Bertolt Brecht, tysk forfatter og teatermann. Fikk stor betydning gjennom sine skuespill og dramaturgiske ideer, som mer appellerte til tilskuernes forstand enn til deres følelser. Under nazistyret i Tyskland oppholdt Brecht seg utenlands. I 1948 flyttet han til Øst-Tyskland, hvor han grunnla og ledet det eksperimentelle teateret Berliner Ensemble, som fikk en banebrytende innflytelse på det europeiske etterkrigsteater. Til Brechts mest kjente stykker hører Galileis liv, Mor Courage, Det gode menneske fra Sezuan, Den kaukasiske krittsirkelen og Tolvskillingsoperaen.

Foto: Das Bundesarchiv/Wikimedia Commons

IKKE KONSTATERBARE FEIL AV KUNSTKOMMISJONEN

Invitert til et møte i Kunstakademiet
ytet de høyeste funksjonærene i Kunstkommisjonen
sin skjerv til den vakre praksis med å utøve selvkritikk
for begåtte feil og mumlet at også de
hadde noen feil å bebreides for. På spørsmålet
om hvilke feil det gjaldt, kunne de riktignok overhodet ikke
erindre noen konkrete tilfeller. Alt utvalget
nå kritiserte dem for, hadde
ikke akkurat vært noen feil, kommisjonen hadde bare
undertrykt verdiløse ting, og selv dem
hadde de egentlig ikke undertykt, bare unnlatt å fremme.
Tross den ivrigste selvransakelse
kunne de ikke erindre å ha begått noen konkrete feil, likevel
fastholdt de energisk, slik skikken er
at feil var blitt begått fra deres side.

700 INTELLEKTUELLE TILBER EN OLJETANK

Uten invitasjon
har vi kommet
Sju hundre (og flere er underveis)
allestedsfra
der ingen vind blåser lenger
fra kvernene som maler langsomt, og
fra ovnene som det sies
at ikke en hund lengre skjuler seg bak.

Og plutselig, over natten
så vi deg
oljetank.

I går eksisterte du ikke
men i dag
fins bare Du.

Hitover, alle sammen!
Dere som sager av greinen dere sitter på
fullt sysselsatte!
Gud har vendt tilbake
i skikkelsen av en oljetank.

Du heslige
er den vakreste!
Øv vold mot oss
du saklige!
Utvisk vårt jeg!
Gjør oss kollektive!
Skje ikke lenger vår vilje
men Din.

Du er ikke laget av elfenben
og ibenholt, men av
jern.
Herlig! Herlig! Herlig!
Du uanselige!

Du er ikke usynlig
ikke uendelig heller!
Derimot sju meter høy.
I deg hviler ingen hemmelighet
men olje.
Og du behandler oss
verken etter behag eller uransakelig
men etter kalkyler.

Hva betyr litt gress for deg?
Du sitter på det.
Der det før vokste gress
står nå Du, oljetank!
Og fremfor deg er en følelse
ingenting.

Hør derfor vår bønn
og frels oss fra ånden.
I elektrifiseringens
det Fordsatte fremskrittets
og statistikkens navn!

BYLANDSKAP

Dere utgaflede fra sardinboksene
igjen én og én, dere som mødrene planla
mellom tallerken og leppe, nok en gang
med selsomt øye, kanskje med eget øyebryn!
Dryppende av tilropets og trøstens olje
som holder dere friske, lettere flattrykte
med skarp brett, dere bokholdere, dere
oppsøker jeg, byenes
lovpriste innhold!

Fra rennesteinsvannet
vaskes det fortsatt gull.
Den store løslatte
over takene, Røyken,
begir seg av sted.

I bakgården henger klesvask: en kvinnes
rosa truser, vinden
feier inn i dem.

Byen sover. Grådig
sluker den søvnen sin. Gurglende
ligger den i rennesteinen, hjemsøkt
av utuktige drømmer og
næringssorger.

Menneskestrømmene
oversvømmer handelskvartalene
som om natten spyles rene
fra skitten og herjingen etter
gårsdagens menneskestrømmer.

I de trege menneskestrømmene
som skvulper mot husveggene
svømmer avissider. Virvler
rundt monumenter og
stiger opp i kontorbygningene.

Byens ni folkeslag sover
utmattet
av egne og andres laster.
Verktøyet ligger rede
for morgendagens arbeid.
Gjennom tomme gater
runger vekternes skritt.
På et jorde langt borte
letter møysommelig
tunge bombefly.

Til daglig er vi vant til å besvare et spørsmål om hvor mye noe er verdt med et pengebeløp. Pengene lar oss sammenligne varer, men det forklarer ikke hvorfor vi verdsetter dem til det vi gjør. Hvordan kan vi si noe mer grunnleggende om en vares verdi? Hva forteller det oss om vårt eget arbeid? Og hvilken konsekvens har det for debatten om privatisering av offentlige tjenester?

Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto:

Denne artikkelen tar for seg Marx sitt oppgjør med Ricardos¹ verdibegrep, hvordan han videreutviklet synet på varens verdi, og hva vi kan ta med oss fra denne debatten når vi argumenterer politisk mot privatisering av velferdstjenester i dag. Artikkelen konkluderer med at argumenter mot privatisering av velferdstjenester kan ha nytte av å synliggjøre forutsetninger som vanligvis ikke gjøres eksplisitte i politikken.

Marx sitt oppgjør med Ricardos verdibegrep

Marx starter Kapitalen med en undersøkelse av begrepet vare og de ulike egenskapene en vare har; noe som er til nytte for mennesker, noe som kan byttes i noe annet, og en representasjon av sosialt nødvendig arbeid. Å starte boken med dette viser oss to ting: For det første at varens verdi er sentralt for å forstå kapitalismen, og for det andre at måten å forstå varens verdi på, er sentral i Marx sin egen posisjonering i den akademiske samtiden. Til sammen gir dette oss et sted å starte når vi skal beskrive Marx sitt bidrag til samfunnsdebatten og det grunnlaget han hadde for sitt politiske ståsted.

Marx tar utgangspunkt i en tradisjon i synet på varens verdi som var utbredt i hans akademiske samtid, arbeidsverditeorien. Denne teorien sier at en vares verdi bestemmes av hvor mye arbeid som kreves for å framstille den, både i den umiddelbare produksjonsprosessen og det som gikk med til å produsere maskiner, bygninger og annet som indirekte inngår i denne prosessen. Denne måten å tenke på har sine røtter helt tilbake til Aristoteles, men i Marx sin samtid var David Ricardo og Adam Smith de mest kjente talspersonene for økonomiske teorier som baserer seg på denne antagelsen. I dag står denne teorien i kontrast til mer subjektivt orienterte teorier om marginal nytte, tilbud og etterspørsel, som på ulike måter legger til grunn at verdien ikke er en egenskap ved varen i seg selv eller dens opphav i produksjonsprosessen, men ved den umiddelbare situasjonen den forsøkes omsettes i.

Sett fra synspunktet til kapitalisten, eller andre som typisk satte seg ned og regnet på slike ting, var det naturlig å uttrykke varens verdi i lønnskostnader. Ricardo mente lønnskostnader var en overfladisk måte å uttrykke varens verdi. Lønnskostnader varierer i tid og rom, mens verdenshandelen viser at varens verdi er uavhengig av lønnsnivået på opprinnelsesstedet. Ricardo målte derfor varens verdi i arbeidstimer, og han antok at handel alltid ville skje med varer av lik verdi og dermed med likt antall arbeidstimer. Fra dette utgangspunktet kom Ricardo også fram til at veien til rikdom for et land er å utnytte de komparative fordeler landet rår over; billig arbeidskraft, attraktive råvarer, tilgang til energi eller lignende.

Marx sin hovedinnvending mot dette var at Ricardo ikke skilte mellom aktiviteten arbeid og varen arbeidskraft, noe som gjorde det vanskelig å forklare hvorfor verdien øker i produksjonsprosessen. Marx viste at det produktive i menneskets arbeid kan uttrykkes som forskjellen mellom den verdien som skapes (arbeidskraftens bruksverdi) og den verdien som går med til å produsere og reprodusere (arbeidskraftens bytteverdi), og at denne forskjellen blir igjen hos kapitalisten i et lønnsarbeidsforhold. Dette var hovedgrunnlaget for det sosialistiske politiske prosjektet, og en motsats til for eksempel Adam Smith, som fulgte Ricardo i synet på varens verdi som et uttrykk for antall arbeidstimer, men som konkluderte med at profitten oppsto i handelsøyeblikket som kapitalistens godtgjøring for sin innsats.

Ricardo og Smiths syn var i Marx sin samtid den rådende måten å tenke om vareproduksjon og om arbeidets rolle i den; arbeidet som en innsatsfaktor som var nødvendig i produksjonen og så til de grader sentral at hele verdibegrepet avhenger av den, men likevel en rigid og målbar ting, noe som kansellerer seg selv ut time for time når produktet avhendes i markedet. Ricardos syn på arbeid var individualistisk og begrenset til den enkelte produksjonsprosessen og ga lite rom for å se på arbeid som noe annet enn et nødvendig onde, og det kunne heller ikke alene forklare hvorfor noen virksomheter i det hjemlige markedet bukket under, mens andre gikk seirende ut av en konkurranse preget av like vilkår, lov og orden.

Et sosialt og immaterielt verdibegrep

Marx så på arbeid som en sosial prosess. Mennesker former omgivelsene sine hele tiden, men det er først når denne formingen har nytte for samfunnet at det blir arbeid, i hvert fall i den betydningen av ordet arbeid som vi kan bruke når vi snakker om varenes verdi, og i den grad man bruker mer tid enn det som kan forventes gir det lite mening å regne med all tiden. Marx brukte derfor begrepet sosialt nødvendig arbeidstid om den delen av arbeidstiden som gir varen verdi. Begrepet sosialt nødvendig arbeidstid gjør arbeidsinnsatsen relativ til samfunnets behov og bransjens produktivitet. Arbeid som ikke bidrar til å fylle et sosialt behov vil heller ikke tilføre verdi.

Dette perspektivet understreker også et annet sentralt aspekt ved Marx sitt syn på varens verdi. Verdi er en immateriell størrelse, en sosial konstruksjon som aldri kan spores tilbake til fysiske egenskaper ved varen. Varens verdi endres med andre ord når samfunnet og forholdene varene produseres under endres.

Hvilken betydning har dette synet på varens verdi for Marx sitt politiske standpunkt? Tanken om et sosialt verdibegrep gjør det mulig for Marx å forklare den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet og den konsentrasjonen av rikdom som følger av den. Det immaterielle i verdibegrepet er også viktig for å forstå hvorfor Marx la så mye vekt på lønnsarbeidet som en måte å godtgjøre arbeid. Siden verdi er en sosialt tillagt egenskap oppstår merverdien som en konsekvens av den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet, det vil si rollefordelingen mellom klassene i produksjonsprosessen, ikke som en konsekvens av det materielle arbeidet som sådan.

Konsekvenser for politikkutforming

Siden verdibegrepet er immaterielt og sosialt betinget mente Marx at det ikke lar seg gjøre å si hva som er produktivt arbeid på en politisk nøytral måte. Hva som er produktivt avhenger av hvilken klasseinteresse man legger til grunn. Det som er produktivt for kapitalistklassen, det vil si produksjon av varer og tjenester for salg i markedet, er noe helt annet enn det som er produktivt for arbeiderklassen. For arbeideren, og her kan vi si at arbeiderens interesse sammenfaller med menneskeheten som helhet forut for økonomiske roller, ligger interessen i bruksverdien av det som produseres. For kapitalisten er bruksverdien irrelevant, det er en bakenforliggende forutsetning for at varen skal ha den egenskapen deres klasseinteresse etterspør, nemlig en bytteverdi i markedet.

Mange arbeidsprosesser fører ikke til varer med en realiserbar bytteverdi i markedet, blant annet gjelder dette mye av arbeidet i offentlig sektor slik vi kjenner det i europeiske velferdsstater. Kapitalistisk økonomisk politikk vil derfor ha en tendens til å dreie seg om å endre organiseringen av samfunnet i en retning der mer og mer av arbeidet er produktivt sett fra deres egen klasseposisjon: privatisering av offentlige tjenester og markedsutsetting av tidligere ikke-kapitalistiske sfærer i samfunnet der varene ikke selges i markedet og bytteverdien er irrelevant, slik som utdanningssystemet, helsevesenet, barnevernet, vei- og jernbaneutbygging, og mange andre deler av eller tidligere deler av velferdsstaten. Argumentene for slik privatisering er gjerne basert på en påstand om at privat sektor har høyere produktivitet, men der forutsetningene ikke er eksplisitte.

Når vi tenker på hvilken betydning av produktivitetsbegrepet som er interessant for en kapitalist, er det helt naturlig å bruke slike argumenter. Problemet er at produktivitet feilaktig framstår som et universelt argument. Hvordan kan vi vurdere produktivitet når problemstillingen er omorganisering og privatisering av sykehus, SSB, Statoil, universiteter, Entra, Avinor, og så videre?

En objektiv vurdering av produktivitet kan kun gjøres når den sosiale arbeidsdelingen er gitt, det vil si at vi aksepterer premissene for kapitalistisk produksjon, inkludert at varens verdi skal realiseres i et marked. Dette er en av grunnene til at den norske produktivitetskommisjonen hadde så store problemer med å definere hva produktivitet i offentlig sektor innebærer. Det samme gjelder New Public Management som forsknings- og praksisfelt, der man kan argumentere for at det legges til grunn forståelser av produktivitet og varens verdi som ikke er relevant for produksjon av velferdstjenester. Å argumentere politisk for en sterk offentlig sektor som styres etter innbyggernes behov krever derfor å problematisere de forutsetningene som legges i debatten.

Også i EØS-debatten kan verdibegrepet bli viktig. Argumenter mot EØS-avtalen som tar utgangspunkt i de opprivende virkningene av EU-direktiver som gjør norske velferdsordninger eller offentlige finansieringsordninger konkurransevridende vil kunne ha nytte av å synliggjøre at EUs politiske hovedretning og den norske velferdsstaten bygger på ulike syn på varens verdi og hvilket som skal legges til grunn ved vurderingen av velferdsstatens organisering.

Et eksempel her er EUs postdirektiv, som ble innført i Norge i 2013. Postdirektivet går i korthet ut på å bygge ned statlige monopoler i postsektoren og åpne for konkurranse slik at nye selskaper skal kunne etablere seg i dette markedet. Den største fagforeningen i postsektoren, PostKom, satte i gang en kampanje spunnet rundt bokstavrimet Dyrt, Dårlig, Distriktsfiendtlig. Dette var en offensiv kampanje med gode argumenter og slående grafikk, men den maktet ikke å forhindre innføringen av postdirektivet. Postkom klarte etter min mening ikke å sannsynliggjøre at konkurranse i postmarkedet ville føre til dårligere tjenester. Vi kan spekulere i om kampanjen ville tjent på å bygge opp en motsetning mellom på den ene siden post som en nyttig tjeneste for innbyggere og samfunn og på den andre siden post som et lovende og profitabelt investerings­objekt.

Kanskje er dette også grunnen til at Rødts valgkampsak om Velferdsprofitørene fungerte så godt. Ordet velferdsprofitør setter sammen de to motsetningsfulle aspektene ved varens verdi på en helt umiddelbar og syntaktisk velfungerende måte, det brukes som subjekt i slagord, overskrifter og generelt i setningenes hovedledd istedenfor bare i innskutte forklarende delsetninger, og det er egnet til å mane fram et bilde av en type økonomisk aktør som det lar seg gjøre å eliminere.

Begrepet balanserer riktignok mellom å være forståelig og fremmedgjørende. Det er lett å innvende at profittbegrepet er vanskelig å forstå, eller at det kun appellerer til en helt spesiell gruppe mennesker som stemmer på Rødt eller SV uansett. Til gjengjeld kan man si at ved å bruke dette begrepet om problemstillinger i samfunnet som alle kjenner, slik som uforståelige milliardutbytter fra små barnehager eller avslørende saker om uverdige arbeidsforhold og ulovlig innleie, kan vi flytte fokuset fra reaksjonære skillelinjer mellom det norske og det utenlandske, det gamle og det nye, det seriøse og det useriøse, til et skille mellom ulike målsetninger med økonomisk aktivitet, og hva som gagner oss som samfunn.

Noter:
1 David Ricardo (1772–1823), britisk klassisk økonom. Ricardo er mest kjent for teorien om at frihandel basert på bytte av varer med lik verdi mellom land med ulike komparative fordeler kan være gunstig for begge landene.

Norge slutter seg til EUs sanksjoner mot Venezuela

I desember 2017 sluttet Norge seg til EUs sanksjoner mot Venezuela, som blant annet innebærer forbud mot eksport av militært matriell.

Av redaksjonen.

 

Forslag om forbud mot våpeneksport nedstemt

I februar ble SVs forslag om forbud mot eksport av våpen og militært materiell til landene som kriger i Yemen nedstemt. Det betyr at det fortsatt er mulig å selge våpen til Saudi-Arabia og De de forente arabiske emiratene. Krigen har vart i tre år og over 10 000 er drept, mens millioner er ­drevet på flukt.

Trier feirer med Karl Marx-trafikklys

Den tyske byen Trier, Karl Marxs fødeby, feirer 200årsdagen hans med nye trafikklys. Marx levde sine første 17 år i Trier, før han flyttet til Bonn for å studere. Marx står med armene rett ut når lyset er rødt, og går med ei bok under armen når lyset er grønt.

FNs menneskerettighetsråd fordømmer sanksjonene mot Venezuela

I mars vedtok FNs menneskerettighetsråd en fordømmelse av de USA-ledede sanksjonene mot Venezuela. Vedtaket kom etter et forslag fra landene i G-77 gruppen, som historisk har vært landene som ikke valgte side i den kalde krigen. Resolusjonen fra Menneskerettighetsrådet ber land avstå fra å innføre unilaterale sanksjoner, og fordømte enkelte lands bruk av sanksjoner som et politisk pressmiddel. Resolusjonen pekte også på hvordan sanksjonene rammer de fattige i Venezuela hardest, og at blokaden står i veien for realiseringen av menneskerettighetene i landet.

Kongsberg-gruppen inngår kjempekontrakt

I mars ble det klart av Kongsberg-gruppen har inngått en kontrakt med Qatar om salg av våpen og militære systemer. Avtalen kan vare i åtte år og potensielt være verdt 15 milliarder norske kroner. Saudi-Arabia og Qatar stod tidligere på samme side i maktkampen i Midtøsten, men har havnet i konflikt etter at saudiene mente Qatar stod for nært Det muslimske brorskap.

Planlegger «barcode» i flere norske byer

Bane Nor legger ikke bare jernbanespor. Konsernet har store eiendomsplaner i en rekke byer skriver NRK 28.03.2018. Beregninger NRK har gjort viser at Bane Nor Eiendom har konkrete byggeprosjekter på rundt 1,5 millioner kvadratmeter boliger og næringsbygg i et tjuetalls norske byer og tettsteder. Det tilsvarer fem ganger Barcode-prosjektet i Oslo, som er på 300.000 kvadratmeter totalt. I flere byer vil disse eiendomsprosjektene forandre bysentrum i høy grad. Det gjelder ikke minst for Moss og Hamar, der hele bydeler er på tegnebrettet.

11. mars var det et halvt år siden Rødt kom inn på Stortinget. Et par dager tidligere tok redaksjonsmedlem i Gnist, Tomine Sandal, en tur innom stortingskantinen for å intervjue politisk rådgiver og 1. vara Seher Aydar og Marie Sneve Martinussen, nestleder i Rødt og finanspolitisk rådgiver. Rødt gikk til valg på å være en utfordrer på Stortinget, og som et parti med ideologiske røtter i marxismen skiller vi oss ut. Hvordan har det gått så langt?

Seher Aydar er 1. vara til Stortinget for Rødt og politisk rådgiver i stortingssekretariatet. Hun har ansvar for utdanning, helse, feminisme, familie og kultur. I perioden 2012-2014 var hun leder i Rød Ungdom.
Marie Sneve Martinussen er Nestleder i Rødt og politisk rådgiver i stortings­sekretariatet med ansvar for finans. Hun er også utdannet samfunnsøkonom.
Intervjuet av Tomine Sandal, Tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: André Løyning og Einar Aslaksen

– Hva tror dere er hovedgrunnen til at Rødt skiller seg fra de andre partiene på Stortinget? Har det at vi kommer fra en marxistisk bakgrunn noe å si i praksis?

Marie: Jeg mener at det viktigste vi bærer med oss fra det marxistiske tankesettet er vår analyse av interessemotsetninger. Vi ser at interessemotsetningene finnes. Disse har kanskje blitt enda tydeligere i dag, etter at klassekompromisset har havarert, enn de var på Marx sin tid. Det som skiller oss fra andre partier, er at vi alltid ser disse interessemotsetningene. Det gjelder også saker som feminisme, fordi de hvite middelaldrene mennene som sitter med makten i styrerommene fortsatt ønsker å beholde makten.

Seher: Det er helt sant! De andre partiene snakker ikke om interessekonfliktene. De sier ofte: «Men vi vil jo alle det samme, vi har bare forskjellige løsninger.» Vi i Rødt mener at dette ikke stemmer, vi vil noe helt annet enn det de andre partiene vil. Nå var det nettopp en debatt om barnetrygden på Stortinget, og både høyre- og venstresiden snakket om at de ville ha mindre forskjeller. Men debatten handlet ikke om hva som skapte disse forskjellene. Det samme med saken om velferdsprofitørene. Rødt og Høyre har ikke bare forskjellige løsninger når det gjelder velferdsprofitører, vi vil ha helt forskjellig politikk. Rødt vil ha offentlig ansvar og styring, ikke privatisert med kapitalister.

Marie: I interessekonflikter er det en part som taper og en som vinner. På Stortinget virker det derimot litt som de andre partiene driver med en konkurranse i å være flinkest i klassen på politikk, og at de politiske forskjellene i innhold ikke er like viktige for dem. Rødt er derimot ikke på Stortinget for å være flinke politikere, men for å jobbe for å fremme interessene til dem vi er på lag med. Det har vært litt sjokkerende å se hvor mye de andre partiene koker ned politiske skillelinjer til forskjellige administrative løsninger. Både Rødt og MDG er litt utenfor «det gode selskap» her på Stortinget, men jeg hadde ikke forventet at skulle være så tydelig.

– Tror dere at Høyre og FrP ikke ser interesse­konfliktene i samfunnet?

Seher: Jeg tror de er veldig klar over interessekonfliktene, og regjeringen kjører hard klassekamp fra høyresiden. Det som binder sammen regjeringen med Høyre, FrP og Venstre, er jo at de er helt enige når det kommer til økonomisk politikk.

Marie: Det er helt gjennomsiktig hvem som tjener mest på denne regjeringen, for eksempel har FrP prioritert kutt i formueskatten fremfor politikk som tjener «folk flest». Samtidig ­kutter­ de i velferdsordninger, som pleiepenger og fysioterapi. Klasseperspektivet blir veldig tydelig, og man kan nesten lure på om FrP også har lest Marx, men at de har konkludert helt motsatt av oss.

Seher: Regjeringspartiene er uenige om så mye, men er det én ting de er enige om, så er det akkurat det vi snakker om nå: hvor de står i interessekonflikten. De er superenige om å ikke røre kapitalen. Klassekampen er veldig til stedet her.

Marie: Det store problemet her er jo at klasse­kampen drives frem av høyresiden, mens de andre partiene på den såkalte venstresiden er på defensiven samtidig som de ikke har en marxistisk analyse i bunn, som gjør at de ikke ser interessekonfliktene. Arbeiderpartiet mener at politikken handler om gradsforskjeller av ulike politiske løsninger og at alle «vil det samme».

– Vil dere si at Rødts inntog på Stortinget har påvirket kulturen?

Marie: Ja, jeg tror at vi har påvirket stemningen på Stortinget. Vi har kommet som et fremmedelement inn i det gode selskap. Høyresiden har reagert med å stille spørsmål ved vår ideologi, mens den såkalte venstresiden har blitt veldig usikre på om de skal være på lag med oss eller ta avstand fra oss.

Seher: Rødt på Stortinget utfordrer det etablerte, som gjør at vi rokker med mer enn størrelsen vår skulle tilsi.

Marie: I går stemte vi for vårt første veto til et EØS-direktiv, det handlet om pakkereiser. Rødt var de eneste som stemte mot. Til og med Senterpartiet stemte for direktivet, selv om de også er motstandere av EU og EØS, men de stemte likevel for «av god skikk».

Seher: Kanskje det at Rødt stemte mot direktivet nå, gjør at Senterpartiet og andre EØS-kritiske parti stiller spørsmålstegn ved om de også burde gjort det. Sånn sett kan Rødt sette større spor i Stortinget enn ett mandat skulle tilsi.

– Hvordan forholder de andre partiene seg til at det har kommet marxister inn på Stortinget?

Marie: Et morsomt poeng er at veldig mange stortingsrepresentanter fra høyresiden bruker mye taletid i Stortingssalen på å stille Bjørnar Moxnes spørsmål om sosialisme, planøkonomi og ideologi. Og dette skjer i alle mulige slags debatter! De synes det er sjokkerende og opprørende at vi mener det vi gjør.

Seher: Noen ganger blir de også skikkelig sinte på talerstolen. Det var en fra FrP som ble helt rasende over at Bjørnar kunne finne på å være mot kommersielle barnehager. Det viser jo at det engasjementet vi har for de sakene, ikke er ensidig.

Marie: Det er morsomt at høyresiden blir så ideologisk opprørte! De har så mange spørsmål, det er nesten så jeg tenker de burde få muligheten til å dra på studiesirkel for å lære litt om marxisme, sosialisme og planøkonomi, siden de er så interesserte. Sist var det Høyres Stefan Heggelund som prøvde å «grille» Bjørnar. De er veldig nysgjerrige, kanskje Heggelund er litt Marx-curious?

Seher: Jeg tror litt av grunnen til at de prøver å «stille oss til veggs» med ideologiske spørsmål, er at de prøver å «avsløre» at politikken vår ikke funker. Men det lykkes de ikke med, fordi vi har selvtillit på vår politikk og våre ideologiske standpunkt.

– Synes dere at Stortinget er en jordnær institusjon?

Seher og Marie: Nei, det synes vi ikke!

Marie: I valgkampen lovte vi at vi skulle være en utfordrer på Stortinget, og det er en rolle vi tar veldig på alvor. Den politiske eliten er en elite den også, og når man er en del av den politiske eliten, kan man bli blind for interessene til vanlige folk. Dette ønsker ikke vi å være en del av. Avstanden mellom folk og politikere er altfor stor, bare se på de veldig høye stortingslønnene. Da Rødt foreslo å senke lønnen, var Tetzschner (Høyre) bekymret for å gå «for mye ned i levestandard», og det er jo helt absurd! Kjenner han en renholdsarbeider? Kjenner han en butikkmedarbeider? Vet han hva vanlige folk i Norge tjener?

Seher: SV er enige i at lønnen burde senkes, men Arbeiderpartiet er taus. Min erfaring er at AP lokalt ofte pleier å stemme mot å senke politikerlønninger og honorarer.

– Hvordan forholder Rødt på Stortinget seg til de andre partiene?

Marie: Vi samarbeider med andre partier når vi er enige om saker, og det må vi jo. Vi kan jo ikke bare gå rundt og rope i alle retninger at alle andre er idioter.

Seher: For eksempel har vi nå i etterkant av #metoo foreslått en rekke tiltak mot seksuell trakassering, som egentlig bare er common sense. Vi håper at vi kan få de andre partiene med på det, men selv ting som burde vært åpenbart, er heller ikke alltid like lett å få gjennom. Vi må tenke at vi samarbeider der vi kan, fordi vi faktisk ønsker å forandre på ting og gjøre hverdagen bedre for folk.

Marie: I vår analyse ligger jo både det å se interessekonflikter i samfunnet, men også det å faktisk jobbe for forandring. Det hjelper jo ingenting om vi kan si «vi hadde rett!» dersom verden går under fordi klimaendringene har gjort at alle har dødd.

– Ta for eksempel med saken om bemanningsbyråene. Rødt jobber med saken både utenfor og inne på Stortinget. Hvordan fungerer det?

Seher: Vår viktigste styrke ligger i balansen mellom det som skjer her inne på Stortinget og aksjonismen som skjer utenfor.

Marie: Bevegelsenes trøkk utenfor gjør at vi kan vinne. Om vi får forbud mot bemanningsbransjen, er det fordi fagbevegelsen har kjempet sammen med oss for det. Rødt hadde ikke klart å overbevise Arbeiderpartiet alene. Det er akkurat som med vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. Der har den folkelige motstanden har sørget for at vi har vunnet frem gang på gang.

Seher: Det som skiller oss fra andre partier, at vi mener at folk forandrer verden. Ting som skjer på Stortinget, er et resultat av det som skjer utenfor. Hadde ikke kvinner organisert seg mot reservasjonsretten i 2014, så tror jeg at vi hadde tapt saken. Men fortsatt er det veldig mange stemmer som ikke blir hørt av stortingspolitikerne.

Marie: Et viktig poeng for oss i Rødt er at vi faktisk har 100 folkevalgte over hele landet, Bjørnar Moxnes er bare en av dem, og det er her vår styrke ligger. Det er i kommuner over hele landet at vi har påvirket folks hverdag gjennom forsøksprosjekter for leksefri skole, rekommunaliserte tjenester, heltidsprosjekter og så videre. Det er lokalt vi får vist hva Rødt kan få til, og det er der vi har størst mulighet for forandring.

– Hva tenker dere er det viktigste for Rødt å ha i bakhodet de neste årene?

Seher: Det viktigste å huske på er at vi skal lage en folkebevegelse mot forskjells-Norge, og denne kampen står ikke bare på Stortinget, men også lokalt der folk bor. Denne kampen må vi fortsette å ta. Vi kommer ikke til å få til store samfunnsomveltninger på Stortinget, men vi kan pushe på for å gjøre det mulig for oss å bygge motstand over hele landet.

Marie: Fordi felleskap fungerer!

Pensjonsreformen som Stoltenbergs første regjering satte i gang arbeidet med, knesatte som prinsipp at pensjonsytelsene i hovedsak skulle være basert på hva hver enkelt hadde innbetalt. I Folketrygden skulle en alleårsregel erstatte en besteårsregel, noe som de med lange yrkeskarrierer svært tjener godt på. Ny folketrygd ble vedtatt av Stortinget i 2005.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere tillitsvalgt i NTL
Foto: Pixabay.com

Et problem for «pensjons­reformatorene» var AFP-ordninga. I tariffoppgjøret i 2008 ble AFP i privat sektor omdanna fra en tidligpensjon til en tilleggspensjon til dem som er i stand til å stå lenge i arbeid. I offentlig sektor var det vanskeligere for «pensjons­reformatorene», særlig med tanke på at Stortinget i 2005 faktisk vedtok å videreføre offentlig pensjon som ytelsespensjon med bruttogaranti, noe organisasjonene fulgte opp. Pensjonsoppgjøret i offentlig sektor ble derfor utsatt ett år, til tariffoppgjøret i 2009. Ved dette oppgjøret lyktes det organisasjonene å forsvare mange av prinsippene i offentlig tjenestepensjon, bla. AFP som tidlig pensjon og ytelsesprinsippet.

Etter dette har offentlig pensjon vært en torn øyet på «pensjonsreformatorene», og det har flere ganger vært forsøkt å få til endringer. I desember i fjor godtok dessverre­ organisasjonene å forhandle basert på en påslagsmodell som innebar at offentlig tjenestepensjon ikke lenger skulle ha noen garantert bruttoytelse.

3. mars i år ble det kunngjort at hovedorganisasjonene hadde kommet til enighet med regjeringa om en ny offentlig tjenestepensjon. Bortsett fra noen overgangsordninger legges det opp til at ny offentlig pensjon blir en rein påslagsmodell. De som er født f.o.m. 1970, får ingen overgangsordninger. Borte er prinsippet om at pensjonen skal være en garantert ytelse i forhold til sluttlønna. AFP foreslås omgjort til en rein tilleggspensjon. Pensjon skal kunne opptjenes helt til 75 års alder. De med lange yrkeskarrierer og høy lønn kommer svært godt ut, som oftest er dette personer med lette yrker. Dette er også gruppene som har høyest levealder. Den nye offentlige tjenestepensjonen vil gi ekstreme forskjeller i årlig pensjon mellom dem som må gå av tidlig og dem som er så heldige at de kan stå lenge i arbeid. De som kommer best ut, vil få over 100 prosent av sluttlønna i pensjon, mens de som må gå av tidlig vil måtte klare seg med rundt 40 prosent av sluttlønna.

Denne usolidariske tjeneste­pensjonen kan imidlertid stoppes siden organisasjonene har vedtatt å sende forslaget ut på uravstemning. Vi slutter oss til organisasjonen Forsvar Offentlig Pensjon som anbefaler de fagorganiserte i offentlig sektor å stemme nei til ny offentlig tjenestepensjon!

Vitenskapsfilosofen Karl Popper ga i 1945 ut et tobindsverk med en omfattende kritikk av historisismen, eller ideen om at det finnes historiske lovmessigheter. En av de fremste eksponentene for dette synet, mente han, var Karl Marx, som i følge Popper betraktet

«de menneskelige skuespillere på histor­iens scene, også de ’store’, som rene dukker, der uimodståeligt blev bevæget af økonomiske tråde – af historiske kræfter som de ikke har kontrol over. Han sagde, at historiens scene er placeret i et socialt system, der binder os alle; den er placeret i ’nødvendighedens rige’. (Men en dag vil dukkerne ødelægge dette system og opnå ’frihedens rige’.)»¹

Dette, mente han, ble bekreftet av utviklingen i Sovjetunionen. Selv om han ikke tvilte på revolusjonsledernes motiv, så ville en vitenskapelig inngang, eller kvasivitenskapelig, som han mente det i virkeligheten var, uunngåelig føre til en totalitær utvikling.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Foto: Wikimedia Commons

Det er all mulig grunn til å stille spørsmålstegn ved Poppers motiver. Han var en dedikert tilhenger av kapitalismen, og sammen med nyliberale guruer som Milton Friedman og Friedrich Hayek, var han blant grunnleggerne av Mont Pèlerin Society.² Men mange av hans samtidige marxister, og også mange av deres forgjengere, gjorde det ikke akkurat vanskelig å få gehør for en slik kritikk. Tvert imot – var det noe som forente mange leninister, reformister­ og sentrister, så var det nettopp oppfatningen av at marxismen ikke bare representerte en vitenskapelig tilnærming til sosialismen, men at den var en vitenskap i seg selv.

Vitenskapelig sosialisme

Begrepet vitenskapelig sosialisme som betegnelse på det marxistiske tankegodset, ble popularisert av Friedrich Engels i boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap fra 1880. I denne korte og lettleste boka, som har blitt en av de viktigste innføringsbøkene i marxisme, starter Engels med de tidligste, moderne variantene av sosialisme og viser på bakgrunn av dette hvordan marxismen skiller seg fra disse. Og det som fremfor alt kjennetegner marxismen, mener han, er at den er vitenskapelig.

Nå er ikke marxismen den første sosialistiske retningen der dens tilhengere har forsøkt å benytte begrepet «vitenskap» for å underbygge dens fortreffelighet. Begrepet ble først benyttet av Pierre-Joseph Proudhon, ofte omtalt som anarkismens far, som en betegnelse på et samfunn styrt på grunnlag av fornuft og vitenskap. Begrepet har også blitt benyttet som betegnelse på Henri de Saint-­Simons sosialisme, delvis på samme grunnlag som for Proudhon, men også med bakgrunn i Saint-­Simons tro på at de vitenskapelige fremskrittene i seg selv ville være den viktigste drivkraften for sosialisme. Denne siste varianten er det heller ikke vanskelig å finne belegg for hos Engels, for ikke å snakke om lederne både i den andre og den tredje internasjonale.

En av Marx’ store fortjenester, skriver Engels, var «å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten […] i dens historiske sammenheng og dens nødvendighet for et bestemt historisk tidsavsnitt, altså også nødvendigheten av dens undergang.»³ Altså er ikke bare den kapitalistiske produksjonsmåten historisk nødvendig, den utgjør også sin egen undergang. Likevel avsluttes boka med følgende appell:

«Å gjennomføre denne verdensbefriende dåd [den proletariske revolusjon, min anm.] er det moderne proletariats historiske oppgave. Å utforske til bunns denne oppgaves historiske vilkår og dermed finne fram til dens egentlige innhold og så å vekke den i dag undertrykte proletariske klassen som er kalt til aksjon, til bevissthet om sin egen viktige aksjons vilkår og innhold, det er oppgaven for arbeiderbevegelsens teoretiske uttrykk: den vitenskapelige sosialismen.»⁴

Her er plutselig nødvendigheten erstattet med en flammende oppfordring. Her blir proletariatet et handlende subjekt som, selv om dets handlingsalternativer er avgrenset av den faktisk eksisterende virkeligheten, befinner seg langt fra Poppers dukker.

Så hva handler egentlig marxismen om? Handler den om objektive forhold, nødvendighet og vitenskap, eller handler den om aktivisme, klassekamp og vilje? Svaret er nok at det er litt begge deler. Men uten vilje, ingen vitenskap. Det var ikke innsikten i den kapitalistiske produksjonsmåten og arbeiderklassens historiske oppgave som gjorde at Marx sluttet seg til de mest radikale miljøene han fant, enten det var som student i Berlin eller som landflyktig i Paris og Brussel. Selvfølgelig, kan man vel egentlig si, det er få som blir aktivister etter å ha studert en politisk teori og blir overbevist av dens vitenskapelighet – det går som regel motsatt vei.

Utgangspunktet

Sosialisme og kommunisme er begge begreper som hadde et innhold lenge før Marx satte sitt stempel på dem. Selv om vi ikke vet så veldig mye om Marx’ barndom og tidlige ungdomsår, tyder mye på at han allerede før han flyttet hjemmefra i en alder av 17 år var godt kjent med de sosialistiske ideene. Marx’ hjemby Trier var en by som var preget av de franske opplysningsidealene. Blant annet var hans mentor og kommende svigerfar Ludwig von Westphalen inspirert av den franske sosialismen, og særlig sosialismen til Henri de Saint-Simon.

Når Marx selv begynte å regne seg som sosialist eller kommunist, er et åpent spørsmål, men allerede som medarbeider, senere redaktør, i Reinische Zeitung (1842–43), og ikke minst i de påfølgende årene da han befant seg i landflyktighet i Paris, viser hans skriftlige produksjon en klar tilbøyelighet i denne retningen. Det var blant annet i Paris han formulerte sine teser om Feuerbach. Den mest kjente av disse handler om at «[f]ilosofene har bare tolka verden forskjellig, det det kommer an på, er å forandre den.»⁵

Allerede på 1840-tallet ble de fleste grunnleggende prinsippene bak det som senere har blitt til marxisme, utviklet, om enn selvsagt i en noe uferdig form. I Paris knyttet han kontakt med De rettferdiges forbund, et hemmelig selskap av kommunister, primært eksiltyskere. Blant annet skrev han for forbundets avis Vorwärts! Når han aldri ble med i forbundet, har det i stor grad å gjøre med de motsetningene som preget forbundet etter det mislykkede revolusjonsforsøket i 1839.

Det var et fransk hemmelig forbund, under ledelse av den revolusjonære sosialisten Louis Blanqui, mannen som først lanserte begrepet proletariatets diktatur, som sto i spissen for dette revolusjonsforsøket, eller rettere sagt kuppforsøket. Selv om De rettferdiges forbund som sådan ikke deltok i kuppet, var mange av medlemmene involvert. Motsetningene som oppsto i etterkant, var av den typen som skulle prege en stor del av 1800-tallets diskusjoner om revolusjonær strategi – var det nok at en elite med vilje til makt tok makten, eller var det behov for mer omfattende støtte? Og hvor gikk i tilfelle grensa?

For Marx ble dette et helt avgjørende spørsmål. Det nyttet ikke, mente han, å basere en revolusjonær strategi på vilje alene. Man måtte kjenne til virkeligheten, ikke bare slik den fremtrådte, men slik den faktisk var, og strategien måtte utformes i tråd med dette. Det kommunistiske manifest, som Marx og Engels skrev i 1848 på oppdrag av Kommunistenes forbund, der det da nedlagte De rettferdiges forbund utgjorde den medlemsmessige ryggraden, var nettopp et uttrykk for dette – et forsøk på å forstå nødvendigheten.

Nødvendighet og uunngåelighet

Historisk nødvendighet er et begrep man ofte støter på i lesningen av Marx. Eller enda mer bastant, uunngåelighet. For eksempel kan man lese i Det kommunistiske manifest:

«Med utviklinga av storindustrien blir altså selve det grunnlaget som det produserer og tilegner seg produkter på, trukket vekk under beina på borgerskapet. Det produserer framfor alt sine banemenn. Dets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.»⁶

Men hvis det er uunngåelig, hvorfor skal da proletarer i alle land forene seg? Kan man ikke da bare lene seg tilbake og vente på hva det nå enn er som foranlediger denne undergangen? Det er helt klart mulig å finne ansatser til en slik forståelse i flere av Marx’ skrifter, særlig i perioden før 1857. Men da krisa Marx hadde ventet på, kom i 1857, så reiste ikke proletariatet seg. For Marx ble dette en viktig lærdom, og i det han skrev senere er denne sammenhengen nærmest fraværende.⁷

Denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet ble likevel aldri lagt helt død av Marx’ tilhengere. Den innflytelsesrike tyske sosialistlederen Karl Kautsky argumenterte for eksempel for at kapitalismens økonomiske lover var en garanti for at arbeiderklassen og dens klassebevissthet ville nå et tilstrekkelig nivå. Det eneste arbeiderbevegelsen måtte gjøre, var å bygge en bevegelse som var sterk nok til å ta makta når det uunngåelige inntraff.⁸ Det var også denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet som lå til grunn for mensjevikenes motstand mot oktoberrevolusjonen i Russland, ikke, som det gjerne har blitt hevdet i ettertid, at de av en eller annen grunn kunne forutse hvordan Sovjetunionen kom til å utvikle seg.

Ingen jernlov

Marx’ tilnærming til historisk nødvendighet var en annen. I et brev til Engels fra 1857 der han blant annet omtalte de da pågående hendelsene i India, skrev Marx:

«Det er mulig jeg kommer til å drite meg ut. Men i så fall er det alltid mulig å komme seg ut av det ved hjelp av litt dialektikk. Jeg har jo selvsagt formulert påstanden min slik at den blir riktig uansett.»⁹

Trass i den spøkefulle tonen, gjenspeiler dette en viktig erkjennelse hos Marx. Selv om forholdene ligger til rette for at noe skal skje, ja, selv om det er overveiende sannsynlig at noe kommer til å skje, så er det ikke gitt at det kommer til å skje. Og skjer det ikke den ene gangen, så er det heller ikke sikkert det skjer den neste gangen. Det ligger alltid et usikkerhetsmoment der, det eksisterer ingen «historisk jernlov». For den som ønsker å forandre noe, er det derfor avgjørende å kjenne til sannsynligheten og å gjøre usikkerhetsmomentet så lite som mulig.

I en slik kontekst handler ikke historisk nødvendighet om hva som kommer til å skje, men om de betingelsene som er nødvendige for at noe skal kunne skje, eller, sagt på en annen måte: hva som skjer eller vil kunne skje dersom betingelsene er til stede. Dette er den vitenskapelige kjernen i marxismen. Man må likevel være forsiktig med å sammenligne denne vitenskapen med naturvitenskap. En naturviter har gjerne et laboratorium, der han eller hun kan finjustere betingelsene etter eget ønske, for dermed å generere det ønskede resultatet. Innenfor samfunnsvitenskapen er det ikke mulig å finjustere betingelsene, man kan bare høyst påvirke dem. Dette er den aktivistiske kjernen i marxismen.

Den økonomiske dritten

I fjor kunne vi markere at det var 150 år siden første bind av Kapitalen kom ut. Utgivelsen markerte kulminasjonen av over 20 års arbeid med «den økonomiske dritten», som Marx oppgitt omtalte det i et brev til Engels. Han innså tidlig behovet for å avdekke den kapitalistiske produksjonsmåten og borgerskapets utbytting av arbeiderklassen. Et første manuskript, kjent som Økonomisk-filosofiske manuskripter eller Parismanuskriptene, som forble upublisert frem til 1932, ble ferdigstilt allerede i 1845. Men til slutt, etter flerfoldige utsettelser og også et mislykket forsøk på å fremstille det i boks form, Til kritikken av den politiske økonomi, ble Kapitalen altså utgitt.

Det finnes mange meninger om hva Kapitalen egentlig er. Men det bør ikke reduseres til en lærebok i politisk økonomi. Tvert imot, det er, som undertittelen tilsier, en kritikk av den politiske økonomien, eller samfunns­økonomien som man kanskje ville kalt det i dag. Derfor bør heller ikke kravene som med ujevne mellomrom dukker opp om å gjøre Marx til pensum på økonomistudier, stå sterkere enn tilsvarende krav innenfor andre fagretninger.¹⁰

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, mente Marx, var den avhengig av å forstå ikke bare hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fremtrer, den må forstå hvordan den faktisk er. Som sådan er den også en kritikk av andre samtidige sosialistiske teorier, som han mente tok utgangspunkt i kapitalismens fremtredelsesform.

Det er ofte vanlig å lese Kapitalen som en spådom om at kapitalismens indre motsigelser til slutt vil nå et punkt som vil bety den kapitalistiske produksjonsmåtens endelikt. Dette var en fortolkning som var særlig utbredt innenfor Den andre internasjonale, men det var også en viktig komponent i prinsippene bak den sovjetiske økonomien – planmessig produksjon vil utvikle produktivkreftene på en helt annen måte enn markedsmesig produksjon. Men sosialisme handler ikke primært om å utvikle produktivkreftene, det handler om å endre produksjonsforholdene. Utvikling av produktivkreftene er bare høyst en velkommen bieffekt.¹¹

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, må det eksistere en arbeiderklasse, og for at det skal kunne eksistere en arbeiderklasse, så trengs det kapitalisme. I boka Marx’ Inferno, som er omtalt av Jokke Fjeldstad i dette nummeret av Gnist, argumenterer imidlertid forfatteren William Clare Roberts for at det egentlig er nok. Det er ikke gjennom utviklingen av produksjonen som sådan at de materielle vilkårene for sosialismen blir skapt, det er gjennom at den skaper et utbyttet arbeiderklassekollektiv. Er dette på plass, så vil arbeiderklassen selv være i stand til å kunne ta makta.12 Som den gjorde under Oktoberrevolusjonen i 1917.

Historisisme og revolusjon

Selv om Oktoberrevolusjonen representerte et opprør mot den historisismen og determinismen som hadde dominert den marxistiske debatten siden Marx’ død, tok det ikke lang tid før perspektivet endret seg hos revolusjonslederne. Men mer generelt så vil enhver politisk retning, i hvert fall så fremt den har et mål eller en retning utover det å styre, ha en tilbøyelighet til historisisme. USAs tidligere president George W. Bush spøkte i sin tid med at det ville vært mye enklere med et diktatur, i hvert fall hvis han fikk være diktator. Sånn er det nok for de fleste politiske aktører, også marxister, men det er slett ikke noe som er unikt for marxismen.

Ulike politiske retninger har imidlertid ulike perspektiver på hva som er til det beste for samfunnet. For Marx handlet ikke dette om profittmaksimering og rikdom, eller fordeling for den saks skyld – det handlet om at arbeiderklassen skulle ta makta over produksjonsmidlene og avskaffe utbyttingen. Dette er et ambisiøst politisk mål, og dermed et ambisiøst prosjekt. Dermed må også det underliggende fundamentet være ambisiøst.

Den italienske kommunisten Antonio Gramsci skrev i sine fengselsopptegnelser om folkevett ( «common sense» i den engelske oversettelsen). Han skriver at i et hvert samfunnssystem er det enkelte ting folk flest tar for gitt. Skal man derimot forandre samfunnet, så må det underlegges kritisk undersøkelse. Dette gjorde Marx, og det han kom frem til, var radikalt. Men alternativet kan ikke være å forsøke å skape grunnlaget for sosialisme på det man skulle ønske var virkeligheten, så lenge det ikke er det. Da vil man i hvert fall ikke få til noe

Det betyr slett ikke at Marx’ vitenskapelige tilnærming er ufeilbarlig. Men hvis man kaller seg sosialist eller kommunist, eller hvis man i det hele tatt ønsker seg et annet samfunnssystem, så må man som et minstekrav kunne si noe om hvordan verden egentlig ser ut og hva man vil endre. Alternativet er «business as usual» – og det var kanskje det Popper egentlig var ute etter?

Sluttnoter:

1) Karl Popper, Det åbne samfund og dets fjender II, Bokklubbens kulturbibliotek 2013, s. 113.

2) Se f.eks. Oscar Dybedahl, Nyliberalismens sterke stat, Gnist 2a 2017.

3) Friedrich Engels, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Forlaget Ny Dag 1970, s. 66.

4) Samme sted, s. 90.

5) Gjengitt i Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien, Forlaget Oktober 1981, s. 84.

6) Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, s. 60.

7) Michael Heinrich, “Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Profit Rate to Fall, and Marx’ Studies in the 1870s”, Monthly Review 11/2013.

8) John Molyneux, “Is Marxism deterministic?”, International Socialism 68/1995.

9) Marx & Engels Collected Works, Volume 40, Lawrence & Wishart 1983, s. 152, min overs.

10). Se f.eks. David Harvey, A Companion to Marx’s Capital, Verso 2010.

11) Se f.eks. Michael A. Lebowitz, The Socialist Imperative, Monthly Review Press 2015.

12) William Clare Roberts, Marx’ Inferno, Princeton University Press, 2016, særlig kapittel 7.

Sosial reproduksjon er alt som må til for at arbeideren skal kunne gå på jobb dag etter dag, for at nye generasjoner med arbeidere skal vokse opp, og for at gamle og syke arbeidere blir tatt vare på. Sosial reproduksjonsteori forklarer sammenhengen mellom undertrykking og den kapitalistiske økonomien.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Flickr.com

I marxistisk teori skrives det om reproduksjon i en rekke sammenhenger med forskjellig betydning. Harald Minken har en god redegjørelse av reproduksjonsskjemaene i Gnist 4/17. Hos Marx handler reproduksjon hovedsaklig om reproduksjon av det kapitalistiske systemet. På 1970 og 80-tallet ble det utviklet en feministisk kritikk av marxismen som påpekte at man i liten grad var opptatt av den delen av reproduksjonen som skjedde i hjemmet, husarbeidet og reproduksjonen av selve arbeidskraften. Kjersti Ericssons Søstre Kamerater og Den flerstemmige revolusjonen er en norsk referanse i denne diskusjonen. Johanna Brenner og Barbara Laslett forsøkte å rydde i begrepene ved å snakke om samfunnsmessig og sosial reproduksjon. Samfunnsmessig reproduksjon er den reproduksjonen som Marx beskrev, mens den sosiale reproduksjonen er

«… aktiviteter og holdninger, oppførsel og følelser, og ansvar og forhold direkte involvert i å ivareta livet, både på en daglig basis og mellom generasjoner. Det inkluderer forskjellige former for sosialt nødvendig arbeid — mentalt, fysisk og følelsesmessig — rettet mot å sørge for de historiske og sosiale, så vel som biologiske, definerte vilkårene for å opprettholde og reprodusere befolkningen. Sosial reproduksjon handler blant annet om hvordan mat, klær og hjem er gjort tilgjengelig for umiddelbar forbruk, hvordan barnepass og oppdragelse blir oppnådd, hvordan vi tar vare på våre eldre og uføre, og hvordan seksualitet er sosialt konstruert.»¹

Kapitalismen er et økonomisk system der arbeidskrafta blir utbytta av kapitalistene. I følge Marx skjer dette fordi arbeidskrafta kan skape større verdier enn det koster arbeidsgiveren å betale arbeideren. Prisen på arbeidskrafta blir bestemt av hva det koster å reprodusere den. Lønna må være stor nok til å dekke de utgiftene som blir sett på som sosialt nødvendig for at arbeideren med familie kan overleve til neste lønning. Fordi arbeideren produserer større verdier enn lønna, kan kapitalisten tilegne seg en merverdi.

Teorien om sosial reproduksjon stiller spørsmålet: Hvordan blir arbeidskrafta produsert? Dette er et ganske omfattende spørsmål. For å finne et svar må vi ha en forståelse av arbeidskraft som en helt særegen vare i den kapitalistiske varesirkulasjonen, og dette kan oppsummeres i fire punkter. For det første er arbeidskraft det eneste som kan tilføre varen merverdi. Uten arbeidskraft som tilfører en større verdi til produktet, ingen merverdi for kapitalisten. For det andre selges arbeidskraft til den kostnaden det koster å produsere den. Størrelsen av den kostnaden er ikke konstant. Den eksisterer i en historisk kontekst, og den er en del av den sosiale relasjonen mellom arbeid og kapital. Menneskene har evnen til å akseptere en lavere levestandard hvis nødvendig og venner seg til en høyere levestandard hvis de får mulighet til det. For det tredje er kapitalisten alltid ute etter å kjøpe arbeidskraft billigst mulig, samtidig som han er avhengig av at arbeiderne har kjøpekraft så det finnes et marked som vil kjøpe de forbruksproduktene som blir skapt. For det fjerde er arbeidskraft en unik vare fordi den produseres utenfor den kapitalistiske varesirkulasjonen, samtidig som den er en vare som er helt avgjørende for den samme vare­sirkulasjonen.

La oss tenke litt på hva som skal til for å reprodusere arbeidskrafta til neste dag når arbeideren er ferdig med sin sju og en halv times arbeidsdag. Hva skal til for at hun kan komme tilbake på jobb dagen etter? Hun trenger et hjem å oppholde seg i, mat å spise, en seng å sove i. Slike fysiske behov er ganske opplagt. Men arbeideren trenger kanskje en skulder å gråte på etter en tøff dag på jobben. Eller noen å le sammen med. Dette kan være like viktig for å komme tilbake klar for en ny dag på jobb.

Arbeidskraft skal ikke bare reproduseres fra en dag til en annen, men den må også reproduseres i generasjoner. Av biologiske grunner får kvinner en helt spesiell rolle i den sosiale reproduksjonsteorien. I tillegg har også kvinners kjønnsroller blitt sosialt og kulturelt tillagt en rekke av oppgavene som skjer i reproduksjonen av arbeidskraften. Kvinneundertrykking er på denne måten et integrert element i kapitalismen.

Når kapitalismen trenger mer arbeidskraft enn den som reproduseres innen nasjonen, blir ny arbeidskraft tilført gjennom innvandring. Etniske skiller og rasisme integreres i kapitalismen for å kunne etablere flere forskjellige nivåer av levestandard, og dermed også ulike lønnsnivå.

Den sosiale reproduksjonen skjer ikke bare innenfor rammene av hjemmet og familien. Når arbeideren skader seg, trenger hun helsevesenet. Barn må utdannes for å bli ny arbeidskraft. Jo mer avansert teknologi i produksjonen, jo mer må arbeideren kunne før hun selger arbeidskraften sin. Velferdssystemet og staten har altså en helt sentral rolle i den sosiale reproduksjonen.

Markedet spiller også en rolle i den sosiale reproduksjonen gjennom at arbeiderne er forbrukere av varer i et kapitalistisk samfunn. Disse varene er nødvendige for å leve, både praktisk, sosialt og kulturelt.

Nøkkelen til å forstå sosial reproduksjonsteori er at produksjonen av varer og tjenester og produksjonen av livet vi lever, er en del av en stor integrert prosess. Utbytting og undertrykking er ikke det samme. Begge deler er integrert i kapitalismen. Sosial reproduksjonsteori hjelper oss med å se hvordan undertrykking, for eksempel kvinneundertrykking og rasisme, henger sammen med den kapitalistiske sirkulasjonsprosessen. Teorien er en historisk materialistisk teori som ikke sier at kapitalismen må være sexistisk eller rasistisk, men at den er det fordi den har oppstått innenfor spesifikke historiske rammer.

Les videre
Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017

Note:
1. Johanna Brenner og Barbara Laslett sitert i Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017. s.6–7. Opprinnelig fra Johanna Brenner og Barbara Laslett, “Gender , Social Reproduction, and Women’s Self-Organization: Considering the US Welfare State.”, Gender & Society 5, no.3 (1991). Artikkelforfatters oversettelse.

Skjebnen til offentlig tjenestepensjon avgjøres i 2018

I 2009 klarte fagbevegelsen å forsvare deler av offentlig tjenestepensjon, men måtte godta levealdersjustering og indeksering. Nå kommer omkampen.

Per Medby, redaksjonen.
Foto: Gnist

Nå er staten, LO, Unio, YS og Akademikerne enige om å starte prosessen på nytt. Arbeidet startet med et første møte i desember 2017, og partene tar sikte på å ha et ferdig forslag innen 1. mars.

Arbeidstakerorganisa­sjonene peker på behovet for å tilpasse dagens ordning til den nye folketrygden. «En samlet løsning må ta flere hensyn. Forhandlingene vil bli vanskelige, og problemstillingene er komplekse», skriver organisasjonene i en felles pressemelding.

Organisasjonene har gått med på å forhandle med utgangspunkt i den såkalte «påslagsmodellen» som ikke garanterer noen bestemt pensjonsytelse og skaper større skiller mellom de som klarer å stå lenge i arbeidslivet og de som ikke gjør det.

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) sier i en pressemelding at hun er glad for at de tar opp igjen arbeidet. «De offentlige tjenestepensjonsordningene må tilpasses pensjonsreformen, slik at offentlig ansatte får økt fleksibilitet og at det blir mer lønnsomt å arbeide etter 62 år. Vi har så langt hatt et konstruktivt samarbeid med partene om offentlig tjenestepensjon. Jeg håper nå vi kan sluttføre arbeidet slik at også offentlig ansatte får gode og fremtidsretta pensjonsordninger», sier Hauglie i pressemeldingen som gjengis i frifagbevegelse.no 18. desember.

Eventuelle endringer skal forelegges organisasjonene, men det framgår ikke klart at det skal holdes uravstemning i følge oppslaget i frifagbevegelse.no. De fagorganiserte i offentlig sektor må nå ta kampen for å bevare de offentlige tjenestepensjonene. Ut fra uttalelsene som er kommet, er det liten grunn til å tro at toppene i hovedorganisasjonene vil ta denne kampen.

Færre asylsøkere enn noen gang siden 1995

Det er svært få asylsøkere som kommer til Norge, viser statistikk. Ikke siden 1995 har det kommet så få asylsøkere til Norge som det gjør nå, opplyser Nettavisen 4. januar basert på tall fra UDI. Asylstatistikken fra 2017 viser at det totalt kom 3 546 asylsøkere til Norge, hele 1 252 av dem ble hentet hit fra Hellas og Italia som en del av EUs ordning med relokalisering.

UDIs direktør Frode Forfang uttaler til Nettavisen: «Det er vanskelig å si sikkert hvorfor det kommer så få hit nå, ifølge Forfang, men mener både politiske signaler og grensekontroller bidrar.»

Den restriktive asylpolitikken til alle de store partier, har hatt de ønska effektene. Bare Rødt, SV og MDG har gått mot alle tilstramminger etter 2015.

Det er imidlertid noen nyanseforskjeller mellom de store partiene. Bare FrP og Høyre gikk imot da de øvrige partiene i Stortinget påla innvandringsminister Sylvi Listhaug (FrP) å stanse returen av noen av asylbarna ved fylte 18 år, når deres midlertidige opphold i Norge utløper, i følge VG 7. januar.

Strid om Oktoberrevolusjon – Bård Larsen møter motbør

At det er 100 år siden Oktoberrevolusjonen har ført til debatt i akademiske kretser. Civita-historiker Bård Larsen har gått kraftig ut mot revolusjonen i innlegg i både i VG og Aftenposten. Larsen hevder at oktoberrevolusjonen «var et statskupp, organisert av disiplinerte og kyniske fanatikere som ikke hadde noen reell støtte i landet».

Innleggene til Larsen blir sterkt imøtegått av Professor ved UiB Gisle Selnes i et innlegg i Aftenposten 3. januar. Selnes skriver: «På tampen av 100-års jubileet for den russiske revolusjonen kan Civita-historiker Bård Larsen utropes til vinner av det uoffisielle kokkemesterskapet i tendensiøs historieskriving: I VG 3. juli og Aftenposten 15. desember rører han sammen fantasi og fordommer, ispedd apokryfe sitater, til en kuriøst historieløs farse.» «Uansett hva man måtte mene om den, er det useriøst å fremstille bolsjevikene som ‘kyniske fanatikere’ uten ‘reell støtte i landet’, slik Larsen gjør», fortsetter Gisle Selnes. Han avslutter med å spørre om ikke Civita klarer å komme «med en mer substansiell kritikk av den russiske revolusjonen? Er Larsens Lenin-farse virkelig det beste den liberalkonservative eliten kan servere?»

Pragmatikere og vold

I en kronikk i Klassekampen 6. januar imøtegår Aslak Storaker den ofte hevda påstanden om at radikalere med ønske om å forbedre verden har lettere for å ty til vold enn konservative pragmatikere. Storaker viser til flere eksempler som underbygger at konservative pragmatikere er mest tilbøyelige til vold. Kristin Krohn Devold sammenligner krigføring med fotballtrening og beskriver den norske krigsinnsatsen som testing av utstyr. Jonas Gahr Støre viser til at krigføring er et uttrykk for lojalitet til USA. Mens Harald Sunde viser til at bombinga av Libya viste kampkraft som bidrar til å avskrekke Russland.

Storaker viser også til behandlingen av Godalutvalgets rapport om innsatsen i Afghanistan:

«Ingen av målene som gjaldt å forbedre situasjonen for afghanerne er nådd, men Norge har oppnådd det viktigste målet for krigen – å vise seg som en lojal alliert av USA. At over 90 000 mennesker har blitt drept i prosessen tillegges ingen større vekt.

Arbeiderpartiets pragmatiske stortingspolitiker Jette Christensen fortalte Klassekampen i september at ho var mot Norges bombing i Libya, men likevel stemte for, fordi å protestere ville være ‘jålete punktmarkeringer’.

Vi holder oss altså her i landet med et politikerkorps som er villige til å ødelegge stater og drepe tusenvis av mennesker av reint pragmatiske årsaker og som ser på motstanden mot å gjøre det som en form for radikal og fanatisk idealisme.»

Leder: Er teknologi politisk? 4

Samtalen: Ny teknologi, gammelt nytt 8

Ursula Huws: Arbeidet i framtida:

Verken utopi eller dystopi, men nye område for profitt og kamp 16

Ronny Kjelsberg: Teknologi, politikk og determinisme 30

Jon Ramvi: Blockchain – for viktig til å overlates til høyresida 42

Håkon Edøy Hansen: Et marxistisk syn på kryptovaluta 48

Oscar Dybedahl: Lever vi i en digital kapitalisme? 60

Rolv Rynning Hanssen: WTO – Kampen om data 70

Troy Vettese: En økologisk politisk økonomi 78

Paul Norberg: Jon Michelet – den røde 90

Redaksjonen i Gnist hadde planlagt å intervjue kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leerand, om kvinnekampen akkurat nå, ikke minst fordi Rødt i mars har en landsomfattende aksjonsdag mot seksuell trakassering. Da vi møttes, var #meetoo-kampanjen på det heiteste i media. Og så kom Giske, mfl kort tid etterpå. Mer aktuelle går det ikke an å bli!

Unni Kjærnes og Erik Ness, redkasjonsmedlemmer i Gnist, intervjuet Kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leraand.
Foto: Brage Aronsen

– Hvordan står kvinnekampen akkurat nå?

– #metoo-kampanjen har satt kvinnekampen på dagsorden i bred forstand. Men oppmerksomheten og engasjementet har vart over lengre tid, og det er internasjonalt. Patriarkalske strukturer angripes, som åpner for at verdigheten til kvinner kan forsvares og tafserne angripes. Nyhetsmedia preges av dette. At det var Hollywood-kjendiser som først meldte fra, ga kampanjen mot seksuell trakassering en pangstart.

– Hvordan er det mulig å styrke den organiserte kvinnekampen, sånn at kampanjer som #metoo ikke blir et blaff?

– Kvinneorganisasjonene i Norge, som Kvinnefronten og Ottar, har fått flere medlemmer, den siste tida, blant annet på grunn av #metoo. Det blir en snøballeffekt og det øker interessen for flere sider av kvinnekampen. Organisering er viktig, at kvinneorganisasjonene benytter anledninga til å verve og aktivisere. Det er et kollektivt element i #metoo, kvinner står sammen.

Med organisering blir mobiliseringen mer radikal. Flere blir med på diskusjonen og det blir mulig å utvikle en mer radikal og omfattende feminisme. Dette er et framskritt både for dem som gjør det og for kvinnebevegelsen mer generelt.

– Hva har endret seg de siste årene?

– Det har ikke blitt mindre tjafsing enn det var før, men den har antatt nye former. Omfanget er stort, en arbeidslivsundersøkelse i Norge viste at 123 000 kvinnelige arbeidere blir trakassert hver måned. Det handler om normer, hva som er akseptabelt. Den voksende nettpornoen som i dag sniker seg inn overalt, er gratis og lett tilgjengelig. Det er grunn til stor bekymring for utviklinga av forholdet mellom kjønnene når denne industrien fortsetter å dominere

Det er viktigere i dag å være seksuelt attraktiv. Det blir vanskelig å si fra, og kvinner får høre at de har «lagt opp til det sjøl». Seksuell trakassering er knytta til posisjon, til ulik makt for den som trakasserer og den som blir trakassert.

Det er et trøkk nå, der mannlige sjefer blir pressa mot veggen. #metoo har fokusert på ansvar og makt. Det kan være en stemningsbølge, men på sikt kan det i sin tur gi lovendringer. Det blir rett og slett ikke så kult å trakassere kvinner lenger. Dette har også nådd toppene i politikken. Først var det Giske-saken. Så kom både Unge Høyre-lederen, som trakk seg pga oppførsel under påvirkning av alkohol, pågående sjekking og skjeve maktforhold. Og så har vi denne delikate saken med Ulf Leirstein. Han satt på stortingspc’n og sendte hardporno blant annet til en 14-årig partifelle. Han trekker seg så midlertidig. Søviknes fortsetter jo som minister uten at det røres ved at han sjenka full og seksuelt misbrukte en 16-åring. Det er med andre ord et stykke igjen før seksuelle overgrep og krenkelser blir sett på som så alvorlige at menn med makt faktisk mister makta si på sikt. Men det som er et vendepunkt er at kvinner nå i langt større grad tør å varsle og forventer å bli hørt.

– De øverste sjefene har mye makt, men hva med mellomsjiktet som formenn, avdelingsledere og fagforeningsledere?

– Makt er konkret. Har du deltidsstilling, er på engasjement og har usikre ansettelsesforhold, skal det mot og krefter til å avvise patriarkalske holdninger og praksis. Særlig når du står alene. Vi ser nå hvor lang tid og hvor mye krefter det tar for kvinnene å stå fram. Det at det er flere som tør å si fra, gir styrke. Kanskje vil terskelen for hva som aksepteres nedfelle seg i nye regler og bedre vern for varslere, både i bedrifter og organisasjoner.

Men det er et stort hull i debatten, nemlig kvinneorganisering i fagbevegelsen. Det er veldig viktig at #metoo får følger her, noe som kan føre til ganske store endringer. I tillegg til kamp mot porno og seksuell trakassering, er 6-timersdag viktig. Faste jobber i normalarbeidstid gir trygghet og styrke.

– Hva med kvinnesaker i politisk arbeid?

– Kvinneorganisering i partier har også svakheter. Sjøl om det finnes mange småhistorier om seksuell trakassering, er det ikke kultur for å si fra. Mange menn tror det er en fin ting å kommentere kvinners utseende, heller enn å gi komplimenter for det kvinner faktisk gjør.

Det trengs egen kvinnepolitisk organisering også lokalt. Da blir det mulig å ta opp saker som gruppe, å handle kollektivt, og lettere for kvinner å ta plass. Slik organisering kan i sin tur påvirke andre kvinner og føre til makt på sikt.

– Kvinnegruppa Ottar ønsker mer statsstøtte. Mener du statsstøtte bare gir økte ressurser eller er det fare for avhengighet og opportunisme, i motsetning til en bevegelse basert på medlemmenes bidrag?

– Jeg sier som Ole Brumm, ja takk, begge deler. I dag har de færreste kvinneorganisasjoner ikke engang råd til en liten deltidsstilling, og statlige bidrag vil derfor langt fra strupe bevegelsen. En blir ikke elitistisk, dominert av folk som gjør «organisasjonskarriere», bare gjennom litt statsstøtte. Da trengs det flere organisasjonsarbeidere på heltid. I dag gjøres omtrent alt på fritida.

– Det har vært mye diskusjon om regjeringas sammenkopling av arbeid med likestilling og diskriminering, juridisk og i forvaltninga. Hva tenker du om det?

– Likestillingsloven ga alle arbeidsplasser en plikt til å undersøke likestillingsforholdene, med en rapportering som ga oversikt over tilstanden. Loven ga også kollektive sanksjonsmuligheter. Både undersøkelsesplikten i forhold til likestilling på arbeidsplassen og rapporteringen som arbeidsgivere var pliktige til å sende inn til LDO, samt sanksjonsmulighetene, la grunnlag for at kvinner i arbeidslivet faktisk hadde krav på at det på årlig basis ble undersøkt om de ble diskriminert. Denne plikten er nå fjernet, noe som kan få store konsekvenser.

Når man så fjerner likestillingsloven, og putter kvinner inn i bås med lov for ulike minoriteter, så svekkes kvinner som jo utgjør halvparten av befolkninga sitt vern. Lovendringene og sammenslåinga vil føre til en individualisering av problemene, særlig ved at det viktigste virkemidlet kommer til å bli å gå til rettssak individuelt. Da blir det store klasseforskjeller blant kvinner, hvor velstående kvinner som kan betale for rettssaker mot arbeidsgiver eller enkeltpersoner, får sine saker behandla, mens kvinner med dårligere råd ikke har noen instans lenger til å forsvare seg. De er avhengige av at det fins kollektive ordninger, slik som at arbeidsplasser har rapporteringsplikt.

Dessuten er likestilling i privat- og familielivet ikke med i loven. Seksuell trakassering heller ikke. Også her vil det aktuelle virkemidlet være rettssak. Sterke kvinner kan klare dette, mens kvinner som er avhengig av kollektive handlinger, men står alene, vil tape.

Den samlede kvinnebevegelsen var imot, og fikk bare støtte fra Rødt og SV.

Jeg har en drøm om lokale kvinneutvalg i Rødt. Det å organisere og mobilisere kvinner lokalt, gir kvinner et kulturelt og politisk rom og muligheter i partiet til å si fra.

Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) er tildelt Nobels fredspris i 2017.

– Organisasjonen får prisen for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen, sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen. ICAN har vært en av de fremste pådriverne for FN-traktaten om forbud mot atomvåpen, som 122 av FNs 193 medlemsland sluttet seg til i juli 2017. Når traktaten er ratifisert av 50 land, er den å anse som folkerettslig bindende for alle som er part i avtalen.

Arnulf Kolstad er dr. philos., professor emeritus etter 30 år som professor i sosialpsykologi ved NTNU. Aktiv i «Stopp militariseringa/Nei til baser på Værnes». Skriver om Kina, hjernen, språkutvikling og om medikalisering av psykiske lidelser
Foto: Pixabay.com

Da Børge Brende på vegne av regjeringen instruerte den norske FN-delegasjonen om å stemme mot resolusjonen i FN om å forby atomvåpen, var han ikke bare helt i utakt med befolkningen i Norge, han gikk også mot noe han hadde vært for seks år tidligere. Som generalsekretær i Norges Røde Kors 2009–2011 var han en sterk pådriver for å få til et internasjonalt forbud mot atomvåpen, og i 2010 sendte han en anmodning til de nordiske regjeringene om å gi høyest mulig prioritet for å oppnå en juridisk bindende traktat, som forbyr bruk, utvikling, lagring og overføring av atomvåpen. Oppfordringen som startet slik: Vi ber regjeringen «prioritere forhandlinger med sikte på å forby og fullstendig avskaffe atomvåpen gjennom en juridisk bindende, internasjonal traktat», er undertegnet av generalsekretærene og presidentene i de nordiske Røde Kors-organisasjonen. I Norge var det Børge Brende og Sven Mollekleiv.

Brev til de nordiske regjeringene

Til statsministrene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige

De nasjonale Røde Kors-organisasjonene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige vil nå øke sin innsats for en verden uten atomvåpen, basert på vårt humanitære mandat og de grunnleggende prinsippene i internasjonal humanitær rett.

De nordiske Røde Kors foreningene vil samtidig appellere til de nordiske regjeringene om å ta tak i muligheten for å styrke innsatsen og prioritere forhandlinger med sikte på å forby og fullstendig avskaffe atomvåpen gjennom en juridisk bindende, internasjonal traktat.

Det mest grunnleggende prinsippet i internasjonal humanitær lov er å beskytte dem som ikke deltar aktivt i krig og konflikter. Kjernevåpen er av natur i strid med disse kodifiserte reglene om moralske grenser for krigføring. Som sagt av presidenten for Det Internasjonale Røde Kors: «Debatten om atomvåpen må i siste instans dreie seg om mennesker, om de grunnleggende reglene i den internasjonale humanitære loven og om den kollektive fremtid for menneskeheten.”

Den internasjonale utviklingen de siste årene har avslørt en historisk mulighet til å akselerere arbeidet med å fjerne alle atomvåpen:

• FNs sikkerhetsråd støttet på møtet i september 2009 målet om en verden uten atomvåpen.

• USA og Russland har inngått en strategisk våpenreduksjonstraktat, med sikte på å minske antall kjernefysiske stridshoder og å redusere atomvåpnenes rolle.

• President Obama, som representerer den eneste atommakt som har brukt atomvåpen, har uttalt at han tar på seg det moralske ledelsesansvaret i arbeidet for en verden uten atomvåpen.

De nordiske Røde Kors organisasjonene vil gripe dette avgjørende øyeblikket i den internasjonale innsatsen mot atomvåpen. Vi vil arbeide for å sikre at spørsmålet om forbud mot atomvåpen blir prioritert når delegasjonsrådet møtes i november 2011. Den påfølgende internasjonale Røde Kors konferansen gir medlemsstatene mulighet til å diskutere prinsippene for internasjonal humanitær rett og grensene for menneskelig lidelse i krigføring.

De nordiske Røde Kors foreningene appellerer til våre regjeringer om å gi høyest mulig prioritet til arbeidet for en juridisk bindende traktat som forbyr bruk, utvikling, lagring og overføring av atomvåpen. Dette kan som et første skritt inkludere et initiativ til forhandlinger for å forby bruken av atomvåpen gjennom en internasjonalt juridisk bindende traktat.

De nordiske Røde Kors foreningene er forpliktet til å støtte alle anstrengelser fra nordiske regjeringer for å eliminere atomvåpen fullstendig.

Vennlig hilsen
Susanne Larsen
President Dansk Røde Kors

Anders Ladekarl
Gen.sekr. Dansk Røde Kors

Anne Stefansdottir
President Islandsk Røde Kors

Kristjan Sturluson
Gen.sekr. Islands Røde Kors

Erkki Likanen
President Finsk Røde Kors

Kristina Kumpula
Gen.sekr. Finsk Røde Kors

Sven Mollekleiv
President Norges Røde Kors

Børge Brende
Gen.sekr. Norges Røde Kors

Bengt Westerberg
President Sveriges Røde Kors

Ulrika Årehed Kårström
Gen.sekr. Sveriges Røde Kors

Brevet er oversatt av Arnulf Kolstad

Omtrent samtidig med at Røde Kors og Børge Brende oppfordret til et internasjonalt og bindende forbud mot atomvåpen, hadde tidligere statsminister og nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, tatt initiativ til et arbeid med det samme formål som Røde Kors ivret for: å forby og fjerne alle atomvåpen på grunn av de katastrofale humanitære konsekvensene. Arbeidet som har resultert i FN-traktaten ble startet i 2013 av den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg som statsminister – før han ble generalsekretær i NATO. Forløpet ser slik ut:

• I mars 2013 deltok 127 stater på konferansen «Humanitære konsekvenser av atomvåpen» i Oslo.

• I februar 2014 arrangerte Mexico en oppfølgingskonferanse.

• Deretter inviterte Østerrike til konferanse i Wien i desember 2014. Denne endte med fremleggelsen av dokumentet «Østerrike Avtalen», der Østerrike forpliktet seg til å arbeide for et forbud mot atomvåpen. Men ikke Norge.

• I november 2015 ble tre FN-resolusjoner mot atomvåpen vedtatt med overveldende flertall av FNs hovedforsamling. Norge avsto fra å stemme over to av dem og stemte mot den tredje.

• I oktober 2016 vedtok FNs generalforsamling å starte forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen. Norge stemte nei – igjen.

• 7. juli 2017 var forhandlingene i mål. 122 av FNs medlemsland støttet forbudet og vedtok traktaten: «Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons» (TPNW) som forbyr signaturstatene å lage, lagre og bruke atomvåpen.

• Avtalen ble åpnet for signering i september 2017 og vil være folkerettslig bindende når den er ratifisert av minst 50 stater. Norge har ikke signert.
  Konferansene i Norge, Mexico og Østerrike «spilte en viktig rolle i utformingen av kravet om å trappe opp atomnedrustnings forhandlingene», skriver FN i bakgrunnsdokumentene til traktaten.

To fremtredende norske politikere hadde altså markert seg i offentligheten helt fra 2010 med å ta initiativ for å forby atomvåpen. Ingen tvilte på at de virkelig mente det ville være et stort fremskritt dersom FN kunne vedta en bindende traktat som forbød bruk, lagring og produksjon av slike våpen. Men da FN høsten 2016 startet arbeidet med en internasjonal traktat slik Stoltenberg og Brende hadde lansert, hadde de to politikerne skiftet mening. Begge to kritiserer nå sterkt og samstemt FN-vedtaket og det internasjonale forbudet de har vært pådrivere for. Hva har hendt?

Helomvending

Det umiddelbare svaret er at Brende ikke lenger er generalsekretær i Røde Kors, men utenriksminister i NATO-landet Norge, og Stoltenberg var blitt USAs og Trumps håndplukkede generalsekretær i NATO. Begge har blitt mer lojale overfor Trumps USA enn overfor Røde Kors og den norske befolkningen der det store flertallet ønsker et internasjonalt forbud. Det fremgår av en spørreundersøkelse der Respons Analyse spurte 1024 nordmenn. Hele 83 prosent mener Norge bør stemme ja til at FN skal starte forhandlinger. 88 prosent mener det er riktig selv om vi blir det første NATO-landet. Nå er ikke Norge det første landet som bryter NATO-enigheten. Et flertall i den nederlandske befolkningen og et flertall i parlamentet gjorde at Nederland var det eneste NATO-landet som stemte avholdende til resolusjonen i FN i fjor høst. Nederland deltok derfor i forhandlingene som startet 27. mars 2017. I Norge hever den politiske eliten seg over folkeviljen og er mest opptatt av å holde seg inne med Trumps USA, stempler det store flertallet i Norge som populister og harselere over arbeidet i FN og traktaten.

«Spill for galleriet» og «et slag i luften»
Utenriksminister Børge Brende stempler FN-avtalen som «ren markeringspolitikk», «et spill for galleriet», et «populistisk veivalg» og kaller de som støtter atomvåpenforbudet for «populister». Han mener forbudet i FN er en «blindvei og et slag i luften», at det ikke fører til reell nedrusting eller avskaffelse av atomvåpen så lenge atommaktene ikke er med på det. Denne logikken (eller mangel på logikk), at traktaten ikke bare er nytteløs, men virker mot sin hensikt så lenge f.eks. NATO-landene ikke signerer, skal vi se nærmere på nedenfor. For hvis Brende og Stoltenberg mener det er viktig å få atommaktene med i arbeidet, hvorfor argumenter de da ikke for at NATO landene og særlig de landene i NATO som har atomvåpen, signerer?

Men Brende og Stoltenberg vil i realiteten ikke at NATO skal avskaffe sine atomvåpen eller at det skal vedtas forbud mot dem. Begge har gjentatte ganger sagt at det ikke er aktuelt for Norge å støtte en traktat som kan hindre NATO i å bruke atomvåpen og dermed svekke militæralliansen. Det samme budskapet gjentok statsminister Erna Solberg da hun kommenterte fredspristildelingen, og ingenting tyder på at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre mener noe annet. Når det kommer til stykket og USA forlanger det, vil fremtredende norske politikere ha et militærapparat basert på atomvåpen, selv om de i mer uforpliktende sammenhenger gir inntrykk av det motsatte. Og den politiske eliten i Norge er ikke bare tilhengere av atomvåpen i NATO, de er forkjempere også for den såkalte førsteslagsstrategien, altså at NATO skal bruke atomvåpen først dersom alliansen mener trusselen er stor nok.

USA advarer mot undertegning – Trusler fra Trump-administrasjonen

Den 17. oktober 2016, ti dager før FNs medlemsland skulle stemme over om de skulle invitere til forhandlinger om et forbud mot atomvåpen i løpet av det påfølgende året, sendte Trump-administrasjonen et hemmeligstemplet dokument med tittelen «Forsvarskonsekvenser av et mulig atomvåpenforbud i FNs generalforsamling» til sine NATO allierte og sympatisører. USA ville forsøke å forhindre at det i det hele tatt ble startet forhandlinger om et forbud. I dokumentet gjorde Trump-administrasjonen det klart at en tilslutning til et atomvåpenforbud vil påvirke forsvarssamarbeidet og mulighetene for militær støtte fra USA i en krisesituasjon. «Det foreslåtte forbudet vil redusere USAs evne til å stå ved forsikringen om å forsvare våre allierte,» skrev amerikanerne. I dokumentet heter det at

«Effektene av et atomvåpenforbud kan bli store og undergrave et langvarig sikkerhetssamarbeid. Allierte og partnere bør ikke undervurdere de potensielle virkningene det kan ha for samarbeidet, og muligheten for at de kan forverres ytterligere i fremtiden»

Og videre

«Forsøk på å forhandle om et umiddelbart forbud mot atomvåpen, eller å de-legitimere kjernefysisk avskrekking, er fundamentalt på kant med vår felles sikkerhetsinteresse og NATOs grunnleggende politikk om avskrekking,»

USA ba på det sterkeste sine allierte om å aktivt stemme mot at det skulle startes forhandlinger, og ikke bare avstå fra å stemme.

«Og dersom forhandlinger innledes, ber vi allierte og venner om å unnlate å delta i dem.»

Men USA lyktes ikke med å skremme alle FN-statene. 27. oktober 2016 vedtok flertallet av FNs medlemsland at FN skulle starte forhandlinger, og 7. juli 2017 brøt det ut spontan applaus i FN-bygningen: 122 land stemte for traktaten som forbyr både utvikling, lagring, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Forhandlere og delegater gråt av glede. Norge boikottet avstemmingen sammen med de andre NATO-landene.

Stoltenberg villeder

Brendes og Stoltenbergs argumenter for ikke å støtte FN-vedtaket er forbløffende like de USA har fremført i hemmelighet til sine «venner». I sin nye jobb som generalsekretær i NATO gjentar Stoltenberg det USA fremhever, og hevder nå, i motsetning til for fire år siden, at internasjonalt arbeid i FN «ikke er et godt virkemiddel», og til NRK sier han at «avtalen om forbud ikke vil nå målet om nedrustning». Han repeterer USAs meningsløse påstand om at vedtaket i FN som 122 land stiller seg bak innebærer «ensidig nedrustning – der NATO fjerner sine atomvåpen mens Russland, Kina, Iran og Nord-Korea fortsatt har atomvåpen». Også Børge Brende påstår at FN-traktaten legger opp til at land utenfor NATO-alliansen skal behold sine kjernevåpen mens NATO skal fjerne sine. En sånn beskrivelse av FN-traktaten er misvisende og bidrar mer til fordummelse og villfarelser enn til opplysning og klargjøring. Både Stoltenberg og Brende velger å misforstå FN-traktaten slik USA oppfordrer dem til, at traktaten inviterer til ensidig nedrustning. Men det er ingen av de statene som har foreslått traktaten eller som har skrevet under som mener det skal forgå en ensidig nedrustning. Her argumenter Stoltenberg og Brende mot bedre vitende og mot stråmenn for å slippe å ta stilling til forslagets reelle formål og dermed risikere å komme på kant med atommakten USAs ønsker.

Jens Stoltenberg ønsket ikke å stille til intervju i forbindelse med tildelingen av fredsprisen til ICAN, men viser til NATOs pressemelding der militæralliansen skriver:

«FN-traktaten om forbud mot atomvåpen risikerer faktisk å underminere fremgangen vi har hatt knyttet til nedrustning og ikke-spredning.»

FN-traktaten er altså ikke bare nytteløs, populistisk og et spill for galleriet; den gjør vondt verre og øker risikoen for atomkrig. Så lydig overfor Trumps USA går det an å bli for politikere helt uten ryggrad.

At FN-traktaten gjør vondt verre er Børge Brende enig i. Også han hevder nå at forbudet han og Stoltenberg ivret for og som ICAN videreførte kan svekke NATO og forsøkene på nedrustning! Fra som generalsekretær i Norges Røde Kors å arbeide for en bindende, internasjonal FN-traktat som forbyr atomvåpen inntar han som utenriksminister i NATO-landet Norge det motsatte standpunkt, helt i tråd med Trumps administrasjon.

Stoltenbergs holdning som generalsekretær i NATO er et ekko av Brendes og USAs holdning. Så lenge det finnes atomvåpen, vil NATO forbli en allianse basert på atomvåpen. Dette betyr at NATO vil være den siste allianse som baserer sitt militærapparat på atomvåpen. NATO vil ikke fjerne sine atomvåpen før alle andre har gjort det, og ikke bli med på gjensidige nedrustningsavtaler slik FN-traktaten legger opp til før «fienden» har skrotet alle sine atomvåpen.

Utenriksminister Børge Brende sa til NTB da FN vedtok forbudet i juli 2017, det samme som amerikanerne argumenterte med i sitt hemmelige notat, at FN-traktaten «ikke fjerner ett eneste kjernefysisk stridshode». Da Brende ble spurt av NRK om Norge er blant landene som mottok det hemmelige brevet fra USA, kunne han ikke svare. Men det er ingen tvil om at han som utenriksminister argumenterer nøyaktig slik amerikanerne gjør i sitt brev, og helt annerledes, ja diametralt motsatt av måten han argumenterte på som generalsekretær i Røde Kors noen år tidligere.

Nytt press fra USA

Det historiske atomvåpenforbudet ble åpnet for signering 20. september 2017. I tiden mellom vedtaket i FN og til det skulle signeres, forsøkte USA igjen å presse land til å vende ryggen til forbudet. I et såkalt démarche, en diplomatisk henvendelse fra ett land til et annet lands regjering, som USA sendte i august, har Trump-administrasjonen listet opp en rekke punkter Brende og Stoltenberg har gjentatt i sin kampanje mot FN-traktaten. Det påstås, slik Brende og Stoltenberg også gjør at «Tanken om at traktaten kan gi et rammeverk for fremtidig nedrustning, er ønsketenkning.» Og på samme måte som de norske politikerne påstår Trump-administrasjonen at FN-traktaten risikerer å ha den motsatte effekten og hindre samarbeide om spredning av atomvåpen og gjøre noe med de sikkerhetsutfordringene «vi» står overfor.

Det er ikke første gang USA forsøker å presse stater bort fra å støtte forbud mot atomvåpen. NRK avslørte for to år siden at den amerikanske ambassaden i Oslo hadde fått i oppdrag å gi klar beskjed til Norges regjering om at norsk støtte til kampanjen for å forby atomvåpen, er i strid med Norges NATO-medlemskap. USA har ikke nøyd seg med å advare sine NATO allierte, også andre land fikk et hemmeligstemplet brev før avstemningen.

USA skremte land fra å støtte atomvåpenforbudet

Sverige var ett av landene som stemte for resolusjonen i juli, men som har unnlatt å signere traktaten. Svenska Dagbladet avslørte i august 2017 at USAs forsvarsminister Jim Mattis advarte i et hemmeligstemplet brev sin svenske kollega, forsvarsminister Peter Hultqvist, om konsekvensene det ville få dersom Sverige sluttet seg til forbudet. En svensk tilslutning til avtalen vil påvirke forsvarssamarbeidet med USA i fredstid og mulighetene til militær støtte fra USA til Sverige i en krisesituasjon, heter det. Trusselen fra USA er ikke til å misforstå. Det er ikke klart om brevet fra USA er den direkte årsaken til at Sverige lot være å signere atomvåpenforbudet landet hadde stemt for.

Politikere som benekter fortiden

Hva skal man si om politikere som til de grader skifter mening og tar avstand fra sine tidligere politiske prosjekt så snart de får andre posisjoner og «venner»? Helomvendingen i synet på atomvåpenforbud er noe mer enn at politikere skifter mening, det er et eksempel på at politikere tar avstand fra og benekter standpunkt og holdninger de har hatt i en annen situasjon der de har hatt en annen jobb og funksjon.

Noen vil kanskje mene, i likhet med Brende, at det ikke er tale om å skifte mening, men at det som står svart på hvitt i den henvendelsen han undertegnet og sendte til de nordiske regjeringene i 2011 er noe helt annet enn det som ble vedtatt i FN 6 år seinere. Det avgjørende her er om Røde Kors appellen uttrykker at det bør vedtas en internasjonal og bindende traktat som forbyr atomvåpen. Og det går ikke an å lese brevet fra Røde Kors organisasjonene på annen måte enn at det er hovedbudskapet, en oppfordring som gjentas flere ganger. Brendes etterfølger i Røde Kors, Bernt Apeland, har også uttalt til NRK at «I brevet ber Røde Kors de nordiske statsministrene om å jobbe for et forbud og en internasjonal avtale på lang sikt, og et forbud mot bruk av atomvåpen på kort sikt». Apeland mener, antagelig som hans forgjenger som generalsekretær, at et atomvåpenforbud ikke er et «slag i lufta», men noe som lenge har vært Røde Kors’ mål.

Utenriksminister Børge Brende har ikke latt seg intervjue om denne saken, men da Brende gjestet NRKs Dagsnytt 18 etter fredspristildelingen, fikk han spørsmål om hva han mente om atomvåpenforbud da han var Røde Kors-leder:

– Var du for eller mot et forbud?
– Et forbud var ikke på dagsorden da, tvert imot, sa Brende.

Dette stemmer ikke med teksten i brevet han underskrev i 2010.

Også daværende president i Røde Kors, Sven Mollekleiv, som undertegnet brevet sammen Børge, mener at det aldri var tvil om at brevet var ment som en oppfordring om å forby og avskaffe atomvåpen. Mollekleiv er skuffet over at regjeringen ikke vil lytte til det norske folk i denne saken, og han håper den norske regjeringen vil signere på et senere tidspunkt, og han tilføyer «Norge kan gjøre dette av humanitære årsaker. Det er ikke et brudd på Norges NATO-medlemskap å signere denne avtalen. Vi kan gjøre det fordi internasjonal humanitær rett sier en må gjøre hva man kan for avvikle våpen som ikke skiller mellom sivile og militære». Og det mente nok Brende også da han var generalsekretær i Norges Røde Kors og oppfordret til en bindende FN-traktat.

Nå hevder Brende, i motsetning til sine Røde Kors kollegaer, at henvendelsen til de nordiske regjeringen 2010 konsentrerte seg utelukkende om atomvåpnenes humanitære konsekvenser, og han uttalte til NRK etter at ICAN fikk fredsprisen for sitt arbeide for et forbud «at han bare var opptatt av det humanitære initiativet i atomvåpen-saken da han var generalsekretær i Norges Røde Kors, ikke av en forbudslinje». Hvordan er det mulig å ha tillit til en toppolitiker som så eklatant benekter sine tidligere uttalelser og holdninger i en så viktig sak?

Hva med Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre?

Arbeiderpartiet har som Støre uttrykker det, «ikke for vane å instruere regjeringen om vedtak i FN, men vi kommer til å be om orientering om hvordan regjeringen jobber for å følge opp Stortingets holdning». Selv om Arbeiderpartiet har landsmøtevedtak om å jobbe for et internasjonalt forbud mot atomvåpen, vil ikke partiet stemme for forslag i Stortinget som uttrykker landsmøtevedtaket. Antagelig er det for mye å forlange av Jonas Gahr Støre at han skal stemme for noe tidligere partileder og nåværende NATO sjef er så sterkt imot.

Når språket misbrukes

Ved hjelp av språket, både det muntlige og det skriftlige, kan menneskene som den eneste art uttrykke sine tanker, holdninger og følelser. Språket er et viktig verktøy for formulering og kommunikasjon av meninger. Men språket kan også misbrukes til å si noe annet enn det en mener, en kan føre folk bak lyset ved å si noe og mene noe annet. Da bryter meningsfull kommunikasjon sammen. Kan vi ikke stole på det folk sier eller skriver kan vi ikke lenger forholde oss meningsfullt til hverandre. Det gjelder også for politikere. Det blir umulig å forholde seg til meningsytringer og appeller dersom en uttaler/skriver noe, men mener noe annet så snart situasjonen endrer seg eller en vil være lojal overfor andre med makt.

Det er alvorlig hvis språkverktøyet misbrukes på denne måten fordi det diskrediterer det viktigste instrument vi mennesker har til å formulere og gjøre rede for tankene og meningen våre. Det hjelper lite å ha ytringsfrihet dersom ytringene er falske, misvisende og ikke representerer det vi faktisk mener.

Prisen til ICAN er en oppmuntring til alle som engasjerer seg mot atomvåpen i framtida. Men erfaringene i denne saken viser at vi ikke kan stole på dem som sitter med makten uansett hva de sier eller skriver. Når det kommer til stykke er den politiske eliten, både regjeringen og flertallet på Stortinget, tilhengere av NATOs atomvåpen. De vil ikke være våre allierte, men USAs og Trump administrasjonens allierte. Selv om de enkelte ganger sier og skriver det motsatte.

De nordiske Røde Kors foreningenes henstilling til regjeringene i Norden, med generalsekretær Børge Brendes underskrift:https://fido.nrk.no/fabcd1871fb06470b7938abd45df1ec4c541a19ece095d23661aa0d6042871ef/Appell_fra_de_nordiske_R_de_Kors-foreningene_2-3%20denne.pdf

Trump administrasjonens hemmelige brev til allierte 17. oktober 2016:https://fido.nrk.no/bab7a112584d0ae0f9229f301572d64bcde1f25600f544e07a95064953c60e06/NATO_OCT2016.pdf

Trump administrasjonens hemmelige notat for å advare stater mot å ratifisere traktaten:https://fido.nrk.no/74140cc94c4f2432a1a5d138ed4f6d641ba8bb546425a5dd8d86b94b8628e21c/USA%20ber%20stater%20om%20å%20ikke%20signere%20atomvåpenforbudet.pdf

Midt i august 1972 sto et infanterikompani oppstilt på Banak-flyplassen i Lakselv i Finnmark. De drøyt 90 soldatene hadde nettopp landa med et Herkules-fly med avgang fra Gardermoen. Sju måneder tidligere hadde de møtt fram på Trandum leir for å avtjene et års førstegangstjeneste.

Harald Berntsen
Foto: Wikimedia Commons

Normalt skulle de etter tre måneders rekruttskole på Trandum ha blitt overført til Nord-Norge for resten av tjenestetida, i deres tilfelle nærmere bestemt til garnisonen i Porsanger på Porsangermoen noen mil sør for Lakselv. Men i april Porsangermoen var ennå ikke ferdig bygd ut til å kunne huse den økte mannskapstyrken som etter nye NATO-planer skulle oppholde angripende russere noen ekstra timer i Porsanger.

Overføringa av KpA fra Trandum til Porsangermoen var derfor utsatt til midt i august.

På kommando fra kompaniets nye og unge sjef, kaptein Martinsen, retta soldatene seg opp og presenterte sine AG3-geværer før de igjen fikk hvile på stedet. Kapteinen ga en kort presentasjon av seg sjøl som krigsskoleutdanna, fortalte litt om Porsangermoen der de ville bli til KpC, og sa til slutt at han var klar over at forholda på Trandum ikke hadde vært de beste. –Vi har derfor bestemt å slå en strek over de uoppgjorte sakene som dere har med dere derfra, la han til.

Det var noe soldatene likte å høre, uten derfor å la seg dupere. Mange tenkte heller: Hva skulle garnisonsledelsen på Porsangermoen ellers gjøre? Sette storparten av det nyankomne kompaniet i kakebua?

Ei ukes tjuvperm

Det viktigste av det uoppgjorte som kapteinen sikta til, var det grove bruddet på militær tjenesteplikt store deler av kompaniet kollektivt hadde begått før det skulle overføres til Finnmark.

15 dager før overføringa hadde kompaniet gått ut på ei ukes sommerferie. Den ferien blei mange av soldatene enige om å forlenge til to uker. Tjuvperm ut over ei uke ville føre til sivil tiltale og dom, mens inntil sju dager bare kvalifiserte for militær refs og kakebu. Før soldatene reiste hver til sitt, bestemte de seg derfor for å passe på at de var tilbake innen 14 dager.

Som sagt, så gjort. Tjuvpermen blei gjennomført til punkt og prikke. Militærpolitiet lyktes ikke med å få tak i noen av synderne, de var spredt for alle vinder, og ingen pårørende visste hvor de befant seg. Innen siste minutt var alle tilbake på Trandum og fikk straks ordre om å sette i gang med å pakke utstyr og gjøre seg klare for overføring til Porsangermoen dagen etter. Mer var det ikke tid til.

«Niggerlurv» og «jødetamper» på Trandum

Det var flere sider ved oppholdet på Trandum som hadde fått KpA-soldatene til å mene at de hadde fortjent ei ekstra ferieuke før de blei overført til ødemarka, og til å sveise dem sammen til å ta den ved sjøltekt. En spesielt vanskelig kompanisjef av den gamle skolen, som hadde gått alle gradene fra befalsskolen opp til kaptein, hadde ikke forsømt mange høve til å trakassere soldater som han mente ikke fortjente vanlig sosial respekt. Under seg hadde han dessuten et befal som ikke rygga tilbake for å gi soldater hedersnavn som «niggerlurv» og «jødetamp».

Her gjorde befalet opp regning uten vert. KpA lot seg ikke pille på nesa, men protesterte og rapporterte oppover om hva som skjedde. En vakker dag var nigger- og jødehateren borte vekk. Kapteinen blei, etter at kompaniet var overført til Finnmark, sparka oppover til majors grad og en administrativ stilling på trygg avstand fra soldater.

«Arbeiderkompani»

KpA hadde begynt førstegangstjenesten 5. januar. Det betydde at det i høy grad besto av ungdom som, etter endt ungdomsskole, alt i årevis hadde stått på egne bein i lønna arbeidsliv og fått erfaring med fagforeninger og kollektive forhandlinger. Dette til merkbar forskjell fra juli-kulla av nyutklekka artianere som hadde sitti under kateter og lærerautoriteter fra sjuårsalderen.

Fra starten hadde kompaniet bestått av nærmere to hundre mann. Etter rekruttskolen på tre måneder var det omtrent halvert til en siste kjerne av nesten bare arbeiderungdom. Den andre halvparten var dimittert eller overført til lettere tjeneste av reelle helsemessige eller sosiale grunner, eller ved hjelp av vellykka skuespill.  

Også en gruppe litt eldre, mest juridiske studenter fra Oslo vestkant var borte, trygt plassert i passende kontorjobber i hovedstaden, blant andre den sympatiske, seinere sivilombudsmann, Arne Fliflet (f. 1946). Nyutdanna magister i historie fra universitetet i Oslo i desember 1971, Harald Berntsen (altså jeg som skriver dette, født i 1945 som sønn av en arbeider på Hydro på Herøya) skulle derimot fortsette som kanonmann i Finnmark, oppsatt med den bærbare 84 mm rekylfrie Carl Gustav-kanonen fra svenske våpenprodusenten Bofors. Tilbake var også min jevnaldrende, platearbeideren Arnstein Hølmebakk fra Aker mek. Verksted (sønn av forfatteren og en av stifterne av Sosialistisk Folkeparti i 1961, ­Sigbjørn Hølmebakk).

Hølmebakk og jeg kjente hverandre fra før og hadde begge vært aktive i organisert arbeid for sosialisme fra 15–16-årsalderen. Begge hadde i en del år fått utsatt tjenesten, Hølmebakk i flere år for å seile i utenriks sjøfart i handelsflåten, jeg av studiegrunner. Så hadde vi slutta oss til aksjonen for politisk militærnekting, det ville si: nekta tjeneste grunngitt med motstand mot Norges NATO-medlemskap. Til slutt hadde vi begge, som mange av våre meningsfeller på denne tida, snudd oss rundt og meldt oss til militærtjeneste for å virke for våre politiske standpunkter der, Hølmebakk med tilknytting til SUF(m-l), jeg i kontakt med venstreutbryterne fra NKP med lederen av den ulovlige streiken på NORGAS 1970, Kjell Hovden, i spissen.

Det skal ha vakt irritasjon i militære kretser at Hølmebakk gikk over til å ville gjøre militærtjeneste kort tid etter at han i retten hadde fått aksept for å utføre siviltjeneste som militærnekter på politisk, altså ikke pasifistisk grunnlag.

Den militære ledelsen må likevel ha undervurdert faren ved denne blandinga av unge, men voksne arbeidere og to eldre overbeviste og skolerte sosialister, og ikke minst den grobunnen faren fikk i konfrontasjonene med en sosialrasistisk kompaniledelse av beste gamle kadaverdisiplinmerke på Trandum. Fra starten var mange av de yngre arbeidersoldatene sundt skeptiske til oppviglere som Hølmebakk og meg, som ikke la skjul på hva vi sto for politisk. Men sjøl om de ikke slutta unisont opp om dette politiske synet, hadde vi i kamp for soldatenes interesser sommeren 1972 oppnådd kompaniets hele og full tillit og var begge valgt som tillitsmenn, jeg som kompanitillitsmann, med Hølmebakk som «føringsoffiser».

Ikke ei eneste dimmelenke

Et av de tydeligste ytre tegn på den solidariteten som utvikla seg i kompaniet, var at det ikke fantes ei eneste «dimmelenke» blant de soldatene som stilte opp foran kaptein Martinsen i Lakselv i august 1972.

Denne lenka, som ennå på denne tida var allment utbredt blant førstegangstjenende soldater, besto av små blanke metallkuler som var tredd inn på en tråd og blei ei kule mindre for hver dag som gikk av militærtjenesten. «Veteranene» brukte lenka til å trakassere ferske rekrutter ved å svinge den rundt i lufta foran dem og slå dem over nesa med den.  

Offiserer og befal slo aldri ned på denne formen for forlystelse for «veteraner» på bekostning av rekruttene, de stimulerte snarere soldatene til å tråkke nedover på hverandre framfor å samle seg mot trakassering ovafra.

Soldatene i KpA fra Trandum, nå KpC, satte derimot sin ære i å være fri for også denne lenka. På Porsangermoen blei det en skam å ha den, den fantes snart ikke i garnisonen i det hele tatt.  

Kompaniet lot seg heller ikke narre av den nye og mindre autoritære typen befal som det fikk der oppe, med flere nyutdanna kadetter blant løytnanter og troppsjefer. Den moderne og raffinerte bedriftspsykologien og ledelsesfilosofien som de tydelig hadde lært seg på krigsskolen, kjente mange av soldatene alt godt til fra sin egen bakgrunn i arbeidslivet.

Okkupasjon av offisersmessa endte med ytrefilet til soldatene

Heller ikke da kompaniet kom opp til Porsangermoen i august, var leiren helt ferdig utbygd, spesielt ikke kjøkkenet, som måtte drives provisorisk i telt. Det amputerte kjøkkenstellet og de dårlige matvarene som soldatene blei avspist med, fikk snart konsekvenser. To søndager på rad måtte soldatene som ikke var bortreist på helgeperm, ta til takke med sure kjøttpølser til middag. Da de samme pølsene kom på bordet også den tredje søndagen, gikk de flere hundre som var igjen i leiren, til kollektiv aksjon. De marsjerte samla ut gjennom leirporten, over veien og rett inn i befalsmessa. Der forlangte de skikkelig middagsmat av offiserer som satt i baren i nystrøkne søndagsuniformer med aperitiffen foran seg.

– Hvem er leder her? var spørsmålet soldatene først blei møtt med. Samtlige svarte straks i kor med å peke på seg sjøl og rope: – Jeg!

Deretter kom trusselen om å bli fjerna av portvakta, som bare vakte grov kollektiv latter. Vakta besto jo av våre egne kamerater. Dermed måtte offiserene bite i graset, kokkene fikk ordre om å hente opp ytrefilet fra fryseren i messekjelleren og tilberede den til hele leiren.

Det var reint mytteri. Men garnisonsledelsen foretrakk etterpå å late som om ingen ting hadde skjedd framfor å få en slik mangel på evne til å opprettholde disiplinen på rullebladet. Det kunne vel for eksempel ha spøkt for forfremmelsen av garnisonsjefen, oberstløytnant Kjell Hope, til oberst og sjef for hele brigaden i Nord-Norge året etter? Han nøyde seg med å stenge alle telefoner for utgående samtaler, først uka etter oppnådde mytteristene å få inn en mindre uskyldig nyhetsmelding om det inntrufne på baksida i Dagbladet.

I stedet blei det raskt bedre skikk på både kjøkken og mat.

Det blei heller ikke noe av planer som garnisonsledelsen hadde om å dimittere og hjemsende Hølmebakk og Berntsen. Gjennom uransakelige kanaler fikk de to og hele KpC kjennskap til planene, og kompaniet reagerte straks med enstemmig å vedta å pålegge de to å nekte å reise og sjøl å legge ned all aktivitet hvis de blei transportert vekk mot sin vilje. Samtidig blei Berntsen valgt til ny garnisonstillitsmann.

Også hver gang garnisonsledelsen seinere prøvde å hindre meg i å fungere som øverste tillitsvalgte for soldatene, måtte den strekke våpen for underskriftslister der samtlige soldater i kompaniet trua med streik, for eksempel når ledelsen prøve å sende meg ut på øvelser når det skulle være tillitsmannsmøter.

Atmosfæren tok også sterkt preg av at foran folkeavstemninga om norsk medlemskap i EF 25. september 1972. Nærmere 100 soldater meldte seg på en studiesirkel som garnisonsledelsen ikke kunne nekte oss å arrangere foran avstemninga. Det var så mange at Hølmebakk og jeg delte dem i to og leda hver vår sirkel, med kaptein Martinsen som påmeldt deltaker hos Hølmebakk. Det endte med at da nei-flertallet var klart natt til 26. september, sto jubelen i taket i mannskapsbrakkene. Blant offiserene var humøret merkbart dårligere.

Dagen før tjenesten var slutt og KpC skulle dimmitteres og reise hjem til Sør-Norge med et chartra SAS-fly, 5. januar 1973, blei jeg invitert opp til på kaffe og wienerbrød hos garnisjonsjefen Hope, der han under fire øyne fant grunn til å informere meg om at jeg ikke var aleine om å ha høy utdanning. Det hadde også oberstløytnanten sjøl. I all akademisk-kollegial gemyttlighet var han også sjenerøs nok til å slå fast at det var vi i KpC som hadde hatt kommandoen på Porsangermoen i den tida vi hadde vært der.

Det var en pinlig seanse, men jeg hadde verken mot eller hjerte til å reise meg og forlate oberstløytnanten før audiensen var over.

Halkavarre høsten 1972

Ikke lenge etter at kompaniet fra Trandum landa i Lakselv i august 1972, hadde det, sammen med hele garnisonen, blitt satt til å klargjøre et større område i Halkavarre inne på vidda noen mil sørøst for Porsangermoen for militære øvelser. Hver dag blei vi frakta fram og tilbake til Halkavarre der vi gravde skyttergraver grøfter og lagde befestninger i det nye øvingsområdet. Det var en flott tjeneste som vi likte svært godt; Den besto i realt kroppsarbeid med hakker og spader i den skrinne og steinete jorda, kjøring av anleggsmaskiner for dem som kunne den jobben, og stor frihet fra militær kommando ute på den åpne og fargerike vidda i et stabilt strålende høstvær. På forhånd fikk vi ikke vite mye om hva slags første store øvelse vi var i gang med å forberede.

Det vi soldater til slutt blei informert om, var at det skulle være en svær øvelse med skarp ammunisjon, med både håndvåpen av alle slag, geværer, maskingeværer og bærbare kanoner, med artilleri og til og med jagerfly, visstnok en flyskvadron fra Bardufoss militære flyplass. Mange så med litt spent forventning fram til å være med på et slikt krigsteater. Bak stillingene vi hadde bygd ut, hadde noen også jobben med å føre opp en større tribune med tak over, som skulle huse tilskuere til teaterforstillinga.

Utpå dagen for den første store øvelsen lå hele garnisonen nedgravd og klar i stillingene som vi sjøl hadde bygd ut, med de våpna som vi var oppsatt med, jeg med den svenske 84 mm Carl Gustav-kanonen, spesielt beregna på å sette tanks opp til to tusen meter unna ut av spill, Hølmebakk et stykke borte med maskingevær. Ellers var det klargjort for både kanonskyting fra det motoriserte feltartilleriet med beltegående grovkalibra haubitser som var plassert på den andre sida av åsen bak oss for å skyte i elliptiske buer over hodene våre mot måla foran.  

Først umiddelbart før øvelsen starta, og det ikke var noen vei tilbake, kom bekreftelsen på det vi av og til hadde hatt enkelte spekulative anelser om. Flere helikoptre kom surrende nede fra Banak-flyplassen i Lakselv og landa rundt tribunen bak oss. Ut av dem steig et større følge av høye offiserer i ulike uniformer, den ene mer stjernespekka enn den andre, og inntok stilling som tilskuere på tribunen.

Dette var tydelig noe vi ikke skulle ha fått kjennskap til på forhånd.

Straks «stjernegrisene» var på plass på tribunen, brøyt infernoet laus. På kommando fyrte vi etter hvert av alt vi hadde å skyte med mot den slake dalsida tvers over for oss, og snart fikk vi assistanse fra jagerfly som kom dundrende bakfra rett over oss og sendte av gårde raketter som eksploderte i et voldsomt fyrverkeri i området der den fiktive fienden rykka fram.

Det hele var over nesten like fort som det hadde begynt. I et hav av røyk og lukter som reiv i nesa av eksplosiver, forsvant tilskuerne på tribunen bak oss inn igjen i helikoptrene som surra av gårde like brått som de hadde kommi.

Etterpå fikk vi ikke vite hva slags forsamling som vi hadde hatt æren av å demonstrere vår forsvarsevne for, bare at det, som alle skjønte, ikke hadde vært hvem som helst. Det blei overlatt til oss å spekulere i spørsmålet, og ei rekke forslag kom på bordet, blant andre om at det hadde vært NATO-offiserer fra flere land. Noen var til og med så fantasirike å mene at grunnen til at vi ikke hadde fått vite noe om dette på forhånd, var at garnisonsledelsen var livredd for at vi da kunne ha nekta å gjennomføre øvelsen.

Vallabotn seinsommer 1975

På forsommeren nesten tre år etter, i 1975, som nybakt forskningsstipendiat/NAVF med arbeidsplass ved Historisk Institutt på Universitetet i Oslo, traff jeg avgående leder i Norsk Studentunion Gerd-Liv Valla og blei sammen med henne. I august reiste vi på besøk hos foreldrene hennes på gården Valla i Vallabotn ved Bjerka stasjon på Nordlandsbanen. Vi fikk bo for oss sjøl i våningshuset på et tidligere småbruk som var tillagt Valla-gården. Huset lå flott til ved den gode lakseelva Røsså som rant fra landets nest største innsjø, Røsvatn, og ut i Rana-fjorden ikke langt fra Vallabotn.

Etter noen dager kom Gerd-Liv i kontakt med ei jevnaldrende oppvekstvenninne på motsatt side av elva, og en lys og varm nordlandskveld på sitt vakreste kom hun roende over til oss med et par flasker hjemmelaga ripsvin som skulle vise seg å være av beste slag.

Men først presenterte Gerd-Liv oss for hverandre, og da venninna fikk høre hva jeg hette, sperra hun øynene opp og spurte: – Du er vel ikke han soldaten som var på Porsangermoen i 1972?

Det var jeg jo, og dermed rant det ut av henne hvorfor hun hadde spurt og nesten ikke trudde at svaret kunne være sant. Hun kom rett fra kaffebordet hjemme på den andre sida av elva der kapteinen min på Porsangermoen fortsatt var på besøk. Han var forlova med søstera hennes, og rett før hun hadde forlatt selskapet for å ro over elva, hadde han fortalt ei lengre historie om en svær øvelse med skarpt i Halkavarre i Finnmark utpå høsten 1972. Han hadde under hele øvelsen, på ordre fra høyere hold, liggi nedgravd 50 meter bak en soldat som hette Harald Berntsen og holdt han på kornet med skarpladd AG3-gevær. Ikke langt unna hadde en annen kaptein på ordre fra samme hold hatt en soldat ved navn Arnstein Hølmebakk på kornet.

Han hadde også fortalt at øvelsen var en stor og lenge planlagt NATO-øvelse, og at den blei bivåna av høytstående offiserer fra NATOs nordkommando som blei flydd inn med helikopter fra Lakselv umiddelbart før øvelsen starta. Videre at ledelsen på Porsangermoen ikke hadde våga å fortelle soldatene hva slags øvelse det var, av frykt for at de da kunne ha nekta å delta, streika og laga skandale.

Jeg stilte meg straks og seinere spørsmålet: Hadde det i øvelsen i Halkavarre inngått en mindre øvelse i hvordan kvitte seg med oppviglere i et virkelig krigstilfelle før disse tok over kommandoen? Tanken kan virke fantastisk og paranoid. Men den blei styrka av militære meldinger fra Finnmark i 1972 som seinere tilfløyt meg fra fortrulige kilder i forsvarsadministrasjonen i Oslo, om at «marxist-leninistene» hadde overtatt kommandoen i fylket.

Det kunne sjølsagt også ha vært en rutinemessig sikkerhetsforanstaltning, for å utelukke at oppviglere som Hølmebakk og Berntsen ikke snudde seg og retta rekylfri kanon og maskingevær mot eget befal? Garnisonsledelsen må utvilsomt ha kjent Hølmebakk og meg så godt at den visste at vi ikke var terrorister som kunne finne på noe slikt, men det kunne kanskje ikke skade å bruke høvet til å trene på at det kunne skje? Og det kan sjølsagt være at de høye NATO-offiserer fra flere land på tribunen hadde forlangt at hvis det fantes soldater av typen Hølmebakk og Berntsen på øvelsen, måtte de holdes i sjakk. Det kan her nevnes at Hølmebakk var en av de beste skarpskytterne i kompaniet, med skyttermerket i sølv, og at han hadde flere medaljer fra kompanimesterskap, det militære femkampmerket og hadde representert Finnmark i divisjonsmesterskapet og i norgesmesterskapet i infanteriløp. Heller ikke jeg var en dårlig skytter, heller ikke med Carl Gustav’n, og ikke i utprega dårlig form ellers etter åtte–ni måneders tjeneste.

Uansett var det ei nesten utrulig historie, men den var åpenbart sann. Det var ingen grunn til å tru at den skikkelige kaptein Martinsen skulle ha fortalt eventyr til sin kommende svigerfamilie. Den kom fram ved et like fantastisk sammentreff, av den typen som helt tilfeldig fører til at djupe hemmeligheter blir avdekka, og kan få en til å bli helt rolig og ganske skjelven på samme tid.

Men det er også ei historie om de gode gamle dager da den norske hæren var en allmenn vernepliktshær som avspeilte særlig den arbeidende delen av befolkninga – ikke våre dagers eliteavdelinger av profesjonelle leiesoldater som idealiseres i fordummende norske fjernsynsserier, spesialtrente for oppdrag i tjeneste for norske og allierte imperialistiske interesser over hele verden så vel som hjemme, og utstyrt med de aller mest moderne våpen produsert av en høyteknologisk avansert og høyst profitabel norsk våpenindustri, i nært samband med det militærindustrielle kompleks hos landets hovedallierte, USA.

Halkavarres videre utvikling som øvingsfelt for NATOs flyvåpen, i strid med Sametinget og reineierne

Øvelsen som KpC i den nå nedlagte garnisonen i Porsanger var med på å forberede og gjennomføre i 1972, var ikke den siste i Halkavarre, og det var ikke den siste gangen jagerfly bombarderte området med skarpe raketter.

Fra 2001 har NRK Finnmark fortløpende fortalt om hvordan Halkavarre er utvikla videre som øvingsfelt for F 16-jagerne. Også Banak flystasjon skulle på denne tida utbedres for å kunne tjene som base for F-16-jagerne når de trente i Halkavarre. Alt i 2002 ville det bli opp til 100 bombetokt i Halkavarre. I tillegg til to årlige bomberunder for de nasjonale F-16-skvadronene på Bodø flystasjon, skulle det åpnes for alliert bombing som britene alt hadde gitt klarsignal til og USA også ville benytte seg av.

Arbeiderpartiets gruppe i Sametinget var mindre fornøyd. I februar 2001 skreiv de i et brev til forsvarsminister Bjørn Tore Godal at flybombeøvingene ikke måtte økes uten at det først blei undersøkt om de ville få langvarige skadevirkninger på naturen i området og på samisk reindrift.

Men i 2002 blei det kjent at Forsvaret og NATO ville båndlegge store arealer i samiske områder i Finnmark for å øve bombing fra jagerfly og kamphelikopter, og for å teste ut nye kryssermissiler i Halkavarre. Det hjalp ikke at reindrifterne og Sametinget protesterte mot dette, at stortingsrepresentant Morten Lund ba forsvarsministeren i Bondeviks andre regjering om å redegjøre for om den planlagte utvidelsen av Halkavarre skytefelt var i tråd med internasjonale konvensjoner, eller at stortingsrepresentant Eva Nielsen i en 1. mai-tale i Honningsvåg samme år sa at planene om å skyte med langdistanseraketter i Porsanger var en provokasjon mot sivilbefolkninga og oppfordra til sivil ulydighet dersom Forsvaret ikke endra planene.

Også russerne reagerte. Ambassadør Julij Kvitsinskij sa at russiske myndigheter var kritiske til at Norge ville la NATO-fly øve presisjonsbombing tett opp mot russegrensa og så helst at utenlandske styrker holdt seg unna skytefeltet i Halkavarre.

I november 2003 droppa åtte norske og britiske jagerfly 48 bomber i øvelsesområdet i Halkavarre.

I oktober året etter, 2004, bekrefta Forsvaret at det var brukt røyk og lysgranater med det giftige stoffet hvitt fosfor i Halkavarre, noe det tidligere hadde nekta for. Reineierne i området ba nå Forsvaret om å granske skadevirkningene. Det kom fram at et gram av hvitt fosfor var nok til å drepe ti mennesker, men at stoffet antente seg sjøl når det blei tørt og ikke lenger var giftig etter at det hadde brent opp. Forsvaret sa at av den grunn blei slik ammunisjon bare brukt i områder hvor det var tørt, og at det derfor var lite sannsynlig at rein i området ville bli forgifta.

Siste nytt om Halkavarre fra NRK Finnmark er fra et snaut år sia, august 2016, og gikk ut på at den planlagte jagerflyøvelsen «Nordavind» likevel ikke ville foregå på Banak som planlagt. Øvelsen var flytta til Bodø fordi det blei for krevende å flytte alt nødvendig utstyr til Banak.

Halkavarre skytefelt skulle likevel brukes under øvelsen. Feltet som KpC var med på å bygge ut i 1972, er trulig blitt en viktig del av den innringinga av Russland som «nye» NATO er i fred med å foreta under ledelse av tidligere statsminister jens Stoltenberg, og er med på å gjøre Banak, Lakselv og hele Porsanger til et første viktig mål for russiske atomvåpen.

Hvorfor svikter LO i pensjonskampen? Hvorfor er LO for EØS, som raserer LOs eget fundament? Hvordan kunne antikrigspartiet SV ende opp som puddel for USA og imperialismen? Terje Tvedt viser i artikkelen: «Det humanitær-politiske kompleks og venstresidens politiske krise – tilfellet SV» hvordan framveksten av et bistandsaristokrati nært knyttet til staten har vært avgjørende for linjeskiftet.¹

Geir Christensen er landstyrerepresentant i Rødt, og sitter i kommunestyret på Nesodden.
Foto: Pixabay.com

Organisasjonsaristokratiet er ledere i folkelige organisasjoner, tilhørende forskjellige klasser, som er utsatt for et avansert system med pisk og gulerot for å sørge for at de er lojale mot makta. Jeg bruker begrepet utvidet i forhold til Marx sitt begrep arbeideraristokratiet. Både i forhold til hva slags organisasjoner vi snakker om og i forhold til klassetilhørighet. I dette sjiktet foregår mange klassereiser. Akkurat når klasseskiftene foregår er ikke det viktige, hvordan det skjer er viktig

Makt nedenfra

I perioden med klassesamfunn – siden Pyramidenes tid – har organisering handlet om metoder et mindretall bruker for å få makt over ett flertall. Militærvesen, religioner og demokratier ga alle inntrykk av å være til alle borgernes fordel, men ble brukt som redskaper for å undertrykke ett flertall. Gjennom disse årtusener er det utviklet en mengde sinnrike mekanismer for å kontrollere organisasjoner og bruke dem til å undertrykke flertallet.

Med kommunismen kom en bevegelse som stilte seg det motsatte som mål: Å utvikle organisasjoner som redskap for et flertall til å ta styringen fra et mindretall. Oppgaven har vært vanskeligere enn det så ut som. Svært mange kommunistpartier har brutt sammen som følge av at ledelsene har degenerert, både i kapitalistiske samfunn og under forsøk på å utvikle sosialistiske stater. Svært mange fagforeninger har blitt knyttet til makta. Mange solidaritetsorganisasjoner er avhengige av, og er nært knyttet til makta.

Å utvikle nye organisasjonsmodeller som gir makt nedenfra. Å bryte de maktsystemene som gir ledere rom for å gå etter egne mål og i isteden knytter dem fast i skjebnefellesskap med de de representerer, er grunnleggende for å utvikle nye revolusjonære bevegelser. Hvorfor diskuteres nesten ikke organisasjonsutvikling på venstresiden? Kommunistisk teori er svært mangelfull og trenger dramatisk fornyelse. Her ligger en nøkkel til å skape tillit til sosialisme og bevegelser som kan forandre samfunnet.

Oligarkiets jernlov

I 1911 formulerte Robert Michels Oligarkiets jernlov.² Etter studier av partier og masseorganisasjoner (Det tyske sosialdemokratiske partiet særskilt) konkluderte han med:

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.

• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.

Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er selvfølgelig knyttet til maktforholdene. Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» faglige tillitsvalgte, men ukjent for meg at fagforeninger kjøper arbeidsgiver-representanter. Fåmannsveldet er knyttet til at ledere påvirkes av herskerne i samfunnet – sosialt, politisk og økonomisk.

Alle tillitsvalgte på et visst nivå i fagbevegelsen vet at å slåss for medlemmenes interesser koster karriere, og at å støtte arbeidsgiveren i det stille gir mange muligheter. Krav om «Lojalitet oppover og villighet til å tråkke nedover» er det mest grunnleggende kravet du møter. Det er ikke uvanlig at du må vise vilje til å støtte makta mot egne medlemmer som en slags opptaksprøve hvis du virkelig skal inn i maktsjiktet i fagbevegelsen. Det er vanlig at du beholder heldagstillitsverv til du blir pensjonist, så framt du ikke irriterer makta. Unntakene, f.eks. med Gerd-Liv Valla, sier noe om hvor sterke mekanismer som trår til når makta føler seg truet. Alle som jobber med solidaritetsprosjekter som i stor grad er statsfinansierte, vet at du må unngå å irritere staten.

Det er viktig å behandle sjiktet som en objektiv kategori. Alle møter mekanismer med pisk og gulerot og må forholde seg til dette systemet.
Forskjellige reaksjoner

De individuelle reaksjonene på å møte systemet er derimot svært varierende. En grov inndeling kan være:

• Motarbeiderne som jobber systematisk for at foreningen utvikler mottiltak som sikrer at tillitsvalgte er lojale nedover.

• Stayerne som ikke stiller store spørsmål ved systemet men etter beste evne prøver å gjøre jobben de er valgt til på tross av presset.

• De forsiktige som misliker systemet men ikke tør å ta kampen med det og derfor forholder seg tause og ofte passive. Her havner også mange som prøver hardt å gjøre en god jobb og møter store skuffelser.

• Hoffet som bevisst og systematisk gjør karriere på å løpe maktas ærend. En svært stor del av denne typen karrieremennesker vil du finne i AP.

Organisasjonsaristokratiet, og særlig toppen som domineres av «hoffet», er konsentrert rundt ulike maktapparater. De fleste av disse har sitt tilholdssted i Oslo.
I tradisjonell marxisme kan dette sammenlignes med det som kalles klassestandpunkt. Det handler om hvem du solidariserer deg med og hvor sterkt denne solidariteten er. Selv om det er store individuelle forskjeller ligger de objektive klasseforholdene bak som styrende element.

Klassedeling

Fordelingen av organisasjonsaristokratiet på klasser er vanskelig. Her er et mer gjetningsbasert forsøk gjort på Nesodden sammen med en mer generell klasseanalyse. Nesodden sine ca 9000 sysselsatte har vi fordelt slik:

Borgerskapet utgjør på Nesodden ca 200 mennesker (2 %). Andelen tilhørende organisasjonsaristokratiet er lite, anslagsvis kanskje 10–20 personer. Eksempler:
Harald Norvik er pensjonert Statoildirektør m.m., men har likevel en nettoinntekt etter skattelistene for 2016 på over 4 millioner i 2015. Han startet som statssekretær for AP.
Truls Wickholm er avtroppende stortingsrepresentant og påtroppende ordfører med nettoinntekt etter skattelistene på over 0,8 millioner, er antakelig allerede rykket opp i det gode borgerskap. Han startet som energimontør i Viken.

Småborgerskapet på Nesodden er stort, ca 3000 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet tror vi også er stort – antakelig godt over hundre mennesker.
Eksempel: Selvstendig næringsdrivende, tidligere kommunal saksbehandler, tar oppdrag for firmaer som sammen med reguleringsplan må levere rapport om biologisk mangfold. Rapportene skal belyse om det finnes biologiske hensyn som begrenser utbyggingsmulighetene. Det blir svært vanskelig å overleve i det markedet om rapportene stadig viser at utbygging er i strid med miljøhensyn.

Arbeiderklassen teller på Nesodden ca 5800 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet, i hovedsak det tradisjonelle arbeideraristokratiet – tror vi er betydelig under 100 mennesker. Eksempel:

Hovedtillitsvalgt i større fagforening har nettoinntekt på 420 000 og har små økonomiske fordeler. Makt, prestisje og å slippe ­slitsomt skiftarbeid er antakelig viktigste gevinsten.
Hva avgjør organisasjons­aristokratiet sine valg?

Det handler ikke først og fremst om personlige valg. Det handler om hvordan organisasjonen beskytter seg mot maktas oppkjøpsmekanismer. Hvor avhengig en gjør seg av statsstøtte. Hvilke forpliktelser og forventninger tillitsvalgte møtes med og hvor godt demokratiet fungerer.

Organisering for klassekamp
(kvinnekamp og antirasistisk kamp)

Organisering er arbeidsfolks kapital. Denne organiseringen trues hvis kapitalistklassen og stat får innflytelse og/eller kontroll.

Arbeiderklassen er sterk når den opptrer enhetlig. Å diskutere hvordan en skal komme fram til enhetlig handling – basert på arbeidsfolks behov – er en omfattende debatt og et område hvor marxismen er utviklet forholdsvis kort. En ekstra stor utfordring blir dette spørsmålet i moderne «informasjonssamfunn» hvor de store fabrikkgulvene med tusenvis av arbeidere blir færre og stadig større deler av arbeiderklassen driver med grader av intellektuelt arbeid.

Organisasjoner som skal bli gode redskap må ha en plan for å motvirke at stat og kapital får innpass eller tar kontroll over dem via lederne. De må sørge for at medlemmene virkelig har makt. Ut av dette vokser det organisasjoner med sterk handlekraft og evne til å skape endring.

Kampkraft i folkelige organisasjoner

Her er noen innspill til denne diskusjonen:

De herskendes tanker er de herskende tankene. Uten selvstendig makt uavhengig analyse, uten forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende vil en organisasjon bli litt bytte for makta. Når LO strøk sosialismen fra programmet var det ikke bare ille fordi sosialismevisjonen ble borte. Det var ille fordi forståelsen av at kapitalismen som system måtte bekjempes ble borte. Å reise diskusjonen om maktforhold, og å skille venn fra fiende er helt nødvendig.

Å skille interessene til ledere fra medlemmene er grunnleggende for kapitalen og staten. I LO-systemet er det kutyme at du aldri behøver å gå tilbake til jobben du hadde, etter at du blir heldagstillitsvalgt på et vist nivå og rykker inn i arbeideraristokratiet. Noen få har det motsatt: Lederen av Norsk Lokomotivmannsforbund kjører fremdeles tog. Ikke så mye, men nok til å beholde sertifikatet. Hvis medlemmene vil bytte ham ut kan han begynne i sin gamle jobb straks.

I en god del fagforeninger unngår man heldagsansatte tillitsvalgte og deler på arbeidet i isteden. En del har sosiale normer mot å bytte side. For eksempel at tillitsvalgte ikke skal ende på bedriftens personalkontoret.

For å binde ledere til masta og redusere mulighetene for at de bytter side kan det gjøres en rekke tiltak. Rotasjon og begrenset funksjonsperiode i lederstillinger er en slik ordning. En ordning for topptillitsvalgte i fagbevegelsen som forutsatte at de gikk tilbake til jobben de kom fra de siste 5 årene før pensjonsalder for å nyte fruktene av sin egen innsats hadde nok endret holdninger i mange forbundsledelser. Måtte de i tillegg få samme pensjon som sine arbeidskamerater hadde vi fått en annen pensjonsdebatt. For partier vil kjønns- og klassekvotering være viktig. Da vil ledere i større grad ha samme erfaringsbakgrunn som de de leder. RVs tidligere, svært dyktige leder, Aslak Sira Myhre, snakket mye om sin erfaring som rengjører i Stavanger kommune. Han ville kanskje fortsatt vært aktiv i Rødt hvis han hadde gått tilbake til jobben som renholder etterpå. Forventningene til tillitsvalgte kan utvikles. Det kan godt vedtaes at det forventes av tillitsvalgte at de holder seg unna stillinger på andre siden av bordet og/eller at de ikke skal bruke tillitsvervet til å starte noen klassereise. Det skaper oppmerksomhet og utvikler sunne holdninger. Et system med enkle tilbakekallingsmuligheter av tillitsvalgte gjør det også vanskeligere å bytte side.

Makt nedenfra oppstår nær vi får til felles handling. Der hvor medlemmene deltar i utformingen av politikken kan det skapes engasjement og grunnlag for felles handling. Dette fellesskapet vi trenger krever at alle deltar. Der mange medlemmer ikke vet hva som foregår går det ikke an å skape enighet. Skal medlemsengasjementet dyrkes, må alle medlemmer ha gode muligheter for å spre sine synspunkter til hele medlemsstokken. Alle medlemmer må bli sett og hørt. Her har ledelser et spesielt ansvar for å svare på henvendelser og dele informasjon. Usynliggjøring og tilbakeholdelse av informasjon er to vanlige herskerteknikker som spesielt ledelser bruker. Et systematisk arbeid for å vanskeliggjøre bruk av herskerteknikker er en nødvendig del av organisasjonsbygging. Alle organisasjoner en kontinuerlig debatt om hvordan medlemsengasjement utvikles og tusenårige tradisjoner med å passivisere medlemmene brytes. Typiske trekk for kampkraftige organisasjoner er kort avstand fra bunn til topp. Ofte bredt sammensatte ledelser og mest mulig direkte kontaktflate mot medlemmene.

En viktig del av medlemsdemokratiet er at ikke utenforstående (les makta) kan legge press på organisasjonen. Det handler om trygghet i forhold til maktutøvelse. I forhold til fagforeningsaktivister er press fra arbeidsgiver/svartelisting osv en viktig utfordring. Vi kan ikke forhindre dette, men vi kan ha en strategi for å motvirke det. Økonomisk uavhengighet er selvfølgelig nødvendig. I tillegg må organisasjonen beskyttes mot maktspill politisk. Når RVs daværende parlamentariker i Tromsø – Herman Kristoffersen – var misfornøyd med de politiske vedtakene i lokalavdelingen, gikk han til APavisen lokalt og mobiliserte for å få en ny politikk. Det var bare å komme på årsmøtet å melde seg inn i døra. Slikt er ikke bare udemokratisk, det skaper også en situasjon hvor makta direkte kan påvirke politikken til et opposisjonsparti.

Organisasjoner som vil spille en rolle i forhold til samfunnsendring må diskutere disse spørsmålene og ha en strategi.

Sluttnoter:

1. https://steigan.no/2017/11/det-humanitaer-politiske-kompleks-og-venstresidens-politiske-krise-tilfellet-sv/
2. Robert Michels: Politiske partier (Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie)

Det var vi lærere som lærte geologene
forskjell på metamorf og sedimentær
så det er vår skyld at nasjonen pumper lommebøker og barnelunger
fulle av olje og at gravide ikke bør spise torsketunger lenger
vi tegna celledeling på tavla og lærte legene at døden er noe gammeldags vi ikke trenger
vi må ta ansvar for stråleskader og fulle sjukehussenger
fenger fenghetter var det sikkert vi som lagde kindereggbomber og flaskeraketter
og fikk forskerne på Kongsberg våpenfabrikk til å hige etter
større smell og mer futt
så krutt kan blåse armer og bein av unger som har vært her men er sendt ut

Vi kan trøste oss med
at det var vi som lærte
Mads Gilbert å sy korssting
PISA-fagopphengte politikere bør huske hvilke store ting
som kom ut av den kunst og håndverkstimen
før de insisterer på at puggefag må komme først
huske Telemark Bataljon som vi lærte å lese kart
og filharmonien som vi lærte om Mozart
og Vigdis Hjorth som vi er jævlig stolte av
at det var vi som lærte om punktum og stor bokstav!
Hver gang en unge overlever en bilulykke veit vi at det var vi
som lærte ambulansesjåførene å trykke to og blåse tretti
vi nørte glørne som blei til flammehjerter i de
som gikk i fengsel for å gi en flyktning skyss og kaffe
eller for å framskaffe hemmelige dokumenter
dissidenter har fått pleid motet sitt av oss

Likevel
det var vi som lærte makta å sloss med
skitten retorikk og rein propaganda
vi som ga FN-utsendingene for liten kunnskap om Rwanda
og folkemord er tung skyld å grave seg ut av dyna med en vintermandag
de døde henger over skuldrene våre
de såre ungene med fuktig blikk vi aldri fikk nok tid til
vil alltid hvile sammenkrølla nederst i magen
klumper av dårlig samvittighet og skam
skal vi holde de frynsete sømmene sammen må vi døyve dem
ikke bare med han som fikk nytt hjem,
eller hun som blei minister eller løste kreftens problem
men med alle dem som blei
hva som helst som de kan leve av og med
de vi kan se på gatehjørner og på facebook
at er gode mennesker som har det godt nok
det må være flott nok
har en lærer en annen målestokk
blir bitene av henne fort til snøfnugg i tidlig høstfokk
overalt
før de smelter og blir borte

Skrevet av Guro Sibeko
Foto: Pixabay

Det mangler ikke på politiske ambisjoner for den norske skolen. Den skal gjøre gangs folk av barna som kommer dit, utligne klasseforskjeller, og produsere den arbeidskraften Norge trenger. Nasjonale prøver, PISA og andre målinger påstår å kunne si noe om kvaliteten i skolen. Men hvordan står det til i klasserommet, hvis vi går bak statistikken, og ser nærmere på kjønn, klasse og etnisk bakgrunn? Stemmer det at skolen er feminisert og at guttene blir tapere? Kan skolen skape like muligheter for alle? Mette Bjerkaas har intervjuet Harriet Bjerrum Nielsen.

Harriet Bjerrum Nielsen er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Nielsen har forsket skole gjennom en lang forskerkarriere og har ledet flere store forskningsprosjekter om kjønn, oppvekst og modernisering.Mette Bjerkaas er tidligere lærer og jobber nå med undervisning om internasjonale spørsmål. Hun er aktiv i Røde Kors og opptatt av like skolemuligheter for alle.
Foto: Trondheim Byarkiv/Flickr

– For 20 år siden kom boken Er skolen for Kari eller Ronny av Jorun Guldbrandsen – den sa blant annet at jenter får mindre undervisning enn gutter, at jenter er «støtdempere» mellom bråkete gutter og at jenter får ros av lærere for fine bøker, mens gutter roses for det faglige innholdet. I dag hører vi at det er guttene som er skoletapere, stemmer det?

– Nei, det er en altfor generalisert påstand. Dette er basert på at gutter får litt dårligere karakter enn jenter. Ses det i forhold til sosial klasse, er det ikke alle gutter som klarer seg dårlig på skolen, det er en bestemt gruppe gutter. I høy grad gutter som kommer fra hjem hvor foreldrene har lavere utdannelse og en del av dem er barn av minoritetsforeldre.

– Hvorfor mener noen da at gutter er skoletapere i dag?

– De fleste gutter får karakter 3 og 4 i grunnskolen, men det er flere gutter enn jenter får karakteren 2 i skolen. Det gjør at gutter i gjennomsnitt scorer litt lavere enn jenter. 

– Er det noen fag gutter markant gjør det dårligere i enn jenter?

– Guttene ligger lavere enn jentene i norsk. Det er altså primært norskkarakteren det står på. Dette kan henge sammen med at jenter ofte er raskere enn gutter til å utvikle språket.

– Flere sier at skolen i dag er feminisert, mens du er en av dem som sier at skolen er mer modernisert enn feminisert. Hva legger du i det?

– Skolen legger mer vekt på prosesskompetanse som innebærer at du må planlegge din egen arbeidsprosess, samarbeide med andre, bruke språket mye og evaluere deg selv. Dette har ikke endret seg fordi om det har blitt flere kvinnelige lærere. Det er uttrykk for en ny pedagogisk tenkning og avspeiler også moderne kompetansekrav på arbeidsmarkedet. Skolen må fylle det behovet samfunnet har, dermed endrer skolens innhold seg etter hvilke kvalifikasjoner samfunnet etterspør.

– Passer dette jenter bedre enn gutter?

– Ja, for noen jenter. Mye tyder på at jenter i gjennomsnitt blir litt tidligere modne enn gutter, og dette kan være grunnen til at de takler dette bedre. Jentene er flinkere til å holde styr på sine egne prosesser. Det har med språk å gjøre samt at jenter er flinkere sosialt, for eksempel til å samarbeide. 

– Du har selv vært i skolen og observert dette, hva så du?

– Mange av jentene er flinke når de starter på skolen. I gruppearbeid setter jentene i gang med arbeidet og hjelper guttene så de også kommer i gang. Slik fortsetter prosessen, og guttene blir jobbende «på gølvet» mens jentene tar ledelsen.

– Prosessorientert skole minner noe om det sosiokulturelle læringssynet som dominerer den pedagogiske tilnærmingen i skolen i dag, et læringssyn som er mer prosessorientert enn tidligere læringssyn og hvor man mener at læring skjer i interaksjon med andre. Er dette læringssynet til fordel for jenter?

– Hvis delen med prosessorientert vektlegges, så er det nok til fordel for en del av jenter. Jenter har et språklig overtak som gjør at de profiterer mer på formell skolegang – det kan vi se helt tilbake til da katekismeskolen ble innført på 1700-tallet. I forhold til jevnaldrende ser vi at jenter snakker og hører på hva andre sier, vi ser små jenter som bruker masse tid til å hviske og tiske til hverandre. Guttene kommuniserer typisk mer gjennom aktiviteter og gjør ting selv uten å samarbeide i like stor grad som jentene. 

– Bidrar ikke dette til at guttene blir skoletapere?

– Det er ingen krise for guttene, de taper ikke på sikt. De trives også godt på skolen og de får mye oppmerksomhet fra lærerne. Det er fortsatt slik at guttene får mye mer av lærerens tid enn jentene – enten det er fordi de bråker eller fordi de er flinke.

– Hva kan skolen gjøre for å hjelpe guttene slik læringen er organisert i dag?

– Guttene kan få mer undervisning i språk og hjelp til å styre prosesser. Altså, en inkluderende pedagogikk som ser hvert enkelt behov. Det er viktig å få frem at noen gutter er kjempegode på dette. Men hvis man ser på guttene som er gruppe, så er de dårligere enn jentene.

– Hvordan utvikler det lille forspranget jentene har, når elevene blir eldre og starter på videregående?

– Jentene får litt bedre karaktergjennomsnitt, men ellers betyr det ikke så mye. Konsekvensene er at litt velger flere gutter enn jenter yrkesfag på videregående. På studiespesialisering er det litt overvekt av jenter, men dominansen er mindre enn guttedominansen på yrkesfag. På videregående skoler med høyt snitt vil det være en oppsamling av jenter.

– Fortsatt vil du ikke si at guttene er skoletapere?

– Det kan være en fordel å gå på en videregående skole med litt lavere karaktersnitt. Det kan være lettere å få god karakter om du ikke er på en toppskole, og dermed en fordel når eleven skal søke høyere utdanning.

– Norge er det landet i Europa med flest utdroppere i videregående skole. Ser vi noen kjønnsforskjeller her?

– Utdroppere fra videregående skole er en stor gruppe. Det er noe flere gutter enn jenter, men det er mange jenter også. Hvis vi ser på yrkesfag, så dropper faktisk en fjerdedel av jentene ut mot en tredjedel av guttene. Så det er en kjønnsforskjell, men det betyr ikke at det er et rent gutteproblem. 

– Gutter som dropper ut av videregående, får mye oppmerksomhet i media og er et samfunnsproblem, er du enig med det?

– Ok, det er et problem for den ene tredjedelen av guttene, men hva med den fjerdedelen av jentene som dropper ut – hvorfor hører vi aldri om dem? Og spesielt fordi det viser seg at guttene som dropper ut, raskere kommer i jobb. Det er mye mer alvorlig å være jente å droppe ut av videregående siden de sjeldnere kommer i jobb. 

– Hva kan forklaringen være på at flere gutter enn jenter dropper ut av videregående?

– Langt de fleste som dropper ut av videregående dropper ut mellom vg2 og vg3, altså når de skal gå fra skole til praksis. Det er færre praksisplasser i de mannsdominerte fagene enn de kvinnedominerte fagene fordi de førstnevnte ofte er i produksjonsvirksomhet der det er mer konjunktursvingninger. Der kan arbeidsgiver fritt velge de med best karakter og minst fravær. Praksisplassene i de kvinnedominerte yrkene er som regel i offentlig sektor. De som søker praksisplass i kvinnedominerte yrker, har altså større sjans til å få praksisplass – og dermed blir det litt færre jenter som dropper ut.

– Selv om det er flere gutter enn jenter som dropper ut av videregående skole, så er fortsatt ikke gutter skoletapere?

– Selv om flere jenter får praksisplass, så har til gjengjeld guttene størst sjans til å bli fast ansatt når de først får en praksisplass. Det er igjen fordi jentene er i offentlig sektor, og der må man følge mer formelle tilsettingsprosedyrer. Spesielt i helsesektoren vil jenter som kommer rett fra videregående, konkurrere både mot ufaglærte og mot noen som har en bachelorgrad, det gjør det vanskeligere å bli fast ansatt. Mens en gutt som jobber som elektriker, har en helt konkret kompetanse som er knyttet til nettopp den linjen på videregående han har fulgt. Og hvis han har gjort en god jobb i praksisperioden er det ingen grunn for arbeidsgiver til å søke etter andre med sammen kompetanse. Litt avhengig av hva man vektlegger så har jenter og gutter litt fordeler og ulemper.

– Er det en kjønnsforskjell på hvem som tar høyere utdanning?

– Av søkere til universitetet er det cirka 60 prosent jenter og 40 prosent gutter. Noe av denne forskjellen kan forklares med at det er flere jenter som tar studieforberedende linjer på videregående. Det har ikke noe å gjøre med at guttene som søker, ikke kommer inn.

– Hva kommer det av da?

– Fagene jenter typisk søker seg inn på, har høyere karaktersnitt enn fagene gutter typisk søker seg inn på. Jentene konkurrerer altså med hverandre. Det er mange studier som ikke krever så høye karakterer, mange tekniske og naturvitenskapelige fag for eksempel. Dette betyr at gutter som ønsker det, godt kan få høyere utdanning, selv med relativt lave karakterer fra videregående. Men der hvor de konkurrerer med jentene – for eksempel medisin, psykologi og juss – vil noen av dem få problemer med å komme inn. Men det er færre som søker. På disse såkalte prestisjefagene er cirka en tredjedel av søkerne gutter, og de kommer inn i samme omfang.

– Hvilke fag søker jenter og gutter seg inn på?

– Det er et faktum at kvinner velger de «myke» fagene, altså humaniora og samfunnsfag. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor det er slik, men det stemmer for så vidt godt med det jeg har sagt om jenters tidligere utvikling av språklige og sosiale kompetanser, at de sklir mot det mellommenneskelige feltet. Vi ser også dette i jenters og gutters vennskapsbånd, allerede i barnehagen. Jentene er mer relasjonelt orientert. De snakker mye med hverandre og har mer eksklusive vennskapsbånd. Det er ikke en enkelt forklaring på dette, men flere faktorer som kan trekke i samme retning. Guttenes preferanser for mer tekniske og naturvitenskapelige utdanninger kan kanskje også ses i sammenheng med deres mer aktivitetsorienterte samvær og interesser.

– Er dette en trend som vi kan se tilbake i tid også?

– Ja, i hvert fall i den vestlige verden. Men det er ikke slik i alle land. Jo rikere landet er og jo mer likestilling, desto mer kjønnssegregering får landet. Det er ett av likestillingens store paradokser. I fattigere land velger jenter oftere tekniske fag som IT. Dette har både noe å gjøre med at det er en mindre gruppe jenter som tar utdannelse, samt at det er der de kan få velbetalte jobber. I vårt samfunn kan du velge yrke etter interesse, og så lenge den tradisjonelle kjønnssosialiseringen er så sterk som den er, betyr det også kjønnssegregering i yrkeslivet.

– Vil du si at vi også har et kjønnssegregert utdanningssystem i Norge?

– Ja, helt klart – og det får betydning for skolen.

– Hva betyr dette i praksis?

– Guttene kan ta det mer rolig med lekser siden karakterkravet ikke er like høyt for å komme inn på det de ønsker av høyere utdanning. Det gjør at guttene ofte trives bedre på videregående skole enn jentene, som må slite mer. De kan ta seg tid til å ha det moro og dyrke mer fritidsinteresser – og det kan jo føre til kompetanse i seg selv, i sport eller data for eksempel. Det gjør at når guttene er ferdige på videregående, så har de kanskje litt dårligere karakterer, men de kan noen ganger likevel ha en bredere kompetanse enn jentene.

– Så du mener at «flink pike»-syndromet er en konsekvens av utdanningssystemet?

– «Flink pike»-syndromet er ikke noe syndrom, men avspeiler en rasjonell atferd ettersom jentene MÅ ha gode karakterer for å komme inn på studiet de ønsker. På høyere utdanning ser vi det kjønnsdelte utdanningssystem i kombinasjon med at det er færre studieplasser på samfunnsfag og humaniora som er de studier som jentene gjerne velger. Det gjør at det er høyere karakterkrav for jentene for å komme inn der de ønsker. Dette avspeiles på videregående hvor vi ser at det er jenter som er stresset og som må ha god karakter for å komme inn på for eksempel psykologi eller juss. Det er en avspeiling av de strukturelle realitetene.

– Vi sier i Norge at vi er gode på likestilling, men når du snakker nå, så høres det ikke ut som vi er så gode?

– Det er ikke på grunn av likestilling. Det er strukturelle ulikheter i høyere utdanning som kommer til å slå ut som en kjønnsforskjell, hvor jentene må slite mens guttene kan slappe mer av fordi flertallet av guttene ikke velger disse fagene som jentene velger.

– Hva skjer med de guttene med studiekompetanse som ikke tar høyere utdannelse?

– Det vet vi ikke så mye om. Men mindre undersøkelser, blant annet fra Finland, tyder på at guttene i høyere grad enn jenter har alternative utdannelsesveier. De kan gå ut i jobb rett etter videregående skole for så å stige i gradene etter hvert. Eller de kan ta et kurs ved siden av jobb, eller de kan starte opp egne virksomheter. For eksempel innen IT. Noen tar også utdannelse gjennom forsvaret. Etter endt utdannelse ser det ut til at guttene gjør det bedre enn jentene.

– På hvilken måte gjør de det bedre enn jentene? 

– Etter utdanningen kommer guttene lettere i jobb, de får høyere lønn, de er mindre uføretrygdet og gjør raskere karriere. Jeg mener at diskursen om at gutter er skoletapere, er medieskapt og i veldig liten grad fanger opp hva som skjer med jenter og gutter over tid.

– Så gutter er ikke skoletapere, men du mener at skolen er for middelklassen. Hva mener du med dette?

– Skolen har en kultur som rett og slett ligger bedre i forlengelsen av middelklassefamiliens kultur. Skolen passer bra til kulturmiddelsklassen, der familien leser bøker sammen, snakker sammen og de reflekterer sammen. Handlingsorientert praktisk kompetanse som arbeiderbarn kommer med, har hatt liten plass i skolen. 

– Hvilke utfordringer gir det at skolen er en forlengelse av middelklassens kultur?

– Det er et problem på yrkesfag siden det også der er mye middelklassefaglighet. Skoletrøtte elever har behov for noe mer praktisk og konkrete oppgaver. I dag er det mye teori i skolen, også på yrkesfag. Dette er nødvendig siden den teknologiske utviklingen betyr at også manuelle yrker i dag krever mer teori. Men det er ikke sikkert man trenger å tolke dikt i norskfaget for å mestre det yrket eleven skal ut i. Teorien kan heller være knyttet til yrket eleven utdanner seg til.

 – Kan skolen gjøre noe for å minke klasseforskjellene?

– Det er vanskelig. Det er vanskelig å forestille seg et moderne samfunn uten arbeidsinndeling fordi vi i dag trenger så spesialisert kompetanse. Men det handler også om lønns- og statusforskjell og det kunne man kanskje gjøre noe med. Lønnssystemer er bedre her enn i andre samfunn, men det handler også om status.

– Hva kan skolen gjøre for å skape like muligheter for ulike elever?

– Det første er å være bevisst på hva det enkelt barn har behov for. Det er viktigere at man ser enkeltbarns læringsbehov enn å ta utgangspunkt i den gruppen det tilhører, for eksempel ut fra kjønn. Det andre er å ta mer praktiske fag inn i skolen, hvor det da faktisk er praktiske fag. Det er en tendens i dag til at vi teoretiserer de praktiske fagene. Kroppsøving handler for eksempel ikke kun om å bruke kroppen, men også om masse andre teoretiske emner som fysiologi og ernæring. Hvis vi får opp respekten for de praktiske fagene tror jeg at det kunne hjelpe. 

– Oppsummert så mener du at gutter ikke ligger etter jenter når vi legger sammen utdanningsløpet og jobbkarriere. Forstår jeg rett?

– Ja, guttene ligger ikke etter hvis vi ser på hvem som får jobb og høyest lønn. Man kan si det slik at utdanning er en ulik ressurs for kvinner og menn.

– Hva mener du med det?

– Kvinner må ha mye mer utdanning for å nå samme posisjoner som menn med mindre utdanning. 

– Hvordan avspeiles studievalgene til gutter og jenter i arbeidsmarkedet? 

– Vi ser at kvinner går inn i helse- og sosiale yrker, mens menn går i yrker knyttet til teknologi, produksjon og industri. Det blir et kjønnsdelt arbeidsmarked.

– Gjelder dette kun i Norge?

– Nei, men de mest kjønnssegregerte arbeidsmarkedene i verden finner vi i Norden. Fleste kvinner velger noe med mennesker, og fleste menn noe med teknikk eller økonomi.

– Er det et problem med et kjønnsdelt arbeidsmarked?

– Det er det på den måten at dette får noen tilbakeslag i utdanningssystemet – guttene får ikke praksisplasser, jenter på studiespesialisering må jobbe veldig hardt og mye. Det er et problem. I tillegg får vi arbeidsplasser som er dominert av ett kjønn. De fleste er vel enige i at kjønnsblandede arbeidsplasser gir bedre trivsel samt mer mangfold. 

– Hva kan skolen gjøre for å hindre et kjønnsdelt arbeidsmarked?

– De kan sikkert være flinkere til å gjøre elevene mer oppmerksom på og jobbe med stereotyper. Om det må være maskulint å være snekker eller feminint å være sykepleier. 

– Hva med den sosiale reproduksjon?

– Man hadde en drøm på 60- og 70-tallet der alle skulle få tilbud om utdanning, også arbeiderklassen. Studiestøtten ble innført for å muliggjøre dette. Tanken var å bruke utdanningssystemet til å utjevne klasseforskjellene, men dette har ikke hatt den effekt man håpet på.

– Hva ser vi av denne drømmen i dag?

– Mange flere tar utdannelse og det har vært en eksplosjon av antall studenter på universitetene, det er en økning hvert år. Man kan si det har vært en suksess på den måten at mange flere i dag kommer inn i utdanningssystemet. Dermed blir flere via utdanningssystemet en del av middelklassen, men det er større frafall blant de som ikke kommer fra middelklassen.

– Kan du forklare det litt nærmere?

– Hvis du er et arbeiderbarn, så skal du ha mye bedre karakterer enn et middelklassebarn for å tro på at du kan komme videre i utdanningssystemet. Dette kan både skyldes stereotype forventninger hos læreres og studieveiledere, men også av at barna selv ikke føler seg hjemme i utdanningssystemets kultur. 

– Er dette spesielt for Norge?

– Her er de nordiske landene helt like. Alle de nordiske landene har den samme utdanningspolitikken der man virkelig prøver å bruke utdanningssystemet til å bekjempe sosial ulikhet. 

– Da oppsummerer vi så langt at gutter generelt ikke er skoletapere og at skolen gir privileger til middelklassen. Da lurer jeg på seksårsreformen som kom i 1997 som gjorde at seksåringer startet på skolen. Hva tenker du om denne reformen?

Det mener jeg er en av de dårligste utdanningsreformene som noensinne er blitt innført. Den bygger på en mekanistisk forståelse av utvikling av læring. Hvis vi pøser på med et år til på skolen så lærer elevene en tiendedel mer, er tanken bak reformen. Sjuåringene i dag leser riktignok bedre enn sjuåringene for 25 år siden, men når de avslutter grunnskolen, så kan de ikke mer. Altså, de som går i tiende klasse i dag, kan ikke mer enn de som gikk i niende klasse tidligere.

– Tjue år etter reformen, hva ser vi at vi har fått ut av den?

– Det eneste man har fått ut av den er at man har ødelagt barndommen til en del barn ved å få inn mange barn i skolen som ikke er modne for det. I starten av seksårsreformen var tanken at det skulle være en blanding mellom førskole og skole, men det ble borte i løpet av et par år. Så kom Kunnskapsløftet (i 2006 red. anm.) som sa læring, læring, læring. Det er et enormt læringspress, selv for de små fem- og seksåringene. 

– Du har observert en førsteklasse i ett år nå. Hvordan vil du beskrive det du ser?

– De sitter i store klasser med opptil 28 elever, noen av barna er fem år, det er et stort læringspress, og de har en skoledag fra halv ni til halv fem siden de fleste går på AKS/SFO. Det betyr at lærerne må bruke mye tid på å holde elevene i ro, kjefte på dem og irettesette dem. 

– Hva tenker du om det du ser?

– Jeg syns det er ganske ille.

– Du fulgte også en førsteklasse for 25 år siden, hvilke forskjeller ser du på dagens førsteklassinger kontra førsteklassinger for 25 år siden?

– Jeg tenker at det er behov for mer disiplin av barna nå på grunn av skolens rammer. 

– Hva sier lærerne?

– Alle lærerne jeg har truffet, syns det er forferdelig og sier at femåringer ikke har noe å gjøre i skolen. Men få av dem tør si fra fordi det kan få konsekvenser for eksempel om de får beholde sine klasser eller omplasseres.

– Det er ganske sterke ord du kommer med nå?

– Ja, men jeg mener at det er en helt feil reform. Jeg mener vi holder på å ødelegge det som er jordsmonnet for senere læring og kreativitet, nemlig den frie leken. Det gjelder også livet utenfor skolen hvor foreldre motiverer sine barn som aldri før, organiserer deres liv og beskytter dem fra vanlig, god livserfaring. Det er et sosialt eksperiment vi ikke kjenner rekkevidden av.

– Slår reformen ulikt ut på gutter og jenter?

– Det er de samme politikerne som har vedtatt seksårsreformen og som klager over at guttene har det så dårlig på skolen. Da må det sies at seksårsreformen ikke minst rammer guttene hvis det er tilfellet at de er litt senere i utvikling enn jentene. 

– Er det for sent å gjøre noe med reformen, tror du?

– Jeg tror det umulig å gjøre den om nå – da måtte hele barnehagesektoren om dimensjoneres. Dersom man kunne skrudd noe tilbake, så kunne jeg ønske meg et overgangsår hvor barna fikk lov til leke mer.

– Til slutt, i dine drømmer – hvordan ser skolen ut?

– For det første ville jeg opphevet seksårsreformen. Så ville jeg gitt mer rom til lærernes profesjonelle kunnskap og vurderingsevne og gått bort fra målstyringen vi ser i dag, og jeg ville gitt mer plass til praktiske fag. Jeg ville også gjort undervisningen litt mindre abstrakt. Dette er også noe som henger sammen med målstyring som bryter innholdet i læringen ned i små, målbare enheter på bekostning av helhet, sammenheng og mening. Jeg kunne ønske meg en skole for livet og ikke for Norges neste plassering i den internasjonale PISA-konkurransen. Jeg kan bli ganske fortvilet – og sint! – når jeg hører politikere skryte av sin vellykkete utdanningspolitikk når Norge gått opp to plasser på PISA-rangeringen. Jeg har over tid sett hva det koster for barns oppvekst og utvikling – og for lærernes muligheter for å være de gode lærere de ønsker å være.

Deltid som ikke er påtvunget, oppfattes av både politikere, partene i arbeidslivet og forskere som et problem. Deltidsarbeid er en trussel både mot velferdsstaten, som trenger arbeidskraften, og mot likestillingsprosjektet, ved å undergrave kvinners økonomiske uavhengighet. Når mange kvinner i Norge i dag allikevel velger å jobbe deltid, blir spørsmålet hva grunnene til dette kan være, om de vet hva de gjør og hva konsekvensene av dette kan være. Dette skal vi se litt nærmere på her.

Cathrine Egeland er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus
Foto: Michael Carian/Flickr

I følge SSB ble deltidsandelen blant kvinner i de såkalte «kjernetroppene», d.v.s. kvinner og menn mellom 25 og 54 år, redusert fra 37,4 til 28,7 prosent fra 2006 til 2016¹. Hvorvidt det at nesten en av tre yrkesaktive kvinner jobber deltid er mye eller lite, kan diskuteres, men da tallene fra SSB ble gjengitt i media høsten 2017 ble reduksjonen tolket som et skritt i riktig retning: likestillingspolitikken virker.² Dette er en tolkning som er i tråd med hvordan kvinners deltidsarbeid er blitt forstått og beskrevet de siste årene; kvinners deltidsarbeid er et problem fordi det undergraver kvinners økonomiske uavhengighet. I tillegg betraktes en stor andel deltidsarbeidende som et samfunnsøkonomisk problem ved å bidra til en økt risiko for arbeidskraftmangel i fremtiden. I den grad deltidsarbeid i tillegg regnes som såkalt frivillig oppfattes det om mulig som enda mer problematisk.

«… bruker morsrollen som unnskylding»

Våren 2013 kom for eksempel den forrige LO-lederen, Gerd Kristiansen med følgende uttalelse i Aftenposten:

«Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkningen skal være i arbeid full tid. Vi har full barnehagedekning, SFO, heldagsskolen. Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft. Man forsaker noe ved å gå i full jobb, men man er ikke på jobb mer enn 37,5 time per uke. Det er bare litt over ett døgn til sammen. Totalt sett har man mye tid med barna sine»,

og la til at deltidsarbeidende kvinner i Norge «… bruker morsrollen som unnskyldning for å være den som tar hovedansvar for barna hjemme». LO-lederen fikk støtte fra både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, politikere og den daværende arbeidsministeren. Når det gjelder kvinners deltidsarbeid, er det nemlig arbeidstaker- og arbeidsgiversiden enige. Deltid fungerer i denne forstand som en harmoniserende bekymring for arbeidslivets parter. For øvrig ble hun imidlertid møtt av ganske heftig motstand både i utspill i dagspressen og på sosiale medier. Reaksjonene dreide seg om det som ble oppfattet som en moralsk pekefinger, en mistenkeliggjøring av mødres arbeidsmoral og en generell manglende forståelse for barns beste. Så selv om LO-lederen kanskje bare kom med en ganske nøktern observasjon knyttet til arbeidstiden, nemlig det at en heltidsstilling i Norge sjelden tilsvarer mer enn 37,5 timer i uka og at det dermed er mange timer igjen i uka å tilbringe sammen med barna for yrkesaktive mødre, ble det forstått som en urimelig formaning til kvinner om å jobbe mer i kombinasjon med en mistenkeliggjøring av kvinner som jobber deltid av hensyn til barna.

LO-lederens uttalelse og de påfølgende negative reaksjonene er interessante. Deltidsarbeid som mistenkes å være frivillig og ikke skyldes manglende tilrettelegging eller fleksibilitet fra arbeidsgivers side, vekker ubehag. Ubehag, fordi frivillig arbeidstidsreduksjon fremstår som et resultat av arbeidstakerens egne preferanser og prioriteringer som både truer velferdsstaten, som trenger arbeidskraften, og det politiske likestillingsprosjektet, som understreker viktigheten av kvinnens økonomiske uavhengighet av mannen. Frivillig deltid bryter dessuten med grunnleggende problemrepresentasjoner i den sosialdemokratiske samarbeidsmodellen, for hvorfor skulle arbeidsgiverne legge til rette for heltidsstillinger for arbeidstakere som ikke selv vil jobbe heltid? Så frivillig eller ønsket deltid har enten ikke vært tematisert eller ikke vært tematisert som frivillig eller ønsket. Som en refleksjon av dette har også det meste av forskningen knyttet til deltid for det meste handlet om den ufrivillige deltiden, altså deltiden som skyldes arbeidsgivers manglende fleksibilitet og tilrettelegging. Man spør seg om den frivillige deltiden egentlig er frivillig eller om kvinner som arbeider deltid egentlig er klar over hva de taper økonomisk på å gå ned i arbeidstid. Man spør seg med andre ord om kvinner som velger å jobbe deltid, faktisk vet hva de gjør.

Vet de deltidsarbeidende hva de gjør?

Om kvinner som arbeider deltid vet hva de gjør eller ikke er vanskelig å avgjøre empirisk. Spørsmålet er kanskje om det å velge eller ikke velge deltid overhodet er et spørsmål om kunnskap. Det kommer jeg tilbake til. Det man derimot kan undersøke er hvilke grunner kvinner (og menn) har for å velge å jobbe deltid – uansett om grunnene kan knyttes til frivillighet eller ufrivillighet. De fleste kvinner som arbeider deltid i Norge – omlag 80 prosent – jobber deltid av andre grunner enn at de ikke har kunnet få økt stillingsbrøk eller heltidsstilling. På høyre side er Arbeidslivs­barometerets (2016)³ oversikt over de viktigste grunnene til at kvinner og menn jobber deltid.

Grunnene som oppgis for deltidsarbeidet er, som man kan se av figuren her, flere og fordeler seg ulikt mellom kjønnene. For kvinner er den viktigste grunnen helse. For både menn og kvinner er en viktig årsak at det er vanskelig å få heltidsjobb eller økt stillingsbrøk. For menn er en annen utbredt årsak at man tar ut pensjon ved siden av å jobbe. For kvinner spiller dessuten hensynet til familien en viktig rolle, mens dette ikke er tilfellet for menn. Man kan diskutere hvor frivillig deltiden er om man har helseutfordringer eller opplever å sitte fast i en tidsklemme mellom arbeid og familie. Et annet viktig spørsmål er hvordan deltidsvalget forstås av dem som selv foretar valget. Gjøres det med viten og vilje så å si, og hva er konsekvensene?

Tar ansvar for egen helse

Sammen med Ida Drange ved Arbeidsforskningsinstituttet gjorde jeg i 2013 en undersøkelse av kvinners deltidsvalg.⁴ Vi fant blant annet at flere av kvinnene vi intervjuet i prosjektet om frivillig deltid har vært eller er blitt klar over den økonomiske risikoen de løper ved å arbeide deltid, men at de allikevel velger å gjøre det. For noen av kvinnenes vedkommende handler deltidsvalget om å ta ansvar for egen helse ved å redusere på arbeidstiden og dermed spare på kreftene, for andre handler det om å ta ansvar for familien ved å prioritere å bruke tid hjemme, med mann, barn eller barnebarn fremfor å bruke tid på jobben. Både i det kvantitative og det kvalitative materialet i undersøkelsen finner vi støtte for teorier som forklarer kjønnsforskjellen i arbeidstidspreferanser med en kulturelt og historisk betinget mannlig forsørger¬norm og en kvinnelig omsorgsnorm.

Samtidig blir deltidsvalget i overraskende liten grad begrunnet med henvisning til omsorgsoppgaver ut over nødvendigheten av å redusere arbeidstiden så lenge barna små. Snarere ble omsorgsnormen knyttet til morsrollen nedtonet til fordel for en form for idealisme knyttet til de materielle rammene om det fremtidige livet. Kvinnene forteller om deltidsvalget som et ansvarlig og moralsk riktig valg som tilgodeser for eksempel tiden med barna. Det er et valg med en kulturell og moralsk legitimitet som for de vi intervjuet veier tyngre enn hensynet til en eventuell fremtidig arbeidskraftmangel og likestillingspolitikken.

Det finnes ingen fasit på hva som er mye tid og hva som lite tid og hva som er verd å bruke tiden på. Arbeidstiden har ingen objektiv eller moralsk riktig lengde. Å arbeide deltid er altså ikke et brudd med en mer naturlig eller moralsk riktig arbeidstidslengde. Å arbeide deltid innebærer imidlertid en økonomisk risiko for den som gjør det over tid og det er derfor interessant å utforske hvordan kvinner begrunner sine deltidsvalg. Undersøkelsen vår tyder på at fortellingen om de økonomiske ulempene deltidsvalget medfører, blir en legitimasjon av valget i seg selv fordi valget fremstår som en handling begått av et fritt og kritisk individ som motsetter seg tidens likestillingsforventninger og i stedet tar ansvar for seg selv og sine nærmeste. Når det gjelder deltid, så er det kanskje nettopp dette som er en av utfordringene for politikere, forskere, arbeidslivets parter og alle som er opptatt av et likestilling i arbeidslivet: Det er ikke sikkert at de som jobber deltid ikke vet hva de gjør. Utfordringen er kanskje heller at de nettopp vet hva de gjør.

Sluttnoter:

1. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/hvordan-deler-smabarnsforeldre-pa-arbeidet-hjemme-og-ute
2. Se for eksempel: https://www.aftenposten.no/norge/i/4n4dq/Flere-modre-jobber-heltid og http://www.dagsavisen.no/innenriks/kraftig-okning- i-antallet- modre-som- jobber-heltid- 1.1053296
3. Arbeidslivsbarometeret er en årlig analyse av tilstanden og utviklingen i norsk arbeidsliv som gjennomføres av Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus, på oppdrag fra arbeidstakerorganisasjonen YS. Barometeret kombinerer data fra en årlig spørreundersøkelse sendt til et representativt utvalg av arbeidstakere i Norge med andre nasjonale og internasjonale data.
4. Se Egeland, C. og I. Drange (2014) Frivillig deltid – bare et spørsmål om tid? AFI-rapport 4/2014. Datagrunnlaget i undersøkelsen bestod av a) et allerede eksisterende statistisk datasett (LOGG Easy-to- use 2008), b) svar på en ledersurvey gjennomført av Spekter ved norske sykehus i prosjektperioden (2013) og c) et kvalitativt intervjumateriale basert på fokusgruppeintervjuer med ansatte samt individuelle intervjuer med representanter fra ledelsen ved tre norske sykehus. Alle deltakere jobbet deltid. Gruppene var fortrinnsvis satt sammen etter fag/yrke slik at vi intervjuet tre grupper med sykepleiere, to grupper med hjelpepleiere, en gruppe med renholdere, en gruppe med helsesekretærer, og en gruppe bestående av både helsesekretærer, en bioingeniør, en sykepleier og hjelpepleiere/helsefagsarbeidere, og en gruppe bestående av en lege, en radiograf og en hjelpepleier. I gruppene var det mellom tre og seks personer. Til sammen intervjuet vi 32 personer i fokusgrupper. Tre av disse var menn. Gruppene ble intervjuet om og diskuterte jobbsituasjon, familieliv, arbeidstid generelt og deltid spesielt.

Etter over ti år med digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet i skolen er den digitale praksisen i norske skoler svært varierende. Mens kompetansen er høy hos mange, har noen så svake digitale ferdigheter at de sliter med å mestre sin digitale hverdag. Noe av årsaken til dette skillet synes å være lav digital kompetanse hos lærerne, noe regjeringen har tatt nye initiativ til å endre på det siste året. Hvorfor er det så kritisk å tilpasse skolen til en digital tid? Og hvorfor er det så vanskelig?

Magnus Henrik Sandberg er stipendiat ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Foto: Wikimedia Commons

Utviklingen av digitale produkter, medier og tjenester har ført til store samfunnsendringer de siste par tiår, og ingenting tyder på at tempoet går ned. I en slik tid er det mange som mener at vi i skolen bør stoppe opp og tenke over hva som kan gå tapt, mens andre mener det er avgjørende at skolen ikke blir hengende etter. Til den første gruppa hører mange lærere som verner om sitt fag slik de kjenner det. Til den siste hører moderniseringskåte skoleeiere og byråkrater som har brent av mye skolepenger på datautstyr de siste par tiårene, og skapt en forventning om at de dyre digitale maskinene skal hjelpe fram mer/bedre læring. Skolens metoder skal altså endres i takt med teknologien, mens skolens innhold skal forbli slik det alltid har vært.

Framstillingen ovenfor kan virke karikert. Verken lærere eller andre som jobber med skole er ensidig for eller mot «data» i undervisningen. Likevel er det mellom disse ytterligpunktene debatten om digital kompetanse i skolen føres. Og det er kanskje ikke så rart. Mye av norsk skole er traumatisert gjennom år med dårlige toppstyrte IKT-satsinger, hvor framskrittet har blitt trukket rundt i tunge pc-traller med et virvar av ledninger og nettverk det har tatt en tredjedel av undervisningstiden å logge på.

Debatten kan likevel med fordel drives over i et annet spor, som kan dreie seg om hvorfor man skal bruke digitale verktøy i skolen, hvordan man kan gjøre det, og når man bør la være å bruke det. Alt dette dreier seg nemlig om digital kompetanse.

Ed tech

Mange forbinder IKT i skolen først og fremst med læringsplattformer. De har nok hatt større betydning for administrasjon av klasser og fag enn for pedagogikken. Det utvikles imidlertid mye pedagogisk teknologi for bruk i og utenfor skolen. Læringsspill, programvare for å trene lesehastighet, mattematikkprogrammer som gir oppgaver tilpasset den enkelte elev, og telefon-apper for å lage rebusløp utendørs er bare noen eksempler. Mye av dette er veldig bra, men mange tilbydere lover også mer enn de kan holde. Det er vanskelig for skolene å manøvrere i det mangfoldige ed-tech-landskapet, noe som kan forklare hvorfor mange lar være. I arbeidet med å utvikle digital kompetanse hos elevene er dette dessuten ikke det viktigste. Det er langt viktigere hvordan digitale medier og verktøy integreres i den faglige og sosiale skoledagen.

Digitale kunnskaper og ferdigheter

Alle skolefag er endret som følge av det digitale informasjonssamfunnet og må i varierende grad undervises på nye måter. Nye digitale verktøy påvirker hva selve fagene er og hvordan de utøves, og dermed også hva elevene skal lære. En geografilærer som ikke er i stand til å bruke digitale kart, har falt av sitt eget fag. En fremmedspråklærer som ikke forstår at digitale oversettertjenester representerer både utfordringer og muligheter for elevene som skal lære språket, trenger etterutdanning. Tilsvarende eksempler er lett å finne i alle fag: Hvordan endrer enkel tilgang til nyhetsarkiver og databaser samfunnsfaget? Hvordan påvirker dataspill med historisk tematikk elevenes historiebevissthet? Hvilke sjangre er det naturlig å arbeide med i norskfaget? Hva betyr koding i skolen for realfagene?

Den digitale fagfornyelsen gjør på ingen måte faglæreren overflødig! Faglærerne er kulturbærere som kan gjøre fagkunnskapen relevant i den nye konteksten. Ungdomsskoleeleven som zoomer inn og ut i Google maps har god nytte av å lære om målestokk. Eleven som begynner å lære et fremmedspråk, trenger hjelp til å få vite hvordan (og hvorfor) den viktigste delen av læringsarbeidet skjer offline.

Det faglæreren ikke bør gjøre i det digitale informasjonssamfunnet, er å tenke på sitt fag som en kanon av faktakunnskap som skal overleveres og testes. Store deler av skolen er fortsatt preget av en for stor vekt på reproduksjon. Dette er en gammel kampsak som har fått ny aktualitet: Hva du husker når du testes i en prøve uten hjelpemidler, er ikke vesentlig. Det viktige er hvilke problemer du klarer å løse når du har alle hjelpemidler tilgjengelig. Det er som den gamle historien om å gi mannen en fisk eller å lære ham å fiske; fisken er kunnskap, fiskingen er ferdighet. Har eleven kunnskap, vil hun klare seg gjennom neste prøve. Har hun ferdigheter til å finne og forholde seg kritisk og konstruktivt til kunnskap, vil hun klare seg fint i livet.

Det er dessuten lettere å huske informasjon du har funnet fram til selv, i en sammenheng der du faktisk trengte den. Derfor har de digitale mediene drevet fram et ideal om å være en produsent på nett, ikke bare en konsument. I stedet for en skole der mange elever bruker det meste av tiden på å lese i læreboka, høre på læreren og se på tavla, åpner digitale medier for at elevene selv kan finne sine kilder, diskutere dem i nettfora, kanskje også med folk utenfra klasserommets trygge vegger, skape sin kunnskap og vise sin kreativitet til flere enn bare læreren. Nettlæringsguruen Stephen Downes åpner ofte sine foredrag med å minne om at «læring skjer når du gjør ting, ikke når ting blir gjort for deg». Det kan være en nyttig påminner både til de digitale evangelistene han ofte snakker til, og til doserende lektorer av den gamle skole.

Holdninger

Etterhvert som nettet har blitt en viktigere sosial arena og vi har lagt igjen mer og mer av oss selv på nett, har det også blitt viktigere å utvikle gode holdninger til den digitale verden. Mange barn og ungdommer deler passordene sine med venner. Mange deler bilder og informasjon om seg selv uten å tenke over hvor mange som kan se det. Noen poster bilder eller påstander om andre, som blir «likt» og delt av mange flere. Det er åpenbart at det å ta vare på seg selv og hverandre også er en del av den digital kompetansen skolen må jobbe med.

Det er enkelt å gi denne typen eksempler på farer på nett, men vanskeligere å gi entydige føringer på hvordan man bør oppføre seg. Voksensamfunnet var tidlig ute med å advare ungdommen mot å poste partybilder i sosiale medier. I dag vil nok de fleste si at hvis bildene ikke er noe mer enn det, er det relativt uskyldig. I mange tilfeller vil det være mer merkelig å ikke ha noen tilstedeværelse på nett i det hele tatt. Hva tenker den potensielle arbeidsgiveren som googler deg og ikke finner noe som helst?

Hva så med barn? Bør de slippes fri på nettet? Småbarnsforeldre i dag vet at barn omgås digital teknologi nesten fra de blir født. Allerede i småskolen blir de fleste eksponert for digitale sosiale arenaer. Forskning på digital mobbing blant barn og unge har funnet at de som håndterer den typen vanskelige situasjoner dårligst, er de som har blitt skjermet mot det farlige nettet. Barn som får utfolde seg på nett, får ta risiko og antakelig tabbe seg ut noen ganger, utvikler det forsker Elisabeth Staksrud kaller håndteringskompetanse. De gjør seg erfaringer som er gode å ha når situasjoner blir vanskelige. Det er svært viktig at voksne er der, at både lærere og voksne hjemme tar sin rolle som veiledere for barna på alvor. Det er imidlertid ganske klart at å skjerme dem fra internett er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Senter for IKT i utdanningen har utarbeidet et forslag til IKT-plan i skolen, som er tatt i bruk av mange kommuner. Der anbefaler de å jobbe med disse temaene helt fra småskolen, så det blir etablert som grunnleggende kompetanse for den oppvoksende generasjon. Vi er nok mange voksne som kunne trenge litt voksenopplæring på dette området.

En samfunnsrelevant skole

Selv om mange digitale tjenester lanseres med en uttalt målsetning om å gjøre livet enklere for folk, er det liten tvil om at mye var enklere før. Mediebildet var enklere, med en rikskringkasting som ga oss dagens eneste nyhetsoppdatering i levende bilder og en presse hvor de fleste avisredaksjoner representerte kjente politiske ståsteder. Hvordan da forholde seg til nyhetsbildet i en tid hvor hver nyhetssak like gjerne kan være «fake» som sann, bilder kan manipuleres av amatører, og det hele spres gjennom sosiale medier som analyserer brukeren og filtrerer vekk det de vet hun ikke liker? Selv om personlige datamaskiner har tatt over som arbeidsverktøy på de fleste områder, er det utfordrende å bruke dem effektivt når de samme maskinene brukes til underholdning og distraksjon? Og hvordan kan man begrense sin egen bruk av sosiale medier når de du ønsker å sosialisere med, forventer å finne deg der?

Dette er høyst reelle problemstillinger for alle mennesker, ikke bare skoleelever. Nettopp derfor er det viktig å jobbe med disse utfordringene i skolen. Hvis ikke der, hvor da?

Hvis IKT i skolen ikke fantes

Tittelen på denne artikkelen parafraserer Nils Christies klassiske debattbok Hvis skolen ikke fantes fra 1971. Christie hadde nærlest den nye Mønsterplanen og kritiserte blant annet hvordan idealer og verdier som hadde blitt proklamert i de politiske grunnlagsdokumentene, hadde forsvunnet i arbeidet med å konkretisere planen.

En nylesing av Christie i dag viser at mye av det han så på som svakheter med skolen den gangen, fortsatt preger skolen. En del av spørsmålene har dessuten fått ny aktualitet i det digitale informasjonssamfunnet. «Det er ikke kunnskaper, men evne til å finne kunnskaper, det ropes etter», skriver Christie. «Det er ikke informasjonene i seg selv, ikke brokker av virkeligheten, men evnen til å arbeide med denne virkeligheten over en lengre periode, formulere problem, se helheter.» (s. 72) Dette som nok var et radikalt standpunkt for 45 år siden, er et budskap som i dag omfavnes av stadig flere. Evne til å søke kunnskap, til å løse problemer, til å samarbeide og til å lære. Det er dette som er skolens oppdrag: å forberede elevene på dagens og morgendagens samfunn. Det er det skolen bør handle om, og i det inngår digital kompetanse naturlig.

Det er vanskelig å gi ett klart svar på i hvilken grad digitale dingser hører hjemme i klasserommene. For at de skal gjøre nytte for seg og bidra til at skoledagen blir mer lærerik og tankeeggende, er det i det minste nødvendig at læreren har en forståelse for hva som er de digitale medienes styrker og hva som er brukernes svakheter i møte med mediene. Det som er helt klart, er at digital kompetanse må få stor plass i skolen. Digital kompetanse er et samlebegrep for en rekke komplekse og kritiske ferdigheter for arbeidslivet og samfunnslivet, og kan ikke overlates til privatundervisning.

Elever testes og måles, rangeres og klassifiseres. Systemene er ofte utarbeidet av statistikere og resultatene serveres som den ultimate sannheten om skolen. Den som hever stemmen mot tester, blir sagt å være mot resultater og ikke minst mot kunnskap om hva som skjer i skolen. Hvordan ble det sånn?

Jorunn Folkvord er allmennlærer og har undervist i Osloskolen i mer enn 15 år. Hun leder skole- og barnehagelaget i Rødt Oslo og er mangeårig tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.
Foto: Pixabay

Det har alltid vært ulike tester i skoler, men da de første PISA-resultatene (Programme for International Student Assessment) kom på begynnelsen av 2000-tallet, fikk testing en helt ny og sentral rolle i norsk utdanningspolitikk. Det viste seg at norske elever hadde resultater langt under forventet, og det ble erklært krise i det norske skolesystemet .

«PISA-undersøkelsene sendte et sjokk gjennom oss, forteller tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet. Norge deltok i PISA for første gang i 2000, og i følge Clemet visste vi lite om hvordan det stod til i skole-Norge før dette».¹

Ut fra Clemets uttalelse høres det ut som om PISA har vært en gyldig standard for å måle utdanningskvalitet gjennom mange år, men dette er ikke tilfellet. År 2000 var ikke bare året Norge deltok i PISA for første gang, det var også første gang PISA ble gjennomført i det hele tatt. Om PISA-undersøkelsene gir grunnlag for å sammenligne ulike lands utdanningssystemer og gir valid informasjon om kvaliteten på de enkelte landenes skoleverk er gjenstand for omfattende debatt og kritikerne er mange

Suppose the whole idea of being able to accurately rank such diverse education systems is «meaningless», «madness»?

Dette spørsmålet stiller journalisten William Stewart i Times Education Supplement i juni 2013², og Stewart er ikke den eneste som er skeptisk til PISA som internasjonal standard for utdanningskvalitet. I boka, PISA According to PISA: Does PISA Keep What It Promises, går uavhengige forskere fra flere land gjennom både metodebruk, innsamling av data og analysebruken. Forskerne er klare i sine konklusjoner om at det ikke er grunnlag for å bruke PISA som en målestokk for kvaliteten på ulike lands utdanningssystemer.³

Professor Yong Zhao, ved University of Kansas kommenterer at Shanghai har blitt utropt som utdanningsvinnere etter at elevene der skårte på topp i PISA i både matematikk, naturfag og lesing: « (…) selv om PISA var (…) korrekt gjennomført, ville den eneste utvetydige konklusjonen vært at 15-åringer i Shanghai fikk den høyeste skåren i matte, lesing og naturfag i 2009 og 2012».⁴

Hvor kommer PISA-undersøkelsene fra?

PISA er en internasjonal komparativ undersøkelse som tester 15-åringers kunnskaper i matematikk, naturfag og lesing. PISA drives av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), og da det ble startet opp i 1997 var målsettinga å gi et faktagrunnlag for å utvikle utdanningspolitikk – en utdanningspolitikk etter OECD sine idealer.

Det er ingen tvil om at PISA-resultatene både framstilles som og brukes som faktagrunnlag for utvikling av utdanningspolitikk, men det eneste grunnlaget for å si at PISA faktisk gir et korrekt og sammenlignbart faktagrunnlag er PISA selv. Dette har imidlertid ikke hindret politikere og byråkrater i OECD-landene å gå inn i en slags kollektiv PISA-tåke. Det finnes knapt et vestlig land som ikke ligger for lavt på skåringstabellene når de tar utgangspunkt i eget selvbilde, og siden de har akseptert at testresultater gir en riktig beskrivelse av utdanningssystemene, så er det fremskaffing av ytterligere testresultat som har blitt det eneste saliggjørende.

I Norge førte jakten på testresultater til innføring av nasjonale prøver våren 2004. Prøvene møtte stor motstand fra lærere og elever og de første gjennomføringsrundene ble utsatt for både boikott og sabotasje⁵. Et samlet storting lot seg imidlertid ikke rokke, og etter noen runder med prøving og feiling fikk prøvene etter hvert den formen de har i dag. Prøvene gjennomføres på 5., 8. og 9. trinn, det er prøver i de grunnleggende ferdighetene, lesing og regning og faget engelsk. Dette er flervalgsprøver som gjennomføres på datamaskiner.

Best i hva da?

Der PISA-resultatene rangerer hele lands utdanningssystemer, rangerer resultatene på nasjonale prøver Norges skoler, både på fylkesnivå, kommunenivå og på skolenivå. Nettopp denne rangeringa har det vært advart sterkt mot, blant annet fordi prøveresultatene ikke gir objektiv eller etterprøvbar informasjon om de enkelte skolenes kvalitet. Det er bred enighet om, og godt dokumentert at blant de aller viktigste faktorene som påvirker skoleelevers resultater, er foreldres utdannings- og yrkesbakgrunn. Det betyr at det er mer sannsynlig at resultatet på nasjonale prøver sier mer om den sosioøkonomiske bakgrunnen til elevene enn om kvaliteten på opplæringa som blir gitt.

Denne innsikten og kunnskapen hindrer ikke både små og store aviser å lage oppslag basert på tematikken «best på nasjonale prøver». Budstikka melder at Bærums 8. klassinger er landets beste, Gudbrandsdølen Dagningen melder at Vågå-elevene er de beste i Gudbrandsdalen, Finnmark Dagblad melder at elevene i Finnmark har best utvikling i resultatene og Helgelendingen melder at 8. klassingene i Hattfjelldal er blant landets beste, så nå blir det kake. Alle oppslag er fra november 2017.

Avisene henter sin informasjon fra Utdanningsdirektoratets nettsider, nærmere bestemt den delen som heter Skoleporten. Skoleporten presenteres som:

(…) et verktøy for vurdering av kvalitet i grunnopplæringen. Målet med Skoleporten er at skoler, skoleeiere, foresatte, elever og andre interesserte skal få tilgang til relevante og pålitelige nøkkeltall for grunnopplæringen.⁶

Beskjeden er klar og entydig: Informasjonen vi får fra Skoleporten, er relevant og pålitelig Det er også denne beskjeden som har nådd landets avisredaksjoner.

Resultater – ikke læring – blir fokus

I rettferdighetens navn skal det sies at Skoleporten har innhold utover prøveresultater. Her finner man resultater fra elevundersøkelsen, standpunktkarakterer og oversikt over antall elever pr. skole, antall lærertimer, og en hel del andre tall. Det er også noen tall man ikke finner. Det finnes for eksempel ingen oversikt over hvor mange elever det er i hver klasse.

Nå viser det seg at det er ikke standpunktkarakterene i musikk eller samfunnsfag som blir slått opp eller vektlagt. Det er resultatene på nasjonale prøver som er gangbar mynt, og det er disse resultatene som brukes som indikatorer i kommuners budsjettdokumenter og i strategiske planer for enkeltskolene i for eksempel Oslo. Gode resultater på nasjonale prøver = god skole, det er dette budskapet som når elever, lærere, foreldre og politikere. Og selv om vi veit at dette ikke er sannheten, er det dette inntrykket som fester seg, og det sitter godt.

Akkurat som avisene lager oppslag med utgangspunkt i «best på nasjonale prøver», lager de også oppslagene som baserer seg på «dårligst på nasjonale prøver». Her får fylker og kommuner sine pass påskrevet, og i noen tilfeller også enkeltskoler. Resultatene på nasjonale prøver har fått status som det som skiller gode og dårlige skoler.

Nasjonale prøver har fått samme funksjon i Norge som PISA har internasjonalt, det bidrar til å rangere skoler på samme måte som PISA rangerer land. Den naturlige følgen av dette er at det blir lagt mer vekt på å forberede elevene på prøvene, øve på prøvene og å frita elever som kan bidra til «å dra ned snittet».

Look to Oslo – og bli skremt!

I Oslo har det vært flere avsløringer av til dels massiv øving på prøver, og det er sådd tvil om grunnlaget for å frita elever. Oslo kommune er også den kommunen som har pålagt skolene sine flest prøver. I tillegg til de nasjonale prøvene er det flere andre standardiserte tester, både statlige kartleggingsprøver og egne Osloprøver. De standardiserte testene kommer i tillegg til skolenes egne tester og sentralgitte eksamener. Oslo kommune har sitt eget nettsted minosloskole.no, hvor hver enkelt skoles resultater er offentliggjort og visualisert med grafer.

I 2013 avslørte VG hemmelige rektorkontrakter i Oslo som blant annet viste at rektorene ble gitt poeng etter en lang rekke mål, blant annet elevenes resultater og andelen elever som hadde spesialundervisning⁷. Det er ikke tvil om at Oslo er den kommunen i Norge som har gått lengst i å løfte fram testresultater på enkeltprøver som målet på kvalitet i skolen og som også skaffer seg flest resultater gjennom prøver, øving på prøver og repetisjon av prøver.

Jeg har selv vært med på å bli pålagt å gi nasjonale prøver om igjen til 5. klassinger etter tre måneder – vi fikk beskjed om at det var den eneste måten vi kunne se om elevene hadde hatt faglig fremgang. Beskjeden var med andre ord at nasjonale prøver er det eneste akseptable målet på om elevene har utvikling. På teamet vårt hadde vi til sammen mer enn 30 år med undervisningserfaring, men plutselig kunne vi ikke tiltros oppgaven med å avgjøre om elevene våre hadde faglig framgang.

Kan det telles, så teller det

Clemet sa at før PISA visste vi ikke mye om hvordan det stod til. Vi hadde ikke resultater, så da visste vi ingenting. Nå har vi resultater – nå vet vi alt som er verdt å vite, for vi har bestemt at det er dette som er verdt å vite. Det er en ganske fiffig sirkelargumentasjon.

Utvalgte, snevre standardiserte tester har fått stillingen som det viktigste målet på kvalitet på ulike nivåer i utdanningssystemet. Siden standardiserte tester er den beste måten å måle kvaliteten på skoler og skolesystem, er det skolene med det beste testresultatet som er best. Som en følge av dette er det viktig å jobbe for å få best mulig testresultat. Den skolen som får best testresultat i neste runde, viser at den er god til det som teller, nemlig å få gode testresultater. Dette igjen viser at det er mulig for alle skoler å bli best bare de jobber hardt med det som viser at en skole er en god skole, altså testresultater. Og sånn går det rundt og rundt, og flere og flere skoler lokkes inn i onde spiraler hvor det brukes stadig mer ressurser til testforberedende arbeid og stadig mindre ressurser på læringsarbeid. Fag som ikke står på testlista, vil være ekstra utsatt. I et system som dette teller bare det som kan telles og testes.

Det er fristende å bruke mye plass på å forklare hva den monomane troen på tester har gjort med de offentlige skolene i USA hvor de har kommer mye lengre enn her hjemme, men det krever en egen artikkel å gå i dybden på det feltet. Heldigvis finnes det mye tilgjengelig litteratur for den som vil vite mer om hvordan resultatene på standardiserte tester brukes til alt fra å si opp lærere og skoleledere, fastsette lærerlønninger, stenge skoler, privatisere skoler, snevre inn pensum til bare grunnleggende ferdigheter gjenstår og selvsagt til å svekke fagforeningenes posisjon.

Et greit sted å starte er Diane Ravitch sin bok The Reign of Error: The Hoax of the Privatization Movement. Gjennom tydelig tematiserte kapitler viser hun hvordan det offentlige amerikanske skolesystemet har vært utsatt for en systematisk undergraving fra innføringa av «No child left behind»-politikken under George W. Bush, og hvordan det ble videreført og forverret med «Race to the top»-programmet som ble innført av Obama-administrasjonen.

La oss måle hva lærerne bidrar med

I The Reign of Error viser Ravitch blant annet hvordan statistisk metode brukes for å rangere lærere. Det besnærende med denne metoden er at den ikke bare tar utgangspunkt i testresultatene, den ser på elevenes forbedring fra år til år på de ulike testene. med andre ord blir ikke skolene med de beste resultatene regnet for å være de beste, men skolene som bidrar til at elevene deres har høyest framgang. Mange har latt seg forføre av ideen om at man ikke måler elevenes resultater, men framgangen de har. Dette gjør det nemlig mulig for skoler med elever med et dårlig sosioøkonomisk utgangspunkt å «vinne konkurransen». Jeg kjente selv hvordan jeg ble ganske glad da min egen gamle ungdomsskole seilte opp forbi de testvinnende vestkantskolene på en lignende rangering av skoler i Oslo utført i 2013⁸. Lokalpatrioten i meg jubla, men læreren i meg gråt, for det er ingen grunn til å stole på disse analysene.

De statiske metodene som brukes, er basert på en modell utviklet av statistikeren William Sanders, som opprinnelig jobbet med å analysere jordbruks- og produksjonsbedrifter. Han mente at hvis man fulgte elevers resultater fra år til år kunne man lage en statistisk modell som, hvis den tok hensyn til nok faktorer, kunne vise hva den enkelte læreren bidro med til elevens læring.

På engelsk blir dette kalt «value added analysis», og flere andre har fulgt i Sanders’ fotspor og videreutviklet modeller for å fastslå hvilken forskjell den enkelte lærere gjør for den enkelte elev. I USA brukes dette nå til å vurdere kvaliteten på lærere, eller som utdanningsetaten i New York City formulerer det: «Teachers rated ineffective on student performance based on objective assessments must be rated ineffective overall.»⁹ I flere delstater i USA er gjentagende dårlige testresultater oppsigelsesgrunn. Det er lett å tenke seg hvor mange lærere som er interessert i å jobbe med de svakeste elevene under denne typen vilkår.

Får kommunen valuta for pengene?

I Norge kalles denne typen statistiske modeller for skolebidragsindikatorer, og de brukes ikke til å rangere lærere, men de brukes i et visst omfang til å analysere skoler. Resultatet av slike analyser kan selvsagt brukes til å rangere skoler, men Kommunerevisjonen i Oslo kommune er såpass hyggelig at den opererer med alfabetiske lister når den bruker skolebidragsindikatorer til å si noe om hvor effektive Oslos grunnskoler er (Rapport 17/2017: Lærertimer og læringsutbytte i grunnskolen).

Kommunerevisjonen bruker riktignok ikke bare resultater på nasjonale prøver som indikator. For å vurdere læringsutbyttet på ungdomstrinnet bruker de resultatene på skriftlig eksamen i norsk, matte og engelsk. Når kommunerevisjonen begrunner hvorfor de har valgt å gjøre denne undersøkelsen, viser de blant annet til at bevilgningene til grunnskolen i Oslo utgjorde 14 % bykassens driftsbudsjett i 2017. Når man bruker så mye penger, er det jo naturlig at man vil ha valuta for pengene, og derfor har kommunerevisjonen undersøkt

(…) hvilket læringsutbytte den enkelte skole ga elevene i lesing, skriving og i basisfagene, sett i forhold til de lærertimene skolene hadde satt inn i den ordinære undervisningen.

Kommunerevisjonen gjør det klart at de vil finne et uttrykk for hvor effektive skolen er, og utdyper sitt syn på effektivitet:

Effektivitet er forholdet mellom faktisk produktivitet og en norm for best mulig produktivitet gitt de begrensningene en virksomhet driver innenfor.

Her synes jeg det passer å minne om at det er barn og ungdom og deres skolegang som er gjenstand for undersøkelsen, for teksten kan fort få folk til å tro at det handlet om industriell produksjon.

Statistikerne gjetter med to desimaler

Det er ikke mulig å gå inn på detaljene i den statistiske metoden som brukes, både av plasshensyn og fordi denne artikkelforfatteren ikke har den nødvendige kompetansen. Det jeg imidlertid har er kunnskap om, er innsatsfaktoren som her omtales som lærertimer. I rapporten står det klart og entydig at «analysens korrekthet er avhengig av at skolenes rapportering av lærertimer til GSI er korrekt» (GSI står for Grunnskolenes Informasjonssystem). Men uansett hvor korrekt skolene rapporterer til GSI, rapporterer de ikke de tallene som denne analysen er avhengig av, i tillegg ser analysen bort fra viktige faktorer. La oss se nøyere på de tre alvorligste feilene:

1) Skolene rapporterer lærertimer på hovedtrinn (1.–4., 5.–7., 8.–10.), ikke på enkelttrinn. Her må altså statistikerne anta hvordan timene fordeles mellom trinn.

2) Analysen ser bort lærertimer som er satt av til spesialundervisning, dermed forutsetter de at disse timene faktisk dekker behovet for spesialundervisning gjennom skoleåret. Skoler som har elever med stort behov for spesialundervisning, må ofte omdisponere timer i løpet av skoleåret, og dette blir ikke rerapportert i GSI.

3) Analysen forutsetter at timer dedikert til særskilt språkopplæring brukes utelukkende til dette, og på mer eller mindre samme måte på de ulike skolene. Dette er en feilaktig slutning. Det er dessverre ingen måte å si hvordan disse timene brukes for det er ikke undersøkt, men min erfaring tilsier at det brukes til så forskjellige ting som delingstimer i matematikk og bemanning av skolebiblioteket.

Det finnes null grunnlag for å si noe sikkert om effektiviteten til disse skolene målt i hvor mye faglig framgang man får for hver lærertime. Og her minner jeg også om at vi ikke har gått inn på om de nasjonale prøvene og eksamenskarakterene faktisk er et rimelig uttrykk for faglig utvikling.

Alle disse svakhetene forhindrer ikke at resultatene blir lagt fram med to desimalers nøyaktighet. Den mest effektive skolen i hvert skoleslag har verdien 1,00, deretter rangeres de andre nedover. Kommunerevisjonen er svært fornøyd med eget arbeid og sier som en del av sin konklusjon:

Det er god grunn til å spørre hva skoler med høyere beregnet effektivitet har gjort for å lykkes i å gi et bedre læringsutbytte av lærertimene.

Jeg mener det er grunn til å spørre om når dette målehysteriet skal stoppe. Kommunerevisjonens rapport er ennå ikke behandlet av politikerne i Oslo, men det er all mulig grunn til å tro at de vil følge opp kontrollutvalgets anbefaling om «å bruke rapportens funn aktivt i det videre forbedringsarbeidet». Den eneste informasjonen i rapporten som er lett forståelig er at vi kan lese ut av tabellen hvilken skole som regnes som best og hvilken som regnes som dårligst. Det er imidlertid komplett umulig å forstå på hvilket grunnlag denne vurderinga er gjort. De som mener dette er riktige og nødvendige resultater, må begrunne konkret hva dette skal brukes til. Hva er nytteverdien?

Nyttig for noen – katastrofe for andre

Når kritikere som Diane Ravitch viser fram utviklingen i USA og maner til kamp for å redde det offentlige skolesystemet fra rasering og privatisering, er det med utgangspunkt i at utdanning er et viktig fellesgode for samfunnet og at det bidrar til positiv utvikling for alle. Et utdanningssystem som sikrer kritisk tenkende, kreative og engasjerte borgere, vil bidra til å skape et godt samfunn, og derfor er det fornuftig at fellesskapet finansierer og styrer dette utdanningssystemet i fellesskap. Hvis vi ser på behovene i det kapitalistiske systemet, er det imidlertid ikke åpenbart at dette er en like fornuftig løsning.

La meg være klar på at jeg ikke mener det finnes en verdensomspennende konspirasjon for å undergrave de offentlige utdanningssystemene, men det er ikke tvil om at kapitalen har fått blod på tann når det gjelder det enorme markedet som utdanning representerer. En kapitalisme med et stadig behov for ekspansjon nøyer seg ikke med å ta over telekommunikasjon, kollektivtransport og helsetjenester fra offentlig sektor – den tar gjerne over utdanning også.

En åpenbar fordel ved utdanning, er at det er en solid investering, ikke minst fordi finansieringa kommer fra felleskassene, fra skatteinntektene. På samme måte som velferdsprofitører i Norge gjør seg rike på skattepenger som skulle gått til barnehagebarn, gjør utdanningsprofitører i USA seg rike på penger som skulle gått til skoleelever.

På sikt vil selvsagt ikke fellesskapet fortsatte å kaste milliarder etter selskap som leverer dårlige utdanning og putter pengene i egen lomme, men om ikke felleskapet betaler, vil mange foreldre være mer enn villige til å betale for god utdanning for sine barn.

For samfunnsutviklinga vil dette selvsagt være katastrofalt. Ravitch har all mulig grunn til å dra i alle alarmklokker som er tilgjengelig. Imidlertid må vi ikke tro at dette er en kamp hvor det beste argumentet vinner. Storkapitalen er allerede inne på det andre laget, og de sparer ikke på investeringene. Private stiftelser som Gates foundation, m.fl. bruker sine millioner av dollar på å finansiere lobbyister og frontorganisasjoner som jobber for destabilisering og privatisering av det amerikanske skolesystemet. I tillegg investerer de i ulike egne prosjekter som har den samme effekten. Akkurat hvor store summer det er snakk om, er vanskelig å si, for pengene går mange veier, men at Gates Foundation har brukt flere milliarder dollar siden 2000 er helt sikkert. ¹⁰

Situasjonen i Norge er ikke på langt nær så alvorlig, men det er ingen grunn til å slappe av. De nasjonale prøvene har erobret posisjonen som det eneste gyldige målet på kvalitet i skolen, elevene er redusert til humankapital og målet for det hele er økt konkurranseevne – og aller helst en plassering i topp på PISA-rangeringene.

Nevnte jeg at det er OECD som drifter PISA-undersøkelsene, at OECD ser på PISA som et internasjonalt styringsredskap? Men jeg nevnte ikke at verdens største aktør på det som etter hvert må kalles det globale utdanningsmarkedet, Pearsons Inc, siden 2015 har store deler av det faglige ansvaret for utvikling av PISA-testene¹¹. Tidligere har det vært internasjonale fagmiljøer som har hatt denne oppgaven, men det er tydeligvis mer effektivt med Pearson. Noe av det Pearson er virkelig store på er nemlig utvikling og salg av undervisningsmateriell og undervisningsopplegg som skal sette elever i stand til å gjøre det bra på nettopp standardiserte tester. Dermed lager Pearson nå både testene som får alle til å rope krise, óg hjelpemidlene som skal redde de ulike landene ut av krisa. Kom ikke her og si at det kapitalistiske systemet ikke fungerer.

Sluttnoter

1. https://www.nrk.no/norge/–pisa-ble-et-sjokk-for-norge-1.7413860
2. Sitert i The Reign of Error av Diane Ravitch, Knopf, New York, 2013
3. ”Who is afraid of the Big Bad Dragon” av Yong Zhao, Jossey-Bass, 2014
4. ”Who is afraid of the Big Bad Dragon” av Yong Zhao, Jossey-Bass, 2014
5. https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonale_pr%C3%B8ver
6. https://skoleporten.udir.no/
7. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/oslo-rektorer-beloennes-for-elevresultater/a/10107214/
8. http://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/er-det-forskjeller-i-skolers-og-kommuners-bidrag-til-elevenes-laering-i-grunnskolen
9. https://www.washingtonpost.com/blogs/answer-sheet/post/nyc-releases-teachers-value-added-scores–unfortunately/2012/02/24/gIQAtbVXYR_blog.html?utm_term=.601c34240c2e
10. https://www.dissentmagazine.org/article/got-dough-how-billionaires-rule-our-schools
11. https://www.utdanningsnytt.no/magasin/2016/januar/milliardselskapet-pearson-pa-vei-mot-pisa/

Debatten om hvordan skolen skal være er ikke ny. Her er et lite utdrag fra debatten om et av de store temaene for 100 år siden: retten til fysisk avstraffelse. Fernanda Nissen var kvinnesaksforkjemper, sosialist og medlem i Arbeiderpartiet. Hun er kanskje mest kjent for sin rolle under fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, men var også valgt inn i Christiania skolestyre fra 1908 og bystyret fra 1910. Om kirkesanger Lystrup har vi ingen informasjon. Begge avisutklippene er hentet fra Nasjonalbibliotekets utmerkede søkefunksjon på www.nb.no

Stian Bragtvedt er Redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Bernd Hutschenreuthe

Social-Demokraten 12. februar 1913 

Grønland kvinnesagsforening holdt i går aftes et møte om prylestraffen i folkeskolene i Kjølberggata 23. Fru Fernanda Nissen holdt innledningsforedraget. 

Hun fortalte hvordan riset opp gjennom tidene har vært ansett for å være et av de viktigste undervisnings- og oppdragelsesmiddel og at det inntil for få år siden hørte til dagens kost ved skolene. Taleren utviklet nærmere hvordan pryl virker slik på barna at de blir enda mer trassige eller sky enn de allerede er, og at pryl i skolen er helt forfeilet. Hva folkeskolen i Kristiania angår, hadde hun det inntrykk at lærerpersonalet som helhet nu nødig brukte riset i skolen, da det at en lærer eller lærerinde må gripe til dette middel ovenfor en elev nærmest blir oppfattet som at vedkommende ikke er sin oppgave voksen. Dog findes det dessverre en del unntagelser, men når elevantallet i de nu overfylte klasser minskes og kun formiddagsundervisning indføres samt denne gjøres interessant og let anskuelig for barnene, vil prylestraffen i skolen ganske visst bortfalle. Inntil det skjer, burde i allefall foreldrene kræve, at de gjøres kjent med når deres barn har fått pryl på skolen. Fruen fortalte forøvrig en hel del fra sitt arbeide i skolen og fremholdt hvilke plikter det foreldrevalgte tilsyn har til å ha stadig øye til skole og barn, og ha et godt forhold til hjemmene. Størstedelen av de ulykkelige hjem skyldes fattigdom og fortvilede samfundsforhold og der må en gjennomgripende forandring til for å få bedret samfundet slik at alle barn kan vokse og utvikle seg under gode betingelser og ha en lykkelig barndom, som ethvert barn kunne ha krav på. (..) I det vellykkede møte deltok 60 a 80 kvinner og menn. 

Drammens Tidende 6. juni 1914

Pryl for uskikkelige gutter

Bør gjeninnføres i skolen, hevdet kirkesanger Lystrup på Akershus amts årslærermøte forleden dag. Erfaringen hadde vist at det var en stor feil at man i sin tid berøvet lærerstanden straffemyndigheten. Disiplinen i skolen, har lidt skade ved at lærerne er avskåret fra å bruke korporlig straff der. Det er nu overmåte vanskelig for læreren at opprettholde disiplinen overfor de dårlige elementer, og råskap, selvgodhet og ukristelighet brer om seg i en foruroligende grad. 

For den som ønsker å lese mer om konteksten debatten om prylestraffen var en del av, har Bente Halland skrevet en hovedoppgave om bruken av fysisk straff mot barn. Den finnes enklest ved å google tittelen «Avskaffelse av fysisk straff av barn i Norge 1889–1936”.

Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kinas gjeld ble firedoblet fra 2007 til 2015.

Dette dramatiske bildet av en verden i rask forandring er ett av flere eksempler som David Harvey tar for seg i sin nyeste bok. Han presenterer og drøfter kritisk de redskapene som Karl Marx ga oss for 135-170 år siden, og han prøver å videreutvikle dem. Kan de hjelpe oss til å forstå verden i 2018? Hva kan forklare det som skjer med Kina, og hva blir konsekvensene?

Av Torstein Dahle, siviløkonom og bystyrerepresentant i Bergen for Rødt.

Foto: davidharvey.org

Jeg er helt sikker på at Karl Marx hadde blitt rasende hvis han hadde visst at folk utga brevene hans i bokform i dag – som grunnlag for spissfindig diskusjon om hva Marx egentlig mente. Selv syntes han aldri at det han skrev, ble godt nok. Han samlet stoff og skrev notater, samlet enda mer stoff og skrev enda flere notater. Uferdige, foreløpige versjoner. Omsider ble Bok 1 av Kapitalen bra nok til at han fant den brukbar for utgivelse i 1867. I forordet varslet han at det ville komme en Bok 2 der han skulle behandle kapitalens sirkulasjonsprosess. Så skulle Bok 3 ta for seg de ­forskjellige formene som kapitalen tar, og hvordan kapitalisten som eier bedriften der merverdien skapes, må dele merverdien med andre kapitalister som tar «sin del» som godtgjørelse for at de driver med utleie, utlån, varehandel mm. Og til slutt skulle han i Bok 4 ta for seg teoriens historie.

Men det ble aldri godt nok for ham. Hans gode venn og støtte, Friederich Engels, forsto fullt ut hvor viktig arbeidet til Marx var. Han var fortvilt da han etter at Marx var død, oppdaget hvor uferdige Bok 2 og Bok 3 var. Det antas at Marx rett og slett ikke våget å fortelle Engels om tingenes tilstand, og det var via datteren til Marx, Eleanor, at Engels fikk overbrakt Marx’ ønske om at Engels skulle redigere Bok 2 og 3 så de kunne utgis.¹ Så der satt Engels, med hauger av notater, en del ferdige biter og mye halvferdig stoff, vesentlig mer av Bok 2 enn av Bok 3. Til deres felles venn August Bebel skrev Engels fem måneder etter at Marx døde at «…hadde jeg visst, så skulle jeg ha plaget ham natt og dag helt til alt sammen var ferdig og trykt. Og det visste Marx bedre enn noen andre».²

Nettopp fordi Marx var en epokegjørende, revolusjonær vitenskapsmann, er det selvsagt viktig å få del i den innsikten han utviklet. Sånn sett er det forståelig at mange i ettertid har vært opptatt av å analysere det materialet han etterlot seg – helt ned til de brevene han skrev. Men først og fremst er det vår oppgave i dag å bruke Marx sin innsats til å få bedre forståelse for det samfunnet vi lever i nå – og de enorme utfordringene som den internasjonale kapitalismen anno 2018 stiller oss overfor. Enkelte spesialistdebatter om små detaljer framstår da som mindre vesentlige. Utfordringen er å bruke Marx sine arbeider som en viktig kilde til å forstå grunnleggende sammenhenger i menneskesamfunnets utvikling, og spesielt til å forstå hvordan kapitalismen egentlig fungerer – bak den overflaten vi ser daglig.

En av dem som virkelig har gjort en stor innsats for å gjøre Marx tilgjengelig på en forståelig og interessant måte for mange, er David Harvey, 82 år gammel professor ved City University of New York. Hans mange foredrag om Kapitalen er berømte. Gå gjerne inn på hans nettside, http://davidharvey.org, og bli inspirert!

I sin nyeste bok Marx, Capital and the Madness of Economic Reason³ påpeker Harvey at selv om Marx’ analyser selvsagt er tidfestet i en viss forstand, så er de enda mer relevante nå enn de var da han skrev dem. Da Marx levde, var kapitalismen det dominerende økonomiske systemet i en ganske liten del av verden, mens den i dag omfatter hele jordkloden og har dramatiske effekter og resultater.⁴ Harvey tar konsekvensen av dette ved å bruke sine kunnskaper om Marx til å levere innsiktsfulle og oppsiktsvekkende analyser av verdensøkonomien anno 2018, blant annet av hvordan og hvorfor Kina stormer fram, og hvilke enorme økonomiske utfordringer Kina og dermed hele verden står overfor. Dette er noe av det som gjør den siste boken hans svært leseverdig. Den kom i høst, og på 210 sider som er imponerende lettleste, klarer han å formidle hovedtrekkene i Marx’ analyse av kapitalen og dens bevegelseslover. Han er særlig opptatt av Bok 2 og deler av Bok 3 av Kapitalen, og sånn sett passer det veldig bra nå når Bok 2 av Kapitalen nettopp er utkommet på norsk. Dessuten kopler han seg stadig opp mot dagens økonomiske virkelighet, med de nær 20 sidene om Kinas økonomiske utfordringer som høydepunktet etter mitt syn.

I Bok 2 utvider Marx perspektivet på Kapitalen fra å ha søkelyset hovedsakelig på produksjon og verdiskaping og utbytting i bedriftene, til å studere kapitalens kretsløp, først og fremst sirkulasjonsprosessen. Han ser på hvordan de produserte varene bare bringer deler av kapitalen over i pengeform igjen når varene selges. Det er nemlig stor forskjell på den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe arbeidskraft og råvarer, som i sin helhet forbrukes gjennom årets produksjon av varer, og den delen av kapitalen som er brukt til å kjøpe maskiner og bygninger, der store deler forblir bundet i årevis.

Noe av kapitalen kommer tidlig over i penge­form igjen, mens det for andre deler kan ta veldig lang tid. I noen faser trengs det å låne kontanter, og i andre faser er det overflod av kontanter. Slik blir utviklingen av et bank- og kredittvesen knyttet til det kretsløpet som kapitalen gjennomgår fra penger til kjøp av arbeidskraft, råvarer, maskiner og bygninger, til merverdiskaping i produksjonsprosessen, til realisering av merverdi og overgang til pengeform igjen når varene selges til kunder.

Bank- og kredittvesenet fungerer på mange måter som «smøring» i dette kretsløpet, slik at det ikke stopper opp i faser med mangel på penger, og omvendt at kapitalen ikke blir liggende død i faser med overflod av penger. Etter hvert vil bank- og kredittvesenet begynne å leve sitt eget liv, og det er et helt sentralt tema i vår tids kapitalisme.

I Bok 2 går Marx nærmere inn på at noe av vareproduksjonen retter seg mot vanlige forbrukere, mens andre deler av vareproduksjonen retter seg mot andre bedrifter og deres behov for innsatsfaktorer. Bedriftenes etterspørsel svinger veldig mye mer enn forbrukernes etterspørsel, noe som i seg selv kan føre til store problemer, jfr. den sterkt svingende aktiviteten i olje- og gassektoren i Norge.

Det er disse temaene i Bok 2 som David Harvey i særlig grad er opptatt av i analysen av vår tids kapitalisme. De utvikles videre i Bok 3, som han også ofte henviser til. Og det er i Harveys bruk av Bok 2 og Bok 3 at det virkelig ligger krutt. Spesielt vellykket synes jeg dette er når han anvender det på Kinas utvikling.

Harvey trekker fram noen virkelig oppsiktsvekkende tall som viser hvilken vanvittig, lånefinansiert investeringsboom Kina har gjennomgått de senere årene. Mellom 2011 og 2013 – i løpet av to år – brukte Kina 6 500 millioner tonn sement. Han sammenligner dette med at USA forbrukte 4 500 millioner tonn sement mellom 1900 og 1999. På to år brukte altså Kina 45 prosent mer sement enn det USA gjorde på 100 år. Kina har de senere årene stått for mer enn halvparten av verdens produksjon og forbruk av stål. Kinas forbruk av verdens viktigste mineraler har ligget på minst 50 prosent – for noen mineraler 60–70 prosent – av verdensforbruket.⁵

Denne kolossale satsingen er i alt vesentlig lånefinansiert. Kinas gjeld ble firedoblet mellom 2007 og 2015. I 2016 utgjorde den formelle gjelden 250 prosent av bruttonasjonalproduktet, hvorav mer enn to tredjedeler var bedriftsgjeld. En viktig forskjell fra mange andre land er at denne gjelden i alt vesentlig er innenlands gjeld i kinesisk valuta.

Harvey mener at Kinas helt vanvittige satsing er en avgjørende forklaring på at den globale kapitalismen ikke fikk vesentlig større problemer etter den verdensomfattende krisen 2007–2008. Han mener at en viktig årsak til denne kinesiske satsingen var at Kinas eksport falt med 30 prosent i 2008, og at resultatet var så stor arbeidsløshet at det ble oppfattet som sosialt og politisk truende for regimet. Jeg tror han har rett i at dette var forhold som var viktige årsaker til den voldsomme satsingen. Men jeg tror vel også at det vanlige, systembetingede behovet for å styrke egen makt og konkurranseposisjon både nasjonalt og internasjonalt var viktig.

Kinas politikk ser ut som oppblåsing av en kolossal boble. Hvordan fungerer det? Harvey viser til den behandlingen Marx har i Bok 3 av Kapitalen av det Marx kaller «fiktiv kapital». Det er behandlet i Bok 3. Kapittel 25 er kalt «Kreditt og fiktiv kapital», men den beste behandlingen er i grunnen i kapittel 29 «Bankkapitalens bestanddeler». Slik jeg leser Bok 3 , tar Marx opp dette fenomenet som et av de motvirkende tiltakene mot profittratens fallende tendens. Det er noe som de største kapitalistene tyr til når profittraten er kommet så lavt at den gir langsommere vekst i kapitalen enn det man kan oppnå ved å satse på aksjer, andre finansplasseringer, eiendomsspekulasjon, oppkjøp og slakting av bedrifter og andre tiltak som liksom kan se ut til å gi vekst i kapitalen. I virkeligheten er det tiltak som innebærer en avsporing ut i «satsing» som ikke innebærer at det skapes merverdi. Omfattende lånefinansiering er et typisk kjennetegn for denne type tiltak. Lånefinansiering for å få en kunstig rask ekspansjon av merverdiproduserende virksomhet kan også komme i kategorien «fiktiv kapital».

La oss ta et hjemlig eksempel: De siste årenes salg av barnehagekjeder med kolossale gevinster. Dels er de enorme salgssummene en effekt av at barnehagene har tjent penger. Men dels er salgssummene også blitt så høye fordi det forventes at barnehagene skal tjene penger i årene som kommer. Kjøperen beregner den såkalte «nåverdien» av framtidige kontantoverskudd fra driften av barnehagene, og betaler for den. Eller for å ta det mer presist: Barnehagene driver produksjon av barnehagetjenester for salg og betaling. De driver vareproduksjon i marxistisk forstand. De ansatte skaper verdier som selges i markedet. De skaper merverdi, som er grunnlaget for profitt. Gjennom flere års drift er det akkumulert merverdi slik at det etter hvert er blitt til en betydelig kapital. Men salgssummen for at en annen kapitalist skal overta eiendomsretten til denne merverdiproduserende virksomheten, settes altså vesentlig høyere enn den kapitalen som allerede er ­akkumulert.

Hvis kjøperen f.eks. betaler 50 mill. kroner ekstra på grunn av forventet profitt fra framtidig drift, vil kjøperen oppfatte det som at 50 mill. kroner av den framtidige profitten ikke er profitt, siden han selv har kjøpt og betalt den. Han vil betrakte 50 mill. kroner som tilbakebetaling av den ekstraprisen han har betalt, ikke som profitt.

Over hele verden foretas det et stort antall bedriftsoppkjøp, som betales med høye priser, fordi man regner inn nåverdien av framtidige profitter og betaler for den nåverdien. Svært ofte er kjøpesummene lånefinansiert. En offensiv kapitalist som skal hevde seg mot sine konkurrenter, låner svære beløp og blir stor og tilsynelatende sterk nå han kjøper seg opp. Flyselskapet Norwegian er et typisk eksempel. Det har kolossale framtidige låneforpliktelser, som det har påtatt seg for å kunne bygge seg raskt opp internasjonalt. Det må altså ha spesielt stor profitt for å kunne betale renter og avdrag på lån. Framtidige profitter er bundet opp mot låneforpliktelsene – kanskje mer enn selskapet kan tåle. Selv om profitten blir høy, kan selskapet gå konkurs på grunn av den svære lånebyrden.

Harvey drøfter det ekstreme investeringsnivået i Kina i dette perspektivet. Kina må ha en enorm framtidig verdiskaping for at de svære lånene skal kunne betjenes.

Harvey peker også på hvordan store deler av arbeiderklassen i verden er nedsunket i personlig gjeld. Det binder opp kampkraften. Hvis man er nødt til å tjene penger for å betale avdrag og renter på store lån, er det ikke så lett å gå til streik eller bruke mye tid på opposisjonell virksomhet.

Harvey har utvilsomt rett i at de senere årenes helt ekstreme oppblåsing av fiktiv kapital er blitt en svær trussel og driver både arbeidsfolk, kapitalister og stater til å ta beslutninger som er stikk i strid med det de burde gjøre ut fra langsiktige hensyn til mennesker og natur. Men slik han uttrykker seg f.eks. på side 80, kan det se ut som at han mener at dette nå er en viktigere kraft enn profittjakt når det gjelder å drive kapitalismen framover.

Her klarer jeg ikke å følge ham. Det som er på det rene, er at Harvey ikke legger avgjørende vekt på profittratens fallende tendens som en grunnleggende drivkraft som leder kapitalismen inn i situasjoner der ulike utløsende faktorer kan føre til kriser. På dette punktet er han på kollisjonskurs med en annen marxist: Michael Roberts. I likhet med Harvey er også Roberts en som gjør en fremragende innsats for å anvende Marx’ avdekking av kapitalismens grunnleggende sammenhenger på analyser av vår tids utfordringer. Roberts legger stor vekt på profittratens fallende tendens som en drivkraft som stadig tvinger kapitalistene til handlinger for å iverksette motvirkende tiltak, der satsingen på fiktiv kapital kanskje er det viktigste.

Debatten mellom Harvey og Roberts er interessant, lærerik og viktig.⁶ Den utvikler seg raskt, og den kan følges på Michael Roberts Blog.

Til slutt må jeg kommentere noen merkelige synspunkter som Harvey utvikler, og som han legger stor vekt på. Under tittelen «Anti-Value: The Theory of Devaluation» bruker Harvey kapittel 4 i boken til å utvikle sitt begrep «anti-verdi». Dette begrepet bruker han også mange andre steder i boken. Etter mitt syn er dette «anti-verdi»-begrepet nonsens, og jeg mener at slik han bruker det, er han langt ute og padler. Det er helt uforståelig.

På side 73 skriver Harvey «Value in Marx exists only in relation to anti-value». Han trekker så en parallell til fysikkens begreper «materie» og «anti-materie». Men meg bekjent finnes ikke begrepet «anti-verdi» hos Marx. Harvey har tydeligvis bygd begrepet sitt på Marx’ begrep «Gegenwert», som Marx bruker i Grundrisse. I den engelske utgaven av Grundrisse er det oversatt med «counter-value». På norsk ville vi si motverdi. Men det er ikke anti-noesomhelst. Det betyr tvert imot «tilsvarende verdi». Slå opp i Språkrådets ordbøker på ordet «valuta», så finner du at en av betydningene av «valuta» er «motverdi, vederlag, få valuta for pengene». Å oversette dette med «anti-verdi» er helt meningsløst og sterkt misvisende.

Men dessverre er ikke dette bare en oversettelsestabbe. Det får store konsekvenser for Harveys tolkning av Marx’ utlegning om kapitalens kretsløp. Harvey ser det slik at den verdien som skapes i produksjonsprosessen, bare er en potensiell verdi inntil den blir realisert. Hvis det ikke er etterspørsel i markedet, er varen verdiløs. Den nulles ut av anti-verdi inntil den blir realisert. Dermed mener Harvey at det blir meningsløst å si at det bare er i produksjonen at verdien skapes, for det er realiseringen som avgjør om varen har noen verdi. Uten realisering – ingen verdi. Og det er jo sant. Så kan vi føre resonnementet videre: Uten et fungerende banksystem, vil kapitalens kretsløp bryte sammen. Det så vi under den såkalte «finanskrisen». Mange varer ble uselgelige da kredittene tørket inn. Så da er det ikke bare gjennom produksjon og realisering at verdier skapes, men også i bankvesenet. Og faktisk: I sitt siste innlegg i debatten med Michael Roberts avslutter Harvey med å spørre: «Can banks produce value?».

Vi har da havnet i selskap med Gro Harlem Brundtland, som kom med det berømte utsagnet om at «alt henger sammen med alt». Farvel til analyse og innsikt.

Saken er at det skapes ikke verdi ved realiseringen eller ved kredittgivningen. Verdien er skapt i produksjonen. Men varen/tjenesten må selges, og det normale er jo at det skjer. Dermed kan man regne med at verdien realiseres. Det er det vanlige, men sikker kan man ikke være. Det er en kortslutning å si at den usikkerheten fører til at salgsleddet også skaper verdi. Analysen vår må ta utgangspunkt i at det kretsløpet som er fundamentet under hele kapitalismen, vanligvis fungerer. Så kan vi som en særskilt oppgave analysere hva som kan få det til å stoppe opp, og hvordan det vil gå da.

Noter

1) Framstillingen bygger på Fred Moseleys introduksjon til Karl Marx, Marx’s Economic ­Manuscript of 1864-1865, edited by Fred Moseley, paperback, Haymarket Books 2017, side 4.

2) Samme sted, note 9. Sitatet er fra brev 30. august 1883 fra Engels til August Bebel, i Karl Marx og Friedrich Engels, Letters, i Marx-Engels Collected Works, Vol. 47, International ­Publishers, New York 1995, side 53

3) David Harvey, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason, Profile Books 2017

4) Samme, side xiii

5) Framstillingen i dette og de to neste avsnittene bygger på Harvey side 176-183

6) Se for eksempel: David Harvey, Crisis Theory and the falling rate of profit, Draft of an essay, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/harvey-on-ltrpf.pdf og Michael Roberts, Monomania and crisis theory – a reply to David Harvey, 2014 https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/12/reply-to-harvey.pdf

Hvorfor skal barn og ungdom være stengt inne i egne barne- og ungdomsbygninger i 13 år? Studiet av naturen skjer best i naturen, forståelse av samfunnet får vi ved å delta i det, arbeid læres sammen med de arbeidende. Det finnes mange eksempler på at skolen flytter ut av skolebygget, og at det er bra for elever og lærere. Det er hva denne artikkelen handler om.

Jorun Gulbrandsen har jobba som lærer i mange år, er medlem av Faglitterær forfatter- og oversetterforening, har skrevet mange skolebøker, er forfatter av nettstedet lumbrikus.no og er aktiv i Rødt og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen.

Foto: Pixabay

Hølet i veggen

Men først et eksempel på at læreren ikke alltid trengs. Hva kan barn og ungdom finne ut helt av seg sjøl, hvis de får lov til å være nysgjerrige? Dette er historia om «Hole in the Wall». Ikke om rockebandet, men om et virkelig høl i veggen. Inderen Sugatra Mitra¹ og arbeidskameratene hans lagde et høl i en vegg i et slumstrøk i New Delhi. I det plasserte de en PC med Internett, slik at den kunne sees og brukes fra gata, men ikke stjeles eller ødelegges. De satte også opp et kamera, så de kunne se hva som skjedde. Det var i 1999. Barn og ungdom begynte å leke med PC-en, prøvde seg fram, sto i flokk og kommenterte og lærte hverandre å bruke den.

Mitra & co gjorde det samme forsøket i seks år i forskjellige områder av India, i storbyer og i fjerne strøk – «i hele verden». De så at barn mellom 6 og 13 år kunne lære seg sjøl, uten voksne, hvis de var i grupper. Læring er ei sosial handling. Barna lærte seg å leite på Internett, tegneprogram, chatting, e-post, laste ned spill og bruke dem, bruke undervisningsprogrammer, finne filmer og musikk, lære det engelske alfabetet. Én PC i én landsby gjorde det mulig for 300 barn å bruke maskin og nett i løpet av seks måneder, uten voksen innblanding.

Mitra sier at barn organiserer seg sjøl. De er nysgjerrige. Hvis de får stille sine egne spørsmål og leite og finne svar, stopper de ikke. Om skolen mangler eller er dårlig, eller om lærerne mangler eller er dårlige, kan elevene ta seg av hele eller deler av barneskolens pensum. Det er sterke ord, men det finnes altså bakgrunn for dem. Er det noe å lære av dette for våre forhold? Se fortellinga om hølet i veggen på nettstedet TED²

Verkstedskoler

I de engelske Studio Schools får ungdom lære håndverk i verksteder, og får praktisk og teoretisk opplæring av dem som kan mer om arbeidet. Geoff Mulgan³ forteller at det er 40 slike skoler. Åtti prosent av virksomheten er arbeid utafor skolen. Slagordet er: «Å lære mens en arbeider – og arbeide mens en lærer». Det som er minst viktig i den vanlige skolen, er mest viktig i Studio School. Mulgan sier at ungdom lærer best når de jobber i grupper, for de vil gjøre virkelige ting i samfunnet. Elevene tar samme eksamen som elever i andre skoler. De som lå dårlig an på «vanlig» skole, havner nå i den øverste firedelen.

Mangfold i arbeidslivet, MIA⁴,jobber for integrering av språklige minoriteter i arbeidslivet. De samarbeider med NAV i Sagene bydel i Oslo med å lage kurs for folk som søker arbeid. Deler av uka er deltakerne på arbeid med praksisplass. Så kommer de sammen hos MIA, som organiserer dem i grupper ut fra type arbeid, som butikk og lager, kantine, reinhold. Det fine er at arbeiderne lærer norsk som er knytta til arbeidet de gjør. MIA har lagd bøker med tegninger, gloser, uttrykk og forklaringer til bruk for dem som jobber i de ulike yrkene.

Raske resultater

Igjen er det TED som forteller. Charles Leadbeater⁵ dro til mange slumområder i verden. Et av dem var Monkey Hill, en fattig bydel i Rio de Janeiro i Brasil. Han forteller at folk lager skoler som likner på alt annet enn skoler. De lager steder og handlinger som kan lokke fattige barn og ungdommer til seg på det konkrete stedet. Han nevner El Sistema⁶ i Venezuela og Hole in the wall som eksempler på pedagogikken «pull, not push». Og når barna og ungdommene kommer, må ikke utdanninga være en akademisk øvelse, men praktisk, å lære å lage noe du kan selge, for eksempel. Ett bestemt pensum og det britiske skolesystemet er en helt unyttig modell. Læring må være produktiv, for at det skal være en vits for ungdommene. Fattige kan ikke vente i ti år på at utdanning skal føre til noe positivt for dem. Er det noe å lære av dette, for oss?

Ellers sier Leadbeater at det er mobiltelefonen som er de fattiges redskap for å få utdanning, ikke skolen. Hva det innebærer, bør diskuteres.

«Bring your body, and your brain will follow»

Et siste eksempel på skole utafor skolen: Det går an å dyrke grønnsaker på asfalten i South Bronx i New York. Læreren Stephen Ritz⁷ forteller til TED om hvordan skolen begynte å dyrke grønnsaker, og hvordan de etter hvert lagde spiselige, grønne vegger og hager på tak. De gir bort og selger. De har hakka opp asfalten, og de har dyrka opp en del av en park.

Hvor skal skoler i byene i Norge finne jord for å lage skolehager (som de hadde for noen år sia)? Ta parkeringsplassene i området og grav vekk asfalten! Det finnes plass. Men byggekapitalen og kommunen prioriterer andre ting.

Dette var noen ytterst få eksempler fra Internett. Noe å tenke på: Når skolerte og erfarne lærere skal hjelpe elever som ikke har det bra på skolen, og det kan det være mange grunner til, gjør de ofte andre ting enn skolske. De er mer ute, gjør oppdagelser, lager ting, bruker kroppen mer, har en variert tilværelse. Hvis slike tiltak får elever som sliter, til å trives, burde de vel også kunne hindre mange i å slite i første omgang? Hvorfor kaller vi undervisning som virker bra, for «alternativ undervisning»? Hvorfor ikke gjøre den til «vanlig undervisning»?

En sjokkopplevelse: Det har skjedd noe med skolen!

Jeg begynte å jobbe som lærer i 1971 og har jobba av og på både på ungdomstrinn og barnetrinn fram til 2013. Etter et lengre opphold med annet arbeid kom jeg tilbake til skolen i 2008. Det var morsomt med arbeidskameratene og elevene. Men det var forskrekkelig å se forandringa. Ledelsen på alle nivåer ropte ut sitt mantra om å «øke læringstrykket», lærere trente elevene til tester, de skreiv rapporter om mangt og meget, men det var lite trolig at noen leste dem.

Det var ikke mange som tok elevene med ut, og det var flere aggressive barn enn jeg var vant til fra før. Lærerne ba om hjelp: flere lærere, færre rapporter, mindre pes, mer tid til å være sammen med elevene og til å diskutere undervisning med de andre lærerne. De jobba i motvind. Flere lærere slutta.

Når jeg i denne artikkelen skriver kritisk om skolen, er det ikke arbeidskameratene mine jeg skriver om. Det er skolen som institusjon i klassesamfunnet Norge det handler om. Først litt om innholdet.

Den stillesittende skolen

Skolen er blitt en ekstrem papir- og blyantskole. Elevene sitter nesten utelukkende stille ved pulten med papir, blyant og nå nettbrett som verktøy, i 13 år! Billigst mulig!

Skolen er svært utarma. Det mangler fagfolk. Skolen har dårlig råd til naturfag, matlaging, skolehage, bibliotek, formingsfag med utstyr og halve klasser. Ofte har de ikke musikkinstrumenter til en hel klasse. Og det mangler fagfolk til dem som har krav på spesiell hjelp. Men, det er klart, noen steder må det spares når kunderiket Norge skal betale 71 milliarder kroner til USA for 52 F-35-fly.

Den snevre skolen

Skolen har fått et snevrere innhold. Noen fag er viktigere enn andre. Norsk, matte og engelsk får mest og kalles «grunnleggende ferdigheter». Naturfag og samfunnsfag skyves langt ned. Lærerne kvier seg kanskje for å ta elevene med ut, for da kaster de bort tida! I klasseromma på ungdomsskolen sitter det normalt elever som ikke kan lese og skrive, etter åtte–ni år på skolen. Prioriteringa virker visst ikke.

Å lage ting i tre og stoff, male, modellere og drive med musikk er lite verdsatt. Derfor blir elevene blir fattige på opplevelser. Norge ligger på siste plass av 65 land når det gjelder tilbudet om kreative aktiviteter i skolen⁸.

Det kunne vært annerledes: Vitenskapelig arbeidsmåte. Arbeide i et fellesskap. Solidaritet med menneskene på jorda og med jordkloden. Kor, korps, forming, kroppsøving. Skolens grunnleggende ferdighet: å skape trivsel.

Formålsparagrafen blir skjøvet til side. De store, overordna målene for skolens virksomhet blir dessverre ikke diskutert og brukt. Det er mange gode mål, som «Opplæringa må (følgjeleg) gi brei kunnskap om samanhengane i naturen og om samspelet mellom menneske og natur» (Kunnskapsløftet) Dette handler om å få forståelse bygd på konkrete erfaringer. Men den er det umulig å måle med kortsvarsprøver på samme årstrinn og på samme dato i hele landet, så de overordna måla blir skjøvet til side og blir borte.

Resultatet er at skolen blir kjedelig for mange elever (og lærere) selv om noen barn klarer å venne seg til det. Yngre barn bråker og spreller, noen blir aggressive. 65 prosent av elevene på ungdomstrinnet sier at skolen er monoton og kjedelig. Elever rømmer skolen når de er gamle nok og ikke kan stoppes.

Det trengs en arbeidsmiljølov for elever

Denne fattige skolen fører til økt stress og plager.

Det gjelder å «øke læringstrykket», får lærerne høre av de overordna. Hvordan trykker du, så folk lærer? Jeg får bare tanker om en sløydbenk med skrustikke.

Noen skoler lager skoletimer på 90 eller 120 minutter for å øke «læringstrykket», for friminutt kan jo ta tida vekk fra «elevenes læring». Alle plages av lange økter og dårlig luft. Men de yngste må leike mye for å trives og utvikle seg. Ikke minst ute, hvor det er plass.

Elever får lekser, og det er skadelig. Elevenes hjerner og kropper trenger noe annet etter skolen, enn mer av det samme. Lekser er pålagt overtid. Lekser invaderer privatlivet til mor og far. Læreren kaster bort tid på å finne på lekser, tid hun kunne brukt til å planlegge noe interessant. Det trengs en arbeidsmiljølov for skoleelever! Fram for sekstimersdagen for skoleungdom! Lekser og karakterer får ungdom til å velge vekk idrett!

På grunn ev den ensidige vekta på lese–skrive–regne, blir definisjonen på det som kalles normalt, snevrere. Det blir få områder hvor du kan være flink. Alle skal liksom ha vokst opp i bokhylla. Antallet elever som får det som kalles spesialundervisning, er mer enn dobla på 20 år, og i dag får nesten 49 300 elever, eller 7,8 prosent av elevene i grunnskolen, spesialundervisning. (2016–2017), 70 prosent av dem er gutter⁹. Tallet øker etter hvert som elevene blir eldre: Rundt 11 prosent på ungdomstrinnet får i dag spesialundervisning.

Halvparten av denne spesialundervisninga gis av ufaglærte. (Barneombudet 2016¹⁰). Det skal egentlig være spesielt utdanna lærere som kan analysere vanskene og prøve seg fram med tiltak over tid.

Bli sjuk for fremtiden

Elever blir sjuke. Professor Trond H. Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, sier i september 2017 at skolebarn ender opp som pasienter på grunn av skolens testkultur og prestasjonspress. Antallet vokser. «Pasientene er 9–15 år, og plagene deres starter som regel i 3. klasse. Det er flest jenter»¹¹.

Bruken av antidepressiver øker. «Blant jenter i alderen 15–19 er antallet som tar sovepiller nesten tredoblet mellom 2006 og 2016. 85 prosent flere jenter tar antidepressiver nå enn for ti år siden¹². Myndighetenes medisin mot sjukdom og stress, er mer kontroll ovenfra. Fraværsgrense og krav om legeerklæringer, som om elevene var late og slappe.

Elever slutter skolen. I Norge er det 18 prosent av ungdom mellom 16 og 25 år som ikke fullfører videregående skole. Omtrent en av fem. Sånn har det vært i mange år. Men skolen forandrer seg likevel ikke. Tvert imot, det blir mer av det samme, barnehagen skal med: «Fra barnehagen til videregående skole forbereder vi elevene på fremtidens arbeidsmarked»¹³.

Sats på yrkesfag

Det er bedre å rømme fra videregående skole, hvis en blir deprimert av å være der, enn å bli. Det er ikke sant at alle må studere og at de må ha bachelor- og mastergrader. Det har gått inflasjon i dem, og det er ikke lettere å få jobb, men studiegjelda beholder de! Det er fint å være arbeider. Det er absolutt mulig å starte i en jobb et sted, uten universitetsgrad, og så få opplæring i bedriften, jobbe, gå på kurs og lære mer. De fleste gjør jo det. Tjene penger, få arbeidskamerater, bli med i fagforeninga og ha det interessant. Her har gutter lettere enn jenter for å finne muligheter.

Det er smart å gå på yrkesfag og lære et fag. Det er større sjanser til å få jobb. Men yrkesskolen rammes av den generelle arbeiderforakten fra overklassen og de øvre samfunnslag, pluss at det er dyrere å ha elever på yrkesfag enn på allmennfag, fordi de må ha verktøy og maskiner. Er det noen rådgivere på ungdomsskolen som sier til elever som har gode karakterer: «Du burde begynne på yrkesfag»? De burde kanskje si det. De burde kanskje hospitere i bedrifter for å bli gode rådgivere.

Yrkesskolen trenger mer penger. Selv med små ressurser er det yrkesskolen som er best til å blande teori og praksis og ha skole utafor skolen.

Er elevene tomme krukker?

Kritikken av skolen som er kort beskrivi i punkta ovafor, går igjen internasjonalt, fordi skolesystemet er så likt i de industrialiserte, kapitalistiske landa. En kritikk handler om synet på elevene og lærerne. Kritikken er nok hundre år, men blei forsterka med den store skoleutbygginga på 1970-tallet. For 50 år sia blei ordet «sparebøssepedagogikk» født. Du tar en tom sparegris, putter på mynt for mynt. Ettersom tida går, blir grisen full og må slaktes for at innholdet kan brukes. Tilsvarende: Elevene kommer tomme til skolen, læreren putter og putter på det som skal huskes, elevene lagrer og blir fulle, og …

Brasilianeren Paulo Freire er den jeg veit som har formulert tydeligst hva sparebøssepedagogikken fører til. I kapitel 2 i boka De undertryktes pedagogikk¹⁴ skriver han om at undervisninga lider av «foredragssykdommen». Det er læreren som prater. Men det kan også være ei lærebok som foredrar. Dette fører til at elevene mekanisk memorerer foredragets innhold. Det omskaper elevene til «beholdere», som skal fylles av læreren. Jo mer han fyller i, jo bedre lærer er hen. Jo mer spakferdige beholderne er (Jeremias 11:19), jo bedre elever er de. Dette har ingenting å gjøre med å forstå og erkjenne. Boka til Freire er fortsatt lærerik, fordi skolen ikke har endra seg kvalitativt. Den har tvert imot blitt verre. Testdiktaturet har styrka sparebøssepedagogikkens stilling. (Jfr. artikkelen til Jorunn Folkvord i dette nummeret av Gnist)

Nils Christie, sosiologen og kriminologen, skreiv ei bok i 1971 som het Hvis skolen ikke fantes?¹⁵ Boka er dessverre toppaktuell fortsatt. Også han skriver om skolens syn på eleven som det tomme rom. Og han legger til: Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole, som mangler relevans for elevene. Det hjelper dem ikke å gå på denne skolen. Tenåringene (og barna) er uproduktive, folk kunne like gjerne bli født voksne. Hva kan lærerne ty til? Tilbaketrekking: Rette prøver, skrive meldinger og forelese med høy røst for å overdøve elevene. Eller dominere: Disiplin og straff (elevene tilbaketrekker).

Jeremias 11:19

Og jeg var som et spakferdig lam som føres bort for å slaktes, og jeg visste ikke at de hadde uttenkt onde råd mot mig og sagt: La oss ødelegge treet med dets frukt og utrydde ham av de levendes land, så ingen mere kommer hans navn i hu!

Elevene som overraska alle

Den siste jobben min var å jobbe på biblioteket på en barneskole med over 500 elever. De kom fra mange steder og ville gjerne ha lesestoff om sine land. Det hadde vi ikke. Da fikk elevene sjøl lage bøker. Vi trykte dem opp i minst 30 eksemplarer og lånte dem ut på biblioteket. Det kunne være fra noen få og opptil atten elever som laga ei bok. De fikk ikke skrive av Wikipedia, de måtte ha opplevd det de skreiv om, eller foreldrene kunne ha fortalt noe. Alle bøkene het Vi forteller om … (landet).

Til sammen skreiv 88 barn 284 sider fordelt på 14 bøker. Det kunne vært langt flere, men vi rakk det ikke, arbeidet blei gjort på biblioteket innimellom, i noen friminutt og etter skoletid. Noen fikk lov å gå fra klassen sin i en time, de jobba ofte uten voksne, noen fant en krok ute, det tok sin tid. Jeg tror det faktisk måtte gjøres sånn. Vi kan si det blei gjort utafor skolen. Skulle det vært organisert av skolen, via ledelsen, inn på årsplanen og slikt, tror jeg det ikke ville blitt vedtatt, fordi det ikke ville inngå i det som skulle måles.

Hvert barn skreiv minst to A4-sider. Nedafor er noen korte utdrag, som slett ikke yter skriverne rettferdighet.

Vi forteller om Kosovo

Gutt 9 år:

«De skulle slakte ei ku. De voksne sa at vi barna skulle gå vekk. Vi fikk ikke se på. Da gikk vi opp i tredje etasje. Da så vi alt fra vinduet. Det kom en slakter med mange kniver. Kanskje det var ti kniver. … Jeg så på, det var veldig ekkelt. Slakteren drepte kua. Han skar av hodet. … Etterpå fant vi kua i garasjen. Kua var skåret opp i mange deler. Hodet hadde store, åpne øyne. Fetteren min var der. Han tulla mye. Han kyssa øynene og munnen til kua fordi han var så modig!»

Vi forteller om Marokko

Jente 10 år:

«Jeg snakker berbisk. Arabisk og berbisk er to forskjellige språk. Berberne er akkurat som samene. Berberne bodde over hele Nord-Afrika, også Egypt.»

Jente 12 år:

«Bestemor bodde i Norge et år, men hun ble kastet ut av myndighetene, for hun hadde ikke norske papirer. Det var dumt, for jeg har ikke så mange slektninger her.»

Vi forteller om Kurdistan

Gutt 10 år:

«Foreldrene mine bodde i Nord-Irak. De flykta til Tyrkia da presidenten sin hær ble sendt for å drepe mange kurdere. Jeg har vært i Kurdistan. Når det er Newroz (nyttår) går folk opp på fjellet. Det er mørkt om kvelden, og de går med fakler. På toppen tenner de bål. De synger Newroz-sanger. Det er veldig fint og pent. Jeg ønsker at det blir fred i hele verden.»

Jente 13 år:

«Jeg var i Diyarbakir (Tyrkia). Da var det Newroz, som er nasjonaldagen til kurderne. Tusenvis av mennesker feira. Ikke babyer og små barn. Folk hadde pynta der det skulle være fest ute. Politiet reiv det ned. Over oss fløy politiets helikoptre. Politiet sendte tåregass, da var det fint å ha et skjerf foran ansiktet.»

Jente 13 år: (Sted i Øst-Tyrkia).

«Det er urettferdig i byer: Det er bare tyrkiske flagg, også i kurdiske områder. Kurderne har lyst til å heise sine egne flagg der kurderne bor. Men det kan de ikke. Alle i Tyrkia må lære om Atatürk. Vi burde lære om Kurdistans historie også. Når jeg tenker på kurderne, må jeg tenke på det jeg har lært om samenes historie i Norge.»

Vi forteller om Makedonia

Jente 10 år:

«Det er veldig varmt om dagen. Det er bedre å leke gjemsel om natta, da er det ikke så varmt. Og ingen finner oss i mørket!»

Gutt 12 år:

«Vannet i springen er ikke godt å drikke. Men jeg og fetteren min går med plastflasker til vann som renner fra fjellet. Der er det en brønn. Vi går et par kilometer. I fjor tok jeg med ryggsekk fra Norge, for jeg tenkte at jeg skulle bære vann. Jeg snakker tyrkisk med moren min. Makedonsk med vennene i gata. Albansk fordi jeg snakker med foreldrene til faren min. Foreldrene mine snakker makedonsk med hverandre. Det var deres felles språk da jeg var liten. Det hørte jeg og lærte. Moren min kan makedonsk, albansk, tyrkisk og norsk.»

Jente 13 år:

«Jeg er på tur med faren min opp i fjellet. Vi så militære huler og murer som folk gjemte seg i da det var krig. Jeg fant ei bombe som ikke var sprengt.»

Jente 13 år:

«Det er ganske mange fattige i Makedonia. Det kan være gamle folk. Det er også barn som ikke har noen foreldre.»

Vi forteller om Sri Lanka (juni 2009)

Jente 8 år:

«Jeg hører på nyheter. Jeg så på TV om sykehuset på Sri Lanka. Jeg så barn uten føtter, en uten armer, en uten bein. Foreldrene døde i krigen. Det er sjelden det finnes bombehus hvor man kan gjemme seg for bombene. Barna går bortover veien, det kommer en bombe. Jeg går på tamilskole på lørdager. Jeg lærer å lese, skrive og snakke tamilsk. Jeg er god til å lese og skrive.»

Gutt 10 år:

>«Jeg får ikke se på den tamilske kanalen mer. Jeg kan få mareritt. Men NRK kan jeg få se. NRK viser ikke bildene. Første mai gikk jeg i tog. Det var ca. to tusen tamiler som gikk sammen.»

Vi forteller om Pakistan

To jenter 13 år:

«I Pakistan må vi spare på strømmen. I løpet av et døgn kan det være seks timer med strøm. Det går an å betale for å få mer strøm. Vi lager mat på ovn med ild. Vi har ei stor tønne. Den fylles med vann fra en spring på gårdsplassen. Så bæres den opp på taket. Det går en vannslange ut av tønna og ned på kjøkkenet. I butikken kan vi betale penger for vann. Da slår de på vannet fra den tida vi har betalt. Vi har mange fettere og kusiner. De er mer voksne enn vi, for de har lært mer.»

Språk skubbes til side

Altså, 88 barn og 284 sider. Fortellingene lærte meg noe nytt hele tida og forandra synet mitt på barna. Lærerne i klassene blei også overraska. Vi så litt av det som var oppi «krukkene» fra før, som ikke kom fra skolen. Vi så bedre hvor naturlig det var med ett språk ekstra, ja ofte to og tre. Biblioteket hadde ingen bøker som var så interessante og lesbare som disse, når elevene på skolen skulle lese om «andre land». Heller ikke for voksne. Vi så hvor stolte og glade skrivebarna blei, men også de andre elevene, som kunne låne med seg hjem bøker om landet til mor og far. Foreldre kom og takka. Jeg tenker etter dette på hva de andre barna kan, hva ungdom kan fortelle, ikke bare fra andre land, men fra liv alle steder, og hvor lærerikt og spennende det er. En nesten usynlig erfaringsbank med 500 barn. Du kan se en liten film der en av elevene viser fram og forteller om den første boka vi lagde, se nafo.no¹⁶

Interessante spørsmål til skolebyråkrater og andre: Er det mulig å lage en prøve om eller sette karakterer på de 284 sidene? Finnes det gale eller riktige erfaringer? Hvordan skulle læreren (sammen med elevene sjølsagt, det er veldig moderne nå), lage «læringsmål for timen»? Hvordan skulle lærerne «øke læringstrykket» mens elevgruppa arbeida med boka si?

På skolen vår hadde elevene til sammen omtrent 30 morsmål, som er lært utenom skolen. Disse skubbes til side: «Her skal vi snakke norsk!» Det underlige er at staten/Stortinget/skolen/NHO/reiselivsnæringa ikke ser positivt på disse barnas språkferdigheter. Hadde det ikke vært smart å lære barn, som vil det, å skrive og lese språk de kan snakke? Når de er atten år, vil de kunne det bedre enn en person med norsk som morsmål, som kanskje må studere i fem år (med lån!). Og i tillegg ville de ofte kjenne kulturen til landet der språket brukes. Her har du tolker, folk til reiselivsbransjen, til handel med utlandet og mye mer.

Nå er det på sin plass å gjenta Nils Christies beskrivelse: «Det som er der fra før, blir skubbet til side, for læreren ser det ikke. Vakuumskolen leder rett over i en degraderende skole.» Sparebøsseskolen tar vekk sjøltillit.

Gjør Stortingets læreplan til din venn!

De som vil flytte mest mulig av skolen ut av skolen, kan finne støtte for det i den overordna delen av læreplanen «Kunnskapsløftet»¹⁷, som Stortinget har vedtatt, og som gjelder over alle andre planer, alle lærebøker og skolers årsplaner. Da er det mulig å åpne døra og forlate papir-blyant-sparebøsse-skolen og gå ut og lage verksted- og forskerskolen. Jeg må bruke et eksempel for å viser hva en kan gjøre.

Fra planen: 1.5:

«Skolen skal bidra til at elevene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet».

Og 1.4:

«Skolen skal la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling».

Naturfagplanen sier at elevene skal forske og forstå «samspill i naturen».

Utgangspunktet kan være hva som helst, som er lett å finne på stedet! Fisk, humle, poteter, et frø, en sau, tang og tare, et marsvin, peanøtter, iskrem, en død fugl, plast eller en meitemark … Jeg tar utgangspunkt i noe som elevene har vist interesse for. En morgen har elevene funnet døde meitemark på asfalten etter at det har regna. Hvorfor? I samtalen er det en elev som spør om det er sant, at begge delene av en meitemark som blir delt i to, kan leve videre.

Jeg veit at barn og ungdom vanligvis er opptatt av å ta vare på jordkloden, at det vi gjør, ikke skal overopphete den, at dyr og mennesker ikke må få ødelagt levestedene sine. Dystopiske fortellinger er populære hos ungdom. I Norge kan stikkordet være jord. Mine elevers interesse for meitemark fører oss til den jorda vi dyrker maten vår på. Under tre prosent av arealet i Norge er matjord, og det minker på grunn av en bevisst politikk. Det er mye transport og lite sjølberging. Hvor smart er det å asfaltere jorda for å lage motorveier, lagerbygninger og bydeler? Er det mulig for barn og ungdom å gjøre noe?

Det går an å starte med meitemarken som elevene har funnet. Den lager god jord fordi den spiser jord og planter, deler det opp og blander det med sine egne fordøyelsessafter. Lager porøs jord, ganger som røttene vokser i og får luft og vann og næring i. Bæsjen er mer næringsrik enn jorda omkring. Jorda på jordkloden har gått gjennom meitemarkene flere ganger, i 150 millioner år. Det kan være to hundre tusen meitemark i en åker på et mål (et dekar). Summen av gråmeitemark kan produsere fire tonn ekskrementer per dekar per år. Den revolusjonære betydninga til meitemarken ikke er dens størrelse, men dens store antall, sa Darwin.

Elevene kan jobbe i alle slags grupper, også aldersblanda, gjerne med 15 elever og to lærere. Ordentlige forskere bryr seg også om meitemark og jord.

Jeg skriver ikke dette først og fremst til lærere, men til alle, fordi alle vil få sine egne ideer, ut fra hva de er interessert i og hva de kan.

En fotball eller en meitemark

Hanan Mohamed Abdelrahman vant Holmboeprisen i 2017 som «Norges beste mattelærer». Hun forteller at hun tar utgangspunkt i noe som interesserer elevene der og da, og at hun kan lære bort hele mattepensumet på ungdomsskolen med utgangspunkt i en legokloss, en dorull, en ananasboks, en fotball, en boks makrell i tomat, en kortstokk…¹⁸

Jeg veit at en liten meitemark kan være et utgangspunktet for å forstå hele verden og alle fag, hvis vi går vekk fra sparebøsse-, papir- og blyantskolen og testing. I denne artikkelen er det ikke plass til alle eksemplene, men interesserte kan se på et læreverk jeg er med på å utvikle, lumbrikus.no, særlig kapitlene 6 ­og 7¹⁹.

Elevene kan snekre kasser til jord og sette inn en glassvegg for å observere hva ulike typer meitemark gjør med jorda. De kan se hvor mye bæsj kompostmark lager, de kan gjødsle noen planter med den og se om de vokser bedre enn de andre. Ute kan de finne åpningene til gangene til stormeitemarken, plukke bæsjen den dytter opp og veie den. De kan grave bed og dyrke noe. De kan finne veiskjæringer og graving der det skal bygges hus, og se hvor langt ned matjorda går. Da kan de se etter hullene til meitemarken og telle dem. De kan studere jord i mikroskop. Det finnes mange flere nedbrytere i jorda, og noen kan vi se. Hva er jord? (Hvilket «fag» har de nå?)

Hva er kalk? Meitemarken har kjertler i halsen som produserer kalk, som tilføres jorda når den spiser. Hva er fosfor, kalium, magnesium, natrium, kalsium, karbon og nitrogen som det er mer av i bæsjen enn i jorda rundt? Hva bruker plantene det til? (Hvilket «fag» har de nå?)

Under hele arbeidet kan elevene dokumentere ved å ta bilder, film, tegne, lage animasjoner, fortelle andre som ikke veit noe.

De kan skrive og snakke med elever de kjenner i Norge og verden ellers med den teknologien de har, og be dem finne ut ting hos seg. Darwin studerte meitemark i 40 år og utveksla erfaringer med andre vitenskapsfolk i India og andre land – med brev som blei sendt med skip²⁰.

Elevene kan finne ut hva i nabolaget som er bygd på matjord, og hva som er planene for ny asfaltering av jord. Kan elever gjøre avisleserne oppmerksomme på planene og hva matjord er?

Når meitemark er så bra for jorda i Norge – hvorfor er den til skade i løvskogen i Canada? Hvem finner ut det?

Alle lærerstudenter burde gjennomføre slike forske- og arbeidsperioder på skoler.

Kan forståelse telles?

Det interessante med det jeg har skrivi her om meitemarken, handler ikke om meitemarken, men om hvilke spørsmål en kan stille ved å jobbe på samme måte som eksemplet antyder.

Spørsmål 1: Er det mulig for skolebyråkratene å lage en nasjonal prøve som kan brukes på denne typen arbeid som er gjort forskjellige steder i landet, til ulike årstider, av og på, med ulike økologiske forhold, kanskje til og med i aldersblanda grupper?

Spørsmål 2: Når elever arbeider sammen og får ny forståelse av prosesser i naturen, hvilket fag vil skolebyråkratene sette karakter på? Hvis elevene finner ut noe de kan gjøre for å ta vare på matjorda, får alle 6-er i alle involverte «fag», da eller? På hvilken eksamen?

Spørsmål 3: Når du ser litt av det elevene og lærerne kan gjøre med meitemarken som utgangspunkt, er det mulig for en elev, barn eller ungdom å «falle utenfor»? Kan ikke alle finne et stykke arbeid som flokken er tjent med, innafor? Og til og med ha det morsomt? Må noen i det hele tatt oppholde seg på grupperommet sammen med en assistent (ofte kalt spesialundervisning)? Hva er normalitet og ikke normalitet her?

Skolen vår er et lukka system nå. Når vi åpner dørene og forlater sparebøsseskolen, og lar lærerne gjøre «erkjennelseshandlinger» som Paolo Freire kalte dem, sammen med elevene, mister de gamle, undertrykkende, dumme og tidkrevende måleinstrumentene kraft og makt. De dør.

Stol på elevene og lærerne

Jeg avslutter med nok en dyktig pedagog og forteller fra nettstedet TED, der denne teksten starta.

Ken Robinson²¹ sier:

«Myndighetene mener de veit best hvordan utdanninga skal være. Problemet er at utdanninga ikke foregår i komiteromma, men i klasseromma i skolene – med menneskene der, elevene og lærerne. Det gjøres mye bra på skolene. Men det gjøres på tross av den dominerende skolekulturen. Ikke på grunn av den. Det er som når folk seiler i motvind hele tida.

Det du er interessert i, kan du jobbe med i timevis, og det virker som fem minutter. Og omvendt! Vi må gå fra den industrielle modellen, som er lineær og konform, og som plager folk. Vi må lage en modell som likner på jordbruk, og som legger til rette for vekst. Det er ingen vits i å reformere skolen, det har vist seg å ikke fungere. Det trengs en revolusjon!»

Jeg avslutter med en påminnelse om at livet er noe mye mer enn å gå på skolen!

Wonderful World

Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took

But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

Don't know much about geography
Don't know much trigonometry
Don't know much about algebra
Don't know what a slide rule is for

But I do know one and one is two
And if this one could be with you
What a wonderful world this would be

Now, I don't claim to be an A student
But I'm trying to be
For maybe by being an A student, baby
I can win your love for me

Don't know much about history
Don't know much biology
Don't know much about a science book
Don't know much about the French I took

But I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

La ta ta ta ta ta ta (History)
Hmm–mm–mm (Biology)
La ta ta ta ta ta ta (Science book)
Hmm–mm–mm (French I took)

Yeah, but I do know that I love you
And I know that if you love me, too
What a wonderful world this would be

Sam Cooke

Sluttnoter:

1. Sugata Mitra: Kids can teach themselves. TED talks.
2. TED. Ideas worth spreading. www.ted.com/talks
3. Geoff Mulgan: a short introduction to the Studio School . TED talks.
4. Mangfold i arbeidslivet: www.mangfold.no
5. Charles Leadbeater: Education innovation in the slums. TED talks.
6. El Sistema: Ungdomsorkestre med gratis undervisning og instrumenter til fattige.
7. Stephen Ritz: A teacher growing green in the South Bronx. TED talks.
8. Cecilie Pedersen Dalland og Haakon Thaule-Hatt: Kreativitet i skolen.
9. Utdanningsdirektoratet, statistikk om grunnskolen.
10. Barneombudet november 2016.
11. Dagbladet 8. september 2017
12. Klassekampen 22. august 2017
13. «Oslo kommune, byrådet: «Hvor skal vi være i 2040?», i Kommuneplan for Oslo – samfunnsdel med byutviklingsstrategi, høringsutkast april 2017, side 29.
14. De undertryktes pedagogikk kom på norsk i 1974 og 2003.
15. Hvis skolen ikke fantes? har også en 1983-utgave.
16. http://nafo.hioa.no/fag/filmer/satsing-pa-leseutvikling
17. Søk Kunnskapsløftet
18. Hanan Abdelrahman: Matematikk med familien. YouTube.
19. lumbricus.no er produsert av NAFO, Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring.
20. Charles Darwin: The Formation of Vegetable Mould, through the Action of Worms, with Observations on Their Habits (1881)
21. Ken Robinson: How to escape education’s death valley. TED talks.

Marxismen baserar seg i hovudsak på filosofisk materialisme, som m.a. utelet tilværet av overnaturlege vesen i alle formar. Det er i den verkelege verda ikkje bruk for slike forklåringar på livet og universet – ikkje minst i dag – det gjer vitskap og forsking. Naturen og universet inneheld sine eigne forklåringar, og det gjeld å finne ut av dei for å forstå tilværet stadig betre. Og difor også kapitalismen og kva han gjer med livet, naturen og tilværet.

Ivar Jørde er kunstnar, politisk aktivist, bloggar, medlem i Raudt Bergen, Latin-Amerika-gruppa i Bergen og NTL.

Foto: Pixabay

Hjå Karl Marx finn ein ei tolking av religion som ein materiell framandgjering. Marx talar om to former for framandgjering: om framandgjering i anden og om materiell framandgjering. Det nye med Marx var at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I skriftet «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi», side 66, skriv han m.a.:

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der enn gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelig vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet. Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens ensyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresomgrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonene om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den verkelege verda) som religionen er en hellig glorie av». (ss. 66–67)¹

Marknaden og vara som eit utgangspunkt for kapitalistisk religiøsitet

Framandgjeringa gjer at arbeidarane som seljarar av sin eigen arbeidskraft til kapitalen, vert objektivisert og vert ei «vare». I arbeidssituasjonen vert produktet ein arbeidar produserar skild frå arbeidaren, avdi det er kapitalisten som eig produktet og kontrollerar produksjonsprosessen. Produktet står fram difor for arbeidaren som noko «framand», og som ho eller han ikkje har kontroll over. Som nevnt er det nye med Marx at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I dette ligg også ei mellommenneskeleg framandgjering som har ulike uttrykk. Døme kan være at andre menneske vert sett på som mindreverdige, som snyltarar eller «belastningar på samfunnet», som fiendar eller som «framandkulturelle». Denne framandgjeringa oppstår både mellom arbeidar- og herskarklasse, men også innanfor klassane. Framandgjering kan også hende innan ein religion i høve tru, tilhøvet den truande og presteskapet/guden, osb.

I Kapitalen, i kapittelet «Varens fetisj­karakter og dens hemmelighet», forklårar Marx først kva vara sin fetisjkarakter er, at det fins ein slik fetisjkarakter med fire andre historiske samfunnsformer for til slutt å gå inn på ideologiane som er knytt til fetisjkarakteren. Marx skriv at ei vare ved første blikk ser ut til å vera ein sjølvsagt, triviell ting. Men analysa visar at ho faktisk er ein svært innvikla ting, full av metafysisk spissfindig innhald og teologiske nykkar. Sett som bruksverdi er det ikkje noe mystisk ved ho, anten me no ser på ho som noko som har eigenskapar som gjer at ho kan dekke menneskeleg trong, eller at ho først får desse eigenskapane som produkt av menneskeleg arbeid. Det er innlysande at menneska gjennom verksemda si endrar formene på naturstoffa på ein måte som gjer dei til nyttige ting. Eit eksempel på dette er eit bord som er laga av tre. Forma på treet blir endra når ein lagar bord av det, men bordet held fram med å vere tre, ein alminnelig ting som me kan sanse. Men så snart bordet opptrer som vare, så endrar det seg til ein ting som har oversanselige eigenskapar, skriv Marx. For å finne ein analogi (noko å samanlikna med) må me til religionen. I religionen ser det ut som produkta av den menneskelege hjernen har sitt eige liv. Dei trer fram som sjølvstendige skapnader som står i forhold til kvarandre og til menneska. På same måte er det i vareverda med produkta av den menneskelege handa (men som me har sett, er også hjernen, sanseorgana osb. med her). Det kallar Marx for fetisjisme, og han kleber seg til arbeidsprodukta så snart dei vert produsert som varar, og difor kan denne fetisjismen ikkje skiljast frå vareproduksjonen.²

Vara og vareproduksjon er sjølve essensen i mykje av menneskeleg handling til alle tider, også i kapitalismen, men her lyt ein spørje i høve til problematikken om kapitalismen er ein religion: Har kapitalistar si tru på vara og det ho har som potensiale til profitt, noko religiøst­ over seg? Og er marknaden den heilage staden der ho kan omsettast til beste for vekstraten og aksjonærane? Her må me sjå på David R. Loy sitt syn på marknaden i artikkelen «The Religion of the Market». Herr skriv Loy at marknaden har vorte ein grueleg sirkel av alltid aukande produksjon og konsummering med å late som å tilby ei sekulær frelse. Dette agnet som me som forbrukarar bit på, er sjølve dopet kapitalistane gjev oss og som vert endå meir globalisert gjennom marknaden sitt heilage evangelium: «Kjøp meir, forbruk meir, dykk vert meir lykkelege og me får meir profitt» (mi formulering). Dette saman med kapitalismen si tru på at marknaden løyser alt og regulerar seg sjølv til beste for alle, er religiøst som fenomen og gjev eit sterkt insentiv til vår tids verdsomspennande «nye religion». (s. 286) Loy avsluttar sin artikkel (Ibid, s. 289) med at marknaden ikkje berre er eit økonomisk system, men ein religion. Ikkje ein god ein, fordi marknaden berre kan tilby ei sekulær frelse som aldri heilt kan leverast. Marknaden sin akademiske disiplin, sosialøkonomien, er best forstått som teologi latande som å vera ein vitskap, skriv han. Konklusjonen hans då er at ein religiøs dimensjon må vera løysinga på problemet. Dette også sett ut i frå hans buddhistiske ståstad.³

I både det Loy og Marx skriv, ligg mykje av kjerna til om ein kan tale om kapitalismen som religion. I både den «ekte» religion og i den «materielle» religion, er spørsmålet om noko metafysisk er til stades. For kapitalisten er vara, arbeidaren som sel si arbeidskraft og marknaden, det som skal til for å skaffe profitt, og trua på at marknaden og privat eigarskap i produksjonen er vegen til «økonomisk frelse» og dermed velstand, i tillegg gode investorar. Marx derimot seier at det kun er vara si arbeidskraft som skapar verdiar, men at varene som vert produsert, må seljast på ein marknad for at verdien vert realisert og profitten gå til kapitalisten.

Går ein til kapitalistar og investorar er det mange tankar og haldningar som er interessante i høve problemstillinga om kapitalisme er ein religion eller ikkje. I dette sitatet frå ein artikkel av Bruce Cook, Managing General Partner, Kingdom Venture Partners, er dei religiøse samanlikningar med økonomisk gevinst og direkte sitat frå Bibelen tydelege:

«Selskapet mitt ser til dømes etter forretningar der det er sjanse til å tene minst 5 gonger investeringa (500 %), og helst 10 gonger eller meir (1000 %+). Bibelen seier i Første Mosebok 26:12 at Isak fekk 100 fold på eitt år; 100 fold er 10 000 %. Bibelen taler au om auke på tusen fold og meir (100 000 %), og ulike nivå å bli velsigna på. (Femte Mosebok 1:11, Jesaja 60:22 og Salmane 144:12–15.) Ein auke som er eksponensiell og ikkje stig gradvis gir høve til det bibelen omtalar som «lager». Lager som kornlagera i Egypt (Første Mosebok 41) betyr noko for nasjonar og ikkje bare selskap, byar eller fylke. Det finst moderne lager som Microsoft, Intel, Dell, Home Depot, Federal Express, Southwest Airlines, eBay, Amazon, Berkshire Hathaway, Wal-Mart og andre. Dei har skapt og spreidd enorme rikdommar i verda gjennom si velgjerd, sine arbeidarar, sine investorar, og si skattebetaling. Eg trur Gud no gir Kristi lekam nøklane som opnar skattkammera for kongedømmet, og kunnskapen om «skattar som er løynde i mørkret». (Jesaja 45:3).⁴

Ser ein på økonomar sine tankar om kapitalisme og kva det inneber, finn ein seiingar som: «Eg trur me står framfor ein ny normal. Denne nye normalen inneber høgare naturleg arbeidsløyse … som sju prosent framfor fem og ein halv som ho var på nittitalet. Lågare vekst er au ein del av det … kanskje på to prosent per år i staden for tri prosent som me har hatt dei siste tiåra, og fire som me såg på 1950- og 1960-talet. Dette reiser sjølvsagt spørsmålet … ‘Å gud, kva gjør me med det?’». Edmund Phelps, Nobelprisvinnar i økonomi, 2011.⁵ Ein annan nobelvinnar i økonomi er Friedrich Hayek (1899–1992), austerisk-britisk økonom og politisk filosof, talte ofte om den reine frie marknaden og minimal påverknad i økonomien frå staten. Ein av hans uttalar i høve eit intervju om det påstått gode tilhøve Hayek skulle ha hatt til Pinochet, diktatoren i Chile på 1970- 80-talet, var:

«Eg er heilt mot diktatur som varige institusjonar. Men diktatur kan vere nødvendig i ein overgangsperiode. […] Personleg vil eg heller ha ein liberal diktator framfor ei demokratisk regjering som manglar liberalisme.»⁶

Chile var på denne tida eit beinhardt diktatur og eit nyliberalistisk eksperiment. Ekstrem liberalisering av økonomien med hjelp frå Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og USA-økonomar, og storstilt privatisering (kopargruvene var unntaket som var for viktige for staten til å gje slepp på), gjorde at økonomien kom på få hender, men med økonomisk vekst. Likevel var ulikheitene store og fattigdomen høg. Dette tidlege nyliberalistiske eksperimentet vart i «religiøse» ordelag hylla av nyliberale økonomar som Hayek og Friedman⁷, og nyliberale statsleiarar som Reagan og Thatcher.

Avslutning

La meg prøve å samanfatte hovudtrekka i denne artikkelen. Kapitalismen sine ulike fasar, oppgang og nedgang, dei moglege religiøse framtoningane i kapitalistane sin eigenforståing og kapitalismen si krise i kontrast til det, er viktig for å danne seg eit så heilt bilete som råd er av problematikken. I Kapitalen skriv Marx om kriser at det er ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Når ikkje dette alltid går opp, talar me om krisene som oppstår. I Karl Marx/Friedrich Engels, 1991: skriv Marx om at den første fasen (andelege) i framandgjeringa heng saman med andre fase, materiell framandgjering. Som eg har vore inne på så har vara, i følgje Marx, ein fetisjkarakter og ein metafysikk. Kapitalisten ser på vara, produksjonen og arbeidaren som middel til økonomisk «frelse og velstand». Gjennom å arbeide om naturen skapar mennesket ting til seg gjennom produksjon. Dette kallar han for tingleggjering, men frå det augeblikk den tvungne arbeidsdelinga og privateigendomen oppstår, går denne tingleggjeringa føre seg på ein framandgjort måte. Noko som tyder at det menneskelege fellesskap ikkje har medvete kontroll med dei kreftene som kapitalistane nyttar i produksjonen, også kalla produktivkreftene. Desse kreftene har ein tendens til å verte noko som er lausreve frå menneska og som møter menneska på ein framand og fiendtleg måte. Den heilt utvikla og høgaste form for framandgjering finn ein under kapitalismen, då kapitalen styrer utviklinga ut frå profittbehov og ikkje ut frå dei menneskelege behov, skriv Marx i «Det fremmedgjorte arbeidet» (Ibid, ss. 190–191).

Både Loy og Marx skriv om marknaden og vara som eit utgangspunkt for religiøs åtferd. Likevel er det heilt ulike tilnærmingar. Loy ser på kapitalismen, marknaden og konsumerismen som ein religion, men det er ikkje ein genuin religion. Denne forfeila trua på frelse gjennom marknaden som det heilage, vil han erstatte med den «ekte religion», som menneska er i ferd med å tape perspektivet av. Eg meiner han tek feil. Ser ein på hans omtale av kapitalismen som den «nye religion» kan det hevdast at det er ein «ekte religion» på linje med andre religiøse tenkesett. Marx sitt prosjekt er å forklåre menneskeleg framandgjering både i religiøs og materiell tyding. Han vil sjå på religion som eit lureri der metafysikken, det oversanselege vert presentert som verkeleg. På same vis i den materielle verda, der produktivkreftene (som kapitalistane kontrollerar) og der arbeidaren ikkje har kontroll med eigen produksjon og dermed si eiga arbeidskraft.

Den «nye kommunikasjonen» innanfor systemet og mellom kapitalistar som Chiapello og Fairclough⁸ skriv om, har eit «nyreligiøst» preg over seg. Tankegodset og ideologien om ein «betre» og meir effektiv kapitalisme vert formidla mellom dei ulike aktørane, anten det gjeld bankdirektørar, folk frå Pengefondet, bedriftsleiarar, politikarar eller økonomar og rådgjevingsbyråer. Eit heilt sett av metaforar (t.d. marknaden som gud, evig vekst), samanlikningar med historiar frå Bibelen (som nemnt ovanfor) og trua på at dette er det einaste menneskeskapte systemet som verkar, har religiøse overtonar over seg. Men er det fullt ut å rekne som ein religion? Forskarar, som Loy og Christoph Deutschmann⁹, meiner det. Deutschmann skriv at sidan fenomenet pengar overskridar avstanden mellom det verkelege og det tenkte, har pengar akkurat den same kvalitet som t.d. ideen om ein gud. Den nye religion har kult og krev tilbeding, men den leia ikkje til frelse (Walter Benjamin), berre til alltid aukande «skuld». Når det gjeld dei menneska som får det metafysiske gjennom religiøst/materielt ritual, også kapitalistar, har begge tydlege samanfallande trekk med det eg vil definere som religion. Den kapitalistiske religion fekk tydeleg eit sjokk når finansbobla sprakk hausten 2008. Slike kriser har det vore før, men kapitalismen har vist ei sær evne til å kome seg att kvar gong. Om dette systemet vil vare i «all eva», er det berre dei mest religiøse som trur på, og det krev truleg nokon som er veldig sterke i trua for å lukkast. Men vert dei mange nok eller vert motstanden stor nok? Ein ting er i alle høve viktig å gjera noko med: Avskaffe kapitalismen – religiøs eller ikkje!

Notar

1) Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 66–68 (Klargjerande parentesar er mine. I.J.)

2) Karl Marx: Kapitalen bind 1, Første bok: Kapitalens produksjonsprosess. kapittel 1.4. «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet», ss. 69, 86–87

3) David R. Loy, «The Religion of the Market», i Journal of the American Academy of Religion, ss. 275–290, http://www.jstor.org/stable/1465766

4) http://www.kingdomventures.com/index.php (www.kingdomventures.com/pdf/What_a_Venture_Capitalist_Really_Thinks.pdf)

5) http://thoughteconomics.blogspot.com/p/index-of-all-interviews.html

6) https://en.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Hayek

7) https://en.wikipedia.org/wiki/Milton_Friedman

8) Chiapello, E. og Fairclough, N. L., “Understanding the new management ideology: a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism”, i Discourse & Society ss. 185–208. http://das.sagepub.com/content/13/2/185

9) Christoph Deutschmann, “Capitalism as a Religion?: An Unorthodox Analysis of Entrepreneurship”, i European Journal of Social Theory, 4, ss. 387–403. http://est.sagepub.com/content/4/4/387 (Alle hermeteikn er frå Deutschmann.)

5. mai er det 200 år siden Karl Marx ble født. Selv om vi markerer dette i en verden som står fjernt fra det idealet han viet sitt livsverk til, kan man knapt overvurdere den betydningen dette livsverket har hatt. Politiske tenkere kommer og går, Marx består.

 

Det er ikke tall på hvor mange ganger Marx’ tankegods har blitt erklært utdatert, dødt og begravet, men det har vist seg å være seigt – usedvanlig seigt. Det kommunistiske manifest og Kapitalen kommer fortsatt i nye opplag og nye oversettelser. Kommentarlitteraturen – blant annet i form av bøker, tidsskrifter og nettsider – florerer. Nylig arrangerte Rødt Oslo en møteserie om Kapitalen til fulle hus – det var til og med venteliste for å delta.

 

Også i populærkulturen har Marx gjort et comeback. Filmen om den unge Marx omtales i dette nummeret av Gnist, og da det i fjor, for første gang på over 80 år, ble åpnet et nytt kommersielt teater i London, handlet den første oppsetningen om ham. Og senere denne måneden kommer en true crime-bok om mannen som ville drepe Marx, fordi han var for konservativ.

 

Og da er ikke alle de partiene, organisasjonene, bevegelsene og geriljagruppene som baserer seg på dette tankegodset, nevnt. Og heller ikke de tusener av professorer, forskere, studenter og andre akademikere som, hver på sitt vis, trekker inspirasjon fra Marx i sitt arbeid.

Det er umulig å komme utenom Marx dersom man vil forandre verden. Dette er en erkjennelse som hele tiden har ligget til grunn for den bevegelsen Gnist er en del av. Derfor vil vi markere dette jubileet ved å reise flere problemstillinger som ikke bare var viktige for Marx, men som også er viktige for å forstå og for å forandre verden i dag.

 

Redaksjonen

 

Leder: Stem nei til pensjonsranet! 4
Plukk 6

Samtalen:
Marx i makta skorridorer 8

Mathias Bismo: Mellom vilje og vitenskap 16
Jokke Fjeldstad: Kommunisme – himmel, helvete eller frigjøring 22
Ivar Jørdre:Marx om religion og kapitalismen som religion 30
Torstein Dahle: Karl Marx, David Harvey – og gjeldsbobla i Kina 38
Hallvard Berge: Hva bestemmer en vares verdi og hvorfor er det viktig for privatiseringsdebatten? 46

Dikt av Bertolt Brecht 52

Tomine Sandal: Rosa Luxemburg – sosialismens liv og lære 56
John Riddell og Mike Taber: Clara Zetkin og kampen mot fascismen 62
Markus Hansen:< Agenda sitt klasseblinde notat 74
Nadji Aïssa Khéfif: Klassesamfunn i krimfiksjon 78

Bokomtaler:

David Harvey: A companion to Marx’s Capital volume 2 &
William Clare Roberts: Marx’s Inferno – The political theory of Capital 92
Bertolt Brecht: Landskap i eksil 95
Torgny Hasås (red.): Det mørke arbeidslivet 97
Trond Gram og Ole Martin Rønning: De lange linjer. Arbeiderbevegelsens historie i Norge 99
Espen Goffeng: Vikeplikt for høyre 101
Jon Nordenson: Fra opprør til kaos. Midtøsten etter den arabiske våren 103
Ilan Pappe: Ti myter om Israel 108
Frode Ulvund: Antiborgere 110
Nik. Brandal, Cora Alexa Døving, Ingvill Thorson Plesner (red.): Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. 113
Maria Berg Reinertsen: Reisen til Bretton Woods 116
James Petras & Henry Veltmeyer: The Class Struggle in Latin America. Making History Today &
Alfredo Saad-Filho & Lecio Morais: Brazil. Neoliberalism versus Democracy 118
Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik (red.): Kven skal eige jorda? Ei bok om mat og makt. 122
Filmanmeldelse: Raoul Peck (regissør): Den Unge Karl Marx 124
Bokhjørnet: Ronaldo Munck: Marx 2020. After the crisis 126

I følge de nyliberalistiske tenkerne kunne bare en kraftig reduksjon av demokratiet forhindre kapitalismens kollaps.

Oscar Dybedahl er med i styret i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.

Nyliberalismens opprinnelse

Nyliberalismen oppstod som en intellektuell bevegelse i 1938, ved et kollokvium på Walter Lippmanns bok An Enquiry into the Principles of the Good Society. Kollokviet samlet folk som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Michael Polanyi, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow.

Deltakerne var i stor grad enige om at liberalismen trengte en oppdatering. De tidlige nyliberalistenes misnøye med den gamle liberalismen gjorde at Hayek – ved grunnleggelsen av Mont Pèlerin Society i 1947 – kunne ta til orde for å rense liberalismen for utilstrekkeligheter, blant annet grunnet dens simplistiske mistro til staten.¹

I Den liberale utopi bemerker Karl Polanyi at «markedet» – i den liberale forståelsen – blir tatt for gitt som en kilde til frihet. Markedssynet på samfunnet setter likhetstegn «mellom økonomi og kontraktsmessige forhold, og mellom kontraktsmessige forhold og frihet».² De antok at markedet var «en naturlig institusjon, og markeder ville oppstå av seg selv bare mennesker fikk være i fred». Slike forestillinger dannet det filosofiske grunnlaget for laissez-faire liberalismens statsfiendtlighet.

Dette naturaliserende trekket ved den gamle liberalismen gjøres til gjenstand for kritikk av flere sentrale skikkelser i den tidlige nyliberalismen. Hayek vektlegger at staten er helt nødvendig for å opprette og forbedre rammeverket som fri økonomisk virksomhet kan finne sted innenfor. Walter Lippmann kritiserte laissez-faire-forestillingen om at staten ikke skulle blande seg inn i økonomien som fullstendig misforstått, og betrakter markeder og privateiendom som politiske og juridiske konstruksjoner:

«Det er derfor misvisende å se for seg [selskaper] som noe som på et eller annet vis er utenfor loven, for å så stille spørsmålet om det kan være tillatt å ‘gripe inn’ i dem.»³

Dermed var grunnlaget for liberalistisk statsfiendtlighet plukket fra hverandre. Ola Innset påpeker at en rekke deltakere i Lippmann-kollokviet ga ut bøker som formulerte et dobbeltargument: at «statlig innb­landing i økonomien førte til totalitært diktatur og at ikke-inter­vensjon­is­tisk laissez-faire-politikk hadde spilt fallitt.»⁴ Friedrich Hayeks The Road to Serfdom, Michael Polanyis The Contempt of Freedom og Wilhelm Röpkes Die Gesselschaftskrisis der Gegenwart, for å nevne noen. Staten måtte brukes for å opprettholde og spre markedsmekanismene – ikke for å begrense dem – og Hayek skilte mellom «planlegging for konkurranse og planlegging mot konkurranse».5 Det må finnes en sterk stat som planlegger for konkurranse, og for Hayek er derfor laissez-faire «en svært tvetydig og misledende beskrivelse av de prinsipper en liberal orden bygger på».⁶

I motsetning til den gamle liberalismen (i hvert fall slik de leste den), er det sentralt for disse at markedet ikke har noen eksistens uavhengig av staten og andre sosiale institusjoner. Dette poenget delte de i en viss forstand med mer sosialistiske kritikere av liberalismen. Markedet er ikke simpelthen det man finner utenfor statens innflytelse, det er ingen spontan eller naturlig hendelse, men et kulturelt produkt som må opprettholdes, beskyttes og næres.

Dette betyr imidlertid ikke at den nyliberale retorikken var uten naturalistiske vendinger. Det kan skimtes i terminologien som har ledsaget det nyliberale omstrukturerings­prosjektet: frigjøring av markeder, liberalisering av økonomien, deregulering av finans, oppsummert simpelthen som økonomisk frihet.

Liberalismen og demokratiet

Denne artikkelen handler om nyliberalismens forhold til staten – og til ulike (demokratiske og ikke-demokratiske) styreformer i staten. Temaet blir likevel vanskelig å utforske dersom man tar for gitt at liberalismen er demokratisk og at demokratiet er liberalt. Hayek påpeker at liberalisme og demokrati er ulike størrelser, selv om det er blitt vanlig å kople dem sammen i liberale demokratier. Liberalisme dreier seg om å begrense myndighetens makt til å vedta lover, enten myndighetene er demokratiske eller ikke, og demokratiet om hvem som skal vedta lovene.⁷ For Hayek kan derfor et demokratisk samfunn være totalitært og et diktatur liberalt.

Liberalismens ønske om likhet for loven har en viss affinitet med demokratiet, men begrepet «liberalt demokrati» ville vært uforståelig for de gamle liberalistene. Som Benjamin Constant formulerte det: Den antikke frihetsforståelsen baserte seg på en lik fordeling av makt mellom borgerne i staten, men en slik frihet er uforenelig med moderne frihet. Moderne (liberal) frihet er ikke offentlig, men privat, forankret i sikre eiendeler og personlig uavhengighet.⁸ Norberto Bobbio viser i Liberalism and Democracy at de klassiske liberalistene er skeptiske til demokratiet, til virkningene av at «the common herd» (J.S. Mill) eller den «svinaktige multituden» (Burke) inkluderes i det politiske livet.⁹

Likevel kan liberalisten påpeke at selv om visse rettigheter og konstitusjonelle forordninger framtrer som begrensninger av demokratiet, så er de i praksis nødvendige i ethvert demokrati. Uten bestemte liberale friheter og rettigheter – som forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet – kan man ikke forestille seg et fungerende demokrati. Demokratiet står på et skjørt grunnlag om disse kan elimineres av et enkelt flertall.

Innvendingen virker rimelig nok, men som Hayek også antyder, stikker problemet dypere. Sterke begrensninger av stemmeretten ble støttet av slike som Benjamin Constant, John Locke og John Stuart Mill, som vanskelig kan rettferdiggjøres fra et demokratisk ståsted.

Ordoliberalismen og massedemokratiet

For nyliberalerne er ikke markedet en selvstendig eksisterende ting, men en ting hvis eksistens er betinget av utenomøkonomiske institusjoner og verdier. Dette perspektivet blir særlig tydelig i den tyske nyliberalismen – ordoliberalismen – anført av skikkelser som Alexander Rüstow, Walter Eucken, Wilhelm Röpke, Alfred Muller-Armack og Franz Böhm. Ordoliberalerne framhever markedets tendens til å forvitre, at markedet undergraver sine eksistensbetingelser.

Ordoliberalerne hadde ingen illusjoner om at markedstransaksjoner og konkurranse nødvendigvis var fordel­aktige for alle involverte parter, i det minste ikke på kort sikt. I en konkur­ransesituasjon blir noen konkurrert ut. Konkurransen avler misnøye mot konkurransesituasjonen og motiverer økonomiske aktører til å finne måter å unndra seg konkurransens tvang, enten ved sammenslutninger (pris­samarbeid, karteller) eller politiske midler (lobbyvirksomhet for toll­barrierer, skatte­privilegier, direkte subsidier, monopolrettigheter). Det opp­står et fangenes dilemma: Alle økonomiske aktører er tjent med å leve i en kom­peti­tiv orden, siden den fører til produktivitetsvekst, men har hver for seg også interesse av å unndra seg de beting­elser konkurransen tvinger på dem. Det rasjonelle for hver enkelt fører til en kollektiv irrasjonalitet: når alle unndrar seg konkurransen enkeltvis, blir det kollektive resultatet en proteksjonisme som ingen tjener på eller ønsker seg.

Det ordensteoretiske fokuset gjør at ordoliberalistene ikke simpelthen kan kritisere staten og kreve at den holder seg unna den økonomiske prosessen. Samtidig har ordoliberalerne ingen tillitt til at staten eller politikerne har den nødvendige styrken til å styre på en virkelig fri og konkurransefremmende måte, uten å gi etter for krav og press fra samfunnet. Dermed har de havnet i et dilemma: Staten må planlegge for konkurranse for at konkurransen skal vedvare, men staten ser ikke ut til å være i stand til å utøve en økonomirelatert rolle, uten å bli en slave av samfunnsmessige pressgrupper.

Resultatet av det siste blir det de kaller en reføydalisering av økonomien. Dette er særlig problematisk i demokratier. For Eucken hadde demokratiets framvekst svekket skillet mellom stat og samfunn, og gitt massene og deres interessegrupper en økt innflytelse over økonomisk politikk. Den politiske makten flyttes over til demagoger og karismatiske ledere, i stand til å manipulere den offentlige opinion. «Den parlamentarisk-demokratiske strukturen til noen av de økonomisk ledende statene fikk den økonomiske korrupsjonen til å spre seg».¹⁰ Politiske partier omformes til agenter for økonomiske pressgrupper, og finansieres av de samme gruppene.

Det gjelder altså å finne en eller annen måte å distansere staten fra masse­demokratiets tendenser – som fører til kollektivisme. Om konkurranseøkonomien skal vedvare må staten – enten den er demokratisk eller ikke – heves over samfunnet og gjøres i stand til å beskytte seg mot særinteresser og pressgrupper.

Hayek og farene ved ubegrensede demokratier

Hayek hadde tette forbindelser til Walter Eucken, den kanskje viktigste ordoliberale skikkelsen. De møttes i 1928 og opprettholdt kontakten til Euckens død i 1950. Hayek overtok senere Euckens professorat ved universitetet i Freiburg, erklærte at han aktet å videreføre tradisjonen i gang­satt av Eucken og hans venner, og at vennskapet med Eucken var «basert på den tetteste enighet rundt politiske så vel som vitenskapelige spørsmål».¹¹ Til den delen av Hayek som diskuteres her – spørsmålet om staten og demokratiet – virker Hayeks tenkning nærmest som en videreføring av ordoliberalismen.

I trebindsverket Law, Legislation and Liberty gjør Hayek seg til en uttalt kritiker av moderne representative demokratier. Den historiske tendensen – for Hayek – er at demokratier vokser ut av konstitu­sjonelle monarkier med en begrenset myndighetsmakt, begrensninger som deretter utslettes av dogmatiske demokrater. Dette fant sted i 1766, da det britiske parlamentet utnevnte seg til suveren, ledsaget av en oppløsning av begrensningene mot egen makt. Hayek hevder de eksisterende demokratiene er mer eller mindre ubegrensede. Han omtaler dette blant annet i kapittelet «Ubegrenset makt: hovedmangelen ved den eksisterende formen for demokrati.» Og et annet sted: «Det vi i dag kjenner som demokrati i Vesten, er et mer eller mindre ubegrenset demokrati».¹² Som V. J Vanberg fra Walter-Eucken-instituttet skriver: «[For Hayek] er det vestlige demo­kratiet i praksis et ubegrenset demokrati».¹³

Hayeks begrep om et ubegrenset demokrati er altså langt mer omfattende enn det virker ved første blikk. Det favnet samtlige eksisterende demokratier, i det minste i 1978. Følgelig kan situasjonen bare reddes ved omfattende politiske omstruktureringer som oppretter virkelige begrensninger mot statlig maktbruk.

Utfra dette må Hayek regnes som en kraftig kritiker av eksisterende demokratier, siden han også hevder at ubegrensede demokratier representerer den antakelig verst tenkelige ubegrensede styreformen.14 Implikasjonen blir at han kunne foretrekke et diktatur framfor det eksisterende (ubegrensede) demokratiet, en implikasjon Hayek ikke nøler med å trekke:

«Jeg må innrømme at jeg foretrekker en ikke-demokratisk myndighet som er underlagt loven framfor en ubegrenset (og derfor lovløs) demokratisk myndighet.»¹⁵

Henvisninger til «majoritetstyranni» er noe misvisende her. Det Hayek frykter, er ikke at en – la oss si – rasistisk demagog velges av et flertall og setter i gang med storstilt diskriminering av etniske eller religiøse minoriteter. Argumentet er subtilt og bygger på kritikken av sosialistisk plan­legging i The Road to Serfdom. Det som truer eksisterende demokratier er ikke bare at populistiske rasister forbryter seg mot minoriteter. Problemet er heller at moderne regjeringer i disse demokratiene tvinges til å tilfredsstille de spesielle interessene til samfunnsmessige pressgrupper, særlig fagforeninger.¹⁶ «[O]rganiserte interesser» får en stadig økende makt.¹⁷

I et slikt demokrati kan regjeringer bare besitte makt ved å «tilfredsstille en tilstrekkelig andel av pressgruppene for å sikre majoritetens støtte».¹⁸ Regjeringen må skape en majoritet «ved å tilfredsstille kravene til et mang­fold spesielle interesser, der hver av dem bare vil tillate bevilgninger til en annen gruppe dersom de selv får den samme omtanken».¹⁹ I et forord til The Road to Serfdom av 1956 hevder han – med Storbritannia som eksempel – at totalitære krefter tar overhånd når staten på denne måten beveger seg mot sosialistisk planlegging.²⁰

Den eksisterende formen for demokrati fører til en utvikling i retning av totalitarisme. Roten til denne utviklingen ligger i den ubegrensede og ubetingede naturen til den demokratiske makten som forbinder styrende og styrte. Staten blir svak som en følge av at den er demokratisk og har ubegrenset makt, og den kan ikke annet enn å degenerere til et kjøpslåingsdemokrati som må fri til pressgrupper for å opprettholde makten.

Public choice og tilkarringsvirksomhet

Denne bekymringen overfor demokratiet er blitt videreført i en vitenskapelig­gjort variant av public choice-teorien, tett forbundet med nyliberalistisk teori. Public choice ble grunnlagt av James Buchanan og Gordon Tullock, og den anvender prinsipper fra nyklassisk økonomisk teori til politisk analyse. Utfra dette hevder de å påvise en negativ økonomisk dynamikk i demokratiske samfunn. De tar utgangspunkt i at politikerne bevarer sin posisjon ved å sikre seg stemmer, og at velgerne har en interesse av flest mulige materielle goder. Politikerne får derfor sterke incentiver til å gi etter for krav fra elektoratet om velferdsgoder og materiell vekst, noe som fører til en spiralaktig utvikling der politikerne overbyr hverandre i velferdsløfter. Både politikere og velgere ignorerer de langsiktige kumulative virkningene av denne utviklingen og av den sviktende budsjettdisiplinen den ledsages av. Den demokratiske staten gir etter for tilkarringsvirksomhet («rent seeking», på engelsk). Resultatet blir at incentiv­strukturene som former entreprenørenes framtreden, blir forstyrret. Uproduktive tilkarringsforsøk blir til regelen heller enn unntaket. Vi får en situasjon der «individuelle forsøk på å maksimere verdi fører til samfunns­messig sløsing, heller enn samfunnsmessig overskudd».²¹ Det vies store organisatoriske ressurser til lobbyvirksomhet hvorav en stor andel fullstendig sløses bort.

Carl Schmitt og den svake staten

Statsforståelsen til både Hayek og ordoliberalerne er tydelig inspirert av Carl Schmitt, det tredje rikets kronjurist. Schmitt trekker et skille mellom en kvalitativ total stat og en kvantitativ total stat.²² Den kvantitativt totale stat er en svak stat som, på grunn av press fra samfunnets partier og interesse­grupper «tvinges til forsvarsløst at intervenere i alle områder af og på alle nivåer i samfunnet».²³ Her utviskes avstanden mellom staten og samfunnet, på grunn av statens manglende evne til å motstå krav og press. Den kvalitativt totale stat er derimot i stand til å opprettholde avstanden til samfunnet, der den kan intervenere selektivt.

I Schmitts framstilling har den liberale (nattvekter-aktige) staten blitt over­veldet av massedemokratiets krav overfor staten, som fører til en i prin­sippet endeløs utvidelse av statens agenda. Egeninteresserte aktører trer inn i staten og forsøker å omdefinere det politiske. Staten blir samfunnets selv­organisering, samfunnet trenger inn i staten. Staten blir «total i sin svaghed og forsvarsløshed», og løsningen – for Schmitt – er at den ved viljestyrke, kriger og nasjonal mytologi evner å «hæve staten op over de økonomiske interessekonflikters slagsmål».²⁴

Når Hayek i Law, Legislation and Liberty beskriver det ubegrensede demokratiet som en svært svak stat som blir til en kasteball for utenomstatlige grupper, er det Schmitt som er den teoretiske referansen.²⁵ Det samme gjelder for ordoliberalerne når de hevder at den frie økonomien forutsetter en sterk stat og betrakter reføydalisering av økonomien som en konsekvens av statens svakhet. Staten må skjermes og avgrenses fra massene og deres foreninger, om den skal bli noe annet enn en kvantitativ total stat. De trekker imidlertid denne lærdommen uten å omfavne Schmitts strategi for å gjennomføre dette, som var hentet fra den italienske fascismen.

Schmitt inkorporerer liberalismen i sitt tankesett, men – og dette minner igjen om Hayek – forsøker å distansere liberalismen fra demokratiet. Den liberale frihetens prinsipper kan kombineres med enhver statsform (monarkisk, demokratisk, aristokratisk) så lenge grensene som settes på myndighetene, blir fulgt.²⁶ Schmitts grunnsyn på forholdet mellom stat og samfunn er vanskelig å skille fra den tyske nyliberalismen. Schmitt og nyliberalistene «ga næring til hverandres analyser, brukte de samme begrepene og delte et felles ordforråd» ved begynnelsen av 1930-tallet.²⁷ Schmitts vektlegging av statens styrke hører sammen med hans nyliberale fokus på statlig distanse fra økonomien, siden denne distansen er en forutsetning for en virkelig sterk stat. Schmitts suverenitetsbegrep innebærer med andre ord ikke at «enhver detalj i menneskets tilværelse skal bestemmes og kommanderes av politiske hensyn», eller at en «sosialistisk korporasjon skal eliminere alle andre organisasjoner».²⁸

Hayek er tvetydig overfor Schmitt. Han karakteriserer Schmitt som den ledende nazistiske totalitære teoretikeren, men anerkjenner at Schmitt var blant de skarpeste analytikerne når det kom til rådende politikkformer (især den demokratiske velferdsstaten). Innflytelsespunktene er likevel tydelige. Hayek spiller på en schmittiansk forståelse av suverenen, aksepterer Schmitts distinksjon mellom liberalisme og demokrati, og anvender et skille – igjen inspirert av Schmitt – mellom det totalitære og det autoritære.²⁹

Økonomisk konstitusjonalisme

Liberalismens spenningsartede forhold til demokratiet ble beskrevet ovenfor – en spenning som oppstår med den klassiske liberalismen og videreføres i nyliberalismen. Demokratiet svekker skillet mellom stat og samfunn og fører til en tilkarringsvirksomhet der økonomiske aktører tvinger myndighetene til å innfri spesielle velferdsrettigheter og økonomiske privilegier. Resultatet blir en «forstyrring» av prismekanismen som regulerer fordelingen av sjeldne varer og tjenester. Det forstyrrer også incentivstrukturene som former hand­l­ing­ene til egeninteresserte økonomiske aktører – og gjør at deres handlinger får negative heller enn positive virkninger for samfunnet som helhet.

Men hvilke løsninger har nyliberalistene på demokratiets problemer? Det korte svaret er at demokratiets myndighetsområde må begrenses i betydelig større grad. Buchanan og Tullock forfekter sterke begrensninger av myndig­hetenes diskresjonære økonomiske makt i en modell de kaller økonomisk konstitusjonalisme. De tar til orde for å regelbinde eller konstitusjonalisere deler av statens makroøkonomiske politikk, slik at politikerne ikke ube­grenset kan tekkes velgerne ved å love dem velferd og velstandsvekst. De hevder at statlig pengepolitikk på grunn av politikernes opportunisme tenderer til inkonsistens over tid. Løsningen består av at pengepolitikken overføres til en uavhengig sentralbank med en delegert oppgave om å garantere lav inflasjon. For at dette skal fungere, må sentralbanken beskyttes fra det politiske presset mot valgte politikere – den må gjøres politisk uavhengig. Et annet middel i den nye konstitusjonalismen ligger i et regelforankret eller grunnlovsforankret prinsipp om statlig budsjettbalanse.

Føderasjon, diktatur og demarki

Hayek utviklet på sin side i hvert fall tre ulike løsninger på det demokratiske problemet, den første i en artikkel av 1939: «De økonomiske betingelsene for en mellomstatlig føderalisme». Her utforskes – betimelig nok – betingelsene for varig internasjonal fred. Dette kunne sikres med en føderasjon, som igjen måtte være sterk nok til å verne mot indre strid og garantere ekstern sikkerhet. Dette ville være umulig om statene ikke også hadde en felles økonomisk politikk, siden bare dette kunne gi næring til en mellom­statlig fellesinteresse. «Hayek viser at et felles økonomisk regime med fri bevegelse av mennesker og kapital, uten tollbarrierer, vil sterkt begrense omfanget og tyngden til den enkelte medlemsstatens økonomiske politikk.»³⁰ Dersom de nasjonale økonomiske betingelsene skiller seg sterkt fra hverandre i medlemsstatene, innebærer dette også at det i tilsvarende grad blir umulig å føre en variert økonomisk politikk i føderasjonen. Negativ inte­grasjon, fjerningen av slikt som toll, kvoter og begrensninger mot bevegelse av personer, varer og kapital, blir den eneste praktisk gjennomførbare politikken – stikk i strid med tilstanden i eksisterende demokratier, som ifølge Hayek favoriserer økonomisk intervensjonisme.³¹ For eksempel muligheten for toll­grenser forsvinner, siden det virker usannsynlig at en «fransk bonde vil være villig til å betale mer for gjødslet for å bistå britisk kjemisk industri», osv.³² Øvrige økonomiske reguleringer, som arbeidstidsbegrensning og velferds­rettigheter, blir vanskelige her, siden det ikke er tenkelig at både franskmenn og engelskmenn er villige til å overgi den økonomiske reguleringsmakten. «På samme tid kunne ikke denne makten i føderasjonen overgis til nasjonal­statene – derfor ser føderasjonen ut til å innebære at ingen av regjerings­myndighetene ville ha makten til en sosialistisk planlegging av det økonomiske livet.»³³

Hayek regner demokratiet som et middel, ikke et mål i seg selv, slik at demokratiet kan oppheves dersom det utgjør en trussel mot friheten. En skal ikke glemme at det «ofte har vært en langt større åndelig og spirituell frihet under autokratiske styreformer enn under enkelte demokratier», og det er tenkelig at et demokratisk majoritetsstyre kan bli like undertrykkende som det verste diktatur.³⁴ Vi har også sett at Hayek vurderer det eksisterende (ubegrensede) demokratiet som den verst tenkelige ubegrensede styreformen, og at han kunne foretrekke et begrenset diktatur. Dette tilsier at Hayek ikke er noen ryggmargsdemokrat. Hayeks støtte til Augusto Pinochet er derfor ingen stor overraskelse. Hayek skrev sinte leserinnlegg om den ensidige pro­paganda­kampanjen Chile ble utsatt for.³⁵ Han møtte Pinochet i 1977, og fortalte at de hadde diskutert farene ved det ubegrensede demokratiet. Pinochet lyttet med interesse, og fikk et kapittel fra Law, Legislation and Liberty tilsendt som supplerende lesestoff. Hayek satte også sin lit til den portugisiske diktatoren Oliveira Salazar, som mottok The Constitution of Liberty. I dedikasjonen til Salazar skriver Hayek at han håpet boken kunne bistå i utformingen av «en konstitusjon som er sikret mot demokratiets misbruk [the abuses of democracy]».³⁶

Når Hayek ble spurt om hva han syntes om de totalitære styresettene i Latin-Amerika, svarte han med å insistere på distinksjonen mellom det totalitære og det autoritære. Den eneste totalitære regjeringen han kjente til i Latin-Amerika var Chile under Salvador Allende.³⁷ Allendes koalisjons­regjering var demokratisk valgt, men førte en variert, selektiv økonomisk politikk og eksperimenterte med kybernetikk som et middel for økonomisk planlegging. Hayek forklarer også at han støtter diktatur som et nødtiltak i midlertidige perioder, i hvert fall dersom det kan legge til rette for et begrenset demokrati.³⁸ I historien regnet han Oliver Cromwells diktatur som et overgangsdiktatur av en slik type. Han hadde et liknende håp for Pinochet og Salazar.

Støtten til Pinochets og Salazars diktaturer var – som antydet – ikke en posisjon Hayek tilfeldigvis inntok, men en holdning som fulgte av en svært kritisk diagnose av det eksisterende demokratiets problemer. I The Constitution of Liberty skriver Hayek også prinsipielt om nødvendigheten av midlertidig diktatur.

Carl Schmitt analyserte suverenen som «den som bestemmer over unntaks­tilstanden», som står «utenfor den normalt gjeldende rettsordningen og [likevel hører] til den, fordi han er ansvarlig for beslutningen om forfatningen kan suspenderes in toto».³⁹ Hayek regnet dette som ganske plausibelt, og hevder at man kan bli nødt til å oppheve «selv det frie samfunnets mest fundamentale prinsipper, men bare når det er et spørsmål om å bevare friheten i det lange løp, som ved en krig».⁴⁰ Diktatur kunne være nødvendig i en overgangsperiode, men det skulle – tross alt – lede til noe annet. Det er ikke ubetydelig at Hayek forfektet diktatur bare som et midlertidig tiltak, men det er problematisk at han i praksis ikke bekymret seg over at det midlertidige diktaturet kunne bli permanent. Hayek åpner for diktatur uten annet enn et håp om at det, av egen godvilje, vil avskaffe seg selv. Analysen av demokratiet er til sammenlikning langt mindre håpefull, Hayek avviser nærmest kategorisk at demokratier er i stand til å begrense egen makt.

Demokratiet måtte begrenses av konstitusjonelle regler som, for å sitere Charles de Smet fra Hayek-instituttet, ikke engang en populær regjering med en «stor majoritet av stemmene» rettmessig vil kunne forandre.⁴¹ «[V]i kan begrense makten til de organiserte interessene bare ved å begrense myndighetenes makt».⁴² Hayek ønsker et system der lovgivingen begrenses til generelle regler, hvilket i praksis vil gjøre det ulovlig å gi bevilgninger til bestemte grupper. Et begrenset demokrati – som ikke kan tvinges til å bli et totalitært demokrati – er her et demokrati som ikke har lov til å gi etter for det organiserte presset. I denne modellen kan staten forbedre det generelle økonomiske rammeverket, uten rett til direkte inngrep. Dersom politikeren ikke kan vise til et lovverk av denne typen, mangler han et prinsipielt forsvar mot pressgruppene.⁴³

Hayeks tredje løsningsforslag blir dermed et forslag til en ideell konstitusjon som kan sikre en sterk stat og et begrenset demokrati. Modellen er designet som et system med en lovgivende og en regjerende forsamling, strengt adskilt fra hverandre. Regjeringsforsamlingen skal velges demo­kratisk, men statsansatte, offentlig tjenestepersonell, pensjonister og arbeids­løse får ikke stemmerett. Til overhuset er stemmeretten også svært begrenset i den forstand at borgerne får stemme en gang i sitt liv – i året de fyller 45 – på representanter fra sin egen generasjon. Her skal det ikke være tillatt med politiske partier. I tillegg finnes en konstitusjonell domstol, ansvarlig for å kontrollere og løse konflikter mellom de to øvrige forsamlingene. Ved å skape et kontrollerende overhus som ikke styres av særlig demokratiske prinsipper, ønsket Hayek å gjenopprette maktfordelingen som demokratiet hadde avskaffet.

Hayek nøler med å bruke betegnelsen «demokrati» på dette nye systemet, og foreslår «demarki» som et ubesudlet alternativt begrep. For å følge William E. Scheuermans vurdering av Schmitt-Hayek forholdet: Hayek bygger sin kritiske diagnose av demokratiet på Schmitts analyse av velferds­lovgivningen i Weimar-republikken. For Schmitts del munnet analysen ut i støtte til autoritære alternativer til det eksisterende demokratiet, en konsekvens det blir åpenbart at Hayek ikke evner å unnslippe, når han foreslår «en rekke institusjonelle reformer med forstyrrende og autoritære implikasjoner».⁴⁴

Autoritær liberalisme i teori og praksis

Diagnosen av det eksisterende demokratiet som en kilde til irrasjonell økonomisk adferd og totalitaristisk statsutvikling er sentral for det nyliberale prosjektet om en sterk stat, der statens styrke skal sikres gjennom iverk­settelsen av ulike tiltak som distanserer den fra eller beskytter den mot de samfunnsmessige interessegruppenes krav. Hayeks midlertidige diktatur, konstitusjonelle orden og mellomstatlige føderasjon, representerer slike forsøk på å etablere en stat med et distansert forhold til økonomien og en evne til å avverge demokratiske «forstyrrelser» av prismekanismen. Jeg har også forsøkt å vise at Hayek ikke er alene om denne generelle innstillingen, men har et inspirasjonsgrunnlag i Carl Schmitt, meningsfeller i de tyske ordoliberalerne, og etterfølgere i public choice-teorien.⁴⁵ Det virker ikke urimelig å favne denne tendensen med begrepet «autoritær liberalisme», forstått som en liberalisme som arbeider for reformer som vil ufarliggjøre demokratiet ved en drastisk innsnevring av det demokratiske handlings­rommet.

Spørsmålet om forbindelsen mellom økonomisk liberalisme og politisk demokrati er også et aktuelt politisk problem. EUs gjeldskrise håndteres på en måte som ser ut til å aktualisere dette poenget: Europarådet monopoliserer beslutningstakingen på bekostning av Europaparlamentet, Europa­kom­misjonen er blitt degradert til rollen som sekretariat, og nasjonale parlamenter til å godkjenne mellomstatlige traktater, av frykt for sanksjoner. Krisen i EU-systemet førte til en politikkutvikling som fikk selv EU-filosof Jürgen Habermas til å frykte for framtiden. Slavoj Žižeks beskrivelse av Hellas-dramatikken som en testplass for «en avpolitisert teknokratisk modell der banker og andre eksperter får lov til å knuse demokratiet», der politikken drives av eksperter som styrer «postideologisk», på tvers av sekteriske parts­interesser, virker passende her.⁴⁶ Kanskje vi her er inne på et «valgfelleskap» mellom økonomisk liberalisme og autoritær politikk – dette med tanke på Hayeks foreslåtte reformer, men kanskje også på politikkens utvikling i vestlige demokratier og EU-systemet, som uttrykk for en tilsvarende affinitet.⁴⁷ For å avslutte med Wolfgang Streeck:

«En strategi for å oppløse spenningen mellom kapitalisme og demokrati lå innbakt i utviklingen mot en regelbasert økonomisk politikk, uav­heng­ige sentralbanker og en finanspolitikk som ikke påvirkes av valg­utfall, i overføringen av økonomisk politikk til tilsynsorganer og ‘ekspert­komiteer’ og i grunnlovsfestingen av gjeldstak som er rettslig bindende overfor regjeringer i flere tiår, om ikke for alltid.»⁴⁸

Sluttnoter:

1 ) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, The University of Chicago Press, Chicago 1958. s. 107-118.

2 ) K. Polanyi, Den liberale utopi, Res Publica, Oslo 2012, s. 319.

3 ) W. Lippmann, The Good Society, Transaction Publishers, London 2009, s. 269.

4 ) O. Innset, «Ny liberalisme, ny kapitalisme», Røyst, november 2015, s. 16.

5 ) Ibid.

6 ) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, The University of Chicago Press, Chicago 2007, s. 118.

7 ) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, The University of Chicago Press, Chicago 2011, s. 166.

8 ) «The ancients aimed at a distribution of power among all the citizens of a given state, and they referred to this as freedom. For the moderns, the goal is security in their private possessions. For them, liberty refers to the guarantees of these possessions afforded by their institutions.» B. Constant i N. Bobbio, Liberalism and Democracy, Verso, London 1990, s. 2.

9 ) N. Bobbio, Liberalism and Democracy (ibid); A. Arblaster, Democracy, Open University Press, Philadelphia 2002; S. Bedi, Rejecting Rights, Cambridge University Press, Cambridge 2009, kap. 1: «The classic conception of rights: the ‘democratic deficit’.»

10) A. Rüstow i W. Röpke, International Economic Disintegration, William Hodge and Company, London 1942, s. 276.

11) F. A. Hayek, The Market and other Orders, The University of Chicago Press, Chicago 2014, s. 214.

12) F. A. Hayek, New Studies in Philosophy, Politics, Economics and the History of Ideas, Routledge, London 1990, s. s. 153. Jf. også F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 471. «In its present unlimited form, democracy has today largely lost the capacity of serving as a protection against arbitrary power.»

13) V. J. Vanberg, The Constitution of Markets, (se note 8), s. 85.

14) F. A. Hayek, «The Dangers to Personal Liberty», The Times, 11.07.1978.

15) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy: Hayek, the ‘Military Usurper’ and Transitional Dictatorship in Chile?», American Journal of Economics and Sociology, Vol. 71, No. 3, juli 2012, s. 521.

16) F. A. Hayek, Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. s. 468; V. J. Vanberg The Constitution of Markets, (se note 8), s. 110.

17) F. A Hayek Law, Liberty and Legislation (se note 32), s. 252.

18) Ibid., s. 358.

19) Ibid., s. 435.

20) F. A. Hayek, The Road to Serfdom (se note 15), s. 48.

21) J. Buchanan, F. Tullock, Toward a Theory of the Rent Seeking Society, Texas A & M University Press, College Station 1980, s. 4.

22) C. Schmitt, «Videreudvikling af den totale stat i Tyskland», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002.

23 ) M . Thorup, «Introduktion til Carl Schmitt og den totale stat», Semikolon vol. 3. no. 5., 2002, s. 8.

24) Ibid., s. 9.

25) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 354.

26) R. Cristi, Carl Schmitt and Authoritarian Liberalism: Strong State, Free Economy, University of Wales Press, Wales 1998, s. 175.

27) W. Bonefeld, Critical Theory and the Critique of Political Economy, Bloomsbury Publishing, London 2014, s. 191.

28) C. Schmitt, Begrepet om det politiske, Vidarforlaget, Oslo 2007, s. 53.

29) Jf. R. Cristi, (ibid.); E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», Constellations vol 4., 1997.

30) W. Streeck, «Heller, Schmitt and the Euro», European Law Journal, vol. 21. No. 3, 2015, s. 367. I det følgende baserer jeg meg særlig på Streecks analyse av Hayeks 1939-artikkel.

31) Ibid.

32) F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, s. 262.

33) Ibid., s. 266.

34) F. A. Hayek, The Road to Serfdom, s. 110.

35) A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. 516ff.

36) F. A. Hayek i A. Farrant, E. McPhail og Sebastian Berger, «Preventing the ‘Abuses’ of Democracy», s. s. 521.

37) Ibid., s. 513.

38) Ibid., s. 521.

39) Schmitt i H. Høibraaten, «Carl Schmitt, allmakten og nominalismen: To fortolkninger» (hentet: https://www.academia.edu/9713723/Carl_Schmit_nominalismen_og_allmakten_En_skisse_til_to_alternative_fortolkninger), s. 1.

40) F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, s. 326.

41) http://s3.amazonaws.com/zanran_storage/www.fahayek.org/ContentPages/

527215195.pdf

42) F. A Hayek, Law, Liberty and Legislation, s. 359.

43) Ibid.

44) W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 180.

45) Det er selvsagt betydelige forskjeller mellom Hayek, ordoliberalismen, public choice og Schmitt som ikke bør undervurderes. Her forsøker jeg likevel å få fram noen fellestrekk som favnes med begrepet «autoritær liberalisme».

46) S. Žižek, The Year of Dreaming Dangerously, Verso, London 2012, s. 13.

47) Jf. W. E. Scheuerman, «The Unholy Alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Hayek», s. 184.

48) W. Streeck, Buying Time: The Delayed Crisis of Democratic Capitalism, Verso, London 2014, s. 61-62.

Er kommunisme forbrytelser, grusomheter og diktatur eller et utopisk drømmesamfunn vi vil få oppleve i framtida. Eller er det arbeiderklassens frigjøring?

Jeg ser på kommunisme som en frigjøringsprosess fra kapitalens utbytting og ikke et virkelighetsfjernt drømmesamfunn. Et samfunn arbeiderklassen idag er gode nok til å skape.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

Foto: Alpha Stock Images

Kommunismen som et helvete

Borgerskapet sine representanter er de som skriker høyest om sin frykt for kommunismen. For dem representere ideen en frykt for å miste alt de har kjært. En frykt for den mest grusomme forbrytelse. At den hellige akkumulasjon ikke vil gi dem maksimal profitt. Dette er klassen som uten ironi kan beskrive børsfall som krigshendelser og profittsvikt som massakre. Det er bare å se på forsiden av klasseavisene Dagens Næringsliv og Finansavisen. Dette borgerskapet har alltid fryktet ideen om at behovet til det store flertallet er viktigere enn profitten for de få som den største forbrytelsen mot mennesket,. Allerede før Karl Marx og Friedrich Engels skrev det i Det kommunistiske manifest, har borgerskapet fryktet kommunismen som et spøkelse som skal hjemsøke deres kapital eller rikdom. Denne kommunismen er for dem iboende i alt som kan være til hinder for kapitalens frie flyt. Det være seg bilfritt sentrum i Oslo, tollbeskyttelse av norske matproduksjon eller reguleringer av kapital og eiendomsforhold.

Borgerskapet hersker ikke bare gjennom rå makt aleine. Antonio Gramsci analyserte hvordan borgerskapet utøvde sitt klasseherredømme. Beskrivelsen av hvordan de dominerer det sivile samfunn, er kaller han hegemoni. Det er et system av politiske og ideologiske allianser som borgerskapet inngår. Å bygge allianser for å isolere ideer som ikke gagner klassen. Ideer som å begrense den frie flyt av kapital og markedets makt.

Det norske klassekompromisset er et godt eksempel på en slik allianse, inngått i en situasjon der borgerskapet virkelig fryktet kommunismen. Arbeiderklassen var på frammarsj, klassekampen mellom arbeid og kapital var tilspissa og Sovjetstaten var en realitet i øst. Klassekompromisset inneholder flere elementer, men i denne sammenheng er det viktigste at de tvang arbeiderbevegelsen til å legge sosialisme/revolusjon på hylla. Siden har denne historiske blokken styrket seg enda mer og den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen har skrotet drømmen om et annet økonomisk system.

Det er helt vanlig å høre at «alle vet» eller «historien viser» at kommunismen ikke virker. Det kan være en fin ide, men den vil alltid føre til voldelig og autoritær utøvelse av makt. Slik vil borgerskapet snu diskusjonen og prøve å etablere grenser for den alminnelige politiske debatten. Deres kritikk av kommunismen har som hensikt å etablere grenser for den politiske debatten og vilkårene for det demokratiske samfunnet. Kommunismen er ikke et akseptabelt alternativ.

Men beskrivelsen av kommunismen som et helvete har enda en rot. Sosialismen i det tjuende århundre var ikke noe glansbilde. Håpene til arbeiderklassen som ble tent i 1917, og gjennom frigjøringsbevegelsene ble dessverre fort druknet av forbrytelser gjort av de nye regimene. Ettpartistat, diktatur, Gulag, med mer kan ikke feies under teppet. Det representerer en blindvei i historien om arbeiderklassens frigjøring. Disse regimene kan ikke framstå som forbilder for frihetselskende mennesker. Borgerskapet veit hvordan de kan bruke denne grusomme historien til å slukke et hvert håp om en bedre verden.

Kommunismen som himmelen

Nesten som et tilsvar til framstillingen av kommunismen som et helvete har mange kommunister et behov for å framstille kommunisme som den rake motsetningen. Kommunismen beskrives som et paradis, like vakker som Guds himmel.

Kommunismen er hvor historien tar slutt. Hvor den lange rekken av klassesamfunn forsvinner. Alle motsetninger mellom mennesker blir løst. Rasismen forsvinner, kvinnene er frigjort, religionen overflødig osv. Menneskene forandres til det nye mennesket. Et menneske som klarer å leve i et nytt demokratisk og solidarisk samfunn.

Denne framstillingen har utgangspunkt i Karl Marx beskrivelse av historien. Historien er en historie om klassekamp. Mennesket historie har gått gjennom en rekke produksjonsmåter fra urkommunismen, slavesamfunnet, føydalismen til kapitalismen. Kommunismen er klassesamfunnets avslutning. Et samfunn der klassene er oppløst.

Mot dette kan vi komme med mange innvendinger. Det er nok åpenbart for de fleste at urkommunismen var et tøft samfunn for mennesket. Det opprinnelige fellesskapet var først og fremst en nødvendighet for å overleve. Denne urkommunismen representerer ikke et samfunn uten konflikter og motsetninger, men et samfunn der vi eide våre produksjons­midler i fellesskap, i en flokk. Utover det har jo dette samfunnet få likheter med visjonen om ­framtidssamfunnet.

Ideen om at menneskene må forandre seg, bli nye menn og kvinner for å bygge kommunismen blir kritisert av Ola Innset i teksten Totalitære utopier i Manifest tidsskrift.¹ Utgangspunktet for teksten er å utforske om venstresida kan lære noe av totalitarismeforskningen. Han mener sosialismen klarer seg helt fint med de menneskene vi har, og at menneskenaturen ikke må forandre seg for å bygge en ny verden. Selv om jeg mener Innset har gode poenger, så gjør han det litt enkelt for seg. Jeg tror alle voksne mennesker kan reflektere tilbake til hendelser som var så betydningsfulle i deres liv at de forandret dem. For meg hadde jeg et slikt punkt i livet da jeg ble far for første gang. I litteraturen finner vi en rekke beskrivelser av mennesker som går gjennom slike eksistensielle endringer. Men også på det politiske nivået i dagens samfunn ser vi at menneske er i utvikling. Endres rollene i familien som en konsekvens av at vi dag har pappa­permisjon, diskuteres jo nå av forskere. De fleste vil hevde at vi har endret oss siden 50-tallets kjønnsrollemønster. Mennesket har evnen til å endre seg. Når vi har denne evnen, er det også sannsynlig at en stor politisk omveltning fører med seg endringer i hvordan vi oppfører oss og ser på oss selv.

Fremmedgjøring er et sentralt begrep hos Marx. For Marx er arbeidet svært viktig. Det er en del av det å være et menneske. I det kapitalistiske system arbeider arbeideren for en annen. Han arbeider på mange måter utenfor seg selv, eller arbeider med noe som ikke tilhører han selv. På denne måten blir han fremmedgjort til sitt arbeid, og derfor også fremmedgjort til seg selv. For Marx viser fremmedgjøringa hvor ødeleggende kapitalismen er for menneskets frihet. Frigjøring fra fremmedgjøring vi opplever under kapitalismen, vil ha konsekvenser for samspillet, de sosiale relasjonene mellom menneskene og det vi opplever som å være mennesker.

På den andre siden er det en voldsom oppgave å skulle overbevise folk som er fornøyd med seg selv, å bli med i en politisk kamp for å endre dem som mennesker. Det er en retorisk oppgave der man gir seg selv små sjanser for å utvikle en folkelig ide.

Det mye større problemet med ideen om det nye mennesket, som nødvendig for framtidssamfunnet, er at man da indirekte går med på en av de mektigste stolpene i det borgerlige hegemoniet. At kommunismen er umulig fordi menneskene er egoistiske. Vi kan ikke yte etter evne og få etter behov fordi vi i utgangspunktet er ute etter å utnytte systemet. Dette er for eksempel et av de bærende trekkene ved dagens NAV-system. Man skal behandle alle trygdemottakere som snyltere fordi det kan være noen som utnytter systemet. Det kan jo godt tenkes at vi bruker større ressurser på å jakte på snyltere enn det snylterne ville lurt til seg. Men viktigere er at behovet for kontroll kommer i veien for å gi støtte. Det store flertallet som mottar støtte fra NAV, vil jeg tro har et ønske om å bidra i samfunnet, men er blitt ekskludert fra det av markedet.

Innset har grunnleggende rett. Dagens mennesker er gode nok for framtidssamfunnet og menneskenaturen må ikke endres for å få en ny verden. Vi møter disse menneskene hver dag og ser ofte at handlingene deres ikke styres ut ifra et ønske om å snylte på andre, men med et sterkt ønske om å bidra med det de kan.

De siste årene har det kommet fram at flere ser på kommunismen som en teknologisk nødvendighet som følge av økt robotisering, effektivisering og ny teknologi. Tron Øgrim må regnes som en norsk pioner for det som i dag diskuteres som fully automated luxury communism. Denne luksuskommunismen bygger på følgende observasjoner: Fler og fler oppgaver i samfunnet blir automatisert bort eller overtatt av roboter. Arbeidet som tidligere blir gjort av den variable kapitalen, arbeidskraften, er nå overtatt av den faste kapitalen, maskiner. Under kapitalismen er automatisering et forsøk på å øke profittmengden, skvise arbeidskraftkostnadene. Når politikere, media eller NHO snakker om at vi må tilpasse oss automatisering og ny teknologi, og samtidig snakker om at vi må jobbe lengre og skape flere jobber, snakker de om to motstridene forskjellige virkeligheter. Luksuskommunismen argumenterer for at automatisering som tjener folket, og ikke profitten, er framskritt. Målet med automatiseringa bør være å gi folk mer fritid, mer tid til fornøyelser. Den teknologiske utviklinga gjør det mulig å se for seg et post-lønnsarbeidsamfunn.

Luksuskommunismen virker forlokkende, men har noen sentrale problemer. Det første er: Hvor ble arbeiderklassen av? Det er en fortelling om kommunismen der arbeiderklassen får sitte i baksetet, mens historien drives fram av teknologiske endringer. En av kommunismens kjernekonsept er at det er klassekamp som skaper historien. Det betyr at vi, du og jeg som skaper historien, er blitt erstattet med at det er teknologien som skaper historien.

Det andre problemet er at når man f.eks. ser selvbetjente kasser i butikken som automatisering, så ser man ikke at det er arbeidet som har flytta seg fra betalt arbeid gjort av butikkansatte til ubetalt arbeid, gjort gratis av forbrukeren. Arbeidet med å skanne varer har i seg selv ikke forsvunnet. Det er kapitalisten som har sluttet å betale for det.

Det tredje problemet er at man ser bort i fra hvordan kapitalismen eser ut i nye deler av samfunnet. Kapitalakkumulasjonen finner nye områder for å utbytte arbeidere og skape merverdi. Dette er drivkraften bak privatisering, varefisering av hva som tidligere var fellesoppgaver eller private oppgaver. Hvordan kapitalismen hele tiden finner tilbake til den primitiv akkumulasjonen eller det som David Harvey omdefinert som «akkumulasjon gjennom frarøvelse».

Jeg tror ikke vi er tjent med kommunismen beskrevet som et drømmesamfunn. Et samfunn der alle problemer er på historias skraphaug. Der kvinneundertrykking, rasisme, miljøødeleggelser, homofobi og andre ting vi ikke liker tar slutt. Jeg vil gjerne bekjempe alt sammen. Og bruker gjerne livet mitt på å forsøke. Men det er og forblir en vakker drøm. Det er selvsagt lov å drømme, problemet er bare hvis det blir for virkelighetsfjernt for de du vil ha med deg.

Kommunisme som frigjøring

Hvorfor skrev aldri Marx den store boka om kommunismen? Ville ikke agitasjon for et annet samfunn kunne vinne støtte for ideen? Marx filosoferte nok over framtidssamfunnet. Som flere har vist, kommer han i flere verk innom framtidssamfunnet. Men et helhetlig verk prioriterte han aldri. Det viktige var å avsløre det kapitalistiske samfunnet, vise motsetningene i systemet, og til sist avsløre kapitalens utbytting av arbeiderklassen. For Marx er arbeiderklassens frigjøring klassens eget verk. Det var for han liten hensikt i å prøve å presentere teoretiske løsninger på teoretiske problemer i et tenkt samfunn. Problemene til det nye samfunnet ville være bestemt av konteksten problemene oppstår i. Løsninger som mennesker som lever i den konteksten, vil være bedre egnet til å løse. Marx er kjent for å ha skrevet «hittil har filosofene vært opptatt av å fortolke verden, det som er viktig er å forandre den». Den samme kritikken kan rettes mot et utopisk framtidsdrømmeri.

Kommunismen kan også bli sett på som en prosess der arbeiderklassen frigjør seg fra utbyttinga og kapitalen. Vi finner dette også hos Marx og Engels. I Manifestet blir vi presentert for arbeiderklassens historiske oppgave. Hvordan all historie er historien om klassekamp og at arbeiderklassen kan frigjøre seg fra klassesamfunnet. I Kapitalen avdekker Marx hvordan kapitalen fungerer i samfunnet. Boka gir arbeiderklassen innsikt i kapitalismen for å kunne frigjøre seg fra den. Friedrich Engels definerte kommunismen som læren om vilkåra for proletariatets frigjøring.

Proletariatets frigjøring, hva betyr nå det? Kapital er en prosess av ekspanderende verdi. Kapitalen bytter i denne prosessen form fra pengekapital til varekapital for å forvandles tilbake til pengekapital. Men når den returnerer til pengekapital har det skjedd noe: den er større, den har tilegnet seg en merverdi. Denne merverdien kommer fra at varen arbeidskraft potensielt skaper større verdier enn den kostnaden den har. Det er kun varen arbeidskraft, som har potensiale til å tilføre varen økt verdi i den andre enden. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting. Det er denne utbyttinga i et system der vi produserer for noen andre, vi vil frigjøres fra.

Kapitalismen er en prosess som sniker seg inn i hvert rom den får tilgang til. Den endrer forholdet mellom mennesker til et forhold mellom varer, og menneskeliggjør samtidig vårt forhold til varene. Vi er alle vareeiere i et marked. Gjennom markedet opplever vi en upersonlig disiplinering. Markedet fungerer som en usynlig og uutfordret kraft som dominerer våre liv. En kraft definert av behovene, ønskene, valgene og viljene til en grå fremmed masse. Den upersonlige dominansen er mulig bare fordi tingene er produsert som varer. Og de fleste ting er produsert som varer bare fordi folk flest må selge sin arbeidskraft til dem som eier produksjonsmidlene, i bytte mot lønn. Lønna og arbeidskontrakten er med på å skjule kapitalens despotiske makt over arbeideren. Arbeideren framstår som fri, selv om han er avhengig av å selge sin arbeidskraft. Den despotiske makta blir brukt til å gjøre kjøperen av arbeidskraft enda rikere og mektigere. Dette maktforholdet ble nettopp nylig illustrert på den mest grotesk måten ved at Petter Stordalen gikk ut som P3-reporter og oppfordret folk som ikke var fornøyd med jobben sin, om å slutte. Dette er den samme hotellkongen som ikke har ga et øre i lokale tillegg etter hotellstreiken i fjor.

«Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden.»² skriver Marx i Den tyske ideologi. Her er det jo nettopp kommunismen som en prosess for vår frigjøring som er sentralt. Vi vil oppheve den nåværende tilstanden med urettferdighet, utbytting og ufrihet. Det er kapitalismen som skal avskaffes som er det sentrale. Det er det som gir grunnlaget for å se den kommunistiske horisonten som Jodi Dean kaller det. Horisonten som er å gi etter evne og få etter behov. Et fellesskap samfunn der vi eier, arbeider, skaper, styrer og fordeler i fellesskap. Vi vil fortsatt krangle, være uenige, oppleve dritt og baksnakke hverandre. Kommunismen er ikke et drømmesamfunn, det er et virkelig samfunn.

Noter:

1) http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/

2) Karl Marx: The German Ideology http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/germanideology/ch01a.htm (forfatters oversettelse)

Skolen er et evig tema i norsk politisk debatt. Et grunnlag for personlig irritasjon er hvor ofte denne debatten foregår på tv og radio uten lærere tilstede. I disse debattene slår ofte de borgerlige partiene fast at skolen nå er på rett vei. Det har grundige tester vist, og dessuten tilbringer elevene mer tid på skolen etter at fraværsgrensa ble innført. Så nå kan PISA-testene bare komme. Venstresida sitt svar er økt lærertetthet, varm skolelunsj og mer ressurser til skolen. Dette er gode, fornuftige krav.

Men hva med innholdet i skolen, hva slags skole er nødvendig for at elevene skal få utvikle sitt fulle potensial? Dette er et viktig spørsmål, ikke minst fordi det henger sammen med et enda større spørsmål. Hva slags samfunn er nødvendig for at alle mennesker skal få utvikle sitt fulle potensial – og hvordan kommer vi dit? Det er dette venstresida sitt frigjøringsprosjekt må handle om. På samme måte som skolen må være en arena for mestring, er venstresida nødt til å bygge bevegelser som blir arenaer for mestring. For at de mange får kunnskap og selvtillit til å ta ordet i forsamlinger, og i samfunnet. Målet på om vi er på rett vei, er om vi gjør fler folk i stand til å delta i endringen av samfunnet, enten det er i klassekampen, kvinnekampen eller den anti-rasistiske kampen. Disse er ofte vevd sammen. 

Dette er blant spørsmålene som motiverer denne utgaven av Gnist. Vi har ikke alle svarene, men håper å gi et bidrag til tenking og politisk handling. Fra venstre, og fra klasse­rommet.

Stian Bragtvedt, Redaksjonsmedlem i Gnist.

Foto: Trondheim Byarkiv/Flickr

Leder: Hva med skolen? Av Stian Bragtvedt

Plukk

Samtalen: Kjønn, klasse og etnisitet i skolen
Guro Sibeko: Dikt: Ansvar
Jorunn Gulbrandsen: Flytt skolen ut av skolen!
Stian Bragtvedt: Skoledebatt for 100 år siden Jorunn Folkvord:Testregimene i skolen: Kvalitet eller bare et helvete?
Magnus Henrik Sandberg: Hvis IKT ikke fantes i skolen

Cathrine Egeland:Deltid – ubehagelige spørsmål og urovekkende svar?
Geir Christensen: Organisasjonsaristokratiet
Harald Berntsen: Halkavarre 1972: Offiserer med soldater på kornet
Arnulf Kolstad: Berge og Stoltenbergs helomvending
Unni Kjærnes og Erik Ness: metoo – et vendepunkt i kvinne­kampen? Intervju med Marielle Leraand
Jørn Magdahl: Fra Arbeiderpartistat til multikulturalisme?

Leder: Oktoberrevolusjonen 100 år

Plukk

Samtalen: En alliert på Stortinget (Intervju med Bjørnar Moxnes)

Arne Rolijordet: Pensjonsreformen: Offentlig ansatte står for tur

Jens Petter Nielsen: Det postsovjetiske Russland og arven fra 1917

Ole Marcus Mærøe: Revolusjonens gang

Henriette Five: «… og Vinterpalasset er nå i bolsjevikenes hender»

Per Medby: Arbeiderbevegelsen i Norge og den unge Sovjetstaten

Sofie Marhaug: Revolusjonens valkyrje – om Aleksandra Kollontajs liv og virke

Åsmund Egge og Alexey A. Komarov: «Jeg har avsluttet mine nedtegnelser…»:

Åsmund Egge: Ulike syn i forskningen om 1917

Linn-Elise Øhn Mehlen: Revolusjon: Stemmeretten 

Roy Pedersen: BAMA-linja – et forsøk på en faglig strategi

Tore Pryser: Marcus Thranes internasjonale impulser: «Det norske 1848»

Kelsey Woida: Kjærlighet og abort

Harald Minken: Reproduksjons­­skjemaene

Bokomtaler:

Angela Nagle: Kill All Normies. Online culture wars from 4chan and Tumblr to Trump and the alt-right. 

Neil Faulkner: A People’s History of the Russian Revolution

Kristian Krohg-Sørensen: Den russiske revolusjonen

John Newsinger, Tim Sanders: 1917: Russia’s red year

Tariq Ali: The Dilemmas of Lenin  – terrorism, war, empire, love, revolution

Rune Ottosen: Turist i Utopia, reiser i ideologi og albansk landskap

Pål Steigan: Steigans lille røde

Tore Linné Eriksen: Bokhjørnet: Sian Lazar (red.): Where are the unions? Workers and social movements in Latin America, The Middle East and Europe, Jan Aleksander Svoboda Brustad mfl.: Et uønsket folk. Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915-1956, Bodil Stenseth: Quislings ran. Historien om Villa Grande.

Radikal empati er mitt våpen! Dette er et personlig vitnesbyrd om empati og kjærlighet i en sårbar situasjon – abort. Om å møte ukjente kvinner med kjærlig omsorg, om å være kvinne og sosial­arbeider, om å være feminist og aktivist.

Kelsey Woida er sosialarbeider, aktivist og frivillig på forskjellige områder innen helse og velferd.

Opprinnelig publisert på bloggen «All the Women We Have Loved».

Foto: Zhu/Flickr

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen, Redaksjonsmedlem i Gnist

Hver tirsdag morgen er det jobben min å vise kjærlighet overfor kvinner jeg ikke kjenner. Jeg er frivillig for et abortfond hvor folk som ikke har råd til utgiftene forbundet med denne prosessen, kan komme og få økonomisk hjelp og støtte. De ringer en direktelinje og jeg svarer. For noen er dette det verste øyeblikket i livet deres, for de fleste er det en enkel oppgave som ter seg som et punktum for en lang liste av traumer og problemer.

Vi snakker om voldtekt, om at lyset kommer til å bli slått av hvis ikke denne regninga blir betalt, om å være mor, engstelse, mannlige partnere som nekter å snakke med dem, helseforsikring, matkuponger og helgeplaner. Kvinnene ringer noen ganger fra bussholdeplassen utenfor fengselet, fra naboens kjøkken, fra jobben i matvarebutikken, fra toalettet på en skole, fra sofaen med et hikstende lite barn i fanget. Noen ganger må vi kople til en oversetter på grunn av språkbarrierer. Vi støtter tenåringer mens de prøver å navigere seg gjennom rettssystemet for å finne ut av lover om foreldres råderett. Vi lærer om sex trafficking som skjer i den byen vi kaller hjem, om bruk av narkotiske stoffer og overdoser, om hjemløshet og kommunale boliger, om skytevåpen og hvor de er gjemt på soverommet. Jeg sier «Jeg hører deg.»

Abortfondet er et sted som gir tilflukt og ingen fordømmelse, men det er også et sted med makt: Vi bestemmer hvordan vi best kan støtte så mange som mulig med de pengene vi har, men det betyr at det er umulig å gi full økonomisk støtte til alle. Jeg har lært hvordan jeg kan si «nei» samtidig som jeg sier «jeg tror på deg.» Jeg har lært at mennesker og kvinner som søker om abort, er blant de mest ressurssterke, kreative og seigeste blant oss. Jeg deltar også som frivillig ved en lokal klinikk hvor oppgaven er å holde i hånden under aborten. Alle som kommer for å få gjennomført abort den dagen, får spørsmål om de ønsker noen til å holde dem i hånden under inngrepet. Det er fordi pasienter av sikkerhetsgrunner ikke lenger har lov til å ha med seg sin egen støtteperson inn på behandlingsrommet. De fleste takker ja. Jeg kommer inn på rommet hvor de sitter klare i sine papirkjoler mens de prøver å finne et sted å feste blikket, hvilke redskaper de helst vil unngå å se på. Jeg pleier å slå en spøk om at de kan klemme hånden min så hardt de bare vil, jeg lover at den ikke kommer til å knekke. Vi snakker om hva de har lyst til å spise etterpå, om de kom alene til avtalen og om demonstrantene utenfor fikk dem til å føle. Opplevelsen av smerte er forskjellig for alle, men jeg gir dem den garantien at de vil komme seg gjennom dette og bli trygt og godt tatt vare på. Jeg hjelper dem med å puste gjennom ubehaget. Jeg spør om de ønsker at jeg skal forklare dem hva som skjer. Jeg masserer skuldrene deres og minner dem på deres egen styrke. Jeg oppmuntrer dem og ber dem ta vare på seg selv når jeg forlater dem i det rommet hvor de sitter og henter seg inn og får litt juice og salte kjeks.

Jeg har sett de som kaster opp av lettelse over at det er over. Kvinner gråter over svangerskap som var meningsfulle for dem. Noen forteller meg at de ikke tror på dette, men at de vet at det er det beste valget for dem og familien akkurat nå. Noen kvinner ber. Noen tar på seg hodetelefoner og hører på Nicki Minaj, en stund med meditasjon og avledning. Det kan dryppe blod på gulvet mens jeg forsiktig holder klar undertøyet så de kan tre det på seg. Noen pasienter kan bli sinte og uforskammet overfor folk rundt seg, noe som er forståelig etter at de har gått gjennom ild for å komme hit. Folk spør meg hva jeg tenker, hvorfor jeg gjør dette, hvem er jeg. Jeg svarer ganske enkelt at jeg ikke synes noen skal gå gjennom en abort alene hvis de ikke selv ønsker det. Men det jeg egentlig snakker om, er kjærlighet. Å tilby følelsesmessig støtte til en ukjent i fra ti minutter til en halvtime er en form for intimitet som er gjennomgripende. Det betyr å være et slags vitne, og mange pasienter forteller at det kjentes viktig å ha en annen kvinne der sammen med dem. I det øyeblikket betyr «kvinneligheten» min noe. Uavhengig av vår posisjon i universet møtes vi midt i en erfaring som er dypt rotfestet i kvinners arv og historie.

Som sosialarbeider er jeg hele tiden frustrert over at karrierefeltet mitt er feminisert og dermed ikke regnet som truende. Når jeg forteller folk at jeg er sosialarbeider, blir jeg ofte møtt med antakelser om at det betyr at jeg jobber med barn. Rollen min reduseres til noe tolerabelt, nøytralt og mykt i den store moralske sammenhengen. Det er utmattende å befinne seg i yrkeslivet og om og om igjen å bli minnet om at det i denne verden ikke er meningen at jeg, som en mangesidig kvinne, skal vokse. Sosialt arbeid blir på samme tid framhevet og diskvalifisert, fordi arbeid som har med følelser å gjøre, ikke har noen verdi i dette hvite, kapitalistiske heteropatriarkatet. Å gi følelsesmessig støtte regnes som kvinners «naturlige» impuls, framfor at det er et kraftsentrum av besluttsomhet og energi. Men den begrepsverdenen som forstår sosialt arbeid som feminint, kaster også lys over en kilde av magi og inspirasjon. Å se forskjellige mennesker, om de er kvinner, femmes, queer eller trans stå i mot urettferdighet gjør meg stolt og i stand til å bidra til å snu opp-ned på vår forståelse av å være enda en kvinne på dette området. Å holde hender og vise kjærlighet overfor kvinner gjennom stigmatisering, skam og vold er en politisk handling. Radikal empati er mitt våpen, det er intenst og klar til å bite.

Til alle kvinner jeg har elsket men kanskje ikke har kjent: Takk. Det spesielle med å holde noens hånd er at de også må holde din.

Kommentar om kjønn: Ikke alle som henvender seg til tjenester som gjelder abort, identifiserer seg som kvinne eller er kvinne. Men når vi er på klinikken, er vi alle redusert til et kjønn som gjør det mer komfortabelt for staten å regulere og kontrollere kroppene våre. Det er lett å gå ut fra at alle pasienter er «kvinner» for abort er plassert inn i et system hvor kvinner har verdi for deres reproduktive egenskaper. Det er fristende å tenke på abort som en fundamentalt kvinnelig erfaring, men det er også nyttig å tenke på hvordan det å gjennomføre abort kan utfordre, forstyrre og vri på vår forståelse av hva det vil si å være kvinne, sett med øynene til den undertrykkende staten. Jeg bruker «kvinne» her fordi det er som kvinne alle jeg har jobbet med, har valgt å framstille seg – kanskje noen av dem bruker det strategisk eller av bekvemmelighetshensyn etter omstendighetene. En av tre kvinner gjennomfører en abort i løpet av livet. Jeg er imidlertid klar over at dette ikke er fullt ut representativt for alle som tar abort.

Ytterligere informasjon om abortfond: Abortfond jobber på en rekke måter for å fjerne økonomiske og andre barrierer som kan hindre adgangen til abort. Noen fond betaler utgiftene for behandlingen, mens andre tilbyr forskjellige former for støtte, som barnepass, transport, støttepersoner, bolig, etc. Å støtte et lokalt fond er en måte å bidra til at de mest marginaliserte kan få tilgang til den behandlingen og omsorgen de trenger. «National Network of Abortion Funds» (NNAF) kan hjelpe til med å finne et fond i ditt område, hvor du enten kan gi økonomiske bidrag eller delta som frivillig.