Bolivia har gjennom hele si historie vært prega av de store skillene mellom urfolka og de spansktalende, etterkommerne etter kolonistene.
Av Marin Lindland
Dette er skiller som har manifestert seg gjennom at den politiske og økonomiske makta har vært konsentrert hos sistnevnte, og ved en til tider særs brutal undertrykking av de til sammen omkring 36 nasjonene av urfolk som landet rommer. I dag utgjør urfolka fra 55 til 80 prosent av landets totale befolkning, hvorav den store majoriteten lever i fattigdom.
Bolivia er ett av få land i Latin-Amerika som har opplevd en sosial revolusjon. Den nasjonale revolusjonen av 1952–1964 sikra blant annet allmenn stemmerett, jordreform, nasjonalisering av sentrale økonomiske sektorer og utbygging av utdanningssystemet. Til slutt intervenerte militæret, som styrte landet gjennom en attenårsperiode (1964–82), delvis i allianse med ulike politiske parti. Den demokratiske overganga i 1982 kom midt i en økonomisk kriseperiode. Sentrum-venstreregjeringa til Hernán Siles Zuazo (UDP, 1982–1985) kom under voldsomt press fra alle kanter, også fra fagbevegelsen som ikke aksepterte regjeringas kutt i offentlige utgifter, og den blei tvunget til å skrive ut nyvalg. Den nye presidenten, Victor Paz Estenssoro (1985–89) fra MNR, med god hjelp fra den nye planleggingsministeren Gonzalo «Goni» Sánchez de Lozada og Verdensbankrådgiveren Jeffrey Sachs, gjorde Bolivia om til et eksperiment i nyliberal politikkutforming. Subsidier på mat, gass og drivstoff blei kutta, offentlige arbeidsplasser lagt ned og/eller privatisert, samtidig som mange bedrifter gikk konkurs – med resultat som arbeidsledighet, intern og ekstern migrasjon og økt fattigdom.
«Gonis» første presidentperiode (1993– 1997) innebar ei ny privatiseringsbølge. Nå var turen kommet til blant annet olje- og gasselskapet YPFB, jernbanen, energiselskapa og luftfarta. Da man hadde privatisert så godt som all statlig eiendom, så man seg om etter neste skritt. Resultatet blei privatisering1 av ressurser som staten ikke tidligere hadde kontrollert, som for eksempel vannforsyninga. Utenlandske selskap kom på banen, og det blei innført avgifter på tjenester som tidligere hadde vært tilnærma gratis. De folkelige opprøra i Cochabamba i 2000 og El Alto i 2005 handla om å ta tilbake kontrollen over vann- og avløpssektoren. Boliviansk politikk var fram til 2003 prega av at de tre etablerte partia ADN, MIR og MNR og deres partibosser inngikk allianser for å sikre seg verv. Det mest oppsiktsvekkende var da den tidligere diktatoren Hugo Banzer og hans ADN hjalp venstrepartiet MIR sin leder Jaime Paz Zamora til presidentstolen i 1989 (-93), med det resultat at tjenesten blei gjengjeldt i 1997(-01). Med slike allianser lå den nyliberale politikken fast, og tilliten til politikerne var på et absolutt lavmål.
Evo Morales
Med denne bakgrunnen og den manglende økonomiske framgangen for det store flertallet av befolkningen kunne en anti-systemkandidat, Evo Morales, bli nummer to i presidentvalget i 2002 med 20 prosent av stemmene, bare to prosentpoeng bak MNRs «Goni». Morales hadde til da blitt sett på som en relativt marginal cocalero-leder (kokabonde) uten mulighet til å oppnå støtte utafor kjerneområdene til kokabøndenes fagforeninger. Valget i 2002 viste at potensialet var mye større.
Evo Morales og partiet han leder, IPSPMAS, hadde blitt systematisk bygd opp siden midten av 90-tallet som «det politiske instrumentet for folkenes suverenitet» (IPSP), og tok i 1999 over partinavnet til Movimiento al Socialismo (MAS), som er det navnet det er mest kjent under i dag. Partiet er på mange måter unikt i latinamerikansk målestokk fordi det er grunnlagt og består av ei rekke sosiale bevegelser, de fleste av dem med størst tyngde i rurale områder og blant urfolk. De viktigste organisasjonene som står bak MAS er bondeorganisasjonen CSUTCB, kvinnebøndene i Bartolina Sisa, urfolksorganisasjonene CONAMAQ (høylandet) og CIDOB (lavlandet), de såkalte Colonizadores (i lavlandet – består av migrerte bønder fra høylandet), i tillegg til ei rekke større og mindre organisasjoner som enten deltar aktivt i partiet eller støtter dem utenfra. Av de sistnevnte finner vi blant annet den bolivianske arbeidersammenslutninga, COB.
De første åra i dette tiåret var prega av stor politisk og sosial ustabilitet, som en følge av de folkelige mobiliseringene mot den nye privatiseringsbølgen. Da Gonis andre regjering (2002–2003) la fram planer om å eksportere gass gjennom rørledninger til Stillehavskysten og erkefienden Chile, eksploderte det i gatene i Bolivias hovedstad La Paz og El Alto, den fattige bydelen rett utenfor. Planene innebar at bare 18% av fortjenesten ville tilfalle den bolivianske staten, og det blei oppfatta som nok et ran av det bolivianske folket. Den symbolske betydningen naturressurser har i et land som Bolivia, kan ikke understrekes nok. Etter at spanjolene stakk av med de enorme sølvressursene og den hvite nasjonale eliten tinnressursene, har det vært store håp knytta til landets store gassressurser. Da president «Goni» måtte gå av etter at rundt 65 demonstranter hadde blitt drept av de offentlige ordensstyrkene i oktober 2003, gikk MAS inn i en «konstruktiv» periode der de hadde et visst samarbeid med den nye presidenten Carlos Mesa (2003–05). Etter hvert greide ikke Mesa å balansere mellom de enorme motsetningene som parlamentet romma, han valgte å gå av, og det blei skrevet ut nyvalg. Valgresultatet i desember 2005 kom overraskende på de fleste. For første gang i landets historie blei en president valgt med reint flertall (53,7 %). I tillegg sikra MAS seg kontroll over Underhuset. Valgresultatet var et klart nei til landets gamle politiske elite, og for første gang har Bolivia en president med urfolksbakgrunn.
MAS i regjering
Hvordan kan sosiale bevegelser bestående av mennesker med verken utdanning eller erfaring i offentlig forvaltning regjere et land? Utfordringene har stått i kø, og mange feil har blitt gjort underveis. Likevel er det klare tendenser i regjeringas politikk. Den innehar noen klassiske sosialistiske eller sosialdemokratiske element, som (re-)nasjonalisering av viktige økonomiske sektorer som gruvedrift, olje og gass, og tjenester som telefon, elektrisitet og vann- og avløp. I tillegg har det blitt lansert ei rekke sosiale støtteordninger, blant annet et stipend som gir barn «lønn» for å fullføre et skoleår, noe som øker familienes mulighet for å gi barna sine utdanning. Den nye grunnloven som fortsatt ikke er vedtatt, omgjør Bolivia til en plurinasjonal stat som anerkjenner alle landets språkgrupper på lik linje, og grunnlovsfester fundamentale rettigheter. Den gir urfolk utstrakt sjølstyre innafor sine områder, og har en klar desentraliseringstendens ved at den innfører autonomi på fylkes- og regionnivå (i tillegg til det allerede etablerte kommunenivået).
På grunn av de store problema med landets opposisjon og manglende kontroll over Senatet, har regjeringa likevel hatt vanskelig for å gjennomføre mer dyptgående endringer. Mange lovforslag stopper i Senatet, og regjeringa må i stor grad styre ved dekret. De største politiske konfliktene har ikke vært knytta til nasjonaliseringene, som har vært relativt populære, men til grunnlovsprosjektet og autonomi- og hovedstadsspørsmåla. La Paz har vært sete for parlament og regjering siden en borgerkrig i 1899. Men voldelige mobiliseringer i hovedstaden Sucre for å gjenvinne disse institusjonene førte til at arbeidet i den grunnlovsgivende forsamlinga blei paralysert, og forhandlingene til slutt flytta. Spørsmålet om sjølstyre, eller autonomi, har blitt et nøkkelord for en fragmentert opposisjon som ikke lenger har kontroll over de sentrale myndighetene. Dette kravet er sterkest i de østlige fylka, de såkalte halvmånestatene, der MAS ikke har kontroll over fylkesmennene (prefektene). På tross av at Evo Morales er tidenes mest populære bolivianske statsleder med totredjedeler av folket i ryggen, er således landet fortsatt ustabilt og vanskelig å regjere.
Noter:
1) Privatiseringen gjaldt både kommunale tjenester og rettigheter som tidligere var gratis. Rettighetene til det som tidligere hadde vært allemannseie ble overdratt til