Buddhas lignelse om det brennende huset
Av Bertolt Brecht
Gothama Buddha forkynte
læren om Begjærets Hjul, som vi er
bundet til,
og påbød
at alle begjær måtte ta slutt, og at vi så
uten ønsker skulle gå opp i Intet,
som han kalte Nirvana.
Da spurte en dag en av hans disipler:
Hva er dette Intet, Mester? Vi så gjerne
at alle begjær tok slutt, som du påbød,
men si oss
om dette Intet, som vi da skal gå opp i,
ligner det å være ett med alt som er skapt
som når man ligger i vannet midt på dagen
med lett kropp,
uten tanker nesten, dovner seg i vann
eller sovner
og knapt vet hvor langt teppet rekker,
men synker hurtig – om dette Intet altså
er et muntert. et godt Intet, eller om dette
Intet ganske enkelt er intet, kaldt, tomt
og betydningsløst.
Lenge var Buddha taus, så sa han
likegyldig:
Det fins ikke noe svar på ditt spørsmål.
Men om kvelden da de hadde gått,
satt buddhaen ennå under brødtreet
og fortalte da de andre,
de som ikke hadde spurt, denne lignelsen:
Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket
slikket flammene. Jeg nærmet meg og så
at det ennå var mennesker i det huset.
Jeg ropte i døren
at taket sto i brann og oppfordret dem
altså til
hurtig å forlate huset. Men folk
lot ikke til å ha det travelt. En av dem
spurte meg med svidde øyenbryn
om hvordan det var der ute, om det regnet,
om det blåste, om det fantes hus i nærheten
og så videre. De der, tenkte jeg,
må brenne i hjel før de slutter å spørre.
Sannelig,
venner,
den som ikke kjenner marken brenne
under føttene
slik at han drar hvor som helst heller enn
å bli her,
ham har jeg intet å fortelle. Slik talte
Gothama Buddha.
Men selv vi. som ikke lenger øver oss
i tålmodighet,
men i utålmodighet, og setter fram
forskjellige forslag
av jordisk art, og forkynner for menneskene
at de skal kaste av seg sine menneskelige
plageånder,
mener at de som ser kapitalismens bomber
over verden
og likevel kommer med lange spørsmål
om hvordan vi tenker oss at det skal gå
med deres sparebøsser og søndagsbukser
etter en omvelting, dem
har vi ikke stort å fortelle.
En liten, liten kvinna, en polsk judinna
sliten ihjäl av pelen, kastat dit ingen vet.
En liten polsk judinna, en stor och evig kvinna,
en anda ovan tiderna, velsignad i evighet.