Ukategorisert
I stortingsvalget ble Rødt det største partiet i Karasjok, og gjorde det svært bra i flere valgkretser i Finnmark. Mye av dette kommer av at partiet har tatt tydelig parti med samiske interesser.
Kan dette få konsekvenser for hvordan sosialistiske parti skal forholde seg til minoriteter?
Finnmark ble Rødts beste valgdistrikt i stortingsvalget med nesten 10 % av stemmene. Karasjok og Kautokeino peker seg ut, hvor Rødt ble største parti. VGs intervju med Aslak Henrik Lango, lederen i det svært ferske lokallaget i Karasjok, gir kanskje en pekepinn.
For det første har Rødt tatt tydelige saksstandpunkt. «Nei til vindmøller og støtte til reindriften og kystfiske», blant annet. Det samme peker partileder Marie Sneve Martinussen og nestleder Sofie Marhaug på i et NRK-intervju før valget, hvor Martinussen sier «– Jeg tror Rødt er det tydeligste partiet i Norge mot vindkraft, mot nedbygging av naturen, og for samiske rettigheter.»
For det andre sier lokallagslederen at det er lett å være minoritet: «– Det er lett å være same i Rødt. Vi må ikke kjempe for sakene våre. Før vi har sagt vårt på landsstyremøtene, så har noen andre kommet med et forslag som er bedre enn vårt, som får flertall. Finnes det ett sted man kan slappe av som same, så er det i Rødt. Vi har et liv hvor vi hele tiden må si: «Husk! Husk på oss!». Du aner ikke hvor deilig det er å være i Rødt og slippe det, for de tenker på oss uten at vi må minne dem på det.»
Selv om det nok ikke er hele fortellinga, ser Rødt ut til å ha tjent på å ta og fronte tydelige standpunkt, og å ha såpass bevissthet at samiske medlemmer «automatisk» føler seg sett og hørt. Det trengs ikke evige kamper for at partiet skal ta riktig standpunkt, og samer i partiet kan «slappe av».
Minoriteter og seighet
Etter mitt syn viser dette resultatet at sosialistiske parti fint kan stå på minoriteters side, uten at det fremmedgjør en diffus majoritet. Tvert om, så øker det den totale oppslutninga i medlemstall og stemmer. Dette bør ha konsekvenser for hvordan Rødt og andre sosialistiske parti forholder seg til minoritetspolitikk. La meg bruke skeiv politikk og Rødt som eksempel, siden det er det jeg veit mest om.
Det er mye bra med Rødt og skeiv politikk – partiet har langt på vei den beste skeive politikken (i hard konkurranse med SV og MDG). For eksempel har den ansvarlige stortingsrepresentanten og lokalpolitikerne i Oslo har gjort et godt arbeid de siste åra. Folkevalgtarbeidet er kanskje ikke alltid så synlig, men det er viktig. Partiet har også klart å ta klare standpunkt mot for eksempel lokalpolitikere som driver direkte homofob agitasjon.
Likevel skiller forholda for skeiv politikk seg fra det samiske eksempelet over. For det første har det langt ifra vært noen automatikk i å opprettholde og forbedre den skeive politikken. Selvsagt vil det være uenigheter, men i arbeidet med det nye partiprogrammet vil jeg påstå at stridigheten om den skeive politikken handla mer om uvitenhet. I prosessen foreslå programkomiteen uten videre å stryke flere programpunkt og avviste samtlige innkomne skeive forslag, mens landsmøtet i debatten og stemmegivinga overveldende støtta forslaga. Det gjenspeiler en uheldig dynamikk hvor forholdsvis ukjente minoritetskrav blir avvist uten videre.
For det andre skorter det tidvis på fronting av denne politikken. Da mener jeg ikke bare i folkevalgte organ, men også ute i offentligheten og aktivismens verden. For all del: særlig sist juni var partilederen flink til å uttrykke den oppdaterte politikken til Rødt klart og tydelig, og som sagt skjer det bra ting parlamentarisk. Likevel vil jeg påstå at Rødt, og også SV, MDG og andre progressive aktører, ikke har vært villige til å stå i stormen for skeive.
Dette er kanskje tydeligst når det gjelder de som de siste åra har blitt den fremste skyteskiva for en bråte av reaksjonære krefter: transpersoner, da særlig tilgangen på helsehjelp og det å gi elever kunnskap om transpersoner (og andre skeive). Enn så lenge får disse angrepa lite gjennomslag, men det er tydelig at kreftene ønsker å få til mer håndfast undertrykking om de kommer til makta.
Ofte blir harde ideologiske angrep, som de fra kristenkonservative med medietekke, møtt med forholdsvis teknokratiske og apolitiske svar – altså er man ikke spesielt villig til å ta den ganske harde kampen på det ideologiske planet. Det kan være mange grunner til dette, som at de ideologiske aspekta ikke er godt kjent hos majoriteten, men uansett er resultatet at et hardt angrep møtes med et svakt forsvar.
Å ta parti
Dersom sosialistiske parti skal vinne flertall, så bør de unngå slike dynamikker, hvor minoriteter man skal alliere seg med (uten gode grunner) får vansker med gjennomslag internt og ikke får god prinsipiell støtte i verden utafor folkevalgte organ. Akkurat som at sosialister alltid står på éi side i den konflikten klassekampen er, bør Rødt og andre progressive krefter stå tydelig på den frigjørende sida i den skeive kampen og kampene til andre minoriteter og kvinner – slik som man har gjort i den samiske kampen.
Det bør både bety at man evner å ta inn progressive forslag like lett som Lango sier at det er i samepolitikkens tilfelle, noe som riktignok krever at partiet holder seg med en viss kompetanse i saksfeltet, og at man tør å stå på prinsippene når det stormer, enten i stortinget, i media eller på gata.
Vil vi støte fra oss folk?
Naturligvis. Akkurat som at sosialister skal vekke avsky hos overbeviste rasister og kvinnehatere så også med overbeviste transfober. Jeg vil påstå at folk flest ikke er transfobe ideologer, akkurat som de ikke er ideologiske samehatere eller ideologiske rasister. De reaksjonære standpunkta som folk kan uttrykke er som regel ikke gjennomtenkte, men kommer av at samfunnet rundt dem legger opp til slike standpunkt.
Sosialister har med andre ord nok lite å tape på å stå på minoritetenes side. Enten vi tenker på valgresultat eller på å bygge en revolusjonær proletær bevegelse, så er det prinsipielt langt viktigere, og materielt mer å vinne på at minoriteter flest ser på oss som noen som har skjønt greia og står i stormen i en reell allianse. Det er denne brobygginga som samler den alltid mangfoldige arbeiderklassen, ikke å krype av frykt for å støte fra oss reaksjonære elementer.
Hva mener jeg med å «skjønne greia»? Ta Arbeiderpartiet, for eksempel, som sier mye fint om samer, men som heller bryter menneskerettighetene enn å ta reellt parti med Fosen-samene. De sier mye fint, men har ikke skjønt greia (eller vil ikke), og er derfor usikre støttespillere. Man kan merke seg at Arbeiderpartiet har mista oppslutning i hvert sametingsvalg siden 2013. Rødt, derimot, har gjennom å både ta konkrete politiske standpunkt, å fronte disse standpunkta jevnt og trutt og å være et komfortabelt sted å organisere seg i, vist at partiet har skjønt greia. Uten å lide nevneverdige tap.
Å vinne flertallet
Skal sosialismen vinne fram, i valg og på gata, må vi ha et folkeflertall. Det som splitter arbeiderklassen, er ikke å skape allianser med minoriteter som i overveldende grad befinner seg i denne klassen, men å la være.
Påstanden min er derfor: Rødt og andre sosialistiske parti bør ikke vike fra å ta standpunkt og fronte dem, og å inkludere minoritetene. Heller enn å frykte kontrovers, bør man kjøre på med den politikken man har, med alt det innebærer. Man mister noen reaksjonære ideologer, samehatere, rasister og kvinnehatere, men vinner gunsten til hele minoriteter.