Debatten om norsk EU-medlemskap ulmer fortsatt under overflaten, også på deler av venstresida. Men hva betyr egentlig EU for sosialistisk politikk? For å belyse dette snakket vi med Marc Botenga, EU-parlamentariker for det marxistiske belgiske arbeiderpartiet (PVDA/PTB), om unionens rolle, maktmekanismer og konsekvenser for arbeiderklassen.
Gnist: Størstedelen av den norske venstresida har vært, og er fortsatt, mot norsk EU-medlemskap fordi EU som institusjon ikke lar seg forene med venstresidas politikk og standpunkter. Er dette en vurdering du er enig i?
Marc: Ja. Men samtidig, for å unngå å idealisere nasjonalstaten, vil jeg understreke at dette også er et problem på nasjonalt nivå. Vi kan ikke anvende en marxistisk kritikk av staten bare på europeisk nivå. Både i EU og i medlemsstatene er institusjonene utformet av, og for å tjene, det styrende systemets interesser. Politikken prioriterer de multinasjonale selskapenes profitt. I EU gjøres dette ofte ved å utvide det indre marked, ikke bare geografisk, men også ved å utdype det ved å underlegge flere og flere sektorer av økonomien, sosiale og andre offentlige tjenester, markedet. Denne horisontale og vertikale utvidelsen av markedet ødelegger rettighetene som arbeiderbevegelsen kjempet frem i forrige århundre.
Selv om det er et udiskutabelt faktum at den nåværende EU-konstruksjonen er uforenlig med sosialisme, står heller ikke nasjonale regjeringer og myndigheter til folkets tjeneste.
For det andre betyr ingenting av dette at vi ikke trenger mer europeisk samarbeid for å håndtere klimaendringer, flyktningspørsmålet og mange andre ting. Men selvfølgelig kan vi samarbeide på forskjellige måter utenfor EU. Erasmus-studentutvekslingsprogrammet blir ofte nevnt som en av EUs store suksesser, men slike utvekslingsprogrammer kan eksistere, og eksisterer, utenfor EU.
Videre, mens et annet Europa kunne vært en motmakt til amerikansk imperialisme, er unionen i dag på mange områder fullstendig avhengig av og underordnet USA, samtidig som den kopierer amerikanske oppskrifter og politikk, for eksempel ved å finansiere våpenproduksjon gjennom kutt i velferd. Så nei, EU i sin nåværende form tjener verken arbeiderklassen eller venstresidas standpunkter.
Gnist: Du ble først valgt inn i Europaparlamentet i 2019, og i 2024 ble du gjenvalgt. Når du ser tilbake på disse årene, hva er den viktigste lærdommen du har tatt med deg?
Marc: Det er flere ting. For det første er det åpenbart at det er et stort gap mellom folket og parlamentsmedlemmene. Dette er kanskje ikke overraskende, men det er fortsatt en viktig lærdom. Fordelene parlamentsmedlemmene har, fjerner dem fra det virkelige livet. De klarer ikke å forestille seg hvordan livet er for vanlige europeere. De forstår ikke at nesten 100 millioner mennesker i EU står i fare for å ende opp i fattigdom. Derfor er det helt sentralt for oss å holde oss med en gjennomsnittlig arbeidstakerlønn.
For det andre er de europeiske institusjonene veldig flinke til å bruke teknokratisk språk for å få folk til å føle seg dumme, for å få dem til å tro at de ikke forstår, at det er altfor komplisert – for å begrense demokratiet og forhindre politisk og sosial handling. I virkeligheten forstår folk flest veldig godt, mens parlamentsmedlemmene slett ikke er så kunnskapsrike som de later som.
Og for det tredje, selv om beslutninger teoretisk sett tas her, er det i stor grad et sandpåstrøingsorgan for Kommisjonen og Rådet. Men selv for disse institusjonene ligger mye av makta utenfor. Industrilobbyer, for eksempel. Storkapitalen driver, påvirker og bestemmer ofte sentrale beslutninger. Men folkelig mobilisering kan motvirke dette. For en tid siden sluttet for eksempel Parlamentet seg til Kommisjonen og Rådets våpenproduksjonsprogram uten videre. Men fagforeningene var ikke enige, og klarte gjennom mobilisering å fjerne bestemmelsen om utvidet arbeidstid. Selv om alle institusjonene formelt er enige, kan det fortsatt utøves press utenfra.
Gnist: Europaparlamentet har blitt beskrevet som et parlament tømt for politikk. Er det en beskrivelse du er enig i?
Marc: Ikke egentlig. Jeg er selvfølgelig enig i at den virkelige makta ikke ligger i Europaparlamentet. Og de prøver sterkt å skjule hva som står på spill. Det betyr likevel ikke at det ikke er en politisk kamp der, en kamp som vi også bruker for å vise hva som skjer der. Vi oppmuntrer til mobilisering, og vi formidler mobiliseringen til politisk og ideologisk kamp. Det kan vi gjøre fordi institusjonen er synlig.
Det betyr ikke at det finnes noen fundamental makt her. Likevel er det mulig å bruke parlamentet som en plattform for å oppnå visse seire. Og det er ikke slik at det er umulig å vinne noe i parlamentet hvis man har tilstrekkelig press fra samfunnet. Men den avgjørende makta ligger naturligvis et annet sted.
Gnist: Så hva kan en håndfull radikale parlamentsmedlemmer egentlig oppnå?
Marc: Det er et godt spørsmål, for det kan ofte virke veldig mørkt, med tanke på at hele venstrefraksjonen utgjør 40–50 av 720 representanter. Om du vil endre Europa fundamentalt gjennom Europaparlamentet, vil du bli skuffet. Og om du begrenser deg til små endringer og å inngå allianser, vil du ikke oppnå annet enn musepiss i havet.
Vi stiller ikke til valg fordi vi ønsker å styre kapitalismen på en bedre måte. Vi gjør det for å tjene arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen. Så har vi naturligvis ikke flertall. Det er ikke vi som styrer EU. Men med disse begrensningene er det mulig å forsterke motmakta – noen ganger gjennom små seire, noen ganger gjennom sterk motstand, og noen ganger ved å avsløre hva som egentlig skjer.
Dette krever at vi henvender oss til folk på et tilgjengelig språk, viser dem at de blir lurt. Samtidig bidrar vi også til å heve folkets stemme, slik vi blant annet har gjort med Palestina. Dette forsterker mobiliseringen. Det har vært vellykket, så vellykket at selv EU-president Ursula von der Leyen på et tidspunkt ble tvunget til å vurdere sanksjoner mot Israel. Selv om alle vet at hun ikke mener det.
Gnist: Partiet ditt er en del av Europaparlamentets venstrefraksjon. Hvordan fungerer denne gruppa, og hva har dette samarbeidet ført til?
Marc: Det har absolutt vært situasjoner der dette samarbeidet har spilt en viktig rolle, spesielt når hele gruppen står bak et initiativ og samtidig klarer å få inn stemmene fra gata. Vi har klart dette blant annet rundt solidaritet med Palestina og i kampen for å gjøre farmasøytisk teknologi tilgjengelig for land over hele verden, spesielt under Covid. Ikke alene, selvfølgelig, men i samarbeid med fagbevegelsen og frivillige organisasjoner, med demonstrasjoner, underskriftskampanjer og lignende. Vi har invitert folk til parlamentet og stilt oss til rådighet for bevegelsene. Vi har formulert tydelige krav og på den måten bidratt med det vi kan.
Men det finnes også en annen dimensjon. Gruppa består av individuelle medlemmer fra nasjonale partier med ulike politiske tradisjoner, og med ulike organisasjoner og bevegelser de samarbeider med i sine egne land. Det er derfor først og fremst en plattform hvor det er mulig å samarbeide med andre parlamentsmedlemmer om enkeltsaker. Det er heller ingen hemmelighet at det finnes ulike synspunkter blant oss, om fred, om sosiale spørsmål og så videre, og også om hva som er mulig å oppnå med parlamentarisk arbeid og hvor viktig det egentlig er. Alle har naturligvis muligheten til å jobbe i tråd med sine synspunkter. Men når vi klarer å forene oss rundt noe, og også klarer å samarbeide med bevegelser utenfor parlamentet, så kan venstresida øve innflytelse.
Gnist: Du omtaler EU som et verktøy for å sikre profitten til multinasjonale selskaper og for å ødelegge det arbeiderbevegelsen har kjempet for lenge. Kan du utdype hvordan dette skjer?
Marc: Den viktigste mekanismen er kravet om at statsgjelda ikke kan overstige 60 prosent av BNP, og at budsjettunderskuddet ikke kan overstige 3 prosent. Og her har de blitt strengere de siste årene, blant annet med det europeiske semesteret, et verktøy som lar EU overvåke nasjonale budsjetter og gi dem «råd». Myndigheter kan i teorien si nei til å følge rådet, men hvis de gjør det, har EU sanksjonsmekanismer for å straffe dem og ilegge dem bøter. Dette betyr i realiteten at man ikke kan si nei til dette rådet, selv om det skulle handle om å ødelegge pensjonssystemene i landet. For da vanker det bøter.
Det beste eksemplet på dette er det som skjedde i Hellas i 2015. Den greske regjeringen lanserte noen svært moderate forslag for å justere visse innstrammingstiltak rundt pensjoner, lønninger osv. Sluttresultatet var at Den europeiske sentralbanken kvalte Hellas’ tilgang til penger. Så brutalt er det.
Noen land er selvsagt strengere enn andre. Tyskland og Frankrike er store land som har mer å si i EU. Derfor blir de også behandlet mildere. Likheten er formell, ikke reell.
Gnist: Hvordan vil du si at denne politikken påvirker arbeiderklassen i Europa?
Marc: Den påvirker på mange nivåer. Én ting er selvfølgelig de offentlige tjenestene. Hvis du drar til Frankrike eller Belgia og snakker med folk, vil du se hvor mange lokale tjenester som har forsvunnet, alt fra togstasjoner til postkontorer.
Eller se på sykehussektoren. Selv i Vest-Europa er situasjonen forferdelig. Ventelistene er lange, og det er mangel på leger, sykepleiere og så videre. Alt dette er en konsekvens av innstrammingspolitikken der man tar penger fra offentlige budsjetter og gir dem til storbedrifter.
En annen konsekvens ser man i diverse velferdsreformer. Ansvaret for pensjoner ligger formelt hos medlemslandene, men i praksis bruker EU det europeiske semesteret til å fortelle landene at de må kutte i pensjonene. Jeg har sjekket de fleste av de 27 rapportene fra 2024, og i de fleste av dem ga Kommisjonen anbefalinger for å gjøre pensjonene mer «bærekraftige». Med andre ord, senke pensjonene eller få folk til å jobbe lenger.
Gnist: Du har kritisert EUs såkalte Green Deal for dens sosiale kostnader. Sier du at EU bruker klimaendringer som et skalkeskjul for innstramminger og deregulering?
Marc: Jeg ville ikke kalt det et skalkeskjul. Så lenge EU-politikken primært er utformet for å favorisere multinasjonale selskapers konkurranseevne, vil den politikken som føres, favorisere dem. Ifølge EU-politikken er det tabu å berøre deres interesser. I EUs Green Deal gjøres dette ved å gi multinasjonale selskaper fordeler, for eksempel i form av et karbonmarked hvor de kan kjøpe eller selge retten til å forurense.
Bedriftenes konkurranseevne har blitt et dogme. Profitten skal ikke røres. Dette gjelder alle politikkområder, også klimaendringer. Men hvis de store selskapene ikke skal betale, hvem skal da gjøre det? Som alltid vil det være arbeiderklassen. Og når det er arbeiderklassen som må betale gang på gang, undergraves faktisk støtten til klimaendringer.
Gnist: La oss gå videre til spørsmålet om EU som et globalt politisk prosjekt. Hva mener du, i bunn og grunn, dette er?
Marc: Det er et omfattende spørsmål. Men det første jeg synes vi må komme oss vekk fra, er forestillingen om at EU er et fredsprosjekt. Det er det ikke i dag, og det har det aldri vært. Selv om etablissementet insisterer på at europeisk samarbeid bidro til å forhindre en krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland, har EU alltid vært et kolonialt prosjekt.
Etter andre verdenskrig begynte de imperialistiske landene å miste koloniene sine. De hadde avkoloniseringsbevegelsen, med støtte fra både Sovjetunionen og – til en viss grad – USA. En sentral idé bak opprettelsen av EU var at hvis de europeiske kolonimaktene slo seg sammen, ville det være lettere å holde grepet om Afrika og Midtøsten. EU ble ikke opprettet som et fredsprosjekt, men et imperialistisk prosjekt, delvis underordnet USA, men også med en egen visjon om å opprettholde sin innflytelse i det som snart skulle bli eks-koloniene.
I dag ser vi en tydelig dreining mot militarisering. Selv om traktaten i seg selv forbyr bruk av EU-midler til å finansiere våpen, skjer det i så stor skala. Dette er selvfølgelig knyttet til dogmet om konkurranseevne og å garantere EUs multinasjonale selskapers global dominans. Akkurat som det gjenspeiles i nedbyggingen av pensjoner og andre sosiale rettigheter innenfor EU, gjenspeiles det også i viljen til å påtvinge andre land vår vilje.
Gnist: De siste årene har EU i økende grad forsøkt å fremstille seg selv som en geopolitisk aktør. Hva ligger bak dette skiftet?
Marc: Vi må være helt tydelige på at dette ikke er noe som startet med Ukraina. Ideen om et europeisk militærfellesskap går tilbake til 50- og 60-tallet, og initiativet til Det europeiske forsvarsfondet kom så tidlig som i 2016. I dag gjelder ikke lenger de strenge reglene for budsjettdisiplin, som jeg nevnte tidligere, for militærutgifter.
Men hva betyr det egentlig at vi må ruste opp? Vi bruker allerede mer enn tre ganger så mye som Russland på forsvar. Vi har mer artilleri, flere jagerfly og flere krigsskip. Hvorfor er ikke det nok til å forsvare oss? Hva er galt med det vi har? Dette ville vært den fornuftige refleksjonen hvis formålet med opprustningen var forsvar. Men på europeisk nivå er ikke dette et spørsmål. Alt handler om at mer penger skal garanteres multinasjonale våpenprodusenter. Spørsmålet vi da må stille oss selv er om det ligger noe mer bak det.
Jeg mener at en viktig motivasjon bak militariseringen av EU er offensiv snarere enn defensiv. Det er selvsagt ingen tvil om at Russland har brutt folkeretten med sin invasjon av Ukraina. Men vi glemmer hva vi selv har gjort, og hva vi selv gjør. Med eller uten Nato har vi utført mange ulovlige militære aksjoner de siste 25–30 årene. De fleste EU-landene var involvert i militæroperasjonene mot Jugoslavia på slutten av 1990-tallet, og når et land som Polen i dag protesterer mot Russlands brudd på folkeretten i Ukraina, må vi ikke glemme at de var en del av den ulovlige krigen mot Irak i 2003. Mange europeiske land bidro også til å styrte Muammar Gadaffi i Libya, for ikke å nevne den 20 år lange ulovlige okkupasjonen av Afghanistan.
Og når vi snakker om Ukraina, må vi ikke glemme betingelsene som følger med den europeiske økonomiske bistanden. Ukraina må privatisere energisektoren, banksektoren og flere andre sektorer av økonomien. Vi tilbyr dem lån, samtidig som vi forbereder selskapene våre på å overta den privatiserte ukrainske økonomien. Mens ukrainere kjemper mot den russiske invasjonen, prøver amerikanere og europeere også å overta ressursene deres. Vi i det belgiske arbeiderpartiet er for et suverent Ukraina. Derfor foreslår vi å slette gjelda deres. Det vil ikke EU.
Det er denne imperialistiske dimensjonen vi må forstå for å forstå EU som geopolitisk aktør. Det er åpenbart at våpnene vi kjøper, og mengdene vi kjøper dem i, ikke bare handler om å beskytte oss selv og våre innbyggere. Tvert imot er jeg overbevist om at det mer enn noe annet handler om en agenda for å opptre mer offensivt i verden.
Gnist: Du har advart om at EU er i ferd med å bli en krigsøkonomi. Hva betyr dette i praksis, og hvilke sosiale konsekvenser har det?
Marc: Det er et velkjent faktum at EU og europeiske land er midt i en industriell krise. Vi har fabrikker som stenger, ikke bare i Tyskland, Belgia og Frankrike, men også i land som ble med i EU senere, som Romania, Bulgaria og de baltiske landene.
Nå er budskapet at vi bør investere i militærindustrien. Men militærindustrien er ikke en vanlig industri. For det første gir militærindustrien få arbeidsplasser i forhold til investeringene. Og for det andre må man se på hva den produserer. Hvis du lager en bil, vet du at den vil bli brukt jevnlig til den blir skrotet og må erstattes med en ny etter 10-15-20 år. En stridsvogn, derimot, brukes ikke slik. Og hva skjer når du har mettet markedet? Vel, fabrikken din stopper. Og med den stopper også økonomien.
Krigsøkonomi handler ikke bare om at militærindustrien blir en større del av økonomien. Det handler om at du blir avhengig av krig for at våpnene skal kunne brukes og for at du skal kunne fortsette produksjonen. Påstanden om at dette vil ha ringvirkninger på resten av økonomien er dessuten svært tynn. Vi har en krise i stålindustrien, men hvis et stålverk skal produsere stål til tusen stridsvogner, tar det bare tre dager. Det vil ikke redde den europeiske økonomien.
Men det er et element av sosiale rettigheter her. EUs arbeidstidsdirektiv begrenser arbeidstida til 13 timer per dag og 48 timer per uke. Det er ikke veldig strengt, men selv dette er nå foreslått av EU å avskaffe innenfor forsvarsindustrielle programmer. Så de vil at du skal jobbe mer enn dette hvis du jobber i forsvarsrelaterte industrier. Og det inkluderer mye, ikke bare selve militærutstyret, men også det som brukes i militærproduksjon, for eksempel noen kjemikalier. Dette er allerede svært farlige stoffer. Tenk deg hvor farlig dette kan være hvis menneskene som jobber med dem, har jobbet mer enn tretten timer i strekk!
Gnist: Til tross for bildet du maler av EU som et prosjekt, er det ytre høyre som ser ut til å ha nytt godt av kritikken av EU som institusjon. Hvorfor tror du venstresida har slitt med å ta denne plassen?
Marc: Vel, jeg vet ikke om ytre høyre virkelig er så kritiske som de liker å få det til å virke. Jeg har absolutt lagt merke til at ytre høyre, til tross for retorikken, er på linje med flertallet i EU, spesielt i spørsmål om å ødelegge sosioøkonomiske rettigheter, men også i spørsmål som krigsøkonomi. Det er selvfølgelig variasjoner, både mellom land og mellom ulike typer ytre høyre, men hvis du ser på Giorgia Meloni i Italia, for eksempel, er hun en nær alliert av EU, spesielt når det gjelder militarisering og forholdet til USA.
Jeg tror vi på venstresida må være tydelige på hva vi står for, og si at EU angriper de sosiale rettighetene vi har i dag. Så er det selvfølgelig spørsmålet om flyktninger og rasisme. Dette er noe ytre høyre har med hell har benyttet seg av for å splitte arbeiderklassen. Nå begynner vi også å se politikere fra sentrumspartiene si det samme, at migrasjon og islam er problemet. Jeg vet ikke om de virkelig mener det, men det lar dem avlede oppmerksomheten fra hvordan milliardærene, de store multinasjonale selskapene og de gigantiske profittene deres undergraver våre sosiale og demokratiske rettigheter. Ved å gjøre det, legger de bare ytterligere til rette for ytre høyre.
Vi må våge å sette dagsorden. Vi må tydelig vise at vi er imot etablissementet, vise at vi ikke er som de andre, vise hvor motstanderen står. Fienden ankommer ikke i joller over Middelhavet, vår fiende ankommer i limousiner og privatfly. Det er milliardærklubben som er ansvarlig for den sosiale krisen. Ikke migranter, ikke andre minoriteter. Vi må snakke om klasse.
Gnist: Hvordan vurderer du muligheten for å heve kravet om suverenitet, ikke i form av nasjonalisme, men i form av en demokratisk internasjonalisme?
Marc: Hvis målet vårt er sosialisme, må vi være tydelige. I dagens kontekst tilbyr ikke nasjonalstaten et sosialistisk svar, ettersom den er like dominert av borgerskapet som av arbeiderne. En uavhengig demokratisk sosialistisk stat i Europa ville ikke overleve omgitt av mektige kapitalistiske land. Et sosialistisk Belgia, for eksempel. Vi ville bli knust av Frankrike og Tyskland.
Vi trenger europeisk samarbeid, derfor kaller jeg meg ikke euroskeptiker, men eurokritiker. Vi må ikke glemme at borgerskapet er internasjonalt organisert, at det forener seg på tvers av landegrenser. Derfor må også arbeiderklassepartier og -bevegelser gjøre det: komme sammen, møtes og samarbeide for å gjøre felles sak. Palestina er et godt eksempel. Presset fra grasrota har til og med tvunget Trump til å si til Netanyahu at han ikke kan gjøre alt han vil. Et annet eksempel er hvordan havnearbeiderne i flere forskjellige europeiske land har hatt felles streiker mot EU-direktiver. Det har skapt bevegelser på tvers av landegrenser. Det er ikke lett, borgerskapet gjør det de kan for å splitte arbeiderklassen, men det er nødvendig. Vi må jobbe med slagord og kamper som forener, ikke splitter, arbeiderklassene på kontinentet, og utover.
Til tross for hva de sier i sine taler, er ikke EU et solidaritets- eller internasjonalistisk prosjekt. Det setter folk opp mot hverandre. Det er venstresida som står for solidaritet. Vi må være tydelige på behovet for systemendringer, men for å få det til å skje trenger vi arbeiderbevegelser i alle eller mange land. Det vil alltid være et dialektisk forhold mellom bevegelser på nasjonalt og europeisk nivå. Også på europeisk nivå kan vi skape en bevegelse som sier at vi ikke ønsker denne typen markedsdrevene og militaristiske integrasjonsmodellen. Vi står for et helt annet europeisk prosjekt. Dette viser vi gjennom krav om sosiale rettigheter og fred, mot innstramminger og militarisering – både på nasjonalt og europeisk nivå.
Gnist: Hva er din vurdering av den europeiske venstresida i dag? Hva mener du trengs for å gjøre den mer effektiv?
Marc: Vi tar tak i arbeiderklassens konkrete problemer. Med handling, ikke bare ord. Vi driver kampanjer som oppnår konkrete seire i saker som angår folk – medisinkostnader, energipriser, pensjon og så videre. Sammen med fagforeningene og sivilsamfunnet. Vi øker bevisstheten blant folk, vi organiserer dem i nabolagene deres og vi mobiliserer dem på bakkenivå. På mindre enn 20 år har vi vokst fra et parti med 800 medlemmer til et parti med over 25 000 medlemmer. Tidligere vendte partiet vårt seg for mye mot intellektet, noe som hovedsakelig kom til uttrykk i lange pamfletter. I dag retter vi oss mot både hodet og hjertet.
Selvfølgelig ønsker jeg ikke å belære noen eller gi inntrykk av at vi har en oppskrift på hvordan vi kan bygge et vellykket venstreorientert parti i Europa i dag. Det vi gjør kan fungere i Belgia, men kan ikke nødvendigvis kopieres til et annet land. Derfor respekterer vi hva de forskjellige partiene og bevegelsene gjør og prøver å gjøre i svært forskjellige sammenhenger. Men det som er viktig for oss er arbeiderklassens sentrale rolle og å være nær folket.
Arbeiderklassen er den klassen som er i stand til å forandre samfunnet. Og vi har sett, både i forbindelse med Palestina og havneblokadene, hva den kan gjøre. Den økonomiske virkningen er umiddelbar. Når det er streiker og aksjoner, er det avgjørende at vi er til stede. Men også utenfor disse. Arbeiderklassen er vår klasse. Det er dette som gjør oss til ekte arbeiderklassepartier.
Og vi må være tydelige på det sosialistiske perspektivet. Målet vårt er strukturelle endringer, og dette er noe helt annet. Se på USA, som alltid har vært det skinnende bildet på kapitalismen. Hvis du spør unge mennesker der hva de vil ha, sier mange at de vil ha et annet system.
Gnist: Med dette som utgangspunkt, hvordan mener du vi kan skape en europeisk venstreside som både er forankret i nasjonale kamper, men også er i stand til å handle transnasjonalt?
Marc: Jeg synes det er viktig med dialog mellom partier og fagforeninger på tvers av landegrenser fordi det er mange saker som krysser landegrenser – økonomi, industri, militarisering, klima og så videre. Vi må utveksle erfaringer, men vi må også sørge for felles handling og kampanjer. Dette trenger selvfølgelig ikke å være i EUs 27 medlemsland. Noen ganger kan det være flere, noen ganger færre, og noen ganger kan det være noen land innenfor EU og noen land utenfor. Det handler om å forene kampen, slik arbeiderne i for eksempel Ryanair eller Amazon har gjort.
Hvis arbeiderklassen i forskjellige land står sammen for en felles sak, gjør motstand sammen, streiker sammen, skaper det styrke. Samtidig skaper det tillit når man ser at man streiker for noe, og samtidig ser at kameratene på den andre siden av grensa gjør det samme. Vi må bygge videre på kampanjene som finnes på nasjonalt nivå, og som også er relevante på den andre siden av grensa og på europeisk og internasjonalt nivå, for eksempel for å beskatte de rike. Hvis vi kan gjøre dette, tror jeg det virkelig kan være en vei fremover.
Gnist: Norge står utenfor EU, men er fortsatt sterkt påvirket av det som skjer i EU. Hvilken rolle tror du venstresida i Norge, eller i hvilket som helst annet land utenfor EU, kan spille på den europeiske venstresida?
Marc: Jeg vet ikke hvor mange av EUs lover som også gjelder i Norge gjennom EØS, men det er nok 80 eller 90 prosent eller noe sånt. Derfor står også den norske venstresida overfor de samme utfordringene som oss. Selvfølgelig er det forskjeller, men uten å kjenne detaljene, vil jeg tro at forskjellene er minst like store mellom venstrepartiene innenfor EU – for eksempel mellom nordiske og søreuropeiske venstrepartier – som de er mellom nordiske land innenfor og utenfor EU.
Uansett synes jeg det er viktig at vi snakker sammen om hvordan vi kan løse felles problemer. Det er alltid hyggelig når norske kamerater kommer til Belgia, og dessuten drar vi ikke ofte nok til Norge. Men jeg er sikker på at vi kan lære mye av hverandre. Og det kan vi gjøre, helt uavhengig av EU.