Ukategorisert

Angår India oss?

Avatar photo
Av

Arnljot Ask

Arnljot Ask er mangeårig leder av internasjonalt utvalg i Rødt og forgjengerne. Nå menig medlem med ansvar for bl.a. freds- og antikrigsarbeid. Også vært med i ledelsen av de ulike Fredsinitiativer og kampanjene “Hent soldatene hjem”.

I en verden med mange dramatiske hendelser som fanger vår umiddelbare oppmerksomhet, kan det virke litt underlig å ofre tid og oppmerksomhet på utviklingen i India nå.

Men det som skjer i dette landet med rundt 1,3 milliarder innbyggere, får ikke bare følger for sitt eget folkehav, men på flere forhold som også angår oss her i lille Norge.

Arnljot Ask er landsstyremedlem i Rødt. var tidligere leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.

1990-åra markerte et skifte i både innenriks- og utenrikspolitikken til India. De måtte nyorientere seg etter Sovjets sammenbrudd, også når det gjaldt den økonomiske politikken, for å tilpasse seg vilkårene til den dominerende markedsliberialismen som nå rådde grunnen verden over.

Det var sosialdemokraten Manmohan Singh fra Kongresspartiet, som da var finansminister, som satte i gang den økonomiske liberaliseringspolitikken i 1991. Først et tiår seinere, da størrelsen på den indiske økonomien var dobla og flere indiske selskaper var på vei ut i verden, begynte indiske stats- og forretningsledere å leke med målsettingen om at India kunne bli en global økonomisk stormakt. Tidsskriftet India Today sitt desembernummer i 2003 hadde store oppslag om framtidige «Global champs». Røde Fane, som Rødt! het da, hadde et ekstranummer, nr 1A 2004, som satte søkelyset på India1. Leser du det, vil du se at den rivende utviklinga i BNP og inntoget av indiske storselskaper på listen over verdens storselskaper ikke betydde at flertallet av indere fikk nytte av den økonomiske boomen.

Siden 2003 har India fulgt opp en imponerende økonomisk vekst med rundt 8 % økning av BNP per år det neste tiåret, i følge IPRI Journal XIII, nr 2, 20132.

I 2014 hadde India verdens tredje største økonomi målt i BNP per person hvis vi måler i forhold til kjøpekrafta , og den sjuende største i nominell BNP (Wikipedia). Siden 2014–15 har India hatt den største vekstraten i nominell BNP av alle de store økonomiene, i 2015–2016 var den på 7,5 %. Men India er fortsatt langt bak tungvekterne i verdensøkonomien. De er fortsatt i tredje divisjonen (med land som Brasil, Italia, Russland og Canada) og et godt stykke bak andre divisjonen (Tyskland og Japan).

Som jeg kommer tilbake til, har India fortsatt de samme problemene med fordelingen av rikdommen som de hadde i 2003. Men andre faktorer, som at de er en anerkjent atomvåpenmakt, spiller på lag med andre framvoksende makter i BRICS, er i ferd med å inngå økonomisk samarbeidsavtale med Japan, og er blitt en viktig alliert med USA, gjør at ambisjonene om å komme opp i elitedivisjonen nå er det som råder blant makthaverne både politisk og økonomisk. Slik sett opptrer India som en annen global aktør enn de har vært i mesteparten av perioden siden uavhengigheten i 1947.

Bandung og NAM

Ifølge John Ciorciari, i en analyse i Fletcher Forum of World Affaires i 2011 (3) har India helt fra starten av søkt innflytelse og makt langs tre akser:

• Bygge opp landets materielle selvstendige kapasitet økonomisk og militært.

• Fulgt en langsiktig strategi med å bruke multinasjonal institusjoner og svakere staters allianser for å bli bedre hørt enn Indias egen kapasitet tilsier.

• Søkt å plassere seg mellom de eksisterende stormaktene for å vinne fordeler fra den ene eller andre siden ut i fra hva situasjonen tilbyr.

Hvilke akser som har dominert, har skiftet opp gjennom tidene, både ut i fra internasjonale forhold og hvilken utviklingsfase den indiske staten har vært i. Ciorciaris artikkel gir en fyldig og bred oversikt. Jeg skal begrense meg til noen hovedtrekk.

I den første tiden var India materielt sett en svak stat og måtte prioritere å konsolidere seg sjøl, med mindre vekt på global innflytelse. Den politikken Jawaharval Nehru gikk inn for, var å bruke Indias rolle som nylig frigjort nasjon til å få en viktig rolle innenfor den antikoloniale Sør-bevegelsen. De inntok en relativt nøytral posisjon i forhold til stormaktene, holdt på en relativ autonom posisjon for å øke sin diplomatiske og økonomiske styrke ved å fremme interessene til de såkalte utviklingslandene. Banebryteren for dette samarbeidet ble Bandungkonferansen, som fant sted i Bandung i Indonesia i april 1955. Den ble signert av 29 land fra Asia og Afrika som underskrev en 10 punkt erklæring mot kolonialisme og nykolonialisme og forsvar for menneskerettighetene og prinsippene i FNs Charter. (se Wikipedia). India var en av de fem i initiativgruppa. Dette initiativet ble fulgt opp gjennom den såkalte ikkeallierte bevegelsen (engelske betegnelsen NAM) i 1961 og videre etableringen av G-77-gruppen i 1964.

Sovjet-tilnærming

Kina, som nettopp var blitt en uavhengig nasjon, spilte også en betydelig rolle i denne prosessen, og India la vekt på å bygge ned motsetningene mellom Kina og USA. Forholdet til Kina ble mer anstrengt etter krigen mellom de to landene i 1962, og India la større vekt på å bygge opp sin egen militærmakt. Dette brakte dem i et nærmere samarbeid med Sovjet, som skjøt ytterligere fart etter Kinas atombombeprøve i 1965. Konfliktene med Pakistan, som hadde nære bånd både til Kina og USA, førte til at India på 1970-tallet tok skrittet over fra i hovedsak å satse på Sør/NAM-bevegelsen til å inngå en uformell allianse med Sovjet.

Samtidig forsterket India anstrengelsene for å bygge opp sin militære styrke, inkludert utvikle egne atomvåpen. Da de hadde sin første prøvesprengning i 1974, den såkalte «smilende Buddha», forvansket det forholdet til USA enda mer. Med sovjetisk hjelp bygde India opp en hær som dominerte i Sør Asia. Den sto seg mot rivalen Pakistan, men den var fortsatt underlegen i forhold til Kinas og ga ikke India noen stormaktstatus i regionen.

Målet om å oppnå større innflytelse på den globale arenaen ble hemmet av at økonomien stagnerte utover 1970-80-tallet. Den innenlandske økonomien tok til seg mange av de sovjetiske trekkene, med sterkt statlig innflytelse og et omfattende byråkrati. Det siste også forsterka av tradisjonene fra det britiske imperiet. Sjøl om de lente seg mot Sovjet også sikkerhetspolitisk, beholdt de ennå en sterk posisjon innenfor Sør/NAM-bevegelsen. India ble et ledende medlem i G-24-gruppen, som fungerte som et uoffisielt skygge-IMF for utviklingslandene, ifølge Ciorciari3 Bevegelsen for «En ny økonomisk verdensorden» på 1970-80-tallet sprang ut av dette. Mangelen på framgang for dette prosjektet, problemene med utviklingen av den indiske hjemlige økonomien og det kommende sammenbruddet av Sovjetunionen førte til at Kongresspartiet, som tok over makta igjen i 1991, la om kursen både innen- og utenrikspolitisk. Det ble sett på som avgjørende å få framgang på den utenrikspolitiske arenaen å utvikle et sterke fundament for Indias egen økonomi.

Liberalisme og globalisering

Nyorienteringen fra 1991 av ble påskyndet både av de høye oljeprisene etter Golfkrigen i 1991 og av bortfallet av militær støtte fra Sovjet. Å sikre støtte fra IMF, begynne å reparere forholdet til USA, åpne for utenlandsinvesteringer i India og trekke den indiske økonomien inn i den vestlig dominerte verdensøkonomien ble nå viktig pilarer.

Den veksten i BNP som dette førte til, ga India muligheter til å styrke seg militært. De fikk også en økende regional innflytelse i Sør Asia, i forhold til de mindre statene der og gjennom samarbeidsorganet SAARC, som ble opprettet i 1985. Fortsatt hadde de det ene beinet i Sør-bevegelsen, og brukte FN-systemet for å fremme Sør sine krav. Det førte til at de ofte var i opposisjon til den vestlige blokken, sammen med den såkalte «tredje verden»-blokken, også på 1990-tallet. Som under intervensjonene i Irak, Kosovo og Øst Timor. De fulgte også opp sitt atomvåpenprogram, gjennom «Pokhran II testen» i 1998, som førte til sanksjoner fra USA. Men gradvis førte disse styrkemarkeringene til at India fikk større respons i vestlige hovedsteder, ikke minst Washington. USAs relativt nøytrale holdning til Kashmir-krisa med Pakistan i 1999 var et vendepunkt her.

«Sving staten»

Ciorciari3 bruker betegnelse «sving stat» på India etter tusenårsskiftet. For å markere at landet på grunn av sterkere økonomi og militær styrke har bedre muligheter til å forfølge de to siste aksene i sin stormaktstrategi som han mener at India fortsatt følger, uten å binde seg helt opp til en av stormaktene. Det har vært politisk enighet mellom de to store partiene, det opprinnelig sosialdemokratiske Kongresspartiet og det hindunasjonalistiske høyrepartiet Bharatiya Janata Party (BJP) om utenrikspolitikken. BJP kom til makta i 1998 og satt med den fram til 2004. Ved valget i 2014 vant de en knusende seier, etter at Kongress satt ved makta de ti årene mellom.

Finansministeren i 2007, P. Chidambaram, oppsummerte den rådende oppfatninga som «Verden respekterer India på grunn av sin kapasitet som et økonomisk kraftsenter». Landets dynamiske høyteknologisk sektor og entreprenørskap har stimulert investeringer og tiltro til framtidig vekst. At India kom seg helskinnet gjennom Asia-krisen på slutten av 1990-tallet og også kom seg relativt godt gjennom finanskrisa 2007–09, har også styrket landets prestisje.

Men etter årtier med en relativt lukket økonomi, mangler India fortsatt økonomisk tyngde på verdensmarkedet i forhold til sin størrelse. Dets totale utenlandshandel var i 2011 fortsatt mindre enn Taiwans. Infrastrukturen er et hinder for framtidig vekst. Fattigdom og ulikhet er fortsatt hovedutfordringer for stormaktsambisjonene og, ikke minst, et hjemlig problem som også kan true stabiliteten i landet.

Sjøl om militærutgiftene har økt dramatisk, India har en av verdens største hærer, og landet nå er en anerkjent atommakt uten å være sluppet inn i ikkespredningsavtale-klubben, er landets militære styrke liten i forhold til utfordringene de møter i regionen.

Summen av egen militær og økonomisk styrke og at India nå har tettere bånd til USA, samtidig som forholdet til Kina og Japan også er forbedret, ligger bak bruken av uttrykket «sving stat», som en stat som har et viss manøvreringsrom mellom de virkelig store på verdensarenaen. Forholdet til Russland er også forbedret etter 2000, gjennom en strategisk partnerskapsavtale, og Russland er igjen Indias hovedleverandør av våpen, samt at flere samarbeidsprogrammer både på det militære, tekniske og økonomiske feltet er inngått3.

India ble også observatør i Shanghai Cooperation Organization i 2005, som ledes av Kina og Russland, og fokuserer på utviklingsprosjekter i Sentral Asia.

«Sving stat» posisjonen harmonerer med det som var utgangspunktet for Indias utenrikspolitikk fra J. Nehrus tid, med å inngå flersidig internasjonalt samarbeid som fremmet Indias autonomi og integritet. Dette viser seg også gjennom satsingen på internasjonale institusjoner og ved at de fortsatt ser på seg som en ledernasjon for Sør/NAM sine interesser, som i WTO-sammenheng og styringsreglene for IMF og multinasjonale utviklingsbanker. Behovet for endringer i FNs Sikkerhetsråd er en av kjepphestene, som de riktig nok ikke har fått særlig gjennomslag for ennå.

Urealistiske vyer?

I tidsskriftet Aspects of Indias Economy nr 494, utgitt av det Mumbai-baserte Research Unit for Political Economy (RUPE), vurderes Indias muligheter for den videre utviklingen mot en global stormakt noe mer pessimistisk en Ciorciari.

RUPE mener at de øverste sjiktene i Indias klassehierarki, sammen med presse og annen media, ikke ser klasseinteressene innenfor den enkelte nasjon og den påvirkning dette også får for forholdet mellom nasjoner som manifesterer verdensimperialismen i dag. Skildringen av India som en voksende uavhengig makt, som uttrykker dette øvre sjiktets oppfatning og agitasjon for sine egeninteresser, appellerer til nettopp Indias elite og en del av middelklassen.

Denne virkelighetsbeskrivelsen er fullstendig falskt og misledende mener de. I det virkelige samspillet mellom kreftene på den globale arenaen underminerer overklassens higen etter stormaktsposisjonen Indias virkelige nasjonale interesser, dersom vi snakker om interessene til det indiske folket. Det leder bare til forsterket grep fra imperialismen over folkeflertallet.

De begrunner dette gjennom 5 punkter. Jeg har bare plass til et kort resymé her:

1. Indias stormaktskrav anerkjennes fortsatt ikke av verdenssamfunnet. For å nærme seg denne statusen må de lene seg mer og mer mot verdens eneste supermakt, USA. Det bringer India nærmere en konflikt med den mektigere regionale stormakten Kina, som er USAs hovedrival. Det fører til ytterligere tilnærming til USA, med svært farlige strategiske utsikter for det indiske folket.

2. Indias aktive engasjement i ulike internasjonale fora, som talsperson for raskt voksende «tredje verden» land, blir et tveegget sverd. Det gir de indiske lederne et inntrykk av voksende makt, mens de i virkeligheten må opptre som stormaktenes representant for å kaste byrdene over på folkene i alliansene India representerer, og sette nasjonene der opp mot hverandre, som i G-20-gruppen eller i WTO-forhandlinger eller klimakonferanser. Det hemmer den nasjonale produktive kapasiteten til India og andre «tredje verden» land.

3. India tvinges til å delta med styrker i flere og flere internasjonale operasjoner og i å være med i omfattende atom-, romfarts- og rakettforsvars prosjekter. Dette er også hemmende for satsing på innenlandsk produksjon i småskala industri og jordbruk som er viktig for folkeflertallet. .

4. Reetableringer av produksjon til lavkostland og fri flyt for finanskapitalen har innlemma deler av «tredje verden» i den imperialistiske økonomien. Det har svekka den hjemlige økonomien i «tredje verden» landene, som også India, og påskynda plyndring av naturressurser og småbøndenes aktivitet. De indiske «global champs» har styrka sin posisjon og rykket ut på verdensarenaen, på bekostning av det svære baklandet som er vesentlig for økonomien og levekåra til folkeflertallet.

5. En hovedutfordring for Indias overklasse er mangelen på politisk tillit hos et misfornøyd folk. Det er også denne mangelen som er en av faktorene som driver dem til å søke global stormakts status, i håp om at det vil bedre deres interne prestisje. Mens den indiske herskerklassen drømmer om at deres tid nå er inne på verdensarenaen, så øker motstanden og turbulensen blant folkene i India og truer deres drømmer, avslutter RUPE. Braknederlaget for Kongresspartiet i 2014, etter å hatt makten da i 10 år, er et uttrykk for dette. De endte på 44 av de 543 parlamentsmedlemmene, og mistet 162. BJP tok reint flertall med 282 representanter.

RUPE går også videre i å analysere de interne forholdene i Aspects of Indias Economy nr 505 for de som vil følge opp.

Som en merknad til RUPE sin slutning om at den indiske overklassens luftige drømmer om stormaktsambisjon, avslutter jeg med å peke på at de såkalte indiske «global champs» ikke har styrket sin posisjon nevneverdig med sin internasjonalisering siden 2003. Indias største multinasjonale konsern er fortsatt, i følge Forbes 20006, detaljvare-giganten Reliance Industries, som ligger på 121. plass, Den største indiske banken, State Bank of India ligger på 149.plass, så vidt foran NORDEA. Flaggskipet, over mange år, i indisk økonomi, Tata, som nå er delt opp i to hovedselskaper, inntar 278. plassen med Tata Motors, og 385. plassen med Tata Consulting Service. Tata har forøvrig flyttet mye av sin virksomhet ut av India, til Europa og USA, noe som understreker at marsjen mot global innflytelse gjerne fører til at de økonomiske kraftsentraene mister sin nasjonale tilhørighet og lojalitet mot det samfunnet som har båret dem fram.

Noter:

1. Røde Fane 2004 1A, «Indisk bonanza for hvem?»

2. Indian Great Power Aspirations, IPRI Journal XIII, no 2, 2013

3. John Ciorciari i Fletcher Forum of World Affaires, januar 2011

4. Aspects of Indias Economy, nr 49 august 2010

5. Aspects of Indias Economy, nr 50 august 2011 (

6. Forbes 2000 for 2015