Ukategorisert
av Halvor Langseth
Det er ikke noen tvil om at det frie arbeidsmarkedet i EU/EØS er utviklet for å fremme kapitalens profittjakt på kort og lang sikt. Men er det tilstrekkelig til å konkludere med at vi prinsipielt skal ta avstand fra arbeidsinnvandring?
1. mai 2004 blir ti land i Øst-Europa medlemmer av EU, som Norge har fritt arbeidsmarked med gjennom EØS-avtalen. Dette har utløst en debatt om vårt syn på retten til å dra over grensene for å selge arbeidskrafta og taktikken i forhold til det presset på lønns- og arbeidsvilkårene og arbeidsplassene som mange frykter som en konsekvens av fri arbeidsinnvandring fra lavlønnslandene.
EU ønsker å ta opp konkurransen med USA om de imperialistiske superprofittene. For å oppnå en tilstrekkelig styrke, trengs et økonomisk sterkt hjemmemarked. Europa er større enn USA, men grensene har hindret den ønskede strukturrasjonaliseringen av industrien og øvrig næringsliv. EU skal gi kapitalen frihet på tvers av grensene. Fri flyt av kapital vil lede investeringene dit de er mest lønnsomme, fri flyt av varer og tjenester, gjør det mulig å samle produksjonen i store enheter. Da gjenstår bare arbeidskrafta, altså gi kapitalen muligheter til å kjøpe den billigste og beste arbeidskrafta uansett nasjonal tilhørighet, eller som det heter i offisielle uttalelser: økt mobilitet av arbeidskraften vil kunne bidra til en positiv utvikling av økonomi, offentlige tjenester og næringsvirksomhet i alle deler av EU /EØS.
Det frie arbeidsmarkedet er en del av strategien for å hjelpe kapitalen til å maksimere profitten og inneholder i utgangspunktet ingen sosial dimensjon i forhold til arbeidstakernes rettigheter og velferd. Det måtte i så fall være at det i tillegg til den formelle retten til å reise over grensene for å søke seg jobb, også arbeides på spreng for å samordne og individualisere trygde- og velferdsordningene. Denne samordningen skjer imidlertid også på kapitalens premisser, og da blir det som oftest samling i bunn.
Det er altså ikke noen tvil om at det frie arbeidsmarkedet i EU/EØS er utviklet for å fremme kapitalens profittjakt på kort og lang sikt, men er det tilstrekkelig til å konkludere med at vi prinsipielt skal ta avstand fra arbeidsinnvandring?
Globaliseringen er et gode
Produktivkreftene har for lengst sprengt grensene, og det er irreversibelt fordi vi opplever tilgangen til bruksverdier, tjenester og reiser på tvers av grensene som noe positivt. Det er en berikelse og uttrykk for høyere levestandard å kunne nyte mat fra andre land og verdensdeler, og det ville være en grotesk ressurssløsing om alle land skulle produsere sine egne biler, vaskemaskiner, jernplater, mobiltelefoner, avispapir, osv. Det er flott å feriere i andre land, det er flott at ungdom kan ta utdanning rundt om i verden, og man trenger ikke stemme FrP for å unne giktfrosne pensjonister vinteropphold ved Middelhavets strand. Internasjonaliseringen og globaliseringen er et gode, problemet er at den skjer på kapitalens premisser – med økte skiller mellom de rike som får nyte godene og de som må betale festen med arbeidsledighet, tvangsflytting og annen sosial og økonomisk nedtur. (Miljøaspektet er ikke nevnt, men ikke glemt.)
Fritt arbeidsmarked også et gode?
For en del år siden var jeg gjest på kongressen til Fellesforbundets søsterorganisasjon i Sveits, GBI. En stor del av medlemmene deres var fra EU-landene rundt Middelhavet. Sveits fører en råtten politikk overfor disse gjestearbeiderne, med strenge krav til innreise- og oppholdstillatelse. Blir de arbeidsledige, syke eller arbeidsgiver kommer med en kritisk merknad, risikerer de å bli sendt hjem. Dette var et av hovedtemaene på kongressen og opprøret mot trakasseringa ble samlet i et Ja til EU nettopp begrunna med at EUs frie arbeidsmarked ga rettigheter og frihet. For den som er arbeidsledig er ikke stengte grenser til land hvor jobbene finnes, nødvendigvis noe positivt.
Vi rike i verden får enda mer ut av pengene om vi kjøper varer og tjenester fra land med lavere lønner og velferdsnivå. I media er det mest svenskehandel og billige sydenturer det skrives om, men faktum er at en stadig større del av det vi forbruker, er produsert andre steder i verden. Det har minst en god og en dårlig side, pluss at det blir sårt tiltrengte arbeidsplasser i land som ikke har våre naturressurser å skumme fløten av, – norske arbeidsplasser forsvinner (utflagging, import i stedet for egen produksjon) og truer grunnlaget for velferden vår. Men det er ikke bare varer og tjenester som kan kjøpes billig fra fattigere land. Arbeidskraft er en vare arbeidsgiverne svært gjerne vil kjøpe billig også for å utnytte den til produksjon som ikke lar seg flytte, for eksempel i byggebransjen, hotell- og restaurantnæringa, transportsektoren og jordbruk. Forsøk på å unndra seg bestemmelsene i lover og tariffavtalene for å spare noen kroner, er ikke noe nytt. Det nye er at det frie arbeidsmarkedet mellom land med svært ulike lønns- og velferdsnivå gir store muligheter for arbeidsgivere til å kynisk utnytte arbeidsledighet, fattigdom og mangel på kunnskap om rettigheter til sosial dumping.
Problemet er sosial dumping
Generelt sett er ikke utenlandsk arbeidskraft konkurransedyktig på grunn av reise- og oppholdsutgiftene, dårligere eller feil opplæring, lavere produktivitet, språkproblemet etc. Motivet til arbeidsgiverne som ønsker østeuropeerne velkomne, er som oftest det samme som hos de som flagger ut bedriften: ønsket om å skaffe seg billigere arbeidskraft ved å unndra seg kostnader og forpliktelser de må ut med til norske arbeidere. Noen stikkord:
Krav til fast ansettelse og oppsigelsesvernet. Fleksibilitet er høyt verdsatt i dagens arbeidsmarked. Innleie av og korttidsansettelser gir maksimal fortjeneste når etterspørselen er der og ingen utgifter når jobben er gjort. De som ikke yter 140 % lenger, har ingen rett til å bli i staben.
Krav til arbeidsmiljøet og sikkerhet. Det er store ekstrafortjenester å hente i lange arbeidsdager uten overtidsgodtgjørelse. For de som er ute etter rask profitt, er det enda mer å hente i å gamble med folks helse og sikkerhet, særlig når en vet at det er andre som må betale kostnadene om skadene skjer.
Lønn og utgiftsgodtgjørelser. NHO klager stadig over at de norske lønnsavtalene for ufaglærte og ungdom er for høye. Også arbeidsgruppa til regjeringa konkluderer med at ufaglærte er de mest aktuelle arbeidsinnvandrerne. Leiefirmaer og utenlandske underentreprenører kan tilby arbeidsvillige på konkurransedyktige lavkostlønner.
Offentlig velferd. Mange velferdsordninger har en egenandel for bedriftene, for eksempel ved sykdom, permitteringer, avtalefestet pensjon fra 62 år og ulike rettigheter til velferdspermisjoner med lønn. Regjeringa ønsker en generell senking av de offentlige utgiftene, dvs. bedriftsskatt, arbeidsgiveravgift m.m. Undergraving er et skritt mot varig endring.
Kun for de friske
Kommunaldepartementet (KRD) offentliggjorde i sommer rapporten «EU-utvidelsen, arbeidstakere og velferdsordninger», om mulige konsekvenser av fri arbeidsinnvandring fra de 10 nye medlemslandene i EU/EØS. Den tverrdepartementale arbeidsgruppa har tatt for seg mulighetene for økt bruk/misbruk av det offentlige. Etter å ha konkludert med at det er svært usikkert hvor stor migrasjonen blir, gir rapporten en oversiktlig gjennomgang av de offentlige velferdsordningene og kravene til at utenlandske arbeidstakere og deres familier skal få ytelser. Den vurderer også farene for økt grenseoverskridende kriminalitet, samt mulighetene for overgangsordninger og de andre EU-landenes foreløpig standpunkter i den sammenhengen. Uten at det sies direkte, sitter en igjen med et inntrykk av at regjeringa vil ha arbeidsinnvandring, men ikke de offentlige utgiftene som følger med. Dette er en klassisk arbeidsgiverholdning. Den friske og arbeidsvillige arbeideren ønskes velkommen, men utgiftene til å oppdra og utdanne nye, helse- og omsorgstjenester til de syke og gamle og arbeidsledighetstrygd til de som midlertidig ikke får seg arbeid, får «de andre» ta. En slik holdning kan ikke fagbevegelsen akseptere. Vi må holde fast på verdiene om likeverd. Utenlandske arbeidstakere og deres familier skal ikke være B-borgere med reduserte rettigheter og muligheter. Den store faren ved utvidelsen av EU/EØS er ikke at utenlandske arbeidstakere vil misbruke rettighetene til norske velferdsordninger, men at norske arbeidsgivere og spekulanter får store muligheter til å grovt utnytte arbeidstakere fra disse landene. Problemet er altså ikke de utenlandske arbeiderne, men arbeidsgiverne sine forsøk på sosial dumping, enten det foregår ved utflagging, innleie av arbeidstakere fra land med dårligere lønnvilkår eller rett og slett sabotering av gjeldende tariffavtaler og lover.
Allmenngjøring av tariffavtaler
Da EØS-avtalen ble opprettet, var det også stor skepsis mot det frie arbeidsmarkedet i fagbevegelsen. Stortingets svar var en lov som gir hovedorganisasjoner som kan dokumentere sosial dumping muligheter til å få tariffavtalen allmenngjort slik at det blir ulovlig å lønne noen på dårlige betingelser. I ti år har denne loven vært sovende fordi problemet med arbeidsinnvandring fra lavlønnslandene i Sør-Europa aldri ble noe stort problem, og fordi det i fagbevegelsen er stor skepsis til å blande lovgiverne inn i den frie forhandlingsretten rundt lønn og arbeidsvilkår. Nå har El&IT og Fellesforbundet bedt om å få allmenngjort deler av sine overenskomster geografisk begrenset til de store petrokjemiske anleggene. På disse anleggene er det dokumentert grov underbetaling. Her er mange utenlandske arbeidere, oppdragene er kortvarige og forholdene ofte uoversiktlig. Hovedargumentet for å kreve allmenngjøringen er å gi de som regner anbudene en klar melding om at de ikke kan kalkulere med sosial dumping i framtida. Det er et argument jeg kjøper, men på generell basis har jeg ingen tro på at lovfestet minstelønn er vegen å gå. Dessuten er loven syltynn på hvem som skal kontrollere og eventuelt straffeforfølge. Mest sannsynlig vil vi bare oppleve det samme som når arbeidsmiljøloven ble endret for å hindre misbruk av leiefirmaer og vikarbyrå (§ 55 k og l), ingen etat fikk i oppgave eller ressurser for å håndheve bestemmelsene.
Slåss for arbeidsplassene
Som tillitsvalgt i byggebransjen i over 25 år har jeg jevnlig vært involvert i forhandlinger om permitteringer eller oppsigelser og det har vært like jævlig hver gang. Å miste arbeidet betyr så uendelig mye i vårt samfunn, økonomisk, sosialt og for sjølfølelsen. Det er derfor forståelig og nødvendig at de som står i fare for å miste jobben på grunn av utflytting eller bortsetting til lavlønnsland, tar opp kampen. Det jeg advarer mot, er at denne rettferdige kampen mot kapitaleieren sin skruppelløse sjonglering av arbeidstakernes velferd blir møtt med nasjonalsjåvinisme og kamp mot utlendinger. Fagbevegelsen har mange gode, og en del dårlige, erfaringer om hvordan forsøk på sosial dumping og press på arbeidsplassene skal møtes. En gang var presset fra de uorganiserte «fra landet», en annen gang fra kontraktører. Forsøk på å bygge mur rundt sin lille verden har alltid mislyktes, bare offensiv organisering og politiske mobilisering av lavlønnsarbeiderne har gitt resultater. Ha rett fokus.
Internasjonale avtaler trengs
Mange av våre forsvarsverker er bygd opp rundt nasjonal lovgiving og nasjonale tariffavtaler. Det blir derfor feil å bare lene seg tilbake og la utviklingen gå kapitalens skjeve gang. Men på samme måte som bygningsarbeiderne i sin tid møtte presset fra de uorganiserte bondesønnene med å organisere de og kreve byavtalene gjort gjeldende for hele landet, er det vår strategiske utfordring å holde på de gode sidene i nasjonale tariffavtaler og arbeidervernlovgivning samtidig som vi bidrar til å internasjonalisere like bra og bedre avtaler. Det er vanlig med motstand mot fellesavtaler fra de som er på topp. Det er begrunnet redsel for samling i bunn, og sjøl et «midt på treet»-resultat vil peke nedover. Dessuten ønsker makta ofte overordna avtaler for å få bedre kontroll med lønnsutviklinga slik som dagens talsmenn for moderasjonslinja ønsker sentrale og samordna oppgjør for å holde lønnene nede. Etter min mening er likevel disse innvendingene underordna problem. Uten internasjonale minsteavtaler vil lønns- og arbeidsforholdene bli presset enda lengre ned som følge av sosial dumping og et dårligere samhold mellom arbeidstakere på tvers av grensene. Arbeidere i alle land, foren dere! er ikke en slitt frase, den uttrykker en historisk nødvendighet.
Nei til EU/EØS
Dessuten har vi i Norge noen særegenheter som gjør det enda viktigere å slåss for nasjonal kontroll. Vi bor i et lite land langt mot nord. I utgangspunktet har vi alle forutsetninger for å bli tapere i et strukturrasjonalisert EU, altså når produksjonen skal rasjonaliseres og flyttes nærmest mulig de store markedene. Vår industriutvikling og dermed grunnlaget for vår høye levestandard, har kommet som følge av en politisk tradisjon hvor kjernen er nasjonal kontroll av de rike naturressursene og bevist bruk av statlig kapital i investeringer i bedriftene så vel som planmessig utbygging av infrastruktur, boligbygging, skole og offentlig helse- og omsorg. Ta også med den politisk styrte utjevningen mellom landsdelene og by og land så kan vi trygt slå fast at EU-liberalistene representerer en politikk som står i rak motsetning til det som historisk har skapt vår velferd. Mine skriverier må altså på ingen måte tolkes som «et radikalt ja til EU». EU betyr en gigantisk strukturrasjonalisering helt uten hensyn til arbeidstakerne og en brutal liberalisering av økonomien (fjerne nasjonale fordeler til eget næringsliv og politisk kontroll med ressurser) samt undergraving av arbeidervernlovgivning, velferdsordninger og tariffavtaler. Den nye EU-staten skal utfordre USA sitt verdensherredømme og det betyr nye kriger mellom de rivaliserende stormaktene. Derfor må vi holde oss utenfor EU, og om vi fikk meldt Norge ut av EØS, vil det sannsynligvis spare arbeidsfolk for mye elendighet.
Fagorganisering og politisk mobilisering
Faglig solidaritet betyr å kreve samling på topp, ikke i bunn, og ellers er det kun politisk mobilisering som nytter. Det finnes ingen lettvinte veier ut av uføret. De taktiske kravene vi reiser, må vurderes ut fra om de styrker fagorganiseringen og den politiske opposisjonen mot kapitalismens herjinger. Fagbevegelsen er i dag splittet og uklar om hvordan vi skal møte den sosiale dumpingen som følger med det frie arbeidsmarkedet. Hovedskillet går mellom de som roper på mer politi (mer kontroll og flere regler) og de som først og fremst vektlegger organisering og mobilisering. Jeg skal prøve å beskrive forskjellen nærmere med et konkret eksempel.
I byggebransjen utnyttes det frie arbeidsmarkedet i Norden til sosial dumping. Gjennom underentrepriser eller leiefirmaer tilbys bygningsarbeidere som er villige til å jobbe lenge og billig, gjerne kombinert med systematisk skattesnyting og trygdemisbruk. Byggeboomen på Østlandet sist på 1990-tallet med tilsvarende lavkonjunktur i nabolandene, fikk denne geskjeften til å eksplodere. Bygningsforeningene har brukt store ressurser på å avsløre virksomheten og sette mediefokus på elendigheten, for eksempel ved jevnlig å offentliggjøre lista «20 på bånn». De har også tatt utallige initiativ overfor offentlige etater som politi og arbeidstilsyn. Miljøet skal ha æren for å ha vært en drivkraft i å sette fokus på problemet, men ellers er problemet omtrent like stort og foreningene nesten like små og maktesløse.
I Tromsø er verden mye mindre og mer oversiktlig, men problemet er det samme. I Nord-Finland er arbeidsledigheten stor, eller som det ble uttrykt av representanter fra det finske bygningsarbeiderforbundet under en nordkalottkonferanse i fjor høst: De under 30-35 år har aldri hatt en fast jobb, de har ingen erfaring med ansettelsesvilkår, tariffavtaler eller andre rettigheter vi andre tar som sjølsagte. Det var utgangspunktet når finske bygningsarbeidere, leiefirmaer og underentreprenører dukket opp på byggeplassene. I stedet for å utpeke disse som fienden og rope på politi, har Tromsø Bygningsarbeiderforening brukt store ressurser på å fagorganisere og informere om rettighetene (opplæring i norsk og informasjon på finsk). Vi har styrket kontakten med fagbevegelsen på andre siden av grensene og ikke minst arbeidet for at utenlandske arbeidere ikke måtte diskrimineres i norske bedrifter for eksempel ved bare å bli midlertidig ansatt og dermed bli oppsagt/permittert først. Alt er fortsatt ikke som det burde, men hovedeksponenten for den sosiale dumpingen, leiefirmaene, har inntil videre gitt opp Tromsø. Og mange utenlandske bygningsarbeiderne er organisert hos oss (utgjør ca 10 % av medlemstokken), og de vet hvor de kan få hjelp til å kreve sin rett. Vi kaller det internasjonal solidaritet, til felles beste.
Stolper til en taktikk
Norge kan som mange andre land alt har gjort, kreve overgangsordninger i inntil sju år. Det blir uansett midlertidige løsninger. Vi trenger permanente ordninger som gjør det vanskeligere for useriøse aktører å undergrave avtaleverket og velferdsordningene. Regjeringas arbeidsgruppe vedgår at det allerede i dag er et generelt problem at vilkårene for oppholds- og arbeidstillatelsene i liten grad blir fulgt opp. Vi trenger bedre kontroll fra offentlige etater og de må målrettes mot sjarlatanmiljøene.
Fagbevegelsen har en sentral plass i norsk arbeidsrett og i mange sammenhenger blir bedrifter uten tariffavtaler diskriminert i lovverket. Vi må kreve ordninger som gir tillitsvalgtapparatet økt innflytelse og innsynsrett i tariffbunne bedrifter og bedre kontaktmuligheter inn mot de uorganiserte miljøene.
Krav til informasjon på de ansatte sitt eget språk er et nøkkelkrav. I en del sammenhenger har arbeidsmiljøloven allerede i dag krav til informasjon på brukerens språk. Dette må utvides til krav om generell informasjon om de faglige og sosiale rettighetene før en slipper inn på arbeidsplassen. Allmenngjøring av tariffavtaler er ingen trylleløsning, men i konkrete situasjoner kan det være et aktuelt virkemiddel.
Mer internasjonalt faglig samarbeid trengs, og alle avtaler på tvers av grensene trekker rett vei.
EU er til for Europas kapitalister. Det er ingen grunn til å trappe ned kampen mot EU/EØS.