Leder: Renta er altfor høy

Blant høyrefolk er det ikke uvanlig å forstå sosialisme som et utslag av misunnelse: I stedet for å ta ansvar for eget liv, velger sosialister å legge skylda på de av oss som har lyktes i livet fordi de gidder å stå opp om morran. Heller enn å stemme for å straffe de rike over skatteseddelen, bør derfor vanlige folk være takknemlige for de positive ringvirkningene av kapitaleiernes initiativ og skapervilje, heter det. 

Implisitt i dette verdensbildet er at økonomisk verdi skapes av kløkt og risikovilje på børsen og sjefens kontor – ikke i fabrikkhallene, sykehjemmene, åkrene eller bak Foodora-budenes sykkelstyrer (ja – de avkreves å stille med egne sykler/fast kapital). I den ferske boka Hjelp, de drar til Sveits! argumenterer Mímir Kristjansson og Sofie Marhaug for at venstresida offensivt må utfordre fortellingen om at vi har milliardærer som Røkke, Dæhlie og Stordalen å takke for at vi har noe å leve av. Det gjør vi best, hevder de, ved å børste støv av Marx’ arbeidsverditeori, som tvert imot viser at det er arbeidskraft utbyttet av kapitalistklassen som er opphavet til all verdi. Dette er det som marxist vanskelig ikke å applaudere. Men samtidig kan det være strategiske hensyn som taler for at vi vokter oss mot å dra all kapital under én kam.

Arbeidsverditeorien – som Marx utlegger i vol. 1 av Kapitalen – gir oss ikke hele bildet av hvordan samfunnets verdier fordeles under kapitalismen. Fordelingen skjer nemlig ikke bare i produksjonsprosessen, men også gjennom markedet – eller sirkulasjonsprosessen – som Marx ikke teoretiserer før i vol. 2 og 3. Kapitalistklassen består dermed ikke kun av den klassiske fabrikkeieren en gjerne lærer om på studiesirkel i RU, men også av kapitalister som uten å investere én krone i produktiv virksomhet akkumulerer betydelige mengder kapital ved å kjøpe billig og selge dyrt – eller, som er hovedtema for dette nummeret, gjennom å høste renter på å eie ressurser det er knapphet på.

Ifølge samfunnsgeografen Brett Christophers preges det tjueførste århundrets vestlige kapitalisme – i større grad enn gårsdagens – av rentenisme. Renters del av profitten som genereres i den britiske økonomien er ifølge Christophers nå så stor, at det er blitt på tide å omtale den britiske kapitalismen som rentenistisk. Med det kan venstresida ha behov for å supplere den klassiske studiesirkellærdommen med et nytt fokus på renteteori. For selv om verdien blir til i produksjonsprosessen, har fordelingen av den – gjennom blant annet renter – stor betydning for styrkeforholdet ulike kapitalinteresser imellom. Dette avgjør igjen hvilken politikk som pushes overfor staten av de ulike kapitalfraksjonenes ideologiske våpendragere. Vi håper dette nummeret kan bidra til diskusjon om hvordan venstresida skal forstå rentenismen og hvilken sosialistisk politikk som er best skikket til å møte rentenist-klassen.