Ukategorisert

Venstrepopulisme i Europa – bevegelser uten klasseforankring?

Avatar photo
Av

Kari Celius

Kari Celius (1959) er ingeniør og jobber i Statnett. Har vært med i redaksjonen siden 2009 og har ansvaret for nyhetsbrev.

Hvordan har dagens venstrepopulistiske partier blitt til og vokst seg store.

Hva utfordrer dem?

Kari Celius er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Spania knytter det seg spenning til hvordan oppslutningen om Podemos vil bli ved det kommende nasjonale valget i desember. Allerede 100 dager etter at partiet offisielt var blitt et parti i 2014, oppnådde de fem seter i Europaparlamentet. Ved årsskiftet viste meningsmålingene en støtte på mer enn 27 % for Podemos, noe som kunne gjort dem til landets største parti om det hadde vært valgresultatet. I mellomtiden har Syriza i Hellas først vunnet valget, så gått på en smell i forhandlingene med Troikaen om gjeldslettelser, Tsipras har trukket seg, for så å få fornyet tillit ved nyvalget i høst. Syriza er nå ansvarlig for å gjennomføre en kriseplan basert på pensjonskutt og salg av offentlig eiendom og virksomhet.

Dette får stå som opptakten til diskusjonen om fenomenet «venstrepopulisme». Jeg vil prøve å drøfte noen problemstillinger knyttet til under hvilke forhold venstrepopulistiske partier blir til og vokser, hva som kjennetegner dem og hva som særlig utfordrer dem. Det tenker jeg gjøre hovedsakelig med utgangspunkt i Podemos, men jeg kommer også til å bruke Syriza som eksempel. Jeg drøfter også følgende: Er Labour i England sin venstrevending med Corbyn populistisk? I hvert fall brukes populistiske virkemidler.

Økonomisk krise – og regimekrise

Den økonomiske krisa rammet de søreuropeiske landene hardt. I Spania var årene i forkant av 2008-krisa holdt fram som en økonomisk suksess, som imidlertid viste seg å være utviklet på basis av boligbobler og korrupte byggeprosjekter. Effekten ble katastrofal da landet har svakt utbygde industrinæringer (industri kun i deler av landet). Millioner av tapte arbeidsplasser, flere titusener drevet fra hjemmene sine, den offentlige helsevesenet og utdanningssystemet demontert og privatisert. Gjeldsbyrden ble overført fra bankene til folk flest. Slik det også skjedde i Hellas, Portugal, Italia og Irland.

De tradisjonelle partiene i Spania, representert først ved PSOE (sosialdemokratene) i perioden fra 2004 til 2011 og så høyrepartiet Partido Popular siden 2011, manglet svar og alternative løsningsplaner, og ble et lett offer for EUs krav om privatisering og nedbygging av opparbeidete sosiale rettigheter i bytte mot forlenget nedbetalingstid av bankenes gjeld.

En annen viktig del av bakteppet er at i Spania, som i de andre tidligere fascistiske diktaturene i Europa, er det generelt lav tillit i folket til statsmakta og til den ledende eliten. Det forsterkes av at den ene korrupsjonsskandalen avløser den andre, og de går ofte helt opp i toppen i det partiet som til enhver tid sitter med makta. Det er altså regimekrise i tillegg til – og parallelt med – økonomisk krise. Den ledende eliten kan ikke lenger overbevise store grupper av folket at de har felles interesser. Partiene som innehar styringsmakta, mister sin legitimitet overfor folket når de prioriterer å redde bankene og euroen – og egen lommebok – framfor de som mister hus og jobb som følge av krisa.

I tiden etter murens fall har venstresiden vært på defensiven. I det meste av Europa gjelder at de tradisjonelle venstrepartiene har lav oppslutning, – eller er blitt borte på innsiden av et sosialdemokratisk parti. En del av dem har også mistet troverdighet som venstrealternativ fordi de har gått inn i regjeringssamarbeid med sosialdemokratiske partier, eller opptrådd som støttepartier for dem. Nye venstrealternativer som har kommet til, har ofte svak tilknytning til de gamle venstrepartiene, men kan ha sterke bånd til, eller ha «sprunget ut av» sosiale bevegelser. Dette gjelder også for Podemos, der den kjernen som dannet partiet, var en gruppe forelesere og forskere fra The Complutense University of Madrid som fikk med seg aktivister fra Ungdom uten Framtid (Juventud sin Futuro), student-organiserte, folk fra alternativ-kultur og den store protestbevegelsen 15-M. (New Left Review, 93: Understanding Podemos).

Kort om populisme generelt – og venstrepopulismens teoretiske grunnlag

Ernesto Laclau, 1935–2014, argentinsk politisk teoretiker. Kjent for sitt arbeid sammen med Chantal Mouffe. Beskrevet som «post-marxist». I sine siste arbeider var Laclau opptatt av populisme. I On Populist Reason fra 2005 vurderte han populismens rolle i politisk diskurs, hvordan en folkeidentitet blir til, og betydningen av affekt i politikken.

Chantal Mouffe, f. 1943, belgisk politisk teoretiker. Hun er best kjent for sitt bidrag til å utvikle den såkalte «Essex School of discourse analysis», som var en post-marxistisk politisk analyse basert på Gramsci, post-strukturalismen og identitetsteori. Sammen med Laclau: Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics, 1985.

I henhold til leksikonets definisjoner kan populisme være «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til folket – som motsetning til eliten». Det passer ganske godt i tilfellet Podemos, på samme måte som det også passer for de høyrepopulistiske partiene som har vokst seg store de siste to tiåra, som Fremskrittspartiet. Så er det et åpent spørsmål om de – og vi – alltid kan holde rede på hvem som er folket og hvem som er eliten. Definisjonen er veldig vid. Det fins vel knapt nok noe parti som ikke benytter populistiske «knep og triks» i debatter eller rettet mot velgerne. Eller når partiet er i posisjon, beskylder politiske motstandere for å være populister, i betydningen av noen som «fører folket bak lyset». Det kan være et slit å opprettholde et folkelige «mot-eliten-image» når man de facto er en del av den styrende eliten. Som tilfellet er nå med FrP som viser et litt annet ansikt i posisjon enn de gjorde i opposisjon, med de følgene det har fått for oppslutningen hos «gamle» velgergrupper. Det bør nok ethvert parti som rir på en populistisk bølge, være klar over, at det er viktig å klare og balansere mellom kravene til bevegelsen som valgte deg til makta, og kravene fra realpolitikken om å være en samarbeids-parter som står ved avtaler.

Venstrepopulismen tilfører populisme noen dimensjoner, som løfter den fra kommunikasjonsform til ideologi: et ønske om mer folkelig innflytelse. Det er folkets behov som skal ligge til grunn for demokratiet. Eller for å snu det: at økonomien styres av en elite utenfor folkelig kontroll er en trussel mot demokratiet. Samtidig tar venstrepopulistene opp kampen med høyresida om hvem som skal få definere hva som er «sunn fornuft». Det er dette som er venstrepopulismens teoretiske fundament, og det er blitt formulert av den nå avdøde argentinske professoren i politisk teori Ernesto Laclau og den belgiske filosofen Chantal Mouffe. (De to var for øvrig gift med hverandre). Begge vil ta tilbake populismebegrepet fra høyresida. Mouffe sier i et intervju:

Venstresiden må skape en sannsynlig fortelling om en ny virkelighet basert på en annen politikk. (Klassekampen 21. september)

Hun mener det er nødvendig for å demme opp for høyrepopulismen. Laclau/Mouffe setter den marxistiske klasseanalysen til side, de mener den ikke fungerer som verktøy til å forstå samfunnet slik det er i dag. Politisk identitet er ikke er et resultat av konkrete økonomiske og sosiale relasjoner. I følge Laclau eksisterer klasser like lite som klassekamp, og hvis det hadde vært sånn at organiseringen av samfunnet og kampene som pågår kun var avhengig av disse relasjonene, ville det ikke vært rom for politikk som en selvstendig aktivitet.

I stedet er det vi ser, mange ulike grupper som fører kamper for sine særinteresser. Dette kommer til uttrykk gjennom nye sosiale bevegelser, som feminisme og etniske og nasjonale minoriteters kamp. Venstrepopulismens bidrag er å føre sammen de ulike kampene og skape kollektive viljer. En splittet befolkning kan forvandles til et folk, et «vi» som forenes i kampen mot «dem», enten de er eliten, makthaverne eller EU.

Betydningen av å være på TV

Som det er gjort rede for tidligere, er kommunikasjon av politisk budskap sentralt i populismen. Folk engasjerer seg ikke lenger gjennom partier men gjennom media. Bruk av media er nødvendig for å få mulighet til å nå bredt ut til folk. Det er viktig å være på TV. Pablo Iglesias tankegang er slik: Før var familien, skolen, og kjerka de viktige ideologiprodusentene, nå er det TV, og i Spania særlig talk show, som produserer folkemeningen og den politisk argumentasjonen som understøtter folkemeningen. Når folk snakker om politikk i matpausene eller på bar om kvelden er det TV-debattene og opinionsmakerne der de henter argumentene fra.

Podemos startet som et TV-fenomen, det var den professoren med hestehale som var på TV og snakket om de som ble rammet av krisa. Da snakket han ikke om bankene, men om folk, om vanlige middelklassepersoner som var blitt fattige, hadde mistet jobben eller hjemmet sitt som følge av krisa.

What we said allowed these victims» – «above all the impoverished middle classes – to identify themselves as such and to visualize, through the from of a new «us», the «them» of their adversaries: the old elites. (NLR, 93: Understanding Podemos)

Når venstresidens kandidater blir synlige på TV, er det et viktig poeng at folk ser at de er «som folk flest». For å si det med venstrepopulismens ord: det hjelper til med å bygge opp fortellingen som synliggjør at en annen politikk er mulig, og at det går an for folk å identifisere seg med politikken og dens formidlere. Det er nærliggende å kommentere at Bjørnar Moxnes er på TV for tida, der han både lager mat og «er» kjæreste, og det i beste sendetid. Det kan understøtte det poenget. Jeg er usikker på om en slik analyse er riktig. Kan det ikke også bekrefte overfor vanlige folk at de tilhører den intellektuelle eliten, altså «de som er på TV» og ikke «folk flest»? Det er uansett et tanke-kors at en politiker fra et revolusjonært parti godt kan få være underholdning, men må holdes unna partilederdebatten.

Karismatisk leder og store massebevegelser

Et annet kjennetegn ved venstrepopulistiske partier som har vokst seg store, er at de har synlige og karismatiske ledere som kan mobilisere og begeistre store deler av befolkningen. Det kjenner vi igjen fra Latin-Amerikas sterke tiår med Hugo Chavez i Venezuela og Evo Morales i Bolivia, men det er ingen tvil om at valget av Alexis Tsipras og Pablo Iglesias har vært en viktig faktor for at Syriza og Podemos har kunne vokse så fort. Når vi leser historien om Podemos, kan det virke som valget av «mannen som er kjent som TV-debattant» som lederskikkelse, er et bevisst valg og at Iglesias er «bygget» med tanke på lederskap. Det er heller ingen tvil om at Podemos har hentet sin inspirasjon fra Latin-Amerika. Inigo Errejon, en annen av de sentrale i Podemos´ ledelse, er fan av Laclau, og hadde i tiden før Podemos ble dannet, studert folkelige bevegelser i Bolivia. Hen mente at det kunne være mulig å bruke erfaringene fra Latin-Amerika på situasjonen i Sør-Europa, men uten å kopiere den latinamerikanske sosialismen.

En annen parallell til Latin-Amerika er betydningen av å knytte an til sosial bevegelser som har masseoppslutning. I Podemos´ tilfelle er partiet nærmest vokst ut av bevegelsen, i Syrizas tilfelle er det ikke like tydelig, men heller ikke dette partiet ville fått masseoppslutning uten at det var en massiv protestbevegelse rettet mot EUs kuttpolitikk. Felles for begge er at partidannelsen har skjedd veldig raskt. De har ikke rukket alle de konsoliderende diskusjonene, fordi de så raskt må ha på plass et parti-apparat, fordi det er nå bevegelsen trenger et organisert uttrykk. I Spania skjer det når de skal stille til valg til EU-parlamentet for en politikk som går mot kuttdiktaten. Å bygge grunnorganisasjoner i et nytt parti må gjøres over tid hvis man ikke allerede har med seg denne grunnorganiseringen fra bevegelsen. I Podemose skjedde dette etter at partiet var lansert ved etablering av Podemos-sirklene som grunnplans- og valgkamporganisering.

I Storbritannia har det motsatte skjedd. En stor bevegelse mot innstrammingspolitikken har nærmest trengt inn i Labour, og funnet sin leder i Jeremy Corbyn, som verken er ung eller en stor agitator. Derimot er han en utrettelig aktivist og solid plassert på den stadig mer marginaliserte venstresida i Labour, og passer sånn sett svært godt som symbol for en grasrotbevegelse. Fenomener som Syriza og Podemos ville hatt få muligheter for å komme i maktposisjon med det britiske valgsystemet, som sørger for at mindre partier blir utestengt fra parlamentet. Muligheten for at en bevegelse skal få et politisk uttrykk, går derfor via et eksisterende parti, et sosialdemokratisk parti som mange oppfattet som overgitt til høyredreining over flerfoldige tiår. Et nytt system for ledervalg gjorde det mulig for alle som ønsket det å delta i valget ved å betale et lite engangsbeløp. Dette førte til at Labour fikk mange nye medlemmer som ville være med å stemme inne venstresidens kandidat, dette fungerte som en dør inn i partiet for bevegelsen. Som i tilfellet med Podemos er Corbyn avhengig av at bevegelsen som valgte han til leder, holder trykket oppe, at Labour lykkes i å bli bevegelsens organiserte uttrykk. Det er ingen lett match når de fleste av partiets parlamentarikere tilhører høyresida, men i motsetning til det som er typisk for de venstrepopulistiske partiene, kan Corbyn lene seg på å ha forankring i de største fagforeningene, hvor det er blitt mobilisert for en venstrekurs.

Venstrepopulistiske utfordringer

Den store utfordringen i overgangen fra å være en del av en bevegelse til å bli et parti er å forene politiske strømninger som har ulike utgangspunkt og ulike ideer om hva man ønsker på kort og lang sikt. Samtidig vil det nye partiet sannsynligvis være avhengig av å samarbeide med eksisterende partier hvis de ønsker å komme i maktposisjon. Da er det viktig at partiet står trygt på fundamentet sitt, og er klart på hvilke prinsipper det ikke er aktuelt å vike fra når det skal forhandles.

Det må være relevant å spørre: Hva er dette fundamentet for et venstrepopulistisk parti som mangler klassetilknytning, og som kanskje heller ikke oppfatter det som en mangel? Hvilke verktøy har man når man avviser klasseanalyse og mener at forholdet mellom arbeid og kapital ikke er en viktig motsetning, slik som Laclau/Mouffe gjør. At dette synspunktet deles av Podemos har jeg ikke grunnlag for å hevde, siden jeg ikke har funnet at de sier noe om dette. Siden det er vanskelig å få tak i hvor det venstrepopulistiske prosjektet skal hen, blir prosjektet om «en ny virkelighet basert på en annen politikk» ganske vagt. Kan det bli sosialisme av sånt? Nei, ikke hvis man forstår sosialisme som noe mer enn et betraktelig mer utvidet og mangfoldig demokrati. Hvis den liberal-demokratiske ideologien (forståelsen av demokrati som utvidete individuelle rettigheter) ikke skal forkastes, kan jo like gjerne den kapitalistiske produksjonsmåten bestå, for utvidingen av demokratiet er kanskje ikke ment å gjelde produksjon og forholdet mellom arbeid og kapital. Det er mulig at det her er mine kunnskaper om venstrepopulismen som ikke er strekker til, men det jeg har lest om og av Laclau/Mouffe, er vagt. Men hvis jeg skal prøve å konkludere, så synes det som om venstrepopulismen kan bidra med en oppskrift på hvordan et venstreparti kan komme til makta i en politiske situasjonen med massemobilisering mot det sittende regimet, men ikke hva som skal gjøres etter at man har kommet i posisjon. Podemos er veldig klare på at deres suksess i stor grad skyldes den spesielle situasjonen partiet har blitt til i med økonomiske og politisk krise i kombinasjon med en stor protestbevegelse. De bør også være oppmerksom på at bevegelsen som var utgangspunktet, står i fare for å svekkes når partiet først har gjort seg til talsmenn for bevegelsen og så tatt roret. Hvor lenge vil universitetslektorer og «TV-tryner» kunne beholde troverdigheten i hele det folkelige spennet fra de prekære til håndverkere, statsansatte og aktivister i miljøbevegelsen? Skal de få til det, må de politiske prioriteringene være slik at de evner å forene disse gruppene på noe mer enn motstanden mot EUs krav om kutt i offentlige utgifter.

Mulige utganger for venstrepopulistiske partier

Det er et spørsmål om det er mulig å løse denne økonomiske krisa med en motkonjunkturpolitikk, dersom det var oppslutning om en slik politikk. Rødt mener at det er nødvendig å bryte med kapitalismen for å realisere et nytt samfunn, at det trengs en annen økonomi enn de kapitalistiske, at demokratiet må utvides til å gjelde også produksjon og arbeidsliv. Det er ikke et formulert mål for venstrepopulistene.

Da Syriza sa ja til EUs «hjelpepakke» i juli i år, støttet Podemos dette. Hva tenker de nå foran det nasjonale valget, og hva sier de til velgerne sine om hvordan de vil stille seg i en tilsvarende situasjon for Spania? Det har jeg ikke funnet ut noe om, men jeg regner med at de følger Syriza og utviklingen i Hellas nøye.

Det er særlig to erfaringer som bør være relevante:

  1. Det er ikke mulig å få gjennomført motkonjunkturpolitikk og samtidig få økonomiske «hjelpepakker». Troikaen vil kreve kutt med usosial profil som de har gjort overfor Hellas. Det er usannsynlig at Spania kan oppnå noe mer i forhandlinger. Da blir man egentlig nødt til å vurdere om man skal ut av euroen, om man vil gå hele veien.
  2. Dersom de velger å spørre ved en folkeavstemming om kursen videre, bør de ta svaret til følge hvis de vil beholde sin troverdighet. Syriza oppfattet tydeligvis folkets nei til EUs kuttpakker som et ja til å fortsette å forhandle, og ikke til å gå videre mot «Grexit». Jeg har lurt på om spørsmålet var stilt uklart med vilje fordi det var politisk uenighet om dette innad i Syriza. Alternativt kan det være slik at grekernes nei er blitt tolket som et «større nei» enn det var av omverden. Det er ikke vanskelig å se Syrizas’ dilemma: Folket vil ikke ha EUs kuttpakke, men de vil kanskje heller ikke ut av EU.

Det synes klart at et parti som vil oppnå makt til å gå mot EUs kuttpolitikk, må ha et avklart politisk prosjekt, og det må snakkes sant til velgerne om hva som er prosjektet. Er det ennå ikke der, er det kanskje nødvendig å fortsette konsolideringa og fortsette å bygge de politiske fundamentet før partiet søker makt. Det betyr kanskje at oppslutningen slutter å vokse eller stagnerer, men man slipper å administrere en kuttpolitikk som går på tvers av det man gikk til valg på.

Kilder:

  • Pablo Iglesias: Understanding Podemos (NLR 93, mai–juni 2015
  • Lotta Elstad: Den spanske sensasjonen Podemos – hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid
  • La Monde Diplomatique, nr.10/2015: Podemos´ inspirasjonskilde og Labour uten spinn
  • Klassekampen, 21.9.15: Om Corbyn og Mouffe