Internasjonalt
I 1972 sto Salvador Allende foran FNs generalforsamling og leverte en knusende kritikk av de internasjonale storselskapene. Han advarte mot en verden hvor disse overskygget suverene regjeringer, hvor økonomisk imperialisme overtok demokratisk styring og hvor nasjoners skjebne ble underordnet profitten til aksjonærene.
Talen til Chiles president ble holdt kort tid før han blei styrta i et USA-støtta kupp. Det var en profetisk erklæring om motstand mot den framvoksende bølgen av nyliberalisme og global kapitalmakt.
Fra Albanese til Allende
I dag, mer enn femti år seinere, gir en ny stemme gjenlyd i FN-korridorene. FNs spesialrapportør for situasjonen til menneskerettighetene i de okkuperte palestinske områdene, Francesca Albanese, har utgitt en banebrytende rapport som kartlegger utviklingen fra en «okkupasjonsøkonomi» til en «folkmordsøkonomi». I denne viktige studien peker Albanese på framveksten av økonomiske interesser – både statlige og private – som muliggjør det israelske regimets enorme militær-industrielle kompleks og utvinningsbaserte økonomiske system. Likevel forblir hennes rapport – begrenset til de okkuperte territoriene – bare ett av mange eksempler på de breiere historiske og systemiske kreftene som er i spill.
Straffefrihet
Det er nettopp mangelen på regulering av transnasjonale selskapers virksomhet under folkeretten som har befestet et globalt system som oppmuntrer til straffefrihet. Våpenprodusenter leverer bomber til drivstoffleverandører som muliggjør luftangrep. Selskaper fortsetter å tjene på og opprettholde voldelig fordriving og strukturell dominans i Gaza.
Situasjonen i de okkuperte, palestinske områdene avslører ikke bare en humanitær katastrofe, men en systemisk global uorden rotfestet i straffefrihet, rasistisk tvangsflytting og selskapers profitt. Voldshandlingene som utspiller seg i Gaza, på Vestbredden og i hele det historiske Palestina, er ikke bare politiske og militære. De er økonomiske, og de utgjør en nødvendig del av et system.
I sentrum av dette systemet ligger en global økonomi som belønner konflikt. Okkupasjonen opprettholdes ikke i et vakuum; selskaper som leverer våpen, overvåkningsteknologi og kritisk infrastruktur, bidrar til å finansiere okkupasjonen. Systemet med apartheid og tvangsfordriving opererer side om side med industriens grunnlag i alt fra utvinning og videresalg av naturressurser til leveranser av logistikk og teknologiske tjenester. Der andre ser ødelegging, ser selskaper muligheter. Der sivile ser bomber falle, ser styrerom nye markeder vokse fram.
Kapitalisme basert på rasisme
Denne dynamikken er ikke unik for Palestina. Den avspeiler en lang og voldelig historie med økonomiske systemer bygget på kolonial dominans og rasistisk- basert kapitalisme. Vedvarende modeller for bosetterkolonialisme i moderne tid, forkledd med ord som «sikkerhet» og «utvikling», eller åpent manifestert i det folkemordet palestinerne utsettes for i dag, avdekker kapitalens vedvarende kraft til å omforme hele regioner og utslette folks rettigheter. Imperialisme fungerer ikke bare gjennom brutal erobring, men også via juridiske smutthull. Uklare handelsavtaler og regulatoriske tomrom beskytter selskaper mot ansvar, samtidig som de muliggjør og tjener på krigsforbrytelser og systematisk undertrykking.
Slik folkeretten er utforma i dag, er den dårlig egnet til å svare på dagens utfordringer. De eksisterende rammeverkene for å regulere selskapers atferd er fortsatt selvregulerende, frivillige og fulle av unntak – særlig innen forsvars- og utvinningssektoren. Selv om det noen steder delvis finnes statlige reguleringer, forblir det enorme maskineriet av økonomisk medansvar intakt, uregulert og gjort til farlig «normalitet», ufullstendige undersøkelser, sjeldne sanksjoner og en påtakelig mangel på politisk vilje.
Likevel, midt i disse dystre realitetene, reiser det seg motstemmer. Motet til de som konfronterer makten fortjener anerkjenning og solidaritet. Det gjelder enten det er i FN-salene, i grasrotbevegelser eller i beleirede lokalsamfunn. De minner oss om at motstand mot straffefrihet må være prinsipiell og global, og knytte sammen ulike kamper på tvers av nasjonale grenser.
Foreløpig er det mest konkrete steget mot å bekjempe selskapsstraffefrihet i folkeretten en juridisk bindende traktat for regulering av transnasjonale selskaper i samsvar med vedtaket av Resolusjon 26/9 i FNs menneskerettighetsråd i 2014. The Global Campaign to Reclaim Peoples’ Sovereignty, Dismantle Corporate Power and Stop Impunity har som mål å få stater til å utvikle en slik bindende traktat. Da blir det mulig å holde multinasjonale selskaper ansvarlige for brudd på menneskerettighetene, og sikre tilgang til erstatning, oppreisning og rettferdighet for alle berørte samfunn.
Folkesuverenitet, verdighet og rettferdighet kan ikke sameksistere med straffefrihet for globale kapitalinteresser. Utfordringa er ikke bare å dokumentere overgrep, men også å få slutt på det som gjør dem lønnsomme. For å gjøre dette må vi gjenreise prinsippene om internasjonal solidaritet – ikke som abstraksjoner, men som våpen i frigjøringskampen.
Historien har vist oss hva som skjer når vi ikke handler. Spørsmålet nå er om vi endelig vil lytte.
(Bearbeidet til norsk av Tore Linné Eriksen, Gnist.)