Strategier for en digital sosialisme
Av Ronny Kjelsberg
Ny teknologi skaper en ny produksjon som skaper et nytt samfunn. Kan det vi nå ser gjennom fildeling og open source-produksjon etter hvert vokse til en kraft som tvinger igjennom sosialismen i hele samfunnet?
Ronny Kjelsberg er høgskolelektor og sitter i styret for NTNU/HIST Attac i Trondheim
Den nye informasjonsteknologien har, som alt annet som oppnår en plutselig og stor fremgang, blitt «hypet» ganske kraftig, noe som blant annet førte til det kraftige IT-krasjet sist på 1990-tallet. Likevel er det ingen som helst tvil om at utvikling av denne nye teknologien vil føre til betydelige endringer av samfunnet over et litt større tidsperspektiv. Produksjonens og teknologiens påvirkning på samfunnet er grunnleggende i marxismen og danner premissene for denne artikkelen. Jeg vil nå søke å peke på en del klare tendenser for hvilken vei utviklingen kan gå, og også sette dette inn i en større historisk, samfunnsmessig og politisk kontekst. Jeg vil søke å vise hvordan ny teknologi presser stadig mer av arbeidskraften inn i nye næringer, og hvordan dette i sin tur påvirker maktforholdene i samfunnet. Spørsmålet blir da om dette for informasjonsteknologien betyr at vi kan skimte sosialismen i fremtiden, og hvordan vi alle kan være med og påvirke denne utviklingen.
En kort historikk
Tidligere produksjonsmessige «revolusjoner» har alltid ført til store endringer også i samfunnet. Det egalitære jeger-/sankersamfunnet (urkommunismen?) forsvant etter hvert da jordbruksrevolusjonen skapte et overskudd som gjorde det mulig for klasser av konger, prester og adel å kaste seg opp i en herskerstilling. Den industrielle revolusjonen gjorde at den viktigste delen av produksjonen etter hvert ikke lenger ble primærnæringene som adelen kontrollerte, men sekundærnæringene som var kontrollert av borgerskapet i byene. Dette gjorde at kapitalistene, eierne av fabrikkene, i første omgang supplerte, og etter hvert erstattet konge, presteskap og adel som den ledende samfunnsklassen som lever godt på overskuddet av arbeidet som blir utført.
For arbeidskraften har dette den virkningen at den flyttes over til stadig nye næringer. Med den industrielle revolusjonen blir håndverket industrialisert, og mens en arbeider som syr for hånd kan produsere skjorter til kanskje noen titalls andre, blir en arbeiders innsats nå tilstrekkelig for å produsere skjorter for et tusentalls mennesker.
Etter hvert som den industrielle utviklingen skyter fart, kreves det altså stadig mindre arbeidskraft i primær- og sekundærnæringene, og vi får et stort overskudd av arbeidskraft. Dette overskuddet kunne selvsagt bli brukt til å senke tempoet og belastningen i produksjonen, og til å senke arbeidstiden betraktelig, men dette ligger ikke i kapitalismens natur. Kapitalismens ønske om stadig økt profitt fører til stadig økt produksjon, og gjør at arbeidskraft gjort overflødig presses inn i nye yrker.
Når maskiner gjør både jordbruk og industri mer effektive, blir arbeidskraften presset over i tertiærnæringene, serviceyrker, som opplever en eksplosjonsartet vekst. Norge kan være interessant å se på som et eksempel i så måte, da vi, selv om vi har en hovedsakelig råvarebasert økonomi, uten tvil har et industrialisert samfunn, og den relativt dyre arbeidskraften framprovoserer effektiviseringsløsninger før i Norge enn i mange andre land. I Tabell 1 ser vi hvordan vi i Norge har en kontinuerlig nedgang i arbeidskraft i primærnæringene i hele den moderne tid, selv om vi fremdeles er nettoeksportør av matvarer (1). Industrien vokser frem til 1960- og 70-tallet, hvoretter den også begynner på en jevn nedgang. Det er likevel sannsynlig at mye av denne nedgangen skyldes ikke bare reell effektivisering og bedre produksjonsmidler, men også utflytting av industri til lavkostland. Internasjonalt har nok andelen ansatte i industrien ennå ikke begynt å gå ned (2, 3). Den økte effektiviteten blir i stedet i stor grad brukt til å produsere andre industriprodukter, for å dekke mindre basale behov, noe som igjen går ut over naturen når forbruket og bruken av naturressurser stadig øker for å opprettholde og øke profitten innen dagens økonomiske system. Etter hvert vil vi likevel nå grensen også for en slik produksjon, og mye av arbeidskraften som nå brukes i sekundærnæringene, vil presses over i nye næringer.
Tabell 1: Yrkesbefolkning i Norge fordelt etter hovednæringer. Prosentvis fordeling for utvalgte år. (4, 5)
| 1865 | 1890 | 1900 | 1930 | 1960 | 1973 | 2000 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Jordbruk og skogbruk, fiske og fangst | 59,8 | 49,2 | 40,7 | 35,8 | 19,5 | 11,4 | 3,8 |
| Industri, bergverk, bygg og anlegg, kraftforsyning | 13,6 | 21,9 | 26,3 | 26,5 | 36,5 | 33,9 | 22,2 |
| Transport og annen samferdsel | 5,1 | 7,2 | 7,1 | 8,3 | 11,9 | 9,9 | 7,6 |
| Handel og forretningsvirksomhet | 2,8 | 5,0 | 6,5 | 10,5 | 13,3 | 14,1 | 30,5 |
| Offentlig og privat tjenesteyting | 12,6 | 15,3 | 16,7 | 18,6 | 18,4 | 30,7 | 35,9 |
| Uoppgitt næring | 6,1 | 1,4 | 2,7 | 0,3 | 0,4 | 0,0 | 0,0 |
Dette er altså i hovedtrekk utviklingen så langt. Bedre teknologi fører ikke til mer fritid, eller saktere tempo på arbeidsplassen. Overskuddet av arbeidskraft som skapes, blir i hovedsak brukt til å produsere nye ting, og til å skape nye næringer. Slik blir stadig mer av arbeidskraften flyttet fra primær- og sekundærnæringer til tertiærnæringer, og slik vil etter hvert stadig mer arbeidskraft bli flyttet over fra tertiærnæringer til kvartærnæringer (med kvartærnæringer mener jeg ren informasjonsspredning – i ordets videste forstand. Jeg bruker her begrepet for å skille ut all produksjon og alle servicenæringer som driver med ren informasjonsbasert – ikke-fysisk virksomhet – sagt med andre ord; produksjon og håndtering av «software» (6) – ikke-fysiske produkter av IT-revolusjonen.)
IT-revolusjon – Overgang til kvartærnæring
En kapitalistisk økonomi er avhengig av å hele tiden øke produksjonen for å opprettholde veksten og profittraten. Dersom IT-revolusjonen skal følge mønsteret fra tidligere produksjonsmessige revolusjoner, er det altså naturlig å anta at gruppen som arbeider innen kvartærnæringene vil øke relativt i forhold til de andre over tid, og etter hvert blir dominerende, slik tertiærnæringene er i Norge i dag (tabell 1). I eventuelle arbeidsledige (i hvert fall i i-land) ligger det også et enorm potensiale til at disse kan gå inn i en rolle som open source-produsenter (7) innen kvartærnæringene, noe vi skal komme tilbake til under, men det krever selvsagt at de har tilgang på pc.
Framveksten av den nye informasjonsteknologien muliggjør etter hvert en storstilt effektivisering nettopp av de tertiærnæringene som er så dominerende i dag. Et skjema online koblet til et program kan i dag gjøre jobben som man før hadde hauger av kundebehandlere til. Dette vil etter hvert også spre seg til andre områder av servicenæringene, og man kan regne med at dette vil skape et nytt overskudd av arbeidskraft som vil presse stadig flere over i nettopp kvartærnæringene. I tidligere overganger mellom samfunnsformer har overskuddet av arbeidskraft stort sett gått over til nye næringer, det vil nok i hovedsak skje også nå. Stadig mer av produksjonen vil bli produksjon av software (6).
Vel så viktig vil det nok bli at kvartærnæringene vil stjele kraftig fra sekundærnæringene. Vi ser allerede at hele den kommersielle underholdningsindustrien trues ved at cd-salget går ned, når stadig flere selv tar seg av distribusjon og produksjon digitalt. Cd-en blir valgt bort til fordel for digitale formater som mp3, og man kan etter hvert også øyne at open source-formater som ogg blir stadig mer populære. Tilsvarende ser vi at dvd-formatet etter hvert vil velges bort til fordel for divx, eller kanskje heller xvid-formatet som er open source, og som tar en stadig større del av det digitale filmmarkedet (om man kan kalle det et marked, når det for en stor del baserer seg på at brukerne bytter filer med hverandre helt gratis).
Film- og musikkbransjen kjemper frenetisk mot denne utviklingen, og de påberoper seg tapstall som om alle som laster ned noe gratis ellers ville kjøpt det til full pris. Dette er nok noe vi kan kalle en ganske stor overdrivelse, men at det etter hvert vil føre til problemer for denne industrien er nok klart.
Etter hvert som øynene begynner å åpnes for dette, vil man også se en nedgang i produksjonen av spillere til alle disse formatene, og alt som hører med. Hvorfor skal du kjøpe en ny spiller hver gang et nytt format dukker opp (noe det vil gjøre stadig oftere), når man gratis kan laste ned software som gjør at det kan spilles på den samme datamaskinen du allerede har? I underholdningsindustrien er altså denne brutale omstruktureringen av produksjonen i full gang, og det vil være naivt å ikke tro at en lignende utvikling vil kunne komme også på andre områder.
Man kan altså anta at stadig mer av den totale produksjonen vil bli software, mens avhengigheten av «hardware» (8) etter hvert vil minke.
Egenskaper ved software
Software har en del egenskaper som gjør at det skiller seg drastisk fra alle andre typer produkter som tidligere har vært de dominerende i samfunnsproduksjonen.
Software kan kopieres i det uendelige uten at det blir noen som helst mangel på varen – tvert imot, jo mer populær en vare er, desto flere vil kopiere den, og desto lettere vil den være tilgjengelig for andre gjennom for eksempel peer-to-peer nettverk (9), eller andre typer nettverk som vil utvikles. Den kan også, på grunn av den digitaliserte formen den tar under den moderne teknologien kopieres (som regel) uten kvalitetstap, og slik får vi et globalt nettverk som opererer på en tilnærmet evolusjonær måte, der hvor de mest populære programmene/filmene/musikken/informasjonen spres mest, og dermed blir lettest tilgjengelig. Det som er «nyttigst», blir enklest å få tak i.
Videre har vi selvsagt miljøaspektet. Produksjon av software krever ingen fysiske råvarer, og krever slik ingen inngrep i naturen. Selvsagt må vi ha noe hardware for å kunne produsere/nyttiggjøre oss software, men for nok en gang å ta underholdningsindustrien som eksempel: en pc med en harddisk og programvare, er mye mindre krevende også for naturen enn for eksempel en cd-spiller, en dvd-spiller, equalizer, tv, radio, kassettspiller, lp-spiller, for ikke å snakke om hauger med cd-er og dvd-er i plastcover med innlegg av glanset papir, osv. osv. Man vil også utvikle digitale bøker som kanskje til og med (om det er ønskelig) kan blas i akkurat som våre vanlige, med den enkle forandringen at man kan bytte ut innholdet med noe annet man har liggende digitalt. Mange vil nok til å begynne med savne de mange hyllemeterne – nostalgi følger med de fleste forandringer, men tenk på hvor mye enklere det vil bli for intellektuelle å flytte, og ikke minst; tenk på skogen. Dette vil selvsagt også kunne gjøres med alt annet som i dag er skrevet på papir. Denne overgangen er altså i høyeste grad miljøvennlig (noe som ikke kan sies om all ny teknologi som er blitt innført opp gjennom tidene).
Det som likevel blir drastisk annerledes, og som vil by på store problemer for den nåværende produksjonsformen (kapitalismen), er de drastisk forskjellige egenskapene ved produksjonen av software. Det kreves altså kun at en person (eller flere personer i samarbeid – se open source (7)) lager et produkt (for eksempel et program) én gang, så kan det brukes av alle over hele verden uten merkostnad og med et minimalt arbeid av den enkelte bruker (nedlasting, installering).
Konsekvenser av softwareproduksjon
Denne omleggingen vil få enorme konsekvenser for den nåværende økonomien. Den tradisjonelle bedriftsmodellen utspiller sin rolle. Vi trenger ingen til å produsere og distribuere cd-er og dvd-er når brukerne selv tar seg av jobben gjennom for eksempel fildeling som skissert over. Mye av behovet for plateselskaper og filmselskaper faller da bort. Det samme kan selvsagt gjøres med alt som produseres innen kvartærnæringene, fra programmer til bøker.
Produksjonen av programvare blir bedre gjennom open source-produksjon, hvor kildekoden til programmet er åpen, og alle får mulighet til å være med og modifisere, og forbedre programmet. Akkurat som fildeling distribuerer varer gjennom noe som ligner på en evolusjonær prosess, produserer open source-miljøet varer gjennom en evolusjonær prosess. Alle kan forbedre programmene på alle måter, og man får slik et maksimalt produkt som også kan tilpasses til spesielle forhold av den enkelte bruker.
Kontrasten til kommersiell programvare er grell. For å tjene penger lager kommersielle bedrifter tunge ofte reklameinfiserte programmer med mange ulemper knyttet til ønsket om å oppnå profitt. Mange kommersielle programmer kjører også hele tiden mindre programmer i bakgrunnen av maskinen din, noe som selvsagt gjør den tregere. Et godt eksempel er Realplayer (10), som i likhet med mange andre kommersielle programmer har hatt en tendens til å «ta over» maskinen din, og har innstilt som default (standard) å gjøre alle mulige andre ting enn å spille av realmedia-filer. Real-selskapet har etter hvert blitt tvunget til å gå bort fra noe av denne upopulære praksisen, noe ubekreftede rykter sier er pga. økonomiske problemer. Det kan være tilfeldig, men det kan også være et tegn på at brukerne er i ferd med å våkne. Etter hvert som folk får øynene opp for at det fins alternativer som er både bedre, mindre ressurskrevende og ikke minst gratis, vil mange kommersielle programvareleverandører gå en mørk fremtid i møte. Det er også et stort dilemma for disse at en vellykket kamp mot piratkopiering av programvaren deres, antagelig bare vil resultere i at brukerne finner et bedre gratis program, og at de slik mister hele marked sitt.
Hva med artistene?
Hvordan skal kunstnere så tjene penger dersom produktene deres blir kopiert og spredd fritt over internett? Dette er jo kronargumentet til musikk- og filmindustrien, hvor de skyver artistene foran seg i et desperat forsøk på å få det til å se ut som de er bekymret for kunstens fremtid, og ikke sine egne økonomiske interesser. I en mindre kommersiell verden, vil det kanskje ikke finnes så mange Britney Spears-er, Christina Aguilera-er og Hollywood-filmer, men er det egentlig et stort tap?
Artister som ikke bare gjør det for pengene, vil fremdeles kunne tjene på å ha konserter, og selv om film er digitalisert, vil kino fremdeles gi den beste filmopplevelsen. Videobutikken og cd-sjappa er nok på vei ut, sammen med hele den korporative distribusjonsmodellen hvor store selskaper styrer produksjon og formidling av disse produktene, men det betyr slett ikke slutten for film og musikk. Man må også stille seg spørsmålet: Om en artist har spilt inn en sang én gang, er det da naturlig at han skal fortsette å tjene penger på musikken tiår etterpå? Denne modellen virker ikke rettferdig enten målet er lønn etter utført arbeid, eller lønn etter behov, og det burde slik ikke være nødvendig med dommedagsprofetier over verken musikken eller artistene bare på grunn av at denne utspiller sin rolle.
Et alternativt konsept kan være en modell som er en slags utvidelse av det som før het Statens kassettavgiftsfond (11). Man setter en liten avgift på alle lagringsmedia, og deler ut pengene som stipender eller lignende, til musikere og filmskapere, men for eksempel også programmerere, og andre som produserer andre former for informasjon som etter hvert vil bli påvirket av denne utviklingen. Et annet samfunn vil også burde kunne gi mer fritid, noe som vil gjøre at stadig mer av produksjonen av kultur vil kunne foregå på frivillig basis, av ren interesse.
Sosialisme eller en digital fasciststat?
Kommer sosialismen?
Hva blir så konsekvensene av denne utviklingen? Det meste av produksjonen vil etter hvert bli softwareproduksjon i en eller annen form. Den mest effektive formen for softwareproduksjon er produksjon gjennom open source, frivillig arbeid gjennom samarbeid. Kan man tenke seg, når det meste av produksjonen foregår på denne måten, at denne måten å jobbe på vil smitte over også på resten av produksjonen? Produksjonen av hardware vil da være relativt mindre arbeidskrevende, og vil slik kreve relativt mindre arbeid fra hver enkelt.
Kjøpepresset vil nødvendigvis minke når bruken av hardware i større grad erstattes med gratis software. En overgang til mer softwareproduksjon har kanskje også potensial til å redde en natur som ikke lar seg redde innenfor dagens produksjonsmønster. Dagens økonomi er basert på økt vekst, denne veksten krever en stadig økende produksjon (jfr. teorien om profittratens tendens til å minke (12)), økningen av produksjon krever stadig mer ressurser, noe som dreper naturen i økende tempo. Naturen vil altså nyte godt av nedgangen i hardwareproduksjon, da presset på naturressursene blir mindre.
Dersom open source-produksjon får bre seg fritt, ser vi altså at profitt vil bli en umulighet innen det som etter hvert vil bli den overveldende største delen av produksjonen. Hvem vil betale for et dårlig produkt, når man kan få et bedre produkt gratis? Bedriftsmodellen vil da ha utspilt sin rolle, og må forkastes. Kan vi da øyne et samfunn hvor enhver kan gi etter evne og få etter behov?
Open source-produksjon og fildeling er produksjons- og distribusjonsmåter som i seg selv ligger svært nære de sosialistiske idealene. Når denne arbeidsformen blir vanlig, vil den altså kunne spre seg også til andre områder, noe som vil gi et samfunn som vil ligne svært på et sosialistisk. Heri ligger også svaret på hva dette har å bety for produksjon av materielle ting. Når man vokser opp i et samfunn hvor det meste produseres frivillig og i samarbeid, vil dette naturlig spre seg også til de andre næringene. En digital sosialisme (sosialistisk produksjon og formidling av imaterielle varer), vil slik kunne fremtvinge en sosialisme også i resten av samfunnet.
Skjær i sjøen
Man kan likevel øyne problemer for en rolig og fredelig utvikling til et slikt samfunn. Kapitalismen vil ikke gå under frivillig. For å hindre utviklingen mot en digital sosialisme, må man lage et gjennomkontrollert digitalt samfunn. Næringslivet driver allerede og presser igjennom lover som gjør aktiviteter ulovlige digitalt, som har vært fullstendig lovlige så lenge informasjon ble spredd på fysiske medier. Denne utviklingen vil de forsøke å fortsette, og den kan i verste fall ende i en digital fascistisk politistat.
Man kan for eksempel se for seg følgende utvikling: AOL/Time Warner fusjonerer med Microsoft, og utvikler et gjennomkontrollert internnett, hvor all surfing med Microsoft-programvare blir begrenset til dette AOL-internnettet. Dette vil de selvsagt forsøke å få med seg staten på, gjennom å lage et påbud om bruk av nettopp dette. Som vanlig vil rettferdiggjøringen skille seg fra den virkelige grunnen; påskudd kan for eksempel være å hindre terrororganisasjoner fra å bruke nettet, å holde nettet familievennlig ved å fjerne grov pornografi osv. En begynnende tendens i denne utviklingen kan vi se gjennom den såkalte Trusted Computing Group (13), en samling storselskaper som forsøker å få igjennom en «sikkerhetsstandard» på både hardware og software til datamaskiner, de jobber også med å få igjennom en lov i USA, den såkalte «Consumer Broadband and Digital Television Promotion Act» som vil tvinge igjennom såkalte TCPA-konforme systemer (14). En slik lov vil fjerne mye av trusselen fra open source-miljøet, men den vil også utradere de mindre kommersielle selskapene, og gi storselskapene full kontroll over programvaremarkedet.
Videre vil man sikkert forsøke å gjennomføre lovendringer som umuliggjør for eksempel GNU-lisensiering (15), og dermed prøve å få den frie programvaren tilbake inn i den kommersielle folden. Alt dette vil selvsagt bli fulgt opp med et enormt propagandapress fra massemedia, og motstandere vil bli stemplet og satt i bås.
Denne utviklingen er også allerede igangsatt, blant annet med innføring av innstramminger i copyrightlovgivningen. Her hjemme gjelder dette blant annet den planlagte innføringen av det nye EU-direktivet «European Union Copyright Directive», som gjør det ulovlig å bryte kopisperrer, og likestiller såkalte Digital rights management-systemer med åndsverk. Norge er ikke forpliktet til å innføre dette direktivet, men det har regjeringen unnlatt å opplyse om før høringsrunden (16). Var det noen som sa «Staten og kapitalen»? Man har altså allerede begynt å stramme inn reglene for software i en grad som ville vært uhørt dersom det dreide seg om tradisjonelle produkter.
Digital politistat?
Står så valget mellom et frihetlig sosialistisk samfunn, og en digital politistat? Det kan ved første øyekast se sånn ut, men det er vi som bestemmer hvor veien skal gå. Det første vi må gjøre, er uansett å spre en bevisstgjøring omkring de mulige veiene denne utviklingen kan ta, og å sørge for at ingen kan kalle seg sosialist og samtidig jobbe mot fri fildeling og open source-produksjon. Mange har skjønt det allerede, og radikale musikere som Gatas Parlament har lenge lagt ut musikken sin gratis på nettet (17), og propagandert for fildeling. Til og med veteraner som Peter Gabriel og Brian Eno benytter seg av muligheten til å gi plateselskapene et spark bak med sin «Magnificent Union of Digitally Downloading Artists» (18). Forbrukerne har også begynt å organisere seg mot de begrensninger som endringer i copyrightlovgivingen lager, lokalt i «Elektronisk forpost Norge» (19). Det finnes også en «Free Software Foundation» med over 1 million programmerere og 3.500 programvarepakker tilgjengelig, alt naturligvis open source (20, 21).
Det som er viktig er nå å sette alle de endringene som skjer i en helhetlig politisk og historisk sammenheng, å se sammenhengen mellom copyrightlovgivning, kommersiell programvare og de økonomiske strukturene som styrer samfunnet, og slik organisere seg sammen på tvers av disse kunstige skillene. Sosialister, arbeidere, forbrukere, open source-miljøet og stort sett alle som ikke tilhører klassen som er eiere av de store software-selskapene har felles interesser i å kjempe for en frihetlig digital framtid.
Mulighetene for en annen verden er der altså, men det er vi som må benytte oss av dem. Digital sivil ulydighet; last ned en film i dag. Vær med på å lage produkter som kan spres fritt; skriv artikler og bøker, lag open source-programmer og amatørfilmer, legg ut musikken din gratis på nettet og ikke minst, politisk bevisste artister: Hold dere unna TONO (22) og lignende organisasjoner som løper kapitalistenes ærend på det som enn så lenge er det digitale markedet.
Kilder/noter
1) St.meld nr 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet
2) Vegard Velle: «Myten om arbeiderklassen», Utveier nr 2, 2004
3) Verdensbankens rapport Estimating the World at Work
4) Tallene fram til 1973 er fra Pax Leksikon, Pax forlag, 1976-82, Oppslagsord «Norge». Pax Leksikon, nettutgave hos NorgesLexi – Norsk politisk dokumentasjon på internett
5) Tallene for 2000 er fra Statistisk årbok 2001, Statistisk Sentralbyrå, 2001
6) Her vil jeg bruke begrepet «software» i den absolutt videste betydningen av ordet, som en beskrivelse av alle produkter som i utgangspunktet er ikke-fysiske, fra musikk, film, programvare til nyheter og generelt alle former for informasjon.
7) Begrepet open source beskriver all programvare hvis kildekode er enten i «the public domain» (dvs offentlig og til fri bruk for alle), eller mer vanlig, at kildekoden er copyrightbeskyttet av en eller flere personer/enheter og blir distribuert under en open source-lisens som for eksempel GNU-lisensen (15). Begrepet kan enkelte steder i artikkelen også forstås enda videre, til å omfatte alle ikke-fysiske produkter som spres copyrightfritt, se for øvrig Wikipedia.
8) Her bruker jeg «hardware» også i den videst mulige definisjon av ordet – alle fysiske varer og tjenester, fra mat til harddisker.
9) Generelt er et peer-to-peer(eller P2P)-nettverk, ethvert nettverk som ikke har bestemte klienter og servere, men flere peer-noder som fungerer både som klienter og servere for de andre nodene på nettverket. Et eksempel på programmer som muliggjør en slik deling av filer er DC++ , som selvsagt er open source.
10) Real-selskapet er et av flere som har laget sin egen kommersielle standard for lyd og video digitalt, som kun kan spilles av på selskapets egen spiller, Realplayer.
11) Fond for lyd og bilde, Norsk Kulturråd
12) Karl Marx, Kapitalen vol 3 del 3, Teorien om profittratens tendens til å minke
13) TCG består av rundt 200 store hardware- og softwareselskaper, blant andre AMD, Hewlett-Packard, IBM, Intel Corporation, Microsoft, Sony Corporation og Sun Microsystems, Inc.
14) http://www.againsttcpa.com/
15) GNU-lisensen er en copyrightlisens du kan beskytte gratis open source-programvare under. Med den tillater du alt bruk, og all modifisering av programvaren, på den betingelsen at sluttproduktet også blir gratis og open source. Man bruker altså copyrightregler til å holde et produkt ute av det kommersielle markedet. Det finnes også andre open source-lisenser Se for eksempel GNU General Public License på Wikipedia.
16) Jan Frode Haugseth «Teknologisk tåkeprat», kronikk, Klassekampen 1. oktober 2004
17) Gatas Parlaments hjemmesider: www.gatasp.no
19) http://efn.no
20) Knut Rodum: «Fire grunnleggende friheter», intervju med Richard Stallman, Le Monde Diplomatique nordisk utgave, oktober 2004
21) Hjemmesidene til FSF: http://www.gnu.org