av Arnljot Ask
Hvordan er situasjonen nå, i mai 2001? Estrada hadde ingen sjanse til å vinne fram med den totale krigen han satte i gang på tampen av sin regjeringstid. Han gjorde bare situasjonen verre for seg sjøl; forsterka de økonomiske og politiske problemene på Filippinene og ga han mindre slingringsmonn når korrupsjonsanklagene mot han kom på bordet høsten 2000. Samtidig undergravde han autoriteten til de samarbeidsvillige lederne i MNLF.
Dette har også skapt problemer for den nye presidenten, Gloria Macapagal Arroyo, når hun nå slår inn på forhandlingsveien igjen med moroene. Hele agendaen med autonom region, som regjeringen fikk MNLF til å akseptere i 1996, er nå på vikende front, også innad i MNLF. Bangsamoroene samler seg om løsrivingskravet.
Den voldsomme offensiven som den filippinske hæren satte i gang vinteren og våren 2000 tok livet av flere tusen moroer, ødela hele landsbyer og fordrev hundretusener inn i overfylte, kummerlige interneringsleire (jfr. egen reportasje). Sommeren 2000 lå anslagene på over 400.000 interne flyktninger og over 5.000 sivile drept. Da vi besøkte leirene i oktober var det over 700.000 som bodde i leirene. Fortsatt nøler flesteparten av disse med å dra hjem til hjemtraktene sine igjen, fordi regjeringen krever at soldatene skal stå i områdene til en ny forhandlingsavtale er klar. Dessuten er jo mange av landsbyene sterkt ødelagt av krigen i fjor. De interne flyktningene er derfor i dag både et stort politisk og økonomisk problem som må løses. Og det blir knyttet direkte til hva slags konstitusjonelt alternativ som skal gjelde for Moroland etter forhandlingene nå.
Abu Sayyaf
I kapitlet hvor vi gikk gjennom historia til frigjøringskampen, så vi at undertrykkinga også avla individuell aktivisme ved siden av den kollektive, organiserte frigjøringskampen. Sjølmordsaksjoner, med hellig krig-konseptet som drivkraft, kan være en del av den politisk motiverte virksomheten. Målene for aksjonene vil avgjøre om de skal bedømmes som legitime former for krigføring, eller om det dreier seg om terroraksjoner som skader frigjøringskampen.
Men i dette «terrenget» kan også reine vinningsforbrytere boltre seg og bruke konflikten til snevre egeninteresser. Da vi besøkte Cotabato, fikk vi ikke lov til å gå aleine på gata, heller ikke på høylys dag. Noen uker før vårt besøk hadde en rein kriminell gruppe, som ikke hadde noe med moroenes organisasjoner å gjøre, drept en person de hadde kidnappa. Kort og godt fordi de ikke fikk de løsepengene de krevde.
Når Abu Sayyaf-gruppa her i Vesten blir framstilt som en del av frigjøringsbevegelsen, er det for å stigmatisere moroenes kamp, på samme måte som Estrada brukte kidnappingsaffærene sommeren 2000 til å intensivere krigføringen mot moroene. Denne gruppa ble danna tidlig på 1990-tallet med medvirkning av folk fra regjeringshæren og fra CIA, hevder representanter for frigjøringsbevegelsene. Det er en ekstremistgruppe med uklar politisk agenda, som kidnapper folk i vinnings øyemed. Når de nå, i mai 2001, trapper opp sin virksomhet igjen, er det bangsamorofolkets motstandere som profitterer på det. Talsmann for MILF, Eid Kabalu, gikk da også ut i pressa i Davao City 24. mai og tok avstand fra påstandene om at MILF hadde noe med kidnappingene og angrepene mot turistsentraene å gjøre. «Det har aldri vært politikken til MILF å samle inn revolusjonær kollekt fra velstående forretningsfolk eller politikere,» hevdet han. «MILF har aldri vært innblanda i kidnappinger, piratvirksomhet eller annen oppførsel og aktivitet som strider mot islam.»
MILF vinner fram
Når Manila nå tar opp forhandlingene med moroene igjen, og erkjenner at de ikke kan tvinge fram en militær løsning, og MNLF plutselig går ut og erklærer at autonomiavtalen de inngikk i 1996 nå ikke lenger er brukbar, er det en manifestasjon av at MILF sin linje for frigjøringskampen er på offensiven.
Vi kan sjølsagt spekulere i at Arroyos forhandlingsvilje bare var taktisk betinga, for å vinne goodwill under valgene som fant sted i mai. Og at hun nå vil bruke Abu Sayyafs nye aksjoner som påskudd til å bruke militæret igjen. Men, ser vi på det ut i fra hvem som kan tjene på en opptrapping av krigen igjen, er det snarere de kreftene som nå er i opposisjon i Manila som sogner til klikken rundt tidligere president Estrada. Tidligere forsvarssjef Mercado har da også gått sterkt ut og kritiserte grunnlaget for forhandlingene med MILF og truet med å mobilisere den kristne befolkningen på Mindanao. Abu Sayaff-aksjonene passer godt inn i slike planer for å gjenopplive reaksjonære kristne vigilantegrupper under kravet om et «muslimfritt Mindanao». Men, i såfall vil de møte en sammensveiset bangsamorobevegelse som vi må tilbake til før bruddet på tampen av 1970-tallet for å finne, når MNLF nå har gått tilbake til sin opprinnelige linje. Arroyo vil neppe finne det fristende å gi etter for Mercado & Co, når det i tillegg er slik at det internasjonale presset for å få i stand en forhandlingsløsning også er voksende.
Parallelt med fredsforhandlingene med Manila, som foreløpig ikke dreier seg om hva slags langsiktig løsning det skal bli på konflikten, kjører nå MILF kravet om folkeavstemning blant bangsamoroene offensivt fram. Det alternativet de vil propagandere vil her være et uavhengig Bangsamoro, hvor også de andre nasjonalitetene og minoritetene på Mindanao og Suluøygruppen skal få sine nasjonale og sosiale interesser ivaretatt. De viser til løsningen på Øst Timor-konflikten, og krever at de som skal stemme i folkeavstemninga er bangsamoroene. De oppfordrer Den islamske konferansen (OIC) og FN om å legge press på Manila og om at FN må stå som ansvarlig for folkeavstemninga.
Når MNLF på sin kongress i Zamboanga City 30. april gikk ut og proklamerte ensidig at de ikke lenger anså 1996-avtalen med Manila for å være gjeldende, og i stedet annonserte at de ville jobbe for å opprette Republikken Bangsamoro, var det en følge av det indre presset i organisasjonen som hadde bygd seg opp over lengre tid. Offisielt begrunner de snuoperasjonen med at Manila ikke har oppfylt timeplanen for 1996-avtalen. Dette er også en kjensgjerning, da kongressen i Manila har trenert den fulle iverksettingen av avtalen, som skulle ha funnet sted allerede i oktober 1998. Men det ligger nok mer bak. De to toppfolkene i MILF vi møtte på Mindanao (se intervjuene), pekte begge på at MNLF-lederen og ARMM-guvernøren Nur Misuari var under sterkt press, fordi samarbeidet med Manila førte til at flere og flere moroer vendte seg til MILF. Det ryktes at det var fraksjonskamper på kongressen og at Misuari egentlig ble fratatt makten. Offisielt ble han presentert som livsvarig æresleder for MNLF og kommende president i Republikken Bangsamoro. Det ble ikke annonsert noen ny utøvende leder i MNLF. Men erklæringen stadfestet at den fraksjonen i MNLF som hadde vært i mot 1996-avtalen nå hadde trukket det lengste strået.
Enhet MILF – MNLF?
Om det nå ligger an til at de to organisasjonene kan samle seg om en felles opptreden overfor Manila, er for tidlig å si ennå. Misuari gikk etter Zamboanga-kongressen ut og inviterte MILF til felles opptreden overfor FN. Men samtidig forutsetter han at MNLF skal være «den eneste legitime representanten til bangsamorofolket overfor OIC». For venner av bangsamorofolket er det å håpe at ikke personlige ambisjoner fra de som nå prøver å redde skinnet, skal stille seg i veien for en felles opptreden mot Manila. Kommentarer fra MILF berømmer lakonisk Misuari for nå å ha innsett at «autonomi ikke er løsningen på det mangeårige problemet i Mindanao».