Alf Prøysens Trost i Taklampa er kjent og ofte gjenopptrykt, men den er ikke så ofte lest med Antonio Gramscis briller: Som en antifascistisk og kontrahegemonisk tekst.
Alf Prøysen (1914–1970) er en av norsk arbeiderklasses mest kjente og anerkjente diktere. Selv om Prøysen kanskje er mest kjent som visesanger og forfatter av sanger og fortellinger for barn, har hans forfatterskap også et betydelig innslag av tekster for voksne.
Han skrev bare én roman – den korte Trost i taklampa (1950). Rammefortellingen i historien handler om bygdas store dikter som etter mange år i både storbyen og utlandet kommer hjem til bygda for å holde et foredrag om at ungdommen må «være trufast mot jorda» og ikke flytte fra bygda. Allerede i denne korte beskrivelsen ligger satiren tjukt utpå, og det er tydelig at Prøysen ønsker å gå inn i en av sin samtids store diskusjoner – og en debatt med dype politiske aspekter.
Boka var dermed en roman med et svært tydelig politisk formål, og også med et visst gjennomslag i offentligheten. Den ble blant annet filmatisert i 1955, skrevet om til et musikalteaterstykke i tre akter og er gjenutgitt en lang rekke ganger (i hvert fall 1969, 1975, 1978, 1989, 1998, 2004, 2005 og 2014).
For å forstå Prøysen og hans tid tror jeg det er nyttig å dra inn to av hans (delvis) samtidige. Den ene er den italienske politiske filosofen og kommunisten Antonio Gramsci. Han har utviklet et begrepsapparat for å forstå politiske fenomener og konflikter som er nyttige både for å forstå Prøysen som samfunnsaktør og konflikten han går inn i med Trost i taklampa.
Prøysen var kanskje selve innbegrepet av hva Gramsci kaller en organisk intellektuell: Intellektuelle som utvikles organisk fra arbeiderklassen og i arbeiderbevegelsens egne kulturelle og politiske miljø. Prøysen kom fra arbeiderklassen – en fattig husmannsplass på Ringsaker i Hedmark, fikk seg etter hvert en rolle som en tydelig stemme som mange lyttet til i det norske samfunnet, men glemte aldri hvor han kom fra, og beholdt kontakten og identifikasjonen med den klassen han tilhørte hele livet.
Prøysen var for eksempel en jevnlig bidragsyter i Arbeidermagasinet (senere Magasinet for alle) som var et ambisiøst forsøk på å skape en en arbeiderklassens kulturelle offentlighet, med romanføljetonger, noveller, reportasjer, debatt, vitenskap og humor. Dette prosjektet var ikke så eksplisitt politisk sammenlignet med for eksempel det samtidige magasinet Aktuell, men det hadde et kanskje enda mer subversivt politisk formål. Det fortalte arbeiderklassen – gjennom alt fra reportasjer til Prøysen, Falkberget og Jens von Bustenskjold – at ditt liv, din kropp, dine drømmer, din humor, din dialekt er verdige og undergravde på den måten borgerskapets kulturelle overhøyhet. Dette er en del av nettopp det Grasci kaller en hegemonikamp. Prøysens etter hvert aktive bruk av dialekt faller inn i denne fortellingen.
Jeg vil påstå at også den kampen Prøysen går inn i med Trost i taklampa er nettopp en slik hegemonikamp. Mer om det straks.
Den andre aktøren som man kan trekke inn for å forstå Prøysens rolle, er Knut Hamsun: Nobelprisvinner, nazist og forfatter av Markens grøde som ble trykket opp i feltutgaver til tyske Wermacht-soldater under andre verdenskrig. Trost i taklampa er nemlig på mange måter en anti-Markens grøde. Markens grøde romantiserer og idylliserer slitet i jordbruket og bondelivet, i tråd med nazistisk Blut und Boden-tankegang, eller «jord, blod og ætt» som man gjerne sa på norsk. Dette er en viktig del av tankegodset bak den såkalte agrarfascismen som gjorde at det var betydelige sympatier for nazismen også i Bondepartiet i mellomkrigstiden, og at deler av den konkurransen om befolkningen på bygdene mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet som blant annet Stein Rokkan beskriver i sin konfliktmodell, hadde et betydelig islett av antifascistisk kamp i seg. (Også godt beskrevet i deler av Jonas Bals’ første bind av «Våre kamper».)
Den mest kjente forløperen for Prøysen i å kaste seg inn i en litterær kamp mot dette tankegodset, var islandske Halldor Laxxness. Han hadde med Sin egen herre (opprinnelig utgitt i 1934 og -35), gått til angrep på romantiseringen livet på landsbygda. Der Hamsuns Isak framstår som et ideal er Laxxness’ Bjartur en mer tragisk figur og en antihelt, og Laxxness framstiller med sin sosialrealisme et betraktelig mer negativt, men også mer realistisk bilde av det svært harde livet på landsbygda i denne perioden.
Deler av det romantiserende tankegodset Hamsun hadde forfektet, overlevde krigen. Det er blant annet dette Prøysen tar et oppgjør med i Trost i taklampa. Mot den hegemoniske oppfatningen av det heroiske og givende slitet i jordbruket (blandet med idyllisering av bonden og alt det gamle og «ekte»), fremmer Prøysen et bilde av skitne og uverdige arbeidsforhold, fattigdom og dårlige levekår, som kunne bli betraktelig forbedret dersom for eksempel en husmannssønn gikk fra jobben som sveiser (røkter) på en gård og tok seg en fabrikkjobb i byen.
Det er dermed også et betydelig element av klassemotsetninger på bygda i konflikten Prøysen maler opp. Storbønder vil beholde den billige arbeidskrafta si og sikre at tjenestefolket kjenner sin plass – og blir der. Storbøndene får ideologisk drahjelp av deler av byborgerskapet som med et dobbelt blikk både romantiserer og ser ned på bygdafolket. På den ene siden bygger sterke nasjonalromantiske strømninger opp under det romantiserende bildet av livet på bygda i gamle dager, og de er slik mot framskritt som faktisk gjør livet enklere for folk på bygda. På den andre siden er de ikke fjerne for å latterliggjøre de tilbakestående bygdafolkene om ikke de kjenner de sosiale kodene fra storbyen. Det er et henblikk på det siste boktittelen kommer fra. Trost i taklampa er en metafor for en hånlig gapskratt opp mot taket.
Det er dermed tunge hegemoniske krefter Prøysen jobber mot, inkludert deler av et fascistisk tankegods som har overlevd også fram til i dag. Langt lettere var det nok likevel da Vømmøl Spellemannslag kom med et lignende budskap vel 20 år senere: «Kjære industri kom å gjør mæ fri, fra aillt bekymmer med kuskit og med fjøs.»
For Prøysen hadde virkeligheten på sin side. Får folk bedre liv av å flytte, så gjør de det. Folk stemmer med føttene sine, som de sier. Om man skal få folk til å bo på bygda må man gjøre det mulig å leve gode liv der, og ikke appellere til en fascismeinspirert plikt overfor «jorda», eller nasjonalromantiske klisjeer.
Slik sett har den historiske utviklinga vist at Prøysens argumenter har fått materialistiske følger. Når det kulturelle hegemoniet om «plikt mot jorda» faller, må man ha både gode landbruksoppgjør, samt barnehager, skoler, fødestuer og butikker rundt om i hele landet for å sikre norsk matproduksjon, sjølforsyning og beredskap. Det kreves en landbruks- og distriktspolitikk som bedrer de materielle forholdene folk lever under på bygda, noe man til en viss grad kan argumentere for at vi har fått i Norge, i hvert fall relativt til for eksempel nabolandet vårt Sverige.
Trost i taklampa kan altså sees på som et eksempel på en vellykket hegemonikamp fra en organisk intellektuell fra norsk arbeiderklasse.
Takk Alf.