Arbeidsfolk har felles interesser av kortere arbeidstid, og høyere lønn og kortere arbeidstid har vært arbeiderbevegelsens grunnleggende krav. Det handler om tid som en sjøl rår over, fri fra slit, utbytting og arbeidsgivernes styringsrett. Kampen for åttetimersdagen var motoren i organiseringa av fagbevegelsen internasjonalt.
Lønnsarbeidet organiserer menneskenes liv, fordi det store flertallet er helt avhengig av ei inntekt å leve av. Samtidig har kvinner og menn ulikt forhold til lønnsarbeid og til lønnsarbeidets oppdeling i arbeidstid og fritid. Det betyr ikke at hver enkelt kvinne og mann nødvendigvis har det slik, men at samfunnet er organisert slik at det opprettholder ulikhet mellom kvinner og menn.
Menn først
Menn har, som hovedforsørgere, hatt en sjølsagt plikt og rett til å sette lønnsarbeidet først – på godt og vondt. Jobben har lagt premissene for resten av livet, og for omfang av og tidspunkt for ansvar og omsorg for familien. Fortsatt er det yrker der menn beordres rundt og familien følger med på lasset. Og fortsatt er menns høyere lønn – og viktigere jobb – et hovedargument for at det er kvinner som må ta permisjoner og deltid.
Lønnsarbeid er noe vi er tvunget til. Samtidig gir inntekten økonomisk sjølstendighet og en fullverdig plass i arbeidslivet med alt det innebærer. Menns forsørgerplikt har vært en viktig del av grunnlaget for menns identitet og dominerende stilling, men det har også vært en byrde.
Kvinners oppgaver
For kvinner har det vært annerledes. Sjøl om mange kvinner har vært forsørgere, har de ikke hatt forsørgerlønn og status. Samfunnet har pålagt kvinnene hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjennom måten arbeids- og samfunnsliv er organisert på. Dette skaper og forsterkes av både menns og kvinners forståelse av hvordan menn og kvinner er, og hva som er deres oppgaver.
Kvinnenes yrkesaktivitet har økt kraftig de siste tretti åra, og kvinner har fått ei stadig sterkere tilknytning til arbeidslivet. Samtidig har de ikke fått tilsvarende mindre ansvar hjemme, sjøl om mange menn gjør litt mer i hjemmet – og sjøl om mange kvinner pusser vinduer og gjør reint sjeldnere enn før. Uansett konkret arbeidsfordeling er det fortsatt stort sett kvinnene som tar hovedansvaret hjemme.
Det kan ofte bli diskusjon om hvem som har rett: de som peker på de store forandringene som har skjedd i kvinnenes stilling, eller de som er opptatt av at mye er det samme gamle. Etter vårt syn har begge parter rett. Økt yrkesaktivitet har endra kvinners plass i arbeidsliv, politikk og på nesten alle samfunnsområder. Kvinnene har sjøl kjempa fram store forandringer. På den andre sida er det noen grunnleggende mønstre som består, fordi samfunnets organisering ikke er endra. Motsetninga i dette legger grunnlag for skjerpa kvinnekamp.
Skvisen
Skvisen kvinnene står i – mellom ansvaret hjemme og på jobben – er derfor blitt kraftig skjerpa. Her ligger også noe av grunnlaget for kvinners evige dårlige samvittighet og for opplevelsen av tidsklemma. Det ligger på ingen måte i genene. Sjølsagt kan menn også oppleve at hverdagen ikke går opp. Menn som tar omsorgsansvaret alvorlig, er viktige eksempler på at det går an å gjøre ting annerledes, og de kan spille en egen rolle i kampen for kortere arbeidstid. Men menn står ikke overfor den samme skvisen mellom to ulike oppgaver som samfunnet forventer. Det oppfattes fortsatt slik at menn som tar ansvar hjemme, gir noe til familien, mens kvinner som har yrkesarbeid, tar noe fra den.
Deltid og ubekvem arbeidstid
Det er fortsatt en underliggende norm, til tross for likestillingsidealene, at kvinner kan være i arbeid dersom (de har organisert det slik at) familiens behov samtidig ivaretas. Derfor er det da også overvekt av kvinner blant dem som jobber utenfor normalarbeidsdagen, og det er flest kvinner som jobber skift.
Dette illustreres også på en annen måte. Yrkesaktiviteten har økt, i de seinere åra særlig hos kvinner med små barn. Statistikken viser at mens bare 33 prosent av barna under to år har barnehageplass (2003), så er hele 77 prosent av mødrene deres i arbeid. Her er spriket størst, men en kan se det samme for alle aldersgrupper. Hvor er det blitt av resten av barna? De er hos dagmamma, familie, fedre når mor er på jobb – alt organisert av mødrene, som snor jobben sin til i forhold til dette.
Undersøkelser viser at mens stress hos menn går ned når arbeidsdagen på jobb er over, er det omvendt hos kvinnene. Hos dem øker stresset når arbeidsdagen nærmer seg slutten, de skal hjem til en ny «jobb».
Blant kvinner med grunnskoleutdanning jobber 63 prosent deltid. Blant kvinner med universitets- eller høyskoleutdanning jobber 32 prosent deltid (SSB 2003). |
Deltid som tilpasning
Deltid er derfor ei viktig tilpasning til skvisen – når det av ulike grunner synes umulig å få dagen til å gå rundt, dersom det er økonomisk mulig å slippe unna. 43 prosent av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid, og prosenten har holdt seg relativt stabil (SSB 2003). Dette er ei tilpasning som kvinnene sjøl betaler dyrt for. Blant annet er minstepensjon et resultat for mange. Deltid er heller ikke jamt fordel blant kvinner, det er de med lavest utdanning som jobber mest deltid. Dette er ofte kvinner som har de mest slitsomme jobbene, med arbeidstid som er vanskelig å kombinere med omsorg for barn. Det er også flest med lav utdanning i de eldre aldersgruppene. I tillegg er det mye deltid i helsevesenet, også blant kvinner med høyskoleutdanning.
Samtidig skaper deltid en arbeidsintensitet i mange jobber som er vanskelig å orke på full tid, og slik oppstår en ond sirkel. I dag er det i stadig større grad arbeidsgiverne som ønsker deltid, mens mange kvinner ønsker seg flere timer eller full stilling. Kommunene tilsetter for eksempel hjelpepleiere i veldig varierende brøker for å få turnusen til å gå opp.
På toppen av det hele får kvinnene sjøl av mange ansvaret for deltidsarbeidet, også av deler av kvinnebevegelsen. Kvinnene anklages for å «velge feil», mens hovedproblemet ligger i organiseringa av arbeidsliv og samfunn.
Kvinner som jobber heltid, deltid eller er hjemmearbeidende har felles interesser i å skape et arbeidsliv som tar utgangspunkt i at alle skal kunne stå i full jobb, ikke bare menn uten omsorgsansvar.
14 prosent av hele arbeidsstokken har såkalt ufrivillig deltid – av disse er 14 prosent menn og 73 prosent kvinner (SSB 2003). Vi skriver «såkalt» fordi bruk av begrepet ufrivillig deltid om denne gruppa innebærer at en sier at alle andre former for deltid er frivillig valgt. Grensa mellom frivillig og ufrivillig deltid er umulig å trekke så lenge det er organiseringa av samfunnet som ligger i bunn. I pensjonsreformen brukes ufrivillig deltid som et begrep som skiller mellom dem som er verdige til å få pensjonsopptjening og dem som ikke er det. Her begrenses «ufrivillig deltid» til dem som får arbeidsløshetstrygd for den andelen de ikke har jobb. |
Konsekvenser for lønn og pensjon
Kvinner har i snitt ca 65 prosent av menns inntekt og pensjon, alle trygdeytelser inkludert, også barnetrygd. Kvinner har 85 prosent av menns lønn.
Dette har store konsekvenser for livet hver eneste dag. Det bestemmer tilgang til alt som koster penger: mat, klær, helse, aviser, fritidsaktiviteter, reiser. Flertallet av kvinner som lever alene eller er eneforsørgere, har dårlig råd. For gifte og samboende kvinner betyr det økonomisk avhengighet, lavere status og mindre makt i forholdet. Det kan også bety mindre reell rett til skilsmisse.
Stortinget har nå vedtatt en pensjonsreform der pensjonen i enda større grad enn i dag skal være direkte avhengig av hva du har tjent gjennom livet. Dette vil bare øke forskjellene. «Besteårsregelen» er fjerna. Den gikk ut på at de tjue åra du hadde høyest inntekt, skulle være grunnlaget for utregning av pensjonen. Denne regelen var kvinnevennlig (og god for alle).
Den viktigste enkeltårsaken til forskjellen i inntekt og lønn er den ulike lengden av betalt arbeidstid. Både direkte, ved at deltid og perioder hjemme gir lavere inntekt, og indirekte. Den lave kvinnelønna henger blant annet sammen med at deltida bidrar til å opprettholde systemet med at menn er forsørgere og kvinner delvis forsørget. Dette rammer alle kvinner – også dem som sjøl jobber full tid hele livet.
Snittinntekt 2002
Mann 45 år: 450.000 kroner
Kvinne 45 år: 275.000 kroner
Et samfunn der kvinner er likeverdige mennesker
Kampen for sekstimersdagen dreier seg ikke bare om lettelser for den enkelte kvinne eller for kvinner i bestemte livsfaser. Flere kvinner i full jobb innebærer endringer i kvinnenes samfunnsmessige stilling, og det har konsekvenser for alle. Alle kvinner, også de uten barn eller eldre de tar omsorg for, rammes i dag av kvinners annenrangs stilling på arbeidsmarkedet. Kvinnelønna er kanskje det beste eksemplet på dette. Sekstimersdagen vil legge et bedre grunnlag for et samfunn der kvinnene er likeverdige mennesker.
I et slikt perspektiv kan også enkelte argumenter som brukes for sekstimersdagen være problematiske. «Sekstimersdagen vil gi kvinner bedre tid til å ta seg av familien,» er et slikt argument. Vi tenker ikke at en arbeidstidsforkortelse skal ha som mål at kvinner bruker mer tid med barna. Målet må være at kvinner har mer fri tid, tid til å bruke slik de sjøl vil, for eksempel til alt utenom jobb og hjem som livet kan bestå av. Om noen velger å bruke denne tida sammen med barna sine, er det deres valg, men det skal ikke ligge noen føringer om at dette er et riktigere valg enn andre. Mange kvinner har i dag et stort behov for mer tid til seg sjøl. Sekstimersdagen må ikke føre til noe krav om at barn må hentes tidligere i barnehagen, eller til at skolefritidsordninga innskrenkes eller til at familien stiller mer opp på sjukehjemmet.
For den enkelte kvinne kan kontantstøtte være et midlertidig svar på skvisen mellom arbeid og familie, men det er en ordning som svekker kvinners stilling og lar samfunnet i fred for krav om endring. Det viser seg også at småbarnsforeldre heller vil ha barnehageplass. 48 prosent av mødre med barn i kontantstøttealder sier at de foretrekker barnehage framfor kontantstøtte. I tillegg ønsker 28 prosent en kombinasjon av barnehage og annen barnepass. I 2003 var det ca 67 prosent av barn i kontantstøttealder som mottok kontantstøtte. 4 prosent av dem som mottar kontantstøtte er menn. (Tall fra 2004.) |
Mer tid til familien?
Vi ser det heller ikke som noen kampsak at menn og kvinner samla bruker mer tid i familien. Vi er for utbygging av offentlige tjenester som avlaster den private familien. Men vi ser det som viktig at sekstimersdagen kan bety mer lik arbeidstid for kvinner og menn, og at den kan gjøre det lettere for kvinner å slåss for ei mer rettferdig arbeidsdeling hjemme. Sånn at menn tar mer ansvar hjemme, og at kvinner får frigjort tid til andre ting.
En viktig del av fronten
I løpet av tjue år fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1980-tallet økte antallet yrkesaktive kvinner med bortimot en halv million. Først og fremst var dette gifte kvinner, etter hvert også med små barn. Dette er kalt den store kvinnerevolusjonen. Den førte til enorme forandringer i folks hverdagsliv, også menns. Men det ble ingen virkelig revolusjon, arbeidslivets og samfunnets organisering endra seg lite – i hovedsak er det kvinnene sjøl som har tilpassa seg og vært nødt til å være ekstremt fleksible. Presset fra endringene og fra kvinnebevegelsen har likevel ført til permisjonsordninger som gjør det lettere for oss å kombinere arbeid og unger enn det er i land utenom Norden.
Kvinnene har gjort felles erfaringer, både om sin egen styrke og likeverdighet med menn, og om hvordan vi fortsatt behandles som annenrangs når det kommer til arbeidstid, lønn og pensjon. Krafta i kravet om sekstimersdagen ligger nettopp i at det er et krav om at samfunnet må ta konsekvensene av de svære endringene. Sekstimersdagen handler om mer enn arbeidstidsforkortelse. Kravet er et symbol for et samfunn og et arbeidsliv med plass til både kvinner og menn med og uten unger og familie. Samtidig legger kravet grunnlaget for å sprenge rollene og skape et annet samfunn.
Kvinnebevegelsen og de kvinnedominerte fagforbunda har vært motoren i bevegelsen for sekstimersdagen. At vi ser hvor viktig kravet er for kvinner, har vært og er nødvendig for at kvinnene skal se seg sjøl som en avgjørende kraft i denne kampen. Men også menn har interesse av at kvinnenes stilling i arbeidslivet styrkes, blant annet fordi det gir arbeiderklassen større kraft. Kampen krever at menn setter seg inn i denne delen av argumentasjonen. Samtidig må sjølsagt både kvinner og menn reise kampen for sekstimersdagen ut fra de argumentene som de sjøl synes er viktigst.
Slik det er i barnehager i Sverige, vil vi ikke ha det! |
Felles interesser
Kampen for sekstimersdagen har to grunnleggende elementer. Det ene handler om at arbeidsfolk erobrer mer tid fri fra utbytting og undertrykking – til egen disposisjon og til sterkere deltakelse i kampen om styringa av samfunnet. Det andre handler om at samfunnet og arbeidslivet organiseres slik at menn og kvinner er likeverdige mennesker med like muligheter til å delta, samtidig som de tar ansvar og omsorg for unger. Disse elementene bygger opp under hverandre.