at gjernings- mannen har en alvorlig personlighetsfor- styrrelse, blir det en avsporing å isolere debatten til å handle om en gal mann, en ensom ulv. Ensomme ulver har også jaktet i flokk, lært å finne byttet, og å tolke nattas uling fra stammen. Etter at det ble kjent at det ikke var «isla- mistisk terror», uttalte mange vestlige aviser at det var «en gal, hvit mann som stod bak». Med ett var fokuset flytta. Fra å legge skylda på en hel religion og kultur (islam) i timene etter at bomben smalt, gjorde kommentatorer massakren til ett individs udåd da det ble kjent at gjerningsmannen var hvit, høyreorientert, kristen. En alt for lettvint hang til å generalisere har bidratt til at mange uskyldige muslimer følte skyld og redsel for represalier. Det rammet uskyldige! Like etter så vi en trang til å bortforklare sammenhenger når «mørkets hjerte» er midt i blant oss.

Ikke heksejakt, ikke stigmatisering

Vi skal ikke bidra til heksejakt på kristne eller vestlig kultur og folk etter det som skjedde. Det er ikke vår politikk å stigmatisere! Individet som drepte, skal selv stå til rette for sine handlinger. Ansvaret skal ikke skyves over på overordnede eller ideologier for å frita indi- videt for sine handlinger og redusere straff. Vi skal heller ikke legge skylda på og fordømme kristendommen, FrP eller Frimurerlosjen, der han var medlem. Vi skal ikke skjære alle over en kam på den måten, slik deler av Vestens lederskap har gjort overfor islam, og slik Bush gikk i bresjen for etter 11. september 2001. Likevel er det grunn til å se på det miljøet og den retorik- ken som gjerningsmannen har vært en del av, der han har næret krefter og blitt inspi- rert. Der han har hentet sitt verdensbilde. Se på de ulvene han har ult sammen med. For drapsmannen er ingen «ensom ulv», han opererte ikke i et ideologisk vakuum. Snarere er han inspirert av og identifiserer seg med dagens voksende europeiske, høyreekstremistiske, fremmedfiendtlige miljø. Det miljøet som hevder at Europa okkuperes av muslimer som i ledtog med «kulturmarxistene» vil gjøre Europa til Eurabia. Ordbruken, retorikken og symbo- lene er godt gjenkjennelig både fra dagens europeiske fascister og fra historien. Det er fascisme, riktig nok med nytt ansikt, preget ikke minst av timene foran PC-en. Men fra Hvorfor? mer enn det. Vulgærargumentasjonen, stigma- tiseringen, bølger av rå ordbruk har spredd seg. Jo grunnere vann, dess høyere bølger.

Kraften i språk og symboler

Språk, ordspill og symboler som eskalerer, kan bane veg for politisk vold. Det er erfaringa. Det er uhyre virkningsfullt som verktøy for å flytte grenser, til handling. Vi vet hvordan språk- og symbolbruken banet vei for nazismens framvekst. Bolsjeviker og jøder ble gjort til udyr, slik blant annet Viktor Klemperer skriver i Sprache des Dritten Reiches, Det tredje rikes språk. Vi vet hvordan muslimer i årevis systematisk ble demonisert, før massakren i Srebrenica. Vi vet hvordan Bush tegnet fiendebildet av «de andre» og ropte på hevn, som gjorde at også Norge ble trukket inn i en meningsløs krig i Afghanistan. Vi kjenner til hvordan ordbruken i aviser, bøker, nettdebatter og blogger har utviklet seg til å bli stadig mer hatsk. Det er mange eksempler: Boka The Euro-Arab Axis om Eurabia av Bat Ye’Or, Amerikabrevet av Hallgrim Berg, nettsteder som document.no, HonestThinking, Hegnar online, bloggere som Fjordman, Robert Spencer og «Gates of Vienna». Også i den politiske debatten i Norge og andre land i Europa har språket sklidd ut. Tidligere biskop i Oslo (1998–2005), Gunnar Stålsett, mener at til og med språkbruken AP har tatt i bruk for å stramme inn asyl- politikken, er blitt unødvendig krass. Men betydelig mer antimuslimsk og innvandrer- fiendtlig er retorikken til FrPere, langt inn i partiledelsen. Og i Demokratene. I mange tilfeller hisser de opp stemningen mot inn- vandrere og muslimer og bidrar til å øke konfliktnivået, snarere enn å bidra til gode naboskap, integrering og forsoning. Vi så det på Facebook før det ble klart at gjer- ningsmannen var hvit. Det var ubehagelig avslørende.

Det finnes en vilje til å dempe språkbruken

Det er gledelig! Reaksjonene fra debattantene er ulike etter 22. juli. Mens redaktøren i det sterkt innvandringsfiendtlige nettstedet HonestThinking, Ole-Jørgen Anfindsen, er ydmyk etter terrorhandlingen, FrP-ordfører i Askøy ber Knut Hanselmann partiet dempe språkbruken og Hegnar strammer inn redaksjonelt, virker den tidligere sentrale Høyre-politikeren og markante islam- kritikeren, Hallgrim Berg, å ikke angre noe av sin språkbruk. Tilsvarende er reaksjonene ulike ute i Europa. Noen vil ikke endre språk og bilder overhodet, men fortsetter i stedet å angripe det Behring Breivik kaller kulturmarxistene og muslimer. Andre har tenkt seg om. Språket flytter grenser, til tider umerkelig. Språk gir makt og skaper avmakt.

Høyreekstremismen i Norge og Europa

I Norge er terror knyttet til høyreekstremisme:

– I 1977 ble Oktober bokhandel i Tromsø sprengt av høyreekstremister.

– I 1979 ble nynazisten Petter Kristian Kyvik tatt for bombeangrep på Faglig Første Maifront.

– I 1985 sprengte Nasjonalt Folkeparti Ahmaddyya-muslimenes Nor-moské på Frogner.

– I 1986 ble rasisten Ole Krogstad ble tatt for å ha sprengt innvandrerkontoret i Oslo.

– I 1989 ble Arne Myrdal fra FMI tatt for å forsøke å sprenge asylmottaket på Tromøya.

– I 1991 ble Jan Holte fra Hvit Arisk Motstand tatt med planer om å brenne Jo Benkows hus og bombe Blitzhuset.

– Nynazister knivstakk Benjamin Hermansen til døde på Holmlia i 2001.

Mye av dette kan være lett å glemme! De færreste trodde at en fra det høyreekstreme miljøet stod bak bomben i Oslo! De fleste trodde det var en Al-Qaida-liknende organisasjon. I Europa har terrorismen hatt flere ansikter. Særlig det siste tiåret har «islamis- tisk ekstremisme» som Al-Qaida fått mest oppmerksomhet og også fått hovedfokus i norsk etterretning. «Venstreekstremistisk terror» som Rote Arme Fraktion i Tyskland og Røde Brigader i Italia er kjent fra 70- og 80-tallet, men terrorisme har blitt blankt avvist av norske venstrepartier. Høyreekstremisme i Europa har fått lite oppmerksomhet det siste tiåret, men vold er utbredt i flere land (England, Tyskland, Russland, Ungarn). Den europeiske politi- organisasjonen Europols oversikt viser få gjennomførte terrorhandlinger fra ytre høyre i senere år. Europol mener også at «militante islamister» er den største terror- trusselen i Europa. Den anerkjente svenske antirasistiske stiftelsen Expo (som Stieg Larsson var med å starte) mener derimot at vi etter hendelsene i Norge må diskutere og analysere de mekanismene som fører til denne type terrorangrep, uansett bakgrunn. Expo mener vi må se nærmere også på den høyreekstreme, antimuslimske volden. I slutten av juli var nettopp det tema da anti- terroreksperter fra 27 EU-land møtte norske eksperter i Brussel. Matthew Goodwin som har forsket på det ekstreme høyre og deres støttegrupper, mener terrorhandlingen i Norge må sees i sammenheng med veksten av fascismen i Europa. Han kjenner spesielt til nyfascismen i Storbritannia, der stadig flere arrestasjoner de siste åra er gjort i tilknytning til planlagte terroraksjoner. Han rapporterer om stadig mer vold fra europeiske organisasjoner på ytterste høyre fløy som ser på vold som legitimt. Tidligere RV-leder, Aslak Sira Myhre hadde en artikkel i The Guardian rett etter 22. juli der han tar til orde for et oppgjør med fascismen i Norge og Europa. Myhre sier også at Obama og Cameron rett etter at bomben smalt i Oslo, uttalte at de ville stå skulder til skulder med Norge. «Vil de nå gå like sterkt inn i kampen mot fremmed- hat og høyreekstremister som mot «islamis- tisk terrorisme», spør Sira Myhre retorisk. Det er ganske godt spurt!

Demoniseringen

Det finnes en sterk hang til å stigmatisere, til å framelske en forståelse for «de og oss». Til at Øst står mot Vest. Til å demonisere islam og forherlige kristendom (eller omvendt). Til å definere en verden delt opp i to: «Enten er du med oss eller så er du mot oss». Til å framheve krigen, jakten: «We gonna hunt them down». Til hevn: Afghanistan må unngjelde. Til å sette mennesker i bås: «Det er muslimene som står bak». Det er lett å spille på. Politisk. Slikt skremmer, ikke minst etter det vi så på Balkan. Naboer som før var venner, ble med ett fiender. Nesten alle jeg snakka med etter at gjer- ningsmannen ble kjent, var glade for «at det ikke var en mørkhudet muslim». Jeg er også det. Og jeg er glad for at vi ikke gir det samme svaret på udåden som så mange først fryktet; nemlig en «lynsjestemning» mot en spesiell folkegruppe eller religion.

Vår politikk: Menneskeverdet gjelder alle!

Rødt tar avstand fra stigmatisering, det å sette folk i bås, det å skjære alle over en kam. Vi ser mennesket, individet slik det er, og dømmer ikke ut fra hudfarge, nasjonalitet, religion eller legning. Vi ser fordelene ved mangfoldet. Vi erfarer at inn- vandrere skaper dynamikk og kreativitet, gir nye impulser. I tida som kommer, bør vi lage en nasjonal bevegelse for å få dette bedre fram. Vi skal styrke vennskapen, de mellommenneskelige relasjonene til «nye landsmenn». Vi vil unngå isolasjonisme. Men vi skal også bekjempe reaksjonære kulturuttrykk også blant innvandrere, vi skal bekjempe religiøs undertrykking og ekstremisme, uansett. Vår politikk for menneskeverdet gjelder alle! Først og fremst skal vi bli flinkere til å vise ulike kulturers og folks flotte sider. Der har også politikerne, ja ikke minst vi, et stort ansvar.  

Et folk stiller spørsmålet: hvordan kunne dette ramme norge? </p> <p>Et folk samler seg og markerer samhold og medmenneskelighet.</p> <p> Et folk begynner å få en tynn hinne over såra som blei flerra opp, da terroristen Anders Behring Breivik sprengte bomba i regjeringskvartalet og gjennomførte massakren på Utøya.

Turid Thomassen er leder av Rødt og førstekandidat i Oppland og på Lillehammer ved valget 2011. 

Etter terroren har vi sett en forandring. Det meldes om at det er økt deltakelse på Antirasistisk senters Teatime. Jeg legger merke til at flere snakker og smiler til hver- andre ute på gata, og folk er aktive i debatten – Norge har forandra seg til noe bedre.

Det som har skjedd, var ikke bare en gal manns verk, uten mål og mening. Det var et politisk massemord. Den ekstreme volden den 22. juli var kalkulert og planlagt ned til minste detalj, og drapsmannen har en ideologisk begrunnelse for terroren.

I de fleste europeiske land, også i Norge finnes høyrepopulistiske partier som spiller på rasisme og fordommer for å få oppslutning. Fremmedfrykt og rasisme er viktige pilarer i Breiviks manifest. Det har vært mulig for ham å diskutere og få anerkjennelse for deler av sine holdninger, også blant nord- menn.

I Norge er det høyre-ekstremister som har stått for den politiske volden. Likevel har noen lyktes i å skape et bilde av muslimer som en trussel mot demokratiet og verdiene som demokratiske samfunn bygger på. Allikevel: Det kunne vært en muslim.

Når terroristen framstår som konservativ kristen, er det heldigvis de færreste som kaster seg over konservative kristne av den grunn. Men hvis dette hadde blitt utført av en muslim, ville massemedier og internett rent over med islamdebatt, og debatten ville ha vært fylt av hat. Det er ikke til å komme bort fra at man også i den norske debatten tiltenker muslimer generelt en skjult agenda i kraft av at de er muslimer.

Når vi nå vet hva nordmenn uten lyserød hud var utsatt for i timene etter bomba og massakren, vitner ikke det om at vi er et folk som bare er prega av toleranse og nestekjærlighet. Noen nordmenn med lyserød hud – flere enn vi liker å tro – valgte å ikke bli betjent av folk med brun hud i butikker og restauranter.Det ble sendt hat-smser til innvandrere. Noen få snakka rett etter massakrene åpenlyst om å skyte muslimer. Noen ble stoppet på gata og banka opp.

Nå har vi alle fått noe å tenke på, og flere vil i tida framover erstatte muslimhets og menneskeforakt med solidaritet.

Stigmatiseringen har satt sitt preg på den norske asyl- og innvandringspolitikken, på arbeidslivspolitikk og på utdanningspolitikk. Det tolerante, inkluderende og mangfoldige Norge det snakkes så varmt om, har en jobb å gjøre.

Da David Irving meldte sin ankomst til Litteraturfestivalen i Lillehammer, var det naturlig for Rødt å invitere til motdemon- strasjon. Når papirløse i landet kjemper for sine menneskerettigheter, er det naturlig for Rødt å engasjere seg. Når det arrangeres demonstrasjoner mot nynazister, er vi der. Når Norge deltar i krigene i Libya og Afghanistan, blir vi opprørt og mobiliserer mot krigen. Teori og praksis må henge sammen.

Vi må ta inn over oss at Norge er flerkulturelt. Hvis vi virkelig mener at toleranse og mangfold er grunnverdier, må politikken vi fører, synliggjøre disse.

Norge har en økonomi som gir oss mulighet til å gi våre nye landsmenn gratis språkopplæring. Norge har råd til å gi alle gratis SFO og gratis kjernetid i barnehagene. Norge har et Oljefond som gir oss mulighet til å investere i et flerkulturelt Norge, for framtida. Ikke i spekulasjon og krig som idag.

22.07.2011 har satt spor i oss. Norge er kanskje blitt litt mer annerledes.

I 2003 ble Aksjonskomiteen for bevaring av Narvik sykehus dannet. Så langt er kampen for å bevare en fullverdig fødeavdeling vunnet, og Narvik er lovet nytt sykehus. – På bakgrunn av erfaringene vi har fra tidligere, er det flere av oss som allikevel ikke føler oss helt trygge, skriver Dagny Pettersen.

Dagny Pettersen er medlem av Aksjonskomiteen for Narvik sykehus, og står på lista til Rødt Narvik til høstens valg.  

Narvik Sanitetsforening ble stiftet i februar 1904 med det formål å skaffe Narvik et sykehus. De 22 kvinnene fattet vedtaket og fikk straks 60 nye støttespillere. Tre måneder senere var den først sykestuen en realitet. Det første store sykehuset ble innviet i 1919 og med 40 pasientsenger,tidsmessig utstyr og en kostnad på 460 000 kroner. Kommunen overtok dette sykehuset 1. oktober 1924. Da hadde Narvik Sanitetsforening stått for driften i 20 år. Ved overtakelsen fikk sykehuset et nytt røntgenapparat som gave fra Sanitetsforeninga. Senere ble sykehuset overlevert til Nordland fylkeskommune.

Viktige milepæler

I 1997 fremmer det regionale helse- og sosialutvalget «Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, Helseregion Nord». De foreslår nedleggelse av all akuttberedskap og fødeavdelingene ved fem lokalsykehus (inkl. Narvik) i Nord-Norge. Kampen mot sentralisering starter for alvor. 1. mai går «alle narvikinger» i tog med en eneste parole, nemlig å bevare Narvik sykehus, akutt og føde. Det var visstnok 6000 som deltok, fra alle samfunnsgrupper og partier. Det samme året kommer Stortingsmelding 24 (1996–97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste som tilrettelegger for at 35 lokalsykehus i landet mister akuttberedskap og fødeavdeling. Motmelding fra en gruppe på 12 sykehusleger og allmennleger, kombinert med folkelig motstand, fører i siste liten til at Stortinget setter foten ned. Planene blir stanset, og diverse utredninger lages i departemental regi med sikte på nye sentraliseringsfremstøt. En av de viktigste er Akuttutvalgets utredning, Hvis det haster … (NOU 1998:9), som ble lagt fram våren 1998. Den lanserte en ny sykehusmodell med A-, B- og C-sykehus, og la opp til redusert kirurgisk akuttberedskap på lokalsykehusene. Straks utredningen ble lagt fram, satte både «gamle og nye motmeldingsleger » i gang å lage Motmelding nr. 2. I juni 2001 vedtas helseforetaksreformen og iverksettes året etter. Narvik sykehus blir en del av Hålogalandssykehuset Helseforetak. Dette består av Harstad sykehus (Troms), Stokmarknes sykehus (Vesterålen) og Narvik sykehus. De to siste i Nordland. Administrasjonen blir lagt til Harstad sykehus som straks utpeker seg selv til å være et slags sentralsykehus i regionen, med formål å legge ned vitale tilbud i de to øvrige sykehusene. I 2003 dannes Aksjonskomiteen for bevaring av Narvik sykehus med Eva Opshaug Teigen som leder. Helsebyråkratene på toppen i Helse Nord får gjennomført faglige utredninger som legger opp til storstilt sentralisering av fødetilbud og akuttberedskap i lokalsykehus i hele Nord-Norge.

Våren 2003 i Nordland preges av underskriftsaksjoner, folkemøter og demonstrasjoner. Kommunestyrer, næringslivet og fagbevegelsen i Narvik og andre kommuner over hele fylket kaster seg inn i kampen. Arbeidsgrupper ved flere sykehus lager motutredninger til Helse Nords rapporter. Dette blir svært viktig ammunisjon for sykehusaksjonistene. Flere leger som har sittet i Helse Nords utredningsgrupper, tar kontakt med sykehusaksjonene, og sier at de føler seg utnyttet og misbrukt. De vil ikke gå god for konklusjonene som sekretariatet i gruppene har trukket. Kampen tvinger helsebyråkratene til å trekke flere av sentraliseringsforslagene, men de opprettholder forslaget om at fødeavdelingen i Narvik skal omgjøres til en såkalt forsterket fødestue med mulighet for å gjennomføre keisersnitt. Dette blir så vedtatt av styret i Helse Nord i juni samme år, men på grunn av den sterke motstanden blir det ikke gjennomført. I april dette året deltar et styremedlem i Aksjonskomiteen på stiftelsesmøtet i Odda for Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Etter det har vi deltatt på de aller fleste landssamlingene i Folkebevegelsen. Det betyr mye både for oss og alle andre som deltar, å kunne møtes på denne måten. Vi utveksler erfaringer og skaffe oss kunnskaper og innsikt i årsakene til det som skjer gjennom innledninger/foredrag av kunnskapsrike fagpersoner innenfor helsepolitikk og økonomi. Dette gir oss inspirasjon og energi til å stå på videre fordi vi vet at vi er mange som kjemper den samme kampen over hele landet.

Perioden 2002–2006 preges av kontinuerlig dragkamp mellom de tre sykehusene om økonomi og funksjonsfordeling. Et utall av arbeids- og prosjektgrupper nedsettes der spesielt Narvik sykehus er utsatt for trusler om innskrenkninger og nedleggelse av kirurgisk akuttberedskap og fødeavdeling. Jeg er en av fire som blir foreslått fra Nordland fylkesting og fra Narvik bystyre som styremedlem i Hålogalandssykehuset (jeg var i Narvik Bystyre fra 2003–2007 for SV), og blir utnevnt som styremedlem av styret i Helse Nord. Det første jeg blir spurt om, er om jeg kan Aksjeloven!

I juni 2006 vedtas avvikling av Hålogalandssykehuset, og Narvik og Harstad legges under Universitetssykehuset i Nord-Norge, mens Stokmarknes går til Nordlandssykehuset (Bodø) i lag med Lofoten sykehus. I desember samme år vedtar Helse Nord nedleggelse av spesialisert bakvakt i ortopedi i Narvik fordi de mener det ivaretas i Harstad og Tromsø. Elektiv (planlagt) operativ ØNHvirksomhet overføres til Harstad. Avtalespesialister som leier kontor i sykehuset, sies opp. (Spesialister innen Øre-nese-hals, hudsykdommer og reumatologi). Et av de største fakkeltogene ble arrangert en desemberkveld dette året. 1.januar 2007 går sykehusene i Harstad og Narvik inn i UNN Helseforetak. Helse Nord forutsetter at disse to sykehusene «skal ivareta basale lokalsykehusfunksjoner for befolkningen i nedslagsfeltet.» («Basale lokalsykehusfunksjoner» er nærmere definert av adm.dir.) Sykehuset i Narvik er et av de mest slitte og bygningsmessige dårligste sykehusene i Nord-Norge, og det har vært stilt krav om nytt sykehus i mange år. 18. april 2007 blir følgende styrevedtak gjort i UNN HF: «Et nytt fullverdig lokalsykehus må bygges i Narvik så snart som mulig». Samme år vedtas en reduksjon av sengetall ved UNN Narvik fra 59 til 48 senger (20 % reduksjon ved indremedisinsk avdeling) og 25 % kutt i fysioterapitjenesten. Fødeavdelinga blir sommerstengt, og de fødende må dra til Harstad sykehus.

I april 2008 aksjonerer Aksjonskomiteen mot UNN HF som vil sommerstenge fødeavdelingen i Narvik på nytt. Dette avverges under maksimal motstand fra UNNledelsen og sannsynligvis også Helse Nord. Stort press fra Aksjonskomiteen for Narvik sykehus på helseminister Sylvia Brustad. Aktivt samarbeid med Narvik næringsforum, LO i Ofoten, media og tillitsvalgte ved Narvik sykehus. 23. september samme år vedtar styret i Helse Nord «Handlingsplan for Intensivmedisin. Kapasitet og struktur i Helse Nord». UNN Narvik plasseres i nivå 1, uten intensivavdeling men med en såkalt intermediæravdeling. Ikke respiratorbehandling mer enn 1-2 døgn. N a rv i k rødT! nr. 2A – 2011 57 I desember vedtas budsjettkutt for UNN HF i 2009 på 203 millioner kroner. Brutal nedskjæring som vil påvirke tilbud, kvalitet og arbeidsplasser. Som sparetiltak redusert arbeidstid for alle leger i UNN HF. I april 2008 hadde vi et svært vellykket «stunt» under et storfint møte på riksgrensen. Her er klipp fra et oppslag fra tidligere Ofotens Tidende (nettavis som ble lagt ned for et par år siden):

I dag og i morgen er det stormøte på Riksgränsen, der Nordisk Globaliseringsforum arrangeres. Her deltar de nordiske statsministrene, samt representanter for næringsliv, forskning, medier og organisasjoner. I timen før åpning kom dette i skyggen for de tre kvinnene fra fødeaksjonen i Narvik, som hadde møtte opp i håp om å møte norsk og internasjonal presse. Målet var å fortelle om den planlagte sommerstengingen av Fødeavdelingen i Narvik, og det fikk de til gangs. Og sannelig kom det noen statsministere forbi. Dagny Pettersen var raskt ute og overlevert en løpeseddel til statsminister Jens Stoltenberg og fikk lagt frem budskapet. Ikke lenge etter var den svenske statsminister Fredrik Reinfeldt der, og Eva Vassdal, som er delvis vokst opp i Sverige, fikk fortalt ham om den viktige saken de kjemper for her i Narvik. Og i tillegg ble det flere intervjuer med NRK, svensk og dansk presse, før jakten fortsatte på Financial Times. – Jeg har lyst å treffe dem for å si litt om hvordan vi har det i rike Norge, sier Dagny Pettersen, som selvsagt også har engelsk tekst på løpeseddelen. Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys la også merke til aksjonen, og uttalte at dette var kvinner som visste å være tilstede på riktig sted».

I januar 2009 blir bygging av A-fløy ved UNN Tromsø vedtatt av styret i Helse Nord. Vi frykter det vil skje på bekostning av nytt sykehusbygg i Narvik. I desember samme år kommer på nytt forslag om sommerstengning ved fødeavdelinga UNN Narvik. Mobilisering mot og det blir avverget. I 2010 foreslår administrasjonen i Helse Nord at 5 lokalsykehus i Nord-Norge, Eva Opshaug Teigen, Dagny Pettersen og Eva Vassdal fra Aksjonskomiteen for Narvik Sykehus kuppet Jens Stoltenberg da han ankom Riksgränsen. (Foto: Jørn Indresand) 58 rødT! nr. 2A – 2011 inkludert UNN Narvik, ikke skal ha mottak av alvorlig skadde pasienter. Det legges opp til styrebehandling uten høringsrunde. Etter aksjoner og massiv folkelig motstand gir Helse Nord etter og sender ut høringsbrev om saken. Resultat: Alle lokalsykehus med kirurgisk akuttberedskap skal kunne motta alvorlig skadde pasienter. En undersøkelse om alvorlige rifter i fødselskanalen som publiseres på høsten gir fødeavdelingen ved UNN Narvik høyeste karakter, nemlig 0.

I februar 2011 foreslår administrasjonen i Helse Nord at fødeavdelingen ved UNN Narvik, som den eneste i Nord-Norge, nedlegges og omgjøres til fødestue. Det stilles her strengere krav til faste gynekologer enn hos andre små sykehus i landsdelen. Helse Nord foreslår også at bygging av nytt sykehus i Narvik prioriteres ned, og at nybygg i Kirkenes prioriteres foran. Dette fører til ny sterk mobilisering i Narvik der det blant annet opprettes en egen blogg for kampen av Narvik næringsforum. Det resulterer i at styret i Helse Nord i mars vedtar at fødeavdelingen skal opprettholdes. Dette vedtaket blir så stadfestet gjennom regjeringens beslutning om fødetilbudet 7. april. Dette er en svært viktig seier for oss, men på bakgrunn av erfaringene vi har fra tidligere er det flere av oss som ikke føler oss helt trygge. Det er fortsatt uvisst når utbygginga av Narvik sykehus blir påbegynt, men vi skal fortsette å presse på for at det skal bli så snart som mulig.

Aksjonskomiteen har hatt mange demonstrasjoner og fakkeltog gjennom alle disse årene. Det har vært skrevet utallige avisinnlegg, høringsuttalelser og brev til sentrale myndigheter. Aksjonskomiteen har vært representert på mange møter, helsekonferanser, i helsekomiteen på Stortinget osv. Aksjonskomiteen deltar også på samlinger i regi av Folkebevegelsen for lokalsykehusene i Oslo. For året 2009 fikk vi hedersprisen fra Sparebanken Narvik. Det ble en god sum i arbeidet vårt. Vi bruker disse gavene kun til reising for eksempel til samling for Folkebevegelsen for lokalsykehusene ca. to ganger i året i Oslo, til møter i departement og Storting osv. Vi har fått «julestjerne» fra Sparebanken Narvik og lokalavisa Fremover på kr 5000. Lillejulaften 2010 ble vi tildelt den «store julestjerna» på kr 25 000 – i konkurranse med 24 andre organisasjoner. Vi har god støtte i lokalavisen Fremover, og spesielt en av journalistene der som jeg har god kontakt med. Etter at yngre leger (og narvikinger), vendte tilbake til Narvik og sykehuset vårt, har frittalende og aktivt kjempende tidligere overlege Stein Johansen, fått noe avlastning i forhold til å advare befolkninga mot negative omstillinger og nedskjæringer.

Kilde: Oversikt av Stein Johansen, tidligere tillitsvalgt for overlegene ved UNN Narvik, nå pensjonist og aktiv i Aksjonskomiteen for Narvik sykehus.

Turnustjenesten

En ny trussel mot helsevesenet i distrikts- Norge er underveis. Helsedirektoratet foreslår å erstatte turnustjenesten for leger med «nybegynnerstillinger» basert på søknader i stedet for dagens fordeling av turnusplasser basert på loddtrekning. Leger og legestudenter slår nå alarm, og advarer mot konsekvensene av forslaget fra Helsedirektoratet. I et åpent brev til helseministeren i en helsides annonse i VG 20. mai, under overskriften «Bevar legeturnus», skriver de blant annet: «Turnustjenesten for leger er en del av helsevesenets arvesølv. Nyutdannede leger velger tjenestested i en rekkefølge bestemt ved loddtrekning. I nærmere 60 år har ordningen bidratt til effektiv og rettferdig fordeling av leger i hele landet og likeverdige helsetjenester for alle, uansett hvor de bor». Brevet avsluttes med følgende oppfordring: Turnustjenesten må fortsatt styrkes og utvikles, ikke legges ned. Video fra Odda Regjeringas beslutning om det framtidige desentraliserte fødetilbudet innebærer at fødeavdelinga ved Nordfjord sykehus legges ned og de forsterkede fødestuene i Lærdal, Odda og Lofoten blir omgjort til jordmorstyrte fødestuer. Sykehusene i Odda og Lærdal mister dermed legeberedskapen for de fødende. Det betyr at de ikke lenger skal ha fødselsleger/ gynekologer på døgnvakt som kan gjøre vurderinger når en fødsel utvikler seg unormalt og det blir nødvendig med medisinsk inngrep som sugekopp eller nødkeisersnitt. 1. mai i år gikk 2500 i tog i Odda for å vise hvor viktig disse tilbudene er for folk. Folk i Odda har laget en video fra 1. maiarrangementet som også inneholder et LO-opprop til regjeringa og Stortinget til forsvar for akutt- og fødetilbud på lokalsykehusene, og som krever en ny helsepolitikk. Oppropet finner du her, og videoen finnes på youtube på: http://www.youtube.com/watch?v=grevefTUliE

Med brask og bram blei regjeringas endelige forslag til Samhandlingsreform lagt fram 8. april. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen presenterte det nye helse-Norge med en slik dokumenttyngde, og med en slik innpakning at hadde du ikke vært skeptisk til Samhandlingsreformen tidligere, så er det all grunn til å begynne å lure nå. Er det virkelig mulig å gjennomføre et slikt gigantprosjekt?

Jens Ingvald Olsen er førstekandidat for Rødt i Tromsø.

Gjennom grafisk utforming, markedsføringsteknikker og omfanget på framleggelsen, satser regjeringa på at den faglige og politiske motstanden skal kveles. «Dere har ikke sjans. Vi overkjører dere», ser ut til å være taktikken. «132 kortnyheter» er den del av markedsføringskampanja for Samhandlingsreformen. NAV-reformen var en bleik skygge av dette prosjektet. For dette er ikke bare en helsereform, som vi skal komme nærmere tilbake til. Kommunesammenslåingene i 1964 var siste gang kommunegrensene blei endra i et slikt omfang som de vil bli nå. Denne gang ikke som avslutning av en åpen prosess der målet er kommunesammenslåing, men som en nødvendig konsekvens av «det mangehoda trollet» som Samhandlingsreformen egentlig er.

Essensen

I kortnyhetene fra 81–83, og som sementerer kommunene som totalansvarlig, ikke minst økonomisk, står det: 81. Kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak kommunen har ansvar for etter loven. 82. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kommuners medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten, herunder fastsette kriterier for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer som skal omfattes. 83. Kommunen skal fra og med dag én dekke utgifter for pasienter som er utskrivningsklare, men som oppholder seg i institusjon i spesialisthelsetjenesten i påvente av et kommunalt helse- og omsorgstjenestetilbud.

Det store prosjektet

Min vurdering er at Samhandlingsreformen er sluttsteinen i byggverket Tore Tønne blei satt på som hovedstrateg å lage av Jens Stoltenberg. Spesialisthelsetjenestens omdanning til foretaksmodellen var første ledd i Stoltenbergs og kapitalens New Public Management (NPM). For å omdanne primærhelsetjenesten i samme mal, trengtes en ny tungvekter, Bjarne Håkon Hanssen. Statens utgifter til spesialisthelsetjenesten hadde økt fra vel 50 til over 100 milliarder kroner etter at helseforetakene blei etablert. Statens utgifter må ned, mener regjeringa. Kommunene må ta større økonomisk ansvar, samt at folk må sjøl ta større økonomisk ansvar for egen helse, og eventuelt kjøpe den privat. BHH la Samhandlingsreformen (Stortingsmelding 47) fram 19. juni 2009, siste dag Stortinget var samla før stortingsvalget, og all mediainteresse for stortingspolitiske saker døde hen. Reformen skulle settes i verk for fullt allerede fra 1. januar 2012. Denne saka blei likevel i stor grad en ikke- Bjarne Håkon Hanssen  sak i valgkampen. Noen forsøk ble gjort, både av helsefagfolk og av noen politikere, for å sette kritisk søkelys på helsepolitiske, økonomiske og distriktspolitiske konsekvenser. Blant annet hadde eldreoverlege i Tromsø kommune, Terese Folgerø innsiktsfulle kronikker i Nordlys, og undertegnede hadde kronikk på trykk i Klassekampen (2. september) og i Rødt! nummer 4 2009 som stortingskandidat for Rødt Troms. Gjennom høsten 2009 og året 2010 ble det arrangert en lang rekke regionale høringskonferanser der regjeringa og KS var arrangører. Flere tusen helsebyråkrater, faglig tillitsvalgte, lokalpolitikere, helsepersonell, kommunebyråkrater deltok på disse. Organisasjoner, helseforetak, kommuner og fylkeskommuner har gitt formelle høringsuttalelser, før regjeringas konklusjoner ble presentert 8. april i år.

Kommunesammenslåing

Det har også vært politiske initiativ fra regjeringa der kommuner har blitt invitert til å bli pilotkommuner, kommuner som skulle sette ut i livet sentrale deler av samhandlingsreformen med utgangspunkt i stortingsmelding 47, og altså før reformen ble vedtatt. I Tromsø kommune ble initiativet fra AP, SV og SP avvist av flertallet i kommunestyret, men noen kommuner valgte å bli «testpiloter». Og to kommuner har dannet en «samkommune» i Nord- Trøndelag (Innherred og Midtre Namdal). Dette er for øvrig kommunalminister Navarsete og SPs halmstrå for å omgå et av de sentrale målene til AP, H, FrP og Venstre: en omfattende kommunesammenslåing. Kommunal Rapport (KR), bladet til KS (tidligere Kommunenes sentralforbund) har gjennom en lang rekke reportasjer fulgt «samhandlingsprosessen». «Vi kan like godt slå oss sammen», preger hele forsida av utgave 15/2011(12. mai). Nærmere 300 rådmenn og ordførere er intervjuet og 23 % mener i følge KR at det i svært stor grad, og 18 % i noen grad er nødvendig å slå sammen kommuner på grunn av helsereformen. Undersøkelsen viser interessant nok at det er Krf og H-ordførere som er ivrigst for sammenslåing, mens distriktsordførere fra AP og SP er mest negative. Mens stortingsmelding 47 presenterte 20 000 innbyggere som minimum for å oppnå full effekt i en «helsekommune», har regjeringa nå forlatt dette spesifikke måltallet. Dette er gjort både av indremedisinske grunner i regjeringa, men også på grunn av protestene fra distriktskommunene som naturlig nok fryktet å bli slukt av en storkommune. Om alle 7 kommunene i Troms nord for Tromsø slår seg sammen utgjør det omlag 13000 innbyggere. Nå satser regjeringa på at helsereformen vil etablere en «naturlov» som tvinger fram sammenslåing og sentralisering. Når kanskje ned mot 1/4 av kommunebudsjettet blir igjen av dagens kommunale virksomhet utenom helse- og omsorgssektoren, blir det ikke særlig stort fundament for en småkommune å bære egen administrasjon og politisk styre. Interkommunale selskap (IKS) har vært lansert som bolverk mot sammenslåing. I avfallssektoren og noen andre tekniske virksomheter kan denne formen for kommunalt samarbeid etter min vurdering være fornuftig, men innafor den omfattende kommunale helse- og omsorgssektoren med gjennomføring av helsereformen, er det både udemokratisk og innebærer politisk ansvarsfraskrivelse. Et IKS er et sjølstendig rettssubjekt. Det enkelte kommunestyre frasier seg i prinsippet styringsretten over helsesektoren dersom dette overlates til et IKS.

Kritikk til ingen nytte

Det er kolossalt mye som står på spill for Stoltenberg og hans politisk medsammensvorne, men også for kapitalen i Norge og internasjonalt. Politisk og økonomisk sliter makta i Norge voldsomt med sjukehusreformen (spesialisthelsetjenesten) 10 år etter den blei iverksatt. I Rødt! nummer 4 2006 hadde Gunnvald Lindset en grundig gjennomgang av kampen for lokalsjukehusene. Å drive den offentlige spesialisthelsetjenesten som private sko- og pølsefabrikker har ikke vært vellykket. Sjøl Bjarne Håkon Hansens inspirasjonshenting på bilfabrikken Toyota i Japan, slik det ble vist i NRK-programmet «Helsefabrikken» blei ingen suksess, i alle fall ikke for befolkninga i Norge som har behov for helsehjelp.

Vesentlig og uvesentlig

Men det er kanskje ikke så viktig når alt kommer til alt … For kapitaleierne gråter sjølsagt blod når et så stort område av menneskelig økonomisk virksomhet som helsesektoren utgjør i et moderne samfunn, holdes utafor akkumulasjonsprosessen for kapitalen. Tore Tønnes sjukehusreform lyktes bare delvis på dette feltet. Et langt steg videre tas imidlertid nå. Regjeringa har bestemt at offentlig og private «tjenesteytere» ikke skal forskjellsbehandles. Den rødgrønne regjeringa legger faktisk ingen sperrer for at kommunene ikke skal kunne inngå avtaler for kjøp av helsetjenester fra private. Tvert imot; lovteksten likestiller offentlige helseforetak og private som leverandører til kommunene. Kortnyhet nr 38 lyder: Tjenestene som kommunen har ansvaret for, kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Avtalene kan ikke overdras. Det er bare ett eneste område som er unntatt: Dersom kommunen etablerer sprøyterom for rusmisbrukere skal kommunen også drifte det.

Kommunalt ansvar

I stortingsmelding 47 foreslo regjeringa at kommunene skulle har medfinansieringsanvar for alle pasienter over 80 år. Etter kraftige protester i høringsrunden, ikke minst fra kommuner der den demografiske utviklinga går i retning av stadig større andel eldre, kommer lovforslaget med en annen vri. Nå er det bestemte diagnoser kommunene får det økte finansieringsansvaret for. Hvilke får vi først vite etter at loven er vedtatt, og departementet skal lage forskrift til loven. Allerede har Funksjonshemmedes fellesorganisasjon protestert. De frykter for tilbudet spesielt for unge funksjonshemmede i kommuner der enkelte diagnoser er over gjennomsnittet. Uansett hvilke diagnoser departementet finner på å belaste kommunene med økonomisk vil det ramme skeivt. Dette er nok et av punktene i prosjektet der det vil være mulig å tvinge regjeringa i kne. Punkt 83 vil kunne bli svært dramatisk økonomisk for kommunene og en melkeku for spesialisthelsetjenesten. I dag har kommunene det økonomiske ansvaret fra dag 10. Når det nå skal være fra dag èn etter at pasienten er utskrivingsklar, vil det være stor sannsynlighet for at pasienten må tilbake til sjukhuset igjen. Svingdørpasient vil bli et ofte brukt begrep. I beste fall vil det da bli en krangel mellom kommunen og spesialisthelsetilbyderen om hvem som skal ta kostnaden.

To lover og en plan

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og Lov om folkehelsearbeid i tillegg til Nasjonal plan for helse og omsorg (2011–2015) er de voluminøse hoveddokumentene i samhandlingsreformen. I tillegg vil det komme en rekke forskrifter og rundskriv der lovene og planen har (bevisst) uklare eller runde formuleringer. Regjeringa sier i lovforslaget: En kommunal medfinansieringsmodell avgrenset til medisinske innleggelser eller r e f o rm Notodden Morten Halvorsen (Solidaritetslista) foreslo følgende uttalelse til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget: Helse- og sosialutvalget i Notodden kommune vil i forbindelse med forestående behandling av samhandlingsreformen med Nasjonal helse- og omsorgsplan og nytt lovverk uttale: – Opprettholdelse og styrking av lokalsykehusene med døgnåpne medisinske og kirurgiske akuttfunksjoner og fødetilbud må tydelig sikres. Dette vil være svært viktig når reformen innebærer overføring av økonomiske midler fra sykehusene til kommunene. – Overføring av ansvar til kommunene må ikke resultere i at helsetilbudet for noen pasientgrupper blir kvalitetsmessig svekket. Dette forutsetter full statlig kompensasjon for alle merutgifter kommunene vil bli påført også når det gjelder oppbygging av nye forebyggende tilbud innen folkehelse. (Forslaget ble enstemmig vedtatt.) rødT! nr. 2A – 2011 25 behandlinger er anslått til om lag 4,2 mrd. kroner i 2010, inkludert poliklinisk virksomhet. De endelige økonomiske konsekvensene inngår i regjeringens arbeid med statsbudsjettet for 2012, herunder kommuneproposisjonen. Både kommunal medfinansiering og overføring av det økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter forutsetter at relevante data om spesialisthelsetjenesten gjøres tilgjengelig for kommunene og brukes om grunnlag for økonomisk oppgjør. Dette vil sjølsagt innebære oppbygging av nye byråkratiske forordninger for kontroll og takling av uklare forhold. Kontroll, forvaltning og overvåking av datasystemene blir også en formidabel arbeidsoppgave og kostnad: Norsk pasientregister (NPR) er den primære kilden til styringsdata for spesialisthelsetjenesten. Det er etablert rutiner for å kvalitetssikre utbetalingene gjennom ISF-systemet. Rutinene kan utvides til å omfatte kvalitetssikring av grunnlaget for kommunal medfinansiering av somatiske behandling. Helsedirektoratet, som forvalter dagens finansieringssystemer, skal forvalte ordningen. Informasjon om aktivitetsutviklingen vil da gå fra sentrale myndigheter til kommunene, på samme måte som til spesialisthelsetjenesten i dag.

Sluttord

Å organisere og mobilisere en folkeaksjon mot dette trehoda trollet før Stortinget gjør vedtak har jeg svært liten tro på. Regjeringa har satt i gang det mest omfattende markedsføringsprosjektet når helsereformen nå skal gjennomføres. I likhet med kampen for lokalsjukehusa vil det også nå være gjennom å vise de konkrete praktiske konsekvensene av tiltakene at man vil kunne skape grunnlag for folkelig mobilisering. Det er nettopp fordi folk tar ansvar for egen helse, vi har sett alle protestaksjonene mot lokalsjukehusnedleggingene.Uansett om innpakninga regjeringa nå har laga kan være vanskelig å åpne, vil også denne pakkens innhold bli avdekt.  

LO-OPPROP FOR LOKALSJUKEHUSA!

Til Den norske Regjering og Storting. Underteikna LO-avdelingar viser til det brennande engasjementet for lokalsjukehusa i heile Norge. Lokalsjukehusa er hjørnesteinar i helsevesenet i distrikts-Norge. Lokalsjukehusa reddar liv.Vi krev no ein ny nasjonal helsepolitikk som sikrar eit godt offentleg helsevesen for både by og land. Vi treng både ei styrking av lokalsjukehusa og eit betre samspel mellom store og små sjukehus. Vi krev difor at den medisinske og kirurgiske akuttberedskapen og fødetilbodet ved lokalsjukehusa blir halde oppe på eit fullt ut forsvarleg nivå. Vi krev gode og langsiktige rammer for å utvikle fullverdige lokalsjukehus som sikrar trygge og nære helsetenester. Dette krev ein ny nasjonal helsepolitikk, der den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen blir erstatta av offentleg forvaltning og folkevalgt styring Vi treng ein ny helsepolitikk ut ifrå behova til befolkninga i hele landet!

LO i Vesterålen v/ Oddgeir Finstad (leiar)

LO i Rana og Omegn v/ Lars Eirik Nielsen (leiar)

LO Mosjøen og omland v/ Tor Sæther (leiar)

LO /GLTE (Gjøvik, Søndre og Nordre Land, Østre og Vestre Toten og Etnedal) v/ leiar Størk Hansen

LO-Årdal v/ Jan Bent Høyum (leiar) LO Asker og Bærum v/ Ingunn Strand Johansen (leiar)

LO i Grenland v/ Torgeir Larsen (sekretær)

LO Notodden v/ Alexander Lien (leiar)

LO i Aust Agder v/ Angrim Fløaten (leiar)

LO Kvinnherad v/ Per Steinar Bjelland (leiar)

LO i Indre Hardanger v/Terje Kollbotn (leiar)

Det foregår en stille revolusjon i helse- og omsorgs-Norge. Nye kommersielle aktører får stadig markedsandeler gjennom privatisering, konkurranseutsetting, fusjoner og oppkjøp.

Linn Herning er rådgiver i For velferdsstaten.

Fredag den 13. august 2010 var forsiden av Dagsavisen dekket av overskriften «Framtida er privat». Avisa meldte at 3 av 4 ordførere var positive til konkurranseutsetting. 18. september meldte Fredrikstad Blad at Fredrikstad kommune kunne spare 100 000 kroner per sykehjemsplass gjennom å konkurranseutsette driften. Begge presseoppslagene var basert på tall presentert av NHO Service.

Kampanje

Listen av slike oppslag er etter hvert blitt lang. NHO Service driver kampanje for å øke andelen av private aktører i den norsk helse- og omsorgssektor.

De nye, kommersielle aktørene har fortjeneste som mål. Pengene tjener de gjennom å kutte i personalutgifter, og ved å unndra seg beskatning gjennom strategisk selskapsstrukturering og etablering i skatteparadis.

Konsekvensene for samfunnet som helhet og for de ansatte, snakker NHO Service derimot lite om. Resultatene av NHOs spørreundersøkelser og vinningsprofetier er svært tvilsomme. Det skal visstnok være «fokus på driftsutvikling», «bruke ressursene kostnadseffektivt», «spesialisering» og «omstillingsdyktighet» som er de kommersielle aktørenes konkurransefortrinn. Sannheten er at dersom man skal «effektivisere » helse- og omsorgstjenester, er det enkleste å kutte i utgifter til lønn, pensjon og bemanning. At lønningene er lavere i de kommersielle selskapene ble eksempelvis bevist under sykepleierstreiken mot Piratsektor i vinter.

Velferdsstatens kjernetjenester er arbeidsintensive, vi kan ikke effektivisere oss ut av den tiden det tar å gi skikkelig helsetilbud og pleie. Telemarksforskning, som på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet studerte kostnadsforskjeller i barnehagesektoren, beregnet at i barnehagene er 80 prosent av kostnadene personalkostnader. De konkluderer sin rapport med at:

Det viktigste man oppnår ved å privatisere sektoren, er å redusere den gjennomsnittlige bemanningsgraden og lønnsnivået i sektoren.

Det er godt grunnlag for å tro at denne konklusjonen er overførbar til andre arbeidsintensive tjenester innen helse- og omsorg.

Helsekroner til skatteparadis

I For velferdsstatens nye studiehefte, Private sugerør i fellesskapets kasser, har vi undersøkt de kommersielle selskapene litt nøyere. Heftet gir kunnskap og eksempler på hvordan de kommersielle selskapene overfører verdier fra fellesskapets kasser gjennom å tvinge personalkostnadene nedover, eller ved å drive strategisk selskapsstrukturering for å unngå innsyn, utnytte markeder og unndra seg skatt.

Teres medical group, etablert i 2007, er blant selskapene vi undersøker. Det er Norges største sammenslutning av private sykehus og kirurgiske klinikker. De driver Nobel Clinic og Colosseumklinikken i Oslo og Stavanger, Drammen Private Sykehus, Tønsberg Privatklinikk, Sørlandsparken Spesialistsenter (tidligere Sørlandsparken Plastikkirurgi), Bergen kirurgiske sykehus, Klinikk Bergen, Klinikk Stokkan, Rosenborgklinikken, Teres Klinikken Bodø og Tromsø Private Sykehus.

Største eier i Teres medical group, med 46 prosent, er FSN Capital Limited Partnership II. Dette er et rent investeringsselskap, altså et selskap hvis eneste  formål er å plassere kapital der det er gode forventninger om fortjeneste. FSN Capital Limited Partnership II er registrert i skatteparadiset Jersey, der selskaper i tillegg til lav skatt også kan nekte offentligheten innsyn i selskapets årsrapporter og eierskapsstrukturer. Dette fikk Bergens Tidende erfare da de ble nektet innsyn i FSN Capital Limited Partnership II sine regnskaper under arbeidet med saken «Norske helsekroner til skatteparadis » (BT 01.10.2009).

Det vanlige

Teres medical group er ikke unik i sitt slag. Den andre store aktøren innen private sykehus og allmennlegetjenester, Aleris Helse AS, er datterselskap av Aleris AS, som også driver med barnevern, psykisk helse og eldreomsorg i Norge.

Aleris AS eies av internasjonal finanskapital. Det svenske morselskapet Aleris Holding AB ble sommeren 2010 solgt fra investeringsselskapet EQT III (registrert i Guernsey) til et annet investeringsselskap, Investor, for 4,4 milliarder svenske kroner. Investor er et av den svenske finansfamilien Wallenbergs viktigste selskaper. Selskapets finansdirektør sa allerede i 2000 at selskapet benytter seg av strategiske plasseringer i skatteparadis som Guernsey og Sveits.

Alle de kommersielle driverne av konkurranseutsatte sykehjem i Oslo, Carema Omsorg AS, Attendo Care AS, Norlandia Omsorg AS, Aleris Omsorg AS og Adecco Helse AS, eies delvis av internasjonale investeringsselskaper med registrering i skatteparadis. Disse selskapene er altså ikke unntakene. De utgjør derimot hovedstammen av de private aktørene innen helse- og omsorgssektoren. Og det er disse selskapene som NHO Service ønsker at skal vokse i Norge.

Uten innsyn

Problemene med skatteparadis er blant annet beskrevet av Kapitalfluktutvalget i Norsk Offentlig Utredning (2009:19). Skattekonkurranse fører til at land med en stor offentlig sektor må kutte dramatisk i sitt velferdstilbud. Slik skattekonkurranse hindrer kapitalbeskatning, og skattebyrden blir ulikt fordelt ved at kapitaleiere betaler relativt sett en mindre og lønnsmottakere en høyere andel av skattene. Norske foretaksdata tyder på overskuddsflytting til skatteparadis gjennom manipulering av internpriser. Nettostrømmen ut av Norge kan være i størrelsesorden 30 prosent av skatteinngangen fra disse selskapene. I tillegg til skatteproblemene, utfordrer disse selskapenes registrering i skatteparadis offentlighetens innsyn, oversikt og kontroll med offentlige midler.

Den rødgrønne regjeringen stoppet etableringen av flere privatsykehus i Norge, men de stoppet ikke utviklingen mot at de offentlige sykehusene anbudsutsetter eller konkurranseutsetter deler av sine oppgaver til private sykehus eller private spesialister. Tvert imot, organisering og bunnlinjetenkningen tvinger helseforetakene til å tenke ensidig på kostnader. Den største av Norges fem helseregioner, Helse Sør-Øst, har avtaler med private tjenesteleverandører for en årlig verdi av 3,5 milliarder kroner.

Det ser heller ikke ut til at den rødgrønne regjeringen er særlig oppmerksomme på den store kreativiteten hos de kommersielle aktørene når det gjelder å velge de best betalte helsetjenestene, minimere skattebetaling og unndra seg offentlig innsyn.

Om vi ikke klarer å skape sterke allianser som ønsker et helhetlig offentlig tjenestetilbud til innbyggerne, kan Furulund få rett i sin beskrivelse om «pragmatiske» politikere. Daglig leder i For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, skriver i forordet til vårt nye hefte om den historiske bakgrunnen for sterke offentlige velferdsordninger:

Velferdsstatens kjernetjenester skulle skjermes mot kapitalinteressenes snevre profittjakt og styrke den demokratiske styringen av samfunnet. Slik fikk vi en stor, og voksende, sektor i samfunnet som dempet konkurransepresset og fungerte som et korrektiv med hensyn til lønns-, arbeids- og pensjonsforhold. De offentlige velferdsordningene skulle først og fremst tilfredsstille grunnleggende behov hos befolkningen – ikke være underlagt markedets profittvang.

Dårligere på sikt

For velferdsstaten ønsker å bidra til en erfarings- og kunnskapsbasert debatt om konsekvensene av kommersielle aktører i velferdsstaten. Retoriske påstander om «effektiv ressursutnyttelse» og «innovasjon», skal møtes med fakta og erfaringer. Disse viser at denne effektiviseringen og innovasjonen går på bekostning av fellesskapet gjennom private uttak av fellesskapets verdier og reduserer kvalitet for brukerne. Det går også utover de ansatte som ikke får anledning til å fylle sine samfunnsoppdrag fordi deres arbeidssituasjon, lønns- og pensjonsbetingelser stadig forverres. På lang sikt kommer ekstraregningen til fellesskapet gjennom lønnsdumping, økt ulikhet og brutalisering innen denne delen av arbeidslivet.

For velferdsstaten støtter alt arbeid mot kommersielle aktører i velferdsstaten, og dermed også sykepleierne sin kamp mot NHO Service for like lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg til å arbeide for harmoniserte lønnsog arbeidsvilkår, mener vi det trengs et arbeid for å styrke de offentlige tjenestene og et lovverk for offentlige velferdstjenester som stanser overføringen av fellesskapets verdier til private hender. Slike reguleringer finnes allerede i norsk lovverk gjennom Privatskoleloven. Dette bør videreutvikles og overføres til andre velferdssektorer.

(Publisert i Sykepleien 12/2010 og på sykepleien.no 18.10.2010, og trykkes med tillatelse fra forfatter og Sykepleien.)

Jon Michelet: Mappa mi – En beretning om ulovlig politisk overvåking
Forlaget Oktober 2011

Jon Michelet har denne gangen skrevet en nokså spesiell bok. Han har nitid gått gjennom alle de 82 dokumentene som mappa hans inneholder, formidlet dem og kommentert dem. Det må ha vært ganske krevende å gjøre, og det er modig gjort, den beveger seg et godt stykke innpå privatlivet, noe som i seg selv forteller en hel del om overvåkinga. Det er en åpenhjertig og avslørende bok. En historiebok som burde være svært nyttig, kanskje særlig for de yngre som ikke har opplevd den virkeligheten slik mange av oss har. Ikke for det, hvor mye historie det egentlig er, kan jo være et spørsmål. Hva innebærer innføringen av Datalagringsdirektivet? I ly av «krigen mot terror» har lover blitt endret, ytrings- og organisasjonsfriheten blitt innskrenket i mange land, og overvåkingen er omfattende. En annen sak er hvor stor oppmerksomhet det er rundt politisk overvåking nå. Måten media behandler slike saker på, innebærer en fare for at det sitter igjen et inntrykk av dette er et mer eller mindre avsluttet kapittel. Lund-kommisjonen avslørte, det ble gitt innsyn, og de som søkte har fått mappene sine, noen også erstatning. Demokratiet har talt og gjort opp for seg.

Boka har undertittelen En beretning om ulovlig politisk overvåking. Innsynet man fikk, var nemlig ganske begrenset. Det ble åpnet for tilgang til det materialet som hørte under kategorien «ulovlig» overvåking, altså det som Overvåkingspolitiet hadde skaffet seg ved ulovlige metoder, metoder det ikke var hjemmel for. Hva mappene ellers inneholder, vet vi ikke. Begrepet innsyn er ikke akkurat dekkende.

JM åpner boka med et tydelig oppgjør med Kåre Willoch. Bakgrunnen for det er at Willoch, da Lundkommisjonens rapport kom, hevdet at all overvåking av AKP var både lovlig og nødvendig, med den begrunnelse at AKP var et ulovlig parti. Willoch viste til Straffelovens § 104 a som setter straff for «den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen.» Som JM påpeker, finnes det overhodet ingen henvisning til denne paragrafen i mappa. Derimot brukte Overvåkingspolitiet § 97 a som omhandler «undergravende» virksomhet finansiert fra utlandet, for hva den er verdt. Stadig nye tillatelser til telefonavlytting, med henvisning til denne paragrafen, stemples av rettsapparatet uten spørsmål, i den grad at JM tydelig gir uttrykk for at domstolene og rettsapparatet syntes å være helt i lomma på Overvåkingspolitiet, som reine stempelsvingende tjenere. Som han også sier, det ble heller aldri funnet et eneste fnugg av bevis for at han skulle ha mottatt penger utenfra. Men telefonavlytting ble stemplet gjennom, seks måneder av gangen i årevis.

Boka er modig og åpenhjertig. Mange dokumenter, med kommentarer som berører privatlivet. Det i seg selv sier en hel del om omfanget og karakteren av overvåkinga. Ikke minst sett i sammenheng med det de tilsynelatende ikke har fått med seg, eller forhold hvor de faktisk er helt på jordet og tar fullstendig feil. Det var kanskje nettopp omfanget og karakteren av overvåkinga som sjokkerte da Lund-kommisjonen kom med rapporten sin. Det gjaldt, til en viss grad, også alle oss som hadde levd lenge med å vite at vi var overvåket. Lundkommisjonens rapport var på ingen måte noen bombe, men omfanget, all overvåkingen som gikk langt inn i privatsfæren og ellers også omfattet en rekke folk og organisasjoner som på ingen måte hadde revolusjonære trekk, satte en støkk. At JM gir såpass mye av seg selv i boka gir en viktig beskrivelse av nettopp dette. Det var ikke bare overvåking men det handlet om virkelig å tråkke på folk, stemplet av rettsapparatet i det «demokratiske» Norge.

En annen sak, som er litt spesiell for akkurat Jon Michelet er Svalbard, forholdet hans til Svalbard og de mange besøkene der. Det syntes åpenbart Overvåkingspolitiet også. En sak er at JM i sin tid avslørte og dokumenterte en russisk helikopterbase der, som var ulovlig i forhold til Svalbardtraktaten. Det burde norske myndigheter i og for seg vært fornøyd med, men mappa hans inneholder utrolig mange dokumenter om Svalbard og hans forskjellige opphold der. Overvåkingspolitiet forfølger ham grundig, uansett om han var der for å holde 1. mai tale, eller hadde helt personlige grunner for å være der. Og igjen tråkker de inn i privatsfæren. De var nok interessert i hva en kjent revolusjonær kunne stelle i stand blant arbeiderne hos Store Norske, men Svalbard er også et politisk sett ganske sårbart område, og jeg savner kanskje spørsmål og spekulasjoner om akkurat dette, den overdrevne interessen for alt som hadde med Svalbard å gjøre.

Dokument 82 avrunder boka, og JM er med god grunn forbauset over innholdet, som er en samling intervjuer og artikler fra 1989, knyttet til Stortingsvalget. Det ble gjort forsøk med en større allianse under navnet «Fylkeslistene for miljø og solidaritet» som i Oslo fikk navnet «Oslo-lista». JM stod på førsteplass. Hvorfor i all verden har Overvåkingspolitiet sikret seg disse, offentlige og åpent tilgjengelige avisartikler? Slike spørsmål går igjen i boka, knyttet til alt det Overvåkingspolitiet har brydd seg om rundt private og personlige forhold. Mappa til Jon Michelet er temmelig innholdsrik. Han stiller spørsmål ved hvorfor. Han var en kjent revolusjonær, ledet Oktober Forlag en tid, og var mye brukt i offentlige sammenhenger, men hadde ingen sentrale verv i AKP. Kanskje Overvåkingspolitiet tenkte at han kunne være en god innfallsvinkel for å kunne nå dypere i AKP? Et avslørende punkt er uansett at en omfattende telefonavlytting, av privattelefoner og kontortelefoner, baserte seg på et påskudd, paragraf 97 a, og uten at noen satte spørsmålstegn ved det.

JM avslutter forordet med følgende:

Den viktigste lærdommen som kan høstes av Mappa mi er at domstolen må ha en uavhengig og kritisk funksjon i forhold til det som i dag heter Politiets Sikkerhetstjeneste, og aldri få operere som et lydig redskap for overvåkerne.

Det er en viktig lærdom, ikke minst sett i sammenheng med et annet sitat fra forordet:

Det foregår en generell mistenkeliggjøring av islam-tilhengere som minner om mistenkeliggjøringen av AKP-ere på 70-tallet. Det er skapt et klima for heksejakt som likner klimaet på 1970-tallet … ingen skal i Norge i dag overvåkes på politisk grunnlag.

Boka er historisk viktig, og aktuell. Diskusjonen om Norge skal underkaste seg EUs Datalagringsdirektiv er når dette skrives, i en avgjørende fase.

Jon Michelet: Mappa mi – En beretning om ulovlig politisk overvåking
Forlaget Oktober 2011

Jon Michelet har denne gangen skrevet en nokså spesiell bok. Han har nitid gått gjennom alle de 82 dokumentene som mappa hans inneholder, formidlet dem og kommentert dem. Det må ha vært ganske krevende å gjøre, og det er modig gjort, den beveger seg et godt stykke innpå privatlivet, noe som i seg selv forteller en hel del om overvåkinga. Det er en åpenhjertig og avslørende bok. En historiebok som burde være svært nyttig, kanskje særlig for de yngre som ikke har opplevd den virkeligheten slik mange av oss har. Ikke for det, hvor mye historie det egentlig er, kan jo være et spørsmål. Hva innebærer innføringen av Datalagringsdirektivet? I ly av «krigen mot terror» har lover blitt endret, ytrings- og organisasjonsfriheten blitt innskrenket i mange land, og overvåkingen er omfattende. En annen sak er hvor stor oppmerksomhet det er rundt politisk overvåking nå. Måten media behandler slike saker på, innebærer en fare for at det sitter igjen et inntrykk av dette er et mer eller mindre avsluttet kapittel. Lund-kommisjonen avslørte, det ble gitt innsyn, og de som søkte har fått mappene sine, noen også erstatning. Demokratiet har talt og gjort opp for seg.

Boka har undertittelen En beretning om ulovlig politisk overvåking. Innsynet man fikk, var nemlig ganske begrenset. Det ble åpnet for tilgang til det materialet som hørte under kategorien «ulovlig» overvåking, altså det som Overvåkingspolitiet hadde skaffet seg ved ulovlige metoder, metoder det ikke var hjemmel for. Hva mappene ellers inneholder, vet vi ikke. Begrepet innsyn er ikke akkurat dekkende.

JM åpner boka med et tydelig oppgjør med Kåre Willoch. Bakgrunnen for det er at Willoch, da Lundkommisjonens rapport kom, hevdet at all overvåking av AKP var både lovlig og nødvendig, med den begrunnelse at AKP var et ulovlig parti. Willoch viste til Straffelovens § 104 a som setter straff for «den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen.» Som JM påpeker, finnes det overhodet ingen henvisning til denne paragrafen i mappa. Derimot brukte Overvåkingspolitiet § 97 a som omhandler «undergravende» virksomhet finansiert fra utlandet, for hva den er verdt. Stadig nye tillatelser til telefonavlytting, med henvisning til denne paragrafen, stemples av rettsapparatet uten spørsmål, i den grad at JM tydelig gir uttrykk for at domstolene og rettsapparatet syntes å være helt i lomma på Overvåkingspolitiet, som reine stempelsvingende tjenere. Som han også sier, det ble heller aldri funnet et eneste fnugg av bevis for at han skulle ha mottatt penger utenfra. Men telefonavlytting ble stemplet gjennom, seks måneder av gangen i årevis.

Boka er modig og åpenhjertig. Mange dokumenter, med kommentarer som berører privatlivet. Det i seg selv sier en hel del om omfanget og karakteren av overvåkinga. Ikke minst sett i sammenheng med det de tilsynelatende ikke har fått med seg, eller forhold hvor de faktisk er helt på jordet og tar fullstendig feil. Det var kanskje nettopp omfanget og karakteren av overvåkinga som sjokkerte da Lund-kommisjonen kom med rapporten sin. Det gjaldt, til en viss grad, også alle oss som hadde levd lenge med å vite at vi var overvåket. Lundkommisjonens rapport var på ingen måte noen bombe, men omfanget, all overvåkingen som gikk langt inn i privatsfæren og ellers også omfattet en rekke folk og organisasjoner som på ingen måte hadde revolusjonære trekk, satte en støkk. At JM gir såpass mye av seg selv i boka gir en viktig beskrivelse av nettopp dette. Det var ikke bare overvåking men det handlet om virkelig å tråkke på folk, stemplet av rettsapparatet i det «demokratiske» Norge.

En annen sak, som er litt spesiell for akkurat Jon Michelet er Svalbard, forholdet hans til Svalbard og de mange besøkene der. Det syntes åpenbart Overvåkingspolitiet også. En sak er at JM i sin tid avslørte og dokumenterte en russisk helikopterbase der, som var ulovlig i forhold til Svalbardtraktaten. Det burde norske myndigheter i og for seg vært fornøyd med, men mappa hans inneholder utrolig mange dokumenter om Svalbard og hans forskjellige opphold der. Overvåkingspolitiet forfølger ham grundig, uansett om han var der for å holde 1. mai tale, eller hadde helt personlige grunner for å være der. Og igjen tråkker de inn i privatsfæren. De var nok interessert i hva en kjent revolusjonær kunne stelle i stand blant arbeiderne hos Store Norske, men Svalbard er også et politisk sett ganske sårbart område, og jeg savner kanskje spørsmål og spekulasjoner om akkurat dette, den overdrevne interessen for alt som hadde med Svalbard å gjøre.

Dokument 82 avrunder boka, og JM er med god grunn forbauset over innholdet, som er en samling intervjuer og artikler fra 1989, knyttet til Stortingsvalget. Det ble gjort forsøk med en større allianse under navnet «Fylkeslistene for miljø og solidaritet» som i Oslo fikk navnet «Oslo-lista». JM stod på førsteplass. Hvorfor i all verden har Overvåkingspolitiet sikret seg disse, offentlige og åpent tilgjengelige avisartikler? Slike spørsmål går igjen i boka, knyttet til alt det Overvåkingspolitiet har brydd seg om rundt private og personlige forhold. Mappa til Jon Michelet er temmelig innholdsrik. Han stiller spørsmål ved hvorfor. Han var en kjent revolusjonær, ledet Oktober Forlag en tid, og var mye brukt i offentlige sammenhenger, men hadde ingen sentrale verv i AKP. Kanskje Overvåkingspolitiet tenkte at han kunne være en god innfallsvinkel for å kunne nå dypere i AKP? Et avslørende punkt er uansett at en omfattende telefonavlytting, av privattelefoner og kontortelefoner, baserte seg på et påskudd, paragraf 97 a, og uten at noen satte spørsmålstegn ved det.

JM avslutter forordet med følgende:

Den viktigste lærdommen som kan høstes av Mappa mi er at domstolen må ha en uavhengig og kritisk funksjon i forhold til det som i dag heter Politiets Sikkerhetstjeneste, og aldri få operere som et lydig redskap for overvåkerne.

Det er en viktig lærdom, ikke minst sett i sammenheng med et annet sitat fra forordet:

Det foregår en generell mistenkeliggjøring av islam-tilhengere som minner om mistenkeliggjøringen av AKP-ere på 70-tallet. Det er skapt et klima for heksejakt som likner klimaet på 1970-tallet … ingen skal i Norge i dag overvåkes på politisk grunnlag.

Boka er historisk viktig, og aktuell. Diskusjonen om Norge skal underkaste seg EUs Datalagringsdirektiv er når dette skrives, i en avgjørende fase.

Istvàn Mészáros Social Structure and the Forms of Consciousness, Vol. 1: The Social Determination of Method

Monthly Review Press, 2010

Mészáros er kanskje mest kjent for sin kombinasjon av en sterk lojalitet overfor Marx selv og hans kritiske politiske prosjekt på den ene siden, og hans vilje til å komme med egne reviderende og supplerende bidrag til denne tradisjonen – da spesielt med de ikoniske arbeidene Marx’s Theory of Alienation, The Power of Ideology og Beyond Capital: Toward a Theory of Transition. Ikke minst har han vært en viktig kilde og inspirasjon – spesielt gjennom det sistnevnte verket – for Hugo Chavez og hans medarbeidere¹.

Vi skal her ta for oss første bind av hans siste verk, Social Structure and Forms of Consciousness, som har som undertittel «The Social Determination of Method». Undertittelen til første bind er informativ. Det er først og fremst et bidrag til klassisk marxistisk ideologikritikk av borgerlig sosial og politisk teori bredt forstått til å inkludere filosofi og sosialvitenskapene. Målet med dette første bindet er å analysere og kritisere de dominante bevissthetsformene som er generert i, samt hjelper ideologisk til å støtte opp under, kapitalistiske sosiale formasjoner. Mészáros går gjennom syv aspekter ved de ideologiske metodene man finner i kapitalismens tidsalder. Disse bør ikke først og fremst forstås som individuelle aspekter eller egenskaper ved forskjellige de forskjellige systemene forskjellige tenkere utvikler, men heller som et integrert sett med underliggende antakelser som på forskjellige måter henger sammen med og underbygger hverandre. De syv aspektene Mészáros identifiserer og kritiserer er som følger:

«Scientism»/scientisme: Troen på eller forventningen at menneskehetens problemer kan og til slutt vil løses gjennom vitenskapelige og tekniske fremskritt alene – dvs. uten noe som helst behov for endring av mer grunnleggende sosiale strukturer.

«Formalism»/formalisme: Den generelle tendensen til kun å fokusere på formaliserbare og kvantifiserbare ting, og dermed altfor ofte ekskludere viktige kvalitative og normativt ladede hensyn ved den sosiale virkeligheten.

«Individualism»/individualisme: Standpunktet Mészáros kaller «isolert individualitet ». Vi kan godt kalle det «atomisme» i lys av analogien til tidlig partikkelmekanikk som så inspirerte noen av dets mest innflytelsesrike representanter, blant disse spesielt Hobbes, og var viktig for Hobbes oppfinnelse og utvikling av et grundig uthulet frihetskonsept². Konseptet ser og analyserer menneskelig konflikt kun som en funksjon av konkurranse og konflikt mellom isolerte individer, og makter derfor ikke å anerkjenne deres objektive, strukturelle årsaker. Mellommenneskelig konflikt ses på som en (ofte nødvendig) konsekvens av individuell og medfødt menneskelig natur.

«Negative determinations»/negative determineringer: Historiske fremskritt, filosofisk så vel som politisk, ses på som drevet av negative faktorer som overkommes. Dermed beholder de blikket rettet bakover, og ignorer hvordan det bestående kan endres eller overkommes der det behøves.

«Inadequate articulation of historical temporality»/utilstrekkelig artikulering av historisk temporalitet: Historisk utvikling og endring – der den anerkjennes i det hele tatt – blir attribuert til enten fullstendig uforutsette og dermed ukontrollerbare makrokonsekvenser av individuelle handlinger (som hos Smiths historieteori), eller til upersonlige ideologiske abstraksjoner (som hos Hegels verdensånd som søker etter å realisere frihet). Typisk blir et dynamisk og strukturelt syn på den historiske prosessen enten ignorert eller tillatt kun som et lite glimt for å understreke at det rasjonelle er det aktuelle og blokkerer framtidsutsikten.

«Dichotomous thinking»/dikotom tenkning: Borgerlig ideologi presenterer et antall statiske, gjerne funksjonelle, distinksjoner som ikke bare forvirrer den virkelige forskjellen mellom konkret forskjellige – men, fra et begrenset synspunkts funksjonelt ekvivalente – objektive sosiale forhold, men også ignorerer virkelige motsetningers strukturelle determinering og dermed historiske tilfeldighet³.

«Empty universalism»/tom universalisme: Gitt et atomistisk eller isolert individualistisk standpunkt og dualistiske og dikotomiske konseptualiseringer av mennesker og samfunn, blir idealer som enhet (unity) og universalitet (universality) alltid bare antatt eller postulert, uten noen gang å bli virkelig etablert.

Et samlet ideologisk perspektiv slik skissert legger opp til betydelige metodiske hindre for en mer produktiv og revolusjonær politisk teori. Scientismen fører lett til at de legitime målene for menneskelig aktivitet kun konseptualiseres gjennom materielle forbedringer muliggjort av naturvitenskapelige framskritt. Dette leder igjen til at slik teori forblir blind overfor den sosiale dimensjonen ved menneskelig eksistens over og utenfor det som kan fanges inn i funksjonelle, operative og manipulative teknokratiske termer – en begrensning som igjen fører til at muligheten for endring av de dominante sosiale forhold ekskluderes i selve utgangspunktet. Dette problemet forsterkes av tendensen til formalisme – en tendens som bl.a. Adam Smith også advarte mot – som altfor ofte ender i at viktige aspekter ved mennesker og samfunn som ikke lett lar seg formalisere, blir ignorerte. Atomismen, med dets ekskludering av sosiale relasjoner og deres (i hvertfall til dels) konstutive rolle i menneskelige liv og samfunn korellerer godt med scientistiske og formalistiske tendenser da abstrakte, isolerte individer er lettere å analysere på denne måten. Når all menneskelig konflikt blir redusert til en universell side ved en hvilken som helst samling av isolerte individer, blir det med en gang lite hensiktsmessig å vurdere sosial endring som et plausibelt middel for en bedre verden, og samtidig mye lettere å se teknokratisk regulering gjennom en «nøytral» stat som den naturlige utvei – og med dette forbedringen av en slik teknisk manipulerende sosial og politisk teori som det beste middelet tilgjengelig. Igjen vil et slikt perspektiv vanskelig kunne forholde seg til historisk utvikling på en fruktbar måte da strukturelle sosiale faktorer som driver denne fram er usynliggjort. Den eneste måten virkelige idealer om enhet og universalitet kan ses som realiserbare i en slik kontekst, er som en abstrakt, tom universalisme som den ene siden av en forenklet funksjonell dikotomi gjennom f.eks. stat og sivilsamfunn/ økonomi der staten blir «fellesskapet» som forener og harmoniserer de ellers isolerte «individene» vi finner på det «frie marked».

Det er vanskelig å grundig evaluere i hvilken grad Mészáros sin analyse er korrekt for hver av de forskjellige tenkerne han diskuterer, samtidig som det er mye lettere å se at denne analysen i det store og hele har mye for seg – selv om den tidvis skurrer ved detaljert lesning av forfatterne det er snakk om. Det vil sikkert være fristende for noen å klage over mangelen på dypere og mer detaljerte analyser og diskusjoner av de tenkerne han går gjennom og hevder analysen sin å gjelde for, men her er det viktig å huske at prosjektet er veldig stort – og at dette første, kritiske, bindet skal lede oss videre til et metodologisk alternativ. Å gå inn i hver og en av et stort antall forskjellige tenkere vil ikke bare risikere å gjøre det mye vanskeligere for oss lesere å komme oss hele veien gjennom, det hadde også risikert at forfatteren hadde satt seg fast i mindre viktige historiske detaljer der han burde kommet seg videre med den mer positive og produktive delen av prosjektet – hvilket vil si kapittel 8 og bind 2.

En kanskje mer relevant kritikk er at det spektret med tenkere Mészáros diskuterer, nesten alle sammen levde og arbeidet på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet eller før. Dette er spesielt problematisk gitt den eksplosive økningen innen spesielt anglo-amerikansk politisk teori det siste halve århundret. Er alle elementene Mészáros kritiserer, like relevant for disse linjene innen moderne sosial og politisk tenkning? Er tesene hans like sanne om Kant, Smith og Hegel som de er om Rawls, Dworkin og Nozick? Og hva med kommunitarianister som Sandel og Walzer, nythomismen til MacIntyre, og diskursetikken til Habermas? Som sagt hadde det vært både for krevende og uhensiktsmessig å forvente at forfatteren skal gå i detalj på flere individuelle tenkere, men at han i et metodisk og ideologikritisk verk ignorerer et så stort omfang nyere arbeid, er mindre tilgivelig.

I likhet med alle hans andre verker skriver Mészáros på et teknisk sofistikert og tidvis vanskelig språk. Allikevel er boka verdt arbeidet å komme seg gjennom for alle som er interessert i idéhistorie og ideologikrikk som omfatter ikke bare velkjente filosofer, men også nøkkeltenkere innen sosialvitenskapene.

Paul Rækstad

Noter:

1. Blant disse Michael Lebowitz, se Lebowitz, M. A. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press. Chavez selv har omtalt han som «the pathfinder» av «21st Century Socialism».
2. Se Skinner, Q. 2008. Hobbes and Republican Liberty. Cambridge: Cambridge University Press.
3. «Tilfeldig» her i motsetning til «nødvendig» i henhold til f.eks. logiske lover eller naturlovene – en konsekvens av (mennesker i) en bestemt historisk formasjon i motsetning til en nødvendig konsekvens av f.eks. logiske lover eller menneskelig natur.

Istvàn Mészáros Social Structure and the Forms of Consciousness, Vol. 1: The Social Determination of Method

Monthly Review Press, 2010

Mészáros er kanskje mest kjent for sin kombinasjon av en sterk lojalitet overfor Marx selv og hans kritiske politiske prosjekt på den ene siden, og hans vilje til å komme med egne reviderende og supplerende bidrag til denne tradisjonen – da spesielt med de ikoniske arbeidene Marx’s Theory of Alienation, The Power of Ideology og Beyond Capital: Toward a Theory of Transition. Ikke minst har han vært en viktig kilde og inspirasjon – spesielt gjennom det sistnevnte verket – for Hugo Chavez og hans medarbeidere¹.

Vi skal her ta for oss første bind av hans siste verk, Social Structure and Forms of Consciousness, som har som undertittel «The Social Determination of Method». Undertittelen til første bind er informativ. Det er først og fremst et bidrag til klassisk marxistisk ideologikritikk av borgerlig sosial og politisk teori bredt forstått til å inkludere filosofi og sosialvitenskapene. Målet med dette første bindet er å analysere og kritisere de dominante bevissthetsformene som er generert i, samt hjelper ideologisk til å støtte opp under, kapitalistiske sosiale formasjoner. Mészáros går gjennom syv aspekter ved de ideologiske metodene man finner i kapitalismens tidsalder. Disse bør ikke først og fremst forstås som individuelle aspekter eller egenskaper ved forskjellige de forskjellige systemene forskjellige tenkere utvikler, men heller som et integrert sett med underliggende antakelser som på forskjellige måter henger sammen med og underbygger hverandre. De syv aspektene Mészáros identifiserer og kritiserer er som følger:

«Scientism»/scientisme: Troen på eller forventningen at menneskehetens problemer kan og til slutt vil løses gjennom vitenskapelige og tekniske fremskritt alene – dvs. uten noe som helst behov for endring av mer grunnleggende sosiale strukturer.

«Formalism»/formalisme: Den generelle tendensen til kun å fokusere på formaliserbare og kvantifiserbare ting, og dermed altfor ofte ekskludere viktige kvalitative og normativt ladede hensyn ved den sosiale virkeligheten.

«Individualism»/individualisme: Standpunktet Mészáros kaller «isolert individualitet ». Vi kan godt kalle det «atomisme» i lys av analogien til tidlig partikkelmekanikk som så inspirerte noen av dets mest innflytelsesrike representanter, blant disse spesielt Hobbes, og var viktig for Hobbes oppfinnelse og utvikling av et grundig uthulet frihetskonsept². Konseptet ser og analyserer menneskelig konflikt kun som en funksjon av konkurranse og konflikt mellom isolerte individer, og makter derfor ikke å anerkjenne deres objektive, strukturelle årsaker. Mellommenneskelig konflikt ses på som en (ofte nødvendig) konsekvens av individuell og medfødt menneskelig natur.

«Negative determinations»/negative determineringer: Historiske fremskritt, filosofisk så vel som politisk, ses på som drevet av negative faktorer som overkommes. Dermed beholder de blikket rettet bakover, og ignorer hvordan det bestående kan endres eller overkommes der det behøves.

«Inadequate articulation of historical temporality»/utilstrekkelig artikulering av historisk temporalitet: Historisk utvikling og endring – der den anerkjennes i det hele tatt – blir attribuert til enten fullstendig uforutsette og dermed ukontrollerbare makrokonsekvenser av individuelle handlinger (som hos Smiths historieteori), eller til upersonlige ideologiske abstraksjoner (som hos Hegels verdensånd som søker etter å realisere frihet). Typisk blir et dynamisk og strukturelt syn på den historiske prosessen enten ignorert eller tillatt kun som et lite glimt for å understreke at det rasjonelle er det aktuelle og blokkerer framtidsutsikten.

«Dichotomous thinking»/dikotom tenkning: Borgerlig ideologi presenterer et antall statiske, gjerne funksjonelle, distinksjoner som ikke bare forvirrer den virkelige forskjellen mellom konkret forskjellige – men, fra et begrenset synspunkts funksjonelt ekvivalente – objektive sosiale forhold, men også ignorerer virkelige motsetningers strukturelle determinering og dermed historiske tilfeldighet³.

«Empty universalism»/tom universalisme: Gitt et atomistisk eller isolert individualistisk standpunkt og dualistiske og dikotomiske konseptualiseringer av mennesker og samfunn, blir idealer som enhet (unity) og universalitet (universality) alltid bare antatt eller postulert, uten noen gang å bli virkelig etablert.

Et samlet ideologisk perspektiv slik skissert legger opp til betydelige metodiske hindre for en mer produktiv og revolusjonær politisk teori. Scientismen fører lett til at de legitime målene for menneskelig aktivitet kun konseptualiseres gjennom materielle forbedringer muliggjort av naturvitenskapelige framskritt. Dette leder igjen til at slik teori forblir blind overfor den sosiale dimensjonen ved menneskelig eksistens over og utenfor det som kan fanges inn i funksjonelle, operative og manipulative teknokratiske termer – en begrensning som igjen fører til at muligheten for endring av de dominante sosiale forhold ekskluderes i selve utgangspunktet. Dette problemet forsterkes av tendensen til formalisme – en tendens som bl.a. Adam Smith også advarte mot – som altfor ofte ender i at viktige aspekter ved mennesker og samfunn som ikke lett lar seg formalisere, blir ignorerte. Atomismen, med dets ekskludering av sosiale relasjoner og deres (i hvertfall til dels) konstutive rolle i menneskelige liv og samfunn korellerer godt med scientistiske og formalistiske tendenser da abstrakte, isolerte individer er lettere å analysere på denne måten. Når all menneskelig konflikt blir redusert til en universell side ved en hvilken som helst samling av isolerte individer, blir det med en gang lite hensiktsmessig å vurdere sosial endring som et plausibelt middel for en bedre verden, og samtidig mye lettere å se teknokratisk regulering gjennom en «nøytral» stat som den naturlige utvei – og med dette forbedringen av en slik teknisk manipulerende sosial og politisk teori som det beste middelet tilgjengelig. Igjen vil et slikt perspektiv vanskelig kunne forholde seg til historisk utvikling på en fruktbar måte da strukturelle sosiale faktorer som driver denne fram er usynliggjort. Den eneste måten virkelige idealer om enhet og universalitet kan ses som realiserbare i en slik kontekst, er som en abstrakt, tom universalisme som den ene siden av en forenklet funksjonell dikotomi gjennom f.eks. stat og sivilsamfunn/ økonomi der staten blir «fellesskapet» som forener og harmoniserer de ellers isolerte «individene» vi finner på det «frie marked».

Det er vanskelig å grundig evaluere i hvilken grad Mészáros sin analyse er korrekt for hver av de forskjellige tenkerne han diskuterer, samtidig som det er mye lettere å se at denne analysen i det store og hele har mye for seg – selv om den tidvis skurrer ved detaljert lesning av forfatterne det er snakk om. Det vil sikkert være fristende for noen å klage over mangelen på dypere og mer detaljerte analyser og diskusjoner av de tenkerne han går gjennom og hevder analysen sin å gjelde for, men her er det viktig å huske at prosjektet er veldig stort – og at dette første, kritiske, bindet skal lede oss videre til et metodologisk alternativ. Å gå inn i hver og en av et stort antall forskjellige tenkere vil ikke bare risikere å gjøre det mye vanskeligere for oss lesere å komme oss hele veien gjennom, det hadde også risikert at forfatteren hadde satt seg fast i mindre viktige historiske detaljer der han burde kommet seg videre med den mer positive og produktive delen av prosjektet – hvilket vil si kapittel 8 og bind 2.

En kanskje mer relevant kritikk er at det spektret med tenkere Mészáros diskuterer, nesten alle sammen levde og arbeidet på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet eller før. Dette er spesielt problematisk gitt den eksplosive økningen innen spesielt anglo-amerikansk politisk teori det siste halve århundret. Er alle elementene Mészáros kritiserer, like relevant for disse linjene innen moderne sosial og politisk tenkning? Er tesene hans like sanne om Kant, Smith og Hegel som de er om Rawls, Dworkin og Nozick? Og hva med kommunitarianister som Sandel og Walzer, nythomismen til MacIntyre, og diskursetikken til Habermas? Som sagt hadde det vært både for krevende og uhensiktsmessig å forvente at forfatteren skal gå i detalj på flere individuelle tenkere, men at han i et metodisk og ideologikritisk verk ignorerer et så stort omfang nyere arbeid, er mindre tilgivelig.

I likhet med alle hans andre verker skriver Mészáros på et teknisk sofistikert og tidvis vanskelig språk. Allikevel er boka verdt arbeidet å komme seg gjennom for alle som er interessert i idéhistorie og ideologikrikk som omfatter ikke bare velkjente filosofer, men også nøkkeltenkere innen sosialvitenskapene.

Paul Rækstad

Noter:

1. Blant disse Michael Lebowitz, se Lebowitz, M. A. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press. Chavez selv har omtalt han som «the pathfinder» av «21st Century Socialism».
2. Se Skinner, Q. 2008. Hobbes and Republican Liberty. Cambridge: Cambridge University Press.
3. «Tilfeldig» her i motsetning til «nødvendig» i henhold til f.eks. logiske lover eller naturlovene – en konsekvens av (mennesker i) en bestemt historisk formasjon i motsetning til en nødvendig konsekvens av f.eks. logiske lover eller menneskelig natur.

Helsedirektivet reiser viktige og prinsipielle problemstillinger: Nærhetsprinsippet, likhetsprinsippet og nasjonalstatenes styringsrett over eget helsevesen.

Unni Hagen studerer offentlig ledelse og styring ved Høyskolen i Hedmark, og er rådgiver i Fagforbundet.

Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Hovedmålet for EU er økt vekst og konkurranse. Derfor vil EU at helse i større grad skal bli en del av det frie markedet. Ifølge EU er velferdsstatene blitt både for dyre og for gode. EUs indre marked tvinger frem konkurranseutsetting av offentlige velferdsgoder, og fratar med dette politikere både nasjonalt og lokalt viktige styringsredskap. EUs direktiver er sentrale virkemidler. Generelt er direktivenes formål å øke tjenestehandelen mellom landene i det indre marked. Dette gjelder også EUs neste direktiv – helsedirektivet.

Essensen i direktivet er økt pasientmobilitet og grensekryssende helsetjenester. Konsekvensen vil blant annet bli økt etablering av helsetjenester og fritt sykehusvalg over hele Europa. Etter å ha søkt og funnet informasjon om hvilke aktører som har vært aktive lobbyister for et helsedirektiv, viser det seg at det først og fremst er «helsenæringen » som står bak som pådrivere for å få gjennomført et helsedirektiv for Europa. Multinasjonale sykehus/sykehjemkjeder, laboratoriekjeder og ikke minst internasjonale forsikringsselskaper. Disse aktørene vil ha stor interesse av etableringen av et helsemarked i Europa.

Helsesektoren representerer omfattende og forutsigbare offentlige budsjettmidler. Helsedirektivet åpner uante muligheter for de internasjonale kommersielle selskapene som har helse som sitt satsingsområde. Spørsmålet er om konkurranseutsetting og fri flyt av offentlige velferdsgoder vil redusere utgiftene, og i så fall til hvilken pris. Et annet grunnleggende spørsmål er om en slik utvikling vil ivareta de verdier og prinsipper som den norske velferdsmodellen bygger på.

New Zealand var det OECD-landet som på 1990-tallet gikk lengst i å prøve ut markedsstyring i helsesektoren. Fortsatt lange ventelister, synkende kvalitet, store underskudd og økte forskjeller i tilgjengelighet tvang frem en reversering av politikken. Dagens forretningsstyring av spesialisthelsetjenesten i Norge og intensjonen om fritt sykehusvalg og økt pasientmobilitet i Europa er i prinsippet samme løsningskonsept som det de prøvde ut blant annet på New Zealand.

Pasientrettighetsdirektivet

Men på tross av dette, er det nå politisk enighet i EU om helsedirektivet, eller pasientrettighetsdirektivet som er det offisielle navnet. Helsedirektivet er et resultat av at helse ble tatt ut av tjenestedirektivet, nettopp på grunn av stor uenighet om å etablere et helsemarked i Europa.

Forslag til helsedirektiv har vært underveis lenge. Tre år etter at Kommisjonen la fram forslag om et pasientrettighetsdirektiv i Europa, er det nå vedtatt. Direktivet skal være gjennomført i EU-landenes nasjonale lovgivning innen 25. oktober 2013. Direktivet er definert som en del av det indre markedet, og vil bli en del av EØSavtalen. Det har vært flere prinsipielle motforestillinger, og sterk uenighet om detaljer i forslaget. Sammenblandingen av helse og det indre marked er kontroversielt, og har derfor tvunget fram mange runder. Men EU-parlamentet sier nå ja til å rokke ved den nasjonale helsepolitikken.

Helsedirektivet er et uttrykk for et skifte i synet på helse. Det er et forsøk på å sette markedsprinsipper for sektoren i system.

Vi kjenner dette godt igjen fra vår egen organisering av helseområdet i Norge. Hva er kommisjonens hensikt, når de nå legger frem et tungt direktivforslag for å regulere området som angår under fire prosent av sykehuspasientene i Europa? Og som allerede er regulert i en EU-forordning fra 1971.

Direktivet vil føre til fritt sykehusvalg i hele Europa, og la pengene følge pasienten. Intensjonen er å harmonisere de europeiske helsesystemene. Valg av finansieringssystem er ikke avklart. Direktivet vil sannsynligvis øke omfanget av stykkprisfinansiering, og dermed gi ytterligere spillerom til markedskreftene ved utformingen av den framtidige helsepolitikken. Med dette direktivet sikrer EU nordmenn utvidede pasientrettigheter, noe som i utgangspunktet oppfattes som positivt. Spørsmålet som bør opp i sin fulle bredde, er om en slik valgfrihet for pasienter kommer i konflikt med, og vil undergrave det solidariske offentlige helsevesen vi har i Norge og andre land i Europa.

Direktivet vil gjøre det mulig å få refundert utgifter til helsetjenester i et annet EU-medlemsland, forutsatt at behandlingen normalt ville blitt dekket i eget land.

Norske myndigheter får en plikt til å betale for helsetjenesten dersom det gjelder behandling som man har krav på etter norsk lov. Når det gjelder sykehus-innleggelse, vil det bli anledning til å kreve en forhåndsgodkjennelse for at pasienten skal få refundert utgiftene. En slik forhåndsgodkjenning er et unntak fra hovedregelen og målsettingen i direktivet.

Forhåndsgodkjenning

Forhåndsgodkjenning eller ikke har vært ett av de helt sentralt stridsspørsmål, og en viktig årsak til at direktivforslaget fikk en trang fødsel. Direktivet har endt opp med at det skal være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning når det gjelder sykehusbehandling og avansert og kostnadskrevende medisinsk behandling. Denne bestemmelsen vil begrense den frie bevegeligheten av tjenestene, og EF-domstolen har fastslått at dette kan forsvares ut fra tvingende allmenne hensyn. Det betyr at ordninger med krav til forhåndsgodkjenning vil bli begrenset til å gjelde der det kan vises til uheldige konsekvenser i medlemsland. Sykehusbehandling er i direktivet definert som behandling hvor det kreves innleggelse minst èn natt. En oversikt over behandling som vil kreve forhåndsgodkjenning, vil bli definert og fastsatt av kommisjonen. Siden muligheten for å stille krav om forhåndsgodkjenning vil avhenge av hva som defineres som sykehusbehandling, blir dette skille sentralt.

For helsetjenester og behandling som ikke krever innleggelse på sykehus kan landene ikke kreve forhåndsgodkjenning. Det kan bety at en stor andel av det som normalt oppfattes som sykehusbehandling ikke faller inn under definisjonen om sykehusbehandling fordi det ikke kreves overnatting. Dette kan resultere i økt pasientmobilitet uten krav om forhåndsgodkjenning for poliklinisk sykehusbehandling.

Rettstilstanden i EU – og dermed i EØSområdet på helseområdet – endres lite. Enhver EU-borger kan alt i dag søke behandling ved sykehus i andre medlemsland dersom det dreier seg om en behandling som en har rett til i eget land – og dersom en har fått forhåndstillatelse til det fra eget helsevesen. En slik tillatelse skal gis hvis behandling innenlands ikke kan oppnås innen en frist som er medisinsk forsvarlig. Utgiftene skal i så fall dekkes av ens eget helsevesen.

I forslaget til helsedirektiv legges det altså opp til at en obligatorisk forhåndsgodkjenning som er praksis i dag, bortfaller. Direktivet går med andre ord lenger enn EF-domstolen har gjort. Så kan man spørre seg om hva som er hensikten med en slik liberalisering av et område som er så viktig for det enkelte land å ha forutsigbarhet og styring over? Svaret er like enkelt som det er klart: målsettingen om fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Neste spørsmål å stille er om dette kommer i strid med EU-traktatens § 152. Her heter det at hensynet til velfungerende helsetjenester nasjonalt alltid skal veie tyngre enn hensynet til det indre marked.

Som nevnt så gir forslaget til direktiv medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis «utstrømningen av pasienter » blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke slike problem seg påvise, kan det ikke kreves forhåndstillatelse for sykehusbehandling i utlandet. Om problemene er blitt store nok, kan bli et evig stridsspørsmål. EF-domstolen vil avgjøre.

Kompliserte grensekryssende erstatningskrav kan også øke betraktelig dersom det er riktig at hver tiende sykehusbehandling forårsaker skader. Dette hevder EU-kommisjonen i innledningen til direktivforslaget. Det samme vil gjelde uenighet om pasientrettigheter i skjæringspunktet mellom nye regler for fri flyt og EU-landenes nasjonale regelverk.

Grensekryssende helsetjenester

Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen.

I dag utgjør grensekryssende helsetjenester under 4 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.

Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Men, med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er noe av hensikten. Fremtidige konsekvenser er svært uoversiktlige. Økt kommersialisering vil redusere styring og fordeling. Forskjellsutviklingen mellom land og mellom pasientgrupper, mellom offentlige og private sykehus og mellom de som har råd og mulighet til å orientere seg i et marked og de som ikke har det, vil sannsynligvis øke. Ønsker vi en slik utvikling?

Bilateralt samarbeid fra 1971 ivaretar samarbeid over landegrenser allerede

Medlemslandene har i dag den hele og fulle kontrollen med hvem eller når en pasient skal få behandling i utlandet. Den kontrollen kan reduseres betraktelig med helsedirektivet. Helsedirektivet reiser viktige og prinsipielle problemstillinger. Nærhetsprinsippet, likhetsprinsippet og nasjonalstatenes styringsrett over eget helsevesen står i denne sammenheng helt sentralt.

Helsedirektivet pålegger landene å likebehandle offentlige og private leverandører i andre land, selv om man har en politikk mot å bruke kommersielle aktører i eget land. Dette tvinger fram oppbyggingen av et system som skal håndtere fakturering og prissetting av behandling utenlands. Man tvinges til å ta i bruk en form for DRGsystem, som er bærebjelken i et markedsbasert helsevesen. I en rapport om Skottlands reversering av et markedsbasert helsevesen konkluderer skotske forskere at den største og viktigste utfordringen til den offentlige, skotske modellen er EUs helsedirektiv. Skotske forskere argumenterer for at direktivet vil tvinge frem markedsløsninger som et klart flertall i Skottland nylig har sagt nei til, og de anbefalte regjeringen i Skottland å avvise EU-direktivet.

Kritiske EU-politikere hevder at forslaget må ses i sammenheng med privatiseringen av offentlige helsetilbud, og har advart mot å la seg forføre av positiv ordbruk som valgfrihet og pasientrettigheter. Mobilitet må ikke brukes til å maskere en mulig liberalisering av helsetjenestene. Bekymringen er blant annet at markedet vil undergrave nasjonale systemer. Andre kritikere i EUparlamentet har uttalt at alt som tas opp i forslaget til helsedirektiv – pasientrettighetsdirektivet – kunne vært løst innenfor dagens bestemmelser og rammer for samordning av nasjonale trygdeytelser. Det er ikke nødvendig med et direktiv som anvender indre marked-regler på helse.

Helt siden 1971 har det eksistert en EU-forordning som sikrer EU-borgere rett til akutt helsehjelp også utenfor sitt eget hjemland. Likeledes sikrer den at land kan avtale å dekke elektiv (planlagt) behandling. Helsedirektivet er ikke nødvendig av hensyn til menneskers rett til helsehjelp, men har utelukkende som siktemål å inkorporere helsetjenestene i det indre markedets regelverk for kommersiell handel.

Skotske forskere

På grunnlag av denne dokumentasjonen konkluderer skotske forskere som har vurdert helsedirektivet, at direktivet er unødvendig i forhold til å sikre pasientmobilitet og at det utgjør et nytt fremstøt for å bringe helsetjenester inn under reglene for det indre markedet. Ved at det inkluderer kommersielle leverandører og stiller krav om et system for prising av alle behandlinger, vil forslaget øke helsesektorens eksponering i forhold til EUs konkurranselovgivning og styrke markedets rolle i organiseringen av helsesektoren.

Pasientfokus er viktig! I prinsippet er det bra at pasienter skal kunne få behandling på tvers av landegrenser. Men dette må ikke føre til større sosiale forskjeller eller nedbygging av landenes helsesystem. Andre samarbeidsformer er mer hensiktsmessig utfra et pasientperspektiv og utfra et verdigrunnlag som vårt helsevesen er utviklet fra.

EU-Kommisjonen bestilte selv en utredning gjort av «The London School of Economic». Rapporten konkluderer med at nasjonale systemer er best egnet til å styre og planlegge helsetjenester. Når det vedtatte helsedirektivet skal til politisk behandling i Norge, bør denne rapporten bli en del av grunnlaget for vurderingene av om direktivet skal implementeres i norsk rett eller ikke.

I en debatt om EUs helsedirektiv må EUs grunnleggende målsettinger for det indre markedet være utgangspunktet. Dette må vurderes i forhold til de forutsetninger den norske regjering satte som krav i sitt høringsinnspill i 2007.

Regjeringens innspill til utkast til EUs helsedirektiv ble oppsummert i 9 punkter og disse må igjen settes på den politiske dagsorden:

• Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges.
• Norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves.
• Kvaliteten på helsetjenestene må sikres.
• Helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes.
• Medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling.
• Økt pasientmobilitet må ikke føre til større sosial ulikhet i tilgangen til helsetjenester.
• Det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av helsetjenester i utlandet.
• Kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet.
• Friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til offentlig støtte fra dette landet.

Disse forutsetninger lar seg vanskelig forene med intensjonen i EUs helsedirektiv om å etablere et europeisk marked på helseområdet.

LO-kongressen

LO-kongressen i 2009 drøftet helsepolitikken og markedsutviklingen i offentlig sektor. En enstemmig kongress avviste den gang EUs helsedirektiv, og gjorde følgende vedtak:

Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.

Det er ingen tvil om at samarbeid mellom nasjonale helsemyndigheter er nødvendig. Spørsmålet er om EUs helsedirektiv er svaret på morgendagens utfordringer.

Helsepolitikken er et nasjonalt anliggende, og et helsesamarbeid på tvers av grensene må ha dette som sitt utgangspunkt. Andre samarbeidsformer er mer hensiktsmessig sett fra et pasientperspektiv, et demokratiperspektiv og ut fra det verdigrunnlaget det norske velferdssystem er forankret i. LO-vedtaket og regjeringens egne krav fra 2007 er et godt utgangspunkt for debatten om Norge skal legge ned et eventuelt veto mot pasientrettighetsdirektivet for Europa. I den kommende debatten om egen helsepolitikk og EUs helsedirektiv må alle konsekvenser frem i lyset.

–Pasientene skjønner heller ikke at det i dag er en helt ny yrkesgruppe enn deres nærmeste behandlere som definerer kvalitet i sykehussektoren
– at kvalitet i dag er mer et bedriftsøkonomisk enn et medisinsk begrep. De har ingen forutsetning for å vite at legene ustanselig blir avbrutt i sitt arbeid og får mindre tid til å ta seg av enkeltskjebner. (Leder i Dagens Medisin, 29. april 2010)

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen
for lokalsykehusene. Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og politiker i partiet Rødt. Epost: gunnva-l@online.no  

Hanssens samhandlingsreform som svar på problemene i sykehussektoren, overrumplet motstanderne av helseforetaksreformen og gjorde at dette ble en ikke-sak i valgkampen. I 2010 kom motstanderne på offensiven igjen. Media avdekket flere sykehusskandaler som bidro til det og som økte presset på foretakssystemet. Vi fikk også mer kunnskap om innholdet i Samhandlingsreformen og hvorfor den kommer gjennom en rapport utarbeidet av Bjarne Jensen og Stein Østre fra Høgskolen i Hedmark i samarbeid med Unni Hagen i samfunnspolitisk enhet i Fagforbundet. Året endte med et gjennombrudd for kampen mot helseforetaksreformen etter demonstrasjonen som Folkebevegelsen for lokalsykehusene arrangerte foran Stortinget 6. desember. Da denne artikkelen ble avsluttet hadde regjeringa besluttet å sentralisere flere fødetilbud i distrikts-Norge. Og på landsmøtet til Ap slo Stoltenberg voldsomt tilbake mot sykehusopprøret og kritikerne i egne rekker, og bebudet mer sentralisering. Samtidig ble Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m., som er lovgrunnlaget for Samhandlingsreformen, lagt fram av regjeringa.Kjernen i forslaget er overføring av oppgaver fra sykehusene til kommunene og kommunal medfinansiering av sykehusopphold.  

Helsebyråkratenes inntogsmarsj

I Rødt! nr. 4 2006 * skrev jeg en artikkel med tittelen «Sykehuskampen – folkelig opprør mot staten og helsebyråkratene». Der beskrev jeg den gradvise innføringa av markedstenkning i helsesektoren fram til helseforetaksreformen, konsekvenser avreformen og motstanden mot dette. Etter det har utviklingen gått sin skjeve gang,der sykehuskampen har bølget fram og tilbake. Det har blitt tydelig for stadig flereat sykehussektoren har blitt et bedriftsøkonomisk system som styres av overbetaltehelsebyråkrater med klare mål om å sentralisere tilbudene. Hovedfokuset er på forretningsdriftog økonomi. Landssamlingen til Folkebevegelsen for lokalsykehusene (iresten av artikkelen bare Folkebevegelsen) i juni i 2010 uttrykte det slik:Strategiarbeidet styres av helsebyråkrater som på forhånd har satt seg klare mål om å sentralisereakuttberedskap og fødetilbud – som f.eks. styrevedtaket i Helse Førde som vil raseresykehusene i Lærdal og Nordfjordeid. Vi opplever
at faglige innvendinger blir ignorert av helsebyråkratene. Helsepersonell blir presset tiltaushet og må godta løsninger de opplever som dårligere for pasientene.Under dette bedriftsøkonomiske regimet har det utviklet seg en ukultur på sykehusenesom både er en trussel mot faglig kvalitet og pasientsikkerhet. Dagens Medisiner en uavhengig nyhetsavis for helsevesenet. Med utgangspunkt i en konferanse for norskeoverleger kunne vi lese følgende i lederen 29. april i 2010:Overlegene tegner et bilde av en ny herskerklasse av byråkrater og helseadministratorerforpliktet av et system med sin egen logikk – et handlingsmønster som henter terminologi ogtankesett fra finans- og produksjonsbedrifter.
Et annet sted heter det: Pasientene skjønner heller ikke at det i dag eren helt ny yrkesgruppe enn deres nærmeste
behandlere som definerer kvalitet i sykehussektoren – at kvalitet i dag er mer et bedriftsøkonomiskenn et medisinsk begrep. De har ingen forutsetning for å vite at legene ustanseligblir avbrutt i sitt arbeid og får mindre tid til å ta seg av enkeltskjebner.Dette er sterk kost, men helt i tråd med analysene og beskrivelsene fra sykehusaktivisterog Folkebevegelsen.

Foretakssystemet fremmer medisinsk ukultur

Jeg og mange andre sykehusaktivister får henvendelser fra fortvilte pasienter og pårørende om hvordan de opplever pulverisering av ansvar og manglende oppfølging i sykehusene. De understreker at de fleste ansatte gjør så godt de kan, og at det først og fremst er systemet som svikter. Flere langtidspasienter sier at til tross for at mange av innleggelsene har vært planlagte, opplever de at nødvendige og avtalte undersøkelser ikke blir bestilt før flere dager etter innkomst. Det resulterer i lengre opphold enn nødvendig. De opplever også at kommunikasjonen
mellom helsepersonell i samme avdeling og mellom sykehus ofte er for
dårlig. Flere som har vært innlagt på større sykehus, sier de får mangelfulle epikriser som gjør at fastlegen deres må be om å få en ny. Mange vet ikke hvor de skal henvende seg, og de har opplevd at både egne og fastlegens henvendelser per telefon til større sykehus blir avvist med at de har ikke tid og at det er mange som er i samme situasjon. En av dem som svarte på en telefonhenvendelse både fra en pasient og fastlegen som etterlyste innkalling til kontroll, opplyste at det var så kaotiske tilstander at de ikke kunne gi noe svar. En pårørende som jeg har mottatt brev fra sier det slik:I dag er ansvaret så pulverisert at man ikke vet hvor man skal henvende seg etter en akuttbehandling eller når akuttbehandlingen går over til langtidsbehandling. Vedkommende skriver på slutten av brevet: Dette er bare noen betraktninger når man ikke har noe sted å henvende seg, og man ser mørkt på hvordan det skal bli for kommende generasjoner. Slik det er nå er det tydelig at de ubrukbare skal bort. Dag Johansen er overlege i kirurgi på Rana sykehus, en av forfatterne av Motmeldingen
til helseforetaksreformen og forfatter sammen med undertegnede av heftet Sykehus er ikke butikk som partiet Rødt ga ut i februar 2009. Han sier følgende: Den største oppgaven er å snu ukulturen som har bredt seg, ikke bare i ledelsen men også nedover i helsearbeidernes rekker helt ned på pleiernivå. Jeg tenker på oppfatningen av pasientene som «en ting du skal tjene penger på» og derfor fokus på minst mulig ressursbrukper pasient: hastige pasientmøter mens pasientene er innlagt, (for) raske utskrivelser, lite hensyn til forhold rundt pasienten, manglende helhets-tenkning de gangene pasienten feiler flere ting («ikke vårt bord»-tenkning) osv. Dette er egentlig en større diskusjon av hele samfunnet og det kapitalistiske samfunnssystemets nåværende stadium som er pregetav det samme kvantitetsjaget og tingliggjøring av absolutt alle forhold mellom menneskene. Men det blir mest synlig og grelt i møtet med syke mennesker.

En trussel mot faglig kvalitet og pasientenes sikkerhet

I 2010 ble det avslørt to svært alvorlige forhold i helseforetakene. Det første vedsykehuset Asker og Bærum i januar der flere tusen pasienter ikke hadde blitt innkalt tilkontroll og behandling til rett tid. Det ble avdekket at det hadde foregått en systematisktilsidesettelse av legenes medisinske vurderinger som hadde satt mange pasientersliv og helse i fare. Det ble dokumentert at tre kreftpasienter hadde fått forkortet levetiden.I den interne rapporten sykehuset selv har laget, kommer det fram at avdelingeni flere år har skjøvet behandlingsdatoene fram i tid. Den ulovlige praksisen ble overførtfra overordnede og fra kollega til kollega. Motivet for datotriksingen var selvsagtå spare penger. Ved brudd på tidsfristen
som er satt, har en pasient krav på behandling ved et annet sykehus, også privat og iutlandet. Regningen for behandlingen går tilbake til sykehuset som brøt fristen. Hvisdet ikke er brudd på fristen, blir det heller ingen regning å betale.Denne saken er også et eksempel på hvor skadelig stykkprissystemet kan være.Jo flere pasienter som behandles, desto mer
penger fra staten. Siden taksten per operasjon er den samme, motiverer systemet tilat de sykehusene som gjør jobben billigst, tjener mest på å behandle flere pasienter.Det betyr at sykehuset vil tjene på å unngå lovpålagte, men «ulønnsomme» operasjoner.Og det er nettopp dette som er kjernen i skandalen: De «lønnsomme» pasientene harkommet foran i køen! Den andre store skandalen ble avdekketved Nordlandssykehuset i Bodø i juni 2010 da en pasient stod fram og fortalteat hun ble operert for kreft uten at hun hadde det. Hun hadde fått fjernet flereindre organer selv om hun ikke var syk. Nordlandssykehusets innrømmet at bare enav fire pasienter som ble operert for antatt kreft i løpet av et halvt år, virkelig var kreftsyk.En del av operasjonene som ble utført, er det uansett bare Universitetssykehuset iNord-Norge (UNN) som skal og kan gjøre i Helse Nord. Den viktigste årsaken til atNordlandssykehuset gjennomførte dem, skyldes først og fremst rivaliseringen medUNN. Det var helt riktig og nødvendig at ledelsen ved Nordlandssykehuset, som harkjent til dette i lang tid uten å gripe inn, måtte gå. I den grad det ble gjort fagligefeil, må kirurgene stilles til ansvar. Det er det opp til Helsetilsynet å finne ut av når denå gransker i alt 16 operasjoner. Derimot blir det helt feil å fokusere på at dette erutenlandske leger, og avsi forhåndsdommer slik deler av media har gjort.Begge disse sakene handler om systemsvikt.
De er et resultat av den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen, og den ukultureni medisinsk behandling som dette fremmer. Økonomi og såkalt effektivitet – flest muligpasienter behandlet på kortest mulig tid med minst mulig bruk av personell ogressurser – har blitt målestokken for all sykehusdrift. Systemet gjør at sykehuseneblir satt opp mot hverandre i konkurranse om behandlingstilbud og ressurser. Bådedisse to sakene og andre avsløringer viser at foretakssystemet er en trussel både mot fagligkvalitet og pasientenes sikkerhet.

Regnskapsloven – et redskap for sentralisering og nedlegging

Høsten 2007 fikk Fagforbundet laget en rapport som var forfattet av BjarneJensen, professor i forvaltningsøkonomi

ved Høgskolen i Hedmark og siviløkonom Magnar Bollingmo. Rapporten inneholderogså viktige bidrag fra professor i helseøkonomi ved Høgskolen i Hedmark, SteinØstre, og revisor og daværende nestleder i Næringspolitisk avdeling i LO, FannyVoldnes. Den ble lagt fram på en konferanse arrangert av Fagforbundet og LO i Osloi januar 2008. I rapporten påpekes det at kombinasjonen av forretningsregnskap,foretaksorganisering med styrer etter modell fra aksjeselskaper og stykkprisfinansieringsvekker overordnet politisk styring. Dette stimulerer til at økonomisk lønnsomhetfor det enkelte foretak vektlegges, ikke pasientenes behov. Det bidrar til konkurransei stedet for samarbeid og gir mangelfull økonomistyring. Rapporten sammenlignerhelseforetakenes forretningsregnskap og det tidligere offentlige regnskapssystemet.Konklusjonen skapte sjokkbølger i forsamlingen: I stedet for et akkumulert regnskapsmessig

underskudd på nesten 18 milliarder i perioden 2002–2006, ville foretakene ha hatt et nettodriftsresultat, etter at renter og avdrag er dekket, på 3,3 milliarder.En representant fra LO-ledelsen uttalte at de måtte ta et møte med ledelsen i Ap omdet som kom fram i rapporten. Tiden gikk og rapporten gikk sin seiersgang utovervåren blant sykehusaktivistene og i deler
av fagbevegelsen. Fanny Voldnes som også hadde bidratt til Folkebevegelsens evalueringsrapporti 2007, hadde over lengre tid markert seg gjennom intervjuer og kronikkerom New Public Management og forretningsregnskap i blant annet LO-aktuelt. Hun blenå invitert til å holde foredrag i fagbevegelsen over hele landet. Flere fylkeskonferanseri LO vedtok sterke uttalelser i 2008/2009 som konkluderte med at helse-foretakssystemetmåtte fjernes. Sammen med tidligere
rapporter fra De Facto, Folkebevegelsens evalueringsrapport og andre rapporter omhelseforetaksreformen, bidro alt dette til å øke presset kraftig for at noe måtte gjøres.

Noen snakket sammen – Samhandlingsreformen lanseres

22. august 2008 lanserte daværende helseog omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssenideen om en samhandlingsreform, og nedsatte en ekspertgruppe som skulle jobbefram et forslag. Reformen ble lagt fram 19. juni i 2009 gjennom Stortingsmelding nr.47, og ble presentert som svaret på mange av problemene i Helse-Norge. Den varen svært vellykket avledningsmanøver fra Ap-ledelsen som overrumplet motstanderneav helseforetakssystemet, og gjorde sykehus
til en ikke-sak i valgkampen. Men var Samhandlingsreformen utelukkende enavledningsmanøver, eller ligger det mer bak?

Mer markedsretting av helsesektoren

I Samhandlingsreformen listes det opp en del selvfølgeligheter som ingen kan væreuenige i, og som heller ikke gjør det nødvendig med en egen reform:

– Bedre samarbeid og samhandling
– Satsing på kommunehelsetjenesten
– Økt innsats til forebygging
– Tidligere diagnostisering og behandling av sykdommer

Det som derimot skapte uenighet og debatt, var følgende to punkter i Stortingsmeldingen:
– 20 prosent kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten
– Overføring av det økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter ved sykehusene til kommunene.

Med utgangspunkt i erfaringer fra andre land, ønsket Kommunenes Sentralforbund (KS) en vurdering av mulige endringer i finansieringen av helsesektoren og hvilke konsekvenser dette ville ha for kommunenes økonomiske styringsmulighet og ressursbruk. Dette resulterte i en rapport fra konsulentselskapet Agenda/Implement. I rapporten ble det fastslått at den kommunale medfinansieringen hadde vist seg ikke å fungere i Danmark, og at myndighetene der vurderte å gå vekk fra modellen. Det ble påpekt at andelen kommunal medfinansiering må være høyere innenfor prioriterte områder enn de foreslåtte 20 prosentene, og at dette er i tråd med erfaringene i Danmark. Styret i Kommunenes Interesseforening
for lokalsykehus (KIL) tok også initiativ til å få laget en rapport fordi de mente det var grunn til å se med kritiske øyne på enkelte sider av Samhandlingsreformen. I forordet til rapporten står det blant annet følgende: For KIL som organisasjon er hensynet til lokalsykehusene av vesentlig interesse. Lokalsykehusenes plass i samhandlingsreformen er svært lite omtalt, til tross for at lokalsykehusene vil være en sentral aktør i et framtidig helsevesen, med de demografiske utfordringer som vil komme. Styret i KIL påpeker i forordet at de støtter intensjonene om tettere samarbeid og bedre koordinerte helse- og omsorgstjenester. 15. mars i 2010 ble rapporten Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer lagt fram. Rapporten er skrevet av professorene Bjarne Jensen og Stein Østre ved Høgskolen i Hedmark og rådgiver Unni
Hagen i Fagforbundet, og er full av sprengstoff. Med denne rapporten har vi fått en solid dokumentasjon på mange sider ved reformen, hvor tankegodset er hentet fra og hvilke konsekvenser reformen kan få. Rapportens svar på KILs bekymringer angående lokalsykehusene er krystallklart: Samhandlingsreformens hovedgrep prioriteringsmessig
er at kommunehelsetjenesten skal prioriteres opp. I spesialisthelsetjenesten er det viktigste å utvikle den mest spesialiserte del av spesialisthelsetjenesten. Siden reformen har som mål å redusere økningen i ressursbruken i
helsesektoren, må de deler som ikke skal prioriteres opp bli nedprioritert. Det er vanskelig å se at det kan være noe annet enn lokalsykehusene. Derfor kan samhandlingsreformen bli et redskap i arbeidet med å omstrukturere
spesialhelsetjenesten til å få større og mer spesialiserte sykehusenheter og bygge ned og avvikle lokalsykehusene. Rapporten fastslår også at Samhandlingsreformen vil medføre økt markedsretting av norsk helsevesen. Eller for å si det medrapportens egne ord: Helseforetaksorganiseringen var første steg mot bestiller-utfører modellen. Samhandlingsreformen kan bli andre steget. Modellen har mye til felles med den måten vi omorganiserte strømforsyning, post og teletjenester på. Rødt har hele tiden påpekt at målet med helseforetaksreformen var å omdanne
offentlige sykehus til markedsstyrte bedrifter og bane veien for et marked der private investorer kan høste profitt. Vi har også vært kritiske til Samhandlingsreformen og sett på den i hovedsak som et skritt videre på denne veien. Men også vi ble tatt på senga da Bjarne Håkon Hansen lanserte ideen og arbeidet med den i august 2008. Noen av medlemmene i Rødt har prøvd å analysere hva som ligger i denne reformen, og hvorfor den kommer. Jens Ingvald Olsen, som var stortingskandidat for Rødt i Troms, hadde en artikkel i Rødt! nr. 3 2009 der han kommenterte en del punkter
i stortingsmeldingen og la fram viktige opplysninger. Han henviste blant annet til en kronikk av eldreoverlege Terese Folgerø i avisa Nordlys der hun konkluderte med å be om at meldingen ble trukket tilbake. Både kronikken i Nordlys og artikkelen i Rødt! var en viktig start på arbeidet med å utvikle en analyse av reformen og få i gang en debatt om den. Som sykehusaktivist i Folkebevegelsen hadde undertegnede fått en del kunnskap om reformen allerede på landssamlingen høsten 2008, der Folkebevegelsen vedtok den første kritiske uttalelsen om reformen.

Tankesmien Visjon helse 2015

Det mest oppsiktsvekkende i rapporten fra KIL er at den avdekker at Samhandlingsreformenhar hentet mye av sitt idégrunnlag fra en rapport som Tankesmien Visjon Helse 2015 la fram i 2006. Denne tankesmien var totalt ukjent, og sammensetningenav den er svært interessant lesning. Deltakerne var de største private aktørene som arbeider med tjenester til helsesektoren: Legemiddelindustriforeningen, Leverandørforeningen for helsesektoren, Capio, Pfizer, GlaxoSmithkline, Feiringklinikken, IBM Norge, Siemens Medical Solutions og Skandia Forsikring.

Fra det offentlige deltok: Rikshospitalet, Østfold HF, arbeidsgiverorganisasjoner som NAVO og KS og fagforbundene Norsk Sykehus og helsetjenesteforening (NSH) og Norsk Sykepleierforbund. I rapporten fra tankesmien brukes systematisk betegnelsen samhandling, slik Bjarne Håkon Hanssen gjorde, i stedet for samarbeid og samordning som tidligere var mer vanlig. Det er tydelig at stortingsmeldingen er inspirert av tiltak som foreslås av tankesmien:
– Kommunalt finansieringsansvar for pasienter også i spesialisthelsetjenesten.
– Kommunalt bestilleransvar for spesialisthelsetjenester som kan være oppstart til innføring av en bestiller – utførermodell
for helsetjenester mer generelt.
– Omlegging av kommunestrukturen ved at det skapes nye og større «helsekommuner» som senere kan få fullt finansierings-og bestilleransvar for alle typer helsetjenester. I rapporten fra KIL heter det: Tankesmien peker mot en ny modell. Fortsatt skal det offentlige ha hovedansvaret for finansieringen av helsetjenestene. Pasientenes behov og rettigheter skal fortsatt stå sterkt. Men det offentlige forsyningsansvar for helsetjenestene og behandlingstilbudene skal avvikles og i stedet ivaretas i et marked for kjøp og salg av helsetjenester. Mønsteret er den samme tankegang
som lå til grunn for å avvikle det kommunale forsyningsansvaret for elektrisitet og statens forsyningsansvar for post og teletjenester. Rapporten fra KIL trekker også fram at tankesmien mener at lokalsykehusene ikke blir lagt ned raskt nok. Et sentralt medlem i tankesmien uttalte på spørsmålet om hva den største svakheten ved helsetjenesten i Norge var: «Den politiske beslutning om ikke å nedlegge noen lokalsykehus.» I rapporten fra KIL kommenteres dette slik: Lokalsykehusene er hovedredskapet i det offentlige forsyningsansvaret for sykehustjenester. Lokalsykehusene er godt desentraliserte og er lokale monopoler. De begrenser mulighetene for å innføre en markedsmodell. Kan det være en årsak til motviljen fra flere sentrale hold mot lokalsykehusene?

Normale helseutgifter

Utgangspunktet for tankesmien er følgende formulering som vi også finner i stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen: «Vi bruker mer penger til helse pr. innbygger enn alle land utenom USA.» Dette er også
et svært viktig utgangspunkt for reformen. Myndighetene hevder at helseutgiftene i Norge er uforholdsmessig høye både i
forhold til andre sammenlignbare land og de resultatene helsetjenesten oppnår. Det hevdes også at det har vært en eksplosiv økning i utgiftene til helsesektoren og at utviklingen vil bli en trussel mot samfunnets økonomiske bæreevne hvis det ikke blir gjort noe. Dette gjentas i mange sammenhenger, og har blitt kjøpt av media og er etablert som en offisiell sannhet. Men stemmer dette? Rapporten fra KIL dokumenterer at utgiftsnivået er moderat når vi sammenligner
med andre land som har det samme inntektsnivået som oss. Tallene som myndighetene bruker, er grovt misvisende.
Årsakene til dette er at de inneholder to feilkilder: Hva som defineres som helseutgifter, varierer fra land til land. Det gjelder særlig utgiftene til langtidspleie. Norge registrerer dem i all hovedsak som helseutgifter, mens andre land registrerer dem som sosiale utgifter. Forskjeller i reallønnsnivå mellom landene tas heller ikke med. I rapporten heter det: Korrigeres for disse to forhold er Norges helseutgifter normale sammenlignet med andre land. Det er mer overraskende at utgiftsnivået
ikke er høyere tatt i betraktning at vi er et av landene med aller høyest inntektsnivå. Vår geografi og desentraliserte befolkningsstruktur tilsier at det er mer kostnadskrevende å yte gode helsetjenester i Norge enn for eksempel i de andre nordiske land. OECD la fram tall i 2009 der de hevder at norsk helsevesen er dobbelt så dyrt som det finske. Forskeren Hans Olav Melberg ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi har sett nærmere på dette. Melberg fastslår at 38 prosent av forskjellene kommer av at lønnsnivået er høyere i Norge enn i Finland, 25 prosent skyldes flere ansatte i helsevesenet per innbygger i Norge og 20–30 prosent skyldes feil i registreringen. Han understreker at norske sykepleiere
ikke tjener særlig mer enn finske sett i sammenheng med lønnsnivået i landet generelt. Videre påpeker Melberg at Norge har en annen sykehusstruktur enn Finland med mange små sykehus over hele landet. Dette krever mer bemanning. Noen hevder at det er dyrt med mange små sykehus, men utviklinga viser at når tilbud kuttes og sentraliseres, så øker transportutgiftene kraftig. Videre er en større andel av norske helsearbeidere høyt kvalifisert, og dermed dyrere, fordi de har høyere lønn. Vi har mest leger og sykepleiere, mens Finland har en større andel med lavere utdanning. En annen viktig årsak til høyere helseutgifter er rett og slett et misvisende tallgrunnlag. Mellom 20 og 30 prosent av forskjellen kommer av at Norge registrerer utgifter til sykehjem og pleiesektoren i helsebudsjettet. I Finland registreres dette i sosialbudsjettet. Alt dette forklarer 80–90 prosent av forskjellen mellom helseutgiftene i Norge og Finland, og viser at myndighetenes påstand om den voldsomme utgiftsveksten som refereres ukritisk i media, ikke er riktige når man går bak tallene. Når vi ser på andelen av bruttonasjonalprodukt som går til helse, ligger Norge langt nede på listen over dem som bruker mest.

Prinsippene for regnskapsføring er også endret slik at sykehusbudsjettene må dekke avskrivninger, og pensjonsinnbetalingene går nå over eget budsjett. Samtidig har det vært en kraftig reallønnsøkning i sykehusene

som i arbeidslivet for øvrig, og folketallet har økt med over 200 000 siden 2002. Hva blir så igjen til reell vekst etter at endringene ovenfor er tatt hensyn til? Dette er undersøkt av SINTEF og ECON. SINTEF konkluderer med en årlig realvekst per innbygger på 1,6 prosent, mens tilsvarende tall fra ECON er 1,5 prosent. Dette er ingen spesiell høy vekst. Norge er faktisk blant de OECD-land som har hatt aller lavest vekst i helseutgiftene de siste 10 år. Gjennomsnittet for OECD landene var på 4,1 prosent per år, mens veksten i Norge var på 2,4 prosent. Det er lavest av alle nordiske land, og bare to av alle OECD-landa har hatt lavere vekst enn Norge. Helseutgiftene per innbygger, korrigert for reallønnsnivået i Norge og medhelseutgifter definert på  samme måte, er relativt likt i de nordiske landene. Når Norge sammenlignes med andre høyinntektsland i OECD, er vårt utgiftsnivå moderat.

Samhandlingsreformens retorikk

Retorikken som brukes er viktig fordi den tar utgangspunkt i viktige utfordringer og problemstillinger i det norske samfunnet

som krever endringer i helsepolitikken. At økningen i diabetes, kols og rus/psykiatri både krever bedre forebygging, behandlingstilbud og oppfølging er vel ingen uenig i. Også økningen i antall eldre, med flere demenspasienter, krever at helse- og omsorgstilbudet styrkes på flere nivåer. Samhandlingsreformen er ikke et redskap for å løse disse utfordringene. Den vil bli brukt til å øke sentraliseringa og legge ned lokalsykehus, slik KIL-rapporten påpeker, og som vi allerede har sett. Det er ingen planer i Ap om å ta et oppgjør med markedstenkningen selv om det er sterk motstand både på grunnplanet og langt opp i partiet. Uten en synliggjøring og sterkere organisering av motstanden vil derfor markedsutviklingen fortsette, det offentlige helsetilbudet vil svekkes, og vi får mer privatisering og et mer klassedelt helsevesen. Oppgavene til sykehusaktivistene og andre motstandere av bedriftsøkonomi og markedsretting av helsesektoren er derfor todelt: På den ene siden må vi fortsette kampen for å avskaffe helseforetaksreformen.

Samtidig må vi stille krav til Samhandlingsreformen på grunnlag av de forventningene som retorikken har skapt
og de kravene kommunene vil bli pålagt. Eksempler på viktige krav er:
– Ingen nedbygging/nedlegging av lokalsykehus
– Kommunale tilbud skal komme i tillegg til, ikke i stedet for, lokalsykehus- Øremerkede tilskudd og nok tid som gjør
at kommunene kan bygge opp egne tilbud
– Pilotprosjekter i utvalgte kommuner for å høste erfaringer
– Statlig finansiering som sikrer nødvendig rekruttering og kompetanse i kommunene

Nye runder med sentralisering og nedlegging

Høsten 2009 og utover vinteren og våren 2010 pågikk det en kamp mot nedlegging av Aker sykehus i Oslo. På tross av
40 000 underskrifter mot nedlegging og et enstemmig bystyrevedtak, vedtok styret i Oslo Universitetssykehus i februar å legge ned Aker. Folk ga ikke opp kampen, og med Fagforbundets avdeling på Aker i spissen, ble det arrangert en demonstrasjon 23. mars med støtte fra Folkebevegelsen og sykehusaksjoner over hele landet. Demonstrasjonenes grunnlag ble utvidet fra bare å gjelde Aker sykehus i utgangspunktet, til å omfatte alle lokalsykehus som var i
faresonen. Kampen for Aker er ikke over, det viser blant annet en kronikk i VG 3. august 2010 av Reiulf Steen, tidligere
leder i Ap, Torstein Winger, leder i Bjerke bydelsutvalg (Ap), Dagfinn Øyen, overlege og leder i Ap-laget på Aker sykehus, Are Saastad og Ann Karin Osode, henholdsvis leder og nestleder i Fagforbundet Aker. Under overskriften «De rødgrønne må redde Aker» konkluderer de med følgende kraftsats:
Dersom ikke nedleggelsen av Aker sykehus stanses, har både regjeringens sykehuspolitikkog det rødgrønne prosjektet spilt fallitt. I løpet av vinteren og våren 2010 opplevde vi også at Samhandlingsreformen ble brukt som et redskap for å sentralisere sykehustilbud. Helse Førde foreslo i mars at lokalsykehusene i Lærdal og Nordfjordeid skulle omgjøres til lokalmedisinske senter uten sengeposter. Uttalelser fra daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen der han
forsvarte forslaget og uttalte at dette ikke betydde nedlegging av de to lokalsykehusene, utløste en storm av protester.
Det ble truet med masseutmelding fra Arbeiderpartiet lokalt og partiveteraner truet med å levere inn æresmedlemsskapet

hvis partiet sentralt ikke snudde. SPs leder, Liv Signe Navarsete, stilte ultimatum til sin egen regjering med følgende utsagn: Partiet vil ikkje vere med i ei regjering som legg ned lokalsjukehus med viktige akuttfunksjonar – med mindre dei vert erstatta av eit tilsvarande tilbod i nærleiken. SPs leder skal ha honnør for at hun gikk ut mot Ap-ledelsen, men utsagnet er for uklart.Hva ligger i «med mindre dei vert erstatta av eit tilsvarande tilbod i nærleiken»? På styremøtet i Helse Førde i juni ble byråkratenes forslag vedtatt. Dette har blant annet ført til at det lokale Ap-laget i Selje er nedlagt og at folk har meldt seg ut av partiet i flere av de berørte kommunene. I Helse Midt-Norge ble det vedtatt et kompromissforslag 25. juni om «Strategi 2020» der det heter at samling av kirurgisk akuttberedskap på ett sykehus i hvert helseforetak skal konsekvensutredes før vedtak fattes, og antallfødeavdelinger skal vurderes. Det betyr at styret i realiteten ikke sier ja til ett akutt- og fødemottak i hvert helseforetak nå, men at de vil undersøke og utrede mer før de tarstilling til det. Etter at utredningen er gjort, blir det de lokale helseforetakene som skal vedta tiltak og gjennomføre dem. På bakgrunn av de erfaringene vi har, vet vi hva folk i Midt-Norge har i vente. I Helse Nord var det høring på utredningen

«Forslag til lokalsykehusstrategi 2010–2020» med frist 18. mars. Utvalget, med unntak av administrasjonens representanter, ville ha en strategi i tråd med sykehusaksjonenes og lokale folkevalgte organers syn. I slutten av april kom det så et forslag fra et utvalg som hadde utredet såkalte traumesykehus. Forslaget fra administrasjonen om
hvilke sykehus som skulle få denne statusen, bygde på en inndeling av ulike intensivnivåer i lokalsykehusene. Forslaget var ikke samordnet med strategi-planen, var ikke sendt på høring og heller ikke styrebehandlet på foretaksnivå. Dette utløste sterke protester fordi særlig lokalsykehusene i Sandnessjøen og i Narvik opplevde at akuttberedskap og fødeavdeling var i fare. Flere av medlemmene i «traume-utvalget» stod fram med sterk kritikk av byråkratene i Helse Nord. Lederen av AMK ved Helgelandssykehuset, Svein Arne Monsen, uttalte følgende til NRK: Jeg registrerer at traumeutvalget sine råd på de mest sentrale punktene ikke er fulgt. I et brev fra utvalgsmedlem og professor ved UNN, Torben Wisborg, fikk Helse Nord flengende kritikk. – Helse Nord har innført nye begrep og endret på argumentasjonen åpenbart ut fra politiske hensyn og helseforetaket dekker seg bak utvalgets innstilling. – Dette er uredelig og uverdig, heter det i brevet. Flere av utvalgsmedlemmene støttet innholdet i brevet, og krevdeen ny gjennomgang. Dette ble ytterligere styrket av overlege ved akuttmedisinsk klinikk på UNN, professor Mads Gilbert, da han uttalte til NRK: Hvis Helse Nord sitt forslag går gjennom betyr det svekket sikkerhet for befolkningen. Styret i Helse Nord ble derfor tvunget til å utsette behandlingen av forslaget to ganger,og deretter sende det ut på bred høring. Saken endte med full seier slik at alle lokalsykehus med kirurgisk akuttberedskap får status som traumesyke-hus, og skal kunne stabilisere og utføre livreddende behandling før videresending til Bodø eller Tromsø. På Folkebevegelsens landssamling i juni i 2010 ble det vedtatt en uttalelse der det blant annet heter: Sykehusaksjonenes situasjonsbeskrivelse påFolkebevegelsens landssamling i juni viser at lokalsykehus og funksjoner nedbygges i stor stiluten en samlet konsekvensutredning og uten politisk behandling. Vi opplever at helseforetaksreformen har tatt sykehusene fra befolkningen, fjernet folkevalgt makt og lagt makten i hendene på et forvokst helsebyråkrati. Det som skjer er et brudd på Soria-Moria erklæringen, og derfor handler dette også om troverdigheten til den rødgrønne regjeringens sykehuspolitikk.

Er sentralisering nødvendig?

I diskusjoner om lokalsykehus og sentralisering av tilbud blir sykehusaktivister beskyldt for å være mot all forandring. Både
helsebyråkrater, sentrale politikere og en del leger på de store sykehusene hevder at det er nødvendig å sentralisere. I et oppslag i Klassekampen 24. april 2010 med overskrift «Legg ned lokale sykehus!» sier «Gaza-lege»
Erik Fosse blant annet følgende:
Problemet i diskusjonen om lokalsykehus er en  sammenblanding av de medisinske behovene og behovene for organisering av virksomheten. Det er så mye lokalpolitikk sauset inn i saken.Lokalsykehus er fryktelig viktige for lokalsamfunn – det handler om arbeidsplasser, skatteinntekter,slike ting – men vi som er fagfolk og forskere vet hvor enorme endringer inne i sykehusene vi har hatt de siste årene. Da kan ikke organiseringen være som før. Erik Fosse tar feil. Kampen for å opprettholde fullverdige lokalsykehus handler ikke om arbeidsplasser og skatteinntekter. Det handler først og fremst om folks trygghet. Trygghet for at hvis det skjer en alvorlig ulykke eller noen blir akutt syke, så er det
et sykehus i nærheten som kan gi nødvendig akutthjelp eller stabilisere pasienten for videresending til et større sykehus. La meg illustrere det med et konkret eksempel fra mitt eget lokalsamfunn. 1. november 2006 ble den kirurgiske
akuttberedskapen og sengeavdelinga på lokalsykehuset i Mosjøen nedlagt. For å ha et minimum av beredskap utover dagtid, ba legene på sykehuset om en kirurg i vakt for å gjennomføre tiltak som kunne bedre mottaket av akuttpasienter med behov for stabilisering. Dette kravet ble fulgt opp både fra politisk hold i kommunen og sykehusaksjonen, og skapte etvedvarende press både på departementet og Helse Nord. Dette førte til at Helse Nord i november 2007, ett år etter nedleggingen, ble nødt til å innfri kravet om en kirurg i vakt. Dagen etter kom en niårig gutt på sykehuset med indre blødninger etter en akeulykke. Siden de da hadde en kirurg på vakt, kunne niåringen bli operert og stabilisert
ved sykehuset før han ble sendt videre til Universitetssykehuset i Nord-Norge med ambulansefly samme kveld. Kirurgen betegnet niåringens skade som alvorlig og livstruende, og uttalte: En situasjon som denne kunne fått et helt annet og fatalt utfall dersom det hadde skjedd mens vi ikke hadde kirurg i aktiv vakt. Jeg kunne ha nevnt lignende tilfeller mange
plasser i landet der lokalsykehus har reddet liv. Erikstein-utvalget, som utredet lokalsykehusenes akuttfunksjoner i 2006/2007, slo fast at ca. 50–70 % av de som trenger øyeblikkelig hjelp, kan behandles ferdig på lokalsykehus. De sa også at det er først og fremst for kompliserte kirurgiske prosedyrer at det er dokumentert en sammenheng mellom
volum og kvalitet. Derfor er det blant annet nødvendig med sentralisering av kreftkirurgi, noe sykehusaksjonene har vært oger enig i. For oss som er sykehusaktivister og folk i distrikts-Norge handler ikke dette om nostalgi og romantikk, men om liv og død i mange tilfeller. Da asken fra Island førte til at luftrommet ble stengt, ble den desentraliserte sykehusstrukturen og lokalsykehus med akuttberedskap redningen for mange.

Lokalsykehusenes framtidige rolle

I rapporten fra KIL påvises det at begrepet lokalsykehus er i ferd med å bli fjernet av departementet. Utviklingen er overlatt til styrene og administrasjonen i de regionale helseforetakene og foretakene selv. Regjeringen og Stortinget trekkes ikke lenger formelt inn i prosessene. Lokalsykehus og funksjoner nedbygges i stor stil uten en samlet konsekvensutredning, og uten at det er behandlet politisk. Vi må slå tilbake og ta definisjonsmakten over hva et lokalsykehus er, og holde fast på at lokalsykehusene er en hjørnestein i norsk helsevesen og i infrastrukturen i distrikts-Norge. De er svært viktige for folks trygghet, og har derfor stor betydning for bosetting og for å opprettholde og etablere næringsliv og arbeidsplasser. I
tillegg er de viktige kvinnearbeidsplasser. Behandling av vanlige lidelser ved innleggelse i spesialiserte sykehus og enheter er et dårligere og dyrere tilbud. En stor svakhet i norsk helsepolitikk har alltid vært et utdanningssystem der
Legeforeningen har hatt og har alt for stor makt. Det har vært uenighet og kamp innad i Legeforeningen blant annet om
hvor langt spesialiseringen skal gå. Her har ofte leger i distrikts-Norge stått mot leger på større sykehus fordi disse legene har økonomisk egeninteresse av sterk spesialisering og sentralisering. For å opprettholde fullverdige lokalsykehus kreves det ei omlegging av legeutdanningen slik at utdanningen av generalister, spesielt innenfor kirurgi, styrkes og en del av spesialistutdanningen foregår på lokalsykehus. Folkebevegelsen har flere gode tiltak i sin plattform for å styrke lokalsykehusene som hjørnesteiner i norsk helsevesen. Ett av dem er å bygge og styrke faglige nettverk mellom små og
store sykehus for å sikre kvalitet og bemanning. Dette kan gjøres gjennom å lage hospiteringsordninger. Et annet tiltak vil
være omfordeling av oppgaver og la små sykehus gi nye behandlingstilbud som de kan kvalifisere seg for. Fagutvikling er svært viktig. Lokalsykehusene har problemer med å rekruttere spesialister i dag og kan ikke regne med at dette blir lettere i overskuelig framtid. Dag Johansen som jeg siterte i innledningen til denne artikkelen, sier følgende om dette:
Hvert sykehus, særlig i distrikts-Norge, må utdanne og utvikle sine egne, framtidige spesialister selv. På denne måten holder vi samtidig oss selv oppdatert i fagfeltet også. Og det blir vanskeligere for blårussen å begrunne nedleggelse
med «for dårlig faglig kvalitet». Dette er hva jeg vil kalle hjemmeleksen. Det må hvert sykehus sine spesialister selv ta ansvaret for. Ellers kan vi falle for eget grep.

Opprøret mot helseforetaksmodellen

Skandalene som er avslørt det siste året, og helsebyråkratenes overkjøring av det ene lokalsamfunnet etter det andre, utløste et folkeopprør i deler av landet mot dagens bedriftsøkonomiske sykehusdrift og helsebyråkratenes
og de sentrale politikernes sentraliseringsstrategi. Dette toppet seg 6. desember med Folkebevegelsens  demonstrasjonutenfor Stortinget som fikk veldig god mediedekning, og ble et gjennombrudd for kampen mot helseforetaksmodellen. I dagene og ukene som fulgte var dette et av hovedtemaene i aviser, TV og radio. Et
enstemmig styre i Buskerud Ap foreslo at partiets landsmøte i 2011 skulle gå inn for å avvikle de regionale helseforetakene, og flere lignende forslag ble sendt inn fra andre lokallag. Ingen av forslagene gikk til kjernen
i problemet: Den bedriftsøkonomiske helseforetaksmodellen og regnskapsloven som redskap for nedbygging og sentralisering. I spørretimen 15.12 i Stortinget måtte Jens Stoltenberg for første gang åpne opp for å vurdere framtiden til de regionale helseforetakene. –Vi er åpne for å diskutere og evaluere hvordan helsereformen skal innrettes. Men jeg er veldig trygg på at staten fortsatt skal være eier, og at vi fortsatt trenger foretak innenfor sykehussektoren. Hvordan vi skal organisere det og hvordan vi skal fordele ansvaret, er jeg gjerne åpen for å diskutere, sa han.

Regjeringens beslutning om fødetilbudet

Fredag 1. april ble regjeringens beslutning om det framtidige desentraliserte fødetilbudet kjent. Ved Nordfjord sykehus blir
både fødeavdelingen og ortopediavdelingen nedlagt. De forsterkede fødestuene i Lærdal, Odda og Lofoten blir omgjort til jordmorstyrte fødestuer. Dermed mister Odda og Lærdal legeberedskapen for de fødende. Det betyr at det ikke lenger vil bli mulig å foreta medisinske inngrep som sugekopp eller nødkeisersnitt når en fødsel utvikler seg unormalt. Den forsterkede fødestua i Lofoten omgjøres til jordmorstyrt fødestue med beredskap for nødkeisersnitt. Det betyr
at den største forandringen blir strengere seleksjonskriterier som i praksis fører til at flere fødende må reise til Bodø. I Nord-Norge forøvrig vil dagens fødetilbud bestå– i hvert fall inn til videre. Med denne samlede beslutningen har den rødgrønne regjeringa sviktet mange kvinner i distrikts-Norge. Jeg vil gi honnør til SPs leder, Liv Signe Navarsete, som har kjempet tappert mot overmakta. Det er sterkt beklagelig at SV-ledelsen ikke har stått sammen med Sp og distriktsinteressene i denne saken.

Ap- ledelsen slår tilbake

På landsmøtet i Ap en uke senere slo Jens Stoltenberg voldsomt tilbake mot sykehusopprøret og kritikken i eget parti. Han uttalte blant annet at framtidas spesialisthelsetjeneste handler om å ta pasientene «ikke til det nærmeste sykehuset – men til det riktige sykehuset». Stoltenberg ser da bort fra geografi, vær og transportforhold i distriktene som gjør at lokalsykehus kan redde liv når tidsfaktoren er avgjørende. I slike tilfeller vil «det nærmeste sykehuset» som kan gjøre inngrep og stabilisere en alvorlig skadd pasient før videresending til «det riktige sykehuset», kunne avgjøre om
pasienten overlever eller ikke. Det var dette som lå til grunn for kampen om organiseringa av traumeberedskapen i Helse Nord i fjor. Han argumenterte for sterk spesialisering, samling av funksjoner og fagmiljøer, og dermed ytterligere sentralisering. Det betyr at lokalsykehusene vil få stadig færre oppgaver, og at kampen mot nedbygging og nedlegging vil fortsette. De regionale helseforetakene skal bestå, til tross for kravene om ny sykehusstruktur som har kommet fra

flere Ap-fylker.

Kommunesammenslåing og fortsatt sentralisering

8. april ble Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. lagt fram av regjeringa. Fra 2012 skal kommunene overta
ansvaret for utskrivningsklare pasienter fra dag en, mot dag ti i dag. Kommunene skal gradvis fram til 2016 overta ansvaret for døgnopphold ved øyeblikkelig hjelp. Det sentrale forslaget er kommunal medfinansiering. Det betyr at kommunene skal betale en viss prosent av sykehusutgiftene mot å få overført en viss prosent av dagens overføring til sykehusene. Opprinnelig var det tenkt 20 %, men nå skal en begynne med å overføre 5 milliarder til kommunene.

Fødsler og operasjoner holdes utenfor. Det samme gjør rus og psykiatri, men det skal inn senere. Disse endringene betyr oppbygging av sykehuslignende institusjoner som Distriktsmedisinske sentre (DMS) samt forsterkede sykehjem. Etter som 20 000 regnes som et nødvendig befolkningsgrunnlag innebærer denne modellen et sterkt press for kommunesammenslåing. Dette vil bety kroken på døra for mange lokalsykehus. Det ligger i kortene at det blir sentralisering og at lokalsykehus blir DMS – uten akuttkirurgi og uten fødetilbud

Hva nå?

Velferdspolitisk utvalg i Rødt, der jeg er medlem, møttes 22. januar i år og diskuterte hva som skulle være Rødts alternativ
til dagens sykehusmodell og organisering. Etterpå ble det laget et foreløpig forslag som blir presentert bakerst i dette heftet, og som er vårt bidrag i denne viktige diskusjonen. Vi står foran store utfordringer i tida framover. Både sykehusmodell og samhandlingsreform vil kreve mye av alle sykehusaktivister og andre som er mot sentralisering
og mot at helse skal være butikk. I tillegg kommer EUs helsedirektiv som er omtalt av Unni Hagen i dette nummeret av
tidsskriftet Rødt!

Kilder og nyttig lesing:

– Oppslag i Klassekampen august 2009 med
tidligere Telenor- sjef Tormod Hermansen
Kronikk i Nordlys 04.10.10 av Terese Folgerø,
eldreoverlege Dr. med i Tromsø kommune og
medlem av Statens Seniorråd
– «Svakheter i samhandlingsreformen», kronikk i
Dagens Medisin 2/2011 av Bjørg Marit Andersen,
professor dr. med., sykehushygieniker og
avdelingsoverlege ved OUS -Ullevål
– «Lokale akuttsykehus gir bedre overlevelse og
behandlingsresultat når tidskritiske tilstander
oppstår», kronikk i Dagbladet 28.12.10 av
Mads Gilbert, klinikkoverlege/professor,
Universitetssykehuset Nord-Norge
– Kronikk i Aftenposten 07.06.10 av professorene
Audun Offerdal og Alf-Inge Jansen
– «De rødgrønne må redde Aker sykehus», kronikk
i VG av Reiulf Steen, tidligere leder i Ap, Torstein
Winger, leder i Bjerke bydelsutvalg (Ap), Are
Saastad, leder i Fagforbundet Aker, Ann Karin
Osode, nestleder i Fagforbundet Aker, Dagfinn
Øyen, overlege og leder i Ap-laget på Aker sykehus
– «Lokalsykehus påvirker bolyst» – kronikk i Nationen
31.10.06 av Anette Sagen og Ane Kismul i
regjeringens Bolystråd
– «Myter og utfordringer», leserinnlegg i Dagsavisen
23.04.10 av Arne Laudal Refsum, leder Norsk
Overlegeforening
– «Sentralisering er nødvendig», intervju med Erik
Fosse i Klassekampen
– Roar Eilertsen (De Facto): Når sykehus blir butikk,
september 2003.
– Roar Eilertsen (De Facto): For lite penger – for lite
demokrati, januar 2005, Motmelding 28.04.01 til
høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet, om
«Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og
forslag til lov om helseforetak m.m.
– Bjarne Jensen og Magnar Bollingmo: Helsereform
– utfordringer og løsninger 2007
– Fanny Voldnes: «Helseforetakene – forretningsmessig
drevne foretak i en større reform» 2007
– Bjarne Jensen, Stein Østre og , «Helsesektorens
økonomiske og organisatoriske utfordringer»
– «En alternativ evaluering av helseforetaksreformen»
– Folkebevegelsen for lokalsykehusene 2007

"– Men lange avstandar mellom sjukehusa uroar ikkje statssekretæren. Ingebrigtsen er klar på at dagens struktur er forelda, og at endring må til.
– Me kan ikkje ha ein sjukehusstruktur som den me hadde på sekstitalet og tru at det er den beste. Den viktigaste funksjonen til sjukehusa er å redde liv. Tenestar som bidreg til gode liv, er det primærhelsetenesta som skal tilby, mener han."

Mads Gilbert er anestesilege. Han arbeider til daglig som klinikkoverlege/professor ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

Sitatene i ingressen stammer fra den alltid frittalende statssekretær Roger Ingebrigtsen (Ap) som 16. mars 2010 kommenterte en ny og kritisk rapport om samhandlingsreformen utarbeidet av fagfolk ved Høgskolen i Hedmark for Kommunenes Interesseforening for Lokalsykehus (KIL). ‘Raske-Roger’ ga i kjent tabloid stil uttrykk for hvorfor lokalsjukehus skal erstattes med nye ‘samhandlinger’ mellom kommunehelsetjenesten og store, sentraliserte sykehus. Statssekretæren var slett ikke uroet over lange avstander mellom sykehusene. Endring må til. Sykehusene skal redde liv, og de må være store. Primærhelsetjenesteneskal sikre det gode liv.

Det som kom, kunne virke som en godt samkjørt kampanje. Nestemann ut var professoren i eksperimentell høyteknologisk robotmedisin på Rikshospitalet som på førstesiden i Vårt Land 17.4.2010 hevdet at lokalbefolkningen ’går i fakkeltog for retten til et kortere liv’. Seinere bidro ass. helsedirektør Bjørn Guldvog bidro med skarpere lut da han i desember forsvarte sentralisering av sykehusfunksjoner med den like udokumenterte påstanden om at «flere mennesker kan dø hvis lokalsykehusene opprettholdes som i dag». Han mente seg riktignok feilsitert, men formulerte likevel at en sentralisering av medisinsk kompetanse vil kunne redde liv til pasienter som trenger avansert behandling, og viste til at bedre behandling av kreftpasienter og pasienter som har hatt hjerne- og hjerteslag har ført til at stadig flere av disse pasientene overlever. Hans sjefer, helsedirektør Bjørn Inge Larsen og statsminister Jens Stoltenberg, hevdet samme syn i løpet av desember 2010. De samstemte i at færre lokalsykehus og et mer sentralisert og spesialisert sykehusvesen ’redder flere liv’. Larsen vil ha færre sykehus og mente lokalmedisinske sentre kan dekke svært mange behov. ’En del’ av dagens små lokalsykehus bør omdannes til lokalmedisinske sentre som skal kunne tilby alt fra rusbehandling, psykiatrisk hjelp og jordmortjenester til fotpleie, kiropraktor og vanlig lege, mente helsedirektør Larsen. Det er ikke framlagt noe konkret om hvilke sykehus som skal ’omdannes’ (les: nedlegges), prinsipp som skal følges, en nasjonal plan for sykehusnedleggelsene eller noen risikoog sårbarhetsanalyser for disse krevendeprosessene.

Argumentrekkene framsto som en blanding av geografi, populærmedisin, samfunnsutvikling, påstått omsorg for befolkningen og sist, men minst fokusert: Bekymring for offentlige helsebudsjett og etpostulert norsk overforbruk.

Mye kan tyde på at departementets toppbyråktater og politiske ledere mangler nok konkret kunnskap om hvordan helsevesenet faktisk fungerer på et operasjonelt, medisinsk plan – ikke bare økonomisk og byråkratisk. Jeg blir stadig forundret over den begeistring besøkende sentrale politiske aktører, ministre og byråkrater uttrykker når vi demonstrerer i praksis hvor tett, effektivt og kompetent for eksempel akuttberedskapen fungerer for den enkelte pasient. Når vi viser en ‘case’ med for eksempel akutt livstruende hjerteinfarkt som illustrerer hvor målrettet effektivt og sømløst kommunehelsetjenesten, AMK- og LV-sentralene, ambulansetjenestene i lufta og på bakken, lokalsykehusene og universitetssykehus allerede samarbeider, og hvor mange funksjoner som allerede er sentralisert,virker det som det overrasker dem.

– Fantastisk! utbryter de når samspilletstempo og fagkyndighet demonstreres.

– Dette må flere få høre om, sier de.

Det virker som sentrale politiske aktører ikke har fått med seg den faglige og strukturelle utviklingen og spontane sentraliseringen som har skjedd med norsk helsevesen spesielt de siste 20-åra. Vi som jobber i tjenestene, vet jo godt hvordan samspillet fungerer. En rekke medisinske funksjoner er allerede i betydelig grad sentralisert av faglige grunner,men uten å rasere strukturen fullstendig.

I sin tale til Aps landsmøte i år sa Stoltenberg bl.a. følgende for å forklare sentralisering av sykehusfunksjoner – og implisitt– nedlegging av lokalsykehus:

Havner du i en bilulykke i Gudbrandsdalen, og det er virkelig alvorlig, så kjøres du ikke til Lillehammer sykehus. Ikke til Gjøvik. Eller til sykehuset på Hamar eller Elverum. Eller Eidsvold. Eller Lørenskog. Du transporteres rett forbi alle disse sykehusene. Og havner på Ullevål. Og det gjelder ikke bare for Gudbrandsdalen. Det gjelder for alle som blir veldig alvorlig skadde i Østfold, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland. De kjøres ikke til sine lokale sykehus. De kjøres eller flys til Oslo.

Blir du virkelig alvorlig brannskadd. Uansett i hvilket fylke, hvilken fjordarm eller dal du måtte befinne deg i i landet vårt, så er det om å gjøre å få deg til Haukeland. For der er de best i hele landet på brannskader.¹

Framstillingen er unøyaktig, retorisk og usann. Ett eksempel: Nylig skjedde en særdeles alvorlig brannulykke i Salangen kommune i Troms. Fire barn og to voksne ble livstruende brannskadd i en lavvobrann langt fra allfarvei. Takket være en formidabel innsats fra frivillige på stedet, lokalt ambulansepersonell og redningshelikopteret fra Bodø, fikk alle seks nødvendig livreddende førstehjelp før ankomst Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø (UNN). Her var det slått full alarm, og seks kirurgiske team sto klar. Tolv timer etter ulykken ble fem av de seks – som hadde overlevelsessjanser – fløyet i hvert sitt ambulansefly med følge av spesialsykepleiere og leger til det nasjonale brannskadesenteret på Haukeland universitetssykehus. Men før avgang, var det gjort et omfattende livreddende og stabiliserende arbeid på UNNTromsø: Alle hadde de blitt lagt i narkose og gjennomgått helt nødvendig livreddende kirurgi og stabilisering. Samspillet fungerte slik det skulle, og det livreddende arbeidet ble utført på ulike nivå, selvsagt også på de skadde sitt «lokale sykehus». Seinere ble to av de brannskadde barna fløyet videre fra Bergen til et spesialsykehus for brannskadde barn i USA. Fire av de seks overlevde, todøde dessverre av skadene.

Vi som jobber med akuttmedisin, opplever daglig at slike sammensatte og velfungerende ’overlevelseskjeder’ fungerer godt mellom ulike nivå i helsetjenesten. Ikke som et ’enten lokalsykehus eller spesialsykehus’ – men som et godt planlagt samspill der de ulike nivåene er godt samtrente og kjenner sine oppgaver. Statsministerens postulat om at alle som blir ’veldig alvorlig skadde’ …’(ikke) kjøres til sine lokale sykehus. De kjøres eller flys til Oslo’. er like meningsløst. Mange alvorlig skadde trenger ofte livreddende diagnostikk og stabilisering på lokalsykehus før de evakueres videre til det regionale traumesenteret, som for eksempel Ullevål i sør eller UNN-Tromsø i nord. Vi er enige om at alvorlig skadde skal til det regionale traumesenteret, men norsk geografi og klima gjør det til høyrisikosport å radere ut akuttberedskapen på våre lokale akuttsykehus – fordi avstandene til traumesenteret blir for lang, og flyoperative forhold hindrer ofte bruk av luftambulanse. Da må den skadde stabiliseres lokalt før transport langs landeveien. Landeveien kan også være stengt tider av året i deler av landet, spesieltder avstandene er lengst.

Kanskje mangler det sentrale maktapparatet av statssekretærer, ministre, politiske rådgivere, toppbyråkrater et nødvendig minimum av faglig oppdaterte forutsetninger når de nå anviser enda flere dårlig forberedte reformer i norsk helsevesen. Deres daglige nærhet til høyspesialiserte, teknologisk fokuserte medisinske fagmiljø rundt hovedstadens universitetssykehus og tett omgang med dyktige lobbyister fra slike miljø, kombinert med mangelfulle medisinske kunnskaper om hva vi de facto driver med i norsk helsevesen utenfor Oslo, kan kanskje forklare noe av mytedannelsene som Roger Ingebrigtsen så bramfritt eksponerer. Når en statssekretær, en statsminister og to helse-direktører bruker til dels villedende medisinske argumenter for å radere ut lokale akuttsykehus, er de på kollisjonskurs medbåde folk og fag.

En bærekraftig utvikling av norsk helsevesen skal så langt mulig sikre likeverdig helsetilbud til alle. Moderne akuttmedisin har styrket, ikke svekket, argumentene for et fornuftig nettverk av faglig gode lokale akuttsykehus med klare oppgaver, trygg økonomi og trygg framtid som grunnlag for langsiktig rekruttering av fagfolk. Nå er en tredel av våre rundt 50 lokalsykehus truet. En fersk meningsmåling viser at 9 av 10 vilopprettholde lokale akuttsykehus.

Kampen fortsetter med stor intensitet, og blir en av de politiske kampene som opplagt vil påvirke høstens valg. Hvorfor sloss folk så hardt for sykehus som ’tar livet av dem’, for å spissformulere Stoltenbergs argumenter? Kanskje skal vi lytte til enannen medisinsk stemme?

Professor Per Fugelli mener det er to grunner til at lokalsykehusdebattene engasjererså mange:

– Lengselen etter trygghet og nærhet, det vet alle som har vært syke, sier Fugelli somselv har vært kreftsyk.

Det andre er, ifølge Fugelli, følelsen av at hvis du tar et lokalsykehus fra noen, så tardu verdigheten deres.

– Lokalsykehuset er et symbol på verdighetog rettferdighet, sier han.

Store endringer

Er det sant at sykehusstrukturen i Norge ikke er endret siden «seksti-tallet»? Har det virkelig ikke skjedd noen struktur- eller funksjonsendring på over femti år i norsk sykehusvesen? Og er det riktig at sykehusenes rolle er ‘å redde liv’, ikke sikre ‘det godeliv’?

Den tøvete påstanden om at norsk sykehusstruktur ikke er endret på femti år gjentas til det kjedsommelige som et faglig fikenblad for å skjule det som er de stadige helsereformenes egentlige hensikt: Å ‘modernisere’ offentlig sektor gjennom konkurranseutsetting, strukturrasjonalisering og fusjonering til gigantiske enheter som skal gi antatt billigere drift og privatisering. Samtidig utarmes velferdsstaten. Velferdsstatens politiske mål med sykehussektoren og spesialist-helsetjenesten har vært – og må fortsatt være – likhet i helsetilbud og trygghet for ivaretakelse enten du bor i Bodø, Brønnøy, Bogstadveien eller Bergen. Når kostnadskontroll og bedriftsøkonomisk lønnsomhet overordnes målet om likeverdige helsetilbud til hele befolkningen, rammes både den delen av folket som er bosatt i distriktene for å drive matproduksjon i primærnæringene, og folk med sammensatte, men enkle medisinske problemer, som eldre og kronisk syke. Samtidig forvitrer kjerneverdiene i helsesektoren. Økonomisk budsjettkontroll blir overordnet omsorg, ’effektivitet’ blir overordnet kvalitet. Pasienter blir ‘kunder’, pleie og behandling er erstattet med ‘produksjon’, og sykehusenes ventelister omtales som ‘ordrereserver’ – for å nevne noen eksempler på nytalen som sprer seg i styredokumenter og dagligtalen inorsk helsevesen.

Kampen om lokalsykehusenes status, funksjon og finansiering er ikke ny. Faktisk har lokalsykehusstrukturen i Norge vært under endring og debatt de siste 40 åra, minst. Tidlig på 1970-tallet lanserte daværende leder i Statens sykehusråd, prof. Olav Hilmar Iversen, forslaget om å fjerne lokale akuttsykehus gjennom en tilsynelatende enkel navneendring: Lokalsykehusene skulle ikke lenger være sykehus, men «utvidet sentral helsestasjon», ikke ulikt mye av ord-retorikken i Samhandlingsreformen og Nasjonal Helseplan anno 2011. Helsedirektør Torbjørn Mork var ivrig forkjemper for planene. Folkelige kamper ble organisert til forsvar for sykehusene på Rjukan, Notodden, Vardø og i Lofoten for å nevne noen eksempler. Den aktive kampen for å forsvare lokalsykehusene harpågått de siste 40 åra.

Selvsagt er norsk sykehusstruktur vesentlig endret i takt med medisinsk utvikling, bosettingsmønster og bedre kommunikasjoner. Et stort antall lokalsykehus er fjernet fullstendig de siste femti år, og nye står for fall. Bare i løpet av 1990-tallet ble det gjennomført omfattende sykehussentralisering i Norge, og hele 17 sykehus ble omgjort til syv enheter. Over 40 prosentav alle norske sykehus ble berørt.

Når det nå kommer enda en runde med store omorganiseringer og nedlegginger, skjer det i høyt tempo uten faglig konsensus, forsvarlig saksbehandling eller systematiske risiko- og sårbarhetsanalyser. I alle landsdeler og langs hele kysten pågår det opprivende konflikter om hvordan Sykehus-Norge skal organiseres. En oversikt utarbeidet av Aftenposten, viste at så mange som en tredjedel av de rundt 50 lokalsykehusene i Norge nå er gjenstand for konflikt: Enten på grunn av planer om nedleggelse, eller i forbindelse med endringer i fordelingen av oppgaver mellom sykehusene som er til vurdering.² En del avgjørelser er allerede truffet (Lærdal, Eid), og regjerings-partiene står steilt mot hverandre om hvordan Regjeringen skal forholde seg til konfliktene. En brei, nasjonal motstandsbevegelse har mobilisert til massive protester. Noen av de gjennomførte strukturendringene har vært fornuftige og nødvendige. Spørsmålet nå er om de gjenværende, funksjonsdyktige lokale akuttsykehusene skal fjernes helt og erstattes med et kommunalt helsetilbud ingen vet hva skal inneholde. I dag bor 89 % av Norges befolkning innen en times reisetid til sykehus. Kanskje har endringene i norsk sykehusstruktur siste 40–50 år gjort at vi allerede har nådd et fornuftig balansepunkt mellom sentralisert og desentralisert sykehusstruktur? Kanskje bør fokus nå være på tydeligere nasjonal arbeidsdeling mellom små og store sykehus, og sikre forsvarlig bemanning og arbeidsropå lokalsykehusene?

Norsk geografi, avstander og klima har ikke endret seg stort siste 50 år. Skal Norge drive egen matproduksjon må det fortsatt bo folk i distriktene. Tross bedre veier og moderne lufttrafikk er vintrene lange, mørke og værharde i store deler av landet. Lokale akuttsykehus sikrer forsvarlig lokal akuttberedskap, avlaster storsykehusene, behandler vanlige sykdommer og skader godt, og gir trygghet for distriktsbefolkningen. Askeskyen viste hvor sårbare vi er, og hvor viktige lokalsykehusene fortsatt er. Beredskap i forhold til kriser og krig bygger også best på et balansert forhold mellom sentrale sykehus og desentraliserte, små sykehusenheter. Små sykehusenheter er istand til å ta hånd om flertallet av de enklere lidelser og skader som krever sykehusinnleggelse, de er billigere enn store, sunnere økologisk, gir større nærhet til eget miljø, styrker den nasjonale beredskapen, og kan gi verdifulle faglige bidrag til klok balanse mellom små og store sykehus på etglobalt nivå.

Det sentrale spørsmålet er derfor ikke om vi enten skal ha lokalsykehus eller store sentraliserte sykehus. Helsevesenet trenger både de høyspesialiserte sykehusene og lokalsykehusenes bredde- og diagnostiske kompetanse for de vanlige sykdommene innen både kirurgi og medisin. For å sikre en rettferdig fordeling av akuttberedskap og trygghet for ivaretakelse ved vanlig sykdom og skade – samtidig med tilgang på det mest raffinerte, høyspesialiserte modernemedisin kan by på – trenger vi en balansert struktur.

Helse for alle

De siste tretti år har det foregått en omfattende utvikling av praktisk medisin i takt med ny kunnskap og ny medisinsk teknologi. Fagutviklingen har vært ledsaget av ny arbeidsdeling mellom små lokalsykehus og store medisinske sentra. Detaljene i denne utviklingen har i hovedsak vært drevet fram av medisinsk ekspertise og forskere på ulike nivå i helsetjenestene, ikke av politikere eller økonomer. Norge har en unik sjanse til å videreutvikle en balansert sykehusmodell som har medisinsk, økologisk og økonomisk bærekraft samtidig som den sikrer mest mulig helse for alle – også distriktsbefolkningen. Videreutvikling av den norske sykehusmodellen ville vært et viktig bidrag også i den globale kampen for rettferdighet og ‘helse for alle’, spesielt millionene av verdens folk som bor i rurale områder med lange reiseavstander til de urbane, høyspesialisertesykehusene.

For å nå et slikt mål trenger vi:

Funksjonsfordeling: En entydig, nasjonalt forankret helsepolitisk plan for oppgavefordelingen mellom små, mellomstore og store sykehus. Dette forutsetter en nasjonal sykehusplan og en entydig, nasjonal definisjonskatalog.³

Faglige mål: Kvalitetsmål for beredskap, behandlingstilbud (innhold og varighet) og behandlingsresultater. Dette forutsetter robuste, nasjonale helseregistre med obligatorisk rapportering fra alle nivå i helsetjenesten(‘bench-marking’).

Forsvarlig økonomi: De nåværende, bevegelige økonomiske målene for sykehusene som er akkord-basert (DRG osv), må erstattes med et rammefinansiert system som sikrer nødvendig driftsøkonomi og kapitalforvaltningi offentlige sykehus.

Faglig framdrift: Nye metoder for diagnose og behandling må fases inn systematisk og planmessig basert på fagmedisinsk evidens, klare nasjonale helsepolitiske prioriteringer og forpliktende beslutninger. Nasjonale standarder og behandlingsanvisninger børutvikles på en rekke områder.

Fortsatt forsvarlighet: Lov om helsepersonell må håndheves med større kraft. Vi er ikke bare pålagt å gi medisinsk forsvarlig behandling, men også sikre at den syke får omsorgsfull behandling. Helsepersonellets varslingsplikt må overordnes lojaliteten tilhelseforetakets styretvedtak.

Arbeidsro: Lokalsykehusene har lenge vært utsatt for trusler om nedleggelser. Omfattende og kostbar utenlandsk vikarbruk, usikre faglige rammer, manglende vedlikehold og generell politisk vanskjøtsel har vanskeliggjort stabil rekruttering og langsiktig bygging av robuste fagmiljø. En nasjonal sykehusplan med politiske garantier og økonomisk sikkerhet kan sikre faglig utvikling og rekruttering av unge helsearbeidere som vil bo og jobbe i distriktene. Forsvar for en bærekraftig norsk sykehusstruktur: Små sykehusenheter er økonomisk, økologisk, psykososialt og beredskapsmessig bærekraftige. En balansert sykehusstruktur der små og store sykehus har en klar ansvarsdeling, vil både tjene befolkningens behov og sikkerhet i Norge og kunne bidra til utviklingen av bærekraftige nasjonale sykehusmodeller også for land i Sør med lange avstander, store rurale befolkninger, begrensete økonomiske ressurser og store udekkete behov for sykehusbehandling avenklere lidelser.

Hva er lokalsykehus?⁴

Alle vanlige sykehus i Norge er spesialisthelsetjeneste og alle har lokalsykehusfunksjon. Sykehusene gir oss tygghet når sykdom eller skade truer liv og helse. Når alvorlig sykdom foreligger, gir de oss trøst og trygghet, ofte lindring og bedring eller regulær livreddende innsats eller helbredelse. I rapporten Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer påpeker professorene Bjarne Jensen og Stein Østre ved Høgskolen i Hedmark og rådgiver Unni Hagen i fagforbundet at alle norske sykehus har definerte lokalsyk-husfunksjoner for befolkningen i eget nærområde, ofte 100–300 000 innbyggere. Lokalsykehusfunksjonen innebærer undersøkelse og behandling av de vanligste, ikke spesielt kompliserte sykdommene. Noen steder har vi rene lokalsykehus uten sentralsykehus-funksjoner der det er hensiktsmessig grunnet geografi og avstander, men de fleste norske sykehus er det som før ble kalt ‘sentralsykehus’ som sykehuset i Bodø, Kristiansand, Skien, Arendal og Fredrikstad med 1500–3000 årsverk. Disse sykehusene har en rekke medisinske spesialiteter som kan håndtere også de kompliserte sykdomstilfellene og det som er noe mer sjeldent, men også disse sykehusene har en dominerende lokalsykehusfunksjon. De store universitetssykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø har særlige høyspesialiserte funksjoner i tillegg til sentral- og lokalsykehusfunksjon. Det kan virke som vi er utsatt for en situasjon spekket med retorikk og bevisst uklarhet i formuleringene, for eksempel nettopp ved bruken av «lokalsykehus » som nå synes å kunne brukes omalt unntatt universitetssykehusene.

Lokalsykehus er bærekraftige

Kortreist akuttberedskap som bygger på gode lokalsykehus for dagligdagse sykdommer, kombinert med høyspesialiserte sentrale sykehus med klar funksjonsfordeling, er en svært bærekraftig medisinsk modell. I tillegg er det positivt for miljøet, økonomien ogdesentralisert bosetting.

Nærhet

Nye behandlingsmuligheter har ført til at tiden er en mye mer kritisk faktor i moderne akuttmedisin. Kort avstand fra lokalsamfunnet til lokalsykehuset sparer livsviktig tid ved tidskritiske hendelser. De vanligste av slike tilstander i vår del av verden er akutte hjerte-karsykdommer (hjerteinfarkt, hjertesvikt, hjertestans, hjerneslag), akutte pustevansker (KOLS), alvorlige infeksjoner (sepsis). Enklere men potensielt livstruende akutte kirurgiske tilstander (skader, inneklemt brokk, blindtarmbetennelse, magetarmblødninger etc) er også tidskritiske. De aller fleste av disse livstruende akutttilstandene får idag forsvarlig primær diagnose og livreddende behandling på lokalsykehus med døgnberedskap med kvalifiserte tverrfaglige akuttmedisinske team av fagfolk fra ‘basisspesialitetene’ (indremedisin, kirurgi,anestesi, klinisk kjemi, røntgen, pleie).

Etter primær diagnose og behandling på lokalsykehuset kan pasienter med fagmedisinske behov som ikke kan dekkes på lokalsykehuset, overflyttes til neste sykehusnivå uten unødige tidstap. Noen pasientgrupper skal transporteres direkte til et større, høyspesialisert sykehus for umiddelbar livddende hvis dette kan gjennomføres med tidsgevinst. Avgjørelsene om behandlingsnivå kan være krevende, og sykehusspesialistene drøfter dette i nært samspill med primærlegene i hvert enkelt tilfelle gjennom det unike nasjonale akuttmedisinske AMKnettverket. Norge har dag et finmasket system av offentlige ambulansetjenester (bil-, båt-, fly- og helikopterambulanser) med høykvalifisert fagpersonell som kan sikre behandling, overvåking og transport til et høyere sykehusnivå, men ambulanser kanaldri bli sykehus.

Balansen mellom allmenne, grunnleggende helsetilbud på lokalsykehusene og avanserte behandlingstilbud på store sykehus krever tverrfaglig tillit og klar oppgavefordeling. Forbedringer er fullt mulig uten årasere dagens struktur.

Nærhet til eget lokalsamfunn gir lettere tilgang til pasientens eget sosialt nettverk og den unike psykososiale støtten eget nettverk kan gi i akutte situasjoner. Lokal kultur, språk og tilknytning er viktig for oss alle når vi hensettes til hjelpeløshet ved akutt sykdom eller skade. Å skille den syke fra eget sosialt nettverk har negativ effekt på immunsystem, infeksjonsforsvar og motstandskraft. Dettegjelder spesielt barn og eldre.

Nærhet reduserer også transportbehov og utgifter til syketransport. Lange, akutteambulansetransporter er også kostnadsdrivende og svekker lokal beredskap.

Økologi

Sykehusinfeksjoner er en svær økologisk utfordring i vår del av verden. Gjennom omfattende og ukritisk bruk av antibiotika i kampen mot parasittene har medisinen bidratt til en paradoksal utvikling av ekstremt motstandsdyktige bakterier. Slike multiresistente bakterier trives svært godt på sykehus. Jo større sykehus, jo flere sykehusinfeksjoner. Omtrent hver 20. pasient i norske sykehus har til enhver tid en av de fire vanligste sykehusinfeksjonene (sepsis, urinveisinfeksjoner, luftveisinfeksjoner og postoperative sårinfeksjoner). Prevalensundersøkelser viser at forekomsten av sykehusinfeksjoner er høyest ved spesialog regionsykehus, lavest i lokalsykehus. Slik variasjon er forventet, blant annet fordi det er flere pasienter med alvorlige bakenforliggende lidelser ved et regionsykehus og færre i et lokalsykehus. Sykehusinfeksjoner er den fjerde hyppigste dødsårsaken i industrialiserte land. Dessuten er sykehusinfeksjonermeget dyrt for helsevesenet og for samfunnet.

Det er dokumentert at pasienter som transporteres mellom sykehusenheter, også har større sjanse for å få sykehusinfeksjoner. Dette er en risiko som forebygges ved å etablere gode lokalsykehus som kan ta det meste som ikke trenger spesialbehandling, skriver professor i hygiene og smittevern, Bjørg Marit Andersen, i en kronikk i desember 2011. Ved nedlegging av lokalsykehus blir alle nødvendige spesialiteter for vanlig medisinsk/kirurgisk behandling «fordelt mellom diverse sykehus» som før egentlig hadde den samlede ekspertise. Desentraliserte, små sykehusenheter vil bremse utviklingen av denne livstruendekomplikasjonen til sykehusinnleggelser.

Kampen mot klokka vinnes lokalt

Det er desentralisering, ikke sentralisering, av akuttfunksjoner som har vist seg å bedre overlevelse og behandlingsresultat når de vanligste tidskritiske tilstandene oppstår. Eksempler er primærbehandling og stabilisering av akutt livstruende sykdom i hjerne og hjerte som følge av blodpropp, alvorlige pustevansker og ulykker. Akutt hjerneslag og akutt hjerteinfarkt skal diagnostiseres og behandles innen kortest mulig tid for å redde både liv og funksjon. Hvert minutt teller. Behandlingsmålet er at blodproppen som hindrer blodstrøm til hjernen eller hjertemuskelen skal fjernes fortest mulig med blodproppoppløsende medikamenter («Plumbo»). Dette kombineres med mer avansert «rørleggerarbeid» for permanent utblokking og reparasjon av skadde eller forsnevra blodkar på høyspesialiserte sykehus. Dette avtalte samspillet fungerer alleredegodt mellom lokal- og sentralsykehus.

For å kjøpe tid har vi i Nord-Norge bevisst og systematisk desentralisert slike nye, avanserte behandlingsformer de siste 12 åra. Ambulansene har blitt utstyrt med spesielle EKG-apparater og «Plumbo»- medikamenter, ambulansepersonell har fått grundig opplæring og delegerte myndigheter for avansert behandling av akutt hjerteinfarkt, landsdelens lokale akuttsykehus har skjerpet den lokale beredskap og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har 24-timers beredskap på sitt avanserte «rørleggerverksted» og på bildediagnostikk. I løpet av de siste ti åra har dette nøye planlagte og faglig omforente samspillet mellom primærhelsetjeneste, ambulansene, lokale akuttsykehus og UNN-Tromsø spart halvannen time i akuttfasen før oppstart med «Plumbo» og redusert dødelighet ved akutt hjerteinfarkt med om lag 30 prosent. Det planlagte faglige og operative samspillet mellom små og store sykehusenheter, primærhelsetjenesten og ambulansetjenestene har vært suksessoppskriften i Nord-Norge,ikke enøyd nedlegging og sentralisering.

Tilsvarende overlevelseskjede gjelder diagnose og behandling av akutt hjerneslag som rammer 15 000 nordmenn årlig. Disse pasientene har også svært dårlig tid: 85 % med akutt hjerneslag har en livstruende blodpropp i en hjernepulsåre. Jo før blodproppen kan fjernes, jo bedre er overlevelsen og hjernefunksjonen hos de som overlever. Gjenoppretting av hjernens blodforsyning bør skje raskest mulig, helst innen 90 minutter etter de første symptomene oppstår. Primærlege og ambulanse samarbeider med AMK for raskest mulig å bringe pasienten til lokalt akuttsykehus for CT-diagnose. Hjerneblødning må utelukkes før «Plumbo»-behandling starter. Jo tidligere jo bedre resultat. Alle sykehus i Region Nord (Nordland, Troms og Finnmark) har egen slagenhet for oppfølging av disse pasientene. Å sentralisere lokalsykehusenes diagnose- og behandlingstilbud til akutte hjerte- og hjerneslagpasienter vil gi tidstap og ramme distriktsbefolkningen hardt. Oppgavene kan ikke overtas av Larsens«lokalmedisinske sentre».

Falsk motsetning

Det er ingen motsetning mellom kjappe, avanserte responsmønstre forankret i gode akuttrutiner i kommunehelsetjenesten, ambulansetjenesten og lokale akuttsykehus og velfungerende akuttfunksjoner i store sykehus når disse fungerer i et planmessig samspill basert på vitenskap, evidens, geografi og avtalt funksjonsfordeling mellom sykehusene. Vi som til daglig jobber med akuttmedisin i distriktene, er verken fanatiske lokalpatrioter eller faglig akterutseilte, men vi vet at tid er liv og tid er avstand. Nitti minutter går fryktelig fort. Også statsministeren ville nok satt pris på primær diagnostikk og livreddende stabilisering på et velfungerende lokalsykehus for eksempel i Finnmark før timesvis med videretransport til UNN-Tromsø dersom han skulle bli kritisksyk eller skadet en stormfull vinternatt.

Vanlige ting er vanlige

Dette ordtaket gjelder også sykdom og skader. Mange av de som trenger kortere eller lengre behandling på sykehus, har relativt ukompliserte sykdommer og skader selv om de innlegges akutt. Gjennomgang av sykehusenes pasientgrunnlag viser at 90 % av alle sykehusinnleggelser er pasienter som har første prioritet gjennom rett til øyeblikkelig hjelp, og de som har 2. prioritet gjennom retten til nødvendig helsehjelp. (Lov om pasientrettigheter, 1999). Ser vi på fordelingen av pasienter som skal behandles planlagt (elektivt), og pasienter som blir akuttinnlagt på lokalsykehus, så kommer en 75–80 % av lokalsykehuspasientene inn som akuttpasienter. Mange av disse innlegges for et kort opphold for akuttbehandling eller justering av behandling i forløpet av en kronisk sykdom. De vanligste kroniske sykdommene går i bølger, og kan kreve kortvarig sykehusinnleggelse for justering av behandlingsopplegget, ytterligere diagnostikk og utredning eller ganske enkelt avlastning for famile eller førstelinjetjenestenes institusjonstilbud (sykehjem eller andre lokale institusjoner). En akutt lungebetennelse hos en 85 år gammel kvinne med slitne lunger etter et langt røyke-liv kan raskt bli livstruende både fordi lungekapasiteten svekkes akutt, og bakteriene som forårsaker lungebetennelsen kan komme over i blodet og gi opphav til en alvorlig bakterievekst i blodet (sepsis). Situasjonen kan utvikle seg dramatisk i løpet av minutter til timer, og jo lengere tid som går før grunnproblemet (lungebetennelsen) diagnostiseres (klinisk undersøkelse, bakterieprøver, røntgen, blodprøver), jo farligere kan tilstanden bli. Tiden er også her en kritisk faktor. Et alminnelig godt utrustet lokalsykehus har alle forutsetninger for å gi denne kvinnen førsteklasses omsorg, rask undersøkelse – fordi det tar kort tid å komme til lokalsykehuset – og god diagnostikk som grunlag for rett og rask behandling. En ytterligere forflytning mot et større, sentralt sykehus kan selvsagt bli nødvendig dersom lungefunksjonen kollapser helt og man finner indikasjon for langvarig eller kompleksintensivbehandling.

Tett psykososial støtte basert på geografisk nærhet til egen familie, eget sosialt nettverk og egen lokal kultur spiller også rolle for den gamle pasientens motstandskraft og overlevelsespotensiale. Lokalsykehusets akuttberedskap med anestesilege, indremedisiner, rtg-lege og erfarne sykepleiere, bioingeniører og sykepleiere representerer en tverrfaglig ressursbase som selvsagt må være nært knyttet til et faglig «nav», slik at det lokale teamet lett kan komme i kontakt med kollegiet på det sentrale, høysåpesialiserte sykehuset gjennom fleksible telematiuske løsninger for utveksling av vurderinger, tiltak, prognose og eventuell justering av behandlingen. Selvsagt må det lokale sykehusets fagfolk både være villige til å ta ansvar for sin pasient, men også være nøkterne og realistiske i vurderingen av grensene for egen kompetanse og kapasitet. Nye spanske studier har dokumentert at lokale distriktssykehus leverer like godt eller bedre på kvalitet og økonomi sammenliknet med, store sentraliserte by-sykehus, og de leverer langt bedre på pasient-tilferdshet.⁵

I en nylig publisert studie av behandlingskvalitet og dødelighet hos pasienter innlagt med kransåresjukdom i hjertet, ble forløpet studert hos nær 330 000 pasienter behandlet på 77 større by-sykehus, sammenliknet med 23 000 pasienter som fikk sin behandling på 71 lokalsykehus i distriktet over en periode på 8 år. Forskerene fant at generelle, standardiserte retningslinjer for medisinsk behandling ikke ble fulgt i samme grad på distriktssykehusene som på de urbane sykehusene, men over 80 % av pasientene fikk «standardbehandling» på begge sykehus-typer. I de endelige, sammensatte statistiske analysene av det store materialet kom lokalsykehusene like godt ut som de urbane, store sykehusene med hensyn til behandlingskvalitet. Det var heller ikke forskjell i dødelighet når tallene ble justert for relevante sykdomsfaktorer. Konklusjonen var at pasientene på distriktssykehusene fikk samme behandlingskvalitet og hadde samme sluttresultater som de pasientene med kransåresykdom som blebehandlet på store, urbane sykehus.

Disse studiene gjenspeiler en interessant og viktig utvikling spesielt innafor akutte ogkroniske hjertelidelser:

Tidligere var sykehuslegene i stor grad ‘herre i eget hus’ og bestemte seg for hvilke behandlingsstrategier de ville følge basert på egen klinisk erfaring og egen lesing av vitenskapelig litteratur. I dag baserer vi behandlingen på nasjonale og internasjonale retningslinjer (‘guidelines’) som bygger på omfattende eksperimentell forskning, store kliniske studier og såkalte blindete, kontrollerte studier der de viktigste behandlingsalternativene testes systematisk. Slik ‘evidensbasert’ og kunnskapsbasert medisin skal sikre at den enkelte syke – eller skadde – får tilgang til den best begrunna, mest effektive og sikrestebehandlingen.

For hjerte-karsykdommer har vi i Norge i dag både regionale, nasjonale og internasjonale retningslinjer for behandling av for eksempel hjertesvikt, akutt hjerteinfarkt og hjertestans. Slike retningslinjer gjør det fullt mulig å kvalitetssikre grunnbehandlingen av de vanligste sykdommer og skader somtrenger kortere sykehusinnleggelse, men ikke høyspesialisert medisin.

Vi har svært god kunnskap om tidsfaktorens betydning både for død og sykelighet etter akutt oppståtte hjertesykdommer som akutt hjerteinfart, hjertestans og livstruende hjertesvikt. ‘Mulighetens tidsvindu’ er ganske smalt, og kombinasjonen av fagkyndige ambulansetjenester med kort responstid, avansert utstyr og medisinsk personell (ambulansepersonell) som kan gi grunnleggende, stabiliserende behandling – og lokale akuttsykehus som kan autorisere avansert prehospital behandling ved behov, og stå klar 24/365 for fagkyndig mottak med mer avansert stabilisering, klinisk kartlegging og prioritering av pasientens behandlingsbehov – denne kombinasjonen gjør at mange pasienter som bor desentralisert i Norge, likevel kan vinne ‘kampen mot klokka’ ved foreksempel akutt, livstruende hjerteinfarkt.

Noen pasienter skal videre til spesialisert sykehus for et tredje trinn i behandlingen. De fleste med akutt hjerteinfarkt skal for eksempel til et såkalt ‘invasivt senter’ der kransårenes tilstand kan kartlegges med avansert røntgenundersøkelse og eventuelle tette blodårer blokkes opp og armeres permanent‘fra innsiden’ med en såkalt stent.

Det blir et nesten komisk forsøk på å slå inn åpne dører når byråkrater og sykehusleger i hovedstaden hevder at «vi som er fagfolk og forskere vet hvor enorme endringer inne i sykehusene vi har hatt de siste årene, da kan ikke organiseringen være som før» – og liknende påstander som gir inntrykk av at et ikke har skjedd endring i norsk sykehusstruktur de siste 50 åra. Man må nesten være stokk døv og ganske blind, eller leve fjernt fra virkeligheten i dagens helse-Norge, for å gå glipp av det som faktisk har skjedd med organiseringen: I takt med den medisinske utviklingen av nye, spesialiserte metoder har det skjedd en omfattende og betydelig sentralisering av medisinske funksjoner i Norge. Et annet eksempel på dette er åpen hjertekirurgi som bare drives på store universitetsklinikker ogpå ett spesialssykehus (Feiringklinikken).

Tilsvarende gjelder også krevende kreftoperasjoner og behandlingen av akutt hjerteinfarkt med avansert, invasiv kardiologi (kartlegging og utblokking av kransårer i hjertet). Dette gjøres årlig på ca 7800 pasienter i Norge, men bare på spesialavdelinger på store sykehus (antall inngrep i 2009) i Bergen (1317), Trondheim (1340), Stavanger (971), Arendal (790), Tromsø (1390) og Feiringklinikken (1794)6. Men det er ca 20 000 pasienter som utskrives fra norske sykehus årlig med diagnosen akutt hjerteinfarkt (2007). En stor andel av disse pasientene behandles med klokskap og godt resultat på våre lokalsykehus med akuttberedskap, mens noen overflyttes i rett tempo til mer spesialisert behandling på høyere sykehusnivå. Dette seleksjonsarbeidet går langs faglige retningslinjer som er minst like godt kjent, forstått og respektert på Rana sykehus som på Rikshospitalet, og praktiseres med samme ansvarlighet på Kirkenes sykehus som på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Arbeidsdelingen er en forutsetning for at de store sykehusene skal kunne løse sine spesialsiserte oppgaver og ikke oversvømmes av ‘vanlige ø.hjelps-pasienter’ som behandlesgodt på lokale akuttsykehus.

En ulykke kommer sjelden alene: Nok en dårlig reform

Sykehusreformen i 2002 var starten på en serie dårlig planlagte, raskt gjennom-førte ‘reformer’ i norsk helsevesen. Fellesnevner for sykehusreformen, den pågående nedleggingen av lokalsjukehus, Samhandlingsreformen, planen om innføring av felles nødnummer med rasering av AMK-systemet og søknads-basert turnustjeneste med innføring av ’nybegynnerstillinger’har vært:

• Svært korte forberedelser
• Demokratisk underskudd
• Sentralstyrt – oftest av byråkrater
• Ingen prøveordninger (prøvefylker, prøveregioner)
• Få eller ingen konsekvensanalyser
• Få eller ingen risiko- og sårbarhetsanalyser
• Ofte markedsøkonomiske argumenter, ikke faglige
• Stor motstand i fagmiljøene

I ‘Motmeldingen’ vi skrev i 2001, ga vi følgendespådom om konsekvensene av sykehusreformen:

1. Sykehusene vil bli spesialiserte, akuttberedskapen vil bli sentralisert og sengetallet redusert.
2. Bedriftsøkonomi vil bestemme sykehusenes pasienttilbud.
3. De friskeste pasientene vil få enda høyere prioritet, på bekostning av de mest syke.
4. Overbehandling og feilbehandling vil øke.
5. Byråkratiet vil vokse og dominere fagmiljøene i sykehusene.
6. Som resultat av 4) og 5) vil effektiviteten reduseres.
7. Fagutvikling vil hemmes pga. konkurranse mellom sykehusene og fordi opplæring blir «ulønnsom» aktivitet.
8. Arbeidsmiljøet vil bli svekket av ytterligere tidspress og «resultatlønn».
9. Over tid vil Norge få et todelt sykehusvesen: Ett i offentlig eie og ett i privat eie.
10. I et markedssystem vil ikke folket i valg eller Stortinget ha noen reell innflytelseover prioriteringene i sykehusvesenet.

Vi fikk dessverre i hovedsak rett. I 2005 oppsummerte DeFacto og Roar Eilertsenstatus i sykehusreformen med følgende:

• Sykehusene er kronisk underfinansierte sykehusstrukturen må være politisk styrt eksperimentene med kvasimarkeder må avskaffes
• Helseforetakene må gå bort fra regnskapslovens system for økonomistyring
• Innsatsstyrt finansiering bør trappes ned
• Helseforetakene må under folkevalgt kontroll.

Vi trenger ikke flere slike reformer nå. Vi trenger politisk styring og folkevalgt kontroll, forsvarlige økonomiske rammer, en entydig nasjonal sykehusplan og sikring av hele befolkningens rett, et påregnelig, fagkydig nært helse- og beredskapstilbud basert på en balansert sykehusmodell med dagens lokale akuttsykehus som grunnelement i et bærekraftig, norsk sykehusvesen som også sikrer befolkningen i distriktene rett tilgode helsetjenester.

Norge har en nøktern og god helsesektor

De økonomiske argumentene for sykehusreformen og for angrepene på lokalsykehusene tar utgangspunkt i dårlig dokumenterte påstander om at helseutgiftene i Norge, spesielt utgiftene til offentlige sykehus – er ute av kontroll og sterkt stigende. Dette er ikke riktig. Tallene som brukes til å påstå at norske helseutgifter er høyere enn i sammenlignbare land, blant annet de nordiske landene, er grovt misvisende. Sammenliknet med andre industrialiserte vestlige land har Norge moderate utgifter til helsetjenester når utgiftsnivået korrigeres for forskjeller i reallønns- og inntektsnivå og helseutgiftene defineres på samme måte i landene som sammenlignes. Norge har dessuten hatt langt lavere vekst i sine helseutgifter enn OECD landene de siste ti årene, sett under ett og sammenlignet med de andre nordiske land. Norge er faktisk blant de OECD-land som har hatt lavest vekst i helseutgiftene de siste ti årene. OECD-gjennomsnittet er på 4,1 prosent per år, mens tallet for Norge er 2,4 prosent, og bare to OECD-land har hatt lavere vekst enn Norge. (Se: B. Jensen ea,2010)

Den «norske hovedmodellen» har gjennom etterkrigstiden bygget på et utstrakt offentlig ansvar der både pasientansvar, forsyning og selve distribusjonen av landets helsetjenestene utføres og sikres i regi av kommuner og staten. Den nye ‘markedsmodellen’ baserer seg på at dette forsyningsansvaret skal ivaretas gjennom ulike typer konkurranse mellom offentlige og private aktører som er organisert som foretak underlagt aksjeloven i et pseudo-marked. Dette gjelder i særlig grad for spesialisthelsetjenestene. I dette systemet skal kommunene evt. helsekommuner få et ‘bestilleransvar’. Fordi dagens offentlige lokalsykehus i praksis har et lokalt og regionalt monopol for å ivareta den viktige ‘førstelinja’ av spesialisthelsetjenester, vil lokalsykehusene hindre en fullt utviklet markeds- og konkurransemodell.De må derfor fjernes.

Første skritt på denne veien ble tatt da Sykehusreformen med sin foretaksorganisering ble presset gjennom på rekordtid nærmest som et politisk kupp i 2002. Sykehusreformen innebar det daværende helseminister Tore Tønne betegnet som den største reformen i Norge i nyere tid både i dimensjon og kompleksitet gjennom et dramatisk endret eier- og styringssystem for offentlige norske sykehus. Denn endringen var forutsetningen for å kunne få en organisering sykehusene etter en bestiller–utfører-modell med utstrakt bruk av anbudsutsettelse som forutsetning for konkurranse mellom offentlige og private aktører. Reformen ble gjennomført til høylydte hurrarop fra FrP og andre markedsliberalister. Avdøde stortingsmann og FrPs kanskje fremste helsepolitikerJohn Alvheim (FrP) uttalte:

Dette er bortimot en blåkopi av FrPs politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv.

Hovedmålet var budsjett-reduksjoner og budsjettkontroll, ikke behovsprøvete økonomiske rammer som kan sikre faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsetjenester . Samhandlingsreformen blir det neste steget. Gjennom økonomiske konfliktmodeller settes skehusene og kommunene (helseforetakene og førstelinjetjenestene) opp mot hverandreunder en kamuflasje om ‘samhandling’.

Modellen ligner mer på den engelske og amerikanske modell for helsetjenester, enn den tradisjonelle velferds-stats-baserte organiseringen norske sykehus tidligere var bygget på. Den nye modellen bygger på statlige foretaksmodeller for organisering av kraftforsyning, post og teletjenester. Statsforetaksmodellen passer for næringsvirksomhet som bør drives ut fra forretningsmessige prinsipper. Forskjellen er at, mens ‘kunden’ i kraft, tele- og postmarketed kan ta selvstendige valg i et marked, forblir helsesektoren, spesielt sykehussektoren, et kvasi-marked der ‘kunden’ dvs den behandlingstrengende delen av befolkningen (oss alle), slett ikke har et slikt ‘kundepotensiale’ til å treffe rett ‘markedsvalg’. Den øredøvende propagandaen om at ‘vi må sentralisere av faglige grunner for å sikre befolkningen et best mulig sykehustilbud’ kan godt sammenliknes med en tilsvarende retorikk fra Rema 1000, COOP og ElKjøp om at du får billigere og bedre varer bare du drar til store, sentraliserte kjøpesentre. Kunden – pasienten – skal mørnes til å gi opp lokalbutikken for å sette seg i bilen å kjøre til nærmeste by og handle på storsenteret. Det kan kanskje vise seg smart når hvitevarer skal handles, men mon om det er like smart når folk i hvitt skal behandle lungebetennelsendin?

Markedsstyrt helsevesen: USA dyrest, dårligst og mest urettferdig

Hvis man skal studere ytterligheter med hensyn til et markedsbasert helsevesen der økonomiske incentiver, profitt og indivualisme dominerer, kan USAs helsevesen sees som et motstykke til den skandinaviske modellen med et offentlig styrt helsevesen der kollektive forsikringsordninger og ‘helse for alle’ fortsatt er et bærende politisk prinsipp. USA har et privatisert profitt-basert helsevesen der ‘markedet rår’. Dette har ført til et markert klassedelt helsetilbud som i praksis fratar millioner av innbyggere rett til sikkerhet for ivaretakelse ved sykdom og skade. USAs helsestell er dessuten det desidert dyreste og faglig-medisinsk dårligste når man sammenlikner helseutgiftar og resultater mellom en rekke rike, industrialiserteland i Vesten.

USA brukte i 2005 nesten to trillioner dollar, eller omlag 6 700 USD per innbygger på helsestell. (Se Collins SR. ea, 2011.) Dette er mer enn dobbelt så mye som andre industrialiserte land bruker. Kostnadene til helsestell har også steget mer i USA enn i noe annet industrialisert, vestlig land og ligger nå på nær 16 % av BNP. Dyrt betyr i denne sammenheng verken rettferdig ellergodt kvalitativt heletilbud til befolkningen:

• USA det landet som i størst grad mislykkes i å gi alle innbyggerne universell rett til undersøkelse og behandling ved sykdom. Denne manglende sykeforsikringen fører til grunnleggende svikt i befolkningens rett til helsehjelp og trygghet for ivaretakelse ved sykdom og skade. Hele 40 % av USAs innbyggere rapporterer at de ikke får nødvendig omsorg grunnet kostnadene.
• En av fire innbyggere med alvorlig sykdom eller sviktende helse med operasjon eller sykehusinnleggelse siste to år rapporterte at de ventet seks dager eller mer før de kontaktet lege. I New Zeeland, Tyskland, Australia og Storbritannia var det bare en av sju som ventet så lenge med å søke medisinsk hjelp grunnet kostnadene.
• Helsestellet i USA utmerker seg ikke bare negativt ved skyhøye kostnader og en markert klassedeling i helsetilbudet til befolkningen. Tilgangen til primærlege er dårligst av de vestlige landene man har sammenliknet med, og bare 40 % av primærlegene i USA har organisert tilbud om legetjenester utenom kontortiden, mens slike legevaktordninger er universelt tilgjengelig i for eksempel Nederland (og Norge).
• USAs kostbare heletjenester leverer også lite imponerende behandlingsresultater, godt under gjennomsnittet av de landene det er ‘naturlig å sammenlikne med’.
• Sammenlikner man dødelighet som følge av tilstander som kan forebygges eller behandles med rett medisinsk behandling gitt i rett tid, havner USA som nr 15 av 19 industrialiserte land.
• Helsestellet i USA er svært fragmentert i tillegg til at det er ikke-universelt. Undersøkelse og behandling er dårlig koordinert og svært ulikt tilgjengelig. Bare 42 % av innbyggerne i USA har hatt samme primærlege i mer enn fem år, sammenliknet med 75 % i de andre landene i undersøkelsen.
• En arbeidstaker i USA må skifte primærlege hver gang arbeidsgiver skifter helseforsikrings-selskap, mens de fleste andre vestlige land sikrer sine innbyggere mest mulig stabile, langvarige fastlegekontrakter. Som følge av fragmenterte medisinske ansvarsforhold er forekomsten av medisinske feil hyppigere i USA der hver tredje innbygger med et helseproblem rapporterer medisinske feil, mot en av fire i andre vestlige land (2005).
• I USA er bruker bare 25 % av primærlegene gjennomgående, elektroniske pasient- journaler mot 90 % av primærlegene i Nederland, Storbritannia og New Zealand – og trolig nå 100 % av primærlegene iNorge.

Den omfattende fragmenteringen og privatiseringen av USAs helsevesen fører til svært høye administrative kostnader. I 2005 var de administrative kostnadene i USAs helsevesen beregnet til hele 143 milliarder dollar. Hadde disse utgiftene blitt redusert til samme nivå som i landene med de laveste forsikringspremiene og administrative kostnade (Frankrike, Finland og Japan), ville dettte alene betydd en innsparing på 97 milliarderUSD årlig på USAs helse-budsjett.

Og for 700 milliarder årlig kunne mange av USAs 40 millioner uforsikrete fått en braslump offentlig helsetjeneste.

Kilder og nyttig lesing:

Sitatet fra statssekretær Roger Ingebrigtsen (daværende statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet) er hentet her: http:// www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.7040087 (lastet 10.5 2011)

• Mener flere vil dø om lokalsykehusene beholdes. Assisterende helsedirektør Bjørn Guldvog med dramatisk forsvar av sentralisering av sykehusfunksjoner. Avisa Nationen 22.12 2010. http://www.nationen.no/2010/12/22/nyheter/helse/ sykehus/lokalsykehus/bjorn_guldvog/6343761/ (Lastet 10.5 2011)
• Helsedirektøren vil ha færre sykehus. Nationen 17.12 2010 http://www.nationen.no/2010/12/17/ nyheter/helse/lokalsykehus/sykehus/samhandlingsreformen/6336681/ (Lastet 13.5.2011)

Professor Erik Fosse: – I fakkeltog for retten til et kortere liv. Nationen 17.4 2010. Se: http:// lokalsykehus.blogspot.com/2010/04/i-fakkeltog-forretten-til-et-kortere.html. (Lastet 13.5.2011)

Professor Per Fugelli: Lokalsykehuset er et symbol på verdighet og rettferdighet . TV2-nyhetene 7.12 2010. http://www.tv2.no/gmn/professor-per-fugellilokalsykehuset-er-et-symbol-paa-verdighet-og-rettferdighet-3359692.html. (Lastet 13.5.2011)

Eriksen H-M, Iversen BG, Aavitsland P. Sykehusinfeksjoner i Norge 1999 og 2000. TidsskrNor Lægeforen nr. 25, 2002; 122: 2440–3

Professor Bjørg Marit Andersen: Lokalsykehus viktige for smittevernet. Dagsavisen 28.12 2011. http://www.nyemeninger.no/bandersen/ (Lastet 12.5.2011)

Motmelding til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet om «statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak mm. 1. utgave, 14. februar 2001. Oslo:Sosial- og helsedepartementet, 2001. Se:

Roar Eilertsen: Status i sykehusreformen januar 2005 (DeFacto, Kunnskapssenter for fagorganiserte) http://www.de-facto.no/bilder/115927For%20lite%20penger%20-%20for%20lite%20demokrati.doc

Roar Eilertsen: Hva skjer med lokalsykehusene? (De Facto, november 2006) http://www.google.no/url?sa =t&source=web&cd=2&ved=0CB4QFjAB&url=http %3A%2F%2Fwww.de-facto.no%2Fbilder%2F10361 2Lokalsykehus-1.doc&ei=GA3JTe2SFsWe-QbvgrWt Bg&usg=AFQjCNFrns3KJrl88MkdEL qrDNLN aoxVwA&sig2=mH-0dZFvsx8TaXHwBUjMXg

Bjarne Jensen, Stein Østre og Unni Hagen: Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer. Samhandling, lokalsykehus og offentlig økonomi. (Revidert utgave 15.03.2010) http://www.velferdsstaten.no/Tema/Sykehus/?article_id=49439

Mads Gilbert: Lokalsykehus redder liv. Lokale akuttsykehus gjør at flere overlever når tidskritiske http://www.dagbladet.no/2010/12/28/kultur/debatt/kronikk/helse/14867487/ (Lastet 13.5.2011)

Sara R. Collins, Michelle M. Doty, Ruth Robertson, and Tracy Garber: Help on the Horizon. How the Recession Has Left Millions of Workers Without Health Insurance, and How Health Reform Will Bring Relief. Findings from The Commonwealth Fund Biennial Health Insurance Survey of 2010. (March 2011). http://www.commonwealthfund.org/ Content/Surveys/2011/Mar/2010-Biennial-Health-Insurance-Survey.aspx (Lastet ned 09.05.2011)

Karen Davis, The Commonwealth Fund: Learning from high performance health systems around the globe. Invited Testimony, Senate Health, Education, Labor, and Pensions Committee Hearing on «Health Care Coverage and Access: Challenges and Opportunities» (January 10, 2007) http:// www.commonwealthfund.org/usr_doc/996_Davis_ learning_from_high_perform_hlt_sys_around_globe_ Senate_HEL P_testimony_01-10-2007.pdf (Lastet09.05.2011)

Nettside: Kampen for lokalsykehusene: http://lokalsykehus.blogspot.com/

Nasjonalt opprop fra fagbevegelsen fra styret og representantskapet i LO i Indre Hardanger: NASJONALT LO-OPPROP FOR LOKALS JUKEHUS A! http://multimedia.api.no/www. frifagbevegelse.no/archive/03627/LO-opprop_for_loka_3627392a.pdf

Vikar-business (Leder) Dagens Medisin 24-03-2011. http://www.dagensmedisin.no/ledare/2011/03/24/vikar-business/index.xml (lastet 09052011)

Lindseth G. Sykehuskampen – folkelig opprør mot staten og helsebyråkratene. Tidsskriftet Rødt! 2006-4 http://marxisme.no/2006/04/gunnvald-lindset.php3

Ambardekar AV, Fonarow GC ea. Quality of care and in-hospital outcomes in patients with coronary heart disease in rural and urban hospitals (from Get With the Guidelines-Coronary Artery Disease Program). Am J Cardiol. 2010;105(2):139-43. Epub 2009 Nov14 .

Garcia-Lacalle J, Martin E. Rural vs urban hospital performance in a ‘competitive’ public healthservice. Soc Sci Med. 2010;71:1131-40.

Noter:

1. Se: Statsminister Jens Stoltenberg: Tale på Arbeiderpartiets landsmøte 7.4 2011. http://www. regjeringen.no/nb/dep/smk/aktuelt/taler_og_artikler/ statsministeren/statsminister_jens_stoltenberg/2011/ landsmoete.html?id=638138
2. ‘Konflikt om en av tre lokalsykehus.’ Aftenposten 29.12 2010 http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/ politikk/article3877507.ece
3. Det finne ikke entydige definisjoner på mange begrep som brukes i sykehusdebatten. «Akuttberedskap», «lokalsykehus» osv brukes ulikt og har uklart meningsinnhold. Innafor norsk akuttmedisin er det utviklet en egen nasjonal definisjonskatalog for AMK- og LV -sentraler som gir nyttige definisjoner og omforent innhold i ord og uttrykk som brukes av byråkrater, politikere og fagfolk (se: KITH Rapport 3/99 IS BN 82-7846-057-4 http://www.kith.no/upload/1983/DefKat-amk-lv-v1. pdf).
4. Se: Bjarne Jensen, Stein Østre og Unni Hagen: Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer. Samhandling, lokalsykehus og offentlig økonomi. (Revidert utgave 15.03.2010) http://www. velferdsstaten.no/Tema/Sykehus/?article_id=49439
5. Se bl.a. Garcia-Lacalle J, Martin E. Rural vs urban hospital performance in a ‘competitive’ public health service. Soc Sci Med. 2010 ;71:1131-40.
6. Se http://www.frittsykehusvalg.no/start/?p=26

Den 22. august 2008 lanserte daværende helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen ideen om en samhandlingsreform, og nedsatte en ekspertgruppe som skulle jobbe fram et forslag.

Reformen ble lagt fram 19. juni i 2009, Stortingsmelding nr. 47, og ble presentert som svaret på mange av problemene i Helse-Norge. Bak selvfølgeligheter og honnørord var den et nytt skritt i markedsrettingen av det norske helsevesenet. Den var også en svært vellykket avledningsmanøver fra Ap-ledelsen foran valget som overrumplet motstanderne av helseforetakssystemet.

2010 ble et år i sykehusopprørets tegn, der Oslo også kom med for alvor gjennom kampen mot nedleggingen av Aker.

I valgkampen 2011 er dette en av de heiteste og viktigste sakene.

Leder: En avledningsmanøver side 3
Gunnvald Lindset: Helseforetakssystemet truer liv og helse! side 4–19
Jens Ingvald Olsen: Samhandlingsreformen: Vil du ikke, så skal du! side 20–25
Fanny Voldnes: Privatisering og konkurranseutsetting – virkemidler, sammenhenger og handlingsrom side 26–34
Mads Gilbert: Kortreist helse – lokalsykehus redder liv! side 35–53
Dagny Pettersen: Kampen for Narvik sykehus side 54–59
Erling Folkvord: Rekommunalisering i medvind i Oslo side 60–64
Arne Byrkjeflot: Trondheim kommune og Samhandlingsreformen side 66–69
Linn Herning: Er fremtiden privat? side 70–73
Unni Hagen: EUs helsedirektiv side 74–79
Rødt: Det trengs en ny sykehusmodell! side 80–82

Løssalg: kr 75

Hva skal skole være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida? spør Øyvind Andresen i sitt innlegg, der han går til angrep på det han oppfatter som en utvikling i retning av et nyliberalt utdanningssystem for en «flytende modernitet». Han har flere gode poenger, men ender opp som bakstreversk forsvarer av skolesystemet fra 50- og 60-tallet.

Ideologi

Stadig nye generasjoner av samfunnsborgere blir gjenstand for skolens påvirkning av samfunnsmessig ideologi. De verdier som forfektes til enhver tid, er den gjengse samfunnsoppfatning, selv om ideologien i skolen nok henger noe etter samfunnet forøvrig. Andresens – og mitt – utgangspunkt er at skolen produserer og formidler den herskende ideologien. Andresen angriper skolen fordi denne ideologien er mer flytende og individualisert i dag enn på 50- og 60-tallet. Jeg er enig i at mye av 50- og 60-tallets verdier som klokkestyrt disiplin, kollektiv handling (eller konformitet?) og hierarkisk organisering er erstattet med individuell utvikling, kreativitet og ansvar for egen læring. Men er det bare dårlig? I angrepet på dagens individualisering, står han i fare for å forherlige 50-tallets disiplinskole. Vi kan være enige om forsvaret av enhetsskolen og likhetsidealet fra «gamle» dager. Men vi må ikke glemme at de som ikke passet inn, ble oversett eller sendt på spesialskoler. Prinsippet om tilpasset opplæring for alle kan godt betraktes som individualisering, men også som en rettighet for alle barn uansett evner og forutsetninger. Barn på 50- og 60-tallet ble ikke respektert eller lyttet til av voksne på samme måte som i dag, og foreldre hadde lov til å slå barna sine helt fram til 1972.

Ideologiproduksjon er ikke enkelt. Ideologien framgår av læreplaner og formidles ved den enkelte skole, av den enkelte lærer. Lærerne er etter min erfaring opptatt av å formidle gjengs oppfatning (som vanligvis oppfattes som upolitisk), samtidig som de ikke vil støte den enkelte elev, for eksempel i forhold til religion eller kulturelle skikker. Hva som er gjengs oppfatning endrer seg over tid, og det er forskjeller mellom landsdeler og mellom by og land.

Et eksempel er holdningen til kristendom og kirkegang. Da jeg gikk på skolen på 60-tallet, var det helt uproblematisk i Oslo, i dag er det fortsatt uproblematisk i landkommuner bare en times kjøretur unna, mens det på flere skoler i hovedstaden ville blitt ramaskrik hvis elevene ble pålagt gudstjeneste i kirka til jul. Læreplanene legger rammer for lærernes arbeid, og min erfaring er at lærere er svært lojale overfor læreplanene. Andresen skriver som om læreplanene er politiske bestillingsverk, og det er de naturligvis også. Men de er ikke bare det: de er skrevet til dels av en politisk elite, men også av representanter for lærere og lærerutdannere som er genuint opptatt av pedagogikk og skole, og som ønsker å lage den aller beste. Dermed blir læreplanene resultater av forhandlinger og kompromisser mellom ulike interesser og holdninger.

Vurdering for læring

Angrepet på underveisvurdering – eller vurdering for læring – er vanskeligere å forstå. Ideen er at elevene skal få tilbakemeldinger på arbeidet sitt underveis i læringsprosessen, for å få hjelp og veiledning i forhold til hva de må jobbe mer med. Det må vel være bra? At lærerne nesten kveles av kravene til dokumentasjon er sant nok, men det skyldes ikke ideen om underveisvurdering, men ideen om at alt må telles og kontrolleres ovenfra. Så kan vi være enige om at lærerne er i ferd med å kveles av et byråkratisk system av overrapportering. Dette er et eksempel på ulike tendenser i dagens skole. På den ene sida er vurdering for læring, etter min mening den eneste fornuftige formen for vurdering ut fra pedagogiske hensyn, på den andre det stikk motsatte system: testregimet, blant annet representert ved nasjonale prøver. I det systemet er det ingen individualisering, det er et skikkelig «gå i takt»-system, der alle skal passe inn i den samme, sentraliserte forma, med drill foran prøvene som resultat. Dessverre er det testregimet som ser ut til å vinne fram.

Lærerens rolle og enhetsskolen

Elevene er de viktigste i skolen. Lærerne er de viktigste ressursene for elevene. Tanken om enhetsskolen er at alle elever skal ha rett til noenlunde samme undervisning uavhengig av sosial og geografisk bakgrunn. Men enhetsskolen kan også forstås som elevenes rett til noenlunde lik undervisning uavhengig av hvilken lærer de har fått tildelt. Et element i det utdanningssystemet Andresen angriper, er organisering av lærere i team og større fleksibilitet i klasser og grupper. Mye kan sies om dette, men ett poeng er i alle fall at det betyr slutten på den «privatpraktiserende lærer» i et klasserom lukket for innsyn. Lærernes undervisning blir mer synlig og gjenstand for diskusjon. Lærere som samarbeider er bra for både lærere og elever, og det sikrer større grad av likhet for elevene.

Den digitale skolen?

Men punktene over er ikke årsaken til at jeg kaster meg over tastaturet. Det er derimot angrepet på teknologien. «Digitaliseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser» …» er blant utsagnene fra Andresen.

Samfunnet har faktisk endra seg siden 50-tallet. Andresen argumenterer med at industrien ikke er død, bare flytta til andre land, og det har han sjølsagt rett i. Men vårt samfunn har endra seg. Og skolens oppgave å utdanne «gangs menneske» betyr ikke lenger arbeidere som lydig følger ordre og klokka. Det betyr i første rekke folk som må regne med å bytte jobb mange ganger i løpet av livet, som er fleksible og gode til å omstille seg, som kan ta avgjørelser, sette seg inn i nye områder og finne informasjon raskt. Skolen tilpasser seg dette samfunnet langsomt.

50-tallet oppfattes som pioner-åra for datateknologien. Datamaskiner fantes på universiteter og forskningslaboratorier, og ingen kunne forstille seg den veksten vi har sett seinere. 60-tallet betydde vekst og kommersialisering, store firmaer fikk egne datamaskiner, og noen universiteter ga programmeringskurs for spesielt interesserte. Den endringa som var viktigst for skolene, kom på 80-tallet med veksten i markedet for minimaskinene, etter hvert IBM sin PC og ikke minst MacIntosh med grafisk brukergrensesnitt. Dette sammen med gradvis fall i prisene gjorde datamaskiner tilgjengelige for de mange som ikke var spesielt teknisk interesserte.

Den neste store endringa kom på 90-tallet, introduksjonen av Internett med nye brukervennlige nettlesere. I Norge kom gjennombruddet med OL på Lillehammer i 1994. Nå (2011) har 90 % av husholdningene tilgang til Internett hjemme, og for familier med barn i skolen er andelen nesten 100 %. Etter årtusenskiftet er det vel integrasjonen med mobiltelefonen og andre håndholdte medier som representerer det viktigste nye på teknologifronten.

Elevene skal leve i dette samfunnet. Skolen skal forberede dem på det, gjøre dem i stand til å fungere, til å forstå, og eventuelt til å påvirke eller endre det. Og så skulle vi ikke bruke teknologien? Skulle vi kanskje si det samme om andre teknologier, som bøker eller film? «Alfabetiseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av ’trykte læremidler’ …»?

Hva er – og bør være – skolens mandat? Skolens skal sosialisere og utdanne elevene til å fungere i samfunnet og arbeidslivet. Jeg kjenner ikke til et eneste yrke i Norge der det ikke er behov for å kunne bruke digitale verktøy. Det offentlige Norge krever bruk av digitale verktøy på stadig flere områder: bank, butikk, telefoni, selvangivelse, bestilling og betaling av varer og tjenester. Større deler av kunst og underholdning er digitalisert. Hvis skolen ikke utdanner til dette, svikter den sin oppgave.

På 60-tallet var det opplagt at elevene skulle lære om turbiner og oppgangssaga (!). Disse teknologiene ble ansett som så vesentlige at var opplagt at skolebarna skulle forstå prinsippene bak dem, både teoretisk og praktisk gjennom museums- og bedriftsbesøk. Datateknologien er i dag den viktigste teknologien i samfunnet. Likevel blir det diskutert hvilken plass denne teknologien skal ha i skolen! Det er alarmerende at bruken av digitale verktøy i skolen går ned. Klassekampen burde undersøke hvorfor, finne ut av konsekvensene, stille de ansvarlige til veggs!

Elevene må kunne bruke digitale verktøy hvis de skal være rusta for samfunnet. Da må de lære det i skolen. Det er fremdeles digitale skiller i dette landet. Selv om de fleste familier nå har en PC hjemme, er det fremdeles sånn at hvite gutter med høyt utdanna og rike fedre har størst sjanse for å ha de beste pc-ene og få mest hjelp hjemme til bruken. En av skolens oppgaver er også å motvirke klasse- og kjønnsforskjeller i digital kompetanse.

På denne bakgrunnen er «å kunne bruke digitale verktøy» en av fem grunnleggende ferdigheter elevene skal lære i skolen, ved siden av å kunne lese, å kunne regne og å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig. Disse fem ferdighetene regnes som grunnleggende for å kunne fungere i samfunnet i dag og i den nærmeste framtida. Alle de fem grunnleggende ferdighetene læres best i en kombinasjon av praksis og spesiell opplæring. Det vil si at elevene får spesiell opplæring i å lese, og seinere leser de i alle fag, og tilsvarende med å bruke digitale verktøy. De bør få spesiell opplæring, og bruke verktøyene i alle fag.

Internett inneholder uendelig med informasjon, oppgaver og utfordringer, i form av tekster, bilder, musikk, film, oppgaver, simuleringer, spill. Teknologien åpner for samarbeid med elever ved andre skoler og i andre land. Elever kan lære å skrive og regne med datamaskinen, og få verden inn i skolestua på en måte vi knapt kunne forestille oss med 60-tallets utdaterte klasseromskart og skolefilmer om lofotfisket. Datateknologien kan bidra til å stimulere flere sanser, den kan bidra til variasjon og den kan bidra til motivasjon.

Datateknologien, og særlig de nye sosiale tjenestene på Internett (som for eksempel Wikipedia, Facebook, blogg og Twitter), har store demokratiske muligheter. Unge og ubemidla kan spre sine budskap til verden. Noe er tøv, noe er seriøst, noe er viktig. Teknologien gir nye arenaer for kommunikasjon, for spredning av informasjon og kunnskap fra grasrota, utenom stats- eller pengekanaler, for samarbeid og mobilisering til lokale, nasjonale og til og med globale aksjoner. Skal ikke norske elever lære om dette? Skal skolen hindre utvikling av demokrati?

Den digitaliserte læreren?

Tidligere var pensum bestemt av godkjente lærebøker, ofte foreldet og fulle av feil, men som likevel skulle inneholde den hele og fulle sannhet. Nå er nesten uendelige mengder informasjon tilgjengelig på Internett, og læreren må dermed endre sin rolle fra allvitende formidler av lærebokkunnskap i retning av en veileder for elevene i å finne og vurdere informasjon. Læreren må ha kompetanse i å søke informasjon der det måtte finnes og i å vurdere kildene, og å hjelpe elevene i å trene opp slik kompetanse. Med dette endrer undervisningen fokus fra innhold til læring.

Tidligere var elevenes læringsprosess mer forutsigbar enn i dag (jeg våger å snakke om læring, selv om Andresen syns det hører med blant fy-ordene på linje med interaktivitet og global arena). Alle elever var organisert i klasser, og de hadde fast timeplan inndelt etter fag. Elevaktive læringsformer som tema- og prosjektarbeid, har gjort dette mindre forutsigbart for både lærere og elever. Elevene har dessuten sterkere påvirkning fra omgivelsene enn før, gjennom for eksempel reiser, TV, spill og video. Læring kommer rett og slett andre steder fra. Dette er en stor utfordring for skolen.

Tidligere var læreren en autoritet som hadde svarene og bestemte hva som skulle gjøres i klasserommet. Klassen var nokså homogen både med tanke på alder, etnisk bakgrunn og sosial klasse. Læreren kunne gå ut fra at flertallet av elevene kunne følge samme undervisning og progresjon. Slik er det ikke lenger. En klasse kan bestå av norskspråklige, tospråklige, nyankomne flyktninger og elever med spesielle behov, og læreren skal mestre klassen som helhet og hver enkelt elev sine behov. I tillegg skal læreren mestre de ulike fag og fagenes egenart. Disse historiske endringene har gjort at lærerens krefter i økende grad må vies den enkelte elev på bekostning av fag og klasse.

Det er ingen tvil om at utfordringene er store. Men derfra og til å ønske seg tilbake til et samfunn og en skole fra 40-50 år tilbake, må i beste fall være bakstreversk? Lærerens rolle endres, den blir ikke mindre viktig.

Hva skal skole være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida? spør Øyvind Andresen i sitt innlegg, der han går til angrep på det han oppfatter som en utvikling i retning av et nyliberalt utdanningssystem for en «flytende modernitet». Han har flere gode poenger, men ender opp som bakstreversk forsvarer av skolesystemet fra 50- og 60-tallet.

Ideologi

Stadig nye generasjoner av samfunnsborgere blir gjenstand for skolens påvirkning av samfunnsmessig ideologi. De verdier som forfektes til enhver tid, er den gjengse samfunnsoppfatning, selv om ideologien i skolen nok henger noe etter samfunnet forøvrig. Andresens – og mitt – utgangspunkt er at skolen produserer og formidler den herskende ideologien. Andresen angriper skolen fordi denne ideologien er mer flytende og individualisert i dag enn på 50- og 60-tallet. Jeg er enig i at mye av 50- og 60-tallets verdier som klokkestyrt disiplin, kollektiv handling (eller konformitet?) og hierarkisk organisering er erstattet med individuell utvikling, kreativitet og ansvar for egen læring. Men er det bare dårlig? I angrepet på dagens individualisering, står han i fare for å forherlige 50-tallets disiplinskole. Vi kan være enige om forsvaret av enhetsskolen og likhetsidealet fra «gamle» dager. Men vi må ikke glemme at de som ikke passet inn, ble oversett eller sendt på spesialskoler. Prinsippet om tilpasset opplæring for alle kan godt betraktes som individualisering, men også som en rettighet for alle barn uansett evner og forutsetninger. Barn på 50- og 60-tallet ble ikke respektert eller lyttet til av voksne på samme måte som i dag, og foreldre hadde lov til å slå barna sine helt fram til 1972.

Ideologiproduksjon er ikke enkelt. Ideologien framgår av læreplaner og formidles ved den enkelte skole, av den enkelte lærer. Lærerne er etter min erfaring opptatt av å formidle gjengs oppfatning (som vanligvis oppfattes som upolitisk), samtidig som de ikke vil støte den enkelte elev, for eksempel i forhold til religion eller kulturelle skikker. Hva som er gjengs oppfatning endrer seg over tid, og det er forskjeller mellom landsdeler og mellom by og land.

Et eksempel er holdningen til kristendom og kirkegang. Da jeg gikk på skolen på 60-tallet, var det helt uproblematisk i Oslo, i dag er det fortsatt uproblematisk i landkommuner bare en times kjøretur unna, mens det på flere skoler i hovedstaden ville blitt ramaskrik hvis elevene ble pålagt gudstjeneste i kirka til jul. Læreplanene legger rammer for lærernes arbeid, og min erfaring er at lærere er svært lojale overfor læreplanene. Andresen skriver som om læreplanene er politiske bestillingsverk, og det er de naturligvis også. Men de er ikke bare det: de er skrevet til dels av en politisk elite, men også av representanter for lærere og lærerutdannere som er genuint opptatt av pedagogikk og skole, og som ønsker å lage den aller beste. Dermed blir læreplanene resultater av forhandlinger og kompromisser mellom ulike interesser og holdninger.

Vurdering for læring

Angrepet på underveisvurdering – eller vurdering for læring – er vanskeligere å forstå. Ideen er at elevene skal få tilbakemeldinger på arbeidet sitt underveis i læringsprosessen, for å få hjelp og veiledning i forhold til hva de må jobbe mer med. Det må vel være bra? At lærerne nesten kveles av kravene til dokumentasjon er sant nok, men det skyldes ikke ideen om underveisvurdering, men ideen om at alt må telles og kontrolleres ovenfra. Så kan vi være enige om at lærerne er i ferd med å kveles av et byråkratisk system av overrapportering. Dette er et eksempel på ulike tendenser i dagens skole. På den ene sida er vurdering for læring, etter min mening den eneste fornuftige formen for vurdering ut fra pedagogiske hensyn, på den andre det stikk motsatte system: testregimet, blant annet representert ved nasjonale prøver. I det systemet er det ingen individualisering, det er et skikkelig «gå i takt»-system, der alle skal passe inn i den samme, sentraliserte forma, med drill foran prøvene som resultat. Dessverre er det testregimet som ser ut til å vinne fram.

Lærerens rolle og enhetsskolen

Elevene er de viktigste i skolen. Lærerne er de viktigste ressursene for elevene. Tanken om enhetsskolen er at alle elever skal ha rett til noenlunde samme undervisning uavhengig av sosial og geografisk bakgrunn. Men enhetsskolen kan også forstås som elevenes rett til noenlunde lik undervisning uavhengig av hvilken lærer de har fått tildelt. Et element i det utdanningssystemet Andresen angriper, er organisering av lærere i team og større fleksibilitet i klasser og grupper. Mye kan sies om dette, men ett poeng er i alle fall at det betyr slutten på den «privatpraktiserende lærer» i et klasserom lukket for innsyn. Lærernes undervisning blir mer synlig og gjenstand for diskusjon. Lærere som samarbeider er bra for både lærere og elever, og det sikrer større grad av likhet for elevene.

Den digitale skolen?

Men punktene over er ikke årsaken til at jeg kaster meg over tastaturet. Det er derimot angrepet på teknologien. «Digitaliseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser» …» er blant utsagnene fra Andresen.

Samfunnet har faktisk endra seg siden 50-tallet. Andresen argumenterer med at industrien ikke er død, bare flytta til andre land, og det har han sjølsagt rett i. Men vårt samfunn har endra seg. Og skolens oppgave å utdanne «gangs menneske» betyr ikke lenger arbeidere som lydig følger ordre og klokka. Det betyr i første rekke folk som må regne med å bytte jobb mange ganger i løpet av livet, som er fleksible og gode til å omstille seg, som kan ta avgjørelser, sette seg inn i nye områder og finne informasjon raskt. Skolen tilpasser seg dette samfunnet langsomt.

50-tallet oppfattes som pioner-åra for datateknologien. Datamaskiner fantes på universiteter og forskningslaboratorier, og ingen kunne forstille seg den veksten vi har sett seinere. 60-tallet betydde vekst og kommersialisering, store firmaer fikk egne datamaskiner, og noen universiteter ga programmeringskurs for spesielt interesserte. Den endringa som var viktigst for skolene, kom på 80-tallet med veksten i markedet for minimaskinene, etter hvert IBM sin PC og ikke minst MacIntosh med grafisk brukergrensesnitt. Dette sammen med gradvis fall i prisene gjorde datamaskiner tilgjengelige for de mange som ikke var spesielt teknisk interesserte.

Den neste store endringa kom på 90-tallet, introduksjonen av Internett med nye brukervennlige nettlesere. I Norge kom gjennombruddet med OL på Lillehammer i 1994. Nå (2011) har 90 % av husholdningene tilgang til Internett hjemme, og for familier med barn i skolen er andelen nesten 100 %. Etter årtusenskiftet er det vel integrasjonen med mobiltelefonen og andre håndholdte medier som representerer det viktigste nye på teknologifronten.

Elevene skal leve i dette samfunnet. Skolen skal forberede dem på det, gjøre dem i stand til å fungere, til å forstå, og eventuelt til å påvirke eller endre det. Og så skulle vi ikke bruke teknologien? Skulle vi kanskje si det samme om andre teknologier, som bøker eller film? «Alfabetiseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av ’trykte læremidler’ …»?

Hva er – og bør være – skolens mandat? Skolens skal sosialisere og utdanne elevene til å fungere i samfunnet og arbeidslivet. Jeg kjenner ikke til et eneste yrke i Norge der det ikke er behov for å kunne bruke digitale verktøy. Det offentlige Norge krever bruk av digitale verktøy på stadig flere områder: bank, butikk, telefoni, selvangivelse, bestilling og betaling av varer og tjenester. Større deler av kunst og underholdning er digitalisert. Hvis skolen ikke utdanner til dette, svikter den sin oppgave.

På 60-tallet var det opplagt at elevene skulle lære om turbiner og oppgangssaga (!). Disse teknologiene ble ansett som så vesentlige at var opplagt at skolebarna skulle forstå prinsippene bak dem, både teoretisk og praktisk gjennom museums- og bedriftsbesøk. Datateknologien er i dag den viktigste teknologien i samfunnet. Likevel blir det diskutert hvilken plass denne teknologien skal ha i skolen! Det er alarmerende at bruken av digitale verktøy i skolen går ned. Klassekampen burde undersøke hvorfor, finne ut av konsekvensene, stille de ansvarlige til veggs!

Elevene må kunne bruke digitale verktøy hvis de skal være rusta for samfunnet. Da må de lære det i skolen. Det er fremdeles digitale skiller i dette landet. Selv om de fleste familier nå har en PC hjemme, er det fremdeles sånn at hvite gutter med høyt utdanna og rike fedre har størst sjanse for å ha de beste pc-ene og få mest hjelp hjemme til bruken. En av skolens oppgaver er også å motvirke klasse- og kjønnsforskjeller i digital kompetanse.

På denne bakgrunnen er «å kunne bruke digitale verktøy» en av fem grunnleggende ferdigheter elevene skal lære i skolen, ved siden av å kunne lese, å kunne regne og å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig. Disse fem ferdighetene regnes som grunnleggende for å kunne fungere i samfunnet i dag og i den nærmeste framtida. Alle de fem grunnleggende ferdighetene læres best i en kombinasjon av praksis og spesiell opplæring. Det vil si at elevene får spesiell opplæring i å lese, og seinere leser de i alle fag, og tilsvarende med å bruke digitale verktøy. De bør få spesiell opplæring, og bruke verktøyene i alle fag.

Internett inneholder uendelig med informasjon, oppgaver og utfordringer, i form av tekster, bilder, musikk, film, oppgaver, simuleringer, spill. Teknologien åpner for samarbeid med elever ved andre skoler og i andre land. Elever kan lære å skrive og regne med datamaskinen, og få verden inn i skolestua på en måte vi knapt kunne forestille oss med 60-tallets utdaterte klasseromskart og skolefilmer om lofotfisket. Datateknologien kan bidra til å stimulere flere sanser, den kan bidra til variasjon og den kan bidra til motivasjon.

Datateknologien, og særlig de nye sosiale tjenestene på Internett (som for eksempel Wikipedia, Facebook, blogg og Twitter), har store demokratiske muligheter. Unge og ubemidla kan spre sine budskap til verden. Noe er tøv, noe er seriøst, noe er viktig. Teknologien gir nye arenaer for kommunikasjon, for spredning av informasjon og kunnskap fra grasrota, utenom stats- eller pengekanaler, for samarbeid og mobilisering til lokale, nasjonale og til og med globale aksjoner. Skal ikke norske elever lære om dette? Skal skolen hindre utvikling av demokrati?

Den digitaliserte læreren?

Tidligere var pensum bestemt av godkjente lærebøker, ofte foreldet og fulle av feil, men som likevel skulle inneholde den hele og fulle sannhet. Nå er nesten uendelige mengder informasjon tilgjengelig på Internett, og læreren må dermed endre sin rolle fra allvitende formidler av lærebokkunnskap i retning av en veileder for elevene i å finne og vurdere informasjon. Læreren må ha kompetanse i å søke informasjon der det måtte finnes og i å vurdere kildene, og å hjelpe elevene i å trene opp slik kompetanse. Med dette endrer undervisningen fokus fra innhold til læring.

Tidligere var elevenes læringsprosess mer forutsigbar enn i dag (jeg våger å snakke om læring, selv om Andresen syns det hører med blant fy-ordene på linje med interaktivitet og global arena). Alle elever var organisert i klasser, og de hadde fast timeplan inndelt etter fag. Elevaktive læringsformer som tema- og prosjektarbeid, har gjort dette mindre forutsigbart for både lærere og elever. Elevene har dessuten sterkere påvirkning fra omgivelsene enn før, gjennom for eksempel reiser, TV, spill og video. Læring kommer rett og slett andre steder fra. Dette er en stor utfordring for skolen.

Tidligere var læreren en autoritet som hadde svarene og bestemte hva som skulle gjøres i klasserommet. Klassen var nokså homogen både med tanke på alder, etnisk bakgrunn og sosial klasse. Læreren kunne gå ut fra at flertallet av elevene kunne følge samme undervisning og progresjon. Slik er det ikke lenger. En klasse kan bestå av norskspråklige, tospråklige, nyankomne flyktninger og elever med spesielle behov, og læreren skal mestre klassen som helhet og hver enkelt elev sine behov. I tillegg skal læreren mestre de ulike fag og fagenes egenart. Disse historiske endringene har gjort at lærerens krefter i økende grad må vies den enkelte elev på bekostning av fag og klasse.

Det er ingen tvil om at utfordringene er store. Men derfra og til å ønske seg tilbake til et samfunn og en skole fra 40-50 år tilbake, må i beste fall være bakstreversk? Lærerens rolle endres, den blir ikke mindre viktig.

Erling Folkvord er bystyremedlem i Oslo for Rødt og tidligere stortingsrepresentant for RV.

Dei kommunale omorganiseringane kan ha gjort det lettare eller vanskelegare å lykkast med korrupte handlingar. Sentrale spørsmål for å vurdere resultatet er:

• Har det vorti meir åpen eller meir lukka saksbehandling?
• Blir tilsynet i praksis gjennomført på ein betre eller dårlegare måte?
• Har det vorti lettare eller vanskelegare å få innsyn?

Artikkelen er kapittel 2 i en ny bok fra Erling Folkvord som kommer før sommeren.

Innsynsrett er eit godt tiltak mot korrupsjon. Stortinget vedtok offentlighetslova i 1970, etter ein dramatisk og den gongen ukjent indre strid i regjeringa. Så gjekk det mindre enn tretti år før eit samla storting skrudde klokka tilbake. Kommunepolitikarane fekk da lov til å flytte viktige saker vekk frå det åpne kommunestyret og over til kommunale føretak, der styra tar avgjerdene bak stengde dører. Denne lovendringa i 1998 gav korrupte aktørar større spelerom.

Smith-utvalet – eit statleg utval som granska styringa av Oslo kommune for tjue år sia – oppsummerte at «visse organisasjonsog beslutningssystemer vil lettere enn andre kunne legge til rette for korrupsjon og lignende forhold».¹ Summen av lovendringar og kommunal omorganisering har sia den gongen forandra kvardagen i kommunane. Eit viktig spørsmål er om kvar enkelt omorganisering har begrensa eller utvida speleromet for eventuelle korrupte aktørar.

I norske kommunar har kommunestyret det øvste ansvaret for at kommunen er organisert på ein ryddig måte. Du bør spørje om kommunestyremedlemmane har brukt lærdomen frå Smith-utvalet.

Har dei gjort organiseringa av kommunen enklare og meir gjennomsiktig? Er ansvarsforholda klare?

Har kommunen ein kultur for at dei som har tilsynsplikt, skal ta oppgåva på alvor? Får dei som ønskjer innsyn, sjå det dei ber om?

Innsynsrett for alle

Innsyn er ein rett og ikkje ei plikt. All erfaring viser at det er vanskeleg å avdekke korrupsjon utan tips frå innsida eller frå personar med nær kontakt til etaten eller bedrifta der den korrupte opererer.²

Da Stortinget i 1970 vedtok offentlighetslova, vart innsyn i statlege og kommunale saksdokument ein demokratisk borgarrett.³ Før den tid hadde opposisjonspolitikaren Per Borten (Sp) møtt veggen da han oppfordra Ap-regjeringa til å lovfeste ein slik innsynsrett. Da Borten vart statsminister og fekk makt, følgde han opp dette standpunktet, enda om det var meir enn upopulært i hans eiga regjering. Fordi statsminister Borten sette stillinga si inn på det, måtte justisminister Schweigaard Selmer (H) til slutt utarbeide ei lov ho sjølv var i mot. Alternativet hadde vori regjeringskrise. ⁴ Lova vart omarbeidd for nokre år sia, og har i dag svært tøyelege unntak.⁵

Arbeidsmiljølova og mange tariffavtalar har dessutan reglar som gir tillitsvalde rett til innsyn i visse saksforhold hos arbeidsgivaren. Både sløsing og korrupsjon blir lettare oppdaga dersom tilsette, tillitsvalde og andre som bryr seg, lett får innsyn i alt som gjeld pengebruken på eit bygge- eller vedlikehaldsprosjekt. Innsyn for dei som bryr seg, er ubyråkratisk og praktisk talt gratis. God bruk av innsynsretten kan reparere ein del av den skaden politikarar gjer, når dei forsømmer lovfesta tilsynsplikt.

Frå kommunalt til kommersielt

Om vi skal forenkle utan å overdrive, kan vi seie at regjeringane frå slutten av 1980-talet har tatt kvar sine etappar i ei omfattande omdanning av den offentlege sektoren.⁶ Reformene og endringane bygger i stor grad på ei tilpassing av den marknadsliberale nytenkinga økonomen Milton Friedman⁷ utvikla frå midten av 1950-talet.

Ein norsk versjon av ideologien bak omdanningsprosessen vart i 1991 formulert i rapporten «Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor».⁸

Professor Victor D. Normann var leiar for utvalet som tenkte nytt på oppdrag frå regjeringa til statsminister Jan P. Syse (H). Normann forstod kor viktig ord og begrep er. Han la derfor stor vekt på ideologi. Normann-utvalet laga ein overordna strategi for ein omdanningsprosess som enno ikkje er fullført. Reint språkleg utfordra ikkje Normann den innarbeidde velferdsstatsmodellen. Han lanserte nye ord og uttrykk for å få fleire til å godta at Adecco og andre private bedrifter overtar det som før var offentleg.

Sosialminister Guri Ingebrigtsen (Ap) gav sommaren 2000 full støtte til den ideologiske grunnhaldninga som professor Normann formulerte. Ap-ministeren meinte anbud og konkurranseutsetting i eldreomsorga er greitt, berre kommunen framleis har ansvaret.⁹ Ho provoserte grunnplanet i sitt eige parti, men fekk ryggstøtte frå partileiinga. ¹⁰

Ordet «privatisering» vart eit fyord for moderne borgarlege politikarar. Konkurranseutsetting har betre klang. Professor Normann meinte for tjue år sia at «fristilling» og «fritt brukervalg» var gode ord for å beskrive omdanninga frå kommunalt til kommersielt. Fri rett til å velje høyrest bra ut, i motsetning til byråkratisk dirigering og tvang.

Eitt av måla med omdanningsprosessen er at all tenestetyting – uavhengig om drifta er i kommunal eller privat regi – skal drivast omtrent som ei kommersiell, privat bedrift.

EØS-avtalen (avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet) som Stortinget vedtok¹¹ rett før valet i 1993, har i 17 år vorti brukt som ein motor for å få til slik omdanning. Da avtalen var vedtatt, understreka Jens Stoltenberg heilt korrekt at EØS «vil i praksis si et økonomisk medlemsskap i EF¹² med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital».¹³

Konkurranseutsetting har vorti nesten som eit halv-religiøst trylleord i enkelte rådhusmiljø. Rådmenn og ordførarar av den nye tid er for konkurranseutsetting, mellom anna fordi regjeringa er for det, uavhengig av om ho kallar seg raud-grøn eller blå. Skeptiske kommunestyremedlemmar føler seg pressa til å godta det som er billigast,¹⁴ fordi Stortinget kvart år gir kommunane lågare inntekter enn det dei treng for å unngå nedskjæringar.

New Public Management – ny offentleg styring – er eit samlebegrep for heile omdanningsprosessen. Det betyr å organisere både bygging, forvaltning og drift av skolar, sjukehus, eldreomsorg og barnehagar etter modell av kommersielle bedrifter.¹⁵ Offentleg Privat Samarbeid (OPS) dekker eit avgrensa område. OPS betyr ofte at private firma eig bygningar og leiger dei ut til kommune eller stat på langsiktige avtalar. OPS finst i mange variantar og i dei fleste sektorane: Bygging og vedlikehald av vegar, skolebygg, sjukeheimar og sjukehus for berre å nemne litt. (I kapitel 7 i boka beskriv eg eit OPS-prosjekt nærare. E.F.)

Stortinget skrudde klokka tilbake

Det var eit nytt steg i retning meir gjennomsiktig saksbehandling da Stortinget i 1977 vedtok at visse delar av møta i formannskapet kan vere åpne.¹⁶ Det tok femten nye år før Stortinget lovfesta at møta i formannskapet skal vere opne. I løpet av denne perioden kom det første tilbakeslaget med innføringa av byrådsordninga i Oslo frå 1986. Eit samla storting bestemte at møta i byrådet skal vere lukka. Stortinget gav dessutan byrådet rett til å hemmelegstemple saksdokumenta fram til byrådet har gjort vedtak.¹⁷ Kvar gong bystyret vedtar å gi byrådet rett til å avgjere saker, betyr det derfor automatisk mindre innsyn og meir lukka saksbehandling.

Overgang frå offentleg drift med samfunnsmessige mål til kommersiell drift med profitt som mål, krev mange endringar.¹⁸ Vi har fått nye selskapsformer: Kommunalt føretak (KF), interkommunalt selskap (IKS) og selskap med begrensa ansvar (BA)¹⁹ er dei viktigaste.

Kommunalminister Gunnar Berge (Ap) sa i 1996 at

Stat og kommune behøver ikke nødvendigvis selv produsere alle tjenester som finansieres over skatteseddelen, men kan overføre produksjonen til et marked.

Han meinte at kommunalt føretak kunne vere ei egna organisasjonsform «i de tilfeller der kommunen ikke ønsker å gå til det skritt å helt ut overlate produksjonen av en tjeneste til privateide foretak, men heller vil fristille en kommunalt eid virksomhet og gi den status som markedsaktør.»²⁰

Det politiske ansvaret blir utydeleg når ein kommune flyttar visse oppgåver frå ein etat til eit kommunalt føretak (KF). Det åpne kommunestyret skal ikkje lenger behandle enkeltsaker. Styret eller direktøren avgjer det meste, bortsett frå årsbudsjettet.²¹ I november 1998 vedtok eit samla storting ei kraftig innskrenking av innsynsretten. Ei ny lov slo fast at styremøta i eit kommunalt føretak skal vere lukka, slik det er vanleg i aksjeselskap.²² Lukka styremøte i 241 slike føretak²³ betyr i 2011 at interesserte innbyggjarar blir stengde ute frå å følgje med på tusentals saker som før vart behandla i åpne møte i formannskap eller kommunestyre.²⁴

Når kommunale oppgåver blir flytta til eit kommunalt aksjeselskap, blir det gjerne enda vanskelegare å få innsyn. Avstanden til kommunestyret blir enda litt større. Direktør og styre i kommunale aksjeselskap føler seg lite bundi av reglar som gjeld i vanleg kommunal saksbehandling. Eit av eksempla er det kommunale busselskapet i Oslo. På grunn av aksjeselskapsforma har direktør og styret sia selskapet vart oppretta meint at dei ikkje ein gong er forplikta til å følgje lov om offentlige anskaffelser. Dei tok seg berre til rette. (Eg kjem nærare inn på dette i kapittel 5 i boka. E.F.)

Tilsyn – tilsynsplikt

Tilsyn er òg eit viktig stikkord i korrupsjonssamanheng. ²⁵ Oslo bystyre har vedtatt at

tilsynsplikten kan ikke begrenses. Bystyret skal se til at virksomheten drives i samsvar med gjeldende regelverk, pålegg, vedtak og inngåtte avtaler.²⁶

Dette høyrest fint ut. Bystyrekomitear og bydelsutval har tilsynsplikt for kvart sitt område. Derfor skal Helse- og sosial komiteen mellom anna føre tilsyn med Omsorgsbygg og med eldreomsorga.

Godt tilsyn er per definisjon konfliktfylt. Det avgjerande er korleis politikarane praktiserer tilsynsplikta. Eg meiner at det utvalet eller den politikaren som skal føre tilsyn med ein etat eller eit føretak, sjølv må undersøke korleis tilstanden er. Ho eller han må personleg ta det på alvor dersom tilsette, leverandørar, tenestemottakarar eller andre varslar om kritikkverdige forhold. Det ligg i korta at det kan vere ubehageleg å ta tilsynsplikta på alvor. Det er lettare å la vere.

Tilsyn er lite verd viss dei som har tilsynsplikt berre stiller spørsmål til direktøren – og så godtar svaret. Den typen tilsyn beskytta den korrupsjonen Thorolf «Langbein» Johannessen organiserte i Vedlikeholdsetaten i Oslo fram til 1988.

Oslo bygningsarbeiderforening tok ansvar

I slike tilfelle kan aktiv bruk av innsynsretten rette opp litt av skaden. Samarbeidet mellom ein entreprenør og to kommunale føretak i Oslo fram til våren 2008 gav eksempel på dette. Byggmester Harald Langemyhr AS hadde store oppdrag på Økern sykehjem og andre kommunale byggeplassar. Verken styremedlemmar i Omsorgsbygg og Undervisningsbygg eller folkevalde med tilsynsplikt oppdaga den alvorlege arbeidsmiljøkriminaliteten. Dei to føretaka hadde for vane å sette bort byggeplasskontrollen til private konsulentar. I nokre tilfelle kan ikkje desse ha gjort så mykje meir enn å stikke innom byggeplasskontoret og sett at HMS-permen var på plass i hylla før dei sende rekning for utført tilsyn.

I denne situasjonen tok Oslo bygningsarbeiderforening ansvar. Tillitsvalde gjorde grundig arbeid. Dei samarbeidde òg med dyktige journalistar. Dette førte til at Arbeidstilsynet, politiet og kommunerevisjonen 29. mai 2008 gjennomførte ein samordna razzia på kontor og byggeplassar hos entreprenøren. Arrestasjonar og dokumentbeslag gav etterforskarane nok å ta fatt i.

Drygt to år seinare tok Oslo politidistrikt så ut tiltale. I retten må entreprenøren svare på ein påstand om bedrageri mot Oslo kommune for 18,4 millionar kroner og brot på arbeidsmiljølova.²⁷ Forsvararen vil nok gjere eit poeng av at han følgde etablert praksis og at kommunen betalte utan å stille spørsmål.

Entreprenøren som hevdar han er heilt uskyldig, kunne fortsette så lenge, fordi dei som hadde tilsynsplikt, såg vekk eller var opptatt med andre ting. Hadde politiet hatt bevis for at nokon av dei svikta mot betaling eller etter avtale, hadde det vorti snakk om straffbar korrupsjon. Denne saka er eit eksempel på at forsømming av tilsynsplikta var innarbeidd rutine. Ingen har hittil vorti straffa for å forsømme seg på den måten. I rettsleg samanheng er dette derfor berre ei bedragerisak som retten enno ikkje har tatt standpunkt til.

Saka har fått brei offentleg omtale, med namnet til entreprenøren i alle kanalar. Det vart «Langemyhr-saka» i media, ikkje «Omsorgsbygg-saka». Entreprenøren utnytta systemsvikten og fortener kritikk. Kanskje blir han òg dømt. Dei som forsømde tilsynsplikta si, har hittil gått fri.

Har dei korrupte fått større spelerom?

Dei kommunale omorganiseringane kan ha gjort det lettare eller vanskelegare å lykkast med korrupte handlingar. Sentrale spørsmål for å vurdere resultatet er:

• Har det vorti meir åpen eller meir lukka saksbehandling?
• Blir tilsynet i praksis gjennomført på ein betre eller dårlegare måte?
• Har det vorti lettare eller vanskelegare å få innsyn?

Det som blir kalla ny offentleg styring (New Public Management), betyr ikkje i seg sjølv at det blir meir korrupsjon. Men det betyr fleire område med lukka saksbehandling. Ei årsak er at så mykje meir enn før skal ut på anbud og kontrakt.

Å føre effektivt tilsyn med ein anbudsprosess er vanskeleg. Det krev både tid og sakkunnskap. Folkevalde utøver sjeldan eit konkret tilsyn med korleis saker blir behandla og avgjort i kommunale føretak, aksjeselskap og interkommunale selskap.

Konkurranseutsetting gir i tillegg mindre innsyn i den daglege drifta fordi offentleglova ikkje omfattar dei private drivarselskapa.

Summen av mange organisasjonsendringar i kommunesektoren har skapt nye og til dels betre vilkår for dei som vil berike seg sjølv eller andre gjennom uryddig eller korrupt handlemåte. I løpet av dei siste tjue åra har det – for å bruke Smith-utvalet sine ord – vorti meir av «organisasjons- og beslutningssystemer » som legg forholda «til rette for korrupsjon og lignende forhold».

Stortingsvedtaket i 1998 om lukka styremøte i kommunale føretak var eit langt steg i feil retning. I det neste kapittelet skal vi derfor sjå korleis opprettinga av to av dei store kommunale føretaka i Oslo endra korrupsjonsrisikoen.

Noter:

1. Side 192 i Innstilling II frå Smith-utvalet.
2. Både private granskarar og politifolk eg har snakka med opp gjennom åra, er samde på dette punktet.
3. Stortinget vedtok Lov om offentlighet i forvaltningen i 1970. Lova tok til å gjelde 1. juli 1971.
4. Per Borten, som døydde i 2005, var statsminister frå 1965 til 1971. Han fortalde meg om detaljane i denne saka ein gong han var på besøk i Stortinget midt på 1990-talet. Da justisminister Schweigaard Selmer i eit regjeringsmøte konkluderte med at ho ikkje ville ha ei slik lov, sa statsminister Borten i frå at han ville bruke den grunnlovsfesta retten sin til å få ein dissens nedskrivi i regjeringsprotokollen. Det hadde ein statsminister aldri før gjort, og det ville ført til regjeringas avgang. For å unngå regjeringskrise vart saka utsett, og justisministeren måtte bøye av. Schweigaard Selmer gjekk av før lova kom til Stortinget.
5. Stortinget vedtok den noverande offentleglova i 2006. Ho tok til å gjelde 1. januar 2009.
6. NOU 1989:5 En bedre organisert stat drøfta nye måtar å organisere offentleg sektor på.
7. Milton Friedmans Statens rolle i utdanninga (The Role of Government in Education) vart trykt første gong i 1955. Sju år seinare følgde han opp med Kapitalisme og frihet (Capitalism and Freedom). Hans eige syn 50 år seinare finn du her: http://www.opinionjournal.com/editorial/feature. html?id=110006796.
8. NOU 1991:28 Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Professor Victor D. Normann ved Handelshøyskolen i Bergen var leiar for utvalet.
9. Dagsavisen utfordra sosialminister Guri Ingebrigtsen i den første Stoltenberg-regjeringa slik i eit intervju 24. juli 2000: «Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud? Ingebrigtsen: Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.»
10. NTB skreiv 14. august 2000 slik om korleis programkomiteen i Ap stilte seg til kommersielle aktørar i helse- og omsorg: «Programutkastet tar ikke avstand fra privatisering av offentlige tjenester, men fremhever at det må være plass til både frivillige og kommersielle aktører. Det er dermed på linje med sosialminister Guri Ingebrigtsen som har åpnet for konkurranseutsetting og anbud på helsetjenester. ’Slik kan det private bidra til et mer variert tilbud, løse velferdsoppgaver og stimulere den offentlige sektor’, står det å lese i programutkastet. Unntaket er skole og utdanning, som skal skjermes mot private.»
11. Stortinget vedtok EØS-avtalen med 119 mot 36 røyster 29. april 1993. Det var to røyster meir enn Grunnlovas krav om tre firedels fleirtal. Ved ei tilsvarande avstemming 21. oktober 1993, det vil seie etter stortingsvalet, var røystetala 111 mot 40, det vil seie to mindre enn tre firedels fleirtal. Dette er nærare omtala på sidene 42–45 i Stopp tjuven! – en redningsaksjon for velferdsstaten (Rødt!, 2005).
12. Dei europeiske fellesskapa, i dag: Europaunionen (EU ).
13. Intervju i Aftenposten 28. august 1993.
14. Private selskap kan drive ei bussrute eller ein sjukeheim billegare enn ein kommune. Ein av grunnane er at private selskap vanlegvis har pensjonsordning som er dårlegare for dei tilsette enn den kommunale pensjonsordninga. For underordna yrkesgrupper er løna dessutan i dei fleste tilfella lågare i eit privat selskap etter konkurranseutsetting, samanlikna med kommunal tariffløn før konkurranseutsetting.
15. Ny offentlig styring blir oppsummert slik i eit vedtak frå Trondheimskonferansen 28.–30. januar 2011: «’New public management’ (NPM), eller ’ny offentlig styring’ på norsk, er en samlebetegnelse for endringer i styringen av offentlig sektor. New public management innebærer at offentlig sektor blir styrt og målt etter markedsliberalistiske prinsipper med en oppsplitting av virksomheter i mindre enheter og delegering av styringsfullmakter til virksomhetsledere. Dette innebærer mindre makt til de folkevalgte politikerne, og økt bruk av styringspraksis fra privat sektor.»
16. Stortinget vedtok 15. mars 1977 ei «Midlertidig lov om åpne møter i visse kommunale og fylkeskommunale organer …», som gav kommunestyret høve til å vedta at delar av møta i formannskapet kunne vere åpne. Det kunne berre gjelde dei sakene der formannskapet gjorde vedtak. Den delen av møta der formannskapet laga innstilling til kommunestyret, skulle framleis vere lukka. I 1987 vart lova erstatta av ein ny § 31 c i kommunelova, som gav kommunestyret høve til å vedta at formannskaps- og utvalsmøta skal vere åpne. I 1992 vart prosessen fullført med ei ny kommunelov som seier at alle møta er åpne, viss det ikkje blir gjort særskilt vedtak om at ei sak skal behandlast i lukka møte.
17. «Dokumenter utarbeidet av kommunaldirektøren til kommunerådet [det vil seie byrådet] anses som utarbeidet for den interne saksbehandling i forhold til reglene i offentlighetsloven og forvaltningsloven.» § 2 i Midlertidig lov om forsøk med særlige administrasjonsordninger i kommuner. Lov av 21. juni 1985. Denne setninga var ikkje med i lovframlegget frå regjeringa, men vart utan grunngiving føydd til under behandlinga i kommunalkomiteen i Stortinget. Stortinget vedtok dette utan at ein einaste representant kommenterte denne innskrenkinga av innsynsretten.
18. «Før det eventuelt foretas en bred vurdering av privatisering av kommunale tjenester generelt, vil det være av stor verdi å ha mer rettslige spørsmål om adgang til selskapsorganisering av kommunal virksomhet utredet, slik at dette kan tjene som basis for bredere politiske hensiktsmessighetsvurderinger.» Frå kommunalminister Berges grunngiving da regjeringa 11. desember 1992 vedtok å opprette kommuneselskapsutvalet. Sitert frå gjengiving i NOU 1995:17.
19. Posten Norge AS er i dag eit statseigd kommersielt AS med 36 dotterselskap. Stortinget vedtok i 1996 å omdanna Postverket til Posten Norge BA. Berre Sp og Rødt stemte i mot. Neste ledd var omdanning til aksjeselskap, som Stortinget vedtok samrøystes i juni 2002. Da var ikkje Rødt representert i Stortinget.
20. Foredrag av kommunalminister Gunnar Berge på Vårkonferansen 1996 arrangert av Studieselskapet for kommunal planlegging, 29. mars 1996.
21. Kommunestyret kan vedta vedtekter som seier at visse typar saker skal godkjennast av kommunestyret.
22. Innst. O. nr. 14 (1998-99) vart behandla i Odelstinget 23. november 1998. Alle partia røysta for at styremøta i kommunale føretak skal vere lukka.
23. Føretaksregisteret i Brønnøysund opplyste 25. januar 2011 at det per desember 2010 var 230 kommunale føretak, 11 fylkeskommunale føretak og dessutan 239 interkommunale selskap (IKS). Spørsmålet om åpne eller lukka styremøte er ikkje nemnt i Lov om interkommunale selskap.
24. Lovreglane om kommunale føretak (KF) står i kapitel 11 i kommunelova. Kommunestyret vedtar i kvart tilfelle vedtekter.
25. Både kommunelova, mellom anna i §§ 20, 76 og 77 og kommunale reglement og forskrifter gir klare beskjedar om at tilsynsplikta er omfattande. Begrepet korrupsjon blir naturleg nok ikkje brukt. Tilsynet skal sikre at kommunen «drives i samsvar med lover, forskrifter og overordnede instrukser, og at den er gjenstand for betryggende kontroll» (§ 20, punkt 2 i kommunelova).
26. Punkt 6 i bystyrereglementet i Oslo seier dette om bystyrets tilsynsoppgaver: «Bystyret plikter å legge opp sitt arbeid slik at det løpende tilsynet utføres forsvarlig. Bystyrets tilsynsplikt omfatter alle sider ved kommunens virksomhet, herunder virksomhet utøvet som fylkeskommune. Tilsynsplikten kan ikke begrenses. Bystyret skal se til at virksomheten drives i samsvar med gjeldende regelverk, pålegg, vedtak og inngåtte avtaler. Bystyret har det overordnede tilsyn med at de beslutninger bystyret vedtar blir iverksatt i samsvar med vedtakene og formelle bestemmelser. Bystyret kan forlange enhver sak lagt fram for seg til orientering eller avgjørelse. Kontrollutvalget og revisjonen har det løpende utøvende tilsynet med virksomheten, herunder å undersøke påstander om feil og misligheter. Når de underordnede organers tilsynsplikt ikke skjøttes tilfredsstillende, har bystyret, eller bystyrets organer på bystyrets vegne, rett og plikt til å treffe de tiltak som anses nødvendig. Dersom det påvises uheldige forhold, har bystyret plikt til å pålegge byrådet eller andre ansvarlige politiske organer å rette opp disse.»
27. Tiltalen mot Byggmester Harald Langemyhr AS og eigaren er datert 19. juli 2010. Oslo tingrett har sett av 14 veker hausten 2011. Aktor vil ha saka opp tidlegare fordi han er redd lang ventetid skal gi Langemyhr strafferabatt.

Erling Folkvord er bystyremedlem i Oslo for Rødt og tidligere stortingsrepresentant for RV.

Dei kommunale omorganiseringane kan ha gjort det lettare eller vanskelegare å lykkast med korrupte handlingar. Sentrale spørsmål for å vurdere resultatet er:

• Har det vorti meir åpen eller meir lukka saksbehandling?
• Blir tilsynet i praksis gjennomført på ein betre eller dårlegare måte?
• Har det vorti lettare eller vanskelegare å få innsyn?

Artikkelen er kapittel 2 i en ny bok fra Erling Folkvord som kommer før sommeren.

Innsynsrett er eit godt tiltak mot korrupsjon. Stortinget vedtok offentlighetslova i 1970, etter ein dramatisk og den gongen ukjent indre strid i regjeringa. Så gjekk det mindre enn tretti år før eit samla storting skrudde klokka tilbake. Kommunepolitikarane fekk da lov til å flytte viktige saker vekk frå det åpne kommunestyret og over til kommunale føretak, der styra tar avgjerdene bak stengde dører. Denne lovendringa i 1998 gav korrupte aktørar større spelerom.

Smith-utvalet – eit statleg utval som granska styringa av Oslo kommune for tjue år sia – oppsummerte at «visse organisasjonsog beslutningssystemer vil lettere enn andre kunne legge til rette for korrupsjon og lignende forhold».¹ Summen av lovendringar og kommunal omorganisering har sia den gongen forandra kvardagen i kommunane. Eit viktig spørsmål er om kvar enkelt omorganisering har begrensa eller utvida speleromet for eventuelle korrupte aktørar.

I norske kommunar har kommunestyret det øvste ansvaret for at kommunen er organisert på ein ryddig måte. Du bør spørje om kommunestyremedlemmane har brukt lærdomen frå Smith-utvalet.

Har dei gjort organiseringa av kommunen enklare og meir gjennomsiktig? Er ansvarsforholda klare?

Har kommunen ein kultur for at dei som har tilsynsplikt, skal ta oppgåva på alvor? Får dei som ønskjer innsyn, sjå det dei ber om?

Innsynsrett for alle

Innsyn er ein rett og ikkje ei plikt. All erfaring viser at det er vanskeleg å avdekke korrupsjon utan tips frå innsida eller frå personar med nær kontakt til etaten eller bedrifta der den korrupte opererer.²

Da Stortinget i 1970 vedtok offentlighetslova, vart innsyn i statlege og kommunale saksdokument ein demokratisk borgarrett.³ Før den tid hadde opposisjonspolitikaren Per Borten (Sp) møtt veggen da han oppfordra Ap-regjeringa til å lovfeste ein slik innsynsrett. Da Borten vart statsminister og fekk makt, følgde han opp dette standpunktet, enda om det var meir enn upopulært i hans eiga regjering. Fordi statsminister Borten sette stillinga si inn på det, måtte justisminister Schweigaard Selmer (H) til slutt utarbeide ei lov ho sjølv var i mot. Alternativet hadde vori regjeringskrise. ⁴ Lova vart omarbeidd for nokre år sia, og har i dag svært tøyelege unntak.⁵

Arbeidsmiljølova og mange tariffavtalar har dessutan reglar som gir tillitsvalde rett til innsyn i visse saksforhold hos arbeidsgivaren. Både sløsing og korrupsjon blir lettare oppdaga dersom tilsette, tillitsvalde og andre som bryr seg, lett får innsyn i alt som gjeld pengebruken på eit bygge- eller vedlikehaldsprosjekt. Innsyn for dei som bryr seg, er ubyråkratisk og praktisk talt gratis. God bruk av innsynsretten kan reparere ein del av den skaden politikarar gjer, når dei forsømmer lovfesta tilsynsplikt.

Frå kommunalt til kommersielt

Om vi skal forenkle utan å overdrive, kan vi seie at regjeringane frå slutten av 1980-talet har tatt kvar sine etappar i ei omfattande omdanning av den offentlege sektoren.⁶ Reformene og endringane bygger i stor grad på ei tilpassing av den marknadsliberale nytenkinga økonomen Milton Friedman⁷ utvikla frå midten av 1950-talet.

Ein norsk versjon av ideologien bak omdanningsprosessen vart i 1991 formulert i rapporten «Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor».⁸

Professor Victor D. Normann var leiar for utvalet som tenkte nytt på oppdrag frå regjeringa til statsminister Jan P. Syse (H). Normann forstod kor viktig ord og begrep er. Han la derfor stor vekt på ideologi. Normann-utvalet laga ein overordna strategi for ein omdanningsprosess som enno ikkje er fullført. Reint språkleg utfordra ikkje Normann den innarbeidde velferdsstatsmodellen. Han lanserte nye ord og uttrykk for å få fleire til å godta at Adecco og andre private bedrifter overtar det som før var offentleg.

Sosialminister Guri Ingebrigtsen (Ap) gav sommaren 2000 full støtte til den ideologiske grunnhaldninga som professor Normann formulerte. Ap-ministeren meinte anbud og konkurranseutsetting i eldreomsorga er greitt, berre kommunen framleis har ansvaret.⁹ Ho provoserte grunnplanet i sitt eige parti, men fekk ryggstøtte frå partileiinga. ¹⁰

Ordet «privatisering» vart eit fyord for moderne borgarlege politikarar. Konkurranseutsetting har betre klang. Professor Normann meinte for tjue år sia at «fristilling» og «fritt brukervalg» var gode ord for å beskrive omdanninga frå kommunalt til kommersielt. Fri rett til å velje høyrest bra ut, i motsetning til byråkratisk dirigering og tvang.

Eitt av måla med omdanningsprosessen er at all tenestetyting – uavhengig om drifta er i kommunal eller privat regi – skal drivast omtrent som ei kommersiell, privat bedrift.

EØS-avtalen (avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet) som Stortinget vedtok¹¹ rett før valet i 1993, har i 17 år vorti brukt som ein motor for å få til slik omdanning. Da avtalen var vedtatt, understreka Jens Stoltenberg heilt korrekt at EØS «vil i praksis si et økonomisk medlemsskap i EF¹² med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital».¹³

Konkurranseutsetting har vorti nesten som eit halv-religiøst trylleord i enkelte rådhusmiljø. Rådmenn og ordførarar av den nye tid er for konkurranseutsetting, mellom anna fordi regjeringa er for det, uavhengig av om ho kallar seg raud-grøn eller blå. Skeptiske kommunestyremedlemmar føler seg pressa til å godta det som er billigast,¹⁴ fordi Stortinget kvart år gir kommunane lågare inntekter enn det dei treng for å unngå nedskjæringar.

New Public Management – ny offentleg styring – er eit samlebegrep for heile omdanningsprosessen. Det betyr å organisere både bygging, forvaltning og drift av skolar, sjukehus, eldreomsorg og barnehagar etter modell av kommersielle bedrifter.¹⁵ Offentleg Privat Samarbeid (OPS) dekker eit avgrensa område. OPS betyr ofte at private firma eig bygningar og leiger dei ut til kommune eller stat på langsiktige avtalar. OPS finst i mange variantar og i dei fleste sektorane: Bygging og vedlikehald av vegar, skolebygg, sjukeheimar og sjukehus for berre å nemne litt. (I kapitel 7 i boka beskriv eg eit OPS-prosjekt nærare. E.F.)

Stortinget skrudde klokka tilbake

Det var eit nytt steg i retning meir gjennomsiktig saksbehandling da Stortinget i 1977 vedtok at visse delar av møta i formannskapet kan vere åpne.¹⁶ Det tok femten nye år før Stortinget lovfesta at møta i formannskapet skal vere opne. I løpet av denne perioden kom det første tilbakeslaget med innføringa av byrådsordninga i Oslo frå 1986. Eit samla storting bestemte at møta i byrådet skal vere lukka. Stortinget gav dessutan byrådet rett til å hemmelegstemple saksdokumenta fram til byrådet har gjort vedtak.¹⁷ Kvar gong bystyret vedtar å gi byrådet rett til å avgjere saker, betyr det derfor automatisk mindre innsyn og meir lukka saksbehandling.

Overgang frå offentleg drift med samfunnsmessige mål til kommersiell drift med profitt som mål, krev mange endringar.¹⁸ Vi har fått nye selskapsformer: Kommunalt føretak (KF), interkommunalt selskap (IKS) og selskap med begrensa ansvar (BA)¹⁹ er dei viktigaste.

Kommunalminister Gunnar Berge (Ap) sa i 1996 at

Stat og kommune behøver ikke nødvendigvis selv produsere alle tjenester som finansieres over skatteseddelen, men kan overføre produksjonen til et marked.

Han meinte at kommunalt føretak kunne vere ei egna organisasjonsform «i de tilfeller der kommunen ikke ønsker å gå til det skritt å helt ut overlate produksjonen av en tjeneste til privateide foretak, men heller vil fristille en kommunalt eid virksomhet og gi den status som markedsaktør.»²⁰

Det politiske ansvaret blir utydeleg når ein kommune flyttar visse oppgåver frå ein etat til eit kommunalt føretak (KF). Det åpne kommunestyret skal ikkje lenger behandle enkeltsaker. Styret eller direktøren avgjer det meste, bortsett frå årsbudsjettet.²¹ I november 1998 vedtok eit samla storting ei kraftig innskrenking av innsynsretten. Ei ny lov slo fast at styremøta i eit kommunalt føretak skal vere lukka, slik det er vanleg i aksjeselskap.²² Lukka styremøte i 241 slike føretak²³ betyr i 2011 at interesserte innbyggjarar blir stengde ute frå å følgje med på tusentals saker som før vart behandla i åpne møte i formannskap eller kommunestyre.²⁴

Når kommunale oppgåver blir flytta til eit kommunalt aksjeselskap, blir det gjerne enda vanskelegare å få innsyn. Avstanden til kommunestyret blir enda litt større. Direktør og styre i kommunale aksjeselskap føler seg lite bundi av reglar som gjeld i vanleg kommunal saksbehandling. Eit av eksempla er det kommunale busselskapet i Oslo. På grunn av aksjeselskapsforma har direktør og styret sia selskapet vart oppretta meint at dei ikkje ein gong er forplikta til å følgje lov om offentlige anskaffelser. Dei tok seg berre til rette. (Eg kjem nærare inn på dette i kapittel 5 i boka. E.F.)

Tilsyn – tilsynsplikt

Tilsyn er òg eit viktig stikkord i korrupsjonssamanheng. ²⁵ Oslo bystyre har vedtatt at

tilsynsplikten kan ikke begrenses. Bystyret skal se til at virksomheten drives i samsvar med gjeldende regelverk, pålegg, vedtak og inngåtte avtaler.²⁶

Dette høyrest fint ut. Bystyrekomitear og bydelsutval har tilsynsplikt for kvart sitt område. Derfor skal Helse- og sosial komiteen mellom anna føre tilsyn med Omsorgsbygg og med eldreomsorga.

Godt tilsyn er per definisjon konfliktfylt. Det avgjerande er korleis politikarane praktiserer tilsynsplikta. Eg meiner at det utvalet eller den politikaren som skal føre tilsyn med ein etat eller eit føretak, sjølv må undersøke korleis tilstanden er. Ho eller han må personleg ta det på alvor dersom tilsette, leverandørar, tenestemottakarar eller andre varslar om kritikkverdige forhold. Det ligg i korta at det kan vere ubehageleg å ta tilsynsplikta på alvor. Det er lettare å la vere.

Tilsyn er lite verd viss dei som har tilsynsplikt berre stiller spørsmål til direktøren – og så godtar svaret. Den typen tilsyn beskytta den korrupsjonen Thorolf «Langbein» Johannessen organiserte i Vedlikeholdsetaten i Oslo fram til 1988.

Oslo bygningsarbeiderforening tok ansvar

I slike tilfelle kan aktiv bruk av innsynsretten rette opp litt av skaden. Samarbeidet mellom ein entreprenør og to kommunale føretak i Oslo fram til våren 2008 gav eksempel på dette. Byggmester Harald Langemyhr AS hadde store oppdrag på Økern sykehjem og andre kommunale byggeplassar. Verken styremedlemmar i Omsorgsbygg og Undervisningsbygg eller folkevalde med tilsynsplikt oppdaga den alvorlege arbeidsmiljøkriminaliteten. Dei to føretaka hadde for vane å sette bort byggeplasskontrollen til private konsulentar. I nokre tilfelle kan ikkje desse ha gjort så mykje meir enn å stikke innom byggeplasskontoret og sett at HMS-permen var på plass i hylla før dei sende rekning for utført tilsyn.

I denne situasjonen tok Oslo bygningsarbeiderforening ansvar. Tillitsvalde gjorde grundig arbeid. Dei samarbeidde òg med dyktige journalistar. Dette førte til at Arbeidstilsynet, politiet og kommunerevisjonen 29. mai 2008 gjennomførte ein samordna razzia på kontor og byggeplassar hos entreprenøren. Arrestasjonar og dokumentbeslag gav etterforskarane nok å ta fatt i.

Drygt to år seinare tok Oslo politidistrikt så ut tiltale. I retten må entreprenøren svare på ein påstand om bedrageri mot Oslo kommune for 18,4 millionar kroner og brot på arbeidsmiljølova.²⁷ Forsvararen vil nok gjere eit poeng av at han følgde etablert praksis og at kommunen betalte utan å stille spørsmål.

Entreprenøren som hevdar han er heilt uskyldig, kunne fortsette så lenge, fordi dei som hadde tilsynsplikt, såg vekk eller var opptatt med andre ting. Hadde politiet hatt bevis for at nokon av dei svikta mot betaling eller etter avtale, hadde det vorti snakk om straffbar korrupsjon. Denne saka er eit eksempel på at forsømming av tilsynsplikta var innarbeidd rutine. Ingen har hittil vorti straffa for å forsømme seg på den måten. I rettsleg samanheng er dette derfor berre ei bedragerisak som retten enno ikkje har tatt standpunkt til.

Saka har fått brei offentleg omtale, med namnet til entreprenøren i alle kanalar. Det vart «Langemyhr-saka» i media, ikkje «Omsorgsbygg-saka». Entreprenøren utnytta systemsvikten og fortener kritikk. Kanskje blir han òg dømt. Dei som forsømde tilsynsplikta si, har hittil gått fri.

Har dei korrupte fått større spelerom?

Dei kommunale omorganiseringane kan ha gjort det lettare eller vanskelegare å lykkast med korrupte handlingar. Sentrale spørsmål for å vurdere resultatet er:

• Har det vorti meir åpen eller meir lukka saksbehandling?
• Blir tilsynet i praksis gjennomført på ein betre eller dårlegare måte?
• Har det vorti lettare eller vanskelegare å få innsyn?

Det som blir kalla ny offentleg styring (New Public Management), betyr ikkje i seg sjølv at det blir meir korrupsjon. Men det betyr fleire område med lukka saksbehandling. Ei årsak er at så mykje meir enn før skal ut på anbud og kontrakt.

Å føre effektivt tilsyn med ein anbudsprosess er vanskeleg. Det krev både tid og sakkunnskap. Folkevalde utøver sjeldan eit konkret tilsyn med korleis saker blir behandla og avgjort i kommunale føretak, aksjeselskap og interkommunale selskap.

Konkurranseutsetting gir i tillegg mindre innsyn i den daglege drifta fordi offentleglova ikkje omfattar dei private drivarselskapa.

Summen av mange organisasjonsendringar i kommunesektoren har skapt nye og til dels betre vilkår for dei som vil berike seg sjølv eller andre gjennom uryddig eller korrupt handlemåte. I løpet av dei siste tjue åra har det – for å bruke Smith-utvalet sine ord – vorti meir av «organisasjons- og beslutningssystemer » som legg forholda «til rette for korrupsjon og lignende forhold».

Stortingsvedtaket i 1998 om lukka styremøte i kommunale føretak var eit langt steg i feil retning. I det neste kapittelet skal vi derfor sjå korleis opprettinga av to av dei store kommunale føretaka i Oslo endra korrupsjonsrisikoen.

Noter:

1. Side 192 i Innstilling II frå Smith-utvalet.
2. Både private granskarar og politifolk eg har snakka med opp gjennom åra, er samde på dette punktet.
3. Stortinget vedtok Lov om offentlighet i forvaltningen i 1970. Lova tok til å gjelde 1. juli 1971.
4. Per Borten, som døydde i 2005, var statsminister frå 1965 til 1971. Han fortalde meg om detaljane i denne saka ein gong han var på besøk i Stortinget midt på 1990-talet. Da justisminister Schweigaard Selmer i eit regjeringsmøte konkluderte med at ho ikkje ville ha ei slik lov, sa statsminister Borten i frå at han ville bruke den grunnlovsfesta retten sin til å få ein dissens nedskrivi i regjeringsprotokollen. Det hadde ein statsminister aldri før gjort, og det ville ført til regjeringas avgang. For å unngå regjeringskrise vart saka utsett, og justisministeren måtte bøye av. Schweigaard Selmer gjekk av før lova kom til Stortinget.
5. Stortinget vedtok den noverande offentleglova i 2006. Ho tok til å gjelde 1. januar 2009.
6. NOU 1989:5 En bedre organisert stat drøfta nye måtar å organisere offentleg sektor på.
7. Milton Friedmans Statens rolle i utdanninga (The Role of Government in Education) vart trykt første gong i 1955. Sju år seinare følgde han opp med Kapitalisme og frihet (Capitalism and Freedom). Hans eige syn 50 år seinare finn du her: http://www.opinionjournal.com/editorial/feature. html?id=110006796.
8. NOU 1991:28 Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Professor Victor D. Normann ved Handelshøyskolen i Bergen var leiar for utvalet.
9. Dagsavisen utfordra sosialminister Guri Ingebrigtsen i den første Stoltenberg-regjeringa slik i eit intervju 24. juli 2000: «Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud? Ingebrigtsen: Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.»
10. NTB skreiv 14. august 2000 slik om korleis programkomiteen i Ap stilte seg til kommersielle aktørar i helse- og omsorg: «Programutkastet tar ikke avstand fra privatisering av offentlige tjenester, men fremhever at det må være plass til både frivillige og kommersielle aktører. Det er dermed på linje med sosialminister Guri Ingebrigtsen som har åpnet for konkurranseutsetting og anbud på helsetjenester. ’Slik kan det private bidra til et mer variert tilbud, løse velferdsoppgaver og stimulere den offentlige sektor’, står det å lese i programutkastet. Unntaket er skole og utdanning, som skal skjermes mot private.»
11. Stortinget vedtok EØS-avtalen med 119 mot 36 røyster 29. april 1993. Det var to røyster meir enn Grunnlovas krav om tre firedels fleirtal. Ved ei tilsvarande avstemming 21. oktober 1993, det vil seie etter stortingsvalet, var røystetala 111 mot 40, det vil seie to mindre enn tre firedels fleirtal. Dette er nærare omtala på sidene 42–45 i Stopp tjuven! – en redningsaksjon for velferdsstaten (Rødt!, 2005).
12. Dei europeiske fellesskapa, i dag: Europaunionen (EU ).
13. Intervju i Aftenposten 28. august 1993.
14. Private selskap kan drive ei bussrute eller ein sjukeheim billegare enn ein kommune. Ein av grunnane er at private selskap vanlegvis har pensjonsordning som er dårlegare for dei tilsette enn den kommunale pensjonsordninga. For underordna yrkesgrupper er løna dessutan i dei fleste tilfella lågare i eit privat selskap etter konkurranseutsetting, samanlikna med kommunal tariffløn før konkurranseutsetting.
15. Ny offentlig styring blir oppsummert slik i eit vedtak frå Trondheimskonferansen 28.–30. januar 2011: «’New public management’ (NPM), eller ’ny offentlig styring’ på norsk, er en samlebetegnelse for endringer i styringen av offentlig sektor. New public management innebærer at offentlig sektor blir styrt og målt etter markedsliberalistiske prinsipper med en oppsplitting av virksomheter i mindre enheter og delegering av styringsfullmakter til virksomhetsledere. Dette innebærer mindre makt til de folkevalgte politikerne, og økt bruk av styringspraksis fra privat sektor.» 
16. Stortinget vedtok 15. mars 1977 ei «Midlertidig lov om åpne møter i visse kommunale og fylkeskommunale organer …», som gav kommunestyret høve til å vedta at delar av møta i formannskapet kunne vere åpne. Det kunne berre gjelde dei sakene der formannskapet gjorde vedtak. Den delen av møta der formannskapet laga innstilling til kommunestyret, skulle framleis vere lukka. I 1987 vart lova erstatta av ein ny § 31 c i kommunelova, som gav kommunestyret høve til å vedta at formannskaps- og utvalsmøta skal vere åpne. I 1992 vart prosessen fullført med ei ny kommunelov som seier at alle møta er åpne, viss det ikkje blir gjort særskilt vedtak om at ei sak skal behandlast i lukka møte.
17. «Dokumenter utarbeidet av kommunaldirektøren til kommunerådet [det vil seie byrådet] anses som utarbeidet for den interne saksbehandling i forhold til reglene i offentlighetsloven og forvaltningsloven.» § 2 i Midlertidig lov om forsøk med særlige administrasjonsordninger i kommuner. Lov av 21. juni 1985. Denne setninga var ikkje med i lovframlegget frå regjeringa, men vart utan grunngiving føydd til under behandlinga i kommunalkomiteen i Stortinget. Stortinget vedtok dette utan at ein einaste representant kommenterte denne innskrenkinga av innsynsretten.
18. «Før det eventuelt foretas en bred vurdering av privatisering av kommunale tjenester generelt, vil det være av stor verdi å ha mer rettslige spørsmål om adgang til selskapsorganisering av kommunal virksomhet utredet, slik at dette kan tjene som basis for bredere politiske hensiktsmessighetsvurderinger.» Frå kommunalminister Berges grunngiving da regjeringa 11. desember 1992 vedtok å opprette kommuneselskapsutvalet. Sitert frå gjengiving i NOU 1995:17.
19. Posten Norge AS er i dag eit statseigd kommersielt AS med 36 dotterselskap. Stortinget vedtok i 1996 å omdanna Postverket til Posten Norge BA. Berre Sp og Rødt stemte i mot. Neste ledd var omdanning til aksjeselskap, som Stortinget vedtok samrøystes i juni 2002. Da var ikkje Rødt representert i Stortinget.
20. Foredrag av kommunalminister Gunnar Berge på Vårkonferansen 1996 arrangert av Studieselskapet for kommunal planlegging, 29. mars 1996.
21. Kommunestyret kan vedta vedtekter som seier at visse typar saker skal godkjennast av kommunestyret.
22. Innst. O. nr. 14 (1998-99) vart behandla i Odelstinget 23. november 1998. Alle partia røysta for at styremøta i kommunale føretak skal vere lukka.
23. Føretaksregisteret i Brønnøysund opplyste 25. januar 2011 at det per desember 2010 var 230 kommunale føretak, 11 fylkeskommunale føretak og dessutan 239 interkommunale selskap (IKS). Spørsmålet om åpne eller lukka styremøte er ikkje nemnt i Lov om interkommunale selskap.
24. Lovreglane om kommunale føretak (KF) står i kapitel 11 i kommunelova. Kommunestyret vedtar i kvart tilfelle vedtekter.
25. Både kommunelova, mellom anna i §§ 20, 76 og 77 og kommunale reglement og forskrifter gir klare beskjedar om at tilsynsplikta er omfattande. Begrepet korrupsjon blir naturleg nok ikkje brukt. Tilsynet skal sikre at kommunen «drives i samsvar med lover, forskrifter og overordnede instrukser, og at den er gjenstand for betryggende kontroll» (§ 20, punkt 2 i kommunelova).
26. Punkt 6 i bystyrereglementet i Oslo seier dette om bystyrets tilsynsoppgaver: «Bystyret plikter å legge opp sitt arbeid slik at det løpende tilsynet utføres forsvarlig. Bystyrets tilsynsplikt omfatter alle sider ved kommunens virksomhet, herunder virksomhet utøvet som fylkeskommune. Tilsynsplikten kan ikke begrenses. Bystyret skal se til at virksomheten drives i samsvar med gjeldende regelverk, pålegg, vedtak og inngåtte avtaler. Bystyret har det overordnede tilsyn med at de beslutninger bystyret vedtar blir iverksatt i samsvar med vedtakene og formelle bestemmelser. Bystyret kan forlange enhver sak lagt fram for seg til orientering eller avgjørelse. Kontrollutvalget og revisjonen har det løpende utøvende tilsynet med virksomheten, herunder å undersøke påstander om feil og misligheter. Når de underordnede organers tilsynsplikt ikke skjøttes tilfredsstillende, har bystyret, eller bystyrets organer på bystyrets vegne, rett og plikt til å treffe de tiltak som anses nødvendig. Dersom det påvises uheldige forhold, har bystyret plikt til å pålegge byrådet eller andre ansvarlige politiske organer å rette opp disse.»
27. Tiltalen mot Byggmester Harald Langemyhr AS og eigaren er datert 19. juli 2010. Oslo tingrett har sett av 14 veker hausten 2011. Aktor vil ha saka opp tidlegare fordi han er redd lang ventetid skal gi Langemyhr strafferabatt.

Bjørnar Moxnes er bystyremedlem i Oslo og nestleder i Rødt.

Før gikk politikere flest tilbake til sin gamle jobb. Nå blir politisk makt solgt til høystbydende.

NRK var først ute med nyheten som definitivt spolerte sommerfreden for landets rødgrønne politikere i fjor: «PR-rådgiver Bjarne Håkon Hanssen jobber mot regjeringa han selv var en del av,» meldte Dagsrevyen 29. juli. Avsløringen av at Hanssen lobbet på vegne av barnehagefirmaet Espira mot regjeringas forslag om å begrense private barnehageeieres mulighet til å ta ut utbytte, vakte sterke reaksjoner.

Politikerlauget har tildelt Bjarne Håkon Hanssen rollen som det ene sorte får. Spørsmålet er imidlertid om politikerne møter seg selv i døra den dagen politikerkarrieren tar slutt. Hanssen representerer i realiteten en ny trend blant norske topppolitikere: Den ene dagen er de folkets ledere, den neste dagen dukker de opp som pengemaktens tjenere.

The 5 Percent Community

Et mindretall av etterkrigstidens politikere fant seg et annet yrke enn det de opprinnelig kom fra, da de forlot politikken. For dem som skiftet beite, var tendensen at de gikk over til lederstillinger innen det offentlige, noe som særlig gjaldt for tidligere statsråder. Datidens politikerelite vekslet med andre ord i liten grad inn sin politiske kapital i ledende stillinger i næringslivet. Enten ble de ved sin lest, eller de fortsatte å tjene fellesskapet fra de øvre posisjonene i statsforvaltningen.

Dagens politikere er av et annet kaliber. I en analyse jeg har gjort av politikereliten på 2000-tallet,¹ framgår det at det store flertallet av dem som forlater politikken, kommer seg høyt opp i yrkeshierarkiet.

De øverste fem prosentene av befolkningen, de med mest økonomisk og kulturell kapital, utgjør den norske eliten.² En av fire politikere går til denne eksklusive 5 Percent Community når de trer ut av politikken. De ender opp som ambassadører, generalsekretærer, toppadvokater, direktører og administrerende direktører i store selskaper. Flere blir også rådgivere og konsulenter, og kvalifiserer til en plass i eliten ved at de oppnår en samlet lønns-, nærings-, og kapitalinntekt på over en million kroner.

På nivået under eliten finner vi yrkesposisjonene i den øvre middelklassen, der 20 % av befolkningen befinner seg. Over 40 % av politikerne går hit, til yrker innen statsforvaltningen som seksjonssjefer og seniorrådgivere, og yrker innen det private som assisterende og viseadministrerende direktører. Ikke minst er det mange som får seg jobb i den voksende kommunikasjonsbransjen, som spesialrådgivere, seniorrådgivere, PR-sjefer, informasjonssjefer, kommunikasjonsrådgivere og lignende.

Med andre ord går to av tre til elite- og øvre middelklasseposisjoner. Omkring halve befolkningen innehar yrkesposisjoner i arbeiderklassen eller står utenfor arbeidslivet. Færre enn hver tiende politiker ender opp i slike posisjoner.

Politikkens retrett

Selv om personer med høyere utdanning og forholdsvis eksklusiv klassebakgrunn er overrepresentert i politikken,³ er det ikke disse egenskapene ved politikerne som statistisk sett avgjør om de havner i eliten og den øvre middelklassen. Verken høy klassebakgrunn eller utdanning påvirker i særlig grad om politikerne går til de øvre posisjonene i yrkeshierarkiet. Det som i større grad påvirker denne yrkesmobiliteten, er hvor mye politisk kapital de har.

I sosialdemokratier som Norge og Sverige har det politiske feltet stått i en relativt sterk og selvstendig stilling vis-à-vis øvrige samfunnsfelt, sammenliknet med andre land. De folkevalgte organene har hatt stor makt over samfunnet, derfor har verdien av sosial kapital akkumulert i politikken – politisk kapital⁴ – vært høy. Rekrutteringen til politiske eliteposisjoner har også vært relativt egalitær. Veien til topps har ikke gått gjennom høy utdanning eller store formuer, men snarere via organisasjonslivet og «partistigen», og i dette feltet akkumuleres den politiske kapitalen som har vært viktig i kampen om statsmakten.

Imidlertid akkumulerte ikke topppolitikerne noe mindre politisk kapital på 1960- og 70-tallet. Likevel gikk de stort sett tilbake til jobben de opprinnelig kom fra, da politikerkarrieren tok slutt. Politisk kapital alene forklarer derfor ikke utviklingen. Spørsmålet er hvorfor flere velger å – eller kan – veksle inn kapitalen i godt betalte stillinger i næringsliv, kommunikasjonsbransje og statsforvaltning. Makt- og demokratiutredningen gir oss en pekepinn:

Maktutredningens best dokumenterte diagnose kan sammenfattes som politikkens retrett. Dette innebærer en dramatisk omkastning av maktforhold over et par tiår, der folkevalgte kanaler er krympet og der det politiske systemet har mistet eller frasagt seg beslutningsmakt.⁵

De siste tiårene har privatiseringen av statseiendom skutt fart, offentlig virksomhet er markedsrettet, statlige tiltak har blitt fristilt, og målstyringen er innført i offentlig sektor etter mønster av private bedrifter. Storselskapene har økt sin makt, mens statens styringsmuligheter er svekket i takt med dereguleringen av internasjonale kapitalbevegelser. Under nyliberalismen har staten blitt junior partner to business, slik maktutrederne ser det.

I striden mellom det politiske feltet og den privatøkonomiske makten er førstnevnte presset ettertrykkelig på defensiven, også i kampen om hegemoni. Derfor framstår overgang til næringsliv eller kommunikasjons- og rådgivningsbransje som mer attraktivt. Her spiller også økonomiske incentiver en rolle. Selv om toppolitikerne slett ikke lider noen nød,⁶ er det et stykke opp til lederlønningene i næringslivet, noe som kan motivere mange til å forlate politikken.

I sum blir det et større tilbud av politikere i dette markedet, men skal det virkelig bli fart på overgangene, må også etterspørselen være høy: Analyser av lobbyisme viser at næringslivets innsats for å påvirke beslutningstakerne aldri har vært mer omfattende enn den er i dag, og at den har økt betydelig i omfang sammenliknet med 1970-tallet. I lederskapsundersøkelsen fant man at nærmere 70 % av personene i næringslivseliten hadde forsøkt å påvirke en politisk beslutning som var viktig for virksomheten deres året i forveien, og at kontakten mellom topplederne og Stortinget og partiene blir tettere.⁷

Det er også grunn til å tro at normene blant politikerne har endret seg. Det er skapt mobilitetsbaner mellom politikk og næringsliv som før var nærmest utenkelige. Hvis man tilhørte det politiske feltet og arbeiderbevegelsen, skulle man ikke selge seg til «den andre siden». Hadde Haakon Lie blitt konsernsjef eller Einar Gerhardsen endt opp som lobbyist, ville det blitt et leven uten like. I Bjarne Håkon Hanssens tilfelle vakte for så vidt overgangen oppstyr, men vi så ikke noe liknende da Grete Faremo, Otto Gregussen, Hanne Harlem og Anne Kristin Sydnes gikk over til arbeidsgiversiden, eller da Tore Tønne og Grete Knudsen begynte i lobbybransjen.

En trussel mot demokratiet

Et viktig kjennetegn ved det politiske feltet er at ledernes makt hviler på en særegen form for symbolsk makt. Politikere får symbolsk makt i den grad de representerer noen. De er tillitsvalgte. De er individer, men skal representere og stå ansvarlig overfor et kollektiv, enten dette er kollektivet av partimedlemmer, LO-medlemmer eller velgere. Det er dette – den tillitsbaserte delegeringen av makt fra kollektivet – som særpreger det politiske feltet, og som gjør politikerne så sårbare for mistanker om å mele sin egen kake.

Den økende personellflyten fra politikk til næringsliv kan på lengre sikt undergrave politikernes tillitsbaserte makt. Én ting er at folk gjør karriere i politikken. Karrierepolitikere er ikke noe nytt fenomen i norsk politikk. En annen sak er at stadig flere bruker politikken som et springbrett til attraktive jobber høyt oppe i den kommersielle sektoren, slik Bjarne Håkon Hanssen har gjort. De selger sin politiske kapital til høystbydende, og flere ender opp i posisjoner der de fremmer andre samfunnsinteresser enn de gjorde tidligere. Det må være lov å skifte standpunkt. Like fullt styrker slike overganger mistanken om at aktøren primært har egen vinning som formål for sitt virke – kanskje også som politiker?

Jens Arup Seip polemiserte mot samfunnsforskere som mente at folks bakgrunn bestemte deres holdninger og handlinger:

Det er min erfaring at det er mindre viktig hvor folk kommer fra enn hvor de akter seg hen.

Når politikken ikke er avslutningen på en karriere men begynnelsen på den, oppstår nye motivasjoner og lojaliteter, slik Ingjald Ørbeck Sørheim⁸ har påpekt. Tilbudene om framtidige oppdrag kommer alt mens politikerne sitter i sine tillitsverv, og når de har flere tiårs yrkesliv foran seg, er det naivt å tro at de ikke lar seg påvirke av hva som tjener framtidig karriere. Når politikere posisjonerer seg for senere karrierer, kan lojaliteten deres skifte allerede mens de sitter i sine tillitsverv.

Allmenn stemmerett og folkevalgte organer er ment å balansere pengemaktens innflytelse over samfunnet. Stemmeseddelens makt skal være en tung motvekt til pengeseddelens makt. Men hva skjer når forretningsverdenen rekrutterer stadig flere toppolitikere over på sitt lag? Hva skjer med innflytelsen til demokratiet, til folk flest, når deres toppfolk den ene dagen er folkemaktens ledere, for den neste dagen å dukke opp som pengemaktens tjenere?

Utviklingen reiser spørsmålet om hva som skal være demokratiets mottrekk. Ett mulig svar er lobbyregister og karantenebestemmelser, som kan regulere overgangene fra politikk til kommunikasjons- og rådgivningsbransje. Slike tiltak kan iverksettes straks. De vil skape et ryddigere forhold mellom politikk og lobbyisme. Imidlertid vil ikke dette forandre det grunnleggende problemet: Folkets makt svekkes når folkestyrets ledere er til salgs. Når den folkevalgte makten presses på defensiven, trengs det politiske reformer som endrer maktforholdet i folkestyrets favør.

Hvis partiene lar utviklingen fortsette, risikerer de å bli – og oppfattes av velgerne som – karrierestiger knyttet til maktfeltet og forretningslivet. Det kan svekke partienes legitimitet, og på sikt føre til synkende valgdeltakelse. Det politiske feltets, og dermed partienes, innflytelse i samfunnskampen vil i så fall bli ytterligere svekket, mens pengemakten styrker sine posisjoner.

Partiene burde derfor ha all interesse av å finne tydelige tiltak som setter grenser mot forretningsinteressenes invasjon av politikken og oppkjøp av politikere. Spørsmålet er om innsikten i denne langsiktige interessen er så tydelig i partiene at de våger å utfordre den enkelte karrieremakerens kortsiktige gevinst. Så langt tyder lite på at det politiske feltet vil utvikle noe effektivt selvforsvar – og kanskje skyldes sendrektigheten at ikke bare kapitaleiere, men også mange toppolitikere, kan bli vinnere i et maktfelt der aktører som First House marsjerer fram.

Litteratur:

• Bourdieu, Pierre (1986): The Forms of Capital. I Richardson, J., Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education. New York: Greenwood. (1998): Practical Reason: On the Theory of Action. Stanford: Stanford University Press
•  Engelstad, Fredrik m. fl. (2003): Næringslivet mellom marked og politikk. Oslo; Gyldendal Akademisk
•  Gulbrandsen, Trygve m. fl. (2002): Norske Makteliter. Oslo: Gyldendal
•  Hansen, Marianne Nordli, Magne Flemmen & Patrick Lie Andersen (2009): Oslo Register Data Class Scheme. Universitetet i Oslo
•  Moxnes, Bjørnar (2010): Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet. Masteroppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo.
• Sørheim, Ingjald Ørbeck (2002): Makt til salgs. I Festskrift til Tor Erling Staff. Oslo: Kagge Forlag
•  Østerud, Øyvind m. fl. (2003): Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal

Noter:

1.  Moxnes 2010
2.  Inndelingen er basert på Oslo Register Data Class Scheme (Hansen m.fl. 2009), som er en klassemodell over norsk arbeidsliv, inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieus teori om det sosiale rom. Modellen har en vertikal akse, som angir det totale volumet av økonomisk og kulturell kapital, og en horisontal akse som angir sammensetningen av kapitalen.
3.  I Makt- og demokratiutredningens lederskapsundersøkelse framgår det at utdanningsnivået i politikereliten er langt høyere enn i befolkningen på tilsvarende alder; 21 % har høyeste universitetsutdanning, mot 5 % i befolkningen. 33 % av toppolitikerne har utdanning fra ungdomsskole eller videregående, mot 77 % i befolkningen. I politikereliten kommer 35 % fra arbeiderklassen, 41 % fra middelklassen og 24 % fra overklassen, mens tilsvarende tall for befolkningen er 58 %, 32 % og 10 % (Gulbrandsen m.fl. 2002).
4.  Sosiologen Pierre Bourdieu (1986; 1998) forsto politisk kapital som en form for sosial kapital, som er «det samlede settet av aktiverte eller potensielle ressurser som er knyttet til å ha et varig nettverk av mer eller mindre institusjonaliserte forbindelser preget av gjensidig bekjentskap og anerkjennelse». I kampen om lederjobber i næringslivet åpner dørene seg hvis du tilhører «Gutteklubben Grei». I maktkampene innad i Arbeiderpartiet er det gjerne en fordel å hete «Stoltenberg» eller «Harlem». Sosial kapital er med andre ord medlemskap i grupper eller nettverk som gir eksklusiv tilgang til virksomme ressurser (andre «kapitalformer») som kan mobiliseres i maktkamper.
5.  Aftenposten 7. mars 2002: Maktutredningen og det intellektuelle hegemoniet, av Øyvind Østerud
6.  Årlig fast godtgjørelse for regjeringsmedlemmer er pr. 1.5.2010 kr. 1 071 600, og for stortingsrepresentanter kr 724 100. Statssekretærene ligger på nivå med stortingsrepresentantene. Full alderspensjon oppnås etter 12 års funksjonstid på Stortinget og utgjør 66 % av den gjeldende faste godtgjørelse, pr. 1.05.2009 kr 459 954. I tillegg kommer stortingsleiligheter, diettpenger, etterlønn etc.
7.  Engelstad m.fl. 2003
8.  2002

Før gikk politikere flest tilbake til sin gamle jobb. Nå blir politisk makt solgt til høystbydende.

NRK var først ute med nyheten som definitivt spolerte sommerfreden for landets rødgrønne politikere i fjor: «PR-rådgiver Bjarne Håkon Hanssen jobber mot regjeringa han selv var en del av,» meldte Dagsrevyen 29. juli. Avsløringen av at Hanssen lobbet på vegne av barnehagefirmaet Espira mot regjeringas forslag om å begrense private barnehageeieres mulighet til å ta ut utbytte, vakte sterke reaksjoner.

Politikerlauget har tildelt Bjarne Håkon Hanssen rollen som det ene sorte får. Spørsmålet er imidlertid om politikerne møter seg selv i døra den dagen politikerkarrieren tar slutt. Hanssen representerer i realiteten en ny trend blant norske topppolitikere: Den ene dagen er de folkets ledere, den neste dagen dukker de opp som pengemaktens tjenere.

The 5 Percent Community

Et mindretall av etterkrigstidens politikere fant seg et annet yrke enn det de opprinnelig kom fra, da de forlot politikken. For dem som skiftet beite, var tendensen at de gikk over til lederstillinger innen det offentlige, noe som særlig gjaldt for tidligere statsråder. Datidens politikerelite vekslet med andre ord i liten grad inn sin politiske kapital i ledende stillinger i næringslivet. Enten ble de ved sin lest, eller de fortsatte å tjene fellesskapet fra de øvre posisjonene i statsforvaltningen.

Dagens politikere er av et annet kaliber. I en analyse jeg har gjort av politikereliten på 2000-tallet,¹ framgår det at det store flertallet av dem som forlater politikken, kommer seg høyt opp i yrkeshierarkiet.

De øverste fem prosentene av befolkningen, de med mest økonomisk og kulturell kapital, utgjør den norske eliten.² En av fire politikere går til denne eksklusive 5 Percent Community når de trer ut av politikken. De ender opp som ambassadører, generalsekretærer, toppadvokater, direktører og administrerende direktører i store selskaper. Flere blir også rådgivere og konsulenter, og kvalifiserer til en plass i eliten ved at de oppnår en samlet lønns-, nærings-, og kapitalinntekt på over en million kroner.

På nivået under eliten finner vi yrkesposisjonene i den øvre middelklassen, der 20 % av befolkningen befinner seg. Over 40 % av politikerne går hit, til yrker innen statsforvaltningen som seksjonssjefer og seniorrådgivere, og yrker innen det private som assisterende og viseadministrerende direktører. Ikke minst er det mange som får seg jobb i den voksende kommunikasjonsbransjen, som spesialrådgivere, seniorrådgivere, PR-sjefer, informasjonssjefer, kommunikasjonsrådgivere og lignende.

Med andre ord går to av tre til elite- og øvre middelklasseposisjoner. Omkring halve befolkningen innehar yrkesposisjoner i arbeiderklassen eller står utenfor arbeidslivet. Færre enn hver tiende politiker ender opp i slike posisjoner.

Politikkens retrett

Selv om personer med høyere utdanning og forholdsvis eksklusiv klassebakgrunn er overrepresentert i politikken,³ er det ikke disse egenskapene ved politikerne som statistisk sett avgjør om de havner i eliten og den øvre middelklassen. Verken høy klassebakgrunn eller utdanning påvirker i særlig grad om politikerne går til de øvre posisjonene i yrkeshierarkiet. Det som i større grad påvirker denne yrkesmobiliteten, er hvor mye politisk kapital de har.

I sosialdemokratier som Norge og Sverige har det politiske feltet stått i en relativt sterk og selvstendig stilling vis-à-vis øvrige samfunnsfelt, sammenliknet med andre land. De folkevalgte organene har hatt stor makt over samfunnet, derfor har verdien av sosial kapital akkumulert i politikken – politisk kapital⁴ – vært høy. Rekrutteringen til politiske eliteposisjoner har også vært relativt egalitær. Veien til topps har ikke gått gjennom høy utdanning eller store formuer, men snarere via organisasjonslivet og «partistigen», og i dette feltet akkumuleres den politiske kapitalen som har vært viktig i kampen om statsmakten.

Imidlertid akkumulerte ikke topppolitikerne noe mindre politisk kapital på 1960- og 70-tallet. Likevel gikk de stort sett tilbake til jobben de opprinnelig kom fra, da politikerkarrieren tok slutt. Politisk kapital alene forklarer derfor ikke utviklingen. Spørsmålet er hvorfor flere velger å – eller kan – veksle inn kapitalen i godt betalte stillinger i næringsliv, kommunikasjonsbransje og statsforvaltning. Makt- og demokratiutredningen gir oss en pekepinn:

Maktutredningens best dokumenterte diagnose kan sammenfattes som politikkens retrett. Dette innebærer en dramatisk omkastning av maktforhold over et par tiår, der folkevalgte kanaler er krympet og der det politiske systemet har mistet eller frasagt seg beslutningsmakt.⁵

De siste tiårene har privatiseringen av statseiendom skutt fart, offentlig virksomhet er markedsrettet, statlige tiltak har blitt fristilt, og målstyringen er innført i offentlig sektor etter mønster av private bedrifter. Storselskapene har økt sin makt, mens statens styringsmuligheter er svekket i takt med dereguleringen av internasjonale kapitalbevegelser. Under nyliberalismen har staten blitt junior partner to business, slik maktutrederne ser det.

I striden mellom det politiske feltet og den privatøkonomiske makten er førstnevnte presset ettertrykkelig på defensiven, også i kampen om hegemoni. Derfor framstår overgang til næringsliv eller kommunikasjons- og rådgivningsbransje som mer attraktivt. Her spiller også økonomiske incentiver en rolle. Selv om toppolitikerne slett ikke lider noen nød,⁶ er det et stykke opp til lederlønningene i næringslivet, noe som kan motivere mange til å forlate politikken.

I sum blir det et større tilbud av politikere i dette markedet, men skal det virkelig bli fart på overgangene, må også etterspørselen være høy: Analyser av lobbyisme viser at næringslivets innsats for å påvirke beslutningstakerne aldri har vært mer omfattende enn den er i dag, og at den har økt betydelig i omfang sammenliknet med 1970-tallet. I lederskapsundersøkelsen fant man at nærmere 70 % av personene i næringslivseliten hadde forsøkt å påvirke en politisk beslutning som var viktig for virksomheten deres året i forveien, og at kontakten mellom topplederne og Stortinget og partiene blir tettere.⁷

Det er også grunn til å tro at normene blant politikerne har endret seg. Det er skapt mobilitetsbaner mellom politikk og næringsliv som før var nærmest utenkelige. Hvis man tilhørte det politiske feltet og arbeiderbevegelsen, skulle man ikke selge seg til «den andre siden». Hadde Haakon Lie blitt konsernsjef eller Einar Gerhardsen endt opp som lobbyist, ville det blitt et leven uten like. I Bjarne Håkon Hanssens tilfelle vakte for så vidt overgangen oppstyr, men vi så ikke noe liknende da Grete Faremo, Otto Gregussen, Hanne Harlem og Anne Kristin Sydnes gikk over til arbeidsgiversiden, eller da Tore Tønne og Grete Knudsen begynte i lobbybransjen.

En trussel mot demokratiet

Et viktig kjennetegn ved det politiske feltet er at ledernes makt hviler på en særegen form for symbolsk makt. Politikere får symbolsk makt i den grad de representerer noen. De er tillitsvalgte. De er individer, men skal representere og stå ansvarlig overfor et kollektiv, enten dette er kollektivet av partimedlemmer, LO-medlemmer eller velgere. Det er dette – den tillitsbaserte delegeringen av makt fra kollektivet – som særpreger det politiske feltet, og som gjør politikerne så sårbare for mistanker om å mele sin egen kake.

Den økende personellflyten fra politikk til næringsliv kan på lengre sikt undergrave politikernes tillitsbaserte makt. Én ting er at folk gjør karriere i politikken. Karrierepolitikere er ikke noe nytt fenomen i norsk politikk. En annen sak er at stadig flere bruker politikken som et springbrett til attraktive jobber høyt oppe i den kommersielle sektoren, slik Bjarne Håkon Hanssen har gjort. De selger sin politiske kapital til høystbydende, og flere ender opp i posisjoner der de fremmer andre samfunnsinteresser enn de gjorde tidligere. Det må være lov å skifte standpunkt. Like fullt styrker slike overganger mistanken om at aktøren primært har egen vinning som formål for sitt virke – kanskje også som politiker?

Jens Arup Seip polemiserte mot samfunnsforskere som mente at folks bakgrunn bestemte deres holdninger og handlinger:

Det er min erfaring at det er mindre viktig hvor folk kommer fra enn hvor de akter seg hen.

Når politikken ikke er avslutningen på en karriere men begynnelsen på den, oppstår nye motivasjoner og lojaliteter, slik Ingjald Ørbeck Sørheim⁸ har påpekt. Tilbudene om framtidige oppdrag kommer alt mens politikerne sitter i sine tillitsverv, og når de har flere tiårs yrkesliv foran seg, er det naivt å tro at de ikke lar seg påvirke av hva som tjener framtidig karriere. Når politikere posisjonerer seg for senere karrierer, kan lojaliteten deres skifte allerede mens de sitter i sine tillitsverv.

Allmenn stemmerett og folkevalgte organer er ment å balansere pengemaktens innflytelse over samfunnet. Stemmeseddelens makt skal være en tung motvekt til pengeseddelens makt. Men hva skjer når forretningsverdenen rekrutterer stadig flere toppolitikere over på sitt lag? Hva skjer med innflytelsen til demokratiet, til folk flest, når deres toppfolk den ene dagen er folkemaktens ledere, for den neste dagen å dukke opp som pengemaktens tjenere?

Utviklingen reiser spørsmålet om hva som skal være demokratiets mottrekk. Ett mulig svar er lobbyregister og karantenebestemmelser, som kan regulere overgangene fra politikk til kommunikasjons- og rådgivningsbransje. Slike tiltak kan iverksettes straks. De vil skape et ryddigere forhold mellom politikk og lobbyisme. Imidlertid vil ikke dette forandre det grunnleggende problemet: Folkets makt svekkes når folkestyrets ledere er til salgs. Når den folkevalgte makten presses på defensiven, trengs det politiske reformer som endrer maktforholdet i folkestyrets favør.

Hvis partiene lar utviklingen fortsette, risikerer de å bli – og oppfattes av velgerne som – karrierestiger knyttet til maktfeltet og forretningslivet. Det kan svekke partienes legitimitet, og på sikt føre til synkende valgdeltakelse. Det politiske feltets, og dermed partienes, innflytelse i samfunnskampen vil i så fall bli ytterligere svekket, mens pengemakten styrker sine posisjoner.

Partiene burde derfor ha all interesse av å finne tydelige tiltak som setter grenser mot forretningsinteressenes invasjon av politikken og oppkjøp av politikere. Spørsmålet er om innsikten i denne langsiktige interessen er så tydelig i partiene at de våger å utfordre den enkelte karrieremakerens kortsiktige gevinst. Så langt tyder lite på at det politiske feltet vil utvikle noe effektivt selvforsvar – og kanskje skyldes sendrektigheten at ikke bare kapitaleiere, men også mange toppolitikere, kan bli vinnere i et maktfelt der aktører som First House marsjerer fram.

Litteratur:

• Bourdieu, Pierre (1986): The Forms of Capital. I Richardson, J., Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education. New York: Greenwood. (1998): Practical Reason: On the Theory of Action. Stanford: Stanford University Press
• Engelstad, Fredrik m. fl. (2003): Næringslivet mellom marked og politikk. Oslo; Gyldendal Akademisk
• Gulbrandsen, Trygve m. fl. (2002): Norske Makteliter. Oslo: Gyldendal
• Hansen, Marianne Nordli, Magne Flemmen & Patrick Lie Andersen (2009): Oslo Register Data Class Scheme. Universitetet i Oslo
• Moxnes, Bjørnar (2010): Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet. Masteroppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo.
• Sørheim, Ingjald Ørbeck (2002): Makt til salgs. I Festskrift til Tor Erling Staff. Oslo: Kagge Forlag
• Østerud, Øyvind m. fl. (2003): Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal

Noter:

1. Moxnes 2010
2. Inndelingen er basert på Oslo Register Data Class Scheme (Hansen m.fl. 2009), som er en klassemodell over norsk arbeidsliv, inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieus teori om det sosiale rom. Modellen har en vertikal akse, som angir det totale volumet av økonomisk og kulturell kapital, og en horisontal akse som angir sammensetningen av kapitalen.
3. I Makt- og demokratiutredningens lederskapsundersøkelse framgår det at utdanningsnivået i politikereliten er langt høyere enn i befolkningen på tilsvarende alder; 21 % har høyeste universitetsutdanning, mot 5 % i befolkningen. 33 % av toppolitikerne har utdanning fra ungdomsskole eller videregående, mot 77 % i befolkningen. I politikereliten kommer 35 % fra arbeiderklassen, 41 % fra middelklassen og 24 % fra overklassen, mens tilsvarende tall for befolkningen er 58 %, 32 % og 10 % (Gulbrandsen m.fl. 2002).
4. Sosiologen Pierre Bourdieu (1986; 1998) forsto politisk kapital som en form for sosial kapital, som er «det samlede settet av aktiverte eller potensielle ressurser som er knyttet til å ha et varig nettverk av mer eller mindre institusjonaliserte forbindelser preget av gjensidig bekjentskap og anerkjennelse». I kampen om lederjobber i næringslivet åpner dørene seg hvis du tilhører «Gutteklubben Grei». I maktkampene innad i Arbeiderpartiet er det gjerne en fordel å hete «Stoltenberg» eller «Harlem». Sosial kapital er med andre ord medlemskap i grupper eller nettverk som gir eksklusiv tilgang til virksomme ressurser (andre «kapitalformer») som kan mobiliseres i maktkamper.
5. Aftenposten 7. mars 2002: Maktutredningen og det intellektuelle hegemoniet, av Øyvind Østerud
6. Årlig fast godtgjørelse for regjeringsmedlemmer er pr. 1.5.2010 kr. 1 071 600, og for stortingsrepresentanter kr 724 100. Statssekretærene ligger på nivå med stortingsrepresentantene. Full alderspensjon oppnås etter 12 års funksjonstid på Stortinget og utgjør 66 % av den gjeldende faste godtgjørelse, pr. 1.05.2009 kr 459 954. I tillegg kommer stortingsleiligheter, diettpenger, etterlønn etc.
7. Engelstad m.fl. 2003
8. 2002

Rune Berglund Steen er kommunikasjonsansvarlig ved Antirasistisk Senter.

I Danmark gikk man til valg på å vandalisere asylpolitikken. I Norge vandaliserte man asylpolitikken for å vinne et valg.

Det skal mange spikre til for å feste et kistelokk. Det var ikke den siste spikeren som kom 3. september 2008, da regjeringen Jens Stoltenberg II lanserte sin omfattende og dramatiske innstramningspakke for asylpolitikken. Den første pakken ble snart fulgt opp med en ny innstramningspakke i juli 2009, og enda en runde med innstramninger i den nye regjeringsplattformen, Soria Moria 2, i oktober 2009.

Utenfor Jonas Gahr Støres «nye, norske vi» finnes også «det nye, norske de» – den økende gruppen asylsøkere med asylavslag det knapt er mulig for noe menneske å rette seg etter: FN-stridige avslag, avslag til barn som skal sendes ut når de blir voksne, avslag på avslag på avslag til personer som har flyktet fra noen av de verste krigssonene og diktaturene på jord. Det er nemlig ett av kjennetegnene på den nye norske asylpolitikken at personer det er vanskelig eller umulig for norsk politi å returnere, i langt større grad enn tidligere får avslag. Dermed blir de værende her i årevis. Mange lærer seg norsk, arbeider, betalte skatt så lenge det var mulig (frem til januar i år) – og blir gradvis en utstøtt og marginalisert del av det «norske».

Asylpolitikkens «shock and awe»

Den første innstramningspakken, i 2008, sendte oss inn i en merkelig politisk situasjon: Over natten fikk vi en asylpolitikk som på flere områder overgikk det innvandringsfiendtlige Danmark, men i et helt annet politisk klima og under et helt annet politisk styre. Vi hadde ikke hatt vedvarende hets av asylsøkere og muslimer i den offentlige debatten (de tendensene kom senere). Vi hadde ikke hatt kampanjejournalistikk i ledende aviser for å endevende asylpolitikken i restriktiv retning. Vi hadde ikke en regjering som hadde gått til valg med løfter om generell tukting av mennesker på flukt (det gjorde de i neste omgang) – tvert om var det forventninger til en viss human oppblomstring etter tørketiden under Erna Solberg. Både SV og Sp hadde i årevis markert seg som mer liberale partier, og Ap virket heller ikke uimottagelige for en mer menneskerettslig og humant orientert agenda.

Sommeren 2008 var det riktignok en del snakk om de − relativt sett – høye tallene på asylankomster til Norge. FrP raslet som så ofte med rustne sabler stjålet fra en kosakks grav, og kommuner drøftet seg imellom hvordan ansvaret skulle fordeles. I det hele tatt var det en vanlig, norsk sommer. Det var ifølge Statistisk sentralbyrå ikke engang flertall for innstramninger.

Og så ble vi en dag møtt med en helt ny asylpolitikk som en del av Arbeiderpartiets PR-strategi den uken. Ikke bare kom den nye mørketiden overraskende på offentligheten. Også statsminister Jens Stoltenberg og arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen syntes litt uforvarende å ha havnet i det skyggenorge som en del utpå høyresiden gjennom mange år har drømt om. Det var blyge smil og mye snakk om å beskytte asylinstituttet under en pressekonferanse hvor den rødgrønne regjeringens flertall senket standardene for behandlingen av asylsøkere like dramatisk på én time som Erna Solberg hadde gjort på fire år. Dagen derpå var det veiutbyggingen Arbeiderpartiet hadde bestemt skulle stå i fokus.

Tilfeldig var det åpenbart ikke, at et stortingsvalg lå og ventet ett år fram i tid. Noen må ha fryktet at asylsøkerne kunne velte det rødgrønne eventyret – så da kom trolletopp av det mørke juvet og bergtok prinsessa, for sikkerhets skyld. Kanskje er det nettopp forskjellen mellom Norge og Danmark som er det mest slående: I Danmark gikk man til valg på å vandalisere asylpolitikken; i Norge vandaliserte man asylpolitikken for å vinne et valg. Det ene er kynisk politikk; det andre er politisk kynisme.

Utstillingsvinduene

Et av kjennetegnene på den nye, norske asylpolitikken, er en svikt i selv noen av de mest grunnleggende prinsippene for behandling av sårbare medmennesker. Dette har ikke minst vært tydelig i de akutte og dramatiske problemene knyttet til de ulike institusjonene for avviste asylsøkere, flertallet har vokst frem i denne perioden. Ventemottakene utenfor Lier og Fagerli ble ødelagt av beboere sist sommer etter at de selv hadde blitt ødelagt av flere års meningsløs tilværelse på mottakene. Utlendingsinternatet på Trandum ble stengt flere ganger i fjor, av både hovedverneombudet og Arbeidstilsynet, på grunn av sterkt kritikkverdige forhold. Dette etter flere år med sterk kritikk og skandaler omkring driften. Og nå i februar ble den mindre kjente, men kanskje mest problematiske institusjonen, besluttet stengt, nemlig ventemottaket for mindreårige på Salhus utenfor Bergen. Der skal ungdommene langt på vei ha utviklet kollektive psykiske problemer.

Disse stedene har dels vært tenkt av regjeringen som utstillingsvinduer for den nye norske asylpolitikken, hvor hardt skal settes mot hardt, nesten koste hva det koste vil. Det har de også vært. Det man ser når man titter inn gjennom disse vinduene, er en kombinasjon av tilsiktet brutalitet og sviktende profesjonalitet som i alt for stor grad har blitt representativ for hvordan Norge velger å behandle «de andre». De to ødelagte ventemottakene utenfor Lier og Fagerlig skal nå erstattes av et tretti-talls «returmottak». Standarden skal være noe bedre, men nå skal også barnefamilier inn i disse særmottakene for avviste asyl-søkere. Det er like lett å forutsi som det var med ventemottakene, at de nye returmottakene vil bli problematiske og konfliktfylte institusjoner, men nå med enda flere barn midt oppe i det hele. Dermed får hardheten i norsk asylpolitikk stadig flere utstillingsvinduer.

De grusomme barna

Noen av de som skal skremmes unna Norge, er barna. En av de mest oppsiktsvekkende innstramningene som ble lansert høsten 2008, var at en del enslige mindreårige asylsøkere som er 15 ½ år gamle eller eldre ved ankomst, skulle gis midlertidige oppholdstillatelser for å sendes ut straks de fyller 18. Tillatelsen de innvilges, er i essens den samme som ble brukt overfor de nordirakiske kurderne – MUF, Midlertidig Uten Familiegjenforening. Med andre ord: Etter ti års MUF-mareritt, hvor ofrene var voksne menn, besluttet regjeringen å begynne forfra, denne gangen med barn. I 2009 og 2010 ble til sammen 74 barn gitt et slikt MUFvedtak, i stor grad fra Afghanistan og Irak.

Innstramningen gjelder enslige mindreårige asylsøkere som ikke har foreldre eller andre omsorgspersoner på kjent sted. Mens barn uten omsorgspersoner gjennom mange år hadde fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge, settes de nå på vent til de blir gamle nok til at de kan sendes hjem til krigsherjede områder på egen hånd – det vil si straks Barnekonvensjonen ikke lenger utgjør et vrient hinder for norske myndigheters ambisjoner. Dette grunnleggende premisset, nemlig at innstramningen bare gjelder personer uten kjente omsorgspersoner, er også noe av det mest brutale. Kort sagt: Den gruppen barn som man har valgt å stramme inn overfor, er dem som fram til i dag har fått opphold «bare» fordi man ikke vet hvor foreldrene befinner seg. Hvordan ble dette «bare»?

Nå settes en del av disse barnas liv på vent. Det eneste sikre som finnes i tilværelsen deres, er vissheten om retur til en ofte uforutsigbar og potensielt prekær situasjon i et som oftest konfliktherjet eller totalitært land ved fylte 18 år. De bosettes ikke i en kommune. I stedet ble det opprettet et eget ventemottak for dem, på Salhus, hvor ungdommene skulle tilbringe hele sin tid i Norge.

Hvordan forestilte man seg at dette stedet ville være − samlingssentra for mindreårige som bare har én ting til felles, nemlig at de, i det øyeblikk de blir myndige, skal sendes tilbake til noen av verdens verste steder? Hvordan kunne et slikt mottak bli annet enn et oppsamlingssted for motløshet, sinne, ensomhet, fortvilelse og frykt? I februar 2010 ble mottaket besluttet stengt. Det var ikke på tide – det var alt for sent. Det betyr heller ingen løsning for barna – utsendelsesvedtakene består nemlig, det er bare hvor de skal være mens de vokser seg gamle nok til tvangsretur, som vil endres.

Jeg tviler sterkt på at det finnes et annet samfunnsområde hvor man bevisst vil utsette barn for frykt og usikkerhet fordi det anses å være i den norske stats interesse å gjøre det. Tvert om − på andre samfunnsområder ville vil prioritere barn, vi ville være villig til å ofre andre goder for å ta oss av barn. Er det virkelig en relevant forskjell på «våre» barn og «andres» barn, desto mer når de «andre» ofte er flyktninger, døde eller levende? Denne hensynsløsheten i behandlingen av barn på flukt er åpenbart ingen nødvendighet for et oljerikt Norge hvor folkeflertallet ikke engang har ønsket innstramninger.

Jeg har mange ganger blitt spurt hva som ville være en «human asylpolitikk». Begynnelsen på et svar er en politikk som unngår ytterligheter, som skyr tiltak og konsekvenser som de fleste av oss lett vil gjenkjenne som ekstreme. Bakgrunnen mange av disse barna har som flyktninger fra noen av de verste konfliktområdene på jord. Den belastningen de utsettes for, og villigheten til å utsette dem for den, er i sitt vesen ekstreme.

Den papirløse underklassen

Det er uunngåelig at en del av barna etter hvert har glidd inn i den varige papirløse underklassen som har vokst frem gjennom flere regjeringers rigiditet. Gruppen er ikke svært stor, men den er økende, med stadig flere som har vært her i omkring åtte år eller mer uten grunnleggende rettigheter, ofte skilt fra sin familie og uten klare framtidsutsikter. Det er viktig å merke seg at uttrykket «papirløse» ikke relaterer seg til identitetspapirer – det er det faktisk mange som har. Det handler om at man ikke har norske oppholdspapirer.

Eksakt antall er av åpenbare grunner ukjent. Statistisk sentralbyrå fikk i oppdrag fra UDI å kartlegge hvor mange personer som oppholder seg ulovlig i Norge, og konkluderte med et anslag på 18 196 irregulære innvandrere. Antallet inkluderer personer som har fått endelig avslag helt nylig, og som i løpet av relativt kort tid vil bli returnert. Antall mennesker med lang botid, eksempelvis over 5 år etter endelig avslag, er åpenbart atskillig lavere. Organisasjoner som jobber med dette, er enige om at det ikke dreier seg om mer enn 1500–3000 personer.

De papirløse er i stor grad avviste asylsøkere. De er etiopiere, eritreere, somaliere, palestinere, irakere, iranere, sudanesere og afghanere som har flyktet fra krigsherjede områder og totalitære stater, og mange av dem har opplevd forfølgelse eller krig på kroppen. Det er ikke tilfeldig at det var etiopiere som aksjonerte i Oslo Domkirke nylig. Blant dem som har levd papirløst lengst, eksempelvis i åtte år og mer, finner man nemlig i stor grad etiopiere og eritreere. Årsaken er at det ikke har vært mulig å tvangsreturnere etiopiere eller eritreere på i alle fall tjue år. Dersom norske myndigheter forsøker å transportere dem til hjemlandet med tvang, vil de bli avvist ved grensen, og politiet må ta dem med seg tilbake til Norge.

I prinsippet skal etiopiere og eritreere kunne returnere frivillig hvis de selv kontakter en etiopisk eller eritreisk utenriksstasjon for å få reisedokumenter. Det er det ytterst få som vil gjøre. Vanskelig er det ikke å forstå dem. Eritrea har befunnet seg på den amerikanske stiftelsen Freedom House sin liste over verdens verste regimer, Worst of the Worst, mange år på rad. Etiopia er også blant kontinentets mest brutale regimer, med fengslene fylt opp av opposisjonelle. Mange av etiopierne som lever papirløst i Norge, har en fortid i de samme fengslene. Ikke få av kvinnene har opplevd å bli voldtatt i etiopiske celler.

En ganske stor gruppe blant de papirløse, er etniske eritreere fra Etiopia. De flyktet som oftest i forbindelse med krigen mellom de to landene i 1998–2000. På det tidspunktet ble omkring 75 000 etniske eritreere deportert fra Etiopia til Eritrea, ofte under forferdelige forhold. Etiopiske myndigheter hadde eksempelvis en praksis med å skille familiemedlemmer, slik at faren ble sendt til ett sted på grensen mot Eritrea en dag, og moren og ett av barna til et annet sted på grensen to uker senere. En del ble også utsatt for overgrep. Mange vet stadig ikke hva som har skjedd med familien.

Siden det er lenge siden krigen og deportasjonene, får eritreerne fra Etiopia stort sett blankt avslag på asylsøknaden av UDI og UNE. Samtidig er det lett å forstå hvorfor de ikke vil returnere til Etiopia − et hjemland som har utsatt dem for grove menneskerettsovergrep, som har splittet deres familier, benektet deres rett til å være etiopiere og fordrevet dem. At de nå kan vende tilbake, endrer i deres øyne lite. Troppeoppbyggingen og sabelraslingen som periodevis finner sted på begge sider av grensen, er en stadig påminnelse om at fortidens overgrep når som helst kan gjenta seg. Hvem vil vel stifte familie og la barn vokse opp under slike omstendigheter? Eritrea er heller ikke et alternativ. Mange av dem har aldri vært der, i tillegg til at det styres av et vel så brutalt regime. Dette betyr i essens at en rekke ofre for grov etnisk forfølgelse lever per i dag blant oss som papirløse. De er usynlige i samfunnet, og ingen bryr seg nevneverdig om deres eksistens eller deres skjebne. For norske myndigheter er de kun «illegale migranter» – et problem, en gruppe mennesker som i sin vrangvillighet nekter å returnere til landet som i sin tid foraktet og fordrev dem.

«Da det led mod Kvælden, saa han et stort Slot langt borte, som det lyste af.»

De siste ti årene er det ikke Norge, men Sverige som, i alle fall til en viss grad, har framstått som slottet Soria Moria. Mens Danmark og deretter Norge har strammet inn og atter strammet inn, har Sverige dels stått som en liberal målestokk. Noe av et høydepunkt i nordisk solidaritet og pragmatisme var da Sverige høsten 2005, som en del av budsjettforliket mellom regjeringen, Miljöpartiet og Vänsterpartiet, vedtok et nesten-amnesti for papirløse. Det ble besluttet at de fleste asylsøkere med endelig avslag skulle få sine saker vurdert på nytt. Ordningen inkluderte personer som hadde levd i skjul, men ikke personer som hadde begått kriminelle handlinger.

Ordningen satte det ensidige fokuset på kontroll i de siste årenes norske asyldebatt i et sjenerende relieff. Dette ble aksentuert av ujevnheten i ankomstene: I 2004 kom det 23 161 asylsøkere til Sverige, mot 7945 til Norge. Til sist var det 17 000 avviste asylsøkere som fikk opphold gjennom den svenske ordningen. Det er like mange asylsøkere som får opphold i Norge på fire–fem år.

Allerede i april 2003 foreslo UDI en lignende løsning for papirløse i Norge, utarbeidet på initiativ fra og i samråd med Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. UDIs forslag var at opphold kan innvilges fem år etter endelig avslag dersom det ikke er tvil om identitet, og åtte år ved tvil. UDI anså den gang situasjonen som så alvorlig at de også gikk inn for et umiddelbart amnesti for dem som hadde vært her aller lengst, nemlig åtte år etter endelig avslag. Forslaget ble umiddelbart lagt i en skuff av kommunalminister Erna Solberg.

Siden UDIs forslag har det gått åtte år. I dag er situasjonen langt verre enn da UDI framsatte sitt forslag. Gatene våre, jernbaneog busstasjonene våre og de mørke områdene under bruene og trafikkmaskinene våre, er i økende grad hjemsted for mennesker som burde hatt krav på et verdig og meningsfylt liv. For mange er det en langsom ferd inn i tiltagende fysisk og psykisk elendighet. De tæres ned, brukes opp. Noen mister gradvis forstanden.

Norge forblir en versting i denne klassen. Det er langt fra bare Sverige som har gått foran med et annet eksempel. Den interstatlige, Wien-baserte forskningsinstitusjonen The International Centre for Migration Policy Development (ICMPD) som er eid av 12 EU-land i fellesskap, har på bestilling fra EUs justisdirektorat utarbeidet en bred rapport om slike ordninger i Europa (Regularisations in the European Union, 2008). Rapporten stadfester at det store flertallet av EU-land har gjennomført regulariseringer av papirløse. Det finnes ikke sikre totaltall, men minst 3,5 millioner papirløse har blitt regularisert, det vil si fått oppholdstillatelse, i EU i perioden 1996– 2008. Det reelle tallet er trolig langt høyere, opptil ca. 6 millioner.

Blant land med mer eller mindre sammenlignbare forhold som Norge gjennomførte Belgia sin siste av flere regulariseringer i 2009, hvor ca. 25 000 fikk opphold. Nederland hadde sin siste regularisering i 2007, hvor ca. 28 000 fikk opphold. I landene i Sør-Europa har tallene vært langt høyere. Spania hadde sin siste runde i 2005, hvor 570 000 fikk opphold. Italia har gjennomført slike ordninger regelmessig, og til sammen har 1,5 millioner papirløse fått opphold de siste 25 årene. Også Hellas har regularisert flere hundre tusen. Det må tas med i betraktningen at Italia og Spania bare delvis har fungerende asylsystem i utgangspunktet, og Hellas knapt et asylsystem i det hele tatt. Amnestiene i disse landene er derfor i stor grad en erstatning. De papirløse som har blitt omfattet av amnestiene i Sør- Europa, har også vært preget av arbeidsmigranter, spesielt i Spania.

Løsningene som har blitt valgt i land som Belgia, Nederland og Sverige, er derfor langt mer relevante i en norsk kontekst. Disse landene har lignende asylsystem som Norge. I tillegg er det avviste asylsøkere som er den dominerende gruppen blant de papirløse. Når den rødgrønne regjeringen har blitt konfrontert med ordningene i andre land, har de systematisk valgt å fremheve landene i sør som skiller seg mest ut fra Norge. Ordningene i land som Belgia, Nederland og Sverige foretrekker de å ikke kommentere.

At norsk asylpolitikk skulle være spesielt liberal og human sammenlignet med andre europeiske land, er i stor grad en illusjon. Men gitt nordmenns gode selvbilde er det en illusjon det har vært nokså lett å få oss til å tro på. Problemet som andre land langt på vei har erkjent, er at et asylsystem trenger dampventiler. Et system som håndterer mennesker i så komplekse og sårbare situasjoner, må kjenne sine begrensninger. Det er behov for en evne til ydmykhet, miskunn og en sunn dose pragmatisme i møtet med mennesker som er presset mot veggen. At man setter hardt mot hardt mot mennesker i en desperat situasjon år etter år, betyr ikke at man får veggen til å flytte seg.

Papirløs framtid: Fengsel, fengsel, fengsel

Likevel er det denne tilnærmingen regjeringen fortsetter å følge. Et av hovedbudskapene i Soria Moria 2 var at regjeringen ønsker å fengsle asylsøkere mer. Spesielt skal bevisterskelen bli lavere. Regjeringens planer omfatter blant annet at asylsøkere skal kunne fengsles lettere i forbindelse med uttransportering uten at de har gjort noe annet galt enn å være redd for å reise hjem. Statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth uttalte i Dagbladet i august 2010 at det ikke er snakk om «straff»: Straffeloven skal stadig være lik for alle. Det har han rett i, men ingenting blir bedre av det, tvert om: Dette handler om et særfelt av fengslingslovgivningen, nemlig fengslinger etter utlendingsloven, den eneste loven som ikke gjelder norske statsborgere, og som altså nå vil gi spesielt sjenerøse muligheter for frihetsberøvelse. De avviste asylsøkerne skal ikke fengsles for vold eller tyveri. De skal fengsles på grunn av deres fysiske nærvær i feil land. Som regjeringen skriver i høringsbrevet:

Frihetsberøvelse er det mest inngripende virkemiddel en stat kan iverksette mot enkeltindivider.

Det er en presis formulering av den ordinære tilnærmingen i det norske rettssystemet. Men for å befinne deg i Norge mot den norske stats ønske, skal du kunne fengsles på nivå med (eller mer enn) det som ofte idømmes for grov vold eller væpnet ran. Hvis du ikke samarbeider om retur til et krigsområde, kan du nemlig fengsles i inntil 18 måneder. I essens er dette kriminalisering av frykt, og det med harde straffer – for en form for «straff» er det, uansett hva statssekretæren skulle foretrekke å kalle det. Ifølge noen er det ikke krig i landene de skal returneres til heller, men de fleste av oss velger ikke å følge antiterminologien til Bush.

Det finnes noen begrensninger, som følger av internasjonal lov: Fengsling skal bare kunne finne sted så lenge staten arbeider aktivt med å få til utsendelse og så lenge utsendelse faktisk er realistisk. Fengsling skal som hovedregel også bare finne sted i egne anstalter, ikke i vanlige fengsler. Per i dag er det bare utlendingsinternatet på Trandum som faller innenfor denne kategorien. Ettersom langvarige fengslinger dermed vanskelig vil kunne idømmes systematisk til papirløse, synes det mest sannsynlig at de vil ramme nokså tilfeldig.

Denne endringen er desto mer problematisk sett i sammenheng med den økte andelen FN-stridige avslag. Dette betyr at det nye Norge er som følger: Først får du avslag i strid med FN. Hvis du ikke lystrer og reiser tilbake til et land FN sier er for farlig, skal vi sette deg i fengsel. Vi skal fengsle afghanere fra krigsområder. Vi skal fengsle homofile som har flyktet fra Iran. Vi skal fengsle somaliere som har sett familiemedlemmer bli drept, og palestinere som forblir like statsløse, like rettighetsløse, like hundsede her som de noen gang har vært.

Endringen er også spesielt problematisk sett i sammenheng med den strengere bruken av bestemmelsen «opphold på humanitært grunnlag», som også ble varslet ytterligere strammet inn i Soria Moria 2. Denne bestemmelsen, som er det presise målet på norsk humanitet, har vært nokså uendret i tjue år frem til den de siste få årene har blitt gradvis strammet inn gjennom forvaltningens, og spesielt Utlendingsnemndas, praksis. Nå vil regjeringen følge opp og stramme inn enda mer. Det betyr også at antallet spesielt sårbare personer må antas å øke blant de avviste asylsøkerne som det nå skal bli lettere å fengsle.

Slik taler det nye, norske vi.

Rune Berglund Steen er kommunikasjonsansvarlig ved Antirasistisk Senter.

I Danmark gikk man til valg på å vandalisere asylpolitikken. I Norge vandaliserte man asylpolitikken for å vinne et valg.

Det skal mange spikre til for å feste et kistelokk. Det var ikke den siste spikeren som kom 3. september 2008, da regjeringen Jens Stoltenberg II lanserte sin omfattende og dramatiske innstramningspakke for asylpolitikken. Den første pakken ble snart fulgt opp med en ny innstramningspakke i juli 2009, og enda en runde med innstramninger i den nye regjeringsplattformen, Soria Moria 2, i oktober 2009.

Utenfor Jonas Gahr Støres «nye, norske vi» finnes også «det nye, norske de» – den økende gruppen asylsøkere med asylavslag det knapt er mulig for noe menneske å rette seg etter: FN-stridige avslag, avslag til barn som skal sendes ut når de blir voksne, avslag på avslag på avslag til personer som har flyktet fra noen av de verste krigssonene og diktaturene på jord. Det er nemlig ett av kjennetegnene på den nye norske asylpolitikken at personer det er vanskelig eller umulig for norsk politi å returnere, i langt større grad enn tidligere får avslag. Dermed blir de værende her i årevis. Mange lærer seg norsk, arbeider, betalte skatt så lenge det var mulig (frem til januar i år) – og blir gradvis en utstøtt og marginalisert del av det «norske».

Asylpolitikkens «shock and awe»

Den første innstramningspakken, i 2008, sendte oss inn i en merkelig politisk situasjon: Over natten fikk vi en asylpolitikk som på flere områder overgikk det innvandringsfiendtlige Danmark, men i et helt annet politisk klima og under et helt annet politisk styre. Vi hadde ikke hatt vedvarende hets av asylsøkere og muslimer i den offentlige debatten (de tendensene kom senere). Vi hadde ikke hatt kampanjejournalistikk i ledende aviser for å endevende asylpolitikken i restriktiv retning. Vi hadde ikke en regjering som hadde gått til valg med løfter om generell tukting av mennesker på flukt (det gjorde de i neste omgang) – tvert om var det forventninger til en viss human oppblomstring etter tørketiden under Erna Solberg. Både SV og Sp hadde i årevis markert seg som mer liberale partier, og Ap virket heller ikke uimottagelige for en mer menneskerettslig og humant orientert agenda.

Sommeren 2008 var det riktignok en del snakk om de − relativt sett – høye tallene på asylankomster til Norge. FrP raslet som så ofte med rustne sabler stjålet fra en kosakks grav, og kommuner drøftet seg imellom hvordan ansvaret skulle fordeles. I det hele tatt var det en vanlig, norsk sommer. Det var ifølge Statistisk sentralbyrå ikke engang flertall for innstramninger.

Og så ble vi en dag møtt med en helt ny asylpolitikk som en del av Arbeiderpartiets PR-strategi den uken. Ikke bare kom den nye mørketiden overraskende på offentligheten. Også statsminister Jens Stoltenberg og arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen syntes litt uforvarende å ha havnet i det skyggenorge som en del utpå høyresiden gjennom mange år har drømt om. Det var blyge smil og mye snakk om å beskytte asylinstituttet under en pressekonferanse hvor den rødgrønne regjeringens flertall senket standardene for behandlingen av asylsøkere like dramatisk på én time som Erna Solberg hadde gjort på fire år. Dagen derpå var det veiutbyggingen Arbeiderpartiet hadde bestemt skulle stå i fokus.

Tilfeldig var det åpenbart ikke, at et stortingsvalg lå og ventet ett år fram i tid. Noen må ha fryktet at asylsøkerne kunne velte det rødgrønne eventyret – så da kom trolletopp av det mørke juvet og bergtok prinsessa, for sikkerhets skyld. Kanskje er det nettopp forskjellen mellom Norge og Danmark som er det mest slående: I Danmark gikk man til valg på å vandalisere asylpolitikken; i Norge vandaliserte man asylpolitikken for å vinne et valg. Det ene er kynisk politikk; det andre er politisk kynisme.

Utstillingsvinduene

Et av kjennetegnene på den nye, norske asylpolitikken, er en svikt i selv noen av de mest grunnleggende prinsippene for behandling av sårbare medmennesker. Dette har ikke minst vært tydelig i de akutte og dramatiske problemene knyttet til de ulike institusjonene for avviste asylsøkere, flertallet har vokst frem i denne perioden. Ventemottakene utenfor Lier og Fagerli ble ødelagt av beboere sist sommer etter at de selv hadde blitt ødelagt av flere års meningsløs tilværelse på mottakene. Utlendingsinternatet på Trandum ble stengt flere ganger i fjor, av både hovedverneombudet og Arbeidstilsynet, på grunn av sterkt kritikkverdige forhold. Dette etter flere år med sterk kritikk og skandaler omkring driften. Og nå i februar ble den mindre kjente, men kanskje mest problematiske institusjonen, besluttet stengt, nemlig ventemottaket for mindreårige på Salhus utenfor Bergen. Der skal ungdommene langt på vei ha utviklet kollektive psykiske problemer.

Disse stedene har dels vært tenkt av regjeringen som utstillingsvinduer for den nye norske asylpolitikken, hvor hardt skal settes mot hardt, nesten koste hva det koste vil. Det har de også vært. Det man ser når man titter inn gjennom disse vinduene, er en kombinasjon av tilsiktet brutalitet og sviktende profesjonalitet som i alt for stor grad har blitt representativ for hvordan Norge velger å behandle «de andre». De to ødelagte ventemottakene utenfor Lier og Fagerlig skal nå erstattes av et tretti-talls «returmottak». Standarden skal være noe bedre, men nå skal også barnefamilier inn i disse særmottakene for avviste asyl-søkere. Det er like lett å forutsi som det var med ventemottakene, at de nye returmottakene vil bli problematiske og konfliktfylte institusjoner, men nå med enda flere barn midt oppe i det hele. Dermed får hardheten i norsk asylpolitikk stadig flere utstillingsvinduer.

De grusomme barna

Noen av de som skal skremmes unna Norge, er barna. En av de mest oppsiktsvekkende innstramningene som ble lansert høsten 2008, var at en del enslige mindreårige asylsøkere som er 15 ½ år gamle eller eldre ved ankomst, skulle gis midlertidige oppholdstillatelser for å sendes ut straks de fyller 18. Tillatelsen de innvilges, er i essens den samme som ble brukt overfor de nordirakiske kurderne – MUF, Midlertidig Uten Familiegjenforening. Med andre ord: Etter ti års MUF-mareritt, hvor ofrene var voksne menn, besluttet regjeringen å begynne forfra, denne gangen med barn. I 2009 og 2010 ble til sammen 74 barn gitt et slikt MUFvedtak, i stor grad fra Afghanistan og Irak.

Innstramningen gjelder enslige mindreårige asylsøkere som ikke har foreldre eller andre omsorgspersoner på kjent sted. Mens barn uten omsorgspersoner gjennom mange år hadde fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge, settes de nå på vent til de blir gamle nok til at de kan sendes hjem til krigsherjede områder på egen hånd – det vil si straks Barnekonvensjonen ikke lenger utgjør et vrient hinder for norske myndigheters ambisjoner. Dette grunnleggende premisset, nemlig at innstramningen bare gjelder personer uten kjente omsorgspersoner, er også noe av det mest brutale. Kort sagt: Den gruppen barn som man har valgt å stramme inn overfor, er dem som fram til i dag har fått opphold «bare» fordi man ikke vet hvor foreldrene befinner seg. Hvordan ble dette «bare»?

Nå settes en del av disse barnas liv på vent. Det eneste sikre som finnes i tilværelsen deres, er vissheten om retur til en ofte uforutsigbar og potensielt prekær situasjon i et som oftest konfliktherjet eller totalitært land ved fylte 18 år. De bosettes ikke i en kommune. I stedet ble det opprettet et eget ventemottak for dem, på Salhus, hvor ungdommene skulle tilbringe hele sin tid i Norge.

Hvordan forestilte man seg at dette stedet ville være − samlingssentra for mindreårige som bare har én ting til felles, nemlig at de, i det øyeblikk de blir myndige, skal sendes tilbake til noen av verdens verste steder? Hvordan kunne et slikt mottak bli annet enn et oppsamlingssted for motløshet, sinne, ensomhet, fortvilelse og frykt? I februar 2010 ble mottaket besluttet stengt. Det var ikke på tide – det var alt for sent. Det betyr heller ingen løsning for barna – utsendelsesvedtakene består nemlig, det er bare hvor de skal være mens de vokser seg gamle nok til tvangsretur, som vil endres.

Jeg tviler sterkt på at det finnes et annet samfunnsområde hvor man bevisst vil utsette barn for frykt og usikkerhet fordi det anses å være i den norske stats interesse å gjøre det. Tvert om − på andre samfunnsområder ville vil prioritere barn, vi ville være villig til å ofre andre goder for å ta oss av barn. Er det virkelig en relevant forskjell på «våre» barn og «andres» barn, desto mer når de «andre» ofte er flyktninger, døde eller levende? Denne hensynsløsheten i behandlingen av barn på flukt er åpenbart ingen nødvendighet for et oljerikt Norge hvor folkeflertallet ikke engang har ønsket innstramninger.

Jeg har mange ganger blitt spurt hva som ville være en «human asylpolitikk». Begynnelsen på et svar er en politikk som unngår ytterligheter, som skyr tiltak og konsekvenser som de fleste av oss lett vil gjenkjenne som ekstreme. Bakgrunnen mange av disse barna har som flyktninger fra noen av de verste konfliktområdene på jord. Den belastningen de utsettes for, og villigheten til å utsette dem for den, er i sitt vesen ekstreme.

Den papirløse underklassen

Det er uunngåelig at en del av barna etter hvert har glidd inn i den varige papirløse underklassen som har vokst frem gjennom flere regjeringers rigiditet. Gruppen er ikke svært stor, men den er økende, med stadig flere som har vært her i omkring åtte år eller mer uten grunnleggende rettigheter, ofte skilt fra sin familie og uten klare framtidsutsikter. Det er viktig å merke seg at uttrykket «papirløse» ikke relaterer seg til identitetspapirer – det er det faktisk mange som har. Det handler om at man ikke har norske oppholdspapirer.

Eksakt antall er av åpenbare grunner ukjent. Statistisk sentralbyrå fikk i oppdrag fra UDI å kartlegge hvor mange personer som oppholder seg ulovlig i Norge, og konkluderte med et anslag på 18 196 irregulære innvandrere. Antallet inkluderer personer som har fått endelig avslag helt nylig, og som i løpet av relativt kort tid vil bli returnert. Antall mennesker med lang botid, eksempelvis over 5 år etter endelig avslag, er åpenbart atskillig lavere. Organisasjoner som jobber med dette, er enige om at det ikke dreier seg om mer enn 1500–3000 personer.

De papirløse er i stor grad avviste asylsøkere. De er etiopiere, eritreere, somaliere, palestinere, irakere, iranere, sudanesere og afghanere som har flyktet fra krigsherjede områder og totalitære stater, og mange av dem har opplevd forfølgelse eller krig på kroppen. Det er ikke tilfeldig at det var etiopiere som aksjonerte i Oslo Domkirke nylig. Blant dem som har levd papirløst lengst, eksempelvis i åtte år og mer, finner man nemlig i stor grad etiopiere og eritreere. Årsaken er at det ikke har vært mulig å tvangsreturnere etiopiere eller eritreere på i alle fall tjue år. Dersom norske myndigheter forsøker å transportere dem til hjemlandet med tvang, vil de bli avvist ved grensen, og politiet må ta dem med seg tilbake til Norge.

I prinsippet skal etiopiere og eritreere kunne returnere frivillig hvis de selv kontakter en etiopisk eller eritreisk utenriksstasjon for å få reisedokumenter. Det er det ytterst få som vil gjøre. Vanskelig er det ikke å forstå dem. Eritrea har befunnet seg på den amerikanske stiftelsen Freedom House sin liste over verdens verste regimer, Worst of the Worst, mange år på rad. Etiopia er også blant kontinentets mest brutale regimer, med fengslene fylt opp av opposisjonelle. Mange av etiopierne som lever papirløst i Norge, har en fortid i de samme fengslene. Ikke få av kvinnene har opplevd å bli voldtatt i etiopiske celler.

En ganske stor gruppe blant de papirløse, er etniske eritreere fra Etiopia. De flyktet som oftest i forbindelse med krigen mellom de to landene i 1998–2000. På det tidspunktet ble omkring 75 000 etniske eritreere deportert fra Etiopia til Eritrea, ofte under forferdelige forhold. Etiopiske myndigheter hadde eksempelvis en praksis med å skille familiemedlemmer, slik at faren ble sendt til ett sted på grensen mot Eritrea en dag, og moren og ett av barna til et annet sted på grensen to uker senere. En del ble også utsatt for overgrep. Mange vet stadig ikke hva som har skjedd med familien.

Siden det er lenge siden krigen og deportasjonene, får eritreerne fra Etiopia stort sett blankt avslag på asylsøknaden av UDI og UNE. Samtidig er det lett å forstå hvorfor de ikke vil returnere til Etiopia − et hjemland som har utsatt dem for grove menneskerettsovergrep, som har splittet deres familier, benektet deres rett til å være etiopiere og fordrevet dem. At de nå kan vende tilbake, endrer i deres øyne lite. Troppeoppbyggingen og sabelraslingen som periodevis finner sted på begge sider av grensen, er en stadig påminnelse om at fortidens overgrep når som helst kan gjenta seg. Hvem vil vel stifte familie og la barn vokse opp under slike omstendigheter? Eritrea er heller ikke et alternativ. Mange av dem har aldri vært der, i tillegg til at det styres av et vel så brutalt regime. Dette betyr i essens at en rekke ofre for grov etnisk forfølgelse lever per i dag blant oss som papirløse. De er usynlige i samfunnet, og ingen bryr seg nevneverdig om deres eksistens eller deres skjebne. For norske myndigheter er de kun «illegale migranter» – et problem, en gruppe mennesker som i sin vrangvillighet nekter å returnere til landet som i sin tid foraktet og fordrev dem.

«Da det led mod Kvælden, saa han et stort Slot langt borte, som det lyste af.»

De siste ti årene er det ikke Norge, men Sverige som, i alle fall til en viss grad, har framstått som slottet Soria Moria. Mens Danmark og deretter Norge har strammet inn og atter strammet inn, har Sverige dels stått som en liberal målestokk. Noe av et høydepunkt i nordisk solidaritet og pragmatisme var da Sverige høsten 2005, som en del av budsjettforliket mellom regjeringen, Miljöpartiet og Vänsterpartiet, vedtok et nesten-amnesti for papirløse. Det ble besluttet at de fleste asylsøkere med endelig avslag skulle få sine saker vurdert på nytt. Ordningen inkluderte personer som hadde levd i skjul, men ikke personer som hadde begått kriminelle handlinger.

Ordningen satte det ensidige fokuset på kontroll i de siste årenes norske asyldebatt i et sjenerende relieff. Dette ble aksentuert av ujevnheten i ankomstene: I 2004 kom det 23 161 asylsøkere til Sverige, mot 7945 til Norge. Til sist var det 17 000 avviste asylsøkere som fikk opphold gjennom den svenske ordningen. Det er like mange asylsøkere som får opphold i Norge på fire–fem år.

Allerede i april 2003 foreslo UDI en lignende løsning for papirløse i Norge, utarbeidet på initiativ fra og i samråd med Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. UDIs forslag var at opphold kan innvilges fem år etter endelig avslag dersom det ikke er tvil om identitet, og åtte år ved tvil. UDI anså den gang situasjonen som så alvorlig at de også gikk inn for et umiddelbart amnesti for dem som hadde vært her aller lengst, nemlig åtte år etter endelig avslag. Forslaget ble umiddelbart lagt i en skuff av kommunalminister Erna Solberg.

Siden UDIs forslag har det gått åtte år. I dag er situasjonen langt verre enn da UDI framsatte sitt forslag. Gatene våre, jernbaneog busstasjonene våre og de mørke områdene under bruene og trafikkmaskinene våre, er i økende grad hjemsted for mennesker som burde hatt krav på et verdig og meningsfylt liv. For mange er det en langsom ferd inn i tiltagende fysisk og psykisk elendighet. De tæres ned, brukes opp. Noen mister gradvis forstanden.

Norge forblir en versting i denne klassen. Det er langt fra bare Sverige som har gått foran med et annet eksempel. Den interstatlige, Wien-baserte forskningsinstitusjonen The International Centre for Migration Policy Development (ICMPD) som er eid av 12 EU-land i fellesskap, har på bestilling fra EUs justisdirektorat utarbeidet en bred rapport om slike ordninger i Europa (Regularisations in the European Union, 2008). Rapporten stadfester at det store flertallet av EU-land har gjennomført regulariseringer av papirløse. Det finnes ikke sikre totaltall, men minst 3,5 millioner papirløse har blitt regularisert, det vil si fått oppholdstillatelse, i EU i perioden 1996– 2008. Det reelle tallet er trolig langt høyere, opptil ca. 6 millioner.

Blant land med mer eller mindre sammenlignbare forhold som Norge gjennomførte Belgia sin siste av flere regulariseringer i 2009, hvor ca. 25 000 fikk opphold. Nederland hadde sin siste regularisering i 2007, hvor ca. 28 000 fikk opphold. I landene i Sør-Europa har tallene vært langt høyere. Spania hadde sin siste runde i 2005, hvor 570 000 fikk opphold. Italia har gjennomført slike ordninger regelmessig, og til sammen har 1,5 millioner papirløse fått opphold de siste 25 årene. Også Hellas har regularisert flere hundre tusen. Det må tas med i betraktningen at Italia og Spania bare delvis har fungerende asylsystem i utgangspunktet, og Hellas knapt et asylsystem i det hele tatt. Amnestiene i disse landene er derfor i stor grad en erstatning. De papirløse som har blitt omfattet av amnestiene i Sør- Europa, har også vært preget av arbeidsmigranter, spesielt i Spania.

Løsningene som har blitt valgt i land som Belgia, Nederland og Sverige, er derfor langt mer relevante i en norsk kontekst. Disse landene har lignende asylsystem som Norge. I tillegg er det avviste asylsøkere som er den dominerende gruppen blant de papirløse. Når den rødgrønne regjeringen har blitt konfrontert med ordningene i andre land, har de systematisk valgt å fremheve landene i sør som skiller seg mest ut fra Norge. Ordningene i land som Belgia, Nederland og Sverige foretrekker de å ikke kommentere.

At norsk asylpolitikk skulle være spesielt liberal og human sammenlignet med andre europeiske land, er i stor grad en illusjon. Men gitt nordmenns gode selvbilde er det en illusjon det har vært nokså lett å få oss til å tro på. Problemet som andre land langt på vei har erkjent, er at et asylsystem trenger dampventiler. Et system som håndterer mennesker i så komplekse og sårbare situasjoner, må kjenne sine begrensninger. Det er behov for en evne til ydmykhet, miskunn og en sunn dose pragmatisme i møtet med mennesker som er presset mot veggen. At man setter hardt mot hardt mot mennesker i en desperat situasjon år etter år, betyr ikke at man får veggen til å flytte seg.

Papirløs framtid: Fengsel, fengsel, fengsel

Likevel er det denne tilnærmingen regjeringen fortsetter å følge. Et av hovedbudskapene i Soria Moria 2 var at regjeringen ønsker å fengsle asylsøkere mer. Spesielt skal bevisterskelen bli lavere. Regjeringens planer omfatter blant annet at asylsøkere skal kunne fengsles lettere i forbindelse med uttransportering uten at de har gjort noe annet galt enn å være redd for å reise hjem. Statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth uttalte i Dagbladet i august 2010 at det ikke er snakk om «straff»: Straffeloven skal stadig være lik for alle. Det har han rett i, men ingenting blir bedre av det, tvert om: Dette handler om et særfelt av fengslingslovgivningen, nemlig fengslinger etter utlendingsloven, den eneste loven som ikke gjelder norske statsborgere, og som altså nå vil gi spesielt sjenerøse muligheter for frihetsberøvelse. De avviste asylsøkerne skal ikke fengsles for vold eller tyveri. De skal fengsles på grunn av deres fysiske nærvær i feil land. Som regjeringen skriver i høringsbrevet:

Frihetsberøvelse er det mest inngripende virkemiddel en stat kan iverksette mot enkeltindivider.

Det er en presis formulering av den ordinære tilnærmingen i det norske rettssystemet. Men for å befinne deg i Norge mot den norske stats ønske, skal du kunne fengsles på nivå med (eller mer enn) det som ofte idømmes for grov vold eller væpnet ran. Hvis du ikke samarbeider om retur til et krigsområde, kan du nemlig fengsles i inntil 18 måneder. I essens er dette kriminalisering av frykt, og det med harde straffer – for en form for «straff» er det, uansett hva statssekretæren skulle foretrekke å kalle det. Ifølge noen er det ikke krig i landene de skal returneres til heller, men de fleste av oss velger ikke å følge antiterminologien til Bush.

Det finnes noen begrensninger, som følger av internasjonal lov: Fengsling skal bare kunne finne sted så lenge staten arbeider aktivt med å få til utsendelse og så lenge utsendelse faktisk er realistisk. Fengsling skal som hovedregel også bare finne sted i egne anstalter, ikke i vanlige fengsler. Per i dag er det bare utlendingsinternatet på Trandum som faller innenfor denne kategorien. Ettersom langvarige fengslinger dermed vanskelig vil kunne idømmes systematisk til papirløse, synes det mest sannsynlig at de vil ramme nokså tilfeldig.

Denne endringen er desto mer problematisk sett i sammenheng med den økte andelen FN-stridige avslag. Dette betyr at det nye Norge er som følger: Først får du avslag i strid med FN. Hvis du ikke lystrer og reiser tilbake til et land FN sier er for farlig, skal vi sette deg i fengsel. Vi skal fengsle afghanere fra krigsområder. Vi skal fengsle homofile som har flyktet fra Iran. Vi skal fengsle somaliere som har sett familiemedlemmer bli drept, og palestinere som forblir like statsløse, like rettighetsløse, like hundsede her som de noen gang har vært.

Endringen er også spesielt problematisk sett i sammenheng med den strengere bruken av bestemmelsen «opphold på humanitært grunnlag», som også ble varslet ytterligere strammet inn i Soria Moria 2. Denne bestemmelsen, som er det presise målet på norsk humanitet, har vært nokså uendret i tjue år frem til den de siste få årene har blitt gradvis strammet inn gjennom forvaltningens, og spesielt Utlendingsnemndas, praksis. Nå vil regjeringen følge opp og stramme inn enda mer. Det betyr også at antallet spesielt sårbare personer må antas å øke blant de avviste asylsøkerne som det nå skal bli lettere å fengsle.

Slik taler det nye, norske vi.

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

– Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning. (Karl Marx)

1. Om å møte vår tids store utfordring og ta et oppgjør med tidligere feil

Klimautfordringen, den matvarekrisen som bygger seg opp, og det faktum at vi holder på å tømme viktige, ikke-fornybare naturressurser – er noen av de forholdene som peker på at det haster med å komme seg ut av kapitalismen med dens spesielle, tvangsmessige form for vekst. Det store debattemnet i Norge burde være: Hvordan skal vi komme fra kapitalismen og over i det etterkapitalistiske samfunnet? Og hvordan skal det etterkapitalistiske samfunnet være?

Men utrolig nok: I omtrent all politisk debatt i Norge tas det som gitt at det skal være kapitalisme til evig tid. Det er bare i det lille partiet Rødt at det i noen grad føres en debatt om vår tids store og presserende utfordring: Det etterkapitalistiske samfunnet og hvordan vi skal komme dit.

Jeg bruker med vilje betegnelsen «det etterkapitalistiske samfunnet». Det understreker at en bestemt epoke i menneskehetens historie, kapitalismen, går mot sin nødvendige slutt. Kapitalismen krevde visse historiske forutsetninger for at den skulle kunne slå igjennom og utvikle seg til en fullverdig kapitalisme. På samme måte må vi nå erkjenne at et samfunn der det for første gang i historien er flertallet som faktisk har makten og som faktisk selv styrer – et slikt samfunn krever også bestemte historiske forutsetninger. Erfaringene fra de forsøkene som hittil har vært gjort, peker entydig mot en bestemt konklusjon: Det samfunnet som Marx omtalte som kommunismen i ulike stadier, og som mange av oss kaller for sosialisme på vei mot et klasseløst samfunn, kommunismen – det er en etterkapitalistisk samfunnsform. Den bygger på det samfunnsmessige, produktive grunnlaget som er blitt utviklet gjennom kapitalismen. Å gå fra et samfunn med sterke føydale trekk og rett over i et sosialistisk samfunn der flertallet faktisk har makten, er neppe mulig, i hvert fall ikke uten den drahjelpen som det vil være at store deler av verden allerede har kommet over i den etterkapitalistiske fasen.

Det betyr ikke at revolusjonær kamp i samfunn med sterke føydale preg er mindre viktig. Først og fremst er den selvsagt viktig for dem som lever i slike samfunn. Men den er også viktig for oss – kanskje avgjørende viktig, fordi de mektigste kapitalistiske statene nettopp bygger mye av sin makt og rikdom på hensynsløs utbytting av mennesker og natur i disse føydalt pregede samfunnene. Mye mer omfattende internasjonal kontakt enn i tidligere tider fører også til at kunnskap som utvikles i ulike samfunn under ulike forhold, blir felleseie i mye større grad enn før. Å utvikle kontakt og samarbeid mellom frihetssøkende, opprørske krefter i ulike deler av verden er derfor svært viktig, og vi må støtte hverandres kamp.

Men det ser altså ut til at revolusjoner i samfunn som har sterke føydale trekk, og som er preget av rå, autoritær undertrykking fra egne fyrster eller fyrsteliknende presidenter og fra mektige, imperialistiske stater, ikke fører til den omfattende frigjøringen som en faktisk, reell maktovertakelse fra arbeiderklassens og folkeflertallets side vil bety. Ser vi på de historiske erfaringene, har de revolusjonære kreftene selv vært sterkt preget av autoritær arv fra det regimet som de styrter, og de har vært preget av disse samfunnenes mangelfullt utviklede produktivkrefter. Det betyr at tidligere tiders  revolusjoner i slike føydalt pregede land i liten grad kan tjene som forbilde og gi veiledning for revolusjonær kamp i land som har gjennomgått en langvarig kapitalistisk utvikling. Og det betyr at de av oss – bl.a. jeg selv – som har brukt ledere av slike tidligere revolusjoner som autoritative forbilder og retningsgivere, har gjort en stor feil. Disse revolusjonene har brakt med seg en sterk, autoritær ballast fra de samfunnene de har sprunget ut av. Jeg tror at mange av oss også har undervurdert betydningen av den kolossale forskjellen mellom de materielle, produksjonsmessige forutsetningene som fantes i disse føydalt pregede samfunnene (for eksempel Russland 1917 og Kina 1949), og de materielle forutsetningene som eksisterer i høyt utviklede kapitalistiske land for å kunne skape et nytt samfunn der det store flertallet, arbeiderklassen og dens allierte, faktisk styrer.

På de norske arbeidsplassene der fagforeningen er sterk, tror jeg arbeidsfolk har mer de skulle ha sagt over sin arbeidsplass og sin arbeidssituasjon, enn arbeidsfolk har hatt i noe samfunn som har kalt seg sosialistisk eller kommunistisk. Dermed har de også en viktig ballast av erfaringer om styring og makt og om hva som er reelt demokrati og hva som ikke er det, men kanskje kan se ut som det. De har forutsetninger som er av uvurderlig verdi for å klare å utvikle et etterkapitalistisk Norge til å bli et samfunn i raske skritt mot det Marx kalte for frihetens rike.

Kampen for å føre menneskesamfunnet over i den etterkapitalistiske fasen er en kamp for frigjøring, mot fremmedgjøring og undertrykking. Vi kjemper for et samfunn som virkelig vil bety et stort sprang framover for det enkelte individs frihet, for muligheten til å utfolde sine særegne evner og egenskaper. Vi kjemper for et samfunn preget av mangfold, der alle kan bidra ut fra sine egne forutsetninger – et samfunn som ikke utelukker eller nedvurderer dem som ikke kan konkurrere om å være mest lønnsom arbeidskraft. Også av den grunn er et slikt samfunn mer produktivt enn et kapitalistisk samfunn. Vi kjemper for et samfunn der folk flest aktivt styrer, der bruken av arbeidskraft, naturressurser og menneskeskapt produksjonsutstyr besluttes ut fra en bevisst, aktiv debatt, ikke ut fra markedskreftenes jakt på maksimal profitt.

Hvor tragisk er det ikke da at den dominerende oppfatningen om det samfunnet som vi kjemper for, er at det er et samfunn preget av ensretting, undertrykking av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, et diktatur der staten og kommunistpartiet bestemmer, og der de som ikke deler de statsautoriserte standpunktene, blir forfulgt og innesperret.

Når denne oppfatningen er så dominerende, er det dessverre ikke bare fordi den herskende overklassen har et ideologisk hegemoni, driver propaganda for sitt eget herredømme og svartmaler alternativene. De har kunnet innkassere stor suksess med dette nettopp fordi det faktisk har vært en vesentlig kjerne av sannhet i det. De forsøkene som hittil har vært gjort på å skape sosialisme eller kommunisme eller hva vi nå kaller det, har gjennomgående vært sterkt autoritært preget. På tross av at de ofte har lagt grunnen for viktige sosiale og materielle framskritt, har de vært preget av arven fra samfunn med sterke føydale trekk og rå, autoritær undertrykking. De har ofte vært preget av stor materiell nød og av tilbakeliggende produksjonsforhold. Det som nå skjer i enkelte latinamerikanske land, er vel det lengste vi er kommet bort fra et slikt utgangspunkt.

I sin bok, Den flerstemmige revolusjonen, skriver Kjersti Ericsson på side 213:

Et hovedpoeng i denne boka har vært at også vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom fra sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane.

Vi som har våre erfaringer fra et kapitalistisk samfunn, har mer enn nok å slite med av ballast fra det som er vår gamle verden, om vi ikke i tillegg skal ta til oss føydalt arvegods fra dem som hadde sine tanker preget av tidligere samfunn med sterke føydale trekk. Selvsagt kan også de ha viktig innsikt å formidle, men det er et fatalt feilgrep å løfte opp bilder av dem og framholde dem som forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge. Det er i virkeligheten reaksjonært. Heldigvis er det mange år siden forgjengerne til partiet Rødt – AKP og RV – tok et oppgjør med det å bære bilder av de gamle revolusjonære ledere. Det hviler et særlig ansvar på de av oss som har gjort denne feilen, og som har bidradd til at det i dag fortsatt er mange som forbinder kampen for sosialisme og kommunisme med autoritære, sentralstyrte samfunn. Vi har et særlig ansvar for å gå i spissen for å se framover og gripe fatt i det som er vår tids store utfordring: Å utvikle det frigjørende, etterkapitalistiske alternativet.

I det arbeidet må vi ta utgangspunkt i vår faktiske virkelighet anno 2011, i de resultatene som er oppnådd gjennom lang tids klassekamp, og i den produksjonsevnen som et par hundre år med kapitalisme har frambrakt. Det utgangspunktet må vi forene med den grunnleggende innsikten som spesielt Karl Marx utviklet om kapitalismen, dens vesen og dens historiske rolle i menneskesamfunnets utvikling.

Derfor vil jeg avslutte dette punktet med et sitat fra bind 3 av Kapitalen, kapittel 48, punkt III. Språket er tungt, men sitatet understreker på en svært innsiktsfull måte den historiske sammenhengen som vår kamp står i:

Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.

På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.

Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning.

2. Den nye og mest presserende grunnen til å få avskaffet kapitalismen

La oss gripe fatt i det siste avsnittet i det Marx-sitatet som jeg avsluttet forrige punkt med. Produksjonen av de bruksverdiene som vi trenger, skjer i et samspill mellom natur/naturressurser, levende menneskelig arbeidskraft og produksjonsutstyr skapt av tidligere årsarbeid. Dette produktive samspillet må bringes under felles kontroll, i stedet for at vi skal la oss beherske av det som av en blind makt. Under kapitalismen framtrer det som en blind makt, med tre grupper av samfunnsmessige aktører: Lønnsarbeiderne som gjør jobben, kapitalistene som eier bedriftene der lønnsarbeiderne produserer, og landeierne som eier jord og andre knappe naturressurser. Ingen av disse styrer helheten. Helheten er faktisk fullstendig uten styring, den framtrer som «en blind makt».

Det som vi i vår tid kjenner som statlig regulering, klarer heller ikke å styre denne helheten. Staten er dessuten en klassestat, som først og fremst regulerer til fordel for kapitalen. De som måtte ha hatt illusjoner om noe annet, bør snarest ta en titt på erfaringene med den store internasjonale økonomiske krisen, kjent som «finanskrisen». De kapitalistiske statenes bidrag har vært en gigantisk subsidiering av kapitalen, først og fremst av finanskapitalen. Hvis ikke finansmarkedene fungerer, knekker nemlig kapitalismen sammen. De er helt nødvendige, i motsetning til alle dem som mister jobbene sine eller boligene sine. Arbeidsløse og boligløse er et helt naturlig og nødvendig innslag i en velfungerende kapitalisme, og den eneste grunnen til å bekymre seg om det, er at det kan skape sosial uro og på den måten lage knirk i den løpende produksjonen av merverdi.

Slik dette produktive samspillet framtrer under kapitalismen, ser det ut som et samspill mellom kapitalen (som oppfattes som produksjonsutstyret, varelagrene og øvrige midler som skal til for å drive), lønnstakerne (dvs. arbeidskraften), og naturressursene (i Norge er vel staten den største av dem som rår over disse og som bl.a. gjennom konsesjoner styrer retten til å bruke dem). Produksjonsutstyr er nødvendig, og noen må jo eie det, og det gjør altså kapitalistene. Av og til er det staten som er kapitalist, en sjelden gang er det de som jobber der som eier kapitalen. Uansett må kapitalen ha avkastning/profitt, hvis ikke vil bedriften stagnere og etter hvert bukke under i konkurransen. Det gjelder også den arbeidereide bedriften. Kapital er nødvendig, lønnsarbeidere er nødvendige, og naturressurser er nødvendige. At kapitalen må ha grunnlag for å vokse, er ryggraden i det hele. Hvis ikke vil hele samfunnet stagnere, arbeidsløsheten vokser og det går galt med helheten i samfunnet.

Den rådende forståelsen er at slik er det, det må alle skjønne. Kapitalens vekst er bl.a. forutsetningen for at vi skal kunne få framgang og møte de utfordringene som utviklingen stiller oss overfor. Og kapitalisme vil det være til evig tid, hvis ikke destruktive krefter klarer å ødelegge og påføre oss tilbakeslag. Dette er som en naturlov – som «en blind makt».

Denne spontane forståelsen, som makthaverne dyrker og som samfunnsøkonomifaget domineres av, trenger Marx gjennom, og nettopp kapittel 48 i bind 3 av Kapitalen gir en utmerket oppsummering av det.

Kapitalen er ikke en ting

Produksjonsutstyret er ikke i seg selv kapital. Det er ikke slik at summen av de materielle og produserte produksjonsmidlene er kapital, like lite som gullet eller sølvet i seg selv er penger. Kapital er et bestemt samfunnsmessig produksjonsforhold, som gir tingene en spesiell karakter, setter dem inn i produksjonen i et bestemt samfunnsmessig samspill. Kapital er produksjonsmidler som en bestemt del av samfunnet (kapitalistene) har monopolisert. Kapitalen er en makt som binder sammen arbeidskraft, produksjonsmidler, produksjonsprosess og produkter i et samspill som bare har ett mål: Å skape merverdi.

I dette samspillet som kapitalen definerer, blir arbeidet til lønnsarbeid. Hvis man ikke finner seg en kapitalist å arbeide for som lønnsarbeider, kan man ikke arbeide. Da blir man arbeidsløs. Arbeideren selger sin arbeidskraft ved å stille sin arbeidstid til kapitalistens disposisjon. Den inngår i produksjonsprosessen som en bestemt form for kapital, variabel kapital. Arbeidskraften er blitt en vare, og på samme måte som andre varer bestemmes også arbeidskraftens verdi av hvor lang tid det tar å skape/gjenskape den. Hvis lønna samsvarer med arbeidskraftens verdi, får arbeideren betalt for den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere nok verdi til å overleve og fornye sine krefter og sin produktive evne. Resten av arbeidstida er merarbeidstid – gratisarbeid for kapitalisten. Og det er den verdien som skapes i merarbeidstida, merverdien, som er målet for all produktiv virksomhet under kapitalismen.

I kraft av sine ulike roller er alle i en viss forstand slaver av denne kapitalistiske runddansen. Kapitalistene og eierne av de store naturressursene er de privilegerte partene, som har sterk interesse av at systemet skal fortsette. Men som Marx påpeker:

Kapitalisten er bare personifisert kapital og fungerer i produksjonsprosessen bare som kapitalens ansikt («Träger des Kapitals»). I den samfunnsmessige produksjonsprosessen pumper kapitalen en bestemt mengde merarbeid ut av de direkte produsentene, arbeiderne. Kapitalen tilegner seg dette merarbeidet uten noen motytelse, og i virkeligheten er det fortsatt en form for tvangsarbeid, selv om det tilsynelatende er et resultat av en frivillig kontraktsmessig avtale.

Marx understreker at merarbeid vil forekomme i ethvert samfunn. Det er bare i de aller fattigste samfunn at arbeidet ikke resulterer i mer enn det arbeideren trenger for å brødfø seg selv. Det spesielle ved kapitalismen er at kapitalisten konfiskerer merproduktet til sine egne formål, og at en betydelig del av merverdien blir brukt til å øke kapitalen, for å gi denne kapitalisten den nødvendige kapitalmessige styrken til å kunne konkurrere med andre kapitalister.

Den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen som særpreger kapitalismen, gir den en enestående dynamikk i forhold til menneskesamfunnets tidligere former for organisering. I kapittel 48 av Kapitalens bind 3 uttrykker Marx det slik:

Det er en av de sivilisatoriske sidene ved kapitalen at den framtvinger dette merarbeidet på en måte og under betingelser som er mer fordelaktig for utviklingen av produktivkreftene, de samfunnsmessige forholdene og etableringen av elementene for en ny og høyere samfunnsform, enn det var under tidligere former som slaveri, livegenskap osv..

Jeg vil avslutte min visitt hos Marx’ Kapitalen med å gå tilbake til bind 1, som er utgitt på norsk av Forlaget Oktober. I kapittel 22 drøfter han forvandlingen av merverdi til kapital, og han har noen virkelig malende formuleringer som formidler innsikt som er avgjørende viktige i dag (side 38–39):

Bare for så vidt kapitalisten er personifisert kapital, er han av historisk verdi … Bare i denne utstrekning er han en forbigående nødvendighet innen den kapitalistiske produksjonsmåtens forbigående nødvendighet. Men i samme utstrekning er heller ikke bruksverdi og nytelse, men bytteverdi og dennes økning hans drivende motiv. Som fanatiker når det gjelder å øke verdiens verdi tvinger han hensynsløst menneskeheten til produksjon for produksjonens skyld og dermed til å utvikle samfunnsmessige produktivkrefter og skape materielle produksjonsvilkår, som alene kan danne den reelle basis for en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ …

… konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon …

Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.

Fortsettelsen er i høyeste grad leseverdig og kunne gjerne ha vært innsendt som kronikkkommentar til finanskrisen. Men for mitt formål stopper jeg mine sitater her.

Arbeiderklassen har helt siden Marx’ tid hatt den sterkeste objektive interesse av å gjøre opprør mot kapitalens herredømme og dens utbytting av arbeidskraft og natur. I de mest avanserte kapitalistiske landene har den bare i korte episoder i første del av forrige århundre klart å gripe makten, for så å bli nedkjempet igjen.

Nå er en rekke av disse landene inne i en omfattende økonomisk krise. Den gir på nytt grunnlag for opprør, slik vi har sett tendenser til i flere sør-europeiske land allerede.

Men samtidig blir det tydelig at en annen grunn til å bli kvitt kapitalismen er blitt enda mer presserende. Den tvangsmessige akkumulasjonen og kapitalismens seierrike inntog i land etter land er nå i ferd med å presse bruken av naturressurser og utslippsmuligheter ut over de grensene som den naturlige balansen på kloden kan tåle. Naturens egne krefter har flere ganger i klodens historie ødelagt den rådende balansen slik at livsforholdene på kloden er blitt sterkt endret, med omfattende utryddelse av livsformer som resultat. NRKs Ekko gjenga 7. mars 2011 konklusjonene fra en vitenskapelig rapport publisert i tidsskriftet Nature, der en mener at historiens sjette masseutryddelse av arter er på vei. Den femte – og mest kjente – av de tidligere masseutryddelsene var den som inntraff for omkring 65 millioner år siden, da bl.a. alle ikke-flygende dinosaurer ble utryddet. Årsaken var sannsynligvis at et kraftig asteroidenedslag i Mexico skapte skyer som hindret sollyset å komme inn til jorden i en lengre periode. Det spesielle med den masseutryddelsen av arter som nå ser ut til å være på vei, er at det denne gang er menneskenes aktivitet som er årsaken.

At kapitalismens veksttvang faktisk kan true hele menneskehetens framtidige livsmuligheter på kloden, gjør det selvsagt ekstra presserende å komme seg ut av kapitalismen og over til et etterkapitalistisk samfunn. Det framstår som avgjørende nødvendig å få erstattet kapitalismens anarki med en bevisst politisk styring av menneskenes produktive virksomhet. Stilt overfor en slik utfordring vil også de som nyter godt av kapitalismens store rikdom, ha sterk objektiv interesse av å få stoppet denne ødeleggende dynamikken. Kapitalismen har nådd et stadium der også krefter langt utenfor arbeiderklassen – ja, til og med betydelige kapitalister – vil kunne innse at kapitalismens tid er forbi.

3. Truende muligheter og lovende perspektiver for nye allianser

De perspektivene som jeg trakk opp i forrige punkt, peker mot at det i alle fall er tre mulige konsekvenser av en slik utfordring.

Den ene, som vi av all makt må prøve å forhindre, er at de mektigste statene i verden prøver å bruke sin makt til å tvinge andre deler av menneskeheten til undergang, fordi det ikke blir plass til dem hvis de mektigste kapitalene fortsatt skal kunne vokse og legge beslag på mer naturressurser og en enda større del av klodens utslippsmuligheter.

Den andre er at naturen selv «løser» problemet for oss, ved at forholdene blir ulevelige slik at store deler av menneskeheten bukker under.

Den tredje, som er det vi må arbeide intenst for å virkeliggjøre, er at det bygges en bred allianse som omfatter krefter også langt utenfor arbeiderklassen, og som i felles erkjennelse av hva som står på spill, rett og slett innser at vi må stoppe kapitalismens veksttvang. En allianse som går sammen om å innføre en demokratisk styrt planøkonomi, der produksjonen tilpasses naturens realistiske rammebetingelser, og der arbeidskraft og naturressurser prioriteres ut fra hvordan menneskenes behov best mulig kan ivaretas, som konklusjon på omfattende demokratiske prosesser.

Er en slik bred allianse mulig?

Er den realistisk?

Jeg har en nesten-navnebror, som heter Øystein Dahle. Han har en lang karriere bak seg i oljebransjen, bl.a. som toppleder i ESSO Norge (viseadministrerende direktør i en årrekke). Blant annet med basis i sin interesse for friluftsliv og naturvern har han etter hvert utviklet et engasjement rettet mot kapitalismens vekstfilosofi. Han har bl.a. nedlagt en stor innsats i Worldwatch Institute. Han er nå blitt 73 år gammel, og han har pensjonert seg der, men han har definitivt ikke lagt sitt samfunnsengasjement på hylla. Selv har jeg hatt gleden av å møte ham flere ganger, bl.a. på Globaliseringskonferansen 2008, der han deltok som foredragsholder på seminaret «Systemkritikk i klimadebatten», som ble arrangert av SU, RU og Rødt. Hans foredrag var revolusjonært så godt som noe.

Øystein Dahle har skrevet forordet til Lester Browns bok Plan B 4.0 – Hvordan redde vår jord, som utkom på Boksmia Forlag i 2010. Han avslutter forordet slik:

Det mye omtalte klimaproblemet er i virkeligheten et symptom mer enn et problem. Kloden har feber og tåler ikke mer enn 2 grader global temperaturøkning. Vi begynner å nærme oss 1 grad økning. Hva er da hovedproblemene? Eksponensiell vekst og for stor kjøpekraft er hovedproblemene, og det finnes ikke noen enkle kurer mot noen av dem. Det er etter hvert mange som kan fortelle oss at romskipet Jorden er i «havsnød». Vår sivilisasjon går fra et stadium som kan karakteriseres som cowboy-økonomi, til det mer krevende stadiet romskipsøkonomi. Det er ikke for sent, men det haster. Og vi trenger Lester Brown som los.

Det å utvikle en bred debatt om nødvendigheten av å legge kapitalismen bak oss, og om hvordan det etterkapitalistiske samfunn skal være, må bli en av de aller viktigste oppgavene våre i tida som kommer. De ledende kapitalistiske statene er mektige, og de er krigerske. Men de forvitrer innenfra, og de møter stadig større motstand fra folk over hele verden. Hvis menneskehetens framtid skal kunne sikres, bør kapitalismens fall være nær forestående. Det haster med å utvikle et svært bredt og slagkraftig engasjement for å bli kvitt kapitalens herredømme, både i Norge og i resten av verden. Det er stor fare for at vi vil møte desperate tiltak fra makthaverne som forsvar for at kapitalen fortsatt skal styre. Å engasjere stor styrke og bredde bak kravet om å kaste kapitalens herredømme, er det som først og fremst kan gi håp om at makthaverne vil innse at det er håpløst. Vi må være forberedt på alt. Desto viktigere er det å få fart på debatten og engasjementet. Det er et stort privilegium å leve i så spennende tider!

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

– Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning. (Karl Marx)                            

1. Om å møte vår tids store utfordring og ta et oppgjør med tidligere feil

Klimautfordringen, den matvarekrisen som bygger seg opp, og det faktum at vi holder på å tømme viktige, ikke-fornybare naturressurser – er noen av de forholdene som peker på at det haster med å komme seg ut av kapitalismen med dens spesielle, tvangsmessige form for vekst. Det store debattemnet i Norge burde være: Hvordan skal vi komme fra kapitalismen og over i det etterkapitalistiske samfunnet? Og hvordan skal det etterkapitalistiske samfunnet være?

Men utrolig nok: I omtrent all politisk debatt i Norge tas det som gitt at det skal være kapitalisme til evig tid. Det er bare i det lille partiet Rødt at det i noen grad føres en debatt om vår tids store og presserende utfordring: Det etterkapitalistiske samfunnet og hvordan vi skal komme dit.

Jeg bruker med vilje betegnelsen «det etterkapitalistiske samfunnet». Det understreker at en bestemt epoke i menneskehetens historie, kapitalismen, går mot sin nødvendige slutt. Kapitalismen krevde visse historiske forutsetninger for at den skulle kunne slå igjennom og utvikle seg til en fullverdig kapitalisme. På samme måte må vi nå erkjenne at et samfunn der det for første gang i historien er flertallet som faktisk har makten og som faktisk selv styrer – et slikt samfunn krever også bestemte historiske forutsetninger. Erfaringene fra de forsøkene som hittil har vært gjort, peker entydig mot en bestemt konklusjon: Det samfunnet som Marx omtalte som kommunismen i ulike stadier, og som mange av oss kaller for sosialisme på vei mot et klasseløst samfunn, kommunismen – det er en etterkapitalistisk samfunnsform. Den bygger på det samfunnsmessige, produktive grunnlaget som er blitt utviklet gjennom kapitalismen. Å gå fra et samfunn med sterke føydale trekk og rett over i et sosialistisk samfunn der flertallet faktisk har makten, er neppe mulig, i hvert fall ikke uten den drahjelpen som det vil være at store deler av verden allerede har kommet over i den etterkapitalistiske fasen.

Det betyr ikke at revolusjonær kamp i samfunn med sterke føydale preg er mindre viktig. Først og fremst er den selvsagt viktig for dem som lever i slike samfunn. Men den er også viktig for oss – kanskje avgjørende viktig, fordi de mektigste kapitalistiske statene nettopp bygger mye av sin makt og rikdom på hensynsløs utbytting av mennesker og natur i disse føydalt pregede samfunnene. Mye mer omfattende internasjonal kontakt enn i tidligere tider fører også til at kunnskap som utvikles i ulike samfunn under ulike forhold, blir felleseie i mye større grad enn før. Å utvikle kontakt og samarbeid mellom frihetssøkende, opprørske krefter i ulike deler av verden er derfor svært viktig, og vi må støtte hverandres kamp.

Men det ser altså ut til at revolusjoner i samfunn som har sterke føydale trekk, og som er preget av rå, autoritær undertrykking fra egne fyrster eller fyrsteliknende presidenter og fra mektige, imperialistiske stater, ikke fører til den omfattende frigjøringen som en faktisk, reell maktovertakelse fra arbeiderklassens og folkeflertallets side vil bety. Ser vi på de historiske erfaringene, har de revolusjonære kreftene selv vært sterkt preget av autoritær arv fra det regimet som de styrter, og de har vært preget av disse samfunnenes mangelfullt utviklede produktivkrefter. Det betyr at tidligere tiders  revolusjoner i slike føydalt pregede land i liten grad kan tjene som forbilde og gi veiledning for revolusjonær kamp i land som har gjennomgått en langvarig kapitalistisk utvikling. Og det betyr at de av oss – bl.a. jeg selv – som har brukt ledere av slike tidligere revolusjoner som autoritative forbilder og retningsgivere, har gjort en stor feil. Disse revolusjonene har brakt med seg en sterk, autoritær ballast fra de samfunnene de har sprunget ut av. Jeg tror at mange av oss også har undervurdert betydningen av den kolossale forskjellen mellom de materielle, produksjonsmessige forutsetningene som fantes i disse føydalt pregede samfunnene (for eksempel Russland 1917 og Kina 1949), og de materielle forutsetningene som eksisterer i høyt utviklede kapitalistiske land for å kunne skape et nytt samfunn der det store flertallet, arbeiderklassen og dens allierte, faktisk styrer.

På de norske arbeidsplassene der fagforeningen er sterk, tror jeg arbeidsfolk har mer de skulle ha sagt over sin arbeidsplass og sin arbeidssituasjon, enn arbeidsfolk har hatt i noe samfunn som har kalt seg sosialistisk eller kommunistisk. Dermed har de også en viktig ballast av erfaringer om styring og makt og om hva som er reelt demokrati og hva som ikke er det, men kanskje kan se ut som det. De har forutsetninger som er av uvurderlig verdi for å klare å utvikle et etterkapitalistisk Norge til å bli et samfunn i raske skritt mot det Marx kalte for frihetens rike.

Kampen for å føre menneskesamfunnet over i den etterkapitalistiske fasen er en kamp for frigjøring, mot fremmedgjøring og undertrykking. Vi kjemper for et samfunn som virkelig vil bety et stort sprang framover for det enkelte individs frihet, for muligheten til å utfolde sine særegne evner og egenskaper. Vi kjemper for et samfunn preget av mangfold, der alle kan bidra ut fra sine egne forutsetninger – et samfunn som ikke utelukker eller nedvurderer dem som ikke kan konkurrere om å være mest lønnsom arbeidskraft. Også av den grunn er et slikt samfunn mer produktivt enn et kapitalistisk samfunn. Vi kjemper for et samfunn der folk flest aktivt styrer, der bruken av arbeidskraft, naturressurser og menneskeskapt produksjonsutstyr besluttes ut fra en bevisst, aktiv debatt, ikke ut fra markedskreftenes jakt på maksimal profitt.

Hvor tragisk er det ikke da at den dominerende oppfatningen om det samfunnet som vi kjemper for, er at det er et samfunn preget av ensretting, undertrykking av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, et diktatur der staten og kommunistpartiet bestemmer, og der de som ikke deler de statsautoriserte standpunktene, blir forfulgt og innesperret.

Når denne oppfatningen er så dominerende, er det dessverre ikke bare fordi den herskende overklassen har et ideologisk hegemoni, driver propaganda for sitt eget herredømme og svartmaler alternativene. De har kunnet innkassere stor suksess med dette nettopp fordi det faktisk har vært en vesentlig kjerne av sannhet i det. De forsøkene som hittil har vært gjort på å skape sosialisme eller kommunisme eller hva vi nå kaller det, har gjennomgående vært sterkt autoritært preget. På tross av at de ofte har lagt grunnen for viktige sosiale og materielle framskritt, har de vært preget av arven fra samfunn med sterke føydale trekk og rå, autoritær undertrykking. De har ofte vært preget av stor materiell nød og av tilbakeliggende produksjonsforhold. Det som nå skjer i enkelte latinamerikanske land, er vel det lengste vi er kommet bort fra et slikt utgangspunkt.

I sin bok, Den flerstemmige revolusjonen, skriver Kjersti Ericsson på side 213:

Et hovedpoeng i denne boka har vært at også vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom fra sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane.

Vi som har våre erfaringer fra et kapitalistisk samfunn, har mer enn nok å slite med av ballast fra det som er vår gamle verden, om vi ikke i tillegg skal ta til oss føydalt arvegods fra dem som hadde sine tanker preget av tidligere samfunn med sterke føydale trekk. Selvsagt kan også de ha viktig innsikt å formidle, men det er et fatalt feilgrep å løfte opp bilder av dem og framholde dem som forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge. Det er i virkeligheten reaksjonært. Heldigvis er det mange år siden forgjengerne til partiet Rødt – AKP og RV – tok et oppgjør med det å bære bilder av de gamle revolusjonære ledere. Det hviler et særlig ansvar på de av oss som har gjort denne feilen, og som har bidradd til at det i dag fortsatt er mange som forbinder kampen for sosialisme og kommunisme med autoritære, sentralstyrte samfunn. Vi har et særlig ansvar for å gå i spissen for å se framover og gripe fatt i det som er vår tids store utfordring: Å utvikle det frigjørende, etterkapitalistiske alternativet.

I det arbeidet må vi ta utgangspunkt i vår faktiske virkelighet anno 2011, i de resultatene som er oppnådd gjennom lang tids klassekamp, og i den produksjonsevnen som et par hundre år med kapitalisme har frambrakt. Det utgangspunktet må vi forene med den grunnleggende innsikten som spesielt Karl Marx utviklet om kapitalismen, dens vesen og dens historiske rolle i menneskesamfunnets utvikling.

Derfor vil jeg avslutte dette punktet med et sitat fra bind 3 av Kapitalen, kapittel 48, punkt III. Språket er tungt, men sitatet understreker på en svært innsiktsfull måte den historiske sammenhengen som vår kamp står i:

Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.

På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.

Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning.

2. Den nye og mest presserende grunnen til å få avskaffet kapitalismen

La oss gripe fatt i det siste avsnittet i det Marx-sitatet som jeg avsluttet forrige punkt med. Produksjonen av de bruksverdiene som vi trenger, skjer i et samspill mellom natur/naturressurser, levende menneskelig arbeidskraft og produksjonsutstyr skapt av tidligere årsarbeid. Dette produktive samspillet må bringes under felles kontroll, i stedet for at vi skal la oss beherske av det som av en blind makt. Under kapitalismen framtrer det som en blind makt, med tre grupper av samfunnsmessige aktører: Lønnsarbeiderne som gjør jobben, kapitalistene som eier bedriftene der lønnsarbeiderne produserer, og landeierne som eier jord og andre knappe naturressurser. Ingen av disse styrer helheten. Helheten er faktisk fullstendig uten styring, den framtrer som «en blind makt».

Det som vi i vår tid kjenner som statlig regulering, klarer heller ikke å styre denne helheten. Staten er dessuten en klassestat, som først og fremst regulerer til fordel for kapitalen. De som måtte ha hatt illusjoner om noe annet, bør snarest ta en titt på erfaringene med den store internasjonale økonomiske krisen, kjent som «finanskrisen». De kapitalistiske statenes bidrag har vært en gigantisk subsidiering av kapitalen, først og fremst av finanskapitalen. Hvis ikke finansmarkedene fungerer, knekker nemlig kapitalismen sammen. De er helt nødvendige, i motsetning til alle dem som mister jobbene sine eller boligene sine. Arbeidsløse og boligløse er et helt naturlig og nødvendig innslag i en velfungerende kapitalisme, og den eneste grunnen til å bekymre seg om det, er at det kan skape sosial uro og på den måten lage knirk i den løpende produksjonen av merverdi.

Slik dette produktive samspillet framtrer under kapitalismen, ser det ut som et samspill mellom kapitalen (som oppfattes som produksjonsutstyret, varelagrene og øvrige midler som skal til for å drive), lønnstakerne (dvs. arbeidskraften), og naturressursene (i Norge er vel staten den største av dem som rår over disse og som bl.a. gjennom konsesjoner styrer retten til å bruke dem). Produksjonsutstyr er nødvendig, og noen må jo eie det, og det gjør altså kapitalistene. Av og til er det staten som er kapitalist, en sjelden gang er det de som jobber der som eier kapitalen. Uansett må kapitalen ha avkastning/profitt, hvis ikke vil bedriften stagnere og etter hvert bukke under i konkurransen. Det gjelder også den arbeidereide bedriften. Kapital er nødvendig, lønnsarbeidere er nødvendige, og naturressurser er nødvendige. At kapitalen må ha grunnlag for å vokse, er ryggraden i det hele. Hvis ikke vil hele samfunnet stagnere, arbeidsløsheten vokser og det går galt med helheten i samfunnet.

Den rådende forståelsen er at slik er det, det må alle skjønne. Kapitalens vekst er bl.a. forutsetningen for at vi skal kunne få framgang og møte de utfordringene som utviklingen stiller oss overfor. Og kapitalisme vil det være til evig tid, hvis ikke destruktive krefter klarer å ødelegge og påføre oss tilbakeslag. Dette er som en naturlov – som «en blind makt».

Denne spontane forståelsen, som makthaverne dyrker og som samfunnsøkonomifaget domineres av, trenger Marx gjennom, og nettopp kapittel 48 i bind 3 av Kapitalen gir en utmerket oppsummering av det.

Kapitalen er ikke en ting

Produksjonsutstyret er ikke i seg selv kapital. Det er ikke slik at summen av de materielle og produserte produksjonsmidlene er kapital, like lite som gullet eller sølvet i seg selv er penger. Kapital er et bestemt samfunnsmessig produksjonsforhold, som gir tingene en spesiell karakter, setter dem inn i produksjonen i et bestemt samfunnsmessig samspill. Kapital er produksjonsmidler som en bestemt del av samfunnet (kapitalistene) har monopolisert. Kapitalen er en makt som binder sammen arbeidskraft, produksjonsmidler, produksjonsprosess og produkter i et samspill som bare har ett mål: Å skape merverdi.

I dette samspillet som kapitalen definerer, blir arbeidet til lønnsarbeid. Hvis man ikke finner seg en kapitalist å arbeide for som lønnsarbeider, kan man ikke arbeide. Da blir man arbeidsløs. Arbeideren selger sin arbeidskraft ved å stille sin arbeidstid til kapitalistens disposisjon. Den inngår i produksjonsprosessen som en bestemt form for kapital, variabel kapital. Arbeidskraften er blitt en vare, og på samme måte som andre varer bestemmes også arbeidskraftens verdi av hvor lang tid det tar å skape/gjenskape den. Hvis lønna samsvarer med arbeidskraftens verdi, får arbeideren betalt for den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere nok verdi til å overleve og fornye sine krefter og sin produktive evne. Resten av arbeidstida er merarbeidstid – gratisarbeid for kapitalisten. Og det er den verdien som skapes i merarbeidstida, merverdien, som er målet for all produktiv virksomhet under kapitalismen.

I kraft av sine ulike roller er alle i en viss forstand slaver av denne kapitalistiske runddansen. Kapitalistene og eierne av de store naturressursene er de privilegerte partene, som har sterk interesse av at systemet skal fortsette. Men som Marx påpeker:

Kapitalisten er bare personifisert kapital og fungerer i produksjonsprosessen bare som kapitalens ansikt («Träger des Kapitals»). I den samfunnsmessige produksjonsprosessen pumper kapitalen en bestemt mengde merarbeid ut av de direkte produsentene, arbeiderne. Kapitalen tilegner seg dette merarbeidet uten noen motytelse, og i virkeligheten er det fortsatt en form for tvangsarbeid, selv om det tilsynelatende er et resultat av en frivillig kontraktsmessig avtale.

Marx understreker at merarbeid vil forekomme i ethvert samfunn. Det er bare i de aller fattigste samfunn at arbeidet ikke resulterer i mer enn det arbeideren trenger for å brødfø seg selv. Det spesielle ved kapitalismen er at kapitalisten konfiskerer merproduktet til sine egne formål, og at en betydelig del av merverdien blir brukt til å øke kapitalen, for å gi denne kapitalisten den nødvendige kapitalmessige styrken til å kunne konkurrere med andre kapitalister.

Den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen som særpreger kapitalismen, gir den en enestående dynamikk i forhold til menneskesamfunnets tidligere former for organisering. I kapittel 48 av Kapitalens bind 3 uttrykker Marx det slik:

Det er en av de sivilisatoriske sidene ved kapitalen at den framtvinger dette merarbeidet på en måte og under betingelser som er mer fordelaktig for utviklingen av produktivkreftene, de samfunnsmessige forholdene og etableringen av elementene for en ny og høyere samfunnsform, enn det var under tidligere former som slaveri, livegenskap osv..

Jeg vil avslutte min visitt hos Marx’ Kapitalen med å gå tilbake til bind 1, som er utgitt på norsk av Forlaget Oktober. I kapittel 22 drøfter han forvandlingen av merverdi til kapital, og han har noen virkelig malende formuleringer som formidler innsikt som er avgjørende viktige i dag (side 38–39):

Bare for så vidt kapitalisten er personifisert kapital, er han av historisk verdi … Bare i denne utstrekning er han en forbigående nødvendighet innen den kapitalistiske produksjonsmåtens forbigående nødvendighet. Men i samme utstrekning er heller ikke bruksverdi og nytelse, men bytteverdi og dennes økning hans drivende motiv. Som fanatiker når det gjelder å øke verdiens verdi tvinger han hensynsløst menneskeheten til produksjon for produksjonens skyld og dermed til å utvikle samfunnsmessige produktivkrefter og skape materielle produksjonsvilkår, som alene kan danne den reelle basis for en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ …

… konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon …

Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.

Fortsettelsen er i høyeste grad leseverdig og kunne gjerne ha vært innsendt som kronikkkommentar til finanskrisen. Men for mitt formål stopper jeg mine sitater her.

Arbeiderklassen har helt siden Marx’ tid hatt den sterkeste objektive interesse av å gjøre opprør mot kapitalens herredømme og dens utbytting av arbeidskraft og natur. I de mest avanserte kapitalistiske landene har den bare i korte episoder i første del av forrige århundre klart å gripe makten, for så å bli nedkjempet igjen.

Nå er en rekke av disse landene inne i en omfattende økonomisk krise. Den gir på nytt grunnlag for opprør, slik vi har sett tendenser til i flere sør-europeiske land allerede.

Men samtidig blir det tydelig at en annen grunn til å bli kvitt kapitalismen er blitt enda mer presserende. Den tvangsmessige akkumulasjonen og kapitalismens seierrike inntog i land etter land er nå i ferd med å presse bruken av naturressurser og utslippsmuligheter ut over de grensene som den naturlige balansen på kloden kan tåle. Naturens egne krefter har flere ganger i klodens historie ødelagt den rådende balansen slik at livsforholdene på kloden er blitt sterkt endret, med omfattende utryddelse av livsformer som resultat. NRKs Ekko gjenga 7. mars 2011 konklusjonene fra en vitenskapelig rapport publisert i tidsskriftet Nature, der en mener at historiens sjette masseutryddelse av arter er på vei. Den femte – og mest kjente – av de tidligere masseutryddelsene var den som inntraff for omkring 65 millioner år siden, da bl.a. alle ikke-flygende dinosaurer ble utryddet. Årsaken var sannsynligvis at et kraftig asteroidenedslag i Mexico skapte skyer som hindret sollyset å komme inn til jorden i en lengre periode. Det spesielle med den masseutryddelsen av arter som nå ser ut til å være på vei, er at det denne gang er menneskenes aktivitet som er årsaken.

At kapitalismens veksttvang faktisk kan true hele menneskehetens framtidige livsmuligheter på kloden, gjør det selvsagt ekstra presserende å komme seg ut av kapitalismen og over til et etterkapitalistisk samfunn. Det framstår som avgjørende nødvendig å få erstattet kapitalismens anarki med en bevisst politisk styring av menneskenes produktive virksomhet. Stilt overfor en slik utfordring vil også de som nyter godt av kapitalismens store rikdom, ha sterk objektiv interesse av å få stoppet denne ødeleggende dynamikken. Kapitalismen har nådd et stadium der også krefter langt utenfor arbeiderklassen – ja, til og med betydelige kapitalister – vil kunne innse at kapitalismens tid er forbi.

3. Truende muligheter og lovende perspektiver for nye allianser

De perspektivene som jeg trakk opp i forrige punkt, peker mot at det i alle fall er tre mulige konsekvenser av en slik utfordring.

Den ene, som vi av all makt må prøve å forhindre, er at de mektigste statene i verden prøver å bruke sin makt til å tvinge andre deler av menneskeheten til undergang, fordi det ikke blir plass til dem hvis de mektigste kapitalene fortsatt skal kunne vokse og legge beslag på mer naturressurser og en enda større del av klodens utslippsmuligheter.

Den andre er at naturen selv «løser» problemet for oss, ved at forholdene blir ulevelige slik at store deler av menneskeheten bukker under.

Den tredje, som er det vi må arbeide intenst for å virkeliggjøre, er at det bygges en bred allianse som omfatter krefter også langt utenfor arbeiderklassen, og som i felles erkjennelse av hva som står på spill, rett og slett innser at vi må stoppe kapitalismens veksttvang. En allianse som går sammen om å innføre en demokratisk styrt planøkonomi, der produksjonen tilpasses naturens realistiske rammebetingelser, og der arbeidskraft og naturressurser prioriteres ut fra hvordan menneskenes behov best mulig kan ivaretas, som konklusjon på omfattende demokratiske prosesser.

Er en slik bred allianse mulig?

Er den realistisk?

Jeg har en nesten-navnebror, som heter Øystein Dahle. Han har en lang karriere bak seg i oljebransjen, bl.a. som toppleder i ESSO Norge (viseadministrerende direktør i en årrekke). Blant annet med basis i sin interesse for friluftsliv og naturvern har han etter hvert utviklet et engasjement rettet mot kapitalismens vekstfilosofi. Han har bl.a. nedlagt en stor innsats i Worldwatch Institute. Han er nå blitt 73 år gammel, og han har pensjonert seg der, men han har definitivt ikke lagt sitt samfunnsengasjement på hylla. Selv har jeg hatt gleden av å møte ham flere ganger, bl.a. på Globaliseringskonferansen 2008, der han deltok som foredragsholder på seminaret «Systemkritikk i klimadebatten», som ble arrangert av SU, RU og Rødt. Hans foredrag var revolusjonært så godt som noe.

Øystein Dahle har skrevet forordet til Lester Browns bok Plan B 4.0 – Hvordan redde vår jord, som utkom på Boksmia Forlag i 2010. Han avslutter forordet slik:

Det mye omtalte klimaproblemet er i virkeligheten et symptom mer enn et problem. Kloden har feber og tåler ikke mer enn 2 grader global temperaturøkning. Vi begynner å nærme oss 1 grad økning. Hva er da hovedproblemene? Eksponensiell vekst og for stor kjøpekraft er hovedproblemene, og det finnes ikke noen enkle kurer mot noen av dem. Det er etter hvert mange som kan fortelle oss at romskipet Jorden er i «havsnød». Vår sivilisasjon går fra et stadium som kan karakteriseres som cowboy-økonomi, til det mer krevende stadiet romskipsøkonomi. Det er ikke for sent, men det haster. Og vi trenger Lester Brown som los.

Det å utvikle en bred debatt om nødvendigheten av å legge kapitalismen bak oss, og om hvordan det etterkapitalistiske samfunn skal være, må bli en av de aller viktigste oppgavene våre i tida som kommer. De ledende kapitalistiske statene er mektige, og de er krigerske. Men de forvitrer innenfra, og de møter stadig større motstand fra folk over hele verden. Hvis menneskehetens framtid skal kunne sikres, bør kapitalismens fall være nær forestående. Det haster med å utvikle et svært bredt og slagkraftig engasjement for å bli kvitt kapitalens herredømme, både i Norge og i resten av verden. Det er stor fare for at vi vil møte desperate tiltak fra makthaverne som forsvar for at kapitalen fortsatt skal styre. Å engasjere stor styrke og bredde bak kravet om å kaste kapitalens herredømme, er det som først og fremst kan gi håp om at makthaverne vil innse at det er håpløst. Vi må være forberedt på alt. Desto viktigere er det å få fart på debatten og engasjementet. Det er et stort privilegium å leve i så spennende tider!

Ilargi driver nettstedet The automatic earth, http://theautomaticearth.blogspot.com/

Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette?

Det hender i blant at du les noko som får deg til å ønskje å vere musestille, og framleis undrar du på kva i all verda folk tenkjer. Dette er ein slik augneblink, fortel Emma Rowley i UK Telegraph:

Verda treng 100 billionar dollar meir kreditt, fortel Verdas Økonomiske Forum (VØF).

Verda sin venta økonomiske vekst må bli stødd opp med 100 billionar dollar (63 billionar britiske pund) ekstra i kreditt over det komande tiåret, i følgje Verdas Økonomiske Forum. Denne doblinga av eksisterande kredittnivå kunne skje utan å auke risikoen for ei større krise, sa rapporten frå VØF i førekant av forumet sitt høgt profilerte årlege møte i Davos.

Men forskarar åtvara leiarar og rådde dei til å vere på vakt mot nye kreditt-«oppheitingar», der det finn stad for mykje opplåning, i det verda reiser seg frå ei finansiell katastrofe, ei katastrofe der «finanssystemet si manglande evne til å oppdage og avgrense» for ein stor del fekk skulda for desse stadene med ikkje berekraftig gjeld.

«Kredittlommer vaks raskt til overmål – og førde heile finanssystemet til kanten av stupet», sa rapporten som var skriven i lag med konsulentselskapet McKinsey. «No er kreditt livsblodet til økonomien, og mykje meir av det vil bli nødvendig for å stø opp under gjenreisinga og gjere ei verd i utvikling i stand til å nå vekstpotensialet sitt.»

Den globale kredittmengda er alt dobla dei seinare år, frå 57 billionar dollar til 109 billionar dollar frå 2000 til 2009 i følgje rapporten. VØF sa at den veksande etterspørselen etter kreditt ville bli møtt «ansvarsfullt, berekraftig – og med færre kriser». Men forumet presiserte at for å nå dette målet, treng finansinstitusjonar, reguleringsstyremakter og dei som formar politikk, meir robuste indikatorar for å avdekke ikkje berekraftige utlån, risiko og kredittmangel.

Men kor skal vi starte? La oss klø oss litt i hovudet. (Ikkje spidd meg på detaljar eller eksakte tal – for her leitar eg etter nokre grove hovudpoeng). Den globale «kredittmengda » vaks med 52 billionar dollar over dei siste 10 åra (2010 ikkje rekna med). Det svarar omtrent til eit heilt års globalt BNP. No, la oss sjå: Verda vil snart ha 7 milliardar innbyggarar. Det betyr at etter år 2000 vaks kreditten med omtrent 7000 dollar per person, medrekna ungar, pensjonistar og dei mange hundre millionane som må leve på ein dollar om dagen eller noko der omkring. Og det var på toppen av rundt 8000 dollar i kreditt per capita i førehand.

Og no, seier Verdas Økonomiske Forum og McKinsey, må vi satse alt på eit kort (igjen), alt enten på raudt eller svart. Over det neste tiåret må vi auke global kreditt med over 14 000 dollar per capita. Men ver ikkje redd: VØF seier den vidare etterspørselen etter kreditt vil bli møtt «ansvarleg, berekraftig – og med færre kriser».

OK, du må vedgå at det gjekk berre flott det siste tiåret, vi gjer det knallgodt. Trass i alt var det berre tre millionar registrerte tvangsovertakingar av pant siste året i USA, der den reelle arbeidsløysa berre er 16 % eller noko slikt, og framom alt, berre ei handfull menneske har sett fyr på seg sjølve til no i Nord-Afrika i 2011. Med andre ord: Det går kjempefint?!

Ikkje tenk slik, VØF

Vi har alt ein absolutt gjeldskatastrofe i hendene våre på grunn av det som har hendt tidlegare, og denne katastrofen vil bli mykje verre no fordi klovneskolar som VØF er med på å avgjere kursen framover. Og det dei seier er: Vi treng meir gjeld. Mykje meir. Dobbelt så mykje, på toppen av det som alt finst. Viss du legg 14 000 dollar i gjeld for kvart individ på planeten på toppen av dei 15 000 dollarane som alt er på plass, og du innser at dei fleste i Vesten alt sit i holet på grunn titals, viss ikkje hundrevis, av tusendollarar i personleg og nasjonal gjeld, då endar du opp med eit sinnsjukt bilde.

Og i tillegg, kor vart det av all kreditten som vart gitt det siste tiåret, og korfor må vi «ha bruk for» så mykje meir av same slaget? OK, bustadsektoren, utlåns- og kredittsektoren i USA gafla i seg rikeleg. Slik dei same sektorane i Irland, Spania, Storbritannia og andre (Kina?!) gjorde.

No til dags kan ikkje bustadbyggarar i USA få stort meir av nokon som helst slags kreditt, og det kan heller ikkje dei som vil kjøpe bustader. Så heimetablering er fastfrosen, og det faktumet at løyver auka i desember må bli tatt med ei stor klype salt; eit løyve er null og nix utan tilgjengeleg kreditt.

Her er nokre få tal frå Martin Crutsinger i Assosiated Press:

Starten på bustadetablering i desember fall til det nest verste året på byggefronten.

Handelsdepartementet seier at byggebransjen starta arbeid med sesongjustert årsrate på 529 000 nye bustader og leiligheiter sist månad, eit fall på 4,3 % frå november.

Utbyggarar starta grunnarbeid på i alt 587 600 heimar i 2010, berre litt betre enn 554 000 oppstarta i 2009. Desse er dei to verste åra i oversikten bakover til 1959.

I ein frisk økonomi startar utbyggarar rundt ein million einingar i året. Dei bygde dobbelt så mange i 2005 då husboomen var på topp. Etter den tid har marknaden skrumpa inn.

Og til og med det kan bli eit for rosenraudt bilde, seier Jeffrey Sparshott og Jamila Trindle i Wall Street Journal:

Bustadbygging fell i USA

(..) Reell start på husbygging, utan sesongjustering, fall til 34 300 i desember.

 

La oss sjå. Bustadstartar er på veg ned frå 2 millionar i 2005 til ein halv million i dag, på årsbasis. Eit «normalt friskt» år ville ha ein million startar.

Her hamnar vi i debatten om inflasjon eller deflasjon sidan låneinstitusjonar er ein stor aktør når det gjeld å skape kreditt, eller var det, burde eg seie. Måten det fungerer på – eller brukte å fungere på – er at du går til ein bank, ber om eit lån, og så trykker dei på ein knapp, og hokus pokus, der er endå ein verdi, som ikkje eksisterte før, la oss seie 250 000 dollar, nettopp komen inn i økonomien.

I dei gode dagane vi hadde i 2005, ville dette utvida «tilgjengeleg» kreditt i USA med 500 milliardar i året (med 250 000 dollar per låneopptak). I eit normalt år 250 milliardar dollar. I dag kanskje 125 milliardar dollar. Desse summane treng ikkje innebere all verda for deg, kva er ein milliard frå eller til? Men husk at banken kunne ta desse nye gjeldsobligasjonane, dele dei opp og slå terning med dei, omdanne dei til lånestøtta verdipapir, putte profitten i lomma, og bruke dei til å gå vidare i retning endå meir utspekulerte derivatinstrument som «default swaps», CDO-ar osv. (CDO=collateralized debt obligations, eit slag strukturert aktivaunderstøtta verdipapir. Omsettaren sin merknad.)

Til dels fordi reservekrava smuldra opp i det oppsplitta banksystemet vårt, kunne dei løfte seg til himmels. La oss bli verkeleg konservative og seie at det gjeldande gjeldsforholdet (gjeld/eigenkapital) var 20:1 (Eg held det svært lågt her). Det ville ha fått dei 2 millionane husbyggestartane i 2005 til å utløyse ein kredittbasert bonanza på 10 billionar dollar. I eit «normalt» år ville resultatet bli 5 billionar dollar. Og dette gjeld berre starten på nye bustadbygg. Her tel ein ikkje med salet av eksisterande bustader. Det var over 3 billionar dollar i nye utlån i 2005. Det er også andre forhold, som for eksempel det faktum at folk flest betalar 3–4 gonger det aktuelle lånebeløpet før bustadane deira er nedbetalt, noko som i stort monn aukar summen av tilgjengelege gamblingsmiddel for bankane.

Og no er ein stor del av dette borte vekk. Det er ikkje berre 75 %-tapet som har senka oss frå dei 2 millionane byggestartar i 2005 ned til dagens 500 000. Verdipapiriseringsmodellen har også endra seg drastisk; «Kari» og «Ola» (og FHA/ Ginnie Mae) kjøper i dag nær på 100 % av nye lån mot mindre enn 40 % i 2005. (FHA=Federal Housing Administration, og Ginnie Mae er regjeringa si offisielle nettside til den nasjonale pantelånsamansluttinga.) Og i dag gir dei ut MBS-ar saman med Ginnie Mae. (MBS=mortage-backed security: «Pantelån») Bankane lei ikkje berre store tap på dei giftige papira sine. Dei har også måtta sjå «huskranane» sine skrudd ned på sparebluss. Sjølvsagt har dei via bakdøra funne nye måtar å delta på. Men sidan marknaden har skrumpa inn 75 %, må dei skru opp «gjeldsforholdet» med 300 %, til 80:1, for å spele flatt.

Så er det nokon grunn til å undre seg over korfor Geithner og Bernanke kastar billionar inn i systemet utan å indusere nokon vekst? Eit svartare hol enn dette har aldri vorte oppdaga, ikkje eingong med Hubble-teleskopet. Til no har rekneskapsjuks utsett sanningas augneblink, men det gøymer berre fortidas tap. Ikkje noko rekneskapsjuks kan gjere godt følgjene av å tape 75 % av marknaden, i dette tilfellet bustadsektoren.

Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette? Ingen veit det heller. Og kva skjer med pantesikringa som teoretisk skulle ligge bak desse uvisse låna? Vil dei bli tvinga til å bli hefta til marknaden? Fullstendig uklårt.

Kor mange menneske vil ende opp med å bu gratis i heimane sine i eit kvilelaust Wile E. tilvere, i det dei ventar på å sjå om långivarane deira kan kome opp med dei nødvendige juridiske papira som trengst for å ta over huset deira? (Wile E. er ein amerikansk teikneseriefigur, ein jaga og plaga kojote-mann. Omsettaren sin merknad.) Dette kan gjelde hundretusenvis. Det kunne gjelde millionar. Den berykta Ibanez-saka i Massachusetts var berre ein start. I Maryland vart 10 000 husovertakingssaker stoppa dagen etter. Det er ingen tvil om at vi vil oppleve mykje meir av dette i 2011–2012.

Så er det tilbakeføringa av ARM-pante- låna som truleg vil nå topp i 2011. (ARM=Adjustable-Rate Mortages) Det vil puffe mengdevis av nye bustadeigarar over kanten, og mengdevis av eigedommar over på marknaden, føresett at papirarbeidet ikkje er gjort alt for dårleg.

Og alle desse faktorane til saman vil føre til eit uunngåeleg resultat: prisane vil halde fram med å falle. Det vil gjere alle utviklingstrendane som er nemnt ovafor, verre, noko som vil få prisane til å falle vidare, osv., osv. Ingen ting peikar mot økonomisk gjenreising, berre mot billionar med dollar i tilleggskreditt. Så langt har det berre ført til 16 % arbeidsløyse, 3 millionar registrerte bustadovertakingar i 2010 og nærpå 30 % fall i bustadprisane (i følgje Case/Shiller).

Og no ber VØF om 100 billionar dollar i ekstrakreditt fram mot 2020:

Denne doblinga av eksisterande kredittnivå skulle ein oppnå utan å auke risikoen for ei større krise…

Tenk over det, kanskje har dei rett. Den større krisa er der alt, så risikoen er 100 %. Dette kan du ikkje auke. VØF-planen vil sterkt skjerpe verknaden av krisa på Main Street («for vanlege folk»). Og framleis ønskjer ikkje dei herskande politikarane å gje slepp på denne zombie-modellen, kor daud han enn måtte vere, fordi det er denne modellen som sikrar at Wall Street held fram med å betale valkampanjane. Main Steet er for fattig til å gjere det. Main Street er avmaktsleverandør.

(Artikkelen er omsett av Einar Jetne.)

Ilargi driver nettstedet The automatic earth, http://theautomaticearth.blogspot.com/

Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette?

Det hender i blant at du les noko som får deg til å ønskje å vere musestille, og framleis undrar du på kva i all verda folk tenkjer. Dette er ein slik augneblink, fortel Emma Rowley i UK Telegraph:

Verda treng 100 billionar dollar meir kreditt, fortel Verdas Økonomiske Forum (VØF).

Verda sin venta økonomiske vekst må bli stødd opp med 100 billionar dollar (63 billionar britiske pund) ekstra i kreditt over det komande tiåret, i følgje Verdas Økonomiske Forum. Denne doblinga av eksisterande kredittnivå kunne skje utan å auke risikoen for ei større krise, sa rapporten frå VØF i førekant av forumet sitt høgt profilerte årlege møte i Davos.

Men forskarar åtvara leiarar og rådde dei til å vere på vakt mot nye kreditt-«oppheitingar», der det finn stad for mykje opplåning, i det verda reiser seg frå ei finansiell katastrofe, ei katastrofe der «finanssystemet si manglande evne til å oppdage og avgrense» for ein stor del fekk skulda for desse stadene med ikkje berekraftig gjeld.

«Kredittlommer vaks raskt til overmål – og førde heile finanssystemet til kanten av stupet», sa rapporten som var skriven i lag med konsulentselskapet McKinsey. «No er kreditt livsblodet til økonomien, og mykje meir av det vil bli nødvendig for å stø opp under gjenreisinga og gjere ei verd i utvikling i stand til å nå vekstpotensialet sitt.»

Den globale kredittmengda er alt dobla dei seinare år, frå 57 billionar dollar til 109 billionar dollar frå 2000 til 2009 i følgje rapporten. VØF sa at den veksande etterspørselen etter kreditt ville bli møtt «ansvarsfullt, berekraftig – og med færre kriser». Men forumet presiserte at for å nå dette målet, treng finansinstitusjonar, reguleringsstyremakter og dei som formar politikk, meir robuste indikatorar for å avdekke ikkje berekraftige utlån, risiko og kredittmangel.

Men kor skal vi starte? La oss klø oss litt i hovudet. (Ikkje spidd meg på detaljar eller eksakte tal – for her leitar eg etter nokre grove hovudpoeng). Den globale «kredittmengda » vaks med 52 billionar dollar over dei siste 10 åra (2010 ikkje rekna med). Det svarar omtrent til eit heilt års globalt BNP. No, la oss sjå: Verda vil snart ha 7 milliardar innbyggarar. Det betyr at etter år 2000 vaks kreditten med omtrent 7000 dollar per person, medrekna ungar, pensjonistar og dei mange hundre millionane som må leve på ein dollar om dagen eller noko der omkring. Og det var på toppen av rundt 8000 dollar i kreditt per capita i førehand.

Og no, seier Verdas Økonomiske Forum og McKinsey, må vi satse alt på eit kort (igjen), alt enten på raudt eller svart. Over det neste tiåret må vi auke global kreditt med over 14 000 dollar per capita. Men ver ikkje redd: VØF seier den vidare etterspørselen etter kreditt vil bli møtt «ansvarleg, berekraftig – og med færre kriser».

OK, du må vedgå at det gjekk berre flott det siste tiåret, vi gjer det knallgodt. Trass i alt var det berre tre millionar registrerte tvangsovertakingar av pant siste året i USA, der den reelle arbeidsløysa berre er 16 % eller noko slikt, og framom alt, berre ei handfull menneske har sett fyr på seg sjølve til no i Nord-Afrika i 2011. Med andre ord: Det går kjempefint?!

Ikkje tenk slik, VØF

Vi har alt ein absolutt gjeldskatastrofe i hendene våre på grunn av det som har hendt tidlegare, og denne katastrofen vil bli mykje verre no fordi klovneskolar som VØF er med på å avgjere kursen framover. Og det dei seier er: Vi treng meir gjeld. Mykje meir. Dobbelt så mykje, på toppen av det som alt finst. Viss du legg 14 000 dollar i gjeld for kvart individ på planeten på toppen av dei 15 000 dollarane som alt er på plass, og du innser at dei fleste i Vesten alt sit i holet på grunn titals, viss ikkje hundrevis, av tusendollarar i personleg og nasjonal gjeld, då endar du opp med eit sinnsjukt bilde.

Og i tillegg, kor vart det av all kreditten som vart gitt det siste tiåret, og korfor må vi «ha bruk for» så mykje meir av same slaget? OK, bustadsektoren, utlåns- og kredittsektoren i USA gafla i seg rikeleg. Slik dei same sektorane i Irland, Spania, Storbritannia og andre (Kina?!) gjorde.

No til dags kan ikkje bustadbyggarar i USA få stort meir av nokon som helst slags kreditt, og det kan heller ikkje dei som vil kjøpe bustader. Så heimetablering er fastfrosen, og det faktumet at løyver auka i desember må bli tatt med ei stor klype salt; eit løyve er null og nix utan tilgjengeleg kreditt.

Her er nokre få tal frå Martin Crutsinger i Assosiated Press:

Starten på bustadetablering i desember fall til det nest verste året på byggefronten.

Handelsdepartementet seier at byggebransjen starta arbeid med sesongjustert årsrate på 529 000 nye bustader og leiligheiter sist månad, eit fall på 4,3 % frå november.

Utbyggarar starta grunnarbeid på i alt 587 600 heimar i 2010, berre litt betre enn 554 000 oppstarta i 2009. Desse er dei to verste åra i oversikten bakover til 1959.

I ein frisk økonomi startar utbyggarar rundt ein million einingar i året. Dei bygde dobbelt så mange i 2005 då husboomen var på topp. Etter den tid har marknaden skrumpa inn.

Og til og med det kan bli eit for rosenraudt bilde, seier Jeffrey Sparshott og Jamila Trindle i Wall Street Journal:

Bustadbygging fell i USA

(..) Reell start på husbygging, utan sesongjustering, fall til 34 300 i desember.

 

La oss sjå. Bustadstartar er på veg ned frå 2 millionar i 2005 til ein halv million i dag, på årsbasis. Eit «normalt friskt» år ville ha ein million startar.

Her hamnar vi i debatten om inflasjon eller deflasjon sidan låneinstitusjonar er ein stor aktør når det gjeld å skape kreditt, eller var det, burde eg seie. Måten det fungerer på – eller brukte å fungere på – er at du går til ein bank, ber om eit lån, og så trykker dei på ein knapp, og hokus pokus, der er endå ein verdi, som ikkje eksisterte før, la oss seie 250 000 dollar, nettopp komen inn i økonomien.

I dei gode dagane vi hadde i 2005, ville dette utvida «tilgjengeleg» kreditt i USA med 500 milliardar i året (med 250 000 dollar per låneopptak). I eit normalt år 250 milliardar dollar. I dag kanskje 125 milliardar dollar. Desse summane treng ikkje innebere all verda for deg, kva er ein milliard frå eller til? Men husk at banken kunne ta desse nye gjeldsobligasjonane, dele dei opp og slå terning med dei, omdanne dei til lånestøtta verdipapir, putte profitten i lomma, og bruke dei til å gå vidare i retning endå meir utspekulerte derivatinstrument som «default swaps», CDO-ar osv. (CDO=collateralized debt obligations, eit slag strukturert aktivaunderstøtta verdipapir. Omsettaren sin merknad.)

Til dels fordi reservekrava smuldra opp i det oppsplitta banksystemet vårt, kunne dei løfte seg til himmels. La oss bli verkeleg konservative og seie at det gjeldande gjeldsforholdet (gjeld/eigenkapital) var 20:1 (Eg held det svært lågt her). Det ville ha fått dei 2 millionane husbyggestartane i 2005 til å utløyse ein kredittbasert bonanza på 10 billionar dollar. I eit «normalt» år ville resultatet bli 5 billionar dollar. Og dette gjeld berre starten på nye bustadbygg. Her tel ein ikkje med salet av eksisterande bustader. Det var over 3 billionar dollar i nye utlån i 2005. Det er også andre forhold, som for eksempel det faktum at folk flest betalar 3–4 gonger det aktuelle lånebeløpet før bustadane deira er nedbetalt, noko som i stort monn aukar summen av tilgjengelege gamblingsmiddel for bankane.

Og no er ein stor del av dette borte vekk. Det er ikkje berre 75 %-tapet som har senka oss frå dei 2 millionane byggestartar i 2005 ned til dagens 500 000. Verdipapiriseringsmodellen har også endra seg drastisk; «Kari» og «Ola» (og FHA/ Ginnie Mae) kjøper i dag nær på 100 % av nye lån mot mindre enn 40 % i 2005. (FHA=Federal Housing Administration, og Ginnie Mae er regjeringa si offisielle nettside til den nasjonale pantelånsamansluttinga.) Og i dag gir dei ut MBS-ar saman med Ginnie Mae. (MBS=mortage-backed security: «Pantelån») Bankane lei ikkje berre store tap på dei giftige papira sine. Dei har også måtta sjå «huskranane» sine skrudd ned på sparebluss. Sjølvsagt har dei via bakdøra funne nye måtar å delta på. Men sidan marknaden har skrumpa inn 75 %, må dei skru opp «gjeldsforholdet» med 300 %, til 80:1, for å spele flatt.

Så er det nokon grunn til å undre seg over korfor Geithner og Bernanke kastar billionar inn i systemet utan å indusere nokon vekst? Eit svartare hol enn dette har aldri vorte oppdaga, ikkje eingong med Hubble-teleskopet. Til no har rekneskapsjuks utsett sanningas augneblink, men det gøymer berre fortidas tap. Ikkje noko rekneskapsjuks kan gjere godt følgjene av å tape 75 % av marknaden, i dette tilfellet bustadsektoren.

Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette? Ingen veit det heller. Og kva skjer med pantesikringa som teoretisk skulle ligge bak desse uvisse låna? Vil dei bli tvinga til å bli hefta til marknaden? Fullstendig uklårt.

Kor mange menneske vil ende opp med å bu gratis i heimane sine i eit kvilelaust Wile E. tilvere, i det dei ventar på å sjå om långivarane deira kan kome opp med dei nødvendige juridiske papira som trengst for å ta over huset deira? (Wile E. er ein amerikansk teikneseriefigur, ein jaga og plaga kojote-mann. Omsettaren sin merknad.) Dette kan gjelde hundretusenvis. Det kunne gjelde millionar. Den berykta Ibanez-saka i Massachusetts var berre ein start. I Maryland vart 10 000 husovertakingssaker stoppa dagen etter. Det er ingen tvil om at vi vil oppleve mykje meir av dette i 2011–2012.

Så er det tilbakeføringa av ARM-pante- låna som truleg vil nå topp i 2011. (ARM=Adjustable-Rate Mortages) Det vil puffe mengdevis av nye bustadeigarar over kanten, og mengdevis av eigedommar over på marknaden, føresett at papirarbeidet ikkje er gjort alt for dårleg.

Og alle desse faktorane til saman vil føre til eit uunngåeleg resultat: prisane vil halde fram med å falle. Det vil gjere alle utviklingstrendane som er nemnt ovafor, verre, noko som vil få prisane til å falle vidare, osv., osv. Ingen ting peikar mot økonomisk gjenreising, berre mot billionar med dollar i tilleggskreditt. Så langt har det berre ført til 16 % arbeidsløyse, 3 millionar registrerte bustadovertakingar i 2010 og nærpå 30 % fall i bustadprisane (i følgje Case/Shiller).

Og no ber VØF om 100 billionar dollar i ekstrakreditt fram mot 2020:

Denne doblinga av eksisterande kredittnivå skulle ein oppnå utan å auke risikoen for ei større krise…

Tenk over det, kanskje har dei rett. Den større krisa er der alt, så risikoen er 100 %. Dette kan du ikkje auke. VØF-planen vil sterkt skjerpe verknaden av krisa på Main Street («for vanlege folk»). Og framleis ønskjer ikkje dei herskande politikarane å gje slepp på denne zombie-modellen, kor daud han enn måtte vere, fordi det er denne modellen som sikrar at Wall Street held fram med å betale valkampanjane. Main Steet er for fattig til å gjere det. Main Street er avmaktsleverandør.

(Artikkelen er omsett av Einar Jetne.)

Ben Fine er professor i økonomi ved University of London og forfatter av Om kapitalen av Marx, utgitt av tidsskriftet Rødt!.

Ein kan ta for seg «utsiktene til sosialisme» på 5 ulike måtar. Ein er å lage utopiar. Ein annan er å bygge på erfaringar frå det som blei kalla den faktisk eksisterande sosialismen, ikkje minst den tidlegare Sovjet-blokka. Ein tredje er å finne fram til lommer med sosialistisk praksis innafor kapitalismen. Ein fjerde er å framskrive tendensar innafor kapitalismen i dag når han skaper vilkår for sosialisme, men hindrar gjennomføringa. Ein femte er å bygge på tidlegare og eksisterande kampar ut frå måla og prosessane dei inneber.

Desse fem metodane er ikkje heilt uavhengige av kvarandre, og alle speler dei si eiga rolle i ideologisk og/eller praktisk kamp avhengig av direkte mål og samanheng. Og motsett av vanleg oppfatning hadde Marx mykje å seie om utsiktene til sosialisme frå alle desse synsvinklane. Men med få unntak, viktigast i Kritikk av Gothaprogrammet, er synspunkta spreidde i skriftene hans og ikkje tatt opp til samla behandling.

Mi eiga drøfting vil primært konsentrere seg om dei siste tri måtane. Særleg når det gjeld den tredje, finst det uendeleg mange eksempel å trekke erfaringar frå, særleg – men ikkje bare – erfaringar frå oppgangstidene etter andre verdskrigen i dei utvikla landa. Her spelte staten ei viktig rolle i å sørge for helsestell, utdanning og velferd, i stor grad fritatt det direkte profittkravet. Det er industriar som vart nasjonaliserte, og den viktige rolla dei har spelt i økonomisk og sosial utvikling. Det er viktig å sjå kritisk på måten slike tiltak har vore drive, men likevel sjå dei som vellykka innafor kapitalismen ved at dei la til grunn andre prinsipp og metodar enn profittmotiv. Særleg er det viktig ettersom nyliberalarane har gått til åtak på offentleg sektor generelt dei siste tretti åra. Men ha i minnet at det bare er den historiske opprettinga av offentleg sektor som gjør at privatiserte tiltak kan lønne seg.

Marx sjølv konstaterte at me kan finne planlegging innafor næringslivet som ein normal del av kapitalistisk praksis, sjølv om tilsvarande tiltak på utsida fabrikkporten ofte blir like sterkt motarbeidd, som dei er velkomne og naudsynte på innsida. Internasjonal handel innafor produksjonslivet er eit slåande, meir moderne eksempel. For mens me blir bombardert med det naudsynte og effektive i frihandel, skjer så mykje som førti prosent av slik handel innafor det internasjonale rammeverket til dei same selskapa. Det er ikkje frihandel i det heile tatt, men planlagt produksjon innafor globalt plasserte selskap.

Meir generelt er det tri paradoksale sider ved moderne kapitalisme som eg vil rette søkelyset mot. Den første er at dei materielle vilkåra for kapitalakkumulasjon dei siste tretti åra eller så viser seg ha vore uvanleg fordelaktige, i aukande grad. Kort lista opp og forenkla: produktiviteten stig på grunn av eit vidt spekter av ny teknologi; svekka og dårlegare organisert arbeidarklasse og progressive rørsler, særleg fagforeiningar, politiske parti og anti-imperialistisk kamp; enorm auke i arbeidsstyrken på verdsbasis gjennom migrasjon, den kinesiske vegen til kapitalisme, og aukande kvinneleg deltaking i arbeidsmarknaden; antiimperialistisk samarbeid på høgt nivå under USAs hegemoni, ikkje minst etter samanbrotet av Sovjet-blokka; og nyliberalismens triumf, ikkje minst gjennom kontroll med levekåra sosialt og økonomisk. Paradoksalt då, med desse uvanleg positive vilkåra for kapitalismen, korfor har veksten på verdsbasis vore så låg og attpåtil blitt følgt av ei krise utan sidestykke?

Svaret er å finne i framveksten av finansialiseringa dei siste tretti til førti åra. Dette er eit nytt begrep, der marxistar har spelt ei leiande men langt frå eksklusiv rolle i utforminga, og dei har seg i mellom synt stor usemje om innhald og verknad. Eg kan ikkje gå gjennom litteraturen her, men eg vil framheve i kva grad finansnæringa har blitt klart leiande i økonomisk og samfunnsmessig reproduksjon, både horisontalt og vertikalt. Det har senka akkumulasjonsnivået ved at realkapitalen er underordna fiktiv kapital, slått ein kile mellom dei to; restruktureringa av realkapitalen har blitt mindre effektiv; og det har blitt skadeleg for dei sosiale, politiske og ideologiske vilkåra som akkumulasjonen har gått føre seg under. Eit slåande mål på finansialiseringa er at finansielle aktiva målt mot global BNP har blitt tridobla dei siste tretti åra. Korfor treng me tri gonger så mange aktiva per BNP-eining? Svaret er at det gjør me ikkje, og det viser at det kapitalistiske systemet under herredømmet til finansmakta er ekstraordinært dysfunksjonelt.

Det blei klart så alle kunne sjå det i den siste krisa, og på akutt vis. Ein konsekvens, unik etter mi erfaring, er at arbeidarklassen og dei fattige (særleg i starten), ikkje fekk skulda for krisa på grunn av for gode sosiale og økonomiske vilkår. Like fullt, som eit nytt paradoks, og særleg etter at søkelyset på finans er dempa gjennom freistnadene på å gå attende til business as (un)usual: det er arbeidarklassen og dei fattige ein ventar skal bere konsekvensane av krisa i form av tapte jobbar, lågare lønn, forverra arbeidsvilkår, reduserte velferdsordningar og andre offentlege tiltak. Kvinner vil sannsynlegvis bli særleg hardt ramma, men er minst knytt til finansielle kjeltringstrekar.

Eit tredje paradoks: trass i at krisa taler overbevisande for sosialisme (sjå seinare), så har svært få alternativ komme fram i kjølvatnet av ho. Det ser til og med ut som nyliberalismen har styrka grepet på både økonomi og tidlegare meir progressive parti, når dei i regjeringsposisjon og til og med utanfor underordnar seg oppgava å attvinne tiltrua til finansverda. Dette speglar tydeleg at arbeidar- og progressive rørsler er veike. Men det er mykje meir enn det: finansialiseringa har vore ein nøkkelfaktor og eit kjenneteikn for nyliberalismen, som har skapt og styrka finansielle elitar, som har utøvd sin påverknad i institusjonar og prosessar i styringsverk og i politikken allment. Det forklarer at så få sosialistiske alternativ har utvikla seg dei siste tretti åra. Og dei som har utvikla seg, har vore svært avgrensa i kva dei kan oppnå og korleis.

Men som nemnt kan ikkje behovet for alternativ vere tydelegare. Sjå følgande kommentar etter eit G20-toppmøte som skulle handtere krisa:¹

Store summar er på kort varsel funne fram for å redde bankane, men pengar til å redde den fattigaste milliarden i verda vil aldri bli mobilisert. Sjå til dømes dei 50 milliardar dollar toppmøtet vart samde om til utviklingslanda opp mot overslaget på 8400 milliardar å redde bankane. Som Oxfam nyleg sa, det siste beløpet er nok til å fjerne ekstrem fattigdom på verdsbasis i femti år.

På liknande vis, mens eg skriv, har Obama nettopp lagt til nye 600 milliardar dollar med «kvantitativ lette», meir enn det dobbelte av det som trengst for å gi vatn og kloakk til det store fleirtalet av byar i tredje verda. Det er lettare å skaffe pengar til å leite etter spor av vatn på Mars enn til å forsyne folk med det på Jorda.

Nærmare heime: Banken Northern Rock blei redda av den britiske regjeringa. For litt meir enn ti år sidan gav dei husfinansiering på non-profittbasis. Så blei han omgjort til privat bank, gjekk inn i dårlege lån saman med Lehman Brothers, og hadde behov for 30 milliardar pund for å redde seg frå krisa. Det mest openbare spørsmålet er: kva er poenget i å fylle offentlege pengar i private bankar for å finansiere private bustader når dei same pengane kunne vore nytta til å bygge hus direkte? Hugs også at dei offentlege midla som skulle til for å redde det private banksystemet, langt overgjekk det staten totalt fekk inn på privatiseringa. Det viser at kapitalismen har evne til å mobilisere store ressursar, men bare for å redde finansnæringa, ikkje for å fremme velferd og utvikling. Tvert om, krisa fører til arbeidsløyse og økonomisk og sosial forverring når framsteg og levekår blir ofra på finansnæringas alter. Men det vil ikkje skje og har ikkje skjedd utan motstand, trass i kommentarane ovanfor om veike progressive krefter. Kampar vil oppstå spontant, stykkevis og fragmentert, og må følgast opp av styrka organisering og kampvilje for å nå utover krava frå finansverda. Jamvel nasjonalisering av finans er ikkje nok og kan fungere mot si hensikt fordi det har blitt eit våpen for å rehabilitere finanssystemet, ikkje reformere eller forby det. Slik det slåande blir vitsa: «Det er ikkje finansdepartementet som har nasjonalisert dei mislykka bankane, men dei mislykka bankane som har privatisert finansdepartementet.»

Ta klimaendringane og det prisverdige britiske framlegget om støtte til ein million grønne jobbar² – spesifisert innafor transport, bustader og energi spesielt. Det står i skarp kontrast til finansialiseringa av miljøet og framveksten av ikkje bare handel, men framtidig handel med karbon. Det er i alle fall å handle med retten til å forureine minst like mykje, om ikkje meir i framtida, så lenge det i tillegg blir gjennomført somme truleg meir miljøvennlege tiltak.³

Likevel er ein million grønne jobbar oppnåelege under kapitalismen, sjølv om det er sannsynleg at dei vil møte motstand og hindringar: dei representerer ein annan måte å gjøre ting på som både utfordrar eksisterande maktforhold og skaper ein opinion for nye tiltak. Men generalane i industrien vil – sjølv om dei godtar grønne jobbar – bruke det som grunngiving for å forureine miljøet som før. Det peikar på at tekniske løysningar er naudsynte, men ikkje nok. Me treng alternativ politikk, ikkje bare alternative handlingsprogram og politikarar. Og me treng alternative styringsformer og ikkje bare alternative regjeringar i ei verd som er dominert av ein finansialisert og globalisert kapitalisme. Eit nyliberalt maktapparat og -metodar held beslutningsprosessane langt unna kontroll og deltaking for vanlege menneske, trass i den betydinga slike beslutningsprosessar har for dei.

Kort sagt vil kamp nedanfrå og jamvel tilfeldige progressive initiativ ovanfrå den kommande perioden utvikle seg spontant. Som alt peika på, kviler utfordringa og utsiktene for sosialisme på å styrke, spreie og sameine slike kampar og initiativ.

Viktige vurderingar av privatisering og jakta på alternativ kan du sjå her: http:// www.municipalservicesproject.org/

Vurderingar av finansialiseringa og rolla ho har i den noverande krisa finn du i Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx, femte utgave, på norsk, kapittel 15; og i kapittel 14 ei drøfting av staten, globalisering, sosialisme og miljøet.

Notar:

1. Sjå W Naudé (2009) «The Financial Crisis of 2008 and the Developing Countries», UNU -Wider Discussion Paper, no 2009/01, http://www.wider.unu.edu/publications/workingpapers/ discussion-papers/2009/en_GB/dp2009- 01/_files/80843373967769699/default/dp2009-01. pdf
2. Sjå «One Million Climate Jobs: The Economic and Environmental Crises», London: Campaign against Climate Change, http://www.climate-change-jobs.org/sites/default/ files/1MillionClimateJobs_2010.PDF
3. Sjå Larry Lohman og Sarah Sexton (2010) «Carbon Markets: The Policy Reality», Global Social Policy, 10(1): 3-6.

Ben Fine er professor i økonomi ved University of London og forfatter av Om kapitalen av Marx, utgitt av tidsskriftet Rødt!.

Ein kan ta for seg «utsiktene til sosialisme» på 5 ulike måtar. Ein er å lage utopiar. Ein annan er å bygge på erfaringar frå det som blei kalla den faktisk eksisterande sosialismen, ikkje minst den tidlegare Sovjet-blokka. Ein tredje er å finne fram til lommer med sosialistisk praksis innafor kapitalismen. Ein fjerde er å framskrive tendensar innafor kapitalismen i dag når han skaper vilkår for sosialisme, men hindrar gjennomføringa. Ein femte er å bygge på tidlegare og eksisterande kampar ut frå måla og prosessane dei inneber.

Desse fem metodane er ikkje heilt uavhengige av kvarandre, og alle speler dei si eiga rolle i ideologisk og/eller praktisk kamp avhengig av direkte mål og samanheng. Og motsett av vanleg oppfatning hadde Marx mykje å seie om utsiktene til sosialisme frå alle desse synsvinklane. Men med få unntak, viktigast i Kritikk av Gothaprogrammet, er synspunkta spreidde i skriftene hans og ikkje tatt opp til samla behandling.

Mi eiga drøfting vil primært konsentrere seg om dei siste tri måtane. Særleg når det gjeld den tredje, finst det uendeleg mange eksempel å trekke erfaringar frå, særleg – men ikkje bare – erfaringar frå oppgangstidene etter andre verdskrigen i dei utvikla landa. Her spelte staten ei viktig rolle i å sørge for helsestell, utdanning og velferd, i stor grad fritatt det direkte profittkravet. Det er industriar som vart nasjonaliserte, og den viktige rolla dei har spelt i økonomisk og sosial utvikling. Det er viktig å sjå kritisk på måten slike tiltak har vore drive, men likevel sjå dei som vellykka innafor kapitalismen ved at dei la til grunn andre prinsipp og metodar enn profittmotiv. Særleg er det viktig ettersom nyliberalarane har gått til åtak på offentleg sektor generelt dei siste tretti åra. Men ha i minnet at det bare er den historiske opprettinga av offentleg sektor som gjør at privatiserte tiltak kan lønne seg.

Marx sjølv konstaterte at me kan finne planlegging innafor næringslivet som ein normal del av kapitalistisk praksis, sjølv om tilsvarande tiltak på utsida fabrikkporten ofte blir like sterkt motarbeidd, som dei er velkomne og naudsynte på innsida. Internasjonal handel innafor produksjonslivet er eit slåande, meir moderne eksempel. For mens me blir bombardert med det naudsynte og effektive i frihandel, skjer så mykje som førti prosent av slik handel innafor det internasjonale rammeverket til dei same selskapa. Det er ikkje frihandel i det heile tatt, men planlagt produksjon innafor globalt plasserte selskap.

Meir generelt er det tri paradoksale sider ved moderne kapitalisme som eg vil rette søkelyset mot. Den første er at dei materielle vilkåra for kapitalakkumulasjon dei siste tretti åra eller så viser seg ha vore uvanleg fordelaktige, i aukande grad. Kort lista opp og forenkla: produktiviteten stig på grunn av eit vidt spekter av ny teknologi; svekka og dårlegare organisert arbeidarklasse og progressive rørsler, særleg fagforeiningar, politiske parti og anti-imperialistisk kamp; enorm auke i arbeidsstyrken på verdsbasis gjennom migrasjon, den kinesiske vegen til kapitalisme, og aukande kvinneleg deltaking i arbeidsmarknaden; antiimperialistisk samarbeid på høgt nivå under USAs hegemoni, ikkje minst etter samanbrotet av Sovjet-blokka; og nyliberalismens triumf, ikkje minst gjennom kontroll med levekåra sosialt og økonomisk. Paradoksalt då, med desse uvanleg positive vilkåra for kapitalismen, korfor har veksten på verdsbasis vore så låg og attpåtil blitt følgt av ei krise utan sidestykke?

Svaret er å finne i framveksten av finansialiseringa dei siste tretti til førti åra. Dette er eit nytt begrep, der marxistar har spelt ei leiande men langt frå eksklusiv rolle i utforminga, og dei har seg i mellom synt stor usemje om innhald og verknad. Eg kan ikkje gå gjennom litteraturen her, men eg vil framheve i kva grad finansnæringa har blitt klart leiande i økonomisk og samfunnsmessig reproduksjon, både horisontalt og vertikalt. Det har senka akkumulasjonsnivået ved at realkapitalen er underordna fiktiv kapital, slått ein kile mellom dei to; restruktureringa av realkapitalen har blitt mindre effektiv; og det har blitt skadeleg for dei sosiale, politiske og ideologiske vilkåra som akkumulasjonen har gått føre seg under. Eit slåande mål på finansialiseringa er at finansielle aktiva målt mot global BNP har blitt tridobla dei siste tretti åra. Korfor treng me tri gonger så mange aktiva per BNP-eining? Svaret er at det gjør me ikkje, og det viser at det kapitalistiske systemet under herredømmet til finansmakta er ekstraordinært dysfunksjonelt.

Det blei klart så alle kunne sjå det i den siste krisa, og på akutt vis. Ein konsekvens, unik etter mi erfaring, er at arbeidarklassen og dei fattige (særleg i starten), ikkje fekk skulda for krisa på grunn av for gode sosiale og økonomiske vilkår. Like fullt, som eit nytt paradoks, og særleg etter at søkelyset på finans er dempa gjennom freistnadene på å gå attende til business as (un)usual: det er arbeidarklassen og dei fattige ein ventar skal bere konsekvensane av krisa i form av tapte jobbar, lågare lønn, forverra arbeidsvilkår, reduserte velferdsordningar og andre offentlege tiltak. Kvinner vil sannsynlegvis bli særleg hardt ramma, men er minst knytt til finansielle kjeltringstrekar.

Eit tredje paradoks: trass i at krisa taler overbevisande for sosialisme (sjå seinare), så har svært få alternativ komme fram i kjølvatnet av ho. Det ser til og med ut som nyliberalismen har styrka grepet på både økonomi og tidlegare meir progressive parti, når dei i regjeringsposisjon og til og med utanfor underordnar seg oppgava å attvinne tiltrua til finansverda. Dette speglar tydeleg at arbeidar- og progressive rørsler er veike. Men det er mykje meir enn det: finansialiseringa har vore ein nøkkelfaktor og eit kjenneteikn for nyliberalismen, som har skapt og styrka finansielle elitar, som har utøvd sin påverknad i institusjonar og prosessar i styringsverk og i politikken allment. Det forklarer at så få sosialistiske alternativ har utvikla seg dei siste tretti åra. Og dei som har utvikla seg, har vore svært avgrensa i kva dei kan oppnå og korleis.

Men som nemnt kan ikkje behovet for alternativ vere tydelegare. Sjå følgande kommentar etter eit G20-toppmøte som skulle handtere krisa:¹

Store summar er på kort varsel funne fram for å redde bankane, men pengar til å redde den fattigaste milliarden i verda vil aldri bli mobilisert. Sjå til dømes dei 50 milliardar dollar toppmøtet vart samde om til utviklingslanda opp mot overslaget på 8400 milliardar å redde bankane. Som Oxfam nyleg sa, det siste beløpet er nok til å fjerne ekstrem fattigdom på verdsbasis i femti år.

På liknande vis, mens eg skriv, har Obama nettopp lagt til nye 600 milliardar dollar med «kvantitativ lette», meir enn det dobbelte av det som trengst for å gi vatn og kloakk til det store fleirtalet av byar i tredje verda. Det er lettare å skaffe pengar til å leite etter spor av vatn på Mars enn til å forsyne folk med det på Jorda.

Nærmare heime: Banken Northern Rock blei redda av den britiske regjeringa. For litt meir enn ti år sidan gav dei husfinansiering på non-profittbasis. Så blei han omgjort til privat bank, gjekk inn i dårlege lån saman med Lehman Brothers, og hadde behov for 30 milliardar pund for å redde seg frå krisa. Det mest openbare spørsmålet er: kva er poenget i å fylle offentlege pengar i private bankar for å finansiere private bustader når dei same pengane kunne vore nytta til å bygge hus direkte? Hugs også at dei offentlege midla som skulle til for å redde det private banksystemet, langt overgjekk det staten totalt fekk inn på privatiseringa. Det viser at kapitalismen har evne til å mobilisere store ressursar, men bare for å redde finansnæringa, ikkje for å fremme velferd og utvikling. Tvert om, krisa fører til arbeidsløyse og økonomisk og sosial forverring når framsteg og levekår blir ofra på finansnæringas alter. Men det vil ikkje skje og har ikkje skjedd utan motstand, trass i kommentarane ovanfor om veike progressive krefter. Kampar vil oppstå spontant, stykkevis og fragmentert, og må følgast opp av styrka organisering og kampvilje for å nå utover krava frå finansverda. Jamvel nasjonalisering av finans er ikkje nok og kan fungere mot si hensikt fordi det har blitt eit våpen for å rehabilitere finanssystemet, ikkje reformere eller forby det. Slik det slåande blir vitsa: «Det er ikkje finansdepartementet som har nasjonalisert dei mislykka bankane, men dei mislykka bankane som har privatisert finansdepartementet.»

Ta klimaendringane og det prisverdige britiske framlegget om støtte til ein million grønne jobbar² – spesifisert innafor transport, bustader og energi spesielt. Det står i skarp kontrast til finansialiseringa av miljøet og framveksten av ikkje bare handel, men framtidig handel med karbon. Det er i alle fall å handle med retten til å forureine minst like mykje, om ikkje meir i framtida, så lenge det i tillegg blir gjennomført somme truleg meir miljøvennlege tiltak.³

Likevel er ein million grønne jobbar oppnåelege under kapitalismen, sjølv om det er sannsynleg at dei vil møte motstand og hindringar: dei representerer ein annan måte å gjøre ting på som både utfordrar eksisterande maktforhold og skaper ein opinion for nye tiltak. Men generalane i industrien vil – sjølv om dei godtar grønne jobbar – bruke det som grunngiving for å forureine miljøet som før. Det peikar på at tekniske løysningar er naudsynte, men ikkje nok. Me treng alternativ politikk, ikkje bare alternative handlingsprogram og politikarar. Og me treng alternative styringsformer og ikkje bare alternative regjeringar i ei verd som er dominert av ein finansialisert og globalisert kapitalisme. Eit nyliberalt maktapparat og -metodar held beslutningsprosessane langt unna kontroll og deltaking for vanlege menneske, trass i den betydinga slike beslutningsprosessar har for dei.

Kort sagt vil kamp nedanfrå og jamvel tilfeldige progressive initiativ ovanfrå den kommande perioden utvikle seg spontant. Som alt peika på, kviler utfordringa og utsiktene for sosialisme på å styrke, spreie og sameine slike kampar og initiativ.

Viktige vurderingar av privatisering og jakta på alternativ kan du sjå her: http:// www.municipalservicesproject.org/

Vurderingar av finansialiseringa og rolla ho har i den noverande krisa finn du i Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx, femte utgave, på norsk, kapittel 15; og i kapittel 14 ei drøfting av staten, globalisering, sosialisme og miljøet.

Notar:

1. Sjå W Naudé (2009) «The Financial Crisis of 2008 and the Developing Countries», UNU -Wider Discussion Paper, no 2009/01, http://www.wider.unu.edu/publications/workingpapers/ discussion-papers/2009/en_GB/dp2009- 01/_files/80843373967769699/default/dp2009-01. pdf
2. Sjå «One Million Climate Jobs: The Economic and Environmental Crises», London: Campaign against Climate Change, http://www.climate-change-jobs.org/sites/default/ files/1MillionClimateJobs_2010.PDF
3. Sjå Larry Lohman og Sarah Sexton (2010) «Carbon Markets: The Policy Reality», Global Social Policy, 10(1): 3-6.

Mathias Furevik er varamedlem til landsstyret i Rødt fra Bergen.

Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

På skolen lærer vi at parlamentarismen i Norge ble innført da Stortinget i 1884 tok makten fra svenskekongen og proklamerte «All makt i denne sal!». Med dette som bakteppe forsøker politikere fra mange partier – fra Ap til FrP – å kjøre frem kommunal parlamentarisme i norske kommuner. Den ordningen som norske kommuner vil innføre, dreier seg slett ikke om det innføringen av parlamentarisme på Stortinget var. Tvert imot: Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

Kommuneloven bestemmer hvordan norske kommuner skal organiseres. Loven sier blant annet at alle kommuner må ha et kommunestyre, og at kommunestyret må velge en ordfører. Når det gjelder den konkrete utformingen av det politiske styringssystemet, er kommunene gitt store friheter. Det er naturlig, all den tid loven skal gjelde både for Oslo kommune med 600 000 innbyggere og Modalen kommune med 370 innbyggere. Den konkrete utformingen må likevel skje innenfor rammen av to alternativer: Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen.

I formannskapsmodellen velger bystyret et formannskap som arbeidsutvalg. I denne modellen tilsetter kommunestyret en administrasjonssjef (rådmann) for å forestå den administrative ledelsen av kommunen. Rådmannens plikter (og rettigheter) fremgår til dels konkret av loven. Rådmannen og formannskapet kan få delegert fullmakt til å avgjøre visse saker, eller saker kan delegeres til spesielle organer (eksempelvis et bygningsråd). Karakteristisk for denne modellen er det uttalte skillet mellom politikk og administrasjon: Rådmannen har ikke bare rett, men også plikt til å arbeide uavhengig av spesielle politiske interesser. Skal han eller hun instrueres, må det skje ved formelle (flertalls-)vedtak i de relevante organene.

I den parlamentariske modellen erstattes rådmannen og formannskapet med et byråd (i loven kalt kommuneråd). Byrådet velges ved vanlig flertallsvalg i bystyret. Det betyr at et flertall av partiene i bystyret må støtte dannelsen av byrådet. Skal byråder byttes ut, må også dette skje ved at disse velges av bystyret.

Som nevnt overtar et byråd oppgaver fra både rådmannen og formannskapet. I kommuneloven § 20 heter det blant annet om byrådets oppgaver:

Kommunerådet og fylkesrådet er den øverste ledelse for den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjon, med de unntak som følger av denne lov.

I loven er det også gitt store muligheter for å delegere makt fra bystyret til byrådet:

Kommunestyret og fylkestinget kan selv tildele rådet avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov. Rådet kan gi enkeltmedlemmer myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning i de tilfeller disse er tildelt ledelsesansvar etter nr. 1, hvis ikke kommunestyret eller fylkestinget har bestemt noe annet.

Hvordan fungerer byparlamentarismen – noen konkrete eksempler:

Færre bestemmer – opposisjonen stenges ute

I en formannskapsmodell deltar både posisjonen og opposisjonen i den løpende politiske styringen av byen. I Bergen hadde formannskapet i tiden før innføringen av parlamentarisme eksempelvis ukentlige møter og behandlet et stort antall saker. Både sakslistene og møtene var åpne. Ofte ble rådmannens innstilling endret, ikke sjelden på viktige punkter. Siden ingen av partiene hadde tatt stilling til saken før den kom til behandling i formannskapet, var det ikke knyttet politisk prestisje til utfallet.

I en byrådsmodell stenges opposisjonen ute fra det viktigste organet – byrådet. Byrådsmøtene er lukket, og i saker der byrådet innstiller til bystyret, blir sakslisten først offentlig etter at møtet er avholdt. Byrådet opererer i tillegg med hemmelige møter – såkalte byrådskonferanser – der viktige saker kan diskuteres bak lukkede dører, og uten at sakene eller vedtakene blir offentliggjort.

Når byrådet har levert sin innstilling til byrådet, skal saken manøvreres gjennom bystyret. De bystyrerepresentantene som representerer byrådspartiene, har i utgangspunktet kun i oppgave å klappe sakene gjennom. Om det påpekes feil eller mangler i de foreslåtte sakene, skjer det kun unntaksvis at bystyret ender opp med et annet vedtak enn det som var foreslått av byrådet. Da taper byrådet nemlig ansikt, og et slikt prestisjetap må unngås for enhver pris.

I praksis er det derfor kun en liten klikk på toppen (byrådet) som bestemmer hva bystyret skal vedta, altså en langt mer udemokratisk beslutningsprosess enn under et formannskapsregime. Man låser sakens utfall på et svært tidlig stadium. Både demokratisk og rent beslutningsmessig er ordningen en katastrofe.

Så kan det innvendes at dette er samme praksis, som den regjeringen opererer med. Er det ikke ofte slik at det såkalte «underutvalget » må løse de vanskelige sakene i regjeringen, og at stortingsrepresentantenes oppgave i etterkant bare er å sikre at saken passerer Stortinget med minst mulig støy? I et slik resonnement overser man noen viktige forskjeller. I de fleste store nasjonale saker blir saken først utredet av et utvalg eller en komité. Så sendes utvalgets innstilling ut på høring. Her kan viktige motforestillinger og kvalitativt bedre forslag komme frem. De fleste sakene blir også underlagt nokså omfattende behandling i Stortinget. Selv med en flertallsregjering hender det ofte at forslag blir justert om motforestillinger, og bedre forslag blir presentert.

Alt blir (parti)politikk

Som nevnt blir byrådet i en byrådsmodell både politisk og administrativ ledelse i kommunen. Hele kommunens apparat blir da mobilisert for å fremstille det sittende regimets politikk i best mulig lys. I Bergen kommune har byrådet blant annet bygget opp en enorm informasjonsavdeling med 32 medarbeidere som utelukkende arbeider med å markedsføre byrådets suksesshistorier og undertrykke eventuelle tabber og pinligheter.

Opposisjonens mulighet til å innhente opplysninger fra kommunens administrasjon blir sterkt begrenset. På samme måte undertrykkes faglige vurderinger fra kommunens administrasjon. I Bergen har det eksempelvis de siste årene vært store problemer med dårlig luftkvalitet om vinteren. I et formannskapssystem ville det vært naturlig å kalle inn kommunens helsevern-etat for at de – på et rent faglig grunnlag – skal ha mulighet til å gi sine vurderinger rundt situasjonen og foreslå nødvendige tiltak. I et byrådssystem skjer dette svært sjelden. I stedet filtreres slike opplysninger gjennom det politiske nivået slik at Bergens politikere og innbyggere får informasjon om luftkvaliteten fra en byråd for byutvikling, klima og miljø som er utdannet interiørarkitekt.

På statlig nivå forestår direktorater og etater mye av den løpende saksbehandlingen. De har ofte store budsjetter og mange ansatte, og enkelte av dem deltar også i den løpende debatten med faglige vurderinger innen sine fagfelt. Helsedirektøren kan eksempelvis si at han synes Norge gjør for lite for å bekjempe røyking og foreslå konkrete tiltak. Norske kommuner – med et mulig unntak for Oslo – er ikke store nok til å organiseres i separate etater med egne direktører som på egne vegne kan bidra med motekspertise til det sittende politiske regimet. I Bergen er den faglige ekspertisen i kommunen sentralisert i syv byrådsavdelinger som grovt sett tilsvarer departementene på nasjonalt nivå.

Byparlamentarisme er dyrt

Innføring av parlamentarisme vil nødvendigvis medføre økte utgifter til heltidspolitikere og byråkrater. I Bergen består byrådet av syv heltidspolitikere. Disse syv byrådene har videre en politisk rådgiver hver. I tillegg må hver byråd ha sin egen byrådsavdeling, noe som fører til hyppige navneskifter og flytting av byråkrater mellom avdelinger, når byråder går av eller kommer til. Bergen kommunes byrådsavdeling for finans har de siste syv årene hatt intet mindre enn fem navn: Først byrådsavdeling for finans og service, deretter byrådsavdeling for finans, kultur og næring, deretter byrådsavdeling for finans, konkurranse og omstilling og så endelig byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap.

Fordi bystyret i et parlamentarisk system må holdes adskilt fra resten av kommunens administrasjon, må bystyrets organer bygge opp sitt eget byråkrati. Partiene i bystyret må i tillegg få tilført større midler til sekretær- og utredningshjelp for å kunne matche politikerne i byrådet, som nå har hele kommunens administrasjon til sin disposisjon.

Det er reist forslag om innføring av parlamentarisme i mange kommuner i Norge (også i mange oppsiktsvekkende små kommuner, eksempelvis Askøy kommune med 24 000 innbyggere). I de fleste tilfellene er nok motivasjonen for forslagsstillerne økt politisk og økonomisk makt og prestisje, i mange tilfeller nok også med et element av misnøye med den sittende kommunale administrasjonen.

For lokale nessekonger gir kommunal parlamentarisme mange fordeler. Saker og diskusjoner som tidligere måtte opp i formannskapet eller kommunestyret, kan nå avgjøres bak lukkede dører. Vanskelige saker eller kreative prosjekter kan enklere manøvreres gjennom det politiske systemet. Det er derfor påtakelig at det alltid synes å være toppene – gruppelederne og ordførerne – som ivrer mest for å innføre systemet. Nedover i rekkene virker ikke entusiasmen å være overveldende.

Er formannskapsmodellen svaret?

Formålet med denne artikkelen er å trekke frem noen erfaringer og kjennetegn ved den parlamentariske modellen slik den praktiseres i Norge. Det faktum at det parlamentariske alternativet er dårlig, betyr ikke at vi skal skjønnmale formannskapsmodellen. Modellen har mange svakheter, men også mange kvaliteter – den viktigste at både posisjon og opposisjon deltar i den løpende politiske saksbehandlingen. I spørsmålet om innføring av kommunal parlamentarisme mener jeg det er folkevalgtes oppgave å reise konkrete forslag til forbedringer av formannskapsmodellen. Selv om innføring av parlamentarisme neppe blir en viktig valgsak, er det et spørsmål av større betydning enn mange forstår.

Mathias Furevik er varamedlem til landsstyret i Rødt fra Bergen.

Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

På skolen lærer vi at parlamentarismen i Norge ble innført da Stortinget i 1884 tok makten fra svenskekongen og proklamerte «All makt i denne sal!». Med dette som bakteppe forsøker politikere fra mange partier – fra Ap til FrP – å kjøre frem kommunal parlamentarisme i norske kommuner. Den ordningen som norske kommuner vil innføre, dreier seg slett ikke om det innføringen av parlamentarisme på Stortinget var. Tvert imot: Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

Kommuneloven bestemmer hvordan norske kommuner skal organiseres. Loven sier blant annet at alle kommuner må ha et kommunestyre, og at kommunestyret må velge en ordfører. Når det gjelder den konkrete utformingen av det politiske styringssystemet, er kommunene gitt store friheter. Det er naturlig, all den tid loven skal gjelde både for Oslo kommune med 600 000 innbyggere og Modalen kommune med 370 innbyggere. Den konkrete utformingen må likevel skje innenfor rammen av to alternativer: Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen.

I formannskapsmodellen velger bystyret et formannskap som arbeidsutvalg. I denne modellen tilsetter kommunestyret en administrasjonssjef (rådmann) for å forestå den administrative ledelsen av kommunen. Rådmannens plikter (og rettigheter) fremgår til dels konkret av loven. Rådmannen og formannskapet kan få delegert fullmakt til å avgjøre visse saker, eller saker kan delegeres til spesielle organer (eksempelvis et bygningsråd). Karakteristisk for denne modellen er det uttalte skillet mellom politikk og administrasjon: Rådmannen har ikke bare rett, men også plikt til å arbeide uavhengig av spesielle politiske interesser. Skal han eller hun instrueres, må det skje ved formelle (flertalls-)vedtak i de relevante organene.

I den parlamentariske modellen erstattes rådmannen og formannskapet med et byråd (i loven kalt kommuneråd). Byrådet velges ved vanlig flertallsvalg i bystyret. Det betyr at et flertall av partiene i bystyret må støtte dannelsen av byrådet. Skal byråder byttes ut, må også dette skje ved at disse velges av bystyret.

Som nevnt overtar et byråd oppgaver fra både rådmannen og formannskapet. I kommuneloven § 20 heter det blant annet om byrådets oppgaver:

Kommunerådet og fylkesrådet er den øverste ledelse for den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjon, med de unntak som følger av denne lov.

I loven er det også gitt store muligheter for å delegere makt fra bystyret til byrådet:

Kommunestyret og fylkestinget kan selv tildele rådet avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov. Rådet kan gi enkeltmedlemmer myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning i de tilfeller disse er tildelt ledelsesansvar etter nr. 1, hvis ikke kommunestyret eller fylkestinget har bestemt noe annet.

Hvordan fungerer byparlamentarismen – noen konkrete eksempler:

Færre bestemmer – opposisjonen stenges ute

I en formannskapsmodell deltar både posisjonen og opposisjonen i den løpende politiske styringen av byen. I Bergen hadde formannskapet i tiden før innføringen av parlamentarisme eksempelvis ukentlige møter og behandlet et stort antall saker. Både sakslistene og møtene var åpne. Ofte ble rådmannens innstilling endret, ikke sjelden på viktige punkter. Siden ingen av partiene hadde tatt stilling til saken før den kom til behandling i formannskapet, var det ikke knyttet politisk prestisje til utfallet.

I en byrådsmodell stenges opposisjonen ute fra det viktigste organet – byrådet. Byrådsmøtene er lukket, og i saker der byrådet innstiller til bystyret, blir sakslisten først offentlig etter at møtet er avholdt. Byrådet opererer i tillegg med hemmelige møter – såkalte byrådskonferanser – der viktige saker kan diskuteres bak lukkede dører, og uten at sakene eller vedtakene blir offentliggjort.

Når byrådet har levert sin innstilling til byrådet, skal saken manøvreres gjennom bystyret. De bystyrerepresentantene som representerer byrådspartiene, har i utgangspunktet kun i oppgave å klappe sakene gjennom. Om det påpekes feil eller mangler i de foreslåtte sakene, skjer det kun unntaksvis at bystyret ender opp med et annet vedtak enn det som var foreslått av byrådet. Da taper byrådet nemlig ansikt, og et slikt prestisjetap må unngås for enhver pris.

I praksis er det derfor kun en liten klikk på toppen (byrådet) som bestemmer hva bystyret skal vedta, altså en langt mer udemokratisk beslutningsprosess enn under et formannskapsregime. Man låser sakens utfall på et svært tidlig stadium. Både demokratisk og rent beslutningsmessig er ordningen en katastrofe.

Så kan det innvendes at dette er samme praksis, som den regjeringen opererer med. Er det ikke ofte slik at det såkalte «underutvalget » må løse de vanskelige sakene i regjeringen, og at stortingsrepresentantenes oppgave i etterkant bare er å sikre at saken passerer Stortinget med minst mulig støy? I et slik resonnement overser man noen viktige forskjeller. I de fleste store nasjonale saker blir saken først utredet av et utvalg eller en komité. Så sendes utvalgets innstilling ut på høring. Her kan viktige motforestillinger og kvalitativt bedre forslag komme frem. De fleste sakene blir også underlagt nokså omfattende behandling i Stortinget. Selv med en flertallsregjering hender det ofte at forslag blir justert om motforestillinger, og bedre forslag blir presentert.

Alt blir (parti)politikk

Som nevnt blir byrådet i en byrådsmodell både politisk og administrativ ledelse i kommunen. Hele kommunens apparat blir da mobilisert for å fremstille det sittende regimets politikk i best mulig lys. I Bergen kommune har byrådet blant annet bygget opp en enorm informasjonsavdeling med 32 medarbeidere som utelukkende arbeider med å markedsføre byrådets suksesshistorier og undertrykke eventuelle tabber og pinligheter.

Opposisjonens mulighet til å innhente opplysninger fra kommunens administrasjon blir sterkt begrenset. På samme måte undertrykkes faglige vurderinger fra kommunens administrasjon. I Bergen har det eksempelvis de siste årene vært store problemer med dårlig luftkvalitet om vinteren. I et formannskapssystem ville det vært naturlig å kalle inn kommunens helsevern-etat for at de – på et rent faglig grunnlag – skal ha mulighet til å gi sine vurderinger rundt situasjonen og foreslå nødvendige tiltak. I et byrådssystem skjer dette svært sjelden. I stedet filtreres slike opplysninger gjennom det politiske nivået slik at Bergens politikere og innbyggere får informasjon om luftkvaliteten fra en byråd for byutvikling, klima og miljø som er utdannet interiørarkitekt.

På statlig nivå forestår direktorater og etater mye av den løpende saksbehandlingen. De har ofte store budsjetter og mange ansatte, og enkelte av dem deltar også i den løpende debatten med faglige vurderinger innen sine fagfelt. Helsedirektøren kan eksempelvis si at han synes Norge gjør for lite for å bekjempe røyking og foreslå konkrete tiltak. Norske kommuner – med et mulig unntak for Oslo – er ikke store nok til å organiseres i separate etater med egne direktører som på egne vegne kan bidra med motekspertise til det sittende politiske regimet. I Bergen er den faglige ekspertisen i kommunen sentralisert i syv byrådsavdelinger som grovt sett tilsvarer departementene på nasjonalt nivå.

Byparlamentarisme er dyrt

Innføring av parlamentarisme vil nødvendigvis medføre økte utgifter til heltidspolitikere og byråkrater. I Bergen består byrådet av syv heltidspolitikere. Disse syv byrådene har videre en politisk rådgiver hver. I tillegg må hver byråd ha sin egen byrådsavdeling, noe som fører til hyppige navneskifter og flytting av byråkrater mellom avdelinger, når byråder går av eller kommer til. Bergen kommunes byrådsavdeling for finans har de siste syv årene hatt intet mindre enn fem navn: Først byrådsavdeling for finans og service, deretter byrådsavdeling for finans, kultur og næring, deretter byrådsavdeling for finans, konkurranse og omstilling og så endelig byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap.

Fordi bystyret i et parlamentarisk system må holdes adskilt fra resten av kommunens administrasjon, må bystyrets organer bygge opp sitt eget byråkrati. Partiene i bystyret må i tillegg få tilført større midler til sekretær- og utredningshjelp for å kunne matche politikerne i byrådet, som nå har hele kommunens administrasjon til sin disposisjon.

Det er reist forslag om innføring av parlamentarisme i mange kommuner i Norge (også i mange oppsiktsvekkende små kommuner, eksempelvis Askøy kommune med 24 000 innbyggere). I de fleste tilfellene er nok motivasjonen for forslagsstillerne økt politisk og økonomisk makt og prestisje, i mange tilfeller nok også med et element av misnøye med den sittende kommunale administrasjonen.

For lokale nessekonger gir kommunal parlamentarisme mange fordeler. Saker og diskusjoner som tidligere måtte opp i formannskapet eller kommunestyret, kan nå avgjøres bak lukkede dører. Vanskelige saker eller kreative prosjekter kan enklere manøvreres gjennom det politiske systemet. Det er derfor påtakelig at det alltid synes å være toppene – gruppelederne og ordførerne – som ivrer mest for å innføre systemet. Nedover i rekkene virker ikke entusiasmen å være overveldende.

Er formannskapsmodellen svaret?

Formålet med denne artikkelen er å trekke frem noen erfaringer og kjennetegn ved den parlamentariske modellen slik den praktiseres i Norge. Det faktum at det parlamentariske alternativet er dårlig, betyr ikke at vi skal skjønnmale formannskapsmodellen. Modellen har mange svakheter, men også mange kvaliteter – den viktigste at både posisjon og opposisjon deltar i den løpende politiske saksbehandlingen. I spørsmålet om innføring av kommunal parlamentarisme mener jeg det er folkevalgtes oppgave å reise konkrete forslag til forbedringer av formannskapsmodellen. Selv om innføring av parlamentarisme neppe blir en viktig valgsak, er det et spørsmål av større betydning enn mange forstår.