Teknologi, politikk og determinisme
Av Ronny Kjelsberg
Hvordan kan vi hindre at teknologiutviklinga fører oss ut i høyrepopulismen?
Vi lever midt i en teknologiutvikling historien aldri har sett maken til. Denne utviklingen vil også påvirke samfunnet. Kan vi styre denne utviklingen slik at den blir til alles beste, eller vil den gi oss en dyster framtid?
Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU og leder i Rødt Sør-Trøndelag.
Foto: Riksarkivet
En teknologidrevet utvikling
Jeg har vokst opp på et lite småbruk på fjellet. Da jeg var liten og besteforeldrene mine var i fjøset, ble jeg innimellom passet av storebroren til oldefaren min – Lars Kjelsberg. Lars var født i 1897, og levde til 1990.
Da han vokste opp, slo de gress med ljå. Pløyde med hest. Bygde husene og fjøsene sine sjøl. Melka kyr for hand.
En person født i 1797 som hadde gått inn i det samfunnet Lars vokste opp i på starten av 1900-tallet ville ikke hatt store problemer med å skli rett inn. Noe var forandret, men det meste var godt gjenkjennbart.
Slik er det ikke i dag, hundre år senere. Ikke bare er landbruket mekanisert og automatisert – de fleste fjellgårdene er nedlagte.
Da Lars ble født var det fortsatt 4 år igjen til menneskeheten fikk det første flyet til å lette. Da han døde var det allerede flere tiår siden menneskene hadde satt foten på månen. I dag sender vi bruktbilene våre ut i verdensrommet som et reklamestunt.
Det er dermed liten tvil om at vi teknologisk har gått gjennom en utvikling som antageligvis er større og mer dramatisk i løpet av de siste 100 årene, enn vi gjorde i løpet av de tusen årene før der igjen. Og denne teknologiske utviklinga påvirker selvsagt også andre områder av samfunnet.
Hvor går verden?
Men hvordan går det så med verden under denne teknologidrevne utviklinga? Grovt sett kan man vel spenne ut mulighetsrommet med to vanlige svar. Vi har det klassiske Willoch-svaret: «Nu går alt så meget bedre»1, eller vi kan ta en trøndersk Terje Tysland-variant og erklære at «No går det på rævva.»
Om vi skal kikke litt på de tørre tallene blir derimot bildet som vanlig litt mer nyansert. Om vi begynner med «meget bedre»-delen, kan vi i hvert fall peke på tre positive utviklingstrekk.
Det første er at fattigdommen går ned – også i de fattigste delene av verden. I Øst-Asia, hvor 60 prosent levde i ekstrem fattigdom så sent som i 1990, falt tallene allerede i starten av 2010-tallet under 5 prosent. Selv i Afrika Sør for Sahara, som har den svakeste utviklingen, er andelen redusert fra 55 til ned mot 40 prosent i samme periode.2 Relatert til dette har også folk bedre helse og lever lenger over hele verden, og mest i de fattigste delene. I lavinntektsland har gjennomsnittlig forventet levealder økt med 9 år fra 1990-2012.3
I motsetning til hva man skulle tro fra avisoverskriftene er det også stadig færre som dør i krig. Mens man rundt 1950 hadde en global rate på rundt 20 drepte i krig per 100 000 innbyggere, så var tallene – på tross av svingninger – gradvis redusert over tiårene til godt under 2 ved inngangen til 2010-tallet.4 Det betyr ikke at ulike diktatorer og stormakter som driver sine geopolitiske spill i dag ikke står bak ufattelige grusomheter. Men det betyr at det var enda verre før. De gode gamle dager var ikke så gode. De var ofte ganske jævlige.
Så kan man jo si – at med den teknologiske utviklingen vi har, og med det kunnskapsnivået vi har, så har vi mye bedre forutsetninger for å løse disse problemene enn noen gang før – og at vi dermed gjør en ganske så dårlig jobb uansett. Det er et synspunkt jeg kan ha en betydelig sympati for.
Så til noen ting som ikke går så bra. På tross av at verdens toppolitikere har snakket og snakket om klimaendringer i flere tiår nå, og inngått avtaler med mål om kutt, har de faktiske klimagassutslippene bare gått opp og opp fra litt over 20 milliarder tonn CO2-ekvivalenter i 1970, til over 45 milliarder i 2012. Den eneste perioden vi har hatt en liten nedgang siden årtusenskiftet var rundt 2008/9.5 Det var som kjent tidspunktet for den største globale økonomiske krisen siden tredvetallet. Det var altså et virksomt klimatiltak, men bare litt, og det er et tegn på hvor tett klimagassutslippene følger den økonomiske aktiviteten.
Som mange kanskje husker fra debatten rundt Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre for noen år siden, hadde vi en nedgang i sosiale ulikheter i den vestlige verden gjennom store deler av 1900-tallet, fram til omtrent 1970. Det er ikke en veldig dristig hypotese å se dette i sammenheng med framveksten av den organiserte arbeiderbevegelsen i samme periode. Men fra 70-tallet har den nedgangen stoppet, og ulikhetene har begynt å krype oppover igjen. I USA har topp 10 prosent i dag en større andel av inntektene enn de hadde på 20-tallet. Europeiske land er ikke like ekstreme, men også i et land som Tyskland må vi tilbake til før 2. verdenskrig for å finne like store ulikheter, og i Sverige har vi hatt en kontinuerlig økning i ulikhetene siden 1980.6
Men har det noe å si, så lenge fattigdommen går ned samtidig? Jo – det har det. Sosiale ulikheter er i seg selv knyttet til en lang rekke sosiale indikatorer som viser at for land over et bestemt velstandsnivå er ulikhetene mye viktigere enn det absolutte velstandsnivået for hvor gode de er å leve i.7
Så vi har litt sprikende utviklingstrekk. Mye går bedre, men vi har også alvorlige utfordringer framfor oss.
Teknologisk determinisme og marxisme8
Men kan vi gjøre noe med det? Funker politikk? Eller er vi bare slaver av den teknologiske utviklinga?
De fleste artikler om teknologisk determinisme – troen på at det teknologiske nivået bestemmer samfunnet – starter med dette sitatet av Karl Marx: «Håndmøllen gir oss føydalherren; dampmøllen gir oss den industrielle kapitalisten.»9
Ofte brukes dette til å framstille Marx som teknologisk determinist. Det er omstridt. Som med Bibelen og forøvrig som med mange andre som har skrevet svært mye om mye forskjellig gjennom hele livet, kan man finne sitater fra Marx til å begrunne det meste mellom himmel og jord. (Og det var da også en populær idrettsgren på deler av den politiske venstresida i forrige århundre.)
Mer interessant enn hva Marx egentlig mente, er hvordan disse ideene har utviklet seg senere. Selv om man kan så tvil om Marx’ determinisme, er determinismen mye tydeligere i den videreutviklingen en del av hans tanker ble utsatt for av andre tenkere. På starten av 1900-tallet var arbeiderbevegelsen i voldsom vekst i Europa, og Marx tanker ble spredt i stadig større grad. Etter den russiske revolusjonen i 1917 og etableringen av den såkalte «tredje internasjonale» eller Komintern – en sammenslutning av arbeiderparti fra ulike land – foregikk mye av teoriutviklingen der.
Bukharin og andre determinister
Et av høydepunktene i utviklingen av en deterministisk marxisme kommer kanskje fra utgivelsen av Nikolaj Bukharins Populær innføring i sosiologi fra 192110 Bukharin framstiller blant annet fri vilje som en illusjon, noe som er en interessant debatt i seg selv, men som i dette tilfelle brukes til å fremme et deterministisk historiesyn. Han bruker blant annet det følgende diktet av den russiske poeten Dmitrij Mereshkovskij for å illustrere poenget:11
Hver regndråpe
Hvis den tenkte som deg
Fallende ned fra det høye
En velsignelse fra himmelen
Ville helt sikkert ha antatt:
“Ingen formålsløs makt
Kontrollerer meg
For av min egen frie vilje
Ned mot de tørstende åkrene nedenunder
Faller jeg hurtig
En del av de tidlige marxistene var svært inspirerte av naturvitenskapens framskritt i det foregående århundret, og hadde et ønske om å etablere en like objektiv (og deterministisk) forståelse av menneske og samfunn. Den russiske marxisten Y.M. Uranovskij skriver blant annet i teksten Marxism and Natural Sciences fra 193512:
Marx bryter ned alle typer lære om fri vilje ved å vise at ens sosiale vesen bestemmer den sosiale bevisstheten og på denne måten utvides den objektive metoden også til studiet av de mest komplekse sosiale fenomener.
Sammen med Bukharins lærebok framstår Uranovskijs tekst som tydelige eksempler på en retning innen marxismen hvor bestemte materielle forutsetninger – i stor grad teknologi – førte til nye typer samfunn. Utviklingen, og gjerne da utviklingen av nye produksjonsmidler – nye teknologiske løsninger som brukes i arbeid og produksjon, gjorde i tur at steinalderens stammesamfunn ble avløst av slavesamfunn, som igjen ble avløst av føydalsamfunn basert på enkel jordbruksteknologi og stor konsentrasjon av jordeiendom hos et fåtall føydalherrer. Gjennom den industrielle revolusjon blir føydalsamfunnet erstattet av det borgerlige samfunnet, hvor bedriftseieren representerer den herskende samfunnsklasse som så igjen skaper en stor arbeiderklasse som etterhvert vil bli lei av å leve i fattigdom mens andre lever i luksus, og vil ta samfunnsmakta og bygge et sosialistisk samfunn.
Hos enkelte tidlige marxister var denne deterministiske troen så sterk at man kan stille spørsmål om det overhode var noen vits i å kjempe for sine politiske mål, siden de nødvendigvis kom til å bli oppfylt uansett. Den amerikanske marxisten August Claessens, som i pamfletten Is Socialism Inevitable? fra 1922 i hovedsak svarer et rungende ja på spørsmålet i tittelen, løser det problemet med å redusere den politiske kampen til en rolle som fødselshjelper: «Den sosialistiske bevegelsen er jordmoren til den sosiale revolusjonen», konkluderer han mot slutten av teksten.13 Enkelte innenfor den såkalt rådskommunistiske bevegelsen gikk enda noe lenger. F.eks. Anton Pannekoek, mente at rådskommunistene skulle begrense seg til å analysere og studere kapitalismen og arbeidernes kamp.14
Determinisme for fall med Lukács og Gramsci
Men historiens gang passet relativt dårlig med disse forenklede deterministiske framstillingene. Den russiske revolusjonen skjedde for eksempel i et samfunn som stort sett var dominert av bønder (på tross av en del industri i de større byene), mens de revolusjonsforsøkene som kom i de mer industrielt utviklede landene i Vest-Europa mislyktes. Det var også mange som utviklet tankene fra Marx i en helt annen retning.
Den ungarske marxisten Georg Lukács avviste for eksempel ganske umiddelbart Bukharins determinisme i en anmeldelse av boken fra 1925.15 Han skriver blant annet:
Bukharins teori havner svært nær den borgerlige – naturvitenskaplige – materialismen og får på den måten karakter av en «science» (etter den franske språkbruken) og i sin konkrete anvendelse på samfunn og historie utvisker den derfor det avgjørende i den marxistiske metoden: å føre alle foreteelser innenfor økonomien og «sosiologien» tilbake til de sosiale relasjonene mellom mennesker. Teorien får et anstrøk av falsk «objektivitet»: den blir fetisjistisk.
Om vi klarer å tolke formuleringene over som sikkert kan framstå som noe gammelmodige og intern-marxistiske for den jevne leser, ser vi at Lukács kritiserer Bukharin, nettopp for å konstruere samfunnsvitenskapen etter modell av naturvitenskapen. Lukács var også av de som ikke mente Marx var determinist, og passer derfor på å slenge inn en del påstander om at Bukharin ikke er marxistisk.
Den italienske tenkeren Antonio Gramsci (1891-1937) kritiserte Bukharin og hans likesinnede langs lignende linjer.16 Gramsci beskriver «sosiologien» som
…et forsøk på å finne fram til lovene for utviklinga av det menneskelige samfunnet på «eksperimentelt vis». Hensikten er å «forutsi» samfunnets framtid med den samme grad av sikkerhet som man kan forutsi at et eiketre vil utvikle seg av ei kongle.17
Gramsci hadde ikke selv spesielt mye til overs for det han kaller «den vulgære evolusjonismen», og beskriver det som et filosofisk forfall som «består i at ei verdensoppfatning reduseres til et mekanistisk formular.»18
Nå er det et ganske stort spenn i rommet mellom at vi kan styre teknologien akkurat som vi vil, og at den bestemmer alt for oss. Det mest interessante er da kanskje å se hvor i dette rommet vi befinner oss i en del sammenhenger. Vi er åpenbart på vei inn i store teknologiske endringsprosesser i framtida, som vil kunne endre deler av logikken som for eksempel en del økonomiske modeller jobber etter, men de kan møtes på ulike måter, og det vil få ulike konsekvenser.
Hva skal vi gjøre med utviklinga?
Den teknologiske utviklinga stopper ikke opp. Det betyr at vi år for år produserer stadig mere varer med den samme arbeidskrafta, fordi vi får stadig mer avansert teknologi til å hjelpe oss. Den arbeidskrafta vi har til overs har vi da to muligheter med. Vi kan jobbe litt mindre, eller vi kan produsere litt mer.
I Norge har vi tradisjonelt, selv om vi har hatt litt arbeidstidsreduksjon, i hovedsak skjøvet produksjonen over i andre næringer når vi har effektivisert primær- og sekundærnæringene,19 og framskrivinger peker mot at dette skal fortsette.20
Jeg tror vi trygt kan si at denne utviklingen kommer til å fortsette, både med effektivisering av sektorer som i dag allerede er sterkt automatiserte – melkerobotens inntog er jo et eksempel, og med økt teknologisk innslag i nye deler av servicebransjene. Stadig flere butikker lar deg scanne varene dine selv med ulike løsninger. Førerløse biler er en realitet, og det varer neppe alt for mange tiår før hele transportsektoren er mer eller mindre førerløs. Og hvor mange tiår går det før selv en universitetsansatt kommer til å oppleve at det finnes en AI som kan gi studentene like gode faglige svar på spørsmålene sine på Blackboard som det en gjennomsnittlig akademiker kan gjøre? Mitt tips – ikke alt for mange. Men kanskje jeg rekker å pensjonere meg først – litt avhengig av hvor langt oppi søttiåra jeg nå må jobbe for å få en anstendig pensjon.
Ulike analyser gir litt ulike svar på hvilke bransjer som er mest sårbare for denne utviklinga, men ingen spår annet enn at den kommer.21
Så utviklinga av kunstig intelligens og robotiseringa kommer utvilsomt til å gjøre at vi produserer enda mer varer, og i økende grad tjenester, med stadig færre arbeidstimer. Så hva gjør vi med det?
Vekst og klima
Om vi tar et blikk tilbake til nettopp klimaendringene, er det en veldig tydelig sammenheng vi ikke har råd til å neglisjere – den tette sammenhengen mellom produksjon og forbruk på den ene siden, og klimagassutslipp på den andre.22 Dette er en veldig tydelig indikasjon på at vi ikke kan produsere oss vekk fra arbeidsledighet med å lage og forbruke stadig mer. Vi må tvert imot utnytte teknologien til å produsere ting med mindre forbruk av både arbeidskraft, råvarer og energi, og ikke ødelegge for miljøgevinsten med å la den gå opp i spinninga ved å forbruke stadig mer.
Merk da at dette er gjennomsnittsbetraktninger. Det er absolutt mange – særlig globalt, men også her til lands, som trenger å forbruke mer. Men utslippene må samtidig gå ned. Det er et kraftfullt argument for alle som jobber for sosial utjevning. Kan hende det gjelder å redde vår jord.
Samtidig fører denne utviklingen til store utfordringer for den politiske bevegelsen som kanskje i størst grad har preget Norge de siste hundre årene. Arbeiderbevegelsen.
I diskusjonen rundt det politiske spillet risikerer vi innimellom å glemme hva politikk i bunn og grunn handler om, og det er et begrep som vi snakker litt for lite om: makt. «Makt» er et slags fy-ord i Norge. Det er få som vil innrømme at de har det. Og i et demokratiperspektiv ønsker vi jo at makten skal være likt fordelt. Samtidig vet vi at den er ikke det. Den økonomiske makta er ikke jevnt fordelt, og økonomisk makt, gir selvsagt også politisk makt. Hele organiseringa til arbeiderbevegelsen handler om erkjennelsen av at den enkelte arbeidsgiver har mer makt enn den enkelte ansatte. Så derfor har arbeidere over hele verden slått seg sammen i fagforeninger og politiske partiene for å som et kollektiv utjevne arbeidsgivers makt.
Basisen for denne makta er monopolisering av arbeidskrafta. Det er denne som gjør streikeretten så mektig. Man kan lamme arbeidsgiveren i lommeboka dersom man stopper produksjonen.
Men hva skjer med denne makta – de kollektive manges makt stilt overfor de mektige få – når produksjonen krever stadig mindre arbeidskraft?
Man kan enkelt se for seg en dystopi hvor både de økte økonomiske ulikhetene og robotiseringen fortsetter. Der arbeiderne ikke har noe makt fordi det trengs så få av dem, og hvor robotene eies og kontrolleres av noen svært få. Det hjelper ikke om transportarbeiderne streiker når bilene er selvkjørende. Vi kan ende opp med en situasjon hvor stadig flere arbeidere konkurrerer om stadig færre jobber.23
Arbeidslinja
Men er dette en nødvendig utvikling? Jeg mener nei. Jeg tror de fleste i utgangspunktet vil være enige i at målet for politikken bør være å gi mennesker mulighet til å leve gode og meningsfulle liv. Det må bety å dele på de jobbene som er, slik at folk kan få mer fritid.
Men da må vi snakke litt om den såkalte «arbeidslinja». Overalt i den politiske debatten får vi høre at vi må jo jobbe mer. Nå sist i forbindelse med endringene i pensjonssystemet i offentlig sektor, hvor man legger det om til en belønningsmodell for å få folk til å jobbe langt inn i søttiåra. Hvordan i all verden får vi disse framskrivingene som konkluderer med økt arbeidskraftbehov til å rime med at roboter tar alle jobbene våre?
Da må vi se litt på detaljene i framskrivingen. Den siste perspektivmeldinga anslår en årlig prosentvis økning i realinntekt i snitt per innbygger på 0,9 prosent fram mot 2060.24 Det er mindre enn vi har hatt de siste årene, og mindre enn tidligere perspektivmeldinger, men dette er årlig prosentvis vekst. Også kjent som eksponentiell vekst.
Totalt fram mot 2060 vil det gi nesten en 50% økning i inntekt – det vi grovt kan kalle «penger tilgjengelig til privat forbruk i husholdningene». Men om vi ser på de av oss som har det romslig økonomisk i dag: hvor mange flere flatskjermer har jeg plass til i huset? Hvor mange ekstra cafébesøk har jeg tid til? I tillegg viser altså forskning viser at når du kommer over et visst nivå, øker ikke livskvaliteten nevneverdig av økt forbruk.25
For skal jeg ikke bruke livet på noe annet enn å tjene penger, og bruke penger? Og kan vi løse klimaendringene samtidig som vi skal øke det private forbruket med 50 prosent fram til 2060?
Dersom vi satser på sosial utjevning heller enn vekst i privat forbruk kan vi se for oss en mye mer positiv visjon av robotiseringen. Vi trenger ikke lenger å gjøre de kjedelige jobbene. Vi kan ha mer fritid, og mindre tidspress.
Men det skjer ikke av seg selv. Det krever politisk handling og mot. Ulike sektorer har ulikt potensiale for robotisering. En del yrker, primært kanskje helse og utdanning krever menneske-til-menneske-interaksjon på en annen måte enn andre gjør. Disse er i større grad i offentlig sektor. Konklusjonen på det blir i så fall mer skatt, og relativt flere offentlig ansatte. Ikke akkurat den foretrukne retninga til sittende regjering.
Kan man bygge en framtidsvisjon som framstår positiv og realistisk rundt noe slikt? Positivt, ja. Realistisk – vil vel mange nettopp si det ikke er. Men da er spørsmålet hva som er alternativet? Å fortsette som før er åpenbart ikke et alternativ.
Om ingen handler
Dersom venstresiden ikke tar aktive politiske grep i den retningen som er skissert, og bare lar utviklingen skure og gå, kan kombinasjonen av økende ulikheter, arbeidslinje og teknologiutvikling bli en potensielt eksplosiv blanding.
Undersøkelser fra presidentvalget i USA viste at driveren for de som stemte på Trump var frykt for å miste sosial status. Trump-velgerne var ikke særlig rammet av økonomiske harde tider. De satt bedre i det enn Clintons velgere, men de fryktet å ramle nedover på den sosiale rangstigen.26 Det stemmer godt med andre undersøkelser som viser at fryktfølelse får folk til å stemme konservativt.27 28
Sosialdemokrater i hele den vestlige verden har de siste årene med arbeidslinja og «austerity» i bakhodet, har vært med på å stramme inn og redusert det sosiale sikkerhetsnettet, gjennom for eksempel i Norge strengere krav for å få støtte fra NAV, og å legge om pensjonssystemet. Intensjonen har nettopp vært at en frykt for tap av sosial status om vi ikke gjør det, skal få oss i jobb og få oss til å jobbe lenger.
En bieffekt av dette har gjort at man (sannsynligvis ubevisst) har lagt veien åpen for nettopp den frykten ytre høyre vokser seg sterk på, noe vi ser over store deler av den vestlige verden.
Dersom man ønsker å bekjempe høyrepopulismen må man gjøre det motsatte. Man må fjerne frykten. I et samfunn med små sosiale ulikheter og gode sikkerhetsnett er det mye mindre å være redd for.
Derfor må robotiseringa møtes med arbeidstidsreduksjon og sosial utjevning. For å si det med Thatcher: There is no alternative.
Sluttnoter
1. Som faktisk egentlig ikke stammer fra Willoch, men fra en sketsj fra 80-tallet hvor han ble parodiert, men det funker for å få fram poenget vårt for det.
2. Max Roser (2017) Global Extreme Poverty. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/extreme-poverty
3. WHO (2014) World health statistics 2014. WHO.
4. Roser, Max (2017) The Visual History of Decreasing War and Violence. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/slides/war-and-violence/#/15
5. Ritchie, Hannah og Roser, Max (2018) CO₂ and other Greenhouse Gas Emissions. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/co2-and-other-greenhouse-gas-emissions
6. Piketty, Thomas (2013) Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.
7. Wilkinson, Richard og Pickett, Kate (2009) The Spirit Level.
8. Dette delkapitlet er i hovedsak basert på et delkapittel fra Kjelsberg, Ronny (2017) Teknologi og vitenskap – Historie, metode, etikk og miljø. Universitetsforlaget.
9. Marx, Karl (1847) The Poverty of Philosophy, hentet 6.5.2014 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1847/poverty-philosophy/ch02.htm
10. Boka er kjent under ulike titler i ulike utgivelser. For denne norske tittelen har jeg brukt oversettelsen fra Gramsci (1992) s.70. Som kilde til boken vil jeg bruke Nikolai Bukharin (1921) Historical Materialism A System of Sociology, hentet 6.4 fra https://www.marxists.org/archive/bukharin/works/1921/histmat/index.htm
11. Bukharin (1921) https://www.marxists.org/archive/bukharin/works/1921/histmat/2.htm#a
12. Uranovsky, Y.M. (1935) Marxism and Natural Sciences, I N. I. Bukharin m.fl. (1935) Marxism and Modern Thought. George Routledge & Sons. Hentet 4.5.2015 fra https://www.marxists.org/subject/science/essays/science.htm
13. Claessens, August (1922) Is Socialism Inevitable? Socialist Party of the United States. Hentet 7.5.2015 fra http://debs.indstate.edu/c583i8_1922.pdf
14. Linden, Marcel van der (2004) On Council Communism. Hentet 7.6.2015 fra http://socialhistory.org/sites/default/files/docs/publications/council_communism_0.pdf s. 6
15. Georg Lukács (1925) Anmeldelse av Nikolai Bukharin: Theorie des historischen Materialismus. Archiv für die Geschichte des Sozialismus und der Arbeiterbewegung 1925. Norsk oversettelse hentet 7.6.2015 fra https://www.marxists.org/norsk/lukacs/1925/bukharin.html
16. Gramsci, Antonio (1992) Kritiske merknader til et forsøk på «Populær innføring i sosiologi». I Gramsci, Antonio (1992) Gramsci i utvalg Tre artikler. ISO rapportserie Rapport 2. Institutt for Sosiologi. Universitetet i Oslo
17. Gramsci (1992) s. 78
18. Gramsci (1992) s. 80
19. Kilde: SSB (2015) Dette er Norge 2015 Hva tallene forteller. Hentet fra http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/dette-er-norge-2015
20. Nærings- og fiskeridepartementet (2017) Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-27-20162017/id2546209/sec1
21. Se f.eks. Samfunnsøkonomisk analyse (2017) Framskrivinger av arbeidslivets reelle kompetansebehov. Rapport R59-2017. Hentet fra https://static1.squarespace.com/static/576280dd6b8f5b9b197512ef/t/58c7db8bdb29d6e87591c659/1489492882634/R59-2017+Arbeidslivets+reelle+kompetansebehov.pdf
22. Se f.eks. CO2 emissions per capita vs GDP per capita 2014, i Richie og Roser (2018). Hentet fra https://ourworldindata.org/grapher/co-emissions-per-capita-vs-gdp-per-capita-international-?stackMode=absolute&time=1950..2014
23. Blakeley, Grace (2018) Robots Aren’t Coming for Our Jobs – Capitalists Are. Novara Media. Hentet fra http://novaramedia.com/2018/03/20/robots-arent-coming-for-our-jobs-capitalists-are/
24. Regjeringen (2017) Perspektivmeldingen 2017. s. 121. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/norsk_okonomi/perspektivmeldingen-2017/id2484715/
25. Wilkinson og Pickett (2009)
26. Mutz,Diana C. (2018) Status threat, not economic hardship, explains the 2016 presidential vote. PNAS 23.4.2018. DOI: 10.1073/pnas.1718155115
27. Jost, JT, Glaser, J, Kruglanski, AW, Sulloway, FJ. (2003) Political conservatism as motivated social cognition. Psychol Bull. 2003 Mai;129(3). s.339-75.
28. Azarian, Bobby (2016) Fear and Anxiety Drive Conservatives’ Political Attitudes. Psychology Today 31.12.2016. Hentet fra https://www.psychologytoday.com/us/blog/mind-in-the-machine/201612/fear-and-anxiety-drive-conservatives-political-attitudes