Samene og 1814

Av Bård A. Berg

2014-04

Norge feirer i år 200-årsjubileum for frigjøringen fra Danmark i 1814, og for den norske Grunnloven. Men hva betød det for samene at Norge i 1814 gikk fra å være underlagt Danmark til å få en friere og mer selvstendig stilling i unionen med Sverige?

Og hva betød Grunnloven for samene?

Bård A. Berg tok doktorgrad i historie på utviklingen av den samiske reindriften i Norge i det 20. århundre (1999). Han er ansatt ved Institutt for filosofi, Universitetet i Tromsø. Berg har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk historie. Siste publikasjon: «Sametinget og reindriften», i jubileumsboka Sametinget 25 år (2014).

I første omgang betød Grunnloven svært lite. Det eneste vi kan peke på, er at Stortinget i 1821 laget et tillegg til grunnlovsparagraf 50 om stemmerettsreglene, som gjaldt befolkningen i Finnmark. Tillegget innebar at menn over 25 år som tilfredsstilte visse kriterier, skulle ha stemmerett på linje med de som eide eller leide matrikulert jord i amtene lenger sør. Tillegget innebar at også reindriftssamene (og andre samer) i Finnmark fikk stemmerett.

Den norske grunnloven ble i sin tid ansett som radikal og moderne, og var preget av datidens idealer om individets friheter og rettigheter. Men Grunnloven av 1814 hadde likevel flere bestemmelser som med dagens øyne var i strid med prinsippet om like rettigheter og likeverd for alle, for eksempel bestemmelsen om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter Opplysningstiden og Den franske revolusjon var begrepet menneskerettigheter godt kjent, men det ble ikke innarbeidet i den norske Grunnloven.

I Grunnloven sto det heller ikke ett ord om samene, som allerede på 1700-tallet ble omtalt som «landets urinnvånere» i store deler av landet. Det skulle gå hele 174 år før Stortinget tok inn en bestemmelse om den samiske folkegruppen. Først i 1988 vedtok Stortinget Grunnlovens såkalte «sameparagraf» (§110 a):

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

I NOU 2009:14 «Et helhetlig diskrimineringsvern» omtales sameparagrafen slik:1

Først og fremst er bestemmelsen en politisk programerklæring. Bestemmelsen må leses på bakgrunn av den urett samene har vært utsatt for, blant annet gjennom en hardhendt fornorskingspolitikk. Bestemmelsen skal blant annet gi beskyttelse mot at det øvrige norske samfunn søker å presse gjennom en tvungen assimilasjonspolitikk overfor det samiske mindretall.

Den hardhendte fornorskingspolitikken ovenfor samene gjorde seg særlig gjeldende i tidsrommet 1850–1950, og ble altså på-begynt lenge etter 1814. I denne artikkelen skal jeg gi en framstilling av samenes stilling i Norge fra midten av 1700-tallet til fornorskingspolitikken ble iverksatt hundre år seinere.

De reindriftssamiske områdene strakte seg den gang som nå fra Røros/Femunden-traktene helt opp til det som i dag er grensen mot Russland i Varanger. Den sjøsamiske befolkningen, som alltid har vært mye mer tallrik enn den reindriftssamiske, finnes det spor av så langt sør som Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag.

I en kort framstilling som dette er det umulig å ta for seg alle sidene ved det samiske samfunnet i perioden vi snakker om. Med fare for å bidra til misforståelsen om at «samer» er ensbetydende med reindriftssamer, skal jeg likevel konsentrere meg om den gruppen samer som ble sterkest berørt av de storpolitiske endringene i de hundre årene før fornorskingspolitikken ble iverksatt: reindriftssamene som flyttet med sine flokker på tvers av de nasjonale grensene.

Disse samene ble etter grensetrekningen mot Sverige i 1751 tvunget til å velge dansk-norsk eller svensk statsborgerskap. De nye, nasjonale grensene i nord var for dem en potensiell ulykke, som burde kompenseres av statsmaktene på en eller annen måte. Som vi skal få høre ble dette også gjort.

Når det gjelder den grenseoverskridende reindriften, vil jeg særlig fokusere på forholdene i Midt- og Sør-Troms. I takt med nyrydningen av gårder i indre Troms (1790-1840) økte konfliktnivået mellom reineierne og jordbrukerne, og konfliktene i Troms var foranledningen til at det noe seinere (1883) ble innført en reindriftlovgivning for hele Norge sør for Finnmark som var helt på jordbrukets premisser.

Til slutt i artikkelen vil jeg på et generelt grunnlag drøfte først de dansk-norske, og deretter de norske, myndighetenes holdninger til samer generelt i perioden 1750-1850.

Norges grenser i nord

Etter den såkalte Kalmarkrigen (1611–13) fikk Danmark enejurisdiksjon over kystområdene fra Tysfjord til Varanger. Kystområdene i Troms og Finnmark ble etter dette anerkjent som den dansk-norske kongens arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av både Sverige og Russland. Russland befandt seg i et politisk kaos, og var ute av stand til å legge makt bak sine gamle krav om disse områdene. Suvereniteten over kystområdene var dermed avklart, men det gjensto flere andre områder der samene fortsatt var gjenstand for «fellesbeskatning» av to riker, fordi det ikke var fastsatt klare statsgrenser.

For Sveriges og Danmark-Norges del, gjaldt dette i prinsippet hele innlandsområdet fra Røros/Femunden-traktene til Tana/Varanger. Særlig innfløkt var forholdene fra Helgeland og sørover, samt i indre Finnmark. Indre Finnmark var fortsatt norsk-svensk fellesområde, men den svenske forvaltningen sto sterkt etter oppføring av kirker i Kautokeino og Utsjok i 1701. Når det gjaldt forholdet til Russland, var Sør-Varanger fortsatt felles beskatningsområde, selv om området fullt og helt lå under russisk jurisdiksjon.

I kjølvannet av Den store nordiske krig (1709–1720), der Sverige led nederlag, ble grensespørsmålene fra Trøndelag/Jämtland og nordover tatt opp til drøfting.Det ble utført et omfattende arbeid både fra svensk og dansk-norsk side av særskilte kommissærer og «grenseingeniører», som målte opp de omstridte fjellkjedene og landarealene, og kartfestet landenes pretensjoner og krav. I tillegg ble det innhentet bekreftede vitneutsagn fra bønder og reindriftssamer om hvor grensen etter deres mening gikk, og hvor deres respektive bruksområder strakte seg. Alt dette materialet dannet grunnlaget for de egentlige grenseforhandlingene, hvor forhandlerne på flere møter arbeidet seg gjennom en rekke omtvistede områder.

På svensk side ble undersøkelsene gjennomført ved vitneavhør på de ordinære häradstingene fra 1739. På norsk side ble arbeidet ledet av jurist og major Peter Schnitler, som ble utnevnt til grensekommissær. Han gjennomførte en lang rekke særskilte vitneavhør i tidsrommet 1742–45. Dette arbeidet nedfelte seg i de såkalte grenseeksaminasjons-protokollene, som gir en omfattende og verdifull belysning av bosetning, bruk og topografiske forhold i grenseområdene.

I den grad grensen ikke kunne fastlegges ved gamle fredstraktater og grensebrev, var det primære standpunktet fra Danmark-Norges side at man skulle legge «Kjølen» eller «fjellryggen» til grunn – dvs. at rekken av høyest oppmålte fjelltopper og vann-skillet utgjorde grensa mellom rikene. Men i en viss grad kunne man også argumentere ut fra faktisk besittelse, eller «possesjon». Det vil si at man viste til at områdene fra gammel tid faktisk hadde ligget under den ene statens myndighetsutøvelse. Når det kom til stykket, var det bare de to statenes undersåtter som i praksis kunne utøve en slik besittelse gjennom sin faktiske bruk av arealene. Derfor ble det særdeles viktig å kartlegge hvor langt bøndenes og samenes bruksområder strakte seg. Fra Namdalen og nordover holdt det ikke lenger for Peter Schnitler å ta opp vitneutsagn bare fra bøndene: han måtte også stille sine spørsmål til reindriftssamene som drev sine flytninger i innlandet (Hansen 2001).

Men i flere områder var man egentlig like langt, selv om man fulgte disse prinsippene, fordi det ikke var avklart hva slags statstilhørighet de aktuelle samegruppene hadde. En ting var de såkalte fellesdistriktene i indre Finnmark, som nettopp bar sitt navn ut fra den dobbelte beskatningen, men også lenger sør betalte reindriftssamene i stor utstrekning skatt til begge riker, fordi bruksområdene deres krysset fjellpartiene eller omfattet omtvistede områder.

Mange samer var stadig på flyttefot i grense-traktene, og i enkelte områder var det fra gammelt av sterkt omdiskutert hvor grensen mellom rikene gikk i de samiske bruksområdene gikk.

Undersøkelsene ga grensekommissærene innsikt i reindriftssamenes levemåte, og forståelse for nødvendigheten av å flytte med reinflokkene mellom vinterbeitene i innlandet og sommerbeitene i høyfjells- og kyststrøkene i vest. Ved den norsk-svenske grensekonferansen i Nordland i 1747–48 kom det fram ulike oppfatninger om hvor grensen mellom Torne lappmark og området fra Tysfjorden (Nordland) til Malangen (Troms) skulle gå. De svenske forhandlerne mente primært at fastlandet på vestsiden av fjellryggen burde deles likt mellom statene. Men under forhandlingene gikk de med på at Kjølen skulle danne riksgrense, på betingelse av at de svenske innlandssamene etter gammel skikk og bruk mot en liten godtgjørelse («ringa doceur») skulle få flytte med sine reinflokker ut til kysten om sommeren (Berg 2008).

Dette er bakgrunnen for at store områder der det ikke fantes verken norsk bosetning eller dokumentert bruk fra norske bønders side havnet på den norske siden av grensen. Det gjelder blant annet hele nåværende Bardu kommune i Troms, og størstedelen av nabokommunen Målselv.

Norges grenser mot Sverige/Finland ble endelig fastlagt i 1751. 1808 ble Finland erobret av Russland, og ble deretter et storfyrstedømme innenfor det russiske imperiet frem til revolusjonen i 1917. Grensa mellom Norge og Russland ble ikke fastlagt før i 1826.

Lappekodisillen

På grunnlag av grensekommissærenes undersøkelser ble det utarbeidet et tillegg til grensetraktaten av 1751, den såkalte «Lappekodisillen» (kodisill = tillegg). Bakgrunnen for Lappekodisillen var et ønske fra så vel svenske som dansk-norske myndigheter om å få klargjort hvilke rettig-heter og plikter de respektive lands samer hadde i nabolandet, først og fremst med hensyn til reindrift. Lappekodisillen slo fast de norske reindriftssamenes rettigheter i Sverige og omvendt – ikke bare til reindrift, men også til jakt, fiske og nødvendig skogavvirkning i forbindelse med reindriften.

Men Lappekodisillen hadde også et bredere siktemål, som blant annet det norske Samerettsutvalget har framhevet: «den Lappiske Nations Conservation», altså det samiske folkets fortsatte eksistens (NOU 1984:18, s. 187). Uttrykket ble brukt i et dansk-norsk innspill til et foreløpig utkast til Lappekodisillen (1750).

Jusprofessor Øyvind Ravna har fastslått at traktatlandene gjennom Lappekodisillen erkjenner at samene har rettigheter basert på gammel sedvane, og forplikter seg til å sikre samenes adgang til fortsatt å kunne utøve disse. Ravna konkluderer slik (2010. s. 393):

Lappekodisillen ble dermed den første bilaterale reguleringen av samiske rettigheter i Skandinavia, og den har gjennom snart 260 år vært en fellesnevner når nordisk samepolitikk og samerettslige spørsmål er satt på dagsorden. Ved å anerkjenne samiske sedvaner og næringer, herunder tradisjonell bruk av land og vann, har Lappekodisillen stått i en særstilling som folkerettslig traktat i samisk sammen-heng helt fram til vår tid. Den har da også blitt omtalt som samenes «Magna Carta», og som et vitnemål om høy rettskultur hos traktatlandene.

Den grenseoverskridende reindriften 1750–1850

De eneste klagene fra norsk side etter at Lappekodisillens bestemmelser ble innført, kom fra Senjen og Tromsø fogderi, dagens Troms fylke, som den gang var en del av Nordlandenes Amt.Den første klagen ble registrert av fogden i 1754, som i brev til amtmannen i Nordlandene hevder at det er et

latterlig Misforhold mellem den Skat, de erlægger, og de Fordele de nyder. Men især blir Misforholdet skrigende, naar man betenker den Skade, de gjør paa Ager og Eng, Skov og Mark, Dyr og Fugle. Og Indvaanerne tør ikke antaste dem af Frygt for deres Troldomskunster.

Amtmannen var enig med fogden, og skrev i en kommentar til hans rapport at det var å ønske at

at alle paa Grændserne omstreifende Finlapper, som ikke havde nogen viss Tilholdssted saavel om Sommeren som om Vinteren paa norsk Grund, bleve under Straf reent forbudne at opholde sig med sine Reensdyr paa de norske Fjelde og Græsgange.

Fogdens klage ble oversendt til myndighetene i København, og svaret derfra er datert 1. november 1754. Det konstateres innledningsvis at den skatt svenske samer betaler i Norge er på samme nivå som norske samer betaler i Sverige. Det slås videre fast at eventuelle skader som den svenske reindriften påfører norske bønder selvsagt skal erstattes i henhold til Lappekodisillens bestemmelser. Når det gjelder amtmannens ønske om å forby svenske samer adgang til Norge, fastslår sentralmyndighetene at dette

aldrigt kand ske, saa lenge Grænsetractaten staar ved Magt og en reciproque Menneskelighed paa begge Sider til denne fattige Nations Conservation observeres.

Like etter dette skjedde det dramatiske endringer i reindriften på svensk side av grensen. En alvorlig reinsykdom i Jukkasjärvi (området nærmest grensen mot Troms i nåværende Kiruna kommune) gjorde at samene mistet størstedelen av sin rein, og mange av dem ble nødt til å flytte. Noen flyttet til den norske kysten, andre til den svenske landsbygda. Folketallet sank fra 1790 innbyggere i 1754 til 749 i 1767. I 1788 var folketallet 888, derav 677 reindriftssamer, og i 1803 var folketallet 890, derav 566 reindriftssamer.

De første rydningsmennene fra Østerdalen og Gudbrandsdalen kom til indre Troms (Målselv og Bardu) omkring 1790, midt i kriseperioden for reindriftssamene i Jukkasjärvi, da reintallet som ble ført over grensen var på et historisk lavmål. På begge sider av grensa ble reindriftssamene likevel presset av en økende jordbruksbefolkning, først i Sverige, senere også på norsk side. De fattige samene uten rein som tidligere hadde fulgt med på overflyttingene var allerede omkring 1770, etter forhandlinger mellom Danmark-Norge og Sverige, blitt nektet å flytte over grensa. Det var ofte disse samene bøndene klaget over, fordi de ikke hadde noen reinflokk å ta vare på, og streifet rundt fra bygd til bygd. At de ikke lenger fikk komme til Norge bidro til å redusere konfliktnivået i Sør-Troms i ti-årene som fulgte.

Utover 1800-tallet ble det en sterk økning i omfanget av sommerbeiting av rein fra Sverige i Sør-Troms, i første rekke fordi reindriften i Jukkasjärvi etter hvert tok seg opp igjen, men også fordi Lappekodisillens bestemmelser var fordel-aktige for den nomadiske reindriften. Lappekodisillen åpnet for en sterk utvidelse av reindriften med lange sesongflytninger. Mot en liten avgift fikk reineierne rett til nesten ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeitene i Norge. Antallet reineiere i Jukkasjärvi gikk som nevnt kraftig ned etter 1750, men flokkstørrelsen til de gjenværende reineierne var på 1830-tallet kommet opp på et normalt nivå sammenliknet med andre steder. Det samlede reintallet som kom fra Jukkasjärvi til Sør-Troms på 1830-tallet var omlag 20 000, betydelig høyere enn under kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet.

Folketallet i Troms økte kraftig fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, noe som i seg selv bidro til økte konflikter med reindriften. I 1769 var det offisielle folketallet 12615, i 1801 var det økt til 19288, og i 1855 til 38266.

De svenske samene begynte å flytte lenger mot vest, i mange tilfeller helt ned til fjordbunnene og ut på øyene. Tilstedeværelsen av to ulike etniske grupper, der de norske bøndene utnyttet avgrensede områder intensivt, mens reindriftssamene utnyttet arealene ekstensivt deler av året, førte etter hvert til konflikter. Bøndene hadde generelt liten forståelse for tradisjonelle samiske rettigheter, og årssyklusen i samenes reinnomadisme – samt språkvanskene – gjorde ikke saken lettere. På grunn av den spredte bosettingen ble voldelige konflikter stort sett unngått i indre Troms fram mot 1830-tallet, men det økende reintallet og den stadig mer omfattende nyrydningen førte etter hvert til et økende konfliktnivå.

I 1843 ble det nedsatt en norsk-svensk «lappekommisjon», med mandat «å ta under overveielse og avgi forslag om eventuelle forandringer og tillegg til grensetraktaten av oktober 1751 for så vidt angår forholdene med hensyn til lappene i de forente riker» (altså Norge og Sverige). Bakgrunnen for at kommisjonen ble nedsatt, var vedvarende krav om et mer detaljert og restriktivt regelverk til fordel for jordbruksbefolkningen. Særlig i Midt-Troms var reindriftssamene og jordbrukerne kommet i konflikt med hverandre. Kommisjonen gjorde sine undersøkelser (og innhentet uttalelser fra myndighetspersoner) for «den del av fogderiet som ligger mellom og omkring Lyngenfjorden og Balsfjorden», der konfliktene var mest tilspisset.

Fra andre kilder vet vi at det også i Bardu og Målselv etter hvert ble strid og sammenstøt mellom bønder og reineiere. Historikeren Gunnar Thorvaldsen forteller at

det ble vanlig å skyte rein når de trengte seg inn på land som de bofaste oppfattet som sine enemerker, og samene svarte med å skyte en og annen buhund»(2004, s. 59).

I Målselv toppet konfliktene seg da reineiere brant husene på gården Elvevold i 1837. Etter en langvarig rettssak ble en av samene i 1841 dømt til tre års straffearbeid på Vardøhus festning, og utvisning fra landet.   

Enda verre gikk det den 22. juli 1838 på gården Bones i Salangsdalen, der samen Ole Andersen ble drept under en konfrontasjon med rydningsmannen Jon Bonåsen fra Tynset og hans dreng.

Vi kan gå ut fra at mange episoder med mindre dramatisk utfall enn denne aldri er kommet fram i lyset og blitt kjent. Omkring 1840 var nyetableringen av gårdsbruk i Bardu og Målselv nesten fullført, og de to tiårene før dette hadde folketallet økt kraftig. Reintallet var som nevnt kommet opp på gammelt nivå etter kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet. Alle utmarks-

områdene i Bardu og Målselv ble brukt til sommerbeite for samene fra det som i dag er Talma og Sarivuoma samebyer. I den grad de tradisjonelle beiteområdene ble tatt i bruk av bøndene til seterdrift, havneganger eller annet, måtte det nødvendigvis oppstå konflikter.

Gunnar Thorvaldsen oppsummerer situasjonen omkring 1840 slik (2004, s. 59):

Samene klaget – dels med rette – over at de ble straffet strengere enn nordmenn for til dels alvorligere forbrytelser. Embetsmenn hadde lenge prioritert jordbruk framfor landsdelens tradisjonsrike fiskerier, at de satte bønders næring framfor urbefolkningens reindrift bør knapt overraske noen. (…) Vi kan trygt regne med at deres problemer og synspunkter ikke ble tilbørlig representert verken i retts-apparatet eller i det rike kildematerialet vi har fra de ulike kommisjonene.

Myndighetenes holdning til samer og reindrift 1750–1850

Midt på 1700-tallet besto den danske staten av en rekke nasjonaliteter og territorier. I 1769 dreide det seg om rundt to millioner mennesker. Foruten kongerikene Danmark og Norge omfattet det danske riket hertugdømmene Slesvig og Holsten, samt grevskapene Oldenborg og Delmenhorst. Dessuten hadde man de nordatlantiske statsdelene Island, Færøyene og Grønland, og i tillegg små oversjøiske besittelser i Vest-India, på Gullkysten og i India. Historikeren Steinar Pedersen skriver i sin doktoravhandling (2008, s. 492), at det

i denne flerkulturelle staten ikke var den over- eller underordning av folkegruppene man skulle oppleve i mange land utover på 1800-tallet, når de dominerende befolkningsgruppene begynte å forme staten i sitt eget nasjonalistiske bilde. 

Sett fra København var det ingen kvalitativ forskjell mellom nordmenn og samer. De var to av mange folkegrupper i det danske veldet, og begge hadde samme krav på en rettferdig behandling.

I forvaltningsmessig sammenheng var samene både i prinsippet og i praksis likestilte med andre folkegrupper. Blant annet hadde de i henhold til Lappekodisillen sine egne lensmenn, og betalte sin sameskatt på etnisk grunnlag. Av grunnleggende betydning var det også at kongen, som hersker over en sammensatt stat, både for den enkelte undersått og de enkelte statsdelene fremsto som en garantist for rett og rettferdighet. Denne ideologien var på mange måter et vilkår for å styre et multikulturelt rike med minst mulig friksjoner.

Ønsket om å unngå friksjoner innenfor statens rammer kom også til uttrykk i praksis når balansen mellom samer og nordmenn var i ferd med å bli forrykket. Steinar Pedersen gjengir misjonæren Thomas von Westens beskrivelse av norsk trakassering av samer i første halvdel av 1700-tallet, da kongen grep inn til fordel for samene, som en god illustrasjon både av de interetniske forholdene i Nord-Norge og av kongens utjevnende rolle i en slik sammenheng.

Et annet eksempel på at danske sentral-myndigheter forsvarte Lappekodisillen og samiske rettigheter nevnte jeg tidligere i artikkelen. Da lokale og regionale myndig-heter i Troms (fogden og amtmannen) i 1754 ville stenge grensa for grenseover-skridende reindrift ble de kontant satt på plass av sentralmyndighetene i København.

At samene kunne ha behov for beskyttelse mot sine nordiske naboer kom klart til uttrykk i flere av Peter Schnitlers skriv på 1740-tallet. Schnitler skrev blant annet følgende:

Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et frit folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novgorodske russer have tvunget dem til at være sig Skatt-skyldige» (sitert etter Pedersen 2008, s. 493).

I forbindelse med de motsetningene han registrerte mellom de etniske gruppene i Finnmark, anførte han som helt uproblematisk at samene var «de rette og ældste Indvaanere af Finmarken (s.s.).

Steinar Pedersen konkluderer med at Schnitlers grenseundersøkelser var et sentralt kunnskapsmessig grunnlag for de danske forhandlernes innsikt i samiske forhold, forut for grensetraktaten av 1751:

Blant annet kunnskapen om at samer og nordmenn i prinsippet var atskilte og likeverdige nasjonaliteter, erfart av en som hadde studert spørsmålet direkte, var simpelthen en av forutsetningene for at det i forbindelse med grensetrekkinga mellom Norge og Sverige ble understreka at man måtte komme frem til ordninger som skulle bevare den «Lappiske Nation».

De første 15–20 årene etter at Norge fikk sin indre selvstendighet i 1814, ble den kulturpluralistiske linja fra det dansk-norske styret – å betrakte og behandle samene som en likeverdig folkegruppe – videreført. Den offisielle norske holdningen omkring 1820 var at samene måtte få opplæring i og på samisk, og denne hovedlinja i språkpolitikken sto fast helt til slutten av 1840-tallet. Vi har hørt at reindriftssamene i Finnmark fikk stemmerett i 1821. I 1826 ble det opprettet et lærerseminar på Trondenes ved Harstad. Lærerseminaret skulle ta opp samer, men også gi nordmenn opplæring i samisk, med sikte på lærergjerning i samiske områder.

Hva var grunnen til at bildet endret seg så radikalt fram mot midten av århundret, med en rekke tiltak som gikk i stikk motsatt retning? Hvorfor begynte myndighetene gradvis å følge ei linje som ikke lenger anså samene som likeverdige med majoritets-befolkningen?

Mange har pekt på den norske nasjonsbyggingsprosessen på 1800-tallet som avgjørende for det som skjedde – «at man fra norsk side for alvor begynte å bygge opp en nasjonal identitet og å plassere seg i verden i forhold til sine nabofolk, i første rekke dansker og svensker» (Pedersen 2008, s. 497). En norsk nasjonal tenkemåte begynte å gjøre seg gjeldende utover 1820-tallet, og vokste seg stadig sterkere. I løpet av et par tiår skulle norsk og samisk kultur bli definert som kvalitativt forskjellige.

Vi har hørt hvordan den samiske reindriften i samme periode møtte på stadig større problemer i takt med at koloniseringen av de indre strøkene av Nord-Norge skjøt fart. Konfliktnivået var høyt, og både lokale, regionale og sentrale myndigheter stilte seg på nybyggernes side. I takt med at bøndenes innflytelse og politiske makt økte i det norske samfunnet utover 1800-tallet, ble forholdene stadig verre for den samiske reindriften. Vi har også hørt at ulike «lappekommisjoner» la fram og fikk vedtatt reindriftslover helt på jordbrukets premisser. Hovedsaken var å gi gårdbrukerne økonomisk kompensasjon for «reinskader», ikke bare på innmark, men også på utmarks-slåtter.

Steinar Pedersen peker på de ledende norske historikerne i tiårene etter 1814, med Rudolf Keyser og P.A. Munch i spissen, var leverandører av den ideologi som kom til å prege behandlingen av samer og andre nasjonale minoriteter. Studentene som fulgte Rudolf Keysers forelesninger på universitetet i Christiania fra slutten av 1820-tallet satt igjen med følgende inntrykk av samenes rettslige status, forholdet mellom nordmenn og samer, og hvilken status norsk og samisk kultur hadde i forhold til hverandre:2

  • Samene var ville nomader som enten ble utrydda eller fortrengt til de ytterste utkanter under den norrøne innvandringa.
  • Samene var ikke en del av folket. De tilhørte ikke det rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.
  • Folket var de frie norske bøndene.
  • Samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende. Derfor var det enkelt og naturlig for nordmennene å trenge de samiske nomadene til side når de innvandra til Norge.
  • De samiske nomadene eide ikke grunnen.
  • Samene dreiv ikke åkerbruk. Nordmennene tok altså ubebygd land.
  • Eiendomsrett til jord oppstod ikke før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til eie som odel.

Denne ideologien passet som hånd i hanske når forholdene skulle legges til rette for en sterkt ekspanderende jordbruksbefolkning på 1800-tallet. Bondestanden ekspanderte både i antall og geografisk. Størstedelen av overskuddsbefolkningen i jordbruket emigrerte som kjent til Amerika, men mange flyttet også fra overbefolkede jordbruksbygder i Sør-Norge til områder lenger nord.

I utredningene fra de ulike lappekommisjonene i andre halvdel av 1800-tallet vises det til reindriften som en utdøende næring, som inntil videre kan tolereres, men aldri må komme i veien for jordbrukets ekspansjon.

I innstillingen fra lappekommisjonen av 1897 presiserer kommisjonens formann Peder Kjerschow, som senere ble riksadvokat, kommisjonens «grundanskuelse» slik:

Under afgjørende Hensyntagen til Landbonæringens Interesser og berettigede Krav paa videre Udvikling og idetheletaget til de paagjeldende Landsdeles fortsatte Bebyggelse og Opdyrkning at søge Grændserne for Lappernes Rendrift i vor land optrukne saaledes, at denne kan indtil videre bestaa som Næringsvei, men med minst mulig Adgang til at virke som Hemsko på Jordbruget.

For å underbygge sitt syn siterer Peder Kjerschow følgende fra Odelstings-proposisjon nr 2/1871:

Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk berettigelse.

Avslutning

De store begivenhetene i 1814 – Norges frigjøring fra Danmark, den norske Grunnloven og den nye unionen med Sverige – fikk ingen umiddelbar betydning for samene i Norge. De ledende norske politikerne og embedsmennene i 1814 hadde sin administrative praksis fra den dansk-norske staten, der man respekterte ulikhetene mellom de enkelte statsdelene og folkegruppene (Pedersen 2008, s. 507).

Mot slutten av 1840-tallet hadde generasjonen fra 1814 utspilt sin rolle i norsk politikk. En ny generasjon politikere, som var preget av det ekskluderende synet på samene hos tidens ledende norske historikere, hadde overtatt. Sommeren 1848 ble det både på det kulturelle og det materielle området fattet vedtak i Stortinget som viser at et negativt syn på samene hadde fått fotfeste blant de folkevalgte (Pedersen 2008, s. 488):

Blant annet ble det vedtatt at Regjeringa burde undersøke hvorvidt det var mulig å bidra til samenes opplysning «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Undervisning i det norske Sprog».

Resultatet av disse undersøkelsene skulle legges fram for det neste Stortinget. Dette skjedde i 1851, da det for årene 1851–1854 ble bevilget 1000 spesiedaler for å «bibringe Lapperne Kyndighed i det norske Sprog». Denne budsjettposten ble kalt «Finnefondet», og ble videreført til langt inn på 1900-tallet. Finnefondet ble brukt til å finansiere en rekke ulike fornorskningstiltak i tiårene som fulgte. Enkelte år overførte Stortinget en prosentvis like stor del av statsbudsjettet til Finnefondet som Stortinget samlede bevilgninger til samiske formål i dag, gjennom departementene og gjennom Sametinget (Minde 2005). Den samiske språkpolitikken som norske myndigheter hadde stått for i en mannsalder sto for fall, og grunnlaget for de neste hundre årenes fornorskningspolitikk ble lagt.

Omtrent samtidig behandlet Stortinget en proposisjon om eiendomsretten til grunnen i Finnmark. Uten å ha foretatt reelle undersøkelser hevdet man i proposisjonen at Kongen/staten hadde eid grunnen i Finnmark fra gammelt av. Den eksplisitte begrunnelsen for statens eiendomsrett var at distriktet kun hadde vært bebodd av et nomadefolk – «Lapperne» – uten faste boliger. Dessuten hadde Finnmark vært en koloni.

Samene i Norge var på vei inn i en kulturell og rettslig istid, som skulle vare i over hundre år. Men det er en annen historie.

Litteratur

Berg, Bård A. (2008): Utviklingen av reindriften i nordre Nordland 1750-2000. I: Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv (s. 151-194). Pax Forlag. Oslo.
Hansen, Lars Ivar (2001): Grensefastsettingen på Nordkalotten fra middelalderen til 1751: Folkeslag – strategier – prinsipper». I: Fagertun, Myhre og Ryymin (eds.): Det farefulle nord. Trusler og trusseloppfatninger knyttet til Nord-Norge gjennom tusen år (s. 11–51). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Minde, Henry (2005): Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gálducála – tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 3/2005. Kautokeino.
Pedersen, Steinar (2008): Lappekodisillen i nord 1751-1859. Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Avhandling til dr.philos-graden ved Universitetet i Tromsø. Diedut 3/2008. Kautokeino.
Ravna, Øyvind (2010): Lappekodisillen av 1751 og dens rettslige betydning i dag (s. 392-406). I: Lov og Rett 07/2010 (s. 392-406). Oslo.
Thorvaldsen, Gunnar (2004): Koloniseringen av Bardu og Målselv. I: Kjartan Soltvedt (red.): Folketellinger gjennom 200 år. Sosiale og økonomiske studier 109. Statistisk sentralbyrå. Oslo.

Noter:

  1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-14/26/4.html?id=569064
  2. Oversikten er i sin helhet hentet fra Pedersen 2008, s. 499.