Ukategorisert
av Per-Gunnar Skotåm
Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet inntil det kunne leses i amerikanske aviser. Det løper en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.
For første gang siden 2. verdenskrig har norske styrker deltatt i stridshandlinger over så lang tid at det kan kalles et felttog. De norske styrkene har vært enheter fra hærens jegerkorps og marinejegerkommandoen. Disse har vært utplassert i fjellterrenget for å rekognosere og utpeke mål for amerikanske fly, artilleri og helikoptre. De norske styrkene var på plass før operasjonen som USA har kalt Operasjon Anaconda, ble iverksatt. Operasjonen som nå offisielt er avsluttet under dette navnet, har med utplasseringsfasen gått over tre uker.
Operasjon Anaconda som ledes av USA har foregått i fjellområdene i nærheten av Gardez i Paktiaprovinsen i Afghanistan. Det uttrykte målet har vært å drepe det som USA karakteriserer som restene av al-Qa’ida og Taliban. De to betegnelsene må forstås slik at med al-Qa’ida menes utenlandske støttespillere for Taliban – som er betegnelsen på afghanere som var en del av regimet som satt inntil det ble nedkjempet av vestlige og afghanske styrker.
Ved å lese de uttalelsene som kommer fra offisielt amerikansk og afghansk hold ved interimregjeringa, kommer det tydelig fram at Operasjon Anaconda er en rein likvidasjonsoperasjon.
De første nyhetsmeldingene fra amerikanske militære beskrev harde kamper mot oppimot 2.000 al-Qa’ida og Taliban. Disse ble erstattet med seiersmeldinger om at mer enn 500 av disse var drept, og at resten flyktet eller gjemte seg i huler. Kriteriet for at USA kalte operasjonene for seiersrike, var nettopp det store antallet drepte. Etter hvert har dette blitt avløst av mer nøkterne tall, og det snakkes nå om opp mot 50 drepte og det samme antall tilfangetatte. Seiersmeldingene har blitt erstattet av modererte oppsummeringer hvor operasjonene ikke ble det gjennombrudd man hadde håpet på vestlig side på forhånd. Bakgrunnen for nedtoningen av suksessen skyldes nettopp mangelen på døde. De fleste kom seg unna. Enten til Pakistan eller til andre områder av Afghanistan.
USA med Norge på slep har begynt å telle lik som de gjorde det i Vietnam som sin målestokk på suksess .
Det meldes om at USA planlegger nye angrep i Afghanistan etter Operasjon Anaconda. Danske spesialstyrker reiser hjem, men de norske styrkene blir.
Storbritannia vil sende ytterligere 1.700 soldater til Afghanistan, noe som vil utgjøre den største britiske styrken på fremmed jord siden Golf-krigen i 1991.
Første fase
Første fase hadde som underliggende målsetting å erstatte det sittende Taliban-regimet med ett mer kontrollerbart regime. Med begrunnelse at man jaktet på Osama Bin Laden rettet man i hovedsak angrepene mot Taliban-regimets infrastruktur og installasjoner. Jakten på Bin Laden og al-Qa’ida nettverket fungerte i hovedsak som begrunnelse og påskudd for denne destabiliseringen av regimet . Den ble gjennomført med teppebombing av store områder. Resultatet ble drap av uskyldige afghanske sivile i samme omfang som de som ble drept i terroranslaget i New York 11. september.
Målsettinga i fase 1 var å innsette den sittende interimregjeringa med en blanding av afghanske teknokrater som tidligere har tjent amerikansk oljekapital, representanter for Nordalliansen og tidligere krigsforbrytere som var i Sovjetunionens tjeneste. Denne regjeringa har svak anseelse og lav autoritet blant de pashtunske klanslederne. Forsøk fra USA på å vinne oppslutning blant viktige pashtunske kommandanter ved økonomisk og materiell bistand har heller ikke lykkes.
Representanter for Nordalliansen og samt militslederen Dostum som stilte seg til rådighet for Sovjet med blodige overgrep på sin egen befolkning som resultat, vil som representanter for Interimregjeringa ikke ha noen autoritet i de pashtunske kjerneområdene. Heller tvert om. Det vil bli oppfattet som en provokasjon som garantert vil møte aktiv militær motstand. USA har derfor ingen andre enn seg sjøl og resten av den vestlige koalisjonen tilgjengelig for å løse militære oppdrag i dette området.
Fase 2
Under den pågående fasen, fase 2, gjennomføres større bakkeoperasjoner utenfor byen Gardez i Paktia-provinsen i Afghanistan. Norske spesialstyrker sammen med soldater fra den afghanske interimregjeringa, Australia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland og USA hvor sistnevnte har kommandoen. Det opplyses at de norske styrkene har som oppgave å bruke optisk og elektronisk målsøkingsutstyr fra bakken for å lede raketter, granater og bomber på identifiserte mål.
De smarte bombene er ikke smartere enn personellet på bakken. Feilbombing skyldes ikke teknologiske feil, men menneskelige feil og er et identifiserbart ansvar. I et område hvor de man påstår seg å jakte på ikke skiller seg i adferd, uniformering eller innkvartering fra lokalbefolkningen for øvrig vil drap på uskyldige ikke være til å unngå. Det meldes fra offisielt amerikansk hold at 16 personer som man antar var flyktende soldater fra al-Qai’da, ble drept da 3-4 kjøretøy ble bombet. Legg merke til ordet antar.
I den grad norske styrker fikserer mål for bombing som dreper sivile, bringer det oss inn blant krigsforbryternasjonene.
Enhver som kjenner Afghanistan, veit at det er en del av tradisjon og kulturell identitet at man er bevæpnet når man reiser eller beveger seg i og utafor egne landsbyområder. Det finns ingen ytre trekk ved folk som signaliserer politisk eller organisasjonsmessig tilhørighet.
At Norge nå aktivt deltar i krigen mot et av de fattigste og mest utpinte folk i verden, er en tragedie for Afghanistan og for Norge. Norge har sendt tropper halve jorda rundt og gått til krig uten krigserklæring. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten. Norge deltar i en koalisjon med USA hvor krigsfanger fra al-Qa’ida og Taliban ikke behandles etter Genève-konvensjonen, men utsettes for fysisk mishandling og psykologisk tortur. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten og undergraver den rett Norge vil ha til å påberope seg at norske soldater skal behandles etter folkeretten, skulle de bli tatt til fange.
Norge i krig – uten politisk behandling
Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet før det kunne leses i amerikanske aviser. Med andre ord løper det nå en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.
De vestlige troppene trenger nå inn i de pashtunske kjerneområdene. Dette er områder hvor Nordalliansen og de toneangivende kreftene i den afghanske interimregjeringa har lav og liten innflytelse. Dette er også områder hvor Taliban hadde en viss støtte og sympati. Det er befolka områder og siden det opplyses at det finnes familier sammen med resterende Taliban-soldater i området, kan det tyde på lokal motstand. Det påstås at angrepet er retta mot rester av al-Qa’ida nettverket og gjenværende Taliban-styrker.
Hulekomplekset som det påstås at det kjempes om og fra, er med all sannsynlighet en del av den infrastrukturen som USA finansierte og Pakistan og mujahedin bygde i kampen mot Sovjet på 80-tallet. Disse ligger det mange av i et belte fra Khost/Gardez hvor kampene pågår nå og fram til Tora Bora og Jalalabad i grensestrøkene mot Tribal Area i Pakistan.
For å legitimere sin offensiv inn mot dette pashtunske kjerneområdet – ca. 200 km langt og 100 km bredt – begrunnes det med behovet for opprensking av al-Qa’ida nettverket og Taliban. Uavhengig av hvorvidt det stemmer, kommer dette til å være hovedbegrunnelsen for ethvert militært tiltak fra den USA-ledede koalisjonen framover. Det er den eneste måten USA og Vesten kan skaffe seg legitimitet for de videre militære operasjonene.
I den grad massiv bombing av befolka områder skaper konflikt med lokalbefolkningen (noe som er forståelig) og dette resulterer i motstand mot å underlegge seg, vil denne motstanden bli stemplet som al-Qa’ida og Taliban uansett om det er landsbyboere som ønsker å leve sitt liv i fred.
Nyhetsbyrået AP melder at Saif Rahman Mansour, sønn av en av de viktigste motstandsheltene mot Sovjet på 80-tallet har rømt under amerikanernes angrep. Familien er fra byen Zormat og nyter stor aktelse. Mansour skal visstnok ha brakt en gruppe al-Qa’ida og Taliban-folk til landsbyen i desember etter kampen i Tora Bora-fjellene. Da folk begynte å ane at de kunne sette landsbyen i fare, ble de bedt om å flytte opp i fjellene. Tilfeller som dette med samrøre og identitet mellom lokalbefolkning og Taliban vil det sannsynligvis bli flere av framover.
USAs hengemyr
Sovjet stempla all motstand mot sitt militære nærvær som banditter, Contras og CIA-agenter på 80-tallet. På samme vis er USA i ferd med å skape seg et fiendebilde hvor lokalbefolkningen i Afghanistan vil bli plassert, hvis de ikke underkaster seg. Et forsøk fra USA på å passivisere hele dette pashtunske beltet vil uvergelig utsette folk for krenkelser som vil avle motstand. Denne motstanden vil nettopp bli begrunnelsen for å fortsette operasjonene.
For å kunne bruke Afghanistan som et geopolitisk springbrett nordover mot det tidligere Sovjet må de pashtunske kjerneområdene nøytraliseres. Denne målsettinga vil kunne bli den hengemyra USA for all del vil unngå å havne i.
I Afghanistan vil all motstand mot den USA-ledede militærkoalisjonen bli stempla som kriminell for å legitimere brutaliteten. Her hjemme vil det avspeile seg som forsøk på å stemple krigsmotstanderne som unasjonale og svikefulle fordi vi kritiserer krigseventyret hvor norske soldater er med. De mest høyrøstede er nettopp de som sjøl har opptrådt mest unasjonalt ved å underlegge oss EU og USA, samt foretatt en forsvarsomlegging som har fjerna evnen til å motstå et angrep på norsk territorium.
Vi må fortsette å kritisere de overgrep mot afghanerne norske tropper nå er med på.
Skulle det tragiske skje at norske soldater blir drept eller lemlestet, må kritikken rettes mot den regjeringa som har sendt disse ut for å drepe og dø. Slike tragiske hendelser vil bli brukt av den politiske høytresida for å bygge opp hysteri og hatstemning for ekspansjonistiske militæreventyr. Her må vi holde tunga rett i munnen og huske at sjøl om norske styrker deltar i en urettferdig krig, er det en tragedie både når afghanere eller nordmenn blir drept.
Harmen over at lokalbefolkning i Afghanistan og soldater blir drept, må få et politisk uttrykk mot de som har sendt norske soldater ut. Motstandere av krigen i Norge sin viktigste politiske oppgave nå er å styrke opinionspresset i Norge for at norske styrker deltar i en urettferdig krig og at de norske styrkene skal trekkes tilbake.
Vi opplever at de forsøk på debatt og refleksjon som har vært forsøkt, blir møtt med demagogisk svulstighet fra særlig regjeringspartiet Høyre, hvor en forsøker å skape en stemning av at det er illojalt å kritisere krigføringa siden det er norske soldater som er i kamp. Det bygges opp en stemning av at det er å svikte disse soldatene (med antydning av landssvik mellom linjene) å være kritisk til krigføringa og forlange at de trekkes tilbake til Norge. Det er det motsatte som er tilfelle. Det er landets mest unasjonale elementer som nå har sendt norske soldater halve jorda rundt for å drepe fattigfolk.
Aksjonsformer
Vi lever i en turbulent verden. I forlengelsen av situasjonen i Afghanistan har USA definert ondskapens akse som signaliserer at Irak kan være et mulig angrepsmål. Samtidig er amerikanske styrker etter godkjenning fra Putin på tur inn i Georgia. USA-imperialismen flytter fram posisjoner i et forrykende tempo. Denne framrykkinga vil uvergelig utvikle en variabel og sammensatt motstand. Motstanden vil ha lokal klansmessig karakter, nasjonal karakter, religiøs karakter, sosialistisk revolusjonær karakter osv. Denne motstanden vil være legitim uten at det betyr at motstandere av krigen i Norge ukritisk skal identifisere seg med det politiske og ideologiske innholdet i motstanden til enhver tid.
Den rettferdige harmen vi føler over USA og Norges overgrep i denne del av verden, må gi seg uttrykk i politisk organisasjonsarbeid for å avsløre de folkefiendtlige og imperialistiske intensjonene til elitene i vår del av verden.
Utenlandsk ekspansjon parres alltid med innenlandsk reaksjon. På samme vis som terroranslaget den 11. september har gitt USA-imperialismen og all reaksjon en politisk legitimitet som de ikke har opplevd på 45-50 år, vil feilaktige aksjonsformer her hjemme gi politisk ryggdekning for videre innskrenking av de demokratiske rettighetene. Den rettferdige indignasjonen som mange føler, må gi seg uttrykk i et tålmodig, målbevisst arbeid for å vinne folks tanker og hjerter. Det er en utfordring som kan bli mer krevende enn noen har forutsetning for.