Arbeidslivet med EØS
Av
Mari Eifring er partisekretær i Rødt.
Joachim Espe er rørlegger og faglig leder i Rødt.
Når europeisk kapital merker konkurransen fra asiatisk og amerikansk kapital, blir ett av svarene å senke lønningene. Dette er vanskeligere å gjøre i Europa som har et relativt velregulert arbeidsmarked. Europa har en sterkere fagbevegelse og kollektive tariffavtaler enn mange andre steder i verden. Men ved å innføre import av billigere arbeidskraft til de «regulerte» markedene kan man sørge for at prisen på arbeidskrafta senkes.
Med EU-østutvidelse i 2004 ble dette en realitet, og kombinasjonen av at EU nå også består av land med betydelig dårligere lønnsog arbeidsvilkår og en stadig nedbygging av hindre mot fri flyt av arbeidskraft og felles minimumsvilkår for hele det indre markedet, fører til en nedadgående spiral.
Rettsystemet i EU bygger opp under denne utviklinga. De siste årene har det vært en tydeligere rettsliggjøring av forholdene i arbeidslivet. Det er særlig fire EU-dommer fra perioden 2007–8, den mye omtalte «Laval-kvartetten», som har endret faglige rettigheter og forutsettingene for å drive faglig kamp.
Lavalkvartetten
 |
I 2004 fikk det latviske selskapet Laval et anbud med latviske arbeidere i Sverige. Svenska byggnadsarbetarförbundet (Byggnads) krevde snittlønn i Stockholm for de latviske arbeiderne, noe de ikke fikk, og dermed gikk Byggnads til blokade, med følge av sju svenske LO-forbund. Laval brakte blokadeaksjonene inn for EU-domstolen etter at Byggnads hadde blitt frikjent i svensk arbeidsrett. I EU-retten tapte Byggnads og LO og ble dømt til å betale store erstatninger. Blokaden og boikotten var i strid med prinsippet om fri flyt av tjenester og den fri etableringsretten. EU-domstolen slo fast at EUs utstasjoneringsdirektiv fra 1996 som skulle sikre utstasjonerte arbeidere visse minimumsstandarder i landet der de jobba, skal tolkes uttømmende. Det vil si at minstestandardene som direktivet fastsetter, blir tolket som maksismumsstandarder og at det ikke er anledning til å gå ut over disse. Det som skulle være et gulv, ble et tak.
I Viking Line-dommen skulle finske sjøfolk erstattes med estiske sjøfolk som var billigere arbeidskraft. Finsk sjømannsforbund ble dømt i EU-domstolen, etter å ha støtta de streikende finske sjøfolka, for å ha hindra den frie etableringsretten.
Rüffert-dommen gjaldt polske bygnings- arbeidere som jobba på polsk lønn på byggeoppdrag for den tyske delstaten Niedersachsen. Delstaten hadde bestemmelser om tysk lønn på offentlig oppdrag (i overensstemmelse med ILO konvensjon 94). EU-domstolen dømte Niedersachsen for brudd på fri flyt av tjenester og den frie etableringsretten.
I Luxemburg-dommen kjørte EU-kommisjonen sak mot staten Luxemburg fordi de hadde en rekke krav til tjenesteytere som opererte i landet, bl.a. krav om heltid. Kommisjonen mente dette gikk lengre enn utstasjoneringsdirektivet tillot, og Luxemburg ble dømt for brudd på utstasjoneringsdirektivet og den frie flyten av tjenester.
Dette er dramatisk for utviklingen av arbeidslivet innad i EU. Dommene forrykker styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Det er også dramatisk for den norske arbeidslivsmodellen. Gjennom EØS-avtalen knyttes også arbeidslivet i Norge stadig tettere opp mot utviklinga mot et stadig tettere indre marked.
Rettsliggjøring av arbeidslivet i praksis
Avtalen om europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS) kom på plass på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Avtalen omfatter alle EU-landene og de tre EFTAlandene Norge, Island og Liechtenstein, og trådte i kraft 1. januar 1994. EØS-avtalen er en dynamisk avtale, i det minste for EU sin del, det vil si at alle nye rettsakter fra EU innafor avtalens område skal implementeres av Norge, med mindre vi benytter reservasjonsretten. I tillegg til nytt regelverk fra EU kommer også ESA og EFTA-domstolens nytolkning av eksisterende regelverk. Dette skjer til tross for at avtalens artikkel 6 fastslår at det er rettsavgjørelser fra tiden før avtalen er inngått, som skal gjelde.
Det vises i Europautredningens omtale av EØS-avtalens artikkel 6:
I EØS-avtalens art. 6 heter det at EU-domstolens avgjørelser fra før EØSavtalens undertegning skal legges til grunn for tolkningen av avtalen. Av formelle grunner ønsket man ikke å forplikte seg til å følge seinere dommer. I praksis er det for lengst slått fast (også av norsk Høyesterett) at senere dommer selvsagt også har stor vekt. Realiteten er at EU-domstolens løpende rettspraksis har stor betydning for tolkningen av EØS-avtalen, og dermed omfanget av Norges forpliktelser.
Med denne tolkningen av EØS-avtalen, hvor EU-domstolens avgjørelser automatisk skal adopteres av ESA og EFTA domstolen i deres overvåkning av Norges etterlevelse av EØS-avtalen, er det nesten ingen grenser for politikkområder som kan trekkes inn.
Denne rettsliggjøringa av forhold i arbeidslivet var også bakteppet for den kraftige mobiliseringen fra fagbevegelsen mot Vikarbyrådirektivet, som pålegger å fjerne hindringer for bruk av innleid arbeidskraft, som ikke er begrunna i «tvingende allmenne hensyn» (direktivets art.4). Hva som er tvingende allmenne hensyn er det opp til EFTA domstolen å avgjøre.
Vikarbyrådirektivet
Da debatten om Vikarbyrådirektivet raste som verst, vinteren 2012, ble det av dets norske tilhengere framstilt som en seier for europeisk fagbevegelse, og en forbedring av også det norske regelverket. Det er mildt sagt en tendensiøs framstilling.
 |
| Foto: Rødt Nytt |
For det første kan man se til Storbritannia. Her er bruken av innleid arbeidskraft kraftig utbredt, og den britiske fagbevegelsen så i utgangspunktet på Vikarbyrådirektivet som en sårt tiltrengt styrking av bemanningsbyråarbeideres posisjon i arbeidsmarkedet. Kort tid etter innføringen av direktivet så de imidlertid at arbeidsgivere og bemanningsbyråer i stor stil benyttet seg av smutthull i direktivet for å omgå likebehandlingsprinsippet. Dette prinsippet skulle sikre bemanningsbyråarbeidere bedre lønnsvilkår og flere rettigheter På noen områder kunne det se ut som forholdene for bemanningsbyråarbeiderne faktisk forverret seg.Tillitsvalgte uttrykte bekymring for at direktivet i praksis institusjonaliserte lave lønner og minimumsvilkår.
For det andre har bemanningsbyråindustrien selv hatt interesse av Vikarbyrådirektivet, for å øke bruken av innleid arbeidskraft. Utviklinga mot et løsarbeidersamfunn er ikke en uheldig bivirkning av et mer fleksibelt arbeidsmarked. Tvert imot er direktivet et ledd i videre «fleksibilisering» av arbeidskraften, for å legitimere midlertidige ansettelser. For eksempel mener Staffing Industry Analysts, en rådgivningsorganisasjon med nesten tusen bemanningsbyråer som medlemmer, at med Vikarbyrådirektivet
åpnes prospektet om deregulering i en rekke av kontinentale europeiske bemanningsmarkeder.
Grunnen til at vikarbyråindustrien kan forstå dette direktivet på denne måten er at direktivet bygger opp under det såkalte «flexicurity»-prinsippet. I følge EU går dette ut på at man på den ene siden tilbyr arbeidere et visst nivå av sikkerhet (security). På den andre siden betyr det å anerkjenne at virksomheter trenger fleksibilitet i sine arbeidskontrakter for å øke sin evne til tilpasning i økonomiske forhold under endring (flexibility). Men bak det tilforlatelige flexicurity-begrepet ligger i realiteten en ønsket politikk der det skal konkurreres på lønns- og arbeidsvilkår og åpnes for mer midlertidige ansettelser. Et stabilt ordnet og trygt arbeidsliv med sterke fagbevegelser som stiller høye krav, passer dårlig med EUs visjon om å være den mest konkurransedyktige økonomien i verden.
Vikarbyrådirektivet handler om å bygge opp under et arbeidsliv der bruk av midlertidig og innleid arbeidskraft skal spille en stadig større rolle. I forklarings-notatet som medfulgte det første forslaget til direktiv som kom i 2002, het det:
… med tanke på å fremme midlertidig arbeid er det nødvendig å rydde veien for på EU-nivå å eliminere de eksisterende restriksjonene og begrensningene som ligger på bruken av midlertidig arbeidskraft som ikke lenger kan rettferdiggjøres på grunnlag av allmenne hensyn og beskyttelsen av arbeidere.
De norske direktivtilhengerne har klamret seg til at bestemmelsene i norsk arbeidsmiljølov, som begrenser midlertidig og innleid arbeid, dekkes av «allmenne hensyn». Men om det skal være en restriktiv eller liberal tolkning av hvilke allmenne hensyn som rettferdiggjør disse begrensingene, blir det opp til EFTA-domstolen å se på når det blir tvist om tolkningene. NHO har tidligere varslet at det er svært sannsynlig at en slik tvist oppstår. Og som Laval-kvartetten illustrerer, har EU-domstolens rettspraksis vist at det legges opp til en streng tolkning av hva som kan rettferdiggjøre restriksjoner til hinder for fri flyt av arbeidskraft.
EØS og ILO
I et arbeidsliv som blir mer rettsliggjort, vil det oppstå et annet spørsmål: Hvilken juss som skal veie tyngst. Norge er som 184 andre land på verdensbasis medlem av ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen der fagbevegelse og arbeidsgivere har blitt enige om grunnleggende rettigheter som tarifflønn, organisasjonsfrihet og rett til å opprette tariffavtale. ILO har en rekke kjernekonvensjoner, blant annet ILO konvensjon 94. ILO 94 går ut på at alle som får anbud og oppdrag i det offentlige skal ha lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med tariffavtale og det som er normalt i den aktuelle regionen og bransjen.
 |
| Foto: Rødt Nytt |
Den rødgrønne regjeringa forplikta seg i regjeringserklæringa fra 2009 til å følge ILO 94, ved kontraktsinngåelse i offentlig sektor. I 2011 fastslo overvåkingsorganet ESA at norsk praktisering av forskrift om offentlig anskaffelser (som tok opp i seg ILO 94), var i strid med EØS-reglene. ESA og EFTA-domstolen sin oppgave er å håndheve EØS-regelverket. Det sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Men ESA brukte Rüffert-dommen fra EU-domstolen som begrunnelse for sin reaksjon. Regjeringen gikk høyt ut på banen, og hevdet at de ikke ville fire på ILO-konvensjonene overfor ESA.
Resultatet av forhandlinger endte med en svært amputert forskrift som ikke ivaretar intensjonen til ILO 94. Det kan ikke stilles krav om pensjonsvilkår eller tariffavtale, og det er kun utvalgte bransjer, med allmenngjorte tariffavtaler som skal omfattes av forskriften. Det kan bare stilles krav om minstelønn i tariffavtale, ikke normal lønn. Bestemmelsen om lønns- og arbeidsvilkår som normalt i regionen eller bransjen måtte fjernes. Dette knefallet for ESA blir av regjeringen trukket fram som en seier og et bevis på handlingsrommet som finnes innenfor EØS-avtalen, mens realiteten er at ESA overstyrer praktiseringen av ILOs kjernekonvensjoner
ILOs kjernekonvensjoner
I februar 2013 kom ILO med en ekspertrapport med utgangspunkt i den tidligere nevnte Laval-dommen. Den slo fast at EU på ulovlig vis har innskrenket fagforeningers rett til å kjempe mot sosial dumping. Lovendringene som den svenske regjeringa måtte innføre, som konsekvens av EU-dommen, forbød fagforeningene å bruke kampmidler som har vært lovlige fram til da. ILO mener dette bryter med FN-konvensjoner om fagforeningers rettigheter. Sverige har på denne måten havnet i en klinsj mellom ILO og EU-rett, og det er foreløpig uvisst hva konsekvensene blir.
Dette er særlig interessant med tanke på LO-kongressen i mai 2013. LO-sekretariatet har i forkant av kongressen lagt til grunn en forståelse av EØS-avtalen der ILOkonvensjoner kan ha forrang foran EØS-avtalen dersom det oppstår motstrid. Men Norge har i EØS-avtalen undertegnet en protokoll som forplikter Norge til å gi EØSlovverket forrang foran annet norsk lovverk.
Verftssaken
En av de mest aktuelle sakene i rettsliggjøringa av norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen har vært den såkalte verftssaken. Åtte verft sammen med NHO og Norsk Industri saksøkte staten ved tariffnemda for brudd på EØS-reglene på grunn av allmenngjorte tariffavtaler i Verkstedsoverenskomsten. Saksøkerne mente reise, kost og losji ikke skulle inkluderes i allmenngjøringsforskriften. Som følge av at EFTA-domstolen støttet saksøkerne, endte saken i retten, og gikk hele veien til Høyesterett. Mange dro et lettelsens sukk da Høyesterett valgte å se bort fra EFTA-domstolens anbefaling, og slo fast at de allmenngjorte tariffavtalene skulle stå som de var. Dommen var en viktig anerkjennelse av grunnlaget for den norske arbeidslivsmodellen med like vilkår for norske og utenlandske arbeidere.
Det er all grunn til å feire at verftsdommen gikk bra, men samtidig er det verdt å vite at dersom det ikke hadde vært for EØS-avtalen, så ville det ikke vært noen rettssak i utgangspunktet. EUs utvikling mot et stadig mer konkurransedyktig indre marked har blant sine viktigste virkemidler oppbygging av billig og fleksibel arbeidskraft, og nedbygging av reguleringer som skal sikre trygghet for arbeidstakere. Så lenge vi gjennom EØS-avtalen blir knytta til denne utviklinga så vil det etter all sannsynlighet ikke bli siste gangen vi har sett et fundamentalt spørsmål om faglige rettigheter bli prøvd i en rett.
Veien videre
Vi skal ta et kort blikk på Tyskland – selve glansbildet på en konkurransedyktig økonomi.
I notatet Det tyske hovedansvaret fra De Facto viser Dag Seierstad at reallønna i Tyskland har sunket det siste tiåret før krisa brøt ut i 2008. I 2009 lå tysk reallønn hele fire prosent lavere enn i 2000. Organiseringsgraden har gått ned, og tariffavtalene omfatter en mindre del av arbeidslivet enn før. Stadig flere tariffavtaler har åpningsklausuler som gjør at fagforeningen kan forhandle seg til lavere lønn og svakere arbeidsvilkår enn det som følger av den tariffavtalen de omfattes av. Og den faktiske lønnsutviklinga er svakere enn den som fastlegges i tariffavtalene. Hundretusener av tyskere som er i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
Dersom dette er forholdene som et stadig mer konkurransedyktig indre marked peker fram mot, bør det være en prioritert oppgave for både norsk og europeisk fagbevegelse å bryte med premissene som ligger til grunn for en slik utvikling. Norsk fagbevegelse kan i solidaritet med europeiske arbeidere si opp EØS-avtalen, og på den måten skaffe seg større armslag for å slåss for anstendige og rettferdige arbeidsvilkår for både norske og utenlandske arbeidere.
EU-direktiver vil også framover brukes som brekkstang for å liberalisere arbeidslivet i retning av en mer mobil og føyelig arbeidskraft. Dette vil prege norsk arbeidsliv mer og mer så lenge vi er underlagt EU-rett gjennom EØS-avtalen. Jo mer vi oppnår her, jo mer kan vi også bidra til å styrke hele den europeiske arbeidstakersiden i Europas klassekamp.
Skal EFTA-domstolens pisk eller norsk høyesteretts nåde styre lønns- og arbeidsvilkår i Norge? Hvis nei: Ut av EØS!
