Blir det en ny storkrig?
Av Terje Valen
Flere skriver nå om at faren for krig øker. Men hvilke tegn skal vi se etter for å vurdere hvor sannsynlig det er at det bryter ut en nye storkrig i verden, en krig mellom supermakter og stormakter som trappes opp til en tredje verdenskrig.
Jeg skal tenke litt høyt rundt dette.
Terje Valen er lektor med hovedfag i historie. Har blant annet skrevet boka De tjente på krigen (Forlaget Oktober, 1974).
I forrige århundret opplevde menneskene to verdenskriger, dvs. kriger som omfattet de fleste stormakter og store deler av verden. I visse perioder av dette århundret var også spørsmålet om en 3. verdenskrig aktuelt. I siste halvdel av 1950-tallet husker jeg at vi var noen kamerater som vurderte sjansen for storkrig da konflikten mellom Sovjet og USA/NATO ble skjerpet.
Så hadde vi tiden rundt Cuba-krisen høsten 1962 der faren for storkrig så ut til å være akutt i noen uker i oktober. Jeg hadde akkurat da begynt å avtjene min verneplikt som på Harald Hårfagre, eller Madlaleiren som den kalles. Etter at krisen blåste over, kan jeg ikke huske at resten av vernepliktstiden, som jeg etter hvert tilbrakte i samme leir som øvingskvartermester, var preget av krigsfrykt.
På 1980-tallet var det mange som mente at faren for en slik utvikling var ganske sannsynlig. De kom fra så forskjellige miljøer som Arbeidernes Kommunistparti i Norge og flere borgerlige militæranalytikere og offiserer. Grunnlaget for dette standpunktet var rivaliseringen mellom USA og Sovjet om verdensdominans, den store opprustningen på begge sider, blant annet med produksjon av store mengder baser, landstridskrefter, fly, båter og ubåter utrustet med raketter med atomstridshoder eller atombomber.
Som vi har sett, blåste faren over, og det ble ikke noen slik krig. USA vant den økonomiske, politiske og ideologiske kampen, og ble for en stund den enerådende supermakten, uten at det kom til verdenskrig. Sovjetunionen falt sammen som statsbygg og befolkningen i Russland og de gamle sovjetstatene ble kastet ut i 10–15 år med økonomisk og sosial katastrofe.
Nå er det særlig situasjonen i Ukraina som igjen har aktualisert spørsmålet om vi vil oppleve en storkrig i vår tid, og om det er sannsynlig at dette vil skje relativet raskt, for eksempel innen de nærmeste 30 årene. Men også kampen mot den islamske staten og de økte motsetningene mellom Kina på den ene siden og særlig Japan og USA på den andre trekker i samme retning, sammen med noen andre momenter som jeg vil komme tilbake til.
Hvor sannsynlig er en ny verdenskrig?
For å fortsette tankerekken vil jeg først skille mellom begrepene grunn og årsak. På den ene siden har vi grunnen, hele grunnlaget, til at det eventuelt kan bli en 3. verdenskrig. Dette grunnlaget kan utvikle seg slik at utbruddet av en slik krig blir mer eller mindre sannsynlig. Det sier noe om hvor lett krigen kan bryte ut og omvendt, men det sier ikke noe om krigen virkelig kommer i gang.
For å utløse en mulig krig trengs en årsak, en hending eller noen hendinger som setter i gang en verdenskrigsprosess på det grunnlaget som er utviklet. Det mest kjente eksemplet er «skuddet i Sarajevo», som, ut fra det grunnlaget som da fantes, satte i gang den prosessen som fikk navnet 1. verdenskrig.
Grunnlaget for ny verdenskrig
Når det gjelder å finne frem til grunnlaget, tenker jeg at det kan være fruktbart å ta utgangspunkt i tre forskjellige områder: for det første økonomi, for det andre politikk og for det tredje ideologi.
Da Lenin og andre analyserte grunnlaget for og årsaken til første verdenskrig, var en undersøkelse av det økonomiske grunnlaget viktig. Det som ble fremhevet, var at stormaktene av økonomiske grunner ble tvunget utover sitt eget territorium for å finne investeringsmuligheter for overskuddskapitalen sin, avsetningsmuligheter for vareproduksjonen sin og områder der en kunne finne rimelige råvarer. Særlig understreket ble investeringenes betydning. Så la en vekt på at hele verden var blitt oppdelt mellom stormaktene, og så begynte kampen om å ta fra hverandre. Stormaktene utviklet seg i forskjellig takt når det gjaldt økonomien, og nykommere som utviklet seg raskere enn de eldre kapitalistiske statene, måtte også forsøke å erobre deler av verden av samme grunner som de andre hadde gjort tidligere. Den eneste måten å få til dette på, når det ikke var flere nye området å ta, var altså å ta fra noen andre stormakter. Det kunne en stort sett bare gjøre gjennom krig.
Stormaktenes vekst og fall
I 1988 kom så Paul Kennedy med det store verket The Rise and Fall of the Great Powers – Economic Change and Military Conflict from 1500 to 2000. Hans konklusjoner befester teorien om at det stadig skjer forskyvninger i økonomisk makt mellom statene etter 1500. Han sier også at den militære makten avhenger av den økonomiske, men at statene ofte vokser i økonomisk makt først og så militært. Han har også sett at de statene som har passert høydepunktet i økonomisk utvikling i forhold til andre, prøver å holde på sin politiske makt ved hjelp av mer satsing på militær makt. Så skjer stort sett det at de forstrekker seg militært og dermed undergraver sin egen økonomiske basis. Noe som i sin tur også gjør det umulig å holde oppe den økonomisk dominansen.
Han avslutter med å vurdere noen grunnleggende utviklingstrekk i forhold til økonomisk endring og militær konflikt etter 1988.
For det første vil det skje en gradvis endring mellom de største og mektigste statene og flere andre når det gjelder del av verdens produksjon og militærbudsjett. Men dette vil være en lengre prosess, og det er ikke sannsynlig at noen annen stat når opp til nivået til det fem største maktene som var USA, Sovjet, Kina, Japan og Den europeiske økonomiske union som det da het.
Vi vet at like etter 1988 falt Sovjet falt sammen og Japan gikk inn i en lang periode med lavere økonomisk vekst etter 1990, USA fikk sine økonomiske nedgangsperioder like etter 1990, rundt 2000 og særlig etter 2008. Og vi vet at Kina har tatt steget frem til å bli en økonomisk stormakt som knapt noen kunne tenke seg for bare 17 års siden. Så vet vi at Russland har kastet ut sine uten- og innenlandske nyliberalister som skapte den dypeste krisen landet har vært i siden 2. verdenskrig, og at en der har jobbet for å få opp igjen den økonomiske veksten. I det siste er det særlig samarbeidet med Kina som peker fremover og oppover.
For det andre skriver Kennedy at balansen mellom stormaktene vil endre seg slik at Japan og Kina vil få økt vekst, mens USA og de andre vil sakke etter.
For det tredje mener han verden militært sett har bare to maktpoler, USA og Sovjet, som begge har hatt midler til å ødelegge hverandre, men at dette monopolet tar slutt. Det skjer fordi slike våpen er ubrukbare og fordi noen andre stater har allerede kjernevåpen og andre vil utvikle slike våpen. Han viser også til at Kina hele tiden styrker sitt militærvesen samt at den samlete militære styrken til EU-landene kan utgjøre en stor maktkonsentrasjon hvis de vil samarbeide effektivt.
Til slutt sier han at de siste fem hundre årenes historie viser at det er vanskelig å finne en balanse mellom hvor mye en spanderer på å sikre seg militært og hvor mye en bruker på produktive investeringer som øker landets økonomiske styrke. Hvis en satser for mye på sikkerhet, undergraver det den økonomiske utviklingen og til syvende og sist svekkes da også den militære makten, selv om det en stund ikke er så lett å oppdage.
En siste konklusjon fra Kennedy, som er viktig, er at store kriger alltid blir vunnet av dem som har de største økonomiske ressursene. Hans analyser bekrefter altså langt på vei noen av Lenin sine slutninger fra tiden rundt første verdenskrig.
Utviklingen i mellomkrigstiden
I perioden etter 1. verdenskrig og frem til 2. verdenskrig, skjedde det også en forskyvning i de økonomiske maktforhold i verden. De statene som vokste i økonomisk makt, var USA, Tyskland og Japan. USA la i stor grad under seg Latin-Amerika, utbyttet dette området, og la seg ikke så mye bort i andre deler av verden som de har gjort senere. Men den tyske staten måtte ty til kraftige midler for å reise seg igjen etter 1. verdenskrig med belastningen fra de enorme beløpene den ble pålagt i skadeserstatninger og følgene av inflasjonskrisen på 20-tallet.
Redningen for Tyskland ble i første omgang den militære keynesianismen. Den nazistiske staten investerte i offentlige anlegg og militærvesenet for å få fart på økonomien igjen, for å få ned arbeidsløsheten og bedre levekårene for folk flest. Det foregikk ved opptak av lån. For at det ikke skulle ende i økonomisk sammenfall, krevde denne politikken også at det ble stilt opp mål som medførte forbruk av militære midler og bruk av den nye militære makten som falt sammen med de økonomiske interessene til de største finanskapitalene og monopolene i landet som nazistaten tjente.
Et interessant moment som Keynes understreket, og som nykeynesianerne synes å ha glemt, er at det bare er mulig for en stat å få til en stabil økonomisk vekstsituasjon dersom en klarer å holde opp et eksportoverskudd. For å klare dette, må en ha voksende avsetningsmarkeder – eller lebensraum som Hitler kalte det. Nå heter det EU. Dette kan en skaffe seg gjennom økonomiske metoder, slik Kina og Tyskland i hovedsak gjør det nå, eller gjennom militære metoder slik Nazi-Tyskland gjorde det.
Det økonomiske moment blir viktigere
Ellers mener jeg at det er et rent økonomisk element som har fått stadig større betydning etter første verdenskrig. Det er krig som ødeleggelse av produktivkrefter, eller med et begrep fra Marx, ødeleggelse av konstant kapital. Marx sin tanke var at de store økonomiske krisene i kapitalismen, som kom med jevne mellomrom i de ut-viklete kapitalistiske statene, måtte føre til revolusjonære oppstander fra arbeiderklassen i hans tid. Men etter hvert kom han til å tvile på denne konklusjonen fordi det var så store områder i verden som ennå ikke var erobret av kapitalen. Det betydde at kapitalen hadde muligheter til å utvikle/utvide seg videre og avdempe krisene i kjernelandene gjennom utbytting av nye områder også etter at verden var politisk oppdelt mellom stormaktene, og selv om statene i resten av verden i stor grad ble formelt politisk selvstendige. Likevel kunne ikke dette føre til at de grunnleggende prosessene i kapitalismen ble endret, de tok bare lengre tid. Så lenge kapitalen kunne og kan legge inn under seg nye områder for utbytting, skyves krisene ut av kjernelandene og dempes der. Men det finnes ikke uendelige områder og et viktig spørsmål i dag er hvilke områder som finnes igjen i forhold til størrelsen på de allerede eksisterende problemene.
Kapitalen som epoke er i krise
István Mészáros mener, i sitt monumentale verk, Beyond Capital, at kapitalen nå rører borti sine ytterste grenser og at alle store motsigelser aktiveres mer og mer. Kanskje han overdriver en del. Jeg ser selv at Afrika kan bli det siste kontinentet som kapitalen erobrer full ut, og at det ennå finnes en del felter innen de gamle områdene som ikke er tatt helt ut i bruk for merverdiproduksjon. Noen mener også at økonomiske samarbeidsområder med Kina i sentrum kan gi enda 20 år med økonomisk vekst i de delene av verden som slutter seg til. Men selv når vi tar hensyn til dette, kan det se ut som vi i løpet av en generasjon, eller innen rundt 20–30 år vil se et uimotståelig krav etter en ødeleggelse av konstant kapital i en størrelsesorden vi aldri har sett før, for å få opp igjen profittraten i systemet. Dette gjør at grunnlaget for en storkrig stadig utvikles.
Er en ny verdenskrig umulig?
Samtidig vurderer Mészáros at en slik krig vil kunne føre til bruk av atomvåpen i så stor målestokk at en risikerer å utrydde menneskene, eller i hvert fall ødelegge så mye på en slik måte at profittmulighetene i det hele vil innskrenkes drastisk eller altså forsvinne helt. Dette er ikke i kapitalens interesse. Det er derfor ikke sannsynlig at det vil oppstå kriger som kan få dette resultatet. Dermed er den viktigste metoden for å ødelegge svært mye konstant kapital på relativt kort tid i virkeligheten ikke tilgjengelig for kapitalen. Noe som igjen betyr at den normale prosessen for kapitalen vil være dypere og mer varige økonomiske kriser som fører til mer ødeleggelse enn oppbygging av produktivkrefter. For den enkelte kapitalen blir det da like viktig at andre kapitaler går fallitt som å opprettholde seg selv. Det sistnevnte er forutsetningen for det førstnevnte. Dette gjelder også for hele land som vi kan se i forholdet mellom Tyskland og Hellas.
Da kan det se ut som om kapitalen i sin langt utviklete form, som Marx forutså allerede i Den tyske ideologien, fører til universell ødeleggelse. Dersom en ikke kan komme ut av denne onde spiralen, vil ikke kapitalismen kunne opprettholdes, rett og slett fordi den er et system som ikke lenger kan sikre livet til stadig større deler av menneskene på jorden. Det blir etter hvert et spørsmål om liv og død å oppheve dette systemet.
Jeg mener at vi ikke helt kan utelukke at det bryter ut en krig der våpen blir brukt som ødelegger våre livsvilkår. Men jeg ser at Mészáros har et poeng. Vi vet jo at Albert Speer, Hitlers rustningsminister, ikke utførte sin førers pålegg om å ødelegge tysk industri og transportkapasitet i slutten av 2. verdenskrig. Det var selvfølgelig fordi det truet de store tyske finansinstitusjonenes og industrikonsernenes profittinteresser.
Spesielt om USA
Så har jeg noen kommentarer om USA sin rolle. Nesten alle i USA har en spesiell opplevelse av verdenskrig. Denne krigen røsket USA ut av en langvarig økonomisk krise, fjernet den store arbeidsløsheten og skapte en nye industriell utvikling som verden aldri hadde sett før. Dette skjedde uten de ødeleggelsene som krigen ellers førte til i de krigførende land. Det betyr at krigen fremsto som en gyllen tid for USA, som la grunnlaget for landets enorme økonomiske styrke og verdensdominans i årene etterpå. Ingen sivile innbyggere ble såret eller drept. Ikke noe ble ødelagt. Det var bare økende produktivitet og gode tider. Landet tapte nok 300 000 soldater i krigen, og det var selvfølgelig fryktelig for dem det rammet. Men stort sett var det andre som bar byrdene, spesielt Sovjet med rundt 25 millioner drepte og enda flere sårete og rundt 40 000 ødelagte landsbyer. Dette betyr at folket i USA ikke har noen egen erfaring med hva en verdenskrig er. Hvis vi ser bort fra folkemordet på indianerne på 1800-tallet, så skriver dette folkets kollektive erfaring med krig seg fra borgerkrigen 1861–1865. For folk flest i USA har verdenskrig rett og slett betydd oppgangstider og bedre leveforhold. Denne situasjonen førte også til utvikling av det som Eisenhower kalte det militær-industrielle kompleks. Vi har sett at USA flere ganger har satt i gang kriger for å kick-starte økonomien sin når nedgangskonjunkturer har truet.
Så til litt nyere historie. Da Sovjet falt sammen i 1990, ble USA verdens eneste supermakt og så svært mektig og uovervinnelige ut. Det ble satt i gang et stort arbeid for å innlemme de statene som ble dannet etter sammenbruddet, i USAs interessesfære. Og vi kan i hvert fall nevne de to Irak-krigene og Afghanistan-krigen der momentet med krig for å forebygge økonomiske nedgang spilte en rolle. Men det kan se ut som den økonomiske virkningen av flere av disse krigene ikke blir så gunstige som ønsket i USA. En relativt kort krig med stort forbruk av militære midler er «fint», men når krigene drar ut, slik de har en tendens til, vil de i stedet blir en belastning også på økonomien. Likevel er det slik at det militær-industrielle komplekset jo lever av kriger og derfor utgjør en slags joker i spillet om krig og fred. Dersom dette komplekset vinner frem når de avgjørende beslutninger blir tatt, kan kriger starte selv om de helhetlig sett vil være til ulempe for hele kapitalen i USA.
Det faktum at USA for en tid ble den eneste supermakten, og slik sett svært overlegen alle de andre maktene, skjulte store svakheter, spesielt på det økonomiske området. Reelt sett hadde USA vært i internasjonal økonomisk tilbakegang i forhold til f.eks. Tyskland og Japan helt siden like etter 2. verdenskrig. Særlig etter 1965 falt fortjenestene til industrikapitalen drastisk frem mot 1980. Dette drev frem en ny økonomisk politikk for større utbytting av arbeidskraften og åpning av nye områder for investeringer. Det gamle Sovjet og Kina ble åpnet for dette. Også inne i de kapitalistiske statene ble det åpnet nye områder for merverdiskaping gjennom privatisering og konkurranseutsetting osv. Det er blitt kalt globalisering eller nyliberalisme. Samtidig tok en i stadig større grad i bruk lån for å finansiere både investeringer og forbruk.
Det viste seg likevel at historien ikke hadde nådd sitt endepunkt og at evig kapitalisme ikke var så enkelt å få til. Først fikk vi en ganske kraftig advarsel ved konjunktur-nedgangen i 2000, og så kom den store smellen i 2008. Egentlig viste denne smellen at systemet er i dyp krise. I tiden etterpå har heller ingen vært i stand til å foreta endringer i systemet som kan hindre at det skjer igjen, og kanskje enda kraftigere neste gang.
Samtidig har ikke USA lyktes med sine militære eventyr de siste tiårene. Taktikken er blitt tvunget over fra både direkte militære aksjoner, destabiliserende indre virksomhet i andre land til militære tilbaketrekninger og mer ensidig satsing på destabilisering. Det er kanskje tydeligst i flere arabiske land og Ukraina, men foregår over det meste av verden slik William Blum har dokumentert på ugjendrivelig vis f.eks. i Killing Hope: U.S. Military og CIA Interventions Since World War II, fra 1995/1998 og seinere bøker.
En av Lenins konklusjoner i hans bok Imperialismen var at det er den oppstigende imperialistmakten som utgjør den største faren for verdenskrig. I følge den teorien skulle Kina utgjøre den største faren nå. Men samtidig er det landets militære styrke som avgjør om et land finner det regningsvarende å utvide sitt område gjennom krig fremfor med andre midler. Og selv om Kina hele tiden utvikler sine militærmakt, ser det virkelig ut som lederne der fremdeles satser på å erobre verden med økonomiske midler. Derfor virker det nå som at det er USA sin frenetiske kamp for å holde på sin posisjon i verden gjennom bruk av militærmakt, som kan føre til en nye storkrig og eventuelt til verdenskrig.
Ukraina og betydningen av allianser
Både under 1. og 2. verdenskrig var allianser mellom forskjellige grupper av stormakter viktig. Uten slike allianser kunne de krigene som oppsto, vanskelig ha utviklet seg til å bli globale i den målestokken de ble det. I dag har vi NATO som en viktig militær allianse som utgjør en fare for verdenskrig. Andre slike allianser finner vi ikke. Men for at NATO skal sette i gang en virkelig stor krig, må det være enighet om hovedmålet innen alliansen. I forbindelse med Ukraina er det faktisk ikke det. For de fleste EU-statene er det mer fordelaktig å få til en integrering av Ukraina i EU med fredelige midler enn med militære. Landet kan integreres gjennom investeringer, handel, veisystemer og jernbane osv. slik flere andre tidligere land i Østblokken har blitt det. For USA er geopolitiske mål viktigere. En militærbase på Krim har stått høyt på ønskelisten til ledelsen i USA lenge. Det var et smertelig tap at Russland hindret dette. Men nå er det et fait accompli som det heter, og jeg tenker at hverken USA eller EU vil ha en storkrig for å endre det.
Så er også mange land i EU interessert i å ha normale handelsforbindelser med Russland. Mange taper penger på de tiltakene som USA har gått inn for og vil gjerne ha slutt på dem.
Skape opinion
Vi har i alle de siste krigene som USA har ledet, sett at det har vært nedlagt et stort arbeid for å skape en opinion for hver enkelt krig. Den erfaringen som stadig flere har gjort, er at opinionsarbeidet har bygget på en rekke umiskjennelige løgner. En annen erfaring er at over 90 % av mediene i verden bringer videre disse løgnene til sine lesere, tilhørere og seere. Disse mediene er i dag en av de viktigste aktørene for å skape en stemning for krig blant folk flest.
Hva skal vi da holde øye med?
Det første og mest åpenbare er å følge med på hvordan massemedia fremstiller nasjoner og nasjoners ledere. Hvis media har mange «opplysninger» som kan skape sinne og forferdelse over hvor krigerske og farlige disse lederne er, og at de trenger å styrtes med hjelp fra «demokratiene», så kan vi være ganske sikre på at det nå planlegges forskjellige typer undergraving og angrep på disse fra USA og NATO. Mot dette kan vi nå også finne mange kritiske og mer på-litelige kilder på nettet. For å hindre at det bygger seg opp krigspsykoser, er det viktig å spre disse opplysningene til andre og organisere motkampanjer.
Så kan vi følge med på den opprustningen eller nedrustningen som foregår både når det gjelder mengde og utvikling av teknologi og mot-teknologi. I tillegg til det som jeg allerede har tatt opp, kan vi også merke oss at Japan ruster opp og at det arbeides for at styrkene kan settes inn utenfor landets grenser. Foranledningen er Kinas krav på en del øyer i Sør-Kina-havet og dermed på større deler av kontinentalsokkelen med de ressurser som finnes der.
Og dessuten er det viktig å følge med på utviklingen av det økonomiske styrkeforholdet mellom de største maktene i verden. Jo større forskyvningene her er, desto mer vokser grunnlaget for en maktveksling og en omfordeling av territorier.
Det viktigste området å følge med på, tenker jeg, er utviklingen rundt Kina. Vi vet at USA har prioritert dette området militært, og vi vet at Kina driver med en relativt forsiktig utvidelse av sitt territorium utenfor kysten sin.
Vi må også følge med utviklingen av økonomiske forbindelser og avtaler mellom større stater, og mellom disse og de mindre. Det gir holdepunkter for hvem som har interessefellesskap, og hvor sterke disse er. Disse følges da gjerne av politiske avtaler som sier det samme.
Og vi må se hvordan forskjellige stater som er i motsetningsforhold til hverandre også inngår i forhold som trekker i motsatt retning. Som at kinesere har store eierinteresser i USA, og amerikanske foretak har investert mye i Kina.
På sikt tror jeg at det er utviklingen i Kina, med sitt store eksportbehov, med sin enorme råvareappetitt og med sitt stadig større behov for utenlandsinvesteringer som vil være avgjørende for utviklingen av fare for storkrig i verden. Foreløpig lever Kina svært godt med å øke sin internasjonale makt reint økonomisk. Det er lenge igjen før landet kan utfordre USA militært på den globale scenen.
Men i dag og i noen tid fremover vil det være utviklingen i USA og denne statens mer og mer fortvilte forsøk på å beholde sin status som verdenshersker, som vil bestemme hva slags kriger vi får og hvor store de blir. Det er ganske tydelig at kapitalen i USA vil tape stort dersom kapitalen i Kina vokser forbi i økonomisk makt og f.eks. dollaren ikke lenger blir den type reservevaluta som den har vært. Og det militær-industrielle kompleks vil være en joker som kan sette igang relativt store kriger også på kortere sikt. Men det kan også hende at større kriger fremover vil svekke hele kapitalen i USA så mye at det ikke er regningsvarende. Det vil kunne dempe krigshisserne. Likevel kan det også hende at herskerne i USA vil konkludere med at den eneste metoden for å beholde verdensherrevelde er gjennom store kriger og nedkjemping av alle store rivaler på den måten. Det trekker i retning av at slike kriger kan komme.
Direkte forberedelser til krig som troppe-forflytninger vil også være noen konkret som vi bør holde øye med.
En forsiktig konklusjon og noen kommentarer
Min forsiktige konklusjon på denne høyttenkningen er at grunnlaget for en storkrig som kan utvikle seg til en verdenskrig, er tilstede til en viss grad og kan blir utløst av USA sine disposisjoner på kort sikt og av Kina på lengre sikt. Sannsynligheten for en storkrig på kort sikt tror jeg ikke er så stor.
Men historien går ikke på skinner og uventete ting skjer, så særlig bastant vil jeg ikke være i den situasjonen vi nå lever, der hele verdenskapitalen forbereder seg på enda verre krisetilstander og større folkelige opprør gjennom militarisering av politiet, overvåkning og innskrenkning av demokratiske retter. Den viktigste metoden er å få folk til å slåss mot hverandre ut fra reelt sett ikke fiendtlige motsetninger. Særlig fremtredende er de rasistiske og religiøse. Et viktig middel er å hausse opp faren for «terror» og å omdefinere terror fra en forbrytelse som politiet skal håndtere, til en evig krigstilstand der alle vanlige sivile begrensninger lett settes ut av spill. Det begynte for alvor etter de forbryterske anfallene mot Tvillingtårnene i USA, og det har siden skritt for skritt vent oss til en kontroll og overvåkning som langt overgår det vi for 20–30 år siden anklaget landene bak «jernteppet» for.
Den nazistiske siden i den 2. verdenskrig hadde en slik ideologisk bakgrunn. Rasisme og antikommunisme med kontroll og økt utbytting av arbeiderklassen og styrking av storkapitalen i landet var helt sentrale momenter i Hitlers ideologi, og vi skal ikke undervurdere kraften i disse virkemidlene i tiden fremover heller. Er det virkelig fare for storkrig?