Økonomisk krise – er vi på vei inn i den eller ut av den?
Av Torstein Dahle
Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har, til å gå klar av kriseutviklingen. I første omgang.
Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem i Bergen for Rødt
Våren 2009 reiste jeg rundt og holdt foredrag om hvor dyp og dramatisk finanskrisen faktisk var, og at det ikke bare var en krise i finansmarkedene, men en systemkrise. Som en viktig illustrasjon brukte jeg Figur 1, som viser utviklingen i profittnivået for de 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA – mange av dem verdensomspennende selskaper1. 
Figuren viste en spesiell indeks over profittnivået i disse selskapene, og hvert punkt på kurven viste profitten siste 12 måneder. Vi ser hvordan denne kurven stuper ned mot de store dyp utover i 2008. I 4. kvartal 2008 var profittnivået kraftig i minus, og det trakk ned summen for 2008 til et oppsiktsvekkende lavmål. Vi må tilbake til 1930- og 1940-tallet for å finne så lave tall, og stupet i 4. kvartal 2008 hadde man aldri i målingenes historie sett maken til. Figuren illustrerte godt at krisen var dramatisk. USA er fortsatt det dominerende og toneangivende landet i den kapitalistiske verden, og denne figuren forteller dermed samtidig om krise i hele den internasjonale kapitalismen. Jeg vil en stund holde meg til data fra USA, fordi de er så tydelige, og fordi USA fortsatt er så dominerende at utviklingen der er toneangivende også for norsk finanskapital og det meste av næringslivet for øvrig. Kina blir viktigere, men kan fortsatt ikke hamle opp med USA når det gjelder betydningen for den kapitalistiske verden.
Panikken bredte seg blant kapitalismens ledende krefter over hele verden utover i 4. kvartal 2008 og første kvartal 2009. De store finanstidsskriftene hadde svære førstesideoppslag om hvordan hele det kapitalistiske systemet vaklet.
Vi går tilbake til disse 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA. Tallene for 1. kvartal 2009 viste seg å bli enda verre. Profitten siste 12 måneder lå da mer enn 92 prosent lavere enn toppnivået i 3. kvartal 2007.
Men så skjedde det noe oppsiktsvekkende, som verden aldri har sett maken til. Oppturen for de 500 gigantselskapene ble enda brattere enn nedturen. Figur 2 viser hvordan det har gått med dem fram t.o.m. 3. kvartal 20112. Det har vært en ufattelig opptur på over 1100 prosent, opp til et nivå som ligger nær den historiske toppen, og dette har skjedd på svært kort tid. Hva er forklaringen?
Selv om den amerikanske produksjonen av varer og tjenester begynte å vokse noe utover i 2010, så er det ikke mulig å forklare denne profittveksten med økt produksjon og omsetning. Mange amerikanske selskaper har foretatt kutt på kostnadssiden, noe som også kan ha ført til en viss økning i profitten. Mange av disse kuttene har for øvrig bidradd til at arbeidsløsheten har holdt seg svært høy. Men heller ikke økt profitt på grunn av kostnadskutt har slike dimensjoner at de kan forklare oppturen på profitten til disse 500 selskapene.
Forklaringen på den voldsomme økningen i profittnivå er i alt vesentlig å finne i de statlige hjelpepakkene som i ulike former har sprøytet enorme mengder med statlig kapital inn i finansmarkedene. (I USA har dette delvis skjedd gjennom sentralbanken Federal Reserve, som faktisk er privateid, uten at det endrer karakteren på tiltakene.) Det var først og fremst banker og finansinstitusjoner som sto for den dramatiske nedturen for de 500 selskapene i Figur 1 og 2, og det er først og fremst finanssektoren som står for den helt utrolige oppturen – der disse hjelpepakkene har hatt avgjørende betydning.
Vi får et tilsvarende bilde hvis vi ikke bare begrenser oss til de 500 storselskapene, men utvider analysen til å dekke alle amerikanske bedrifter. Nasjonalregnskapet for USA føres av Bureau of Economic Analysis (BEA). De utgir data for profittvolumet i amerikansk næringsliv, og disse dataene bekrefter det bildet vi fikk da vi så på de 500 store3. I Figur 3 er disse dataene brukt til å framstille to grafer. Den nederste grafen viser bankers og finansinstitusjoners profittnivå, og den øverste grafen viser profittnivået til de øvrige næringene. Tallene er i løpende dollar, og de er altså ikke inflasjonsjustert, slik Figur 1 og 2 var.
Figur 3 viser at finansnæringen står for en meget stor del av den samlede profitten. Finansnæringens profitt består dels av rente og utbytte som den henter fra de sektorene som driver med den faktiske verdiskapingen. Men i tillegg driver finansnæringen også sitt eget spill, der den tilsynelatende klarer å skape profitt på egenhånd, gjennom å skape og blåse opp spekulative bobler innenfor finans, eiendom, råvarehandel mm.
Finansnæringens bobler er drevet fram av håp og forventninger om framtidig vinning. Noen av dem er nullsumspill, for eksempel valutaspekulasjon, der den enes gevinst er den andres tap. De skal i prinsippet ikke kunne påvirke det samlede profittnivået. Men andre medfører tilsynelatende en faktisk verdiskaping, for eksempel oppblåsing av aksjebobler og eiendomsbobler. Når en eiendom omsettes for 10 millioner kroner det ene året, og den samme eiendommen omsettes igjen to år senere til 15 millioner, har det selvsagt ikke skjedd noen reell verdiskaping, siden eiendommen er akkurat den samme. Men aktørene i markedet opplever det ikke slik. De registrerer at de er blitt 5 millioner kroner rikere, og en eller begge grafer skyves oppover. Det samme gjelder når aksjekursene drives oppover og nesten alle som investerer i aksjer, opplever å bli rikere og rikere. Dette slår ut i «profitt» i finansnæringen, men også til dels i andre næringer som blir involvert i den samme bobleblåsingen.
Problemer i finansnæringen førte til at aksjekursene sluttet å stige, og utover i 2007 begynte de å gå ned. De selskapene og privatpersonene som hadde tjent penger på aksjemarkedets vei mot himmelen, mistet plutselig de inntektene som hadde vært et kjærkomment og viktig pluss på deres vanlige inntekter. Og enda verre ble det da det etter hvert begynte å bli direkte tap. De stadig stigende aksje- og eiendomsmarkedene hadde som nevnt rommet viktige inntektsmuligheter også for bedrifter utenfor finansnæringen, og i regnskapene hadde det kommet på toppen av den profitten som deres egentlige virksomhet ga. Den regnskapsmessige profitten hadde blitt kunstig blåst opp. Da oppblåsingen snudde til en «nedblåsing», ser vi i Figur 3 at nedturen i finanssektoren smittet over på andre næringer.
At et sterkt aksjemarked og eiendomsmarked gir profittmuligheter også til en rekke industriselskaper og handelsselskaper, kjenner vi godt fra Norge. F.eks. er det å tjene store penger på å skille ut eller selge deler av virksomheten til andre aksjeselskaper, et velkjent knep for Kjell Inge Røkke, John Fredriksen, de som nå styrer Orkla med Stein Erik Hagen i spissen, og ledelsen i det som før var Norsk Hydro. Så lenge aksjemarkedet er sterkt nok til det, kan det håves inn milliardprofitter over natten på slik omstrukturering av selskaper. Men selvsagt skapes det ikke verdier av slikt, og dermed skapes det heller ingen egentlig profitt. Det blåses bobler, som bare kan eksistere så lenge mange nok har tro på boblene, og de innhentes nødvendigvis av virkeligheten på et eller annet tidspunkt.
Figur 3 viser at da boblene begynte å sprekke, slo virkeligheten inn utover i 2007 og 2008. Profitten falt voldsomt innenfor bank og finans, men den falt også kraftig i andre næringer – kraftigere enn stagnasjon og nedgang i deres ordinære virksomhet skulle tilsi.
Figur 3 viser også at profittnivået tok seg kraftig opp igjen utover i 2009 og 2010 for hele det amerikanske næringslivet – ikke bare for de 500 storselskapene som vi så på i Figur 1 og 2. Finansnæringen leder kraftig an med hensyn til prosentvis vekst i profitten. Men det er også profittvekst i bedrifter utenfor finansnæringen. Vi ser at deres profitt nådde bunnen i 2. kvartal 2009, og at de både i tid og omfang ligger etter finansnæringen.
Det internasjonale pengefondet, IMF, kommer hvert halvår med en publikasjon som kalles IMF Outlook. I april 2010 hadde deres omtale av USA den treffende tittelen «A Stimulus-Driven U.S. Recovery». Det er ingen tvil om at det var de gigantiske statlige innsprøytningene, i stor grad via Federal Reserve, som var hovedkraften bak det som tilsynelatende var en gjenreising av vekstkraften i den internasjonale kapitalismens høyborg USA. Det satte også tydelig preg på statsbudsjett og statsregnskap i USA.
Blant annet gjennom sin kostbare krigføring hadde president Bush påført den amerikanske staten store underskudd, som i 2008-regnskapet ble på hele 455 milliarder dollar. Hans politikk var dessuten en viktig kilde til å utløse den store finanskrisen. Men 2008-underskuddet bleknet mot de enorme underskuddene som statsregnskapene under Obama viser. De er sterkt preget av de enorme statlige innsprøytningene i finanssektoren, men også av at arbeidsløshet og krise belaster statsregnskapet også på andre måter. I 2009 viste statsregnskapet et underskudd på 1417 milliarder dollar, i 2010 på 1294 milliarder, og i 2011 på 1299 milliarder (I USA går statens regnskapsår fra 1. oktober til 30. september). Underskuddet i 2009 tilsvarte mer enn 10 prosent av hele USAs bruttonasjonalprodukt. Det er virkelig et enormt underskudd man nå er kommet opp på, og den amerikanske statsgjelden, som var stor på forhånd, stiger selvsagt raskt. Så lenge dollar er verdens reservevaluta, går det på et vis, men når dollaren mister den posisjonen, smeller det.
Selvsagt ga disse enorme innsprøytningene utslag i økt profitt for de kapitalistene som fikk glede av denne voldsomme statlige stimulansen. Men et av tegnene på at dette ikke var en normal konjunkturoppgang, var at arbeidsløsheten ikke gikk ned. Arbeiderklassens kjøpekraft viste ingen vekst, heller tvert imot.
Finansnæringen med bankene i spissen utgjør selve «blodomløpet» i et moderne kapitalistisk samfunn. Den leverer ingen varer eller tjenester som folk har nytte av; ingenting å bruke, ingenting som vi trenger for å leve. Den er en rendyrket snylternæring, som henter sin profitt fra verdier skapt i andre næringer (eller fra spekulasjon og oppblåsing av finansielle bobler, som vi hadde eksempler på foran). Men den spiller en helt avgjørende rolle i samspillet mellom kapitalistene. Den formidler lånekapital til bedrifter og til stater, og den sørger for at långiverne får «sin del» av den profitten som skapes i de bedriftene der den egentlige produksjonen av varer og tjenester skjer. Den formidler også egenkapital til bedriftene, ved at det er finansnæringen som forestår nesten all innhenting av aksjekapital.
Det er arbeidsfolk som gjør jobben med å produsere og levere varer og tjenester, og det er de som har skapt alt utstyret og alle maskinene og bygningene som trengs for å produsere disse varene og tjenestene. Men det spesielle med kapitalismen er at det dessuten er nødvendig at en eller flere kapitalister eier det hele. De bidrar stort sett ikke med noe nyttig, oftest tvert imot. Stein Erik Hagen er et framtredende norsk eksempel på en som «ivaretar eierrollen». En tydelig illustrasjon av hva denne rollen er, får vi når en bedrift går konkurs. De ansatte er der med sin kompetanse, lokalene er der, maskiner og utstyr er der. I mange tilfeller har selve virksomheten vært lønnsom, men tidligere eiere har tappet bedriften for verdier eller tatt beslutninger som har påført bedriften store og helt unødvendige tap. Når bedriften er konkurs, stopper likevel alt opp, for den har ikke lenger noen eier. Hvis ingen ny eier melder seg, vil selv en lønnsom virksomhet bli nedlagt. Det er utallige eksempler på det. Hvis de ansatte er «heldige» og det melder seg en eier, kan driften starte opp igjen. Enhver virksomhet er avhengig av at det finnes en eier, som kan formidle et eierforhold i form av kapital. Slik fungerer kapitalismen.
En av finansnæringens viktigste roller er å bringe inn eiere, kople dem sammen og formidle deres kapital til investeringsobjektene. Og så sørger den for at profitt tas fra der hvor den skapes og bringes ut til de ulike eierne i forhold til hva de har skutt inn av kapital og i hvilken form de har gjort det. Finansnæringen står for kapitalens blodomløp, og når det stopper, slutter kapitalismen å fungere. Næringen skaper ingen verdier, men den formidler selve utbyttingen og sørger for at utbyttingen holdes ved like.
Det er derfor statsledere som USAs president Barack Obama eller Norges statsminister Jens Stoltenberg prioriterer støtte til finansnæringen og spesielt bankene foran alt annet. Hvis banksystemet har tørket inn, kan de støtte bedrifter alt de orker, men det vil ikke hjelpe, fordi blodomløpet på utbyttingssiden ikke fungerer.
I den første Soria Moria-erklæringen sto det at regjeringens mål var å avskaffe fattigdommen. Det ville ikke ha kostet så mange milliarder kroner, og det ville egentlig ha vært en bagatell for den norske staten med sine tusenvis av oljemilliarder. Men det ble ikke prioritert. Når derimot Rune Bjerke som leder for DnB i oktober 2008 sendte sms-er til statsministerens kontor og fortalte at snart kunne DnB gå tom for kontanter, troppet både statsminister Stoltenberg, finansminister Halvorsen og sentralbanksjef Gjedrem opp med ekstraordinær pressekonferanse søndag 12. oktober, for å fortelle at de stilte 350 milliarder kroner til finansnæringens disposisjon, riktignok ikke som gave, men som sterkt subsidiert kapital. (Se også: www.hegnar.no/bors/article326020.ece eller www.na24.no/article2297332.ece)
Fordi finanssystemet i euro-området vaklet, rykket Stoltenberg 21. desember 2011 ut med løfte om 55 milliarder kroner til det internasjonale pengefondet IMF. Den offisielle begrunnelsen var at man ville «bidra til å stabilisere europeisk og internasjonal økonomi, og dermed også bidra til å trygge norsk økonomi og norske arbeidsplasser». At dette skulle kunne bidra til å trygge norske arbeidsplasser, er en dristig påstand, for å si det forsiktig. De 55 milliardene er et bidrag til å holde det internasjonale finans-blodomløpet gående, og under kapitalismen er det viktigere enn alt annet.
Den finanskrisen vi så i 2008–2009 framsto først og fremst som en bankkrise, som spredte seg til aksjemarkedene og som fikk viktige deler av finans-blodomløpet til å stoppe opp. Stater over hele verden rykket inn med kolossale beløp, og blodomløpet kom i gang igjen. I 2010 kunne det se ut som om krisen var slått tilbake.
6. oktober 2010 brukte Aftenposten hele forsiden på økonomiseksjonen sin til å vise en stor gravstein med denne påskriften:
Den Norske Finanskrisen
2008–2010
Hvil i fred
Forsideoppslaget avspeilte dels at det internasjonalt begynte å spre seg en oppfatning om at man hadde lykkes med å slå krisen tilbake. Men først og fremst avspeilte den at Norge stort sett hadde gått klar av finanskrisen så langt. Jeg vil peke på tre særlig viktige årsaker til det: Den ene er at den norske staten er en av verdens rikeste og at den stiller opp som en garantist for at finans-blodomløpet i Norge ikke skal tørke inn. Den andre er at regjeringen våren 2009 stilte opp med en del tiltak for å styrke det offentliges etterspørsel, spesielt fra kommunene.
Den tredje, som er overlegent den viktigste årsaken til at det er lav arbeidsløshet og stor aktivitet i norsk økonomi, er det helt ekstremt høye og stigende nivået på petroleumsinvesteringene.
Figur 4, som er hentet fra Statistisk Sentralbyrås publikasjon Økonomiske Analyser nr 6/20114, illustrerer hvordan petroleumsinvesteringene (den stiplede linjen) er omtrent doblet i løpet av 10 år. Planene for 2012 går ut på et investeringsnivå på minst 180 milliarder kroner, som innebærer en meget kraftig stimulans til aktiviteten i Fastlands-Norge, først i form av direkte leveranser av varer og tjenester, dernest i form av ringvirkninger. Verftsindustrien langs kysten er en av næringene som blir sterkt påvirket av etterspørsel fra disse investeringene, ikke minst ved at de gir grunnlag for produktutvikling som også har et større, internasjonalt marked.
I et større perspektiv er det en høy pris knyttet til denne voldsomme aktiviteten for å få opp olje og gass som naturen har brukt 100–150 millioner år på å skape. Den høye prisen er at satsingen på fossil energi – som brennes og skaper kolossale mengder av drivhusgasser – skjer til fortrengsel for en helt nødvendig satsing på energieffektivisering og fornybar energi. Norsk næringspolitikk er bygd på prinsippet om at «etter oss kommer syndefloden». Norge kunne ha foretatt en omfattende satsing på utvikling av fornybare energikilder, som jordvarme, tidevannskraft, bølgekraft, vindkraft, solenergi og andre fornybare energikilder. Det ville ha skapt arbeidsplasser som er vesentlig mer framtidsrettede, kanskje ikke så lønnsomme nå, men i det lange løp der arbeidet mot klimakrisen og dens konsekvenser vil bli viktigere enn kanskje alt annet. Det er viktig at tiltak mot økonomisk krise og klimakrise kan gå hånd i hånd, ikke motarbeide hverandre.
Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har til å gå klar av kriseutviklingen i første omgang. For en rekke stater over hele verden har den kolossale satsingen på statlige og statsdirigerte hjelpepakker til finansnæringen skapt en statsfinansiell krise. Noen steder har den slått til for fullt, med Hellas som det mest ekstreme eksemplet, og andre steder, er det stor frykt for at man er på vei inn i en slik krise. Søkelyset høsten 2011 har særlig vært på euro-landene, men i virkeligheten seiler både Storbritannia, USA og Japan mot store statsfinansielle problemer. Også Kina kan komme til å oppleve vesentlig større vanskeligheter enn i dag.
Andre har skrevet mye om de voldsomme kuttene i lønninger, pensjoner og sosialt sikkerhetsnett som har skjedd i Hellas. Jeg skal ikke gå videre inn på det her. Mange mister jobbene sine, og folk pålegges store byrder. Som vanlig sklir de rikeste unna – til dels ved hjelp av lyssky metoder. Det er i virkeligheten ikke grekere som styrer Hellas, de er påtvunget tiltak utenfra, av EU med Angela Merkel i spissen, av IMF, og av USA. Også Italia har fått en leder som de samme kreftene har krevd innsatt med en politikk godkjent av dem. Merkel og Sarkozy har fått EU til å nedlegge forbud mot en keynesiansk politikk med underskuddsbudsjetter, så de som måtte mene at en slik politikk ville være egnet, blir diktert ovenfra om at det må de glemme.
De voldsomme kuttene svekker etterspørselen og bidrar til at hjulene stopper opp i produksjonslivet. En befolkning med stor arbeidsløshet og trange kår fører selvsagt ikke til at et land får større muligheter til å betale en tyngende statsgjeld. Samtidig er en stat som er finansielt på knærne, ute av stand til å gå inn på noen form for stimulerende økonomisk politikk. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng formulerte det i grunnen ganske greit da han 14. august 2011 skrev:
Må statene bruke mer penger for å få fart på økonomien? Eller er den økende statlige gjelden hovedproblemet?
Det riktige svaret er selvsagt JA på begge spørsmål. Men det er en svarkombinasjon som ikke lar seg iverksette i praksis.
Den statsfinansielle krisen henger samtidig nær sammen med faren for en ny bankkrise. En rekke av de internasjonale storbankene har nemlig store beholdninger av statsobligasjoner. I urolige tider skulle jo det være lurt, særlig hvis det var noenlunde brukbar rente å hente, og den beste renten fikk man på statsobligasjonene fra land som ikke sto aller øverst på listene over kredittverdighet. Statsobligasjoner var jo uansett statsobligasjoner, og en stat kan jo ikke gå konkurs. Det er formelt sett sant, men kan ikke en stat betale, så er det en mager trøst at konkurs formelt sett ikke kan skje. Reelt sett kan pengene være tapt uansett.
Hvis banker med store beholdninger av statsobligasjoner opplever at obligasjonene taper det meste av sin verdi, begynner bankene å vakle. Den statsfinansielle krisen i en del land henger tett sammen med faren for en ny bankkrise. Derfor blar en del stater motvillig opp penger på nytt. Stoltenberg gjør det entusiastisk. Utsiktene til at en del eurostater MÅ bla opp for å hindre at euroen ryker, bidrar til redusert kredittverdighet for stater som i utgangspunktet hadde høy kredittverdighet, som f.eks. Frankrike. Det er mange muligheter for ulike varianter av dominoeffekter.
Når dette skrives, er det særlig kriseutslagene i flere av eurolandene som oppmerksomheten konsentrerer seg om. Når vi ser de voldsomme angrepene som rettes mot arbeiderklassen og store deler av småborgerskapet i land som Hellas, er det all grunn til engasjement også for oss. Men samtidig er det viktig å understreke at det som framtrer som en eurokrise, er et utslag av den verdensomspennende økonomiske krisen. Det er en helt spesiell situasjon i euro-landene, som har felles valuta men ingen felles stat som tar ansvaret for felles finanspolitikk eller for koordinerte tiltak ut fra enkeltområders særegne behov. Det gjør euro-området til ett av de mest sårbare leddene i det internasjonale kapitalistiske maskineriet. Derfor ytrer krisen seg nå særlig dramatisk der. Men det er egentlig misvisende å bruke betegnelsen euro-krisen. Det er en dramatisk kriseutvikling også i USA, der fattigdommen øker raskt, arbeiderklassen får svi, og til og med en rekke mennesker i småborgerskapet plutselig er avhengige av matkuponger og frivillige organisasjoners suppestasjoner for å kunne overleve. Det er ikke rart at IMF allerede i oktober 2010 fant å måtte anlegge en mer bekymret tone i IMF Outlooks omtale av USA:
The U.S. Recovery is Moderating in the Face of Debt and Continued Uncertainty.
Det er ingen som sitter med fasiten over hvordan framtiden vil bli. Men det er i hvert fall en overhengende fare for at verden fortsatt er på full fart inn i en dypere krise, og at den slett ikke er på vei ut av den. De som måtte tro at Norges særegne posisjon tilsier at vi kan gå stort sett fri fra den, tar høyst sannsynlig grundig feil.
Noter:
- Chart of the Day 20. mars 2009, presentert av www.chartoftheday.com
- Chart of the Day, 9. desember 2011, presentert av www.chartoftheday.com
- Datamateralet kan lastes ned som Section 6 (tabellene nummerert som 6.16) fra http://www.bea.gov//national/nipaweb/DownSS2.asp .
- Figuren er hentet fra side 19 i Statistisk Senralbyrås konjunkturrapport fra desember 2011. publisert i Økonomiske Analyser 6/2011. http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/201106/oa2011-6. pdf