Internasjonalt
Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert er programledere og stiftere av Escuela de Cuadros, et marxistisk TV-program som driver undervisning og en podcast.
De jordløses bevegelse (MST) i Brasil er den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika, og har i flere tiår kjempet for sosial rettferdighet. De kaller det en folkets jordreform. Siden MST ble grunnlagt på begynnelsen av 1980-tallet har bevegelsen kombinert jordokkupasjoner, kooperativt arbeid, politisk skolering og internasjonalisme for å utfordre landets sterkt konsentrerte latifundia-system og for å motstå det kommersielle storskala-jordbrukets (agribusiness) ekspansjon.
Bevegelsen har utviklet en modell for kollektiv kamp som er forankret i solidaritet og massemobilisering, og har organisert hundretusener av familier på den brasilianske landsbygda. Når MST okkuperer et område med underutnyttet jord eller jord som ligger brakk, etablerer de først en leir (accamamento). En slik leir ansees som en direkte aksjonsform som har som mål å legge press på myndighetene for å omfordele jorden i tråd med Brasils jordreformlover. I leirene organiserer bevegelsen politisk utdannelse, kollektivt arbeid og selvstyre.
Hvis denne prosessen lykkes, omgjøres leiren til en bosetting (assentamento). Bosettingene anerkjennes og legaliseres av staten, og blir dermed mer stabile. Som leirene er også bosettingene kollektive prosjekter, selv om familiene der tilegnes individuelle jordlapper. I en bosetting kan jorden verken kjøpes eller selges. Den tilhører formelt staten, men forvaltes av kollektivet.
Bosettinger er også selvstyrte, de forvalter i stor grad sin egen rettspraksis og organiserer sin egen utdannelse. Kort sagt uttrykker både leirer og bosettinger en høy grad av kommunal kontroll over både produksjonen og det daglige livet.
Ut over selve kampen for jord, arbeider MST for å konfrontere de bredere kapitalistiske dynamikkene ved å ta i bruk agroøkologi, kooperativ produksjon og politisk utdannelse. Alt dette er elementer i det bevegelsen kaller en folkets jordreform. Ideen bak en slik jordreform er at i en verden der finanskapital og multinasjonale selskaper dominerer landbruket, er det ikke tilstrekkelig å sikre jord til de jordløse. Man må også utvikle en alternativ modell for produksjon og livet for øvrig, forankret i sosialistiske og økologiske prinsipper.
I dette intervjuet diskuterer João Pedro Stedile Den landløse bevegelsens (MST) fokus på kollektiv kamp og solidaritet. Hva er utfordringene ved å organisere kooperativ produksjon? Hvordan har MSTs mål utviklet seg i takt med endringene i den kapitalistiske økonomien.
Han reflekterer også over MSTs strategi for å bygge allianser mellom den rurale og urbane arbeiderklassen, samt bevegelsens internasjonale engasjement.
I en tid der kapitalismen forsterker både ulikhet og økologisk sammenbrudd, gir MSTs erfaringer og visjoner verdifulle innsikter i hvordan man kan bygge en sosialistisk framtid.
Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert: Fra MSTs spede begynnelse på 1980-tallet, har organisasjonen fokusert på jordbruksreformer, gjort kollektiv okkupasjon og bruk av land til en sentral del av sitt prosjekt. Kan du forklare hvorfor organisasjonen legger vekt på kollektivitet og samarbeid? Hvilke typer samfunn, med hvilke verdier og praksiser, skapes før, under og etter at dere okkuperer jord?
João Pedro Stedile: MST har blitt inspirert av to sentrale begreper fra arbeiderklassens historiske erfaringen generelt og campesinos (småbønder) spesielt: massekamp og solidaritet.
Vi mener at man bare gjennom massekamp kan oppnå sosiale seire og effektivt organisere folket. Hvis du vil forandre livet ditt, må du delta i massekamp, for det er der den virkelige styrken ligger – hos folket. Som organiserende kraft er massekamp mer effektiv enn kollektivt arbeid aleine. I bevegelsens arbeid med grasrota knytter vi derfor massekamp sammen med politisk makt.
Styrken vår kommer ikke fra argumentene eller ideene våre, men fra hvor mange mennesker vi klarer å mobilisere. Helt siden begynnelsen har vi brukt en metode som involverer alle – barn, ungdom, menn, kvinner og eldre. Hele familien må delta i en jordokkupasjonen for at den skal lykkes. En jordokkupasjon er en kollektiv massehandling som må skape nok kraft til å utløse konflikt og tvinge staten til å håndheve jordreformlovene.
Det andre begrepet som er vevd inn i bevegelsens struktur, er solidaritet, som vi ser på som et sivilisatorisk prinsipp. Mennesker kan bare virkelig realisere seg selv og finne lykke gjennom solidaritet. Det handler i bunn og grunn om gjensidig hjelp. Hva betyr det? For å okkupere jord og forandre livet mitt, må jeg gå sammen med andre som likestilt i solidariske handlinger. Samtidig gjør disse kollektive handlingene at resten av samfunnet og arbeiderklassen stiller seg mer solidarisk med vår kamp. Dette prinsippet har definert vår bevegelse helt fra starten.
Fra kollektiver til kooperativer
En annen viktig utfordring er å organisere produksjonen etter at folk har lagt beslag på jorden og dannet det vi i Brasil kaller en assentamento (bosetting). I begynnelsen fantes det en sterk politisk vilje innad i bevegelsen til å utvikle landbruksproduksjonen kollektivt. Men både våre egne erfaringer og småbøndenes generelle erfaring har vist at kooperativt arbeid i jordbruket kan være ganske vanskelig. Hver småbonde samhandler med naturen på sin egen måte, etter egne arbeidsrytmer og dagsplaner. Noen står tidlig opp for å begynne arbeidet, mens andre sover lenger og starter seinere. Noen tar med barna ut på jordet, mens andre ikke gjør det. Over tid har erfaring lært oss at når det gjelder å dyrke jorden, fungerer ikke kollektivisering alltid.
Fordi det var vanskelig å organisere småbøndenes arbeid kollektivt på jordene, flyttet vi fokus til kooperative strukturer på andre områder av produksjonen. For eksempel har MST etablert kooperativer for å anskaffe landbruksmaskiner eller administrere omsetningen av landbruksvarer, inkludert foredlingsanlegg og lagerfasiliteter. Vi har kommet så langt som til kooperativ agro-industrialisering, der vi utvikler virksomheter for melkeproduksjon, kjølekjeder og mer. Agro-industriell produksjon er kompleks og krever at mange ulike oppgaver utføres presist og i samarbeid, for eksempel innen matforedling og distribusjon. Det er her våre kooperative bestrebelser er konsentrert nå.
Cira og Chris: Motsetningen mellom by og land endrer seg over tid, noe som fører til at småbønder opplever ulike former for undertrykking. I dag blir småprodusentene dominert av finanskapital og multinasjonale selskaper, selv når de eier sin egen jord. Svaret må derfor være en helhetlig og mangesidig jordreform. Den må omfatte gjenerobring av jord, tilegnelse av vitenskap og teknologi, fremming av kulturelt og sosialt liv på landsbygda, utvikling av agroøkologi, matsuverenitet og forsvar av naturens rettigheter. Hvordan engasjerer MST seg på disse områdene, og hvorfor vender de seg til kooperative eller kollektive løsninger?
João: Gjennom 1900-tallet opererte de fleste land under industrikapitalismens hegemoni. For industrikapitalismen var det praktisk å integrere småbønder i markedet, og derfor ble det gjennomført jordreformer i de fleste industrialiserte land i det globale nord. Vi kaller disse for «klassiske» jordreformer, fordi de var de første. De innebar ekspropriasjon av store landeiendommer og omfordeling av jord til småbønder. Disse bøndene ble deretter integrert i det indre markedet – de konsumerte industriprodukter og produserte samtidig for agroindustrien.
Selv om disse klassiske jordreformene spilte en viktig rolle i utviklingen av produktivkreftene, representerte de også en allianse mellom industriborgerskapet – som stod imot de store landeierne og det rurale oligarkiet – og småbøndene som trengte jord å dyrke. Men etter 1990-tallet har kapitalens hegemoniske senter skiftet fra industrikapital til finanskapital. Det er sistnevntes multinasjonale selskaper som dominerer verdensmarkedet og dermed også jordbruket. I motsetning til den tidligere modellen, som opprettholdt en viss allianse med småbøndene, har vi nå fått en ny måte å utnytte jordbruket på, kjent som agribusiness. Dette er storkapitalens måte å dominere hele jordbrukssektoren på. Den kjennetegnes av storskala monokultur, utstrakt bruk av genmodifiserte frø, intensiv mekanisering og utstrakt bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler.
«Folkets jordreform»
Stilt overfor denne nye kapitalistiske modellen måtte småbondebevegelsen revurdere sitt prosjekt. Den kunne ikke lenger bare handle om jordfordeling, men måtte ta for seg omorganiseringen av hele jordbruket. Nye politiske programmer ble utviklet, ikke bare for å forsvare den lille produsenten, men for å endre selve systemet. Vi kaller vårt program for «folkets jordreform» fordi vi må tenke på jordbruket som helhet og svare med nye paradigmer. Tidligere jordreformer har handlet om å frigjøre bøndene fra utnyttelsen fra godseiere eller føydale herrer. I dag må folkets jordreform først og fremst ha som mål å produsere sunn mat for hele befolkningen.
Dette innebærer å ta i bruk agroøkologi som produksjonsmetode. I tillegg må vi forsvare naturen. Hvis vi ikke gjenplanter skog, beskytter vannkilder og bevarer biologisk mangfold, vil livet på denne planeten ikke bli bærekraftig. Vi ser allerede de ødeleggende konsekvensene av klimaendringer, som setter millioner i fare og tar mange liv. Bare sist sommer døde over femti tusen mennesker i Europa på grunn av ekstrem varme. I min hjemstat Brasil (Rio Grande do Sul) ble om lag fem millioner mennesker rammet av flomkatastrofe. Heldigvis var dødstallet relativt lavt – rundt to hundre – men avlinger ble ødelagt. Tusenvis mistet hjemmene sine, blant dem min egen sønn. Dette er fremtiden som kapitalismen skaper. Det er opp til oss på landsbygda å forsvare naturen, slik at livet på denne planeten kan fortsette for alle.
Den nye folkets jordreform fokuserer også på det vi kaller frigjøring av menneskene. Dette betyr jorden vi tar kontroll over, utover å produsere mat, beskytter naturen, bevarer vann og biologisk mangfold – må skape nye sosiale relasjoner mellom menneskene som bor der.
Nå handler det ikke bare om å forsvare den tradisjonelle småbondekulturen. Vi trenger skoler, agroindustrier og fremfor alt nye mellommenneskelige relasjoner. Livet må være frigjørende, basert på å leve godt sammen, på respekt for mangfold, for kvinner, for ulike seksuelle identiteter, for svarte og brune mennesker og for alle kulturer. Dette er det nye paradigmet vi bygger, og det er et kontinuerlig og vedvarende arbeid.
Til syvende og sist er dette ikke bare et teoretisk program nedskrevet på papir som folk skal følge. Det er en kontinuerlig utdanningsprosess, en prosess hvor folk lærer og forvandler seg selv i lokalsamfunnene. Den krever å forandre økonomien på måter som samtidig vil forandre samfunnet. For eksempel kan vi ikke overvinne patriarkatet uten å sørge for at kvinner har inntekt og et eget arbeid. Ingen ser for seg en framtid der kvinner arbeider på jordene hele dagen som pakkdyr. Det vi søker, er verdig arbeid og inntekt for kvinner, ungdom og alle. For oss er dette bare mulig gjennom utviklingen av agroindustrielle kooperativer. Kooperativ produksjon vil skape nye økonomiske og sosiale relasjoner som kan bekjempe kapitalismens forvrengninger – patriarkat, rasediskriminering og alle andre former for undertrykking.
Cira og Chris: Kapitalismen har utviklet seg på en måte som gjør at borgerskapet i dag ikke lenger er i stand til å lede en prosess for nasjonal frigjøring og utvikling, det er det bare arbeiderklassen som kan gjøre. Det er trolig derfor at selv om MST i utgangspunktet begynte med å konfrontere én bestemt motsetning innen kapitalismen – kampen for jordreform – har kampens dialektikk ført bevegelsen til å utfordre hele det kapitalistiske systemet. Siden 1990 har MST hatt sosialismen som sitt strategiske mål. I dag ser bevegelsen sin oppgave som intet mindre enn å organisere hele arbeiderklassen til å konfrontere kapitalismen og imperialismen. Vi skulle gjerne hørt dine refleksjoner om denne utviklingen. Hvordan passer MSTs kamp for kollektiv kontroll over jorden og bygging av kooperativer inn i en bredere nasjonal strategi som har sosialisme som overordnet mål. Og: Hvordan kan dette prosjektet være til nytte i en internasjonal strategi?
João: Sosialisme er verken idealisme eller en ferdig formel som løser alt. Det handler om å overvinne kapitalismen i sin helhet, fra utnyttingen av mennesker til konsentrasjonen av rikdom og mer. Selv om vi er en småbondebevegelse som kjemper for en folkets jordreform, vet vi at for å virkelig oppnå en slik reform i dag, er det ikke nok med et program som utelukkende bygger på småbøndenes krefter. Dette gjelder særlig fordi småbøndene utgjør et mindretall i de fleste av våre land. Flertallet av arbeiderklassen befinner seg i byene, og det betyr at vårt politiske arbeid må knyttes sammen med de urbane sektorene. Den enheten må bygges gjennom et program som forsvarer retten til sunn mat, inntekt og arbeid for alle, og samtidig verner om naturen.
Styrkeforholdet – går i bølger
Men hva skjer i dag? Etter framveksten av nyliberalismen, finanskapitalen og de multinasjonale selskapenes dominans, har vi levd i en historisk epoke der massebevegelsene har gått tilbake. Dette skjer samtidig som venstresiden befinner seg i en ideologisk krise. Klassekampens dialektikk har sine opp- og nedturer, og det gjelder også på landsbygda. Vi må likevel erkjenne at dette er en spesifikk historisk fase, og som alle andre faser vil heller ikke denne vare evig. Eric Hobsbawm og de britiske marxistiske historikerne lærte oss at klassekampen, både nasjonalt og globalt, skjer i bølger. Det finnes perioder der massene tar initiativet og driver bevegelsene framover, og perioder med tilbakegang der massene lider nederlag og borgerskapet oppnår totalt hegemoni.
Men så finnes det også perioder der styrkeforholdet begynner å jevnes ut igjen, og massene reiser seg på nytt. Etter min mening led vi et stort nederlag med Berlinmurens fall i 1989 og oppløsningen av den sosialistiske blokken. Dette var et tilbakeslag for massebevegelsene i hele Vesten. Jeg vil si at vi fortsatt befinner oss i denne fasen, men at vi har klart å komme tilbake til en viss balanse i mange land, og at massene nå begynner å reise seg igjen.
Men vi er ennå ikke en internasjonal bevegelse, noe det er avgjørende å bli for at våre kamper skal lykkes. Den ene fordelen vi har, om man kan kalle det det, er at kapitalismen selv har blitt fullstendig internasjonalisert. Derfor må vi rette vår energi mot å bygge internasjonale forbindelser som på mellomlang sikt kan legge grunnlaget for en gjenoppblomstring av massebevegelser på globalt nivå.
(Artikkelen er en forkortet versjon fra Monthly Review i august 2025. Den er oversatt av Yngve Heiret.
Les hele her: https://monthlyreview.org/2025/07/01/land-cooperation-and-socialism/ )