Vi organiserer oss fordi vi vil endre verden. Men hvordan vi organiserer oss og jobber politisk har mye å si for hva vi endrer verden til. Arbeiderklassen trenger ikke flere ensomme helter. Vi trenger organiserte felleskap, som vinner. 

Hensikten med å organisere et parti som stiller til valg, er å få til politiske endringer. Endringer som vi tror er til beste for arbeiderklassen. Alle endringene vi får til, krever et flertall. Dette kan det virke som en umulig oppgave for et parti med 1 eller 8 representanter. Man kan tro det er mulig med vanvittige gode argumenter, sprek retorikk og overbevise halvparten av de andre representantene som på forhånd også har sterke meninger om hva de skal mene. Det finnes eksempler på at gode argumenter er nok, men som oftest holder det ikke. Det veit mange kommunestyrerepresentanter som leverer gode forslag med uslåelig argumentasjon men blir nedstemt med 1 mot 32 stemmer. Derfor må strategien for å få til politiske gjennomslag komme fra et annet sted enn talerstolen på Stortinget.

Svaret som pekes på, er ofte mobilisering. Vi må få mange engasjert til å dele på sosiale medier, skrive under på en underskriftsliste eller gå i demonstrasjoner eller fakkeltog. Av og til blir slike mobiliseringer så store at de andre politikerne blir litt mer lydhøre. At de åpner seg opp for å se på saken med ny vinkling. Men ofte er det ikke nok. Store deler av venstresida er gode på å mobilisere. Få med seg folk til å vise hva arbeiderklassen egentlig mener om saker. 

Mobilisering går sjelden ut over det konkrete slaget. Vi sendte inn underskriftene, og saken måtte opp i kommunestyret der det ble vedtatt eller nedstemt. Etterpå går folk som regel tilbake til sitt. Alt engasjementet som var bygd opp, forsvinner, snegler seg tilbake dit det kom fra.  

Mobilisering er viktig og bra, men det bygger sjelden varig arbeidermakt. Man kan vinne slaget, men taper som oftest krigen.

Kapitalen tok makt

Snart 50 års kamp mot nyliberalisme og høyredreining av det norske samfunnet viser det. Kapitalen tok mer makt og kontroll over livene våre i denne perioden, både internasjonalt og i Norge. De store reformene har tatt tryggheten fra folk, makt og kontroll over egne liv og gitt det til markedet. Alt er ikke helt bekmørkt. Vi har laget nok av fartsdumper i løpet av de femtiårene. Mobilisert folk til å stille opp. Men vi har i liten grad klart å bygge en motmakt som har fått satt stopper for nyliberalismen eller snudd utviklinga.

De siste årene har det blitt en fornyet interesse for hvordan vi driver organisering i fagbevegelsen. Inspirert av teorier hentet fra fagbevegelse i Danmark og USA er det mange som peker på «Organizing», eller kanskje på bedre norsk organiserende organisering. I korte trekk går teoriene ut på at vi må flytte fokus fra mobilisering til organisering. At man som fagbevegelse heller burde bruke kreftene på å lære opp folk til å ordne opp selv, framfor å være de som ordner opp for arbeidsfolk. På norsk er boka Fellesskap og forandring skrevet av Esben Noël Hjort et viktig bidrag til denne diskusjonen i fagbevegelsen.

Fra fagbevegelse til parti

«Organizing»-teori kommer ut fra en analyse av at fagbevegelsen i for stor grad har blitt et servicekontor. Kanskje har fagbevegelsen blitt mer forsikringsselskap enn arbeiderbevegelse. Man har tenkt på fagforeningsmedlemskapet som den viktigste forsikringen man kan skaffe seg, hvis noe skulle skje med deg i arbeidslivet. Og ut ifra denne forsikringstankegangen har man trent mer på å være amatørjurister enn å bygge bevegelse. Mange tillitsvalgte og ansatte i fagbevegelsen ser på seg selv som de som skal ordne opp for medlemmene og ikke sammen med medlemmene. Organiserende organisering kommer også ut ifra en erkjennelse om at fagbevegelsen har mista makt og innflytelse. Faglige rettigheter som har vært kjempa fram er under angrep eller blitt tapt. Og at slik kan det ikke fortsette. Derfor må man snu på hvordan man driver organisering. En del av det er å finne inspirasjon fra hvordan fagbevegelsen ble bygd opp. Jane McAlevey trekker paralleller til hvordan både amerikansk fagbevegelse på 20 tallet og borgerrettighetsbevegelsen bygde seg opp. At det handlet om å organisere de som alt samfunnet var organisert rundt. Slik at man fikk med seg allerede eksisterende kollektiver inn i bevegelsen. For borgerrettighetsbevegelsen for eksempel var det viktig å organisere religiøse ledere fordi de hadde nettverk og mange ville følge dem. Eller på arbeidsplassen organisere de folk alt lytta til og respekterte, for da ville resten følge.

Et servicekontor

Et parti blir fort sett på som et servicekontor, noen som kan ordne opp for andre. Mange henvender seg med store og små problemer til folkevalgte og forventer at den folkevalgte bare kan ta med saken til media og kommunestyret. Og at det skal løse det. Ofte er det også man prøver å gjøre som enslig folkevalgt. Man vil jo prøve å representere folket og stille opp. Likevel ender resultatet med at det ble nedstemt 1 mot 32 stemmer. Problemet blir ikke løst. Personen som kom med problemet får kanskje et godt forhold til den ene folkevalgte, men ikke noe mer tro på et nytt og bedre samfunn, eller at å si ifra hjelper. Den folkevalgte opptrer her som en ensom ørn. En helt som møter hver seier, hvert nederlag (og som regel bare det siste) med samme usårlige smil.

Vi bør derfor la oss inspirere av denne «organiserende organisering»-tankegangen når vi bygger parti. Et parti må ta stilling til om de bare skal være et parti innenfor de borgerlige rammene. Et parti kun i parlamentarisk forstand. Eller om det har som mål å være et revolusjonært parti. Et parti som vil endre verden utover de rammene som dannes av parlamentarisk kutyme, og presse rammer for den offentlig samtalen. Et revolusjonært parti må ha hovedfokus på å ikke bare få rett, men organisere for å styrke arbeiderklassen. 

Arbeiderklassen er på sitt sterkeste når den selv kan definere sine problemer og løse dem ved egen organisering.

Den ensomme ulven

Noël Hjort har noen eksempler på organisatoriske arketyper som er veldig gjenkjennelig i det politiske partiet. Først har vi den klassiske helten eller den ensomme ulven, den som vil ordne opp for andre. Bruker sin kapasitet til å bygge opp seg selv ved å søke kunnskap og erfaringer. En som helst vil gjøre ting selv. Har kanskje erfart at det går fortere og bedre når man gjør det selv, enn ved å involvere andre. Det viktigste for kampen er at ting blir godt og effektivt gjort, er tankegangen. Ofte er vedkommende veldig flink og får gjort mye, men bygger i praksis lite arbeidermakt.

Mobilisatoren

Den andre er mobilisatoren. Den som er mest opptatt av antallet. Få størst mulig oppmøte. Et tall i seg selv er argument for at man har rett. Mobilisatoren er god på å be folk møte opp. Sender masse epost, god i sosiale medier og samtaler en til en. Men har lite fokus på å øke folks kapasitet. Gi de erfaringer som gjør at de selv kan ta kampen og på den måten bygge arbeidermakt. 

Organisatoren

Den tredje er organisatoren. Den som er opptatt av å lære opp andre og bygge opp kapasiteten til aktivistene. Hun deler ansvaret og lederskapet med andre. Er opptatt av at kampen skal være byggende at den skal gi erfaringer, kunnskap og relasjoner som er viktige for klassekampen videre.

Vi kan bruke dette på de sosiale fellesskapene i partiet som lag utgjør. Den ensomme ørnen er partilag som drives av enkelt personer, med masse politisk initiativ, men liten medlemsaktivitet. Mens mobiliseringslaget har lite selvstendig politisk initiativ, men klarer å få mobilisert mange medlemmer. Mens det organiserende laget er laget som både har en høy grad av selvstendig politisk initiativ og høyt nivå på å engasjere medlemmer. Selv om både den ensomme ulvens lag og mobiliseringslaget kan gjøre mye viktig politisk arbeid, så er det først når vi når organiseringsnivået at vi blir en selvstendig kraft i klassekampen.

Eskaler, eskaler, eskaler

For å kunne ta politiske initiativ må man se de konkrete sakene rundt seg, som det går an å jobbe med strategisk. Dette er langt fra en enkel øvelse, da verden rundt oss er full av elendighet, og det er lett å føle på maktesløsheten. «De undertryktes tradisjon lærer oss at den ‘unntakstilstand’ vi lever i, er regelen», skrev Walter Benjamin i et forsøk på å minne oss på at den historiske materialismen er det som hjelper oss å se at den gjentagende elendigheten er regelen og ikke unntaket. For å få til en retning i denne dystre verden må vi ha metoder for å finne fram. Noël Hjort peker på fire hovedelementer i sin organiseringsmodell: 1) å finne saken, 2) å kartlegge, 3) å bygge felleskap 4) å vinne saken.

Å finne saken 

Å finne saker i seg selv er ikke nødvendigvis vanskelig. Dette er den ensomme ørnen en ekspert på. Det er nok av ting å ta tak i når man ser seg om. Så det er mer en utfordring å finne den riktige saken. For å finne den må vi ha noen kriterier som saken huker av. Vi kan begynne med å stille oss noen spørsmål: 1) Hva er folk opptatt av? 2) Hva er det mange er enige i løsningen på? 3) Er det en sak det er mulig å vinne 4) Skaper den engasjement?

Kartlegge

For å finne svaret på disse spørsmålene, må det kartlegges. Det kan gjøres med diskusjoner på medlemsmøter, da lærer vi hva som treffer egne medlemmer. Ofte engasjerte mennesker, men med en viss fare for å være litt like hverandre. Vi kan utvide kartleggingen med å snakke med naboer, kjente i idrettslaget eller på jobb, det gir oss bekreftelse eller avkreftelse på om det er riktig sak. Men ofte synes folk det er ukomfortabelt å være uenige, så det er forskjell på å nikke med og bli engasjert. Vi kan også forsøke mer offentlige metoder. For eksempel kan man skrive et leserinnlegg for å se om mange gir deg tilbakemelding på det. Eller kanskje enda bedre i dag, en skikkelig Facebook eller Tik Tok-rant. Der opplever man ofte om en sak har potensiale til å engasjere flere og om det har den utenfor din vanlige gjeng.

For å kunne vinne en sak må den både være konkret og være noe som kan avgjøres et sted. Abstrakte kamper føles ofte viktigere og større. Men de må også konkretiseres i enkeltbeslutninger og vedtak. Både kampen mot kapitalismen eller kampen for klima må føres gjennom konkrete saker. Det er viktig å se de konkrete sakene som biter av kampen mot helheten, enn å la de bli kamper mot kun biter av systemet.

Skal vi vinne noe, må vi anerkjenne at arbeiderklassen viktigste våpen er å engasjere mange. Dette er lett å glemme. Spesielt hvis man har erfaring og gjort ting fra før. Skal folk bli engasjert, er det viktig å gi de noe å gjøre. Så oppgaver bør gjøres i fellesskap. Folk må føle at det er behov for at de bidrar. Hvis noen andre kan gjøre det bedre, er det ofte at man tenker at det er bedre de gjør det. Men det er en oppskrift på å få mindre gjort. I tillegg til å bidra trenger folk bekreftelse på at bidraget deres er viktig. At de har vært med å gjøre en forskjell. Det er også viktig å få folk til å delta fordi vi mennesker i liten grad gjør ting etter lang og nøye vurdering. Vi gjør ting impulsivt og ofte uten å tenke for mye på det. Men når vi først har gjort noe, så vil vi som regel forsvare det. Vi handler ofte før vi forandrer oss.

Derfor bør vi ha en ide om hvordan vi kan bygge opp kampen trinn for trinn, når vi jobber strategisk med en sak. Ved å eskalere kampen i flere trinn bygger vi samhold og felleskap over tid. Vi holder trykket oppe lengre og gjør flere følelsesmessig engasjert i kampen. På den måten bygger vi ikke opp en bevegelse som forsvinner i neste øyeblikk. For å få det til er det lurt å ha en plan for hvordan bygge opp saken. Det kanskje starter med et møte eller utdeling. Der må man presentere noe viktig som er neste trinn. Det må også være viktig nok for å få folk til å gjøre det. Virker det for lite eller uviktig kan du like gjerne bli hjemme og se tv. Når trinnet er gjennomført, må det neste være viktigere for folk enn det å sitte hjemme. Det handler om å få folk til å gjøre og vise at det gjør en forskjell. Vant man ikke slaget i dag, så er det viktig at folk blir med videre for å vinne i morgen. For at folk skal tro på det i lengden, er vi nødt til å gjøre noe nytt, eskalere kampen til et nytt nivå. Denne erkjennelsen betyr også at vi ikke starter kampen med generalstreik, men at vi finner de første stegene som gjør at vi kan bygge en bevegelse med de rundt oss. Og heller bygge oss opp til nivået generalstreik.

Sprenge rammene for politikk

Det borgerlige samfunnet setter mange grenser for politikk. De som sitter på Stortinget eller i et kommunestyre, har begrenset med muligheter til å sprenge disse rammene. Her er det både formelle og uformelle regler for å hindre at demokratiet sprenger utover sine grenser. I tillegg fungerer media ofte som ideologiske portvoktere for hvilke standpunkter og debatter det er lov å løfte i Akersgata.

Skal vi sprenge rammene for politikk, sette helt nye spørsmål på dagsorden, må de komme fra utsida av storting og kommunestyrer. Det må komme fra bevegelser basert på reell arbeidermakt som er bygd på dype relasjoner til folket. Da har vi noe som ikke blåser vekk etter at det er mobilisert, men kan utfordre og flytte rommet for politikk i samfunnet og en dag skape grunnlag for et helt nytt samfunn.

Noen ganger får jeg et inntrykk av at Rødts skattepolitikk bygger på et uuttalt premiss om at «den borgerlige staten tar pengene fra folk». Den eneste forskjellen fra Høyre/Frp-retorikken er ordet «borgerlig», og at vi understreker at vanlige folk flås, mens de rike slipper unna.
Etter mitt syn er dette håpløs populisme, som underslår at vår samfunnsmodell forutsetter et mye høyere skattenivå – for alle.
Skatt er prisen vi må betale for å ta mange flere områder ut av markedet.

Roar Eilersten er daglig leder av De Facto.

Skatte- og avgiftssystemet kan tillegges mange viktige og gode formål i et moderne samfunn. Fra sentrum til venstre hører vi ofte at det skal sikre staten inntekter til å finansiere fellesoppgavene i samfunnet, at det skal bidra til en mer rettferdig fordeling, og at det skal påvirke aktivitet og forbruk i ønsket retning. Velferdsstaten skal sikre inntekt, utdanning, helse og omsorg til alle, rike skal bidra mer enn fattige, og helse- og miljøødeleggende adferd og forbruk skal «straffes» via avgifter. På dette allmenne planet er det forholdsvis stor enighet i det norske samfunnet. Uenighetene kommer som regel når vi spør hvor stor andel av samfunnets inntekter som skal tas inn gjennom skatter og avgifter, og hvem som skal betale hva? I programmene til RV og Rødt har det opp gjennom årene stort sett blitt konkludert med at det samlede skatte- og avgiftsnivået er høyt nok, at progresjonen i skattesystemet bør skjerpes (mindre skatt for de med lavest inntekt og mer skatt for de rike), og at miljøavgifter kan være bra. Dette gjentas også i forslaget til nytt program som skal til behandling på det kommende landsmøtet.

Standpunktet om at skatte- og avgiftsnivået er «høyt nok», er både ulogisk og ahistorisk. Det svarer ikke på hva «høyt nok» ses i forhold til, og det underslår at det både i land og mellom land har vært og er store variasjoner. Det vanligste er å se på hvor stor andel av totaløkonomien (BNP) som trekkes inn gjennom skatter og avgifter. I Norge er denne andelen om lag 43–44 prosent i 2012, mens det var så høyt som 52–53 prosent på 1990-tallet. Mellom land er variasjonene enda større. I USA og Japan er andelen under 30 prosent, mens gjennomsnittet i EU er mellom 47–48 prosent. Det eneste som er felles, er de siste par–tre tiårenes nyliberale offensiv for å drive andelen nedover i alle land. I Sverige var andelen 64 prosent da den var på sitt høyeste midt på 1980-tallet. Nå er den ned i ca 50 prosent, mens Danmark har redusert skattenes andel av BNP fra ca 60 til ca 55 prosent i løpet av de siste to–tre tiårene. Mener Rødt at skattenivået i Sverige og Danmark er for høyt?

Det er heller ikke så enkelt at vi kan ha lavere skattenivå i Norge fordi vi har så store oljeinntekter. I debatten om mer eller mindre bruk av oljepenger fokuseres det ofte på problemer med for stor oljeavhengighet, forholdet mellom dagens og kommende generasjoner, sparing til fremtidige pensjoner, osv. Vi kunne føyd til: det norske borgerskapets imperialistiske ambisjoner versus investeringer i infrastruktur og bygging av landet. Vi bør ha (og har vel?..) meninger og politikk om alt dette. Men nettopp Rødt bør påpeke at den kanskje viktigste avveiingen går mellom hva som skal drives (og finansieres) over offentlige budsjetter, og hva som skal overlates til det private markedet. I et strategisk perspektiv handler både bruk av oljepenger og skattepolitikk om den offentlige sektorens plass i samfunnsøkonomien.

Skatte- og avgiftslettelser vil øke folks kjøpekraft og resultere i økt privat etterspørsel etter varer og tjenester. Når arbeidskraft og produksjonsutstyr rettes inn mot å møte denne økte etterspørselen, vil det legge beslag på (real)ressurser som i neste omgang ikke er tilgjengelige til å løse andre oppgaver – for eksempel i den offentlige sektoren. Dersom utgangspunktet er knapphet på arbeidskraft, vil skatte- og avgiftslettelser skape nye behov som skjerper kampen om arbeidskraften. Dersom staten deltar i kampen om realressursene med å bruke stadig mer oljepenger eller låne mer, vil det på et eller annet tidspunkt føre til overoppheting av økonomien. Vi får ikke mer gjort, men priser og lønninger stiger (inflasjon).

Tradisjonelt har skattelettepartiene derfor balansert sine forslag med tilsvarende kutt i de offentlige utgiftene. Privatiseringsmålsettingene har vært tydelige og klare. Motsetningene går derfor mellom de som vil ha en sterk offentlig sektor som leverer rettighetsbaserte ytelser og tjenester til befolkningen, og de som vil at den enkelte selv skal ha ansvar for å skaffe seg inntekter og tjenester i markedene. Tilhengerne av gode fellesskapsløsninger er villige til å godta forholdsvis høye skatter og avgifter, mens markedstilhengerne prioriterer skattelettelser og privat ansvar. Denne motsetningen kan ikke Rødt oppheve med å kreve at «de rike må betale».

Den internasjonale kampanjen for å redusere de offentlige utgiftene i industrilandene er i sin kjerne en kamp om fordelingen av ressurser og verdiskaping i samfunnet. Privatisering handler ganske lite om effektivitet, men mye om etableringen av nye og utvidete områder, investeringer og profitt. Den offentlige sektoren har lenge sørget for at ca 20 prosent av BNP og 25–30 av arbeidsstyrken i industrilandene har blitt holdt utenfor den private markedsøkonomiens sfære. Det har innskrenket arenaen for private investeringer og profittmaksimering. Etter hvert som mengden kapital har økt mer enn tilgangen på lønnsomme (nok) investeringsområder i verdensøkonomien, har presset for privatisering økt i styrke i industrilandene. Globaliseringen og truslene om kapitalflukt har gjort det vanskeligere å velge nasjonale strategier som avviker fra det som er normalen i andre land. Derfor er koplingen mellom skattelette og privatisering den alvorligste trusselen mot velferdsstatssystemene i industrilandene. Det er vanlige folk som betaler kostnadene med å rive ned fellesskapsinstitusjonene, og den politiske motstanden er kraftig i nesten alle land. Høyrepartiene må derfor begrunne rasering av velferdsgoder og skattelettepolitikken med at det skal trygge velferdsstaten. Påstanden er da at reduserte skatter kan opprettholde de samlete skatteinntektene (såkalt dynamisk skattepolitikk).

Dynamisk skattepolitikk

De nyliberale økonomene og skatteteoretikerne har lagt ned mye arbeid i å ’bevise’ at skatteinnkreving påfører samfunnsøkonomien (store) effektivitetstap. Et av beregningsresultatene som går igjen i litteraturen, er at det angivelig koster samfunnet 50 øre i tapte inntekter for hver krone som kreves inn i skatt. Bakgrunnen hevdes å være todelt: For det første vil skatt på arbeid redusere folks ønske om å jobbe (arbeidstilbudet går ned). Mindre menneskelig arbeid betyr mindre verdiskaping. For det andre vil bedrifter og selskaper la være å investere i prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som etter skatt har blitt bedriftsøkonomisk ulønnsomme. Disse sammenhengene skal i teorien føre til at lavere skattesatser vil øke arbeidstilbud og investeringer så mye at også det samlete skatteprovenyet (inntektene til staten) øker. (10 prosent av 100 er mer enn 15 prosent av 60).

Dette er et resultat som selvfølgelig passer godt for alle som synes de betaler for mye skatt. Teorien om den dynamiske skattepolitikken oppstod i USA på slutten av 1970-tallet, og ble raskt et kjernepunkt i Reagan-administrasjonens nyliberale revolusjon. I England ble ideene grepet begjærlig av Thatcher-regjeringen, og snart kom de til å sette sitt preg på utviklingen i de fleste industriland, inklusive Norge. På første halvdel av 1980-tallet var Willoch-regjeringen viktige forkjempere for det nyliberale skattebudskapet, og fortsatt gjentas besvergelsene fra høyrepartiene.

Etter hvert er det gjennomført en rekke empiriske studier, både i utlandet og i Norge, for å sjekke om de enkle teoriene stemmer med virkeligheten. Resultatene har gjennomgående vært nedslående for tilhengerne av den dynamiske skattepolitikken. I Norge ble marginalskatten redusert fra 58 til 49,5 prosent fra 1991 til 1992. Utviklingen hadde startet noen år før, da marginalskatten på sitt høyeste var oppe i 67 prosent. I teorien skulle lavere overtidsskatt ført til at folk arbeidet mer. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå viste derimot at arbeidstilbudet ikke økte etter at marginalskatten ble lavere. Men selv om det er vanskelig med empiri, finner man i teorien stadig vekk dynamiske sammenhenger. Så sent som i 2012 refererte Statistisk sentralbyrå til en studie som konkluderte med at dynamiske effekter (økt arbeidstilbud) ville føre til at staten får igjen inntil 35 prosent av tapte inntekter dersom innslagspunktet for toppskatten økes fra 440 000 kroner til 525 000 kroner. I Klassekampen 2. mars kommenterte Hallvard Bakke dette slik:

Analysen forutsetter at alle kan jobbe så mye de vil, og ser bort fra at det finnes arbeidsledighet og ufrivillig deltid. Det har derfor ikke så mye med virkelighetens verden å gjøre.

Men ikke en gang i velvillig teori klarer man å konkludere med at skattelettelser er selvfinansierende. Skattelette betyr derfor mer privat kjøpekraft og grunnlag for mer markedsbasert etterspørsel.

Rødt ønsker en omfattende og raus velferdsstat, uten konkurranseutsetting og privatisering. I tillegg ønsker vi å trekke flere, viktige samfunnsområder ut av markedsøkonomien: blant annet store deler av boligsektoren og mye infrastruktur (som energiforsyning, ulike kommunikasjoner, bank- og finans), og sikkert mye mer. Da må vi være ærlige og si at det bare er et høyt skattenivå som kan fristille nok realressurser (arbeidskraft og produksjonskapasitet) til å kunne gjennomføre dette.

Rødt bør derfor både være for et høyere skatte- og avgiftsnivå, og samtidig utvikle forslag til en rettferdig og effektiv utforming av systemet. Det finnes et utall måter å kreve inn skatter og avgifter på, og de som velges, må utformes på en måte som tar hensyn til miljø, fordeling og prioritering av ressurser. Det er rett å kreve at de rike skal betale mer, og at de med aller lavest inntekt kan skjermes. Det er heller ikke nødvendig å redusere det store flertallets kjøpekraft, selv om skattenivået blir høyere. Dersom samfunnets inntekter og lønningene øker med to–tre prosent per år, kan økt privat kjøpekraft kombineres med et gradvis høyere skattenivå.

For noen år siden gjennomførte vi beregninger i De Facto som viste at den pågående privatiseringen av pensjonssystemet kunne vært unngått dersom skattenivået ble hevet med ca 3 prosent. Dersom omleggingen gjennomføres med en tidels prosent høyere skattesats per år, vil privat kjøpekraft være 80 prosent høyere om 30 år i stedet for 100 prosent høyere. Det handler altså om samfunnsmodell og ikke om å rane folks penger. Men slike omlegginger er mulig bare dersom det store flertallet bidrar. For Rødt burde det være selvsagt at vi løser viktige samfunnsoppgaver i fellesskap i stedet for i markedet. Sånn sett er skatt sivilisasjon.