På egne bein
Av Veslemøy Fjerdingstad
Jeg mener at forutsetningen for å være et sjølstendig menneske er at en kan forsørge seg sjøl. Å forsørge seg sjøl betyr alt. Det å be mannen etter penger, bli målt og veid ut ifra dine behov, det skaper et enormt skille i et forhold, gjør forholdet ulikeverdig. Det er en viktig forutsetning for å gjøre egne valg.
Veslemøy Fjerdingstad, 55 år, blei med i SUF i 1968 og er kommunestyrerepresentant for RV på Kongsberg. Er utdanna førskolelærer. Har jobba 5 år som folkemusikkonsulent i Buskerud. For tida student ved høgskolen i Telemark. Har ei årrekke vært tillitsvalgt i Lærerlaget/Utdanningsforbundet.
"Ka e det som æ drømme om: At æ ein dag ska våkne opp å vite at arbeidet æ leve med, e mykje mykje meir enn det å slite," heter det i sangen. Er det dette jeg ønsker meg for framtida? Ja, blant annet det. Jeg ønsker meg et samfunn der folk kan være likeverdige, alle er verdifulle ut ifra hvem de er og ikke ut ifra det de presterer. I det samfunnet vi lever i nå, er det å være produktiv og jobbe mest mulig noen av kriteriene på å være verdifull. Alle som er litt halte og skeive og ikke kan jobbe 150 %, blir i denne sammenhengen unyttige og ei kvise på samfunnets rumpe. Om du klarer å jobbe litt, men sporadisk, er du ubrukelig i arbeidslivet sjøl om det proklameres at man jobber med et inkluderende arbeidsliv. Ja, ikke nok med det, er du over femti år og skal søke deg ny jobb: gløm det, det hjelper lite med kompetanse. Jeg kjenner folk med blant annet ingeniørutdannelse som har gått ledige i årevis. I et sosialistisk samfunn skal det være bruk for oss alle, funksjonshemma som funksjonsfriske, unger, gamlinger, ungdommer og middelaldrende. Jeg drømmer om et samfunn som ikke er delt opp etter kjønn, klasse eller alder, der vi alle blir vurdert som mennesker.
Kunst og kultur blir viktig i dette samfunnet. Det gir livskvalitet og blir en stemme for menneskene som jobber og lever der. Her kan en ta vare på å utvikle tradisjoner innen musikk, fortelling, mattradisjoner og håndverk. Det fines enorme kunnskaper på disse områdene som ikke brukes og tas vare på. Å utvikle et multikulturelt samfunn vil bli direkte I kontrast til kulturimperialismen vi er utsatt for gjennom den kommersielle anglo-amerikanske "grøten" vi blir oversvømmet av.
Det med omsorgsarbeid skal ikke være noen privatsak! Det blir en offentlig jobb. Det skal ikke være avhengig av at du har omsorgsfulle døtre at du får leve et liv som gammel med mye behov for hjelp. Når det offentlige tar seg av pleie og stell, kan familie og venner få lov til å være venner og gode samtalepartnere. De kan slippe bleieskift og andre traurige oppgaver som sliter på forholdet mellom de gamle og døtrene deres.
Ungene er samfunnets store ressurs som må tas vare på, på best mulig måte. De skal ha gode barnehager med tilstrekkelig bemanning slik at de får den hjelp og støtte de trenger, sunn og næringsrik mat og mulighet til leik og utvikling innen trygge rammer. Middag i barnehagen er bra. Da kan de slippe å gå utsulta hjem. Så kan de spise kvelds også sammen med familien sin når de kommer hjem. Ellers er en ordning med å få med middag fra barnehagen også bra. Med sekstimersdagen går det an å spise til folkelig tid. Billige kantiner er også bra. Der får en felleskap med andre. Vi uten småunger syns også det er OK og ikke måtte lage mat hele tida, og det er bra å kunne ha et sosialt felleskap når en spiser. Mest mulig av husarbeidet bør kunne rasjonaliseres bort. Kollektive løsninger og nye tekniske hjelpemidler kan være med på å realisere dette.
Nå lever vi i et samfunn med hemningsløs ressurssløsing. Søpleberga vokser og vokser og blir et stadig større problem. Klær er billig og dårlig. Det blir lagt opp til at det skal skiftes ut rimelig ofte. Billige tekstiler, produsert i Asia, blir dumpa etter kort tids bruk. Da jeg var liten, var situasjonen her i landet en ganske annen. Klær blei sjelden kjøpt inn – og tatt vare på, reparert og brukt om igjen. Når de til slutt var utslitt, blei de brukt til filleryer. Det kapitalistiske Norge på 50-tallet hadde systemer for dette som jeg mener vi må få igjen i et sosialistisk samfunn. Bruktsentraler, hvor det som blir kassert av noen, kan brukes av andre, er et system som må bygges ut.
Ellers skal samfunnet jeg drømmer om, produsere trygg mat med minst mulig bruk av planevernmidler. Storskalaproduksjon av mat fører ofte til dårligere kvalitet. Dette får helsemessige konsekvenser. Norge bør være mest mulig sjølberga på mat. Dette betyr ikke at en ikke skal ha samarbeid med andre land i verden. Noe er det åpenbart umulig å produsere i Norge. Dette er det greit å frakte på, men det er fullstendig galskap å frakte alt mulig rundt hele jordkloden når det går an å produsere det samme rett i nærheten av dem som skal bruke det. Og de u-landa som må produsere peanøtter for oss, kan få dyrke mat til sin egen befolkning på jorda si.
Dette er noen tanker jeg i forhold til hvilke drømmer jeg har for framtida og hva slags samfunn jeg ønsker for mine etterkommere.