Ukategorisert
Bokomtale
av Lars Akerhaug
Andreas Malm har med Bulldozers mot ett folk gitt ut en bok det har vært et sterkt behov for. Boken er en fersk analyse, skrevet fra våren 2002 i Jenin, Ramallah, Betlehem og Gaza, men forfatteren trekker samtidig veksler på sionismens historie, Oslo-avtalen og svensk utenrikspolitikk (som er et interessant emne i seg selv). Boka er først og fremst en gripende skildring av palestinernes hverdagsliv. Men forfatteren går utover rammene av bare å skildre palestinernes lidelse, han gir samtidig et bilde av hvordan palestinerne har organisert – og organiserer seg. Og han gjengir og problematiserer politiske analyser.
Det er befriende å lese en bok fra Palestina som i så stor grad dreier seg om grasrota, både i Palestina og i det internasjonale solidaritetsarbeidet. I Vesten hører vi ikke for lite om stormaktenes vurderinger, om Arafat eller Sharon. Men vi får sjelden kjennskap til hvordan hverdagen og den daglige motstanden fortoner seg.
Et moment som løfter boka er kapittelet fra Jenin. Historiene Andreas Malm forteller, fra de som var i leiren da den ble angrepet, er unike. Forfatteren beskriver lidelsene og de djupe sårene den israelske okkupasjonen ga. Men samtidig forteller han om et folk som ikke lar seg knekke. Fortellingene fra Mukhayeen Jenin er fortellingen om palestinerne som et lidende – men også et kjempende – folk.
Forfatteren, som til daglig er journalist i syndikalistenes avis i Sverige, Arbetaren, skrev boka med utgangspunkt i at han deltok som aktivist i ISM – International Solidarity Movement. Dette er et nettverk av aktivister som gjennomfører aksjoner og stiller seg opp som menneskelige skjold mot den israelske okkupasjonen. Det var de som gikk inn i hovedkvarteret til Arafat da Sharon satte kniven mot strupen hans, og det var de som gikk inn i fødselskirken da israelske soldater omringet Jesu fødested. ISM som et fenomen er svært interessant, men også problematisk. Aksjonene de gjennomfører, skaper internasjonal oppmerksomhet, og de retter søkelyset mot der det skal rettes, den israelske okkupasjonen. Men samtidig er det slik at ISM har en agenda utover å gripe inn mot Israels okkupasjon, og det er å støtte enkelte politiske retninger blant palestinerne. I korte trekk dreier dette seg om et sjikt av intellektuelle og politikere, særlig fra Palestine Popular Party (Det gamle kommunistpartiet) som har gått inn for en demilitarisering av intifadaen, til fordel for sivil motstand.
Men Andreas Malm faller ikke i fellen som mange andre fra ISM har gått i, med å fordømme all væpnet kamp. Tvert i mot gjengir han og forklarer hvorfor palestinerne mener den væpnede kampen er en nødvendighet, som en følge av brutaliseringen av Israels okkupasjon. Og han trekker et skillelinje mellom angrep på militære og bosettere, og selvmordsbomber mot sivile israelere i Tel Aviv og Jerusalem. Samtidig forklarer han hvordan væpnet kamp aldri kan bli den eneste ingrediensen i kampen mot den militært overlegne israelske staten.
Boka er preget av å være skrevet i Sverige, hvor det er andre tradisjoner i solidaritetsmiljøet. Boka har et fokus på venstresida i Palestina, særlig de tre venstrefraksjonene DFLP, PFLP og PPP (Demokratisk front for frigjøring av Palestina, Folkefronten for frigjøring av Palestina og Palestine’s Popular Party). Dermed får vi i liten grad forklart Fatahs (fortsatt det største palestinske partiet) posisjon og heller ikke islamistene. Dette gjenspeiler seg også i analysene av Arafat og de palestinske myndighetene, som skiller seg fra det som har vært blant annet den norske solidaritetsbevegelsens posisjon. Andreas Malm har en grunnleggende kritikk både av Oslo-avtalen og selvstyremyndighetenes korrupte karakter, som det er lett å være enig i. Men samtidig er det slik at de palestinske myndighetene og Arafat fortsatt er palestinernes rettmessige representant. Et angrep på Arafat er et angrep på palestinerne. Hvis boken har en svakhet, er det kanskje at dette ikke blir problematisert ytterligere.
Men det er likevel et glitrende arbeid Andreas Malm har levert. Forfatteren trekker sterke positive veksler på sin journalistiske innfallsvinkel, samtidig som den historiske bakgrunnskunnskapen og de politiske analysene hele tiden er tilstedeværende. Bulldozers mot ett folk burde være pensum for alle som vil engasjere seg til støtte for palestinerne, samtidig som den har mer enn nok interessante analyser til å være viktig også for de som har mer bakgrunnskunnskap om konflikten.