Bare Rolex-lenkene å miste?

av Erik Ness

Pax Forlag har utgitt boka Karl Marx av Francis Wheen. Det er en biografi om mannen som Engels skrev følgende om da han døde 14.mars 1883: «Menneskeheten er blitt et hode kortere, og det er vår tids mest bemerkelsesverdige hode.»

Francis Wheen, en ung journalist og radioreporter, vil med boka «rive bort mytologien og forsøke å gjenoppdage mennesket Karl Marx». Nesten alle biografiene til nå, altså før denne, er i følge forfatteren skrevet av «akademikere og fanatiske svermere som betrakter det som henimot blasfemisk å behandle han som en skikkelse av kjøtt og blod, en prøyssisk utvandrer som ble en engelsk middelklasseherre, en sint agitator som tilbrakte store deler av sitt voksne liv i lesesalen på British Museum, en selskapelig og festlig vert som røk uklar med nesten alle sine venner, et hengivent familiemedlem som gjorde hushjelpen gravid, og en dypt oppriktig filosof som elsket brennevin, sigarer og vitser.»

Hvorfor lese en biografi av en journalistjypling som i innledninga sier: «De eneste lenkene som binder arbeiderklassen i dag, er falske Rolex-lenker; …»? Jo, fordi det ikke er en bok som trekker linjene til dagens kapitalisme. Det er rett og slett en biografi i vanlig forstand. Og, jeg synes det er greitt at det er andre enn «menigheta» som skriver om Marx. Rett og slett litt befriende å lese en Marx-biografi av en ikke-marxist. Det får en til å skjerpe seg.

Det er lurt å se utviklinga av teorier og tanker i et samfunnsmessig perspektiv, hva slags samfunn var det da de tankene ble tenkt, hva jobba folk med, åssen bodde de, hva spiste de, skrev de med blekk, kulepenner eller på pc. Det er interessant at da Marx ble tvunget til å flytte til London på 50-tallet etter å ha blitt utvist både fra Tyskland og Belgia, var London verdens største by, men en hel million innbyggere!!! Det forteller mye om utviklinga av den nye arbeiderklassen, den første til å oppfatte seg som klasse og til å organisere seg. Men det er også en nødvendig viten for å forstå mannen med det «bemerkelsesverdige hodet». Det må rett og slett være en grei marxistisk innfallsvinkel å forstå en persons tanker ut fra det livet han levde.

Dette er en velskrevet bok som vil beskrive et liv utenom det vanlige, og det gjør han godt. Bortsett fra noen jobber som skribent i ny og ne – flere av dem var det Engels som utførte i praksis – levde Marx på gaver fra gamle onkler, sympatisører som ventet på boka som de trodde skulle forandre verden (som til slutt ble kalt Kapitalen), fra baronfamilien til kona Jenny og ikke minst fra den hengivne vennen og fabrikkeieren, Engels. At han var en økonomisk surrebukk i praksis og allikevel en stor økonom, er til å forstå, men at han var bitt av en prestasjonsangst så stor at han ble fysisk sjuk av det, ble sengeliggende i ukeavis uten å få gjort et slag, er vanskeligere å få til å rime. Når kravet om å levere stoff kom, sa han gang på gang i år etter år at jo nå var han straks ferdig, som for det meste var rein løgn, for så å bli utslått og miste evnen til å jobbe. At det var mye slit med å få ting ferdig, er greitt å skjønne. Han balte med vanskelig stoff. Men at han titt og ofte måtte på kurbad ikke bare for å blitt kvitt byller både her og der, men også å få igjen pågangsmotet er vanskeligere å skjønne ut fra hans store, nærmest geniale, evne til se sammenhenger, tenke abstrakt – og ikke minst ut fra hvor kategorisk han var imot de som ikke helt delte hans synspunkter. Kanskje er det noe her, at grunnen til at var at han ikke ga fra seg noe som han ikke helt mente var ferdig – bortsett fra sidelange utskjellinger og sjikane av anarkister og småborgerlige utopister – var at han kunne forvente å bli møtt med samme mynt.

Jeg har lest ting skrevet om Marx’ teorier som er mer klargjørende og mer til å blir klok av. Ta en av studiesirklene fra AKP, og de er mer pedagogiske og rett på sak hva teorien går ut på. Når Wheen skriver om Marx’ hang etter paradokser, blir dette hos forfatteren et eksempel på Marx’ «dialektiske» måte å debattere på. Jeg oppfatter ikke dialektikk som et debattmetode, men som en måte å forklare ting eller foreteelsers utvikling på. Ved å se på dem som motsigelser der de to sidene på den ene siden er avhengige av hverandre og samtidig kjemper mot hverandre, altså et dynamisk forhold – og ikke en motsetning.

Liknende unøyaktigheter finnes her og der, men det er synes jeg ikke er så farlig. Det er ikke for å bli presentert Marx’ teoretiske synspunkter at boka er skrevet. Da må man gå annensteds hen.

Det eneste som virkelig forbauset meg var hvordan Wheen presenterer Kapitalen. Gjennom hele biografien legger han stor vekt på betydninga av Marx’ historiske, sosiale og økonomiske studier. Blant annet siterer han et par avsnitt fra heftet Lønn, pris og profitt, som presenterer teorien om verdiskaping, at det bare er arbeid som skaper verdi, at merverdien således er skapt av arbeideren bare at han/hun ikke får den i lønningsposen, og at det er denne utbyttinga som gjør at kapitalistklassen blir rik og får kapital som kan investeres på nytt i mer arbeidskraft som gjør han enda rikere osv. Wheen skriver: «Således kan vi få mer brukerverdi (det har ikke noe med bruksverdi å gjøre, E.N.) og – faktisk – profitt ut av Kapitalen hvis vi leser den som et fantasiverk: et victoriansk melodrama eller en diger, gotisk roman hvor heltene blir trellbundet og fortært av det monsteret de har skapt.» (side 295) Og videre: «De absurditetene som finnes i Kapitalen, som er blitt grepet så begjærlig av dem som ønsker å avsløre Marx som en tulling, gjenspeiler temaets galskap, ikke forfatterens.» (side 297) For å eksemplifisere det siterer han fra begynnelsen av Kapitalen med det kjente eksemplet om lerret og frakk, og konkluderer at det er en «latterlig sammenlikning» og «en historie uten hale».

Antakeligvis har Wheen ikke lest Kapitalen, eller kanskje han trodde det var mulig å lese den, nærmest skumlese, uten å ta seg tid til å studere – helst sammen med andre. Det er ikke det at verket er så vanskelig, til tider er det ganske pedagogisk, men det må studeres slik elever og studenter gjør når de skal lære seg noe nytt. Eksemplet med lerret og frakk er for å vise at varer byttes med hverandre i forhold til at det har noe likt, noe felles – og at dette er det gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidet som er nedlagt i varen (et produkt som skal byttes/selges/kjøpes).

Men Wheen blir så fascinert av Marx’ sin måte å fortelle på, at han mener «hensikten med Marx’ teoretiske abstraksjoner (varenes dans, logikkens klovneaktige korssting) først og fremst er ironisk, side om side som disse abstraksjonene befinner seg dystre, veldokumenterte portretter av den nøden og skitten som de kapitalistiske lovene skaper i praksis.» Men det er ikke så farlig. Skal du finne ut hva som står i Kapitalen, og finne ut om de grunnleggende trekkene ved kapitalismen Marx beskriver i hovedsak holder vann, er det ingen vei utenom hovedkilden: Kapitalen. Eller Den tyske ideologien om du vil forstå hans historiesyn.

Jeg tenker at det er nyttig og gjøre begge deler – både lese av og om – mannen bak det «bemerkelsesverdige hodet». Og da hadde jeg mye glede av Francis Wheens’ Karl Marx – en biografi.