Vi trenger et profittforbud!

Av Jorun Gulbrandsen

2016-02

Velferdesprofitørene handler om dem som tjener seg rike på skattepenger. Penger som skulle gått til offentlige velferdstjenester, men som havner som profitt i kommersielle selskaper.

Jorun Gulbrandsen har snakket med forfatteren, Linn Herning.

Linn Herning jobber i For velferdsstaten. Hun er utdannet i historie, fransk og utviklingsstudier, og har politisk bakgrunn fra Attac.
Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer, skriver lærebøker og var leder av AKP (1997–2006).
Jeg har lenge strevd med å forstå hvordan det kan bli millioner av kroner i overskudd ved å drive barnehager. Jeg har kjent dem på nært hold i ganske mange år, jeg kjenner folk som jobber der, mange av oss er med i samme fagforening. Og aldri har jeg sett annet enn at de mangler sjøl billige, små ting, en stol til voksne, vikarer, de er for få ansatte … Hvor kommer de millionene fra, som noen går avgårde med? Jeg skjønner det bedre nå, etter at jeg har lest boka di, men det er litt for fantastisk fortsatt.

Det er ikke vanskelig å drive en barnehage billig. Det er bare å ta inn haugevis med unger. 2 ansatte på 100 unger er veldig billig. Det som er vanskelig er å drive billig og bra. Det alle må vite, er at de kommersielle selskapene får pengene sine fra skattepengene. De har dermed garanterte inntekter. De får penger til å betale lønninger. Til pensjonskasser. Til drifta. Og de får foreldrebetaling. De får det samme som de offentlige barnehagene, men har som jeg forklarte, mindre utgifter hvis de driver helt likt. Og så kan de kutte litt her og der i tillegg fordi det er vanskelig å kontrollere. For barnehagene har det for eksempel vært vanlig å ta inn litt flere barn per ansatt. Dette er en ekstremt lukrativ måte å drive et kommersielt selskap på. Veldig spesielt.

Her er vi i gang med samtalen, men før jeg skriver mer om den, skal jeg fortelle om Linn Hernings opptreden i Trondheim. Jeg satt på dagtoget fra Oslo i slutten av januar. Reisemålet var Trondheimskonferansen, et årlig treff for fagforeningsfolk fra hele landet, en 5–600 stykker, fra offentlig og privat sektor, kvinner og menn, som bruker helga til å styrke solidariteten og kampmulighetene i arbeiderklassen. Jeg hadde meldt meg på for å lære, og i pausene skulle jeg stå på stand for Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og prate med folk. Noen uker før hadde tidsskriftet Rødt!, spurt om jeg kunne intervjue Linn Herning, forfatteren av boka Velferdsprofitørene.

Med vindusplass på toget og nydelig vær, kom jeg nok til å se mer ut enn i boka som jeg skulle lese, tenkte jeg, men skulle ta min sterke disiplin og kulepenn i bruk. Reisa blei ikke slik jeg hadde tenkt. I stedet for å tvinge meg til å lese, tvang jeg meg til å se ut. Jeg trodde jeg var et middels opplyst menneske. Feil. Jeg hadde vært direkte uopplyst. Jeg leste og ble sjokkert!

Jeg vil fortelle fra innledninga hennes i Trondheim, og fra samtalen med henne uka etterpå. Samtidig vil jeg så sterkt jeg kan be folk om å lese boka, den er lett å lese, oversiktlig, spennende, har et vell av opplysninger og forklaringer om hvordan velferdsprofitørene jobber på sitt slue vis.

Linn Herning i den aller største salen

Vi er altså på Trondheimskonferansen, i Trondheims største kinosal, det er stappfullt og det er fredag ettermiddag den 29. januar 2015. Linn Herning setter på seg bøyla med mikrofonen, hun går omkring og snakker, energisk, uten manus og viser bilder. Bilder av oppslag i aviser.

Jeg skal snakke om velferdsprofitørene, om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene.

Herning forteller: Nettavisen skrev 6. mai 2015 om Norges ukjente milliardærbrødre. Seks milliarder og 12000 ansatte. Brødrene Adolfsen. Roger og Kristian. Hvor kommer de seks milliardene fra? Det meste er skatte-penger. De driver i liten grad med ordinær næringsvirksomhet. Tvert imot: Skattefinansierte velferdstjenester er nå deres hovedvirksomhet.

De starta med hotellkjeden Norlandia, så Norlandia Care med sykehushotell og sykehjem; de driver Norlandiakjeden med sykehushotell, sykehjem, hjemmetjenester, barnehager; de eier Aberia som driver med barnevern og rusinstitusjoner. I 2014 så de en ny vekstbransje: Flyktningemottak! De kjøpte Hero, som nå er Norges desidert største flyktningemottakskjede og er nest størst i Europa. Da de kjøpte Hero, tok de 98 millioner skattekroner ut av den norske mottaksdriften. 50 millioner i ekstraordinært utbytte og 48 millioner flyttet til en annen del av selskapet. Skattekroner som skulle gått til mottakene.

Herning forteller at konseptet vekker oppsikt internasjonalt. En amerikansk næringslivsavis, Bloomberg Business Week  lagde førstesideoppslag om Norge og Adolfsen-brødrene i det første nummeret i 2016. «The Refugee Gold Rush» handla om Norge og Adolfsen-brødrene. Så spesielt er konseptet. Er dette Skandinavia? spør utenlandske journalister.

Finansavisen fortalte den 8. september 2015: Barnehageektepar i oljeskvis. Herning forteller: Eli Sævareid og mannen Sigurd Aase har fått penger av det offentlige for å bygge og drive barnehager, og eier den største barnehagekjeden i Norge, FUS/Trygge Barnehager, med 160 barnehager i 80 kommuner. Finansavisen skriver at eierne har investert 700 millioner kroner i et oljeserviceselskap. For å klare denne investeringen mener avisa at har ekteparet har lånt penger med sikkerhet i barnehagene sine, som er bygd og drevet med skattepenger.

Skoler også. Det er ikke lov å ta privat profitt ut av skoledrift. Likevel skrev Dagens Næringsliv den 31. oktober 2015 at Peder og Nocolai Løvenskiold hadde tømt skolekassa for 100 millioner. Det gjaldt den tidligere fagskolen, nå høyskolen, Westerdals. De hadde fått en milliard i statsstøtte. Og tok altså ut 100 millioner gjennom et smutthull de mente de hadde funnet i loven. Etter mye oppstyr ble pengene ført tilbake til skolen, men Løvenskiold-brødrene mener fortsatt at det de gjorde var lovlig.

Herning oppsummerer så langt: Den norske offentlige sektoren er en stabil betaler, den er en øy av ro, lykke og velstand i ellers ustabile økonomiske tider. I Sverige har velferdsprofitørene fått mer profitt ved å drive skattefinansierte velferdstjenester enn ellers i næringslivet. Vi har ikke tall for Norge, men det er grunn til å tro at det samme gjelder her.

Så går hun løs på skatteparadisene:

Mange kommersielle velferdsbedrifter eies nå av finansielle oppkjøpsfond. Dette er fond som samler inn internasjonal finanskapital med en lovnad om at i løpet av 10 år så skal de gi en høyere profitt enn hva børsen kan gi. Med lomma full av penger kjøper så fondene selskaper for å omstrukturere eller feite dem opp ved å øke egenkapitalen. Deretter selger de selskapene igjen etter 3–7 år. De aller fleste oppkjøpsfond er registret i skatteparadis, og mange av dem eier selskaper som driver skattefinansierte velferdstjenester i Norge.

For eksempel:

  • Attendo. Driver sykehjem og hjemme-tjenester. Eies av oppkjøpsfondet IK Invest som holder til i Jersey. I 2014 ble det avslørt at deler av Attendo ikke hadde betalt skatt i Sverige. Det er ikke gjort undersøkelser i Norge.
  • Espira. Driver barnehager. Eies av den svenske utdanningskjeden AcadeMedia som igjen er fulleid av oppkjøpsfondet EQT som holder til i Guernsey.
  • Sonans. Driver videregående skoler, offentlige og for privatister. Hovedeier er oppkjøpsfondet Procuritas som holder til i Guernsey.
  • Aleris. Driver med helse, omsorg, barnevern m.m. Eies av Wallenberg-familien gjennom det svenskregistrerte investorfondet Investor. Ikke direkte eierskap fra skatteparadis, men har en struktur med datterselskaper i skatteparadis som tilrettelegger for skatteminimering.

Linn Herning hadde mye mer på hjertet. Alle lysbildene fra innledninga ligger på nettet (http://loitrondheim.no/). Jeg hopper til avslutninga, hvor hun sier:

For velferdsstaten har jobbet imot privatisering av velferdstjenester helt siden etableringen i 1999. Forskjellen fra da til nå er at nå kan vi flytte debatten fra «sånn kommer det bli» til «sånn er det». Nå kan vi vise konkret hvordan dette har fungert. Vi har 20 års erfaring med kommersielle aktører – i Norge. Da kan vi diskutere de konkrete utfallene. Synes vi dette er greit? Hvis nei – hvor mye penger og makt skal vi gi fra oss før vi har tenkt å gjøre noe med det?

Her passer det å stoppe fortellinga om Linn Hernings tale i Trondheim. Noen dager etter hadde vi nemlig en samtale på jobben hennes på Tøyen i Oslo. Hun er nestleder og rådgiver i For Velferdsstaten.

Det er mulig å stoppe velferdsprofitørene

Det første jeg lurer på, er om kommersielle og offentlige velferdstjenester kan leve i fredelig sameksistens?

Nei. Jeg tror ikke det. I alle fall ikke når vi ser at dette er rene velferdsprofitører. Aktører med så klare profittmotiver kan over tid ikke eksistere sammen med en offentlig finansiert velferdsstat. At noen tjener seg styrtrike på skattepenger, undergraver folks skattevilje. Derfor er kommersielle aktører en grunnleggende utfordring for hele konseptet velferdsstat i Norge, i hvert fall når det gjelder velferdstjenestene.

Hvorfor tror du ikke det? Vil vi ikke venne oss til det? Eller har de så mange lure smutthull som gjør at de hele tida vil presse nivået ned, også i offentlig sektor?

Det er veldig mange elementer i dette, men to ting er grunnleggende: For det første introduserer de kommersielle aktørene en konkurranse- og markedstenkning som passer dårlig for velferdstjenester. For det andre fører kommersielle aktører på disse områdene til at penger som skulle gått til velferd, i stedet havner i lomma på privatpersoner.

Ut over disse grunnleggende poengene, får kommersielle aktører ulike konsekvenser i ulike sektorer alt ettersom hvordan finansieringen og organiseringen er i de ulike sektorene.

Norges største velferdskonsern etter omsetning i 2013

  • Aleris: 1 868 000 000
  • Norlandia Care Group AS: 1 417 000 000
  • Espira Gruppen AS: 1 149 000 000
  • Trygge Barnehager/FUS A/S: Ukjent
    (Velferdprofitørene s. 54)

Likningsformuen til eierne av FUS/Trygge barnehager:

  • Eli Sævareid 26,7 millioner
  • Sigurd Aase 25,7 millioner
  • Tre barn har 100 millioner hver
    (Velferdsprofitørene s. 52)

Profitt

Det er forskjellen mellom summen av de offentlige midler som tildeles en velferdstjeneste, og hvor mye som faktisk brukes til tjenesten som avgjør velferdsprofitørenes private profitt.
(Velferdsprofitørene s. 17)

Hvis du ser på sykehjemssektoren og barnehagesektoren, så er dynamikken der veldig ulik. Innen sykehjem er det bruk av anbudskonkurranser som i hovedsak har åpnet for kommersielle aktører. Selv om anbudskonkurransene avgjøres både av pris og kvalitetskriterier, så vet vi at pris er viktigst, og at anbudsrunder derfor blir en prispresser. Det vil si at det blir en konkurranse om hvem som kan levere de billigste tjenestene. Når sykehjem skal drives billigere, må man kutte kostnader. Og når 80 prosent av kostnadene i et sykehjem er personalkostnader, så er bemanning, lønn og pensjon de åpenbare salderingspostene. I de kommersielle sykehjemmene ser vi lavere bemanning, lavere kompetanse, lavere lønn og lavere pensjon. Denne priskonkurransen får konsekvenser både i de kommersielle og i de kommunale sykehjemmene. For man ser jo at når avstanden mellom de kommersielle og de kommunale blir stor angående kostnader, blir det et veldig press på de kommunale også. Oslo, som er den kommunen som har dratt konkurranseutsetting av sykehjem lengst, er etter sigende også den kommunen som bruker minst på de kommunale sykehjemmene. Og kostnadskuttene går naturlig nok utover kvaliteten.

I barnehagesektoren er det helt annerledes. Der er det ikke først og fremst anbudskonkurranser som har gitt rom for de kommersielle selskapene, og det har heller ikke vært en priskonkurranse nedover. Tvert imot så har inntektene til de private barnehagene gått dramatisk opp de siste 15 årene. De kommersielle barnehagene har kommet som en følge av oppkjøp av allerede eksisterende private eller offentlig barne-hager, og som nyetableringer under den store barnehageutbyggingen. Derfor er ikke hovedproblemet i barnehagesektoren en konkurranse nedover om pris og kvalitet, men heller overfinansiering av kommersielle barnehager, samt et stort tap av demokratisk styring av barnehagene og en dramatisk maktforskyvning i sektoren.

Hva mener du med overfinansiering? Er det ikke likebehandling av private og offentlige barnehager?

Det er nettopp definisjonen av «likebehandling» som er det snedige med barnehagesektoren. Slik finansieringen av barnehager skjer i dag, skal private barnehager ha like mye penger fra kommunen som kommunen bruker per barn i sine egne barnehager. I 2002 da man inngikk Barnehageavtalen om å skaffe full barnehagedekning, hadde de private barnehagene kun rett på 85 prosent av hva de kommunale fikk fra det offentlige. Nå skal de altså ha 100 prosent. Ved første øyekast høres det rimelig ut og kan fortjene betegnelsen «likebehandling». Men de offentlige og de private barnehagene har verken like kostnader eller like plikter. Konsekvensen er at man får en forskjellsbehandling der de kommunale barnehagene kommer svært dårlig ut. Det ene er kostnadsstrukturen, da særlig tariff- og pensjonsavtalene, som ikke er like, og som gjør at det er dyrere å drive en kommunal barnehage enn en privat. Det vil si at når lønn og pensjon er betalt i barnehagene, vil det være mer penger igjen i en privat barnehage enn i en offentlig. Hvor mye avhenger av hva slags avtale man har. Derfor ser vi for eksempel at det har vært flere tilfeller av tariffhopping i barnehagene, altså at eieren skifter til en annen arbeidsgiverforening for å få en tariffavtale eller pensjonsavtale som er billigere. Når man i den private barnehagen har penger til overs etter personalkostnadene, så er det opp til eieren om dette skal tas ut som privat profitt eller går til bedre barnehage.

Det var finansieringen. Hva mener du med at man har tapt demokratisk styring?

Kommunen har full råderett over sine egne barnehager og kan for eksempel bestemme bemanningsnorm, åpningstider og ulike satsninger på språkopplæring, ernæring eller miljø. Men de har ingen råderett over de private barnehagene. Disse skal kun følge Barnehagenloven, og kan ikke pålegges noe utover hva som står i den. De kan selvfølgelig velge å samarbeide med kommunen, men kommunen kan ikke tvinge dem. KS ga i fjor ut en interessant rapport om kommunen som barnehagemyndighet der de konkluderer med at dagens barnehagelov ikke gir kommunene tilstrekkelige virkemidler til å sikre en akseptabel kvalitet i private barnehager. Det er jo en utfordring for en felles finansiert velferdsstat, at du får inn kommersielle aktører som mer eller mindre kan sette sine egne premisser for virksomheten.

Og så sier du at det har skjedd en dramatisk maktforskyvning i barnehagesektoren. Hva mener du med det, og hvilke konsekvenser får det?

Det finnes et godt eksempel på det. Den rødgrønne regjeringa ville redusere profitten i barnehagene, men trakk tilbake forslaget etter massivt press fra de kommersielle barnehagene.

Barnehagekapital til kamp

Det er en historie som nesten kunne stått i en kriminalroman. I boka di skriver du:
I april 2010 la den rødgrønne regjeringa fram et lovforslag om innstramning av barnehageeiers mulighet til å hente ut privat profitt. Lovforslaget regulerte både utbytte, oppbygging av eiendomsverdier og flytting av offentlig bevilgede barnehagekroner over i andre selskaper.

Regjeringen foreslo ikke å innføre et forbud mot uttak av verdier slik vi har i privatskoleloven, bare begrensninger. Men de kommersielle barnehagene gikk til massivt motangrep. De truet med å nedlegge barnehagene. Private barnehager utgjør nesten 50 prosent av barnehagene i Norge, og når de kommersielle eierne fremstår som talspersoner for disse slik de gjorde gjennom Private barnehagers landsforbund, får de også et sterkt maktmiddel. I tillegg brukte de masse ressurser på lobbyvirksomhet, blant annet gjennom å leie inn nylig avgåtte statsråd Bjarne Håkon Hanssen som da var blitt PR-rådgiver i First house. Det er mye å si om denne historien, men resultatet er det mest skremmende. Det endte med at regjeringa trakk forslaget, som i tillegg til å være en flertallsregjering, hadde støtte fra KrF i Stortinget. Når en liten interessegruppe av kommersielle barnehageeiere klarer å bekjempe et bredt flertall i Stortinget, er det et svært godt eksempel på at de har fått stor makt.

Sentralisering

Etablerer de kommersielle seg i det hele tatt i utkant-Norge?

Igjen så ser vi forskjeller i de ulike sektorene. Hvis du ser på skole- eller helsesektoren, får du en veldig sentralisering fordi selskapene selv bestemmer hvor de skal etablere seg. De kommersielle videregående skolene og de kommersielle sykehusene er midt i sentrum av våre storbyer, der det er størst marked. Vi har også delvis sett det på etableringer av nye barnehager. Dersom man derimot konkurrerer om et driftsanbud for et allerede etablert sykehjem, så er situasjonen en annen.

Et kjennetegn ved velferdsstaten er at det skal være et likhetsprinsipp, folk skal ha de samme mulighetene i hele landet. Dette likhetsprinsippet trues når de kommersielle aktørene ikke er bundet av politiske mål, men kan etablere seg hvor de vil, slik vi ser innen helse og skole. Samtidig vet vi jo at også at det offentlige kan ende opp med å bli veldig sentralisert om man lar kortsiktig bedriftsøkonomi dominere. Det ser vi når de vil legge ned lokale sykehus.

Men da er det jo mulig å slåss. Og det skjer jo, vi ser jo alle sjukehusaksjonene. Det går an å forholde seg til myndighetene og påvirke. Politikere i kommunen, i fylket og på Stortinget. Velge å ikke stemme på dem.

Ja, forskjellen er jo at i det offentlige er det en politisk beslutning. Og det er synlig hvem som er beslutningstakere, og det er avgjørelser som er gjort av politikere og offentlige myndigheter. Men når Aleris etablerer et privatsykehus, bestemmer de plasseringa sjøl. Og da plasserer de seg der markedet er størst. Det er helt naturlig. Tenk sjøl: Hvis du skulle tjent penger på å drive privat sykehus, så ville du ikke starta det der det bor få folk. Sentralisering er en naturlig konsekvens når markedet får styre. Dette er jo nettopp en av grunnene til at man i Norge tradisjonelt har ment at velferdstjenester bør drives av det offentlige. Politikerne har i prinsippet full kontroll på hvor de vil ha offentlige sykehus. Hvis politikerne vil at det ikke skal være nedlegging av lokalsykehus, blir det som de sier.

Overordna: Profittforbud

Du mener at sektorene må analyseres hver for seg, for å kunne ta de riktige tiltaka?

Ja. Det overordna prinsippet om profittforbud, altså at man ikke skal tillate kommersiell drift av skattefinansierte velferdstjenester, er veldig enkelt og noe alle kan forså. Så vil det å innføre forbudet i de forskjellige sektorene måtte gjøres på ulike måter.

For konkurranseutsatte tjenester er det relativt enkelt. Der er det bare å ta tilbake virksomhetene når anbudene går ut. Som sykehjem, der er det stort sett anbudskonkurranser som har gjort at de kommersielle aktørene har kommet inn. Mens i barnehage, skole og helse er dynamikken helt annerledes. Der tror jeg man må gå veien om nasjonal lovgivning og finansieringssystemene. Gjennomføringa av målet må bruke ulike virkemidler. Finansiering og lovverk er ulikt.

Hvordan får de det til?

Jeg har forsøkt meg på et regnestykke for å se det konkret for meg. Hvis vi tenker at en ansatt koster nærmere en million i året, med lønn, avgift, pensjon, de første dagene med sjukefravær og litt til, så kan det bli nærmere en million, vi sier en million for å gjøre det lett å regne. Hvis du eier en barnehage med fire avdelinger, er det ikke veldig vanskelig å kutte ut en stilling. De ansatte kommer til å klare å drive videre. De er vant til kutt og manglende vikarer, er fleksible og vant til å strekke seg for langt for at det skal gå. Det blir en million i lomma på eieren hvert år. Genialt. Da må vel poenget være å eie mange barnehager?

Ja, ja. Store og mange. Eli Sævareid eier vel en 160 barnehager nå. Det er ikke mye hun trenger å hente ut fra hver barnehage før det blir utrolige summer.

Du sier i boka di at Sævareid og Aase har funnet gull i sandkassene, og da har du nok ikke tatt i.

Det er egentlig forskerne på Telemarks-forskning som har omtalt utviklingen i barnehagesektoren som gullgraving i sandkassa. Jeg har bare lånt tittelen fra en rapport de skrev, fordi jeg synes det var en god beskrivelse.

Adecco-skandalen er et konkret eksempel – fra Norge – om hvor langt kommersielle eiere kan finne på å gå. I 2011 kom det fram at en av de største kommersielle omsorgsforetakene i Norge på den tida, Adecco helse, hadde drevet grovt ulovlig. Ammerudlunden sykehjem, Midtåsenhjemmet og flere andre hadde brudd på det meste. For lite feriepenger, for lav lønn, for lange vakter, pensjon som var trukket men ikke betalt videre, ansatte som bodde i kjeller og kott. Ett år før bomba smalt, var det et forslag i bystyret i Oslo om å gjennomgå de kommersielle selskapene som dreiv sjukehjem. Byråd for helse og eldreomsorg, Sylvi Listhaug fra FrP, avviste at dette var nødvendig. De fire årene fram til 2011 tjente Adecco 100 millioner kroner. Les mer: http://manifesttankesmie.no/adecco-skandalen/

Større risiko

Etter Adecco-skandalen var jeg i Oppegård på et sykehjem, et av Adeccos. I tillegg til brudd på Arbeidsmiljøloven avdekket Adecco-saken der at selskapet hadde begått grove brudd på kontrakten og at de hadde løyet om det, da kommunen spurte om informasjon. Det var mange detaljer, men jeg merket meg et godt eksempel. I følge kontrakten skulle de være fire på nattevakt. Men de var gjennomgående kun tre. Det er ikke sånn at alt går ad undas med en reduksjon fra fire til tre, men det blir økt arbeidsbelastning for de ansatte, og ikke minst er det en større risiko for pasientene. Men det ble en stor innsparing. Kommunen hadde året før spurt om nettopp bemanningen var som avtalt i kontrakten. Og da hadde Adecco svart at det var den så absolutt og viste til bemanningsplaner. Men da Adecco-skandalen brøt ut og presset på Adecco i hele Norge økte, leverte Adecco ut nye bemanningsoversikter for sykehjemmet i Oppegård som viste store avvik mellom avtalt bemanning og faktisk bemanning. De innrømmet dermed at de hadde løyet til kommunen ved forrige anledning. Adecco-saken endte med at Adecco mistet alle sine sykehjemskontrakter.

Et eksempel jeg bruker med en viss forsiktighet, er det drapet som ble begått på en barnevernsinstitusjon i Asker. Der ble en ansatt drept av en syk beboer. I rettssaken som fulgte, kom det fram at mange hadde varsla om at de var underbemanna og at risikoen var stor for at det kunne hende noe alvorlig. Det kommersielle selskapet som eide boligen, heter Små enheter. I samme periode har selskapet som dreiv den, store overskudd. Da er det en sammenheng. Selvfølgelig kan ingen garantere for at det ikke ville ha skjedd noe hvis de hadde vært to på jobben. Det var det som var kravet: To på jobb om natta. For det er helt åpenbart, at risikoen, sårbarheten, er veldig mye større når du er en på jobb, kontra to på jobb, med en utagerende tenåring. Når sammenhengen mellom bemanning og profitt blir så tydelig, må det også fram.

Det er enten – eller

I tre år satt jeg i bydelsutvalget i en bydel i Oslo (Grünerløkka), og bydelen fikk hvert år mindre penger fra kommunen. Slikt går ut over ansatte og folk som mottar tjenester. En kan protestere, men kommunestyret rår. Det er frustrerende og lett å tenke at det aldri nytter å gjøre noe. På den andre sida er muligheten for at flere kan protestere, til stede. Det er en offentlig diskusjon, en offentlig behandling, budsjett og regnskap ligger på bordet og på nettet, antall ansatte med hele og delte stillinger på hver avdeling er offentlig kjent. Det er viktig for at det skal være mulig å kjempe mot nedskjæringer. Folk må vite for å kunne handle. Vedtak i år kan gjøres om neste år. Men i de kommersielle selskapene virker all informasjon låst inne.

Det er riktig, det er bedre informasjon fra det offentlige. Samtidig må vi som forsvarer offentlige velferdstjenester, fortelle om ting som ikke er bra i det offentlige. I de kommunale er det ofte for få ansatte. Det kan være dårlige tjenester noen steder. Men den virkelige forskjellen er at ingen kan tjene seg rike på de offentlige sjukehjemmene eller barnehagene. Enten tar man ut pengene = kommersiell. Eller så gjør man ikke det = offentlig/ideell. Det er en grunnleggende forskjell.

Jeg synes Dagens Næringsliv var veldig bra på det da de beskrev den Westerdal-saken, der Løvenskiold-brødrene tok ut 100 millioner kroner i utbytte. Avisen skrev:

Operasjonen var så fantasifullt ulogisk at den knapt lar seg forklare. Men resultatet var enkelt: Med noen pennestrøk var 100 millioner kroner tatt ut av skolene, overført til eierne og frigjort fra alle krav om å bli brukt til utdannelsesformål.

Fin formulering!

Et spørsmål som utredes i Sverige nå, er om de som får drive velferdstjenester med offentlige penger, skal være underlagt Offentlighetsloven. Kan man pålegge et kommersielt selskap det? Er ideen om kommersiell drift og offentlighet forenlig? Det er noen interessante refleksjoner når det gjelder tiltak. Dette bør tas opp her også.

Hvis et kommersielt selskap eier flere barnehager: Må hver barnehage levere regnskap, eller er det bare eieren, altså konsernet?

Hvis eierne av et selskap ikke vil ha innsyn i regnskapene på enhetsnivå, er ikke det noe vanskelig. Da gjør man de enkelte enhetene til deler av et større aksjeselskap. Da er det bare den juridiske enheten som rapporterer inn. For eksempel kan man få innsyn i regnskapet til Norlandia Omsorg AS, men ikke til det enkelte sykehjemmet som dette selskapet driver. Det er ikke vanskelig å skjule seg bak forretningshemmeligheter hvis de vil hindre innsyn, enten i økonomi, bemanning eller andre sider ved kvaliteten. Det er en anerkjent del av forretningslivet, at det er lov å ha forretningshemmeligheter. Hvis vi aksepterer kommersielle selskaper, er det en del av pakka.

Det er tre aktører

Hvor plasserer du frivillige eller ideelle organisasjoner som Sanitetskvinnene som driver noen sjukehjem? Er ikke de private som har et åpent samarbeid med kommunen?

Det er ikke to grunnleggende forskjellige aktører, men tre. I Norge har vi latt språket degenerere de seinere åra, ved at vi bare opererer med to, offentlig og privat. I boka viser jeg til Bondevikregjeringa, som opererte med – jeg tror – fire forskjellige typer eierskap innenfor barnehage. Jeg opererer med offentlig, ideell og kommersiell. En av grunnene til at det er disse tre kategoriene som bør brukes, selv om det er ulikheter innenfor dem, er at de er de tre godkjente kategoriene innenfor det europeiske konkurranselovverket. For eksempel har vi i Norge hatt såkalte skjermede anbudsrunder der kun ideelle aktører kunne delta. Da må jo «ideelle» være en anerkjent kategori og ikke en del av markedet, for prinsippet i konkurranselovverket er at man ikke skal kunne forskjellsbehandle ulike markedsaktører. Alle EU-land har en nonprofit-sektor, som ikke anses å være noe annet enn det ordinære markedet. Reguleringen av dette varierer mellom landene, men konseptet med ideell eller «nonprofit» er anerkjent innen EU-lovgivningen. Det foregår nå endringer av regelverket for offentlige anskaffelser i EU, noe som kan gjøre den norske bruken av skjermede anbud vanskelig, men det kommer fortsatt til å være mulig å inngå spesielle avtaler med ideelle aktører for å levere velferdstjenester.

Gråsoner

Den norske virkeligheten gjenspeiler ikke nødvendigvis de rigide konkurranselovene. Derfor finnes det i dag mange gråsoner mellom kommersielle og ideelle aktører i Norge. Men jeg tror at klarheten vil tvinge seg fram dersom man ønsker at vi fortsatt skal ha en ideell sektor. Det å drive ting i offentlig regi, er ikke noe problem. Men hvis man skal ha et privat element, må man enten gjøre spesielle samarbeidsavtaler med ideelle aktører, eller slippe opp for det åpne markedet. Så vi ser de tre kategoriene: Offentlig, offentlig-ideelt samarbeid eller så er det markedet der de kommersielle kjedene dominerer nærmest totalt.

I boka du skriver du om Bergen kirkelige fellesråd som ville drive barnehager som aksjeselskap for å skaffe seg ekstra inntekter. Dessuten skulle de kutte i personalkostnadene blant annet ved å bytte arbeidsgiverorganisasjon og dermed tariffavtale, fordi de ville komme unna de ansattes ytelsesbaserte pensjoner. Du kaller det «et klassisk eksempel på «tariffhopping».

Utfordringa for de ideelle nå blir å finne en samarbeidsform med det offentlige, som er anerkjent innafor EU-lovverket og som trekker et klart skille mot de kommersielle. Eksemplet fra Bergen er en interessant gråsone. Kirka er åpenbart en ideell eier, men som altså har gjort et vedtak om å drive sine barnehager med et overskudd som skal gå til den ordinære økonomien til menigheten. Da mener jeg du har en ideell aktør som driver kommersielle barnehager. Så det er en ryddejobb. Hvis vi skal ha et privat ideelt innslag, må det ryddes. Politikerne, byråkrater og ideelle må gå sammen og rydde. Det må lages klare skillelinjer mellom det kommersielle og det ideelle. Hvis kirka skal drive barnehage på et ideelt grunnlag, må alle de offentlige kronene gå til barnehage, og ikke til kirkas virksomhet. Idrettslag driver barnehager, men idrettslaga må få penger direkte til idrett, ikke via barnehager. Kirker og idrettslag og andre ideelle må inn i prioriteringsprosessen som alle andre.

Men du mener at Sanitetsforeningas sykehjem ikke er noe problem, så lenge de har en avtale med kommunen?

Så lenge de har en avtale med kommunen, så lenge de offentlige pengene går til det de er ment for, og det er godt innsyn og åpenhet, er det ikke noe problem. Det offentlige bør drive størsteparten av velferdstjenestene, men jeg mener at et innslag av ideelle aktører er positivt. Jeg vet det er uenighet om det på venstresiden, men dette er mitt standpunkt.

Skille privat og kommersiell

Hva er konsekvensene av at vi ikke skiller mellom private og kommersielle når vi snakker?

Se på barnehagemarkedet. Hvis du bare snakker om offentlig og privat, ser det nesten ikke ut som om det har skjedd noen endring i barnehagemarkedet i det hele tatt. Du skjønner ingenting av hva som har skjedd i barnehagemarkedet. Du kan bli forbausa over at så mye som halvparten av barnehagene er private, men du ser ikke hva som skjuler seg bak ordet «privat». Men hvis du skiller mellom ideelle, offentlige og kommersielle, ser du en dramatisk endring innenfor den kategorien som heter «privat». Da ser du kommersialiseringa, og du ser at de kommersielle kjøper opp de ideelle.

Les også:

«De ideelle tjenesteyterne gir i størst grad valgmuligheter med et innhold som skiller seg fra det offentlige og kommersielle tilbudet. De ideelle er også gode på individuell myndiggjøring og demokratisk medvirkning hvis rammebetingelsene gir rom for det. Når veksten i første rekke fremmes med økonomiske insentiver, begrenses utviklingen av disse særpregede valgmulighetene.»

Mot en ny skandinavisk velferdsmodell? «Konsekvenser av ideell, kommersiell og offentlig tjenesteyting for aktivt medborgerskap» av Karl Henrik Sivesind, Signe Bock Segaard og Håkon Solbu Trætteberg, Institutt for samfunnsforskning. http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2016/2016-1

Ideelle organisasjoner som leverandører av helse- og sosialtjenester i europeisk perspektiv av Karl Henrik Sivesind. http://www.samfunnsforskning.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Mot-en-ny-skandinavisk-velferdsmodell

Noen ganger er privat den riktige kategorien, for eksempel hvis man snakker om det offentliges kontroll med private barnehager, så har man jo ikke mer kontroll med de ideelle enn med kommersielle barnehager. Da er det privat som er den riktige kategorien. Men hvis man snakker om sykehjem, så har man helt andre avtaler med de kommersielle enn de ideelle. Da blir det veldig feil å snakke om privat, fordi de er regulert helt forskjellig.

Jeg prøver sjøl også å være tydelig på å skille mellom kommersiell og ideell. Begrepet kommersiell må innføres i denne diskusjonen. Også for å anerkjenne den rolla som de ideelle aktørene har hatt. Hvis det er de ideelle man vil videreføre, er det noen virkemidler som fungerer, og noen som ikke fungerer. Anbudsrunder fungerer IKKE hvis du vil ha en ideell aktør. Forskeren Karl Henrik Sivesind kom nettopp med en rapport om utviklingen av forholdet mellom offentlig, ideell og kommersiell drift i Skandinavia. Den viser at hvis du ønsker reelt mangfold i tilbudet ved siden av det offentlige, er det de ideelle som bidrar med et metodemessig mangfold. Hvis det er det man er ute etter, så kan man ikke drive med anbud.

Alliert eller fiende?

Men det er noen på venstresida og i fagbevegelsen som mener at alt skal være offentlig.
Det er det på ei side lett å være enig i. På den andre sida finnes de ikkekommersielle institusjonene i virkeligheten, som også er arbeidsplassen til en haug med mennesker.

Fagbevegelsen har hatt en del problemer med ideelle aktører, hvor noen har vært prega av en kallstankegang, slik at arbeidstakerrettigheter er blitt vekk. Men det er en ting som er mulig å håndtere på en helt annen måte enn det kommersielle uhyret som står foran oss. Dessuten er det organisasjonsfrihet her i landet, det går ikke an å tvinge folk til å være fagorganiserte hvis de ikke ønsker det. Mange mennesker finner også stor mening med livet ved å jobbe mye frivillig.

Jeg synes ikke det er noe mål å gjøre ansatte i ideelle institusjoner eller sjølve institusjonene til fiender. Tvert imot, kommersialiseringa rammer også de ideelle. Et åpent samarbeid mellom offentlig og ideell kan gå fint, og det er ikke nødvendig å skaffe seg flere fiender enn nødvendig i kampen mot de kommersielle.

Enig. Det er utfordringer med de ideelle, men det det er masse utfordringer i det offentlige også. Det er bare det at verken de utfordringene vi har i de offentlige i dag, eller de utfordringene vi har med de ideelle, har potensialet for å undergrave hele konseptet med fellesfinansierte velferdstjenester. Men det har de kommersielle. Så tror jeg at hvis vi får ut de kommersielle, er det lettere å ta tak i de andre problemene både i offentlige og ideelle virksomheter.

De har fått offentlige penger

Jeg er overraska over at mange ikke aner at de kommersielle selskapene har fått pengene sine av det offentlige! Mange veit ikke at det er skattepenger! De tror kommersielle barnehager og sjukehjem finansieres av egenandelene folk betaler. Kjøp og salg. En skobutikk og et malerfirma får jo ikke pengene sine fra kommunen, og mange trur kommersielle sjukehjem og barnehager er som skobutikker og malerfirmaer, forretninger altså. Som om jeg skulle ha tatt opp et privat lån i banken, fått bygd en barnehage og satt inn en annonse, kom og få plass til barnet ditt. Så kommer folk og betaler, og så blir det fin privat barnehage. De kommersielle selskapene i velferdstjenester og vennene deres blant politikerne har åpenbart vært svært dyktige til å kamuflere hva det dreier seg om.

Det har de vært. Dette handler om bruk av skattepenger. Det er ikke privat forretningsdrift, dette er i hovedsak offentlig finansierte tjenester. Det vil si når de tar penger ut til seg sjøl, er det i hovedsak skattekroner. I noen tilfeller er det litt «brukerbetaling» også, men det er små summer i forhold. I barnehagene utgjør skattekronene rundt 9 av 10 barnehagekroner. Så hvis en eier har 10 millioner i profitt, så er 9 av de millionene skattekroner, og resten er foreldrebetaling. Så ille er det, og det er stadig flere som ser det. I Sverige, for eksempel, var det en undersøkelse som viste at oppimot 70 prosent av høyrevelgerne sa at man måtte gjøre noe med muligheten til å ta ut privat profitt på skattefinansierte velferdstjenester.

Hva? Det er ganske interessant. Jammen, det trur jeg på!

Jeg var i debatt med Kristin Clemet i sommer, og selv hun måtte ta avstand fra de skatteparadisregistrerte oppkjøpsfondene, og innrømte at det kanskje ikke var en så god ide at de skulle drive barnehager og barnevern og sånt.

Slik kuttes kostnader

  • Kutte i bemanningen
  • Kutte lønnsutgifter
  • Kutte i pensjonsutgifter
  • Utnytte markedet
  • Strategisk selskapsstrukturering
    (Velferdsprofitørene s. 18)

Oppkjøpsfond

  1. Fondet ber om investeringer og lover høy profitt.
  2. Fondet kjøper for eksempel en barnehagekjede.
  3. Fondet sørger for at det blir mer penger i kjedens kasse.
  4. Fondet trenger ikke ta utbytte underveis.
  5. Fondet selger kjeden etter 3–7 år, betaler investorene og tar seg klekkelig betalt sjøl.
  6. Profitten er høy – både for investorer og for eierne av fondet.
    Det er i pkt 3 det lages differanse mellom tilskudd fra det offentlige og reell bruk.

Vi har jo snakka om den tragiske saken i Asker, der en ansatt ble drept. De ansatte var for få. De hadde heller ikke fått opplæring i sykdommen til den syke. Dersom de ville ha opplæring, måtte de gjøre det på fritiden sin. Slikt blir verken bra for de som jobber eller de som skal ha hjelp.

Det er viktig å få fram konkrete eksempler på hvordan ting virker. Nå kan vi flytte debatten fra «sånn blir det», til «sånn er det». Mange har kommet med advarsler i flere år, de sa hva som ville komme. De har fått helt rett. Nå skjer det. Derfor må det vises fram. Det er vanskeligere å forholde seg til noe som blir varsla om framtida, enn til det som faktisk eksisterer og som vi har hatt erfaringer med i 20 år. Alle som vil vinne den politiske debatten om privatisering, bør sette seg inn i dagens situasjon. Det er det beste utgangspunktet for å vinne denne kampen på.

Ta sykehjemmet tilbake!

Det var et veldig morsomt oppslag i Klassekampen om at Bergen kommune ikke ønsker at kommersielle selskaper skal drive velferdstjenester. Ingen sykehjem i Bergen vil lenger være i kommersiell drift. Det er nå bare fem kommuner i landet som åpner for fortsatt kommersiell drift av sykehjem. Også flere borgerlige kommuner har gjort vedtak der de skriver at man ønsker kun ideelle eller offentlige aktører, som for eksempel Moss og Elverum. Det viser at det har vært en stor politisk bevegelse i dette spørsmålet. Ikke bare ved at flere kommuner har fått rødgrønne flertall, men at også mange flere er opptatt av å stanse velferdsprofitørene.

I det samme oppslaget ble Petter Furulund, direktør i NHO service, bedt om en kommentar, og han sier at dette bare er ren ideologi fra venstresida. Så blir han konfrontert med at det i Moss er høyresida som setter foten ned for private sykehjem.

Han hadde ikke noe annet svar enn: «Ja, det er mye rart som er ute og går om dagen – sjøl i det vi trodde var den borgerlige leiren.» Ha ha. Det er vel heller Høyre og FrP som kjører ren ideologi i dette spørsmålet. Og jeg tror de kommer til å tape på det fordi resultatene av denne politikken er svært upopulær.

I valgkampen var jeg på et møte med demenslegen Lorentz Nitter. Han sa at det å drive sykehjem på grunnlag av anbudskonkurranser, var helt feil. Pasientgruppa varierer, og kan ikke få en enhetspris på seg. Behovet til hver enkelt er det som må telle. I Moss kommune hadde H/FrP bestemt at Orkerød sykehjem skulle overtas av Norlandia Care. Nitter og flere andre spesialister sa opp.

Folk som Nitter har ikke ideologiske skylapper. Han sier han har vært borgerlig i alle år, og at han fortsatt er det. Men i valgkampen gikk han sammen med Rødt i Moss mot privatisering av sykehjem. Folk som han har sett en virkelighet de ikke ønsker å se. Denne virkeligheten er det som må komme fram. Det er det vi må snakke om nå. De faktiske effektene. Eksempler.

Rekommunalisering tyder på at folk har sett en utvikling de ikke ønsker, også langt ut på høyresida. Det er blitt et pragmatisk område. Alle som setter seg inn i dagens finansiering av barnehager, vil se at de kommersielle barnehagene er dramatisk overfinansiert fra det offentlige. Det er ikke lett å forsvare det.

«Vi skal også ha!»

Husker du eksemplet fra debatten i Trondheim? Det var en som fortalte: En skole fikk to elever med spesielle behov. Kommunen måtte gi skolen to millioner ekstra kroner for å gi disse elevene det de trengte. Jeg regner med at det betyr å ansette flere folk, kanskje med spesiell kompetanse. Da kom en privat skole og ville ha to millioner. Men har dere også fått to elever med spesielle behov? Svaret var nei, men når en offentlig skole fikk to millioner kroner, så skulle de også ha! Det var deres rett! Det var svaret.

Ja, det husker jeg. Et godt eksempel på den såkalte «likebehandlingen». Men jeg tror at akkurat dette eksempelet er litt spesielt for den svenske skolen. Men vi kan fort havne der i Norge også. Hos oss er det innen barnehagesektoren at prinsippet om «likebehandling» er trukket lengst. Det er faktisk mye mindre avstand mellom politikken for norske barnehager og den svært kritiserte politikken i den svenske skolen enn hva folk er klar over.

Men jeg lurer likevel på om de to elevene fikk den hjelpa de trengte.

«Skiller seg lite fra andre tjenester»

På Trondheimskonferansen viste du et bilde av regjeringa, som sier «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Du mener det er helt feil. Hva er definisjonen på en velferdstjeneste?

Hva som er velferdstjenester og hva som skal betales i fellesskap, er jo politisk definert. Før var jo ikke barnehager det. Nå er de det. I prinsippet kan man jo bestemme at frisør skal være det. Hudpleie eller hva som helst. Det vil sikkert forandre seg litt, kanskje øyne og tenner blir definert inn en gang. Det er tett sammenheng mellom begrepet velferdstjenester og hvilke tjenester som er skattefinansiert. De anses som grunnleggende viktige i folks liv. Og det er også spørsmål om hva som egner seg i et marked. Hvis jeg skulle gå rundt og velge meg en frisør, kan jeg ikke lett vurdere kvaliteten på forhånd. Men hvis jeg blir misfornøyd, kan jeg gå til en annen neste gang. Hvis du har putta ungen din i en barnehage eller operert et kne, så er fleksibiliteten begrensa. Velferdstjenester er tjenester som er viktige for folk i hverdagen. Effekten av et veldig mislykka besøk i helsevesenet er ekstremt mye større enn et mislykka besøk hos frisøren.

Profittforbud er mulig!

Er det mulig å stoppe kommersialiseringa?

Svaret er absolutt ja! Det skjer forandringer. Bare se på forskjellen på lokalvalgkampen i 2011 og 2015. I 2011 løp høyresida rundt og sa «bedre kvalitet for lavere pris», og vant på walkover. I 2015 sier bare 5 kommuner at de skal fortsette med konkurranseutsatte sykehjem. Når flere kommuner styrt av de borgerlige sier at det skal vi ikke ha, skjønner jeg at det har skjedd en stor endring av denne debatten på en fire-fem år. Jeg tror at nøkkelen er folkeopplysning og skolering. Og så må man ikke tro at disse kommersielle aktørene gir seg lett. Men dette er en kamp det er mulig å vinne. Man må tenke at det er en maraton, men fullt mulig å vinne.

Det overordna prinsippet som er enkelt å formulere til alle, er at vi må ha skatte-finansierte tjenester uten profitt. Det må gjennomføres på ulike måter i de ulike sektorene. Vi må ha et profittforbud!