Guenther Sandleben:
Finanzmarktkrise
– Mythos und Wirklichkeit
Books on Demand, 2011

Denne lille boka om den økonomiske krisa, på 120 sider, er oppdatert, den gir ei god empirisk framstilling av gangen i krisa, og den er teoretisk sterk. Problemet med dette tipset viser seg i tittelen: boka heter Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit. Med undertittel Wie die ganz reale Wirtschaft die Krise kriegt. Foreløpig finnes boka bare på tysk. Forfatter er Guenther Sandleben, økonom og skribent i Berlin. Sandleben forklarer utviklinga fra boliglånskrise i USA til statsgjeldkrise i en rekke land. Han kritiserer de utbredte teoriene om «finanskapitalens dominans» som årsak til krisa, og viser hvordan krisa oppsto i og hele tida er forbundet med problemene i «realøkonomien ». Han viser også hvilke politiske konsekvenser det får om arbeiderbevegelsen bygger på den ene eller den andre kriseteorien.

Sandlebens bok er et forsvar for og ei aktualisering av Marx’ kriseteorier. (Men det ville vært fint om forfatteren hadde skrevet noen sider ekstra: han er innom profittratediskusjonen, men sier han ikke har plass til å behandle spørsmålet her i denne lille boka.)

Sandleben avslutter med et mulig scenario med statskonkurser i et eller flere land, og skisserer de svære rystelsene som kan bli følgene av dette. Siden boka blei avslutta i vår, har dette scenariet blitt mer og mer aktuelt. Sandleben kan vise seg sannspådd.

Jon Børge Hansen

 

Har du ennå ikke lest Pål Steigans bok Sammenbruddet? Da bør du starte med den, dersom du vil ha basiskunnskap om den økonomiske krisa, om den økologiske krisa, om hvorfor disse må vokse mot katastrofer under kapitalismen – og om hva slags retning vi må gå dersom det skal være levelig i framtida her på kloden. (Etter at boka kom ut, har han oppretta en blogg (http://psteigan.wordpress.com/) der han skriver og legger ut korte, nye innspill om disse temaene nesten hver dag. Verd å lese!

Steigans bok er den eneste i sitt slag på norsk. Men vil du lese mer om disse sakene, og leser engelsk, har jeg en handfull tips om noen gode, ganske lettleste og ganske billige bøker.

Ecology and socialism av Chris Williams har undertittelen Solutions to capitalist ecologigal crises. Williams er amerikansk miljøaktivist og universitetslektor, og formidler på en både innsiktsfull og lettfattelig måte en marxistisk forståelse av energiog miljøkrisa, og forklare hvorfor problemene er uløselig under kapitalismen. Boka skisserer også, som undertittelen sier, prinsippene for et bærekraftig, sosialistisk samfunn. Boka, som kom i 2010, koster ca 80 kr på nettet.

What every environmentalist needs to know about capitalism er skrevet av John Bellamy Foster og Fred Magdoff. Begge er universitetsprofessorer i USA, og begge er knytta til det viktige marxistiske tidsskriftet Monthly Review (Foster er redaktør der, og har ved siden av løpende analyser av den økonomiske krisa skrevet flere standardbøker om marxistisk økologi.). Foster og Magdoff tar opp samme tema som Williams, den er fin pedagogisk og sterk politisk. Boka kom ut nå i høst, og har en pris på ca 80 kr på nettet.

The global slump av David Mc Nally konsentrerer seg om den økonomiske krisa. Boka gir ei brei framstilling av hvordan den krisa som herjer nå, utvikla seg fra 2008 til nå. McNally, som er marxist, og professor ved York University i Toronto, Canada, legger fram en mengde nyttig empiri, mens han forteller historia om denne krisa. Han gir i tillegg et bredt bilde av motstandskampen som føres på ulike steder på kloden nå. Boka kom i 2011, og koster vel 90 kr. på nettet.

The great recession av Michael Roberts er litt spesiell. Den er ei samling artikler som Roberts har skrevet på bloggen sin fra 2005 til 2010, der han løpende følger, analyserer og kommenterer utviklinga av krisa seinere. Boka er en dokumentasjon på at marxistiske økonomer som Roberts (han har jobba mer enn 30 år som økonom i Londons finansverden) virkelig forutså krisa. Boka starter i juni 2005 med et innspill om «The property time bomb», altså om bobla i eiendomsmarkedet, den som sprakk og utløste krisa i 2008, og gjennom daterte blogginnlegg følger boka fasene i kriseutviklinga. Boka har kanskje sin viktigste styrke i det at den også fører en løpende diskusjon om kriseteori knytta opp mot det som skjer. Roberts vil lodde djupt, og er en god forsvarer av Marx’ teorier om fallende profittrater, og av teorier om lange bølge-bevegelser i kapitalismen. Les Roberts gratis på bloggen hans, den oppdateres ofte (http://thenextrecession.wordpress.com/). Boka koster ca 125 kr på nett.

Leder
Jon Michelet: Striden om Klassekampen 1996–97. En strid mot postmodernismen? side 4

Tema: Oppløsning og krise

Heming Olaussen: Vil EU bryte sammen? side 18
Intervju med Hilde Nylen: Brutale kutt i EU, men motstand side 26
KOE, Hellas: Alle som ein ut på gatene! side 32
Dennis O`Neil: Occupy Wall Street! side 34
Olafur Arnarson, Michael Hudson og Gunnar Tomasson: «Gribbkapitalisme», Island si nye bankkatastrofe side 44
Isidro López og Emmanuel Rodríguez: Den spanske modellen side 50
Jeffrey Sommers og Michael Hudson: Plyndringa av Latvia side 68
Minqi Li: Veksten i arbeidarklassen og framtida til den kinesiske revolusjonen side 74
Harald Minken: Gjeld og profitt side 88
Ismael Hossein-Zadeh: Keynesianske myter og illusjoner side 97
Mathias Bismo: Sosialdemokratiet i krise side 102

Turid Thomassen: Afghanistan i mai side 118
Erik Skare: Konfesjonalisme, eiendomsboble og palestinere i Libanon side 122
Aksel Nærstad: Enda et klimatoppmøte side128
Pål Steigan: Kapitalismens svanesang? side 136
Mikkel Øgrim Haugen: Leksefri skole side144
Øyvind Bremer Karlsen: Humoreske side 151

Bokomtaler:

Hans Scherfig: Frydenholm side 154
Arto Tapio Paasilinnas forfatterskap side 156
Ilan Pappe og Noam Chomsky: Et dypdykk i israelsk historie side 160
Eugene Rogan: Araberne side 64
Sigurd Falkenberg Mikkelsen: En reise i Talibans skygge side 166
Marta Breen: Rosa streker, røde tall side 167
Magnus Marsdal: Kunnskapsbløffen side 169
Finn Sjue: Undersøkende journalistikk, en innføring side 172
Guenther Sandleben: Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit side 175
Boktips av Jon Børge Hansen side 178

–Våren 1996 gjorde Bjerke under tvil ei tilsetjing han skulle komme til å angre på. Slik står det å lese i Alf Skjeseths bok om Klassekampens historie, Sykle på vatnet

Jon Michelet var ansvarlig redaktør i Klassekampen 1997–2002.
 

 

Bilde: Forsida på Klassekampen 15. oktober 1997: Ny redaktør

Det redaktør Paul Bjerke gjorde, var at han ansatte litteraturviteren Eivind Røssaak som ny kulturredaktør etter Therese Bjørneboe. Den andre kandidaten til stillinga som kulturredaktør i Klassekampen var den gangen Knut Olav Åmås. Han ble siden kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Det er en jobb han, innenfor de rammene en liberal-konservativ avis som Aftenposten setter, har mestret like godt som den tidligere lederen for Rød Valgallianse (RV), Hilde Haugsgjerd, har mestret jobben som sjefredaktør i Aftenposten.

Det er spennende å tenke på hva som kunne ha skjedd med Klassekampen dersom den pragmatiske praktikeren Åmås var blitt kulturredaktør våren 1996. Kan hende det ikke ville blitt så dramatisk strid om avisa som det ble i 1996, en strid som toppa seg den turbulente høsten 1997 da jeg i stormkastene tok over roret i Klassekampen, og ble redaktør. Men valget våren 1996 falt altså på Røssaak, som var – og er – en av postmodernismens fanebærere i Norge.

Jeg tror ikke at redaktør Bjerke fullt ut kan ha vært klar over Røssaaks filosofiske posisjon under denne ansettelsen. For Bjerke var jo ingen postmodernist i sin redaktørtid, han var medlem i Arbeidernes Kommunistparti (AKP). Og Bjerke framstår i det han skriver i avisa i dag, i spalta «Pauli ord», som en skribent med markant marxistisk fundament. Kan hende tenkte Bjerke at han ved å ansette akademikeren Røssaak ville styrke avisas prestisje i akademia og vinne nye skribenter og lesere blant de intellektuelle. Slik skal og må en redaktør av Klassekampen tenke. Avisa trenger bidrag fra skribenter fra alle fløyer i den norske intelligensiaen, og lesere fra de samme miljøene. Men dette må ikke gå på bekostning av avisas grunnholdning og redaksjonelle linje. Det er redaktørens ansvar at avisa drives i pakt med formålsparagrafen.

Denne paragrafen ble vedtatt av avisaksjeselskapets generalforsamling i 1991, i samband med at Klassekampen opphørte å være partiorgan for AKP. Dette skjedde i Sigurd Allerns redaktørtid.

Formålsparagrafen lød, og lyder stadig i 2011:

Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut fra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.

Hvordan denne paragrafen skal etterleves i det daglige avisarbeidet og det langsiktige arbeidet for å styrke avisa, vil alltid være gjenstand for livlig diskusjon, både i staben og blant de mange som mener noe om avisa. Hva betyr det å drive dagsavis med et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn i verdens rikeste land, i en politisk situasjon der revolusjon og sosialisme ikke står på dagsordenen? Vi hadde heftige interne og eksterne debatter om dette i min redaktørtid, og debatten har fortsatt internt og eksternt i min etterfølger Bjørgulv Braanens ni år lange periode som redaktør. Formålsparagrafen var og er det rake motstykket til postmodernismen. Hadde Bjerke foretatt en grundig ansettelsessamtale med Røssaak og målt ham opp mot paragrafen som var avisas ledestjerne, ville den anti-sosialistiske Røssaak nødvendigvis falt gjennom som søker til ei lederstilling som kulturredaktør.

Den 18. oktober 1996 trykte Klassekampen et opprop under tittelen «Klassekampen – liten og snobbete eller stor og folkelig?» Initiativtakere var Anders Ekeland og Trond Andresen. Oppropet var rettet mot det underskriverne oppfattet som ei snever, sekterisk og jålete holdning til kulturspørsmål. Det het: Det finnes ikke noe politisk eller kommersielt grunnlag for Klassekampen om dette kvasiintellektuelle snobberiet får fortsette. Blant underskriverne var AKP-veteraner som tidligere partileder Pål Steigan, RVs unge leder Aslak Sira Myhre, en rekke fagforeningsfolk og de unge politiske aktivistene Magnus Engen Marsdal og Espen Løkeland-Stai. De to sistnevnte ble siden framtredende medarbeidere i avisa i min redaktørtid.

Sjøl deltok jeg ikke som underskriver på oppropet fordi jeg ikke ønsket å blande meg opp i avisas redaksjonelle anliggender, og fordi jeg hadde samarbeidet godt med Paul Bjerke som publiserte en anti-monarkistisk artikkelserie jeg skrev. Artiklene ble samlet i boka Leve republikken! (og Märtha Louises privatliv) som utkom på Oktober forlag i 1995.

Sira Myhre skrev den 18. oktober 1996 et innlegg i avisa om at Klassekampen var inne i ei identitetskrise med «et snobbete, småborgerlig og arrogant preg som ikke hører hjemme i ei revolusjonær dagsavis.» Han hevdet at «den postmoderne virkelighet tydeligvis har fått fotfeste langt inn i KKs redaksjonslokaler.» Sira Myhres utsagn blir gjengitt i Skjeseths bok, og Skjeseth skriver i en fotnote:

Det filosofiske og litterære omgrepet postmodernisme stod sterkt på 1990-talet og vart mislikt på venstresida. Det er karakteristisk at –ismen er nesten umogeleg å definere presist. Ifølgje postmodernismen blir røyndommen konstituert gjennom språket.

Jeg er enig med Skjeseth i at det er vanskelig å finne hode og hale på postmodernismen. Sjøl gjorde jeg allerede i 1987 et forsøk på å angripe denne uhåndgripelige tankeretninga. Det skjedde i essayboka Brevet til Fløgstad. Der er hovedinnholdet en hundre siders svært kritisk gjennomgang av Kjartan Fløgstads roman Det 7. klima. Denne romanen må kunne kalles postmodernistisk. Fløgstad benytter seg av metoden dekonstruksjon, hentet fra den franske postmodernistiske filosofen Jaques Derrida. Jeg prøver å angripe Det 7. klima fra et marxistisk ståsted, med den historiske materialismen som våpen. Om jeg lyktes? Det får andre dømme om. Men jeg vil våge å påstå at Fløgstads seinere – og meget gode romaner – er lite preget av Derrida, og at han har hentet fram marxisten i seg i det han har skrevet på 2000-tallet.

Filosofen Hans Skjervheim – som virkelig ikke var noen marxist – var en skarp kritiker av postmodernsimen, og framholdt at den banet vei for nyliberalismen, eller markedsliberalismen. La meg før jeg går videre bringe et utdrag fra Wikipedias artikkel om postmodernismen:

Begrepet postmodernisme («etter modernismen ») brukes ofte om en ideologi som er kritisk til moderniteten, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten. Postmoderne mennesker synes – enkelt sagt – at miljøvern er viktigere enn industrialisering, og de jakter heller ikke på sin egen identitet. I stedet spiller de ulike roller i ulike situasjoner, og er fornøyd med det. De melder seg ikke inn i livssynssamfunn, men plukker religiøse og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om hvorvidt de passer sammen. I mange lærebøker fremstilles gjerne postmodernismen negativt, blant annet fordi den synes å innnebære en relativistisk holdning: Alt er relativt – alt kan være like riktig – og det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg. Selv om vi har livssynsfrihet i Norge, ønsker både stat og skole at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og relativismen tenkes å gjøre dette vanskelig. Det hevdes at faste verdier trenger faste forestillinger å forankre seg i.»

I min forestillingsverden var postmodernismen, med sin holdningsløshet, sin forakt for ideologi og sin dyrking av individet foran fellesskapet, gefundenes fressen for reaksjonære politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Thatchers utsagn om at «there is no such thing as society» – det finnes ikke noe samfunn – er et utsagn som har en fæl postmodernistisk klang.

Sira Myhre tok hardt i da han skrev at postmodernismen hadde fått fotfeste i Klassekampens redaksjon. De aller fleste i redaksjonen var radikalere eller sosialister («kulturmarxister»), og ville absolutt ikke identifisere seg med postmodernismen. Derfor blir det for drøyt å hevde at den postmoderne virkeligheten hadde fått et fotfeste i redaksjonen. Men Sira Myhre hadde et poeng, i og med at Røssaak, i den viktige jobben som kulturredaktør, var et brohode for postmoderne tankegang i Klassekampen. Postmodernismen, influert av Røssaak, slo aldri gnister som satte fyr på hele redaksjonen. Jeg vil heller si at den av og til blaffa opp som Sankt Elms ild i enkelte artikler og debatter.

Et eksempel på dette er Sokal-debatten. Fysikeren Alan Sokal ved New York University fikk i mai 1996 publisert en artikkel i Social Text, et akademisk tidsskrift for kulturelle studier av postmodernismen. Sokals tekst hadde den feiende flotte og fullstendig kokko tittelen «Transgressing Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity.» Sokal argumenterer her i en «akademisk» og postmodernistisk språkdrakt for at fysikkens lover er sosiale og lingvistiske konstruksjoner. Hele argumentasjonen er fullstendig meningsløs.

Og det var da også dette som var Sokals formål. Ved å hente fram og videreformidle noen av de mest absurde og uvitenskapelige utsagnene fra postmodernistiske skribenter om matematikk og fysikk, ville Sokal drite ut disse skribentene, og postmodernismen.  

Det var fabelaktig og hylende morsom satire.

Men hvordan reagerte Klassekampen? Røssaak trykte artikler av Hans Hauge, akademiker fra universitetet i Århus, som gikk til angrep på Sokal! Det hjalp litt på situasjonen at Jostein Gripsrud, akademiker fra universitet i Bergen, kom med tilsvar til Hauge. Men det som ble stående igjen var at Klassekampen presterte å stille seg på feil side i en svært viktig debatt om vitenskap og filosofi.

Det er blitt hevdet at Røssaak måtte gå i april 1997 fordi han publiserte et intervju med den franske postmodernistiske filosofiguruen Julia Kristeva, som var en slik figur Sokal raljerte med. Dette er ikke sant. Klassekampen-journalist Roald Helgheim, som hadde vært blant Røssaaks forsvarere i redaksjonen, skrev et innlegg om affæren i Arbeiderbladet 5. april 1997:

"Utan å rådføre seg med den ansvarlege redaktøren skreiv kulturredaktør Røssaak ein kommentar som vart oppfatta som ei generalåtak på avisas redaksjonelle line. Etter at Røssaak ikkje fikk støtte frå nokon for dette solo-utspelet, gjekk han til Morgenbladet og uttalte seg om interne forhold i redaksjonen på ein måte som vi alle opplevde som illojal. Han vart bedd om å beklage dette internt i redaksjonen, men valde i steden å gå."

Klassekampen var blitt kvitt en kulturredaktør som mange, inklusive meg, betraktet som en tåkefyrste som ikke hadde noen naturlig plass i avisa. Det hører med til historia at Røssaak nokså umiddelbart fikk ny jobb som kulturredaktør i det konservative Morgenbladet. Han ble ikke så lenge der, men valgte å gå tilbake til den akademiske karriéren sin. I 1998 utga han boka Det postmoderne og de intellektuelle, og har siden publisert utallige skrifter og artikler, hvorav mange sikkert er lærde og engasjerende, på sitt vis, for leserne hans.

Hang så noe av Røssaaks ånd igjen i redaksjonen etter at han gikk av? Dette er det vanskelig for meg å si noe presist om, fordi jeg ikke personlig kjenner til de interne forholdene i redaksjonen våren og sommeren 1997. Og det er antakelig vanskelig også for dem som var i redaksjonen da, å si noe entydig og klart om dette. Men det jeg som leser og politisk aktivist opplevde med Klassekampen i månedene etter Røssaaks avgang var en form for relativisme, som fortonte seg ganske uforenlig med avisas formålsparagraf.

Det så ut til å herske en tro på det som kan kalles «journalismen», og som innebærer at det reint journalistiske er viktigere enn det politiske. Jeg har noen eksempler på dette.

Den politiske kommentatoren Anna Heen skrev artikler som i mine øyne like gjerne kunne vært skrevet av en senterpartist, til støtte for den borgerlige sentrumsregjeringa som var i emning. Anna Heen, som jeg likte og respekterte som person, gikk da også etter redaktørskiftet høsten 1997 fra Klassekampen til ei stilling som redaktør i Senterpartiets partiavis Sentrum. Tidlig på høsten i 1997 drev jeg energisk valgkamp som RVs førstekandidat til Stortinget fra Østfold. Noe mandat fra Østfold var det ikke realistisk å håpe på for RV. Men vi håpet på å kunne bidra med et valgresultat i Østfold som kunne løfte RV på landsbasis opp mot sperregrensa, eller kanskje til og med over denne grensa. I Østfold gjorde vi oppsiktsvekkende gode skolevalg, der RV på et par videregående skoler ble største parti.

Vi valgte å arrangere store konfrontasjonsmøter med Fremskrittspartiets førstekandidat, den rabiate innvandringsmotstanderen Øystein Hedstrøm. Klassekampen sendte en reporter til møtet i Moss, der det var flere hundre frammøtte. Men Klassekampens reportasje drøftet ikke om det var riktig å ta konfrontasjonene med Hedstrøm, og handlet ikke om den politikken som ble presentert på møtet.

I stedet valgte Klassekampen ei slags antropologisk vinkling som gikk ut på hvor jævla harry velgerne i Østfold var! I mine rasende øyne tenderte dette mot å være reinspikka «journalisme» i praksis, og et blaff av postmoderne Sankt Elms ild. Forbitrelsen fikk meg til å stille veldig kritiske spørsmål om avisas redaksjonelle linje og grep. Men dette var ikke noe jeg gikk ut med offentlig. Jeg mente å kunne registrere at redaktør Bjerke manglet en klar strategi for hva han ville med avisa, i forhold til formålsparagrafen, i forhold til den dagsaktuelle politikken.

Det var blitt kjent for alle oss som var aksjonærer i avisa, gjennom dokumentene til generalforsamlinga i første halvdel av 1997, at avisa hadde fallende opplag og en sterkt skrantende økonomi, med millionunderskudd på drifta og alvorlig tæring på egenkapitalen. Et grep for å bøte på dette måtte etter min mening være å lage ei avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter. Ei avis som aktivt kunne hente støtte hos grunnfjellet sitt, ikke minst økonomisk støtte for å overleve som dagsavis i et tøft presseklima.

I stedet skjedde det stikk motsatte. RVs Erling Folkvord var, nokså sensasjonelt, blitt valgt til Stortinget fra Oslo i 1993. Høsten 1997 søkte han gjenvalg, og lå på meningsmålingene an til å greie dette. Det var da naturlig å forvente at Klassekampen ville gi Folkvord drahjelp, samtidig som avisa naturligvis også skulle skrive om Sosialistisk Venstrepartis valgkamp og om Arbeiderpartiet, der Thorbjørn Jagland hadde lansert sitt tullete krav om 36,9 prosent av stemmene for å danne regjering. Men i valginnspurten fikk Folkvord en veldig halvhjerta støtte i Klassekampen, til stor irritasjon for mange av de trofaste kjerneleserne.

Det toppa seg da avisa på valgdagen klinte til med et svært reklamebilde av SVs Kristin Halvorsen på forsida. Valgresultatet viste at Folkvord bare manglet 600 stemmer på å komme inn. Det var ikke ulogisk at mange av oss i RV mente at disse stemmene hadde han fått dersom Klassekampen hadde gitt ham mer skyv i innspurten. Konflikten om Klassekampen tetnet nå til.

Samarbeidsproblemene mellom styret og redaktøren kom opp i dagen. Redaksjonen svarte på dette med kampanjejournalistikk rettet mot avisas hovedeier, partiet AKP. Men redaksjonen fikk også motsvar, blant annet i et innlegg fra tidligere redaktør Finn Sjue og tidligere redaksjonsmedlem Bo Brekke, som Alf Skjeseth siterer fra. De var sterkt kritiske til avisas utvikling, og skrev at Klassekampen «på mange måter er blitt ei avis som ofte virker nesten likegyldig, rett ut sagt sløv.» Sjues og Brekkes formulering beskriver på sett og vis ei avis som i noen grad er preget av postmodernismen, av relativismen og mangelen på tydelig ståsted – mangelen på klassestandpunkt for det arbeidende folket, mot kapitalmakta.

Dagbladets kommentatorveteran Gudleiv Forr skrev akkurat det samme som Sjue og Brekke om Klassekampen, at avisa var blitt likegyldig. Å forbli likegyldig ville være ei dødslinje for avisa. Det var naturligvis ikke noe ønske om dette fra redaktør Bjerke og staben hans. Det var en stab av til dels framifrå journalister, som jeg hadde og har den største respekt for. Her fantes et bråmodent talent som Carsten Thomassen, og Torstein Tranøy som kanskje var den fremste journalisten i Norge når det gjaldt å dekke fagbevegelsen. Begge disse to gikk dessverre altfor tidlig bort.

Problemet våren og sommeren 1997 var at avisa hadde havnet i ei politisk og redaksjonell bakevje der framdriftsmulighetene syntes små, og der det ideologiske avisprosjektet – tufta på formålsparagrafen – hadde begynt å smuldre opp. Dette skyldtes ikke at redaksjonen var blitt postmodernister, men den «journalisme»-ånden som var blitt framherskende i det lille avishuset i Grønlandsleiret.

Striden om Klassekampen i 1996–97 var ikke primært en strid mot postmodernismen. Men postmodernismen, representert ved Røssaak, var med på å utløse striden. Hva slags strid var det, da? Det var en strid om politisk linje for avisa, om å sikre avisa videre liv og framgang ved å styre etter formålsparagrafen, finne en fornyet appell til kjerneleserne og samtidig følge den gode, slagkraftige parolen om å være hele venstresidas dagsavis. Det var ei strid for å gjøre den røde avisa rød igjen.

Kaninen eller Admiralen?

Når jeg først har fått ordet i Rødt!, vil jeg begnytte anledninga til å si litt om min egen redaktørtid. Det jeg her skriver kan regnes som et supplement til Alf Skjeseths beretning om stridsårene 1996 og -97. Jeg tok jeg over som ansvarlig redaktør i oktober 1997, og så å si alle redaksjonsmedlemmene slutta i tur og orden i protest fordi de så på meg som en partikanin for AKP.

De to som ble igjen, var to veteraner, utenriksjournalistene Peter M. Johansen og Astor Larsen. Den nye staben jeg ganske raskt fikk på plass, døpte meg ikke for Kaninen, men for Admiralen. Men det var jo ikke noe slagskip jeg hadde fått kommandoen på. Det var ei lita skute som seilte for nødrigg og lakk som bare faen.

Skuta kom straks inn i en bølgedal både opplagsmessig og når det gjaldt vårt journalistiske rennomé. Regnskapstallene for den røde avisa var røde. Den nye disponenten, Marga van der Wal, hadde en stri tørn og sto på som en ekte helt. Min parole som redaktør var å bygge stein på stein på grunnfjellet, og så sakte men sikkert, utvide spennvidden i stoffet og skaffe en økt leserskare. Jeg trente meg opp til dette ved å bygge et steingjerde ved huset mitt i Larkollen i Østfold.

Den verste beskyldninga jeg ble møtt av fra mine motstanderes side var at jeg var en fag-foreningsknuser. For meg som gammel fagforeningsmann var dette ikke hyggelig. Det ble sagt at det ville bli umulig å bygge opp en klubb av medlemmer i Norsk Journalistlag (NJ) i den nye redaksjonen fordi NJ ikke ville akseptere en slik klubb. Men å få på plass en NJ-klubb gikk forbausene fort, og journalistklubben ble uten plunder godtatt av NJ. De nyansatte typografene ble fullverdige medlemmer av Norsk Grafisk Forbund, og markedsavdelingas folk av Handel og Kontor.

Det ble i enkelte pressekretser gjort forsøk på å brennmerke Klassekampen. Redaktøren i ei stor avis på Vestlandet advarte en ung journalist som ville søke jobb hos oss, mot å gjøre det, og sa at vedkommende hvis hun begynte i Klassekampen, måtte regne med å aldri kunne få noen ny jobb i andre norske aviser. Hun ble så skremt av dette at hun trakk søknaden sin om ei stilling hos oss.

Ut av kaos og amatørisme vokste etter hvert en rimelig profesjonell avisorganisasjon. Jeg hadde sagt en del tåpelige ting om redaktørplakaten. På dette tok jeg sjølkritikk, og ble akseptert som medlem i Norsk Redaktørforening. Det må også sies at vi hadde et velfungerende og arbeidende styre i A/S Klassekampen, ledet av den myndige fagforeningsmannen Rolv Rynning Hanssen fra Norsk Kommuneforbund. Rolv og jeg hadde våre kontroverser om hvordan avisa skulle komme seg ut av krisa den var i, og et par ganger gikk det ei kule varmt. Men vi skiltes som venner i 2002.

Med ordning og reda om bord i skuta kunne vi begynne å stake ut en kurs som samsvarte med formålsparagrafen. Hvis det satt noe postmodernisme igjen i vegga i avishuset vårt, fordunsta den fort. AKPs landsmøte bestemte seg for å selge ut en stor del av partiets aksjer. Dette åpnet for en aksjekampanje i 1998 som henvendte seg til kjerneleserne, og var svært vellykka. Kampanjen innbrakte 5,8 millioner kroner i frisk aksjekapital.

Dette bidro til å få skuta på rett kjøl økonomisk. Aldri før hadde ei dagsavis i Norge vært drevet med en så ung stab som den vi i min tid hadde i Klassekampen. Denne staben hadde en større partipolitisk bredde enn mange tenker på i dag.

Jeg ansatte blant andre en debattredaktør fra Sosialistisk Ungdom, en yngling ved navn Audun Lysbakken, som så ut til å ha et visst politisk talent … Takket være en enestående og oppofrende innsats fra både redaksjon, typografer og markedsavdeling greide vi langsomt å komme oss opp av bølgedalen. Det staben manglet av erfaring, tok den igjen i form av entusiasme og energi.

Avgjørende for avisas overlevelse i en krisesituasjon og for den videre eksistensen var også det dugnadsarbeidet som ble utført av avisas venner. Aksjekampanjen hadde vært umulig uten slik dugnadsånd. Løssalg av avisa på lørdager i mange byer var viktig for å markere at Klassekampen fortsatt utkom. Svært viktig var også mange gode kameraters iherdige verving av abonnenter. Og foreninga Klassekampens Venner gjorde en stor innsats for å få inn faste pengebidrag til avisa, og de bonuspengene som den årlige julemessa ga oss.

Avisa breddet seg ut politisk og kulturpolitisk, men greide også å være skarpt antikapitalistisk og anti-imperialistisk. Den forsida jeg er mest stolt av, er den vi lagde da Nato i 1999 skulle gå til bombekrig under Kosovo-konflikten: «NEI til krig!» Vi hadde mista så å si alle bidragsytere til kultursidene. Min tanke var at så lenge det finnes ei radikal avis som tar kulturen på alvor, så vil det sildre inn skribenter. Dette viste seg å holde stikk.

Ved årtusenskiftet var vi i avisa godt i gang med forsoningsarbeidet med dem som hadde tatt standpunkt mot den nye redaktøren og redaksjonen høsten 1997. Dette arbeidet lyktes fordi motsetningene jo ikke var klassemotsetninger, men det vi på 1970-tallet kalte ‘motsigelser i folket’.

I 2000 hadde vi en liten opplagsmessig økning. Den fortsatte i 2001 og 2002. Da jeg måtte kaste inn håndklet som redaktør etter fem år, i oktober 2002, som følge av en større hjerteoperasjon våren 2002, ga jeg min etterfølger Bjørgulv Braanen et lite skipsratt i gave. Den skuta han tok over, var kommet i sig på rett kurs, gikk med et lite overskudd, og så ut til å ha framtida for seg.

Mer Røssaak. India og Nepal

I 2004 kjørte Klassekampen en interessant artikkelserie om postmodernismen. Serien ble oppsummert og kommentert i samtaler med professor Ottar Brox og Eivind Røssaak. Jeg bringer noen utdrag fra Røssaaks kommentarer fordi de demonstrer et postmodernistisk tankesett, som jo ennå lever og blomstrer i enkelte akademiske kretser. Kommentarene hans kaster også et lys bakover til Røssaaks periode i Klassekampen.

Det heter i oppsummeringa: Eivind Røssaak, litteraturviter, forfatter og tidligere kulturredaktør i Klassekampen har irritert seg over den politiske kritikken som er blitt reist mot postmodernismen i løpet av artikkelserien. Ifølge Røssaak er det urimelig å bruke som innvending mot postmodernismen «at den kan ha liberale konsekvenser». Slike argumenter er et uttrykk for en ryggmargsrefleks som er svært utbredt på ytterste venstre fløy.

Jeg må si at jeg takker for at vi på ytterste venstre fløy har ryggmargsreflekser som gjør at vi reagerer på filosofiske og politiske strømninger som tjener kapitalismen og svekker tanken om fellesskapets og sosialismens verdi.

Røssaak fortsatte, i sin omtale av venstrefløyen: Enhver tanke som kan omsettes i liberal praksis, må møtes med motstand. Men en tanke med totalitære konsekvenser må da være mye verre?

Her spinner Røssaak videre på tankene sine fra den famøse Klassekampen-artikkelen som førte til hans avgang, der han angrep den svenske forfatteren Jan Myrdal spesielt og kommunismen generelt. Det Røssaak ikke så i 1997, og heller ikke ville se i 2004, var at ytterste venstre fløy i norsk politikk hadde lært av sine mistak og gjort opp med et tankesett som kunne få totalitære konsekvenser.

Mer Røssaak fra 2004: Etter min mening er alle virkelig interessante tanker «åpne», i den forstand at de alltid løper en risiko for å bli misbrukt av forskjellige politiske leirer, så også med postmodernismen.

Dette resonnementet holder etter min mening ikke vann. Ta en virkelig interessant tanke som den at vi er nødt til å begrense forbruket av fossilt brennstoff for å stoppe den menneskapte klimaendringen. Dette er en tanke som deles av et flertall av verdens klimaforskere, og som er basert på empiri og ikke spekulasjon. Er det noen risiko for at for eksempel den ultrakonservative Tea Party-bevegelsen i USA vil misbruke denne tanken? Neppe. Er det noen risiko for at den nye opprørsbevegelsen i USA, Occupy Wall Street, vil misbruke denne tanken? Neppe.

Så kan det kanskje innvendes at tanken om klimaendring ikke er en åpen tanke, men en «lukket» tanke. Det gjør den, slik jeg ser det, ikke uinteressant. Tanken er et ideologisk verktøy som vi kan bruke i kampen for å hindre overoppheting av jordkloden og de katastrofene som vil følge av dette.

Mer Røssaak: Den moderne ideeen om samfunnets differensiering i ulike felter, der kunsten har fått lov til å drive med sitt altså «l’art pour l’artdoktrinen » (ideeen om kunst for kunstens egen skyld) har vært lite utbredt i Norge. Men den var faktisk en forutsetning for den kunstneriske modernismen, og som Bordieu sier et sted, en forutsetning for oppkomsten av den moderne intellektuelle som en som intervenerer i politikken fra politikkens utside. I den forstand har Norge kanskje aldri vært moderne.

Hallo? Min egen far, maleren og kunstkritikeren Johan Fredrik Michelet, skrev på 1950- og 1960-tallet tre bøker om moderne maleri og kunstkritikk, Moderne maleri – fra figurasjon til abstraksjon, Figurativt eller nonfigurativt og Kunst og kritikk. Der sloss han innbitt for kunstens autonome rolle, og for det moderne maleriet.

Tankene han og mange andre malere delte, fikk vid utbredelse, og det samme gjorde den non-figurative kunsten i Norge – den som Odd Nerdrum utfordret med sin tilbakevenning til klassismen, som han sjøl har kalt kitsch-kunst. At Norge «kanskje aldri har vært moderne» når det gjelder kunsten, er pissprat. I billedkunsten har vi frambrakt modernister i verdensklasse, som Inger Sitter og Arnold Haukeland (for ikke å glemme Edvard Munch!). Også i litteraturen slo modernismen inn med stor kraft, ikke minst gjennom Profil-gjengen. At så mange fra kretsen i og rundt tidsskriftet Profil ble sympatisører med eller medlemmer i AKP skyldtes at de oppfattet partiet som et uttrykk for moderniteten, for en revolusjonær holdning som skulle gjøre opp med en gammelmodig kapitalisme som var gått ut på dato, og skape et samfunn etter en ny lest.

Allerede på 1800-tallet var det intellektuelle som intervenerte i politikken fra politikkens utside. Her kan nevnes Henrik Wergeland og hans tidsskrift For Arbeidsklassen. Og her kan nevnes Camilla Collett og hennes banebrytende kvinnesaksroman Amtmandens Døtre. For ikke å glemme Alexander Kielland! I 1930-åra intervenerte Nordahl Grieg i politikken med tidsskriftet Veien frem. Forfatteren Helge Krog var en samfunnsrefser. Fra min egen levetid husker jeg en annen intervenør, Aksel Sandemose, som ga ut tidskriftet Årstidene, og skrev ei kvass spalte i LOs ukeblad Aktuell. Det er gåtefullt for meg at Røssaak ikke ser og tar hensyn til slikt.

I Røssaaks verdensbile heter det: Verken Bjørnson-generasjonen eller AKP-erne tillot at man skilte mellom kunsten og politikken. De sistnevnte ville som kjent at maoistiske doktriner skulle herje over alt. Den postmoderne reaksjonen fikk dermed en stor, tung og delvis nødvendig oppgave.

Javel. Heng Bjørnson og skyt AKP-erne! Trøbbelet med Røssaaks argumentasjon er at den ikke henger på greip. Vi i AKP var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen. Under denne revolusjonen begikk Mao Zedong mange grove feil, som vi ikke forsto da, men siden har tatt lærdom av. Det finnes elementer fra den kinesiske kulturrevolusjonen som gir ekko i dagens samfunn, særlig i den arabiske verden. Vi skal ikke glemme at Mao sa «La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger strides».

La meg nevne at La hundre blomster blomstre var tittelen på en lyrikkantologi Oktober forlag, under min ledelse som forlagssjef, ga ut midt på 1970-tallet, og hvor flere av de fremste modernistene i norsk lyrikk deltok. De maoistiske doktrinene er faktisk ikke steindaue i den vide verden. I lille, lutfattige Nepal kjemper maoistpartiet om regjeringsmakt, som partiet faktisk har hatt der. I det veldige India foregår et stort folkelig opprør blant de aller fattigste, under ledelse av de såkalte naxalittene, som er maoister.

Jan Myrdal var, i en alder av 83 år, i fjor på ei flere uker lang vandring i jungelen med naxalittenes geriljastyrker. Om denne opplevelsen har han i år utgitt boka Rød stjerne over India. Refleksjoner når jordens fordømte reisar seg. Den verdenskjente indiske forfatteren og politiske aktivisten Arundhati Roy har vært på ei tilsvarende vandring. Den beskriver hun i essayet, «På vandring med maoistane» (Rødt! nr 4/2010). Ifølge en stor og grundig artikkel i Le Monde Diplomatique høsten 2011 er det stadig flere indiske intellektuelle som støtter det folkelige opprøret i landet der flere hundre millioner mennesker lever i fattigdom.

Den arabiske våren, revolusjonene i flere av de arabiske landene, er en kulturrevolusjon. Det er en flertydig revolusjon, fordi den nå i Tunisia har brakt et – moderat – islamistisk parti til makta. Men det er først og fremst en revolusjon som har brutt opp størknede, eneveldige maktstrukturer, og skapt liv og røre i den arabiske verden der det foregår en fornyet kulturkamp og klassekamp – og hvor postmodernistisk teori neppe har noen særlig klangbunn.

Klassekampen har, under Braanen, greid å dekke denne revolusjonen på nært hold, gjennom den genistreken det var å gjøre den unge kvinnelige journalisten Amal Wahab til avisas korrespondent i Kairo. Den postmoderne reaksjonen greide ikke å skyte i filler Klassekampen-skuta. Den flyter fortsatt meget godt. Jeg mener det var en lykke for avisa at postmodernisten Røssaak provoserte seg ut av redaksjonen i april 1997.

Hadde Røssaaks linje triumfert i Klassekampen, ville skuta for lengst ha ligget på havsens bunn. Klassekampen er i dag ei avis med betydelig styrke og livskraft. Den øker mest! Naturligvis har avisa sine feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med. Det er en del av game’t. Og det blåser stadig en frisk debatt-bris som dreier seg om hvordan Klassekampenskuta skal manøvrere, og hvilken hovedkurs den skal styre etter. På dette feltet har jeg en god del erfaring fra min egen redaktørtid.

Det gjelder for redaktør og redaksjonsledelse å ha et åpent sinn for sunn kritikk (noe jeg ikke alltid hadde), å ikke ri kjepphester (noe jeg altfor ofte gjorde) og å bekjempe gammalt politisk grugg mot personer og organisasjoner (noe jeg ikke alltid var spesielt flink til). For meg er det aller viktigste at Klassekampen konsekvent har tatt standpunkt mot norsk deltakelse i USAs kriger i Afghanistan og Irak, og mot Natos og Norges krigerske inngripen i Libya-konflikten.

Antiimperialismen har sterkt rotfeste både hos redaktør og øvrig redaksjon. Det grunnleggende med Klassekampen i et enda større perspektiv er at den representerer moderniteten, håpet om et moderne, annerledes liv enn det traurige livet under kapitalens diktatur.

Dette livet i det rike Norge gjør oss, de fleste av oss, ganske velholdne. Men det er noe grunnleggende falskt ved det, fordi vi med vår rikdom ikke gjør nok for å løfte «jordens fördömde» ut av elendigheten. Og da representerer Klassekampen ei nødvendig, modernistisk motkraft. Aviser som Finansavisen, Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG representerer i et slikt stort perspektiv fortida, det fortidige, en kriserammet kapitalistisk verden som forhåpentlig er i ferd med å gå under og forvandle seg til noe annet. Da freden kom til Norge i 1945 etter 2. verdenskrig, tok Norges Kommunistiske Partis illegale krigsavis, Friheten, steget til å bli landets nest største riksdekkende dagsavisavis, med et opplag på 120 000, bare slått av Aftenposten.

NKP gikk nedenom og hjem. Friheten utkommer i dag med nød og neppe som ukeavis, som et dugnadsrevet konkursbo. Jeg har tenkt at Klassekampen kanskje kunne kjøpe opp Friheten, for å kapre avisnavnet. Friheten! Det er dit vi vil. Frihet fra det kapitalistiske diktaturet. Frihet for alle verdens folk. Og et opplag på 120 000 ville kle Klassekampen, alias Friheten, veldig bra.

PS. Apropos Bordieu. Da den franske sosiologen Pierre Bordieu døde i januar 2002, i min redaktørtid, viet Klassekampen hele forsida til hans minne, med et stort bilde av ham. Det var ikke fordi de unge folka i redaksjonen så på ham som en postmodernist, men fordi de så på Bordieu som en som avslørte maktas skjulte strukturer i samfunnet.

DS.

Sammenbruddet heiter boka til Pål Steigan. Det er ei bok om verda og framtida, ikkje mindre. Hovudtesen hans er at dagens kapitalistiske samfunn er nær ved å bryte saman og neppe vil overleve dette hundreåret. Difor trengst kommunisme i staden.
For lesarar av Rødt! er dette kjende tankar frå Steigan, men i boka utdjupar han dei.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Del 1 i boka Sammenbruddet (Spartacus, 2011) handlar om dei økonomiske krisene som har vore og den krisa som byrja i 2007, og som no veks seg sterkare og sterkare. Med EU-land og USA som dei fremste døma hevdar han at den vestlege kapitalismen er i ferd med å bryte saman av uløyselege indre problem, grådigheit og vanstyre. Ein liten overklasse får tak i stadig meir av verdiane, og dei nede i samfunnet får det tyngre. Når dette samtidig er ei klimakrise og ei energikrise, kan følgjene bli dramatiske.

Del 2 tek for seg Kina. Det går betre for Kina enn for Europa og USA, fordi Kina utbyttar sine arbeidarar endå meir omsynslaust enn desse. Difor er Kina i ferd med å bli verdas nye supermakt, medan USA kan kome til å dette saman og nærast få ein tredje verda-status.

Del 3 handlar om miljøkrisa, der Steigan tek opp sju tema: at kloden blir varmare, at toppunktet i oljeutvinninga er passert, at det biologiske mangfaldet blir redusert, at det blir brukt for mykje nitrogen og fosfor samtidig med at fosfor er i ferd med å bli mangelvare, at mange har for lite vatn og fleire snart vil få det, at matjord blir utarma og borte og at livet i hava blir øydelagt.

Del 4 er ei oppsummering så langt. Essensen er at det går til helvete, fordi dei få sine eigeninteresser ligg til grunn for samfunnsstyringa og forståing for fellesskapet og for grenser og sårbarheit i naturen manglar. Den innsikta i naturens funksjonsmåtar som Marx hadde, finst ikkje i dagens kapitalisme.

Del 5 er Steigans svar, kommunisme. Med dataprogram som inspirasjon for inndelinga (eller Lester R. Browns Plan B-bøker) skriv han om kommunisme 1.0 (fellesskapet blant dei første kristne, kvar vart det av urkommunismen Engels skriv om?) fram til hans eigen draum, kommunisme 5.0. Kommunisme 5.0 handlar om eit verdssamfunn basert på likskap, mangfald og vilje til å dele knappe ressursar til alles beste. Kommunisme 5.0 er open kjeldekode der alle har høve til å lage sine versjonar, skriv han med referanse til dataverda.

Det meste av materialet er henta frå tilgjengeleg, akseptert forsking og offentlege utgreiingar, slik at det er samanhengar og konklusjonar som er Steigans eigne. Oftast oppgir han kjelder, men slett ikkje alltid. Når han skriv i innleiinga (side 13) at han berre har brukt kjelder som kan kontrollerast, er det difor ikkje sant.

Steigan er ein dyktig pedagog. På sitt beste greier han å drøfte omfattande spørsmål i eit enkelt språk og med nøkternt presenterte eksempel som byggjer opp under konklusjonane. Enkeltdelar, som om peak oil, ordninga med klimakvotar og Kinas framgang, er framifrå framstillingar.

Litt for ofte er skrivinga skjemd av sleivspark. «Det er klart at de korrupte greske politikerne har kjørt landet (Hellas) på dunken.» Det er ei forklaring mange norske lesarar truleg vil sluke, for forakta for sørlege, europeiske land er stor her. Det er heller ikkje anna å vente enn at dei vel og godtek korrupte politikarar, etter alt me har lese og høyrt om at grekarar drikk altfor mykje ouzo og jobbar altfor lite, går av med pensjon i livets middagshøgd og i det heile er tvilsame individ. I staden bør me, til dess noko anna eventuelt blir dokumentert, gå ut frå at korrupsjonsomfanget blant greske politikarar er om lag som blant politikarar i til dømes Norge, og at den økonomiske krisa landet no er i, har djupareliggjande årsaker. Eit anna døme er når han skriv at Al Gore har ein moralistisk innfallsvinkel til den økologiske krisa når han seier at «vi bidrar alle til klimaendringene gjennom de daglige valgene vi gjør». Det er ikkje rart arbeidsfolk blir forbanna over slike peikefingrar, skriv Steigan. Men Al Gore har rett, både liten og stor i vår del av verda gjer val med negative miljøkonsekvensar, om i liten og stor målestokk, og både liten og stor må gjere andre val om kloden skal kome i greie att.

Kome lenger ut i lesinga finn eg formuleringar som tyder på at Steigan også ser det slik. Til dømes: «…. du ville få store problemer som politiker i Norge hvis du seriøst gikk inn for at norsk forbruk skulle ned på et nivå som ville være bærekraftig i det lange løp. Men det er slike politikere vi trenger.»

Steigan mot Steigan altså. La meg likevel bruke eit avsnitt til på spørsmålet om Al Gore og arbeidsfolk, for det handlar om ein tendens i boka som av og til stikk fram, ei lefling med norske eller vestlege arbeidsfolk. Om me skal løyse miljøproblema, må me seie både at Røkkes hyttepalass og flyplass i Oppdal utgjer enorme og unødvendige klimautslepp og at arbeidsfolk må bruke meir sykkel og mindre bil, at mange må finne seg til rette med ei mindre buflate og sløyfe flyturen til fotballkamp i Liverpool. Liksom dei fleste av oss er i stand til å vurdere miljøargument same om dei kjem frå ein erklært kommunist som Steigan eller ein riking som Al Gore, er me i stand til å skjøne og ta konsekvensen av at også me vanlege folk i vårt hjørne av verda set for store økologiske fotavtrykk.

Ein større veikskap enn denne er at tredje verda-perspektivet langt på veg manglar. Ikkje heilt ut, men langt på veg. Minst like naturleg som kapitlet om Kina ville det vere med eit kapittel om dei landa som er ovanpå og dei som er under, om forholda for dei milliardane av oss som lever på eksistensminimum, om internasjonale reglar og ordningar som hjelper dei med makt til å behalde og styrkje makta si, om Pengefondet og Verdsbanken og WTO og ASEAN og NAFTA og EU/EØS og om den økologiske gjelda den første verda står i til fattige land. Det hadde også vore eit grunnlag for konstruktiv tenking om opprør og endring, det er i den tredje verda langt meir enn i vårt land at ny politikk blir utvikla og at endringane i fornuftig retning no kjem. Og med eit slikt kapittel hadde han fått fram det som no druknar, at det ikkje berre er Kina, men mange asiatiske og afrikanske land som avanserer i verdas økonomiske divisjonar.

Det finst, som Steigan skriv, innsiktsfulle refleksjonar om miljø hos Marx. Det finn me også til dømes i Arbeidarpartiets program og i Stoltenbergs nyttårstalar. Men i alle desse tilfella har dei karakter av strøtankar meir enn heilskapleg tenking. Når det gjeld Marx, er det ikkje anna å vente. Han levde og skreiv i ei tid med 1,5 milliardar menneske, no er me 7 milliardar, ei tid då forureininga var lokal og avgrensa og då verda syntest uendeleg stor med ledig dyrkingsjord, hav med fisk, skogar med vilt og eit stort og langt på veg ukjent planteog dyremangfald. Det Steigan formulerer slik: «Da menneskerettighetserklæringen ble skapt , kunne man ikke ane at det finnes grenser for hvor stort menneskehetens økologiske fotavtrykk kan være,» er ikkje korrekt, for kunnskapar om klodens avgrensa ressursar var der i 1948 då fråsegna vart til. Men det ville vere ein rett påstand brukt om tida då Marx skreiv sine bøker og artiklar.

Eg deler Steigans grunntanke om global likskap som mål og set pris på at han skriv tydeleg om dette. Men i synet på effekten av sosialisering som verkemiddel skil me lag, både når det gjeld historie og tenking om framtida, og eg synest mange av hans vurderingar blir naive og dårleg underbygde, som: «Statoil ble skapt for å være et redskap for det norske folk og for å ivareta de store rikdommene i Nordsjøen til beste for folk i Norge.» Det høyrest såre idyllisk ut. Verkelegheita var beiskare. Selskapet har alltid, også den tid det var heilstatleg og Arve Johnsen sat ved roret, vore eit selskap for dei få og rike og slett ikkje for folk flest.

Viktigare enn vurderinga av Statoils historie er likevel tenkinga om framtida. Steigan skisserer ti tiltak, som å sosialisere energiforsyninga, transportsystem, helsemonopol, store landeigedommar og gruver. Om dette skjer, « ville samfunnet ha tatt kontroll over mer enn 90 prosent av eiendom og strategiske ressurser, praktisk talt uten å berøre småprodusenter og sosiale mellomlag. Det er bare den rikeste prosenten av de rikeste som ville tape det nakketaket de har på verdensøkonomien.» Eg er ikkje usamd i at institusjonane bør sosialiserast, slett ikkje, men det blir utilstrekkeleg og lettvint når tenkinga avgrensar seg til at overgangen til eit anna samfunn skal ramme dei på toppen og samtidig gjerast så smertefri og ubetydeleg for vanlege folk som råd. Viss ikkje Steigans og mine etterkommarar finn metodar som sikrar at fellesinstitusjonane blir styrde nedanfrå, at demokratiet blir levande og at alle får føresetnader for å delta på lik linje i avgjerdsprosessane, blir resultatet at vår halvstatlege kapitalisme blir bytt ut med ein heilstatleg kapitalisme, dersom hans oppskrift blir lagt til grunn. Og då er våre etterkommarar like langt.

Formuleringar av det slaget eg har sitert i avsnitta før dette, gjer meg usikker, dels fordi eg har oppfatta den tidlegare AKPleiaren som ein person som ikkje har kompromissvilje blant sine fremste eigenskapar, og dels fordi andre formuleringar i boka etter mitt skjøn er bastante, stundom svært bastante. «Pål har alltid insistert på å tenke prinsipielt, kommunistisk prinsipielt, også i tider det ikke har vært konjunkturer for slikt,» skriv Jon Børge Hansen om Steigan i festskriftet Fyrstikkalleen. Er Steigan på veg vekk frå dette og over i einslags kommunisme light? Eller har han ikkje teke seg tid til å reflektere over eigne formuleringar?

Nei, eg har ikkje svaret. Men det er mykje av same slaget. Med referanse til artiklar Tron Øgrim skreiv i sine siste leveår, hevdar han at folk flest i eit land som Norge har erfaringar med kommunistiske løysingar, i seinare tid gjennom opent tilgjengelege dataløysingar og tidlegare til dømes gjennom allmenningar,skoleverket og helsestellet. Skoleverket har, iallfall til det siste, vore «styrt etter behov og ikkje etter lommeboka», kan han fortelje. Eg ser det annleis. Skoleverket har hatt som oppgåve at dei små og lettforma skulle a) bli gudstrugne og trugne mot styresmakter, det var langt på veg to sider av same sak, b) lære å forstå at våre norske og vestlege oppfatningar, vår samfunnsform, vår rase og vår religion er dei best tenkjelege, og c) få dei elementære kunnskapane som sette dei i stand til å fungere i det samfunnet dei styrande ønskte. Det har funnest element av likskapstenking i norsk skole, og meir i somme periodar før enn no, så langt er eg samd, men desse trekka har sanneleg ikkje dominert dei vel 270 åra det har vore obligatorisk skolegang for allmugen i dette landet. Om eit samfunn av anna slag skal ta form, krevst nytenking framfor glorifisering av fortida også på dette området.

Og helsestellet, «der det i alle fall fram til nylig har vært slik at det ikke er penger, men behov som avgjør om du får pleie eller ei»? Har Steigan i sin iver etter å gjere kommunisme alminneleg og akseptabel gløymt abortnemndene, Reitgjerdet, isolasjonsceller, pasientar fastspende i reimer, neddoping av menneske fordi piller og sprøyter er billig behandling, lobotomering, sjuke og miljøskadde arbeidsfolk som har fått sine støvlunger diagnostiserte som alderdomsteikn, sterilisering av taterar, utkantfolk for langt unna lege og jordmor til at dei fekk besøk ved sjukdom eller fødslar, det stadige presset for å få familiar og særleg kvinner til å pleie sjuke for å spare samfunnet for kostnader, overklasse med statsbetald huslege og meir av same slaget? Viss norsk helsevesen er eller har vore kommunisme à la Steigan, kan han få ha kommunismen i fred for meg.

For å formulere innvendinga meir generelt: Steigan meiner med kommunisme noko alle har del i. Men han spør ikkje om dei har ein stor eller ein liten del og ikkje om dei har stor eller liten innverknad. I staden for å vurdere klasseforholda i institusjonane, anten det gjeld Statoil, skolen eller helsevesenet, trykkjer han dei ukritisk til sitt bryst. Difor blir også framtidsoppgåva ikkje ei anna tenking og eit anna samfunn bygt nedanfrå, men å ta makta frå «den rikeste prosenten av de rikeste».

Det blir vel mange halvtenkte, omtrentlege og stundom motstridande tankar, og dessverre mest der eg trudde forfattaren hadde meir å bidra med, om korleis hans eige (og mitt, men dette er ei bokmelding og ikkje eit debattinnlegg) ideal, det kommunistiske samfunnet, kan skapast og fungere. Kanskje burde forlaget ha sendt manuset attende med mange merknader og følgjande beskjed: Her trengst ein runde til. Dei beste partia i manuset viser at du både kan analysere skarpt og skrive presist. Fullfør dette manuset gjennom, så blir resultatet bra.

Mot dette kan det innvendast at når boka kjem samtidig på norsk og svensk (med tittelen «En gång skal jorden bliva vår»), viser det at to forlag har vurdert ho ulikt denne bokmeldaren, så kanskje er eg meir kritisk enn det er grunn til. Det kan også innvendast at det er sørgjeleg få bøker om desse temaa på nordiske språk og med nordisk fokus, at det er no det gjeld, og at det er betre med uferdige tankar enn ingen tankar. Henning Mankell skriv i forordet: «Jeg tror ingen lukker denne boken upåvirket, » og kan hende har han rett. I alle høve er det slik at den krisa me er på veg inn i, ikkje berre er ei økonomisk og ei økologisk krise, men også ei ideologisk krise. Rådande tenking og politikk vil framstå som reaksjonær, avleggs eller misvisande, eller alt dette på ein gong. Frå ruinane vil det vekse fram nye tankar og ny politikk. Det er opp til oss, og til dei som kjem etter oss, om det blir betre eller verre. Steigans bok «Sammenbruddet» kan, trass i veikskapane, sjåast som ei av spirene til det betre.

(Du kan kjøpe Sammenbruddet i vår nettbutikk)

"– Det er to bøker som kan forandre en boklesende fjortenårings liv: Ringenes herre og De som beveger verden.
Den ene er en barnslig fantasi som ofte fører til en livslang besettelse med dens utrolige helter, som medfører en emosjonelt avstumpet, sosialt handikappet voksentilværelse, der man er ute av stand til å forholde seg til den virkelige verden.
Den andre boka er en fortelling med orker."

Jonas Bals er medforfatter til boka Utopi, revolusjon, sosialisme.

Ayn Rand (opprinnelig Alisa Zinovyevna Rosenbaum, 1905–1982) var en russiskamerikansk forfatter som flyktet fra Sovjetunionen til USA i 1926. I USA slo hun etter hvert gjennom som forfatter, og bøkene hennes har solgt mange millioner eksemplarer verden over. Hennes mest kjente bøker er Kildens utspring (The Fountainhead, 1943) og De som beveger verden (Atlas Shrugged, 1957). Begge står oppført på den korte listen over verker massedrapsmannen og terroristen Anders B. Breivik anfører som sine favorittbøker i «manifestet», 2083. Rand er den eneste av hans inspirasjonskilder som er oppgitt med ikke bare ett, men to verk.

Ayn Rand har øvd og øver fremdeles stor innflytelse på en rekke liberalistiske tenkere og politikere. Ronald Reagan, Margaret Thatcher og den tidligere sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, har vært erklærte fans. Sistnevnte hørte i sine yngre dager til den innerste kretsen rundt Rand, på den tiden da hun utviklet «objektivismen» – en idelære som setter det rasjonelle individ som verdens sentrum, og som retter seg mot all form for kollektivisme og altruisme. Rand forfekter en ekstrem form for egoisme og frimarkeds-kapitalisme som gjenfinnes i den såkalte libertarianismen, men hun var selv svært skeptisk til en slik merkelapp på sitt eget tankegods. Rands leserkrets omfatter også Fremskrittspartiets partileder, Siv Jensen, som i likhet med mange av sine partifeller ofte har oppgitt Rand som sin favorittforfatter i avisintervjuer.

Håvard Friis Nilsen har beskrevet Rand som nyliberalismens kanskje viktigste ideolog, fordi hun er den eneste som blir lest av et massepublikum (Troen på markedet, Res Publica 2011). Nyliberalismen er som kjent en ideologi som adskiller seg skarpt fra den klassiske liberalismen, som var et politisk prosjekt rettet mot den eneveldige kongemakten. Nyliberalismen er utviklet i etterkrigstidens USA og Europa, og rettet seg, med Nilsens ord, «mot en folkevalgt statsmakt innenfor et demokratisk samfunn».

Rands bøker har solgt et tosifra antall millioner eksemplarer bare i USA, noe som er litt overraskende gitt deres enorme omfang, svake dramaturgi og pappfigur-aktige karakterer. For å igjen si det med Nilsen, så krever ikke bøkene hennes «stort mer fortolkning eller evne til innlevelse enn når vi nærmer oss et trafikklys. (…) Den melodramatiske og pompøse skrivestilen slår sterkt igjennom med en gang hun ønsker å bli filosof eller tre ut av romanenes endeløse kjeder av trivialiteter iscenesatt som verdenslitteratur».

Selv har jeg lidd meg gjennom begge hennes to hovedverk, nettopp fordi de så ofte angis som favorittbøkene til FrP-tillitsvalgte. Da jeg beklaget meg over den lidelsen det var å komme seg gjennom bøkene hennes til en venn, fortalte han meg en anekdote fra sin tid som student. På nabobordet på Blindern hadde en liberal studentpolitiker sittet og lest Rand. Da han gikk på toalettet hadde de listet seg bort til bordet hans og bladd mange titalls sider frem i boken. Reaksjonen uteble da leseren vendte tilbake: Han plukket bare opp boka og fortsatte ufortrødent videre, ubemerket av spranget som var blitt foretatt i hans fravær. Dette sier sannsynligvis mer om forfatteren enn om leseren.

Håvard Nilsen oppsummerer innholdet i Rands bøker godt når han kaller det «en elitær liberalisme tilpasset et massepublikum », med et univers som er «gjennomgående manikeisk, preget av svart-hvitt tenkning og sterke motsetninger». Rands tone er ofte apokalyptisk, hun maner til oppvåkning og advarer mot en kommende katastrofe, der individet totalt underordnes kollektivet, og hvor statlige reguleringer og velferdsordninger undergraver profittmotivet. Heltene hennes er industriherrer, entreprenører og genier, overmennesker som kun bryr seg om selv – og som derigjennom «beveger verden». Selv var jeg rystet etter å ha lest bøkene hennes, fordi de er så dypt anti-demokratiske og elitære. Rand politiserer stormannsgalskap, og kombinerer dyrkingen av superindivider som trosser massene ved hjelp av sin egen vilje med en ekstrem form for økonomisk liberalisme og voldsom anti-sosialisme. Begge deler går som kjent som en rød tråd gjennom 22. juli-terroristens såkalte manifest.

Bøkenes protagonister er selvnytende, stormannsgale elitister, som geniarkitekten Howard Roark i Kildens utspring. Mot slutten av boka holder han en forsvarstale for juryen, etter å ha blitt tiltalt for å ha sprengt en av sine egne bygninger i luften. Jeg har en ekkel mistanke om at massedrapsmannen har levende forestillinger om en liknende talerstol når saken hans kommer opp, der han som Roark kan anklage «kollektivismen» for å ha «brutt løs og gått amok»:

Den har hensatt mennesker til et nivå av intellektuell usømmelighet som vi aldri før har sett på jorda. Den har nådd et nivå av skrekk uten sidestykke. Den har forgiftet hvert sinn. Den har oversvømt størsteparten av Europa. (min overs.)

Rands «filosofi», objektivismen, er skåret over samme lest. Hun mente Kant var et monster og det ondeste mennesket i historien, ettersom han med sitt moralske imperativ satte det allmenne over individet. «Det finnes ikke noen allmennhet, bare individer », hevdet hun – en setning som skulle bli gjentatt med små forandringer noen år senere av Margaret Thatcher.

The Fountainhead ble med Rands hjelp filmatisert av Warner Bros i 1949. Mens hun arbeidet med filmen, ble hun aktiv i antikommunistisk arbeid i Hollywood, blant annet gjennom Motion Picture Alliance for the Preservation of American Ideals, som i McCarthy-årene tok del i jakten på radikale kulturfolk.

To år senere flyttet hun fra Los Angeles til New York, der det oppstod en slags menighet rundt henne. Greenspan tilhørte denne gruppen. En annen var Leonard Peikoff, som etter hennes død endte opp med å bli hennes arving. I 1985 grunnla han Ayn Rand-instituttet, som sammen med andre velhavende tankesmier har utviklet seg til å bli en sentral premissleverandør for Tea Party-bevegelsen. I 1990 brøt David Kelley ut av Rand-instituttet og grunnla Institute for Objectivist Studies (som senere skiftet navn til The Atlas Society).

Av andre som orienterer seg i Rands politiske univers, må den amerikanske bloggeren Pamela Geller nevnes, som med bloggen Atlasshrugs har blitt et kjent talerør for blant annet Tea Party-bevegelsen og Stop Islamization of America (SIOA). På bloggen har hun uttrykt støtte til Slobodan Milosevic, og fornektet de serbiske konsentrasjonsleirene på 1990-tallene. Hun har også uttrykt støtte til English Defence League. Parallellene til 22. juli-terroristens «manifest» er klare: Terroristen bruker mye plass på serbernes situasjon og det «indirekte demografiske folkemordet» han hevder albanerne utsatte dem for; han ønsker norske avleggere av både English Defence League og Tea Party-bevegelsen (begge deler har nylig blitt etablert i Norge); og muslimhatet SIOA og deres europeiske søsterorganisasjoner, herunder Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) er kjent for, ser ut til å være navet i terroristens verdensbilde. Etter massakren hans på Utøya ble AUFerne han drepte, av Geller beskrevet som

fremtidige ledere av et politisk parti som er ansvarlig for å flomme Norge over med muslimer som nekter å integrere seg, som begår vold mot etniske nordmenn blant annet ved å utføre voldelige gjengvoldtekter og som lever på trygd.

Hun beskrev også sommerleiren som et «indoktrineringssenter for ungdom», og hevdet at

jihad-elskende medier aldri fortalte oss hva slags antisemittiske krigsleker de holdt på med på den øya. Utøya er en kommunistisk-sosialistisk leirplass, med en åpenbar pro-islamsk agend.

Kort tid etter terroraksjonen 22. juli skrev jeg at jeg håpet medienes fascinasjon for terroristens prat om tempelriddere, dataspill og frimureri etter hvert ville vike for en grundigere analyse av tankegodset hans. I skrivende stund har vi det ennå til gode, men jeg håper og tror at arven fra Ayn Rand vil inngå i det idemessige oppgjøret som ligger foran oss. Artikkelen, som sto i Le Monde Diplomatique (http://www.lmd.no/index.php?article=12440), oppsummerte forholdet de to imellom slik:

Mye tyder på at vi med Breivik står overfor den første høyreekstreme terroristen som er like opptatt av frie markeder som av hatet mot islam og muslimer, av Ayn Rand som av Fjordman. Det er en terrorisme basert på et intenst hat mot sosialdemokratiet, slik vi så i Sverige årene før Palme ble drept, hvorpå det for en stund forsvant ut av offentligheten. Breivik siterer selv forfattere som har framstilt Sverige som et totalitært samfunn. Om han ikke hadde begått de grusomhetene han har gjort, ville han sannsynligvis blitt avfeid som en silkeramp, full av hat mot «Arbeiderpartistaten». Disse elementene må ikke forsvinne i det politiske oppgjøret, for de er hatske, uforsonlige og farlige. Selv husker jeg hvordan min onkel, som var vaktmester på Asker-skolen jeg gikk på, nesten ukentlig måtte fjerne drapstrusler, galgetegninger og sjikanering mot den lille håndfullen meningsfeller jeg var en del av, fra skap og pulter. Det glødende klassehatet som rettet seg mot de som ble oppfattet som «sosialister» skremte meg dengang – og er ikke mindre skremmende i dag. (…) Selv om Breivik nok ønsker å innta rettssalen slik Ayn Rand-karakteren Howard Roark gjør, ender han sannsynligvis i stedet opp som hans diametrale motstykke, filantropen Ellsworth Monkton Toohey. I hans egne øyne vil kanskje det være hans største nederlag. I sine arbeidsnotater beskrev Ayn Rand Toohey-karakteren som «den verste av alle mulige rotter», med henvisning til hans altruisme, filantropi og lederegenskaper for «gjennomsnittsmenneskene ». Det er imidlertid ikke rottekarakteristikken som er treffende – slike dehumaniserende metaforer er avskyelige. Nei, det er en annen beskrivelse av Toohey som slår meg som svært anvendelig på den mislykkede supermannen Breivik, etter å ha lest hans såkalte manifest. Rand skildrer karakteren hun skal skape som én uten «et kreativt sinn, som bare gjentar, etteraper, absorberer et ’brukt’ et».

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift

Han skal ha all mulig ære for dette, men det er ikke fritt for at man som leser lurer på hvem egentlig boka, som går rett inn i internasjonal Marx-debatt, er beregnet på. Sandemoses hensikt med boka, er å formidle en forståelse av det internasjonale økonomiske systemet som er inspirert av Karl Marx sine teorier, i særdeleshet de han utviklet i Kapitalen og de i Marx’ tid upubliserte verkene kjent som Grunnriss til kritikk av den politiske økonomi og Former som går forut for den kapitalistiske produksjon. Dette gjør han gjennom kritikk av en rekke marxistiske, forfattere, eller marxianter, som han kaller dem, deriblant Robert Brenner, Ellen Meiksins Wood, Arghiri Emmanuel, Samir Amin, Ernest Mandel, David McNally og André Gunder Frank. Allerede her er det grunn til å sette et lite spørsmålstegn ved metoden – en leser som ikke kjenner til disses teorier vil lett bli forledet til å tro at det dreier seg om en enhetlig teori disse er representanter for. Det er imidlertid ikke tilfelle, men dette er nyanser Sandemose ikke klarer, eller ønsker, å formidle.

Hovedtesen i boka, er at det ikke finnes én enkelt verdensøkonomi, men at den snarere består av to sett produksjonsmåter og tilhørende samfunnsformasjoner – en kapitalistisk form, begrenset til Vest- Europa, Nord-Amerika og Oseania, og en asiatisk, som ikke må forstås dit hen at den er begrenset til Asia, men snarere betegner ulike samfunnsformasjoner i resten av verden, med unntak av enkelte primitive samfunnsformasjoner som bare behandles kort i boka. Følgelig er det satt av mye plass til å forklare opphavet til og prinsippene som hersker i disse to samfunnsformasjonene. Boka avsluttes med to kapitler der enkelte land med en asiatisk samfunnsformasjon behandles spesielt.

I Stat, religion og økonomi brukte Sandemose mye plass på å forklare hvorfor de ikke-vestlige samfunnsformasjonene, i særdeleshet den sovjetiske/russiske og den japanske, ikke var kapitalistiske. I Kritikk av globaliseringsteorien går han videre og forsøker å forklare hva de faktisk er. De asiatiske samfunnsformasjonene, et begrep som han har hentet fra Marx og som han mener at fortsatt er beskrivende, er et system der den enkelte ikke blir uavhengig av fellesskapet og der de despotiske lederne blir en beskytter av samfunnet. Dette er en form for samfunn som er stillestående, der arbeidsdelingen er gitt, og dette, mener Sandemose, forandrer seg ikke ved at landene deltar i verdenshandelen.

I motsetning til de asiatiske samfunnsformasjonene, ble det allerede i antikkens Hellas og Roma, og også blant germanerne, gjort et skille mellom fellesskap og individ. Føydalismen, som var en betingelse for utviklingen av kapitalisme, oppsto i møtet mellom romerne og germanerne. Felles for disse samfunnsformasjonene, var at forholdet mellom individer ikke ble regulert av et despoti, men av kontrakter mellom mennesker. Man produserte ikke bare for fellesskapet, som i de asiatiske samfunnsformasjonene var personalisert i despoten, men for seg og sine. Dette var helt avgjørende for at disse samfunnene kunne utvikle seg på en helt annen måte enn de asiatiske. Et viktig poeng å understreke for Sandemose, er at selv om handelen er internasjonal, så er produksjonen nasjonal, og selv om en vare selges til en bestemt pris på verdensmarkedet, betyr det ikke at det er lagt like mange arbeidstimer ned i det. Produktiviteten i hvert enkelt land reflekteres i det enkelte lands valuta, noe som i dag vises i sin grelleste form i forbindelse med situasjonen i flere land som har tatt i bruk euroen, og det er ikke gitt at det alltid er en fordel å ha en sterk valuta, jf. for eksempel valutakrigen mellom USA og Kina. Selv om produksjonen er kapitalistisk i vår del av verden, og selv om det foregår storstilt handel på tvers av verden, betyr det ikke at de varene som utgjør en del av denne handelen, er fremstilt ved hjelp av kapitalistisk produksjon.

Tvert imot, mener han, asiatiske produksjonsmåter gjenspeiler bare en formell kapitalisme, basert på imitasjon og etterligning av vestlig kapitalisme, samtidig som de grunnleggende prinsippene bak samfunnsformasjonen består. Følgelig er de ikke i stand til å oppvise samme produktivitet som den man ser i den vestlige kapitalismen, noe som blant annet illustreres ved at det virkelige lokomotivet i kinesisk økonomi ikke er statsbedriftene, men de bedriftene som er basert på vestlig kapital. Problemet er altså ikke vestlig økonomisk innblanding, men snarere det at de tradisjonelle, asiatiske, strukturene, med tilhørende ideologi, får dominere.

Det er en overbevisende argumentasjon Sandemose leverer, men den har også enkelte sorte hull. For eksempel, mener han, kan eksistensen av en asiatisk produksjonsmåte i Latin-Amerika, ved siden av arven fra de indianske samfunnene, forklares av at kolonimaktene, Spania og Portugal, i sin tur var påvirket av araberne som med sin asiatiske produksjonsmåte hadde dominert den iberiske halvøy i flere hundre år. Ja, han mener at disse landene, den dag i dag, er preget av denne arven. Det han derimot ikke forklarer, er hvorfor andre samfunnsformasjoner som ikke opprinnelig var en del av den romersk-germanske syntesen har utviklet seg til kapitalistiske samfunnsformasjoner. De nordiske landene er et eksempel som gjerne kunne vært behandlet i så måte – på det tidspunktet vikingene tok til seg Kvitekrist, hadde de kristne erobret nesten halve den iberiske halvøya fra maurerne. Sandemose sier ikke noe om hva slags samfunnsformasjon han mener det norrøne samfunnet var, men det ville vært interessant å vite hva han mener gjorde at en kapitalistisk samfunnsformasjon kunne utvikle seg her, samtidig som den iberiske halvøya forble preget av en asiatisk samfunnsformasjon. Han behandler heller ikke imperialismens påvirkning på samfunnsformasjonene i den tredje verden, annet enn at han skriver at «forestillingen om eksistensen av en ’tredje verden’ skyldes en kontinuerlig vold fra KS-nasjoner (land med en kapitalistisk samfunnsformasjon), er lite berettiget etter kolonitiden.» Han har helt klart rett i at det finnes samfunnsinteresser i den tredje verden som helt åpenbart har interesse av å opprettholde en asiatisk samfunnsformasjon, men i denne sammenhengen så godt som frikjenner han imperialistmaktene. Én ting er at deres gjerninger under kolonitida ikke sluttet å ha påvirkning i det øyeblikket de ble selvstendige stater. Men vel så viktig er det faktum at selv om den tredje verden i dag er selvstendig, så betyr ikke det at imperialistmaktene har sluttet å bry seg om dem. Intervensjoner, regimeskifter, bombardementer, militær finansiering, påtvungne økonomiske reformer osv. har vært nesten dagligdags siden. Dette berører ikke Sandemose i det hele tatt. I det hele tatt er det lett å få et inntrykk av at vestlig innblanding, om ikke av denne typen, så i hvert fall av en annen type, er den eneste løsningen for å overvinne det asiatiske – noe som, det kapitalistiske profittmotivet tatt i betraktning, virker vel naivt.

Sandemoses bok presenterer viktige og overbevisende motforestillinger mot tanken om at vi i dag har én verdensøkonomi. Imidlertid blir han like ensidig selv når han fraskriver global rivalisering og internasjonale maktforhold enhver betydning for at verdensmarkedet ser ut som det gjør i dag.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift

Jørgen Sandemose befester sin plass – i sin nye bok Kritikk av globaliseringsteorien, med undertittel Om nødvendig forståelse av produksjonsmåter og verdensmarked – som en autoritet på marxistisk filosofi og historieforståelse i Norge. Denne posisjonen er i stor grad oppnådd gjennom at han er en av få, om ikke den eneste, som fører slike debatter på norsk – dessverre.

Han skal ha all mulig ære for dette, men det er ikke fritt for at man som leser lurer på hvem egentlig boka, som går rett inn i internasjonal Marx-debatt, er beregnet på. Sandemoses hensikt med boka, er å formidle en forståelse av det internasjonale økonomiske systemet som er inspirert av Karl Marx sine teorier, i særdeleshet de han utviklet i Kapitalen og de i Marx’ tid upubliserte verkene kjent som Grunnriss til kritikk av den politiske økonomi og Former som går forut for den kapitalistiske produksjon. Dette gjør han gjennom kritikk av en rekke marxistiske, forfattere, eller marxianter, som han kaller dem, deriblant Robert Brenner, Ellen Meiksins Wood, Arghiri Emmanuel, Samir Amin, Ernest Mandel, David McNally og André Gunder Frank. Allerede her er det grunn til å sette et lite spørsmålstegn ved metoden – en leser som ikke kjenner til disses teorier vil lett bli forledet til å tro at det dreier seg om en enhetlig teori disse er representanter for. Det er imidlertid ikke tilfelle, men dette er nyanser Sandemose ikke klarer, eller ønsker, å formidle.

Hovedtesen i boka, er at det ikke finnes én enkelt verdensøkonomi, men at den snarere består av to sett produksjonsmåter og tilhørende samfunnsformasjoner – en kapitalistisk form, begrenset til Vest- Europa, Nord-Amerika og Oseania, og en asiatisk, som ikke må forstås dit hen at den er begrenset til Asia, men snarere betegner ulike samfunnsformasjoner i resten av verden, med unntak av enkelte primitive samfunnsformasjoner som bare behandles kort i boka. Følgelig er det satt av mye plass til å forklare opphavet til og prinsippene som hersker i disse to samfunnsformasjonene. Boka avsluttes med to kapitler der enkelte land med en asiatisk samfunnsformasjon behandles spesielt.

I Stat, religion og økonomi brukte Sandemose mye plass på å forklare hvorfor de ikke-vestlige samfunnsformasjonene, i særdeleshet den sovjetiske/russiske og den japanske, ikke var kapitalistiske. I Kritikk av globaliseringsteorien går han videre og forsøker å forklare hva de faktisk er. De asiatiske samfunnsformasjonene, et begrep som han har hentet fra Marx og som han mener at fortsatt er beskrivende, er et system der den enkelte ikke blir uavhengig av fellesskapet og der de despotiske lederne blir en beskytter av samfunnet. Dette er en form for samfunn som er stillestående, der arbeidsdelingen er gitt, og dette, mener Sandemose, forandrer seg ikke ved at landene deltar i verdenshandelen.

I motsetning til de asiatiske samfunnsformasjonene, ble det allerede i antikkens Hellas og Roma, og også blant germanerne, gjort et skille mellom fellesskap og individ. Føydalismen, som var en betingelse for utviklingen av kapitalisme, oppsto i møtet mellom romerne og germanerne. Felles for disse samfunnsformasjonene, var at forholdet mellom individer ikke ble regulert av et despoti, men av kontrakter mellom mennesker. Man produserte ikke bare for fellesskapet, som i de asiatiske samfunnsformasjonene var personalisert i despoten, men for seg og sine. Dette var helt avgjørende for at disse samfunnene kunne utvikle seg på en helt annen måte enn de asiatiske. Et viktig poeng å understreke for Sandemose, er at selv om handelen er internasjonal, så er produksjonen nasjonal, og selv om en vare selges til en bestemt pris på verdensmarkedet, betyr det ikke at det er lagt like mange arbeidstimer ned i det. Produktiviteten i hvert enkelt land reflekteres i det enkelte lands valuta, noe som i dag vises i sin grelleste form i forbindelse med situasjonen i flere land som har tatt i bruk euroen, og det er ikke gitt at det alltid er en fordel å ha en sterk valuta, jf. for eksempel valutakrigen mellom USA og Kina. Selv om produksjonen er kapitalistisk i vår del av verden, og selv om det foregår storstilt handel på tvers av verden, betyr det ikke at de varene som utgjør en del av denne handelen, er fremstilt ved hjelp av kapitalistisk produksjon.

Tvert imot, mener han, asiatiske produksjonsmåter gjenspeiler bare en formell kapitalisme, basert på imitasjon og etterligning av vestlig kapitalisme, samtidig som de grunnleggende prinsippene bak samfunnsformasjonen består. Følgelig er de ikke i stand til å oppvise samme produktivitet som den man ser i den vestlige kapitalismen, noe som blant annet illustreres ved at det virkelige lokomotivet i kinesisk økonomi ikke er statsbedriftene, men de bedriftene som er basert på vestlig kapital. Problemet er altså ikke vestlig økonomisk innblanding, men snarere det at de tradisjonelle, asiatiske, strukturene, med tilhørende ideologi, får dominere.

Det er en overbevisende argumentasjon Sandemose leverer, men den har også enkelte sorte hull. For eksempel, mener han, kan eksistensen av en asiatisk produksjonsmåte i Latin-Amerika, ved siden av arven fra de indianske samfunnene, forklares av at kolonimaktene, Spania og Portugal, i sin tur var påvirket av araberne som med sin asiatiske produksjonsmåte hadde dominert den iberiske halvøy i flere hundre år. Ja, han mener at disse landene, den dag i dag, er preget av denne arven. Det han derimot ikke forklarer, er hvorfor andre samfunnsformasjoner som ikke opprinnelig var en del av den romersk-germanske syntesen har utviklet seg til kapitalistiske samfunnsformasjoner. De nordiske landene er et eksempel som gjerne kunne vært behandlet i så måte – på det tidspunktet vikingene tok til seg Kvitekrist, hadde de kristne erobret nesten halve den iberiske halvøya fra maurerne. Sandemose sier ikke noe om hva slags samfunnsformasjon han mener det norrøne samfunnet var, men det ville vært interessant å vite hva han mener gjorde at en kapitalistisk samfunnsformasjon kunne utvikle seg her, samtidig som den iberiske halvøya forble preget av en asiatisk samfunnsformasjon. Han behandler heller ikke imperialismens påvirkning på samfunnsformasjonene i den tredje verden, annet enn at han skriver at «forestillingen om eksistensen av en ’tredje verden’ skyldes en kontinuerlig vold fra KS-nasjoner (land med en kapitalistisk samfunnsformasjon), er lite berettiget etter kolonitiden.» Han har helt klart rett i at det finnes samfunnsinteresser i den tredje verden som helt åpenbart har interesse av å opprettholde en asiatisk samfunnsformasjon, men i denne sammenhengen så godt som frikjenner han imperialistmaktene. Én ting er at deres gjerninger under kolonitida ikke sluttet å ha påvirkning i det øyeblikket de ble selvstendige stater. Men vel så viktig er det faktum at selv om den tredje verden i dag er selvstendig, så betyr ikke det at imperialistmaktene har sluttet å bry seg om dem. Intervensjoner, regimeskifter, bombardementer, militær finansiering, påtvungne økonomiske reformer osv. har vært nesten dagligdags siden. Dette berører ikke Sandemose i det hele tatt. I det hele tatt er det lett å få et inntrykk av at vestlig innblanding, om ikke av denne typen, så i hvert fall av en annen type, er den eneste løsningen for å overvinne det asiatiske – noe som, det kapitalistiske profittmotivet tatt i betraktning, virker vel naivt.

Sandemoses bok presenterer viktige og overbevisende motforestillinger mot tanken om at vi i dag har én verdensøkonomi. Imidlertid blir han like ensidig selv når han fraskriver global rivalisering og internasjonale maktforhold enhver betydning for at verdensmarkedet ser ut som det gjør i dag.

Med støtte fra SV-statsråd Erik Solheim og den rød-grønne regjeringen har Frankrike sammen med FN gjennomført et blodig statskupp i Elfenbenskysten.

Lars Riise er statsviter, og satt på Stortinget for KrF fra1997 til 2001.

Etter arrestasjonen av president Laurent Gbagbo og hans kone, Simone Gbagbo, 11. april i år, har landet tatt syvmilssteg bort fra rettsstatens prinsipper. Kuppet ble av Erik Solheim i media fremstilt som et demokratisk valg hvor han til det kjedsommelige gjentok at «den internasjonalt anerkjente» vinneren av valget var Allassane Ouattara. Ja, Ouattara, var Frankrikes lydige redskap for å sikre fortsatt fransk eierskap og dominans over Elfenbenskystens naturressurser. Det var nok ikke tilfeldig at tre franske krigsskip bare tre dager etter arrestasjonen av Gbabgo, lastet opp krigsbyttet i havnen i Abidjan: 400 000 tonn med kakao ble lastet ombord i krigsskipene. Uten å gjennomføre de vanlige prosedyrene med utstedelse av tollpapirer og eksportdokumenter. Norge og Vesten bidro til at Frankrikes brutale imperialisme kan fortsette i Elfenbenskysten.

Verden trakk et lettelsens sukk etter arrestasjonen av Gbagbo og hans kone. Erik Solheim var glad. Mange kommentarer fortalte om hvordan det nå endelig kunne skapes fred etter at Gbagbo, som klamret seg til makten, endelig ble satt ut av spill. Nå gjenstod det bare å få stilt ham for retten for forbrytelser mot menneskeheten. TV-bildene av den tidligere så mektige presidenten, som nå stod avkledd, bokstavelig talt, med håndjern som etter hvert ble tatt av, gikk verden over. Han tørket seg med et håndkle på overkroppen og fikk hjelp til å få på seg en skjorte, mens han åpenbart ble utsatt for skarpe verbale angrep fra to av Ouattaras rebeller som stod rett ved siden av ham. Det nærmeste vi kommer er vel bildene av den nylig arrestert Sadaam Hussein, som ble sendt fra TV-kanaler over hele verden.

Man må lure litt på hvordan uenighet mellom to kandidater, i en ettervalgfase med mulighet for nytelling og dialog omkring dette, kan ende opp i en blodig krig hvor FN og Frankrike velger side og går militært til verks for å fjerne den ene kandidaten ved presidentvalget. Taperen så sliten og sjuskete ut der han ble filmet på et hotellrom med sin kone sittende på sengen.

Det kan neppe finnes noen hjemmel i Geneve-konvensjonen for å sende ut denne type TV-bilder, og det samsvarer lite med FNs idealer og målsettinger. Det FN har stått for i Elfenbenskysten – særlig de siste ukene – står i motstrid til idealene uttrykt i monumentet foran FN-hovedkvarteret som illustrerer det å smi om sverd til plogjern. FNs oppgave skal være å føre dialog, ikke krig. Verre er det nok at FNs handlinger i Elfenbenskysten er brudd på bestemmelsene i resolusjon 1975 fra Sikkerhetsrådet. Både Russland og Kina har protestert kraftig mot FNs aktive krigføring, som fikk det til å se ut som om regimeskiftet faktisk var en del av FNs agenda.

Man kan undre seg over hvorfor NATOs luftvåpen i Libya i begynnelsen av krigføringen der var mer forsiktig og mer opptatt av sitt mandat – å beskytte de sivile – enn FN-styrkene i Elfenbenskysten. Jonas Gahr Støre gjorde det klart at Norge ikke deltar i noen operasjon for skifte av regime, men kun for å beskytte sivilbefolkningen. Støre protesterte ikke da FN-styrkene i Abidjan besluttet å beskyte istedenfor å beskytte sivilbefolkningen. Han protesterte heller ikke da NATOs bombefly av en eller annen grunn plutselig hadde mandat til å angripe Gaddafis hovedkvarter og bolig. Støre hadde nå plutselig glemt at han og den norske regjeringen var imot bombing rettet mot regimet, og han gikk ut og anerkjente opprørerne. Det kan nesten virke som om norsk utenrikspolitikk går ut på å forsøke å holde seg inne med det som til enhver tid ser ut til å bli vinnerlaget. I Libya har det vært lagt stor vekt på at resolusjonen fra Sikkerhetsrådet ikke hjemler krigføring for å få til et regimeskifte. Dette ble lenge fulgt opp, men så ga man plutselig opp.

I Elfenbenskysten derimot har FN helt fra første stund åpenbart sett på det som betydelig viktigere å blande seg inn i den interne uenigheten om valgresultatet. Så viktig at man kjempet side om side militært med styrker som har gjennomført bestialske massedrap på sivilbefolkningen og som gikk fra hus til hus i Abidjan og drepte sivile. FN-styrkene bombet presidentpalasset, de bombet et kjøpesenter og drepte hundrevis av sivile med det mål å gjennomføre et regimeskifte i Elfenbenskysten. Dette på tross av at FNs mandat i Elfenbenskysten kun var å beskytte sivilbefolkningen.

Frankrike er seierherren

Frankrike lot riktignok Ouattaras rebellsoldater posere sammen med den arresterte, men det er ingen tvil om at seierherren i denne krigen er den gamle kolonimakten, Frankrike. Det ville gitt et riktigere bilde om franske spesialsoldater hadde posert sammen med Laurent Gbagbo og hans kone Simone. Allassane Ouattara, som har vært en nær personlig venn av Nikolas Sarkozy siden han som borgermester viet ham i 1991, presenteres riktignok som seierherren i denne konflikten, men det er høy sannsynlighet for at mandagens begivenheter har vært feiret vel så mye i Paris som i Abidjan. Unntaket i Abidjan kan være Hotel Golf, den franske militærbasen og FNs hovedkvarter i Abidjan.

Frankrike har gjennom svært mange år arbeidet hardt for å få Allassane Ouattara innsatt som president i Elfenbenskysten. Sist franske styrker forsøkte å få Ouattara innsatt som president, var i forbindelse med det mislykte statskuppet i 2002. Da hadde Ouattara og general Guie inngått en allianse med Frankrike om å ta makten i et overraskende kupp over natten i november 2002. Men den beskjedne vaktstyrken klarte å forsvare presidentpalasset, i alt omkring 300 ble drept den natten, inkludert general Guie. Ouattara søkte tilflukt i den tyske ambassaden og klarte etter hvert å komme seg over til den franske ambassaden hvor han oppholdt seg i flere måneder før franske styrker hjalp ham ut av landet. Det har ikke vært noe rettsoppgjør etter at Ouattara deltok i dette mislykkede statskuppet. I ethvert annet europeisk land ville en politiker som forsøkte å gjennomføre statskupp måtte stå rettslig til ansvar for sine handlinger. Fra hovedaktør i statskupp, til massemord og nedbrenning av tolv landsbyer – til den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten som nå snarest vil forsøke å få stilt Gbagbo for retten.

Bakgrunn for konflikten

Krigen i perioden 2002–2005 startet umiddelbart etter at president Gbagbo valgte å utfordre Frankrikes totale kontroll over ivoriansk økonomi. Siden 1960, da Frankrike lot Elfenbenskysten få sin selvstendighet, hadde det eksistert et eget kontor på presidents kontor med ansvar for å tildele statlige oppdrag og kontrakter. En egen direktør fra Paris hadde bestyrt dette kontoret i 42 år da president Gbagbo besluttet å legge det ned i 2002. Like etterpå brøt krigen løs fra nord med 2–3000 rebeller utstyrt med franske våpen fra treningsleire i Burkina Faso. Gbagbo ønsket å lyse ut alle statlige kontrakter på anbud. Laurent Gbagbo var i utgangspunktet historieprofessor og sosialist og han hadde kjempet for demokrati og flerpartistat i hele sitt politiske liv. Han måtte betale for dette med å bli forfulgt og også med å bli kastet i fengsel. Det er ingen uenighet om at Laurent Gbagbo har spilt en meget viktig rolle i det å skape et flerparti-system i Elfenbenskysten. Hans kone, Simone, var leder av den marxistiske fagforeningen, og fagforeningsarbeid var basen for dette parets politiske virksomhet. Kampen mot Frankrikes fortsatte kolonistyre på det økonomiske området har alltid vært viktig for Gbagbo, og dette var også bakgrunnen for at han ønsket at tyske, spanske, kanadiske og amerikanske selskaper burde få konkurrere med franske selskaper om de statlige kontraktene for strøm, vann, veier, olje og gass og ikke minst kakao. Dette oppfattet Frankrike som brudd på avtaler som ivorianske ledere ble tvunget til å signere da Frankrike avsluttet kolonistyret. Frankrike var også garantisten militært for Elfenbenskystens sikkerhet. Franske styrker foretok seg ikke noe som helst da Elfenbenskysten ble angrepet fra nord i 2002. Frankrike arbeidet isteden aktivt for at Ouattara skulle lykkes med sitt militærkuppforsøk i 2004. Da Sikkerhetsrådet etter dette behandlet saken, fikk Frankrike oppdraget med å gjenskape ro og orden, og skape fred i Elfenbenskysten. En konflikt og uro som Frankrike i høy grad hadde vært med å skape selv. Det å skape fred bestod i skyte vilt inn i massedemonstrasjoner av ubevæpnete sivile. Franske styrker drepte over 50 sivile ved å skyte inn i en fredelig demonstrasjon av fagforeninger, ungdomsorganisasjoner og menigheter. Mange hundre ivorianere marsjerte i gatene og sang da de ble truffet av franske kuler. Frankrike tvang Gbagbo til å fjerne halve sin regjering inkludert statsministeren, og ta inn Ouattaras rebeller i regjeringen. Rebellene, forces nouvelles, beholdt likevel kontrollen i nord. Før valget i fjor høst signerte Ouattara på at rebellene skulle avvæpnes to måneder før valget, men dette skjedde ikke.

FNs rolle knyttet til valget i Elfenbenskysten bør granskes

Da jeg besøkte Abidjan 16.–18. januar i år, møtte jeg presidenten i Grunnlovsrådet, Paul Yao N’Dré, som kunne fortelle følgende historie: 2. desember, fem dager etter valget ble han kontaktet at FNs øverste representant i Elfenbenskysten, sørkoreaneren Choi. Choi ønsket å møte N’Dré alene, noe som ble imøtekommet – på tross av at det var i strid med reglene for rådet. Choi uttrykte da sin bekymring over alt valgfusket, særlig i nord, og kalte valgene kaotiske. Han mente at det ville være svært vanskelig å beslutte at Gbagbo vant valget, fordi det kunne føre til borgerkrig. Dette kunne FN bli holdt medansvarlige for, og det kunne endog føre til at Choi kunne miste jobben sin. Choi foreslo derfor at Ouattara burde utropes til vinner av valget. President N’Dré ønsket ikke å ta stilling til dette før Grunnlovsrådet formelt hadde fått behandlet rapporten fra den nasjonale valgkommisjonen. Det ble avtalt at Choi skulle ringe dagen etter. Istedenfor å motta en telefon som avtalt, fikk N’Dré se på TV at valgkommisjonens leder, tidligere utenriksminister Youssouf Bakayoko, ankom Golf Hotell, Ouattaras hovedkvarter, mellom Frankrikes og USAs ambassadører og erklærte Ouattara som vinner av valget. Denne erklæringen var i strid med loven, som helt tydelig sier at valgkommisjonens konklusjon skal treffes i et møte hvor samtlige 31 medlemmer av kommisjonen kan drøfte saken og treffe en felles beslutning. Det er dessuten grunnlovsrådet som treffer den endelige konklusjonen – særlig i en situasjon med mange påstander om valgfusk. Like etterpå kunne FNs representant, Choi, erklære at Ouattara var vinneren, og han la til at denne konklusjonen var udiskutabel.

Etter min mening er dette den første og alvorligste feilen FN gjør i forbindelse med valgene. FN burde ha ventet til de nasjonale institusjonene hadde fått sjansen til å fullføre valgprosessen før noen konklusjon ble trukket. Jeg har mange ganger vært observatør ved valg i ulike medlemsland i Europarådet, og det kan sies med sikkerhet at dersom en nasjonal valgkommisjon hadde opptrådt på tvers av loven, ville aldri Europarådet ha anbefalt valget godkjent.

Svært mye av valgfusket var godt kjent av FN, men man valgte å neglisjere det. Det faktum at Ouattaras rebellstyrker stod for mye av gjennomføringen av valget i nord, ville i seg selv være nok til å sette hele valgresultatet til side. Den signerte avtalen om at styrkene skulle være ferdig avvæpnet to måneder før valget uten at dette ble fulgt opp, forsterker dette synet. I andre valgomgang skjedde noe av det mest alvorlige fusket. La oss ta ett eksempel: I Bouake ble det registrert at 48 301 stemte ved valget. På tross av dette fikk Ouattara ifølge det samme skjemaet hele 136 943 stemmer her. Dette gir bare en liten indikasjon på hvilket valgfusk vi står overfor. På svært mange av skjemaene som ble fylt ut ved hvert valglokale, er Laurent Gbagbo i annen valgomgang for sikkerhets skyld ført opp med null stemmer. Ouattara føres opp med flere stemmer enn det er velgere.

FN godkjente dette valget uten å stille noen flere spørsmål – og uten å vente på Grunnlovsrådets behandling av valget. Kan det tenkes at FN kunne ha gjort noe lignende i USA, den gangen dragkampen foregikk mellom George Bush og Al Gore om hvem som hadde vunnet? Det er faktisk helt utenkelig, men i Elfenbenskysten blir det åpenbart sett på som helt naturlig. Og FNs godkjenningsstempel på valget har siden gitt grunnlag for at regjeringer og media over hele verden har kunnet referere til «den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten, Allassane Ouattara» osv. De fleste land er vant til å stole på FN.

FN var klar over at Gbagbo var lite interessert i eiendom og penger, og det var ikke mulig å produsere historier om hans utenlandsformue. Hva gjør man da? Hva med å fremstille ham som en despot som dreper sin egen befolkning? FN var i den krisen som oppstod etter valget, svært aktive i å spre rykter om massegraver som følge av at Gbagbos sikkerhetsstyrker skulle ha forgrepet seg mot sivilbefolkningen. Rykter i Abidjan ble til fakta når FNs høykommissær for menneskeretter i Genève skulle presentere rapportene for verdenspressen. Dette førte til førstesideoppslag i International Herald Tribune om at «A third massgrave reported in Ivory Coast» hvorpå høykommissær Pilay uttrykte forferdelse over at Gbagbos styrker stanset FN-biler, angivelig på vei til massegraven. Hun ble muligens ikke informert om at FN-biler innimellom ble rapport å fungere som transportpool for Ouattaras rebellstyrker. Da jeg møtte FNs menneskerettansvarlig i Abidjan i januar, innrømmet han at historien i International Herald Tribune kun var et rykte, men at høykommissæren dessverre presenterte det som et faktum. Da FN ble tilbudt fritt leide for å finne massegravene, ble det takket nei. Like fullt forsøkte FN i Abidjan å dele ansvaret for massakren i Duekaue på Gbagbo og Ouattara ved å si at Gbagbos styrker først drepte 110, hvorpå Ouattaras styrker drepte 220. Men på FNs hjemmeside kunne man lese at Ouattaras rebeller hadde drept 800 i Duekaue. De FN-ansatte som har vært aktive i virksomhet med å påføre Gbagbo et karakterdrap, bør stilles til ansvar for dette.

Vedrørende utenlandsformue: Sikkerhetsrådet vedtok i slutten av mars at Ggabgos utenlandsformue skulle sperres og alle bankkonti fryses. Det viste seg at det eksisterte en bankkonto i USA disponert av Gbagbos datter, som studerer i USA. Disponibelt på konto var 400 dollar. Det kom selvsagt ikke i avisen, men hele verden kunne lese om utenlandsformuen hans da Sikkerhetsrådet, antagelig på anmodning fra Frankrike, vedtok å stenge Gbagbos adgang til formuen sin.

FNs direkte krigføring, skyting av raketter mot presidentpalasset fra FN-helikoptre samt angrep på tunge våpen, reiser spørsmålet: Har FN mandat til å bruke krigsmakt for å løse opp i uenighet om et valg? Eller måtte FN bruke våpenmakt for å følge opp Chois beslutning om at Ouattara vant valget? FNs mandat bør først og fremst være dialog, beskyttelse av sivile og fredsskapende virksomhet.

Norges rolle bør drøftes

Den rød-grønne regjeringen – i dette tilfellet med Erik Solheim i spissen – har skrevet diplomatisk historie ved å anerkjenne en presidentkandidat som president før de nasjonale institusjonene hadde behandlet valgresultatet i henhold til loven. Siden Utenriksdepartementet ble etablert for 106 år siden, har det aldri skjedd. Man må undre seg over et slikt hastverk. Enda mer forunderlig var Solheims uttalelse tidlig i januar om at Norge var åpen for å sende militære styrker for å få innsatt Ouattara som president i Elfenbenskysten. Hadde det ikke vært en bedre ide å be en uavhengig kommisjon om å gjennomgå de omkring 20 000 utfylte skjemaene fra samtlige valglokaler for å undersøke hvor omfattende valgfusket var? Kommisjonen kunne ha bestått av internasjonale valgeksperter, dommere fra internasjonale domstoler, representanter for internasjonale organisasjoner og for de to kandidatene. Hverken Frankrike eller Ouattara ønsket noen slik gjennomgang – og da ser det ut til at fredsnasjonen Norge ikke så noen grunn til å forsøke å få til dette. Man kan bare undre seg over hvorfor det såkalt «internasjonale samfunn» har så mye mer tro på militære midler enn dialog og gjennomgang av dokumenter. Det kunne vel neppe ha skadet å forsøke i hvert fall. President Joseph Kabila sa nei takk til FN-observatører ved valget i Kongo. Burde Norge truet med å sende militære styrker dit? Vi hørte ingen slike trusler.

Norge protesterte ikke på at Frankrike og FN kjempet side om side med rebellene som voldtok tyve kvinner og myrdet kanskje opp mot 2000 sivile. Russland og Kina protesterte, og det er leit å tenke på at disse to diktaturene tenker bedre og mer prinsipielt enn den rød-grønne regjeringen i Norge om hvilken rolle FN skal ha knyttet til gjennomføringen av et valg.

Frankrike har lykkes med sin langsiktige strategi: fortsatt kontroll over olje og gass og statlige kontrakter forøvrig. Det er sterkt beklagelig, men Ouattara overtok som president uten å ha den nødvendige legitimitet ved at de nasjonale institusjonene hadde gjennomført valgprosessen i henhold til loven. Isteden var det «det internasjonale samfunn» – hvem nå det er – som besluttet at Ouattara skulle overta som president. Frankrike hadde arbeidet hardt for å få dette til helt siden det mislykkede statskuppet i 2002. Hvordan kunne Norge støtte en slik illegitim prosess? Verre blir det når man ser hvordan Ouattara nå setter inn nøkkelpersonell fra Burkina Faso i sentrale stillinger i politiet og forsvaret. I månedsvis har hans rebeller fått herje fritt, gå fra hus til hus og drepe tilhengere av Gbagbo. FN-styrkene, har sett på dette uten å gripe inn. FNs menneskerettsavdeling har forsåvidt dokumentert det som skjer som alvorlige brudd på menneskerettene, men FN-styrkene har passivt latt Ouattaras rebeller gjennomføre massakre etter massakre uten å gjøre noe. Hva gjør man når terroristen fremstår i uniformen til soldaten som skal beskytte? Landets nye sikkerhetsstyrker, Ouattaras rebeller, dukker opp i en landsby. Hvor skal landsbybefolkningen vende seg når soldatene systematisk begynner å skyte på alle som ikke rekker å løpe inn i skogen for å gjemme seg. FN regner nå med at 3000 er drept som følge av konflikten som eskalerte etter at Gbagbo var arrestert.

I det franske miljøet i Abidjan ble det feiret allerede i oktober 2010 at Ouattara kom til å vinne valget i slutten av november. Det var allerede besluttet etter at forberedelsene hadde pågått i flere år. Franske krigsskip lå klare, og den franske Licornebasen i Abidjan var i høy beredskap. Og gjennomføringen av denne beslutningen fikk sterk støtte fra Erik Solheim og den norske regjeringen.

I noen land har Norge gitt betydelig økonomisk støtte for å utvikle systemer med registrering av befolkningen, utstedelse av ID-kort og investeringer i infrastruktur for å gjennomføre valg. I Elfenbenskysten fikk de norsk-støttede rebellstyrkene – etter at Ouattara overtok som president – gå løs på nasjonalarkivet og folkeregisteret, og ødelegge kartoteket over ivorianske borgere uten at noen protesterte. Hvorfor protesterte ikke Norge? Dette er klassisk i en okkupasjonskrig, og nøyaktig det samme skjedde i Bosnia i sin tid. Hvem som har ivoriansk statsborgerskap, er ikke lenger så viktig. Ouattaras gamle visjon om å samle «Øvre Volta» og «Nedre Volta» er kommet betydelig nærmere. Demokrati, rettsstatens prinsipper og nasjonal samhørighet synes fjernere enn på lenge.

Ouattara bodde i flere måneder sammen med hundrevis av rebeller, som utførte massakrer både før og etter arrestasjonen på Gbagbo, på Hotel Golf. Erik Solheim besluttet å betale deler av denne hotellregningen for Ouattara. Med tanke på at Ouattara er en av Afrikas rikeste menn etter plyndringen av Elfenbenskystens statskasse sist han var statsminister, kan det fremstå som en underlig prioritering av norske bistandsmidler. Smålig var det også av Ouattara at da Erik Solheim kom på besøk til ham like etter at han overtok som president, var det ingen takk å få for dette, og Ouattara ville ikke en gang ta imot gjesten han hadde invitert til presidentpalasset. Erik Solheim måtte returnere til Norge uten å ha truffet vinneren av presidentvalget i Elfenbenskysten, Allassane Ouattara.

USA, Frankrike og Storbritannia angrep  Libya med krysserraketter, bombefly, kampfly  og angrepsfly. Selv om NATO har tatt over  ledelsen av den militære operasjonen, har USAs president Barack Obama bombet  Libya med Hellfire-raketter fra ubemannede  Predator-droner. Antallet sivile som er drept av  utenlandske styrker, er ukjent.
Det militære felttoget ble etter sigende satt i  verk for å virkeliggjøre resolusjon 1973 fra FNs  Sikkerhetsråd om å beskytte sivile i Libya.

Marjorie Cohn er jusprofessor ved Thomas Jefferson School of Law i San Diego, California. Hun er tidligere leder for advokatforeningen National Lawyers Guild.

FN og Frankrike bombet Elfenbenskysten for å beskytte sivile mot vold fra Laurent Gbagbo, som nekter å gi fra seg makta til den presidenten som nylig ble valgt i et omstridt valg. Generalsekretær Ban Ki-Moon mener likevel at FN «ikke er en part i konflikten». Frankrike, Elfenbenskystens tidligere koloniherre, har over 1 500 soldater der. Elfenbenskysten er verdens nest største kaffedyrker og den største kakaodyrkeren. Bombinga av Elfenbenskysten er blitt gjennomført for å virkeliggjøre resolusjon 1975 fra FNs Sikkerhetsråd om beskyttelse av sivile der.

FN-pakten tillater ikke bruk av militær makt i humanitære intervensjoner. Invasjonene i Libya og Elfenbenskysten rettferdiggjøres i stedet ved å vise til doktrinen om ansvaret for å beskytte.

Ansvaret for å beskytte er fundert i resolusjons form av FN-toppmøtet i 2005. Det finnes ikke i noen internasjonale avtaler, og det har heller ikke blitt til noen norm i internasjonal lov. Avsnitt 138 i resolusjonen sier at ethvert land har ansvaret for å beskytte sitt eget folk mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. I avsnitt 139 legges det til at det internasjonale samfunnet, gjennom FN, også har

ansvar for å benytte passende diplomatiske, humanitære og andre fredelige midler, i tråd med kapittel VI og VIII i FN-pakten, for å bidra til å beskytte folk fra folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten.

FN-paktens kapittel VI pålegger parter i tvister som kan antas å sette opprettholdelsen av mellommenneskelig fred og sikkerhet i fare, «først av alt å søke en løsning ved forhandlinger, undersøkelse, mekling, forlik, voldgift, rettsavgjørelse, ved benyttelse av regionale organer eller ordninger eller ved andre fredelige midler etter deres eget valg.» Kapittel VIII styrer «regionale ordninger », som NATO, Den arabiske liga og Den afrikanske union. Kapittelet bestemmer at regionale ordninger

skal gjøre sitt ytterste for å oppnå en fredelig bileggelse av lokale tvister gjennom slike regionale ordninger eller organisasjoner …

Det er bare når fredelige midler har blitt forsøkt og vist seg utilstrekkelige, at Sikkerhetsrådet kan bemyndige aksjon under kapittel VII i pakten. Dette kan være boikott, embargo, diplomatisk brudd eller til og med blokader eller luft-, sjø- eller landmanøvre.

Doktrinen om ansvaret for å beskytte oppsto ut fra frustrasjon over forsømmelsene med å forhindre folkemordet i Rwanda, der noen hundre soldater kunne ha reddet utallige liv. Men doktrinen ble ikke brukt til å stoppe Israel fra å bombe Gaza i 2008 og 2009. Det resulterte i 1 400 drepte palestinere, hvorav de fleste sivile.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 begynner med krav om «umiddelbar våpenhvile.» Den understreker «de libyske myndighetenes ansvar for å beskytte det libyske folket». og gjentar at «partene i en væpnet konflikt har hovedansvaret for å gjøre det som står i deres makt for å beskytte sivile. Resolusjonen bemyndiger FNs medlemsland til å «ta alle nødvendige virkemidler i bruk for å beskytte sivile og sivile områder» i Libya.

Men i stedet for å forsøke å få til en umiddelbar våpenhvile, ble det umiddelbar militær handling. Den militære makten går mye lenger enn bemyndigelsen til å benytte «alle nødvendige virkemidler». «Alle nødvendige virkemidler» burde først vært fredelige tiltak for å løse konflikten. Men alle fredelige virkemidler var ikke prøvd før den militære invasjonen begynte. En høyprofilert internasjonal gruppe – med representanter fra Den arabiske liga, Den afrikanske union og FN – skulle vært sendt til Tripoli for å forhandle frem en virkelig våpenhvile, og sørge for valg og beskyttelse av sivile. Umiddelbart etter at resolusjonen ble vedtatt, tilbød Libya seg å godta internasjonale observatører, mens Gaddafi tilbød seg å gå av og forlate landet. Dette ble umiddelbart avvist av opposisjonen.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1975 om Elfenbenskysten ligner på resolusjon 1973 om Libya. Den bemyndiger bruken av «alle nødvendige virkemidler for … å beskytte sivile under umiddelbar trussel om fysisk vold» i Elfenbenskysten. Den understreker «enhver stats ansvar for å beskytte sivile», og gjentar at «partene i en væpnet konflikt bærer hovedansvaret for å ta alle praktisk gjennomførbare grep for å sikre at sivile beskyttes».

FN-pakten krever at alle medlemsland løser sine mellomstatlige konflikter med fredelige virkemidler for å opprettholde mellomstatlig fred, sikkerhet og rettferdighet. Landene må også avstå fra å true med eller å bruke makt mot den territoriale integriteten eller den politiske uavhengigheten i strid med FNs formål og prinsipper.

Det er bare i selvforsvar, som respons på at et land angriper et annet, at en stat kan angripe en annen under FN-pakten. Behovet for selvforsvar må være overveldende, uten rom for valg av virkemidler og uten tid til overveielse. Verken Libya eller Elfenbenskysten har angrepet noe land. USA, Frankrike og Storbritannia handler ikke i selvforsvar i Libya, og Frankrike handler ikke i selvforsvar i Elfenbenskysten. Humanitære bekymringer er ikke selvforsvar.

Det er en dobbeltmoral i bruken av militærmakt for å beskytte sivile. Obama har ikke angrepet Bahrain, der dødelig makt er satt i drift for å knuse protester mot myndighetene, fordi det er her USAs femte flåte er stasjonert. Før angrepet mot Libya rapporterte faktisk Asia Times at USA hadde inngått en avtale med Saudi Arabia som ga saudiaraberne grønt lys til å invadere Bahrain for å slå ned protestene mot å sikre støtte fra Den arabiske liga for en flyforbudssone over Libya.

Den arabiske ligas støtte til en flyforbudssone nøytraliserte russisk og kinesisk motstand mot resolusjon 1973. Likevel har de militære manøvrene fra USA, Frankrike og Storbritannia gått mye lenger enn en flyforbudssone. USAs Obama, Frankrikes Nicolas Sarkozy og Storbritannias David Cameron har skrevet under et opprop i International Herald Tribune der de slår fast at NATO-styrker vil slåss i Libya helt til president Muammar Gaddafi er borte, selv om resolusjonen ikke bemyndiger tvangsmessig regimeskifte.

Da Obama forsvarte sine militære manøvre, sa han at «noen land velger kanskje å se bort fra uhyggeligheter i andre land. USA er ikke slik. To uker senere ba Den arabiske liga Sikkerhetsrådet om å vurdere en flyforbudssone over Gaza-stripen for å beskytte sivile fra israelske luftangrep. Men USA er en ukritisk alliert av Israel, og vil aldri tillate en slik resolusjon, uansett hvor mange palestinske sivile Israel dreper. Dette er dobbeltmoral.

De militære manøvrene i Libya og Elfenbenskysten skaper et farlig tilfelle av presedens for angrep mot land der myndighetene ikke støtter USA eller EU. Hva kan forhindre USA fra å iscenesette noen protester, fremstille dem som masseaksjoner i massemedia og så bombe eller angripe Venezuela, Cuba, Iran eller Nord- Korea? Husk at Washington under Bushadministrasjonen benyttet seg av grunnløse beskyldninger for å rettferdiggjøre en ulovlig invasjon av Irak.

Under en diskusjon om ansvaret for å beskytte i FNs generalforsamling 23. juli 2009, stilte de kubanske myndighetene enkelte provokative spørsmål som bør gi dem som støtter dette, grunn til ettertanke:

Hvem skal bestemme om det er et påtrengende behov for en intervensjon i et gitt land, i henhold til hvilke kriterier og på bakgrunn av hvilke forhold? Hvem avgjør at det er åpenbart at en stats myndigheter ikke beskytter folket sitt, og hvordan skal det avgjøres? Hvem bestemmer at fredelige virkemidler ikke holder i en gitt situasjon, og på basis av hvilke kriterier? Har også små land rett og mulighet til å blande seg inn i det som skjer i større land? Ville i det hele tatt et industriland, prinsipielt eller i praksis, tillate humanitær intervensjon på eget territorium? Hvordan og hvor trekker vi grensen for intervensjon under ansvaret for å beskytte og intervensjon med politiske eller strategiske hensikter, og når veier politiske hensyn tyngre enn humanitære?

Doktrinen om ansvaret for å beskytte bryter med de grunnleggende premissene bak FN-pakten. I fjor avslo Generalforsamlingens femte komité å bevilge penger til den nye spesialrådgiveren for ansvaret for å beskytte. Noen medlemsland argumenterte med at toppmøtet ikke var blitt enige om ansvaret for å beskytte. Debatten vil fortsette. Men mange land bør være svært forsiktige med tanke på den dominoeffekten doktrinen kan innebære. (Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.)

«Responsibility to protect» på engelsk er oversatt til «ansvar for å beskytte. På engelsk brukes ofte forkortelsen, r2p, overs. anm.

Vesten har et langt og blodig rulleblad i Midtøsten. Richard Seymour viser i denne artikkelen hvordan den siste tiden med revolusjoner har ført til en omlegging av strategi blant de imperialistiske landene som ønsker å kontrollere regionen. 

Richard Semour er medlem av Socialist Workers Party.

Al Capone skal ha sagt: «Du når lengre med et vennlig ord og en pistol enn med et vennlig ord alene». Denne påstanden har vist seg å få gehør i den amerikanske regjeringen. I 2009 ble senator George Mitchell sendt til Tunisia for å overbringe varme hilsener fra Obama til diktatoren Zine El Abidine Ben Ali. Litt senere på året fulgte Obama opp sin hilsen ved å be kongressen om autorisasjon til å selge militært utstyr til nevnte Ben Ali. I november 2010 uttrykte utenriksminister Hillary Clinton hennes dype anerkjennelse av diktator Hosni Mubarak, hvis nære forhold til USA var en «hjørnestein for stabilitet og sikkerhet ». Noen måneder senere, da protestene mot det egyptiske regimet brøt ut, gikk visepresident Joseph Biden ut og erklærte at Mubarak var en «alliert» av USA og slettes ingen «diktator». Tony Blair, som er Midtøsten-utsending på vegne av kvartetten – FN, EU, USA og Russland – omtalte diktatoren som «umåtelig tapper og en positiv kraft for det gode».

Den egyptiske staten var en lykkelig mottaker av bistandsmidler, våpen og torturredskaper fra USA fra signeringen av Camp David-avtalen i 1978. Avtalen stadfestet Egypts allianse med Israel, og dermed med regionens øvrige USA-tilhengere. Med disse forsyningene hadde Mubarak klart å opprettholde kontrollen over landet siden 1981. Han takket også ja til lån og økonomisk rådgivning fra IMF, noe som resulterte i et massivt antall kontraktløse arbeidstakere og en utarmning av rurale arbeidere (bønder, jordbruksarbeidere). USA og deres allierte mente dette var til alles beste, og araberne fortjente uansett ikke bedre.

Men de tunisiske og egyptiske folkene, utakknemlige som de er, svarte med å sende sine diktaturer dit pepper´n gror. Det som har vært bemerkelsesverdig i så måte, er arbeiderklassens helt tydelig sentrale rolle i begge disse opprørene. Da samholdet mellom regimet og arbeiderne brøt sammen, tok fagforeninger, som inntil da hadde vært en integrert del av Ben Alis regime, lederskapet i den tunisiske revolusjonen. I Egypts tilfelle var det opprørske arbeidere fra tekstilmøllen i Mahalla som redet grunnen for oppstandelsene som fant sted januar 2011. Streikene som omfattet oljeindustrien, regjeringsdepartementer, Suezkanalselskaper, jernbaneverket og renovasjon, hadde alle som mål å velte Mubaraks regjering og splitte hans elitebase. Det er viktig å understreke at disse streikene var politisk motiverte og i stor grad myntet på å fjerne sentrale personer i Mubaraks regjerende parti (NDP) fra makta. Vel så interessant var oppblomstringen av ulike former for politisk organisering som bar bud om muligheter for en radikal endring av samfunnet. Tahrir-plassen i Kairo ble forvandlet til et eget samfunn i miniatyr, tilpasset folkets visjoner om det 21. århundret. Man så en fullt ut funksjonell by –i en by – et levende alternativ til Mubaraks Egypt. Dugnadsånden blomstret, og ulike folkekomiteer sprang opp over alt for best mulig å mestre utfordringer med organisering og sikkerhet.

Skinnargumentasjon

Til tross for USAs støtte til begge regimene inntil siste minutt, ble disse påfallende raskt veltet. Obamas pågående preken om frihet var blottet for troverdighet, og var i beste fall dårlig tilslørt skinnargumentasjon. Washington var tydelig i ferd med å miste sitt høyt skattede hegemoni i Midtøsten.

Samtidig brygget det opp til storm i Libya. Januar var preget av en protestbevegelse som organiserte seg mot korrupsjon og mangel på boliger. Dette foregikk hovedsakelig i østlige kystnære byer og landsbyer som Benghazi og Darnah. Men etter å ha fulgt med på opptøyene fra sine naboland, begynte enkelte politiske aktivister nå å kreve mer. Og tidlig i februar organiserte menneskerettighetsforkjempere fra middelklassen seg, deriblant journalisten Jamal al-Hajji og advokaten Fathi Terbil. De krevde større politisk frihet. Kvelden 15. februar, natten da opprøret brøt ut, gikk væpnet politi til angrep på demonstrantene i Benghazi. Mange ble banket opp og alvorlig skadet.

Under normale omstendigheter ville trusler om vold og avstraffelser vært tilstrekkelig for å avskrekke de fleste fra å demonstrere. Men i lys av begivenhetene på Tharir-plassen spredte protestaksjonene seg til byer, for eksempel Al-Bayadh, som normalt var lojale mot regimet. Stammer som Barassa for å nevne en, som hittil hadde utgjort sikkerhetsapparatet, klappet sammen. Og ikke minst, flere seksjoner som hadde ivaretatt den lokale sikkerheten, samt politiet, brøt nå med regimet. Eksiler i Nasjonalforsamlingen for den libyske opposisjonen (NCLO) koordinerte seg sammen med øvrige dissidenter for å planlegge «Day of Rage», som skulle falle på 17. februar. Denne dagen sendte regjeringen ut snikskyttere mot demonstrantene, noe som førte til at det hele gikk fra å være en fredelig politisk aksjon til å bli en væpnet kamp. Før 25. februar så det ut til at opposisjonen hadde kontroll på Libya, og de hadde fått sperret av hovedstaden Tripoli og Gaddafis hjemby, Sirte. Det ble dannet et opprørsråd, hovedsaklig bestående av samfunnseliten og avhoppere fra regimet (militære tjenestemenn, politikere, forretningsmenn, akademikere og andre fagfolk) som skulle utmeisle en plan for overtakingen. Viktigst var det å få organisert de sosiale kreftene som hadde deltatt i opprøret sammen i en enhet.

Gaddafi hadde slått ned ethvert tegn til organisert motstand mot hans regime, og dermed hadde folkemassen som nå reiste seg, ingen fagforeninger eller politiske partier til å lede seg. Folkekomiteer reiste seg over hele landet, men de representerte kun fragmenterte og provisoriske former for folkelig makt. Under slike omstendigheter ville det vært naturlig om velorganiserte eliter fra hele landet prøvde å fylle dette vakuumet. Men delegatene man hadde håpet på skulle strømme til fra hele landet, meldte seg ikke. De markerte ikke sin autoritet i opprøret, noe som endte i at noen få heller forble snevert lokalisert i de byene på østkysten.

Som om ikke det var nok, fortsatte opprørsrådet å bygge seg opp av folk fra eliteapparatet som fremfor å tenke ut en felles strategi, viste tegn til ulydighet og mangel på disiplin så vel som å føre individuelle maktkamper. Disse utspant seg mellom Mahmoud Jibril (koordinator av Gaddafis privatiseringsprogrammer), tidligere justisminister Mustafa ’Abd al-Jalil, og forhenværende innenriksminister general Abdul Fattah Younis. Senere kom også Khalifa Hefta fra USA for å delta. Det førte til flere splittelser da han tilegnet seg lederskapet for opprørshæren. Hefta hadde tidligere vært en alliert av Gaddafi, men brøt med regimet i 1987. Han skal etter sigende også ha nære bånd til CIA.

Til tross for de vellykkede militære operasjonene i begynnelsen tok det ikke lang tid før Gaddafi igjen så ut til å få overtaket, og opprørets svakheter kom smertelig til syne. Betydningsfulle stammer som hadde støttet opprøret (bl.a. Warfalla), vendte tilbake til regimet. Denne omvendingen ga USA og enkelte av deres europeiske allierte anledning til å samle seg rundt en strategi de så langt ikke hatt mulighet til. Nå hadde de sjansen til å ta kontroll over prosessen, og forme den på en måte som gagnet deres interesser.

Imperialistisk stafettløp

Spørsmålet om hvordan Midtøsten best kan kontrolleres, har vært en hard nøtt for amerikanske myndigheter siden det britiske imperiet gikk under. Andre verdenskrig førte den britiske kapitalismen inn i en prekær tilstand, og landets koloniale myndigheter slet med å holde anti-koloniale opprørere i sjakk. I enkelte tilfeller utnyttet det opportunistiske USA dette gladelig. Et eksempel er Egypt. Her sluttet Washington seg til De frie offiserers opprør (1952) som Nasser ledet mot den pro-britiske monarken kong Farouk. Washington støttet derimot den pro-britiske lederen kong Idris av Libya frem til han ble styrtet av De frie offiserer av den Kongelige Libyske hær i 1969. Forskjellen mellom 1952 og 1969 var at det i interimperioden, mens Midtøsten-landene var uavhengige, ble vist en urovekkende tilbøyelighet til å nasjonalisere naturressursene, spesielt olje.

Østenfor Suez

Da Vietnamkrigen nådde sine grufulle høyder, spisset det seg til for USA. Det britiske imperiet ga da fra seg sine ansvarsområder øst for Suez. Dette innebar tilbaketrekning av den britiske marinen fra Gulfen, som hadde støttet oppunder britenes nettverk av sterlingbaserte regionale klienter (land som brukte britiske pund). Den amerikanske marinens «Middle East Force» overtok ansvaret som britene etterlot seg, og i stedet for den sterlingbaserte patronasjen ble det nå innført dollardiplomati. Da den kalde krigen tok slutt, utnyttet USA umiddelbart fraværet av en stormaktsrival for å omforme regionen til å tjene USAs interesser. Agendaen var å styrte Saddam, og opp av asken skulle det reises en pro-amerikansk stat med et «fritt marked».

Utfallet ble ikke som planlagt. Kulminasjonen av dette fellesforetaket ble det første store tilbakeslaget for Washingtons regionale hegemoni i Midtøsten, de første store fraksjonene i den euroamerikanske alliansen oppstod, og Russland startet sin gjenopprustning. Obama fikk oppgaven med å reparere skaden, men dessverre for ham inntok han lederskapet for det amerikanske imperiet akkurat da det var på vei inn i sin verste krise.

USA hadde lenge forsøkt å destabilisere den libyske staten gjennom sanksjoner og bombing, men ved tusenårsskiftet så det ut til at Gaddafi ville bli værende ved makten for alltid. Siden revolusjonen hadde man under Gaddafis regime nemlig vært flinke på å kjøpe seg støtte fra den konservative rurale eliten, oljeentreprenører, bankvesenet og importsektoren og ledere for teknokratiet. Tre store stammer – Gadhadhfa, Warfalla og Margharha – utgjorde ryggraden til regimet og bemannet sikkerhetsstyrkene. I en rapport fra 2009, som ble sendt fra en amerikansk utenriksstasjon i Libya til USAs utenriksdepartement, fikk Gaddafi honnør for hans «mesterlige taktiske manøvrering ». De tenkte på hans sjonglering med patronasjer mellom ulike sosiale lag og ikke minst hans internt konkurrerende sønner. Rapporten ble avdekket av Wikileaks.

Så, da Gaddafi besluttet at sanksjonene mot hans regime ble for kostbart – estimert til 30 milliarder dollar gjennom 90-tallet – og ønsket å alliere seg med Washington, hadde USA ingen grunn til å tro at dette forholdet skulle komme til å slå hardt tilbake på dem selv. Bush og Blair gikk i alliansen med Gaddafi i 2004, og den libyske eliten begynte straks å omgås deres euroamerikanske motstykker. For eksempel ble Gaddafis sønn al-Islam, som er utdannet ved London School of Economics, nær venn med prins Andrew og Peter Mandelson.

Dette til tross, USA var ikke så tjent med det libyske regimet at de ikke kunne bryte alliansen. Det tidligere regimets nøkkelpersoner, som slo ned opprørsfronten, hadde deltatt i allianse med USA og EU, og de var kjent for å være pro-vestlige. Og enkelte nøkkelfigurer i opprørsrådet foretrakk å alliere seg med USA for å velte Gaddafi så fort som mulig. For eksempel erklærte general Abdul Fatah Yonis (nå drept, oversetters anm.) 1. mars at han hilste et luftangrep mot Gaddafi velkommen, men ikke bakkestyrker.

Men de sosiale kreftene som hadde gitt grobunn for opprøret, ga ikke umiddelbart sin tilslutning til dette. Etter hvert som amerikanske politikere og sikkerhetseksperter begynte å snakke om intervensjon, ble det klart signalisert fra de områdene hvor opprørerne hadde overtaket: «Ingen utenlandsk intervensjon». Hafiz Ghoga, et medlem av opprørsrådet, uttrykte det slik:

Vi er fullstendig imot intervensjon fra utlandet. Resten av Libya vil frigjøres av folket selv, og Gaddafis sikkerhetsstyrker vil bli eliminert av det libyske folk.

Da SAS-styrker likevel ankom Benghazi 6. mars for å tilby hjelp, ble de arrestert av opprørerne i frykt for at Gaddafi skulle vinne støtte ved å utpeke dem som medvirkere til et imperialistisk plott.

Opprørets svakheter

Først da opprøret begynte å lide store militære tilbakeslag i de store byene som for eksempel Zawiya, begynte tanken om en imperialistisk intervensjon å vinne frem. Og så fort opprørerne måtte se seg nødt til å gi opp håpet om å nå frem til Tripoli og Sirte for å avgjørende svekke regimet, virket det som at hjelp fra stormakten USA kunne bøte på opprørsalliansens svakheter – og ikke minst på den manglende autoriteten fra opprørsrådet selv. USA-administrasjonen har tilsynelatende vært splittet hva angår intervensjon ved at «realister» som forsvarssekretær Robert Gates har vært imot, mens liberale ringrever som FN-ambassadør Susan Rice har vært for.

General Carter Ham, som er øverstkommanderende for USAs Afrika-kommando (Africom), og som koordinerte de første flyangrepene, tilsto senere at han ikke anså den amerikanske intervensjonen som ideell. Om noe, så virket det som at Storbritannia og Frankrike begge var langt mer ivrige på å gjennomføre en intervensjon enn USA. Like fullt bestemte USA seg 17. mars for å delta i en aggressiv intervensjon under FNs mandat. CIA og andre spesialstyrker var allerede på bakken for å diskutere for å bli enige med opprørerne, hvorpå luftangrepene ble rettferdiggjort med frykten for at Gaddafi ville begå en massiv massakre om han skulle klare å erobre Benghazi.

Det er trolig at Gaddafis styrker ville fortsatt med å slå ned opprøret på brutalt vis, men det er lite trolig at dette ville utviklet seg til et «folkemord» slik noen antok, deriblant den avhoppede ambassadøren Ibrahim Dabbashi. De politiske dimensjonene i dette opprøret kom i skyggen av det humanitære påskuddet for å starte krig. Hvis saken var å forhindre blodutgytelse, hadde man alltids valget om å forhandle og få fiendtlighetene til å opphøre. Gaddafi var hele tiden innstilt på å inngå fred, gitt at han fikk beholde den politiske kontrollen over Libya. Så spørsmålet var hvorvidt revolusjonen skulle fortsette, og dermed om Libya skulle styres av folket.

I Midtøsten støttet USA kontrarevolusjonære krefter i Yemen og Bahrain, slik de hadde gjort i Tunisia og Egypt. Derfor må hver enkelt intervensjon i seg selv vurderes ut ifra hvordan den har påvirket regionens øvrige revolusjoner. USA har en lang historie med intervensjoner i forbindelse med revolusjoner og med å etablere elitære klienter som undergraver det folkelige initiativet. Så fort Nato effektivt skrudde opp tempo på de libyske kampene, der etterretning og spesialstyrker dikterte strategien på bakken, mistet folkemassen taket på sin egen revolusjon. Revolusjonen var kapret.

Hegemoniet tar nye former

Inntil revolusjonene hadde brutt ut, var Washingtons resultater av sitt «frigjøringsprosjekt » i Midtøsten: massegravene og torturkamrene som de skapte i Irak. Med dette oppsvinget av revolusjoner forsøker Obama-administrasjonen nå å utforme en ny modell for frigjøring. Det er stadig mer som tyder på at det vil forhandles frem en avtale som ekskluderer Gaddafi, men som i stor grad opprettholder regimets konturer. Dette er i hvert fall det som formidles gjennom dokumentet «pathway to peace», som er signert av Obama, Cameron og Sarkozy. Om avtalen slår til, vil dette bli en typisk imperialistisk måte å skjære gjennom på. Heller enn en seier for de libyske revolusjonære, ville man få bekreftet deres nederlag svart på hvitt.

(Artikkelen sto i Socialist Review i mai 2011.Den utgis med tillatelse fra forfatter, og er oversatt av Frithjof Eide Fjeldstad.)

Spørsmålet er: Kven har rett til å intervenere? Det går til kjerna i den politiske og moralske strukturen i det moderne verdssystemet. Intervensjon er i praksis ein rett dei sterke har.
Tom Reifer skriv om vestleg vald, den hippokratiske eiden, og det andre arabiske opprøret.

Tom Reifer er professor i sosiologi ved University of San Diego.

–Det ville vore ein tjenestefeil om befolkninga vart offer for anarkiet – fråtatt alt som høyrer sivilisert liv til. Derfor … har militæret med store offer brukt mykje tid på å trygge menneska … Dette er eit ansvar som hendingane kasta på dei, og eit ansvar dei ønska like lite som dei ønska å unngå det.

–Dei frigjorte folka ser … ikkje ein aggressiv stat, men den krafta som hadde retten og kapasiteten til å gi … trygt vern.

–Fylt med ærleg ønske om å tjene dei sanne interessene til folka som bur i dette området, for å sikre … menneska, og fremme fred og velferd for alle …

Sitata ovanfor kan lett bli oppfatta som erklæringar frå den USA-leia vestlege alliansen for å rettferdiggjøre tilsynelatande humanitære motiv for krigen mot Libya, gjennomført etter vedtak om ein flyforbudssone i Tryggingsrådet i FN.¹ Men: Alle tri er faktisk frå 1930-tallet – frå Japan, Italia og Tyskland – for å rettferdiggjøre den japanske invasjonen i Mandsjuria i september 1931, den italienske invasjonen av delar av Afrika på 1930-tallet, og Tysklands invasjon av Tsjekkoslovakia i mars 1939. Alle kalla humanitære intervensjonar, styrt av dei høgaste ideal – å forsvare menneskeliv. (Murphy, 1996: 60–62.) Sean Murphy (1996), leiande ekspert på området, peikar ut tri såkalla «humanitære intervensjonar» i perioden mellom Kellogg-Briand-pakta og FN-charteret, medrekna folkemordet til den italienske diktatoren Mussolini i Aust- Libya, det første folkemordet etter første verdskrigen (sjå Simon, 1993: 136).

Som Michael Mann (2005: 309) skriv:

Fascistiske skribentar … hadde ein rasehygienisk visjon om at det italienske folket skulle ekspandere gjennom kolonisering. Om mange italienarar skulle gjøre landnåm i Afrika, kravde det at landområda vart reinska for innfødde, og Mussolinis libyske og etiopiske eventyr førte til massedrap. I åra 1928–32 drap pasifiseringa i Libya nesten ein fjerdedel av dei 225 000 innbyggarane i Cyrenica.

Då er det ikkje overraskande at stormaktene i dag gjennomfører bombing frå lufta på grunnlag av påståtte humanitære ideal, med åtaket på Libya ironisk nok rundt same tid som årsdagen for den USA-leia invasjonen av Irak i 2003. Napoli i Italia er for tida samordningsstad for åtaket (mars 2011, red.), og får fram ubehagelege minne om Italias invasjon og erobring av Libya som starta i 1911, der italienske troppar gjekk i land i ulike libyske byar medrekna Tripoli og Benghazi, og okkuperte landet i tri tiår etterpå.

Alle kan sjølvsagt sympatisere med opprørarane i Libya som vil kaste eit korrupt og skruppellaust diktatur, som tidlegare har fått sterk støtte frå vestlege makter, medrekna Italia og USA. Men det er noko langt anna enn å krevje deltaking i det som eigentleg er ein borgarkrig. Ein borgarkrig som ganske visst er ein del av det Immanuel Wallerstein har kalla Den andre arabiske revolten, ein av dei mest inspirerande eksempel i det 21. hundreåret på ei i hovudsak ikkje-valdeleg revolusjonær samfunnsendring (sjå også Kaufman-Lacusta, 2011). For dei som hugsar historia, er det lett å avvise vestmaktene og retorikken deira om humanitær intervensjon. Lista over vestleg- støtta diktatorar som går brutalt fram mot forsvarslause sivile i Egypt, Bahrain, Jemen og Saudi-Arabia, gjør påstandane om humanitære mål i Libya til latter. Likevel er det tilfelle at mange fredselskande personar med dei beste intensjonar enkelte gonger blir overtydde om å støtte slik vald på grunnlag av ekte humanitær uro. Men som munnhellet seier: vegen til helvetet er brulagt med gode intensjonar. Sympatien som mange progressive har for den vestlege intervensjonen, er tydeleg motivert av ønsket om å hindre ein svært reell sjanse for at dei libyske regjeringsstyrkane massakrerer innbyggarane i Benghazi. Som New York Times skreiv i ein artikkel 29. april i år om Obamas tale om Libya dagen før, hevda Det Kvite Hus at dei handla for å unngå eit «truande folkemord» i Benghazi. Vestlege leiarar slenger utvungent rundt seg med ordet folkemord, alltid utført av andre, men aldri om sine eigne handlingar. På eit eller anna vis ser det ut til at det bare er ikkjekvite som er ansvarlege for folkemord, aldri vestlege makter. (Sjå Herman og Petersen; Mamdani, 2007, 2009)

Problemet med å støtte vestlege militære intervensjonar i tredje verda er at i den faktisk eksisterande verda har støtte til humanitære intervensjonar typisk nok – men ikkje alltid – ført til meir vald, forverra konflikt, og meir skade for sivilbefolkninga. Og i dei tilfella der ikkje-vestlege intervensjonar kan ha hatt positiv effekt for å verne uskyldige, har slike intervensjonar blitt hardt fordømte av dei same vestlege maktene som no freistar å skjule seg bak humanitær intervensjon i sin bruk av militær makt.

I European Universalism: The Rhetoric of Power sporar Immanuel Wallerstein (2006) debatten om humanitære intervensjonar tilbake til starten på europeisk erobring og kolonisering. Men som Noam Chomsky konstaterer, vil me utan tvil finne tidlegare eksempel, om me til dømes hadde hatt arkiva til Djengis Khan. Som Wallerstein (2006: xiii) slår fast, blir humanitære intervensjonar i dag utført i namnet til menneskerettar og demokrati. Ser me attende i historia kan me sjå korleis desse oppfatningane har utvikla seg over tid.

Blant dei første som tok opp spørsmåla om humanitære intervensjonar, var legendariske Bartolome de Las Casas, den første presten som blei ordinert i Amerika i 1510. Las Casas er viktig fordi den åndelege forvandlinga hans førte til at han fordømte uretten den spanske erobringa betydde for urfolka i Amerika, og han freista å sikre dei vern. Las Casas fekk motstand i arbeidet sitt av Juan Gines Sepulveda (1545). I boka About the Just Causes of the War Against the Indians heldt han fram fire argument som Wallerstein reknar opp. Indianarane vart skulda for barbarisme, som skulle rettferdiggjøre spansk styre fordi dei då var skyldige i brot på guddommeleg lov og naturlovene, medrekna praksisen med menneskeofring. Vidare hevda Sepulveda at spanjolane hadde plikt til å verne dei uskyldige som blei påført skade av handlingane til indianarane, særleg av menneskeofringa. I tillegg var spansk styre nødvendig for å bringe Kristi bodskap til folka i Amerika. Wallerstein (2006: 6) merkar seg vidare:

Som ein kan sjå, er dette dei fire grunnargumenta som har blitt brukt for å rettferdiggjøre alle seinare «intervensjonar» utført av «siviliserte » i den moderne verda i «ikkje-siviliserte» område: dei barbariske andre, få slutt på praksis som bryt universelle verdiar, forsvar av dei uskyldige blant dei grusomme andre, og gjøre det mauleg å spreie universelle verdiar …. Same kor sterke desse argumenta var som moralske insentiv for dei som stod for erobringa, er det klart at dei blei kraftig forsterka av dei umiddelbare materielle fordelane erobrarane fekk.

Las Casas gjekk mot Sepulveda på alle punkt, som del av ein motstandstradisjon – det Noam Chomsky refererer til som «dei intellektuelles ansvar» – som omfatta Vitoria og Fray Antonio Montesinos (som pregar filmen Even the Rain med tankane sine) som alle «argumenterte for at alle folk har ein sjølvsagt rett til sjølvstyre». (Coady, 2002: 23; sjå også Seed, 1993)

Først det vanskelege spørsmålet om kven som var barbarar. Om praksis spelte inn, var det sanneleg eksempel på barbarisk oppførsel av dei såkalla berarane av universelle verdiar, nemleg det spanske imperiet og den katolske kjerka, dei to institusjonane som gjekk i spissen for humanitære intervensjonar i si tid. I tillegg kom spørsmålet om jurisdiksjon, og her hevda Las Casas at det spanske kravet om å styre ikkje-kristne som hadde sine eigne tradisjonar, som jødar og muslimar, var problematisk. Endå meir tvilsamt blei det når ein snakka om folk som ikkje kjente til kjerka og doktrinene i det heile tatt, som indianarane i Amerika. Men som Wallerstein (2006: 8) konstaterer, kunne det argumentet frå Las Casas skuldast for moralsk eller juridisk relativisme:

Det var utsett då, og i dag, for åtak fordi det synet viste likesæle for lidingane til uskyldige …

Her svarte Las Casas at bare fordi ei rettferdig sak eksisterte – som vern av uskyldige – betydde det ikkje at det fantest ei høveleg makt som kunne verne dei uskyldige, eller jamvel at det kunne skje med eit minimum av skade. Og om kuren var verre enn sjukdommen, kor stod då ideologien bak humannitære intervensjonar, for ikkje å snakke om den påståtte moralen? Slik blir den apokalyptiske vestlege valden avslørt, freistnaden på heilaggjøring av valden vart avslørt som profan, frårøva legitimitet og rettferd. Dessutan, som Las Casas argumenterte:

Spanjolane trengte inn i denne nye delen av verda, svært uforskamma… og… utførte uhyrlege og uhøyrte brotsverk… Kan slike blodtørstige, rovgriske, grufulle og opprørske menn verkeleg kjenne Gud, som dei formanar indianarane å tilbe? (Wallerstein, 2006: 10)

Med andre verdskrigen med alle sine redslar, og danninga av FN, endra retorikken til dei store imperialistmaktene seg frå sivilisasjonsoppgave og oppfatningar om å vere rasemessig og kulturelt overlegne til menneskerettar. Menneskerettane vart slått fast i den universelle erklæringa om menneskerettane frå 1948, i ei tid med avkolonisering. Men sivilisasjonsargumentet stod sterkt, i tida frå tidleg og heilt fram til midten av det tjuande hundreåret. Til dømes konstaterte president William McKinley då han diskuterte annekteringa av Filippinane etter den spansk-amerikanske krigen og den brutale undertrykkinga av den filippinske sjølvstenderørsla:

… dei var ueigna til sjølvstyre. Derfor kunne me ikkje gjøre anna enn å ta vare på dei og utdanne dei og kristne dei…

noko det tydeleg tok femti år å fullføre. (Coady, 2002: 8)

Desse oppfatningane om at barbarane var ueigna til å styre seg sjølve, hadde dei fleste progressive og liberale vestlege tenkarar, som John Stuart Mill. Seinare førte slutten på kampen mellom supermaktene og den kalde krigen til ny vekt på såkalla humanitære intervensjonar og påståtte edle intensjonar frå vestlege makter. Men her har Vesten ei pinleg historie, frå Vietnamkrigen til den såkalla krigen mot terror, for ikkje å snakke om heile historia med vestlege erobringar og kolonisering. Men dei påståtte humanitære intervensjonane avslører klart det vestlege hykleriet.

Som mange analytikarar har konstatert, er det tilfellet som kjem nærast humanitær intervensjon etter andre verdskrigen, Indias invasjon i Aust-Pakistan i 1971 – den indo-pakistanske krigen – og Vietnams invasjon av Kambodsja. Merk at ingen av desse er vestlege intervensjonar. Då India intervenerte i 1971, viste dei primært til sjølvforsvar. Men dei prøvde også å ikle han humanitære bekymringar: stans i massakrar med vilkårlege drap, tortur og valdtekt av uskyldige sivile frå den vest-pakistanske hæren si side vart sett i samanheng med intervensjonen. Massakrane førte til over ein million drepne bengalarar og 9 til 10 millionar flyktningar til India, og fødselen av den nye staten Bangladesh. Indias åtak på Pakistan vart kalla «reinspikka aggresjon » av dåverande USA-ambassadør til FN, George Bush (senior), i motsetning til Sovjetunionen og deira allierte i Warszawapakten Polen som støtta sin indiske allierte. (Wheeler, 2002: 65–66) Dessutan kravde ein resolusjon i generalforsamlinga umiddelbar våpenkvile med 104 mot 11 røyster og 10 avholdande, trass i motstanden frå India og deira allierte. Leo Kuper konstaterte at FN-resolusjonen demonstrerte ei

avvising av humanitær intervensjon og (ei) overgripande plikt til forsvar av statleg suverenitet og territoriell integritet og ikkjeinnblanding i indre affærar i medlemsstatane. (Wheeler, 2002: 69)

Nicolas Wheeler (2002: 74) konstaterer vidare:

Den internasjonale responsen på Indias intervensjon demonstrerer at det ikkje var noka støtte for ein doktrine om at statar einsidig kunne gå til humanitær intervensjon.

I det indo-pakistanske tilfellet stilte store delar av det internasjonale samfunnet seg bak Pakistans rett til suverenitet, medrekna dei mektigaste vestlege statane. Dei fordømde Indias intervensjon skarpt, og USA heldt fram å forsyne Pakistan med våpen.

Det andre tilfellet av militærbruk ein kan hevde kjem nær humanitær intervensjon, er Vietnams invasjon av Kambodsja i 1978 der Pol Pot vart styrta, eit brutalt regime som hadde drepe ein til to millionar menneske i valdelege åtak som auka i styrke då. Trass i at Vietnam hevda aksjonen rettferdigjort som sjølvforsvar etter FN-charteret – ikkje utan ein viss rett kan ein konstatere – vart intervensjonen nok ein gong skarpt fordømt av USA og allierte. Dette var på ei tid då USA og allierte i røynda støtta Pol Pot.

Trass i tiår med USA-støtta krigar i Sentral- Amerika etter den tid, med tusenvis av døde, hevda USA retten til humanitær intervensjon igjen i 1999, denne gongen i Kosovo. Det skjedde samtidig med pågåande USA-støtte til storstilte massakrar og undertrykking frå NATO-landet Tyrkia, i Colombia, og viktigast av alle Aust-Timor (Chomsky, 1999b, 2000; Nevins, 2005, Robinson, 2006, 2010; Kiernan, 2008). Jamvel ein som støtta krigen i Kosovo, rettsetikaren David Luban, gav uttrykk for alvorleg uro på grunn av resultata. Han konstaterte at han hadde offentleggjort ein artikkel tjue år før som støtta humanitære intervensjonar, men rundt Kosovo-intervensjonen som han framleis støtta, såg han likevel ideen som problematisk: «Ver varsam med kva du ønsker deg».

Som Luban (2002: 80–83) skreiv:

Det amerikansk-leia Nato-åtaket på Kosovo starta 24. mars 1999. Før to dagar var gått, viste det seg at resultatet vart ein humanitær katastrofe av ufattelege proporsjonar. Som om luftåtaket var signalet, gjekk serbisk politi og militære saman med kosovo-serbisk militia og opportunistiske bandittar for å drive kosovo-albanarane bort frå heimane sine (noko som hadde skjedd før, men i mykje mindre målestokk). Fortellingar om redslar følgte dei hundretusenvis av fortvilte flyktningar som strøymde mot grensene … eit ukjent antall menn (mange tusen viste det seg) vart myrda. Unge kvinner utsette for gruppevaldtekt … Nato-styrkane viste seg ute av stand til å stanse katastrofen … det såg ut som Nato-inngrepet vart omgjort til ein reindyrka katastrofe for nettopp dei menneska dei skulle hjelpe. Det var vanskeleg å vere usamd med Noam Chomsky som sendte ut ein lang e-post den første bombeveka der han angreip Nato for å bryte det grunnleggande hippokratiske prinsippet som må styre alle humanistar: «Først, gjør ikkje skade!» … Nato baserte seg forsiktig bare på luftåtak, som skulle gi liten risiko for skader men kan godt ha forlenga krigen, påført unødige lidingar på sivile i Serbia, ført til ekstra ugjerningar mot kosovo-albanarane, og dermed provosert dei til ugjerningar som revansj og etnisk reinsing andre vegen då dei kom attende … Intervensjonen sendte også ein bodskap verda neppe kunne misforstå: at USA såg eit amerikansk liv verdt tusenvis av jugoslavar – neppe i samsvar med doktrinen om universelle menneskerettar. (Sjå også Kuperman, 2001).

Jamvel Nicholas Wheeler (2002, 284) som var positivt innstilt til humanitær intervensjon, sluttar seg til Luban om at i Kosovo

gav valet av bombing som humanitært intervensjonstiltak … resultat i strid med dei humanitære motiva for operasjonen … intervensjonen påskynda nettopp den katastrofa han skulle hindre. (Sjå også Mertus, 2001: 146–148).

Dåverande Nato-general Wesley Clark informerte faktisk både Det Kvite Hus og pressa i god tid før bombinga starta om at resultatet ville bli massive ugjerningar (Chomsky, 2008, 2008: 43). I lys av Kosovo-katastrofen og utsiktene til nye ikkje-autoriserte USA-leia vestlege militæraksjonar var det ikkje overraskande at G77-toppmøtet i Havana sommaren 2000 – som representerte rundt 80 prosent av innbyggarane i verda, og no 133 land – vedtok Erklæringa frå Sør-toppmøtet: «Me avviser den såkalla «retten» til humanitær intervensjon». (Chomsky, 2000: 4). Avvising av humanitær intervensjon og støtte til FN-charteret vart stadfesta på nytt både i 2004 av generalsekretærens ekspertpanel på truslar, utfordringar og forandringar (High Level Panel on Threats, Challenges & Change) og så i 2005 av Generalforsamlinga i FN etter toppmøtet same år.

Den påfølgande anglo-amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak, i strid med internasjonal lov, og den USA-støtta israelske invasjonen og åtaket på Libanon og Gaza dei seinare åra førte i begge tilfelle til massive åtak på sivile og tilsvarande øydeleggingar. Vestlege statar snakka sjølvsagt ikkje då om å bruke militærmakt for å verne sivile, då militærstyrkar vart brukt mot sivile som dei no hevdar å beskytte i Libya. Og gitt vestleg støtte siste tiåret og tidlegare til omfattande tortur og fengsling på ubestemt tid av mistenkte i den såkalla krigen mot terror – medrekna sivile – er det vanskeleg å tru at desse maktene vågar snakke om støtte til menneskerettar eller det såkalla ansvaret for å beskytte.

Som Immanuel Wallerstein (2006) konstaterer i European Universalism:

Spørsmålet – kven har rett til å intervenere? – går til kjerna i den politiske og moralske strukturen i det moderne verdssystemet. Intervensjon er i praksis ein rett dei sterke har. Men det er ein rett som er vanskeleg å legitimere, og derfor alltid utsett for politiske og moralske utfordringar. Intervensjonistane tyr alltid til moralske grunnar når dei blir utfordra – naturrett og kristendom på 1500-tallet, sivilisasjonsoppgave på 1800-tallet, og menneskerettar og demokrati på slutten av 1900-tallet og først på 2000-tallet … (For tida) vil Las Casas’ skepsis til vår impulsive moralske arroganse truleg vere oss til betre hjelp enn dei eigennyttige moralske forsikringane frå alle Sepulvedaer i denne verda. Det er lite hjelp i å lage juridiske grenser mot brotsverk mot menneska om ikkje desse grensene gjeld for dei mektige i same grad som for dei som blir erobra …

Alle Las Casas i denne verda blir fordømde som naive, for å legge til rette for vondskapen, som makteslause. Men dei har likevel noko å lære oss – om å vere mindre sjølvrettferdige, om å gi konkret støtte til dei undertrykte og forfølgte, om å søke allmenngyldige reglar som er verkeleg kollektive og verkeleg globale.

Sant nok er folk usamde om rett framgangsmåte i Libya (sjå Cole, 2011; sjå The Nation, 29.04.11; sjå Bennis, 29.04.11a, b). Men lærdommen frå historia er klar. Med dei beste intensjonar må ein som minimum vere ekstremt forsiktige med å støtte mektige vestlege statar i militære aksjonar i tredje verda. Vestmaktene brukte ein mauleg massakre frå dei libyske styresmaktene til å samle støtte til åtaket på Libya. Men den USA-leia vestlege intervensjonen gjekk straks ut over det avgrensa målet, til velje side i ein borgarkrig, med bombing av libyske regjeringsstyrkar og sivile område, i strid med FN-resolusjon 1973 som dei lova, og var forplikta til å følge. Nok ein gong var menneskerettar agnet vestmaktene brukte til å samle støtte til ein militær intervensjon som har ganske andre mål enn vern av uskyldige. (Sjå Mertus, 2008; Cohn, 2011) Hovudmålet for USA i den arabiske delen av Midtausten har alltid vore dei enorme oljeressursane i regionen, og kontrollen over olja har lenge vore ein hovudreiskap for verdsmakt. Olja er stadig førstepremien i kappløpet mellom stormaktene i regionen. (Sjå Chomsky, ikkje publisert per skrivande dato, mars 2011.)

Det som trengst, er ikkje fleire krigar, men demilitarisering av kloden og folkeleg deltaking, demokrati, konfliktløysing og ei likare verd som sikrar alle folk i verda retten til fred og rettferd, ikkje bare utvalte få. Tidleg i det 21. hundreåret viser det seg at keisaren ikkje hadde klede. Etter månader med vestleg støtte til dei meste brutale diktatorane i arabiske Midtausten, så har vestmaktene endeleg funne ein diktator dei ikkje lenger støttar, som med Saddam Hussein tidlegare. På same tid som verda er vitne til USA-leia vestleg støtte til brutale valdelege åtak på fredelege demonstrantar i Bahrain, Jemen og Saudi-Arabia, freistar vestmaktene å framstille det som dei støttar menneskerettar og demokrati, lett nok mot offisielle fiendar i Iran, Syria og no Libya. Men som i Irak kjem alltid denne støtta i form av bomber og kuler (sjå Gowan, 1991).

Til sjuande og sist er det sannsynleg at dei me finn som døde og såra av vestlege og spesielt USAs luftvåpen, er sivile – som det var i Indokina og i dag i Afghanistan, Pakistan, Irak og no Libya. Dessutan har kontinuerleg bombing gitt opphav til folkemordregime som Pol Pot – som vaks frå ein liten styrke på nokre titusen til over 200 000 frå 1969 til 1973 – og Taliban i dag, og stimulerer dermed dei same opprøra dei skulle forhindre. (Kiernan & Owen, 2010) Som konstatert ovanfor, samla forsida av New York Times 29.03.11 opp retorikken: «Forsvarer Libya-aksjonen, Obama ‘avviser å vente’» – Viser til ‘truande folkemord’ – Avviser at USA-styrkar skal kaste Gaddafi». Så, i eit liknande oppslag i Financial Times (29.04.11) – «Russarane spør om alliansen vil halde seg til FN-mandatet» – avslører reportarane James Blitz og Danield Dombey at vestmaktene vurderer å «væpne mostandarane hans (Gaddafis) og det vil vere i samsvar med FN-resolusjonen, seier Washington.» Slik har me gått frå tilsynelatande vern av sivile, til å stoppe folkemord, og no til å væpne dei libyske opprørarane i ein borgarkrig, men på eit eller anna vis seier USA framleis at dei ikkje har regimeendring som mål.

Dei siste dagane har diplomatar og tjenestemenn vore samla i London for å teikne opp framtida til Libya, men som Los Angeles Times (30.04.11) og andre har meldt, «ingen libyar var med på gjestelista». Og i dag (30.04.11) melder New York Times at CIA-agentar har arbeidd saman med opprørarane i vekevis, etter eit hemmeleg vedtak signert av president Obama for fleire veker sidan, der CIA får lov til å støtte opprørarane, også med våpen. CIA-agentane har arbeidd saman med fleire titalls britiske spesialstyrkar og etterretningsoffiserar frå MI6, der anglo-amerikanske etterretning har styrt luftåtak og samordna seg med opprørarane. Etter som krigen blir trappa opp, kan ingen vite det endelege resultatet. ( Cordesman, 2011; sjå Chomsky, 30.04.11)

Kanskje ein dag, når maktstrukturane til vestmaktene er feid bort, kan Vesten endeleg få bukt med sitt eige underskot på demokrati og menneskerettar, og byrje reell støtte til menneskerettar, demokrati og sjølvstyre. Men i dag er støtte til vestleg vald, kor freistande det må vere for dei som stør opprørarane og dei sivile i Libya, ein pakt med Djevelen, med skadar regionen og verda kan bruke lang tid på å lege.

(Artikkelen ble trykt første gang på Transnational Institutes nettside 29. mars 2011, http://www.tni.org. Den trykkes med forfatterens tillatelse, og er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Takk til Noam Chomsky, Tom Dobrzeniecki og Rodney Peffer for nyttige kommentarar. Synspunkta som er uttrykt i artikkelen, er likevel bare mine. T.R.

Note:

1. Både Phyllis Bennis (2011a) og magasinet the Nation (2011) har nyleg skrive vektige og overtydande artiklar der dei jamvel går mot ein flyforbudssone. Sjå også Bennis, 2011b.

Kilder:

Bennis, Phyllis, «Against a No-Fly Zone in Libya,» mars 2011a http://www.tni.org/article/against-no-flyzone- libya Bennis, Phyllis, «UN Resolution Goes Far Beyond No-Fly Zone,» mars 2011b http://www.tni.org/article/ un-resolutiongoes-far-beyond-no-fly-zone Bennis, Phyllis, «Libya Intervention Threatens the Arab Spring,» mars 2011c http://english.aljazeera. net/indepth/opinion/2011/03/20113227 357222118. html# Bennis, Phyllis, «A Response to Juan Cole, 29. mars 2011a http://www.zcommunications.org/on-libya-aresponse- to-juancole- by-phyllis-bennis Bennis, Phyllis, «Obama’s Speech on Libya Leaves Too Many Questions Unanswered,» 29. mars 2011b http://www.ipsdc. org/articles/obamas_speech_on_ libya_leaving_too_many_ questions_unanswered# Chomsky, Noam, «The Current Bombings: Behind the Rhetoric,» 1999a http://www.chomsky.info/ articles/199903–.htm Chomsky, Noam, The New Military Humanism: Lessons from Kosovo, Common Courage, 1999b. Chomsky, Noam, A New Generation Draws the Line: Kosovo, East Timor & the Standards of the West, New York: Verso, 2000. Chomsky, Noam, «Humanitarian Imperialism,» Monthly Review, Volume 60, #4, september 2008, pp. 22-50. Chomsky, Noam, «On Libya & the Unfolding Crises,» 30. mars 2011 http://www.zcommunications.org/ noam-chomsky-onlibya-and-the-unfolding-crises-bynoam- chomsky Chomsky, Noam, «The Arab Spring,» upublisert utkast, mars 2011, kjem. Coady, C.A., The Ethics of Armed Humanitarian Intervention, US Institute of Peace, 2002 http://permanent.access.gpo.gov/websites/usip/www. usip.org/pubs/peaceworks/pwks45.pdf Cohn, Marjorie, «Stop Bombing Libya,» Huffington Post, 21. mars 2011 http://www.huffingtonpost.com/ marjoriecohn/stop-bombing-libya_b_838827.html Cole, Juan, «An Open Letter to the Left on Libya,» 28. mars 2011 http://www.thenation.com/ audio/159532/juan-cole-andkatrina-vanden-heuveldo- we-belong-libya Cordesman, Anthony, Libya: Three Possible Outcomes & the Role of Governance, Money, Gas & Oil, 22. mars 2011 http://csis.org/files/ publication/110322_Libya_ThreeOptions_ cordesman.pdf Gowan, Peter, «The Gulf War, Iraq & Western Liberalism,» New Left Review, nummer 187, mai/juni 1991, pp. 29-71 http://newleftreview.org/?view=1636 Herman, Edward S., & David Petersen, The Politics of Genocide, med forord av Noam Chomsky, Monthly Review Press, 2010. Kaufman-Lacusta, Maxine, Refusing to be Enemies: Palestinian & Israeli Nonviolent Resistance to the Israeli Occupation, Ithaca Press, 2011. Kiernan, Ben, Genocide & Resistance in Southeast Asia: Documentation, Denial & Justice in Cambodia & East Timor, Transaction Publishers, 2008. Kiernan, Ben & Taylor Owen, «Roots of US Troubles in Afghanistan: Civilian Bombings & the Cambodian Precedent,» The Asia Pacific Journal, 26-4-10, 28. juni 2010 http://www.japanfocus.org/articles/ print_article/3380 Kuperman, Alan J., The Limits of Humanitarian Intervention, Brookings, 2001. Luban, David, «Intervention & Civilization: Some Unhappy Lessons of the Kosovo War,» i Pablo de Geoff & Ciaran Cronin, red., Global Justice and Transnational Politics, Cambridge: MIT, 2002, pp. 79-115 http://www.faculty.umb.edu/lisa_rivera/courses/2006/ Luban Intervention and Civilization.pdf Los Angeles Times, «Summit Aims to Plot a Libya Course,» 30. mars 2011, pp. A1, 6. Mamdani, Mahmood, «The Politics of Naming,» London Review of Books, 8. mars 2007. Mamdani, Mahmood, Saviors & Survivors, New York: Pantheon, 2009. Mann, Michael, The Dark Side of Democracy: Explaining Ethnic Cleansing, Cambridge University Press, 2005. Mertus, Julie A., «Legitimizing the Use of Force in Kosovo,» Ethics & International Affairs, Volume 15, #1, 2001, pp. 133-150 http://onlinelibrary.wiley.com/ doi/10.1111/j.1747-7093.2001.tb00348.x/pdf Mertus, Julie A., Bait & Switch: Human Rights & U.S. Foreign Policy, 2nd edition, Routledge, 2008. Murphy, Sean, Humanitarian Intervention: The United Nations in an Evolving World Order, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1996. Nation, «No to a No-Fly Zone,» 4. april 2011, pp. 4-5. Nation, «A Debate Between Juan Cole & Katrina vanden Huevel: Do We Belong in Libya?» 29. mars 2011 http://www.thenation.com/audio/159532/juancole- andkatrina-vanden-heuvel-do-we-belong-libya Nevins, Joseph, A Not-So-Distant Horror: Mass Violence Against East Timor, Cornell University Press, 2005. New York Times, «Obama Cites Limits of US Role in Libya,» 29. mars 2011 http://www.nytimes. com/2011/03/29/world/africa/29prexy.html?ref=toda yspaper&pagewanted=print New York Times, «CIA Agents in Libya Aid Airstrikes & Meet Rebels,» Mark Mazzetti & Eric Schmitt, 30. mars 2011 http://www.nytimes. com/2011/03/31/world/africa/31intel.html?_ r=1&hp=&pagewanted=print Robinson, Geoffrey, East Timor, 1999: Crimes Against Humanity, A Report Commissioned by the United Nations Office of the High Commissioner for Human Rights, 2006 http://www.history.ucla.edu/ people/Robinson East Timor 1999 English.pdf Robinson, Geoffrey, «If You Leave Us Here, We Will Die»: How Genocide Was Stopped in East Timor, Princeton University Press, 2010. Seed, Patricia, «‘Are These Not Also Men?’: The Indians’ Humanity & Capacity for Spanish Civilisation,» Journal of Latin American Studies 25, 1993, pp. 629-652. Simon, Geoff, Libya: The Struggle for Survival, St. Martin’s Press, 1993. Wallestein, Immanuel, European Universalism: The Rhetoric of Power, New York: New Press, 2006. Wheeler, Nicholas J., Saving Strangers: Humanitarian Intervention in International Society, Oxford University Press, 2002.

Kristian Lundberg
Yarden: en fortelling
Flamme forlag (2011), 123 sider

Da boka Yarden kom ut i 2009, hadde Kristian Lundberg jobbet i 14 måneder som timeansatt på Yarden, som er et havneområde i Malmø, engasjert av et bemanningsselskap.

Yarden er en gigantisk inngjerdet parkeringsplass, og arbeidet går ut på å flytte biler som er ankommet havna, fra en del av parkeringsplassen til en annen, hvor de enten skal videre med annen transport eller ut til forhandlere. Bilene skal parkeres på små oppmerkete plasser med svært liten klaring. Når det snør, skal de børstes reine for snø, og når det er skittent nedfall fra det nærliggende søppelforbrenningsanlegget, må bilene vaskes for hånd. Arbeidet foregår utendørs i all slags vær.

Kristian Lundberg er kjent i Sverige som forfatter av flere diktsamlinger og romaner og som litteraturkritiker og avisskribent. Han debuterte i 1991. For å gjøre den utvendige historien kort: han har havnet på Yarden fordi han har vært psykisk sjuk, ikke fått utgitt noe over en lengre tid, og har pådratt seg stor gjeld, rekkefølge og årsaksforhold er uklart i boka. Han har ansvaret for en sønn. Utveien blir å ta alt arbeid han kan få tak i, for å holde livet sitt i gang og betjene gjelden. Han selger kroppsarbeid på timebasis, fordi det er slikt arbeid han har vokst opp med å gjøre, som han sier: Kroppen kan det. Det er en «baklengs klassereise », for han er kroppsarbeid muligheten og den nødvendige løsninga, det man har å falle tilbake på når middelklassetilværelsen løser seg opp i intet.

Til tross for at Kristian Lundberg er kjent med kroppsarbeid, er møtet med det nye arbeidslivet anno 2009 en oppvåkning. Som timeansatt har du ingen rettigheter. Er det jobb, blir du kanskje ringt opp, men er det den minste tvil om du har levert bra nok, ringer de ikke igjen. «Det står alltid en ny kandidat utenfor porten og venter. Vi er nødt til å leve livene våre på huk. Vi tvinges inn et system som minner om skadedyrenes; vi angir hverandre for å sikre våre egne plasser.»

Kristian Lundberg mener det bemanningsbyråene driver med, er slavehandel. Derfor er solidaritet i denne stadig større andelen av arbeiderklassen vanskelig. Han gjør seg underveis den tanken at solidaritet i vår tid nærmest er blitt en «opparbeidet» rettighet som er forbehold fast ansatte. De timeansatte er usynlige både som mennesker og som arbeidere, i mange tilfeller er de ute både av syne og sinn for den organiserte arbeiderklassen. De har kommet til erstatning for en fast ansatt, en arbeidskamerat. Men verken han eller de andre timeansatte har råd til å betakke seg fordi de synes det er for jævlig. Det betyr ikke at de ikke er sinte eller har en sterk opplevelse av urettferdighet, som det ligger et potensial for opprør i. På Yarden skjer opprøret i det stille, arbeidet saboteres, og det forekommer hærverk på bilene.

Kristian Lundberg er ikke på Yarden for å rapportere om det som skjer, som Günter Wallraff har gjort siden 70-tallet og Lotta Elstad i den senere tida. Arbeidskameratene aksepterer etter hvert at han ikke er der for å spionere på dem. Men det ble vel likevel det han gjorde, iakttok urettferdighet og samlet sammen nedtegnelser til det som til slutt ble fortellinga om tida på Yarden. «Jeg gjør det jeg kan, skriver et par tusen tegn som jeg gjemmer unna og håper å kunne plassere i riktig sammenheng en gang,» skiver han et sted underveis.

Et kjennetegn ved de timeansatte, både på Yarden og andre steder Kristian Lundberg forteller om i boka, er at de svært sjelden er hvite svensker. De er flyktninger fra krig eller fattigdom, med eller uten lovlig opphold. Mange av dem har høy utdanning, men fast arbeid ligger ikke innenfor det som er mulig. Dette vet vi jo om et arbeidsmarked som er rasistisk, men det som er sterkt med Yarden, er at livet og arbeidslivet deres beskrives av en som lever det samme arbeidslivet, og lar arbeidskameratene bli synlige som en viktig del av fortellinga. Derfor blir det ikke først og fremst «historien om Kristian Lundbergs fall fra middelklassen».

I denne sammenheng er Yarden en viktig bok fordi den gir en god skildring av arbeidshverdag i et fysisk slitsomt arbeid der man overhode ikke har medvirkning, og hvordan det virker på resten av livet, at mangel på kontroll over eget arbeid gjør deg både avmektig og sjuk. Kristian Lundberg skriver godt, og det er lett å høre at det er en lyriker som beskriver mørket om morgenen i november. Vi vet lite om hvorvidt boka blir lest av dem den handler om, men jeg tror de ville være fornøyd med fortellinga.

Jeg var på Litteraturhuset på et møte i juni der Kristian Lundberg samtalte med Kjartan Fløgstad om Yarden spesielt og arbeiderlitteratur generelt. Det ble snakket om fraværet av «den moderne arbeiderromanen ». Der sa Kristian Lundberg noe som jeg synes var ganske lurt: De nye sosiale mediene gir arbeiderklassen muligheter de tradisjonelt ikke har hatt til å lage sine egne historier, skrive dem og billedgjøre dem, helt uten at et forlag eller annen form for sensur skal veie og finne det «godt nok». Vi snakket om det på vei hjem også, hvordan bruken av elektroniske meldinger, nett og forum har brutt ned den tillærte frykten for skriftspråket i arbeiderklassen. Det kan gi håp for den nye «arbeiderromanen», som også like gjerne kan være en populær blogg, en film eller en tegneserie.

Til slutt må jeg innrømme at jeg til nå har unnlatt å fortelle at denne vesle «flisa» av ei bok også er en ganske gripende oppvekstroman. Uten at jeg har spesielt godt greie på det, så må boka være godt oversatt av Trude Marstein. Hun har klart å ta vare på det poetiske språket.

Terje Bongard og Eivind Røskaft: Det biologiske mennesket Tapir akademiske forlag, 2011

Hvordan forståelsen av vår biologiske arv har betydning for dagens klassekamp og hva denne forståelsen medfører for politisk tenking og sosialistisk organisering er spørsmål denne boka drøfter.

Deres utgangspunkt er at vi har funnet ut hvor vi kom fra, hvorfor vi er her og hvem vi er.

Enkelt sagt har vi arvet genene etter de stamforfedrene som klarte å få mange etterkommere. Naturen har evolvert de genene og følelsesreaksjonene som gir størst overlevelse. Denne arven er svært gammel. Mange følelsesreaksjoner er eldre enn mennesket og endrer seg over tusenvis av år.

Våre følelsesmessige reaksjoner er langt mer omfattende enn vår bevissthet. I følge boka er forholdet mellom ubeviste reaksjoner og bevissthet 11 000 000 til 10 hvis vi måler som fyring av nerveceller pr. sekund. Det betyr at vi faktisk foretar svært få bevisste valg og at våre følelser styrer svært mye.

Boka definerer følelser som:

arvelige, kognitive mekanismer i form av belønning, straffer eller påtrykk som er selektert for å utløse handlinger som ga flere etterkommere i den tida forforeldrene levde.

Boka vektlegger at seleksjon ikke er målrettet. Da blir det å forstå våre nedarvede følelser og hvordan de fungerer svært viktig. Som eksempel bruker boka at følelsene våre for å gi barna våre gode muligheter er svært sterke mens vi ikke har noen nedarvede følelser for å forsvare jordens tåleevne økologisk. Dette var ikke en del av våre forfedres behov. Det gjør det til en stor utfordring å få til et stort engasjement rundt kampen for å ta vare på miljøet slik at vi kan overleve som art, særlig hvis det kan true den kortsiktige livskvaliteten til våre barn.

Inngruppe – utgruppe

En av følelsene boka legger stor vekt på å forklare historisk er det de kaller inngruppefølelsen. «Den ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familien og nære venner i stammelivet i Afrika. Inngruppefølelsen er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse.»

«Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig også kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon.» «Kultur er i bunn og grunn et uttrykk for inngruppefølelser »

Boka setter utgruppe opp mot dette. Den forklarer f.eks. FrPs gjennomslag i innvandringspolitikken med at de appellerer til nedarvede følelser vi har som flokkdyr. På den andre siden sier de at det biologisk sett tar svært kort tid å bli tatt opp i en inngruppe. Dette kan forklare at enkeltmennesker som blir utsatt for statlig rasisme kan få sterkt sterk støtte fra lokalsamfunn på tross av fremmedfrykt.

Inngruppa, basis for et kommunistisk samfunn.

Forfatterne drøfter mulige måter å organisere det de kaller et bærekraftig, demokratisk samfunn. Det er et samfunn med politisk, demokratisk styring over produksjonen og hvor kapitalistisk konkurranse er avskaffet som grunnlag for økonomisk utvikling. I mitt språk er dette sosialisme, kommunismens første stadium.

«Et stabilt, demokratisk samfunn kan baseres på inngrupper med tilstrekkelig grad av åpenhet». Dette er å spille på lag med våre nedarvede følelser og å begrense mulighetene for å spille historisk utviklede følelser ut mot kommunistisk organisering. En klok måte å benytte biologisk kunnskap på. Her er det helt sikkert mye å hente. Forfatterne tar til orde for å øke forskingen dramatisk i grenselandet mellom biologi, sosiologi og samfunnskunnskap generelt. Det virker som særs fornuftig og bør være en oppfordring for alle som er opptatt av å utvikle kommunistisk teori for det 21 århundret.

I radikale miljøer er det sterk skepsis til biologisk begrunnede standpunkter. Bla. viser Inger Nordal i Rødt nr 1-2011 til hvordan «hva som er naturlig» brukes av naturvitenskapsmenn til å forsvare kvinneundertrykking. Her er det selvfølgelig fortsatt fare for store misbruk, og mye kvasivitenskap vil se dagens lys. Men å bruke dette til å avvise all ny kunnskap om biologi blir omtrent like intelligent som å avvise psykologien som fagfelt fordi Freud var en kvinneundertrykker.

Det er tydelig at forfatterne kan mer om biologi enn politikk. I politikken blir de derfor ofre for den primitive propagandaen fra kapitalismens forsvarere. De selger rått at Kinas økonomiske suksess kommer på tross av og ikke på grunn av Mao-epoken. Likedan at sosialistiske forsøk bare har vært tragiske. Begge påstander de tar for gitt, uten å undersøke eller underbygge. De bruker også nesten bare økologiske begrunnelser for samfunnsendringer, selv om store sosiale forskjeller blir gjort til et følelsesproblem for kapitalismen. Klassekamp er ikke deres greie.

Det er etter min vurdering små skavanker i en bok som stiller oss som er opptatt av kommunistisk tenking overfor store utfordringer.

Les boka og ta utfordringene.

En norsk offiser sa til Per-Gunnar Kung Skotåm og Turid Thomassen at han personlig trodde at Norge ville ha militære styrker i landet også etter 2014. De besøkte Afghanistan i mai i år.

Per-Gunnar Kung Skotåm er førstekandidat for Rødt i Fauske, og sitter i arbeidsutvalget til Rødt

Engelsk offentlighet har en helt annen tradisjon enn den norske når det gjelder beskrivelsen av krigseventyrene som deres væpnede styrker deltar i. Strømmen av boktitler som forholdsvis detaljert omhandler de militære operasjonene i Helmand provinsen, er stor, og nye titler kommer.

Storbritannia har Helmand Provinsen i Afghanistan som sitt hovedansvarsområde, og har siden 2006 iverksatt sin del av NATOs strategi langs elva Helmand som gir grunnlag for det jordbruket som utgjør befolkningas livsgrunnlag. Naturlig nok er det også her befolkningskonsentrasjonen er størst. Folk bor og dyrker marka i et belte på 1–5 km langs elva, og opptil 30 km fra elva er knyttet til vanningskanaler som ble bygd i tidsrommet 1950–1975.

Ved å gå gjennom bøker som Doug Beatties An ordinary soldier og Task force Helmand, Patrick Bishops 3 Para og Ground Truth samt Toby Harndens Dead Men Risen får man et innblikk i hvor, hvordan og med hvilken hensikt de ulike trefninger fant sted mellom britiske soldater og det som beskrives som opprørere/Taliban. Utvider man bekjentskapet med området ved å studere det filmatiske materialet, som er alminnelig tilgjengelig på DVD, får man også et visuelt innblikk i livsvilkårene for befolkninga og de vilkåra som den militære kampen føres under. Den danske filmen, Armadillo, er kjent for et norsk publikum. Armadillo er en av de mange stridsbasene langs elva Helmand hvor de danske soldatene opererer. Filmen følger en dansk avdeling med sine trefninger med afghanske motstandskjempere over tid. Det gjør også de 10 timene med Ross Kemp i Afghanistan som følger to britiske avdelinger med et års mellomrom i det samme området. Ross Kemp er en britisk skuespiller best kjent for sin rolle i serien Eastenders. Han reiser «embedded» med de britiske styrkene sammen med filmfotograf og regissør. Serien handler bokstavelig talt om Ross Kemp i Helmand og som oftest er det han som er i bildet, mens kuler hviner over hodet, britiske soldater skyter tilbake, og Natos bombekastere, artilleri, missiler, helikoptre og bombefly utøver massiv gjengjeldelse mot de som har beskutt Nato-troppene.

Litteraturen og filmene dokumenterer meget godt hvor avhengig Nato er av sin teknologiske overlegenhet, forutsetningen for overhode å våge seg ut av de befestede baser de opererer fra. Natos offiserer beskriver sin situasjon som at de er omringet av fiendskap og reservasjon fra lokalbefolkningen. Bare ved å patruljere offensivt med muligheten for å kalle inn støtte fra artilleri, helikoptre og bombefly kan de ha en mulighet for å løse et overraskende angrep på seg sjøl med minimale egne tap og utradering av sine motstandere. Kampene foregår fra hus til hus i områder hvor en del av befolkningen forsøker å gjennomføre sine daglige oppgaver knytta til jordbruket og det som dagliglivet krever. Vi ser danske soldater som sparker inn dører på bebodde hus. Vi ser britiske soldater kaste handgranater inn i rom før de drillmessig rensker hele huset med automatisk ild, rom for rom. Vi ser døde og sårede sivile afghanere som er blitt fanget i kryssilden, som det beskrives som, uvisst fra hvilken side.

Den tydelige teknologioverlegenheten når Nato-soldatene rykker ut, bidrar til å løse alle trefninger med Taliban til Natos fordel. Før stridspatruljene rykker ut fra basen, går tunge stridskjøretøy med maskinkanoner/tunge mitraljøser i stilling på de åpne høgdedragene et stykke fra bosettingene langs med elva. Artilleristene og bombekasteravdelingene klargjør skytset og ammunisjonen for å kunne støtte med ildgivning om nødvendig. Førerløse fly, såkalte droner, sendes opp for å kunne gi video-oversikt i sann tid til operasjonsledelsen på basen, og tilgjengelige flyressurser klarlegges i området for eventuell å bombe eller skyte med raketter fra F15, F16, F18, A10 eller Apachehelikoptre.

Alle involverte har tredimensjonale luftfotografier med kartografiske rutenett. I tillegg er alle hus i hele operasjonsområdet nummerert sånn at de på bakken kun behøver å oppgi et nummer for at støttevåpnene skal kunne identifisere og eventuelt beskyte det ønskede målet.

Det er vel ikke ulogisk å anta at det er mest sannsynlig at den som pøser mest ammunisjon og sprengkraft mot et mål, har størst sannsynlighet for å treffe sivile som befinner seg i stridsområdet.

Bombene som benyttes, er fra 250 kg til 1000 kg. Som vi nylig har opplevd i Norge, vil en bombe på mellom 500 og 1000 kg, som er det som er antydet om størrelsen på bomben i regjeringskvartalet, påføre store skader langt utover den umiddelbare omkrets. I tillegg vil militære bomber basert på TNT ha mer en dobbel sprengkraft sammenlignet med gjødselbaserte bomber, så virkningene er enorm.

Derfor vil sjøl store bomber midt i målet kunne påføre sivile et stykke unna alvorlige skader i tillegg til det som skjer når ting går feil, og man treffer utafor målet i et bebodd område.

Det den omfattende litteraturen og filmene fra Helmand dokumenterer, er at resultatet fra en massiv styrkeoppbygging gjennom 6 år ikke på noe vis har bidratt til å gjøre befolkningen mer mottakelig for Natos eller de afghanske myndighetene autoritet. Den sterke oppbyggingen av soldater siden 2009 har gitt Nato en mulighet til militært å kontrollere større områder utenfor de militære basene ved rett og slett å bruke mer ressurser.

Da øverstkommanderende for USA og Nato styrkene, general Stanley A. McChrystal, lanserte sin nye doktrine for de vestlige styrkene sin krigføring i Afghanistan på nyåret i 2010, ble det forsøkt presentert som en nyvinning innenfor den strategi som var fulgt de siste 5 år. Lite kunne være mer feil.

Skiftet av strategi

Skiftet ble presentert som en endring fra en såkalt enemy centric warfare hvor det å finne og uskadeliggjøre opprørere er hovedmålet til en såkalt population centric warfare. Her er hovedmålet å sikre befolkningens allmenne sikkerhet som en forutsetning for å utvikle en langsiktig passivisering og kontroll/innflytelse over et område. Dette ble presentert som en fornyelse av strategien, men var i realiteten en reversering i forhold til tidligere feil. Flere rapporter fra USAs egen militære etterretning hadde oppsummet at ikke bare mislykkes man med å vinne økt oppslutning blant afghanerne. Tvert om, USA skapte nye motstandere og økt oppslutning om Taliban i de fleste områder de opererte.

Sommeren 2010 ble general McChrystal erstattet av sin overordnede, general Petreus, som høyeste sjef for USA og Nato sine styrker i Afghanistan. Dette dreier seg ikke om uenigheter om eller skifte av strategi. General Petreus var jo arkitekten bak den strategi general McChrystal iverksatte.

For å vise fram den nye strategien i praksis, iverksatte NATO umiddelbart etter lanseringen operasjon Moshtarak mot området Marjah i Helmand som en del av sin nye population centric-doktrine, hvor demilitære termene clear, hold og build sto i fokus. Sjøl etter 6 måneder med stor innsats fra USA og Nato evnet de ikke å etablere noen form for politisk kontroll over dette området.

Kampene sto i realiteten om å gjenerobre områder fra opprørerne/Taliban som det afghanske Karzai-regimet og Nato/USA hadde mistet kontroll over tidligere. Det var forholdsvis langt unna en vinnende strategi hvor Karzai og vestlige styrker etablerte stadig større innflytelse over områder i Afghanistan. Situasjonen nå er omtrent den samme som tidligere. Unntatt at NATO har større militær kontroll ved at de avsetter større militære ressurser enn før offensiven startet.

Da general McChrystal presenterte sin nye doktrine, sammenfalt det med at alle amerikanske styrker trakk seg tilbake fra utpostene de hadde etablert i Kunar provinsen, og begrenset seg til en hovedbase i provinshovedstaden Asadabad. At USA i realiteten hadde blitt militært slått av Taliban og drevet ut av en rekke såkalte FOBs (Forward Operating Bases) og VPBs (Vehicle Patrol Bases), ble av politiske årsaker holdt skjult. Dette mønsteret er etter hvert gjennomgående for USA, NATO og Norges militære situasjon i Afghanistan. I en periode hvor de militære etterlyser et ønske om å spille på lag med befolkningen, er hovedtendensen at de militære konsentreres i større og færre befestninger, mer avsondret fra befolkningen enn tidligere. Motsetningene er blitt så skarpe at USA og NATO defineres som fiender sjøl i områder hvor de ikke har noen militær historie fra før.

General Petreus gikk nylig av som øverstkommanderende for USA og Nato i Afghanistan for å tiltre som ny sjef for CIA. Det er ikke mer enn ett år siden han endret innrettingen på Natos krigføring i landet fra population centric under samlebetegnelsen counterinsurgent til counterterrorist. Det betyr: å definere, finne og likvidere lokale ledere for Taliban. Da et amerikansk Chinook helikopter fylt av spesialsoldater ble skutt ned av Taliban med resultatet at 39 døde 6. august 2011, var det nettopp et slikt likvidasjonsoppdrag de var ute på.

Det vesentligste av USAs styrkeoppbygging med 30 000 nye soldater i 2009/2010 var spesialstyrker som siden har blitt brukt på offensive oppdrag med henblikk på å finne og likvidere Taliban-ledere. De nasjonale Nato-kontingentene har i mye større grad fått oppdrag som i mindre grad enn tidligere bringer de ut av basene. Dette er særlig tilfellet i Operasjonsområdet Nord hvor tyskerne, nordmennene, svenskene o.a. har sine baser. Det store flertallet av de norske soldatene forlater knapt nok garnisonen. Amerikanerne har tatt kontroll over de operative framstøtene. De nasjonale kontingentene har fått oppgaver knyttet til det politiske passiviseringsprogrammet i samarbeid med lokale myndigheter og i opplæringssammenheng og mentoring av afghanske militære.

Da undertegnede sammen med Turid Thomassen, partilederen i Rødt, besøkte den norske kontingenten i Mazar-E-Sharif i mai i år, fikk vi en grundig briefing om de norske oppgavene sett i forhold til Natos hovedstrategi.

Sammenholdt med det større bildet som er beskrevet innledningsvis i artikkelen, var informasjonen som ble gitt, grundig og interessant.

De norske oppgavene dreide seg om samarbeidet med det sivile samfunnet (CIMICCivilian and Military Cooperation) og antiopprørsarbeid (COIN-Counterinsurgency) som en del av dette samarbeidet sammen med psykologiske operasjoner hvor man blant annet kjøpte reklametid på lokale fjernsyns- og radiostasjoner.

Ordrene om hvilke oppgaver som skulle ivaretas, kom fra toppen gjennom Natosystemet. Det vil si fra de som utvikler den helhetlige strategien. Nå som USA har tatt den overordnete militære kontrollen i Faryab, har Norge fått mindre deloppgaver knyttet til opplæring og mentoring av de afghanske militærstyrkene.

Den siste omlegging av USAs militære strategi fra counterinsurgency til counterterrorist er etter min oppfatning et uttrykk for at USA ikke lenger har tro på at de vil lykkes med sin stabiliseringsplan fram mot den varslede tilbaketrekning av sine militære styrker i 2014. Meningen er at det militære sikkerhetsansvaret for alle provinser i landet da skal være overført til afghanske sikkerhetsstyrker (ASF). ASF er er samlebetegnelsen for alle militære og politimessige avdelinger under kontroll av den afghanske regjering.

USA og Nato vil ikke overføre sine B-1 bombefly, sine Apache eller Chinook helikoptre, F15 og F16, sine A10 Warthogs, sine dronefly, sine satelittsystemer, sine Javelin bærbare varmesøkende raketter til en halv million per skudd, sine stridsvogner, sitt langtrekkende artilleri osv. til de afghanske sikkerhetsstyrkene. Disse har vært forutsetningen for at NATO-styrkene ikke er utradert allerede. I det øyeblikk Nato eller deres forlengede arm i Afghanistan, Karzairegimet, møter Taliban på samme premisser når det gjelder våpen og utrustning, er utfallet gitt.

Parallelt med de programmene som kjøres for opplæring av ASF, er USA i gang med drøftelser med Karzai om å få beholde en rekke militære baser i landet også etter 2014. En titt på kartet som viser at landet er sentralt geostrategisk plassert for kontroll med Iran, de tidligere sovjetrepublikkene nord for landet, Pakistan og Kina i tillegg til Afghanistan sjøl. En norsk offiser ga uttrykk for at han personlig trodde at Norge ville ha militære styrker i landet også etter 2014. Kan hende USA ikke blir aleine.

USA, med Nato og Norge på slep, repeterer for tida USAs nederlagsdømte strategi fra krigen i Vietnam (1968–1972) og Sovjets krigføring i Afghanistan (1985– 1989). Massiv gjengjeldelse mot det som defineres som opprørere. Dominerende bruk av spesialstyrker: Special Forces, Navy Seals og for Sovjet Spetznaz til infiltrasjon og likvidering av politiske og militære ledere. Aktiv opplæring av afghanske hær- og sikkerhetsstyrker, hvor USAs modell i dag er omtrent identisk med Sovjets program fra andre halvdel av 80-tallet og deres eget nederlagsdømte forsøk på «vietnamisering» av krigføringen på 70-tallet. Programmene er best beskrevet i boka The Phoenix Program av Douglas Valentine.

Den massive likvidasjonskampanjen som USA nå gjennomfører i Afghanistan, har sin virkning, og oppfattes som vellykket om man ser på hvor mange anslag spesialstyrkene får gjennomført. Det betyr også en endring i forhold til for ett år siden hvor mantraet var å forsøke og få til en politisk løsning i Afghanistan hvor også Taliban hadde en plass.

Mer kompromissløse

Gjennom en systematisk likvidering av Taliban-kommandanter mellom 30 og 40 år fylles nå deres plass av yngre, djerve og ennå mindre kompromissvillige kommandanter mellom 20 og 30 år. Disse har svakere forankring i de lokalsamfunn de fungerer i, og vil være mer utålmodige i å få til en militær løsning enn de kommandantene de erstatter. Sannsynligheten for at USA skaper seg et større problem enn de hadde, er overveldende.

Folket i Afghanistan har tre fiender: Krigsherrene i parlamentet, Taliban og USA/NATO. Hvis sistnevnte forlater Afghanistan, vil det gjenstå to interne fiender. Disse vil svekkes hvis de utenlandske troppene trekker seg ut, sier Malai Joya til Stian Bragtvedt.

Stian Bragtvedt jobber med internasjonale spørsmål i FN-sambandet.

Malalai Joya er afghansk aktivist, forfatter og tidligere parlamentsmedlem i Afghanistan. Hun ble kastet ut av parlamentet i 2007 da hun kritiserte andre medlemmer for å være krigsherrer og korrupte. Joya er 33 år gammel, kommer fra Farah provinsen i Afghanistan, og kritiserer Karzai-regjeringen og de utenlandske troppene i Afghanistan. Hun har fått en rekke drapstrusler, og må leve under beskyttelse av livvakter.

Hvordan er situasjonen i Afghanistan i dag, ti år etter invasjonen i 2001?

USA og NATO invaderte Afghanistan under paroler om «frihet», «demokrati» og «kvinners rettigheter». Så installerte de et av verdens mest korrupte regimer, bestående av flere krigsherrer og narkobaroner som er mot både frihet, demokrati og kvinners rettigheter.

Situasjonen i Afghanistan i dag er en katastrofe. Folk lever med ekstrem urettferdighet, usikkerhet, undertrykkelse, sult og en rekke andre problemer. Over 80 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og det er stor arbeidsledighet. Afghanistan er nummer to på listen over verdens mest korrupte land og på bunn av indeksen for menneskelig utvikling (HDI). Denne elendigheten er afghanere i ferd med å gjøre opprør mot.

Hva er problemet med det nåværende regimet i Afghanistan?

Problemet er at dagens regime er gjennomkorrupt og hovedsakelig består av islamske fundamentalister og krigsherrer. Folk som Rasul Sayyaf, Qasim Fahim, Karim Khalili, Rashid Dostum og Atta Mohammed har blod på hendene. Milliarder av dollar har gått til Afghanistan de siste ti årene, men mesteparten har gått rett i lommene på disse kriminelle. Knapt en brøkdel har gått til å forbedre situasjonen for vanlige afghanere. I Afghanistan i dag blir de rike rikere mens de fattige blir fattigere.

Hvordan er kvinners situasjon i Afghanistan?

Den er en katastrofe. Forholdene for kvinner er som under Taliban, enkelte steder enda verre. Damer og jenter blir utsatt for voldtekt, kidnapping, drap og syreangrep. Mange blir så ødelagte at de tar sitt eget liv, den vanligste måten er å sette fyr på seg selv.

For kvinner i byene er situasjonen bedre, men på langt nær så bra som den var på 70- og 80-tallet. Det sitter 68 kvinner i parlamentet i dag, men disse er alle håndplukket av krigsherrene, og snakker ikke ut om kvinners stilling.

Hva fikk deg til å snakke ut mot krigsherrene i Det afghanske parlamentet?

Krigsherrene som sitter i parlamentet representerer ikke det afghanske folket. De har blitt valgt gjennom å bruke bestikkelser, våpen og trusler. Dette gjorde meg sint, men samtidig ga det meg et ønske om å gjøre noe for mitt folk. Jeg bestemte meg for i det minste å bli en liten stemme for stemmeløse og undertrykte afghanere. Derfor brukte jeg hver sjanse jeg fikk til å tale i parlamentet til å fordømme krigsherrene og deres forbrytelser. Tingene jeg har sagt, er ikke ukjente for vanlige afghanere. De fleste hater krigsherrene, og snakker om det på gaten og i dagliglivet. Det jeg gjorde, var å bringe disse meningene inn i parlamentet.

Hva kan folk i Norge gjøre for å støtte folket i Afghanistan?

De kan presse regjeringen sin til å slutte og støtte amerikansk utenrikspolitikk gjennom NATO. Regjeringen de støtter i Afghanistan, er korrupt og representerer ikke folket. De norske NATO-soldatene i Afghanistan gjør bare situasjonen verre. Nordmenn kan støtte afghanske organisasjoner som jobber for fred, demokrati og rettferdighet under svært vanskelig forhold. Støtte til utdanningsprosjekter i Afghanistan er det viktigste. Det er kun gjennom utdanning folk kan redde seg selv fra uvitenhet og bygge en politisk bevissthet.

Vil det ikke bli borgerkrig om NATO og USA trekker seg ut av Afghanistan?

Folket i Afghanistan har tre fiender: Krigsherrene i parlamentet, Taliban og USA/NATO. Hvis sistnevnte forlater Afghanistan vil det gjenstå to interne fiender. Disse vil svekkes hvis de utenlandske troppene trekker seg ut. Mange sier at det vil bli borgerkrig, men situasjonen i dag er allerede håpløs og kan ikke bli stort verre.

Da USA og NATO invaderte Afghanistan i 2001, trodde afghanere på løftene de fikk fra de utenlandske troppene. Etter ti år med konflikt hvor titusenvis av sivile har blitt drept, har folk mistet troen på den utenlandske tilstedeværelsen. Stadig flere demonstrerer mot Karzai-regimet og luftangrepene som går ut over vanlige afghanere.

USA og NATO verken kan eller vil bringe frihet og demokrati til Afghanistan. De pleier fortsatt kontakt med suspekte grupper som de bruker for å flytte fram sin egen agenda i Asia. Ingen nasjon kan frigjøre en annen. Det er det afghanske folkets eget ansvar å befri Afghanistan fra terror og fundamentalisme.

Andreas Malm:

Hatet mot muslimer

Bokförlaget Atlas, 2009

Har du hørt om Euro-Arab Dialogue, EAD? Sikkert ikke. Den ble dannet av EU og den Arabiske Liga høsten 1973. EAD har holdt sine møter i hemmelighet, og organisasjonens høyeste organ er en topphemmelig kommisjon, som siden 1973, har fungert som Vest-Europas hemmelige regjering.

Du har kanskje ikke hørt om Bat Ye’or (Nilens datter på hebraisk) heller? Det er hun som kommer med disse konspiratoriske opplysningene i boka Eurabia – The Euro-Arab Axis fra 2005. Bat Ye’or heter egentlig Gisèle Littman. Hun ble født i Kairo i 1933. Familien, som var jødisk, ble fordrevet fra Egypt året etter Suez-krisen. Det påstår i hvert fall Littman selv, men uavhengige kilder setter spørsmålstegn ved hennes historie.

Det som derimot er klart, er at Littman slo seg ned i Storbritannia. Hun skrev flere bøker om islams forhold til jødedom og kristendom, og brukte psevdonymet Bat Ye’or. Eurabia – The Euro-Arab Axis ble hennes store gjennombrudd. Denne boka må sies å være en av de aller viktigste bøker innenfor den såkalte Eurabia-litteraturen. En litteratur hvis hovedbuskap er at muslimene er onde og løgnaktige, de er mange og blir stadig flere og de har som mål å overta Europa.

Oljekrise

Historien om EAD, Bat Ye’or og annen Eurabia-litteratur kan vi lese om i Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer.

1973 er året. Det var oljekrise, og OPEC stengte igjen kranene til USA og Europa. For å åpne kranene igjen stilte araber-muslimene (arabere og muslimer er utbyttbare begrep i Bat Ye’ors verden) meget strenge krav til flere EU-land. De koplet et politisk grep, og utnyttet oljen som et politisk instrument. Det var i denne sammenhengen at EAD ble dannet. Europeerne levde fra nå av i «dhimmiskap» eller underordning. Malms bok er en svært god og detaljert dokumentasjon av de islamofobiske idéene. Bat Ye’or er bare en av flere forfattere som blir presentert, en annen er Samuel Huntington og hans Clash of Civilizations.

Men det er også en dokumentasjon av de islamofobe partienes politiske praksis. Han diskuterer også begrepet islamofobi og kommer fram til at det er det tidlige 2000-tallets dominerende form for nyrasisme.

Jihad er den dødelige kjernereaktoren i islam, påstår Ye’or. Erobring og dominans er nøkkelbegreper i islam. Uten unntak ser muslimer ned på ikke-muslimer.

Løgn

Dette er det reneste sludder, og et eksempel på alle løgnene som islamofobene sprer. Malm behandler blant annet forholdet mellom islam, kristendom og jødedom da islam hadde kontrollen over Spania og Portugal, eller Al Andalus som ble erobret i 711. Dette riket var ganske liberalt og muslimene viste en utpreget toleranse overfor jøder og kristne som fikk fortsette å tro på sin tora og bibel. Kristne, og i enda høyere grad jøder, fikk gjøre karriere langt inn i de styrende palassene.

En av de store fortjenestene til Malms bok er de mange konkrete eksemplene på islamofobenes løgner. Her er et eksempel fra Sverige: «Vi har en miljon muslimer som lever på bidrag», uttalte Mats Thuresson fra Sverigedemokratene til lokalavisa Ystads Allehanda.

Avisa Dagens Nyheter undersøkte påstanden og påpekte at omkring 400 000 innvandrere med bakgrunn fra muslimske land bor i Sverige. Ca. 100 000 av disse er utøvende muslimer. Thuresson ble så stilt mot veggen av lokalavisa, og forsvarte seg med at «siffran slank ur mig, men egentligen vet jag bara att det är en jävla massa». På spørsmål om det ikke lønte seg å si sannheten, sa den nyvalgte kommunestyrerepresentanten: «man ska ljuga så det låter sannolikt».

En annen viktig løgn som er verdt å påpeke, er at muslimene er så mange og føder stadig flere barn. Det er løgn. Riktignok er det sånn at muslimske kvinner føder flere barn enn gjennomsnittet når de kommer til Vesten, men når de har slått seg til ro, nærmer de seg den vestlige befolkningen. Dette er tendensen i Europa, og i begynnelsen av 2000-tallet ligger den muslimske fruktbarheten noe over den ikke-muslimske, men det synes bare å være et spørsmål om år eller tiår før gapet er jevnet ut.

Og hvordan er den politiske praksisen der islamofobiske partier både har og ikke har en hånd på rattet? Riktig svar er: ille. Islamofobien har fått fotfeste ikke bare hos høyrepopulistiske og fascistiske partier, men også hos vanlige borgerlige partier. Malm går gjennom en rekke europeiske land og viser oss den islamofobe rasismen i all sin gru.

Et viktig poeng i boka er at flere fascistiske partier utfra egne erfaringer har forstått at jødehets i svært liten grad ser ut til å gi dem nok stemmer til et parlamentarisk gjennombrudd. Flere partier har polert fasaden og pekt ut muslimer som den nye hoggestabben. Dette gjelder både British National Party og Sverigedemokratene.

Hvorfor?

Hvorfor akkurat muslimer? Hvorfor har islam og muslimer blitt de nye ofrene for rasistisk hets, spør Malm. Han fører en lang og interessant diskusjon der både varefetisjisme og syndebukkteori er nøkkelbegreper, men også en historisk utlegning av islams og muslimers plass i verden.

I et avsnitt kalt «islamofobiens politiske økonomi», trekker Malm fram tre viktige hendelser som han mener er impulser til islamofobiens oppblomstring, og det er lett å være enig. Første impuls er oljekrisa i 1973, andre impuls er den iranske revolusjon i 1979 og tredje og viktigste impuls er terroren – terrorangrepene 11. september 2001, bombene i Madrid og London.

Skal jeg si noe negativt om denne boka, må det være at den er så tykk. Til tider blir den søvndyssende fordi mange av eksemplene den presenterer er så like. Men som Malm skriver i forordet:

Det här är en mycket lång bok, men den hade med lätthet kunnat bli tre gånger längre.

Boka er på 686 sider.

Bjørn Østby

Det har vært skrevet mye om hva sosialismen vil og bør være, men ofte altfor lite om hvilke konkrete institusjonelle former som kan realisere disse målene. Modellen her, er ett slikt forslag.

Paul Rækstad har en mastergrad i filosofi.

Ideen om sosialisme som en form for deltakende demokrati har røtter langt tilbake i den frihetlige marxistiske tradisjonen som inkluderer blant andre Marx selv, Rosa Luxembourg, Anton Pannekoek og Antonio Gramsci, samt flere anarkistiske tenkere. Med disse følger også en klassisk kritikk av den mer autoritære tradisjonen som vi ikke skal begi oss inn på her. Jeg er enig med Torstein Dahle (2011: 79) at det vil være et «fatalt feilgrep» av oss å se til de kjente eksemplene for autoritær statssosialisme som «forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge». Heller enn å røske opp i historiske krangler bør vi fokusere på det mye viktigere spørsmålet: Hvilken retning bør vi bevege samfunnet for å sikre planetens overlevelse, tilfredsstille menneskelige behov og legge til rette for alles frie selvutvikling gjennom et samfunn tuftet på verdiene frihet, likhet og brorskap.

En visjon om et fremtidig sosialistisk samfunn bør ta utgangspunkt i de individuelle og sosiale behov som eksisterer i samfunnet vårt, og som dets eksisterende strukturer ikke makter å tilfredsstille. På bakgrunn av dette kan vi stille en diagnose og foreslå en kur. For min del tror jeg, i likhet med Marx og flere andre, at flere av de mest presserende problemene og utilfredsstilte behovene i moderne kapitalistiske samfunn kan løses eller sterkt forbedres ved å underlegge både det økonomiske og det politiske – og kanskje mest det økonomiske – liv deltakende demokratisk kontroll, fra grasrota opp.

Det er vanskelig å bygge noe eller komme seg til et sted uten noen som helst ide om hvordan det skal se ut når det er ferdig, eller om hvor vi skal hen. Selv om vi bør innta en kritisk og pragmatisk holdning til konkrete institusjonelle detaljer når det kommer til det fremtidige samfunnet vi vil være med på å skape, tror jeg allikevel at det vil være svært verdifullt å diskutere noen konkrete modeller for hvordan slike samfunn kan og bør se ut. Vi verken kan eller bør fundere på minimale detaljer ved slike ting, men de brede institusjonelle formene derimot er verdt å tenke på av minst tre grunner. For det første utfordrer det den ideologiske antakelsen om at det ikke fins noe alternativ til moderne samfunnsformer. Dette er spesielt verdifullt for de av oss som mener at både kapitalismen og autoritær sentralstyrt sosialisme – så vel som den sosialdemokratiske blandingen av disse to – er utilstrekkelig. For det andre gir det oss et klarere mål å jobbe mot. Og for det tredje gjør slik en ide det lettere å finne ut av hvilke tiltak som best beveger samfunnet i den retningen vi ønsker.

En sentral utfordring for moderne sosialister er å komme opp med ideer om konkrete institusjonelle former som realiserer den typen deltakende demokratisk substans vi ønsker å se i et kommende etterkapitalistisk samfunn. Jeg har tidligere argumentert for at Marx selv pekte ut fire hovedelementer han mente var mest sentrale i et slikt samfunns institusjonelle substans (Rækstad 2010):

1. Samfunnet – ikke bare politisk, men også økonomisk – skal styres av deltakende demokratiske råd fra bunnen opp.
2. Økonomien som helhet må styres direkte av de assosierte produsenter og konsumenter gjennom en deltakende demokratisk plan eller planleggingsprosess.
3. Et slikt samfunn må si farvel til arbeidsdeling – spesielt den ekstreme formen for arbeidsdeling vi finner i utviklede kapitalistiske (og sentralt planlagte) samfunn.
4. Økonomisk innsats og produserte goder og tjenester skulle fordeles fra alle etter evne og til alle etter behov.

Jeg ignorerer her det siste punktet da Marx og modellen til Albert og Hahnel her skiller lag. Jeg tror det er de første tre punktene som er klart viktigst å ta fatt i, og det er her modellen til Albert og Hahnel kommer inn i bildet.

Alt dette er for å sikre at alle mennesker virkelig skal kunne styre sine egne liv eller sin egen selvutvikling som sosialt individ – selvfølgelig konsistent med en lik rett og mulighet til dette for alle. Målet er å eliminere alle former for dominans og undertrykking, ikke bare i den «politiske» sfære, men også den som utøves av sjefer og kapitalister på arbeidsplassene, og av upersonlige markedskrefter i økonomien forøvrig. Den økonomiske sfæren er antakeligvis – kontra nyliberal retorikk – det området av moderne samfunn og av våre moderne liv som er minst demokratisk. Og det er også det området som tradisjonelt, og med rette, har vært et av hovedfokusene for sosialistisk og sosialdemokratisk politikk. At dette ser ut til å ha gått ut på moten i enkelte partier og politiske kretser de siste par tiårene er et symptom på de reaksjonære tidene vi har vært gjennom.

Etter min mening er det beste konkrete eksempelet på en slik mulig institusjonell form, som kan realisere den typen substans Marx og andre ser for seg, den som heter «Participatory Economics» eller «ParEcon» utviklet av Michael Albert og Robin Hahnel. Jeg gjør dermed ingen krav på originalitet. Modellen jeg skal presentere og i noen grad forsvare her, er utviklet av Michael Albert og Robin Hahnel i et antall verker (se bl.a. Albert of Hahnel 1978, 1991a og 1991b, Albert 2003, og Hahnel 2005 og 2010¹. Disse er ikke oversatt til norsk, og modellen ser ikke ut til å være gjenstand for mye debatt her i landet. Forhåpentligvis vil dette endre seg.

Deltakende demokrati-modellen

En deltakende demokratisk økonomi – på engelsk en «participatory economy» eller en «ParEcon» – består av et nettverk av arbeiderråd og lokalråd. Disse utformer og realiserer deltakende demokratiske planer hjulpet av IFBer². Goder og tjenester fordeles etter innsats og oppofrelse – med unntak for de dette ikke er aktuelt for (f.eks. alvorlig mentalt tilbakestående, uføre, osv.). La oss se nærmere på hva alt dette betyr.

Arbeiderråd og Lokalråd

Modellen for deltakende demokrati som vi her ser for oss, er en økonomi som styres av og for arbeidere og forbrukere, hvor hver person er del av et arbeiderråd og et lokalråd³. Disse møtes kanskje en til to ganger i måneden, alt etter hva som er nødvendig⁴.

Hver arbeidsplass styres av ett eller flere arbeiderråd som hvert er på rundt 25–50 medlemmer. I disse rådene har alle lik bestemmelsesrett, lik makt og potensiell innflytelse, og likt ansvar. Disse rådene fødererer oppover slik at det fins høyerenivås råd med ett medlem fra hvert av rådene under til man til slutt kommer til det nasjonale nivået. Det nøyaktige antallet nivåer og antallet medlemmer i hvert av disse høyere-nivå rådene vil variere etter befolkningsmessige, geografiske og andre pragmatiske faktorer.

Disse arbeiderrådene har ansvaret for den daglige driften av produksjonsprosessen og arbeidsplassen forøvrig, i tillegg til å stå ansvarlige for å implementere den vedtatte demokratiske planen (se seksjonen under).

Hvert medlem av et slikt samfunn vil også være del av lokalråd. I likhet med arbeiderrådene består disse av 25–50 medlemmer hver og fødererer oppover til man  kommer til det nasjonale nivået. Men i motsetning til arbeiderrådene dannes ikke disse etter individuelle arbeidsplasser, men heller etter geografi – fra nabolag opp til det nasjonale nivået.

Lokalråd fatter demokratiske planer sammen med arbeiderrådene (se under), og står ansvarlige for å sikre relevante offentlige goder og tjenester på det relevante nivået (ting som sykehus, veier, parker, osv.). Det er også disse rådene som lager lover og reguleringer, og dermed konstituerer den lovgivende og, på de relevante nivåene, den utøvende, makten i samfunnet⁵.

For at et slikt samfunn skal kunne fungere i det hele tatt, trengs det et fungerende system for deltakende demokratisk planlegging. Hvis vi vil forsikre oss aktivt deltakende og effektiv kontroll over økonomien som helhet, samt individuelle arbeidsplasser, er det viktig at de mest behagelige og de mest bemektigende oppgavene fordeles på en slik måte at alle på en gitt arbeidsplass ender opp med de nødvendige evner, ferdigheter og kunnskap for at han eller hun skal være praktisk i stand til å ha en kvalifisert mening. Til slutt bør vi tenke på hvilke kriterier vi skal bruke eller sikte etter, når vi fordeler samfunnets materielle goder. Vi skal gå nærmere inn på hvert av disse punktene nedenfor.

Deltakende demokratisk planlegging

Deltakerne i en deltakende demokratisk planleggingsprosess er personer på individnivå, arbeider- og lokalrådene, samt IFBer. IFBer hjelper ved å sette «indikative priser» som oversetter en persons arbeidsrate til individuelle varer og tjenester. Disse er satt kun for å forenkle planleggingsprosessen for aktørene – de avgjør og bestemmer ingenting, og det skjer heller ingen form for bytting eller kjøp og salg av varer og tjenester slik man finner i markedssystemer.

En persons arbeidsrate bestemmes av remunereringskriteriet (se nedenfor) og er avhengig av hvor mye og hvilken type arbeid som utføres. Disse heftes til forskjellige oppgaver eller sammensetninger derav, og hvor nødvendig modifisert til å ta i betraktning relevante individuelle faktorer.

De indikative prisene foreslås av IFBene, men til syvende og sist er forholdet mellom arbeid utført og forbruk inntjent en avgjørelse som hviler hos arbeider- og lokalrådene slik at de reflekterer de virkelige individuelle og sosiale omkostningene ved å produsere noe. Disse inkluderer bl.a. mengden og kvaliteten av arbeid og investeringer (maskineri, transport, osv.), så vel som miljøskader og andre eksternaliteter⁶ og sosiale goder som markeder som kjent ikke tar hensyn til.

En demokratisk planleggingsprosedyre i henhold til denne modellen vil grovt sett se ut som følger:

1. IFBene anslår de forskjellige kostnadene (arbeid, investeringer, naturressurser), så vel som de estimerte sosiale kostnadene ved å produsere alle goder og tjenester. Disse er basert på forrige års plan og trenger bare modifiseres til å ta i betraktning nye utviklinger.
2. Lokalråd og føderasjoner svarer med forbruksforslag, og arbeiderråd og føderasjoner svarer med produksjonsforslag som inkluderer lister over alle outputs de foreslår samt alle inputs de trenger for å produsere disse. Disse er også basert på forrige års plan som individer og råd på de relevante nivåene reviderer slik de selv ønsker.
3. I lys av disse forslagene kalkulerer IFBene overflødig forsyning og etterspørsel for alle ferdige produkter og tjenester, arbeid, investeringer og naturressurser, og justerer sine anslåtte indikative priser for å produsere mer eller mindre av en vare eller tjeneste i tråd med (blant annet) estimert forsyning og etterspørsel. Vi bør merke at såkalte «indikative priser» kun er estimater IFBene setter for å gjøre planleggingsprosessen lettere. De har ingen makt over selve planleggingsprosessen som sådan, og de fyller ikke den samme funksjonen som «priser» på et marked der man bytter en viss mengde vare for en annen.
4. Arbeider- og lokalrådene og føderasjonene sender inn reviderte forslag fram til de leverer et som de andre rådene i samme gruppe kan akseptere, slik at enighet nås om en samlet plan.
5. Planer vil inkludere tilstrekkelige marginer så vel som fleksibiliteten til å imøtekomme en stor grad av revidering etter behov.
6. I henhold til den planen man kommer fram til, blir arbeidsplasser tildelt en begrenset mengde forbruksrettigheter basert på deres samlede arbeidsrater (dvs. arbeidsraten for alt arbeidet det forventes kommer til å bli utført der). Disse blir så delt ut til individuelle arbeidere avhengig av de spesifikke arbeidsratene til de forskjellige oppgavene de utfører, for eksempel månedlig eller annenhver uke.

Medlemmene av arbeiderråd vil måtte møtes for å bestemme hva de vil foreslå å produsere og hvilke inputs de vil forespørre. Medlemmene av forbrukerråd på de relevante nivåene vil møtes for å bestemme hvilke offentlige goder og tjenester de vil forespørre på de forskjellige nivåene.

Enkelte kollektive goder/offentlige tjenester slik som skole, helsevesen og rettsvesen hører hjemme på høyere nivåer – f.eks. nasjonalt – mens andre goder og tjenester som f.eks. en lokal park hører hjemme på et lavere nivå.

Alle møtene er møter innenfor råd og føderasjoner, ikke mellom disse. Her er det rådene og føderasjonene selv som avgjør hva de vil gjøre. Forslagene deres må til syvende og sist aksepteres av de andre rådene i samme gruppe. At andre råd får stemme «ja» eller «nei» til andre forslag i deres gruppe betyr ikke at de må gå inn i noen langvarig detaljanalyse av de forskjellige forslagene. Alt de trenger å gjøre er å se på forholdet mellom de sosiale godene og kostnadene til et forslag. Generelt har alle god grunn til å akseptere alle forslag innenfor en viss rekkevidde. Siden rådene som sender inn forslagene sine, lett holder styr på dette forholdet, og siden de vil få forslaget sitt gjennom så fort og knirkefritt som mulig, og siden det samme gjelder for de andre rådene i gruppa som sier «ja» eller «nei», har alle sammen interesse av å sende inn akseptable forslag og akseptere disse med mindre det en god grunn til ikke å gjøre det.

Men det viktige er at det er rådene og føderasjonene selv som bestemmer hva de vil foreslå, og også eventuelt hvordan de vil revidere forslagene sine for at disse vil kunne aksepteres. Robin Hahnel har godt uttrykt betydningen av dette:

When worker councils make proposals, they are asking permission to use particular parts of the productive resources that belong to everyone. In effect their proposals say: «If the rest of you – with whom we are engaged in a cooperative division of labor – agree to allow us to use productive resources belonging to all of us as inputs, then we promise to deliver the following goods and services as outputs for others to use.» When consumer councils make proposals, they are asking permission to consume goods and services whose production entails social costs. In effect their proposals say: «We believe the effort ratings we received from our co-workers together with allowances members of households have been granted indicate that we deserve the right to consume goods and services whose production entails an equivalent level of social costs.»

The planning procedure is designed to make it clear when a worker council production proposal is inefficient and when a neighborhood consumption council proposal is unfair, and allows other worker and consumer councils to deny approval for proposals when they seem to be inefficient or unfair. But initial self-activity proposals and all revisions of proposals are entirely up to each worker and consumer council itself. In other words, if a worker council production proposal or neighborhood council consumption proposal is disapproved the council that made the proposal revises its own proposal for submission in the next round of the planning procedure. This aspect of the participatory planning procedure distinguishes it from all other planning models and is crucial if workers and consumers are going to enjoy meaningful self-management. (Hahnel 2010, Hahnels egen utheving)

Balansert arbeid

Balansert arbeid betyr ikke at alle skal gjøre litt av alt. Det er en spesifikk måte å organisere distribusjonen av visse oppgaver og gjøremål som er særskilt viktige for at borgerne i et deltakende demokrati skal kunne delta på en meningsfylt måte i institusjonene sine, samt utvikle og utfolde seg selv som mennesker.

For å gjøre dette vil de resulterende arbeidskompleksene – hvilket vil si de forskjellige klasene med forskjellige arbeidsoppgaver – variere betydelig fra arbeidsplass til arbeidsplass, men de underliggende prinsippene som genererer disse, vil være de samme:

1. Sikre at alle gjør både noe av det mer utfordrende og givende arbeidet, samt det tyngre og mer kjedelige, slik at alle individer styrkes og utvikles heller enn bare noen få på de andres bekostning.
2. Sikre at oppgaver og ansvar som involverer kritisk kunnskap om måten bedriften fungerer på fordeles og roteres jevnt blant de som jobber der.

Balansert arbeid forhindrer at en liten minoritet med kritisk kunnskap og kompetanse innen en bedrift ender opp med å styre denne på egen hånd ved at alle de andre medlemmene vil ha lite de skulle sagt, når de vet lite eller ingenting om hva det er snakk om. Dermed forsikrer de også at alle de som jobber på en gitt bedrift, kan delta på en meningsfylt måte i institusjonene til et deltakende demokrati, slik at dets institusjonelle løfte om en deltakende demokratisk samfunnsform realiseres.

Det er en godt kjent og bekreftet problemstilling at fordelingen av arbeidsoppgaver i kapitalistiske samfunn har tendert mot å monopolisere konseptuelle og planleggingsrelaterte oppgaver til et sjikt planleggere og koordinatorer. Resultatet av dette er ikke bare svekking av arbeiderne på jobbmarkedet fordi det minsker krav til kunnskap og kompetanse (og dermed øker antallet arbeidere som kan konkurrere om en gitt stilling) og gjør hver enkelte arbeider lettere å bytte ut. Det er også at en ny form for stratifisering oppstår mellom arbeidere og de som sitter på nøkkelkunnskap og kompetanse og står for den daglige planleggingen og driften av en arbeidsplass.

Det gjør liten forskjell for våre hensyn her om vi kaller disse en egen klasse (slik Ehrenreichene og Albert og Hahnel vil), om vi insisterer på at de kun er et «stratum» (slik bl.a. Aronowitz vil ha det til), eller om vi insisterer på å klassifisere dem som en av de «contradictory locations» på det moderne klassekartet (slik Wright hevder)⁷. Det viktige for oss er at dette er en virkelighet et sosialistisk samfunn vil måtte takle – en virkelighet som virkelig risikerer å true de deltakende demokratiske forhåpningene vi har til et fremtidig sosialistisk samfunn. Koordinatorklassen (som jeg herved vil kalle dem) vil, selv med et system av arbeiderråd, ende opp med den virkelige makta på bedriften fordi de både vet og kan mer, fordi bedriften er mye mer avhengig av dem for den daglige driften enn den er av arbeiderne, og fordi de har alt tilrettelagt til å ha kvalifiserte og gjennomtenkte bidrag i en demokratisk debatt i motsetning til arbeiderne der. Dette er et kjent problem for kooperativer som ikke implementer balansert arbeid, blant annet de eksproprierte og arbeiderdrevne fabrikkene i Argentina⁸.

Vi kan her trekke en linje til hvordan Michael Lebowitz (2010: 40–1) vektlegger – kontra de autoritære regimene i f.eks. Sovjetunionen – hvor viktig det er at arbeidsplassene reelt styres av arbeiderne der istedenfor et mindre sjikt med sjefer. En av de viktigste grunnene til at Albert og Hahnel anbefaler balansert arbeid er nettopp for å sikre den virkelige verdien av de formelle demokratiske formene i arbeiderog lokalrådene.

For skeptikere er det verdt å merke seg at balanserte arbeidskomplekser allerede eksisterer i et lite knippe kooperativer konstruert som best mulig etter denne modellens linjer. Spesielt interessant er tilfellet «Mondragon Bookshop and Coffehouse» i Canada (som ikke bør forveksles med det baskiske kooperativet med samme navn) har greid å rotere alle oppgavene involvert i driften av en bokbutikk og restaurant/kaffebar, noe som er å gå lengre enn det som kreves av balansert arbeid.

Remunerering – hva får vi igjen for arbeidet?

Hvilket praktisk kriterium bør bestemme hvor mye man får for arbeidet sitt av samsfunnet? Generelt i et deltakende demokratisk samfunn kan dette gjøres ved å tillegge forskjellige arbeidsoppgaver arbeidsrater slik at de oppgavene som involverer mest innsats og oppofring (effort and sacrifice) betales best – dvs. at oppgavene eller oppgaveknippene som er tyngst, mest slitsomme, og eventuelt mest skadelige, belønnes mer fra samfunnspotten. Disse ratene kan i sin tur modifiseres til å ta i betraktning relevante individuelle forskjeller slik som effektene av alderdom, funksjonshemming, skader, kronisk sykdom, osv (der de det er snakk om, fortsatt er i stand til å delta i arbeidslivet).

Forsvarerne av denne modellen mener en slik ordning er mest rettferdig fordi innsats og oppofrelse er de eneste faktorene vi har direkte personlig kontroll over, i motsetning til sosial posisjon, styrke, intelligens, osv. som i stor grad er beror på flaks (ofte uansett i hvilken grad dette kan tillegges arv eller miljø). De tror også at det er best fordi det enkelt og greit er rettferdig at de som jobber og sliter hardere, får mer igjen for det, og fordi det kan bidra til å motivere mennesker til å gjøre ellers kjedelige, tunge og slitsomme oppgaver og yrker av de riktige grunnene – fordi de får mer igjen for det, og ikke fordi de har lite eller intet annet valg.

Så, hvis vi ignorerer de forskjellige remunereringskriteriene, hvordan realiserer et deltakende demokrati den sosialistiske substansen som opptok Marx og mange moderne revolusjonære? Til sammen sikrer nettverket av arbeiderråd og lokalråd som former og gjennomfører demokratiske planer – både i samfunnet som helhet og på det dagligdagse plan – at hele samfunnet er underlagt deltakende demokratisk kontroll. Siden arbeiderrådene i modellen er fundert i den enkelte bedrift og føderert oppover, og fordi deltakende demokratisk planlegging eliminerer økonomiens og samfunnets underleggelse til en minoritets vilje eller upersonlige markedsmekanismer, styres økonomien direkte gjennom en allment vedtatt plan. Og til sist representerer ideen om balansert arbeid et – kanskje det viktigste – konkrete tiltaket for å gjøre noe med den arbeidsdelingen vi ser i kapitalistiske, autoritære statssosialistiske og markedssosialistiske land.

Spørsmål og svar

Jeg tar for gitt at de fleste som leser dette, allerede er overbevist om at kapitalismen som økonomisk system bør kastes til fordel for et annet. Derfor skal jeg ikke bruke mye tid på å argumentere for alle måtene vi kan forvente at et deltakende demokratisk samfunn vil være overlegent kapitalismen. Det jeg skal gjøre istedenfor, er å gjennomgå noen av de mest prominente bekymringene som dukker opp i forbindelse med spørsmålet om et slikt samfunn kan være levedyktig. Hvorvidt modellen eller deler av modellen er mulig eller praktisk. Og eventuelt hvilke andre – potensielt negative – konsekvenser en slik modell også kan risikere å føre med seg. Igjen, det jeg skal gjøre er i all hovedsak å gjennomgå det som allerede fins i litteraturen, men som jeg tror vil være av betydelig interesse for de som møter disse ideene for første gang.

Hvordan sikrer et deltakende demokrati at dets valgte representanter i de forskjellige rådene holdes ansvarlige overfor de de skal representere?

Selv i et deltakende demokrati må en del avgjørelser fattes av mer sentrale organer. Modellen aksepterer dette, og forsøker å sette opp en struktur der disse avgjørelsene i mest mulig grad styres av og er følsomme overfor de menneskene som representeres – i hvertfall der avgjørelsene ikke kan eller trenger å fattes direkte. Et deltakende demokrati har flere trekk for å sikre at de rådene på høyere nivåer forblir ansvarlige for deres handlinger, og for de kan holdesansvarlige av befolkningen. Noen av disse er de følgende:

1. Hvert medlem av et råd på høyere nivå (tenk fylke eller nasjonalt) må ha blitt valgt inn fra et råd på bakkenivå og oppover. Dette bør blant annet sikre at de fjerneste folka med liten eller ingen forbindelse til vanlige folks situasjon, interesser og bekymringer effektivt vil være utelukket.
2. Arbeid som representant vil være lønnet, men det vil – i hvertfall på de fleste nivåer – være del av et bredere balansert arbeid, noe som igjen vil sikre at disse må holde kontakten med vanlige folk.
3. Alle representanter forblir medlemmer av de arbeider- og forbrukerrådene de er medlem av på bakkenivå, hvilket sikrer kontinuerlig tilbakemelding fra og interaksjon med de andre medlemmene.
4. Alle medlemmer på alle nivåer kan tilbakekalles av velgermassen ved et mistillitsvotum.
5. En folkeavstemning (på ethvert nivå) kan tvinges gjennom ved enten et tilstrekkelig antall signaturer blant den relevante velgermassen, eller av et krav fra en tilstrekkelig høy minoritet i det relevante rådet. Siden rådene på lavere nivå møtes regelmessig uansett, vil slike avstemninger være svært enkle og lite ressurskrevende: Ved neste møte blant rådene på laveste nivå blir en avstemning gjennomført – eventuelt en debatt og så en avstemning – og de resulterende stemmene samlet inn og telt opp. Dette vil motvirke forsøk på å prøve å presse gjennom avgjørelser som flertallet er klart imot.

Er det noen som helst empirisk grunn til å tro at et system bestående av fødererte råd kan fungere?

Kort fortalt ja. Mindre eksempler på deltakende demokratiske enheter – eller i det minste liknende – fins det mange av, fra kibbutzene i Israel til Chiapas og arbeiderstyrte fabrikker i Argentina og Venezuela. I større skala er det beste eksempelet Spania under den spanske revolusjonen – en økonomi som ifølge alle, til og med strengt konservative, observatører fremsto som lengt mer effektiv enn dets kapitalistiske forgjengere (for et bra overblikk se del to av «Objectivity and Liberal Scholarship» i Chomsky 1969). Forskjellige former for småskala lokalråd spilte en viktig rolle i Egypt for litt siden, og nå deltar rundt 125 000 spanjoler aktivt i en rådsbevegelse som har oppstått kun de siste månedene (se Marti 2011). Det fins også en håndfull kooperativer rundt om i verden som opererer eksplisitt etter modellen vi her har skissert – inkludert remunerering etter innsats og oppofrelse og balansert arbeid⁹. Alt dette og mye mer er selvfølgelig langt fra definitivt, men det er i hvertfall svært oppmuntrende.

Men vil arbeiderdrevne arbeidsplasser være effektive?

To punkter til å begynne med: For det første, bør det nevnes at bruk av de samme moderne økonomiske metoder som skal vise at markedsøkonomier allokerer ressurser effektivt også, med enda mindre restriktive antakelser, viser at et deltakende demokrati også vil gjøre dette (se Albert og Hahnel 1991b), samtidig som denne modellen kan takle eksternaliteter som markedsøkonomier ikke fanger opp.

For det andre er det viktig å være bevisst på at «effektivitet» ikke er et verdinøytralt konsept, selv om det ofte fremstilles som om det var det. En institusjons eller politikks effektivitet er alltid noe relativt til de målene vi vil de skal oppfylle. Dette punktet er viktig fordi produksjonsprosessen ikke bare produserer varer og tjenester, men også menneskene som er en del av den. Og effekten på disse reflekteres ofte ikke i prisforholdet mellom kjøper og selger. Hvis vi har et mål om menneskers frie selvutvikling, kan vi godt akseptere – hvis det i dette hele tatt skulle væte nødvendig – at produksjon per arbeider er noe lavere enn i en tilsvarende kapitalistisk arbeidsplass. Hvorfor? Fordi viktige faktorer som frihet, selvstyre, og demokratisk kontroll over våre egne liv vil veie tyngre når det kommer til alles frie selvutvikling.

Men, selv om vi forholder oss til en mer begrenset forståelsene av effektivitet – for eksempel produktivitet – finner vi at økt arbeiderstyre kommer svært godt ut, både når det kommer til det private og det offentlige. Empiriske data viser at arbeiderstyrte bedrifter har betydelig bedre produktivitet enn sine rene kapitalistiske konkurrenter¹⁰. Dette kan virke overraskende for mange – spesielt de som er opplært langs linjene til rational choice-teori og nyklassisk økonomi der aktører kun motiveres av egen vinning. Empiriske studier av menneskelig motivasjon og produktivitet – i motsetning til denne teoriens á priori antakelser – kan derimot si noe mer fruktbart om hvorfor dette er tilfelle.

Empiriske studier på menneskelig motivasjon har funnet at faktorer som autonomi, mestring og mål og mening er mektige, over et ganske lavt minimumsnivå av materiell velstand, mye sterkere faktorer (se Pink 2009) enn tradisjonelle økonomiske insentiver. Faktisk har tradisjonelle gulrøtter og pisker bare svært begrenset virkning¹¹, mens disse tre viser seg å være langt viktigere¹². Med sitt fokus på arbeiderselvstyre, og sin deltakende demokratiske struktur, og dermed fravær av hierarkiske kommandostrukturer vi i dag er godt kjent med, vil arbeidstakere i et deltakende demokrati ha betydelig mer autonomi enn det som noen gang vil være forenlig med kapitalismen. Med fraværet av markedspresset til konstant å minske kostnader og maksimere profitt vil det være bedre rom for idealer og normer om mestring og å produsere og yte best mulig for de som drar nytte av arbeidet man gjør.

Disse faktorene kan forklare i hvertfall noe av den høyere produktiviteten vi finner med økt arbeiderstyre, enten det er i privat eller statlig sektor. Vi har god grunn til å tro at de alle vil være til stede, og til stede i mye større grad, i et deltakende demokrati slik jeg har skissert her. Til og med med en svært restriktiv forståelse av effektivitet og produktivitet er det derfor god grunn til å ha tro på modellen.

Konklusjon

Målet bak utviklingen av en modell for et deltakende demokrati er å prøve å gi et konkret innhold til ideen om et sosialistisk folkestyre som noe annet enn den velkjente kapitalismen, statlig sentralstyre, markedssosialisme, eller en blanda hybrid. Når vi sier at en annen verden – og, spesielt, et annet økonomisk og politisk system – ikke bare er mulig men noe vi bør foretrekke og noe vi bør sikte samfunnsutviklingen mot, har vi nå noe konkret å vise til.

Hvis vi virkelig ønsker et friere, åpnere og mer demokratisk samfunn, et samfunn der det ikke er en rik og privilegert elite, ikke en eller flere private autokratier i form av aksjeselskap, og heller ikke upersonlige markedskrefter som styrer, men folk selv, sammen, er dette veien å gå.

Kilder

Albert, M. 2003. ParEcon: Life After Capitalism. London: Verso.

Albert, M. 2005. «Argentine Self-Management». [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www. zcommunications.org/argentine-self-managementby- michael-albert

Albert, M. og Hahnel, R. 1978. UnOrthodox Marxism: An Essay on Capitalism, Socialism and Revolution. Boston: South End Press.

Albert, M. og Hahnel, R. 1991a. Looking Forward: Participatory Economics for the Twenty First Century. Boston: South End Press.

Albert, M. og Hahnel, R. 1991b. The Political Economy of Participatory Economics. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Chomsky, N. 1969. American Power and the New Mandarins. New York: The New Press.

Dahle, T. 2011. Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit. Rødt!: Marxistisk Tidsskrift. 40(2), ss. 76-83..

Hahnel, R. 2005. Economic Justice and Democracy: From Competition to Cooperation. New York: Routledge.

Hahnel, R. 2010. «Anarchist Planning for Twenty-First Century Economies: A Proposal». [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications. org/anarchist-planning-for-twenty-first-centuryeconomies- a-proposal-by-robin-hahnel

Lebowitz, M. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press.

Marty, D. 2011. «Indignant and Organized: from 15-M to 19-J» [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications.org/indignant-andorganized- from-15-m-to-19-j-by-david-marty

Pink, D. H. 2009. Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. New York: Riverhead Books.

Rækstad, P. 2010. Marx fra demokrati til kommunisme. Rødt!: Marxistisk Tidsskrift. 39(4), ss. 90-9.

Shalom, S. 2005. «ParPolity: Political Vision for a Good Society» [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications.org/parpolity-politicalvision- for-a-good-society-by-stephen1-shalom

Spannos, C. (red.). 2008. Real Utopia: Participatory Society for the 21st Century. Oakland, CA: AK Press.

Walker, P. (red.). 1979. Between Labor and Capital. Boston: South End Press.

Wright, E. O. 1980. Varieties of Marxist Conceptions of Class Structure. Politics & Society 9(3), ss. 323- 70.

Noter

1. For nye lesere er antakeligvis Albert 2003 eller Hahnel 2005 de beste stedene å begynne.
2. På Engelsk står IFB for «iteration facilitation boards». Jeg fant ingen/kom ikke opp med noen tilfredsstillende oversettelse så jeg beholder originalforkortelsen.
3. Albert og Hahnel bruker termene «workers council» for arbeiderråd og «consumers council» for lokalråd. Jeg har valgt å bruke «lokalråd» fremfor den mer bokstavelige oversettelsen «forbrukerråd» siden sistnevnte er navnet på noe helt annet i Norge, og fordi jeg tror «lokalråd» fungerer like greit.
4. Enkeltmannsforetak slik som individuelt drevne gårder, butikker m.m. vil danne sine egne råd alt ettersom hvordan dette er praktisk og på liknende måte føderere oppover slik som alle andre arbeidsplasser.
5. Et fyldigere bilde av hvordan de spesifikt politiske aspektene kan fungere – bl.a. et juridisk system – er utviklet i Shalom 2005.
6. En eksternalitet – på engelsk «externality» – er en ikke-priset samfunnsøkonomisk gevinst eller kostnad som ved produksjonen ler konsumet av en vare aller tjeneste. De samfunnsmessige kostnadene eller gevinstene ved en slik vare eler tjeneste blir dermed høyere eller lavere enn det som registreres av prisene på markedet. Klassiske eksempler på viktige eksternaliteter er ting som ren luft, barnearbeid, global oppvarming, og systematisk risiko (tenk finanskrisen).
7. Se essayene samlet i Walker 1979 og Wright 1980.
8. Se Albert 2005, samt intervjuet med Ezekiel Adamovsky på Znet, URL: http://www. zcommunications.org/argentina-and-parecon-bymichael- albert.
9. Disse inkuderer Arbeiter Ring Publishing (http:// www.arbeiterring.com/), Blue Space Adventure Travel Guides Cooperative (www.thebluespace. com/index.shtml), G7 Welcoming Committee Records (http://www.g7welcomingcommittee.com/), Mondragon Bookstore and Coffeehouse (http:// mondragon.ca/), Natural Cycle Bike Courier and Bike Repair (http://www.naturalcycle.ca/), OAT (Formerly TAO), Communications (http://www.tao. ca/), Reverse Garbage (http://www.reversegarbage. com.au/about.htm), South End Press (http://www. southendpress.org/), splatIT Webworks (http://www. splatit.ca), ParIt (http://parit.ca/), Koumbit (http:// www.koumbit.org/en), og Z Communications (http:// zcommunications.org) (an overarching project that includes Znet, Z Magazine and Z Education Online).
10. For en liste med referanser til empiriske studier se http://home.comcast.net/~romccain/productivity. html.
11. Det vil si, de slutter å fungere slik de «skal» med en gang en oppgave involverer noe over rudimentære kognitive evner – noe de aller fleste jobber gjør. Faktisk ser de ut til å ha motsatt virkning.
12. Det fins også en veldig underholdende video/ foredrag som oppsummerer disse funnene her: http://www.youtube.com/watch?v=u6XAPnuFjJc.

I ganske mange timer har jeg sittet og hørt på flyktningers livshistorier. Hvordan var livet i hjemlandet? Hvordan var flukten, hvordan var asylsøkerperioden i Norge, og hvordan var kampen for å få til familiegjenforening?

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom ved Høgskolen i Sør Trøndelag. Har flere studieopphold i 3. verdenland, og skrevet en rekke bøker og artikler basert på disse oppholdene

Møte med flyktningene har vært en del av et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Sør-Trøndelag². Vi ønsket å finne ut mer om hvor store forandringer i levemåte flyktninger fra den tredje verden må igjennom, og hvor krevende flukten og livet i Norge har vært. Mange av historiene er så sterke at det er vanskelig å forstå at flyktningene har holdt ut. I hjemlandet var det krig eller borgerkrig. En irakisk kurder forteller at familien hans hadde flyktet til Iran 5 ganger for å komme unna forfølgerne. Ei kvinne fra Somalia forteller om livet under borgerkrigen i Somalia, hvordan mannen forsvant, om flukten til Kenya, om livet i den store flyktningeleiren, reisen tilbake til Somalia. Så måtte hun flykte igjen. Bare en av to unger fikk hun med seg til det hun trodde var Canada. Agenten hadde ikke greid å få dem dit. Etter en strabasiøs reise til Etiopia dro de videre med fly, og havnet i et land som hun aldri hadde hørt om, Norge. Etter flere års venting lyktes hun å få den syke moren og sønnen til Norge. Det er 10 år siden hun kom til Norge. Hun greier seg, men har store problemer med bolig og jobb. Noen greier å forsone seg med at framtida deres blir i Norge, men mange greier det ikke. De lever i en konstant tilstand av savn. Vi intervjuet en tidligere irakisk-kurdisk offiser som fortsatt, etter 11 år i Norge, sitter klistret til TV-apparatet der irakiske nyheter fyller stua. Kona var syk av depresjon, men måtte ta seg av de 7 ungene så godt hun kunne. Mannen lever fysisk i Norge, men tankene er hver time på dagen i hjemlandet. nesten ingen av flyktningene vi intervjuet, hadde norske venner. Historiene flyktningene har fortalt oss, er historier om et langt og krevende «sprang», fra en før-industriell levemåte i hjemlandet, gjennom en krevende flukt og asylsøkerperiode til livet i Norge, et samfunn helt ulikt hjemlandet. De har ikke fått noen æresbevisninger for å ha greid dette ekstremt krevende «spranget». De dramatiske flukthistoriene og de store endringene i levemåte som flyktningen må igjennom, engasjerer heller ikke norske myndigheter eller medier i særlig grad. Flyktningenes bakgrunn ser ikke ut til å spille en rolle for integreringspolitikken.

Myndighetene er mest opptatt av hvordan flyktningene raskest skal bli effektiv arbeidskraft, og hvordan vi skal unngå at de belaster velferdssystemet (Jfr. NOU 2011:7, Brochmannutvalget). FrP, AP og flere andre partier overgår hverandre i å innføre stadig nye restriksjoner som et ledd i det de kaller integreringspolitikken. Årsaken til manglen på interesse for flyktningenes tidligere levemåte og den livssituasjonen de kommer fra, henger etter min mening sammen med tre forhold:

For det første en mangel på forståelse for hvor store endringer i levemåte flyktningene må tilpasse seg, når de flykter til en moderne høyteknologisk markedsøkonomi som den norske.

For det andre en feilaktig oppfatning av hvordan levemåte og kultur endres. Den rådende oppfatningen ser ut til å være at dette langt på vei er et viljespørsmål, og at flyktningene blir «norsk» bare kravene er strenge nok.

Det er også en tredje årsak til den manglende interessen for flyktningenes bakgrunn, som jeg vil nevne her, men som det ikke blir plass til å gå inn på i denne artikkelen. Det er Vestens fraskrivelse av ansvar for de store flyktningekatastrofene de siste 50 årene. Årsaken er ikke først og fremst borgerkriger og etniske konflikter i de fattige landene. Årsaken til de største flyktningekatastrofene er imperialistisk politikk: fordrivelsen av det palestinske folket, krigene i Indokina og de langvarige krigene i Afghanistan og Irak. Også dagens store fluktkatastrofer på Afrikas horn har nær sammenheng med kolonihistoria og etterkrigstidas økonomiske verdensorden.

Det store spranget

På et møte med innvandrerorganisasjonene i Sør-Trøndelag som ble arrangert for noen år siden, svarte en irakisk representant på spørsmål om hva vi kunne gjøre for dem:

Dere må vise større interesse for hvem vi er, lære mer om oss, våre hjemland og måten vi levde på.

Etter min mening pekte den irakske representanten på noe vesentlig. Denne manglen på interesse kan også forklare den manglende forståelsen for det særegne ved flukten fra den tredje verden til et land som Norge. Det kan se ut som den rådende tankegangen er omtrent slik: Før var det europeere som flyktet til Amerika. Nå er det folk fra andre deler av kloden som flykter. Vi greide oss godt i Amerika. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere for dem å tilpasse seg? Et slikt resonnement viser mangel på forståelse av det særegne ved dagens flyktningebevegelser. Da 40–50 millioner europeere på 18. hundretallet la ut på den lange reisen til Amerika, visste de at de kom til et land hvor folk levde nesten på den samme måten som hjemme. Ingen krevde at de måtte tilpasse seg de innfødte indianernes levemåte. Det samme visste settlere som kom til Afrika eller Palestina. I stedet for respektabelt å tilpasse seg de innfødtes måte å leve på, kunne settlerne med rå makt tvinge sin levemåte på de innfødte.

I dag flykter årlig om lag 15 millioner mennesker fra kriger og naturkatastrofer. De fleste som flykter, kommer ikke lenger enn til sikre områder i eget land eller til nabolandet. Men om lag 10 % kommer seg videre. Til fots over fjell og gjennom ørken, med primitiv transport gjennom farlige krigsområder, som regel hjulpet av profesjonelle kjentfolk, men noen ganger også utnyttet av kyniske menneskehandlere, havner de til sist i USA, Canada eller Europa. Denne reisen kan ta måneder og år. Ofte helt uforberedt kan de ende i Norge, et land de ikke vet noe om, en sivilisasjon helt forskjellig fra deres egen. Disse flyktningene har gjort et sprang fra én levemåte til en annen som kanskje er det største spranget i folkevandringenes historie. Spranget er ikke først og fremst geografisk. Spranget dreier seg om ulikhet i levemåte og kultur. Flyktninger og deres familier har gjort spranget fra før-industrielle samfunn til stater som har levd med industriell kultur og markedsøkonomi i 150 år eller mer.

Den industrielle revolusjonen utløste en økonomisk vekst uten sidestykke i menneskehetens historie. Sammen med den vitenskapelige revolusjonen og den stadig mer dominerende markedsøkonomien har dette i løpet av et par århundrer endret både hverdags- og arbeidslivet. Økonomien i et land som Norge er preget av høyt tempo og raske organisatoriske endringer. Det vanlige er at både kvinner og menn er lønnsarbeidere. Individualisme preget av økende avstand mellom mennesker har erstattet gamle kollektiver. Materialismen og kampen for stadig flere forbruksvarer, kan virke uforståelig for folk som er vant med få ting. Familiens rolle er sterkt redusert, og de tradisjonelle maktstrukturene er endret. Mannens og de eldstes rolle er langt mindre viktig enn i tidligere tiders familier. Barna er selvstendige subjekt og ikke bare slektens og familiens ansvar.

Flyktninger som kommer fra land i den tredje verden, kan oppleve denne høyteknologiske markedsøkonomien som truende. Deres hjemland har ikke vært igjennom de samme teknologiske revolusjonene. Århundrer med kolonialisme og imperialisme satte en brutal stopper for teknologisk og økonomisk utvikling. Derfor har også samfunnsforandringene vært langsomme, og levemåten er fortsatt tradisjonell. Det er med en slik kulturbalast flyktningene kommer til Norge. Deres tusen år gamle skikker og tradisjoner forsvinner ikke nødvendigvis selv om disse ikke gjelder i det nye landet. Fortsatt vil tradisjonelle oppfatninger om hvordan livet skal leves, prege deres hverdag. Religiøse autoriteter representerer fortsatt sannheten for mange, også etter at de har flyktet. De følger ofte tradisjonelle kleskoder. Noen menn ser kvinners lønnsarbeid som en trussel mot familiesystemet. De er opptatt av å sikre barna en ektefelle som passer for familien. De frykter at ungdommene skal dras inn i Vestens alkoholbruk, festkultur og kroppsfiksering. I noen tilfelle har menn brukt voldelige midler for å forsvare det de oppfatter som riktig, med tragiske utfall for dem selv og familien. Mange av flyktningene har i årevis levd i land i krig. I slike situasjoner forsterkes ofte religiøse dogmer, menns autoritet og kvinneundertrykkende holdninger (Al-Ali 2007).

Flyktninger som har gjennomført det jeg kaller det store spranget, har et sterkt behov for fortsatt å holde kontakten med familien og kulturen i hjemlandet. Dette er langt lettere i dag enn under tidligere migrasjonsperioder. Det er ikke bare de økonomiske forpliktelsene som er lettere å ivareta enn tidligere. Med den elektroniske revolusjonen har det åpnet seg helt andre muligheter for kommunikasjon. Innvandrere kan nå følge de daglige nyhetssendingene fra hjemlandets TV-kanaler, eller holde kontakten med familien via gratis telefon (Skype). Slik kan de leve i to kulturer. I fagspråket kalles det transnasjonal migrasjon. Dette bidrar til å gjøre savnet av hjemlandet mindre. Men det bidrar også til at hjemlandets tradisjoner og skikker lettere opprettholdes i det nye samfunnet, og at hjemlandets tradisjoner får sterkere og mer langvarig innflytelse.

Det store spranget

Det jeg har kalt «det store spranget», er flere prosesser:

For det første den krevende tilpasningen fra livet i et førindustrielt samfunn, ofte fra en krigssituasjon, til livet i en moderne markedsøkonomi.

For det andre den farlige og anstrengende flukten.

For det tredje asylsøkerperioden, isolert fra vanlig liv, sendt fra et asylmottak til et annet.

For det fjerde familiegjenforeningsprosessen. Ofte år borte fra ektefelle og barn med veldig savn, i kamp med det norske byråkratiet.

I stedet for at det vises forståelse for «det store spranget», krever myndighetene rask tilpasning til det norske samfunnet, til integrering, til at de skal gjøre som oss. Integreringspolitikken er også preget av den vestlige oppfatningen av at økonomisk vekst er identisk med sivilisasjonsutvikling. Derfor må de lære av oss, vi «utviklede», mens vi har lite å lære av dem, de «underutviklede ». Det er all grunn til å stille spørsmål ved på hvilke områder dette gjelder, og ikke minst på hvilke områder det ikke gjelder! Det er ikke alt flyktningene har med seg av kultur og levemåte som er «feil», og alt vi gjør som er rett. Flyktninger som kommer fra samfunn så ulikt den vestlige verden, reagerer ofte negativt på forhold ved vår levemåte. Det kan være vår mangel på respekt for religion og tradisjoner, behandlingen av eldre, den sterke individualismen eller den veldige opptattheten av materielle ting. Men flyktningene møter sjelden nordmenn som er åpne og interessert i deres kritikk av vår levemåte.

Det økonomiske menneske

Toneangivende norske politikere påstår ofte at «Norge er verdens beste land å bo i»³. Det er liten tvil om at disse politikerne synes Norge er det beste landet å bo i for dem, men de aller fleste mennesker i verden synes den beste plassen å bo, er der de har familien, venner og alt de er glade i. Når dette ikke er selvsagt kunnskap for visse norske politikere, er det blant annet fordi de gjennom flere tiår er indoktrinert i nyklassisk økonomisk teori. Denne ideologien påstår at menneskelig adferd først og fremst er styrt av økonomiske forhold: Hva lønner seg for meg? Hva bør jeg gjøre for å oppnå størst mulig nytte? Dette er teorien om «The economic man». I følge tilhengerne av denne teorien oppfører alle mennesker seg slik, enten de er fra Norge eller Somalia, enten personen er muslim eller ateist. Alle prøver å maksimere nytten for seg og sine ved å treffe rasjonelle valg. Dette styrer også flyktningers valg av land de flykter til, og den styrer flyktningers adferd i Norge. Ut fra denne teorien er det naturlig at folk over hele verden nå vil til Norge, «verdens beste land å bo i». En kan nesten få inntrykk av at det står en horde med flyktninger over hele verden som bare har ett ønske: å komme seg til Norge, «det forjettede land». (Nå viser det seg at knapt noen av de flyktningene vi intervjuet, ønsket seg til Norge. Canada var ofte ønskelandet. Det landet hadde de hørt om. Der kjente de noen). Men alle kan jo ikke komme hit, så derfor er det nødvendig å beskytte Norge og lignende land med stadig strengere regler. Dermed blir den restriktive flyktningepolitikken logisk! Det blir også logisk ut fra denne teorien å bruke økonomiske incitamenter når vi ønsker å endre folks adferd. Skal flyktninger endre levemåte, må vi gjøre det «lønnsomt» for dem. Denne teorien gjør politikk enkelt, og stiller få krav til kunnskap. Norske myndigheter trenger ikke kunnskap om flyktningers hjemland, deres tradisjoner, deres kultur. Alt dette kan endres med nødvendige økonomiske incitamenter: Reduser barnetrygden, og den somaliske mora finner ut at det «lønner seg» å jobbe. Øk straffen for tvangsekteskap, og den pakistanske faren oppdager at det ikke lønner seg å finne ektemann i Pakistan. Teorien om «the economic man» har røtter tilbake til ny-klassisk økonomisk teori fra 1870-tallet. Den gangen var den en viktig del av motoffensiven mot marxistisk teori. Teorien fikk en renessanse gjennom den nyliberale revolusjonen på 1970-tallet. Den var skreddersydd for kampen mot velferdsstaten, og en av deres flaggbærere, sosialøkonomen Gary Becker, fikk i 1992 nobelprisen i økonomi for sine «geniale» teorier (Becker 1981). Becker sammenligner hushold med små bedrifter. Mens bedriften maksimerer profitten, maksimerer husholdet nytten. I Beckers primitive verden gjelder teorien for alle menneskelige forhold. Mennesket er et «nyttemaksimerende vesen». Dermed er det lett å forklare menneskers adferd. I jakten på maksimal nytte, flykter vi, flytter vi, danner vi familier, får barn etc. Ut fra slike enkle resonnementer er det rimelig å tro at Norge er verdens beste land å bo i. Det er liten tvil om at dette også gjelder for nordmenn, men folk i andre land er som regel like patriotiske for sitt hjemland. Folk shopper ikke land frivillig. En av de mest kjente kritikerne av teorien den gangen var Torstein Veblen, den amerikanske sosialøkonomen og sosiologen med norsk bakgrunn⁴. I et spydig oppgjør med ny-klassikerne brukte han eksempler fra livet i før-industrielle samfunn.

… en gjeng øyboere på Aluitene som plasker rundt i sine primitive farkoster og fanger krabber med rakelignende redskaper samtidig som de sier fram magiske trolldomsord ….

Gjør de dette for å maksimere sin nytte spør Veblen, eller er det på grunn av tradisjoner og overtro? (Veblen 1972). Veblen viser på overbevisende måte at menneskelig adferd er sterkt påvirket av tradisjoner, vaner og magi, og dette gjelder ikke bare øyboerne på Aluitene. Her er Veblen helt på linje med marxistisk utviklingsteori. I Det Kommunistiske Manifestet fra 1848 og en rekke andre skrifter utvikler Marx og Engels teorien om hvordan endringer i produktivkreftene endrer produksjonsmåten, levemåten og etter hvert tanker, ideer og kultur. Dette er særlig grundig analysert i F. Engels viktige artikkel fra 1884, Familien, privateiendommen og statens opprinnelse (Marx/ Engels 1968). Ulike ideer og kultur er ikke noe folk «finner på». Når folk i den tredje verden lever i store forsørgerhushold, når de tror på at det er best for kvinner å arbeide innafor huset, når de ikke tillater fri kjærlighet, men vil organisere ekteskap, er ikke dette noe de «velger», ut fra et rasjonelt mål om å maksimere nytte. De lever slik fordi familien har gjort det i generasjoner, fordi det er tradisjon, i tråd med den dominerende religionen og «riktig», fordi en slik levemåte er mulig innenfor produksjons-måten i et før-industrielt samfunn.

Store endringer i levemåte

Flyktninger som kommer til Norge fra den tredje verden, blir tvunget til raskt å tilpasse seg en levemåte helt forskjellig fra den de er vant med. Her møter de et samfunn som har vært gjennom en helt annen økonomisk, sosial og kulturell utvikling enn deres eget. Dette samfunnet skal de nå prøve å forstå og tilpasse seg. For første generasjons flyktninger kan det være svært vanskelig og ofte truende.⁵ De hører rykter om et barnevern som tar ungene deres om de ikke oppfører seg norsk. De møter et samfunn hvor fars autoritet er kraftig redusert. Ja, her tror ikke engang folk på gud! De opplever at vennene til ungene deres ikke har respekt for de eldre. De møter et samfunn hvor det kreves at også kvinner skal ha lønnsarbeid, noe som er uvanlig i deres hjemland (den strenge kjønnsmessige arbeidsdelingen kan variere noe, og er trolig særlig streng i tradisjonelle muslimske samfunn). Etter å ha sittet lenge sammen med våre informanter og skrevet ned historiene deres, har jeg kommet til at punktene under kanskje er de største endringene i levemåte de nå må tilpasse seg:

Forsørgerhusholdet, store familier, ofte flere generasjoner sammen, erstattes av små kjernefamilier⁶.

Husholdet er nå bare i liten grad en produksjonsenhet. Den store uformelle økonomien finnes ikke lenger.

Arbeidsdelingen i husholdet er helt annerledes. Nå skal også far og gutter delta i husarbeid. Kvinner skal ikke lenger først og fremst jobbe hjemme og ta seg av barn, det forventes at de også skal ta lønnsarbeid.

Barna er ikke lenger familiens eneansvar. Ungene lever i langt større grad sine egne liv med egne aktiviteter. Det er ikke tillatt med fysisk avstraffelse av barna. De opplever også at det offentlige tar ansvar for en stor del av reproduksjonen. Barn går i barnehager, og familier som ikke greier å ta ansvar for egne barn, får hjelp av barnevernet.

Det finnes et organisert fritidsliv som er ukjent fra deres hjemland. Mange opplever at barna blir trukket inn i aktiviteter som de selv aldri har hørt om.

Synet på seksualitet utenfor ekteskapet er helt annerledes enn i hjemlandet. Dette, og at ungdommen møter alkohol og andre formen for rus, truer familiens kontroll med ungenes framtid.

En stor offentlig sektor erstatter mye av det storfamilien representerte i deres hjemland.

Den økonomiske rikdommen er en helt annen, og familien må tilpasse seg en levemåte langt mer teknisk enn den de er vant med og med langt flere materielle ting.

Dette og mye annet forventes det at flyktningene skal tilpasse seg. Hvordan greier de det?

Det er liten tvil om at første generasjon flyktninger sliter. De har flyktet fra et samfunn i utrygghet, ofte i krig, til trygghet. Dette setter de naturlig nok stor pris på. Men hjemlandet er hele tiden med dem i tankene, og de holder kontakten til familien hjemme så tett som mulig. Alle våre informanter sender penger hjem, til tross for at 70 % er arbeidsløse og de selv må greie seg med svært lite.

Når vi spør dem om hva som kunne gjort den krevende overgangen lettere, har de en rekke forslag. Mange forslag dreier seg om å få bedre og tettere kontakt med nordmenn slik at de tidligere kunne forstå vår levemåte. Selv etter 10–15 år i Norge er de fleste informantene uten en norsk venn. Innføringsklasser gir informanter språkundervisning og teoretisk undervisning om det norske samfunnet. Men praktisk kunnskap om hverdagslivet er det vanskelig å lære uten tettere kontakt med nordmenns levemåte. Mange har mye kontakt med egne landsmenn. Dette er helt nødvendig for å ha et sosialt liv og for å dempe savnet av hjemlandet. Men det erstatter ikke kontakten med nordmenn. Mye tyder på at de aller fleste flyktningene må greie den krevende tilpasningen til det norske samfunnet på egen hand.

Oppsummert

I denne artikkelen har jeg diskutert to viktige teoretiske forhold som hindrer det jeg vil kalle en human flyktningepolitikk.

For det første en mangel på forståelse av hvor krevende flukten fra den tredje verden til den moderne, industrialiserte verden er, det jeg kaller «det store spranget». Flyktninger som skal tilpasse seg livet i et moderne vestlig samfunn, møter utfordringer og krav om å endre levemåte som ingen flyktninger i tidligere historiske faser har møtt.

For det andre har jeg diskutert hvordan nyklassisk adferdsteori fører til et forenklet syn på hvorfor folk flykter til Vesten, og hva som fører til tilpasning til det vestlige samfunnet.

Mot disse forenklede og reaksjonære oppfatningene må vi stille opp med en human, marxistisk basert integreringspolitikk hvorflyktninger behandles med respekt for sin bakgrunn og sine tradisjoner. Den må ha som utgangspunkt at ingen flykter fra sine hjemland uten at de er i alvorlig nød. Den må også ta utgangspunkt i at flyktninger kommer med en levemåte og kultur med lange tradisjoner, og som er tilpasset et helt annet samfunn enn vårt. Dette er tradisjoner nordmenn generelt og fagfolk spesielt må lære mye mer om, slik at de forstår og respekterer den levemåten flyktningene har vært vant med, og forstår at endringer av levemåte og kultur tar lang tid. Første generasjon flyktningers tilpasning til det norske samfunnet er svært krevende. I stedet for å gjøre tilpasningen ekstra vanskelig gjennom mange års isolasjon i asylmottak, må flyktningene tas i mot med tilbud om hjelp straks etter ankomsten til Norge, og de må straks få hjelp til å gjenforenes med sin familie. Særlig er det viktig at flyktninger snarest får muligheter til å bli kjent med den norske levemåten i praksis.

Dagens flyktningpolitikk bygger på teorier og holdninger som ikke kan aksepteres. En human flyktningpolitikk må ta utgangspunkt i hva som tjener flyktningenes interesser. Skal en slik ny politikk utformes, kreves det etter min mening en større diskusjon både om flyktningenes bakgrunn, «det store spranget» de må gjennomføre, og om den krevende tilpasningen som må til om de skal fungere i det norske samfunnet.

Litteratur:

• Al-Ali, N. 2007: Iraqi Women. London. Zed Books. Becker, Gary S. 1981: A Treatise on the family. London. Harvard University Press.
• Engels, F, The Origin of the family, private property and the state i Marx/Engels Selected Works 1968.
• Flyktningehjelpen 2009: Flyktningeregnskapet 
• Human Development Report 2010. http://hdr.undp.org/en/reports/global/hdr2010/chapters/en/
• Marx, K. og F. Engels 2008: Det kommunistiske manifest.Tidsskriftet Rødt!.
• Veblen, Torstein 1972: Professor Clark’s Economics. Sitert fra Hunt/Sherman. Economics 1978. Harper & Row.

Noter:

1. Med flyktninger mener vi mennesker som «har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til eller på grunn av slik frykt ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse» Fra FNs konvensjon om flyktningers rettsstilling av 28. juli 1951(Flyktningehjelpen 2009).
2. Prosjektet «Den transnasjonale familien – overgangsprosesser og levekår i Norge» startet i 2009 av fire forskere og er planlagt avsluttet i 2012.
3. FNs Human Development Report publiserer årlig en indeks (HDI ) sammensatt av tre forhold: BNP, levealder og utdanningsnivå. Alle FNs medlemsland som har fungerende statistikksystem, plasseres på indeksen i forhold til de tre indikatorene. Bl.a. på grunn av Norges eventyrlige oljerikdommer har Norge lenge hatt uvanlig høy økonomisk vekst. Dette har ført til at Norge har skåret høyt på HDI . I 2010 er Norge rangert som nr. 1 foran Australia, New Zealand og USA (Human Development Report 2010)
4. Torstein Veblen (1857 – 1929) er særlig kjent for sine analyser av sammenhengen mellom økonomi og kultur. Hans mest kjente bok er The Theory of the Leisure Class, publisert i 1899.
5. Andre generasjon er utsatt for en dobbel sosialisering, fra foreldrene og fra det vestlige samfunnet. Dette stiller barn og unge overfor et sterkt og krevende krysspress. Barna blir ofte det viktigste bindeleddet mellom foreldrene og det nye samfunnet de skal tilpasse seg.
6. Jeg bruker begrepet forsørgerhushold som betegnelse på det typiske husholdet i før-industrielle samfunn. Forsørgerhusholdet er den sentrale reproduksjonsenheten i samfunn der det knapt finnes en offentlig sektor, og der markedet spiller en liten rolle

Michela Wrong:

It’s our turn to eat. The story of a

Kenyan whistle blower.

Harper forlag, 2009

Dette er en sann fortelling om korrupsjon og makt i Kenya, og inneholder nesten like mye spenning som en krimbok.

John Githongo ble i 2003 utnevnt til korrupsjonsjeger i Kenya på grunn av sitt solide rykte og omdømme i Kenyas organisasjonsverden. Etter tre år med vide fullmakter og utrettelig kamp mot korrupsjon, går han under jorda og bosetter seg i hemmelighet på gjesterommet til den britiske journalisten Michela Wrong. It’s our turn to eat er Wrongs grundige og nærgående fortelling om Githongos innbitte kamp om å renske ut korrupsjon fra regjeringskontorene i Nairobi.

Innsettelsen av president Mwai Kibaki på en av årets siste dager i 2002 åpner et nytt kapittel i Kenyas historie. Den demokratisk valgte Kibaki lovte å feie ut all korrupsjon etter over to tiår med vanstyre under sin forgjenger. John Githongo får vide fullmakter og tette bånd til presidenten for å sørge for at den nye regjeringen holder sine løfter. Etter relativt kort tid får Githongo informasjon om en ny stor korrupsjonssak, med forbindelser til presidentens egne nære medarbeidere.

Its our turn to eat er en spennende fortelling om korrupsjon og politisk maktkamp, hvor hovedpersonen etter hvert frykter for sitt eget liv. Historien inneholder skjulte båndopptakere i interne regjeringsmøter, ryktespreding og alvorlige trusler. Forfatteren har omfattende kjennskap til kenyansk politikk etter mange år som journalist i Nairobi, og går personlig og tett på John Githongo.

Det er en styrke ved It’s our turn to eat at hun ikke gjør Githongo til en endimensjonal helt, men underveis avdekker både hans bakgrunn og hvordan hans omverden (og hun selv) oppfatter hovedpersonen. Boka gir også et godt og grundig bilde av kenyansk politikk og historie. Forfatteren vektlegger etnisitet som en viktig drivkraft i kenyansk politikk, og hvordan dette gjennomsyrer samfunnet. Politikken blir en maktkamp mellom etniske grupper om hvem som skal få lov til å spise av statskassa. Den etniske spenningen blir også bakteppe for den omfattende volden etter presidentvalget i overgangen 2007/2008 hvor rundt 1000 mennesker ble drept, noe bokas siste kapittel dekker overflatisk.

Korrupsjon har alltid to sider, den som tar og den som gir, sies ofte i forbindelse med korrupsjon. I denne fortellingen finner vi landets myndigheter i begge roller. Men Wrong gir et interessant innblikk i hvordan vestlige myndigheter ser gjennom øynene på korrupsjonen, for ikke å ødelegge forholdet til landets myndigheter.

Forfatteren kunne med fordel fortalt mer om hvordan den korrupte politikken rammer vanlige folk. Hun nevner at vanlige kenyanere må bestikke offentlige ansatte jevnlig, men viser i liten grad hvordan dette foregår eller hva folk mener om det. Hvordan blir hverdagen til de fattige, når politikerne forsyner seg grovt av statskassa?

På tross av Afrika-kartet som dekker omslaget, er ikke dette en bok om Afrika, men om Kenya. Maktkampen og korrupsjonen er spesielt for akkurat Kenya, og forfatteren forsøker heldigvis ikke å gjøre dette til noe allment afrikansk. Med det som en liten advarsel, anbefales Its our turn varmt.

Sigurd Jorde

Bjørn Olav Utvik:

Islamismen

Unipub forlag, 2011

Bjørn Olav Utvik er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og har forska på dette temaet i 20 år. Han har sjølv møtt mange av dei mest leiande islamistane, samt mange av deira motstandarar, personleg. Resultatet er ei svært grundig oversikt over politisk islam i Midtausten. Boka presenterer eit mangfoldig og komplekst politisk landskap, prega av ideologisk utvikling og nytenking, usemjer og splittingar.

Forfattaren presenterer ei politisk rørsle som i hovudsak speler ei demokratiserande, moderniserande og frigjerande rolle for folk i Midtausten. Konklusjonane i boka er stundom den rake motsetninga til den dominerande framstillinga vi har fått gjennom både tabloidmedia og mange sentrale akademikarar dei siste åra, særleg etter 11. september.

Byrja som studentrørsle

Utvik meiner den dominerande posisjonen islamistane har i Midtausten i dag er eit resultat av ei utvikling som byrja på 70-talet. Han knyttar denne revitaliseringa av religionen hovudsakleg til den nye studentrørsla som vaks fram som følgje av at utdanning brått vart opna opp for større lag av befolkninga på 70-talet.

Egypt, Iran og Tyrkia, tre land der islamistar speler viktige, og heilt forskjellige, roller, har fått eigne kapittel. Særleg aktuell er presentasjonen av det muslimske brorskapet i Egypt og deira forhold demokrati og modernisering i landet. Islamistane sitt forhold til modernisering, demokrati og likestilling blir óg drøfta særskilt seinare i boka.

Radikalisering?

Utvik sler hol på myta om at islamismens utvikling sidan 1970-talet handlar om radikalisering. Han syner derimot at studentrørsla i Egypt på 70-talet i hovudsak valde fredeleg reformarbeid i staden for væpna jihad.

Det vi vanlegvis høyrer mest om i høve politisk islam, Jihaditendensen og Al-Qaida, har alltid utgjort eit lite mindretal. Ifølgje boka er denne tendensen på retur i heile Midtausten, hovudsakleg fordi deira kamp ikkje er retta inn mot å løyse dei problema som befolkningen står ovanfor.

Utvik syner kvifor det er meiningslaust å skjære organisajsonar som Brorskapet og Al-Qaida over same kam, og dreg følgjande parallell: «I sin forenkling tilsvarer det om man i 1970-åra ville sidestille Vest- Tysklands mangeårige statsminister Willy Brandt med den tids erketerrorist Andreas Baader av den grunn at de begge var sosialister og som sådanne kunne anses å `ha samme mål´». Utvik trekk parallellen lengre: «For hvis den som ønsker å forstå hva som rører seg i den islamske verden, fokuserer blikket på Bin Laden og Zawahiri, tilsvarer det en som ville forstå Tysklands politiske utvikling i syttiåra gjennom å sette seg inn i Andreas Baaders tanker heller enn å vie oppmerksomheten til sosialdemokratene og Willy Brandt».

Islamismen rettar seg i hovudsak mot studentar og Midtausteninteresserte. Samstundes er boka ein viktig reiskap for å motvirke den desinformasjonen som stadig vert presentert om politisk islam.

Magne Hagesæther

Det er ingen sammenheng mellom massemordet i Oslo og drapet på Yitzhak Rabin i Tel Aviv 4. november i 1995.
Eller er det?

Uri Avnery er en israelsk journalist og fredsaktivist.

Dr. Joseph Goebbels, nazistenes propagandaminister, ringer sjefen, Adolf Hitler, på helvetestelefonen.

«Mein Führer,» sier han gledesstrålende.

«Nyheter fra verden. Det ser ut til at vi er på riktig spor. Antisemittismen erobrer Europa!»

«Godt!» sier der Führer, «det vil bety slutten for jødene!»

«Vel, ikke helt, mein Führer … Det ser ut til at vi valgte feil semitter. Våre arvtakere, de nye nazistene, vil utrydde araberne og alle de andre muslimene i Europa.» Han ler. «Det er jo mange flere muslimer enn jøder å utrydde.»

«Men hva med jødene?» spør Hitler?

«Du vil ikke tro det! De nye nazistene elsker Israel, den jødiske staten – og Israel elsker dem!»

Er grusomhetene som ble begått av den norske nynazisten, en isolert hendelse? Høyreekstremister over hele Europa og USA slår samstemmig fast: «Han tilhører ikke oss! Han er bare et enslig individ med et forskrudd sinn! Det er galninger overalt! Du kan ikke fordømme en hel politisk retning på bakgrunn av én enkelt persons gjerninger!»

Det høres kjent ut. Hvor har vi hørt dette før?

Selvsagt, etter mordet på Yitzhak Rabin.

Det er ingen sammenheng mellom massemordet i Oslo og drapet i Tel Aviv. Eller er det?

I månedene før mordet på Rabin, ble det iverksatt en hatkampanje mot ham. De israelske høyregrupperingene konkurrerte seg imellom for å se hvem som kunne demonisere ham skarpest.

I én demonstrasjon ble det vist frem en fotomontasje av Rabin i en SS-uniform. På balkongen foran demonstrasjonen, sto Benjamin Nethanyau og applauderte engasjert, mens en kiste med inskripsjonen «Rabin» ble båret under. Religiøse grupperinger arrangerte en middelaldersk, kabbalistisk seremoni, der Rabin ble dømt til døden. Høytstående rabbinere deltok. Ingen stemmer blant de høyreorienterte eller religiøse lot seg høre med advarsler.

Selve mordet ble utført av et enkeltindivid, Yigal Amir, en tidligere bosetter og student ved et religiøst universitet. Det antas at han forhørte seg med minst én høytstående rabbiner før han utførte udåden. Som Oslo-morderen, Anders Behring Breivik, planla han udåden sin nøye og lenge, og utførte den i kaldt blod. Han hadde ingen medhjelpere.

Eller hadde han? Var vi ikke alle medhjelpere? Ligger ikke ansvaret hos skamløse demagoger, som Nethanyau, som håpte å komme til makta på en bølge av hat, frykt og fordommer?

Det viste seg at kalkulasjonene stemte. Mindre enn ett år etter mordet, kom Nethanyau til makta. Nå styrer høyrefløyen Israel, og blir mer og mer radikal fra år til år, eller fra uke til uke, som det ser ut som nå. Åpenbare fascister innehar nå ledende stillinger i Knesset.

Alt dette – et resultat av tre skudd fra én enkelt fanatiker som tok ordene til kyniske demagoger på et dødelig alvor.

Det siste forslaget fra fascistene våre, rett fra Avigdor Liebermans munn, er å oppheve Rabins verk – Oslo-avtalen. Så dermed er vi tilbake i Oslo.

Da jeg først hørte om det som hadde skjedd i Oslo, var jeg redd at gjerningsmennene kunne være noen sprø muslimer. Gjengledelsene ville blitt grusomme. Og bare minutter etter, tok en idiotisk muslimsk gruppe på seg ansvaret for å ha utført denne gloriøse bragden. Heldigvis overga den virkelige massemorderen seg på åstedet.

Han er prototypen på en nazistisk antisemitt av denne bølgen. Prinsippene er hvit overhøyhet, kristenfundamentalisme, hat mot demokratiet og europeisk sjåvinisme, blandet med et giftig hat mot muslimer.

Disse prisnippene sprer seg nå over hele Europa. Små, radikale ultrahøyregrupperinger blir omgjort til dynamiske politiske partier, blir valgt inn i nasjonalforsamlingene, og får endatil makt både her og der. Land som alltid har fremstått som modeller for politisk fornuft, produserer plutselig fascistiske oppviglere av verste sort, til og mer verre enn USAs Tea party, et annet barn av denne nye tidsånden. Avigdor Lieberman er vårt bidrag til dette velkjente verdensomspennende forbundet.

Én ting nesten alle disse europeiske og amerikanske ultrahøyregrupperingene har til felles, er beundringen for Israel. I det 1500 sider lange politiske manifestet sitt som han hadde arbeidet med lenge, avsatte Oslo-morderen en hel del til dette. Han foreslo en allianse mellom det europeiske ekstremhøyre og Israel. For ham er Israel en utpost for den vestlige sivilisasjonen, i en dødelig kamp mot det barbariske islam. (Ikke ulikt Theodor Herzls løfte om at den fremtidige jødiske staten skulle være «den vestlige kulturens utpost mot asiatisk barbari »?)

En del av denne tilsynelatende filo-sionismen hos de islamofobiske grupperingene er, selvsagt, bedragerisk, konstruert for å skjule den nynazistiske karakteren. For hvis du elsker jøder, eller den jødiske staten, kan du ikke være fascist? Jo visst, det kan du. Jeg tror likevel at beundringen for Israel i de fleste tilfeller er ærlig.

De høyreorienterte israelerne som disse grupperingene smigrer seg inn på, hevder at det ikke er deres feil at alle disse som nører opp under hatet, tiltrekkes av dem. På overflaten, er det selvsagt sant. Men man kan ikke la være å spørre seg om hvorfor de tiltrekkes? Hvor ligger tiltrekkingskraften? Fordrer ikke dette litt alvorlig sjelegransking?

Jeg så alvoret i situasjonen først da en venn gjorde meg kjent med noen tyske antiislamske blogger.

Jeg ble sjokkert. Det som strømmet ut der var nesten ordrette kopier av Joseph Göbbels’ spottende haranger. De samme oppviglerske slagordene. De samme grunnleggende beskyldningene. Den samme demoniseringen. Med én forskjell: I stedet for jødene, er det nå araberne som undergraver den vestlige sivilisasjonen, forfører kristne jomfruer, og planlegger å ta over verden. Mekkas gamles protokoller.

Dagen etter det som skjedde i Oslo, så jeg på Al-Jazeeras engelskspråklige fjernsynssendinger, som er av de beste i verden, og så et interessant program. I en hel time, intervjuet reporteren italienere i gatene om muslimer. Svarene de ga, var sjokkerende.

Moskeer burde forbys. Det er der muslimer planlegger forbrytelser. De trenger jo ikke moskeer i det hele tatt, de trenger bare et teppe for å be. Muslimer kommer til Italia for å ødelegge italiensk kultur. De er parasitter som sprer narkotika, kriminalitet og sykdom. De må kastes ut – hver mann, hver kvinne og hvert barn.

Jeg har alltid sett på italienere som et ubekymret og elskverdig folk. Selv under holocaust oppførte de seg bedre enn de fleste europeere. Benito Mussolini ble en rabiat antisemitt først mot slutten, da han var blitt fullstendig avhengig av Hitler.

Men her er vi, bare 66 år etter at italienske partisaner hang Mussolonis lik opp etter føttene på et torg i Milano – og en mye verre form for antisemittisme herjer Italias, og de fleste andre (eller i hvert fall mange) andre europeiske lands, gater.

Selvsagt er det et virkelig problem. Muslimer er ikke fri for skyld for situasjonen. Oppførselen deres gjør dem til takknemlige mål. Som jøder i sin tid.

Europa står overfor et valg. De trenger «utlendingene» – muslimer og andre – til å arbeide for dem, holde økonomien i gang, betale for de eldres pensjoner. Hvis alle muslimer hadde forlatt Europa i morgen, ville hele samfunnsstrukturen i Tyskland, Frankrike, Italia og mange andre land raknet.

Likevel blir mange europeere forferdet når de ser disse «utlendingene», med sine merkelige språk, vaner og klær, i gatene sine, forandre karakteren til mange nabolag, åpne butikker, gifte bort døtrene sine og konkurrere med dem på flere sett. Det gjør vondt. Som en tysk minister sa det: «Vi hentet arbeidskraft, og fant ut at vi hadde hentet mennesker!»

Opptil ett punkt er det mulig å forstå disse europeerne. Innvandring skaper virkelige problemer. Migrasjonen fra det fattige sør til det rike nord er et fenomen for det 21. århundret, et resultat av den skjærende ulikheten mellom land. Den krever en alleuropeisk innvandringspolitikk, en dialog med minoriteter om integrasjon og multikulturalisme. Det blir ikke lett.

Men denne tidevannsbølgen av islamofobi går mye lenger. Den er som en tsunami, den kan føre til store ødeleggelser.

Mange av de islamofobiske partiene og grupperingene minner en om atmosfæren i Tyskland tidlig på 1920-tallet, da «folkelige» grupper og militser spredte sin hatske gift, og en militær spion ved navn Adolf Hitler mottok sine første anerkjennelser som en antisemittisk taler. De virket uviktige, marginale, til og med gale. Mange lo av denne Hitler, denne Chaplinaktige bebartede klovnen.

Men det nazikuppet som ble avverget i 1923, ble fulgt av 1933, da nazistene tok makta, 1939, da Hitler startet annen verdenskrig, og 1942, da gasskamrene ble tatt i bruk.

Det er begynnelsen som er avgjørende, når politiske opportunister ser at det å spre frykt og hat er den enkleste veien til rikdom og makt, når sosiale misfostre blir nasjonalister og religiøse fanatikere, når det blir akseptabel og legitim politikk å angripe uhjelpelige minoriteter, når festlige små menn blir monstre.

Er det Dr. Göbbels jeg hører le i Helvetet?

Gert Nygårdshaug:

Himmelblomsttreet

Cappelen, 1989

For fire år siden anmeldte jeg Gert Nygårdshaugs bok, Mengele Zoo, i Rødt!. Grunnen til anmeldelsen av den boka, som første gang ble utgitt i 1989, var at den i en nylig avholdt «folkeavstemming » i regi av Dagbladet og NRK, hadde blitt kåret til tidenes beste norske roman. Forfattere som Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Sigrid Undset, var representert lengre ned på lista.

Mengele Zoo er en framtidsroman og en del av en triologi, bok nummer to i triologien heter Himmelblomsttreet. Den siste tidas utvikling i så vel Norge den 22.7, men ikke minst den politiske og økonomisk krisa som herjer i Europa, har gjort denne boka høyaktuell.

Mens Mengele Zoo har den brasilianske indianergutten Mino som hovedperson, er handlingen i Himmelblomsttreet spunnet rundt den norske sosiale avvikeren Jens Oder Flirum. Handlingen begynner i tid omtrent samtidig med Mengele Zoo med at Jens Flirum må avtjene en lengre fengselstraff for en forbrytelse han ikke har begått. Etter 10 års soning melder den riktige forbryteren seg, og «vår helt» slipper ut av fengslet med en klekkelig oppreisning.

Hvordan denne store erstatningssummen anvendes, er bokas bærende tråd. Gjennom ulike avstikkere bringes hovedpersonen og handlingen til regnskogen i Brasil. Her står han i spissen for å bygge opp en frøbank for bevaring av trær og blomsters arter. Han lever isolert i Amazonas i mange år i en svært spennende og blomstrende beskrevet kamp for urbefolkningen og artsmangfold. På samme måte som hovedpersonen blir vi som lesere gjennom hans sporadiske kontakt med utenom verden, i hovedsak ved tilfeldige og alt for gamle aviser, informert om en utvikling i et Europa i fullstendig oppløsning. Økonomien har brutt sammen, EU har gått i intern oppløsning og ulike ekstreme fraksjoner ligger i blodige kriger med hverandre, hvor de alle kjemper for sin eneste rette lære.

Det er hvordan Jens Oder, som på grunn av de resultatene han har oppnådd i regnskogen, nå kjent og anerkjent verden over med det mer latinske navnet Yenso, griper inn i «stammekrigene » i Europa og løser disse, som er bokas store, overrakende og brutale moralske dilemma. Som lesere vil vi på samme måte som i Mengele Zoo, bli stilt overfor de ulike alternativer hovedpersonen velger: Helliger målet bruk av alle midler?

Boka er lettlest, full av fakta-opplysninger og samtidig uhyre spennende. At den også på en svært alternativ måte, høyaktuelt griper inn i den økonomiske og politiske krisa som nå preger utviklingen i stadig flere europeiske land, med en eskalerende sosial uro, gjør at den både fungere som en slags alternativ folkeopplysning og god underholdning.

Himmelblomsttreet ble første gang gitt ut i 1995, og har kommet i stadig nye opplag. Med sine beskrivelser av en alternativ utvikling, er den igjen høyaktuell. Kan utviklingen i dagens Europa ta en slik vending som antatt i romanen, er det et slikt fragmentert samfunn vi vil ha, og viktigere: Hvordan kan vi på ulike måter bidra til å hindre dette?

Boka gir nye, spennende og uvante innfallsvinkler til reelle problem som preger dagens Europa og Norge.

Jeg kan ikke anbefale Yensos løsninger, men på det sterkeste anbefale deg å gjøre deg kjent med dem. I sjangeren magisk realisme er boka fortreffelig. Lån den på biblioteket, eller kjøp som paperback.

Alle kan sjølvsagt sympatisere med opprørarane i Libya som vil kaste eit korrupt og skruppellaust diktatur. Eit diktatur som tidlegare har fått sterk støtte frå vestlege makter, medrekna Italia og USA.

Noko langt anna er det å krevje deltaking i det som eigentleg er ein borgarkrig.

Vi kan starte med Benjamins død. Ikke Benjamin Hermansen, gutten fra Holmlia som blei drept fordi han var mørk. Men Walter Benjamin. Walter Benjamin tok sitt eget liv med en overdose morfin 25. september 1940 i den lille byen Portbou i Spania.

Jon Børge Hansen jobber med globale spørsmål og internasjonal politikk.

Hva har Benjamins død med Anders Behring Breivik å gjøre?

Flere artikler om Terroren 22.juli i ekstranummer 2b

Walter Benjamin var tysk, jøde, marxist, filosof. Han blei flyktning i Frankrike da Hitlers nazister tok over makta i hjemlandet. Fra Frankrike tok han seg til Svendborg i Danmark, der han bodde hos sin venn, forfatteren, marxisten og flyktningen Bertolt Brecht. Benjamin slapp opp for penger, men med økonomisk støtte fra forskningsinstitusjonen han var knytta til, Institutt für Socialforschung i Frankfurt, vendte han tilbake til Frankrike for å bo og arbeide der.

I 1938 besøkte han Brecht en siste gang. Så blei han statsløs, uten pass, uten rettigheter: nazi-Tyskland tok statsborgerskapet fra sine jødiske innbyggere. Den franske staten internerte Benjamin i en fangeleir i Bourgogne, i tre måneder satt han innesperret der. Han slapp ut i 1940, og fikk noen måneders arbeidsro før de tyske styrkene rulla inn i Frankrike. Benjamin var ettersøkt, Gestapo hadde arrestordre på ham. I august fikk han innreisevisa til USA. Hans venn Max Horkheimer, leder for Institutt für Socialforschung, hadde klart å skaffe ham det. Instituttet hadde blitt tvunget i eksil etter 1933, først til Sveits, deretter til USA, der det blei etablert som et samarbeidsprosjekt med Columbia University i New York.

Benjamin planla å dra til USA fra Portugal, via det Franco-fascistiske, men formelt nøytrale Spania. Sammen med ei gruppe andre jødiske flyktninger kryssa han grensa mellom Frankrike og Spania en sein septemberdag i 1940. Men i Portbou, nær kysten i Katalonia, blei han arrestert. Det spanske politiet hadde fått ordre om å returnere flyktninger, til Frankrike, og til det ventende Gestapo. Natt til 25. september ga Walter Benjamin opp.

Idealet og undergangen

Hvorfor er Benjamin fortsatt en farlig mann for Anders Behring Breivik?

I Breiviks «Manifest» er Walter Benjamin utpekt som en av hovedmennene bak den konspirasjonen som har arbeidet systematisk for å ødelegge den vestlige kulturen og sivilisasjonen. Han deler den æren med de andre jødiske filosofene, samfunnsforskerne og sosialpsykologene – og flyktningene – som var knytta til Institutt für Socialforschung, den såkalte «Frankfurterskolen».

I begynnelsen av Breiviks 1518 siders skrift er det ca 30 sider med presentasjon av og polemikk mot disse folkene og de han regner som deres etterfølgere. Ingenting tyder på at han sjøl har lest noe som helst av originalverkene til disse teoretikerne. Noe av «manifestet» hans er klipp og lim fra andrehands kilder på nettet, noe er Breiviks egne forvirra gjengivelser av slike tekster. Det meste er henta fra ei artikkelsamling utgitt av den konservative amerikanske tenketanken Free Congress Foundation i 2004. («Political Correctness: A short history of an ideology», redigert av William s. Lind. Den finnes på nett her: http://www.lifesitenews.com/news/archive/ ldn/1950/51/5051909).

Brevik starter gjennomgangen sin under overskrifta «Hvordan det hele begynte? – Politisk korrekthet er Kultur-marxisme». Først tar han leserne tilbake til de gode, gamle dagene:

De fleste europeerne ser tilbake på 1950-tallet som ei god tid. Våre hjem var trygge, mange brydde seg ikke engang med å låse dørene.  Offentlige skoler var stort sett utmerkede (…). De fleste menn behandlet kvinner som damer [ladies], og de fleste kvinner viet sin tid og krefter til å skape gode hjem, oppdra sine barn godt og hjelpe sine lokalsamfunn gjennom frivillig arbeid. Barn vokste opp i hjem med to foreldre, og moren var der for å møte barnet når han kom hjem fra skolen. Underholdning var noe hele familien kunne nyte sammen.

Men «hva skjedde?» spør han så. Og skildrer det totale forfallet, med sammenbrudd for alle sunne verdier, kvinner ute i arbeidslivet i stedet for i hjemmet, aksept av homoseksualitet, de radikales diktatur i utdanningsvesenet, i media og i underholdningsindustrien, undertykking av konservative – og masseimport av muslimer. «Politisk korrekthet» er betegnelsen på den ideologien som har infiltrert, gnagd sund, ødelagt og etter hvert fått herredømme i våre vestlige samfunn. Og «ingen aspekter» ved denne tankeretninga «er mer framtredende i vesteuropeisk liv i dag enn feministisk ideologi».

Konspirasjonen

Men bak «Politisk Korrekthet» skjuler altså marxismen seg. Eller «kultur-marxismen», som Breivik og hans forelegg kaller den strømninga innafor marxismen de mener kontrollerer samfunnet nå.

Og den strømninga har røttene sine strukket nesten 90 år tilbake, det hele begynte med et hemmelig og konspiratorisk møte i Tyskland i 1923, får vi vite. På dette møtet, der den ideologiske Gudfaren, den ungarske marxisten Georg Lukacs deltok, blei avgjørende beslutninger tatt, beretter Breivik:

Dette møtet ledet til opprettelsen av Institutt für Socialforschung ved Frankfurt Universitet i 1923 – en organisasjon av marxister og kommunist-orienterte psykologer, sosiologer og andre intellektuelle som kom til å bli kjent som Frankfurter-skolen, som viet seg til å sette i verk Georg Lukacs’ program.

Og hva var dette programmet? Jo, «Lukacs foreslo å spre «kultur-pessimisme» for å øke tilstanden av håpløshet og fremmedgjøring i befolkninga i Vest som en nødvendig forutsetning for revolusjon».

Siden jobba de medsammensvorne jamt og trutt med å sette dette programmet ut i livet, først med base i Tyskland, og etter Nasjonalsosialistenes maktovertakelse der i USA.

Breivik tar for seg de viktigste av disse undergraverne en for en, og setter punktvis fram det han mener er hovedsakene ved hver av dem. Teodor Adorno, Erich Fromm, Herbert Marcuse og Wilhelm Reich blir gitt behørig omtale. De fikk i følge Breivik gjennombrudd for sin perfide virksomhet ved studentopprøret på 1960-tallet, og deres proselytter har sikra herredømmet for ideologien deres ikke minst gjennom å ta grep om universitetene i USA og i resten av Vesten. Walter Benjamin blir trukket fram som spesielt ansvarlig for å ha pønska ut hvordan kulturindustrien kunne brukes til å oppløse samfunnet.

Viktige bidrag

Og Frankfurterskolens frontfigurer fra disse tiåra på 1900-tallet har uten tvil satt mange spor etter seg, om ikke akkurat de Breivik mener å ha sett. Som teoretikere er de fleste av dem fortsatt høyst levende til stede i kulturdebatt og i akademia, og enkelte av dem, som Fromm, har fortsatt en stor lesekrets blant folk flest. Frankfurterne bidro vesentlig på felter som vitenskapskritikk, kulturteori og sosialpsykologi. Noen av dem, som Pollock, jobba også med politisk økonomi, men det var et mindre sentralt tema for de fleste av dem.

For seinere kritikere av positivismen i vitenskapen har det vært mye å hente hos dem. I kultursektoren har arbeidene til særlig Adorno og Benjamin hatt betydning. Benjamins forståelse av den framvoksende nye kulturindustrien har ikke minst vært viktig. Han undersøkte, skissemessig, hvordan den fungerte innafor kapitalismen, som materiell og ideologisk kraft for å reprodusere dette samfunnet, og hvordan kulturindustrien også kunne brukes som redskap i politisk og revolusjonært arbeid for å endre samfunnet.

I utgangspunktet var alle de som var knytta til Institutt für Socialforschung folk som ville ha samfunnsendring, de var sosialistisk og kommunistisk orientert. De bedreiv ikke bare kritikk av det bestående, de forsøkte å legge et grunnlag for et alternativ, et mer menneskelig samfunn.

Men denne «Frankfurterskolen» var ingen enhetlig affære. Teoretiske rivninger mellom de sentrale personene var det sjølsagt, og en del av dem bevegde seg vekk fra erklært marxisme etter hvert. For noen av dem falma visjonene i løpet av årene i USA.

Herbert Marcuse var av de som fortsatte å regne seg som revolusjonær, men han mista trua på proletariatet som omveltende kraft – han mente andre grupper og sjikt måtte spille den rollen under «seinkapitalismen ». Marcuse er av media huska som studentopprørenes ideologiske far, men sannheta er vel at han var litt omtalt og veldig lite lest av de han angivelig skulle ha vært ideolog for på 60-tallet. Han hadde i virkeligheta marginal betydning der og da.

En humanistisk sosialist

Den av de tidlige Frankfurterne som ikke mista sine yngre dagers glød og visjoner var Erich Fromm. Fromm var kanskje den etter hvert mest marxistisk orienterte av Frankfurterne. Han holdt fast på sine grunnleggende overbevisninger til sin død i 1980.

Gjennom nesten et halvt århundre skreiv Fromm tankevekkende bøker, med kapitalismekritikk og med visjoner om en humanistisk sosialisme. I arbeidende sine forsøkte han å kombinere innsikter fra psykoanalyse og fra Marx. I 1961 ga han ut Marx’s concept of man, der halve boka er hans egne synspunkter, og den andre halvdelen, 150 sider, er tekst fra Marx’ viktige Økonomiske og filosofiske manusskrifter fra 1844, som dermed for aller første gang blei spredd i tilgjengelig form til engelskspråklige lesere.

Fromm runda denne sida av virksomheta si av med boka Å ha eller å være i 1976. Der argumenterte han for hvordan den «hakulturen » kapitalismen frambringer, bidrar til å skyve oss mot en økologisk katastrofe, og hvordan den alternative «å være-kulturen» må bli sentral i en ny, nødvendig samfunnsorden.

En del av de viktigste bøkene til Fromm er siden 60-tallet også utgitt på norsk. Den vesle boka Om kjærlighet fra 1956 er en bestselger, trykt i mange opplag også i Norge.

Studier av «den autoritære personligheten » var sentralt i arbeidet hans. Dette sakskomplekset blir undersøkt gjennom store deler av Fromms omfattende forfatterskap. Utdanna som sosiolog og psykolog starta han på 30-tallet med studier av rettsvesenet i Tyskland, og gikk videre til mer omfattende undersøkelser av hvordan slike personlighetstyper er forankra i samfunnet. Dette er også et tema i bøker som Flukten fra friheten (1941), Det sunne samfunn (1956), og det store verket The anatomy of human destructivness (1973), for å nevne noen av høydepunktene. Dette er bøker som har utfordringer både for venstre- og høyreorienterte lesere, og de gir ikke minst viktige innsikter for alle som vil jobbe med politikk som et frigjøringsprosjekt. Og frigjøring var Fromms agenda. Han var også politisk aktivist, medlem i et amerikansk sosialistparti og ivrig med i kampanjer mot atomvåpen. Han hadde også et stort prosjekt for dialog mellom sosialister i øst og vest, et prosjekt som i 1966 førte til artikkelsamlinga Socialist Humanism: An International Symposium, som han redigerte.

Den autoritære

Frankfurternes virksomhet spente altså vidt. De undersøkte fascismen som massefenomen, de kritiserte kapitalismens menneskefiendtlige trekk og jobba med å skissere tanker om alternative, mer humanistiske samfunnsforhold. De hadde altså helt andre visjoner enn de breivikske.

I Breiviks verden er disse pionerene imidlertid ikke trukket fram som intellektuelle motstandere, men som konspiratører, undergravere, samfunnsoppløsere, og opphavet til det onde som knuste den fiktive vestlige femtitallsidyllen Breivik drømmer om å la gjenoppstå.

Et av de farligste prosjektene til Frankfurterne var i følge Breivik studiene deres av «den autoritære personligheten». Ikke bare Erich Fromm, men også Max Horkheimer, Adorno, og andre hadde jobba med dette temaet gjennom flere tiår. De hadde, med bakgrunn i erfaringene sine med framveksten av fascismen og nazismen, gjort omfattende studier av sammenhengene mellom sosiale strukturer og personlighetsstrukturer. De undersøkte blant annet massegrunnlaget for autoritære bevegelser.

For Breivik & co er hele konseptet «den autoritære personligheten» farlig:

Det er ei handbok for psykologisk krigføring mot den europeiske mannen, for å gjøre ham uvillig til å forsvare tradisjonell tro og verdier. Med andre ord: målet er å kastrere ham. Institutt for Sosialforskning hadde uten tvil dette som målsetting.

Breivik sjøl kan uten tvil med godt utbytte analyseres med hjelp av det teoretiske apparatet Frankfurtere etterlot oss, ikke minst gjennom undersøkelsene av «den autoritære personlighet». En slik inkarnasjon av dette begrepet er det heldigvis sjelden vi får se opptre. Vi har fått nærbilde av den mennesketypen, og vi har fått klarere innblikk i den hat-kulturen som har gjort handlingene hans mulige.

Et eksempel

Breivik skriver at «Politisk Korrekthet» og «Kultur-marxisme» ennå ikke har total kontroll. Det er mulig å reise motstand, og det må gjøres nå, før Den Hvite Mannen er knust av feminisme og muslimsk invasjon. Noen må gå foran, være et eksempel for andre konservative som undertrykkes nå, skriver han. Og han skulle være dette eksemplet, mannen som satte spor andre kunne følge. Det var prosjektet hans.

Hans såkalte «Manifest» er det fristende å riste overbærende på hodet av, intellektuelt sett bare møl. Men som vi vet: noen hundre sider framover i tekstmassen legger han fram oppskrifter for bomber – og for massemord. Og som vi også smertelig vet: han satte teoriene sine ut i praksis.

Til slutt: Gramscis død

Ved siden av Lukacs og «Frankfurterne» gir Breivik plass til en teoretiker til i oversikten sin over opphavet til det han ser som den vestlige sivilisasjonens sammenbrudd. Det er Antonio Gramsci, den italienske kommunistlederen som i de første tiåra av forrige århundre jobba fram originale teorier om strategi og ideologisk hegemoni. Den korte framstilinga av Gramscis liv og virke er – som så mye annet i Breiviks «Manifest» – spekka med faktafeil og misforståelser. Men Breivik har fått med seg at store deler av Gramscis arbeid blei skrevet i notatbøker i Mussolinis fengsler. Gramsci tenkte og skreiv for framtida vår, mens han sjøl gikk fysisk til grunne i fascistenes fangehull. Han blei knust av datidas seierherrer. Som sin samtidige: jøden, filosofen og flyktningen Walter Benjamin.

MARX AT THE MARGINS er tittelen på ei ny bok av Kevin B. Anderson. Amerikaneren Anderson er professor i sosiologi, og en etablert Marx-forsker. I denne boka presenterer han sider av Marx’ forfatterskap som er lite kjent – eller helt ukjent – for de fleste. At Marx’ arbeider er uunnværlige som utgangspunkt for analyser av den globale økonomiske krisa nå, er mange innforstått med. Men færre er obs på at han også kan være viktig for å forstå slikt som innvandringa til Europa, den arabiske «våren» nå, eller utviklinga av kapitalismen i land som Kina, India og Brasil. Andersons gjennomgang av Marx’ tekster om nasjonalisme, rase, etnisitet, og ikkevestlige samfunn dokumenterer at her er det mye å hente, ikke bare for å forstå, men også for å utarbeide politikk.

Anderson går gjennom både godt kjente og helt ukjente Marx-tekster. De ukjente er notatbøker som ennå – 150 år etter at de blei skrevet – ikke er trykket og utgitt. De mer kjente spenner fra passasjer i ulike utgaver av Kapitalen til dokumenter fra Marx’ tid som leder i den første Internasjonalen, og fra notabøkene kjent som Grundtrisse (med den store teksten om førkapitalistiske produksjonsforhold) til brev – og ikke minst, til Marx’ journalistiske virksomhet for New York Tribune, USAs største avis da Marx var Europa-korrespondent der.

Tematisk er disse områdene sentrale: den polske nasjonale kampen, Irlands kamp (Englands første koloni) og situasjonen for irske innvandrere i England, borgerkrigen i USA og kampen mot slaveriet der, utviklinga i Russland (Marx lærte seg russisk seint i livet for å kunne følge den), og kolonivelde og motstand i India og Kina. Men Marx’ notatbøker, både utgitte og foreløpig upubliserte, dekker også hans intense etnografiske studier. Han undersøkte ikke-kapitalistiske samfunn, og utvikla et stadig mer nyansert og mindre deterministisk syn på historia. Han blei også mindre og mindre eurosentret etter hver som kunnskapen hans vokste, og etter hvert som den antikoloniale kampen skjøt fart (India 1857, Kina med opiumskrig og Taiping-opprør). Han la grunnlaget for en forståelse av utviklinga globalt, og ga et utgangspunkt for ulike strategier for å skape sosialisme og kommunisme i ulike deler av verden. Hans drøftinger av eiendomsforhold og landsbykollektivenes rolle i Russland og India er sentrale her.

Det viktigste med disse Marx-tekstene er kanskje ikke alltid de konkrete analysene – de var jo avhengige av hva Marx hadde tilgjengelig av informasjon da han skreiv – men måten han tenkte og analyserte når han jobba med denne typen fenomener. Marx at the margins gir oss et godt innblikk i dette.

For de som vil se nærmere på Marx sin journalistikk, er den mest tilgjengelige samlinga nå Penguin Classics samling, Dispatches for the New York Tribune, redigert av James Ledbetter. Den dekker ikke alt, men er en bra start.

I debatten om Marx’ syn på utviklinga av kapitalisme og muligheter for revolusjoner utafor kapitalismens kjerneområder, hører denne boka med: Late Marx and the Russian Road: Marx and the Peripheries of Capitalism revolusjon, redigert av Theodor Shanin.

Ei interessant drøfting av Marx oppfatning av India finnes i historikeren Irfan Habibs bok Essays of Indian History.

• Leder: Humanitær intervensjon     side 3
• Arne Overrein: Libya og folkerettens krise     side 4
• Tom Reifer: Vegen til helvete er brulagt med «humanitære intervensjonar»     side 16
• Richard Seymour: Imperialisme og revolusjon i Midtøsten     side 26
• Marjorie Cohn: Et ansvar for å beskytte?  Libya og Elfenbenskysten     side 32
• Lars Riise: Elfenbenskysten imperialisme med norsk støtte side 36
• Anne Alexander: Egypt. Diktaturets bane      side 44
• Thomas Kvilhaug: Egypt. Samtale med en revolusjonær     side 52
• Peder Martin Lysestøl: En ny fase i den tredje verdens frigjøring?     side 58
• Stian Bragtvedt: Intervju med Helge Ryggvik om Libya, olja og Statoil     side 61 
• Petter Bauck: Palestinsk enhet og dens utfordringer     side 66
• Torstein Dahle: Vi skal til Gaza!     side 74
• Arnljot Ask: Tyrkia ved et veiskille     side 79
• Kristian Kårbø: Kurdistan. Ordet og geværet     side 84
• Per Gunnar Kung Skotåm: Afghanistan. Den lange veien hjem!     side 88
• Stian Bragtvedt intervjuer Malalai Joya om Afghanistan     side 94
• Peder Martin Lysestøl: Flukten til den imperialistiske verden     side 97
• Uri Avnery: Dr. Göbbels latter     side 106
• Jon Børge Hansen: Benjamins død – og Anders Behring Breiviks kamp mot «kulturmarxismen»     side 110
• Paul Rækstad: Deltakende demokrati – en sosialisme for fremtiden     side 116
Debatt:
• Øyvind Andresen: Den digitaliserte skolen     side 127
Bokomtaler:
• Frank Rossavik: SV – Fra Kings Bay til Kongens bord     side 130
• Pål Steigan: Sammenbruddet     side 137
• Erling Folkvord: Den korrupte hovedstaden     side 142
• Arne Overrein: Kampen om folkeretten     side 146
• Jonas Bals: 22. juli terroristen og Ayn Rand     side 150
• Jan Myrdal: Red Star over India     side 154
• Nazneen Khan Østrem og Mahmona Khan: Utilslørt      side 158
• Jørgen Sandemose: Kritikk av globaliseringsteorien     side 163 
• Kristian Lundberg: Yarden: en fortelling     side 166
• Terje Bongard og Eivind Røskaft: Det biologiske mennesket     side 168
• Andreas Malm: Hatet mot muslimer     side 169
• Michela Wrong:  Our Turn to Eat     side 172
• Bjørn Olav Utvik: Islamismen     side 174
• Gert Nygårdshaug: Himmelblomsttreet     side 175
• Jon Børge Hansen: Boktips     side 178

Mattias Gardell
Islamofobi
Spartacus forlag, 2011

I februar 2009 gikk Siv Jensen høyt på banen med påstander om at Norge er utsatt for det hun kaller «snikislamisering». Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mens Jens Stoltenberg innstendig ba Jensen om å roe seg ned, sammenlignet Per Kristian Foss utspillet med Hitlers utpeking av jøder som roten til alt ondt i mellomkrigstidens Tyskland. Ikke lenge etter angrep Arbeiderpartiets daværende partisekretær det han, uten å definere det, kalte «radikal islam». Dermed ble debatten nok en gang vendt mot muslimer som problemet. Dette illustrerer hvordan det islamofobiske kunnskapsregimet virker: islam er ikke bare en religion, og muslimer er ikke bare tilhengere av denne religionen. Islam er snarere en primitiv og krigersk ideologi, og muslimer er følgelig ikke som alle andre – og må behandles deretter.

Den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell sin bok, Islamofobi, er ikke en bok om islam, det er en bok om det islamofobiske kunnskapsregimet. Det er en bok om hva som ligger i islamofobien, historisk, ideologisk, religiøst og politisk. Mange anmeldere reagerer. Det går ikke an, mener de, å behandle islamofobien uten å diskutere islam og muslimer. Allerede gjennom denne kritikken, som Gardell forutser i boka, understreker de et av Gardells viktige poenger. Få ville for eksempel krevd at en bok om jødehat skulle handlet om annet enn jødehat, men når det er snakk om muslimer, stiller det seg annerledes.

Per Kristian Foss’ utspill mot Siv Jensen ble møtt med hoderysting, ikke bare i FrP, men i store deler av offentligheten. Gardell viser imidlertid at sammenligningen har noe for seg. Historisk er det i stor grad de samme mekanismene som har gjort seg gjeldende i den vestlige verdens holdning til muslimer og jøder. Forakten for det ikkevestlige har vært noe av det som har identifisert Vesten som en enhet, helt siden angrepene mot den da muslimske iberiske halvøy tok til på 700-tallet. Selv om realpolitikk og demografiske mønstre har gitt jøde- og muslimhatet ulike uttrykk, har begge vært basert på den samme ideologien – den vestlige kristenhetens overlegenhet.

Likevel er den islamofobien vi ser uttrykt i dag, av relativt ny dato. Mens holocaust gjorde det gamle jødehatet uspiselig, bidro den kalde krigen til at reaksjonære muslimske ledere ble nyttige allierte, særlig for USA i kampen mot Sovjetunionen. To hendelser bidro imidlertid til at dette endret seg – for det første, den kalde krigens avslutning, for det andre, terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Dessverre forteller ikke Gardell hvorfor. Han slår fast at islam er i en særkategori blant religioner, eller verdens sivilisasjoner, som det gjerne kalles i den offentlige debatten. Han viser til hvordan dette er noe som strekker seg tilbake i historien, men han sier ikke noe om hva som har gjort at denne gamle ideologien har fått et nytt oppsving – også før de nevnte terrorangrepene.

Det islamofobiske kunnskapsregimet manifesterer seg i dag i til dels atskilte diskusjoner der det kommer en rekke ulike påstander om islam. Som religion og/eller sivilisasjon er det i dag en gjengs oppfatning at demokrati og menneskerettigheter er uforenlige med islam, at muslimer utgjør et krigersk folkeslag, at islam ikke anerkjenner ytringsfriheten. Dette går Gardell i møte på en overbevisende måte, selv om det her og der er tendenser til at han sier at, nei, muslimer er ikke slik. Han behandler også den noe mer outrerte Eurabia-teorien, en teori som hevder at europeiske muslimer er bundet sammen i en hemmelig konspirasjon for å innføre et europeisk kalifat. Selv om dette er en teori man fram til 22. juli stort sett bare fant i utviklet form i den mer eksentriske delen av blogosfæren, er det helt klart elementer av denne som har blitt allment akseptert.

Et annet kjennetegn ved det islamofobiske kunnskapsregimet, er at det legitimerer diskriminering av muslimer fordi de er muslimer. Slørdebatten som har gått og fortsatt går, er et eksempel på dette. Ulike tiltak mot slør, både ansikts- og hodeslør, begrunnes i en slags orientalistisk feminisme, der sløret fremstår som et kvinneundertrykkende plagg. Gardell mener at det ikke er tilfellet, at det like ofte dreier seg om et personlig valg – et valg islamofobene, i påstått solidaritet med dem som velger det, vil nekte dem å ta. Andre eksempler på regelrett diskriminering ligger i konstruksjonen av offisielle fiendebilder. Selv om terrorangrep fra europeiske muslimer er nesten ikke-eksisterende – det er fremfor alt korsikanske og baskiske separatister som står bak terrorhandlinger i dagens Europa – er det muslimer som settes under overvåkning og møtes med en gjennomgående mistenksomhet. Forskjellsbehandlingen kommer også klart frem i forbindelse med de danske Muhammed-karikaturene. Mens karikaturer som hetser islam forbindes med ytringsfrihet, forbindes oppfordringer til boikott av danske produkter med landssvik. Og mens en hel vestlig presseverden hyllet karikaturene for å bryte et tabu, ble Jyllands- Postens kulturredaktør Flemming Rose sendt på en høyst ufrivillig ferie da han hevdet at han ville følge dem opp med karikaturer over kristendommen og holocaust.

Vi liker ikke muslimer, er den dystre konklusjonen Gardell kommer med, og jo mer plass diskusjonen tar, jo mer ekstrem blir den. Trusler og hets mot muslimer, eller folk som antas å være muslimer, er dagligdags, og foregår i et langt større omfang enn det som iblant betegnes som «omvendt rasisme» fra muslimer mot ikke-muslimer. Likevel synes ikke media spesielt interessert i å skrive om dem som får ting ropt etter seg på gata, eller dem som får huset griset ned og ramponert. Gardell refererer også til en rekke trussel- og hetsbrev som er sendt til den største moskéen i Stockholm, og viser til hvordan både denne og andre moskéer i Sverige jevnlig blir utsatt for hærverk og bombetrusler.

Det er ingen grunn til å tro at den islamofobiske trusselen mot demokratiet vil svekkes med det første. Likevel, mener han, vil det islamofobiske kunnskapsregimet bli stadig vanskeligere å opprettholde.

Islamofobi er en viktig bok.

Mathias Bismo

Drapsmannen, Anders Behring Breivik, sendte ut et dokument på 1518 sider, rett før han sprengte regjeringskvartalet 22. juli. Boka er hans manifest, hans begrunnelse, for massakren. Torstein Dahle har lest hele, og konsentrerer seg i denne artikkelen om noen av de mest sentrale, politiske delene.

Torstein Dahle er førstekandidat for Rødt i Bergen og tidligere leder av partiet.

(ABBs bok er skrevet på engelsk. Oversettelsene er Torstein Dahles. Boka er ikke sidenummerert, men ordnet i tre deler med nummererte punkter.)

 

Jeg vil i denne artikkelen først og fremst vise fram typiske og sentrale trekk i fram- stillingen til Anders Behring Breivik (ABB). Kommentarer er i denne sammenhengen ofte overflødige. I forordet redegjør han for de store ofrene han har måttet gjøre, for å få boka ferdig. Han har brukt lang tid og mye penger. Men slik han ser det, er det bare småtteri mot det han har ofret for å få boka distribuert, dvs. selve markedsføringsoperasjonen. Her sikter han til bombinga av regjeringskvartalet og drapene på Utøya. Han skriver det med et spøkefullt smilefjes til slutt: … the distribution of this book, the actual marketing operation ;).

 

Boka har stor spennvidde, fra store vyer til detaljerte beskrivelser av hans families og beste venners kjønnssykdommer og seksuelle forbindelser. Han tar avstand fra deres livsførsel, og påpeker at: Jeg kunne lett ha valgt den samme veien hvis jeg hadde ønsket, på grunn av mitt utseende, status, ressursrikdom og sjarme. Det er bare så fryktelig trist at landet mitt er blitt offer for alvorlig marxistisk infiltrasjon, som har ledet det inn i politiske doktriner som har fått lov til å ødelegge all moral og normer, med et fullstendig sammenbrudd av våre en gang så høye etiske standarder som resultat. (punkt 3.86) I introduksjonskapitlet redegjør han mer for denne marxistiske infiltrasjonen. Det dreier seg om «kulturmarxisme», marxisme omgjort fra økonomiske til kulturelle termer. Både den klassiske og den kulturelle marxismen er totalitære ideologier, som må påtvinges menneskene fordi visjonen om det klasseløse samfunnet med like muligheter og like forhold strider mot den menneskelige natur.

 

Den klassiske marxismen sier at arbeiderklassen er dyktig, mens borgerskapet og andre kapitaleiere er onde. Kulturmarxismen definerer minoriteter som ofre, slike som «dyktige» muslimer, feministiske kvinner, homoseksuelle og noen andre minoritetsgrupper. Etnisk kristne europeiske menn, derimot, sees som onde, stadig i følge Breiviks tolkning.

Kulturmarxistene leser enhver tekst som en bekreftelse på undertrykking av muslimer, kvinner, homoseksuelle etc. – helt uavhengig av hva teksten egentlig betyr. Denne «politiske korrektheten» ligger som en truende koloss over det Vest-europeiske samfunnet. Den har tatt over begge de to politiske fløyene, både venstre og høyre. Den kontrollerer media og underholdningsindustrien. Den dominerer skoleverket. Høyere utdanning, universiteter og høgskoler er som små eføy-kledde Nord-Koreaer. Den har til og med overtatt den høyere delen av presteskapet i den kristne kirken.

ABB mener han bringer nødvendig informasjon som systematisk forties og tilbakeholdes overfor folk i Europa. Han gir regjeringene og de politisk korrekte main-stream-mediene skylda. Mer enn 90 prosent av parlamentarikerne i de nasjonale parlamentene og i EU-parlamentet og mer enn 95 prosent av journalistene støtter europeisk multikulturalisme, og er derfor støttespillere for den pågående islamske koloniseringen av Europa. Denne kultur- marxist/multikulturalist-eliten har ødelagt de grunnleggende strukturene i det europeiske samfunnet. De tillater millioner av muslimer å kolonisere Europa.

Det er disse forræderne kampen først og fremst må rettes mot. I neste omgang kommer deporteringen av muslimene ut av Europa. Men først må altså muslimenes  ideologiske beskyttere tas. De som sitter med makta i Europa og kontrollerer mediene, som Arbeiderpartiet og de andre sosialdemokratiske partiene er viktige eksempler på.

Det svaret de må møtes med, presenteres i bokas del 3: «A declaration of pre-emptive war». (Forebyggende krig, forkjøpskrig.) Det er bloggeren «Fjordman», Peder Are Nøstvold Jensen, som har utformet det aller meste av det ideologiske innholdet. ABB klipper ut – og limer inn i sitt eget. Fjordman står for den forrykte analysen som konkluderer med hvilke oppgaver som må utføres: En krig. Fjordman er tenkeren, ABB er utføreren. Fjordman er åpenbart belest og kunnskapsrik, han evner å presentere analyser som kan overbevise, og han skriver godt. Når han nå er blitt konfrontert med ABBs massedrap, tar han selvsagt sterkt avstand fra det. Det betyr ikke lure oss. Det er ikke noe i Fjordmans skrifter som avgrenser seg fra slike handlinger som ABB har utført. Derfor er Fjordman medskyldig i ABBs grufulle handlinger.

Bokas del 3 innledes med en fullstendig gjengivelse av Fjordmans A European Declaration of Independence fra mars 2007, altså med samme tittel som hele ABBs bok. Den inneholder krav om at all muslimsk innvandring øyeblikkelig stanses, at multi-kulturalismens ideologi straks fjernes fra all statlig virksomhet og alle skoler, at EU oppløses, at den «euro-arabiske dialog» stanses. All støtte til de palestinske selvstyremyndig- hetene må stoppes og i stedet overføres med halvparten til Israels militære styrker og halvparten til et fond til bekjempelse av islam over hele verden. Hvis dette ikke fullt ut imøtekommes, betyr det at våre lands myndigheter har latt oss, Europas folk, i stikken. Da vil vi ikke lenger akseptere deres lover og skatter, og vi vil gjøre det som er nødvendig for at våre nasjoner skal overleve, og at vår sikkerhet skal ivaretas. Fjordmans ultimatum ble i 2007 distribuert til 100 politiske partier (som omtales som «Multiculturalist Alliance») og til en rekke kulturmarxistiske/multikulturalistiske medieorganisasjoner. Ingen tok det alvorlig.

Det var ganske åpenbart hva neste skritt ville bli. Som ABB skriver (punkt 3.4), er væpnet motstand mot disse europeiske regimene det eneste fornuftige svaret, og i punkt 3.5 erklæres derfor forkjøpskrig mot alle kulturmarxistiske/multikulturalistiske eliter i Vest-Europa: Vi vet hvem dere er, hvor dere bor og vi vil angripe dere, enten i dag, om 10 år eller om 50 år.

De europeiske massenes desperate rop vil etter hvert kreve det. Ifølge ABB vil Europa innen 11. september 2083 igjen bli styrt av patrioter. Det er da akkurat 400 år etter slaget ved Wien, der den kristne, tysk-polske militære styrken knuste de tyrkiske osmanerne og gjorde slutt på deres ekspansjon i Europa. Derfor er «Gates of Vienna» (Wiens porter) navnet på det nettstedet der Fjordman og hans meningsfeller sprer ut sitt giftige budskap. Øyvind Strømmen har skrevet boka Eurofascismen, der han tar for seg nettopp disse høyreekstreme kreftene. Det er en helt korrekt betegnelse.

Det er krisetider i kapitalismen. Da kan fascismen igjen bli hensiktsmessig: Den dreier folks økende misnøye og fortvilelse bort fra de store kapitaleierne som suger til seg profitt og rikdom, over på grupper som er velegnete hatobjekter. På 1930-tallet var det særlig jødene og romfolket det gikk ut over. Nå er det muslimene (og romfolket nedover i Europa) som skytset først og fremst rettes mot.

 

 

  

Rett etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet var mange overbevist om at det var islamister som sto bak. Noen lot sinnet gå utover tilfeldige enkeltpersoner de antok var muslimer. Så ble det kjent at det var en kristen antimuslimsk person som hadde gjort det. Ingen tilfeldige, antatte kristne, ble stilt til ansvar for det.

Mariette Lobo er medlem av Rødt og Internasjonale sosialister, og står på bystyrelista til Rødt i Oslo.

Politiets sikkerhetstjeneste hadde norske muslimer i søkelyset. De var ikke opptatt av den 32-årige terroristen fordi hans ideer deles av mange i Norge, så han skilte seg ikke spesielt ut. Hvordan kan så hatske ideer mot en gruppe ha blitt så vanlige? Hvordan kan vi snu hat og mistenksomhet til solidaritet og antirasisme for å skape et bedre samfunn for alle? I en verden med krig og nedgangstid vokser rasismen lett hvis den ikke møtes med motstand.

Fra myter til realisme

For et halvt år siden var alles oppmerksomhet rettet mot Tahrirplassen i Egypt. En revolusjon utspilte seg foran våre øyne. Kvinner og menn, unge og gamle, kristne og muslimer sto sammen mot diktaturet. De kjempet for demokrati, rettigheter og sosiale ordninger for alle. Kristne slo ring om muslimene under deres bønnestund, og omvendt. Folk av ulike trosretninger og kulturer var en enhet med felles mål om en bedre tilværelse for alle.

29. juli i år på Nesodden utenfor Oslo ble det første offeret for Utøya-massakren gravlagt. 18 år gamle Bano ble fulgt til gravstedet av en imam og en prest, hånd i hånd. Hun fikk en muslimsk grav på en kristen gravplass. Bildene gikk verden rundt, og står som et sterkt symbol på Norge i 2011. Det multikulturelle og inkluderende Norge.

Bano hadde vært på politisk leir med flere hundre unge. Hudfarge og tros- eller livssyn var ikke avgjørende. Det var engasjementet for samfunnet og fellesskapet som betydde noe. Slik unge og voksne ellers mariette Lobo er medlem av Rødt og Internasjonale sosialister, og står på bystyrelista til Rødt i Oslo. samler seg om felles interesser. Vi går på skole sammen, jobber sammen, driver idrett eller politikk sammen uavhengig av hvordan vi ser ut, hvor vi er født eller hva vi tror på. Også dette er Norge i 2011.

Likevel fôres vi med skremmebilder som har til hensikt å splitte oss og skape et delt samfunn. Vi har i årevis hørt fra ulike hold som politikere, media, organisasjoner, akademikere og bloggere at innvandring er et problem, at integreringen går dårlig, og særlig at muslimer har en religion og en kultur som er på kollisjonskurs med de verdiene som det norske samfunnet bygger på. Denne mistenkeliggjøringen, stigmatiseringen, og hos noen hatet, er også Norge i 2011. Det rasistiske og intolerante Norge.

Fra verdidebatt til rettigheter

At det finnes sterke anti-muslimske holdninger i Europa og Norge bør ikke lenger overraske noen. Ikke bare finnes det organisasjoner som Stopp Islamiseringen av Norge, Vigrid og Norwegian Defence League.

Vi har også hatt en annen utvikling som må tas veldig alvorlig. Nemlig at stemmer i Fremskrittspartiet, Human Rights Service og andre bevisst har spredt myter om at det norske samfunnet er truet av islam, uten at disse har møtt annen motstand enn fra noen anti-rasister og sosialister. Tvert imot har deres synspunkter blitt legitimert av de dominerende politiske partiene, også i regjeringen. For eksempel da Aps Martin Kolberg og Sps Ola Borthen Moe advarte mot radikal islam. Borthen Moe har blant annet uttalt at det er farlig å leve på en forestilling om at demokrati, frihet og like stilling er en naturtilstand i Norge, og at trusselen mot disse verdiene kommer fra innvandrete kulturer.

Politikere i ulike partier har pakket stigmatisering av muslimer inn i argumenter om likestilling og individets frihet, samtidig som de har forsvart tiltak som bryter med individers rettigheter. For eksempel når politikere som Arild Stokkan-Grande i Arbeiderpartiet, Heikki Holmås i SV og akademikeren Lars Gule har gått inn for forbud mot muslimske holdeplagg i likestillingens navn.

Ikke minst har vi fått høre at integreringen har mislykkes. I flere europeiske land har ledende politikere langet ut mot multikulturalismen, slik 22. juli terroristen og hans meningsfeller har gjort her. Det sies at noen grupper, og særlig innvandrere fra muslimske land, velger å leve på siden av samfunnet uten å delta i arbeidsliv og samfunnsliv. Eller at muslimer er en fare og vil overta samfunnet. Virkningen av disse to budskapene alene og sammen er økt diskriminering, hets og vold mot muslimer.

Likevel ropes det fra antimuslimer og innvandringsmotstandere at de ikke blir hørt. De har blitt hørt så mye at de har satt premisser ikke bare for den offentlige debatten, men også for den faktiske politikken som blir ført. Det må de ikke få fortsette med.

Fra «oss» og «dem» til aktiv antirasisme

I etterdønningene av 22. juli er det påpekt at politikere og andre må revurdere sin retorikk om innvandrere og spesielt om muslimer. Det er ikke nok å endre retorikk hvis ideene og politikken er den samme.

For anti-rasister og alle som drømmer om en mer rettferdig og fredelig verden, haster det å være aktiv anti-rasist. I nedgangstider som den verden er inne i nå, får rasisme og fascisme lettere grobunn ved å utpeke syndebukker for hvorfor folk opplever innstramminger og forverringer. I dag er det muslimer som er blitt syndebukker. De som opplever så sterk stigmatisering og undertrykking, beskyldes for å gjøre skolene dårlige, ødelegge likestillingen, true ytringsfriheten, være en samfunnsfare osv. Samtidig som politikere raserer folks pensjoner, lønns- og arbeidsvilkår, kutter i velferdsordninger og skaper utrygghet for folk flest. Vi har foreløpig ikke merket kuttene så hardt i Norge, men vi går ikke fri.

Vi må møte dette med arbeiderklassens verdier om solidaritet og felles kamp mot alle former for undertrykking. Den massive stigmatiseringen av innvandrere, asylsøkere og muslimer vil ikke gå over ved å prise demokrati, åpenhet og kjærlighet uten konkret handling. Vi må snu debatter om mislykket integrering og norske verdier til krav om like rettigheter for alle, bedre skoler, forsvar av velferdsordninger osv. Og vi må stå sammen. Norge kan bli landet som ikke bare er kjent for terrorangrepet 22. juli, men også for antirasister som tar et oppgjør med islamofobi og bygger solidaritet i praksis. Det er opp til oss.