Ukategorisert
I 2017 var det halvannet århundre siden Marx’ Kapitalen ble utgitt for første gang, og i fjor to hundre år siden forfatterens fødsel. Merkedagene har tjent som en naturlig foranledning til kommentarartikler og debatter som skiller det levende fra det døde i Marx’ tenkning. Likevel kan det se ut til at flere av innleggene i den norske debatten bygger på en noe vaklende forståelse av hva han ønsket å få til med «kritikken av den politiske økonomi», som ble hans livsprosjekt. Dette gjelder kanskje særlig den såkalte arbeidsverditeorien som av kritikerne blir regnet som en slags for lengst motbevist økonomisk lov, og av mange tilhengere nesten som et etisk rettferdsprinsipp som skal bevise at arbeidsfolk fortjener hele profitten. Ingen av tolkningene er holdbare.
Foto: Sol / Unsplash
Oscar Dybedahl,
styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Den moralistiske tolkningen
Det siste kan kalles den moralistiske tolkningen av verditeorien, og går noenlunde slik: Marx viser at bare arbeidet skaper verdi og at arbeiderne dermed fortjener verdiene de selv skaper, som blir stjålet fra dem i form av merverdi og gjort til profitt for kapitalistene. Han utviklet denne teorien etter inspirasjon fra klassiske politiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo, men videreutviklet den særlig for å få fram utbyttingsforholdet.
I Store norske leksikon kan vi under oppslagsordet «utbytting» lese følgende: «Karl Marx hevdet at hele produksjonsresultatet alene skyldtes produksjonsfaktoren arbeid, og at arbeiderne derfor hadde et rettmessig krav på hele utbyttet.»1 Her kommer det moralistiske hovedpoenget noenlunde fram, selv om leksikonet blander begrepene «verdi» og «produksjonsresultat». Det sedvanlige poenget – arbeiderne skaper verdiene og fortjener derfor å få dem – blir forvridd til en påstand som er fullstendig absurd: Arbeidet er den eneste «faktor» som bidrar til produksjonen (av rikdom) overhodet.
Lesere med sunn sans vet hvor feilaktig dette er. Det gjorde også Marx, som polemiserte mot denne forestillingen på 1870-tallet i en tekst som er blitt kjent som Kritikk av Gotha-programmet. «Arbeidet er ikke kilden til all rikdom. Naturen er like mye kilden … som arbeidet», kan man lese i andre avsnitt.2
Leksikonet har forvirret rikdom med verdi, en feilslutning som er overraskende idet den gjør teorien til et usammenhengende virvar. Den er likevel nokså vanlig. Ser man bort fra dette gjenstår at «alt kapitalistene eier er skapt av arbeiderne og derfor egentlig tilhører dem», som sosiologiprofessor Roar Hagen også oppsummerer marxismen. «Det eneste rettferdige», fortsetter Hagen, «er derfor at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalistene og selv forvalte[r] sine verdier i fellesskap».3
Også ifølge tidligere SV-nestleder Hilde Bojer var motivasjonen bak analysen av verdi en tanke om at folk skulle beholde «frukten av sitt arbeid», som gjorde det nødvendig å «finne en metode for å finne ut hvem som produserte hvilke og hvor store verdier».4 I det hele tatt virker dette som den kanskje mest utbredte tolkningen av Marx’ teori.
For Bojer fører verditeorien Marx inn i «et håpløst skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid», for lengst forlatt av «den sosialøkonomiske akademiske hovedstrømmen». Problemet kommer til uttrykk ved at Marx regner forskning og undervisning ved offentlige universiteter som uproduktivt arbeid, selv om de åpenbart «gir viktige, ja, avgjørende, bidrag til økonomisk vekst.»5 Hagen framfører mer eller mindre samme poeng, nemlig at merverdi-/utbyttingsteorien fikk Marx til å regne den private materielle produksjonen som det eneste viktige, på bekostning av «sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet». Dermed «har [b]ørs og bank [ingen] funksjon for samfunnet og er overflødige».6 Også disse står beviselig for bidrag til økonomisk vekst. Arbeidsverditeorien fører til et absurdum og må derfor forkastes.
Det holdbare i resonnementene er at dersom verditeorien skal peke ut hvem som bidrar til samfunnet og i en rettferdig verden fortjener fruktene, da må bank- og finansfolkene, selgerne, regnskapsførerne etc. være overflødige for samfunnet. Marx regner dem tross alt som «uproduktive», i den forstand at de verken skaper verdi eller merverdi. En skumlesing av et par kapitler i annet og tredje bind av Kapitalen vil gjøre det klart nok at Marx ikke regner disse som overflødige, verken for «samfunnet» eller for merverdien.7
Er bare industriarbeidet produktivt?
Marx kritiserer klassiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo fordi de begrenser seg teoretisk til «kapitalen som industrikapital». Dette gjør dem ute av stand til å forstå hva som gjør handelskapitalen til en særskilt form for kapital, med andre egenskaper enn industrikapitalen.8 I den forbindelse påpeker han at selv om verdi og merverdi bare skapes i produksjonen, kan handelskapitalen «indirekte … være produktiv».9
Relevant for dette er Marx’ analyse av sentraliseringen av handelskapital, som for så vidt også burde tjene som en vekker for de på venstresida som tror sosialisme handler om å forsvare «kjøpmannen på hjørnet».10 I Kapitalens tredje bok lanserer Marx et tankeeksperiment der handelskapitalen spaltes opp slik at det bare finnes småhandlere med hver sin butikk. Dette ville føre til at de handelsrelaterte utgiftene til industrikapitalisten ble «uendelig utvidet». Heller enn å handle med et par store handelsmenn «måtte [industrikapitalisten nå] hanskes med 100 eller 1000 ulike».11 Tilsvarende ville utgiftene til sortering, transport, regnskap, korrespondanse etc. også øke voldsomt.
Eksempelet illustrerer hvordan handelskapitalens selvstendiggjøring fra industrikapitalen, og dens konsentrasjon i noen få store foretak, hører nødvendig sammen med en mer utviklet kapitalistisk produksjon. Det reduserer industrikapitalens uproduktive utgifter og frigjør penger, som kan skytes inn som produktiv, merverdiproduserende kapital. Handelskapitalen har ikke skapt noe av merverdien, men den står for funksjoner som gjør at industrikapitalens merverdi blir absolutt større enn den ellers ville ha vært. Den får dermed en andel av merverdien som er proporsjonal til sitt kapitalutlegg.
«Produktivt arbeid» handler altså ikke om å peke ut de som bidrar, verken til samfunnet eller den økonomiske veksten. Hagens og Bojers argument ad absurdum viser bare manglene ved deres tolkning.
I deres antakelser ligger også kilden til en annen utbredt misforståelse: at industriarbeidet for Marx er det eneste viktige og mest omfangsrike arbeidet i kapitalistiske samfunn. Dette blir tatt for gitt av alle som regner det som en krise for marxistiske teorier at kanskje bare ti-tyve prosent av arbeidsstokken i mange vestlige land nå er industriarbeidere. Idehistorikeren Ola Innset er ikke alene om å hevde at arbeidslivets utvikling og måten industriarbeiderklassen har blitt redusert og supplert av «mange ulike former for arbeid, svært mange av dem utført foran datamaskiner», representerer en formidabel utfordring for Kapitalens teorier.12
Ingen teori er uten utfordringer, men det bør nevnes at det for Marx ville ha vært en stor overraskelse, i strid med hans forventninger, dersom industriarbeiderne stod for et varig flertall av arbeidsstokken. De som skal selge bøker om spennende nye trender i økonomien og arbeidslivet har for vane å anta at arbeidslivet i vår tid, som blir mer «prekært» og mangfoldig, med industriarbeiderne bare som en av flere grupper ved siden av serviceansatte, kontorister, it-folk etc., fullstendig skiller seg fra alle tidligere perioder. På mange måter virker det heller motsatt. Stabile ansettelser og at industriarbeiderne teller flere enn alle øvrige arbeidere og gir arbeidet et enhetlig preg, står snarere fram som det store historiske unntaket. Slik sett har arbeidslivet i vår tid flere fellestrekk med tilstanden på midten av 1800-tallet enn mange synes å tro.
At det oppstår mangfoldige former for arbeid lar seg forklare av kapitalismens egne mekanismer:
Den usedvanlige økningen av produktivkrafta i storindustrien blir fulgt av intensiv og ekstensiv økt utbytting av arbeidskrafta i alle øvrige produksjonsområder, og gjør det mulig å anvende en stadig større del av arbeiderklassen på uproduktivt vis. [Min utheving]13
Marx viser hvordan denne mekanismen medførte at flere arbeidsfolk, som følge av den industrielle revolusjonen, i 1861 hadde havnet i tjenerklassen enn i metall- og tekstilindustrien.14
Proudhons moralisme
At verditeorien hovedsakelig hadde med rettferd å gjøre ble hevdet av Pierre-Joseph Proudhon i boka Elendighetens filosofi av 1847, som Marx kritiserte og satiriserte i Filosofiens elendighet samme år. Proudhon tok utgangspunkt i Ricardos økonomiske teori, prinsippet om verdibestemmelse ved arbeidstid og hevdet dette «rasjonelle» prinsippet ble motvirket og undergravet av den «irrasjonelle» kapitalistiske bytteprosessen, slik at arbeiderne fikk betalt for varenes pris og ikke deres verdi. Bytteforholdene måtte derfor endres slik at arbeiderne fikk betaling i henhold til verdien av arbeidet deres.15
Om ikke annet fikk dette liv i den polemiske pennen til Marx, som mente Proudhon bare utbroderte en eneste stor selvmotsigelse. Der Ricardo med et klart språk viste hvordan bytteforhold i det eksisterende samfunn ble styrt av verdiforhold, ville Proudhons tåkete og blomstrete teorier bruke verditeorien som et utopisk formular og skape et samfunn av småprodusenter som virkelig fikk sitt arbeids verdi. Han skulle «innrette verden etter en angivelig ny formel» (verdi), men det var bare «det teoretiske uttrykk for den virkelige bevegelse» i kapitalismen, skildret av Ricardo.16
Der verdiforhold for Marx var grunnleggende i kapitalistiske samfunn og selve formen for arbeidernes underordning under kapitalistene, ble de av Proudhon misforstått som kimen til et rettferdig alternativ til kapitalismen. Som Marx skrev videre, det som virkelig var «formelen for arbeiderens moderne slaveri», «verdien, målt ved hjelp av arbeidstiden», ble av Proudhon snudd på hodet og gjort til «den ’revolusjonære teori’ for proletariatets frigjøring». Proudhon stilte kapitalismens egne relasjoner mot den og kalte det revolusjon.
Rettferdighet og likhetssosialisme
Verditeorien er ikke beviset på hva arbeiderne egentlig fortjener, men en beskrivelse av samfunnsforholdene som faktisk hersker i kapitalistiske samfunn. Det er et faktum at kapitalens profitt i slike samfunn stammer fra ubetalt arbeid, selv om man for så vidt ikke trenger verditeorien for å bevise det. Kapitalismens fordeling mellom profitt og arbeidslønn var likevel for Marx i seg selv helt «rettferdig», som han sa i polemikk mot tilhengere av Ferdinand Lassalles drømmer om et «uavkortet arbeidsutbytte» eller en «rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet».17 Arbeideren selger sin arbeidskraft til kapitalisten og Marx antar hun får arbeidskraftens fulle verdi tilbake som lønn. Likt byttes mot likt.
Hensikten med teorien er ikke å få fram at dette er urettferdig, som ville vært å hevde at kapitalismen ikke etterlevde prinsippet likt mot likt. For Marx er kapitalismen på mange måter et likhetssamfunn og en historisk kraft for likhet, våre liv og ofte også våre rettigheter blir likere. Sosialisters hang til likhet som ideal og slagord viser kanskje hvordan deres tenkemåter fengsles innenfor kapitalistiske samfunnsforhold, som har likheten i seg som en slags immanent tendens. Riktignok fører ikke kapitalismen tendensielt til særlig materiell likhet, men den muliggjør forvridde forestillinger om virkelig likhet mellom mennesker som en lik fordeling av penger eller verdier mellom dem. Marx påpekte allerede i 1844 at likhetssosialistene bare tok privateiendommens prinsipper og jevnet dem ut. De evnet ikke å sprenge dem.
Kommunismens prinsipp var ikke lik belønning etter lik innsats, som jo overfor kapitalismen kunne innebære et framskritt, men forble fanget innenfor «en borgerlig begrensning». Siden individer har ulike behov, egenskaper og forutsetninger blir en slik rett «etter sitt innhold en ulikhetens rett, som all rett». Når derimot den «snevre borgerlige retts horisont helt overskrides» erstattes likhet med ulikhet, etter prinsippet «fra enhver etter evne, til enhver etter behov».18 Først med dette erstattes kapitalismens likhetsprinsipper med virkelig praktisk hensynstaken til forskjellene mellom mennesker.
Den ahistoriske tolkningen
En tolkning som ofte går sammen med den moralistiske, er den ahistoriske. Enkelt sagt hevder tilhørerne at Marx’ teori går ut på at arbeid skaper verdi, hvilket i seg selv er uriktig. Arbeid skaper stort sett ikke et fnugg verdi. Derimot kan det gjøre det under visse bestemte samfunnsmessige og historiske betingelser. Nettopp hensynet til disse betingelsene skiller Marx fra en økonom som Adam Smith, noe man ser allerede på et overfladisk nivå: der Smith analyserer «Nasjonenes rikdom» tar Marx for seg «rikdommen i samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår». Allerede med Kapitalens første setning har Marx dermed snevret inn undersøkelsens historiske omfang nettopp for å skille seg fra Smith, som ikke gjør det. Der Smith gir inntrykk av at rikdom, som finnes i alle samfunn, og rikdommen i kapitalismen (som har verdiform) går ut på det samme, vil Marx gjøre forskjellen tydelig. Dersom produksjon og kapitalistisk produksjon overhodet er det samme, er kapitalismen like naturnødvendig som behovet for å dyrke, fordele og konsumere mat. Derfor er kanskje analysen av verdiens historiske betingelser den viktigste dimensjonen ved verditeorien. Som Marx oppsummerer i en sentral passasje:
Arbeidsproduktets verdiform er den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen [for] den borgerlige produksjonsmåten. Gjennom verdiformen blir denne produksjonsmåten karakterisert som en særegen art samfunnsmessig produksjon og gir den dermed dens særegne historiske karakter. Dersom en feilaktig anser denne produksjonsmåten for å være den evige naturformen for samfunnsmessig produksjon, så overser en nødvendigvis det spesifikke ved verdiformen, altså vareformen og dens videre utviklinger, som pengeformen, kapitalformen osv.19
Manglende forståelse for den historiske siden ved Marx’ framstilling preger ofte også de moralistiske tolkerne, men feilslutningen er problematisk nok til at den fortjener en egen gjennomgang.
Ser vi tilbake på Hilde Bojer mente hun i 2017 at Kapitalen ikke kunne anbefales fordi den praktisk talt var «uleselig». Hun føyet til at arbeidsverdilæren var direkte feil og at beviset for dette lå i måten den sovjetiske økonomien selvdestruerte i forsøket på å følge den. Eksempelvis hevder hun Marx’ falske skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid fikk sovjeterne til å neglisjere detaljhandelen, som Marx mente var uproduktiv.
Dette er en original, eller kanskje heller merkelig kritikk av arbeidsverdilæren. Hun forstår den som en slags allmenn lov om økonomiske nødvendigheter som ble brukt som styringsmodell av sovjetiske myndigheter. Likevel skulle verditeorien for Marx, som vi har sett, begripe kapitalistiske samfunn og blir neppe tilbakevist av at Sovjetunionen kollapset.
Kanskje med rette er ikke Bojer kjent som noen stor fortolker av Marx. Det er vel heller ikke sosiologen Gunnar C. Aakvaag, som omtrent en gang i året føler behov for å erklære Marx’ teorier for utdaterte, gjerne med et vift til Jon Elster, en filosof han til gjengjeld kaller «Norges fremste Marx-kjenner».20 Dette er en merkelapp Elster har fått før.
Hinsides historien: Elster og Østerberg
Elster vil granske Marx med analytiske redskaper for å se om det finnes noe skikkelig igjen når det dialektiske hokus-pokuset ryddes bort. Han hevder teorien om at bytteforholdet mellom varer kan forklares av at arbeidet har en viss intuitiv appell, men at den likevel bryter sammen.
Hvis jeg bruker seks timer på å knytte strå til en matte, og du bruker tre timer på å fange en fisk i elva med bare hendene, vil et eventuelt bytteforhold måtte forventes å være to fisk mot en matte. Jeg ville ikke være fornøyd med noe mindre, for jeg kunne fanget samme antall fisk selv på den tiden jeg brukte på matten – og tilsvarende ville ikke du godtatt noe mindre enn hele matten.21
Elster innvender at dette er sterkt forenklet og nevner problemer som individuelle evneforskjeller og at de to arbeidene kan være mer eller mindre behagelige.
I første kapittel av Kapitalen begynner Marx framstillingen av verditeorien ved å forklare at varen er rikdommens «elementærform» i kapitalistiske samfunn, og at den er en sammensetning av bruksverdi og bytteverdi. Som bruksverdi sørger den for et menneskelig behov av et hvilket som helst slag, slik brødet stilner sulten eller atombomben tilfredsstiller en stats drøm om geopolitisk makt. Bytteverdien er «det kvantitative forholdet (…) i hvilken bruksverdier av et slag blir byttet mot bruksverdier av et annet slag».22 Bytteverdien er på sin side bare «uttrykksmåten, ‘framtredelsesformen’» for noe annet – nemlig verdien. Verdien til varene har å gjøre med noe de har til felles, som gjør at de byttes i bestemte proporsjoner. Dette «noe» kan ikke være varenes bruksverdier. Betraktet som bruksverdier er de ikke like, men forskjellige. I hvert fall om man ser bort fra like bruksverdier, som det er meningsløst å bytte mot hverandre (en frakk mot en frakk). «Dersom en nå ser bort fra bruksverdien, så blir det bare en egenskap tilbake hos varelegemene, den at de er arbeidsprodukter.»23
Elster sier seg ikke tilfreds med dette argumentet. Det er tross alt ikke nødvendig at alle goder er produkter av menneskelig arbeid. Man kan tenke seg «en økonomi som ble drevet av dyktig trente aper» eller «en helautomatisert økonomi, med en kapitalistklasse og en klasse dårlig betalte soldater i en stående hær. Her ville godene ha blitt overført mellom firmaer og fra firmaer til forbrukerne … men intet arbeid ville gå inn i produksjonen av godene.»24
Legg merke til at Elster først dikter opp et primitivt samfunn bestående av to personer for å se hvordan verdiloven utspiller seg. En slik abstraksjon er helt fremmed for Marx, som vi jo har sett regner verdiformen som det historisk særegne ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Elsters forsøk på å vise at goder ikke byttes etter verdiloven i et samfunn av to personer, som verken kan ha noen egentlig arbeidsdeling eller privateiendom, er i seg selv overbevisende, men også Marx har forklart hvorfor dette vil være umulig. Desto verre blir det når Elster dikter opp økonomier fullstendig drevet av aper eller roboter, fordi han av en eller annen grunn mener den tredje felles egenskap må kunne finnes i «alle mulige økonomier». Som om verditeorien skulle gjelde alle samfunn som har eksistert, eller som er tenkelige. Igjen viser Elster overbevisende nok at byttet av goder i slike økonomier antakelig ikke vil følge noen verdilov, men Marx forsøkte heller ikke å utvikle noen allmenngyldig teori. Han gjør det tydelig at han ville vise hva som skilte kapitalismen fra alle øvrige menneskesamfunn. Helautomatiserte økonomier faller utenfor dette siktepunktet.
Heldigvis tok Dag Østerberg til motmæle mot Elster i Et filosofisk forord til Kapitalen. Dessverre fikk han likevel flere av de samme problemene.
Til spørsmålet om bevis støtter Østerberg seg på marxisten Ernst Mandel, som har vist at arbeidsverdilæren er blitt bekreftet av «kjensgjerningene». «Han har samlet et svært historisk og etnografisk materiale som viser hvordan menneskene i oldtidens samfunn og i hva man tidligere kalte primitive samfunn virkelig byttet bruksverdier mot hverandre i henhold til arbeidsverdilæren.»25 Dagens økonomiske forhold er langt mer kompliserte og uoversiktlige, hvilket forklarer at vi ikke er i stand til å bekrefte den på samme måte.
For Østerberg er verdi et meta-økonomisk grunnbegrep som ikke umiddelbart er et nyttig verktøy til å forutsi varepriser, men den utgjør en allmenn rettesnor for vår økonomiske forståelse. Dette perspektivet har blitt avvist som metafysikk fordi det ikke redegjør for det økonomiske livs umiddelbare erfaringer, «empiriske data». Østerberg repliserer at økonomien uten slike meta-økonomiske begreper mister det historiske siktepunkt og ser bort fra de økonomiske forholds foranderlighet. Videre sier han om verdilærens historiske gyldighet: «Arbeidsverdilæren som knytter menneskenes arbeid til økonomisk virksomhet overhodet, kan bare være gyldig så lenge den økonomiske nød varer ved (og Marx regner med den vil vare til evig tid)».26
Elster og Østerberg minner her om den ungarske marxisten György Lukács’ utbrudd om «vulgærmarxismen» i Historie og klassebevissthet. De forfalt «til de samme feil som Marx kritiserte vulgærøkonomien for: den holder klart historiske kategorier – det kapitalistiske samfunnets kategorier – for å være evige kategorier».27 Vi kan føye til at en slik ukritisk, «vulgær», begrepsbruk risikerer å eviggjøre de kapitalistiske samfunnsforholdene og beskytte dem mot det Lukács kaller «teoretisk-praktisk kritikk». I hvert fall var verken Elsters kritikk eller Østerbergs forsvar særlig vellykket. For Østerbergs del kan det tilføyes at den nyere boka Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk ikke har de samme problemene.28
En historisk og kritisk verditeori
Vi har sett hva Marx’ verditeori ikke er, nemlig verken en rettferdsteori om hvem som fortjener arbeidets frukter eller en allmennhistorisk teori om arbeidets verdiskapende evner. Dermed har vi via negativa sagt noe om hva verditeorien går ut på: arbeidets egenskaper under bestemte, nemlig kapitalistiske samfunnsforhold.
Verdi oppstår ikke i en enkelt vare fordi noen har arbeidet på den. Det oppstår i et samfunn med en bestemt arbeidsstruktur: produsentene arbeider «uavhengig av hverandre» som «sjølstendige produsenter», og koordinerer bare produksjonen indirekte ved å bytte tingene de har produsert. Når de på denne måten forholder seg til hverandre via sine arbeidsprodukter, får arbeidsproduktene deres verdiform. Av dette utvikles analysen av penger og kapital som videre bestemmelser av verditeorien. Kort sagt viser det seg at verdien må utrykke seg i noe (penger) og holde seg i stadig bevegelse (som kapital).
Marx tar for seg denne struktureringen av arbeidet i første kapittel av Kapitalen, særlig seksjonen om «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet». De samfunnsforhold Marx her tegner opp er bare de mest abstrakte kjennetegnene til ethvert kapitalistisk samfunn. Som vi lærer rundt 650 sider senere: Først når arbeidskraften gjøres til en vare, med de kapitalistiske samfunnsforholdene, blir vareproduksjonen alminnelig og «ethvert produkt fra begynnelsen produsert med sikte på salg».29
Siden produsentene forholder seg til hverandre gjennom ting, ser også tingene ut til å få herredømme over produsentene, til å få sin egen vilje og bevege seg i henhold til usynlige lover og virkeprinsipper. «De samfunnsmessige bevegelsene til de personene som bytter har for dem form av ting, ting de blir kontrollert av, i stedet for at de kontrollerer tingene.» Man får «en samfunnsformasjon der produksjonsprosessen behersker menneskene, i stedet for at menneskene behersker produksjonsprosessen».30 Det er dette Marx-kjenneren Moishe Postone i en viktig bok kaller de kapitalistiske samfunnsforholdenes «abstrakte sosiale dominans», som skiller seg fra kapitalistenes mer personlige klassedominans over arbeiderne.31
Verditeorien – bevist eller motbevist?
Er verditeorien blitt «bevist», som Elster, Østerberg og andre har drøftet? Er den motbevist? Jeg kan heldigvis skylde på plasshensyn for å unngå redegjørelser av den lange debatten om verditeoriens stilling. Men det er mulig å utvikle et litt overordnet poeng. Elster har rett i at noe kan selges som en vare uten at det er et arbeidsprodukt, noe Marx også vedkjenner (ubearbeida jord, eiendommer på månen). Marx’ argument for verditeorien er derfor ikke noe endelig deduktivt bevis, men bare en innledende bestemmelse, og man finner ikke det deduktive beviset noen sted i Kapitalen. Det ble påpekt av anmeldere kort tid etter utgivelsen i 1867, en kritikk Marx kommenterte i et brev til Kugelmann (juli, 1868):
All snakk om at det er nødvendig å bevise verdibegrepet hviler kun på uvitenhet, både med hensyn til saken det dreier seg om og med hensyn til vitenskapens metode. (…) Vitenskapens oppgave består nettopp av å gjøre rede for hvordan verdiloven slår gjennom. Hvis man på forhånd skulle forklare alle fenomener som tilsynelatende var i strid med loven, måtte man bedrive vitenskap før vitenskapen.32
Det Marx gjør her er ikke å sno seg unna beviskravet, men å forklare den vitenskapelige måten å levere et bevis, slik han oppfattet det. I vitenskapssyn var han framfor alt en elev av Hegel. Marx skrev tydelig om dette i et av utkastene til Kapitalen, kjent som Grunnriss. Kort sagt er svaret at det eneste beviset kan finnes i en utvidet framstilling som gir et konkret bilde av kapitalismen som et sammensatt og sammenhengende hele. En slik framstilling må utvikles over tid, eller snarere over mange sider, og lar seg ikke fange i ett argument.
Han kan ikke begynne med framstillingen av «det reelle og det konkrete», som i utgangspunktet bare danner et kaotisk usammenhengende hele, men må «analytisk komme til stadig enklere begreper … inntil jeg er kommet frem til de enkleste bestemmelser.» Og derfra gradvis innføre nye ledd, til det konkrete kommer tilbake som «en rik totalitet av mange bestemmelser og relasjoner», «en sammenfatning av mange bestemmelser».33
Dette var måten Marx ønsket å utvikle framstillingen i Kapitalen på, og et stykke på vei lyktes han. For å vurdere verditeorien er det denne rike totaliteten av bestemmelser og relasjoner man må ta for seg, som ikke utvikles i et avsnitt eller i en artikkel, men gjennom en framstilling over tre (lange og ikke minst ufullstendige) bind. Man må forsøke å lese dem som deler av en helhet og fylle ut noen hulrom. Ikke bare kritikere, men også mange tilhengere har gått glipp av dette poenget.
Radikal kritikk
Det som her kommer fram er altså både varens og verdiens historiske forankring i bestemte samfunnsforhold. Det er det historiske poenget. Det kritiske poenget angår her ikke så mye fordelingen av verdi, men selve eksistensen av den, som gir samfunnsforholdene egenskaper menneskene knapt kan forstå og i hvert fall ikke beherske.
Framstillinger av økonomiske lover eller kategorier som allmenne og nesten naturlige nødvendigheter, fremmer det György Lukács kaller en «kontemplative», «uengasjerte» og «virksomhetsløse» holdninger, at menneskene betrakter seg selv som mekaniske ledd i et voldsomt system og «[føyer] seg viljeløst etter systemets lover».34
Det radikale i Marx’ kritikk er at han går til røttene, det menneskelige samfunnslivet, for å avdekke de økonomiske kategorienes skjulte innhold, deres virkelige historiske og samfunnsmessige betingelser: bestemte samfunnsforhold gir opphav til den kapitalistiske produksjonsmåten, med alle tilhørende økonomiske kategorier og verdilover. Med dette identifiserer han hvilke tilgrunnliggende samfunnsforhold som må endres for å bryte verdiens og de økonomiske lovenes tyranni over samfunnslivet. Han avslører, i samme vending, det illusoriske ved disse kategorienes naturaktige og lovaktige skinn.
Det er blitt vanlig å framstille Marx i Kapitalen som en kyniker som reduserer alt til harde økonomiske lover og nødvendigheter, som stilles opp mot den «humanistiske» Marx i ungdomsverkene. Det er heller omvendt. Som Ernst Bloch har sagt må detektiven sette seg inn i tenkemåten til morderen.35 Kynismen og de harde lovmessighetene man finner i Kapitalen beskriver praktisk-samfunnsmessige realiteter Marx vil få fram i lyset og framvise som midlertidige og foranderlige. Slik bistår han heller «menneskets utgang fra sin selvforskyldte umyndighet», som filosofen Immanuel Kant definerte opplysningen.
Sluttnoter:
1. https://snl.no/utbytting
2. Karl Marx, Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951), s. 10.
3. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/
4. I Klassekampen 14.09.2006
5. I Klassekampen 21.09.2006
6. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/
7. Et vel så viktig poeng er at uttrykk som «produktivt» eller «verdiskapende» arbeid hos Marx ikke involverer noen normativ vurdering av den som samfunnsnyttig, eller at uproduktivt arbeid er unyttig for samfunnet. «Nyttig for samfunnet» er i det hele tatt et abstrakt og lite meningsfullt uttrykk.
8. Jf. Kapitalen bd. 3, kap. 20 («Om kjøpmannskapitalens historie»). Her sitert fra utkast til den nye norske oversettelsen i emning hos Rødt Forlag. Kapital i en form kan likevel forvandles til kapital i en annen, noe utjevningen av profittrata stadig også presser fram. «Fraksjoneringen» mellom kapitalene burde ikke overdrives.
9. Ibid, kap. 17.
10. Det hevdet eksempelvis nyproudhonisten Andreas Halse, som også har vært leder for Sosialistisk Ungdom, da han i Dagbladet løftet fram «den lille gründeren med store drømmer» og tok til orde for et samfunn med et spredt eierskap der alle kunne være entreprenører. Jf. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/vMOw5/kronikk-eierskap-fra-venstre
11. Kapitalen bd. 3, kap. 17. Op.cit.
12. https://www.manifesttidsskrift.no/marx-og-oss/
13. Marx, Kapitalen, første bok, bind tre (Oktober, Oslo 1983), s. 94.
14. Ibid., s. 95. Poenget har jeg fra Mike Davis’ Old Gods – New Enigmas: Marx’s Lost Theory (Verso, London 2018), s. 38.
15. Gjengivelsen av Proudhon bygger på Peter Hudis, Marx’s Concept of the Alternative to Capitalism (Brill, Leiden 2012), s. 94-5.
16. «Filosofiens elendighed» i Karl Marx skrifter i utvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighed (Rhodos, København 1974), s. 122.
17. Marx, Programkritikk (op.cit).
18. Ibid.
19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien: første bok (Bokklubben, Oslo 2008), s. 97.
20. Aakvaag i Morgenbladet 22.06.2018.
21. Jon Elster, Hva er igjen av Marx? (Universitetsforlaget, Oslo 1988), s. 78.
22. Marx, Kapitalen første del (op.cit), s. 45.
23. Ibid., s. 46.
24. Jon Elster, Making Sense of Marx (Cambridge University Press, Cambridge 1985), s. 139-40.
25. Østerberg, Et filosofisk forord til Kapitalen (Pax, Oslo 1972), s. 26.
26. Ibid., s. 30.
27. György Lukács, Historie og klassebevissthet (Gyldendal, Oslo 1971), s. 216.
28. Noen problemer gjenstår likevel, som tar for meg i en anmeldelse for Salongen.no http://www.salongen.no/marxisme-og-kapitalkritikk/
29. Marx, Kapitalen, del fire (op.cit), s. 33.
30. Marx, Kapitalen, første del (op.cit), s. 90.
31. Moishe Postone, Time, Labour and Social Domination (Cambridge University Press, Cambridge 1993).
32. https://www.marxists.org/dansk/marx/breve/68-m-ku1.htm
33. Karl Marx, «Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien (innledningen)» i Åsmund Birkeland (red.), Karl Marx – arbeid, kapital, fremmedgjøring: sentrale tekster (Falken forlag, Oslo 1992), s. 86.
34. György Lukács, op.cit, s. 87.
35. Som Marx også skriver i Filosofiens elendighet: «Visselig er Ricardos sprog så kynisk som noget kan være. At sætte lighedstegn mellem fabrikationsomkostningerne for hatte og menneskets leveomkostninger, det betyder at forvandle mennesker til hatte. Men man bør ikke råbe for meget op over denne kynisme. Kynismen ligger i selve sagen og ikke i de ord, der betegner sagen. [Min utheving.]» (op.cit, s. 124.)