Anmeldelse av «Spilleren» av Simon Shuster. Utgitt på norsk av Cappelen Damm våren 2024. Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth.
Fra samtaler i kulissene til Zelenskyjs show, til bunkeren dypt under regjeringskontorene i Kyivs Bankova-gate, fra åstedet for krigsforbrytelser i Butsja til frigjorte Kherson, kommer TIME-journalist Simon Shuster ekstremt tett på presidenten og persongalleriet rundt ham.
Urokråken som skulle riste tak i Ukrainas korrupte politiske etablissement og få en slutt på krigen med Russland, endte opp med å måtte forsvare landet mot en brutal fullskala invasjon. På tre år forvandles Zelenskyj fra komiker til krigshelt. Shuster har skrevet boken som viser hvordan det skjedde.
Boken beskriver Zelenskys opplevelser fra Russlands invasjon starter natt til 24. februar 2022, til november samme år. Den gir også et overblikk over tiden før, med alt som har skjedd i Ukraina siden starten av 2000-tallet. Vi blir også introdusert til persongalleriet rundt ham, hvor mange i kretsen hans som komiker ender opp i regjeringskontorene i Bankova-gaten i Kyiv.
En anti-anti-russisk kandidat
Zelenskyj trodde aldri på advarslene om en fullskala invasjon. Presidenten og hans stab gjorde, som Shuster godt beskriver, til og med narr av amerikanerne og andre for deres skråsikkerhet på at en invasjon var på vei. Til det siste prøvde han å få egen befolkning til å holde seg rolig. Troen på, og trusselen om, krig hadde ruinert landets økonomi, og dette så lenge ut som administrasjonens største problem ved siden av krigen som pågikk øst i landet. Så feil kan man ta. Russerne kom, de angrep hovedstaden og ville drepe Zelenskyj for å erstatte han med en marionett. Om kuppet mot Kyiv hadde lyktes ville det endret historiens gang totalt.
Portrettet Shuster tegner opp er av en mann som gradvis mister troen på fred. Zelenskyj var ingen stor tilhenger av oransjerevolusjonen i 2004, og foreldrene hans, fra den russisktalende arbeiderklassen, støttet faktisk president Janukovytsj, som revolusjonen rettet seg mot. Under demonstrasjonene på Majdanplassen fra november 2013, holdt Zelenskyj seg stort sett på sidelinjen, blant annet fordi han mislikte noen av demonstrasjonens frontfigurer. Det var for mange høyreekstreme og opportunister blant dem. En sketsj i et av hans show var morsom på demonstrantenes bekostning. Den ble ikke gjentatt.
Russlands annektering av den ukrainske halvøya Krim ble vendepunktet for Zelenskyj. Komikeren hadde fortsatt mye av sin aktivitet i Russland, men begynte å trekke denne ut og skalere ned samarbeidet. Samtidig advarte han mot politikken til den nye ukrainske presidenten Petro Porosjenko, som tok over etter revolusjonen i 2014. Særlig gjaldt det vedtaket om å fjerne russisk som offisielt språk øst i landet.
Etter revolusjonen i 2014 begynte Russland nå for fullt å støtte separatistbevegelser i Donbass-regionen, og den russisk-ukrainske krigen startet. Slik Shuster beskriver det var det Zelenskyjs turer hit, og møter med soldatene, som overbeviste han om å bli politiker. Han bestemte seg for å stille som presidentkandidat våren 2018, men fortalte først venner og familie dette på høsten. Zelenskyj gikk offentlig med budskapet nyttårsaften.
Da Zelenskyj vant en svært overbevisende seier i presidentvalget våren 2019, var det som en motpol til de mest anti-russiske kreftene i Ukraina. Sittende president Petro Porosjenko, som fikk makten i valget etter demonstrasjonene på Majdan-plassen og annekteringen av Krim, hadde inntatt en svært anti-russisk linje. Denne sto Zelenskyj i tydelig opposisjon til. Den nyslåtte politikeren og presidentkandidaten klarte også å skape uro hos vestlige ledere, blant annet med krasse uttalelser mot det internasjonale valutafondet.
Fredslinjen
Zelenskyj vant en overbevisende seier i presidentvalget, og noen måneder senere fikk partiet hans rent flertall i parlamentet. Etter det ble de interne stridighetene i ukrainsk politikk bare større. Den nyvalgte presidentens tilnærminger til Russland, med ønsker om forhandlinger, ble hardt kritisert av opposisjonen. I tilltredelsestalen til Zelenskyj våren 2019 var han nemlig tydelig på behovet for kompromisser for å sikre fred i Øst-Ukraina. Presidenten, som hadde fått 72% i presidentvalget og 90% i de mest konfliktfylte områdene, sank raskt i popularitet.
Verken Russland eller Ukraina hadde oppfylt avtaler fra Minsk i 2014 og 2015 som skulle sikre fred, og i Ukraina hadde stemningen snudd seg mot innholdet i dem. Avtalene ble, slik Shuster beskriver det, inngått under sterkt press fra vestlige land på en side, og et aggressivt Russland som ikke holdt fred på den andre siden. Forfatteren viser interessant nok til at visepresident Joe Biden i 2015 presset på for at Ukraina skulle holde sin del av avtalen, blant annet det vanskelige punktet om å avholde lokale valg i Øst-Ukraina, til tross for russisk tilstedeværelse i regionen. Det skjedde ikke.
Zelenskyj, som innså Minsk-avtalens feil og mangler, ville likevel følge opp Bidens budskap etter valget i 2019. Klimaet i politikk og media bidro til at han mislyktes.
Sommeren 2021 skjedde det endringer i Ukrainas strategi i krigen mot Russland. Presidentadministrasjonen utpekte en ny forsvarssjef, Valerij Zaluszjnyj. Han skal Zelenskyj senere havne i konflikt med, noe Shuster bruker mye tid på å beskrive, men til å begynne med er samarbeidet godt. Parallelt med utnevnelsen går Ukraina over til en ny strategi i den russisk-ukrainske krigen: Skyt for å drepe. De skal ikke bare deeskalere konfliktene i Donbass, de skal skremme de russiske troppene fra å angripe i det hele tatt.
Shuster fremstiller ukrainernes forhandlingsvilje som stor både i tiden før og i starten av krigen. Zelenskyj hadde valgt ut vennen Davyd Arakhamija til å lede forhandlingene med landet som hadde invadert dem. Han var en uerfaren politiker med erfaring fra teknologibransjen, men var og er majoritetsleder i parlamentet. I den andre runden med forhandlinger i Istanbul i mars skal ukrainerne ha vært villige til å legge vekk planene om NATO-medlemskap og å ikke tillate utenlandske baser eller militærøvelser, i bytte mot sikkerhetsgarantier fra Russland og andre land.
Ifølge Shusters kilder skal vestlige ledere ha presset Ukraina til å akseptere store innrømmelser. Zelenskyj var på samme linje, til tross for at de grusomme ugjerningene i Butsja og andre steder ble kjent mens forhandlingene pågikk.
Putins annonsering av planene om å annektere fire ukrainske regioner i september 2022 gjorde dermed, slik Shuster fremstiller det, at Zelenskyj mistet sine illusjoner om å forhandle seg til fred. Putin annonserte riktignok dette uten å ha reell kontroll over regionene det gjaldt; Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizizja.
Zelenskyjs motreaksjon var å sende en offentlig søknad om medlemskap i NATO, noe som riktignok virker å være langt unna å skje, og å utstede en presidentordre om å utelukke videre forhandlinger med Russland så lenge landet er styrt av Vladimir Putin.
Skuffelser både i øst og vest
I boken dokumenterer Shuster hvordan Zelenskyj likevel, gang på gang, har returnert skuffet tilbake til kollegene i Bankova-gaten etter møter med vestlige land, EU og NATO. Ingen har gitt ham alt han vil ha og trenger for å slå tilbake mot invasjonen.
Noen dager før invasjonen i februar 2022 besøker presidenten sikkerhetskonferansen i München. Zelenskyj er enda ikke overbevist om at det kommer noen invasjon, men USA er skråsikre. Derfor ber presidenten USA om våpenforsendelser og sanksjoner som kan avskrekke Russland. Det ville ikke amerikanerne gi dem, og Zelenskyj returnerer med en følelse av at mange av deres vestlige allierte ville tvinge dem til å innse nederlaget raskt, og heller bygge opp en eksilregjering. Det ville ikke Zelenskyj høre snakk om.
På kvelden samme dag som invasjonen, i en konferansesamtale med europeiske ledere, møter han også motvilje mot både sanksjoner og våpenforsendelser, særlig fra Tyskland. Senere har ting endret seg mye. Men slik Shuster portretterer han, bærer Zelenskyj med seg en følelse av skuffelse, og av at andre europeiske land ikke deler Ukrainas opplevelse av Russland under Putin som en eksistensiell trussel.
Å stenge luftrommet, som ville vært mulig å gjøre, har Zelenskyj ikke fått gjennomslag for. Vestlige ledere har gode argumenter for at det kan føre til en storkrig. For den ukrainske presidenten kan det være vanskelig å innse at krigen ikke er her allerede.
Simon Shuster gir oss et nyansert bilde av presidenten, og gir plass til de sidene ved presidentens styre som er problematiske. Det gjelder både nedstengingen av opposisjonelle mediekanaler og forbud mot enkelte partier. I en scene fra et sjeldent bursdagsselskap i Kyiv, hvor gjestene hovedsakelig var aktivister og reportere, blir Shuster advart av den første redaktøren i Ukrajinska Pravda: «Ikke vær for snill med ham. Du vet ikke hva kan kommer til å bli».
Veien tilbake til full pressefrihet og fungerende flerpartisystem kan være lang. Presidenten er selv åpen om at det er mye som skal til for å samle alle landets regioner igjen.
Den ukrainske presidenten har blitt sammenlignet med flere tidligere krigshelter, deriblant Winston Churchill. Ifølge forfatteren misliker Zelenskyj sammenligningen, på grunn av Churchills imperialistiske tilbøyeligheter. Det har presidenten tilsynelatende ikke noe til overs for. Passende nok er det Charlie Chaplin Zelensky trekker frem som forbilde, for måten hans å bruke informasjonsvåpenet i krigen mot fascismen.
Det verktøyet har presidenten vist at han håndterer. Forfatteren også.