Hvilken side står vi på?
Av Mariette Lobo
Norge har snart nådd et metningspunkt når det gjelder flyktninger. Det er hovedpoenget til Halvor Fjermeros i Rødt! nr. 2 2016.
Riktignok Fjermeros ta imot noen flere kvoteflyktninger, men det gjennomgående poenget i hans innlegg er at Norge ikke må åpne for flere flyktninger. Han stiller seg dermed på feil side i flyktningdebatten ved å gjøre flyktningene til et problem i stedet for å gjøre norsk grensekontroll og regjeringens innstramminger i asylpolitikken til det den norske venstresiden bør samle seg mot.
I samme nummer av tidsskriftet er det en artikkel av AUFer Andreas Tharaldsen som sier:
Det er på tide å ta et oppgjør med strenghetstyranniet som rir asylpolitikken som en mare.
Tharaldsen viser til eksempler fra i fjor da folk i Norge reagerte spontant i solidaritet med flyktningene som kom over norskegrensen. Fra Kirkenes til Oslo så vi hvordan folk var handlekraftige og tok imot mennesker på flukt, mens regjeringen virket handlingslammet. I stedet for å se på denne solidaritetsbølgen som en positiv kraft og gå i allianse med Tharaldsen og andre som deler hans frustrasjon, sier Fjermeros seg enig med FrP-minister Sylvi Listhaug i at det er moraliserende og urealistisk å mene at Norge kan ta imot mange flere flyktninger. Ikke bare tar han Listhaug i forsvar, han etterlyser enda flere grensestengsler. Han er misfornøyd med at regjeringen ikke strammer inn også overfor arbeidsinnvandrere, og peker på at de taler med to tunger når de stenger grensen for flyktninger og ikke for arbeidsinnvandring.
Fjermeros mener det finnes et metningspunkt for hvor mange flyktninger et land kan ta imot, og viser til at Tyskland og Sverige har nådd dette punktet. Han skaper dessuten inntrykk av at det er uhåndterlig mange som kan tenkes å søke beskyttelse i Norge. For det første; det finnes ikke noe slikt metningspunkt, like lite som det finnes en grense for solidaritet. For flyktningene er krisen enda verre i dag enn hva den var for et år siden. EU og NATO har gjennom avtalen med Tyrkia vist at selv den største flyktningtragedien etter andre verdenskrig ikke får Europas ledere til en gang å lage sprekker i Festning Europa. De forsterker heller den festningen vi har vist til så ofte i kampen mot norsk EU-medlemsskap og i vår kritikk av Schengenavtalen. Men flyktningene selv klarte å lage noen sprekker i fjor da de brøt seg gjennom grenser. Det utløste to svært ulike responser:
På den ene siden gjorde nasjonalister, nazister i forskjellige avskygninger, rasister og islamofober det de kunne for å skape frykt blant folk flest. På den andre siden hadde man en bølge av ekte solidaritet der folk strømmet til for å hjelpe flyktningene, og også for å bryte ned grensegjerder eller frakte folk ulovlig over grenser. Det er den politiske kampen mellom disse to retningene som avgjør hvor mange Norge, Sverige, Tyskland og andre land er i stand til å ta imot. Det skal ikke være tvil om hvilken side Rødt står på i den kampen.
Så til tallene: I år har kun 1678 søkt asyl i Norge i første halvår. Det er et forsvinnende lite antall av de over 65 millioner flyktningene som finnes i verden i dag. Det er mulig for Norge å ta i mot mange flere. Men situasjonen har forandret seg dramatisk siden i fjor sommer. Regjeringen gikk til angrep på solidaritetsbølgen ved å hause opp panikk og frykt, og fikk med Arbeiderpartiets hjelp vedtatt en rekke alvorlige innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken. I tillegg til Festning Europa har land etter land innført strenge grensekontroller. Det har blitt nesten umulig å ta seg til Norge. I den situasjonen må vi stå frem som de som sloss hardest for at flest mulig får komme hit, og at flyktninger hentes inn direkte fra de overfylte leirene.
I to solide innlegg i Rødt! nr 1 og 2 i år gjør Rødts Maria Wasvik helt rett i å avvise endetidsstemningen som er skapt rundt flyktningsituasjonen. Det samme gjelder Rødt-leder Bjørnar Moxnes da han i sommer avviste at flyktningene truer den norske velferdsstaten. SVs Audun Lysbakken fremsto som et tydelig alternativ til panikken da han i valgkampen i fjor forsvarte flyktningenes rett til å komme til Norge. Situasjonen er først og fremst en krise for flyktningene, ikke for Norge eller den norske arbeiderklassen.
Fjermeros bruker mange ord og argumenter for å pakke inn sitt hovedbudskap, som er at han vil ha færrest mulig flyktninger og at han er skeptisk til innvandring. Det er først og fremst trist når personer med lang fartstid på venstresiden velger feil side i et så viktig spørsmål. Når han forsøker å fremstå som om hans argumentasjon har noe med marxisme å gjøre, må det avvises. Fjermeros gjentar behovet for anti-imperialisme som en del av flyktningdebatten. Det er bred enighet i Rødt om behovet for anti-imperialisme, og det å trekke det inn her blir dermed en avsporing. For flyktningene som står ved Norges grenser, må vi si velkommen inn, ikke at løsningen for dem er å vente resultater fra vårt antikrigsarbeid. For marxister er internasjonalisme og bekjempelse av alle former for undertrykking grunnleggende forutsetninger for å klare å jobbe for sosialisme. Vi tar selvfølgelig utgangspunkt i humanistisk moral. Derfor er de som identifiserer seg med det gode, de som vil hjelpe, som viser spontan medmenneskelighet og solidaritet alltid våre naturlige allierte. Men solidaritet for marxister og sosialister er noe mer enn moral. Det er i tillegg basert på en forståelse av at arbeiderklassen ikke har kraft til å endre samfunnet hvis den lar seg splitte av nasjonalisme, eller ved å tro at det tjener én del av arbeiderklassen at en annen del undertrykkes. Det være seg i vår tid grupper som møter rasisme, kvinner utsatt for sexisme – eller mennesker på flukt fra krig og nød.
Den norske velferdsstaten og norsk arbeidsliv er ikke truet verken av flyktninger eller av arbeidsinnvandrere, men av privatisering, liberalisering og angrep på rettig-heter som føres av kapitalister, arbeidsgivere og staten. Hotell- og restaurantstreiken i vår ville ha falt sammen om arbeiderne hadde pekt på arbeidsinnvandrerne som problemet. Det vi så, var en fantastisk demonstrasjon av hvilken kraft som finnes når arbeidere på tvers av nasjonalitet og bakgrunn kan stå sammen som en klasse, slik vi så under fellesstreiken mot endringer i Arbeidsmiljøloven i fjor. Skal flyktninger og arbeidsinnvandrere få tarifflønn og verdige arbeidsforhold, må fagbevegelsen og venstresiden sette dette på dagsorden uten å gjøre ofrene for sosial dumping til syndebukkene, men tvert imot stå sammen med dem.
Mengden arbeidsplasser, lønn eller velferdsgoder er ikke noe konstant, men gjenstand for politisk kamp. Derfor er det heller ikke en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge. Flyktninger skaper arbeidsplasser i form av behov for mottak, boliger, skoleplasser, helsetjenester og andre tjenester. Etter hvert bidrar de også til fellesskapet gjennom arbeid og annen samfunnsdeltakelse. Ved å slå fast at det finnes et metningspunkt, ser Fjermeros bort fra dette.
Det er ikke Rødts oppgave å hvile seg på Listhaug eller EU når det gjelder å finne løsninger på flyktningsituasjonen. Vi må i stedet bygge videre på solidaritetsbølgen som ble utløst i fjor, og svare Tharaldsen og andre med et klart alternativ til Listhaugs ekskluderende politikk.