Arbeidets historie
Av
Paul Cockshott:
How the World Works: The Story of Human Labor from Prehistory to the Modern Day
Monthly Review Press, 2019, 440 s.
Paul Cockshott begir seg i boken How the World Works ut på et forsøk på å beskrive arbeidets historie fra forhistoriske tider og frem til i dag. Det lykkes han bare delvis med.
Cockshotts utgangspunkt er trivielt. Mennesket må produsere for å overleve, som individ, som gruppe, og som art. Det som varierer, er måten produksjonen foregår på, produksjonsmåten, som Marx kalte det. Cockshott identifiserer fem ulike produksjonsmåter – klansamfunn, slaveøkonomi, bondeøkonomi, kapitalistisk økonomi og sosialistisk økonomi. Men, understreker han, det er ingen gitt progresjon fra det ene til det andre. Det er ikke slik at en slaveøkonomi er en forutsetning for en bondeøkonomi, like lite som en kapitalistisk økonomi er en forutsetning for en sosialistisk økonomi. Ja, mener han, det er endatil mulig å gå direkte fra et klansamfunn til sosialisme, slik de skal ha gjort i Mongolia.
Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Monthly Review Press
Det avgjørende, mener Cockshott, er hvordan motsetningene internt i en gitt produksjonsmåte utvikler seg. Det var ikke en overhistorisk usynlig hånd, en nødvendig utvikling fra det ene til det andre, som gjorde at den romerske slaveøkonomien gikk over i en mer eller mindre føydal bondeøkonomi. Det var motsetningene internt i slaveøkonomien. Men også i det germanske klansamfunnet var det faktorer som pekte mot det samme, selv om det ikke er noe som tyder på at det eksisterte noen slavebasert produksjonsmåte der. Samtidig, understreker han, var det ikke slik at bondeøkonomien var én og den samme, akkurat som den oppsto på bakgrunn av ulike omstendigheter, fikk den også ulik form alt etter hvor den dominerte. Og det var nettopp formen den antok, som la grunnlaget for den kapitalistiske økonomiens gjennombrudd.
Trass i at dette er en tilnærming som gir mening i stort, har Cockshott likevel en tendens til å bli vel teknologideterministisk i sine tilnærminger, og jo nærmere vår tid han kommer, desto mer kommer dette til syne. Han innleder kapittelet om den kapitalistiske økonomien med et sitat av Marx der han skriver at håndmøllen gir deg føydalherren, mens dampmøllen gir det industrikapitalisten. Og dette tolker han rent bokstavelig. Grunnen til at den kapitalistiske økonomien slo gjennom når den gjorde, mener han, var at teknologien var moden. Vekselvirkningen mellom teknologiske og andre samfunnsmessige faktorer, som han beskriver på en god måte, særlig i analysen av den romerske slaveøkonomiens sammenbrudd, skyves her i bakgrunnen. I stedet blir teknologien det avgjørende.
Kapitalistisk produksjon er maskinproduksjon, skriver Cockshott, og reduserer samtidig produksjonsmåten til den karakteristiske tekniske måten noe produseres på. Produksjonsforholdene blir altså sekundære. Det betyr ikke at han ikke har gode poenger i sine beskrivelser av kapitalismen. Blant annet har han en interessant tilnærming til teorien om profittratens tendens til å falle, og han har også en original tilnærming til spørsmålet om produktivt og uproduktivt arbeid. Selv om det absolutt er grunn til å sette spørsmålstegn ved tilnærmingene, er de likevel godt underbygd gitt Cockshotts overordnede tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, og dermed også et godt utgangspunkt for debatt.
De virkelig problematiske sidene ved boka, kommer imidlertid til syne når forfatteren skal analysere sosialismen. Hva sosialisme egentlig er, skriver han ikke, men han baserer en stor del av analysen sin på «den reelt eksisterende sosialismen» slik den utviklet seg fra 1917 og fremover, og deduserer sosialisme fra dens kjennetegn. Dermed ender det hele opp i en slags sirkelargumentasjon – «den reelt eksisterende sosialismen» var en virkelig sosialisme fordi den var «en reelt eksisterende sosialisme». For Cockshott er det altså ingen motsetning mellom sosialisme på den ene siden, og lønnsarbeid, en pengeøkonomi og kapital på den andre.
Men Cockshott kjenner sin Marx, og han forsøker heller ikke å skrive om Marx for å få dette til å passe inn. Derimot fokuserer han på det som skiller disse fenomenene i en kapitalistisk og en sosialistisk form. Det lykkes har bare sånn måtelig med. Han nevner ikke engang motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi, som var så sentral for Marx, og han problematiserer heller ikke hensikten med produksjonen. Dermed blir rikdommen også innenfor sosialismen «en uhyre vareansamling», som Marx skrev. Og om man så skulle mene at dette ikke helt harmonerer med det Marx la til grunn, vel, da kan Cockshott fortelle oss at millioner av kommunister i land med «reelt eksisterende sosialisme» ikke kan ta feil.
Selv om Cockshott altså bryter med tendensen til å se menneskehetens historie i form av trinn, tar han det igjen, og vel så det, med en teknologideterminisme som blir stadig strengere desto nærmere vår tid man kommer. Dermed blir det hele likevel nokså mekanisk. Menneskenes aktive rolle – klassekampen – skyves i bakgrunnen.