Ukategorisert
Kinas spektakulære økonomiske utvikling har økt prisen på arbeidskraft og undergravd vestlige bedrifters profitt.
Hva har dette å si for Vesten, kjernelanda, og utviklinga av kapitalismen globalt? Hvorfor truer USA med krig?
De to siste tiåra har USAs forhold til Kina utvikla seg fra økonomisk samarbeid til direkte fiendtlighet. Amerikanske medier og politikere har drevet med vedvarende anti-Kina-retorikk, samtidig har den amerikanske regjeringa innført handelsrestriksjoner og sanksjoner mot Kina og bygget opp militært nær kinesisk territorium.
Washington vil at folk skal tro at Kina utgjør en trussel. Kinas fremgang truer riktignok amerikanske interesser, men ikke på den måten den amerikanske politiske eliten prøver å framstille den.
USAs forhold til Kina må derimot forstås i sammenheng med utviklinga av kapitalismen på verdensbasis.
Kapitalakkumulering i kjernestatene, ofte omtalt som «det globale nord», er avhengig av billig arbeidskraft og billige ressurser fra periferien og semiperiferien, det såkalte «globale sør». Denne ordningen er avgjørende for å sikre høy profitt for de multinasjonale selskapene som dominerer globale forsyningskjeder. Den systematiske prisforskjellen mellom kjerna og periferien, ulikt bytte, gjør at kjerna får overført stor nettoverdi til seg.
Helt fra 1980-tallet, da Kina åpnet for vestlige investeringer og handel, har denne ordninga vært avgjørende for kjernelanda. Kina har vært en viktig kilde til billig – men også høyt kvalifisert og svært produktiv – arbeidskraft for vestlige bedrifter. For eksempel er mye av Apples produksjon avhengig av kinesisk arbeidskraft. Ifølge forskning utført av økonomen Donald A. Clelland, ville det ha kostet Apple 572 dollar ekstra per iPad i 2011, hvis de hadde måttet betale kinesiske og østasiatiske arbeidere det samme som en amerikansk arbeider.
Økte lønninger
De to siste tiåra har lønningene i Kina økt ganske dramatisk. Rundt 2005 var lønna i produksjonsindustrien i Kina lavere enn i India, mindre enn 1 dollar i timen. Siden det har timelønna i Kina økt til over 8 dollar i timen, mens Indias nå bare er på rundt 2 dollar. Faktisk er lønningene i Kina nå høyere enn i alle andre utviklingsland i Asia. Dette er en viktig, historisk utvikling og har flere årsaker. For det første har overskuddet av arbeidskraft i økende grad blitt lønnsarbeid. Det har forsterka arbeidernes forhandlingsmakt.
Samtidig har Xi Jinpings lederskap utvidet statens rolle i økonomien og styrket offentlige sektor – inkludert offentlig helsehjelp og offentlige boliger. Dette har ytterligere forbedret arbeidernes stilling.
Dette er positive endringer for Kina – og spesielt for kinesiske arbeidere – men de utgjør et alvorlig problem for vestlig kapital. Høyere lønninger i Kina begrenser profitten til vestlige bedrifter som opererer der, og som er avhengige av kinesisk produksjon av halvfabrikata og andre viktige innsatsfaktorer.
Ulikt bytte
Det andre problemet for kjernestatene er at Kinas økte priser og lønninger gjør det vanskeligere og få til ulikt bytte. På 1990-tallet var Kinas eksport i forhold til import – med kjernlanda – ekstremt høyt. De måtte eksportere store mengder varer for å kunne importere. I dag er dette forholdet endret og har ført til en dramatisk forbedring for Kina. Kjernelandas evne til å tilegne seg verdi fra Kina er betydelig svekka.
Kapitalister i kjernestatene er derfor desperate for å gjenopprette tilgangen til billig arbeidskraft og ressurser. Ett alternativ – i økende grad promotert av vestlig næringslivspresse – er å flytte industriproduksjonen til andre deler av Asia der lønningene er billigere. Men dette er kostbart i form av tapt produksjon, behovet for å finne nye ansatte og andre forstyrrelser i forsyningskjeden. Det andre alternativet er å tvinge kinesiske lønninger ned igjen. Derav USAs forsøk på å undergrave den kinesiske regjeringen og destabilisere den kinesiske økonomien – blant annet gjennom økonomisk krigføring og den konstante trusselen om militær eskalering.
Ironisk nok rettferdiggjør vestlige regjeringer noen ganger sin motstand mot Kina med at Kinas eksport er for billig. Det hevdes ofte at Kina «jukser» i internasjonal handel ved kunstig å sette ned verdien på den kinesiske valutaen, renminbi. Problemet med dette er imidlertid at Kina forlot denne politikken for rundt ti år siden. Som økonomen Jose Antonio Ocampo bemerket i 2017:
De siste årene har Kina snarere prøvd å unngå og svekke renminbien, og har sprøytet inn en stor mengde reserver. Dette kan, om noe, antyde at denne valutaen nå er overvurdert.
Kina tillot til slutt en devaluering i 2019, da tollsatser innført av Trump økte presset på renminbien. Men dette var en normal respons på en endring i markedsforholdene, ikke et forsøk på å presse renminbien under markedskursen.
I stor grad støtta USA den kinesiske regjeringen i perioden da valutaen var undervurdert, blant annet gjennom lån fra IMF og Verdensbanken. Vesten vendte seg i betydelig grad mot Kina på midten av 2010-tallet, nettopp i det øyeblikket landet begynte å heve prisene og utfordre sin posisjon som en perifer leverandør av billige innsatsfaktorer til vestlig dominerte forsyningskjeder.
Det andre elementet som driver USAs fiendtlighet mot Kina, er teknologi. Beijing har brukt industripolitikk og prioritert teknologisk utvikling i strategiske sektorer det siste tiåret, og har oppnådd bemerkelsesverdige fremskritt. Landet har nå verdens største høyhastighetstognettverk, produserer sine egne kommersielle fly, leder an i verden innen fornybar energiteknologi og elektriske kjøretøy, og nyter godt av avansert medisinsk teknologi, smarttelefonteknologi, mikrochipproduksjon, kunstig intelligens osv. Nyhetene om teknologi som kommer fra Kina, er svimlende. Det er prestasjoner vi bare forventer fra høyinntektsland, og Kina gjør det med nesten 80 prosent mindre BNP per innbygger enn den gjennomsnittlige «avanserte økonomien». Det er enestående.
Dette skaper et problem for kjernestatene fordi en av hovedpilarene for kjerna er ordningen med at de må opprettholde monopolet på nødvendige teknologier som kapitalvarer, medisiner, datamaskiner, fly og så videre. Dette tvinger det «globale sør» inn i en avhengighetsposisjon, slik at de er tvunget til å eksportere store mengder av sine ressurser billig for å få tak i disse nødvendige teknologiene. Det er dette som opprettholder kjernestatenes nettotilegnelse gjennom ulikt bytte.
Teknologi
Kinas teknologiske utvikling bryter nå med vestlige monopoler, og de kan gi andre utviklingsland alternative leverandører av nødvendige varer til rimeligere priser. Dette utgjør en grunnleggende utfordring for ordningen med dominans og ulikt bytte.
USA har svart med å innføre sanksjoner for å lamme Kinas teknologiske utvikling. Så langt har ikke dette fungert; snarere har det økt insentivene for Kina til å utvikle suveren teknologisk kapasitet. Med dette våpenet stort sett nøytralisert, tyr USA til krigshissing, hvis hovedmål ville være å ødelegge Kinas industrielle base og omdirigere Kinas investeringskapital og produksjonskapasitet mot forsvar.
Trusselen om krig
USA ønsker ikke å gå til krig mot Kina fordi Kina utgjør en militær trussel mot det amerikanske folket, men fordi kinesisk utvikling undergraver interessene til den imperiale kapitalen.
Vestlige påstander om at Kina utgjør en militær trussel, er rein propaganda. De materielle fakta forteller en fundamental annen historie. Faktisk er Kinas militærutgifter per innbygger mindre enn det globale gjennomsnittet, og 1/10 av USAs alene. Ja, Kina har en stor befolkning, men selv i absolutte tall bruker den USA-allierte militærblokken over syv ganger mer på militærmakt enn Kina gjør. USA kontrollerer åtte atomvåpen for hvert eneste Kina har.
Kina har kanskje makt til å hindre USA i å tvinge sin vilje på dem, men de har ikke makt til å tvinge resten av verden på samme måte som kjernestatene.
Fortellingen om at Kina utgjør en militær trussel, er voldsomt overdrevet. Faktisk er det motsatte tilfellet. USA har hundrevis av militærbaser og -anlegg rundt om i verden. Et betydelig antall av dem er stasjonert i nærheten av Kina – i Japan og Sør-Korea. Kina, derimot, har bare én utenlandsk militærbase, i Djibouti, og null militærbaser nær USAs grenser. Dessuten har ikke Kina avfyrt én eneste kule i internasjonal krigføring på over 40 år, mens USA i løpet av denne tiden har invadert, bombet eller utført regimeskifteoperasjoner i over et dusin land i det globale sør. Hvis det er én stat som utgjør en kjent trussel mot verdensfred og -sikkerhet, er det USA.
Den virkelige grunnen til vestlig krigshissing er Kinas suverene utvikling. Den undergraver den imperiale ordningen som vestlig kapitalakkumulering er avhengig av.
Vesten vil ikke la den globale økonomiske makten glippe fra sine hender så lett.
(Artikkelen ble første gang utgitt av Al Jazeera English.)