Bokomtale: The Russian Revolution 1891-1924
Av Åsmund Egge
Orlando Figes store syntese om den russiske revolusjonen er utvilsomt et bemerkelsesverdig verk. Boka er ypperlig skrevet, medrivende og engasjerende. Figes klarer på en enestående måte å gjenskape ulike sider ved russisk samfunnsliv i tiden før revolusjonen og å brette ut revolusjonens panorama i sin fulle bredde samtidig som han har god sans for karakteristiske detaljer som fyller ut bildet.
Boka var i det hele tatt en sann svir å lese og det er ikke for ingenting at boka har fått en internasjonal litterær pris. Den har også fått et par priser for godt historisk arbeid. Og bevares, Figes er ingen dårlig historiker. Han trekker opp et bredere lerret enn noen historiker hittil har gjort om dette emnet. Han er svært godt orientert i forskningen og gjør – i motsetning til for eksempel Richard Pipes – bruk av den omfattende litteraturen om russisk sosial historie som er blitt utgitt de siste par-tre tiårene. Han har selvfølgelig også kunnet trekke på egen forskning der særlig bøndenes rolle under revolusjonen har stått i fokus. Her er det altså slett ikke bare “historie ovenfra”. Han går til og med ned på individnivå ved å fokusere på enkeltpersoner som med ulikt ståsted i samfunnet var iakttakere til og deltakere i de begivenhetene han beskriver. På denne måten gir han kjøtt og blod til de sosiale kreftene og de politiske endringene han søker å redegjøre for. På den annen side har dette grepet sine faglige feller. Her er det fare for å illustrere atypiske tilfeller like mye som å presentere representative enkeltpersoner.
Svært mye i denne boken inneholder gode bidrag til forståelse av russisk historie forut for og under revolusjonen. Det gjelder særlig de to første delene som trekker opp bakgrunnen for revolusjonsutbruddet. Det er ikke i og for seg så mye av nye synspunkter – det er heller ikke å vente i en syntese som denne. Det vi må forutsette er at det redegjøres for ulike synspunkter på begivenhetene og at det argumenteres godt dersom forfatteren velger å ta stilling. I første halvdel av boka kommer Figes vel fra denne oppgaven. Særlig god er han i sitt forsvar for den “pessimistiske” oppfatningen av synet på Russlands muligheter til å unngå revolusjon. På den annen side undergraves denne oppfatningen i noen grad av den vekt Figes legger på tsarens, Nikolaj IIs, person i framstillingen av regimets manglende evne til å reformere seg selv. De strukturelle problemene med å kombinere modernisering av et flernasjonalt autokratisk imperium med politisk stabilitet får liten plass. Og Figes egen framstilling av holdningene og forestillingsverdenen hos massen av bønder og arbeidere gjør det klart at om Nikolaj hadde vært villig til å innføre et parlamentarisk demokrati etter vestlig mønster, ville ikke dette imøtekomme massenes ønsker og behov eller virke til å integrere dem i det politiske liv.
Forstå – ikke moralisere
Særlig i siste halvdel av boka melder det seg imidlertid betydelige svakheter ved Figes framstilling. Disse svakhetene har paradoksalt nok noe å gjøre med det som er bokas sterke litterære side. Vel, egentlig er det ikke så paradoksalt. Det er nettopp den engasjerende, ja nesten lidenskapelige holdningen til stoffet som svekker det faghistoriske, vitenskapelige innholdet. Figes klarer ikke å unngå å la seg styre av sine personlige sym- og antipatier. Men en historikers oppgave er ikke å moralisere, den er å forstå. Litterære framstillinger krever lidenskap – vitenskapelighet forutsetter lidenskapsløshet.
Figes moraliserer riktignok ikke over massenes voldshandlinger. Tvert imot ser han dem som «en nesten uunngåelig reaksjon fra et folk som var rasende og hadde mye å hevne». Alle sosiale revolusjoner er i sin natur blodige. Å fordømme dem for dette «er jevngodt med å si at enhver form for sosial protest som kan ende i vold er moralsk forkastelig». (322)
Imidlertid, når det gjelder personkarakteristikker og analyser av sentrale personers handlemåte stikker Figes moralisme fram. Man merker det ikke så godt i omtalen av Nikolaj II selv om Figes ikke helt kan skjule sin irritasjon over den tomhjernede tsaren. Han gir likevel en forklaring på hvorfor tsaren handlet som han gjorde, og tilløpene til moralisme er ikke skjemmende. Verre blir det under behandlingen av Kerenskij, medlem og senere leder for den provisoriske regjering mellom februar og oktober 1917. Kerenskij framstilles som en forfengelig narr som bare var opptatt av å sette sin egen person i sentrum og som prøvde å støtte seg til høyre og venstre utelukkende med det for øye å bevare sin personlige maktstilling. Det gjøres ikke noe forsøk på å analysere Kerenskijs politiske motiver og målsetting, en analyse som kunne gjøre hans handlinger mer forståelig. Kerenskijs politikk i de to siste månedene før bolsjevikenes maktovertakelse omtales omtrent ikke.
Lenin – en demon uten menneskelige trekk?
Den svakeste og minst overbevisende karaktertegning i boken er dens viktigste person, Lenin. Dette er Volkogonovs og Pipes’ Lenin enda en gang, en demon uten menneskelige trekk som utelukkende var opptatt av å sikre seg makt for maktens egen skyld (for eksempel 503-504). Figes liker ikke Lenin. Og det er greit nok. Men av en seriøs historiker må vi kunne kreve at antipatien ikke lammer evnen til lidenskapsløs analyse. Hos Figes fører den til en rekke tvilsomme påstander og til tolkninger som ikke sjelden motsies av materiale som han selv presenterer andre steder i framstillingen. Han unnlater som oftest å behandle seriøst forhold som kan tale mot hans eget syn. Svært ofte nøyer han seg med synsing – bruken av “no doubt” går igjen og erstatter ofte argumentasjon.
Figes hevder at Lenin manglet kjennskap til og (implisitt) forståelse for det russiske folk (386). Men hvordan skal dette forenes med at Lenin i 1917 åpenbart var den politiker som best forsto hva de brede folkemassene var opptatt av og den som evnet å skape den politiske plattformen (“apriltesene”) som kunne vinne oppslutning i folket? (Det siste benektes på ingen måte av Figes.)
Ifølge Figes var Lenin monomant opptatt av å ta makten. Han var en ensporet, puritansk asket uten en “privat” side bak den politiske (389). På den annen side framstiller Figes Lenin som en som var flink til å overbevise folk, til å appellere til de vanlige medlemmene i partiet, en som kunne foreta taktfulle retretter og inngå kompromisser. Men dette overensstemmer jo ikke så godt med bildet av en monoman, ensporet person som ikke var i stand til å forstå folket. Og hvordan kunne denne monomant politiske personen, denne puritanske asket uten noen privat dimensjon, midt under revolusjon og borgerkrig ha et forhold til Inessa Armand og ta seg så nær av hennes død? Og hvordan kunne han ha et personlig vennskap med en mann som Maksim Gorkij, så kritisk som denne var til bolsjevikene og deres politikk?
Lenins ideologi
Skjevheten og mangelen på dybde og perspektiv i karakteristikken av Lenins person er ille nok. Verre er det at Figes praktisk talt ikke kommer inn på Lenins ideologi – og når han en sjelden gang gjør det, viser han manglende grep. Lenins verk “Staten og revolusjonen” avfeies uten videre begrunnelse. Et sted hevder Figes at «etter hans (Lenins) oppfatning skulle massene ikke være noe annet enn redskaper for partiet» (152). Dette er stikk i strid med det syn Lenin presenterer i “Staten og revolusjonen”. Figes er i det hele tatt ikke i stand til å forklare Lenins teoretiske virksomhet. Det kan virke som han mener at Lenins teoretiske produksjon ikke var annet enn spillfekteri, noe som vel må sies å være en temmelig urimelig antakelse.
Som begrunnelse for at Lenin var opptatt av makten for maktens egen skyld, peker Figes på at han gikk inn for taktiske konsesjoner for å sikre bolsjevikenes makt i 1917. Men dette er selvfølgelig en logisk kortslutning. Alle betydelig politikere er nødvendigvis dyktige taktikere.
Figes er opptatt av å vise at Lenin bare var interessert i et rent diktatur for sitt eget parti. På side 490 heter det for eksempel om resultatet av sovjetkongressen i oktober 1917, da mensjevikene og de sosialrevolusjonære forlot kongressen i protest, at “ Lenins planlagte provokasjon … å komme alle andre i forkjøpet ved å gripe makta… hadde virket … Nå lå veien åpen for det bolsjevikiske diktaturet, basert på sovjetet, som Lenin utvilsomt hadde hatt til hensikt hele tida.” Et spørsmål er hvordan Lenin kunne være sikker på at de andre partiene ville marsjere ut av kongressen. En annen sak er at Lenins “utvilsomme intensjon” ifølge Figes egen framstilling andre steder var svært så tvilsom. For eksempel støttet Lenin i første halvdel av september 1917 Kamenevs anstrengelser for å overtale mensjevikene og de sosialrevolusjonære til å bryte med den provisoriske regjering og sammen med bolsjevikene danne en sosialistisk regjering basert på sovjetene. Hvis mensjevikene og de sosialrevolusjonære gikk med på dette, skulle bolsjevikene gi opp kampanjen for en væpnet oppstand og konkurrere om makten innen sovjetbevegelsen selv (466). Videre: Figes erkjenner at det i 1917 og tidlig 1918 ikke forelå noen “master plan” (hovedplan, red.) for partidiktatur. Det var først under borgerkrigen med det sterke behovet for streng sentralisert kontroll for å mobilisere landets ressurser at bolsjevikene planla “partistatens hovedstruktur” (685).
Figes ignorering av ideologien fører til en klar undervurdering av ideologiens betydning for Lenin – og for bolsjevikene overhodet. Riktignok var Lenin opptatt av makt. Men for Lenin var makten alltid et middel til å nå et mål, og i den grad Lenin var monoman og fanatisk var det nettopp som følge av ideologisk selvrettferdighet.
Hvorfor ble så mange revolusjonære?
Noe av den samme ensidigheten i omtalen av Lenin rammer bolsjevikene generelt. Figes skriver mye om korrupsjon, vold og maktmisbruk fra bolsjevikenes side. Den idealisme, offervilje og uegennyttige kamp for et bedre samfunn som besjelet mange som kjempet bolsjevikenes sak, er han i liten grad i stand til å vise fram. Figes viser stor forståelse for hvorfor det ble revolusjon i Russland. Men han har bemerkelsesverdig liten forståelse for hvorfor noen ble revolusjonære! Ambisjoner eller dårlig samvittighet for sin klassetilhørighet er det eneste han kan se som motiv for den russiske intelligentsiaen revolusjonære holdning. At noen skulle være drevet av altruistiske motiver eller rettferdighetssans i opposisjon til politisk, økonomisk og nasjonal undertrykkelse synes utenfor Figes forståelsesramme.
I behandlingen av mange enkeltbegivenheter er Figes uklar og til og med selvmotsigende. I omtalen av julioppstanden i 1917 innleder han således med å hevde at bolsjevikene forberedte en avgjørende konfrontasjon med den provisoriske regjering (421). Men av den framstilling som følger framgår det klart at ledelsen i bolsjevikpartiet (inkludert Lenin) slett ikke kan ha forberedt noen slik konfrontasjon. Og om de bolsjevikene på lavere nivå som deltok i demonstrasjonene spilte en ledende rolle i disse, utgjorde de ingen ledelse for en revolusjonær maktovertakelse.
Uklar er Figes også om Kornilov-affæren. På side 445 hevder han at påstanden om at Kornilov planla et statskupp mot den provisoriske regjering er en myte. Men i det følgende framgår det at hans nærmeste rådgiver faktisk planla et statskupp og at Kornilov selv hadde egne ambisjoner på det politiske området i konkurranse med Kerenskij. Det var snakk om «to menn og bare én hvit hest. Det framgår at Kornilov ville gjennomføre «reformer» som ville redusere Kerenskij «til en gallionsfigur som skulle gi militærdiktaturet legitimitet» (449).
Sosialisme i ett land
Svært kontroversiell er også hans framstilling av Lenins og bolsjevikenes oppfatning av mulighetene for spredning av revolusjonen til andre land. Den tradisjonelle og praktisk talt enstemmige oppfatning blant historikerne har vært at bolsjevikene betraktet revolusjonen i Russland som begynnelsen på en mer omfattende revolusjonær omveltning i resten av Europa og at den russiske revolusjon ikke kunne overleve uten en slik internasjonal spredning av revolusjonen. I flere år håpet de på dette. I 1921 med innføringen av en ny økonomisk politikk (NEP) ble det foretatt en tilpasning til den situasjon at revolusjonen ennå ikke hadde seiret andre steder enn i Russland. Men først med Bukharin og Stalins slagord om “sosialisme i ett land” fra høsten 1924 ble håpet om en spredning av revolusjonen i overskuelig framtid definitivt oppgitt.
Figes hevder derimot at allerede etter freden i Brest-Litovsk (3. mars 1918) var Lenin overbevist om (“quite adamant about”) at det ikke var noe håp om at revolusjonen skulle spre seg vestover (550). Hans snakk om at den uunngåelige revolusjonen i Tyskland ville kansellere de tap Brest-Litovsk-freden hadde medført var ifølge Figes «ikke annet enn bløff for partimoralens og propagandaens skyld». Figes har her en kildehenvisning, men gir ingen nærmere opplysninger som kan understøtte denne temmelig sensasjonelle påstanden. Tvert i mot undergraves hans påstand av hans egen framstilling lenger ut i boka. Her heter det at bolsjevikenes optimisme med hensyn til «i hvilken grad kommunismen kunne eksporteres» nådde sitt høydepunkt sommeren 1920. Figes refererer også til Zinovjevs uttalelse under stiftelsen av Komintern i 1919 om at hele Europa ville bli kommunistisk i løpet av et år. (701) For øvrig kan man jo undre seg over hvorfor tesen om “sosialisme i ett land” skulle skape slik strid i partiet så sent som i 1925 dersom regimets målsetting var begrenset til dette så tidlig som i mars 1918.
Ytterst merkverdig finner jeg også Figes karakteristikk av bolsjevikenes oppfatning at de var omringet av fiender som en “paranoid teori” (629) og “paranoid frykt” (642). Dette var på en tid da borgerkrigen var i full gang. Kontrarevolusjonære armeer ble reist i øst, sør og vest og en rekke utenlandske makter landsatte tropper blant annet i Arkhangelsk, Odessa og Vladivostok. Frykten for omringning var utvilsomt helt reell, og bruken av et uttrykk som “paranoid” fortoner seg mildt sagt malplassert.
Disse eksemplene på merkverdigheter og skjevheter i Figes framstilling får klare seg – det er ikke vanskelig å finne flere. Det er derfor med noe blandede følelser jeg anbefaler denne boken. Historiefaglig sett har den riktignok sine sterke sider, men altså også betydelige svakheter. På den annen side er det en bredde i framstillingen og en nerve i fortellerkunsten som gjør den mer lesbar enn trolig noen annen framstilling av revolusjonen og dens bakgrunn. Det er all grunn til å anta at dette vil bli en klassiker som kommer til å bli stående i lang tid framover.
(Sitatene fra boka er oversatt fra engelsk av Morten Falck.)