Arbeiderklassen

Når produksjonen flyttes ut av landet, svekkes både den nasjonale sjølberginga og arbeiderklassen i landet vårt. Det er derfor en politisk oppgave å styre og sette begrensninger på flukt fra nasjonen enten det er kapitaleier, bedrifter eller produksjon. 

Det mangler ikke på muligheter til å sette hindringer, men det mangler vilje til å styre. 

For arbeiderbevegelsen er det et problem at produksjonsarbeiderne forsvinner og at arbeiderklassen mer og mer blir servicearbeidere. Industriproletariatet har større kampkraft enn vedlikeholdsarbeiderne. Servicearbeiderne utfører det usynlige arbeidet som mest vises når det ikke gjøres. Så er det også de som er lavest betalt i forhold til frontfagene.

Arbeiderklassen her heime har gått over fra å produsere til å reparere. Så kjernen i arbeiderbevegelsen er nå renholdsarbeidere, butikkansatte, reparatører og vedlikeholdsarbeidere. Til produksjon som veiarbeid, bygging o.l.  har en fått inn gjestearbeidere. Sosial dumping har svekka de tidligere sterke fagforbundene. Igjen står vi med en svekka arbeiderklasse.  

Middelklassen opplever heller ikke bedre tider. Angrepet på dem er begynt. Konstruktører, ingeniører, forfattere, kunstnere og journalister osv. er nå utsatt for undergraving av deres fag. Roboter og IA-teknologi får noe av skylda. Men de er utsatt for det samme angrepet fra kapitalismen. Når produksjonen innstilles, er det ikke merverdi lenger å hente. Da må kapitaleierne utplyndre hele befolkninga. Siste mulighet de har til vekst, er å stjele fra hverandre bl.a. i form av aksjespekulasjon og børs. Der skapes ikke verdier, de bare omfordeles. Så ser vi at verdiene samles på stadig færre hender. Bare den sterkeste vinner.

Hvor ble det av sosialistiske partier?

Vi er tilbake til «jungelens lov» dersom ikke politikerne styrer. Partienes tafatthet og prinsippløshet er vår sivilisasjons største fare. De såkalte arbeiderpartiene søker kun makt, ikke sosialisme. Vi hører ikke lenger at et annet samfunn er mulig. 

Arbeiderbevegelsen bygde opp fagforeninger for lønnskamp, parti for politisk styring, kooperasjon for kollektiv samhandel, AIL for idrett, AOF for kunnskap, Sosialistmusikken for kulturarbeid, Samvirke for egen forsikring og egne aviser for å vinne fram med meningene. Dette var arbeiderklassens kampredskaper. Alt dette er nå tatt i fra arbeiderbevegelsen. Enten er det kjøpt opp som forsikring, handel eller avisene, eller de er infiltrert av sosialdemokrater opplært på BI. 

Arbeiderbevegelsen har to ting å gjøre nå. Det ene er å søke internasjonalt samarbeid med arbeiderklassen i resten av verden. Det andre er å gå tilbake til start. Innrøm at vi ikke verdsettes mer enn arbeiderne som på 1800-tallet bygde opp industrien i landet. For enda er det reelle fagforeninger som arbeiderbevegelsen begynte med. 

Lønnsarbeiderne i dag, uansett hva en jobber med, har alt å vinne på å reise fagforeningene til kamp igjen.