Arbeiderklassens unger trenger også datamaskin
Av Leikny Øgrim
Foreldre som ikke greier å sette grenser for barna sine, vil ha velferdsstaten til å gjøre det for dem. Det er lett å forstå. Men skolen må få til teknologi, ikke gi det opp.
Foto
Av Leikny Øgrim
Rødt-medlem og professor i digital teknologi og læring, OsloMet
I Stavanger har venstresida vedtatt å bremse digitaliseringa i skolen. De omgjør det forrige bystyrets vedtak om en Chromebook til alle elever fra første klasse i grunnskolen, og innfører forbud mot mobiltelefoner på skolen. De struper ikke helt, men teknologien gjøres mindre tilgjengelig for elevene. Grunnen? Dels å spare penger, dels fordi de mener digitaliseringa har gått for langt.
Det er jo litt artig. Sjøl har jeg brukt mye av livet mitt på teknologi i skolen og feminisme. Begge deler får vi til stadighet høre at har gått for langt. I begge tilfeller er virkeligheten motsatt. Vi trenger mer feminisme, ikke mindre. Og elevene trenger å lære mer teknologi. Virkelig ikke mindre.
I mange år har skole-Norge nærmest skreket etter mer datautstyr. Stadig flere kommuner innfører nå en–til–en-tilnærming, altså at elevene får tildelt hver sin personlige datamaskin, på de lavere klassetrinnene gjerne Chromebook eller nettbrett, etter hvert en større andel PCer, og på videregående er PCen så og si enerådende teknologi. Etter årevis med nesten datamaskinfrie skoler, har vi endelig begynt å få dem på plass. Men da melder det seg et nytt behov. Nå trenger skolen å endre den pedagogiske praksisen, spesielt gjennom etter- og videreutdanning av lærerne.
– Den overivrige digitaliseringen er et stort eksperiment med livene til de små barna, sier Mímir Kristjánsson, gruppeleder for Rødt i Stavanger i et intervju gjengitt i flere nettaviser. Han mener det er lite forskning som vurderer effekten av skjermbruk, men at «skjermfri ikke kan skade». Det er synd å lese. Rødt bør undersøke, lære og forstå, når det er spørsmål de ikke kan noe om. Vi har fagfolk som kan noe om teknologi i skolen. Når man bare kjenner etter, er det ikke sikkert at man kommer fram til riktig svar. «Skjermfri» skader kanskje ikke middelklassens unger. Men det skader samfunnet.
HVA SLAGS DIGITALISERING?
Pedagogisk forskning er ikke naturvitenskap. Vi kan ikke sammenlikne to skoleklasser der den ene bruker Chromebook og den andre ikke, og så krysse av for «virker/virker ikke». Til det er det alt for mange variabler: klassene er ulike, lærerne er ulike, innholdet og metodene er ulike. Oppgaver kopiert fra en lærebok og presentert som pdf på et nettbrett er ikke det samme som interaktive læringsspill eller konstruksjon av nærmiljøet i Minecraft. Likheten er bare at begge deler kan puttes i boksen for «digitalisering». På samme måten kan både pugging av salmevers og samspill med ulike instrumenter puttes i boksen for «skjermfri».
Det vi kan si noe om, er at det ikke er spesielt læringsfremmende å sitte stille ved en pult i timevis hver dag. Variasjon, motivasjon, konkretisering, samarbeid, ros og individuell tilpasning fungerer. Digitale verktøy kan brukes til alt dette. Rapporten Monitor 2019 (utgitt av SINTEF på bestilling fra Utdanningsdirektoratet) tyder på at mange elever motiveres av digitale verktøy, ikke i seg selv, men ut fra en bevisst didaktisk vurdering hos læreren. Lærerne må vurdere når de skal bruke teknologien, og når det er best å la det være, på samme måte som med andre hjelpemidler i klasserommet. Det er ikke påbudt å bruke verken blyant, lærebok eller PC i alle timer.
Digital teknologi er et (eller mange) pedagogiske verktøy, og det er ikke bevist at alle lærer bedre med dette (eller disse) verktøyene. Noen lærer å lese ved å tegne bokstaver og forme dem i leire, mens andre syns det er enklere å skrive på et tastatur eller tegne med fingeren på en skjerm. I metoden «Å skrive seg til lesing», som faktisk har påvist effekt, brukes tastatur fra første stund, og den kan koples til talesyntese for å vise sammenhengen mellom bokstaver og lyd. Noen elever – endel tyder på at det særlig gjelder dem som karaktermessig ligger midt på treet – kan ha stor glede av såkalte adaptive oppgaver i matematikk (f. eks. Kikora og Multi Smart Øving), som ved hjelp av «big data» endrer vanskelighetsgraden ut fra elevenes resultater.
For mange lærere har bruk av digital teknologi i klasserommet betydd å vise fram en presentasjon i PowerPoint, eller en film fra YouTube, og det er vanskelig å påstå at det er spesielt mye bedre enn tradisjonell tavleundervisning. Men det kan være et første skritt for læreren til å få trygghet i egen bruk. Når elev ene etter hvert får sine egne digitale enheter, er det lettere at elevene blir mer aktive i teknologibruk, og ikke bare læreren. Elever kan skrive og illustrere historier og få skrevet dem ut til nesten profesjonelle produkter, øve tallbegreper og lage budsjetter, programmere lekebiler på en bane og lese den samme boka på flere språk.
Blant alle disse mulighetene er en genial liten datamaskin, mobilen, som de fleste elever over 10 år har. Det betyr at de fleste har et fotoapparat, en lydopptaker, et videokamera og en notatblokk for hånden. For meg er det absurd at ikke skolen skal benytte seg av denne muligheten.
Men selv om det skulle vise seg at elevene ikke lærer å lese bedre med digitale verktøy, at de ikke lærer mer matematikk eller naturfag, så trenger de uansett å kjenne til, beherske og forstå teknologien, fordi den er så viktig sam- funnsmessig. Derfor holder ikke argumentasjonen om at det ikke er bevist at de lærer mer. De lærer uansett noe annet.
TEKNOLOGI SOM TRUSSEL?
Vi kan alle være bekymra for barn som sitter utilgjengelige og urørlige i timevis foran skjerm, når de burde vært ute med kompiser eller på idrettsbanen. Men løsninga kan ikke være forbud og fortrenging av virkeligheten. Spesielt må vi ikke fjerne eller vanskeliggjøre bruken på den arenaen der alle har lik tilgang, og der de faktisk kan lære noe om hvordan teknologien fungerer og bør brukes. Denne opplæringa kan ikke overlates bare til foreldrene, det betyr større digitale skiller, og vi veit hvem som tjener på det. Den demokratiske tanken bak enhetsskolen forringes når teknologibruken fjernes eller vanskeliggjøres i skolen.
Noen ser teknologibruk i skolen som en trussel, et tiltak fra industrien for å selge mer utstyr og programvare, eller en måte for myndighetene for å erstatte levende lærere med maskiner. Det første er naturligvis sant, og myndighetene vil alltid søke å kutte i kostnadene til skolen. Men uansett hvordan vi ser på teknologien, så er den her.
Skolens oppgave er å utdanne elever som kan fungere i samfunnet, et samfunn der den digitale teknologien gjennomsyrer alt. I dag har så og si alle voksne og de fleste barn over 10 år mobiltelefon, nesten alle har internett, og over 70 % har nettbrett. Gjennomsnittsalderen for når barn får mobiltelefon er ifølge Barnevakten.no 8,8 år. Elevene skal leve i dette samfunnet. Skolen skal forberede dem på det, gjøre dem i stand til å fungere, til å forstå, og helst til å påvirke eller endre det. Men gjør den det? Er skolen god nok på teknologi? Sjølsagt ikke. Skolen må alltid bli bedre.
Men her er gode nyheter til skeptikerne: Det går framover. Monitor skole 2019 rapporterer om økt tilgang til og bruk av digitalt utstyr i på alle trinn i skolen. Rapporten hevder at det er didaktiske hensyn som styrer bruken, og at elevene rapporterer om færre forstyrrelser og mindre utenomfaglig bruk, sammenlignet med tidligere år.
TEKNOLOGI FOR ALLE
Arbeiderbevegelsen kjempet i sin til for at alle barn skulle gå på skolen for å lære å lese, skrive og regne. Skulle de heller ha sagt at elevene skulle få en bokpause de første 4–5 åra? At det ikke var nødvendig å lære å lese så tidlig? At det var bedre om lærerne fortolket bibelhistoria, som var hovedinnholdet i skolen den gang, uten forstyrrende bøker? Skulle vi kanskje si at «Alfabetiseringen av skolen har kommet for langt», at «boka har ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet», eller at «læreren erstattes av trykte læremidler»? For meg er parallellen slående. Digital teknologi er vår viktigste kilde til kunnskap, informasjon og kommunikasjon ut over de nærmeste tilstedeværende, og elevene må lære seg å beherske den så tidlig som mulig.
Internett, og særlig sosiale media, har store demokratiske muligheter. Unge og ubemidla kan spre sine budskap til verden. Teknologien gir nye arenaer for kommunikasjon, for spredning av informasjon og kunnskap fra grasrota, utenom stats- eller pengekanaler, for samarbeid og mobilisering til lokale, nasjonale og til og med globale aksjoner. Dette er en kjempearena for utvikling av demokrati, og skolen har et ansvar for opplæring. Men også ytre høyre og ulike konspirasjonsteoretikere benytter seg av disse kanalene. Da må elevene tidlig lære å skille skitt fra kanel, opplæring i kildekritikk og avsløring av falske nyheter kan ikke overlates alene til de tusen hjem.
I de siste 20–30 åra har det vært prøvd ulike framgangsmåter i skolen for at elevene skal tilegne seg digital kompetanse. Bruk av teknologi er tydeligere i den nyeste læreplanen (Fagfornyelsen) enn i den forrige (LK06). De ulike fagene har fått klarere ansvar for ulike deler av elevenes digitale kompetanse, og algoritmisk tenkning og programmering er kom met inn som et eget emne, først og fremst i matematikk, men også i andre fag. Jeg er ikke overbevist om at programmering for alle er løsningen, og spesielt ikke at algoritmisk tenkning som en generell problemløsningsmetode er spesielt smart. Særlig er jeg bekymra for alle de lærerne som, helt uten programmeringskompetanse, skal undervise elevene. Det kan fort bli en liten katastrofe. De som har kompetansen, derimot, kan få til både fornuftig og spennende undervisning.
Jeg ønsker meg barn og unge med et bevisst forhold til samfunnet og teknologien. Jeg heier på elevene som streiker og skriker mot miljøkrisa. Hvis elevene skal kunne påvirke og forandre samfunnet, må de forstå det, og hvis elevene skal kunne påvirke og endre teknologien, må de beherske og forstå den. Da må de lære det i skolen. Ifølge Medietilsynet bruker gutter noe mer tid på spill enn jenter, mens jenter bruker mer tid enn gutter på mobil, sosiale medier og film eller TV. Jentene bruker også mer tid på lekser. I ytterste konsekvens: Hvis du overlater opplæring i teknologi til foreldrene, vil guttene lære FIFA, Minecraft og nettporno, mens jentene lærer Snap, Tiktok og Momio.
Digital dømmekraft (som omfatter blant annet kildekritikk, personvern, opphavsrett, nettvett og digital mobbing) er et område der mange har behov for mer kompetanse. Lærere har generelt et visst grep om kildekritikk på digitale medier, men lite kunnskap om hvordan de kan avsløre falske nyheter eller nettsider. Mange kjenner noe til personvern, men hvor skal barna lære om det når over halvparten av foreldre legger ut bilder og videoer av egne barn på nettet uten å spørre om tillatelse – altså i strid med loven. Mange lærere lever i den villfarelse at de uten videre kan bruke og publisere bilder og video de finner på nett eller musikk de har kjøpt eller streamet. Nettporno, mobbing, trakassering og kontakt med mulige overgripere er problemer som inngår i digital dømmekraft. Det farligste er å lukke øynene, og ikke ville ruste elevene for det de kan oppleve på nettet.
Problemet er ikke for mye skjermtid. Problemet er for lite kompetanse og for lite bevissthet rundt når og hvordan teknologien skal brukes. Løsningen er ikke å strupe tilgjengeligheten. Løsningen er å kreve mer etter- og videreutdanning av lærerne.