Alt skal bli forandra. Snart
Av Taran Anne Sæther
Anne Marit Godal og Leif Høghaug (red.):
Alt skal bli forandra. Snart
100 dikt om fellesskap og kamp
Res Publica, 2018, 279 s.
Av Taran Anne Sæther,
utdannet trikkefører, syerske og fusker i mange andre fag.
Tittelen er henta fra Paal-Helge Haugens tekst ved samme navn. Tittelen inngir forventninger til innholdet i boka. Nysgjerrigheten på om de gamle tekstene i boka kan bevege i dag og hvordan går de i dialog med nyere tekster?
Samlinga er inndelt i ni avdelinger, et langt etterord og presentasjon av forfatterne.
Hver avdeling er bygd opp på samme måte med de eldste diktene først.
Denne måten å ordne så mange dikt fra forskjellige tidsepoker på, gjør det enklere å få til det redaktørene ønsker: at diktene skal «snakke» sammen. I alle fall på den måten at det er enkelt å finne fram.
I første avdeling er kampen for fred og mot krig temaet i utvalget. Og det er urovekkende å lese dikt fra før 1.verdenskrig, borgerkrigen i Spania og etter den politiske terroren 22.7.2011 og oppleve at de er relevante for uroen, sinnet og viljen til å kjempe i mot. Det er de samme kreftene som kjemper mot hverandre da som nå, sjøl om formen angrepene tar i dag er annerledes i formen.
Eksempel på samtale mellom dikt
Del II har fått kapittelteksten «I den tro at fugl er fugl». Her er det samla dikt om hvor diktersubjektet kommer fra. Hva slags kår. Om det umiskjennelige mistenksomme og nedvurderende utenfra- (eller snarere ovenfra) blikket på arbeidsfolk. Bjørn Aamodts dikt «Informasjon. Forskning. Statistikk» snakker godt med Hans Børlis «Arbeidsgjeng» i del III, Linda Klakkens «hvit slave» også i del III og Kjersti Ericssons «Sosialkontor» i V.
I Bjørn Åmodts tekst står det:
Fra engelsk forskning: Arbeiderklassens seksualitet er lite variert,
og har lavere frekvens enn høyere samfunnslag. Dessuten
benyttes i økende grad P-piller, påpeker ny norsk undersøkelse.
Allikevel har folk flere unger jo fattigere de blir. Og aborterer.
Det kan skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig
informasjon.
…….
Forholdsvis mange tar arbeid i industri, håndverk og servicenæringer
eller reiser til sjøs, i følge statistikk, med hyppigere forekommende
lidelser,
………
Arbeidere oppnår også relativt sett lavere fortjeneste, forteller statistikk, og kortere fritid.
Spiser uforholdsmessig mye ferdigmat, som pommes
frites
og grillpølser, og sitter i sofa om kvelden og ser på TV i leiligheter
som er relativt trangere. Skilsmisser er hyppige, og det
kan nok skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig informasjon.
……
Hans Børli driver i sitt dikt:
……
Visst elsker vi livet!
Lever vi ikke i en velferdsstat?
Er det ikke en god frokost
som rumler under livremmen?
Jo visst – men djupt i de støvete hjertene våre
ligger en desperat vilje
sammenkrøpet
som flyktning med sin avbitertang
i mørket ved piggtråden.
og Kjersti Ericssons vare dikt:
Sosialkontor
I venterommet
var det ingen kleshenger
til verdigheten
så hun hengte den forsiktig
over stolryggen.
Likevel var den blitt krøllet
da hun skulle ta den på.
Hun glattet
med vante hender.
Disse utdragene yter ikke denne samtalen rettferdighet. Redaktørene har gjort gode valg av dikt nettopp med dette for øyet. Både historisk, når det gjelder temaer og alle områder av livet.
Jeg vil sette sammen to tekster til for å forsøke å gi dere lyst til å lese denne samlinga flere ganger. Jeg oppdaga denne «samtalen» ved andre gangs lesing.
Hans Aleksander Hansen skriver i siste vers av «Tømmerhøggervisa tel Kælvedør`n» fra 1964:
…
få proppen tor hæsjen, la galliken gå,
gi flaska tel tøsa, je taua!
Som pris for ei førkje kan halliken få
en femtilapp midt mellom aua!
For om je tel måndan i pongen får kink,
je fæller og kvister og rundborker blink
Magli Elster: « I august» fra 1955:
……
de sier bare dette
når begynner jeg
og når slutter du
– derfor er det vondt for deg
i den mørke åpne natt
at du slo meg
så hårdt.
Redaktørene peker i sitt lange og svært gode etterord på at litteratur kan sette problemer under debatt. Denne tekstsamlingen skaper samtale og setter spørsmålene knytta til et «vi» og «dem» opp i mange sammenhenger. Innad i arbeiderklassen, på en arbeidsplass, solidariteten med andre arbeidsfolk andre steder i verden, med de som kjemper for og mot, kjønn og verdighet og skam.
Diktutvalget gir også perspektiver på hvordan fellesskapet og «vi-ene» ble beskrivi i tekst fra seint 1800-tall og på tidlig 1900-tall til 70-80tallet. Arbeidsfellesskap, fabrikker, fyrstikkarbeidernes streik i Carl Jeppesens dikt «Kvindernes tog» fra 1889, fattigdommen og slitet. Diktene fra de seineste årene handler også om vanskelige vilkår, men individet står mer i sentrum.
Skam og identitet
Skam er en følelse vi er født med. Den hjelper oss til å tilpasse oss den flokken vi lever med.
Identitet er individualismens ektefødte barn. Identitet er en markør som er blitt viktigere ettersom gruppetilhørighet; som arbeiderkollektiv, fagforeninger, organisasjoner for kollektive krav/rettigheter og klasse har mindre betydning. Vi-et forutsetter at du og jeg, alle har en plass og finner en plass.
Denne samlinga har lyrikk for «alt» som angår arbeidere av alle kjønn, farger og fasonger. Og for den tida vi er i og den som kommer. Den har fest, kamp, fellesskap og konflikt.
Det er kun 22,5 % av forfatterne i boka som er kvinner. Er det noe å hefte seg ved?
For undertegnede ble det tydelig og et savn av perspektiv under lesinga. Spesielt savner jeg unge damer som Tina Åmodt. Riktignok heter hennes korttekster Anleggsprosa, men formen er svært lik lyrikk og kunne passa godt i denne samlinga.
Noen ord om språk til slutt. I etterordet skriver redaktørene at historisk er arbeiderdiktene et eksempel på at kampen også finnes i og om språket. Altså er kampen om orda som brukes, perspektivet i dikta og måten temaet i diktet behandles på, en del av kampen for at arbeiderperspektivet skal synes, leses og oppleves. Er fokuset på jeg og meg bare? Er det på jeg som en del av vi? Er det ironisk? Hvem retter ironien seg mot? Kan du gjenkjenne kjærligheten og varmen i fellesskapet uten at det utbasuneres?
Språket er en egen arena og kampen om det kjempes jo hver dag.
Lyrikk er fortetting. Det kan gi innsikter som er vanskelig å finne i andre tekstformer. Gjenkjennelse og en plutselig opplevelse av å få «ting» på plass. Utvidelse av egen erkjennelse. Pur glede og korte øyeblikk av lykke.
Sånn er det for undertegnede også med denne samlingen.