Ved folkeavstemninga i september ønsket 45 % av de skotske velgerne seg nasjonalt sjølstyre, til tross for truslene om politisk kaos og økonomisk ruin.

Rødt! inviterte Helle Linné Eriksen til en samtale.

Helle Linné Eriksen har fulgt skotsk og britisk politikk i en årrekke, og opplevde innspurten foran folkeavstemninga på nært hold. Hun har engelsk hovedfag med en avhandling om nasjonalisme, klasse og Labour-partiet i nyere skotsk historie, og er aktiv i Sosialistisk Venstreparti.

Erik Ness er redaktør for Rødt!

Hvorfor har diskusjonen om skotsk løsrivelse noen interesse i Norge?

 – For det første, så tilhører det sjeldenhetene at et vesteuropeisk demokrati diskuterer å dele seg opp i mindre biter. Separatisme og nasjonalisme gir ofte assosiasjoner til mer voldelige framgangsmåter, terrorisme og borgerkrig. Her har vi et land der topp-politikerne forholdsvis rolig satte seg ned og vedtok å avholde en folkeavstemning om temaet. Det er politisk interessant, uansett hvilket land man befinner seg i.

For det andre, så er det klart at det er vanskelig å være norsk og ikke ha en mening om hvorvidt et land med fem millioner innbyggere, olje, fisk og sau bør få være en selvstendig nasjonalstat.

For det tredje, brukte de fleste tilhengerne av et selvstendig Skottland argumenter som vi på venstresida kan identifisere oss med, og ja-kampanjen hadde nærmest unison oppslutning fra alle som regner seg som sosialister eller antikapitalister. Det handlet om mye mer enn et ja eller nei til Scottish Nationalist Party (SNP), og det fant sted en folkelig massemobilisering som er nødt til å sette spor. Og sist, men ikke minst, er det viktig å anlegge et annet perspektiv enn det vi så i norske massemedier, som i all hovedsak fulgte BBCs kampanjejournalistikk på vegne av det britiske establishment. Det som skjedde nå, var nemlig annerledes enn de andre gangene man har hatt folkeavstemninger om forskjellig grad av sjølstyre i Skottland.

Reaksjon mot Thatchers herjinger

Så dette var ikke første gangen folk i Skottland har gått til stemmeurnene og stemt over konstitusjonelle endringer og skotsk sjølstyre?

 – Nei, det var det ikke, men aldri før har spørsmålet om full løsrivelse stått på dagsordenen. Mye av den fellesbritiske selv-følelsen var knyttet til det britiske imperiet, som kollapset i løpet av de første tjue åra etter Den andre verdenskrigen, selv om vi i de siste månedene før folkeavstemninga så patetiske forsøk fra nei-sida på å vekke en imperienostalgi til live. På 1970-tallet var det en nasjonalistisk bølge i både Skottland og Wales, som kom til uttrykk i parlaments-valget i våren 1974. Det er viktig å huske at Storbritannia har en valgordning som gjør det svært vanskelig for små partier å bli representert i Westminister, dvs. parla-mentet i London. Her er det fortsatt flertallsvalg i enpersonkretser. Er man ikke det aller største partiet i noen valgkrets, så får man ingen representasjon. Dette bidrar til en tydelig maktarroganse fra de største partienes side, de behøver jo ikke forholde seg til noen annen opposisjon enn hverandre. Og siden systemet er sånn, så får også små partier svært liten oppslutning ved valg, ettersom det er lett å argumentere for at det vil være å kaste bort stemmen. Da stemmer man heller på det minst ille alternativet blant de store. Så da det skotske nasjonalistpartiet SNP vant seks mandater våren 1974 og elleve i det raskt påfølgende valget samme høst, skremte dette ledelsen i Labour. Tradisjonelt har jo Skottland vært en Labour-bastion, og stort sett befinner skotske velgere seg til venstre for det vi ser i England. Sjokket ved 1974-valget fikk Labour-ledelsen til å forandre partiets politikk og foreslå en folkeavstemning om såkalt devolusjon, dvs. overføring av makt på avgrensete områder til nye folkevalgte organer i Skottland og Wales.

Hvordan gikk det?

Det gikk ikke. Det er viktig å merke seg at dette var en avgjørelse som ble tatt av ledelsen, uten diskusjon i partiet, og uten at man konfererte med Labours egen partiorganisasjon i Skottland. På dette tidspunktet hadde Labour fortsatt noe av sin opprinnelige ideologi intakt, og denne tilsa at nasjonalisme var et borgerlig påfunn som ville splitte arbeiderklassen i Nord-England og Skottland. Så da sentralstyret på et litt dårlig besøkt møte midt i sommerferien gikk inn for devolusjon, så skapte dette store protester i partiet. Så kraftig var protestene at enkelte parlamentsmedlemmer gikk inn for å svekke lovforslaget om folkeavstemning, og i dette lyktes de. En folkeavstemning vinteren 1979 ga flertall for devolusjon, men man hadde sneket inn en klausul om at det måtte være flertall blant alle stemme-berettigete, og det var det ikke. SNP stilte mistillitsforslag mot et svært svekket Labour, det konservative partiet sluttet seg til, Labour-regjeringa falt – og Thatcher kom til makta ved det påfølgende valget.

Og hun var ingen tilhenger av skotsk sjølstyre?

– Partiet heter egentlig The Conservative and Unionist Party, selv om det navnet sjelden er i bruk, og de har et klart prinsipp om å holde unionen samlet, det være seg i Skottland eller Nord-Irland. Det viktigste Thatcher gjorde med Skottland, var å styrke oppslutningen om devolusjon. Hadde de hatt sitt eget parlament, kunne de ha dempet noen av skadevirkningene av Thatchers nyliberalistiske herjinger og angrep på arbeiderklassen. Da hun lanserte sin svært upopulære flate beskatning, kjent som poll tax, gjorde hun det i Skottland først. I løpet av den konservative regjeringsperioden fra 1979 til 1997 gikk partiet fra å vinne 22 valgkretser til å bli helt utradert. I de påfølgende parlamentsvalgene har de ligget stabilt på én representant.

Scottish Nationalist Party (SNP) stormer fram

Men oppslutningen om devolusjon vokste?

– Ja, så da Tony Blair med sitt New Labour vant valget i 1997 var noe av det aller første de gjorde, å foreslå en ny folkeavstemning om devolusjon. Den ble avholdt allerede fire måneder seinere, og viste at nesten 75 % ønsket seg et eget skotsk parlament. Det ble da også resultatet. Et nytt parlament ble etablert, med et spenstig nytt valgsystem som fungerer som en hybrid mellom det norske og det britiske. Det gir mindre partier en sjanse, bl.a. feide det relativt ferske Scottish Socialist Party (SPP) inn i parlamentet med tre representanter i 2003 på en bølge av motstand mot krigen i Irak. Seinere falt de helt ut. Dette systemet har som følge at det er vanskelig å få et reint flertall, med koalisjonsregjeringer som resultat. Det skotske parla-mentet har ansvaret for mange områder, blant dem landbruk, utdanning, transport, helse, lov og orden. Bruken av en andel av inntektsskatten vil i framtida også bli avgjort i de skotske parlamentet.

Hvilke partier har hatt regjeringsmakt i Skottland?

– Valgene i 1999 og 2003 ga regjeringskoalisjoner mellom Labour og Liberal Democrats, men i 2007 ble Labour og SNP jevnstore, selv om det var Alex Salmond fra SNP som ble førsteminister. I 2011 ble det for første gang en flertallsregjering fra ett parti, nemlig det skotske nasjonalistpartiet. SNP fikk dobbelt så mange mandater som Labour, som særlig mistet oppslutning i områder hvor arbeiderklassen tradisjonelt har stått sterkt. SNP var i utgangspunktet et uberegnelig parti med en mangelfull ideologi på alt annet enn skotsk sjølstyre, men har etter hvert utviklet seg i retning sentrum-venstre med en mer helhetlig politikk, styringsvilje og styringsevne. Ettersom New Labour har sklidd lenger og lenger til høyre, har det blitt plass til et SNP som nærmest definerer seg som sosialdemokratisk. Blant kjernesaker med appell til velgere til venstre finner vi atomnedrustning, vilje til å satse på fornybar energi, en progressiv beskatning, gratis utdanning og kjønnsnøytral ekteskapslov. Foran folkeavstemninga talte SNP gjerne om den nordiske modellen, og framholdt særlige Norge med sin velfylte pensjonsbinge som forbilde. I praksis har SNP, på samme måte som sosialdemokrater i Norden, imidlertid vært med på en rekke usosiale tiltak når de har sittet i regjeringskontorene. I SNP-regjeringas White Paper fra i fjor blir det da også understreket at verken EU, Nato, pundet, næringslivsvennlig skattepolitikk eller kongehuset står på spill. Radikale kritikere omtalte dette som «indy lite».

Men hvorfor er ikke devolusjon og en SNP-regjering i det skotske parlamentet tilstrekkelig?

– Dette må ses i sammenheng med hvilken regjering Storbritannia har for tida. Blant de områdene som foreløpig ikke har vært underlagt noen form for devolusjon, finner vi den delen av velferdsstaten som inneholder sosiale ytelser. Her har den konservativ-liberale Cameron-regjeringa i London gjennomført kraftige kutt og svekking av opparbeidete rettigheter. Mens regjeringa i London øker skolepengene, ønsket SNP å grunnlovsfeste retten til gratis høyere ut-danning i et selvstendig Skottland. Et viktig symbol er en svært upopulær «bedroom tax», som griper inn i hvor mange soverom sosialhjelpsmottakere skal få lov til å ha uten å måtte straffes økonomisk for det. Dette må være Erna Solberg og Siv Jensens våte drøm. Ikke overraskende ser vi derfor den samme skotske reaksjonen som under Thatchers regime politikk på åttitallet, det vil si at mange tenker: Hadde vi vært selvstendige, ville vi ha sluppet dette.

Mer enn sekkepiper og kilt

Men dette høres ikke ut som nasjonalisme, det høres ut mer ut som et rent praktisk eller pragmatisk politisk valg?

Det er langt på vei riktig, men samtidig har misnøyen drevet fram et sterkere ønske om nasjonalt styre. Akkurat dette tok det massemediene og politikerne i London svært lang tid å forstå. Tradisjonelt har skotsk nasjonalisme oppført seg som nasjonalistiske bevegelser pleier – mye referanser til oppkonstruerte minner om en skotsk nasjonalstat som man «mistet» i 1707 da Skottland og England gikk i union med hverandre, sanger og dikt om mytiske nasjonalhelter som Braveheart (i Mel Gibsons skikkelse) og Bonnie Prince Charlie, og en høy forekomst av kilt og sekkepiper på demonstrasjoner og markeringer. Og så selvfølgelig et bittert hat mot engelskmennene i enhver idrett man utkjemper. I internasjonale mesterskap heier skottene på hvem som helst som spiller mot England.

 Men nå var det noe mer?

 – Utvilsomt ja, selv om dette selvfølgelig vil variere med hvor i Skottland man reiser og hvilke miljøer man snakker med. Grunnfjellet til SNP var selvfølgelig for et selvstendig Skottland. Men dette er ikke tilstrekkelig for å forklare hvorfor ja-sida fikk så stor oppslutning. Mens ledelsen i Labour, det konservative partiet og Liberaldemokratene sluttet rekkene i nei-kampanjen «Better Together», var det en allianse av tre partier – SNP, Scottish Green Party og Scottish Socialist Party – som utgjorde ledelsen i «Yes Scotland».

I tillegg fikk ja-sida støtte fra en lang rekke bevegelser og aksjonsgrupper av varierende størrelse og betydning. Blant dem som opptrådte med tyngde, var Lesbian and Gay Alliance, som ønsker seg en bedre lovgiving for lesbiske og homofile. Det samme gjelder en revitalisert Campaign for Nuclear Disarmament, som kjemper for å få den britiske atomvåpenbasen ved Clyde ut av Skottland, og som avviser den pengeslukende opprustninga med Trident-ubåter. Blair og Camerons krigspolitikk og logring for USA er svært upopulær i Skottland, og nå øynet nok mange en mulighet til å føre en mer anstendig utenrikspolitikk. Selv om de tallmessig ikke står så sterkt, spilte folk fra Scottish Socialist Party og mindre grupperinger enda lenger til venstre en viktig rolle som aktivister. Mange av dem sluttet seg sammen i Radical Independence Campaign (RIC), som bl.a. brukte mye krefter i innspurten på å få folk i tradisjonelle arbeiderklassestrøk til å registrere seg og møte ved valgurnene. Herfra ble det også utformet en klar antikapitalistisk argumentasjon, slik som i boka Yes: The radical case for Scottish independence, skrevet av James Foley og Pete Ramand. Women for independence sto også for en radikal og feministisk ja-argumentasjon.

Også innenfor miljøbevegelsen rekrutterte ja-sida mange aktivister, og Scottish Green Party gjorde en helhjertet innsats. Det er et lite parti i klar framgang, med to medlemmer i det skotske parlamentet og 6 % ved EU-valget i mai i år. Flere kjente Labour-politikere støttet også opp om et ja, og det samme gjorde et par av de større fagbundene. Labour Supporters for Independence vokste raskt mot slutten, og fikk tilslutning fra flere fagforeningsledere som gikk over til ja-sida. Blant dem var lederne for de faglige samorganisasjonene i både Edinburgh og Glasgow. At mange vanlige medlemmer og velgere åpenbart vendte ryggen til Labour, kan få katastrofale resultater for et parti som er avhengig av solid oppslutning i Skottland for å gjenvinne regjeringsmakta i Storbritannia.

Det jeg var vitne til i Skottland, var en folkelig mobilisering som er sterkt beslektet med sosiale bevegelser vi har sett i andre land, og som brukte slagordet «Et annet Skottland er mulig». Argumentasjonen var til tider lik den venstresida brukte mot EU i 1994 – vi vet ikke om vi får det til, men vi ønsker oss friheten til å kunne ta andre valg, føre en annen politikk. Dette ble forsterket av en aktivisme blant ungdom som var imponerende. SNP fikk gjennomslag for stemmerett for 16- og 17-åringer i denne folkeavstemninga, og det førte til en ungdomsbevegelse som kaller seg Generation Yes. Flere har blitt politisk aktive, og i meningsmålingene hadde ungdom tidlig bestemt seg både for å stemme, og for hva de skulle stemme. Det var et kraftig ja-flertall i blant de aller yngste, dvs. mellom 16 og 18 år. Jo eldre folk var, jo større var tilbøyeligheten til å stemme nei. Størst var nei-flertallet i generasjonen som hadde blitt voksen før Thatcher, og blant dem med aller høyest inntekt. Både alder og klasse spilte utvilsomt inn.

Mye var uklart

Du sammenlikner med EU-avstemninga i Norge – men skottene ønsket ikke å stå utenfor EU?

– Nei, i Storbritannia har EU-motstand i stor grad vært knyttet til en tradisjonell britisk konservatisme, eller til det nye framvoksende innvandringsfiendtlige partiet UKIP. Deler av skotsk sjølstyrebevegelse knytter seg til det som gjerne omtales som regionenes Europa, hvor store overordnete avgjørelser tas i EU, mens resten av politiske avgjørelser bør følge nærhetsprinsippet. I et slikt perspektiv blir Storbritannia et mindre interessant mellomnivå. Men selvsagt finnes det også EU-motstand på venstresida, ikke minst som følge av den arbeiderfiendtlige krisepolitikken fra Brussel.

Med en så brei allianse og så gode argumenter for ja-sida, hva gikk galt?

– Skottene skulle stemme over noe som hadde svært mange ubesvarte spørsmål. Ja-bevegelsen støttet seg i stor grad på oljen når det gjaldt den økonomiske framtida til et selvstendig Skottland, men hvor delelinja skulle gå var ikke bestemt. Det var heller ikke avgjort hvordan Storbritannia skulle kompenseres for investeringer på britisk sokkel, og ingen kunne vite helt hvilke mottiltak de utenlandske selskapene og oljekapitalen ville sette inn. Spørsmålet om valutaen uroet også mange. SNP forutsatte en valutaunion med «rest-Storbritannia», det vil si fortsatt bruk av pund og underordning under Bank of England, men herfra var signalene negative. Andre så for seg en egen skotsk valuta. Det var også uavklart om Skottland ville måtte søke om EU-medlemskap på lik linje med andre nye medlemsland, og dermed bli pålagt inntreden i ØMU med tilhørende bruk av euroen, noe Storbritannia har klart å forhandle seg fram til fritak fra. Det var altså mye usikkerhet og utrygghet som nei-sida virkelig visste å spille på.

Panikk, trusler og løfter

Men det så en stund ut som det kunne bli ja-flertall?

 – Ja, det skjedde en markert forskyvning i løpet av det siste året, etter at nei-sida hadde hatt en knusende ledelse på 20–25 prosentpoeng. Jeg tror at en del av stemningsskiftet har sammenheng med at Alex Salmond for alvor begynte å bruke TV-debattene til å løfte fram sosiale temaer som ulikhet, privatisering og vern om velferdsgoder. Særlig var det mange som fryktet for at Skottland uten sjølstyre ikke ville klare å beskytte seg mot Camerons angrep på det britiske helsesystemet NHS – National Health Service. Vi ser da også klart at det var Labours kjernevelgere som førte til at ja-sida begynte å ta innpå.

Et par uker før folkeavstemninga var det ikke helt sikkert hva resultatet ville bli. Noen av de siste meningsmålingene ga nærmest dødt løp, og panikken fra britisk næringsliv, storbanker og politikere var til å ta og føle på. Det kom en storm av skremsler, og det var ikke mangel på ulykker som ville velte over Skottland om de valgte sjølstyre: utflagging, arbeidsløshet og valutakrise. Deutsche Bank, som er den europeiske bankkapitalens yppersteprest, advarte med en økonomisk depresjon etter oppskriften fra mellomkrigstida. Underforstått: et ja-flertall kunne lede Skottland i retning av fascisme. BBC tok også helt av i sin ensidige dekning, og det samme gjorde mesteparten av de skotske avisene. Av de sentrale avisene, var Sunday Herald en enslig svale. De som er bekymret for nasjonalisme, burde bekymre seg mest over den storbritiske sjåvinismen, der det ble appellert til fellesbritiske verdier og en ærerik historie sammen, inkludert imperiet og verdenskrigene. Det var også nærmest ironisk når enkelte Labour-politikere hentet fram igjen klassebegrepet for å advare mot splittelse mellom arbeiderklassen på tvers av nasjonsgrensene. Men arbeiderklassens internasjonale solidaritet har aldri hatt som forutsetning en union mellom stater, herskerklasser og kapital-interesser.

Få dager før folkeavstemninga dukket lederne for alle de tre store partiene opp i Skottland, og de kastet inn et nytt kort som utvilsomt må ha flyttet på noen prosenter. Nå sto de hand i hand med løfter om det som raskt ble kjent som devo-max, dvs. maksimal devolusjon og økte rettigheter til det skotske parlamentet. Da dette ble foreslått for et par år sida som et av alternativene folk skulle kunne velge ved folkeavstemninga, var svaret et blankt nei fra David Cameron. Den gang var han skråsikker på seier, men nå var desperasjonsnivået langt større. Dette var en kompromissløsning som en del velgere falt for. Det førte også til ville protester fra Westminster, ettersom partilederne ikke hadde mandat verken fra det britiske parlamentet eller fra sine egne partier til å komme med denne typen løfter.

For å forsøke å konkretisere hva løftene vil innebære, ble det raskt satt ned en kommisjon under ledelse av Lord Smith of Kelvin. Her er det representasjon fra de fem partiene som er med i det skotske parlamentet. På denne måten ble Scottish Socialist Party stengt ute, selv om partiet var en formell del av alliansen Yes Scotland. Men både SSP og en rekke andre grupper har allerede levert skriftlige innspill, og viser at forsøkene på å innsnevre debatten til det parlamentariske topplanet ikke vil lykkes. Er det noe som folkeavstemninga viste, så var det at grasrota ville ha et ord med i laget. Posisjonene til SNP og De grønne viser at det ønsker seg at det skotske parlamentet skal ha full råderett over skatteinntekter og velferdspolitikk, noe meningsmålinger viser at 70–75 % av befolkningen også går inn for. Nå gjenstår det å se hva man klarer å forhandle seg fram til, og ikke minst hva det britiske parlamentet deretter vil godkjenne når de skal behandle rapporten en gang ut på nyåret. Krefter innen det konservative partiet ønsker også å bruke denne anledningen til å prøve å løse problemet med det som litt kronglet kalles for asymmetrisk devolusjon, det vil si at de vil gå til angrep på den innflytelsen som de skotske medlemmene har i det britiske parlamentet. Dette var ikke en del av det som ble lovet tre dager før folkeavstemninga, og vekker selvfølgelig protester i Skottland.

Siste ord er ikke sagt

Kan dette føre til en økt oppslutning om SNP ved neste års valg til det britiske parlamentet?

– Det er det all grunn til å tro. Medlems-tallet til SNP har i løpet av det siste året blitt fordoblet, til rundt 60 000, dvs. at de er like store som Liberaldemokratene om hele Storbritannia ses under ett. Også De grønne og det skotske sosialistpartiet har fått et betydelig tilsig av nye medlemmer. Valgundersøkelsene viser at hele 37 % av dem som stemte Labour i 2011, gikk inn for skotsk løsrivelse nå, og det er usikkert hvilken stemmeseddel de vil bruke ved neste valg. Dette er dramatisk for Labour, som gjennom sitt nei-standpunkt og allianse med David Camerons regjering ble sterkt svekket i områder og byer de alltid har kunnet regne med, slik som i Dundee og Glasgow. Her var ja-prosenten på henholdsvis 57 og 54. For oss som fulgte innspurten i Edinburgh, kom et klart neiflertall som en overraskelse. Men i de typiske arbeiderstrøkene var det en overvekt av jastemmer. Valgundersøkelser gir gode argumenter for å se på folkeavstemninga som et klassevalg.

Sist i oktober kom det en opinionsundersøkelse, som spurte folk hva de ville stemme om det hadde vært valg til Westminster-parlamentet i London, slik det skal være neste år. SNP fikk over 50 % av stemmene, og med dagens valgordning ville de bety at de praktisk talt ville sikre seg alle de skotske plassene. Labour var helt nede på 23 %, og ville bare fått fire mandater, mot 54 for SNP. Både de konservative og liberal-demokratene ville være uten representasjon. Selv om det foreligger andre menings-målinger som ikke viser så dramatiske utslag, forteller også disse at det politiske landskapet vil bli flyttet både i Skottland og i Storbritannia som helhet. Hva som konkret vil bli resultatet, er helt åpent. SNP har en rekke progressive standpunkter, og vil utvilsomt bli utsatt for press fra nye velgere som merket seg en klarere sosial profil i innspurten før folkeavstemninga. Men SNP har langt fra noen ideologi som er forankret i sosialistisk analyse, og har ingen direkte forbindelser til fagbevegelsen. Det er derfor høyst usikkert hvordan de kommer til å bruke en eventuell økt makt og innflytelse.

Er det grunn til å se optimistisk på framtida?

– Det er iallfall lov å forsøke. Oppmøtet ved folkeavstemninga var på hele 86 %, dette er imponerende i seg selv, og en rekord i britisk historie. Myten om avpolitiserte og apatiske velgere fikk et alvorlig skudd for baugen, og det foregikk en åpen, levende og kritisk debatt som ikke så lett vil forstumme.

Resultatet ble 55 % mot 45 %, dvs. en langt mindre forskjell enn et år tidligere. Prisen som det britiske establishment måtte betale, var ytterligere overføring av myndighet til det skotske parlamentet, var slik sett del allerede oppnådd. Mest spennende blir det å følge med på hva ja-alliansen klarer å bruke denne politiske bevisstgjøringen og samarbeidet til og om kampen mot sosial ulikhet og for nedrustning vil fortsette med uforminsket styrke. Lengst til venstre ønsker mange i Radical Independence Campaign å bevare sitt organisatorisk nettverk, om ikke annet som et forum for forskjellige bevegelser som på lengre sikt kanskje kan samles i ett parti. Og ikke minst er det viktig å følge med på hva som skjer med Generation Yes og hva slags framtid de kommer til å kreve fra sine parlamenter – både i Edinburgh og i London. Et annet Skottland er fortsatt mulig, selv om hindringene er større enn om det hadde blitt nasjonalt sjølstyre. I alle fall vil Skottland ikke bli det samme, ettersom radikal mobilisering og et gjennombrudd for folkelig aktivisme er nødt til å sette sine spor. De sterke interessene som sto bak nei-sida, kunne utvilsomt trekke et lettelsens sukk da resultatet ble kjent, men det siste ord er ikke sagt, verken når det gjelder skotsk sjølstyre eller kampen mot Cameron-regjeringa og ledelsen i Labour.

Zapatistopprøret, som startet for 20 år siden i år, rystet Mexico og fikk berømmelse og støtte i hele verden.

I denne reviderte og oppdaterte artikkelen, opprinnelig skrevet for opprørets tiårsjubileum, ser Lance Selfa og Stuart Easterling på røttene til zapatistenes opprør og dets innflytelse på politikk i Mexico og internasjonalt 20 år etter.

Lance Selfa er medredaktør i International Socialist Review og forfatter av boka The Democrats: A Critical History. (Haymarket Books, 2012)

Stuart Easterling er forfatter av boka The Mexican Revolution 1910–1920 (Haymarket Books, 2013)

Trykkes med tillatelse fra Socialist Worker, der artikkelen sto første gang i http://socialistworker.org/2014/01/21/twenty-years-after-the-zapatista-uprising

Artikkelen er oversatt av Hilde Nylen.

Mens Mexicos ledere skålte inn det nye året 1. januar 1994, inntok over 2000 gerilja-soldater fire byer i den sørlige delstaten Chiapas. Det var starten på et opprør som skulle bli feiret over hele verden.

Med sin erklæring om å marsjere til Mexico City for å kaste «den dårlige regjeringen» og med lovnader om å etablere autonome områder der befolkningen skulle få «retten til å fritt og demokratisk velge sine egne administrative myndigheter», punkterte den til da ukjente Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) den meksikanske herskerklassens selvgodhet.

Zapatistenes manifest gjorde krav på deres naturlige rettigheter i den meksikanske grunnloven til å «endre eller modifisere deres form for styre», og krevde at regjeringen skulle anerkjenne dem som en krigførende part.

Vi er et produkt av 500 års kamp: først mot slaveri, så i frigjøringskrigen mot Spania … så for å unngå å bli slukt av nordamerikansk imperialisme, deretter for å sikre grunnloven og utvise det franske imperiet fra vår jord … Senere nektet diktaturet til Porfirio Diaz oss en rettferdig innføring av reformlovene, folket gjorde opprør og ledere som Villa og Zapata vokste frem, fattige folk akkurat som oss.

EZLN valgte å fremføre sitt budskap nyttårsdagen for 20 år siden fordi det var dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft.

For Mexicos ledere representerte NAFTA-avtalen et håp om å befeste et spesielt – og lønnsomt – forhold med det Nord-Amerikanske frihandelsområdet. Men for de indianske bøndene som støttet zapatistene, betød avtalen en «dødsattest» – fordi den ville undergrave deres egen landbruksproduksjon, sa en geriljasoldat i et radiointervju.

I stedet for å feire den meksikanske økonomiens inntreden i «den første verden», slapp den daværende president Carlos Salinas de Gortaris regjering løs et voldsomt militært angrep på den sivile befolkningen i Chiapas. Men i løpet av noen få dager ble Salinas tvunget til å avblåse angrepet, ettersom tusenvis av meksikanere strømmet inn til El Zócalo, grunnlovsplassen i Mexico City, for å vise sin solidaritet med zapatistene.

Zapatistopprøret revitaliserte en venstre-side i Mexico som hadde vært sovende i mange år – og satte søkelyset på rettig-hetene til Mexicos 20 millioner urfolk.

For den internasjonale venstresiden representerte opprøret det første store tilbake-slaget for det frie markedets triumftog som hadde regjert siden Sovjets kollaps i 1991. I det neste tiåret bidro zapatistene og deres fremste talsperson, den svært sitatverdige Subcomandante Marcos, til å popularisere venstresidens økende kritikk av det frie markedets agenda om en økonomisk globalisering, også kjent som «nyliberalismen».

Opprørets røtter

For de fleste observatører var oppstanden til EZLN en overraskelse. Gruppen vokste frem fra selvforsvarsbrigader som var satt opp for å beskytte bønder fra terroren til Chiapas’ kaffebaroner og kvegeiere.

Fredelige landokkuppasjoner ble blodige da landeiernes pistoleros (skyttere) angrep bønder. Marcos sa i et intervju at over tid «så kameratene at det ikke var nok å benytte selvforsvar av et enkelt lokalsamfunn, men heller å etablere allianser med andre og å begynne å danne militære og paramilitære kontingenter i en større skala».

Om en enkelt hendelse kan sies å ha presset disse paramilitære gruppene mot veien til væpnet opprør, er det Salinas regjerings beslutning i 1992 om å oppheve Artikkel 27 i den føderale grunnloven. Artikkel 27, et produkt av den meksikanske revolusjonen, garanterte bøndene rettigheten til å gjøre krav på ubrukte, private landområder eller landområder eid av staten.

Siden revolusjonen nesten et århundre tidligere hadde kvaliteten på landområder som ble distribuert ved hjelp av artikkel 27 gått ned, med bare rundt en femtedel ansett som dyrkbar mark. Men å oppheve artikkel 27 fjernet alt håp for bønder om å få mulighet til å kunne kalle et jordstykke for sitt eget.

Regjeringens opphevelse av artikkelen polariserte urfolkssamfunn og bondeorganisasjoner i to fløyer: de som støttet fortsatt fredelige former for motstand, og de som valgte den væpnede kampen. Debatten som brøt ut om hvordan man skulle svare myndighetene, ble vunnet av fløyen som argumenterte for å ta til våpen. Lenge før NAFTA var ratifisert av Kongressen i USA, hadde ledelsen i EZLN satt datoen for et opprør.

EZLN utviklet seg fra forsøkene fra maoistorganisasjonen Popular Politics (PP). Dens ledende teoretiker Adolfo Berlinguer, professor ved Mexicos største universitet Universidad Nacional Autónoma, argumenterte for at studentradikalere og intellektuelle måtte leve med massene og organisere dem.

Ved ett tilfelle ble Samuel Ruíz, erkebiskopen av Chiapas og talsmann for frigjøringsteologien, så imponert av PPs naboorganisering i Torreón at han inviterte PP-aktivister til å flytte til Chiapas. Subcomandante Marcos sa at han var en av de første 12 PP-aktivistene som flyttet til Chiapas i 1983 for å organisere en geriljakrig.

Radikalerne opererte under kirkens beskyttelse, ofte fulgte de prester på religiøse misjoner til rurale områder. De krevde «arbeid, land, hus, mat, helse, utdannelse, uavhengighet, frihet, rettferdighet og fred», og gav lovnader om å danne en «fri og demokratisk regjering». Samtidig som de appellerte til meksikansk nasjonalisme snakket de også på vegne av Mexicos undertrykte urbefolkning.

Kamp og solidaritet

Opprøret i Chiapas var den første gerilja-utfordringen mot regimet siden 1970-årene. To ganger forsøkte regjeringen å undertrykke EZLN militært: en gang i januar 1994 og igjen i februar 1995. Begge gangene ble regjeringen tvunget til å trekke seg tilbake i møtet med massive protester i Mexico City, resten av landet og over hele verden.

I mai 1994 tvang zapatistene regjeringen til å møte deres ledere og tilby EZLN en serie reformer. Disse inkluderte generelle krav, fra bedre helsetjenester og sanitærforhold til økte landbrukspriser. Regjeringen gikk også med på spesifikke krav om å imøtekomme behovene til regionens urbefolkning, som støtte til radiostasjoner som benyttet urfolksspråk.

EZLN argumenterte for at regjeringens tilbud ikke var tilstrekkelig, og avslo det i juni 1994. Siden den gang har så mange som 25 000 tropper omringet zapatistene i skogene i Lacandonajungelen – mens hæren driver en lavintensivitetskrig mot befolkningen i Chiapas.

Etter noen år med forhandlinger av-og-på trodde EZLN at de hadde nådd en avtale med representanter for president Ernesto Zedillos regjering i 1996. Denne avtalen, kjent som San Andrés-avtalen, fastslår lokal autonomi for urfolk i Mexico, i tillegg til nye utdannelses-, sosiale- og kulturelle rettigheter. Den krever endringer i føderal, delstats- og lokal lovgivning, og i den meksikanske grunnloven, og den forplikter den meksikanske regjeringen til å eliminere «fattigdommen, marginaliseringen og den utilstrekkelige politiske deltakelsen til millioner av urfolk i Mexico».

Imidlertid, etter å ha signert, snudde Zedillos regjering og nektet å implementere avtalen. I mellomtiden økte hæren sin «skitne krig» mot den sivile befolkningen i Chiapas, i et forsøk på å underminere støtten til opprørerne.

Den mest brutale hendelsen skjedde i desember 1997, i landsbyen Acteal, hvor 45 sivile inkludert 36 kvinner og barn, ble drept av regjeringsstøttede paramilitære. Actealmassakren resulterte i avgangen til regjeringens innenriksminister og guvernøren i Chiapas, som ble avslørt i å ha nær kjennskap til drapene.

Som et svar på den fastlåste situasjonen og volden fra paramilitære forsøkte EZLN å mobilisere bredere støtte fra den meksikanske offentligheten. I 1999 organiserte de en nasjonal avstemning rundt spørsmålene om urfolks rettigheter og implementeringen av San Andres-avtalen. Over 3 millioner meksikanere deltok, og 95 prosent støttet EZLNs krav.

For å bygge opp støtte til godkjenning av San Andres-avtalen bega zapatistene og deres støttespillere seg ut på en 16 dager lang karavane, som bragte Marcos og andre EZLN-kommandanter fra Chiapas til Mexico City i februar og mars 2001. Ved alle stopp langs veien ble de møtt av entusiastiske folkemengder som støttet EZLN og San Andres-avtalen. Så mange som en kvart million marsjerte til El Zócalo i Mexico City i solidaritet med zapatistenes krav. Likevel avslo Kongressen avtalen, og zapatistene returnerte tomhendte til Chiapas.

Med noen få unntak har zapatistene og Subcomandante Marcos siden den gang for det meste forholdt seg på avstand fra store politiske begivenheter. På et tidspunkt levde 38 pro-EZLN samfunn i Chiapas på støtte fra frivillige organisasjoner i USA og Europa.

I løpet av de to tiårene som har gått siden opprøret, har mye av det zapatistene advarte mot, blitt virkelighet₁. Reallønnen til meksikanske arbeidere har falt siden 1994, mens en vekst i økonomien på 1,2 % per år har vært blant de laveste i Latin-Amerika.

Så mange som 2 millioner meksikanske bønder har blitt drevet bort fra sine områder, og landet importerer nå mais til tortillaer. Disse fryktelige forholdene bragte tusenvis av bønder til gatene i 2004, og fikk de store fagforbundene til å true med generalstreik mot president Fox’ plan om å øke skattene på arbeidsfolks basisvarer. Protestene kulminerte i demonstrasjonen som bidrog til å ta knekken på WTO-toppmøtet i Cancún det året.

Zapatistopprøret bidrog også til å tvinge en åpning i det politiske systemet i Mexico. Som et resultat tapte det lengesittende regjeringspartiet PRI i 2000 sitt første presidentvalg på sytti år. Men i årene etterpå har høyrepartiet PAN, deretter etterfulgt av PRI, som i fjor gjenvant regjeringsmakt, fortsatt å privatisere og demontere landets minimale sosiale goder. Sent i fjor stemte den PRI-dominerte regjeringen for å privatisere det nasjonale oljeselskapet PEMEX.

Selv om EZLN ikke var den eneste inspirasjonskilden til den globale bevegelsen mot markedsfundamentalismen som økte rundt 1990, var de definitivt en del av kampen. Likevel er EZLN i dag fremdeles isolert i skogene i Chiapas, ute av stand til å få regjeringen til å implementere San Andres-avtalen. Det er en klar oppfatning av at zapatistene har mistet det politiske momentum som holdt dem oppe i de første årene etter opprøret.

Da zapatistene startet opprøret, lovet de å marsjere til Mexico City, og oppfordret meksikanere til å reise seg for å «avsette diktatoren» Salinas. Men noen få uker inn i opprøret sa EZLNs talsperson Subcomandante Marcos at zapatistene ikke hadde noe ønske om å «ta makt», heller ikke å blande seg i valget som var planlagt i august 1994.

Mens sympatien for zapatistene holder seg rundt om i landets distrikter, er de isolert fra majoriteten av meksikanere, som er arbeidere bosatt i og rundt landets urbane områder.

EZLN har gjort mange forsøk på å danne et støttenettverk. De lanserte fronten FZLN for å skape en forbindelse med sivilsamfunnet i 1995. Dessverre har mangelen på et klart fokus og overdreven respekt for Marcos hindret Fronten fra å vokse utenfor den eksisterende venstresiden.

Zapatistene har generelt avstått fra å innta posisjoner i nasjonale valg. Mens deres fordømmelse av vanlige partier på grunn av korrupsjon og støtte til nyliberalismen er rosverdig, har deres motstand mot å projisere sin innflytelse i et bredere meksikansk samfunn og bygge et politisk alternativ vært en av deres største svakheter.

Under valget i 2006 lanserte zapatistene «den andre kampanjen», med markeringer mot kapitalisme og rasisme, og for demokrati. Deres markeringer trakk titusenvis, mens populistkandidaten Andrés Manuel López Obrador trakk millioner. Men da PAN og de høyreorienterte mediene konspirerte for å snyte López Obrador for sin sannsynlige seier, trakk zapatistene seg tilbake til Chiapas og nektet å delta i massemobiliseringene for å forsvare valgets virkelige vinner.

Denne typen avholdenhet kostet zapatistene mye moralsk autoritet i den bredere meksikanske venstresiden. De har i stedet konsentrert seg om å organisere autonome samfunn, kjent som caracoler («sneglehus») og juntas de buen gobierno («gode regjeringer»), i de dypeste delene av jungelen i Chiapas.

En ny modell for den revolusjonære venstresiden?

Mange vestlige radikale har trukket zapatistene frem som eksempler på en ny type venstreside som «forandrer verden uten å ta makt». Heller enn å søke å utfordre statens makt på nasjonalt nivå skulle zapatistene gå foran med et eksempel i periferien i Chiapas.

Men ikke bare er det veldig lite kjent hvordan EZLN faktisk styrer sine autonome samfunn; zapatistenes beslutning om å fjerne seg fra den nasjonale debatten er også problematisk, i følge spaltisten Guillermo Almeyra i La Jornada₂ :

Etter min mening var det også en feil å isolere urfolks kamp fra andre kamper, slik som motstand mot oljeprivatisering og kamp for demokrati. På samme måte en svakhet at EZLN ikke har maktet å knytte urfolk i Mexico til urfolks internasjonale kamp, som for eksempel i Ecuador og Bolivia. Dette fratok også den øvrige meksikanske befolkningen den viktige støtten de kunne ha trengt fra dem som med våpen i hånd har reist til seg motstand i et lite hjørne av Chiapas.

Zapatistbevegelsen har reist mange spørsmål som utfordrer prioriteringene til det frie markedet. En EZLN-soldat intervjuet under de første opprørsdagene skal ha sagt at det han kjempet for var «sosialisme som på Cuba, bare bedre».

Likevel: zapatistene er ikke sosialister. Tvert i mot plasserer de seg eksplisitt i den meksikanske revolusjonære nasjonalist-tradisjonen til Zapata og Villa. Deres «første deklarasjon fra Lacandonajungelen», utgitt på kvelden under opprørets første dag, siterte den meksikanske grunnloven for å legitimere opprøret. «Vi er patrioter», erklærte de, «og våre opprørske soldater elsker og respekterer vårt trefargede flagg».

Men i Mexico i dag er systemet med et fritt marked ansvarlig for å holde millioner av folk i fattigdom og utnyttelse. Bare arbeider-klassen på begge sider av grensen mellom USA og Mexico har makten til å tvinge systemet i kne.

Å bekjempe kreftene til globaliseringen som knuser meksikanske arbeidere, bønder og urfolk vil kreve ikke bare opprør, men en revolusjon som erstatter et system basert på profitt og grådighet med et samfunn styrt av arbeidere, som vil tilfredsstille menneskelige behov.

Noter:

1. http://www.nytimes.com/roomfordebate/2013/11/24/what-weve-learned-from-nafta/under-nafta-mexico-suffered-and-the-united-states-felt-its-pain
2. http://www.rebelion.org/noticia.php?id=179576&titular=juan-gelman-siempre-estuvo-del-lado-de-los-trabajadores-y-el-socialismo-

 

zapatistene

 

www.latinorebels.com

zapatistene

Er Kina kapitalistisk eller sosialistisk?

Spørsmålet er dårleg stilt, for generelt og abstrakt til å gi eit fornuftig svar på slike absolutte alternativ.

Kina har følgt sin eigen veg sidan 1950, kanskje heilt frå Taiping-revolusjonen* på 1800-tallet.

Eg skal prøve avklare kva denne eigne vegen har vore og er, på alle stadier frå 1950 og til i dag – 2012.

Samir Amin er egyptisk marxist og økonom, busett i Senegal. Han har skrive meir enn 30 bøker. Blant dei viktigaste er: Imperialism and Unequal Development, Accumulation on a World Scale, Delinking og Obsolecent Capitalism. På norsk finst boka Eurosentrismen. Sjå også referansar til andre bøker bakerst i artikkelen. Teksten her er eit kapittel frå boka The implosion of capitalism (Pluto Press, 2013).

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Takk Dette kapittelet er stor takk skyldig til debattane organisert i Kina (november–desember 2012) av Lau Kin Chi (Linjang Universitet, Hong Kong) i samarbeid med Sør-vestuniversitetet i Chongqing (Wen Tiejun), Renmin og Xinhua Universitet i Beijing (Dai Jinhua, Wang Hui), CASS (Huan Ping), og til møter med aktivistgrupper frå landsbygda i provinsane Shanxi, Shaanxi, Hubei, Hunan og Chongqing. Eg rettar ei takk til dei alle, og håper artikkelen vil vere nyttig i dei vidare diskusjonane deira. Kapittelet bygger au mykje på lesing av Wen Tiejun og Wang Hui. Samir Amin

Diskusjonane om Kina i notid og framtid – ei «oppstigande» makt – overbeviser meg aldri. Somme hevdar at Kina ein gong for alle har valt «den kapitalistiske vegen», og jamvel ønskar å akselerere integrasjonen i den globaliserte kapitalismen. Dei er svært fornøgde med det, og håper bare at denne «tilbakevendinga til det normale» – kapitalismen er «historias slutt» – fører med seg demokrati etter vestleg mønster (fleirpartisystem, val, menneskerettar). Dei trur – eller treng å tru – at Kina på den måten skal «ta igjen», gradvis, dei velståande samfunna i Vesten i per capita-inntekt, noko eg ikkje trur er mauleg. Høgresida i Kina deler synet deira. Andre gret over eit slikt «forræderi mot sosialismen». Somme knyttar seg til dei dominerande vurderingane frå Kina-fordømmarane i Vesten. Andre igjen – dei med makta i Beijing – kallar den valte vegen for «sosialisme på kinesisk», utan å vere meir presise. Men særtrekka går fram om ein les offisielle tekstar nøye, særleg femårsplanane, som er nøyaktige, og som blir tatt svært alvorleg.

Bondespørsmålet

Mao kalla revolusjonen kommunistpartiet gjennomførte i Kina ein anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjon med blikket retta mot sosialismen. Mao meinte aldri at det kinesiske folket etter oppgjøret med imperialismen og føydalismen hadde «bygd» eit sosialistisk samfunn. Han kalte alltid dette byggverket for det første steget på den lange vegen til sosialismen.

Eg må understreke den særeigne måten den kinesiske revolusjonen handterte bonde-spørsmålet på. Den fordelte (jordbruks)jorda vart ikkje privatisert; den var framleis nasjonens eige gjennom landsbykommunane, med bruksrett bare for familiar på landsbygda. Det var ikkje tilfellet i Russland, der Lenin, framfor eit eksisterande bondeopprør i 1917, godkjente privat eigedomsrett for dei som fekk tildelt jord.

Korleis var det mauleg å følge prinsippet om at jord ikkje er ein vare i Kina (og Vietnam)? Det blir stadig gjentatt at bønder verda over vil ha eigedomsrett, og bare det. Om det hadde vore tilfelle i Kina, ville avgjerda om nasjonalisering av jorda ha ført til ein endelaus bondekrig, slik det var i Sovjetunionen då Stalin tvinga gjennom kollektiviseringa.

Haldninga til bøndene i Kina og Vietnam (og ingen andre stader) kan ikkje forklarast med ein antatt «tradisjon» der dei ikkje kjente til privat eigedom. Det er resultatet av ein intelligent og uvanleg politikk frå kommunistpartia i desse to landa.

Den andre internasjonalen tok bøndenes uunngåelege ambisjon om eigedom for gitt, noko som var reelt nok i Europa på 1800-tallet. Gjennom den lange omdanninga av Europa frå føydalisme til kapitalisme (1500–1800), vart tidlegare føydale former for tilgang til jord gradvis oppløyst, som rettar delt mellom kongar, jordeigarar og trellar. Dei vart erstatta av moderne borgarleg eigedomsrett, der jorda blir sett som ein vare – eit gode eigaren kan disponere fritt (kjøpe og selje). Sosialistane i Den andre internasjonalen godtok dette resultatet av den borgarlege revolusjonen, sjølv om dei beklaga det djupt.

Dei meinte au at småbruk ikkje hadde noka framtid; framtida tilhøyrte store mekaniserte bruk med konsentrasjon av eigedommar for å utnytte jorda effektivt (sjå Kautskys artiklar om emnet). Historia viste at dei tok feil. Bondebruka rydda vegen for kapitalistiske familiebruk i dobbel forstand: eit som produserer for marknaden (eige forbruk på garden var blitt minimalt), og eit som gjør bruk av moderne utstyr, industrielle innsatsmiddel og bankkredittar. Og ikkje minst har dette kapitalistiske familie-jordbruket vist seg vere ganske effektivt samanlikna med store bruk når det gjeld produksjon per mål per arbeidar og år. Det utelukkar ikkje det faktum at den moderne kapitalistiske bonden blir utbytta av monopolkapitalen, som kontrollerer tilgangen på innsatsmiddel og kreditt, og marknadsføringa av produkta. Bøndene har blitt underkontraktørar for storkapitalen.

(Feilaktig) overtydde om at store selskap alltid er meir effektive enn små på alle område – industri, sørvis og jordbruk – gjekk dei radikale sosialistane i Den andre internasjonalen ut frå at opphevinga av eigedomsrett til jord (nasjonalisering) la grunnlaget for store sosialistiske bruk (som dei framtidige sovjetiske sovkosane og kolkosane). Men dei var ikkje i stand til å prøve ut slike tiltak ettersom revolusjonen ikkje stod på sakslista i deira land, dei imperialistiske sentra.

Kina-fordømmarane (The practitioners of China bashing) Uttrykket viser til favorittsporten i vestlege media av alle slag – uheldigvis er venstresida medrekna – som inneber systematisk nedrakking, jamvel kriminalisering av alt om skjer i Kina. Kina eksporterer billig søppel til fattige marknader i tredje verda (det er sant), eit forferdeleg brotsverk. Men landet produserer au lyntog, fly, satellittar med fantastisk teknologisk kvalitet som blir hylla i Vesten. Kina-fordømmarane ser ut til å meine at masseutbygginga av bustader for arbeidarklassen ikkje er anna enn slum, og set skilnader i Kina (arbeidarklassebustader er ikkje overdådige villaer) lik dei i India (overdådige villaer side om side med slummen) og så vidare. Kina-fordømmarane appellerer til den infantile haldninga i enkelte retningar av den makteslause «venstresida» i Vesten: om det ikkje er kommunisme for det 21. hundreåret er det forræderi! Kina-fordømmarane er med i ei systematisk fiendtleg kampanje mot Kina, i tilfelle eit mauleg militært åtak. Det er ikkje mindre enn eit spørsmål om å øydelegge sjansen for ei ekte oppstiging for eit stort folk i Sør. S.A

Bolsjevikane godtok desse tesane fram til 1917. Dei vurderte nasjonalisering av storgodsa til det russiske aristokratiet, og å overlate allmenningsjorda til bøndene. Men det kom uventa på dei at bøndene gjorde opprør og tok dei store godsa.

Mao drog lærdommar av denne historia og utvikla ei heilt anna linje. Frå 1930-tallet i det sørlege Kina, og gjennom den lange frigjørings- og borgarkrigen, bygde Mao eit stadig sterkare kommunistparti på ein solid allianse med fattige og jordlause bønder (fleirtallet), hadde vennlegsinna tilhøve til middelklassen av bøndene, og isolerte rikbøndene (kulakkane) på alle stadier i krigen, utan nødvendigvis å gjøre dei til fiendar. Det gode resultatet av denne linja førebudde det store fleirtallet av folket på landsbygda på å godta ei løysing på problema deira som ikkje innebar privat eigedomsrett til fordelte jordlappar. Eg trur ideane til Mao og den vellykka gjennomføringa av dei har rot i det Taiping-opprøret på 1800-tallet ikkje klarte: etablere ein solid allianse med fleirtallet på landsbygda. I Russland eliminerte det fullbyrda faktumet frå sommaren 1917 seinare høve til å danne ein allianse med fattig- og middelklassebønder mot dei rike (kulakkane), fordi dei førstnemnde var opptatte av å forsvare den nyvunne eigedommen sin, og derfor valte å følge kulakkane framfor bolsjevikane.

Desse «kinesiske særdraga» – med store og viktige konsekvensar – gjør at me absolutt ikkje kan kalle vår tids Kina (jamvel i dag) «kapitalistisk», fordi den kapitalistiske vegen er basert på at jorda er omgjort til ein vare.

Småproduksjon i dag og i framtida

Når først eit slikt prinsipp er godtatt, kan bruksformene for eit slikt felles gode (jorda i landsbyane) vere varierte. For å forstå det må me skille mellom småproduksjon og småeigedom. Småprodusentar – bønder og handverkarar – dominerte produksjonen i alle tidlegare samfunn. Det har beholdt ein viktig plass i moderne kapitalisme, no knytta til småeigedom – i landbruk, sørvis, og jamvel visse delar av industrien. Det går klart tilbake innanfor den dominerande triaden i vår tid (USA, Europa og Japan). Eit eksempel på det er at småbutikkar forsvinn og blir erstatta av store butikkjedar. Det betyr ikkje at desse endringane er «progressive», heller ikkje meir effektive, slett ikkje om ein tar med sosiale, kulturelle og sivilisasjonsmessige sider. Det er faktisk eit eksempel på korleis dominerande og profitthungrig monopolkapital gjør ting vanskelegare. Så kanskje småproduksjon kan få tilbake ei viktig rolle under sosialismen i framtida. I Kina i dag har småproduksjon – utan nødvendigvis å vere knytta til småeigedom – framleis ein viktig plass i den nasjonale produksjonen, ikkje bare innanfor landbruket, men au på viktige livsområde i byane.

Kina har hatt ganske ulik og jamvel kontrastfylt bruk av jord som eit felles gode. På den eine sida må me drøfte effektivitet – produksjonsvolum per hektar per arbeidar i året – og på den andre dynamikken endringane fører med seg. Desse formene kan styrke tendensane i kapitalistisk retning, som vil ende opp i at det blir stilt spørsmål ved korfor jorda ikkje skal ha varestatus, eller dei kan vere del av ei utvikling i sosialistisk retning. Desse spørsmåla kan ein bare finne svar på ved å undersøke desse formene konkret, slik dei vart tatt i bruk steg for steg frå 1950 til i dag.

Frå starten på 1950-tallet var forma små familiebruk kombinert med enkle former for samarbeid om vatning, visse typar felles arbeidsoppgaver og bruk av visse typar utstyr. Og slike små familiebruk vart ein del av den statlege økonomien, der staten hadde monopol på kjøp av avlinga som skulle til marknaden, og kreditt og innsatsmiddel, alt på grunnlag av planlagte prisar bestemte av sentrale planleggarar.

Lærdommane frå innføringa av kommunane etter etableringa av produksjonskollektiv på 1970-tallet er mange. Det var ikkje nødvendigvis eit spørsmål om å gå frå småproduksjon til store bruk, sjølv om mange som støtta dette vart inspirerte av ideen om den overlegne storproduksjonen. Initiativet til å opprette kommunar hadde opphav i ønsket om eit desentralisert sosialistisk samfunn. Kommunane hadde ikkje bare ansvar for å styre landbruksproduksjonen i ein stor landsby, eller i eit kollektiv av landsbyar og grender (som i seg sjølv var ein miks av små familiebruk og meir ambisiøs spesialisert produksjon). Dei gav au eit rammeverk for industriverksemd som sysselsette sesongledige bønder; økonomisk aktivitet knytt til styringa av sosiale tjenester (utdanning, helse, husvære); og byrja desentraliseringa av den politiske administrasjonen av samfunnet. Nettopp slik Pariskommunen hadde som intensjon, skulle den sosialistiske staten, iallfall delvis, bli ein føderasjon av sosialistiske kommunar. Utan tvil var kommunane på mange måtar føre si tid, og dialektikken mellom desentralisering av beslutningsmakt, og sentraliseringa det allstadverande kommunistpartiet tok for gitt, gjekk ikkje alltid smertefritt. Likevel er resultata langt frå katastrofale, slik høgre-sida vil ha oss til å tru. Ein kommune i Beijing-regionen, som sette seg mot ordren om å oppløyse systemet, held fram med å levere framifrå økonomiske resultat knytta saman med standhaftige politiske diskusjonar av høg kvalitet, noko som forsvann dei andre stadene. Dagens (2012) prosjekt for «gjenoppbygging av landsbygda», sett i verk av kommunar på landsbygda i mange regionar i Kina er inspirerte av erfaringane frå folkekommunane.

Deng Xiaopings avgjerd om å oppløyse kommunane i 1980 styrka familiebasert småproduksjon, som vart den dominerande forma dei tri tiåra etter avgjerda (1980–2012). Men lista over brukarrettar (for landsbykommunar og familieeiningar) er atskillig lengre. Det er blitt mauleg for dei som har brukarrett, å «leige» ut jorda (men aldri «selje» ho) enten til andre småprodusentar – noko som legg til rette for migrasjon til byane, spesielt utdanna ungdom som ikkje vil bu på landsbygda. Eller det kan vere til selskap som organiserer mykje større moderniserte bruk (aldri storgods, det eksisterer ikkje i Kina, men likefullt vesentleg større enn familiebruka). Denne forma er meint å oppmuntre til spesialisert produksjon (som kvalitetsvin, der Kina har henta inn ekspertise frå Bourgogne), eller utprøving av nye vitskaplege metodar (GMO og andre).

Etter mitt skjønn har det inga meining å «bifalle» eller «fordømme» desse ulike systema a priori. Nok ein gong er det viktig å analysere dei kvar for seg, både innhaldet og måten dei er sett ut i livet på. Det er eit faktum at oppfinnsame og mangfaldige måtar å bruke felleseigd jord på har gitt fenomenale resultat. For det første i form av økonomisk effektivitet, sjølv om bybefolkninga har auka frå 20 til 50 prosent av totalen. Kina har klart å auke landbruksproduksjonen til å halde tritt med dei gigantiske behova urbaniseringa fører med seg. Det er eit påfallande og uvanleg resultat, utan like i landa i det «kapitalistiske» Sør. Det har tatt vare på og styrka landets matsuverenitet, sjølv om dei har ein stor hemsko: landbruket før 22 prosent av befolkninga i verda sjølv om dei bare har 6 prosent av verdas dyrkbare jord. I tillegg, når det gjeld levemåte (og levekår) på landsbygda, har kinesiske landsbyar ikkje lenger noko til felles med det som framleis dominerer i den kapitalistiske tredje verda. Komfortable og godt utstyrte permanente byggverk står i slåande kontrast ikkje bare til tidlegare svolt og ekstrem fattigdom i Kina, men også den ekstreme fattigdomen som framleis dominerer landsbygda i India eller Afrika.

Politikken og prinsippa som er følgt (felleseige av jorda, støtte til småproduksjon utan småeigedom) er årsaka til desse makelause resultata. Dei har opna for ein relativt kontrollert migrasjon frå landsbygda til byane. Samanlikn det med den kapitalistiske vegen i Brasil, for eksempel. Privat eigedomsrett til jorda har tømt landsbygda i Brasil – i dag representerer den bare 11 prosent av befolkninga. Men minst 50 prosent av bybuarane bur i slum (favelas), og overlever bare på grunn av den «uformelle økonomien» (medrekna organisert kriminalitet). Det er ikkje noko liknande i Kina, der bybuarane som eit heile har skikkeleg arbeid og husvære, sjølv samanlikna med mange «utvikla land», utan ein gong å nemne dei som har BNP per capita på kinesisk nivå.

Folkeflyttinga frå den tett befolka kinesiske landsbygda (bare Vietnam, Bangladesh og Egypt er samanliknbare) var nødvendig. Den forbetra kåra for småproduksjon på landsbygda ved å gjøre meir jord tilgjengeleg. Denne flyttinga, sjølv om den var relativt kontrollert (igjen, ingenting er perfekt i menneska si historie, verken i Kina eller elles), truar kanskje med å bli for rask. Det blir diskutert i Kina.

Kinesisk statskapitalisme

Den første merkelappen som dukkar opp for å beskrive Kina, er «statskapitalisme». Greit nok, men merkelappen er vag og overflatisk så lenge det særeigne innhaldet ikkje blir analysert.

Det er kapitalisme i den forstand at forholda som arbeidaren blir utsett for av dei overordna som organiserer produksjonen, er lik dei som kjenneteiknar kapitalisme: underordna og fremmendgjort arbeid, utvinning av meirverdi. Brutale former for ekstrem utbytting eksisterer i Kina for eksempel i kolgruvene, og i det vanvittige tempoet på kvinnearbeidsplassar. Det er skandaløst i eit land som hevdar dei går på vegen til sosialisme. Like fullt er etableringa av statskapitalisme uunngåeleg, og vil vere det over alt. Dei utvikla kapitalistiske landa vil ikkje vere i stand til å slå inn på ein sosialistisk veg (det står ikkje på sakslista i dag) utan å gå gjennom denne første fasen. Det er det innleiande stadiet for alle samfunn som vil frigjøre seg frå den historiske kapitalismen, på den lange vegen fram mot sosialisme/kommunisme. Sosialisering og reorganisering av økonomien på alle nivå, frå bedrifta (grunnivået), til nasjonen og verda, krev ein langvarig kamp gjennom ein historisk tidsperiode som ikkje kan forkortast.

Ut over desse innleiande refleksjonane, må me konkret beskrive statskapitalismen ved å sjå på karakteren og prosjektet til landet det dreier seg om. Det finst ikkje ein type statskapitalisme, men mange ulike. Statskapitalismen i den femte republikken i Frankrike frå 1958 til 1975 var utforma for å tjene og styrke private franske monopol, ikkje for å sende landet på vegen til sosialismen.

Kinesisk statskapitalisme vart skipa for å nå tri mål:

1) Bygge eit integrert og sjølvstendig moderne industrielt system.

2) Styre forholdet mellom dette systemet og småproduksjonen på landsbygda.

3) Kontrollere måten Kina vart integrert i eit verdssystem dominert av dei store monopola i den imperialistiske triaden.

Desse tri måla er uunngåelege. Resultatet er at det opnar for å gå framover på den lange vegen mot sosialismen, men samtidig styrkar ein tendens til å forlate denne vegen til fordel for ei rein og skjær kapitalistisk utvikling. Ein må godta at denne konflikten både er uunngåeleg, og at den alltid vil vere der. Spørsmålet blir då: Favoriserer Kinas konkrete val ein av dei to vegane?

Kinesisk statskapitalisme kravde i sin første fase (1954–1980) nasjonalisering av alle selskap (saman med nasjonalisering av landbruksjorda), stort og smått. Så følgte ei opning mot private føretak, nasjonale eller utanlandske, og liberalisert småproduksjon på landsbygda og i byane (små selskap, handel, sørvis). Men store kjerneindustriar og kredittsystemet oppretta i maoisttida vart ikkje avnasjonaliserte, sjølv om måten dei inngjekk i ein «marknadsøkonomi» på vart modifisert. Desse vala gjekk hand i hand med etableringa av kontrollmekanismar for privat drift og potensielle partnarskap med utanlandsk kapital. Det står att å sjå i kva grad desse tiltaka fyller oppgava si, eller om dei tvert imot ikkje har blitt tomme skall, når maskepi med privat kapital (ved «korrupsjon» av leiinga) har fått overtaket.

Like fullt har kinesisk statskapitalisme oppnådd ganske utrulege framgangar mellom 1950 og 2012. Dei har klart å bygge eit sjølvstendig og samordna moderne produksjonssystem tilpassa dette gigantiske landet, som ikkje kan samanliknast med det i USA. Dei har lagt bak seg den tette teknologiske avhengigheita dei starta med (import av sovjetiske, så vestlege modellar) ved å utvikle evne til teknologiske oppfinningar sjølve. Men dei har ikkje (enno?) byrja reorganisere styringa av arbeidet ut frå eit sosialistisk perspektiv. Planen – og ikkje «opninga» – er stadig det sentrale middelet for å utvikle dette systematiske byggverket.

I maoistperioden var Planen tvingande i alle detaljar: innhald og plassering for alle nyetableringar, produksjonsmål, prisar. På det stadiet var det ikkje tenkeleg med alternativ. Eg vil nemne her, utan å trekke det lenger, den interessante debatten rundt kva slag verditeori som låg til grunn for planlegginga på denne tida. Det var suksessen – ikkje fiaskoen – i denne første fasen som kravde endra metodar i intensiverte utviklingsprosjekt. «Opninga» for private initiativ – med start i 1980, men framfor alt frå 1990 – var nødvendig for å unngå stillstanden som vart fatal for Sovjetunionen. Trass i at denne opninga fall saman med at liberalismen triumferte globalt – og alle negative effektar av samanfallet, noko eg kjem tilbake til – valet av ein «marknadssosialisme», eller betre ein «sosialisme med marknaden» som grunnlag, for denne andre fasen intensivert utvikling, er det etter mi meining forsvarleg.

Nok ein gong, resultata av dette valet er ganske enkelt utrulege. På få tiår har Kina bygd opp eit produktivt urbant industrisystem der 600 millionar menneske er ført saman, to tredjedelar av dei vart urbaniserte dei siste to tiåra (nesten tilsvarande befolkninga i Europa!). Det er på grunn av Planen og ikkje marknaden. Ingen andre land i Sør (unntatt Korea og Taiwan) har klart det. I India og Brasil er det bare få spreidde element av slike sjølvstendige prosjekt, ingenting anna.

Metodane som er brukt for å utforme og gjennomføre Planen, er forandra under dei nye vilkåra. Planen er framleis tvingande for dei store investeringane i infrastruktur prosjektet krev: for å huse 400 millionar nye byinnbyggarar på god måte, og for å bygge eit makelaust nettverk med motorvegar, vegar, jernbanar, dammar og kraftverk; for å opne mest heile den kinesiske landsbygda; og for å flytte utviklingstyngdepunktet frå kystregionane til innlandsområda i vest. Planen er framleis tvingande – i det minste delvis – for måla og finansieringa av offentlege eigde selskap (stats-, provins- og kommunalt eigde). For det utanom peikar planen på maulege og tenkbare mål, både for små urbane vareprodusentar og for industri og annan privat aktivitet. Desse måla blir tatt alvorleg, og dei politiske og økonomiske ressursane dei krev er spesifisert. Som eit heile avvik ikkje resultata mykje frå dei «planlagte» måla.

Kinesisk statskapitalisme har tatt tydelege sosiale (eg seier ikkje «sosialistiske») dimensjonar inn i utviklingsprosjektet sitt. Desse måla var alt til stades i maoistæraen: utrydding av analfabetismen, grunnleggande helsestell for alle og så vidare. Den første delen av tida etter Mao (1990-åra) var tendensen utan tvil å sette til sides arbeidet med desse måla. Men ein må merke seg at den sosiale dimensjonen i prosjektet seinare har vunne tilbake plassen sin, og som svar på aktive og kraftfulle folkerørsler er det venta at arbeidet vil skyte fart. Den nye urbaniseringa er utan sidestykke i andre land i Sør. Visst er det «stilige» bukvarter, mens andre absolutt ikkje er velståande. Men det finst ikkje slum, noko som framleis brer seg i byane elles i den tredje verda.

Kinas integrasjon i den kapitalistiske globaliseringa

Me kan ikkje analysere den kinesiske statskapitalismen – kalla « marknadssosialisme» av regjeringa – utan å sjå på korleis han blir integrert i globaliseringa.

Sovjet såg føre seg å kople seg frå det kapitalistiske verdssystemet, og komplettere fråkoplinga med å bygge eit integrert sosialistisk system som omfatta Sovjet og Aust-Europa. Sovjetunionen klarte langt på veg denne fråkoplinga, ikkje minst på grunn av eit fiendtleg Vesten, som jamvel skulda blokaden for isolasjonen. Men prosjektet med å integrere Aust-Europa kom aldri langt, trass i initiativ frå Comecon. Nasjonane i Aust-Europa blei i utrygge og sårbare situasjonar, delvis fråkopla – på strikt nasjonal basis – og delvis opne for Vest-Europa frå 1970-tallet. Det var aldri på tale med integrasjon mellom Sovjet og Kina, ikkje bare fordi kinesisk nasjonalisme ikkje ville godtatt det, men mest fordi det ikkje var ein del av Kinas prioriterte oppgaver. Maoist-Kina praktiserte si eiga fråkopling. Har landet med å re-integrere seg i globaliseringa frå starten av 1990-tallet fullt og heilt gitt opp fråkoplinga?

Kina gjekk inn i globaliseringa på 1990-tallet med å auke industrieksport av varer som passa produksjonssystemet, og gav førsteprioritet til produkt med vekst-ratar over veksten i BNP. Den triumferande nyliberalismen hylla framgangen for dette valet i femten år (frå 1990 til 2005). Dette valet er diskutabelt, ikkje bare på grunn av dei politiske og sosiale verknadene, men au fordi det er trua av samanbrotet til den globaliserte kapitalismen, som starta i 2007. Den kinesiske regjeringa ser ut til å vere klar over det, og byrja tidleg å korrigere ved å legge større vekt på marknaden heime, og utvikling av den vestlege delen av landet.

Å seie, slik ein høyrer til det kjedsommelege, at Kinas suksess skyldast at dei forlot maoismen (som var ein tydeleg «fiasko»), opninga mot omverda og utanlandsk kapital, er rett og slett idioti. Utan det fundamentet det maoistiske byggverket la, ville ikkje opninga blitt den velkjente suksessen. Samanliknar ein med India som ikkje har gjennomført ein tilsvarande revolusjon, ser ein det. Å seie at Kinas suksess i hovudsak, til og med «fullstendig» skyldast initiativ frå utanlandsk kapital, er ikkje mindre idioti. Det er ikkje fleirnasjonal kapital som bygde det kinesiske industrisystemet og gjennomførte urbaniseringa og bygde infrastrukturen. Suksessen skyldast 90 prosent det sjølvstendige kinesiske prosjektet. Opninga for internasjonal kapital har opplagt vore nyttig: ho har auka importen av moderne teknologi. Men på grunn av sine partnarskapsmetodar har Kina sugd til seg desse teknologiane, og har no forbetra dei. Det finst ikkje tilsvarande andre stader, heller ikkje i India og Brasil, langt mindre i Thailand, Malaysia, Sør-Afrika eller andre stader.

Kinas integrasjon i globaliseringa har dessutan vore delvis og kontrollert (eller i det minste kontrollerbar, om ein ønskar det). Kina står framleis på utsida av den finansielle globaliseringa. Banksystemet er fullt ut nasjonalt, og konsentrert om kreditt-marknaden heime. Kina styrer framleis yuanen sjølv. Yuanen blir ikkje utsett for dei lunefulle vekslingskursane finansiell globalisering fører til. Beijing kan seie til Washington: «Yuanen er våre pengar og dykkar problem», nettopp slik Washington sa til europearane i 1971: «Dollaren er våre pengar og dykkar problem.» Dessutan har Kina ein stor reserve til bruk i det offentlege kredittsystemet. Den offentlege gjelda er minimal samanlikna med gjelda som blir sett utoleleg i USA, Europa, Japan og mange av landa i Sør. Dermed kan Kina auke den offentlege pengebruken utan alvorleg fare for inflasjon.

Den utanlandske kapitalen i Kina, som dei har hatt fordel av, står ikkje bak suksessen. Tvert imot er det suksessen til det kinesiske prosjektet som har gjort investeringar i Kina attraktive for vestlege selskap. Landa i Sør, som opna dørene mykje vidare enn Kina og godtok å underlegge seg globaliseringa utan vilkår, har ikkje vore tilsvarande attraktive. Kina drar ikkje til seg utanlandsk kapital for at dei skal plyndre landets naturressursar, heller ikkje utan overføring av teknologi få etablere industri og ta fordel av låge lønningar; heller ikkje dra fordel av opplæring og integrasjon av avdelingar utanlands utan band til ikkje-eksisterande nasjonale produksjonssystem, som i Marokko og Tunisia. Heller ikkje for å gjennomføre finansielle raid slik det skjedde i Mexico, Argentina og Søraust-Asia. I Kina derimot, kan utanlandsinvesteringar sjølvsagt dra fordel av låge lønningar og gjøre gode profittar så lenge planane deira passar inn i Kinas, og tillet teknologioverføring. I sum er det «normale» profittar, men dei kan få meir om dei samarbeider med kinesiske styresmakter.

Kina, oppstigande makt

Ingen tviler på at Kina er ei oppstigande makt. Ein påstand er at Kina bare prøver ta tilbake plassen landet hadde i hundrevis av år og mista på 1800-tallet. Men ideen – ganske korrekt og ikkje minst smigrande – er ikkje til stor hjelp for å forstå karakteren til denne oppstiginga, og kva det betyr for verda i dag. Elles har dei som står for denne vage og allmenne ideen, ingen interesse av å drøfte om Kina vil stige opp ved å slutte seg til dei allmenne kapitalistiske prinsippa (som dei trur kanskje er naudsynt), eller om landet vil ta på alvor prosjektet «sosialisme med kinesiske særdrag». For min del hevdar eg at om Kina verkeleg er ei oppstigande makt, er det nettopp fordi dei ikkje har valt den reine og enkle kapitalistiske utviklingsvegen. Og som ein konsekvens, om dei hadde valt å følgje den kapitalistiske vegen, ville oppstigingsprosjektet stått i fare for å slå feil.

Tesa eg støttar, inneber å forkaste ideen om at folk kan hoppe over nødvendige utviklingssekvensar; dermed må Kina gå gjennom ei kapitalistisk utvikling før dei går laus på spørsmålet om ei mauleg sosialistisk framtid. Debatten om dette spørsmålet mellom dei ulike marxistiske retningane vart aldri konkludert. Marx var heile tida nølande. Me veit at rett etter dei første europeiske åtaka (Opiumskrigen), skreiv han at neste gong du (England) sender hærane til Kina, vil dei bli møtt med banneret «Pass på, dere er ved grensa til den borgarlege republikken Kina». Dette er ein strålande innsikt, og viser tillit til det kinesiske folkets evne til å svare på utfordringa, men samtidig feil fordi banneret faktisk sa: «Dere er ved grensa til folkerepublikken Kina». Men me veit at Marx ikkje forkasta ideen om at Russland kunne hoppe over det kapitalistiske stadiet (sjå korrespondansen hans med Vera Zasulich). I dag kunne ein tru at den første Marx hadde rett, og at Kina verkeleg er på veg til kapitalismen.

Men Mao forstod – betre enn Lenin – at den kapitalistiske vegen ville føre ingenstads, og at bare kommunistane kunne attreise Kina. Qing-keisarane på slutten av 1800-tallet, og deretter Sun Yat Sen og Kuomintang, hadde alt førebudd eit svar på utfordringa frå Vesten. Men dei såg ikkje føre seg nokon annan veg enn den kapitalistiske, og hadde ikkje intellektuelle ressursar til å forstå kva kapitalismen verkeleg er, og korfor denne vegen var stengt for Kina. Og for alle land i periferien av det kapitalistiske verdssystemet for den del. Mao, sjølvstendig marxist, forstod det. Meir enn det forstod Mao at denne kampen ikkje var vunne på førehand – gjennom sigeren i 1949 – og at konflikten mellom lovnaden om den lange vegen til sosialismen, og tilbakevending til den kapitalistiske falden ville vare i overskueleg framtid.

Personleg har eg alltid delt Maos analyse, og eg skal komme tilbake til emnet med nokre tankar rundt Taiping-revolusjonen. Eg ser på den som det fjerne opphavet til maoismen, 1911-revolusjonen i Kina, og andre revolusjonar i Sør i byrjinga av 1900-tallet. Og til diskusjonane i starten av Bandung-perioden* og analysane av uføret dei såkalla oppstigande landa i Sør er i etter å ha bunde seg til den kapitalistiske vegen. Alt dette er naturlege følger av mi sentrale tese om polariseringa (det vil seie kontrasten mellom sentrum og periferi) som ligg innebygd i utviklinga til den historiske kapitalismen. Polariseringa eliminerer sjansen eit land i periferien har til «å nå igjen» innanfor ei kapitalistisk ramme. Me må trekke konklusjonen: om «å nå igjen» dei rike landa er umauleg, må ein gjøre noko anna; det er kalla å følge den sosialistiske vegen.

Kina har ikkje følgt ein eigen veg sidan 1980, men frå 1950, sjølv om denne vegen har gått gjennom fasar som på mange måtar er ulike. Kina har utvikla eit samanhengande sjølvstendig prosjekt tilpassa sine eigne behov. Det er slett ikkje kapitalisme, med ein logikk som krev at jorda skal vere ein vare. Dette prosjektet er sjølvstendig så lenge Kina blir utanfor den finansielle globaliseringa.

Det at det kinesiske prosjektet ikkje er kapitalistisk, betyr ikkje at det er sosialistisk, bare at det gjør det mauleg å gå framover på den lange vegen til sosialisme. Like fullt er Kina au trua av ei strømning som skyv det ut av den vegen, og ender opp med ganske enkelt å vende tilbake til kapitalisme.

Kinas suksess er fullt ut resultatet av dette sjølvstendige prosjektet. I den forstand er Kina det einaste ekte oppstigande landet (saman med Korea og Taiwan, som eg skal seie meir om seinare). Ingen av dei mange andre landa Verdsbanken har sertifisert som oppstigande, er verkeleg det, fordi ingen av desse landa har sitt eige samanhengande sjølvstendige prosjekt. Alle følger rett og slett dei grunnleggande prinsippa til kapitalismen, sjølv i eventuelle sektorar innanfor statskapitalismen deira. Alle har akseptert å underordne seg vår tids globalisering i alle sine former, medrekna finansielt. Russland og India er delvise unntak frå dette siste punktet, men ikkje Brasil, Sør-Afrika og andre. Innimellom er det bitar av ein «nasjonal industripolitikk», men ikkje noko som kan samanliknast med det systematiske kinesiske prosjektet der dei bygger eit komplett, integrert og sjølvstendig industrielt system (spesielt på området teknologisk ekspertise).

Av desse grunnane er alle desse alt for raskt kalla oppstigande landa sårbare, sjølvsagt i varierande grad, men alltid langt meir enn Kina. Av alle desse grunnane er kjenne-teikna på oppstiging – solide vekstratar, eksport av industrivarer – alltid knytta til utarmingsprosessar for fleirtallet av folket (spesielt bøndene). Det er ikkje tilfellet i Kina. Aukande forskjellar er absolutt tydeleg overalt, medrekna Kina, men det er ein overflatisk og villeiande observasjon. Ulik fordeling av goder i ein veksande økonomi som like fullt ikkje set nokon på utsida (og jamvel inneber reduserte fattigdomslommer – det er tilfelle i Kina) er ein ting; ulik fordeling av vekst der bare ein minoritet får noko (frå 5 til 30 prosent, avhengig av land) mens resten er desperate, er noko anna. Kina-fordømmarane er uvitande om – eller læst vere det – denne avgjørande skilnaden. Forskjellane som er synlege i form av luksuriøse villaer på den eine sida, og gode husvære for middel- og arbeidarklassen på den andre, er ikkje same ulikskap ein ser i velståande bustadområde for middelklassen og slum for fleirtallet.

Gini-koeffisienten* er nyttig for å måle endringar frå eit år til eit anna innanfor eit stabilt system. Men i samanlikningar mellom land med ulike system mistar den meining, som alle andre nasjonale makro-økonomiske mål. Dei oppstigande landa (utanom Kina) er verkeleg «kommande marknader», opne for at monopola i triaden kan trenge seg inn. Desse marknadene lar desse monopola dra ut ein vesentleg del av meirverdien som blir skapt i landet det dreier seg om. Kina er annleis: det er ein oppstigande nasjon der systemet gjør det mauleg å halde tilbake storparten av meirverdien som blir skapt.

Korea og Taiwan er dei einaste to autentiske eksempla på oppstiging i og med kapitalisme. Desse to landa hadde suksess av geostrategiske grunnar – USA lot dei gjøre det dei nekta andre å gjøre. Kontrasten mellom USAs støtte til statskapitalismen i desse to landa og den ekstremt valdelege motstanden mot kapitalismen i Nassers Egypt eller Boumediennes Algerie er ganske opplysande her.

Eg vil ikkje drøfte potensielle oppstigings-kandidatar her, som Vietnam eller Cuba, eller vilkåra for å ta fatt igjen på vegen som Russland. Heller ikkje vil eg drøfte strategiske mål for progressive krefter elles i det kapitalistiske Sør. Eller om India, Søraust-Asia, Latin-Amerika, den arabiske verda og Afrika kan komme ut av dødvatnet, og føre sjølvstendige prosjekt som bryt med logikken i den herskande kapitalismen.

Store framgangar, nye utfordringar

Kina har ikkje nettopp nådd vegskillet, dei har vore der kvar dag sidan 1950. Sosiale og politiske krefter frå høgre og venstre som er aktive i samfunnet og partiet har støytt saman heile tida.

Kor kjem det kinesiske høgre frå? Sjølvsagt vart det tidlegare komprador-* og byråkratborgarskapet fråtatt makta. Men under frigjøringskrigen nærma store delar av middelklassen, akademikarar, funksjonærar og industrifolk seg kommunistpartiet, jamvel melde seg inn, fordi dei var skuffa over Kuomintangs manglande effektivitet i krigen mot Japans aggresjon. Mange av dei – men ikkje alle – var bare nasjonalistar, ikkje meir. Med opninga for privat initiativ frå 1990-tallet dukka eit nytt og meir kraftfullt høgre opp. Det er ikkje avgrensa til «businessmen» som hadde gjort suksess og (innimellom kolossale) formuer gjennom kundane sine – medrekna personar i stats- og partiapparat. Dei blandar kontroll med maskepi og jamvel korrupsjon. Slik suksess oppmuntrar alltid til høgrestandpunkt i dei veksande utdanna mellomlaga. Det er i den samanhengen veksande forskjellar er ein stor politisk fare, sjølv om dei ikkje har noko til felles med ulikskap i andre land i Sør. Det er den som spreiar høgreidear, avpolitisering og naive illusjonar.

Her må eg komme med ei tilleggsvurdering eg meiner er viktig: småproduksjon, spesielt jordbruk, er ikkje grunna i høgre-idear slik Lenin meinte (sjølv om det var det i Russland). Stoda i Kina står i motsetning til det tidlegare Sovjet. Kinesiske bønder er som heilskap ikkje reaksjonære, fordi dei ikkje forsvarer prinsippet om privat eigedomsrett slik bøndene i Sovjet gjorde, og som kommunistane aldri klarte rive laus frå å støtte kulakkane og privat eigedomsrett. Tvert imot er dei småproduserande (og ikkje småeigande) kinesiske bøndene i dag ein klasse som ikkje står for høgreløysingar, men ein del av dei kreftene som går inn for dei modigaste samfunnsmessige og økologiske løysingane. Den kraftfulle rørsla for «fornying av landsbygda» vitnar om det. Dei kinesiske bøndene står i hovudsak på venstresida, saman med arbeidarklassen. Venstresida har sine eigne intellektuelle, og ein viss innflytelse på stats- og partiapparat.

Den evige konflikten mellom høgre og venstre i Kina har alltid vist seg i politikken som er sett ut i livet av leiinga i stat og parti. I maoisttida vann ikkje venstrelinja utan kamp. Då Mao vurderte at høgreideane i partiet og leiinga utvikla seg litt som i Sovjet, sleppte han laus kulturrevolusjonen for å slåst mot det. «Bombarder hovudkvarteret», det vil seie partileiinga, der det «nye borgarskapet» blir danna. Men sjølv om kulturevolusjonen svarte til Maos forventningar dei to første åra, så spora det deretter av i anarki då Mao og venstresida i partiet mista kontrollen over det som skjedde. Denne avsporinga førte til at stat og parti tok kontroll igjen, og det gav høgresida sjansen. Sidan då har høgresida stått sterkt i alle leiande organ. Men venstresida er til stades på grasrota, og syter for at leiinga må kompromisse med «sentrum» – men er det sentrum høgre eller sentrum venstre?

For å forstå kva slags utfordringar Kina står framfor i dag, er det viktig å forstå at konflikten mellom Kinas sjølvstendige prosjekt slik det eksisterer, og den nord-amerikanske imperialismen med sine underordna europeiske og japanske allierte, vil auke i intensitet så lenge Kinas suksess held fram. Det er mange konfliktområde: Kinas disposisjon over moderne teknologi, tilgang til ressursane på planeten, styrkinga av Kinas militære kapasitet. Og arbeidet for å bygge opp igjen internasjonalt samkvem på grunnlag av suverene nasjonar som kan velje sitt eige politiske og økonomiske system. Alt dette står i direkte konflikt med måla til den imperialistiske triaden.

USAs strategiske mål er militær kontroll over planeten, den einaste måten Washington kan halde på sine hegemoniske fordelar. Det skjer gjennom preventive krigar i Midtausten, og i den forstand er desse krigane forløparen til den preventive (kjernefysiske) krigen mot Kina. Ein krig den nordamerikanske herskarklassen kaldblodig ser for seg kan vere naudsynt «før det er for seint». Å fyre opp under fiendskap til Kina er ein uskilleleg del av denne globale strategien, slik den viser seg i støtte til slaveeigarane i Tibet og Sinkiang, styrkinga av den amerikanske marinen i Kinahavet, og i ubegrensa oppmuntring til at Japan skal bygge opp sine militære styrkar. Kina-fordømmarane bidrar til å holde dette fiendskapet i live.

Samtidig er Washington bestemt på å manipulere for å roe ned ambisjonane Kina og andre såkalla oppstigande land måtte ha. Opprettinga av G20 skal gi desse landa illusjonen at dei tjener på å vere fast knytta til globaliseringa. G2 (USA og Kina) er slik sett ei felle som ved å gjøre Kina medskyldig i USAs imperialistiske eventyr kan føre til at Kinas fredelege utanrikspolitikk mistar all truverde.

Det einaste maulege effektive svaret på denne strategien må gå på to nivå:

1) Styrke Kinas militære styrkar og utstyre dei til å avskrekke.

2) Hardnakka jobbe fram mot å gjenskape eit polysentrisk internasjonalt politisk system, med respekt for all nasjonal suverenitet, og derfor jobbe for å rehabilitere FN som no er marginalisert av NATO.

Det siste er heilt avgjørande, og inneber å prioritere gjenoppbygging av ein «Sør-front» (Bandung 2?) som kan bygge opp under dei sjølvstendige initiativa frå folka og statane i Sør. Det inneber dermed at Kina blir klar over at dei ikkje har midlar til noko så absurd som å komme på linje med rovdyrpraksisen til imperialismen (plyndre naturressursane på planeten), ettersom dei manglar ei militærmakt tilsvarande den til USA, som til sjuande og sist er det som kan garantere suksess for imperialistiske prosjekt. På den andre sida har Kina mykje å vinne på å utvikle tilboda sine om støtte til industrialisering av landa i Sør, som klubben av imperialistiske «givarar» prøver gjøre umauleg.

Språket kinesiske styresmakter bruker i internasjonale spørsmål, tilbakehaldent til det ekstreme (som er forståeleg), gjør det vanskeleg å vite i kva grad leiarane i landet er klar over utfordringane som er analysert ovanfor. Meir alvorleg er at dette ordvalet forsterkar naive illusjonar og avpolitisering i opinionen heime.

Den andre delen av utfordringa dreier seg om å demokratisere den politiske og sosiale styringa av landet.

Mao formulerte og sette ut i livet eit generelt prinsipp for den politiske styringa av det nye Kina som han oppsummerte slik: samle venstresida, nøytralisere (og ikkje eliminere) høgresida, styre frå sentrum venstre. Etter mitt syn er dette beste måten for å kunne gå fram stegvis på ein effektiv måte, som blir forstått og støtta av det store fleirtallet. På den måten gav Mao eit positivt innhald til demokratisering av samfunnet kombinert med sosiale framsteg, på den lange vegen til sosialisme. Han formulerte metoden for dette: «masselinja» – gå ut til massane, lær kampane deira, gå tilbake til makta på toppen. Lin Chun har gitt ein presis analyse av metoden og resultata som masselinja gjør mauleg.

Demokratiseringsspørsmålet knytt til sosial framgang – i kontrast til eit «demokrati» skilt frå sosial framgang, og jamvel ofte knytt til sosial tilbakegang – gjeld ikkje bare Kina, men alle folk i verda. Framgangsrike metodar kan ikkje summerast opp i enkle formlar som er gyldige til alle tider og stader. Uansett bør formelen som vestlege propagandamedier byr på – fleirpartisystem og val – ganske enkelt forkastast. Dessutan blir denne formen for «demokrati» til ein farse både i Vesten og ikkje minst andre stader. Masselinja var metoden som skapte semje om og rykka fram strategiske mål, steg for steg. Det står i kontrast til den «konsensus» ein oppnår i Vesten gjennom mediamanipulasjon og valfarsar, som ikkje er noko anna enn å rette seg etter krava frå kapitalen.

Men korleis skal Kina i dag skape noko tilsvarande ei ny masselinje, under nye sosiale vilkår? Det blir ikkje lett fordi makta i partileiinga for det meste har gått til høgre, og dei baserer stabilitet for styret sitt på avpolitisering og tilhøyrande naive illusjonar. Sjølve suksessen for politikken styrkar den spontane tendensen til å gå i den retninga. Det er ei vanleg oppfatning i middelklassen i Kina at kongsvegen til å ta igjen levemåten i dei rike landa er open, fri for hindringar; dei trur Triaden ikkje er mot dette; amerikanske metodar er like ukritiske beundra og så vidare. Det gjeld særleg den urbane middelklassen, som veks raskt og har fått levekåra sine heilt utruleg forbetra. Hjernevasken kinesiske studentar er utsette for i USA, særleg i samfunnsfaga, saman med forkastinga av den offisielle fantasilause og kjedsommelege framstillinga av marxismen, har bidradd til å snevre inn rommet for radikale og kritiske debattar.

Regjeringa i Kina er ikkje ufølsamme for det sosiale spørsmålet, ikkje bare på grunn av ein debattradisjon som bygger på marxismen, men au fordi det kinesiske folket som lærte seg slåst og framleis gjør det, styrer regjeringas hand. Om den sosiale dimensjonen vart tona ned på 1990-tallet på grunn av det umiddelbare behovet for auka vekst, så er det snudd heilt om i dag. Nøyaktig no som dei sosialdemokratiske velferdserobringane blir undergravd i det velståande Vesten, utvidar fattige Kina det sosiale sikringsnettverket på tri plan – helse, husvære, pensjonar. Den populære bustadpolitikken i Kina, rakka ned på av Kina-fordømmarane på høgre- og venstresida i Europa, er misunt, ikkje bare i India eller Brasil, men au i kriseramma område i Paris, London eller Chicago!

Trygdeordningar og pensjonssystem dekkar alt over 50 prosent av bybefolkninga (hugs dei har auka frå 200 til 600 millionar), og Planen (framleis i bruk i Kina) legg opp til å dekke 85 prosent av befolkninga dei neste åra. La Kina-fordømmande journalistar gi oss tilsvarande eksempel frå «landa som går den demokratiske vegen» som dei stadig hyllar. Men debatten om kva for metodar ein skal ta i bruk, er framleis open. Venstresida går inn for det franske systemet, basert på solidaritet mellom generasjonane – det legg til rette for innføring av sosialismen. Mens høgresida sjølvsagt går for det fråstøytande amerikanske systemet med pensjonsfond, som splittar arbeidarane og overfører risikoen frå kapital til arbeid.

Men å få sosiale velferdstiltak er utilstrekkeleg om dei ikkje er kombinerte med demokratisering av den politiske styringa av samfunnet, med repolitisering gjennom metodar som styrkar kreative og oppfinnsamme former for den sosialistiske/kommunistiske framtida.

Ei utvikling etter prinsippa om fleirpartisystem og val som vestlege media og Kina-fordømmarane tar opp att til det kjedsommelege, forsvart av «dissidentar» presenterte som ekte «demokratar», vil ikkje svare på utfordringa. Tvert om ville innføring av desse prinsippa i Kina bare føre til – slik alle erfaringar i dag demonstrerer (Russland, Aust-Europa, den arabiske verda) – at prosjektet for oppstiging og sosial fornying vart øydelagt. Og det er det faktiske målet for desse prinsippa, dekka av tom retorikk: «Det finst inga anna løysing enn fleirpartisystem og val.» Men det er ikkje nok å slå mot denne dårlege løysinga ved å falle attende på den stivbeinte haldinga med å forsvare partiprivilegium. Eit parti som sjølv er inntørka og forvandla til ein rekrutteringsinstitusjon for stillingar i statsadministrasjonen. Ein må finne opp noko nytt.

Ein kan ikkje skape repolitisering og vilkår for å finne nye svar gjennom propagandakampanjar. Det kan ein bare oppnå gjennom sosiale, politiske og ideologiske kampar. Det inneber at ein i utgangspunktet må sjå desse kampane som legitime, og eit lovverk bygd på kollektiv rett til å organisere seg, uttrykke seg og til å komme med lovframlegg. Det inneber i sin tur at partiet sjølv er involvert i desse kampane. Med andre ord, at den maoistiske masselinja blir gjenoppfunne. Repolitisering er utan meining om ho ikkje blir kombinert med metodar som fremmar at arbeidarane gradvis erobrar styringa av samfunnet på alle nivå – bedrift, lokalt, nasjonalt. Eit slikt program utelukkar ikkje at individuelle personlege rettar blir anerkjent. Tvert om inneber det at dei blir formaliserte. Når dei blir formaliserte, vil det vere mauleg å finne nye måtar å velje leiarar på.

* Taipingopprøret: bondeopprør frå 1850 til 1864 mot Qing-dynastiet i Kina. Opprørarane fekk kontroll over større område, men blei til slutt slått ned etter at Qing fekk hjelp frå vestlege land. (Wikipedia.)

* Bandung-konferansen: Ein konferanse i provinshovudstaden Bandung i Indonesia i april 1955 blir rekna som starten på samarbeidet mellom dei alliansefrie statane. Tjuetri asiatiske og seks afrikanske land var med på konferansen. (Wikipedia, Store Norske Leksikon.

* Gini-koeffisienten: eit mål for statistisk spreiing, vanlegvis brukt på forskjellar i inntekt eller formue i eit land. Koeffisienten har tallverdi frå 0 til 1, ved null har alle lik inntekt eller formue, på 1 eig ein person all inntekt eller formue. (Wikipedia.)

* Komprador: eit opprinneleg portugisisk omgrep, ein som knytte saman koloniale handelshus med import- og eksportmarknader i koloniane. Særleg viktig frå slutten av 1700-tallet i Kina. (Danske Wikipedia.)

Referansar:

Den kinesiske vegen og bondespørsmålet

Karl Kautsky:»On the Agrarian Question», 2 band (1899 ; repr., Winchester, MA: Zwan Publications, 1988).

Samir Amin: «À l’origine du monde contemporain: la Commune de Paris (1871), la révolution des Taipings (1851–1864)» (Opphavet til verda i dag: Pariskommunen (1871), Taiping-opprøret, 1851–1864), finst på http://www.samir-amin.com/rub3fr/communedeparisettaipings.pdf

Samir Amin: «The 1911 Revolution in a World Historical Perspective: A Comparison with the Meiji Restoration and the Revolutions in Mexico, Turkey and Egypt» (utgitt på kinesisk i 1990).

Samir Amin: «Ending the Crisis of Capitalism or Ending Capitalism?» (Oxford: Pambazuka Press, 2011), kap. 5, «The Agrarian Question. »

Globaliseringa og den imperialistiske utfordringa

Samir Amin: «A Life Looking Forward: Memoirs of An Independent Marxist» (London and New York: Zed Books, 2006), kap. 7, «Deployment and Erosion of the Bandung Project.»

Samir Amin: «The Law of Worldwide Value» (New York: Monthly Review Press, 2010), «Initiatives from the South,» seksjon 4, 121ff. Samir Amin, L’implosion du capitalisme contemporain: automne du capitalisme, printemps des peuples? (Samanbrotet i vår tids kapitalisme: Haust for kapitalismen, vår for folka?) (Paris: Éditions Delga, 2012), chap. 2, « Le Sud: émergence et lumpendéveloppement » (Sør: Oppstiging og filleproletarisering).

Samir Amin: «Beyond U.S. Hegemony» (London and New York: Zed Books, 2006), særleg «The Project of the American Ruling Class»; «China, Market Socialism?»; «Russia, Out of the Tunnel?»; «India, A Great Power?»; «Multipolarity in the 20th Century.»

Samir Amin: «Obsolescent Capitalism» (London and New York: Zed Books, 2003), kap. 5, «The Militarization of the New Collective Imperialism.»

André Gunder Frank: «ReOrient: Global Economy in the Asian Age» (Berkeley: University of California Press, 1998).

Yash Tandon: «Ending Aid Dependence», (Oxford: Fahamu, 2008).

Den demokratiske utfordringa

Samir Amin: «The Democratic Fraud and the Universalist Alternative,» Monthly Review 62/5 (Oktober 2011): 29–45.

Lin Chun: «The Transformation of Chinese Socialism» (Durham, NC: Duke University Press, 1996).

Norge feirer i år 200-årsjubileum for frigjøringen fra Danmark i 1814, og for den norske Grunnloven. Men hva betød det for samene at Norge i 1814 gikk fra å være underlagt Danmark til å få en friere og mer selvstendig stilling i unionen med Sverige?

Og hva betød Grunnloven for samene?

Bård A. Berg tok doktorgrad i historie på utviklingen av den samiske reindriften i Norge i det 20. århundre (1999). Han er ansatt ved Institutt for filosofi, Universitetet i Tromsø. Berg har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk historie. Siste publikasjon: «Sametinget og reindriften», i jubileumsboka Sametinget 25 år (2014).

I første omgang betød Grunnloven svært lite. Det eneste vi kan peke på, er at Stortinget i 1821 laget et tillegg til grunnlovsparagraf 50 om stemmerettsreglene, som gjaldt befolkningen i Finnmark. Tillegget innebar at menn over 25 år som tilfredsstilte visse kriterier, skulle ha stemmerett på linje med de som eide eller leide matrikulert jord i amtene lenger sør. Tillegget innebar at også reindriftssamene (og andre samer) i Finnmark fikk stemmerett.

Den norske grunnloven ble i sin tid ansett som radikal og moderne, og var preget av datidens idealer om individets friheter og rettigheter. Men Grunnloven av 1814 hadde likevel flere bestemmelser som med dagens øyne var i strid med prinsippet om like rettigheter og likeverd for alle, for eksempel bestemmelsen om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter Opplysningstiden og Den franske revolusjon var begrepet menneskerettigheter godt kjent, men det ble ikke innarbeidet i den norske Grunnloven.

I Grunnloven sto det heller ikke ett ord om samene, som allerede på 1700-tallet ble omtalt som «landets urinnvånere» i store deler av landet. Det skulle gå hele 174 år før Stortinget tok inn en bestemmelse om den samiske folkegruppen. Først i 1988 vedtok Stortinget Grunnlovens såkalte «sameparagraf» (§110 a):

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

I NOU 2009:14 «Et helhetlig diskrimineringsvern» omtales sameparagrafen slik:¹

Først og fremst er bestemmelsen en politisk programerklæring. Bestemmelsen må leses på bakgrunn av den urett samene har vært utsatt for, blant annet gjennom en hardhendt fornorskingspolitikk. Bestemmelsen skal blant annet gi beskyttelse mot at det øvrige norske samfunn søker å presse gjennom en tvungen assimilasjonspolitikk overfor det samiske mindretall.

Den hardhendte fornorskingspolitikken ovenfor samene gjorde seg særlig gjeldende i tidsrommet 1850–1950, og ble altså på-begynt lenge etter 1814. I denne artikkelen skal jeg gi en framstilling av samenes stilling i Norge fra midten av 1700-tallet til fornorskingspolitikken ble iverksatt hundre år seinere.

De reindriftssamiske områdene strakte seg den gang som nå fra Røros/Femunden-traktene helt opp til det som i dag er grensen mot Russland i Varanger. Den sjøsamiske befolkningen, som alltid har vært mye mer tallrik enn den reindriftssamiske, finnes det spor av så langt sør som Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag.

I en kort framstilling som dette er det umulig å ta for seg alle sidene ved det samiske samfunnet i perioden vi snakker om. Med fare for å bidra til misforståelsen om at «samer» er ensbetydende med reindriftssamer, skal jeg likevel konsentrere meg om den gruppen samer som ble sterkest berørt av de storpolitiske endringene i de hundre årene før fornorskingspolitikken ble iverksatt: reindriftssamene som flyttet med sine flokker på tvers av de nasjonale grensene.

Disse samene ble etter grensetrekningen mot Sverige i 1751 tvunget til å velge dansk-norsk eller svensk statsborgerskap. De nye, nasjonale grensene i nord var for dem en potensiell ulykke, som burde kompenseres av statsmaktene på en eller annen måte. Som vi skal få høre ble dette også gjort.

Når det gjelder den grenseoverskridende reindriften, vil jeg særlig fokusere på forholdene i Midt- og Sør-Troms. I takt med nyrydningen av gårder i indre Troms (1790-1840) økte konfliktnivået mellom reineierne og jordbrukerne, og konfliktene i Troms var foranledningen til at det noe seinere (1883) ble innført en reindriftlovgivning for hele Norge sør for Finnmark som var helt på jordbrukets premisser.

Til slutt i artikkelen vil jeg på et generelt grunnlag drøfte først de dansk-norske, og deretter de norske, myndighetenes holdninger til samer generelt i perioden 1750-1850.

Norges grenser i nord

Etter den såkalte Kalmarkrigen (1611–13) fikk Danmark enejurisdiksjon over kystområdene fra Tysfjord til Varanger. Kystområdene i Troms og Finnmark ble etter dette anerkjent som den dansk-norske kongens arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av både Sverige og Russland. Russland befandt seg i et politisk kaos, og var ute av stand til å legge makt bak sine gamle krav om disse områdene. Suvereniteten over kystområdene var dermed avklart, men det gjensto flere andre områder der samene fortsatt var gjenstand for «fellesbeskatning» av to riker, fordi det ikke var fastsatt klare statsgrenser.

For Sveriges og Danmark-Norges del, gjaldt dette i prinsippet hele innlandsområdet fra Røros/Femunden-traktene til Tana/Varanger. Særlig innfløkt var forholdene fra Helgeland og sørover, samt i indre Finnmark. Indre Finnmark var fortsatt norsk-svensk fellesområde, men den svenske forvaltningen sto sterkt etter oppføring av kirker i Kautokeino og Utsjok i 1701. Når det gjaldt forholdet til Russland, var Sør-Varanger fortsatt felles beskatningsområde, selv om området fullt og helt lå under russisk jurisdiksjon.

I kjølvannet av Den store nordiske krig (1709–1720), der Sverige led nederlag, ble grensespørsmålene fra Trøndelag/Jämtland og nordover tatt opp til drøfting.Det ble utført et omfattende arbeid både fra svensk og dansk-norsk side av særskilte kommissærer og «grenseingeniører», som målte opp de omstridte fjellkjedene og landarealene, og kartfestet landenes pretensjoner og krav. I tillegg ble det innhentet bekreftede vitneutsagn fra bønder og reindriftssamer om hvor grensen etter deres mening gikk, og hvor deres respektive bruksområder strakte seg. Alt dette materialet dannet grunnlaget for de egentlige grenseforhandlingene, hvor forhandlerne på flere møter arbeidet seg gjennom en rekke omtvistede områder.

På svensk side ble undersøkelsene gjennomført ved vitneavhør på de ordinære häradstingene fra 1739. På norsk side ble arbeidet ledet av jurist og major Peter Schnitler, som ble utnevnt til grensekommissær. Han gjennomførte en lang rekke særskilte vitneavhør i tidsrommet 1742–45. Dette arbeidet nedfelte seg i de såkalte grenseeksaminasjons-protokollene, som gir en omfattende og verdifull belysning av bosetning, bruk og topografiske forhold i grenseområdene.

I den grad grensen ikke kunne fastlegges ved gamle fredstraktater og grensebrev, var det primære standpunktet fra Danmark-Norges side at man skulle legge «Kjølen» eller «fjellryggen» til grunn – dvs. at rekken av høyest oppmålte fjelltopper og vann-skillet utgjorde grensa mellom rikene. Men i en viss grad kunne man også argumentere ut fra faktisk besittelse, eller «possesjon». Det vil si at man viste til at områdene fra gammel tid faktisk hadde ligget under den ene statens myndighetsutøvelse. Når det kom til stykket, var det bare de to statenes undersåtter som i praksis kunne utøve en slik besittelse gjennom sin faktiske bruk av arealene. Derfor ble det særdeles viktig å kartlegge hvor langt bøndenes og samenes bruksområder strakte seg. Fra Namdalen og nordover holdt det ikke lenger for Peter Schnitler å ta opp vitneutsagn bare fra bøndene: han måtte også stille sine spørsmål til reindriftssamene som drev sine flytninger i innlandet (Hansen 2001).

Men i flere områder var man egentlig like langt, selv om man fulgte disse prinsippene, fordi det ikke var avklart hva slags statstilhørighet de aktuelle samegruppene hadde. En ting var de såkalte fellesdistriktene i indre Finnmark, som nettopp bar sitt navn ut fra den dobbelte beskatningen, men også lenger sør betalte reindriftssamene i stor utstrekning skatt til begge riker, fordi bruksområdene deres krysset fjellpartiene eller omfattet omtvistede områder.

Mange samer var stadig på flyttefot i grense-traktene, og i enkelte områder var det fra gammelt av sterkt omdiskutert hvor grensen mellom rikene gikk i de samiske bruksområdene gikk.

Undersøkelsene ga grensekommissærene innsikt i reindriftssamenes levemåte, og forståelse for nødvendigheten av å flytte med reinflokkene mellom vinterbeitene i innlandet og sommerbeitene i høyfjells- og kyststrøkene i vest. Ved den norsk-svenske grensekonferansen i Nordland i 1747–48 kom det fram ulike oppfatninger om hvor grensen mellom Torne lappmark og området fra Tysfjorden (Nordland) til Malangen (Troms) skulle gå. De svenske forhandlerne mente primært at fastlandet på vestsiden av fjellryggen burde deles likt mellom statene. Men under forhandlingene gikk de med på at Kjølen skulle danne riksgrense, på betingelse av at de svenske innlandssamene etter gammel skikk og bruk mot en liten godtgjørelse («ringa doceur») skulle få flytte med sine reinflokker ut til kysten om sommeren (Berg 2008).

Dette er bakgrunnen for at store områder der det ikke fantes verken norsk bosetning eller dokumentert bruk fra norske bønders side havnet på den norske siden av grensen. Det gjelder blant annet hele nåværende Bardu kommune i Troms, og størstedelen av nabokommunen Målselv.

Norges grenser mot Sverige/Finland ble endelig fastlagt i 1751. 1808 ble Finland erobret av Russland, og ble deretter et storfyrstedømme innenfor det russiske imperiet frem til revolusjonen i 1917. Grensa mellom Norge og Russland ble ikke fastlagt før i 1826.

Lappekodisillen

På grunnlag av grensekommissærenes undersøkelser ble det utarbeidet et tillegg til grensetraktaten av 1751, den såkalte «Lappekodisillen» (kodisill = tillegg). Bakgrunnen for Lappekodisillen var et ønske fra så vel svenske som dansk-norske myndigheter om å få klargjort hvilke rettig-heter og plikter de respektive lands samer hadde i nabolandet, først og fremst med hensyn til reindrift. Lappekodisillen slo fast de norske reindriftssamenes rettigheter i Sverige og omvendt – ikke bare til reindrift, men også til jakt, fiske og nødvendig skogavvirkning i forbindelse med reindriften.

Men Lappekodisillen hadde også et bredere siktemål, som blant annet det norske Samerettsutvalget har framhevet: «den Lappiske Nations Conservation», altså det samiske folkets fortsatte eksistens (NOU 1984:18, s. 187). Uttrykket ble brukt i et dansk-norsk innspill til et foreløpig utkast til Lappekodisillen (1750).

Jusprofessor Øyvind Ravna har fastslått at traktatlandene gjennom Lappekodisillen erkjenner at samene har rettigheter basert på gammel sedvane, og forplikter seg til å sikre samenes adgang til fortsatt å kunne utøve disse. Ravna konkluderer slik (2010. s. 393):

Lappekodisillen ble dermed den første bilaterale reguleringen av samiske rettigheter i Skandinavia, og den har gjennom snart 260 år vært en fellesnevner når nordisk samepolitikk og samerettslige spørsmål er satt på dagsorden. Ved å anerkjenne samiske sedvaner og næringer, herunder tradisjonell bruk av land og vann, har Lappekodisillen stått i en særstilling som folkerettslig traktat i samisk sammen-heng helt fram til vår tid. Den har da også blitt omtalt som samenes «Magna Carta», og som et vitnemål om høy rettskultur hos traktatlandene.

Den grenseoverskridende reindriften 1750–1850

De eneste klagene fra norsk side etter at Lappekodisillens bestemmelser ble innført, kom fra Senjen og Tromsø fogderi, dagens Troms fylke, som den gang var en del av Nordlandenes Amt.Den første klagen ble registrert av fogden i 1754, som i brev til amtmannen i Nordlandene hevder at det er et

latterlig Misforhold mellem den Skat, de erlægger, og de Fordele de nyder. Men især blir Misforholdet skrigende, naar man betenker den Skade, de gjør paa Ager og Eng, Skov og Mark, Dyr og Fugle. Og Indvaanerne tør ikke antaste dem af Frygt for deres Troldomskunster.

Amtmannen var enig med fogden, og skrev i en kommentar til hans rapport at det var å ønske at

at alle paa Grændserne omstreifende Finlapper, som ikke havde nogen viss Tilholdssted saavel om Sommeren som om Vinteren paa norsk Grund, bleve under Straf reent forbudne at opholde sig med sine Reensdyr paa de norske Fjelde og Græsgange.

Fogdens klage ble oversendt til myndighetene i København, og svaret derfra er datert 1. november 1754. Det konstateres innledningsvis at den skatt svenske samer betaler i Norge er på samme nivå som norske samer betaler i Sverige. Det slås videre fast at eventuelle skader som den svenske reindriften påfører norske bønder selvsagt skal erstattes i henhold til Lappekodisillens bestemmelser. Når det gjelder amtmannens ønske om å forby svenske samer adgang til Norge, fastslår sentralmyndighetene at dette

aldrigt kand ske, saa lenge Grænsetractaten staar ved Magt og en reciproque Menneskelighed paa begge Sider til denne fattige Nations Conservation observeres.

Like etter dette skjedde det dramatiske endringer i reindriften på svensk side av grensen. En alvorlig reinsykdom i Jukkasjärvi (området nærmest grensen mot Troms i nåværende Kiruna kommune) gjorde at samene mistet størstedelen av sin rein, og mange av dem ble nødt til å flytte. Noen flyttet til den norske kysten, andre til den svenske landsbygda. Folketallet sank fra 1790 innbyggere i 1754 til 749 i 1767. I 1788 var folketallet 888, derav 677 reindriftssamer, og i 1803 var folketallet 890, derav 566 reindriftssamer.

De første rydningsmennene fra Østerdalen og Gudbrandsdalen kom til indre Troms (Målselv og Bardu) omkring 1790, midt i kriseperioden for reindriftssamene i Jukkasjärvi, da reintallet som ble ført over grensen var på et historisk lavmål. På begge sider av grensa ble reindriftssamene likevel presset av en økende jordbruksbefolkning, først i Sverige, senere også på norsk side. De fattige samene uten rein som tidligere hadde fulgt med på overflyttingene var allerede omkring 1770, etter forhandlinger mellom Danmark-Norge og Sverige, blitt nektet å flytte over grensa. Det var ofte disse samene bøndene klaget over, fordi de ikke hadde noen reinflokk å ta vare på, og streifet rundt fra bygd til bygd. At de ikke lenger fikk komme til Norge bidro til å redusere konfliktnivået i Sør-Troms i ti-årene som fulgte.

Utover 1800-tallet ble det en sterk økning i omfanget av sommerbeiting av rein fra Sverige i Sør-Troms, i første rekke fordi reindriften i Jukkasjärvi etter hvert tok seg opp igjen, men også fordi Lappekodisillens bestemmelser var fordel-aktige for den nomadiske reindriften. Lappekodisillen åpnet for en sterk utvidelse av reindriften med lange sesongflytninger. Mot en liten avgift fikk reineierne rett til nesten ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeitene i Norge. Antallet reineiere i Jukkasjärvi gikk som nevnt kraftig ned etter 1750, men flokkstørrelsen til de gjenværende reineierne var på 1830-tallet kommet opp på et normalt nivå sammenliknet med andre steder. Det samlede reintallet som kom fra Jukkasjärvi til Sør-Troms på 1830-tallet var omlag 20 000, betydelig høyere enn under kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet.

Folketallet i Troms økte kraftig fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, noe som i seg selv bidro til økte konflikter med reindriften. I 1769 var det offisielle folketallet 12615, i 1801 var det økt til 19288, og i 1855 til 38266.

De svenske samene begynte å flytte lenger mot vest, i mange tilfeller helt ned til fjordbunnene og ut på øyene. Tilstedeværelsen av to ulike etniske grupper, der de norske bøndene utnyttet avgrensede områder intensivt, mens reindriftssamene utnyttet arealene ekstensivt deler av året, førte etter hvert til konflikter. Bøndene hadde generelt liten forståelse for tradisjonelle samiske rettigheter, og årssyklusen i samenes reinnomadisme – samt språkvanskene – gjorde ikke saken lettere. På grunn av den spredte bosettingen ble voldelige konflikter stort sett unngått i indre Troms fram mot 1830-tallet, men det økende reintallet og den stadig mer omfattende nyrydningen førte etter hvert til et økende konfliktnivå.

I 1843 ble det nedsatt en norsk-svensk «lappekommisjon», med mandat «å ta under overveielse og avgi forslag om eventuelle forandringer og tillegg til grensetraktaten av oktober 1751 for så vidt angår forholdene med hensyn til lappene i de forente riker» (altså Norge og Sverige). Bakgrunnen for at kommisjonen ble nedsatt, var vedvarende krav om et mer detaljert og restriktivt regelverk til fordel for jordbruksbefolkningen. Særlig i Midt-Troms var reindriftssamene og jordbrukerne kommet i konflikt med hverandre. Kommisjonen gjorde sine undersøkelser (og innhentet uttalelser fra myndighetspersoner) for «den del av fogderiet som ligger mellom og omkring Lyngenfjorden og Balsfjorden», der konfliktene var mest tilspisset.

Fra andre kilder vet vi at det også i Bardu og Målselv etter hvert ble strid og sammenstøt mellom bønder og reineiere. Historikeren Gunnar Thorvaldsen forteller at

det ble vanlig å skyte rein når de trengte seg inn på land som de bofaste oppfattet som sine enemerker, og samene svarte med å skyte en og annen buhund»(2004, s. 59).

I Målselv toppet konfliktene seg da reineiere brant husene på gården Elvevold i 1837. Etter en langvarig rettssak ble en av samene i 1841 dømt til tre års straffearbeid på Vardøhus festning, og utvisning fra landet.   

Enda verre gikk det den 22. juli 1838 på gården Bones i Salangsdalen, der samen Ole Andersen ble drept under en konfrontasjon med rydningsmannen Jon Bonåsen fra Tynset og hans dreng.

Vi kan gå ut fra at mange episoder med mindre dramatisk utfall enn denne aldri er kommet fram i lyset og blitt kjent. Omkring 1840 var nyetableringen av gårdsbruk i Bardu og Målselv nesten fullført, og de to tiårene før dette hadde folketallet økt kraftig. Reintallet var som nevnt kommet opp på gammelt nivå etter kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet. Alle utmarks-

områdene i Bardu og Målselv ble brukt til sommerbeite for samene fra det som i dag er Talma og Sarivuoma samebyer. I den grad de tradisjonelle beiteområdene ble tatt i bruk av bøndene til seterdrift, havneganger eller annet, måtte det nødvendigvis oppstå konflikter.

Gunnar Thorvaldsen oppsummerer situasjonen omkring 1840 slik (2004, s. 59):

Samene klaget – dels med rette – over at de ble straffet strengere enn nordmenn for til dels alvorligere forbrytelser. Embetsmenn hadde lenge prioritert jordbruk framfor landsdelens tradisjonsrike fiskerier, at de satte bønders næring framfor urbefolkningens reindrift bør knapt overraske noen. (…) Vi kan trygt regne med at deres problemer og synspunkter ikke ble tilbørlig representert verken i retts-apparatet eller i det rike kildematerialet vi har fra de ulike kommisjonene.

Myndighetenes holdning til samer og reindrift 1750–1850

Midt på 1700-tallet besto den danske staten av en rekke nasjonaliteter og territorier. I 1769 dreide det seg om rundt to millioner mennesker. Foruten kongerikene Danmark og Norge omfattet det danske riket hertugdømmene Slesvig og Holsten, samt grevskapene Oldenborg og Delmenhorst. Dessuten hadde man de nordatlantiske statsdelene Island, Færøyene og Grønland, og i tillegg små oversjøiske besittelser i Vest-India, på Gullkysten og i India. Historikeren Steinar Pedersen skriver i sin doktoravhandling (2008, s. 492), at det

i denne flerkulturelle staten ikke var den over- eller underordning av folkegruppene man skulle oppleve i mange land utover på 1800-tallet, når de dominerende befolkningsgruppene begynte å forme staten i sitt eget nasjonalistiske bilde. 

Sett fra København var det ingen kvalitativ forskjell mellom nordmenn og samer. De var to av mange folkegrupper i det danske veldet, og begge hadde samme krav på en rettferdig behandling.

I forvaltningsmessig sammenheng var samene både i prinsippet og i praksis likestilte med andre folkegrupper. Blant annet hadde de i henhold til Lappekodisillen sine egne lensmenn, og betalte sin sameskatt på etnisk grunnlag. Av grunnleggende betydning var det også at kongen, som hersker over en sammensatt stat, både for den enkelte undersått og de enkelte statsdelene fremsto som en garantist for rett og rettferdighet. Denne ideologien var på mange måter et vilkår for å styre et multikulturelt rike med minst mulig friksjoner.

Ønsket om å unngå friksjoner innenfor statens rammer kom også til uttrykk i praksis når balansen mellom samer og nordmenn var i ferd med å bli forrykket. Steinar Pedersen gjengir misjonæren Thomas von Westens beskrivelse av norsk trakassering av samer i første halvdel av 1700-tallet, da kongen grep inn til fordel for samene, som en god illustrasjon både av de interetniske forholdene i Nord-Norge og av kongens utjevnende rolle i en slik sammenheng.

Et annet eksempel på at danske sentral-myndigheter forsvarte Lappekodisillen og samiske rettigheter nevnte jeg tidligere i artikkelen. Da lokale og regionale myndig-heter i Troms (fogden og amtmannen) i 1754 ville stenge grensa for grenseover-skridende reindrift ble de kontant satt på plass av sentralmyndighetene i København.

At samene kunne ha behov for beskyttelse mot sine nordiske naboer kom klart til uttrykk i flere av Peter Schnitlers skriv på 1740-tallet. Schnitler skrev blant annet følgende:

Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et frit folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novgorodske russer have tvunget dem til at være sig Skatt-skyldige» (sitert etter Pedersen 2008, s. 493).

I forbindelse med de motsetningene han registrerte mellom de etniske gruppene i Finnmark, anførte han som helt uproblematisk at samene var «de rette og ældste Indvaanere af Finmarken (s.s.).

Steinar Pedersen konkluderer med at Schnitlers grenseundersøkelser var et sentralt kunnskapsmessig grunnlag for de danske forhandlernes innsikt i samiske forhold, forut for grensetraktaten av 1751:

Blant annet kunnskapen om at samer og nordmenn i prinsippet var atskilte og likeverdige nasjonaliteter, erfart av en som hadde studert spørsmålet direkte, var simpelthen en av forutsetningene for at det i forbindelse med grensetrekkinga mellom Norge og Sverige ble understreka at man måtte komme frem til ordninger som skulle bevare den «Lappiske Nation».

De første 15–20 årene etter at Norge fikk sin indre selvstendighet i 1814, ble den kulturpluralistiske linja fra det dansk-norske styret – å betrakte og behandle samene som en likeverdig folkegruppe – videreført. Den offisielle norske holdningen omkring 1820 var at samene måtte få opplæring i og på samisk, og denne hovedlinja i språkpolitikken sto fast helt til slutten av 1840-tallet. Vi har hørt at reindriftssamene i Finnmark fikk stemmerett i 1821. I 1826 ble det opprettet et lærerseminar på Trondenes ved Harstad. Lærerseminaret skulle ta opp samer, men også gi nordmenn opplæring i samisk, med sikte på lærergjerning i samiske områder.

Hva var grunnen til at bildet endret seg så radikalt fram mot midten av århundret, med en rekke tiltak som gikk i stikk motsatt retning? Hvorfor begynte myndighetene gradvis å følge ei linje som ikke lenger anså samene som likeverdige med majoritets-befolkningen?

Mange har pekt på den norske nasjonsbyggingsprosessen på 1800-tallet som avgjørende for det som skjedde – «at man fra norsk side for alvor begynte å bygge opp en nasjonal identitet og å plassere seg i verden i forhold til sine nabofolk, i første rekke dansker og svensker» (Pedersen 2008, s. 497). En norsk nasjonal tenkemåte begynte å gjøre seg gjeldende utover 1820-tallet, og vokste seg stadig sterkere. I løpet av et par tiår skulle norsk og samisk kultur bli definert som kvalitativt forskjellige.

Vi har hørt hvordan den samiske reindriften i samme periode møtte på stadig større problemer i takt med at koloniseringen av de indre strøkene av Nord-Norge skjøt fart. Konfliktnivået var høyt, og både lokale, regionale og sentrale myndigheter stilte seg på nybyggernes side. I takt med at bøndenes innflytelse og politiske makt økte i det norske samfunnet utover 1800-tallet, ble forholdene stadig verre for den samiske reindriften. Vi har også hørt at ulike «lappekommisjoner» la fram og fikk vedtatt reindriftslover helt på jordbrukets premisser. Hovedsaken var å gi gårdbrukerne økonomisk kompensasjon for «reinskader», ikke bare på innmark, men også på utmarks-slåtter.

Steinar Pedersen peker på de ledende norske historikerne i tiårene etter 1814, med Rudolf Keyser og P.A. Munch i spissen, var leverandører av den ideologi som kom til å prege behandlingen av samer og andre nasjonale minoriteter. Studentene som fulgte Rudolf Keysers forelesninger på universitetet i Christiania fra slutten av 1820-tallet satt igjen med følgende inntrykk av samenes rettslige status, forholdet mellom nordmenn og samer, og hvilken status norsk og samisk kultur hadde i forhold til hverandre:²

• Samene var ville nomader som enten ble utrydda eller fortrengt til de ytterste utkanter under den norrøne innvandringa.
• Samene var ikke en del av folket. De tilhørte ikke det rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.
• Folket var de frie norske bøndene.
• Samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende. Derfor var det enkelt og naturlig for nordmennene å trenge de samiske nomadene til side når de innvandra til Norge.
• De samiske nomadene eide ikke grunnen.
• Samene dreiv ikke åkerbruk. Nordmennene tok altså ubebygd land.
• Eiendomsrett til jord oppstod ikke før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til eie som odel.

Denne ideologien passet som hånd i hanske når forholdene skulle legges til rette for en sterkt ekspanderende jordbruksbefolkning på 1800-tallet. Bondestanden ekspanderte både i antall og geografisk. Størstedelen av overskuddsbefolkningen i jordbruket emigrerte som kjent til Amerika, men mange flyttet også fra overbefolkede jordbruksbygder i Sør-Norge til områder lenger nord.

I utredningene fra de ulike lappekommisjonene i andre halvdel av 1800-tallet vises det til reindriften som en utdøende næring, som inntil videre kan tolereres, men aldri må komme i veien for jordbrukets ekspansjon.

I innstillingen fra lappekommisjonen av 1897 presiserer kommisjonens formann Peder Kjerschow, som senere ble riksadvokat, kommisjonens «grundanskuelse» slik:

Under afgjørende Hensyntagen til Landbonæringens Interesser og berettigede Krav paa videre Udvikling og idetheletaget til de paagjeldende Landsdeles fortsatte Bebyggelse og Opdyrkning at søge Grændserne for Lappernes Rendrift i vor land optrukne saaledes, at denne kan indtil videre bestaa som Næringsvei, men med minst mulig Adgang til at virke som Hemsko på Jordbruget.

For å underbygge sitt syn siterer Peder Kjerschow følgende fra Odelstings-proposisjon nr 2/1871:

Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk berettigelse.

Avslutning

De store begivenhetene i 1814 – Norges frigjøring fra Danmark, den norske Grunnloven og den nye unionen med Sverige – fikk ingen umiddelbar betydning for samene i Norge. De ledende norske politikerne og embedsmennene i 1814 hadde sin administrative praksis fra den dansk-norske staten, der man respekterte ulikhetene mellom de enkelte statsdelene og folkegruppene (Pedersen 2008, s. 507).

Mot slutten av 1840-tallet hadde generasjonen fra 1814 utspilt sin rolle i norsk politikk. En ny generasjon politikere, som var preget av det ekskluderende synet på samene hos tidens ledende norske historikere, hadde overtatt. Sommeren 1848 ble det både på det kulturelle og det materielle området fattet vedtak i Stortinget som viser at et negativt syn på samene hadde fått fotfeste blant de folkevalgte (Pedersen 2008, s. 488):

Blant annet ble det vedtatt at Regjeringa burde undersøke hvorvidt det var mulig å bidra til samenes opplysning «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Undervisning i det norske Sprog».

Resultatet av disse undersøkelsene skulle legges fram for det neste Stortinget. Dette skjedde i 1851, da det for årene 1851–1854 ble bevilget 1000 spesiedaler for å «bibringe Lapperne Kyndighed i det norske Sprog». Denne budsjettposten ble kalt «Finnefondet», og ble videreført til langt inn på 1900-tallet. Finnefondet ble brukt til å finansiere en rekke ulike fornorskningstiltak i tiårene som fulgte. Enkelte år overførte Stortinget en prosentvis like stor del av statsbudsjettet til Finnefondet som Stortinget samlede bevilgninger til samiske formål i dag, gjennom departementene og gjennom Sametinget (Minde 2005). Den samiske språkpolitikken som norske myndigheter hadde stått for i en mannsalder sto for fall, og grunnlaget for de neste hundre årenes fornorskningspolitikk ble lagt.

Omtrent samtidig behandlet Stortinget en proposisjon om eiendomsretten til grunnen i Finnmark. Uten å ha foretatt reelle undersøkelser hevdet man i proposisjonen at Kongen/staten hadde eid grunnen i Finnmark fra gammelt av. Den eksplisitte begrunnelsen for statens eiendomsrett var at distriktet kun hadde vært bebodd av et nomadefolk – «Lapperne» – uten faste boliger. Dessuten hadde Finnmark vært en koloni.

Samene i Norge var på vei inn i en kulturell og rettslig istid, som skulle vare i over hundre år. Men det er en annen historie.

Litteratur

Berg, Bård A. (2008): Utviklingen av reindriften i nordre Nordland 1750-2000. I: Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv (s. 151-194). Pax Forlag. Oslo.
Hansen, Lars Ivar (2001): Grensefastsettingen på Nordkalotten fra middelalderen til 1751: Folkeslag – strategier – prinsipper». I: Fagertun, Myhre og Ryymin (eds.): Det farefulle nord. Trusler og trusseloppfatninger knyttet til Nord-Norge gjennom tusen år (s. 11–51). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Minde, Henry (2005): Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gálducála – tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 3/2005. Kautokeino.
Pedersen, Steinar (2008): Lappekodisillen i nord 1751-1859. Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Avhandling til dr.philos-graden ved Universitetet i Tromsø. Diedut 3/2008. Kautokeino.
Ravna, Øyvind (2010): Lappekodisillen av 1751 og dens rettslige betydning i dag (s. 392-406). I: Lov og Rett 07/2010 (s. 392-406). Oslo.
Thorvaldsen, Gunnar (2004): Koloniseringen av Bardu og Målselv. I: Kjartan Soltvedt (red.): Folketellinger gjennom 200 år. Sosiale og økonomiske studier 109. Statistisk sentralbyrå. Oslo.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-14/26/4.html?id=569064
2. Oversikten er i sin helhet hentet fra Pedersen 2008, s. 499.

Resultatet av vala til den andre grunnlovs-forsamlinga i Nepal i 2013 sjokkerte både verda og maoistane i Nepal.

Ingen hadde sett føre seg at partiet som vart det største i vala til grunnlovsforsamlinga i 2008 med 229 sete skulle ende med ein tredjedel i 2013, med bare 80 sete.

Kva gjekk galt? Kva ligg bak tapet?

Shyam Shrestha er politisk kommentator og aktivist i Kirtipur i Nepal. Omsett av Gunnar Danielsen.

Maoistane hadde fleire folkevalte enn den samla styrken til NC og CPN-UML* styrken til maoistane krympa til litt over halvparten av CPN-UMLs 175 sete.

Korleis kunne maoistane lide eit så audmjukande nederlag på så kort tid? Var det bare på grunn av «valfusk» som maoistane hevda etter nederlaget? Eller er det meir indre årsaker? Venstreorienterte over heile verda er djupt urolege og sjokkerte over det uventa resultatet, fordi maoistane i Nepal etter fredsprosessen i 2006 har oppnådd enorme og epokegjørande resultat. Nepal har vore sentrum for håp og tildraging for progressive og folk over heile verda.

Det dei har oppnådd

Alt er relativt i verda. Det store nederlaget til maoistane i vala til den andre grunnlov-givande forsamlinga i Nepal var desto meir forvirrande fordi det kom trass i alt det imponerande dei har oppnådd politisk etter aprilrevolusjonen i 2006. Det to tusen år gamle føydale monarkiet vart avvikla, og Nepal vart ein demokratisk republikk etter vedtak i den første sesjonen i grunnlovsforsamlinga i 2008. Og det skjedde så fredeleg, meir fredeleg enn nokon hadde sett føre seg, fordi det sto ein opprørshær og eit væpna maoistopprør i bakgrunnen som ei uovervinneleg kraft. Det svært sentraliserte og udelte Nepal var omgjort til ein føderal stat. Verdas einaste hindu-kongedømme var omgjort til ein sekulær stat.

Resultata etter innføringa av deltakande demokrati i Nepal var også forbløffande. Form og innhald var sosialistisk og inkluderande.

Den midlertidige grunnlova frå november 2006¹ slo fast at kvinner, dalitar**, etniske minoritetar, madhesi-område***, undertrykte grupper, arbeidarar, fattigbønder hadde rett til å delta i statstyret på alle nivå med forholdsvis representasjon. Det var ein grunnleggande sosial rett, og denne særretten vart likeins tatt samrøystes inn i det nye grunnlovsutkastet.²

Både den midlertidige grunnlova og det nye grunnlovsutkastet slo fast retten til arbeid, gratis vidaregåande utdanning, gratis helsestell, mat, trygd til barn, gamle, enker og fattige som grunnleggande rettar for alle borgarar. Med det var Nepal blitt ein sosialt demokratisk velferdsstat.

I tillegg til desse rettane var retten til skikkeleg husvære og retten til gratis høgare utdanning for dalitar og dei som ligg under fattigdomsgrensa tatt inn i det nye grunnlovsutkastet.³

Kvinnene fekk historisk eineståande rettar og politisk representasjon. Erklæringa frå det gjeninnsette parlamentet i 2006 der dei gav kvinnene 33 % representasjon i alle statlege organ var ein milepæl for kvinners likeverd i Nepal.

Den midlertidige grunnlova garanterte i tillegg tri viktige rettar for kvinner: lik arverett for døtrer og søner; retten til å ta mors namn (når dei var utan far, og fødde utanfor ekteskap) og retten til reproduktiv helseomsorg.⁴

Det nye grunnlovsutkastet gjør framlegg om nye progressive rettar for kvinner. Viktigast av alle er retten til å delta i statstyret på alle nivå etter deira del av befolkninga (opp frå 33 prosent til 50 frå no av). Det er også samrøystes vedtatt at leiaren og nestleiaren av den lovgivande forsamlinga må ha motsett kjønn. Mann og kone vil no ha like rettar og like mykje å seie når det gjeld familieeigedom og familiesaker.⁵

Ein av dei svært oppsiktsvekkande rettane arbeidarar og bønder har etter det nye grunnlovsutkastet, er retten til forholdsvis representasjon i statsstyringa og rett til å streike. I tillegg er dei sikra skikkeleg lønn og trygdeordningar.⁶

Dalitane har for første gong fått rett til forholdsvis representasjon i alle organ, instansar og sektorar i statsstyringa. Dei har fått rett til tilleggsplassar som kompensasjon for diskrimineringa og uretten dei har møtt i hundrevis av år – 3 prosent på føderalt og 5 prosent på provinsnivå. Jordlause dalitar har fått rett til å få jord av staten når den nye grunnlova er vedtatt. Rettane dalitane i Nepal er gitt i det nye grunnlovsutkastet, ser langt meir progressive og framskridne ut enn det dalitane i India har fått så langt gjennom dei siste seksti åra.

Førsteutkastet til den nye grunnlova har au gitt madhesiar, janajatiar* og muslimar rett til representasjon i statlege organ og styringsverk på alle nivå, forholdsvis etter kor mange dei er. Dei svært marginaliserte og utsette samfunna vil få særleg rettsvern og rett til å vere med på alle nivå i det føderale statsapparatet.

Den eksemplariske praksisen med inkluderande og deltakande demokrati kunne ein sjå i den første grunnlovgivande forsamlinga sjølv. Der var det 33 % kvinner, 8 % dalitar, 34 % madhesiar, 35 % janajatiar og 3 % muslimar, i seg sjølv eit stort gjennombrot.

Etter alle målestokkar var ikkje dette vanlege politiske resultat. Det var ein djup politisk revolusjon som endra kartet over det føydale regimet i Nepal fullstendig. Og denne revolusjonen var ideologisk leia av maoistane i Nepal.

Røttene til nederlaget

Då reiser spørsmålet seg: Om dei politiske resultata var så påfallande, korfor møtte maoistane eit så audmjukande nederlag? Ei av dei viktige årsakene var at maoistane ikkje på skikkeleg vis kunne forklare det store fleirtallet av folket dei revolusjonære resultata, og kva det betydde for livet og rettane deira.

Dei fire hovudfeila til dei maoistiske leiarane tærte på populariteten deira frå botn til topp og spela ei viktig rolle i det audmjukande nederlaget.

Den første feilen var at maoistane klarte å endre det politiske systemet i Nepal enormt, men dei mislykkast i å endre landet økonomisk, sosialt og kulturelt. Viktigast av alt makta dei ikkje levere noko kvalitativt svært viktig eller revolusjonært dei to gongene dei sat i regjering.

Politisk revolusjon vart ikkje følgt opp med sosio-økonomiske endringar på landsbygda. Det vart ingen progressiv jordreform, sjølv om det var eit punkt i fredsavtalen som sa at alle restar av føydalismen skulle fjernast gjennom ein systematisk jordreform. Dess meir ironisk var det at UCPN-M* gjekk med på å gi tilbake all jord og eigedom til godseigarar som ikkje sjølv budde på jorda, jord som vart tatt og fordelt mellom jordlause bønder og faktiske brukarar under det væpna opprøret som del av ein jordreform. Utan jordreform, industrialisering og sosio-økonomiske forandringar på landsbygda merka ikkje det store fleirtallet på bygdene, fattige bønder, arbeidarklassen og lågare middelklasse markante forandringar av den maoistleia politiske revolusjonen. Det var dei fremste klassane som hadde støtta maoistane under det væpna opprøret fram til den siste grunnlovsforsamlinga, og dei mista tilliten og håpa dei hadde hatt til dei. Resultatet vart at maoistpartiet vart skilt frå sjølve klasse-basisen sin.

Det andre store mistaket var at maoistane i regjering var ute av stand til å starte viktige reformer i det eksisterande statsapparatet i Nepal, som var svært korrupt og mot fattige og folk utan makt. Progressive reformer i statsbyråkratiet, hæren, rettssystemet og politistyrkane var nøkkelområda som kunne gitt vanlege menneske ei kjensle av reelle endringar. Og klare forordningar om reformer i hæren og administrasjonen var på plass i fredsavtalen. Då maoistane først kom til makta i 2008 under leiing av Prachanda, var det rett tid til sette i verk slike reformer i statsapparatet. Alle var klare for det på det tidspunktet, av frykt eller respekt. Prachanda hadde ein posisjon og popularitet så høg den gongen at ingen våga utfordre han. Men i dei viktige første månadene valte han justeringar av status quo framfor å sette i verk dei venta reformene. Strategien kan ha vore at han ville konsolidere grepet på statsapparatet først og starte reformer seinare. Men den strategien viste seg virke svært mot si hensikt. Ein stor sjanse til å endre og reformere statsapparatet gjekk tapt. Då han tok steg for å sparke den ulydige hærsjefen Rukmangagad Katuwal på feil tidspunkt (då han likevel skulle gå av to månader seinare), slo det tilbake. Prachanda sjølv måtte gå ut av regjeringa.

Det tredje store mistaket var at maoist-leiarane og -kaderen ikkje viste seg kvalita-tivt annleis og framskridne når det galdt moral, kultur, etikk og haldningar når dei kom inn i fredsprosessen og til makta. Dei viste seg leve like korrupte og ødselt som kva for helst styrande borgarleg parti. Den omfattande korrupsjonen og sløsete livsstilen til dei fleste maoistleiarane og kaderen minka populariteten til maoistane i heile samfunnet på kort tid. Simha Darwar har vore sete for den nepalske staten i eit hundre-år. Det er eit levande symbol på statsapparatet til den herskande eliten, borgarskapet i Nepal og godseigarane. Maoistane kom ut av jungelen for å forandre Simha Darwar. Men tragedien til revolusjonen i Nepal var at Simha Darwar blei som før, like korrupt og mot folket. Det var ingen endringar av kjerna i regimet. I staden var det Simha Darwar som endra maoistane kolossalt.

Den fjerde, men største feilen var at maoistane som største parti i grunnlovsforsamlinga og leiande parti i regjeringa ikkje klarte å lage og vedta ei ny grunnlov i tide. Det var ein kollektiv feil frå alle dei fire store politiske retningane: UCPN-M, NC, CPN-UML og madhesi-partia. Det er ingen tvil om at NCP-UML og NC hadde ei vital og aktiv rolle i oppløysinga av grunnlovsforsamlinga, då leiaren Subhash Newang kom frå CPN-UML, og leiaren for grunnlovsutkastkomiteen Nilamber Acharya kom frå NC. Dei kunne lett redda forsamlinga og gitt ho suksess i tillegg, om dei etter reglane hadde tatt opp dei omstridde spørsmåla i plenum innanfor tidsramma som var sett (då det ikkje var felles haldning mellom dei store), og stemt over det på demokratisk vis eller i ei folkerøysting. Men dei valte ikkje nokon av dei maulege alternativa innanfor tidsramma. Dei gav uavgrensa tid til eit dusin partileiarar for å få semje, og sette leiarskapet til grunnlovsforsamlinga i fare. Det gjekk føre seg til siste minutt då det ikkje var tid igjen. Subhash Newang som leia forsamlinga var ikkje med på siste plenumssesjonen 27. mai kl 1100, ein sesjon han sjølv hadde kalt inn til. Oppløysing av grunnlovsforsamlinga vart då uunngåeleg, fordi høgsterett hadde slått fast at ho ikkje kunne sitte saman etter 27. mai. To av dei store partia som var tilhengarar av status quo, leita faktisk etter påskot for å stanse kunngjøring av ein progressiv og grunnlov under leiing av maoistane. Det var eit spel om tillit og om frykt for progressive forandringar. Men idiotiet til maoistleiarane var at dei gav dei nødvendige påskota i dei siste og avgjørande timane i grunnlovsforsamlinga.

Hovudstridsspørsmåla i den første grunnlovsforsamlinga som førte til oppløysinga, var spørsmåla om namn, antall og grenser på føderale provinsar, pluss spørsmålet om kva form den føderale regjeringa skulle ha. Det var mauleg med eit kompromiss og ein avtale om desse spørsmåla 15. mai 2012 etter initiativ frå utvalet for å løyse stridsspørsmål som Prachanda sjølv leia. Kompromisset gjekk ut på at provinsnamna skulle avgjørast av provinsforsamlingane sjølve etter at dei var valte. Det skulle vere 11 provinsar, og grensene skulle avgjørast av det sittande parlamentet etter forslag frå ein ekspertkommisjon. Regjeringa skulle dannast etter blanda fransk modell med direkte valt president og ein statsminister valt av parlamentet. Det skulle vere klar maktdeling mellom dei to embeta.

Sjølv om det var alvorlege svake punkt i kompromisset med ein blanda regjeringsmodell (fordi Nepal kunne bli politisk ustabilt på grunn av krangel mellom dei to maktsentra), så var kompromisset om føderale spørsmål bra. Det hefta ikkje svært dårlege ting med det. Men maoistleiarane trekte seg straks frå avtalen etter press frå både madhesi-partia og janajati-leiarane. Å trekke seg frå avtalen i ellevte time viste seg vere ein politisk blunder fordi det ikkje var tid til å utforme ny avtale. Det gav tilstrekkeleg påskot til dei som ønska den venstredominerte og maoistleia forsamlinga oppløyst utan å ha vedtatt ny grunnlov. Dessutan var striden om namn og antall provinsar spørsmål ein kunne kompromisse om. Men den ideologiske forvirringa til maoistleiarane var at dei ikkje kunne skille klart mellom kva ein kunne kompromisse om og ikkje. Dermed vart dei som største parti og leiar for alle medansvarlege for oppløysinga av grunnlovsforsamlinga.

Det alvorlege mistaket den maoistiske leiinga gjorde i grunnlovsforsamlinga var også at dei mangla masselinje eller ein metode for å kjempe innanfor grunnlovsforsamlinga og ved forhandlingsbordet, med aktiv støtte frå heile plenum og det store fleirtallet av folket ute på gata. I grunnlovsarbeidet kjempa dei bare taktisk rundt forhandlingsbordet i eit lukka rom, til dei i siste minutt vart utmanøvrerte av svært erfarne, hendige og dyktige parla-mentariske politikarar. Dei informerte og mobiliserte aldri folket eller plenum i grunnlovsforsamlinga på desse svært viktige spørsmåla, kampane og hindringane dei møtte ved forhandlingsbordet.

Om NC og CPN-UML var motvillige, så kunne Prachanda og statsminister Baburam Bhattari ha kalt inn plenumssesjonen den siste dagen, lagt fram realitetane og problema i eit siste forsøk på å redde grunnlovsforsamlinga og det som var oppnådd. Dei fleste utsendingane var for å vedta ei ny grunnlov, samla seg der, og venta på toppleiarane. Om det hadde skjedd, kunne den politiske kursen i Nepal vore annleis. Maoistane forsømte den siste sjansen også, då dei ikkje gjekk til plenumssesjon i grunnlovsforsamlinga.

Tidlegare, då maoistane hadde vunne valet i 2008, kunne dei fått med seg NC og CPN-UML og tatt initiativ til å dele på maktstillingane, bydd NC presidentstillinga og CPN-UML leiaren i grunnlovsforsamlinga, og nokre postar som visestatsminister eller visepresident til madhesipartia. Eit slikt initiativ ville starta ein konsensusprosess i Nepal og grunnlovsarbeidet ville blitt lettare og ført fram. Maoistane ville ha etablert eit solid og uimotsagt leiarskap. Men vinnararrogansen til maoistane hindra dei i det. (Dei sveik også CPN-UML-leiaren Madhav Kumar Nepal, ved først å by han presidentstillinga og så nekte han den i siste augneblink.) Seinare fekk dei desse postane, ikkje som resultat av initiativ frå maoistane for å dele makta, men ein allianse av NC og UML mot maoistane. Resultatet vart at dei to store partia og leiarane der vart svært revansjelystne og aktive mot dei. Politikken vart fylt av motsetningar og hemn som drukna heile grunnlovsprosessen.

Slik er det audmjukande nederlaget for maoistane ikkje anna enn ein sint og blind reaksjon frå svært frustrerte menneske. Menneske som hadde store håp om ei progressiv grunnlov, varig fred og progressive sosio-økonomiske forandringar med maoistane i leiinga. For maoistane er nederlaget som ein sjokkterapi folket har gitt dei for å tvinge dei til å rette opp avvik og feil i ein partiorganisasjon som ideologisk og kulturelt er svært forureinsa og politisk avspora.

Nederlaget betyr ikkje at NC og CPN-UML er meir populære, ukorrupte eller ikkje har gjort same feila som maoistane har gjort. Framgangen dei har hatt, ser i hovudsak ut til å vere resultat av protest-stemmer i frustrasjon over maoistane, haldningar som kan forsvinne på kort tid. Dei hadde også andre fordelar. CPN-M*, utbrytarpartiet frå UCPN-M, røysta på desse partia over heile landet. Dei ville gi UCPN-M eit nederlag for ein kvar pris, sjølv om den offisielle linja var aktiv boikott. Hastige tilbaketrekkingar av maoistar frå opptellingslokala etter påstandar om valfusk gav også dei andre partia fordel.

UCPN-M har hevda at det uventa val-resultatet er resultat av valfusk der valkommisjonen og hæren er involvert. Som protest gjekk dei så langt som å trekke alle partirepresentantar ut den andre dagen av opptellinga, over heile landet. Dei erklærte til og med at dei ikkje ville akseptere resultatet, og ikkje delta i grunnlovsforsamlinga om det ikkje blir sett ned ein uavhengig granskingskommisjon for å undersøke jukset. Det er no semje om at det nye parlamentet skal sette ned ein slik granskingskommisjon.

Ja, det er sant at ulike former for utstudert juks skjedde på enkelte stader denne gongen.

Sjølv om valet generelt var fritt, rettferdig og fredeleg, ser det ut til at jukset har skjedd etter avrøystinga og før opptellinga, då internasjonale og nasjonale valobservatørar var nesten fråverande. Årsaka var tipunktsdirektivet frå valkommisjonen som kom i ellevte time. Ulikt alle val før fekk ikkje partirepresentantar lov til å forsegle valurnene mange stader. Dei fekk ikkje lov å bli med urna til tellelokalet. Uvanleg nok var hæren med på å frakte urner, noko som førte til bruk av politi og væpna politi. Somme stader vart urnene oppbevart i militærbrakker fleire timar utan at partirepresentantar var der, og på fleire stader var dei som frakta urna borte i timevis sjølv om avstanden til tellelokalet var kort. Partirepresentantar fekk ikkje forsegle urnene og opphalde seg der urnene vart oppbevart før telling. Urner med brote forsegling, opent lokk, der signaturen til valfunksjonæren ikkje var stadfesta, eller urna var mindre eller større enn på forseglingstidspunktet – alt vart godkjent etter direktivet frå valkommisjonen.

Men det kan ikkje vere hovudårsaka til det overraskande nederlaget, fordi ikkje noko tyder på at slikt juks skjedde alle stader over heile landet. Det ser ut til å ha skjedd bare på svært spesielle og utpeika stader, om lag femti til seksti totalt. Maoistane hevda grovt hundre. Det ramma ikkje bare maoistane, men også andre parti. Det føderale sosialistpartiet leia av Ashok Rai, Rashtria Prajantantrapartiet leia av Pashupati Shamser og Surya Bahadur Thapa, madhesipartia og eit dusin andre mindre parti har lagt fram prov på same type juks.

Det er grunnen til at det er ganske feilaktig å konkludere med at årsaka til nederlaget for maoistane er valjuks. Ingen borgarlege val er frie for juks. Hovudgrunnen til nederlaget er den øydelagde partiorganisasjonen til maoistane. Valjuks kan bare vere ei underordna årsak. Faktisk var leiinga av den noverande byråkratiske regjeringa, leiinga av valkommisjonen, og avgjerda om å bruke hæren i valet biprodukt av forslag og initiativ frå maoistane sjølve. Som ein sår må ein hauste.

Hovudårsaka til det audmjukande nederlaget for maoistane er å finne i deira eigne organisatoriske feil.

I valet til grunnlovsforsamlinga var UCPN-M-leiarane og kadrane på landsbygda, og arbeidde aktivt blant dei undertrykte og arbeidande klassene. Leiarane i NC og CPN-UML var bare i hovudstaden og byane. Denne gongen var det ganske annleis. Dei fleste maoistleiarane var opptatt med å tene pengar, skaffe seg privilegium og leve i luksus i byane eller distriktshovudkvartera, og mange av dei har ikkje vore i landsbyane hos klassegrunnlaget sitt dei siste fem åra. Resultatet vart at maoistane sine grunnorganisasjonar på grasrota var nesten døde. Dermed var banda til klasse-basisen og vanlege menneske i hovudsak kutta.

Dei maoistiske leiarane har gjort ein svær organisatorisk tabbe når dei dei siste seks åra har latt svært korrupte, kriminelle og reaksjonære element slutte seg til partiet, i staden for å bygge eit parti av vel prøvde og ideologisk trente kadrar med basis i arbeidarklassen, småbøndene og undertrykte. Det har ført til at dei mista populariteten, og øydelagt det biletet folk hadde av dei raskare enn noko anna. I tillegg hindra dei enorme distrikts- og rikskomiteane med 300 til 600 medlemmar effektivt arbeid før og under valet. Dei kunne verken gjennom-føre eit vanleg meiningsfullt møte eller drøfte, planlegge eller evaluere sakene skikkeleg. Mange av komiteane brydde seg ikkje ein gong om veljarane deira hadde registrert seg eller ikkje til valet. I valkampen samla dei tusenvis av folk og var størst av alle. Men på valdagen vart det avdekka at ein tredjedel av dei ikkje hadde registrert seg som veljarar.

Medlemmer av den maoistiske raude hæren som vendte tilbake til landsbyane, var misnøgde etter ein krenkande integrasjon i hæren, og hadde inntrykk av at pengane dei fekk frå regjeringa var misbrukt av partileiinga. Dette skada au i stor grad det biletet folk i landsbyane hadde av maoistane. Mange av dei ser ut til å ha vore aktive for å gi dei korrupte leiarane sine eit nederlag.

I tillegg svekka splittinga av partiet til ein viss grad maoistane.

Spørsmålet om ein etnisk stat som maoistane reiste skada dei også mykje.

Slik sett var ikkje nederlaget eit resultat av ein eller to feil, som alle overalt naturlegvis kan gjøre. Det var konsekvensen av mange samanfallande faktorar, toskeskap og feil.

Konklusjon

Maoistane var ein revolusjonær frigjørar i fredsprosessen. Dei siste sju åra har dei endra seg og tilpassa seg status quo. Ein stor revolusjonær sjanse til å endre landets regime og sosio-økonomi vart ille misbrukt. Det utenkelege nederlaget var prisen for den misbrukte sjansen.

Nederlaget er ei viktig melding frå folket i Nepal til maoistane: gjør ein seriøs, total og ærleg sjølvkritikk her og no. Legg om og reparer frå topp til botn ideologisk, kulturelt og organisatorisk. Dere går i heilt feil retning no. Den rette vegen er vegen mot sosialisme og revolusjon, ikkje tilpassing til status quo.

Eit nederlag i eit borgarleg val er ikkje slutten for ei revolusjonær kraft, men det kan bli eit høve til å legge om og forbetre seg og finne rett veg. Det er bare eit slag, ikkje sjølve krigen som er tapt. Vegen til neste siger ligg i å gå til rota til nederlaget, ikkje i å skulde andre for det. Å skulde andre, skaper bare unnskyldningar for å dekke eigne mistak og feil.

Framleis, om me vurderer organisatorisk, er maoistane den største politiske krafta i Nepal, og større enn NC og CPN-UML til saman. Politikken i Nepal i dag dreier seg i hovudsak om dei og den sakslista dei set. Det politiske rommet for revolusjonær politikk med basis i arbeidarklassen, småbøndene, folkefleirtalet av utestengte og undertrykte er framleis ledig. I dag er ingen andre politiske krefter i stand til å rive til seg det rommet. Åtti er ikkje eit lite tall om dei blir organisert på meiningsfullt vis. Maoistane må gå inn i den nye grunnlovsforsamlinga og arbeide hardt for å få med så mange revolusjonære resultat som råd i den nye grunnlova. Men dei må ikkje gjøre same blunder denne gongen: dei må ikkje slåst isolerte ved forhandlingsbordet, men med støtte frå og ved å mobilisere dei undertrykte klassane og folket i gata som er langt meir progressive enn noko politisk parti i Nepal.

Notar:

1 UNDP (United Nations Development Programme) Nepal, 2009. The Interim Constitution of Nepal, 2063(2007), paragraf 21, s 72.

2 The Secretariat of Parliament 2013. Sambidhan Sabha Darpan (The Mirror of Constituent Assembly) s 354.

3 Som ovanfor: The Secretariat of Parliament 2013, s 351–55

4 UNDP Nepal. 2009. The Interim Constitution of Nepal, 2063 (2007). Paragrafane 20, 8 og 20 s 72 og 60.

5 The Secretariat of Parliament. 2013. Sambidhan Sabha Darpan (The Mirror of Constituent Assembly) s 352 og 3546 Som ovanfor: Secretariat of Parliament 2013 s 352.

* NC: Nepali Congress – Kongresspartiet; CPN-UML: Communist Party of Nepal (unified marxist-leninists) (Wikipedia)

** Dalit: kastelaus. “Dalit” betyr direkte «dei undertrykte». (Wikipedia)

*** Madhesi er fellesnamnet som blir nytta på dei fleirnasjonale befolkningane som tradisjonelt bur på det tropiske slettelandet Tarai på grensa mot India. (Wikipedia)

Kobanê er en liten kurdisk by som ligger på den syrisk-tyrkiske grensa, men røttene strekker seg dypt inn i Mesopotamia – menneskehetens vugge. Området har i hele sin historie vært et flerkulturelt samfunn, noe som dypt har gjennomsyret alle verdier og hele kulturen.

I det syriske folkets revolusjon var Rojava det første stedet som ble kvitt Baath-regimet. Styrkene ledet den første marsjen ved kunngjøringen av det demokratiske parlamentariske systemet. Dette kan være en løsning på Syria-spørsmålet, en etappe med demokratisk pluralisme og desentralisering.

Det kurdiske området er blitt et fristed for flyktninger fra helvetet i den syriske krigen, og er derfor et mål for enhver fiende av demokrati, frihet og menneskelige verdier. Kobanê har vært utsatt for alle former av beleiring og overgrep siden midten av 2013. Forsøket på å drepe Kobanê og begå folkemord begynte den 15. september 2014, og holder fortsatt på.

Kobanês folk og Folkets forsvarsenheter, YPG, forsvarer retten til selvforsvar og menneskelige verdier. De som angriper Kobanê, er fiender av menneskeheten og menneskelige verdier som mangfold, demokrati, fred og brorskap mellom folkegrupper. Angriperne har ingen motforestillinger mot slakting av mennesker og ødeleggelse av alt i deres vei. De har slaktet amerikanske borgere, engelskmenn og russere, i tillegg til tusenvis av mennesker fra jezidi-religion, kristne, kurdere, arabere, turkmenere og andre. ISIS har begått etniske folkemord i Deir al-zour, Mosul, Tal Afar, Shengal og i Kobanê.

Vi vet ikke hvor neste ISIS invasjon og folkemord vil komme. De snakker om islamisering av Europa og verden. Vi mener at disse innleide morderne må holdes ansvarlige, også alle som står bak dem, hjelper dem, og gir dem penger og våpen.

Når folk i Kobanê forsvarer sin eksistens, forsvarer de alle menneskelige verdier. Kobanê betaler, ikke den frie verden. Kobanê er standhaftig og vil forbli standhaftig med folkets innsats, ungdom og døtre i Folkets Forsvarsenheter YPG og støtten fra demokrati, Human Rights-venner, brorskap kjærlighet mellom folkegrupper.

Kobanê er klar over den store historiske oppgaven den er pålagt. Kobanê vil gjøre sitt. Alle humanistiske og fredselskende krefter skjønner at Kobanês fall er disse verdienes fall, og et tap for ethvert menneske som forsvarer fred i verden. Vi er sikre på at seieren vil komme for folk i Kobanê og Folkets forsvarsenheter YPG og for menneskelige verdier og demokrati. Seieren vil bli oppnådd takket være din støtte og motstand mot Daesh (ISIS), terroristorganisasjoner (Jihadist, Salafi) og alle krefter som står bak og støtter dem med penger og våpen.

Vi i Kobanê takker dere for at dere stå på vår side, for sannhet, rettferdighet og demokrati. Vi er sikre på at seieren vil bli vår, takket være våre venner over hele verden, og vi vil være hengivne til dette humanitære oppdraget. Seieren vil være en seier for demokratiske allianser, fred og brorskap mellom folkene.

(Appell fra regjeringa i Koban kanton holdt på den globale aksjonsdagen 1. november.)

Kjære kurdiske vener!

Eg kom nyleg heim frå Kobanê. Var der saman med Svein Olsen, som partidelegasjon frå Rødt. Fordi Rødt meiner det er nødvendig å møte dei som slåst mot IS, å sjølv både høyre og sjå.

Kobanê er ein by i krig. Modige menn og kvinnerhar i 45 dagar kjempa mot IS. Medkalashnikov og andre handvapen. Mot tanks, kanonar og rakettar.

Vi såg korleis IS flytta tanks langs grensa. Vi såg óg dei første bombenedslaga ved frontlinja da den USA-styrte alliansen 3. oktober omsider ga litt flystøtte til bakke-krigen. Det er berre så spinkelt, så altfor lite. Alle som har militær kunnskap, seier at berre bakkekrig kan stoppe IS. Vi såg kurdarane som fører slik bakkekrig med sine eigne liv som innsats. Ikkje berre i Kobanê.

I den kurdiske regionen i nordlege Irak kjempar Peshmergas og PKK-geriljaen side ved side. Ved oljebyen Kerkuk, i Shengal-fjella, eller Sinjar som vi seier i Europa, ved byen Mahmour, osv. Dette er historisk. Kurdarar samarbeider militært, på tvers av gamle skillelinjer.

Sia torsdag kveld har peshmergas frå nordlege Irak stått rett utafor Kobanê og venta. President Erdogan prøver å hindre at dei kjem over grensa så dei kan slutte seg til kurdiske brør og søstre som slåst mot IS.

Vi såg korleis Tyrkia samarbeidde med IS. Vi lytta til augevitne som fortalde om transport av våpen og utstyr frå Tyrkia til IS. Om trening av IS-soldatar i Tyrkia. Utafor Kobanê møtte vi menn og kvinner, gamle og unge, som hadde mista son eller dotter, ektefelle eller foreldre, vener og venninnari den desperate krigen mot IS. Vi møtte kvinner frå regjeringa og frå parlamentet i Kobanê kanton.

Ved grensa møtte vi kurdarar frå alle delar av Kurdistan. Og ikkje berre kurdarar. Mellomtusentals sivile møtte vi tyrkarar, assyrarar og andre som ikkje er kurdarar. Alle sa: Kobanê er vår felles kamp. Dei som forsvarar Kobanê,kjempar for oss alle.

Styringsmodellen i Kobanê er det håpet dei har om eit fredeleg folkestyre for alle, på tvers av kultur og religion. I den kurdiske delen av Syria er assyrisk og arabisk offisielle språk, ved sida av kurdisk. Utenkjeleg under Assads terrorstyre. Utenkjeleg under Erdogans ein stat – eitt folk-regime i Tyrkia. Utenkjeleg der Bagdad og Teheran har statsmakta.

På nokre hundre meters avstand såg viflammar og svære røykskyer derdet tunge skytset frå IS trefte bolighusa i Kobane. Så høyrde vi den lette knitringa da forsvarane svara med sine kalashnikov. Misforholdet mellom tunge og lette våpen var til å gråte over – og mange gjorde det. Men dei gir ikkje opp. Forsvarane er bestemt på å slå IS tilbake.          

Mange sivile er framleis i Kobanê. I byen og i landsbyane utafor. Da vi dag for dagsåg stadig hardare IS-angrep, tenkte eg på Arnulf Øverlands ord, nokre år før Hitlers terror øydela storparten av Europa:

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

…

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!

…

Tror du det ikke? Du vet det jo!

Biji Kurdistan!

                       

Erling Folkvord, 1/11-2014

De siste ukene har det kommet flere og flere varsler om at mørke skyer samler seg i horisonten, og at et nytt økonomisk krakk kan utløses når som helst. Det er særlig kombinasjonen av økonomisk stagnasjon, stor arbeidsledighet og høy gjeld som er problemet.

Den kapitalistiske økonomien er bygd opp utfra forventninger om framtidig profitt. Strikken tøyes mer og mer til den ryker. Da får vi en ny krise som alltid går ut over folk flest.

Øyvind Andresen er lektor ved Vågsbygd videregående skole i Kristiansand, lærebokforfatter og leder av Rødt Vest-Agder.

Det er mer og mer tydelig at kapitalismen styres av ei lita gruppe finansfolk som driver rein spekulasjon med verdens ressurser. De ønsker å skjule virksomheten sin som ofte skjer med ulovlige metoder til tross for et lovverk som er svært mangelfullt og/eller tilpassa kapitalistisk produksjon. Ofte er det rein mafia vi snakker om. Dette skal vi se nærmere på dette i denne artikkelen.

Verdens største bankran

Finanskrisa 2007/2008 ble utløst av at amerikanske banker og finansinstitusjoner i en årrekke hadde gitt råtne lån, det vil si lån uten sikkerhet. Da låntakerne ikke kunne betale, sprakk boligbobla i USA som førte til en vedvarende krise i verdensøkonomien som har ruinert land og kastet millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom. For å redde bankene, ble de hovedmottakere av gigantiske subsidier fra skattebetalerne, antatt å være opp mot 13 000 milliarder dollar globalt. Dette tilsvarer omtrent 10 norske oljefond.¹

Profitten forut for krisa var skyhøy, fordi bankene hadde utviklet en rekke smarte mekanismer hvor de delte opp og solgte de råtne lånene på det internasjonale finansmarkedet. Såkalte hedgefond, reine spekulasjonsfond, var svært aktive i denne prosessen. Vi skal se nærmere på hedgefond lengre ned i artikkelen.

Åtte norske kommuner hadde blitt lurt av meglerhuset Terra Securities til å investere framtidige kraftinntekter i såkalte «strukturerte kredittprodukter» i USA via bankgiganten Citigroup (Terra-skandalen). Da finanskrisa kom, tapte kommune 1 milliard kroner. Ingen søksmål mot Citigroup har ført fram selv om kommunene har vunnet noen millioner tilbake i søksmål mot Terras forsikringsselskap. ²

Bertolt Brecht skrev 80 år før finanskrisa: «Hva er å rane en bank mot å opprette en?» Finanskrisa er verdenshistorias største bankran, men her er det bankene som robber skattebetalerne. For i stedet for å få straff, fikk skurkene alle fordelene. Noen bøter er gitt, men de ansvarlige har gått fri, og lever i dag med svimlende lønninger, bonuser og fallskjermer. Aftenposten skriver 30. juli i år at det er en rekordgevinst for verdens største banker.

Hvitvasking av narkopenger

Bankene er mer og mer involvert i kriminelle virksomhet. Den italienske mafiaeksperten Robert Saviano skriver i sin siste bok ZeroZeroZero om hvordan store banker deltar i hvitvasking av narkopenger. En av verdens største banker HSBC, med hovedkvarter i London og med avdelinger i 85 land og 260 000 ansatte, har vært fastkjørt i en hengemyr av skandaler, skatteunndragelse og hvitvasking. Særlig skjerpende var det at banken hadde organisert overføringer av kofferter med sedler fra et meksikansk narkokartell. De kom likevel godt ut av det med en bot på 1,9 milliarder dollar og ingen strafferettslige konsekvenser.³ Dette utgjorde bare 1/3-del av pengene som stammet fra de meksikanske kartellene.

Dette er bare ett av eksemplene Saviano trekker fram. Hans konklusjoner er klare: «Hvitvasking lønner seg». «Verdens finanssentra holder seg flytende ved hjelp av kokainpenger.»

Enorm konsentrasjon

Finanskrisa har ført til en enorm konsentrasjon i noen få megabanker. Analyse av eierskapet av de store bankene og finansinstitusjonene viser at de dels eier hverandre, dels eies av noen få store investeringselskaper som f.eks. BlackRock. Det norske Oljefondet eier 9 % av BlackRock, og er også involvert med direkte eierposter i flere av de amerikanske bankene. Goldman Sachs og Morgan Stanley er på sin side sentrale rådgivere for Oljefondet og dets investeringer i USA.⁴ De store bankene er også blant verdens største aviseiere.

 Denne enorme konsentrasjonen av makt og penger bruker selvsagt bankene til å berike seg ytterligere. Parallelt med dette øker den enorme forskjellene mellom fattige og rike i verden. Verdens 85 rikeste mennesker og deres familier rår i dag over like store verdier som den fattigste halvdelen av verdens befolkning til sammen, melder Oxfam.⁵

Bare 3–4 % av de kapitalmengdene som flyter over grensene hver dag, er produktiv kapital. Resten er det Marx kalte «fiktiv» kapital, det vil si kapital som er rein spekulativ, og som øker faren for nye kriser.

Spekulasjon i norske boliglån

I Aftenposten 17. juli det står en oppsiktsvekkende artikkel med tittelen «Utenlandske investorer fråtser i norske boliglån». I artikkelen står det:

I Norge ble en annen type boliglånspapirer lansert som en del av kuren mot finanskriser. Daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) hyllet den nye ordningen: Dette er selveste gullkortet, uttalte Halvorsen den gangen.

Den ordninga Halvorsen innførte, gikk ut på at norske banker pantsetter boliglånene uten kundenes tillatelse. Disse papirene, kalt OMF (obligasjoner med fortrinnsrett) er svært attraktive fordi de gir eierne god avkastning og lav risiko. Denne typen boliglånspapirer har blitt spekulasjonsobjekter for utenlandske investorer. Dersom norske banker får problemer, vil utenlandske investorene stå foran norske kunder i køen til sparepengene. I praksis betyr dette at staten eventuelt igjen må inn med redningsaksjoner for bankene på ny.

I 2014 vil utenlandske investorer sitte på norske boliglånspapirer til en verdi av over 1000 milliarder kroner, tilsvarende 1/5-del av Oljefondet!

Kritikken mot OMFene er blant annet at de bidrar til å heve boligprisene.⁶ Samtidig er norske husholdningers gjeld i størrelses-orden 2500 milliarder kroner, altså et halvt oljefond. På nettet flommer det over av tilbud, særlig rettet mot ungdom, om forbrukslån opp mot 400 000 uten sikkerhet og med skyhøye renter. Som det står i reklamen fra en av de nettbaserte utlånerne:

Fordel med lån uten kredittsjekk: Det er en stor fordel for alle som sliter med gjeld og ubetalte regninger fra før.⁷

Det markedsføres også lån til de som har betalingsanmerkninger.

Årlig vekst på utestående lån på kredittkort har i Norge vært på over ti prosent de ti siste åra, slik at volumet i dag er 2,7 ganger volumet i 2003.⁸

Derivater, hedgefond og skatteparadiser

For å omgjøre boliglånene til verdipapirer (OMFer), må bankene opprette kredittforetak som de eier selv.

Et av de finansielle instrumentene som brukes av kredittforetakene for å sikre seg mot rente- og valutasvingninger, er såkalte derivater. Derivathandel er bygd på usikre veddemål om kurs- og prisutviklingen på aksjer, eiendommer, valuta, råvarer osv. Internasjonalt er derivathandelen større enn børshandelen, og vokser seg større også i Norge, melder Oslo Børs.⁹

Forut for finanskrisa i USA, økte derivathandelen eksplosivt. I 2000 var den på 1000 milliarder dollar, mens den var på 20 000 i 2006.¹⁰ Derivater kjøpes helst av hedgefond.

Hedgefond er et samlebegrep for en type profesjonelt forvaltet fondsinvestering, som har ganske frie rammer for sin investeringsaktivitet sammenlignet med ordinære verdipapirfond. Den vesentligste forskjellen ligger i fondets frihet til å drive handel basert på lånte penger. Det betyr at hedgefond tar langt større risiko enn ordinære verdipapirfond, med mulighet til store fortjenester og store tap på kort sikt. Fondene investerer hovedsakelig i aksje-, rente- og valutamarkedet, eventuelt også i råvaremarkedet og i andre finansielle markeder.

Hedgefond er investeringsfond med begrenset partnerskap. Det begrensende partnerskapet gjør at fondene ikke er underlagt vanlig kontroll fra kredittilsyn eller andre myndigheter. Ikke noe er forbudt, og derfor er alt tillatt. Denne mangelen på åpenhet gir store muligheter til å ikke bare bedra myndighetene, men også investorene. Vi kan oppsummere at et bedre ord for hedgefond er «gribbefond»; de driver rein spekulasjon som ikke skaper noe verdi i økonomien, men tvert imot gjør den mer ustabil.¹¹

Det finnes tusenvis av hedgefond i dag, og deres forvaltere er blant verdens rikeste.¹² De fleste har adresse i skatteparadiser. Skatteparadisene skjuler formuer som tilsvarer mellom en tredel og halvparten av verdens årlige BNP.¹³

Hedgefond ble tillatt i Norge under de rødgrønne. I juni i år vedtok Stortinget, mot SV og LOs protester, å tillate private å investere i hedgefond. Forbrukerrådet har advart småsparere mot å investere i hedgefondene.¹⁴

Gjeld

Ofte kalles gjeld en udetonert bombe. En annen metafor vi kan bruke, er at gjeld er det voksende misfostre i den fattiges mage. Det tynger henne mot marka og fødes aldri.

Dagens Næringsliv¹⁵ melder at verdens gjeld nå er større enn noen gang. De skriver:

Den samlede gjeldsbyrden, både privat og offentlig, har økt fra 150 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt i 2001 til nesten 200 prosent etter finanskrisen i 2009 og 215 prosent i 2013.

Det betyr altså at gjelda er langt høyere enn før finanskrisa. I Hellas har gjelda kasta størstedelen av befolkninga ut i fattigdom.¹⁶

Samtidig vet vi at det foregår flere hemmelige forhandlinger om nye handelsavtaler. Det gjelder TTIP mellom USA og EU, det gjelder frihandelsavtalen for tjenester (TISA) mellom en rekke land der Norge er svært aktiv, og det gjelder TIP, avtale mellom forskjellige Stillehavsland.

Felles for alle disse avtalene er at all regulering av finanssektoren vil bli forbudt. Statens oppgaver vil bare være å ha monopol på politi og militæret (nattvekterstaten), ellers skal alt annet underlegges de multinasjonale selskapene og bankenes makt. Dette gjelder også rettsvesenet.

Kapitalismen

Det er dystre utsikter til en ny krise før den forrige krisa er over. Finanskrisa 2007/2008 var utløst av en mer dyptpløyende systemkrise. Kanskje blir neste krise utløst av et aksjekrakk slik det skjedde i 1929 på Wall Street, noe som førte verden ut i det inferno vi kaller Den andre verdenskrigen.

En nærliggende konklusjon på denne artikkelen må være er at kapitalismen styres mer og mer av mafiakarteller og et finans-oligarki som driver mer eller mindre lyssky virksomhet, blant annet i skatteparadis.

Jeg har ikke her gått inn på diskusjonen om de grunnleggende årsakene til krisa. Jeg vil bare påpeke at Lenin allerede i Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen påpekte at under imperialismen inntar finanskapitalen en særskilt maktposisjon overfor industrikapitalen. Kapitaleksporten blir umåtelig viktig til forskjell for vare-eksporten. Dette skrev han i 1917, for snart hundre år siden.

Noter:

1. http://www.lmd.no/?p=14730
2. http://www.nrk.no/nordland/_-dommen-beviser-at-vi-ble-lurt-1.11700178
3. http://www.lmd.no/?p=14730
4. http://steigan.no/2013/08/06/norge-og-den-internasjonale-storfinansen-2/
5. http://inspirerende.wordpress.com/tag/oxfam/
6. http://theboombust.blogspot.no/2013/02/omf-skaper-potensiale-for-norske.html
7. http://www.xn--sms-ln-18-r-18af.com/lan-uten-kredittsjekk/#
8. Aftenposten 19/10 2014.10.22
9. http://www.oslobors.no/Oslo-Boers/Produkter-og-tjenester/Publikasjoner/Alt-du-trenger-aa-vite-om-opsjoner-forwards-og-futures
10. Rune Skarstein: Økonomi på en annen måte 2009 side 383
11. Mer om hedgefond Skarstein side 387
12. http://www.hegnar.no/bors/artikkel501327.ece
13. http://steigan.no/2013/04/05/32-000-milliarder-dollar-i-skatteparadiser/
14. http://www.forbrukerombudet.no/2014/07/11043482.0
15. http://www.dn.no/nyheter/utenriks/2014/09/29/1118/Makrokonomi/en-giftig-kombinasjon-kan-gi-global-konomikrise
16. http://www.keeptalkinggreece.com/2014/09/26/shocking-6-3million-greeks-live-in-poverty-or-are-at-risk-of-poverty/

International Socialism          

http://www.isj.org.uk

International Socialism er et britisk kvartalstidsskrift som nå – meget sjenerøst – legges ut på nett. De fleste bidragsytere hører med til Socialist Workers Party og omegn. Nr. 144 (høst 2014) er et usedvanlig rikholdig og variert nummer. Blant de artiklene som fortjener å løftes fram, er en brei oversikt over klimaspørsmål og klimakamp, skrevet av Andreas Ytterstad, og ei perspektivrik oversikt over imperialismens mange kriser. Den siste er skrevet av Alex Callinicos, som er en av vår tids mest skarpskodde – dvs. marxistiske – analytikere. Men nummeret byr også på viktige bidrag om bl.a. Ukraina og muligheter for sosialistisk politikk og arbeiderkamp i Sør-Afrika, i tillegg til at det kastes lys over ny litteratur om Lenin. Som alltid byr International Socialism også på ei rekke bokmeldinger. Ved sida av Monthly Review og New Left Review, som begge er omtalt i denne spalta tidligere, er det altså ikke mangel på muligheter for engelskkyndige til å fordype seg i aktuelle analyser.         

David Harvey

http://www.davidharvey.org

Denne gang bryter vi tradisjonen med å presentere organisasjoner og tidsskrifter, og går for en enkeltperson, som riktignok er en institusjon i seg sjøl. David Harvey er en marxistisk samfunnsforsker (egentlig geograf), som bare i det siste tiåret har skrevet en rekke epokegjørende arbeider om kapitalisme, nyliberalisme og imperialisme, i tillegg til et ruvende tobindsverk om å lese Kapitalen. Ny bok av året er Seventeen contradictions and the end of capitalism (London: Profile Books), som er omtalt av Ståle Holgersen i dette nummer av Rødt!, og som roper på ei norsk oversetting. Hans hjemmeside tilbyr et grunnkurs i studier av Kapitalen, en lang rekker artikler, anmeldelser av hans bøker, foredrag og intervjuer. Her ligger også flere aktuelle videoer og podcasts. Helt nytt er nærmere to timer i selskap med Harvey under en foredrag i Amsterdam, med påfølgende debatt, om Karl Marx. Et annet funn er en samtale mellom David Harvey og Tariq Ali for kort tid tilbake. Dette er gode alternativer til slapp tv-seing.

Haymarket Books

http://www.haymarketbooks.org
Haymarket Books i USA er et forlag som spesialiserer seg på marxistisk, sosialistisk og radikal faglitteratur, og deres hjemmeside gir en god oversikt over aktuelle og kommende utgivelser. En spesialitet er billig-bokutgaver av faglitteratur som har kommet med kostbar innbinding andre steder, men det er også viktig originalutgivelser. Et ferskt eksempel på dette er Arundhati Roys Capitalism – A ghost history, som kortfattet og spenstig endevender både India og den globale kapitalismen. Haymarket Books arrangerer også møter og forfatterkvelder som ofte legges ut som film etterpå. Det gjelder også lanseringa av Roys nyeste bok, som tegner et fint portrett av den indiske forfatteren og aktivisten. Denne begivenheten er også tilgjengelig via denne lenka: http://www.youtube.com/watch?v=3tkQyqLnFbk

 Tore Linné Eriksen

International Socialism          

http://www.isj.org.uk

International Socialism er et britisk kvartalstidsskrift som nå – meget sjenerøst – legges ut på nett. De fleste bidragsytere hører med til Socialist Workers Party og omegn. Nr. 144 (høst 2014) er et usedvanlig rikholdig og variert nummer. Blant de artiklene som fortjener å løftes fram, er en brei oversikt over klimaspørsmål og klimakamp, skrevet av Andreas Ytterstad, og ei perspektivrik oversikt over imperialismens mange kriser. Den siste er skrevet av Alex Callinicos, som er en av vår tids mest skarpskodde – dvs. marxistiske – analytikere. Men nummeret byr også på viktige bidrag om bl.a. Ukraina og muligheter for sosialistisk politikk og arbeiderkamp i Sør-Afrika, i tillegg til at det kastes lys over ny litteratur om Lenin. Som alltid byr International Socialism også på ei rekke bokmeldinger. Ved sida av Monthly Review og New Left Review, som begge er omtalt i denne spalta tidligere, er det altså ikke mangel på muligheter for engelskkyndige til å fordype seg i aktuelle analyser.         

David Harvey

http://www.davidharvey.org

Denne gang bryter vi tradisjonen med å presentere organisasjoner og tidsskrifter, og går for en enkeltperson, som riktignok er en institusjon i seg sjøl. David Harvey er en marxistisk samfunnsforsker (egentlig geograf), som bare i det siste tiåret har skrevet en rekke epokegjørende arbeider om kapitalisme, nyliberalisme og imperialisme, i tillegg til et ruvende tobindsverk om å lese Kapitalen. Ny bok av året er Seventeen contradictions and the end of capitalism (London: Profile Books), som er omtalt av Ståle Holgersen i dette nummer av Rødt!, og som roper på ei norsk oversetting. Hans hjemmeside tilbyr et grunnkurs i studier av Kapitalen, en lang rekker artikler, anmeldelser av hans bøker, foredrag og intervjuer. Her ligger også flere aktuelle videoer og podcasts. Helt nytt er nærmere to timer i selskap med Harvey under en foredrag i Amsterdam, med påfølgende debatt, om Karl Marx. Et annet funn er en samtale mellom David Harvey og Tariq Ali for kort tid tilbake. Dette er gode alternativer til slapp tv-seing.

Haymarket Books

http://www.haymarketbooks.org
Haymarket Books i USA er et forlag som spesialiserer seg på marxistisk, sosialistisk og radikal faglitteratur, og deres hjemmeside gir en god oversikt over aktuelle og kommende utgivelser. En spesialitet er billig-bokutgaver av faglitteratur som har kommet med kostbar innbinding andre steder, men det er også viktig originalutgivelser. Et ferskt eksempel på dette er Arundhati Roys Capitalism – A ghost history, som kortfattet og spenstig endevender både India og den globale kapitalismen. Haymarket Books arrangerer også møter og forfatterkvelder som ofte legges ut som film etterpå. Det gjelder også lanseringa av Roys nyeste bok, som tegner et fint portrett av den indiske forfatteren og aktivisten. Denne begivenheten er også tilgjengelig via denne lenka: http://www.youtube.com/watch?v=3tkQyqLnFbk

 Tore Linné Eriksen

Emosjonell imperialisme – begrepet forsøker å fange de forskjellige konsekvensene av at omsorg mer og mer blir en vare, og at det har utviklet seg et internasjonalt arbeidsmarked.

Millioner av kvinner har ikke stort andre valg enn å forlate sine hjem og barn, og søke arbeid i den rike delen av verden, særlig i private hjem og i yrker innen helse og pleie.

Zuhal Yesilyurt Gündüz er førsteammanuensis ved Institutt for internasjonale relasjoner ved TED Universitet, Ankara, Tyrkia. Denne artikkelen sto i Monthly Review, desember 2013. Se www.montlhyreview.org. Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Migrasjon, omsorg, tapping av omsorg og omsorgslenker

To historier   – Selv om det er bra betalt, så drukner du i arbeidsmengden … Det er også veldig deprimerende. Det eneste du kan gjøre, er å gi all din kjærlighet til det to år gamle amerikanske barnet. Siden jeg er fraværende for mine egne barn, var det beste jeg kunne gjøre ut av situasjonen min, å gi all min kjærlighet til dette barnet. (Vicky Diaz, omsorgsarbeider i Beverly Hills, måtte la sine egne barn være igjen i hjemlandet.1)   – Jeg bor her i dette studenthjemmet og undervisningen er bra, men jeg kan ikke snakke med moren min. Jeg kan ikke fortelle henne ting. Jeg kan ikke se ansiktet hennes. Jeg kan ikke klemme henne. Moren min savner også meg. Moren min vil bli pensjonert på et visst tidspunkt, men hvor gammel er jeg da? (Priya Keralian, India, student, med en mor som jobber som hushjelp i et annet land.2)

Historien om migrasjon er like gammel som historien om menneskeheten. Helt siden begynnelsen har mennesker migrert for å bygge en ny, mer håpefull tilværelse et annet sted. I dag bryter mange opp fra sine hjemland og migrerer som en følge av krig, politisk forfølgelse eller dyp fattigdom. Stephen Castles og Mark J. Miller₃ skriver at «migrasjon har blitt en privat løsning på et offentlig problem».₄ Migrantarbeid er selvsagt forbundet med myriader av problemer for de som er offer for det.

Arbeidsgivere, rekrutteringsagenter – såvel som de eksporterende og de mottakende statene – profiterer på migrantenes harde arbeid og bidrag. For de landene som eksporterer, regnes det som vellykket utviklings- og vekstpolitikk. Ikke bare pynter det på arbeidsledighetsstatistikken, men det betyr også pengeoverføringer. Enkelte stater framstiller de kvinnelige migrantene som «økonomiske helter» som ikke bare ofrer seg for familien men også for nasjonen.₅ De mottakende landene drar fordel av det harde, underbetalte arbeidet til migrantene. Disse statene kan dermed redusere underskuddet på arbeidskraft i sektorer som informasjonsteknologi, eller helse- og hjemmetjenester, og tilbyr familier i den øvre middelklassen muligheten for privat barne- eller eldreomsorg, som en slags kompensasjon for slankingen av offentlig velferd. De har også fordel av hjernetappingen fra de eksporterende nasjonene – tappingen over til de rike landene av høyt utdannede yrkesgrupper som har fått sin utdannelse i hjemlandet. Ved å utnytte tilgangen på lavtlønnede omsorgs-arbeidere kan selvfølgelig relativt priviligerte familier i de rike landene heve sin levestandard.

Det forbløffende store antallet migrerende kvinner er en ny global tendens. Tidligere var det i hovedsak menn som søkte til andre land, kvinnene ble med som følge. I løpet av de siste tjue årene har dette imidlertid endret seg såpass at i dag er over halvparten av alle migranter kvinner. Dessuten har de kvinnelige migrantene nå ofte blitt hovedforsørger eller eneforsørger for familien. Saskia Sassen kaller dette «overlevelsens feminisering»-samfunn. Regjeringer og stater er i økende grad avhengig av kvinnene som arbeidskraft. Følgelig hviler i økende grad betingelsene for arbeid og overlevelse på skuldrene til lavtlønnede, utsatte og utnyttede migrantkvinner.₆

Det som driver «feminiseringen av migrasjonen», er de globale sosiale og demografiske tendensene i de rike landene, som utviklingen mot høyere levealder generelt og de eldre i særdeleshet, og det økende antallet kvinner i betalt arbeid. Det gjelder i overkant av 50 % generelt, og nærmere 70 % av kvinnene i enkelte av de rike landene. Alt dette bidrar til det økende behovet for «omsorgsarbeid» i sektorer som helse, pleie, matbransjen, hoteller, husarbeid og omsorg for barn eller sjuke og eldre mennesker. Omsorgsarbeid – også kalt intimarbeid – inkluderer altså alt fra omsorg for barn, sjuke eller eldre til husarbeid og husholdning.₇ Dette er samtidig både privat og offentlig og bryter dermed ned delingen, eller motsetningen mellom dem.

Selmin Kaska lister opp fem elementer som bidrar til å drive opp behovet for arbeid i hjemmet, globalt sett:

1. I mange europeiske stater fører neoliberal politikk til undergraving av velferdsstaten, noe som innebærer kutt i tilgangen på gratis offentlige tjenester.
2. Demografiske faktorer som at befolkningen blir eldre.
3. Forandringen i den sosioøkonomiske rollen til kvinner som betyr at feminiseringen av arbeid fører til et behov for hjelp for å klare kravene knyttet både til karriere og hjem.
4. Den tiltakende kommersialiseringen og varegjøringen av arbeid i hjemmet, som brukte å være (og fortsatt ofte er det) ubetalt arbeid – og om det ikke er det, er det nesten alltid elendig betalt.
5. Det faktum at det i enkelte land, særlig i Midt-Østen, er det å «ta inn og ha» ut-lendinger til arbeid i hjemmet et statussymbol mange kvinner søker, enten de er i betalt arbeid eller ikke.₈

Ikke bare søker arbeidsgivere særskilt etter utenlandske kvinner, de er ofte ute etter en spesiell nasjonalitet, som filippinere. Migranter med manglende papirer blir gjerne foretrukket siden det gir arbeidsgiveren økt kontroll og makt over dem.₉

Utenlandske hushjelper finnes rundt om på kloden i alle slags husholdninger av det relativt priviligerte sjiktet, i hjemmene til den øvre og høyere middelklassen , hos folk som bor alene, alenemødre og fedre og gamle og sjuke. Migrantarbeiderne utfører det Bridget Anderson kaller de tre C-er, (cleaning, cooking, caring) reingjøring, matlaging, omsorg.₁₀ Arbeid i hjemmene kan inndeles i praktisk arbeid, det innsatsorienterte, og det sosiale, hvilket vil si omsorgsfeltet. Det første kan kalles å «ta seg av» arbeid som matlaging, vask og reingjøring, mens det andre betyr å «bry seg om» og innebærer omsorg og kjærlighet, arbeid som krever følelsesmessig engasjement. Denne typen arbeid kan ikke utføres uten følelses-messig involvering, og det betyr å utvise ømhet og vennlighet. Omsorgsarbeidere forbedrer livskvaliteten i hjemmet, og tilfører et følelsesmessig overskudd for sine arbeidsgivere.₁₁

Det transnasjonale arbeidsmarkedet fører med seg en ny tendens «siden kvinner som vanligvis tar seg av de unge, de gamle og de sjuke i sine fattige hjemland, flytter og tar seg av de unge, de gamle og de sjuke i rike land, enten som hushjelper eller barne-passere eller som daghjelp og hjelpere ved pleieinstitusjoner. Det er omsorgstapping.».₁₂ Omsorgstapping i og med «import av omsorg og kjærlighet fra fattige til rikere land»₁₃ fører til en global omfordeling, eller snarere feilfordeling av kvinners arbeidskraft når det gjelder omsorg – siden det de rike statene nå har på et forholdsvis høyt nivå, særlig i de mer priviligerte områdene, i stor grad mangler andre steder.₁₄ Hjernetapping har sine baksider, men det vi kan kalle omsorgstapping vil få vidtrekkende, til og med irreversible konsekvenser.

Mange migrantkvinner forlater sine familier og barn, til og med spedbarn og er borte i årevis i håp om å kunne forbedre familienes betingelser og liv. Men denne migrasjonen fører til «forstyrrelser og undergraving av lokalsamfunn i den tredje verden. Hele landsbyer tømmes praktisk talt for mødre, tanter, bestemødre og døtre.» Det foregår en degradering av de som gir omsorg og det følelsesmessige rommet rundt dem i den tredje verden.₁₅

Men mødre fortsetter å by på omsorg, selv om de er langt unna. De sender penger, gaver, lytter til og snakker med barna sine på telefon og opprettholder omsorgen. Men siden dette ikke kan bli tilstrekkelig, må andre trå til. Rhacel Salazar Parrenas understreker det som skjer når ektemenn migrerer, da må kvinnene ta over både mors- og farsrollen. Men når konene migrerer, er det svært vanlig at mennene trekker seg ut og lar kvinnelige slektninger ta seg av barna deres. Parrenas oppfordrer derfor mennene til migrerende kvinner til å bryte med tradisjonelle patriarkalske kjønnsmønstre og ta ansvar for barna og hjemmet.₁₆ Når de ikke gjør det, overtar andre kvinner plassen og ansvaret, bestemødre, tanter, kusiner –ammer til og med. Kvinnelige migranter som gjør husarbeid og passer barn i de rike landene, må altså til tider hyre ammer til hjemmene sine i fattige land. I sin tur må disse ammene overlate omsorgen og beskyttelsen av sine egne barn til andre kvinner igjen. På denne måten utvikler det seg kjeder av omsorgsarbeidere både i Det globale sør og Det globale nord som framtrer som transnasjonale nettverk, som gjør reproduksjonen av dagliglivet mulig.₁₇

Omsorgskjedene inkluderer «en rekke personlige lenker mellom folk på tvers av kloden, basert på omsorgsarbeidet enten det er betalt eller ikke». Hver enkelt omsorgsarbeider er avhengig av arbeidet til en annen.₁₈ Resultatet er en globalisering av morsrollen.₁₉ At omsorg blir gjort til vare, knytter kvinnene sammen som kjønn, men skiller dem når det gjelder hudfarge, klasse og etnisitet. Ved at det gjøres til en vare synker den allerede lave verdien på reproduktivt arbeid ytterligere. Barbara Katz-Rothman skriver:

Når det utføres av mødre, kaller vi det morsansvar. Når det utføres av innleid arbeidskraft, kaller vi det ufaglært.₂₀

Omsorg er sosio-emosjonelt arbeid som burde koste. Omsorgsarbeidere tar seg av sine arbeidsgiveres aller kjæreste, barna deres, foreldrene deres, hjemmene deres, og dette gjør de med kjærlighet. Dette harde arbeidet nedvurderes, og kan kjøpes til lav pris.

Disse kvinnene gjorde fra før av om-sorgsarbeid i sine hjemland, uten betaling. Nå utfører de det samme arbeidet i rike land, men nå for lav lønn, selv om den er høyere enn det som er mulig å oppnå hjemme. Land som Filippinene og Sri Lanka fremmer til og med aktivt kvinnelig migrasjon gjennom å gjøre papirarbeid og tillatelser enklere, eller ved å gi offentlig hjelp. For eksempel er det et halvt års kurs ved Filippinenes Kvinneuniversitet som gir et diplom som husholdsarbeider. Bare i Filippinene er det over 1200 byråer som sørger for å finne de «rette» omsorgsarbeiderne til den rike verdens velbeslåtte familier.

Livet som omsorgsarbeider

I alle slags sosiale grupper må omsorg organiseres, bli utført og tilført fordi «menneskenes liv slik vi kjenner det, ville ikke være tenkbart uten omsorgsrelasjoner.».₂₂ Hvis det oppstår mangler eller sammenbrudd i aktiviteter og relasjoner, er menneskets velferd i fare.₂₃ I noen tilfeller er omsorgsarbeidere tvunget til å bo i husene til sine rike arbeidsgivere, fordi de skal være tilgjengelige 24 timer i døgnet. Det isolerer dem fra verden utenfor, og gjør sosialisering og integrering i deres nye verden nærmest umulig. I mange tilfeller er forholdet mellom familien hvor hun er ansatt og omsorgsarbeideren, tilnærmet lik et herre og tjener forhold, noe som nedgraderer hennes menneskerettigheter, talenter og ekspertise. Selv med utdannelsesbakgrunn og ferdigheter vil det være nærmest umulig for disse kvinnene å skifte yrke eller få en bedre plass på karriere-stigen.₂₄

Det som er enda skadeligere, er det faktum at det å bo i disse hjemmene gjør omsorgsarbeiderne nesten helt hjelpeløse når det gjelder diskriminering, utnytting og overgrep – slik som å bli innestengt, utsatt for vold eller seksuell trakassering og voldtekt.₂₅ Det er mer regel enn unntak at de kan bli fratatt sine pass og papirer, bli underbetalt eller ikke få betaling i det hele tatt, bli nektet hviletid (til og med sjuke-fravær) eller ikke få betalt for overtid. Siden dette er private hjem, er det nesten umulig å lokalisere kvinner som lever under slaveforhold, og siden mange migrantarbeidere jobber uten bopel eller arbeidstillatelse, forverrer frykten for å bli deportert situasjonen deres og gjør det enda vanskeligere å gjøre noe med forholdene.

Hva skjer med migrasjon

Migrerende kvinner befinner seg i en paradoksal situasjon. På den ene siden blir de hyllet som «helter» i hjemlandet fordi de overfører penger og bidrar til utvikling og vekst. Mennene og familiene deres feirer dem siden de nå kan ha råd til et bedre liv enn noen gang tidligere. Det gjelder bedre og sunnere mat, private skoler, leker, bedre hus og så videre. Deres arbeidsgivere i det rike nord setter pris på dem siden de anerkjenner det økende behovet for omsorgsarbeid. På den andre siden blir de samme kvinnelige migrantene kritisert og fordømt. Det kan hende barna deres uttrykker misnøye og negative følelser overfor mødrene. Spørsmålene plager dem i lang tid, selv etter at migrasjonsperioden er over og familiene er gjenforent. Måtte mødrene virkelig reise, hvorfor forlot mødrene dem, fantes det ingen andre alternativer enn å la barna være igjen? Naboer kritiserer disse kvinnene, ikke minst for å være materialistiske når de ser at kvinnenes familier får det materielt bedre. Seg i mellom kan de si at disse kvinnene fikk seg til å forlate mann og barn bare for å tjene penger. Og ofte er det nettopp slik de migrerende kvinnene selv tenker og tror. De står dermed i en konstant indre kamp om selverkjennelse og selvkritikk.₂₆

Et annet problem, som ofte forbigås, er klassemotsetningene mellom de forskjellige migrantkvinnene. Flesteparten har høyere utdanning og akademiske kvalifikasjoner. Mange har arbeidet i middelklasse type jobber, riktignok underbetalte jobber. Migrasjon innebærer at dette byttes med jobb i et økonomisk rikere land, som vil bety høyere lønn for migrantene og familiene deres, mens disse jobbene, på den andre siden har lavere status og betraktes som lette og uten behov for spesielle kvalifikasjoner. Denne forflytningen betyr altså et fall på den sosiale rangstigen siden arbeidet er undervurdert, men samtidig er det et skritt oppover siden den nye jobben gir høyere lønn og dermed høyere status.₂₇

Millioner av barn av migranter er også berørt. En generasjon barn har vokst opp uten mødre rundt seg. Konsekvensene av lange separasjonsperioder, særlig for de yngste, kan være ødeleggende. En annen negativ side er at relasjonene mellom mor og barn og barn i mellom går fra å være direkte og nær omsorg til å bli betalt omsorg. Dette kan kalles «varegjøring av morsrollen.»₂₈ Selv om mødrene ofrer enormt mye for barna sine undergraves tilliten mellom mor og barn, og barna har ofte tvil om hvorfor mødrene forlot dem.

Studier viser at barn av migranter er oftere sjuke enn andre barn. De opplever avvisning, forvirring, og føler seg ignorert i langt større grad enn venner som bor med sine mødre. Vi kan merke oss at «det er en forbindelse mellom urettferdigheten i arbeidssituasjonen og det følelsesmessige underskuddet disse barna opplever, i kontrast til overskuddet barna i den rike verden – i alle fall tilsynelatende nyter godt av.»₂₉ Tid, energi, hjertelighet og innsatsvilje – men også omsorg, ømhet, vennlighet og, ja kjærlighet – blir omdirigert fra migrantenes egne barn til barna til deres arbeidsgivere, som nå åpenbart har alt: Fine leker og store rom, stilige klær og gode skoler, omsorgsfulle oppassere og foreldre som forguder dem. Disse barna får helt naturlig all den kjærlighet og ømhet foreldrene og familiene deres er villige og i stand til å gi dem, pluss den kjøpte kjærligheten og ømheten fra sine oppassere. Mye av dette er selvsagt en illusjon siden også barn av rike lider følelsemessig av omsorgssvikt. Meningsfull omsorg kan ikke bare kjøpes og betales. Men allikevel er det slik at alt det som er vanskelig å skaffe for de fattige som uheldigvis er bosatt i én del av kloden, finnes i overflod blant de rike i en annen del av kloden.

Omsorg sett med feministøyne

Sett fra synspunktet til middelklassekvinner i de rike landene er «frigjøring» fra ubetalt arbeid i hjemmet en attraktiv og forståelig målsetting. Selv om teknologien har gjort husarbeidet langt lettere på de fleste områder, så har ikke den totale tida som brukes på husarbeid blitt særlig mindre, eller blitt delt på lik basis med menn. Følgelig er kvinner fortsatt lenket til husarbeid, noe som gjør det svært fristende med en hushjelp, særlig om de er i veldig krevende, administrative og tidkrevende jobber.₃₀ Arbeidet som utføres av lavtlønnede utenlandske husholdsarbeidere, forandrer alt dette. Karrierekvinner fra den øvre middelklassen i de rike landene som har råd til det, «bruker klasseprivilegiet sitt til å kjøpe seg fri fra kjønnsunderordningen» – i deres tilfelle handler det om å hyre seg utenlandske hushjelper.₃₁ Ved å gjøre det frigjør de seg fra husarbeid og omsorgsarbeid. Derimot betyr det økende gapet mellom Nord og Sør og den større fattigdommen i Sør at de kvinnelige migrantene ikke har noe særlig annet valg enn å overta omsorgsarbeidet, hvis de skal ha noen mulighet til å fremme den økonomiske velferden til familiene sine, og garantere at de overlever. De frigjorte kvinnene ser altså ut til å akseptere denne kjønnede, ulike, hierarkiske arbeidsdelingen (offentlig/mann – privat/kvinne), og sementerer det med en global rasistisk arbeidsdeling mellom kvinner.₃₂

Polly Toynbee vurderer dette kritisk:

Det har bare vært mulig å unngå bindingen til hjemmet ved å overføre det til en annen del av undertrykte kvinner. Bataljoner av lavt-lønnede kvinner har overtatt hjemmets oppgaver, sammen med skittentøyvasken etterlatt av karrierekvinner som har kommet seg ut av hjemmet. Frigjøring for de kvinnene som bryter gjennom glasstaket og når høyt, er bare mulig på grunn av en armada av kvinner som hverken synes eller høres.₃₃

Parrenas kaller dette «den internasjonale delingen av reproduktivt arbeid som på samme tid er skapt av global kapitalisme og kjønnsulikhetene, både i de landene som sender og de som mottar.₃₄

Reproduksjons- og omsorgsarbeid hviler stadig på kvinners skuldre, men nå hviler det ikke lenger på de intellektuelle, til dels relativt frigjorte kvinnene, derimot på den etnisk og sosialt sett «andre» kvinnen, som nå utfører livsnødvendig reproduksjons- og omsorgsarbeid. Det stadig stigende antallet kvinner som er i betalt arbeid, kan ikke forandre kjønnsrollene som knytter kvinner til omsorgsarbeid.₃₅

Til tross for den økte feminiseringen av arbeidet har det ikke vært noen nedgang i feminiseringen av reproduktivt arbeid, det vil si de forskjellige formene for omsorg.₃₆

Arlie Hochschild retter oppmerksomheten mot en annen side av problemet. Kvinner som har svært krevende administrative eller ledende stillinger i den rike verden, er nødt til å arbeide under kapitalismens krav: Lange arbeidsdager, krevende oppgaver, harde betingelser, beinhard konkurranse, og i tillegg alt som er til hinder i forhold til arbeidet, slikt som arbeid i familien og tid med familien. Jobben kommer først, alltid, hele tiden. Det er aggressiv kapitalisme. Følgelig oppstår behovet for en stadig voksende «omsorgsindustri» som kan være tilgjengelig for å avhjelpe.₃₇

Det er ikke uvanlig for kvinner fra den øvre middelklassen i Det globale nord å jobbe lange dager i stressende yrker, mens omsorgsarbeiderne har samme arbeidsmengde, selvfølgelig under langt mer undertrykkende forhold. Som Hochschild sier det:

To kvinner som utfører betalt arbeid, er ikke nødvendigvis noen dårlig idé, men to arbeidende mødre som gir alt for arbeidet, er en god idé som er gått fullstendig av sporet. Til syvende og sist er kvinner, både i den rike og den fattige verden bare små brikker i et stort økonomisk spill med regler de slett ikke har skrevet.₃₈

Vi skal selvfølgelig ikke glemme at det også finnes kvinner i kapitalistklassen som ikke trenger å arbeide i det hele tatt. Allikevel er disse mer tilbøyelig til å ansette hushjelper enn de som tilhører den øvre middelklassen – ganske enkelt fordi de har enorme formuer som gjør dem i stand til det.

Omsorg i den neoliberale verden

Med fortsatt neoliberalisme og en økende kløft mellom Nord og Sør er det ikke vanskelig å se for seg sviktende omsorg. Sett fra dette perspektivet er det nesten umulig å betrakte omsorg som et «privat» tema. Omsorg er utvilsomt et globalt politisk tema. Fiona Robinson sier det slik:

Avgjørelser som gjelder tilbud og fordeling av omsorg er av stor moralsk betydning, i den forstand at det er avgjørende for overlevelse og sikkerhet for menneskene verden rundt.₃₉

Omsorgsrelasjoner, globalt sett,

«består av relasjoner basert på makt og bestemmes først og fremst av kjønn, klasse og etnisitet. De er, i sin tur strukturert ut fra diskursen og praksisen som følger den neoliberale globaliseringen, og historiske og nåtidige strukturer fra kolonialisme og neo-kolonialisme.»₄₀

Derfor må de negative konsekvensene av neoliberal kapitalisme være en del av diskusjonene om migrantarbeidere og andre arbeidere.

Mens de europeiske landene tidligere tilbød velferd og støtte, har de fleste av dem gjennomført sterke innskrenkninger av velferdsstaten i løpet de siste par ti-årene, harde tiltak av kutt og innskrenkninger er innført mot egen befolkning. Dette er gjort på forskjellig vis: Det gjelder begrensinger i rettigheter og nivået på sosiale støtteordninger, økende egenandeler der hvor det tidligere var gratis, og privatisering av statens ansvar for den sosiale sikkerheten.₄₁ Når staten trekker tilbake støtte til omsorg og helsesentre, må familiene overta de økende kostnadene for omsorgsoppgaver. På den måten fører privatiseringen av det som tidligere var statlige støtteordninger, til en undergraving av omsorgsstøtte i bytte for avhengighet av markedet.₄₂ Et stadig større marked selger omsorgsarbeid til hvem som helst, forutsatt at den potensielle kjøperen har penger og midler. Markedet utvikler imidlertid ikke denne privatiseringsprosessen basert utelukkende på legalt arbeid. Det er et velkjent faktum at «de europeiske økonomiene lenge har profitert på, og til med gir sin aksept til ulovlig arbeid utført av illegale migranter – særlig i restaurantbransjen, hus-arbeid i private hjem og i private pleieinstitusjoner.»₄₃ Og «Systemet er illegalt, men det fungerer. Hadde det ikke vært for alle migrantkvinnene som for det meste jobber illegalt, hadde tjenestene knyttet til hjemmet brutt fullstendig sammen. Derfor blir det tolerert, mer eller mindre stilltiende.»₄₄

Virkeligheten til arbeidere som gjør hjemmetjenester, viser feminiseringen av migrasjon og globaliseringen av det internasjonale arbeidsmarkedet. Relasjoner basert på utnytting og avhengighet forflytter seg fra det nasjonale nivået til det internasjonale, og spørsmålet om hjemmetjenester utvides fra å gjelde klasse til også å bli et etnisk og internasjonalt fenomen.₄₅ Reproduktivt arbeid i den vestlige verden flyttes fra lokale kvinner til migrantkvinner. Motsetninger mellom disse kvinnene skjerpes, mens de globale systemene som inndeler og lagdeler, forsterkes, og gapet utvides mellom de som har og de som ikke har i de rike landene, som det også gjør mellom rike og fattige stater.₄₆ Følgelig er det nødvendig å gjøre kritiske evalueringer av de utviklingsmodellene, basert på «vekst» som Verdensbanken og IMF tvinger fram, og beltestrammingen som gjør at lærere, jurister, leger og andre høyt utdannede som enten er uten arbeid eller på annen måte er blitt fattige, må ta arbeid som hushjelp, tjenestejente, sjukepleier eller barnepasser i den rike verden.₄₇

Omsorgslenkene kan bety forflytningen av sosio-emosjonelle fellesskap hvor det mot-takende samfunnet som helhet drar fordel av strømmen av sosio-emosjonell kapital fra Det globale sør.₄₈ Omsorgslenkene reflekterer altså et kolonialt mønster. Tidligere stjal de imperialistiske maktene verdifulle råvarer fra Afrika og Asia ved hjelp av tvang, makt og mord. Den moderne kolonialismen tar over det sosialt verdifulle ved emosjonelt arbeid. Det er dette Arlie Hochschild kaller «den nye emosjonelle imperialismen.»₄₉ Mens den «gamle» kolonialismen var/er usminket brutal og en mannsdominert imperialisme, er dagens kolonialisme for tiden mindre grusom, men på ingen måte fri for tvang. Den er basert på kvinnene siden kjærlighet og omsorg, som er uunnværlig for at det reproduktive arbeidet kan bestå, er blitt det «nye gullet».₅₀ Den nye, emosjonelle imperialismen burde fordømmes på linje med alle andre former for imperialisme, Migrerende kvinner velger tilsynelatende å dra. De er imidlertid tvunget til å ta slike vanskelige valg på grunn av økonomisk press og byrder. Det fortsatte gapet mellom nord og sør er i seg selv, og på sitt vis tvang, vold, undertrykking og brutalitet. Det er derfor ikke mulig å betrakte avgjørelsen om å migrere som et valg basert på «fri vilje.»₅₁

Fiona Robinson understreker at Det globale nords avhengighet av Det globale sør som leverandør av omsorgsarbeid – reproduktivt arbeid og livgivende oppgaver – er i rask utvikling. Det konfronterer virkelig konservative idéer om Det globale sørs «avhengighet» av Nord.₅₂ Videre utgjør migrerende husholdsarbeidere en viktig komponent i den lokale, nasjonale, til og med internasjonale infrastrukturen. Selv om hverken husarbeid eller innleid arbeidskraft til huset, typisk nok er inkludert i analyser av den globale økonomien, så er det avgjort en betydelig komponent i den sammenhengen. Følgelig er styrken til migrantarbeiderne mer betydelig enn de fleste av dem er klar over. Hvis husholdsarbeiderne i et nyrikt urbant område, for eksempel nedre Manhattan, hadde gått til streik en dag eller mer, hadde det skapt forstyrrelser i alle deler av byen og den «urbane økonomien ville blitt paralysert».₅₃

På tross av alt de kan bli utsatt for og den sårbare situasjonen de befinner seg i, bruker de sin styrke, sitt mot og sin besluttsomhet til å komme seg gjennom vanskelighetene for å ta arbeid og bruke sine talenter som omsorgsgivere, og til å arbeide hardt for å sikre overlevelse og sosial forbedring for sine familier og samfunn hjemme. Det fortjener oppmerksomhet og respekt. Omsorgsarbeidere er ikke bare ofre for den tøffe globale økonomien, de er også aktive aktører i jakten på en bedre framtid, både for familiene og dem selv. Erfaringene deres kan stå som kraftig motstand mot sosiale og økonomiske angrep og hindre.₅₄ Michelle Bachelet, direktør for FN-Direktoratet for kvinner roser «motstandskraften og besluttsomheten til disse kvinnene når det gjelder å finne måter å overleve på, til og med bli sterkere.»₅₅

Det er nødvendig å kritisk evaluere den globale kapitalismen som tvinger mødre til å forlate sine egne familier for å ta seg av andre familier og ta seg av dem i en vareøkonomi, i stedet for å bli hjemme og arbeide i sine lokalsamfunn. Modellene IMF og Verdensbanken påtvinger den fattige verden, gjør ikke annet enn å forverre situasjonen. Det er også nødvendig å kritisere det imperialistiske systemet i Det globale nord, hvor en betydelig minoritet av relativt velhavende individer fra den øvre middelklassen er i stand til å gjøre seg nytte av et system av migrantarbeidskraft, og dermed utnytte den lavtlønnede arbeidskraften til andre. Det er mennesker som bringes inn i deres hjemlige sfære for å fylle en mangel på omsorg, som oppstår som et naturlig resultat av livsstilen til den velbeslåtte øvre middelklassen. Det som gjør dette ekstra komplisert, som Hochschild peker på, er at mange yrkesaktive kvinner (og menn) kan være i en jobbsituasjon hvor de heller ikke føler at de har noe valg, selv om forholdene deres knapt kan sammenliknes med det som møter de utenlandske omsorgsarbeiderne de ansetter.

En av de mest problematiske manglene migrerende omsorgsarbeidere møter, er retten til omsorg, det vil si retten til omsorg for dem selv på lik linje med retten til omsorg for egne familier. Migranter burde ha rett til et familieliv og til å se sine egne barn. Om familier gjenforenes, kan den transnasjonale omsorgskjeden forvitre eller bli helt borte. Det ville innebære sosiopolitiske forandringer og reformer innen omsorgsarbeid. Forandringer av betydning burde omfatte offentlig støtte til husholdningen, profesjonalisering av omsorgs-arbeid, høyere sosial status og legalisering av migrantarbeidere. Alt dette ville være skritt i riktig retning.₅₆ Til sjuende og sist må hele det nåværende utbyttersystemet som består av patriarkat, rasisme, kapitalisme og imperialisme omstyrtes. Men som et første minimumsskritt er det nødvendig å kjempe for og garantere retten alle barn i alle situasjoner har til å være hos sine mødre (uten å ekskludere fedrene), slik at de kan ha et familieliv samtidig som mødrene er i arbeid.₅₇

Noter:

1. Rhacel Parreñas, Servants of Globalization: Women, Migration, and Domestic Work (Stanford: Stanford University Press, 2001), 87.
2. Lise Isaksen, Uma Dave, and Arlie Hochschild, «Global Care Crisis: Mother and Child’s-eye View,» Sociologia, Problemas e Praticas no. 56 (January 2008): 67.
3. Stephen Castles and Mark J. Miller, The Age of Migration: International Population Movements in the Modern World, 3rd edition (London: Guilford Press, 1998), 8–9.
4. Arlie Russell Hochschild, «Love and Gold,» The Scholar & Feminist Online 8, no.1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
5. Annelies Moors, cited in Selmin Kaska, The New International Migration and Migrant Women in Turkey: The Case of Moldovan Domestic Workers, MIREKOC Research Projects, 2005–2006, http://portal.ku.edu.tr, 12.
6. Saskia Sassen, «The Excesses of Globalisation and the Feminisation of Survival», Parallax 7, no. 1 (2001): 103.
7. Sonya Michel, «Beyond the Global Brain Drain: The Global Care Drain,» The Globalist, October 20, 2010, http://theglobalist.com.
8. Kaska, The New International Migration and Migrant Women in Turkey, 10.
9. Bridget Anderson, «A Very Private Business: Exploring the Demand for Migrant Domestic Workers,» European Journal of Women’s Studies, no. 14 (2007): 247–64.
10. Bridget Anderson, Doing the Dirty Work? The Global Politics of Domestic Labour (London: Zed Books, 2000).
11. Helma Lutz and Ewa Palenga-Möllenbeck, «Care Work Migration in Germany, Semi-Compliance and Complicity,»Social Policy and Society 9, no. 3 (July 2010): 420.
12. Arlie Russell Hochschild, «Love and Gold,» in Barbara Ehrenreich and Arlie Russell Hochschild, eds., Global Woman. Nannies, Maids, and Sex Workers in the New Economy (New York: Metropolitan Books, 2003), 17. (Note that this is a different version of the essay with the same title that appeared in The Scholar & Feminist Online.)
13. Ibid.
14. Michel, «Beyond the Global Brain Drain.»
15. Isaksen, Dave, and Hochschild, «Global Care Crisis,» 75.
16. Rhacel Salazar Parreñas, Children of Global Migration: Transnational Families and Gendered Woes (Palo Alto: Stanford University Press, 2005).
17. Maria Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work,» Gunda Werner Institute, 2010, http://gwi-boell.de.
18. Arlie Hochschild, «The Nanny Chain,» American Prospect, December 19, 2001, http://prospect.org.
19. Parreñas, Servants of Globalization, 61.
20. Cited in Rhacel Salazar Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» Gender & Society 14, no. 4 (August 2000): 562.
21. Wolfgang Uchatius, «Das globalisierte Dienstmädchen,» Zeit Online, August 19, 2004, http://zeit.de.
22. Fiona Robinson, The Ethics of Care: A Feminist Approach to Human Security (Philadelphia: Temple University Press, 2011), 2.
23. Ibid, 11.
24. Francesca Bettio, Annamaria Simonazzi and Paula Villa, «Change in Care Regimes and Female Migration, the ‘Care Drain’ in the Mediterranean,» Journal of European Social Policy 16, no. 3 (2006): 281.
25. Michel, «Beyond the Global Brain Drain.»
26. Isaksen, Dave and Hochschild, «Global Care Crisis,» 65–66.
27. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
28. Parreñas, Servants of Globalization.
29. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Woman, 22.
30. Christine E. Bose, «The Interconnections of Paid and Unpaid Domestic Work,» The Scholar & Feminist Online 8, no.1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
31. Rhacel Salazar Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» Gender & Society 14, no. 4 (August 2000): 562.
32. Alexandra Harstall, «Das Dienstmädchen kehrt zurück,» Globalisierung, Migration und Zukunft, September 10, 2005, http://glow-boell.de.
33. Polly Toynbee, «Mothers for Sale,» Guardian, July 19, 2003, http://guardian.co.uk.
34. Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» 569.
35. Helma Lutz, «Transnationale Dienstleistungen im Haushalt. Migrantinnen als Dienstmädchen in der globalisierten Welt,» Bund demokratischer Wissenschaftlerinnen und Wissenschaftler, September 15, 2006, http://bdwi.de.
36. Annelies Cooper, «Disempowered ‘Heroes,’ Political Agency of Foreign Domestic Workers in East and Southeast Asia,» e-International Relations, July 6, 2011, http://e-ir.info.
37. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Woman, 20.
38. Ibid.
39. Robinson, The Ethics of Care, 3, 3.
40. Ibid, 3, 5.
41. Bruno Palier, «Is There a Social Route to Welfare Reforms in Europe?,» paper presented at the annual meeting of the American Political Science Association, Philadelphia, 2006, http://citation.allacademic.com, 4–7.
42. Helma Lutz, «Intime Fremde: Migrantinnen als Haushaltsarbeiterinnen in Westeuropa,» Eurozine, August31, 2007, http://eurozine.com.
43. Stephanie Zeiler, «EU Makes Africa its Deputy Sheriff: EU Migration Policy,» Qantara.de—Dialogue With the Islamic World, November 30, 2007, quantara.de.
44. Bernd Kastner cited in Lutz and Palenga-Möllenbeck, «Care Work Migration in Germany, Semi-Compliance and Complicity,» 427.
45. Alexandra Harstall, «Das Dienstmädchen kehrt zurück.»
46. Bose, «The Interconnections of Paid and Unpaid Domestic Work.»
47. Robin Broad, «Book Review – Global Women, Nannies, Maids, And Sex Workers In the New Economy,» YES! Magazine, July 18, 2004, http://yesmagazine.org.
48. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
49. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Women, 27.
50. Ibid, 26.
51. Ibid, 27.
52. Robinson, The Ethics of Care, 10.
53. Ai-jen Poo, «Domestic Workers Bill of Rights, A Feminist Approach for a New Economy», The Scholar and Feminist Online, 8, no. 1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
54. Robinson, The Ethics of Care, 9–10.
55. Michelle Bachelet, «Address by Michelle Bachelet on the Occasion of the Adoption of the ILO Convention and Recommendation on Domestic Workers,» UN Women, June 13, 2011, http://unwomen.org.
56. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
57. Isaksen, Dave, and Hochschild, «Global Care Crisis,» 76.

Gladnytt 1

Det klages så mye på ungdommen, her er det så mange som er late, arbeidsskye og tiltaksløse. Ja, noen er til og med uføre. Derfor har vi ei regjering som satser på at det skal være lønnsomt å arbeide. Fliden skal belønnes. Men i blant er det lyspunkter i mørket, det ser vi når skattelistene kommer.

Her ser vi at det er mange som har arbeidet

hardt, og derfor velfortjent har klart å legge seg opp litt sparepenger. De er eksempler til etterfølgelse, og det er merkverdig at ikke flere tar etter. Det gjelder å stå opp om morran. Derfor sender vi en oppmuntrende hilsen til Frederik Wilhelm Mohn (27), Ragnhild Ulltveit-Moe (22). Gunnar Selvaag (29), Karianne Klaveness (26), Kristine Klaveness (28), Agnes Astrup (25) og Michael Brun (23), som i ung alder har klart å spare et sted mellom 100 og 300 millioner hver. Stå på videre!

Det er mye diskusjon om det er arv eller miljø som teller mest. Det er ingen motsetning. F.eks. er det enkelte miljøer hvor flere arver mer. Og er det ikke bra at arveavgiften fjernes, slik at folk slipper å flytte til et annet land der det er billigere å dø?

Gladnytt 2

Det heter ofte at omfordeling ikke nytter noe særlig; det er altfor få rike og for mange fattige til at det virkelig monner. Derfor skal kaka bli større istedet for å fordeles på en annen måte.

Nå leser vi rapporten Global Wealth Rapport fra den sveitsiske storbanken Credit

Suisse om hvordan verdens formuespyramide ser ut. Det er en orgie i gladnytt. De litt usikre tidene rundt 2008/09 er heldigvis over, og tallet på dollarmillionærer – og milliardærer – er nå på rask oppover igjen, og det aller mest i USA. Rapportens nøkterne tall forteller oss at de 0,7 % rikeste i verden legger beslag på 115 000 milliarder dollar. Det er 44 % av hele kaka. De 70 % som befinner seg nederst må derimot dele på 2,9 %. Dvs. at 35 millioner på toppen har 150 ganger mer enn det 3,3 milliarder mennesker har til sammen. Fra andre undersøkelser veit vi at de 67 rikeste har like stor formue som halvparten av verdens befolkning. Det er hyggelig å høre, da gjenvinner vi troen på at en mer rettferdig fordeling virkelig vil gi resultater.

 Gladnytt 3

Det er ikke lett å finne fram til den rette parfymen, det er noe vi alle strever med. Men hvor kommer løsningen fra, om ikke fra Cuba? Selskapet Labiofam, som tilfeldigvis eies av nevøen til Fidel og Raul Castro, har lenge samarbeidet med en fransk bedrift om to nye parfymer, som snart er klare for lansering. Den ene har fått navn etter Ernesto Che Guevara, og skal dufte av sitrus og treverk. Den andre heter Hugo, etter Venezuelas mangeårige president. Den har en litt mer fruktig eim, med hint av papaya og mango. Det er altså ikke et spørsmål om å etterlikne revolusjonsledernes egne kroppslukter. Det kan være like greit.

Gladnytt 4

Det er altfor mye uvennskap og strid i verden, og det er derfor gledelig å bringe videre historier om hva vennskap og godt samarbeid kan føre til. Vi tar utgangspunkt i at Erik Solheim (noen som husker han?) skal kaste glans over et Civita-prosjekt om hva som er galt med norsk utviklingspolitikk. (Vi tipper at svaret er at det er for lite marked, for mye stat og for høy formueskatt). Når Clemet henter inn Solheim, er det selvfølgelig for å yte gjengjeld, etter at han tidligere innsatte henne som styreleder i Norfund. (Det var for å holde erkeliberalist og direktør Kjell Roland i øra). Eller var det kanskje fordi han skreiv så rørende vakkert om henne i et festskrift? Men det stopper ikke her. Hele prosjektet er finansiert med et par millioner av Bill Gates, og også han må sies å være en venn av Solheim. I alle fall har han alltid hatt sugerør i den rødgrønne statskassa, enten det gjelder vaksiner – som går utenom det offentlige helsevesenet – eller når han og Solheim fronter Afrikas «grønne revolusjon» med Yara og noen av verdens versting-selskaper på laget.

Gladnytt 5

Det er mange som strever med å lage cv-er, skrive jobbsøknader og oppføre seg riktig under intervjuer. Også her er det gode nyheter å hente om hvordan dette kan gjøres. I ei av høstens mange nye bøker om Jonas Gahr Støre går det fram at hans forgjenger som AP-leder allerede tidlig i 2010 luftet tanken om generalsekretærstillingen i Nato. Men hva manglet på cv-en? Jo, en krig med treffsikre norske bomber. Til svenske partifeller begrunnet Stoltenberg det med at norske jagerflygere måtte få trene litt, øvelse gjør som kjent mester. Det er ingen tvil om at Stoltenbergs rolle som pådriver vakte stor begeistring hos de høye herrer og kvinner i Nato. Slik var hver eneste bombe som en jobbsøknad å regne. Og dermed fikk vi en gledelig historie om at det virkelig nytter å anstrenge seg når man vil ha drømmejobben.

Artikkelen ser kort på utviklingen til den nåværende krisen, og diskuterer ødeleggelse og devaluering av kapital som sentralt for å «løse» økonomiske kriser. Så ser den på sammenhenger mellom den økologiske og økonomiske krisen, og hvorfor en grønn kapitalisme sannsynligvis er en umulighet. Til slutt fire forslag til reformer.

Ståle Holgersen har doktorgrad i sosialgeografi ved Universitetet i Lund. Har skrevet om byplanlegging, klasseanalyse og kriseteori.
Rikard Warlenius er miljøpolitisk talsperson for Vänsterpartiet i Stockholm og medlem av partiets økologisk-økonomiske programkomite. Var fra 2004 til 2009 redaktør av den syndikalistiske avisa Arbetaren.

Vi har ikke tall på hvor mange tekster i venstreradikale tidsskrift som har begynt med at «nå er situasjonen spesiell». Det er nok utallige, men vi skriver det likevel en gang til, for seriøst: nå er vi i en avgjørende situasjon. Seks år etter at den største økonomiske krisen siden mellomkrigstiden ble global, sliter fremdeles økonomer og politikere med å «løse den» og gjenskape økonomisk vekst. Samtidig blir det mer åpenbart for hver dag at vi også står ovenfor andre kriser direkte relatert til verdensøkonomiens vekst: primært en klimakrise forårsaket av vår bruk av fossile brensler.
To forskjellige strategier har vært forsøkt for å håndtere den økonomiske krisen: en keynesiansk inspirert ekspansiv kontrasyklisk politikk, og en innstrammingspolitikk. Fra venstresiden – fra et sted inni Arbeiderpartiet og helt ut til venstre, fra den rød-grønne regjeringen til Manifest – finner vi forsvar av den første strategien. Krisen ble tidlig ansett som the «Return of the Master» – og mesteren er John Maynard Keynes (bildet). Og med inspirasjon fra Keynes ble krisen forklart med dårlige politiske reguleringer og stagnerende lønninger, som igjen svekket etterspørselen i Vesten og dermed forårsaket en låneboble som siden sprakk og skapte krisen. Det klassiske keynesianske svaret ble at staten skulle «stimulere» økonomien gjennom å bruke penger.
Vi har tre innvendinger mot denne teorien. For det første var det ikke bare politiske reguleringer og svak etterspørsel som skapte krisen i 2008. For det andre viser historien at det slett ikke er sikkert at statlige stimuleringer løser krisen (i alle fall ikke når krisen er så massiv som denne gang), og for det tredje: Gitt at vi har feil, og at krisen skulle bli «løst» gjennom en statlig investeringspolitikk, så skulle 40 nye år med økonomisk vekst (til neste krise) mest sannsynlig være en økologisk katastrofe. Når dagens venstreside gjør seg til talspersoner for en klassisk keynesiansk krisepolitikk, innebærer det også en farlig lek med ilden. I denne teksten vil vi forsøke å formulere noen ideer til en krisepolitikk som ikke tar utgangspunkt i keynesianismen.
Teksten var opprinnelig skrevet i en svensk kontekst, men passer også – sannsynligvis enda bedre – i en norsk sammenheng. Argumentet om at den nåværende krisen er irrelevant for Norge (dvs. «løst»), vil vi avfeie med en gang. For det første er krisen av internasjonal karakter og er ikke løst noen sted i Vesten før en generell økonomisk vekst er etablert. Og både Europa og USA sliter fremdeles, seks år (sic!) etter at krisen ble internasjonal, med å en etablere «normal» økonomisk vekst på 3–4 prosent – og dette gjelder også Norge. Norge er på grunn av sin oljevirk-somhet unektelig i en spesiell situasjon, men i forhold til økonomiske kriser kan denne medaljen også ha en bakside. Da kriser blir «løst» gjennom ødeleggelse av eksisterende kapital og gjennom omvandling av strukturer og relasjoner, er Norge i en posisjon hvor en keynesiansk krisepolitikk heller kan utsette og forsterke problemer, enn å løse dem. I tillegg er det selvsagt imperativt at Norge endrer sin klimapolitikk om ikke Norge tenker fortsette å bidra til å ødelegge planeten fullstendig.

Krisens to (eller tre) faser
Selv om 2008-krisen ble utløst av en nord-amerikansk boligboble, viste deg snart at det var snakk om noe langt mer alvorlig enn bare en boligboble eller en finanskrise: dette var en krise i selve det kapitalistiske systemet. Krisen er ikke bare eksepsjonell på grunn av sin rekkevidde og sin dybde, men kanskje fremfor alt på grunn av hvor vanskelig det har vært for Vesten å komme ut av krisen. I følge Giancarlo Corsetti (2012) har debatten om krisepolitikken gått gjennom to eller tre faser. Den første fasen begynte så snart man oppdaget at krisen var langt mer enn en korrigering av boligprisene, og stater satset kraftig på redningspakker, keynesianske investeringsprogram og økonomiske reguleringer, samtidig som sentralbanker øste milliarder med dollar inn i de finansielle institusjonene. Det er liten tvil om at disse tiltakene avverget en fullstendig økonomisk kollaps, men de lyktes aldri å gjenskape stabil økonomisk vekst.
Denne første fasen har marxisten Alex Callinicos (2012:74) kalt «the Keynesian episode of 2008–9». Den keynesianske økonomen Paul Krugman (2008) erkjenner at stimuleringen ikke var tilstrekkelig for å gjenskape vekst, men hevder at krisen kan løses gjennom enda mer økonomisk stimuli. Ettersom dette er et hypotetisk argument, kan det ikke bevises eller motbevises, men det finns historiske eksempler som tyder på det motsatte. Og som vi skal se, så utgår ikke marxistisk økonomisk teori fra at statlige stimulanser, og dermed også en større statlig gjeldsbyrde, er en magisk løsning på økonomiske kriser. Det kan til og med fordype dem. Utviklingen i Norge var i generelle trekk ganske lik den internasjonale tendensen, med unntaket at en sosialdemokratisk regjering med abnorme pengereserver kunne gi enda større støtte til bankene og mer økonomisk stimuli.
Det Corsetti kaller krisens andre fase, var dog ikke like sterk i Norge som i mange andre land: Fra rundt 2010 var det internasjonalt en overgang til en innstrammingspolitikk som skulle få katastrofale konsekvenser for arbeiderklassen. Etter at statlige bailouts og redningsaksjoner under den «keynesianske episode» førte til gigantiske overføringer av gjeld fra private til statlige hender – som forhindret en fullstendig kollaps av det økonomiske systemet, men uten at det førte til økonomisk oppgang – dreide fokus til hvordan en skulle håndtere økt underskudd på budsjetter og statsgjelden. Den eneste veien ut, ifølge den hegemoniske fortellingen, var å minske underskuddet gjennom å skjære kraftig ned på offentlige utgifter og å innføre streng finansiell disiplin. Et beslektet argument for innstrammingspolitikken, fremført av for eksempel Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff (2010) var at høy statsgjeld i seg selv bidro til stagnasjon og kriser. For å kutte ned gjelden krevdes derfor både nedskjæringer i offentlig sektor og nye privatiseringer.
I 2012 hevdet Corsetti at vi muligens var på vei mot en tredje fase hvor kritikken av innstrammingspolitikken eskalerer til et punkt hvor alternativer ville dukke opp. Og innstrammingspolitikken har blitt møtt med stadig sterkere kritikk. Kritikken har delvis vært akademisk – som når Reinhart og Rogoff ble kritisert for at deres empiriske bevis ble produsert gjennom «coding errors, selective exclusion of available data, and unconventional weighting of summary statistics» (Herndon, Ash & Pollin 2013:1). Kritikken har også vært politisk – som at landene med den hardeste innstramningen, som for eksempel Hellas, også har vært de landene det har gått dårligst for i Europa.
Og her står vi nå også, i 2014: Innstram-mingspolitikken fortsetter, sterkest i Sør-Europa men også i nord, den økonomiske veksten er svak og det økonomiske situasjonen er fremdeles ustabil. Og selv om kritikken mot innstrammingspolitikken er meget sterk, behøver vi fremdeles å artikulere krav som kan lede oss over til tredje fase. I denne situasjonen er det mange som vender seg til Keynes – vi håper å vise i det følgende at det er mer fruktbart å la seg inspirere av Marx og politisk økologi.

Kriser som (kreativ) ødeleggelse
Blant marxister finnes det forskjellige teorier som forklarer økonomiske kriser. I den nåværende krisen har det ifølge Bellofiore (2011) og Basu & Vasudevan (2013) utkrystallisert seg to dominerende posisjoner blant marxister: en som ser krisen som resultat av problemer knyttet til realisering av kapital og overproduksjon (dvs at den kapitalistiske produksjonen vokser seg større enn mulighetene til å realisere profitten) og en som fokuserer på Marx’ lov om profittkvotens fallende tendens (som ser en tendens i kapitalismen til at det blir en større andel maskiner og fast kapital i forhold til arbeid, og dermed synker profitten ettersom arbeid er den eneste kilden til produksjon av mer verdi under kapitalismen). Debatten om hvilken kriseteori som best forklarer den nåværende krisen, har gått hett for seg i mange marxistiske tidsskrifter siden 2008. Vi tror begge hovedteoriene er fruktbare innganger til å forstå dagens økonomiske situasjon, men vi skal ikke redegjøre for hele debatten her (se Holgersen 2013, i Rødt! 2/2013). Her vil vi istedet vektlegge to generelle implikasjoner fra marxistisk kriseteori vi anser som særdeles viktige i dagens situasjon.
For det første er kriser en stadig tilbakevendende del av kapitalismen. Krisen 2008 er ikke (bare) årsaket av høyrepolitikk og nyliberalisme. Selv om SV eller Rødt skulle ha rent flertall på Stortinget, ville vi fremdeles ha tilbakevendende økonomiske kriser (gitt at kapitalismen overlevde). Krisenes årsaker finnes i motsetninger innad i selve kapitalismen – så kan en eventuelt diskutere hvilke av de indre motsetningene som er av avgjørende betydning for hvilke prosesser. Og nesten like sikkert som at kriser kommer, er det at de også går over. I følge Marx er kriser «alltid bare forbigående og voldsomme løsninger avde eksisterende motsigelser.» (Marx 1973:227) Men selv om krisene «løses» gjennom nye bølger av kapitalakkumulasjon, elimineres ikke de underliggende motsetningene.
Og her kommer vi til den andre implikasjonen vi vil ta med oss: I følge marxistisk kriseteori «løses» kriser gjennom devaluering og ødelegging av kapital og verdi, og disse «løsningene» skjer alltid på noens bekostning. Den marxisten som kanskje best har beskrevet slike prosesser, er David Harvey, som med sitt begrep «romlig-temporære fixer» driver tesen at kapitalismen aldri løser sine iboende problemer, men bare flytter dem rundt – enten romslig, for eksempel gjennom å flytte produksjonen til land med lavere lønninger, eller temporært, at kapitalen i mangel på lønnsomme investeringer kaster seg inn i produksjon av noe som tar lengre tid men like fullt forventer å gi god avkastning, som produksjon av boliger, kontorer eller andre bygninger. Hovedpoenget er at kriser aldri virkelig løses innenfor kapitalismen, men bare flyttes rundt og fram (derav vår bruk av anførsels-tegn på «løsninger»), og i denne prosessen rives gamle strukturer opp og nye skapes (Harvey 1999, 2001). Mindre konjunktursvingninger og mindre kriser kan kanskje overkommes gjennom at staten skyter inn penger, men i større kriser kan slik politikk like gjerne forsterke problemene.
Kapital kan ødelegges på forskjellige måter. Pengenes verdi kan undergraves gjennom inflasjon eller destruert gjennom innstilte gjeldsbetalinger og avskrivninger av fordringer; varer kan måtte bli solgt til underpris, eller forbli usolgte og kastet; produksjonskapasitet kan stå ubenyttet, forlatt eller fysisk ødelagt; selskaper kan gå konkurs, og så videre. Gjennom å ødelegge kapital synker produksjonskostnadene, noe som igjen underletter for ny økonomisk vekst. Og når økonomien atter tar fart, inkluderes også nye innovasjoner i både teknologi og organisering – gjerne i (nye) selskaper og på nye steder.
Kapitalismens destruktive faser fører til store omkostninger for dem som gjennom-lever dem. Dette bør ikke komme som noen overraskelse for folk som er bekjente med kapitalismens natur: det er få som liker det – spesielt ikke vi sosialister – men sannheten er at kapitalismen løser sine kriser gjennom at folk mister jobb og hus og kanskje også meningen med livet. Det er fælt og avskyelig, men så er det også kapitalismen vi snakker om. Og mens vanlige folk (og enkelte kapitalister) lider, kommer (enkelte andre) kapitalister til å tjene stort: opportunistiske banker og andre store investorer som bruker krisen til fusjoner og oppkjøp; kapitalister som lykkes å slå mynt på lavere produksjonskostnader; entreprenører som gjennom flaks eller dyktighet satser på vinnende konsepter når markedet tar fart igjen. Hvilke romslig-temporære fixere som «løser» krisen, og hvilke av kapitalismens motsetninger som siden blir sentrale, kan bare historien vise, men det påvirkes også av hvordan devalueringen og ødeleggelsen gjennomføres.
Begge disse implikasjonene fra marxistisk kriseteori avviker fra en normal keynesianistisk forståelse. I følge de fleste keynesianere, som for eksempel Robert Skidelsky, er krisen et resultat av dårlige økonomisk-politiske valg, og årsaken finnes i «the wrong ideas of economics» (Skidelsky 2009:Xiv). Argumentet finner gjenklang i Keynes’ «famous last words» i The General Theory: «But, soon or late, it is ideas, not vested interests, which are dangerous for good or evil» (Keynes 1964:384). Alternativt ser mange keynesianere på «psykologiske effekter» for å forklare hvorfor folk har tatt så store lån i oppgangstider, som de siden sliter med å betjene i nedgangstider, og i tillegg mener keynesianere at økonomiske sykluser kan unnvikes og overvinnes gjennom «bedre» politisk-økonomiske reguleringer.
For keynesianske økonomer er den pågående innstrammingspolitikken bare «the wrong ideas», en irrasjonell ideologisk høyrerefleks, rene «galskapen» (Krugman 2012). For mange marxister er innstramninger derimot rasjonelle – om de vel og merke forstås fra kapitalens behov. Innstrammingspolitikken kan da betraktes som en egnet måte å gi regningen for krisen til arbeiderklassen gjennom devaluering av lønninger og pensjoner. Inspirert av Joseph Schumpeter sitt klassiske begrep skulle man neste kunne kalle det for kapitalens «kreative ødeleggelse». Sosialister må selvsagt arbeide for å lindre arbeidsløshetens og krisens effekter, men ingen kapitalistisk stat kan helt skåne arbeidsklassens fra byrdene ved kapitalistiske kriser. Spørsmålet blir hvordan, og i hvilken grad, man kan sende regningen for økonomiske kriser til andre samfunnsklasser, og hvilke former for kapital som kan ødelegges og devalueres.
Vi lever i en kritisk tid. Vi har en økonomisk krise som i størrelse bare kan sammenlignes med 1930-tallets store depresjoner – en krise som ble «løst» gjennom andre verdenskrig sine massive ødeleggelser av kapital. Men dagens krise sammenfaller også med en økologisk krise som umulig kan overses. Sammen danner de sammenfallende økonomiske og økologiske motsetningene hva økomarxisten John Bellamy Foster (2013) kaller en «epokegjørende» (epochal) krise som underminerer de materielle vilkårene for samfunnet i sin helhet. Og hva innebærer dette for de keynesiansk inspirerte løsningene som også er hegemoniske på store deler av venstresiden?

Kriseteorier og klimaet
Vi skal ikke her bruke mye plass på å vise alvorlighetsgraden til den pågående klimakrisen. Vi skal heller ikke gjøre saken mer komplisert gjennom å påpeke at også flere andre planetære grenser er overskredet, eller nære ved å bli det. Det skal være tilstrekkelig å konstatere det åpenbare: Om vi vil være noenlunde sikre på en framtid verdt navnet, må de globale utslippene av drivhusgasser så snart som mulig reduseres, og industrialiserte land som Norge må gå foran – av økonomiske, juridiske, politiske, praktiske og etiske årsaker. Det finnes ingen garantier for at en omstilling vil kunne stoppe den globale oppvarmingen, da den allerede er i god gang, men heller ingen gode grunner til at vi skal la være å forsøke. Klimakrisen må påvirke hvordan venstre-siden utformer sin økonomiske politikk, og også her er det viktig å se en keynesiansk mot en marxistisk forståelse av fenomenet.
Først må vi slå fast at fra et økologisk synspunkt er historiene til både keynesianismen og marxismen veldig belastede. Etterkrigstidens velferdskapitalisme, da Richard Nixon kunne si at «vi er alle keynesianere», bygde på eksternalisering av miljøbelastninger og utnytting av tredje verdens arbeidere og naturressurser. Den økonomiske veksten, som i seg forårsaker mange miljøproblem, var til og med høyere under kapitalismens keynesianske «gullalder» cirka 1950 til 1973, enn under den nyliberale epoken fra cirka 1980 til 2008. Den «marxistiske» planøkonomien i de realsosialistiske statene var om mulig enda mer økologisk ødeleggende.
Keynesianismen som idé gjorde et solid comeback i 2008, og dens nye popularitet hang sammen med et ønske om å igjen kunne regulere og styre kapitalismen. Viljen til å styre økonomien politisk lokker også forsvarere av «grønn keynesianisme». Allerede tidlig i krisen så blant andre New Economics Foundation og FNs miljøorgan UNEP muligheten til å kunne kombinere keynesianistisk krisepolitikk og klimaomstilling gjennom «green new deals»: her skulle statlige stimulanser, som i klassisk keynesianisme ofte investeres i veibygging og boliger, i stedet pløyes ned i fornybar energi, klimavennlig transport og energieffektiviseringer. Det ble presentert som en vinn–vinn situasjon hvor arbeidsledigheten skulle minske, den økonomiske veksten ta fart og velferden bevares – samtidig som klimaet ble reddet. Hvem kan vel motstå en slik vinn–vinn-situasjon? I land som Sør-Korea, Kina og USA ble det også gjennomført den hel del grønne satsninger i krisens keynesianske fase.
Selv om dette umiddelbart låter fornuftig for mange, finner vi ved nærmere øyesyn likevel dype motsigelser. Keynesianismen handler om å etablere samfunnsmessig produksjon og konsumpsjon på et likevektsnivå med full sysselsetting, det vil si nære kapasitetstaket (som også forklarer dens fantastiske evne til å skape økonomisk vekst i etterkrigstiden). Hvis klimaomstilling handler om å produsere mer og bygge nytt, kan dette være et nyttig redskap. Og vi ser ikke helt bort fra at keynesianske stimuleringer kan legge grunnen for en ny kapitalistisk utviklingsblokk som kombinerer informasjonsteknologi og fornybar energi, i det Jeremy Rifkin kaller «den tredje industrielle revolusjonen» (Rifkin 2011).
Men i lengden er det umulig å kombinere keynesianismens høye økonomiske vekst, massekonsumpsjon og masseproduksjon, med økologisk holdbarhet. Selv om stimuleringen rettes direkte mot «grønne sektorer» kommer den økonomiske veksten, gjennom de multiplikasjonseffektene som skapes, til å spre seg til de «grå» og «svarte» sektorene. Selv om energiproduksjonen og transportsystem suksessivt gjøres mer fornybare, kreves gigantiske mengder naturressurser for å opprettholde et økonomisk system som dør uten eksponentiell vekst. Borgerlige og keynesianske økonomer er alltid snare med å påpeke at økonomisk vekst ikke nødvendigvis må innebære økt energi- og ressursbruk, tvert imot, får vi ofte høre: en omlegging er bare mulig om noen tjener penger på den. Gjennom effektiviseringer, subsidieringer og dematerialisering (en trend bort fra produksjon av energi- og materialintensive varer og tjenester, over til mer miljøvennlige tjenester) er en «grønn» økonomisk vekst mulig.
Men vi har vanskelig med å se hvordan
klimaet kan reddes uten en absolutt minskning av økonomien. Denne posisjonen forbindes ofte med den voksende degrowth/ decroissance-skolen, men også marxister som John Bellamy Foster har bidratt med viktige analyser av hvordan kapitalismen ikke kan bli holdbar. Analysen til Foster (2000) går ut fra Marx sin interesse for sin europeiske samtids største økologiske problem: avrenning av jordas nærings-emner, som han analyserte som en direkte konsekvens av overgang til et kapitalistisk jordbruk. Mekaniseringer og produktivitets-økninger fristilte majoriteten av jordbruksarbeidere som ble tvunget til byene og industriarbeid. Ved at mennesker ble skilt fra jorda ble også jorda fratatt sine naturlige næringsmidler, samtidig som den menneskelige avføringen skapte miljøproblemer i byene. Denne forstyrrelsen kalles i Kapitalen volum tre, for en «uhelbredelig rift i det sosiale stoffskiftets samlede prosessoläklig reva [rift] i den sociala ämnesomsättningens ömsesidiga process» (Marx 1973:719). Riften kunne midlertidig overbygges ved at næringsemner ble tilført jorden gjennom frarøving av reserver av guano (fugleskitt) fra den peruanske stillehavskysten, og siden gjennom utvikling av kunstgjødsel av forskjellige slag. Men disse nye og midlertidige forskyvningene (shifts) skaper stadig nye rifter som krever nye forskyvninger og så videre. Og den grunnleggende motsetningen forblir uløst.
Foster utvider denne riften i den sosiale metabolismen til å beskrive kapitalismens generelle forhold til naturen; hvor den grunnleggende motsetningen er kapitalismens fokus på bytteverdi fremfor bruksverdi og kapitalismen har en manglende evne til å sette verdi naturen. Denne onde sirkelen kan bare bli avbrutt av en sosialisme, der «den samhälleliga människan, de förenade producenterna, rationellt reglerar denna sin ämnesomsättning med naturen, bringar den under sin gemensamma kontroll i stället för att behärskas av den som en blind makt» (Marx 1973:726).
For å forklare hvordan effektiviseringer under kapitalismen ikke fører til mindre miljøpåvirkning, viser Foster ofte til en annen klassisk politisk økonom. I The Coal Question noterte Stanley Jevons i 1865 at dampmaskinens økte effektivitet ikke førte til en lavere konsumpsjon av kull – heller tvert om. Forklaringen til dette Jevons paradoks er at effektiviseringer skaper større profitt til kapitalisten som dermed kjøper flere dampmaskiner, øker produksjonen og dermed også den absolutte kullkonsumpsjonen. Dette illustrerer også hvorfor det er vanskelig å forestille seg en dematerialisert og grønn kapitalisme; ønsket om en resurseffektiv produksjon, det vil si en relativ frikopling mellom økonomiens størrelse og miljø-påvirkningen, leder nemlig til volumøkning i absolutte mål og dermed til økt, ikke minsket miljøpåvirkning.
På tross av at Vesten har drevet miljø-politikk i 40–45 år, og på tross av all diskusjon om post-industrialisme og tjenestesam-funn, så fortsetter bare menneskenes miljø-påvirkning å øke. Vår post-industrialisme er avhengig av fysisk vareproduksjon andre steder. Kapitalismen er et system som krever økonomisk vekst, noe som alltid har vært basert på økt produksjon av fysiske varer og ting. Vi har vanskelig for å se hvordan kapitalismen på magisk vis skal gjøre seg av denne iboende tendensen.
Selv om en keynesianistisk «green new deal» kan bli et politisk kraftfullt verktøy i nær framtid, vil den etter alt å dømme primært bidra til en forskyvning som gir opphav til nye rifter i den sosiale metabolismen. Men den vil ikke løse de underliggende motsetningene som har skapt den økologiske krisen i utgangspunktet. En grønn keynesianisme, om vi skal være pragmatiske, kan i beste fall mobiliseres i en omstillingsprosess, men kommer ikke til å oppheve behovet for å konfrontere selve kapitalismen.

En vei av reformer
Begge forfatterne av denne teksten er medlemmer av det svenske Vänsterpartiet, og i en svensk versjon av teksten viser vi hvordan keynesiansk tenkning rundt den økonomiske krisen også gjennomsyrer mye av vårt partis politiske og teoretiske arbeid. Men det er ikke vanskelig å finne lignende eksempler fra Norge. For SV sin del kan vi vise til hvordan regjeringen faktisk håndterte og diskuterte krisen fra 2008, mens dagens tilnærming, lik den i mange land, handler mye om en beundring av Tomas Piketty.
Bør sosialistiske partier i det hele tatt gå til valg på å løse kapitalistiske kriser? Hva om man vinner valg med løfter om å «investere seg ut» av krisen, for siden bare å forsterke problemene? Eller som vi nevnte i introduksjonen, gitt at vi har feil og strategien skulle fungere meget bra; hvordan takler jordkloden en ny 40 års syklus med god økonomisk vekst? Her må sosialister ha to tanker i hodet samtidig. Vi må erkjenne at kapitalismen alltid kommer til å produsere kriser som uansett får konsekvenser for arbeidere og fattige, men også innse at kriser og dens konsekvenser til en viss grad kan styres og lindres.
Den enkle svaret er alltid å rope etter «revolusjon» eller «sosialisme». Og absolutt, skal vi gjøre oss av med de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og riften i den sosiale metabolismen finnes det trolig ingen alternativ. Men analyserer vi hvordan mennesker relaterer seg til hverandre og hvordan politisk endring normalt skjer, hjelper det neppe å stille seg på et gatehjørne og rope på revolusjonen. Ikke minst med hensyn til den akutte økologiske situasjonen blir en kategorisk avvisning av reformer en luksusposisjon vi ikke kan unne oss. Vi er i en historisk periode hvor vi behøver forslag på reformer som kan møte både de økonomiske og økologiske krisene. Og ikke minst bør vi etterstrebe reformer som endrer maktbalansen mellom arbeid og kapital, og fører oss nærmere et sosialistisk samfunn, ikke ulikt hva Andre Gorz (1968) kalte ikke-reformistiske reformer. Radhika Desai (2010) mener at reformer kan være av reformistisk eller revolusjonær art: om de bare bidrar til en løsning på et problem innenfor systemet (reformisme) eller bidrar til å velte det bestående og bli revolusjonære. Det er derimot vanskelig å si på forhånd hvilken reform som er av hvilken art, da det også bestemmes av den bredere politiske situasjonen og styrkeforhold.
Vi skal ikke her lansere noen fullstendig handlingsprogram for krisehåndtering. Vi skal likevel forsøke oss, med en viss ydmykhet, å diskutere med hvilke reformer vi best kan møte utfordringene, og samtidig ta oss bortom reformismen. Det sier seg selv, at hva som nå kommer, vil behøve mer samtale, diskusjon og aksjon som også må inkludere både feministisk og annen teori. Likevel vil vi foreslå fire reformer som vi tror kan være vitale og konstruktive, og som vi tror kan tjene som eksempler på ikke-reformistiske reformer. De tre første reformene skal være velkjente for folk med fartstid på venstresiden, men vil kanskje framstå i nytt lys etter analysen over. Det fjerde forslaget er mer innovativt, og blir derfor det vi legger mest vekt på her. Forslagene, om de skulle bli gjennomført, vil også kunne lede til nye problemer og skape nye motsetninger; som for eksempel at mindre konsumpsjon skulle føre til ytterligere problemer med å realisere kapitalen. Ingen av de fire reformene skulle i seg selv lede oss forbi kapitalismen, men alle vil kunne føre oss til nye plasser hvor vi må kjempe nye kamper. Men slik blir det, når man tar på alvor reformers natur.

1. Lønnstak
Det er i dag mange som ikke behøver å tenke pris før de kjøper en flyreise til Kina eller en ny bil. Dette er for det første urettferdig med tanke på hvor mange det er som sliter med økonomien – også i Norge, men ikke minst globalt – men det er også en katastrofe for planeten. Venstresiden må erkjenne at det ikke bare er fattigdom som er et problem, det er overdrevet personlig rikdom også.
Da mennesker i en svensk undersøkelse ble spurt om hvor store de trodde de økonomiske forskjellene var, så undervurderte folket forskjellene grovt. Og da de ble spurt om hvor store de mente de økonomiske forskjeller burde være, ville de ha mindre forskjeller enn hva de trodde forskjellene var – og dermed langt, langt mindre enn hva forskjellene faktisk var. Svenskene ville at den rikeste femtedelen skulle eie 25 prosent av all rikdom, men i virkeligheten eide de 87 prosent (se Aftonbladet 2013).
Dette er selvsagt ikke bare et svensk fenomen, ettersom gapet har økt enormt i hele den vestlige verden de siste tiårene. Og dette er åpenbart en tendens uten demokratisk legitimitet. Norge har til en viss grad vært unntaket i dette selskapet, men med ny regjering – som ikke minst har latt seg inspirere av Sverige – kommer denne trenden til å penetrere også det norske samfunnet. Internasjonalt har debatten om økonomiske forskjeller tatt fart med hypen av Thomas Piketty, og hans insistering på skattlegging av finans, eiendom og arv er absolutt noe sosialister må ta med seg. Men i motsetning til oss vil Piketty primært ha skattlegginger for å redde kapitalismen.
Det bør innføres et lønnstak, det vil i praksis si en marginalskatt på 100 prosent på inntekter over en viss grense. Dette skulle (i tillegg til åpenbare innvirkninger på kjønnsmaktsordningen) justere forskjellene slik at de bedre matcher folkeviljen, men fra for eksempel Wilkinson og Pickett (2011) vi vet også at økonomisk likhet skaper bedre samfunn på veldig mange forskjellige måter. Vi registrerer at Rødt argumenterer for makslønn på 1,5 millioner, noe som kan være et fornuftig tak. I Sverige ville en grense på 1 million bare omfatte en prosent av befolkningen. En lønnstak skulle selvsagt ikke være en vanntett reform, da pengestrømmer også skulle finne nye hull – som også må tettes.
Det meste tyder på at økende ulikhet i rikdom også er en viktig årsak til både økonomisk ustabilitet og økologisk utnytting. Økonomisk, ettersom en høy andel privat kapital fører til en jakt etter avkastninger som lett skifter fokus fra langsiktige innvesteringer til spekulasjon, river opp statlige reguleringer, skaper finansiell usikkerhet, bidrar ikke til den offentlige sektoren i forhold til krisehåndtering etc. Økologisk, ettersom det betyr økt uholdbar konsumpsjon. Den enorme, iøynefallende konsumpsjonen som inntektsforskjellene muliggjør, drypper også nedover hvor samtlige klasser anstrenger seg for å beholde sine plasser i et konsump-sjonsbestemt statushierarki. Denne økologisk ødeleggende statusjakten drives ovenfra, men pågår i alle sjikt – om så med lånte penger.

2. Arbeidstidsforkortning
Også arbeidstidsforkorting er et populært krav, og forskning viser at det skulle sannsynligvis skapt både flere arbeidsplasser gjennom arbeidsdeling, og mindre miljø-påvirkning om tilbudet av arbeidskraft minsker samtidig som en potensiell lønnsøkning helt eller delvis tas ut i form av arbeidstidsforkortning. Altså mer fritid og avtagende konsumpsjon7.
Det finnes en tendens i kapitalismen til at stadig nye tekniske utviklinger fører til effektiviseringer, som igjen fører til at færre mennesker trengs for å gjøre de samme oppgavene. Selv om denne tendensen i høy grad er drevet av en voksende energitilførsel som ikke er mulig etter en overgang til fornybare energikilder, er det allerede åpenbart at det blir stadig vanskeligere å opprettholde en høy sysselsettingsgrad gjennom produktivt arbeid. I den vestlige verden har de fleste land gått inn i faser med permanent høy arbeidsløshet. Det økonomiske systemet trenger oss ikke lengre, i alle fall ikke alle. Men økonomien skal være til for oss – ikke motsatt – derfor må vi dele på jobben.
Lav arbeidsløshet er også en nøkkel til å endre styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, noe som kan legge grunn for en høyere lønnsandel og generelt mer progressive politikk. Kravet om arbeidstidforkorting har normalt hatt særlig støtte hos kvinner, og vil ventelig ha positive effekter på likestillingen, mest konkret ved at det blir enklere for deltidsansatte å få heltidslønn. En arbeidstidsforkortning er ikke revolusjonært i seg, men peker unektelig framover – i motsatt retning av maksimal konsumpsjon og vekst. (For en mer utførlig beskrivelse av arbeidstidsforkortningens miljøpåvirkninger enn hva vi presenterer her, se Warlenius 2013.)

3. En ny grønn giv
De verste miljøeffektene av en keynesiansk inspirert investeringspolitikk kan unngås gjennom at de rettes mot «grønne sektorer». Vårt forslag er derfor en «new deal» som utelukkende innebærer satsinger på saker som kan erstatte fossile strukturer (fornybar energi, energieffektiviseringer av eksisterende og nye bygninger, satsing på jernbane og annen kollektivtrafikk) samt virksomheter med veldig lav miljøpåvirkning (som for eksempel helse, skole, omsorg, samt mange former for kultur og fritidsaktiviteter).
Selv om vi er tvilsomme til i hvilken grad store statlige investeringspakker kan permanent lede oss ut av krisen, kan det ha positive (i det minste kortsiktig) påvirkning på jobbskaping. Og uansett er offentlige innvesteringer nødvendige for å kick-starte de store satsningene på fornybar energi som vil kreves.
Men store investeringer er ikke tilstrekkelig. Om ikke andre typer av tiltak implementeres parallelt, kommer de – via multiplikasjonseffekter – å spre seg til «grå» eller «svarte» deler av økonomien. Den fornybare energien kommer, alt annet likt, neppe til å erstatte fossilbasert energi, bare komplementere den, og dermed minsker heller ikke utslippene. Dette undersøkes i en banebrytende studie av Rickard York (2012), som viser at satsninger på fornybar energi snarere blir en komplettering til allerede eksisterende kapasitet. Fortrengningseffekten er så liten som en tiendel: hver ny megawatt elektrisitet fra vind erstatter ikke 1, men bare 0,1, megawatt fossil. York sin konklusjon er at «direct supression of fossil fuel use» (York 2012) trengs for å minske utslippene.
Hvilket fører oss over til vårt siste forslag.

4. Ødelegg det som ødelegger planeten
I tråd med marxistisk kriseteori, argumenterte vi tidlig i denne teksten, for at det ikke er tilstrekkelig med investeringer og økt stimulering av etterspørselen for at kapitalismen skal komme seg ut av store økonomiske krise: Det kreves også destruksjon og devaluering av kapital for å senke kostnader, konkurrere ut gammel kapital og gi plass for ny. Deretter diskuterte vi den økologiske krisen, som er så akutt at vi ikke har tid til gradvise utfasinger av fossilsamfunnet – det kreves abrupte brudd om vi skal ha en rimelig sjanse til å klare klimamålene. Med andre ord rekker det ikke å sette opp vindkraftverk og lage el-biler. Vi må aktivt sørge for at kullkraft, oljeplattformer og bensinbiler tas ut av produksjon.
Spørsmålet blir da: Om den beste måten å komme seg ut av en krise er å destruere og devaluere kapital, og massive mengder kapital må destrueres på grunn av miljøet, kan vi da finne rom for progressive, ikke-reformistiske reformer? Kan vi politisk bestemme hvilken kapital som skal destrueres, hvilke selskaper som skal gå konkurs, og hvem som skal betale – og samtidig ta oss ut av krisen (i det minste midlertidig)?
En del tyder på at det finns et visst politisk spillerom her. Et nærliggende eksempel er de stadige strukturforandringene som kjennetegnet den «svenske modellen». Her skapte den solidariske lønnspolitikken – lik lønn for likt arbeid uansett selskapets betalingsevne – et trykk på forandringer som førte til destruering av en viss type kapital: nemlig de selskaper og bransjer som savnet evnen til å betale høye lønninger. Selskaper gikk konkurs og folk mistet arbeid og ofte tvunget til å flytte, men smerten ble lindret av høy arbeidsledighetstrygd, muligheter til omskolering og ikke minst nye jobber med høye lønninger.
Med dagens krisepolitikk ser det annerledes ut. I stedet for at selskaper med lav produktivitet går konkurs, innebærer innstrammingspolitikken at det primært er arbeidernes velferd, lønninger og pensjoner som destrueres. Poenget her er ikke å beklage den svenske modellens fall, men heller å illustrere at kapitalismens behov av å destruere kapital synes å kunne styres politisk. I det minste til en viss grad. Dette er en viktig konklusjon.
Klimanytten av en grønn investeringspolitikk vil kunne øke betydelig om den ble kombinert med et program for destruering av den infrastrukturen som holdes oppe av fossilt brensel. Dette vil også kunne lede til større økonomisk vekst og lønnsomhet i de grønne sektorene, enn hva som skulle vært tilfelle om de svarte sektorene ble opprettholdt. Har vi rett, bør Europas venstreside møte the Epochal Crisis med å endre retningen på kapitaldestruksjon: fra statlige nedskjæringer i det offentlige trygghetssystemet til en umiddelbar og endelig destruksjon av den fossile sektoren og infrastrukturen.
Hvordan kan en slik omlegging av kapitaldestruksjonen komme i stand? I spørsmål om policy og strategi forholder vi oss åpne, og innser at det behøves mye mer tenking og diskusjon, men noen tentative tanker kan vi formulere. For det første må vi slutte å subsidiere miljøødeleggelse og vende forskning bort fra hvordan vi ytterligere skal ødelegge planeten. I de fleste land i verden gis statlig støtte til investeringer i olje, kull og gass – og bensinpriser, infrastruktur til flyplasser og veier subsidieres. For det andre må vi vende strømmen. Feed-in-tariffer for fornybar energi kan bidra til å gjøre langsiktige investeringer mer lønnsomme. Hva om det norske oljefondet (som det ikke heter, men som det er) hadde dratt seg ut – ironisk nok – av enhver investering i fossilt kapital og investerte i grønn omstilling hjemme samt betalte av sin klimaskyld til Sør? Ekstremt høye karbonavgifter og et kraftig senket internasjonalt utslippstak er andre strategier som også har sine for- og bakdeler. I siste instans må vi selvsagt være beredt på å regulere bort de verste klimasyndebukkene, som norsk olje- og kullproduksjon. Det må helt enkelt forbys.
Dette vil selvsagt ha påvirkning på livet til folk som arbeider i den fossile sektoren, og fra et venstresynspunkt er det essensielt at omstillingen skjer på måter som minimerer de negative effektene for arbeiderne. Byrden kan dog lettes gjennom at nye jobber er skapt gjennom arbeidstidsforkortning og gjennom en ny grønn giv – som argumentert for over.

Ødeleggelse som kreativ prosess
Hvilke sosiale relasjoner som blir hegemoniske etter den nåværende krisen, er i stor grad avhengig av maktforholdene mellom klasser. Vi mener venstresiden må møte krisen på en mer offensive og kreative måte enn hva man hittil har gjort, hvor økte lønninger, regulering av finanssektoren og å stoppe privatiseringer er de stadige svarene på kapitalismens problem.
Når kapitalismen gjennom kriser og omveltninger ødelegger og destruerer det eksisterende, skapes også nye strukturer og relasjoner. Ødeleggelse er den andre siden av det skapende (noe allerede Bakunin visste), og den kreative ødeleggelsen av fossil kapital kan være begynnelsen til noe nytt. En destruksjon av fossil kapital er en lang prosess, som overgår de tre andre reformforslagene i sin radikalitet – ironisk nok er det likevel den eneste reformen som før eller senere vil måtte skje.
Overgangen til et virkelig økologisk holdbart samfunn blir dramatisk, men i den solidariske varianten av en slik prosess er det essensielt at alle bidrar: Derfor kan arbeidstidsforkortning og lønnstak også bli nøkkelreformer. Om reformene vi har foreslått skulle bli iverksatte, ville det skape ny dynamikk i kapitalismen – forhåpentligvis på måter som tjener andre grupper enn de som har tjent mest de siste tiårene. Men det vil lenge være uklart om slike reformer blir reformistiske eller revolusjonære; om de blir kortsiktige framganger i en lang kamp, eller viktige steg i en rask overgang til en samfunn bygd på et rettferdig fordeling av makt og penger, og en bærekraftig uttak av ressurser. Et samfunn bortenfor økonomiske kriser og økologiske katastrofer. Vi kaller det økososialisme.

Referanser:
– Aftonbladet (2013): «Vi vill ha det mer rättvist. Inkomstklyftorna betydligt större än vad svenskarna tror.» Internet: http://www.aftonbladet.se/nyheter/article16903360.ab (publisert 05.06.2013).
– Basu, Deepankar & Ramaa Vasudevan (2013): «Technology, distribution and the rate of profit in the US economy: understanding the current crisis». Cambridge Journal of Economics, 37: 57–89.
– Bellofiore, Riccardo (2011): «Crisis theory and the Great Recession: a personal journey, from Marx to Minsky». Research in Political Economy, 27: 81–120.
– Callinicos, Alex (2012): «Contradictions of austerity». Cambridge Journal of Economics 36(1): 65–77.
– Corsetti, Giancarlo (2012): «Has austerity gone too far?» Internet: http:// www.voxeu.org/article/has-austerity-gone-too-far-new-vox-debate. Publisert 04.02.2012.
– Desai, Radhika (2010): «Consumption demand in Marx and in the current crisis». Research in Political Economy, (26): 101–143.
– Foster, John Bellamy (2000): Marx’ Ecology: Materialism and Nature. New York: Monthly Review Press.
– Foster, John Bellamy (2013): «The Epochal Crisis». Monthly Review, 65:05.
– Gorz, André (1968): Strategy for Labor. A Radical Proposal. Boston: Beacon press.
– Harvey, David (1999): The Limits to Capital. Verso, London.
– Harvey, David (2001): «Globalization and the «Spatial Fix». Geographische Revue 2: 23-30.
– Herndon, Tomas, Michael Ash & Robert Pollin (2013): «Does High Public Debt Consistently Stifle Economic Growth? A Critique of Reinhart and Rogoff». Political Economy Research Institute, University of Massachusetts Amherst. Working paper Series, number 322. April 15, 2013.
– Holgersen, Ståle (2013) Hundre år med marxistisk kriseteori. Tidsskriftet Rødt! Nr2/2013. Pp. 16-29. http://marxisme.no/index.php/2013/nr-2-2013/977-hundre-ar-med-marxistisk-kriseteori.
– Keynes, John Maynard (1964): General theory of employment, interest and money. London: First Harvest.
– Krugman, Paul (2008): The Return of Depression Economics – and the crisis of 2008. London: Penguin Books.
– Krugman Paul (2012): «Europe’s Austerity Madness». New York Times, 2012-09-27. Internet: http://www.nytimes.com/2012/09/28/opinion/krugman-europes-austerity- madness.html?_r=0
– Marx, Karl (1973): Kapitalet. Kritik av den politiska ekonomin, Tredje boken. Lund: Arkiv förlag.
– Reinhart, Carmen & Kenneth Rogoff (2010): «Growth in a Time of Debt». American Economic Review, 100(2): 573–578.
– Rifkin, Jeremy (2011): The Third Industrial Revolution. How Lateral Power is Transforming Energy, the Economy, and the World. New York: Palgrave Macmillan.
– Skidelsky, Robert (2009): Keynes: The Return of a Master. New York: Public Affairs.
– Warlenius, Rikard (2013): «En grön arbetstidsförkortning? Om samband mellan arbetstid, tillväxt och miljöpåverkan». Socialistisk Debatt, nr 204-206 (2013).
– Wilkinson, Richard G. & Pickett, Kate (2011): Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. Oslo: Res Publica

Under general Suhartos maktovertakelse i Indonesia i 1965/66 ble opp mot 3 millioner mennesker myrdet og omkring 1.5 millioner ble satt i arbeidsleire.

Med USAs hjelp var målet å kvele «den livsfarlige farsotten kommunismen». Men det lar seg ikke gjøre å drepe idéer. Kommunismen lever fortsatt i Indonesia.

Anna-Britt Sternfeldt er svensk frilansskribent. Hun har skrevet to e-bøker: Hundarna på Bali og Muslimska Kvinnors Strävan Efter Jämlikhet. Se mer om forfatteren på http://www.sternfeldt.se/ Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Etter at Indonesia ble selvstendig i 1949, så USA med uro på utviklingen i landet. En viss grad av demokratisk utvikling kunne nok tolereres, men den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske tendensen som vokste seg stadig sterkere, likte de ikke. Daværende president Sukarno pakket ikke inn ordene sine. Han var hard i sin kritikk av den vestlige verden, og han handlet deretter. Han tvang både Verdensbanken og det Internasjonale Valutafondet ut av landet, etter å ha anklaget dem for å konspirere med multinasjonale konserner. Han nasjonaliserte flere nøkkelindustrier, og utviklet nære forbindelser med det indonesiske kommunistpartiet, PKI, som på det tidspunktet var verdens tredje største kommunistparti. Sukarno inspirerte mange i Asia, men skremte den vestlige verden med sin politikk og sin støtte til PKI.

Indonesia er et land med enorme naturressurser som den vestlige verden med sin kolonihistorie gjerne ville legge beslag på. Slik det utviklet seg på 1960-tallet, risikerte de imidlertid å bli snytt for festen. Men det tenkte ikke USA å gå med på. Sammen med det indonesiske militæret, religiøse ledere og høyreøkonomer iscenesatte USAs regjering et statskupp. Den 30. september 1965 ble sju høyerestående offiserer myrdet, av dem var det seks generaler. Skylden ble lagt på PKI. General Suharto tok over den militære ledelsen, «kuppet» ble slått ned, hvorpå det ble innledet en massakre på 3 millioner mennesker og 1,5 millioner havnet i arbeidsleire under fryktelige forhold. «Den livsfarlige farsotten kommunismen skulle kveles.» Det kunne være nok å være venn eller slektning med en kommunist, eller være intellektuell eller etnisk kinesisk. Alle som ble betraktet som en trussel mot den politiske ordningen som Suharto og hans allierte ville innføre, ble anklaget for å være kommunister. Og de skulle elimineres.

Jeg treffer overlevende fra massakrene i Bukittinggi på vestre Sumatra. Det er en gruppe eldre kvinner og menn, kristne og muslimer, alle medlemmer av YPKP 65, en organisasjon som undersøker og dokumenterer det som skjedde i løpet av 1965 og 1966. Den øver også press på regjeringa for å få oppreisning. De treffes også for å kjenne fellesskapet og gi hverandre støtte i det daglige livet, som kan være vanskelig når man har traumatiske opplevelser bak seg. Johanna Maria var lærer på en skole som ble drevet av Gerwani, kvinneorganisasjonen til PKI. For den «forbrytelsen» fikk hun 12 år i arbeidsleir. Ali Munar studerte økonomi og kommunisme ved universitetet.

Han fikk også 12 år. Muluk var med i en ungdomsorganisasjon som hjalp PKI. Han ble aldri fengslet, men var tvunget til å møte opp hos politiet hver uke i 12 år. En gang ble han vitne til at 15 mennesker ble drept i nærheten av avlingene sine. Militæret visste ikke at det ble drevet jordbruk i området, så de brukte denne plassen til regelmessige henrettelser. De lot bare kroppene ligge der og råtne, forteller Muluk. Stanken var forferdelig.

Rosnina var medlem i Gerwani og fikk 12 år i arbeidsleir. Hun hadde med seg sitt ettårige barn i fengslet. Barnet døde etter en tid. Mannen hennes ble også satt i en leir, men han forsvant etter sju måneder. Hun forteller:

De fortalte meg at de hadde hugget hodet av ham og slengt det i elva, og etterpå hadde de kastet kroppen i en ravine. Det var en del av torturen. Jeg måtte ofte se på at mennesker ble drept. Det var noe de gjorde for å true meg. Hvis jeg ikke sa det de ville vite, truet de med å drepe meg.

Manismar var også aktiv i Gerwani og i likhet med de andre fikk hun straffen på 12 år i leir. Hun hadde med seg sin 9 måneder gamle datter i fengslet, og der måtte hun vokse opp. Mannen til Manismar var en leder i PKI, og han ble drept. Selv ble hun stygt torturert.

De satte tunge bord på føttene mine, så i dag har jeg ikke noen følelse i stortærne.

De dro av meg håret og slo ut tennene mine. De stakk pistoler i magen min og truet med å drepe meg.

Akkurat som de andre kvinnene har fortalt, sier hun at en av venninnene hennes ble voldtatt. Jeg lurer på hvilken av kvinnene som egentlig snakker om seg selv. Kanskje alle sammen.

De er herjet, skadet og sover dårlig om natten. Men de er fortsatt kommunister. Fangenskap og tortur kunne ikke drepe troen på et politisk system som bygger på likhet og rettferdighet, på en økonomi som setter mennesket i sentrum framfor kapitalen. Når Manismar, som nå er 80 år, spør om jeg kjenner til marxismen, svarer jeg at jeg ikke bare kjenner til den, men at jeg til og med har studert den. Da lyser hun opp som et lykkelig lite barn, hun får tårer i øynene og omfavner meg heftig.

Stigmatiseringen som fulgte massakrene i 1965, og Suhartos systematiske heksejakt og indoktrinering har likevel ikke hindret en ny generasjon i å oppdage og bli tiltrukket av den kommunistiske ideologien. Jeg treffer noen av dem i Medan på nordre Sumatra i et lokale som tilhører kulturorganisasjonen LEKRA. Det er et navn som ble valgt etter det kommunistiske partiets kulturorganisasjon som ble forbudt samtidig med PKI. Det er bedre at vi er en kulturorganisasjon, sier Faisal Rizal. Han er 34 år og eldst i gruppa av omtrent 40 gutter og jenter som treffes for å diskutere politikk.

Det er tillatt å være kommunist som individ, men kommunistiske grupper med en politisk plattform er forbudt.

Derfor har Faisal og hans venner begynt å hjelpe til med lokale prosjekter som er i tråd med deres synspunkter, men uten at de trenger å skilte med at de er kommunister. Det kan dreie seg om å bygge en bærekraftig bondebevegelse, eller skape alternative økonomiske modeller, for eksempel selvforsørgende permakulturprosjekter. Det handler i det hele tatt om å jobbe med lokale prosjekter som styrker mennesker på grasrotnivå, og som er en motvekt til den kapitalistiske utsugingen.

Slik håper vi å kunne gjenoppbygge den kommunistiske bevegelsen med fornyelse og forandring som ledetråd. Og når tida er moden, kan vi si at det vi holder på med er kommunisme i praksis – makt og eierskap til folket.

Den kommunistiske gruppa i Medan har blitt utviklet gjennom venners nettverk og sosiale media, som er viktige fora for kontakt. Som de overlevende i Bukittinggi består også denne gruppa både av kristne og muslimer. Ferdinand Jonathan, 24 år, synes ikke man skal blande religion inn i politikken. Hver enkelt må få ha sin tro. Han mener det er en styrke for gruppa at de har ulike religioner. Jeg er nysgjerrig etter å få vite mer om mulighetene til å forene islam og kommunismen. Faisal mener det går helt utmerket siden de deler samme verdier om fred, rettferdighet og solidaritet. Allerede under en kommunistisk kongressen i Indonesia i 1923 ble det erklært at alle muslimer plikter å anerkjenne de menneskelige rettighetene, og at Mohammed har sagt at en av Guds befalinger er at vi må kjempe mot undertrykkelse og utsuging – akkurat som kommunismen.

Det finnes kommunister innenfor mange organisasjoner i Indonesia. Det forteller Bedjo Utung, som jeg treffer i den indonesiske hovedstaden Djakarta. Han er leder for YPKP 65. Kommunistpartiet hadde en enorm støtte i folket, og det forsvinner ikke sånn uten videre, uansett hvilke overgrep.

Mange kommunister holder seg ganske enkelt «gjemt» i lovlige venstregrupper og andre organisasjoner, som for eksempel vårt YPKP. Det er en måte å leve «stuerent» til det politiske klimaet blir mer sjenerøst og vi får den demokratiske retten til å velge vår politiske oppfatning.

Bedjo satt selv i en leir under fryktelig forhold, med tortur og sult. For å overleve måtte han og hans medfanger spise det de kunne komme over når de arbeidet på rismarkene. Det kunne være løv, snegler, rotter, slanger, hunder og katter. Men alt det vanskelege som Bedjo har gått gjennom, har ikke drept den politiske lidenskapen hans, snarere tvert i mot. Han jobber med glød for YPKP, og for at han og vennene hans en dag skal få oppreisning.

Hittil har hverken den indonesiske regjeringa eller domstolen for menneskerettigheter erkjent noen som helst slags misforhold knyttet til tidligere regimer. Landets kommisjon for menneskerettigheter, Komnas HAM, leverte en rapport med intervjuer av 349 øyenvitner til statsadvokaten i 2012, og ba om en offisiell gransking av det som skjedde i 1965/66. Statsadvokaten avslo søknaden med den begrunnelsen at det ikke fantes tilstrekkelig bevis til å motivere en offisiell juridisk gransking. Nok en gang ble alt bare sopt under matta. Men så hendte det noe.

I desember 2012 kom dokumentarfilmen The Act of Killing. Den er laget ut fra perspektivet til overgriperne den gang, og da ble det som har vært helt tabu i Indonesia plutselig et diskusjonstema i hele landet. Stillheten er brutt en gang for alle, selv om ingen så langt er stilt til ansvar.

Frustrasjonen etter avslaget på rapporten fra Komnas HAM, og inspirasjonen etter det sterke budskapet i The Act of Killin førte til at noen menneskerettsaktivister og overlevende fra 1965/66 samlet seg i Holland, og bestemte seg for å organisere et Folkets Tribunal i Haag i 2015. Nettopp Haag har stor symbolverdi, og året 2015 har betydning siden det markerer «50 års stillhet». Arbeidet er bare i innledningsfasen, så foreløpig er det ikke annet å si om det enn at tribunalet har politisk støtte i Holland, og at Komnas HAM gir sin fulle støtte. Nå er det ikke bare den indonesiske regjeringa som er skyldig overfor folket sitt. Suhartos overgrep foregikk mens hele den vestlige verden gjorde gode miner til slett spill. Så det er mange som har et ansvar for at tribunalet i Haag i 2015 får oppmerksomhet, og for at de indonesiske ofrene får oppreisning.

Man skulle tro USA hadde nok med å slippe bomber og krige, at konflikten med Russland i Ukraina tar for mye tid. At møter om handelsavtaler på presidentnivå står litt i veien når det skal «presisjonsbombes». Men så er det akkurat motsatt: Det er handelsavtalene som er det viktigste, de skal på plass for å sikre det viktigste: profitten. Bombene er en støttefunksjon for monopolenes kamp for «frihandel», dvs. maksimal profitt og total dominans.

TISA er en avtale for å privatisere tjenester. Lage regler sånn at det er fritt fram for kapitalen til å privatisere offentlig sektor, over alt og når som helst. Det er en avtale som hvis den blir vedtatt, får langt større konse-kvenser for Norge enn EØS-avtalen. Faktisk på veldig kort sikt, det forhandles nå, i det skjulte.

1. november var det internasjonale markeringer mot TISA over hele verden. Vi vant folkeavstemmingene i 1972 og 1974, men ble kuppet inn i EØS.

Vi kan vinne mot TISA.

Det blir en bombe!

Erik Ness

Innhold Leder: TISA sine bomber…………………………………………………………………………… 2 Plukk……………………………………………………………………………………………………. 4 Oscar Dybedahl: Om sosialistisk metode………………………………………………………. 6 Intervju med Helle Linné Eriksen: Valg i Skottland………………………………………….. 12 Mathias Bismo: Den grønne utfordringen……………………………………………………… 22 Mari Eifring: Fra små til store partier i Europa……………………………………………….. 34 Willy Dahl: Kan vi stole på Store Norske Leksikon?………………………………………… 40 Rolv Rynning Hanssen: TISA – en trussel mot velferd og demokrati…………………….. 50 Olav Boye: Markedsliberalistene raserer. Hva må bli LOs strategi?…………………….. 60 Morten Harper: Schengen og EØS – farlige forbundsfeller…………………………………. 68

Øyvind Andresen: På vei mot et nytt krakk?………………………………………………….. 76

Marianne Gulli og Eva Maria Fjellheim: Norsk næringslivsbistand i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter i Guatemala…………………………… 82 Per Velde: Slaget ved Dien Bien Phu, 1954………………………………………………….. 90 Bård A. Bergh: Samene og 1814……………………………………………………………….. 98 Geir Christensen: 1814–1905: Mot svenskekongen. 2014: Mot EØS…………………. 108 Fra regjeringa i Kobanê………………………………………………………………………….. 116 Erling Folkvord: Kjære kurdiske vener! ………………………………………………………. 117 Torstein Dahle: Loven om profittratens fallende tendens………………………………….. 118 Bokomtaler

• Vigdis Hjort: Et norsk hus
• Vigdis Hjort: Leve Posthornet
• Kvinnepolitisk utvalg i Rødt: Kvinnefrigjøring!
• Svetlana Aleksijevitj: Krigen har intet kvinnelig ansikt
• Jonas Gahr Støre: I bevegelse. I samtale med Jonas Bals – Veivalg for det 21. århundret
• Aksel Braanen Sterri: Tilbake til politikken. Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti
• Elisabeth Eide og Terje Skaufjord: Afghanistan – ingen fred å få
• Ken Silverstein: The secret world of oil
• Richard Heineberg: Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future
• David Harvey: Seventeen contradictions and the end of capitalism
• Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene

 

Det svært gunstige skatteregimet for offshore petroleumsvirksomhet i Norge, både for leteboring og for investeringer for produksjon, er så gunstige at de inviterer til økonomisk gambling: Staten dekker størsteparten av kostnadene.

For første gang utgjør avkastningen av Oljefondets investeringer en større andel av fondets vekst enn innskutt kapital fra staten, dvs. skatteinntektene fra oljevirksomheten.

Jens Ingvald Olsen er kommunestyre- og fylkestingsrepresentant Rødt Tromsø/Troms.

2. februar 2013 var det en euforisk stemning i fjæra på Veidnes ved Honningsvåg på Magerøya i Finnmark. Den sentrale Statoil-ledelsen, ankommet i eget charterfly, med konserndirektør for norsk sokkel, Øystein Michelsen i spissen, var der i en samstemt jubel sammen med stortings- og lokalpolitikere fra regjeringspartiene AP, SV og SP. Michelsen pekte og fortalte om hvor pumpestasjoner og kai skulle plasseres, og om tankanleggene som skulle legges i store fjellhaller. Stemninga har knapt vært høyere siden Kjell Inge Røkke ble mottatt av AP-ordførerne og lokale LO-tillitsvalgte 8 år tidligere. Foranledninga for kanapeene og sjampanjen i fjæra var presentasjonen av Statoils oljelagringsterminal på Veidnes.

Her skulle olja som ble funnet med riggen Polar Pioneer på Skrugard 1.april 2011 og på Havis seinere i 2011, pumpes inn i rør på havbunnen og mellomlagres før opplasting på tankskip. Olja skulle pumpes 240 km i rør fra feltet, som nå heter Johan Castberg. Nærmere 600 arbeidsplasser under utbygginga av landbasen og 50–80 arbeidsplasser i driftsfasen, var det som ble forespeilet. 3 supertankere skulle lastes opp i uka gjennom 30 år. Naturligvis jubla ordføreren i Nordkapp, Kristina Hansen(ap). Området er forresten det mest attraktive hytteområde for lokalbefolkinga på Magerøya, og som vil være en saga blott, dersom Statoils Veidnesplan gjennomføres. For dette skulle ikke bli en gjentakelse av Røkke-historia, og det skulle heller ikke skje det samme som for det første oljefunnet i Barentshavet, Goliat – at olja ikke blir ilandført.

8.juli 2014 slår denne overskrifta i avisa Nordlys mot oss: «600 arbeidsplasser kan ryke – Utbygginga er utsatt». Etter flere korte utsettelser har nå Statoil, sammen med sine partnere ENI (det italienske statsoljeselskapet) og Petoro (Statens direkte eierskap), nå utsatt avgjørelsen helt til sommeren 2015 for hvilken utbyggingsløsning som skal velges for Johan Castberg-feltet, som er beregnet å inneholde mellom 4 og 600 millioner fat olje. Etter at Statoil traff «blink» ved første boring, har det nå vært skuffelse på skuffelse; 5 tørrboringer til nå. Også de på forhånd «sikre» brønnene har vært tørre, eller inneholdt kun litt gass. Hverken Statoil eller de andre oljeselskapene driver ressursforvaltningspolitikk eller distriktspolitikk, så de velger naturligvis den utbyggingsløsningen som har utsikt til størst mulig profitt. Eierne krever det! Det er derfor ikke usannsynlig at Statoil velger å bruke et rent produksjonsskip som på Åsgard utafor Helgeland, eller en FPSO1 som ENI, sammen med Statoil skal ha på Goliatfeltet 85 km nordvest for Hammerfest. Goliatolja, omlag 250 mill fat, skulle også først ilandføres, men det ble raskt skrinlagt. Men da ble det et massivt politisk krav om at plattformen i alle fall skulle bygges i Finnmark, ellers kunne ENI og Statoil se langt etter utvinningstillatelse!! FPSO-tanken/plattformen som bygges ved Hyundai-verftet i Sør-Korea, har blitt 2 år forsinket, og byggekostnadene har økt fra ca 30 milliarder kroner til nærmere 50 milliarder kroner. Den skal etter planen nå transporteres til Norge sommeren 2015.

Sjøl om det blir utsettelser og endringer i utbyggingsløsninger, ser vi et langt større trøkk for utbygging slik at investeringene som er gjort skal kapitaliseres så raskt som mulig. Vi ser derfor også en voksende motsetning mellom Oljedirektoratet, som tross alt har et større (og lengre) forvaltningsansvar for olje/gass som naturressurser i fellesskapets eie. Oljedirektoratets leder Bente Nyland har i alle fall uttrykt at de ønsker en større baseutbygging på Johan Castberg som både kan være en produksjons-hub og beredskapsbase med helikoptre.

Stadig raskere utbygging

Det første drivverdige gassfeltet, Snøhvit, 140 km vest for Hammerfest ble funnet helt tilbake i 1984, i den første leteperioden i Barentshavet. Produksjonen kom imidlertid ikke i gang før over 20 år etterpå. Etter at utbyggingsbeslutning ble tatt i 2002, sto LNG-anlegget (Liquid Natural Gas) ferdig på Melkøya (se bildet) ved Hammerfest i 2007, riktig nok 2 år forsinka. Her blir gassen renset, komprimert og kjølt ned, før den lastes på gasstankere og fraktes til mottakerne, i hovedsak i USA, men også Spania og etter hvert Fjerne Østen.

Det første drivverdige oljefeltet, Goliat, ble lokalisert i år 2000, og kommer i produksjon (muligens) 15 år etterpå. Mens vi nå ser at partnerne på Johan Castberg-feltet har ambisjon om produksjonsstart kun 6–7 år etter at funnet ble gjort! Tida fra beslutning om utbygging til produksjonsstart er også kutta kraftig ned. Denne dramatiske endringa i tempo ser vi også utspiller seg på mange andre områder innafor den norske petroleumsvirksomheta, og med store konsekvenser, både økonomisk, miljømessig og politisk.

Gigantprosjekt med gigantoverskridelser

Prosjektering av svært store anlegg er naturligvis komplisert og omfattende, ikke minst når prosjektene ofte er «førstegangsprosjekt». Fremtidig inntektspotensiale gjør også at tid og ressurser presses i prosjekteringsfasen. Tid er penger – og utbyggerne er villig til å gamble på at «det går seg til». Noen ganger lykkes de, men svært ofte går det galt. Oljedirektoratet ga ut en egen granskingsrapport høsten 2013, «Vurdering av gjennomførte prosjekter på norsk sokkel», der 5 store utbygginger (på over 10 milliarder kroner) i perioden 2006–08 ble gjennomgått for å se hvorfor overskridelsene på mange 10-talls milliarder kroner oppstod, og det ble flere års forsinkelser. For plattformen Yme som skulle pumpe opp olje i Nordsjøen, økte kostnaden fra 7 til 15 milliarder, før det ble besluttet at plattformen måtte skrotes før den kom i drift! Med det begrensa tidsvinduet rapporten omhandler er det også bare en liten flik av helheta vi får innblikk i.

OD rapport på vegne av OE-dep 14.10.2013

Ingen av de to utbyggingene i Barentshavet er med i denne rapporten, men både Snøhvit og Goliat topper kostnadsoverskridelsene i norsk oljehistorie. Statoil fikk også ekstra gunstige skattebetingelser for utbygginga av LNG-anlegget på Melkøya, med en egen paragraf i petroleumsloven i 2001, § 3 b. Avskrivingstida for investeringa ble halvert fra 6 år til 3 år. Finansminister Karl Eirik Schjøtt Pedersen (ap) var hoveddrivkraft for å tilfredsstille Statoils ønske og krav. Snøhvit-utbygginga fikk kostnadsoverskridelser og forsinkelser som ingen utbygginger noen gang tidligere hadde vært i nærheten av. Fra opprinnelig 25,5 milliarder endte utbyggingskostnadene på omlag 70 milliarder kroner, og anlegget ble nærmere 2 år forsinket. Som nevnt vet vi ennå ikke hva Goliat-overskridelsene vil ende opp med.

Etter at OD la fram sin rapport hadde undertegnede debatt i Dagens Næringsliv med to professorer i økonomi, Petter Osmundsen og Thore Johnsen om årsakene til overskridelsene. På min blogg kan mine innlegg leses: http://jensingvald.wordpress.com/2013/11/10/det-unevnelige/ og http://jensingvald.wordpress.com/2013/12/22/la-pumpene-ga/

Store skattesubsidier

En hovedpåstand fra meg er at det svært gunstige skatteregimet for offshore petroleumsvirksomhet i Norge, både for leteboring og for investeringer for produksjon, er så gunstige at de inviterer til økonomisk gambling: Staten dekker størsteparten av kostnadene. For leteboring dekker staten ved direkte utbetaling 78 % av kostnaden dersom selskapet går med underskudd. Dette har for eksempel medført at det lille leiteselskapet North Energy as i Alta, med ca 40 ansatte har mottatt over 1,5 milliarder kroner fra staten fra 2008–2013! Selskapet har 9 direktører med millionlønn, og på toppen adm.dir. med omlag 7 millioner kroner i året inkludert pensjon! Samla utbetaling til leiteselskapene er 11–12 milliarder kroner årlig. Denne ordninga ble innført fra 2005.

For investeringer kan selskapene trekke fra omlag 90 % av kostnadene, før inntektene fra olje/gass-utvinninga kommer til beskatning. Dette gir også et spesielt økonomisk utslag i 2014, og muligens i åra framover.

Historiske vendepunkt

Pensjonsfond Utland, Oljefondet, la fram årsresultatet for 2013 den 28. februar. Markedsverdien var ved årsskiftet steget til rekordhøye 5038 milliarder kroner, en vekst på 1222 milliarder kroner i 2013.

Oljefondet er nå større enn noen i sin villeste fantasi forestilte seg da de første milliardene ble satt inn i fondet i 1996, 6 år etter at fondet ble stiftet.

Noen stiller spørsmål om fondet nå har blitt et Frankensteins monster, og som i sin jakt på fortsatt maksimal vekst er villig til å ta stadig større risiko. Det er verdt å nevne at fondet ved oppstarten bare hadde tillatelse til å investere i (sikre) statsobligasjoner, men med lavt gevinstpotensiale.

Seinere ble det åpnet for investeringer i aksjer, først 40 % og nå 60 % av kapitalen. I tillegg har Oljefondet de siste to årene også begynt å investere i eiendom, men har til nå kun eiendommer til en markedsverdi på 52 milliarder kr.

Dagens Næringslivs reportasje lørdag 1. mars om fondets investering på 1,8 milliarder kroner i Formel 1-sirkuset, den første kjente investeringen i et ikke-børsnotert selskap, viser at risikovilligheten er økende.

Første vendepunkt

Det er imidlertid et utviklingstrekk, og vendepunkt, ved Oljefondets årsresultat som ikke har vært kommentert. Det er at for første gang utgjør avkastningen av fondets investeringer en større andel av fondets vekst enn innskutt kapital fra staten, dvs. skatteinntektene fra oljevirksomheten! 692 milliarder kroner mot 239 milliarder kroner. I tillegg er det verdt å merke seg at 291 milliarder kroner av veksten på 1222 milliarder kroner skyldes kronekursfallet i 2013.

Dette er naturligvis et uttrykk for den enorme størrelsen på fondet, men det er også et varsel om at statens overføringer til fondet sannsynligvis vil ha et tendensielt fall de kommende årene fordi skatteinntektene synker.

Det andre vendepunktet

Fallet har sammenheng både med lavere oljeproduksjon og lave gasspriser, men det skyldes også det historisk høye investeringsnivået på over 200 milliarder årlig de nærmeste årene. Vi vil derfor også sannsynligvis se et annet historisk vendepunkt: For første gang siden de første årene i norsk oljehistorie vil statens refusjon til investering (ca 90 %) og leting (78 %) være større enn skatteinntektene fra oljeselskapene. Eneste faktor som kan bringe nettoinntektene fra petroleumsvirksomheten på plussida er inntektene til Petoro as (SDØE). Men også her ser vi sterkt fallende inntekter, noe resultatfremleggelsen for 2013 den 27. februar viste: nedgang i inntektene fra 146,4 milliarder til 124,6 milliarder kroner.

Halvert oljeproduksjon

Som det fremgår av statistikk fra OD, er oljeproduksjonen halvert fra toppåret 2000 og til nå! Oljeinntektene er «redda» av de historisk høye oljeprisene de siste årene. Gassproduksjonen har økt, men gass-prisene følger ikke lengre oljeprisen, og har falt kraftig. Skifergassproduksjonen, særlig i USA har bidratt til dette, men også den økonomiske krisa har relativt sett redusert etterspørselen av naturgass. Denne utviklinga bidrar sterkt til en økende, og, som vi har vist, et statlig finansiert race mot Arktis etter Norges siste olje. Områdene lenger nord, lenger øst, og nærmere land enn noen gang tidligere ble åpnet gjennom vedtaket i Stortinget av konsekvensutredninga for «Barentshavet sørøst», i juni 2013. Dette var på mange måter avskjedsgaven fra AP, SV, SP-regjeringa! 74,5 °N, på høyde med nordkanten av Bjørnøya er nå den nye nordlige grensa, langt inn i et område som tidvis er dekket med drivis. Østover er området helt til den nye delelinja med Russland klargjort. Delelinjeavtalen kommer vi tilbake til. Men det er også verdt å merke seg at gjennom «Goliat-kompromisset» på Stortinget i 2009 ble leite- og eventuelt utvinningsområde mot Finnmarkskysten utvida slik at det nå er tillatt med virksomhet helt inntil 35 km fra land, mot tidligere 50 km. I følge regjeringspartiet SV sa de ja til dette for å redde Lofoten.

Nærmere Finnmarkskysten enn noen gang

Nettstedet Offshore.no meldte 10. juli at Statoil har fått Petroleumstilsynets samtykke til leteboring med brønn 7125 4-3, «Ensis», i lisens 393 i Barentshavet med boreriggen Transocean Spitsbergen.

Brønnen ligger bare 42 kilometer fra land, som er Knivskjelodden i Nordkapp kommune. Aldri tidligere er det boret så nært kysten i Norge! Boringen er planlagt startet tidligst 1.september 2014 og vil ha en varighet på cirka 30 dager, avhengig av funn.

Delelinja, oljeoligarkenes triumf

Da delelinjeavtalen mellom Norge og Russland ble presentert 28. april 2010, mangla det ikke store ord for å beskrive den: «Viktigste siden 8.mai 1945», «Et sus av evighet», skreiv redaktør i Nordlys, seinere statssekretær for statsminister Jens Stoltenberg, Hans Kristian Amundsen. Rune Rafaelsen i Barentssekretariatet mente det var: «Det største siden Berlinmurens fall.» Johan Petter Barlindhaug, styreleder i North Energy gliste på bildet i Nordlys, og så nå muligheten for å hente ut gevinsten de sikler etter. Sjøl om Barlindhaug er en petroaktivist, og har tjent gode penger på oljeutredninger for finnmarkskommuner, er han og oljemyggen North Energy, en mygg i kampen om Barentshavet. Avtalen som Norge og Russland har inngått om delinga av Barentshavet var første og fremst olje-oligarkenes triumf, både de russiske og de norske. I Norge er de først og fremst representert med Statoil.

Aggressive Norge

Etter en del turbulens og motstand i den russiske Dumaen mot avtalen, ble den ratifisert der den 7. juni 2011 og trådte i kraft en måned senere, den 7. juli 2011. Allerede dagen etter, den 8. juli, var det første norske skipet, Harrier Explorer, i gang med seismikkskyting helt inntil den nye grenselinja! Seismikkskytinga har økt med voldsom styrke sommeren 2014, noe som har medført umiddelbart fall i fiske-fangstene i området med opptil 80 %! Det svært gode og viktige sommerfisket utafor kysten fikk en bråstopp. Fiskerne i Øst-Finnmark protesterte kraftig – i likhet med fiskekjøperne. Ledende forskere ved Havforskningsinstituttet i Bergen sa det var godt dokumentert at seismikkskyting skremmer fisk over store avstander, og at den også dreper fiskelarver som ikke er i stand til å svømme unna. På sommeren er det store mengder i drift i denne delen av Barentshavet, blant annet torskelarver fra Lofoten. Seismikkskytinga med opptil 8 skip fortsatte imidlertid ufortrødent.

Grenseoverskridende felt

I vedlegg til grenselinjeavtalen er reglene for håndtering av grenseoverskridende olje/gassfelt nedfelt. I hovedsak gjelder samme reglene som i Nordsjøen mellom Norge og Storbritannia. Selskap fra nasjonen som finner grenseoverskridende felt, har retten til utvinning, og dermed salg av forekomsten. Representanter for myndighetene i Norge og Russland skal beregne og forhandle om hvordan feltet er fordelt. Salgsinntektene fordeles så etter hvor stor andelen er på hver side av grensa. Dersom det ikke blir enighet, skal en voldgiftsdom-stol avgjøre saka. Både norske myndigheter og norske selskap har derfor stor interesse av kartlegging og leiteboring i grenseom-rådet før russerne prioriterer offshorevirk-somhet i dette området.

Lofoten – The Missing Link

I intervju med NTB søndag 3. februar 2013 sa rådgiver Morten Anker i analyseselskapet Poyry at utvinning fra nye gassfunn fra Barentshavet kanskje må vente i 30 år. Dette fordi Snøhvit-anlegget i Hammerfest allerede kjører med full kapasitetsutnyttelse for produksjon av LNG. Det er ikke infrastruktur hverken på land eller i Barentshavet for produksjon og transport av naturgass. Gass kan ikke pumpes opp direkte på skip, eller lagres på tanker slik som olje.

Gass må enten kjøles ned til LNG, som i Hammerfest, eller pumpes direkte gjennom rør til landanlegg for foredling og eksport til mottakere (i Europa).

Norvarg

Hittil er det gjort ett relativt stort gassfunn, Norvarg, i Barentshavet i tillegg til Snøhvit. Men gassen kan ikke hentes opp i dag, og er dermed «verdiløs» for lisenseierne.

Det er derfor ikke overraskende at styreleder og aksjonær i North Energy as, Johan Petter Barlindhaug, har argumentert sterkt for å bygge gassrørledning fra Barentshavet, sørover langs kysten av Troms og Nordland, det vil si forbi Lofoten, Vesterålen og Senja, til rørledninga kan koples sammen med gassrør utafor Midt-Norge/Helgeland. Sentrale politikere som AP-leder Jonas Gahr Støre har framført samme argumentasjon som Barlindhaug.

Etter at Statoil har vedtatt og er i gang med utbygging av gassfeltet Aasta Hansteen, like sør for Lofotodden, er påkoplingspunktet for gass fra Barentshavet flytta et godt stykke lenger nord. Gassen fra Aasta Hansteen, hvor havdypet er 1400 meter, skal føres 480 km gjennom gassrøret «Polarled» til Nyhamna i Møre og Romsdal.

Ikke lønnsomt med gassrør

I dag er det ikke økonomisk lønnsomt nok å bygge en slik rørledning for distribusjon av gass fra Barentshavet. Det er et sterkt internasjonalt prispress på gass, særlig pga den økte skifergassproduksjonen i USA og andre steder. Våren 2014 meldte partene i Norvargfunnet, bl.a. North Energy as, at de hadde skrinlagt videreutvikling av feltet «for godt».

Derfor er det av svært stor økonomisk og strategisk betydning for oljeindustrien og den norske politiske ledelsen så raskt som mulig å finne ut om det er drivverdige gassforekomster i andre områder i Barentshavet og utafor Lofoten, Vesterålen og Senja (Nordland VI og VII og Troms II). Drivverdige forekomster i LoVeSe vil kunne gi grunnlag for å videreføre distribusjonsnettet nordover, helt til Barentshavet.

I juni i år la det statlige selskapet Gassco frem rapporten «Barents Sea Gas Infrastucture» (BSGI). Rapporten er helt klar i sin konklusjon på at et gassrør fra Barentshavet ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom. Dersom det blir gjort svært store nye funn, og det dermed kan bygges ledning med stor diameter (42 tommer), vil mengden bli så stor at det kanskje kan bli lønnsomt, også med lave gasspriser.

Oljedirektoratet anslår at ca 60 % av petroleumsressursene i Barentshavet er gass. Utviding av LNG-anlegget på Melkøya, Tog 2, er skrinlagt av Statoil, særlig på grunn av bortfallet av store deler av gassmarkedet i USA, og prognosen for fortsatt lave priser. Derfor er jakta på den mest klimaødeleggende, og mest lønnsomme, fossile energikilden olje, første prioritet for oljeselskapene og myndighetene. Distribusjon av olje har også langt flere alternativ enn gass. Men som vi ser i forbindelse med Johan Castberg-feltet, er det konflikt mellom den rent forretningsmessige vurderinga til Statoil og Oljedirektoratet som skal ta litt mer «samfunnsmessige, strategiske og nasjonale» hensyn.

Miljøkampen i nord

I slutten av mai i år satte politimester Ole Sæverud i Troms politidistrikt politistyrker inn for å fjerne Greenpeace-skipet Ezperanza som hadde lagt seg i posisjonen på Hoop-området sørøst for Bjørnøya, der Statoil skulle bore Apollo-brønnen.

Riggen Transocean Spitsbergen starta boringa på Apollo den 3. juni, som ligger på 74 °N, den nordligste offshore lete-brønnen noensinne. Brønnen ligger 50 km nord for Wisting-Central der det østerrikske selskapet OMV fant olje (65–165 mill fat) i september 2013. Bortsett fra noen svært få små oljefunn i de etterfølgende boringene i området, har alle vært tørre. Apollo-brønnen viste seg også å være tørr, til stor skuffelse for oljeselskapene. Wisting-Central er (heldigvis) dermed fortsatt ikke drivverdig.

Olje har langt flere negative miljø- og klimaspekter enn gass. Dette gjelder både faren for akkuttforurensing på natur, sjøpattedyr, fisk og fugler, og langt større klimagassutslipp. Men i 7 år har Hammerfest hatt det største punktutslippet av CO2; Gasskraftverket ved LNG-anlegget står alene for 2 % av alt CO2-utslipp i Norge: 1,2 millioner tonn. Dette tilsvarer utslippet fra 300 000 biler! Når drifta på Goliat kommer i gang (kanskje i 2015), vil CO2-utslippene øke ytterligere.

Imidlertid sier driftsoperatør ENI en pressemelding 2. juli i forbindelse med at transformatoren ved Hammerfest er ferdigstilt:

Elektrifisering av Goliat-plattformen i Barentshavet gir betydelige reduksjoner i CO2-utslippene.

og videre:

Med denne løsningen reduseres CO2-utslippene med opptil 50 prosent. Dette tilsvarer det årlige utslippet fra flere enn 50 000 biler, sier leder av elektrifiseringsprosjektet i Eni Norge, Eivind Espe.

Realiteten er imidlertid at CO2-utslippet fra olje- og gassvirksomheta i Barentshavet øker med 200 000 tonn når Goliat kommer i produksjon.

Ofre miljø og klima?

Barentshavet er under et altomfattende angrep fra petrokapitalen og norske myndigheter og det store stortingsflertallet. Fra den nordligste boringa noensinne skal riggen Transocean Spitsbergen flyttes opp mot fjæresteinene i Finnmark: 42 km fra Knivskjelodden ved Nordkapp. Aldri har det vært boret etter olje så nært land i Norge. Dette er en konsekvens av det fatale «Goliat-forliket» der boregrensa ble flytta fra 50 til 35 km fra kysten. Tett opp til russergrensa pågår en nærmest desperat seismikkskyting. Er makta til oljekapitalen og dets støttespillere så sterk at Norge ikke bare er villig til å ofre de evigvarende fiskeriene i Barentshavet, men også miljøet og klimaet? Er 2-gradersmålet blitt et mål som raskest mulig skal oppnås, eller skal vi fortsatt prøve å unngå å komme dit? Er det sånn at issmeltinga gir så mange nye muligheter for deler av kapitalen at det er helt utmerka at isen i Arktis blir borte?

Petrokapitalens makt

Det er stort flertall på Stortinget i dag for konsekvensutredning og åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Skal kampen for LoVeSe vinnes, trengs det en helt annen mobilisering og organisering i befolkninga. Det trengs både grundigere informasjon blant folk om konsekvensene, både for dagens arbeidsplasser, bosettinga, det unike naturmiljøet og områdets betydning som «evighetsmaskin» for verdens rikeste torskefiskerier. Miljøorganisasjonene, fagmiljøer, også statlige etater, utfører et omfattende og viktig arbeid i dokumentasjon og mobilisering for LoVeSe.

Men det trengs også en mye skarpere og kritisk analyse, argumentasjon og agitasjon om petrokapitialens økonomiske og politiske makt. Det gjelder både lokalt, nasjonalt og globalt.

Er Barentshavet ofra for en pyrrhosseier i Lofoten?

Note:

1)FPSO er en flytende sirkelrund produksjonsplattform med stor lagringstank for olje som selskapet Sevan har utvikla. FPSOen på Goliat er den første i norsk offshorevirksomhet.

Den militante staten Israel
forsvarer seg mot sivile,
palestinske ungar ved å
drepa dei,
det er ikkje drap,
det er forsvars-
krigføring.

Den som vil,
kan skjønne dette,
den som kan,
vil skjønne dette.

Kven vil, kven kan?

Øyvind Bremer Karlsen

BRICS – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – er, for øyeblikket, et forsiktig forsøk fra sørlige kraftsentra på å sikre seg det de ser som sin rettmessige plass på verdensscenen.

Vijaya Prashad er professor i Sør-Asias historie og internasjonale studier ved Trinity College i Hartford, USA. Han er en av den tredje verdens ledende intellektuelle, og er forfatter av bl.a. The darker nations: A people´s history of the third world (2010) og The poorer nations. A possible history of the global South (2012). Teksten er hentet fra en publikasjon utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung. Artikkelen er oversatt av Hilde Loftesnes Nylén.

Da Indias statsminister Manmohan Singh var generalsekretær for den mellomstatlige organisasjonen South Commission (nå South Centre, oversetter anm.), ble han slått av to kjensgjerninger. Den første var den katastrofale gjeldskrisen som hindret afrikanske, asiatiske og latinamerikanske lands muligheter til å skape økonomisk vekst; og det andre var det regimet for patentrettigheter som ble presset på dem av Nord, og som stengte disse landene ute fra vitenskapelig og teknologisk utvikling. Det så ut til å være forutbestemt at det globale Sør skulle gå gjennom millennier med fattigdom og elendighet. Problemet for Sør var ikke bare de interne svakhetene. Singh argumenterte for at det var regelverket, i hovedsak skapt av Nord på deres vegne, som begrenset Sørs mulighet til å puste.

På en pressekonferanse i Genève, Sveits, den 18. juli 1988, konsentrerte Singh sin oppmerksomhet rundt det fryktelige gjeldsoverhenget som rammet den tredje verden. Man måtte vurdere nye måter å håndtere gjelden på. «Dette er den tøffe realiteten», sa han, og med mindre du organiserer deg i offentligheten, med mindre det kollektive synet på den tredje verden kan bli formulert til en meningsfull dialog, vil ikke en mengde tekniske løsninger ordne opp i «gjeldsproblemet». For å ytterligere understreke poenget, sa generalsekretær Singh at

det vi i den tredje verden trenger, er global perestrojka, en omstrukturering av internasjonale økonomiske forhold, som vil ta hensyn til det legitime håp de fire femdeler av menneske-heten som bor i den tredje verden, har for et bedre liv for sine folk.

Bruken av uttrykket «perestrojka» var dristig. Det var blitt godt kjent det foregående året, da Mikhail Gorbatsjov hadde brukt det til å omtale restruktureringen av Sovjetunionen. Singh brukte det for å vise til behovet for en reformering av globale institusjoner som Det internasjonale penge-fondet (IMF),Verdensbanken og FNs sikkerhetsråd. Men i 1988 var det lite håp om at synspunktene til Sør ville bli tatt alvorlig. Mellom sent 1980-tall og midten av 2000-tallet var det ingen bevegelse i prosessen med global perestrojka.

Den første viktige stimulansen for en slik utvidet restrukturering var fremveksten til Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika (BRICS). I september 2006 møttes utenriksministrene til Brasil, Russland, India og Kina i New York for å drøfte dannelsen av et institusjonelt rammeverk for å diskutere ulike temaer. En rekke møter fulgte dette, men de ble avbrutt av alvoret i finanskrisen fra 2007 og fremover, da Nord ba Sør om hjelp til å redde verdensøkonomien fra det som syntes å være en permanent krise. 16. mai 2008, i Jekaterinburg i Russland, dannet de fire landene BRIC-blokken. To år senere, i desember 2010, ble Sør-Afrika sluppet inn i gruppen, og dermed var navnet blitt til BRICS.

Det første store BRIC-toppmøtet fant sted i juni 2009, i de mørke dagene av finanskrisen. Dette er grunnen til at deres første felles uttalelse var preget av finanskrisen og dens løsninger gjennom G20-rammeverket og gjennom reformer fra det internasjonale finanssystemet. Alle de øvrige elementene i den politiske retningen til BRIC (og senere BRICS) var allerede tydelige: multipolar regionalisme, en bekreftelse av Rio-agendaen om klimaendringer, tekno-logisk samarbeid og viktigheten av dialog fremfor bruk av makt. Regjeringssjefene i BRICS-landene har møttes til årlige toppmøter. Så langt har BRICS-landene avholdt fem slike møter: BRIC nr. 1 i Jekaterinburg, 16. juni 2009; BRIC nr. 2 i Brasilia, 16. april 2010; BRICS nr. 3 i Sanya i Kina, 14. april 2011; BRICS nr. 4 i New Delhi, 29. mars 2012; og BRICS nr. 5 i Durban i Sør-Afrika, 26–27. mars 2013.

Mellom disse toppmøtene har andre statsråder også møttes, noen ganger som personlige representanter for regjeringssjefene for å fastsette dagsorden for toppmøtene, og andre ganger for å diskutere temaer som krevde framdrift (som møtene mellom finansministrene om en BRICS Utviklingsbank). Disse møtene har ikke resultert i dannelsen av et eget BRICS-sekretariat, for å skape en parallell til G8 eller OECD, begge institusjonelle sekretariater for den nordatlantiske og japanske blokken. BRICS har med andre ord dannet bare et rammeverk for å etablere et nytt politisk handlingsrom, nye politiske initiativ og nye samordningsmekanismer. Dette er en beskjeden begynnelse.

BRICS som en drivkraft

BRICS-blokken er en demografisk drivkraft. Den representerer 40 % av verdens befolkning og strekker seg over 25 % av verdens landområder. Av verdens totale BNP står BRICS for en fjerdedel. De fem landene i blokken er delt av kultur – språk, religion og sosiale normer. De er også differensiert etter sine økonomiske strukturer og utviklingslinjer – noen av landene er styrt av en eksportrettet industriproduksjon, mens andre er avhengige av råvareeksport .

Slike ulikheter reduserer imidlertid ikke blokkens politiske verdi. I konvensjonelle termer er ikke dette småstater – tre av de fem er erklærte atomvåpenmakter, to har fast plass i FNs sikkerhetsråd og to andre venter på fast plass. De har, så langt, skapt en multilateral plattform.

Deres ambisjon er å bruke sin samlede vekt som en motvekt til det velkjente mønsteret som gir forrang til Nord, og til å utvikle et forum for å ta opp saker og analyser som ikke har hatt muligheten til å nå frem. En slik inntreden i sfæren av problematiske politiske arenaer (selv Palestina–Israel-konflikten) og i debatten om finansreform og utviklingsstrategi markerer BRICS’ forsøk på å gjøre sin tilstedeværelse som en politisk plattform seg bemerket på verdensscenen.

Men dette begrenses av nøling hos ledelsen i BRICS-landene – anført av Kina, som er engstelige for enhver utfordring overfor Nord. De foretrekker å operere passivt, ved å bygge handelsrelasjoner mellom landene og, ved hjelp av BRICS Utviklingsbank, skape et utviklingsprogram for Sør som vil dreies rundt deres egne vekstplaner. Det er ikke noen frontal utfordring til Nords institusjonelle hegemoni eller til det nyliberale politiske rammeverket. BRICS er, for øyeblikket, et forsiktig forsøk fra sørlige kraftsentra på å sikre seg det de ser som sin rettmessige plass på verdensscenen.

Likevel har Nord blitt overrasket over fremveksten til BRICS-landene. I løpet av de mørke dagene under finanskrisen forsøkte G8 å binde landene i Sør til deres agenda; G20 ble gjenopplivet for nettopp dette formålet – og holdt sitt første toppmøte i 2008 i Washington DC, under ledelse av USAs president George W. Bush.

Den internasjonale krisen syntes så alvorlig at G20 møttes to ganger årlig i 2009 og 2010, og toppmøtene i London og Pittsburgh skulle overtale Sør til å bruke en større del av sitt finansielle overskudd til å hjelpe det skrantende Nord. Det var betydelig snakk om de fremvoksende BRICS-landene som «partnere». I januar 2008, på et møte i New Delhi, fortalte den franske president Nikolas Sarkozy næringslivsledere at han skulle ønske at «det neste G8-toppmøtet ble omgjort til et G13-toppmøte», dvs. at de tok med seg BRICS-landene.

Disse offisielle erklæringene ble ikke til noe. En mer dekkende vurdering kom fra USAs ambassadør til Frankrike, Craig R. Stapleton, som sa til den tidligere franske statsministeren Michel Rocard i oktober 2010 at

vi trenger en mekanisme hvor vi kan finne løsninger for disse utfordringene (veksten til India og Kina) – så når disse monstrene kommer om 10 år, vil vi være i stand til å håndtere dem.

Fremveksten av BRICS

For å forstå BRICS-landene, må man gå tilbake til perioden på 1980-tallet da utviklingsagendaen kollapset sammen med nederlaget for prosjektet «Den tredje verden».

Det var ut av dette nederlaget, og den katastrofale kursendringen i den nyliberale politikkens æra, at den nye formasjonen oppstod. Om du ikke ser denne mot en slik spesifikk bakgrunn, vil du kanskje bare forvente at BRICS er en gruppe land som, av opportunistiske grunner, har samlet seg på et tidspunkt der Nord er svakt (på grunn av finanskrisen og overforbruket gjennom krigene på 2000-tallet).

Faktisk stammer ikke BRICS-landenes agenda fra opportunisme, men fra IBSA-dialogen (IBSA: India, Brasil og Sør-Afrika), som igjen springer ut fra et trykk fra Sør som kom til syne gjennom Latin-Amerika og i «lokomotivene i Sør». Det er dette historiske sporet som best forklarer den type dynamikk som er tydelig for BRICS, men som også gjør det nødvendig å se begrensningene i et slikt prosjekt.

Forhistorien til BRICS må altså plasseres i to beslektede prosesser: a) nederlaget til Tredje verden-prosjektet; og b) fremveksten av nyliberalisme ledet av Nord. Det er disse to temaer vi nå skal vende blikket mot.

Tredje verden-prosjektets nederlag

Tredje verden-prosjektet (1928–1983) var et ideologisk og institusjonelt fremstøt fra de nye nasjonene i den tidligere koloniserte verden. Prosjektet var forankret i ideene om politisk uavhengighet fra både den vestlig-atlantiske blokken og fra Sovjetunionen (institusjonelt plassert i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner – Non-Aligned Movement/NAM), om statlig styring av næringslivet og prinsippet om importsubstitusjon, dvs. at industrialisering basert på å erstatte tidligere importvarer med hjemlig produsert. Det siste var institusjonelt plassert i FNs konferanse for handel og utvikling/UNCTAD). I tillegg kom ønsket om å utvikle sosiale og kulturelle forbindelser mot rasistiske hierarkier (institusjonelt plassert i FN-organer som UNESCO).

Landene i Tredje verden-prosjektet bygde sine egne institusjonelle baser gjennom FN, spesielt UNCTAD; gjennom deres blokk i FN, G77; gjennom deres egen multilaterale plattform NAM; og gjennom en rekke andre faste fora og organisasjoner. Det var gjennom disse institusjonene at Tredje verden-prosjektet var i stand til å hevde sitt eget ideologiske og politiske syn – mot den koloniale vanen med politisk og økonomisk overhøyhet fra Nords side.

Tredje verden-prosjektet utviklet en omfattende agenda for å takle arven etter kolonitiden og ulikhetene skapt i den nye verden på 1950- og 60-tallet. Økonomisk transformasjon var en sentral del av prosjektet. Den koloniale arven, som handlet om omdanning til monokulturproduksjon, gjorde mange av de mindre, nye statene mer utsatt for verdensmarkedet, hvor prisene for deres mineraler og landbruksavlinger ble fastsatt uten deres innflytelse.

Dette er hovedgrunnen til at prosjektet presset på for å danne råvarekarteller, hvorav det mest vellykkede var Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC). På grunn av svingninger i råvareprisene, handlet prosjektet også om å få UNCTAD til å opprette et stabiliseringsfond for å jevne ut opp- og nedturene. Dette var et fornuftig forslag, men det ble knust under vekten av Nord.

Politisk samlet prosjektet seg rundt teorien om alliansefrihet, noe som i praksis betød en motvilje mot den kalde krigens logikk. Da de nye landene sluttet seg til den ene eller den andre supermakten, ble det obligatorisk for dem å bygge opp sin militære kapasitet, en utgift som tappet deres evne til å gjennomføre en utviklingsagenda. Presset fra supermaktene var imidlertid for stor for NAM til å gjøre sin dagsorden gjeldende.

Prosjektets kulturpolitikk er identisk med den postkoloniale kulturelle oppfatning om nødvendig av kulturell frigjøring fra tidligere kolonimakter. Nye kulturelle forbindelser på tvers av de nye nasjonene ble fremhevet gjennom kulturelle organisasjoner og ut-veksling av kulturelle produkter. Ideer fra panafrikanisme, panasianisme, afro-asianisme, latin-amerikanisme og selvsagt «third world-ism» står sentralt i denne delen av prosjektet. Kun deler av disse ideene overlevde kollapsen av Tredje verden-prosjektet i 1980.

Gjeldskrisen tidlig på 1980-tallet, skapt av Volcker-sjokket fra USAs sentralbank i 1979, knuste grunnlaget for Tredje verden-prosjektet. Den dollar-tilknyttede gjelden – av en rekke tatt opp som følge av forbruksvekst blant den nye eliten, inkludert våpenkjøp og kravene fra utenlandsk kapital om infrastrukturutvikling – økte. Renten på dollarlån økte med 21 %. Overskuddsbudsjetter ble omdannet til katastrofale underskudd, ettersom landene ikke lenger var i stand til å oppfylle sine mest grunnleggende økonomiske forpliktelser. Det var da prosjektet med den tredje verdens samhold kollapset.

Penger tillot ikke den tredje verden å danne en felles front mot sine långivere. Det var dette Fidel Castro hadde foreslått på NAM-møtet i New Delhi i 1983. Det ble lyttet alvorlig til, og deretter lagt bort. Parisklubben (av statslångivere) og Londonklubben (av kommersielle långivere) møtte de gjeldstyngede statene én etter én, alt i hemmeligholdets og de private kapital-interessenes navn. Hver stat fikk krav om en om solid dose endringer (for sikkerhets skyld kalt «reformer», for det meste under navnet strukturtilpasning). Dette betød at et kortsiktig problem med betalingsbalansen ikke lenger kunne bli håndtert som et likviditetsproblem; men istedet omgjort til et problem som skulle løses med politiske og økonomiske valg i retning av privatisering, liberalisering og demontering av staten. I praksis ville det si at internasjonale pengefondet (IMF) og andre finansinstitusjoner kunne komme inn og bestemme retningen for et land.

 Fremveksten av Nord-ledet nyliberalisme

Frem fra ruinene av Tredje verden-prosjektet steg det ideologiske og institusjonelle hegemoniet til nyliberalismen. Nyliberalismen, den fremvoksende politiske plattformen, stormet fram på ryggen av gjelds- eller likviditetskrisen fra 1980-tallet. Den grunnleggende læresetningen i nyliberalismen er at staten ikke skal ha noen operativ rolle i lands økonomiske og sosiale liv. Med sammenbruddet i Tredje verden-prosjektet og i det europeiske sosialdemokratiet på 1980-tallet, tok de hittil marginale nyliberale ideene ledelsen. Institusjonene dominert av Nord og den globale finanssektoren presset på for en reduksjon i statens rolle i samfunnslivet, og for en begrenset suverenitet i landene generelt.

En metode for å nå dette målet var for IMF, for eksempel, å foreslå at staten skulle kutte ned på sosiale utgifter og, i effektivitetens navn, overføre en større del av virk-somheten på private hender. Privatisering var med andre ord spydspissen i den nyliberale politikken. De politiske anbefalingene kom ikke kledd i noen politisk eller ideologisk drakt, med andre ord som resultatet av nyliberal logikk. I stedet oppfordret IMF, og dets allierte organisasjoner, land i den tredje verden til å ikke lenger behandle økonomi som et politisk eller ideologisk sett med metoder. De ble også bedt om å overgi seg til «effektiviteten», altså en antatt teknokratisk tilnærming til offentlig politikk. Nyliberalismen kom maskert som teknokrati heller enn ideologi eller politikk.

Nyliberalismens politiske agenda kom sammen med en ny arkitektur for global produksjon og handel – nemlig globalisering. I Nord var lønningene, av en rekke grunner, vesentlig høyere enn i Sør, spesielt i Øst-Asia hvor tilsvarende faglært arbeidskraft som i Nord ble betalt med en mye lavere grunnpris. Bedriftene var ivrige etter å flytte til disse nye områdene, men for å gjøre det måtte to prosesser gjennomføres: nye teknologier som muliggjorde flytting av produksjonslinjer og nye rettslige regimer for å beskytte bedriftenes eiendom.

Datamaskiner, kontainerskip og sikre kommunikasjonslinjer gav bedriftene mulighet til å splitte produksjonen mellom steder som Stillehavskysten, Karibia og Mellom-Amerika. Denne teknologien tillot å splitte opp produksjonsprosessen og lokalisere de ulike delene av en produksjonslinje i ulike land. Dette betød at landene ikke lenger kunne utøve noen kontroll over produksjonsprosessen. Hvis et land nasjonaliserte sin del av varekjeden, ville det fortsatt være prisgitt det multinasjonale selskapet, hvis endelige kontroll over hele produksjonskjeden gjorde det umulig for den nasjonaliserende staten å utøve noen kontroll i samhandlingen. Globalisering svekket ikke bare statens evne til å bestemme sin egen politikk, men den begrenset hvilke typer politiske muligheter (for eksempel nasjonalisering) som var tilgjengelig for landene til å forbedre sine nasjonale økonomier.

Et nytt internasjonalt eiendomssystem ble utviklet, med patentrettigheter – eller immaterialrett – som kronjuvel. Dette nye regimet ble kalt TRIPS (Trade Related Intellectual Property Rights – Den internasjonale patentavtalen), og var det viktigste resultatet av Uruguay-runden i GATT (General Agreement on Trade and Tariffs, WTOs forløper, oversetter anm.). Det TRIPS gjorde, var å ikke lenger patentere prosessen for fremstillingen av en vare, noe som tillot konkurrenter å finne nye veier til samme sluttprodukt via «omvendt utvikling» eller ny, uavhengig utvikling. Nå var patentet på selve produktet et viktig virkemiddel for multinasjonale selskaper, basert i Nord, for å legge sine produksjonssteder i utlandet og opprettholde kontrollen med produktet som ble produsert i andre land.

Stater kunne ikke lenger utøve kontroll over disse selskapene, hvis diktater nå var nedfelt i lov og i Nords makt. Dette var globaliseringens magi.

Under Tredje verden-prosjektets æra forsøkte stater i Sør å skape kommersielle og politiske relasjoner på tvers av nasjonalgrensene, for å skape velferd og solidaritet, grunnlaget for prosjektet deres. Nå måtte disse statene vende seg til IMFs hovedkvarter for å motta deres påbud. Disse økonomiske påbudene kom parallelt med en ny politisk orden. På samme måte som alles øyne var vendt mot IMF-hovedkvarteret i Washington, mens Sovjetunionens maktgrunnlag svant hen, skulle også alles politiske ører vende seg mot Washington, denne gang for å motta marsjordre av sikkerhetsmessige årsaker.

Dette «nav–eike-systemet» startet på 1980-tallet og vedvarer, nå forankret i teoriene om anti-terror. USA er navet, mens deres klienter er eikene som holder igjen kreftene av uorden (dekket). Som en del av denne strategien ble det påkrevd med den amerikanske militærbasemodellen og dens ekstraterritorielle jurisdiksjon. Militære allianser med Vesten ble formet og felles militærøvelser igangsatt. USAs Pentagon skapte teorien om «interoperabilitet», hvor de væpnede styrkene kunne synkroniseres med styrkene til deres allierte og venner. Øvelsene deres tillot de amerikanske væpnede styrker å samordne driften av militære styrker over hele verden til sine formål.

Militærbaser fra den kalde krigen ble styrket med sikkerhetsbaser, «diskrete baser», som USAs daværende NATO-ambassadør Victoria Nuland kalte dem. Basene skulle drives av pensjonerte ikke-stridende personell, som ville sette bort eller kontrahere basevedlikehold. Trusler om terror og piratvirksomhet tillot USA å prioritere sin agenda fremfor de øvrige i regionen, noe som kulminerte i krigen mot terror på 2000-tallet, da USA forsøkte å overta styringen over hele klodens sikkerhetsagenda. Dette var høydepunktet i USAs overlegenhet.

Ved begynnelsen av 1990-tallet var ikke lenger landene i det tidligere Tredje verden-prosjektet i posisjon til å hevde sin suverenitet. De ble begrenset av Nord og dets institusjoner (inkludert, i økende grad, FN og mange av dets organer). Mot slutten av tiåret befant landene i Afrika, Asia og Latin-Amerika seg i en klientposisjon, med svært lite rom til å manøvrere for sine egne behov. Bush-agendaen på 2000-tallet handlet ikke bare å om gjøre det klart at disse tre kontinentene sto i svekket posisjon, men den tiljublet også i smakløse oppvisninger av amerikanisme. En meningsmåling gjort av BBC i 2004 spurte innbyggere i 21 land om hva de mente om det mulige gjenvalget av president George W. Bush, som var legemliggjøringen av Nords selvgratulasjoner. Et flertall av befolkningen i 16 land og en rekke innbyggere i to øvrige land mente at gjenvalg ville være ødeleggende for verdens fred og sikkerhet. At Bush deretter ble gjenvalgt hjalp ikke den generelle følelsen av at resten av verden behøvde å finne en mekanisme for å komme bort fra dominansen fra USA og andre deler av Nord.

Blodfattig nordlig makt

Glimtene av en ny og kollektiv Sør-plattform dukket opp på tidlig 2000-tall, ført frem av fire forskjellige årsaker. Da USA åpnet sine to fronter i Krigen mot terror, mot Afghanistan og Irak, muligjorde det den sosiale og politiske oppvåkningen i utviklingen i Sør-Amerika og Karibia.

Valget i Venezuela hadde allerede ført til regjeringsmakt for Hugo Chávez (1999), som snart skulle bli gitt regional støtte gjennom valget av venstreorienterte regjeringer i Chile (2000), Brasil (2003), Argentina (2003), Uruguay (2005), Bolivia (2006), Honduras (2006), Ecuador (2007), Nicaragua (2007), Paraguay (2008), El Salvador (2009) og Peru (2011). Det USA-støttede kuppforsøket mot Chávez i 2002 mislyktes, og til tross for suksessen til det USA-støttede statskuppet i Honduras i 2009 og i Paraguay i 2012, pekte styrkeforholdet i retning av et det som skulle bli kalt for et slags bolivarisk herredømme over regionen.

En svekket nordlig økonomi og dets mer omstridte militære kraft tillot de latinamerikanske landene å gjøre disse valgseirene til en åpen utfordring av det nordlige hegemoniet. Venezuela ledet bevegelsen for å senke den nyliberale og USA-ønskede frihandelsavtalen mellom de amerikanske landene (Free Trade Agreement of the Americas – FTAA) i 2005, og tok et initiativ i retning av Den bolivarianske alliansen for vårt Amerika (ALBA) – denne skulle bl.a. bygge på petroleumsdiplomatiet mellom Venezuela og Cuba (2004). ALBA skulle etter planen styrke det økonomiske samarbeidet gjennom BancoSur og den virtuelle valutaen sucre.

Chávez-regimet fremmet en kulturell agenda gjennom en regional TV-kanal (TeleSur), og økt kontakt på tvers av verdensdelen, for å bygge tette bånd mellom folk og vise det menneskelige ansiktet til de nye økonomiske ordningene. Innen 2010 kulminerte enheten i verdensdelen i opprettelsen av Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC), som i motsetning til Organisasjonen av amerikanske stater (1948) ikke lenger hadde USA som medlem. ALBA og CELAC understreket slutten på USAs overlegenhet i regionen, en konsekvens av Chávez’ bolivarianske agenda. Selv USAs viktigste partner i regionen, Colombia, måtte bli med i CELAC, til stor irritasjon for Washington. Sør-Amerika var den første regionen som gikk bort fra nyliberalismens rigide rammeverk.

Svekkelsen av Nord og deres mer blodfattig makt muliggjorde det latin-amerikanske gjennombruddet. Det var ikke mange i Nord som virkelig forstod svakhetene før finanskrisen i 2007, selv om tegnene var tydelige i det økonomiske fundamentet og i det politiske gjennombruddet forårsaket av latinamerikanerne. Til tross for beskyttelse av immaterielle rettigheter begynte Nord å forstå at selv om eksporten av arbeidsplasser hadde beriket deres multinasjonale selskaper og de 1 % rikeste, hadde den også uthulet deres egne økonomier.

Disse ble nå basert på kredittbasert forbruk, eiendomsspekulasjon og finansspekulasjon, med kredittkortgjeld, boliggjeld og pensjonsplaner som ofte ble brukt som pott. Før finanskrisen i 2007, begynte politiske eksperter fra IMF å advare om «global ubalanse». Som Raghuram Rajan, leder av IMFs forskningsavdeling, sa i 2005: USA trenger å bremse sitt gjeldsdrevne forbruk og Kina trenger å øke sin befolknings kapasitet til å forbruke mer.

Mangel på innsikt i de nordatlantiske statenes økonomiske problemer ble omsatt til en aggressiv holdning mot resten av verden, i både militær og politisk forstand. Ikke minst kom dette til uttrykk gjennom deres maktutøvelse i internasjonale organer, ofte under dekket av en det de kalte «humanitær intervensjonisme».

Denne arrogansen begynte å komme på kant med de nylig framvoksende landene i Sør, som følte at deres demografiske og økonomiske tyngde ikke ble tilstrekkelig anerkjent på verdensscenen. I 2003, forsøkte NAM-lederen, Sør-Afrikas Thabo Mbeki, å skape en fredelig løsning på USAs hastverk for krig mot Irak. Massive protester i gatene over hele Sør (og i Nord) så ut til å være for en fredelig løsning. USA presset derimot Sør-Afrika til å utvise Iraks ambassadør, men mislyktes til slutt. De gikk imidlertid til krig, uten hensyn til folkemeningen og NAM. Det amerikanske angrepet på Irak slo alarm om et verdenssystem ute av kontroll, som tillot ett land å bruke alle nødvendige midler for å gjøre seg av med sine motstandere. En uendelig krigføring startet i 2001 i Afghanistan og ble intensivert i 2003 i Irak, samt en kostbar utvidelse av militær makt i Stillehavet, i Det indiske hav, og i Afrika – og førte samtidig til reduksjon i USAs maktprojeksjon. Landet var ganske enkelt spredt for tynt, og hadde brukt for mye av sin pengebeholdning på militarisme; regningen for de første ti årene av «krigen mot terror» utgjorde tross alt 7 600 milliarder amerikanske dollar.

Med innblandinger i stadig flere kriger og med et finanssystem på randen av kollaps, så Nord at de demografisk betydelige landene i Sør, som Kina og India, sakte hadde forfulgt sin egen versjon av nyliberalismen for å øke sine vekstrater. Det massive industrielle kraftsentrum fra Kinas og fra Indias fremvekst som tjenesteleverandør antydet at disse landene nå var forberedt på å enten bistå Nord i forvaltningen av planeten eller å erstatte Nords hegemoni. Det første virket mer realistisk og nærmere temperamentet til Sørs ledelse, noe som er grunnen til at de sluttet seg til forslaget om å bruke G20 som en mekanisme for et slags fellesstyre over kloden. Sørs vekst var imidlertid grunnlagt på høye råvarepriser og lave lønnssatser, dvs. de motsetningene innenfor globaliseringen som nå favoriserte statene i Sør, selv om det ikke favoriserte deres egen befolkning.

Rammeverket med immaterial rett og rigide handelsregler begynte å nærme seg grensen for hva som var mulig fra Sør. HIV/AIDS-medisiner utgjorde testen, det gjorde også bomullssubsidier til landbruket i Nord, der landene nektet å ha en meningsfull diskusjon om handel og utvikling. De insisterte på at subsidiene til eget landbruk ikke brøt med deres egne frihandelsprinsipper. Dette gjorde Sør fortørnet under WTO-toppmøtet i Cancun i 2003. Brasil, Kina, India, Sør-Afrika, gruppen av de minst utviklede landene (MUL), og Den afrikanske, karibiske og stillehavsblokken (APC) motsto presset fra WTOs generaldirektør Pascal Lamy om å «styre» organisasjonen til et «kompromiss», noe som ville betydd seier til Nord. Sør vant, og Lamy beklaget: «WTO er fortsatt en middelaldersk organisasjon,» noe som innebar at det ikke var så lett som før å få alle land til å føye seg etter Nord.

Selv ikke de mer føyelige statene i Sør, som India og Kina, kunne bli enige med Nord, noe som særlig skyldtes at Nords tradisjonelle overlegenhet i G20 forhindret et reelt partnerskap.

Avvik i nasjonale interesser i aksen Nord-Sør betød at G20 var dømt til å mislykkes.

IBSA-dialogen

Dette var konteksten hvor utenriksministrene i Brasil, India og Sør-Afrika møttes i juni 2003 i Evian, Frankrike. Celso Amorim (Brasil), Yashwant Sinha (India) og Nkosaza-na Dlamini-Zuma (Sør-Afrika) formulerte en protokoll for etablering av en ny organisasjon. De tre møttes igjen i Brasil, hvor de ga ut Brasiliaerklæringen. Ut fra disse diskusjonene oppstod India–Brasil–Sør-Afrika-dialogen (IBSA), som siden har hatt årlige møter samt støttet en rekke arbeidsgrupper.

Brasiliaerklæringen var beskjeden, en oppsummering av hvilke typer tiltak som var støttet av de tre landene i løpet av de foregående årene. Ideen om det nye fellesskapet hadde blitt foreslått tidligere, som en slags G7 i Sør, eller, som et sørafrikansk handelsdokument fra 2001 kalte det: et G-Sør. Ingenting i oppførselen eller erklæringene til det nyopprettede IBSA antydet en revidering av verdensordningen. IBSA begynte med forsiktighet, støttet prinsippene i verdenssystemet som det var, og ba bare om en utvidelse slik at disse tre landene kunne tre inn i lederskapet.

Gitt sammenhengen med Irak-krigen og Washingtons overlegenhet, er det ikke rart at IBSAs mest fremtredende prinsipp var at verden skulle opprettholde et slags regulert lovstyre. Tidlig i sitt kommuniké tok utenriksministrene til orde for «viktigheten av å respektere regelen om folkerett, styrke FN og Sikkerhetsrådet, og prioritere utøvelse av diplomati som et middel for å opprett-holde internasjonal fred og sikkerhet». Heller enn å argumentere for en omlegging av de internasjonale institusjonene, ønsket IBSA å se dem utvidet, å gi rom for en mer demokratisk funksjon. Konkret betød dette at IBSA-medlemmene ønsket å ha en fast plass i FNs sikkerhetsråd og en tydeligere stemme i IMF og Verdensbanken.

Det er viktig å merke seg at ideen om multipolaritet eller multilateralt diplomati dukket opp på 1990-tallet for å beskrive trekk ved land utenfor rekkevidden av USAs overlegenhet. Når kineserne initierte Shanghaigruppen (Shanghai Cooperation Organization) for å håndtere problemet med Taliban i Afghanistan (1996), snakket de om behovet for en multipolar og regional løsning på sin trussel. Etter 11.september 2001 fortalte Kinas statsminister Hu Jintao et europeisk publikum at

multipolaritet utgjør en viktig base for verdens fred, og demokratisering av internasjonale relasjoner er en viktig garanti for denne freden.

I et kommuniké undertegnet av kinesiske og indiske myndigheter i januar 2005 hevdet de at

dagens internasjonale situasjon preget av en globalisering som representerer både en mulighet og en utfordring.

Denne situasjonen krever at internasjonale forbindelser er demokratiske og derfor multipolare. I desember 2004 ble de sør-amerikanske landene samlet i Cusco, Peru, for å skape De søramerikanske lands union, hvis prinsipp om internasjonale relasjoner var «basert på aksept av en effektiv gjennomføring av multilateralisme som knytter økonomisk og sosial utvikling fast og effektivt til verdens agenda». Disse trådene av multipolar regionalisme skulle finne veien inn til IBSA, og deretter til BRICS.

Det andre store prinsippet til IBSA var å «maksimere fordelene av globaliseringen og sikre at det blir en positiv kraft for vedvarende økonomisk vekst i utviklingsland». Ideen om «vedvarende vekst» sammen med globalisering viser at IBSA er komfortabel med ideen om at eksportdrevet vekst («globalisering») i seg selv ikke er ansvarlig for de ikke-bærekraftige sosiale krisene som forstyrrer planeten. Det er ingen store, alternative gjennombrudd bort fra det nyliberale handlingsrommet foreslått av Nord på slutten av 1980-tallet – den nye utviklingen er å bli sett innenfor rammen av en politikk som favoriserer privat sektor over offentlig sektor, finanskapital over industrikapital og absolutt over arbeiderne, og kredittdrevet forbruk snarere enn produksjon av sosiale goder.

Disse to prinsippene ble tydelig forankret i IBSA. Tre land, uansett hvor vesentlige de er, kan ikke utgjøre noen forskjell i en verden som er nært knyttet til de nordatlantiske statenes maktposisjon. I et NAM-møte i september 2006 i Havana, Cuba, påpekte den sørafrikanske president Thabo Mbeki at «folkemassene alltid oppfordrer oss til å snakke med en enhetlig stemme», og at derfor har «styrking av Sør–Sør-samarbeid bidratt til å skape en sterkere stemme for utviklingsland i multilaterale fora». Fra 2003 hevdet IBSA å snakke for Sør, som en undergruppe av NAM.

IBSA, og senere også BRICS, la ikke opp til en konfronterende agenda overfor det globale Nord. Den grunnleggende vurderingen var at Nords uetiske atferd i saker som handelsregler, subsidier, teknologi-overføring og økonomiregelverk hemmet Sørs evne til å vokse. I Cancún (2003) var problemet subsidier og handelsregler; på de ulike klimamøtene var problemet overføring av teknologi; og på G8-møtene var problemet mangel på hjelp og det uberegnelige når det gjaldt utenlandske direkteinvesteringer. På grunn av stahet i Nord om mange av disse spørsmålene, vedtok IBSA uttrykket «Sør-Sør-samarbeid», for å indikere et behov for handel i Sør, mellom deres tre stater i særdeleshet, og som en måte å omgå det de så som en urettferdig handelsgeografi dominert av Nord.

I Cancún og København kom kineserne med i samtalene, og sørget for tyngde til IBSA og dens Sør-konstellasjon. Det var en unik hendelse. På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 hadde Kina vært forsiktige. Kinas diplomatiske instinkt siden de ble med i WTO i 2001 var å «bidra til å balansere dominansen» til USA, Japan, EU og Canada. Noen få år inn i vårt eget århundre endret forholdene seg litt. Det enorme kinesiske handelsoverskuddet overfor EU og USA, samt Kinas fremvekst som den nest største økonomien i verden (etter USA), ga betydelig tro på at landet kunne forme internasjonale relasjoner mer etter sine interesser.

Kinas utenrikspolitikk var ikke lenger fanget rundt spørsmålet om Taiwans rolle i verden. Beijing begynte nå å agere i alle disse verdensforaene som en beskjeden leder av Sør. Et svekket NAM hadde forsøkt å presse seg selv fremover gjennom G15, hvis svikt skapte IBSA. Det ble tydelig at IBSAs viktigste framgang da Kina for alvor kom på banen. «Kina er muskelen i gruppen», som en analytiker uttrykte det: «Det er de som har de store reservene. De er det største potensielle markedet». Diskusjonen om Kina og Russlands inntreden i IBSA i 2005 startet prosessen mot etableringen av BRICS.

Goldman Sachs

Ved begynnelsen av 2000-tallet begynte forskningsanalytikere hos Goldman Sachs, den store investeringsbanken, å ta hensyn til den nye sørlige blokken. I 2001 innførte Jim O’Neill, en av deres ledende analytikere, begrepet BRIC: Brasil, Russland, India og Kina. O’Neill hadde ingen følelse for politikk; han var bare interessert i økonomi. For Goldmans analytikere betydde størrelsen noe: BRIC-landene dekket store arealer bebodd av svært store befolkningsgrupper, og disse menneskene hadde nå begynt å produsere enorme mengder varer og tjenester. Brasil og Russland leverte råvarer til India og Kina, som i sin tur leverte industri-varer og tjenester.

Samhandelen mellom disse gigantene hadde potensial til å foregå uten Europa, Japan og USA, som hittil hadde vært sentrumsmakter og meglere for mesteparten verdens handel. Ikke bare ville BRIC fremstå som store enheter på kloden, men analytikere mente også at BRIC-landene hadde potensiale til å fortrenge Nord. I 2003 skrev Goldman-teamet at BRICS-landene ville bli den viktigste «motoren for ny etterspørselsvekst og kjøpekraft», som kunne «motvirke effekten av en aldrende befolkning og lavere vekst i de avanserte industrilandene». Goldman Sachs håpet at BRIC-landenes potensial ville redde Nord fra kriser som avindustrialisering og finans-iell ustabilitet.

Lenge så det ut til at verden kunne suge opp i seg store deler av verdensøkonomisk overskuddsproduksjon, og samtidig øke etterspørselen etter et stort antall råvarer. Goldman Sachs anslo i 2004 at BRIC-landene ville doble sin årlige inntekt og på den måten bli forbrukere av varer fra Nord. Kina skulle lede vei, og deretter India, med om lag 500 millioner av den delen av BRICS’ befolkning som kunne å håpe på gjennomsnittsinntekt på linje med G7. Ulikheter ville fortsatt eksistere, men dette var ikke viktig for Goldman. De så BRIC (eller fremvoksende markeder) som en investering. «Hvis BRICS’ potensial oppfylles, vil lokale aksjemarkeder trolig fortsette å være gode investeringer på lang sikt,» kunne man lese i et Goldman-dokument i 2005.

For Goldman Sachs hadde BRIC-landene bare en økonomisk rolle. Dermed overså man fullstendig den dynamikken som strekker seg fra G15 til IBSA, og til IBSA + C (også kalt BASIC). Disse grupperingene har både politisk styrke vilje og økonomisk potensial, men den økende økonomiske veksten i disse landene hadde ikke resultert i noen tilsvarende politisk tyngde. Det var motsetningen mellom deres nye økonomiske makt og deres svake politiske rolle som gav plass for etableringen først av IBSA, deretter BASIC, og til slutt BRICS.

BRICS-agendaen

IMFs 2011-rapport antyder at innen 2016 vil ikke USA lenger være den største økonomien i verden. Dette er, for å låne et uttrykk fra den franske historikeren Fernand Braudel, «høsttegnet» for atlantisk hegemoni. Signalene om tilbakegang er synlige i de atlantiske statenes skjøre økonomiske fundament, med røde varsellamper i en økonomi som domineres av finansinteresser i kombinasjon med økning i militærutgiftene. Siden 2001 har USA alene brukt 7 600 milliarder dollar på sine kriger og sitt nasjonale sikkerhetsapparat. Dette kommer ved siden av massive kutt i sosiale utgifter og skattelettelser til de rike. Da det ble klart at Storbritannia stod foran sin høst i 1925, proklamerte Winston Churchill: «Jeg vil heller se finansen mindre stolt og industrien mer tilfreds.» Disse ordene vil gjelde for Wall Street, City of London og andre børser som utøver sin dominans over livsnerven i samfunnsøkonomien.

Etter IMFs anslag vil altså Kina være den største økonomien i 2016, men de ser ikke ut til å ønske å hevde seg alene. Kina synes tilfreds med å dele scenen med BRICS-landene, og å presse på for multipolaritet og økonomisk mangfold. Faktisk gjør kineserne det klart så ofte som mulig at de verken er interessert i en tid med forrang for Beijing eller å bruke de ulike multi-laterale plattformene til å presse på for en BRICS- eller Beijing-konsensus. Det de sier, er ikke annet enn at det er en maktubalanse som favoriserer Nord, og at denne ubalansen må rettes opp. Den mest omfattende formuleringen av BRICS-prinsippene så langt er Delhi-erklæringen (2012). Mange av de elementene som allerede var på plass i 2009, kom enda tydeligere fram her. Her skal vi gå nærmere inn på dem.

Finansreform

Finanskrisen siden 2007 er fortsatt merkbar for BRICS-landene. Deres vekstmodell, som forutsetter eksport til Nord og til hverandre, har lidd under svakere etterspørsel fra Nord. Derfor sømmer det seg for BRICS-landene å utarbeide en agenda for enten å bryte fri fra sin avhengighet av etterspørselen fra Nord, eller å bidra til å finne en måte å gjenopplive etterspørselen på. Så langt har BRICS beveget seg langs begge fronter, men det primære på kort sikt ser klart ut til å handle om gjenopp-livingen av etterspørselen fra Nord. Det har samtidig vært flere forbehold i støtten til det IMF-drevne nyliberale politiske rammeverket. I Delhi-erklæringen oppfordret BRICS-landene Nord til følge «ansvarlig makroøkonomisk og finanspolitikk» og til å gjennomføre strengere reformer av deres økonomiske system.

Oppfatningen om at Nord ikke lenger har monopol på gode ideer om økonomisk politikk har ført til krav om et institusjonelt skifte av kontroll fra Nord til et Nord-Sør-samarbeid – for å gjøre G20 til det fremste forumet for å lage en plan for global handling, til å spre ledelsen i IMF og Verdensbanken (også på høyeste nivå), og til å styrke FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), et globalt organ med et syn som ofte har vært kritisk til den nyliberale konsensus. UNCTADs 2011-rapport inneholdt f.eks. en grundig og velargumentert analyse av makt og innflytelse over finanskapitalen. I kapittelet om råvaremarkedene hevder UNCTAD at utviklingen ikke kan forklares med økt etterspørsel fra BRICS-landene. I stedet kan synderen finnes blant børsinvestorer og råvarespekulanter som motiveres av «faktorer helt urelaterte til råvareprisen». Det som forklarer økningen i råvareprisene, inkludert mat og olje, er

den større tilstedeværelsen av finansinvestorer, som anser råvarer som et alternativ til finansiell eiendom i sine porteføljer. Selv om disse aktørene ikke har noen interesse av fysiske varer, og ikke handler på grunnlag av grunnleggende tilbuds- og etterspørselsforhold, kan de inneha – individuelt eller som en gruppe – svært viktige posisjoner i råvaremarkedene, og dermed utøve betydelig innflytelse på funksjonen til disse markedene.

Det kan med andre ord ikke bli noen utviklingsagenda uten en seriøs vurdering av utsiktene til økonomiske omlegginger.

Utviklingsagenda

Siden den effektive lammelsen av utviklings-agendaen i Cancún i 2003, om ikke allerede under WTO-toppmøtet i Seattle i 2000, har det vært lite bevegelse rundt kjernespørsmålene om sosial utvikling. Diskusjon om tusenårsmålene har vist seg å være skalkeskjul for utilstrekkelige tiltak på den globale scenen. Tusenårsmålene er mål som enkeltstater kan pålegges å møte, men utgjør ikke på noen måte en erstatning for en omfattende avtale om råvarepriser, subsidier, utviklingsfinansiering og tekno-logioverføring. Det har ikke vært noen realitetsbehandling av disse spørsmålene siden 1970-tallet, da UNCTADs møter var et sentralt sted for slike samtaler.

Etter hvert som UNCTADs rolle har blitt marginalisert, har Sør mistet sin plass ved bordet. Følgelig har det vært mindre av en utviklingsdialog og mer av en utviklingsmonolog, med IMF og Verdensbankens strukturtilpasningsagenda maskert som en utviklingsagenda.

BRICS-landene krever nå en fornyet diskusjon om utvikling, inkludert etablering av en ny utviklingsbank (en BRICS-bank), gjenoppliving av Doha-runden på multilateralt vis, en helt annen vektlegging av teknologioverføring utenfor det strenge immaterialrettsregimet i TRIPS, og samarbeid om viktige saker som helsevesen, landbruksproduksjon og produktivitet.

Ute av stand til å endre dagsorden i Verdensbanken, vil BRICS-blokken nå opprette en BRICS Utviklingsbank med startkapital på rundt 50 milliarder dollar. Kinesiske overskudd vil bruke banken som en resirkuleringsmekanisme for å bygge opp infrastruktur, ikke bare i resten av BRICS-landene (med India og Sør-Afrika som de viktigste eksempler), men også i resten av Sør. Det er anslått at innen BRICS-landene selv vil regningen for infrastrukturutbygging være ca 15 billioner dollar. Verdensbanken er ikke bare lite begeistret for slike utlegg, men er heller ikke på bølgelengde med den type utviklingsvisjon som skisseres av BRICS-landene i deres nasjonale områder og på den internasjonale plattformen.

Multipolar regionalisme

Omsider har BRICS-landene begynt å vise at de ikke lenger vil tillate Nord, med USA i spissen, å dominere internasjonal politikk. Siden slutten av 1980-tallet har Nord hatt makt til i å treffe de viktigste beslutningene i FN (gjennom Sikkerhetsrådet), og de har langt på vei forsøkt å binde de fleste multi-laterale organer til sin agenda. Dette «nav- og eike-systemet» for håndtere verdens anliggender var kanskje aller tydeligst på 1990-tallet. Amerikanske baser og ekstra-territorielle jurisdiksjon, under dekke av «humanitær intervensjonisme», dannet den nye arkitekturen i det som George H. W. Bush kalte for «the New World Order». Når USA nå har nådd grensen for sin makt, og med regionale grupperinger som søker å utøve lederskap i regionale konflikter, har dette systemet raknet.

BRICS-landene har nå støttet ideen om en FN-reform, med en agenda som inkluderer å begrense myndigheten til de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. De har også støttet ideen om et «multilateralt diplomati» i stedet for amerikansk dominans og enegang. Dette er et betydelig avvik fra de generelt rolige BRICS-landene, særlig Kina, som har vært ukomfortabel med å markere seg i konflikter utenfor sine grenser. Til sammen utgjør altså disse tre poengene – økonomisk reform, en utviklingsagenda og multipolar regionalisme – kjerneelementene i BRICS-agendaen.

Toppmøtenes politikk

I 2013 ble det femte BRICS-toppmøtet avsluttet i Durban, Sør-Afrika, til minimalt med fanfare. Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika lanserte ingen større satsing. Selv den mye etterlengtede BRICS Utviklingsbanken (punkt 9 i toppmøtets «eThekwini-erklæringen») ble kunngjort på en dempet måte: «Vi har blitt enige om å etablere en ny utviklingsbank». Dette ser ut til å være stilen til BRICS: en slags sjenert inntreden på verdensscenen uten noen store politiske alternativer og ingen stor PR-kampanje.

En av grunnene til denne skyheten er at BRICS ikke har noen vesentlig ny tilnærming til grunnleggende spørsmål i internasjonal politikk, begrenset som de er av den generelle innføringen av nyliberal politikk i sine egne land, og fanget som de er av en djevelsk syklus av lavkostproduksjon for kredittdrevne enklaver i det globale Globale Nord. Det myke språket om «bærekraftig vekst» og «fattigdomsbekjempelse» kom sammen med det samme gamle, vanlige, snakket om behovet for å øke utenlandske direkteinvesteringer og «støtte vekst og fremme finansiell stabilitet». De gode intensjonene om å få en slutt på fattigdom undergraves av mantraet om vekst, gitt den økende enigheten om at den type vekststrategier som følges i disse landene øker ulikheten snarere enn å redusere fattigdom.

BRICS-blokken ønsker å omdanne sine nye økonomiske gevinster til politisk makt, spesielt med tanke på å hevde seg som leder for en ny utviklingsdialog. Indikasjoner på en alternativ tilnærming til den frie markeds-fundamentalismen i Nord har vært tydelige i BRICS-fora og i eThekwini-erklæringen fra 2013. BRICS-blokken er for eksempel ikke alltid besatt av å sette det beste i privat sektor over det beste i offentlig sektor, og har en anerkjennelse av «den viktige rollen som statseide selskaper spiller i økonomien». Det er selvsagt ikke lenger tilfelle at offentlig sektor kun jobber for folkets beste heller, når statseide selskaper av og til er de rike elitenes leketøy. Likevel er offentlig sektor en viktig arena for sosial utvikling i sektorer som utdanning og helsevesen, og for jobbskaping.

Staten er også nødvendig som et bolverk mot spekulative tradere i råvare- og valutamarkedene, der det er kortsiktig økonomisk gevinst som har forrang for produsentenes interesser. BRICS-blokken har skapt en beredskapsreserveordning på 100 milliarder dollar for å beskytte statene i Sør fra kortsiktige likviditetskriser, en tilstand som ofte brukes av IMF for å kreve at de bunnskrapte landene vedtar nyliberal politikk («kondisjonalitet»). Det er også årsaken til at BRICS-blokken har etablert sin utviklingsbank, selv om denne ble satt på vent fordi inderne og russerne ønsket ytterligere undersøkelse av bankens mulige virkninger. En del av diskusjonen rundt banken og beredskapsfondet har vært en bevegelse for å skape et ratingbyrå i Sør i tillegg til ratingbyråene i Nord, slik som Moodys og Standard & Poors.

Opprettelsen av egne institusjoner – beredskapsreserveordningen og BRICS-banken – er ikke en erstatning for BRICS-landenes egne ambisjoner om å søke innflytelse og ansvar i de institusjonene som allerede eksisterer. Reform i IMF og WTO har kommet til å bety en større stemmeandel for statene i Sør, og når det gjelder WTO viser BRICS-blokken at den vil lede en koalisjon av Sør-stater for å få valgt en representant for Sør som den neste generaldirektøren. I Doha i 2012 forsøkte Nord, ledet av Sveits, å bremse mandatet til UNCTAD, ved å presse konferansen til å sette til side sine egne synspunkter på en reform av finanssektoren. I Delhi-erklæringen (2012) og i eThekwini-erklæringen (2013), bekrefter BRICS arbeidet med UNCTAD innen «beslektede saker som handel, investeringer, finans, og teknologi fra et utviklingsperspektiv». De avgjørende ordene her er «beslektede» og «finans», dvs. signaler fra UNCTADs handels- og utviklingsrapport fra 2011, som påpekte at det er den spekulative kraften i den globale økonomien som ikke bare har skapt økonomiske stormer i Nord, men også hindret ethvert utviklingsprosjekt for Sør.

Begrensninger i BRICS-plattformen

BRICS-plattformen er begrenset på flere måter. For det første følger den innenlandske politikken til BRICS-landene den generelle kursen til det man kan kalle nyliberalisme med Sør- kjennetegn. I dette ligger eksportproduksjon av varer og lave lønninger til arbeiderne, samtidig som en stor del av overskuddet plasseres i obligasjoner og kredittinstitusjoner i Nord. I praksis betyr det få forbedringer i livsgrunnlaget for de aller fleste av deres egne innbyggere. For eksempel kjennetegnes India av en befolkning som er rammet av fattigdom og sult i takt med at veksten er stadig økende. Snarere enn å bruke slik vekst til overføringer i form av sosialhjelp og offentlige goder, synes landet å følge rådet fra Verdensbankens tidligere, Robert Zoellick, om å bruke sitt overskudd til å «hjelpe den globale økonomien med å komme seg fra krisen». Det er noe uanstendig over det å få «lokomotivene fra Sør» til å trekke vognene i Nord, spesielt når man ser på Nords egen tilbakeholdenhet med å bruke sitt eget overskudd til å avlaste andre under gjeldskrisen på 1980-tallet.

For det andre har BRICS-alliansen ikke vært i stand til å skape et nytt institusjonelt grunnlag for å fremme endringer i måten verden er organisert på. Den nøyer seg fortsatt med å be om et mer demokratisk FN og mer demokrati i IMF og Verdensbanken. Disse bønnene har gitt få og små resultater. Under finanskrisens topp lovet G8 å oppløse seg selv og arbeide gjennom G20, dette er i dag glemt. Høyst beskjedne økninger i stemmeandelene i IMF gjorde ikke Sør i stand til å legge frem en felles kandidat til leder sommeren 2011.

For det tredje har BRICS ikke sluttet seg til et ideologisk alternativ til nyliberalismen. Det er mange forslag til etablering av en mer bærekraftig økonomisk orden, men disse har blitt overlatt til seg selv. Rio-formelen for «separat- og særbehandling» lar Sør stille krav om innrømmelser om universelle retningslinjer som Nord nekter å gi sin tilslutning til. Dette er ikke minst tilfelle når det er tale om klimaspørsmål. Dette er en høyst defensiv posisjon, og det har ennå ikke blitt lagt fram noe positivt alternativ. Det kan selvsagt dukke opp som en følge av nye krampetrekninger, dvs. i en situasjon hvor mange, om ikke de fleste, mennesker ser på det eksisterende systemet som grunnleggende feilslått.

Til slutt, BRICS-prosjektet har ingen mulighet til å innskrenke den militære dominansen fra USA og NATO. Når FN stemmer for å tillate «medlemsland å bruke alle nødvendige tiltak», som de gjorde i resolusjon 1973 om Libya, gis det i hovedsak blankofullmakt til den atlantiske verden til å bruke militærmakt. Det er ingen regionale alternativer som har evnen til å fungere som en motvekt. USAs maktambisjoner forblir globale – med baser på alle kontinenter og med evne til å slå til nesten hvor som helst. Regionale mekanismer for fred og konfliktløsning er svekket av denne globale tilstedeværelsen av NATO og USA. Overveldende militær makt omsettes til politisk makt.

Regionalisme og multipolaritet står i sentrum i de nyeste diskusjonene. Dette kan vi se konturene av i form av en viss økonomisk vekst som kan gi grunnlag for regionale politiske allianser uten amerikansk forrang. Som eksempel: under det 16. toppmøtet i Den alliansefrie bevegelsen (NAM) startet Afghanistan, India og Iran et samarbeid omkring den sørøstlige iranske havnebyen Chabahar. Det USA-okkuperte Afghanistan importerer 50 prosent av sin olje fra Iran, til tross for amerikanske og europeiske sanksjoner. USAs mål om å isolere Teheran er rett og slett ikke gjennomførbart i en multipolar verden.

Den framvoksende politikken i NAM, oppmuntret av BRICS, handler ikke lenger om alliansefrihet, men om regionalisme og multipolaritet. Gjeldskriser i Nord og innsparingsløsninger vil også legge press på disse statenes evne til å prakke sin militære makt på hele kloden. Kineserne, som om ikke lenge vil ha den største økonomien, er opptatt av multipolaritet. Dette er grunnen til at den nye intellektuelle retningen for BRICS (regionalisme og multipolaritet) faktisk har en viss realisme. Det vil ikke komme et nytt amerikansk århundre; isteden er vi i begynnelsen av et eksperiment med multipolaritet istedenfor et enkelt sentrum. BRICS-prosjektet er ikke Uhuru (frihet) til Sør. Likevel har oksygenet igjen begynt å strømme inn i det politiske rammeverket. IBSA-dialogen og BRICS-plattformen gir fornyet styrke og inspirasjon til eldre ideer om Sør–Sør-samarbeid, dvs. et begrep som stod i fare for å bli foreldet på 1990-tallet og 2000-tallet.

Dette må også få betydning for nye måter for land i Sør å komme i kontakt med hverandre utenom å gå gjennom det globale Nord som et nav for all kommunikasjon. De som i dag vil prøve å fly fra Bamako til Niamey, finner ut at den eneste måten å gjøre dette på er å bruke Air France via Paris; mens en inder som forsøker å lese skjønnlitteratur skrevet på swahili, finner ut at det bare går gjennom engelsk. Vi har nå nye institusjonelle plattformer som kan formes med en mye mer romlig fantasi.

Hvor går BRICS?

De nåværende lederne i de enkelte BRICS-landene gir ikke noen indikasjon på at BRICS-agendaen vil utvikle seg i en dyptgripende, dypt progressiv retning. Men det er en BRICS -dynamikk som forsøker å vippe kompassnålen mer mot egne interesser og sitt næringsliv. Tanken er i alle fall at deres utviklingsagendaer kan bryte ut av dagens gjeldskriser og patentrettigheter, og at deres egne bedrifter kan konkurrere mot Nord-baserte transnasjonale selskaper som bruker begreper som «Sør–Sør-samarbeid» som et argument for særbehandling.

Brasils forsøk på å begrense de progressive mulighetene til den latinamerikanske Banco-Sur viser imidlertid grensene for regimene i BRICS-landene. Hvis de nåværende lederne beholder makten i BRICS-landene, er det liten grunn til å anta at dynamikken i BRICS vil være noe annerledes enn det vi allerede har sett.

Dersom, på den annen side, progressive regjeringer kommer til makten i BRICS-landene, noe som har skjedd i Latin-Amerika i løpet av de siste femten årene, kan andre muligheter for BRICS-blokken åpne seg. Et offensivt trekk kan være å overføre overskuddet i Sør til sine egne innbyggere, i takt med et skifte i vekstmodellen for de enkelte statene, ville ha en umiddel-bar innvirkning på mulighetene for en slik institusjon som BRICS-banken. Et nytt grunnlag for innenlandsk økonomi kunne også være basert på ekte Sør-Sør handel, ved hjelp av mekanismer for prissetting som er til fordel for både produsenter og forbrukere, uten at privat kapital tar hovedgevinstene i en slik handel. En slik progressiv agenda kunne gjøre det mulig for landene i Sør, og BRICS i særdeleshet, å redusere sin avhengighet av markeder og teknologi i Nord økonomisk, og dermed bryte sin politiske avhengighet av Washington.

Dette er en mulig historie om Sør. Det er imidlertid ikke det mest sannsynlige resultatet av BRICS-blokken hvis vi tenker på dagens klassesammensetning i BRICS-landene. Det vi har i dag, er rett og slett en justering av maktforhold, ikke en omdanning av dem. Slik ser BRICS-blokken ut per i dag.

Den indiske forfatteren og aktivisten, Arundhati Roy, vart intervjua av David Barsamian i Alternative Radio i Chicago 17. mars ifjor.

Voldtektene i India dominerer media, men hva handler spillet på det politiske teateret om?

Hvordan slåss mot de store foretaka som bestemmer i India, gjøre opprør og slåss for kvinnefrigjøring?

Arundhati Roy er forfattaren av Guden av Små Ting og vinnar av den prestisjefylde Booker Prize. New York Times kallar henne «Indias mest lidenskaplege kritikar av globalisering og amerikansk påverknad.» Ho har mottatt Lannanprisen for Kulturell Fridom. Roy har skrive mange bøker, blant andre Sjekkheftet & Kryssarraketten, Feltnotatar om Demokrati: Lytte til Grashopper og På vandring med kameratane (Rødt! nr 4/2010).

David Barsamian er ein amerikansk-armensk radiomann og skribent. Er blant anna kjend for sine intervju med Noam Chomsky. Stifter og leder av Alternative Radio.

Dette intervjuet sto i International Socialist Review nr 90, http://isreview.org/issue, og trykkes med tidsskriftets tillatelse.

Oversetting ved Einar Jetne.

I Eqbal Ahmad-førelesinga di som du heldt ved Hampshire College i 2001, samanlikna du India med «ein hammarhai med auge som ser i diametralt motsette retningar, eit India på veg mot ei strålande framtid mens det andre berre smeltar inn i mørkret». Kva hendte i det dusin år som har gått etter at du gav desse kommentarane?

Hammarhaien har vorte vaksen, og auga hans er til og med endå fjernare frå kvarandre no. Vi kjenner dette om India, eit India som på ei side blir kalla ei supermakt med akselerert vekst, ein vekst som minkar, men framleis er sterk, og på den andre sida har du fleire fattige menneske i India enn i alle dei fattigaste landa i Afrika til saman. Du har dei fleste av verdas feilernærde barn der, du har 700 til 800 millionar menneske som lever på mindre enn 50 cent om dagen.

Det plagsame er at ein trong ikkje vere eit geni for å kunne slå dette fast då. Og ein treng ikkje vere noko geni for å seie det som eg seier no. Den målretta måten som denne maskinen framleis arbeider på, ynglar millionærar i den eine enden, og tømmer fattige rett til havs på den andre sida. Det heile er så bevisst. Så, ærleg talt, krisa er ikkje lenger å vedgå det, å snakke om det, eller til og med å skrive om det. Poenget er: Kva kan vi gjere med det?

Sist eg var i India, drog eg til Ambience Mall i Vasant Kunj-området i Delhi. Har du vore der?

Ja, det har eg. Eg har sett filmar der. Det er eit fantastisk parallelt univers: dei mest glitrande butikkar, både utanlandske og heimlege, ein gigantisk matmarknad. Og eg minnest at eg fraus der på grunn av den ekstreme airconditionen. Nokre få veker før eg besøkte Ambience Mall var eg i Jharkhand, i landsbyar der. Og kontrasten var av ein annan verden, som auga på den hammarhaien, det eine retta ein veg og det andre den motsette vegen.

Det stemmer. Eg vil rettnok kanskje legge noko til ideen om dette parallelle universet. Det er ei rift i India der du ser begge tett ved kvarandre. Frå Ambience Mall treng du ikkje dra til Jharkhand. Nei, du treng berre kjøre førtifem minutt ut, og du ser eit område fullt av heimlause menneske.

Eg trur at det vi først og fremst må halde opp med, er å sjå alt dette innafor ramma av ei nasjonal grense. Det vi ser i dagens verden, er lausrivinga av middel- og overklassene, framfor alt overklassene i eit land som Amerika, ut i eit ytre rom der dei alle blir eit land. Og deretter syg dei ressursane ut av resten av verda. Mange av dei krigane som no blir kjempa, enten det skjer i Libya, i Syria eller i delar av Afrika, er verkeleg ressurskrigar, forkledde som krigar mot islam eller krigar mot despotar. Også India er no med i dette racet, i land som Etiopia og Sudan. Indiske selskap er der. Men India er også eit land som på skamfullt vis koloniserer seg sjølv, på ein måte fortærer seg sjølv.

Du har skrive om det «vogntoget av urettferd» som eksisterer i India og «dei spektakulære kampane til folkelege rørsler som nektar legge seg ned og døy». Kva er dagens status til nokre av desse folkelege rørslene og forsvarskampane?

Til og med frå den tid då eg byrja bli knytt til og engasjerte meg med dei og med å skrive, då eg skreiv om rørsla mot oppnemning i Narmadadalen, på ny og på ny høyrer eg folk seie, og eg sa det sjølv, at viss ei regjering ikkje respekterer fornuftig ikkjevaldeleg usemje, då set regjeringa vald som standard. Og kva har skjedd, viss du les nytt frå India: Det er meir og meir det som skjer – eg brukar ikkje ordet vald, men la oss seie enten væpna kamp i skogar eller militante opprør andre stader, valdeleg slått ned av staten.

Men på eit meir allment nivå, viss du ser på India, la oss seie mot slutten av 1960-åra, snakka ein etter sjølvstendet om å gjere slutt på det som vart kalla zamindari-systemet, den føydale landadelen, og fordele jorda på ny. Det var ei mengd prat fordi alle parlamentarikarane på den tid kom frå landadelen, og dei gjorde alt muleg for å undergrave nyfordelinga. Deretter byrja militante rørsler som Naxalit-rørsla på slutten av 1960-talet i landsbyen Naxalbari i Vest-Bengalen. I dag er dei forvandla til det som er kalla maoist-rørsla. Naxalit-rørsla vart knust av regjeringa. Menneske vart drepne i titusenvis. Deretter starta Jayaprakash Narayan Sampoorna Kranti, Total Revolusjon, ei gandhistisk rørsle. Desse rørslene bad om nyfordeling av jord. Dei hadde ein draum om eit meir likestilt samfunn.

Enten det var anti-dam-rørsla, den maoistiske rørsla i skogen, rørsla mot Vedanta i Niyamgiri, det gigantiske aluminiumsselskapet, rørslene mot dei spesielle økonomiske sonene, kva enn dei større rørslene er, så står ein overfor massive ran av jord gjennomført av store selskap. Alle desse rørslene yt motstand mot slike ran. Men du vil oppdage ein stor forskjell. På 1960-talet bad folk om nyfordeling av jordareal. I dag er kampen redusert til å gjelde lov til å bli verande på den vesle jordflekken dei har. Det er altså ein enorm tilbakegang til og med i måten radikale rørsler ser på seg sjølve. Til og med den jordlause Dalit-rørsla er splitta. Heile draumen om rettferd eller likskap har vorte redusert til berre å stå i mot dette enorme presset, dette enorme land-ranet. Det er altså slik at dei største selskapa i India, dei som i grunnen eig India – Reliance, Tata, Adani – alle saman er dei landmafiar. Dei kontrollerer land med ressursane som finst der.

Har du nokon gong tenkt på korleis terrorisme blir definert? Det vanlege er: Ein buss blir sprengt eller ein politistasjon blir angripe, eller noko liknande. Chomsky snakkar om «detaljist-terrorisme» – terrorismen til små grupper, individ og gjengar – men så stor merksemd blir ikkje vist «grossist-terrorisme», terrorisme sett i verk av staten.

Fordi staten blir styrt av desse gigantselskapa, må vi i India no sjå for oss staten på ny. Ser du på eit selskap som Reliance eller Tata, trur eg at du til og med i USA må leite lenge om du skal finne eit selskap som ter seg slik. Grunnen er den enorme krysseigarskapen innafor forretningsdrifta. Ser du på Reliance, så har dei petrokjemiaktivitet, dei driv med naturgass og dei har tjugesju tv-kanalar. Tata eig alt frå , på ny, kraftprosjekt, kjøretøy, TV, breiband, salt, forleggarverksemd, bokhandlarkjeder osv. På eit vis har dei full manøvreringskontroll. I aukande grad vil du på stader som Odisha og Jharkhand sjå at gruveselskapa styrer sin eigen mafia. Heile politiet arbeider på instruks frå dei. Så, kva er staten for noko? Dette er ikkje noko nytt. Det var dette som skjedde i Latin-Amerika då Eduardo Galeano skreiv Latin-Amerika Sine Opne Årer, bortsett frå at på den tida hadde ikkje global kapital og selskap armslag som no, og argumenta om klimaendring hadde ein ikkje. Det er altså slik i dag at ei handfull store selskap reelt styrer India.

Denne underdanige staten er i stand til å sleppe laus all slag vald mot ein kvar. Til å byrje med gjaldt det berre svake landsbysamfunn og statane Kashmir, Manipur og Nagaland. Det har vi vore gjennom. Men no har du ein situasjon der vi har sett at den indiske hæren er sett inn mot «sitt eige folk» heilt frå 1947 av. Det har ikkje gått eit einaste år utan at hæren har vore brukt. Men no vil alt dette bli tatt i bruk for å tene selskapa sine prosjekt. I Arunachal er noko slik som 260 dammar under bygging. Dissens vil bli kontrollert og knust av hæren, av tryggingsstyrkane.

Du bli oppfatta som uforsiktig om du kallar det terrorisme, men situasjonen er den at India ikkje kan tvinge gjennom den økonomiske agendaen sin utan å bli ein militærstat, utan å vedta lover som er så undertrykkande at folk på ei side trur dei har eit demokrati og på den andre sida at demokratiet blir underminert av ei overflod at lover, slike som Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov, ei lov som gir under-offiserar løyve til å drepe på mistanke. Desse lovene var altså der i Kashmir, Nagaland og Manipur. No ønskjer regjeringa å bruke hæren i Chhattisgarh i Sentral-India mot dei fattigaste folka i landet og i verda. Hæren vil ikkje handle utan at han er straffe-fri ved hjelp av Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov. Og dei har alt spesielle tryggleikslover for området, lover som kriminaliserer all slags dissens.

Det er svært interessant det eg trur indiske styremakter, som er regjeringa og den korporativiserte regjeringa, eksperimenterer med. Korleis kan du oppretthalde dette bildet av det nesten sirkuslike akrobat-demokratiet som held slike val-show, og som legalt og på alle vis fullstendig underminerer demokratiet. I India, i motsetning til Kina og til nyleg også i Pakistan, gjeld det ikkje ei regjering som blir meir og meir autoritær. Det gjeld om å skape ei gruppe menneske som er så forskansa i systemet at heile denne klassen av menneske konspirerer i administrasjonen av den militariserte staten, som omfattar media osv.

Og på ny, for kanskje å utvide definisjonen av terror, korleis kan ein forstå at 270 000 indiske bønder gjer sjølvmord på grunn av finansiell armod? Og det talet er oppfatta som konservativt. Sannsynlegvis er talet mykje større. Eller dei hundretusenvis av indiske barn som døyr av mangel på vatn og mat?

Når det gjeld bondesjølvmorda, trur eg at styresmaktene heller beundrar bønder som gjer sjølvmord, fordi dei trass alt ikkje er sjølvmordsbombarar. Dei drep berre roleg seg sjølve. Og så må familiane deira gå omkring og tigge om å få kome inn i lista over bønder. Og definisjonen på kven som er ein bonde og kven som ikkje er det, avgjer om du kan få kompensasjon eller ikkje. Så 270 000, som du seier, er eit konservativt overslag, for ei mengd folk blir berre fortald at dei er ikkje bønder. Mange kvinner, for eksempel, er ikkje på den lista, trass i at dei er bønder som prøver sikre familiane sine.

Men for å forstå kva som skjer i India, må du nærme deg det frå så mange ulike vinklar. Vi er eit samfunn som har institu-sjonalisert ulikskap knytt til kaste. I aukande grad trur eg at du ikkje kan forstå India før du forstår kaste. Du må forstå at desse forsegla samfunna finst, folk som ikkje nødvendigvis bryr seg eller angrar noko som rammar andre. Eg seier ikkje at bøndene som drep seg sjølve, høyrer til ein lågare kaste. Dei gjer ikkje det. Dei er alle for det meste små bønder som verkeleg har prøvd kome inn i det store toget, men som så ramla av vogna.

Det eg seier, er: Korfor skaper det ikkje ubehag? Korfor blir det ikkje ein skandale? Det skjer ikkje. Til og med i dag held politikarar fram med vatningssvindel og kunstgjødselsvindel og all slags svindel innafor områda der desse sjølvmorda finn stad. Det er ein merkeleg maktbruk som er sett i verk. I så lang tid har eg skrive om utdriving og alt dette. Stadig oftare høyrer eg middelklassen seier at «India kan bli det mektigaste landet i verda. Eit kvart land som har vorte mektig har ‘ei fortid’. Vi får ikkje» – når eg no seier «vi» snakkar eg om denne gruppa menneske som har late seg forme og smelte saman med ideen om nasjonen. «Vi får ikkje framsteg utan at nokon betaler prisen. Og ein kan ikkje ha all slags finføling for menneskerettar og sympati. Nokon må yte.» Folk snakkar ope om at det er slik det var tidlegare, og at slik må det også bli no.

Du høyrer desse stygge stadfestingane. Du høyrer at folk på TV prøver å provosere fram krig med Pakistan, folk som ope snakkar om atomkrig, som ope snakkar om det faktum at den leiande kandidaten til vervet som statsminister i India er Narendra Modi. Og når det gjeld det faktum at han var ministeren som leidde massakren av tusenvis muslimar på den mest brutale måten i Gujarat, seier dei berre: «Gløym det.»

Til og med folk som oss, som er politisk bevisste og som skriv politisk, treng å forstå at når vi framkallar folks sympati, beskriv grufulle hendingar, beskriv noko frykteleg, så når det ikkje nødvendigvis opp til det moralsk lyttande området som du trur finst. Men du må gjere det. Du må halde fram med det. Du må halde foten på pedalen.

Men vi må også forstå at no står vi overfor noko svært stygt, noko som vil bli stadig styggare neste år når vi nærmar oss val. Det som skjer er at den skinnande indiske økonomien, menneska som no sit om bord i flyet, klare til å lette, blant dei har den oppøste stemninga som dei følte vendt seg til panikk fordi økonomien ikkje lenger veks i det tempo som dei venta skulle skje. Og den panikken skaper ei mengd styggedom. Han tar ulike former og slår i ulike retningar, men du kan sjå valdsbruken og sinnet hos denne middelklassen som var så lykkeleg for berre få år sidan. Den valdsbruken, det sinnet og det utolmodet veit ikkje dei politiske partia korleis dei skal handtere. Det er nytt. Dei prøver å skubbe det bakover og inn i dei gamle områda som alle veit om og kjenner igjen – intern strid eller ein krig med Pakistan eller ein eller annan provokasjon i Kashmir – for dette er kjent terreng. Samtidig som denne nye middelklassen er aggressiv, veit han at han kan få mediemerksemd, og går til angrep på den etablerte oppfatninga av politikk.

Det har vore ei massiv folkevandring frå landsbygda og inn i mega-byane – Kolkata, Delhi, Mumbai, Chennai, Hyderabad, Bangalore osv. Pankay Mishra har skrive om kor rotlause dei er, mange av desse migrantane utan fagkunnskap. På eit vis er dei skipbrotne, kasta inn i, desse nye urbane omgivnadane. Han ser potensialet for ein enorm eksplosjon.

Vi bør vere litt varsame med dette fordi Chidambaram og Manmohan Singh og Montek Singh Ahluwalia har ope sagt at draumen til dette nye India er at 70 prosent av folket skal bu i byar, noko som tyder at dei drøymer om å flytte noko slikt som 500 til 600 millionar menneske ut av landsbyane og inn i byane. Den prosessen er i gang. Folk blir pressa ut av landsbyane av ut-viklingsprosjekt, gruver og dammar, og dei drar i flokkevis til byane.

Men valdsbruken som du ser i byane, kjem ikkje frå desse folka. Valdsbruken kjem frå dei nyrike, slike som i Delhi, folk som har seld jorda si til kjøpesentera og som plutseleg har fått hand om ein heil del pengar på grunn av politisk status, og eit slag aggresjon som følgjer med det. Ta for eksempel det kjende tilfellet av gjengvaldtekt og mord i Delhi. Då var Manmohan Singh og Chidambaram og alle andre svært raske til å seie: «Vi må vere svært forsiktige når det gjeld desse rotlause fattigfolka.»

I utgangspunktet kjem tanken om å kriminalisere dei lågare klassane raskt opp, ideen om at der finst dei valdelege folka. Men reelt er det dei den enorme valdsbruken i byane er retta mot – av politiet og av byggeentreprenørane. Det lever ti millionar menneske, eller fleire, i utkantane til Delhi, folk som arbeider lik slavearbeiderar under fryktelege forhold. Men desse er ikkje dei valdelege folka. Dei har tidvis reist seg, i Honda-fabrikken eller i Maruti-fabrikken. I etterkant av ei mengd provokasjon har noko hendt. Men i det store og heile er dei verkeleg ofra for vald. Dei er ofra som sakte har fått pressa alt oksygen ut av lungene sine, som har fått lågare og lågare lønningar, som har måtta betale stadig meir og meir fordi prisane veks så raskt. Og bokstavleg talt lever arbeidarar i India under forhold som eg trur folk i Amerika og Europa ikkje ein gong kan sjå for seg.

Kvar gong noko hender, brukar regjeringa det som påskot mot dei, trass i at nettopp dei er ofra for valden. Det er ikkje dei som startar valdsbruken. Som i Delhi-tilfellet der jenta vart valdteken og deretter drepen! Då kom raskt kravet: «Vi treng fleire politistasjonar, vi treng meir over-vaking, og vi treng fleire kamera.» Det heile avspeglar ideen om at innbyggaren er den kriminelle. Men, viss du verkeleg ville grave i noko som hende, ville sjansen langt oftare vere at politiet er bak nesten all kriminell aktivitet i byane.

Det er sikkert at det som hendte i Delhi midt i desember i 2012 fekk global merksemd. I ein reportasje sa BBC at «saka reiser spørsmål rundt korleis India behandlar kvinnene sine.» Kva for spørsmål vart reist i kjølvatnet av dette angrepet og drapet?

Det er eit svært stort tema som gjer det vanskeleg for meg å forklare korleis angsten grip meg. Viss nokon treng ein bakgrunn, vart ei ung jente brutalt gjengvaldteken og deretter myrda på ein privat buss i Delhi. Valdtektsmennene, mordarane, vart tatt. Men viss du les avisene i dag, så er det berre referert til ei gjengvaldtekt. Du kunne få for deg at jenta ikkje vart drepen. «Delhis offer for gjengvaldtekt» eller «Delhis gjengvaldtekts valdtektsmenn». Dei blir ikkje kalla mordarar.

Dette viser deg eit slag forvridd sosialt stigma som er knytt til valdtekt i India, og korleis det er bygd opp. Det var store og eineståande protestar rundt det, noko som var svært bra med unnatak av at det reiser visse angstreaksjonar i slike som meg. Heilt enkelt er det vanskeleg å forklare det. Men i India finst det ulike måtar som valdtekt er brukt på for å oppretthalde status quo. I Kashmir har hæren valteke ei mengd kvinner, og Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov gir dei immunitet og tillèt at det skjer. Slik er det også i Manipur og Nagaland. Då eg gjekk til fots saman med kameratar i Chhattisgarh, skreiv eg om korleis mange kvinner såg på at søstrene deira eller mødrer eller barn vart valdtekne og myrda. Då pogromen mot muslimar fann stad i 2002 i Gujarat, vart kvinner ope gjengvaldtekne, gravide kvinner fekk magen oppriven, og dei vart brende levande. Ei skrekkeleg hending fann stad i ein landsby som heitte Karalanji i Maharashtra der rundt 300 overkaste-folk omringa huset til ein Dalit-familie. Dei valdtok og drap ei mor og dotter, og deretter drap dei heile familien. Det tok meir enn ein månad før media i det heile rapporterte det, og til og med vart folka seinare kalla maoistar.

Så du må byrje undre deg på kva slags valdtekter det er som bryr dei nasjonale og internasjonale media, og kva for valdtekter det er vi berre må akseptere som ei rutinesak. Men for å yte rettferd: til å byrje med, då protestane fann stad i Dehli, byrja kvinner å reise desse problema, og det utvikla seg til mykje meir politiske syn på kva som skjedde. Og deretter, sjølvsagt, hadde vi den forordninga som vart gitt. Men du ser på ny at i forordninga såg regjeringa på valdtekt berre som eit spørsmål om tryggleik. Det fører med seg at i ein stor by der det vil vere tilfelle av valdtekt innafor ekteskapet, Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov, kaste, alt slikt vart berre på ny sopa under teppet. Det var ein viktig augneblink for å reise ei rekke spørsmål, spørsmål som nokre reiste. Samtidig såg du at dei på eit vis utvikla seg frå anti-korrupsjons-protestane og så vidare. Men kven var det som då dukka opp?

Det er også knytt til fenomenet med desse massive folkevandringane inn til byane, og det at unge jenter byrjar arbeide. Unge jenter byrjar forlate heimane for å bli finansielt ubundne, byrjar bryte med tradisjonell oppførsel, noko som skaper eit enormt sinne blant tradisjonelle menn. Alt dette skjer.

Men vart det gnisten til ein diskusjon om kvinnehat og patriarkat? Fordi det ikkje er sett inn i ein samanheng, blir det berre redusert til å omhandle gjerningsmenn, til å gjelde dei folka som utfører kriminelle handlingar.

Det skjedde, men eg trur patriarkat vart brukt av folk som tilsynelatande nettopp hadde oppdaga det ordet. Kva var det verkeleg det tydde? Uheldigvis trur eg at eit tilfelle av gjengvaldtekt i ein buss ikkje er det beste utgangspunktet for å starte ein diskusjon om patriarkatet. Eg trur vi må gå tilbake til eit anna spørsmål: Kva er det, når det gjeld kvinnerørsla i India og i resten av verda, som på ein måte har avpolitisert henne?

Så har du ulike feministorganisasjonar i India. Dei er nøgde med å diskutere visse problem, viktige saker, som sosialt kjønn og alt det. Men la oss seie dei kvinnene eg skreiv om, dei som er i skogane i Dantewada, dei 90 000 kvinnene som hører til Krantikari Adivasi Mahila Sangathan på den tida då eg var saman med folk i skogen. Det var den aller viktigaste augeopnaren for meg, det som skjedde med kvinnene der og korleis dei organiserte. Og i dag ser dei profesjonelle feministane ikkje på desse kvinnene som feministar, kvinner som har kjempa for jorda si, som til og med har kjempa innafor sine eigne samfunn for eit anna liv, for ulike rettar, for ulike måtar å bli sett på, omtalt og definert. Korfor er det slik? Eg har skrive mykje om det i essayet som eg kalla Kapitalisme, Ei Skrømthistorie, om korleis finansiering har verka inn på NGO-iseringa av feministrørsla.

Desse kvinnene som du møtte i jungelen i Chhattisgarh, dei har gått frå å vere massive offer til å bli aktivt handlande som gjer noko med situasjonen sin.

Historia til kvinnene i Naxalit-rørsla, og deretter i alle dei ulike fragmenta av henne, og i dag i maoistrørsla, er ei interessant, nervøs, utfordrande, svært ofte deprimerande, men også svært inspirerande historie, så eg kan ikkje seie noko heilt enkelt om ho. Men, då eg gjekk inn i skogen, hadde eg på ein heller klisjéaktig måte gått ut frå at ei kvar rørsle som vel å væpne seg, vil ende med å øve vald mot kvinner. Eg vart sjokkert då eg kom dit, og fann at meir enn 40 prosent av gerilja-frigjeringshæren var kvinner. Eg snakka til dei og spurde dei om korfor dei hadde slutta seg til – og eg har brukt mykje tid, til og med saman med kvinner som brukte å vere med i partiet. Eg kjenner ei mengd historier, og slett ikkje alle er gode historier. Men eg trur der er eit basketak, ein kamp om å prøve forstå kva denne kampen gjeld. Ein ting er at i skogen, der er det å gå ut frå at stammesamfunn på ein måte er urørte (opphavlege) og behandlar kvinner likeverdig og alt slikt, det stemmer ikkje. Det har vore tretti år med politisk arbeid i det området. Nokre kvinner slutta seg til nettopp for å kome seg bort frå dei kvelande sidene ved deira eigne samfunn, og nokre slutta seg til etter dei massive angrepa frå selskapa sine paramilitære troppar med valdtekter av kvinner og alt det som skjedde.

Og viss du ser på Narmada-rørsla, Niaymgiri, så mange rørsler, ser du at kvinner er så aktive i sentrum av desse protestane fordi dei veit at det som ventar dei i det andre livet som dei blir tilbydd, der dei er bedne om å slutte seg til hovudretninga, det er eit svært, svært skremmande liv, der dei taper alt. Derfor kjempar dei. Tidlegare har feministrørsla hatt desse debattane, og andre versjonar av dei finn stad no. Men det er eit breitt gap mellom det som no formelt blir sett på som feminist, og dei kampane desse kvinnene fører. Grunnen til det er at alt som trugar den overgripande økonomiske orden, ikkje bli sett på som feminist. Fordi feministrørslene har vorte finansierte slik – ikkje alle, og til og med dei som blir finansierte, driv med viktig arbeid – det dei går glipp av, det dei ekskluderer, trur eg utgjer ein definisjon av kva politikken er.

Finst denne kvinnedeltakinga i motstandsrørslene også i Kashmir?

Sjølvsagt. Kashmir er ein stad der dei likar å presentere eit spesielt, fullstendig falskt bilde av ein slags Talibantype, Wahhabi-fundamentalistar i kamp med denne demokratiske staten, og alle kvinner lever bak burkaar osv. Men ein kvar som er to dagar i Kashmir, vil sjå at det på ingen måte er tilfelle. Det er eit så differensiert samfunn som noko anna, og kvinnene står no på ny i fremste linje. Du ser dei stå opp mot politiet, stå opp mot hæren, fysisk, på utruleg modig og skarpt vis.

I denne diskusjonen om vald mot kvinner finst det sjølvsagt medgift-relaterte «ulykker» der mange kvinner er offer for brann i kjøkkena, der kleda deira på mystisk vis tar fyr og dei døyr. Det er ei side. Og så har vi babyane som blir aborterte så snart foreldra oppdagar at dei er jenter – på bakgrunn av denne besettelsen etter mannleg avkom.

Drapa på jentebarn trur eg omfattar millionar i India. Som eg sa då du siterte BBC-spørsmålet om korleis India behandlar kvinnene sine: Kva meiner du med India, og kva meiner du med kvinner, er den første instinktive reaksjonen. Sidan India er eit land der eg trur eg har sett det mest forunderlege, dei friaste kvinnene blant alle kvinner som eg nokon stad har sett. Og deretter, som du sa, har du heile spekteret i mellom. Du har eit enormt spekter av det som er kvinneverda der. Og du kan ikkje ein gong bryte det ned på enkelt vis. For eksempel då pogromen mot muslimar fann stad i Gujarat, var kvinner i stor grad ein part, kvinner stod sterkt bak. Så å innbille seg at kvinner er fredselskande menneskje som vil gjere verda til ein betre stad, det er litt for enkelt.

Det ser ut til å ha vore den eine skandalen etter den andre i India, den neste meir horribel og større enn den førre. Jayati Gosh som underviser ved JNU i New Delhi, skreiv i The Guardian om «eksplosjonen av avdekkingar av korrupte praksisar som peikar mot dei verste utskeiingane til kompiskapitalisme», og så legg ho til: «Regjeringspolitikk genererte ein Wild-West-lik økonomisk vekst.» Dette fører oss tilbake til det du sa tidlegare om dette stat–selskap-samrøret i utvinninga av naturressursar.

Det er innlysande at anti-korrupsjons-protestane i India også har hatt innverknad på debattane om India over heile verda. For meg er korrupsjon eit svært så risikofylt tema å bygge politiske rørsler på, for kva meiner du med korrupsjon? For meg er det innlysande at du aldri vil oppleve å kome i ein situasjon der du er i eit korrupsjonsfritt samfunn. Men korleis minimaliserer du det? Korrupsjon er ein funksjon av svært ulik fordeling av makt. Viss du ikkje står opp mot det, vil du berre ta for deg symptoma. I India, som eg nemnde, dominerer desse kjempeselskapa heile spektret frå salt til kjøre-tøy, frå tekstilar til energi – til å finansiere universitet, både i India og i utlandet, til å drive desse massive stiftelsane, ekvivalentane til Rockefeller og Ford Foundations. Reliance og Tata har desse stiftelsane – dei finansierer opposisjonen, dei kan kjøpe det dei måtte ønske.

Viss du ikkje set eit tak på denne typen kryss-eigarskap i forretningslivet, og utan at du set eit tak på kor mykje ein person, eit selskap, kan kontrollere eit land, så vil det vere innlysande at det må bli verande korrupsjon. Du kan ikkje appellere til noko slag moralsk kjerne. Du må møte problemet strukturelt. Strukturelt er situasjonen slik: Du kan gjere ei stikkprøve og avdekke at ein eller annan Dalit-politikar tar pengar frå nokon og puttar dei i eigen lomme. Men når Pranab Mukherjee som finansminister gjer ein liten vri for å unnskylde Reliance si unnaluring av titals millionar rupis i inntektsskatt, korleis handterer du det?

Du har vore ei tid i Tihal Fengsel i New Delhi. Det er eit av dei største fengsla i heile landet. Det var to dødsfall i det fengslet, eit i februar 2013 og eit i mars. Dei liknar bokstøtter. Det eine gjaldt Afzal Guru, og det andre Ram Singh. La oss byrje med Afzal Guru som vart hengd.

La meg prøve sjå korleis eg kan forklare det så kortfatta som muleg. Som bakgrunn må vi huske at etter 11. september-angrepa i Amerika hadde det høgreorienterte hindu-partiet BJP makta. Det slaget massiv islamo-fobi som 9/11-angrepa utløyste, trengde inn i politikken til BJP vis-á-vis det muslimske samfunnet. Dei hadde alt rive Babri Masjid, ein moske frå det fjortande hundreåret. Det var det som førte BJP til makta. Det var dette sterke ønsket om å plassere seg sjølve i den same sfæren som USA, som offer for terrorisme. Det har vore eit ved-varande tema i India.

Den 13. desember 2001 fann det svært uvanlege, mislykka «terrorist»-angrepet på parlamentet i Delhi stad. Fem «terroristar» – eg snakkar i hermeteikn – kjørte inn i parlamentet på ein i høgste grad ueigna måten i ein kvit bil med ein stor plakat med påskrifta: «India er eit svært dårleg land.» Det hang leidningar ut av doningen. Og da dei vart stoppa, hoppa dei ut, og drap nokre politi-menn og ein gartnar. Deretter vart alle 5 drepne. Dette vart India sitt 9/11. Fem personar vart arrestert: ein professor i arabisk ved Delhi-universitetet, kalla S.A.R. Gilani, og deretter Afzal Guru og søskenbarnet hans, Shaukat, og kona til Shaukat, Afzan Guru, som var i fengslet då eg også var der. Eg møtte henne.

Det var eit enormt mediesirkus der media sa alt dei ville om desse fire personane, om korleis dei hadde sådd frøa til terrorisme frå Delhi til London og korleis dei gjekk til angrep på demokratiet osv. Nokre av oss vart svært forstyrra av alt dette. Det klang ikkje sant, verken måten angrepet hende på, eller det som vart sagt om desse folka. Det var uprofesjonelt, om du vil, og dumt.

Mange kjende denne unge professoren, Gilani, som hadde vorte arrestert, og hadde vondt for å tru at han hadde noko å gjere med det. Nandita Kaksar, ein jurist, danna ei gruppe som vart kalla komiteen for å ein fri og rettferdig rettargang for S.A.R. Gilani. Eg deltok også i den. Stemninga var vond på den tid. BJP-folka sa: «De må sikte desse folka også. Dei er forrædarar.» Men likevel, det som skjedde, var at retten til slutt frikjende Gilani. Dei sa at dei ikkje kunne finne noko prov mot han.

Men Afzal Guru hadde ei anna historie. Han hadde budd i Kashmir. Mot slutten av 1990-talet då tusenvis av unge menneske i Kashmir, trøyte av valfusk og alt slikt, hadde kryssa over til Pakistan og vorte trena og kom tilbake som militante, var han ein av dei. Men straks han var tilbake, overgav han seg fordi han hadde vorte svært desillusjonert av det han såg på den andre sida. Men straks du overgir deg i Kashmir, er du ein som blir overvaka av tryggleiksstyrkane, slik Afzal var i svært mange år. Det er vanskeleg for meg å beskrive dette kort fordi eg har skrive ein heil del, og eg har følgd denne saka. Vi har til og med nettopp gitt ut ei bok om ho.

Korfor er det så viktig? På grunn av korleis den indiske staten har manipulert denne saka?

Det er viktig fordi, sjå, rundt 68 000 kashmirarar er drepne mellom 1990 og no. Dei fleste av dei har vorte drepne i denne krigstilstanden, i Kashmir, der det er totalt straffe-fritak, og hæren og politiet har dradd dei ut av heimane deira, og dei har vorte myrda i forhøyrssenter eller i simulerte eller reelle trefningar. Mange har dokumentert dette i detalj.

Skilnaden mellom dei og det som skjedde med Afzal Guru er at rettargangen mot han fann stad i ope dagslys med alle institusjonane i Indias «store demokrati», media og rettssalane til stades. Alle spela si rolle. Og til slutt, det som i realiteten hende, var at Afzal ikkje hadde nokon advokat då den lågaste rettsinstansen behandla saka hans, den rettsinstansen der bevis blir presentert, og der vitne blir utspurde. Han hadde ikkje advokat. Staten peika ut ein advokat for han. Den advokaten sa: «Eg vil ikkje møte for han.» Men retten sa: «Du møter.» Den advokaten aksepterte belastande bevis mot sin eigen klient på dette stadiet av rettargangen. Mot slutten av rettsbehandlinga, då høgsterett til slutt dømde Afzal til døden, sa retten to ting i ei svært lang domsavseiing. Han sa at han ikkje hadde noko direkte bevis. Det einaste han hadde, var indisia. Mange av oss har skrive om korleis bevisa vart fabrikkerte, korleis vitna laug, korleis politiet laug. Og merkeleg nok, i denne uvanlege byråkratiakta er det eit slag dualisme i dommen. Retten prøver vere opphøgd og korrekt. Men å rett fram skrive at bevis var fabrikkerte, det kan ein ikkje. Tilståingane er dradd ut i varetekt, og derfor kan dei ikkje bli brukte som legale bevis. Alt dette er skrive svart på kvitt i dommen. Og deretter går han vidare til å seie at vi ikkje har noko direkte bevis for at han høyrde til i noko terroristgruppe. Og så litt lengre fram seier dommen, for å tilfredsstille det kollektive samvitet til samfunnet, at vi dømmer han til døden. Det er skamlaust sjokkerande at nokon seier noko slikt, endå meir at ein høgsterett i noko som skal vere eit stort demokrati, seier det.

Du ser korleis media oppførde seg. Anti-terrorisme-cella i politiet i Delhi drog ut mange versjonar av tilståingane hans, nokre av dei på video. Retten seier at du kan ikkje bruke varetektstilståingar, men media sine tv-kanalar, til og med kanalar som var rekna for å vere sekulære og liberale, viser desse tilståingane utan å fortelje at dei skriv seg frå politiet si varetekt. Og du kan sjå dei skammelege og partiske kommentarane i sendingane: «Heng han etter ballane i Lai Chowk» og «Skjær han i bitar og fôr hundane».

I det «store demokratiet» sitt amfiteater, der kvar institusjon spelar si rolle, hengde dei han berre plutseleg i førre månad. Det var også illegalt, som generaladvokaten sa. Faktisk var denne spesielle generaladvokaten amicus curiae (merknad frå oversettaren: som Wikipedia definerer slik: «overvåke at dommen blir etterfulgt samt forfatter av en upartisk redegjørelse til retten») i ei sak som samtidig gjekk for høgsterett, ei sak der Afzals tilfelle var tatt opp fordi han alt hadde sitte tolv år i isolat. Det var ei sak i høgsterett som sa at for folk som hadde vorte haldne ekstraordinært lenge i fengsel skulle retten vurdere dødsstraffa på ny. Dette var til behandling i retten. Retten hadde reservert dommen sin. Og før retten kunne gje vurderinga si, så hengde regjeringa han, nekta han retten ho hadde gitt alle andre fangar som stod overfor dødsstraff.

Dette skapte eit enormt undergrund-raseri i Kashmir, for det heroiske med Afzal var at han berre var ein alminneleg kasjmirar som hadde stått ansikt til ansikt overfor det som titusenvis av ordinære kasjmirar hadde møtt, nemleg brutal tortur. I boka som vi har gitt ut, er det faktisk eit intervju av Parvaiz Bukhari med Davinder Singh som var nestleiaren i desse avhøra til Spesialstyrkane. Og han seier heilt ope, ja, før angrepet på parlamentet vart Afzal regelmessig plukka opp og torturert og pengar vart røva frå han, slik ein plar gjere med alle slike folk. Og denne mannen seier, ja, eg helte bensin i ræva på han, og, ja, eg brukte elektrisitet på genitalane hans. Men han hadde ikkje noko å avsløre. Og dette skjer månader før han deretter vart sperra inne.

Det er heilt skamlaust å gjere noko slikt med nokon. Han har vorte portrettert som denne Lashkar-e-Toiba, Jesh-e-Muhammad, islamsk fundamentalist som går til angrep på demokratiet, som dei seier. Men sonen til Afzal vart kalla Ghalib. Alle som veit noko om Ghalibs poesi veit at Ghalib ikkje var ein muslimsk fundamentalist av noko slag. Poenget er at du står overfor ein mann som ikkje ein gong var sikta for å vere hjernen bak noko, men berre for å vere ein fotsoldat, og hengt, mens retten seier at det ikkje finst noko direkte bevis, og alle og ein kvar seier: «Elleve år etter angrepet på indisk demokrati, rettferd til slutt.»

Eg spør: Då tusenvis av muslimar, kalla illegale frå Bangladesh, vart massakrerte i Nellie i Assam i 1983, var ikkje det eit angrep på demokrati? Då 3 000 sikhar vart drepne i 1984, under Kongresspartiet, etter at fru Gandhi var drepen, var ikkje det eit angrep på demokrati?, Då Shiv Sena i 1993 massakrerte muslimar på gatene i Bombay, var ikkje det eit angrep på demokrati? Då Narendra Modi var lokal politisk leiar (BJP) i Gujarat, og tusenvis av muslimar vart drepne, valdtekne, brende og drivne bort frå heimane sine, var ikkje det eit angrep på demokrati? Og så har vi Srikrishna-rapporten som direkte peikar ut Shiv Sena. Så mykje bevis peikar mot BJP-maskineriet i Gujarat, og saker som Ehsan Jafri, der rolla til Modi endå ikkje har vorte fullt ut klarlagt. Kan du nokon gong sjå for deg at det indiske systemet kunne fengsle Bai Thackeray eller Modi for så mykje som ei veke, for ikkje å snakke om elleve år, eller tillate dei dømde til døden? Men Bal Thackeray, leiaren i Shiv Sena, som nyleg døydde, han som aldri har hatt eit offentleg verv, han fekk statleg gravferd. Og Modi sjølvsagt, som vi veit, vil sannsynlegvis bli statsministerkandidat.

Val i India skal finne stad neste år. Bryr du deg om kva ein kan få å velje mellom, det som berre kan bli mellom eit svært diskreditert og heller upopulært Kongressparti og det såkalla alternativet, BJP?

Eg veit ikkje kva som kan skje i vala. Men eg trur at det ein kan vere mest redd for, er at Kongresspartiet, diskreditert som det er, og BJP, politisk vinglande på grunn av indre strid, begge vil prøve omgruppering. Som eg sa, er det eit faktum at økonomien på ein måte har stivna. Det finst millionar i denne nye middelklassen som er i ferd med å få snudd livet frå høge draumar til panikk. Og både BJP og Kongresspartiet prøver tvinge politikken tilbake i flaska. Denne nye middelklassen, med aspirasjonane sine, med gleda rundt å skaffe seg ting, med aggresjonen sin, dei vil ikkje akseptere politikken slik han brukte vere. Og dette er ikkje nødvendigvis noko progressivt. Det er heller litt skremmande. Mens BJP og Kongresspartiet ønskjer sleppe kommunalismeånda ut av flaska.

Førre gong var valslagordet til BJP: «Nasjonen skammar seg over at Afzal framleis er i live.» Så no må dei finne eit anna slagord. På eit vis prøvde Kongresspartiet å ut-BJPe BJP. I forsøket på det var henginga mynta på Kashmir, fullt medvite om at ho ville utløyse raseri der, samtidig som ein sjølvsagt veit at i 2014, når amerikanarane dreg seg ut av Afghanistan, vil heile likevekta i det området skifte. Så alle – Pakistan, India, Kongresspartiet, BJP – vil sette pris på ein liten krig. Men kan du ha ein liten krig med to atommakter? Alle vil bli tilfredse med å polarisere muslimane og hinduane.

Noko av det mange av oss er redde for akkurat no, er at eit av dei aggressive trekka til den indiske regjeringa er Amarnath Yatra i Kashmir, der hundretusenvis av hindupilegrimar dreg til denne Amarnath-grotta til fjells i Kashmir, beskytta av hæren. Det er ein svært, svært spent og aggressiv situasjon der. Noko av det ein er redd for no, som vi veit, er at desse hindu-terror-utkledningane finst. Dei sprenger bomber og gjennomfører utblåsingar, og hevdar at dei er muslimgrupper. Ei mengd folk er svært redde for det faktum at ein av desse hindu-organisasjonane kan gå til angrep på Amarnath Yatra. Resultatet av det ville bli ei brå polarisering, og hindurøystene kunne då på eit vis samle seg bak BJP.

Altså ei mengd skitne spel. Til og med dette angrepet på parlamentet var eit skittent spel. Vi veit ikkje kven som gjekk til åtak på parlamentet, men vi veit at ein heil del løgner vart fortald, feil folk vart arrestert, og feil mann vart hengt. Og no i oppløpet mot valet er det tid for at India, ironisk nok, er den mest valdelege, den mest skremmande, den mest underfundige. Du er verkeleg symjande i skummelt farvatn frå no av og fram til vala finn stad. Eg veit ikkje kva som vil skje i 2014 når dei amerikanske troppane dreg seg ut av Afghanistan, fordi likevekta vil også skifte mellom India og Pakistan.

Ram Singh hengde seg i Tihar-fengselet, blir det sagt. Det var han som kjørte den bussen der den famøse valdtekta og drapet fann stad. Det reiser alle slags spørsmål rundt korleis dette kunne hende innafor så sikre rammer.

Ok, det synest vere svært merkeleg, fordi eg har vore i det fengslet og kjenner til kor små cellene er. Viss tre menneske søv, rører kroppane kvarandre. Viss ein reiser seg opp om natta, kor vil han finne eit reip. Dei seier at han reiv opp nokre teppe eller noko liknande, laga reipet og hengde seg. Det ser ut til at nokon ønska han død.

På ny, som eg seier, banda mellom politiet og kriminelle er så tette at til og med denne hendinga, då rana dei nokon før dei greip jenta og valdtok og drap henne. Dette følgde ikkje politiet opp. Og etter at dei kasta jenta og vennen hennes ut av bussen – eg trur at ho alt kan ha vore død eller nærpå død – stod politiet berre rundt dei og gjorde verkeleg ingen ting. Dei krangla om kva politistasjon det kunne vere som hadde ansvaret. Dei ønska ikkje å ha noko med det å gjere. Så banda er svært, svært tette.

Eg ønskjer berre å seie endå litt om denne saka. Når ei jente er valdteken i India, er stigmaet så enormt at ingen har lov til å avsløre namnet hennes. Det førde til at dei ulike oppøste avisene og media veksla om å gje henne ulike namn. Dermed kalla nokre henne Damini, og andre Nirbhaya, som tyder den fryktlause, trass i at eg ikkje veit korleis dei kunne gå ut frå at ho var fryktlaus. Noko svært merkeleg å gjere overfor ei ung jente som var myrda på det viset.

Men John Kerry ønska nyleg å ære henne på Kvinnedagen eller noko i USA fordi han syntest å vere så rørt av denne historia. Og det fann eg så grotesk på bakgrunn av kva amerikanarane dei siste få åra har gjort mot kvinnene i Irak, mot kvinnene i Libya, tvinga heile land, millionar av kvinner tilbake i purdha (omsettaren sin merknad: å gøyme seg bak slør), tilbake i dei mest ulikstilte liv – kvinner som var poetar og forfattarar og legar og vitskapsfolk har vorte tvinga tilbake mot deira vilje. Det er ikkje det at dei er kvinner som vel å vere slik, men situasjonen som var skapt av krigane, har tvinga dei tilbake. Og så drar du fram ei ung jente som vart valdteken og heidrar henne, mens du pressar millionar av kvinner bakover og set klokkevisarane tilbake for millionar av kvinner. Du kjem og plukkar fram det eine tilfellet som er fullstendig upolitisk. Det som hende henne, var ei kriminell handling. Det som hende kvinnene i Libya og kvinnene i Irak og kvinnene i Afghanistan, er politisk. Du gjer ikkje ei kriminell handling mot ein person, men ei kriminell handling mot land av kvinner.

Det er lett å bli dydig om valdtekts- og drapssaka i Delhi i motsetning til droneangrepa på Pakistan.

Ja, det er svært lett. Eg minnest eg var i Sharjah då president Obama vann sin andre periode. Han kom opp på scenen med kona og døtrene sine og snakka om kor vidt dei skulle eller ikkje skulle skaffe seg endå ein hund. Og ein mann frå det bomba området i Pakistan vart sitert slik i media:

Eg har mista kona mi og borna mine og heile familien min i eit droneangrep. Så når eg ser Obama og familien hans kome fram på det viset, kva ventar ein at eg skal tenkje?

Alltid ber folk meg spørje Arundhati om når ho vil skrive ein ny roman? Du starta på ein for få år sidan. Korleis er framdrifta?

Akkurat no er det den eg er fullt opptatt med. Det er vanskeleg å vite kor lenge det vil ta, men eg føler som om – kva enn eg har skrive og gått gjennom og sett desse siste åra, for meg er det no ingen direkte måte eg kan uttrykke det eg tenkjer og føler på. Eg treng fiksjonen si undergraving, eg treng fiksjonen si sanning.

Kan du gje eit hint om kva temaet er, kva du skriv om?

For meg er romanar aldri om tema. Romanar er om den – eg vil til og med ikkje seie den menneskelege tilstanden, fordi det ville bli lite. Eg trur romanar skulle handle om alt på ein måte. Det handlar ikkje berre om eit tema, fordi det er det eg har gjort med ikkje-fiksjons-skrivinga mi. Men fiksjon har noko så delikat og så vakkert med seg. Han er ikkje sak-driven.

Dei politiske essaya dine er karakteriserte av eit fokusert raseri og ei skarp penn. Har du modellar som har inspirert deg?

Eg beundrar mange forfattarar, enten det er Galeano eller Berger eller like så vel eldre forfattarar. Akkurat no les eg Iliaden. Og eg finn at er blir så oppslukt. For meg er det vakre og reelle ved å skrive til slutt eit spørsmål om det tåler tidas prøve. For vi kan alle lett tru at det som skjer oss no, aldri har skjedd før og at det er unikt. Men det er, og det er ikkje. Spesielt no trur eg India er i ferd med å bli svært lik USA, så opptatt av seg sjølv, og den indiske middelklassen meir og meir arrogant, meir og meir trangsynt, inneslutta. For meg er det svært, svært viktig å vere i stand til å skrive noko som er sant i forhold til staden, men som heller ikkje godtar desse grensene, som også skaper resonans i hjarta og i medvitet til folk som erfarer liknande terror, liknande kjærleik, liknande redsler, liknande, men ikkje det same. Korleis kan du famne folk slik? For meg gjer folk som Eduardo Galeano og John Berger det.

Men på nokre måtar er skrivekunsten så kunstlaus, og samtidig er han noko som fyller mange av mine vakne timar. Korleis kan eg formidle dette, eller korleis kan eg forklare det? Ikkje til nokon spesielt. Til og med raseriet skriv seg frå kjærleik. Det kjem frå å tru at nokon skulle vite, eller at nokon ønskjer å vite, kva dette handlar om. Før har eg sagt at det ikkje er nokon stor skilnad på fiksjon og ikkje-fiksjon. Men det er det. Når eg skriv no, veit eg at det er. Og det spelet som du gir deg sjølv lov til i fiksjonen, er komplett ulikt. Du treng ikkje vere skarp og «to the point» og fokusert. Du kan ikkje vere det. Du må spele.

Den 20. desember offentliggjorde den spanske høyreregjeringa, Det Spanske Folkepartiet, sitt utkast til Lov om beskyttelse av det ufødte liv og den gravide kvinnens rettigheter.

Siden da har kvinnebevegelsen og den brede venstresida argumentert for at den nye loven, er det alvorligste angrepet på seksuelle og reproduktive rettigheter i Spania siden Francos diktatur.

Sandra Ezquerra er professor i sosiologi ved Universitat de Vic i Barcelona. Hun er også medlem av Izquierda Anticapitalista og kvinneaktivist i !5-M-bevegelsen i Barcelona. Artikkelen sto i International Viewpoint, www.internationalviewpoint.org, og er oversatt av Mathias Bismo.

Det vil være den tredje endringen i abortlovverket de siste 30 årene. Den første kom med loven fra 1985, som ble innført under en regjering fra Sosialistpartiet (PSOE) etter at den hadde gått gjennom forfatningsdomstolen. Abort ble beholdt i straffeloven og kun tillatt under tre omstendigheter og med visse begrensninger: voldtekt opp til 12 uker, fostermisdannelse opp til 22 uker og fare for kvinners fysiske og mentale helse uten tidsbegrensning. Selv om denne loven var en forbedring fra den forrige, fortsatte kvinnebevegelsen i Spania å slåss for fri abort. Det vil si for fullstendig avkriminalisering og som en del av det offentlige helsevesenet uten restriksjoner og begrensninger. Det tok 25 år før PSOE gikk med på disse kravene, og da heller ikke alle. Etter lang tid vedtok de i 2010 en lov i halvferdig form som ga kvinner rett til å avslutte en graviditet uten å oppgi noen begrunnelse eller forklaring, i 14 uker. I tilfelle misdannelser på fosteret eller trusler mot kvinnens helse, ville hun få tillatelse til å avslutte svangerskapet opp til 22. uke. Ved siden av at abort fortsatt ble værende en del av straffeloven, våget heller ikke PSOE å provosere høyresida i spørsmål om helsepersonells reservasjonsrett og om å gi kvinner under 18 adgang til svangerskapsavbrudd uten foreldrenes viten. Som ett av flere hindre, innførte de også en tre dagers betenkningstid fra det tidspunktet en kvinne oppsøkte en lege for å be om abort til selve inngrepet. Siden sendte Folkepartiet loven til forfatningsdomstolen, og der er den fortsatt.

Etter at de kom til makta i 2011 og utpekte Alberto Ruiz Gallardón til justisminister, meddelte Folkepartiet at de ville endre loven i løpet av den første halvdelen av valgperioden. Siden har det kommet en rekke uttalelser fra Gallardón der han hevder at «morskapet er det som gjør kvinner til virkelige kvinner» (sic), og lovet å stoppe PSOEs anti-livslovgivning. De siste to årene har vært preget av rykter og uklarheter med hensyn til loven. I løpet av denne perioden har regjeringen flere ganger gitt uttrykk for at de planlegger å gå tilbake til loven fra 1985, men samtidig fjerne fostermisdannelser som abortgrunn. Begrunnelsen for dette har vært å ikke diskriminere mellom første- og annenrangs fostre og at funksjonsmangfold ikke er noen legitim begrunnelse for å forhindre at et menneske blir født. I mellomtiden har de, selvsagt, kuttet i sosialhjelp og tjenester, blant annet loven for funksjonshemmede nyfødte og andre ytelser for såkalt begrenset uavhengighet. I denne perioden har vi i kvinnebevegelsen fryktet det verste. Virkeligheten har imidlertid overgått våre verste mareritt.

I følge den informasjonen regjeringen har kommet med så langt, vil den nye loven fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort» og bare tillate abort i to tilfeller: Når kvinnen har blitt voldtatt, men bare i løpet av de 12 første ukene av svangerskapet og bare dersom det har blitt levert inn en politianmeldelse. Selv om det gjenstår å se hva den endelige ordlyden vil bli, ser det ut til at den gravide kvinnen også må bevise at det å føde et barn etter et seksuelt overgrep vil utgjøre en fare for kvinnens fysiske eller mentale helse. Kvinnen får altså bevisbyrden. Ikke bare må de «gjøre det riktige og gå til politiet», de må også bevise at voldtekten har påført dem alvorlig skade. Det andre unntaket handler om fare for kvinnens fysiske eller mentale helse. I dette tilfellet vil kvinner kunne ta abort opp til 22 uker. Fostermisdannelser forsvinner dermed som begrunnelse og vil bare kunne være et argument dersom misdannelsene er uforenelige med overlevelse, og bare dersom moren ikke kan takle det «uutholdelige presset», som Dallardón har kalt det. Dersom misdannelsen oppdages etter 22 uker, skal fødsel fremprovoseres. Dette må så bekreftes av to ulike spesialister – en til å diagnostisere fostermisdannelser og en til å undersøke kvinnen psykologisk. De to sakkyndige kan ikke jobbe samme sted som aborten skal utføres.

Videre skal kvinner, i begge tilfeller, gå gjennom en prosess med «informert, fritt og velbegrunnet samtykke». Dette innebærer at foreldrene skal delta i mindreåriges beslutninger , og det er en sju dagers betenkningstid etter at de er blitt informert om «rettigheter, bistand, støtteordninger, klinisk informasjon og alternativer til abort».

Utkastet begrenser altså tilgangen til abort enda mer enn loven fra 1985. Ikke bare fjerner den fostermisdannelser som begrunnelse, men den innfører også en rekke hindre for profesjonell bistand som er nødvendig for å bidra til inngrepet uten begrensninger og reguleringer, og den vil, selvsagt, føre til ulovlige aborter og reiser til land der det kan gjøres lovlig.

Massiv motstand mot forslaget

Det er mange stemmer som hever seg mot forslaget. Disse spenner fra kvinnebevegelsen og helsepersonell til store deler av venstresida. Det har faktisk også oppstått uenighet innenfor Folkepartiet. Den foreslåtte reformen er utvilsomt et av de alvorligste, om ikke det alvorligste, angrepet på kvinners rettigheter siden Francos diktatur, og det er ikke et resultat av noe ønske eller noen konsensus. Folkepartiet gjør altså alvor av sine verste trusler for å blidgjøre de mest konservative og ubøyelige delene av den spanske katolske kirken.

Det er umulig å forutse om Folkepartiet vil kjøre gjennom loven eller forsøke å bygge støtte. På den ene siden gjør det absolutte flertallet i kongressen at de kan vedta det slik som de har gjort med mange andre reformer og kutt i sosiale rettigheter. På den andre siden har det etter at innholdet ble offentliggjort, blitt reist massiv kritikk mot loven, og det blir stadig mer klart at den ikke har noen støtte utover den hardeste høyrefløyen i Folkepartiet. Det gjenstår å se om den mer liberale delen vil bryte den interne disiplinen, og i hvilken grad regjeringen selv vil stå imot kritikken som kommer fra overalt i landet – til og med utenlands fra. Det gjenstår også å se hvor lang tid det tar å få loven vedtatt gjennom den parlamentariske prosessen og i hvilken grad Folkepartiet ønsker å ha dette å forholde seg til i valgkampen for Europaparlamentet i mai.

Vi må stoppe denne loven

På tross av opportunismen i PSOEs kritikk av reformen, er det klart at vi befinner oss på et punkt der det er avgjørende å bygge en bred bevegelse mot loven, og som har som mål å stoppe den. Venstresida bør en gang for alle sette denne saken på toppen av sin politiske agenda, og de sosiale bevegelsen bør gi sin fulle støtte til feminismen. Jeg er helt sikker på at vi kan stoppe regjeringens planer dersom vi slår sammen kreftene våre. Vi kan, og vi må.

Det betyr selvsagt ikke at vi er enige om alt. Av alle de endringene som har blitt lansert gjennom reformen, er den som de siste ukene har skapt flest overskrifter, fjerningen av fostermisdannelser som begrunnelse. Selv om jeg ikke et øyeblikk er i tvil om at dette representerer en grusom, bestialsk og hyklersk holdning hos en regjering som ikke tar hensyn til de mest sårbare i samfunnet vårt, som i stedet henviser dem til glemselen, tviler jeg sterkt på om dette bør være hovedfokuset for radikal og antikapitalistisk feminisme. I hvilken grad er det å bli tvunget til å føde et barn med alvorlige misdannelser verre enn å bli tvunget til å føde det av noen annen grunn? Hvis en kvinne mener at hennes personlige, økonomiske eller andre omstendigheter forhindrer henne fra å (ville) være en (god) mor, hvorfor er det legitimt å tvinge henne til noe annet? Hvorfor er det mer hjerteløst å fjerne fostermisdannelse som begrunnelse enn å forhindre lesbiske og enslige kvinner tilgang til assistert reproduksjon, slik Folkepartiet vedtok en lov om sist sommer? Hvorfor er det mer eller mindre gode begrunnelser for å kontrollere og kriminalisere kroppene våre?

Mye av det staten (og kirken) forsøker å regulere gjennom forbud, regulerer seg faktisk gjennom sunn fornuft. De insisterer på at begrunnelser og frister er nødvendige for å forhindre kvinner fra å gjennomføre abort i åttende måned av svangerskapet eller fra å gjøre det etter eget forgodtbefinnende. De skaper vandrehistorier for å kunne fortsette å styre kroppene og lystene våre fra prekestolene, sykehusene og parlamentene sine. Men hvem tar en abort ut fra en innskytelse? Kjenner noen virkelig en kvinne som har gjort det?

De insisterer på å innføre tidsfrister. Men sannheten er at det er veldig få kvinner som tar abort i de senere stadiene i graviditeten, og – ut fra min absolutte tillit til den menneskelige intelligensen – er jeg sikker på at de få som gjør det, har en veldig god grunn. Men de fleste kvinner tar abort i de første ukene i svangerskapet, og det er ikke opp til meg, en dommer, en prest, en lege eller en politiker å godkjenne motivene, tidspunktet eller den mentale tilstanden deres. Det som det derimot er opp til alle oss å gjøre, er å kvitte oss med stillheten, løgnene, hykleriet, tabuene og dobbeltmoralen som har omgitt seksualiteten i landet vårt så lenge. Det er opp til oss å sørge for at unge mennesker har tilgang til undervisning og informasjon om og en kultur rundt seksualitet og reproduksjon, som bidrar til at de fatter sunne, ansvarlige, kunnskapsbaserte og verdige beslutninger om sitt eget liv.

 

– Å få fram kvinners erfaringer og en felles forståelse av hvilket arbeid man gjør, hvilken kompetanse man har, hvilken livssituasjon man har, det er et arbeid som kvinner må gjøre sammen. Vi må snakke erfaringene virkelige, gjøre dem til virkelighet. Det som ikke har ord, eksisterer ikke.

Dette sa Siri Jensen i en innledning på konferansen Kvinner på tvers i september 2013. Her legger hun fram erfaringer med bakgrunn i 40 år i arbeidslivet, organisering av kvinner i fagforeninger, Kvinnefronten, Kvinner på tvers og som leder av AKP.

---

Siri Jensen var leder av AKP fra 1988 til 1992, og var med å starte Kvinner på tvers. Har blant annet skrevet heftet Kvinnelønna (Forlaget Rødt!, 2008, 3.utg.).

I 1972 begynte jeg å jobbe som ufaglært bokbinderassistent på det gamle Oslotrykkeriet Aas & Wahl. Jeg kom fra en studenttilværelse til et område der det var ulik utdanning for jenter og gutter i samme fag. Guttene ble bokbindersvenner (med svennebrev), og jentene ble bokbinderassistenter. Jentene var utdannet til å assistere bokbindersvennene, de fikk to år i lære på luselønn, og de fikk ikke noe bedre fagbeskyttelse eller høyere lønn enn meg som kom rett inn fra gata. I tillegg var det hjelpearbeiderne, som ikke hadde noen fagutdanning i det hele tatt, de fikk høyere lønn enn assistentene som hadde gått to år i lære. De var selvfølgelig menn.

Jeg fikk ei venninne på bokbinderiet, faglært assistent, eneforsørger og veldig opprørt. Mange av damene syntes den ulike lønna var veldig urettferdig. Vi tok opp dette i fagforeninga, Oslo bokbinderforening. Da var for så vidt foreninga positiv. Men han fra forbundet som kom på et av møtene om dette, svarte følgende: «Arbeiderbevegelsens pionerer sloss ikke for goder de selv kunne nyte godt av, men for sine barns framtid». Takk, sa jeg. Jeg er 25 år.

Det var tydelig at veien gjennom forbundet ble veldig lang. Foreningen fremmet ulike forslag, men fikk ikke gjennomslag. Vi startet en kvinnefrontgruppe i grafisk industri. KF-gruppa så ikke på den ulike lønna som et innviklet faglig spørsmål som måtte løses gjennom lange og kronglete forhandlinger. Gruppa så på dette som en himmelropende utdatert ordning, der gutter og jenter ikke fikk lik utdanning. Jentene fikk ikke engang vite, at det fantes noen annen mulighet. Så mange følte seg rimelig snytt.

Dere har negler som vil brekke!

KF-gruppa lagde et åpent møte, der vi inviterte Kari Vangsnes fra Likestillingsrådet, som var opptatt av lønnsforskjellene i Grafisk, og noen fra arbeidsgiverne. Mange av jentene hadde vært hos arbeidsgiver og spurt om å få bli svenner, når de oppdaget at guttene kunne bli det, og møtte følgende argumenter som de lagde sketsj om, sitat:

• Dere vil gifte dere og slutter.
• Dere får menstruasjon hver måned.
• Dere er ikke høye nok.
• Dere er ikke sterke nok.
• Dere har lange negler som vil brekke.
• Dere tåler ikke møkk på fingra.
• Dere har ikke greie på maskiner.

Disse argumentene tålte ikke dagens lys. Kvinnefrontgruppa arrangerte videre en markering utenfor et landsstyremøte i Grafisk (Norsk Grafisk Forbund) der Oslo bokbinderforening hørte til, utenfor Drøbak – 18 jenter med plakater og bannere. Dette var ikke alminnelig på den tida, for å si det sånn. De ble så overrasket, at vi ble invitert inn for å lese opp kravene våre.

Det ble en overgangsordning fra assistenter til svenner i 1978, og da ble det etter hvert ganske mange jenter som ble svenner. Det ble en bevegelse for at jenter burde ta denne utdanninga. Underveis førte denne kampen til det første kvinnekurset i Oslo bokbinderforening i 1975.

Det var også mange som ikke tok utdanninga til svenn. Fordi de hadde allerede et fag! Det var ikke faget og arbeidet de var misfornøyd med, men lønna og den manglende anerkjennelsen i samfunnet. Jeg trodde faktisk lenge, i min naivitet, at faglærte yrker krevde mer opplæring, og at ufaglærte yrker ikke krevde så mye opplæring. Det er heller slik: De yrkene som damer hadde hatt, ble ufaglærte yrker, og de yrkene menna hadde hatt, ble faglærte yrker. Kjønn var det overordna. I historieboka om Oslo grafiske fagforenings historie, står det et morsomt sitat fra laugsreglene i Nürnberg i 1687:

For det 14.: Skal den gesell som arbeider ved siden av en pike, sette henne til tarvelig og gement arbeid, men ikke anvende henne til hefting eller annet gesellarbeid*. Ved overtredelse av dette er straffen to dager og en natt.

Dette var min første erfaring med samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Ved å bringe inn Kvinnefronten og et blikk som var både innenfra og utenfra, klarte vi å endre perspektivet på kravet vårt, fra å være et internt bokbinderanliggende som var veldig vanskelig å løse med arbeidsgiverne, til å bli et spørsmål om rettferdig behandling av kvinner. Disse erfaringene ble viktige for meg. Kvinner på tvers bygger på krafta for forandring som ligger i å bringe inn et kvinneperspektiv i faglige saker. Kampen om kvinnelønna handler på mange måter om det samme. Løfte lønnsspørsmålet fra å være kompliserte tariffspørsmål inne i det enkelte forbund til å bli et samfunnsspørsmål som handler om at kvinner tjener mindre enn menn og dermed har mindre ressurser til å skape et godt liv både for seg selv og eventuelle barn.

Kvinneorganisering i Grafisk

I 1981 startet Ellen Jacobsen fra typografforeningen, Kirsti Næss fra litografforeningen og meg fra bokbinderforeningen, alle med bakgrunn i kvinnebevegelsen, et arbeid med å overta og videreutvikle de kvinneorganiseringene som fantes i Grafisk. Vi var heldige, Grafisk hadde en historie med kvinneorganisering helt fra begynnelsen av århundreskiftet, med ny organisering fra 1930-tallet. Mange menn mente at det ikke var nødvendig med egne møter for kvinner i tillegg til de vanlige møtene. Grafisk organiserte jo for det meste fagarbeidere og der var det lik lønn mellom kvinner og menn, det var da noe alle visste.

Det første vi gjorde, var å samle damene. Samtidig starta kampen om fakta. Men det å finne fakta var slett ikke enkelt. Likelønnsavtalen mellom LO og NAF hadde avskaffet lønn etter kjønn, og det var veldig bra. Før var det jo i tariffen, kvinner skulle ha så mye, menn så mye. Men samtidig avskaffet de statistikk over kvinner og menn hver for seg, og da ble det vanskeligere å finne ut hvordan det var. Da vi undersøkte, viste det seg at i Grafisk var 4/5 av kvinnene og nesten halvparten av menna ufaglærte (da regnes bokbinderassistentene som ufaglærte). Ikke bare kvinnene, men også de ufaglærte menna ble synlige. I tillegg var det større lønnsforskjeller i Grafisk mellom kvinner og menn enn i industrien som helhet, og det var lønnsforskjeller mellom mannlige og kvinnelige fagarbeidere. Det siste ble møtt med vantro. Men det skyldtes at menna fikk mer tillegg, og at kvinner jobbet i bedrifter med lavere lønnsnivå enn menn. Lyder det kjent?

Kampen om fakta stod ikke bare i Grafisk. Omtrent samtidig på 80-tallet jobbet jeg politisk i AKP, og AKP er et parti som tenker at arbeiderklassen er veldig viktig, og at det er arbeiderklassen som bør styre og ha makta. Så damene tok med seg erfaringene sine fra kvinnekampen, abortkampen, pornokampen, arbeidsplassene sine, faglig arbeid, fra forskjellige kampområder, inn i partiet sitt, og begynte å stille spørsmålstegn om denne arbeiderklassen var så mannlig som den tradisjonelt ble framstilt. Var det sånn at arbeiderklassen var menn, eller kunne det være sånn at den var damer?

Vi gravde fram statistikk, snakka med folk, og kom fram til den uhyrlige påstanden at flertallet av arbeiderklassen var damer. Igjen, kampen om fakta: Dette kan ikke være sant. Det ble sant først når en veldig fornuftig mann gjorde en undersøkelse i en by i Norge, av hvordan arbeiderklassen var, og han kom fram til at flertallet av arbeiderklassen var damer.

I begge disse tilfellene var tallene noe som ble jobbet kollektivt fram: kombinasjonen av tall og erfaringer.

Under et tre i Bihar

I 1990 var jeg i India, invitert av politiske aktivister i et parti som AKP hadde forbindelser med, for å snakke om kvinnekampen i Norge og i AKP. Vi besøkte to landsbyer i Bihar, som er en relativt fattig delstat øst for Dehli. Landsbyen hadde jagd ut godseieren og tatt over makta, og her snakker vi om godseiere som ikke bare eier jorda, men også folka, og kvinnene spesielt. Kvinnene hadde vært aktive i kampen, og mot overgrep mot kvinner. Det var litt absurd å snakke om kvinnekamp i Norge under sånne omstendigheter, men det var to ting av det jeg sa, som de ble opptatt av. Den ene var likelønn og økonomisk sjølstendighet, og de fortalte at hos dem, handlet det om å eie jord i eget navn. Nå skulle jorda fordeles, og de ville ha i eget navn. Det var bare én dame som hadde fått i sitt eget navn. Det var diskusjon på møtet. Noen av menna sa: – Hvorfor er dere ikke mer aktive og kommer på møtene? (Har noen hørt dette før?) Damene: – Men vi blir ikke innkalt til møtene. De som innkaller til møtene, går utenfor husene, så vi får ikke vite noe. Dessuten er møtene når vi lager mat og steller unger.

Der sitter jeg under et tre i Bihar, og diskusjonen kunne vært ført på et fagforeningsmøte i Norge.

Det andre de var opptatt av, var kampen mot kvinnemishandling. AKP hadde akkurat da vedtatt vedtekter om at kvinnemishandling skulle være forbudt i partiet og en eksklusjonsgrunn. Det ble de veldig opptatt av. De hadde nå kasta ut en godseier som mishandla dem, men de stod igjen med kamerater som slo dem. – Her slår de oss, var det de sa. Det er lettere å organisere seg og slåss mot godseieren, enn å klare å ta opp kampen mot kamerater som man har stått sammen med i en sånn kamp. Jeg har møtt kvinneaktivister fra mange deler av verden, og en felles erfaring har vært: Kampen for de økonomiske krava er det ikke så vanskelig å få støtte til fra bevisste fagforeningsfolk og partikamerater. Men når det kommer til kampen mot vold mot kvinner og motsetningene i egne rekker, er det fryktelig mye vanskeligere, og det bagatelliseres ofte. For kvinnene i Bihar var kvinnemishandlingen et like brennende spørsmål som eiendomsretten til jord. Det handler om å overleve hver dag.

Etter at jeg var leder i AKP (1988–92) begynte jeg som kontoransatt i barne- og ungdomspsykiatrien i 1993, omskolert etter en whiplash. Tjue år etter møtet med to utdanninger i bokbinderfaget, møtte jeg et nytt lavt lønnet kvinneyrke. I offentlig sektor. Skillet mellom bokbinderassistent og svenn ble erstatta med akademikerprofesjon og kontoransatt. Like skarpt, kanskje enda mer definerende. Dette opplevde jeg da: «Anne» var kontorlederen vår, alle syntes hun var strålende, ledelsen sa hun var uunnværlig, hva skulle de gjort uten henne! Men lederen hennes, som hadde en ukentlig avtale om organiseringa av arbeidsoppgavene, han ga blaffen i avtalen, kom når det passa ham, eller kom ikke, ga ingen beskjed. Ingen respekt for arbeidet. Hun gikk i svangerskapsperm, og hjertelig avslutning med taler, hvordan skal vi klare oss når du er borte? Mens hun var borte, omorganiserte de arbeidet og fjernet stillingen hennes, uten engang å ta kontakt med henne. Dette kunne vært historien om en dårlig sjef. Men dette er historien om kontrasten når det gjelder kontorfaglig ansatte. Mellom hyllesten til den enkelte person som er så fryktelig viktig på den ene siden, og den manglende respekten for fag, yrkesgruppe, faggruppe på den andre. Dette ble jeg veldig opptatt av.

Kontorfaget

Da jeg etter dette begynte på Nic Waals institutt som sekretær, fikk jeg muligheten til å være studieleder for en videreutdanning for kontorfaglig ansatte, som noen kontorfaglige sjøl hadde tatt initiativet til, og jeg har seinere vært ansvarlig for den i over ti år. I forbindelse med det fikk jeg anledning til å gjøre en intervjuundersøkelse. Jeg spurte om deres erfaringer og prøvde å få tak på: Hva er det som er dette faget? Hva er det kontorfaglig ansatte må kunne og vite, for å gjøre jobben sin på en god måte?

De syntes jeg spurte veldig vanskelig, de hadde ikke ord på arbeidet sitt og ikke på kompetansen sin. Det hadde jo ikke jeg heller. Så vi begynte å snakke sammen, snakke med folk på utdanninga – vi begynte å snakke fram kompetansen. Vi delte erfaringer konkret. Det viste seg at veldig mye av kompetansen var skjult under ord som hjelp og god på service. Bak ordene lå omfattende kompetanseområder, som datakompetanse. Tenk på alle påstander om at kvinner ikke driver med data, mens det er ei svær gruppe med kvinner som driver med data hver dag, og med support og opplæring, det er ikke anerkjent som kompetanse, bare noe hjelp de driver med. På samme måte med opplæringskompetanse: De lærer opp nye ansatte i rutiner, forklarer hva reglene betyr i praksis, det er jo det folk lærer av. Men også denne kompetansen er skjult.

Fra å være opptatt av arbeid og kompetanse, har jeg også blitt opptatt av dette merkelige uttrykket støttefunksjon. Kontorfaglig ansatte er en støttefunksjon; de er ikke vanlig ansatte, men de støtter vanlig ansatte. Da kan ledelsen organisere dem litt på sida av de vanlige. Det er altså slik at det ikke er ord på arbeidet, kompetansen, ikke på funksjonene de har, og de finnes ikke i organisasjonsteorien. Ei yrkesgruppe som finnes nesten overalt, er noen som bare er der og gjort usynlige. Dette holder jeg på med. Det er viktig, for det handler om å gjøre kvinners erfaringer synlig, snakke dem fram og gjøre dem til noen som har en betydning i samfunnet.

Å få fram kvinners erfaringer og få fram en felles forståelse av hvilket arbeid man gjør, hvilken kompetanse man har, hvilken livssituasjon man har, det er et arbeid som kvinner må gjøre sammen. Vi må snakke erfaringene virkelige, gjøre dem til virkelighet. Det som ikke har ord, eksisterer ikke. Kvinnemishandling og incest ble snakket fram. Det er klart at fenomenet fantes før også, men det var ikke et samfunnsmessig fenomen, det var ikke noe man gjorde noe med, for det fantes ikke. I det øyeblikket det ikke er ens egen skam, ens egne gærne valg, ens egen utilstrekkelighet, men noe som gjelder flere, så er det mulig å gjøre noe med det. Da kan det bli en kraft for forandring.

Vi så det i Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, som jeg jobba med på 1980-tallet; vi lagde møter, store og små, mest små, om sekstimersdag, kvinnelønna, vi hadde alltid runder der folk fortalte om sitt arbeid på sin jobb, og hvordan de snodde arbeidslivet sitt rundt mannens arbeid, ungas arbeid eller bestemora, altså andres krav og behov. Disse erfaringene ble en utrolig viktig kraft i kampen for 6-timersdagen. Det viste seg at sekstimersdag var den felles saken en kunne gå inn for, for å gjøre livet lettere. Kortere arbeidstid. Også de som jobba heltid, dreiv og snodde livet sitt. Også de som ble kalt hjemmeværende, gjorde det, de hadde vært i jobb, ville i jobb, eller hadde liv som gjorde at de akkurat nå ikke var der. Gjennom denne erfaringsdelinga ble det så tydelig at det er ingen avgjørende forskjeller i livet til damene som velger ulike løsninger.

Kvinneorda forsvinner

Det som er skummelt nå, er at kvinneorda forsvinner: Kvinneundertrykking, kvinneutvalg, kvinnepolitikk. Nå er det kjønnspolitikk, kjønnsforskning, likestillingsutvalg, kjønnspolitiske utvalg. Når kvinneordene forsvinner, blir rommet for å dele erfaringer trangere. Ordet kvinneundertrykking er til dels skilt ut og brukes om innvandrerkvinner! Folk som overhodet ikke bryr seg om kvinneundertrykking og som ikke har peiling på temaet, kan friskt snakke om kvinneundertrykking når det gjelder innvandrerkvinner. Eller minoriteter. Der brukes ordet som en markør av den store forskjellen mellom oss som er likestilte og hurra.

Vi må gjenerobre kvinneorda! Hvis vi ikke bruker dem, hvordan skal vi da forklare at kvinner trenger å samle seg og dele erfaringer? Det er mange argumenter mot det. «Nå er det likestilling, da er det ikke nødvendig for damer å ha møter for seg selv.» «Det er likestilling her, vi undertrykker jo ikke dere.» «Vi er feminister, vi også.» «Kvinner er sterke nok nå.» «Hele organisasjonen må være med, det nytter ikke at damer sitter sånn for seg selv og kukelurer.»

Men det å samle kvinner for å snakke sammen om erfaringer handler ikke om svakhet og svake kvinner. Det handler om tid og rom, tid er like viktig som rom, rom er like viktig som tid. Det trengs fordi kvinner har andre erfaringer i samfunnet enn menn. Derfor er kampen for retten til tida og rommet for å gjøre det, også en kamp om fakta. Vi må holde fast på talla og følge med på hvordan de utvikler seg, og vi må holde fast på erfaringene som viser at mye har forandra seg, men mye har ikke forandra seg. Fortsatt trengs kampen for å holde dette rommet åpent.

Vi må tåle kritikk og uenigheter oss imellom. Vi som tilhører majoriteten, må tåle kritikk fra minoritetskvinner mot majoritetsarroganse. Vi må ikke bli som de menna i partier og fagbevegelse som ikke tåler kampen mot deres vold mot kvinner. Motsetninger finnes også blant kvinner, og vi må ikke gjøre noens erfaringer til en norm for andre. Innvandrerkvinner og andre med egne erfaringer må også ha tid og rom til å snakke sammen. Som kvinnenettverket med utgangspunkt i EMI er et eksempel på (Enhet for mangfold og integrering, Oslo kommune).

Jeg har i disse 40 åra vært med i ulike bevegelser som har tatt plass og åpnet rommet for at kvinner deler erfaringer og snakker fram ny forståelse av samfunnet. Det har vært det mest givende i mitt liv. På 80-tallet var det for eksempel legitimt å holde kvinnemøter på landsstyremøter i Grafisk. Er det like legitimt i dag? Det var mange flere typer kvinnegrupper og kvinneutvalg i organisasjonene enn det er i dag. Dersom rommet ikke brukes, lukkes det, og kvinners erfaringer kan igjen bli private. Det er mange flotte, aktive kvinnelige tillitsvalgte fagbevegelsen, som sjølsagt bringer kvinners saker inn i klubbstyrer, foreninger og forbund og gjør en flott jobb. Men det er ikke nok! For det er ikke i de foraene at kvinners erfaringer kommer fram og får plass. Der er det felleserfaringene, som er mange og viktige i fagbevegelsen, som vil dominere. Det er ikke der man snakker om at man har tatt abort. Det er behov for egne rom, slik at våre erfaringer ikke blir skjulte under kjønnsnøytralitetens dekke, slik den ulike lønna mellom kvinner og menn i Grafisk ble skjult under mangel på statistikk i likelønnsavtalen – i den beste mening.

Kvinner på tvers bidrar til å holde rommet åpent, og må fortsette med det. Hvis kvinners erfaringer ikke snakkes fram, kan vi ikke forandre verden.

 

www.marxisme.no er hjemmesiden til Tidsskriftet Rødt!.  Tidsskriftet redigeres av en uavhengig redaksjon, og er ikke uttrykk for spesielle linjer i partiet Rødt. Vi ønsker å bidra til interesse for og kunnskap om marxistisk og politisk teori og debatt. Hos oss vil du finne stoff om: klima, feminisme, økonomi, internasjonal solidaritet og antirasisme, samt bokmeldinger og debatt.

 

Innhold:

• Leder om Hamas 2
• Plukk og dikt 4
• Adam Hanieh: Oljedollar og draumar – i Midtausten 8
• Jens Ingvald Olsen: Barentshavet under angrep 18
• Iselin Åsedotter Strønen: Venezuela – revolusjon og olje (intervju) 28
• Gunnar Aarstein: Når kapitalen stjeler levebrødet fra folk 40
• Victor Shapinov: En klasseanalyse av krisa i Ukraina 44
• Anders Evenstuen: Mørkeblå rasering av Arbeidsmiljøloven 52
• Bjørn Tore Egeberg: Enhedslisten – rødere enn Rødt eller et dansk SV? 58
• Neil Faulkner: Den virkelige fortellingen om første verdenskrig 64
• Ingrid Baltzersen: Intervju med Knut Kjeldstadli om innvandring 80
• Ronny Kjelsberg: Tre utfordringer for vitenskapen 84
• Guenther Sandleben: Falske laurbær til Rosa Luxemburg 90
• Ståle Holgersen/ Rikard Warlenius: Ødelegg det som ødelegger planeten! 94

Bokomtaler:
• Daniel Tanuro: Green capitalism. Why it can´t work
• Thomas Piketty: Capital in the 21. century
• Richard Seymour: Against austerity. How we can fix the crisis they made
• Pål Steigan: Blod, olje og våpen – norsk imperialisme
• Ronny Kjeldsberg: Sosialisme på norsk
• Vegard Holm: Ofra av makta, 1945–1955
• Mona R. Ringvej: Marcus Thrane Forbrytelse og straff
• Francis Sejersted: Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre
• Karsten Alnæs: 1814. Miraklenes år
• Bård Frydenlund: Spillet om Norge Det politiske året 1814
• Finn Olstad: Det farlige demokratiet. Folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år
• Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

Norges Sosiale Forum/Globaliseringskonferansen

http://www.globalisering.no

NSF er knyttet til det internasjonale nett-verket World Social Forum, og samler over 50 norske organisasjoner, med tyngde-punkt i solidaritets-, miljø-, kvinne- og fagforeninger, og har som mål «å arbeide for en verden der hensynet til mennesker, samfunn og miljø settes foran hensynet til økonomisk profitt». Hvert annet år arrangeres Globaliseringskonferansen med et bredt spekter av innledere og temaer.

I 2014 avholdes denne konferansen 30/10-2/11, og nettstedet gir oppdatert informasjon om i innholdet. Tidsskriftet Rødt! er bl.a. medarrangør av et møte som tar for seg myten om «grønn kapitalisme».

New Left Review

http://www.newleftreview.org

NLR er et britisk tidsskrift som knytter seg til en marxistisk tradisjon, og som med seks numre i året har brakt grundige artikler helt siden 1960. For å lese hele tidsskriftet på nett eller i papirutgave, kreves et abonnement, som også gir adgang til digitalarkivet helt tilbake til starten. Men på NLRs nettsted ligger også et utvalg av gratis artikler i fulltekst, i nr. 87 (May-June 2014) gjelder det f.eks. tungtveiende bidrag som Wolfgang Streeck: «How will capitalism end?» og Sean Starrs: «The chimera of global convergence». Altså: et nettsted som er vel verdt et besøk.

La Via Campesina

http://www.viacampesina.org

Dette er en 20 år gammel sammenslutning av et mangfold av bevegelser som organiserer småbønder, landarbeidere og urfolk, der de jordløse landarbeidernes rørsle (MST) i Brasil) er blant de mest sentrale (se Rødt! 2A.) Norsk Bonde- og Småbrukarlag er norsk representant. Over 150 lokale og nasjonale organisasjoner i 70 land er medlemmer, det representerer til sammen over 200 millioner bønder. Sentrale kampanjespørsmål er matsuverenitet (et begrep som først blei lansert av La Via Campesina), rettferdig fordeling av jord, biologisk mangfold, motstand mot storselskaper og kravet om å trekke landbruket ut av Verdens Handelsorganisasjon (WTO.) I de siste åra har kartleggingen av – og motstanden mot – landran fått stadig større oppmerksomhet.

South Centre

http://www.southcentre.int

South Centre, som har hovedsete i Genève, blei oppretta midt på 1990-tallet. Utgangspunktet var Sør-kommisjonen, ledet av Tanzanias tidligere president Julius K. Nyerere, som i 1990 ga ut rapporten The challenge to the South. Senteret finansieres av regjeringer i Sør, og hovedvekten ligger på utrednings- og forskningsvirksomhet for å fremme Sør–Sør-samarbeidet og styrke utviklingslandas forhandlingsposisjoner innenfor FN-systemet og andre internasjonale organisasjoner. En av grunnene til at South Centre er blitt en viktig informasjonsressurs fra et progressivt Sør-perspektiv, er den fyldige nettbulletinen South Bulletin, som inneholder nyhetsstoff og analyser som særlig tar for seg klimaforhandlinger og virkningene i Sør av den globale økonomiske krisa.

Tore Linné Eriksen

 

       

Kirka og Palestina

I det såkalte Kairos-dokumentet fra 2009 beskriver palestinske kristne sitt folks situasjon i lys av troen: «Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina».

Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har i en egen uttalelse sluttet seg til innholdet i Kairos-manifestet. Kirken sier: «Israel er en militært overlegen okkupasjonsmakt som okkuperer det palestinske folkets jord og nekter dem elementære menneskerettig-heter. Derfor kan ikke partene sidestilles i konflikten. Vårt kall som kirke er å arbeide for rettferdighet og oppreisning for de svakeste og for dem som lider mest. I dag er det palestinerne.»

Om det som skjer på Gaza-stripen, skriver Den norske kirke: «Også våre dagers israelske krigføring i Gaza, bygging av muren på palestinsk jord, israelske bosettinger i de okkuperte områdene, behandlingen av palestinere i Øst-Jerusalem, forordninger om opphold på Vestbredden og ikke minst differensierte rettigheter for israelske statsborgere er i strid med folkeretten. Slikt lar seg vanskelig forene med fredsvilje og et velfungerende demokrati.»

Kirken slutter seg samtidig til Kirkenes Verdensråds appell om å boikotte varer som er produsert ved de ulovlige bosettingene på okkupert jord.

Lyden av torden

«Tenk på lyden til tordnet. Dere hører lyden bare, men det er ikke så veldig høyt, det skjer ingenting, dere bare hører en lyd.

Vel, det som er høyt og skummelt er når dere kjenner at huset rister, når alt rundt deg faller fra plass, når du hører folk, barn skrike, har panikk, er redde, når dere ser bygninger blir bombet med mennesker i. Når det går opp for deg at nå eller når som helst, er livet ditt over,» sier Nora Abudayya, 15 år, fra Gaza. (KFUK/KFUM Global)

Semitter

«Semitter er en fellesbetegnelse på flere folkegrupper som fra omkring år 3000 før Kristus har dominert Midtøsten. Betegnelsen brukes først og fremst om folk som taler, eller har talt, semittisk språk. Semittene har imidlertid flere felles kulturtrekk. Både jødedom, kristendom og islam er oppstått blant semitter.

Betegnelsen ble først gitt av den tyske språkforskeren A. L. von Schlözer i 1781 om etterkommerne etter Noahs sønn Sem.» (Wikipedia)

Høyre for boikott?

«Vi har merket oss at flere EU-land advarer mot investeringer i okkuperte områder. Vi vurderer dette og er i dialog med både EU og en rekke av EUs medlemsland om spørsmålet. Vi diskuterer dette også i en nordisk krets. Enkelte EU-land har innført en frivillig merkeordning slik at forbrukerne blir gjort oppmerksomme på hvor varene kommer fra. Vi vil vurdere om vi bør gjøre noe lignende, basert på erfaringene fra disse landene og hva som er praktisk mulig i Norge,» sier Øyvind Halleraker, utenriks-politisk talsmann for Høyre, til Aftenposten.

Okkupert fra 1967

«Gaza ble okkupert av israelske styrker etter seksdagerskrigen i juni 1967, da Israel drev ut egyptiske okkupanter.

I løpet av årene med israelsk okkupasjon slo 7000 israelske bosettere seg ulovlig ned i Gaza, men de måtte forlate området da Israel trakk seg ut i 2005.

Året etter, i 2006, vant Hamas valget i Gaza, men organisasjonen tok først kontroll over området da de i 2007 jaget de Fatah-kontrollerte sikkerhetsstyrkene ut av Gaza-stripen.» (Nrk.no 17. juli)

Palestinakomiteen!

Melde deg inn i Palestinakomiteen ved å sende en SMS til 2434 og tekst:

PALKOM M (riktig kontingent).

• Ordinært medlemskap: kr 500 i året.
• Skoleelever, studenter, arbeidsledige, pensjonister: kr 250 i året.
• Ungdom (fram til fylte 19 år): kr 100 i året.

Norske massemedier forteller oss stadig at en helt ny verdensordning er i emning, om den ikke allerede er der. Statsråder og næringslivsdelegasjoner legger ut på tur til det som kalles for «framvoksende markeder». For et par år sida overtok Hydro en stor del av den brasilianske giganten Vale, og endelig ser Statoil ut til å få betalt for norske bistandskroner til Mosambik og Tanzania. Afrika er ikke bare elendighet, men misjonsmark for selgere av mobiltelefoner.

Ja, heldigvis er ikke alt som før. USA og EU får det ikke alltid som de vil, og Verdensbankens diktater følges ikke like lydig som før.

Det store spørsmålet er imidlertid om den globale kapitalismen og kursen mot klimasammenbrudd blir utfordret av nye vekstland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika.

Artiklene i dette nummeret av Rødt! reiser denne debatten, og byr på analyser fra flere av vår tids ledende aktivister og sosialistiske teoretikere. En rød tråd er at BRICS-statene representerer nyliberalisme med «Sør-kjennetegn», at deres herskende klasser er på kollisjonskurs med sin egen befolkning, og at deres investeringer i Afrika har mange trekk til felles med den klassiske imperialismen. Valgene i Sør-Afrika og India i mai måned, forteller oss dessuten at motkreftene er dårlig organisert. Men samtidig gir Sør-Afrika og India (legg gjerne til Kina og Brasil) mange eksempler på at det under overflaten finnes en folkelig kamp, og at både fagforeninger, organisasjoner for småbønder, miljø- og kvinnebevegelser holder håpet levende.

Det beste vi kan gjøre, er å føre den samme anti-kapitalistiske kampen videre i vårt land. Det er det som menes med internasjonal solidaritet.

Tore Linné Eriksen

Ved det siste valget i Danmark tredoblet Enhedslisten sin oppslutning. I København ble de det nest største partiet.

Det aktualiserer en gammel problemstilling for sosialister: Hva skjer når de flytter inn i maktas korridorer?

Debatten har gått lenge i Danmark, også.

---

Ulrik S. Kohl har vært redaktør av nettsida Modkraft. Begynte i 2012 å arbeide i Enhedslistens organisasjonsionsteam. Valgt inn i bystyret i København 2013. Artikkelen sto i Modkraft 16. november 2013, http://modkraft.dk/blog/ulrik-s-kohl/ny-borgmester-fra-enhedslistenog- hva-s. Artikkelen er skrevet før valget, og er oversatt av Mathias Bismo.

Her om dagen kom jeg i prat med en mann fra kommunen. En flink fyr som viste seg å være svært interessert i spillet bak kulissene ved Danmarks største arbeidsplass – København kommune.

Han jobber ved en av byens bemannede lekeplasser, og fortalte at han personlig har stiftet bekjentskap med en hel rekke borgermestre1: Søren Pind fra Venstre, Bo Asmus Kjeldgaard fra SF og Ayfer Baykal, også fra SF.

Ny borgermester fra Enhedslisten

Nå spådde denne kommunalt ansatte mannen at forvaltningen hans sto foran et skifte i toppen, og at den neste borgermesteren ville være fra Enhedslisten.

Nysgjerrig som jeg er, spurte jeg om hvordan spekulasjonene om en mulig ny borgermester med annen partifarge påvirker de ansatte.

»Overhodet ikke,» lød svaret. «Det betyr ikke noe som helst. De øverste sjefene i forvaltningen avklarer alt med hverandre lenge før en ny borgermester setter seg i stolen.»

Men stem ja til budsjettet

Den kommunale mannen mente at det eneste som har betydning for ham, er om borgermesterens parti er med på budsjettforliket eller ikke. Hvis borgermesterens parti ikke er med, risikerer forvaltningen å bli straffet ved å få en mindre del av kommunens kake.

Derfor sa mannen at han håper at Enhedslisten blir med i alle budsjettforlik, så det ikke går ut over barna på lekeplassen.

Tap av folkestyre

Det mannen fra kommunen tenker, er i bunn og grunn sørgelig. Det er et tegn på tap av demokrati og mening med politiske valg. Det er det viktig å ha i bakhodet.

Særlig i disse dager når forhåpninger til og forventninger om en kraftig fremgang for Enhedslisten ved valget 19. november² er sterke hos Enhedslisten selv – og hos de mange menneskene som overveier å sette sitt kryss ved partiet for første gang. Folk tror jo virkelig at det gjør en faktisk forskjell om politikeren er rød, blå eller et sted imellom.

Dyp kløft mellom ønsker og kan

Men det er en dyp kløft mellom de forbedringene Enhedslisten ønsker å gjennomføre og de forandringene det er mulig å gjennomføre, slik systemet er skrudd sammen. Noen vil kanskje bli dypt skuffet over at håpet om merkbar større sosial rettferdighet ikke blir innfridd.

Men systemet er skrudd sammen slik at det slett ikke er den lokale partipolitiske maktkampen som avgjør om det kommer grunnleggende endringer.

Makten ligger i stor grad i ekspertveldet og i byråkratiske og nyliberale dogmer i administrasjonen, som hemmer progressive reformer selv i de lommene av kommunalt selvstyre som er igjen når EU, Folketinget og finansverdenen har vært der.

Ikke rart at det eksisterer en økende politikerforakt og mistro til at politikk betyr noe som helst blant folk. Det er en logisk følge av at byens politikere har stadig mindre makt.

Behov for ny politisk kultur på venstresida

Det betyr også at venstresida må ta et oppgjør med sin egen stivnede vanetenking om politikk.

Det handler om selve synet på politikk, som noe som er begrenset til kamper innenfor de eksisterende institusjoner, om å vinne makt i EUs parlament, i Folketinget eller bystyre, eller om å vedta lover, inngå forlik, vinne valg og bygge opp tilstedeværelse i mediene.

»Politikk er det muliges kunst,» sier noen. Denne tankegangen er døden for progressiv politikk. Når venstresidas politiske aktivitet er begrenset til å erobre makt i institusjoner, er systemet sterkest.

Hvis venstresida derimot retter aktiviteten sin mot å utfordre spillereglene og å bygge opp styrke slik at institusjonene kan endres, så kan virkeligheten forandres.

Politikk er IKKE det muliges kunst

Den latinamerikanske tenkeren Martha Harnecker har i et lite skrift (se også Rødt! nr 4/2013, red.)stilt opp noen forfriskende prinsipper for en ny politisk kultur på venstresida.

Hun skriver:

For venstresida bør politikk bety kunsten å gjøre det umulig mulig. Vi må forstå politikk som kunsten å bygge opp en sosial og politisk kraft som kan endre styreforholdet til den folkelige bevegelsens fordel og på den måten gjøre det som virker umulig i dag, mulig i fremtiden.

Politikk er kunsten å bygge opp krefter. Vi må ta et oppgjør med den utbredte gamle feiltakelsen å forsøke å bygge opp en politisk bevegelse uten å bygge opp en sterk sosial bevegelse.

Jeg tror at Martha Harnecker her griper fatt i roten til det mannen fra kommunens lekeplass setter fingeren på. Jeg tror at det er i denne retningen de progressive kreftene på danske rådhus kan finne ut, når alle dører til å forandre systemet ser stengt ut.

Noter:

1.   København er organisert med én overborgermester og seks borgermestre som fordeles på partiene etter deres oppslutning, med ansvar for et særlig saksområde. Overs. anm.

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi, og var leder av AKP(ml) fra 1984 til 1988. Hun regnes som en av lederne av «kvinneopprøret» i AKP(ml) på 80-tallet. Hun har utgitt diktsamlinger, romaner, faglitteratur, politiske skrifter mv. på norsk, engelsk, tysk og spansk. Søstre Kamerater! og Den Flerstemmige revolusjonen er hennes best kjente politiske bøker. Begge er i nyopptrykk fra Forlaget Rødt!.

«I 2009 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris «for sin konsistente og bevisste bruk av radikalt bokmål gjennom et langt og svært allsidig liv som forfatter og skribent.» (Wikipedia)

Jenny Dahl Bakken er journaliststudent og antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdom.

En av de første gangene Kjersti Ericsson husker at hun ble skikkelig, skikkelig forbanna, var på realskolen. Det var tidlig på 60-tallet, Beatles-bølgen fôr over landet, og kvinnebevegelsen hadde ennå mer enn et tiår igjen før de fikk gjennom milepælkravet om abort. Hun hadde alltid syns det var urettferdig, at menn og kvinner ble behandlet forskjellig, og denne dagen skulle hun si fra. Det var et diskusjonsforum på skolen, der ungdommene diskuterte før de danset etterpå. Denne dagen diskuterte de kriminalitet, da en av debattantene plutselig sa at mye kriminalitet skyldtes at kvinner forlot hjemmet og barna for å jobbe. Unge frøken Ericsson tok kraftig til motmæle. Dagen etter pekte de på henne i skolegården. «Kvinnesakskvinne!» ropte de.

Da hun giftet seg i 1965, beholdt hun navnet sitt. Abortkampen var sentral for hennes generasjon. Hvis du ber medlemmer av Rødt eller tidligere AKP nevne noen som har hatt en stor betydning for partiet, vil de fleste nevne Kjersti Ericssons navn.

Selv blir hun litt ukomfortabel av tanken på en slik heder. Hun sitter bak en pult på kontoret sitt i Pilestredet, og ser nesten flau ut når undertegnede forteller henne at hun er et forbilde for mange av de unge i bevegelsen. – Alt jeg har gjort, er å skrive en bok, sier hun spøkefullt.

Barrikadepensjonist

Nå er hun blitt 70, kontoret er på vei ned i esker, og Ericsson må flytte fra «det fineste kontoret i bygget» til pensjonistplassene i etasjen under. Hun gleder seg til å kunne gjøre hva hun vil jobbmessig, til å kunne pusle med sitt. Hun utelukker ikke at det blir mer skriving, flere bøker. Samtidig er det verste med å fylle 70 å bli gammel, syns Ericsson, å se kroppen forfalle mens hodet holder seg klart og ungdommelig. Å vite at neste gang hun fyller et rundt tall, er det 80.

En gang gikk hun først i toget, hun ropte slagord og knyttet neven og kjente engasjementet bruse gjennom årene, kjente sinnet flø og det målrettede raseriet. Raseriet mot urettferdighet og sjåvinisme – både internt i partiet og i samfunnet forøvrig. Søstre, kamerater! står i dag som et av de viktigste verkene hun skrev i sitt politiske forfatterskap.

– Det er fortsatt ikke alt som er bra. Men mye er bedre. Om det skulle blitt skrevet en Søstre, kamerater! 2.0, måtte noen andre skrevet den – noen som er aktive i dag og ser utfordringene. Det er mye som er lettere for unge kvinner i dag, men også mye som er verre. Kvinneundertrykkelsen er mer finurlig, se bare på skjønnhets-tyranniet. Og det enorme presset i dag for å være en god mor, det opplevde vi aldri i samme grad, sier Ericsson.

Ericsson tror mange kvinner opplever at samfunnet ikke er likestilt når de får familie.

– Det er så mange småting det forventes at kvinnen skal gjøre i ekteskapet, bare ting som å sende julekort til både foreldre og svigerforeldre, eller planlegging av diverse slag. I tillegg er det kvinnen som bærer familiens ære, på mange måter – det er også hennes ansvar at mannen hennes er likestilt og oppfører seg bra. Om han ikke gjør det, blir det hennes hemmelige skam, sier Ericsson.

Hun påpeker at selv om det er positivt at kvinnebevegelsen har blitt bredere og at det for eksempel i fagbevegelsen er en større aksept i dag for å fronte kvinnesaker, er kvinnebevegelsen også på vei til å bli politisk utvanna.

Ikke bare fordi mange tenker at Norge er et likestilt land. Sannsynligvis også fordi det er så mange retter vunnet, det mangler den store, forenende saken. Som retten til abort.

Larmen fra dem som intet begriper

Abortkampen står som en milepæl i Ericssons politiske liv.

– Det var en slik sak som angikk alle, den samlet kvinner av alle samfunnsklasser. Det har aldri siden vært en sak som har samlet kvinnene på den måten.

Det hun husker best, er ikke gleden ved at loven endelig gikk gjennom i 1978 – men forbannelsen over at den ikke gjorde det tidligere.

I reservasjonsrettdebatten er den tidligere abortlovkjemperen tydelig på hvor hun står. Det er en larmende debatt, et forsøk på å rive ned det Ericsson og de andre damene kjempet fram. Det er Otto Hauglien igjen og igjen.

– Reservasjonsretten er en seier som ikke koster noe for KrF, men det gir en mulighet til å ta abortdebatten på nytt. Å gjeninnføre den moralske skammen, sier hun.

Skammen og fordømmelsen fra dem som intet begriper. Dette diktet, Abort, er fra diktsamlinga By oss ikke noe smått:

Vi angrer ikke.
det måtte være sånn, det kunne ikke hjelpes.
Men alle årene etterpå
finnes det en i livet vårt
som ikke drar oss i klærne
river avisa fra oss
klatrer opp på fanget
og roper: Se meg! Hør meg!
En liten en
står ved albuen vår
sier ingenting, bare venter.
Venter beskjedent
alle årene etterpå.
Så spar oss for larmen
fra dem
som ingenting begriper.
(Fra diktet ……)

Følelser og den store kampen

Det begynte med dikt. Dikt om kjærlighet, raseri, undertrykkelse, samhold og fellesskap, dikt om hverdager, om morsrollen og kvinnerollen og samfunnet og naturen. Hun har skrevet dikt om Svalbard, om prostitusjon, om arbeidere, om revolusjon, om barna sine. Hun begynte å skrive da hun var liten, og den første diktsamlingen kom i 1968. Det var tre år etter at hun hadde giftet seg for første gang og svigerforeldrene reagerte på at hun ikke tok ektemannens navn. Diktningen har fulgt henne hele veien, etterhvert har det også blitt romaner. Da ektemannen døde, skrev hun om sorgen.

Selv om skrivingen gjerne har vært helt personlig, har den også vært politisk. Også flere av diktene. Selv dikt som virker personlige, som Ericssons dikt til datteren Marte fylt med både livsvisdom og råd, har en politisk undertone. I diktet «Lærevise til Marte om kjærligheten» er konklusjonen denne:

Du kom til verden, rund og myk og god å ta på.
Vær glad for det, og for hver hudnær våkenatt.
Men verden trenger også sårt til å forandres.
Den venter utålmodig på at du tar fatt.
Så:
Selg aldri stoltheten for kjærlighet.
Hold hodet høyt, husk hvem du er!
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær.
De venter på deg. Å, du kommer til å tenne
gud vet hvor mange ennå meget unge menn.
Men millioner har en hetere forventning
om å få kalle deg for kamerat og venn.
Så:
Selg aldri stoltheten for kjærlighet.
Hold hodet høyt, husk hvem du er!
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær.

Ericsson har alltid vært glad i dikt, og Brecht er favoritten som har fulgt henne gjennom livet. Selv tror hun at dikt, musikk og kunst appellerer til oss på en annen måte.

– Politikk handler både om fornuft og følelser. Dikt og musikk appellerer til følelsene i oss. Samtidig tror jeg at for eksempel sang er viktig for å videreføre historiene til de som kom før oss, det er en måte for venstresida å huske historien på, sier hun, og trekker fram sanger om borgerkrigen i Spania som et eksempel.

– Det gjør kampen man fører, større enn bare en selv.

Arbeidere i alle land, forén dere

Etter abortkampen, etter AKP og partipolitikken har hun skrevet flere fagbøker om vanskeligstilt ungdom og marginaliserte barn. Som kriminolog ser hun de ungdommene andre helst vil glemme, og skriver om dem. Som den gangen på realskolen reagerer hun fortsatt på kunnskapsløshet.

Bak rettferdighetstrangen ligger fremdeles en tro på noe bedre.

– Jeg vokste opp i en tid da det meste gikk framover. Reformer og rettigheter ble vedtatt, ting ble bedre for vanlige folk. Jeg husker vi ble helt sjokkert da en fritidsklubb kalt «Lekern» ble lagt ned. Det hadde ikke falt oss inn, vi var ikke vant til tanken, sier Ericsson.

I dag har fakkeltog for fritidsklubbene blitt nesten like dagligdags som kø i rushtrafikken. Hvert år kutter kommunene det de kan i budsjettene, hvert år kommer det angrep fra arbeidskjøperne i forhandlingsrundene i arbeidslivet, hvert år snakkes det om å spare og kutte og tjene.

– Vi må ikke glemme at under kapitalismen er det ingen av arbeiderklassens seire som er permanente. Vi ser en situasjon i Europa der rettigheter vi har tatt for gitt blir oppheva og trua, sier hun.

Ting har forandret seg siden hun var som mest aktiv. Hun snakker om klimatrusselen og kvinnekampen som har endret karakter. Det er ikke alt hun er stolt av, sier hun.

– Men når det gjelder kvinnekampen, og AKP-opprøret, der gjorde vi noe riktig. Det er noe av det jeg er mest stolt av den dag i dag.

Til deg som har mistet troen på sosialismen

Javisst, også da kan det hende
Du sviktes av en du har kjær
Og kanskje du går til en kamerat,
men finner en fiende der.
Dumme feil vil bli gjort av de kloke,
Så slitet blir unødig tungt.
Og noen vil visne i vårnetters frost
Fordi det er sårbart og tungt.
Javisst, noen blafrende drømmer
Vil slokne i bitende vind.
Men gjennom historia bæres en drøm
Med sterkere flamme enn din.
Veldige masser på vandring
Mot noe de brennende vil.
Og du har et hode, et hjerte, et liv,
Så hva vil du bruke det til?
Talløse har gått før oss,
Brutt opp fra nød og fra skam.
Så gikk de i ring eller falt utfor stup.
Men noen kom nesten fram.
Nå rekker de deg kompasset og drømmen.
Den gløder som ild.
Og du har et hode, et hjerte, et liv,
Så hva skal du bruke det til?

Kapitalismens konsekvenser for miljøet er så store at mange som er engasjerte miljøvernere trekker konklusjonen revolusjon. På den andre siden har vi også mange grønne som ser at vi må gjøre noe med klima nå, og ikke har tid til å vente på noen revolusjon. Det samme resonnementet ser vi hos demokratiforkjempere, privatiseringsmotstandere, dyrerettsaktivister, kjempende småbønder og feminister. Revolusjon trengs for å oppnå manges drømmer. De er alle viktige deler av den flerstemmige alliansen for sosial revolusjon. Men jeg ønsker her å utbrodere mine tanker om hvorfor kommunister trekker konklusjonen revolusjon, og stille det opp mot et grønt perspektiv på revolusjon.

Friedrich Engels definerte kommunismen som læren om vilkåra for proletariatets frigjøring. Proletariatet, eller arbeiderklassen, kjennetegnes ved at den skaffer det den trenger for å leve ved å selge sin arbeidskraft. Klassens medgang og motgang er avhengig av etterspørselen etter arbeid. Med dette utgangspunktet, hva er en moderne kommunist? For det første er det ønsket om å frigjøre arbeiderklassen, og i dens forlengelse avskaffe klassene og få et klasseløst samfunn. Da må man ta stilling til hvordan forholdet mellom klassene har endra seg historisk. Det kommunistiske manifest går gjennom hovedtrekkene i hvordan klassekampen har endra forholdet mellom styrende og styrte, fra fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn til borger og proletar. Historia har endra seg  som et resultat av kamp mellom klassene. Sjølsagt har det vært enkelt individer i klassene som har måttet ta avgjørende valg gjennom historia. Men i motsetning til den borgerlige individualiserte historieforståelsen, ser kommunister på dette som uttrykk for klassekamp framfor guddommelig individualisme. Hvis man ser på klassekampen som den avgjørende krafta for å endre samfunnet til et klasseløst fellesskapssamfunn, så må man også ta stilling til hvilken klasse man støtter i klassekampen. Kommunister er de som tar side med arbeiderklassen. Arbeiderklassen er de som har som rolle i produksjonen å selge sin arbeidskraft.

Videre krever dette en analyse av hvordan produksjonen er organisert. Utgangspunktet for kapital er å få penger til å bli mer penger. Å investere 100 millioner for å få tilbake 100 millioner har ingen hensikt for kapitalen. Målet med investeringa er nettopp å øke kapitalen. Utgangspunktet for arbeideren er å selge sin arbeidskraft for å få en inntekt å leve av. At man har tilgang på de forbruksvarer man trenger for å fungere i samfunnet man lever i. Det er i møte mellom disse to interessene at vi vil oppdage noe essensielt, etter min mening. Marx forteller oss at kapitalen bruker penger i en sirkulasjonsfase for å kjøpe inn varene arbeidskraft og produksjonsmidler (frabrikker, råvarer, olje osv.), i produksjonsfasen omdannes dette til nye varer som i neste sirkulasjonsfase blir realisert i mer penger enn opprinnelig investert. Det er her kun én vare, som har potensial til å tilføre varen økt verdi i den andre enden. Det er varen arbeidskraft. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting.

Det er på grunn av at vi vil avskaffe utbyttinga, at kommunister ser revolusjon som en nødvendighet. Det er nemlig umulig å reformere utbyttinga ut av kapitalismen. Konsekvensen av å forsøke å ta utbyttinga vekk fra kapitalismen vil føre til at vi har skapt et helt annet økonomisk system. Kapitalen vil opphøre å eksistere som kapital, og dermed er revolusjonen et faktum.

Dette betyr at for kommunister er ikke revolusjon en drøm om palasstorminger, opprør og våpen. Det er en drøm om å organisere samfunnsproduksjonen på en helt annen måte som betyr at folk ikke blir utbytta. Og det er denne endringen vi ser på som den virkelige revolusjonen, og ikke det politiske spillet som skjer i land i dramatisk endring.

Ser man på den revolusjonære bevegelsen i Vesten, så taper en slik klasseorientert kommunistisk argumentasjonrekke mot andre fokus. Jeg vil ikke her argumentere mot å ha flere tanker i hue på en gang, men jeg mener det kan være nyttig å synliggjøre forskjellene mellom forskjellige ideer. Spesielt hvis vi ønsker å bygge allianser mellom oss. Den grønne kritikken av kapitalismen er på frammarsj. Både gjennom økt oppslutning rundt rene grønne prosjekter, men også ved forsøk på å omskrive tradisjonelle venstrestandpunkt til grønn ideologi.

Kapitalismen har ført med seg en historisk enorm vekst. Vi har til nå i kapitalismens historiske epoke også fått en voldsom vekst i befolkning og i bruk av naturressurser. Ressurser som i tidligere tider virket som utømmelige, er det nå tydelig at er begrensede. Sammen med kapitalismens vekst har vi fått en vekst i forbruket av fossilt brennstoff og klimagassutslipp. Dette har også ført til en kritikk av veksten fra naturens ståsted. De fleste av dem har ikke koblet ønsket om nullvekst samfunnet med avskaffelse av kapitalismen. Men det finnes mange som også gjør det. Det at formålet med å investere kapital er å få tilbake kapitalen og mer kapital i framtida. Kapitalen blir plassert der man tror man får mest igjen for den i framtida. Når framtida kommer, skal da den opprinnelige kapital pluss merkapitalen investeres på nytt for å kunne få enda mer merkapital til investeringer i framtida. Denne karusellen gjentar seg til det står om absurd store summer. La oss si at veksten i BNP skal være på tre prosent fram mot 2030 vil vi få en verdensøkonomi på over 100 billioner dollar. En tre prosent vekst av det vil si at man må finne investeringer for nye tre billioner dollar. En sum tilsvarende Latin-Amerikas samlede BNP i 2003.

Disse to perspektivene har forskjellig utgangspunkt og problembeskrivelse. Den ene kritikken av at kapitalismen fokuserer på effektene eller bivirkningene av kapitalisme. Hadde kapitalismen kunne løst disse problemene, ville behovet for å avskaffe kapitalismen forsvinne. Det andre perspektivet beskriver kjerna i kapitalismen, motsetninga mellom arbeid og kapital som det sentrale problemet. Dette betyr ikke at det ikke finnes annen urettferdighet og andre problemer under kapitalismen. Når kjerna i problembeskrivelsen er kapital og utbytting av arbeid, så kan det bare løses ved å avskaffe utbyttinga og kapital. Dermed blir videreføring av kapitalismen umulig både teoretisk og reelt. En revolusjon av produksjonsforholdene er ikke da siste utvei, men eneste utvei.

Når de globale utslippene og veksten er det overordnede problemet, fører det lett med seg konklusjoner om behov for kontroll ovenfra. Ressursene som kan brukes, er svært begrensede og må fordeles rettferdig. For å kunne gjennomføre dette er man avhengig av kontroll over staten, og at staten tar kontroll over produksjonen. Det holder ikke bare å gjøre det på nasjonalt plan. Dette prosjektet er avhengig av en internasjonal kontroll. De mest ivrige ser for seg en sosialistisk verdensstat som sikrer en produksjon av det menneskene trenger innenfor naturens bæreevne. Staten og ekspertveldet blir en sterk aktør i dette nye samfunnet.

Det kommunistiske perspektivet har historisk sett hatt et delt syn på staten. Staten skal være et redskap for å avskaffe privateiendommen, overføre den til fellesskapet, og på den måte være med å frigjøre arbeiderklassen. Den samme staten skulle så bygges ned, visne bort, da den hadde utspilt sin historiske rolle. Erfaringene fra Sovjet og Kina viser behovet for minst mulig stat. Staten er en kime til et nytt klassesamfunn. Det er ved å frigjøre oss fra kapitalen vi får mulighet til å styre over produksjonen sjøl, i fellesskap. Med et slikt mål er det ikke ønskelig at staten skal ta over styringa. Det vil være umyndiggjørende.

Det kommunistiske perspektivet bygger på at forholdet mellom mennesker bør endres. At vi skal slutte å være utbytter og utbytta. Denne motsetningen mellom folk er helt sentral for hvorfor vi må endre samfunnet. I det grønne perspektivet er det i hovedsak et fokus på at vi er like. Vi er like avhengig av økosystemet vårt. Så dette tjener på et overordnet plan oss alle. Likheten mellom folk er utgangspunktet.

Man kan avfeie hele diskusjonen ved å argumentere at uten en jordklode ingen klassekamp. Vi må sloss både for naturen og mot klassesamfunnet. For med kapitalisme vil det ikke bli en jordklode igjen. På den andre siden kan man hevde at vi ikke har tid til å vente på revolusjonen hvis vi skal redde vår jord. Den må jo reddes nå!

Jeg tror ikke at det er en ulempe å innrømme at det grønne og røde perspektivet ikke alltid er det samme. Vi må bygge allianser mellom oss. Men det er nødvendig at vi er tydelige på vårt utgangspunkt også. Mange som har forsøkt å ta mer av det grønne inn i sine programmer, ender ettermin mening med å ta ut mye av det røde. Man kaster barnet ut med badevannet og fyller balja med nytt innhold. Jeg mener det er helt nødvendig at vi plukker barnet opp.

Jokke Fjeldstad

Hvor skapes verdiene på Internett? I denne siste delen av artikkelen drøfter Ursula Huws skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid.

Dette er del tre av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Arbeid

Alle forsøk på å kategorisere ulike former for arbeid må starte med det uvanleg vanskelege spørsmålet om kva arbeid eigentleg er. Ordet i seg sjølv dekkar eit vidt spekter av meiningar frå det fysiske arbeidet med å føde på den eine ytterkanten til formell sysselsetting, eller politisk representasjon for folk som arbeider på den andre.

Om me bruker det på aktivitetar som er eller kan bli betalt med lønn i ein «arbeidsmarknad », då må me ta med ei lang rekke aktivitetar dei fleste menneske utfører utan betaling, medrekna sex, omsorg for barn, matlaging, reingjøring, hagearbeid, song, å få folk til å le, og andre ting som interesserer oss.

Om me går meir subjektivt til verket og prøver utelukke aktivitetar me gjør for eiga glede, då står me framfor det kinkige faktum at same aktivitet kan opplevast som plikt eller glede, alt etter forholda, og dessutan at somme aktivitetar, betalt eller ubetalt, kan vere både tyngande og fornøyelege samtidig. Spebarnet kan for eksempel gi deg eit strålande smil mens du fjernar ei stinkande bleie; den lange og einsame dagen til lastebilsjåføren kan bli avbroten med glimt av svimlande vakre landskap; hardt fysisk arbeid i røft miljø kan skape kameratskap mellom arbeidarane som varmar lenge etter at muskelverken har gitt seg; å løyse eit kinkig problem kan utløyse brå bølgjer med glede, jamvel om problemet ikkje er ditt.

Eit anna aspekt som kan bidra til å skille mellom «arbeid» og «fornøyelsar», er om det blir utført frivillig eller under tvang, styrt av ein annan person eller organisasjon. Igjen blir det som ser ut som eit ukomplisert skille, forunderleg vanskeleg å bruke i praksis. Ein vanske har opphav i korleis slikt som kjønnsroller, pliktoppfatningar og jamvel kastebasert oppdeling av arbeid opp gjennom historia har blitt internalisert og skapt strukturar med makt og tvang som er usynleg for alle partar. Det kan gi tjenestehandlingar ein subjektiv kvalitet som frivillige kjærleikshandlingar, sjølv når objektive analysar peikar mot at dei inneber at ein person utbyttar arbeidet til ein annan. Tvang kan au brukast på ein meir indirekte måte. Ein speleavhengig kan til dømes oppfatte sine tvangshandlingar som eigne beslutningar, utan å sjå det samfunnsmessige presset som tilskyndar dei. Det same kan kanskje seiast om mange av dei aktivitetane folk bruker så mykje på nettet, som nettspel og samhandling med andre på sosiale medier. Det er kanskje ein mistanke om dette sosiale presset som får mange i debatten om digitale media til å insistere på at desse ubetalte aktivitetane er ein slags «gratis» arbeid.²⁷

Ubetalt arbeid er sjølvsagt ikkje eit nytt fenomen. Men marxistar har bare innimellom brydd seg om det, og sett det som ein slags restar av dei førkapitalistiske samfunnsforholda som lønnsarbeidet seinare utvikla seg frå. Ved sida av drøftingar av slaveriet mellom historikarane, har mesteparten av debatten om ubetalt arbeid inntil nyleg dreidd seg om det som lauseleg kan kallast «reproduktivt arbeid», spesielt blant feministar på 1970-tallet. I desse diskusjonane var hovudspørsmålet om ein kunne seie at ubetalt heimearbeid eller «husarbeid» produserte meirverdi fordi kapitalismen ikkje kunne eksistere utan. Det vart hevda at reproduksjonen av arbeidsstyrken var heilt avhengig av ubetalt arbeid heime, ikkje bare for å oppfostre neste generasjon arbeidarar, men også for å sørge for næring, husstell og den helseomsorgen som må til for at den eksisterande arbeidsstyrken skal vere effektiv på arbeidsmarknaden. I 1976 skreiv Batya Weinbaum og Amy Bridges ein banebrytande artikkel²⁸ der dei hevda at under monopolkapitalismen omfatta ikkje slikt arbeid bare å produsere tjenester heime, men au forbruk av varer produsert i marknaden. Begrepet «forbruksarbeid», der ubetalt arbeid erstattar arbeid som tidlegare var betalt arbeid utført av distribusjonsarbeidarar, er noko eg utvikla vidare seint på 1970-tallet²⁹. Eg hevdar no det er relevant for å forstå nokre av dei nye formene for ubetalt arbeid både på og utanfor nettet.

Bygd på noko av dette arbeidet legg eg her fram ein noko grov typologi over ubetalt arbeid i håp om at det kan vere eit utgangspunkt for ei inndeling som vil gjøre debatten klarare.

Tabell 1 Arbeid-kategorier     Betalt arbeid Ubetalt arbeid Reproduktivt (produktivt for samfunnet/kapitalismen generelt) A   Offentlig administrasjon og tjenester (medregna NGOer;) private private tjenesteytingar B   Husarbeid (omsorg for barn, stell av huset osv, medrekna gratis kulturelle aktiviteter) Direkte produktivt (for inviduelle kapitaliske bedrifter) C   Vareproduksjon, medregna distribusjon D   Forbruksarbeid

Første kategori er arbeid utført utan bruk av marknaden for å produsere bruksverdiar i heimen, arbeidskategorien i feltet B i tabellen ovanfor. Det er «uproduktivt» i den forstand at det ikkje skaper direkte verdi for kapitalen i form av meirverdi frå direkte arbeid. Men det er «reproduktivt» i den forstand at det er naudsynt for å reprodusere arbeidsstyrken. Det omfattar mange oppgaver kjent frå tradisjonelt familiejordbruk og husarbeid. Om nokon blir tilsett for å gjøre slikt arbeid av den som bruker tjenesten (som hustjenar, barnepassar, vaskehjelp eller gartnar), då er den arbeidaren ein uproduktiv arbeidar etter Marx’ oppfatning. Men om dei er tilsett via ein kapitalistisk mellommann (t.d. kommersiell barnepass, reingjørings- eller gartnarfirma) ender dei i kategorien produktiv arbeidar³⁰ (etter tabellen ovanfor går dei frå A til C). I den grad vedlikehald av psykisk helse og sosiale nettverk for familien er nødvendig for at hushaldsmedlemmene skal overleve, så kan ein inkludere ei rekke ikkje-fysiske aktivitetar i denne kategorien. Mange av desse aktivitetane blir utført på nettet i dag, derfor kan i det minste delar av det som skjer på sosiale media, knyttast til denne kategorien (representert ved feltet B).

Andre kategori ubetalt arbeid er det eg har referert til ovanfor som «forbruksarbeid» (felt D). Det inneber at forbrukaren tar over oppgaver som tidlegare vart utført av betalte arbeidarar som del av distribusjonseller produksjonsprosessen. Ettersom desse oppgavene er nødvendige for varedistribusjonen, og aukar profitten for selskapa som produserer varene gjennom å fjerne arbeidsoppgaver som tidlegare vart betalt, er det sterke argument for å kategorisere dette som «produktivt arbeid», sjølv om det er ubetalt. Men fordi det ikkje skaper inntekt direkte til arbeidaren, må ein sjå det annleis enn betalt arbeid når det gjeld bidrag til livsopphald, eit emne eg kjem attende til seinare. Det er med andre ord «utanfor knuten». Som alt sagt blir stadig meir forbruksarbeid utført på nettet, ettersom internett har opna for mange måtar å sette ut³¹ arbeid på.

Tredje kategori omfattar kreativt arbeid. Her gjorde Marx standpunktet sitt klart: Til dømes var Milton ein uproduktiv arbeidar. I motsetning til dette er skribenten som leverer rutinearbeid til forlaget sitt, ein produktiv arbeidar. Milton laga Paradise Lost slik silkeormen produserer silke, som uttrykk for sin eigen natur. Seinare selde han produktet for 5 pund, og då dreiv han med sal av ein vare. Ein som syng som ein fugl, er ein uproduktiv arbeidar. Om ho sel songen for pengar, er ho for den delen lønnsarbeidar eller sel ein vare. Men same songar, engasjert av ein som vil bruke songen hennar for å gjøre pengar, er ein produktiv arbeidar, fordi ho produserer kapital direkte.³²

I den grad det er arbeid som blir utført bare for å gi uttrykk for det ein føler, har lyst til, eller vil, som ubetalt kunstnarleg arbeid, som blogging eller legge ut foto av seg sjølv, musikk eller videoar, går det etter denne oppfatninga rett inn i kategorien Marx kalla «uproduktivt» arbeid. (Som eg heller ville sjå som ubetalt reproduktivt arbeid, produksjon av sosial bruksverdi.) Om produktet av dette arbeidet blir selt etterpå, eller stolen, for å bli grunnlag for ein vare, endrar ikkje det statusen. Det er bare om arbeidaren blir hyra til å utføre arbeidet for lønn, at det blir produktivt arbeid etter Marx’ oppfatning av begrepet – det vil seie at det går frå B til C i tabellen. Som Ross har peika på, svingar mange kunstnarar mellom desse formene:

Skapande menneske har stått framfor slike val sidan 1700-tallet, då starten på kommersielle kulturmarknader baud dei valet om å kare saman til livsopphald saman med blekksmørarane i Popes Grub Street* eller skape seg eit namn hos eit lunefullt publikum.³³

Men det faktum at same person utfører begge typar arbeid, opphever ikkje skillet mellom dei. Ein må derfor sjå at kreativt arbeid omfattar fleire ulike område i arbeidsmarknaden³⁴, medrekna sjølvstendig næringsdrivande, lønna tilsette og småprodusentar. Det fører svært ofte til at kreative arbeidarar får ein motsetningsfylt identitet.

Same logikken gjeld i dei omdiskuterte tilfella med «gratis arbeid» som skapte internettet. Store delar av nettet vart utforma av idealistiske programvareutviklarar som gav arbeidskrafta si gratis i den tru at dei skapte eit felles gode for menneska. (Med andre ord produserte dei sosial bruksverdi utan betaling, og var dermed i felt B i tabellen.) Som Marx sa, kan «arbeid med same innhald vere både produktivt og uproduktivt ».³⁵ Sjølv om resultatet av arbeidet deira vart annektert av kapitalen og brukt i nye varer, kan ikkje det opprinnelege ubetalte arbeidet deira vurderast som produktivt i den forstand at det produserer meirverdi for kapitalen under tvang (det er dermed ikkje «inne i knuten»). Verdiane som vart produsert, kan meir passande plasserast i kategorien handel, som eg ovanfor sa også omfattar tjuveri.

Ei fjerde (men overlappande) form for ubetalt arbeid som oftare blir drøfta, er den omfattande bruken av praktikantar eller «frivillig» arbeid.³⁶ Noko tvetydig plassert mellom utdanning og eigen marknadsføring er det utan tvil nytta svært utbyttande av arbeidskjøparane som direkte erstatning for betalt arbeid. Innimellom er direkte tvang brukt for å tvinge arbeidaren til ubetalt «arbeidstrening», til dømes av statlege arbeidskontor som truar med å trekke arbeidsløysetrygden frå dei som nektar. Men som det ubetalte forbrukararbeidet me alt har drøfta: Mens slikt arbeid klart bidrar med verdi til vareproduksjonen, bidrar det ikkje til å skape inntekt for arbeidaren og må derfor plasserast «utanfor knuten», sjølv om det indirekte produserer verdi for den ubetalte arbeidaren i form av å bli «attraktiv for arbeidsmarknaden». For å forstå tilhøvet mellom ubetalt arbeidskraft og kapitalen er det klart at me må rekne med det tredje tauet i knuten som dannar arbeidsverditeorien: levebrødet eller «livsopphaldet» til arbeidaren.

Livsopphald

Spørsmålet om korleis arbeidaren betaler levekostnadene, er overraskande fråverande frå det meste av debatten om «fritt» digitalt arbeid. Kanskje fordi dei sjølve ofte har trygge akademiske jobbar, forsømmer fleirtallet av desse debattantane å spørje korleis desse entusiastiske arbeidarane som skapte internett ved gratis arbeid faktisk overlevde. Dei som er talerøyr for «Creative Commons»** på nettet, og som alle forfattarar tydeleg bør skjenke arbeidet sitt gratis til, har heller aldri klarlagt korleis desse forfattarane skal betale husleige og fø familien sin. Men arbeidsverditeorien kan ikkje nyttast utan denne informasjonen. For å vite kor stor meirverdi som er skapt og korleis av ei gitt arbeidsmengde, treng me vite reproduksjonskostnaden for arbeidaren, og kor mykje av hans eller hennar arbeidstid som er «nødvendig arbeidstid» for å dekke livsopphaldet. Bare då kan me sjå kor mykje som er att som meirverdi, og byrje formulere vilkår for fordeling av den. Det er sjølvsagt ikkje eit mekanisk reknestykke. Det er fullt mauleg at arbeidarar får mindre enn det som trengst til livsopphald. Kva bryr arbeidskjøparen seg om dei døyr, om det er mange fleire der dei kjem frå? Likeins er det mauleg for velorganiserte grupper av arbeidarar med knappe kunnskapar å slåst over sin eigen vektklasse, og få kapitalen til å betale lønn over eksistensminimum – til og med ei lønn som set dei i stand til å tilsette andre arbeidarar som tjenarar. Like fullt krev kapitalismen som system ifølgje Marx ein arbeidarklasse som er tvinga til å selje arbeidskrafta si for å overleve, på same vis som det krevst kapitalistar som kan tilsette denne arbeidskrafta til å produsere varer som har ein større samla verdi på marknaden enn den totale lønna til arbeidsstyrken som produserte varene. Og det er den direkte erfaringa med å vere tvinga til å kjempe om eigarskapet til arbeidstida med arbeidskjøparen som produserer fremmendgjøringa, som kan føre til klassemedvit. Ein kan derfor ikkje vri seg unna spørsmålet om «nødvendig arbeidstid».

Men sjølv for Marx er dette eit ganske problematisk tema. Ein grunn er at sjølv om arbeidarane normalt går ut i arbeidsmarknaden som enkeltindivid, så går liva deira føre seg i hushaldningar der mange menneske kan bu saman.³⁷ Fordi desse hushaldningane varierer mykje i antall og samansetting, og kor mange som driv betalt arbeid, kan same lønn måtte dekke levekostnadene for eit varierande antall menneske. Marx og Engels drøftar den «naturlege» (sic) arbeidsdelinga i familien, som dei ser på som ei form for «latent slaveri», som til og med kan sjåast som opphavet til all eigedom.³⁸ Frå dette grunnlaget, at kvinner og barn er eigedommen til det mannlege overhovudet i familien, kan dei konkludere med at når kvinner og barn går inn i arbeidsstyrken:

så var kjøp og sal av arbeidskraft tidlegare eit forhold mellom frie personar; no blir barn og mindreårige kjøpt; arbeidaren sel no kone og barn – han blir ein slavehandlar.³⁹

I det tjueførste hundreåret, der kvinner utgjør nær halvparten av arbeidsstyrken i dei fleste utvikla land og bare ein minoritet er økonomisk inaktive, strekk ikkje ei slik forklaring til. Kvar enkelt tilsett arbeidar må behandlast som eit eige individ med eigne levekostnader å dekke. Men det faktum at folk bur saman med andre arbeidarar, kan bety at «nødvendig arbeidstid» må dekke ein del og ikkje heile livsopphaldet for enkeltindividet, eller med andre ord at slikt som «familielønn» er overflødig i dei fleste tilfelle. Ei rekke andre faktorar har også komme til og gjort det vanskeleg å finne enkelt samsvar mellom det ein person tjener og kva det kostar å overleve, i det minste når denne personen bur saman med, eller har ansvar for, andre økonomisk. Slike kompliserande faktorar omfattar samfunnsmessige overføringar i form av pensjon, trygdeordningar eller skattefrådrag; overføringar mellom generasjonane innanfor familien, pengesendingar frå folk som jobbar i utlandet, og former for subsidiar for enkelte (eller ressurstapping av andre). Trass i slike svært reelle vanskar med reknestykket, er det likevel fullt mauleg å analysere inntekta til eit gitt individ i eit gitt hushald og komme opp med eit overslag over korleis denne inntekta blir skapt. Når det gjeld «fritt arbeid» på internettet, er det truleg at mange ulike inntektskjelder er involvert. Noko av dette arbeidet kan bli utført av folk som er økonomisk avhengige av foreldra sine, noko av folk som lever på pensjon eller andre velferdsordningar, noko kan bli gjort av folk med fast lønn og nok fritid til å blogge, sørfe på nettet eller skrive bidrag for Wikipedia. Noko kan bli gjort av folk (som frilansjournalistar, konsulentar, eller akademikarar) med jobbar som krev at dei marknadsfører seg sjølve. Og andre kan få midlar frå utleige, spel, avkasting frå handel, kriminalitet eller andre aktivitetar. Men det er klart at dei ikkje kunne drive med desse ubetalte aktivitetane utan noko slags subsidiar annanstads frå. Korleis kunne dei elles ete? Når dei forsømmer å organisere seg på produksjonspunktet, gir dei frå seg sitt sterkaste våpen: makta til å trekke tilbake arbeidskrafta si der det gjør mest direkte vondt for kapitalen.

Konklusjon

Me lever i eit samfunn der kapitalen er svært konsentrert, der det meste av vareproduksjonen blir utført av selskap som får skjebnen sin styrt av finansielle investorar. Varene dei produserer, materielle eller immaterielle, blir gjort tilgjengelege for oss i ein global marknad, levert gjennom komplekse verdikjeder der vårt eige ubetalte arbeid i stadig større grad er blanda inn. For mange av oss har informasjons- og kommunikasjonsteknologi påverka skillet i tid og rom mellom arbeid og privatliv i den grad at grensene er håplaust blanda saman, og dei færraste forhold er urørt av teknologi. I ein slik situasjon, er ikkje slike grenser som blir trekt i artikkelen her latterleg pirk? Bør me ikkje akseptere at me alle på ein eller annan måte er del av ein svær udifferensiert arbeidsstyrke som produserer udifferensierte verdiar for ein udifferensiert kapitalistklasse?

Eg hevdar nei. Kapitalismen er eit samfunnsmessig forhold der arbeidarane speler spesifikke roller i produksjonen av spesifikke varer. Dette forholdet er heilt avgjort avhengig av samtykke frå arbeidarane. Om me ikkje forstår dette forholdet med sine spesifikke sider, kan me ikkje finne dei kritiske punkta i produksjons- og distribusjonsprosessen der arbeidarane kan bruke makta si med ein viss effekt. Og kan me ikkje finne dei, forstår ikkje arbeidarane makta dei har til å samtykke eller ikkje til den spesifikke avtalen dei blir bydd. Det hindrar dei i å reforhandle vilkåra i avtalen – det einaste dei kan gjøre for å forbetre situasjonen sin. Heller ikkje kan me utan denne kunnskapen sjå kva for grupper som har felles interesser, korleis desse felles interessene kan bli gjensidig synlege, eller korleis arbeidet deira kan vere knytt saman.

Alle dei ulike formene for ubetalt arbeid som er omtalt, påverkar betalt arbeid og opnar for potensielle spenningar og kløyvingar i arbeidarklassen. Praktikantar som arbeider utan lønn for å bli attraktive på arbeidsmarknaden, underminerer forhandlingsposisjonen til dei betalte arbeidarane i same jobb. Å utføre ubetalt forbruksarbeid rammar tjenestearbeidarane ved å redusere arbeidsmengda og intensivere arbeidet gjennom taylorisering og nye standardiseringsformer som forverrar arbeidsvilkåra. Å skrive Wikipedia-oppslag, blogge eller legge ut videoklipp eller foto gratis på nettet truar levebrødet til journalistar, forskarar eller andre kreative arbeidarar som manglar lønn frå akademia eller andre kjelder, og må lite på sitt kreative arbeid for å skaffe seg ein inntekt. I mange tilfelle har dei same folka desse betalte og ubetalte rollene i ulike stillingar. Endå meir vanleg er at ulike medlemmer av same hushaldning kan gjøre dette. Å sjå på ubetalte arbeidarar som streikebrytarar som undergrev betalte arbeidarar, er sjølvsagt overforenkla. Då ser ein bort frå dei tvingande krava som driv fram slik oppførsel, og den breiare røyndommen at alle blir utbytta, men i ulik form. Men ein analyse som sidestiller felles utbytting med ei lik rolle i meirverdiskapinga, og slår saman alle desse ulike posisjonane til ein felles identitet som «masse» gjør det uråd å identifisere produksjonspunktet, punktet der arbeidarane har makt til å utfordre kapitalen: knuten.

Kjedsommeleg som det kan vere å avdekke dei komplekse globale verdikjedene og få plassert arbeidsprosessane våre i forhold til dei, så ser det for meg ut som ei nødvendig oppgåve om me skal forstå korleis dette systemet kan bli endra, og byrje å sjå for oss maulege alternativ.

 

* Popes Grub Street: Tidleg på 1800-tallet var Grub Street ved fattigstrøka i London samlingsstad for folk som freista livnære seg ved å skrive, trykke og selje «dusinlitteratur». Livet her er framstilt i boka Dunciad av Alexander Pope. Grub Street har seinare blitt brukt nedsettande om kiosklitteratur. (Wikipedia.)

** Creative Commons: («Skapande allmenningar») er ein organisasjon som har laga eit sett med ulike opphavsretttypar med same namn – frå at teksten, fotoet etc. er fritt tilgjengeleg, til at det er visse avgrensingar. (Wikipedia.)

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today – The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.