Gnist

Kampen om «marxismen»

Av Hans Ebbing

2016-04

Hans Ebbing om Karl Marx-biografien til Sven-Eric Liedman:

– Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi.

Hans Ebbing er medlem av SV.

Sven-Eric Liedmans Karl Marx – En biografi¹ er vel det nærmeste vi kan komme en komplett biografi om Marx. Et nærmest ufattelig stort og mangfoldig intellektuelt arbeid blir lest i sammenheng med et sterkt levd liv i familie og vennskap, i rollene i offentligheten som avisredaktør, korrespondent, som politiker, debattant, som politisk organisator, alliert og motstander. Og ikke minst – det aktive forholdet til sin samtids vitenskaper, den politiske økonomi, naturvitenskapene, særlig Darwin og den nye, organiske kjemien. Biografien er forenet med en kritisk gjennomgang av dette arbeidet. Et stort arbeid om et stort arbeid!

Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi. Dette er et paradoks ettersom Marx (og Engels) jo var de første som med det lenge upubliserte Die deutsche Ideologie (1845, utgitt først 1932, ukjent for alle supermarxistene med Lenin og Trotskij etc. i spissen) utviklet et kritisk ideologibegrep som «fordreid» eller «falsk» bevissthet. Ideologieffekten oppstår ikke i språket og tenkningen isolert sett, men i møte mellom samfunnets motsetninger når dette møtet artikuleres som filosofi, religion eller vitenskap som foregir å stå «utenfor» eller «over» samfunnets motsetningsfylte realiteter. I disse stridighetene om «marxismen», som ingen kan ha den fulle oversikt over og som derfor er åpne i sine avslutninger mens de pågår, deltar «marxister», «liberalere», «sosialdemokrater», «maoister» og «anti-marxister» av ulike slag, ikke minst de siste. Biografien dreier seg derfor også om en drøfting av marxisme-diskusjoner og Marx-tolkninger i Liedmans egen samtid (og dermed samtiden til de litt eldre leserne av Rødt!): Biografen er slik en implisitt biografi om biografen – en engasjert politisk intellektuell og akademisk idéhistoriker i Sverige.

Samtidens grep på fortolkningen

Sven-Eric Liedman (f. 1939) begynte sin akademiske karriere innenfor filosofien, men på grunn av den rådende historie-løshet og dogmatiske positivisme i svensk filosofi på 1950- og 60-tallet skiftet han over til idéhistorie. Den historiske dimensjon i vitenskapelig arbeid, filosofi osv. er ikke bare en utvendig, historisk datering av dette arbeidets faktiske plassering i en objektiv tidslinje, men en plassering av dem i en sammenheng av mening. Ulike intellektuelle posisjoner og stridigheter belyser hverandre gjensidig skiftende over tid, dels uavhengig av opphavsmennenes-/kvinnenes intensjoner. Tidligere posisjoner som overleveres oss, fortolkes og får mening ut fra og «i» vår egen motsetningsfylte samtid. Ingen leser kan flykte fra sin samtids lys og skygge, heller ingen biograf.

Samtidens grep på fortolkningen av Marx´ liv og arbeid manifesterte seg umiddelbart etter hans død i 1883. Liedmann peker på at det da ikke manglet vennligsinnete lesere som ville legge beslag på hans teorier og bestemme hvordan de skulle tolkes. Motivene for denne kampen om «den riktige fortolkningen» har fortsatt fram til denne dag. Det har hatt til konsekvens at selve det intellektuelle arbeidet, slik vi finner det i Marx´ skrifter og hans egne, kritiske refleksjoner over disse, dels druknet i ideologisk larm, i «marxismens og vitenskapens» navn. Liedmann viser til utbruddet fra Eleanor Marx, Marx´ yngste datter, da slagsmålet var i gang kort tid etter farens død: «Måtte himmelen bevare Marx for hans venner!» Alt før dette hadde fenomenet «marxisme» dukket opp som en ideologisk objektivering, slik at Marx selv måtte erklære at «etter alt hva jeg vet, er jeg ingen marxist» – referert av Friedrich Engels. («Alles, was ich weiss, ist, dass ich kein marxist bin».)

Kapitalens fenomenologi

Marx var altså klar over motsetningen mellom marxisme som «lære», ideologi og verdensanskuelse og hans eget rastløse, alltid uferdige intellektuelle arbeid under stadig revisjon. Denne distinksjonen mellom den internt intellektuelle, begrepsmessige dimensjonen og den utadvendte objektiveringen som «isme» er seinere blitt utlagt som skillet mellom vitenskap og ideologi, et skille som den franske filosofen Louis Althusser (1918–90) la stor vekt på (jfr. Die deutsche Ideologie), og som Liedman gir en god framstilling av. Skillet var på 1960- og 70-tallet et viktig element i oppgjøret med ny-stalinismens og maoismens ødeleggende virkninger på formidlingen og forståelsen av hva Marx´(og andre viktige teoretikeres) arbeid gikk ut på, da denne motsetningen ble særlig heftig diskutert i Sverige og Norge. Hos Liedman (og ikke bare ham) er dette skillet også viktig for å «distansere» deler av Freidrich Engels teoretiske arbeid, særlig Anti-Dühring, fra de åpne tendensene i Marx´ kritikk av den politiske økonomi, primært Kapitalen og Grundrisse – det siste et arbeidsmanuskript fra 1857, publisert først i 1939 i Moskva og derfor ukjent for stridende supermarxister som Plekhanov, Lenin, Trotskij, Kautsky Bebel, Zetkin, Bernstein, Hilferding, Luxemburg, Gramsci. Men det er nettopp der Marx demonstrerer sin nyskapende, analysemåte skarpest, som oppløser tendensene til steil teoretisering og «ismefisering». Det dreier seg om kapitalens fenomenologi.

Marx´ sjølrefleksjon: Politisk økonomi I og II

Da er det litt uheldig for biografien at Liedmans gjennomgang av Kapitalen etter min mening er den svakeste delen. Han innfører en ny term , «abstrakt arbeidskraft», som velvillig fortolket vel må utlegges som det Marx kaller abstrakt arbeid – altså de ulike konkrete arbeidenes felles samfunnsmessige form som vareproduserende arbeid. På dette viset blir den helt grunnleggende distinksjonen hos Marx mellom arbeid (som en levende, verdiøkende og samtidig bruksverdi skapende prosess) og arbeidskraft (som vare, kapital) tilslørt, for ikke å si visket ut. I boka viser han til at han har hatt hjelp til denne delen av biografien fra fagøkonomisk hold. Det kan ha vært risikabelt.

Men Kapitalen er ikke en «positiv» politisk økonomi. Undertittelen til verket presiserer at det dreier seg om en Kritik der politischen Ökonomie. Kritikk-begrepet er klart flertydig: Marx forstår seg selv som deltaker i en stor, historisk gitt vitenskapelig tradisjon, den politiske økonomi, særlig slik han finner den hos Adam Smith og David Ricardo m.fl. Som vitenskap har den ambisjon om å avdekke de lovmessigheter, bevegelseslover, som preger det økonomiske liv, men som er skjult for folk flest, for common sense. Teorien hans er «positiv» i den mening at den søker å si noe om hva som faktisk er tilfelle – «positivt gitt».

På den andre side er dette ikke mulig uten samtidig å gå kritisk gjennom det teoretiske, relevante arbeidet som alt foreligger innfor den økonomiske vitenskapens tradisjoner. Derfor får Marx´ referanser til – og kritiske nærtolkinger av – begrepsbruken i den foreliggende politiske økonomi stor betydning, slik dette skjer mest utførlig i Kapitalens påtenkte 4. bind, Theorien über den Mehrwert. Den politiske økonomi kritiserer seg selv gjennom Marx´ arbeid. I disse undersøkelsene framhever Marx økonomenes «esoteriske» (innadvendte) begrepsbruk, typisk for vitenskapenes forskjellighet fra og distanse til common sense. I forskningsprosessen skjer dette parallelt med empiriske studier som kan belyse den saklige relevans av begrepsdrøftingen. Og gjennom dette avdekker han hvordan begrepsbruken i den etablerte politiske økonomi stundom er tendensiøs – «ideologisk» i betydningen «fordreid» – for så vidt som den er en tilsløring av interesser som ligger til grunn i den politiske teoriens begrepsfesting av den økonomiske praksis, og da med utgangspunkt i den helt grunnleggende vare- og pengefetisjismen. Denne fetisjismen er en fungerende, psykisk realitet. Som deltakere i et «universelt» vareproduserende samfunn oppfatter vi pengenes og kapitalens «magiske» kraft som autonome, selvdrivende størrelser. Denne fetisjen blir av Marx forstått som en realabstraksjon – abstraksjoner som ved sin kollektivt gjennomgripende, samfunnsmessige karakter blir tung realitet for hver og en av oss – en del av den mentale «natur» hos mennesker som lever og handler med penger og varer «i samfunn som domineres av den kapitalistiske produksjonsmåten». (Marx bruker ikke ordet «kapitalisme» i Kapitalen!).

Dette er det forståelsesgrunnlaget, det epistemologisk moment, som burde vært revolusjonerende for all økonomisk tenkning etter Marx og skarpere framstilt hos Liedman. Marx demonstrerer at han «ser bak» Ricardo og Smiths begreper i det at de stundom – i deres «apologetiske øyeblikk» – uttrykker en ureflektert, utadvendt, «eksoterisk» partiskhet, et implisitt klassestandpunkt innbakt i vitenskapens begreper på en fordekt måte. Også i dagens politiske økonomi framstår kapitalen fortsatt som en ting, som «natur», mens Marx viser at kapitalen som fenomen tvert om er et «samfunnsmessig forhold». Fenomenet kapital forutsetter historisk gitte, og dermed historisk-relative, foranderlige produksjonsforhold. Som produksjonsforhold er de klasse- og maktforhold. I den klassiske politiske økonomien framstår disse forholdene – bevegelsene i den kapitalistiske produksjonsmåten ­– som evige og tidløse. Kapital oppfattes rett og slett som en «uavhengig innsatsfaktor» (ved siden av arbeid) også i dagens akademiske økonomi og ikke som et resultat av en historisk bestemt og derfor «relativ» måte å organisere arbeidet på.

Gjennom denne doble avdekking kommer Kapitalen i en grunnleggende teoretisk motsetning både til den kapitalistiske virkelighet og dens systemkonforme økonomiske teori som blir praktisert ved universitetene, motivert ut fra kapitalkreftenes («markedets») behov for begreper i deres økonomske disposisjoner og styring, og ikke minst ut fra statens økonomiske politikk for å fremme gode vilkår for kapitalens akkumulasjon. Vi forsår da godt hvorfor Kapitalen oppfattes som kontroversiell på en måte som gjør det umulig å integrere dens kritiske metodikk i det bestående samfunnets økonomiske utdanningssystem og begrepsverden. Disse motsetningsforholdene kunne vært skarpere formidlet av Liedman. På den andre side får han godt fram den rådende politiske økonomiens teoretiske elendighet og praktiske hjelpeløshet overfor de globale krisetendensene som nå gir fornyet interesse for Marx hos mange økonomistudenter og noen få akademiske økonomer.

Krise

Nettopp fordi denne krisa domineres av finanskapitalens akkumulasjonslogikk, kunne den hos Liedman dannet et tydeligere utgangspunkt for en kritisk avgrensning av Marx´ framstilling av kapitalforholdet i Kapitalen og Grundrisse. Det er en historisk betinget svakhet ved Kapitalen (1867–94) at finanskapitalens (tilsynelatende) løsrivelse fra «realøkonomien» i dag ikke fanges godt nok opp. Bakgrunnen for det er ikke primært en «svakhet» ved Marx´ metode, men det historiske faktum at på Marx´ tid – og lenge etterpå – var det den industrielle kapital som dominerte det økonomiske systemet både i praksis og i økonomisk tenkning. Finans- og kredittkapital var underordnet industrikapitalens dominans. Denne rent empiriske, historiske realitet («historisitet») legger prinsipielle begrensninger på hva en kritikk av den politiske økonomi i det hele tatt kunne yte på Marx´ tid. Denne erkjennelsen av vitenskapenes historisitet er imidlertid en typisk «marxsk» erkjennelse. Den utilstrekkelighet vi da finner i Kapitalen når det gjelder å forklare vår tids økonomiske (og politiske, ideologiske og økologiske) krise, er en objektivt betinget utilstrekkelighet som må takles ved den politiske økonomiens sjølrefleksjon, altså «marxsk». Av samme grunn må kritikken av den politiske økonomi fornyes i det prinsipielt «uendelige» både teoretisk og empirisk.

Kapitalens mangel – en skandale!

Kapitalen ble aldri ferdig. Påminningen om dette er viktig hos Liedman. Kapitalen preges nemlig av en teoretisk mangel: Den systematiske framstillingen av de grunnleggende maktforhold, de sosiale klassene og deres innbyrdes, permanente kamp om dominans og maktutøvelse – og det hos den samfunnsviter og filosof som mer enn noen annen er blitt kjent for å løfte fram klassekampens betydning ikke bare for politikken og samfunnslivet ellers, men for vår måte å forstå verden på! En skandale! Dermed mangler også en teori om statens rolle og dens utvikling og virkemåte i forholdet mellom klassene. Kapitalens tredje bind avsluttes med noen uferdige setninger som annonserer en tematisk framstilling av denne sammenhengen. Marx´ bemerkninger om statens rolle må vi lete etter andre steder og da ad hoc – i tilknytning til aktuelle hendelser som revolusjonen i 1848 eller Pariser-kommunen 1871.

Dette kan synes paradoksalt. Samtidig er det slik at de teoretiske, abstrakte begrepene om produksjonsforhold og produksjonsmåte, som først hos Marx utmyntes på en teoretisk presist måte, forutsetter et begrep om klasser og klasseforhold som Marx finner særlig hos de store «borgerlige» økonomer, Adam Smith (1723–1790) og hans «analytiske» etterfølger David Ricardo (1772–1823). Men hos disse blir ikke klassene forstått som en del av historisk spesifikke produksjonsforhold, men som naturlige. Til gjengjeld får Marx fram at staten med sin voldsmakt og rettsliggjøring av faktum – fordrivelsen av bøndene fra jord og grunn, inngjerdingen, privatiseringen av allmenningene – er tilstede ved konstitueringen av den «opprinnelige» akkumulasjon og dermed kapitalismen som en historisk gitt produksjonsmåte. Men en systematisk, helhetlig framstilling av klassekampen i den type samfunnsformasjon hvor «den kapitalistiske produksjonsmåten dominerer», mangler like fullt. (Men hvor finner vi den?)

Produksjonsmåte versus samfunnsformasjon

Det betyr at i de faktisk eksisterende («empiriske») kapitalistiske samfunn fins det alltid rester av strukturer, produksjonsmåter og institusjoner fra tidligere samfunnsforhold. De lever i ulikt omfang videre i konflikt eller i symbiose med den kapitalistiske dynamikken. Liedman poengterer, forøvrig helt i samsvar med Marx´ teoretiske selvforståelse, at framstillingen av den kapitalistiske produksjonsmåten «som sådan» – altså i sin «rene form» – kan reduseres til framstillingen av dynamikken i forholdet mellom arbeid og kapital. Produksjonen av merverdi for profitt og dynamikken i kapitalens sirkulasjonsforløp framstilles i Kapitalen først uavhengig av grunneierklassens empiriske tilstedeværelse i samfunnskroppen. Grunnrenten som moderne økonomisk kategori – altså grunneierens andel av merverdiproduktet – forutsetter jo at merverdiproduksjonen er til stedet allerede og at produksjonen av merverdi (Mehrwert til forskjell fra merprodukt i fysisk forstand) dermed er uavhengig av grunneierne som sosial klasse. Grunneieren med sin eiendom er ikke et konstituerende moment for de spesifikt kapitalistiske produksjonsforhold, men har med sin grunneiermakt derimot stor betydning for samfunnets distribusjonsforhold, særlig der hvor privat, godt organisert grunneiermakt fins. Utviklingen av kapitalisme i USA og Kina illustrerer poenget.

USA og Kina

Det historisk mest typiske trekket ved kapitalismens ekspansjon i USA, var nettopp fraværet av et overlevert, føydalt grunneier-forhold, slik at den delen av merverdien som ellers ville ha fungert som grunnrente og finansiert denne klassen parasittære livsmønster, i stedet kunne gå rett inn i kapitalakkumulasjonen, altså disponeres av kapitalistene på en produktiv måte. Kapitalismen i USA er en dokumentasjon på at privat grunneiendom er overflødig for denne kapitalismens oppkomst. Og etter hvert som jord og grunn ble privateiendom også i Amerika, kunne kapitalakkumulasjonen lenge «go west» og erobre ny grunn som produksjonsmiddel med et følge av arbeidssøkende, eiendomsløse arbeidere (arbeidskraft) i hælene. Den «opprinnelige» akkumulasjon i Amerika skjedde ved en ekspropriasjon i form av en eliminering av urfolkenes sosiale systemer i tillegg til fysisk utslettelse, og uten en parasittær, politisk lenge godt organisert grunneierklasse som i England og største delen av Europa ellers.

Et liknende trekk finner vi i den kinesiske kapitalismens utvikling etter Maos død: Den kinesiske revolusjonen hadde avskaffet de føydale eiendomsforhold til jord og grunn. Den kinesiske kapitalismens erobring av jord og grunn som et grunnleggende produksjonsmiddel ble forvaltet av staten – eller om man vil: enheten av stat og parti, av en monopolistisk politikk.² Jeg skulle gjerne sett at Liedman hadde gått inn på dette ettersom kapitalismens utvikling i USA og Kina vil bli avgjørende for ikke bare kapitalismens og den globale klassekampens, men også for klodens klimatisk usikre framtid. Den menneskeskapte motoren bak dagens klimaendringer er kapital-akkumulasjonen. Økonomisk vekst målt i penger, og materielt forbruk målt i bruk av energi, råvarer og utslipp av klimagasser, er i akkumulasjonsprosessen koplet sammen som to sider av samme sak. Denne eksistensielle usikkerheten vil få stor betydning for den måten Marx vil bli lest og formidlet på i årene som kommer.

Abstraksjoner

Marx´ framstilling av den kapitalistiske produksjonsmåten med dens spesifikt historisk betingede dynamikk er i Kapitalens første bind en abstraksjon fra en situasjon der grunneierklassen var til stedet som et ugjendrivelig, historisk faktum. Men denne teoretiske («vitenskapelige») begrepsdannelsen, er ikke mulig uten den empiriske «materien» som den er en abstraksjon fra. Det blir særlig tydelig i Kapitalens framstilling av kampen om arbeidsdagens lengde og akkumulasjonsprosessen. Framstillingen veksler mellom på den ene side mellom teoretiske bestemmelser av arbeidstid, mer-arbeidstid, verdi og verdiøkning, akkumulasjonens logikk og på den andre side av empiri, beskrivelse av klasseforhold og gitte klassekamper der arbeidsdagens lengde bestemmes og de maktforholdene som akkumulasjonen foregår under og preges av. Men samtidig er det slik at det er først gjennom bruken av teoretiske abstraksjoner på det empiriske materialet, at denne begrepsmessige integrasjonen av klasser, makt (herunder også politisk makt gjennom staten) og økonomi blir forståelig og kan forklares. Det er like mye de teoretiske abstraksjonene som «redder» empirien og slik gjør den relevant, som at empirien underbygger de teoretiske begrepene og stadfester deres «sannhet».

Samfunnsformasjoner – Norge versus Sverige

Produksjonsforholdene i norsk landbruk kan, her sterkt forenklet, kan tjene som en illustrasjon på en symbiose mellom nedarvete forhold fra et før-kapitalistisk samfunn og moderne kapitalisme. Landbruket er hos oss i all hovedsak basert på sjølsysselsatte bønder, grunneiere som også er sine egne arbeidere, ikke på lønnsarbeid. Noe av den historiske bakgrunnen for dette var den spesielle klassestrukturen i Norge. Til forskjell fra Liedmans Sverige ble odelsretten, som en før-kapitalistisk, privat eiendomsform, vedtatt i 1814 som en del av den nye norske statens konstitusjon da Norge kom i union med et ennå sterkt føydalt preget Sverige. Det ga bøndene i Norge en sterkere politisk stilling enn i Sverige både i statens politiske institusjoner og som vern mot et marked for grunneiendom. Det har gitt et sterkere vern av landbrukets «nasjonale» verdiprodukt, bl.a. ved en omfordeling av den samfunnsmessige merverdien gjennom skattesystemet og økonomisk støtte (= politisk styrt grunnrente) til landbruket utenfor de «rene» markedsmekanismene jfr. landbruksoppgjørene.

Det politiske dreiepunktet i moderne tid for denne «norske» relasjonen er selvsagt sosialdemokratiets klassekompromiss med bøndene med kriseforliket i1935, med politisk støtte både fra arbeid og kapital, formidlet og organisert av Arbeiderpartiet i samforstand med LO og Arbeidsgiverforeningen, jfr. Hovedavtalen. Følgelig kan ikke klassekampen i Norge reduseres ensidig til forholdet mellom arbeid og kapital. Det vi i dag kaller «den norske modellen», er betinget av at klassekompromisset mellom arbeid og kapital fra 1935 (og fram til i dag) var koblet til et annet klassekompromiss med bøndene (grunneierklassen) og andre primærnæringer, altså kompromisset mellom «by og land».³ Kompromisset ble formidlet gjennom statens inngrep og vedlikeholdt gjennom striden omkring de årlige statsbudsjettene. Gjennom dette allianseforholdet har «den norske modellen» vist større motstandskraft mot liberalismens angrep på «den nordiske modellen» enn i Sverige og Danmark. Dette viser oss at organisert klassekamp i høyt utviklede kapitalistiske samfunn er vanskelig å forestille seg, uten en eller annen form for statlig mellomkomst, innblanding eller trussel om dette.

Denne særnorske utgaven av klassekompromiss blir selvsagt ikke kommentert av Liedman. I Sverige har industrikapitalen dominert samfunnsformasjon og dermed den politiske tenkningen på en mye mer gjennomgripende måte enn i Norge. Det har lenge gjort politikken «enklere», mer «positivistisk» der – inntil innvandringsproblemet dukket opp. Den form for alliansepolitikk som Arbeiderpartiet stod for etter 1935 og som fortsatt er i funksjon på nye vilkår, var typisk for den måten å tenke strategi på som vi finner hos Antonio Gramsci (1891–1937). At Gramsci har en så underordnet plassering i Liedmanns framstilling av ettervirkningene av Marx´ tenkning, kan dels forstås på en slik bakgrunn av «enklere» svenske klassekonstellasjoner på hele 1900-tallet og fram til i dag. Men i en politisk, strategisk tenkemåte er det begrepet om samfunnsformasjon med sin «urene», komplekse strukturer og allianse- og motsetningsforhold som må danne utgangspunktet. Dette var Lenins prinsipielle poeng i et «primitivt» Russland og som er tatt i arv av Gramsci, modifisert for et «komplisert» Italia. Politisk tenkning, redusert bare til forholdet mellom arbeid og kapital, blir en håpløs karikatur. Jeg skulle derfor gjerne sett at skillet mellom kapitalisme som produksjonsmåte og kapitalistiske samfunnsformasjoner – samfunn som blir dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten – var blitt skarpere presisert hos Liedman.

Et uferdig arbeid

Det tredje bind av Kapitalen, redigert av Friedrich Engels etter Marx´ død, slutter i samme øyeblikk som dette kompliserte tema – klassene og staten – blir annonsert som en egen oppgave. Tidligere i Kapitalen har vi flere ganger støtt på de to hovedklassenes forhold til hverandre og da som forhold i produksjons- og sirkulasjonsprosessen som helhet, som en historisk spesifikk produksjonsmåte, men altså ikke som en systematisk framstilling med en teoretisk nyansert og utdypet statsbegrep. Staten på Marx´ tid var da også noe helt annet enn dagens moderne (europeiske) stater som med sine omfattende infrastruktur (helsevesen, skoler, vitenskaper, kort sagt velferdsstat) like mye er en produktivkraft, og slik tilhører «basis», som den er en «overbygning» og forvalter av monopolistisk retts- og voldsmakt. Med andre ord at modellen med basis versus overbygg er lite adekvat. Så var den hos Marx bare en del av en «ledetråd» – ikke en teori, slik Liedman gjør klart på en frigjørende måte.

Men hvorfor er det nødvendig for oss å erklære oss som ikke-marxister (altså ikke som antimarxister) – selv om vi utvilsomt er vennligsinnete, men ikke ukritiske lesere av Kapitalen? Vi kan jo ikke underslå at vi ennå i dag finner sannhet og opplysning i arbeidet med Marx` tekster! Det er da viktig å skille mellom denne type «distansert» erkjennelse av arbeidet med Kapitalens «vitenskaplige resultater» og den begeistring som oppstår når vi i dag blir revet med av enkelte, ennå aktuelle passasjer i Det kommunistiske manifest og som på grunnlag av denne fascinasjonen stadig utgis på nytt etter de stadige, seg selv gjentakende dødsdommer over «marxismen».

Sovjetkommunismens sammenbrudd

Vi skal altså bevare Marx for hans venner. Sven-Eric Liedman er selv en stor venn av Marx, men en kritisk venn og derfor en ekte venn. Oppgaven hans er å oppløse marxismen som objektivert størrelse, som ideologi, slik at tekstene kan tale for seg selv i møte med leseren og hennes motivasjoner og lesehorisont. Han legger en refleksjon over sin egen samtid til grunn. Samtidig er det slik at denne samtiden kan «leses» blant annet ved bruk av begreper som er inspirert av Marx-studier og deltaking i de «evige» diskusjoner og stridighet omkring disse begrepene. Liedmans framstilling av disse diskusjonene er verdifull. Biografien er skrevet i en situasjon der det ikke lenger fins noen offisiell marxisme forankret i et eller annet politisk regime. Det er frigjørende.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning omkring 1990, hadde den for lengst mistet enhver form for ideologisk autoritet for 99 % av det politiske venstre i de høyt utviklede kapitalistiske landene. Likevel var den første ideologiske reaksjonen etter Sovjetunionens sammenbrudd at Marx «dras med i rasmassorna, ner i den glømska som omsluter det hopplåst föråldrade» skriver Liedman i et innledende avsnitt. Marx, og ikke bare han, var den første av en rekke «motbjudande figurer» som nå endelig var forvist til historien og dens skraphaug.

Den liberale utopi

En illustrasjon på Liedmans poeng er statsviteren Francis Fukuyama. I 1992 – året etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning – kunne han fra sitt amerikanske ståsted med USA som eneste «supermakt» proklamere The End of History and the Last Man. Her hevder han uten blygsel at den verdensomspennende spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig modell markerer avslutningen på menneskehetens sosiokulturelle utvikling. USAs og Vestens «seier» i den globale maktkampen ga altså rikelig anledning til en ny runde med historiemetafysisk ønsketenkning som nok en gang fyrte opp under forestillingen om det Karl Polanyi kalte «den liberale utopi».⁴ Det dreier seg om «det menneskelige styresettets endelige form», der historien som kamp mellom ideologier er vunnet. Liberalt demokrati i form av parlamentarisme og økonomisk liberalisme gikk opp i en høyere, triumferende syntese. (Heia dialektikken! Heia Hegel!)

Med dette budskapet inntok Fukuyama selv en ideologiserende holdning, der «sannheten» i den liberale ideologien var forankret i et nytt globalt maktforhold. Det globale maktbalanseprinsippet etter 1945 var i 1992 for en stund opphevet og den siste supermakt, fanget i liberalismens ideologiske rus, innledet en «markedsøko-nomisk» sjokkterapi mot den tidligere Øst-Blokken (og nye kriger i områder hvor dette tidligere ble forhindret med Sovjetunionen på plass i det globale statssystemet). Men akk, hvor lenge holdt denne utopien? Seinere, med Russlands tilbakekomst på den verdenspolitiske scene og det nye Kina som økonomisk stormakt, integrert i den globale kapitalismen og pustende USA i nakken, er situasjonen gått over i bakrus med en militær innsirkling av den gamle fellesfiendens kjerneterri-torium ved hjelp av Nato med bl.a. 330 US-soldater permanent utplassert i Norge på rullerende basis fra januar 2017 – et radikalt brudd med den kalde krigens basepolitikk – med sosialdemokratiets støtte! Er dagens Russland en større fiende for Norge enn Sovjetunionen var? I Asia er strategien å sirkle inn Kina, «Pivot Asia» som fredsprisvinneren Obama kaller det, videreført av USAs nye president (som i skrivende øyeblikk ser ut til å bli hans tidligere utenriksminister). Fukuyama har seinere modifisert sitt standpunkt – og da ikke bare på grunnlag av nye studier i mer institusjonsteoretisk retning, men primært som følge av at maktforholdene globalt ikke lenger er så entydig oppløftende som da USA var den eneste «supermakt» tilbake på den verdenspolitiske scene: Statsvitenskap som ideologi.

Ideologi I og II

Tilfellet Fukyama (som Liedman ikke nevner) minner oss altså om skillet mellom ideologi og vitenskap: Ideologiene er offer for de «korte konjunkturer» samfunnslivet med sine nye, stadig mer intense kommunikasjonsformer (= produktivkrefter!) som invaderer våre liv. Fukuyama er en stor konjunkturintellektuell. Konjunkturer forplanter seg inn i institusjonene, ikke minst akademia der det offisielt drives vitenskap, noe som bare gjør det enda vanskeligere å skille mellom hva som i det aktuelle øyeblikket er vitenskap og hva som er ideologi.

Det kritiske ideologibegrepet – til forskjell fra det «positive» begrepet om ideologi som «lære» eller «verdensanskuelse» – som her er i sving, har sin bakgrunn i Den tyske ideologi. Dette manuskripet av Marx og Engels, som ble aldri ble publisert i deres levetid, er likevel bestemmende for deres intellektuelle arbeid og sjølrefleksjon på en helt grunnleggende måte. Framhevingen av Den tyske ideologis betydning for utviklingen av Marx´ tenkning er et av de beste avsnittene hos Liedman. Althussers framheving av Den tyske ideologi som et overgangsfenomen der den filosofiske humanismen hos «den unge Marx» – den snille Marx som Lars Roar Langslet kunne (og Rune Slagstad fortsatt kan) trykke til sitt bryst (for å slippe å lese Kapitalen) – med sine tanker om «menneskets vesen» godt på bunnen, overskrides til fordel for et relasjonelt, historisk bestemt menneskebilde, der mennesket blir definert av de samfunnsmessige relasjoner det inngår i og der menneskets «vesen» bare kan endres med endring av disse relasjonene (som den konservative Langslet kjempet for å bevare) og som danner rammebetingelser for de intellektuelle karrierer i offentligheten (Slagstad). Kapitalen er en analyse av grunnleggende motsetningsforhold og dynamikk i den type samfunn som også vi lever i. I dette samfunnet preges vi av våre roller og «funksjoner» samtidig som vi hver for oss er unike med våre personlige særdrag.

Selv om Sovjetunionen omkring 1990 for lengst hadde mistet sin tiltrekningskraft på det europeiske, «nye» venstre fra 1960-tallet, førte dens forsvinningsnummer som kommunismens spøkelse (Fellesfiende) til en høyredreining eller generell avpolitisering av disse miljøene, ikke minst mellom studenter og akademikere, men også i den faglige og politiske delen av arbeiderbevegelsen. Det medførte en svekkelse av denne. Men Sovjetunionens oppløsing betydde også en nødvendig, siste ideologske frigjøring fra stalinismen og dens ettervirkninger. Det var i samsvar med den teoretiske, empiriske og historisk funderte kritikk som en del av oss, bl.a. bokspalteredaktøren av det tidsskriftet du nå holder i hånden, hadde medvirket til å utvikle gjennom de ideologske kampene på venstresiden. Men da rest-stalinismen forsvant som internasjonalt fenomen, opplevde vi som hadde vært dens sterkeste kritikere og som hadde påvist Sovjetunionens selvoppløsende motsetninger,⁵ at vi selv ble svekket i den ideologiske (og ideologiserende) kampen.

Denne dobbelthet kan best forstås via et begrep om det kulturelle og ideologiske hegemoni (Gramsci) som dannet horisonten rundt de venstrebevegelser og partier som ennå fantes omkring 1990. Hegemoniet kan ikke begrunnes eller bæres opp av de teoretiske, kunnskapsbaserte begrepenes og forståelsesformenes «vitenskapelige», analytiske kraft alene. Selv om de teoretiske stridighetene alltid er viktige «i seg selv», er de alltid også omgitt av premisser og maktsammenhenger som domineres av faktorer utenfor vitenskapene, av de sterkeste kreftene i samfunnet, deres medier, partier, statsinstitusjoner, utdanningsvesen, religionen, alle slags ideologiske strømninger i komplekse, sammensatte moderne kapitalistsk høyt utvikelede samfunn. Det er her Gramscis hegemonibegrep, inspirert av Lenin, viser sin relevans.

Gramsci har ingen sentral posisjon hos Liedman i denne boka, noe som kan forklare at denne dobbelthet ikke blir tydelig nok. Liedman går rett over til å slå fast hvordan kapitalismens utvikling kort tid etter at sivilisasjonens «endepunkt» var nådd (jfr. Fukuyama), produserte nye problemer, nye kriser som raskt fornyet interessen for Marx. Innføringen av kapitalisme i det nye Russland gjorde med ett Marx´ teori om den «opprinnelige» akkumulasjon aktuell …igjen!⁶

Marx og de ideologiske kampene

Vi kan slå fast at Marx´ innflytelse på arbeiderbevegelsen i vest skjedde mer gjennom det ideologiske fenomenet «marxisme» enn gjennom empirisk forskning og teoriutvikling. Behovet for en «verdensanskuelse» er grunnleggende, og dette behovet oppstår i det levende samfunnslivet med dets konflikter og motsetninger som skaper behov for orden i vår måte å oppfatte verden og handle på. Liedmann viser dette i en kommentar til marxismens innflytelse i svensk arbeiderbevegelse og hvordan den der ble bearbeidet og distansert gjennom sosialdemokratiets utvikling.

Norge nevnes selvsagt ikke hos Liedman, men siden tidsskriftet Rødt! har sin historiske bakgrunn i en særegen norsk konjunktur av «marxisme-leninisme» med tillegget «Mao Tse-Tungs tenkning», kan det være verdt å minne om følgende: Den russiske revolusjonen hadde en reell innvirkning på arbeiderklassens politiske og ideologiske utvikling også i Norge og ga «marxismen» en motstridende, ideologisk innflytelse i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet hadde i utgangspunktet sympati med revolusjonen og hentet inspirasjoner fra den, men kom etter hvert i opposisjon til å bli styrt av Sovjetunionen gjennom Komintern. Vi fikk splittelsen i 1923 som munnet ut i dannelsen av Norges kommunistiske parti (NKP). Rivaliseringen mellom AP som massepartiet og NKP som et lite, men ideologsk bundet parti til sovjetmarxismen, ble til slutt avløst med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 som da var blitt den nye konkurrenten til venstre for det stadig mer stats- og Nato-integrerte, norske Arbeiderparti.

Den kinesiske revolusjonen derimot hadde ingen tilsvarende virkninger i arbeiderbevegelsen i Norge. Mens NKP altså var et ektefødt barn av motsetninger i arbeiderklassens ideologiske og politiske strev i Norge og internasjonalt, stod det nye kommunistpartiet, AKP(ml), med sin maoisme i et eksotisk forhold til arbeiderbevegelsen i eget land og dennes historiske erfaringer. Mange norske maoister som lot seg proletarisere av rent politiske og ideologiske grunner fra midten av 1970-tallet, gjennomgikk etter hvert en grunnleggende av-maoisering i samme grad som de påtok seg tillitsverv i fagbevegelsen og slik ble konvertert til mer normale, men sosialistisk innstilte fagforeningsfolk med viktige innslag av marxistiske impulser i sitt faglig-politiske arbeid. Dette innslaget var delvis formidlet av den rent ideologiske autoritet som maoismen kunne gi inntrykk av som videreføring av en «ekte marxisme-leninisme» for vår tid – det vil si: på bakgrunn av den kinesiske revolusjonens (forvrengte?) erfaringer slik disse ble (mis-)forstått her. Ved denne nye praksis i arbeiderklassens mest grunnleggende organisasjon, fagbevegelsen, ble de marxistske, ideologiske brokkene av «marxismen-leninismen» omfunksjonert til intellektuelle verktøy i den faglige kampen, noe som kan ha bidradd til å styrke deler av norsk fagbevegelse og dels radikalisere den, mens fagbevegelsen i praktisk talt alle andre europeiske land har beveget seg mot høyre og blitt svekket, integrert i EU-prosessen, som Norge med sitt dobbeltnei 1972 og 1994 har hatt større motstandskraft mot.

Også i Sverige fantes (ml), men svakere og mer oppsplittet enn i Norge. Bevegelsens viktigste resultat hos oss er dagsavisa Klassekampen som gjennom en tilsvarende av-maoisering er blitt et sentralt medium for en venstresideoffentlighet på norsk.⁷

Den ideologiske kampen – ideologienes nødvendighet som politiske verdensanskuelser – er det umulig å komme unna. Ideologiene får sin egen spontantitet ut fra motsetningsforholdene i samfunnet som skal forstås, forklares og rettferdiggjøres. Først da blir politisk, strategisk handling mulig, alt etter hvilket ståsted en har og hvilke ideologiske dominansforhold og impulser som er i sving. Det er i en slik sammenheng at Engels Anti-Dühring må leses, ikke som et autonomt filosofisk eller «vitenskapelig» verk, selv om det kan ha vært Engels ambisjon. (Engels er tvert om notorisk tvetydig.) Her har Liedman et problem: Han tar som idéhistoriker Anti-Dühring (1877) alt for for bokstavelig i stedet for å «destruere» dette arbeidet i dets historiske sammenheng og slik gjøre det forståelig i dag og klarere avgrense dets filosofiske (ontologiske og epistemologiske) relevans til noe tidsbestemt innenfor hegemonikampens horisont.

Den russiske revolusjonen – 100 år etter

Til neste år er det 100 år siden den russiske revolusjonen. Den vil utløse en ny kamp om den «riktige» fortolkningen av hva den har betydd – en kamp helt innenfor horisonten av de stridigheter og motsetningsforhold som kjemper om hegemoni – enten kampens helter og skurker er klar over det eller ikke. Da vil «marxismen» dukke opp igjen i en eller annen form. Trolig også Anti-Dühring, og da som en filosofisk villfarelse i relasjon til en «riktig» filosofi, forankret og beskyttet innenfor universitetenes korridorer og av de liberale medienes ideologiske univers.

Foran diskusjonene i forbindelse med 100-årsmarkeringen vil Liedmans bok med sine eksponeringer av marxismen interne kamper bli et svært verdifullt bidrag til av-dogmatisering av debatten – i den grad det er mulig, som et ledd i venstresidens evige selvrefleksjon. Det gjelder både hans inspirerende biografiske presentasjon og nærlesning av Marx. Dessuten er hans omfattende register og anmerkninger til teksten (134 sider) i seg selv en imponerende oversikt, dokumentasjon og spore til nye studier.

Noter:

1. Sven-Eric Liedman, Karl Marx. En biografi. Stockholm: Albert Bonniers förlag, 2015, 818 s.
2. Se Kristen Nordhaugs artikkel «Klassekamper i Kina», i Vardøger nr. 36, Det liberale hegemoni og arbeiderbevegelsens defensiv, Trondheim 2016.
3. Dette blir drøftet i Vardøger 36 i mine artikler «Den liberale utopi, maktbalanse og demokrati» og «Liberaliseringen av Norge – «Den norske modellen» og dens forutsetninger».
4. Den liberale utopi, opprinnelig The Great Transformation (1944), norsk utgave på Res Publica, Oslo 2012
5. Se Vardøger 5:Om overgangssamfunnets problemer (1972), nr. 8: Om overgangsamfunnets politiske økonomi: sovjetunionen (1976), og Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes (red.): Stalinismen – en marxistisk kritikk, Gyldendal norsk forlag 1975.
6. Dette setter de «marxistiske teoriene» som på 1970-tallet i ramme alvor påstod at Sovjetunionen var kapitalistisk, i et underlig lys.
7. Avisas strategiske problem er at den nå ved sin integrasjon i en ny, norsk medievirkelighet begynner å ligne stadig mer på fordums «liberal-radikale» aviser, slik som Dagbladet var på slutten av 1960-tallet. KK er vår tids Dagbladet fra 1968. (Akk, ja!)