For norske myndigheter er det utenkelig med en forsvars- og sikkerhetspolitikk uavhengig av USA og NATO. Slik har det vært siden NATO ble dannet i 1949.
Men når president Trump ikke bare truer Danmark og Grønland, men også mener at Europa får klare seg selv, har norske politikere fått enda mer hastverk med å «orientere seg i retning EU» og prøve å ri to eller flere hester på samme tid.
Gjennom EØS-avtalen og egne samarbeidsavtaler deltar Norge i prosjekter som PESCO (Permanent Structured Cooperation) og Det europeiske forsvarsfondet (EDF), der norske aktører deltar i utviklingen av forsvarsteknologi og logistikk. EDF ble i 2021 innlemmet i EØS-avtalen til tross for at utenriks- og sikkerhetspolitikk skal være EØS-avtalen uvedkommende.
Dersom EU realiserer ambisjonene om en mer selvstendig forsvarspolitikk, kan det oppstå spenninger med NATO, og Norge risikerer å havne i en lojalitetskonflikt mellom USA og EU-landene. Når Norge «fordeler» sine enorme investeringer i militært materiell mellom amerikanske F-35, tyske ubåter og britiske fregatter, har dette mer å gjøre med geopolitisk posisjonering enn med kvalitet og pris på leveransene.
Den sikkerhetspolitiske situasjonen
Det nye i situasjonen er ikke nødvendigvis NATO-strategien i seg selv, men at de vestlige stormaktenes dominerende posisjon globalt har blitt mer utfordret – noe som igjen har ført til et behov for å demonstrere makt og handlekraft. Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina har gitt vestlige land ytterligere argumentasjon for opprustning og militarisering – enten det er i EU eller NATO.
Dette har bidratt til økende spenning i Europa, også i nordområdene, hvor militariseringen gradvis har blitt en «ny normal». Nordområdenes betydning er mye mer i fokus i dag. Russland, USA, Norge, Canada og Danmark (gjennom Grønland) har alle reist territoriale krav i Arktis, og kampen om grenser og havbunn er i full gang. Russland har allerede gjort seg tungt avhengig av nordområdene når det gjelder olje og gass. Landet har en 22 000 kilometer lang kystlinje mot Polhavet og har bygd opp et massivt militært nærvær der, med flybaser, radarer og atomvåpenkapasitet. Men Russland er definitivt ikke alene om å militarisere i nord, også USA og NATO rykker stadig nærmere, under dekke av «stabilitet» og «avskrekking».
Når isen smelter, åpnes ikke bare nye sjøveier – det åpnes et marked for makt. Olje, gass, mineraler og fisk blir symboler på kontroll, og alle vil ha sin del. Kina kaller seg nå en «nær-arktisk stat» og ser nordområdene som en snarvei til globale handelsgevinster. Arktis er blitt et laboratorium for stormaktenes grådighet og et speil på verdens politiske dobbeltmoral: alle snakker om fred og samarbeid, men alle ruster opp.
EUs interesse for nordområdene har økt de siste årene. Det handler om olje, gass, sjeldne mineraler og fiskeressurser – og om nye transportruter. Nordområdene er ikke bare et geopolitisk interessefelt – de er blitt frontlinjen for en ny maktbalanse – et geopolitisk spillebrett der stormaktene manøvrerer med iskalde interesser. Bak talene om samarbeid, forskning og bærekraft skjuler det seg et brutalt kappløp om ressurser, innflytelse og militær kontroll. Det som engang ble omtalt som et «lavspenningsområde», er i ferd med å bli en av verdens mest overvåkede og militariserte soner.
Og dette bidrar Norge særdeles aktivt til, for eksempel med Globus-radarene i Vardø og ved å krenke Svalbardtraktens forbud mot å militarisere øygruppa. Satelittstasjonene til SvalSat er av stor betydning for nedlasting av militære etterretningsdata.
Norge gjør som USA vil i NATO
USA er den sterkeste og ledende kraften i NATO. Norge gjør stort sett hva USA forventer. Flere av rådene fra den amerikanske tenketanken, RAND Corporation, er tydelig reflektert i norske planer og prioriteringer. RAND har blant annet anbefalt:
- Å styrke avskrekkingen i Norge gjennom økt militært nærvær i Nord-Norge.
- Å bygge opp kapasitet til å motta allierte forsterkninger, blant annet gjennom øvelser, samtrening og forhåndslagring.
- Å styrke både nasjonal og samfunnsmessig motstandsevne ved å teste og videreutvikle totalforsvarskonseptet.
Videre foreslås det å utvikle en rekke avanserte kapasiteter, både for nasjonalt forsvar og for bruk i NATO og internasjonale operasjoner. Dette inkluderer blant annet F-35A Joint Strike Fighter, P-8 Poseidon maritime patruljefly, nye marine kapasiteter for overflate- og undervannskrigføring, jordbaserte luftvernsystemer og operative spesialstyrker. I tillegg nevnes videreutvikling av Naval Strike Missile (NSM) og tilrettelegging for flybaser tilpasset F-35A. Anbefalingene samstemmer i stor grad med det som er formulert i Langtidsplanen for Forsvaret (LTP). Noen aspekter som belyser dette:
Tilstedeværelse av amerikanske marinesoldater i Trøndelag og Troms har økt. Evenes er modernisert for å være base for P-8 Poseidon overvåkingsfly og F-35 kampfly, for å overvåke russisk aktivitet i Barentshavet. Hyppige og jevnlige NATO-øvelser i nord, som Cold Response og Nordic Response, hvor store styrker fra flere NATO-land trener under arktiske forhold. Styrking av etterretning og overvåking, blant annet ved bruk av satellitter, maritime patruljefly og radarsystemer i nordområdene. Fokus og press for utbygging av militær infrastruktur som havner, flyplasser, veier og jernbane for å kunne ta imot tunge allierte styrker (for eksempel i Ofoten, på Evenes og i Indre Troms). Som en del av å legge til rette for «forsterkninger», har USA siden 1980-tallet forhåndslagret tanks, kjøretøy og forsyninger i fjellhaller i Trøndelag.
Norge har nå 12 USA-baser. I Norden er det 47 totalt. Det er i praksis USA som vurderer når og hvordan aktivitet fra disse basene skal iverksettes. Basene er av stor viktighet for amerikansk global militær kapasitet, ettersom de muliggjør rask respons og styrkeforflytning til strategiske områder. Selv om dette er bilaterale avtaler mellom «vertslandet» og USA, så er bruken av baseområdene på USAs premisser hjemlet i NATOs SOFA-avtale fra 1951.
Forsvarsdepartementet fremhevet også dette i sitt høringsnotat at SDCA avtalen skal «legge til rette for videreutvikling av samarbeidet mellom Norge og USA innenfor rammen av NATO».
Flere allianser
I tillegg til NATO så er det de siste årene dannet nye militære allianser.
På NATO -toppmøtet i 2014 ble JEF (Joint Expeditionary Force) dannet. Styrken består av ti medlemsland, med uttalt mål om å styrke det militære samarbeidet og opprustningen i regionene Norden, Arktis, Østersjøen og de baltiske landene. De ti medlemslandene er Storbritannia, Danmark, Finland, Norge, Sverige, Island, Estland, Latvia, Litauen og Nederland. Siden den gang har både Sverige og Finland blitt medlemmer av NATO. JEF kan, «som et supplement til NATO, med kort varsel gjennomføre operasjoner i alle typer konflikter, og fungerer i tillegg som et forum for sikkerhetspolitiske drøftinger og militære øvelser.»
På JEF-møtet i Bodø i oktober 2025 ble Ukraina innlemmet som «partner». Hvilke implikasjoner det vil få gjenstår å se. Men det er liten tvil om at Ukraina i JEF senker terskelen for at Norge kan bli enda mer direkte involvert i krigen i Ukraina. Det er Storbritannia som dominerer i JEF.
I tillegg er det bilaterale avtaler og midlertidige allianser som skal sørge for våpen til Ukraina, utvidet utviklingsamarbeid osv – feks «Alliansen av de villige» ledet av USA og Storbritannia. Tidligere «Allianser av de villige» har Irak, Afghanistan og Libya på samvittigheten. Siktemålet er raskt å kunne reagere, yte «støtte» utenom å gå gjennom NATO-apparatet.
Tyskland, Storbritannia og Frankrike jobber iherdig med å skape et Europa som kan stå «på egne bein militært». Med andre ord et potensielt alternativ til NATO, sjøl om disse statene ikke vil innrømme at det er hensikten. Kallenavnet på denne trioen er «E3».
De tre landene har det siste halvåret signert gjensidige bilaterale sikkerhetsgarantier. Keir Starmer og Emmanuel Macron ble i sommer enige om nytt samarbeid om atomvåpen. Og Tyskland og Storbritannia har undertegnet den mest omfattende avtalen seg imellom siden 2. verdenskrig.
EU og NATO sammen
Utviklingen har gått i retning av en villet, tettere sammenveving av EUs og NATOs militære oppbygging.
Et av de militære områdene som utvikles innen EU og NATO, er det som kalles «det militære Schengen». Det vi normalt forstår som Schengen-avtalen er avtalen om fri bevegelse av mennesker over grenser og nedbygging av de nasjonale grensene i EU. Tilsvarende skal det for NATO og EU ikke være grenser som begrenser militære forflytninger i Europa.
Dette henger sammen med «militær mobilitet», ett av PESCO-prosjektene til EU som Norge deltar i. Europas infrastruktur skal kunne flytte tropper og våpen raskt og effektivt. Byråkrati skal bort, felles logistikk skal innføres overalt. Tunneler og broer skal bygges for tung militærtransport, noe som selvsagt fordyrer prosjektene enormt.
President Ursula von der Leyen startet sin andre periode med sterkt å poengtere at nå må arbeidet med en reell sterk Europeisk forsvarsunion intensiveres. Siktemålet er å bli en sterk, europeisk pillar innenfor NATO og etablere et enhetlig europeisk forsvarsmarked. I det så ligger det satsing på forskning som kan brukes både til militære formål og våpenindustri.
De nordiske landene ligger langt framme når det gjelder våpenproduksjon og EU ønsker å utnytte mulighetene som ligger der.
EU har også nettopp bestemt at gjennom programmet ReArm Europe skal enda større deler av EUs budsjett gå til opprustning. I tillegg ble det bestemt at Ukraina blir assosiert med Det europeiske Forsvarsfondet (EDF), noe som for Ukrainas del innebærer en nærmere tilknytning til europeisk våpenindustri.
NATO og EUs militærapparat blir stadig tettere integrert – også innenfor sivile områder som forskning.
Jens Stoltenberg skriver i sin bok, På min vakt, at han jobbet mye med å etablere god kontakt mellom NATO og EU fra starten av. «Det var ingen selvfølge at Natos generalsekretær fikk holde et innlegg om forsvars- og sikkerhetspolitikk på et møte med EU-toppene, så begrenset kontakt som vi hadde med EU. Ingen forsøk på å blinke ut områder som lå til rette for samarbeid.»
I løpet av sin tid som generalsekretær gjentok Stoltenberg mange ganger sin støtte til EUs militære oppbygging samtidig som han poengterte at denne var et supplement og en avlastning for NATO, men aldri måtte utfordre NATOs kommandostruktur.
There is no way the EU can replace NATO. … But EU can help to strengthen our joint efforts and help to strengthen what we do together, North America and Europe.
(Jens Stoltenberg under forumet GLOBSEC Bratislava Forum i oktober 2020.)
Den nye generalsekretæren Mark Rutte fortsetter Stoltenbergs linje:
On all of this – defence resilience, Ukraine – NATO and the EU must work hand in hand.
(Tale til EUs parlamentariske komite 13.januar 2025).
Og han sa ved samme anledning:
… it is an illusion that you can build a European NATO over the next 10 or 15 years. And why would you? … I will be against it.
Norge og EU
«Norge er en fullverdig partner i Den europeiske unionens forsvarsprogrammer gjennom landets bidrag til EU-budsjettet», heter det i hvitboka fra EU om unionens forsvarsberedskap fra mars 2025.
EU ønsker å styrke det militære samarbeidet med utvalgte land også utenfor EU – det gjelder særlig Norge og Storbritannia.
Etablert i 2017, er PESCO (Permanent Structured Cooperation) EUs rammeverk for forpliktende forsvarssamarbeid mellom medlemslandene for å styrke Europas forsvarsevne, militære samarbeid og strategiske selvstendighet. PESCO inndrar også ikke-medlemmer av NATO og forplikter dem til «frivillig» opprustning og tettere militært samarbeid. Tross heftig motstand i mange tidligere nøytrale stater som Irland og Østerrike, er nå samtlige EU-land del av PESCO, med unntak av Malta. Norge er også med i PESCO.
Samme år (2017) ble European Defence Fund opprettet. Siktemål er å styrke EUs forsvarsindustri og militære samarbeid. EU ønsker å bli mindre avhengig av USA blant annet. Gjennom EØS-avtalen har Norge tilgang til prosjekter.
PESCO skal utfylle NATO, ikke erstatte det, men styrke EUs evne til å handle uavhengig dersom NATO eller USA ikke ønsker å involvere seg. Paradokset er at målet om å gjøre EU til en «autonom» militær union innen 2025 og å bruke PESCO til å samkjøre europeisk forsvarsindustri, virker fjernere enn på lenge. USA og Donald Trump har presset sine europeiske allierte til å tømme statskassene og ruste opp alt remmer og tøy kan holde, men USA vil samtidig at Europa skal kjøpe amerikanske våpen for å holde det transatlantiske vennskapet ved like.
Strategic Compass (EUs sikkerhetsstrategi, 2022) ble vedtatt i mars 2022 som EUs nye strategiske kompass for sikkerhet og forsvar. Norge er «assosiert partner».
Samarbeidet mellom EU og Norge er formalisert via en «Security & Defence Partnership» mellom EU og Norge, som bygger videre på de sikkerhets- og forsvarspolitiske dialogene. Dels for å omgå EØS-avtalens begrensninger og dels for å legge eggene i mer enn en kurv uten å irritere Donald Trump for mye.
Det strategiske kompasset anbefaler sterkt at det inngås bilaterale avtaler med «likesinnede land», deriblant Norge. Regjeringa Støre har fulgt aktivt opp og inngikk i 2024 og 2025 omfattende avtaler om strategiske partnerskap med Storbritannia, Tyskland og Frankrike.
Ri to hester?
I Forsvarsløftet (Stortingsprop. 87) omtales Norge som en «maritim frontlinjestat i NATO». Planen legger vekt på å bygge militær kapasitet over tid – både for å oppfylle nasjonale NATO-forpliktelser og for å bidra i allierte operasjoner. Norge fungerer også som transittland for styrker på vei til Sverige og Finland, noe som jevnlig øves på i store militærøvelser.
På tross av en enorm økning i forsvarsbudsjettet med grunnlag i Langtidsplanen for forsvaret og Forsvarsforliket, så har Norge tross alt begrensede ressurser. Norge må prioritere hvor det legger innsatsen. Deltakelse i både NATO- og EU-prosjekter krever økonomiske, teknologiske og personellmessige ressurser som kan være krevende å opprettholde over tid. Med 5 %-kravet i NATO vil dette høyst sannsynlig bli vanskeligere.
I tillegg kommer at USAs øyne hovedsakelig er på Kina, mens EU har fokus på Russland. Norge følger vanligvis USA i tykt og tynt.